Oppgave 1. Lange linjer
Perioder kan være av ulik lengde og være ulikt inndelt. Argumentasjon rundt inndeling kan handle om å se enten historiens lange eller korte linjer. Et eksempel på lange perioder kan være å dele historien i tre: før overgangen til jordbruk, mellom "jordbruksrevolusjonen" og den industrielle revolusjon og tiden etter den industrielle revolusjon.
Hva ble forandret ved "jordbruksrevolusjonen" og den industrielle revolusjon som tilsier at dette er to viktige skiller i historien? Hvilke lange linjer kan man peke på her? Hva er likhetene innenfor en periode, og hva er det som skaper overgang til en ny periode?
Hvilke andre periodeinndelinger kjenner du til, og hva kan være årsaken til at man har disse inndelingene (hva er det som endres mellom periodene)?
Oppgave 2. Perioder i nyere tid
Diskuter i grupper.
Hva slags drivkrefter i nyere tid synes dere er viktige? Dette kan være endringer i hvem som har makt, økonomisk vekst eller nedgang, frigjøring for stater eller folkegrupper med mer. Kanskje kan du komme på noen egne eksempler også? Velg dere et par drivkrefter og avgjør om disse kvalifiserer til å si at man har gått inn i en ny tidsperiode. Argumenter for hvorfor dere mener det betyr en ny periode eller ikke.
Kan det være oppfinnelser som også endrer verden i så stor grad at vi går inn i en ny periode i historien?
Hva slags periode mener dere vi er inne i nå? Hvilke sosiale, kulturelle, økonomiske eller teknologiske endringer kan skille vår tid fra tidligere tider? Hvis dere kunne ha navngitt "vår tid" – hva ville dere kalle den for å skille den fra andre perioder?
Les original på NDLA →
Historie vg2
Historie (vg2)
Historiske perioder
Å dele i perioder
Drivkrefter bak periodisering
Eldre historie
Antikken
Gresk teater og romersk sirkus
Selv om de makedonske kongenes invasjon betød avslutningen på de fleste polisenes politiske uavhengighet, bidro de sterkt til å fortsette å spre den greske kulturen gjennom det vi kaller «hellenismen».
Greske forbilder
To århundrer senere var det Romerriket som var den suverene stormakten i middelhavsområdet. Der ble det tydelig hvor sterkt hellenismen fortsatt sto. Etter å ha tatt kontroll over et område, ville romerne vanligvis oppmuntre lokalbefolkningen til å gå over til romerske skikker, som å kle seg i toga og snakke latin. Men da de tok kontroll over Hellas, var det annerledes. I følge den romerske poeten og satirikeren Horats, som levde samtidig som keiser Augustus, var det Hellas som invaderte Romerriket med sin høye kultur. Horats skriver at “det invaderte Hellas invaderer den ville seierherren og introduserer sin kunst i det ubehøvlede Latium”.
Noen ville nok protestere mot Horaces påstand. Men det er ingen tvil om at romerne elsket gresk kunst og kultur. Gjennom århundrene både kopierte og stjal de gresk kunst i store mengder. Og mye av romersk kunst og arkitektur er videreutviklet fra det de lærte av sine greske forbilder.
Et godt eksempel på hvordan romerne både kopierte og videreutviklet greske former, ser vi på utviklingen av teatrene. Teater som kunstform ble utviklet i Athen, og var knyttet til dyrking av vinguden Dionysos. I skråningen sør for Akropolis, ble Dionysos-teateret anlagt. Det satte en standard for amfiteatre både for romerne og for oss i moderne tid.
Romerne lot seg inspirere av teaterkunsten og teatrene. Men mens greske teatre var anlagt i naturlige skråninger, la romerne sine amfiteatre der de ønsket, uavhengig av de naturlige forutsetningene. Romerne brukte de store amfiteatrene til gladiatorkamper og kamper mellom ville dyr.
Scenekunst
Grekerne utviklet teateret til en kunstform med fast oppbygning. I Poetikken beskrev Aristoteles hva som var godt teater. Det meste av dette verket er gått tapt. Det som er igjen, beskriver i hovedsak tragediens form og oppbygning. I følge Aristoteles finnes det tre grunnleggende dramatiske sjangre: tragisk, komisk og episk dikting. Dessverre er også de aller fleste greske teaterstykkene gått tapt. Men flere av dem som fortsatt finnes, blir spilt også i dag.
Romerne beundret og spilte gresk teater, men de hadde også sine egne teatertradisjoner. Da romerne spilte greske eller gresk-inspirerte stykker, ble de gjerne kalt fabula palliata, palliata-teater, oppkalt etter den greske klesdrakten palliata. Romerske stykker var gjerne komedier, og ble kalt togateater, etter den romerske togaen. Mens romerske byer hadde både teater for dramaoppsetninger og konsertsaler for musikk, var det de enorme amfiteatrene som virkelig trakk folk. Der var det gladiatorkampene som var hovedunderholdningen.
Et sammendrag av komedien Lysistrata på norsk, med tilhørende arbeidshefte finnes på denne lenka: Teatertekst i klasserommet. Arbeidshefte.
Les original på NDLA →
Greske forbilder
To århundrer senere var det Romerriket som var den suverene stormakten i middelhavsområdet. Der ble det tydelig hvor sterkt hellenismen fortsatt sto. Etter å ha tatt kontroll over et område, ville romerne vanligvis oppmuntre lokalbefolkningen til å gå over til romerske skikker, som å kle seg i toga og snakke latin. Men da de tok kontroll over Hellas, var det annerledes. I følge den romerske poeten og satirikeren Horats, som levde samtidig som keiser Augustus, var det Hellas som invaderte Romerriket med sin høye kultur. Horats skriver at “det invaderte Hellas invaderer den ville seierherren og introduserer sin kunst i det ubehøvlede Latium”.
Noen ville nok protestere mot Horaces påstand. Men det er ingen tvil om at romerne elsket gresk kunst og kultur. Gjennom århundrene både kopierte og stjal de gresk kunst i store mengder. Og mye av romersk kunst og arkitektur er videreutviklet fra det de lærte av sine greske forbilder.
Et godt eksempel på hvordan romerne både kopierte og videreutviklet greske former, ser vi på utviklingen av teatrene. Teater som kunstform ble utviklet i Athen, og var knyttet til dyrking av vinguden Dionysos. I skråningen sør for Akropolis, ble Dionysos-teateret anlagt. Det satte en standard for amfiteatre både for romerne og for oss i moderne tid.
Romerne lot seg inspirere av teaterkunsten og teatrene. Men mens greske teatre var anlagt i naturlige skråninger, la romerne sine amfiteatre der de ønsket, uavhengig av de naturlige forutsetningene. Romerne brukte de store amfiteatrene til gladiatorkamper og kamper mellom ville dyr.
Scenekunst
Grekerne utviklet teateret til en kunstform med fast oppbygning. I Poetikken beskrev Aristoteles hva som var godt teater. Det meste av dette verket er gått tapt. Det som er igjen, beskriver i hovedsak tragediens form og oppbygning. I følge Aristoteles finnes det tre grunnleggende dramatiske sjangre: tragisk, komisk og episk dikting. Dessverre er også de aller fleste greske teaterstykkene gått tapt. Men flere av dem som fortsatt finnes, blir spilt også i dag.
Romerne beundret og spilte gresk teater, men de hadde også sine egne teatertradisjoner. Da romerne spilte greske eller gresk-inspirerte stykker, ble de gjerne kalt fabula palliata, palliata-teater, oppkalt etter den greske klesdrakten palliata. Romerske stykker var gjerne komedier, og ble kalt togateater, etter den romerske togaen. Mens romerske byer hadde både teater for dramaoppsetninger og konsertsaler for musikk, var det de enorme amfiteatrene som virkelig trakk folk. Der var det gladiatorkampene som var hovedunderholdningen.
Et sammendrag av komedien Lysistrata på norsk, med tilhørende arbeidshefte finnes på denne lenka: Teatertekst i klasserommet. Arbeidshefte.
Les original på NDLA →
Keisertiden
Fra republikk til keiserdømme
Cæsars karriere viser at politikk og krig var nært beslektet. I år 60 f.Kr. ble han valgt som den ene av to konsuler. Konsulene var valgt for et år, og skulle bestemme mye i fellesskap. Men sammen med sine venner Pompeius og Crassus (samarbeidet mellom de tre omtales som «det første triumvirat») skremte Cæsar den andre konsulen, så han gjemte seg i sitt hjem hele året.
Etter å ha vært konsul, ble Cæsar guvernør i provinser langs Romerrikets nordgrense, og derfra startet han en åtte år lang erobringskrig hvor han vant kontroll over det som ble kalt Gallia. Hans hjemkomst som seirende hærfører, ble forsøkt stoppet av hans tidligere allierte Pompeius, som nå ledet Senatet. Cæsars kamp mot, og seier over Pompeius og hans allierte, er dramatisk historie som er vel verdt å sette seg inn i.
I år 46 f.Kr. ble Cæsar innsatt som konsul (igjen) for ett år, og som diktator for ti. Men han ble drept i senatet år 44 f.Kr., av tolv senatorer som hevdet at de forsvarte republikken. I maktkampen som fulgte kom Cæsars adoptivsønn Oktavian, seirende ut. Han tok navnet Cæsar Augustus, og ble Romerrikets første keiser (ordet “Keiser” er avledet av “Cæsar”). Etter fem hundre år med det romerne selv kalte demokrati, men det i realiteten var et fåmannsvelde eller oligarki, satt det altså igjen en enkelt person på toppen av det politiske systemet.
Folketribun
Keiser Augustus forsto at det ikke var klokt å utrope seg til enehersker. Derfor lot han de gamle institusjonene bestå. Han gjorde seg til folketribun, den som representerte folket, og princeps senatus, den som hadde rett til å tale først i senatet. Likevel visste både han og alle andre at makten lå hos ham. Etter ett århundre med borgerkrig og maktkamp i Romerriket, ble Augustus keisertid preget av ro og vekst. Han erklærte den store romerfreden, pax romana, i hele riket. Velstanden ble spesielt synlig i selve Roma. Augustus skal selv ha sagt at “jeg kom til en by av murstein, og forlater en by av marmor”. Romerfreden besto i 200 år, og riket ble styrt av keisere til det falt, mer enn 400 år etter keiser Augustus.
Før Kristus - etter Kristus
Augustus keisertid strakk seg fra 27 f.Kr. til 14 e.Kr. Det var med andre ord i hans tid at et barn skal ha blitt født i Betlehem, hvis liv og budskap har hatt enorm betydning for millioner av mennesker og for historiens gang helt fram til i dag. Jesus en av 25 profeter som nevnes i Koranen, og ifølge de kristne evangelier er han Guds sønn, frelseren. Dette er religiøse påstander, ikke vitenskapelige, men historikere anser det som sannsynlig at personen Jesus har eksistert.
Kristendommen som religion spredte seg i Romerriket gjennom de første tre århundrene e.Kr. Kristendommen var radikal i sitt budskap om at alle mennesker var like mye verdt, og at den ikke godtok andre guder enn den ene. Dette må ha vært et skremmende budskap for folk i maktposisjoner. I perioder ble kristendommen forbudt og de kristne forfulgt, særlig under keiser Nero og keiser Diokletian. Ved begynnelsen av 300-tallet e.Kr., kom imidlertid den første kristne keiseren til makten. Keiser Konstantin mente han hadde fått hjelp av Jesus til å vinne et avgjørende slag, og bekjente seg til den kristne gud.
Les original på NDLA →
Cæsars karriere viser at politikk og krig var nært beslektet. I år 60 f.Kr. ble han valgt som den ene av to konsuler. Konsulene var valgt for et år, og skulle bestemme mye i fellesskap. Men sammen med sine venner Pompeius og Crassus (samarbeidet mellom de tre omtales som «det første triumvirat») skremte Cæsar den andre konsulen, så han gjemte seg i sitt hjem hele året.
Etter å ha vært konsul, ble Cæsar guvernør i provinser langs Romerrikets nordgrense, og derfra startet han en åtte år lang erobringskrig hvor han vant kontroll over det som ble kalt Gallia. Hans hjemkomst som seirende hærfører, ble forsøkt stoppet av hans tidligere allierte Pompeius, som nå ledet Senatet. Cæsars kamp mot, og seier over Pompeius og hans allierte, er dramatisk historie som er vel verdt å sette seg inn i.
I år 46 f.Kr. ble Cæsar innsatt som konsul (igjen) for ett år, og som diktator for ti. Men han ble drept i senatet år 44 f.Kr., av tolv senatorer som hevdet at de forsvarte republikken. I maktkampen som fulgte kom Cæsars adoptivsønn Oktavian, seirende ut. Han tok navnet Cæsar Augustus, og ble Romerrikets første keiser (ordet “Keiser” er avledet av “Cæsar”). Etter fem hundre år med det romerne selv kalte demokrati, men det i realiteten var et fåmannsvelde eller oligarki, satt det altså igjen en enkelt person på toppen av det politiske systemet.
Folketribun
Keiser Augustus forsto at det ikke var klokt å utrope seg til enehersker. Derfor lot han de gamle institusjonene bestå. Han gjorde seg til folketribun, den som representerte folket, og princeps senatus, den som hadde rett til å tale først i senatet. Likevel visste både han og alle andre at makten lå hos ham. Etter ett århundre med borgerkrig og maktkamp i Romerriket, ble Augustus keisertid preget av ro og vekst. Han erklærte den store romerfreden, pax romana, i hele riket. Velstanden ble spesielt synlig i selve Roma. Augustus skal selv ha sagt at “jeg kom til en by av murstein, og forlater en by av marmor”. Romerfreden besto i 200 år, og riket ble styrt av keisere til det falt, mer enn 400 år etter keiser Augustus.
Før Kristus - etter Kristus
Augustus keisertid strakk seg fra 27 f.Kr. til 14 e.Kr. Det var med andre ord i hans tid at et barn skal ha blitt født i Betlehem, hvis liv og budskap har hatt enorm betydning for millioner av mennesker og for historiens gang helt fram til i dag. Jesus en av 25 profeter som nevnes i Koranen, og ifølge de kristne evangelier er han Guds sønn, frelseren. Dette er religiøse påstander, ikke vitenskapelige, men historikere anser det som sannsynlig at personen Jesus har eksistert.
Kristendommen som religion spredte seg i Romerriket gjennom de første tre århundrene e.Kr. Kristendommen var radikal i sitt budskap om at alle mennesker var like mye verdt, og at den ikke godtok andre guder enn den ene. Dette må ha vært et skremmende budskap for folk i maktposisjoner. I perioder ble kristendommen forbudt og de kristne forfulgt, særlig under keiser Nero og keiser Diokletian. Ved begynnelsen av 300-tallet e.Kr., kom imidlertid den første kristne keiseren til makten. Keiser Konstantin mente han hadde fått hjelp av Jesus til å vinne et avgjørende slag, og bekjente seg til den kristne gud.
Les original på NDLA →
Krig og kultur
Sparta og Athen
Først i 490 og deretter i 480 f.Kr., ble de greske polisene angrepet av perserne fra øst. De to sterkeste polisene, Sparta og Athen, sto sammen og slo perserne tilbake.
I 478 f.Kr. trakk Sparta seg fra krigen og reiste hjem. Da kalte Athen inn til et stort møte, hvor det møtte opp representanter fra omtrent 100 poliser. De gikk sammen i en allianse vi i dag kaller “Det athenske sjøforbundet”. Sjøforbundet ble et viktig verktøy for Athen for først å drive perserne ut av området og senere å utvide sin egen makt.
Athens økende makt gjorde spartanerne usikre, og det utviklet seg en spenning mellom de to stormaktene. Sparta ledet også en allianse, det peloponnesiske forbund, som gikk til krig mot Athen og deres allierte i 431 f.Kr. Etter nesten tretti år med krig, vant Sparta i 404 f.Kr., men freden varte bare noen få år før Athen slo seg sammen med noen av Spartas tidligere allierte og gikk til krig på nytt. På den måten svekket de største greske polisene hverandre kraftig og gjorde det enkelt for makedonerne å ta kontroll mot slutten av 300-tallet f.Kr.
Fra bystat til imperium
Borgerrett er en nøkkel når vi skal forstå hvordan polisen Roma utviklet seg fra bystat til imperium. I de greske polisene måtte man blant annet eie jord for å være en borger.
I Romerriket gikk de bort fra dette kravet da de begynte å ekspandere. Romerne delte ut borgerstatus som en måte å bygge allianser på. Soldater uten jord opparbeidet seg også borgerrett. Dermed fikk man etter hvert mange eiendomsløse borgere. Fra 200-tallet f. Kr. fikk alle frie menn borgerrett.
I polisene var det borgerne som bestemte gjennom folkeforsamling, og i tidligere samfunn var det en leder som var «en av folket». Slike riker ble derfor styrt mye gjennom personlige relasjoner. En stat derimot, styres gjennom upersonlige, byråkratiske former.
Et imperium dannes gjennom erobring av landområder bestående av flere folkeslag.
Hellenistisk kultur
De greske polisene delte et rikt kulturelt fellesskap. De snakket samme språk, dyrket mange av de samme gudene og fortalte de samme mytene. Mange av polisene var kolonier av andre poliser og følte et slektskap gjennom dette. Dette gjorde at de ofte sto sammen når fremmede makter truet, selv om mange poliser ellers kjempet kriger seg imellom. Den felles opprinnelsen gjorde også at de samlet seg til ulike former for festivaler og feiringer, som f.eks. de berømte olympiske leker.
Den greske kulturen, ofte kalt hellenisme, ble sett opp til av nabokulturer. Det er noe av forklaringen på hvorfor mange sider ved den greske kulturen kunne spre seg og blomstre også etter at Athens storhetstid var forbi. Spredningen skjedde både på fredelig vis gjennom handel, og gjennom krig. På 330- og 320-tallet erobret den makedonske kongen Aleksander den store, som selv var halvt gresk, store områder i Nord-Afrika og østover helt til India. Hans erobringstokt var med på å spre hellenismen til nye områder.
Romerriket lot seg også inspirere av gresk kultur og gjorde store deler av den til sin. Dermed kan vi kanskje si at et gresk imperium spredte seg likevel.
Les original på NDLA →
Først i 490 og deretter i 480 f.Kr., ble de greske polisene angrepet av perserne fra øst. De to sterkeste polisene, Sparta og Athen, sto sammen og slo perserne tilbake.
I 478 f.Kr. trakk Sparta seg fra krigen og reiste hjem. Da kalte Athen inn til et stort møte, hvor det møtte opp representanter fra omtrent 100 poliser. De gikk sammen i en allianse vi i dag kaller “Det athenske sjøforbundet”. Sjøforbundet ble et viktig verktøy for Athen for først å drive perserne ut av området og senere å utvide sin egen makt.
Athens økende makt gjorde spartanerne usikre, og det utviklet seg en spenning mellom de to stormaktene. Sparta ledet også en allianse, det peloponnesiske forbund, som gikk til krig mot Athen og deres allierte i 431 f.Kr. Etter nesten tretti år med krig, vant Sparta i 404 f.Kr., men freden varte bare noen få år før Athen slo seg sammen med noen av Spartas tidligere allierte og gikk til krig på nytt. På den måten svekket de største greske polisene hverandre kraftig og gjorde det enkelt for makedonerne å ta kontroll mot slutten av 300-tallet f.Kr.
Fra bystat til imperium
Borgerrett er en nøkkel når vi skal forstå hvordan polisen Roma utviklet seg fra bystat til imperium. I de greske polisene måtte man blant annet eie jord for å være en borger.
I Romerriket gikk de bort fra dette kravet da de begynte å ekspandere. Romerne delte ut borgerstatus som en måte å bygge allianser på. Soldater uten jord opparbeidet seg også borgerrett. Dermed fikk man etter hvert mange eiendomsløse borgere. Fra 200-tallet f. Kr. fikk alle frie menn borgerrett.
I polisene var det borgerne som bestemte gjennom folkeforsamling, og i tidligere samfunn var det en leder som var «en av folket». Slike riker ble derfor styrt mye gjennom personlige relasjoner. En stat derimot, styres gjennom upersonlige, byråkratiske former.
Et imperium dannes gjennom erobring av landområder bestående av flere folkeslag.
Hellenistisk kultur
De greske polisene delte et rikt kulturelt fellesskap. De snakket samme språk, dyrket mange av de samme gudene og fortalte de samme mytene. Mange av polisene var kolonier av andre poliser og følte et slektskap gjennom dette. Dette gjorde at de ofte sto sammen når fremmede makter truet, selv om mange poliser ellers kjempet kriger seg imellom. Den felles opprinnelsen gjorde også at de samlet seg til ulike former for festivaler og feiringer, som f.eks. de berømte olympiske leker.
Den greske kulturen, ofte kalt hellenisme, ble sett opp til av nabokulturer. Det er noe av forklaringen på hvorfor mange sider ved den greske kulturen kunne spre seg og blomstre også etter at Athens storhetstid var forbi. Spredningen skjedde både på fredelig vis gjennom handel, og gjennom krig. På 330- og 320-tallet erobret den makedonske kongen Aleksander den store, som selv var halvt gresk, store områder i Nord-Afrika og østover helt til India. Hans erobringstokt var med på å spre hellenismen til nye områder.
Romerriket lot seg også inspirere av gresk kultur og gjorde store deler av den til sin. Dermed kan vi kanskje si at et gresk imperium spredte seg likevel.
Les original på NDLA →
Oversikt: Antikken
Antikkens særpreg, begynnelse og slutt
Antikken var en epoke i europeisk historie som strakte seg fra ca. 700 f.Kr. til ca. 500 e.Kr. I denne perioden var store deler av Europa preget av gresk og romersk kultur. Gresk filosofi, kunst, religion, politikk og vitenskap preget i stor grad Romerriket, som etter hvert skulle omfatte mesteparten av Europa, Midtøsten og Nord-Afrika.
Epokens begynnelse (700 f.Kr.) er satt etter de eldste levningene etter greske bystater (polis), mens slutten på epoken (500 e.Kr.) markeres av Romerrikets oppløsning og at kristendommen begynner å dominere europeisk kultur.
Verdenshistorie, middelhavshistorie eller europahistorie?
I historiefaget skiller vi ofte mellom norgeshistorie og verdenshistorie. Mye av verdenshistorien som det undervises om i norsk skole, er sentrert rundt Europa. Dette gjelder spesielt de to epokene antikken og middelalderen. I antikken er Hellas og Romerriket i fokus. Hellas og Romerriket var i stor grad knyttet sammen av Middelhavet, selv om Romerriket også strakte seg nordover til dagens England. Antikken er derfor kanskje mer middelhavshistorie enn verdenshistorie.
Andre steder i verden dominerte helt andre kulturer under helt andre imperier, lokale konger eller høvdinger. I middelalderen ble dagens Europa knyttet sammen gjennom blant annet kristendommen. Middelalderen handler først og fremst om Europa. Først da europeerne begynte å bevege seg til andre kontinenter og legge under seg kolonier i Afrika, Asia, Oseania og Amerika etter middelalderen, begynner disse delene av verden å bli en del av verdenshistorien som man lærer om på skolen. Slik eurosentrisme har i nyere tid blitt kritisert av mange historikere.
Tenk etter
Er historieundervisningen for mye fokusert på Europa?
Hvilket område i verden ville du gjerne lært mer om i historiefaget?
Er det riktig med et europeisk fokus, siden vi tross alt bor i Europa?
Les original på NDLA →
Antikken var en epoke i europeisk historie som strakte seg fra ca. 700 f.Kr. til ca. 500 e.Kr. I denne perioden var store deler av Europa preget av gresk og romersk kultur. Gresk filosofi, kunst, religion, politikk og vitenskap preget i stor grad Romerriket, som etter hvert skulle omfatte mesteparten av Europa, Midtøsten og Nord-Afrika.
Epokens begynnelse (700 f.Kr.) er satt etter de eldste levningene etter greske bystater (polis), mens slutten på epoken (500 e.Kr.) markeres av Romerrikets oppløsning og at kristendommen begynner å dominere europeisk kultur.
Verdenshistorie, middelhavshistorie eller europahistorie?
I historiefaget skiller vi ofte mellom norgeshistorie og verdenshistorie. Mye av verdenshistorien som det undervises om i norsk skole, er sentrert rundt Europa. Dette gjelder spesielt de to epokene antikken og middelalderen. I antikken er Hellas og Romerriket i fokus. Hellas og Romerriket var i stor grad knyttet sammen av Middelhavet, selv om Romerriket også strakte seg nordover til dagens England. Antikken er derfor kanskje mer middelhavshistorie enn verdenshistorie.
Andre steder i verden dominerte helt andre kulturer under helt andre imperier, lokale konger eller høvdinger. I middelalderen ble dagens Europa knyttet sammen gjennom blant annet kristendommen. Middelalderen handler først og fremst om Europa. Først da europeerne begynte å bevege seg til andre kontinenter og legge under seg kolonier i Afrika, Asia, Oseania og Amerika etter middelalderen, begynner disse delene av verden å bli en del av verdenshistorien som man lærer om på skolen. Slik eurosentrisme har i nyere tid blitt kritisert av mange historikere.
Tenk etter
Er historieundervisningen for mye fokusert på Europa?
Hvilket område i verden ville du gjerne lært mer om i historiefaget?
Er det riktig med et europeisk fokus, siden vi tross alt bor i Europa?
Les original på NDLA →
Polis - den greske bystaten
Idealtype
I moderne tid er det sosiologen Max Weber som først brukte “idealtypen” som samfunns-vitenskapelig modell, men begrepet har mye til felles med den berømte greske filosofen Platon. Hans idélære handler nettopp om å forstå den “sanneste” utgaven av alt, og dette belyser han i «Hulelignelsen».
Forskjellen er at mens Weber og vi bruker dette som et analytisk grep, ser Platon ut til å ha ment at ideene faktisk finnes, og faktisk er “sannere” enn skyggene av dem, som vi lever blant.
Idealpolis
En «idealpolis» er ikke en beskrivelse av en polis som faktisk fantes, men en tenkt polis som har alle de typiske trekkene. Etter å ha beskrevet en idealtype, kan man studere hver enkelt polis, og se hvilke trekk den har som likner eller skiller seg fra idealtypen. Og man kan gjøre andre spennende ting, som f.eks. å analysere stater i dag, for å finne ut om de likner på antikkens bystater.
Den norske historikeren Johan Henrik Schreiner har beskrevet idealpolis på denne måten:
Polis var liten og oversiktlig
Omtrent som i en norsk småby eller bygd, kjenner de fleste i polisen hverandre. Og de du ikke kjenner, kjenner du noen som kjenner. I det varme middelhavsklimaet var folk mye utendørs, så de traff andre mennesker det meste av dagen. Polis var også liten i utstrekning. Selv om jordene og hagene strakte seg et stykke utenfor utenfor bymuren, kunne man stort sett vandre gjennom hele området på en dag.
Polis var borgerne
I det gamle Hellas ville man ikke si at “Athen og Sparta er i krig”. Man ville si at “athenerne og spartanerne er i krig.” Fellesskapet av dem som hadde borgerrett, som var med på å ta avgjørelser og forsvarte polisen i krig, var selve definisjonen av polis. Det bodde mange flere mennesker i en polis i tillegg til de med borgerrett; kvinner, barn, utlendinger og slaver. Slavene var det stikk motsatte av borgerne. Mens borgerne var friere enn kanskje noen hadde vært noen gang, var slavenes ufrihet like total.
Borgeren var kriger og bonde
Årsaken til at borgerne var så viktige, var at det var de som forsvarte polis-fellesskapet i krig. For å kunne være med på dette, måtte de selv betale for våpen og rustning. Det var så dyrt at bare de som eide sin egen jord hadde råd til det. Derfor var borgeren både kriger og bonde. På 600-tallet hadde det blitt utviklet en krigstaktikk, hvor soldatene kjempet sammen i formasjon. Formasjonen ble kalt "falanks", og soldatene ble kalt "hoplitter". Styrken i falanksen lå i at alle holdt formasjonen, og denne avhengigheten ble dermed også viktig for fellesskapet i fred.
Polis hadde politiske institusjoner
I polisene var det vanlig at borgerne møtte i en folkeforsamling, hvor de fattet vedtak gjennom avstemning. Det varierte hvor mye makt folkeforsamlingene hadde, men i idealpolis har de stor makt. I motsetning til i moderne demokratier, valgte de ikke representanter som bestemte for dem. Borgerne møtte selv opp i folkeforsamlingen, og var med på å diskutere og bestemme over polis.
Polis var ikke-religiøs
Det kan kanskje virke rart, for grekere hadde mange templer og mange guder. Og de ba stadig til gudene om støtte og styrke. Men denne gudedyrkelsen berørte ikke selve staten i særlig grad. Tidligere statsdannelser hadde vært grunnlagt på religion, og politiske ledere hadde hatt sin autoritet fra gudene. I de greske poliser var det borgerne som bestemte. Polis ble styrt av lover laget av borgerne, og polis dyrket sine guder uten å la dem peke ut politiske ledere.
Schreiners idealtype er litt forenklet her. Hans egen beskrivelse finner du på s. 17-22 i hans bok Antikkens historie (J.H. Schreiner, Oslo 1989).
Les original på NDLA →
I moderne tid er det sosiologen Max Weber som først brukte “idealtypen” som samfunns-vitenskapelig modell, men begrepet har mye til felles med den berømte greske filosofen Platon. Hans idélære handler nettopp om å forstå den “sanneste” utgaven av alt, og dette belyser han i «Hulelignelsen».
Forskjellen er at mens Weber og vi bruker dette som et analytisk grep, ser Platon ut til å ha ment at ideene faktisk finnes, og faktisk er “sannere” enn skyggene av dem, som vi lever blant.
Idealpolis
En «idealpolis» er ikke en beskrivelse av en polis som faktisk fantes, men en tenkt polis som har alle de typiske trekkene. Etter å ha beskrevet en idealtype, kan man studere hver enkelt polis, og se hvilke trekk den har som likner eller skiller seg fra idealtypen. Og man kan gjøre andre spennende ting, som f.eks. å analysere stater i dag, for å finne ut om de likner på antikkens bystater.
Den norske historikeren Johan Henrik Schreiner har beskrevet idealpolis på denne måten:
Polis var liten og oversiktlig
Omtrent som i en norsk småby eller bygd, kjenner de fleste i polisen hverandre. Og de du ikke kjenner, kjenner du noen som kjenner. I det varme middelhavsklimaet var folk mye utendørs, så de traff andre mennesker det meste av dagen. Polis var også liten i utstrekning. Selv om jordene og hagene strakte seg et stykke utenfor utenfor bymuren, kunne man stort sett vandre gjennom hele området på en dag.
Polis var borgerne
I det gamle Hellas ville man ikke si at “Athen og Sparta er i krig”. Man ville si at “athenerne og spartanerne er i krig.” Fellesskapet av dem som hadde borgerrett, som var med på å ta avgjørelser og forsvarte polisen i krig, var selve definisjonen av polis. Det bodde mange flere mennesker i en polis i tillegg til de med borgerrett; kvinner, barn, utlendinger og slaver. Slavene var det stikk motsatte av borgerne. Mens borgerne var friere enn kanskje noen hadde vært noen gang, var slavenes ufrihet like total.
Borgeren var kriger og bonde
Årsaken til at borgerne var så viktige, var at det var de som forsvarte polis-fellesskapet i krig. For å kunne være med på dette, måtte de selv betale for våpen og rustning. Det var så dyrt at bare de som eide sin egen jord hadde råd til det. Derfor var borgeren både kriger og bonde. På 600-tallet hadde det blitt utviklet en krigstaktikk, hvor soldatene kjempet sammen i formasjon. Formasjonen ble kalt "falanks", og soldatene ble kalt "hoplitter". Styrken i falanksen lå i at alle holdt formasjonen, og denne avhengigheten ble dermed også viktig for fellesskapet i fred.
Polis hadde politiske institusjoner
I polisene var det vanlig at borgerne møtte i en folkeforsamling, hvor de fattet vedtak gjennom avstemning. Det varierte hvor mye makt folkeforsamlingene hadde, men i idealpolis har de stor makt. I motsetning til i moderne demokratier, valgte de ikke representanter som bestemte for dem. Borgerne møtte selv opp i folkeforsamlingen, og var med på å diskutere og bestemme over polis.
Polis var ikke-religiøs
Det kan kanskje virke rart, for grekere hadde mange templer og mange guder. Og de ba stadig til gudene om støtte og styrke. Men denne gudedyrkelsen berørte ikke selve staten i særlig grad. Tidligere statsdannelser hadde vært grunnlagt på religion, og politiske ledere hadde hatt sin autoritet fra gudene. I de greske poliser var det borgerne som bestemte. Polis ble styrt av lover laget av borgerne, og polis dyrket sine guder uten å la dem peke ut politiske ledere.
Schreiners idealtype er litt forenklet her. Hans egen beskrivelse finner du på s. 17-22 i hans bok Antikkens historie (J.H. Schreiner, Oslo 1989).
Les original på NDLA →
Tidlig gresk sivilisasjon
Forløpere til den greske antikken
Palasskulturene
De første sivilisasjonene vi kjenner i Europa, er palasskulturene på Kreta fra ca. 2000 f.Kr., og litt senere i Mykene. Disse var forløpere til kulturen som utviklet seg i de greske bystatene i antikken.
Senere fortalte grekerne mange gamle fortellinger fra Kreta, men det er vanskelig å vite hva som er historisk korrekt i disse fortellingene. Derfor blir mye av det vi kan lese om Kreta i denne perioden regnet til mytologien.
Mørk tidsalder
Omtrent 800 år etter at palasskulturen oppsto på Kreta, forsvant den igjen. Vi vet ikke hvorfor. Perioden 1.200–800 f.Kr. er en “mørk tidsalder”, i den forstand at vi vet lite om hva som skjedde da. Det vi vet er at mange mennesker var på vandring i Europa. I denne perioden ble mange av de greske øyene befolket.
Polis
Bystaten, eller Polis, er et viktig trekk når de greske samfunnene igjen blir synlige i historien. Folk som bodde i nærheten av hverandre, hadde behov for å forsvare seg mot ytre fiender. Det gjorde de ved å bosette seg samlet og i nærheten av et fjell eller en ås. Den kunne de flykte opp på hvis de ble angrepet, og derfra kunne de forsvare seg mot angriperne. Grensene for den antikke polis gikk ofte rundt en festning kalt akropolis, og polis hadde et agora, vanligvis et eller flere templer og et gymnasium.
En av de tidligste polisene vi finner spor av, var Smyrna på kysten av dagens Tyrkia. Der bygde de en bymur ca. år 850 f.Kr. – et klart tegn på at befolkningen der oppfattet seg som et fellesskap som forsvarte seg sammen.
Aristokratene
Før poliser ble vanlig, hadde det vært de rikeste familiene, aristokratene, som bestemte. Det oppsto ofte maktkamp blant ulike familier. Noen ganger fikk en aristokrat makt ved å få støtte i befolkningen. For å få støtte måtte han love befolkningen goder, som et nytt tempel, jordreform eller nye vannsystemer. Han ble kalt en “tyrann”. Tyrannene var ikke alltid rettferdige, men tyrannene var viktige fordi de var med på å ødelegge aristokratenes maktmonopol. Dermed kunne polisene utvikle seg mot mer folkestyring. Avledede norske ord av «polis» er politikk og politi.
De tidlige greske polisene var med andre ord samfunn hvor den politiske makten skiftet, og hvor befolkningen spilte en rolle i maktskiftene. Dermed fantes det grunnlag for de demokratiske styreformene som vokste fram i mange av bystatene.
Du er en barbar!
Visste du at grekerne delte menneskene inn i grekere og barbarer? Har begrepet barbar samme betydning i dag?
Les original på NDLA →
Palasskulturene
De første sivilisasjonene vi kjenner i Europa, er palasskulturene på Kreta fra ca. 2000 f.Kr., og litt senere i Mykene. Disse var forløpere til kulturen som utviklet seg i de greske bystatene i antikken.
Senere fortalte grekerne mange gamle fortellinger fra Kreta, men det er vanskelig å vite hva som er historisk korrekt i disse fortellingene. Derfor blir mye av det vi kan lese om Kreta i denne perioden regnet til mytologien.
Mørk tidsalder
Omtrent 800 år etter at palasskulturen oppsto på Kreta, forsvant den igjen. Vi vet ikke hvorfor. Perioden 1.200–800 f.Kr. er en “mørk tidsalder”, i den forstand at vi vet lite om hva som skjedde da. Det vi vet er at mange mennesker var på vandring i Europa. I denne perioden ble mange av de greske øyene befolket.
Polis
Bystaten, eller Polis, er et viktig trekk når de greske samfunnene igjen blir synlige i historien. Folk som bodde i nærheten av hverandre, hadde behov for å forsvare seg mot ytre fiender. Det gjorde de ved å bosette seg samlet og i nærheten av et fjell eller en ås. Den kunne de flykte opp på hvis de ble angrepet, og derfra kunne de forsvare seg mot angriperne. Grensene for den antikke polis gikk ofte rundt en festning kalt akropolis, og polis hadde et agora, vanligvis et eller flere templer og et gymnasium.
En av de tidligste polisene vi finner spor av, var Smyrna på kysten av dagens Tyrkia. Der bygde de en bymur ca. år 850 f.Kr. – et klart tegn på at befolkningen der oppfattet seg som et fellesskap som forsvarte seg sammen.
Aristokratene
Før poliser ble vanlig, hadde det vært de rikeste familiene, aristokratene, som bestemte. Det oppsto ofte maktkamp blant ulike familier. Noen ganger fikk en aristokrat makt ved å få støtte i befolkningen. For å få støtte måtte han love befolkningen goder, som et nytt tempel, jordreform eller nye vannsystemer. Han ble kalt en “tyrann”. Tyrannene var ikke alltid rettferdige, men tyrannene var viktige fordi de var med på å ødelegge aristokratenes maktmonopol. Dermed kunne polisene utvikle seg mot mer folkestyring. Avledede norske ord av «polis» er politikk og politi.
De tidlige greske polisene var med andre ord samfunn hvor den politiske makten skiftet, og hvor befolkningen spilte en rolle i maktskiftene. Dermed fantes det grunnlag for de demokratiske styreformene som vokste fram i mange av bystatene.
Du er en barbar!
Visste du at grekerne delte menneskene inn i grekere og barbarer? Har begrepet barbar samme betydning i dag?
Les original på NDLA →
Vest-Romerrikets fall
Økonomiske problemer
De som presset på, var germanske stammer som truet Romerrikets grenser. Men det dreide seg ikke alltid om invasjon fra en fremmed hær. Mange germanere hadde jobbet som leiesoldater i den romerske hæren. Da økonomien var for dårlig til å betale soldatene, sluttet de gjerne opp om sin general og hyllet ham som sin keiser. Dermed ble 300-tallet i Romerriket preget av en rekke kortvarige perioder med ulike "soldatkeisere" og kriger mellom keiserkandidater.
Men bak denne situasjonen lå det altså økonomiske problemer. En viktig årsak til disse problemene var at Romerrikets ekspansjon hadde stoppet. Romerriket hadde alltid finansiert sine soldater med ressurser fra de erobrede områdene. Disse ressursene hadde også dannet grunnlaget for mye av handelsnæringen i de store byene.
Konsekvenser av de urolige tidene
Da erobringene stoppet, måtte de militære utgiftene finansieres på andre måter. De romerske myndighetene forsøkte å skattlegge borgerne hardere. Men det viste seg ikke å være mye å hente der heller. På landsbygda hadde de urolige tidene med krig og plyndring svekket jordbruksproduksjonen. Og skattlegging av byborgerne førte til at stadig flere av dem forlot byene, som uansett mistet mye av sin funksjon ettersom handelen stoppet opp.
Rike borgere som forlot byen, etablerte gjerne store gods på landsbygda. De holdt seg ofte med en egen privat vaktstyrke, siden den romerske hæren ikke lenger opprettholdt lov og orden. På denne måten la de noe av grunnlaget for det som senere skulle utvikle seg til konger og kronvasaller i middelalderens føydalsystem.
Et splittet rike
I år 330 e.Kr. etablerte keiser Konstantin en ny hovedstad, Konstantinopel, og tretti år senere ble Romerriket splittet i to. Roma ble hovedstad for Vest-Romerriket, mens Konstantinopel ble hovedstad for Øst-Romerriket. I 476 e.Kr., omtrent tusen år etter at den romerske republikken ble grunnlagt, gikk den siste vestromerske keiseren av. Øst-Romerriket fortsatte å eksistere i tusen år til.
Senantikken
Perioden fra ca. 200–500 e.Kr. kalles senantikken. I historiebøkene er det vanlig å trekke fram "Romerrikets fall" som det viktigste, ofte det eneste, kjennetegnet ved denne perioden. Dette begrepet ble funnet opp av den britiske historikeren Edward Gibbon på slutten av 1700-tallet, og har formet menneskers historieforståelse i 200 år.
I dag er ikke alle enige i denne beskrivelsen. Etter andre verdenskrig har det vokst fram en fagtradisjon som ser på senantikken som en interessant vekstperiode. Riktignok forvitret keiserrikets kultur og samfunnsstrukturer, med de ble erstattet av en ny kultur og nye strukturer. Og det nye som kom, skulle utvikle seg og prege Europas historie i de neste 1000 åra.
Sånn kan man ofte se på perioder med brudd i historien; man kan rette søkelyset mot "fallet", altså det gamle som blir ødelagt og forsvinner, eller man kan fokusere på det nye som vokser fram. Hvilket fokus man velger, blir ofte styrende for om man tenker på en periode som negativ eller positiv.
Les original på NDLA →
De som presset på, var germanske stammer som truet Romerrikets grenser. Men det dreide seg ikke alltid om invasjon fra en fremmed hær. Mange germanere hadde jobbet som leiesoldater i den romerske hæren. Da økonomien var for dårlig til å betale soldatene, sluttet de gjerne opp om sin general og hyllet ham som sin keiser. Dermed ble 300-tallet i Romerriket preget av en rekke kortvarige perioder med ulike "soldatkeisere" og kriger mellom keiserkandidater.
Men bak denne situasjonen lå det altså økonomiske problemer. En viktig årsak til disse problemene var at Romerrikets ekspansjon hadde stoppet. Romerriket hadde alltid finansiert sine soldater med ressurser fra de erobrede områdene. Disse ressursene hadde også dannet grunnlaget for mye av handelsnæringen i de store byene.
Konsekvenser av de urolige tidene
Da erobringene stoppet, måtte de militære utgiftene finansieres på andre måter. De romerske myndighetene forsøkte å skattlegge borgerne hardere. Men det viste seg ikke å være mye å hente der heller. På landsbygda hadde de urolige tidene med krig og plyndring svekket jordbruksproduksjonen. Og skattlegging av byborgerne førte til at stadig flere av dem forlot byene, som uansett mistet mye av sin funksjon ettersom handelen stoppet opp.
Rike borgere som forlot byen, etablerte gjerne store gods på landsbygda. De holdt seg ofte med en egen privat vaktstyrke, siden den romerske hæren ikke lenger opprettholdt lov og orden. På denne måten la de noe av grunnlaget for det som senere skulle utvikle seg til konger og kronvasaller i middelalderens føydalsystem.
Et splittet rike
I år 330 e.Kr. etablerte keiser Konstantin en ny hovedstad, Konstantinopel, og tretti år senere ble Romerriket splittet i to. Roma ble hovedstad for Vest-Romerriket, mens Konstantinopel ble hovedstad for Øst-Romerriket. I 476 e.Kr., omtrent tusen år etter at den romerske republikken ble grunnlagt, gikk den siste vestromerske keiseren av. Øst-Romerriket fortsatte å eksistere i tusen år til.
Senantikken
Perioden fra ca. 200–500 e.Kr. kalles senantikken. I historiebøkene er det vanlig å trekke fram "Romerrikets fall" som det viktigste, ofte det eneste, kjennetegnet ved denne perioden. Dette begrepet ble funnet opp av den britiske historikeren Edward Gibbon på slutten av 1700-tallet, og har formet menneskers historieforståelse i 200 år.
I dag er ikke alle enige i denne beskrivelsen. Etter andre verdenskrig har det vokst fram en fagtradisjon som ser på senantikken som en interessant vekstperiode. Riktignok forvitret keiserrikets kultur og samfunnsstrukturer, med de ble erstattet av en ny kultur og nye strukturer. Og det nye som kom, skulle utvikle seg og prege Europas historie i de neste 1000 åra.
Sånn kan man ofte se på perioder med brudd i historien; man kan rette søkelyset mot "fallet", altså det gamle som blir ødelagt og forsvinner, eller man kan fokusere på det nye som vokser fram. Hvilket fokus man velger, blir ofte styrende for om man tenker på en periode som negativ eller positiv.
Les original på NDLA →
Dansketiden
Adelsveldet og administrasjonen i Norge
Administrativ inndeling
På 1500-tallet var Norge del inn fire hovedlen, som var store regioner. De ble også kalt slottslen, fordi de som oftest fikk navn etter slottene eller festningene som var midtpunktet i disse regionene:
Baahuslen (Båhuslen i dagens Sverige og ytre Oslofjord)
Akershus len (Østlandet og en del av Agder)
Bergenshus len (resten av Agder og Vestlandet)
Trondhjems len (Trøndelag og Jemtland og Herjedalen i dagens Sverige).
Nord-Norge ble etter hvert regnet som en del av Bergenhus len, på grunn de tette økonomiske båndene mellom de to landsdelene. Hvert av slottslenene besto så av mindre enheter, som ble kalt «smålen».
Gjennom en avtale mellom kongen og riksrådet hadde adelen sikret seg retten til styre disse lenene. Det var i all hovedsak dansk adel som fikk styre lenene, og disse var også medlem av riksrådet. Den lavere adelen kunne få tildelt mindre gods- eller smålen. Den vanlige bonden forholdt seg til lenet han eller hun bodde i.
Lensherren
Lensherren skulle være kontakten mellom kongen og folket. Hans oppgave var å føre tilsyn med kirken og rettsvesenet. Han hadde også ansvaret for innkrevingen av skatter. Som mellommann bestemte lensherren hvilke saker som kom videre til kongen, og hvilke saker som ble behandlet lokalt. Lensherren var dermed en av de mektigste i statsadministrasjonen.
Fogden, byene og byfogden
Lensherren kunne selv bestemme hvordan han skulle administrere lenet sitt. I praksis ble lenet delt inn i mindre «fogderier». Lederen for et fogderi ble kalt «fogd». Fogden sto for forvaltningen av kronens eiendommer og innkrevingen av skatter og avgifter. Fogden hadde også oppgaver innenfor rettsvesenet. Han var påtalemakt og også den som gjennomførte straffen. Fogdene tilhørte administrasjonen på landet. For folk flest i Norge var det fogden de møtte, og han ble dermed for de fleste statens ansikt utad.
I byene var det borgerne som sto for styringen. Byene hadde siden middelalderen hatt et visst selvstyre. De ble styrt av et byråd, som besto av byens borgere. Byrådet ble ledet av en borgermester. En «byfogd» hadde mye av de samme oppgavene som fogden på landet.
Fogden
Fogden (eller futen) har i norsk folketradisjon et dårlig rykte. Det går mange historier om futer som var brutale skatteinnkrevere, og som håndhevet kongens lover strengt. Virkelighetens fogder var ikke alltid slik. Det finnes likevel nok av klagebrev fra folket til kongen over fogder og andre embetsmenn som misbrukte stillingene sine til egen vinning.
Endring av statsadministrasjonen over tid
Gjennom 1500- og 1600-tallet ble arbeidet med statsstyringen mer omfattende. Det gjaldt særlig innkrevingen av skatter og avgifter. Dels ble det innført flere nye ekstraskatter som måtte samles inn, og som det måtte holdes oversikt over. Samtidig ble det enda mer å gjøre, for etter reformasjonen måtte kongens folk også samle inn den årlige leien (landskylden) fra gods som tidligere hadde ligget under kirken, men som nå var overtatt av kongen.
Fra 1620- og 30-årene blandet kongen seg mer inn i driften av lenene. Blant tiltakene han gjennomførte, var å frata lensherrene muligheten til å oppnevne fogder. I stedet ble fogdene direkte utnevnt av kongen. Slik ble fogdene omgjort til kongens embetsmenn, med lojalitet direkte til ham og ikke til den lokale lensherren. Dette var viktig, for det var fogdene som sto for innkrevingen av skatter og landskyld, altså det som utgjorde kronens inntekter.
Rettsvesenet
De rettsinstansene vi har i dag, har dels rot i utviklingen på 1500- og særlig 1600-tallet. Den øverste instansen var «herredagene», som besto av utsendinger fra det danske riksrådet. Under herredagene var det to overlagting, et i Bergen, med ansvar for Vestlandet, Trøndelag og Nord-Norge, og et i Oslo, med ansvar for Østlandet. Agder var delt mellom de to. Til herredagene møtte lagmennene fra de respektive landsdelene.
Under herredagene igjen lå lagmannsretten, eller lagtingene, som det var 12 av, hvert ledet av en lagmann. De fleste lagtingene holdt til i byene. Folk kunne ta opp alle slags saker på lagtinget.
Bygdeting ble holdt rundt om i bygdene. De var ledet av folk som lagmennene hadde autorisert. På bygdetingene ble ofte saker knyttet til arverett og eiendomsoverdragelse tatt opp. Stillingen som sorenskriver ble opprettet for å hjelpe bygdetinget med å skrive dommer. Etter hvert ble sorenskriveren den egentlig dommeren. I tillegg til fogden ble dermed sorenskriveren etter hvert den andre av statens representanter på lokalt nivå.
Tidlig på 1500-tallet var det ingen appellordning mellom de ulike rettsinstansene. Men mellom 1550 og begynnelsen av 1600-tallet ble det derimot mer orden på rettssystemet. Bygdetinget og byrådet ble første rettsinstans. Man kunne appellere saker videre til lagmannen. I praksis førte det til at befolkningen fikk bedre rettssikkerhet.
Kirken
Reformasjonen ble innført i Danmark-Norge i 1536. Da ble kirken gjort til en del av staten. Kongen overtok alt av kirkens eiendommer, både jordeiendom, bygninger, løsøre og penger. Kirkene skulle likevel fremdeles drives, så dette innebar i praksis ikke så stor fortjeneste for kongen.
Kongen økte likevel inntektene sine fordi han også tok over innsamlingen av tienden, det vil si den tidelen av bøndenes avlinger som før hadde gått til kirken. Tienden ble nå delt likt mellom kongen, den lokale presten og den lokale kirkebygningen. I praksis ga dette kongen 3–4 prosent av all produksjon i landbruket, og i næringer som fiske og trelasthandel. Inntektene gikk til statskassen, som kongen disponerte. For folk flest innebar det i første omgang ingen store endringer.
Reformasjonen
Med reformasjonen gikk Danmark-Norge over fra katolisismen til protestantismen. I Norge skjedde overgangen gradvis. I første omgang var det bare kirkens øverste ledere som ble byttet ut. Nedover i systemet ble prestene jevnt over byttet ut ved naturlig avgang. Det vil si at når den gamle presten døde, ble det satt inn en ny, lutheransk prest.
Les original på NDLA →
På 1500-tallet var Norge del inn fire hovedlen, som var store regioner. De ble også kalt slottslen, fordi de som oftest fikk navn etter slottene eller festningene som var midtpunktet i disse regionene:
Baahuslen (Båhuslen i dagens Sverige og ytre Oslofjord)
Akershus len (Østlandet og en del av Agder)
Bergenshus len (resten av Agder og Vestlandet)
Trondhjems len (Trøndelag og Jemtland og Herjedalen i dagens Sverige).
Nord-Norge ble etter hvert regnet som en del av Bergenhus len, på grunn de tette økonomiske båndene mellom de to landsdelene. Hvert av slottslenene besto så av mindre enheter, som ble kalt «smålen».
Gjennom en avtale mellom kongen og riksrådet hadde adelen sikret seg retten til styre disse lenene. Det var i all hovedsak dansk adel som fikk styre lenene, og disse var også medlem av riksrådet. Den lavere adelen kunne få tildelt mindre gods- eller smålen. Den vanlige bonden forholdt seg til lenet han eller hun bodde i.
Lensherren
Lensherren skulle være kontakten mellom kongen og folket. Hans oppgave var å føre tilsyn med kirken og rettsvesenet. Han hadde også ansvaret for innkrevingen av skatter. Som mellommann bestemte lensherren hvilke saker som kom videre til kongen, og hvilke saker som ble behandlet lokalt. Lensherren var dermed en av de mektigste i statsadministrasjonen.
Fogden, byene og byfogden
Lensherren kunne selv bestemme hvordan han skulle administrere lenet sitt. I praksis ble lenet delt inn i mindre «fogderier». Lederen for et fogderi ble kalt «fogd». Fogden sto for forvaltningen av kronens eiendommer og innkrevingen av skatter og avgifter. Fogden hadde også oppgaver innenfor rettsvesenet. Han var påtalemakt og også den som gjennomførte straffen. Fogdene tilhørte administrasjonen på landet. For folk flest i Norge var det fogden de møtte, og han ble dermed for de fleste statens ansikt utad.
I byene var det borgerne som sto for styringen. Byene hadde siden middelalderen hatt et visst selvstyre. De ble styrt av et byråd, som besto av byens borgere. Byrådet ble ledet av en borgermester. En «byfogd» hadde mye av de samme oppgavene som fogden på landet.
Fogden
Fogden (eller futen) har i norsk folketradisjon et dårlig rykte. Det går mange historier om futer som var brutale skatteinnkrevere, og som håndhevet kongens lover strengt. Virkelighetens fogder var ikke alltid slik. Det finnes likevel nok av klagebrev fra folket til kongen over fogder og andre embetsmenn som misbrukte stillingene sine til egen vinning.
Endring av statsadministrasjonen over tid
Gjennom 1500- og 1600-tallet ble arbeidet med statsstyringen mer omfattende. Det gjaldt særlig innkrevingen av skatter og avgifter. Dels ble det innført flere nye ekstraskatter som måtte samles inn, og som det måtte holdes oversikt over. Samtidig ble det enda mer å gjøre, for etter reformasjonen måtte kongens folk også samle inn den årlige leien (landskylden) fra gods som tidligere hadde ligget under kirken, men som nå var overtatt av kongen.
Fra 1620- og 30-årene blandet kongen seg mer inn i driften av lenene. Blant tiltakene han gjennomførte, var å frata lensherrene muligheten til å oppnevne fogder. I stedet ble fogdene direkte utnevnt av kongen. Slik ble fogdene omgjort til kongens embetsmenn, med lojalitet direkte til ham og ikke til den lokale lensherren. Dette var viktig, for det var fogdene som sto for innkrevingen av skatter og landskyld, altså det som utgjorde kronens inntekter.
Rettsvesenet
De rettsinstansene vi har i dag, har dels rot i utviklingen på 1500- og særlig 1600-tallet. Den øverste instansen var «herredagene», som besto av utsendinger fra det danske riksrådet. Under herredagene var det to overlagting, et i Bergen, med ansvar for Vestlandet, Trøndelag og Nord-Norge, og et i Oslo, med ansvar for Østlandet. Agder var delt mellom de to. Til herredagene møtte lagmennene fra de respektive landsdelene.
Under herredagene igjen lå lagmannsretten, eller lagtingene, som det var 12 av, hvert ledet av en lagmann. De fleste lagtingene holdt til i byene. Folk kunne ta opp alle slags saker på lagtinget.
Bygdeting ble holdt rundt om i bygdene. De var ledet av folk som lagmennene hadde autorisert. På bygdetingene ble ofte saker knyttet til arverett og eiendomsoverdragelse tatt opp. Stillingen som sorenskriver ble opprettet for å hjelpe bygdetinget med å skrive dommer. Etter hvert ble sorenskriveren den egentlig dommeren. I tillegg til fogden ble dermed sorenskriveren etter hvert den andre av statens representanter på lokalt nivå.
Tidlig på 1500-tallet var det ingen appellordning mellom de ulike rettsinstansene. Men mellom 1550 og begynnelsen av 1600-tallet ble det derimot mer orden på rettssystemet. Bygdetinget og byrådet ble første rettsinstans. Man kunne appellere saker videre til lagmannen. I praksis førte det til at befolkningen fikk bedre rettssikkerhet.
Kirken
Reformasjonen ble innført i Danmark-Norge i 1536. Da ble kirken gjort til en del av staten. Kongen overtok alt av kirkens eiendommer, både jordeiendom, bygninger, løsøre og penger. Kirkene skulle likevel fremdeles drives, så dette innebar i praksis ikke så stor fortjeneste for kongen.
Kongen økte likevel inntektene sine fordi han også tok over innsamlingen av tienden, det vil si den tidelen av bøndenes avlinger som før hadde gått til kirken. Tienden ble nå delt likt mellom kongen, den lokale presten og den lokale kirkebygningen. I praksis ga dette kongen 3–4 prosent av all produksjon i landbruket, og i næringer som fiske og trelasthandel. Inntektene gikk til statskassen, som kongen disponerte. For folk flest innebar det i første omgang ingen store endringer.
Reformasjonen
Med reformasjonen gikk Danmark-Norge over fra katolisismen til protestantismen. I Norge skjedde overgangen gradvis. I første omgang var det bare kirkens øverste ledere som ble byttet ut. Nedover i systemet ble prestene jevnt over byttet ut ved naturlig avgang. Det vil si at når den gamle presten døde, ble det satt inn en ny, lutheransk prest.
Les original på NDLA →
Næringsliv og handel i dansketiden
Jordbruk
Omtrent 90 % av befolkningen var tilknyttet jordbruket gjennom hele perioden. Det var liten utvikling i måten jordbruket ble drevet på, men det skjedde en del endringer i hvem som eide jord. Ved reformasjonen overtok kongen all kirkens jord. Utover på 16- og 1700-tallet solgte kongen unna mye av jorda for å dekke statsgjeld. Dette førte til at stadig flere bønder ble selveiere og færre var leilendinger. Med befolkningsvekst på 1700-tallet ble det lite jord igjen. Husmannsvesenet vokste frem som en løsning for de mest fattige. En familie kunne disponere et lite jordstykke, gjerne i utkanten av et gårdsbruk. Leie ble betalt i form av pliktarbeid hos bonden.
Fiske
Fiske var en viktig næring langs kysten, spesielt i Nord-Norge. De fleste var fiskerbønder, det vil si at de levde av en kombinasjon av fiske og jordbruk. Mens mennene var ute og fisket, tok gjerne kvinnene seg av gårdsdriften. Fisken ble solgt til kjøpmenn på Vestlandet og videre til Europa som tørrfisk. På 1700-tallet begynte man å produsere klippfisk på Nordmøre. Dette var en ny måte å konservere fisken på som var bedre betalt enn tørrfisk. Fiskeri var et farlig yrke, og mange døde på havet. Ikke sjelden ble fiskerne lurt av kjøpmennene, og mange ble bundet til enkelte kjøpmenn på grunn av gjeld.
Bergverk
I tillegg til disse tradisjonelle næringene dukket det opp nye næringer i perioden. Kong Christian 4. ble kalt ”kongen som oppdaget Norge” fordi han så det økonomiske potensialet som lå i landet. På hans initiativ ble det startet utstrakt gruvedrift i Norge på begynnelsen av 1600-tallet. I de norske bergverkene ble det hovedsakelig utvunnet jern, kobber og sølv.
Skogbruk og trelasthandel
Skogbruket opplevde stor utvikling. Dette gjorde seg spesielt gjeldende fra 1500-tallet da man tok i bruk en ny sag, oppgangssaga, drevet av vannkraft. Norge hadde gode forutsetninger for å drive sagbruk og handel med trelast. Tømmeret ble hogd på vinteren, dratt ut på isen og fløtet nedover vassdragene når isen gikk. Vannkraft til sagene var det nok av. Den norske skipsfarten vokste seg stor, mye på grunn av trelasthandelen. Utover på 1600-tallet ble det innført egne privilegier på sagbruksdrift, handel og transport av trelast. Utbyttet av trelasthandelen ble dermed samlet i en liten overklasse. Trelasthandelen førte også til byvekst, spesielt i havnebyene.
Håndverk og tidlig industri
I byene var ulike typer håndverk et vanlig levebrød. Her var det for eksempel ulike smeder, snekkere, skomakere og skinnarbeidere. Hvem som helst kunne ikke bli håndverker. Dette var et arbeid som var forbeholdt menn, og man måtte gå i lære hos en mester for å kunne bli en svenn, slik det fortsatt er i en del håndversyrker i dag. Håndverkerne var organisert i laug som passet på at de hadde monopol på sitt håndverk. Noe av produksjonen kunne minne om tidlig industri, men industri i større skala med fabrikker og maskiner kom først på 1800-tallet i Norge.
Les original på NDLA →
Omtrent 90 % av befolkningen var tilknyttet jordbruket gjennom hele perioden. Det var liten utvikling i måten jordbruket ble drevet på, men det skjedde en del endringer i hvem som eide jord. Ved reformasjonen overtok kongen all kirkens jord. Utover på 16- og 1700-tallet solgte kongen unna mye av jorda for å dekke statsgjeld. Dette førte til at stadig flere bønder ble selveiere og færre var leilendinger. Med befolkningsvekst på 1700-tallet ble det lite jord igjen. Husmannsvesenet vokste frem som en løsning for de mest fattige. En familie kunne disponere et lite jordstykke, gjerne i utkanten av et gårdsbruk. Leie ble betalt i form av pliktarbeid hos bonden.
Fiske
Fiske var en viktig næring langs kysten, spesielt i Nord-Norge. De fleste var fiskerbønder, det vil si at de levde av en kombinasjon av fiske og jordbruk. Mens mennene var ute og fisket, tok gjerne kvinnene seg av gårdsdriften. Fisken ble solgt til kjøpmenn på Vestlandet og videre til Europa som tørrfisk. På 1700-tallet begynte man å produsere klippfisk på Nordmøre. Dette var en ny måte å konservere fisken på som var bedre betalt enn tørrfisk. Fiskeri var et farlig yrke, og mange døde på havet. Ikke sjelden ble fiskerne lurt av kjøpmennene, og mange ble bundet til enkelte kjøpmenn på grunn av gjeld.
Bergverk
I tillegg til disse tradisjonelle næringene dukket det opp nye næringer i perioden. Kong Christian 4. ble kalt ”kongen som oppdaget Norge” fordi han så det økonomiske potensialet som lå i landet. På hans initiativ ble det startet utstrakt gruvedrift i Norge på begynnelsen av 1600-tallet. I de norske bergverkene ble det hovedsakelig utvunnet jern, kobber og sølv.
Skogbruk og trelasthandel
Skogbruket opplevde stor utvikling. Dette gjorde seg spesielt gjeldende fra 1500-tallet da man tok i bruk en ny sag, oppgangssaga, drevet av vannkraft. Norge hadde gode forutsetninger for å drive sagbruk og handel med trelast. Tømmeret ble hogd på vinteren, dratt ut på isen og fløtet nedover vassdragene når isen gikk. Vannkraft til sagene var det nok av. Den norske skipsfarten vokste seg stor, mye på grunn av trelasthandelen. Utover på 1600-tallet ble det innført egne privilegier på sagbruksdrift, handel og transport av trelast. Utbyttet av trelasthandelen ble dermed samlet i en liten overklasse. Trelasthandelen førte også til byvekst, spesielt i havnebyene.
Håndverk og tidlig industri
I byene var ulike typer håndverk et vanlig levebrød. Her var det for eksempel ulike smeder, snekkere, skomakere og skinnarbeidere. Hvem som helst kunne ikke bli håndverker. Dette var et arbeid som var forbeholdt menn, og man måtte gå i lære hos en mester for å kunne bli en svenn, slik det fortsatt er i en del håndversyrker i dag. Håndverkerne var organisert i laug som passet på at de hadde monopol på sitt håndverk. Noe av produksjonen kunne minne om tidlig industri, men industri i større skala med fabrikker og maskiner kom først på 1800-tallet i Norge.
Les original på NDLA →
Oversikt: Dansketiden
Begrepet "dansketiden"
"Dansketiden" har negativ klang i norsk historie, og viser til en periode fra 1380 til 1814 der landet var i union med eller var underordnet Danmark. Norge hadde felles konge med Danmark helt fra 1380, og i 1536 ble Norge formelt direkte underlagt dansk styre, og det norske riksrådet ble oppløst. Slutten på dansketiden er mer allment kjent. 17. mai 1814 var ikke Norge lenger underlagt dansk styre, men vi fikk en egen konge og en egen grunnlov. Det tok imidlertid ikke lang tid før vi kom i en ny union med Sverige. I denne unionen var Norge mye mer selvstendig enn vi hadde vært under dansketiden, og derfor snakker vi som regel ikke om "svensketiden", selv om denne unionen varte i nesten hundre år, til 1905.
Ut av middelalderen
På 1000-tallet gikk Norge ut av vikingtida og den norrøne religionen og inn i middelalderen med innføringen av katolsk kristendom. Gjennom hele middelalderen preget katolsk kristen tro folks liv og kultur fra vugge til grav. Den katolske kirke, med paven i Roma på toppen, hadde stor makt i hele Europa. Med reformasjonen i 1536–37 fikk Norge en ny form for kristendom: den lutherske. Dette markerer slutten på middelalderen i Norge og skjer samtidig som vi blir underlagt Danmark og mister selvstendighet.
Fra adelsvelde til enevelde
En av de viktigste hendelsene i dansketiden var et statskupp i 1660. Før 1660 hadde Danmark-Norge vært styrt av kongen og adelen i samarbeid. Adelen var en overklasse som hadde arvet sin posisjon. De hadde krav på alle viktige stillinger i samfunnet og hadde fritak fra skatter. Kongen styrte i samråd med et råd av adelsmenn kalt riksrådet. Etter kuppet i 1660 ble kongen eneveldig. Det vil si at han kunne styre helt på egen hånd uten adelens samtykke. Tiden under direkte dansk styre kan altså deles i to perioder: Et adelsvelde fra 1536 til 1660 og et enevelde fra 1660 til 1814.
Danmark-Norge
Riket som lå under den danske kongen, ble under dansketiden kalt for Den danske krone, Tvillingrikene eller bare Danmark. Det er først i nyere tid at man har begynt å kalle det for Danmark-Norge. Begrepet "dansketiden" oppsto også etter at perioden var over.
Les original på NDLA →
"Dansketiden" har negativ klang i norsk historie, og viser til en periode fra 1380 til 1814 der landet var i union med eller var underordnet Danmark. Norge hadde felles konge med Danmark helt fra 1380, og i 1536 ble Norge formelt direkte underlagt dansk styre, og det norske riksrådet ble oppløst. Slutten på dansketiden er mer allment kjent. 17. mai 1814 var ikke Norge lenger underlagt dansk styre, men vi fikk en egen konge og en egen grunnlov. Det tok imidlertid ikke lang tid før vi kom i en ny union med Sverige. I denne unionen var Norge mye mer selvstendig enn vi hadde vært under dansketiden, og derfor snakker vi som regel ikke om "svensketiden", selv om denne unionen varte i nesten hundre år, til 1905.
Ut av middelalderen
På 1000-tallet gikk Norge ut av vikingtida og den norrøne religionen og inn i middelalderen med innføringen av katolsk kristendom. Gjennom hele middelalderen preget katolsk kristen tro folks liv og kultur fra vugge til grav. Den katolske kirke, med paven i Roma på toppen, hadde stor makt i hele Europa. Med reformasjonen i 1536–37 fikk Norge en ny form for kristendom: den lutherske. Dette markerer slutten på middelalderen i Norge og skjer samtidig som vi blir underlagt Danmark og mister selvstendighet.
Fra adelsvelde til enevelde
En av de viktigste hendelsene i dansketiden var et statskupp i 1660. Før 1660 hadde Danmark-Norge vært styrt av kongen og adelen i samarbeid. Adelen var en overklasse som hadde arvet sin posisjon. De hadde krav på alle viktige stillinger i samfunnet og hadde fritak fra skatter. Kongen styrte i samråd med et råd av adelsmenn kalt riksrådet. Etter kuppet i 1660 ble kongen eneveldig. Det vil si at han kunne styre helt på egen hånd uten adelens samtykke. Tiden under direkte dansk styre kan altså deles i to perioder: Et adelsvelde fra 1536 til 1660 og et enevelde fra 1660 til 1814.
Danmark-Norge
Riket som lå under den danske kongen, ble under dansketiden kalt for Den danske krone, Tvillingrikene eller bare Danmark. Det er først i nyere tid at man har begynt å kalle det for Danmark-Norge. Begrepet "dansketiden" oppsto også etter at perioden var over.
Les original på NDLA →
Europeisk middelalder
Oversikt: europeisk middelalder
Det er vanlig å regne europeisk middelalder fra cirka 500 til 1500. I denne perioden er det katolsk kristendom som preger store deler av Vest-Europa. Europeisk middelalder blir ofte delt i tre: Tidlig middelalder (500–1000) var preget av folkevandring og ustabilitet. Høymiddelalderen (1000–1300) var preget av befolkningsvekst, byvekst, økt handel og maktkamp mellom kongemakt og kirkemakt. Senmiddelalderen (1300–1500) var preget av en voldsom befolkningsnedgang etter svartedauden.
Begynnelsen: kristningen og Romerrikets fall
Kristendommen ble i løpet av 300-tallet e.Kr. statsreligion i Romerriket. Dette kom til å endre europeisk kultur totalt med nye religiøse forestillinger, ny kunst, nye verdier og en sentralisert kirkemakt med lite åpenhet for religiøst mangfold. Rundt år 500 har kristendommen i stor grad fortrengt de førkristne religionene, slik at det var lite igjen av den gresk-romerske kulturen som preget antikken.
Romerriket ble i perioder helt eller delvis splittet i en østlig og en vestlig del, og fra 395 ble splittelsen permanent. I løpet av de neste 200 årene gikk den vestlige delen av riket gradvis i oppløsning. Europa gikk inn i en folkevandringstid med mye uro, og riket ble angrepet fra mange hold. I 410 ble Roma erobret av vestgotere. Indre forhold som sosial uro, klimaendringer, dårlige avlinger, sult og pest har nok også hatt en betydning for rikets fall. I øst besto riket i flere hundre år under navnet Bysants.
Rundt 500 e.Kr. finner vi lite igjen av de kjennetegnene som preget antikken. Romerriket hadde gått i oppløsning, og kristendommen dominerte europeisk kultur. Derfor er det naturlig å sette et skille i europeisk historie rundt denne tiden og si at antikken tar slutt og middelalderen begynner.
Den katolske kirke
Den katolske kirke med paven i Roma på toppen var den institusjonen som i størst grad preget middelalderens Europa. Samtidig som kirken representerte noe nytt, kan den også ses som en arv fra Romerriket. Kirken oppsto allerede på 300-tallet, og paven fungerte som en samlende faktor i Vest-Europa i hele middelalderen, slik den romerske keiseren hadde gjort i antikken. En viktig forskjell var at i middelalderen var ikke Europa et stort imperium, men et mylder av større og mindre kongedømmer. Maktkamp mellom disse kongene og kirken ble et tilbakevendende tema.
Føydalsamfunnet
Fra 700-tallet utviklet det seg en samfunnsordning i Frankrike som etter hvert spredte seg til mesteparten av Europa, som senere ble kalt føydalsamfunnet. I en urolig folkevandringstid med ustabile og dårlig organiserte kongeriker var det fornuftig for fattige bønder å søke beskyttelse hos lokale stormenn som hadde råd til hester og våpen. Til gjengjeld ga bøndene fra seg eiendomsretten til jorda, og de måtte utføre pliktarbeid hos den nye jordeieren og betale skatt til ham (stort sett i form av jordbruksprodukter). Denne jordeiende delen av befolkningen ble til en egen samfunnsgruppe, adelen, som ble en mektig krigerklasse som dominerte Europa både politisk, økonomisk og militært. Denne samfunnsordningen var spesielt dominerende i høymiddelalderen (1000–1300).
Svartedauden
Den store "manndauden", eller svartedauden, herjet i Europa fra 1340-årene og utover. Da starter det vi regner som senmiddelalderen. Rundt 60 prosent av befolkningen døde i byllepestepidemien. Det gjorde at lokalsamfunn og maktforhold endret seg. I denne perioden styrket kongemakten sin posisjon, med støtte fra et voksende borgerskap. Begrepet borgerskap brukes om den velstående, eiendomsbesittende overklassen som ikke tilhørte adelen.
Slutten på middelalderen
Fra 1500-tallet mistet Den katolske kirken sitt monopol på religion i Vest-Europa gjennom reformasjonen. Da Columbus kom til Amerika i 1492, markerte det starten på en langvarig periode med europeisk ekspansjon i form av handel og kolonisering i store deler av verden. I tillegg hadde føydalsamfunnet i stor grad mistet sin betydning, og nye samfunnsstrukturer vokste fram der gjerne kongene fikk mer makt og adelen fikk mindre.
I løpet av 1400-tallet spredte det seg en ny kulturell bølge over Europa, som rundt år 1500 preget mye av Europas kunstneriske og akademiske elite. Dette var renessansen. "Renessanse" betyr gjenfødelse, og det er antikkens kultur og idealer som ble født på ny. Dette innebar at man begynte å stole mer på menneskets fornuft og evner til å forstå verden. Man satte mennesket i sentrum og la grunnlaget for den moderne humanismen. Det var også på denne tiden at den historiske epoken fikk navnet middelalderen eller mellomalderen – perioden mellom antikken og renessansen. Middelalderen ble for mange en mørk periode mellom den lyse antikken og renessansen.
En mørk tidsalder?
Det er fortsatt vanlig å tenke på middelalderen som en mørk, dyster og barbarisk tidsalder da kirkens makt over menneskene hadde hindret dem i å utvikle nye ideer innenfor kultur, vitenskap og politikk. Men var egentlig middelalderen så mørk? Middelalderen er perioden for de første universitetene, og kultur og teknologi utviklet seg gjennom hele perioden. Byene vokste, handelen vokste, og kjennskapen til verden utenfor Europa ble større. Vi kan kanskje heller se på perioden som en lang forberedelse til renessansen.
Undersøk!
Bildet øverst i artikkelen er fra Carcassonne i Sør-Frankrike. På 1100-tallet var det i denne byen mange katarer.
Undersøk hvem katarene var og hva som skjedde i Carcassonne og nabobyen Béziers i 1209.
Les original på NDLA →
Begynnelsen: kristningen og Romerrikets fall
Kristendommen ble i løpet av 300-tallet e.Kr. statsreligion i Romerriket. Dette kom til å endre europeisk kultur totalt med nye religiøse forestillinger, ny kunst, nye verdier og en sentralisert kirkemakt med lite åpenhet for religiøst mangfold. Rundt år 500 har kristendommen i stor grad fortrengt de førkristne religionene, slik at det var lite igjen av den gresk-romerske kulturen som preget antikken.
Romerriket ble i perioder helt eller delvis splittet i en østlig og en vestlig del, og fra 395 ble splittelsen permanent. I løpet av de neste 200 årene gikk den vestlige delen av riket gradvis i oppløsning. Europa gikk inn i en folkevandringstid med mye uro, og riket ble angrepet fra mange hold. I 410 ble Roma erobret av vestgotere. Indre forhold som sosial uro, klimaendringer, dårlige avlinger, sult og pest har nok også hatt en betydning for rikets fall. I øst besto riket i flere hundre år under navnet Bysants.
Rundt 500 e.Kr. finner vi lite igjen av de kjennetegnene som preget antikken. Romerriket hadde gått i oppløsning, og kristendommen dominerte europeisk kultur. Derfor er det naturlig å sette et skille i europeisk historie rundt denne tiden og si at antikken tar slutt og middelalderen begynner.
Den katolske kirke
Den katolske kirke med paven i Roma på toppen var den institusjonen som i størst grad preget middelalderens Europa. Samtidig som kirken representerte noe nytt, kan den også ses som en arv fra Romerriket. Kirken oppsto allerede på 300-tallet, og paven fungerte som en samlende faktor i Vest-Europa i hele middelalderen, slik den romerske keiseren hadde gjort i antikken. En viktig forskjell var at i middelalderen var ikke Europa et stort imperium, men et mylder av større og mindre kongedømmer. Maktkamp mellom disse kongene og kirken ble et tilbakevendende tema.
Føydalsamfunnet
Fra 700-tallet utviklet det seg en samfunnsordning i Frankrike som etter hvert spredte seg til mesteparten av Europa, som senere ble kalt føydalsamfunnet. I en urolig folkevandringstid med ustabile og dårlig organiserte kongeriker var det fornuftig for fattige bønder å søke beskyttelse hos lokale stormenn som hadde råd til hester og våpen. Til gjengjeld ga bøndene fra seg eiendomsretten til jorda, og de måtte utføre pliktarbeid hos den nye jordeieren og betale skatt til ham (stort sett i form av jordbruksprodukter). Denne jordeiende delen av befolkningen ble til en egen samfunnsgruppe, adelen, som ble en mektig krigerklasse som dominerte Europa både politisk, økonomisk og militært. Denne samfunnsordningen var spesielt dominerende i høymiddelalderen (1000–1300).
Svartedauden
Den store "manndauden", eller svartedauden, herjet i Europa fra 1340-årene og utover. Da starter det vi regner som senmiddelalderen. Rundt 60 prosent av befolkningen døde i byllepestepidemien. Det gjorde at lokalsamfunn og maktforhold endret seg. I denne perioden styrket kongemakten sin posisjon, med støtte fra et voksende borgerskap. Begrepet borgerskap brukes om den velstående, eiendomsbesittende overklassen som ikke tilhørte adelen.
Slutten på middelalderen
Fra 1500-tallet mistet Den katolske kirken sitt monopol på religion i Vest-Europa gjennom reformasjonen. Da Columbus kom til Amerika i 1492, markerte det starten på en langvarig periode med europeisk ekspansjon i form av handel og kolonisering i store deler av verden. I tillegg hadde føydalsamfunnet i stor grad mistet sin betydning, og nye samfunnsstrukturer vokste fram der gjerne kongene fikk mer makt og adelen fikk mindre.
I løpet av 1400-tallet spredte det seg en ny kulturell bølge over Europa, som rundt år 1500 preget mye av Europas kunstneriske og akademiske elite. Dette var renessansen. "Renessanse" betyr gjenfødelse, og det er antikkens kultur og idealer som ble født på ny. Dette innebar at man begynte å stole mer på menneskets fornuft og evner til å forstå verden. Man satte mennesket i sentrum og la grunnlaget for den moderne humanismen. Det var også på denne tiden at den historiske epoken fikk navnet middelalderen eller mellomalderen – perioden mellom antikken og renessansen. Middelalderen ble for mange en mørk periode mellom den lyse antikken og renessansen.
En mørk tidsalder?
Det er fortsatt vanlig å tenke på middelalderen som en mørk, dyster og barbarisk tidsalder da kirkens makt over menneskene hadde hindret dem i å utvikle nye ideer innenfor kultur, vitenskap og politikk. Men var egentlig middelalderen så mørk? Middelalderen er perioden for de første universitetene, og kultur og teknologi utviklet seg gjennom hele perioden. Byene vokste, handelen vokste, og kjennskapen til verden utenfor Europa ble større. Vi kan kanskje heller se på perioden som en lang forberedelse til renessansen.
Undersøk!
Bildet øverst i artikkelen er fra Carcassonne i Sør-Frankrike. På 1100-tallet var det i denne byen mange katarer.
Undersøk hvem katarene var og hva som skjedde i Carcassonne og nabobyen Béziers i 1209.
Les original på NDLA →
Norsk middelalder
Å tidfeste et historisk brudd – slutten på høymiddelalderen
Nedgangstider - eller en katastrofal velgjører?
For det norske politiske styret ble svartedauden skjebnesvanger. Den lille kretsen med adel og kongeslekt ble nærmest utryddet. Handelsborgerskapet var i stor grad tysk, og de var ikke opptatt av å forsvare norske interesser. Samtidig åpnet folketapet for endringer i eiendomsforholdene. Mange gårder ble liggende øde. Dermed ble det mulig for bønder å flytte inn på bruk med bedre jord. Tilgangen på bedre naturressurser for befolkningen har gjort at pesten også er blitt kalt «den katastrofale velgjører».
Dersom vi mener at det er viktig å legge vekt på sosiale og økonomiske forutsetninger når vi studerer fortiden, virker det naturlig å se på svartedauden som et historisk brudd og slutten på høymiddelalderen.
Når sluttet den norske høymiddelalderen?
Slutten på norsk høymiddelalder kan likevel hevdes å ha vært tidligere, nemlig allerede i 1319. Da gikk landet inn i en kongeunion med Sverige.
Arrangerte ekteskap med rike slekter i nabolandene var blitt vanlig i den norske kongeslekten. Da Håkon 5. Magnusson døde i 1319, etterlot han seg et barnebarn på tre år som eneste kongsemne. Faren til barnet var av svensk adelsslekt. Et norsk-svensk kongefellesskap under den vesle gutten, Magnus Eriksson, ble en realitet.
Nå var kongemakten flyttet utenfor de norske områdene. Riksrådet skulle forsvare norske interesser. Det gikk ikke så bra. I 1537 ble rådet avskaffet, og Norge fikk status som et dansk «ledemot» – på linje med et len.
Legger vi vekt på politiske endringer i historien, er det naturlig å argumentere for 1319 som slutten på høymiddelalderen.
Les original på NDLA →
For det norske politiske styret ble svartedauden skjebnesvanger. Den lille kretsen med adel og kongeslekt ble nærmest utryddet. Handelsborgerskapet var i stor grad tysk, og de var ikke opptatt av å forsvare norske interesser. Samtidig åpnet folketapet for endringer i eiendomsforholdene. Mange gårder ble liggende øde. Dermed ble det mulig for bønder å flytte inn på bruk med bedre jord. Tilgangen på bedre naturressurser for befolkningen har gjort at pesten også er blitt kalt «den katastrofale velgjører».
Dersom vi mener at det er viktig å legge vekt på sosiale og økonomiske forutsetninger når vi studerer fortiden, virker det naturlig å se på svartedauden som et historisk brudd og slutten på høymiddelalderen.
Når sluttet den norske høymiddelalderen?
Slutten på norsk høymiddelalder kan likevel hevdes å ha vært tidligere, nemlig allerede i 1319. Da gikk landet inn i en kongeunion med Sverige.
Arrangerte ekteskap med rike slekter i nabolandene var blitt vanlig i den norske kongeslekten. Da Håkon 5. Magnusson døde i 1319, etterlot han seg et barnebarn på tre år som eneste kongsemne. Faren til barnet var av svensk adelsslekt. Et norsk-svensk kongefellesskap under den vesle gutten, Magnus Eriksson, ble en realitet.
Nå var kongemakten flyttet utenfor de norske områdene. Riksrådet skulle forsvare norske interesser. Det gikk ikke så bra. I 1537 ble rådet avskaffet, og Norge fikk status som et dansk «ledemot» – på linje med et len.
Legger vi vekt på politiske endringer i historien, er det naturlig å argumentere for 1319 som slutten på høymiddelalderen.
Les original på NDLA →
Høymiddelalderen i Norge
Både i Europa og i Norge er høymiddelalderen kjennetegnet ved sterke enekongedømmer, velsignet og støttet av kirken.
Sættargjerden i Tunsberg
Kirken støttet den nye kongen på betingelse av at kirken fikk tilbake den samme friheten som den hadde før Sverres tid. Nå ble kirkens rett til å kontrollere sin egen organisasjon nedfelt i en avtale mellom kongemakten og kirken. Denne viktige avtalen ble inngått i 1277 og kalles «sættargjerden i Tunsberg». Nå var kongens posisjon som Guds stedfortreder på jorda akseptert av begge parter.
Norsk storhetstid
Perioden som fulgte etter kroningen av Håkon Håkonsson, blir omtalt som den norske storhetstiden. På 1200-tallet var riket på sitt største. Da var også store deler av øyene i Vesterhavet innlemmet i kongedømmet.
Norrønt språk skapte et språklig fellesskap. 1200-tallet er også perioden da store norske praktbygg ble påbegynt, blant annet Akershus festning, Håkonshallen i Bergen og Nidarosdomen i Trondheim. Flere store handelssteder vokste fram. Dette var også tiden for de første bydannelsene – i Oslo, Bergen, Trondheim, Tønsberg og Vågan i Lofoten.
Framveksten av byene var en følge av økt handel langs kysten. Handel med fisk gjorde Bergen til et viktig knutepunkt mellom de nordtyske hanseatene og norske handelsfolk. Byene vokste fordi kongemakten gikk vekk fra å reise rundt og bo på storgårdene til å bygge opp en fast administrasjon i byene. Dette vitner om at høymiddelalderen var en periode med økonomisk vekst.
Tydeligere enhet – landslov og riksråd
Sønnen til Håkon Håkonsson, Magnus, fikk tilnavnet Lagabøte. Han «bøtte» – altså bygde videre på – de gjeldende lovene. I 1270-årene fikk han vedtatt en landslov. Dette var en viktig ramme for statsdannelsen og kongemakten i Norge. Loven knyttet det geografiske området til folket og regnet Norge som en selvstendig politisk enhet. Landsloven sikret et felles rettssystem, skattesystem og militært forsvar. Nå var det om lag ti lagting med faste lagmenn som dømte og administrerte. Femti sysselmenn var kongens lokale representanter. Hirden, kongens egen hær, sikret kontakten mellom kongen og det lokale styringsapparatet.
På 1200-tallet var riksrådet blitt en fast institusjon i de skandinaviske landene, etter modell fra Frankrike og England. Helt siden kong Sverres tid hadde landets «fremste menn» sikret seg muligheten til å godkjenne nye kongsemner. I England var ordningen lovfestet i «Magna Carta», fra 1215. Det skjedde etter press fra den engelske adelen, biskopene og et stadig voksende borgerskap. Fra 1215 var kongen tvunget til å rådføre seg med representanter fra overklassen når nye skatter og lover skulle vedtas. Dette minner om maktfordelingen mellom Stortinget og regjeringen slik vi kjenner den i dag.
Høymiddelalderen – en storhetstid for hvem?
For den vanlige europeiske bonden, både i nord og i vest, var middelalderen en krevende tid. Både lensherrene, kongene og kirken bestemte over folks åndelige og materielle kår. Skattepresset fra kongen økte stadig. Folketallet i Europa vokste, og kampen for livsgrunnlaget hardnet til. Arkeologiske utgravninger i Norge viser en rekke nyrydninger av mindre egnede jordstykker mellom 1100 og 1350.
I europeisk målestokk var den norske adelen på langt nær så mektig som lenger sør i Europa. Eiendommene som adelen kontrollerte, var mindre og inntektene lavere. Norske lensherrer hadde ikke undervasaller, det vil si adel som sto under baroner eller grever i status, for eksempel slik som «lordene» i England. Livegenskap fantes ikke. Leilendingene var heller ikke stavnsbundne. Selv om antallet leilendinger økte i Norge, var antallet selveiende bønder større enn i de fleste andre vesteuropeiske land. Derfor er det en vanlig oppfatning at det norske middelaldersamfunnet ikke var føydalt. Mye taler for at den norske bonden hadde større frihet enn bøndene på det europeiske kontinentet.
Likevel gjorde folkeveksten at kampen om naturressursene hardnet til i middelalderen. Derfor er det verdt å spørre seg om begrepet «storhetstid» er misvisende dersom vi velger å studere historien fra småkårsfolks perspektiv.
Les original på NDLA →
Sættargjerden i Tunsberg
Kirken støttet den nye kongen på betingelse av at kirken fikk tilbake den samme friheten som den hadde før Sverres tid. Nå ble kirkens rett til å kontrollere sin egen organisasjon nedfelt i en avtale mellom kongemakten og kirken. Denne viktige avtalen ble inngått i 1277 og kalles «sættargjerden i Tunsberg». Nå var kongens posisjon som Guds stedfortreder på jorda akseptert av begge parter.
Norsk storhetstid
Perioden som fulgte etter kroningen av Håkon Håkonsson, blir omtalt som den norske storhetstiden. På 1200-tallet var riket på sitt største. Da var også store deler av øyene i Vesterhavet innlemmet i kongedømmet.
Norrønt språk skapte et språklig fellesskap. 1200-tallet er også perioden da store norske praktbygg ble påbegynt, blant annet Akershus festning, Håkonshallen i Bergen og Nidarosdomen i Trondheim. Flere store handelssteder vokste fram. Dette var også tiden for de første bydannelsene – i Oslo, Bergen, Trondheim, Tønsberg og Vågan i Lofoten.
Framveksten av byene var en følge av økt handel langs kysten. Handel med fisk gjorde Bergen til et viktig knutepunkt mellom de nordtyske hanseatene og norske handelsfolk. Byene vokste fordi kongemakten gikk vekk fra å reise rundt og bo på storgårdene til å bygge opp en fast administrasjon i byene. Dette vitner om at høymiddelalderen var en periode med økonomisk vekst.
Tydeligere enhet – landslov og riksråd
Sønnen til Håkon Håkonsson, Magnus, fikk tilnavnet Lagabøte. Han «bøtte» – altså bygde videre på – de gjeldende lovene. I 1270-årene fikk han vedtatt en landslov. Dette var en viktig ramme for statsdannelsen og kongemakten i Norge. Loven knyttet det geografiske området til folket og regnet Norge som en selvstendig politisk enhet. Landsloven sikret et felles rettssystem, skattesystem og militært forsvar. Nå var det om lag ti lagting med faste lagmenn som dømte og administrerte. Femti sysselmenn var kongens lokale representanter. Hirden, kongens egen hær, sikret kontakten mellom kongen og det lokale styringsapparatet.
På 1200-tallet var riksrådet blitt en fast institusjon i de skandinaviske landene, etter modell fra Frankrike og England. Helt siden kong Sverres tid hadde landets «fremste menn» sikret seg muligheten til å godkjenne nye kongsemner. I England var ordningen lovfestet i «Magna Carta», fra 1215. Det skjedde etter press fra den engelske adelen, biskopene og et stadig voksende borgerskap. Fra 1215 var kongen tvunget til å rådføre seg med representanter fra overklassen når nye skatter og lover skulle vedtas. Dette minner om maktfordelingen mellom Stortinget og regjeringen slik vi kjenner den i dag.
Høymiddelalderen – en storhetstid for hvem?
For den vanlige europeiske bonden, både i nord og i vest, var middelalderen en krevende tid. Både lensherrene, kongene og kirken bestemte over folks åndelige og materielle kår. Skattepresset fra kongen økte stadig. Folketallet i Europa vokste, og kampen for livsgrunnlaget hardnet til. Arkeologiske utgravninger i Norge viser en rekke nyrydninger av mindre egnede jordstykker mellom 1100 og 1350.
I europeisk målestokk var den norske adelen på langt nær så mektig som lenger sør i Europa. Eiendommene som adelen kontrollerte, var mindre og inntektene lavere. Norske lensherrer hadde ikke undervasaller, det vil si adel som sto under baroner eller grever i status, for eksempel slik som «lordene» i England. Livegenskap fantes ikke. Leilendingene var heller ikke stavnsbundne. Selv om antallet leilendinger økte i Norge, var antallet selveiende bønder større enn i de fleste andre vesteuropeiske land. Derfor er det en vanlig oppfatning at det norske middelaldersamfunnet ikke var føydalt. Mye taler for at den norske bonden hadde større frihet enn bøndene på det europeiske kontinentet.
Likevel gjorde folkeveksten at kampen om naturressursene hardnet til i middelalderen. Derfor er det verdt å spørre seg om begrepet «storhetstid» er misvisende dersom vi velger å studere historien fra småkårsfolks perspektiv.
Les original på NDLA →
Oversikt: Norsk middelalder
Middelalderens kjennetegn, begynnelse og slutt
I europeisk historie knytter vi gjerne middelalderen til at Romerriket går i oppløsning, samtidig som kristendommen får stadig mer fotfeste og den katolske kirke blir en maktfaktor. Derfor er det vanlig å si at middelalderen starter rundt 500 e.Kr. i store deler av Europa. Norge var aldri en del av Romerriket og kristendommen fikk ikke gjennomslag her før 500 år senere. Derfor har det vært vanlig å regne norsk middelalder fra 1000-tallet.
Det enkleste er å knytte denne epoken i norsk historie til katolsk kristendom. Kristningen skjer på 1000-tallet, og man kan derfor sette startpunktet for norsk middelalder til slaget ved Stiklestad i 1030, eller noe senere når kristendommen for alvor har fått fotfeste i befolkningen. Hvis man legger vekt på vikingekspansjonene, kan man strekke vikingtiden til 1066, da den siste vikingkongen Harald Hardråde døde i slaget ved Stamford Bridge.
Avslutningen av denne epoken blir enklere å tidfeste siden reformasjonen ble innført ved lov i 1536–37. Det betydde slutten på den katolske kirke i Norge.
Nidarosdomen var et enestående byggverk i norsk middelalder og det viktigste pilegrimsmålet i Norden. Her kan du utforske katedralen slik den ser ut i dag.
Periodisering av norsk middelalder
I likhet med europeisk middelalder blir norsk middelalder gjerne delt i flere deler. Historikere er uenige i hvordan det er hensiktsmessig å dele inn norsk middelalder. Uansett gikk Norge inn i en ganske fredelig periode etter 1030. Dette varte til 1130, da det brøt ut borgerkrig. Denne borgerkrigstiden varte til 1228, da Norge gikk inn i den såkalte storhetstiden som varte til svartedauden kom i 1348–49.
I europeisk historie kalles hele denne perioden fra ca. 1050 til 1350 for høymiddelalderen, og det er ganske vanlig å gjøre det samme i norsk historie. Tiden etter svartedauden kalles av de fleste for senmiddelalderen, både i norsk og europeisk historie. Pesten betydde store sosiale omveltninger. Politisk ble Norge del av en union som på sikt skulle bety tap av norsk suverenitet.
Les original på NDLA →
I europeisk historie knytter vi gjerne middelalderen til at Romerriket går i oppløsning, samtidig som kristendommen får stadig mer fotfeste og den katolske kirke blir en maktfaktor. Derfor er det vanlig å si at middelalderen starter rundt 500 e.Kr. i store deler av Europa. Norge var aldri en del av Romerriket og kristendommen fikk ikke gjennomslag her før 500 år senere. Derfor har det vært vanlig å regne norsk middelalder fra 1000-tallet.
Det enkleste er å knytte denne epoken i norsk historie til katolsk kristendom. Kristningen skjer på 1000-tallet, og man kan derfor sette startpunktet for norsk middelalder til slaget ved Stiklestad i 1030, eller noe senere når kristendommen for alvor har fått fotfeste i befolkningen. Hvis man legger vekt på vikingekspansjonene, kan man strekke vikingtiden til 1066, da den siste vikingkongen Harald Hardråde døde i slaget ved Stamford Bridge.
Avslutningen av denne epoken blir enklere å tidfeste siden reformasjonen ble innført ved lov i 1536–37. Det betydde slutten på den katolske kirke i Norge.
Nidarosdomen var et enestående byggverk i norsk middelalder og det viktigste pilegrimsmålet i Norden. Her kan du utforske katedralen slik den ser ut i dag.
Periodisering av norsk middelalder
I likhet med europeisk middelalder blir norsk middelalder gjerne delt i flere deler. Historikere er uenige i hvordan det er hensiktsmessig å dele inn norsk middelalder. Uansett gikk Norge inn i en ganske fredelig periode etter 1030. Dette varte til 1130, da det brøt ut borgerkrig. Denne borgerkrigstiden varte til 1228, da Norge gikk inn i den såkalte storhetstiden som varte til svartedauden kom i 1348–49.
I europeisk historie kalles hele denne perioden fra ca. 1050 til 1350 for høymiddelalderen, og det er ganske vanlig å gjøre det samme i norsk historie. Tiden etter svartedauden kalles av de fleste for senmiddelalderen, både i norsk og europeisk historie. Pesten betydde store sosiale omveltninger. Politisk ble Norge del av en union som på sikt skulle bety tap av norsk suverenitet.
Les original på NDLA →
Seinmiddelalderen i Norge
Et annet særtrekk er at mange europeere ble kritiske til kirkens økonomiske og åndelige makt.
Kirkemakten i Norge gikk likevel en annen vei. Avstanden til kongen og hans styringsapparat var blitt stor etter at tronen flyttet ut av landet. Det var kirken som klarte å holde oppe styringsapparatet både lokalt og sentralt. Kirken overtok på mange måter sentralmakten i Norge.
Blomstring i Bygde-Norge
Samtidig måtte bygdene ordne opp i rettstvister og lokalpolitikk på egen hånd. Bøndene selv sørget for bygdeting. I samarbeid med prestene tok lokalsamfunnene ansvar blant annet for fattigvesenet. I lokalsamfunnene blomstret også folkediktningen.
Det danske skriftspråket ble språket til kongens styringsapparat. Nå vokste avstanden mellom den sentrale og den lokale makten. Men på bygdene ga denne utviklingen større muligheter til selvstyre.
Kalmarunionen
Fra 1389 til 1521 var Norge, Sverige og Danmark under samme kongemakt. Norge var den svakeste parten i fellesskapet, Danmark den sterkeste. Den danske kongen Valdemar Atterdag hadde sørget for at hans ti år gamle datter, Margrete, giftet seg med den norske tronarvingen i 1363. Med dette giftermålet ble Norge innlemmet i det dansk-norske kongefellesskapet.
Margrete hadde politisk talent. Etter mannens og sønnens død sørget hun for fullmakter til å styre i alle de tre landene. Hun lot søsterens barnebarn, Erik av Pommern, bli hyllet som konge både i Sverige, Danmark og Norge. Selve kroningen skjedde i Kalmar i 1397, og unionen blir kalt Kalmarunionen. Denne unionen styrket kongemakten, men svekket Norge som politisk enhet.
Under skiftende regenter varte unionen til 1521. Men opprør blant svensk og dansk adel i 1520 førte til at den danske kong Kristian 2. måtte flykte, og unionen ble oppløst. I Danmark fulgte år med borgerkrigsliknende tilstander i kampen om tronen. Og ikke før i 1905 ble Norge et selvstendig kongedømme igjen.
Norge forsvinner som selvstendig stat
Den styrkede kongemakten i Skandinavia under Kalmarunionen gikk ut over de norske interessene. Kongen ønsket å gi bort norske len til sine lojale danske og nordtyske støttespillere. Det norske riksrådet kjempet for å sikre norske lensherrer. Her ble erkebiskop Olav Engelbrektsson en viktig forsvarer av de norske interessene. Problemet til riksrådet var at kongen ikke tok hensyn til de norske kravene.
I løpet av årene 1536 og 1537 valgte dessuten danskekongen å innføre Luthers protestantisme. Den norske erkebiskopens svar var å forsøke seg på statskupp. Den danske utsendingen, Vincent Lunge, ble drept. Så forskanset Olav Engelbrektsson seg på Steinviksholm i Trondheimsfjorden. Men erkebiskopen tapte kampen mot kongemakten.
All kirkelig jord ble innlemmet i den nye statskirken. Der var kongen overhodet. Alle romersk-katolske institusjoner ble fjernet. I Norge ble det satt inn militær makt for å kvele opposisjonen mot det danske styret og mot protestantismen. Politisk sett hadde Norge sluttet å eksistere som egen stat.
Les original på NDLA →
Kirkemakten i Norge gikk likevel en annen vei. Avstanden til kongen og hans styringsapparat var blitt stor etter at tronen flyttet ut av landet. Det var kirken som klarte å holde oppe styringsapparatet både lokalt og sentralt. Kirken overtok på mange måter sentralmakten i Norge.
Blomstring i Bygde-Norge
Samtidig måtte bygdene ordne opp i rettstvister og lokalpolitikk på egen hånd. Bøndene selv sørget for bygdeting. I samarbeid med prestene tok lokalsamfunnene ansvar blant annet for fattigvesenet. I lokalsamfunnene blomstret også folkediktningen.
Det danske skriftspråket ble språket til kongens styringsapparat. Nå vokste avstanden mellom den sentrale og den lokale makten. Men på bygdene ga denne utviklingen større muligheter til selvstyre.
Kalmarunionen
Fra 1389 til 1521 var Norge, Sverige og Danmark under samme kongemakt. Norge var den svakeste parten i fellesskapet, Danmark den sterkeste. Den danske kongen Valdemar Atterdag hadde sørget for at hans ti år gamle datter, Margrete, giftet seg med den norske tronarvingen i 1363. Med dette giftermålet ble Norge innlemmet i det dansk-norske kongefellesskapet.
Margrete hadde politisk talent. Etter mannens og sønnens død sørget hun for fullmakter til å styre i alle de tre landene. Hun lot søsterens barnebarn, Erik av Pommern, bli hyllet som konge både i Sverige, Danmark og Norge. Selve kroningen skjedde i Kalmar i 1397, og unionen blir kalt Kalmarunionen. Denne unionen styrket kongemakten, men svekket Norge som politisk enhet.
Under skiftende regenter varte unionen til 1521. Men opprør blant svensk og dansk adel i 1520 førte til at den danske kong Kristian 2. måtte flykte, og unionen ble oppløst. I Danmark fulgte år med borgerkrigsliknende tilstander i kampen om tronen. Og ikke før i 1905 ble Norge et selvstendig kongedømme igjen.
Norge forsvinner som selvstendig stat
Den styrkede kongemakten i Skandinavia under Kalmarunionen gikk ut over de norske interessene. Kongen ønsket å gi bort norske len til sine lojale danske og nordtyske støttespillere. Det norske riksrådet kjempet for å sikre norske lensherrer. Her ble erkebiskop Olav Engelbrektsson en viktig forsvarer av de norske interessene. Problemet til riksrådet var at kongen ikke tok hensyn til de norske kravene.
I løpet av årene 1536 og 1537 valgte dessuten danskekongen å innføre Luthers protestantisme. Den norske erkebiskopens svar var å forsøke seg på statskupp. Den danske utsendingen, Vincent Lunge, ble drept. Så forskanset Olav Engelbrektsson seg på Steinviksholm i Trondheimsfjorden. Men erkebiskopen tapte kampen mot kongemakten.
All kirkelig jord ble innlemmet i den nye statskirken. Der var kongen overhodet. Alle romersk-katolske institusjoner ble fjernet. I Norge ble det satt inn militær makt for å kvele opposisjonen mot det danske styret og mot protestantismen. Politisk sett hadde Norge sluttet å eksistere som egen stat.
Les original på NDLA →
Tidlige samfunn
Elvekulturene i Mesopotamia og Egypt
I Mesopotamia og Egypt var dette spesielt tydelig. Begge disse områdene er elvesletter. Det vil si at landskapet rundt elva er flatt og lavt. Elvesletter kan dermed bli utsatt for oversvømmelser hvis vannstanden i elva stiger mer enn normalt.
Mesopotamia
Mesopotamia er det greske navnet på området mellom elvene Eufrat og Tigris i dagens Irak. Det var her jordbruket oppsto. Området er tørt mye av året, og det var nødvendig å grave kanaler for å sikre nok vann på jordene. Men om høsten gikk elvene over sine bredder, og flommet utover den dyrkede marken. Dermed ble elva både en forutsetning for kulturen som vokste fram, og en trussel mot den. Bøndene som brukte deler av året på å grave kanaler for å lede vann inn på jordene, brukte andre deler av året på å bygge demninger mot flomvannet.
Egypt
Egypt ligger ved Nilens utløp. Også her flommet vann utover elvesletten årlig, og la igjen et slam som det var fruktbart å dyrke i. Nilens oversvømmelser var mer forutsigbare enn Eufrat og Tigris. Derfor var det ikke like stort behov for vanningssystemer og flombeskyttelse i Egypt, som i Mesopotamia. Dessuten var den fruktbare Nildalen omgitt av ørken, hvor det bodde få mennesker. Derfor hadde ikke Egypt det samme behovet for å organisere et forsvar, som de som befolket Mesopotamia.
Det at både jordbruk og annen samfunnsorganisering var mer krevende i Mesopotamia enn i Egypt, kan være årsaker til at samfunnene utviklet seg ulikt.
Gilgamesj og Noas ark
Gamle fortellinger om oversvømmelser, som helteeposet Gilgamesj og bibelens fortelling om Noas Ark, stammer fra dette området. Det er rimelig å anta at de årvisse oversvømmelsene i Eufrat og Tigris er utgangspunkt for disse fortellingene.
Gilgamesj er et sumerisk og babylonsk epos som handler om den legendariske kong Gilgamesj av Uruk. Eposet ble nedskrevet rundt år 2000 f.Kr., omtrent 800 år etter kong Gilgamesj' regjerings-tid. Bare deler av eposet er bevart og ble funnet på leirtavler i ruinbyen Ninive.
Sin-leqi-unninni, en prest som levde i Babylonia omtrent 1400 f.Kr., er forfatteren til den best bevarte versjonen av Gilgamesj-eposet. Han er dermed den eldste episke forfatteren vi kjenner navnet på.
(Barstad & Groth, 2023) og (Franks, 2023)
KilderBarstad, H.M. & Groth, B. (2023, 1. juni). Gilgamesh. I Store norske leksikon. https://snl.no/Gilgamesh
Franks, D. (2023). Sin-Leqi-Unninni, The Epic of Gilgamesh. Abigail Adams Institute. https://www.abigailadamsinstitute.org/sin-leqi-unninni-the-epic-of-gilgamesh
Les original på NDLA →
Mesopotamia
Mesopotamia er det greske navnet på området mellom elvene Eufrat og Tigris i dagens Irak. Det var her jordbruket oppsto. Området er tørt mye av året, og det var nødvendig å grave kanaler for å sikre nok vann på jordene. Men om høsten gikk elvene over sine bredder, og flommet utover den dyrkede marken. Dermed ble elva både en forutsetning for kulturen som vokste fram, og en trussel mot den. Bøndene som brukte deler av året på å grave kanaler for å lede vann inn på jordene, brukte andre deler av året på å bygge demninger mot flomvannet.
Egypt
Egypt ligger ved Nilens utløp. Også her flommet vann utover elvesletten årlig, og la igjen et slam som det var fruktbart å dyrke i. Nilens oversvømmelser var mer forutsigbare enn Eufrat og Tigris. Derfor var det ikke like stort behov for vanningssystemer og flombeskyttelse i Egypt, som i Mesopotamia. Dessuten var den fruktbare Nildalen omgitt av ørken, hvor det bodde få mennesker. Derfor hadde ikke Egypt det samme behovet for å organisere et forsvar, som de som befolket Mesopotamia.
Det at både jordbruk og annen samfunnsorganisering var mer krevende i Mesopotamia enn i Egypt, kan være årsaker til at samfunnene utviklet seg ulikt.
Gilgamesj og Noas ark
Gamle fortellinger om oversvømmelser, som helteeposet Gilgamesj og bibelens fortelling om Noas Ark, stammer fra dette området. Det er rimelig å anta at de årvisse oversvømmelsene i Eufrat og Tigris er utgangspunkt for disse fortellingene.
Gilgamesj er et sumerisk og babylonsk epos som handler om den legendariske kong Gilgamesj av Uruk. Eposet ble nedskrevet rundt år 2000 f.Kr., omtrent 800 år etter kong Gilgamesj' regjerings-tid. Bare deler av eposet er bevart og ble funnet på leirtavler i ruinbyen Ninive.
Sin-leqi-unninni, en prest som levde i Babylonia omtrent 1400 f.Kr., er forfatteren til den best bevarte versjonen av Gilgamesj-eposet. Han er dermed den eldste episke forfatteren vi kjenner navnet på.
(Barstad & Groth, 2023) og (Franks, 2023)
KilderBarstad, H.M. & Groth, B. (2023, 1. juni). Gilgamesh. I Store norske leksikon. https://snl.no/Gilgamesh
Franks, D. (2023). Sin-Leqi-Unninni, The Epic of Gilgamesh. Abigail Adams Institute. https://www.abigailadamsinstitute.org/sin-leqi-unninni-the-epic-of-gilgamesh
Les original på NDLA →
Fra organisert jordbruk til sivilisasjon i Mesopotamia og Egypt
Sumererne
De første som utviklet en sivilisasjon i Mesopotamia var sumererne. Siden elveslettene i Mesopotamia ikke hadde noen naturlig beskyttelse, bygde de byer med bymurer for å kunne forsvare seg mot fiender. De sumeriske bystatene Ur og Uruk ble grunnlagt på denne tiden.
I bystatene ble det utviklet ny teknologi og vitenskap, for å forstå og løse utfordringene samfunnet sto overfor. Sumererne forsket på astronomi for bedre å kunne forutsi flommer og andre naturfenomener. De utviklet nye metallegeringer til våpen og redskaper i jordbruket. Og sumerernes Mesopotamia var et av stedene hvor de fant opp hjulet.
Skriftspråk
Det var også sumererne som utviklet det første kjente skriftspråk. Det besto av bilder som ble risset inn på leirtavler. Bevarte leirtavler viser at skriften hadde ulike funksjoner: Den ble brukt for å holde orden på handelsavtaler, varelister og skatteinnkreving. Det ble også laget kalendere som skulle forutsi flommer, og myter og historier ble skrevet ned. Skrivekunsten bidro til å effektivisere administrasjonen av byene, men også til å konsolidere makten, siden det var få som behersket denne kunsten.
Tenk over
Vårt språk er alfabetisk. Vi bruker bokstaver som har en bestemt lyd, og ved å sette dem sammen skapes ord. Sumererne brukte bildespråk - hvilke andre, av dagens språk, er bildespråk?
Den egyptiske sivilisasjon
Den egyptiske sivilisasjon vokste frem under andre forutsetninger enn den sumeriske. Egypt var omgitt av ugjestmild ørken, og fraværet av trusler fra naboer, gjorde at de lenge slapp å holde seg med noen hær. Frakt av varer og mennesker på elva, gjorde det lett å drive handel og administrasjon av riket, og store gullforekomster gjorde at Egypt tiltrakk seg handelsmenn, både fra Mesopotamia og andre steder. Disse faktorene gjorde Egypt til et rikt og sentralisert land.
I likhet med sumererne, var egypterne opptatt av å holde seg inne med gudene. Landets hersker, Farao, var selv en gud. Han hadde det guddommelige ansvaret for at Nilen flommet over hvert år, og når jordene sto under vann jobbet bøndene med å bygge pyramiden Farao skulle flytte inn i etter sin død. Mens sumerernes sivilisasjon gikk under som følge av invasjon utenfra, var det en økende misnøye med den dyre dødskulten som gjorde at Faraoenes maktmonopol opphørte, og Egypts storhetstid etter hvert gikk mot slutten.
Les original på NDLA →
De første som utviklet en sivilisasjon i Mesopotamia var sumererne. Siden elveslettene i Mesopotamia ikke hadde noen naturlig beskyttelse, bygde de byer med bymurer for å kunne forsvare seg mot fiender. De sumeriske bystatene Ur og Uruk ble grunnlagt på denne tiden.
I bystatene ble det utviklet ny teknologi og vitenskap, for å forstå og løse utfordringene samfunnet sto overfor. Sumererne forsket på astronomi for bedre å kunne forutsi flommer og andre naturfenomener. De utviklet nye metallegeringer til våpen og redskaper i jordbruket. Og sumerernes Mesopotamia var et av stedene hvor de fant opp hjulet.
Skriftspråk
Det var også sumererne som utviklet det første kjente skriftspråk. Det besto av bilder som ble risset inn på leirtavler. Bevarte leirtavler viser at skriften hadde ulike funksjoner: Den ble brukt for å holde orden på handelsavtaler, varelister og skatteinnkreving. Det ble også laget kalendere som skulle forutsi flommer, og myter og historier ble skrevet ned. Skrivekunsten bidro til å effektivisere administrasjonen av byene, men også til å konsolidere makten, siden det var få som behersket denne kunsten.
Tenk over
Vårt språk er alfabetisk. Vi bruker bokstaver som har en bestemt lyd, og ved å sette dem sammen skapes ord. Sumererne brukte bildespråk - hvilke andre, av dagens språk, er bildespråk?
Den egyptiske sivilisasjon
Den egyptiske sivilisasjon vokste frem under andre forutsetninger enn den sumeriske. Egypt var omgitt av ugjestmild ørken, og fraværet av trusler fra naboer, gjorde at de lenge slapp å holde seg med noen hær. Frakt av varer og mennesker på elva, gjorde det lett å drive handel og administrasjon av riket, og store gullforekomster gjorde at Egypt tiltrakk seg handelsmenn, både fra Mesopotamia og andre steder. Disse faktorene gjorde Egypt til et rikt og sentralisert land.
I likhet med sumererne, var egypterne opptatt av å holde seg inne med gudene. Landets hersker, Farao, var selv en gud. Han hadde det guddommelige ansvaret for at Nilen flommet over hvert år, og når jordene sto under vann jobbet bøndene med å bygge pyramiden Farao skulle flytte inn i etter sin død. Mens sumerernes sivilisasjon gikk under som følge av invasjon utenfra, var det en økende misnøye med den dyre dødskulten som gjorde at Faraoenes maktmonopol opphørte, og Egypts storhetstid etter hvert gikk mot slutten.
Les original på NDLA →
Oversikt: Tidlige samfunn
Når vi snakker om tidlige samfunn, tenker vi på hvordan mennesker levde for tre, fire eller fem tusen år siden, og helt tilbake til opprinnelsen til det moderne mennesket for nærmere 200 000 år siden. Mesteparten av denne tiden har mennesket levd som jegere og sankere. Noen steder har mennesker bosatt seg mer fast, begynt å dyrke jorda og dannet jordbrukssamfunn. Noen av disse samfunnene har igjen utviklet seg til mer avanserte samfunn med skriftspråk, arbeidsdeling, rettssystem og statsdannelser, og blitt såkalte sivilisasjoner.
Det er viktig å være klar over at jegere og sankere, jordbrukssamfunn og sivilisasjoner ikke må oppfattes som epoker i verdenshistorien med en begynnelse og slutt. Dette er bare ulike måter å organisere samfunn på. Det finnes fremdeles jeger- og sankersamfunn, jordbrukssamfunn og samfunn som går over til å bli sivilisasjoner. Jordbrukssamfunn og sivilisasjoner har oppstått uavhengig av hverandre på forskjellige steder i verden til forskjellige tider.
Les original på NDLA →
Det er viktig å være klar over at jegere og sankere, jordbrukssamfunn og sivilisasjoner ikke må oppfattes som epoker i verdenshistorien med en begynnelse og slutt. Dette er bare ulike måter å organisere samfunn på. Det finnes fremdeles jeger- og sankersamfunn, jordbrukssamfunn og samfunn som går over til å bli sivilisasjoner. Jordbrukssamfunn og sivilisasjoner har oppstått uavhengig av hverandre på forskjellige steder i verden til forskjellige tider.
Les original på NDLA →
Stein, bronse og jern
Steinalderen, bronsealderen og jernalderen
Fra den tidligste tida vi har spor fra, finner vi nesten bare redskaper av stein. Men det er ikke derfor det heter steinalderen. I steinalderen, som varte i mange tusen år, fra cirka 10 000 f.Kr. til cirka 1800 f.Kr., laget mennesker verktøy av stein. Det som er igjen, viser at de laget skarpe verktøy ved bruk av en den gang avansert teknologi. Selv om det er stein som er bevart, vet vi at de også laget ting av tre, bein, bark, skinn med mer.
Da menneskene lærte kunsten å bearbeide og bruke metall, ble flere og finere ting bevart. Det første metallet som fikk betydning, var bronse. Arkeologene har funnet metallobjekter som er omtrent 5000 år gamle. I Norge er det ikke mange rester av bronse fra bronsealderen, men til gjengjeld er det mange plasser med spor etter bronsestøping. Vi regner bronsealderen i Norge fra cirka 1800 f.Kr. til cirka 500 f.Kr.
Senere lærte menneskene å støpe redskaper og våpen av jern. Denne tida kaller vi jernalderen. Vi deler gjerne perioden opp i eldre og yngre jernalder. Fra yngre jernalder har vi mange funn fordi gravskikken endret seg. Folk fra store gårder fikk nå gjerne smykker og annet utstyr med seg i grava.
Med inndelingen i steinalder, bronsealder og jernalder følger også en tendens til å fokusere på teknologi når vi forteller historien. Kanskje er ikke det viktigste med steinalderen at folk brukte steinredskaper? Kanskje ville det være mer interessant å undersøke kosthold eller sosiale relasjoner eller religiøse forestillinger? Forskere interesserer seg for alle disse spørsmålene. Men sporene de har å bygge sin forståelse av dette på, er altså i hovedsak laget av stein.
Arkeologer versus historikere
De som er eksperter på å fortolke fortida på grunnlag av ting de finner i jorda, kalles arkeologer. De støtter seg på mange andre fagfelt i arbeidet sitt. For eksempel vil geologer kunne bidra med ekspertise om steinarters opprinnelse og egenskaper, zoologer vil kunne analysere beinrester fra dyr, og botanikere kan kjenne igjen frø og pollen fra ulike planter. Men arkeologen er fortidshistorikeren som setter sammen hvert enkelt funn til et bilde av hvordan mennesker levde i fortida.
Historikeren jobber først og fremst med tekst, og har dermed en begrenset rolle i forskningen på forhistorisk tid. Selv om skrift ble oppfunnet mange tusen år før Kristus, slik at det finnes noe skriftlig materiale også i forhistorisk tid (for eksempel Hammurabis lover eller egyptiske hieroglyfer), tar hoveddelen av historikerens arbeid til når det blir flere skriftlige kilder å arbeide med.
Kilder
Glørstad, H. (2023, 21. november). Håndverk og teknologi. Norgeshistorie.no. https://www.norgeshistorie.no/eldre-steinalder/0106-handverk-og-teknologi.html
Melheim, L. (2024, 30. oktober). Det første metallet. Norgeshistorie.no. https://www.norgeshistorie.no/bronsealder/0307-det-forste-metallet.html
Solberg, B. (2024, 21. november). Jernalderen i Norge. I Store norske leksikon. https://snl.no/Jernalderen_i_Norge
Les original på NDLA →
Fra den tidligste tida vi har spor fra, finner vi nesten bare redskaper av stein. Men det er ikke derfor det heter steinalderen. I steinalderen, som varte i mange tusen år, fra cirka 10 000 f.Kr. til cirka 1800 f.Kr., laget mennesker verktøy av stein. Det som er igjen, viser at de laget skarpe verktøy ved bruk av en den gang avansert teknologi. Selv om det er stein som er bevart, vet vi at de også laget ting av tre, bein, bark, skinn med mer.
Da menneskene lærte kunsten å bearbeide og bruke metall, ble flere og finere ting bevart. Det første metallet som fikk betydning, var bronse. Arkeologene har funnet metallobjekter som er omtrent 5000 år gamle. I Norge er det ikke mange rester av bronse fra bronsealderen, men til gjengjeld er det mange plasser med spor etter bronsestøping. Vi regner bronsealderen i Norge fra cirka 1800 f.Kr. til cirka 500 f.Kr.
Senere lærte menneskene å støpe redskaper og våpen av jern. Denne tida kaller vi jernalderen. Vi deler gjerne perioden opp i eldre og yngre jernalder. Fra yngre jernalder har vi mange funn fordi gravskikken endret seg. Folk fra store gårder fikk nå gjerne smykker og annet utstyr med seg i grava.
Med inndelingen i steinalder, bronsealder og jernalder følger også en tendens til å fokusere på teknologi når vi forteller historien. Kanskje er ikke det viktigste med steinalderen at folk brukte steinredskaper? Kanskje ville det være mer interessant å undersøke kosthold eller sosiale relasjoner eller religiøse forestillinger? Forskere interesserer seg for alle disse spørsmålene. Men sporene de har å bygge sin forståelse av dette på, er altså i hovedsak laget av stein.
Arkeologer versus historikere
De som er eksperter på å fortolke fortida på grunnlag av ting de finner i jorda, kalles arkeologer. De støtter seg på mange andre fagfelt i arbeidet sitt. For eksempel vil geologer kunne bidra med ekspertise om steinarters opprinnelse og egenskaper, zoologer vil kunne analysere beinrester fra dyr, og botanikere kan kjenne igjen frø og pollen fra ulike planter. Men arkeologen er fortidshistorikeren som setter sammen hvert enkelt funn til et bilde av hvordan mennesker levde i fortida.
Historikeren jobber først og fremst med tekst, og har dermed en begrenset rolle i forskningen på forhistorisk tid. Selv om skrift ble oppfunnet mange tusen år før Kristus, slik at det finnes noe skriftlig materiale også i forhistorisk tid (for eksempel Hammurabis lover eller egyptiske hieroglyfer), tar hoveddelen av historikerens arbeid til når det blir flere skriftlige kilder å arbeide med.
Kilder
Glørstad, H. (2023, 21. november). Håndverk og teknologi. Norgeshistorie.no. https://www.norgeshistorie.no/eldre-steinalder/0106-handverk-og-teknologi.html
Melheim, L. (2024, 30. oktober). Det første metallet. Norgeshistorie.no. https://www.norgeshistorie.no/bronsealder/0307-det-forste-metallet.html
Solberg, B. (2024, 21. november). Jernalderen i Norge. I Store norske leksikon. https://snl.no/Jernalderen_i_Norge
Les original på NDLA →
Tidlige sivilisasjoner
I jeger og samlersamfunnene var de fleste på flyttefot i perioder. De kunne ikke eie mer enn det var praktisk å bære med seg. De planla antakelig bare for den nærmeste framtid og la i liten grad opp forråd. I jordbrukssamfunnet ble det for første gang praktisk å eie mer. Vi kan regne med at det tidlig ble utviklet metoder for lagring og konservering av mat, og det ble nødvendig å komme fram til lover og regler for å sikre eiendom, og for å bestemme hvordan den enkelte skulle skatte til fellesskapet.
Sivilisasjoner
For 5500-3500 år siden utviklet det seg avanserte samfunn i ulike deler av verden. De eldste var i Mesopotamia og Egypt (5500-5000 år siden). Noe yngre er sivilisasjonene i Indusdalen (4500 år) og Kina (4000 år). Alle disse kalles for elvekulturer. De lå på sletteland langs store elver, og vannet la grunnlaget for produksjonsoverskuddet, som igjen gjorde den avanserte samfunnsutviklingen mulig gjennom avanserte kanal- og irrigasjonssystemer.
Spesialisering
Det var i de tidlige sivilisasjonene at vi først fikk yrkesgrupper som ulike håndverkere, handelsmenn, krigere og prester. Religionen ble et grunnlag for maktutøvelse, og presteskapet ble ofte også et politisk lederskap. Konger hevdet slektskap eller nær forbindelse med gudene som legitimering for sitt styre, og offentlige ritualer og overdådige templer fungerte som lim i samfunnet.
Spesialiseringen og næringsvirksomheten førte etter hvert til en sosial lagdeling. De som klarte å tilegne seg deler av produksjonsoverskuddet, ble rike. Det store flertallet gjorde ikke det. De fortsatte å overleve - slik mennesker alltid har gjort, men nå i et samfunn der noen var langt rikere enn dem selv. Slik bygde det seg raskt opp en enorm avstand mellom en styrende elite og det store flertallet av fattige bønder.
Religion
I samfunn hvor alles overlevelse var så avhengig av jordbruksproduksjonen, fikk religionsutøvelsen sterkt preg av fruktbarhetskult. Gudekongen var en ambassadør blant høyere makter, og sørget for at kornhøsten var god. I uår var det gjerne kongen og presteskapet som måtte stå til svars for den dårlige avlingen.
Les original på NDLA →
Sivilisasjoner
For 5500-3500 år siden utviklet det seg avanserte samfunn i ulike deler av verden. De eldste var i Mesopotamia og Egypt (5500-5000 år siden). Noe yngre er sivilisasjonene i Indusdalen (4500 år) og Kina (4000 år). Alle disse kalles for elvekulturer. De lå på sletteland langs store elver, og vannet la grunnlaget for produksjonsoverskuddet, som igjen gjorde den avanserte samfunnsutviklingen mulig gjennom avanserte kanal- og irrigasjonssystemer.
Spesialisering
Det var i de tidlige sivilisasjonene at vi først fikk yrkesgrupper som ulike håndverkere, handelsmenn, krigere og prester. Religionen ble et grunnlag for maktutøvelse, og presteskapet ble ofte også et politisk lederskap. Konger hevdet slektskap eller nær forbindelse med gudene som legitimering for sitt styre, og offentlige ritualer og overdådige templer fungerte som lim i samfunnet.
Spesialiseringen og næringsvirksomheten førte etter hvert til en sosial lagdeling. De som klarte å tilegne seg deler av produksjonsoverskuddet, ble rike. Det store flertallet gjorde ikke det. De fortsatte å overleve - slik mennesker alltid har gjort, men nå i et samfunn der noen var langt rikere enn dem selv. Slik bygde det seg raskt opp en enorm avstand mellom en styrende elite og det store flertallet av fattige bønder.
Religion
I samfunn hvor alles overlevelse var så avhengig av jordbruksproduksjonen, fikk religionsutøvelsen sterkt preg av fruktbarhetskult. Gudekongen var en ambassadør blant høyere makter, og sørget for at kornhøsten var god. I uår var det gjerne kongen og presteskapet som måtte stå til svars for den dårlige avlingen.
Les original på NDLA →
Tidlig moderne tid
Afrika
Utforskingen av Afrika
Siden det var det nærmeste nabokontinentet, hadde europeerne lenge hatt et forhold til Afrika. Over Middelhavet hadde kontakten mellom de to kontinentene vært tett.
I antikken lå store deler av Nord-Afrika under det romerske riket. Og fra 700-tallet til inn på 1200-tallet var den iberiske halvøya (dagens Portugal og Spania) erobret av maurerne, det vil si folk fra Nord-Afrika.
Den delen av Afrika som lå lenger sør, hadde europeerne likevel liten kjennskap til, annet enn den informasjonen som kom med handelskaravaner gjennom Sahara.
På slutten av 1400-tallet tok det portugisiske kongehuset initiativ til sjøreiser nedover vestkysten av Afrika. Det overordnede målet var å finne gull- og sølvressurser, men også en alternativ vei til Asia, der det fantes krydder som europeerne ønsket lettere tilgang til. I samtiden var det osmanene, med utgangspunkt i Istanbul, som hadde kontroll over handelen med Asia, men da over land gjennom Midtøsten. Bakgrunnen for de første sjøreisene var også å finne flere og nye ressurser, som kunne gjøre Portugal rikere.
I 1497–99 fant portugiseren Vasco da Gama veien rundt sørspissen av Afrika, Kapp det gode håp. Langs Afrikakysten fant ikke portugiserne det krydderet de traktet etter. I stedet kom de i kontakt med afrikanske handelsnettverk som solgte gull. Også på østsiden av Afrika, på vei til Asia, fant de en stor gullhandel. I århundrene etterpå kom begge gullrutene til å bli viktige, først for portugiserne, seinere også for handelen med Asia i andre europeiske land.
Handelsfort på kysten
Fra 1500-tallet og ut gjennom 1700-tallet kom europeerne i liten grad til å trenge inn i det indre av Afrika. De holdt seg til kysten, i egne handelsfort. Handelen med innlandet skjedde gjennom afrikanske mellommenn. Sykdommer, klima og naturforholdene gjorde at europeerne i liten grad kunne overleve reiser innover i landet. En europeer sa at «innlandet er voktet av en engel med et flammende sverd av sykdommer». Selv langs kysten gjorde sykdommer, oftest malaria, at dødeligheten blant europeerne var høy.
I tillegg til gull var slaver den viktigste varen europeerne kjøpte fra Afrika. Slavene ble fraktet av europeerne til plantasjene i Amerika og Karibia.
Historikernes møte med de afrikanske samfunnene
Det har vært vanskelig for historikerne å få grep på de afrikanske samfunnene og den afrikanske historien. Grunnen ligger dels i at det finnes få skriftlige kilder, og at de som finnes, stort sett er skrevet av europeere. Historikerne må derfor bruke andre kilder og metoder for å forstå fortidens Afrika. Blant de beste kildene til afrikansk historie er muntlige overleveringer gjennom myter og historier, men også arkeologisk materiale som kan fortelle om blant annet bosetting, teknologier, levekår og samfunnsstrukturer.
En kanskje enda større utfordring har vært at de afrikanske samfunnene var så annerledes enn de europeiske. For historikere som er trent i å forske på europeiske samfunn med sterke stater, ble de afrikanske samfunnene så annerledes at de nærmest ble uforståelige.
Det resulterte i at historiske afrikanske samfunn lenge ble framstilt som primitiv. Med nye generasjoner av afrikanske historikere har vi over tid begynt å forstå mer.
De historiske afrikanske samfunnene
Tilgangen på jordressurser er den grunnleggende faktoren for å forstå de afrikanske historiske samfunnene. De fleste steder i Afrika er jorda skrinn og blir lett utmagret. For å kunne gjøre seg nytte av jorda måtte folk flytte på seg. Enten var de nomader, eller så kunne et helt samfunn flytte til et annet område når størrelsen på befolkningen ble større enn det jorda kunne gi av avlinger. I Europa var kontroll over jord en viktig maktfaktor, men i Afrika var jorda så skrinn at den hadde liten verdi.
Den viktigste ressursen i Afrika var derfor mennesker. Gjennom kontroll av mennesker fikk ledere innbetalt tributt eller skatt i form av mat og andre verdier. Disse verdiene kunne så gis i belønning for å sikre lojalitet fra andre. Slavehold var en integrert del av de historiske afrikanske samfunnene. Slavene var gjerne krigsbytte etter feider med andre samfunn. Slavene kunne settes til å dyrke jorda. På den måten frigjorde de et samfunns egen befolkning, slik at de kunne være krigere. I andre tilfeller ble slavene brukt i gullgruvene, ble tvunget til å være soldater, eller de ble satt til å være husslaver for herskeren.
Da europeerne kom til Afrika, fantes det mange typer samfunn der. Noen var store og utgjorde sterke stater. Et eksempel var Kongo, der et nettverk av lokale høvdinger betalte tributt eller skatt til en konge som satt i hovedstaden M'banza Kongo. Denne kongen ble en verdifull leverandør av slaver til portugiserne da de kom i 1483. Et annet eksempel er Etiopia på 1400- og 1500-tallet. Også der var mange samfunn små, og de ble styrt av mindre høvdinger. Nomadesamfunn styrt av nettverk av ulike samfunnsgrupper var også vanlig.
Europeernes påvirkning på de afrikanske samfunnene
Europeerne var få, og de holdt seg stort sett langs kysten av Afrika. Den direkte innflytelsen på de afrikanske samfunnene var derfor liten. Europeerne brukte afrikanske mellommenn når de i bytte for europeiske varer som tekstiler, alkohol og våpen handlet gull og slaver.
Europeernes etterspørsel fikk likevel stor betydning for de afrikanske samfunnene. At de lokale innbyggerne eller herskerne fungerte som mellommenn og sørget for forsyninger av slaver og gull, gjorde at de samfunnene som kontrollerte områder med handelsruter, vokste seg mektige. Det skjedde blant annet med flere samfunn i området som da ble kalt Gullkysten, i dag Ghana. Før europeerne kom, hadde det vært mange og ganske mangfoldige samfunn der. I møtet med den europeiske etterspørselen var det noen samfunn som vokste fram til å bli sterke imperier på grunn av at de røvet slaver fra innlandet og solgte dem til europeerne. For de mindre og svakere samfunnene fikk det store negative konsekvenser når unge og friske folk ble tatt til fange, og mange samfunn brøt også sammen.
Les original på NDLA →
Siden det var det nærmeste nabokontinentet, hadde europeerne lenge hatt et forhold til Afrika. Over Middelhavet hadde kontakten mellom de to kontinentene vært tett.
I antikken lå store deler av Nord-Afrika under det romerske riket. Og fra 700-tallet til inn på 1200-tallet var den iberiske halvøya (dagens Portugal og Spania) erobret av maurerne, det vil si folk fra Nord-Afrika.
Den delen av Afrika som lå lenger sør, hadde europeerne likevel liten kjennskap til, annet enn den informasjonen som kom med handelskaravaner gjennom Sahara.
På slutten av 1400-tallet tok det portugisiske kongehuset initiativ til sjøreiser nedover vestkysten av Afrika. Det overordnede målet var å finne gull- og sølvressurser, men også en alternativ vei til Asia, der det fantes krydder som europeerne ønsket lettere tilgang til. I samtiden var det osmanene, med utgangspunkt i Istanbul, som hadde kontroll over handelen med Asia, men da over land gjennom Midtøsten. Bakgrunnen for de første sjøreisene var også å finne flere og nye ressurser, som kunne gjøre Portugal rikere.
I 1497–99 fant portugiseren Vasco da Gama veien rundt sørspissen av Afrika, Kapp det gode håp. Langs Afrikakysten fant ikke portugiserne det krydderet de traktet etter. I stedet kom de i kontakt med afrikanske handelsnettverk som solgte gull. Også på østsiden av Afrika, på vei til Asia, fant de en stor gullhandel. I århundrene etterpå kom begge gullrutene til å bli viktige, først for portugiserne, seinere også for handelen med Asia i andre europeiske land.
Handelsfort på kysten
Fra 1500-tallet og ut gjennom 1700-tallet kom europeerne i liten grad til å trenge inn i det indre av Afrika. De holdt seg til kysten, i egne handelsfort. Handelen med innlandet skjedde gjennom afrikanske mellommenn. Sykdommer, klima og naturforholdene gjorde at europeerne i liten grad kunne overleve reiser innover i landet. En europeer sa at «innlandet er voktet av en engel med et flammende sverd av sykdommer». Selv langs kysten gjorde sykdommer, oftest malaria, at dødeligheten blant europeerne var høy.
I tillegg til gull var slaver den viktigste varen europeerne kjøpte fra Afrika. Slavene ble fraktet av europeerne til plantasjene i Amerika og Karibia.
Historikernes møte med de afrikanske samfunnene
Det har vært vanskelig for historikerne å få grep på de afrikanske samfunnene og den afrikanske historien. Grunnen ligger dels i at det finnes få skriftlige kilder, og at de som finnes, stort sett er skrevet av europeere. Historikerne må derfor bruke andre kilder og metoder for å forstå fortidens Afrika. Blant de beste kildene til afrikansk historie er muntlige overleveringer gjennom myter og historier, men også arkeologisk materiale som kan fortelle om blant annet bosetting, teknologier, levekår og samfunnsstrukturer.
En kanskje enda større utfordring har vært at de afrikanske samfunnene var så annerledes enn de europeiske. For historikere som er trent i å forske på europeiske samfunn med sterke stater, ble de afrikanske samfunnene så annerledes at de nærmest ble uforståelige.
Det resulterte i at historiske afrikanske samfunn lenge ble framstilt som primitiv. Med nye generasjoner av afrikanske historikere har vi over tid begynt å forstå mer.
De historiske afrikanske samfunnene
Tilgangen på jordressurser er den grunnleggende faktoren for å forstå de afrikanske historiske samfunnene. De fleste steder i Afrika er jorda skrinn og blir lett utmagret. For å kunne gjøre seg nytte av jorda måtte folk flytte på seg. Enten var de nomader, eller så kunne et helt samfunn flytte til et annet område når størrelsen på befolkningen ble større enn det jorda kunne gi av avlinger. I Europa var kontroll over jord en viktig maktfaktor, men i Afrika var jorda så skrinn at den hadde liten verdi.
Den viktigste ressursen i Afrika var derfor mennesker. Gjennom kontroll av mennesker fikk ledere innbetalt tributt eller skatt i form av mat og andre verdier. Disse verdiene kunne så gis i belønning for å sikre lojalitet fra andre. Slavehold var en integrert del av de historiske afrikanske samfunnene. Slavene var gjerne krigsbytte etter feider med andre samfunn. Slavene kunne settes til å dyrke jorda. På den måten frigjorde de et samfunns egen befolkning, slik at de kunne være krigere. I andre tilfeller ble slavene brukt i gullgruvene, ble tvunget til å være soldater, eller de ble satt til å være husslaver for herskeren.
Da europeerne kom til Afrika, fantes det mange typer samfunn der. Noen var store og utgjorde sterke stater. Et eksempel var Kongo, der et nettverk av lokale høvdinger betalte tributt eller skatt til en konge som satt i hovedstaden M'banza Kongo. Denne kongen ble en verdifull leverandør av slaver til portugiserne da de kom i 1483. Et annet eksempel er Etiopia på 1400- og 1500-tallet. Også der var mange samfunn små, og de ble styrt av mindre høvdinger. Nomadesamfunn styrt av nettverk av ulike samfunnsgrupper var også vanlig.
Europeernes påvirkning på de afrikanske samfunnene
Europeerne var få, og de holdt seg stort sett langs kysten av Afrika. Den direkte innflytelsen på de afrikanske samfunnene var derfor liten. Europeerne brukte afrikanske mellommenn når de i bytte for europeiske varer som tekstiler, alkohol og våpen handlet gull og slaver.
Europeernes etterspørsel fikk likevel stor betydning for de afrikanske samfunnene. At de lokale innbyggerne eller herskerne fungerte som mellommenn og sørget for forsyninger av slaver og gull, gjorde at de samfunnene som kontrollerte områder med handelsruter, vokste seg mektige. Det skjedde blant annet med flere samfunn i området som da ble kalt Gullkysten, i dag Ghana. Før europeerne kom, hadde det vært mange og ganske mangfoldige samfunn der. I møtet med den europeiske etterspørselen var det noen samfunn som vokste fram til å bli sterke imperier på grunn av at de røvet slaver fra innlandet og solgte dem til europeerne. For de mindre og svakere samfunnene fikk det store negative konsekvenser når unge og friske folk ble tatt til fange, og mange samfunn brøt også sammen.
Les original på NDLA →
Amerika
Millioner døde
Vi mangler gode kilder for å si noe sikkert om størrelsen på Amerikas befolkning, men den blir anslått til å ha vært mellom 30 og 60 millioner da Columbus kom til kontinentet omkring 1500. I løpet av kort tid var flere millioner av dem døde. De beste kildene vi har, gjelder Mexico. Der ble det registrert 17 millioner urfolk som aztekere og mayafolki 1532. Noen tiår seinere var det bare 6,3 millioner. Vel 200 år seinere, i 1770-årene, var det 1,9 millioner av dem igjen. Dødeligheten antas å ha vært den samme i resten av Amerika.
Sykdommer
Årsaken til den høye dødeligheten var at europeerne brakte med seg sykdommer som urbefolkningen ikke hadde noen motstandskraft mot. Forfedrene til urfolkene hadde krysset over til kontinentet mange tusen år tidligere, og siden hadde de vært isolert. I Europa, og over hele det eurasiske kontinentet, var folk blitt utsatt for sykdommer som forkjølelse, kopper og annet, slik at de hadde opparbeidet seg en viss immunitet. Urbefolkningen hadde ingen slik immunitet, og konsekvensen var dødelig.
Den store dødeligheten fikk også store konsekvenser for for de ulike urfolkssamfunnene. Sykdommene rammet både fattig og rik, mektige og slaver. Slik forsvant også hele samfunn. Landsbyer ble forlatt fordi det ikke lenger var nok folk til å dyrke jorda. Europeerne møtte derfor liten eller ingen motstand, og de måtte i praksis bygge opp nye europeiske samfunn.
Ressurs
For de europeiske landene var samtidig Amerika en ressurs. Ikke bare kom det etter hvert mye varer derfra, men det ble også et sted man kunne sende deler av den voksende europeiske befolkningen til. Siden de nye koloniene lenge var avhengig av forsyninger fra moderlandene, ble de også viktige markeder for vareproduksjonen i de europeiske landene.
Les original på NDLA →
Vi mangler gode kilder for å si noe sikkert om størrelsen på Amerikas befolkning, men den blir anslått til å ha vært mellom 30 og 60 millioner da Columbus kom til kontinentet omkring 1500. I løpet av kort tid var flere millioner av dem døde. De beste kildene vi har, gjelder Mexico. Der ble det registrert 17 millioner urfolk som aztekere og mayafolki 1532. Noen tiår seinere var det bare 6,3 millioner. Vel 200 år seinere, i 1770-årene, var det 1,9 millioner av dem igjen. Dødeligheten antas å ha vært den samme i resten av Amerika.
Sykdommer
Årsaken til den høye dødeligheten var at europeerne brakte med seg sykdommer som urbefolkningen ikke hadde noen motstandskraft mot. Forfedrene til urfolkene hadde krysset over til kontinentet mange tusen år tidligere, og siden hadde de vært isolert. I Europa, og over hele det eurasiske kontinentet, var folk blitt utsatt for sykdommer som forkjølelse, kopper og annet, slik at de hadde opparbeidet seg en viss immunitet. Urbefolkningen hadde ingen slik immunitet, og konsekvensen var dødelig.
Den store dødeligheten fikk også store konsekvenser for for de ulike urfolkssamfunnene. Sykdommene rammet både fattig og rik, mektige og slaver. Slik forsvant også hele samfunn. Landsbyer ble forlatt fordi det ikke lenger var nok folk til å dyrke jorda. Europeerne møtte derfor liten eller ingen motstand, og de måtte i praksis bygge opp nye europeiske samfunn.
Ressurs
For de europeiske landene var samtidig Amerika en ressurs. Ikke bare kom det etter hvert mye varer derfra, men det ble også et sted man kunne sende deler av den voksende europeiske befolkningen til. Siden de nye koloniene lenge var avhengig av forsyninger fra moderlandene, ble de også viktige markeder for vareproduksjonen i de europeiske landene.
Les original på NDLA →
Europeerne i Asia
I praksis var europeerne derfor avhengig av allianser med lokale herskere for å klare seg i de asiatiske områdene.
Det var særlig to store riker europeerne møtte: stormogulene i India og Ming- og Qing-dynastiene i Kina.
India
De nordindiske slettene i Hindustan var blitt samlet til ett rike på 1500-tallet. Riket fortsatte å utvide seg, og på 1600-tallet dekket det mesteparten av den indiske halvøya. På 1700-tallet ble riket splittet. Da europeerne begynte å blande seg inn i de politiske forholdene på dette kontinentet utover på 1700-tallet, var det derfor ingen felles sterk stat som kunne stå imot dem.
De indiske herskerne på 1500- og 1600-tallet ble kalt stormoguler. Gjennom kriger hadde de samlet riket, og for å holde det sammen gjorde de flere lure trekk. Det ene var å reformere skattesystemet slik at det ble mer forutsigbart. Et annet trekk var å tolerere mange religioner. Stormogulene selv fulgte islam, mens de fleste som bodde i India, var hinduer. Men det fantes også flere minoritetsreligioner, deriblant sikhene.
Et tredje trekk var å flytte ansvaret for innsamling av skatter bort fra lokale stormenn. I stedet ga stormogulene denne oppgaven til egne statlige embetsmenn. For å hindre at de etablerte andre lojalitetsbånd enn til stormogulen, var embetet ikke arvelig, og embetsmennene ble ofte flyttet rundt i landet.
India for europeerne
På 1500- og 1600-tallet var stormogulenes India ansett som et mektig og rikt rike. Selv om det opprinnelig var asiatisk krydder som hadde motivert europeerne til å reise så langt, var det særlig bomull som kom til å bli den største varen fra India. Bomullstøy var lett og luftig og lot seg enkelt farge og trykke. Det var særlig «kaliko», bomull med trykkmønster, som ble en populær handelsvare. I tillegg til bomull var også råsilke en stor handelsvare, og dessuten salpeter, som europeerne trengte til produksjon av krutt. I bytte mot de indiske varene hadde europeerne med seg edelmetaller som gull, sølv og kobber (blant annet kobber fra Røros i Norge), men også finere europeiske varer som speil, glass og urverk, og ikke minst våpen.
Spesielt stormogulen Akbar (1556–1605) ble ansett som like mektig som sine europeiske motparter Elisabet 1. i England og Filip 2. i Spania. Den faktiske kunnskapen om India var likevel liten. Lenge hadde man kunnskaper om India bare gjennom beretninger fra europeiske misjonærer. Utover 1600-tallet økte derimot kontakten, siden stadig flere europeiske handelsmenn reiste til India og slo seg ned der. Også fra Danmark-Norge var det folk som reiste til disse områdene, og som seinere skrev om opplevelsene sine. En av dem var Ove Gjedde, som skrev dagbok fra en reise til Ceylon (dagens Sri Lanka) og Trankebar i India på vegne av den dansk-norske kongen. Det var Gjedde som fikk opprettet en dansk-norske handelsstasjon i Trankebar.
Kina
Også i Kina møtte europeerne en sterk og etablert stat, som på alle måter kunne måle seg med deres egne stater. På flere områder ble Kina også sett som overlegen.
Fellestrekk
Vest-Europa og Kina hadde mange fellestrekk. De lå på hver sin side av det eurasiske kontinentet. Det gjorde at de til dels hadde noen av de samme klimatiske utfordringene. Begge opplevde også den samme kraftige befolkningsveksten etter svartedauden, og fram mot 1800-tallet, og dermed også en del av de samme utfordringene.
Løsningene som ble valgt i de to eurasiske regionene var likevel til dels forskjellige. Der vesteuropeerne løste befolkningsveksten gjennom handel og kolonisering av nye områder, løste kineserne den ved å øke arbeidsinnsatsen som ble lagt ned i jordbruket, men også i annen produksjon.
I praksis tok dette form av at de vesteuropeiske landene gjennom handel, særlig med Russland, skaffet seg nødvendige ekstra matforsyninger. Utover 1700-tallet flyttet overskuddsbefolkningen, særlig i Storbritannia, over havet til Nord-Amerika, som ble kolonisert på denne tiden. I Kina var altså løsningen å intensivere arbeidsinnsatsen i jordbruket. Det skjedde blant annet gjennom forbedring av vanningssystemet og oppdyrking av skrinnere jord, men også gjennom bruk av nye matplanter, som kunne greie seg godt på skrinn jord. Blant de nye matplantene var poteter og jordnøtter, som raskt ble overført fra Kina etter oppdagelsen av Nord-Amerika.
Ming- og Quing-dynastiene
Det var Ming-dynastiet (1386-1644) som styrte i Kina da europeerne kom sjøveien på 1500-tallet. Tross noen uroligheter med mongoler i nord og sjørøvere i sør er Ming-dynastiet kjent som en relativt rolig periode, men generelt gode tider for Kina.
Som i Europa skjedde det også økonomiske og sosiale endringer i denne perioden. Blant endringene var at stadig større deler av befolkningen gikk fra primært være bønder som dyrket jorda for å være selvforsynte, til å bli produsenter av handelsvarer. Slik økte antallet som produserte varer for markedet, og det ble også flere forbrukere som kjøpte varene som gradvis ble tilgjengelige.
Europeerne møter Kina
De kinesiske keiserne under Ming- og Quing var lite interessert i oversjøisk handel. Gjennom de kinesiske dynastienes historie hadde makten alltid ligget i å kontrollere innlandet, aldri kysten. Selv om det naturligvis var kinesere som både bodde og handlet langs kysten, fikk denne delen av Kina generelt lite oppmerksomhet. Unntaket var sjørøverne, som periodevis forstyrret folket både under Ming og Quing.
Da europeerne kom til den kinesiske kysten, ble de ikke ansett som noen trussel. Dels var myndighetene, som nevnt, ikke særlig interessert i kysten, og til dels var det så få europeere som kom, at de ikke gjorde særlig inntrykk.
De kinesiske myndighetene hadde valgt ut et mindre antall havner som hadde tillatelse til å drive oversjøisk handel, det vil si handel med land som Japan, Filippinene og landene i Sør-Asia. De europeiske landene falt inn i dette mønsteret. Europeerne fikk påbud om bare å handle i den kinesiske havnebyen Kanton. På slutten av 1700-tallet var det om lag 30-40 europeiske skip i Kanton i løpet av et år, 4-5 av dem seilte under dansk-norske flagg.
I Kina var europeerne ute etter silke, lakkerte møbler og særlig te. Gjennom 1700-tallet økte tehandelen fra 1 million kilo i 1720 til 5 millioner kilo omkring 1750 og 12 millioner kilo mot slutten av århundret. I bytte tok kineserne først og fremst sølv som betaling. De var stort sett uinteressert i i andre europeisk varer, selv om også indisk bomull etter hvert ble en viktig vare som europeerne førte til Kina.
En tredje vare som kineserne ville kjøpe fra europeerne på slutte av 1700-tallet, var opium. Opiumen ble hentet fra britenes kolonier i India, og fordi den var forbudt i Kina, ble den smuglet inn i landet ved hjelp av korrupte kinesiske handelsfolk og embetsmenn. Opiumshandelen brakte stor fortjeneste til alle som var involvert. Fordi mange ble avhengig av opium, ,eller av pengene de tjente på den, kom opiumshandelen til å spille en sentral rolle i å destabilisere den kinesiske staten. Etter to konflikter, opiumskrigene (1839-42 og 1856-60), mellom europeere og kinesiske myndigheter om salk av opium, fikk europeerne fri tilgang til handel i det kinesiske riket.
Les original på NDLA →
Det var særlig to store riker europeerne møtte: stormogulene i India og Ming- og Qing-dynastiene i Kina.
India
De nordindiske slettene i Hindustan var blitt samlet til ett rike på 1500-tallet. Riket fortsatte å utvide seg, og på 1600-tallet dekket det mesteparten av den indiske halvøya. På 1700-tallet ble riket splittet. Da europeerne begynte å blande seg inn i de politiske forholdene på dette kontinentet utover på 1700-tallet, var det derfor ingen felles sterk stat som kunne stå imot dem.
De indiske herskerne på 1500- og 1600-tallet ble kalt stormoguler. Gjennom kriger hadde de samlet riket, og for å holde det sammen gjorde de flere lure trekk. Det ene var å reformere skattesystemet slik at det ble mer forutsigbart. Et annet trekk var å tolerere mange religioner. Stormogulene selv fulgte islam, mens de fleste som bodde i India, var hinduer. Men det fantes også flere minoritetsreligioner, deriblant sikhene.
Et tredje trekk var å flytte ansvaret for innsamling av skatter bort fra lokale stormenn. I stedet ga stormogulene denne oppgaven til egne statlige embetsmenn. For å hindre at de etablerte andre lojalitetsbånd enn til stormogulen, var embetet ikke arvelig, og embetsmennene ble ofte flyttet rundt i landet.
India for europeerne
På 1500- og 1600-tallet var stormogulenes India ansett som et mektig og rikt rike. Selv om det opprinnelig var asiatisk krydder som hadde motivert europeerne til å reise så langt, var det særlig bomull som kom til å bli den største varen fra India. Bomullstøy var lett og luftig og lot seg enkelt farge og trykke. Det var særlig «kaliko», bomull med trykkmønster, som ble en populær handelsvare. I tillegg til bomull var også råsilke en stor handelsvare, og dessuten salpeter, som europeerne trengte til produksjon av krutt. I bytte mot de indiske varene hadde europeerne med seg edelmetaller som gull, sølv og kobber (blant annet kobber fra Røros i Norge), men også finere europeiske varer som speil, glass og urverk, og ikke minst våpen.
Spesielt stormogulen Akbar (1556–1605) ble ansett som like mektig som sine europeiske motparter Elisabet 1. i England og Filip 2. i Spania. Den faktiske kunnskapen om India var likevel liten. Lenge hadde man kunnskaper om India bare gjennom beretninger fra europeiske misjonærer. Utover 1600-tallet økte derimot kontakten, siden stadig flere europeiske handelsmenn reiste til India og slo seg ned der. Også fra Danmark-Norge var det folk som reiste til disse områdene, og som seinere skrev om opplevelsene sine. En av dem var Ove Gjedde, som skrev dagbok fra en reise til Ceylon (dagens Sri Lanka) og Trankebar i India på vegne av den dansk-norske kongen. Det var Gjedde som fikk opprettet en dansk-norske handelsstasjon i Trankebar.
Kina
Også i Kina møtte europeerne en sterk og etablert stat, som på alle måter kunne måle seg med deres egne stater. På flere områder ble Kina også sett som overlegen.
Fellestrekk
Vest-Europa og Kina hadde mange fellestrekk. De lå på hver sin side av det eurasiske kontinentet. Det gjorde at de til dels hadde noen av de samme klimatiske utfordringene. Begge opplevde også den samme kraftige befolkningsveksten etter svartedauden, og fram mot 1800-tallet, og dermed også en del av de samme utfordringene.
Løsningene som ble valgt i de to eurasiske regionene var likevel til dels forskjellige. Der vesteuropeerne løste befolkningsveksten gjennom handel og kolonisering av nye områder, løste kineserne den ved å øke arbeidsinnsatsen som ble lagt ned i jordbruket, men også i annen produksjon.
I praksis tok dette form av at de vesteuropeiske landene gjennom handel, særlig med Russland, skaffet seg nødvendige ekstra matforsyninger. Utover 1700-tallet flyttet overskuddsbefolkningen, særlig i Storbritannia, over havet til Nord-Amerika, som ble kolonisert på denne tiden. I Kina var altså løsningen å intensivere arbeidsinnsatsen i jordbruket. Det skjedde blant annet gjennom forbedring av vanningssystemet og oppdyrking av skrinnere jord, men også gjennom bruk av nye matplanter, som kunne greie seg godt på skrinn jord. Blant de nye matplantene var poteter og jordnøtter, som raskt ble overført fra Kina etter oppdagelsen av Nord-Amerika.
Ming- og Quing-dynastiene
Det var Ming-dynastiet (1386-1644) som styrte i Kina da europeerne kom sjøveien på 1500-tallet. Tross noen uroligheter med mongoler i nord og sjørøvere i sør er Ming-dynastiet kjent som en relativt rolig periode, men generelt gode tider for Kina.
Som i Europa skjedde det også økonomiske og sosiale endringer i denne perioden. Blant endringene var at stadig større deler av befolkningen gikk fra primært være bønder som dyrket jorda for å være selvforsynte, til å bli produsenter av handelsvarer. Slik økte antallet som produserte varer for markedet, og det ble også flere forbrukere som kjøpte varene som gradvis ble tilgjengelige.
Europeerne møter Kina
De kinesiske keiserne under Ming- og Quing var lite interessert i oversjøisk handel. Gjennom de kinesiske dynastienes historie hadde makten alltid ligget i å kontrollere innlandet, aldri kysten. Selv om det naturligvis var kinesere som både bodde og handlet langs kysten, fikk denne delen av Kina generelt lite oppmerksomhet. Unntaket var sjørøverne, som periodevis forstyrret folket både under Ming og Quing.
Da europeerne kom til den kinesiske kysten, ble de ikke ansett som noen trussel. Dels var myndighetene, som nevnt, ikke særlig interessert i kysten, og til dels var det så få europeere som kom, at de ikke gjorde særlig inntrykk.
De kinesiske myndighetene hadde valgt ut et mindre antall havner som hadde tillatelse til å drive oversjøisk handel, det vil si handel med land som Japan, Filippinene og landene i Sør-Asia. De europeiske landene falt inn i dette mønsteret. Europeerne fikk påbud om bare å handle i den kinesiske havnebyen Kanton. På slutten av 1700-tallet var det om lag 30-40 europeiske skip i Kanton i løpet av et år, 4-5 av dem seilte under dansk-norske flagg.
I Kina var europeerne ute etter silke, lakkerte møbler og særlig te. Gjennom 1700-tallet økte tehandelen fra 1 million kilo i 1720 til 5 millioner kilo omkring 1750 og 12 millioner kilo mot slutten av århundret. I bytte tok kineserne først og fremst sølv som betaling. De var stort sett uinteressert i i andre europeisk varer, selv om også indisk bomull etter hvert ble en viktig vare som europeerne førte til Kina.
En tredje vare som kineserne ville kjøpe fra europeerne på slutte av 1700-tallet, var opium. Opiumen ble hentet fra britenes kolonier i India, og fordi den var forbudt i Kina, ble den smuglet inn i landet ved hjelp av korrupte kinesiske handelsfolk og embetsmenn. Opiumshandelen brakte stor fortjeneste til alle som var involvert. Fordi mange ble avhengig av opium, ,eller av pengene de tjente på den, kom opiumshandelen til å spille en sentral rolle i å destabilisere den kinesiske staten. Etter to konflikter, opiumskrigene (1839-42 og 1856-60), mellom europeere og kinesiske myndigheter om salk av opium, fikk europeerne fri tilgang til handel i det kinesiske riket.
Les original på NDLA →
Nederland som økonomisk stormakt i Europa og verden
Fraktere
I Europa bygget nederlenderne seg opp som fraktere, og gjennom sin strategiske beliggenhet ble landet også en omfordelingshavn. Varer som tømmer fra nord og vin fra sør, korn fra øst og tekstiler fra vest i Europa ble losset om og sendt ut igjen. Nederland ble en viktig mottaker av norsk tømmer, fisk og kobber, og i retur kom det mer luksuspregede varer som vin fra Sør-Europa. Nederlenderne begrenset likevel ikke handelsaktivitetene sine til Europa. De var aktive også i både Asia, Afrika og Amerika.
Organisering av handel
Nederlendernes suksess bunnet i måten de organiserte handelen på. De store, oversjøiske handelsekspedisjonene var kostnadskrevende og svært risikofylte. Utgifter for skip, mannskap og last måtte dekkes, og ferden var farefull. Det kunne ofte ta flere år før skipene, hvis de returnerte, kom i havn med varer som kunne dekke utleggene. En viktig forutsetning var å spre den finansielle risikoen som ekspedisjonene utgjorde, på flere hender. Slik ble risikoen spredd, samtidig som handelskompaniet sikret seg penger til å sende ut flere ekspedisjoner.
Det nederlandsk-ostindiske kompaniet etablerte utover 1600-tallet handelsposter i Asia, hvor Batavia i Indonesia var den fremste. Derfra styrte kompaniet all sin handelsaktivitet i Øst-Asia og sørget for at særlig laster med krydder og silke, og etter hvert te og porselen, kom tilbake til Europa. Det konkurrerte også blant annet med portugisere, engelskmenn og fra slutten av 1600-tallet også med skip sendt ut av Det dansk-ostindiske kompani; på dansk hetende Ostindisk Kompagni. Nederlenderne tapte terreng fra slutten av 1600-tallet og begynnelsen av 1700-tallet. England tok over som økonomisk stormakt, både i Europa og i fjerne strøk, og holdt den posisjonen til langt ut på 1800-tallet.
Når man snakker om europeernes aktivitet i Asia på denne tiden, er det viktig å huske at de var få sammenlignet med det store antallet, både lokale og andre, som var aktive i handelen i Asia. Hvilken betydning europeernes aktiviteter hadde i Asia på 1600- og 1700-tallet, diskuteres fremdeles av historikere. Det er klart at europeerne kom til som en ny aktør, og de hadde i mange tilfeller overlegne våpen, men siden de var få, måtte de hevde seg på andre måter. Innflytelsen de hadde, var derfor helt avhengig av deres evner og muligheter til å posisjonere seg i lokale konflikter. En vanlig brukt taktikk var å love våpen og krutt til en part i en lokal konflikt, i bytte mot privilegert handel med varer som det var etterspørsel etter i Europa.
Les original på NDLA →
I Europa bygget nederlenderne seg opp som fraktere, og gjennom sin strategiske beliggenhet ble landet også en omfordelingshavn. Varer som tømmer fra nord og vin fra sør, korn fra øst og tekstiler fra vest i Europa ble losset om og sendt ut igjen. Nederland ble en viktig mottaker av norsk tømmer, fisk og kobber, og i retur kom det mer luksuspregede varer som vin fra Sør-Europa. Nederlenderne begrenset likevel ikke handelsaktivitetene sine til Europa. De var aktive også i både Asia, Afrika og Amerika.
Organisering av handel
Nederlendernes suksess bunnet i måten de organiserte handelen på. De store, oversjøiske handelsekspedisjonene var kostnadskrevende og svært risikofylte. Utgifter for skip, mannskap og last måtte dekkes, og ferden var farefull. Det kunne ofte ta flere år før skipene, hvis de returnerte, kom i havn med varer som kunne dekke utleggene. En viktig forutsetning var å spre den finansielle risikoen som ekspedisjonene utgjorde, på flere hender. Slik ble risikoen spredd, samtidig som handelskompaniet sikret seg penger til å sende ut flere ekspedisjoner.
Det nederlandsk-ostindiske kompaniet etablerte utover 1600-tallet handelsposter i Asia, hvor Batavia i Indonesia var den fremste. Derfra styrte kompaniet all sin handelsaktivitet i Øst-Asia og sørget for at særlig laster med krydder og silke, og etter hvert te og porselen, kom tilbake til Europa. Det konkurrerte også blant annet med portugisere, engelskmenn og fra slutten av 1600-tallet også med skip sendt ut av Det dansk-ostindiske kompani; på dansk hetende Ostindisk Kompagni. Nederlenderne tapte terreng fra slutten av 1600-tallet og begynnelsen av 1700-tallet. England tok over som økonomisk stormakt, både i Europa og i fjerne strøk, og holdt den posisjonen til langt ut på 1800-tallet.
Når man snakker om europeernes aktivitet i Asia på denne tiden, er det viktig å huske at de var få sammenlignet med det store antallet, både lokale og andre, som var aktive i handelen i Asia. Hvilken betydning europeernes aktiviteter hadde i Asia på 1600- og 1700-tallet, diskuteres fremdeles av historikere. Det er klart at europeerne kom til som en ny aktør, og de hadde i mange tilfeller overlegne våpen, men siden de var få, måtte de hevde seg på andre måter. Innflytelsen de hadde, var derfor helt avhengig av deres evner og muligheter til å posisjonere seg i lokale konflikter. En vanlig brukt taktikk var å love våpen og krutt til en part i en lokal konflikt, i bytte mot privilegert handel med varer som det var etterspørsel etter i Europa.
Les original på NDLA →
Nord-Amerika
Koloniseringen av Nord-Amerika
Freden med spanjolene reduserte også faren for sjørøvere og kapring. Det gjorde reisen over havet mindre farefull. Kontinentet ble dermed mer attraktivt for de nye bosetterne, som ønsket å søke lykken eller rømme fra den «gamle verden», som Europa ble kalt.
De første som dro over, var lykkejegere og eventyrere. De dro først og fremst til det som i dag utgjør staten Virginia, i regi av det private selskapet Virginia Company. Selskapet hadde fått privilegium fra den engelske kong Jakob 1. til å slå seg ned der. Kongen så helt bort fra urfolkene som holdt til i området.
For de første bosetterne i Virginia gikk det dårlig. Mange var adelsmenn og folk fra overklassen og hadde lite erfaring med å klare seg som nybyggere. De var vant til å kjøpe det de trengte, i de velutviklede byene i England. Den første vinteren viste seg å være hard, og urfolkene var lite vennlige til nykommerne. Av 500 kolonister overlevde bare 60.
Tobakksplantasjer
Til tross for de harde forholdene vokste den engelske kolonien i Virginia sakte, men sikkert. Mye av grunnen var at tobakk hadde begynt å bli populært i Europa rundt 1600, og den trivdes godt i jorda i Virginia. For å ha råd til å importere nødvendige varer fra moderlandet satte de derfor i gang en storstilt tobakksproduksjon. Det første forsøket ble gjort i 1612. Allerede i 1619 ble det utført 60 000 pund tobakk. Noen tiår seinere hadde utførselen økt til 1,3 millioner pund. Nøkkelen til den store produksjonen var plantasjedrift. Det vil si at det bare ble produsert tobakk, ingenting annet, på gårdene. Alt annet av nødvendige varer ble kjøpt inn.
De som gjorde det praktiske arbeidet på tobakksplantasjene i Virginia, var til å begynne med engelskmenn som i bytte mot billett for reisen over havet forpliktet seg til noen år med arbeid. Andre var straffanger, sendt til Amerika for å arbeide i stedet for å sone dommene sine i engelske fengsler. Verken straffangene eller de andre arbeiderne ble behandlet godt. Etter hvert ble de fattige og kriminelle engelskmennene erstattet av slaver fra Afrika. Sammen med plantasjeproduksjonen kom slaveriet til å kjennetegne samfunnet i de sørlige delene av Nord-Amerika i flere hundre år framover.
Nybyggere i nord
Lenger nord, i New England, kom det nybyggere som hadde rømt fra Europa på grunn av religiøs forfølgelse. De første var kalvinister, en sekt som besto av konservative protestanter. De kom med skipet «Mayflower» i 1620 og blir i USA omtalt som pilegrimsfedrene.
Der bosetterne i sør i stor grad var menn og lykkejegere med lite samhold, var bosetterne i nord gjerne familier som var bundet sammen i små samfunn gjennom felles tro. Mange så på det nye kontinentet som en mulighet til å bygge et Guds rike på jord. Selv om mange hadde edle idealer, ble møtet med kalde og harde vintre, og dessuten med «hedningene» – det vil si urfolkene– et møte med en hard virkelighet.
Bosetterne i nord klarte etter hvert å bli noe mer selvforsynte, men satte aldri i gang med noe plantasjesystem, slik som i sør. Blant de viktigste varene som nybyggerne i nord solgte tilbake til Europa, var pelsverk og skinnvarer.
Selv om engelskmennene var de dominerende kolonistene i Nord-Amerika, var også andre land engasjert. Nederland sendte tidlig kolonister, det samme gjorde Sverige og Frankrike. De nederlandske og svenske koloniene ble etter hvert tatt opp i de engelske, mens de franske koloniene ble det som vi i dag kjenner som Canada.
Urbefolkningen
Urbefolkningen som bodde i Nord-Amerika, ble presset bort fra sine områder. De fleste urfolkssamfunnene var mobile jordbrukssamfunn. Det vil si at de dyrket jord, men når jorda var utarmet, flyttet de videre. Urfolkssamfunnet besto av mange mindre samfunn, som alene hadde vansker med å stå imot europeerne.
Urfolkene gjorde flere forsøk på å kjempe mot europeerne. Men i møtet med overlegen våpenkraft, og fordi det også var mange ulike stammer som allierte seg med europeerne, ble det likevel aldri noen samlet motstand. Slik mistet urbefolkningen over tid landet sitt til de europeiske nybyggerne.
Les original på NDLA →
Freden med spanjolene reduserte også faren for sjørøvere og kapring. Det gjorde reisen over havet mindre farefull. Kontinentet ble dermed mer attraktivt for de nye bosetterne, som ønsket å søke lykken eller rømme fra den «gamle verden», som Europa ble kalt.
De første som dro over, var lykkejegere og eventyrere. De dro først og fremst til det som i dag utgjør staten Virginia, i regi av det private selskapet Virginia Company. Selskapet hadde fått privilegium fra den engelske kong Jakob 1. til å slå seg ned der. Kongen så helt bort fra urfolkene som holdt til i området.
For de første bosetterne i Virginia gikk det dårlig. Mange var adelsmenn og folk fra overklassen og hadde lite erfaring med å klare seg som nybyggere. De var vant til å kjøpe det de trengte, i de velutviklede byene i England. Den første vinteren viste seg å være hard, og urfolkene var lite vennlige til nykommerne. Av 500 kolonister overlevde bare 60.
Tobakksplantasjer
Til tross for de harde forholdene vokste den engelske kolonien i Virginia sakte, men sikkert. Mye av grunnen var at tobakk hadde begynt å bli populært i Europa rundt 1600, og den trivdes godt i jorda i Virginia. For å ha råd til å importere nødvendige varer fra moderlandet satte de derfor i gang en storstilt tobakksproduksjon. Det første forsøket ble gjort i 1612. Allerede i 1619 ble det utført 60 000 pund tobakk. Noen tiår seinere hadde utførselen økt til 1,3 millioner pund. Nøkkelen til den store produksjonen var plantasjedrift. Det vil si at det bare ble produsert tobakk, ingenting annet, på gårdene. Alt annet av nødvendige varer ble kjøpt inn.
De som gjorde det praktiske arbeidet på tobakksplantasjene i Virginia, var til å begynne med engelskmenn som i bytte mot billett for reisen over havet forpliktet seg til noen år med arbeid. Andre var straffanger, sendt til Amerika for å arbeide i stedet for å sone dommene sine i engelske fengsler. Verken straffangene eller de andre arbeiderne ble behandlet godt. Etter hvert ble de fattige og kriminelle engelskmennene erstattet av slaver fra Afrika. Sammen med plantasjeproduksjonen kom slaveriet til å kjennetegne samfunnet i de sørlige delene av Nord-Amerika i flere hundre år framover.
Nybyggere i nord
Lenger nord, i New England, kom det nybyggere som hadde rømt fra Europa på grunn av religiøs forfølgelse. De første var kalvinister, en sekt som besto av konservative protestanter. De kom med skipet «Mayflower» i 1620 og blir i USA omtalt som pilegrimsfedrene.
Der bosetterne i sør i stor grad var menn og lykkejegere med lite samhold, var bosetterne i nord gjerne familier som var bundet sammen i små samfunn gjennom felles tro. Mange så på det nye kontinentet som en mulighet til å bygge et Guds rike på jord. Selv om mange hadde edle idealer, ble møtet med kalde og harde vintre, og dessuten med «hedningene» – det vil si urfolkene– et møte med en hard virkelighet.
Bosetterne i nord klarte etter hvert å bli noe mer selvforsynte, men satte aldri i gang med noe plantasjesystem, slik som i sør. Blant de viktigste varene som nybyggerne i nord solgte tilbake til Europa, var pelsverk og skinnvarer.
Selv om engelskmennene var de dominerende kolonistene i Nord-Amerika, var også andre land engasjert. Nederland sendte tidlig kolonister, det samme gjorde Sverige og Frankrike. De nederlandske og svenske koloniene ble etter hvert tatt opp i de engelske, mens de franske koloniene ble det som vi i dag kjenner som Canada.
Urbefolkningen
Urbefolkningen som bodde i Nord-Amerika, ble presset bort fra sine områder. De fleste urfolkssamfunnene var mobile jordbrukssamfunn. Det vil si at de dyrket jord, men når jorda var utarmet, flyttet de videre. Urfolkssamfunnet besto av mange mindre samfunn, som alene hadde vansker med å stå imot europeerne.
Urfolkene gjorde flere forsøk på å kjempe mot europeerne. Men i møtet med overlegen våpenkraft, og fordi det også var mange ulike stammer som allierte seg med europeerne, ble det likevel aldri noen samlet motstand. Slik mistet urbefolkningen over tid landet sitt til de europeiske nybyggerne.
Les original på NDLA →
Oversikt: Tidlig moderne tid
Denne perioden i europeisk historie har fått ulike navn, alt etter hvilke sider ved historien man legger vekt på. I kunst og filosofi snakker man om renessansen, men da regnes gjerne perioden bare frem til rundt år 1600. Begreper som oppdagelsenes tid eller kolonitiden legger vekt på den europeiske ekspansjonen og sier lite om indre forhold i Europa.
Tidlig moderne tid er en mer nøytral betegnelse. Man kan se perioden som en overgang mellom middelalderen og det moderne Europa. I denne perioden mister den katolske kirken sin totale dominans over Vest- og Nord-Europa, byborgerskapet vokser frem som en ny maktfaktor, nye tanker utvikles innen kunst, filosofi, religion og vitenskap, og Europa begynner å legge verden under seg.
Oppdagelsen av Amerika og Martin Luthers brudd med den katolske kirke skjedde med få års mellomrom rundt 1500, og derfor kan det være naturlig å regne periodens begynnelse fra 1500. Moderne tanker vokser fram, men Europa henger fortsatt igjen i gamle mønstre med udemokratiske monarkier og rester av føydalisme. Overgangen til moderne tid markeres av industrielle og politiske revolusjoner fra midten av 1700-tallet.
Les original på NDLA →
Tidlig moderne tid er en mer nøytral betegnelse. Man kan se perioden som en overgang mellom middelalderen og det moderne Europa. I denne perioden mister den katolske kirken sin totale dominans over Vest- og Nord-Europa, byborgerskapet vokser frem som en ny maktfaktor, nye tanker utvikles innen kunst, filosofi, religion og vitenskap, og Europa begynner å legge verden under seg.
Oppdagelsen av Amerika og Martin Luthers brudd med den katolske kirke skjedde med få års mellomrom rundt 1500, og derfor kan det være naturlig å regne periodens begynnelse fra 1500. Moderne tanker vokser fram, men Europa henger fortsatt igjen i gamle mønstre med udemokratiske monarkier og rester av føydalisme. Overgangen til moderne tid markeres av industrielle og politiske revolusjoner fra midten av 1700-tallet.
Les original på NDLA →
Reformasjonen
Årsaker til og forutsetninger for reformasjonen
På begynnelsen av 1500-tallet ble stadig flere misfornøyd med at kirken tok seg mer betalt for sine tjenester, og de mente at pengene ble sløst bort på overdådige byggverk og luksus. Den tyske munken og professoren i teologi Martin Luther startet sin protest i 1517. Han ønsket i utgangspunktet å reformere den katolske kirke, men ble i stedet bannlyst av paven. Dette endte med den første store splittelsen i kristendommen på nesten 500 år.
Svekkelse av kirkens autoritet
Flere hendelser på 1300- og 1400-tallet hadde svekket kirkens stilling i Europa. På begynnelsen av 1300-tallet førte en konflikt mellom kirken og den franske kongen til at franskekongen tvang gjennom valget av en fransk pave og pavesetet ble flyttet fra Roma til Avignon i Frankrike. Da paven etter nesten 70 år i Avignon flyttet tilbake til Roma, oppstod det nye konflikter, og i perioder ble det utnevnt både to og tre paver.
Midt i dette kaoset slo også svartedauden til. Kirken mistet store inntekter når Europas befolkning ble kraftig redusert. Kristendommen hadde vært en kilde til håp, trygghet og frelse for middelalderens europeere. Men nå så de at kirken hadde lite å stille opp med i møte med den grusomme pestens herjinger. Mot slutten av 1300-tallet og utover på 1400-tallet oppstod det flere reformbevegelser som ble slått hardt ned av kirken.
Humanismen
Martin Luther var sterkt inspirert av renessansens humanistiske idealer med stor tro på menneskets kritiske fornuft. Renessansens tenkere var opptatt av å gå til kildene og studere dem kritisk, spesielt skrifter fra antikkens tenkere. For Luther var Bibelen den eneste kilden til rett tro. Derfor la han stor vekt på å lese Bibelen med et kritisk blikk og ikke stole blindt på kirkens tradisjonelle tolkninger. Det ble også viktig for Luther og andre reformatorer å få oversatt Bibelen til lokale språk, slik at man som kristen skulle få tilgang til kilden selv.
Boktrykkerkunsten
I Europa hadde bøker og dokumenter vært håndskrevne og dermed også tidkrevende og dyre å produsere. På midten av 1400-tallet fant den tyske gullsmeden Johan Gutenberg opp en effektiv måte å trykke bøker på som gjorde masseproduksjon av bøker og dokumenter mulig. Denne teknologien ble flittig brukt av Luther og andre reformatorer for å spre sitt budskap og å gjøre de nye oversatte biblene tilgjengelig for mange. Boktrykkerkunsten og oversatte bibler gjorde det også mulig for mange flere europeere å lære seg å lese.
Avlatshandel
En viktig del av Luthers protest var avlatshandelen. Dette var en praksis som hadde utviklet seg der kirken begynte å ta betalt for tilgivelse gjennom å selge såkalte avlatsbrev. I katolsk tro skal man gå til kirken og skrifte, det vil si bekjenne sine synder, for å få dem tilgitt. Man må også angre og gjøre botsøvelser. Dette innebærer for eksempel å faste eller be spesielle bønner. Synder som ikke er tilgitt, vil bli straffet med lidelse i skjærsilden, en slags mellomtilstand før man kommer til himmelen. Avlatshandelen var en måte å slippe unna denne straffen på, og man kunne også betale for sine døde slektninger.
Makt
Tyskland var på denne tiden en sammenslutning av fyrstedømmer som inngikk i det tysk-romerske keiserriket. Mange av fyrstene slo seg sammen med Luther og begynte å danne såkalte protestantiske kirker som bygde på Luthers lære. Dette ble statskirker som kuttet båndene til paven, noe som betydde mer makt og rikdom til den enkelte konge eller fyrste. Kirkens eiendommer ble overtatt av staten, og kongen ble den nye statskirkens overhode. Flere konger og fyrster var overbeviste lutheranere, men makt, rikdom og frigjøring fra paven var nok medvirkende årsaker til at de valgte å støtte Luther i konflikten.
Luthers lære
Troen alene
Sentralt i kristendommen står ideen om at Jesus tok på seg straffen for menneskets synder gjennom sin lidelse og død på korset, slik at man kunne bli frelst bare gjennom tro. Martin Luther mente den katolske kirke hadde mistet dette poenget ved å fokusere så sterkt på handlinger, ritualer og religiøse plikter. Som katolikk i middelalderen hadde man plikt til å oppsøke kirken for å bekjenne sine synder og angre. Luther mente dette var en sak mellom den enkelte angrende synder og Gud. Kirken skulle i mindre grad være et mellomledd mellom den troende og Gud.
Synd og straff i tidlig protestantisme
Selv om tilgivelsen var opp til Gud, var det ikke slik at kirken sluttet å fokusere på synd. Synden ble trukket inn i de statlige lovene, og straffen for synd ble gjerne utført av prestene, som ble et slags moralpoliti. Utover på 1600-tallet ble straffene bare strengere. Det er på denne tiden hekseprosessene er på sitt verste, og de protestantiske landene dominerte statistikken.
Skriften alene
De protestantiske kirkene avskaffet helgendyrkelse, klostervesen, avlatshandel og en rekke religiøse plikter som ifølge Luther ikke hadde grunnlag i Bibelen. Den katolske kirke har to kilder til hva som er rett tradisjon: Bibelen og den kirkelige tradisjon. Tanken er at den katolske kirke blir veiledet av den hellige ånd, slik at det som bestemmes i kirken også må regnes som rett tro. Dette var Luther uenig i. Han mente at det bare var Bibelen som skulle være kilde til den rette tro. Nå skulle også Bibelen og gudstjenestene være på det lokale språket og ikke latin. Budskapet fra Bibelen ble dermed mer tilgjengelig for folk flest, og kirken hadde i de protestantiske kirkene ikke lenger monopol på å tolke tekstene.
Hoc est corpus meum
Er det noe kjent med disse ordene?
Liturgien, dvs. de faste, rituelle delene av gudstjenesten, ble i de katolske kirkene holdt på latin. Latin er et gammelt italisk språk som ikke lenger er aktivt i bruk, men som har satt spor etter seg i kristendommen, i vitenskap og i europeiske språk generelt.
Hoc est corpus meum var ord som katolikker hørte hver søndag. De forstod kanskje ikke hva ordene betydde, men de forstod at når de ble sagt, skjedde det noe magisk. Dette er nemlig ordene som blir sagt under nattverden når vin og brød ifølge den katolske kirke blir forvandlet til Jesu blod og legeme. Hoc est corpus meum betyr "Dette er mitt legeme", og er trolig opprinnelsen til trylleformularet Hokus Pokus. Det er usikkert om trylleformularet oppstod før reformasjonen eller om det i begynnelsen ble brukt av protestanter som en slags parodi på den katolske liturgien.
Krig og konflikt
Reformasjonen spredte seg til store deler av Nord-Europa og førte til langvarige konflikter. Den tysk-romerske keiseren allierte seg med paven for å stoppe reformasjonen. I 1555 ble det inngått en avtale i Augsburg om at fyrstene selv skulle bestemme hvilken kirke som skulle gjelde i sitt fyrstedømme. Konflikten fortsatte likevel og ble først avgjort etter trettiårskrigen i fredsavtalen i Westfalen (1648). Keiseren tapte, og fyrstene fikk beholde sine rettigheter fra Augsburg. Fra freden i Westfalen har vi ideen om suverene stater som fortsatt i dag er en del av Folkeretten: En stat skal kunne bestemme over sine indre anliggender uten at andre blander seg inn.
Protestantiske kirker i dag
Martin Luther er den personen som fremfor noen forbindes med reformasjonen. I Norge fikk vi også en luthersk kirke 20 år etter Luthers brudd med den katolske kirke. Det er derfor lett å tenke at reformasjonen i stor grad handler om Luther og hans syn på religion. Samtidig som Luthers reformasjon og i tiden etter, oppstod imidlertid en rekke andre brudd i blant annet England, Sveits og Nederland. Den anglikanske kirke, baptisme, kalvinisme, metodistkirken og pinsebevegelsen har alle røtter i reformasjonen på 1500-tallet og regnes som protestantiske. Lutherske kristne utgjør i dag rundt 10 % av verdens protestanter, og denne formen for kristendom er viktigst i Tyskland og Norden.
Reformasjonen fra et katolsk perspektiv
Fra et katolsk perspektiv var reformasjonen en katastrofe. Kristendommen i Europa hadde opplevd et stort brudd tidligere da den katolske og ortodokse kirke skilte lag på 1000-tallet, og en av de viktigste oppgavene for paven i middelalderen var å hindre flere splittelser. Den katolske kirke gikk etter reformasjonen gjennom sin egen indre reformasjon, og mange katolikker mener fortsatt i dag at splittelsen burde vært unngått. Avlatshandelen ble forbudt i den katolske kirke i 1567. Læren om skjærsilden har også endret karakter. I dag forstås skjærsilden som en renselsesprosess og forberedelse til himmelen som ikke innebærer lidelse. Reformasjonen betydde også mange steder ødeleggelse av katolske bygg og gjenstander. Kirker ble plyndret og ødelagt, helgenbilder og statuer ble brent.
En omdiskutert reformasjon
I 2017 var det 500 år siden Martin Luther startet sin reformasjon. Feiringen i Norge og andre lutherske land førte til en del diskusjon rundt hvordan vi egentlig skal forstå reformasjonen, og om det i det hele tatt var noe å feire. Den lutherske kirken vi har i Norge i dag, er blant de mest liberale kirkene i kristendommen, og det er lett å tolke reformasjonen i lys av dette. I Europa på 1500-tallet var det imidlertid utenkelig med for eksempel kvinnelige prester eller homofile ekteskap, men samtidig var det sider ved Luthers lære som la grunnen for en slik utvikling. Det ble mulig for den enkelte kristne å lese og tolke Bibelen på egen hånd. Dette åpnet opp for en friere tolkningstradisjon som på sikt har ført til et liberalt syn på saker som homofili og kvinnelige prester i flere lutherske kirker.
Les original på NDLA →
På begynnelsen av 1500-tallet ble stadig flere misfornøyd med at kirken tok seg mer betalt for sine tjenester, og de mente at pengene ble sløst bort på overdådige byggverk og luksus. Den tyske munken og professoren i teologi Martin Luther startet sin protest i 1517. Han ønsket i utgangspunktet å reformere den katolske kirke, men ble i stedet bannlyst av paven. Dette endte med den første store splittelsen i kristendommen på nesten 500 år.
Svekkelse av kirkens autoritet
Flere hendelser på 1300- og 1400-tallet hadde svekket kirkens stilling i Europa. På begynnelsen av 1300-tallet førte en konflikt mellom kirken og den franske kongen til at franskekongen tvang gjennom valget av en fransk pave og pavesetet ble flyttet fra Roma til Avignon i Frankrike. Da paven etter nesten 70 år i Avignon flyttet tilbake til Roma, oppstod det nye konflikter, og i perioder ble det utnevnt både to og tre paver.
Midt i dette kaoset slo også svartedauden til. Kirken mistet store inntekter når Europas befolkning ble kraftig redusert. Kristendommen hadde vært en kilde til håp, trygghet og frelse for middelalderens europeere. Men nå så de at kirken hadde lite å stille opp med i møte med den grusomme pestens herjinger. Mot slutten av 1300-tallet og utover på 1400-tallet oppstod det flere reformbevegelser som ble slått hardt ned av kirken.
Humanismen
Martin Luther var sterkt inspirert av renessansens humanistiske idealer med stor tro på menneskets kritiske fornuft. Renessansens tenkere var opptatt av å gå til kildene og studere dem kritisk, spesielt skrifter fra antikkens tenkere. For Luther var Bibelen den eneste kilden til rett tro. Derfor la han stor vekt på å lese Bibelen med et kritisk blikk og ikke stole blindt på kirkens tradisjonelle tolkninger. Det ble også viktig for Luther og andre reformatorer å få oversatt Bibelen til lokale språk, slik at man som kristen skulle få tilgang til kilden selv.
Boktrykkerkunsten
I Europa hadde bøker og dokumenter vært håndskrevne og dermed også tidkrevende og dyre å produsere. På midten av 1400-tallet fant den tyske gullsmeden Johan Gutenberg opp en effektiv måte å trykke bøker på som gjorde masseproduksjon av bøker og dokumenter mulig. Denne teknologien ble flittig brukt av Luther og andre reformatorer for å spre sitt budskap og å gjøre de nye oversatte biblene tilgjengelig for mange. Boktrykkerkunsten og oversatte bibler gjorde det også mulig for mange flere europeere å lære seg å lese.
Avlatshandel
En viktig del av Luthers protest var avlatshandelen. Dette var en praksis som hadde utviklet seg der kirken begynte å ta betalt for tilgivelse gjennom å selge såkalte avlatsbrev. I katolsk tro skal man gå til kirken og skrifte, det vil si bekjenne sine synder, for å få dem tilgitt. Man må også angre og gjøre botsøvelser. Dette innebærer for eksempel å faste eller be spesielle bønner. Synder som ikke er tilgitt, vil bli straffet med lidelse i skjærsilden, en slags mellomtilstand før man kommer til himmelen. Avlatshandelen var en måte å slippe unna denne straffen på, og man kunne også betale for sine døde slektninger.
Makt
Tyskland var på denne tiden en sammenslutning av fyrstedømmer som inngikk i det tysk-romerske keiserriket. Mange av fyrstene slo seg sammen med Luther og begynte å danne såkalte protestantiske kirker som bygde på Luthers lære. Dette ble statskirker som kuttet båndene til paven, noe som betydde mer makt og rikdom til den enkelte konge eller fyrste. Kirkens eiendommer ble overtatt av staten, og kongen ble den nye statskirkens overhode. Flere konger og fyrster var overbeviste lutheranere, men makt, rikdom og frigjøring fra paven var nok medvirkende årsaker til at de valgte å støtte Luther i konflikten.
Luthers lære
Troen alene
Sentralt i kristendommen står ideen om at Jesus tok på seg straffen for menneskets synder gjennom sin lidelse og død på korset, slik at man kunne bli frelst bare gjennom tro. Martin Luther mente den katolske kirke hadde mistet dette poenget ved å fokusere så sterkt på handlinger, ritualer og religiøse plikter. Som katolikk i middelalderen hadde man plikt til å oppsøke kirken for å bekjenne sine synder og angre. Luther mente dette var en sak mellom den enkelte angrende synder og Gud. Kirken skulle i mindre grad være et mellomledd mellom den troende og Gud.
Synd og straff i tidlig protestantisme
Selv om tilgivelsen var opp til Gud, var det ikke slik at kirken sluttet å fokusere på synd. Synden ble trukket inn i de statlige lovene, og straffen for synd ble gjerne utført av prestene, som ble et slags moralpoliti. Utover på 1600-tallet ble straffene bare strengere. Det er på denne tiden hekseprosessene er på sitt verste, og de protestantiske landene dominerte statistikken.
Skriften alene
De protestantiske kirkene avskaffet helgendyrkelse, klostervesen, avlatshandel og en rekke religiøse plikter som ifølge Luther ikke hadde grunnlag i Bibelen. Den katolske kirke har to kilder til hva som er rett tradisjon: Bibelen og den kirkelige tradisjon. Tanken er at den katolske kirke blir veiledet av den hellige ånd, slik at det som bestemmes i kirken også må regnes som rett tro. Dette var Luther uenig i. Han mente at det bare var Bibelen som skulle være kilde til den rette tro. Nå skulle også Bibelen og gudstjenestene være på det lokale språket og ikke latin. Budskapet fra Bibelen ble dermed mer tilgjengelig for folk flest, og kirken hadde i de protestantiske kirkene ikke lenger monopol på å tolke tekstene.
Hoc est corpus meum
Er det noe kjent med disse ordene?
Liturgien, dvs. de faste, rituelle delene av gudstjenesten, ble i de katolske kirkene holdt på latin. Latin er et gammelt italisk språk som ikke lenger er aktivt i bruk, men som har satt spor etter seg i kristendommen, i vitenskap og i europeiske språk generelt.
Hoc est corpus meum var ord som katolikker hørte hver søndag. De forstod kanskje ikke hva ordene betydde, men de forstod at når de ble sagt, skjedde det noe magisk. Dette er nemlig ordene som blir sagt under nattverden når vin og brød ifølge den katolske kirke blir forvandlet til Jesu blod og legeme. Hoc est corpus meum betyr "Dette er mitt legeme", og er trolig opprinnelsen til trylleformularet Hokus Pokus. Det er usikkert om trylleformularet oppstod før reformasjonen eller om det i begynnelsen ble brukt av protestanter som en slags parodi på den katolske liturgien.
Krig og konflikt
Reformasjonen spredte seg til store deler av Nord-Europa og førte til langvarige konflikter. Den tysk-romerske keiseren allierte seg med paven for å stoppe reformasjonen. I 1555 ble det inngått en avtale i Augsburg om at fyrstene selv skulle bestemme hvilken kirke som skulle gjelde i sitt fyrstedømme. Konflikten fortsatte likevel og ble først avgjort etter trettiårskrigen i fredsavtalen i Westfalen (1648). Keiseren tapte, og fyrstene fikk beholde sine rettigheter fra Augsburg. Fra freden i Westfalen har vi ideen om suverene stater som fortsatt i dag er en del av Folkeretten: En stat skal kunne bestemme over sine indre anliggender uten at andre blander seg inn.
Protestantiske kirker i dag
Martin Luther er den personen som fremfor noen forbindes med reformasjonen. I Norge fikk vi også en luthersk kirke 20 år etter Luthers brudd med den katolske kirke. Det er derfor lett å tenke at reformasjonen i stor grad handler om Luther og hans syn på religion. Samtidig som Luthers reformasjon og i tiden etter, oppstod imidlertid en rekke andre brudd i blant annet England, Sveits og Nederland. Den anglikanske kirke, baptisme, kalvinisme, metodistkirken og pinsebevegelsen har alle røtter i reformasjonen på 1500-tallet og regnes som protestantiske. Lutherske kristne utgjør i dag rundt 10 % av verdens protestanter, og denne formen for kristendom er viktigst i Tyskland og Norden.
Reformasjonen fra et katolsk perspektiv
Fra et katolsk perspektiv var reformasjonen en katastrofe. Kristendommen i Europa hadde opplevd et stort brudd tidligere da den katolske og ortodokse kirke skilte lag på 1000-tallet, og en av de viktigste oppgavene for paven i middelalderen var å hindre flere splittelser. Den katolske kirke gikk etter reformasjonen gjennom sin egen indre reformasjon, og mange katolikker mener fortsatt i dag at splittelsen burde vært unngått. Avlatshandelen ble forbudt i den katolske kirke i 1567. Læren om skjærsilden har også endret karakter. I dag forstås skjærsilden som en renselsesprosess og forberedelse til himmelen som ikke innebærer lidelse. Reformasjonen betydde også mange steder ødeleggelse av katolske bygg og gjenstander. Kirker ble plyndret og ødelagt, helgenbilder og statuer ble brent.
En omdiskutert reformasjon
I 2017 var det 500 år siden Martin Luther startet sin reformasjon. Feiringen i Norge og andre lutherske land førte til en del diskusjon rundt hvordan vi egentlig skal forstå reformasjonen, og om det i det hele tatt var noe å feire. Den lutherske kirken vi har i Norge i dag, er blant de mest liberale kirkene i kristendommen, og det er lett å tolke reformasjonen i lys av dette. I Europa på 1500-tallet var det imidlertid utenkelig med for eksempel kvinnelige prester eller homofile ekteskap, men samtidig var det sider ved Luthers lære som la grunnen for en slik utvikling. Det ble mulig for den enkelte kristne å lese og tolke Bibelen på egen hånd. Dette åpnet opp for en friere tolkningstradisjon som på sikt har ført til et liberalt syn på saker som homofili og kvinnelige prester i flere lutherske kirker.
Les original på NDLA →
Renessansen
I middelalderen hadde kirken i stor grad lagt rammene for kunst, vitenskap og filosofi, men fra slutten av 1300-tallet fikk kunstnere, filosofer og vitenskapsmenn i Firenze en ny interesse for antikkens kultur. ”Renessanse” betyr gjenfødelse, og det er antikkens kultur og idealer som blir født på ny. Dette innebar at man begynte å stole mer på menneskets fornuft og evner til å forstå verden. Man satte mennesket i sentrum og la grunnlaget for den moderne humanismen. I løpet av 1400-tallet spredte denne tenkemåten seg, og rundt år 1500 kan vi si at renessansen preget mye av Europas kunstneriske og akademiske elite.
Undersøk
Hva var spesielt med Firenze på 1300-tallet? Hvorfor tror du renessansen startet nettopp her?
Kunst
Det meste vi kjenner av bildekunst i middelalderen var bestilt av kirken. Motivene var først og fremst symbolske og skulle bekrefte kirkens verdensoppfatning. I en del europeiske byer vokste det etter hvert fram en ny overklasse av handelsmenn som også etterspurte ikke-religiøs kunst. I renessansen ble kunsten mer naturtro. Man gjenga verden slik menneskene så den, slik det også hadde vært i antikken.
Vitenskap
Fra 1500-tallet ble det utviklet flere nye forskningsmetoder som bygget på observasjon og fornuft og som ledet til fram til en vitenskapelig revolusjon. I noen tilfeller kunne de vitenskapelige konklusjonene føre til konflikt med kirken. En av de største konfliktene gjaldt synet på jordas plass i universet. Kirken sto for det geosentriske verdensbildet – at jorden var sentrum i universet. Dette var en sentral del av kirkens lære, der man så på jorda og mennesket som selve kronen på Guds skaperverk. Flere fremtredende vitenskapsmenn sto for et heliosentrisk verdensbilde – at sola var sentrum i universet. Kirken var ofte positiv til vitenskapelige fremskritt, men når vitenskapsmenn utfordret kirkens forståelse av Bibelen, ble de møtt med straff og sensur. Allikevel vant det heliosentriske verdensbildet etter hvert frem og ble en av de mest revolusjonerende vitenskapelige oppdagelsene i perioden.
Tenk etter
Stemmer det heliosentriske verdensbildet med dagens oppfatning av universet?
Humanisme
Humanisme betyr at man setter mennesket i sentrum. Mennesket kan forstå verden og avgjøre hva som er rett og galt gjennom fornuften. Slike humanistiske tanker kan spores tilbake til antikken, og de fikk nytt liv i renessansen. I dag forbinder vi gjerne humanisme med et ikke-religiøst livssyn, men humanismen i renessansen var en kristen humanisme. Fokuset på fornuft innebar blant annet at man i mindre grad tolket Bibelen bokstavelig. Det er først i ettertid at renessansen har blitt kalt humanistisk når man har søkt etter røttene til den moderne humanismen.
Religion
Det var ikke slik at renessansens kunstnere og vitenskapsmenn sluttet å bry seg om kristendommen eller ble ateister. De så fremdeles verden som Guds skaperverk, men studerte og fremstilte dette skaperverket på en mer fri og selvstendig måte enn tidligere. Fornuft og logikk var redskaper man hadde fått av Gud, og de var ment å brukes til å observere og forstå verden rundt seg. Ateisme og direkte kritikk mot religionen kommer først på 1700-tallet og øker i omfang og styrke på 1800- og 1900-tallet.
Ut av mørket?
Middelalderen blir ofte fremstilt som en mørk og brutal tidsalder der utviklingen sto mer eller mindre stille. Denne oppfatningen vokste fram i renessansen. Det var også på denne tiden at den historiske epoken fikk navnet middelalderen eller mellomalderen – perioden mellom antikken og renessansen. Synet på renessansen som et klart brudd med den mørke middelalderen henger fortsatt med oss i dag, men er nok ganske overdrevet.
Man hadde for eksempel drevet vitenskap og studert antikkens tekster også gjennom hele middelalderen. Det er også lett å tenke at kirken og vitenskapen var motsetninger. I virkeligheten var det i flere tilfeller nettopp på grunn av kirken at vitenskapen gikk fremover i middelalderen. Klostrene var viktige kunnskapssentre og på mange måter forløpere til de moderne universitetene. Den naturvitenskapelige tanken om at det finnes naturlover ble også støttet av kirken, som mente at naturen styres etter gudegitte lover.
Allikevel var det at man i det hele tatt ønsket å bryte med fortiden et viktig brudd i historien. Det gjorde at man kunne skifte fokus til fremtiden og et menneskeskapt fremskritt. Dette ble etter hvert sentralt i opplysningstiden, de politiske revolusjonene og den industrielle revolusjonen. Troen på fremtiden og fremskrittet er det som kjennetegner moderne tid. Renessansen representerer en ny tidsånd, og selv om den i utgangspunktet bygger på gamle idealer fra antikken, er det mange utviklingstrekk i moderne tid som kan spores tilbake til denne nye tidsånden.
Les original på NDLA →
Undersøk
Hva var spesielt med Firenze på 1300-tallet? Hvorfor tror du renessansen startet nettopp her?
Kunst
Det meste vi kjenner av bildekunst i middelalderen var bestilt av kirken. Motivene var først og fremst symbolske og skulle bekrefte kirkens verdensoppfatning. I en del europeiske byer vokste det etter hvert fram en ny overklasse av handelsmenn som også etterspurte ikke-religiøs kunst. I renessansen ble kunsten mer naturtro. Man gjenga verden slik menneskene så den, slik det også hadde vært i antikken.
Vitenskap
Fra 1500-tallet ble det utviklet flere nye forskningsmetoder som bygget på observasjon og fornuft og som ledet til fram til en vitenskapelig revolusjon. I noen tilfeller kunne de vitenskapelige konklusjonene føre til konflikt med kirken. En av de største konfliktene gjaldt synet på jordas plass i universet. Kirken sto for det geosentriske verdensbildet – at jorden var sentrum i universet. Dette var en sentral del av kirkens lære, der man så på jorda og mennesket som selve kronen på Guds skaperverk. Flere fremtredende vitenskapsmenn sto for et heliosentrisk verdensbilde – at sola var sentrum i universet. Kirken var ofte positiv til vitenskapelige fremskritt, men når vitenskapsmenn utfordret kirkens forståelse av Bibelen, ble de møtt med straff og sensur. Allikevel vant det heliosentriske verdensbildet etter hvert frem og ble en av de mest revolusjonerende vitenskapelige oppdagelsene i perioden.
Tenk etter
Stemmer det heliosentriske verdensbildet med dagens oppfatning av universet?
Humanisme
Humanisme betyr at man setter mennesket i sentrum. Mennesket kan forstå verden og avgjøre hva som er rett og galt gjennom fornuften. Slike humanistiske tanker kan spores tilbake til antikken, og de fikk nytt liv i renessansen. I dag forbinder vi gjerne humanisme med et ikke-religiøst livssyn, men humanismen i renessansen var en kristen humanisme. Fokuset på fornuft innebar blant annet at man i mindre grad tolket Bibelen bokstavelig. Det er først i ettertid at renessansen har blitt kalt humanistisk når man har søkt etter røttene til den moderne humanismen.
Religion
Det var ikke slik at renessansens kunstnere og vitenskapsmenn sluttet å bry seg om kristendommen eller ble ateister. De så fremdeles verden som Guds skaperverk, men studerte og fremstilte dette skaperverket på en mer fri og selvstendig måte enn tidligere. Fornuft og logikk var redskaper man hadde fått av Gud, og de var ment å brukes til å observere og forstå verden rundt seg. Ateisme og direkte kritikk mot religionen kommer først på 1700-tallet og øker i omfang og styrke på 1800- og 1900-tallet.
Ut av mørket?
Middelalderen blir ofte fremstilt som en mørk og brutal tidsalder der utviklingen sto mer eller mindre stille. Denne oppfatningen vokste fram i renessansen. Det var også på denne tiden at den historiske epoken fikk navnet middelalderen eller mellomalderen – perioden mellom antikken og renessansen. Synet på renessansen som et klart brudd med den mørke middelalderen henger fortsatt med oss i dag, men er nok ganske overdrevet.
Man hadde for eksempel drevet vitenskap og studert antikkens tekster også gjennom hele middelalderen. Det er også lett å tenke at kirken og vitenskapen var motsetninger. I virkeligheten var det i flere tilfeller nettopp på grunn av kirken at vitenskapen gikk fremover i middelalderen. Klostrene var viktige kunnskapssentre og på mange måter forløpere til de moderne universitetene. Den naturvitenskapelige tanken om at det finnes naturlover ble også støttet av kirken, som mente at naturen styres etter gudegitte lover.
Allikevel var det at man i det hele tatt ønsket å bryte med fortiden et viktig brudd i historien. Det gjorde at man kunne skifte fokus til fremtiden og et menneskeskapt fremskritt. Dette ble etter hvert sentralt i opplysningstiden, de politiske revolusjonene og den industrielle revolusjonen. Troen på fremtiden og fremskrittet er det som kjennetegner moderne tid. Renessansen representerer en ny tidsånd, og selv om den i utgangspunktet bygger på gamle idealer fra antikken, er det mange utviklingstrekk i moderne tid som kan spores tilbake til denne nye tidsånden.
Les original på NDLA →
Sør-Amerika
Plyndring og utnyttelse
Plyndringen ble ledet av conquistadorene og deres soldater. Ved å betale den spanske kongen om lag 1/5 av alt gull og sølv de kom over, fikk de beholde resten av verdiene de ranet til seg.
I løpet av de første tiårene på 1500-tallet ble det klart at spanjolene i stor grad kom til å bosette seg i Sør-Amerika. I denne fasen var det mange som begynte med gruvedrift for å hente opp mer sølv og gull. Urbefolkningen ble da brukt som slaver. Den spanske kongemakten ville etter hvert styrke sin posisjon, blant annet ble det sendt embetsmenn og prester for å få kontroll med de nye samfunnene.
Samtidig ble det klart, gjennom rapporter fra spanske prester, at det skjedde en humanitær katastrofe i Sør-Amerika. Det ble gjort forsøk på å beskytte urfolk mot den groveste utbyttingen, blant annet ved å samle dem i egne landsbyer og sette dem til arbeid – uten at det i praksis var til særlig hjelp i møtet med spanske slavejegere og gruveeiere som trengte arbeidskraft.
Jordbruk
Mot slutten av 1500-tallet ble spanjolene mer opptatt av jordbruk. De lettest tilgjengelige gull- og sølvforekomstene var nå hentet opp. For de fleste spanjoler som kom til Sør-Amerika, var det enklere å se seg om etter noe annet å leve av, og da ble altså løsningen jordbruk. Siden den opprinnelige befolkningen da var blitt mye mindre, og det var enkelt å fordrive den urbefolkningen som fremdeles drev jordbruk, var jorda også lett tilgjengelig.
Mye av jordbruket i Sør-Amerika var basert på kvegdrift. Dyrene ble slaktet og brukt til mat i koloniene, mens skinnet ble solgt som hud eller lær til Europa. Der ble det brukt til alt fra møbler til klær, emballasje og tauverk. Også sukkerproduksjon bredte om seg. Sukker stammer opprinnelig fra Midtøsten, men spanjolene hadde alt i middelalderen forsøkt å dyrke det i Spania, uten særlig suksess, bortsett fra på Kanariøyene. Det viste seg at sukkerplanten trivdes godt i Sør-Amerika, og etter hvert ble sukker en av de store eksportvarene til Europa.
Les original på NDLA →
Plyndringen ble ledet av conquistadorene og deres soldater. Ved å betale den spanske kongen om lag 1/5 av alt gull og sølv de kom over, fikk de beholde resten av verdiene de ranet til seg.
I løpet av de første tiårene på 1500-tallet ble det klart at spanjolene i stor grad kom til å bosette seg i Sør-Amerika. I denne fasen var det mange som begynte med gruvedrift for å hente opp mer sølv og gull. Urbefolkningen ble da brukt som slaver. Den spanske kongemakten ville etter hvert styrke sin posisjon, blant annet ble det sendt embetsmenn og prester for å få kontroll med de nye samfunnene.
Samtidig ble det klart, gjennom rapporter fra spanske prester, at det skjedde en humanitær katastrofe i Sør-Amerika. Det ble gjort forsøk på å beskytte urfolk mot den groveste utbyttingen, blant annet ved å samle dem i egne landsbyer og sette dem til arbeid – uten at det i praksis var til særlig hjelp i møtet med spanske slavejegere og gruveeiere som trengte arbeidskraft.
Jordbruk
Mot slutten av 1500-tallet ble spanjolene mer opptatt av jordbruk. De lettest tilgjengelige gull- og sølvforekomstene var nå hentet opp. For de fleste spanjoler som kom til Sør-Amerika, var det enklere å se seg om etter noe annet å leve av, og da ble altså løsningen jordbruk. Siden den opprinnelige befolkningen da var blitt mye mindre, og det var enkelt å fordrive den urbefolkningen som fremdeles drev jordbruk, var jorda også lett tilgjengelig.
Mye av jordbruket i Sør-Amerika var basert på kvegdrift. Dyrene ble slaktet og brukt til mat i koloniene, mens skinnet ble solgt som hud eller lær til Europa. Der ble det brukt til alt fra møbler til klær, emballasje og tauverk. Også sukkerproduksjon bredte om seg. Sukker stammer opprinnelig fra Midtøsten, men spanjolene hadde alt i middelalderen forsøkt å dyrke det i Spania, uten særlig suksess, bortsett fra på Kanariøyene. Det viste seg at sukkerplanten trivdes godt i Sør-Amerika, og etter hvert ble sukker en av de store eksportvarene til Europa.
Les original på NDLA →
Vikingtid
Bruken av vikingtiden som politisk middel i ettertiden
Vikingen og bonden i nasjonalromantikken
Da vi i tiden etter 1814 skulle finne vår nye identitet, var det i stor grad den gamle storhetstiden vi så tilbake på. For det første ble bonden sterkt idealisert. Han var tross alt den som hadde holdt de norske tradisjonene i hevd gjennom den 400 år lange unionstida. Den frie og uavhengige bonden, etter ekte middelalderidealer, ble hyllet som det typisk norske.
Noe av det andre vi så tilbake på, var den stolte norske historien. Det er ikke tilfeldig at 1800-tallet var en periode da mange begynte å studere sagalitteraturen og det gamle norrøne språket. Ivar Aasen laget for eksempel et skriftspråk som tok utgangspunkt i de reine, norske dialektene, de dialektene han mente stammet direkte fra det norrøne språket og var uberørt av dansk påvirkning. Det ble også stor interesse rundt de gamle vikingkongene, og i både kunst og litteratur ville man vise fram det «ekte» og gamle norske.
I tiden etter 1814 ble Norges eldre historie på denne måten brukt aktivt av politikere, diktere, kunstnere og andre kulturpersoner for å skape et nytt og enhetlig Norge. Nasjonalstaten sto sterkt på denne tiden, og man hadde en idé om at alle innenfor en stat måtte ha en felles kultur og et felles språk. Denne fellesnevneren fant man i den gamle storhetstiden, og til tross for 400 år med andre verdier og samfunnsformer, mente man altså at det var disse idealene nasjonen Norge måtte bygge på.
Eldre norsk historie i høyreekstreme grupper
Mens nasjonalromantikkens dyrking av vikingtiden kan virke ganske uskyldig, ble den gamle nordiske historien brukt i langt mer uhyggelige sammenhenger noen tiår seinere. I den nazistiske ideologien, med tanken om en ren arisk rase, sto nemlig den gamle nordiske historien sentralt. Mens man visste lite om den germanske historien for øvrig, var det ikke tvil om den nordgermanske, eller skandinaviske, fortiden. Den blonde, høyreiste vikingen som hersket på havene, ble derfor et viktig symbol for det nazistiske idealmennesket.
Mange av de nazistiske symbolene hadde også sitt utspring i den eldre nordiske historien. Dersom vi ser på det svært kjente SS-symbolet, kan vi lett kjenne igjen den gamle runebokstaven. Den dag i dag ser vi også at høyreekstreme grupper gjerne tyr til norrøne symboler og navn. På den måten kan de knytte bånd til en stolt tid i norsk historie som de gjerne vil identifisere seg med. Ofte ønsker de å vise til gamle vikingidealer som krigervilje og mot. Men like ofte har det sammenheng med rasediskriminering og fremmedhat og tanken om vikingen som «reinraset» nordisk. Vikingene selv viste imidlertid få tegn til fremmedfrykt. De handlet med folk over store deler av verden og tok mer enn gjerne opp utenlandske elementer i sin kultur.
Et godt eksempel på dette er en av kvinnene som ble funnet i gravhaugen på gården Oseberg i Vestfold. Hun hadde fått en storslått begravelse, noe som tyder på en høy posisjon i samfunnet. Men hun var ikke norsk! Etter undersøkelser av klær og skjelett har man kommet fram til at hun sannsynligvis var fra området rundt Svartehavet. Det ble også funnet norske vektlodd med arabiskinspirerte motiver på et jorde i Sandefjord. Den norske kulturen var altså ikke eksklusivt nordisk, men hentet impulser fra andre deler av verden.
Les original på NDLA →
Da vi i tiden etter 1814 skulle finne vår nye identitet, var det i stor grad den gamle storhetstiden vi så tilbake på. For det første ble bonden sterkt idealisert. Han var tross alt den som hadde holdt de norske tradisjonene i hevd gjennom den 400 år lange unionstida. Den frie og uavhengige bonden, etter ekte middelalderidealer, ble hyllet som det typisk norske.
Noe av det andre vi så tilbake på, var den stolte norske historien. Det er ikke tilfeldig at 1800-tallet var en periode da mange begynte å studere sagalitteraturen og det gamle norrøne språket. Ivar Aasen laget for eksempel et skriftspråk som tok utgangspunkt i de reine, norske dialektene, de dialektene han mente stammet direkte fra det norrøne språket og var uberørt av dansk påvirkning. Det ble også stor interesse rundt de gamle vikingkongene, og i både kunst og litteratur ville man vise fram det «ekte» og gamle norske.
I tiden etter 1814 ble Norges eldre historie på denne måten brukt aktivt av politikere, diktere, kunstnere og andre kulturpersoner for å skape et nytt og enhetlig Norge. Nasjonalstaten sto sterkt på denne tiden, og man hadde en idé om at alle innenfor en stat måtte ha en felles kultur og et felles språk. Denne fellesnevneren fant man i den gamle storhetstiden, og til tross for 400 år med andre verdier og samfunnsformer, mente man altså at det var disse idealene nasjonen Norge måtte bygge på.
Eldre norsk historie i høyreekstreme grupper
Mens nasjonalromantikkens dyrking av vikingtiden kan virke ganske uskyldig, ble den gamle nordiske historien brukt i langt mer uhyggelige sammenhenger noen tiår seinere. I den nazistiske ideologien, med tanken om en ren arisk rase, sto nemlig den gamle nordiske historien sentralt. Mens man visste lite om den germanske historien for øvrig, var det ikke tvil om den nordgermanske, eller skandinaviske, fortiden. Den blonde, høyreiste vikingen som hersket på havene, ble derfor et viktig symbol for det nazistiske idealmennesket.
Mange av de nazistiske symbolene hadde også sitt utspring i den eldre nordiske historien. Dersom vi ser på det svært kjente SS-symbolet, kan vi lett kjenne igjen den gamle runebokstaven. Den dag i dag ser vi også at høyreekstreme grupper gjerne tyr til norrøne symboler og navn. På den måten kan de knytte bånd til en stolt tid i norsk historie som de gjerne vil identifisere seg med. Ofte ønsker de å vise til gamle vikingidealer som krigervilje og mot. Men like ofte har det sammenheng med rasediskriminering og fremmedhat og tanken om vikingen som «reinraset» nordisk. Vikingene selv viste imidlertid få tegn til fremmedfrykt. De handlet med folk over store deler av verden og tok mer enn gjerne opp utenlandske elementer i sin kultur.
Et godt eksempel på dette er en av kvinnene som ble funnet i gravhaugen på gården Oseberg i Vestfold. Hun hadde fått en storslått begravelse, noe som tyder på en høy posisjon i samfunnet. Men hun var ikke norsk! Etter undersøkelser av klær og skjelett har man kommet fram til at hun sannsynligvis var fra området rundt Svartehavet. Det ble også funnet norske vektlodd med arabiskinspirerte motiver på et jorde i Sandefjord. Den norske kulturen var altså ikke eksklusivt nordisk, men hentet impulser fra andre deler av verden.
Les original på NDLA →
Høvdingsamfunnet – vennskap og allianser
Et samfunn uten sentralmakt
Før etableringen av den faste kongemakten fantes det ingen sentralmakt som vedtok lover, dømte dem som gjorde urett, eller tok vare på de svake, slik vi er vant til i dag. Dette var oppgaver som folk i de enkelte bygdene eller slektene selv måtte ta seg av. Det var selvsagt ikke slik at det var fritt fram for alle å gjøre som man ville, eller at hvert menneske sto helt alene i verden. Hvert lokalsamfunn hadde nemlig sine lover og regler, og sine måter å straffe lovbrytere på. Og familien og venner tok gjerne vare på de gamle, de syke og andre som havnet i uheldige situasjoner. Man sto altså ikke helt uten et sosialt sikkerhetsnett, selv i vikingtiden.
Men for at et slikt system skal fungere, trengs det en lokal leder, en som kan holde ro og orden, og som har makt nok til å straffe dem som bryter lover og regler. En slik rolle hadde høvdingen i vikingsamfunnet.
Høvdingene var altså de øverste lederne i samfunnet før kongemakten etablerte seg i Norge. Ordet høvding kommer av det norrøne ordet for «hode», og vi kan se på høvdingen nettopp som et overhode. Høvdingen var nemlig ikke en brutal hersker som la folk under seg med makt, men et overhode som folk frivillig valgte å være lojale mot.
Gjensidig avhengighet
En høvding måtte til enhver tid ha menn under seg som var villige til å stille opp dersom han havnet i en konflikt. Uten dem var han hjelpeløs i kamp mot andre. Det hjalp lite å være av god ætt og ha store rikdommer dersom ingen var villig til å stille opp når hjelpen trengtes. Derfor var det viktig for høvdingen å knytte vennskap med bønder og vanlige folk.
På den andre siden hadde også bøndene stadig behov for beskyttelse. De var hele tiden nødt til å forsvare seg og sitt mot andre, og de måtte kreve bot dersom noen gjorde urett mot dem. Det var vanskelig å greie dette på egen hånd, og her kunne en mektig høvding være god å ha. Å vise andre at man sto under en sterk manns beskyttelse, kunne virke avskrekkende nok for dem som ville noen vondt.
På denne måten kom både høvdingen og bøndene godt ut av det gjensidige forholdet. Begge oppfylte noen plikter, mot at de fikk noe tilbake. Slik kunne begge parter oppleve en viss trygghet og forutsigbarhet i et ellers turbulent samfunn.
Inngåelse av vennskap – gaver og fester
For å knytte bønder til seg måtte vikinghøvdingen først og fremst være rik og raus. Som nevnt var det vanskelig for en høvding å legge folk under seg med rein makt. Dersom han var voldelig og urimelig, ville bøndene heller gi sin støtte til en annen høvding. Det kunne han ikke risikere. Ved å gi flotte gaver og invitere til storslåtte gjestebud kunne høvdingen derimot sette folk i et slags avhengighetsforhold, der de hele tiden skyldte ham motytelser.
Samtidig var det ikke nok for høvdingen å overøse bøndene med gaver. Han måtte også vise at han stilte opp dersom noen trengte hjelp. Hvis han ikke gjorde det, ville andre fort forstå at han ikke var til å stole på, og da ville de heller støtte en annen.
Allianser på kryss og tvers
Høvdinger kunne også opprette vennskap med andre høvdinger. I et samfunn der makt og posisjoner var svært viktig, kunne det være lurt å skape fred og forsoning med andre høvdinger. Å ha gjensidig hjelp og støtte i hverandre var taktisk smart. Slike allianser måtte forsegles på andre måter enn avtalene med bøndene. For eksempel kunne man gifte seg med en fra den andre høvdingens familie eller sende sine barn til oppfostring hos den andre. Slik sikret man et avhengighetsbånd. Et kjent eksempel på dette er Harald Hårfagre, som sendte en av sønnene sine til kong Adalstein i England. Denne sønnen ble seinere konge i Norge, og slik hadde man sikret et godt forhold mellom de to statene.
Etter hvert som det norske samfunnet ble mer og mer samlet hos få og store makthavere, vokste det også fram en annen form for allianse, nemlig den mellom vanlige høvdinger og høvdinger som var mektigere, eller som var småkonger. På denne måten kunne én høvding eller småkonge knytte til seg flere små høvdingdømmer og slik sett ha et overordnet styre over flere mennesker enn det han selv kunne inngå vennskap og allianser med.
Et ættesamfunn
Norge i tiden før rikssamlingen er gjerne blitt regnet som et ættesamfunn. Det vil si at det var slekt og familie som skapte de sterkeste båndene i samfunnet. Makt og samfunnsposisjoner gikk i arv, og man hadde sterke forpliktelser til familien. For eksempel kunne man hevne en drept slektning, eller man kunne kreve bøter for drapet.
At slekt og familie sto sterkt i denne tiden, er det liten tvil om. Det var familien som skulle ta vare på deg når du ble gammel. Og det var vanskelig å arbeide seg oppover i samfunnet. Den som var fattig, forble gjerne fattig. Og ikke minst: Den som var født rik, kunne bruke rikdommen til å styrke sin egen posisjon. Slik sett var familietilknytningen en viktig faktor i samfunnet. Samtidig har forskningen de seinere årene i større grad framhevet vennskap som det viktigste båndet. Man kunne ha gode og dårlige slektninger, og gode og dårlige venner. Dette er kanskje en tenkemåte som ligger nåtidens nordmenn ganske nær. Vi kjenner igjen tanken om at familien danner et slags hovedgrunnlag, men erfarer vel også at en god venn kan være vel så viktig og støttende som en fjern onkel, når det virkelig røyner på.
Les original på NDLA →
Før etableringen av den faste kongemakten fantes det ingen sentralmakt som vedtok lover, dømte dem som gjorde urett, eller tok vare på de svake, slik vi er vant til i dag. Dette var oppgaver som folk i de enkelte bygdene eller slektene selv måtte ta seg av. Det var selvsagt ikke slik at det var fritt fram for alle å gjøre som man ville, eller at hvert menneske sto helt alene i verden. Hvert lokalsamfunn hadde nemlig sine lover og regler, og sine måter å straffe lovbrytere på. Og familien og venner tok gjerne vare på de gamle, de syke og andre som havnet i uheldige situasjoner. Man sto altså ikke helt uten et sosialt sikkerhetsnett, selv i vikingtiden.
Men for at et slikt system skal fungere, trengs det en lokal leder, en som kan holde ro og orden, og som har makt nok til å straffe dem som bryter lover og regler. En slik rolle hadde høvdingen i vikingsamfunnet.
Høvdingene var altså de øverste lederne i samfunnet før kongemakten etablerte seg i Norge. Ordet høvding kommer av det norrøne ordet for «hode», og vi kan se på høvdingen nettopp som et overhode. Høvdingen var nemlig ikke en brutal hersker som la folk under seg med makt, men et overhode som folk frivillig valgte å være lojale mot.
Gjensidig avhengighet
En høvding måtte til enhver tid ha menn under seg som var villige til å stille opp dersom han havnet i en konflikt. Uten dem var han hjelpeløs i kamp mot andre. Det hjalp lite å være av god ætt og ha store rikdommer dersom ingen var villig til å stille opp når hjelpen trengtes. Derfor var det viktig for høvdingen å knytte vennskap med bønder og vanlige folk.
På den andre siden hadde også bøndene stadig behov for beskyttelse. De var hele tiden nødt til å forsvare seg og sitt mot andre, og de måtte kreve bot dersom noen gjorde urett mot dem. Det var vanskelig å greie dette på egen hånd, og her kunne en mektig høvding være god å ha. Å vise andre at man sto under en sterk manns beskyttelse, kunne virke avskrekkende nok for dem som ville noen vondt.
På denne måten kom både høvdingen og bøndene godt ut av det gjensidige forholdet. Begge oppfylte noen plikter, mot at de fikk noe tilbake. Slik kunne begge parter oppleve en viss trygghet og forutsigbarhet i et ellers turbulent samfunn.
Inngåelse av vennskap – gaver og fester
For å knytte bønder til seg måtte vikinghøvdingen først og fremst være rik og raus. Som nevnt var det vanskelig for en høvding å legge folk under seg med rein makt. Dersom han var voldelig og urimelig, ville bøndene heller gi sin støtte til en annen høvding. Det kunne han ikke risikere. Ved å gi flotte gaver og invitere til storslåtte gjestebud kunne høvdingen derimot sette folk i et slags avhengighetsforhold, der de hele tiden skyldte ham motytelser.
Samtidig var det ikke nok for høvdingen å overøse bøndene med gaver. Han måtte også vise at han stilte opp dersom noen trengte hjelp. Hvis han ikke gjorde det, ville andre fort forstå at han ikke var til å stole på, og da ville de heller støtte en annen.
Allianser på kryss og tvers
Høvdinger kunne også opprette vennskap med andre høvdinger. I et samfunn der makt og posisjoner var svært viktig, kunne det være lurt å skape fred og forsoning med andre høvdinger. Å ha gjensidig hjelp og støtte i hverandre var taktisk smart. Slike allianser måtte forsegles på andre måter enn avtalene med bøndene. For eksempel kunne man gifte seg med en fra den andre høvdingens familie eller sende sine barn til oppfostring hos den andre. Slik sikret man et avhengighetsbånd. Et kjent eksempel på dette er Harald Hårfagre, som sendte en av sønnene sine til kong Adalstein i England. Denne sønnen ble seinere konge i Norge, og slik hadde man sikret et godt forhold mellom de to statene.
Etter hvert som det norske samfunnet ble mer og mer samlet hos få og store makthavere, vokste det også fram en annen form for allianse, nemlig den mellom vanlige høvdinger og høvdinger som var mektigere, eller som var småkonger. På denne måten kunne én høvding eller småkonge knytte til seg flere små høvdingdømmer og slik sett ha et overordnet styre over flere mennesker enn det han selv kunne inngå vennskap og allianser med.
Et ættesamfunn
Norge i tiden før rikssamlingen er gjerne blitt regnet som et ættesamfunn. Det vil si at det var slekt og familie som skapte de sterkeste båndene i samfunnet. Makt og samfunnsposisjoner gikk i arv, og man hadde sterke forpliktelser til familien. For eksempel kunne man hevne en drept slektning, eller man kunne kreve bøter for drapet.
At slekt og familie sto sterkt i denne tiden, er det liten tvil om. Det var familien som skulle ta vare på deg når du ble gammel. Og det var vanskelig å arbeide seg oppover i samfunnet. Den som var fattig, forble gjerne fattig. Og ikke minst: Den som var født rik, kunne bruke rikdommen til å styrke sin egen posisjon. Slik sett var familietilknytningen en viktig faktor i samfunnet. Samtidig har forskningen de seinere årene i større grad framhevet vennskap som det viktigste båndet. Man kunne ha gode og dårlige slektninger, og gode og dårlige venner. Dette er kanskje en tenkemåte som ligger nåtidens nordmenn ganske nær. Vi kjenner igjen tanken om at familien danner et slags hovedgrunnlag, men erfarer vel også at en god venn kan være vel så viktig og støttende som en fjern onkel, når det virkelig røyner på.
Les original på NDLA →
Oversikt: vikingtiden
Vikingtid og yngre jernalder
Arkeologene kaller gjerne vikingtida for yngre jernalder. Jernalderen var den perioden i norsk historie da man begynte å ta i bruk jern til redskaper og våpen. I Norge begynte man med dette rundt 500 f.Kr. Man hadde altså brukt jern i Norge i cirka 1 300 år da vikingtida begynte. Jern var viktig i vikingenes teknologi, for eksempel i skipsbygging og til våpen.
Vikingtid og tidlig middelalder
Vikingtida overlapper med epoken som i europeisk historie blir kalt tidlig middelalder. Årsaken til at historikere som regel ikke bruker samme navn på epoken i norsk historie, er at kjennetegnene på tidlig middelalder i Europa ikke stemmer med norske forhold. Norge var ikke hovedsakelig preget av katolsk kristen kultur, men av vikingenes egen kultur og norrøne religion. Det samme gjelder for Sverige og Danmark og de områdene vikingene slo seg ned i.
Starten: Lindisfarne
Epokens startpunkt er satt til omtrent 800, siden den tidligst kjente vikingferden skjedde i 793: angrepet på klosteret på øya Lindisfarne i Nord-England. Dette markerer starten på en 250 år lang periode da nordmenn, svensker og dansker reiste til store deler av Europa og til og med til Nord-Amerika.
Hvorfor reiste vikingene?
Opphavet til ordet "viking" er omdiskutert, men det er trolig knyttet til det å reise ut – å "dra i viking". En viking er da en som reiser ut i verden. Disse reisene var mulig blant annet på grunn av en avansert skipsteknologi. Rikdom og ære var mye av motivasjonen for å reise ut, enten man drev med fredelig handel eller plyndringstokt og krig. Andre reiste ut for å finne ledig land der de kunne slå seg ned og drive jordbruk.
Vikingkulturen og vikingsamfunnet
Norge besto i vikingtida av en rekke mindre høvdingdømmer. Høvdingene konkurrerte seg imellom om makt og ære. Rikdommene fra vikingtoktene ble ofte brukt for å kjøpe seg støttespillere.
Selv om vi forbinder vikingtida med blodtørstige krigere, var nordmenn flest jordbrukere. De drev også med jakt og fiske. Kvinnene kunne ha mye makt i vikingsamfunnet, spesielt når mennene var ute på vikingferd, eller når de ble enker. Det var også vanlig å ha slaver, såkalte treller, som jobbet på gårdene.
Religion var en viktig del av hverdagen. Troen på Tor og Odin og de andre de norrøne gudene var knyttet til jordbruk og jakt, men også til makt, krig og samfunnsstrukturer. Ofring var en viktig del av den religiøse praksisen.
Slutten: Stiklestad eller Stamford Bridge?
Vikingtidas slutt har ofte blitt satt til slaget ved Stiklestad i 1030 eller slaget ved Stamford Bridge i 1066, men slike klare skiller blir ofte ganske kunstige. Det blir mer riktig å si at avslutningen på vikingtida og overgangen til middelalderen skjedde gradvis i takt med kristning og rikssamling, og når indre konflikter og borgerkriger overtok for ytre ekspansjon. Derfor er det også ganske vanlig å regne vikingtidas slutt til omtrent 1050.
Les original på NDLA →
Arkeologene kaller gjerne vikingtida for yngre jernalder. Jernalderen var den perioden i norsk historie da man begynte å ta i bruk jern til redskaper og våpen. I Norge begynte man med dette rundt 500 f.Kr. Man hadde altså brukt jern i Norge i cirka 1 300 år da vikingtida begynte. Jern var viktig i vikingenes teknologi, for eksempel i skipsbygging og til våpen.
Vikingtid og tidlig middelalder
Vikingtida overlapper med epoken som i europeisk historie blir kalt tidlig middelalder. Årsaken til at historikere som regel ikke bruker samme navn på epoken i norsk historie, er at kjennetegnene på tidlig middelalder i Europa ikke stemmer med norske forhold. Norge var ikke hovedsakelig preget av katolsk kristen kultur, men av vikingenes egen kultur og norrøne religion. Det samme gjelder for Sverige og Danmark og de områdene vikingene slo seg ned i.
Starten: Lindisfarne
Epokens startpunkt er satt til omtrent 800, siden den tidligst kjente vikingferden skjedde i 793: angrepet på klosteret på øya Lindisfarne i Nord-England. Dette markerer starten på en 250 år lang periode da nordmenn, svensker og dansker reiste til store deler av Europa og til og med til Nord-Amerika.
Hvorfor reiste vikingene?
Opphavet til ordet "viking" er omdiskutert, men det er trolig knyttet til det å reise ut – å "dra i viking". En viking er da en som reiser ut i verden. Disse reisene var mulig blant annet på grunn av en avansert skipsteknologi. Rikdom og ære var mye av motivasjonen for å reise ut, enten man drev med fredelig handel eller plyndringstokt og krig. Andre reiste ut for å finne ledig land der de kunne slå seg ned og drive jordbruk.
Vikingkulturen og vikingsamfunnet
Norge besto i vikingtida av en rekke mindre høvdingdømmer. Høvdingene konkurrerte seg imellom om makt og ære. Rikdommene fra vikingtoktene ble ofte brukt for å kjøpe seg støttespillere.
Selv om vi forbinder vikingtida med blodtørstige krigere, var nordmenn flest jordbrukere. De drev også med jakt og fiske. Kvinnene kunne ha mye makt i vikingsamfunnet, spesielt når mennene var ute på vikingferd, eller når de ble enker. Det var også vanlig å ha slaver, såkalte treller, som jobbet på gårdene.
Religion var en viktig del av hverdagen. Troen på Tor og Odin og de andre de norrøne gudene var knyttet til jordbruk og jakt, men også til makt, krig og samfunnsstrukturer. Ofring var en viktig del av den religiøse praksisen.
Slutten: Stiklestad eller Stamford Bridge?
Vikingtidas slutt har ofte blitt satt til slaget ved Stiklestad i 1030 eller slaget ved Stamford Bridge i 1066, men slike klare skiller blir ofte ganske kunstige. Det blir mer riktig å si at avslutningen på vikingtida og overgangen til middelalderen skjedde gradvis i takt med kristning og rikssamling, og når indre konflikter og borgerkriger overtok for ytre ekspansjon. Derfor er det også ganske vanlig å regne vikingtidas slutt til omtrent 1050.
Les original på NDLA →
Naturressurser og bærekraft
Å skaffe mat og bruke naturressurser
Å skaffe mat
Jeger- og sankersamfunn
I de tidlige samfunnene var folket nomadiske, og de var avhengige av det de jaktet og sanket både for mat, klær og utstyr.
Dette gjaldt også de norske områdene. De første menneskene som kom, var jegere og sankere, og de bodde i stor grad med nærhet til sjøen. Tidligere var havnivået betraktelig høyere enn i dag, og selv om havnivået sank og landet hevet seg etter siste istid, var det fortsatt naturlig bo i nærheten av sjøen. De fleste steinalderboplasser er funnet nær de gamle strandlinjene. Dette gjorde at det for det meste var ulike typer fisk og skalldyr som sto på menyen.
Se hvordan isen økte og trakk seg tilbake i denne animerte framstillingen:
Icemap
Særlig med et varmere klima og mer småskog ble det også en økning i storvilt. Menneskene jaktet på storvilt som rein, elg og hjort. Hjortedyr var selvsagt en viktig kilde til mat, klær og utstyr, men det betydde også noe når det gjaldt å få anerkjennelse og makt.
Overgang til jordbruk
Overgangen til jordbruk var en av årsakene til at det ble bygget opp lokalsamfunn. Folk behøvde ikke lenger flytte rundt for å få tak i nyttevekster og vilt, for eksempel, men kunne nå dyrke det de trengte av vekster.
Man refererer gjerne til overgangen til jordbruk som en revolusjon, selv om det nok var en mye mer gradvis overgang enn som så i de aller fleste samfunn. I norsk historie kan man både si at det var en gradvis og etappevis overgang, men også at det var en usikker overgang. De aller første som begynte med dyrking, hadde det usikkert. Det førte i første omgang til et mer ensidig kosthold, og det var vanskelig hvis avlingen slo feil eller værforholdene ødela. Da var det fare for livsgrunnlaget.
Det er nok en grunn til at de fleste i en periode fortsatte med jakt og fiske, til tross for økende kunnskap om jordbruk, blant annet gjennom kontakt med andre skandinaviske samfunn for å utveksle varer.
Etter hvert fikk jordbruket likevel mer fotfeste. Selv om det altså var usikkert fra begynnelsen av, fikk produksjonen i jordbruket et gjennombrudd fra omkring 2350 f.Kr. Etter dette forandret samfunnene i Sør-Norge seg raskt. Noe av det viktigste her er at folk ble bosatte over tid ved at de bygget gårder og startet korndyrking. Etter hvert ble også dyr temmet og brukt i dyrehold, som kunne gi mer stabil kjøttproduksjon.
Gjennombruddet hadde sammenheng med teknologi i form av redskaper, befolkningsvekst, nye bosettingsmønstre og sjøfart.
Kildeliste:
Glørstad, H. (2015, sist oppdatert 21.10.20). Fisk i magen, elg på hjernen. Hentet fra https://www.norgeshistorie.no/eldre-steinalder/0105-fisk-i-magen-elg-pa-hjernen.html
Prescott, C. (2015, sist oppdatert 05.11.20). En jordbruksrevolusjon? Hentet fra https://www.norgeshistorie.no/yngre-steinalder/0202-en-jordbruksrevolusjon.html
Les original på NDLA →
I de tidlige samfunnene var folket nomadiske, og de var avhengige av det de jaktet og sanket både for mat, klær og utstyr.
Dette gjaldt også de norske områdene. De første menneskene som kom, var jegere og sankere, og de bodde i stor grad med nærhet til sjøen. Tidligere var havnivået betraktelig høyere enn i dag, og selv om havnivået sank og landet hevet seg etter siste istid, var det fortsatt naturlig bo i nærheten av sjøen. De fleste steinalderboplasser er funnet nær de gamle strandlinjene. Dette gjorde at det for det meste var ulike typer fisk og skalldyr som sto på menyen.
Se hvordan isen økte og trakk seg tilbake i denne animerte framstillingen:
Icemap
Særlig med et varmere klima og mer småskog ble det også en økning i storvilt. Menneskene jaktet på storvilt som rein, elg og hjort. Hjortedyr var selvsagt en viktig kilde til mat, klær og utstyr, men det betydde også noe når det gjaldt å få anerkjennelse og makt.
Overgang til jordbruk
Overgangen til jordbruk var en av årsakene til at det ble bygget opp lokalsamfunn. Folk behøvde ikke lenger flytte rundt for å få tak i nyttevekster og vilt, for eksempel, men kunne nå dyrke det de trengte av vekster.
Man refererer gjerne til overgangen til jordbruk som en revolusjon, selv om det nok var en mye mer gradvis overgang enn som så i de aller fleste samfunn. I norsk historie kan man både si at det var en gradvis og etappevis overgang, men også at det var en usikker overgang. De aller første som begynte med dyrking, hadde det usikkert. Det førte i første omgang til et mer ensidig kosthold, og det var vanskelig hvis avlingen slo feil eller værforholdene ødela. Da var det fare for livsgrunnlaget.
Det er nok en grunn til at de fleste i en periode fortsatte med jakt og fiske, til tross for økende kunnskap om jordbruk, blant annet gjennom kontakt med andre skandinaviske samfunn for å utveksle varer.
Etter hvert fikk jordbruket likevel mer fotfeste. Selv om det altså var usikkert fra begynnelsen av, fikk produksjonen i jordbruket et gjennombrudd fra omkring 2350 f.Kr. Etter dette forandret samfunnene i Sør-Norge seg raskt. Noe av det viktigste her er at folk ble bosatte over tid ved at de bygget gårder og startet korndyrking. Etter hvert ble også dyr temmet og brukt i dyrehold, som kunne gi mer stabil kjøttproduksjon.
Gjennombruddet hadde sammenheng med teknologi i form av redskaper, befolkningsvekst, nye bosettingsmønstre og sjøfart.
Kildeliste:
Glørstad, H. (2015, sist oppdatert 21.10.20). Fisk i magen, elg på hjernen. Hentet fra https://www.norgeshistorie.no/eldre-steinalder/0105-fisk-i-magen-elg-pa-hjernen.html
Prescott, C. (2015, sist oppdatert 05.11.20). En jordbruksrevolusjon? Hentet fra https://www.norgeshistorie.no/yngre-steinalder/0202-en-jordbruksrevolusjon.html
Les original på NDLA →
De første menneskene i Norge
Doggerland
Mye av det som i dag er havbunnen i Nordsjøen, lå over havnivå for omtrent 12 000 år siden. Historikere i dag kaller det Nordsjølandet eller Doggerland. Da isen smeltet og Norge hevet seg etter istiden, gjorde de store mengdene smeltevann at Doggerland ble lagt under vann.
De første menneskene i Norge
De første sporene av mennesker i Norge er omtrent 11 000 år gamle. De første menneskene kom kanskje fra Nordsjøland. De kan ha krysset den smale Nordsjørenna, som skilte fastlandet i sør fra det som i dag er Norge. De kan også ha kommet landveien via det som i dag er Danmark og Sverige. Kysten var isfri der også. En tredje mulighet er at de første menneskene kom østfra og vandret inn i Nord-Norge fra det som i dag er Finland og Russland. Den isfrie kysten gjorde det etter hvert mulig å bosette seg langs hele landet. Isen dekket fortsatt det meste av innlandet, og trykket det ned. I dag ligger disse boplassene høyt over havnivå. Hele landet hevet seg da den tunge kappen av is som hadde presset landet ned, smeltet. Derfor kan vi finne gamle kystboplasser langt inne på land i dag.
Jegere og sankere
De første menneskene i Norge var jegere og sankere. Det var antakelig det rike fisket og jakt på sjøfugl og sel som lokket dem til det nye landet. Det er også mulig at de første menneskene fulgte flokker av rein som vandret hit. Det er usikkert om de tidligste boplassene arkeologene har funnet, har blitt brukt av folk som bodde fast i Norge. Det kan også dreie seg om jaktlag som kom hit da det var sesong for det og oppholdt seg andre steder på andre tider av året.
”Nordmenn” eller ikke, bofaste var disse menneskene sannsynligvis ikke. Stammene av jegere og sankere var stadig på vandring på jakt etter mat. Derfor er det ikke overraskende at de også beveget seg innover i landet etter hvert som isen smeltet. Det er funnet spor etter mennesker i norske fjellområder fra ca. 8.000 år f.Kr. Men det skulle ennå gå lang tid før nordmennene ble bofaste og begynte å dyrke jorda.
Les original på NDLA →
Mye av det som i dag er havbunnen i Nordsjøen, lå over havnivå for omtrent 12 000 år siden. Historikere i dag kaller det Nordsjølandet eller Doggerland. Da isen smeltet og Norge hevet seg etter istiden, gjorde de store mengdene smeltevann at Doggerland ble lagt under vann.
De første menneskene i Norge
De første sporene av mennesker i Norge er omtrent 11 000 år gamle. De første menneskene kom kanskje fra Nordsjøland. De kan ha krysset den smale Nordsjørenna, som skilte fastlandet i sør fra det som i dag er Norge. De kan også ha kommet landveien via det som i dag er Danmark og Sverige. Kysten var isfri der også. En tredje mulighet er at de første menneskene kom østfra og vandret inn i Nord-Norge fra det som i dag er Finland og Russland. Den isfrie kysten gjorde det etter hvert mulig å bosette seg langs hele landet. Isen dekket fortsatt det meste av innlandet, og trykket det ned. I dag ligger disse boplassene høyt over havnivå. Hele landet hevet seg da den tunge kappen av is som hadde presset landet ned, smeltet. Derfor kan vi finne gamle kystboplasser langt inne på land i dag.
Jegere og sankere
De første menneskene i Norge var jegere og sankere. Det var antakelig det rike fisket og jakt på sjøfugl og sel som lokket dem til det nye landet. Det er også mulig at de første menneskene fulgte flokker av rein som vandret hit. Det er usikkert om de tidligste boplassene arkeologene har funnet, har blitt brukt av folk som bodde fast i Norge. Det kan også dreie seg om jaktlag som kom hit da det var sesong for det og oppholdt seg andre steder på andre tider av året.
”Nordmenn” eller ikke, bofaste var disse menneskene sannsynligvis ikke. Stammene av jegere og sankere var stadig på vandring på jakt etter mat. Derfor er det ikke overraskende at de også beveget seg innover i landet etter hvert som isen smeltet. Det er funnet spor etter mennesker i norske fjellområder fra ca. 8.000 år f.Kr. Men det skulle ennå gå lang tid før nordmennene ble bofaste og begynte å dyrke jorda.
Les original på NDLA →
Jegere og sankere
Jeger- og sankersamfunnene
Jegere og sankere er et begrep vi bruker om folkegrupper som lever av jakt på ville dyr, fiske og sanking av spiselige planter. I både norsk og internasjonal historie sier vi at dette var noe som alle menneskene på jorda drev med for rundt 10 000 år siden. Siden fikk vi overgang til jordbruk, men det finnes fortsatt folkegrupper som lever som jegere og sankere. De er i dag minoriteter som sliter med å beholde levemåtene sine. Dette gjelder blant annet folkegruppene semang i Malaysia, kubu i Indonesia og hadza i Tanzania. Det samme gjelder for mange urfolk som vil holde på tradisjonelle levevis.
Langs kysten i Norge var det særlig ressursene i havet de utnyttet. Det er også langs kysten de fleste steinalderboplassene er funnet. Lenger inn i landet var det vanlig å jakte på dyr som elg, villsvin og hjortedyr.
Nomadisk tilværelse
Vi regner med at de fleste levde i grupper på omtrent 30 personer, men gruppene kunne også være betraktelig større. Det var i hovedsak slekter som holdt sammen.
Menneskene kunne ikke bo et fast sted, men måtte flytte etter matressursene. Det kan ha vært vanlig at de fulgte etter flokker av dyr, som også var på årvisse, sesongbestemte vandringer.
Nomader
Nomader og nomadisme brukes som begrep på folkegrupper som flytter fra sted til sted. Man skiller gjerne mellom nomader som følger stammens beitedyr etter hver som de skifter beiteplass, og nomader som flytter på seg for å drive jakt og matsanking.
Eksempler på tradisjonelle nomadefolk er beduiner, berbere og tuareger.
I den nomadiske tilværelsen var det ikke praktisk å eie mange ting. Alt de eide, måtte de bære med seg. Folk i jeger og sankersamfunnene hadde klær av skinn, og redskaper og våpen som var laget av stein, tre og bein. Ellers hadde de ikke mye eiendom. Derfor er det rimelig å tro at det ikke var noen sterk sosial lagdeling. De som var eldst og mest erfarne, hadde antakelig en lederrolle, men "lederlønna" må ha begrenset seg til at de fikk de største og beste stykkene av byttedyret.
Mange forskere mener at jegere og sankere jobbet mindre enn menneskene har gjort senere, kanskje så lite som et par timer om dagen i gjennomsnitt. Prisen å betale var at det var kort vei fra velstand til krise. En jegergruppe kunne bukke under på kort tid hvis ikke de fant mat.
Kosthold og renslighet
Selv med en forventet levealder på omtrent en tredjedel av hva den er i dag, er det mye som tyder på at folk i jeger og sankersamfunnet levde sunt. Jakt og sanking ga et allsidig kosthold med mye proteiner og fett. I jordbrukssamfunnet ble kostholdet mer ensidig.
Jeger- og sankersamfunnene hadde også færre smittsomme sykdommer fordi de ikke hadde husdyr som smittebærere, og fordi de flyttet fra sitt eget avfall. I mer bofaste samfunn er renslighet og avfallshåndtering en utfordring. Jegere og sankere hadde også færre belastningsskader enn senere bønder, fordi de ikke hadde så ensidige, monotone arbeidsoppgaver.
Teknologisk innovasjon
Gjennom årtusenene kan vi se både teknologisk innovasjon og kunstnerisk produksjon i jeger og sankersamfunnene. Jakt med pil og bue, snarefangst og fiske med garn, er nyskapninger fra de siste 50 000 årene. Arkeologene har også funnet kunst i form av dekorerte våpen, små kvinnefigurer i leire eller stein og fantastiske hulemalerier.
Kanskje kan vi si at det var den samme evnen til innovativ tenkning som gjorde at homo sapiens sapiens på et tidspunkt begynte med å holde husdyr og dyrke jorda, og dermed startet en helt ny epoke i sin arts historie.
Kilder
Glørstad, H. (2023, 21. november). Fisk i magen, elg på hjernen. Norgeshistorie.no. https://www.norgeshistorie.no/eldre-steinalder/0105-fisk-i-magen-elg-pa-hjernen.html
Wæhle, E. (2024, 25. november). Jegere og sankere. I Store norske leksikon. https://snl.no/jegere_og_sankere
Les original på NDLA →
Jegere og sankere er et begrep vi bruker om folkegrupper som lever av jakt på ville dyr, fiske og sanking av spiselige planter. I både norsk og internasjonal historie sier vi at dette var noe som alle menneskene på jorda drev med for rundt 10 000 år siden. Siden fikk vi overgang til jordbruk, men det finnes fortsatt folkegrupper som lever som jegere og sankere. De er i dag minoriteter som sliter med å beholde levemåtene sine. Dette gjelder blant annet folkegruppene semang i Malaysia, kubu i Indonesia og hadza i Tanzania. Det samme gjelder for mange urfolk som vil holde på tradisjonelle levevis.
Langs kysten i Norge var det særlig ressursene i havet de utnyttet. Det er også langs kysten de fleste steinalderboplassene er funnet. Lenger inn i landet var det vanlig å jakte på dyr som elg, villsvin og hjortedyr.
Nomadisk tilværelse
Vi regner med at de fleste levde i grupper på omtrent 30 personer, men gruppene kunne også være betraktelig større. Det var i hovedsak slekter som holdt sammen.
Menneskene kunne ikke bo et fast sted, men måtte flytte etter matressursene. Det kan ha vært vanlig at de fulgte etter flokker av dyr, som også var på årvisse, sesongbestemte vandringer.
Nomader
Nomader og nomadisme brukes som begrep på folkegrupper som flytter fra sted til sted. Man skiller gjerne mellom nomader som følger stammens beitedyr etter hver som de skifter beiteplass, og nomader som flytter på seg for å drive jakt og matsanking.
Eksempler på tradisjonelle nomadefolk er beduiner, berbere og tuareger.
I den nomadiske tilværelsen var det ikke praktisk å eie mange ting. Alt de eide, måtte de bære med seg. Folk i jeger og sankersamfunnene hadde klær av skinn, og redskaper og våpen som var laget av stein, tre og bein. Ellers hadde de ikke mye eiendom. Derfor er det rimelig å tro at det ikke var noen sterk sosial lagdeling. De som var eldst og mest erfarne, hadde antakelig en lederrolle, men "lederlønna" må ha begrenset seg til at de fikk de største og beste stykkene av byttedyret.
Mange forskere mener at jegere og sankere jobbet mindre enn menneskene har gjort senere, kanskje så lite som et par timer om dagen i gjennomsnitt. Prisen å betale var at det var kort vei fra velstand til krise. En jegergruppe kunne bukke under på kort tid hvis ikke de fant mat.
Kosthold og renslighet
Selv med en forventet levealder på omtrent en tredjedel av hva den er i dag, er det mye som tyder på at folk i jeger og sankersamfunnet levde sunt. Jakt og sanking ga et allsidig kosthold med mye proteiner og fett. I jordbrukssamfunnet ble kostholdet mer ensidig.
Jeger- og sankersamfunnene hadde også færre smittsomme sykdommer fordi de ikke hadde husdyr som smittebærere, og fordi de flyttet fra sitt eget avfall. I mer bofaste samfunn er renslighet og avfallshåndtering en utfordring. Jegere og sankere hadde også færre belastningsskader enn senere bønder, fordi de ikke hadde så ensidige, monotone arbeidsoppgaver.
Teknologisk innovasjon
Gjennom årtusenene kan vi se både teknologisk innovasjon og kunstnerisk produksjon i jeger og sankersamfunnene. Jakt med pil og bue, snarefangst og fiske med garn, er nyskapninger fra de siste 50 000 årene. Arkeologene har også funnet kunst i form av dekorerte våpen, små kvinnefigurer i leire eller stein og fantastiske hulemalerier.
Kanskje kan vi si at det var den samme evnen til innovativ tenkning som gjorde at homo sapiens sapiens på et tidspunkt begynte med å holde husdyr og dyrke jorda, og dermed startet en helt ny epoke i sin arts historie.
Kilder
Glørstad, H. (2023, 21. november). Fisk i magen, elg på hjernen. Norgeshistorie.no. https://www.norgeshistorie.no/eldre-steinalder/0105-fisk-i-magen-elg-pa-hjernen.html
Wæhle, E. (2024, 25. november). Jegere og sankere. I Store norske leksikon. https://snl.no/jegere_og_sankere
Les original på NDLA →
Mat og bærekraft
I Norge var de første menneskene jegere og sankere, som skaffet det de trengte av fisk og kjøtt. Hvis vi ser på kostholdet, vil det nok for de fleste ha vært basert mye på fisk, selv om de også jaktet på storvilt.
Senere gikk man gjennom en overgang til jordbruket, begynte å dyrke ulike matplanter, og temmet dyr til husdyr.
Hvis du skulle funnet ut av hva som var den mest bærekraftige måten å skaffe seg mat på i de tidlige samfunnene, hvordan ville du gått fram?
Oppgave
Det er mange faktorer som påvirker om noe er bærekraftig eller ikke.
Jobb sammen i små grupper, og velg noe ved de tidligere samfunnene og deres måte å skaffe mat på som dere ønsker å finne ut mer om.
Dere kan for eksempel finne ut mer om
jakt på vilt
fiske
sanking av planter til mat
behov for trevirke til oppvarming, fyring og bygging
jordbruksproduksjon – korndyrking
Finn ut hva som skulle til for å drive bærekraftig, og se om dere klarer å sammenligne med i dag.
Les original på NDLA →
Senere gikk man gjennom en overgang til jordbruket, begynte å dyrke ulike matplanter, og temmet dyr til husdyr.
Hvis du skulle funnet ut av hva som var den mest bærekraftige måten å skaffe seg mat på i de tidlige samfunnene, hvordan ville du gått fram?
Oppgave
Det er mange faktorer som påvirker om noe er bærekraftig eller ikke.
Jobb sammen i små grupper, og velg noe ved de tidligere samfunnene og deres måte å skaffe mat på som dere ønsker å finne ut mer om.
Dere kan for eksempel finne ut mer om
jakt på vilt
fiske
sanking av planter til mat
behov for trevirke til oppvarming, fyring og bygging
jordbruksproduksjon – korndyrking
Finn ut hva som skulle til for å drive bærekraftig, og se om dere klarer å sammenligne med i dag.
Les original på NDLA →
Norrøne bønder og samiske jegere
Omlegging til jordbruk i sør
Da jordbruket først begynte å spre seg, skjedde omleggingen raskt i Sør-Norge. Man tror at overgangen til jordbruket skjedde så raskt at det skjedde i løpet av en generasjon. Dette i motsetning til ellers i Europa hvor omleggingen til jordbruket var en langsom prosess. Fra Sør-Norge spredte det så det snart også ble dyrket jord nordover langs kysten. Dermed ble det vanskeligere å leve som jeger. En medvirkende årsak kan være at mange hadde kunnet leve relativt bofast, selv som jegere og sankere, takket være den store ressursrikdommen fra både havet og skogen. Dermed var kanskje ikke terskelen så stor for å også dyrke jorda. Etter hvert som bronseredskapene kom, ble det også lettere å drive jordbruk.
For kaldt i nord
Men lengst nord i landet ble det for kaldt for å dyrke jorda, selv om noen forsøkte. Fra vikingtiden er det funnet spredte bosetninger av jordbrukere - antakelig innvandrere fra Sør-Norge - i Nord-Troms og på noen øyer i Vest-Finnmark. Men disse forsvinner igjen, og generelt kan vi si at Nord-Troms og Finnmark forble jegernes land. Forskere mener at samisk historie og samene som egen etnisitet kan føres tilbake til det første årtusen etter Kristus da noen begynte å dyrke jord, mens andre fortsatte å livnære seg av jakt og sanking. Samer kan ha blitt presset nordover av den stadig større utbredelsen av jordbruket.
De tidligste sporene av samisk liv
De tidligste sporene av samer er fra tidlig jernalder. Blant de eldste sporene arkeologene har funnet, er rester av gammer. De viser at samene har flyttet gjennom året. Om vinteren var det mye snø i innlandet. Da bodde samene ved kysten. Der fisket de, og fanget hval og sel. Det er funnet groper brukt til trankoking, helt fra den tiden. Om våren flyttet de inn i landet. Da fisket de i elver og vann, og jaktet småvilt. Om høsten plukket de bær og jaktet rein og elg.
Arkeologene finner også fangstgroper som samene har brukt til å fange rein. Samene holdt tamrein allerede i jernalderen, men bare noen få dyr som antakelig ble brukt som trekkdyr og til melking. De kunne også brukes som lokkedyr, for å lokke til seg villrein.
Også den samiske religionsutøvelsen har satt spor i naturen, i form av offersteiner. Samene ofret gjerne kjøtt, blod eller fett fra dyr, eller tran fra fisk. Ofringene tilbakeførte naturens gaver og gjenopprettet balanse i naturen. Samene levde i naturen uten å forsøke å bestemme over den. De trodde at hele naturen var levende; at steiner, elver og hav hadde liv og kraft, og at den sterkeste av alle, var solen. Naturen er dermed ikke noe man undertvinger seg og manipulerer, men en kraft man lever sammen med, i harmoni. En slik animistisk verdensanskuelse er vanlig blant urfolk mange steder i verden.
Les original på NDLA →
Da jordbruket først begynte å spre seg, skjedde omleggingen raskt i Sør-Norge. Man tror at overgangen til jordbruket skjedde så raskt at det skjedde i løpet av en generasjon. Dette i motsetning til ellers i Europa hvor omleggingen til jordbruket var en langsom prosess. Fra Sør-Norge spredte det så det snart også ble dyrket jord nordover langs kysten. Dermed ble det vanskeligere å leve som jeger. En medvirkende årsak kan være at mange hadde kunnet leve relativt bofast, selv som jegere og sankere, takket være den store ressursrikdommen fra både havet og skogen. Dermed var kanskje ikke terskelen så stor for å også dyrke jorda. Etter hvert som bronseredskapene kom, ble det også lettere å drive jordbruk.
For kaldt i nord
Men lengst nord i landet ble det for kaldt for å dyrke jorda, selv om noen forsøkte. Fra vikingtiden er det funnet spredte bosetninger av jordbrukere - antakelig innvandrere fra Sør-Norge - i Nord-Troms og på noen øyer i Vest-Finnmark. Men disse forsvinner igjen, og generelt kan vi si at Nord-Troms og Finnmark forble jegernes land. Forskere mener at samisk historie og samene som egen etnisitet kan føres tilbake til det første årtusen etter Kristus da noen begynte å dyrke jord, mens andre fortsatte å livnære seg av jakt og sanking. Samer kan ha blitt presset nordover av den stadig større utbredelsen av jordbruket.
De tidligste sporene av samisk liv
De tidligste sporene av samer er fra tidlig jernalder. Blant de eldste sporene arkeologene har funnet, er rester av gammer. De viser at samene har flyttet gjennom året. Om vinteren var det mye snø i innlandet. Da bodde samene ved kysten. Der fisket de, og fanget hval og sel. Det er funnet groper brukt til trankoking, helt fra den tiden. Om våren flyttet de inn i landet. Da fisket de i elver og vann, og jaktet småvilt. Om høsten plukket de bær og jaktet rein og elg.
Arkeologene finner også fangstgroper som samene har brukt til å fange rein. Samene holdt tamrein allerede i jernalderen, men bare noen få dyr som antakelig ble brukt som trekkdyr og til melking. De kunne også brukes som lokkedyr, for å lokke til seg villrein.
Også den samiske religionsutøvelsen har satt spor i naturen, i form av offersteiner. Samene ofret gjerne kjøtt, blod eller fett fra dyr, eller tran fra fisk. Ofringene tilbakeførte naturens gaver og gjenopprettet balanse i naturen. Samene levde i naturen uten å forsøke å bestemme over den. De trodde at hele naturen var levende; at steiner, elver og hav hadde liv og kraft, og at den sterkeste av alle, var solen. Naturen er dermed ikke noe man undertvinger seg og manipulerer, men en kraft man lever sammen med, i harmoni. En slik animistisk verdensanskuelse er vanlig blant urfolk mange steder i verden.
Les original på NDLA →
Overgangen til et jordbrukssamfunn
Jordbruket gjorde at folk kunne slutte å flytte rundt for å sanke nyttevekstene de trengte, og heller dyrke dem der de bodde.
På samme måte som folk begynte å dyrke jorda, begynte de å ta kontroll over dyr. I utgangspunktet var naturligvis alle dyr ville. Men dyrene kunne gjerdes inn og temmes, og sikre tilgangen på kjøtt og melk til mat, og hud til klær og utstyr.
Lokalsamfunn
Denne endringen fikk enorm betydning for utviklingen av menneskesamfunn. Ikke bare gjorde det at mennesker slapp å flytte rundt. Det førte til at de kunne bygge opp lokalsamfunn. Fra å være omreisende med stadig skiftende omgivelser og naboforhold, kunne folk nå bygge opp en identitet knyttet til gården og lokalsamfunnet de bodde i. De kunne samarbeide med naboer om gårdsdrift, forsvar, og styre og stell i sitt nye samfunn. Overgangen til jordbruk gjorde også at folk kunne samle opp mye mer eiendom enn tidligere. Tidligere kunne ikke en stamme eie mer enn de kunne frakte med seg. Nå var det mulig å samle opp rikdom, noe folk gjorde gjennom generasjoner (jamfør det gamle idealet om å overlate gården videre til neste generasjon - i bedre skikk enn man selv overtok den). Da ble også handel viktigere, og det ble viktig å forsvare sin eiendom mot røvere.
Jordbruksrevolusjon?
Vanligvis bruker vi ordet revolusjon om brå og store samfunnsendringer. Overgangen til jordbruk blir ofte kalt en «jordbruksrevolusjon». Endringene var svært store, men det kan diskuteres om vi kan kalle dem brå.
Jordbruket startet i området vi kaller «den fruktbare halvmåne » for ca. 10 000 år siden, men nådde ikke Nord-Europa før 6000 år senere.
Det spredte seg imidlertid fortere langs øst-vest-aksen enn nordover og sydover. Det kan forklares med at land som ligger rett øst eller vest for hverandre, deler klimasone. Dermed kan de dyrke de samme plantene, og de kan drive handel med frø og dele kunnskaper om dyrking av dem. Dette har også vært brukt som forklaring på hvorfor denne utviklingen skjedde fortere på det Eurasiatiske kontinent enn i Afrika, og særlig Amerika, som har utstrekning i Nord-Syd-retning.
Les original på NDLA →
På samme måte som folk begynte å dyrke jorda, begynte de å ta kontroll over dyr. I utgangspunktet var naturligvis alle dyr ville. Men dyrene kunne gjerdes inn og temmes, og sikre tilgangen på kjøtt og melk til mat, og hud til klær og utstyr.
Lokalsamfunn
Denne endringen fikk enorm betydning for utviklingen av menneskesamfunn. Ikke bare gjorde det at mennesker slapp å flytte rundt. Det førte til at de kunne bygge opp lokalsamfunn. Fra å være omreisende med stadig skiftende omgivelser og naboforhold, kunne folk nå bygge opp en identitet knyttet til gården og lokalsamfunnet de bodde i. De kunne samarbeide med naboer om gårdsdrift, forsvar, og styre og stell i sitt nye samfunn. Overgangen til jordbruk gjorde også at folk kunne samle opp mye mer eiendom enn tidligere. Tidligere kunne ikke en stamme eie mer enn de kunne frakte med seg. Nå var det mulig å samle opp rikdom, noe folk gjorde gjennom generasjoner (jamfør det gamle idealet om å overlate gården videre til neste generasjon - i bedre skikk enn man selv overtok den). Da ble også handel viktigere, og det ble viktig å forsvare sin eiendom mot røvere.
Jordbruksrevolusjon?
Vanligvis bruker vi ordet revolusjon om brå og store samfunnsendringer. Overgangen til jordbruk blir ofte kalt en «jordbruksrevolusjon». Endringene var svært store, men det kan diskuteres om vi kan kalle dem brå.
Jordbruket startet i området vi kaller «den fruktbare halvmåne » for ca. 10 000 år siden, men nådde ikke Nord-Europa før 6000 år senere.
Det spredte seg imidlertid fortere langs øst-vest-aksen enn nordover og sydover. Det kan forklares med at land som ligger rett øst eller vest for hverandre, deler klimasone. Dermed kan de dyrke de samme plantene, og de kan drive handel med frø og dele kunnskaper om dyrking av dem. Dette har også vært brukt som forklaring på hvorfor denne utviklingen skjedde fortere på det Eurasiatiske kontinent enn i Afrika, og særlig Amerika, som har utstrekning i Nord-Syd-retning.
Les original på NDLA →
Påvirkning på naturen
Oppgave 1
Hva slags påvirkning hadde jeger-/sankersamfunnet på naturen sammenliknet med jordbrukssamfunnet?
Med tanke på det du nå har lest om disse tidlige samfunnene; ville du levd som jeger/sanker eller jordbruker? Hvorfor mener du dette? Noter ned noen stikkord for deg selv før du diskuterer med sidemannen.
Oppgave 2
Diskuter i grupper:
Drøft hvilken betydning overgangen til jordbrukssamfunnet hadde for menneskene.
Hvilken betydning hadde denne overgangen på et bærekraftig samfunn? Kan vi snakke om bærekraftighet allerede i denne perioden? Hva syns dere?
Les original på NDLA →
Hva slags påvirkning hadde jeger-/sankersamfunnet på naturen sammenliknet med jordbrukssamfunnet?
Med tanke på det du nå har lest om disse tidlige samfunnene; ville du levd som jeger/sanker eller jordbruker? Hvorfor mener du dette? Noter ned noen stikkord for deg selv før du diskuterer med sidemannen.
Oppgave 2
Diskuter i grupper:
Drøft hvilken betydning overgangen til jordbrukssamfunnet hadde for menneskene.
Hvilken betydning hadde denne overgangen på et bærekraftig samfunn? Kan vi snakke om bærekraftighet allerede i denne perioden? Hva syns dere?
Les original på NDLA →
Teknologi i forhistorisk tid
Diskuter i klassen:
Hvordan var teknologien i steinalderen?
Hvorfor tror dere skinn var viktig i denne perioden?
Hva tror dere var fordelen med jern sammenlignet med bronse?
Les original på NDLA →
Hvordan var teknologien i steinalderen?
Hvorfor tror dere skinn var viktig i denne perioden?
Hva tror dere var fordelen med jern sammenlignet med bronse?
Les original på NDLA →
Naturressurser og næringsutvikling
Å være tømrer på 1700-tallet
Tømmermann Anders Simenssen
Da Anders Simenssen var 22 år, hadde han vært ansatt i tre måneder ved Kongsberg Sølvverk. På den tiden var det totalt 23 tømmermenn der. Mer enn 1 000 mennesker var tilknyttet sølvverket på ulike vis.
De fleste av tømrerne ved sølvverket var ikke fra bygdene omkring Kongsberg. De kom langveis fra, som Gudbrandsdalen eller Hedemarken. Én tømrer hadde reist helt fra Magdeburg i Tyskland. Dersom Anders ikke ble utsatt for noen arbeidsuhell, kunne han trolig se fram til fast jobb og inntekt livet ut ved sølvverket.
Tømmermenn som Anders som jobbet ved sølvverket, bygde og vedlikeholdt alt av trekonstruksjoner. Det mest storslagne var kanskje transportsystemet der vannhjul ble brukt til å trekke opp malm fra gruvene. I gruvene var det også stiger og etasjer samt heissystem.
Å jobbe som tømrer
De færreste tømmermennene arbeidet på steder som Kongsberg Sølvverk i denne perioden. De fleste bygde bolighus, og mange reiste nok rundt og tok ulike byggeoppdrag. Husene både i byene og på landet var oftest bygd i lafteverk, men noen steder ble det bygd i utmurt bindingsverk. Da lagde tømreren skjelettet for bygget og la gulv og gulvåser.
Tømmermenn fikk økende ansvar ved byggearbeider på 1700-tallet, og noen av dem ble entreprenører. Tidligere hadde arkitektene hatt ansvaret. Det var på denne tiden at begrepet byggmester dukket opp.
Les original på NDLA →
Da Anders Simenssen var 22 år, hadde han vært ansatt i tre måneder ved Kongsberg Sølvverk. På den tiden var det totalt 23 tømmermenn der. Mer enn 1 000 mennesker var tilknyttet sølvverket på ulike vis.
De fleste av tømrerne ved sølvverket var ikke fra bygdene omkring Kongsberg. De kom langveis fra, som Gudbrandsdalen eller Hedemarken. Én tømrer hadde reist helt fra Magdeburg i Tyskland. Dersom Anders ikke ble utsatt for noen arbeidsuhell, kunne han trolig se fram til fast jobb og inntekt livet ut ved sølvverket.
Tømmermenn som Anders som jobbet ved sølvverket, bygde og vedlikeholdt alt av trekonstruksjoner. Det mest storslagne var kanskje transportsystemet der vannhjul ble brukt til å trekke opp malm fra gruvene. I gruvene var det også stiger og etasjer samt heissystem.
Å jobbe som tømrer
De færreste tømmermennene arbeidet på steder som Kongsberg Sølvverk i denne perioden. De fleste bygde bolighus, og mange reiste nok rundt og tok ulike byggeoppdrag. Husene både i byene og på landet var oftest bygd i lafteverk, men noen steder ble det bygd i utmurt bindingsverk. Da lagde tømreren skjelettet for bygget og la gulv og gulvåser.
Tømmermenn fikk økende ansvar ved byggearbeider på 1700-tallet, og noen av dem ble entreprenører. Tidligere hadde arkitektene hatt ansvaret. Det var på denne tiden at begrepet byggmester dukket opp.
Les original på NDLA →
Bergverk og metaller
Staten, skogen og metallene
Det har vært gruvedrift langt tilbake i tid i Norge, men det var først i perioden 1600–1650 at gruve- og verksnæringen vokste fram for fullt. Det var i stor grad kongen som ga rettigheter til å drifte gruver. Kronen (kongen) ga verkene privilegert tilgang til skogen i området rundt verket, noe som ble kalt «sirkumferens». Skogen var viktig som brensel i gruvene og i produksjonen av metall ved verkene.
Sølv, kobber og jern var de viktigste metallene som ble utvunnet i Norge. Kongsberg sølvverk ble opprettet i 1623 og sørget for sølv til statens mynter. Jernverkene vokste fram på samme tid. På 1700-tallet var det til sammen 15 jernverk i drift. Jernverkene lå på Sørlandet og Østlandet og produserte halvfabrikat som jernplater og barrer, og ferdigvarer som ovner, gryter og spiker. Fra 1730 til 1794 hadde det norske jernet privilegert tilgang til det danske markedet. Dermed ble Danmark det viktigste eksportmarkedet. Jernproduksjonen økte opp gjennom hele 1700-tallet – fra 3200 tonn årlig i 1720-årene til 6000 tonn rundt 1760 og 9000 tonn etter 1800.
Kobber ble hovedsakelig utvunnet i Trøndelag. Av fem verk var Røros kobberverk, etablert i 1644, det klart største. Kobberproduksjonen nådde toppen i 1780, men fordi de internasjonale kobberprisene var høye, klarte verket å fortsette driften med overskudd i lang tid etter det.
Av jernet ble det laget gryter, ovner, spiker og stenger, og disse varene ble hovedsakelig solgt i Norge og Danmark. Kobberet ble laget til stenger eller plater og eksportert til Nederland. Der ble kobberet brukt til å lage gryter, kanoner og mynter, eller det ble brukt i legeringer som bronse eller messing. Sølv og gull ble til mynter.
Arbeiderne
Verkene i Norge sysselsatte til sammen 7000 personer i 1750. Vanskene under Napoleonskrigene gjorde at bergverkene nedbemannet til om lag 2000 ansatte i 1815, men så økte tallet til 5000 i 1840. Da hadde den industrielle revolusjonen skapt en ny teknologi og helt andre markedsforhold. I motsetning til skogsbøndene og fiskerbøndene hadde arbeiderne i gruvene og på verkene fulltidsjobb. Når verkene reduserte antall ansatte i nedgangstider, hadde de da lite å falle tilbake på. Store fattigdomstiltak ble derfor satt i gang i de første tiårene etter 1800, både i Kongsberg og på Røros.
Verkssamfunnene
I Norge var verkssamfunnene i praksis lukkede samfunn – nesten som «øyer» i bondesamfunnet. De hadde egne skoler og kirker, og egne lover for arbeiderne og familiene deres. Kontakten med samfunnet rundt var begrenset. Arbeiderne i gruvene og ved verkene var fagutdannede. Mange, i hvert fall i de ledende fagstillingene, var hentet fra utlandet. De fleste kom fra Tyskland, som den gangen hadde en ledende posisjon i bergverksindustrien.
Men også norske bønder var tilknyttet gruvene og verkene. Bøndene var hovedsakelig leverandører av ved og trekull, eller de kjørte malm eller varer. Arbeidet var pålagt bøndene i «sirkumferensen», men de fikk betaling. Det blir diskutert blant historikere hvor stor byrde det pålagte arbeidet utgjorde. Men det er klart at for mange ga kjøringen en viktig ekstrainntekt.
KilderBerg, Bjørn Ivar (2005): Glemte mennesker, Novus forlag, Norsk bergverksmuseum.
Johannessen, Finn Erhardt: "Nye næringer: Trelast og bergverk". Hentet 14. mai 2025 fra https://www.norgeshistorie.no/kirkestat/1105-nye-naringer-trelast-og-bergverk.html
Askheim, Svein: norsk bergindustrihistorie i Store Norske lekiskon på snl.no. Hentet 14. mai 2025 fra https://snl.no/norsk_bergindustrihistorie
Les original på NDLA →
Det har vært gruvedrift langt tilbake i tid i Norge, men det var først i perioden 1600–1650 at gruve- og verksnæringen vokste fram for fullt. Det var i stor grad kongen som ga rettigheter til å drifte gruver. Kronen (kongen) ga verkene privilegert tilgang til skogen i området rundt verket, noe som ble kalt «sirkumferens». Skogen var viktig som brensel i gruvene og i produksjonen av metall ved verkene.
Sølv, kobber og jern var de viktigste metallene som ble utvunnet i Norge. Kongsberg sølvverk ble opprettet i 1623 og sørget for sølv til statens mynter. Jernverkene vokste fram på samme tid. På 1700-tallet var det til sammen 15 jernverk i drift. Jernverkene lå på Sørlandet og Østlandet og produserte halvfabrikat som jernplater og barrer, og ferdigvarer som ovner, gryter og spiker. Fra 1730 til 1794 hadde det norske jernet privilegert tilgang til det danske markedet. Dermed ble Danmark det viktigste eksportmarkedet. Jernproduksjonen økte opp gjennom hele 1700-tallet – fra 3200 tonn årlig i 1720-årene til 6000 tonn rundt 1760 og 9000 tonn etter 1800.
Kobber ble hovedsakelig utvunnet i Trøndelag. Av fem verk var Røros kobberverk, etablert i 1644, det klart største. Kobberproduksjonen nådde toppen i 1780, men fordi de internasjonale kobberprisene var høye, klarte verket å fortsette driften med overskudd i lang tid etter det.
Av jernet ble det laget gryter, ovner, spiker og stenger, og disse varene ble hovedsakelig solgt i Norge og Danmark. Kobberet ble laget til stenger eller plater og eksportert til Nederland. Der ble kobberet brukt til å lage gryter, kanoner og mynter, eller det ble brukt i legeringer som bronse eller messing. Sølv og gull ble til mynter.
Arbeiderne
Verkene i Norge sysselsatte til sammen 7000 personer i 1750. Vanskene under Napoleonskrigene gjorde at bergverkene nedbemannet til om lag 2000 ansatte i 1815, men så økte tallet til 5000 i 1840. Da hadde den industrielle revolusjonen skapt en ny teknologi og helt andre markedsforhold. I motsetning til skogsbøndene og fiskerbøndene hadde arbeiderne i gruvene og på verkene fulltidsjobb. Når verkene reduserte antall ansatte i nedgangstider, hadde de da lite å falle tilbake på. Store fattigdomstiltak ble derfor satt i gang i de første tiårene etter 1800, både i Kongsberg og på Røros.
Verkssamfunnene
I Norge var verkssamfunnene i praksis lukkede samfunn – nesten som «øyer» i bondesamfunnet. De hadde egne skoler og kirker, og egne lover for arbeiderne og familiene deres. Kontakten med samfunnet rundt var begrenset. Arbeiderne i gruvene og ved verkene var fagutdannede. Mange, i hvert fall i de ledende fagstillingene, var hentet fra utlandet. De fleste kom fra Tyskland, som den gangen hadde en ledende posisjon i bergverksindustrien.
Men også norske bønder var tilknyttet gruvene og verkene. Bøndene var hovedsakelig leverandører av ved og trekull, eller de kjørte malm eller varer. Arbeidet var pålagt bøndene i «sirkumferensen», men de fikk betaling. Det blir diskutert blant historikere hvor stor byrde det pålagte arbeidet utgjorde. Men det er klart at for mange ga kjøringen en viktig ekstrainntekt.
KilderBerg, Bjørn Ivar (2005): Glemte mennesker, Novus forlag, Norsk bergverksmuseum.
Johannessen, Finn Erhardt: "Nye næringer: Trelast og bergverk". Hentet 14. mai 2025 fra https://www.norgeshistorie.no/kirkestat/1105-nye-naringer-trelast-og-bergverk.html
Askheim, Svein: norsk bergindustrihistorie i Store Norske lekiskon på snl.no. Hentet 14. mai 2025 fra https://snl.no/norsk_bergindustrihistorie
Les original på NDLA →
Eksport av varer fra Norge
I disse oppgavene skal du bruke kilder som viser import og eksport av varer til ulike havner i Norge. Oppgavene sier noe om hvilke havner du skal bruke, men alle oppgavene her handler om eksport – altså om utførsel av varer fra Norge. Listene er fra 1700-tallet, og Norge er da Danmark-Norge. Derfor vil du se at innenriks også innbefatter Danmark. Eksport vil da være til andre land.
Oppgave 1
Ta for deg eksporten av fiskevarer fra Bergen eller Trondheim ved å sjekke kilden:
Oversikt over havner og vareslag
Når du velger en vare, kan du klikke på den, og så velger du "vis detaljer" i øverste høyre hjørne for å se hvor mye som ble eksportert. Velg tabeller for eksport, for eksempel "Ut fra Bergen via utenrikshandel".
Hvor stor eksport var det av fiskevarer? Velg en av følgende fiskevarer: klippfisk, sild eller torsk. Velg et spesifikt år. Husk å skrive hvilket år du har valgt.
Flere av fiskeartene har tall i pund. Finn ut hvor mye vekt et pund tilsvarte.
Oppgave 2
Kilde: Varelister norske tollsteder
Tips: Klikk på tallet helt til venstre for å få listene i lesbar form, da gotisk skrift kan være vanskelig å lese.
Beskriv hvordan handelen med trelast forandret seg fra tidlig på 1500-tallet til seint på 1700-tallet.
Velg den havnen som er nærmest der du bor. Bruk så tollistene for å finne ut hvor mange ulike typer trelast som ble eksportert (se lister for "ut" fra havnene), og til hvilke land trelasten ble eksportert. Velg deg gjerne et år eller to.
Oppgave 3
Velg havnen som er nærmest der du bor. Velg så listene for utførsel av varer ("ut") på et valgt år i varelistene. (Husk: Klikk på tallet til venstre.) Velg gjerne et annet år enn du valgte i oppgave 2.
Hvilke næringer har det tradisjonelt vært i ditt lokalområde / din region?
Hvilke andre råvarer enn fisk og trelast finner du i listene?
Var det noe du synes var rart at ble sendt ut fra denne havnen? Klarer du å finne ut hvorfor akkurat denne varen ble eksportert?
Les original på NDLA →
Oppgave 1
Ta for deg eksporten av fiskevarer fra Bergen eller Trondheim ved å sjekke kilden:
Oversikt over havner og vareslag
Når du velger en vare, kan du klikke på den, og så velger du "vis detaljer" i øverste høyre hjørne for å se hvor mye som ble eksportert. Velg tabeller for eksport, for eksempel "Ut fra Bergen via utenrikshandel".
Hvor stor eksport var det av fiskevarer? Velg en av følgende fiskevarer: klippfisk, sild eller torsk. Velg et spesifikt år. Husk å skrive hvilket år du har valgt.
Flere av fiskeartene har tall i pund. Finn ut hvor mye vekt et pund tilsvarte.
Oppgave 2
Kilde: Varelister norske tollsteder
Tips: Klikk på tallet helt til venstre for å få listene i lesbar form, da gotisk skrift kan være vanskelig å lese.
Beskriv hvordan handelen med trelast forandret seg fra tidlig på 1500-tallet til seint på 1700-tallet.
Velg den havnen som er nærmest der du bor. Bruk så tollistene for å finne ut hvor mange ulike typer trelast som ble eksportert (se lister for "ut" fra havnene), og til hvilke land trelasten ble eksportert. Velg deg gjerne et år eller to.
Oppgave 3
Velg havnen som er nærmest der du bor. Velg så listene for utførsel av varer ("ut") på et valgt år i varelistene. (Husk: Klikk på tallet til venstre.) Velg gjerne et annet år enn du valgte i oppgave 2.
Hvilke næringer har det tradisjonelt vært i ditt lokalområde / din region?
Hvilke andre råvarer enn fisk og trelast finner du i listene?
Var det noe du synes var rart at ble sendt ut fra denne havnen? Klarer du å finne ut hvorfor akkurat denne varen ble eksportert?
Les original på NDLA →
Fiske
Fisk som ressurs og ekstrainntekt
I Norge var fisk en sentral ressurs for dem som bodde langs kysten. Selve fisket krevde heller ikke større investeringer i båt og utstyr enn det en familie eller ei grend kunne ha råd til. Det gjorde at det var enkelt for folk langs kysten å engasjere seg i fisket, ikke bare for selvforsyning, men også som næring.
Bøndene langs kysten var oftest fiskerbønder, altså både bønder og fiskere. Det innebar at kvinnene ble igjen på gården og tok seg av husdyrene og dyrkinga av jorda, mens mennene dro til havs når det var sesong for fiske. Først dro de til relativt nære fiskebanker, men ut over 1600-tallet kunne for eksempel vestlandsfiskerne reise så langt nord som til Lofoten.
Med gården som fast utgangspunkt hadde familiene en liten sikkerhet i jordbruket dersom fisket skulle slå feil. Samtidig kunne fisket i gode tider gi fortjeneste nok til å sikre nødvendige matvarer og redskaper, men også til å skaffe seg luksusvarer. Eller man kunne legge noe til side til neste gang det ble dårlige tider.
Fisk som eksportvare
Fisk var en viktig eksportnæring allerede på 1100- og 1200-tallet. Fra 12–1300-tallet tok hanseatene over tørrfiskhandelen på Nord-Norge. Fisken som skulle gå til eksport, måtte konserveres for å tåle den lange reisen til markedene utenlands. Salting og tørking var den vanlige konserveringsmåten på 1500- og 1600-tallet. Mot slutten av 1700-tallet kom også klippfisken til. Klippfisk var både saltet og tørket.
Nye fiskevarer kom til ut gjennom perioden. Tran og rogn ble viktige eksportvarer. Trana ble brukt både som smurning, for eksempel til hjul og akslinger, men også som olje i lamper. Rogna ble eksportert til Frankrike. Der ble den brukt som agn i den franske fiskerinæringen. Bearbeidingen av fiskevarene skjedde i fiskeværene og ble ofte utført av kvinner og barn.
For å få inntekter fra fisket måte fiskerne selge fisken til noen som kunne få den ut på det internasjonale markedet. På 1500- og 1600-tallet dro de selv hele den lange veien til Bergen eller Trondheim. Der var det kjøpmenn som hadde eksportrettigheter.
Ut over 1700-tallet ble det mer vanlig at kjøpmennene selv dro dit fisket foregikk. De kunne også sende representanter som slo seg ned som gjestgivere eller kjøpmenn langs kysten. Det gjorde at fiskerne slapp de lange reisene. Men kjøpmannen fikk stor makt, siden han var den eneste folk kunne selge fisken til, eller kjøpe nødvendige varer fra.
Skifte i marked
På 1500- og 1600-tallet gikk fiskeeksporten til landene rundt Østersjøen. På 1500-tallet var denne handelen fremdeles delvis kontrollert av hanseatene. Men norske kjøpmenn, spesielt i Bergen, fikk etter hvert stadig større kontroll over fiskeeksporten.
I løpet av 1700-tallet ble Sør-Europa et viktigere marked. Tørrfisk, og etter hvert klippfisk, var etterspurt der. Skiftet i markedet kan forklares med reformasjonen. Før reformasjonen, da Nord-Tyskland var katolsk, var det stor etterspørsel etter fisk å spise på fastedager, altså onsdager og fredager. Heller ikke i uken før påske eller i forbindelse med dåp fikk de lov til å spise kjøtt.
Fastedagene ble det slutt på med innføringen av protestantismen, og etterspørselen etter fisk gikk ned. Den norske fisken måtte da finne nye markeder, og løsningen ble de katolske landene i sør.
Den europeiske etterspørselen etter fiskevarer vokste likevel gjennom hele perioden. Grunnen var at mange flyttet til byene eller tok arbeid som gjorde at de ikke lenger hadde mulighet til å være selvforsynt. I tillegg førte krigføringen til etterspørsel etter billige matforsyninger til soldatene. Tørrfisk var også viktig som matforsyning til den stadig voksende slavebefolkningen i Karibia, også i de dansk-norske koloniene.
Kilder
Dørum, K. & Hallenstvedt, A. (2024, 26. november). Norsk fiskerihistorie. I Store norske leksikon. https://snl.no/norsk_fiskerihistorie
Myhre, J. E. (2024, 6. november). Et bonde og fiskersamfunn. Norgeshistorie.no. https://www.norgeshistorie.no/bygging-av-stat-og-nasjon/1405-et-bonde-og-fiskersamfunn.html
Les original på NDLA →
I Norge var fisk en sentral ressurs for dem som bodde langs kysten. Selve fisket krevde heller ikke større investeringer i båt og utstyr enn det en familie eller ei grend kunne ha råd til. Det gjorde at det var enkelt for folk langs kysten å engasjere seg i fisket, ikke bare for selvforsyning, men også som næring.
Bøndene langs kysten var oftest fiskerbønder, altså både bønder og fiskere. Det innebar at kvinnene ble igjen på gården og tok seg av husdyrene og dyrkinga av jorda, mens mennene dro til havs når det var sesong for fiske. Først dro de til relativt nære fiskebanker, men ut over 1600-tallet kunne for eksempel vestlandsfiskerne reise så langt nord som til Lofoten.
Med gården som fast utgangspunkt hadde familiene en liten sikkerhet i jordbruket dersom fisket skulle slå feil. Samtidig kunne fisket i gode tider gi fortjeneste nok til å sikre nødvendige matvarer og redskaper, men også til å skaffe seg luksusvarer. Eller man kunne legge noe til side til neste gang det ble dårlige tider.
Fisk som eksportvare
Fisk var en viktig eksportnæring allerede på 1100- og 1200-tallet. Fra 12–1300-tallet tok hanseatene over tørrfiskhandelen på Nord-Norge. Fisken som skulle gå til eksport, måtte konserveres for å tåle den lange reisen til markedene utenlands. Salting og tørking var den vanlige konserveringsmåten på 1500- og 1600-tallet. Mot slutten av 1700-tallet kom også klippfisken til. Klippfisk var både saltet og tørket.
Nye fiskevarer kom til ut gjennom perioden. Tran og rogn ble viktige eksportvarer. Trana ble brukt både som smurning, for eksempel til hjul og akslinger, men også som olje i lamper. Rogna ble eksportert til Frankrike. Der ble den brukt som agn i den franske fiskerinæringen. Bearbeidingen av fiskevarene skjedde i fiskeværene og ble ofte utført av kvinner og barn.
For å få inntekter fra fisket måte fiskerne selge fisken til noen som kunne få den ut på det internasjonale markedet. På 1500- og 1600-tallet dro de selv hele den lange veien til Bergen eller Trondheim. Der var det kjøpmenn som hadde eksportrettigheter.
Ut over 1700-tallet ble det mer vanlig at kjøpmennene selv dro dit fisket foregikk. De kunne også sende representanter som slo seg ned som gjestgivere eller kjøpmenn langs kysten. Det gjorde at fiskerne slapp de lange reisene. Men kjøpmannen fikk stor makt, siden han var den eneste folk kunne selge fisken til, eller kjøpe nødvendige varer fra.
Skifte i marked
På 1500- og 1600-tallet gikk fiskeeksporten til landene rundt Østersjøen. På 1500-tallet var denne handelen fremdeles delvis kontrollert av hanseatene. Men norske kjøpmenn, spesielt i Bergen, fikk etter hvert stadig større kontroll over fiskeeksporten.
I løpet av 1700-tallet ble Sør-Europa et viktigere marked. Tørrfisk, og etter hvert klippfisk, var etterspurt der. Skiftet i markedet kan forklares med reformasjonen. Før reformasjonen, da Nord-Tyskland var katolsk, var det stor etterspørsel etter fisk å spise på fastedager, altså onsdager og fredager. Heller ikke i uken før påske eller i forbindelse med dåp fikk de lov til å spise kjøtt.
Fastedagene ble det slutt på med innføringen av protestantismen, og etterspørselen etter fisk gikk ned. Den norske fisken måtte da finne nye markeder, og løsningen ble de katolske landene i sør.
Den europeiske etterspørselen etter fiskevarer vokste likevel gjennom hele perioden. Grunnen var at mange flyttet til byene eller tok arbeid som gjorde at de ikke lenger hadde mulighet til å være selvforsynt. I tillegg førte krigføringen til etterspørsel etter billige matforsyninger til soldatene. Tørrfisk var også viktig som matforsyning til den stadig voksende slavebefolkningen i Karibia, også i de dansk-norske koloniene.
Kilder
Dørum, K. & Hallenstvedt, A. (2024, 26. november). Norsk fiskerihistorie. I Store norske leksikon. https://snl.no/norsk_fiskerihistorie
Myhre, J. E. (2024, 6. november). Et bonde og fiskersamfunn. Norgeshistorie.no. https://www.norgeshistorie.no/bygging-av-stat-og-nasjon/1405-et-bonde-og-fiskersamfunn.html
Les original på NDLA →
Jordbruk
Korn og husdyr
Som jordbruksland er Norge karrig. Karrig betyr at jorda ikke er dyrkbar eller gir lite avkastning. Bare om lag tre prosent av landet var, og er, dyrkbar jord. De beste jordbruksområdene finner vi på Østlandet, på Jæren og i Trøndelag. I disse områdene har det vært mye korndyrking, særlig av bygg og havre. Overskuddskorn fra disse områdene ble solgt til andre deler av landet og var dermed en god inntektskilde.
Husdyr har vært viktig for norske gårdsbruk opp gjennom tidene. Det gjelder særlig i innlandet, og spesielt i fjellområdene der klimaet gjorde korndyrking vanskelig. Helt fram til 1800 var husdyrholdet stort sett dominert av storfe, men sauehold økte mye fra 1750. Salg av kjøttvarer og melkeprodukter som ost og smør ble da en viktig inntektskilde for gårdene i disse områdene.
Befolkningsvekst og nyrydding
I Norge har vi hatt jordbruk helt siden yngre steinalder, 2500 f.Kr. Bosetning og jordbruk startet på kysten, spesielt i sør, men etter hvert ble det vanlig over hele Sør-Norge og også noe lenger nord.
Med svartedauden fikk vi en stor befolkningsnedgang, som det tok lang tid å bygge opp igjen. Med færre folk ble mange gårder ikke lenger drevet og ble såkalte ødegårder. Men fra 1500-tallet fikk vi en eksplosjon i befolkningsveksten. Mellom 1500 og 1650 tredoblet folketallet seg.
Fra 1500 til 1800 økte jordbruksproduksjonen kraftig og klarte dermed å holde tritt med befolkningsveksten. Dette var mulig fordi folk igjen tok i bruk landområder som hadde ligget brakk etter svartedauden på 1300-tallet.
Produksjonsvekst og import
I samme periode kom det også forbedringer i jordbruksteknologien. Blant annet ble det utviklet bedre redskaper og bedre metoder for vanning, gjødsling, dyrkingsrutiner og lagring av korn og såkorn. Forbedringene ser vi i økt kornproduksjon, men også i økt produksjon av melk og kjøtt.
Gjennom hele perioden var likevel Norge avhengig av å importere korn. De norske gårdene klarte rett og slett ikke å produsere nok til å mette befolkningen. Importkornet kom fra Østersjø-området, men også fra Danmark. Fra 1735 ble kornmonopolet innført. Det sikret dansk korn privilegert tilgang til markeder i Sør-Norge (fra Agder til svenskegrensen, og i fjellområdene innenfor). Vestlandet og Trondheim var ikke omfattet av kornmonopolet og fikk dermed kjøpe korn fritt på det internasjonale markedet.
Kjøp og salg av jordbruksprodukter.
Kundene som kjøpte jordbruksprodukter, var da de som hadde gårder som var for små eller karrige til å være selvforsynte. Kundene kunne også være folk som valgte å engasjere seg i en av de framvoksende næringene og derfor ikke selv hadde tid til å produsere nok mat til å være selvforsynte.
Nye plantevekster
Fra midten av 1700-tallet begynte andre matplanter sakte å bre om seg. Det gjaldt blant annet frukttrær, men også nye planteslag, for eksempel poteter. Mange av prestene var sentrale når det gjaldt å spre informasjon. De mest aktive blir av ettertiden gjerne kalt "potetprester". Engasjementet for matplanter var uttrykk for et ønske om et mer variert kosthold for befolkningen, som i stor grad levde av korn og melkeprodukter. Salgsannonser i aviser fra årene rundt 1800 forteller at flere bønder satte i gang med fruktdyrking for salg til byene.
Les original på NDLA →
Som jordbruksland er Norge karrig. Karrig betyr at jorda ikke er dyrkbar eller gir lite avkastning. Bare om lag tre prosent av landet var, og er, dyrkbar jord. De beste jordbruksområdene finner vi på Østlandet, på Jæren og i Trøndelag. I disse områdene har det vært mye korndyrking, særlig av bygg og havre. Overskuddskorn fra disse områdene ble solgt til andre deler av landet og var dermed en god inntektskilde.
Husdyr har vært viktig for norske gårdsbruk opp gjennom tidene. Det gjelder særlig i innlandet, og spesielt i fjellområdene der klimaet gjorde korndyrking vanskelig. Helt fram til 1800 var husdyrholdet stort sett dominert av storfe, men sauehold økte mye fra 1750. Salg av kjøttvarer og melkeprodukter som ost og smør ble da en viktig inntektskilde for gårdene i disse områdene.
Befolkningsvekst og nyrydding
I Norge har vi hatt jordbruk helt siden yngre steinalder, 2500 f.Kr. Bosetning og jordbruk startet på kysten, spesielt i sør, men etter hvert ble det vanlig over hele Sør-Norge og også noe lenger nord.
Med svartedauden fikk vi en stor befolkningsnedgang, som det tok lang tid å bygge opp igjen. Med færre folk ble mange gårder ikke lenger drevet og ble såkalte ødegårder. Men fra 1500-tallet fikk vi en eksplosjon i befolkningsveksten. Mellom 1500 og 1650 tredoblet folketallet seg.
Fra 1500 til 1800 økte jordbruksproduksjonen kraftig og klarte dermed å holde tritt med befolkningsveksten. Dette var mulig fordi folk igjen tok i bruk landområder som hadde ligget brakk etter svartedauden på 1300-tallet.
Produksjonsvekst og import
I samme periode kom det også forbedringer i jordbruksteknologien. Blant annet ble det utviklet bedre redskaper og bedre metoder for vanning, gjødsling, dyrkingsrutiner og lagring av korn og såkorn. Forbedringene ser vi i økt kornproduksjon, men også i økt produksjon av melk og kjøtt.
Gjennom hele perioden var likevel Norge avhengig av å importere korn. De norske gårdene klarte rett og slett ikke å produsere nok til å mette befolkningen. Importkornet kom fra Østersjø-området, men også fra Danmark. Fra 1735 ble kornmonopolet innført. Det sikret dansk korn privilegert tilgang til markeder i Sør-Norge (fra Agder til svenskegrensen, og i fjellområdene innenfor). Vestlandet og Trondheim var ikke omfattet av kornmonopolet og fikk dermed kjøpe korn fritt på det internasjonale markedet.
Kjøp og salg av jordbruksprodukter.
Kundene som kjøpte jordbruksprodukter, var da de som hadde gårder som var for små eller karrige til å være selvforsynte. Kundene kunne også være folk som valgte å engasjere seg i en av de framvoksende næringene og derfor ikke selv hadde tid til å produsere nok mat til å være selvforsynte.
Nye plantevekster
Fra midten av 1700-tallet begynte andre matplanter sakte å bre om seg. Det gjaldt blant annet frukttrær, men også nye planteslag, for eksempel poteter. Mange av prestene var sentrale når det gjaldt å spre informasjon. De mest aktive blir av ettertiden gjerne kalt "potetprester". Engasjementet for matplanter var uttrykk for et ønske om et mer variert kosthold for befolkningen, som i stor grad levde av korn og melkeprodukter. Salgsannonser i aviser fra årene rundt 1800 forteller at flere bønder satte i gang med fruktdyrking for salg til byene.
Les original på NDLA →
Næringer og påvirkningen på mennesker og samfunn
Næringsutviklingen i perioden 1500–1800 skapte store endringer selv om de fleste fortsatt var bønder. Det aller meste av næringsutviklingen i denne perioden var basert på utnyttelse av ulike naturressurser, og alt fra fiske til bergverk økte i produksjon, salg og eksport i perioden.
Les mer om spesielt trelast og bergverk på Norgeshistorie.no.
Oppgave 1 Fiske og trelast
Hvordan påvirket den økte fiskeeksporten og trelasthandelen menneskene som drev med dette?
Hva var sagbruksprivilegiene?
Drøft hvordan sagbruksprivilegiene påvirket produksjon og sosiale forhold.
Oppgave 2 Bergverk og samfunn
Vi vet at det rundt bergverkene og metallutvinningen ble bygd opp tettsteder med arbeid og andre tilbud. Jobb sammen i små grupper og se for dere at dere skulle bygge opp et slikt tettsted. Hva er nødvendig at man har på et sånt tettsted på rundt 1700? Sett opp en liste over hva dere tror behovene ville være. Her er en liten punktliste som kan være til hjelp – tenk for eksempel på
bygninger
tjenester
nye arbeidsplasser
infrastruktur som veier, gater, vareforsyning, vannforsyning og kraftforsyning
Hvordan tror du de store bergverkene påvirket samfunnet både lokalt og nasjonalt? Velg om du vil se på sosiale forhold og klasser lokalt eller økonomiske virkninger for samfunnet som helhet.
Les original på NDLA →
Les mer om spesielt trelast og bergverk på Norgeshistorie.no.
Oppgave 1 Fiske og trelast
Hvordan påvirket den økte fiskeeksporten og trelasthandelen menneskene som drev med dette?
Hva var sagbruksprivilegiene?
Drøft hvordan sagbruksprivilegiene påvirket produksjon og sosiale forhold.
Oppgave 2 Bergverk og samfunn
Vi vet at det rundt bergverkene og metallutvinningen ble bygd opp tettsteder med arbeid og andre tilbud. Jobb sammen i små grupper og se for dere at dere skulle bygge opp et slikt tettsted. Hva er nødvendig at man har på et sånt tettsted på rundt 1700? Sett opp en liste over hva dere tror behovene ville være. Her er en liten punktliste som kan være til hjelp – tenk for eksempel på
bygninger
tjenester
nye arbeidsplasser
infrastruktur som veier, gater, vareforsyning, vannforsyning og kraftforsyning
Hvordan tror du de store bergverkene påvirket samfunnet både lokalt og nasjonalt? Velg om du vil se på sosiale forhold og klasser lokalt eller økonomiske virkninger for samfunnet som helhet.
Les original på NDLA →
Røros kobberverk
Privilegiene og sirkumferensen
En kammertjener hadde tilfeldigvis skaffet seg en part i det tidlige bergverket på Røros. Han het Joachim Jürgens (Irgens) og henvendte seg direkte til kongen. Dette resulterte i at Christian 4. utstedet et såkalt privilegiebrev i 1646. Med det fikk Røros kobberverk mange rettigheter, ikke minst innenfor "sirkumferensen". Altså at verket innenfor en radius på 45 kilometer fra funngrunva (Gamle Storwartz) fikk omfattende rettigheter.
Privilegiene innebar at verket hadde rett til å utvinne samtlige malmforekomster og til naturressurser som gruvedriften var avhengig av. Dette var skogvirke til fyrsetning i gruvene og til smelteovnene. Videre retten til å bygge ut vassdrag for å drive vannhjul. Disse drev heiser og pumper. Det mest drastiske var dessuten pliktarbeidet som menneskene innenfor sirkumferensen måtte utføre.
Pliktarbeid
Røros kobberverk hadde egne lover og eget rettsapparat som gjaldt innenfor sirkumferensen. Dette fikk ikke bare innvirkning på selve driften av verket, men også på livet til menneskene som bodde innenfor verkets område. Pliktarbeidet var lønnet, men betalingen var ofte varer som ble prissatt av kobberverket. Dette førte flere ganger til konflikter mellom verksledelsen og arbeiderne.
Byens vokser fram
Bergverksbyen vokste fram der det i 1644 var fem gårder. Etter hvert som byen ble utvidet, kom befolkningen til å bestå av innflyttere. I hovedsak var disse fra naboregionene, men det var også innslag fra fjernere steder. Arbeiderne kom fra bonde- og småkårsbefolkningen. Verksadministrasjonen, bergverksspesialistene og embetsfolkene kom i hovedsak fra overklassen og bykulturer i Danmark og Tyskland.
Krigsår
Grådige og udugelige eiere skulle prege bergverket fra 1660- til 1680-årene. I 1678 toppet elendigheten seg da svenske tropper marsjerte inn i Røros uten å møte motstand. Alle bygninger i byen ble brent ned, bare kirken ble spart. Gruvene ble også ødelagt. På sin vei tilbake mot Sverige fortsatte svenskene nedbrenningen av gårder. For at de skulle berge seg gjennom vinteren, ble det bygd koier i skogen til arbeiderne og deres familier. Gjenoppbyggingen startet våren 1679. Men allerede i august var svenskene tilbake og brente ned det som var bygd opp.
Bedre tider
Flere alvorlige konflikter mellom eierne og arbeiderne tvang til slutt myndighetene i København til å opprette Det Nordenfjeldske Bergamt. Bergverket fikk da nye eiere som hovedsakelig besto av storkjøpmenn i Trondheim.
Bortsett fra under et nytt krigsoverfall fra svenskene i 1718 var det overskudd ved verket gjennom hele 1700-tallet. Under revolusjons- og Napoleonskrigene steg overskuddet til store høyder, og bergverket var kanskje den beste forretningen i datidas Norge. I tråd med økt drift vokste også arbeidsstokken til et par tusen mann. Dette var igjen medvirkende til Trondheims økonomiske framgang på 1700-tallet.
Tekniske nyvinninger
I 1878 ble Rørosbanen åpnet, og en ny epoke startet for bergverket. Man gikk dessuten over fra trekull til steinkull og koks til smelteprosessen. Dermed ble det slutt på kullbrenningen og kullkjøringen, noe som hadde vært en viktig næringsvei for flere hundre gårdbrukere.
Fra industri til turisme
Kobberprisene ble stadig lavere i takt med dårlige tider og økte arbeiderlønninger utover på 1900-tallet. Bortsett fra et stort oppsving i kobberprisene under første verdenskrig, var det vanskelige tider for verket.
I 1977 begjærte Røros kobberverk seg konkurs. Røros kom på UNESCOs verdensarvliste som første industristed i 1980. I dag er turisme den viktigste næringen i Rørosområdet, en næring som er tuftet på over 300 år med gruvedrift.
KilderBerg, B. I., Gvein, Ø. Indseth, A. Røros kobberverk. (2024, 25. november). I Store norske leksikon. https://snl.no/R%C3%B8ros_Kobberverk
Johannessen, F. E. (2024, 6. november). Nye næringer: Trelast og bergverk. Norgeshistorie.no. https://www.norgeshistorie.no/kirkestat/1105-nye-naringer-trelast-og-bergverk.html
Nyhus, A. (u.å.) Røros Kobberverk. Verdensarven Røros bergstad og Circumferensen. Hentet 26. mai 2025 fra https://verdensarvenroros.no/roros-kobberverk
Austnes, A. Privilegiene. Verdensarven Røros bergstad og Circumferensen. Hentet 26. mai 2025 fra https://verdensarvenroros.no/privilegiene
Les original på NDLA →
En kammertjener hadde tilfeldigvis skaffet seg en part i det tidlige bergverket på Røros. Han het Joachim Jürgens (Irgens) og henvendte seg direkte til kongen. Dette resulterte i at Christian 4. utstedet et såkalt privilegiebrev i 1646. Med det fikk Røros kobberverk mange rettigheter, ikke minst innenfor "sirkumferensen". Altså at verket innenfor en radius på 45 kilometer fra funngrunva (Gamle Storwartz) fikk omfattende rettigheter.
Privilegiene innebar at verket hadde rett til å utvinne samtlige malmforekomster og til naturressurser som gruvedriften var avhengig av. Dette var skogvirke til fyrsetning i gruvene og til smelteovnene. Videre retten til å bygge ut vassdrag for å drive vannhjul. Disse drev heiser og pumper. Det mest drastiske var dessuten pliktarbeidet som menneskene innenfor sirkumferensen måtte utføre.
Pliktarbeid
Røros kobberverk hadde egne lover og eget rettsapparat som gjaldt innenfor sirkumferensen. Dette fikk ikke bare innvirkning på selve driften av verket, men også på livet til menneskene som bodde innenfor verkets område. Pliktarbeidet var lønnet, men betalingen var ofte varer som ble prissatt av kobberverket. Dette førte flere ganger til konflikter mellom verksledelsen og arbeiderne.
Byens vokser fram
Bergverksbyen vokste fram der det i 1644 var fem gårder. Etter hvert som byen ble utvidet, kom befolkningen til å bestå av innflyttere. I hovedsak var disse fra naboregionene, men det var også innslag fra fjernere steder. Arbeiderne kom fra bonde- og småkårsbefolkningen. Verksadministrasjonen, bergverksspesialistene og embetsfolkene kom i hovedsak fra overklassen og bykulturer i Danmark og Tyskland.
Krigsår
Grådige og udugelige eiere skulle prege bergverket fra 1660- til 1680-årene. I 1678 toppet elendigheten seg da svenske tropper marsjerte inn i Røros uten å møte motstand. Alle bygninger i byen ble brent ned, bare kirken ble spart. Gruvene ble også ødelagt. På sin vei tilbake mot Sverige fortsatte svenskene nedbrenningen av gårder. For at de skulle berge seg gjennom vinteren, ble det bygd koier i skogen til arbeiderne og deres familier. Gjenoppbyggingen startet våren 1679. Men allerede i august var svenskene tilbake og brente ned det som var bygd opp.
Bedre tider
Flere alvorlige konflikter mellom eierne og arbeiderne tvang til slutt myndighetene i København til å opprette Det Nordenfjeldske Bergamt. Bergverket fikk da nye eiere som hovedsakelig besto av storkjøpmenn i Trondheim.
Bortsett fra under et nytt krigsoverfall fra svenskene i 1718 var det overskudd ved verket gjennom hele 1700-tallet. Under revolusjons- og Napoleonskrigene steg overskuddet til store høyder, og bergverket var kanskje den beste forretningen i datidas Norge. I tråd med økt drift vokste også arbeidsstokken til et par tusen mann. Dette var igjen medvirkende til Trondheims økonomiske framgang på 1700-tallet.
Tekniske nyvinninger
I 1878 ble Rørosbanen åpnet, og en ny epoke startet for bergverket. Man gikk dessuten over fra trekull til steinkull og koks til smelteprosessen. Dermed ble det slutt på kullbrenningen og kullkjøringen, noe som hadde vært en viktig næringsvei for flere hundre gårdbrukere.
Fra industri til turisme
Kobberprisene ble stadig lavere i takt med dårlige tider og økte arbeiderlønninger utover på 1900-tallet. Bortsett fra et stort oppsving i kobberprisene under første verdenskrig, var det vanskelige tider for verket.
I 1977 begjærte Røros kobberverk seg konkurs. Røros kom på UNESCOs verdensarvliste som første industristed i 1980. I dag er turisme den viktigste næringen i Rørosområdet, en næring som er tuftet på over 300 år med gruvedrift.
KilderBerg, B. I., Gvein, Ø. Indseth, A. Røros kobberverk. (2024, 25. november). I Store norske leksikon. https://snl.no/R%C3%B8ros_Kobberverk
Johannessen, F. E. (2024, 6. november). Nye næringer: Trelast og bergverk. Norgeshistorie.no. https://www.norgeshistorie.no/kirkestat/1105-nye-naringer-trelast-og-bergverk.html
Nyhus, A. (u.å.) Røros Kobberverk. Verdensarven Røros bergstad og Circumferensen. Hentet 26. mai 2025 fra https://verdensarvenroros.no/roros-kobberverk
Austnes, A. Privilegiene. Verdensarven Røros bergstad og Circumferensen. Hentet 26. mai 2025 fra https://verdensarvenroros.no/privilegiene
Les original på NDLA →
Snekkermester Edvard Sills
Edvard Sills
Edvard Sills ble født i 1781 og kom til Norge som tiåring. Han ble sendt hit av faren sin for at han skulle få utdanning og framtidsmuligheter. Faren hans var opprinnelig norsk, men var dommer på Saint Croix, en øy i Karibia som den dansk-norske staten eide. Øya ligger vest for Cuba, Haiti og Den dominikanske republikk. Moren hans vet vi mindre om, men vi vet at hun var en frigitt afrikansk slave.
Edvard bodde hos sin tante i Christiania (dagens Oslo) på 1790-tallet og fikk undervisning sammen med fetteren sin. Etter at Edvard ble konfirmert, begynte han i lære hos snekkermester Werner i Christiania.
Arbeid på Bærums Verk
Edvard må ha vært lærenem, for i 1801, bare 20 år gammel, var han blitt snekkermester ved Bærums Verk. I 1803 reiste han til København for å lære avansert snekkerarbeid.
Hva Edvard gjorde av snekkerarbeid på Bærums Verk, vet vi ikke, men vi kan anta det var arbeid knyttet til å bygge og vedlikeholde husene på verket.
Snekkerfaget
Snekkerfaget vokste ut av tømrerfaget fra 1500-tallet og var lenge et byfenomen. Snekkerfaget var et resultat av en ny interiørmote. Vinduer ble mer vanlig i husene, og man trengte vinduskarmer og -rammer. Det ble også populært med paneler og lette bord, stoler og skap som ikke var veggfaste. En dansk lov fra 1723, som trolig også ble fulgt i Norge, sa at alt trearbeid som limes, var snekkerens arbeid. Den nye interiørmoten var forbeholdt rike folk, vanlige folk bodde som regel fortsatt i enkle laftehus.
Les original på NDLA →
Edvard Sills ble født i 1781 og kom til Norge som tiåring. Han ble sendt hit av faren sin for at han skulle få utdanning og framtidsmuligheter. Faren hans var opprinnelig norsk, men var dommer på Saint Croix, en øy i Karibia som den dansk-norske staten eide. Øya ligger vest for Cuba, Haiti og Den dominikanske republikk. Moren hans vet vi mindre om, men vi vet at hun var en frigitt afrikansk slave.
Edvard bodde hos sin tante i Christiania (dagens Oslo) på 1790-tallet og fikk undervisning sammen med fetteren sin. Etter at Edvard ble konfirmert, begynte han i lære hos snekkermester Werner i Christiania.
Arbeid på Bærums Verk
Edvard må ha vært lærenem, for i 1801, bare 20 år gammel, var han blitt snekkermester ved Bærums Verk. I 1803 reiste han til København for å lære avansert snekkerarbeid.
Hva Edvard gjorde av snekkerarbeid på Bærums Verk, vet vi ikke, men vi kan anta det var arbeid knyttet til å bygge og vedlikeholde husene på verket.
Snekkerfaget
Snekkerfaget vokste ut av tømrerfaget fra 1500-tallet og var lenge et byfenomen. Snekkerfaget var et resultat av en ny interiørmote. Vinduer ble mer vanlig i husene, og man trengte vinduskarmer og -rammer. Det ble også populært med paneler og lette bord, stoler og skap som ikke var veggfaste. En dansk lov fra 1723, som trolig også ble fulgt i Norge, sa at alt trearbeid som limes, var snekkerens arbeid. Den nye interiørmoten var forbeholdt rike folk, vanlige folk bodde som regel fortsatt i enkle laftehus.
Les original på NDLA →
Trelasthandel
Bruk av tømmeret
Trevirket ble brukt til å bygge infrastruktur, blant annet havner og kanaler, for den voksende handelen. Tømmeret kunne også være til husbygging i de voksende byene, til møbler i husene, til skip og mindre båter og til kasser til å frakte alle varene som ble produsert. Norsk tømmer ble til og med brukt til likkister for den voksende europeiske befolkningen.
Tilgangen og markedene
De første skriftlige kildene om norsk trelasteksport stammer fra 1200-tallet. Men det er først fra 1500-tallet at vi kan snakke om noe særlig omfang. Økningen hadde sammenheng med den økte etterspørselen fra europeiske land og ble gjort mulig av at oppgangssaga kom i bruk langs vassdragene. Oppgangssaga gjorde sagingen enklere og dermed mer effektiv.
Nederland var hovedmarkedet i begynnelsen av perioden. Nederlenderne kjøpte tømmeret direkte fra bøndene, særlig langs kysten på ruta til Bergen. Handelen førte til at vestlandskysten i praksis ble avskoget i løpet av 1500- og tidlig på 1600-tallet.
Avskogingen langs vestlandskysten gjorde at handelen ikke bare flyttet østover, men også innover i landet. Særlig det siste forutsatte utvikling av mer organisert handel. Det vokste fram en gruppe mellommenn som skaffet tømmer fra innlandet for kjøpere i utlandet. Elveløpene spilte en særlig viktig rolle, siden tømmeret kunne fløtes ned elvene fra innlandet og ut til kysten. I mange tilfeller vokste det fram byer ved munningene av nettopp slike tømmerfløtingselver. Blant annet Drammen, Fredrikstad, Larvik og Arendal var viktige eksporthavner.
Fra 1680-årene og fram til 1800 vokste Storbritannia fram som Europas ledende økonomiske stormakt. Storbritannia tok også over rollen som det viktigste markedet for norsk tømmer. Et annet viktig tømmermarked var Danmark, men da hovedsakelig for tømmer av dårligere kvalitet.
Tømmerhandelen
Tømmerhandelen på slutten av 1700-tallet foregikk på denne måten: En representant fra kjøpmennene gikk sammen med bonden som eide skogen. Om sommeren valgte de ut trær som skulle felles. Bonden felte så trærne på seinhøsten. Om vinteren dro han stokkene over snøen til elva. Lenge var det også bonden som fløtet stokkene ned elva til eksporthavna. I siste del av 1700-tallet var det derimot sammenslutninger av kjøpmenn som organiserte fløtingen.
Fløtingen skjedde om våren og sommeren, mens det var godt med vann i elva. Når kjøpmannen fikk tømmeret, sørget han for at det ble saget til bord eller andre trevarer på ei av de privilegerte sagene. Bordene ble så tørket over vinteren og skipet ut våren etter. Hele prosessen fra treet ble merket og til det kunne skipes ut, tok dermed mellom ett og to år!
Privilegier og makt
Hvem som fikk selge trelast til utlandet, ble fra 1688 begrenset av «sagbruksprivilegiet». I denne ordningen lå det at bare eiere av en av de 700 sagene med «privilegium» (spesiell tillatelse) for å sage tømmer til eksport, fikk selge til utlandet. I praksis innebar sagbruksprivilegiet at det vokste fram en mektig gruppe handelsmenn som kontrollerte utenrikshandelen i byene. Som eneste salgsledd for tømmer kom de også i en maktposisjon overfor bondebefolkningen. Sagbruksprivilegiet ble opprettholdt fram til siste halvdel av 1800-tallet.
De som satt på disse privilegiene, ble gjerne kalt for "plankeadel".
Skogen som næring for bøndene
For bøndene i skogsområdene var arbeidet i skogen en binæring, det vil si en næring som de kombinerte med gårdsdriften. Tømmerhogsten fungerte altså som en ekstrainntekt ved siden av jordbruket. For bonden var dilemmaet at dersom han felte all skogen, ville det ta mange tiår før trærne vokste opp igjen. I denne perioden ville han ikke få inntekter. Mye tyder på at mange skogeiere først og fremst tenkte på å hente ut et stort utbytte med en gang, snarere enn å tenke på skogvern og planlagt uthogging. Særlig på slutten av 1700-tallet var det også mange som spekulerte i skogeiendom. De kjøpte da skogsområder, snauhogde dem for eksport, og så solgte de eiendommene videre.
Kilder
Hoen, H.F., Svendsrud, A. & Bækkelund, B. (2025, 17. januar). skogbruk i Norge. I Store norske leksikon. https://snl.no/skogbruk_i_Norge
Johannessen, F.E. (2024, 6. november). Nye næringer: Trelast og bergverk. Norgeshistorie. https://www.norgeshistorie.no/kirkestat/1105-nye-naringer-trelast-og-bergverk.html
Les original på NDLA →
Trevirket ble brukt til å bygge infrastruktur, blant annet havner og kanaler, for den voksende handelen. Tømmeret kunne også være til husbygging i de voksende byene, til møbler i husene, til skip og mindre båter og til kasser til å frakte alle varene som ble produsert. Norsk tømmer ble til og med brukt til likkister for den voksende europeiske befolkningen.
Tilgangen og markedene
De første skriftlige kildene om norsk trelasteksport stammer fra 1200-tallet. Men det er først fra 1500-tallet at vi kan snakke om noe særlig omfang. Økningen hadde sammenheng med den økte etterspørselen fra europeiske land og ble gjort mulig av at oppgangssaga kom i bruk langs vassdragene. Oppgangssaga gjorde sagingen enklere og dermed mer effektiv.
Nederland var hovedmarkedet i begynnelsen av perioden. Nederlenderne kjøpte tømmeret direkte fra bøndene, særlig langs kysten på ruta til Bergen. Handelen førte til at vestlandskysten i praksis ble avskoget i løpet av 1500- og tidlig på 1600-tallet.
Avskogingen langs vestlandskysten gjorde at handelen ikke bare flyttet østover, men også innover i landet. Særlig det siste forutsatte utvikling av mer organisert handel. Det vokste fram en gruppe mellommenn som skaffet tømmer fra innlandet for kjøpere i utlandet. Elveløpene spilte en særlig viktig rolle, siden tømmeret kunne fløtes ned elvene fra innlandet og ut til kysten. I mange tilfeller vokste det fram byer ved munningene av nettopp slike tømmerfløtingselver. Blant annet Drammen, Fredrikstad, Larvik og Arendal var viktige eksporthavner.
Fra 1680-årene og fram til 1800 vokste Storbritannia fram som Europas ledende økonomiske stormakt. Storbritannia tok også over rollen som det viktigste markedet for norsk tømmer. Et annet viktig tømmermarked var Danmark, men da hovedsakelig for tømmer av dårligere kvalitet.
Tømmerhandelen
Tømmerhandelen på slutten av 1700-tallet foregikk på denne måten: En representant fra kjøpmennene gikk sammen med bonden som eide skogen. Om sommeren valgte de ut trær som skulle felles. Bonden felte så trærne på seinhøsten. Om vinteren dro han stokkene over snøen til elva. Lenge var det også bonden som fløtet stokkene ned elva til eksporthavna. I siste del av 1700-tallet var det derimot sammenslutninger av kjøpmenn som organiserte fløtingen.
Fløtingen skjedde om våren og sommeren, mens det var godt med vann i elva. Når kjøpmannen fikk tømmeret, sørget han for at det ble saget til bord eller andre trevarer på ei av de privilegerte sagene. Bordene ble så tørket over vinteren og skipet ut våren etter. Hele prosessen fra treet ble merket og til det kunne skipes ut, tok dermed mellom ett og to år!
Privilegier og makt
Hvem som fikk selge trelast til utlandet, ble fra 1688 begrenset av «sagbruksprivilegiet». I denne ordningen lå det at bare eiere av en av de 700 sagene med «privilegium» (spesiell tillatelse) for å sage tømmer til eksport, fikk selge til utlandet. I praksis innebar sagbruksprivilegiet at det vokste fram en mektig gruppe handelsmenn som kontrollerte utenrikshandelen i byene. Som eneste salgsledd for tømmer kom de også i en maktposisjon overfor bondebefolkningen. Sagbruksprivilegiet ble opprettholdt fram til siste halvdel av 1800-tallet.
De som satt på disse privilegiene, ble gjerne kalt for "plankeadel".
Skogen som næring for bøndene
For bøndene i skogsområdene var arbeidet i skogen en binæring, det vil si en næring som de kombinerte med gårdsdriften. Tømmerhogsten fungerte altså som en ekstrainntekt ved siden av jordbruket. For bonden var dilemmaet at dersom han felte all skogen, ville det ta mange tiår før trærne vokste opp igjen. I denne perioden ville han ikke få inntekter. Mye tyder på at mange skogeiere først og fremst tenkte på å hente ut et stort utbytte med en gang, snarere enn å tenke på skogvern og planlagt uthogging. Særlig på slutten av 1700-tallet var det også mange som spekulerte i skogeiendom. De kjøpte da skogsområder, snauhogde dem for eksport, og så solgte de eiendommene videre.
Kilder
Hoen, H.F., Svendsrud, A. & Bækkelund, B. (2025, 17. januar). skogbruk i Norge. I Store norske leksikon. https://snl.no/skogbruk_i_Norge
Johannessen, F.E. (2024, 6. november). Nye næringer: Trelast og bergverk. Norgeshistorie. https://www.norgeshistorie.no/kirkestat/1105-nye-naringer-trelast-og-bergverk.html
Les original på NDLA →
Utnyttelse av naturressurser
Utvikling
De aller fleste nordmenn var bønder. Dette gjaldt både i middelalderen, men også gjennom hele den perioden som vi kaller tidlig nytid, eller dansketida. Denne perioden er fra cirka 1500 til cirka 1800. I tillegg var det mange som drev med fiske, men all produksjon både i jordbruket og i fisket var en del av selvbergingshusholdet.
Likevel var det slik at i løpet av perioden ble det i økende grad en utnyttelse av flere naturressurser. Denne utviklingen gjorde at det etter hvert dreide seg vekk fra selvberging til handel og eksport.
Hvilke naturressurser kunne man utnytte?
Fiske
Langs kysten var fisket en viktig næring. I stor grad ble fisk solgt til kjøpmenn på Vestlandet, og Bergen ble en viktig havn for handel og transport av fisk. Den fisken som ble eksportert ut i Europa, var gjerne tørrfisk fordi man ikke hadde metoder for å holde fisken fersk i transporten med skip.
Tømmer
Fra 1500-tallet gjennomgikk skogbruket en stor endring med nye oppfinnelser som oppgangssaga. Oppgangssaga ble drevet med vannkraft, og med den kunne man utnytte tømmeret i mye større grad. Trelasthandelen vokste seg stor, og med den økte også skipsfarten.
Bergverk
Jordbruk, fiske og tømmer var tradisjonelle næringer selv om de utviklet seg i denne perioden. Bergverkene og utnyttelse av ulike metaller var derimot en relativt ny næring. Det hadde vært noe gruvedrift tidligere, men det ble startet opp i stor grad fra 1600-tallet. Det var Kong Christian 4. som så det økonomiske potensialet, og han ga såkalte privilegier til å drive ulike verk rundt om i landet. Jern, kobber og sølv var det som hovedsakelig ble utvunnet i Norge.
Les original på NDLA →
De aller fleste nordmenn var bønder. Dette gjaldt både i middelalderen, men også gjennom hele den perioden som vi kaller tidlig nytid, eller dansketida. Denne perioden er fra cirka 1500 til cirka 1800. I tillegg var det mange som drev med fiske, men all produksjon både i jordbruket og i fisket var en del av selvbergingshusholdet.
Likevel var det slik at i løpet av perioden ble det i økende grad en utnyttelse av flere naturressurser. Denne utviklingen gjorde at det etter hvert dreide seg vekk fra selvberging til handel og eksport.
Hvilke naturressurser kunne man utnytte?
Fiske
Langs kysten var fisket en viktig næring. I stor grad ble fisk solgt til kjøpmenn på Vestlandet, og Bergen ble en viktig havn for handel og transport av fisk. Den fisken som ble eksportert ut i Europa, var gjerne tørrfisk fordi man ikke hadde metoder for å holde fisken fersk i transporten med skip.
Tømmer
Fra 1500-tallet gjennomgikk skogbruket en stor endring med nye oppfinnelser som oppgangssaga. Oppgangssaga ble drevet med vannkraft, og med den kunne man utnytte tømmeret i mye større grad. Trelasthandelen vokste seg stor, og med den økte også skipsfarten.
Bergverk
Jordbruk, fiske og tømmer var tradisjonelle næringer selv om de utviklet seg i denne perioden. Bergverkene og utnyttelse av ulike metaller var derimot en relativt ny næring. Det hadde vært noe gruvedrift tidligere, men det ble startet opp i stor grad fra 1600-tallet. Det var Kong Christian 4. som så det økonomiske potensialet, og han ga såkalte privilegier til å drive ulike verk rundt om i landet. Jern, kobber og sølv var det som hovedsakelig ble utvunnet i Norge.
Les original på NDLA →
Kilder, historiebevissthet og sammenhenger
Å utforske fortiden
Å bruke folketellingene
Hvordan bruke folketellingene
Folketellingene inneholder mange opplysninger, blant annet om familieforhold og boforhold. Både for byene og for landsbygda finner vi informasjon om hvor mange som bodde i husa. Bygningen har gjerne et nummer som du kan klikke deg videre på. For de som bodde på gårder, noe et klart flertall gjorde på 1800-tallet, finner vi også informasjon om antall dyr, dyreslag, samt om hva de dyrket. Av personopplysninger finner vi blant mye annet informasjon om yrke og fødselsår.
Når du skal søke, bør du vite navn på personen og hvor hun eller han kom fra. Hvis du i tillegg vet fødselsår og kanskje fars navn, kommer du langt.
Gå inn på Digitalarkivets hjemmesider. Velg en av folketellingene der. I dette eksempelet bruker vi den fra 1865. Deretter kan du velge fylke og kommune. Når du er kommet inn i kommunens folketelling, kan du søke på navn, sivilstand, alder, kjønn, fødested med mer.
Eksempel
Her har vi laget et eksempel som det går an å prøve seg på for å bli kjent med folketellingene.
Fra forsida til Digitalarkivet kan du velge "Avansert personsøk". Du finner det under søkefeltet. I venstre kolonne kan du filtrere på kategori og geografi. Klikk på "Kategori" og velg "Folketellingen 1865". Gå deretter inn på "Geografi" og velg Nord-Trøndelag og Sparbu. Deretter bruker vi et navn som mange har. Fyll ut personinformasjon ved å skrive "Johan" som fornavn og "Olsen" som etternavn. Klikk på "Søk".
Finn Johan Peter Olsen, født i 1864, og klikk på navnet hans. Da får vi opp informasjon om Johan og alle som bodde på samme gård. Den informasjonen vi kan finne om Johan Peter Olsen er følgende:
Bosted/gårdsnavn: Søndre Tønne
Familiestilling: hans sønn – vi må gå lenger ned på lista for å se hvem han er sønnen til.
Sivilstand: ugift
Alder: 2 år
Fødested: Sparboen
Ved å gå lenger ned på lista ser vi at gårdbrukeren på Søndre Tønne er Peter Johnsen. Han er 58 år og gift med Hanna Hansdatter, som er 61 år. At de er foreldre til en gutt på to år, er lite sannsynlig. Lenger ned på lista finner vi Ole Andersen, 30 år. Han er "innerst" og svigersønn til gårdbrukeren. Han er gift med Hanna Marie Petersdatter og driver jordbruk sammen med svigerfaren. Disse to har tre barn på sju, fem og to år (Johan Peter Olsen). Det fins også en tjenestedreng på gården.
Vi kan også klikke på selve gårdsnavnet Søndre Tønne øverst på sida. Da får vi opp følgende informasjon:
Hjemmehørende personer: 12
Antall husholdninger: 2
Utsæd (det som dyrkes): Hvete, rug, bygg, havre og poteter
Husdyr: 2 hester, 8 kuer, 14 får (sauer) og 4 svin (griser).
Vi kan altså si ganske mye ut fra funn i folketellingene. Hvis du vet hvor en person har flyttet etter for eksempel å ha giftet seg eller for å studere, kan du finne personen i flere folketellinger. Da kan du finne ut mye om den personens liv bare ut fra folketellingene.
Les original på NDLA →
Folketellingene inneholder mange opplysninger, blant annet om familieforhold og boforhold. Både for byene og for landsbygda finner vi informasjon om hvor mange som bodde i husa. Bygningen har gjerne et nummer som du kan klikke deg videre på. For de som bodde på gårder, noe et klart flertall gjorde på 1800-tallet, finner vi også informasjon om antall dyr, dyreslag, samt om hva de dyrket. Av personopplysninger finner vi blant mye annet informasjon om yrke og fødselsår.
Når du skal søke, bør du vite navn på personen og hvor hun eller han kom fra. Hvis du i tillegg vet fødselsår og kanskje fars navn, kommer du langt.
Gå inn på Digitalarkivets hjemmesider. Velg en av folketellingene der. I dette eksempelet bruker vi den fra 1865. Deretter kan du velge fylke og kommune. Når du er kommet inn i kommunens folketelling, kan du søke på navn, sivilstand, alder, kjønn, fødested med mer.
Eksempel
Her har vi laget et eksempel som det går an å prøve seg på for å bli kjent med folketellingene.
Fra forsida til Digitalarkivet kan du velge "Avansert personsøk". Du finner det under søkefeltet. I venstre kolonne kan du filtrere på kategori og geografi. Klikk på "Kategori" og velg "Folketellingen 1865". Gå deretter inn på "Geografi" og velg Nord-Trøndelag og Sparbu. Deretter bruker vi et navn som mange har. Fyll ut personinformasjon ved å skrive "Johan" som fornavn og "Olsen" som etternavn. Klikk på "Søk".
Finn Johan Peter Olsen, født i 1864, og klikk på navnet hans. Da får vi opp informasjon om Johan og alle som bodde på samme gård. Den informasjonen vi kan finne om Johan Peter Olsen er følgende:
Bosted/gårdsnavn: Søndre Tønne
Familiestilling: hans sønn – vi må gå lenger ned på lista for å se hvem han er sønnen til.
Sivilstand: ugift
Alder: 2 år
Fødested: Sparboen
Ved å gå lenger ned på lista ser vi at gårdbrukeren på Søndre Tønne er Peter Johnsen. Han er 58 år og gift med Hanna Hansdatter, som er 61 år. At de er foreldre til en gutt på to år, er lite sannsynlig. Lenger ned på lista finner vi Ole Andersen, 30 år. Han er "innerst" og svigersønn til gårdbrukeren. Han er gift med Hanna Marie Petersdatter og driver jordbruk sammen med svigerfaren. Disse to har tre barn på sju, fem og to år (Johan Peter Olsen). Det fins også en tjenestedreng på gården.
Vi kan også klikke på selve gårdsnavnet Søndre Tønne øverst på sida. Da får vi opp følgende informasjon:
Hjemmehørende personer: 12
Antall husholdninger: 2
Utsæd (det som dyrkes): Hvete, rug, bygg, havre og poteter
Husdyr: 2 hester, 8 kuer, 14 får (sauer) og 4 svin (griser).
Vi kan altså si ganske mye ut fra funn i folketellingene. Hvis du vet hvor en person har flyttet etter for eksempel å ha giftet seg eller for å studere, kan du finne personen i flere folketellinger. Da kan du finne ut mye om den personens liv bare ut fra folketellingene.
Les original på NDLA →
Å forske på en person
Hvorfor?
En historisk person kan være både en kjent person som "alle" vet hvem er og mer ukjente personer. De fleste finnes det kilder på. Kanskje vil du forske på noen i din familie?
Vi vil vise at ved å velge å forske på en helt vanlig person, kan man finne ut mye om den tida den personen levde i. Lover, regler og normer for hvordan man skulle oppføre seg, ville virke inn på vedkommendes liv. Det samme ville store hendelser i samtida gjøre. For eksempel vil man ved å se på noens liv i 1905 kunne si noe om hvordan unionsoppløsningen med Sverige virket inn på folk. Kanskje vil du da finne ut at de som bodde i grenseområdene mot Sverige, hadde et sterkere engasjement om dette enn de som bodde ved kysten. Å personifisere historien er en fin innfallsvinkel til å se nærmere på en spesiell tid eller et spesielt område.
Det er også viktig å være bevisst de sporene en selv etterlater seg, spesielt i dag med digitale tjenester og sosiale medier. Sporene du etterlater deg blir enda flere enn de som er igjen etter oldeforeldrene dine. Tenk på at de bildene du legger ut av deg selv, opprop du skriver under på, og oppgaver du legger ut på internett, kan søkes opp om 100 år.
Hvordan?
For de fleste av kildeoppgavene vi legger ut på NDLA, har vi gjort det enkelt for deg ved at vi allerede har funnet fram til kildene. Hvis du skal finne kilder selv, må du vite hvor du skal lete. Det finnes både private arkiv og offentlige arkiv. I Norge har vi Arkivverket som inkluderer både Riksarkivet og Statsarkivet for alle regionene i Norge. Det finnes også byarkiv/kommunearkiv og interkommunale arkiv.
Metode
Kilder om en person kan blant annet være private brev og dagbøker, vitnemål, folketellinger og kirkebøker.
Ved å lese dokumentene nøye kan man finne ut mange ting om tida de er skrevet i, og om personen de handler om. Når vi skal studere kilder, er det viktig at vi først finner opphavssituasjonen. Man må rett og slett på jakt i dokumentene for å finne svar. Ved å bruke sentrale spørreord kommer du langt. Når? Hvem? Hva? Hvor? Hvorfor? Hvis du skriver ned svar på spørsmål som begynner med disse spørreordene, kan du til slutt lage en hel historie om personen du har valgt ut.
Aktuelle lenker
Digitalarkivet
Arkivverket
Arkivverket: Nybegynner i slektsgransking
Tips knyttet til slektsgransking kan godt brukes til å finne kilder til personer du ikke er i slekt med også.
Les original på NDLA →
En historisk person kan være både en kjent person som "alle" vet hvem er og mer ukjente personer. De fleste finnes det kilder på. Kanskje vil du forske på noen i din familie?
Vi vil vise at ved å velge å forske på en helt vanlig person, kan man finne ut mye om den tida den personen levde i. Lover, regler og normer for hvordan man skulle oppføre seg, ville virke inn på vedkommendes liv. Det samme ville store hendelser i samtida gjøre. For eksempel vil man ved å se på noens liv i 1905 kunne si noe om hvordan unionsoppløsningen med Sverige virket inn på folk. Kanskje vil du da finne ut at de som bodde i grenseområdene mot Sverige, hadde et sterkere engasjement om dette enn de som bodde ved kysten. Å personifisere historien er en fin innfallsvinkel til å se nærmere på en spesiell tid eller et spesielt område.
Det er også viktig å være bevisst de sporene en selv etterlater seg, spesielt i dag med digitale tjenester og sosiale medier. Sporene du etterlater deg blir enda flere enn de som er igjen etter oldeforeldrene dine. Tenk på at de bildene du legger ut av deg selv, opprop du skriver under på, og oppgaver du legger ut på internett, kan søkes opp om 100 år.
Hvordan?
For de fleste av kildeoppgavene vi legger ut på NDLA, har vi gjort det enkelt for deg ved at vi allerede har funnet fram til kildene. Hvis du skal finne kilder selv, må du vite hvor du skal lete. Det finnes både private arkiv og offentlige arkiv. I Norge har vi Arkivverket som inkluderer både Riksarkivet og Statsarkivet for alle regionene i Norge. Det finnes også byarkiv/kommunearkiv og interkommunale arkiv.
Metode
Kilder om en person kan blant annet være private brev og dagbøker, vitnemål, folketellinger og kirkebøker.
Ved å lese dokumentene nøye kan man finne ut mange ting om tida de er skrevet i, og om personen de handler om. Når vi skal studere kilder, er det viktig at vi først finner opphavssituasjonen. Man må rett og slett på jakt i dokumentene for å finne svar. Ved å bruke sentrale spørreord kommer du langt. Når? Hvem? Hva? Hvor? Hvorfor? Hvis du skriver ned svar på spørsmål som begynner med disse spørreordene, kan du til slutt lage en hel historie om personen du har valgt ut.
Aktuelle lenker
Digitalarkivet
Arkivverket
Arkivverket: Nybegynner i slektsgransking
Tips knyttet til slektsgransking kan godt brukes til å finne kilder til personer du ikke er i slekt med også.
Les original på NDLA →
Fotografiet som historisk kilde
Ser kameraet alt?
Fotografier blir vanligvis brukt som illustrasjoner i historiske bøker. Men fotografier kan også brukes som historiske kilder på lik linje med skrevne dokumenter. Vi må da vurdere fotografiet kildekritisk på samme måte som alle andre typer kilder.
Kameraet fanger inn og bevarer objektet for ettertiden. Vi kan si at "kameraet ser alt", men vi kan ikke uten videre gå ut ifra at opplysninger på et eldre fotografi er historisk riktige. For eksempel var kameraene på 1800-tallet ikke gode nok til å kunne ta bilder inne i et mørkt rom. Løsningen ble å flytte motivet ut i sola. De kunne heller ikke ta bilder av motiv i bevegelse. Motivet måtte stå stille. Derfor kan eldre fotografier ofte virke kunstige og stive for oss i dag.
Vi må med andre ord hele tiden stille kildekritiske spørsmål og prøve opplysningene fra fotografiet mot opplysninger vi kan hente ut av andre kilder.
Fotografiets historie
Les om fotografiets historie og se video om emnet på mediefagsidene her på NDLA.
Fotografiets historie i Norge
Hensikten med bildet
Fotografen kan ha hatt en bestemt mening med å ta fotografiet akkurat slik det ble tatt. Vi kan i utgangspunktet skille mellom ulike motiver med ulike formål:
det presenterende fotografi, der fotografen ønsker å dokumentere hvordan noe og noen så ut akkurat der og da
det berettende fotografi, der fotografen prøver å vise noe som hendte akkurat da, og fortelle om dette
For å kunne bruke et fotografi som en historisk kilde må vi bestemme fotografiets opphav, innhold, troverdighet og brukbarhet.
Er fotografiet ekte?
Det første vi må gjøre, er å avgjøre om fotografiet er hva det ser ut til eller gir seg ut for å være. Hvem var fotografen, når og hvor ble bildet tatt? Vi må sette fotografiet inn i en større sammenheng. Er bildet retusjert eller forfalsket på annen måte? For å bestemme fotografiets opphav stiller vi spørsmålene om når, hvor, hva, hvem og hvordan.
Ekte eller falskt?
Hva forteller bildet?
Deretter ser vi nærmere på hva fotografiet inneholder. Først registrer vi bare hva som vises, så må vi prøve å tolke innholdet.
Hvorfor tok fotografen dette bildet? Hvis man ikke vet noe om den historiske sammenhengen, er det lett å legge til egen informasjon, basert på personlige erfaringer, i et forsøk på å gi fotografiet en mening. Dette kan føre til helt forskjellige tolkninger av det samme bildet.
Eksempel
Se nøye på bildet over. Beskriv kort hva du ser.
Hvorfor tok fotografen akkurat dette bildet, tror du?
Uten mer informasjon er det vanskelig å tolke dette bildet. Hensikten til fotografen kan være hva som helst. Bildet i seg selv viser bare noen tomme kunstrammer på en vegg. Var meningen å dokumentere et kunsttyveri?
Heldigvis har arkivskaper (NTBs krigsarkiv) skrevet en forklarende tekst bakpå bildet: «Våren 1940. Tysk innflytelse i Norge. Slik så Nasjonalgalleriet ut i dag; alle malerier er fjernet fra veggene.» Nå gir bildet mer mening. Vi vet når og hvor fotografiet er tatt. Og dette igjen kan hjelpe oss med å forstå hvorfor fotografen valgte å ta dette bildet.
Se på bildet en gang til. Beskriv på nytt hva du ser, i lys av hva du nå vet. Hva forteller bildet oss nå?
Når vi har stilt alle de kildekritiske spørsmålene og fått svar på disse, er neste spørsmål om vi faktisk kan bruke fotografiet som kilde til det vi lurer på. Kan vi bruke dette fotografiet når det gjelder akkurat det historiske problemet vi er opptatt av? Eller forteller det alt om noe helt annet, og ingenting om akkurat det vi lurer på?
Les original på NDLA →
Fotografier blir vanligvis brukt som illustrasjoner i historiske bøker. Men fotografier kan også brukes som historiske kilder på lik linje med skrevne dokumenter. Vi må da vurdere fotografiet kildekritisk på samme måte som alle andre typer kilder.
Kameraet fanger inn og bevarer objektet for ettertiden. Vi kan si at "kameraet ser alt", men vi kan ikke uten videre gå ut ifra at opplysninger på et eldre fotografi er historisk riktige. For eksempel var kameraene på 1800-tallet ikke gode nok til å kunne ta bilder inne i et mørkt rom. Løsningen ble å flytte motivet ut i sola. De kunne heller ikke ta bilder av motiv i bevegelse. Motivet måtte stå stille. Derfor kan eldre fotografier ofte virke kunstige og stive for oss i dag.
Vi må med andre ord hele tiden stille kildekritiske spørsmål og prøve opplysningene fra fotografiet mot opplysninger vi kan hente ut av andre kilder.
Fotografiets historie
Les om fotografiets historie og se video om emnet på mediefagsidene her på NDLA.
Fotografiets historie i Norge
Hensikten med bildet
Fotografen kan ha hatt en bestemt mening med å ta fotografiet akkurat slik det ble tatt. Vi kan i utgangspunktet skille mellom ulike motiver med ulike formål:
det presenterende fotografi, der fotografen ønsker å dokumentere hvordan noe og noen så ut akkurat der og da
det berettende fotografi, der fotografen prøver å vise noe som hendte akkurat da, og fortelle om dette
For å kunne bruke et fotografi som en historisk kilde må vi bestemme fotografiets opphav, innhold, troverdighet og brukbarhet.
Er fotografiet ekte?
Det første vi må gjøre, er å avgjøre om fotografiet er hva det ser ut til eller gir seg ut for å være. Hvem var fotografen, når og hvor ble bildet tatt? Vi må sette fotografiet inn i en større sammenheng. Er bildet retusjert eller forfalsket på annen måte? For å bestemme fotografiets opphav stiller vi spørsmålene om når, hvor, hva, hvem og hvordan.
Ekte eller falskt?
Hva forteller bildet?
Deretter ser vi nærmere på hva fotografiet inneholder. Først registrer vi bare hva som vises, så må vi prøve å tolke innholdet.
Hvorfor tok fotografen dette bildet? Hvis man ikke vet noe om den historiske sammenhengen, er det lett å legge til egen informasjon, basert på personlige erfaringer, i et forsøk på å gi fotografiet en mening. Dette kan føre til helt forskjellige tolkninger av det samme bildet.
Eksempel
Se nøye på bildet over. Beskriv kort hva du ser.
Hvorfor tok fotografen akkurat dette bildet, tror du?
Uten mer informasjon er det vanskelig å tolke dette bildet. Hensikten til fotografen kan være hva som helst. Bildet i seg selv viser bare noen tomme kunstrammer på en vegg. Var meningen å dokumentere et kunsttyveri?
Heldigvis har arkivskaper (NTBs krigsarkiv) skrevet en forklarende tekst bakpå bildet: «Våren 1940. Tysk innflytelse i Norge. Slik så Nasjonalgalleriet ut i dag; alle malerier er fjernet fra veggene.» Nå gir bildet mer mening. Vi vet når og hvor fotografiet er tatt. Og dette igjen kan hjelpe oss med å forstå hvorfor fotografen valgte å ta dette bildet.
Se på bildet en gang til. Beskriv på nytt hva du ser, i lys av hva du nå vet. Hva forteller bildet oss nå?
Når vi har stilt alle de kildekritiske spørsmålene og fått svar på disse, er neste spørsmål om vi faktisk kan bruke fotografiet som kilde til det vi lurer på. Kan vi bruke dette fotografiet når det gjelder akkurat det historiske problemet vi er opptatt av? Eller forteller det alt om noe helt annet, og ingenting om akkurat det vi lurer på?
Les original på NDLA →
Hva er en historisk kilde?
Primærkilder og sekundærkilder
Historien, som vi kjenner den, er egentlig en gjenfortelling basert på fragmenter overlevert oss fra fortida. Disse fragmentene kalles kilder og kan være alt fra bilder, film, lydbånd, brev (private og offentlige), aviser og plakater. Selv små frimerker og mynter kan være en kilde. Dette kalles primærkilder.
En historiker som skriver en bok må bygge sin fortelling på nettopp slike primærkilder. Den fortellingen hen skriver, kalles da for en sekundærkilde.
Historikeren kan intervjue personer som opplevde tida hen skriver om. Et slikt intervju er også en primærkilde. Men dessverre er det ofte slik at personen ikke lever lenger, og hva da? Den helheten som primærkilden var en del av, er borte. Historikeren må da bruke de få kildene som er bevart, for å lage en ny helhet.
Beretninger og levninger
En kilde kan leses som en beretning, en fortelling om selve begivenheten, om det som hendte.
Førstehåndsberetning eller øyevitneskildring er opplysninger gitt av en person som selv har vært til stede ved en begivenhet. En slik beretning inneholder personens egne iakttagelser, fortalt ved egne ord, bilder, film eller lignende.
En andrehåndsberetning er en gjenfortelling av en begivenhet, den er gjengitt på grunnlag av noe andre har opplevd og fortalt om. Det for eksempel være en avisartikkel fra samtida.
Et eksempel på en førstehåndsberetning er forklaringen til en person som selv har opplevd en ulykke. En avisartikkel skrevet av en journalist som kom til ulykkesstedet senere, er et eksempel på en andrehåndsberetning.
En kilde kan også være en levning som forteller om situasjonen kilden er blitt til i. Er ulykkesforklaringen skrevet på vanlig papir eller i et skjema? Er det brukt blyant eller penn? Er skriften klar og tydelig eller utflytende og svak? Alt dette kan fortelle oss om personen som skrev forklaringen, var rolig eller sterkt preget av ulykken.
Å tolke kilder
Det er viktig å huske at en bok eller en læringsressurs som du kan ha tilgang til, bare er én av flere mulige måter å tolke fortiden på. Kildene kan tolkes forskjellig. Forrige generasjons tolkning blir ofte sett på som en feiltolkning av neste generasjons historikere.
I historiefaget er det derfor viktig å lære å stille kritiske spørsmål det du leser. Kanskje kan de kildene et læremiddel refererer til, tolkes på en annen måte? Eller kanskje du heller ville lagt vekt på andre emner enn det læremiddelet ditt gjør?
Still spørsmål til kildene
I vårt møte med primærkildene er det viktig å stille følgende spørsmål.
Hva slags kilde er dette?
Når ble kilden skapt?
Hvem laget kilden?
Hva var formålet med å lage denne kilden?
Hvor ble kilden til?
Hvorfor ble kilden skapt?
Er kilden troverdig?
Man må også ha i bakhodet at kilder dessverre ikke alltid er til å stole på. Det er derfor viktig å spørre om kildens troverdighet. Kan vi stole på at det kilden forteller oss, er sant?
Et annet viktig spørsmål går på kildens autentisitet. Er kilden virkelig så gammel som den utgir seg for å være? Kan vi stole på at kilden er ekte? Dette kaller vi kildekritikk.
Les original på NDLA →
Historien, som vi kjenner den, er egentlig en gjenfortelling basert på fragmenter overlevert oss fra fortida. Disse fragmentene kalles kilder og kan være alt fra bilder, film, lydbånd, brev (private og offentlige), aviser og plakater. Selv små frimerker og mynter kan være en kilde. Dette kalles primærkilder.
En historiker som skriver en bok må bygge sin fortelling på nettopp slike primærkilder. Den fortellingen hen skriver, kalles da for en sekundærkilde.
Historikeren kan intervjue personer som opplevde tida hen skriver om. Et slikt intervju er også en primærkilde. Men dessverre er det ofte slik at personen ikke lever lenger, og hva da? Den helheten som primærkilden var en del av, er borte. Historikeren må da bruke de få kildene som er bevart, for å lage en ny helhet.
Beretninger og levninger
En kilde kan leses som en beretning, en fortelling om selve begivenheten, om det som hendte.
Førstehåndsberetning eller øyevitneskildring er opplysninger gitt av en person som selv har vært til stede ved en begivenhet. En slik beretning inneholder personens egne iakttagelser, fortalt ved egne ord, bilder, film eller lignende.
En andrehåndsberetning er en gjenfortelling av en begivenhet, den er gjengitt på grunnlag av noe andre har opplevd og fortalt om. Det for eksempel være en avisartikkel fra samtida.
Et eksempel på en førstehåndsberetning er forklaringen til en person som selv har opplevd en ulykke. En avisartikkel skrevet av en journalist som kom til ulykkesstedet senere, er et eksempel på en andrehåndsberetning.
En kilde kan også være en levning som forteller om situasjonen kilden er blitt til i. Er ulykkesforklaringen skrevet på vanlig papir eller i et skjema? Er det brukt blyant eller penn? Er skriften klar og tydelig eller utflytende og svak? Alt dette kan fortelle oss om personen som skrev forklaringen, var rolig eller sterkt preget av ulykken.
Å tolke kilder
Det er viktig å huske at en bok eller en læringsressurs som du kan ha tilgang til, bare er én av flere mulige måter å tolke fortiden på. Kildene kan tolkes forskjellig. Forrige generasjons tolkning blir ofte sett på som en feiltolkning av neste generasjons historikere.
I historiefaget er det derfor viktig å lære å stille kritiske spørsmål det du leser. Kanskje kan de kildene et læremiddel refererer til, tolkes på en annen måte? Eller kanskje du heller ville lagt vekt på andre emner enn det læremiddelet ditt gjør?
Still spørsmål til kildene
I vårt møte med primærkildene er det viktig å stille følgende spørsmål.
Hva slags kilde er dette?
Når ble kilden skapt?
Hvem laget kilden?
Hva var formålet med å lage denne kilden?
Hvor ble kilden til?
Hvorfor ble kilden skapt?
Er kilden troverdig?
Man må også ha i bakhodet at kilder dessverre ikke alltid er til å stole på. Det er derfor viktig å spørre om kildens troverdighet. Kan vi stole på at det kilden forteller oss, er sant?
Et annet viktig spørsmål går på kildens autentisitet. Er kilden virkelig så gammel som den utgir seg for å være? Kan vi stole på at kilden er ekte? Dette kaller vi kildekritikk.
Les original på NDLA →
Hvordan jobbe seg bakover i slekta
Skal du komme langt tilbake i tid, må du som regel også bruke andre kilder enn familien. Det er uansett lurt å dobbeltsjekke opplysningene du får fra slektningene dine. Da er folketellingene et bra sted å begynne.
Digitalarkivet
På Digitalarkivet finner du folketellinger fra 1801 til 1920. Det vil si at du må finne opplysninger om personer som levde i 1920 eller tidligere for å komme i gang. Du finner en introduksjon til hvordan du bruker folketellingene i Å bruke folketellingene. Hvis du ønsker å komme videre i slektsforskningen, må du bruke en kombinasjon av ulike kilder. Her skal vi vise hvordan du kan kombinere folketellinger og kirkebøkenes lister over fødsler og dåp for å jobbe deg bakover i slekta.
Det kan være lurt å bruke en database når du driver slektsforskning. Det finnes flere digitale slektstrær på nett, som egner seg godt til dette. De er som regel gratis opp til et visst antall slektninger.
Se for eksempel nettressursene til My Heritage eller Geni.com
Eksempel: Henrik Ibsen
Vi bruker Henrik Ibsen som eksempel, og prøver å finne foreldrene hans. Siden Ibsen ikke er et så vanlig navn, kan du prøve å skrive navnet i søkefeltet på forsida til Digitalarkivet. Henrik Ibsen var født i Skien og het Johan til mellomnavn. Søk på "Henrik Johan Ibsen". Du får opp ei liste med de mest relevante treffa øverst. Ingen av treffa gir oss navn på foreldrene til Henrik, men fødselsdatoen hans og fødestedet står oppført i forbindelse med giftermålet. Da vet vi at han ble født 20. mars 1828 i Skien.
For å finne navna til Henriks foreldre kan du nå prøve å finne dåpen hans i de skannede kirkebøkene. Gå til Digitalarkivets forside og velg "Skanna arkiver" under menyen øverst til høyre. Klikk deretter på "Bla i kirkebøker i Norge" under "Kirkebøker". Skien ligger i Telemark, så da må du velge riktig fylke. Velg også Skien sokn og trykk "Søk". På 1800-tallet ble det som regel skrevet to kirkebøker: ministerialbøkene, som sognepresten skrev, og klokkerbøkene, som klokkeren skrev. De skal inneholde det samme, og hvis du ikke finner det du leter etter i den ene, eller ikke forstår håndskrifta, kan du se i den andre.
Denne lenka fører til søk på Henrik Ibsen i Digitalarkivet.
Denne lenka fører til søk på Knud Ibsen, Henrik Ibsens far, i Digitalarkivet.
Prøv ministerialboka for Skien for 1814–1843. Klikk på "Innhold". Klikk på åra 1826–1828 under "Fødte og døpte". Det første du bør gjøre når du åpner ei kirkebok, er å finne ut hvordan den er ordnet. Denne kirkeboka har ei side for "Mandkjøn" og ei for "Qvindekjøn". Du trenger bare å konsentrere deg om de venstre sidene, de for "Mandkjøn". Kolonnene viser fødselsdato, barnets navn, dåpsdato, foreldre, faddere og anmerkninger. Dette er ei liste over døpte barn, så den er ikke ordnet etter fødselsdato. Det kunne ofte ta mange måneder før barnet ble døpt, så det kan være lurt å lete et stykke inn i neste år, spesielt hvis barnet er født sent på året. I dette tilfellet må vi bla litt før vi kommer til 1828. Det kan være lurt å endre bildestørrelsen, slik at skrifta blir lettere å lese.
Når du kommer til overskrifta "For Kirkeaaret 1828", må du begynne å lete etter riktig navn. Hvis du tror du kan ha funnet rett, må du sjekke de andre opplysningene mot det du vet fra før. Øverst på ei av de første sidene står navnet "Henrich Johan". Til venstre står det riktig fødselsdato, og til høyre står det at faren heter Knud Ibsen og mora heter Marikken Altenborg. Dette kan være litt vanskelig å lese, men når du vet hva du leter etter, er det ofte lettere å forstå.
Den tidligste digitaliserte folketellingen er fra 1801. Foreldrene til Henrik Ibsen kan ha vært født før det. Gjør et søk i alle kildene på Knud Ibsen. Hvis du leter litt nedover i lista, finner du Knud Ibsen fra folketellingen i 1801. Klikk på navnet for å se detaljer. Han er tre år og bor sammen med broren sin og mora. Mora, Johanne Catharine Plesner, har giftet seg på nytt med skipper Ole Paus (som for øvrig er tipptippoldefaren til visesangeren Ole Paus). De har rukket å få to barn på to år. Mye tyder på at Knuds far døde omtrent samtidig som Knud ble født.
Prøv selv
Klarer du å finne mer informasjon om mor til Henrik Ibsen, Marikken Altenborg?
Finner du ikke det du leter etter?
Det kan være mange grunner til at du ikke finner det du leter etter. Her er en liten oversikt med forslag til løsninger.
Kildene kan ha feil eller mangler. Prøv å finne alternative kilder. Du kan finne interessante opplysninger i andre deler av kirkebøkene, for eksempel konfirmasjon, bryllup eller begravelser. En del av kirkebøkene er digitaliserte og søkbare. Du kan også søke på internett. Kanskje andre allerede har forsket på denne delen av slekta og lagt det ut på nett? En annen løsning kan være å søke etter navnet i det digitale innholdet på Nasjonalbiblioteket eller be om hjelp på Digitalarkivets forum.
Skrivemåten for navn kan variere eller være forkortet (jf. Henrik og Henrich). Prøv deg fram med ulike skrivemåter når du søker.
Årstalla i folketellingene fram til 1865 er automatisk beregnet etter oppgitt alder. Personen kan altså være født året før. Hvis du skal lete i dåpslistene, bør du derfor begynne å lete ett år tidligere, og siden det ofte tok tid før barn ble døpt, bør du fortsette å lete i året etter før du eventuelt gir opp.
Slektsnavn som gikk i arv, ble vanlig først mot slutten av 1800-tallet. Før det brukte en ofte navnet til faren som etternavn etterfulgt av -sen eller -datter. Et unntak var de som tilhørte borgerskapet (for eksempel familien Ibsen). Gradvis gikk flere og flere over til å bruke slektsnavn som gikk i arv, ofte navnet på gården eller plassen de bodde på, i kombinasjon med et -sen- eller -datternavn. Mange fortsatte å la et -sennavn gå i arv som slektsnavn. Hvis du ikke finner slektsnavnet ditt på 1800-tallet, kan du prøve å bruke farens navn etterfulgt av -sen eller -datter. Det går også an å sjekke samme gårdsnavn eller adresse i en tidligere folketelling og jobbe bakover på den måten.
Les original på NDLA →
Digitalarkivet
På Digitalarkivet finner du folketellinger fra 1801 til 1920. Det vil si at du må finne opplysninger om personer som levde i 1920 eller tidligere for å komme i gang. Du finner en introduksjon til hvordan du bruker folketellingene i Å bruke folketellingene. Hvis du ønsker å komme videre i slektsforskningen, må du bruke en kombinasjon av ulike kilder. Her skal vi vise hvordan du kan kombinere folketellinger og kirkebøkenes lister over fødsler og dåp for å jobbe deg bakover i slekta.
Det kan være lurt å bruke en database når du driver slektsforskning. Det finnes flere digitale slektstrær på nett, som egner seg godt til dette. De er som regel gratis opp til et visst antall slektninger.
Se for eksempel nettressursene til My Heritage eller Geni.com
Eksempel: Henrik Ibsen
Vi bruker Henrik Ibsen som eksempel, og prøver å finne foreldrene hans. Siden Ibsen ikke er et så vanlig navn, kan du prøve å skrive navnet i søkefeltet på forsida til Digitalarkivet. Henrik Ibsen var født i Skien og het Johan til mellomnavn. Søk på "Henrik Johan Ibsen". Du får opp ei liste med de mest relevante treffa øverst. Ingen av treffa gir oss navn på foreldrene til Henrik, men fødselsdatoen hans og fødestedet står oppført i forbindelse med giftermålet. Da vet vi at han ble født 20. mars 1828 i Skien.
For å finne navna til Henriks foreldre kan du nå prøve å finne dåpen hans i de skannede kirkebøkene. Gå til Digitalarkivets forside og velg "Skanna arkiver" under menyen øverst til høyre. Klikk deretter på "Bla i kirkebøker i Norge" under "Kirkebøker". Skien ligger i Telemark, så da må du velge riktig fylke. Velg også Skien sokn og trykk "Søk". På 1800-tallet ble det som regel skrevet to kirkebøker: ministerialbøkene, som sognepresten skrev, og klokkerbøkene, som klokkeren skrev. De skal inneholde det samme, og hvis du ikke finner det du leter etter i den ene, eller ikke forstår håndskrifta, kan du se i den andre.
Denne lenka fører til søk på Henrik Ibsen i Digitalarkivet.
Denne lenka fører til søk på Knud Ibsen, Henrik Ibsens far, i Digitalarkivet.
Prøv ministerialboka for Skien for 1814–1843. Klikk på "Innhold". Klikk på åra 1826–1828 under "Fødte og døpte". Det første du bør gjøre når du åpner ei kirkebok, er å finne ut hvordan den er ordnet. Denne kirkeboka har ei side for "Mandkjøn" og ei for "Qvindekjøn". Du trenger bare å konsentrere deg om de venstre sidene, de for "Mandkjøn". Kolonnene viser fødselsdato, barnets navn, dåpsdato, foreldre, faddere og anmerkninger. Dette er ei liste over døpte barn, så den er ikke ordnet etter fødselsdato. Det kunne ofte ta mange måneder før barnet ble døpt, så det kan være lurt å lete et stykke inn i neste år, spesielt hvis barnet er født sent på året. I dette tilfellet må vi bla litt før vi kommer til 1828. Det kan være lurt å endre bildestørrelsen, slik at skrifta blir lettere å lese.
Når du kommer til overskrifta "For Kirkeaaret 1828", må du begynne å lete etter riktig navn. Hvis du tror du kan ha funnet rett, må du sjekke de andre opplysningene mot det du vet fra før. Øverst på ei av de første sidene står navnet "Henrich Johan". Til venstre står det riktig fødselsdato, og til høyre står det at faren heter Knud Ibsen og mora heter Marikken Altenborg. Dette kan være litt vanskelig å lese, men når du vet hva du leter etter, er det ofte lettere å forstå.
Den tidligste digitaliserte folketellingen er fra 1801. Foreldrene til Henrik Ibsen kan ha vært født før det. Gjør et søk i alle kildene på Knud Ibsen. Hvis du leter litt nedover i lista, finner du Knud Ibsen fra folketellingen i 1801. Klikk på navnet for å se detaljer. Han er tre år og bor sammen med broren sin og mora. Mora, Johanne Catharine Plesner, har giftet seg på nytt med skipper Ole Paus (som for øvrig er tipptippoldefaren til visesangeren Ole Paus). De har rukket å få to barn på to år. Mye tyder på at Knuds far døde omtrent samtidig som Knud ble født.
Prøv selv
Klarer du å finne mer informasjon om mor til Henrik Ibsen, Marikken Altenborg?
Finner du ikke det du leter etter?
Det kan være mange grunner til at du ikke finner det du leter etter. Her er en liten oversikt med forslag til løsninger.
Kildene kan ha feil eller mangler. Prøv å finne alternative kilder. Du kan finne interessante opplysninger i andre deler av kirkebøkene, for eksempel konfirmasjon, bryllup eller begravelser. En del av kirkebøkene er digitaliserte og søkbare. Du kan også søke på internett. Kanskje andre allerede har forsket på denne delen av slekta og lagt det ut på nett? En annen løsning kan være å søke etter navnet i det digitale innholdet på Nasjonalbiblioteket eller be om hjelp på Digitalarkivets forum.
Skrivemåten for navn kan variere eller være forkortet (jf. Henrik og Henrich). Prøv deg fram med ulike skrivemåter når du søker.
Årstalla i folketellingene fram til 1865 er automatisk beregnet etter oppgitt alder. Personen kan altså være født året før. Hvis du skal lete i dåpslistene, bør du derfor begynne å lete ett år tidligere, og siden det ofte tok tid før barn ble døpt, bør du fortsette å lete i året etter før du eventuelt gir opp.
Slektsnavn som gikk i arv, ble vanlig først mot slutten av 1800-tallet. Før det brukte en ofte navnet til faren som etternavn etterfulgt av -sen eller -datter. Et unntak var de som tilhørte borgerskapet (for eksempel familien Ibsen). Gradvis gikk flere og flere over til å bruke slektsnavn som gikk i arv, ofte navnet på gården eller plassen de bodde på, i kombinasjon med et -sen- eller -datternavn. Mange fortsatte å la et -sennavn gå i arv som slektsnavn. Hvis du ikke finner slektsnavnet ditt på 1800-tallet, kan du prøve å bruke farens navn etterfulgt av -sen eller -datter. Det går også an å sjekke samme gårdsnavn eller adresse i en tidligere folketelling og jobbe bakover på den måten.
Les original på NDLA →
Kan vi bruke sagaer som kilde?
Hva er en saga?
Vi kaller prosatekstene om livet på Island og i Norge i vikingtida for sagaer. En prosatekst er ei fortelling som ikke er skrevet på rim. Det er den fortellerstilen som brukes i for eksempel romaner. Sagaene ble skrevet ned på 1200-tallet på Island. Men de handler om perioden fra 800-tallet til det tidlige 1100-tallet. Handlinga er hovedsakelig lagt til Norge og Island.
Vi skiller mellom ulike typer sagaer, men i det følgende skal vi konsentrere oss om ættesagaene som kilde.
Kort om kongesagaer først
I Norge er det nok spesielt Snorre Sturlasons kongesagaer som er kjente. Disse handler om de store norske kongene, deres liv, kristninga av Norge og kjente slag om makta. Det er gjennom disse sagaene vi er blitt spesielt godt kjent med historiene om Olav den hellige, Harald Hårfagre, Gyda og andre norske storheter fra vikingtida og middelalderen.
Ættesagaer
Ættesagaer forteller om ætter og hendinger på Island i perioden 900–1000. Denne perioden blir gjerne omtalt som landnåmstida, det vil si den tida da nordmenn tok land og bosatte seg på øya.
Et annet navn på ættesagaene er islendingesagaer. Saga (eller soge) betyr ‘fortelling: noe som blir sagt fram’, og sagaene blei opprinnelig framført av fortellere som rein underholdning.
En del av verdenslitteraturen
Islendingene er stolte av sagaene sine. Sagaene blir regna som stor kunst og er en viktig del av verdenslitteraturen. Mange kjente forfattere gjennom tidene har hatt islendingesagaene som forbilder. På 1600-tallet blei det funnet 700 pergamentruller (kalveskinn som det er skrevet på) på Island. Disse blei så nedtegna og samla.
Alt i alt fins det i dag ca. 40 sagaer. Njålssagaen regnes som den viktigste. Andre kjente sagaer er Sagaen om Egil Skallagrimsson, Sagaen om Gisle Sursson, Sagaen om Gunnlaug Ormstunge og Sagaen om laksdølene.
Kan vi bruke ættesagaene som kilde til vikingtida?
Men kan vi egentlig stole på innholdet i de gamle ættesagaene? Har det som står i fortellingene virkelig skjedd? Særlig de siste 100 åra er dette spørsmål historikere i Norge og på Island har stilt seg. For det er noen problemer ved å bruke ættesagaene som beretning, altså som kilde til hendelser i vikingtida:
Problem 1: Avstand i tid
Sagaene ble altså skrevet ned på 1200-tallet, men handler om livet til mennesker som levde 200–300 år tidligere. Fortellingene om disse er blitt fortalt muntlig gjennom generasjoner. Kan vi egentlig stole på muntlige overleveringer som har gått gjennom så mange ledd?
Problem 2: Fiksjon eller virkelighet?
En del historikere mener at de som skrev ned sagaene på 1200-tallet, må ses på som forfattere heller enn nedskrivere. De var mer opptatt av å lage gode historier enn å skrive ned de muntlige fortellingene på sannferdig vis. Dermed kunne de gjerne legge til en del for å gjøre historien enda bedre. Underholdning var altså viktigere enn å være sannferdig.
Enkelte forskere mener at ættesagaene rett og slett må leses som vi leser romaner i dag. Vi må se på hovedpersonene som oppdikta. Mange av sagaene er dessuten så lange og forseggjorte, at de umulig kan ha blitt overlevert muntlig i hundrevis av år.
Problem 3: Forfatternes egne holdninger
Kanskje er sagaene helt ubrukelige som kilder til vikingtida, men kan heller brukes som kilder til Norge på 1200-tallet? Det har blitt pekt på at verdisettet til forfatterne på 1200-tallet skinner gjennom i ætte- og kongesagaene. Spesielt tydelig kommer dette til syne når det er snakk om personer som blir kristne. Da kan vi lese at det beste som har skjedd Island, var at samfunnet gikk fra å tilbe de norrøne gudene til å be til Gud og Jesus, noe som uten tvil viser skribentens holdninger.
Men likevel verdifulle...
Men om ikke det som står i ættesagaene er sant, så kan sagaene fortelle oss noe om hvilke verdier, normer og levesett vikingene hadde. Synet på vennskap, ære, ætt og ettermæle hadde ikke blitt snudd helt på hodet på 200 år. Dermed kan vi bruke ættesagaene som kilde til å forstå mentaliteten til vikingene. Når vi leser ættesagaene, kan vi finne ut
hvilket forhold vikingene hadde til ætta
hva som var viktig for vikingene
hvilke kjønnsroller som fantes i vikingtida
hvordan vikingene skaffa seg ære og et godt ettermæle
hvilke idealer vikingene hadde
hvordan vikingene løste feider
Eller ikke...?
Samtidig mener en del historikere at det faktisk er slik at islendingene som skrev ned sagaene på 1200-tallet, hadde ganske andre verdier og normer enn nordmenn og islendinger 200 år tidligere. Kristendommen var innført, og særlig den geografiske avstanden mellom Norge og Island gjorde at vi også må være kritiske til om de verdiene det fortelles om i sagaene, heller tilhører en islending på 1200-tallet enn en nordmann eller islending på 1000-tallet.
Konklusjon
Vi kan konkludere med at vi må være forsiktige med å bruke sagaer som beretning, altså som kilde til vikingtida. Det som står i disse fortellingene, er ikke sannhet, men heller oppdikta historier. Ættesagaene bør vi kanskje lese som romaner: Det som står her er fiksjon, og det samme er tilfelle for hovedpersonene. Samtidig har de en historisk kjerne.
Riktigere er det å lese islendingesagaene for å få innsikt i verdiene fra middelalderen og vikingtida. Og selv om samfunnet nok hadde forandra seg fra hendelsene skjedde i vikingtida til de ble skrevet ned i middelalderen, så var den tida de skrev om, langt likere deres tid enn vår. Ved å lese disse sagaene kan vi altså få innsikt i at våre forfedre levde etter normer og verdier som var veldig ulike de vi har på 2000-tallet.
Kilde
Helle, K. (2011). Hvor står den historiske sagakritikken i dag? Henta fra file:///C:/Users/AFK02959/Downloads/49-48-1-PB.pdf
Les original på NDLA →
Vi kaller prosatekstene om livet på Island og i Norge i vikingtida for sagaer. En prosatekst er ei fortelling som ikke er skrevet på rim. Det er den fortellerstilen som brukes i for eksempel romaner. Sagaene ble skrevet ned på 1200-tallet på Island. Men de handler om perioden fra 800-tallet til det tidlige 1100-tallet. Handlinga er hovedsakelig lagt til Norge og Island.
Vi skiller mellom ulike typer sagaer, men i det følgende skal vi konsentrere oss om ættesagaene som kilde.
Kort om kongesagaer først
I Norge er det nok spesielt Snorre Sturlasons kongesagaer som er kjente. Disse handler om de store norske kongene, deres liv, kristninga av Norge og kjente slag om makta. Det er gjennom disse sagaene vi er blitt spesielt godt kjent med historiene om Olav den hellige, Harald Hårfagre, Gyda og andre norske storheter fra vikingtida og middelalderen.
Ættesagaer
Ættesagaer forteller om ætter og hendinger på Island i perioden 900–1000. Denne perioden blir gjerne omtalt som landnåmstida, det vil si den tida da nordmenn tok land og bosatte seg på øya.
Et annet navn på ættesagaene er islendingesagaer. Saga (eller soge) betyr ‘fortelling: noe som blir sagt fram’, og sagaene blei opprinnelig framført av fortellere som rein underholdning.
En del av verdenslitteraturen
Islendingene er stolte av sagaene sine. Sagaene blir regna som stor kunst og er en viktig del av verdenslitteraturen. Mange kjente forfattere gjennom tidene har hatt islendingesagaene som forbilder. På 1600-tallet blei det funnet 700 pergamentruller (kalveskinn som det er skrevet på) på Island. Disse blei så nedtegna og samla.
Alt i alt fins det i dag ca. 40 sagaer. Njålssagaen regnes som den viktigste. Andre kjente sagaer er Sagaen om Egil Skallagrimsson, Sagaen om Gisle Sursson, Sagaen om Gunnlaug Ormstunge og Sagaen om laksdølene.
Kan vi bruke ættesagaene som kilde til vikingtida?
Men kan vi egentlig stole på innholdet i de gamle ættesagaene? Har det som står i fortellingene virkelig skjedd? Særlig de siste 100 åra er dette spørsmål historikere i Norge og på Island har stilt seg. For det er noen problemer ved å bruke ættesagaene som beretning, altså som kilde til hendelser i vikingtida:
Problem 1: Avstand i tid
Sagaene ble altså skrevet ned på 1200-tallet, men handler om livet til mennesker som levde 200–300 år tidligere. Fortellingene om disse er blitt fortalt muntlig gjennom generasjoner. Kan vi egentlig stole på muntlige overleveringer som har gått gjennom så mange ledd?
Problem 2: Fiksjon eller virkelighet?
En del historikere mener at de som skrev ned sagaene på 1200-tallet, må ses på som forfattere heller enn nedskrivere. De var mer opptatt av å lage gode historier enn å skrive ned de muntlige fortellingene på sannferdig vis. Dermed kunne de gjerne legge til en del for å gjøre historien enda bedre. Underholdning var altså viktigere enn å være sannferdig.
Enkelte forskere mener at ættesagaene rett og slett må leses som vi leser romaner i dag. Vi må se på hovedpersonene som oppdikta. Mange av sagaene er dessuten så lange og forseggjorte, at de umulig kan ha blitt overlevert muntlig i hundrevis av år.
Problem 3: Forfatternes egne holdninger
Kanskje er sagaene helt ubrukelige som kilder til vikingtida, men kan heller brukes som kilder til Norge på 1200-tallet? Det har blitt pekt på at verdisettet til forfatterne på 1200-tallet skinner gjennom i ætte- og kongesagaene. Spesielt tydelig kommer dette til syne når det er snakk om personer som blir kristne. Da kan vi lese at det beste som har skjedd Island, var at samfunnet gikk fra å tilbe de norrøne gudene til å be til Gud og Jesus, noe som uten tvil viser skribentens holdninger.
Men likevel verdifulle...
Men om ikke det som står i ættesagaene er sant, så kan sagaene fortelle oss noe om hvilke verdier, normer og levesett vikingene hadde. Synet på vennskap, ære, ætt og ettermæle hadde ikke blitt snudd helt på hodet på 200 år. Dermed kan vi bruke ættesagaene som kilde til å forstå mentaliteten til vikingene. Når vi leser ættesagaene, kan vi finne ut
hvilket forhold vikingene hadde til ætta
hva som var viktig for vikingene
hvilke kjønnsroller som fantes i vikingtida
hvordan vikingene skaffa seg ære og et godt ettermæle
hvilke idealer vikingene hadde
hvordan vikingene løste feider
Eller ikke...?
Samtidig mener en del historikere at det faktisk er slik at islendingene som skrev ned sagaene på 1200-tallet, hadde ganske andre verdier og normer enn nordmenn og islendinger 200 år tidligere. Kristendommen var innført, og særlig den geografiske avstanden mellom Norge og Island gjorde at vi også må være kritiske til om de verdiene det fortelles om i sagaene, heller tilhører en islending på 1200-tallet enn en nordmann eller islending på 1000-tallet.
Konklusjon
Vi kan konkludere med at vi må være forsiktige med å bruke sagaer som beretning, altså som kilde til vikingtida. Det som står i disse fortellingene, er ikke sannhet, men heller oppdikta historier. Ættesagaene bør vi kanskje lese som romaner: Det som står her er fiksjon, og det samme er tilfelle for hovedpersonene. Samtidig har de en historisk kjerne.
Riktigere er det å lese islendingesagaene for å få innsikt i verdiene fra middelalderen og vikingtida. Og selv om samfunnet nok hadde forandra seg fra hendelsene skjedde i vikingtida til de ble skrevet ned i middelalderen, så var den tida de skrev om, langt likere deres tid enn vår. Ved å lese disse sagaene kan vi altså få innsikt i at våre forfedre levde etter normer og verdier som var veldig ulike de vi har på 2000-tallet.
Kilde
Helle, K. (2011). Hvor står den historiske sagakritikken i dag? Henta fra file:///C:/Users/AFK02959/Downloads/49-48-1-PB.pdf
Les original på NDLA →
Nasjonaljubileet – Norge i tusen år
Bakgrunn
Slaget på Stiklestad, 29. juli 1030, der Olav Haraldsson døde, har senere blitt en milepæl for framveksten av Norge, både i forbindelse med riksdannelsen og med kristningen av landet. Olav Haraldsson ble helgenkonge, og han ble et symbol for det norske riket. I riksvåpenet vårt er det Olavs øks løven holder.
Det var kong Eirik Magnusson som først utstyrte løven i kongevåpenet med øks og krone. Det markerte at kongene nå skulle forstås som en slags stedfortredere for landets evige konge, Olav den hellige.
Jubileumsstafett
I forbindelse med Nasjonaljubileet blir det også andre jubileer knyttet til ulike temaer. All informasjon om jubileet og jubileumsstafetten finner du på Norge i tusen år, Nasjonaljubileet 2030.
I 2024 gjelder det Landslovjubileet. Vi feirer 750-årsjubileet for Magnus Lagabøtes landslov. Deretter kommer jubileene slag i slag. Alle er del av fortellingen om Norge.
2024 – Verdier i lovverket:
Landslovjubileet
Moster 2024, Gulating og Frostating
2025 – Migrasjon og identitet
Nasjonalt utvandrerjubileum
2026 – Slekt og samfunn
2027 – Tilhørighet – samisk miljø
2028 – Fortellinger om Norge
2029 – Folketradisjon
2030 – Fellesskap: jubileet for slaget på Stiklestad
2031 – Helgenkåring
Ressurser på NDLA
Vi har allerede flere ressurser på NDLA som handler om temaene i jubileumsstafetten og nasjonaljubileet. I perioden fram til 2030 kommer vi også til å publisere nytt innhold som er aktuelt i denne sammenhengen.
Rikssamling i vikingtid og tidlig norsk middelalder
Konge og kirke - maktkamp og gjensidig avhengighet
Fra kristenretten til Magnus Lagabøte
Høymiddelalderen i Norge
Crossings 200: Utvandrerjubileet 2025
Utvandring fra Norge
Les original på NDLA →
Slaget på Stiklestad, 29. juli 1030, der Olav Haraldsson døde, har senere blitt en milepæl for framveksten av Norge, både i forbindelse med riksdannelsen og med kristningen av landet. Olav Haraldsson ble helgenkonge, og han ble et symbol for det norske riket. I riksvåpenet vårt er det Olavs øks løven holder.
Det var kong Eirik Magnusson som først utstyrte løven i kongevåpenet med øks og krone. Det markerte at kongene nå skulle forstås som en slags stedfortredere for landets evige konge, Olav den hellige.
Jubileumsstafett
I forbindelse med Nasjonaljubileet blir det også andre jubileer knyttet til ulike temaer. All informasjon om jubileet og jubileumsstafetten finner du på Norge i tusen år, Nasjonaljubileet 2030.
I 2024 gjelder det Landslovjubileet. Vi feirer 750-årsjubileet for Magnus Lagabøtes landslov. Deretter kommer jubileene slag i slag. Alle er del av fortellingen om Norge.
2024 – Verdier i lovverket:
Landslovjubileet
Moster 2024, Gulating og Frostating
2025 – Migrasjon og identitet
Nasjonalt utvandrerjubileum
2026 – Slekt og samfunn
2027 – Tilhørighet – samisk miljø
2028 – Fortellinger om Norge
2029 – Folketradisjon
2030 – Fellesskap: jubileet for slaget på Stiklestad
2031 – Helgenkåring
Ressurser på NDLA
Vi har allerede flere ressurser på NDLA som handler om temaene i jubileumsstafetten og nasjonaljubileet. I perioden fram til 2030 kommer vi også til å publisere nytt innhold som er aktuelt i denne sammenhengen.
Rikssamling i vikingtid og tidlig norsk middelalder
Konge og kirke - maktkamp og gjensidig avhengighet
Fra kristenretten til Magnus Lagabøte
Høymiddelalderen i Norge
Crossings 200: Utvandrerjubileet 2025
Utvandring fra Norge
Les original på NDLA →
Sammenhenger og årsaker
Analyse i historiefaget
Det finnes ulike modeller som man kan bruke når man skal analysere historiske forhold. Det er vanlig å dele inn i sosiale, politiske, økonomiske og kulturelle forhold. Denne modellen kalles gjerne SPØK. Noen legger også til teknologiske forhold og kaller modellen for SPØKT. Vi velger i tillegg å inkludere naturlige forhold, og hvis du vil ha en huskeregel, må du gjerne kalle denne modellen for PØNSKT.
Her er en oversikt over spørsmål du kan stille deg når du skal analysere et historisk samfunn. De samme kategoriene kan brukes til å dele inn i ulike årsaker og konsekvenser.
Politiske forhold
Hvem har makt til å vedta lover og regler, og til å fordele goder, plikter og rettigheter?
Hvordan blir samfunnet styrt?
Hvor mye frihet har ulike samfunnsgrupper?
Hvor mye politisk innflytelse har ulike samfunnsgrupper?
Er det konflikter internt eller med andre samfunn?
Økonomiske forhold
Hvordan skaffer man seg mat?
Hvordan utnytter man naturressursene?
Hvordan er ressursene fordelt?
Hvilke næringsveier er viktige?
Hvordan drives handel?
Naturlige forhold
Hvilke naturressurser finnes?
Hvordan påvirker landskapet samfunnet?
Hvilken betydning har klimaet og været?
Hvilken betydning har naturkatastrofer?
Sosiale forhold
Hvordan lever mennesker sammen i samfunnet?
Er samfunnet delt i ulike grupper?
Har gruppene ulike rettigheter og plikter?
Hvordan er levekårene for de ulike gruppene?
Hvilke kjønnsroller finnes?
Hvordan er befolkningsutviklingen?
Kulturelle forhold
Hvilke religioner, livssyn og skikker dominerer samfunnet?
Hvilke verdier og idealer er viktige?
Hvordan er synet på hva som er rett og galt?
Hva slags utdannelse gis, og hvem får den?
Hva slags kunst og andre kulturuttrykk er viktige?
Har samfunnet et kulturelt mangfold, eller er det én kultur som dominerer?
Finnes det kulturelle konflikter mellom ulike grupper?
Teknologiske forhold
Hvilke redskaper og metoder blir tatt i bruk i produksjonen av energi, mat og andre varer?
Hva slags våpenteknologi finnes?
Hva slags teknologi brukes til transport og kommunikasjon?
Les original på NDLA →
Her er en oversikt over spørsmål du kan stille deg når du skal analysere et historisk samfunn. De samme kategoriene kan brukes til å dele inn i ulike årsaker og konsekvenser.
Politiske forhold
Hvem har makt til å vedta lover og regler, og til å fordele goder, plikter og rettigheter?
Hvordan blir samfunnet styrt?
Hvor mye frihet har ulike samfunnsgrupper?
Hvor mye politisk innflytelse har ulike samfunnsgrupper?
Er det konflikter internt eller med andre samfunn?
Økonomiske forhold
Hvordan skaffer man seg mat?
Hvordan utnytter man naturressursene?
Hvordan er ressursene fordelt?
Hvilke næringsveier er viktige?
Hvordan drives handel?
Naturlige forhold
Hvilke naturressurser finnes?
Hvordan påvirker landskapet samfunnet?
Hvilken betydning har klimaet og været?
Hvilken betydning har naturkatastrofer?
Sosiale forhold
Hvordan lever mennesker sammen i samfunnet?
Er samfunnet delt i ulike grupper?
Har gruppene ulike rettigheter og plikter?
Hvordan er levekårene for de ulike gruppene?
Hvilke kjønnsroller finnes?
Hvordan er befolkningsutviklingen?
Kulturelle forhold
Hvilke religioner, livssyn og skikker dominerer samfunnet?
Hvilke verdier og idealer er viktige?
Hvordan er synet på hva som er rett og galt?
Hva slags utdannelse gis, og hvem får den?
Hva slags kunst og andre kulturuttrykk er viktige?
Har samfunnet et kulturelt mangfold, eller er det én kultur som dominerer?
Finnes det kulturelle konflikter mellom ulike grupper?
Teknologiske forhold
Hvilke redskaper og metoder blir tatt i bruk i produksjonen av energi, mat og andre varer?
Hva slags våpenteknologi finnes?
Hva slags teknologi brukes til transport og kommunikasjon?
Les original på NDLA →
Analyser vikingsamfunnet
Forberedelser
Del dere inn i basisgrupper på seks elever. Hvis det ikke går opp, kan dere ha sju elever på noen av gruppene. Da må to elever på disse gruppene jobbe med det samme temaet.
Fordel temaene under på medlemmene i gruppa.
Gruppemedlemmene skal nå bli eksperter på hvert sitt tema.
Ekspert 1: politiske forholdHvem har makt til å vedta lover og regler og til å fordele goder, plikter og rettigheter?
Hvordan blir samfunnet styrt?
Hvor mye frihet har ulike samfunnsgrupper?
Hvor mye politisk innflytelse har ulike samfunnsgrupper?
Er det konflikter internt eller med andre samfunn?
Kilder
Norgeshistorie.no: Treller, bønder og elite
Norgeshistorie.no: Høvdingenes tid
Ekspert 2: økonomiske forholdHvordan skaffer man seg mat?
Hvordan utnytter man naturressursene?
Hvordan er ressursene fordelt?
Hvilke næringsveier er viktige?
Hvordan drives handel?
Kilder
Norgeshistorie.no: Den mangfoldige vikingtidsgården
Norgeshistorie.no: Rane, bytte, kjøpe, gi
Ekspert 3: naturlige forholdHvilke naturressurser finnes?
Hvordan påvirker landskapet samfunnet?
Hvilken betydning har klimaet og været?
Hvilken betydning har naturkatastrofer?
Kilder
Norgeshistorie.no: Fangst, jern og serieproduksjon
Adresseavisen: Vikinger – takket være klimaendringer?
Ekspert 4: sosiale forholdHvordan lever mennesker sammen i samfunnet?
Er samfunnet delt i ulike grupper?
Har gruppene ulike rettigheter og plikter?
Hvordan er levekårene for de ulike gruppene?
Hvilke kjønnsroller finnes?
Hvordan er befolkningsutviklingen?
Kilder
Norgeshistorie.no: Den vennlige vikingen
Norgeshistorie.no: Vikingtidens kvinner og menn
Norgeshistorie.no: Treller, bønder og elite
Ekspert 5: kulturelle forholdHvilke religioner, livssyn og skikker dominerer samfunnet?
Hvilke verdier og idealer er viktige?
Hvordan er synet på hva som er rett og galt?
Hva slags kunst og andre kulturuttrykk er viktige?
Kilder
Norgeshistorie.no: Førkristen tro
Norgeshistorie.no: Seid – vikingenes mektige trolldomskunst
Ekspert 6: teknologiske forholdHvilke redskaper og metoder blir tatt i bruk i produksjonen av energi, mat og andre varer?
Hva slags våpenteknologi finnes?
Hva slags teknologi brukes til transport og kommunikasjon?
Kilder
Norgeshistorie.no: Fangst, jern og serieproduksjon
Store norske leksikon: Vikingskip
Forskning.no: Hvorfor var vikingene så overlegne i kamp?
Individuelt arbeid
Jobb individuelt i tjue minutter. Fordyp deg i de oppgitte kildene, og svar på spørsmålene under ditt tema. Bruk gjerne andre ressurser også.
Ekspertgrupper
Sett dere sammen i ekspertgrupper, og jobb sammen i ti minutter. De som har fordypet seg i samme tema, skal nå sitte sammen. Del det dere har funnet ut. Hjelp hverandre til å forstå, og bli enige om hva som er viktigst.
Deling og diskusjon
Sett dere tilbake i basisgruppene. Diskuter spørsmålene i boksen under i gruppa. Sørg for at alle får bidratt med sitt perspektiv der det er relevant. Bruk tre–fire minutter per spørsmål. Oppsummer gjerne i plenum, hvis det blir tid.
Spørsmål til diskusjonHva var årsakene til at vikingene kunne og ville dra ut for å plyndre, drive handel og bosette seg i andre land?
Var vikingsamfunnet et fritt samfunn?
Var vikingsamfunnet et primitivt og barbarisk samfunn?
Er det noe i norsk kultur i dag (for eksempel verdier, mentalitet, tradisjoner eller symboler) som er en arv fra vikingtiden?
Er det noen grunn til å være stolte av denne delen av norsk historie?
Hvordan ville dere klart dere dersom dere reiste med en tidsmaskin tilbake til vikingtiden?
Denne oppgaven er basert på puslespillmetoden, eller jigsaw-metoden, som ble utviklet av Eliot Aronson i 1971. Du kan lese mer om jigsaw-metoden på The Jigsaw Classroom (jigsaw.org).
Les original på NDLA →
Del dere inn i basisgrupper på seks elever. Hvis det ikke går opp, kan dere ha sju elever på noen av gruppene. Da må to elever på disse gruppene jobbe med det samme temaet.
Fordel temaene under på medlemmene i gruppa.
Gruppemedlemmene skal nå bli eksperter på hvert sitt tema.
Ekspert 1: politiske forholdHvem har makt til å vedta lover og regler og til å fordele goder, plikter og rettigheter?
Hvordan blir samfunnet styrt?
Hvor mye frihet har ulike samfunnsgrupper?
Hvor mye politisk innflytelse har ulike samfunnsgrupper?
Er det konflikter internt eller med andre samfunn?
Kilder
Norgeshistorie.no: Treller, bønder og elite
Norgeshistorie.no: Høvdingenes tid
Ekspert 2: økonomiske forholdHvordan skaffer man seg mat?
Hvordan utnytter man naturressursene?
Hvordan er ressursene fordelt?
Hvilke næringsveier er viktige?
Hvordan drives handel?
Kilder
Norgeshistorie.no: Den mangfoldige vikingtidsgården
Norgeshistorie.no: Rane, bytte, kjøpe, gi
Ekspert 3: naturlige forholdHvilke naturressurser finnes?
Hvordan påvirker landskapet samfunnet?
Hvilken betydning har klimaet og været?
Hvilken betydning har naturkatastrofer?
Kilder
Norgeshistorie.no: Fangst, jern og serieproduksjon
Adresseavisen: Vikinger – takket være klimaendringer?
Ekspert 4: sosiale forholdHvordan lever mennesker sammen i samfunnet?
Er samfunnet delt i ulike grupper?
Har gruppene ulike rettigheter og plikter?
Hvordan er levekårene for de ulike gruppene?
Hvilke kjønnsroller finnes?
Hvordan er befolkningsutviklingen?
Kilder
Norgeshistorie.no: Den vennlige vikingen
Norgeshistorie.no: Vikingtidens kvinner og menn
Norgeshistorie.no: Treller, bønder og elite
Ekspert 5: kulturelle forholdHvilke religioner, livssyn og skikker dominerer samfunnet?
Hvilke verdier og idealer er viktige?
Hvordan er synet på hva som er rett og galt?
Hva slags kunst og andre kulturuttrykk er viktige?
Kilder
Norgeshistorie.no: Førkristen tro
Norgeshistorie.no: Seid – vikingenes mektige trolldomskunst
Ekspert 6: teknologiske forholdHvilke redskaper og metoder blir tatt i bruk i produksjonen av energi, mat og andre varer?
Hva slags våpenteknologi finnes?
Hva slags teknologi brukes til transport og kommunikasjon?
Kilder
Norgeshistorie.no: Fangst, jern og serieproduksjon
Store norske leksikon: Vikingskip
Forskning.no: Hvorfor var vikingene så overlegne i kamp?
Individuelt arbeid
Jobb individuelt i tjue minutter. Fordyp deg i de oppgitte kildene, og svar på spørsmålene under ditt tema. Bruk gjerne andre ressurser også.
Ekspertgrupper
Sett dere sammen i ekspertgrupper, og jobb sammen i ti minutter. De som har fordypet seg i samme tema, skal nå sitte sammen. Del det dere har funnet ut. Hjelp hverandre til å forstå, og bli enige om hva som er viktigst.
Deling og diskusjon
Sett dere tilbake i basisgruppene. Diskuter spørsmålene i boksen under i gruppa. Sørg for at alle får bidratt med sitt perspektiv der det er relevant. Bruk tre–fire minutter per spørsmål. Oppsummer gjerne i plenum, hvis det blir tid.
Spørsmål til diskusjonHva var årsakene til at vikingene kunne og ville dra ut for å plyndre, drive handel og bosette seg i andre land?
Var vikingsamfunnet et fritt samfunn?
Var vikingsamfunnet et primitivt og barbarisk samfunn?
Er det noe i norsk kultur i dag (for eksempel verdier, mentalitet, tradisjoner eller symboler) som er en arv fra vikingtiden?
Er det noen grunn til å være stolte av denne delen av norsk historie?
Hvordan ville dere klart dere dersom dere reiste med en tidsmaskin tilbake til vikingtiden?
Denne oppgaven er basert på puslespillmetoden, eller jigsaw-metoden, som ble utviklet av Eliot Aronson i 1971. Du kan lese mer om jigsaw-metoden på The Jigsaw Classroom (jigsaw.org).
Les original på NDLA →
Forklar historien!
Velg en historisk hendelse
Velg deg en historisk hendelse som du vil undersøke nærmere. Du kan for eksempel velge en fra lista under, eller dere kan bli enige i klassen om å jobbe med en felles hendelse.
dannelsen av de første jordbrukssamfunnene
vikingferdene
samlingen av Norge til ett rike
svartedauden
reformasjonen
Europas kolonisering i andre verdensdeler
Finn forklaringer
Fin fem ting som kan forklare hendelsen.
Kategoriser forklaringene
Gå gjennom forklaringene du har funnet og diskuter: Hvilke av disse merkelappene passer på de ulike forklaringene du har funnet?
årsaksforklaring
motivforklaring
indre årsak
ytre årsak
push-faktor
pull-faktor
utløsende årsak
bakenforliggende årsak
hovedårsak
biårsak
forutsetning
Les original på NDLA →
Velg deg en historisk hendelse som du vil undersøke nærmere. Du kan for eksempel velge en fra lista under, eller dere kan bli enige i klassen om å jobbe med en felles hendelse.
dannelsen av de første jordbrukssamfunnene
vikingferdene
samlingen av Norge til ett rike
svartedauden
reformasjonen
Europas kolonisering i andre verdensdeler
Finn forklaringer
Fin fem ting som kan forklare hendelsen.
Kategoriser forklaringene
Gå gjennom forklaringene du har funnet og diskuter: Hvilke av disse merkelappene passer på de ulike forklaringene du har funnet?
årsaksforklaring
motivforklaring
indre årsak
ytre årsak
push-faktor
pull-faktor
utløsende årsak
bakenforliggende årsak
hovedårsak
biårsak
forutsetning
Les original på NDLA →
Historiske forklaringer
Når du skal forstå og forklare historiske hendelser og fenomener, kan noen begreper hjelpe deg med å analysere og få struktur på forklaringene. Her er noen eksempler på slike begreper.
Årsaksforklaringer
Slike forklaringer sier noe om hendelser eller samfunnsforhold som får konsekvenser. Et eksempel på dette er at man kan bruke svartedauden til å forklare hvorfor adelen fikk mindre makt. Her kommer forklaringen forut for det som skal forklares: En årsak fører til en virkning.
Motivforklaringer
Slike forklaringer sier noe om hvorfor mennesker handler som de gjør. Dette kan gjelde hele samfunn eller grupper, for eksempel hvis man vil forklare hvorfor vikingene ønsket å bosette seg utenfor Norge. Det kan også gjelde enkeltpersoner, for eksempel hvis man vil forklare hvorfor Harald Hårfagre ønsket å samle Norge til ett rike. Her kommer forklaringen etter det som skal forklares: Menneskenes handlinger forstås ut fra hva de har tenkt vil bli konsekvensene av handlingene deres.
Indre og ytre årsaker
Hvis du undersøker et fenomen eller en hendelse i et land, kan du lete etter forklaringer både i landet og utenfor landet. Da kan vi skille mellom indre og ytre årsaker. Et godt eksempel er når man skal forklare bakgrunnen for vikingferdene. Noen av forklaringene er indre årsaker og handler om forholdene hjemme, mens andre forklaringer er ytre årsaker og handler om hva som lokket dem der ute.
Push- og pull-faktorer
Når man skal forklare hvorfor folk flytter på seg, kan man også bruke begrepene push-faktorer og pull-faktorer. Push-faktorer er det som "dytter" folk vekk fra der de bor, for eksempel fattigdom eller krig. Pull-faktorer er det som "trekker" folk til stedet de reiser til. Det kan være tilgang på dyrkbar jord eller store rikdommer som kan plyndres, slik det var for mange vikinger. Som regel er push-faktorene indre årsaker og pull-faktorene ytre årsaker.
Utløsende og bakenforliggende årsaker
En historisk hendelse har ofte en siste, avgjørende årsak som utløser den, samtidig som det ligger mange, ofte viktigere, årsaker bak den utløsende. Den utløsende årsaken til befolkningsnedgangen på 1300-tallet var selve sykdommen svartedauden, men bak dette ligger bakenforliggende årsaker som overbefolkning, byvekst, økt handel, dårlig helse og dårlig hygiene.
Hovedårsak og biårsak
Man kan også ordne forklaringer etter hvor viktige de er. Her kan man diskutere spennende problemstillinger som: Hva var hovedårsaken til at norske konger ønsket å kristne Norge? Var det deres religiøse overbevisning, eller var det for å styrke kongemakten? Går det an å peke ut en hovedårsak? Hvilke årsaker er mindre sentrale biårsaker?
Forutsetninger
Noen ganger kan det være litt upresist å snakke om årsak og mer naturlig å snakke om forutsetninger. Det at vikingene hadde tilgang til jern, var ikke årsaken til vikingferdene, men vikingferdene hadde trolig ikke vært mulig uten jern til våpen og skipsbygging. Da kan vi kalle tilgangen til jern en forutsetning for vikingferdene.
Konsekvenser
Årsaker henger sammen med konsekvenser. Ofte kan du få i oppgave å undersøke årsakene til en konsekvens, mens det andre ganger er konsekvensene som er i fokus. For eksempel: Hvilke konsekvenser hadde svartedauden for bøndene i Norge? Konsekvenser kan også ordnes i ulike kategorier. Her er noen eksempler:
Hovedeffekter og bieffekter
Hovedeffekt er den viktigste konsekvensen av noe, mens bieffekter er mindre viktige konsekvenser.
Kortvarige og langvarige konsekvenser
En kortvarig konsekvens av svartedauden var for eksempel at folk opplevde mye sykdom og død, mens en langvarig konsekvens var at adelen mistet makt. Du kan også si at noe har konsekvenser på kort eller lang sikt.
Tilsiktede og utilsiktede konsekvenser
Disse konsekvensene henger sammen med motivforklaringer. Får en handling en annen konsekvens enn det som var hensikten? Da er det i tilfelle en utilsiktet konsekvens.
Andre kategoriseringer
Årsaker og konsekvenser kan også ordnes etter ulike kategorier, på samme måte som når man analyserer et samfunn. Det kan for eksempel være snakk om politiske, kulturelle eller økonomiske årsaker eller konsekvenser. Du finner en oversikt over slike kategorier i artikkelen under.
Les original på NDLA →
Årsaksforklaringer
Slike forklaringer sier noe om hendelser eller samfunnsforhold som får konsekvenser. Et eksempel på dette er at man kan bruke svartedauden til å forklare hvorfor adelen fikk mindre makt. Her kommer forklaringen forut for det som skal forklares: En årsak fører til en virkning.
Motivforklaringer
Slike forklaringer sier noe om hvorfor mennesker handler som de gjør. Dette kan gjelde hele samfunn eller grupper, for eksempel hvis man vil forklare hvorfor vikingene ønsket å bosette seg utenfor Norge. Det kan også gjelde enkeltpersoner, for eksempel hvis man vil forklare hvorfor Harald Hårfagre ønsket å samle Norge til ett rike. Her kommer forklaringen etter det som skal forklares: Menneskenes handlinger forstås ut fra hva de har tenkt vil bli konsekvensene av handlingene deres.
Indre og ytre årsaker
Hvis du undersøker et fenomen eller en hendelse i et land, kan du lete etter forklaringer både i landet og utenfor landet. Da kan vi skille mellom indre og ytre årsaker. Et godt eksempel er når man skal forklare bakgrunnen for vikingferdene. Noen av forklaringene er indre årsaker og handler om forholdene hjemme, mens andre forklaringer er ytre årsaker og handler om hva som lokket dem der ute.
Push- og pull-faktorer
Når man skal forklare hvorfor folk flytter på seg, kan man også bruke begrepene push-faktorer og pull-faktorer. Push-faktorer er det som "dytter" folk vekk fra der de bor, for eksempel fattigdom eller krig. Pull-faktorer er det som "trekker" folk til stedet de reiser til. Det kan være tilgang på dyrkbar jord eller store rikdommer som kan plyndres, slik det var for mange vikinger. Som regel er push-faktorene indre årsaker og pull-faktorene ytre årsaker.
Utløsende og bakenforliggende årsaker
En historisk hendelse har ofte en siste, avgjørende årsak som utløser den, samtidig som det ligger mange, ofte viktigere, årsaker bak den utløsende. Den utløsende årsaken til befolkningsnedgangen på 1300-tallet var selve sykdommen svartedauden, men bak dette ligger bakenforliggende årsaker som overbefolkning, byvekst, økt handel, dårlig helse og dårlig hygiene.
Hovedårsak og biårsak
Man kan også ordne forklaringer etter hvor viktige de er. Her kan man diskutere spennende problemstillinger som: Hva var hovedårsaken til at norske konger ønsket å kristne Norge? Var det deres religiøse overbevisning, eller var det for å styrke kongemakten? Går det an å peke ut en hovedårsak? Hvilke årsaker er mindre sentrale biårsaker?
Forutsetninger
Noen ganger kan det være litt upresist å snakke om årsak og mer naturlig å snakke om forutsetninger. Det at vikingene hadde tilgang til jern, var ikke årsaken til vikingferdene, men vikingferdene hadde trolig ikke vært mulig uten jern til våpen og skipsbygging. Da kan vi kalle tilgangen til jern en forutsetning for vikingferdene.
Konsekvenser
Årsaker henger sammen med konsekvenser. Ofte kan du få i oppgave å undersøke årsakene til en konsekvens, mens det andre ganger er konsekvensene som er i fokus. For eksempel: Hvilke konsekvenser hadde svartedauden for bøndene i Norge? Konsekvenser kan også ordnes i ulike kategorier. Her er noen eksempler:
Hovedeffekter og bieffekter
Hovedeffekt er den viktigste konsekvensen av noe, mens bieffekter er mindre viktige konsekvenser.
Kortvarige og langvarige konsekvenser
En kortvarig konsekvens av svartedauden var for eksempel at folk opplevde mye sykdom og død, mens en langvarig konsekvens var at adelen mistet makt. Du kan også si at noe har konsekvenser på kort eller lang sikt.
Tilsiktede og utilsiktede konsekvenser
Disse konsekvensene henger sammen med motivforklaringer. Får en handling en annen konsekvens enn det som var hensikten? Da er det i tilfelle en utilsiktet konsekvens.
Andre kategoriseringer
Årsaker og konsekvenser kan også ordnes etter ulike kategorier, på samme måte som når man analyserer et samfunn. Det kan for eksempel være snakk om politiske, kulturelle eller økonomiske årsaker eller konsekvenser. Du finner en oversikt over slike kategorier i artikkelen under.
Les original på NDLA →
Tall og statistikk i historiefaget
Bruk av vanlige kvantitative verktøy
I denne oppgaven skal dere bruke statistikk og lister over varer fra ulike Historiske databaser (tidvis.no).
Oppgavene skal løses i grupper, og dere skal også reflektere over styrker og svakheter ved kildematerialet.
Hvorfor jobbe med toll- og skipsanløpslister?
Poenget med oppgavene er å vise hvordan man i historie kan bruke statistikk for å fange bredere trender i samfunnet. I dette tilfellet er temaet utviklingen av varehandel i Norge, og da særlig hvilke varer som var tilgjengelige hvor, og for hvem, samt utviklingen i norske havners handelskontakter.
Mål- og vektkonverteringDanmark-Norge fikk i 1683, som det første landet i Europa, et enhetlig mål- og vektsystem for hele riket. Tidligere hadde de ulike delene, og til med regionene, ulike enheter. Konverteringen mellom de ulike systemene hadde gjort økonomisk aktivitet som for eksempel handel eller skatteinnkreving komplisert.
Enheter
1 skippund = 159,48 kg
1 lispund =7,97 kg
1 pund = 0,49 kg
1 potte = 0,96 liter
1 anker =38,6 liter
1 dusin = 12 stykk
1 alen = 0,67 meter
Oppgave 1. Undersøk varelister
Gå sammen i grupper på fire–fem. Velg dere ei av de norske havnene (Bergen, Drammen, Oslo og Trondheim må være representert i klassen), og finn varelistene i tollmaterialet for denne havna, se siden Varelister (tidvis.no). Velg transkriberte varelister.
Dere skal finne varene
kaffe og kaffebønner
tobakk og snus
I tillegg skal hver gruppe ta for seg en eller flere av disse varene: tannbørster, svibler, sjokolade, bøddelredskaper, paraplyer, svisker, sylteagurker (heter Asia) og røkte pølser. Velg eventuelt andre varer. Finn ut hvor varene kom fra, og hvor mye som kom av hver vare. Regn om til moderne enheter der det er aktuelt.
Finn hvor mye som kom totalt, hvordan dette var fordelt på ulike land, og, der det er mulig, prisen per enhet i 1731, 1756, 1786 og 1794. Regn om til moderne mål- og vektenheter der det går an. Der det ikke går an, vurder hvordan dere kunne ha løst det.
Vis hvordan fordelingen av kaffe, tobakk og snus var over forskjellige havner.
Bruk folketallet fra folketellingen i 1801 til å regne ut hvor mye av varene som var tilgjengelig per person i 1794. Resultatet gir deg tilgjengeligheten av varene per person (dette kalles også per capita). Velg den diagramtypen du mener er mest hensiktsmessig til å vise resultatene.
Statistisk sentralbyrå: Folketellingen 1801
NDLA: Diagramtyper og data
Reflekter over styrker og svakheter ved tollmaterialet og folketellingen av 1801 som kilder. Er de representative? Kan vi stole på at de viser alt som kom inn eller ble fraktet ut, eller hele befolkningen? Er folketallet i byen/prestegjeldet det som er best egnet for å finne tilgjengeligheten per person, og hva er eventuelt alternativene? Hva slags andre kilder kan man bruke for å lære mer om hvordan varene kom inn og ble ført ut av havnene?
Sammenlign funnene og konklusjonene med de andre gruppene. Diskuter hva klassens funn forteller om det norske handelsmønsteret gjennom 1700-tallet.
Oppgave 2. De norske havnenes handelskontakt
Velg to norske havner fra sida Skipsanløpslister (tidvis.no). I norske havner vil du finne skipstrafikken til og fra havnene du har valgt.
Vis hvordan fordelingen av innreise- og utreisehavner samt innreise- og utreiseland var for de to havnene (øverst i tabellen vil du finne en lenke med oversikt over skipstrafikken sortert etter nåtidas land).
Visualiser funnene dine på en måte du mener er mest hensiktsmessig (for eksempel tabell, søylediagram, linjediagram). Sammenlign så de to havnene du har valgt, og forklar forskjeller og likheter med utgangspunkt i den historiske sammenhengen. Bruk læreboka og undervisningsopplegg på NDLA sine sider.
Reflekter over styrker og svakheter ved skipsanløpslistene. Kan vi stole på at de viser de faktiske anløpene?
Les original på NDLA →
Oppgavene skal løses i grupper, og dere skal også reflektere over styrker og svakheter ved kildematerialet.
Hvorfor jobbe med toll- og skipsanløpslister?
Poenget med oppgavene er å vise hvordan man i historie kan bruke statistikk for å fange bredere trender i samfunnet. I dette tilfellet er temaet utviklingen av varehandel i Norge, og da særlig hvilke varer som var tilgjengelige hvor, og for hvem, samt utviklingen i norske havners handelskontakter.
Mål- og vektkonverteringDanmark-Norge fikk i 1683, som det første landet i Europa, et enhetlig mål- og vektsystem for hele riket. Tidligere hadde de ulike delene, og til med regionene, ulike enheter. Konverteringen mellom de ulike systemene hadde gjort økonomisk aktivitet som for eksempel handel eller skatteinnkreving komplisert.
Enheter
1 skippund = 159,48 kg
1 lispund =7,97 kg
1 pund = 0,49 kg
1 potte = 0,96 liter
1 anker =38,6 liter
1 dusin = 12 stykk
1 alen = 0,67 meter
Oppgave 1. Undersøk varelister
Gå sammen i grupper på fire–fem. Velg dere ei av de norske havnene (Bergen, Drammen, Oslo og Trondheim må være representert i klassen), og finn varelistene i tollmaterialet for denne havna, se siden Varelister (tidvis.no). Velg transkriberte varelister.
Dere skal finne varene
kaffe og kaffebønner
tobakk og snus
I tillegg skal hver gruppe ta for seg en eller flere av disse varene: tannbørster, svibler, sjokolade, bøddelredskaper, paraplyer, svisker, sylteagurker (heter Asia) og røkte pølser. Velg eventuelt andre varer. Finn ut hvor varene kom fra, og hvor mye som kom av hver vare. Regn om til moderne enheter der det er aktuelt.
Finn hvor mye som kom totalt, hvordan dette var fordelt på ulike land, og, der det er mulig, prisen per enhet i 1731, 1756, 1786 og 1794. Regn om til moderne mål- og vektenheter der det går an. Der det ikke går an, vurder hvordan dere kunne ha løst det.
Vis hvordan fordelingen av kaffe, tobakk og snus var over forskjellige havner.
Bruk folketallet fra folketellingen i 1801 til å regne ut hvor mye av varene som var tilgjengelig per person i 1794. Resultatet gir deg tilgjengeligheten av varene per person (dette kalles også per capita). Velg den diagramtypen du mener er mest hensiktsmessig til å vise resultatene.
Statistisk sentralbyrå: Folketellingen 1801
NDLA: Diagramtyper og data
Reflekter over styrker og svakheter ved tollmaterialet og folketellingen av 1801 som kilder. Er de representative? Kan vi stole på at de viser alt som kom inn eller ble fraktet ut, eller hele befolkningen? Er folketallet i byen/prestegjeldet det som er best egnet for å finne tilgjengeligheten per person, og hva er eventuelt alternativene? Hva slags andre kilder kan man bruke for å lære mer om hvordan varene kom inn og ble ført ut av havnene?
Sammenlign funnene og konklusjonene med de andre gruppene. Diskuter hva klassens funn forteller om det norske handelsmønsteret gjennom 1700-tallet.
Oppgave 2. De norske havnenes handelskontakt
Velg to norske havner fra sida Skipsanløpslister (tidvis.no). I norske havner vil du finne skipstrafikken til og fra havnene du har valgt.
Vis hvordan fordelingen av innreise- og utreisehavner samt innreise- og utreiseland var for de to havnene (øverst i tabellen vil du finne en lenke med oversikt over skipstrafikken sortert etter nåtidas land).
Visualiser funnene dine på en måte du mener er mest hensiktsmessig (for eksempel tabell, søylediagram, linjediagram). Sammenlign så de to havnene du har valgt, og forklar forskjeller og likheter med utgangspunkt i den historiske sammenhengen. Bruk læreboka og undervisningsopplegg på NDLA sine sider.
Reflekter over styrker og svakheter ved skipsanløpslistene. Kan vi stole på at de viser de faktiske anløpene?
Les original på NDLA →
Hva er historisk statistikk?
Historisk statistikk
Historisk statistikk er statistikk som omhandler temaer et stykke tilbake i tid, som for eksempel hvor mange som ble født i Norge i 1900, eller hvor mange som døde av tuberkulose i 1950. Historisk statistikk omfatter også lange tidsserier som går tilbake i tid. Statistikken over folketallet i Norge er et eksempel på det.
Hvor lang en tidsserie skal være eller hvor langt tilbake vi må gå for at en statistikk skal være historisk, finnes det ikke noe eksakt svar på, men det er vanlig å si om lag 30 år, altså statistikk fra rundt 1990 og tidligere.
Hvor finner du historisk statistikk?
Statistisk sentralbyrå (SSB) publiserer i dag alt innholdet sitt løpende på nettstedet ssb.no, mens alle eldre utgivelser fra 1828 til 2000 er digitalisert og gjort tilgjengelig i PDF-format fra nettstedet. Denne samlingen kalles også "Historisk statistikk".
Statistisk sentralbyrå: Historisk statistikk
Hvordan finner du fram i de historiske publikasjonene?
Inndelingen er tematisk. Det første temaet heter "Oversikter", og det kan være et bra sted å starte. Her finnes blant annet
historisk statistikk (utgitt i 1968, 1978 og 1994) med lange tidsserier for de fleste temaer
statistiske årbøker, som ble utgitt årlig i perioden 1880 til 2013
I tillegg til oversiktene finner du andre temaer som "Befolkning" og "Arbeid og lønn". Her kan du klikke deg videre inn til enkeltpublikasjoner. Du kan for eksempel klikke deg inn på "Befolkning", deretter på "Folkemengde og befolkningsendringer", deretter "Folkemengdens bevegelse 1926–1950" og til slutt på "Folkemengdens bevegelse 1933". I en slik publikasjon kan du i tillegg til folketallet for det valgte året, finne informasjon om valg, industri, post- og bankvesen, fiskerier og bergverksdrift, skolens tilstand og mye mer.
TipsDe gamle publikasjonene har en innholdsfortegnelse. Bla deg fram til den for å se hva som finnes i publikasjonen. Et alternativ er å bruke CTRL + F og søke på det du er ute etter, for eksempel fisk eller skole. Husk at de kanskje brukte andre betegnelser enn i dag, folkeskole i stedet for barneskole og så videre.
Under de tematiske inngangene er det flere innganger under overskriften "Mer historisk innhold".
For eksempel er "Statistikkbanktabeller" med lange tidsserier en nyttig inngang der du får muligheten til å lage egne, lange tidsserier
Norgeshistorie fortalt gjennom statistikk
Som du skjønner, innebærer historisk statistikk litt gravearbeid, men desto mer gøy er det når man finner fram til noe interessant, enten det er noe om hvordan forholdene var før i tiden, eller du ser hvordan noe har utviklet seg fra langt tilbake og fram til i dag.
SSB lager statistikk til nytte for samfunnet. Hva som er til nytte for samfunnet, endrer seg over tid. Noen statistikker er ikke lenger aktuelle og avsluttes, mens nye statistikker opprettes for å avdekke nyere samfunnsforhold.
Et eksempel: Fram til 1940 lagde SSB statistikk på tilfeller av spedalske, eller leprapasienter, som vi sier i dag. Det var en alvorlig og stigmatiserende sykdom som preget samfunnet. For eksempel var det egne lepralover med blant annet restriksjoner for ekteskapsinngåelser. Forekomsten av lepratilfeller var viktig, og SSB ga ut årlige oversikter. Siden 1950-tallet har det vært effektiv behandling mot sykdommen, og en egen statistikk var ikke lenger aktuell i Norge.
Folketellingene
Norske folketellinger (ssb.no) inneholder opplysninger om alle personer som bodde i Norge på en bestemt dato i et bestemt år. Den første folketellingen i Norge ble gjennomført i 1769. Hos SSB finner du statistikken fra folketellingene, mens hos Digitalarkivet (digitalarkivet.no) finner du personopplysningene (men bare fra minst 100 år tilbake på grunn av personvern).
Fram til 1970 ble folketellingene gjennomført med tellere og manuell registrering. Folketellingene ble gjennomført hvert tiende år og var et stort og krevende arbeid. I dag merker du ikke at du blir telt. I 1964 ble det opprettet et sentralt folkeregister. Når SSB gjennomfører en folketelling, henter de alle opplysninger fra Folkeregisteret og andre administrative registre.
Hva kan du bruke folketellingene til? Folketellingene gir et unikt innblikk i samfunnet på den tiden tellingen ble gjennomført. Du vil finne tall i form av tabeller, men også mange beskrivelser og forklaringer til tallene. Fra 1960 vil du i folketellingenes kommunehefter finne detaljert informasjon ned på den enkelte bygd/grunnkrets i Norge.
Selv om det skal gjennomføres folketelling i 2021, er det meste i folketellingene i de senere år blitt bedre dekket av annen statistikk.
Annen historisk statistikk
SSB er hovedprodusenten av offisiell statistikk i Norge, men også andre offentlige institusjoner utgir statistikk, også historisk statistikk. Her kan nevnes NAVs Historisk statistikk om arbeidsmarkedet (nav.no) og Norges Banks Historisk monetær statistikk (norges-bank.no) som blant annet inneholder svært lange tidsserier for konsumpriser, huspriser og lønninger.
Kilde
Folkehelseinstituttet (2019, 2. februar). Lepra (spedalskhet). https://www.fhi.no/nettpub/smittevernveilederen/sykdommer-a-a/lepra-spedalskhet---veileder-for-he/#forekomst-i-norge
Les original på NDLA →
Historisk statistikk er statistikk som omhandler temaer et stykke tilbake i tid, som for eksempel hvor mange som ble født i Norge i 1900, eller hvor mange som døde av tuberkulose i 1950. Historisk statistikk omfatter også lange tidsserier som går tilbake i tid. Statistikken over folketallet i Norge er et eksempel på det.
Hvor lang en tidsserie skal være eller hvor langt tilbake vi må gå for at en statistikk skal være historisk, finnes det ikke noe eksakt svar på, men det er vanlig å si om lag 30 år, altså statistikk fra rundt 1990 og tidligere.
Hvor finner du historisk statistikk?
Statistisk sentralbyrå (SSB) publiserer i dag alt innholdet sitt løpende på nettstedet ssb.no, mens alle eldre utgivelser fra 1828 til 2000 er digitalisert og gjort tilgjengelig i PDF-format fra nettstedet. Denne samlingen kalles også "Historisk statistikk".
Statistisk sentralbyrå: Historisk statistikk
Hvordan finner du fram i de historiske publikasjonene?
Inndelingen er tematisk. Det første temaet heter "Oversikter", og det kan være et bra sted å starte. Her finnes blant annet
historisk statistikk (utgitt i 1968, 1978 og 1994) med lange tidsserier for de fleste temaer
statistiske årbøker, som ble utgitt årlig i perioden 1880 til 2013
I tillegg til oversiktene finner du andre temaer som "Befolkning" og "Arbeid og lønn". Her kan du klikke deg videre inn til enkeltpublikasjoner. Du kan for eksempel klikke deg inn på "Befolkning", deretter på "Folkemengde og befolkningsendringer", deretter "Folkemengdens bevegelse 1926–1950" og til slutt på "Folkemengdens bevegelse 1933". I en slik publikasjon kan du i tillegg til folketallet for det valgte året, finne informasjon om valg, industri, post- og bankvesen, fiskerier og bergverksdrift, skolens tilstand og mye mer.
TipsDe gamle publikasjonene har en innholdsfortegnelse. Bla deg fram til den for å se hva som finnes i publikasjonen. Et alternativ er å bruke CTRL + F og søke på det du er ute etter, for eksempel fisk eller skole. Husk at de kanskje brukte andre betegnelser enn i dag, folkeskole i stedet for barneskole og så videre.
Under de tematiske inngangene er det flere innganger under overskriften "Mer historisk innhold".
For eksempel er "Statistikkbanktabeller" med lange tidsserier en nyttig inngang der du får muligheten til å lage egne, lange tidsserier
Norgeshistorie fortalt gjennom statistikk
Som du skjønner, innebærer historisk statistikk litt gravearbeid, men desto mer gøy er det når man finner fram til noe interessant, enten det er noe om hvordan forholdene var før i tiden, eller du ser hvordan noe har utviklet seg fra langt tilbake og fram til i dag.
SSB lager statistikk til nytte for samfunnet. Hva som er til nytte for samfunnet, endrer seg over tid. Noen statistikker er ikke lenger aktuelle og avsluttes, mens nye statistikker opprettes for å avdekke nyere samfunnsforhold.
Et eksempel: Fram til 1940 lagde SSB statistikk på tilfeller av spedalske, eller leprapasienter, som vi sier i dag. Det var en alvorlig og stigmatiserende sykdom som preget samfunnet. For eksempel var det egne lepralover med blant annet restriksjoner for ekteskapsinngåelser. Forekomsten av lepratilfeller var viktig, og SSB ga ut årlige oversikter. Siden 1950-tallet har det vært effektiv behandling mot sykdommen, og en egen statistikk var ikke lenger aktuell i Norge.
Folketellingene
Norske folketellinger (ssb.no) inneholder opplysninger om alle personer som bodde i Norge på en bestemt dato i et bestemt år. Den første folketellingen i Norge ble gjennomført i 1769. Hos SSB finner du statistikken fra folketellingene, mens hos Digitalarkivet (digitalarkivet.no) finner du personopplysningene (men bare fra minst 100 år tilbake på grunn av personvern).
Fram til 1970 ble folketellingene gjennomført med tellere og manuell registrering. Folketellingene ble gjennomført hvert tiende år og var et stort og krevende arbeid. I dag merker du ikke at du blir telt. I 1964 ble det opprettet et sentralt folkeregister. Når SSB gjennomfører en folketelling, henter de alle opplysninger fra Folkeregisteret og andre administrative registre.
Hva kan du bruke folketellingene til? Folketellingene gir et unikt innblikk i samfunnet på den tiden tellingen ble gjennomført. Du vil finne tall i form av tabeller, men også mange beskrivelser og forklaringer til tallene. Fra 1960 vil du i folketellingenes kommunehefter finne detaljert informasjon ned på den enkelte bygd/grunnkrets i Norge.
Selv om det skal gjennomføres folketelling i 2021, er det meste i folketellingene i de senere år blitt bedre dekket av annen statistikk.
Annen historisk statistikk
SSB er hovedprodusenten av offisiell statistikk i Norge, men også andre offentlige institusjoner utgir statistikk, også historisk statistikk. Her kan nevnes NAVs Historisk statistikk om arbeidsmarkedet (nav.no) og Norges Banks Historisk monetær statistikk (norges-bank.no) som blant annet inneholder svært lange tidsserier for konsumpriser, huspriser og lønninger.
Kilde
Folkehelseinstituttet (2019, 2. februar). Lepra (spedalskhet). https://www.fhi.no/nettpub/smittevernveilederen/sykdommer-a-a/lepra-spedalskhet---veileder-for-he/#forekomst-i-norge
Les original på NDLA →
Kvalitativ og kvantitativ metode
Kvalitativ metode
Kvalitativ metode i historiefaget betyr å gå i dybden når en skal analysere for eksempel personer, stater og institusjoner. Historikerne bruker som oftest da dokumenter, brev eller andre tekster. De analyserer disse kildene for blant annet å finne svar på årsaker til hendelser.
Vanligvis forklarer vi kvalitativ metode som en metode basert på intervjuer og deltakende observasjon. Det er ikke alltid like aktuelt i historie siden historikerne forsker på noe som er avsluttet. Vi kan altså ikke spørre aktørene eller deltakerne. I samtidshistorie, altså nyere tid, kan vi derimot også bruke intervju som metode.
Ulempen med kvalitativ metode er at materialet ofte bare forteller fra en eller noen få personers ståsted. Dette gjør det vanskelig å trekke generelle konklusjoner for flere enn akkurat dem det gjelder.
Fordelene er blant annet at vi kan få mer inngående innsikt i motivasjoner og drivkrefter til enkelte personers handlinger.
Kvantitativ metode
Kvantitativ metode i historiefaget inkluderer studier av blant annet folketellinger, kirkebøker og historisk statistikk.
Kvantitative metoder benytter tall og målbare enheter som utgangspunkt for analyser. Statistikk er sentrale verktøy, og resultatene blir gjerne framstilt i tabeller, grafer eller andre statistiske framstillinger. Kvantitative metoder kan gjøre det mulig å få mer overordnet kunnskap om større grupper.
Ulempen med kvantitative metoder er at de kan gi for generelle bilder, og at det kan være svakheter i datamaterialet som blir usynlig i mengden og analysen.
Fordelen med denne metoden er at den kan gi et mer overordnet bilde av situasjonen man undersøker. I begge tilfellene er det viktig å kjenne til styrker og svakheter i kildematerialet man bruker.
Les original på NDLA →
Kvalitativ metode i historiefaget betyr å gå i dybden når en skal analysere for eksempel personer, stater og institusjoner. Historikerne bruker som oftest da dokumenter, brev eller andre tekster. De analyserer disse kildene for blant annet å finne svar på årsaker til hendelser.
Vanligvis forklarer vi kvalitativ metode som en metode basert på intervjuer og deltakende observasjon. Det er ikke alltid like aktuelt i historie siden historikerne forsker på noe som er avsluttet. Vi kan altså ikke spørre aktørene eller deltakerne. I samtidshistorie, altså nyere tid, kan vi derimot også bruke intervju som metode.
Ulempen med kvalitativ metode er at materialet ofte bare forteller fra en eller noen få personers ståsted. Dette gjør det vanskelig å trekke generelle konklusjoner for flere enn akkurat dem det gjelder.
Fordelene er blant annet at vi kan få mer inngående innsikt i motivasjoner og drivkrefter til enkelte personers handlinger.
Kvantitativ metode
Kvantitativ metode i historiefaget inkluderer studier av blant annet folketellinger, kirkebøker og historisk statistikk.
Kvantitative metoder benytter tall og målbare enheter som utgangspunkt for analyser. Statistikk er sentrale verktøy, og resultatene blir gjerne framstilt i tabeller, grafer eller andre statistiske framstillinger. Kvantitative metoder kan gjøre det mulig å få mer overordnet kunnskap om større grupper.
Ulempen med kvantitative metoder er at de kan gi for generelle bilder, og at det kan være svakheter i datamaterialet som blir usynlig i mengden og analysen.
Fordelen med denne metoden er at den kan gi et mer overordnet bilde av situasjonen man undersøker. I begge tilfellene er det viktig å kjenne til styrker og svakheter i kildematerialet man bruker.
Les original på NDLA →
Om bruk av kvantitativ metode i historie
Mindre oppmerksomhet om "vanlige folk"
Bruken av kvantitative metoder i historie bredte om seg særlig fra 1960- og -70-tallet. For mange historikere var det en reaksjon på den tradisjonelle historieskrivingen, som først og fremst handlet om eliter, "store menn", diplomati og politikk.
Det var disse gruppene og temaene som stort sett hadde etterlatt seg skriftlig materiale. De var ofte også blitt sentrale i et lands eller ei gruppes fortellinger om seg selv. Slik hadde de blitt førstevalget for mange historikere å skrive om.
Mer "vanlige folk" samt andre sider av samfunnet enn de politiske, hadde fått langt mindre oppmerksomhet. Dels fordi de hadde etterlatt seg færre kvalitative spor, og slik vært vanskeligere å skrive historien til. Dels var det også politiske strømninger i Vest-Europa som inspirerte en ny forskningsagenda. Denne ønsket å vite mer om historien til flere grupper i samfunnet og flere sider av ulike samfunn. Slik vokste det fram historie om for eksempel arbeidere, kvinner, barn eller innvandrere, og om tema som økonomisk og sosial utvikling.
Kvantitative metoder ble viktige
For å få innsikt i de nye gruppene og temaene måtte historikere vende seg til nye kilder, og for mange ble også kvantitative metoder viktige. Disse gruppene og temaene hadde ofte ikke etterlatt seg særlig med direkte spor i form av for eksempel brev eller dagbøker. Løsningen ble derfor å bruke kilder som kirkebøker, folketellinger eller skattelister som bare indirekte forteller om de nye gruppene eller temaene. Ved å bearbeide disse med ulike verktøy ble det mulig for historikerne å hente ut ny informasjon om de nye forskningsområdene.
Statistikk var, og er fremdeles, et nyttig verktøy i bearbeiding av mange av disse kildene. Kirkebøker som lister opp når folk ble døpt, gift og begravd, ga, med bruk av gjennomsnitt, innsikt i levealder og familiestørrelse. Fra folketellinger ble det mulig å finne frekvensen av ulike yrker både nasjonalt og i lokalsamfunn. Regnskapsprotokoller for institusjoner som fattighus eller fengsel avslørte hva slags og hvor mye mat innsatte fikk. Tollprotokoller kunne vise om og hvordan lokalsamfunn deltok i varehandel ved at man regnet ut varemengder og skipstrafikk og holdt dette opp mot nasjonale tall.
Les original på NDLA →
Bruken av kvantitative metoder i historie bredte om seg særlig fra 1960- og -70-tallet. For mange historikere var det en reaksjon på den tradisjonelle historieskrivingen, som først og fremst handlet om eliter, "store menn", diplomati og politikk.
Det var disse gruppene og temaene som stort sett hadde etterlatt seg skriftlig materiale. De var ofte også blitt sentrale i et lands eller ei gruppes fortellinger om seg selv. Slik hadde de blitt førstevalget for mange historikere å skrive om.
Mer "vanlige folk" samt andre sider av samfunnet enn de politiske, hadde fått langt mindre oppmerksomhet. Dels fordi de hadde etterlatt seg færre kvalitative spor, og slik vært vanskeligere å skrive historien til. Dels var det også politiske strømninger i Vest-Europa som inspirerte en ny forskningsagenda. Denne ønsket å vite mer om historien til flere grupper i samfunnet og flere sider av ulike samfunn. Slik vokste det fram historie om for eksempel arbeidere, kvinner, barn eller innvandrere, og om tema som økonomisk og sosial utvikling.
Kvantitative metoder ble viktige
For å få innsikt i de nye gruppene og temaene måtte historikere vende seg til nye kilder, og for mange ble også kvantitative metoder viktige. Disse gruppene og temaene hadde ofte ikke etterlatt seg særlig med direkte spor i form av for eksempel brev eller dagbøker. Løsningen ble derfor å bruke kilder som kirkebøker, folketellinger eller skattelister som bare indirekte forteller om de nye gruppene eller temaene. Ved å bearbeide disse med ulike verktøy ble det mulig for historikerne å hente ut ny informasjon om de nye forskningsområdene.
Statistikk var, og er fremdeles, et nyttig verktøy i bearbeiding av mange av disse kildene. Kirkebøker som lister opp når folk ble døpt, gift og begravd, ga, med bruk av gjennomsnitt, innsikt i levealder og familiestørrelse. Fra folketellinger ble det mulig å finne frekvensen av ulike yrker både nasjonalt og i lokalsamfunn. Regnskapsprotokoller for institusjoner som fattighus eller fengsel avslørte hva slags og hvor mye mat innsatte fikk. Tollprotokoller kunne vise om og hvordan lokalsamfunn deltok i varehandel ved at man regnet ut varemengder og skipstrafikk og holdt dette opp mot nasjonale tall.
Les original på NDLA →
Styrker og svakheter ved kvantitativ metode
Opp gjennom historien var det først og fremst eliten som kunne skrive, og dermed hadde mulighet til å nedtegne egne tanker eller erfaringer for ettertiden. Resten av befolkningen kunne ofte ikke skrive, og om de kunne ble det de skrev kanskje ikke ansett som like verdifullt å ta vare på. Nettopp derfor vet vi langt mer om hva konger tenkte og mente, enn om fattigfolk og deres opplevelser.
Innsikt
Kvantitative metoder kan hjelpe oss til å få bedre innsikt i de som ikke selv har etterlatt seg skriftlige spor. Med statistikk kan vi behandle kildemateriale som er vanskelig å analysere kvalitativt. Typiske eksempler på slikt kildemateriale er oversikter som staten eller større institusjoner samlet for å få oversikt over det de administrerte. Disse er i praksis bare lange lister med navn og/eller tall, men med statistiske analyser kan de fortelle historikeren mye om samfunnet.
Skattelister og folketellinger
Skattelister ble lagd for å ha oversikt over hvem som skulle betale skatt, men viser historikere hvem som hadde formuer og hvor rike disse var. Folketellinger ble lagd for å få oversikt over befolkningen, dels med sikte på skattlegging, men også for å planlegge militær utskriving. Historikere har brukt dem til å forstå grunnleggende strukturer i historiske samfunn, slik som hva den vanlige familiestørrelsen var, eller utbredelsen av ulike yrker.
En stor fordel med kvantitative metoder er at det ofte er lett å formidle resultatene. En graf eller et diagram kan enklere vise et poeng enn om man skal forklare med ord. Premissene som statistikken er basert på, er også allment akseptert som logiske. Sammen gjør disse det enklere å kommunisere på tvers av språk eller andre forskjeller.
Representativt utvalg
Med kvantitative metoder kan man også hente ut representative utvalg av en befolkning. Dette er enormt arbeidsbesparende fordi man slipper å gå gjennom hvert enkelt datapunkt. I stedet klarer det seg med et mindre utvalg som likevel kan representere en større helhet. Har man datamateriale som strekker seg over tid, kan tidsserier vise utvikling og endring. Den teknologiske utviklingen de siste årene har også gjort det lettere å analysere store datamengder og å behandle og formidle materialet på nye måter. Man sitter ikke lenger med blyant og kalkulator, det holder kanskje å klikke på en knapp i et dataprogram.
Kan vi stole på kilden?
Før vi går i gang med en historisk analyse, må vi vurdere om vi kan stole på kildematerialet vi skal bruke. Vi må for eksempel vurdere om kilden snakker sant, eller kanskje rett ut lyver, eller om ting har blitt utelatt enten med vilje eller ikke.
Arbeider vi for eksempel med historiske skattelister, må vi anta at i hvert fall noen personer har holdt skjult formuer for å slippe beskatning. Siden det var beskatning på varehandel og skipsanløp, må vi nok også anta at dette er tilfelle for materialer vi finner i tollarkivene. Disse antakelsene kan vi finne støtte for i kvalitative undersøkelser av rettsprotokoller som forteller om flere tilfeller av skattesvik og smugling.
Det kan også oppstå situasjoner der vi rett og slett ikke forstår hva noe i kilden betyr. Det kan være ord eller samfunnsforhold som har blitt så endret over tid, at vi ikke lenger kjenner dem. Ved slike tilfeller er det viktig å gjøre klart det vi er usikre på, ikke bare det vi er sikre på. Skal vi bruke datamateriale som andre har behandlet, er det også et poeng å vurdere om disse kan ha skrevet av feil, eventuelt tatt valg som har gjort at kilden har mistet noe av sin nøyaktighet.
Er kilden representativ?
Vi må også vurdere om kilden vi bruker, er representativ. Særlig for historiske kilder er det et problem at ting ofte har gått tapt. Brann i arkivene, embetsmenn som har mistet protokoller over bord under en storm mens de var på reise i distriktene sine, eller overivrig rydding som har ført til at ting har blitt kastet. Ofte har rett og slett dårlige lagringsforhold resultert i at materialet har blitt ødelagt av mugg, eventuelt, i varmere deler av verden, blitt spist av termitter. Et problem mange arkivarer frykter når vi bevarer nåtidig materiale for fremtidige historikere, er at dataprogrammene vi bruker i dag ikke vil kunne leses. Folk og institusjoner kan også rett og slett ha mistet eller slettet arkiv og bevaringsverdig materiale i det de har byttet datamaskiner eller program. Hull i arkivserier kalles lakuner.
Statistiske kilder er også begrenset av at de forteller begrenset om noen grupper. Et eksempel er folketeller der det lenge ikke var vanlig å notere ned gifte kvinners yrker. Menns yrker ble derimot stort sett notert. En slik skeivregistrering skjuler kvinnenes økonomiske bidrag til familien. Ved slike tilfeller må vi vurdere og diskutere hver enkelt kilde, avgjøre om vi kan bruke den i analyse vi skal gjøre, og tydeliggjøre eventuelle forhold.
Les original på NDLA →
Innsikt
Kvantitative metoder kan hjelpe oss til å få bedre innsikt i de som ikke selv har etterlatt seg skriftlige spor. Med statistikk kan vi behandle kildemateriale som er vanskelig å analysere kvalitativt. Typiske eksempler på slikt kildemateriale er oversikter som staten eller større institusjoner samlet for å få oversikt over det de administrerte. Disse er i praksis bare lange lister med navn og/eller tall, men med statistiske analyser kan de fortelle historikeren mye om samfunnet.
Skattelister og folketellinger
Skattelister ble lagd for å ha oversikt over hvem som skulle betale skatt, men viser historikere hvem som hadde formuer og hvor rike disse var. Folketellinger ble lagd for å få oversikt over befolkningen, dels med sikte på skattlegging, men også for å planlegge militær utskriving. Historikere har brukt dem til å forstå grunnleggende strukturer i historiske samfunn, slik som hva den vanlige familiestørrelsen var, eller utbredelsen av ulike yrker.
En stor fordel med kvantitative metoder er at det ofte er lett å formidle resultatene. En graf eller et diagram kan enklere vise et poeng enn om man skal forklare med ord. Premissene som statistikken er basert på, er også allment akseptert som logiske. Sammen gjør disse det enklere å kommunisere på tvers av språk eller andre forskjeller.
Representativt utvalg
Med kvantitative metoder kan man også hente ut representative utvalg av en befolkning. Dette er enormt arbeidsbesparende fordi man slipper å gå gjennom hvert enkelt datapunkt. I stedet klarer det seg med et mindre utvalg som likevel kan representere en større helhet. Har man datamateriale som strekker seg over tid, kan tidsserier vise utvikling og endring. Den teknologiske utviklingen de siste årene har også gjort det lettere å analysere store datamengder og å behandle og formidle materialet på nye måter. Man sitter ikke lenger med blyant og kalkulator, det holder kanskje å klikke på en knapp i et dataprogram.
Kan vi stole på kilden?
Før vi går i gang med en historisk analyse, må vi vurdere om vi kan stole på kildematerialet vi skal bruke. Vi må for eksempel vurdere om kilden snakker sant, eller kanskje rett ut lyver, eller om ting har blitt utelatt enten med vilje eller ikke.
Arbeider vi for eksempel med historiske skattelister, må vi anta at i hvert fall noen personer har holdt skjult formuer for å slippe beskatning. Siden det var beskatning på varehandel og skipsanløp, må vi nok også anta at dette er tilfelle for materialer vi finner i tollarkivene. Disse antakelsene kan vi finne støtte for i kvalitative undersøkelser av rettsprotokoller som forteller om flere tilfeller av skattesvik og smugling.
Det kan også oppstå situasjoner der vi rett og slett ikke forstår hva noe i kilden betyr. Det kan være ord eller samfunnsforhold som har blitt så endret over tid, at vi ikke lenger kjenner dem. Ved slike tilfeller er det viktig å gjøre klart det vi er usikre på, ikke bare det vi er sikre på. Skal vi bruke datamateriale som andre har behandlet, er det også et poeng å vurdere om disse kan ha skrevet av feil, eventuelt tatt valg som har gjort at kilden har mistet noe av sin nøyaktighet.
Er kilden representativ?
Vi må også vurdere om kilden vi bruker, er representativ. Særlig for historiske kilder er det et problem at ting ofte har gått tapt. Brann i arkivene, embetsmenn som har mistet protokoller over bord under en storm mens de var på reise i distriktene sine, eller overivrig rydding som har ført til at ting har blitt kastet. Ofte har rett og slett dårlige lagringsforhold resultert i at materialet har blitt ødelagt av mugg, eventuelt, i varmere deler av verden, blitt spist av termitter. Et problem mange arkivarer frykter når vi bevarer nåtidig materiale for fremtidige historikere, er at dataprogrammene vi bruker i dag ikke vil kunne leses. Folk og institusjoner kan også rett og slett ha mistet eller slettet arkiv og bevaringsverdig materiale i det de har byttet datamaskiner eller program. Hull i arkivserier kalles lakuner.
Statistiske kilder er også begrenset av at de forteller begrenset om noen grupper. Et eksempel er folketeller der det lenge ikke var vanlig å notere ned gifte kvinners yrker. Menns yrker ble derimot stort sett notert. En slik skeivregistrering skjuler kvinnenes økonomiske bidrag til familien. Ved slike tilfeller må vi vurdere og diskutere hver enkelt kilde, avgjøre om vi kan bruke den i analyse vi skal gjøre, og tydeliggjøre eventuelle forhold.
Les original på NDLA →
Folk, flytting og handel
Demografiske endringer
"Hva vet jeg?" Svartedauden
Podkastepisoden med Marlen Ferrer
Les original på NDLA →
Les original på NDLA →
Svartedauden i Norge
Svartedauden kommer
Fra Bergen skal smitten ha spredt seg som en farsott over hele landet. Men disse gamle kildene hadde kun oversikt over kysten på Vestlandet og nordover.
Nyere kilder argumenterer derimot for at svartedauden ankom Oslo havn allerede i 1348, og at den spredte seg til deler av Østlandet derfra fram til vinteren samme år. Men så ser det ut til at den gikk i vinterdvale før den på nytt spredte seg våren 1349.
I løpet av noen måneder hadde svartedauden utslettet rundt 60 prosent av Norges befolkning. Det siste kjente offeret for pesten var biskopen i Stavanger, Guttorm Pålsson, som døde 7. januar 1350.
Hva er svartedauden?
Svartedauden er en gnagersykdom som spres via lopper. Når loppa når rottene, er veien til menneskene kort. Man tror at det var den svarte rotta (Rattus rattus) som spredte smitten i 1340–1350-årene. Smittede rotter gikk om bord på skipene som lå i havn, og slik spredte pesten seg til rotter i nye havnebyer. Når rottebestanden døde ut av pesten, hoppet loppene videre over på menneskene.
Svartedauden eksisterer fortsatt den dag i dag og arter seg i to former: byllepest og lungepest. Den er fortsatt en farlig sykdom, men når du legen i tide, vil du med dagens legemidler ha en svært god sjanse for å overleve. I dag er dødeligheten for byllepest 0–5 prosent og for lungepest 5–10 prosent.
Legene i middelalderen hadde derimot ikke antibiotika å tilby sine pasienter. Av dem som fikk byllepesten, overlevde ca. 20 prosent, mens lungepesten tok alle.
Hvordan smittet pesten?
I de tettbygde middelalderbyene var forholdene optimale for en pandemi som svartedauden. Folks personlige hygiene var ikke like god som i dag. Lopper og lus var en del av hverdagen. Rottene var heller ikke et ukjent syn i folks hjem. Når rottebestandene døde ut, var det derfor en enkel sak for loppene å hoppe videre på menneskene og spre smitten der.
På landet var det derimot ikke like trangt og skittent, og dessuten likte den svarte rotta det norske innlandsklimaet dårlig. Den foretrakk havnebyene. Likevel spredte smitten seg fra gård til gård og bygd til bygd. Her hadde folks sedvaner mye å si.
Når noen ble syke, var det normal høflighet å besøke den syke
og familien. Når denne personen senere døde, møtte man på nytt opp til likvaken (man våket over den døde natt og dag) og selve begravelsen. Ettersom klær var en luksusvare, var det også vanlig å arve klær og lintøy (blant annet sengetøy) etter den døde. Slik spredte loppene seg til nye ofre.
«Pesta»
Legene på denne tida hadde ingen begreper om bakterier og smitte på samme måte som vi har i dag. Datidas legevitenskap baserte seg på greske teorier om at sykdom skyldes uren luft. De anbefalte derfor folk å dekke til munn og nese. Denne tankegangen fungerer greit ved sykdommer som spres ved dråpesmitte, men ikke mot en sykdom som spres ved hjelp av loppebitt.
På folkemunne ble smitten forklart med at det var en kvinneskikkelse, «Pesta», som spredte sykdommen. Hun var utstyrt med to typiske redskaper for tida, en kost og en rive. Der hun kostet for døren, overlevde ingen på gården. Brukte hun derimot riva, ville noen få unnslippe døden.
Pesta gjorde ikke forskjell på folk. Alle, uansett stand i
samfunnet, ble rammet. Spesielt var prestene utsatt. Gjennom sitt virke som sjelesørgere kom de i kontakt med mange pestofre.
Les original på NDLA →
Fra Bergen skal smitten ha spredt seg som en farsott over hele landet. Men disse gamle kildene hadde kun oversikt over kysten på Vestlandet og nordover.
Nyere kilder argumenterer derimot for at svartedauden ankom Oslo havn allerede i 1348, og at den spredte seg til deler av Østlandet derfra fram til vinteren samme år. Men så ser det ut til at den gikk i vinterdvale før den på nytt spredte seg våren 1349.
I løpet av noen måneder hadde svartedauden utslettet rundt 60 prosent av Norges befolkning. Det siste kjente offeret for pesten var biskopen i Stavanger, Guttorm Pålsson, som døde 7. januar 1350.
Hva er svartedauden?
Svartedauden er en gnagersykdom som spres via lopper. Når loppa når rottene, er veien til menneskene kort. Man tror at det var den svarte rotta (Rattus rattus) som spredte smitten i 1340–1350-årene. Smittede rotter gikk om bord på skipene som lå i havn, og slik spredte pesten seg til rotter i nye havnebyer. Når rottebestanden døde ut av pesten, hoppet loppene videre over på menneskene.
Svartedauden eksisterer fortsatt den dag i dag og arter seg i to former: byllepest og lungepest. Den er fortsatt en farlig sykdom, men når du legen i tide, vil du med dagens legemidler ha en svært god sjanse for å overleve. I dag er dødeligheten for byllepest 0–5 prosent og for lungepest 5–10 prosent.
Legene i middelalderen hadde derimot ikke antibiotika å tilby sine pasienter. Av dem som fikk byllepesten, overlevde ca. 20 prosent, mens lungepesten tok alle.
Hvordan smittet pesten?
I de tettbygde middelalderbyene var forholdene optimale for en pandemi som svartedauden. Folks personlige hygiene var ikke like god som i dag. Lopper og lus var en del av hverdagen. Rottene var heller ikke et ukjent syn i folks hjem. Når rottebestandene døde ut, var det derfor en enkel sak for loppene å hoppe videre på menneskene og spre smitten der.
På landet var det derimot ikke like trangt og skittent, og dessuten likte den svarte rotta det norske innlandsklimaet dårlig. Den foretrakk havnebyene. Likevel spredte smitten seg fra gård til gård og bygd til bygd. Her hadde folks sedvaner mye å si.
Når noen ble syke, var det normal høflighet å besøke den syke
og familien. Når denne personen senere døde, møtte man på nytt opp til likvaken (man våket over den døde natt og dag) og selve begravelsen. Ettersom klær var en luksusvare, var det også vanlig å arve klær og lintøy (blant annet sengetøy) etter den døde. Slik spredte loppene seg til nye ofre.
«Pesta»
Legene på denne tida hadde ingen begreper om bakterier og smitte på samme måte som vi har i dag. Datidas legevitenskap baserte seg på greske teorier om at sykdom skyldes uren luft. De anbefalte derfor folk å dekke til munn og nese. Denne tankegangen fungerer greit ved sykdommer som spres ved dråpesmitte, men ikke mot en sykdom som spres ved hjelp av loppebitt.
På folkemunne ble smitten forklart med at det var en kvinneskikkelse, «Pesta», som spredte sykdommen. Hun var utstyrt med to typiske redskaper for tida, en kost og en rive. Der hun kostet for døren, overlevde ingen på gården. Brukte hun derimot riva, ville noen få unnslippe døden.
Pesta gjorde ikke forskjell på folk. Alle, uansett stand i
samfunnet, ble rammet. Spesielt var prestene utsatt. Gjennom sitt virke som sjelesørgere kom de i kontakt med mange pestofre.
Les original på NDLA →
Tida etter svartedauden i Norge
Jordbruket
Svartedauden var selvsagt en personlig tragedie for dem som ble rammet. Men rent økonomisk var tida etter pestens herjinger en stor lettelse for bonden.
Mange gårder, ja hele bygder, sto folketomme. Dermed kunne de gjenlevende bøndene flytte inn og overta gårdene der jordsmonnet var mest fruktbart. I tillegg ble de andre tomme gårdene i nærheten brukt som utmark til blant annet beite for dyrene. Til tross for at den samlede produksjonen i landet falt dramatisk, gikk produksjonen per innbygger opp nettopp fordi det kun var den beste jorda som ble brukt.
Bonden fikk også et mer variert kosthold. For med så mye ledig utmark og beite til kyrne ble det lettere og mer lønnsomt å drive februk. Nå hadde bonden større tilgang på melk, smør og kjøtt enn før, og kornet fikk en litt mindre sentral rolle enn før Svartedauden.
Siden etterspørselen etter jord gikk ned, sto bøndene sterkere når de skulle forhandle med jordeierne om hva leien for jorda skulle være.
Adelen
For adelen ble det store endringer etter Svartedauden. Nå var det leiers marked, og prisen på jordleien sank med hele 75 % i gjennomsnitt. De sterke båndene mellom godseier og bonde begynte å løsne. I tillegg måtte flere blant lavadelen begynne å dyrke jorda de eide, selv. De ble altså bønder. En fordel var det likevel at det var færre til å dele på inntektene. Siden så mange døde, ble både jord og løsørekapital samlet på færre hender. Folketallet fortsatte dessuten å holde seg lavt ut middelalderen. Fra andre halvdel av 1300-tallet og på 1400-tallet er det en tydelig tendens til økt luksusforbruk blant overklassen.
Kirken
Økonomisk var kirken, som adelen, jordeiere som baserte størsteparten av sin inntekt på jordleien. Men kirken hadde også andre muligheter til å tjene penger.
Utover 1300-tallet ble det et økt fokus på at folk skulle ha personlig ansvar for sin egen frelse. En ren og uskyldig sjel var sikret en plass i paradis på dommedag. Guds- og dødsfrykten var mye mer reell enn vi kan forestille oss i våre dager. Det var derfor vanlig å få kirken til å be for seg den tida man befant seg i skjærsilden etter at man døde. Andre ba kirken om å be for sin sjel til evig tid. Dette var en oppgave kirken tok seg godt betalt for – avlatsbetaling.
Hadde man råd til det, kunne man også betale kirken for å ta vare på seg når en ble gammel – en slags pensjonsordning. Det vanlige var da å gi kirken en del av familiens eiendom som betaling mot god pleie livet ut.
I tida etter svartedauden skal derfor kirkens andel av eid jord i Norge ha steget til opp mot 50 %. Denne økningen var nok en god kompensasjon for tapt jordleie.
Kongen
Historieforskningen har tradisjonelt ment at kongemakten ble svekket etter Svartedauden. Dette tilbakevises av nyere forskning.
Kong Håkon 6. Magnusson (1355–1380) hadde økonomiske ressurser til å drive utstrakt og langvarig krig mot kong Albrekt av Sverige om den svenske tronen. Trolig fullførte han også byggingen av Akershus festning – landets fremste middelalderborg.
Kongen hadde tre store inntektskilder: jordleie, skatt og bøter. Jordleien kunne han gjøre lite med. Den var jo markedsstyrt. Når jordleien gikk ned, burde også skatten gjøre det, men det lyktes kongen til en viss grad å få denne utbetalt etter gamle takster.
Ved drap og andre alvorlige forbrytelser skulle forbryteren betale bot til kongen i tillegg til erstatning til de etterlatte eller fornærmede. I verste fall kunne kongen konfiskere vedkommendes eiendom. Men med færre mennesker i landet ble det også færre forbrytere og forbrytelser. Dermed gikk også bøteinntektene ned. Siden det meste av bøtene gikk med til å lønne kongens embetsmenn rundt i landet, påvirket ikke dette kongens personlige økonomi i alt for stor grad.
Kongen kunne også trekke på andre ressurser. Vi har en rekke eksempler på at kongen krevde inn kirkens tiende på kirkens vegne. Ikke sjelden beholdt kongen hele tienden som lån, men som han aldri betalte tilbake.
Den norske adelen bidro også til kongens ressurser, særlig i krig, ved å stille sine væpnede sveiner gratis til kongens disposisjon.
At kongemakten hadde mye å gå på, kan vi se av den voldsomme beskatningen fra tidlig på 1500-tallet.
Eldre historieforskere henviste gjerne til dronning Margretes nødbrev som bevis på at det sto dårlig til. De mente at et fattig og svekket Norge var årsaken til at vi etter hvert kom inn under dansk styre. Men den norske kongemakten brøt altså ikke sammen, slik de tidligere historieforskere trodde.
Kilder
Moseng, O. G. (2024, 26. november).Svartedauden,I Store norske leksikon. https://snl.no/svartedauden
Orning, H. J. (2025, 3. februar). Svartedauden. Norgeshistorie. https://www.norgeshistorie.no/senmiddelalder/1001-Svartedauden.html
Sandmo, E. (2025, 5. mars). Livet og pesten. Norgeshistorie. https://www.norgeshistorie.no/kirkestat/1112-livet-og-pesten.html
Les original på NDLA →
Svartedauden var selvsagt en personlig tragedie for dem som ble rammet. Men rent økonomisk var tida etter pestens herjinger en stor lettelse for bonden.
Mange gårder, ja hele bygder, sto folketomme. Dermed kunne de gjenlevende bøndene flytte inn og overta gårdene der jordsmonnet var mest fruktbart. I tillegg ble de andre tomme gårdene i nærheten brukt som utmark til blant annet beite for dyrene. Til tross for at den samlede produksjonen i landet falt dramatisk, gikk produksjonen per innbygger opp nettopp fordi det kun var den beste jorda som ble brukt.
Bonden fikk også et mer variert kosthold. For med så mye ledig utmark og beite til kyrne ble det lettere og mer lønnsomt å drive februk. Nå hadde bonden større tilgang på melk, smør og kjøtt enn før, og kornet fikk en litt mindre sentral rolle enn før Svartedauden.
Siden etterspørselen etter jord gikk ned, sto bøndene sterkere når de skulle forhandle med jordeierne om hva leien for jorda skulle være.
Adelen
For adelen ble det store endringer etter Svartedauden. Nå var det leiers marked, og prisen på jordleien sank med hele 75 % i gjennomsnitt. De sterke båndene mellom godseier og bonde begynte å løsne. I tillegg måtte flere blant lavadelen begynne å dyrke jorda de eide, selv. De ble altså bønder. En fordel var det likevel at det var færre til å dele på inntektene. Siden så mange døde, ble både jord og løsørekapital samlet på færre hender. Folketallet fortsatte dessuten å holde seg lavt ut middelalderen. Fra andre halvdel av 1300-tallet og på 1400-tallet er det en tydelig tendens til økt luksusforbruk blant overklassen.
Kirken
Økonomisk var kirken, som adelen, jordeiere som baserte størsteparten av sin inntekt på jordleien. Men kirken hadde også andre muligheter til å tjene penger.
Utover 1300-tallet ble det et økt fokus på at folk skulle ha personlig ansvar for sin egen frelse. En ren og uskyldig sjel var sikret en plass i paradis på dommedag. Guds- og dødsfrykten var mye mer reell enn vi kan forestille oss i våre dager. Det var derfor vanlig å få kirken til å be for seg den tida man befant seg i skjærsilden etter at man døde. Andre ba kirken om å be for sin sjel til evig tid. Dette var en oppgave kirken tok seg godt betalt for – avlatsbetaling.
Hadde man råd til det, kunne man også betale kirken for å ta vare på seg når en ble gammel – en slags pensjonsordning. Det vanlige var da å gi kirken en del av familiens eiendom som betaling mot god pleie livet ut.
I tida etter svartedauden skal derfor kirkens andel av eid jord i Norge ha steget til opp mot 50 %. Denne økningen var nok en god kompensasjon for tapt jordleie.
Kongen
Historieforskningen har tradisjonelt ment at kongemakten ble svekket etter Svartedauden. Dette tilbakevises av nyere forskning.
Kong Håkon 6. Magnusson (1355–1380) hadde økonomiske ressurser til å drive utstrakt og langvarig krig mot kong Albrekt av Sverige om den svenske tronen. Trolig fullførte han også byggingen av Akershus festning – landets fremste middelalderborg.
Kongen hadde tre store inntektskilder: jordleie, skatt og bøter. Jordleien kunne han gjøre lite med. Den var jo markedsstyrt. Når jordleien gikk ned, burde også skatten gjøre det, men det lyktes kongen til en viss grad å få denne utbetalt etter gamle takster.
Ved drap og andre alvorlige forbrytelser skulle forbryteren betale bot til kongen i tillegg til erstatning til de etterlatte eller fornærmede. I verste fall kunne kongen konfiskere vedkommendes eiendom. Men med færre mennesker i landet ble det også færre forbrytere og forbrytelser. Dermed gikk også bøteinntektene ned. Siden det meste av bøtene gikk med til å lønne kongens embetsmenn rundt i landet, påvirket ikke dette kongens personlige økonomi i alt for stor grad.
Kongen kunne også trekke på andre ressurser. Vi har en rekke eksempler på at kongen krevde inn kirkens tiende på kirkens vegne. Ikke sjelden beholdt kongen hele tienden som lån, men som han aldri betalte tilbake.
Den norske adelen bidro også til kongens ressurser, særlig i krig, ved å stille sine væpnede sveiner gratis til kongens disposisjon.
At kongemakten hadde mye å gå på, kan vi se av den voldsomme beskatningen fra tidlig på 1500-tallet.
Eldre historieforskere henviste gjerne til dronning Margretes nødbrev som bevis på at det sto dårlig til. De mente at et fattig og svekket Norge var årsaken til at vi etter hvert kom inn under dansk styre. Men den norske kongemakten brøt altså ikke sammen, slik de tidligere historieforskere trodde.
Kilder
Moseng, O. G. (2024, 26. november).Svartedauden,I Store norske leksikon. https://snl.no/svartedauden
Orning, H. J. (2025, 3. februar). Svartedauden. Norgeshistorie. https://www.norgeshistorie.no/senmiddelalder/1001-Svartedauden.html
Sandmo, E. (2025, 5. mars). Livet og pesten. Norgeshistorie. https://www.norgeshistorie.no/kirkestat/1112-livet-og-pesten.html
Les original på NDLA →
Tolk grafen!
Tips til læreren: "Bilde fra minnet"Denne oppgaven kan alternativt løses ved hjelp av en metode som historiedidaktiker Erik Lund har kalt "Bilde fra minnet".
Forberedelse
"Bilde fra minnet" er en tegnestafett der elevene deles i grupper på 4–5. Hver gruppe deles så inn i enere, toere og så videre. På hvert gruppebord må man ha et ark å tegne på. Læreren har bildet av grafen på sin PC, men skjuler dette for elevene foreløpig.
Stafetten
Først kommer enerne fra alle gruppene opp til kateteret. De får se tegningen i cirka 30 sekunder, så får de ett minutt til å begynne til å gjenskape tegningen på gruppas ark. Det er viktig at de forklarer mens de tegner, og at de instruerer nestemann som skal opp. Så kommer toerne opp og gjør det samme og fortsetter på den samme tegningen. Slik fortsetter det til alle har tegnet.
Diskusjon i gruppe
Sett av tid til at gruppene diskuterer seg imellom hva de har tegnet. De kan diskutere disse spørsmålene:
Hva betyr de ulike detaljene, tror dere?
Hva er budskapet til illustrasjonen?
Metakognisjon i plenum
Ta en runde i fellesskap der gruppene deler sin strategi under stafetten og deler hva de har funnet ut om tegningen, og hvordan de tenkte da de skulle tolke og forstå tegningen.
Vis originalbildet på storskjerm og fortsett samtalen rundt detaljene og hensikten med tegningen. Her kan man også gjerne samle inn tegningene og kåre en vinner, det vil si den som er nærmest originalen.
Kilde: Lund, E. (2006). Tren Tanken. Læringsstrategier og læringsstiler i samfunnsfag. Håndbok til
Aschehougs samfunnsfagserie for ungdomstrinnet. Aschehoug.
Sett dere i grupper på 3–4 elever, og jobb med oppgavene under.
Del 1. Uten hjelpemidler
Studer illustrasjonen over. Forsøk å forstå mest mulig ved hjelp av deres egen kunnskap og gjetting. Bruk cirka 10 minutter.
Hva betyr de ulike detaljene, tror dere?
Hva er budskapet til illustrasjonen?
Del 2. Med hjelpemidler
Bruk bøker og kilder på nettet for å undersøke de tingene dere var usikre på. Endre på svarene i del 1 hvis nødvendig. Bruk cirka 10 minutter.
Del 3. I plenum
Se på illustrasjonen sammen i klassen. Del hva dere har funnet ut.
Er dere enige i alle detaljene?
Er dere enige i hva budskapet er med illustrasjonen?
Kan illustrasjonen brukes til å si noe generelt om historiske utviklingstrekk og sammenhenger?
Videre utforskningEtter en lang periode med pest, kaldt klima og dårlige år i jordbruket i århundrene etter Svartedauden, begynte befolkningstallet i Europa for alvor å skyte fart utover på 1800-tallet.
Undersøk hva som lå bak befolkningsveksten i Norge på 1800-tallet, og hva som ble konsekvensene av den.
Sammenlign med utviklingen på 1300-tallet.
Lag en graf som illustrerer årsaker til og konsekvenser av befolkningsveksten i Norge på 1800-tallet. Bruk gjerne illustrasjonen fra 1300-tallet som inspirasjon.
Aktuelle kilder
Norgeshistorie: Befolkningsøkningen
Norgeshistorie: Utvandring fra Norge
Les original på NDLA →
Forberedelse
"Bilde fra minnet" er en tegnestafett der elevene deles i grupper på 4–5. Hver gruppe deles så inn i enere, toere og så videre. På hvert gruppebord må man ha et ark å tegne på. Læreren har bildet av grafen på sin PC, men skjuler dette for elevene foreløpig.
Stafetten
Først kommer enerne fra alle gruppene opp til kateteret. De får se tegningen i cirka 30 sekunder, så får de ett minutt til å begynne til å gjenskape tegningen på gruppas ark. Det er viktig at de forklarer mens de tegner, og at de instruerer nestemann som skal opp. Så kommer toerne opp og gjør det samme og fortsetter på den samme tegningen. Slik fortsetter det til alle har tegnet.
Diskusjon i gruppe
Sett av tid til at gruppene diskuterer seg imellom hva de har tegnet. De kan diskutere disse spørsmålene:
Hva betyr de ulike detaljene, tror dere?
Hva er budskapet til illustrasjonen?
Metakognisjon i plenum
Ta en runde i fellesskap der gruppene deler sin strategi under stafetten og deler hva de har funnet ut om tegningen, og hvordan de tenkte da de skulle tolke og forstå tegningen.
Vis originalbildet på storskjerm og fortsett samtalen rundt detaljene og hensikten med tegningen. Her kan man også gjerne samle inn tegningene og kåre en vinner, det vil si den som er nærmest originalen.
Kilde: Lund, E. (2006). Tren Tanken. Læringsstrategier og læringsstiler i samfunnsfag. Håndbok til
Aschehougs samfunnsfagserie for ungdomstrinnet. Aschehoug.
Sett dere i grupper på 3–4 elever, og jobb med oppgavene under.
Del 1. Uten hjelpemidler
Studer illustrasjonen over. Forsøk å forstå mest mulig ved hjelp av deres egen kunnskap og gjetting. Bruk cirka 10 minutter.
Hva betyr de ulike detaljene, tror dere?
Hva er budskapet til illustrasjonen?
Del 2. Med hjelpemidler
Bruk bøker og kilder på nettet for å undersøke de tingene dere var usikre på. Endre på svarene i del 1 hvis nødvendig. Bruk cirka 10 minutter.
Del 3. I plenum
Se på illustrasjonen sammen i klassen. Del hva dere har funnet ut.
Er dere enige i alle detaljene?
Er dere enige i hva budskapet er med illustrasjonen?
Kan illustrasjonen brukes til å si noe generelt om historiske utviklingstrekk og sammenhenger?
Videre utforskningEtter en lang periode med pest, kaldt klima og dårlige år i jordbruket i århundrene etter Svartedauden, begynte befolkningstallet i Europa for alvor å skyte fart utover på 1800-tallet.
Undersøk hva som lå bak befolkningsveksten i Norge på 1800-tallet, og hva som ble konsekvensene av den.
Sammenlign med utviklingen på 1300-tallet.
Lag en graf som illustrerer årsaker til og konsekvenser av befolkningsveksten i Norge på 1800-tallet. Bruk gjerne illustrasjonen fra 1300-tallet som inspirasjon.
Aktuelle kilder
Norgeshistorie: Befolkningsøkningen
Norgeshistorie: Utvandring fra Norge
Les original på NDLA →
Utvandringen til Amerika
Starten på den norske utvandringen
Vi regner med at det første skipet med emigranter fra Norge var «Restauration» som reiste fra Stavanger sommeren 1825 i retning New York. Det var 45 passasjerer og et mannskap på syv om bord, og mange av disse var kvekere og haugianere, som søkte religiøs frihet i Amerika. «Restauration»s ferd over Atlanterhavet har fått en symbolsk betydning, men det er først fra 1836 at vi kan si vi får starten på den norske utvandringen.
Hvem emigrerte?
Fra 1866 fikk vi det vi kaller de store utvandringsbølgene. I begynnelsen var det stort sett gårdbrukere som emigrerte, men etter hvert var det en minst like stor andel med byfolk som satte kursen mot Amerika. De første tiårene hadde vi det vi kaller familieemigrasjon. Noen ganger emigrerte familien sammen, men oftest var det nok at mennene flyttet først. Når mannen hadde fått etablert seg, kom kona og barna etter. At menn flyttet først, har sammenheng både med at det var et mannsoverskudd i de periodene hvor utvandringen var størst, men også at det gjerne var de som tok initiativ til å reise. De siste tiårene var det ofte enkeltpersoner, også da flest menn, som reiste over.
Hvorfor utvandring?
Det har vært flere forklaringer på hvorfor så mange valgte å emigrere til Amerika. Det vi vet, er at det er altfor enkelt å peke på kun enkelte forklaringer. Utvandringen er basert på sammensatte og komplekse årsaksforhold. Forhold både i hjemlandet og i Amerika virket inn. Noen årsaker er generelle og gjelder for mange, men det kan også være helt private årsaker til at noen valgte å dra.
Flere historikere har pekt på moderniseringen som en årsak til flytting, men de første bølgene med emigranter reiste fra et førindustrielt samfunn. Vi kan dermed ikke si at moderniseringen nødvendigvis var en årsak til flytting, spesielt ikke i startfasen. Det ser ut til at moderniseringen i landbruket både var et resultat av økt utvandring, og noe senere en medvirkende årsak til at flere dro. Mekanisering i landbruket ble presset fram.
Drømmen om Amerika
En ting var årsaker i hjemlandet, men det var også noe som trakk folk, på den andre siden av Atlanterhavet. I 1862 ble den såkalte Homestead Act (hjemstedsloven) vedtatt i USA. Denne loven åpnet for fri eiendomsrett til jord. Alle som ville bosette seg i USA og drive jordbruk, fikk 650 mål til odel og eie, mot at de bosatte seg på plassen og dyrket jorda i minst fem år. Dette trakk gårdbrukere som ønsket å fortsette med jordbruk i ei tid hvor det ikke alltid var like enkelt å gjøre det i Norge.
"Slik sett kan vi hevde at dei første utvandrarane hadde ein tanke om å ta gamle Noreg på slep etter seg. Dei gav ikkje utan vidare opp tanken om ei agrar livsform, tufta på norske verdier og livsformer."
Noen forteller likevel om at det ikke bestandig var like enkelt å drive jordbruk i Amerika. Karl Hansen Frøseth skriver at det var enkelt nok å skaffe seg land for dyrking, men utstyret man behøvde, var dyrt, og han mener det derfor vil ta lang tid for mange å komme i gang, særlig hvis man reiste som en familie.
Etter hvert ble utvandringen en drivkraft i seg selv. At noen hadde dratt tidlig og sendte brev hjem om hvor fantastisk alt var «over there», lokket mange til å reise. Hjemme var det trange forhold og mange ønsket seg et nytt og bedre liv i et Amerika med større muligheter.
Omfattende flyttemønster
Utvandringen til Amerika faller inn som en del av et mer omfattende flyttemønster. I hele perioden ser vi flyttinger innad i landet, det vi kaller migrasjon, og flytting ut av landet – utvandring eller emigrasjon. På 1800-tallet fikk vi industrialisering og urbanisering. Byene vokste og viser at de ofte fanget opp de første flyttingene fra landet. I perioder da byene hadde mindre vekst, ser vi større utvandring til Amerika.
Påvirkning på det norske samfunnet
Utvandringen fungerte som en slags sikringsventil for det norske samfunnet, som tok av for det store fødselsoverskuddet. Den økende befolkningsmengden i Norge skapte et press på samfunnet, og det er klart at uten den store utvandringen ville befolkningsveksten skapt større problemer for samfunnet og fordeling av ressurser.
I tillegg ga utvandringen folk et alternativ til å flytte til byen om man ikke hadde muligheten til å fortsette i jordbruket. Folk hadde flyttet før også, men over mindre avstander og med mindre drastiske endringer for livssituasjonen. Med utbyggingen av veier og transportmuligheter i løpet av 1800-tallet ble det enklere å bryte opp og flytte til tettsteder, byer – eller til et helt annet land.
KilderMyhre, Jan Eivind (2.11.2020): "Utvandring fra Norge" i norgeshistorie.no. Hentet fra: https://www.norgeshistorie.no/industrialisering-og-demokrati/1537-utvandring-fra-norge.html
Nerbøvik, Jostein (1999): Norsk historie 1860-1914. Eit bondesamfunn i oppbrot, Det norske samlaget, Oslo
Pryser, Tore (1999): Norsk historie 1814-1860. Frå standssamfunn mot klassesamfunn, Det norske samlaget, Oslo
Østrem, Nils Olav (2006): Norsk utvandringshistorie, Det norske samlaget, Oslo.
Les original på NDLA →
Vi regner med at det første skipet med emigranter fra Norge var «Restauration» som reiste fra Stavanger sommeren 1825 i retning New York. Det var 45 passasjerer og et mannskap på syv om bord, og mange av disse var kvekere og haugianere, som søkte religiøs frihet i Amerika. «Restauration»s ferd over Atlanterhavet har fått en symbolsk betydning, men det er først fra 1836 at vi kan si vi får starten på den norske utvandringen.
Hvem emigrerte?
Fra 1866 fikk vi det vi kaller de store utvandringsbølgene. I begynnelsen var det stort sett gårdbrukere som emigrerte, men etter hvert var det en minst like stor andel med byfolk som satte kursen mot Amerika. De første tiårene hadde vi det vi kaller familieemigrasjon. Noen ganger emigrerte familien sammen, men oftest var det nok at mennene flyttet først. Når mannen hadde fått etablert seg, kom kona og barna etter. At menn flyttet først, har sammenheng både med at det var et mannsoverskudd i de periodene hvor utvandringen var størst, men også at det gjerne var de som tok initiativ til å reise. De siste tiårene var det ofte enkeltpersoner, også da flest menn, som reiste over.
Hvorfor utvandring?
Det har vært flere forklaringer på hvorfor så mange valgte å emigrere til Amerika. Det vi vet, er at det er altfor enkelt å peke på kun enkelte forklaringer. Utvandringen er basert på sammensatte og komplekse årsaksforhold. Forhold både i hjemlandet og i Amerika virket inn. Noen årsaker er generelle og gjelder for mange, men det kan også være helt private årsaker til at noen valgte å dra.
Flere historikere har pekt på moderniseringen som en årsak til flytting, men de første bølgene med emigranter reiste fra et førindustrielt samfunn. Vi kan dermed ikke si at moderniseringen nødvendigvis var en årsak til flytting, spesielt ikke i startfasen. Det ser ut til at moderniseringen i landbruket både var et resultat av økt utvandring, og noe senere en medvirkende årsak til at flere dro. Mekanisering i landbruket ble presset fram.
Drømmen om Amerika
En ting var årsaker i hjemlandet, men det var også noe som trakk folk, på den andre siden av Atlanterhavet. I 1862 ble den såkalte Homestead Act (hjemstedsloven) vedtatt i USA. Denne loven åpnet for fri eiendomsrett til jord. Alle som ville bosette seg i USA og drive jordbruk, fikk 650 mål til odel og eie, mot at de bosatte seg på plassen og dyrket jorda i minst fem år. Dette trakk gårdbrukere som ønsket å fortsette med jordbruk i ei tid hvor det ikke alltid var like enkelt å gjøre det i Norge.
"Slik sett kan vi hevde at dei første utvandrarane hadde ein tanke om å ta gamle Noreg på slep etter seg. Dei gav ikkje utan vidare opp tanken om ei agrar livsform, tufta på norske verdier og livsformer."
Noen forteller likevel om at det ikke bestandig var like enkelt å drive jordbruk i Amerika. Karl Hansen Frøseth skriver at det var enkelt nok å skaffe seg land for dyrking, men utstyret man behøvde, var dyrt, og han mener det derfor vil ta lang tid for mange å komme i gang, særlig hvis man reiste som en familie.
Etter hvert ble utvandringen en drivkraft i seg selv. At noen hadde dratt tidlig og sendte brev hjem om hvor fantastisk alt var «over there», lokket mange til å reise. Hjemme var det trange forhold og mange ønsket seg et nytt og bedre liv i et Amerika med større muligheter.
Omfattende flyttemønster
Utvandringen til Amerika faller inn som en del av et mer omfattende flyttemønster. I hele perioden ser vi flyttinger innad i landet, det vi kaller migrasjon, og flytting ut av landet – utvandring eller emigrasjon. På 1800-tallet fikk vi industrialisering og urbanisering. Byene vokste og viser at de ofte fanget opp de første flyttingene fra landet. I perioder da byene hadde mindre vekst, ser vi større utvandring til Amerika.
Påvirkning på det norske samfunnet
Utvandringen fungerte som en slags sikringsventil for det norske samfunnet, som tok av for det store fødselsoverskuddet. Den økende befolkningsmengden i Norge skapte et press på samfunnet, og det er klart at uten den store utvandringen ville befolkningsveksten skapt større problemer for samfunnet og fordeling av ressurser.
I tillegg ga utvandringen folk et alternativ til å flytte til byen om man ikke hadde muligheten til å fortsette i jordbruket. Folk hadde flyttet før også, men over mindre avstander og med mindre drastiske endringer for livssituasjonen. Med utbyggingen av veier og transportmuligheter i løpet av 1800-tallet ble det enklere å bryte opp og flytte til tettsteder, byer – eller til et helt annet land.
KilderMyhre, Jan Eivind (2.11.2020): "Utvandring fra Norge" i norgeshistorie.no. Hentet fra: https://www.norgeshistorie.no/industrialisering-og-demokrati/1537-utvandring-fra-norge.html
Nerbøvik, Jostein (1999): Norsk historie 1860-1914. Eit bondesamfunn i oppbrot, Det norske samlaget, Oslo
Pryser, Tore (1999): Norsk historie 1814-1860. Frå standssamfunn mot klassesamfunn, Det norske samlaget, Oslo
Østrem, Nils Olav (2006): Norsk utvandringshistorie, Det norske samlaget, Oslo.
Les original på NDLA →
Viktige demografiske endringer i norsk historie
Hva påvirker befolkningsutviklingen?
Hvis vi skal se på hvordan demografien endrer seg gjennom tidene, må vi se på hva som er årsakene til for eksempel dødeligheten, og hva som er årsakene til at folk flytter på seg.
Levekår er et viktig stikkord her. Hva er det som gjør at vi har dårlige eller gode levekår? Her har økonomiske og sosiale forhold, helse og ulike samlivsformer betydning.
Vi vet at den store befolkningseksplosjonen i Norge med bedre levekår og økt gjennomsnittsalder først skjedde på 1800-tallet. Her har økt kunnskap og utvikling av medisin vært betydningsfull. Dette vil være annerledes når vi skal se på fruktbarhet og dødelighet i eldre historie, altså i en veldig lang periode fra de første jeger- og sankersamfunnene via overgangen til jordbruket og middelalderens byvekst, men også svartedauden, før vi kommer til tidlig nytid fram til 1800.
Demografiske endringer i eldre historie
Her vil vi ikke ha muligheten til å gå inn på alle forhold i så mange tusener av år som det er snakk om i eldre historie, men vi skal se på noen faktorer og de viktigste demografiske endringene.
Steinalder
Hvis vi går langt tilbake til de første menneskene i norske områder, steinaldermenneskene, så var gjennomsnittlig levealder mye lavere enn i dag. Funn og utforskning av skjeletter viser at man kan anta at gjennomsnittsalderen var rundt 30 år. Noen funn antyder at noen kunne bli så gamle som 60–70 år. Mange kvinner døde i forbindelse at de fødte barn. Ellers døde mange av skader og ulykker, og både sykdom og sult var nok vanlig. Enkelte skjeletter viser tegn på matmangel.
Vikingtid og høymiddelalder
I jernalderen ble det utviklet bedre verktøy til bruk i jordbruket, og med ny kunnskap om utnytting av jorda ga det befolkningen mer mat og bedre næring. Den påfølgende vikingtiden ble dermed en periode med sterk befolkningsvekst. Man hadde behov for ny jord. Først startet man med nyrydding av jord (kalt indre landnåm), og så førte behovet for jord også til ekspansjon ut av landet. Det var ikke bare vikingraid, men etter hvert bosetninger og kolonisering (ytre landnåm). Historikere antyder at befolkningen økte fra 70 000 til 170 000 i løpet av vikingtiden.
Den sterke befolkningsveksten økte gjennom høymiddelalderen. Samtidig var man helt avhengig av å klare seg med egne midler. Gjorde man ikke det, var det brutale tider for mange fattige. Samtidig var det noen spede tilløp til et slags velferdssystem i denne perioden. Det var forpliktelser innad i slekten man var født inn i, og et system som het gilder kunne fungere som et slags forsikringsselskap. Med en sterkere kirke kom også almisser, altså en type donasjoner eller hjelp til fattige.
Svartedauden
Svartedauden kom til Norge i 1349 og drepte omtrent en tredjedel av Norges befolkning i løpet av kort tid. Pest kommer igjen og igjen, og sånn var det med svartedauden også. Den påvirket demografien i Norge i lang tid framover. Befolkningsnedgangen fortsatte i godt over 100 år, og man regner ikke med at den tok seg opp igjen før på slutten av 1400-tallet. Først utpå 1500-tallet var den norske befolkningen på linje med det den hadde vært før svartedauden.
1600- og 1700-tallet
Fra 1600-tallet av ble det vanligere med pipe og peis i husene. Denne overgangen fra røykfylte årestuer med åpent ildsted og åpen ljore i taket hadde påvirkning ikke bare på boforhold, men også levekår og helse generelt sett. Overgangen til pipe og peis skjedde først blant borgerskapet i byene, men utover på 1600- og 1700-tallet fikk også gårdene pipe og peis. Pipa ledet røyken ut av rommet, og inneklimaet ble da mye bedre. Utviklingen av husbyggingen gjorde at man også etter hvert fikk vinduer og dagslys inn i husene.
Dødeligheten sank i denne perioden, og det at man fikk bedre inneklima og slapp å puste inn røyk i kalde og trekkfulle hus, hadde sitt å si for dette.
Midt på 1700-tallet var fortsatt den forventede levealderen ganske lav. Snittalderen for kvinner var på omtrent 35 år. Dette var på grunn av at mange kvinner døde i barsel, og ikke minst var barnedødeligheten høy. I 1750 antar man at 25 prosent av barn døde i løpet av det første leveåret. Til sammenlikning er det i dag bare 0,25 prosent av de fødte som dør i løpet av det første leveåret (Sandmo 2020).
De neste 100 årene økte befolkningen kraftig, og barnedødeligheten gikk ned. Folk fikk færre barn også, og ikke minst ble det færre av de store pestepidemiene og det man kalte katastrofeår.
Folketelling
Den første offisielle folketellingen i Norge ble avholdt i 1769. Det var ikke en full oversikt over hvem som bodde hvor, og hvor mange som hørte hjemme på ulike gårder i bygd og by, slik som senere folketellinger. Formålet var rett og slett å telle opp antall innbyggere i landet.
Folketellingen ble gjennomført ved at prestegjeldene skulle fylle ut skjemaer. Noen fikk ikke gjennomført, og noen fylte ut lange navnelister. Til slutt fikk man likevel et tall man kunne basere seg på, og i 1769 ble det oppgitt at det bodde 723 618 personer i Norge. 90 prosent av dem bodde på landsbygda.
Kilder
Solerød, H. og Tønnessen, M. (2021, 2. mars): Demografi. I Store norske leksikon. https://snl.no/demografi
Statistisk sentralbyrå (u.å.). Norske folketeljingar. Hentet 25. juni 2021 fra https://www.ssb.no/a/folketellinger/
Sandmo, E. (2020, 21. oktober). Historisk levealder i Norge: bedre helse, lengre liv. Norgeshistorie.no. https://www.norgeshistorie.no/enevelde/1201-historisk-levealder-i-norge.html
Bandlien, B., Solberg, B. & Røvik, S. (2019, 6. februar). Vikingtiden. I Store norske leksikon. https://snl.no/vikingtiden
Orning, H. J. (2021, 23. mars). Svartedauden. Norgeshistorie.no. https://www.norgeshistorie.no/senmiddelalder/1001-Svartedauden.html
Les original på NDLA →
Hvis vi skal se på hvordan demografien endrer seg gjennom tidene, må vi se på hva som er årsakene til for eksempel dødeligheten, og hva som er årsakene til at folk flytter på seg.
Levekår er et viktig stikkord her. Hva er det som gjør at vi har dårlige eller gode levekår? Her har økonomiske og sosiale forhold, helse og ulike samlivsformer betydning.
Vi vet at den store befolkningseksplosjonen i Norge med bedre levekår og økt gjennomsnittsalder først skjedde på 1800-tallet. Her har økt kunnskap og utvikling av medisin vært betydningsfull. Dette vil være annerledes når vi skal se på fruktbarhet og dødelighet i eldre historie, altså i en veldig lang periode fra de første jeger- og sankersamfunnene via overgangen til jordbruket og middelalderens byvekst, men også svartedauden, før vi kommer til tidlig nytid fram til 1800.
Demografiske endringer i eldre historie
Her vil vi ikke ha muligheten til å gå inn på alle forhold i så mange tusener av år som det er snakk om i eldre historie, men vi skal se på noen faktorer og de viktigste demografiske endringene.
Steinalder
Hvis vi går langt tilbake til de første menneskene i norske områder, steinaldermenneskene, så var gjennomsnittlig levealder mye lavere enn i dag. Funn og utforskning av skjeletter viser at man kan anta at gjennomsnittsalderen var rundt 30 år. Noen funn antyder at noen kunne bli så gamle som 60–70 år. Mange kvinner døde i forbindelse at de fødte barn. Ellers døde mange av skader og ulykker, og både sykdom og sult var nok vanlig. Enkelte skjeletter viser tegn på matmangel.
Vikingtid og høymiddelalder
I jernalderen ble det utviklet bedre verktøy til bruk i jordbruket, og med ny kunnskap om utnytting av jorda ga det befolkningen mer mat og bedre næring. Den påfølgende vikingtiden ble dermed en periode med sterk befolkningsvekst. Man hadde behov for ny jord. Først startet man med nyrydding av jord (kalt indre landnåm), og så førte behovet for jord også til ekspansjon ut av landet. Det var ikke bare vikingraid, men etter hvert bosetninger og kolonisering (ytre landnåm). Historikere antyder at befolkningen økte fra 70 000 til 170 000 i løpet av vikingtiden.
Den sterke befolkningsveksten økte gjennom høymiddelalderen. Samtidig var man helt avhengig av å klare seg med egne midler. Gjorde man ikke det, var det brutale tider for mange fattige. Samtidig var det noen spede tilløp til et slags velferdssystem i denne perioden. Det var forpliktelser innad i slekten man var født inn i, og et system som het gilder kunne fungere som et slags forsikringsselskap. Med en sterkere kirke kom også almisser, altså en type donasjoner eller hjelp til fattige.
Svartedauden
Svartedauden kom til Norge i 1349 og drepte omtrent en tredjedel av Norges befolkning i løpet av kort tid. Pest kommer igjen og igjen, og sånn var det med svartedauden også. Den påvirket demografien i Norge i lang tid framover. Befolkningsnedgangen fortsatte i godt over 100 år, og man regner ikke med at den tok seg opp igjen før på slutten av 1400-tallet. Først utpå 1500-tallet var den norske befolkningen på linje med det den hadde vært før svartedauden.
1600- og 1700-tallet
Fra 1600-tallet av ble det vanligere med pipe og peis i husene. Denne overgangen fra røykfylte årestuer med åpent ildsted og åpen ljore i taket hadde påvirkning ikke bare på boforhold, men også levekår og helse generelt sett. Overgangen til pipe og peis skjedde først blant borgerskapet i byene, men utover på 1600- og 1700-tallet fikk også gårdene pipe og peis. Pipa ledet røyken ut av rommet, og inneklimaet ble da mye bedre. Utviklingen av husbyggingen gjorde at man også etter hvert fikk vinduer og dagslys inn i husene.
Dødeligheten sank i denne perioden, og det at man fikk bedre inneklima og slapp å puste inn røyk i kalde og trekkfulle hus, hadde sitt å si for dette.
Midt på 1700-tallet var fortsatt den forventede levealderen ganske lav. Snittalderen for kvinner var på omtrent 35 år. Dette var på grunn av at mange kvinner døde i barsel, og ikke minst var barnedødeligheten høy. I 1750 antar man at 25 prosent av barn døde i løpet av det første leveåret. Til sammenlikning er det i dag bare 0,25 prosent av de fødte som dør i løpet av det første leveåret (Sandmo 2020).
De neste 100 årene økte befolkningen kraftig, og barnedødeligheten gikk ned. Folk fikk færre barn også, og ikke minst ble det færre av de store pestepidemiene og det man kalte katastrofeår.
Folketelling
Den første offisielle folketellingen i Norge ble avholdt i 1769. Det var ikke en full oversikt over hvem som bodde hvor, og hvor mange som hørte hjemme på ulike gårder i bygd og by, slik som senere folketellinger. Formålet var rett og slett å telle opp antall innbyggere i landet.
Folketellingen ble gjennomført ved at prestegjeldene skulle fylle ut skjemaer. Noen fikk ikke gjennomført, og noen fylte ut lange navnelister. Til slutt fikk man likevel et tall man kunne basere seg på, og i 1769 ble det oppgitt at det bodde 723 618 personer i Norge. 90 prosent av dem bodde på landsbygda.
Kilder
Solerød, H. og Tønnessen, M. (2021, 2. mars): Demografi. I Store norske leksikon. https://snl.no/demografi
Statistisk sentralbyrå (u.å.). Norske folketeljingar. Hentet 25. juni 2021 fra https://www.ssb.no/a/folketellinger/
Sandmo, E. (2020, 21. oktober). Historisk levealder i Norge: bedre helse, lengre liv. Norgeshistorie.no. https://www.norgeshistorie.no/enevelde/1201-historisk-levealder-i-norge.html
Bandlien, B., Solberg, B. & Røvik, S. (2019, 6. februar). Vikingtiden. I Store norske leksikon. https://snl.no/vikingtiden
Orning, H. J. (2021, 23. mars). Svartedauden. Norgeshistorie.no. https://www.norgeshistorie.no/senmiddelalder/1001-Svartedauden.html
Les original på NDLA →
Handel og økonomiske systemer
Akerendam-forliset ved Runde i 1725
Akerendam var eid av Hollandske VOC Vereenigde Oostindische Compagnie (Det nederlandsk-ostindiske handelskompani). Man antar at det var 200 mennesker om bord, ingen overlevende ble funnet.
Handel og sjøfart i Nederland
På 1600- og utover på 1700-tallet var Nederland ledende innen handel, sjøfart, bank- og militærvesen. Nederland var også det fremste vitenskapelige senteret i Europa. I motsetning til i de fleste land i Europa, var det religionsfrihet i Nederland.
Det nederlandsk-ostindiske handelskompani
Dette var også et godt arbeidsmarked, og førte til at mange mennesker med ulik bakgrunn ble lokket til Nederland. Det Vereenigde Oostindische Compagnie (VOC) var verdens første aksjeselskap. Kompaniet kan sammenlignes med vår tids multinasjonale selskaper. De hadde den største flåten i verden og en egen hær som skulle passe på interessene til selskapet. Et skip som gikk ut fra øya Texel i Nederland med kurs for Batavia (Jakarta) i Indonesia, kunne ha enorme rikdommer om bord. Omregnet til dagens pengeverdi kunne et skip ha verdier som tilsvarte datidens norske statsbudsjett. Dette medførte at VOC var avhengig av å forsikre skip og last, noe de kunne gjøre i Nederland som var ledende innen forsikring.
Skipene som gikk til Østen, fraktet varer og penger som skulle brukes til å lønne funksjonærer, matroser og soldater som var tilsluttet kompaniet på de ulike stasjonene i De østindiske øyer (Ostindia). En del av lasten var vareprøver som ble kopiert og produsert før de ble fraktet tilbake til det europeiske markedet. Om bord i skipene som gikk tilbake, var også luksusvarer som krydder, bomull og fine stoffer.
Akerendam
Om bord på Akerendam antar man at det var rundt 200 personer. Mannskapet utgjorde en tredel av disse. De andre skulle til Ostindia i kompaniets tjeneste, hovedsakelig som soldater. Vanlig tjenestetid for matroser og soldater i kompaniet var tre til fem år. Bare en tredel av de som reiste ut, overlevde sin tjenestetid. De fleste av de som døde, døde av sykdom.
Skipene fra VOC gikk ut fra Texel tidlig på året. Dette var for å komme rundt Kapp Horn (sørspissen av Afrika), slik at de rakk å komme inn i monsunvindene som førte skipene over Det indiske hav. Utover på 1700-tallet gikk skipene til Østen også til andre tider på året. To andre skip fulgte Akerendam på ferden mot Østen. Skipene valgte å seile rundt Skottland på reisen til Batavia. Dette var trolig for å komme inn i de sørlige vindene i Atlanteren. Det raste en storm i Nordsjøen da de gikk oppover langs kystene av England og Skottland. Akerendam må ha kommet ut av kurs og mistet kontakten med de andre skipene.
Forlis
Skipet forliste utenfor Runde på Sunnmøre. Ingen var vitne til ulykken. Beboerne på Runde fant vrakrester i fjæra om morgenen den 8. mars 1725. Ikke langt unna skulle det samtidig holdes vårting, og amtmann Erik Must fikk derfor raskt melding om forliset. Det ble organisert bergingsarbeid, og en offentlig auksjon ble holdt bare noen uker etter forliset. Det som ble auksjonert bort, var ting som jernbånd, seilduk og noen tønner fransk vin.
VOCs konsul i Bergen, Niels Sandessen Weinwech, fikk også beskjed om forliset. En konsul er en person som skal representere interessene til innbyggere og interesser til fremmede land. Hans hjelpesmann på stedet ble lensmann Ole Olsen Hoxholmen Wiig fra Ørsta. På jomfru Marias bebudelsesdag (25. mars) besøkte Wiig stedet for forliset. I justisprotokollen fra 12. desember 1725 kan vi lese hva han så:
... Ole Olsen Hoxholmen fortalte retten at han på Maria bebudelsesdag forleden år, da det var godt vær, etterså området der omkring og fant at på førnevnte sted og grunder, lå ved Bonden en stor del nakne og døde mennesker som alle var istykkerslåtte, han så også en stor del gods samme sted på samme grunn ...
Funn fra forliset
Utover våren og sommeren ble det funnet ulike varer og vrakrester fra dypet og fra strendene. Pengekistene var av størst interesse, og konsulen i Bergen var raskt ute med å kreve retten til verdiene som ble berget. Det ble berget fem kister med gull og sølvmynter, to av disse ble sendt til konsul Weinwech i Bergen før de var registrert av amtmannens menn. Den som organiserte arbeidet utover våren og sommeren, var Ole Olsen Hoxholmen Wiig.
Justisprotokollen forteller detaljene
Takket være justisprotokollen, som oppbevares ved Statsarkivet i Trondheim, finnes det en detaljert beskrivelse av hva som ble berget, og hvordan bergingsarbeidet foregikk. Ifølge datidens lover ble det holdt sjøforklaring den 12. desember 1725 ved Sunnmøre sorenskriveri. Sorenskriveriet var den domstolen som avgjorde lokale saker. Sorenskriverkontorene eksisterer fremdeles.
De 200 døde etter forliset er tildelt liten plass i justisprotokollen. Samtlige døde etter forliset ble funnet nakne. Dette er underlig, da man kan anta at mannskapet på Akerendam var godt kledd for en vinterstorm i Nordsjøen. Vrakrestene etter Akerendam lå inntil kysten av Runde på mellom 10 og 18 meters dyp.
Det er gjengitt nøyaktige lister over hva som ble funnet og klargjort for fortolling. I tillegg til ulike typer metaller førte også skipet større partier med manufakturvarer, både fløyel og andre finere stoffer. Dette var varer som skulle brukes som vareprøver i Østen. Stoffene ble kopiert og produsert i større kvanta i Østen og fraktet til det europeiske markedet. Vrakbergerne fisket også opp store mengder metaller; messing, kopper og jern.
Bergingsarbeid
Bergingsarbeidet ved Runde foregikk utover sommeren, men dette kolliderte med onnearbeidet, og bøndene måtte prioritere gårdsdriften. Konsulen i Bergen var utålmodig med å få bergingen gjort, og det ble leid inn folk fra Nordmøre. Disse fikk daglønn. Bøndene ble også tilbudt daglønn. Den var dobbelt så høy som det strandforordningen satte som vanlig arbeidslønn. De lokale bøndene fikk dessuten bergingslønn for enkeltfunn, noe som tilsvarte en viss prosent av de bergede varenes verdi. Man kan anta at mange tjente gode penger på forliset.
Bergingen pågikk utover høsten, men da vinterstormene satte inn, ble arbeidet vanskelig å fortsette. Folk på Runde fortsatte å finne enkelte mynter i bergsprekker og i fjæra. Etter hvert gikk forliset i glemmeboka, og myntfunnene ble knyttet til et sagn om et skip fra den spanske armada som sank utenfor Runde på 1500-tallet.
Les original på NDLA →
Handel og sjøfart i Nederland
På 1600- og utover på 1700-tallet var Nederland ledende innen handel, sjøfart, bank- og militærvesen. Nederland var også det fremste vitenskapelige senteret i Europa. I motsetning til i de fleste land i Europa, var det religionsfrihet i Nederland.
Det nederlandsk-ostindiske handelskompani
Dette var også et godt arbeidsmarked, og førte til at mange mennesker med ulik bakgrunn ble lokket til Nederland. Det Vereenigde Oostindische Compagnie (VOC) var verdens første aksjeselskap. Kompaniet kan sammenlignes med vår tids multinasjonale selskaper. De hadde den største flåten i verden og en egen hær som skulle passe på interessene til selskapet. Et skip som gikk ut fra øya Texel i Nederland med kurs for Batavia (Jakarta) i Indonesia, kunne ha enorme rikdommer om bord. Omregnet til dagens pengeverdi kunne et skip ha verdier som tilsvarte datidens norske statsbudsjett. Dette medførte at VOC var avhengig av å forsikre skip og last, noe de kunne gjøre i Nederland som var ledende innen forsikring.
Skipene som gikk til Østen, fraktet varer og penger som skulle brukes til å lønne funksjonærer, matroser og soldater som var tilsluttet kompaniet på de ulike stasjonene i De østindiske øyer (Ostindia). En del av lasten var vareprøver som ble kopiert og produsert før de ble fraktet tilbake til det europeiske markedet. Om bord i skipene som gikk tilbake, var også luksusvarer som krydder, bomull og fine stoffer.
Akerendam
Om bord på Akerendam antar man at det var rundt 200 personer. Mannskapet utgjorde en tredel av disse. De andre skulle til Ostindia i kompaniets tjeneste, hovedsakelig som soldater. Vanlig tjenestetid for matroser og soldater i kompaniet var tre til fem år. Bare en tredel av de som reiste ut, overlevde sin tjenestetid. De fleste av de som døde, døde av sykdom.
Skipene fra VOC gikk ut fra Texel tidlig på året. Dette var for å komme rundt Kapp Horn (sørspissen av Afrika), slik at de rakk å komme inn i monsunvindene som førte skipene over Det indiske hav. Utover på 1700-tallet gikk skipene til Østen også til andre tider på året. To andre skip fulgte Akerendam på ferden mot Østen. Skipene valgte å seile rundt Skottland på reisen til Batavia. Dette var trolig for å komme inn i de sørlige vindene i Atlanteren. Det raste en storm i Nordsjøen da de gikk oppover langs kystene av England og Skottland. Akerendam må ha kommet ut av kurs og mistet kontakten med de andre skipene.
Forlis
Skipet forliste utenfor Runde på Sunnmøre. Ingen var vitne til ulykken. Beboerne på Runde fant vrakrester i fjæra om morgenen den 8. mars 1725. Ikke langt unna skulle det samtidig holdes vårting, og amtmann Erik Must fikk derfor raskt melding om forliset. Det ble organisert bergingsarbeid, og en offentlig auksjon ble holdt bare noen uker etter forliset. Det som ble auksjonert bort, var ting som jernbånd, seilduk og noen tønner fransk vin.
VOCs konsul i Bergen, Niels Sandessen Weinwech, fikk også beskjed om forliset. En konsul er en person som skal representere interessene til innbyggere og interesser til fremmede land. Hans hjelpesmann på stedet ble lensmann Ole Olsen Hoxholmen Wiig fra Ørsta. På jomfru Marias bebudelsesdag (25. mars) besøkte Wiig stedet for forliset. I justisprotokollen fra 12. desember 1725 kan vi lese hva han så:
... Ole Olsen Hoxholmen fortalte retten at han på Maria bebudelsesdag forleden år, da det var godt vær, etterså området der omkring og fant at på førnevnte sted og grunder, lå ved Bonden en stor del nakne og døde mennesker som alle var istykkerslåtte, han så også en stor del gods samme sted på samme grunn ...
Funn fra forliset
Utover våren og sommeren ble det funnet ulike varer og vrakrester fra dypet og fra strendene. Pengekistene var av størst interesse, og konsulen i Bergen var raskt ute med å kreve retten til verdiene som ble berget. Det ble berget fem kister med gull og sølvmynter, to av disse ble sendt til konsul Weinwech i Bergen før de var registrert av amtmannens menn. Den som organiserte arbeidet utover våren og sommeren, var Ole Olsen Hoxholmen Wiig.
Justisprotokollen forteller detaljene
Takket være justisprotokollen, som oppbevares ved Statsarkivet i Trondheim, finnes det en detaljert beskrivelse av hva som ble berget, og hvordan bergingsarbeidet foregikk. Ifølge datidens lover ble det holdt sjøforklaring den 12. desember 1725 ved Sunnmøre sorenskriveri. Sorenskriveriet var den domstolen som avgjorde lokale saker. Sorenskriverkontorene eksisterer fremdeles.
De 200 døde etter forliset er tildelt liten plass i justisprotokollen. Samtlige døde etter forliset ble funnet nakne. Dette er underlig, da man kan anta at mannskapet på Akerendam var godt kledd for en vinterstorm i Nordsjøen. Vrakrestene etter Akerendam lå inntil kysten av Runde på mellom 10 og 18 meters dyp.
Det er gjengitt nøyaktige lister over hva som ble funnet og klargjort for fortolling. I tillegg til ulike typer metaller førte også skipet større partier med manufakturvarer, både fløyel og andre finere stoffer. Dette var varer som skulle brukes som vareprøver i Østen. Stoffene ble kopiert og produsert i større kvanta i Østen og fraktet til det europeiske markedet. Vrakbergerne fisket også opp store mengder metaller; messing, kopper og jern.
Bergingsarbeid
Bergingsarbeidet ved Runde foregikk utover sommeren, men dette kolliderte med onnearbeidet, og bøndene måtte prioritere gårdsdriften. Konsulen i Bergen var utålmodig med å få bergingen gjort, og det ble leid inn folk fra Nordmøre. Disse fikk daglønn. Bøndene ble også tilbudt daglønn. Den var dobbelt så høy som det strandforordningen satte som vanlig arbeidslønn. De lokale bøndene fikk dessuten bergingslønn for enkeltfunn, noe som tilsvarte en viss prosent av de bergede varenes verdi. Man kan anta at mange tjente gode penger på forliset.
Bergingen pågikk utover høsten, men da vinterstormene satte inn, ble arbeidet vanskelig å fortsette. Folk på Runde fortsatte å finne enkelte mynter i bergsprekker og i fjæra. Etter hvert gikk forliset i glemmeboka, og myntfunnene ble knyttet til et sagn om et skip fra den spanske armada som sank utenfor Runde på 1500-tallet.
Les original på NDLA →
Det danske ostindiske kompani
På lik linje med det Hollandske kompaniet (VCO), fikk det dansk-norske kompaniet også kongelig tillatelse til å drive krig, etablere festninger og inngå traktater. Kompaniet ble en viktig brikke i etableringen av Danmarks kolonirike.
Trankebar – dansk hovedsete i India
Den første danske besittelsen i Østen ble Trankebar på østkysten av den indiske halvøy. Her ble det etablert en festning som fikk navnet Dansborg. Dette ble det danske hovedsete i India helt fram til 1845, da britene kjøpte kolonien.
Kolonieventyret ble preget av noen oppturer, men mest nedturer for danskene. Flere skip forliste, og handelen var i perioder feilslått. I likhet med de andre europeiske kompaniene var også danske og norske embetsmenn fristet av korrupsjon for å berike seg selv. Statsadministrasjonen i Danmark var svært langt unna, og enkelte embetsmenn opererte som småkonger. I kortere tidsrom var det danske kompaniet nedlagt. Trankebar ble da blant annet benyttet til havn for pirater som opererte i Bengalbukta.
Smugling
I deler av 1600- og 1700-tallet sto Danmark-Norge utenfor konfliktene mellom de europeiske stormakter. Tvillingriket kunne da operere som mellomledd for europeiske smuglere. Danskene gjorde gode penger på å selge kinesisk te til engelske smuglerskip i India. Det hendte også at franske og nederlandske handelsskip seilte under dansk flagg når revolusjonskrigene raste i Europa.
Universitet i dansk koloni
En annen dansk koloni i India var Fredriksnagore (Serampore). Den lå innerst i Bengalbukten. Her etablerte tre baptistprester det første universitet i India 1819. På 1700-tallet var en nordmann, trønderen Ole Bie, kongens representant der. Av inderne ble han sett på som en stor organisator og forretningsmann, men i Danmark ble han beskyldt for korrupsjon. Til tross for dette ble han sittende som kongens mann i 30 år.
Fortet Dansborg i Trankebar er i dag museum over danskenes virksomhet gjennom over 200 år i India.
Kilder:
Dansk kolonihistorie. Indføring og studier. Redaksjon: Peter Hoxer Jensen, Leif Haar m.fl. Forlaget Historia, 1981.
Ole Feldbæk og Ole Justesen. Kolonierne i Asien og Afrika. I Danmarks historie. Politikens forlag, 1980.
Sindre W. Aarsbog. For en neve gylden. Trøndere i hollandsk østindia ca. 1600 – 1800. Artikkel i Trondhjemske Samlinger, 2004.
Yngvar Ustvedt. Trankebar. Nordmenn i de gamle tropekolonier. Cappelen Damm, 2001.
Les original på NDLA →
Trankebar – dansk hovedsete i India
Den første danske besittelsen i Østen ble Trankebar på østkysten av den indiske halvøy. Her ble det etablert en festning som fikk navnet Dansborg. Dette ble det danske hovedsete i India helt fram til 1845, da britene kjøpte kolonien.
Kolonieventyret ble preget av noen oppturer, men mest nedturer for danskene. Flere skip forliste, og handelen var i perioder feilslått. I likhet med de andre europeiske kompaniene var også danske og norske embetsmenn fristet av korrupsjon for å berike seg selv. Statsadministrasjonen i Danmark var svært langt unna, og enkelte embetsmenn opererte som småkonger. I kortere tidsrom var det danske kompaniet nedlagt. Trankebar ble da blant annet benyttet til havn for pirater som opererte i Bengalbukta.
Smugling
I deler av 1600- og 1700-tallet sto Danmark-Norge utenfor konfliktene mellom de europeiske stormakter. Tvillingriket kunne da operere som mellomledd for europeiske smuglere. Danskene gjorde gode penger på å selge kinesisk te til engelske smuglerskip i India. Det hendte også at franske og nederlandske handelsskip seilte under dansk flagg når revolusjonskrigene raste i Europa.
Universitet i dansk koloni
En annen dansk koloni i India var Fredriksnagore (Serampore). Den lå innerst i Bengalbukten. Her etablerte tre baptistprester det første universitet i India 1819. På 1700-tallet var en nordmann, trønderen Ole Bie, kongens representant der. Av inderne ble han sett på som en stor organisator og forretningsmann, men i Danmark ble han beskyldt for korrupsjon. Til tross for dette ble han sittende som kongens mann i 30 år.
Fortet Dansborg i Trankebar er i dag museum over danskenes virksomhet gjennom over 200 år i India.
Kilder:
Dansk kolonihistorie. Indføring og studier. Redaksjon: Peter Hoxer Jensen, Leif Haar m.fl. Forlaget Historia, 1981.
Ole Feldbæk og Ole Justesen. Kolonierne i Asien og Afrika. I Danmarks historie. Politikens forlag, 1980.
Sindre W. Aarsbog. For en neve gylden. Trøndere i hollandsk østindia ca. 1600 – 1800. Artikkel i Trondhjemske Samlinger, 2004.
Yngvar Ustvedt. Trankebar. Nordmenn i de gamle tropekolonier. Cappelen Damm, 2001.
Les original på NDLA →
Fra byttehandel og selvforsyning til pengeøkonomi og eksport
Viktigheten av handel
Handel mellom mennesker har hatt stor betydning opp gjennom historien. Ikke bare har det betydd noe økonomisk, men det handler også om sosial og politisk utvikling.
De tidlige sivilisasjonene
I de tidlige sivilisasjonene som Mesopotamia og Egypt og etter hvert Kina utviklet det seg avanserte samfunn allerede for mer enn 5 000 år siden. I disse samfunnene drev de først med jordbruk, men når de fikk et jordbruksoverskudd, altså at de hadde mer enn de trengte, kunne flere spesialisere seg innen andre yrkesgrupper. I denne perioden fikk man blant annet pottemakere, andre håndverkere og handelsmenn. Dette ga igjen grunnlaget for en pengeøkonomi.
Europa
Vi vet at handel i en eller annen form har foregått i europeiske områder i lang tid. Blant annet dominerte grekerne handel i middelhavsområdet i mer enn 500 år, fram til cirka 600 f.Kr. Vi vet også at det har vært handel i områdene ved Østersjøen og Russland.
Den store handelskapitalismen kom først med middelalderen, og i høymiddelalderen var det stor vekst i både byer, bynæringer og handel. Etter hvert flyttet denne handelen seg til oversjøiske områder med handelskolonier.
Norge
Det norske samfunnet var i all hovedsak tuftet på selvforsyning fram til middelalderen. Selvforsyning handlet om å sanke eller produsere det du selv trengte av mat og utstyr. Tidligere skaffet man mat gjennom jakt, fiske og sanking, så det ble en overgang til et jordbrukssamfunn med husdyrhold. I middelalderen var det slik at man ble nødt til å produsere mer enn det man selv brukte, fordi det skulle betales avgifter til kirke og kongemakt.
Utover i middelalderen utviklet det seg handelsnettverk slik at man kunne utveksle varer for eksempel mellom de østlige og vestlige delene av landet. Da kunne folk få byttet til seg det de selv ikke hadde muligheten til å dyrke eller utvinne av naturen der de bodde.
Fra 1500-tallet startet det en større utvinning av naturressursene i Norge, og det ble flere arbeidere på ulike verk og gruver, blant annet kobberverk og jernverk. Dermed ble det etter hvert en eksport i stor skala som skaffet penger til import, men også til lønninger og en økt pengeøkonomi her i landet. Vi kaller den økonomiske tankeretningen i denne perioden for merkantilisme.
Merkantilisme dominerte både norsk-dansk og europeisk handel på 1500- og 1700-tallet, og det handlet om at man skulle importere minst mulig og eksportere mest mulig. Det ville føre til et stort handelsoverskudd og dermed en sterk statsmakt. Noen av virkemidlene her var at selskaper fikk privilegier og monopol. Denne spesielle beskyttelsen gjorde det enklere for dem å produsere eller utvinne det de var sterke på. Dette gjaldt blant annet kobberverket på Røros.
Handelen og markedsøkonomien vokste med byene. I en markedsøkonomi er det markedet og den frie konkurransen som bestemmer prisene. I den større sammenhengen var det markedsøkonomien som tok over for merkantilismen på 1800-tallet.
Til tross for byvekst og pengeøkonomi var Norge i stor grad fortsatt et bondesamfunn til slutten av 1800-tallet. Bøndene ønsket i all hovedsak å være selvforsynte og drev gjerne såkalt mangesysleri, som vil si at de både dyrket mark, fisket og kanskje hadde skog i tillegg. I 1875 bodde fortsatt 76 prosent av befolkningen utenfor byer og andre tettsteder.
Kilder
Munthe, P. & Thomassen, E. (2020, 28. september). Handel (historie). I Store norske leksikon. https://snl.no/handel_-_historie
Orning, H. J. (2020, 30. oktober). Middelalderens økonomi: bytte og kjøpe. Norgeshistorie. https://www.norgeshistorie.no/hoymiddelalder/0905-middelalderens-okonomi-bytte-og-kjope.html
Les original på NDLA →
Handel mellom mennesker har hatt stor betydning opp gjennom historien. Ikke bare har det betydd noe økonomisk, men det handler også om sosial og politisk utvikling.
De tidlige sivilisasjonene
I de tidlige sivilisasjonene som Mesopotamia og Egypt og etter hvert Kina utviklet det seg avanserte samfunn allerede for mer enn 5 000 år siden. I disse samfunnene drev de først med jordbruk, men når de fikk et jordbruksoverskudd, altså at de hadde mer enn de trengte, kunne flere spesialisere seg innen andre yrkesgrupper. I denne perioden fikk man blant annet pottemakere, andre håndverkere og handelsmenn. Dette ga igjen grunnlaget for en pengeøkonomi.
Europa
Vi vet at handel i en eller annen form har foregått i europeiske områder i lang tid. Blant annet dominerte grekerne handel i middelhavsområdet i mer enn 500 år, fram til cirka 600 f.Kr. Vi vet også at det har vært handel i områdene ved Østersjøen og Russland.
Den store handelskapitalismen kom først med middelalderen, og i høymiddelalderen var det stor vekst i både byer, bynæringer og handel. Etter hvert flyttet denne handelen seg til oversjøiske områder med handelskolonier.
Norge
Det norske samfunnet var i all hovedsak tuftet på selvforsyning fram til middelalderen. Selvforsyning handlet om å sanke eller produsere det du selv trengte av mat og utstyr. Tidligere skaffet man mat gjennom jakt, fiske og sanking, så det ble en overgang til et jordbrukssamfunn med husdyrhold. I middelalderen var det slik at man ble nødt til å produsere mer enn det man selv brukte, fordi det skulle betales avgifter til kirke og kongemakt.
Utover i middelalderen utviklet det seg handelsnettverk slik at man kunne utveksle varer for eksempel mellom de østlige og vestlige delene av landet. Da kunne folk få byttet til seg det de selv ikke hadde muligheten til å dyrke eller utvinne av naturen der de bodde.
Fra 1500-tallet startet det en større utvinning av naturressursene i Norge, og det ble flere arbeidere på ulike verk og gruver, blant annet kobberverk og jernverk. Dermed ble det etter hvert en eksport i stor skala som skaffet penger til import, men også til lønninger og en økt pengeøkonomi her i landet. Vi kaller den økonomiske tankeretningen i denne perioden for merkantilisme.
Merkantilisme dominerte både norsk-dansk og europeisk handel på 1500- og 1700-tallet, og det handlet om at man skulle importere minst mulig og eksportere mest mulig. Det ville føre til et stort handelsoverskudd og dermed en sterk statsmakt. Noen av virkemidlene her var at selskaper fikk privilegier og monopol. Denne spesielle beskyttelsen gjorde det enklere for dem å produsere eller utvinne det de var sterke på. Dette gjaldt blant annet kobberverket på Røros.
Handelen og markedsøkonomien vokste med byene. I en markedsøkonomi er det markedet og den frie konkurransen som bestemmer prisene. I den større sammenhengen var det markedsøkonomien som tok over for merkantilismen på 1800-tallet.
Til tross for byvekst og pengeøkonomi var Norge i stor grad fortsatt et bondesamfunn til slutten av 1800-tallet. Bøndene ønsket i all hovedsak å være selvforsynte og drev gjerne såkalt mangesysleri, som vil si at de både dyrket mark, fisket og kanskje hadde skog i tillegg. I 1875 bodde fortsatt 76 prosent av befolkningen utenfor byer og andre tettsteder.
Kilder
Munthe, P. & Thomassen, E. (2020, 28. september). Handel (historie). I Store norske leksikon. https://snl.no/handel_-_historie
Orning, H. J. (2020, 30. oktober). Middelalderens økonomi: bytte og kjøpe. Norgeshistorie. https://www.norgeshistorie.no/hoymiddelalder/0905-middelalderens-okonomi-bytte-og-kjope.html
Les original på NDLA →
Handel innad i Norge
Skipsanløpslistene og toll-listene viser at norske tollsteder tidlig på 1700-tallet først og fremst handlet med andre norske havner som lå i nærheten. Med «i nærheten» menes da ikke bare langs kysten, men også på tvers av fjorden.
Derimot ser det ut til å ha vært lite kontakt mellom de større regionene. Dette kan delvis forklares ved at Trøndelag og Bergen gjennom mye av 1700-tallet hadde privilegert tilgang til å handle med Nord-Norge. Dette gjorde at folk i nord ikke reiste til for eksempel Østlandet for å kjøpe varer, men heller til Bergen eller Trondheim.
Mellom Bergen og Trondheim var det heller ikke mye kontakt. Noe av årsaken kan være at de produserte mange av de samme varene, og derfor ikke trengte kontakten.
Øst- og Sørlandet og de andre regionene hadde heller ikke mye kontakt med Vest- og Nord-Norge, eller Trøndelag. Fra vest til øst ble det fraktet noe fiskevarer, samt talg og tran som særlig ble brukt til produksjon av lys. I retur kom det blant annet jernvarer.
Noen tollsteder ser ut til å ha vært omlastningspunkter enten for utenlandske varer, for varer som kom fra Danmark, eller fra andre deler av Norge. Med et stort antall skipsanløp, peker særlig Langesund, Arendal og Risør seg ut som slike havner. Fra disse havnene ble varene så fraktet videre til andre steder i Norge, og muligens også Danmark.
Les original på NDLA →
Derimot ser det ut til å ha vært lite kontakt mellom de større regionene. Dette kan delvis forklares ved at Trøndelag og Bergen gjennom mye av 1700-tallet hadde privilegert tilgang til å handle med Nord-Norge. Dette gjorde at folk i nord ikke reiste til for eksempel Østlandet for å kjøpe varer, men heller til Bergen eller Trondheim.
Mellom Bergen og Trondheim var det heller ikke mye kontakt. Noe av årsaken kan være at de produserte mange av de samme varene, og derfor ikke trengte kontakten.
Øst- og Sørlandet og de andre regionene hadde heller ikke mye kontakt med Vest- og Nord-Norge, eller Trøndelag. Fra vest til øst ble det fraktet noe fiskevarer, samt talg og tran som særlig ble brukt til produksjon av lys. I retur kom det blant annet jernvarer.
Noen tollsteder ser ut til å ha vært omlastningspunkter enten for utenlandske varer, for varer som kom fra Danmark, eller fra andre deler av Norge. Med et stort antall skipsanløp, peker særlig Langesund, Arendal og Risør seg ut som slike havner. Fra disse havnene ble varene så fraktet videre til andre steder i Norge, og muligens også Danmark.
Les original på NDLA →
Handel med andre deler av det dansk-norske riket
Dette var blant annet tanken bak korn- og jernmonopolene. Danmark hadde bedre forutsetninger for korndyrking, mens Norge hadde jern. Handel mellom rikets deler var også beskyttet ved at den ikke var pålagt toll, slik handel med utlandet var.
Tettest kontakt fra Øst- og Sørlandet
Handelen med Danmark var særlig tett på Øst- og Sørlandet. Disse områdene handlet også mye med hertugdømmene Slesvig og Holstein. Avstanden til disse delene av riket var kort, så det å reise fram og tilbake i årets varme måneder var enkelt. At kornmonopolet påla Sør-Norge å kjøpe kornet sitt fra Danmark eller hertugdømmene, motiverte også mye av denne handelen. For Vestlandet og lenger nordover, der man fritt kunne kjøpe korn på det internasjonale markedet, og der reiseveien til broderlandet og hertugdømmene var mye lengre, var kontakten også langt mindre.
Island
De ulike norske regionene handlet imidlertid ikke bare med Danmark. Kontakten mellom Bergen og Island var jevn. Bergen fungerte som en omlastingshavn for islendingene; viktige varer som korn og tobakk ble ført via Bergen til Island, og islandsk fisk kom via Bergen til Europa.
Kontakt med dansk-norske kolonier
Flere norske havner hadde også noe direkte kontakt med de dansk-norske koloniene i Vestindia/Karibia. Det var først og fremst havner som hadde eget sukkerraffineri, slik som Trondheim, Halden og Bergen. Disse havnene fikk direkteforsyninger av råsukker. Også Arendal var involvert i handelen på disse øyene. Det meste av Danmark-Norges handel med sukkerøyene gikk likevel via København.
Ingen av de norske havnene hadde direktekontakt med Asia. Alle varer som skulle mellom Norge og Asia, kom via København. For Bergen og Trondheims del kom også noen asiatiske varer via andre utenlandske havner.
Les original på NDLA →
Tettest kontakt fra Øst- og Sørlandet
Handelen med Danmark var særlig tett på Øst- og Sørlandet. Disse områdene handlet også mye med hertugdømmene Slesvig og Holstein. Avstanden til disse delene av riket var kort, så det å reise fram og tilbake i årets varme måneder var enkelt. At kornmonopolet påla Sør-Norge å kjøpe kornet sitt fra Danmark eller hertugdømmene, motiverte også mye av denne handelen. For Vestlandet og lenger nordover, der man fritt kunne kjøpe korn på det internasjonale markedet, og der reiseveien til broderlandet og hertugdømmene var mye lengre, var kontakten også langt mindre.
Island
De ulike norske regionene handlet imidlertid ikke bare med Danmark. Kontakten mellom Bergen og Island var jevn. Bergen fungerte som en omlastingshavn for islendingene; viktige varer som korn og tobakk ble ført via Bergen til Island, og islandsk fisk kom via Bergen til Europa.
Kontakt med dansk-norske kolonier
Flere norske havner hadde også noe direkte kontakt med de dansk-norske koloniene i Vestindia/Karibia. Det var først og fremst havner som hadde eget sukkerraffineri, slik som Trondheim, Halden og Bergen. Disse havnene fikk direkteforsyninger av råsukker. Også Arendal var involvert i handelen på disse øyene. Det meste av Danmark-Norges handel med sukkerøyene gikk likevel via København.
Ingen av de norske havnene hadde direktekontakt med Asia. Alle varer som skulle mellom Norge og Asia, kom via København. For Bergen og Trondheims del kom også noen asiatiske varer via andre utenlandske havner.
Les original på NDLA →
Handel med utlandet
De britiske øyene
Til England, Skottland og Irland eksporterte Norge i all hovedsak tømmer. Det var særlig Østlandet som sto for dette, og alle havnene fra Halden til Stavanger var involvert. Også Trondheim eksporterte tømmer, først og fremst til Irland. I England var den industrielle revolusjon i startfasen, og stadig flere folk flyttet til byene. Derfor var det en jevnt voksende etterspørsel etter tømmer til hus og møbler, infrastruktur som havner, reisverk til fabrikker og kullgruver, og kasser til å transportere varene i. Det norske tømmeret hadde faktisk omtrent 80 % av det sivile britiske tømmermarkedet.
Norsk tømmer
Etterspørselen etter norsk tømmer var så stor at kystområdene snart var uthugget, og man måtte gjennom 1700-tallet hente tømmeret fra stadig lenger inn i landet. Slik ble ikke bare kyststrøkene, men også innlandet, inkludert i den internasjonale tømmerhandelen. Tømmeret ble hugget på vinteren og slept med hest fram til nærmeste elv. Når isen så gikk om våren, ble det fløtet ned til nærmeste handelssted. Selv om tømmeret ofte hadde vokst i bondens skog og ble solgt av ham, var det bare kjøpmenn med egne privilegier på å selge tømmer til utlandet som sto for selve eksporten.
Tilbake fra England kom skipene ofte nesten tomme. Engelskmennene klaget i samtiden på at de hadde vansker med å få solgt varene sine til Danmark-Norge og andre land i Norden og Østersjø-området. Mye av grunnen, mente engelskmennene, var at befolkningen var for fattige til å kjøpe de engelske varene. Samtidig ser vi fra toll-listene at det ble importert og innført stadig mer varer til Norge. Det var da særlig fra de nordtyske områdene av Østersjøen, men også fra Danmark. Det indikerer at man i Norge hadde råd til å importere ulike varer, men at man heller kjøpte dem fra andre steder enn England. Økningen i importen viser også at man i løpet av 1700-tallet fikk gradvis mer penger å rutte med.
Østersjølandene
Østersjølandene var en viktig kornleverandør for nordenfjelske Norge. Denne delen av Norge var ikke omfattet av det omtalte kornmonopolet, og kjøpmenn med rett til å handle med utlandet kunne derfor fritt kjøpe korn på det internasjonale markedet. Fra de nordtyske områdene av Østersjøen kom også mange av ferdigvarene, eller forbruksvarene, slik som fuglebur, tekstiler og ferdigsydde klær, metallbestikk og fargestoffer. Noen av disse var produsert i de tyske statene, men en del hadde også sin opprinnelse andre steder, deriblant England. De nordtyske havnene hadde bare fungert som omlastingssentrum. I retur fikk østersjølandene først og fremst norske fiskevarer som klippfisk og tørrfisk.
Baltikum og Nord-Tyskland leverte korn også til sønnenfjelske Norge når Danmark ikke var i stand til det, og kongen hadde gitt dispensasjon.
Handel med Nederland
Nederland, og da særlig Amsterdam, var en viktig handelspartner for Norge gjennom hele 1600-tallet, og også 1700-tallet (se undervisningsopplegg 1). Fra Østlandet og Sørlandet ble det skipet ut tømmer, da særlig bjelker som nederlenderne selv saget til stokker som ble brukt til å bygge diker, havner, hus og møbler i Nederland. Gjennom 1600-tallet hadde Vestlandet også solgt mye tømmer til Nederland, men på 1700-tallet var denne delen av kysten så avskoget at det ikke lenger var mulig. Fiskevarer hadde tatt over i Bergen, mens man fra Trondheim i tillegg til fisk, også eksporterte kobber til nederlenderne. Fisken og kobberet ble delvis brukt i Nederland, men en del ble solgt videre.
Tilbake fra Nederland kom mange av de samme varene som fra de nordtyske områdene; ferdigvarer som klær, men også finere tekstiler og eksotiske matvarer. Til Sør- og Øst-Norge kom det også mye nederlandsk ost.
Utveksling av varer
Fiskevarer fra Bergen og Trondheim gikk også direkte til Frankrike, Spania og Portugal. Rognen som gikk fra Bergen, ble så brukt av franskmennene som agn i deres eget fiske. I retur kom vin, olje og eksotiske matvarer slik som mandler, sitroner og appelsiner.
I nord var særlig handelen med Russland viktig. Denne handelen har fått navnet pomorhandelen. Den sørget for utveksling av varer mellom de to landene. For Nord-Norge var Russland en viktig leverandør av både korn- og linvarer.
Les original på NDLA →
Til England, Skottland og Irland eksporterte Norge i all hovedsak tømmer. Det var særlig Østlandet som sto for dette, og alle havnene fra Halden til Stavanger var involvert. Også Trondheim eksporterte tømmer, først og fremst til Irland. I England var den industrielle revolusjon i startfasen, og stadig flere folk flyttet til byene. Derfor var det en jevnt voksende etterspørsel etter tømmer til hus og møbler, infrastruktur som havner, reisverk til fabrikker og kullgruver, og kasser til å transportere varene i. Det norske tømmeret hadde faktisk omtrent 80 % av det sivile britiske tømmermarkedet.
Norsk tømmer
Etterspørselen etter norsk tømmer var så stor at kystområdene snart var uthugget, og man måtte gjennom 1700-tallet hente tømmeret fra stadig lenger inn i landet. Slik ble ikke bare kyststrøkene, men også innlandet, inkludert i den internasjonale tømmerhandelen. Tømmeret ble hugget på vinteren og slept med hest fram til nærmeste elv. Når isen så gikk om våren, ble det fløtet ned til nærmeste handelssted. Selv om tømmeret ofte hadde vokst i bondens skog og ble solgt av ham, var det bare kjøpmenn med egne privilegier på å selge tømmer til utlandet som sto for selve eksporten.
Tilbake fra England kom skipene ofte nesten tomme. Engelskmennene klaget i samtiden på at de hadde vansker med å få solgt varene sine til Danmark-Norge og andre land i Norden og Østersjø-området. Mye av grunnen, mente engelskmennene, var at befolkningen var for fattige til å kjøpe de engelske varene. Samtidig ser vi fra toll-listene at det ble importert og innført stadig mer varer til Norge. Det var da særlig fra de nordtyske områdene av Østersjøen, men også fra Danmark. Det indikerer at man i Norge hadde råd til å importere ulike varer, men at man heller kjøpte dem fra andre steder enn England. Økningen i importen viser også at man i løpet av 1700-tallet fikk gradvis mer penger å rutte med.
Østersjølandene
Østersjølandene var en viktig kornleverandør for nordenfjelske Norge. Denne delen av Norge var ikke omfattet av det omtalte kornmonopolet, og kjøpmenn med rett til å handle med utlandet kunne derfor fritt kjøpe korn på det internasjonale markedet. Fra de nordtyske områdene av Østersjøen kom også mange av ferdigvarene, eller forbruksvarene, slik som fuglebur, tekstiler og ferdigsydde klær, metallbestikk og fargestoffer. Noen av disse var produsert i de tyske statene, men en del hadde også sin opprinnelse andre steder, deriblant England. De nordtyske havnene hadde bare fungert som omlastingssentrum. I retur fikk østersjølandene først og fremst norske fiskevarer som klippfisk og tørrfisk.
Baltikum og Nord-Tyskland leverte korn også til sønnenfjelske Norge når Danmark ikke var i stand til det, og kongen hadde gitt dispensasjon.
Handel med Nederland
Nederland, og da særlig Amsterdam, var en viktig handelspartner for Norge gjennom hele 1600-tallet, og også 1700-tallet (se undervisningsopplegg 1). Fra Østlandet og Sørlandet ble det skipet ut tømmer, da særlig bjelker som nederlenderne selv saget til stokker som ble brukt til å bygge diker, havner, hus og møbler i Nederland. Gjennom 1600-tallet hadde Vestlandet også solgt mye tømmer til Nederland, men på 1700-tallet var denne delen av kysten så avskoget at det ikke lenger var mulig. Fiskevarer hadde tatt over i Bergen, mens man fra Trondheim i tillegg til fisk, også eksporterte kobber til nederlenderne. Fisken og kobberet ble delvis brukt i Nederland, men en del ble solgt videre.
Tilbake fra Nederland kom mange av de samme varene som fra de nordtyske områdene; ferdigvarer som klær, men også finere tekstiler og eksotiske matvarer. Til Sør- og Øst-Norge kom det også mye nederlandsk ost.
Utveksling av varer
Fiskevarer fra Bergen og Trondheim gikk også direkte til Frankrike, Spania og Portugal. Rognen som gikk fra Bergen, ble så brukt av franskmennene som agn i deres eget fiske. I retur kom vin, olje og eksotiske matvarer slik som mandler, sitroner og appelsiner.
I nord var særlig handelen med Russland viktig. Denne handelen har fått navnet pomorhandelen. Den sørget for utveksling av varer mellom de to landene. For Nord-Norge var Russland en viktig leverandør av både korn- og linvarer.
Les original på NDLA →
Handel på 1700-tallet
Økningen i handel
Utnyttelse av naturressurser, utviklingen av ulike håndverksfag og byutvikling er sammen om å påvirke den økte handelen fra 1500-tallet av. Dette øker stadig, og på 1700-tallet er handelen blitt sentral både innad i landet, men også med utlandet. Eksporten av varer fra Norge tiltar sterkt i denne perioden, og det gjør også importen. Med de europeiske koloniene og handelen med andre verdensdeler kommer det også eksotiske varer til Norge.
Aktuelle ressurser om handelen på 1700-tallet
Oversiktsartikkelen Handelsforholdene på 1700-tallet (NDLA) er en fin introduksjon til perioden.
NDLA: Handel innad i Norge
NDLA: Handel med andre deler av det dansk-norske riket
NDLA: Handel med utlandet
Les original på NDLA →
Utnyttelse av naturressurser, utviklingen av ulike håndverksfag og byutvikling er sammen om å påvirke den økte handelen fra 1500-tallet av. Dette øker stadig, og på 1700-tallet er handelen blitt sentral både innad i landet, men også med utlandet. Eksporten av varer fra Norge tiltar sterkt i denne perioden, og det gjør også importen. Med de europeiske koloniene og handelen med andre verdensdeler kommer det også eksotiske varer til Norge.
Aktuelle ressurser om handelen på 1700-tallet
Oversiktsartikkelen Handelsforholdene på 1700-tallet (NDLA) er en fin introduksjon til perioden.
NDLA: Handel innad i Norge
NDLA: Handel med andre deler av det dansk-norske riket
NDLA: Handel med utlandet
Les original på NDLA →
Handelsforholdene på 1700-tallet
Noe av det var laget i Europa, annet kom fra Asia, Karibia eller Amerika. I bytte gikk det fiskevarer, tømmer, jern og skinnvarer ut av landet. Slik endte norsk fisk på spanske bord, norsk tømmer som britiske gulv og norsk jern som spiker på skip som reiste til den andre siden av kloden.
Forhold som påvirket handelen
Det var særlig gjennom 1700-tallet at handel begynte å knytte land og regioner tettere sammen. Med økt kontakt over grenser ble markedene større. I praksis betydde det at de som produserte ting, kunne nå ut til flere potensielle kunder. Dette gjorde at mulighetene for fortjeneste og profitt vokste.
Utviklingen i det norske handelsmønsteret viser tydelig hvordan markedet ble større, også for norske produsenter og handlende. Særlig viser veksten i skipstrafikk til og fra norske havner fra 1731, til 1756, 1786 og 1794 at kontakten økte både utenlands og innenlands gjennom 1700-tallet. Også utvalget og mengden av varer tok seg opp gjennom denne perioden, både med tanke på det som ble solgt i Norge, og norske varer som ble solgt i utlandet.
Føringer fra Danmark
Norge var på denne tiden en del av det dansk-norske riket. Dette la flere føringer på handelen, deriblant hvem og hva nordmennene kunne handle med. Fra 1735 til 1788 var Sør-Norge pålagt å kjøpe det kornet som trengtes (men som regionen ikke selv klarte å produsere), først og fremst fra Danmark eller andre steder i riket. Bare dersom Danmark ikke kunne levere det nødvendige kornet, kunne man kjøpe dette fra andre land. Dette fortrinnet ble kalt kornmonopolet, og tanken var at broderlandet Danmark, som i utgangspunktet hadde godt med korn, skulle forsyne nordmennene som ikke klarte å dyrke tilstrekkelig mat – selv i gode år. Et tilsvarende monopol gjaldt for norsk jern i Danmark mellom 1730 og 1794.
For å utvikle særskilte næringer og beskytte innenlandsk produksjon innførte også Danmark-Norge tollsystem som favoriserte handel med andre deler av riket. I praksis betydde det at tollen var høyere på utenlandske varer enn på varer produsert for eksempel i Danmark eller på Island. Egne privilegier ble også gitt til produsenter og handlende innen næringer som staten ønsket å utvikle, slik som glassproduksjon. Sammen ga dette næringene og foretakene beskyttelse mot konkurranse.
Les original på NDLA →
Forhold som påvirket handelen
Det var særlig gjennom 1700-tallet at handel begynte å knytte land og regioner tettere sammen. Med økt kontakt over grenser ble markedene større. I praksis betydde det at de som produserte ting, kunne nå ut til flere potensielle kunder. Dette gjorde at mulighetene for fortjeneste og profitt vokste.
Utviklingen i det norske handelsmønsteret viser tydelig hvordan markedet ble større, også for norske produsenter og handlende. Særlig viser veksten i skipstrafikk til og fra norske havner fra 1731, til 1756, 1786 og 1794 at kontakten økte både utenlands og innenlands gjennom 1700-tallet. Også utvalget og mengden av varer tok seg opp gjennom denne perioden, både med tanke på det som ble solgt i Norge, og norske varer som ble solgt i utlandet.
Føringer fra Danmark
Norge var på denne tiden en del av det dansk-norske riket. Dette la flere føringer på handelen, deriblant hvem og hva nordmennene kunne handle med. Fra 1735 til 1788 var Sør-Norge pålagt å kjøpe det kornet som trengtes (men som regionen ikke selv klarte å produsere), først og fremst fra Danmark eller andre steder i riket. Bare dersom Danmark ikke kunne levere det nødvendige kornet, kunne man kjøpe dette fra andre land. Dette fortrinnet ble kalt kornmonopolet, og tanken var at broderlandet Danmark, som i utgangspunktet hadde godt med korn, skulle forsyne nordmennene som ikke klarte å dyrke tilstrekkelig mat – selv i gode år. Et tilsvarende monopol gjaldt for norsk jern i Danmark mellom 1730 og 1794.
For å utvikle særskilte næringer og beskytte innenlandsk produksjon innførte også Danmark-Norge tollsystem som favoriserte handel med andre deler av riket. I praksis betydde det at tollen var høyere på utenlandske varer enn på varer produsert for eksempel i Danmark eller på Island. Egne privilegier ble også gitt til produsenter og handlende innen næringer som staten ønsket å utvikle, slik som glassproduksjon. Sammen ga dette næringene og foretakene beskyttelse mot konkurranse.
Les original på NDLA →
Handelskompanier
Farefullt og dyrt
Årsaken til at de store handelsekspedisjonene var dyre, var at utgifter for skip, mannskap og last måtte dekkes. Ferden var lang og farefull, og det tok ofte flere år før skipene, om de i det hele tatt returnerte, kom i havn med varer som kunne dekke utleggene.
Spredning av risiko ved reiser
For å spre risikoen, men fremdeles sikre at det kom inn nok penger for å finansiere reisen, ble det utviklet en ny måte å organisere finansieringen på. Der det tidligere hadde vært én stor investor, ofte staten, solgte man nå andeler i ekspedisjonen til privatpersoner. Det var altså flere deltakere som sammen dannet et handelskompani.
Slik fikk man inn mange små summer som til sammen dekket kostnadene. De som eide andeler, fikk en tilsvarende andel av overskuddet når (og hvis) ekspedisjonen kom tilbake. Kom det ingen skip tilbake, var tapet i det minste blitt fordelt på mange.
Det nederlandsk-ostindiske handelskompani
Det var nederlenderne som var først ute med den nye organiseringen. For å skaffe penger til å finansiere handelsekspedisjoner til Asia, ble det i 1602 solgt andeler i Det nederlandsk-ostindiske handelskompani (Vereenigde Oostindische Compagnie – VOC).
Etter hvert som handelskompanier ble etablert også i andre land, ble de organisert etter det samme mønsteret. Danmark-Norge, Sverige, Frankrike, Portugal, England og flere andre startet å drive virksomhet på denne måten.
Det samme gjaldt også andre foretak som krevde store investeringer for å bli realisert. Handel i disse andelene utviklet seg også. I dag kjenner vi denne måten å organisere investeringer på som aksjeselskap og stedene der andelene blir handlet med som børs.
Handel med Østen
Hensikten med virksomheten til de europeiske kompaniene var å drive import av varer til Europa. Det var særlig krydder, finere stoffer og etter hvert te som var etterspurt i Europa. Problemet var at de asiatiske handelsmennene ikke var særlig interessert i europeiske varer. Dette ble et problem for de europeiske kompaniene, og de fant ut at dette kunne løses på tre måter.
For det første kunne man betale med edelmetall eller noen europeiske varer som var interessante for asiatene. Edelmetallet stammet i stor grad fra spanjolenes kolonier i Mellom- og Sør-Amerika. For det andre kunne kompaniene betale for varene med overskuddet de fikk fra handel de drev mellom de asiatiske landene. Den siste løsningen var å låne penger på det indiske markedet. Dette siste ble en stor byrde for danskenes kompani, og det medførte større utgifter enn inntekter. Resultatet av handelen var at mye av det sølvet og gullet som spanjolene fraktet hjem til Europa fra Amerika etter hvert havnet på asiatiske hender.
Les original på NDLA →
Årsaken til at de store handelsekspedisjonene var dyre, var at utgifter for skip, mannskap og last måtte dekkes. Ferden var lang og farefull, og det tok ofte flere år før skipene, om de i det hele tatt returnerte, kom i havn med varer som kunne dekke utleggene.
Spredning av risiko ved reiser
For å spre risikoen, men fremdeles sikre at det kom inn nok penger for å finansiere reisen, ble det utviklet en ny måte å organisere finansieringen på. Der det tidligere hadde vært én stor investor, ofte staten, solgte man nå andeler i ekspedisjonen til privatpersoner. Det var altså flere deltakere som sammen dannet et handelskompani.
Slik fikk man inn mange små summer som til sammen dekket kostnadene. De som eide andeler, fikk en tilsvarende andel av overskuddet når (og hvis) ekspedisjonen kom tilbake. Kom det ingen skip tilbake, var tapet i det minste blitt fordelt på mange.
Det nederlandsk-ostindiske handelskompani
Det var nederlenderne som var først ute med den nye organiseringen. For å skaffe penger til å finansiere handelsekspedisjoner til Asia, ble det i 1602 solgt andeler i Det nederlandsk-ostindiske handelskompani (Vereenigde Oostindische Compagnie – VOC).
Etter hvert som handelskompanier ble etablert også i andre land, ble de organisert etter det samme mønsteret. Danmark-Norge, Sverige, Frankrike, Portugal, England og flere andre startet å drive virksomhet på denne måten.
Det samme gjaldt også andre foretak som krevde store investeringer for å bli realisert. Handel i disse andelene utviklet seg også. I dag kjenner vi denne måten å organisere investeringer på som aksjeselskap og stedene der andelene blir handlet med som børs.
Handel med Østen
Hensikten med virksomheten til de europeiske kompaniene var å drive import av varer til Europa. Det var særlig krydder, finere stoffer og etter hvert te som var etterspurt i Europa. Problemet var at de asiatiske handelsmennene ikke var særlig interessert i europeiske varer. Dette ble et problem for de europeiske kompaniene, og de fant ut at dette kunne løses på tre måter.
For det første kunne man betale med edelmetall eller noen europeiske varer som var interessante for asiatene. Edelmetallet stammet i stor grad fra spanjolenes kolonier i Mellom- og Sør-Amerika. For det andre kunne kompaniene betale for varene med overskuddet de fikk fra handel de drev mellom de asiatiske landene. Den siste løsningen var å låne penger på det indiske markedet. Dette siste ble en stor byrde for danskenes kompani, og det medførte større utgifter enn inntekter. Resultatet av handelen var at mye av det sølvet og gullet som spanjolene fraktet hjem til Europa fra Amerika etter hvert havnet på asiatiske hender.
Les original på NDLA →
Handelsprivilegier
Næringspolitikk
Privilegier ble ofte brukt som næringspolitikk. Store produksjonsenheter som gruver eller jernverk fikk privilegier som gjorde at de fikk lavere produksjonskostnader, f.eks. fikk de rett på fyringsved i et område kalt «cirkumferens», rundt gruven eller verket.
Små foretak, slik som skomakere, bakere eller andre håndverk, var også regulert. Laugene, som altså var samling av håndverkere, regulerte i utgangspunktet mange av disse næringene, men i løpet av 1700-tallet hadde kongen tatt til seg kontrollen. Det gjorde han enten ved å oppløse laugene eller ved å kreve at alle, også laugsmedlemmer, skulle søke myndighetene om rett til å drive virksomhet.
Handelsprivilegier
Også handelen var regulert av privilegier gjennom 1700-tallet. I Norge var det bare et utvalg byer som hadde rett til å handle med utlandet. I 1660 var det åtte kjøpsteder, men dette var blitt utvidet til 23 i 1800 og 34 omkring 1850. Økningen i antall kjøpsteder forteller at det også var en sterk økning i handelen, særlig med utlandet, i denne perioden.
Hvem som fikk handle, var også begrenset av privilegier. De som hadde rett til å drive handel, måtte være borgere av en kjøpstad. Noen særgrupper fikk også rett til å drive småhandel eller håndverk i liten skala for at de skulle ha noe å livnære seg av. Dette var gjerne grupper som myndighetene fryktet at ellers ville bli tiggere og fattigfolk, og slik sett et problem og en utgift for staten. Pensjonerte eller skadde soldater og deres enker var en typisk slik gruppe. De som handlet ulovlig ble kalt «bissekremmere», og det var mange forsøk på å stanse dem. Eksport av sagtømmer var også underlagt begrensninger. Bare de som eide sagbruk og hadde fått eksportrettigheter av staten, fikk selge til utlandet.
Mot slutten av 1700-tallet ble flere av de strenge, proteksjonistiske handelslovene fjernet. Handelen ble gradvis liberalisert, eller frigitt, fram mot 1850-tallet.
Industri
I siste del av 1700-tallet gjorde staten flere forsøk på å utvikle industri i Danmark-Norge. Målet var å gjøre landet minst mulig avhengig av import. Som ledd i dette ga myndighetene privilegier til dem som ville starte opp i et utvalg næringer. Det kunne være store foretak, slik som glassverk, som fikk enerett på salg i hele Norge mot at de produserte et bredt utvalg glass. Det kunne også være mindre foretak som fikk enerett på salg i sitt lokalområde i oppstartsårene. Andre ble støttet ved at myndighetene bistod med utdanning av nøkkelpersonell.
Les original på NDLA →
Privilegier ble ofte brukt som næringspolitikk. Store produksjonsenheter som gruver eller jernverk fikk privilegier som gjorde at de fikk lavere produksjonskostnader, f.eks. fikk de rett på fyringsved i et område kalt «cirkumferens», rundt gruven eller verket.
Små foretak, slik som skomakere, bakere eller andre håndverk, var også regulert. Laugene, som altså var samling av håndverkere, regulerte i utgangspunktet mange av disse næringene, men i løpet av 1700-tallet hadde kongen tatt til seg kontrollen. Det gjorde han enten ved å oppløse laugene eller ved å kreve at alle, også laugsmedlemmer, skulle søke myndighetene om rett til å drive virksomhet.
Handelsprivilegier
Også handelen var regulert av privilegier gjennom 1700-tallet. I Norge var det bare et utvalg byer som hadde rett til å handle med utlandet. I 1660 var det åtte kjøpsteder, men dette var blitt utvidet til 23 i 1800 og 34 omkring 1850. Økningen i antall kjøpsteder forteller at det også var en sterk økning i handelen, særlig med utlandet, i denne perioden.
Hvem som fikk handle, var også begrenset av privilegier. De som hadde rett til å drive handel, måtte være borgere av en kjøpstad. Noen særgrupper fikk også rett til å drive småhandel eller håndverk i liten skala for at de skulle ha noe å livnære seg av. Dette var gjerne grupper som myndighetene fryktet at ellers ville bli tiggere og fattigfolk, og slik sett et problem og en utgift for staten. Pensjonerte eller skadde soldater og deres enker var en typisk slik gruppe. De som handlet ulovlig ble kalt «bissekremmere», og det var mange forsøk på å stanse dem. Eksport av sagtømmer var også underlagt begrensninger. Bare de som eide sagbruk og hadde fått eksportrettigheter av staten, fikk selge til utlandet.
Mot slutten av 1700-tallet ble flere av de strenge, proteksjonistiske handelslovene fjernet. Handelen ble gradvis liberalisert, eller frigitt, fram mot 1850-tallet.
Industri
I siste del av 1700-tallet gjorde staten flere forsøk på å utvikle industri i Danmark-Norge. Målet var å gjøre landet minst mulig avhengig av import. Som ledd i dette ga myndighetene privilegier til dem som ville starte opp i et utvalg næringer. Det kunne være store foretak, slik som glassverk, som fikk enerett på salg i hele Norge mot at de produserte et bredt utvalg glass. Det kunne også være mindre foretak som fikk enerett på salg i sitt lokalområde i oppstartsårene. Andre ble støttet ved at myndighetene bistod med utdanning av nøkkelpersonell.
Les original på NDLA →
Handelsruter
Handel og handelsreiser
Handel på tvers av områder er kjent helt tilbake i tidlige samfunn, og ikke minst kjenner vi til flere eksempler fra vikingtiden. Vikingene reiste ikke bare vestover, men også østover.
Enda tidligere enn vikingtidens handel, var den såkalte Silkeveien, en karavanevei mellom Europa og Kina som ble tatt i bruk allerede fra 100-tallet.
De oversjøiske handelsrutene økte da man fant sjøveien til Kina, India og Amerika med de store oppdagerne. Den store oversjøiske handelen økte spesielt fra 1500-tallet.
Silkeveien
Silkeveien var en karavanevei med flere greiner mellom Europa og Kina. Som navnet tyder på, var utgangspunktet for denne karavaneveien behovet for å hente silke fra Kina. Etter hvert ble det også handlet med andre varer via denne lange ruten på 6 000 kilometer. I tillegg til handel ble Silkeveien viktig for kulturell utveksling, som religiøse idéer, kunst og levesett. Som nevnt startet dette allerede fra 100-tallet, og veien var i bruk helt fram til Mongolriket på 1200- og 1300-tallet. Etter dette vet vi at sjøveien ble viktigere i utveksling av varer mellom Europa og Asia.
Vikingtidens handelsruter
Det er lett å tenke på vikingene som voldelige menn som plyndret og ranet når de dro i viking, men handel var viktig også for vikingene. Når vikingene reiste ut, sikret de rikdom både ved hjelp av varebytte, kjøp og salg og ved krigføring, ran og gavebytte. De skandinaviske vikingene hadde handelsruter over store deler av dagens Europa og så langt øst som Bysants, der Istanbul ligger i dag, og som vikingene kalte Miklagard. De drev også handel øst for Svartehavet. Vi kan si at vikingtiden var en økonomisk brytningstid. Kjøp og salg peker framover mot høymiddelalderen, mens gave- og varebytte peker bakover i tid.
Sjøveien til Asia
Selv om det var blitt gjort reiser til Kina og resten av Asia der deler av reisen gikk til sjøs allerede fra slutten av 1200-tallet, var det først da Vasco da Gama fant sjøveien til Asia ved å seile rundt Afrika, at sjøfarten og handelen økte. Ved å bruke skip og gjerne flere skip i den samme ekspedisjonen, kunne man få med seg flere varer enn man gjorde med karavanene langs Silkeveien, og man fant også andre markeder enn Kina. Likevel kunne slike reiser være farefulle. Det kan du lese mer om i artikkelen Hva var oversjøisk ekspansjon?.
Trekanthandelen
Trekanthandelen var handel mellom Europa, Afrika og Amerika. Utgangspunktet for trekanthandelen var slavehandelen. Europeerne byttet til seg slaver fra Afrika ved å tilby afrikanske høvdinger og slavehandlere europeiske varer som skytevåpen, jern og glass. Slavene ble fraktet over Atlanterhavet til sukker- og tobakksplantasjer i Amerika, og varer derfra ble solgt til Europa. Du kan lese mer om dette i artikkelen Trekanthandelen.
Kilder
Pedersen, U. & Sigurdsson, J. V. (2020, 5. november). Rane, bytte, kjøpe, gi. Norgeshistorie. https://www.norgeshistorie.no/vikingtid/0806-rane-bytte-kjope-gi.html
Filseth, G. (2018, 5. november). Silkeveien. I Store norske leksikon. https://snl.no/Silkeveien
Les original på NDLA →
Handel på tvers av områder er kjent helt tilbake i tidlige samfunn, og ikke minst kjenner vi til flere eksempler fra vikingtiden. Vikingene reiste ikke bare vestover, men også østover.
Enda tidligere enn vikingtidens handel, var den såkalte Silkeveien, en karavanevei mellom Europa og Kina som ble tatt i bruk allerede fra 100-tallet.
De oversjøiske handelsrutene økte da man fant sjøveien til Kina, India og Amerika med de store oppdagerne. Den store oversjøiske handelen økte spesielt fra 1500-tallet.
Silkeveien
Silkeveien var en karavanevei med flere greiner mellom Europa og Kina. Som navnet tyder på, var utgangspunktet for denne karavaneveien behovet for å hente silke fra Kina. Etter hvert ble det også handlet med andre varer via denne lange ruten på 6 000 kilometer. I tillegg til handel ble Silkeveien viktig for kulturell utveksling, som religiøse idéer, kunst og levesett. Som nevnt startet dette allerede fra 100-tallet, og veien var i bruk helt fram til Mongolriket på 1200- og 1300-tallet. Etter dette vet vi at sjøveien ble viktigere i utveksling av varer mellom Europa og Asia.
Vikingtidens handelsruter
Det er lett å tenke på vikingene som voldelige menn som plyndret og ranet når de dro i viking, men handel var viktig også for vikingene. Når vikingene reiste ut, sikret de rikdom både ved hjelp av varebytte, kjøp og salg og ved krigføring, ran og gavebytte. De skandinaviske vikingene hadde handelsruter over store deler av dagens Europa og så langt øst som Bysants, der Istanbul ligger i dag, og som vikingene kalte Miklagard. De drev også handel øst for Svartehavet. Vi kan si at vikingtiden var en økonomisk brytningstid. Kjøp og salg peker framover mot høymiddelalderen, mens gave- og varebytte peker bakover i tid.
Sjøveien til Asia
Selv om det var blitt gjort reiser til Kina og resten av Asia der deler av reisen gikk til sjøs allerede fra slutten av 1200-tallet, var det først da Vasco da Gama fant sjøveien til Asia ved å seile rundt Afrika, at sjøfarten og handelen økte. Ved å bruke skip og gjerne flere skip i den samme ekspedisjonen, kunne man få med seg flere varer enn man gjorde med karavanene langs Silkeveien, og man fant også andre markeder enn Kina. Likevel kunne slike reiser være farefulle. Det kan du lese mer om i artikkelen Hva var oversjøisk ekspansjon?.
Trekanthandelen
Trekanthandelen var handel mellom Europa, Afrika og Amerika. Utgangspunktet for trekanthandelen var slavehandelen. Europeerne byttet til seg slaver fra Afrika ved å tilby afrikanske høvdinger og slavehandlere europeiske varer som skytevåpen, jern og glass. Slavene ble fraktet over Atlanterhavet til sukker- og tobakksplantasjer i Amerika, og varer derfra ble solgt til Europa. Du kan lese mer om dette i artikkelen Trekanthandelen.
Kilder
Pedersen, U. & Sigurdsson, J. V. (2020, 5. november). Rane, bytte, kjøpe, gi. Norgeshistorie. https://www.norgeshistorie.no/vikingtid/0806-rane-bytte-kjope-gi.html
Filseth, G. (2018, 5. november). Silkeveien. I Store norske leksikon. https://snl.no/Silkeveien
Les original på NDLA →
Sjøfart
Fra utenlandske til norske eiere
Hvem som eide skipene, varierte over tid. I den tidligste perioden var det stort sett utenlandske skip som kom til Norge. På 1700-tallet var skipsfarten i større grad på norske hender. Inntekter fra frakten sørget dermed for fortjeneste for norske eiere. Lønnen gikk til norske matroser, og bestillinger på leveranser av proviant, tauverk eller skipsbygging gikk i større grad til norske produsenter og handelsfolk.
Sjøfarten i praksis
Skipsfarten på 1500-tallet og fram til 1800-tallet var styrt av været og sesongene. For Norges del var høysesongen de varme og rolige sommermånedene. Om vinteren var det lite eller ingen trafikk. Årsaken var til dels faren for vinterstormer, men også at mange havner var utilgjengelige på grunn av is. Det gjaldt blant annet havnene i indre Oslofjord.
Sjøfarten sysselsatte særlig unge menn fra kysten, men mange fra innlandet søkte også lykken som sjømenn. Siden sjøfarten hovedsakelig sikret arbeid i sommermånedene, måtte de finne annet arbeid om vinteren. Noen av dem søkte da tilbake til innlandet og tok arbeid i skogen. En del ble også igjen langs kysten og fikk arbeid ved skipsverftene, som vokste fram utover 1700-tallet.
Frakten
Skipsfarten gikk mye til utlandet, men også til Danmark og til ulike havner langs norskekysten. Særlig trelasten fra Norge til utlandet var blomstrende særlig fra 1700-tallet.
Utenrikshandelen krevde store skip og mye kapital, for skipene måtte ofte være på havet i lang tid. Handelen hadde en særlig stor oppgang på 1700-tallet, fordi Danmark-Norge var en av få nøytrale stater i et Europa preget av ufred. Dansk-norske skip fikk dermed tilgang til havner i de landene som lå i krig, mens konkurrenter som deltok i krigene, ble holdt utenfor. De norske skipene utnyttet dette ved å ta på seg fraktoppdrag for de krigførende landenes varer.
Frakten til andre deler av Danmark-Norge foregikk gjerne med mindre skip. Reisen til Danmark var kort, og skipene kunne ta flere turer i løpet av en sesong. Østlandet og Sørlandet hadde mye kontakt med Danmark, mens Bergen og Trondheim hadde mindre direkte kontakt. Fra Bergen gikk flere skip til og fra Island.
Langs kysten gikk det også mindre båter som sørget for vareutveksling og leveringer mellom de norske havnene. Denne innenriksfrakten var viktig for å fordele varer fra Danmark og utlandet videre i Norge.
Les original på NDLA →
Hvem som eide skipene, varierte over tid. I den tidligste perioden var det stort sett utenlandske skip som kom til Norge. På 1700-tallet var skipsfarten i større grad på norske hender. Inntekter fra frakten sørget dermed for fortjeneste for norske eiere. Lønnen gikk til norske matroser, og bestillinger på leveranser av proviant, tauverk eller skipsbygging gikk i større grad til norske produsenter og handelsfolk.
Sjøfarten i praksis
Skipsfarten på 1500-tallet og fram til 1800-tallet var styrt av været og sesongene. For Norges del var høysesongen de varme og rolige sommermånedene. Om vinteren var det lite eller ingen trafikk. Årsaken var til dels faren for vinterstormer, men også at mange havner var utilgjengelige på grunn av is. Det gjaldt blant annet havnene i indre Oslofjord.
Sjøfarten sysselsatte særlig unge menn fra kysten, men mange fra innlandet søkte også lykken som sjømenn. Siden sjøfarten hovedsakelig sikret arbeid i sommermånedene, måtte de finne annet arbeid om vinteren. Noen av dem søkte da tilbake til innlandet og tok arbeid i skogen. En del ble også igjen langs kysten og fikk arbeid ved skipsverftene, som vokste fram utover 1700-tallet.
Frakten
Skipsfarten gikk mye til utlandet, men også til Danmark og til ulike havner langs norskekysten. Særlig trelasten fra Norge til utlandet var blomstrende særlig fra 1700-tallet.
Utenrikshandelen krevde store skip og mye kapital, for skipene måtte ofte være på havet i lang tid. Handelen hadde en særlig stor oppgang på 1700-tallet, fordi Danmark-Norge var en av få nøytrale stater i et Europa preget av ufred. Dansk-norske skip fikk dermed tilgang til havner i de landene som lå i krig, mens konkurrenter som deltok i krigene, ble holdt utenfor. De norske skipene utnyttet dette ved å ta på seg fraktoppdrag for de krigførende landenes varer.
Frakten til andre deler av Danmark-Norge foregikk gjerne med mindre skip. Reisen til Danmark var kort, og skipene kunne ta flere turer i løpet av en sesong. Østlandet og Sørlandet hadde mye kontakt med Danmark, mens Bergen og Trondheim hadde mindre direkte kontakt. Fra Bergen gikk flere skip til og fra Island.
Langs kysten gikk det også mindre båter som sørget for vareutveksling og leveringer mellom de norske havnene. Denne innenriksfrakten var viktig for å fordele varer fra Danmark og utlandet videre i Norge.
Les original på NDLA →
Utforsk handelsruter
Oppgave
Jobb sammen i små grupper, og velg en av de følgende handelsruter som dere ønsker å vite mer om:
vikingtidens handelsruter vestover
vikingtidens handelsruter østover
Silkeveien
trekanthandelen
sjøveien til Asia
Utforsk så hvordan handelen langs den valgte ruten foregikk.
Dere bør ha med de følgende punktene:
Hva var bakgrunnen for handelen langs denne ruten?
Hvem handlet med hvem langs ruten?
Hvordan foregikk handelen? Hvordan ble varene fraktet?
Hvem hadde makt i handelsforholdene? Hvem fikk fordeler av denne handelen?
Hvordan påvirket handelen menneskers liv?
Lag så en liten presentasjon om det dere har funnet ut.
Les original på NDLA →
Jobb sammen i små grupper, og velg en av de følgende handelsruter som dere ønsker å vite mer om:
vikingtidens handelsruter vestover
vikingtidens handelsruter østover
Silkeveien
trekanthandelen
sjøveien til Asia
Utforsk så hvordan handelen langs den valgte ruten foregikk.
Dere bør ha med de følgende punktene:
Hva var bakgrunnen for handelen langs denne ruten?
Hvem handlet med hvem langs ruten?
Hvordan foregikk handelen? Hvordan ble varene fraktet?
Hvem hadde makt i handelsforholdene? Hvem fikk fordeler av denne handelen?
Hvordan påvirket handelen menneskers liv?
Lag så en liten presentasjon om det dere har funnet ut.
Les original på NDLA →
Kulturmøter
Konsekvenser av oversjøisk ekspansjon
Oppgave
Les først fagstoff om oversjøisk ekspansjon til forskjellige kontinenter.
Gjør rede for når og hvor de europeiske statene gjorde sine oversjøiske oppdagelser.
Velg et av kontinentene og diskuter konsekvensene av kontakten både for europeerne og de som ble "oppdaget".
Les original på NDLA →
Les først fagstoff om oversjøisk ekspansjon til forskjellige kontinenter.
Gjør rede for når og hvor de europeiske statene gjorde sine oversjøiske oppdagelser.
Velg et av kontinentene og diskuter konsekvensene av kontakten både for europeerne og de som ble "oppdaget".
Les original på NDLA →
Oversjøisk ekspansjon og kolonisering
Den europeiske ekspansjonens påvirkning
Oppgave
Gå sammen i små grupper på to eller tre, og velg dere et av de oversjøiske områdene der europeerne ekspanderte. Dere skal så lage en presentasjon basert på det dere finner ut om området dere har valgt. Det er valgfritt hvordan dere vil presentere innholdet deres. Det kan være en vanlig PowerPoint eller Prezi, film, lyd, en veggavis, eller kanskje en blanding?
Her er noen spørsmål som kan hjelpe dere når dere skal undersøke emnet:
Hvilket europeisk land etablerte seg her? Var det flere?
Hvorfor valgte europeerne å starte handel her?
Hvordan påvirket dette befolkningen i det valgte området?
Hvordan ble den lokale kulturen påvirket av kontakten med europeere?
Hvordan utviklet forholdet seg mellom europeerne og den lokale befolkningen?
Ble det noe mer enn en handelskoloni (økonomisk, militær eller politisk betydning)?
Hvilke negative konsekvenser fikk det for europeerne på kort sikt? Var det noen positive konsekvenser?
Filmen på denne siden og artiklene om emnet her på NDLA er nyttige kilder til denne oppgaven.
Les original på NDLA →
Gå sammen i små grupper på to eller tre, og velg dere et av de oversjøiske områdene der europeerne ekspanderte. Dere skal så lage en presentasjon basert på det dere finner ut om området dere har valgt. Det er valgfritt hvordan dere vil presentere innholdet deres. Det kan være en vanlig PowerPoint eller Prezi, film, lyd, en veggavis, eller kanskje en blanding?
Her er noen spørsmål som kan hjelpe dere når dere skal undersøke emnet:
Hvilket europeisk land etablerte seg her? Var det flere?
Hvorfor valgte europeerne å starte handel her?
Hvordan påvirket dette befolkningen i det valgte området?
Hvordan ble den lokale kulturen påvirket av kontakten med europeere?
Hvordan utviklet forholdet seg mellom europeerne og den lokale befolkningen?
Ble det noe mer enn en handelskoloni (økonomisk, militær eller politisk betydning)?
Hvilke negative konsekvenser fikk det for europeerne på kort sikt? Var det noen positive konsekvenser?
Filmen på denne siden og artiklene om emnet her på NDLA er nyttige kilder til denne oppgaven.
Les original på NDLA →
Globalisering?
Oppgave
Diskuter påstanden: Verden begynte å bli globalisert på 1600- og 1700-tallet.
Hva var de første eksemplene på at denne tidligere globaliseringen begynte å påvirke vanlige folks hverdag også i Norge?
Hva er globalisering for deg, og hvordan påvirker det deg og din hverdag?
Les original på NDLA →
Diskuter påstanden: Verden begynte å bli globalisert på 1600- og 1700-tallet.
Hva var de første eksemplene på at denne tidligere globaliseringen begynte å påvirke vanlige folks hverdag også i Norge?
Hva er globalisering for deg, og hvordan påvirker det deg og din hverdag?
Les original på NDLA →
Globalisering på 1700-tallet
Spor etter handel
Arkeologer har funnet spor etter handel over store landområder mange tusen år før vår tidsregning. Men selv om europeere, afrikanere og kinesere har byttet varer i lang tid, ligger det i begrepet globalisering at handelen, målt både i antall folk som deltok, og i mengden varer som vekslet hender, hadde en viss størrelse. Nøyaktig hvor stor er vanskelig å si, men de fleste historikere mener varestrømmen må være stor nok til at ikke bare en liten elite, men faktisk en relativt stor del av befolkningen, hadde mulighet til i hvert fall å prøve.
Globalisering fra 1600- og 1700-tallet
Man bruker å si at den moderne tids globalisering begynte med at Columbus kom til Amerika i 1492, men at den først virkelig kom i gang fra 1600- og kanskje særlig 1700-tallet av. Portugiserne, og etter hvert spanjolene, etablerte handelskontakt og kolonier i Asia og Amerika. Særlig handelen med Sør-Amerika, som spanjolene klarte å ha kontroll på gjennom 1500- og inn på 1600-tallet, ble innbringende i form av nye råvarer og edelmetaller. Nederlenderne begynte å hevde seg på 1600-tallet, og på tross av at de var et lite land, hadde de handelsskip og marine til å hevde seg på havene. På slutten av 1600- og begynnelsen av 1700-tallet tok England over dominansen og holdt den til inn på 1900-tallet.
Kontroll over ressurser
Politisk handlet ekspansjonen til nye kontinent om å sikre staten kontroll over mer ressurser. Det rådende synet på politisk økonomi, kalt merkantilismen, forstod verdens ressurser som en gitt mengde. Et land kunne derfor bare øke sin andel ressurser ved å ta dem fra andre gjennom krig eller handel, eller få kontroll over nye kontinent og områder.
Handelsskip på lange reiser
Antallet skip som reiste langs de nye handelsrutene til Asia og Amerika, var til å begynne med få, og mengden varer de brakte tilbake, var små. Handelen tok seg først opp da utvikling i skipsbygging og navigasjon mot slutten av 1500-tallet, men særlig utover 1600- og 1700-tallet, gjorde det mulig å sende skip ut på de lange reisene relativt trygt, samt når organiseringen av handelen gjorde at den finansielle risikoen ble fordelt på flere hender.
Handelsvarer
Særlig te, kaffe, sukker, sjokolade, krydder og porselen var viktige handelsvarer for å motivere sjøfolk og forretningsmenn til å satse liv og penger på å handle med fjerne steder. Disse varene veide lite og kunne lagres lenge, og var dermed lette å frakte. De små mengdene som ankom Europa de første hundre årene, var dyre og eksklusive varer, forbeholdt adel og rikfolk. Bedre transport og nye produksjonsmetoder, slik som slavedrevne plantasjer i Karibia og Amerika, førte til økt handel. De stadig større mengdene av varer fra eksotiske steder som ble tilgjengelige for mer vanlige folk gjennom siste halvdel av 1700-tallet, fikk etter hvert stor betydning for utviklingen av det europeiske samfunnet.
Reflekter
Reflekter over hvordan din hverdag er påvirket av globalisering. Av varene du kjøper i butikken i dag, hvilke er produsert i Norge? Og hvilke er produsert andre steder i verden?
Les original på NDLA →
Arkeologer har funnet spor etter handel over store landområder mange tusen år før vår tidsregning. Men selv om europeere, afrikanere og kinesere har byttet varer i lang tid, ligger det i begrepet globalisering at handelen, målt både i antall folk som deltok, og i mengden varer som vekslet hender, hadde en viss størrelse. Nøyaktig hvor stor er vanskelig å si, men de fleste historikere mener varestrømmen må være stor nok til at ikke bare en liten elite, men faktisk en relativt stor del av befolkningen, hadde mulighet til i hvert fall å prøve.
Globalisering fra 1600- og 1700-tallet
Man bruker å si at den moderne tids globalisering begynte med at Columbus kom til Amerika i 1492, men at den først virkelig kom i gang fra 1600- og kanskje særlig 1700-tallet av. Portugiserne, og etter hvert spanjolene, etablerte handelskontakt og kolonier i Asia og Amerika. Særlig handelen med Sør-Amerika, som spanjolene klarte å ha kontroll på gjennom 1500- og inn på 1600-tallet, ble innbringende i form av nye råvarer og edelmetaller. Nederlenderne begynte å hevde seg på 1600-tallet, og på tross av at de var et lite land, hadde de handelsskip og marine til å hevde seg på havene. På slutten av 1600- og begynnelsen av 1700-tallet tok England over dominansen og holdt den til inn på 1900-tallet.
Kontroll over ressurser
Politisk handlet ekspansjonen til nye kontinent om å sikre staten kontroll over mer ressurser. Det rådende synet på politisk økonomi, kalt merkantilismen, forstod verdens ressurser som en gitt mengde. Et land kunne derfor bare øke sin andel ressurser ved å ta dem fra andre gjennom krig eller handel, eller få kontroll over nye kontinent og områder.
Handelsskip på lange reiser
Antallet skip som reiste langs de nye handelsrutene til Asia og Amerika, var til å begynne med få, og mengden varer de brakte tilbake, var små. Handelen tok seg først opp da utvikling i skipsbygging og navigasjon mot slutten av 1500-tallet, men særlig utover 1600- og 1700-tallet, gjorde det mulig å sende skip ut på de lange reisene relativt trygt, samt når organiseringen av handelen gjorde at den finansielle risikoen ble fordelt på flere hender.
Handelsvarer
Særlig te, kaffe, sukker, sjokolade, krydder og porselen var viktige handelsvarer for å motivere sjøfolk og forretningsmenn til å satse liv og penger på å handle med fjerne steder. Disse varene veide lite og kunne lagres lenge, og var dermed lette å frakte. De små mengdene som ankom Europa de første hundre årene, var dyre og eksklusive varer, forbeholdt adel og rikfolk. Bedre transport og nye produksjonsmetoder, slik som slavedrevne plantasjer i Karibia og Amerika, førte til økt handel. De stadig større mengdene av varer fra eksotiske steder som ble tilgjengelige for mer vanlige folk gjennom siste halvdel av 1700-tallet, fikk etter hvert stor betydning for utviklingen av det europeiske samfunnet.
Reflekter
Reflekter over hvordan din hverdag er påvirket av globalisering. Av varene du kjøper i butikken i dag, hvilke er produsert i Norge? Og hvilke er produsert andre steder i verden?
Les original på NDLA →
Hva var oversjøisk ekspansjon?
Drivkrefter
En viktig drivkraft bak ekspansjonen var europeernes ønske om å finne nye verdier i form av gull, sølv og andre edle metaller. I tillegg ville europeerne finne sjøveien til Asia, der det fantes varer som krydder og silke, som kunne selges for store summer i Europa. Forbedringer i navigasjonsmetoder og skipsteknologi gjorde det tryggere å seile i fremmede farvann, og dermed kunne europeiske oppdagelsesreisende legge ut på lange sjøreiser.
Europa var altså knutepunktet i det nye globale nettverket. Det ble utvekslet matvarer og andre varer, dyr, planter, ideer og sykdommer mellom kontinentene. Utvekslingen fikk store konsekvenser både på kort og lang sikt.
Kulturmøter
I Afrika tilpasset samfunnene seg den europeiske etterspørselen. I Asia skjedde kontakten med europeerne lenge på de asiatiske samfunnenes betingelser, selv om kontakten med europeerne nok var årsak til mye ustabilitet på 1700-tallet. I Amerika ble mesteparten av den opprinnelige befolkningen utryddet, og nye samfunn ble bygd på europeernes premisser.
Selv om europeerne var de som tok initiativet til kontakt med andre kontinenter, og også var sentrum for det globale nettverket, er det viktig å presisere at befolkningen på de andre kontinentene ikke var passive. Det var ikke europeerne alene som satte premissene for utviklingen. Samfunnene de møtte, valgte selv hvordan de skulle møte europeerne. Historien om den europeiske ekspansjonen er derfor også historien om kulturmøter, og om hvordan de kan foregå på ulike måter, med svært ulike ringvirkninger.
Les original på NDLA →
En viktig drivkraft bak ekspansjonen var europeernes ønske om å finne nye verdier i form av gull, sølv og andre edle metaller. I tillegg ville europeerne finne sjøveien til Asia, der det fantes varer som krydder og silke, som kunne selges for store summer i Europa. Forbedringer i navigasjonsmetoder og skipsteknologi gjorde det tryggere å seile i fremmede farvann, og dermed kunne europeiske oppdagelsesreisende legge ut på lange sjøreiser.
Europa var altså knutepunktet i det nye globale nettverket. Det ble utvekslet matvarer og andre varer, dyr, planter, ideer og sykdommer mellom kontinentene. Utvekslingen fikk store konsekvenser både på kort og lang sikt.
Kulturmøter
I Afrika tilpasset samfunnene seg den europeiske etterspørselen. I Asia skjedde kontakten med europeerne lenge på de asiatiske samfunnenes betingelser, selv om kontakten med europeerne nok var årsak til mye ustabilitet på 1700-tallet. I Amerika ble mesteparten av den opprinnelige befolkningen utryddet, og nye samfunn ble bygd på europeernes premisser.
Selv om europeerne var de som tok initiativet til kontakt med andre kontinenter, og også var sentrum for det globale nettverket, er det viktig å presisere at befolkningen på de andre kontinentene ikke var passive. Det var ikke europeerne alene som satte premissene for utviklingen. Samfunnene de møtte, valgte selv hvordan de skulle møte europeerne. Historien om den europeiske ekspansjonen er derfor også historien om kulturmøter, og om hvordan de kan foregå på ulike måter, med svært ulike ringvirkninger.
Les original på NDLA →
Trekanthandelen
Trekanthandelen
Trekanthandelen var handel som gikk mellom Europa, Afrika og Amerika, og var et handelsmønster som utviklet seg på grunn av europeernes stadige etterspørsel etter sukker, tobakk og kaffe. For å tjene penger på etterspørselen satte man i gang produksjon av råvarer i plantasjer i Karibia og Amerika, der de vokste godt. Plantasjedrift sørget for effektiv og spesialisert produksjon, og bruken av ulønnede slaver gav billig arbeidskraft. Slik ble kostnadene holdt lave, og muligheten for profitt var store.
Skipene fraktet de etterspurte varene til Europa og deretter varer som våpen og alkohol fra Europa til Afrika. Varene fra Europa ble brukt til å betale for afrikanere som skulle brukes som slaver.
Slaveskipene tok om lag tre måneder på ferden til Karibia eller Amerika. Det var den største og meste brutale forflytningen av folk i menneskenes historie.
Tenk over
Hva tenker du om denne måten å behandle folk på ?
Har du eksempler på moderne former for menneskehandel?
Slavene og slavehandelen
Menneskene som ble solgt som slaver kom fra hele Afrika. Det var oftest afrikanere som røvet dem, og som så solgte dem til europeiske slavehandlere som holdt til i fort og handelsstasjoner langs vestkysten av Afrika. Europeerne betalte for slavene med varer de hadde med fra Europa, deriblant tekstiler, sprit, våpen og krutt.
Danmark-Norge og slavehandelen
Danmark-Norge var også engasjert i slavehandelen, og hadde slavefort i Ghana. Mellom 1660 og 1806 var 344 dansk-norske skip engasjert i farten. Til sammen fraktet de minst 85 650 slaver.
Fra Afrika til Karibia
Fra Vestkysten av Afrika ble de som ble solgt som slaver, ført til Karibia. Reisen var hard. Sykdom, fangenskap og mangel på mat gjorde at mellom 15 og 20 % døde under overfarten. Dødsraten blant sjøfolkene var nesten den samme som for slavene på dette strekket. Dette blant annet fordi sykdommer smittet lett på en båt, og de europeiske sjøfolkene var ikke vant til bakteriefloraen og sykdommene de ble utsatt for under oppholdet i Afrika.
Plantasjedrift
I Karibia ble slavene solgt til plantasjeeiere, enten på øyene eller på fastlandet, og så satt til arbeid på plantasjer eller farmer som spesialiserte seg på en av de store kolonivarene sukker, kaffe eller tobakk (i Sør-Amerika var det også sjokolade). Også Danmark-Norge hadde kolonier i Karibia, tidvis kalt sukkerøyene fordi de først og fremst produserte sukker. Det var øyene St. Croix, St. Thomas og St. John, som i dag er en del av Virgin Islands.
Produksjon og etterspørsel
Varene som ble produsert av slavene på plantasjene, ble så fraktet tilbake til Europa der de ble spredd i befolkningen. Desto mer slavene produserte, desto billigere ble varene. Dermed kunne også flere kjøpe dem. Men siden etterspørselen økte, trengtes det enda flere slaver for å produsere mer. Slik vokste handelen både med mennesker og varer i trekanthandelen til å bli en stor, global handel.
Les mer
Voyages. The Trans-Atlantic Slave Trade Database
Historiske skipsanløpslister
KilderHestvik, Håkon (28.06.2022): Slavehandel i Afrika, Sølvberget. Hentet 12.08.2025 fra https://www.solvberget.no/artikkel/Slavehandel-i-Afrika
Eriksen, Tore Linnè (21.02.2025): Slaveri i Store Norske leksikon på snl.n.o. Hentet 12. august 2025 fra https://snl.no/slaveri
Les original på NDLA →
Trekanthandelen var handel som gikk mellom Europa, Afrika og Amerika, og var et handelsmønster som utviklet seg på grunn av europeernes stadige etterspørsel etter sukker, tobakk og kaffe. For å tjene penger på etterspørselen satte man i gang produksjon av råvarer i plantasjer i Karibia og Amerika, der de vokste godt. Plantasjedrift sørget for effektiv og spesialisert produksjon, og bruken av ulønnede slaver gav billig arbeidskraft. Slik ble kostnadene holdt lave, og muligheten for profitt var store.
Skipene fraktet de etterspurte varene til Europa og deretter varer som våpen og alkohol fra Europa til Afrika. Varene fra Europa ble brukt til å betale for afrikanere som skulle brukes som slaver.
Slaveskipene tok om lag tre måneder på ferden til Karibia eller Amerika. Det var den største og meste brutale forflytningen av folk i menneskenes historie.
Tenk over
Hva tenker du om denne måten å behandle folk på ?
Har du eksempler på moderne former for menneskehandel?
Slavene og slavehandelen
Menneskene som ble solgt som slaver kom fra hele Afrika. Det var oftest afrikanere som røvet dem, og som så solgte dem til europeiske slavehandlere som holdt til i fort og handelsstasjoner langs vestkysten av Afrika. Europeerne betalte for slavene med varer de hadde med fra Europa, deriblant tekstiler, sprit, våpen og krutt.
Danmark-Norge og slavehandelen
Danmark-Norge var også engasjert i slavehandelen, og hadde slavefort i Ghana. Mellom 1660 og 1806 var 344 dansk-norske skip engasjert i farten. Til sammen fraktet de minst 85 650 slaver.
Fra Afrika til Karibia
Fra Vestkysten av Afrika ble de som ble solgt som slaver, ført til Karibia. Reisen var hard. Sykdom, fangenskap og mangel på mat gjorde at mellom 15 og 20 % døde under overfarten. Dødsraten blant sjøfolkene var nesten den samme som for slavene på dette strekket. Dette blant annet fordi sykdommer smittet lett på en båt, og de europeiske sjøfolkene var ikke vant til bakteriefloraen og sykdommene de ble utsatt for under oppholdet i Afrika.
Plantasjedrift
I Karibia ble slavene solgt til plantasjeeiere, enten på øyene eller på fastlandet, og så satt til arbeid på plantasjer eller farmer som spesialiserte seg på en av de store kolonivarene sukker, kaffe eller tobakk (i Sør-Amerika var det også sjokolade). Også Danmark-Norge hadde kolonier i Karibia, tidvis kalt sukkerøyene fordi de først og fremst produserte sukker. Det var øyene St. Croix, St. Thomas og St. John, som i dag er en del av Virgin Islands.
Produksjon og etterspørsel
Varene som ble produsert av slavene på plantasjene, ble så fraktet tilbake til Europa der de ble spredd i befolkningen. Desto mer slavene produserte, desto billigere ble varene. Dermed kunne også flere kjøpe dem. Men siden etterspørselen økte, trengtes det enda flere slaver for å produsere mer. Slik vokste handelen både med mennesker og varer i trekanthandelen til å bli en stor, global handel.
Les mer
Voyages. The Trans-Atlantic Slave Trade Database
Historiske skipsanløpslister
KilderHestvik, Håkon (28.06.2022): Slavehandel i Afrika, Sølvberget. Hentet 12.08.2025 fra https://www.solvberget.no/artikkel/Slavehandel-i-Afrika
Eriksen, Tore Linnè (21.02.2025): Slaveri i Store Norske leksikon på snl.n.o. Hentet 12. august 2025 fra https://snl.no/slaveri
Les original på NDLA →
Demokrati, ideologier og medborgerskap
Demokratiets utvikling og demokratisk deltakelse
Direkte og indirekte demokrati
Oppgave 1: Begrepsforklaringer
Undersøk og forklar kort:
Hva er direkte demokrati?
Hva er indirekte demokrati?
Hva er forskjellene og likhetene mellom disse to ulike formene for demokrati?
Oppgave 2: Undersøk det athenske og norske demokratiet
Undersøk hvordan det direkte demokratiet i Athen fungerte, og forklar kort.
Undersøk hvordan det indirekte demokratiet i Norge fungerer, og forklar kort.
Norge har også tatt i bruk direkte demokrati i enkelte tilfeller i moderne tid. Undersøk hvordan dette blir gjennomført, og i hvilke tilfeller dette er blitt gjort. Forklar kort.
Oppgave 3: Drøft påstanden
For borgerne i antikkens Athen betydde demokrati at de selv var med på å ta beslutninger som påvirket deres eget liv. Drøft påstanden:
Direkte demokrati er mer demokratisk enn indirekte demokrati.
Oppgave 4: Er et indirekte demokrati nok?
I nyere tid har Norge deltatt i flere kriger, som for eksempel i tidligere Jugoslavia i 1999, i Afghanistan i 2001 og i Libya i 2011. I 1999 og 2001 ble saken behandlet både i Regjeringen og på Stortinget, men i 2011 ble avgjørelsen tatt av Regjeringen alene. Dette er mulig etter norsk lov. Uansett ble ikke de norske velgerne spurt direkte i noen av tilfellene.
Å gå i krig er en alvorlig avgjørelse. Er det et demokratisk problem at velgerne ofte ikke får noen direkte medvirkning i slike store spørsmål, eller er et indirekte demokrati tilstrekkelig i slike tilfeller? Prøv å finne argumenter for begge synspunktene.
Oppgave 5: Indirekte demokrati i et moderne samfunn?
Er det praktisk mulig å kun bruke en direkte form for demokrati i et moderne samfunn som Norge? Begrunn svaret!
I hvilke tilfeller mener du man bør bruke direkte demokrati i Norge?
Kilder
Galtung, I. M. A. (2018). Regjeringens plikt til å innhente Stortingets samtykke til norske militæroperasjoner (Masteroppgave, Universitetet i Oslo). Hentet fra https://www.duo.uio.no/handle/10852/64236?show=full
Les original på NDLA →
Undersøk og forklar kort:
Hva er direkte demokrati?
Hva er indirekte demokrati?
Hva er forskjellene og likhetene mellom disse to ulike formene for demokrati?
Oppgave 2: Undersøk det athenske og norske demokratiet
Undersøk hvordan det direkte demokratiet i Athen fungerte, og forklar kort.
Undersøk hvordan det indirekte demokratiet i Norge fungerer, og forklar kort.
Norge har også tatt i bruk direkte demokrati i enkelte tilfeller i moderne tid. Undersøk hvordan dette blir gjennomført, og i hvilke tilfeller dette er blitt gjort. Forklar kort.
Oppgave 3: Drøft påstanden
For borgerne i antikkens Athen betydde demokrati at de selv var med på å ta beslutninger som påvirket deres eget liv. Drøft påstanden:
Direkte demokrati er mer demokratisk enn indirekte demokrati.
Oppgave 4: Er et indirekte demokrati nok?
I nyere tid har Norge deltatt i flere kriger, som for eksempel i tidligere Jugoslavia i 1999, i Afghanistan i 2001 og i Libya i 2011. I 1999 og 2001 ble saken behandlet både i Regjeringen og på Stortinget, men i 2011 ble avgjørelsen tatt av Regjeringen alene. Dette er mulig etter norsk lov. Uansett ble ikke de norske velgerne spurt direkte i noen av tilfellene.
Å gå i krig er en alvorlig avgjørelse. Er det et demokratisk problem at velgerne ofte ikke får noen direkte medvirkning i slike store spørsmål, eller er et indirekte demokrati tilstrekkelig i slike tilfeller? Prøv å finne argumenter for begge synspunktene.
Oppgave 5: Indirekte demokrati i et moderne samfunn?
Er det praktisk mulig å kun bruke en direkte form for demokrati i et moderne samfunn som Norge? Begrunn svaret!
I hvilke tilfeller mener du man bør bruke direkte demokrati i Norge?
Kilder
Galtung, I. M. A. (2018). Regjeringens plikt til å innhente Stortingets samtykke til norske militæroperasjoner (Masteroppgave, Universitetet i Oslo). Hentet fra https://www.duo.uio.no/handle/10852/64236?show=full
Les original på NDLA →
Er Roma demokratiets vugge?
Oppgave 1: Hvor demokratisk var den romerske republikken?
Hvilke sider ved den romerske republikken var demokratiske, og hvilke var udemokratiske?
Sammenlign med Athen: Var antikkens Athen eller den romerske republikken mest demokratisk?
Sammenlign med moderne demokratier: Hvilke av disse to ligner mest på et moderne demokrati?
Oppgave 2: Er det en myte at Athen er demokratiets vugge?
Den danske oldtidsforskeren Jens Krasilnikoff mener det er en myte at vårt moderne demokrati bygger på Athens demokrati fra antikken.
Les artikkelen "Det gamle Athen ga oss ikke demokratiet" fra forskning.no og svar på spørsmålene under.
Hva er Krasilnikoffs viktigste påstander og argumenter?
Når og hvorfor oppstod myten om Athen som demokratiets vugge, ifølge Krasilnikoff?
Krasilnikoff mener opplysningsfilosofene var inspirert av Roma og ikke Athen. Hvem var opplysningsfilosofene, og hvorfor er de viktige i denne sammenhengen?
Les original på NDLA →
Hvilke sider ved den romerske republikken var demokratiske, og hvilke var udemokratiske?
Sammenlign med Athen: Var antikkens Athen eller den romerske republikken mest demokratisk?
Sammenlign med moderne demokratier: Hvilke av disse to ligner mest på et moderne demokrati?
Oppgave 2: Er det en myte at Athen er demokratiets vugge?
Den danske oldtidsforskeren Jens Krasilnikoff mener det er en myte at vårt moderne demokrati bygger på Athens demokrati fra antikken.
Les artikkelen "Det gamle Athen ga oss ikke demokratiet" fra forskning.no og svar på spørsmålene under.
Hva er Krasilnikoffs viktigste påstander og argumenter?
Når og hvorfor oppstod myten om Athen som demokratiets vugge, ifølge Krasilnikoff?
Krasilnikoff mener opplysningsfilosofene var inspirert av Roma og ikke Athen. Hvem var opplysningsfilosofene, og hvorfor er de viktige i denne sammenhengen?
Les original på NDLA →
Hvor demokratisk var Athen?
Oppgave 1: I klassen
Hva legger dere i «moderne demokrati»? Lag en oversikt over hvilke kriterier dere mener bør ligge til grunn for at en moderne stat skal kunne kalles et demokrati.
Oppgave 2: Individuelt
Sett opp et skjema der du sammenlikner Athens styresett med klassens syn på hva et demokrati skal være. Bruk animasjonen, det du har lest her på NDLA, og det du har lest andre steder. Kanskje må du også gjøre noen søk.
Oppgave 3: Individuelt
Vurder følgende:
Hvilke argumenter taler for at vi har kan kalle antikkens Athen for et demokrati?
Hvilke argumenter taler mot at vi kan kalle antikkens Athen for et demokrati?
Konklusjon: Ut fra de argumentene du har funnet, er det riktig å si at Athen var et demokrati? Begrunn svaret.
Oppgave 4: I klassen
Del argumentene med klassen og sett opp en oversikt på tavla.
Diskuter konklusjonen. Er dere enige?
Les original på NDLA →
Hva legger dere i «moderne demokrati»? Lag en oversikt over hvilke kriterier dere mener bør ligge til grunn for at en moderne stat skal kunne kalles et demokrati.
Oppgave 2: Individuelt
Sett opp et skjema der du sammenlikner Athens styresett med klassens syn på hva et demokrati skal være. Bruk animasjonen, det du har lest her på NDLA, og det du har lest andre steder. Kanskje må du også gjøre noen søk.
Oppgave 3: Individuelt
Vurder følgende:
Hvilke argumenter taler for at vi har kan kalle antikkens Athen for et demokrati?
Hvilke argumenter taler mot at vi kan kalle antikkens Athen for et demokrati?
Konklusjon: Ut fra de argumentene du har funnet, er det riktig å si at Athen var et demokrati? Begrunn svaret.
Oppgave 4: I klassen
Del argumentene med klassen og sett opp en oversikt på tavla.
Diskuter konklusjonen. Er dere enige?
Les original på NDLA →
Hvor kommer demokratiet fra?
Oppgave
Skriv en tekst der du drøfter påstanden «Athen er demokratiets vugge». Du kan bygge videre på oppgaver som du har jobbet med underveis i dette temaet.
Teksten bør inneholde
en innledning
en vurdering av demokratiske sider ved antikkens Athen og den romerske republikken sammenlignet med et moderne demokrati
en vurdering av hvor viktig Roma og Athen har vært som inspirasjonskilder for det moderne demokratiet
en oversikt over eventuelle andre viktige inspirasjonskilder til det moderne demokratiet
en konklusjon: Er det riktig å kalle Athen demokratiets vugge?
Les original på NDLA →
Skriv en tekst der du drøfter påstanden «Athen er demokratiets vugge». Du kan bygge videre på oppgaver som du har jobbet med underveis i dette temaet.
Teksten bør inneholde
en innledning
en vurdering av demokratiske sider ved antikkens Athen og den romerske republikken sammenlignet med et moderne demokrati
en vurdering av hvor viktig Roma og Athen har vært som inspirasjonskilder for det moderne demokratiet
en oversikt over eventuelle andre viktige inspirasjonskilder til det moderne demokratiet
en konklusjon: Er det riktig å kalle Athen demokratiets vugge?
Les original på NDLA →
Politikk og kultur i Athen
Athen - den ideelle polis?
Det store flertallet i Athen var imidlertid ikke borgere. Kvinner, slaver, første- og andregenerasjons innvandrere og alle under 18 år, fikk ikke være med å bestemme. Til sammen utgjorde de 90 % av Athens befolkning. I Athen ble det laget ordninger som skulle sørge for at de rikeste borgerne ikke fikk for mye politisk makt. Politiske verv ble lønnet, slik at også fattige borgere hadde råd til å delta i politikken. De fleste verv ble fordelt gjennom loddtrekning, slik at ingen kunne betale seg inn i verv.
Athen innførte også et mer drastisk tiltak for å forhindre at nye tyranner skulle komme til makten: ostrakisme. Folkeforsamlingen kunne foreta en anonym avstemning over hvem som utgjorde en trussel for staten. Hvis én borger fikk over 50 % av stemmene ble han utvist fra Athen i 10 år. Dette var ikke sett på som en straff, men en måte å sikre staten og demokratiet på. Den utviste beholdt sine borgerretter og kunne fritt komme tilbake etter ti år. Ordningen viser at fellesskapet i polis var viktigere enn den enkeltes individuelle rettigheter.
Kultur og filosofi
Utviklingen av den greske polisstaten, er først og fremst en politisk utvikling. Men borgeridealet og den frie politiske debatten, utviklet seg sammen med tenkning og debatt på andre områder.
Et uttrykk for dette, var de filosofiske skolene som ble grunnlagt i mange greske poliser. Den mest kjente av disse, var Platons akademi i Athen. Platon var elev av Sokrates, og lærer til Aristoteles. Alle tre er blant historiens mest kjente og innflytelsesrike filosofer.
Platons Staten
Platon skrev dialoger med Sokrates i hovedrollen. Sokrates diskuterte med folk i Athen. Gjennom samtalene formidles tankene vi kjenner som Platons filosofi. Hovedspørsmålet, i den kanskje mest kjente dialogen, Staten, er hva rettferdighet egentlig betyr. Mye av samtalen i dialogen dreier seg om hva som er den ideelle stat. Platons idealstat var imidlertid ikke det greske idealpolis vi har sett på, men en stat som styres av «filosofkonger» som skulle ha over 50 års utdannelse og ingen eiendomsrett!
Naturvitenskapens far
En annen gren av filosofien er representert av Platons elev, Aristoteles. Han omtales gjerne som naturvitenskapens far. I forhold til sin læremester, var Aristoteles mindre idealistisk og mer opptatt av den observerbare naturen rundt oss. Hans filosofi er imidlertid veldig allsidig, og omfatter både etikk, estetikk og metafysikk.
Antikken var altså også en tid for naturvitenskap. Over hundre år før Platons tid filosoferte Pythagoras over tallenes magi, og hundre år etter Aristoteles utviklet Euklid geometriens grunnsetninger. Euklid bodde i Alexandria i dagens Egypt, og er dermed et eksempel på hellenismens spredning.
Med disse eksemplene ser vi hvordan filosofi og vitenskap utviklet seg som både en årsak til, og en konsekvens av, det politiske klimaet i demokratiet.
Les original på NDLA →
Det store flertallet i Athen var imidlertid ikke borgere. Kvinner, slaver, første- og andregenerasjons innvandrere og alle under 18 år, fikk ikke være med å bestemme. Til sammen utgjorde de 90 % av Athens befolkning. I Athen ble det laget ordninger som skulle sørge for at de rikeste borgerne ikke fikk for mye politisk makt. Politiske verv ble lønnet, slik at også fattige borgere hadde råd til å delta i politikken. De fleste verv ble fordelt gjennom loddtrekning, slik at ingen kunne betale seg inn i verv.
Athen innførte også et mer drastisk tiltak for å forhindre at nye tyranner skulle komme til makten: ostrakisme. Folkeforsamlingen kunne foreta en anonym avstemning over hvem som utgjorde en trussel for staten. Hvis én borger fikk over 50 % av stemmene ble han utvist fra Athen i 10 år. Dette var ikke sett på som en straff, men en måte å sikre staten og demokratiet på. Den utviste beholdt sine borgerretter og kunne fritt komme tilbake etter ti år. Ordningen viser at fellesskapet i polis var viktigere enn den enkeltes individuelle rettigheter.
Kultur og filosofi
Utviklingen av den greske polisstaten, er først og fremst en politisk utvikling. Men borgeridealet og den frie politiske debatten, utviklet seg sammen med tenkning og debatt på andre områder.
Et uttrykk for dette, var de filosofiske skolene som ble grunnlagt i mange greske poliser. Den mest kjente av disse, var Platons akademi i Athen. Platon var elev av Sokrates, og lærer til Aristoteles. Alle tre er blant historiens mest kjente og innflytelsesrike filosofer.
Platons Staten
Platon skrev dialoger med Sokrates i hovedrollen. Sokrates diskuterte med folk i Athen. Gjennom samtalene formidles tankene vi kjenner som Platons filosofi. Hovedspørsmålet, i den kanskje mest kjente dialogen, Staten, er hva rettferdighet egentlig betyr. Mye av samtalen i dialogen dreier seg om hva som er den ideelle stat. Platons idealstat var imidlertid ikke det greske idealpolis vi har sett på, men en stat som styres av «filosofkonger» som skulle ha over 50 års utdannelse og ingen eiendomsrett!
Naturvitenskapens far
En annen gren av filosofien er representert av Platons elev, Aristoteles. Han omtales gjerne som naturvitenskapens far. I forhold til sin læremester, var Aristoteles mindre idealistisk og mer opptatt av den observerbare naturen rundt oss. Hans filosofi er imidlertid veldig allsidig, og omfatter både etikk, estetikk og metafysikk.
Antikken var altså også en tid for naturvitenskap. Over hundre år før Platons tid filosoferte Pythagoras over tallenes magi, og hundre år etter Aristoteles utviklet Euklid geometriens grunnsetninger. Euklid bodde i Alexandria i dagens Egypt, og er dermed et eksempel på hellenismens spredning.
Med disse eksemplene ser vi hvordan filosofi og vitenskap utviklet seg som både en årsak til, og en konsekvens av, det politiske klimaet i demokratiet.
Les original på NDLA →
Romerriket: Fra polis til imperium
Romas historie
Romerrikets historie handler mye om byen Roma. Ifølge myten ble grunnleggeren av Roma, Romulus, og tvillingbroren hans, Remus, oppfostret av en ulv i ei hytte oppe på Palatinhøyden. Hytta er fra det åttende århundre f.Kr., altså omtrent samtidig som de greske bystatene begynte å vokse fram
Senere romerske bygninger, som Colosseum og Pantheon er langt mer imponerende. De ble bygget over 800 år etter Romulus' hytte. Utviklingen fra den lille hytta til de imponerende byggverkene som besøkes av hundretusenvis av turister hvert år, viser utviklingen av et av verdenshistoriens mektigste riker. Det som begynte som en liten landsby, vokste til et imperium.
Republikken
Når det gjelder romernes tidligste historie, er det vanskelig å skille myter fra fakta. Men de som levde i den lille hytta på Palatinhøyden, ble antakelig styrt av en fremmed konge. De første sporene av romerne finner vi nemlig i et område som var dominert av et annet folk: etruskerne. Derfor var det et historisk brudd da romerne avsatte den siste kongen, og etablerte republikken i år 509 f.Kr.
Men revolusjonen førte ikke til et system der alle romerske borgere fikk like mye innflytelse. De gamle adelsslektene fortsatte å øve stor innflytelse på staten. Republikkens tidlige historie ble preget av en konflikt som kalles “stenderkampene”, hvor folkeflertallet, plebeierne, måtte sloss for politiske rettigheter og medbestemmelse. Den rike overklassen, kalt patrisiere, måtte gå med på å gradvis åpne for at flere skulle bli representert og få muligheter til å påvirke systemet. Den romerske republikken fortsatte likevel å være styrt av relativt få. Vi kaller det gjerne et fåmannsvelde, eller oligarki.
Folket og politikken
En årsak til at republikken beskrives som et oligarki, er Senatets makt. Senatets oppgave var egentlig å gi råd til folkeforsamlingen. I praksis var det som regel Senatet som fortalte folkeforsamlingen hva de skulle bestemme. Senatorene kom fra Romas rikeste og mektigste familier, og få våget å gå mot senatets råd.
Vi har vært inne på de rike adelsslektenes betydning, og for de fleste var antakelig familien en viktigere institusjon enn det politiske systemet. Familiefaren, pater familias, hadde domsmyndighet over sin familie og var ansvarlig for religiøse seremonier for husgudene. Noen historikere mener at det eksisterte en familie-liknende relasjon i politikken også; rike borgere tok fattigere borgere “under sine vinger”, som en far. Til gjengjeld stemte de fattige på sin “beskytter”. Det kalles et patron-klient-system. Kanskje ble oligarkiet opprettholdt på denne måten? I dag ser vi på slike avhengighetsforhold som ødeleggende for et demokratisk system.
Det romerske systemet ser allikevel ut til å ha vært effektivt på andre måter. Det synes spesielt på slagmarken. Gjennom mange kriger ekspanderte den romerske republikken raskt. På 200-tallet f.Kr. kontrollerte romerne hele Italia, og utvidelsen fortsatte i alle himmelretninger.
Borgerrett
Borgerrett er en nøkkel når vi skal forstå hvordan polisen Roma utviklet seg fra bystat til imperium. I de greske polisene måtte man blant annet eie jord for å være en borger.
I Romerriket gikk de bort fra dette kravet da de begynte å ekspandere. Romerne delte ut borgerstatus som en måte å bygge allianser på. Soldater uten jord opparbeidet seg også borgerrett. Dermed fikk man etter hvert mange eiendomsløse borgere. Fra 200-tallet f. Kr. fikk alle frie menn borgerrett.
Det har vært forskjellige typer borgerrett i Romerriket, men stort sett har borgerretten gitt politiske rettigheter, økonomiske fordeler og beskyttelse av det romerske rettssystemet.
Les original på NDLA →
Romerrikets historie handler mye om byen Roma. Ifølge myten ble grunnleggeren av Roma, Romulus, og tvillingbroren hans, Remus, oppfostret av en ulv i ei hytte oppe på Palatinhøyden. Hytta er fra det åttende århundre f.Kr., altså omtrent samtidig som de greske bystatene begynte å vokse fram
Senere romerske bygninger, som Colosseum og Pantheon er langt mer imponerende. De ble bygget over 800 år etter Romulus' hytte. Utviklingen fra den lille hytta til de imponerende byggverkene som besøkes av hundretusenvis av turister hvert år, viser utviklingen av et av verdenshistoriens mektigste riker. Det som begynte som en liten landsby, vokste til et imperium.
Republikken
Når det gjelder romernes tidligste historie, er det vanskelig å skille myter fra fakta. Men de som levde i den lille hytta på Palatinhøyden, ble antakelig styrt av en fremmed konge. De første sporene av romerne finner vi nemlig i et område som var dominert av et annet folk: etruskerne. Derfor var det et historisk brudd da romerne avsatte den siste kongen, og etablerte republikken i år 509 f.Kr.
Men revolusjonen førte ikke til et system der alle romerske borgere fikk like mye innflytelse. De gamle adelsslektene fortsatte å øve stor innflytelse på staten. Republikkens tidlige historie ble preget av en konflikt som kalles “stenderkampene”, hvor folkeflertallet, plebeierne, måtte sloss for politiske rettigheter og medbestemmelse. Den rike overklassen, kalt patrisiere, måtte gå med på å gradvis åpne for at flere skulle bli representert og få muligheter til å påvirke systemet. Den romerske republikken fortsatte likevel å være styrt av relativt få. Vi kaller det gjerne et fåmannsvelde, eller oligarki.
Folket og politikken
En årsak til at republikken beskrives som et oligarki, er Senatets makt. Senatets oppgave var egentlig å gi råd til folkeforsamlingen. I praksis var det som regel Senatet som fortalte folkeforsamlingen hva de skulle bestemme. Senatorene kom fra Romas rikeste og mektigste familier, og få våget å gå mot senatets råd.
Vi har vært inne på de rike adelsslektenes betydning, og for de fleste var antakelig familien en viktigere institusjon enn det politiske systemet. Familiefaren, pater familias, hadde domsmyndighet over sin familie og var ansvarlig for religiøse seremonier for husgudene. Noen historikere mener at det eksisterte en familie-liknende relasjon i politikken også; rike borgere tok fattigere borgere “under sine vinger”, som en far. Til gjengjeld stemte de fattige på sin “beskytter”. Det kalles et patron-klient-system. Kanskje ble oligarkiet opprettholdt på denne måten? I dag ser vi på slike avhengighetsforhold som ødeleggende for et demokratisk system.
Det romerske systemet ser allikevel ut til å ha vært effektivt på andre måter. Det synes spesielt på slagmarken. Gjennom mange kriger ekspanderte den romerske republikken raskt. På 200-tallet f.Kr. kontrollerte romerne hele Italia, og utvidelsen fortsatte i alle himmelretninger.
Borgerrett
Borgerrett er en nøkkel når vi skal forstå hvordan polisen Roma utviklet seg fra bystat til imperium. I de greske polisene måtte man blant annet eie jord for å være en borger.
I Romerriket gikk de bort fra dette kravet da de begynte å ekspandere. Romerne delte ut borgerstatus som en måte å bygge allianser på. Soldater uten jord opparbeidet seg også borgerrett. Dermed fikk man etter hvert mange eiendomsløse borgere. Fra 200-tallet f. Kr. fikk alle frie menn borgerrett.
Det har vært forskjellige typer borgerrett i Romerriket, men stort sett har borgerretten gitt politiske rettigheter, økonomiske fordeler og beskyttelse av det romerske rettssystemet.
Les original på NDLA →
Makt og religion
Fordeling og legitimering av makt
Adelsveldet i Europa
Adelens makt
Som navnet tilsier, var adelens makt en sentral del av statsstyringen. Adelen var i praksis store landeiere, som gjennom sine eiendommer også kontrollerte dem som enten leide jorda, eller, i noen land, var bundet til landeieren som livegne. Denne kontrollen over folk gjorde at adelen kunne stille soldater. Kongen var den fremste av landeierne.
Riksrådet
Kongen ble valgt av riksrådet, som besto av representanter for adelen. Riksrådet forhandlet også fram avtalen som kongen skulle styre etter. Avtalen kaltes «håndfesting». Medlemmene av riksrådet var dermed i en posisjon der de kunne forhandle seg fram til betingelser som var til deres fordel, for eksempel at de skulle tas med på råd i styringen av riket.
Stendene
I tillegg til riksrådet var stendene med i statsstyringen. Samfunnet var delt i tre grupper eller stender. Det var presteskapet (de geistlige), som utgjorde førstestanden, adelen, som utgjorde andrestanden og borgerskapet i byene, sammen med de frie bøndene, som utgjorde tredjestanden. Skillene mellom stendene var tydelige, og det var nærmest umulig å bevege seg fra én stand til en annen. Selv en fattig adelsmann var adel, og en rik bonde en bonde. Avhengig av hvilken stand man tilhørte, fulgte det ulike rettigheter og plikter i samfunnet.
Adelen skulle sørge for å stille soldater for kongen. I bytte fikk de adelige skattefrihet og enerett på viktige stillinger i statsapparatet.
Presteskapet representerte kirken. Denne standen ble fra slutten av 1500-tallet i de fleste europeiske land utvidet til å gjelde alle sivile embetsmenn i staten. Blant pliktene deres var å være statens representanter og utføre statens oppgaver ute blant folket. De hadde rett til noen skattefordeler og slapp unna militære plikter.
Den tredje standen besto i de fleste europeiske landene av byborgere og frie bønder. Det var de som hadde borgerbrev, som utgjorde borgerskapet i byene. Og det var bare borgerne som hadde rett til å drive med handel og håndverk. Byborgerne hadde en stor grad av selvstyre, men måtte være beredt på å bistå kongen med ekstraordinære skatter dersom situasjonen krevde det.
De frie bøndene var forpliktet til å stille soldater i kongens hær og var også de som sto for hoveddelen av skattene i normalår. De hadde likevel rett til å protestere dersom skattene ble økt urettmessig. I mange europeiske land var det få frie bønder, så storparten av bøndene var mange steder i praksis ikke med i tredjestanden.
Småkårsfolket, de fattigste, for eksempel husmennene på landet og arbeiderne i byene, tilhørte ikke noen egen stand. Det var adelsmannen som eide jorda de var knyttet til, eller borgerne eller andre som de arbeidet for, som ble regnet som deres representanter. De hadde dermed liten mulighet til å påvirke samfunnet.
Stenderforsamlingen
Hver av stendene hadde representanter i stenderforsamlingen. Stenderforsamlingen skulle komme sammen når en ny konge eller tronfølger skulle hylles, etter at riksrådet hadde valgt kongen. Stendene kunne også bli kalt inn for å gi samtykke til nye skatter som skulle pålegges befolkningen.
I mange stater var det ikke bare én stenderforsamling. I Frankrike måtte kongene forholde seg til flere regionale forsamlinger. Det samme gjaldt kongene i Spania. I Danmark-Norge var det også to stenderforsamlinger på 1500-tallet, en for Danmark og en for Norge.
Hvordan representantene fra hver stand ble valgt, varierte også. Ofte hadde alle adelens familieoverhoder rett til å møte, mens de andre stendene valgte sine representanter.
Makten og stenderforsamlingen
Det var kongen som kalte inn til stenderforsamling. Dette gjaldt ikke bare ved valg av ny konge, men også ved forhandlinger om nye skatter. Forhandlingene skjedde da enten samlet i stenderforsamlingen eller i forhandlinger med hver enkelt stand. For å forhandle om lokale skatter kunne det også kalles inn til stenderforsamling for en mindre del av landet, for eksempel et bestemt landdistrikt.
Hvor mye makt og innflytelse de ulike stendene hadde på styringen av landet, varierte fra land til land, og over tid. I Polen på 1500-tallet hadde adelen uvanlig mye makt. Gjennom et eget parlament og råd valgte de kongen. Kongens handlingsrom var begrenset, og han var bundet til å lytte til adelens råd. De andre stendene var i stor grad skjøvet ut av styringen av staten.
I mange tilfeller ble stendene kalt inn stadig sjeldnere opp gjennom 1500- og 1600-tallet. Grunnen var ikke at kongen ikke trengte å hente inn nye skatter. I noen tilfeller fant kronen nye måter å pålegge skatter på som ikke trengte stendenes godkjenning. Slik var det blant annet med framveksten av toll på handel med utlandet. I andre tilfeller var noen av stendene blitt satt så mye ut av spill at det ikke lenger var noen å kalle inn. Dette var ofte tilfellet med tredjestanden, altså by- og bondebefolkningen. Det skjedde blant annet både i Danmark og i Frankrike.
Les original på NDLA →
Som navnet tilsier, var adelens makt en sentral del av statsstyringen. Adelen var i praksis store landeiere, som gjennom sine eiendommer også kontrollerte dem som enten leide jorda, eller, i noen land, var bundet til landeieren som livegne. Denne kontrollen over folk gjorde at adelen kunne stille soldater. Kongen var den fremste av landeierne.
Riksrådet
Kongen ble valgt av riksrådet, som besto av representanter for adelen. Riksrådet forhandlet også fram avtalen som kongen skulle styre etter. Avtalen kaltes «håndfesting». Medlemmene av riksrådet var dermed i en posisjon der de kunne forhandle seg fram til betingelser som var til deres fordel, for eksempel at de skulle tas med på råd i styringen av riket.
Stendene
I tillegg til riksrådet var stendene med i statsstyringen. Samfunnet var delt i tre grupper eller stender. Det var presteskapet (de geistlige), som utgjorde førstestanden, adelen, som utgjorde andrestanden og borgerskapet i byene, sammen med de frie bøndene, som utgjorde tredjestanden. Skillene mellom stendene var tydelige, og det var nærmest umulig å bevege seg fra én stand til en annen. Selv en fattig adelsmann var adel, og en rik bonde en bonde. Avhengig av hvilken stand man tilhørte, fulgte det ulike rettigheter og plikter i samfunnet.
Adelen skulle sørge for å stille soldater for kongen. I bytte fikk de adelige skattefrihet og enerett på viktige stillinger i statsapparatet.
Presteskapet representerte kirken. Denne standen ble fra slutten av 1500-tallet i de fleste europeiske land utvidet til å gjelde alle sivile embetsmenn i staten. Blant pliktene deres var å være statens representanter og utføre statens oppgaver ute blant folket. De hadde rett til noen skattefordeler og slapp unna militære plikter.
Den tredje standen besto i de fleste europeiske landene av byborgere og frie bønder. Det var de som hadde borgerbrev, som utgjorde borgerskapet i byene. Og det var bare borgerne som hadde rett til å drive med handel og håndverk. Byborgerne hadde en stor grad av selvstyre, men måtte være beredt på å bistå kongen med ekstraordinære skatter dersom situasjonen krevde det.
De frie bøndene var forpliktet til å stille soldater i kongens hær og var også de som sto for hoveddelen av skattene i normalår. De hadde likevel rett til å protestere dersom skattene ble økt urettmessig. I mange europeiske land var det få frie bønder, så storparten av bøndene var mange steder i praksis ikke med i tredjestanden.
Småkårsfolket, de fattigste, for eksempel husmennene på landet og arbeiderne i byene, tilhørte ikke noen egen stand. Det var adelsmannen som eide jorda de var knyttet til, eller borgerne eller andre som de arbeidet for, som ble regnet som deres representanter. De hadde dermed liten mulighet til å påvirke samfunnet.
Stenderforsamlingen
Hver av stendene hadde representanter i stenderforsamlingen. Stenderforsamlingen skulle komme sammen når en ny konge eller tronfølger skulle hylles, etter at riksrådet hadde valgt kongen. Stendene kunne også bli kalt inn for å gi samtykke til nye skatter som skulle pålegges befolkningen.
I mange stater var det ikke bare én stenderforsamling. I Frankrike måtte kongene forholde seg til flere regionale forsamlinger. Det samme gjaldt kongene i Spania. I Danmark-Norge var det også to stenderforsamlinger på 1500-tallet, en for Danmark og en for Norge.
Hvordan representantene fra hver stand ble valgt, varierte også. Ofte hadde alle adelens familieoverhoder rett til å møte, mens de andre stendene valgte sine representanter.
Makten og stenderforsamlingen
Det var kongen som kalte inn til stenderforsamling. Dette gjaldt ikke bare ved valg av ny konge, men også ved forhandlinger om nye skatter. Forhandlingene skjedde da enten samlet i stenderforsamlingen eller i forhandlinger med hver enkelt stand. For å forhandle om lokale skatter kunne det også kalles inn til stenderforsamling for en mindre del av landet, for eksempel et bestemt landdistrikt.
Hvor mye makt og innflytelse de ulike stendene hadde på styringen av landet, varierte fra land til land, og over tid. I Polen på 1500-tallet hadde adelen uvanlig mye makt. Gjennom et eget parlament og råd valgte de kongen. Kongens handlingsrom var begrenset, og han var bundet til å lytte til adelens råd. De andre stendene var i stor grad skjøvet ut av styringen av staten.
I mange tilfeller ble stendene kalt inn stadig sjeldnere opp gjennom 1500- og 1600-tallet. Grunnen var ikke at kongen ikke trengte å hente inn nye skatter. I noen tilfeller fant kronen nye måter å pålegge skatter på som ikke trengte stendenes godkjenning. Slik var det blant annet med framveksten av toll på handel med utlandet. I andre tilfeller var noen av stendene blitt satt så mye ut av spill at det ikke lenger var noen å kalle inn. Dette var ofte tilfellet med tredjestanden, altså by- og bondebefolkningen. Det skjedde blant annet både i Danmark og i Frankrike.
Les original på NDLA →
Å reise i viking
Å reise i viking
Bønner fra 900-tallet forteller om frykten for folket fra nord: «Fri oss herre, fra nordmennenes vrede» ba de i britiske kirker på 900-tallet.
Svenske grupper reiste ofte østover, langs de østlige elvene Volga og Dnipro, og etablerte seg blant annet i Novgorod og Kyiv. Politisk uro og folkevandring i Vest-Europa var et hinder for veien sørover. Derfor var handel i «austerveg» mer fristende.
Danske og norske vikinger dro i «vesterveg», til de britiske områdene og langs kysten sørover på det europeiske kontinentet. Men norske vikinger dro også i «austerveg», til Konstantinopel, som de kalte «Miklagard» – den store byen. I den største kirken der risset de inn runene sine i rekkverket. Runene står der den dag i dag. Det var likevel veien vestover, til Irland, Skottland, Hebridene, Orknøyene, Shetland og Færøyene, og til Island og Grønland, som var den vanligste veien for de norske handelsferdene.
Hvorfor reiste vikingene ut?
Historikerne legger særlig vekt på at befolkningsvekst i de skandinaviske områdene skapte press på jorda og behov for mer ressurser og nytt land. Det ble ryddet nytt land, men trolig var tilgangen på egnet jord begrenset. Mange valgte derfor å reise ut av landet. De etablerte seg på nye steder, der de kunne drive nydyrking, slik som på Island. Båtene ser ut til å ha blitt bedre egnet for lengre seilaser. Arkeologiske funn viser at skandinavene tidligere hadde rodd båtene, men etter 700 var båtene utrustet med seil. Dessuten gjorde flate bunnformer at farkostene var stødige og i stand til å legge til der det var langgrunt. De kunne også brukes på grunne elver. Mer kontakt sjøveien gjorde at handelen i de norske områdene økte.
En forklaring på at mange av toktene var rene plyndringstokt, er at vold, heltemot og ære var høyt skattede verdier i det norrøne samfunnet. Å dø i kamp og krig sto høyere enn å dø av alderdom eller sykdom. Den som døde i krig, var sikret plass i gudenes rike, Åsgard. Her har det trolig også hatt betydning at ættens ære sto høyt i den norrøne kulturen. En ætt som kunne vise til rikdom, jordeiendommer og store heltebragder, var sikret status i høvdingsamfunnene i nord.
I tillegg var trellene en viktig arbeidskraft i det nordiske jordbruket. Å ta til fange folk som kunne håndtere tunge løft i et værhardt klima, var trolig avgjørende for å sikre driften på gårdene.
Landene vikingene reiste til, var heller ikke så vanskelige å angripe. Forsvarsstyrkene i de nye kongedømmene i Vest-Europa var lite koordinerte. Ikke alle føydalherrer holdt løftet til kongen om å stille med bondesoldater til forsvar av kongedømmet. Derfor kan det ha vært et uorganisert og tynt forsvar vikingene møtte når de var på tokt. Lite motstand og rike skatter gjorde toktene fristende.
Endrede årsaker til å reise i viking
Vikingtoktene ser ut til å ha endret karakter over tid. Angrepet på klosteret i Lindisfarne i 793 regnes som starten på vikingtiden. Det var det første av en rekke spontane handels- og plyndringstokt på 800-tallet. Seinere fulgte mer organiserte tokt, der vikingene overvintret og ryddet nye bosetninger.
Mot slutten av perioden dro kongsemner på vikingtokt for å forsøke å utvide kongedømmet sitt. Rundt 878 etablerte danske høvdinger seg i midtre deler av England og innførte danske lover. Områdene ble derfor kalt Danelag. Harald Hardrådes forsøk på å legge under seg England i 1066 regnes som det siste vikingtoktet.
At vikingtoktene tok slutt omkring år 1000, hadde flere årsaker. De nye kongedømmene i England og Frankrike sikret seg mer effektive hærer, med bondesoldater og væpnede riddere. Nå var det ikke lenger så enkelt å komme seirende ut av røvertoktene! Og kristendommen endret den gamle krigerske kulturen. Et annet sentralt element var at ideen om å samle større områder i kristne kongedømmer også hadde nådd Skandinavia.
Les original på NDLA →
Bønner fra 900-tallet forteller om frykten for folket fra nord: «Fri oss herre, fra nordmennenes vrede» ba de i britiske kirker på 900-tallet.
Svenske grupper reiste ofte østover, langs de østlige elvene Volga og Dnipro, og etablerte seg blant annet i Novgorod og Kyiv. Politisk uro og folkevandring i Vest-Europa var et hinder for veien sørover. Derfor var handel i «austerveg» mer fristende.
Danske og norske vikinger dro i «vesterveg», til de britiske områdene og langs kysten sørover på det europeiske kontinentet. Men norske vikinger dro også i «austerveg», til Konstantinopel, som de kalte «Miklagard» – den store byen. I den største kirken der risset de inn runene sine i rekkverket. Runene står der den dag i dag. Det var likevel veien vestover, til Irland, Skottland, Hebridene, Orknøyene, Shetland og Færøyene, og til Island og Grønland, som var den vanligste veien for de norske handelsferdene.
Hvorfor reiste vikingene ut?
Historikerne legger særlig vekt på at befolkningsvekst i de skandinaviske områdene skapte press på jorda og behov for mer ressurser og nytt land. Det ble ryddet nytt land, men trolig var tilgangen på egnet jord begrenset. Mange valgte derfor å reise ut av landet. De etablerte seg på nye steder, der de kunne drive nydyrking, slik som på Island. Båtene ser ut til å ha blitt bedre egnet for lengre seilaser. Arkeologiske funn viser at skandinavene tidligere hadde rodd båtene, men etter 700 var båtene utrustet med seil. Dessuten gjorde flate bunnformer at farkostene var stødige og i stand til å legge til der det var langgrunt. De kunne også brukes på grunne elver. Mer kontakt sjøveien gjorde at handelen i de norske områdene økte.
En forklaring på at mange av toktene var rene plyndringstokt, er at vold, heltemot og ære var høyt skattede verdier i det norrøne samfunnet. Å dø i kamp og krig sto høyere enn å dø av alderdom eller sykdom. Den som døde i krig, var sikret plass i gudenes rike, Åsgard. Her har det trolig også hatt betydning at ættens ære sto høyt i den norrøne kulturen. En ætt som kunne vise til rikdom, jordeiendommer og store heltebragder, var sikret status i høvdingsamfunnene i nord.
I tillegg var trellene en viktig arbeidskraft i det nordiske jordbruket. Å ta til fange folk som kunne håndtere tunge løft i et værhardt klima, var trolig avgjørende for å sikre driften på gårdene.
Landene vikingene reiste til, var heller ikke så vanskelige å angripe. Forsvarsstyrkene i de nye kongedømmene i Vest-Europa var lite koordinerte. Ikke alle føydalherrer holdt løftet til kongen om å stille med bondesoldater til forsvar av kongedømmet. Derfor kan det ha vært et uorganisert og tynt forsvar vikingene møtte når de var på tokt. Lite motstand og rike skatter gjorde toktene fristende.
Endrede årsaker til å reise i viking
Vikingtoktene ser ut til å ha endret karakter over tid. Angrepet på klosteret i Lindisfarne i 793 regnes som starten på vikingtiden. Det var det første av en rekke spontane handels- og plyndringstokt på 800-tallet. Seinere fulgte mer organiserte tokt, der vikingene overvintret og ryddet nye bosetninger.
Mot slutten av perioden dro kongsemner på vikingtokt for å forsøke å utvide kongedømmet sitt. Rundt 878 etablerte danske høvdinger seg i midtre deler av England og innførte danske lover. Områdene ble derfor kalt Danelag. Harald Hardrådes forsøk på å legge under seg England i 1066 regnes som det siste vikingtoktet.
At vikingtoktene tok slutt omkring år 1000, hadde flere årsaker. De nye kongedømmene i England og Frankrike sikret seg mer effektive hærer, med bondesoldater og væpnede riddere. Nå var det ikke lenger så enkelt å komme seirende ut av røvertoktene! Og kristendommen endret den gamle krigerske kulturen. Et annet sentralt element var at ideen om å samle større områder i kristne kongedømmer også hadde nådd Skandinavia.
Les original på NDLA →
Dronning Margretes nødbrev – en forklaring
I pengeknipe
At dronning Margrete virkelig ikke hadde mat og drikke til seg og hoffet, kan vi neppe tvile på. Sant er det nok også at hun var i en lei pengeknipe. Kronisk pengemangel var imidlertid noe som karakteriserte alle europeiske kongehus i middelalderen. Men at pengemangel direkte skulle ramme kongefamiliens husholdning, var likevel uvanlig, selv om man ofte hadde problemer med å betjene sin private gjeld.
Nyere forskning hevder at kongen ikke var i økonomisk krise. Om så er tilfelle, hvorfor satt da Norges dronning uten mat og drikke?
En historikers oppgave er å forklare kildene. Vi må derfor se på andre mulige årsaker. Skatt og jordleie ble betalt i form av naturalia, det vil si at de ikke ble betalt i penger, men i varer. Mottakeren av denne skatten eller jordleien benyttet slike naturalier i eget hushold. Dette gjaldt også det norske kongehuset.
Dårlige veier
I middelalderen var forsyningssituasjonen svært dårlig, preget av til dels elendige veier og dårlige framkomstmidler. Spesielt om våren var veiene gjørmete og utilgjengelige, og "vårknipa" var et kjent fenomen. Det var perioden da vinterlageret av mat begynte å ta slutt, før man fikk tilgang på nye varer. Lettest var det å få fram varer vinterstid når man kunne bruke slede og dessuten ta snarveier over isbelagte elver og innsjøer. Landtransporten sommerstid var derimot vanskelig og kostbar. Vær og føreforhold spilte selvsagt også inn når jordleie og skatt skulle betales i naturalia.
Nye pestangrep
I tida etter svartedauden fikk man ca. hvert tiende år et nytt pestangrep som var med på å holde folketallet nede helt til ut på 1600-tallet. I 1360 fikk vi "Den store barnedauden", som særlig krevde unge ofre. I 1370–1371 kom enda ny pest, etterfulgt av to nye i 1379 og 1391–1392.
En mulig forklaring på dronning Margretes mangel på mat og drikke kan altså være en vanskelig forsyningssituasjon i kjølvannet av et pestangrep sensommeren 1370.
Les original på NDLA →
At dronning Margrete virkelig ikke hadde mat og drikke til seg og hoffet, kan vi neppe tvile på. Sant er det nok også at hun var i en lei pengeknipe. Kronisk pengemangel var imidlertid noe som karakteriserte alle europeiske kongehus i middelalderen. Men at pengemangel direkte skulle ramme kongefamiliens husholdning, var likevel uvanlig, selv om man ofte hadde problemer med å betjene sin private gjeld.
Nyere forskning hevder at kongen ikke var i økonomisk krise. Om så er tilfelle, hvorfor satt da Norges dronning uten mat og drikke?
En historikers oppgave er å forklare kildene. Vi må derfor se på andre mulige årsaker. Skatt og jordleie ble betalt i form av naturalia, det vil si at de ikke ble betalt i penger, men i varer. Mottakeren av denne skatten eller jordleien benyttet slike naturalier i eget hushold. Dette gjaldt også det norske kongehuset.
Dårlige veier
I middelalderen var forsyningssituasjonen svært dårlig, preget av til dels elendige veier og dårlige framkomstmidler. Spesielt om våren var veiene gjørmete og utilgjengelige, og "vårknipa" var et kjent fenomen. Det var perioden da vinterlageret av mat begynte å ta slutt, før man fikk tilgang på nye varer. Lettest var det å få fram varer vinterstid når man kunne bruke slede og dessuten ta snarveier over isbelagte elver og innsjøer. Landtransporten sommerstid var derimot vanskelig og kostbar. Vær og føreforhold spilte selvsagt også inn når jordleie og skatt skulle betales i naturalia.
Nye pestangrep
I tida etter svartedauden fikk man ca. hvert tiende år et nytt pestangrep som var med på å holde folketallet nede helt til ut på 1600-tallet. I 1360 fikk vi "Den store barnedauden", som særlig krevde unge ofre. I 1370–1371 kom enda ny pest, etterfulgt av to nye i 1379 og 1391–1392.
En mulig forklaring på dronning Margretes mangel på mat og drikke kan altså være en vanskelig forsyningssituasjon i kjølvannet av et pestangrep sensommeren 1370.
Les original på NDLA →
Dronning Margretes nødbrev fra 1370
Dem min allerkjæreste herre, hilser jeg Margareta inderlig med Gud. Kunngjør jeg Dem at jeg lever vel; Gud la meg det samme fra dem spørre. Vite skal De det, min kjære herre, at jeg og mine tjenere lider stor nød på mat og drikke, så at hverken jeg eller de får det vi behøver.
Og derfor beder jeg Dem, min kjære herre, at De finner noen utvei til at det kan bedres, så at de, som er med meg, ei skal skilles fra meg for hungers skyld; og ber jeg Dem, at De skriver til Vestfal (en lokal kjøpmann i Oslo), at han skal låne meg det som jeg måtte be om og trenge til. Og si til ham, at De vil betale ham det som han låner meg. Og vil De skrive til ham herom, da skriv også et brev til meg om, på hvilken måte De skriver til ham.
Fremdeles ber jeg Dem, at De gjør hans myntmester således til lags, at han kan bli i Deres tjeneste og ei skilles fra Dem; for jeg har forstått på ham, at han gjerne vil bli i Deres tjeneste. Og kommer De overens med ham, da ordne det så med ham, at han skal låne meg, hvis her kan komme skip; og skriver meg herom et svar.
Likeledes kunngjør jeg Dem, min kjære herre, at jeg har fått brev fra Bartolomeus gullsmed, i hvilket han bad meg gjøre unnskyldning for Dem, fordi han ei kom til Dem, således som De skrev til ham, av den grunn, at hadde han reist til Dem, da hadde skipet seilt fra ham med det gods, som han skulde betale i Flandern, og bad meg sige Dem, at han har tenkt med Guds hjelp å komme hjem før vinteren, og hva han da har ført med, skal De by over så meget De behager.
Gjør derfor vel for Guds og min bønns skyld, og vær ikke vred på ham. Og heller ikke på Gaute Erikssøn, fordi at han ikke før kunne komme etter Dem, av den grunn at han ikke kunne bli ferdig før. Gud være med Dem, min kjære herre. Skrevet på Akershus på den hellige evangelist Lucas' dag.
Les original på NDLA →
Og derfor beder jeg Dem, min kjære herre, at De finner noen utvei til at det kan bedres, så at de, som er med meg, ei skal skilles fra meg for hungers skyld; og ber jeg Dem, at De skriver til Vestfal (en lokal kjøpmann i Oslo), at han skal låne meg det som jeg måtte be om og trenge til. Og si til ham, at De vil betale ham det som han låner meg. Og vil De skrive til ham herom, da skriv også et brev til meg om, på hvilken måte De skriver til ham.
Fremdeles ber jeg Dem, at De gjør hans myntmester således til lags, at han kan bli i Deres tjeneste og ei skilles fra Dem; for jeg har forstått på ham, at han gjerne vil bli i Deres tjeneste. Og kommer De overens med ham, da ordne det så med ham, at han skal låne meg, hvis her kan komme skip; og skriver meg herom et svar.
Likeledes kunngjør jeg Dem, min kjære herre, at jeg har fått brev fra Bartolomeus gullsmed, i hvilket han bad meg gjøre unnskyldning for Dem, fordi han ei kom til Dem, således som De skrev til ham, av den grunn, at hadde han reist til Dem, da hadde skipet seilt fra ham med det gods, som han skulde betale i Flandern, og bad meg sige Dem, at han har tenkt med Guds hjelp å komme hjem før vinteren, og hva han da har ført med, skal De by over så meget De behager.
Gjør derfor vel for Guds og min bønns skyld, og vær ikke vred på ham. Og heller ikke på Gaute Erikssøn, fordi at han ikke før kunne komme etter Dem, av den grunn at han ikke kunne bli ferdig før. Gud være med Dem, min kjære herre. Skrevet på Akershus på den hellige evangelist Lucas' dag.
Les original på NDLA →
Eneveldet i praksis – omlegging av statsadministrasjonen
I kretsen rundt kongen var det nødvendig med kunnskap og innsikt i stadig mer kompliserte samfunnsforhold. Det gjaldt både økonomi, militæret og forholdet til andre land. For å sikre bedre og mer veloverveide valg ble det opprettet nye administrative organer. De fikk navnet «kollegier».
Kollegiene
Kollegiene var mindre forsamlinger av likeverdige «kolleger», ofte med spesielle fagkunnskaper. Kollegiene diskuterte og vurderte sakene som kom opp. De presenterte så flere alternativer for kongen, som så kunne ta velbegrunnede valg.
Gjennom 1500- og 1600-tallet hadde statens oppgaver vokst kraftig. Det gjaldt særlig innkrevingen av skatter og avgifter. Det gamle, desentraliserte systemet med lensherrer og fogder som samlet inn skatt, egnet seg ikke lenger. Stadig mer av de offentlige oppgavene ble derfor flyttet fra lensherrene og over til nye statlige administrative enheter, eller etater. Etatene lå direkte under kongen og sentraladministrasjonen i København.
Embetsfolkets lojalitet
Et sentralt element i arbeidet med ny statsadministrasjon var prosessen med å knytte statens embetsverk direkte til kronen. Embetsverket var de som utførte de statlige oppgavene. Under det gamle adelsveldet var embetsverket oftest utnevnt av byborgerne eller en lokal adelsmann. De hadde dermed tette og sterke bånd til lokale interesser, enten fordi de rett og slett var lojale overfor noen som hadde skaffet dem jobben, eller fordi de kanskje var i slekt med noen de skulle bestemme over.
For kongen var dette et problem. For å sikre embetsmennenes lojalitet ble derfor stadig flere av dem direkte utnevnt av kongen. Kongen bestemte dermed hvem som skulle bli ansatt til å utføre oppgaver på hans vegne – ikke en lokal maktperson. Utnevningene kunne kongen bruke som belønning, men vel så viktig var det at han bandt lojaliteten til dem som skulle utføre kronens oppgaver, tettere til seg. For å begrense eventuelle andre lojalitetsbånd ble det også vanlig at de som ble tildelt embeter, fikk embete i områder som de selv ikke var fra. Oftest ble norske embeter gitt til dansker, mens nordmenn fikk embeter på Island eller i andre deler av riket. Slik hindret kongen at gamle lojalitetsbånd, for eksempel familie eller gammelt naboskap, var sterkere enn båndene til kongen.
Les original på NDLA →
Kollegiene
Kollegiene var mindre forsamlinger av likeverdige «kolleger», ofte med spesielle fagkunnskaper. Kollegiene diskuterte og vurderte sakene som kom opp. De presenterte så flere alternativer for kongen, som så kunne ta velbegrunnede valg.
Gjennom 1500- og 1600-tallet hadde statens oppgaver vokst kraftig. Det gjaldt særlig innkrevingen av skatter og avgifter. Det gamle, desentraliserte systemet med lensherrer og fogder som samlet inn skatt, egnet seg ikke lenger. Stadig mer av de offentlige oppgavene ble derfor flyttet fra lensherrene og over til nye statlige administrative enheter, eller etater. Etatene lå direkte under kongen og sentraladministrasjonen i København.
Embetsfolkets lojalitet
Et sentralt element i arbeidet med ny statsadministrasjon var prosessen med å knytte statens embetsverk direkte til kronen. Embetsverket var de som utførte de statlige oppgavene. Under det gamle adelsveldet var embetsverket oftest utnevnt av byborgerne eller en lokal adelsmann. De hadde dermed tette og sterke bånd til lokale interesser, enten fordi de rett og slett var lojale overfor noen som hadde skaffet dem jobben, eller fordi de kanskje var i slekt med noen de skulle bestemme over.
For kongen var dette et problem. For å sikre embetsmennenes lojalitet ble derfor stadig flere av dem direkte utnevnt av kongen. Kongen bestemte dermed hvem som skulle bli ansatt til å utføre oppgaver på hans vegne – ikke en lokal maktperson. Utnevningene kunne kongen bruke som belønning, men vel så viktig var det at han bandt lojaliteten til dem som skulle utføre kronens oppgaver, tettere til seg. For å begrense eventuelle andre lojalitetsbånd ble det også vanlig at de som ble tildelt embeter, fikk embete i områder som de selv ikke var fra. Oftest ble norske embeter gitt til dansker, mens nordmenn fikk embeter på Island eller i andre deler av riket. Slik hindret kongen at gamle lojalitetsbånd, for eksempel familie eller gammelt naboskap, var sterkere enn båndene til kongen.
Les original på NDLA →
Eneveldet og andre styreformer i Europa
Det mest fullstendige eneveldet var Frankrike, der kongen fikk absolutt all makt. Danmark-Norge var også et av landene der eneveldet var sterkt. I begge disse landene spilte riksrådet og stenderforsamlingen en ubetydelig rolle i styringen av staten gjennom 1600- og 1700-tallet. Det var kongen, med sine rådgivere, som styrte. I Spania og i de tyske statene var eneveldet utgangspunkt for styreformen, men med noen lokale variasjoner.
Sverige
Også i Sverige var kongen eneveldig, men riksrådet og stenderforsamlingen (Riksdagen) var fremdeles med i statsstyringen. I motsetning til riksdagene i mange andre land var bøndene fremdeles representert i den svenske Riksdagen på 1600- og 1700-tallet. Det var likevel kongen, med hjelp av rådgivere, som gjennom sin eneveldige posisjon i all hovedsak var den som utformet lover og gjorde vedtak. Riksrådet og stenderforsamlingen fikk bare akseptere vedtakene.
England
I England var statsstyringen lagt opp på en annen måte. Stendene var ikke med her. I stedet hadde det over tid vokst fram en bestemt maktfordeling mellom kongen og Parlamentet. Parlamentet besto i all hovedsak av landeiere, og noen byfolk og jurister, og eiendom var en viktig forutsetning for å kunne bli valgt inn. Særlig på 1600-tallet oppsto det interessekonflikter mellom kongen og Parlamentet om hvem som skulle ha makt over ulike beslutninger. Parlamentet ville ha større innflytelse enn det kongen var villig til å gå med på. Kombinert med religiøse og andre interessekonflikter eskalerte striden til borgerkrig i 1642, henrettelse av kong Karl 1. i januar 1649 og et forsøk på republikk, som Oliver Cromwell ledet til han døde i 1658. I 1660 ble Karl 2., sønn av Karl 1., hyllet som konge.
Nederland
Styreformen var også annerledes i Nederland. Nederland besto av en sammenslutning av sju mindre provinser, som ble kalt De forente provinser. Hver provins sendte delegater til en felles stenderforsamling, med om lag 30 medlemmer. Delegatene var bundet til å stemme slik stenderforsamlingen i deres landsdel hadde bestemt. Om nødvendig ble møter avbrutt fordi noen måtte dra hjem og diskutere med sin lokale forsamling. De 30 møttes daglig og behandlet saker som i mange andre land var forbeholdt kongen, deriblant utenrikssaker, organisering av forsvaret og skattlegging. Hvor mye makt dette rådet hadde, varierte over tid – dels med forholdet til de ulike provinsenes stenderforsamlinger og dels med forholdet til fyrstehuset Oranien, som hadde en stilling som tilsvarte et kongehus.
Russland
I Russland var tsaren eneveldig, men strukturen var i stor grad slik som i de europeiske enevoldsstatene, selv om Russland ikke hadde hatt samme tradisjon med adelsvelde. Det var tsaren som innkalte forsamlingen Zemsky Sobor, og som også utpekte medlemmene. Formelt og juridisk hadde denne forsamlingen lite å si. I praksis kom den likevel til å spille en viktig rolle i den russiske statsstyringen gjennom siste del av 1500-tallet og første del av 1600-tallet ved at den godkjente lover og valgte tronfølgere. Mye av grunnen til den sterke posisjonen var at reglene for arvefølgen var uklare i lange perioder.
Les original på NDLA →
Sverige
Også i Sverige var kongen eneveldig, men riksrådet og stenderforsamlingen (Riksdagen) var fremdeles med i statsstyringen. I motsetning til riksdagene i mange andre land var bøndene fremdeles representert i den svenske Riksdagen på 1600- og 1700-tallet. Det var likevel kongen, med hjelp av rådgivere, som gjennom sin eneveldige posisjon i all hovedsak var den som utformet lover og gjorde vedtak. Riksrådet og stenderforsamlingen fikk bare akseptere vedtakene.
England
I England var statsstyringen lagt opp på en annen måte. Stendene var ikke med her. I stedet hadde det over tid vokst fram en bestemt maktfordeling mellom kongen og Parlamentet. Parlamentet besto i all hovedsak av landeiere, og noen byfolk og jurister, og eiendom var en viktig forutsetning for å kunne bli valgt inn. Særlig på 1600-tallet oppsto det interessekonflikter mellom kongen og Parlamentet om hvem som skulle ha makt over ulike beslutninger. Parlamentet ville ha større innflytelse enn det kongen var villig til å gå med på. Kombinert med religiøse og andre interessekonflikter eskalerte striden til borgerkrig i 1642, henrettelse av kong Karl 1. i januar 1649 og et forsøk på republikk, som Oliver Cromwell ledet til han døde i 1658. I 1660 ble Karl 2., sønn av Karl 1., hyllet som konge.
Nederland
Styreformen var også annerledes i Nederland. Nederland besto av en sammenslutning av sju mindre provinser, som ble kalt De forente provinser. Hver provins sendte delegater til en felles stenderforsamling, med om lag 30 medlemmer. Delegatene var bundet til å stemme slik stenderforsamlingen i deres landsdel hadde bestemt. Om nødvendig ble møter avbrutt fordi noen måtte dra hjem og diskutere med sin lokale forsamling. De 30 møttes daglig og behandlet saker som i mange andre land var forbeholdt kongen, deriblant utenrikssaker, organisering av forsvaret og skattlegging. Hvor mye makt dette rådet hadde, varierte over tid – dels med forholdet til de ulike provinsenes stenderforsamlinger og dels med forholdet til fyrstehuset Oranien, som hadde en stilling som tilsvarte et kongehus.
Russland
I Russland var tsaren eneveldig, men strukturen var i stor grad slik som i de europeiske enevoldsstatene, selv om Russland ikke hadde hatt samme tradisjon med adelsvelde. Det var tsaren som innkalte forsamlingen Zemsky Sobor, og som også utpekte medlemmene. Formelt og juridisk hadde denne forsamlingen lite å si. I praksis kom den likevel til å spille en viktig rolle i den russiske statsstyringen gjennom siste del av 1500-tallet og første del av 1600-tallet ved at den godkjente lover og valgte tronfølgere. Mye av grunnen til den sterke posisjonen var at reglene for arvefølgen var uklare i lange perioder.
Les original på NDLA →
Fordeling og legitimering av makt i Norge
Noen historiske hendelser har hatt spesiell betydning for hvordan legitimering og fordeling av makt har endret seg i Norge. De viktigste er:
kristningen og samlingen av riket under én konge på 1000-tallet
svartedauden og starten på unionstiden på slutten av 1300-tallet
reformasjonen og tap av norsk selvstendighet i 1536–37
innføringen av eneveldet i 1660
Oppgave
Undersøk hvordan maktforholdene i Norge har endret seg fra vikingtiden fram til 1700-tallet. Skiv en tekst eller lag en presentasjon. Velg et av alternativene under for å løse oppgaven.
Velg 3–4 tidspunkter i norsk historie fra ulike perioder. Undersøk hvordan makten er fordelt mellom ulike personer, samfunnsgrupper og institusjoner. Undersøk hvordan hendelsene som er listet opp over, har endret maktforholdene.
Velg 3–4 konger fra ulike perioder. Undersøk hva slags makt disse kongene har, og hvordan de legitimerer sin makt. Undersøk hvordan hendelsene som er listet opp over, har endret maktforholdene.
Velg 3–4 tidspunkter i norsk historie fra ulike perioder. Undersøk hva slags makt kirken har, og hvordan de legitimerer sin makt. Undersøk hvordan hendelsene som er listet opp over, har endret maktforholdene.
Velg 3–4 tidspunkter i norsk historie fra ulike perioder. Undersøk hva slags makt adelen har, og hvordan de legitimerer sin makt. Undersøk hvordan hendelsene som er listet opp over, har endret maktforholdene.
Velg 3–4 av hendelsene som er listet opp over. Undersøk hvordan og hvorfor disse hendelsene endret maktforholdene i Norge.
Tips
I artikkelen "Oversikt: fordeling og legitimering av makt" finner du en oversikt over maktforhold og viktige endringer, i tillegg til nyttige begreper du kan bruke i besvarelsen. Du finner lenke til denne artikkelen og andre relevante artikler i listen under.
Les original på NDLA →
kristningen og samlingen av riket under én konge på 1000-tallet
svartedauden og starten på unionstiden på slutten av 1300-tallet
reformasjonen og tap av norsk selvstendighet i 1536–37
innføringen av eneveldet i 1660
Oppgave
Undersøk hvordan maktforholdene i Norge har endret seg fra vikingtiden fram til 1700-tallet. Skiv en tekst eller lag en presentasjon. Velg et av alternativene under for å løse oppgaven.
Velg 3–4 tidspunkter i norsk historie fra ulike perioder. Undersøk hvordan makten er fordelt mellom ulike personer, samfunnsgrupper og institusjoner. Undersøk hvordan hendelsene som er listet opp over, har endret maktforholdene.
Velg 3–4 konger fra ulike perioder. Undersøk hva slags makt disse kongene har, og hvordan de legitimerer sin makt. Undersøk hvordan hendelsene som er listet opp over, har endret maktforholdene.
Velg 3–4 tidspunkter i norsk historie fra ulike perioder. Undersøk hva slags makt kirken har, og hvordan de legitimerer sin makt. Undersøk hvordan hendelsene som er listet opp over, har endret maktforholdene.
Velg 3–4 tidspunkter i norsk historie fra ulike perioder. Undersøk hva slags makt adelen har, og hvordan de legitimerer sin makt. Undersøk hvordan hendelsene som er listet opp over, har endret maktforholdene.
Velg 3–4 av hendelsene som er listet opp over. Undersøk hvordan og hvorfor disse hendelsene endret maktforholdene i Norge.
Tips
I artikkelen "Oversikt: fordeling og legitimering av makt" finner du en oversikt over maktforhold og viktige endringer, i tillegg til nyttige begreper du kan bruke i besvarelsen. Du finner lenke til denne artikkelen og andre relevante artikler i listen under.
Les original på NDLA →
Fra kristenretten til Magnus Lagabøte
Kristningen av Norge og kristenretten
Kristenretten var den delen av norsk rett som helt fram til reformasjonen (1537) gjaldt kirkelige forhold, altså en samling av regler som folk måtte følge for å leve et kristent liv.
Den første kristenretten dateres tilbake til Moster i 1024 da Olav den hellige skal ha fått vedtatt den på et ting der. Dette var den formelle kristningen av Norge siden bøndene vedtok kristendom som den eneste troen på dette tinget. Kristenretten regulerte alt det kirkelige, som dåp, gravferd og helligdager. Den regulerte også presters og biskopers retter og plikter.
Lagtingene
Fra vikingtida var det ulike lagting som var rettsorganene i landet. Det var fire lagtingsområder: Gulating, Frostating, Eidsivating og Borgarting. Disse lagtingene vokste fram i forbindelse med rikssamlingen etter Harald Hårfagre. Alle lagtingene var egne lovområder, og kongemakten måtte derfor forhandle med hver enkelt tingsamling for å få vedtatt nye rettsregler.
Magnus Lagabøte
Magnus Lagabøte var norsk konge fra 1263 til 1280. Han het egentlig Magnus Håkonsson og var sønn av Håkon Håkonsson. Magnus ble kronet to år før farens død, og da hadde han allerede fungert som konge noen år. Tilnavnet Lagabøte ble lagt til i ettertid og betyr egentlig "lovforbedreren". Dette fordi han ledet arbeidet med en felles landslov som skulle gjelde for hele Norge.
Landsloven
Arbeidet med Landsloven tok lang tid og var blant annet basert på de gamle landskapslovene, eller tinglovene. Landsloven ble gjeldende fra 1274, og gjaldt i hele 400 år. Loven er dermed et av de aller viktigste dokumentene fra middelalderen.
Landsloven var faktisk et foregangsarbeid i Europa, og det var far til Magnus, kong Håkon 4. Håkonsson som så smått hadde startet arbeidet.
Landsloven ble først tatt til lov på Frostatinget i Trøndelag i juni 1274. Året etter ble loven lagt fram og godtatt på Gulatinget, og etter hvert også på Borgarting og Eidsivating. Mange historikere mener at det først er med Landsloven, vi kan si at Norge ble samlet til ett rike.
Landsloven var altså en lov for hele landet, og den styrte ikke bare det overordnede i riket, som hvem som skulle avgjøre i lov og rett, men gikk også ned i detaljnivå om regulering av jordeiendom og odel, om ekteskap og arv og i saker som fattigomsorg, skatt og militærvesen. Loven sa at ingen skulle stjele, men fikk man ikke arbeid til å forsørge seg selv, så ville det ikke straffes om man stjal mat for å berge seg fra sultedøden. Ekteskapet ble viktig slik at kvinner som fikk barn utenfor ekteskap, fikk færre rettigheter og hadde brutt loven – både den verdslige og den kristne retten.
Sættargjerden i Tunsberg
I perioden med lovarbeidet ble kongen motarbeidet, blant andre av erkebiskop Jon Raude. Dette fordi kong Magnus ønsket å revidere ikke bare landskapslovene, som Frostating og Gulating, men også de kirkelige lovene, kristenretten. Kirken mente at de selv skulle beholde retten til å dømme i kristenrettsaker. Det tok fire år med forhandlinger før kongen og erkebiskopen ble enige. Dette ble fastsatt i den såkalte sættargjerden i Tunsberg (Tønsberg). Sættargjerd betyr "forlik" eller "avtale". Kirken fikk beholde kristenretten, men fikk ikke lenger ha medvirkning i kongevalg eller i valg av biskoper. Vi fikk altså en todeling av makten mellom konge og kirke.
KilderNasjonalbiblioteket. ( u.å.). Kva er Landslova av 1274? Hentet 4. oktober 2024 fra https://www.nb.no/landslovjubileet2024/#h-kva-er-landslova-av-1274
Helle, Knut og Salvesen, Helge (2024, 30. april). Magnus Lagabøte. I Store norske leksikon. https://snl.no/Magnus_Lagab%C3%B8te
Rønning, O. A. (2023, 29. november). Magnus Lagabøtes landslov. Norgeshistorie. https://www.norgeshistorie.no/hoymiddelalder/0935-magnus-lagabotes-landslov.html
Les original på NDLA →
Kristenretten var den delen av norsk rett som helt fram til reformasjonen (1537) gjaldt kirkelige forhold, altså en samling av regler som folk måtte følge for å leve et kristent liv.
Den første kristenretten dateres tilbake til Moster i 1024 da Olav den hellige skal ha fått vedtatt den på et ting der. Dette var den formelle kristningen av Norge siden bøndene vedtok kristendom som den eneste troen på dette tinget. Kristenretten regulerte alt det kirkelige, som dåp, gravferd og helligdager. Den regulerte også presters og biskopers retter og plikter.
Lagtingene
Fra vikingtida var det ulike lagting som var rettsorganene i landet. Det var fire lagtingsområder: Gulating, Frostating, Eidsivating og Borgarting. Disse lagtingene vokste fram i forbindelse med rikssamlingen etter Harald Hårfagre. Alle lagtingene var egne lovområder, og kongemakten måtte derfor forhandle med hver enkelt tingsamling for å få vedtatt nye rettsregler.
Magnus Lagabøte
Magnus Lagabøte var norsk konge fra 1263 til 1280. Han het egentlig Magnus Håkonsson og var sønn av Håkon Håkonsson. Magnus ble kronet to år før farens død, og da hadde han allerede fungert som konge noen år. Tilnavnet Lagabøte ble lagt til i ettertid og betyr egentlig "lovforbedreren". Dette fordi han ledet arbeidet med en felles landslov som skulle gjelde for hele Norge.
Landsloven
Arbeidet med Landsloven tok lang tid og var blant annet basert på de gamle landskapslovene, eller tinglovene. Landsloven ble gjeldende fra 1274, og gjaldt i hele 400 år. Loven er dermed et av de aller viktigste dokumentene fra middelalderen.
Landsloven var faktisk et foregangsarbeid i Europa, og det var far til Magnus, kong Håkon 4. Håkonsson som så smått hadde startet arbeidet.
Landsloven ble først tatt til lov på Frostatinget i Trøndelag i juni 1274. Året etter ble loven lagt fram og godtatt på Gulatinget, og etter hvert også på Borgarting og Eidsivating. Mange historikere mener at det først er med Landsloven, vi kan si at Norge ble samlet til ett rike.
Landsloven var altså en lov for hele landet, og den styrte ikke bare det overordnede i riket, som hvem som skulle avgjøre i lov og rett, men gikk også ned i detaljnivå om regulering av jordeiendom og odel, om ekteskap og arv og i saker som fattigomsorg, skatt og militærvesen. Loven sa at ingen skulle stjele, men fikk man ikke arbeid til å forsørge seg selv, så ville det ikke straffes om man stjal mat for å berge seg fra sultedøden. Ekteskapet ble viktig slik at kvinner som fikk barn utenfor ekteskap, fikk færre rettigheter og hadde brutt loven – både den verdslige og den kristne retten.
Sættargjerden i Tunsberg
I perioden med lovarbeidet ble kongen motarbeidet, blant andre av erkebiskop Jon Raude. Dette fordi kong Magnus ønsket å revidere ikke bare landskapslovene, som Frostating og Gulating, men også de kirkelige lovene, kristenretten. Kirken mente at de selv skulle beholde retten til å dømme i kristenrettsaker. Det tok fire år med forhandlinger før kongen og erkebiskopen ble enige. Dette ble fastsatt i den såkalte sættargjerden i Tunsberg (Tønsberg). Sættargjerd betyr "forlik" eller "avtale". Kirken fikk beholde kristenretten, men fikk ikke lenger ha medvirkning i kongevalg eller i valg av biskoper. Vi fikk altså en todeling av makten mellom konge og kirke.
KilderNasjonalbiblioteket. ( u.å.). Kva er Landslova av 1274? Hentet 4. oktober 2024 fra https://www.nb.no/landslovjubileet2024/#h-kva-er-landslova-av-1274
Helle, Knut og Salvesen, Helge (2024, 30. april). Magnus Lagabøte. I Store norske leksikon. https://snl.no/Magnus_Lagab%C3%B8te
Rønning, O. A. (2023, 29. november). Magnus Lagabøtes landslov. Norgeshistorie. https://www.norgeshistorie.no/hoymiddelalder/0935-magnus-lagabotes-landslov.html
Les original på NDLA →
Innføringen av eneveldet i Danmark-Norge
Situasjonen før 1660
Kong Kristian 4. døde i 1648. Men tronfølgeren, kongens eldste sønn, som stenderforsamlingen hadde hyllet som tronfølger allerede i 1610, var død året før. Derfor var tronfølgersituasjonen uavklart da kongen døde. Riksrådet, som skulle velge tronfølger, sto derfor sterkt i forhandlingene med kongens andre sønn, Fredrik. Riksrådet brukte dette til sin fordel, og håndfestingen, eller avtalen, med Fredrik 3., bandt kongen sterkere enn noen gang til det danske valgmonarkiet og til riksrådet.
I 1660 ble dette snudd tvert om gjennom innføringen av eneveldet. Den utløsende faktoren var Karl Gustav-krigene mot Sverige, som hadde gjort at staten var i dyp økonomisk krise. For å sikre nye inntekter kalte kongen og riksrådet inn stenderforsamlingen for å forhandle fram nye, store skatter, inkludert fra adelen.
Kuppet
Stendene var i utgangspunktet villige til å gå med på den nye avgiften, men det var uenighet om hvordan den skulle fordeles. Adelen ville selv bestemme hvor mye de skulle bidra med. Borgerne og de geistlige allierte seg. De la sammen fram et økonomisk reformprogram som rett nok godtok den nye avgiften, men som også innebar omfattende nedskjæringer i de militære utgiftene. I tillegg ønsket de jevnlige stenderforsamlingsmøter, der stendene skulle være likestilt, og de skulle ha større innflytelse på viktige offentlige saker.
I begynnelsen av oktober 1660 skjøt forhandlingene fart. Borgerne og de geistlige la fram et forslag om at kongen skulle ha arverett. Det ble avvist av riksrådet, som fram til da hadde rett til å velge tronarving. Kongen ba likevel riksrådet og adelen ta stilling til forslaget. For å sikre at adelen ikke saboterte forhandlingene ved å forlate stenderforsamlingen, innførte kongen militær unntakstilstand. Han satte hæren til å sperre adelen inne i København til de ga opp! Kort tid etter vedtok de tre stendene å gi kongens etterkommere arverett til tronen.
Kongen reagerte raskt og satte ned et utvalg som skulle vurdere hvordan arveretten fikk konsekvenser for måten å styre riket på. En kort uke etterpå konkluderte utvalget med at håndfestingen fra 1648 måtte oppheves. I stedet skulle kongen selv utforme forfatningen.
Da kongen og medarbeiderne hans i januar 1661 la fram den nye forfatningen, sto det ikke lenger noe om stendenes representasjon. Forfatningen gikk bare på en runde for signering til medlemmene av riksrådet og til adelsmenn, prester og embetsmenn rundt om i landet. Ved å underskrive gjorde de monarkiet arvelig og kongen eneveldig, og kongen fikk selv makt til å utforme sin egen styreform og arvefølge! Samtidig skrev de under på ikke å kritisere eller motarbeide kongen.
Eneveldet videre
Selv med ny statsform hadde kronen likevel fremdeles de samme økonomiske utfordringene som før. Gjelden som den dansk-norske staten hadde samlet gjennom alle krigene i første halvdel av 1600-tallet, måtte betales. At kongen fortsatte med en aktiv krigførende politikk, gjorde at pengebehovet heller ikke ble mindre.
Kronen benyttet seg av flere løsninger for å skaffe penger. Den ene var å selge krongods, det vil si eiendommer som kongen eide. Ved reformasjonen hadde kongen tatt over kirkens eiendommer. Mange av disse eiendommene ble etter 1660 solgt til private. I forlengelse av dette salget ble det også åpnet for salg av adelstitler og privilegier. Dette fungerte både som en måte å få inn penger på og som en belønning for lojalitet til kongen.
Økte skatter og avgifter var andre tiltak som ble gjennomført. Det ble innført mange ekstraskatter. De var midlertidige og skulle løse helt konkrete pengebehov, blant annet deltakelse i krig eller reparasjon av krigsskadde byer. I tillegg skulle de også sørge for finansiering av spesielle tilstelninger, for eksempel kongelige giftermål.
I noen tilfeller tydde kongen også til utblanding av mynten. Det vil si at han blandet bly eller annet metall i myntene av sølv eller kobber. Slik ble pengene mindre verdt enn den verdien som sto på dem. Ulempen med dette var at kreditorene ikke likte å få betalt i penger med lavere verdi, og slik utblanding ble derfor bare brukt i noen få tilfeller.
Kilder Weidling, Tor Ragnar; Njåstad, Magne: Norge under dansk styre - 1537-1814 i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 25. november 2025 fra https://snl.no/Norge_under_dansk_styre_-_1537-1814
Norgeshistorie.no, Erling Sandmo, «Innføringen av eneveldet». Hentet 25. nov. 2025 fra https://www.norgeshistorie.no/enevelde/1211-innforingen-av-eneveldet.html.
Les original på NDLA →
Kong Kristian 4. døde i 1648. Men tronfølgeren, kongens eldste sønn, som stenderforsamlingen hadde hyllet som tronfølger allerede i 1610, var død året før. Derfor var tronfølgersituasjonen uavklart da kongen døde. Riksrådet, som skulle velge tronfølger, sto derfor sterkt i forhandlingene med kongens andre sønn, Fredrik. Riksrådet brukte dette til sin fordel, og håndfestingen, eller avtalen, med Fredrik 3., bandt kongen sterkere enn noen gang til det danske valgmonarkiet og til riksrådet.
I 1660 ble dette snudd tvert om gjennom innføringen av eneveldet. Den utløsende faktoren var Karl Gustav-krigene mot Sverige, som hadde gjort at staten var i dyp økonomisk krise. For å sikre nye inntekter kalte kongen og riksrådet inn stenderforsamlingen for å forhandle fram nye, store skatter, inkludert fra adelen.
Kuppet
Stendene var i utgangspunktet villige til å gå med på den nye avgiften, men det var uenighet om hvordan den skulle fordeles. Adelen ville selv bestemme hvor mye de skulle bidra med. Borgerne og de geistlige allierte seg. De la sammen fram et økonomisk reformprogram som rett nok godtok den nye avgiften, men som også innebar omfattende nedskjæringer i de militære utgiftene. I tillegg ønsket de jevnlige stenderforsamlingsmøter, der stendene skulle være likestilt, og de skulle ha større innflytelse på viktige offentlige saker.
I begynnelsen av oktober 1660 skjøt forhandlingene fart. Borgerne og de geistlige la fram et forslag om at kongen skulle ha arverett. Det ble avvist av riksrådet, som fram til da hadde rett til å velge tronarving. Kongen ba likevel riksrådet og adelen ta stilling til forslaget. For å sikre at adelen ikke saboterte forhandlingene ved å forlate stenderforsamlingen, innførte kongen militær unntakstilstand. Han satte hæren til å sperre adelen inne i København til de ga opp! Kort tid etter vedtok de tre stendene å gi kongens etterkommere arverett til tronen.
Kongen reagerte raskt og satte ned et utvalg som skulle vurdere hvordan arveretten fikk konsekvenser for måten å styre riket på. En kort uke etterpå konkluderte utvalget med at håndfestingen fra 1648 måtte oppheves. I stedet skulle kongen selv utforme forfatningen.
Da kongen og medarbeiderne hans i januar 1661 la fram den nye forfatningen, sto det ikke lenger noe om stendenes representasjon. Forfatningen gikk bare på en runde for signering til medlemmene av riksrådet og til adelsmenn, prester og embetsmenn rundt om i landet. Ved å underskrive gjorde de monarkiet arvelig og kongen eneveldig, og kongen fikk selv makt til å utforme sin egen styreform og arvefølge! Samtidig skrev de under på ikke å kritisere eller motarbeide kongen.
Eneveldet videre
Selv med ny statsform hadde kronen likevel fremdeles de samme økonomiske utfordringene som før. Gjelden som den dansk-norske staten hadde samlet gjennom alle krigene i første halvdel av 1600-tallet, måtte betales. At kongen fortsatte med en aktiv krigførende politikk, gjorde at pengebehovet heller ikke ble mindre.
Kronen benyttet seg av flere løsninger for å skaffe penger. Den ene var å selge krongods, det vil si eiendommer som kongen eide. Ved reformasjonen hadde kongen tatt over kirkens eiendommer. Mange av disse eiendommene ble etter 1660 solgt til private. I forlengelse av dette salget ble det også åpnet for salg av adelstitler og privilegier. Dette fungerte både som en måte å få inn penger på og som en belønning for lojalitet til kongen.
Økte skatter og avgifter var andre tiltak som ble gjennomført. Det ble innført mange ekstraskatter. De var midlertidige og skulle løse helt konkrete pengebehov, blant annet deltakelse i krig eller reparasjon av krigsskadde byer. I tillegg skulle de også sørge for finansiering av spesielle tilstelninger, for eksempel kongelige giftermål.
I noen tilfeller tydde kongen også til utblanding av mynten. Det vil si at han blandet bly eller annet metall i myntene av sølv eller kobber. Slik ble pengene mindre verdt enn den verdien som sto på dem. Ulempen med dette var at kreditorene ikke likte å få betalt i penger med lavere verdi, og slik utblanding ble derfor bare brukt i noen få tilfeller.
Kilder Weidling, Tor Ragnar; Njåstad, Magne: Norge under dansk styre - 1537-1814 i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 25. november 2025 fra https://snl.no/Norge_under_dansk_styre_-_1537-1814
Norgeshistorie.no, Erling Sandmo, «Innføringen av eneveldet». Hentet 25. nov. 2025 fra https://www.norgeshistorie.no/enevelde/1211-innforingen-av-eneveldet.html.
Les original på NDLA →
Kilde: Dronning Margretes valgbrev 1388
Orker du ikke å lese hele teksten, leser du den delen som er uthevet. Men les gjerne hele om du vil.
Vinald, med Guds nåde erkebiskop i Nidaros, Øystein av Oslo, Olav av Stavanger, Sigurd av Hamar, Henrik av Grønland, biskoper med den samme nåde, prosten ved Mariakirken i Oslo og rikets kansler i Norge, Henrik Henriksson, Ulv Holmgeirsson, Ulv Jonsson, riddere, Håkon Jonsson, Gaute Eiriksson, Jon Martinsson, Alv Haraldsson, Benedikt Nikulausson, Ogmund Bolt, Jon Darre, Håkon Stumpe, Peter Nikolasson, Nikolas Galle, Finn Gyrdsson, Guldbrand Erlingsson, Torald Sigurdsson, Herleik Åsulvsson, Magnus Stoltekarl, Håkon Topp, Jappe Fastalsson og Svale Ottesson sender alle menn over hele Norge og dets skattland Guds og sin hilsen.
Vi gjør åpent kjent med dette vårt åpne brev at fordi den høybårne fyrstinne, vår kjære frue, fru Margareta, med Guds nåde Norges og svears dronning og rett arving og fyrstinne til riket i Danmark, var vår kjære herre kong Håkons hustru og mor til vår kjære herre kong Olav, som nå nylig døde - måtte Gud ha sjelene til dem begge - og på grunn av den gunst og gode vilje som vi alltid har erfart av henne, og fremdeles setter det samme håp til hennes nåde, så har vi alle førnevnte, erkebiskop, biskoper, prost, riddere og sveiner, på våre vegne og på vegne av hele Norges rike, enstemmig annammet, utvalgt og med god vilje mottatt den høybårne fyrstinne, den førnevnte fru dronning Margareta, til mektig frue og rett husbond for oss alle førnevnte, erkebiskop, biskoper, prost, riddere og sveiner og hele Norges rike, og [vi gjør kjent] at denne førnevnte dronning Margareta skal ha fullmakt til å stå for og rå for riket i Norge, med makt og myndighet i alle deler, over hele Norges rike, både land, slott, festninger og tegner, både sørlig og nordlig over hele Norge og dets skattland, med Guds hjelp i alle hennes levedager, og at alle førnevnte, og enhver især for seg, skal styrke og hjelpe henne i all hennes rett og ikke hindre noe av det som hun har rett til.
Og alle vi førnevnte, erkebiskop, biskoper, prost, riddere og sveiner har på våre vegne og på vegne av hele riket i Norge tilsagt, lovt og svoret den samme førnevnte, vår kjære fru dronning Margareta, hull og tro tjeneste så lenge hun lever, og i alle deler å holde den førnevnte, vår kjære fru dronning Margareta, slik som her står foreskrevet.
Videre har vi alle sammen, erkebiskopen, biskoper, prost, riddere og sveiner, samtykt i at ingen av oss skal ha flere huskarer og setesveiner enn lovboken og Hirdskråen vitner.
Likeledes har vi alle sammen, erkebiskop, biskop, prost, riddere og sveiner samtykt i at på grunn av nødvendige tarv som påhviler riket både i sør og i nord, skal allmuen i hele Norge utrede allmenning nå i ett år.
Likeledes har vi alle sammen, erkebiskop, biskop, prost, riddere og sveiner lovt, tilsagt og svoret på våre som på deres vegne, all den hullskap og troskap som vi og dere skylder rikets rette høvding. Så har hun også lovt og tilsvoret oss og dere at hun skal holde lov og landsens rett mot oss og dere i alle sine levedager. Derfor ber vi og rår dere til at dere avlegger den samme troskapsed til vår førnevnte kjære fru dronningen, og at hver syslemann skal ta i mot denne eden i sin sysle, og at dere skal være greie og velvillige, lydige og underdanige mot henne og hennes ombudsmenn, og la henne og hennes ombudsmenn lett komme til at det som dere er skyldige til å yte rikets rette høvding etter lovene og landets gamle sedvane, og [det] så mye mer som hun har budt alle syslemenn og deres ombudsmenn at hver av dem i sin sysle skal holde og styrke lov og landsens rett.
Dette brev ble gjort i Oslo kyndelsmessdag [2. feb.] 1388 år etter Guds fødsel, under våre segl.
OrdlisteVinald, med Guds nåde - erkebiskopens navn var Vinald
Erkebiskop - i dette tilfellet; katolsk kirkelig overhode, altså den øverste katolske embetsmannen i Norge
Biskop - kirkelig embetsmann som er åndelig og kirkerettslig overhode for et bispedømme
Prost - øverste kirkelige embetsmann i et prosti
Kansler - en geistlig i kongens tjeneste som bl.a. hadde ansvaret for oppbevaringen av riksseglet. Han fungerte som kongens rådgiver
Ridder - en adelstittel. Fra 1315 var ridder den høyeste adelstittelen i Norge
Svein - en væpner, adelstittel med rang under ridder
Svears - svenskene. Svea riket = Sverige.
Gunst - velvilje, ære, fortjeneste, favør
(enstemmig) annammet - (enstemmig) anerkjennelse
Mektig frue og rett husbond - kvinnelig riksstyre
Huskarer - kongens / dronningens væpnede følger
Setesveiner - en som har svoret troskapsed til en stormann og tjener denne som sin konge. Erkebiskopen og biskopene hadde setesveiner. Disse var fritatt for skatt og militærtjeneste
Hird - kongens hoff og livvakt
Hirdskråen - den skrevne hirdloven
(nødvendig) tarv - behov, trang, krav, interesse
Allmenning - i dette tilfellet; skatt
Hullskap (og troskap) - avlagt troskapsed
Syslemann - sysselmann; kongens øverste embetsmann i et syssel. Han hadde bl.a. anklagerett, politi- og straffemyndighet
Sysle - syssel; et forvaltningsområde ledet av en sysselmann
Ombudsmenn - kongelig embetsmann
Kyndelsmessedag - kyndel = lys. En katolsk lysmesse som feires for Jomfru Maria den 2. februar
Les original på NDLA →
Vinald, med Guds nåde erkebiskop i Nidaros, Øystein av Oslo, Olav av Stavanger, Sigurd av Hamar, Henrik av Grønland, biskoper med den samme nåde, prosten ved Mariakirken i Oslo og rikets kansler i Norge, Henrik Henriksson, Ulv Holmgeirsson, Ulv Jonsson, riddere, Håkon Jonsson, Gaute Eiriksson, Jon Martinsson, Alv Haraldsson, Benedikt Nikulausson, Ogmund Bolt, Jon Darre, Håkon Stumpe, Peter Nikolasson, Nikolas Galle, Finn Gyrdsson, Guldbrand Erlingsson, Torald Sigurdsson, Herleik Åsulvsson, Magnus Stoltekarl, Håkon Topp, Jappe Fastalsson og Svale Ottesson sender alle menn over hele Norge og dets skattland Guds og sin hilsen.
Vi gjør åpent kjent med dette vårt åpne brev at fordi den høybårne fyrstinne, vår kjære frue, fru Margareta, med Guds nåde Norges og svears dronning og rett arving og fyrstinne til riket i Danmark, var vår kjære herre kong Håkons hustru og mor til vår kjære herre kong Olav, som nå nylig døde - måtte Gud ha sjelene til dem begge - og på grunn av den gunst og gode vilje som vi alltid har erfart av henne, og fremdeles setter det samme håp til hennes nåde, så har vi alle førnevnte, erkebiskop, biskoper, prost, riddere og sveiner, på våre vegne og på vegne av hele Norges rike, enstemmig annammet, utvalgt og med god vilje mottatt den høybårne fyrstinne, den førnevnte fru dronning Margareta, til mektig frue og rett husbond for oss alle førnevnte, erkebiskop, biskoper, prost, riddere og sveiner og hele Norges rike, og [vi gjør kjent] at denne førnevnte dronning Margareta skal ha fullmakt til å stå for og rå for riket i Norge, med makt og myndighet i alle deler, over hele Norges rike, både land, slott, festninger og tegner, både sørlig og nordlig over hele Norge og dets skattland, med Guds hjelp i alle hennes levedager, og at alle førnevnte, og enhver især for seg, skal styrke og hjelpe henne i all hennes rett og ikke hindre noe av det som hun har rett til.
Og alle vi førnevnte, erkebiskop, biskoper, prost, riddere og sveiner har på våre vegne og på vegne av hele riket i Norge tilsagt, lovt og svoret den samme førnevnte, vår kjære fru dronning Margareta, hull og tro tjeneste så lenge hun lever, og i alle deler å holde den førnevnte, vår kjære fru dronning Margareta, slik som her står foreskrevet.
Videre har vi alle sammen, erkebiskopen, biskoper, prost, riddere og sveiner, samtykt i at ingen av oss skal ha flere huskarer og setesveiner enn lovboken og Hirdskråen vitner.
Likeledes har vi alle sammen, erkebiskop, biskop, prost, riddere og sveiner samtykt i at på grunn av nødvendige tarv som påhviler riket både i sør og i nord, skal allmuen i hele Norge utrede allmenning nå i ett år.
Likeledes har vi alle sammen, erkebiskop, biskop, prost, riddere og sveiner lovt, tilsagt og svoret på våre som på deres vegne, all den hullskap og troskap som vi og dere skylder rikets rette høvding. Så har hun også lovt og tilsvoret oss og dere at hun skal holde lov og landsens rett mot oss og dere i alle sine levedager. Derfor ber vi og rår dere til at dere avlegger den samme troskapsed til vår førnevnte kjære fru dronningen, og at hver syslemann skal ta i mot denne eden i sin sysle, og at dere skal være greie og velvillige, lydige og underdanige mot henne og hennes ombudsmenn, og la henne og hennes ombudsmenn lett komme til at det som dere er skyldige til å yte rikets rette høvding etter lovene og landets gamle sedvane, og [det] så mye mer som hun har budt alle syslemenn og deres ombudsmenn at hver av dem i sin sysle skal holde og styrke lov og landsens rett.
Dette brev ble gjort i Oslo kyndelsmessdag [2. feb.] 1388 år etter Guds fødsel, under våre segl.
OrdlisteVinald, med Guds nåde - erkebiskopens navn var Vinald
Erkebiskop - i dette tilfellet; katolsk kirkelig overhode, altså den øverste katolske embetsmannen i Norge
Biskop - kirkelig embetsmann som er åndelig og kirkerettslig overhode for et bispedømme
Prost - øverste kirkelige embetsmann i et prosti
Kansler - en geistlig i kongens tjeneste som bl.a. hadde ansvaret for oppbevaringen av riksseglet. Han fungerte som kongens rådgiver
Ridder - en adelstittel. Fra 1315 var ridder den høyeste adelstittelen i Norge
Svein - en væpner, adelstittel med rang under ridder
Svears - svenskene. Svea riket = Sverige.
Gunst - velvilje, ære, fortjeneste, favør
(enstemmig) annammet - (enstemmig) anerkjennelse
Mektig frue og rett husbond - kvinnelig riksstyre
Huskarer - kongens / dronningens væpnede følger
Setesveiner - en som har svoret troskapsed til en stormann og tjener denne som sin konge. Erkebiskopen og biskopene hadde setesveiner. Disse var fritatt for skatt og militærtjeneste
Hird - kongens hoff og livvakt
Hirdskråen - den skrevne hirdloven
(nødvendig) tarv - behov, trang, krav, interesse
Allmenning - i dette tilfellet; skatt
Hullskap (og troskap) - avlagt troskapsed
Syslemann - sysselmann; kongens øverste embetsmann i et syssel. Han hadde bl.a. anklagerett, politi- og straffemyndighet
Sysle - syssel; et forvaltningsområde ledet av en sysselmann
Ombudsmenn - kongelig embetsmann
Kyndelsmessedag - kyndel = lys. En katolsk lysmesse som feires for Jomfru Maria den 2. februar
Les original på NDLA →
Kongeriker og føydalisme i middelalderen
Tre nye riker
Tre riker vokste fram på det europeiske kontinentet etter at Vestromerriket falt. Det var Frankerriket, det tidligere Østromerriket (Bysants) og det arabiske riket som strakte seg til den iberiske halvøy (Spania og Portugal). Roma mistet med dette sin politiske posisjon som sentrum i Europa.
Konge, adel og kirken
I Vest-Europa utviklet det seg i løpet av middelalderen flere kongedømmer i stadig kamp mot både adelen og kirken i vakuumet etter Romerriket. I det bysantinske riket, derimot, var kirken underlagt keisermakten. Det store arabiske riket som vokste fram i perioden fra 600 til 1000, var basert på islamsk erobring. Vi skal først og fremst konsentrere oss om Vest-Europa. For å forstå utviklingen i Vest-Europa må vi likevel trekke inn påvirkningen fra de to andre områdene.
Føydalisme
Føydalisme er et nøkkelbegrep når vi snakker om tidlig middelalder i Vest-Europa. Grunnen er at det føydale samfunnet var en økonomisk og politisk grunnmur både for kirken og for de nye kongedømmene som vokste mot slutten av seinmiddelalderen.
Føydalstatene var jordbruksområder med lokale politiske, rettslige og økonomiske funksjoner. Lokalstatene ga beskyttelse til bøndene og sikret økonomisk overskudd for de store jordeierne, adelen. Grunnlaget for denne ordningen var at beskyttelsen som romerne hadde gitt innbyggerne sine, forsvant med Vestromerrikets fall. Nå ble det urolige tider. Store folkevandringer og stadige angrep fra andre folkegrupper, for eksempel vikingene, førte til utrygge handelsveier. Å drive handel var ikke lenger så lett, og jordbruk ble den viktigste næringsveien.
Føydalismen kjennetegnes ved at lokale godseiere eller storbønder fikk kontroll over større jordeiendommer og et økonomisk overskudd fra de eiendommene de rådde over. Eiendomsløse bønder og håndverkere var deres viktigste arbeidskraft. «Ufrie» bønder drev jordbruket for godseieren. Noen hadde slaveliknende kontrakter, andre sto friere. Mange bønder i Vest-Europa var livegne, det vil si at de ble regnet som godseierens eiendom. I tillegg var det vanlig at de var stavnsbundne. Det vil si at de ikke hadde lov til å flytte fra godset.
Til forskjell fra slavene i antikken var de livegne ikke rettsløse. Siden føydalsamfunnet var helt avhengig av at bøndene produserte et økonomisk overskudd, var det viktig å gi dem vern. Vanligvis hadde føydalherren et eget rettsapparat, med eget fengsel og egen domstol.
Noen føydalherrer samlet seg etter hvert under de mektigste jordeierne. Den aller mektigste fikk tittelen konge. Slik utviklet det seg et hierarki av adelsmenn. I maktpyramiden sto kongen øverst, så lensherrer med rett til å styre over kongens jord. Kongens jord var delt opp i ulike «len». Lensherrene hadde rett til å bestemme over lenene. De fikk inntekter fra bøndene som drev jorda, mot å sikre kongen de skatteinntektene han krevde. I tillegg måtte de skaffe soldater og utstyr til kongens hær. En slik lensherre var adelig og fikk tittelen kronvasall. Lenger nede i pyramiden fantes lensherrer med mindre jord og makt. Noen var lensherrer under kronvasallene.
Biskoper forvaltet også ofte kirkens jordeiendommer, som geistlige føydalherrer. Ønsket om å sikre seg kirkens gunst – og frelse – hadde gjort det vanlig med donasjoner (gaver) til kirken, gjerne i form av eiendom. Det gjorde det mulig å hente inn kirkeskatt og sikre økonomisk overskudd til paven i Roma. Selv om Romerriket hadde gått i oppløsning politisk, fortsatte pavekirken å være en viktig maktfaktor i Vest-Europa.
Les original på NDLA →
Tre riker vokste fram på det europeiske kontinentet etter at Vestromerriket falt. Det var Frankerriket, det tidligere Østromerriket (Bysants) og det arabiske riket som strakte seg til den iberiske halvøy (Spania og Portugal). Roma mistet med dette sin politiske posisjon som sentrum i Europa.
Konge, adel og kirken
I Vest-Europa utviklet det seg i løpet av middelalderen flere kongedømmer i stadig kamp mot både adelen og kirken i vakuumet etter Romerriket. I det bysantinske riket, derimot, var kirken underlagt keisermakten. Det store arabiske riket som vokste fram i perioden fra 600 til 1000, var basert på islamsk erobring. Vi skal først og fremst konsentrere oss om Vest-Europa. For å forstå utviklingen i Vest-Europa må vi likevel trekke inn påvirkningen fra de to andre områdene.
Føydalisme
Føydalisme er et nøkkelbegrep når vi snakker om tidlig middelalder i Vest-Europa. Grunnen er at det føydale samfunnet var en økonomisk og politisk grunnmur både for kirken og for de nye kongedømmene som vokste mot slutten av seinmiddelalderen.
Føydalstatene var jordbruksområder med lokale politiske, rettslige og økonomiske funksjoner. Lokalstatene ga beskyttelse til bøndene og sikret økonomisk overskudd for de store jordeierne, adelen. Grunnlaget for denne ordningen var at beskyttelsen som romerne hadde gitt innbyggerne sine, forsvant med Vestromerrikets fall. Nå ble det urolige tider. Store folkevandringer og stadige angrep fra andre folkegrupper, for eksempel vikingene, førte til utrygge handelsveier. Å drive handel var ikke lenger så lett, og jordbruk ble den viktigste næringsveien.
Føydalismen kjennetegnes ved at lokale godseiere eller storbønder fikk kontroll over større jordeiendommer og et økonomisk overskudd fra de eiendommene de rådde over. Eiendomsløse bønder og håndverkere var deres viktigste arbeidskraft. «Ufrie» bønder drev jordbruket for godseieren. Noen hadde slaveliknende kontrakter, andre sto friere. Mange bønder i Vest-Europa var livegne, det vil si at de ble regnet som godseierens eiendom. I tillegg var det vanlig at de var stavnsbundne. Det vil si at de ikke hadde lov til å flytte fra godset.
Til forskjell fra slavene i antikken var de livegne ikke rettsløse. Siden føydalsamfunnet var helt avhengig av at bøndene produserte et økonomisk overskudd, var det viktig å gi dem vern. Vanligvis hadde føydalherren et eget rettsapparat, med eget fengsel og egen domstol.
Noen føydalherrer samlet seg etter hvert under de mektigste jordeierne. Den aller mektigste fikk tittelen konge. Slik utviklet det seg et hierarki av adelsmenn. I maktpyramiden sto kongen øverst, så lensherrer med rett til å styre over kongens jord. Kongens jord var delt opp i ulike «len». Lensherrene hadde rett til å bestemme over lenene. De fikk inntekter fra bøndene som drev jorda, mot å sikre kongen de skatteinntektene han krevde. I tillegg måtte de skaffe soldater og utstyr til kongens hær. En slik lensherre var adelig og fikk tittelen kronvasall. Lenger nede i pyramiden fantes lensherrer med mindre jord og makt. Noen var lensherrer under kronvasallene.
Biskoper forvaltet også ofte kirkens jordeiendommer, som geistlige føydalherrer. Ønsket om å sikre seg kirkens gunst – og frelse – hadde gjort det vanlig med donasjoner (gaver) til kirken, gjerne i form av eiendom. Det gjorde det mulig å hente inn kirkeskatt og sikre økonomisk overskudd til paven i Roma. Selv om Romerriket hadde gått i oppløsning politisk, fortsatte pavekirken å være en viktig maktfaktor i Vest-Europa.
Les original på NDLA →
Maktens korridorer 1380
En mektig familie
Dronning Margrete er en kløktig politiker. Da hennes far, den danske kong Valdemar Atterdag, døde i 1374, var det egentlig Olavs fetter som var utpekt som arvtaker til den danske tronen. Men Margrete hadde andre planer og klarte å få de danske stormennene på sin side. Samtidig fikk hun de tyske sjøbyene, som hadde vetorett ved danske kongevalg, til å holde seg nøytrale ved å love dem fornyede privilegier i Norge. Dermed var det enkelt å få Olav valgt til dansk konge ved riksmøtet i 1376. Ettersom Olav den gang bare var 4 år gammel, ble det opprettet et formynderskap som skulle styre i hans sted, med dronning Margrete i spissen.
Den norske kongefamilien begynner å bli en mektig familie. Kong Håkon 6. styrer Norge og Vest-Sverige, og dronning Margrete styrer Danmark for sønnen Olav.
Kong Håkon 6. dør
I 1380 dør kong Håkon 6., og sønnen Olav 4. arver den norske tronen. Da Olav fortsatt er umyndig, blir det opprettet enda et formynderskap for ham. Ridderen Ogmund Finnsson blir drottsete, og sammen med riksrådet styrer de i Olavs sted til han blir myndig.
Olav 4. er nå konge av Norge, Vest-Sverige og Danmark. I 1381 blir han hyllet som norsk konge i Nidaros. I 1385 blir han myndig konge og tar også tittelen "Sann arvtaker til Sverige".
Men i 1387 dør plutselig Olav 4. på Falsterbro slott i Skåne. Norge har ingen andre direkte arvtakere til den norske tronen.
Maktkampen om den norske tronen er et faktum. Etter norsk tronfølgelov er det den svenske kong Albrekt 3. av Mecklenburg som er nærmeste arvtaker. Men dette er en uholdbar løsning for den norske adelen som i en årrekke har kriget for Håkon 6. mot Mecklenburgerne om makten i Sverige. Det rasles i sablene, Norge er i en dyp politisk krise. Er Margretes faste politiske grep i ferd med å glippe? Hva vil egentlig det norske riksrådet gjøre?
Konge av Sverige
Fordi kong Håkon styrte Vest-Sverige, kunne han også titulere seg som konge av Sverige.
Olavs farfar Magnus Eriksson arvet både den norske og svenske tronen i 1319. Men personalunionen førte til en del konflikter med adelen i begge landene. Da han fikk to sønner, ble det bestemt at eldstesønnen Erik skulle være arvtaker til Sverige, mens Håkon 6. fikk arve Norge da han ble myndig i 1355. Håkon 6. måtte derimot stadig hjelpe faren som slet med indre konflikter i Sverige i årene som fulgte.
Les original på NDLA →
Dronning Margrete er en kløktig politiker. Da hennes far, den danske kong Valdemar Atterdag, døde i 1374, var det egentlig Olavs fetter som var utpekt som arvtaker til den danske tronen. Men Margrete hadde andre planer og klarte å få de danske stormennene på sin side. Samtidig fikk hun de tyske sjøbyene, som hadde vetorett ved danske kongevalg, til å holde seg nøytrale ved å love dem fornyede privilegier i Norge. Dermed var det enkelt å få Olav valgt til dansk konge ved riksmøtet i 1376. Ettersom Olav den gang bare var 4 år gammel, ble det opprettet et formynderskap som skulle styre i hans sted, med dronning Margrete i spissen.
Den norske kongefamilien begynner å bli en mektig familie. Kong Håkon 6. styrer Norge og Vest-Sverige, og dronning Margrete styrer Danmark for sønnen Olav.
Kong Håkon 6. dør
I 1380 dør kong Håkon 6., og sønnen Olav 4. arver den norske tronen. Da Olav fortsatt er umyndig, blir det opprettet enda et formynderskap for ham. Ridderen Ogmund Finnsson blir drottsete, og sammen med riksrådet styrer de i Olavs sted til han blir myndig.
Olav 4. er nå konge av Norge, Vest-Sverige og Danmark. I 1381 blir han hyllet som norsk konge i Nidaros. I 1385 blir han myndig konge og tar også tittelen "Sann arvtaker til Sverige".
Men i 1387 dør plutselig Olav 4. på Falsterbro slott i Skåne. Norge har ingen andre direkte arvtakere til den norske tronen.
Maktkampen om den norske tronen er et faktum. Etter norsk tronfølgelov er det den svenske kong Albrekt 3. av Mecklenburg som er nærmeste arvtaker. Men dette er en uholdbar løsning for den norske adelen som i en årrekke har kriget for Håkon 6. mot Mecklenburgerne om makten i Sverige. Det rasles i sablene, Norge er i en dyp politisk krise. Er Margretes faste politiske grep i ferd med å glippe? Hva vil egentlig det norske riksrådet gjøre?
Konge av Sverige
Fordi kong Håkon styrte Vest-Sverige, kunne han også titulere seg som konge av Sverige.
Olavs farfar Magnus Eriksson arvet både den norske og svenske tronen i 1319. Men personalunionen førte til en del konflikter med adelen i begge landene. Da han fikk to sønner, ble det bestemt at eldstesønnen Erik skulle være arvtaker til Sverige, mens Håkon 6. fikk arve Norge da han ble myndig i 1355. Håkon 6. måtte derimot stadig hjelpe faren som slet med indre konflikter i Sverige i årene som fulgte.
Les original på NDLA →
Maktens korridorer 1388
«Mektig husfrue og rett husbond»
Dronning Margrete står nemlig ikke på helt bar bakke. Allerede en uke etter at sønnen dør, velger det danske riksrådet henne til Danmarks «Frue og husbonde». Det vil si at hun får regjerende makt i Danmark, selv om hun aldri kan titulere seg som dronning. Nå ser Margrete muligheten for å få tilbake Norge.
Det norske riksrådet bestemmer seg nemlig for å velge dronning Margrete som Norges «mektig husfrue og rett husbond». Hun får titulere seg som Norges dronning, og samtidig blir det bestemt at arverekken fra nå av skal regnes fra henne. Hun velger sin søsterdattersønn, Erik av Pommern, som arvtaker til Norges trone. Erik er kun seks år gammel, så det blir opprettet et formynderskap for ham hvor Dronning Margrete styrer i hans sted sammen med det norske riksrådet.
Kong Albrekt mister fotfeste
Vi beveger oss ett år fram i tid til 1389, for nå begynner kong Albrekt å få problemer med adelsmennene i Sverige. De er lei av at han gir så store fordeler til Mecklenburgske menn på bekostning av den svenske adelen.
Dette er riktig så heldig for dronning Margrete, for samme år går også svenskene bak kongens rygg og velger henne som Sveriges «riktige husfrue og husbonde». Sammen legger de nå planer om å felle kong Albrekt.
Kong Albrekts fall
Dronning Margrete har nå en norsk-svensk-dansk hær på rundt 10.000 mann som marsjerer mot kong Albrekts hær i Falköping i Sverige.
Albrekts hær på 18.000 mann har allerede forskanset seg i Falköping, og kongen funderer nå på hva han skal gjøre. Han får motsigende råd. En av de svenske adelsmennene råder ham til å unngå myra som ligger mellom de to hærene og heller gå rundt. Han anbefaler også kongen på det sterkeste å avvente noen dager. Men en av de tyske rådgiverne anbefaler heller å angripe umiddelbart og ri gjennom myra. Kongen velger å følge det tyske rådet.
24. februar 1389 er riktignok en vinterdag, men myra er ikke frossen nok til å tåle vekten av alle de tungt utstyrte hestene som nå rir over den. Hestene synker, og de og ridderne kaver snart rundt i myra uten skikkelig fotfeste. Det er nå en smal sak for dronning Margretes hær å ta kong Albrekt til fange.
Historien om Albrekts fall er hentet fra «Svenska familj-journalen 1866» i revidert utgave fra 2008 Slaget vid Falköping 1389
Du finner beskrivelsen halvveis ned på siden.
Kong Albrekt i fangenskap
Kong Albrekt må sitte som dronning Margretes fange på Lindholm slott i Sverige helt til 1395. Etter det får han reise tilbake til Mecklenburg hvor han dør i 1412. *Sagnet sier at kong Albrekt skal ha hånet dronning Margrete ved å kalle henne «kong bukseløs». Han skal også ha sendt henne en slipesten til hennes synåler. En klar fornærmelse til nabolandets dronning.
Videre skal han også ha sverget aldri å bruke hette (hodeplagg) før han erobret Danmark. Som svar på tiltale skal dronning Margrete derfor ha fått sydd en hatt til Albrekt med langt slep når han satt på Lindholm som fange. En hatt med langt slep kan neppe ha vært et særlig mandig hodeplagg og må ha vært svært nedverdigende for den tidligere svenske kongen å få satt på hodet.
Les original på NDLA →
Dronning Margrete står nemlig ikke på helt bar bakke. Allerede en uke etter at sønnen dør, velger det danske riksrådet henne til Danmarks «Frue og husbonde». Det vil si at hun får regjerende makt i Danmark, selv om hun aldri kan titulere seg som dronning. Nå ser Margrete muligheten for å få tilbake Norge.
Det norske riksrådet bestemmer seg nemlig for å velge dronning Margrete som Norges «mektig husfrue og rett husbond». Hun får titulere seg som Norges dronning, og samtidig blir det bestemt at arverekken fra nå av skal regnes fra henne. Hun velger sin søsterdattersønn, Erik av Pommern, som arvtaker til Norges trone. Erik er kun seks år gammel, så det blir opprettet et formynderskap for ham hvor Dronning Margrete styrer i hans sted sammen med det norske riksrådet.
Kong Albrekt mister fotfeste
Vi beveger oss ett år fram i tid til 1389, for nå begynner kong Albrekt å få problemer med adelsmennene i Sverige. De er lei av at han gir så store fordeler til Mecklenburgske menn på bekostning av den svenske adelen.
Dette er riktig så heldig for dronning Margrete, for samme år går også svenskene bak kongens rygg og velger henne som Sveriges «riktige husfrue og husbonde». Sammen legger de nå planer om å felle kong Albrekt.
Kong Albrekts fall
Dronning Margrete har nå en norsk-svensk-dansk hær på rundt 10.000 mann som marsjerer mot kong Albrekts hær i Falköping i Sverige.
Albrekts hær på 18.000 mann har allerede forskanset seg i Falköping, og kongen funderer nå på hva han skal gjøre. Han får motsigende råd. En av de svenske adelsmennene råder ham til å unngå myra som ligger mellom de to hærene og heller gå rundt. Han anbefaler også kongen på det sterkeste å avvente noen dager. Men en av de tyske rådgiverne anbefaler heller å angripe umiddelbart og ri gjennom myra. Kongen velger å følge det tyske rådet.
24. februar 1389 er riktignok en vinterdag, men myra er ikke frossen nok til å tåle vekten av alle de tungt utstyrte hestene som nå rir over den. Hestene synker, og de og ridderne kaver snart rundt i myra uten skikkelig fotfeste. Det er nå en smal sak for dronning Margretes hær å ta kong Albrekt til fange.
Historien om Albrekts fall er hentet fra «Svenska familj-journalen 1866» i revidert utgave fra 2008 Slaget vid Falköping 1389
Du finner beskrivelsen halvveis ned på siden.
Kong Albrekt i fangenskap
Kong Albrekt må sitte som dronning Margretes fange på Lindholm slott i Sverige helt til 1395. Etter det får han reise tilbake til Mecklenburg hvor han dør i 1412. *Sagnet sier at kong Albrekt skal ha hånet dronning Margrete ved å kalle henne «kong bukseløs». Han skal også ha sendt henne en slipesten til hennes synåler. En klar fornærmelse til nabolandets dronning.
Videre skal han også ha sverget aldri å bruke hette (hodeplagg) før han erobret Danmark. Som svar på tiltale skal dronning Margrete derfor ha fått sydd en hatt til Albrekt med langt slep når han satt på Lindholm som fange. En hatt med langt slep kan neppe ha vært et særlig mandig hodeplagg og må ha vært svært nedverdigende for den tidligere svenske kongen å få satt på hodet.
Les original på NDLA →
Norge - et unntak i det føydale Europa
Bøndene hadde relativt mye makt over egen hverdag, og det var mindre forskjell på fattig og rik i Norge enn i de fleste andre europeiske land på denne tiden.
De tre samfunnsklassene
I eddadiktet «Rigstula» beskrives de tre samfunnsklassene i vikingtiden – treller, bønder og eliten. Trellene sto nederst på rangstigen og var ufrie. Bøndene var den største gruppen, og det var store økonomiske og sosiale forskjeller innenfor denne gruppen. Felles for dem var at de var frie, og at de kunne møte på tinget. Mange av dem eide også sin egen jord. Eliten var den lille gruppen på toppen, som konger og høvdinger.
Det viser seg imidlertid at det ikke var vanntette skott mellom gruppene. Det var fullt mulig for en bonde å arbeide seg oppover, og en høvding kunne miste både rikdom og makt. Derfor var det viktig hele tiden å spille kortene sine godt og ha gode venner og allianser i bakhånd.
Europeiske forhold – føydalsystemet
Mens bøndene sto sterkt i Norge, og høvdingene var avhengig av allianser med bønder for å få makt, var det annerledes i Europa. Der kom makten i større grad ovenfra, og sentralmakten ga mye av sin makt videre til føydalherrer. Føydalherrene kunne i sin tur styre lokalt og få stor makt over bøndene i området. I motsetning til i Norge var det svært få bønder som eide sin egen jord lenger sør i Europa. Derfor var de i stor grad avhengig av å leie jord av føydalherrene.
Dette systemet kaller vi gjerne «føydalisme». Føydalsystemet skapte ro og orden i samfunnet, men kunne samtidig gå hardt ut over bøndene, som ofte ble grovt utnyttet. At føydalherrene også i stor utstrekning hadde rett til å dømme over bøndene, kunne føre til tilfeldige avgjørelser og urettferdige dommer.
Norske forhold
I Norge var det derimot slik at de fleste bøndene eide sin egen jord og derfor ikke var avhengig av føydalherrer. Med en sterk bondestand og lite innslag av adel, var det umulig å innføre et liknende system her.
I Norge var det slik at alle frie menn hadde rett og plikt til å møte på tinget. Tinget var stedet der de møttes for å løse konflikter, drøfte lovene og forvalte lokalsamfunnet. Tingordningen førte til at mange fikk innflytelse i styre og stell i de ulike bygdene. Siden det var slik at høvdinger og småkonger ikke kunne legge områder under seg gjennom maktbruk, men måtte vise seg verdige for bøndene i området, er det lett å forstå at de beslutningene som ble tatt på de lokale tingene, fikk stor betydning. Selv etter rikssamlingen og opprettelsen av en sentralmakt var det vanskelig for kongen å legge for stort press på bøndene. For siden bøndene i Norge ikke sto i samme avhengighetsforhold til makthaverne som de eiendomsløse bøndene i Europa, kunne de protestere eller gjøre opprør uten å risikere for mye.
Et likestilt samfunn?
Vi har sett at det var forskjell på fattig og rik i Norge på denne tiden. Det vitner de tre samfunnsklassene om. Men i forhold til andre land på samme tid kan vi si at samfunnet var ganske rettferdig og egalitært. Folk hadde rett til å bli dømt på tinget, etter de fastsatte lovene, og ikke etter en føydalherres egne interesser. I tillegg utgjorde tinget en betydningsfull motvekt mot de sentrale makthaverne. Makthaverne kunne ikke peke ut føydalherrer til å styre lokalsamfunnene, slik de kunne andre steder i Europa. De måtte i større grad vinne tillit og velvilje hos folket.
Les original på NDLA →
De tre samfunnsklassene
I eddadiktet «Rigstula» beskrives de tre samfunnsklassene i vikingtiden – treller, bønder og eliten. Trellene sto nederst på rangstigen og var ufrie. Bøndene var den største gruppen, og det var store økonomiske og sosiale forskjeller innenfor denne gruppen. Felles for dem var at de var frie, og at de kunne møte på tinget. Mange av dem eide også sin egen jord. Eliten var den lille gruppen på toppen, som konger og høvdinger.
Det viser seg imidlertid at det ikke var vanntette skott mellom gruppene. Det var fullt mulig for en bonde å arbeide seg oppover, og en høvding kunne miste både rikdom og makt. Derfor var det viktig hele tiden å spille kortene sine godt og ha gode venner og allianser i bakhånd.
Europeiske forhold – føydalsystemet
Mens bøndene sto sterkt i Norge, og høvdingene var avhengig av allianser med bønder for å få makt, var det annerledes i Europa. Der kom makten i større grad ovenfra, og sentralmakten ga mye av sin makt videre til føydalherrer. Føydalherrene kunne i sin tur styre lokalt og få stor makt over bøndene i området. I motsetning til i Norge var det svært få bønder som eide sin egen jord lenger sør i Europa. Derfor var de i stor grad avhengig av å leie jord av føydalherrene.
Dette systemet kaller vi gjerne «føydalisme». Føydalsystemet skapte ro og orden i samfunnet, men kunne samtidig gå hardt ut over bøndene, som ofte ble grovt utnyttet. At føydalherrene også i stor utstrekning hadde rett til å dømme over bøndene, kunne føre til tilfeldige avgjørelser og urettferdige dommer.
Norske forhold
I Norge var det derimot slik at de fleste bøndene eide sin egen jord og derfor ikke var avhengig av føydalherrer. Med en sterk bondestand og lite innslag av adel, var det umulig å innføre et liknende system her.
I Norge var det slik at alle frie menn hadde rett og plikt til å møte på tinget. Tinget var stedet der de møttes for å løse konflikter, drøfte lovene og forvalte lokalsamfunnet. Tingordningen førte til at mange fikk innflytelse i styre og stell i de ulike bygdene. Siden det var slik at høvdinger og småkonger ikke kunne legge områder under seg gjennom maktbruk, men måtte vise seg verdige for bøndene i området, er det lett å forstå at de beslutningene som ble tatt på de lokale tingene, fikk stor betydning. Selv etter rikssamlingen og opprettelsen av en sentralmakt var det vanskelig for kongen å legge for stort press på bøndene. For siden bøndene i Norge ikke sto i samme avhengighetsforhold til makthaverne som de eiendomsløse bøndene i Europa, kunne de protestere eller gjøre opprør uten å risikere for mye.
Et likestilt samfunn?
Vi har sett at det var forskjell på fattig og rik i Norge på denne tiden. Det vitner de tre samfunnsklassene om. Men i forhold til andre land på samme tid kan vi si at samfunnet var ganske rettferdig og egalitært. Folk hadde rett til å bli dømt på tinget, etter de fastsatte lovene, og ikke etter en føydalherres egne interesser. I tillegg utgjorde tinget en betydningsfull motvekt mot de sentrale makthaverne. Makthaverne kunne ikke peke ut føydalherrer til å styre lokalsamfunnene, slik de kunne andre steder i Europa. De måtte i større grad vinne tillit og velvilje hos folket.
Les original på NDLA →
Oversikt: fordeling og legitimering av makt
Ifølge læreplanen skal du kunne vurdere endringer i fordeling og legitimering av makt fra middelalderen til og med tidlig nytid. Her får du en oversikt over disse endringene og en innføring i sentrale begreper knyttet til makt. Men først må vi klargjøre hvilken periode og hvilket geografisk område dette temaet dreier seg om.
Avgrensning i tid og rom
Perioden fra middelalderen til tidlig nytid i Europa varer fra ca. 500 e.Kr. til ca. 1750. I Norge starter middelalderen først på 1000-tallet. Middelalderen og tidlig nytid er perioder som er spesielt knyttet til Europa, og når vi skal se på fordeling og legitimering av maktforhold i denne perioden, handler det først og fremst om interne forhold i Europa. Andre deler av verden har i denne sammenhengen først og fremst betydning i forbindelse med koloniseringen som startet på 1500-tallet og fikk innvirkning på maktforholdet mellom europeiske land. De som hadde kolonier med viktige ressurser, fikk mer økonomisk makt.
Hvem hadde makt i middelalderen?
Konge og adel
Interne maktforhold kunne variere fra land til land, men de fleste europeiske land hadde i hele denne perioden konger som satt med den øverste statlige makten. I middelalderen var kongene i stor grad avhengige av adelens støtte. Adelen var en overklasse med jordeiere som arvet sin adelige tittel. Adelen var også en krigerklasse som skulle være til disposisjon for kongen, og i tillegg skulle de beskytte bøndene som drev jorda de eide. Denne organiseringen av samfunnet kalles føydalisme. Mange steder hadde kongen et råd av høytstående adelsmenn som var med på alle store avgjørelser. I Norge hadde vi for eksempel et riksråd. En slik styreform der adelen har mye makt, kalles gjerne for et adelsvelde.
Kirken
Den katolske kirke med paven i Roma som øverste leder hadde mye makt i middelalderen. Kirken var en organisasjon som gikk på tvers av landegrenser i Vest- og Mellom-Europa. Perioden var preget av mye konflikt mellom konge- og kirkemakt, men de kunne også styrke hverandres makt når de samarbeidet. Som regel satt kirkens menn også i kongens råd.
Viktige endringer
Svartedauden
Svartedauden på midten av 1300-tallet fikk store konsekvenser for maktforholdene i Europa. Først og fremst var det en katastrofe for mange i adelen, som mistet mye av inntektsgrunnlaget sitt, og en del av dem måtte selv bli bønder. Kongene erstattet de adelige ridder-krigerne med soldater som gikk til fots, og slik ble de mer uavhengige av adelen og fikk dermed også mer makt. I flere land ble kongene eneveldige. Det vil si at de styrte alene, uavhengig av et råd.
Reformasjonen
Reformasjonen på begynnelsen av 1500-tallet betydde slutten på den katolske kirkens monopol på religion i Vest- og Mellom-Europa. Kirken ble splittet, og i de områdene som brøt med den katolske kirke, ble kirken underlagt kongen. Den katolske kirke og paven hadde fremdeles en del makt i de områdene som forble katolske.
Borgerskapet
I løpet av perioden vokste borgerskapet fram som en stadig større og mektigere samfunnsgruppe. Borgerskapet besto av folk som tjente penger på håndverk eller handel. Spesielt handelsmenn kunne bli rike og mektige. Dette var en utvikling som startet allerede i middelalderen da byene i Europa vokste og handelen økte. På 1700-tallet begynte denne nye middelklassen mange steder å kreve flere rettigheter og mer makt. Borgerskapet ble viktig i de politiske revolusjonene som oppsto på slutten av 1700-tallet og utover på 1800-tallet.
Viktige begreperMakt
Makt vil si at man har evnen og muligheten til å få andre til å gjøre som man vil, også hvis det man vil de skal gjøre, er noe de ellers ikke ville ha gjort. Det kan for eksempel være at kongen krever skatt fra folket.
Legitimering av makt
Legitimering av makt er å begrunne hvorfor noen skal ha makt. Man kan for eksempel legitimere sin makt ved å påstå at man har fått den fra Gud eller ved at man er valgt av folket.
Økonomisk makt
Det å ha økonomisk makt handler om å ha ressurser til å gjennomføre det man vil. Det kan være snakk om tilgang til naturressurser eller innkreving av skatter. Det handler også om makt til å fordele ressursene i samfunnet. Økonomisk makt er ofte en forutsetning for militær makt. I middelalderen og tidlig nytid måtte for eksempel kongene stadig kreve høyere skatter for å finansiere krig.
Fysisk / militær makt
Fysisk makt er å bruke vold eller trusler om vold for å gjennomføre det man vil. Myndighetene i et land kan bruke dette mot sine egne innbyggere gjennom fysisk straff knyttet til lovbrudd eller ved å bruke militær makt mot opprør.
Militær makt forbinder vi kanskje mest med det å erobre nye områder eller å forsvare seg fra andre. Militær makt har også blitt brukt til å overta makten gjennom kupp og til å drive krig internt (borgerkrig). Krig har også vært en viktig kilde til økonomisk makt gjennom plyndring og erobring av områder med viktige ressurser. Krig var for eksempel en viktig inntektskilde for adelen i middelalderen, siden plyndring var en viktig del av krigføringen.
Ideologisk makt
Ideologisk makt er makt over tanker, verdier, følelser og selvoppfatning. Vi kan si at det handler om å kunne påvirke eller overbevise andre uten å bruke økonomisk eller militær makt. Historisk har religion spilt en stor rolle i ideologisk makt. Religiøse bud, ritualer og forestillinger om straff eller belønning etter døden har virket sterkt inn på folks atferd i hele perioden. Derfor har kirken hatt spesielt mye ideologisk makt.
Ideologisk makt henger også ofte nært sammen med legitimering av makt, siden legitimering av makt gjerne handler om å overbevise andre om at man har rett til makt. Slik kunne konge og kirke dra nytte av hverandre ved at det var kirken som innsatte kongen, mens kongen lovet å beskytte kirkens verdier og interesser. Kongen ble da ansett for å være "konge av Guds nåde", som var den sterkeste legitimeringen av makt som noen kunne ha.
Les original på NDLA →
Avgrensning i tid og rom
Perioden fra middelalderen til tidlig nytid i Europa varer fra ca. 500 e.Kr. til ca. 1750. I Norge starter middelalderen først på 1000-tallet. Middelalderen og tidlig nytid er perioder som er spesielt knyttet til Europa, og når vi skal se på fordeling og legitimering av maktforhold i denne perioden, handler det først og fremst om interne forhold i Europa. Andre deler av verden har i denne sammenhengen først og fremst betydning i forbindelse med koloniseringen som startet på 1500-tallet og fikk innvirkning på maktforholdet mellom europeiske land. De som hadde kolonier med viktige ressurser, fikk mer økonomisk makt.
Hvem hadde makt i middelalderen?
Konge og adel
Interne maktforhold kunne variere fra land til land, men de fleste europeiske land hadde i hele denne perioden konger som satt med den øverste statlige makten. I middelalderen var kongene i stor grad avhengige av adelens støtte. Adelen var en overklasse med jordeiere som arvet sin adelige tittel. Adelen var også en krigerklasse som skulle være til disposisjon for kongen, og i tillegg skulle de beskytte bøndene som drev jorda de eide. Denne organiseringen av samfunnet kalles føydalisme. Mange steder hadde kongen et råd av høytstående adelsmenn som var med på alle store avgjørelser. I Norge hadde vi for eksempel et riksråd. En slik styreform der adelen har mye makt, kalles gjerne for et adelsvelde.
Kirken
Den katolske kirke med paven i Roma som øverste leder hadde mye makt i middelalderen. Kirken var en organisasjon som gikk på tvers av landegrenser i Vest- og Mellom-Europa. Perioden var preget av mye konflikt mellom konge- og kirkemakt, men de kunne også styrke hverandres makt når de samarbeidet. Som regel satt kirkens menn også i kongens råd.
Viktige endringer
Svartedauden
Svartedauden på midten av 1300-tallet fikk store konsekvenser for maktforholdene i Europa. Først og fremst var det en katastrofe for mange i adelen, som mistet mye av inntektsgrunnlaget sitt, og en del av dem måtte selv bli bønder. Kongene erstattet de adelige ridder-krigerne med soldater som gikk til fots, og slik ble de mer uavhengige av adelen og fikk dermed også mer makt. I flere land ble kongene eneveldige. Det vil si at de styrte alene, uavhengig av et råd.
Reformasjonen
Reformasjonen på begynnelsen av 1500-tallet betydde slutten på den katolske kirkens monopol på religion i Vest- og Mellom-Europa. Kirken ble splittet, og i de områdene som brøt med den katolske kirke, ble kirken underlagt kongen. Den katolske kirke og paven hadde fremdeles en del makt i de områdene som forble katolske.
Borgerskapet
I løpet av perioden vokste borgerskapet fram som en stadig større og mektigere samfunnsgruppe. Borgerskapet besto av folk som tjente penger på håndverk eller handel. Spesielt handelsmenn kunne bli rike og mektige. Dette var en utvikling som startet allerede i middelalderen da byene i Europa vokste og handelen økte. På 1700-tallet begynte denne nye middelklassen mange steder å kreve flere rettigheter og mer makt. Borgerskapet ble viktig i de politiske revolusjonene som oppsto på slutten av 1700-tallet og utover på 1800-tallet.
Viktige begreperMakt
Makt vil si at man har evnen og muligheten til å få andre til å gjøre som man vil, også hvis det man vil de skal gjøre, er noe de ellers ikke ville ha gjort. Det kan for eksempel være at kongen krever skatt fra folket.
Legitimering av makt
Legitimering av makt er å begrunne hvorfor noen skal ha makt. Man kan for eksempel legitimere sin makt ved å påstå at man har fått den fra Gud eller ved at man er valgt av folket.
Økonomisk makt
Det å ha økonomisk makt handler om å ha ressurser til å gjennomføre det man vil. Det kan være snakk om tilgang til naturressurser eller innkreving av skatter. Det handler også om makt til å fordele ressursene i samfunnet. Økonomisk makt er ofte en forutsetning for militær makt. I middelalderen og tidlig nytid måtte for eksempel kongene stadig kreve høyere skatter for å finansiere krig.
Fysisk / militær makt
Fysisk makt er å bruke vold eller trusler om vold for å gjennomføre det man vil. Myndighetene i et land kan bruke dette mot sine egne innbyggere gjennom fysisk straff knyttet til lovbrudd eller ved å bruke militær makt mot opprør.
Militær makt forbinder vi kanskje mest med det å erobre nye områder eller å forsvare seg fra andre. Militær makt har også blitt brukt til å overta makten gjennom kupp og til å drive krig internt (borgerkrig). Krig har også vært en viktig kilde til økonomisk makt gjennom plyndring og erobring av områder med viktige ressurser. Krig var for eksempel en viktig inntektskilde for adelen i middelalderen, siden plyndring var en viktig del av krigføringen.
Ideologisk makt
Ideologisk makt er makt over tanker, verdier, følelser og selvoppfatning. Vi kan si at det handler om å kunne påvirke eller overbevise andre uten å bruke økonomisk eller militær makt. Historisk har religion spilt en stor rolle i ideologisk makt. Religiøse bud, ritualer og forestillinger om straff eller belønning etter døden har virket sterkt inn på folks atferd i hele perioden. Derfor har kirken hatt spesielt mye ideologisk makt.
Ideologisk makt henger også ofte nært sammen med legitimering av makt, siden legitimering av makt gjerne handler om å overbevise andre om at man har rett til makt. Slik kunne konge og kirke dra nytte av hverandre ved at det var kirken som innsatte kongen, mens kongen lovet å beskytte kirkens verdier og interesser. Kongen ble da ansett for å være "konge av Guds nåde", som var den sterkeste legitimeringen av makt som noen kunne ha.
Les original på NDLA →
Rikssamling i vikingtid og tidlig norsk middelalder
Den første rikssamling
Harald Hårfagres seier i slaget ved Hafrsfjord omkring år 900 regnes som den første rikssamlingen. Men kongedømmet hans utgjorde bare en liten del av dagens norske område. Ideen om politisk samling av de tradisjonelle høvdingområdene var likevel sådd. Sannsynligvis var denne ideen hentet fra det europeiske kontinentet. Vikingtoktene hadde gitt innsikt i statsdannelsene som foregikk i Vest-Europa.
Leidang, lagting og lendmenn
Tre viktige samfunnsinstitusjoner ble etablert på denne tiden: lagtingene, leidangen og lendmennene. Dette var institusjoner som alle bidro til å samle folk i større geografiske fellesskap enn bare ætten.
Lagtingene var møteplasser der bøndene forhandlet om rettigheter og plikter. Frostating, lagtinget for Trøndelag, og Gulating, for vestlandsområdene, ble faste lagting. Folkeveksten gjorde at ættesamfunnet ikke lenger klarte å løse alle rettstvister. Lagtingsordningen var trolig formet etter modell fra europeiske rettsordninger.
Kongens sjøforsvar ble kalt leidangen. Leidangen besto av bønder som måtte stille båter, mannskap og utstyr til rådighet for å forsvare kongens landområder. Kongen hadde dessuten behov for lojale menn som kunne styre områdene i hans fravær. Han allierte seg med storbønder, såkalte «årmenn».
Olav den hellige – kristningskongen
Statsdannelsen endret seg med Olav Haraldssons kongedømme (1015–1028). Nå ble kongemakten knyttet til kristendommen.
Olav Haraldsson etablerte en kirkeinstitusjon med prester, biskoper og kirkehus. Han krevde også at bøndene på lagtingene avla ed på at de ville støtte kirkens institusjoner og eiendom. Slik formet han et system med seg selv som kirkens øverste beskytter. Etter at Olav tapte mot ladejarlens menn på Stiklestad i 1030, fikk han helgenstatus, og i ettertiden er han blitt kalt Olav den hellige.
Maktpolitisk spill og sosial uro
I 1152 opprettet paven i Roma et eget erkebispesete i Trondheim. Nå ble Nidaros, Bergen, Hamar, Oslo og Stavanger egne bispedømmer. I tillegg ble Grønland, Island, Færøyene, Shetland, Hebridene og Man kirkeprovinser. Opprettelsen av erkebispesetet skjedde i en periode som blir kalt borgerkrigstiden.
Urolighetene kan forklares med at kampen om ressursene i landet ble hardere. Å reise «i viking» var ikke lenger en vei å gå for å sikre seg rikdom og makt. På kontinentet møtte de nå motstand fra effektive hærstyrker. Kampen for å sikre seg ressurser ble stadig hardere. Uroen kan også forklares politisk. Arverekkefølgen var uklar, og ulike kongsemner kjempet om tronen.
Ny tronfølgelov – «rex iustus» til Norge
Ønsket om politisk stabilitet førte til at erkebiskop Øystein velsignet barnekongen Magnus Erlingsson og kronet ham til konge i 1163. Magnus var sønn av Erling Skakke og Ingrid, datteren til Sigurd Jorsalfare. Dermed var Magnus født med rett til tronen bare gjennom morsarven. Kirken var en viktig alliert for barnekongen.
Alliansen ga landet en ny tronfølgelov. Rammene for et enekongedømme var lagt. Loven krevde nå at kun den første ektefødte sønnen skulle regnes som rettmessig kongsemne. Før dette kunne alle sønner, både ektefødte og uektefødte, av tidligere konger bli ny konge. I tillegg styrket loven kongemakten i Norge ved å velsigne kongen og gi ham status som «rex iustus», et bindeledd mellom Gud og folket. Arven fra Augustin hadde altså nådd Norge.
Opposisjon
Sterke grupper så med bekymring på at kirken og kongen hadde samlet så mye makt i den nye alliansen. Derfor fikk et nytt kongsemne, Sverre Sigurdsson, støtte da han kom til landet i 1176. Han samlet en sterk hær av eiendomsløse og fattige – som ble kalt birkebeinere. Navnet kom av at de var kjent for å ha så dårlig skotøy at de måtte surre bjørkenever rundt føttene. Sverre var en sterk lederskikkelse og en god strateg i kamp.
Sverres styrke viste seg ved at Erling Skakke måtte bøte med livet i slaget på Kalvskinnet i Nidaros i 1179. Kong Magnus Erlingsson måtte også gi tapt for Sverres styrker i 1184, i slaget ved Fimreite.
Erkebiskopen nektet å krone Sverre til konge, fordi han hadde drept kong Magnus. Biskopene samlet en militær motstandsgruppe mot Sverre, som ble kalt baglerne. Sverre svarte med å trekke tilbake kirkens rett til å ansette biskoper og prester. Biskopene flyktet utenlands. Pavekirkens svar var å lyse Sverre i bann.
På dødsleiet rådet Sverre sønnen Håkon til å inngå forlik med kirken. Sverre hadde erfart hvor vanskelig det var å være konge uten kirkens velsignelse. Både kong Magnus og kong Sverres erfaringer med kirken forteller oss at statsdannelsen og utviklingen av kirkeorganisasjonen gikk hånd i hånd. De vokste seg sterkere med støtte fra hverandre.
Kong Sverre
Fortellingene om kong Sverres krigerske lynne og seiere har satt mange spor i norsk kultur. I 1862 malte Peter Nicolai Arbo «Kong Sverres tog over Vossefjellene». Her ser dere Sverre fremstilt seirende med stridshornet som skal ha hett Andvake. Ordet «andvake» er fra norrønt å kan ha betydd søvnløshet eller nattevakt. Snorre Sturlasson omtaler hornet i sine tekster fra 1200-tallet.
I nyere tid har Jon Fosse kalt en av sine romaner Andvake. Teksten handler om kjærlighet og menneskelig brutalitet.
KilderBandlien, Bjørn; Andersen, Per Sveaas; Norseng, Per G.; Scott, Ida: Norges historie fra 800 til 1130 i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 20. november 2025 fra https://snl.no/Norges_historie_fra_800_til_1130
Norgeshistorie.no, Unn Pedersen, Jon Vidar Sigurdsson, «Samlingen av «Norge»». Hentet 20. nov. 2025 fra https://www.norgeshistorie.no/vikingtid/0811-samlingen-av-norge.html.
Helle, Knut; Norseng, Per G.: Sverre - norsk konge i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 20. november 2025 fra https://snl.no/Sverre_-_norsk_konge
Les original på NDLA →
Harald Hårfagres seier i slaget ved Hafrsfjord omkring år 900 regnes som den første rikssamlingen. Men kongedømmet hans utgjorde bare en liten del av dagens norske område. Ideen om politisk samling av de tradisjonelle høvdingområdene var likevel sådd. Sannsynligvis var denne ideen hentet fra det europeiske kontinentet. Vikingtoktene hadde gitt innsikt i statsdannelsene som foregikk i Vest-Europa.
Leidang, lagting og lendmenn
Tre viktige samfunnsinstitusjoner ble etablert på denne tiden: lagtingene, leidangen og lendmennene. Dette var institusjoner som alle bidro til å samle folk i større geografiske fellesskap enn bare ætten.
Lagtingene var møteplasser der bøndene forhandlet om rettigheter og plikter. Frostating, lagtinget for Trøndelag, og Gulating, for vestlandsområdene, ble faste lagting. Folkeveksten gjorde at ættesamfunnet ikke lenger klarte å løse alle rettstvister. Lagtingsordningen var trolig formet etter modell fra europeiske rettsordninger.
Kongens sjøforsvar ble kalt leidangen. Leidangen besto av bønder som måtte stille båter, mannskap og utstyr til rådighet for å forsvare kongens landområder. Kongen hadde dessuten behov for lojale menn som kunne styre områdene i hans fravær. Han allierte seg med storbønder, såkalte «årmenn».
Olav den hellige – kristningskongen
Statsdannelsen endret seg med Olav Haraldssons kongedømme (1015–1028). Nå ble kongemakten knyttet til kristendommen.
Olav Haraldsson etablerte en kirkeinstitusjon med prester, biskoper og kirkehus. Han krevde også at bøndene på lagtingene avla ed på at de ville støtte kirkens institusjoner og eiendom. Slik formet han et system med seg selv som kirkens øverste beskytter. Etter at Olav tapte mot ladejarlens menn på Stiklestad i 1030, fikk han helgenstatus, og i ettertiden er han blitt kalt Olav den hellige.
Maktpolitisk spill og sosial uro
I 1152 opprettet paven i Roma et eget erkebispesete i Trondheim. Nå ble Nidaros, Bergen, Hamar, Oslo og Stavanger egne bispedømmer. I tillegg ble Grønland, Island, Færøyene, Shetland, Hebridene og Man kirkeprovinser. Opprettelsen av erkebispesetet skjedde i en periode som blir kalt borgerkrigstiden.
Urolighetene kan forklares med at kampen om ressursene i landet ble hardere. Å reise «i viking» var ikke lenger en vei å gå for å sikre seg rikdom og makt. På kontinentet møtte de nå motstand fra effektive hærstyrker. Kampen for å sikre seg ressurser ble stadig hardere. Uroen kan også forklares politisk. Arverekkefølgen var uklar, og ulike kongsemner kjempet om tronen.
Ny tronfølgelov – «rex iustus» til Norge
Ønsket om politisk stabilitet førte til at erkebiskop Øystein velsignet barnekongen Magnus Erlingsson og kronet ham til konge i 1163. Magnus var sønn av Erling Skakke og Ingrid, datteren til Sigurd Jorsalfare. Dermed var Magnus født med rett til tronen bare gjennom morsarven. Kirken var en viktig alliert for barnekongen.
Alliansen ga landet en ny tronfølgelov. Rammene for et enekongedømme var lagt. Loven krevde nå at kun den første ektefødte sønnen skulle regnes som rettmessig kongsemne. Før dette kunne alle sønner, både ektefødte og uektefødte, av tidligere konger bli ny konge. I tillegg styrket loven kongemakten i Norge ved å velsigne kongen og gi ham status som «rex iustus», et bindeledd mellom Gud og folket. Arven fra Augustin hadde altså nådd Norge.
Opposisjon
Sterke grupper så med bekymring på at kirken og kongen hadde samlet så mye makt i den nye alliansen. Derfor fikk et nytt kongsemne, Sverre Sigurdsson, støtte da han kom til landet i 1176. Han samlet en sterk hær av eiendomsløse og fattige – som ble kalt birkebeinere. Navnet kom av at de var kjent for å ha så dårlig skotøy at de måtte surre bjørkenever rundt føttene. Sverre var en sterk lederskikkelse og en god strateg i kamp.
Sverres styrke viste seg ved at Erling Skakke måtte bøte med livet i slaget på Kalvskinnet i Nidaros i 1179. Kong Magnus Erlingsson måtte også gi tapt for Sverres styrker i 1184, i slaget ved Fimreite.
Erkebiskopen nektet å krone Sverre til konge, fordi han hadde drept kong Magnus. Biskopene samlet en militær motstandsgruppe mot Sverre, som ble kalt baglerne. Sverre svarte med å trekke tilbake kirkens rett til å ansette biskoper og prester. Biskopene flyktet utenlands. Pavekirkens svar var å lyse Sverre i bann.
På dødsleiet rådet Sverre sønnen Håkon til å inngå forlik med kirken. Sverre hadde erfart hvor vanskelig det var å være konge uten kirkens velsignelse. Både kong Magnus og kong Sverres erfaringer med kirken forteller oss at statsdannelsen og utviklingen av kirkeorganisasjonen gikk hånd i hånd. De vokste seg sterkere med støtte fra hverandre.
Kong Sverre
Fortellingene om kong Sverres krigerske lynne og seiere har satt mange spor i norsk kultur. I 1862 malte Peter Nicolai Arbo «Kong Sverres tog over Vossefjellene». Her ser dere Sverre fremstilt seirende med stridshornet som skal ha hett Andvake. Ordet «andvake» er fra norrønt å kan ha betydd søvnløshet eller nattevakt. Snorre Sturlasson omtaler hornet i sine tekster fra 1200-tallet.
I nyere tid har Jon Fosse kalt en av sine romaner Andvake. Teksten handler om kjærlighet og menneskelig brutalitet.
KilderBandlien, Bjørn; Andersen, Per Sveaas; Norseng, Per G.; Scott, Ida: Norges historie fra 800 til 1130 i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 20. november 2025 fra https://snl.no/Norges_historie_fra_800_til_1130
Norgeshistorie.no, Unn Pedersen, Jon Vidar Sigurdsson, «Samlingen av «Norge»». Hentet 20. nov. 2025 fra https://www.norgeshistorie.no/vikingtid/0811-samlingen-av-norge.html.
Helle, Knut; Norseng, Per G.: Sverre - norsk konge i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 20. november 2025 fra https://snl.no/Sverre_-_norsk_konge
Les original på NDLA →
Statsadministrasjonen fra 1660-tallet
Amt og stiftsamt
Det var fire stiftamt i Norge: Akershus, Stavanger (fra 1682 Kristiansand), Bergenhus og Trondheim. Under stiftamtene lå amtene. I 1670 var det 12 amt, i 1814 var antallet økt til 18. I tiden etter 1660 holdt kongen og sentraladministrasjonen hardt på kontrollen, men utover 1700-tallet ble det etter hvert mer lokalt selvstyre.
Embetsmenn
Stiftamtmannen sto øverst på rangstigen. Under seg hadde han amtmennene og embetsmenn knyttet til amtets oppgaver. Kirkens folk var også embetsmenn i statsapparatet. For den jevne nordmann skjedde møtet med staten gjennom fire embetsfolk: sognepresten, som tok seg av sognets kirkelige tjenester, fogden eller futen, som var skatteoppkrever, offentlig påtalemyndighet, politi og utøver av straffene, sorenskriveren, som var dommer på bygdetingene og ellers bisto i juridiske saker, og til slutt kompanisjefen, som hadde ansvar for utskriving av soldater og for forsvaret. Bygdetinget var det nærmeste nivået der folk kom i kontakt med staten. Dit gikk de med nabokrangler, klager på statens embetsmenn og andre problemer som de trengte statens hjelp til å løse.
Det gamle lenssystemet var kjennetegnet av at adelen og lensherrene satt som mellommenn mellom kongen og befolkningen. Ikke bare ga dette adelen mye makt, men det innebar også at det var store ulikheter mellom de ulike delene av riket og lite kontakt mellom dem. Under eneveldet var det et poeng å flytte befolkningens lojalitet fra regionene og adelen til kronen og riket. Flere tiltak ble satt i verk for å få dette til. Blant annet ble det innført et felles skolesystem, der undervisningen la vekt på troskap til kongen. Også innføringen av et felles system for mål og vekt, som erstattet regionale systemer, var viktig for å binde de ulike delene av riket tettere sammen.
Skolesystemet
Allmennskolen i Norge er nøye knyttet til forskriftene om konfirmasjon, som kom i 1736. Gjennom konfirmasjonsundervisningen ville staten sørge for at den oppvoksende slekten hadde samme forståelse av kristendommen. Forståelsen skulle selvsagt falle sammen med den forståelsen av troen som kongen og staten hadde. Sentrale undervisningsmål var derfor troskap til kongen, fedrelandet og autoritetene i samfunnet. Med autoriteter menes statens embetsmenn, men også foreldre.
Konfirmasjonen ble et ritual som de unge måtte igjennom for å kunne tre inn i de voksnes rekker. De fikk undervisning i kristendom, men for å få bedre kjennskap til Bibelen måte de også kunne lese! Fra 1739 ble det derfor innført en lov om allmueskoler på landet. Loven innførte et skolesystem der alle fikk undervisning i kristendom og lesing, og dessuten i skriving og regning. De to siste fagene var frivillige. Det ble også undervist i geografi og historie, og der det var aktuelt, også i morsmål.
Allmueskolene fra 1739 gjorde at vanlige folk i Danmark-Norge var bedre til å lese enn det som var tilfellet i mange andre europeiske land. Fra allmueskolene kunne flinke elever gå videre til de mer spesialiserte latinskolene i byene, og etter hvert også til universitetet i København.
Mål og vekt
Litt forenklet kan vi si at før eneveldet hadde hver region hatt sitt eget målesystem. I Norge hadde for eksempel kornmålene variert. Kjøpte du en tønne korn i Bergen, fikk du ikke den samme vekten som i Trondheim eller Oslo. Og ingen av dem var like det de brukte på Sjælland eller på Island.
Når folk skulle handle utenfor egen region, måtte de kjenne de lokale mål- og vektenhetene. Eller de konverterte til enten «københavnsk» eller «kølnsk» vekt (vektenhet brukt i Köln). Konverteringen var særlig brukt i forbindelse med betaling av skatt. Men det var lett å regne feil, ta høye gebyrer eller kanskje stikke noe i egen lomme når man konverterte. Det skjedde særlig når personen som skulle samle inn pengene, hadde sterkest lojalitet til den lokale lensherren, og ikke til kongen.
I 1683 innførte derfor kongen et nytt mål- og vektsystem, som alle delene av det dansk-norske riket skulle bruke. Som del av systemet ble det også innført rutiner for å sikre at måle- og veieredskapene som ble brukt, var riktige. Nå ble det enklere å handle mellom regionene. Handelstransaksjoner ble mer forutsigbare, og det ble vanskeligere å gjøre underslag eller motarbeide statens økonomiske interesser.
Les original på NDLA →
Det var fire stiftamt i Norge: Akershus, Stavanger (fra 1682 Kristiansand), Bergenhus og Trondheim. Under stiftamtene lå amtene. I 1670 var det 12 amt, i 1814 var antallet økt til 18. I tiden etter 1660 holdt kongen og sentraladministrasjonen hardt på kontrollen, men utover 1700-tallet ble det etter hvert mer lokalt selvstyre.
Embetsmenn
Stiftamtmannen sto øverst på rangstigen. Under seg hadde han amtmennene og embetsmenn knyttet til amtets oppgaver. Kirkens folk var også embetsmenn i statsapparatet. For den jevne nordmann skjedde møtet med staten gjennom fire embetsfolk: sognepresten, som tok seg av sognets kirkelige tjenester, fogden eller futen, som var skatteoppkrever, offentlig påtalemyndighet, politi og utøver av straffene, sorenskriveren, som var dommer på bygdetingene og ellers bisto i juridiske saker, og til slutt kompanisjefen, som hadde ansvar for utskriving av soldater og for forsvaret. Bygdetinget var det nærmeste nivået der folk kom i kontakt med staten. Dit gikk de med nabokrangler, klager på statens embetsmenn og andre problemer som de trengte statens hjelp til å løse.
Det gamle lenssystemet var kjennetegnet av at adelen og lensherrene satt som mellommenn mellom kongen og befolkningen. Ikke bare ga dette adelen mye makt, men det innebar også at det var store ulikheter mellom de ulike delene av riket og lite kontakt mellom dem. Under eneveldet var det et poeng å flytte befolkningens lojalitet fra regionene og adelen til kronen og riket. Flere tiltak ble satt i verk for å få dette til. Blant annet ble det innført et felles skolesystem, der undervisningen la vekt på troskap til kongen. Også innføringen av et felles system for mål og vekt, som erstattet regionale systemer, var viktig for å binde de ulike delene av riket tettere sammen.
Skolesystemet
Allmennskolen i Norge er nøye knyttet til forskriftene om konfirmasjon, som kom i 1736. Gjennom konfirmasjonsundervisningen ville staten sørge for at den oppvoksende slekten hadde samme forståelse av kristendommen. Forståelsen skulle selvsagt falle sammen med den forståelsen av troen som kongen og staten hadde. Sentrale undervisningsmål var derfor troskap til kongen, fedrelandet og autoritetene i samfunnet. Med autoriteter menes statens embetsmenn, men også foreldre.
Konfirmasjonen ble et ritual som de unge måtte igjennom for å kunne tre inn i de voksnes rekker. De fikk undervisning i kristendom, men for å få bedre kjennskap til Bibelen måte de også kunne lese! Fra 1739 ble det derfor innført en lov om allmueskoler på landet. Loven innførte et skolesystem der alle fikk undervisning i kristendom og lesing, og dessuten i skriving og regning. De to siste fagene var frivillige. Det ble også undervist i geografi og historie, og der det var aktuelt, også i morsmål.
Allmueskolene fra 1739 gjorde at vanlige folk i Danmark-Norge var bedre til å lese enn det som var tilfellet i mange andre europeiske land. Fra allmueskolene kunne flinke elever gå videre til de mer spesialiserte latinskolene i byene, og etter hvert også til universitetet i København.
Mål og vekt
Litt forenklet kan vi si at før eneveldet hadde hver region hatt sitt eget målesystem. I Norge hadde for eksempel kornmålene variert. Kjøpte du en tønne korn i Bergen, fikk du ikke den samme vekten som i Trondheim eller Oslo. Og ingen av dem var like det de brukte på Sjælland eller på Island.
Når folk skulle handle utenfor egen region, måtte de kjenne de lokale mål- og vektenhetene. Eller de konverterte til enten «københavnsk» eller «kølnsk» vekt (vektenhet brukt i Köln). Konverteringen var særlig brukt i forbindelse med betaling av skatt. Men det var lett å regne feil, ta høye gebyrer eller kanskje stikke noe i egen lomme når man konverterte. Det skjedde særlig når personen som skulle samle inn pengene, hadde sterkest lojalitet til den lokale lensherren, og ikke til kongen.
I 1683 innførte derfor kongen et nytt mål- og vektsystem, som alle delene av det dansk-norske riket skulle bruke. Som del av systemet ble det også innført rutiner for å sikre at måle- og veieredskapene som ble brukt, var riktige. Nå ble det enklere å handle mellom regionene. Handelstransaksjoner ble mer forutsigbare, og det ble vanskeligere å gjøre underslag eller motarbeide statens økonomiske interesser.
Les original på NDLA →
Tap av selvstendighet – Norge under dansk styre
Opptakten til unionen
Borgerkrigstiden Norge, der konger og kongsemner kjempet om makten, var ikke unik. Våre naboer i øst og sør opplevde også tilsvarende uroligheter og kamper om tronen omtrent på samme tid. I slike tilfeller var det ekstra viktig å skaffe seg støtte på tvers av landegrensene. Som vi har sett, var en av de vanligste måtene for konger å inngå slike allianser på, å la barna gifte seg med hverandre. Dette skjedde flere ganger i Norge, Sverige og Danmark gjennom 1200- og 1300-tallet.
Kalmarunionen og dronning Margrete
Denne stadige inngiftingen førte på slutten av 1300-tallet til at den unge Olav Håkonsson sto som eneste arving til tronen i alle de tre skandinaviske landene. Men Olav rakk aldri å bli konge i alle de tre landene før han selv døde, bare 17 år gammel. I stedet var det moren hans, den listige og politisk dyktige dronning Margrete, som klarte å samle de tre landene under seg.
Kalmarunionen var en personalunion mellom kongerikene Danmark, Norge og Sverige. Unionen ble undertegnet under et møte på Kalmar slott i Sverige i 1397, der den norske, danske og svenske adelen var samlet for å være med på å utarbeide og godkjenne unionsbrevet, og for å overvære kroningen av Erik av Pommern som konge over de tre rikene. Erik av Pommern var sønn av dronning Margretes søsterdatter. I 1389 ble han hyllet som konge i Norge, under Margretes formynderskap. Da var han bare sju år gammel. Margrete holdt den reelle makten til sin død i 1412.
Unionen fikk raskt sitt tyngdepunkt i Danmark, selv om partene i utgangspunktet skulle være likeverdige. Svenskene var ikke fornøyd med situasjonen, og det skjedde stadig opprør fra svensk side. Den endelige slutten på Kalmarunionen kom i 1523, da Gustav Vasa ble valgt til svensk konge. Norge brøt imidlertid ikke ut av unionsfellesskapet med Danmark før i 1814. I løpet av disse årene hadde unionen fått et enda tydeligere tyngdepunkt i Danmark, og Norge var for alvor blitt lillebror blant de skandinaviske landene.
Hvorfor union?
Mange historikere har forsøkt å svare på hvorfor og hvordan Norge kunne gå fra å være en tilsynelatende velfungerende stat til å bli en underlegen part i en 400 år lang union. Forklaringene har vært mange og ulike, men politikken i tiden før unionen ble inngått, ser ut til å være en utløsende faktor. Ønsket om å skaffe politisk slagkraft og makt var stort, og giftemålsalliansene på tvers av landegrensene ble derfor mange. Slik ble de tre kongehusene tett sammenvevd, til man til slutt sto med én arving til alle tronene.
Samtidig står vi igjen med spørsmålet om hvorfor Norge ble stående som den svakeste parten i unionen. En av forklaringene har vært at svartedauden slo hardt til i Norge, og at vi hadde liten mulighet til å stable en egen sentralmakt på beina etter «den store manndauden». Nå er det liten tvil om at pesten også herjet i de to andre skandinaviske landene, så dette er vel neppe en tilfredsstillende forklaring alene. En annen faktor kan være at Norge er geografisk stort, og dermed vanskelig å styre. I en tid med få og ineffektive kommunikasjoner måtte det en godt utviklet sentralmakt til for å greie det. Derfor kan det ha vært en fordel å inngå i en større og sterkere enhet.
KilderScott, Ida: borgerkrigstiden i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 20. november 2025 fra https://snl.no/borgerkrigstiden
Norgeshistorie.no, Hans Jacob Orning, «Kalmarunionen». Hentet 20. nov. 2025 fra https://www.norgeshistorie.no/senmiddelalder/1010-kalmarunionen.html.
Les original på NDLA →
Borgerkrigstiden Norge, der konger og kongsemner kjempet om makten, var ikke unik. Våre naboer i øst og sør opplevde også tilsvarende uroligheter og kamper om tronen omtrent på samme tid. I slike tilfeller var det ekstra viktig å skaffe seg støtte på tvers av landegrensene. Som vi har sett, var en av de vanligste måtene for konger å inngå slike allianser på, å la barna gifte seg med hverandre. Dette skjedde flere ganger i Norge, Sverige og Danmark gjennom 1200- og 1300-tallet.
Kalmarunionen og dronning Margrete
Denne stadige inngiftingen førte på slutten av 1300-tallet til at den unge Olav Håkonsson sto som eneste arving til tronen i alle de tre skandinaviske landene. Men Olav rakk aldri å bli konge i alle de tre landene før han selv døde, bare 17 år gammel. I stedet var det moren hans, den listige og politisk dyktige dronning Margrete, som klarte å samle de tre landene under seg.
Kalmarunionen var en personalunion mellom kongerikene Danmark, Norge og Sverige. Unionen ble undertegnet under et møte på Kalmar slott i Sverige i 1397, der den norske, danske og svenske adelen var samlet for å være med på å utarbeide og godkjenne unionsbrevet, og for å overvære kroningen av Erik av Pommern som konge over de tre rikene. Erik av Pommern var sønn av dronning Margretes søsterdatter. I 1389 ble han hyllet som konge i Norge, under Margretes formynderskap. Da var han bare sju år gammel. Margrete holdt den reelle makten til sin død i 1412.
Unionen fikk raskt sitt tyngdepunkt i Danmark, selv om partene i utgangspunktet skulle være likeverdige. Svenskene var ikke fornøyd med situasjonen, og det skjedde stadig opprør fra svensk side. Den endelige slutten på Kalmarunionen kom i 1523, da Gustav Vasa ble valgt til svensk konge. Norge brøt imidlertid ikke ut av unionsfellesskapet med Danmark før i 1814. I løpet av disse årene hadde unionen fått et enda tydeligere tyngdepunkt i Danmark, og Norge var for alvor blitt lillebror blant de skandinaviske landene.
Hvorfor union?
Mange historikere har forsøkt å svare på hvorfor og hvordan Norge kunne gå fra å være en tilsynelatende velfungerende stat til å bli en underlegen part i en 400 år lang union. Forklaringene har vært mange og ulike, men politikken i tiden før unionen ble inngått, ser ut til å være en utløsende faktor. Ønsket om å skaffe politisk slagkraft og makt var stort, og giftemålsalliansene på tvers av landegrensene ble derfor mange. Slik ble de tre kongehusene tett sammenvevd, til man til slutt sto med én arving til alle tronene.
Samtidig står vi igjen med spørsmålet om hvorfor Norge ble stående som den svakeste parten i unionen. En av forklaringene har vært at svartedauden slo hardt til i Norge, og at vi hadde liten mulighet til å stable en egen sentralmakt på beina etter «den store manndauden». Nå er det liten tvil om at pesten også herjet i de to andre skandinaviske landene, så dette er vel neppe en tilfredsstillende forklaring alene. En annen faktor kan være at Norge er geografisk stort, og dermed vanskelig å styre. I en tid med få og ineffektive kommunikasjoner måtte det en godt utviklet sentralmakt til for å greie det. Derfor kan det ha vært en fordel å inngå i en større og sterkere enhet.
KilderScott, Ida: borgerkrigstiden i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 20. november 2025 fra https://snl.no/borgerkrigstiden
Norgeshistorie.no, Hans Jacob Orning, «Kalmarunionen». Hentet 20. nov. 2025 fra https://www.norgeshistorie.no/senmiddelalder/1010-kalmarunionen.html.
Les original på NDLA →
Utforskning: dronning Margrete
I denne oppgaven skal dere bruke puslespillmetoden, eller jigsaw-metoden, som ble utviklet av Eliot Aronson i 1971. Du kan lese mer om jigsaw-metoden her. Hele opplegget tar cirka 90 minutter. Se videoen over om dronning Margrete før dere begynner.
Forberedelser
Del dere inn i basisgrupper på fem elever. Hvis det ikke går opp, kan dere ha seks elever på noen av gruppene. Da må to elever på disse gruppene jobbe med samme tema.
Fordel temaene under på medlemmene i gruppa. Gruppemedlemmene skal nå bli eksperter på hvert sitt tema.
Ekspert 1: Norge etter svartedaudenFinn ut:
Hva vet vi om hvor hardt svartedauden rammet Norge?
Hva ble bedre og hva ble verre etter svartedauden i Norge?
På hvilke måter rammet pesten ulike grupper forskjellig?
Kilder:
Svartedauden i Norge (NDLA)
Tida etter svartedauden i Norge (NDLA)
Svartedauden (norgeshistorie.no)
Ekspert 2: Dronning Margretes nødbrevFinn ut:
Hvordan beskriver Margrete sin situasjon i nødbrevet?
Hva ønsker hun hjelp til?
Hvilke andre ting ber hun om?
Hva forteller kilden deg om mulighetene for å kommunisere på tvers av landegrenser på denne tida?
Hvordan kan man forklare den situasjonen Margrete hadde kommet i?
Kilder:
Dronning Margretes nødbrev fra 1370 (NDLA)
Dronning Margretes nødbrev – en forklaring (NDLA)
Ekspert 3: Maktforholdene på Margretes tidFinn ut:
Hvilke hendelser skaper endringer i maktforholdene mellom 1380 og 1388?
Hvorfor var det politisk krise i Danmark og Norge i 1388?
Hvordan ble denne krisen løst?
Hvordan kommer Sverige inn i bildet?
Kilder:
Maktens korridorer 1380 (NDLA)
Maktens korridorer 1388 (NDLA)
Ekspert 4: Dronning Margretes valgbrevFinn ut:
Hva var riksrådet?
Hva slags folk satt i det norske riksrådet?
Hva sier kilden, kort fortalt?
Hva sier kilden om bakgrunnen for at Margrete blir valgt til Norges øverste regent?
Kilder:
Dronning Margretes valgbrev (norgeshistorie.no)
Ekspert 5: KalmarunionenFinn ut:
Hvordan endte det med en union mellom Norge, Sverige og Danmark i 1397?
Hvilken rolle spilte Margrete i dette?
Hvordan gikk det med unionen?
Hva ble konsekvensene for Norge på sikt?
Kilder:
Tap av selvstendighet – Norge under dansk styre (NDLA)
Kalmarunionen (norgeshistorie.no)
Individuelt arbeid
Jobb individuelt i 20 minutter. Fordyp deg i de oppgitte kildene og svar på spørsmålene under ditt tema. Bruk gjerne andre ressurser også.
Ekspertgrupper
Sett dere sammen i ekspertgrupper og jobb sammen i 10 minutter. De som har fordypet seg i samme tema, skal nå sitte sammen. Del det dere har funnet ut. Hjelp hverandre til å forstå, og bli enige om hva som er viktigst. Forbered dere på hvordan deres tema skal presenteres for basisgruppa.
Deling og diskusjon
Sett dere tilbake i basisgruppene, og presenter for hverandre det dere har funnet ut. Presenter i riktig rekkefølge. Hver ekspert får 3–4 minutter til å presentere.
Diskuter i gruppa. Bruk 3–4 minutter per spørsmål:
Hva slags situasjon var Margrete i da hun skrev nødbrevet?
Hva var viktig for å få makt på 1300-tallet, og hvordan fikk Margrete så mye makt?
Kan historien om Margrete si noe om kvinners stilling i Norge på 1300-tallet?
Hvordan var det å være dronning i Norge på slutten av 1300-tallet sammenlignet med i dag, tror dere?
Har forskjellene mellom de kongelige og vanlige folk blitt større eller mindre fra 1300-tallet til i dag?
Hvordan klarte Margrete å få i stand Kalmarunionen?
Var det noen demokratiske prosesser involvert i det politiske spillet fram til unionen?
Hva ville vært annerledes i dag dersom Kalmarunionen fremdeles eksisterte?
Oppsummer i klassen, hvis dere får tid.
Les original på NDLA →
Forberedelser
Del dere inn i basisgrupper på fem elever. Hvis det ikke går opp, kan dere ha seks elever på noen av gruppene. Da må to elever på disse gruppene jobbe med samme tema.
Fordel temaene under på medlemmene i gruppa. Gruppemedlemmene skal nå bli eksperter på hvert sitt tema.
Ekspert 1: Norge etter svartedaudenFinn ut:
Hva vet vi om hvor hardt svartedauden rammet Norge?
Hva ble bedre og hva ble verre etter svartedauden i Norge?
På hvilke måter rammet pesten ulike grupper forskjellig?
Kilder:
Svartedauden i Norge (NDLA)
Tida etter svartedauden i Norge (NDLA)
Svartedauden (norgeshistorie.no)
Ekspert 2: Dronning Margretes nødbrevFinn ut:
Hvordan beskriver Margrete sin situasjon i nødbrevet?
Hva ønsker hun hjelp til?
Hvilke andre ting ber hun om?
Hva forteller kilden deg om mulighetene for å kommunisere på tvers av landegrenser på denne tida?
Hvordan kan man forklare den situasjonen Margrete hadde kommet i?
Kilder:
Dronning Margretes nødbrev fra 1370 (NDLA)
Dronning Margretes nødbrev – en forklaring (NDLA)
Ekspert 3: Maktforholdene på Margretes tidFinn ut:
Hvilke hendelser skaper endringer i maktforholdene mellom 1380 og 1388?
Hvorfor var det politisk krise i Danmark og Norge i 1388?
Hvordan ble denne krisen løst?
Hvordan kommer Sverige inn i bildet?
Kilder:
Maktens korridorer 1380 (NDLA)
Maktens korridorer 1388 (NDLA)
Ekspert 4: Dronning Margretes valgbrevFinn ut:
Hva var riksrådet?
Hva slags folk satt i det norske riksrådet?
Hva sier kilden, kort fortalt?
Hva sier kilden om bakgrunnen for at Margrete blir valgt til Norges øverste regent?
Kilder:
Dronning Margretes valgbrev (norgeshistorie.no)
Ekspert 5: KalmarunionenFinn ut:
Hvordan endte det med en union mellom Norge, Sverige og Danmark i 1397?
Hvilken rolle spilte Margrete i dette?
Hvordan gikk det med unionen?
Hva ble konsekvensene for Norge på sikt?
Kilder:
Tap av selvstendighet – Norge under dansk styre (NDLA)
Kalmarunionen (norgeshistorie.no)
Individuelt arbeid
Jobb individuelt i 20 minutter. Fordyp deg i de oppgitte kildene og svar på spørsmålene under ditt tema. Bruk gjerne andre ressurser også.
Ekspertgrupper
Sett dere sammen i ekspertgrupper og jobb sammen i 10 minutter. De som har fordypet seg i samme tema, skal nå sitte sammen. Del det dere har funnet ut. Hjelp hverandre til å forstå, og bli enige om hva som er viktigst. Forbered dere på hvordan deres tema skal presenteres for basisgruppa.
Deling og diskusjon
Sett dere tilbake i basisgruppene, og presenter for hverandre det dere har funnet ut. Presenter i riktig rekkefølge. Hver ekspert får 3–4 minutter til å presentere.
Diskuter i gruppa. Bruk 3–4 minutter per spørsmål:
Hva slags situasjon var Margrete i da hun skrev nødbrevet?
Hva var viktig for å få makt på 1300-tallet, og hvordan fikk Margrete så mye makt?
Kan historien om Margrete si noe om kvinners stilling i Norge på 1300-tallet?
Hvordan var det å være dronning i Norge på slutten av 1300-tallet sammenlignet med i dag, tror dere?
Har forskjellene mellom de kongelige og vanlige folk blitt større eller mindre fra 1300-tallet til i dag?
Hvordan klarte Margrete å få i stand Kalmarunionen?
Var det noen demokratiske prosesser involvert i det politiske spillet fram til unionen?
Hva ville vært annerledes i dag dersom Kalmarunionen fremdeles eksisterte?
Oppsummer i klassen, hvis dere får tid.
Les original på NDLA →
Religionens betydning
1536–37: Reformasjon og lydrike
Fra personalunion til lydrike
Allerede i 1319 gikk Norge inn i en personalunion med Sverige. Det vil si at landene hadde felles konge, men var ellers selvstendige riker. Vi manglet en kongssønn og fikk felles konge med Sverige gjennom giftemål. Dette var en løs union som senere ble delvis oppløst, men da Norge fikk den danske kongsdatteren Margrethe til dronning, skulle dette endre seg. Hun hadde et mål om å bringe de tre landene sammen under én konge, og ved hjelp av sine gode kontakter og politiske kløkt klarte hun å få hyllet sin søsters barnebarn, Erik av Pommern, til konge i en skandinavisk union i den svenske byen Kalmar i 1397, den såkalte Kalmarunionen. I et opprør ledet av Gustav Vasa klarte Sverige å bryte ut av unionen i 1520. Norge, som den klart svakeste parten, sto igjen i unionen med Danmark.
Etter en blodig borgerkrig i Danmark på 1530-tallet innsettes Christian 3. som konge. Christian hadde selv møtt Martin Luther og var overbevist lutheraner. I 1536 innførte kongen reformasjonen i Norge og avsatte det norske Riksrådet. Dette ble gjennomført i praksis først året etter. Riksrådet var en slags regjering som besto av norske biskoper og adelsmenn som kongen måtte styre i samråd med. I Kalmarunionen hadde både Norge, Sverige og Danmark vært regnet som selvstendige riker med felles konge. Fra 1537 mistet Norge sin selvstendighet og skulle fra nå av være et såkalt lydrike styrt fra København. Slik skulle det bli helt fram til 1814.
"Norgesparagrafen" fra Christian 3.s håndfestning
Heretter skal Norge og alle dets landsdeler være og forbli under Danmarks krone, liksom de andre landsdelene, Jylland, Fyn, Sjælland eller Skåne er, og heretter ikke være eller kalles et eget kongerike, men en del av Danmarks rike og under Danmarks krone til evig tid.
Reformasjon ovenfra
I Danmark og de fleste andre land der kirkene ble reformerte, fantes det folkelige bevegelser som ønsket en reformasjon av kirken. Slik var det ikke i Norge. I fem hundre år hadde det norske folk forholdt seg til en katolsk kirke som de gikk til hver søndag. Bare gjennom å delta i kirkens ritualer og bekjenne sine synder til en katolsk prest kunne de ha et håp om å slippe unna skjærsilden. De nye tankene fra Martin Luther om at man kan bli frelst bare ved å tro og at man kunne bekjenne sine synder direkte til Gud, hadde i liten grad nådd nordmenn. Mange må ha vært livredde for de endringene som skjedde.
Det ble også et opprør i Norge ledet av erkebiskop Olav Engelbrektsson. Opprøret ble slått ned, og erkebiskopen rømte fra landet. De fleste norske prester og biskoper gikk over til lutheranismen og fortsatte i sine kirker. All katolsk forkynnelse ble forbudt og klostrene ble nedlagt, men blant folk flest fortsatte katolsk tro og praksis i skjul i lang tid. Selve omvendelsen av nordmenn skjedde altså gradvis, selv om endringen formelt sett skjedde plutselig.
I den nye lutherske statskirken var Bibelen ikke lenger på latin, men på dansk. Stillingene som biskoper og prester ble også heretter stort sett fylt av dansker. Dette førte til økt dansk innflytelse ikke bare politisk, men også kulturelt. Det danske språket hadde allerede før reformasjonen begynt å dominere som skriftspråk, men reformasjonen befestet dansk språk som skriftspråk i Norge.
Her er en kort oppsummering av reformasjonen i Europa og Norge fra NRK skole:
Tenk etter:
Bildet øverst i artikkelen er fra "Reformationsmonumentet" i København. Det ble satt opp i forbindelse med 400-årsjubileet for reformasjonen i Danmark og Norge. Tror du et slikt monument kunne bli satt opp i Norge?
Les original på NDLA →
Allerede i 1319 gikk Norge inn i en personalunion med Sverige. Det vil si at landene hadde felles konge, men var ellers selvstendige riker. Vi manglet en kongssønn og fikk felles konge med Sverige gjennom giftemål. Dette var en løs union som senere ble delvis oppløst, men da Norge fikk den danske kongsdatteren Margrethe til dronning, skulle dette endre seg. Hun hadde et mål om å bringe de tre landene sammen under én konge, og ved hjelp av sine gode kontakter og politiske kløkt klarte hun å få hyllet sin søsters barnebarn, Erik av Pommern, til konge i en skandinavisk union i den svenske byen Kalmar i 1397, den såkalte Kalmarunionen. I et opprør ledet av Gustav Vasa klarte Sverige å bryte ut av unionen i 1520. Norge, som den klart svakeste parten, sto igjen i unionen med Danmark.
Etter en blodig borgerkrig i Danmark på 1530-tallet innsettes Christian 3. som konge. Christian hadde selv møtt Martin Luther og var overbevist lutheraner. I 1536 innførte kongen reformasjonen i Norge og avsatte det norske Riksrådet. Dette ble gjennomført i praksis først året etter. Riksrådet var en slags regjering som besto av norske biskoper og adelsmenn som kongen måtte styre i samråd med. I Kalmarunionen hadde både Norge, Sverige og Danmark vært regnet som selvstendige riker med felles konge. Fra 1537 mistet Norge sin selvstendighet og skulle fra nå av være et såkalt lydrike styrt fra København. Slik skulle det bli helt fram til 1814.
"Norgesparagrafen" fra Christian 3.s håndfestning
Heretter skal Norge og alle dets landsdeler være og forbli under Danmarks krone, liksom de andre landsdelene, Jylland, Fyn, Sjælland eller Skåne er, og heretter ikke være eller kalles et eget kongerike, men en del av Danmarks rike og under Danmarks krone til evig tid.
Reformasjon ovenfra
I Danmark og de fleste andre land der kirkene ble reformerte, fantes det folkelige bevegelser som ønsket en reformasjon av kirken. Slik var det ikke i Norge. I fem hundre år hadde det norske folk forholdt seg til en katolsk kirke som de gikk til hver søndag. Bare gjennom å delta i kirkens ritualer og bekjenne sine synder til en katolsk prest kunne de ha et håp om å slippe unna skjærsilden. De nye tankene fra Martin Luther om at man kan bli frelst bare ved å tro og at man kunne bekjenne sine synder direkte til Gud, hadde i liten grad nådd nordmenn. Mange må ha vært livredde for de endringene som skjedde.
Det ble også et opprør i Norge ledet av erkebiskop Olav Engelbrektsson. Opprøret ble slått ned, og erkebiskopen rømte fra landet. De fleste norske prester og biskoper gikk over til lutheranismen og fortsatte i sine kirker. All katolsk forkynnelse ble forbudt og klostrene ble nedlagt, men blant folk flest fortsatte katolsk tro og praksis i skjul i lang tid. Selve omvendelsen av nordmenn skjedde altså gradvis, selv om endringen formelt sett skjedde plutselig.
I den nye lutherske statskirken var Bibelen ikke lenger på latin, men på dansk. Stillingene som biskoper og prester ble også heretter stort sett fylt av dansker. Dette førte til økt dansk innflytelse ikke bare politisk, men også kulturelt. Det danske språket hadde allerede før reformasjonen begynt å dominere som skriftspråk, men reformasjonen befestet dansk språk som skriftspråk i Norge.
Her er en kort oppsummering av reformasjonen i Europa og Norge fra NRK skole:
Tenk etter:
Bildet øverst i artikkelen er fra "Reformationsmonumentet" i København. Det ble satt opp i forbindelse med 400-årsjubileet for reformasjonen i Danmark og Norge. Tror du et slikt monument kunne bli satt opp i Norge?
Les original på NDLA →
Innføring av kristendommen – virkningen for folk flest
Endringer i tenkemåte
Kristendommen ble innført gradvis, og i en tilpasset form. Likevel førte den nye religionen til at visse sider ved samfunnet måtte endres.
Noe av det mest uvante må ha vært begrepet «synd». Riktignok hadde man hatt regler for rett og galt også før innføringen av kristendommen, men nå ble man også ansvarlig overfor Gud. Man kunne rett og slett risikere å komme til helvete. Samtidig skjedde det også en endring i hva som var synd eller ikke. Seksuelle forbindelser utenfor ekteskapet ble for eksempel tidligere sett på som noe ganske normalt, men nå ble dette absolutt forbudt. Det samme gjaldt en del norrøne skikker som nå ble sett på som barbariske, for eksempel det å sette ut uønskede barn i skogen for å dø.
I tillegg til den nye forestillingen om synd, førte kristendommen også med seg andre endringer i måten å tenke på. Æresbegrepet, som i stor grad hadde vært knyttet til mot og krigervilje, endret seg. Med den nye religionen ble også ære noe som skulle knyttes til Gud og det å være en god kristen. Nestekjærlighet, ydmykhet og tilgivelse var kristne idealer som var ganske revolusjonerende for det norrøne samfunnet.
Folks forhold til døden må også ha forandret seg grunnleggende. Vikingenes ideal var å gå fryktløs inn i døden, men nå ble stilt spørsmål om man i det hele tatt var verdig en plass i himmelriket. Forestillingen om helvetet og skjærsilden må ha gjort møtet med døden til en skremmende opplevelse for mange.
Praktiske endringer
Den største endringen for folk må ha vært overgangen fra den private gudsdyrkelsen til den organiserte. Mens den gamle religiøse kulten kunne utføres hjemme eller på mindre steder, med ulike ledere, ble kristendommen et anliggende for presteskapet. Man kunne ikke komme i direkte kontakt med Gud, men var nødt til å henvende seg til ham via en spesialist – presten. På denne måten hadde kirken monopol på gudsdyrkelsen og kunne bestemme hvor, hvordan og ved hjelp av hvem den skulle foregå. Spesielt ble dette gjeldende for kvinner, som tidligere kunne ha en sentral plass i gudsdyrkelsen. Nå fikk de ikke lenger ha sentrale posisjoner i det religiøse livet.
Les original på NDLA →
Kristendommen ble innført gradvis, og i en tilpasset form. Likevel førte den nye religionen til at visse sider ved samfunnet måtte endres.
Noe av det mest uvante må ha vært begrepet «synd». Riktignok hadde man hatt regler for rett og galt også før innføringen av kristendommen, men nå ble man også ansvarlig overfor Gud. Man kunne rett og slett risikere å komme til helvete. Samtidig skjedde det også en endring i hva som var synd eller ikke. Seksuelle forbindelser utenfor ekteskapet ble for eksempel tidligere sett på som noe ganske normalt, men nå ble dette absolutt forbudt. Det samme gjaldt en del norrøne skikker som nå ble sett på som barbariske, for eksempel det å sette ut uønskede barn i skogen for å dø.
I tillegg til den nye forestillingen om synd, førte kristendommen også med seg andre endringer i måten å tenke på. Æresbegrepet, som i stor grad hadde vært knyttet til mot og krigervilje, endret seg. Med den nye religionen ble også ære noe som skulle knyttes til Gud og det å være en god kristen. Nestekjærlighet, ydmykhet og tilgivelse var kristne idealer som var ganske revolusjonerende for det norrøne samfunnet.
Folks forhold til døden må også ha forandret seg grunnleggende. Vikingenes ideal var å gå fryktløs inn i døden, men nå ble stilt spørsmål om man i det hele tatt var verdig en plass i himmelriket. Forestillingen om helvetet og skjærsilden må ha gjort møtet med døden til en skremmende opplevelse for mange.
Praktiske endringer
Den største endringen for folk må ha vært overgangen fra den private gudsdyrkelsen til den organiserte. Mens den gamle religiøse kulten kunne utføres hjemme eller på mindre steder, med ulike ledere, ble kristendommen et anliggende for presteskapet. Man kunne ikke komme i direkte kontakt med Gud, men var nødt til å henvende seg til ham via en spesialist – presten. På denne måten hadde kirken monopol på gudsdyrkelsen og kunne bestemme hvor, hvordan og ved hjelp av hvem den skulle foregå. Spesielt ble dette gjeldende for kvinner, som tidligere kunne ha en sentral plass i gudsdyrkelsen. Nå fikk de ikke lenger ha sentrale posisjoner i det religiøse livet.
Les original på NDLA →
Kirken i høymiddelalderen
Korstogene
Paven oppfordret folk til å reise i korstog mot Det hellige land i Palestina. Han ønsket å spre kristendommen østover, men også økonomiske motiver var viktige. Korstogene skulle samle kristne over hele Europa om en felles sak. Viktig var også tilgangen til helligdommene, blant annet Jesu grav, i Jerusalem.
Selv om ikke korstogene sikret pavestaten særlig større landområder over tid, fikk de konsekvenser. Fiendskapet mellom korstogfarere og muslimske krigere økte, og mange mennesker ble drept. Korsfarerne var beryktet for sin råskap og kamplyst. Enkelte kristne samfunn ble etablert i Midtøsten etter føydalt mønster for kortere perioder. Samtidig fikk Europa kjennskap til matematikk og navigasjonsteknologi fra de muslimske områdene. En annen konsekvens var et større skille mellom kirken i det bysantinske riket, østkirken, og kirken i Roma.
Så mange som 150 000 mennesker kan i årene fra 1095 til 1100 e.Kr. ha reist for å kjempe mot de muslimske rikene øst for Middelhavet. Også norrøne vikinger, mellom dem Sigurd Jorsalfare, deltok i korstog i tiden fra 1010 til 1110.
Inkvisisjonen
At kirkens makt økte, kom også av at kirken innførte kristendommen gjennom krigføring innenfor de europeiske områdene. Blant annet ble områder som var under muslimsk okkupasjon i Spania og Portugal, angrepet av korsfarere. Kirken opprettet en egen trosdomstol, inkvisisjonen. Den hadde til oppgave å straffe folk som kirken mistenkte for vranglære. Tortur og brenning på bål var kjente straffemetoder. På 1400-tallet, under den spanske inkvisisjonen, var konvertitter særlig utsatt for å ende sitt liv på denne måten. Konvertitter var de som hadde gått over fra jødedommen eller islam til kristendommen. Konvertittene ble mistenkt for å undergrave kirkens posisjon i Europa.
Investiturstriden
Kirkens ønske om å sikre seg samfunnsmakt førte til åpen konflikt under kong Otto 1. (912–973). Otto 1. var den første kongen som samlet tysk-italienske områder under det samme kongedømmet. Paven ba Otto 1. om politisk beskyttelse. Alliansen førte til at Otto 1. ble kronet til keiser over Det tysk-romerske riket i 962.
I alliansen med paven sikret Otto 1. seg retten til investitur. Investitur er retten til å bestemme hvem som skal innsettes som biskoper eller utnevnes til andre geistlige embeter. Slik sikret den tysk-romerske keiseren seg også makt over kirken. Ordningen ble kalt «det ottonske systemet».
Investitur var viktig for keiseren. Kirken var en stor jordeier. Å sikre seg kontroll over kirkens eiendommer var derfor svært interessant for keiseren. Men i kirken vokste motstanden mot «det ottonske systemet».
Da Gregor 7. ble valgt til pave i 1073, krevde hans straks rett til å kunne avsette keisere. Keiser Henrik 4. svarte med å hevde at paven ikke var rettmessig pave – altså en løgner. Konflikten fortsatte med at Gregor 7. lyste Henrik i bann. Det innebar at han ikke fikk lov til å delta i messer eller ha åndelige samtaler med prester. Nå vendte flere lensherrer keiseren ryggen.
Resultatet av konflikten ble et kompromiss: Den tysk-romerske keiseren måtte si fra seg retten til å bestemme over bispetilsettelsene. Til gjengjeld måtte biskopene love troskap og å stille bønder som soldater. Kirkens seier når det gjaldt bispetilsettelsene, bidro til å styrke kirkens makt i hele det katolske Europa.
Les original på NDLA →
Paven oppfordret folk til å reise i korstog mot Det hellige land i Palestina. Han ønsket å spre kristendommen østover, men også økonomiske motiver var viktige. Korstogene skulle samle kristne over hele Europa om en felles sak. Viktig var også tilgangen til helligdommene, blant annet Jesu grav, i Jerusalem.
Selv om ikke korstogene sikret pavestaten særlig større landområder over tid, fikk de konsekvenser. Fiendskapet mellom korstogfarere og muslimske krigere økte, og mange mennesker ble drept. Korsfarerne var beryktet for sin råskap og kamplyst. Enkelte kristne samfunn ble etablert i Midtøsten etter føydalt mønster for kortere perioder. Samtidig fikk Europa kjennskap til matematikk og navigasjonsteknologi fra de muslimske områdene. En annen konsekvens var et større skille mellom kirken i det bysantinske riket, østkirken, og kirken i Roma.
Så mange som 150 000 mennesker kan i årene fra 1095 til 1100 e.Kr. ha reist for å kjempe mot de muslimske rikene øst for Middelhavet. Også norrøne vikinger, mellom dem Sigurd Jorsalfare, deltok i korstog i tiden fra 1010 til 1110.
Inkvisisjonen
At kirkens makt økte, kom også av at kirken innførte kristendommen gjennom krigføring innenfor de europeiske områdene. Blant annet ble områder som var under muslimsk okkupasjon i Spania og Portugal, angrepet av korsfarere. Kirken opprettet en egen trosdomstol, inkvisisjonen. Den hadde til oppgave å straffe folk som kirken mistenkte for vranglære. Tortur og brenning på bål var kjente straffemetoder. På 1400-tallet, under den spanske inkvisisjonen, var konvertitter særlig utsatt for å ende sitt liv på denne måten. Konvertitter var de som hadde gått over fra jødedommen eller islam til kristendommen. Konvertittene ble mistenkt for å undergrave kirkens posisjon i Europa.
Investiturstriden
Kirkens ønske om å sikre seg samfunnsmakt førte til åpen konflikt under kong Otto 1. (912–973). Otto 1. var den første kongen som samlet tysk-italienske områder under det samme kongedømmet. Paven ba Otto 1. om politisk beskyttelse. Alliansen førte til at Otto 1. ble kronet til keiser over Det tysk-romerske riket i 962.
I alliansen med paven sikret Otto 1. seg retten til investitur. Investitur er retten til å bestemme hvem som skal innsettes som biskoper eller utnevnes til andre geistlige embeter. Slik sikret den tysk-romerske keiseren seg også makt over kirken. Ordningen ble kalt «det ottonske systemet».
Investitur var viktig for keiseren. Kirken var en stor jordeier. Å sikre seg kontroll over kirkens eiendommer var derfor svært interessant for keiseren. Men i kirken vokste motstanden mot «det ottonske systemet».
Da Gregor 7. ble valgt til pave i 1073, krevde hans straks rett til å kunne avsette keisere. Keiser Henrik 4. svarte med å hevde at paven ikke var rettmessig pave – altså en løgner. Konflikten fortsatte med at Gregor 7. lyste Henrik i bann. Det innebar at han ikke fikk lov til å delta i messer eller ha åndelige samtaler med prester. Nå vendte flere lensherrer keiseren ryggen.
Resultatet av konflikten ble et kompromiss: Den tysk-romerske keiseren måtte si fra seg retten til å bestemme over bispetilsettelsene. Til gjengjeld måtte biskopene love troskap og å stille bønder som soldater. Kirkens seier når det gjaldt bispetilsettelsene, bidro til å styrke kirkens makt i hele det katolske Europa.
Les original på NDLA →
Konge og kirke - maktkamp og gjensidig avhengighet
For var det egentlig kongen eller kirken som skulle ha mest makt i det nyopprettede Norge?
Gjensidig avhengighet
Kristendommen var en viktig faktor i samlingen av Norge. Kristendommens ideal var en sterk konge som styrte over store områder, og man så på kongen som Guds utsendte på jorda. Dette ga kongen en enorm legitimitet, og ikke minst makt over den nyopprettede kirkeorganisasjonen. Slik kunne kongene, med religionen på sin side, legge under seg lokale høvdinger og ledere. På denne måten dannet den nye religionen grunnlag for en sterk kongemakt.
Det var også viktig for kirken å tilpasse seg de lokale forholdene. Ellers ville den neppe ha fått så stor oppslutning. Derfor var det fornuftig for kirken å inngå et tett samarbeid med den framvoksende kongemakten. På den måten kunne de sikre seg inntekter i form av kongelige donasjoner og en viktig posisjon i det nye norske samfunnet. Det var også viktig for kirken å samarbeide med en sterk konge, som kunne forhindre krig, slik at kirken kunne etablere seg i fred og ro. På denne måten var kirken like avhengig av kongemakten som kongen var av kirken.
Maktkamp
Da kirken ble etablert i Norge, var det med kongen i spissen. Han var Guds representant på jorda, og han fikk derfor stor makt over kirkeadministrasjonen, både økonomisk og ideologisk. Slik var det også de fleste andre steder i Europa på samme tid.
På 1000-tallet vokste det fram en ny kirkelig bevegelse i Frankrike. De ønsket at kirken i større grad skulle styre seg selv og ikke være underlagt verdslige makthavere. Denne ideen førte til store stridigheter mellom kirken og kongemakten flere steder i Europa, og på midten av 1100-tallet nådde urolighetene Norge.
Som en konsekvens av denne striden fikk Norge sitt eget erkebispesete i Nidaros i 1152/53. Det førte til at kirken fikk utvidet makt i Norge, på bekostning av kongen. Blant annet ble det bestemt at kirken skulle ha «tiende». Tienden var en skatt som utgjorde ti prosent av landets kornproduksjon. På den måten ble kirken, som tidligere hadde vært avhengig av kongelige donasjoner, i stor grad økonomisk uavhengig. Kirken kunne også bannlyse enkeltmennesker og dermed utestenge dem fra kirken. I et samfunn der nettopp den felles gudsdyrkelsen var svært viktig, var en slik straff ganske hard. Derfor var det viktig for både konger og andre å opprettholde et godt forhold til kirken, noe som også bidro til kirkens utvidede maktposisjon.
Starten på en urolig tid - borgerkrigstiden
Den norske tronfølgeordningen var ikke helt ukomplisert i begynnelsen. Den kombinerte nemlig arv og kåring. Det vil si at alle sønner av kongen hadde rett på tronen, samme om han var yngst eller eldst, eller var født i eller utenfor ekteskap. Derfor var det mange kandidater å velge mellom hver gang tronen ble ledig. Den som var best skikket, hadde flest politiske støttespillere eller på annen måte fikk overtaket på brødrene sine, ble konge. Dette systemet kunne dessverre føre til store konflikter mellom de ulike kandidatene. Da Sigurd Jorsalfare døde i 1130, var det nettopp det som skjedde. Stridighetene etterpå skulle vise seg å bli starten på en over hundre år lang periode med uro rundt kongemakten, kjent som borgerkrigstiden.
Med bakgrunn i sin nye maktposisjon kunne også kirken blande seg inn i denne typen konflikter, ved å gi sin støtte til en av kandidatene. Ettersom kirken hadde en viktig rolle i kroningen av kongen, og ikke minst legitimeringen av kongemakten, var denne støtten viktig.
Birkebeinere og baglere
Mot slutten av 1100-tallet dannet det seg to grupper som støttet hver sin tronfølger, birkebeinerne og baglerne. Birkebeinerne fikk navnet sitt fordi noen av dem var så fattige at de bandt bjørkenever under føttene i stedet for å bruke ordentlige sko. Denne gruppen støttet kongsemnet Sverre Sigurdsson. Sverre skulle angivelig være uekte sønn av kong Sigurd Munn. Om det var tilfelle, er likevel tvilsomt. Ikke desto mindre var det dette som dannet grunnlaget for at han gjorde krav på den norske tronen. Men etter kirkens idealer var ikke Sverre en god nok kandidat. Kirken ville ha en tronfølger som var født innenfor ekteskap. Det var Magnus Erlingsson, som var barnebarn av Sigurd Jorsalfare. Derfor støttet kirken opp om Magnus. Denne gruppen ble kalt baglere, etter det norrøne ordet for bispestav – «bagall».
Sverre var konge i Norge fra 1177 til han døde i 1202. Men konfliktene mellom de to gruppene pågikk lenge etter at han var død. De støttet fremdeles hver sine kandidater. Det var i forbindelse med denne striden at birkebeinerne fikk fraktet den mindreårige Håkon Håkonsson over fjellet til Nidaros i 1206. Håkon var barnebarn av kong Sverre og birkebeinernes kandidat til tronen. Det var viktig å få den blivende kongen fram til Nidaros, som sto i sentrum for begivenhetene. Skituren over fjellet er blitt stående som et viktig symbol i norsk historie, og Håkon ble også valgt til konge i 1217. Etter at mennene hans hadde slått ned det siste opprøret fra baglernes side i 1240, ble det endelig fredeligere tider i Norge.
Norge etter borgerkrigstiden - et nytt samfunn
Birkebeinerne sto igjen som seierherrer etter borgerkrigstiden, og baglerne måtte innse nederlaget. Likevel innebar ikke dette noen svekkelse av kirkens makt. Tvert imot hadde hundre års stridigheter gjort at både statsmakten og kirken hadde festet et hardere grep om den norske befolkningen. Opprettelsen av ganske faste interessegrupper, som viste tydelig hva de sto for, gjorde at folk enkelt kunne velge hvem de ville støtte. For kongens del kunne han bruke militærmakt til å kreve inn skatter og skape lojalitet hos folket. På den måten styrket kongen sin maktposisjon.
I løpet av den urolige tiden var flere sider ved kongedømmet også blitt formalisert og tydelig bestemt. Kirken hadde fått igjennom sitt krav om at det var den eldste ektefødte sønnen som skulle arve tronen. Denne tronfølgeloven ble vedtatt i 1163. I løpet av 1200-tallet hadde kongen også fått et kongsråd. Kongsrådet besto av mektige menn som skulle veilede kongen og hjelpe ham med å administrere landet. Med innføringen av tronfølgeloven og kongsrådet kan vi si at kongedømmet ikke lenger var like sterkt avhengig av den enkelte kongens personlige egenskaper som tidligere. Det var den eldste sønnen som arvet tronen, ikke den som ble oppfattet som best skikket. Samtidig fikk kongen med seg rådgivere, som kunne sikre styringen av landet selv om kongen selv manglet de nødvendige egenskapene. Andre sider ved statsadministrasjonen ble også bygd ut i denne perioden, med for eksempel fastere skatteinnkreving og utbygging av forsvaret.
Vi kan på mange måter si at ved slutten av borgerkrigstiden hadde Norge gått fra å være et løst sammenbundet og personavhengig kongerike til å bli en stat med en godt utbygd statsadministrasjon.
KilderNorgeshistorie.no, Hans Jacob Orning, «Borgerkrigene i Norge». Hentet 20. nov. 2025 fra https://www.norgeshistorie.no/hoymiddelalder/0909-borgerkrigene-i-norge.html.
Norseng, Per G.; Opsahl, Erik: Norge i høymiddelalderen i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 20. november 2025 fra https://snl.no/Norge_i_h%C3%B8ymiddelalderen
Les original på NDLA →
Gjensidig avhengighet
Kristendommen var en viktig faktor i samlingen av Norge. Kristendommens ideal var en sterk konge som styrte over store områder, og man så på kongen som Guds utsendte på jorda. Dette ga kongen en enorm legitimitet, og ikke minst makt over den nyopprettede kirkeorganisasjonen. Slik kunne kongene, med religionen på sin side, legge under seg lokale høvdinger og ledere. På denne måten dannet den nye religionen grunnlag for en sterk kongemakt.
Det var også viktig for kirken å tilpasse seg de lokale forholdene. Ellers ville den neppe ha fått så stor oppslutning. Derfor var det fornuftig for kirken å inngå et tett samarbeid med den framvoksende kongemakten. På den måten kunne de sikre seg inntekter i form av kongelige donasjoner og en viktig posisjon i det nye norske samfunnet. Det var også viktig for kirken å samarbeide med en sterk konge, som kunne forhindre krig, slik at kirken kunne etablere seg i fred og ro. På denne måten var kirken like avhengig av kongemakten som kongen var av kirken.
Maktkamp
Da kirken ble etablert i Norge, var det med kongen i spissen. Han var Guds representant på jorda, og han fikk derfor stor makt over kirkeadministrasjonen, både økonomisk og ideologisk. Slik var det også de fleste andre steder i Europa på samme tid.
På 1000-tallet vokste det fram en ny kirkelig bevegelse i Frankrike. De ønsket at kirken i større grad skulle styre seg selv og ikke være underlagt verdslige makthavere. Denne ideen førte til store stridigheter mellom kirken og kongemakten flere steder i Europa, og på midten av 1100-tallet nådde urolighetene Norge.
Som en konsekvens av denne striden fikk Norge sitt eget erkebispesete i Nidaros i 1152/53. Det førte til at kirken fikk utvidet makt i Norge, på bekostning av kongen. Blant annet ble det bestemt at kirken skulle ha «tiende». Tienden var en skatt som utgjorde ti prosent av landets kornproduksjon. På den måten ble kirken, som tidligere hadde vært avhengig av kongelige donasjoner, i stor grad økonomisk uavhengig. Kirken kunne også bannlyse enkeltmennesker og dermed utestenge dem fra kirken. I et samfunn der nettopp den felles gudsdyrkelsen var svært viktig, var en slik straff ganske hard. Derfor var det viktig for både konger og andre å opprettholde et godt forhold til kirken, noe som også bidro til kirkens utvidede maktposisjon.
Starten på en urolig tid - borgerkrigstiden
Den norske tronfølgeordningen var ikke helt ukomplisert i begynnelsen. Den kombinerte nemlig arv og kåring. Det vil si at alle sønner av kongen hadde rett på tronen, samme om han var yngst eller eldst, eller var født i eller utenfor ekteskap. Derfor var det mange kandidater å velge mellom hver gang tronen ble ledig. Den som var best skikket, hadde flest politiske støttespillere eller på annen måte fikk overtaket på brødrene sine, ble konge. Dette systemet kunne dessverre føre til store konflikter mellom de ulike kandidatene. Da Sigurd Jorsalfare døde i 1130, var det nettopp det som skjedde. Stridighetene etterpå skulle vise seg å bli starten på en over hundre år lang periode med uro rundt kongemakten, kjent som borgerkrigstiden.
Med bakgrunn i sin nye maktposisjon kunne også kirken blande seg inn i denne typen konflikter, ved å gi sin støtte til en av kandidatene. Ettersom kirken hadde en viktig rolle i kroningen av kongen, og ikke minst legitimeringen av kongemakten, var denne støtten viktig.
Birkebeinere og baglere
Mot slutten av 1100-tallet dannet det seg to grupper som støttet hver sin tronfølger, birkebeinerne og baglerne. Birkebeinerne fikk navnet sitt fordi noen av dem var så fattige at de bandt bjørkenever under føttene i stedet for å bruke ordentlige sko. Denne gruppen støttet kongsemnet Sverre Sigurdsson. Sverre skulle angivelig være uekte sønn av kong Sigurd Munn. Om det var tilfelle, er likevel tvilsomt. Ikke desto mindre var det dette som dannet grunnlaget for at han gjorde krav på den norske tronen. Men etter kirkens idealer var ikke Sverre en god nok kandidat. Kirken ville ha en tronfølger som var født innenfor ekteskap. Det var Magnus Erlingsson, som var barnebarn av Sigurd Jorsalfare. Derfor støttet kirken opp om Magnus. Denne gruppen ble kalt baglere, etter det norrøne ordet for bispestav – «bagall».
Sverre var konge i Norge fra 1177 til han døde i 1202. Men konfliktene mellom de to gruppene pågikk lenge etter at han var død. De støttet fremdeles hver sine kandidater. Det var i forbindelse med denne striden at birkebeinerne fikk fraktet den mindreårige Håkon Håkonsson over fjellet til Nidaros i 1206. Håkon var barnebarn av kong Sverre og birkebeinernes kandidat til tronen. Det var viktig å få den blivende kongen fram til Nidaros, som sto i sentrum for begivenhetene. Skituren over fjellet er blitt stående som et viktig symbol i norsk historie, og Håkon ble også valgt til konge i 1217. Etter at mennene hans hadde slått ned det siste opprøret fra baglernes side i 1240, ble det endelig fredeligere tider i Norge.
Norge etter borgerkrigstiden - et nytt samfunn
Birkebeinerne sto igjen som seierherrer etter borgerkrigstiden, og baglerne måtte innse nederlaget. Likevel innebar ikke dette noen svekkelse av kirkens makt. Tvert imot hadde hundre års stridigheter gjort at både statsmakten og kirken hadde festet et hardere grep om den norske befolkningen. Opprettelsen av ganske faste interessegrupper, som viste tydelig hva de sto for, gjorde at folk enkelt kunne velge hvem de ville støtte. For kongens del kunne han bruke militærmakt til å kreve inn skatter og skape lojalitet hos folket. På den måten styrket kongen sin maktposisjon.
I løpet av den urolige tiden var flere sider ved kongedømmet også blitt formalisert og tydelig bestemt. Kirken hadde fått igjennom sitt krav om at det var den eldste ektefødte sønnen som skulle arve tronen. Denne tronfølgeloven ble vedtatt i 1163. I løpet av 1200-tallet hadde kongen også fått et kongsråd. Kongsrådet besto av mektige menn som skulle veilede kongen og hjelpe ham med å administrere landet. Med innføringen av tronfølgeloven og kongsrådet kan vi si at kongedømmet ikke lenger var like sterkt avhengig av den enkelte kongens personlige egenskaper som tidligere. Det var den eldste sønnen som arvet tronen, ikke den som ble oppfattet som best skikket. Samtidig fikk kongen med seg rådgivere, som kunne sikre styringen av landet selv om kongen selv manglet de nødvendige egenskapene. Andre sider ved statsadministrasjonen ble også bygd ut i denne perioden, med for eksempel fastere skatteinnkreving og utbygging av forsvaret.
Vi kan på mange måter si at ved slutten av borgerkrigstiden hadde Norge gått fra å være et løst sammenbundet og personavhengig kongerike til å bli en stat med en godt utbygd statsadministrasjon.
KilderNorgeshistorie.no, Hans Jacob Orning, «Borgerkrigene i Norge». Hentet 20. nov. 2025 fra https://www.norgeshistorie.no/hoymiddelalder/0909-borgerkrigene-i-norge.html.
Norseng, Per G.; Opsahl, Erik: Norge i høymiddelalderen i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 20. november 2025 fra https://snl.no/Norge_i_h%C3%B8ymiddelalderen
Les original på NDLA →
Kristendommen – opprinnelse og utbredelse
Kristendommens begynnelse
Kristendommen startet som en jødisk sekt sentrert rundt personen og læren til Jesus fra Nasaret. Jesus ble anklaget for blasfemi og henrettet via korsfestelse, men stod opp fra de døde ifølge sine nærmeste tilhengere, apostlene. Oppstandelsen ble ansett som bevis for at Jesus var den lovede Messias nevnt i jødenes bibel.
Videoen under gir et kort sammendrag av kristendommens historie.
Fra jødisk sekt til universalreligion
Ifølge de fire evangeliene viser Jesus seg for apostlene etter Oppstandelsen. Da beordrer Jesus apostlene til å spre budskapet hans til alle folkeslag – dette kalles for misjonsbefalingen. Apostlene begynte deretter å misjonere til alle, ikke bare jøder. De startet også med å organisere oldkirken, dvs. de tidligste menighetene.
I tillegg til misjonsbefalingen er apostelen Paulus sentral for kristendommens tidligste utvikling. Han regnes av flere forskere som kristendommens andre grunnlegger, fordi hans forståelse av Jesu lære ble den dominerende. Det er særlig Paulus som sprer kristendommen til ikke-jødiske deler av Romerriket.
Kristendommen ble dermed misjonerende og universal, åpen for alle, i motsetning til jødedommen, som er en etnisk ikke-misjonerende religion. Det vil si at det ligger i kristendommens natur å spre læren til alle mennesker på jorden. Dette er en av grunnene til at kristendommen har blitt verdens største religion.
Kirken går under jorden
Det nye testamentet forteller at de kristne raskt ble flere og spredte seg til de fleste romerske byene i løpet av de første hundre årene. Årsaken til det var blant annet at kristendommens lære om tilgivelse for alle appellerte til alle samfunnslag i antikken, etter hvert også blant den romerske politiske eliten.
Apostlene ledet an i den voksende misjonsvirksomheten. Alle apostlene, unntatt Johannes, den yngste av dem, led martyrdøden. Det vil si at de ble forfulgt og henrettet på grunn av sin tro på Jesus Kristus som verdens frelser, og at de fleste nektet å ofre til andre guder eller keiseren.
Antikken – Konstantin rydder vei for den kristne kirken
På 300-tallet gjennomgår kristendommen radikale forandringer.
Keiser Konstantin så at den kristne kirken var godt organisert, populær i alle samfunnslag, og kunne bli en støtte for styret hans. Derfor valgte han å organisere kirkemøtet i Nikea i år 325, hvor kristne biskoper skulle bli enige om en felles trosbekjennelse.
Denne trosbekjennelsen blir grunnlaget for at ett bestemt kirkesamfunn, den katolske kirke, senere får statsstøtte i Romerriket, i år 380. I de etterfølgende tiårene forbys alle andre religioner og andre former for kristendom, og annerledestenkende blir forfulgt og tolereres ikke. Den katolske kirkeorganisasjonen blir mer sentralisert og får maktmonopol.
Dermed blir kirken et klassisk kontrollorgan for keiserne til å samle og kontrollere befolkningen.
Middelalderen – Skismaet mellom Østkirken og Vestkirken
Da kirken fikk statsmakt, startet en utviklingsprosess som til slutt medførte en absolutt splittelse av kirken i 1054.
I middelalderen ble det politisk maktkamp mellom datidens to mektigste bispeseter – biskopen i Roma, som etter hvert fikk tittelen pave, og erkebiskopen av Konstantinopel (dagens Istanbul), som bærer tittelen patriark. Paven ønsket å bli hele kristendommens leder, men dette ble ikke godtatt i Konstantinopel. Religiøst skilte Roma og Konstantinopel seg ytterligere ved ulike gudstjenesteform, ulikt fokus på treenigheten, synd og gudserfaring.
I år 1054 bannlyste patriarken av Konstantinopel og paven i Roma hverandre. Dette førte til en kirkelig splittelse, ofte kalt Det store skisma. Østkirken ble kalt den gresk-ortodokse (rettroende), mens Vestkirken ble kalt den romersk-katolske (allmenne). Bannlysningen ble ikke opphevet før i 1965.
Reformasjonen – Martin Luther og protestantene
Munken Martin Luther regnes som en av de viktigste skikkelsen som igangsetter reformasjonen i 1517. Luther var kritisk til den katolske kirkes praksis og læringsgrunnlag, og ønsket å reformere kirken. Han mente blant annet at kirken praktiserte ting som ikke stod i bibelen, slik som avlatshandel.
Dette ble senere regnet som starten på en reformbevegelse som førte til brudd med den romersk-katolske kirken. Dermed ble Vestkirken delt i løpet av 1500-tallet, og det oppstod mange nye kirkesamfunn. Disse kalles for protestantiske kirkesamfunn.
Blant disse nye har vi for eksempel den evangelisk-lutherske kirken, basert på læren til Luther: den reformerte kirken, kalvinistene, basert på den strenge læren til sveitserne Jean Calvin og Ulrich Zwingli, og Den anglikanske kirken, som er et resultat av at den engelske kongen Henrik 8. brøt med paven og den katolske kirken i 1534, fordi Henrik ville skilles og gifte seg på nytt.
Moderne tid – Religionsfrihet åpner for frikirker
Etter reformasjonen ble det opprettet en rekke frikirker – dvs. kirkesamfunn som ikke er underlagt statlige myndigheter. Kjente senere eksempler kom fra land som England og USA, for eksempel metodistene og baptistene. Andre frikirker ble dannet i Norge, for eksempel Brunstad Christian Church (BCC).
Noen kristne grupper endret så mye på trosinnholdet, at de av mange ikke regnes som kristne. Et eksempel på det er Jehovas vitner. Andre grupper, blant annet mormonene i USA, eller Jesu Kristi kirke av siste dagers hellige, viser til nye oppdagelser av skrifter som grunnlag for sin tro (Mormons bok).
Viktige begreper
apostel
misjonsbefalingen
oldkirken
misjonerende religion
universalreligion
martyrdøden
pave
patriark
Det store skisma
Den gresk-ortodokse kirke
Den romersk-katolske kirke
protestantiske kirkesamfunn
frikirker
Les original på NDLA →
Kristendommen startet som en jødisk sekt sentrert rundt personen og læren til Jesus fra Nasaret. Jesus ble anklaget for blasfemi og henrettet via korsfestelse, men stod opp fra de døde ifølge sine nærmeste tilhengere, apostlene. Oppstandelsen ble ansett som bevis for at Jesus var den lovede Messias nevnt i jødenes bibel.
Videoen under gir et kort sammendrag av kristendommens historie.
Fra jødisk sekt til universalreligion
Ifølge de fire evangeliene viser Jesus seg for apostlene etter Oppstandelsen. Da beordrer Jesus apostlene til å spre budskapet hans til alle folkeslag – dette kalles for misjonsbefalingen. Apostlene begynte deretter å misjonere til alle, ikke bare jøder. De startet også med å organisere oldkirken, dvs. de tidligste menighetene.
I tillegg til misjonsbefalingen er apostelen Paulus sentral for kristendommens tidligste utvikling. Han regnes av flere forskere som kristendommens andre grunnlegger, fordi hans forståelse av Jesu lære ble den dominerende. Det er særlig Paulus som sprer kristendommen til ikke-jødiske deler av Romerriket.
Kristendommen ble dermed misjonerende og universal, åpen for alle, i motsetning til jødedommen, som er en etnisk ikke-misjonerende religion. Det vil si at det ligger i kristendommens natur å spre læren til alle mennesker på jorden. Dette er en av grunnene til at kristendommen har blitt verdens største religion.
Kirken går under jorden
Det nye testamentet forteller at de kristne raskt ble flere og spredte seg til de fleste romerske byene i løpet av de første hundre årene. Årsaken til det var blant annet at kristendommens lære om tilgivelse for alle appellerte til alle samfunnslag i antikken, etter hvert også blant den romerske politiske eliten.
Apostlene ledet an i den voksende misjonsvirksomheten. Alle apostlene, unntatt Johannes, den yngste av dem, led martyrdøden. Det vil si at de ble forfulgt og henrettet på grunn av sin tro på Jesus Kristus som verdens frelser, og at de fleste nektet å ofre til andre guder eller keiseren.
Antikken – Konstantin rydder vei for den kristne kirken
På 300-tallet gjennomgår kristendommen radikale forandringer.
Keiser Konstantin så at den kristne kirken var godt organisert, populær i alle samfunnslag, og kunne bli en støtte for styret hans. Derfor valgte han å organisere kirkemøtet i Nikea i år 325, hvor kristne biskoper skulle bli enige om en felles trosbekjennelse.
Denne trosbekjennelsen blir grunnlaget for at ett bestemt kirkesamfunn, den katolske kirke, senere får statsstøtte i Romerriket, i år 380. I de etterfølgende tiårene forbys alle andre religioner og andre former for kristendom, og annerledestenkende blir forfulgt og tolereres ikke. Den katolske kirkeorganisasjonen blir mer sentralisert og får maktmonopol.
Dermed blir kirken et klassisk kontrollorgan for keiserne til å samle og kontrollere befolkningen.
Middelalderen – Skismaet mellom Østkirken og Vestkirken
Da kirken fikk statsmakt, startet en utviklingsprosess som til slutt medførte en absolutt splittelse av kirken i 1054.
I middelalderen ble det politisk maktkamp mellom datidens to mektigste bispeseter – biskopen i Roma, som etter hvert fikk tittelen pave, og erkebiskopen av Konstantinopel (dagens Istanbul), som bærer tittelen patriark. Paven ønsket å bli hele kristendommens leder, men dette ble ikke godtatt i Konstantinopel. Religiøst skilte Roma og Konstantinopel seg ytterligere ved ulike gudstjenesteform, ulikt fokus på treenigheten, synd og gudserfaring.
I år 1054 bannlyste patriarken av Konstantinopel og paven i Roma hverandre. Dette førte til en kirkelig splittelse, ofte kalt Det store skisma. Østkirken ble kalt den gresk-ortodokse (rettroende), mens Vestkirken ble kalt den romersk-katolske (allmenne). Bannlysningen ble ikke opphevet før i 1965.
Reformasjonen – Martin Luther og protestantene
Munken Martin Luther regnes som en av de viktigste skikkelsen som igangsetter reformasjonen i 1517. Luther var kritisk til den katolske kirkes praksis og læringsgrunnlag, og ønsket å reformere kirken. Han mente blant annet at kirken praktiserte ting som ikke stod i bibelen, slik som avlatshandel.
Dette ble senere regnet som starten på en reformbevegelse som førte til brudd med den romersk-katolske kirken. Dermed ble Vestkirken delt i løpet av 1500-tallet, og det oppstod mange nye kirkesamfunn. Disse kalles for protestantiske kirkesamfunn.
Blant disse nye har vi for eksempel den evangelisk-lutherske kirken, basert på læren til Luther: den reformerte kirken, kalvinistene, basert på den strenge læren til sveitserne Jean Calvin og Ulrich Zwingli, og Den anglikanske kirken, som er et resultat av at den engelske kongen Henrik 8. brøt med paven og den katolske kirken i 1534, fordi Henrik ville skilles og gifte seg på nytt.
Moderne tid – Religionsfrihet åpner for frikirker
Etter reformasjonen ble det opprettet en rekke frikirker – dvs. kirkesamfunn som ikke er underlagt statlige myndigheter. Kjente senere eksempler kom fra land som England og USA, for eksempel metodistene og baptistene. Andre frikirker ble dannet i Norge, for eksempel Brunstad Christian Church (BCC).
Noen kristne grupper endret så mye på trosinnholdet, at de av mange ikke regnes som kristne. Et eksempel på det er Jehovas vitner. Andre grupper, blant annet mormonene i USA, eller Jesu Kristi kirke av siste dagers hellige, viser til nye oppdagelser av skrifter som grunnlag for sin tro (Mormons bok).
Viktige begreper
apostel
misjonsbefalingen
oldkirken
misjonerende religion
universalreligion
martyrdøden
pave
patriark
Det store skisma
Den gresk-ortodokse kirke
Den romersk-katolske kirke
protestantiske kirkesamfunn
frikirker
Les original på NDLA →
Kristendommens historie
Kristendommens begynnelse
Kristendommen startet som en jødisk sekt sentrert rundt personen og læren til Jesus fra Nasaret. Jesus ble anklaget for blasfemi og henrettet via korsfestelse, men sto opp fra de døde ifølge sine nærmeste tilhengere, apostlene. Oppstandelsen ble ansett som bevis for at Jesus var den lovede Messias nevnt i jødenes bibel.
Fra jødisk sekt til universalreligion
Ifølge de fire evangeliene viser Jesus seg for apostlene etter Oppstandelsen. Da beordrer Jesus apostlene til å spre budskapet hans til alle folkeslag – dette kalles for misjonsbefalingen. Apostlene begynte deretter å misjonere til alle, ikke bare til jøder. De startet også med å organisere oldkirken, det vil si de tidligste menighetene.
Kristendommen ble dermed misjonerende og universal, åpen for alle, i motsetning til jødedommen, som er en etnisk, ikke-misjonerende religion. Det vil si at det ligger i kristendommens natur å spre læren til alle mennesker på jorda. Dette er en av grunnene til at kristendommen har blitt verdens største religion.
Kirken går under jorda
Det nye testamentet forteller at de kristne raskt ble flere og spredte seg til de fleste romerske byene i løpet av de første hundre årene. Årsaken til det var blant annet at kristendommens lære om tilgivelse for alle appellerte til alle samfunnslag i antikken, etter hvert også blant den romerske politiske eliten.
Antikken – Konstantin rydder vei for den kristne kirken
På 300-tallet gjennomgår kristendommen radikale forandringer.
Keiser Konstantin så at den kristne kirken var godt organisert, var populær i alle samfunnslag, og kunne bli en støtte for styret hans. Derfor valgte han å organisere kirkemøtet i Nikea i år 325, hvor kristne biskoper skulle bli enige om en felles trosbekjennelse.
Denne trosbekjennelsen blir grunnlaget for at ett bestemt kirkesamfunn, den katolske kirken, senere får statsstøtte i Romerriket i år 380. I de etterfølgende tiårene forbys alle andre religioner og former for kristendommen, og annerledestenkende blir forfulgt og tolereres ikke. Den katolske kirkeorganisasjonen blir mer sentralisert og får maktmonopol.
Dermed blir kirken et klassisk kontrollorgan for keiserne til å samle og kontrollere befolkningen.
Middelalderen – splittelsen mellom Østkirken og Vestkirken
Da kirken fikk statsmakt, startet en utviklingsprosess som til slutt medførte en absolutt splittelse av kirken i 1054.
I middelalderen ble det politisk maktkamp mellom datidas to mektigste bispeseter – biskopen i Roma, som etter hvert fikk tittelen pave, og erkebiskopen av Konstantinopel (dagens Istanbul), som bærer tittelen patriark. Paven ønsket å bli hele kristendommens leder, men dette ble ikke godtatt i Konstantinopel. Religiøst skilte Roma og Konstantinopel seg ytterligere ved ulike gudstjenesteformer og ulikt fokus på treenigheten, synd og gudserfaring.
I år 1054 bannlyste patriarken av Konstantinopel og paven i Roma hverandre. Dette førte til en kirkelig splittelse, ofte kalt Det store skisma. Østkirken ble kalt den gresk-ortodokse (rettroende), mens Vestkirken ble kalt den romersk-katolske (allmenne). Bannlysningen ble ikke opphevet før i 1965.
Reformasjonen – Martin Luther og protestantene
Munken Martin Luther regnes som en av de viktigste skikkelsene som igangsetter reformasjonen i 1517. Luther var kritisk til den katolske kirkens praksis og læringsgrunnlag, og han ønsket å reformere kirken. Han mente blant annet at kirken praktiserte ting som ikke sto i bibelen, slik som avlatshandel.
Dette ble senere regnet som starten på en reformbevegelse som førte til brudd med den romersk-katolske kirken. Dermed ble Vestkirken delt i løpet av 1500-tallet, og det oppsto mange nye kirkesamfunn. Disse kalles for protestantiske kirkesamfunn.
Blant disse nye har vi for eksempel den evangelisk-lutherske kirken, basert på læren til Luther, den reformerte kirken, kalvinistene, basert på den strenge læren til sveitserne Jean Calvin og Ulrich Zwingli, og den anglikanske kirken, som er et resultat av at den engelske kongen Henrik 8. brøt med paven og den katolske kirken i 1534, fordi Henrik ville skilles og gifte seg på nytt.
Les original på NDLA →
Kristendommen startet som en jødisk sekt sentrert rundt personen og læren til Jesus fra Nasaret. Jesus ble anklaget for blasfemi og henrettet via korsfestelse, men sto opp fra de døde ifølge sine nærmeste tilhengere, apostlene. Oppstandelsen ble ansett som bevis for at Jesus var den lovede Messias nevnt i jødenes bibel.
Fra jødisk sekt til universalreligion
Ifølge de fire evangeliene viser Jesus seg for apostlene etter Oppstandelsen. Da beordrer Jesus apostlene til å spre budskapet hans til alle folkeslag – dette kalles for misjonsbefalingen. Apostlene begynte deretter å misjonere til alle, ikke bare til jøder. De startet også med å organisere oldkirken, det vil si de tidligste menighetene.
Kristendommen ble dermed misjonerende og universal, åpen for alle, i motsetning til jødedommen, som er en etnisk, ikke-misjonerende religion. Det vil si at det ligger i kristendommens natur å spre læren til alle mennesker på jorda. Dette er en av grunnene til at kristendommen har blitt verdens største religion.
Kirken går under jorda
Det nye testamentet forteller at de kristne raskt ble flere og spredte seg til de fleste romerske byene i løpet av de første hundre årene. Årsaken til det var blant annet at kristendommens lære om tilgivelse for alle appellerte til alle samfunnslag i antikken, etter hvert også blant den romerske politiske eliten.
Antikken – Konstantin rydder vei for den kristne kirken
På 300-tallet gjennomgår kristendommen radikale forandringer.
Keiser Konstantin så at den kristne kirken var godt organisert, var populær i alle samfunnslag, og kunne bli en støtte for styret hans. Derfor valgte han å organisere kirkemøtet i Nikea i år 325, hvor kristne biskoper skulle bli enige om en felles trosbekjennelse.
Denne trosbekjennelsen blir grunnlaget for at ett bestemt kirkesamfunn, den katolske kirken, senere får statsstøtte i Romerriket i år 380. I de etterfølgende tiårene forbys alle andre religioner og former for kristendommen, og annerledestenkende blir forfulgt og tolereres ikke. Den katolske kirkeorganisasjonen blir mer sentralisert og får maktmonopol.
Dermed blir kirken et klassisk kontrollorgan for keiserne til å samle og kontrollere befolkningen.
Middelalderen – splittelsen mellom Østkirken og Vestkirken
Da kirken fikk statsmakt, startet en utviklingsprosess som til slutt medførte en absolutt splittelse av kirken i 1054.
I middelalderen ble det politisk maktkamp mellom datidas to mektigste bispeseter – biskopen i Roma, som etter hvert fikk tittelen pave, og erkebiskopen av Konstantinopel (dagens Istanbul), som bærer tittelen patriark. Paven ønsket å bli hele kristendommens leder, men dette ble ikke godtatt i Konstantinopel. Religiøst skilte Roma og Konstantinopel seg ytterligere ved ulike gudstjenesteformer og ulikt fokus på treenigheten, synd og gudserfaring.
I år 1054 bannlyste patriarken av Konstantinopel og paven i Roma hverandre. Dette førte til en kirkelig splittelse, ofte kalt Det store skisma. Østkirken ble kalt den gresk-ortodokse (rettroende), mens Vestkirken ble kalt den romersk-katolske (allmenne). Bannlysningen ble ikke opphevet før i 1965.
Reformasjonen – Martin Luther og protestantene
Munken Martin Luther regnes som en av de viktigste skikkelsene som igangsetter reformasjonen i 1517. Luther var kritisk til den katolske kirkens praksis og læringsgrunnlag, og han ønsket å reformere kirken. Han mente blant annet at kirken praktiserte ting som ikke sto i bibelen, slik som avlatshandel.
Dette ble senere regnet som starten på en reformbevegelse som førte til brudd med den romersk-katolske kirken. Dermed ble Vestkirken delt i løpet av 1500-tallet, og det oppsto mange nye kirkesamfunn. Disse kalles for protestantiske kirkesamfunn.
Blant disse nye har vi for eksempel den evangelisk-lutherske kirken, basert på læren til Luther, den reformerte kirken, kalvinistene, basert på den strenge læren til sveitserne Jean Calvin og Ulrich Zwingli, og den anglikanske kirken, som er et resultat av at den engelske kongen Henrik 8. brøt med paven og den katolske kirken i 1534, fordi Henrik ville skilles og gifte seg på nytt.
Les original på NDLA →
Makt og kristningen av Norge
Fra Håkon Adalsteinsfostre til slaget på Stiklestad
Harald Hårfagre sendte den yngste sønnen sin, Håkon, til kong Adalstein i England. Ettersom England var et kristent land, ble også Håkon oppdratt som kristen. Da han seinere overtok den norske tronen rundt 933, fikk vi altså en kristen konge. Han hadde også med seg en engelsk biskop til hjemlandet da han returnerte fra England. Likevel skulle det ta nesten hundre år før Norge offisielt ble kristnet.
I mellomtiden hadde vi to såkalte «kristningskonger», Olav Tryggvason og Olav Haraldsson (den hellige). De to kongene er kjent for å ha brukt ganske brutale metoder. Vi sier gjerne at de kristnet Norge med sverd, det vil si at de gikk hensynsløst til verks overfor dem som ikke ville godta den nye religionen. Men hvorfor var det så viktig for dem at folk skulle omvende seg til kristendommen? Og hvorfor tok de i bruk så harde midler?
Kristendommen som verktøy for maktsamling
Den nye religionen egnet seg svært godt for den som ønsket et samlet Norge, under én konge. I kristendommen rettferdiggjøres og framheves nemlig den eneherskende kongen, han som har fått sin makt fra Gud.
I høvdingsamfunnet hadde kongen, eller den øverste lederen, vært en primus inter pares, altså «den første blant likemenn». Han skulle bygge sin makt nedenfra og opp, ved å være raus, vennlig og rettferdig. Han måtte være en dyktig kriger og en god strateg. Ved overgangen til kristendommen kom det typisk kristne kongsidealet, nemlig rex iustus, eller «rettferdig konge». En slik konge fikk sin makt fra Gud og måtte dermed ikke kjempe seg opp som en «første blant likemenn». Han kunne rettferdiggjøre sin posisjon uten å måtte overbevise bøndene om at han var den beste krigeren og den rauseste velgjøreren. Idealet for de kristne middelalderkongene var å sikre at Guds lov ble overholdt på jorden og skape et godt samfunn for sitt folk, selv om dette ikke alltid var like tydelig i praksis.
En annen grunn til å kristne landet var rett og slett forholdet til andre stater. Så å si hele resten av Europa var på denne tiden kristnet, og det å ha samme religion som de andre var nok en viktig faktor. Det kunne lette handelen og annen kontakt mellom statene.
Personlig religiøsitet
At kristendommen var gunstig for dem som hadde maktambisjoner i Norge, er det ingen tvil om. Samtidig må vi huske at den personlige overbevisningen hos disse kongene nok også har vært sterk. Det kristne budskapet om nestekjærlighet og tilgivelse sto i sterk kontrast til vikingenes brutale æreskultur. De kristne mytene og det kristne budskapet har sikkert også spilt en viktig rolle for disse kongene og for andre vanlige folk som lot seg omvende på eget initiativ.
I dag tenker de aller fleste nordmenn på religion på en annen måte enn det folk gjorde for tusen år siden. Den gangen var religion mer enn noe å tro på – det var en måte å leve på. Troen gjennomsyret det meste man gjorde, og frykten for å havne i helvete var høyst reell. Å se kristningen av Norge bare som en måte å skaffe seg makt på blir derfor for enkelt. Disse kongene hadde nok vært i utlandet og blitt omvendt der. Da de kom hjem, ønsket de å innlemme resten av folket i det de trodde på.
Samtidig som kongene ønsket å kristne folket, var det nok også noen som ble omvendt på eget initiativ. Allerede på 800-tallet finner vi kristne symboler blandet med norrøne. I løpet av 900-tallet bygges de første kirkene, og vi ser spor av at kristendommen enkelte steder overtar for den norrøne religionen. Mange nordmenn hadde vært i utlandet, og de kunne ha plukket opp den nye religionen der. Kanskje var de blitt overbevist etter et besøk i et fransk kloster, eller de hadde møtt en engelskmann med gode overtalelsesevner? Videre er det mulig at de snakket varmt om kristendommen til andre i hjembygda. Slik har sannsynligvis den nye religionen spredd seg, parallelt med at kongene innførte den med makt. Dette ser vi blant annet ved at det er funnet kristne symboler i Norge som stammer fra før den offisielle kristningen.
En tilpasset form for kristendom
Da kristendommen først ble innført i Norge, måtte den tilpasses norske forhold. Å erstatte de gamle norrøne gudene med én ny og enestående Gud må ha vært en veldig omveltning for folk. Derfor var det også viktig å trekke fram de sidene ved den nye religionen som passet inn i den gamle kulturen og livsvilkåra til nordmennene. Slik kunne det nye tilpasses det gamle, og man slapp å gi opp alt det kjente og kjære med en gang. Det finnes også skriftlige framstillinger av både Jesus, Maria og Den hellige ånd som sammenlikner dem med norrøne guder som Tor og Odin.
De norrøne verdiene hadde i stor grad vært ære, krigervilje og mot. Dette ble også gjenspeilet i de norrøne gudene, som i stor grad var barske og modige. Å skulle erstatte slike verdier med en lidende Kristus på korset var nok en urealistisk tanke i Norge. Folk verdsatte fremdeles de samme idealene som før, og en lidende Kristus hadde nok lett blitt sett på som svak. Når vi ser på tidlige framstillinger av Kristus i Norge, ser vi at han ofte er framstilt som stridende, stikk i strid med det europeiske idealet, der den stille lidelsen gjerne ble trukket fram som et ideal. På denne måten skapte nordmennene sin egen vri på den nye religionen.
For mange var det nok også viktig å fortsette de gamle skikkene med å ofre til forskjellige guder, etter hva de hadde behov for. De var vant til å henvende seg til én gud for fruktbarhet, én for krig osv. Den formen for kristendom som ble innført i Norge på 1000-tallet, var katolisismen. I den katolske kirken dyrker man ulike helgener. En helgen er en person som Kristus angivelig skal ha levd gjennom, og man kan derfor ære Kristus gjennom å tilbe helgenen. Helgendyrkelsen kunne på mange måter erstatte det gamle systemet med flere guder. Man kunne tilbe en spesiell helgen, ut fra denne helgenens egenskaper. At helgenkulten sto sterkt i Norge, er derfor ikke så rart.
Les original på NDLA →
Harald Hårfagre sendte den yngste sønnen sin, Håkon, til kong Adalstein i England. Ettersom England var et kristent land, ble også Håkon oppdratt som kristen. Da han seinere overtok den norske tronen rundt 933, fikk vi altså en kristen konge. Han hadde også med seg en engelsk biskop til hjemlandet da han returnerte fra England. Likevel skulle det ta nesten hundre år før Norge offisielt ble kristnet.
I mellomtiden hadde vi to såkalte «kristningskonger», Olav Tryggvason og Olav Haraldsson (den hellige). De to kongene er kjent for å ha brukt ganske brutale metoder. Vi sier gjerne at de kristnet Norge med sverd, det vil si at de gikk hensynsløst til verks overfor dem som ikke ville godta den nye religionen. Men hvorfor var det så viktig for dem at folk skulle omvende seg til kristendommen? Og hvorfor tok de i bruk så harde midler?
Kristendommen som verktøy for maktsamling
Den nye religionen egnet seg svært godt for den som ønsket et samlet Norge, under én konge. I kristendommen rettferdiggjøres og framheves nemlig den eneherskende kongen, han som har fått sin makt fra Gud.
I høvdingsamfunnet hadde kongen, eller den øverste lederen, vært en primus inter pares, altså «den første blant likemenn». Han skulle bygge sin makt nedenfra og opp, ved å være raus, vennlig og rettferdig. Han måtte være en dyktig kriger og en god strateg. Ved overgangen til kristendommen kom det typisk kristne kongsidealet, nemlig rex iustus, eller «rettferdig konge». En slik konge fikk sin makt fra Gud og måtte dermed ikke kjempe seg opp som en «første blant likemenn». Han kunne rettferdiggjøre sin posisjon uten å måtte overbevise bøndene om at han var den beste krigeren og den rauseste velgjøreren. Idealet for de kristne middelalderkongene var å sikre at Guds lov ble overholdt på jorden og skape et godt samfunn for sitt folk, selv om dette ikke alltid var like tydelig i praksis.
En annen grunn til å kristne landet var rett og slett forholdet til andre stater. Så å si hele resten av Europa var på denne tiden kristnet, og det å ha samme religion som de andre var nok en viktig faktor. Det kunne lette handelen og annen kontakt mellom statene.
Personlig religiøsitet
At kristendommen var gunstig for dem som hadde maktambisjoner i Norge, er det ingen tvil om. Samtidig må vi huske at den personlige overbevisningen hos disse kongene nok også har vært sterk. Det kristne budskapet om nestekjærlighet og tilgivelse sto i sterk kontrast til vikingenes brutale æreskultur. De kristne mytene og det kristne budskapet har sikkert også spilt en viktig rolle for disse kongene og for andre vanlige folk som lot seg omvende på eget initiativ.
I dag tenker de aller fleste nordmenn på religion på en annen måte enn det folk gjorde for tusen år siden. Den gangen var religion mer enn noe å tro på – det var en måte å leve på. Troen gjennomsyret det meste man gjorde, og frykten for å havne i helvete var høyst reell. Å se kristningen av Norge bare som en måte å skaffe seg makt på blir derfor for enkelt. Disse kongene hadde nok vært i utlandet og blitt omvendt der. Da de kom hjem, ønsket de å innlemme resten av folket i det de trodde på.
Samtidig som kongene ønsket å kristne folket, var det nok også noen som ble omvendt på eget initiativ. Allerede på 800-tallet finner vi kristne symboler blandet med norrøne. I løpet av 900-tallet bygges de første kirkene, og vi ser spor av at kristendommen enkelte steder overtar for den norrøne religionen. Mange nordmenn hadde vært i utlandet, og de kunne ha plukket opp den nye religionen der. Kanskje var de blitt overbevist etter et besøk i et fransk kloster, eller de hadde møtt en engelskmann med gode overtalelsesevner? Videre er det mulig at de snakket varmt om kristendommen til andre i hjembygda. Slik har sannsynligvis den nye religionen spredd seg, parallelt med at kongene innførte den med makt. Dette ser vi blant annet ved at det er funnet kristne symboler i Norge som stammer fra før den offisielle kristningen.
En tilpasset form for kristendom
Da kristendommen først ble innført i Norge, måtte den tilpasses norske forhold. Å erstatte de gamle norrøne gudene med én ny og enestående Gud må ha vært en veldig omveltning for folk. Derfor var det også viktig å trekke fram de sidene ved den nye religionen som passet inn i den gamle kulturen og livsvilkåra til nordmennene. Slik kunne det nye tilpasses det gamle, og man slapp å gi opp alt det kjente og kjære med en gang. Det finnes også skriftlige framstillinger av både Jesus, Maria og Den hellige ånd som sammenlikner dem med norrøne guder som Tor og Odin.
De norrøne verdiene hadde i stor grad vært ære, krigervilje og mot. Dette ble også gjenspeilet i de norrøne gudene, som i stor grad var barske og modige. Å skulle erstatte slike verdier med en lidende Kristus på korset var nok en urealistisk tanke i Norge. Folk verdsatte fremdeles de samme idealene som før, og en lidende Kristus hadde nok lett blitt sett på som svak. Når vi ser på tidlige framstillinger av Kristus i Norge, ser vi at han ofte er framstilt som stridende, stikk i strid med det europeiske idealet, der den stille lidelsen gjerne ble trukket fram som et ideal. På denne måten skapte nordmennene sin egen vri på den nye religionen.
For mange var det nok også viktig å fortsette de gamle skikkene med å ofre til forskjellige guder, etter hva de hadde behov for. De var vant til å henvende seg til én gud for fruktbarhet, én for krig osv. Den formen for kristendom som ble innført i Norge på 1000-tallet, var katolisismen. I den katolske kirken dyrker man ulike helgener. En helgen er en person som Kristus angivelig skal ha levd gjennom, og man kan derfor ære Kristus gjennom å tilbe helgenen. Helgendyrkelsen kunne på mange måter erstatte det gamle systemet med flere guder. Man kunne tilbe en spesiell helgen, ut fra denne helgenens egenskaper. At helgenkulten sto sterkt i Norge, er derfor ikke så rart.
Les original på NDLA →
Oversikt: Religion, makt og menneskesyn
Ifølge læreplanen i historie skal du kunne "beskrive religionens betydning for samfunns- og maktforhold fra middelalderen til og med vår tid og vurdere dens rolle i menneskers selvoppfatning og syn på andre". I denne teksten får du en oversikt over viktige hendelser og endringer i religionens betydning samt en innføring i noen sentrale begreper knyttet til religion, makt og menneskesyn.
Avgrensning i tid og rom
Fra middelalderen (500–1500) til vår tid har kristendommen vært den dominerende religionen i Europa. Etter 1500 ble kristendommen også spredt til resten av verden, og den er i dag verdens største religion. Når vi skal studere utviklingen fra middelalderen til vår tid, er det mest naturlig å legge vekt på europeiske forhold og kristendommens utvikling, men mange av perspektivene som tas opp i dette temaet, kan også overføres til andre områder og andre religioner.
Monopol og splittelser
På 300-tallet, mens Romerriket fortsatt eksisterte, ble kristendommen innført som statsreligion og ble etter hvert eneste tillatte religion i riket. Samtidig ble riket delt i to: Øst- og Vest-Romerriket. Kirken utviklet seg forskjellig i de to delene av riket, og i 1054 ble kirken splittet i det som vi i dag kjenner som den katolske kirke i vest og den ortodokse kirke i øst.
Kristendommen var på dette tidspunktet fullstendig dominerende i Europa. Det var i liten grad rom for andre religioner eller andre varianter av kristendommen. Man kan si at kristendommen hadde monopol på religion, og i Vest- og Mellom-Europa var det den katolske kirke med paven i spissen som dominerte helt fram til nye splittelser under reformasjonen på 1500-tallet. Den katolske kirke fortsatte å dominere i sør, men i nord brøt flere land med paven og dannet sine egne nasjonale kirker.
Menneskesyn
Kirkens makt var først og fremst en ideologisk makt, det vil si makt over folks tro, tanker og ideer. Kirken hadde makt fordi folk trodde på kirkens budskap. Kristendommens gjennombrudd i Europa betydde en radikal endring i europeernes menneskesyn. Noe av det mest uvante må ha vært begrepet "synd". Riktignok hadde man hatt regler for rett og galt også før innføringen av kristendommen, men nå ble man også ansvarlig overfor Gud.
I tillegg til den nye forestillingen om synd, førte kristendommen også med seg andre endringer i måten å tenke på. Æresbegrepet, som i stor grad hadde vært knyttet til mot og krigervilje, endret seg. Med den nye religionen ble også ære noe som skulle knyttes til Gud og det å være en god kristen. Nestekjærlighet, ydmykhet og tilgivelse var kristne idealer som var ganske revolusjonerende både for europeerne i antikken og, senere, for det norrøne vikingsamfunnet.
Humanisme
Rundt 1500 hadde en bølge av nye tanker og idealer spredt seg i Europa. Denne bølgen kaller vi renessansen. Renessanse betyr "gjenfødelse", og det er antikkens kultur og idealer som blir født på ny. Dette innebar at man begynte å stole mer på menneskets fornuft og evner til å forstå verden. Man satte mennesket i sentrum og la grunnlaget for den moderne humanismen.
Disse nye tankene førte også til endringer i kristendommen. Et eksempel på dette er at man i de nye kirkene som oppstod under reformasjonen, oversatte Bibelen til lokale språk. Da kunne alle "gå til kilden" selv og bruke sine egen fornuft til å tolke den. De var ikke lenger avhengig av kirkens tolkning av den latinske Bibelen.
Sekularisering og mangfold
I nyere tid har religionens betydning blitt mindre på en del områder. Dette kalles sekularisering. Selv om de fleste i verden er religiøse, er religion i mindre grad noe som gjennomsyrer folks liv og alle sider av samfunnet. Det er også stadig flere som ikke regner seg som religiøse.
Graden av sekularisering varierer mye fra sted til sted, og på enkelte områder kan også religion i perioder få mer betydning, for eksempel i forbindelse med krig eller konflikt der religion er et tema. På grunn av globalisering og flytting på tvers av landegrenser finner vi nå også et mye større mangfold av religioner enn før, og nye former for religiøsitet oppstår.
I videoen under får du en oppsummering av årsaker og utviklingstrekk knyttet til sekularisering og moderne religionsmangfold.
Kilde
Utdanningsdirektoratet. (2021). Læreplan i historie – fellesfag i studieforberedende utdanningsprogram (HIS01‑03). Hentet fra https://www.udir.no/lk20/his01-03
Les original på NDLA →
Avgrensning i tid og rom
Fra middelalderen (500–1500) til vår tid har kristendommen vært den dominerende religionen i Europa. Etter 1500 ble kristendommen også spredt til resten av verden, og den er i dag verdens største religion. Når vi skal studere utviklingen fra middelalderen til vår tid, er det mest naturlig å legge vekt på europeiske forhold og kristendommens utvikling, men mange av perspektivene som tas opp i dette temaet, kan også overføres til andre områder og andre religioner.
Monopol og splittelser
På 300-tallet, mens Romerriket fortsatt eksisterte, ble kristendommen innført som statsreligion og ble etter hvert eneste tillatte religion i riket. Samtidig ble riket delt i to: Øst- og Vest-Romerriket. Kirken utviklet seg forskjellig i de to delene av riket, og i 1054 ble kirken splittet i det som vi i dag kjenner som den katolske kirke i vest og den ortodokse kirke i øst.
Kristendommen var på dette tidspunktet fullstendig dominerende i Europa. Det var i liten grad rom for andre religioner eller andre varianter av kristendommen. Man kan si at kristendommen hadde monopol på religion, og i Vest- og Mellom-Europa var det den katolske kirke med paven i spissen som dominerte helt fram til nye splittelser under reformasjonen på 1500-tallet. Den katolske kirke fortsatte å dominere i sør, men i nord brøt flere land med paven og dannet sine egne nasjonale kirker.
Menneskesyn
Kirkens makt var først og fremst en ideologisk makt, det vil si makt over folks tro, tanker og ideer. Kirken hadde makt fordi folk trodde på kirkens budskap. Kristendommens gjennombrudd i Europa betydde en radikal endring i europeernes menneskesyn. Noe av det mest uvante må ha vært begrepet "synd". Riktignok hadde man hatt regler for rett og galt også før innføringen av kristendommen, men nå ble man også ansvarlig overfor Gud.
I tillegg til den nye forestillingen om synd, førte kristendommen også med seg andre endringer i måten å tenke på. Æresbegrepet, som i stor grad hadde vært knyttet til mot og krigervilje, endret seg. Med den nye religionen ble også ære noe som skulle knyttes til Gud og det å være en god kristen. Nestekjærlighet, ydmykhet og tilgivelse var kristne idealer som var ganske revolusjonerende både for europeerne i antikken og, senere, for det norrøne vikingsamfunnet.
Humanisme
Rundt 1500 hadde en bølge av nye tanker og idealer spredt seg i Europa. Denne bølgen kaller vi renessansen. Renessanse betyr "gjenfødelse", og det er antikkens kultur og idealer som blir født på ny. Dette innebar at man begynte å stole mer på menneskets fornuft og evner til å forstå verden. Man satte mennesket i sentrum og la grunnlaget for den moderne humanismen.
Disse nye tankene førte også til endringer i kristendommen. Et eksempel på dette er at man i de nye kirkene som oppstod under reformasjonen, oversatte Bibelen til lokale språk. Da kunne alle "gå til kilden" selv og bruke sine egen fornuft til å tolke den. De var ikke lenger avhengig av kirkens tolkning av den latinske Bibelen.
Sekularisering og mangfold
I nyere tid har religionens betydning blitt mindre på en del områder. Dette kalles sekularisering. Selv om de fleste i verden er religiøse, er religion i mindre grad noe som gjennomsyrer folks liv og alle sider av samfunnet. Det er også stadig flere som ikke regner seg som religiøse.
Graden av sekularisering varierer mye fra sted til sted, og på enkelte områder kan også religion i perioder få mer betydning, for eksempel i forbindelse med krig eller konflikt der religion er et tema. På grunn av globalisering og flytting på tvers av landegrenser finner vi nå også et mye større mangfold av religioner enn før, og nye former for religiøsitet oppstår.
I videoen under får du en oppsummering av årsaker og utviklingstrekk knyttet til sekularisering og moderne religionsmangfold.
Kilde
Utdanningsdirektoratet. (2021). Læreplan i historie – fellesfag i studieforberedende utdanningsprogram (HIS01‑03). Hentet fra https://www.udir.no/lk20/his01-03
Les original på NDLA →
Pavestaten – en arv fra Romerriket
I Bibelen heter det at Jesus ville bygge sin kirke på apostelen Peter. Pavene så derfor på seg selv som Peters etterfølgere og dermed som kirkens naturlige overhode.
Rex iustus – konge av Guds nåde
Tanker om forholdet mellom kongemakt, kirke og Gud hadde mye å si for utviklingen i Vest-Europa. Særlig kom ideer fra biskop Augustin av Hippo (354–430) til å spille en viktig rolle. Augustin var fra det som i dag er Algerie. Her var både den greske og den romerske arven levende.
Augustin mente at kampen mellom det gode og det onde ble utkjempet i dagliglivet. Det var viktig at det verdslige lederskapet sikret at Guds lov ble holdt på jorden, og at mennesker skulle holdes i tømme. Folket trengte en «rex iustus», en rettferdig konge som la til rette for et godt samfunn. En slik konge ville dessuten fungere som et bindeledd mellom kirken og folket, en konge av Guds nåde. Dette var tanker som kom kongemakten til gode. Å bli sett på som bindeledd mellom Gud og folket var en fordel, for slik kunne kongen sikre seg sterkere støtte hos undersåttene sine.
Kirkemakt og kongemakt i allianse
De nye tankene om «rex iustus» falt sammen med politisk uro i Vest-Europa. Nå så både kirken og kongene at de hadde gjensidig nytte av hverandre. Da arabiske tropper forsøkte å legge under seg frankernes områder, fikk kongemakten støtte fra paven. Kongens militære forsvar var avgjørende for å sikre kirkens eiendommer.
Alliansen mellom kirken og det nye politiske lederskapet var bakgrunnen for at Karl den store ble kronet til keiser i Roma i 800 e.Kr., slik som tidligere romerske keisere. Dette var en symbolsk handling for Karls kristne rike.
Likevel forble ikke Karl den stores rike et stabilt og nytt romersk rike. Konflikter mellom arvtakerne til Karl den store førte til at riket ble delt: De vestlige områdene var deler av dagens Frankrike, mens de østlige områdene etter hvert ble opphavet til det vi i dag kjenner som Tyskland.
Så langt skulle det vise seg vanskelig å samle Vest-Europa i en ny og sterk sentralmakt. Sterke føydalherrer og konflikter om arverett gjorde det problematisk. Kirken sikret seg alliansepartnere hos de verdslige lederne som tjente deres sak best. Slik var kirken med på å hindre en ny stabil sentralmakt i Europa.
Les original på NDLA →
Rex iustus – konge av Guds nåde
Tanker om forholdet mellom kongemakt, kirke og Gud hadde mye å si for utviklingen i Vest-Europa. Særlig kom ideer fra biskop Augustin av Hippo (354–430) til å spille en viktig rolle. Augustin var fra det som i dag er Algerie. Her var både den greske og den romerske arven levende.
Augustin mente at kampen mellom det gode og det onde ble utkjempet i dagliglivet. Det var viktig at det verdslige lederskapet sikret at Guds lov ble holdt på jorden, og at mennesker skulle holdes i tømme. Folket trengte en «rex iustus», en rettferdig konge som la til rette for et godt samfunn. En slik konge ville dessuten fungere som et bindeledd mellom kirken og folket, en konge av Guds nåde. Dette var tanker som kom kongemakten til gode. Å bli sett på som bindeledd mellom Gud og folket var en fordel, for slik kunne kongen sikre seg sterkere støtte hos undersåttene sine.
Kirkemakt og kongemakt i allianse
De nye tankene om «rex iustus» falt sammen med politisk uro i Vest-Europa. Nå så både kirken og kongene at de hadde gjensidig nytte av hverandre. Da arabiske tropper forsøkte å legge under seg frankernes områder, fikk kongemakten støtte fra paven. Kongens militære forsvar var avgjørende for å sikre kirkens eiendommer.
Alliansen mellom kirken og det nye politiske lederskapet var bakgrunnen for at Karl den store ble kronet til keiser i Roma i 800 e.Kr., slik som tidligere romerske keisere. Dette var en symbolsk handling for Karls kristne rike.
Likevel forble ikke Karl den stores rike et stabilt og nytt romersk rike. Konflikter mellom arvtakerne til Karl den store førte til at riket ble delt: De vestlige områdene var deler av dagens Frankrike, mens de østlige områdene etter hvert ble opphavet til det vi i dag kjenner som Tyskland.
Så langt skulle det vise seg vanskelig å samle Vest-Europa i en ny og sterk sentralmakt. Sterke føydalherrer og konflikter om arverett gjorde det problematisk. Kirken sikret seg alliansepartnere hos de verdslige lederne som tjente deres sak best. Slik var kirken med på å hindre en ny stabil sentralmakt i Europa.
Les original på NDLA →
Religion, selvoppfatning og syn på andre
I denne oppgaven skal du vurdere hvordan religion har påvirket menneskers selvoppfatning og syn på andre. Du skal velge en av problemstillingene under og fordype deg i viktige endringer som har skjedd på dette området i historien.
Oppgavene kan løses muntlig eller skriftlig, individuelt eller i grupper. Avslutt gjerne med en felles diskusjon rundt hvordan religionens betydning har endret seg.
Tips til stikkord som kan være aktuelle når du jobber med problemstillingen: etikk, synd, ære, skam, idealer, verdier, rasisme, nestekjærlighet, tilgivelse, rettferdighet.
Under problemstillingene finner du tips ressurser som kan være nyttige.
1. Kristendommen i Europa
Hvordan endret kristendommen europeernes selvoppfatning og syn på andre?
2. Kristendommen i Norge
Hvordan endret kristendommen nordmenns selvoppfatning og syn på andre?
3. Reformasjonen
Hvilken betydning fikk reformasjonen for nordmenns selvoppfatning og syn på andre?
4. Kolonitida 1
Hvordan ble religion brukt for å legitimere kolonisering og slaveri? Hva sier dette om europeernes selvoppfatning og syn på andre?
5. Kolonitida 2
Velg et land som har vært en europeisk koloni. Hvordan påvirket koloniseringen og misjonsvirksomhet folks selvoppfatning og syn på andre i det landet dere har valgt?
6. Humanisme
Hvilken rolle spilte religion i de nye tankene om mennesket som oppsto i humanismen på 1400- og 1500-tallet?
7. Opplysningstida
Hvilken rolle spilte religion i de nye tankene om mennesket som oppsto i opplysningstida?
8. Sekularisering
Hvilken betydning har sekulariseringen hatt for nordmenns selvoppfatning og syn på andre?
9. Nazismen
Hvilken betydning hadde religion for nazistenes selvoppfatning og syn på andre? Hadde andre ikke-religiøse ideer og virkelighetsoppfatninger mer å si enn religion?
10. Verden i dag
I hvilken grad er religion viktig for menneskers selvoppfatning og syn på andre i dag? Er det store variasjoner?
Les original på NDLA →
Oppgavene kan løses muntlig eller skriftlig, individuelt eller i grupper. Avslutt gjerne med en felles diskusjon rundt hvordan religionens betydning har endret seg.
Tips til stikkord som kan være aktuelle når du jobber med problemstillingen: etikk, synd, ære, skam, idealer, verdier, rasisme, nestekjærlighet, tilgivelse, rettferdighet.
Under problemstillingene finner du tips ressurser som kan være nyttige.
1. Kristendommen i Europa
Hvordan endret kristendommen europeernes selvoppfatning og syn på andre?
2. Kristendommen i Norge
Hvordan endret kristendommen nordmenns selvoppfatning og syn på andre?
3. Reformasjonen
Hvilken betydning fikk reformasjonen for nordmenns selvoppfatning og syn på andre?
4. Kolonitida 1
Hvordan ble religion brukt for å legitimere kolonisering og slaveri? Hva sier dette om europeernes selvoppfatning og syn på andre?
5. Kolonitida 2
Velg et land som har vært en europeisk koloni. Hvordan påvirket koloniseringen og misjonsvirksomhet folks selvoppfatning og syn på andre i det landet dere har valgt?
6. Humanisme
Hvilken rolle spilte religion i de nye tankene om mennesket som oppsto i humanismen på 1400- og 1500-tallet?
7. Opplysningstida
Hvilken rolle spilte religion i de nye tankene om mennesket som oppsto i opplysningstida?
8. Sekularisering
Hvilken betydning har sekulariseringen hatt for nordmenns selvoppfatning og syn på andre?
9. Nazismen
Hvilken betydning hadde religion for nazistenes selvoppfatning og syn på andre? Hadde andre ikke-religiøse ideer og virkelighetsoppfatninger mer å si enn religion?
10. Verden i dag
I hvilken grad er religion viktig for menneskers selvoppfatning og syn på andre i dag? Er det store variasjoner?
Les original på NDLA →
Historie vg3
Historie (vg3)
Historiske perioder
Å dele i perioder
Drivkrefter bak periodisering
Oppgave 1. Lange linjer
Perioder kan være av ulik lengde og være ulikt inndelt. Argumentasjon rundt inndeling kan handle om å se enten historiens lange eller korte linjer. Et eksempel på lange perioder kan være å dele historien i tre: før overgangen til jordbruk, mellom "jordbruksrevolusjonen" og den industrielle revolusjon og tiden etter den industrielle revolusjon.
Hva ble forandret ved "jordbruksrevolusjonen" og den industrielle revolusjon som tilsier at dette er to viktige skiller i historien? Hvilke lange linjer kan man peke på her? Hva er likhetene innenfor en periode, og hva er det som skaper overgang til en ny periode?
Hvilke andre periodeinndelinger kjenner du til, og hva kan være årsaken til at man har disse inndelingene (hva er det som endres mellom periodene)?
Oppgave 2. Perioder i nyere tid
Diskuter i grupper.
Hva slags drivkrefter i nyere tid synes dere er viktige? Dette kan være endringer i hvem som har makt, økonomisk vekst eller nedgang, frigjøring for stater eller folkegrupper med mer. Kanskje kan du komme på noen egne eksempler også? Velg dere et par drivkrefter og avgjør om disse kvalifiserer til å si at man har gått inn i en ny tidsperiode. Argumenter for hvorfor dere mener det betyr en ny periode eller ikke.
Kan det være oppfinnelser som også endrer verden i så stor grad at vi går inn i en ny periode i historien?
Hva slags periode mener dere vi er inne i nå? Hvilke sosiale, kulturelle, økonomiske eller teknologiske endringer kan skille vår tid fra tidligere tider? Hvis dere kunne ha navngitt "vår tid" – hva ville dere kalle den for å skille den fra andre perioder?
Les original på NDLA →
Perioder kan være av ulik lengde og være ulikt inndelt. Argumentasjon rundt inndeling kan handle om å se enten historiens lange eller korte linjer. Et eksempel på lange perioder kan være å dele historien i tre: før overgangen til jordbruk, mellom "jordbruksrevolusjonen" og den industrielle revolusjon og tiden etter den industrielle revolusjon.
Hva ble forandret ved "jordbruksrevolusjonen" og den industrielle revolusjon som tilsier at dette er to viktige skiller i historien? Hvilke lange linjer kan man peke på her? Hva er likhetene innenfor en periode, og hva er det som skaper overgang til en ny periode?
Hvilke andre periodeinndelinger kjenner du til, og hva kan være årsaken til at man har disse inndelingene (hva er det som endres mellom periodene)?
Oppgave 2. Perioder i nyere tid
Diskuter i grupper.
Hva slags drivkrefter i nyere tid synes dere er viktige? Dette kan være endringer i hvem som har makt, økonomisk vekst eller nedgang, frigjøring for stater eller folkegrupper med mer. Kanskje kan du komme på noen egne eksempler også? Velg dere et par drivkrefter og avgjør om disse kvalifiserer til å si at man har gått inn i en ny tidsperiode. Argumenter for hvorfor dere mener det betyr en ny periode eller ikke.
Kan det være oppfinnelser som også endrer verden i så stor grad at vi går inn i en ny periode i historien?
Hva slags periode mener dere vi er inne i nå? Hvilke sosiale, kulturelle, økonomiske eller teknologiske endringer kan skille vår tid fra tidligere tider? Hvis dere kunne ha navngitt "vår tid" – hva ville dere kalle den for å skille den fra andre perioder?
Les original på NDLA →
Hva er periodisering?
Hva må du kunne?
Læreplanen sier at du skal kunne "reflektere over hvorfor historikere deler inn i fortiden i perioder og vurdere hvordan vi kan periodisere fortiden på grunnlag av ulike kriterier".
Denne animasjonen forklarer hva periodisering er med flere ulike eksempler.
Arkeologiske og historiske perioder
For Vg2-faget som handler om eldre historie, vil vi snakke både om arkeologiske og historiske perioder. Hva er så forskjellen?
Arkeologiske perioder er basert på materielle funn og materielle kilder, og arkeologi er vitenskapen om førhistorisk tid. Førhistorisk tid handler om de periodene av historien som ikke bare ligger før skriftlige nedtegnelser, men også før vi kunne sette hendelser i en kronologisk rekkefølge siden det ikke fantes en nøyaktig kalender.
Historiske perioder har skriftlige kilder, og historie er vitenskapen om historisk tid, altså om periodene etter at vi fikk skriftlige kilder. I Norge og Norden setter man gjerne historisk tid til innføringen av kristendommen, cirka 1000 e.Kr., mens i Egypt og Midtøsten startet denne perioden allerede rundt 3000 f.Kr.
Overganger
Når startet egentlig jernalderen? Eller når startet for eksempel middelalderen? Når sluttet egentlig antikken? Hvorfor setter man et skille akkurat da?
Man ser ofte på fellestrekk og lager overganger til nye perioder gjennom å se hva som endres for eksempel sosialt, kulturelt, økonomisk og teknologisk.
Utfordringer med periodisering
En utfordring med periodisering er at utvikling skjer til ulike tider på ulike steder i verden, og at vi da får for eksempel middelalder på ulike tider i Europa og i Norge. De fleste vil uansett være enige om at to av de viktigste inndelingene er jordbruksrevolusjonen og den industrielle revolusjon.
Les original på NDLA →
Læreplanen sier at du skal kunne "reflektere over hvorfor historikere deler inn i fortiden i perioder og vurdere hvordan vi kan periodisere fortiden på grunnlag av ulike kriterier".
Denne animasjonen forklarer hva periodisering er med flere ulike eksempler.
Arkeologiske og historiske perioder
For Vg2-faget som handler om eldre historie, vil vi snakke både om arkeologiske og historiske perioder. Hva er så forskjellen?
Arkeologiske perioder er basert på materielle funn og materielle kilder, og arkeologi er vitenskapen om førhistorisk tid. Førhistorisk tid handler om de periodene av historien som ikke bare ligger før skriftlige nedtegnelser, men også før vi kunne sette hendelser i en kronologisk rekkefølge siden det ikke fantes en nøyaktig kalender.
Historiske perioder har skriftlige kilder, og historie er vitenskapen om historisk tid, altså om periodene etter at vi fikk skriftlige kilder. I Norge og Norden setter man gjerne historisk tid til innføringen av kristendommen, cirka 1000 e.Kr., mens i Egypt og Midtøsten startet denne perioden allerede rundt 3000 f.Kr.
Overganger
Når startet egentlig jernalderen? Eller når startet for eksempel middelalderen? Når sluttet egentlig antikken? Hvorfor setter man et skille akkurat da?
Man ser ofte på fellestrekk og lager overganger til nye perioder gjennom å se hva som endres for eksempel sosialt, kulturelt, økonomisk og teknologisk.
Utfordringer med periodisering
En utfordring med periodisering er at utvikling skjer til ulike tider på ulike steder i verden, og at vi da får for eksempel middelalder på ulike tider i Europa og i Norge. De fleste vil uansett være enige om at to av de viktigste inndelingene er jordbruksrevolusjonen og den industrielle revolusjon.
Les original på NDLA →
Nyere historie
Det moderne Norge blir til
Det første stortinget i 1814
Det overordentlige storting
Høsten 1814 ble det første stortinget avholdt. Dette første stortinget ble også kalt «den andre grunnlovsgivende forsamling» eller «det første overordentlige storting». Det ble kalt «overordentlig» (som betyr 'ekstra', 'uvanlig') fordi det møttes på et annet tidspunkt enn det Grunnloven forutsatte. Det var avtroppende konge, Christian Frederik, som skrev ut valget til dette overordentlige stortinget.
Som ved riksforsamlingen på Eidsvoll var det også denne gangen kort tidsfrist, og Nord-Norge ble ikke representert denne gangen heller. Reiseveien ble for lang. Dermed møtte 79 representanter i Katedralskolens auditorium som denne høsten fungerte som stortingssal.
Revisjon av Grunnloven og forhandlinger med svenskene
Representantene var samlet fra 7. oktober. De møttes for å revidere Grunnloven av 17. mai slik at den kunne fungere i en union med Sverige, og for å velge Karl Johan til ny konge. Bakteppet var sommerens korte selvstendighetskrig med svenskene og Mossekonvensjonen av 14. august 1814. Mossekonvensjonen avsluttet krigen og innebar at Karl Johan godtok Eidsvollgrunnloven med de endringer som var nødvendige for å gå i union med Sverige. Christian Frederik forpliktet seg der til å abdisere.
9. oktober holdt Christian Frederik en tale for 25 av stortingsrepresentantene på Bygdøy kongsgård. Der frasa han seg tronen ved Mossekonvensjonen. Han forlater Norge 10. oktober, og Stortinget med den nyvalgte Wilhelm F.K. Christie i spissen starter arbeidet med å revidere Grunnloven og forhandle med svenskene.
Inn i union med Sverige
Den 19. oktober lyktes Christie i å få gjennom to vedtak. Det første gikk ut på at Norge som selvstendig rike skulle gå inn i union med Sverige, det andre at kongevalget skulle utsettes til endringene i Grunnloven var gjennomført. Den 20. oktober vedtok Stortinget mot fem stemmer å gå inn i unionen med Sverige.
Stortinget gikk gjennom alle Grunnlovens paragrafer før den reviderte Grunnloven ble godkjent av de svenske forhandlerne den 4. november 1814. Karl 13. ble valgt til Norges konge. Selv om Norge ikke lenger var selvstendig, ble det understreket at kongen var en konstitusjonell konge som var valgt av et fritt storting. I tillegg hadde nasjonalforsamlingen fått beholde makten over de væpnede styrkene i Norge, og de fikk gjennomslag for avskaffelse av en framtidig adel.
Les original på NDLA →
Høsten 1814 ble det første stortinget avholdt. Dette første stortinget ble også kalt «den andre grunnlovsgivende forsamling» eller «det første overordentlige storting». Det ble kalt «overordentlig» (som betyr 'ekstra', 'uvanlig') fordi det møttes på et annet tidspunkt enn det Grunnloven forutsatte. Det var avtroppende konge, Christian Frederik, som skrev ut valget til dette overordentlige stortinget.
Som ved riksforsamlingen på Eidsvoll var det også denne gangen kort tidsfrist, og Nord-Norge ble ikke representert denne gangen heller. Reiseveien ble for lang. Dermed møtte 79 representanter i Katedralskolens auditorium som denne høsten fungerte som stortingssal.
Revisjon av Grunnloven og forhandlinger med svenskene
Representantene var samlet fra 7. oktober. De møttes for å revidere Grunnloven av 17. mai slik at den kunne fungere i en union med Sverige, og for å velge Karl Johan til ny konge. Bakteppet var sommerens korte selvstendighetskrig med svenskene og Mossekonvensjonen av 14. august 1814. Mossekonvensjonen avsluttet krigen og innebar at Karl Johan godtok Eidsvollgrunnloven med de endringer som var nødvendige for å gå i union med Sverige. Christian Frederik forpliktet seg der til å abdisere.
9. oktober holdt Christian Frederik en tale for 25 av stortingsrepresentantene på Bygdøy kongsgård. Der frasa han seg tronen ved Mossekonvensjonen. Han forlater Norge 10. oktober, og Stortinget med den nyvalgte Wilhelm F.K. Christie i spissen starter arbeidet med å revidere Grunnloven og forhandle med svenskene.
Inn i union med Sverige
Den 19. oktober lyktes Christie i å få gjennom to vedtak. Det første gikk ut på at Norge som selvstendig rike skulle gå inn i union med Sverige, det andre at kongevalget skulle utsettes til endringene i Grunnloven var gjennomført. Den 20. oktober vedtok Stortinget mot fem stemmer å gå inn i unionen med Sverige.
Stortinget gikk gjennom alle Grunnlovens paragrafer før den reviderte Grunnloven ble godkjent av de svenske forhandlerne den 4. november 1814. Karl 13. ble valgt til Norges konge. Selv om Norge ikke lenger var selvstendig, ble det understreket at kongen var en konstitusjonell konge som var valgt av et fritt storting. I tillegg hadde nasjonalforsamlingen fått beholde makten over de væpnede styrkene i Norge, og de fikk gjennomslag for avskaffelse av en framtidig adel.
Les original på NDLA →
Oversikt: Hamskifte og industrialisering
Den industrielle revolusjonen
Oppfinnelsen av maskiner og overgangen til fabrikkproduksjon har blitt kalt den industrielle revolusjon. Denne såkalte revolusjonen startet først i tekstilindustrien i England på midten av 1700-tallet. Fra 1840-årene så vi den samme utviklingen i Norge.
Den første industrialiseringen i Norge skjedde langs Akerselva i Oslo hvor vi fikk de første tekstilfabrikkene. Tekstilproduksjonen fikk etter hvert fotfeste over store deler av landet. Norge hadde nok av vannkraft som kunne drive maskinene ved veveriene.
Samtidig som vi fikk tekstilfabrikkene, startet det også opp en rekke mekaniske fabrikker, kalt mekaniske verksteder på den tiden. Flere av disse startet også opp med skipsbygging i løpet av et par tiår.
Etter hvert ble industrien viktig for mange næringer, og nyvinninger gjorde at produksjonen kunne økes betraktelig.
Hamskiftet
Det som blir kalt det store hamskiftet, er endringene i landbruket på 1800-tallet. Disse endringene hadde sammenheng med industrialiseringen. Landbruket fikk nye maskiner som gjorde gårdsdriften mer effektiv, derfor trengtes det ikke like mange folk på gårdene lenger. Hamskiftet handler også om overgangen fra selvhushold til salgsjordbruk.
Påvirkningen på samfunnet
Industrialiseringen påvirket både flyttinger og sosiale forhold. Flere flyttet fra landet og til byene ettersom det ble behov for færre folk i landbruket, og flere fikk arbeid ved fabrikkene i byene. Samtidig betydde den stadig økende urbaniseringen at folk måtte bo mange sammen i små leiligheter. Mange flyttet fra fattigdom på landsbygda, de så byen og fabrikkene som en mulighet til et bedre liv. Det ble nok likevel store overganger for mange.
Arbeidsvilkårene i industrien kunne være tøffe, og ved fabrikkene var det også en del barnearbeid. Boforholdene var som nevnt trange, og klasseskillene økte med den nye arbeiderklassen.
Utover på 1800-tallet begynte arbeiderne å organisere seg i fagforeninger. De kom med krav til både arbeidsforhold og lønn, og vi fikk de første streikene. I 1899 ble Landsorganisasjonen (LO) stiftet. Organisasjonen kunne fronte fagforeningenes krav om samfunnsendringer på nasjonalt nivå.
Les original på NDLA →
Oppfinnelsen av maskiner og overgangen til fabrikkproduksjon har blitt kalt den industrielle revolusjon. Denne såkalte revolusjonen startet først i tekstilindustrien i England på midten av 1700-tallet. Fra 1840-årene så vi den samme utviklingen i Norge.
Den første industrialiseringen i Norge skjedde langs Akerselva i Oslo hvor vi fikk de første tekstilfabrikkene. Tekstilproduksjonen fikk etter hvert fotfeste over store deler av landet. Norge hadde nok av vannkraft som kunne drive maskinene ved veveriene.
Samtidig som vi fikk tekstilfabrikkene, startet det også opp en rekke mekaniske fabrikker, kalt mekaniske verksteder på den tiden. Flere av disse startet også opp med skipsbygging i løpet av et par tiår.
Etter hvert ble industrien viktig for mange næringer, og nyvinninger gjorde at produksjonen kunne økes betraktelig.
Hamskiftet
Det som blir kalt det store hamskiftet, er endringene i landbruket på 1800-tallet. Disse endringene hadde sammenheng med industrialiseringen. Landbruket fikk nye maskiner som gjorde gårdsdriften mer effektiv, derfor trengtes det ikke like mange folk på gårdene lenger. Hamskiftet handler også om overgangen fra selvhushold til salgsjordbruk.
Påvirkningen på samfunnet
Industrialiseringen påvirket både flyttinger og sosiale forhold. Flere flyttet fra landet og til byene ettersom det ble behov for færre folk i landbruket, og flere fikk arbeid ved fabrikkene i byene. Samtidig betydde den stadig økende urbaniseringen at folk måtte bo mange sammen i små leiligheter. Mange flyttet fra fattigdom på landsbygda, de så byen og fabrikkene som en mulighet til et bedre liv. Det ble nok likevel store overganger for mange.
Arbeidsvilkårene i industrien kunne være tøffe, og ved fabrikkene var det også en del barnearbeid. Boforholdene var som nevnt trange, og klasseskillene økte med den nye arbeiderklassen.
Utover på 1800-tallet begynte arbeiderne å organisere seg i fagforeninger. De kom med krav til både arbeidsforhold og lønn, og vi fikk de første streikene. I 1899 ble Landsorganisasjonen (LO) stiftet. Organisasjonen kunne fronte fagforeningenes krav om samfunnsendringer på nasjonalt nivå.
Les original på NDLA →
Samling under Christian Michelsen
Konsulatsaken
Under unionsfellesskapet med Sverige hadde ikke Norge egen representasjon i utlandet, dvs. ingen egne konsuler og konsulater. Konsulene var felles for begge landene i unionen. Nordmennene mente at mange utenlandske havnebyer med stor norsk skipstrafikk manglet konsulat. Skipsfarten hadde større betydning for Norge enn for Sverige, og den norske flåten var større enn den svenske. Konsulatsaken var i tillegg sterkt symbolladet, for nordmennene ville selv representere landet sitt i utlandet.
Venstre var lenge partiet som frontet konsulatsaken sterkest. Høyre anså lenge unionen som noe positivt, men ønsket forhandlinger om norske konsuler. Forhandlinger om et norsk konsulatvesen ble gjenopptatt i 1902 av unionslandene. Det svenske forslaget fra desember 1904 ble oppfattet som «lydrikepunktene» og vakte sterke nasjonale og antisvenske strømninger rundt om i landet.
Politisk samling med Christian Michelsen
Forhandlingene med svenskene kjørte seg fast på vårparten 1905, og unionsspørsmålet ble nå ‹en knute som ikke kunne løses opp, men måtte hogges». Et virkelig gjennombrudd kom med Christian Michelsens samlingsregjering i mars 1905, som var villig til å vedta et norsk konsulatvesen selv om det skulle sette unionen i fare. Deretter foregikk det et politisk spill i Stortinget, hvor Stortinget vedtok et norsk konsulatvesen.
Christian Michelsen
Christian Michelsen (1857–1925) har en stor del av æren for unionsoppløsningen. Michelsen hadde bakgrunn både fra Høyre og seinere Venstre. Han var dermed egnet som en samlende figur.
7. juni-vedtaket
Kongens protokolltilførsel førte til vedtaket i Stortinget 7. juni, der unionen med Sverige ble erklært oppløst. I vedtaket heter det:
«Da Statsrådets samtlige medlemmer har nedlagt sine embeter, da Hans Majestet Kongen har erklært seg ute av stand til å skaffe landet ny regjering, og da den konstitusjonelle kongemakt således er trådt ut av virksomhet, bemyndiger Stortinget medlemmene av det i dag avtrådte Statsråd til inntil videre som den norske Regjering å utøve den Kongen tillagte myndighet i overensstemmelse med Norges Grunnlov og gjeldende lover – med de endringer som nødvendiggjøres derved, at foreningen med Sverige under én konge er oppløst som følge av, at kongen har opphørt å fungere som norsk konge.»
(kilde: Lausrivinga 1905)
Saksgang regjering, Storting og kongen
Stortinget vedtar å opprette et norsk konsulatvesen i slutten av mai 1905.
Kongen nekter sanksjon.
De norske myndigheter nekter å kontrasignere Kongens beslutning om sanksjonsnekting.
Statsrådene leverer inn sine avskjedssøknader.
Kongen nekter å ta imot disse (fordi han da ville være uten en norsk regjering).
Statsminister Michelsen melder i Stortinget at regjeringen har gått av.
Stortinget vedtar enstemmig 7. juni-erklæringen.
«Da det er meg klart, at noen annen Regjering ikke nu kan dannes, så bifaller jeg ikke statsrådenes avskjedsansøkninger.»
Oscar II
(kilde: Lausrivinga 1905)
Unionen går i oppløsning
Etter 7. juni-erklæringen kunngjorde Stortinget at Oscar II var ute av stand til å danne regjering i Norge, noe som etter Grunnloven er kongens plikt. Svært radikalt erklærte Stortinget at han heller ikke lenger var konge i Norge, og siden kongen var det eneste unionsleddet, tolket man at unionen også var oppløst. Den 7. juni 1905 la regjeringen sin makt i Stortingets hender, men ble bedt om å fortsette på midlertidig basis i overenstemmelse med den norske Grunnloven.
Forsvaret mobiliseres
Sommeren 1905 ble 20 000 innkalt til å være grensevakter. Mot et overlegent svensk forsvar, ble det norske forsvaret mobilisert uten at partene kom til militære sammenstøt. Oskar II valgte likevel å innkalle til forhandlinger i Karlstad. Svenske myndigheter gikk til forhandlingene med utgangspunkt om unionen skulle oppløses eller ikke, nordmennene om hvordan. Kongen krevde også folkeavstemning om unionsoppløsningen i Norge.
Les original på NDLA →
Under unionsfellesskapet med Sverige hadde ikke Norge egen representasjon i utlandet, dvs. ingen egne konsuler og konsulater. Konsulene var felles for begge landene i unionen. Nordmennene mente at mange utenlandske havnebyer med stor norsk skipstrafikk manglet konsulat. Skipsfarten hadde større betydning for Norge enn for Sverige, og den norske flåten var større enn den svenske. Konsulatsaken var i tillegg sterkt symbolladet, for nordmennene ville selv representere landet sitt i utlandet.
Venstre var lenge partiet som frontet konsulatsaken sterkest. Høyre anså lenge unionen som noe positivt, men ønsket forhandlinger om norske konsuler. Forhandlinger om et norsk konsulatvesen ble gjenopptatt i 1902 av unionslandene. Det svenske forslaget fra desember 1904 ble oppfattet som «lydrikepunktene» og vakte sterke nasjonale og antisvenske strømninger rundt om i landet.
Politisk samling med Christian Michelsen
Forhandlingene med svenskene kjørte seg fast på vårparten 1905, og unionsspørsmålet ble nå ‹en knute som ikke kunne løses opp, men måtte hogges». Et virkelig gjennombrudd kom med Christian Michelsens samlingsregjering i mars 1905, som var villig til å vedta et norsk konsulatvesen selv om det skulle sette unionen i fare. Deretter foregikk det et politisk spill i Stortinget, hvor Stortinget vedtok et norsk konsulatvesen.
Christian Michelsen
Christian Michelsen (1857–1925) har en stor del av æren for unionsoppløsningen. Michelsen hadde bakgrunn både fra Høyre og seinere Venstre. Han var dermed egnet som en samlende figur.
7. juni-vedtaket
Kongens protokolltilførsel førte til vedtaket i Stortinget 7. juni, der unionen med Sverige ble erklært oppløst. I vedtaket heter det:
«Da Statsrådets samtlige medlemmer har nedlagt sine embeter, da Hans Majestet Kongen har erklært seg ute av stand til å skaffe landet ny regjering, og da den konstitusjonelle kongemakt således er trådt ut av virksomhet, bemyndiger Stortinget medlemmene av det i dag avtrådte Statsråd til inntil videre som den norske Regjering å utøve den Kongen tillagte myndighet i overensstemmelse med Norges Grunnlov og gjeldende lover – med de endringer som nødvendiggjøres derved, at foreningen med Sverige under én konge er oppløst som følge av, at kongen har opphørt å fungere som norsk konge.»
(kilde: Lausrivinga 1905)
Saksgang regjering, Storting og kongen
Stortinget vedtar å opprette et norsk konsulatvesen i slutten av mai 1905.
Kongen nekter sanksjon.
De norske myndigheter nekter å kontrasignere Kongens beslutning om sanksjonsnekting.
Statsrådene leverer inn sine avskjedssøknader.
Kongen nekter å ta imot disse (fordi han da ville være uten en norsk regjering).
Statsminister Michelsen melder i Stortinget at regjeringen har gått av.
Stortinget vedtar enstemmig 7. juni-erklæringen.
«Da det er meg klart, at noen annen Regjering ikke nu kan dannes, så bifaller jeg ikke statsrådenes avskjedsansøkninger.»
Oscar II
(kilde: Lausrivinga 1905)
Unionen går i oppløsning
Etter 7. juni-erklæringen kunngjorde Stortinget at Oscar II var ute av stand til å danne regjering i Norge, noe som etter Grunnloven er kongens plikt. Svært radikalt erklærte Stortinget at han heller ikke lenger var konge i Norge, og siden kongen var det eneste unionsleddet, tolket man at unionen også var oppløst. Den 7. juni 1905 la regjeringen sin makt i Stortingets hender, men ble bedt om å fortsette på midlertidig basis i overenstemmelse med den norske Grunnloven.
Forsvaret mobiliseres
Sommeren 1905 ble 20 000 innkalt til å være grensevakter. Mot et overlegent svensk forsvar, ble det norske forsvaret mobilisert uten at partene kom til militære sammenstøt. Oskar II valgte likevel å innkalle til forhandlinger i Karlstad. Svenske myndigheter gikk til forhandlingene med utgangspunkt om unionen skulle oppløses eller ikke, nordmennene om hvordan. Kongen krevde også folkeavstemning om unionsoppløsningen i Norge.
Les original på NDLA →
Etterkrigstid og kald krig
Den kalde krigen
Spenningsforholdet endte ikke i væpnet kamp, og det er derfor man kalte det for en kald krig. Dette til tross for en opprustning av våpen og soldater på begge sider og en situasjon hvor begge land etter hvert hadde atomvåpen. Vi hadde også det man kalte stedfortredende kriger i bl.a. Korea, Vietnam og Afghanistan. Da var situasjonen at motpartene enten forsynte sider i konflikten med våpen, støttet økonomisk eller til og med satte inn egne soldater i konfliktene.
Den kalde krigen var i all hovedsak en ideologisk konflikt, en kamp mellom to måter å leve på. Enkelt sett kan vi si det var en kamp mellom kapitalisme og kommunisme.
Spent forhold
Det fins ikke én forklaring på hvorfor forholdet ble så spent. Vi må i stedet se på flere forskjellige årsaker. Fra 1945 ble de ideologiske forskjellene mellom Sovjetunionen og USA tydeligere. Sovjetunionen var kommunistisk, mens USA var et demokrati. Sovjetunionen hadde planøkonomi, mens det økonomiske systemet i USA var kapitalistisk.
Trumandoktrinen
I mars 1947 la den amerikanske presidenten Harry S. Truman fram en erklæring hvor han slo fast at USA skulle støtte alle frie nasjoner som røvde å motstå undertrykkelse fra så vel minoriteter i landet som utenlandske krefter.
Dette ble siden kalt for Trumandoktrinen. Den betydde at amerikanerne ville støtte regjeringer som var truet av kommunismen. Den umiddelbare bakgrunnen for dette var at i første omgang Hellas, men også Tyrkia, sto i fare for å komme under kommunistisk kontroll, noe amerikanerne ville unngå. De var redde for en kommunistisk revolusjon som ville ta over Europa.
Les original på NDLA →
Den kalde krigen var i all hovedsak en ideologisk konflikt, en kamp mellom to måter å leve på. Enkelt sett kan vi si det var en kamp mellom kapitalisme og kommunisme.
Spent forhold
Det fins ikke én forklaring på hvorfor forholdet ble så spent. Vi må i stedet se på flere forskjellige årsaker. Fra 1945 ble de ideologiske forskjellene mellom Sovjetunionen og USA tydeligere. Sovjetunionen var kommunistisk, mens USA var et demokrati. Sovjetunionen hadde planøkonomi, mens det økonomiske systemet i USA var kapitalistisk.
Trumandoktrinen
I mars 1947 la den amerikanske presidenten Harry S. Truman fram en erklæring hvor han slo fast at USA skulle støtte alle frie nasjoner som røvde å motstå undertrykkelse fra så vel minoriteter i landet som utenlandske krefter.
Dette ble siden kalt for Trumandoktrinen. Den betydde at amerikanerne ville støtte regjeringer som var truet av kommunismen. Den umiddelbare bakgrunnen for dette var at i første omgang Hellas, men også Tyrkia, sto i fare for å komme under kommunistisk kontroll, noe amerikanerne ville unngå. De var redde for en kommunistisk revolusjon som ville ta over Europa.
Les original på NDLA →
Historien bak den europeiske integrasjonen
Schumanplanen
Marshallhjelpen (1948) skapte behovet for et tettere liberalisert økonomisk samarbeid i Vest-Europa. Den franske utenriksministeren Robert Schuman lanserte i 1950 en løsning på den fransk-tyske rivaliseringen om de jern- og kullrike grenseområdene Alsace-Lorraine og Ruhr-området. Gjennom Schumanplanen skulle Frankrike og Tyskland tvinges til samarbeid ved at en felles overstatlig myndighet skulle kontrollere kull- og stålproduksjonen i området. Andre europeiske land skulle inviteres til dette samarbeidet. Schumanplanen ble iverksatt i 1952, med Vest-Tyskland, Frankrike, Italia og Belgia, Nederland og Luxembourg som medlemmer.
Med kull- og stålunionen ble den første spiren til europeisk integrasjon sådd. For første gang i historien ble en sammenslutning opprettet, der de gamle nasjonalstatene frivillig ga avkall på sin rett til å råde over egen økonomi, mot å få innflytelse i nabostatenes økonomi. Samtidig var dette samarbeidet i utgangspunktet sterkt begrenset i forhold til hva som kom senere.
Utvidelse i dybden
Våren 1957 utvidet de seks medlemslandene samarbeidet. 25. mars ble to nye traktater undertegnet i Roma, og to nye fellesskap så dagens lys: Det europeiske økonomiske fellesskapet (EEC) og Det europeiske atomenergifellesskapet.
EEC-samarbeidet ble konkretisert gjennom Romatraktaten i 1957. Målet for traktaten var å innføre felles ytre tollgrenser, felles arbeidsmarked, fri kapitalbevegelse mellom landene og felles utvikling av kjernekraften. Utover i 60-årene ble EEC-landene også enige om en felles landbrukspolitikk.
Etter at Romatraktaten ble vedtatt, ble det opprettet flere overnasjonale styringsorganer, som Ministerrådet, Europakommisjonen, Europaparlamentet og EF-domstolen. Fra 1967 ble de ulike samarbeidsorganene slått sammen til Det Europeiske Fellesskap med et felles råd og kommisjon. Året etter ble fellesskapet ytterligere styrket. Da opphevet landene toll på all handel seg imellom.
De fire friheter (det indre marked)
Fri bevegelse av:
Varer
Tjenester
Kapital
Arbeidskraft (personer)
Det Europeiske Fellesskap (EF)
Frankrike ønsket gjennom den europeiske integrasjonen å være det ledende landet i Europa. Frankrikes mektige president Charles de Gaulle (1890–1970) var av den grunn mot britisk medlemskap i det europeiske samarbeidet. Etter at De Gaulle gikk av som fransk president i 1969, ble spørsmålet om utvidelse av det europeiske samarbeidet igjen aktualisert.
I 1973 ble Storbritannia, Irland og Danmark medlemmer av det europeiske samarbeidet. Hellas ble EF-medlem i 1981, deretter Portugal og Spania i 1986.
Etter at Berlinmuren falt i 1989, ble spørsmålet om ytterligere utvidelse aktuelt.
Nye EU-medlemmer
1990: Øst-Tyskland
1995: Finland, Sverige, Østerrike
2004: Malta, Kypros, Slovenia, Ungarn, Slovakia, Tsjekkia, Polen, Litauen, Latvia og Estland
2007: Bulgaria og Romania
2013: Kroatia
Den Europeiske Union (EU)
I 1991 ble Maastricht-avtalen vedtatt og den europeiske unionen (EU) etablert. I tillegg til opprettelsen av EUs indre marked, ble EU-landene enige om å føre en mer samordnet utenriks- og sikkerhetspolitikk enn tidligere.
Økonomisk samordning
For å tilrettelegge for fri flyt av varer, tjenester, kapital og personer ble en felles valuta EURO (2002) og en felles sentralbank etablert i 1999. Dette forpliktet medlemslandene til å samordne sin økonomiske politikk for å oppnå lav inflasjon, lav rente, lavt underskudd på statsbudsjettet, liten offentlig gjeld og stabile valutakurser.
På tvers av grenser
Opprettelsen av EUs indre marked skapte nye utfordringer. Derfor ble et felles politikontor (Europol) opprettet for å bekjempe kriminalitet, illegal innvandring og terrorisme. Gjennom Schengen-avtalen ble grensekontrollen mellom medlemslandene opphevet. I tillegg har medlemslandene opprettet en egen militær styrke på 60 000 mann, som skal kunne benyttes til humanitære oppgaver, og til fredsbevarende og fredsopprettende operasjoner.
Brexit
Sommeren 2016 holdt Storbritannia en folkeavstemning om fortsatt medlemskap i EU eller ikke. Flertallet stemte for å melde seg ut av EU, og Storbritannia er dermed det første medlemslandet som har gått ut av EU.
Les original på NDLA →
Marshallhjelpen (1948) skapte behovet for et tettere liberalisert økonomisk samarbeid i Vest-Europa. Den franske utenriksministeren Robert Schuman lanserte i 1950 en løsning på den fransk-tyske rivaliseringen om de jern- og kullrike grenseområdene Alsace-Lorraine og Ruhr-området. Gjennom Schumanplanen skulle Frankrike og Tyskland tvinges til samarbeid ved at en felles overstatlig myndighet skulle kontrollere kull- og stålproduksjonen i området. Andre europeiske land skulle inviteres til dette samarbeidet. Schumanplanen ble iverksatt i 1952, med Vest-Tyskland, Frankrike, Italia og Belgia, Nederland og Luxembourg som medlemmer.
Med kull- og stålunionen ble den første spiren til europeisk integrasjon sådd. For første gang i historien ble en sammenslutning opprettet, der de gamle nasjonalstatene frivillig ga avkall på sin rett til å råde over egen økonomi, mot å få innflytelse i nabostatenes økonomi. Samtidig var dette samarbeidet i utgangspunktet sterkt begrenset i forhold til hva som kom senere.
Utvidelse i dybden
Våren 1957 utvidet de seks medlemslandene samarbeidet. 25. mars ble to nye traktater undertegnet i Roma, og to nye fellesskap så dagens lys: Det europeiske økonomiske fellesskapet (EEC) og Det europeiske atomenergifellesskapet.
EEC-samarbeidet ble konkretisert gjennom Romatraktaten i 1957. Målet for traktaten var å innføre felles ytre tollgrenser, felles arbeidsmarked, fri kapitalbevegelse mellom landene og felles utvikling av kjernekraften. Utover i 60-årene ble EEC-landene også enige om en felles landbrukspolitikk.
Etter at Romatraktaten ble vedtatt, ble det opprettet flere overnasjonale styringsorganer, som Ministerrådet, Europakommisjonen, Europaparlamentet og EF-domstolen. Fra 1967 ble de ulike samarbeidsorganene slått sammen til Det Europeiske Fellesskap med et felles råd og kommisjon. Året etter ble fellesskapet ytterligere styrket. Da opphevet landene toll på all handel seg imellom.
De fire friheter (det indre marked)
Fri bevegelse av:
Varer
Tjenester
Kapital
Arbeidskraft (personer)
Det Europeiske Fellesskap (EF)
Frankrike ønsket gjennom den europeiske integrasjonen å være det ledende landet i Europa. Frankrikes mektige president Charles de Gaulle (1890–1970) var av den grunn mot britisk medlemskap i det europeiske samarbeidet. Etter at De Gaulle gikk av som fransk president i 1969, ble spørsmålet om utvidelse av det europeiske samarbeidet igjen aktualisert.
I 1973 ble Storbritannia, Irland og Danmark medlemmer av det europeiske samarbeidet. Hellas ble EF-medlem i 1981, deretter Portugal og Spania i 1986.
Etter at Berlinmuren falt i 1989, ble spørsmålet om ytterligere utvidelse aktuelt.
Nye EU-medlemmer
1990: Øst-Tyskland
1995: Finland, Sverige, Østerrike
2004: Malta, Kypros, Slovenia, Ungarn, Slovakia, Tsjekkia, Polen, Litauen, Latvia og Estland
2007: Bulgaria og Romania
2013: Kroatia
Den Europeiske Union (EU)
I 1991 ble Maastricht-avtalen vedtatt og den europeiske unionen (EU) etablert. I tillegg til opprettelsen av EUs indre marked, ble EU-landene enige om å føre en mer samordnet utenriks- og sikkerhetspolitikk enn tidligere.
Økonomisk samordning
For å tilrettelegge for fri flyt av varer, tjenester, kapital og personer ble en felles valuta EURO (2002) og en felles sentralbank etablert i 1999. Dette forpliktet medlemslandene til å samordne sin økonomiske politikk for å oppnå lav inflasjon, lav rente, lavt underskudd på statsbudsjettet, liten offentlig gjeld og stabile valutakurser.
På tvers av grenser
Opprettelsen av EUs indre marked skapte nye utfordringer. Derfor ble et felles politikontor (Europol) opprettet for å bekjempe kriminalitet, illegal innvandring og terrorisme. Gjennom Schengen-avtalen ble grensekontrollen mellom medlemslandene opphevet. I tillegg har medlemslandene opprettet en egen militær styrke på 60 000 mann, som skal kunne benyttes til humanitære oppgaver, og til fredsbevarende og fredsopprettende operasjoner.
Brexit
Sommeren 2016 holdt Storbritannia en folkeavstemning om fortsatt medlemskap i EU eller ikke. Flertallet stemte for å melde seg ut av EU, og Storbritannia er dermed det første medlemslandet som har gått ut av EU.
Les original på NDLA →
Koloniene frigjør seg
Nye stormakter, svekkede imperier
Andre verdenskrig bidro til mer oppmerksomhet mot nasjonal frigjøring i koloniene. Både USA og Sovjetunionen ønsket kolonifrigjøring, men hadde ulike motiver. USA var en kapitalistisk supermakt og ønsket tilgang til markeder som var lite tilgjengelige på grunn av de store koloni-imperienes kontroll. Sovjetunionen så avkoloniseringen som en mulighet til å støtte kommunistiske gruppers kamp for frigjøring fra sine koloniherrer. Den kalde krigen lå som bakteppe for begge supermaktene. USA ønsket å støtte alle frigjøringsgrupper som kjempet mot kommunistiske grupper som var involverte i kolonifrigjøringen. De ville demme opp for kommunismens økende makt i verden.
Under andre verdenskrig så imperiene den betydningen koloniene hadde hatt under krigen, og ga koloniene løfter om økonomiske fordeler og større frihet. Koloni-imperiene Frankrike og Storbritannia var svekket etter krigen, men ga likevel ikke koloniene frihet uten kamp. I de franske koloniene ble kolonifrigjøringen mest voldelig. Frigjøringskrigen i Algerie 1952–1962 var det beste eksempelet på imperiemaktens vilje til å beholde kontrollen over koloniene.
Etableringen av De forente nasjoner (FN) i 1945 ga koloniene moralsk støtte i kampen for avkolonisering og frigjøring. Siden opprettelsen har FNs medlemstall økt fra 51 til dagens 193 land. En betydelig del av dette skyldes selve avkoloniseringen. I mange kolonier vokste det frem en utdanningselite som krevde frihet og selvstyre. Nasjonalistiske bevegelser fikk etter hvert større oppslutning i de brede lag av befolkningen.
Latin-Amerika
Allerede på 1800-tallet var mange stater i Latin-Amerika blitt frigjort fra sine koloniherrer. Statene som ble etablert, var dominert av folk med europeiske aner og tradisjoner. Den opprinnelige urbefolkningens kultur forsvant i områder som tidligere hadde vært spanske eller portugisiske kolonier.
Asia
I Asia ble den britiske kolonien India selvstendig i 1947, godt hjulpet gjennom Mahatma Gandhis (1869–1948) ikke-voldskamp mot det britiske kolonistyret. Samme år ble Pakistan, som var en del av den tidligere kolonien India, proklamert som egen stat av muslimene i området, ledet av Muhammad Ali Jinnah. Av andre tidligere britiske kolonier ble Myanmar (1947) og Malaysia (1963) etablert. I Fransk Indokina (områder som i dag er Kambodsja, Laos og Vietnam) ble kolonifrigjøringen blodig og langvarig. Supermaktene USA og Sovjetunionen bidro sterkt til det som en del av den kalde krigen. Lignende situasjon fantes ved etableringen av Indonesia.
Afrika
Egypt var blitt selvstendig allerede i 1922, men hadde liten innflytelse over Suez-kanelen. I 1956 oppsto det en internasjonal krise da Egypt forsøkte å nasjonalisere kanalen. Den etterfølgende Suezkrisen og den langvarige frigjøringskrigen i Algerie (1954–62) stimulerte til uavhengighetskrav for hele Afrika. I 1957 spredte frigjøringsbølgen seg til Afrika sør for Sahara med opprettelsen av Ghana (Gullkysten) som det første. På 1960-tallet fikk de fleste landa i Afrika sin selvstendighet. Etter diktaturets fall i Portugal i 1974 ble Angola, Mosambik og Guinea-Bissau selvstendige.
To land var fortsatt ufrie. I Sør-Rhodesia gjorde det svarte flertallet opprør, kvittet seg med det hvite styret i 1980 og forandret navnet på landet til Zimbabwe. Namibia, en tidligere tysk koloni, men som var blitt Sør-Afrikas koloni etter første verdenskrig, ble selvstendig i 1991.
I Sør-Afrika ble tida fram mot 1994 preget av apartheidregimet hvor det hvite mindretallet diskriminerte den svarte majoriteten. Den afrikanske nasjonalkongressen (ANC) er en tidligere nasjonalist- og frigjøringsbevegelse som er blitt et politisk parti i Sør-Afrika.
ANC førte en politisk og militær kamp som ga resultater. Regimets siste hvite president, Frederik de Klerk, førte en mer forsonlig politikk i Sør-Afrika. Alle politiske fanger ble sluppet fri i 1990. Nelson Mandela satt 27 år i fengsel og ble et symbol i kampen mot apartheid. I 1994 ble han valgt til president i Sør-Afrika av hele befolkningen.
Kolonifrigjøringen i Afrika
Bruk kartet til å finne informasjon om kolonifrigjøringen i Afrika. Bruk zoom-funksjonen for å få detaljer.
Les original på NDLA →
Andre verdenskrig bidro til mer oppmerksomhet mot nasjonal frigjøring i koloniene. Både USA og Sovjetunionen ønsket kolonifrigjøring, men hadde ulike motiver. USA var en kapitalistisk supermakt og ønsket tilgang til markeder som var lite tilgjengelige på grunn av de store koloni-imperienes kontroll. Sovjetunionen så avkoloniseringen som en mulighet til å støtte kommunistiske gruppers kamp for frigjøring fra sine koloniherrer. Den kalde krigen lå som bakteppe for begge supermaktene. USA ønsket å støtte alle frigjøringsgrupper som kjempet mot kommunistiske grupper som var involverte i kolonifrigjøringen. De ville demme opp for kommunismens økende makt i verden.
Under andre verdenskrig så imperiene den betydningen koloniene hadde hatt under krigen, og ga koloniene løfter om økonomiske fordeler og større frihet. Koloni-imperiene Frankrike og Storbritannia var svekket etter krigen, men ga likevel ikke koloniene frihet uten kamp. I de franske koloniene ble kolonifrigjøringen mest voldelig. Frigjøringskrigen i Algerie 1952–1962 var det beste eksempelet på imperiemaktens vilje til å beholde kontrollen over koloniene.
Etableringen av De forente nasjoner (FN) i 1945 ga koloniene moralsk støtte i kampen for avkolonisering og frigjøring. Siden opprettelsen har FNs medlemstall økt fra 51 til dagens 193 land. En betydelig del av dette skyldes selve avkoloniseringen. I mange kolonier vokste det frem en utdanningselite som krevde frihet og selvstyre. Nasjonalistiske bevegelser fikk etter hvert større oppslutning i de brede lag av befolkningen.
Latin-Amerika
Allerede på 1800-tallet var mange stater i Latin-Amerika blitt frigjort fra sine koloniherrer. Statene som ble etablert, var dominert av folk med europeiske aner og tradisjoner. Den opprinnelige urbefolkningens kultur forsvant i områder som tidligere hadde vært spanske eller portugisiske kolonier.
Asia
I Asia ble den britiske kolonien India selvstendig i 1947, godt hjulpet gjennom Mahatma Gandhis (1869–1948) ikke-voldskamp mot det britiske kolonistyret. Samme år ble Pakistan, som var en del av den tidligere kolonien India, proklamert som egen stat av muslimene i området, ledet av Muhammad Ali Jinnah. Av andre tidligere britiske kolonier ble Myanmar (1947) og Malaysia (1963) etablert. I Fransk Indokina (områder som i dag er Kambodsja, Laos og Vietnam) ble kolonifrigjøringen blodig og langvarig. Supermaktene USA og Sovjetunionen bidro sterkt til det som en del av den kalde krigen. Lignende situasjon fantes ved etableringen av Indonesia.
Afrika
Egypt var blitt selvstendig allerede i 1922, men hadde liten innflytelse over Suez-kanelen. I 1956 oppsto det en internasjonal krise da Egypt forsøkte å nasjonalisere kanalen. Den etterfølgende Suezkrisen og den langvarige frigjøringskrigen i Algerie (1954–62) stimulerte til uavhengighetskrav for hele Afrika. I 1957 spredte frigjøringsbølgen seg til Afrika sør for Sahara med opprettelsen av Ghana (Gullkysten) som det første. På 1960-tallet fikk de fleste landa i Afrika sin selvstendighet. Etter diktaturets fall i Portugal i 1974 ble Angola, Mosambik og Guinea-Bissau selvstendige.
To land var fortsatt ufrie. I Sør-Rhodesia gjorde det svarte flertallet opprør, kvittet seg med det hvite styret i 1980 og forandret navnet på landet til Zimbabwe. Namibia, en tidligere tysk koloni, men som var blitt Sør-Afrikas koloni etter første verdenskrig, ble selvstendig i 1991.
I Sør-Afrika ble tida fram mot 1994 preget av apartheidregimet hvor det hvite mindretallet diskriminerte den svarte majoriteten. Den afrikanske nasjonalkongressen (ANC) er en tidligere nasjonalist- og frigjøringsbevegelse som er blitt et politisk parti i Sør-Afrika.
ANC førte en politisk og militær kamp som ga resultater. Regimets siste hvite president, Frederik de Klerk, førte en mer forsonlig politikk i Sør-Afrika. Alle politiske fanger ble sluppet fri i 1990. Nelson Mandela satt 27 år i fengsel og ble et symbol i kampen mot apartheid. I 1994 ble han valgt til president i Sør-Afrika av hele befolkningen.
Kolonifrigjøringen i Afrika
Bruk kartet til å finne informasjon om kolonifrigjøringen i Afrika. Bruk zoom-funksjonen for å få detaljer.
Les original på NDLA →
Nasjonsbygging og imperialisme
1815–1914: Europas århundre?
Wienkongressen innledet en ny tid for Europa
Etter Napoleonskrigene møttes seierherrene i Wien til det som er kjent som Wienkongressen. Seierherrene, først og fremst Russland, Storbritannia, Østerrike og Preussen, satte prinsippene for et nytt Europa etter årtier med revolusjoner og Napoleonskriger.
Wienkongressen introduserte en lang periode, 1815–1914, som var forholdsvis fredelig. Dette var delvis på grunn av prinsippet om maktbalanse. Ingen stormakt skulle ha større territorier og makt enn andre. I perioden var det noen avgrensede kriger, som for eksempel Krimkrigen (1853–1856) og den fransk-tyske krigen (1870–1871). Men det skulle gå nærmere hundre år før alle de europeiske stormaktene ble involvert i en storkrig – første verdenskrig i 1914.
Tenk etter
Se på kartene nedenfor. Du kan bla mellom to kart ved å trykke på pilene i kartene.
Hva tror du stormaktene i Europa tenkte om grenseendringene som skjedde fra 1815 til 1914?
1800-tallets Europa
I løpet av 1800-tallet gjennomgikk Europa omfattende endringer på de fleste områder. Industrialiseringen spredte seg og endret karakter. Flere europeiske land beveget seg sakte i mer demokratisk retning, samtidig som nye nasjonalistiske idéer førte til geografiske endringer på europakartet. Spesielt fra 1870 involverte flere av stormaktene seg i et kappløp om kolonier, først og fremst i Afrika.
I årene før første verdenskrig hadde Europa blitt et kontinent preget av noen få stormakter som delte seg i to store allianser som sto mot hverandre. Maktbalansen de hadde forsøkt å få til under Wienkongressen, hadde i praksis blitt borte på begynnelsen av 1900-tallet.
Tidsrommet 1815–1914 var altså preget av en økende global europeisk dominans og en voldsom økonomisk, teknologisk, ideologisk og politisk utvikling. Hvordan henger dette sammen? Nedenfor presenterer vi fire sentrale hovedlinjer som må ses i sammenheng for å forstå denne utviklingen.
Industrialisering
Det industrielle gjennombruddet skjedde i Storbritannia på slutten av 1700-tallet. Dette kalles den første industrielle revolusjon og var hovedsakelig en britisk utvikling basert på kull og jern. Fra midten av 1800-tallet utviklet industrien seg videre i store deler av Vest-Europa, USA og i Japan. På slutten århundret var Tyskland og USA i ferd med å overta posisjonen som verdens fremste og mest moderne industrinasjoner. Spesielt Tysklands rolle skulle få betydning for Europa på slutten av 1800-tallet.
Ideologier
En ideologi er et tankesystem som gir uttrykk for et bestemt helhetlig syn på samfunnet. Ideologiene søker å gi svar på hvordan et samfunn bør være, hvordan det skal styres, og hvordan man kan få det samfunnet man ønsker seg. En ideologi legitimerer, rettferdiggjør og forklarer politiske beslutninger i et samfunn. I løpet av 1800-tallet vokser det fram en rekke ideologier som fikk stor betydning for verdenshistorien.
Liberalismen oppstod under opplysningstiden på 1700-tallet og spilte en viktig rolle under den franske revolusjonen og i utviklingen av moderne demokratier. Sentralt i liberalismen er frihet for enkeltindividet og et fritt marked. Spesielt innenfor økonomi fikk liberale reformer betydning utover 1800-tallet.
Konservative krefter vant fram etter Napoleonskrigene. De konservative i Europa var hovedsakelig geistlige, adelsmenn og offiserer. Disse var for enevelde, mer makt til kirke og adel, og de mente at all endring av samfunnet burde skje gradvis.
Sosialisme er en sekkebetegnelse på ulike idéer, basert på Karl Marx. Sosialismen ønsker å bekjempe økonomisk ulikhet, og målet er et klasseløst samfunn. De enorme økonomiske forskjellene mellom rike og fattige utover på 1800-tallet førte til at sosialismen ble en massebevegelse for arbeiderklassen mot slutten av århundret.
Nasjonalisme og nasjonsbygging
En nasjon er et avgrenset landområde der innbyggerne har felles språk, kultur og identitet. En stat er et avgrenset definert geografisk territorium, med en anerkjent regjering. En nasjonalstat skulle ideelt bestå av én nasjon–én stat. Utover 1800-tallet ble dette sett på som et naturlig ideal. Problemet i Europa var at nasjonene var spredt på tvers av landegrenser. For nasjonalistene ble målet å tegne opp europakartet på nytt, og nasjonalstaten skulle være regelen.
Nasjonalisme som bevegelse ble en av de sterkeste ideologiske kreftene utover 1800-tallet. Ideologiens kraft var sterk nok til å slå sammen eller til å oppløse eksisterende stater. I historiefaget er dette kjent som nasjonalisme som samlende eller splittende. Tysklands samling i 1871 og ulike frigjøringskrav i det østerriksk-ungarske keiserdømmet på 1800-tallet, er eksempler på at nasjonalisme kan være både samlende og splittende. Nasjonsbygging var middelet eller prosessen hvor en nasjonal identitet vokste frem. I denne prosessen ble både nasjonale institusjoner og en bevissthet om et nasjonalt fellesskap utviklet.
Imperialisme
Perioden 1870–1914 kalles imperialismens tidsalder. I løpet av noen få tiår, erobret europeiske stormakter nesten hele Afrika og store områder i Asia. Imperialisme og imperiebygging kjennetegnes ved at en stat eller hersker skaffer seg kontroll over landområder, stater, nasjoner eller folkegrupper som i utgangspunktet ikke tilhører deres område. Denne koloniseringen kan foregå politisk, økonomisk og kulturelt.
Årsakene til imperialisme er sammensatte, men henger sammen med en rekke utviklingstrekk som direkte eller indirekte førte til et ønske om å erobre territorier utenfor Europa.
Industrialiseringen i Europa førte til etterspørsel etter billige råvarer. I tillegg hadde industristatene behov for å finne nye markeder for å få solgt industriprodukter.
Konkurranse mellom stormaktene i Europa og økende rivalisering førte til frykt for å bli hengende etter i kolonikappløpet.
Nasjonalismen i Europa førte til et ønske om å utbre nasjonens storhet utover egne grenser. Imperialisme og erobring av territorier ble sett på noe positivt og var forbundet med prestisje.
Tenk etter
Er det egentlig riktig å kalle 1800-tallet for Europas århundre?
Kan du tenke deg noen problemer med å kalle 1800-tallet for Europas århundre? Hva sier dette om Europas syn på resten av verden?
Hva skjer egentlig i Amerika, Afrika og Asia på 1800-tallet?
Kilder
Knudsen O., F. & Ryste, M., E. (2018, 17.september). Nasjonalstat. I Store norske leksikon. Hentet fra https://snl.no/nasjonalstat
Knudsen O. (2019, 16.august) Nasjonalisme. I Store norske leksikon. Hentet fra https://snl.no/nasjonalisme
Palmer, R. R., Colton, J. Kramer, L. (2002). A history of the modern world, ninth edition. McGraw-Hill. New York.
Schrumpf E., Bull, E., Tvedt, K., A. (2021, 22.juni). Den industrielle revolusjon. I Store norske leksikon. Hentet fra https://snl.no/den_industrielle_revolusjon
Østerud, Ø. (2007). Hva er nasjonalisme? Universitetsforlaget. Oslo.
Les original på NDLA →
Etter Napoleonskrigene møttes seierherrene i Wien til det som er kjent som Wienkongressen. Seierherrene, først og fremst Russland, Storbritannia, Østerrike og Preussen, satte prinsippene for et nytt Europa etter årtier med revolusjoner og Napoleonskriger.
Wienkongressen introduserte en lang periode, 1815–1914, som var forholdsvis fredelig. Dette var delvis på grunn av prinsippet om maktbalanse. Ingen stormakt skulle ha større territorier og makt enn andre. I perioden var det noen avgrensede kriger, som for eksempel Krimkrigen (1853–1856) og den fransk-tyske krigen (1870–1871). Men det skulle gå nærmere hundre år før alle de europeiske stormaktene ble involvert i en storkrig – første verdenskrig i 1914.
Tenk etter
Se på kartene nedenfor. Du kan bla mellom to kart ved å trykke på pilene i kartene.
Hva tror du stormaktene i Europa tenkte om grenseendringene som skjedde fra 1815 til 1914?
1800-tallets Europa
I løpet av 1800-tallet gjennomgikk Europa omfattende endringer på de fleste områder. Industrialiseringen spredte seg og endret karakter. Flere europeiske land beveget seg sakte i mer demokratisk retning, samtidig som nye nasjonalistiske idéer førte til geografiske endringer på europakartet. Spesielt fra 1870 involverte flere av stormaktene seg i et kappløp om kolonier, først og fremst i Afrika.
I årene før første verdenskrig hadde Europa blitt et kontinent preget av noen få stormakter som delte seg i to store allianser som sto mot hverandre. Maktbalansen de hadde forsøkt å få til under Wienkongressen, hadde i praksis blitt borte på begynnelsen av 1900-tallet.
Tidsrommet 1815–1914 var altså preget av en økende global europeisk dominans og en voldsom økonomisk, teknologisk, ideologisk og politisk utvikling. Hvordan henger dette sammen? Nedenfor presenterer vi fire sentrale hovedlinjer som må ses i sammenheng for å forstå denne utviklingen.
Industrialisering
Det industrielle gjennombruddet skjedde i Storbritannia på slutten av 1700-tallet. Dette kalles den første industrielle revolusjon og var hovedsakelig en britisk utvikling basert på kull og jern. Fra midten av 1800-tallet utviklet industrien seg videre i store deler av Vest-Europa, USA og i Japan. På slutten århundret var Tyskland og USA i ferd med å overta posisjonen som verdens fremste og mest moderne industrinasjoner. Spesielt Tysklands rolle skulle få betydning for Europa på slutten av 1800-tallet.
Ideologier
En ideologi er et tankesystem som gir uttrykk for et bestemt helhetlig syn på samfunnet. Ideologiene søker å gi svar på hvordan et samfunn bør være, hvordan det skal styres, og hvordan man kan få det samfunnet man ønsker seg. En ideologi legitimerer, rettferdiggjør og forklarer politiske beslutninger i et samfunn. I løpet av 1800-tallet vokser det fram en rekke ideologier som fikk stor betydning for verdenshistorien.
Liberalismen oppstod under opplysningstiden på 1700-tallet og spilte en viktig rolle under den franske revolusjonen og i utviklingen av moderne demokratier. Sentralt i liberalismen er frihet for enkeltindividet og et fritt marked. Spesielt innenfor økonomi fikk liberale reformer betydning utover 1800-tallet.
Konservative krefter vant fram etter Napoleonskrigene. De konservative i Europa var hovedsakelig geistlige, adelsmenn og offiserer. Disse var for enevelde, mer makt til kirke og adel, og de mente at all endring av samfunnet burde skje gradvis.
Sosialisme er en sekkebetegnelse på ulike idéer, basert på Karl Marx. Sosialismen ønsker å bekjempe økonomisk ulikhet, og målet er et klasseløst samfunn. De enorme økonomiske forskjellene mellom rike og fattige utover på 1800-tallet førte til at sosialismen ble en massebevegelse for arbeiderklassen mot slutten av århundret.
Nasjonalisme og nasjonsbygging
En nasjon er et avgrenset landområde der innbyggerne har felles språk, kultur og identitet. En stat er et avgrenset definert geografisk territorium, med en anerkjent regjering. En nasjonalstat skulle ideelt bestå av én nasjon–én stat. Utover 1800-tallet ble dette sett på som et naturlig ideal. Problemet i Europa var at nasjonene var spredt på tvers av landegrenser. For nasjonalistene ble målet å tegne opp europakartet på nytt, og nasjonalstaten skulle være regelen.
Nasjonalisme som bevegelse ble en av de sterkeste ideologiske kreftene utover 1800-tallet. Ideologiens kraft var sterk nok til å slå sammen eller til å oppløse eksisterende stater. I historiefaget er dette kjent som nasjonalisme som samlende eller splittende. Tysklands samling i 1871 og ulike frigjøringskrav i det østerriksk-ungarske keiserdømmet på 1800-tallet, er eksempler på at nasjonalisme kan være både samlende og splittende. Nasjonsbygging var middelet eller prosessen hvor en nasjonal identitet vokste frem. I denne prosessen ble både nasjonale institusjoner og en bevissthet om et nasjonalt fellesskap utviklet.
Imperialisme
Perioden 1870–1914 kalles imperialismens tidsalder. I løpet av noen få tiår, erobret europeiske stormakter nesten hele Afrika og store områder i Asia. Imperialisme og imperiebygging kjennetegnes ved at en stat eller hersker skaffer seg kontroll over landområder, stater, nasjoner eller folkegrupper som i utgangspunktet ikke tilhører deres område. Denne koloniseringen kan foregå politisk, økonomisk og kulturelt.
Årsakene til imperialisme er sammensatte, men henger sammen med en rekke utviklingstrekk som direkte eller indirekte førte til et ønske om å erobre territorier utenfor Europa.
Industrialiseringen i Europa førte til etterspørsel etter billige råvarer. I tillegg hadde industristatene behov for å finne nye markeder for å få solgt industriprodukter.
Konkurranse mellom stormaktene i Europa og økende rivalisering førte til frykt for å bli hengende etter i kolonikappløpet.
Nasjonalismen i Europa førte til et ønske om å utbre nasjonens storhet utover egne grenser. Imperialisme og erobring av territorier ble sett på noe positivt og var forbundet med prestisje.
Tenk etter
Er det egentlig riktig å kalle 1800-tallet for Europas århundre?
Kan du tenke deg noen problemer med å kalle 1800-tallet for Europas århundre? Hva sier dette om Europas syn på resten av verden?
Hva skjer egentlig i Amerika, Afrika og Asia på 1800-tallet?
Kilder
Knudsen O., F. & Ryste, M., E. (2018, 17.september). Nasjonalstat. I Store norske leksikon. Hentet fra https://snl.no/nasjonalstat
Knudsen O. (2019, 16.august) Nasjonalisme. I Store norske leksikon. Hentet fra https://snl.no/nasjonalisme
Palmer, R. R., Colton, J. Kramer, L. (2002). A history of the modern world, ninth edition. McGraw-Hill. New York.
Schrumpf E., Bull, E., Tvedt, K., A. (2021, 22.juni). Den industrielle revolusjon. I Store norske leksikon. Hentet fra https://snl.no/den_industrielle_revolusjon
Østerud, Ø. (2007). Hva er nasjonalisme? Universitetsforlaget. Oslo.
Les original på NDLA →
Industrialisering og modernisering i Europa på 1800-tallet
Den industrielle revolusjonen
Den industrielle revolusjonen handlet i grove trekk om å øke produksjonen av varer, og varene ble billigere. Det industrielle gjennombruddet skjedde først i Storbritannia rundt 1760. Dette kalles den første industrielle revolusjon og var en utvikling basert på kull og jern.
Fra midten av 1800-tallet fikk vi den andre industrielle revolusjonen. Industrien utviklet seg videre og spredte seg i store deler av Vest-Europa, USA og Japan. Jern ble etter hvert erstattet av stål, som var et lettere og sterkere materiale, og de kulldrevne dampmaskinene ble erstattet av dieseldrevne motorer og elektrisitet.
En forutsetning for at industrien skulle spre seg, var at britene gikk bort fra merkantilismen. Fra 1840-tallet ble det åpnet for eksport av britiske fabrikkmaskiner, og regler som hindret fri handel ble fjernet. Mot slutten av perioden var Tyskland og USA i ferd med å overta posisjonen som verdens fremste og mest moderne industrinasjoner.
Industrialisering og makt
Storbritannias dominerende rolle i industrialiseringens første fase avtok utover 1800-tallet. Mens industriveksten i Storbritannia flatet ut etter 1870, tok USA og Tyskland over rollene som de ledende industristatene. Spesielt gjaldt dette innenfor stålindustri, kjemisk industri og bruk av elektrisitet.
Den globale verdenshandelen økte dramatisk på grunn av industrialiseringen. Stadig flere land ble trukket inn i verdenshandelen på grunn av økende etterspørsel etter varer og markeder. I tillegg økte det teknologiske gapet mellom de industrialiserte statene og de som sto utenfor. Moderniseringen ga kontroll over verdenshandelen, noe som igjen ga et globalt overtak. Ved inngangen til 1900-tallet hadde industrialiseringen ført til at flere ikke-europeiske stater, som USA og Japan, gjennomførte en moderniseringsprosess.
Den industrielle utviklingen førte til at frihandel, altså det vi kaller økonomisk liberalisme eller kapitalisme erstattet merkantilismen som økonomisk system.
I filmen nedenfor ser du hvordan industrialisering på 1800-tallet førte til økt produksjon, billigere priser og kapitalisme.
Industrialisering og imperialisme
Imperialismen i perioden 1870–1914 var på mange måter et produkt av den industrielle revolusjonen. Økning av vareproduksjon skapte enorme behov for nye råvarer og ressurser som stormaktene i Europa trengte til fabrikkene. Det ble økt konkurranse om ressursene, og det var frykt for å komme på etterskudd. Når stormaktene skaffet seg nye kolonier, sikret de seg tilgang på råvarer og billig arbeidskraft. Samtidig forhindret de at konkurrentene fikk tilgang til disse ressursene. I tillegg ville koloniene på sikt bety nye markeder som europeerne kunne selge sine varer til.
Industrialisering og modernisering førte til et teknologisk og militært gap mellom de industrialiserte statene og resten av verden. Jernbane, dampskip og nye våpen gjorde erobring av nye territorier mulig i et tempo verden ikke tidligere hadde sett. Og teknologiske nyvinninger innenfor medisin gjorde at tidligere dødelige tropesykdommer ikke lenger var en like stor trussel.
Tenk etter
I hvilken grad var den industrielle revolusjonen en forutsetning for imperialismen i perioden 1870–1914?
Hvorfor tror du nettopp Afrika var så attraktiv for europeiske kolonimakter?
Hvordan påvirket den industrielle revolusjonen andre forhold i Europa og verden på 1800-tallet?
Kilder
Schrumpf E., Bull, E., Tvedt, K., A. (2021, 22. juni). Den industrielle revolusjon. I Store norske leksikon. Hentet fra https://snl.no/den_industrielle_revolusjon
Palmer, R. R., Colton, J. Kramer, L. (2002). A history of the modern world (ninth edition). McGraw-Hill. New York.
Les original på NDLA →
Den industrielle revolusjonen handlet i grove trekk om å øke produksjonen av varer, og varene ble billigere. Det industrielle gjennombruddet skjedde først i Storbritannia rundt 1760. Dette kalles den første industrielle revolusjon og var en utvikling basert på kull og jern.
Fra midten av 1800-tallet fikk vi den andre industrielle revolusjonen. Industrien utviklet seg videre og spredte seg i store deler av Vest-Europa, USA og Japan. Jern ble etter hvert erstattet av stål, som var et lettere og sterkere materiale, og de kulldrevne dampmaskinene ble erstattet av dieseldrevne motorer og elektrisitet.
En forutsetning for at industrien skulle spre seg, var at britene gikk bort fra merkantilismen. Fra 1840-tallet ble det åpnet for eksport av britiske fabrikkmaskiner, og regler som hindret fri handel ble fjernet. Mot slutten av perioden var Tyskland og USA i ferd med å overta posisjonen som verdens fremste og mest moderne industrinasjoner.
Industrialisering og makt
Storbritannias dominerende rolle i industrialiseringens første fase avtok utover 1800-tallet. Mens industriveksten i Storbritannia flatet ut etter 1870, tok USA og Tyskland over rollene som de ledende industristatene. Spesielt gjaldt dette innenfor stålindustri, kjemisk industri og bruk av elektrisitet.
Den globale verdenshandelen økte dramatisk på grunn av industrialiseringen. Stadig flere land ble trukket inn i verdenshandelen på grunn av økende etterspørsel etter varer og markeder. I tillegg økte det teknologiske gapet mellom de industrialiserte statene og de som sto utenfor. Moderniseringen ga kontroll over verdenshandelen, noe som igjen ga et globalt overtak. Ved inngangen til 1900-tallet hadde industrialiseringen ført til at flere ikke-europeiske stater, som USA og Japan, gjennomførte en moderniseringsprosess.
Den industrielle utviklingen førte til at frihandel, altså det vi kaller økonomisk liberalisme eller kapitalisme erstattet merkantilismen som økonomisk system.
I filmen nedenfor ser du hvordan industrialisering på 1800-tallet førte til økt produksjon, billigere priser og kapitalisme.
Industrialisering og imperialisme
Imperialismen i perioden 1870–1914 var på mange måter et produkt av den industrielle revolusjonen. Økning av vareproduksjon skapte enorme behov for nye råvarer og ressurser som stormaktene i Europa trengte til fabrikkene. Det ble økt konkurranse om ressursene, og det var frykt for å komme på etterskudd. Når stormaktene skaffet seg nye kolonier, sikret de seg tilgang på råvarer og billig arbeidskraft. Samtidig forhindret de at konkurrentene fikk tilgang til disse ressursene. I tillegg ville koloniene på sikt bety nye markeder som europeerne kunne selge sine varer til.
Industrialisering og modernisering førte til et teknologisk og militært gap mellom de industrialiserte statene og resten av verden. Jernbane, dampskip og nye våpen gjorde erobring av nye territorier mulig i et tempo verden ikke tidligere hadde sett. Og teknologiske nyvinninger innenfor medisin gjorde at tidligere dødelige tropesykdommer ikke lenger var en like stor trussel.
Tenk etter
I hvilken grad var den industrielle revolusjonen en forutsetning for imperialismen i perioden 1870–1914?
Hvorfor tror du nettopp Afrika var så attraktiv for europeiske kolonimakter?
Hvordan påvirket den industrielle revolusjonen andre forhold i Europa og verden på 1800-tallet?
Kilder
Schrumpf E., Bull, E., Tvedt, K., A. (2021, 22. juni). Den industrielle revolusjon. I Store norske leksikon. Hentet fra https://snl.no/den_industrielle_revolusjon
Palmer, R. R., Colton, J. Kramer, L. (2002). A history of the modern world (ninth edition). McGraw-Hill. New York.
Les original på NDLA →
Nasjonalisme, nasjonsbygging og imperialisme
Nasjonalismens århundre
Nasjonalisme og nasjonalstatenes samling var sentrale trekk ved europeisk historie på 1800-tallet. Nasjonalismen var en ideologisk bevegelse som ønsket å danne nasjonalstater bestående av én nasjon og én stat. En nasjon er en gruppe mennesker som deler samme kultur og identitet og føler et fellesskap, mens en stat er et avgrenset og definert geografisk territorium med en anerkjent regjering.
Europeiske stater hadde siden middelalderen ofte vært områder med forskjellige nasjoner som inneholdt flere etniske grupper med ulike språk og forskjellige kulturer. Utover 1800-tallet ble det et ideal at hver nasjon skulle ha sin egen stat med klart definerte grenser. Målet var etablering av en nasjonalstat som skulle bestå av en nasjon i en stat.
Nasjonalistiske tanker oppstod flere steder i Europa allerede på begynnelsen av 1800-tallet som reaksjon på Napoleons okkupasjon og fransk dominans i tysktalende områder. Denne varianten kalles ofte for den tyske kulturelle nasjonalismen. Folk med felles språk, historie og kultur ønsket å samles innenfor felles grenser. I Frankrike fikk vi en politisk nasjonalisme som i mindre grad fokuserte på kultur. Staten skulle her bygge på et fellesskap av mennesker som var født like og med grunnleggende rettigheter.
Nasjonalisme som samlende
Nasjonalismen som bevegelse ble en av de sterkeste ideologiske kreftene utover 1800-tallet. Ideologiens kraft var sterk nok til å slå sammen eller oppløse eksisterende stater. Målet var å skape et fellesskap og styrke tilhørigheten blant innbyggerne i nasjonen.
Etter Wienkongressen bestod Tyskland og Italia av mange småstater. Begge disse landene ble samlet rundt 1870 som resultat av økt nasjonalisme og bevisst nasjonsbygging fra dem som hadde makt. Samlingen av Tyskland og Italia er to eksempler på hvordan nasjonalismen hadde en samlende effekt.
I kartet nedenfor ser du hvordan Tyskland ble samlet gjennom tre kriger. Samlingen ble gjennomført i 1871.
Klikk på boksen i høyre hjørne på kartet for å få kartet i fullskjerm. Deretter klikker du på informasjonspunktene for å få en kort oversikt over de tre krigene mot Danmark, Østerrike og Frankrike.
Nasjonalisme som splittende
Nasjonalismen spilte mye på følelser, hvor følelse av tilhørighet knyttet til språk, kultur og religion i nasjonen sto sentralt. Denne følelsen av å tilhøre et fellesskap kan være positiv, men kan også skape en vi mot dem-tankegang. På denne måten var nasjonalismen splittende eller undertrykkende for dem som sto utenfor fellesskapet. I Norge ble for eksempel samer og kvener i perioden 1850–1950 behandlet dårlig av den norske stat som følge av en slik tankegang.
I andre tilfeller førte nasjonalisme til at stater og imperier gikk i oppløsning eller opplevde en indre splittelse. På 1800-tallet besto det østerrikske imperiet av mange ulike nasjoner, ulike språk og ulike kulturer. Etter hvert som disse nasjonene ønsket mer selvstyre og senere sine egne nasjonalstater, ble eksistensen av det østerrikske imperiet truet.
Det osmanske riket hadde vært en dominerende makt på Balkan i Sør-Europa i flere århundrer, men nasjonalisme førte til at Hellas, Serbia og Bulgaria fikk selvstendighet på slutten av 1800-tallet.
Nasjonalstatenes samling endret Europa
Dannelsen av nye nasjonalstater førte til endringer på europakartet. Maktbalanseprinsippet fra Wienkongressen fungerte dermed ikke lenger.
Keiserdømmet Tyskland ble erklært opprettet etter seieren over Frankrike i den fransk-tyske krigen i 1870–1871. Det franske nederlaget var en av årsakene til at den franske oppmerksomheten de neste tiårene ble rettet mot kolonial ekspansjon i Afrika, siden ekspansjon i Europa nå ble vanskeligere.
De europeiske stormaktene så på det nye tyske keiserdømmet som en trussel. Storbritannia fryktet Tysklands nye rolle i Europa. Selv om Tyskland i første omgang ikke fokuserte for mye på kolonier i Afrika, så Storbritannia et behov for å sikre seg strategiske, økonomiske og militære holdepunkter på det afrikanske kontinentet. Etter Berlinkonferansen i 1884, hvor kolonimaktene i Afrika delte kontinentet mellom seg, kom Tyskland for fullt med i kolonikappløpet. Nå ble motsetningene mellom de europeiske stormaktene enda tydeligere.
Nye allianser
Ved inngangen til 1900-tallet dominerte fem stormakter Europa: Storbritannia, Frankrike, Russland, Tyskland og Østerrike-Ungarn. På grunn av økt spenning og usikkerhet mellom stormaktene ble det fra 1880-tallet og fram mot første verdenskrig opprettet flere allianseavtaler mellom disse stormaktene. Resultatet var en tydelig todeling i Europa:
Trippelalliansen (Tyskland, Østerrike-Ungarn og Italia)
Trippelententen (Storbritannia, Frankrike og Russland)
I tillegg støttet Russland de nye nasjonene på Balkan. Dette gjorde Russland delvis av økonomiske årsaker, for å få enklere tilgang til handel gjennom Middelhavet. I tillegg følte Russland et fellesskap med landene som hadde slaviske språk og samme ortodokse tro. Dette fellesskapet og tanken om å forene slaviske folk kalles panslavisme.
Nasjonalisme blir en naturlig del av imperialismen
Endrede maktforhold i Europa sammen med nasjonalisme er med på å forklare hvorfor imperialismens tidsalder innledes i perioden 1870–1914. Imperialismen innebar å sikre seg politisk og økonomisk kontroll over områder, først og fremst i Afrika, mot viljen til de som bodde der.
Mange nasjonalstater fikk etter hvert stormaktsambisjoner og kastet seg ut i kolonisering, kriger og stridigheter med andre nasjoner. Nasjonalisme og nasjonsbygging fikk fotfeste i flere europeiske stater på 1800-tallet. Spesielt ønsket om å fremme nasjonens ære gjennomsyret politikken. Et stort imperium med oversjøiske kolonier ble forbundet med storhet og noe en nasjonalstat skulle streve etter. Imperialisme og imperiebygging ble sett på som noe positivt som viste egen nasjons status.
Utover 1800-tallet ble nasjonalismen i større grad preget av rasisme og sosialdarwinisme. Imperialistene argumenterte for at Europa var mer sivilisert, teknologisk overlegent og mer intelligent enn andre. De hvite europeerne hadde derfor ikke bare en plikt og en rett til å styre over innfødte, men også ansvar for å "hjelpe" de usiviliserte.
Tenk etter
Hvorfor tror du 1800-tallet har blitt kalt nasjonalismens århundre?
Ville imperialismen 1870–1914 funnet sted hvis ikke nasjonalismen hadde blitt en så viktig drivkraft i Europa på 1800-tallet? Hvorfor? Hvorfor ikke?
Kilder
Knudsen O. (2019, 16. august) Nasjonalisme. I Store norske leksikon. Hentet fra https://snl.no/nasjonalisme
Lima, G. & Wolff, E., C. (2021, 9. februar) Italias historie. I Store norske leksikon. Hentet fra https://snl.no/Italias_historie
Palmer, R. R., Colton, J. Kramer, L. (2002). A history of the modern world (ninth edition). McGraw-Hill. New York.
Panslavisme (2020, 13. desember). I Store norske leksikon. Hentet fra https://snl.no/panslavisme
Les original på NDLA →
Nasjonalisme og nasjonalstatenes samling var sentrale trekk ved europeisk historie på 1800-tallet. Nasjonalismen var en ideologisk bevegelse som ønsket å danne nasjonalstater bestående av én nasjon og én stat. En nasjon er en gruppe mennesker som deler samme kultur og identitet og føler et fellesskap, mens en stat er et avgrenset og definert geografisk territorium med en anerkjent regjering.
Europeiske stater hadde siden middelalderen ofte vært områder med forskjellige nasjoner som inneholdt flere etniske grupper med ulike språk og forskjellige kulturer. Utover 1800-tallet ble det et ideal at hver nasjon skulle ha sin egen stat med klart definerte grenser. Målet var etablering av en nasjonalstat som skulle bestå av en nasjon i en stat.
Nasjonalistiske tanker oppstod flere steder i Europa allerede på begynnelsen av 1800-tallet som reaksjon på Napoleons okkupasjon og fransk dominans i tysktalende områder. Denne varianten kalles ofte for den tyske kulturelle nasjonalismen. Folk med felles språk, historie og kultur ønsket å samles innenfor felles grenser. I Frankrike fikk vi en politisk nasjonalisme som i mindre grad fokuserte på kultur. Staten skulle her bygge på et fellesskap av mennesker som var født like og med grunnleggende rettigheter.
Nasjonalisme som samlende
Nasjonalismen som bevegelse ble en av de sterkeste ideologiske kreftene utover 1800-tallet. Ideologiens kraft var sterk nok til å slå sammen eller oppløse eksisterende stater. Målet var å skape et fellesskap og styrke tilhørigheten blant innbyggerne i nasjonen.
Etter Wienkongressen bestod Tyskland og Italia av mange småstater. Begge disse landene ble samlet rundt 1870 som resultat av økt nasjonalisme og bevisst nasjonsbygging fra dem som hadde makt. Samlingen av Tyskland og Italia er to eksempler på hvordan nasjonalismen hadde en samlende effekt.
I kartet nedenfor ser du hvordan Tyskland ble samlet gjennom tre kriger. Samlingen ble gjennomført i 1871.
Klikk på boksen i høyre hjørne på kartet for å få kartet i fullskjerm. Deretter klikker du på informasjonspunktene for å få en kort oversikt over de tre krigene mot Danmark, Østerrike og Frankrike.
Nasjonalisme som splittende
Nasjonalismen spilte mye på følelser, hvor følelse av tilhørighet knyttet til språk, kultur og religion i nasjonen sto sentralt. Denne følelsen av å tilhøre et fellesskap kan være positiv, men kan også skape en vi mot dem-tankegang. På denne måten var nasjonalismen splittende eller undertrykkende for dem som sto utenfor fellesskapet. I Norge ble for eksempel samer og kvener i perioden 1850–1950 behandlet dårlig av den norske stat som følge av en slik tankegang.
I andre tilfeller førte nasjonalisme til at stater og imperier gikk i oppløsning eller opplevde en indre splittelse. På 1800-tallet besto det østerrikske imperiet av mange ulike nasjoner, ulike språk og ulike kulturer. Etter hvert som disse nasjonene ønsket mer selvstyre og senere sine egne nasjonalstater, ble eksistensen av det østerrikske imperiet truet.
Det osmanske riket hadde vært en dominerende makt på Balkan i Sør-Europa i flere århundrer, men nasjonalisme førte til at Hellas, Serbia og Bulgaria fikk selvstendighet på slutten av 1800-tallet.
Nasjonalstatenes samling endret Europa
Dannelsen av nye nasjonalstater førte til endringer på europakartet. Maktbalanseprinsippet fra Wienkongressen fungerte dermed ikke lenger.
Keiserdømmet Tyskland ble erklært opprettet etter seieren over Frankrike i den fransk-tyske krigen i 1870–1871. Det franske nederlaget var en av årsakene til at den franske oppmerksomheten de neste tiårene ble rettet mot kolonial ekspansjon i Afrika, siden ekspansjon i Europa nå ble vanskeligere.
De europeiske stormaktene så på det nye tyske keiserdømmet som en trussel. Storbritannia fryktet Tysklands nye rolle i Europa. Selv om Tyskland i første omgang ikke fokuserte for mye på kolonier i Afrika, så Storbritannia et behov for å sikre seg strategiske, økonomiske og militære holdepunkter på det afrikanske kontinentet. Etter Berlinkonferansen i 1884, hvor kolonimaktene i Afrika delte kontinentet mellom seg, kom Tyskland for fullt med i kolonikappløpet. Nå ble motsetningene mellom de europeiske stormaktene enda tydeligere.
Nye allianser
Ved inngangen til 1900-tallet dominerte fem stormakter Europa: Storbritannia, Frankrike, Russland, Tyskland og Østerrike-Ungarn. På grunn av økt spenning og usikkerhet mellom stormaktene ble det fra 1880-tallet og fram mot første verdenskrig opprettet flere allianseavtaler mellom disse stormaktene. Resultatet var en tydelig todeling i Europa:
Trippelalliansen (Tyskland, Østerrike-Ungarn og Italia)
Trippelententen (Storbritannia, Frankrike og Russland)
I tillegg støttet Russland de nye nasjonene på Balkan. Dette gjorde Russland delvis av økonomiske årsaker, for å få enklere tilgang til handel gjennom Middelhavet. I tillegg følte Russland et fellesskap med landene som hadde slaviske språk og samme ortodokse tro. Dette fellesskapet og tanken om å forene slaviske folk kalles panslavisme.
Nasjonalisme blir en naturlig del av imperialismen
Endrede maktforhold i Europa sammen med nasjonalisme er med på å forklare hvorfor imperialismens tidsalder innledes i perioden 1870–1914. Imperialismen innebar å sikre seg politisk og økonomisk kontroll over områder, først og fremst i Afrika, mot viljen til de som bodde der.
Mange nasjonalstater fikk etter hvert stormaktsambisjoner og kastet seg ut i kolonisering, kriger og stridigheter med andre nasjoner. Nasjonalisme og nasjonsbygging fikk fotfeste i flere europeiske stater på 1800-tallet. Spesielt ønsket om å fremme nasjonens ære gjennomsyret politikken. Et stort imperium med oversjøiske kolonier ble forbundet med storhet og noe en nasjonalstat skulle streve etter. Imperialisme og imperiebygging ble sett på som noe positivt som viste egen nasjons status.
Utover 1800-tallet ble nasjonalismen i større grad preget av rasisme og sosialdarwinisme. Imperialistene argumenterte for at Europa var mer sivilisert, teknologisk overlegent og mer intelligent enn andre. De hvite europeerne hadde derfor ikke bare en plikt og en rett til å styre over innfødte, men også ansvar for å "hjelpe" de usiviliserte.
Tenk etter
Hvorfor tror du 1800-tallet har blitt kalt nasjonalismens århundre?
Ville imperialismen 1870–1914 funnet sted hvis ikke nasjonalismen hadde blitt en så viktig drivkraft i Europa på 1800-tallet? Hvorfor? Hvorfor ikke?
Kilder
Knudsen O. (2019, 16. august) Nasjonalisme. I Store norske leksikon. Hentet fra https://snl.no/nasjonalisme
Lima, G. & Wolff, E., C. (2021, 9. februar) Italias historie. I Store norske leksikon. Hentet fra https://snl.no/Italias_historie
Palmer, R. R., Colton, J. Kramer, L. (2002). A history of the modern world (ninth edition). McGraw-Hill. New York.
Panslavisme (2020, 13. desember). I Store norske leksikon. Hentet fra https://snl.no/panslavisme
Les original på NDLA →
Norsk etterkrigstid og oljealder
Fellesskap og gjenreising
Arbeiderpartiet fra 1945
Et tverrpolitisk samarbeid mot okkupasjonsmakten skapte grobunn for det såkalte Fellesprogrammet sommeren 1945. De politiske partiene sa seg enige i at gjenreisning av landet ble første prioritet, og bidro sterkt til å dempe de politiske motsetningene som fantes i Norge. Ved det første frie valget høsten 1945 vant Arbeiderpartiet flertall på Stortinget. Med folket i ryggen kunne Arbeiderpartiet gjennomføre gjenreising av landet.
Lydklipp: Einar Gerhardsens regjeringserklæring i Stortinget 1945 (NRK Skole 5:00).
Gjenreisning
Mange byer var blitt bombet under krigen, og ødeleggelser preget hele Finnmark og Nord-Troms. Praktisk talt alle hus, låver, kirker, skoler, bedrifter og annen infrastruktur var ødelagt eller ute av funksjon. I statsminister Einar Gerhardsens egne manuskripter november 1945 kommenter han Finnmark-problemene slik:
I sin brutale enkelthet er problemene følgende: Til en befolkning på 70 000 mennesker står det igjen hus til vel 10 000 mennesker. Problemet er å skaffe hus for 60 000 mennesker.
Men også i resten av landet var mye ødelagt, og behovet for vedlikehold var enormt. Derfor ble oppbygging av raserte områder gjenreisingens første mål. Gjennom konkrete planer, rasjonering av varer og prioritering skulle landet gjenoppbygges, på bekostning av forbruk og luksusvarer. Det private forbruket skulle holdes nede, til fordel for gjenreising og industriutbygging. Norges statsminister, Einar Gerhardsen oppfordret folket til å «stramme inn livreima». Gjenreisingen skulle skje gjennom lån fra utlandet og handelsflåtens inntekter.
Industriutvikling
Arbeiderpartiet gikk inn for at staten skulle spille en sentral rolle i utviklingen av Norge i etterkrigstiden. Målet var økt industrialisering og økonomisk vekst. I første runde vedtok Stortinget enstemmig å bygge Norsk Jernverk i Mo i Rana i 1946. Regjeringen så på Jernverket og utviklingen av den nye industribyen Mo i Rana som sitt utstillingsvindu for det nye Norge, med moderne boliger, bygninger og anlegg. Målet var en by uten klasseskiller og arbeidskonflikter. Staten overtok dessuten halvferdige kraftverk og anlegg for aluminiumsproduksjon som tyskerne etterlot seg. I tillegg kom betydelige tyske eierandeler i Norsk Hydro, i kjemisk og elektroteknisk industri og i treforedling. Staten gikk også inn som eier i en rekke gruveselskaper.
Blandingsøkonomi
Arbeiderpartiet la opp til å gjennomføre gjenreisningen etter blandingsøkonomiske prinsipper.
Det blandingsøkonomiske systemet i Norge handlet i første rekke om en statlig regulering og omfordeling av det frie markedet. Myndighetene lot det private næringslivet utfolde seg, men staten regulerte og prioriterte etter myndighetenes plan og ønsker innenfor prioriterte sektorer. I distriktene ble det gitt statsstøtte til private bedrifter. I tillegg spilte myndighetene en betydelig rolle med økonomisk støtte til utbygging av nye kraftverk for å forsyne industrien med rimelig strøm. Dette kom også mange familier til gode, og mange fikk innlagt strøm i boligene sine. Selve elektrifiseringen av jernbanenettet viser også hvordan staten la til rette for industri og kommunikasjonsutvikling.
Boligmangel
En annen utfordring var boligmangelen. Gjennom hele århundret foregikk det en urbanisering fra land til byer og nye tettsteder. Mange unge benyttet også freden til å etablere seg og stifte familie i de første etterkrigsårene. Fødselstallet i 1946 sprengte alle tidligere rekorder. Som følge av urbanisering (SSB 52,2 % bodde i tettbygde strøk i 1950) og befolkningsøkning ble derfor boligmangelen stor i byene. For å bøte på boligmangelen og regulere utbyggingen ble den statlige Husbanken etablert i 1946. Husbanken bidro til gjenreising for å øke boligstandarden hos vanlige folk til en regulert lav rente.
Les original på NDLA →
Et tverrpolitisk samarbeid mot okkupasjonsmakten skapte grobunn for det såkalte Fellesprogrammet sommeren 1945. De politiske partiene sa seg enige i at gjenreisning av landet ble første prioritet, og bidro sterkt til å dempe de politiske motsetningene som fantes i Norge. Ved det første frie valget høsten 1945 vant Arbeiderpartiet flertall på Stortinget. Med folket i ryggen kunne Arbeiderpartiet gjennomføre gjenreising av landet.
Lydklipp: Einar Gerhardsens regjeringserklæring i Stortinget 1945 (NRK Skole 5:00).
Gjenreisning
Mange byer var blitt bombet under krigen, og ødeleggelser preget hele Finnmark og Nord-Troms. Praktisk talt alle hus, låver, kirker, skoler, bedrifter og annen infrastruktur var ødelagt eller ute av funksjon. I statsminister Einar Gerhardsens egne manuskripter november 1945 kommenter han Finnmark-problemene slik:
I sin brutale enkelthet er problemene følgende: Til en befolkning på 70 000 mennesker står det igjen hus til vel 10 000 mennesker. Problemet er å skaffe hus for 60 000 mennesker.
Men også i resten av landet var mye ødelagt, og behovet for vedlikehold var enormt. Derfor ble oppbygging av raserte områder gjenreisingens første mål. Gjennom konkrete planer, rasjonering av varer og prioritering skulle landet gjenoppbygges, på bekostning av forbruk og luksusvarer. Det private forbruket skulle holdes nede, til fordel for gjenreising og industriutbygging. Norges statsminister, Einar Gerhardsen oppfordret folket til å «stramme inn livreima». Gjenreisingen skulle skje gjennom lån fra utlandet og handelsflåtens inntekter.
Industriutvikling
Arbeiderpartiet gikk inn for at staten skulle spille en sentral rolle i utviklingen av Norge i etterkrigstiden. Målet var økt industrialisering og økonomisk vekst. I første runde vedtok Stortinget enstemmig å bygge Norsk Jernverk i Mo i Rana i 1946. Regjeringen så på Jernverket og utviklingen av den nye industribyen Mo i Rana som sitt utstillingsvindu for det nye Norge, med moderne boliger, bygninger og anlegg. Målet var en by uten klasseskiller og arbeidskonflikter. Staten overtok dessuten halvferdige kraftverk og anlegg for aluminiumsproduksjon som tyskerne etterlot seg. I tillegg kom betydelige tyske eierandeler i Norsk Hydro, i kjemisk og elektroteknisk industri og i treforedling. Staten gikk også inn som eier i en rekke gruveselskaper.
Blandingsøkonomi
Arbeiderpartiet la opp til å gjennomføre gjenreisningen etter blandingsøkonomiske prinsipper.
Det blandingsøkonomiske systemet i Norge handlet i første rekke om en statlig regulering og omfordeling av det frie markedet. Myndighetene lot det private næringslivet utfolde seg, men staten regulerte og prioriterte etter myndighetenes plan og ønsker innenfor prioriterte sektorer. I distriktene ble det gitt statsstøtte til private bedrifter. I tillegg spilte myndighetene en betydelig rolle med økonomisk støtte til utbygging av nye kraftverk for å forsyne industrien med rimelig strøm. Dette kom også mange familier til gode, og mange fikk innlagt strøm i boligene sine. Selve elektrifiseringen av jernbanenettet viser også hvordan staten la til rette for industri og kommunikasjonsutvikling.
Boligmangel
En annen utfordring var boligmangelen. Gjennom hele århundret foregikk det en urbanisering fra land til byer og nye tettsteder. Mange unge benyttet også freden til å etablere seg og stifte familie i de første etterkrigsårene. Fødselstallet i 1946 sprengte alle tidligere rekorder. Som følge av urbanisering (SSB 52,2 % bodde i tettbygde strøk i 1950) og befolkningsøkning ble derfor boligmangelen stor i byene. For å bøte på boligmangelen og regulere utbyggingen ble den statlige Husbanken etablert i 1946. Husbanken bidro til gjenreising for å øke boligstandarden hos vanlige folk til en regulert lav rente.
Les original på NDLA →
Utenriks- og forsvarspolitikk
Brobygger og De forente nasjoner
Norge forsøkte de første etterkrigsåra å manøvrere i det nye utenrikspolitiske landskapet. I utgangspunktet håpet mange at FN kunne gi den nødvendige tryggheten, gjennom kollektiv sikkerhet ledet av verdens fem stormakter. At Londonregjeringens utenriksminister, Trygve Lie (1946–1953), ble valgt til FNs første generalsekretær, styrket troen på at FN kunne sikre freden. Som nærmeste nabo og i frykt for å provosere Sovjetunionen fortsatte Norge de første etterkrigsåra sin "brobyggerpolitikk" i forsøket på å opprettholde et godt forhold til den mektige supermakten i øst.
Nøytralitetspolitikken utfordres
Andre verdenskrig hadde likevel synliggjort Norges utsatte strategiske stilling. Norsk nøytralitet hadde vært basert på støtte fra britene, men lærdommen fra krigen viste at landet nå trengte et organisert samarbeid med andre stater for å sikre sin uavhengighet.
Utviklingen av den kalde krigen framskyndet det norske behovet for forsvarspolitisk samarbeid med andre land. I takt med tilspissingen av den ideologiske konflikten mellom øst og vest måtte Norge oppgi sin tradisjonelle nøytralitetspolitikk. I første omgang ble det tatt initiativ til et nordisk forsvarssamarbeid, men dette prosjektet strandet raskt som følge av at svenskene ønsket å fortsette sin utenrikspolitiske nøytralitetspolitikk.
Til tross for at kommunistene i Norge hadde bidratt til motstandskampen under krigen, samt at NKP gjorde det sterkt ved det første frie valget høsten 1945, ble partiet sett på med økende skepsis etter hvert som den kalde krigen utviklet seg. Det endelige oppgjøret innenfor arbeiderbevegelsen ble tatt av Einar Gerhardsen og ledelsen i Arbeiderpartiet under den såkalte "Kråkerøytalen" i 1948. NKP ble erklært som en trussel mot demokratiet.
I utdrag fra den offisielle versjonen heter det:
(…) Hendingene i Tsjekkoslovakia har hos de fleste nordmenn ikke bare vakt sorg og harme – men også angst og uhyggestemning. Problemet for Norge er, så vidt jeg kan se, i første rekke et innenrikspolitisk problem. Det som kan true det norske folkets frihet og demokrati – det er den fare som det norske kommunistpartiet til enhver tid representerer. Den viktigste oppgaven i kampen for Norges selvstendighet, for demokratiet og rettssikkerheten er å redusere kommunistpartiet og kommunistenes innflytelse mest mulig.
(Pharo, 2015)
Tvilte seg fram til Nato-medlemskap
Det fantes en bred oppfatning blant de borgerlige partiene om at Norge måtte bli en del av Nato-samarbeidet som ble etablert i 1949. Innenfor Arbeiderpartiet fantes det en del skepsis mot et slikt forsvarssamarbeid, men på landsmøtet i 1949 greide ledelsen i partiet å overtale delegatene til å gå inn for et norsk Nato-medlemskap. I kjent partidisiplinstil bestemte derfor landsmøtet at Arbeiderpartiet var for et norsk medlemskap i Nato.
Nato-motstand og kampen mot atomvåpen
Nato-motstanderne i partiet valgte i første omgang ikke kamp, for å hindre en splittelse i partiet. Men Nato-motstanderne fantes fortsatt i arbeiderbevegelsen. I siste halvdel av 50-tallet ble avisa Orientering en viktig arena for Nato-motstanden i partiet, i tillegg til motstand mot atomvåpen. I 1961 stiftet de partiet Sosialistisk Folkeparti og vant to stortingsplasser ved valget samme år.
Kampen mot atomvåpen fikk oppslutning i den norske befolkningen og resulterte i basepolitikken i 60-åra. Dette innebar en erklæring om at Norge ikke ville åpne utenlandske militære baser og utplassere atomvåpen på norsk jord i fredstid.
Kilder
Lange, E. (2015, 25. november, endret 2020, 5. november). NATO-medlemskap og blokkpolitikk. Norgeshistorie. https://www.norgeshistorie.no/velferdsstat-og-vestvending/1814-NATO-medlemskap-og-blokkpolitikk.html
Pharo, H. Ø. (2018, 9. april, endret 2020, 5. november). Kråkerøytalen. Norgeshistorie. https://www.norgeshistorie.no/velferdsstat-og-vestvending/1823_krakeroytalen.html
Les original på NDLA →
Norge forsøkte de første etterkrigsåra å manøvrere i det nye utenrikspolitiske landskapet. I utgangspunktet håpet mange at FN kunne gi den nødvendige tryggheten, gjennom kollektiv sikkerhet ledet av verdens fem stormakter. At Londonregjeringens utenriksminister, Trygve Lie (1946–1953), ble valgt til FNs første generalsekretær, styrket troen på at FN kunne sikre freden. Som nærmeste nabo og i frykt for å provosere Sovjetunionen fortsatte Norge de første etterkrigsåra sin "brobyggerpolitikk" i forsøket på å opprettholde et godt forhold til den mektige supermakten i øst.
Nøytralitetspolitikken utfordres
Andre verdenskrig hadde likevel synliggjort Norges utsatte strategiske stilling. Norsk nøytralitet hadde vært basert på støtte fra britene, men lærdommen fra krigen viste at landet nå trengte et organisert samarbeid med andre stater for å sikre sin uavhengighet.
Utviklingen av den kalde krigen framskyndet det norske behovet for forsvarspolitisk samarbeid med andre land. I takt med tilspissingen av den ideologiske konflikten mellom øst og vest måtte Norge oppgi sin tradisjonelle nøytralitetspolitikk. I første omgang ble det tatt initiativ til et nordisk forsvarssamarbeid, men dette prosjektet strandet raskt som følge av at svenskene ønsket å fortsette sin utenrikspolitiske nøytralitetspolitikk.
Til tross for at kommunistene i Norge hadde bidratt til motstandskampen under krigen, samt at NKP gjorde det sterkt ved det første frie valget høsten 1945, ble partiet sett på med økende skepsis etter hvert som den kalde krigen utviklet seg. Det endelige oppgjøret innenfor arbeiderbevegelsen ble tatt av Einar Gerhardsen og ledelsen i Arbeiderpartiet under den såkalte "Kråkerøytalen" i 1948. NKP ble erklært som en trussel mot demokratiet.
I utdrag fra den offisielle versjonen heter det:
(…) Hendingene i Tsjekkoslovakia har hos de fleste nordmenn ikke bare vakt sorg og harme – men også angst og uhyggestemning. Problemet for Norge er, så vidt jeg kan se, i første rekke et innenrikspolitisk problem. Det som kan true det norske folkets frihet og demokrati – det er den fare som det norske kommunistpartiet til enhver tid representerer. Den viktigste oppgaven i kampen for Norges selvstendighet, for demokratiet og rettssikkerheten er å redusere kommunistpartiet og kommunistenes innflytelse mest mulig.
(Pharo, 2015)
Tvilte seg fram til Nato-medlemskap
Det fantes en bred oppfatning blant de borgerlige partiene om at Norge måtte bli en del av Nato-samarbeidet som ble etablert i 1949. Innenfor Arbeiderpartiet fantes det en del skepsis mot et slikt forsvarssamarbeid, men på landsmøtet i 1949 greide ledelsen i partiet å overtale delegatene til å gå inn for et norsk Nato-medlemskap. I kjent partidisiplinstil bestemte derfor landsmøtet at Arbeiderpartiet var for et norsk medlemskap i Nato.
Nato-motstand og kampen mot atomvåpen
Nato-motstanderne i partiet valgte i første omgang ikke kamp, for å hindre en splittelse i partiet. Men Nato-motstanderne fantes fortsatt i arbeiderbevegelsen. I siste halvdel av 50-tallet ble avisa Orientering en viktig arena for Nato-motstanden i partiet, i tillegg til motstand mot atomvåpen. I 1961 stiftet de partiet Sosialistisk Folkeparti og vant to stortingsplasser ved valget samme år.
Kampen mot atomvåpen fikk oppslutning i den norske befolkningen og resulterte i basepolitikken i 60-åra. Dette innebar en erklæring om at Norge ikke ville åpne utenlandske militære baser og utplassere atomvåpen på norsk jord i fredstid.
Kilder
Lange, E. (2015, 25. november, endret 2020, 5. november). NATO-medlemskap og blokkpolitikk. Norgeshistorie. https://www.norgeshistorie.no/velferdsstat-og-vestvending/1814-NATO-medlemskap-og-blokkpolitikk.html
Pharo, H. Ø. (2018, 9. april, endret 2020, 5. november). Kråkerøytalen. Norgeshistorie. https://www.norgeshistorie.no/velferdsstat-og-vestvending/1823_krakeroytalen.html
Les original på NDLA →
Opplysningstid og revolusjoner
Napoleonskrigene
Bruk kartet ovenfor:
Kartet ovenfor viser det historiske bildet av Europa i 1812. Bruk gjerne fullskjermmodus og klikk på informasjonspunktene for å få en gjennomgang av ulike slag, hendelser og forhold av betydning gjennom Napoleonskrigene.
Napoleon med sin hær
Betegnelsen Napoleonskrigene brukes om den krigstilstanden som rådde i Europa i perioden fra cirka 1802 til 1815, og er en fortsettelse av revolusjonskrigene fra 1792. Gjennom en rekke kriger oppnådde Napoleon kontroll over store deler av Europa.
Fra 1805 ble Østerrike, og etter hvert Preussen og Russland, beseiret etter flere slag, og måtte rette seg etter Frankrikes ønsker om nye territorier og mer innflytelse i Europa. Hovedfienden Storbritannia stod senere alene igjen. I et slag ved Trafalgar utenfor Spania i 1805 ble den franske flåten slått, og en invasjon av Storbritannia ble vanskelig.
Fra begeistring til misnøye
Mange steder i Europa ble franskmennene godt mottatt med sine opplysningsidéer fra den franske revolusjonen. Men begeistringen forsvant i takt med at okkuperte områder måtte stille med soldater og bidra økonomisk til Napoleons felttog og de krigene som fulgte med.
Fastlandsblokaden
For å presse britene iverksatte Napoleon en fastlandsblokade, kalt kontinentalsystemet. Målet var å stoppe all britisk handel med europeiske land som var under Frankrikes innflytelse. Russland, Østerrike og Preussen ble tvunget til å etterleve kontinentalsystemet. Britene svarte med en egen handelsblokade mot Frankrike.
For å hindre at Frankrike igjen skulle bli en sterk sjømakt, ble oppmerksomheten rettet mot den dansk-norske flåten i København. Britene gjorde forebyggende tiltak for å hindre at Napoleon fikk kontroll over flåten ved flåteranet i 1807. Britiske skip bombarderte København, senket mange skip og førte deler av flåten med tilbake til Storbritannia. Konsekvensen ble at Danmark-Norge ble med på Napoleons side i konflikten med britene. Dette skulle bli skjebnesvangert for Norge og Danmark i tiden framover, og ved Napoleons fall i 1814.
Norge – blokade og nød
Alliansen med Napoleon førte til at Norge ble fiende med sin viktigste handelsforbindelse Storbritannia. Den britiske blokaden av Skagerrak rammet Norge hardt og førte til større avstand mellom Danmark og Norge. Langs norskekysten foregikk det tidvis krigshandlinger og trefninger. Mest kjent var slaget Lyngør i 1812.
I perioden 1812–1814 steg matprisene og det ble mangel på korn. Dette førte til hungersnød blant fattigfolk i store deler av landet. Varemangelen skapte sosiale spenninger mellom fattige og rike. Blant flere fremtredende handelsfolk i Norge oppstod det en misnøye med den eneveldige dansk-norske kongen og de økonomiske betingelsene i Danmark-Norge
Svensk kamp mot Napoleon
Siden februar 1808 hadde kongeriket Danmark-Norge også vært i konflikt med Sverige, siden svenskene stod på Storbritannias side. Etter at svenskene tapte Finland til Russland i 1809, og tronfølgeren døde, fikk Sverige en ny riksdag. Svenskene valgte ny tronfølger i 1810, den tidligere franske generalen Jean-Baptiste Bernadotte, senere kjent som Karl Johan.
Karl Johans tidligere militære bragder spilte en viktig rolle, og med Storbritannias støtte reiste han krav om å få Norge som krigsbytte i kampen mot Napoleon.
Kieltraktaten
Med svensk hjelp ble Napoleons styrker slått i slaget ved Leipzig i 1813. For å hente inn "krigsbyttet Norge" vendte Karl Johan med sine militære styrker kursen mot Danmark sørfra. I frykt for en svensk invasjon av Danmark ble danskekongen tvunget til å gi fra seg Norge til Sverige. I Kieltraktaten i januar 1814 ble det bestemt at Norge skulle gå inn i en personalunion med Sverige og med Karl Johan som tronfølger i begge rikene.
Napoleons fall
Etter Napoleons mislykkede felttog mot Moskva i 1812 samlet en storkoalisjon mellom Russland, Storbritannia, Sverige, Spania, Østerrike og Preussen en felles front mot Napoleon og vant det avgjørende slaget ved Leipzig i 1813. I april ble Paris tatt, og Napoleon måtte gi fra seg tronen og ble plassert på øya Elba utenfor Italia, og Frankrike måtte godta de opprinnelige grensene fra 1792.
Wienkongressen (1814-1815) ble den første av en rekke politiske samlinger der de seirende stormaktene diskuterte vilkårene for stabilitet og fred etter Napoleons fall. Under kongressen klarte likevel Napoleon å reise et nytt opprør i Paris til et siste slag mot stormaktene ved Waterloo i dagens Belgia. Igjen ble Napoleons styrker slått, og han selv ble deportert til St. Helena utenfor Vest-Afrika, der han døde 1821.
Les original på NDLA →
Kartet ovenfor viser det historiske bildet av Europa i 1812. Bruk gjerne fullskjermmodus og klikk på informasjonspunktene for å få en gjennomgang av ulike slag, hendelser og forhold av betydning gjennom Napoleonskrigene.
Napoleon med sin hær
Betegnelsen Napoleonskrigene brukes om den krigstilstanden som rådde i Europa i perioden fra cirka 1802 til 1815, og er en fortsettelse av revolusjonskrigene fra 1792. Gjennom en rekke kriger oppnådde Napoleon kontroll over store deler av Europa.
Fra 1805 ble Østerrike, og etter hvert Preussen og Russland, beseiret etter flere slag, og måtte rette seg etter Frankrikes ønsker om nye territorier og mer innflytelse i Europa. Hovedfienden Storbritannia stod senere alene igjen. I et slag ved Trafalgar utenfor Spania i 1805 ble den franske flåten slått, og en invasjon av Storbritannia ble vanskelig.
Fra begeistring til misnøye
Mange steder i Europa ble franskmennene godt mottatt med sine opplysningsidéer fra den franske revolusjonen. Men begeistringen forsvant i takt med at okkuperte områder måtte stille med soldater og bidra økonomisk til Napoleons felttog og de krigene som fulgte med.
Fastlandsblokaden
For å presse britene iverksatte Napoleon en fastlandsblokade, kalt kontinentalsystemet. Målet var å stoppe all britisk handel med europeiske land som var under Frankrikes innflytelse. Russland, Østerrike og Preussen ble tvunget til å etterleve kontinentalsystemet. Britene svarte med en egen handelsblokade mot Frankrike.
For å hindre at Frankrike igjen skulle bli en sterk sjømakt, ble oppmerksomheten rettet mot den dansk-norske flåten i København. Britene gjorde forebyggende tiltak for å hindre at Napoleon fikk kontroll over flåten ved flåteranet i 1807. Britiske skip bombarderte København, senket mange skip og førte deler av flåten med tilbake til Storbritannia. Konsekvensen ble at Danmark-Norge ble med på Napoleons side i konflikten med britene. Dette skulle bli skjebnesvangert for Norge og Danmark i tiden framover, og ved Napoleons fall i 1814.
Norge – blokade og nød
Alliansen med Napoleon førte til at Norge ble fiende med sin viktigste handelsforbindelse Storbritannia. Den britiske blokaden av Skagerrak rammet Norge hardt og førte til større avstand mellom Danmark og Norge. Langs norskekysten foregikk det tidvis krigshandlinger og trefninger. Mest kjent var slaget Lyngør i 1812.
I perioden 1812–1814 steg matprisene og det ble mangel på korn. Dette førte til hungersnød blant fattigfolk i store deler av landet. Varemangelen skapte sosiale spenninger mellom fattige og rike. Blant flere fremtredende handelsfolk i Norge oppstod det en misnøye med den eneveldige dansk-norske kongen og de økonomiske betingelsene i Danmark-Norge
Svensk kamp mot Napoleon
Siden februar 1808 hadde kongeriket Danmark-Norge også vært i konflikt med Sverige, siden svenskene stod på Storbritannias side. Etter at svenskene tapte Finland til Russland i 1809, og tronfølgeren døde, fikk Sverige en ny riksdag. Svenskene valgte ny tronfølger i 1810, den tidligere franske generalen Jean-Baptiste Bernadotte, senere kjent som Karl Johan.
Karl Johans tidligere militære bragder spilte en viktig rolle, og med Storbritannias støtte reiste han krav om å få Norge som krigsbytte i kampen mot Napoleon.
Kieltraktaten
Med svensk hjelp ble Napoleons styrker slått i slaget ved Leipzig i 1813. For å hente inn "krigsbyttet Norge" vendte Karl Johan med sine militære styrker kursen mot Danmark sørfra. I frykt for en svensk invasjon av Danmark ble danskekongen tvunget til å gi fra seg Norge til Sverige. I Kieltraktaten i januar 1814 ble det bestemt at Norge skulle gå inn i en personalunion med Sverige og med Karl Johan som tronfølger i begge rikene.
Napoleons fall
Etter Napoleons mislykkede felttog mot Moskva i 1812 samlet en storkoalisjon mellom Russland, Storbritannia, Sverige, Spania, Østerrike og Preussen en felles front mot Napoleon og vant det avgjørende slaget ved Leipzig i 1813. I april ble Paris tatt, og Napoleon måtte gi fra seg tronen og ble plassert på øya Elba utenfor Italia, og Frankrike måtte godta de opprinnelige grensene fra 1792.
Wienkongressen (1814-1815) ble den første av en rekke politiske samlinger der de seirende stormaktene diskuterte vilkårene for stabilitet og fred etter Napoleons fall. Under kongressen klarte likevel Napoleon å reise et nytt opprør i Paris til et siste slag mot stormaktene ved Waterloo i dagens Belgia. Igjen ble Napoleons styrker slått, og han selv ble deportert til St. Helena utenfor Vest-Afrika, der han døde 1821.
Les original på NDLA →
Opplysningstid: revolusjonene
Tanker om individ og samfunn
Opplysningsfilosofene utviklet nye teorier om samfunnet. Mot slutten av perioden ble teoriene prøvd ut med mer eller mindre hell. Allikevel ender perioden med et tilbakeslag for disse nye tankene etter Napoleonskrigene. Det eneste unntaket er Norge som fikk grunnlov og selvstyre i 1814.
Et sentralt tema i opplysningstiden var: "Hvordan skape det perfekte samfunnet?" Den vanligste styreformen i Europa på denne tiden var eneveldet, der kongen hadde all makt. Flere tok til orde for et "opplyst" enevelde, der kongen skulle styre etter opplysningstidens nye idéer om individ og samfunn. I de fleste europeiske landene på 1700-tallet dominerte middelalderens standssamfunn. Der hadde spesielt adelen mye makt og ville beskytte sine egne interesser og privilegier.
For opplysningsfilosofer som John Locke, Charles Montesquieu og Jean-Jacques Rousseau var ikke dette nok. De ønsket seg en stat utgått fra folket. Derfor ble folkesuverenitet, maktfordeling, grunnlov, likhet for loven og ytringsfrihet sentrale kampsaker for opplysningstidens tenkere. Dette skulle bli fundamentet for revolusjoner og folkelige opprør gjennom århundret som fulgte.
Den amerikanske revolusjonen
Europeerne begynte å etablere kolonier i Nord-Amerika på 1600-tallet. Kolonister fra flere europeiske land startet med plantasjer, jordbruk og handel. Urbefolkningen ble gradvis fortrengt og drevet vestover. På 1700-tallet økte befolkningen betydelig, og gradvis ble det etablert en egen amerikansk identitet.
Konfliktene mellom urbefolkningen, franskmenn, amerikanske kolonister og briter endte i Storbritannias favør i 1763. Konsekvensene av krigen skjerpet allikevel motsetningene mellom kolonistene og kongeriket Storbritannia. "The Boston Tea Party" i 1773 markerte starten på uavhengighetskrigen.
Uavhengighetskrigen mot Storbritannia endte med grunnleggelsen av et selvstendig USA og en grunnlov etter opplysningstidens idéer og prinsipper i 1787.
Den franske revolusjonen
I store deler av 1700-tallet levde det franske eneveldets styrende eliter i en virkelighetsfjern verden, langt fra vanlige folk. Før revolusjonen i 1789 bestod det franske eneveldet av ulike stender med ulike rettigheter og plikter. Både opplysningstidens idéer om nye statsformer, med en samfunnskontrakt forankret i folket, og forholdene i det gamle standssamfunnet kan sees som bakenforliggende årsaker til den franske revolusjonen. Av mer utløsende årsaker er de økonomiske problemene og hendelsene under stenderforsamlingen i 1789.
Gjennom den franske revolusjonen i 1789 endret maktforholdene seg dramatisk. Med stor oppslutning blant borgerskap og bønder ble grunnloven og det konstitusjonelle monarkiet innført i 1791. Nå gjaldt slagordet "Frihet, likhet og brorskap".
Ulike revolusjonære grupper ville likevel drive den franske revolusjonen videre. Med henrettelsen av kongen ble republikken innført i 1793. De første årene ble preget av et skrekkvelde der ulike revolusjonære fraksjoner kjempet mot hverandre.
Da Napoleon og hans støttespillere i hæren gjorde statskupp i 1799, etter et tiår med revolusjon og krigstilstand, var stabilitet det viktigste for franskmennene. Napoleons moderne reformprogram sikret støtte i den franske befolkningen.
Oppgjøret etter Napoleonskrigene
Etter Napoleonskrigene (1803–1815) forsøkte seierherrene, først og fremst Russland, Storbritannia, Østerrike og Preussen å tilbakestille opplysningstidens liberale grunnlover og tegnet et nytt Europakart etter dynastiske prinsipper.
Til tross for stormaktenes seier og konservative programmer for Europa skapte dette forutsetninger for nye folkelige opprør. Idéen om at en nasjon og et folk skulle styre seg selv, ble framtredende utover 1800-tallet.
Les original på NDLA →
Opplysningsfilosofene utviklet nye teorier om samfunnet. Mot slutten av perioden ble teoriene prøvd ut med mer eller mindre hell. Allikevel ender perioden med et tilbakeslag for disse nye tankene etter Napoleonskrigene. Det eneste unntaket er Norge som fikk grunnlov og selvstyre i 1814.
Et sentralt tema i opplysningstiden var: "Hvordan skape det perfekte samfunnet?" Den vanligste styreformen i Europa på denne tiden var eneveldet, der kongen hadde all makt. Flere tok til orde for et "opplyst" enevelde, der kongen skulle styre etter opplysningstidens nye idéer om individ og samfunn. I de fleste europeiske landene på 1700-tallet dominerte middelalderens standssamfunn. Der hadde spesielt adelen mye makt og ville beskytte sine egne interesser og privilegier.
For opplysningsfilosofer som John Locke, Charles Montesquieu og Jean-Jacques Rousseau var ikke dette nok. De ønsket seg en stat utgått fra folket. Derfor ble folkesuverenitet, maktfordeling, grunnlov, likhet for loven og ytringsfrihet sentrale kampsaker for opplysningstidens tenkere. Dette skulle bli fundamentet for revolusjoner og folkelige opprør gjennom århundret som fulgte.
Den amerikanske revolusjonen
Europeerne begynte å etablere kolonier i Nord-Amerika på 1600-tallet. Kolonister fra flere europeiske land startet med plantasjer, jordbruk og handel. Urbefolkningen ble gradvis fortrengt og drevet vestover. På 1700-tallet økte befolkningen betydelig, og gradvis ble det etablert en egen amerikansk identitet.
Konfliktene mellom urbefolkningen, franskmenn, amerikanske kolonister og briter endte i Storbritannias favør i 1763. Konsekvensene av krigen skjerpet allikevel motsetningene mellom kolonistene og kongeriket Storbritannia. "The Boston Tea Party" i 1773 markerte starten på uavhengighetskrigen.
Uavhengighetskrigen mot Storbritannia endte med grunnleggelsen av et selvstendig USA og en grunnlov etter opplysningstidens idéer og prinsipper i 1787.
Den franske revolusjonen
I store deler av 1700-tallet levde det franske eneveldets styrende eliter i en virkelighetsfjern verden, langt fra vanlige folk. Før revolusjonen i 1789 bestod det franske eneveldet av ulike stender med ulike rettigheter og plikter. Både opplysningstidens idéer om nye statsformer, med en samfunnskontrakt forankret i folket, og forholdene i det gamle standssamfunnet kan sees som bakenforliggende årsaker til den franske revolusjonen. Av mer utløsende årsaker er de økonomiske problemene og hendelsene under stenderforsamlingen i 1789.
Gjennom den franske revolusjonen i 1789 endret maktforholdene seg dramatisk. Med stor oppslutning blant borgerskap og bønder ble grunnloven og det konstitusjonelle monarkiet innført i 1791. Nå gjaldt slagordet "Frihet, likhet og brorskap".
Ulike revolusjonære grupper ville likevel drive den franske revolusjonen videre. Med henrettelsen av kongen ble republikken innført i 1793. De første årene ble preget av et skrekkvelde der ulike revolusjonære fraksjoner kjempet mot hverandre.
Da Napoleon og hans støttespillere i hæren gjorde statskupp i 1799, etter et tiår med revolusjon og krigstilstand, var stabilitet det viktigste for franskmennene. Napoleons moderne reformprogram sikret støtte i den franske befolkningen.
Oppgjøret etter Napoleonskrigene
Etter Napoleonskrigene (1803–1815) forsøkte seierherrene, først og fremst Russland, Storbritannia, Østerrike og Preussen å tilbakestille opplysningstidens liberale grunnlover og tegnet et nytt Europakart etter dynastiske prinsipper.
Til tross for stormaktenes seier og konservative programmer for Europa skapte dette forutsetninger for nye folkelige opprør. Idéen om at en nasjon og et folk skulle styre seg selv, ble framtredende utover 1800-tallet.
Les original på NDLA →
Opplysningstid: samfunnsomveltninger
Samfunnsomveltninger
Perioden fra begynnelsen av 1700-tallet til begynnelsen av 1800-tallet er preget av nye ideer, store omveltninger eller forsøk på omveltninger. I Storbritannia begynner man å produsere varer på en nye måte: med fabrikker og maskiner. Dette skal etter hvert endre verden totalt. Mellom 1750 og 1850 skjedde det en total omveltning fra hjemmeproduksjon til fabrikkdrift i store deler av næringslivet i Storbritannia. Det var flere forhold som gjorde at denne endringen skjedde nettopp her.
Befolkningsvekst
Fra midten av 1700-tallet steg folketallet i Nord- og Vest-Europa, men Storbritannia lå i forkant av denne utviklingen. Her skjedde det samtidig en effektivisering i jordbruket ved at godseierne slo sammen jordstykker til større enheter. Effektiviseringen ga mer mat, noe som gjorde det mulig å fø flere mennesker. Mer mat ga bedre helse og bedre forsvar mot sykdom. Dette bidro igjen til økt befolkningsvekst.
Jordbruk og industri
Småbøndene ble presset ut av jordbruket på grunn av effektiviseringen og flyttet til byene for å søke arbeid. Dette ga arbeidskraft til industrien. Befolkningsvekst ga også mer etterspørsel etter varer, og siden fabrikkarbeiderne fikk lønn, kunne de også kjøpe varer for penger.
Men industrialiseringen hadde ikke vært mulig uten at det samtidig skjedde viktige endringer i hvordan varene ble produsert. I tekstilnæringen hadde de i Storbritannia utviklet forlagssystemet. Det ble et viktig skritt på veien mot industri.
Forlagssystemet
Kjøpmenn kunne ha flere hundre bønder som jobbet for seg og produserte tråd, garn og stoffer hjemme på gården. Produktene ble samlet inn og solgt av kjøpmennene, som etter hvert opparbeidet seg kapital. Gjennom å investere i fabrikker og samle produksjonen på ett sted, ble prosessen mer effektiv. Utover på 1700-tallet ble det utviklet ulike maskiner som ga en ekstrem økning i effektiviteten.
Dampmaskinen
Oppfinnelsen av dampmaskinen skjedde i utgangspunktet for å løse en praktisk vanske i gruvene. I takt med utvinning av kull fra gruvene ble vannet et problem. De første dampmaskinene ble konstruert for å frakte vannet ut, slik at tilgangen til kull og mineraler kunne øke. Senere ble maskinene forbedret og tilpasset til bruk i fabrikker, og på 1800-tallet på tog og skip. Her hadde også Storbritannia et fortrinn: god tilgang på kull til drivstoff og jern til maskiner og redskaper.
Klassesamfunnet
Industrialiseringen endret samfunnet radikalt. I de nye industribyene ble fabrikker satt opp, og en økende tilflytting fra landområdene rundt fant sted. Dette skapte nye logistiske problemer med fabrikkene, arbeiderboligene, kloakken og andre sanitære forhold.
Fabrikkeierne ønsket profitt og lave produksjonskostnader. De så i første omgang ingen hensikt i å bidra til å begrense giftige utslipp, eller gi arbeiderne en lønn å leve av. I det nye kapitalistiske systemet ble sosiale klasser etablert. Bedriftseierne eide fabrikkene og etterspurte villig arbeidskraft mot betaling.
Den nye industriarbeiderklassen hadde bare sin arbeidskraft å tilby. Dette skapte klassemotsetninger mellom kapitalistene og arbeiderne. Etter hvert som arbeiderne ble forent i fagforeninger, kunne de med større slagkraft utfordre bedriftseierne med krav om anstendig lønn, regler for arbeidstid og et trygt arbeidsmiljø.
Les original på NDLA →
Perioden fra begynnelsen av 1700-tallet til begynnelsen av 1800-tallet er preget av nye ideer, store omveltninger eller forsøk på omveltninger. I Storbritannia begynner man å produsere varer på en nye måte: med fabrikker og maskiner. Dette skal etter hvert endre verden totalt. Mellom 1750 og 1850 skjedde det en total omveltning fra hjemmeproduksjon til fabrikkdrift i store deler av næringslivet i Storbritannia. Det var flere forhold som gjorde at denne endringen skjedde nettopp her.
Befolkningsvekst
Fra midten av 1700-tallet steg folketallet i Nord- og Vest-Europa, men Storbritannia lå i forkant av denne utviklingen. Her skjedde det samtidig en effektivisering i jordbruket ved at godseierne slo sammen jordstykker til større enheter. Effektiviseringen ga mer mat, noe som gjorde det mulig å fø flere mennesker. Mer mat ga bedre helse og bedre forsvar mot sykdom. Dette bidro igjen til økt befolkningsvekst.
Jordbruk og industri
Småbøndene ble presset ut av jordbruket på grunn av effektiviseringen og flyttet til byene for å søke arbeid. Dette ga arbeidskraft til industrien. Befolkningsvekst ga også mer etterspørsel etter varer, og siden fabrikkarbeiderne fikk lønn, kunne de også kjøpe varer for penger.
Men industrialiseringen hadde ikke vært mulig uten at det samtidig skjedde viktige endringer i hvordan varene ble produsert. I tekstilnæringen hadde de i Storbritannia utviklet forlagssystemet. Det ble et viktig skritt på veien mot industri.
Forlagssystemet
Kjøpmenn kunne ha flere hundre bønder som jobbet for seg og produserte tråd, garn og stoffer hjemme på gården. Produktene ble samlet inn og solgt av kjøpmennene, som etter hvert opparbeidet seg kapital. Gjennom å investere i fabrikker og samle produksjonen på ett sted, ble prosessen mer effektiv. Utover på 1700-tallet ble det utviklet ulike maskiner som ga en ekstrem økning i effektiviteten.
Dampmaskinen
Oppfinnelsen av dampmaskinen skjedde i utgangspunktet for å løse en praktisk vanske i gruvene. I takt med utvinning av kull fra gruvene ble vannet et problem. De første dampmaskinene ble konstruert for å frakte vannet ut, slik at tilgangen til kull og mineraler kunne øke. Senere ble maskinene forbedret og tilpasset til bruk i fabrikker, og på 1800-tallet på tog og skip. Her hadde også Storbritannia et fortrinn: god tilgang på kull til drivstoff og jern til maskiner og redskaper.
Klassesamfunnet
Industrialiseringen endret samfunnet radikalt. I de nye industribyene ble fabrikker satt opp, og en økende tilflytting fra landområdene rundt fant sted. Dette skapte nye logistiske problemer med fabrikkene, arbeiderboligene, kloakken og andre sanitære forhold.
Fabrikkeierne ønsket profitt og lave produksjonskostnader. De så i første omgang ingen hensikt i å bidra til å begrense giftige utslipp, eller gi arbeiderne en lønn å leve av. I det nye kapitalistiske systemet ble sosiale klasser etablert. Bedriftseierne eide fabrikkene og etterspurte villig arbeidskraft mot betaling.
Den nye industriarbeiderklassen hadde bare sin arbeidskraft å tilby. Dette skapte klassemotsetninger mellom kapitalistene og arbeiderne. Etter hvert som arbeiderne ble forent i fagforeninger, kunne de med større slagkraft utfordre bedriftseierne med krav om anstendig lønn, regler for arbeidstid og et trygt arbeidsmiljø.
Les original på NDLA →
Verdenskrigene og mellomkrigstid
Børskrakket i USA i 1929
-
De siste åra i forkant av børskrakket hadde det foregått vill aksjespekulasjon på de amerikanske børsene. Det var ikke uvanlig at to tredjedeler av aksjekjøpene var finansiert med lån. Etter "de glade 20-åra" og enorm økonomisk vekst for mange amerikanere flatet børsene ut høsten 1929. Til tross for selskapenes forsøk på holde veksten oppe gjennom ulike ordninger for kreditt og avbetaling var det amerikanske markedet mettet. Tilliten til markedet ble svekket, og folk begynte å selge aksjene sine i raskt tempo.
"Den svarte tirsdagen"
Tirsdag 29. oktober 1929, på engelsk kalt "Black Tuesday", oppstod det panikk på Wall Street-børsen i New York, og over 16 millioner aksjer ble solgt. I løpet av fem dager mistet det amerikanske aksjemarkedet 47 prosent av sin verdi.
Nedadgående økonomisk spiral
Da panikken brøt ut, startet en økonomisk nedtur som rammet alle sider ved det amerikanske samfunnet.
Kreditorene ville at kundene skulle innfri lånene sine.
Aksjekursene stupte, verdiene ble ofte halvert på et par måneder. Aksjeeierne greide derfor ikke å innfri lånene sine til bankene.
Banker gikk konkurs. Siden bankene var nødvendige for ulike selskapers drift og investeringer, gikk mange bedrifter konkurs, og folk mistet jobben.
Redusert kjøpekraft og lavere forbruk rammet alle sider av samfunnet. Folk mistet sparepengene sine og bøndenes inntekter sank drastisk.
Utenlandske lån ble tilbakekalt til USA.
USA trakk andre land med seg i en verdensomspennende depresjon, og spesielt Tyskland ble hardt rammet. Tilbakegangen i verdenshandelen rammet i tillegg særlig råvareproduserende land.
Resultat ble at bruttonasjonalproduktet gikk ned, og arbeidsledigheten steg enormt. Dalende etterspørsel etter biler, elektriske forbruksvarer og boliger bidro til å forsterke krisen. Trygder eller offentlige støtteordninger fantes ikke i USA, som sverget til en økonomisk liberalistisk politikk uten vesentlig statlig innblanding.
Fortsatt kapitalisme som løsning på den økonomiske krisen?
USA ble gjennom 20-åra styrt av republikanske presidenter. President Herbert Hoover (1874–1964) var USAs president under krakket på Wall Street-børsen. Blant republikanerne var en vanlig økonomisk tankegang at markedet regulerte seg selv. I mellomtida fikk man beskjed om å "stramme inn livreima". Men når folk sluttet å bruke penger, ble krisen forverret. Verdenshandelen ble ytterligere redusert da alle land prøvde å beskytte sin egen økonomi ved proteksjonistiske tiltak. Resultatet ble store tollmurer mellom landene og nedgang i verdenshandelen.
Arbeidsløsheten i USA steg til nye høyder i begynnelsen av 1930-åra. I 1929 var 1,5 millioner arbeidsledige, i 1930 var ledigheten steget til 3,5 millioner, og i mars 1933 var den oppe i hele 14,5 millioner. De europeiske demokratiene hadde store problemer med å mestre krisen. I 1932 nådde arbeidsløsheten Tyskland med hele 30 prosent.
Ved siden av de økonomiske problemene verden sto overfor på 1930-tallet, fikk børskrakket stor betydning ved at mange europeiske land valgte bort demokratiet som styreform og lot "sterke menn" ordne opp i kaoset.
Kilde
Billington, L. & Reisegg, Ø. (2021, 9. mars). Wall Street-krakket i 1929. I Store norske leksikon. https://snl.no/Wall_Street-krakket_i_1929
Les original på NDLA →
De siste åra i forkant av børskrakket hadde det foregått vill aksjespekulasjon på de amerikanske børsene. Det var ikke uvanlig at to tredjedeler av aksjekjøpene var finansiert med lån. Etter "de glade 20-åra" og enorm økonomisk vekst for mange amerikanere flatet børsene ut høsten 1929. Til tross for selskapenes forsøk på holde veksten oppe gjennom ulike ordninger for kreditt og avbetaling var det amerikanske markedet mettet. Tilliten til markedet ble svekket, og folk begynte å selge aksjene sine i raskt tempo.
"Den svarte tirsdagen"
Tirsdag 29. oktober 1929, på engelsk kalt "Black Tuesday", oppstod det panikk på Wall Street-børsen i New York, og over 16 millioner aksjer ble solgt. I løpet av fem dager mistet det amerikanske aksjemarkedet 47 prosent av sin verdi.
Nedadgående økonomisk spiral
Da panikken brøt ut, startet en økonomisk nedtur som rammet alle sider ved det amerikanske samfunnet.
Kreditorene ville at kundene skulle innfri lånene sine.
Aksjekursene stupte, verdiene ble ofte halvert på et par måneder. Aksjeeierne greide derfor ikke å innfri lånene sine til bankene.
Banker gikk konkurs. Siden bankene var nødvendige for ulike selskapers drift og investeringer, gikk mange bedrifter konkurs, og folk mistet jobben.
Redusert kjøpekraft og lavere forbruk rammet alle sider av samfunnet. Folk mistet sparepengene sine og bøndenes inntekter sank drastisk.
Utenlandske lån ble tilbakekalt til USA.
USA trakk andre land med seg i en verdensomspennende depresjon, og spesielt Tyskland ble hardt rammet. Tilbakegangen i verdenshandelen rammet i tillegg særlig råvareproduserende land.
Resultat ble at bruttonasjonalproduktet gikk ned, og arbeidsledigheten steg enormt. Dalende etterspørsel etter biler, elektriske forbruksvarer og boliger bidro til å forsterke krisen. Trygder eller offentlige støtteordninger fantes ikke i USA, som sverget til en økonomisk liberalistisk politikk uten vesentlig statlig innblanding.
Fortsatt kapitalisme som løsning på den økonomiske krisen?
USA ble gjennom 20-åra styrt av republikanske presidenter. President Herbert Hoover (1874–1964) var USAs president under krakket på Wall Street-børsen. Blant republikanerne var en vanlig økonomisk tankegang at markedet regulerte seg selv. I mellomtida fikk man beskjed om å "stramme inn livreima". Men når folk sluttet å bruke penger, ble krisen forverret. Verdenshandelen ble ytterligere redusert da alle land prøvde å beskytte sin egen økonomi ved proteksjonistiske tiltak. Resultatet ble store tollmurer mellom landene og nedgang i verdenshandelen.
Arbeidsløsheten i USA steg til nye høyder i begynnelsen av 1930-åra. I 1929 var 1,5 millioner arbeidsledige, i 1930 var ledigheten steget til 3,5 millioner, og i mars 1933 var den oppe i hele 14,5 millioner. De europeiske demokratiene hadde store problemer med å mestre krisen. I 1932 nådde arbeidsløsheten Tyskland med hele 30 prosent.
Ved siden av de økonomiske problemene verden sto overfor på 1930-tallet, fikk børskrakket stor betydning ved at mange europeiske land valgte bort demokratiet som styreform og lot "sterke menn" ordne opp i kaoset.
Kilde
Billington, L. & Reisegg, Ø. (2021, 9. mars). Wall Street-krakket i 1929. I Store norske leksikon. https://snl.no/Wall_Street-krakket_i_1929
Les original på NDLA →
Mellomkrigstida i Europa
Aldri mer krig
Med Versaillestraktaten var intensjonen at verden ikke skulle oppleve noen ny storkrig, og at konflikter mellom land skulle løses diplomatisk. Folkeforbundet skulle fungere som kanal for forebygging av konflikter, og problemer skulle løses gjennom samtaler. I praksis ble dette bare en utopi i takt med de økonomiske og politiske utfordringene europeiske land sto overfor gjennom mellomkrigstida.
Tyskerne og andre tapende parter oppfattet også Versaillestraktaten som ydmykende. Det skulle gi rom for sterke nasjonalistiske stemninger – spesielt i Tyskland og Italia.
Demokratiet under press
Første verdenskrig og den russiske revolusjonen skapte store politiske omveltninger. I store deler av Europa stod demokratiene svakt, og mange land valgte å innsette autoritære regimer for å styre landet.
Den italienske fascismen oppsto som reaksjon på første verdenskrig, kommunistfrykt og liten tiltro til det politiske systemet i landet. I løpet av 1920-tallet ble Italia en fascistisk stat med Benito Mussolini som Il Duce eller "føreren".
I Tyskland ble Nasjonalsosialismen dominerende i forsøket på å gjenopprette landets ære etter den ydmykende Versaillesfreden. Et svært polarisert politisk klima under den tyske Weimarrepublikken førte Adolf Hitler til makten i 1933. Raskt sikret nasjonalsosialistene seg all makt i Tyskland og "den nasjonale revolusjonen" skulle gjennomføres for å sikre Tyskland sin "rettmessige plass i sola".
I den kommunistiske Sovjetunionen kom Josef Stalin til makten på 1920-tallet og ledet Sovjet med hard hånd og streng kontroll. I ettertid ble Stalins maktmisbruk og totalitære styring kalt stalinisme. Ved siden av den fascistiske styringsformen framsto sovjetisk planøkonomi som et alternativ til det liberale demokratiet. Bare i de nordiske landene og i land i Vest-Europa holdt demokratiene stand, til tross for økonomiske og politiske utfordringer.
Økonomisk krisetid
Mellomkrigstida var preget av økonomiske kriser i Europa. Kjennetegnene ved krisene var mange konkurser og høy arbeidsløshet. Konfliktene i arbeidslivet førte til streiker og konflikter, med sosial nød som resultat. Uten lønnsinntekt ble arbeiderne og deres familier hardt rammet i mellomkrigstida.
På den andre siden av Atlanterhavet opplevde mange amerikanere enorm økonomisk vekst gjennom 1920-tallet. Men med børskrakket på Wall Street i New York 24. oktober 1929 ble USA ført inn en nedadgående økonomisk spiral, som rammet alle sider av amerikansk økonomi. USA trakk etter hvert hele verden inn i økonomisk krise.
Norge ble, som verden for øvrig, preget av de økonomiske krisene i mellomkrigstida. Dette skapte store politiske motsetninger mellom en radikal arbeiderbevegelse og en nasjonalistisk borgerlig fløy. Arbeiderpartiet valgte å forlate sin revolusjonære politikk og framstod som et sosialdemokratisk parti. Nå ville partiet bygge sin makt innenfor det norske demokratiet, ikke med revolusjonære virkemidler etter modell fra den russiske revolusjonen.
Kriseforliket med Senterpartiet i 1935 førte Arbeiderpartiet til regjeringsmakt. Selve kriseforliket forente Bondepartiets interesser i jordbruket og Arbeiderpartiets ønske om å redusere arbeidsløsheten ved hjelp av statlige tiltak. Ved hjelp av staten skulle kapitalismen styres og reguleres for å få bedre fordeling i samfunnet. Et mer politisk samlet Norge sto nå bedre rustet til å håndtere de politiske og økonomiske problemene landet stod overfor.
Mot ny storkrig
Versaillestraktaten og mellomkrigstidas økonomiske og politiske utfordringer hadde på 30-tallet lagt grobunn for at autoritære regimer var kommet til makten i mange europeiske land. Tysklands og Italias krigerske og ekspansive utenrikspolitikk mot nabolandene fram mot krigsutbruddet avdekket at en ny storkrig var på trappene. Etter angrepet på Polen 1. september 1939 erklærte Storbritannia og Frankrike Tyskland krig. Andre verdenskrig var i gang.
Les original på NDLA →
Med Versaillestraktaten var intensjonen at verden ikke skulle oppleve noen ny storkrig, og at konflikter mellom land skulle løses diplomatisk. Folkeforbundet skulle fungere som kanal for forebygging av konflikter, og problemer skulle løses gjennom samtaler. I praksis ble dette bare en utopi i takt med de økonomiske og politiske utfordringene europeiske land sto overfor gjennom mellomkrigstida.
Tyskerne og andre tapende parter oppfattet også Versaillestraktaten som ydmykende. Det skulle gi rom for sterke nasjonalistiske stemninger – spesielt i Tyskland og Italia.
Demokratiet under press
Første verdenskrig og den russiske revolusjonen skapte store politiske omveltninger. I store deler av Europa stod demokratiene svakt, og mange land valgte å innsette autoritære regimer for å styre landet.
Den italienske fascismen oppsto som reaksjon på første verdenskrig, kommunistfrykt og liten tiltro til det politiske systemet i landet. I løpet av 1920-tallet ble Italia en fascistisk stat med Benito Mussolini som Il Duce eller "føreren".
I Tyskland ble Nasjonalsosialismen dominerende i forsøket på å gjenopprette landets ære etter den ydmykende Versaillesfreden. Et svært polarisert politisk klima under den tyske Weimarrepublikken førte Adolf Hitler til makten i 1933. Raskt sikret nasjonalsosialistene seg all makt i Tyskland og "den nasjonale revolusjonen" skulle gjennomføres for å sikre Tyskland sin "rettmessige plass i sola".
I den kommunistiske Sovjetunionen kom Josef Stalin til makten på 1920-tallet og ledet Sovjet med hard hånd og streng kontroll. I ettertid ble Stalins maktmisbruk og totalitære styring kalt stalinisme. Ved siden av den fascistiske styringsformen framsto sovjetisk planøkonomi som et alternativ til det liberale demokratiet. Bare i de nordiske landene og i land i Vest-Europa holdt demokratiene stand, til tross for økonomiske og politiske utfordringer.
Økonomisk krisetid
Mellomkrigstida var preget av økonomiske kriser i Europa. Kjennetegnene ved krisene var mange konkurser og høy arbeidsløshet. Konfliktene i arbeidslivet førte til streiker og konflikter, med sosial nød som resultat. Uten lønnsinntekt ble arbeiderne og deres familier hardt rammet i mellomkrigstida.
På den andre siden av Atlanterhavet opplevde mange amerikanere enorm økonomisk vekst gjennom 1920-tallet. Men med børskrakket på Wall Street i New York 24. oktober 1929 ble USA ført inn en nedadgående økonomisk spiral, som rammet alle sider av amerikansk økonomi. USA trakk etter hvert hele verden inn i økonomisk krise.
Norge ble, som verden for øvrig, preget av de økonomiske krisene i mellomkrigstida. Dette skapte store politiske motsetninger mellom en radikal arbeiderbevegelse og en nasjonalistisk borgerlig fløy. Arbeiderpartiet valgte å forlate sin revolusjonære politikk og framstod som et sosialdemokratisk parti. Nå ville partiet bygge sin makt innenfor det norske demokratiet, ikke med revolusjonære virkemidler etter modell fra den russiske revolusjonen.
Kriseforliket med Senterpartiet i 1935 førte Arbeiderpartiet til regjeringsmakt. Selve kriseforliket forente Bondepartiets interesser i jordbruket og Arbeiderpartiets ønske om å redusere arbeidsløsheten ved hjelp av statlige tiltak. Ved hjelp av staten skulle kapitalismen styres og reguleres for å få bedre fordeling i samfunnet. Et mer politisk samlet Norge sto nå bedre rustet til å håndtere de politiske og økonomiske problemene landet stod overfor.
Mot ny storkrig
Versaillestraktaten og mellomkrigstidas økonomiske og politiske utfordringer hadde på 30-tallet lagt grobunn for at autoritære regimer var kommet til makten i mange europeiske land. Tysklands og Italias krigerske og ekspansive utenrikspolitikk mot nabolandene fram mot krigsutbruddet avdekket at en ny storkrig var på trappene. Etter angrepet på Polen 1. september 1939 erklærte Storbritannia og Frankrike Tyskland krig. Andre verdenskrig var i gang.
Les original på NDLA →
Økonomi: de urolige 1920-årene
De glade 1920-årene i USA
Utgangspunktet for USAs økonomiske vekst i 1920-årene var oppgjøret etter første verdenskrig. Amerikanerne gikk inn i krigen med gjeld til Europa, men etter krigen ble rollene snudd. Etter hvert som nye produkter og forbruksvarer kom på markedet, økte også eksporten til Europa. Sammen med amerikanske lån var hovedtendensen på 1920-tallet en jevn kapitalstrøm fra europeiske land til USA.
Tyskland: krigsskade-erstatninger og hyperinflasjon
Mens den amerikanske middelklassen opplevde "de glade tjueårene", slet europeere flest med konkurser, arbeidsløshet og uro i arbeidslivet. For Tyskland fikk Versailles-traktaten stor betydning for økonomien i landet. Landet måtte betale krigsskade-erstatninger, særlig til Frankrike. Enorme beløp måtte skaffes til veie gjennom lån fra utlandet.
Tysklands økonomi ble ytterligere forverret da myndighetene tidlig på 1920-tallet valgte å trykke opp mer penger enn de hadde dekning for. Dette resulterte i en galopperende inflasjon som nådde toppen i 1923.
Lenge ble den tyske økonomien holdt gående på amerikanske lån. Derfor fikk børskrakket i USA direkte betydning for Tyskland tidlig på 1930-tallet.
USA: samlebåndet
Nye produksjonsmetoder og maskiner gjorde det mulig å effektivisere og øke produksjonen. Gjennom grundige analyser av hele arbeidsprosessen skulle mennesker og maskiner fungere som tannhjul i bedriftene. Med innføringen av samlebåndet i fabrikkene ble alle ledd i produksjonskjeden effektivisert. Større og mer effektiv produksjon skulle gi folk billigere varer, og bedriftene større inntekter. En sentral aktør bak tanken om vitenskapelig ledelse og produksjon var Frederick Winslow Taylor (1856–1915).
Henry Ford (1863–1947) tok i bruk disse prinsippene i produksjonen av T-Forden. Dette gjorde det mulig å levere biler til en meget lav pris, og nye kundegrupper strømmet til. I perioden 1910–1916 økte salget av T-Forden fra 20 000 til 600 000. I løpet av 1920-tallet ble T-Forden "allemannseie" i USA.
Nye forbruksvarer på markedet
Nye produkter og forbruksvarer kom på det amerikanske markedet etter første verdenskrig. I tillegg var det stor etterspørsel etter amerikanske varer i Europa i etterkrigsårene. Med ny kunnskap og teknologi ble nye produkter som radioer, støvsugere, kjøleskap og vaskemaskiner solgt på markedet. Målrettet reklame – for eksempel med budskapet om at kvinnene nå kunne bruke mindre tid på husarbeid – skapte behov for slike produkter i hjemmet. Kreditt eller avbetaling var alternativer hvis man ikke hadde mulighet til å betale med det samme.
Nye produkter: bildeserie
Pek på bildene for å få mer informasjon:
Forbruk og aksjespekulasjon
Den økonomiske veksten på 1920-tallet i USA var enorm. Store deler av middelklassen kunne kjøpe de nye produktene, noe reklamekampanjer og finansiering på avbetaling bidro til. Derfor fortsatte aksjekursene å stige, og mange trodde det ikke var noen grense for den økonomiske veksten.
Mange i USA valgte å spekulere i aksjer for å oppfylle drømmene sine. Med forventninger om fortsatt vekst i økonomien tok flere privatkunder opp banklån for å finansiere kjøp av aksjer. De markedsøkonomiske prinsippene fikk flyte fritt, uten kontroll av låneevne eller større regulering på børsene. Denne ville aksjespekulasjonen kunne ikke vare evig, og sommeren 1929 begynte veksten å flate ut på børsene i USA. 29. oktober kom "den svarte tirsdagen" på Wall-Street børsen, og panikken var et faktum.
Les original på NDLA →
Utgangspunktet for USAs økonomiske vekst i 1920-årene var oppgjøret etter første verdenskrig. Amerikanerne gikk inn i krigen med gjeld til Europa, men etter krigen ble rollene snudd. Etter hvert som nye produkter og forbruksvarer kom på markedet, økte også eksporten til Europa. Sammen med amerikanske lån var hovedtendensen på 1920-tallet en jevn kapitalstrøm fra europeiske land til USA.
Tyskland: krigsskade-erstatninger og hyperinflasjon
Mens den amerikanske middelklassen opplevde "de glade tjueårene", slet europeere flest med konkurser, arbeidsløshet og uro i arbeidslivet. For Tyskland fikk Versailles-traktaten stor betydning for økonomien i landet. Landet måtte betale krigsskade-erstatninger, særlig til Frankrike. Enorme beløp måtte skaffes til veie gjennom lån fra utlandet.
Tysklands økonomi ble ytterligere forverret da myndighetene tidlig på 1920-tallet valgte å trykke opp mer penger enn de hadde dekning for. Dette resulterte i en galopperende inflasjon som nådde toppen i 1923.
Lenge ble den tyske økonomien holdt gående på amerikanske lån. Derfor fikk børskrakket i USA direkte betydning for Tyskland tidlig på 1930-tallet.
USA: samlebåndet
Nye produksjonsmetoder og maskiner gjorde det mulig å effektivisere og øke produksjonen. Gjennom grundige analyser av hele arbeidsprosessen skulle mennesker og maskiner fungere som tannhjul i bedriftene. Med innføringen av samlebåndet i fabrikkene ble alle ledd i produksjonskjeden effektivisert. Større og mer effektiv produksjon skulle gi folk billigere varer, og bedriftene større inntekter. En sentral aktør bak tanken om vitenskapelig ledelse og produksjon var Frederick Winslow Taylor (1856–1915).
Henry Ford (1863–1947) tok i bruk disse prinsippene i produksjonen av T-Forden. Dette gjorde det mulig å levere biler til en meget lav pris, og nye kundegrupper strømmet til. I perioden 1910–1916 økte salget av T-Forden fra 20 000 til 600 000. I løpet av 1920-tallet ble T-Forden "allemannseie" i USA.
Nye forbruksvarer på markedet
Nye produkter og forbruksvarer kom på det amerikanske markedet etter første verdenskrig. I tillegg var det stor etterspørsel etter amerikanske varer i Europa i etterkrigsårene. Med ny kunnskap og teknologi ble nye produkter som radioer, støvsugere, kjøleskap og vaskemaskiner solgt på markedet. Målrettet reklame – for eksempel med budskapet om at kvinnene nå kunne bruke mindre tid på husarbeid – skapte behov for slike produkter i hjemmet. Kreditt eller avbetaling var alternativer hvis man ikke hadde mulighet til å betale med det samme.
Nye produkter: bildeserie
Pek på bildene for å få mer informasjon:
Forbruk og aksjespekulasjon
Den økonomiske veksten på 1920-tallet i USA var enorm. Store deler av middelklassen kunne kjøpe de nye produktene, noe reklamekampanjer og finansiering på avbetaling bidro til. Derfor fortsatte aksjekursene å stige, og mange trodde det ikke var noen grense for den økonomiske veksten.
Mange i USA valgte å spekulere i aksjer for å oppfylle drømmene sine. Med forventninger om fortsatt vekst i økonomien tok flere privatkunder opp banklån for å finansiere kjøp av aksjer. De markedsøkonomiske prinsippene fikk flyte fritt, uten kontroll av låneevne eller større regulering på børsene. Denne ville aksjespekulasjonen kunne ikke vare evig, og sommeren 1929 begynte veksten å flate ut på børsene i USA. 29. oktober kom "den svarte tirsdagen" på Wall-Street børsen, og panikken var et faktum.
Les original på NDLA →
Roosevelts "New Deal"
New Deal
Demokraten Franklin D. Roosevelt (1882–1945) ble i 1933 valgt til president i USA med slagordet New Deal. Slagordet er hentet fra kortspill og kan oversettes med "ny giv".
Konkret betydde New Deal et brudd med ideen om at markedet skulle regulere seg selv uten statlig innblanding. Staten fikk med New Deal større ansvar for enkeltmenneskets velferd. Det ble vedtatt en rekke reformer som skulle stimulere til vekst og etablering av arbeidsplasser for amerikanerne. Roosevelt gikk løs på den økonomiske krisen med stor energi og gjennomførte en rekke strakstiltak.
Eksempler på New Deal-tiltak
Nye lover skulle sikre strammere regulering av all børs- og bankvirksomhet. Hensikten var at markedet skulle få tilbake tilliten til denne virksomheten.
Statlig finansierte byggeprosjekter, for eksempel vannkraftverk, skulle sysselsette arbeidsledige.
Bøndene fikk ulike former for økonomisk støtte. Landbruket i USA hadde i lengre tid slitt med overproduksjon av jordbruksvarer. Mange bønder fikk derfor støtte for å la jorda ligge brakk. Dette skulle øke prisene på jordbruksprodukter og kjøpekraften hos bøndene.
Fagforeningene fikk støtte, og det ble innført enkelte trygdeordninger, blant annet Social Security Act i 1935.
Et flertall av velgerne hadde tillit til Roosevelt, som ved valget i 1936 økte oppslutningen sin. Selv om det amerikanske markedet snudde fra vinteren 1932–33 og tidene ble noe bedre, var arbeidsløsheten i USA fortsatt høy fram mot andre verdenskrig. New Deal hadde kanskje først og fremst en psykologisk effekt og bidro til å styrke demokratiet i USA.
Statlig engasjement i næringslivet
Utover på 1930-tallet ble staten stadig mer engasjert i næringslivet. Dette gjaldt både demokratier og fascistiske land. I demokratiske land ble blandingsøkonomi mer vanlig. I det fascistiske Tyskland og Italia fikk staten en dominerende plass i økonomien. Sovjetunionen, som var isolert og basert på et planøkonomisk system, var nesten uberørt av den økonomiske krisen på 1930-tallet.
Den aktive staten
Mellomkrigstida var preget av store konjunktursvingninger og økonomisk ustabilitet. Ifølge den økonomiske teorien til britiske John Maynard Keynes (1883–1946) burde staten være sentral og aktiv i å motvirke konjunktursvingninger. Gjennom blandingsøkonomiske prinsipper var målet å motvirke opp- og nedgangstider i markedet.
Spesielt i nedgangstider burde staten sette inn økonomiske tiltak for å stimulere aktiviteten i næringslivet. Eksempler på slike tiltak var lavere rente, skattelette og økt statlig byggevirksomhet.
I oppgangstider burde staten ifølge Keynes' modell "kjøle ned økonomien" gjennom trangere budsjetter og høyere avgifter på privat forbruk. Den såkalte motkonjunkturpolitikken handler om å "bruke penger i dårlige og spare penger i gode tider".
Kilder
Sirevåg, T. (2021, 18. januar). New Deal. I Store norske leksikon. Hentet 21. mars 2022 fra http://snl.no/New_Deal
Stoltz, G. (2018, 19. oktober). John Maynard Keynes. I Store norske leksikon. Hentet 21. mars 2022 fra https://snl.no/John_Maynard_Keynes
Les original på NDLA →
Demokraten Franklin D. Roosevelt (1882–1945) ble i 1933 valgt til president i USA med slagordet New Deal. Slagordet er hentet fra kortspill og kan oversettes med "ny giv".
Konkret betydde New Deal et brudd med ideen om at markedet skulle regulere seg selv uten statlig innblanding. Staten fikk med New Deal større ansvar for enkeltmenneskets velferd. Det ble vedtatt en rekke reformer som skulle stimulere til vekst og etablering av arbeidsplasser for amerikanerne. Roosevelt gikk løs på den økonomiske krisen med stor energi og gjennomførte en rekke strakstiltak.
Eksempler på New Deal-tiltak
Nye lover skulle sikre strammere regulering av all børs- og bankvirksomhet. Hensikten var at markedet skulle få tilbake tilliten til denne virksomheten.
Statlig finansierte byggeprosjekter, for eksempel vannkraftverk, skulle sysselsette arbeidsledige.
Bøndene fikk ulike former for økonomisk støtte. Landbruket i USA hadde i lengre tid slitt med overproduksjon av jordbruksvarer. Mange bønder fikk derfor støtte for å la jorda ligge brakk. Dette skulle øke prisene på jordbruksprodukter og kjøpekraften hos bøndene.
Fagforeningene fikk støtte, og det ble innført enkelte trygdeordninger, blant annet Social Security Act i 1935.
Et flertall av velgerne hadde tillit til Roosevelt, som ved valget i 1936 økte oppslutningen sin. Selv om det amerikanske markedet snudde fra vinteren 1932–33 og tidene ble noe bedre, var arbeidsløsheten i USA fortsatt høy fram mot andre verdenskrig. New Deal hadde kanskje først og fremst en psykologisk effekt og bidro til å styrke demokratiet i USA.
Statlig engasjement i næringslivet
Utover på 1930-tallet ble staten stadig mer engasjert i næringslivet. Dette gjaldt både demokratier og fascistiske land. I demokratiske land ble blandingsøkonomi mer vanlig. I det fascistiske Tyskland og Italia fikk staten en dominerende plass i økonomien. Sovjetunionen, som var isolert og basert på et planøkonomisk system, var nesten uberørt av den økonomiske krisen på 1930-tallet.
Den aktive staten
Mellomkrigstida var preget av store konjunktursvingninger og økonomisk ustabilitet. Ifølge den økonomiske teorien til britiske John Maynard Keynes (1883–1946) burde staten være sentral og aktiv i å motvirke konjunktursvingninger. Gjennom blandingsøkonomiske prinsipper var målet å motvirke opp- og nedgangstider i markedet.
Spesielt i nedgangstider burde staten sette inn økonomiske tiltak for å stimulere aktiviteten i næringslivet. Eksempler på slike tiltak var lavere rente, skattelette og økt statlig byggevirksomhet.
I oppgangstider burde staten ifølge Keynes' modell "kjøle ned økonomien" gjennom trangere budsjetter og høyere avgifter på privat forbruk. Den såkalte motkonjunkturpolitikken handler om å "bruke penger i dårlige og spare penger i gode tider".
Kilder
Sirevåg, T. (2021, 18. januar). New Deal. I Store norske leksikon. Hentet 21. mars 2022 fra http://snl.no/New_Deal
Stoltz, G. (2018, 19. oktober). John Maynard Keynes. I Store norske leksikon. Hentet 21. mars 2022 fra https://snl.no/John_Maynard_Keynes
Les original på NDLA →
Verdenskrigene og mellomkrigstid i Norge
Fra revolusjon til reformer
Verdenskrisen setter inn
"De harde tredveåra" ble symbolet på hvordan verdenskrisen rammet norsk økonomi og arbeidsliv. Verdenskrisen setter for alvor inn i Norge fra 1930. Dette påvirker også arbeiderbevegelsens syn på klassekamp som virkemiddel for å løse krisen i Norge. Foran stortingsvalget i 1930 ble den revolusjonære retorikken skjerpet, noe som kun førte til at Arbeiderpartiet tapte stemmer og stortingsrepresentanter.
Krisen var på sitt verste på begynnelsen av 30-tallet, og den skjerpet konfliktene mellom arbeiderbevegelsen og bedriftseierne. Den største arbeidskonflikten var Menstad-slaget i 1931, hvor Bondepartiet i regjering (25 representanter) sendte politi, soldater og krigsskip til Skien for å løse opp demonstrasjoner mot bruk av "kontraktsarbeidere" ved Menstad lasteplass.
På folkestyregrunn
Det første tegnet på politisk nyorientering i Arbeiderpartiet skjedde i 1930. Partiet tok navnet Det norske Arbeiderparti, og startet en prosess som skulle endre partiets syn på revolusjon som virkemiddel for å oppnå politisk makt og innflytelse.
Foran valget i 1933 ble den sosialdemokratiske parolen i Det norske Arbeiderparti tydeligere. Klassekamp og revolusjonsappeller ble tonet ned, til fordel for en aktiv kamp mot den økonomiske krisen i Norge. Paroler som "Hele folket i arbeid" og "By og land, hand i hand" viste at partiet nå henvendte seg til hele folket, og ikke kun arbeiderklassen. Nå ble det viktigere for partiet å bekjempe den økonomiske krisen innenfor det bestående parlamentariske demokratiet.
"På folkestyrets grunn kjemper i dag Det norske Arbeiderparti for å vinne denne makt og for å forsvare arbeidernes, bøndenes, fiskernes, de arbeidsløses og hele det arbeidende folks interesser." (Utdrag. Det norske Arbeiderparti. Landsmøtet 1933, protokoll, Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek.)
Utsagnet viste at Det norske Arbeiderparti ville kjempe for regjeringsmakten innenfor det parlamentariske systemet, med konkrete virkemidler for å løse den økonomiske krisen.
Et annet aspekt ved Det norske Arbeiderpartis sosialdemokratiske omvendelse skyldes også trolig stiftelsen av Nasjonal Samling i 1933. Frykten for at NS skulle sanke stemmer i arbeiderklassen, slik tendensen var i Tyskland, førte til en aktiv motstand for å demme opp for en slik utvikling.
Valg 1933: Hele folket i arbeid
Det norske Arbeiderparti gjorde et brakvalg i 1933 og vant 69 (+22) representanter på Stortinget. Så lenge de borgerlige partiene støttet Venstre i regjering (24 representanter), oppnådde ikke DNA regjeringsmakt i første omgang.
Oversikt fra Statistisk sentralbyrå over valgte representanter ved Stortingsvalg etter parti fra 1906 til 2001
Kriseforliket
I mars 1935 gikk Venstre-regjeringen Mowinckel av, og Det norske Arbeiderparti dannet regjering med støtte fra Bondepartiet.
De politiske partiene hadde i mellomkrigstida sin identitet og sine interesser knyttet enten til jord, til arbeid eller til kapital. Selve kriseforliket forente Bondepartiets interesser i jordbruket og Arbeiderpartiets ønske om å redusere arbeidsløsheten, ved hjelp av statlige tiltak. Kriseforliket hadde bakgrunn i at mange småbondefamilier anså at trusselen mot deres velferd ikke kom fra arbeiderbevegelsen, men fra den økonomiske liberalismen og de frie markedskreftene som frambrakte krisen i landet. Bøndenes og arbeidernes problemer hadde samme årsak. For at en slik politikk skulle kunne gjennomføres, måtte kapitalen reguleres og den økonomiske liberalismen bekjempes.
Den aktive krisepolitikken
Det var de store, kriserammede gruppene regjeringen ville hjelpe med sine tiltak. De arbeidsløse og familiene deres fikk hjelp gjennom tiltak som statlig byggevirksomhet og annen økonomisk støtte. Bondefamiliene fikk hjelp gjennom jordbruksreguleringer og støtte til landbruket. Lignende tiltak ble gjort i fiskerinæringen. Samlet sett fikk disse samfunnsgruppene økt sysselsetting og kjøpekraft. Dette gjorde det mulig å øke omsetningen i andre næringer, spesielt innenlands, ved at etterspørselen økte.
Hovedavtalen dempet arbeidskonfliktene
I 1935 inngikk LO, etter påtrykk fra Arbeiderpartiet, en hovedavtale med Norges Arbeidsgiverforening (i dag NHO) om prinsippene i arbeidslivet. Med hovedavtalen aksepterte LO og NAF hverandre som forhandlingsparter i tarifforhandlinger, og man avtalte de viktigste reglene for forhandlingene, og hvilken rolle staten skulle ha i forhandlingene. Hovedavtalen fikk stor betydning i mange tiår framover, og den medførte et sterkt brudd med den politikken som hadde ført til de mange arbeidskonfliktene i tiårene før.
Kilde
Protokoll over forhandlingene på Det Norske Arbeiderpartis 29. ordinære landsmøte i Oslo 26–28 mai 1933. (1934). Arbeidernes aktietrykkeri. https://www.arbark.no/eldok/DNA1933_2.pdf
Les original på NDLA →
"De harde tredveåra" ble symbolet på hvordan verdenskrisen rammet norsk økonomi og arbeidsliv. Verdenskrisen setter for alvor inn i Norge fra 1930. Dette påvirker også arbeiderbevegelsens syn på klassekamp som virkemiddel for å løse krisen i Norge. Foran stortingsvalget i 1930 ble den revolusjonære retorikken skjerpet, noe som kun førte til at Arbeiderpartiet tapte stemmer og stortingsrepresentanter.
Krisen var på sitt verste på begynnelsen av 30-tallet, og den skjerpet konfliktene mellom arbeiderbevegelsen og bedriftseierne. Den største arbeidskonflikten var Menstad-slaget i 1931, hvor Bondepartiet i regjering (25 representanter) sendte politi, soldater og krigsskip til Skien for å løse opp demonstrasjoner mot bruk av "kontraktsarbeidere" ved Menstad lasteplass.
På folkestyregrunn
Det første tegnet på politisk nyorientering i Arbeiderpartiet skjedde i 1930. Partiet tok navnet Det norske Arbeiderparti, og startet en prosess som skulle endre partiets syn på revolusjon som virkemiddel for å oppnå politisk makt og innflytelse.
Foran valget i 1933 ble den sosialdemokratiske parolen i Det norske Arbeiderparti tydeligere. Klassekamp og revolusjonsappeller ble tonet ned, til fordel for en aktiv kamp mot den økonomiske krisen i Norge. Paroler som "Hele folket i arbeid" og "By og land, hand i hand" viste at partiet nå henvendte seg til hele folket, og ikke kun arbeiderklassen. Nå ble det viktigere for partiet å bekjempe den økonomiske krisen innenfor det bestående parlamentariske demokratiet.
"På folkestyrets grunn kjemper i dag Det norske Arbeiderparti for å vinne denne makt og for å forsvare arbeidernes, bøndenes, fiskernes, de arbeidsløses og hele det arbeidende folks interesser." (Utdrag. Det norske Arbeiderparti. Landsmøtet 1933, protokoll, Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek.)
Utsagnet viste at Det norske Arbeiderparti ville kjempe for regjeringsmakten innenfor det parlamentariske systemet, med konkrete virkemidler for å løse den økonomiske krisen.
Et annet aspekt ved Det norske Arbeiderpartis sosialdemokratiske omvendelse skyldes også trolig stiftelsen av Nasjonal Samling i 1933. Frykten for at NS skulle sanke stemmer i arbeiderklassen, slik tendensen var i Tyskland, førte til en aktiv motstand for å demme opp for en slik utvikling.
Valg 1933: Hele folket i arbeid
Det norske Arbeiderparti gjorde et brakvalg i 1933 og vant 69 (+22) representanter på Stortinget. Så lenge de borgerlige partiene støttet Venstre i regjering (24 representanter), oppnådde ikke DNA regjeringsmakt i første omgang.
Oversikt fra Statistisk sentralbyrå over valgte representanter ved Stortingsvalg etter parti fra 1906 til 2001
Kriseforliket
I mars 1935 gikk Venstre-regjeringen Mowinckel av, og Det norske Arbeiderparti dannet regjering med støtte fra Bondepartiet.
De politiske partiene hadde i mellomkrigstida sin identitet og sine interesser knyttet enten til jord, til arbeid eller til kapital. Selve kriseforliket forente Bondepartiets interesser i jordbruket og Arbeiderpartiets ønske om å redusere arbeidsløsheten, ved hjelp av statlige tiltak. Kriseforliket hadde bakgrunn i at mange småbondefamilier anså at trusselen mot deres velferd ikke kom fra arbeiderbevegelsen, men fra den økonomiske liberalismen og de frie markedskreftene som frambrakte krisen i landet. Bøndenes og arbeidernes problemer hadde samme årsak. For at en slik politikk skulle kunne gjennomføres, måtte kapitalen reguleres og den økonomiske liberalismen bekjempes.
Den aktive krisepolitikken
Det var de store, kriserammede gruppene regjeringen ville hjelpe med sine tiltak. De arbeidsløse og familiene deres fikk hjelp gjennom tiltak som statlig byggevirksomhet og annen økonomisk støtte. Bondefamiliene fikk hjelp gjennom jordbruksreguleringer og støtte til landbruket. Lignende tiltak ble gjort i fiskerinæringen. Samlet sett fikk disse samfunnsgruppene økt sysselsetting og kjøpekraft. Dette gjorde det mulig å øke omsetningen i andre næringer, spesielt innenlands, ved at etterspørselen økte.
Hovedavtalen dempet arbeidskonfliktene
I 1935 inngikk LO, etter påtrykk fra Arbeiderpartiet, en hovedavtale med Norges Arbeidsgiverforening (i dag NHO) om prinsippene i arbeidslivet. Med hovedavtalen aksepterte LO og NAF hverandre som forhandlingsparter i tarifforhandlinger, og man avtalte de viktigste reglene for forhandlingene, og hvilken rolle staten skulle ha i forhandlingene. Hovedavtalen fikk stor betydning i mange tiår framover, og den medførte et sterkt brudd med den politikken som hadde ført til de mange arbeidskonfliktene i tiårene før.
Kilde
Protokoll over forhandlingene på Det Norske Arbeiderpartis 29. ordinære landsmøte i Oslo 26–28 mai 1933. (1934). Arbeidernes aktietrykkeri. https://www.arbark.no/eldok/DNA1933_2.pdf
Les original på NDLA →
Høyreorienterte bevegelser
Fedrelandslaget
Av de tidligere grupperingene var Fedrelandslaget. Fridtjov Nansen, bevegelsens "høvding", uttalte i 1928 at "(…) en nasjonal reisning måtte komme innenfra, fra folket selv, skal det gull heves som ligger dypt inne i folkesjelen". Styrking av den nasjonale egenarten ble en viktig kampsak i Fedrelandslaget i deres bestrebelser for å demme opp for den internasjonale kommunismen.
Løsningen for Fedrelandslaget var å arbeide for et samarbeid mellom de borgerlige partiene, for å være bedre rustet mot "det kommunistiske Arbeiderpartiet". Lignende politiske holdninger fantes i Samfundshjelpen, Grønlandsbegevelsen og Bygdefolkets krisehjelp.
Motstand mot nasjonalt arbeid
Arbeiderbevegelsen hevdet at Fedrelandslaget var spiren til en fascistisk bevegelse, og kjempet mot den. Enkelte i Arbeiderpartiet så på alt nasjonalt arbeid som en kamp mot arbeiderne, og fordømte dette på det sterkeste.
Tranmæl skrev foraktelig om "borgerskapets karnevalpatriotisme og 17. mai som portvinenes og sherryhylenes dag."
Videoklipp, NRK: Martin Tranmæl på talerstolen
Den røde fare og borgerskapets partikrangel
Fedrelandslaget ble aldri et politisk parti. Vidkun Quisling forsøkte etter beste evne å utnytte bevegelsen til skape et høyreorientert parti. Ved Nansens død i 1930 så Quisling sitt snitt til å foreslå og danne et samlingsparti med folk fra alle lag av befolkningen. Nettopp forholdet til arbeiderne og hele befolkningen stoppet videre samarbeid mellom Quisling og Fedrelandslagets leder Joakim Lehmkuhl. Fedrelandslaget ønsket ikke en "sterk mann" etter Nansens død, og forble en nasjonalkonservativ bevegelse med synkende medlemstall og innflytelse frem til oppløsningen i 1940.
Nasjonal Samling
Nasjonal Samling ble dannet 17. mai 1933, kort tid etter Hitlers maktovertakelse i Tyskland. Partiet ble ledet av Vidkun Quisling.
Nasjonal Samlings program bar preg av sterk nasjonalisme, der nasjonen ble sett på som en "organisk enhet". Målet var en nasjonal enhet uten klassemotsetninger, gjennom en revitalisering av "en åndelig og nasjonal reisning" mot det liberal-kapitalistiske demokrati, som ifølge NS hadde feilet.
Til forskjell fra de konservative mente Quisling og NS at Norge kunne trenge en fast hånd til å bekjempe kommunismen og økonomisk kaos. Quisling så på seg selv som "Norges Fører" som kunne lede landet ut av økonomisk og politisk kaos.
Nasjonal Samling ble aldri noen suksess på 30-tallet. Ved stortingsvalget i 1933 fikk partiet 2,2 prosent av stemmene. I andre halvdel av 30-tallet, i takt med utviklingen i Tyskland, ble antisemittismen mer framtredende i NS, og oppslutningen ble ytterligere svekket. Først ved hjelp av tyske okkupanter etter 9. april 1940 kom Nasjonal Samling til å spille en mer betydelig rolle i norsk politikk.
Kilde
Dahl, H. F. (1966): Norge mellom krigene 1920–40. Tidsskrift for politikk, kultur, kritikk. Oslo
Les original på NDLA →
Av de tidligere grupperingene var Fedrelandslaget. Fridtjov Nansen, bevegelsens "høvding", uttalte i 1928 at "(…) en nasjonal reisning måtte komme innenfra, fra folket selv, skal det gull heves som ligger dypt inne i folkesjelen". Styrking av den nasjonale egenarten ble en viktig kampsak i Fedrelandslaget i deres bestrebelser for å demme opp for den internasjonale kommunismen.
Løsningen for Fedrelandslaget var å arbeide for et samarbeid mellom de borgerlige partiene, for å være bedre rustet mot "det kommunistiske Arbeiderpartiet". Lignende politiske holdninger fantes i Samfundshjelpen, Grønlandsbegevelsen og Bygdefolkets krisehjelp.
Motstand mot nasjonalt arbeid
Arbeiderbevegelsen hevdet at Fedrelandslaget var spiren til en fascistisk bevegelse, og kjempet mot den. Enkelte i Arbeiderpartiet så på alt nasjonalt arbeid som en kamp mot arbeiderne, og fordømte dette på det sterkeste.
Tranmæl skrev foraktelig om "borgerskapets karnevalpatriotisme og 17. mai som portvinenes og sherryhylenes dag."
Videoklipp, NRK: Martin Tranmæl på talerstolen
Den røde fare og borgerskapets partikrangel
Fedrelandslaget ble aldri et politisk parti. Vidkun Quisling forsøkte etter beste evne å utnytte bevegelsen til skape et høyreorientert parti. Ved Nansens død i 1930 så Quisling sitt snitt til å foreslå og danne et samlingsparti med folk fra alle lag av befolkningen. Nettopp forholdet til arbeiderne og hele befolkningen stoppet videre samarbeid mellom Quisling og Fedrelandslagets leder Joakim Lehmkuhl. Fedrelandslaget ønsket ikke en "sterk mann" etter Nansens død, og forble en nasjonalkonservativ bevegelse med synkende medlemstall og innflytelse frem til oppløsningen i 1940.
Nasjonal Samling
Nasjonal Samling ble dannet 17. mai 1933, kort tid etter Hitlers maktovertakelse i Tyskland. Partiet ble ledet av Vidkun Quisling.
Nasjonal Samlings program bar preg av sterk nasjonalisme, der nasjonen ble sett på som en "organisk enhet". Målet var en nasjonal enhet uten klassemotsetninger, gjennom en revitalisering av "en åndelig og nasjonal reisning" mot det liberal-kapitalistiske demokrati, som ifølge NS hadde feilet.
Til forskjell fra de konservative mente Quisling og NS at Norge kunne trenge en fast hånd til å bekjempe kommunismen og økonomisk kaos. Quisling så på seg selv som "Norges Fører" som kunne lede landet ut av økonomisk og politisk kaos.
Nasjonal Samling ble aldri noen suksess på 30-tallet. Ved stortingsvalget i 1933 fikk partiet 2,2 prosent av stemmene. I andre halvdel av 30-tallet, i takt med utviklingen i Tyskland, ble antisemittismen mer framtredende i NS, og oppslutningen ble ytterligere svekket. Først ved hjelp av tyske okkupanter etter 9. april 1940 kom Nasjonal Samling til å spille en mer betydelig rolle i norsk politikk.
Kilde
Dahl, H. F. (1966): Norge mellom krigene 1920–40. Tidsskrift for politikk, kultur, kritikk. Oslo
Les original på NDLA →
Klassekamp og borgerlig motstand
Den økonomiske krisen gjorde at mange bønder på landsbygda «måtte gå fra gård og grunn», og byene var tidvis preget av store arbeidskonflikter. Troen på det parlamentariske demokratiet i Norge ble satt på alvorlig prøve i mellomkrigstiden.
Revolusjonær retorikk
Arbeiderpartiets landsmøtevedtak i 1918 og 1920 hadde revolusjonær språkbruk, og partiets innmelding i Komintern i 1920 viste at ledelsen i Arbeiderpartiet ønsket at det norske samfunnet skulle omformes til et sosialistisk samfunn. Stridighetene i arbeiderbevegelsen gjennom 20-tallet gjaldt hvilke metoder som skulle brukes og hvordan Arbeiderpartiet skulle forholde seg til det parlamentariske styresettet i Norge. Dette skapte motsetninger i arbeiderbevegelsen, etter hvert ble Arbeiderpartiet splittet. En gruppering gikk ut i 1921 og dannet Norges sosialdemokratiske parti , og i 1923 gikk en ny gruppering ut av partiet og dannet Norges Kommunistiske parti i 1923.
Modernisering av jordbruket og deflasjon
Etter en kort økonomisk høykonjunktur rett etter krigen, på grunn av økt etterspørsel etter varer, ble resten av 20-årene preget av en vedvarende økonomisk nedgangstid.
Som følge av den korte oppgangstida rett etter krigen, investerte mange bønder i nye redskaper og landbruksmaskiner for å øke fortjenesten. Denne moderniseringen av landbruket skulle vise seg å være svært uheldig for mange bønder. Den påfølgende tida ble den norske valutaen stadig devaluert.
Deflasjon betyr et fall i prisene. I løpet av 13 år ble prisene redusert med 67 %. Dette rammet i sin tur andre næringer og bankvesenet. Kommunene og det offentlige ble også rammet, gjennom tapte skatteinntekter som skulle finansiert offentlige tilbud. Dette gjorde lånene for bøndene svært ugunstige, siden prisene på landbruksproduktene stadig sank. Lånene forble de samme, men bøndene fikk stadig større problemer med å betjene dem. Resultatet ble en rekke tvangssalg av bondeeiendommer. I mellomkrigstida skal i alt 50 000 gårder ha vært lagt ut for tvangssalg.
Arbeidsløshet
Den økonomiske krisen gikk i bølger, og for hver krisebølge sank etterspørselen. Bedrifter måtte stenge eller innskrenke, og produksjonen gikk ned. Krisen og produksjonsnedgangen rammet industrien og arbeiderne. I en tid uten arbeidsledighetstrygd og klare rammer for lønnsforhandlinger, ble tiden preget av store motsetninger mellom bedriftseierne og arbeiderklassen. Streik og lockout ble flittig tatt bruk, og kampen mot streikebrytere ble et hovedanliggende for den organiserte arbeiderbevegelsen.
Konflikten rammet ikke bare arbeiderne, men også familiene deres. Tapt inntekt gjorde at barnefamilier sultet og led nød. Som hovedforsørger uten inntekt søkte i tillegg mange arbeidsløse til alkoholen, og slik sett ble den økonomiske krisen også et større sosialt problem for de arbeidsløse og deres familier.
Borgerlig front
De borgerlige partiene satt med regjeringsmakten i store deler av mellomkrigstida. Blant disse partiene var det en utbredt oppfatning at markedet regulerte seg selv, og de valgte derfor få statlige tiltak mot den økonomiske krisen. Gjennom mellomkrigstida mente mange i det norske borgerskapet at Arbeiderpartiet var en revolusjonær trussel. Dette førte også til organisering på høyresiden, med Fedrelandslaget som den fremste agitatoren mot den «internasjonale kommunistiske fare». Sentralt i denne konflikten var hvordan Arbeiderpartiet forholdt seg til nasjonale spørsmål. Arbeiderpartiets fokus på klassekampen framfor nasjonen styrket disse motsetningene. Lenge var nasjonale spørsmål for arbeiderbevegelsen synonymt med et borgerlig forsvar av overklassens interesser.
Hornsrud-regjeringen
Samarbeidet på borgerlig side var heller ikke stabilt, der ulike næringsinteresser var den største hindringen for å skape stabile regjeringer. I 1928 oppstod det en regjeringskrise, og for første gang i historien kom Arbeiderpartiet i regjeringsposisjon.
Arbeiderpartiets første regjering kom ikke til å sitte i mer enn 18 dager, men kongens praktisering av parlamentarismens spilleregler også overfor sosialistene har i ettertid vært bedømt som klok. Ved inngangen til 1930-tallet var motsetningene mellom borgerskapet og arbeiderbevegelsen fortsatt store. Endringer i Arbeiderpartiets syn på nasjonen og det parlamentariske systemet skjedde først etter den store verdenskrisen som oppsto i kjølvannet av krakket på Wall Street-børsen i 1929.
Les original på NDLA →
Revolusjonær retorikk
Arbeiderpartiets landsmøtevedtak i 1918 og 1920 hadde revolusjonær språkbruk, og partiets innmelding i Komintern i 1920 viste at ledelsen i Arbeiderpartiet ønsket at det norske samfunnet skulle omformes til et sosialistisk samfunn. Stridighetene i arbeiderbevegelsen gjennom 20-tallet gjaldt hvilke metoder som skulle brukes og hvordan Arbeiderpartiet skulle forholde seg til det parlamentariske styresettet i Norge. Dette skapte motsetninger i arbeiderbevegelsen, etter hvert ble Arbeiderpartiet splittet. En gruppering gikk ut i 1921 og dannet Norges sosialdemokratiske parti , og i 1923 gikk en ny gruppering ut av partiet og dannet Norges Kommunistiske parti i 1923.
Modernisering av jordbruket og deflasjon
Etter en kort økonomisk høykonjunktur rett etter krigen, på grunn av økt etterspørsel etter varer, ble resten av 20-årene preget av en vedvarende økonomisk nedgangstid.
Som følge av den korte oppgangstida rett etter krigen, investerte mange bønder i nye redskaper og landbruksmaskiner for å øke fortjenesten. Denne moderniseringen av landbruket skulle vise seg å være svært uheldig for mange bønder. Den påfølgende tida ble den norske valutaen stadig devaluert.
Deflasjon betyr et fall i prisene. I løpet av 13 år ble prisene redusert med 67 %. Dette rammet i sin tur andre næringer og bankvesenet. Kommunene og det offentlige ble også rammet, gjennom tapte skatteinntekter som skulle finansiert offentlige tilbud. Dette gjorde lånene for bøndene svært ugunstige, siden prisene på landbruksproduktene stadig sank. Lånene forble de samme, men bøndene fikk stadig større problemer med å betjene dem. Resultatet ble en rekke tvangssalg av bondeeiendommer. I mellomkrigstida skal i alt 50 000 gårder ha vært lagt ut for tvangssalg.
Arbeidsløshet
Den økonomiske krisen gikk i bølger, og for hver krisebølge sank etterspørselen. Bedrifter måtte stenge eller innskrenke, og produksjonen gikk ned. Krisen og produksjonsnedgangen rammet industrien og arbeiderne. I en tid uten arbeidsledighetstrygd og klare rammer for lønnsforhandlinger, ble tiden preget av store motsetninger mellom bedriftseierne og arbeiderklassen. Streik og lockout ble flittig tatt bruk, og kampen mot streikebrytere ble et hovedanliggende for den organiserte arbeiderbevegelsen.
Konflikten rammet ikke bare arbeiderne, men også familiene deres. Tapt inntekt gjorde at barnefamilier sultet og led nød. Som hovedforsørger uten inntekt søkte i tillegg mange arbeidsløse til alkoholen, og slik sett ble den økonomiske krisen også et større sosialt problem for de arbeidsløse og deres familier.
Borgerlig front
De borgerlige partiene satt med regjeringsmakten i store deler av mellomkrigstida. Blant disse partiene var det en utbredt oppfatning at markedet regulerte seg selv, og de valgte derfor få statlige tiltak mot den økonomiske krisen. Gjennom mellomkrigstida mente mange i det norske borgerskapet at Arbeiderpartiet var en revolusjonær trussel. Dette førte også til organisering på høyresiden, med Fedrelandslaget som den fremste agitatoren mot den «internasjonale kommunistiske fare». Sentralt i denne konflikten var hvordan Arbeiderpartiet forholdt seg til nasjonale spørsmål. Arbeiderpartiets fokus på klassekampen framfor nasjonen styrket disse motsetningene. Lenge var nasjonale spørsmål for arbeiderbevegelsen synonymt med et borgerlig forsvar av overklassens interesser.
Hornsrud-regjeringen
Samarbeidet på borgerlig side var heller ikke stabilt, der ulike næringsinteresser var den største hindringen for å skape stabile regjeringer. I 1928 oppstod det en regjeringskrise, og for første gang i historien kom Arbeiderpartiet i regjeringsposisjon.
Arbeiderpartiets første regjering kom ikke til å sitte i mer enn 18 dager, men kongens praktisering av parlamentarismens spilleregler også overfor sosialistene har i ettertid vært bedømt som klok. Ved inngangen til 1930-tallet var motsetningene mellom borgerskapet og arbeiderbevegelsen fortsatt store. Endringer i Arbeiderpartiets syn på nasjonen og det parlamentariske systemet skjedde først etter den store verdenskrisen som oppsto i kjølvannet av krakket på Wall Street-børsen i 1929.
Les original på NDLA →
Krigen kommer til Norge
Krysseren Blüchers oppdrag var, sammen med seks andre marinefartøy, å innta Oslo og ta regjeringen og den norske kongefamilien til fange. Om bord på skipet var flere tyske nøkkelpersoner som skulle overta viktige funksjoner i hovedstaden. Det var 1400 mann om bord.
Oscarsborg festning gjør motstand
På Oscarsborg festning i Drøbaksundet var de blitt varslet om de fremmede skipene. Men det var fortsatt uklart om de var venner eller fiender. Oscarsborg var dårlig bemannet med utrente soldater som bare hadde vært stasjonert der i to uker. De hadde ennå ikke hatt skytetrening. Bare to av de tunge kanonene ble gjort klare til kamp.
Øverstkommanderende på Oscarsborg var Birger Eriksen. Han hadde ingen kontakt med sine overordnede i Oslo, og måtte dermed selv ta bestemmelsen om de skulle angripe de fremmede skipene eller la være. Han bestemte seg for å angripe. Oscarsborg avfyrte to skudd mot Blüchers styrbord side, og skipet ble satt i brann.
Blücher senkes
På motsatt side av sundet begynte også kanonbatteriet på Kopås å avfyre skudd, og Blücher havnet dermed i en kryssild. Men det fortsatte å seile sakte innover fjorden. Oscarsborg skjøt to torpedoer mot skipet, begge traff, og skipet begynte å synke.
Soldatene om bord på Blücher hoppet i vannet med full oppakning. Det var bare 2 grader i vannet denne morgenen, og det gjorde det svært vanskelig for dem å svømme. Over 600 tyske soldater døde. Mange av disse er begravet på den tyske gravlunden ved Alfaset. Skipet sank 3 km nord for Askholmene. Det ligger i dag på rundt 90 meters dyp og lekker fortsatt olje.
Kongen og regjeringen flykter
Etter at Blücher sank, ble Oscarsborg angrepet av tyske bombefly. Tyskerne klarte snart å nedkjempe all norsk motstand, og rykket inn i Oslo. Men takket være Oscarsborgs forsvar ble Hitlers slagplan utsatt med ett døgn. Dermed klarte kongefamilien og den norske regjeringen å flykte nordover i landet og derfra videre i sikkerhet til England og USA.
Les original på NDLA →
Oscarsborg festning gjør motstand
På Oscarsborg festning i Drøbaksundet var de blitt varslet om de fremmede skipene. Men det var fortsatt uklart om de var venner eller fiender. Oscarsborg var dårlig bemannet med utrente soldater som bare hadde vært stasjonert der i to uker. De hadde ennå ikke hatt skytetrening. Bare to av de tunge kanonene ble gjort klare til kamp.
Øverstkommanderende på Oscarsborg var Birger Eriksen. Han hadde ingen kontakt med sine overordnede i Oslo, og måtte dermed selv ta bestemmelsen om de skulle angripe de fremmede skipene eller la være. Han bestemte seg for å angripe. Oscarsborg avfyrte to skudd mot Blüchers styrbord side, og skipet ble satt i brann.
Blücher senkes
På motsatt side av sundet begynte også kanonbatteriet på Kopås å avfyre skudd, og Blücher havnet dermed i en kryssild. Men det fortsatte å seile sakte innover fjorden. Oscarsborg skjøt to torpedoer mot skipet, begge traff, og skipet begynte å synke.
Soldatene om bord på Blücher hoppet i vannet med full oppakning. Det var bare 2 grader i vannet denne morgenen, og det gjorde det svært vanskelig for dem å svømme. Over 600 tyske soldater døde. Mange av disse er begravet på den tyske gravlunden ved Alfaset. Skipet sank 3 km nord for Askholmene. Det ligger i dag på rundt 90 meters dyp og lekker fortsatt olje.
Kongen og regjeringen flykter
Etter at Blücher sank, ble Oscarsborg angrepet av tyske bombefly. Tyskerne klarte snart å nedkjempe all norsk motstand, og rykket inn i Oslo. Men takket være Oscarsborgs forsvar ble Hitlers slagplan utsatt med ett døgn. Dermed klarte kongefamilien og den norske regjeringen å flykte nordover i landet og derfra videre i sikkerhet til England og USA.
Les original på NDLA →
Norge og andre verdenskrig
Invasjonen
I hele mellomkrigstiden holdt Norge seg nøytralt i forhold til de maktalliansene som bygde seg opp i Europa. Men vi lå strategisk til, og både Tyskland og Storbritannia var interessert i samarbeid med Norge. Den norske handelsflåten var stor og betydningsfull, og malmtransporten fra Narvik var for eksempel svært viktig for den tyske krigsindustrien.
I de første månedene av 1940 kom det flere illevarslende meldinger om fiendtlig interesse for Norge, men regjeringen tok ikke signalene alvorlig. Den norske NS-lederen Quisling hadde samtaler med Hitler i Berlin, der han drøftet en eventuell tysk inngripen i Norge. Storbritannia forberedte væpnet hjelp til Finland med styrker landsatt i Norge. Men den finsk-russiske våpenhvilen i mars kom før planene kunne settes i verk.
Altmarkaffæren i februar 1940 varslet at krigen var kommet til Norge. Da britene minela norske farvann i begynnelsen av april, var det klart at Norge ville bli trukket inn i stormaktenes krig. Men Hitler-Tysklands invasjonsplaner var forlengst satt i verk. Den 9. april landsatte tyskerne troppestyrker i de største norske byene i henhold til Operasjon Weserübung, som var kodenavnet for invasjonen.
Krigen
Krigen i Norge ble relativt kortvarig. Nedbyggingen av det norske forsvaret gjennom mange år hadde svekket vår forsvarsevne. Den norske hæren var ikke i stand til å møte en fiendtlig invasjon. Tyskerne satset på hurtige og målbevisste operasjoner. I løpet av tre uker var Sør-Norge okkupert.
Krigen i Nord-Norge fortsatte fram til den norske kapitulasjonen 10. juni. Selv om allierte styrker hadde kommet til unnsetning på Nordvestlandet og i Narvik, var det ikke nok til å stanse den tyske krigsmaskinen.
Norge etter frigjøringen
Mye av bygninger og infrastruktur var nedslitt og mangelfullt vedlikeholdt i okkupasjonsårene. Men samtidig var det også bygd opp mye nytt. Okkupasjonsmakten hadde drevet med omfattende veg- og jernbanearbeid (Nordlandsbanen) og satt i gang store industriprosjekter for eksempel på Vestlandet.
I motsetning til situasjonen ellers i Europa hadde det vært få aktive krigshandlinger med større ødeleggelser. Unntaket var selvfølgelig Finnmark og Nord-Troms, som ble utsatt for den brente jords taktikk, og bebyggelsen måtte gjenreises i sin helhet. Men stort sett gikk gjenreisingen etter fem års okkupasjon bedre enn man skulle ventet, ikke minst sammenlignet med mange andre land i Europa.
Politikk og rettsoppgjør
Landssvikoppgjøret var i forhold til folketallet et av de mest omfattende i Europa. 92 000 saker ble reist mot dem som på en eller annen måte hadde gått i okkupasjonsmaktens tjeneste. 50 000 ble dømt, de fleste til bøter, men 17 000 til fengselsstraffer. 25 nordmenn ble henrettet.
Like etter frigjøringen var det en overveldende stemning for å straffe landssvikerne hardt. Men etter hvert ble straffene mildere. I nyere tid har man tatt opp ulike sider ved disse rettssakene og reist tvil om grunnlaget for en del dommer. Noen ble kanskje straffet for strengt, som kvinner som gikk inn i tysk Røde Kors (frontsøstrene). Andre fikk liten eller ingen straff, som brakkebaroner og industrien som hadde tjent store penger på arbeid for fienden. De såkalte tyskerjentene fikk harde straffer, selv om de ikke ble straffet av domstolen, men ved folkelig justis.
Les mer om tyskerjentene:
Forbudt kjærlighet: Historien om "tyskerjentene"
Materielt
Varemangel førte med seg at man måtte fortsette rasjoneringen fra okkupasjonstiden. Landet hadde lite med hard valuta, og satset derfor på å bygge opp en eksportindustri som kunne tjene inn slik valuta. Først i 1960 var bilrasjoneringen over, og folk kunne fritt kjøpe privatbil. Før det fikk folk flest bare kjøpe østeuropeiske biler som var tatt inn i landet som bytte mot sild.
Bolignøden var stor, og folk bodde tett. Men en sterk vekst i økonomien førte etter hvert til at forholdene bedret seg. En streng planøkonomi lå til grunn for oppbyggingen av landet.
Les original på NDLA →
I hele mellomkrigstiden holdt Norge seg nøytralt i forhold til de maktalliansene som bygde seg opp i Europa. Men vi lå strategisk til, og både Tyskland og Storbritannia var interessert i samarbeid med Norge. Den norske handelsflåten var stor og betydningsfull, og malmtransporten fra Narvik var for eksempel svært viktig for den tyske krigsindustrien.
I de første månedene av 1940 kom det flere illevarslende meldinger om fiendtlig interesse for Norge, men regjeringen tok ikke signalene alvorlig. Den norske NS-lederen Quisling hadde samtaler med Hitler i Berlin, der han drøftet en eventuell tysk inngripen i Norge. Storbritannia forberedte væpnet hjelp til Finland med styrker landsatt i Norge. Men den finsk-russiske våpenhvilen i mars kom før planene kunne settes i verk.
Altmarkaffæren i februar 1940 varslet at krigen var kommet til Norge. Da britene minela norske farvann i begynnelsen av april, var det klart at Norge ville bli trukket inn i stormaktenes krig. Men Hitler-Tysklands invasjonsplaner var forlengst satt i verk. Den 9. april landsatte tyskerne troppestyrker i de største norske byene i henhold til Operasjon Weserübung, som var kodenavnet for invasjonen.
Krigen
Krigen i Norge ble relativt kortvarig. Nedbyggingen av det norske forsvaret gjennom mange år hadde svekket vår forsvarsevne. Den norske hæren var ikke i stand til å møte en fiendtlig invasjon. Tyskerne satset på hurtige og målbevisste operasjoner. I løpet av tre uker var Sør-Norge okkupert.
Krigen i Nord-Norge fortsatte fram til den norske kapitulasjonen 10. juni. Selv om allierte styrker hadde kommet til unnsetning på Nordvestlandet og i Narvik, var det ikke nok til å stanse den tyske krigsmaskinen.
Norge etter frigjøringen
Mye av bygninger og infrastruktur var nedslitt og mangelfullt vedlikeholdt i okkupasjonsårene. Men samtidig var det også bygd opp mye nytt. Okkupasjonsmakten hadde drevet med omfattende veg- og jernbanearbeid (Nordlandsbanen) og satt i gang store industriprosjekter for eksempel på Vestlandet.
I motsetning til situasjonen ellers i Europa hadde det vært få aktive krigshandlinger med større ødeleggelser. Unntaket var selvfølgelig Finnmark og Nord-Troms, som ble utsatt for den brente jords taktikk, og bebyggelsen måtte gjenreises i sin helhet. Men stort sett gikk gjenreisingen etter fem års okkupasjon bedre enn man skulle ventet, ikke minst sammenlignet med mange andre land i Europa.
Politikk og rettsoppgjør
Landssvikoppgjøret var i forhold til folketallet et av de mest omfattende i Europa. 92 000 saker ble reist mot dem som på en eller annen måte hadde gått i okkupasjonsmaktens tjeneste. 50 000 ble dømt, de fleste til bøter, men 17 000 til fengselsstraffer. 25 nordmenn ble henrettet.
Like etter frigjøringen var det en overveldende stemning for å straffe landssvikerne hardt. Men etter hvert ble straffene mildere. I nyere tid har man tatt opp ulike sider ved disse rettssakene og reist tvil om grunnlaget for en del dommer. Noen ble kanskje straffet for strengt, som kvinner som gikk inn i tysk Røde Kors (frontsøstrene). Andre fikk liten eller ingen straff, som brakkebaroner og industrien som hadde tjent store penger på arbeid for fienden. De såkalte tyskerjentene fikk harde straffer, selv om de ikke ble straffet av domstolen, men ved folkelig justis.
Les mer om tyskerjentene:
Forbudt kjærlighet: Historien om "tyskerjentene"
Materielt
Varemangel førte med seg at man måtte fortsette rasjoneringen fra okkupasjonstiden. Landet hadde lite med hard valuta, og satset derfor på å bygge opp en eksportindustri som kunne tjene inn slik valuta. Først i 1960 var bilrasjoneringen over, og folk kunne fritt kjøpe privatbil. Før det fikk folk flest bare kjøpe østeuropeiske biler som var tatt inn i landet som bytte mot sild.
Bolignøden var stor, og folk bodde tett. Men en sterk vekst i økonomien førte etter hvert til at forholdene bedret seg. En streng planøkonomi lå til grunn for oppbyggingen av landet.
Les original på NDLA →
Verdenskrig og radikalisering
Verdenskrig
Da verdenskrigen brøt ut i Europa i 1914, erklærte Norge seg nøytral. Som følge av at partene i krigen nøt godt av norsk handelsvirksomhet og eksportvarer, ble norsk utenrikspolitikk en balansekunst mellom de krigførende partene. Mot slutten av krigen ble Norge utsatt for massivt britisk press om å stoppe eksport av fisk og andre varer til Tyskland. Sammen med tyskernes uinnskrenkede ubåtkrig i fra 1917, som rammet norske skip, ble det riktigere å si at Norge ble «nøytral alliert» og knyttet en fastere forbindelse med Storbritannia.
Klassemotsetningene skjerpes
For aksjespekulantene var krigens første halvdel svært gunstig økonomisk. Ved å forsyne partene med varer og skipsleveranser tjente flere shippingselskaper store summer. Likevel reiste dette også etiske dilemmaer. Hva var en norsk sjømanns liv (2000 døde) verdt mot de enorme fortjenestene som krigen og nøytralitetspolitikken skapte?
Mot slutten av krigen ble varemangel og inflasjon konsekvensen av den produksjonsnedgangen krigen skapte. Prisene steg, og de sosiale motsetningene mellom kapitalister og arbeiderklassen ble skjerpet som følge av dyrtida. De rike levde i luksus, mens arbeidere, embetsmenn og offentlige tjenestemenn ble hengende etter.
Statens rolle
Staten tok derfor en større rolle for å bøte på de største problemene. De innførte et prisdirektorat, tok i bruk rasjonering av visse varer og opprettet et statlig kornmonopol. Første verdenskrig ble derfor et brudd med den økonomiske liberalismen, og folk ble mer positivt innstilt til statlige inngrep i økonomien.
Politisk strid
I årene før og under første verdenskrig oppstod det en politisk strid om arbeiderbevegelsens metoder for å skape et sosialistisk samfunn. En ledende opposisjonell talsmann for Fagopposisjonen av 1911 var Martin Tranmæl. Fagopposisjonen kritiserte Arbeiderpartiets tro på at Stortinget skulle være arena for politiske endringer, og agiterte i sterke ordelag for å nedkjempe borgerskapets makt over produksjonsmidlene og la fabrikkene bli underlagt arbeiderklassens kontroll.
Fagopposisjonen fra 1911 styrket sin stilling som følge av verdenskrigen og frontet en mer radikal linje innenfor Arbeiderpartiet.
Radikalisering av arbeiderbevegelsen
Virkningen av statens rolle, og de store økonomiske forskjellene verdenskrigen skapte, skjerpet frontene i arbeiderklassen etter første verdenskrig. Krigens grusomheter og den russiske revolusjonen i 1917 inspirerte til politiske endringer i arbeiderbevegelsen. Historiker Øystein Sørensen sier det slik:
At landsmøtet (1920) i Norges største parti med 285 mot 32 stemmer vedtok at de ville legge hele samfunnsmakten i hendene på "de revolusjonære krefter" og dermed avskaffe det politiske demokratiet - det viser de sterke kreftene som ble utløst av første verdenskrig, og hvordan denne krigen også påvirket det nøytrale Norge.
Verdensrevolusjon på vent
Arbeiderpartiet var til forskjell fra de etablerte partiene i større grad et kulturfellesskap, der partilagene og fagforeningene skapte et miljø med felles verdier, sosiale fellesskap og kulturelle særdrag. Om arbeiderbevegelsens historie fram mot første verdenskrig var preget av konsolidering innad, ble en ny konfrontasjonslinje mot det borgerlige samfunnet etablert i kjølvannet av krigen.
Med Martin Tranmæl og Kyrre Grepp i ledelsen, vedtok et stort flertall på Arbeiderpartiets landsmøtet i 1920 at partiet meldte seg inn i Den kommunistiske internasjonale (Komintern).
Det "sosialdemokratiske" mindretallet var kritisk til revolusjon som virkemiddel og den sterke tilknytningen til "Den kommunistiske internasjonale", spesielt etter at Lenins Moskvateser var vedtatt i 1920. Som en konsekvens stiftet partiets mindretall partiet Norges Socialdemokratiske Arbeiderparti i 1921 for å arbeide for sosialismen bygd på folkestyre.
Reformer og folkestyre
Verdenskrigens virkninger og den russiske revolusjonen spilte en betydelig rolle i radikaliseringen av arbeiderbevegelsen etter krigen. Likevel fantes det mer moderate krefter i Arbeiderpartiet med et mer demokratisk sinnelag. I 1920-årene ble derfor arbeiderbevegelsen splittet i synet på veien mot et sosialistisk samfunn.
I tillegg innførte Venstre i regjering en ny valgordning i 1919. Vi fikk et flerpartisystem mer i tråd med de endrede sosiale strukturene. Slik sett ble det norske valgsystemet mer demokratisk, og tilliten til det parlamentariske systemet styrket. 8 timers arbeidsdag ble innført, og med Gunnar Knudsen som statsminister i perioden 1912–20, ble staten mer aktiv i arbeid og næringsliv.
Til tross for Moskvatesene endte ikke 1. verdenskrig i en verdensrevolusjon. Selv om den norske arbeiderbevegelsen var splittet, syntes ikke «den norske kommunistiske revolusjon» å være innenfor rekkevidde, til tross for kommunistisk agitasjon og retorikk.
Kilder
Det norske Arbeiderparti (1934). Det norske Arbeiderpartis Landsmøter 1912–1933. Beslutninger og resolusjoner. Det norske Arbeiderpartis Forlag. https://www.arbark.no/eldok/DNA1912_2.pdf
Sørensen, Ø. (2014, 7. februar). Arbeiderpartiets revolusjonære parentes. VG. https://www.vg.no/nyheter/meninger/i/VEpAd/arbeiderpartiets-revolusjonaere-parentes
Les original på NDLA →
Da verdenskrigen brøt ut i Europa i 1914, erklærte Norge seg nøytral. Som følge av at partene i krigen nøt godt av norsk handelsvirksomhet og eksportvarer, ble norsk utenrikspolitikk en balansekunst mellom de krigførende partene. Mot slutten av krigen ble Norge utsatt for massivt britisk press om å stoppe eksport av fisk og andre varer til Tyskland. Sammen med tyskernes uinnskrenkede ubåtkrig i fra 1917, som rammet norske skip, ble det riktigere å si at Norge ble «nøytral alliert» og knyttet en fastere forbindelse med Storbritannia.
Klassemotsetningene skjerpes
For aksjespekulantene var krigens første halvdel svært gunstig økonomisk. Ved å forsyne partene med varer og skipsleveranser tjente flere shippingselskaper store summer. Likevel reiste dette også etiske dilemmaer. Hva var en norsk sjømanns liv (2000 døde) verdt mot de enorme fortjenestene som krigen og nøytralitetspolitikken skapte?
Mot slutten av krigen ble varemangel og inflasjon konsekvensen av den produksjonsnedgangen krigen skapte. Prisene steg, og de sosiale motsetningene mellom kapitalister og arbeiderklassen ble skjerpet som følge av dyrtida. De rike levde i luksus, mens arbeidere, embetsmenn og offentlige tjenestemenn ble hengende etter.
Statens rolle
Staten tok derfor en større rolle for å bøte på de største problemene. De innførte et prisdirektorat, tok i bruk rasjonering av visse varer og opprettet et statlig kornmonopol. Første verdenskrig ble derfor et brudd med den økonomiske liberalismen, og folk ble mer positivt innstilt til statlige inngrep i økonomien.
Politisk strid
I årene før og under første verdenskrig oppstod det en politisk strid om arbeiderbevegelsens metoder for å skape et sosialistisk samfunn. En ledende opposisjonell talsmann for Fagopposisjonen av 1911 var Martin Tranmæl. Fagopposisjonen kritiserte Arbeiderpartiets tro på at Stortinget skulle være arena for politiske endringer, og agiterte i sterke ordelag for å nedkjempe borgerskapets makt over produksjonsmidlene og la fabrikkene bli underlagt arbeiderklassens kontroll.
Fagopposisjonen fra 1911 styrket sin stilling som følge av verdenskrigen og frontet en mer radikal linje innenfor Arbeiderpartiet.
Radikalisering av arbeiderbevegelsen
Virkningen av statens rolle, og de store økonomiske forskjellene verdenskrigen skapte, skjerpet frontene i arbeiderklassen etter første verdenskrig. Krigens grusomheter og den russiske revolusjonen i 1917 inspirerte til politiske endringer i arbeiderbevegelsen. Historiker Øystein Sørensen sier det slik:
At landsmøtet (1920) i Norges største parti med 285 mot 32 stemmer vedtok at de ville legge hele samfunnsmakten i hendene på "de revolusjonære krefter" og dermed avskaffe det politiske demokratiet - det viser de sterke kreftene som ble utløst av første verdenskrig, og hvordan denne krigen også påvirket det nøytrale Norge.
Verdensrevolusjon på vent
Arbeiderpartiet var til forskjell fra de etablerte partiene i større grad et kulturfellesskap, der partilagene og fagforeningene skapte et miljø med felles verdier, sosiale fellesskap og kulturelle særdrag. Om arbeiderbevegelsens historie fram mot første verdenskrig var preget av konsolidering innad, ble en ny konfrontasjonslinje mot det borgerlige samfunnet etablert i kjølvannet av krigen.
Med Martin Tranmæl og Kyrre Grepp i ledelsen, vedtok et stort flertall på Arbeiderpartiets landsmøtet i 1920 at partiet meldte seg inn i Den kommunistiske internasjonale (Komintern).
Det "sosialdemokratiske" mindretallet var kritisk til revolusjon som virkemiddel og den sterke tilknytningen til "Den kommunistiske internasjonale", spesielt etter at Lenins Moskvateser var vedtatt i 1920. Som en konsekvens stiftet partiets mindretall partiet Norges Socialdemokratiske Arbeiderparti i 1921 for å arbeide for sosialismen bygd på folkestyre.
Reformer og folkestyre
Verdenskrigens virkninger og den russiske revolusjonen spilte en betydelig rolle i radikaliseringen av arbeiderbevegelsen etter krigen. Likevel fantes det mer moderate krefter i Arbeiderpartiet med et mer demokratisk sinnelag. I 1920-årene ble derfor arbeiderbevegelsen splittet i synet på veien mot et sosialistisk samfunn.
I tillegg innførte Venstre i regjering en ny valgordning i 1919. Vi fikk et flerpartisystem mer i tråd med de endrede sosiale strukturene. Slik sett ble det norske valgsystemet mer demokratisk, og tilliten til det parlamentariske systemet styrket. 8 timers arbeidsdag ble innført, og med Gunnar Knudsen som statsminister i perioden 1912–20, ble staten mer aktiv i arbeid og næringsliv.
Til tross for Moskvatesene endte ikke 1. verdenskrig i en verdensrevolusjon. Selv om den norske arbeiderbevegelsen var splittet, syntes ikke «den norske kommunistiske revolusjon» å være innenfor rekkevidde, til tross for kommunistisk agitasjon og retorikk.
Kilder
Det norske Arbeiderparti (1934). Det norske Arbeiderpartis Landsmøter 1912–1933. Beslutninger og resolusjoner. Det norske Arbeiderpartis Forlag. https://www.arbark.no/eldok/DNA1912_2.pdf
Sørensen, Ø. (2014, 7. februar). Arbeiderpartiets revolusjonære parentes. VG. https://www.vg.no/nyheter/meninger/i/VEpAd/arbeiderpartiets-revolusjonaere-parentes
Les original på NDLA →
Krig og konflikter
Andre verdenskrig
Andre verdenskrig - Europa og verden
Bakgrunnen for andre verdenskrig
Opptakten til andre verdenskrig
Årsakene til andre verdenskrig er sammensatte og henger sammen med Versaillestraktaten, fascismens framvekst, og økonomiske og politiske kriser i Europa i mellomkrigstida. Allikevel er den tyske diktatoren Adolf Hitlers utenrikspolitikk den direkte årsaken til at det ble ny verdenskrig i 1939.
Arven fra Versailles
I fredsoppgjøret etter første verdenskrig ble Tyskland, gjennom Versaillestraktaten, tvunget til å godta svært strenge vilkår.
Tyskland måtte ikke bare påta seg det juridiske og moralske ansvaret for krigen, men måtte også betale en gigantisk erstatning for skader og tap påført under første verdenskrig. Militæret måtte bygges ned, og Tyskland måtte avstå store landområder til nabolandene. Spesielt til det nyopprettede Polen, noe som førte til at Øst-Preussen ble adskilt fra resten av Tyskland gjennom "den polske korridoren". Tyskland mistet også grenseområdene Alsace og Lorraine til Frankrike. I tillegg ble det store tysktalende minoriteter i andre land, som for eksempel sudettyskerne i Tsjekkoslovakia.
Adolf Hitler brukte ydmykelsen som Versaillestraktaten representerte, til å skaffe seg støtte i den tyske befolkningen. Deretter skulle Tyskland få sin rette plass i Europa og igjen bli en stormakt.
Politisk ustabilitet og økonomisk sammenbrudd
Benito Mussolini og fascistene tok makten allerede i 1922 i Italia. Framveksten til den fascistiske bevegelsen henger sammen med en trøblete økonomi og italiensk misnøye etter første verdenskrig hvor det har blitt hevdet at "Italia vant krigen, men tapte freden".
I Tyskland kom Adolf Hitler og nazistene til makten i 1933. Det økonomiske sammenbruddet etter børskrakket i 1929 var avgjørende, sammen med Weimarrepublikkens manglende evne til å håndtere det. Tilliten til politikerne i Tyskland var lav, mens den nazistiske bevegelsen til Hitler trivdes godt i krisetider. Nazistene spilte på misnøyen med Versaillestraktaten, arbeidsledighet og frykt for kommunister.
Ekspansjon og aggresjon
Den viktigste årsaken til andre verdenskrig var ekspansjonen og aggresjonen fra de diktatorstyrte statene Tyskland og Italia i Europa, og fra Japan i Asia. I Japan fikk ytterliggående militære krefter stadig mer makt over den politiske ledelsen.
Italia hadde utenrikspolitiske ambisjoner om å utvide landets grenser, spesielt i Afrika. Derfor rustet Italia kraftig opp militært under diktator Benito Mussolini. I 1935 gikk Italia til angrep på Etiopia, uten at Folkeforbundet kunne gjøre annet enn å protestere.
I Japan førte den nasjonalistiske regjeringen, med sterk påvirkning fra militæret, en ekspansiv politikk som skulle gjøre landet til en stormakt. Japan ønsket å fjerne vestlig innflytelse i Asia og bygge opp stolt japansk makt og kultur. Dette ble understøttet av rasistiske holdninger, spesielt mot Kina. I 1931 ble den nordøstlige delen av Kina, Mandsjuria okkupert. Fra 1937 var det full krig mellom Japan og Kina.
Den spanske borgerkrigen 1936–1939Den spanske borgerkrigen 1936–1939 ble utkjempet mellom general Franco og nasjonalistene på den ene siden og republikanerne på den andre. General Franco seiret og innførte et fascistisk diktatur i Spania.
Aksemaktene hjalp general Franco med store mengder våpen, og Tyskland brukte anledningen til å teste ut sitt nye flyvåpen. Både Italia og Sovjetunionen sendte troppestyrker til de krigførende partene og vant på denne måten verdifull kamperfaring. Ingen av de vestlige landene bidro med offisiell krigshjelp, selv om et større antall frivillige reiste til Spania for å kjempe på den republikanske siden.
Borgerkrigen viste at de vestlige demokratiene verken hadde vilje eller kraft til å stå imot de fascistiske kreftene som nå reiste seg i Europa.
Aggressiv tysk utenrikspolitikk
Hitler hadde ambisjoner om å gjøre Tyskland til en stormakt og meldte landet ut av Folkeforbundet. Ifølge Hitler trengte tyskerne livsrom, eller Lebensraum, til å leve og vokse på. Dette innebar å innta en førerposisjon over landene i vest, og ekspandere territorialt østover på bekostning av slaviske folkeslag. Dette var ikke forenelig med Folkeforbundets mål om å avverge krig.
Hitler begynte raskt å bryte bestemmelsene i Versaillestraktaten etter maktovertakelsen. Det ble iverksatte storstilt militær opprustning, og i 1935 ble allmenn verneplikt innført. Samme år ble Saar-området på grensa til Frankrike gjenforent med Tyskland etter folkeavstemning. I 1936 gikk tyske tropper inn i Rhinland langs den franske grensa. Området skulle, ifølge Versaillestraktaten, være demilitarisert. Dette var et klart brudd med vilkårene i traktaten, men verken Frankrike eller Storbritannia gjorde noe annet enn å protestere.
Vennskapsbåndene mellom Tyskland, Italia og Japan ble formalisert i 1936 i den såkalte antikominternpakten. Hitler ga også støtte til Mussolinis aggressive linje i Afrika, og til general Francos borgerkrig i Spania.
Østerrike og Sudetlandet annekteres
Hitler ønsket å samle alle tyskere i et Stor-Tyskland og vendte blikket mot nabolandene. I 1938 ble Østerrike innlemmet i Tyskland (Anschluss) etter at tyske tropper marsjerte inn i landet. Heller ikke nå ble det sterke reaksjoner fra de andre stormaktene.
Deretter vendte Hitler oppmerksomheten mot sudettyskerne i Tsjekkoslovakia, som han hevdet skulle bli en del av det stortyske riket. Frankrike, Italia, Storbritannia og Tyskland møttes i München for å diskutere kravet. Tsjekkoslovakia ble ikke rådspurt.
Hvis Hitler fikk gjennom kravet sitt, skulle han som motytelse love å avstå fra framtidige territoriale krav. Den britiske statsministeren Neville Chamberlain aksepterte kravet for å hindre ny verdenskrig. Dette førte til den såkalte Münchenavtalen, hvor Tsjekkoslovakia måtte oppgi grenseområdet Sudetlandet til Tyskland. Etter at avtalen var signert, erklærte Chamberlain optimistisk at det ville sikre "Fred i vår tid".
Allerede i 1939 ble resten av Tsjekkoslovakia okkupert av Tyskland.
Appeasement-politikk
Appeasement er et begrep som brukes om den ettergivende og passive politikken de allierte førte i mellomkrigstida. Målet var at forsoning og avspenning skulle hindre ny verdenskrig.
I tilfelle uenigheter skulle Folkeforbundet sikre verdensfreden, men organisasjonen var handlingslammet. Dette hang sammen med flere forhold som berørte medlemslandene. Økonomiske nedgangstider og interne problemer gjorde at Frankrike og Storbritannia viste liten vilje og evne til å opprettholde verdensfreden. I tillegg hadde USA trukket seg tilbake til isolasjonisme, noe som innebar ikke å blande seg inn i forhold utenfor Amerika.
I Münchenavtalen øynet Neville Chamberlain håp om å unngå ny verdenskrig, selv om det betydde å ofre deler av Tsjekkoslovakia. Først etter at Hitler våren 1939 brøt avtalen og okkuperte hele Tsjekkoslovakia, var tålmodigheten til de allierte slutt. Det var nå klart for de fleste at Hitlers ekspansjonspolitikk ikke var over, og at nye områder i øst sto for tur. Frankrike og Storbritannia innledet militært samarbeid og garanterte for Polens sikkerhet.
Ikkeangrepspakt mellom Hitler og Stalin
I august 1939 ble det undertegnet en ikkeangrepspakt mellom Tyskland og Sovjetunionen. I en hemmelig del av avtalen fikk Stalin frie hender til å erobre tidligere russiske områder i Øst-Europa og den østlige delen av Polen. Samtidig skulle Hitler få frie hender i vest. Avtalen var overraskende og ikke minst forvirrende siden disse statene var ideologiske hovedfiender.
Avtalen ga imidlertid fordeler til begge partene. Stalin ønsket å vinne tid for å kunne bygge opp de militære styrkene. Hitler på sin side ønsket å ha ryggen fri når han angrep Frankrike. En ødeleggende tofrontskrig, som Tyskland opplevde i første verdenskrig, måtte unngås. Deretter kunne han gå løs på Sovjetunionen.
Krigen i Europa bryter ut
Tysklands neste territoriale krav var rettet mot Polen. Hitler ønsket en landforbindelse til Øst-Preussen, som var adskilt fra resten av Tyskland. 1. september 1939 ble Polen invadert, og to dager senere erklærte Storbritannia og Frankrike krig mot Tyskland. Andre verdenskrig var et faktum.
I filmen nedenfor forklarer professor Stein Ugelvik hva som var årsakene til andre verdenskrig.
Kilder
Hatlehol, G. D.(2021, 10. september) Andre verdenskrig. I Store Norske Leksikon. https://snl.no/andre_verdenskrig
Palmer, R. R. & Colton, J. & Kramer, L. (2002). A history of the modern world (ninth edition). McGraw-Hill. New York
Les original på NDLA →
Årsakene til andre verdenskrig er sammensatte og henger sammen med Versaillestraktaten, fascismens framvekst, og økonomiske og politiske kriser i Europa i mellomkrigstida. Allikevel er den tyske diktatoren Adolf Hitlers utenrikspolitikk den direkte årsaken til at det ble ny verdenskrig i 1939.
Arven fra Versailles
I fredsoppgjøret etter første verdenskrig ble Tyskland, gjennom Versaillestraktaten, tvunget til å godta svært strenge vilkår.
Tyskland måtte ikke bare påta seg det juridiske og moralske ansvaret for krigen, men måtte også betale en gigantisk erstatning for skader og tap påført under første verdenskrig. Militæret måtte bygges ned, og Tyskland måtte avstå store landområder til nabolandene. Spesielt til det nyopprettede Polen, noe som førte til at Øst-Preussen ble adskilt fra resten av Tyskland gjennom "den polske korridoren". Tyskland mistet også grenseområdene Alsace og Lorraine til Frankrike. I tillegg ble det store tysktalende minoriteter i andre land, som for eksempel sudettyskerne i Tsjekkoslovakia.
Adolf Hitler brukte ydmykelsen som Versaillestraktaten representerte, til å skaffe seg støtte i den tyske befolkningen. Deretter skulle Tyskland få sin rette plass i Europa og igjen bli en stormakt.
Politisk ustabilitet og økonomisk sammenbrudd
Benito Mussolini og fascistene tok makten allerede i 1922 i Italia. Framveksten til den fascistiske bevegelsen henger sammen med en trøblete økonomi og italiensk misnøye etter første verdenskrig hvor det har blitt hevdet at "Italia vant krigen, men tapte freden".
I Tyskland kom Adolf Hitler og nazistene til makten i 1933. Det økonomiske sammenbruddet etter børskrakket i 1929 var avgjørende, sammen med Weimarrepublikkens manglende evne til å håndtere det. Tilliten til politikerne i Tyskland var lav, mens den nazistiske bevegelsen til Hitler trivdes godt i krisetider. Nazistene spilte på misnøyen med Versaillestraktaten, arbeidsledighet og frykt for kommunister.
Ekspansjon og aggresjon
Den viktigste årsaken til andre verdenskrig var ekspansjonen og aggresjonen fra de diktatorstyrte statene Tyskland og Italia i Europa, og fra Japan i Asia. I Japan fikk ytterliggående militære krefter stadig mer makt over den politiske ledelsen.
Italia hadde utenrikspolitiske ambisjoner om å utvide landets grenser, spesielt i Afrika. Derfor rustet Italia kraftig opp militært under diktator Benito Mussolini. I 1935 gikk Italia til angrep på Etiopia, uten at Folkeforbundet kunne gjøre annet enn å protestere.
I Japan førte den nasjonalistiske regjeringen, med sterk påvirkning fra militæret, en ekspansiv politikk som skulle gjøre landet til en stormakt. Japan ønsket å fjerne vestlig innflytelse i Asia og bygge opp stolt japansk makt og kultur. Dette ble understøttet av rasistiske holdninger, spesielt mot Kina. I 1931 ble den nordøstlige delen av Kina, Mandsjuria okkupert. Fra 1937 var det full krig mellom Japan og Kina.
Den spanske borgerkrigen 1936–1939Den spanske borgerkrigen 1936–1939 ble utkjempet mellom general Franco og nasjonalistene på den ene siden og republikanerne på den andre. General Franco seiret og innførte et fascistisk diktatur i Spania.
Aksemaktene hjalp general Franco med store mengder våpen, og Tyskland brukte anledningen til å teste ut sitt nye flyvåpen. Både Italia og Sovjetunionen sendte troppestyrker til de krigførende partene og vant på denne måten verdifull kamperfaring. Ingen av de vestlige landene bidro med offisiell krigshjelp, selv om et større antall frivillige reiste til Spania for å kjempe på den republikanske siden.
Borgerkrigen viste at de vestlige demokratiene verken hadde vilje eller kraft til å stå imot de fascistiske kreftene som nå reiste seg i Europa.
Aggressiv tysk utenrikspolitikk
Hitler hadde ambisjoner om å gjøre Tyskland til en stormakt og meldte landet ut av Folkeforbundet. Ifølge Hitler trengte tyskerne livsrom, eller Lebensraum, til å leve og vokse på. Dette innebar å innta en førerposisjon over landene i vest, og ekspandere territorialt østover på bekostning av slaviske folkeslag. Dette var ikke forenelig med Folkeforbundets mål om å avverge krig.
Hitler begynte raskt å bryte bestemmelsene i Versaillestraktaten etter maktovertakelsen. Det ble iverksatte storstilt militær opprustning, og i 1935 ble allmenn verneplikt innført. Samme år ble Saar-området på grensa til Frankrike gjenforent med Tyskland etter folkeavstemning. I 1936 gikk tyske tropper inn i Rhinland langs den franske grensa. Området skulle, ifølge Versaillestraktaten, være demilitarisert. Dette var et klart brudd med vilkårene i traktaten, men verken Frankrike eller Storbritannia gjorde noe annet enn å protestere.
Vennskapsbåndene mellom Tyskland, Italia og Japan ble formalisert i 1936 i den såkalte antikominternpakten. Hitler ga også støtte til Mussolinis aggressive linje i Afrika, og til general Francos borgerkrig i Spania.
Østerrike og Sudetlandet annekteres
Hitler ønsket å samle alle tyskere i et Stor-Tyskland og vendte blikket mot nabolandene. I 1938 ble Østerrike innlemmet i Tyskland (Anschluss) etter at tyske tropper marsjerte inn i landet. Heller ikke nå ble det sterke reaksjoner fra de andre stormaktene.
Deretter vendte Hitler oppmerksomheten mot sudettyskerne i Tsjekkoslovakia, som han hevdet skulle bli en del av det stortyske riket. Frankrike, Italia, Storbritannia og Tyskland møttes i München for å diskutere kravet. Tsjekkoslovakia ble ikke rådspurt.
Hvis Hitler fikk gjennom kravet sitt, skulle han som motytelse love å avstå fra framtidige territoriale krav. Den britiske statsministeren Neville Chamberlain aksepterte kravet for å hindre ny verdenskrig. Dette førte til den såkalte Münchenavtalen, hvor Tsjekkoslovakia måtte oppgi grenseområdet Sudetlandet til Tyskland. Etter at avtalen var signert, erklærte Chamberlain optimistisk at det ville sikre "Fred i vår tid".
Allerede i 1939 ble resten av Tsjekkoslovakia okkupert av Tyskland.
Appeasement-politikk
Appeasement er et begrep som brukes om den ettergivende og passive politikken de allierte førte i mellomkrigstida. Målet var at forsoning og avspenning skulle hindre ny verdenskrig.
I tilfelle uenigheter skulle Folkeforbundet sikre verdensfreden, men organisasjonen var handlingslammet. Dette hang sammen med flere forhold som berørte medlemslandene. Økonomiske nedgangstider og interne problemer gjorde at Frankrike og Storbritannia viste liten vilje og evne til å opprettholde verdensfreden. I tillegg hadde USA trukket seg tilbake til isolasjonisme, noe som innebar ikke å blande seg inn i forhold utenfor Amerika.
I Münchenavtalen øynet Neville Chamberlain håp om å unngå ny verdenskrig, selv om det betydde å ofre deler av Tsjekkoslovakia. Først etter at Hitler våren 1939 brøt avtalen og okkuperte hele Tsjekkoslovakia, var tålmodigheten til de allierte slutt. Det var nå klart for de fleste at Hitlers ekspansjonspolitikk ikke var over, og at nye områder i øst sto for tur. Frankrike og Storbritannia innledet militært samarbeid og garanterte for Polens sikkerhet.
Ikkeangrepspakt mellom Hitler og Stalin
I august 1939 ble det undertegnet en ikkeangrepspakt mellom Tyskland og Sovjetunionen. I en hemmelig del av avtalen fikk Stalin frie hender til å erobre tidligere russiske områder i Øst-Europa og den østlige delen av Polen. Samtidig skulle Hitler få frie hender i vest. Avtalen var overraskende og ikke minst forvirrende siden disse statene var ideologiske hovedfiender.
Avtalen ga imidlertid fordeler til begge partene. Stalin ønsket å vinne tid for å kunne bygge opp de militære styrkene. Hitler på sin side ønsket å ha ryggen fri når han angrep Frankrike. En ødeleggende tofrontskrig, som Tyskland opplevde i første verdenskrig, måtte unngås. Deretter kunne han gå løs på Sovjetunionen.
Krigen i Europa bryter ut
Tysklands neste territoriale krav var rettet mot Polen. Hitler ønsket en landforbindelse til Øst-Preussen, som var adskilt fra resten av Tyskland. 1. september 1939 ble Polen invadert, og to dager senere erklærte Storbritannia og Frankrike krig mot Tyskland. Andre verdenskrig var et faktum.
I filmen nedenfor forklarer professor Stein Ugelvik hva som var årsakene til andre verdenskrig.
Kilder
Hatlehol, G. D.(2021, 10. september) Andre verdenskrig. I Store Norske Leksikon. https://snl.no/andre_verdenskrig
Palmer, R. R. & Colton, J. & Kramer, L. (2002). A history of the modern world (ninth edition). McGraw-Hill. New York
Les original på NDLA →
Bakgrunnen for andre verdenskrig
Opptakten til andre verdenskrig
Årsakene til andre verdenskrig er sammensatte og henger sammen med Versaillestraktaten, fascismens framvekst, og økonomiske og politiske kriser i Europa i mellomkrigstida. Allikevel er den tyske diktatoren Adolf Hitlers utenrikspolitikk den direkte årsaken til at det ble ny verdenskrig i 1939.
Arven fra Versailles
I fredsoppgjøret etter første verdenskrig ble Tyskland, gjennom Versaillestraktaten, tvunget til å godta svært strenge vilkår.
Tyskland måtte ikke bare påta seg det juridiske og moralske ansvaret for krigen, men måtte også betale en gigantisk erstatning for skader og tap påført under første verdenskrig. Militæret måtte bygges ned, og Tyskland måtte avstå store landområder til nabolandene. Spesielt til det nyopprettede Polen, noe som førte til at Øst-Preussen ble adskilt fra resten av Tyskland gjennom "den polske korridoren". Tyskland mistet også grenseområdene Alsace og Lorraine til Frankrike. I tillegg ble det store tysktalende minoriteter i andre land, som for eksempel sudettyskerne i Tsjekkoslovakia.
Adolf Hitler brukte ydmykelsen som Versaillestraktaten representerte, til å skaffe seg støtte i den tyske befolkningen. Deretter skulle Tyskland få sin rette plass i Europa og igjen bli en stormakt.
Politisk ustabilitet og økonomisk sammenbrudd
Benito Mussolini og fascistene tok makten allerede i 1922 i Italia. Framveksten til den fascistiske bevegelsen henger sammen med en trøblete økonomi og italiensk misnøye etter første verdenskrig hvor det har blitt hevdet at "Italia vant krigen, men tapte freden".
I Tyskland kom Adolf Hitler og nazistene til makten i 1933. Det økonomiske sammenbruddet etter børskrakket i 1929 var avgjørende, sammen med Weimarrepublikkens manglende evne til å håndtere det. Tilliten til politikerne i Tyskland var lav, mens den nazistiske bevegelsen til Hitler trivdes godt i krisetider. Nazistene spilte på misnøyen med Versaillestraktaten, arbeidsledighet og frykt for kommunister.
Ekspansjon og aggresjon
Den viktigste årsaken til andre verdenskrig var ekspansjonen og aggresjonen fra de diktatorstyrte statene Tyskland og Italia i Europa, og fra Japan i Asia. I Japan fikk ytterliggående militære krefter stadig mer makt over den politiske ledelsen.
Italia hadde utenrikspolitiske ambisjoner om å utvide landets grenser, spesielt i Afrika. Derfor rustet Italia kraftig opp militært under diktator Benito Mussolini. I 1935 gikk Italia til angrep på Etiopia, uten at Folkeforbundet kunne gjøre annet enn å protestere.
I Japan førte den nasjonalistiske regjeringen, med sterk påvirkning fra militæret, en ekspansiv politikk som skulle gjøre landet til en stormakt. Japan ønsket å fjerne vestlig innflytelse i Asia og bygge opp stolt japansk makt og kultur. Dette ble understøttet av rasistiske holdninger, spesielt mot Kina. I 1931 ble den nordøstlige delen av Kina, Mandsjuria okkupert. Fra 1937 var det full krig mellom Japan og Kina.
Den spanske borgerkrigen 1936–1939Den spanske borgerkrigen 1936–1939 ble utkjempet mellom general Franco og nasjonalistene på den ene siden og republikanerne på den andre. General Franco seiret og innførte et fascistisk diktatur i Spania.
Aksemaktene hjalp general Franco med store mengder våpen, og Tyskland brukte anledningen til å teste ut sitt nye flyvåpen. Både Italia og Sovjetunionen sendte troppestyrker til de krigførende partene og vant på denne måten verdifull kamperfaring. Ingen av de vestlige landene bidro med offisiell krigshjelp, selv om et større antall frivillige reiste til Spania for å kjempe på den republikanske siden.
Borgerkrigen viste at de vestlige demokratiene verken hadde vilje eller kraft til å stå imot de fascistiske kreftene som nå reiste seg i Europa.
Aggressiv tysk utenrikspolitikk
Hitler hadde ambisjoner om å gjøre Tyskland til en stormakt og meldte landet ut av Folkeforbundet. Ifølge Hitler trengte tyskerne livsrom, eller Lebensraum, til å leve og vokse på. Dette innebar å innta en førerposisjon over landene i vest, og ekspandere territorialt østover på bekostning av slaviske folkeslag. Dette var ikke forenelig med Folkeforbundets mål om å avverge krig.
Hitler begynte raskt å bryte bestemmelsene i Versaillestraktaten etter maktovertakelsen. Det ble iverksatte storstilt militær opprustning, og i 1935 ble allmenn verneplikt innført. Samme år ble Saar-området på grensa til Frankrike gjenforent med Tyskland etter folkeavstemning. I 1936 gikk tyske tropper inn i Rhinland langs den franske grensa. Området skulle, ifølge Versaillestraktaten, være demilitarisert. Dette var et klart brudd med vilkårene i traktaten, men verken Frankrike eller Storbritannia gjorde noe annet enn å protestere.
Vennskapsbåndene mellom Tyskland, Italia og Japan ble formalisert i 1936 i den såkalte antikominternpakten. Hitler ga også støtte til Mussolinis aggressive linje i Afrika, og til general Francos borgerkrig i Spania.
Østerrike og Sudetlandet annekteres
Hitler ønsket å samle alle tyskere i et Stor-Tyskland og vendte blikket mot nabolandene. I 1938 ble Østerrike innlemmet i Tyskland (Anschluss) etter at tyske tropper marsjerte inn i landet. Heller ikke nå ble det sterke reaksjoner fra de andre stormaktene.
Deretter vendte Hitler oppmerksomheten mot sudettyskerne i Tsjekkoslovakia, som han hevdet skulle bli en del av det stortyske riket. Frankrike, Italia, Storbritannia og Tyskland møttes i München for å diskutere kravet. Tsjekkoslovakia ble ikke rådspurt.
Hvis Hitler fikk gjennom kravet sitt, skulle han som motytelse love å avstå fra framtidige territoriale krav. Den britiske statsministeren Neville Chamberlain aksepterte kravet for å hindre ny verdenskrig. Dette førte til den såkalte Münchenavtalen, hvor Tsjekkoslovakia måtte oppgi grenseområdet Sudetlandet til Tyskland. Etter at avtalen var signert, erklærte Chamberlain optimistisk at det ville sikre "Fred i vår tid".
Allerede i 1939 ble resten av Tsjekkoslovakia okkupert av Tyskland.
Appeasement-politikk
Appeasement er et begrep som brukes om den ettergivende og passive politikken de allierte førte i mellomkrigstida. Målet var at forsoning og avspenning skulle hindre ny verdenskrig.
I tilfelle uenigheter skulle Folkeforbundet sikre verdensfreden, men organisasjonen var handlingslammet. Dette hang sammen med flere forhold som berørte medlemslandene. Økonomiske nedgangstider og interne problemer gjorde at Frankrike og Storbritannia viste liten vilje og evne til å opprettholde verdensfreden. I tillegg hadde USA trukket seg tilbake til isolasjonisme, noe som innebar ikke å blande seg inn i forhold utenfor Amerika.
I Münchenavtalen øynet Neville Chamberlain håp om å unngå ny verdenskrig, selv om det betydde å ofre deler av Tsjekkoslovakia. Først etter at Hitler våren 1939 brøt avtalen og okkuperte hele Tsjekkoslovakia, var tålmodigheten til de allierte slutt. Det var nå klart for de fleste at Hitlers ekspansjonspolitikk ikke var over, og at nye områder i øst sto for tur. Frankrike og Storbritannia innledet militært samarbeid og garanterte for Polens sikkerhet.
Ikkeangrepspakt mellom Hitler og Stalin
I august 1939 ble det undertegnet en ikkeangrepspakt mellom Tyskland og Sovjetunionen. I en hemmelig del av avtalen fikk Stalin frie hender til å erobre tidligere russiske områder i Øst-Europa og den østlige delen av Polen. Samtidig skulle Hitler få frie hender i vest. Avtalen var overraskende og ikke minst forvirrende siden disse statene var ideologiske hovedfiender.
Avtalen ga imidlertid fordeler til begge partene. Stalin ønsket å vinne tid for å kunne bygge opp de militære styrkene. Hitler på sin side ønsket å ha ryggen fri når han angrep Frankrike. En ødeleggende tofrontskrig, som Tyskland opplevde i første verdenskrig, måtte unngås. Deretter kunne han gå løs på Sovjetunionen.
Krigen i Europa bryter ut
Tysklands neste territoriale krav var rettet mot Polen. Hitler ønsket en landforbindelse til Øst-Preussen, som var adskilt fra resten av Tyskland. 1. september 1939 ble Polen invadert, og to dager senere erklærte Storbritannia og Frankrike krig mot Tyskland. Andre verdenskrig var et faktum.
I filmen nedenfor forklarer professor Stein Ugelvik hva som var årsakene til andre verdenskrig.
Kilder
Hatlehol, G. D.(2021, 10. september) Andre verdenskrig. I Store Norske Leksikon. https://snl.no/andre_verdenskrig
Palmer, R. R. & Colton, J. & Kramer, L. (2002). A history of the modern world (ninth edition). McGraw-Hill. New York
Les original på NDLA →
Årsakene til andre verdenskrig er sammensatte og henger sammen med Versaillestraktaten, fascismens framvekst, og økonomiske og politiske kriser i Europa i mellomkrigstida. Allikevel er den tyske diktatoren Adolf Hitlers utenrikspolitikk den direkte årsaken til at det ble ny verdenskrig i 1939.
Arven fra Versailles
I fredsoppgjøret etter første verdenskrig ble Tyskland, gjennom Versaillestraktaten, tvunget til å godta svært strenge vilkår.
Tyskland måtte ikke bare påta seg det juridiske og moralske ansvaret for krigen, men måtte også betale en gigantisk erstatning for skader og tap påført under første verdenskrig. Militæret måtte bygges ned, og Tyskland måtte avstå store landområder til nabolandene. Spesielt til det nyopprettede Polen, noe som førte til at Øst-Preussen ble adskilt fra resten av Tyskland gjennom "den polske korridoren". Tyskland mistet også grenseområdene Alsace og Lorraine til Frankrike. I tillegg ble det store tysktalende minoriteter i andre land, som for eksempel sudettyskerne i Tsjekkoslovakia.
Adolf Hitler brukte ydmykelsen som Versaillestraktaten representerte, til å skaffe seg støtte i den tyske befolkningen. Deretter skulle Tyskland få sin rette plass i Europa og igjen bli en stormakt.
Politisk ustabilitet og økonomisk sammenbrudd
Benito Mussolini og fascistene tok makten allerede i 1922 i Italia. Framveksten til den fascistiske bevegelsen henger sammen med en trøblete økonomi og italiensk misnøye etter første verdenskrig hvor det har blitt hevdet at "Italia vant krigen, men tapte freden".
I Tyskland kom Adolf Hitler og nazistene til makten i 1933. Det økonomiske sammenbruddet etter børskrakket i 1929 var avgjørende, sammen med Weimarrepublikkens manglende evne til å håndtere det. Tilliten til politikerne i Tyskland var lav, mens den nazistiske bevegelsen til Hitler trivdes godt i krisetider. Nazistene spilte på misnøyen med Versaillestraktaten, arbeidsledighet og frykt for kommunister.
Ekspansjon og aggresjon
Den viktigste årsaken til andre verdenskrig var ekspansjonen og aggresjonen fra de diktatorstyrte statene Tyskland og Italia i Europa, og fra Japan i Asia. I Japan fikk ytterliggående militære krefter stadig mer makt over den politiske ledelsen.
Italia hadde utenrikspolitiske ambisjoner om å utvide landets grenser, spesielt i Afrika. Derfor rustet Italia kraftig opp militært under diktator Benito Mussolini. I 1935 gikk Italia til angrep på Etiopia, uten at Folkeforbundet kunne gjøre annet enn å protestere.
I Japan førte den nasjonalistiske regjeringen, med sterk påvirkning fra militæret, en ekspansiv politikk som skulle gjøre landet til en stormakt. Japan ønsket å fjerne vestlig innflytelse i Asia og bygge opp stolt japansk makt og kultur. Dette ble understøttet av rasistiske holdninger, spesielt mot Kina. I 1931 ble den nordøstlige delen av Kina, Mandsjuria okkupert. Fra 1937 var det full krig mellom Japan og Kina.
Den spanske borgerkrigen 1936–1939Den spanske borgerkrigen 1936–1939 ble utkjempet mellom general Franco og nasjonalistene på den ene siden og republikanerne på den andre. General Franco seiret og innførte et fascistisk diktatur i Spania.
Aksemaktene hjalp general Franco med store mengder våpen, og Tyskland brukte anledningen til å teste ut sitt nye flyvåpen. Både Italia og Sovjetunionen sendte troppestyrker til de krigførende partene og vant på denne måten verdifull kamperfaring. Ingen av de vestlige landene bidro med offisiell krigshjelp, selv om et større antall frivillige reiste til Spania for å kjempe på den republikanske siden.
Borgerkrigen viste at de vestlige demokratiene verken hadde vilje eller kraft til å stå imot de fascistiske kreftene som nå reiste seg i Europa.
Aggressiv tysk utenrikspolitikk
Hitler hadde ambisjoner om å gjøre Tyskland til en stormakt og meldte landet ut av Folkeforbundet. Ifølge Hitler trengte tyskerne livsrom, eller Lebensraum, til å leve og vokse på. Dette innebar å innta en førerposisjon over landene i vest, og ekspandere territorialt østover på bekostning av slaviske folkeslag. Dette var ikke forenelig med Folkeforbundets mål om å avverge krig.
Hitler begynte raskt å bryte bestemmelsene i Versaillestraktaten etter maktovertakelsen. Det ble iverksatte storstilt militær opprustning, og i 1935 ble allmenn verneplikt innført. Samme år ble Saar-området på grensa til Frankrike gjenforent med Tyskland etter folkeavstemning. I 1936 gikk tyske tropper inn i Rhinland langs den franske grensa. Området skulle, ifølge Versaillestraktaten, være demilitarisert. Dette var et klart brudd med vilkårene i traktaten, men verken Frankrike eller Storbritannia gjorde noe annet enn å protestere.
Vennskapsbåndene mellom Tyskland, Italia og Japan ble formalisert i 1936 i den såkalte antikominternpakten. Hitler ga også støtte til Mussolinis aggressive linje i Afrika, og til general Francos borgerkrig i Spania.
Østerrike og Sudetlandet annekteres
Hitler ønsket å samle alle tyskere i et Stor-Tyskland og vendte blikket mot nabolandene. I 1938 ble Østerrike innlemmet i Tyskland (Anschluss) etter at tyske tropper marsjerte inn i landet. Heller ikke nå ble det sterke reaksjoner fra de andre stormaktene.
Deretter vendte Hitler oppmerksomheten mot sudettyskerne i Tsjekkoslovakia, som han hevdet skulle bli en del av det stortyske riket. Frankrike, Italia, Storbritannia og Tyskland møttes i München for å diskutere kravet. Tsjekkoslovakia ble ikke rådspurt.
Hvis Hitler fikk gjennom kravet sitt, skulle han som motytelse love å avstå fra framtidige territoriale krav. Den britiske statsministeren Neville Chamberlain aksepterte kravet for å hindre ny verdenskrig. Dette førte til den såkalte Münchenavtalen, hvor Tsjekkoslovakia måtte oppgi grenseområdet Sudetlandet til Tyskland. Etter at avtalen var signert, erklærte Chamberlain optimistisk at det ville sikre "Fred i vår tid".
Allerede i 1939 ble resten av Tsjekkoslovakia okkupert av Tyskland.
Appeasement-politikk
Appeasement er et begrep som brukes om den ettergivende og passive politikken de allierte førte i mellomkrigstida. Målet var at forsoning og avspenning skulle hindre ny verdenskrig.
I tilfelle uenigheter skulle Folkeforbundet sikre verdensfreden, men organisasjonen var handlingslammet. Dette hang sammen med flere forhold som berørte medlemslandene. Økonomiske nedgangstider og interne problemer gjorde at Frankrike og Storbritannia viste liten vilje og evne til å opprettholde verdensfreden. I tillegg hadde USA trukket seg tilbake til isolasjonisme, noe som innebar ikke å blande seg inn i forhold utenfor Amerika.
I Münchenavtalen øynet Neville Chamberlain håp om å unngå ny verdenskrig, selv om det betydde å ofre deler av Tsjekkoslovakia. Først etter at Hitler våren 1939 brøt avtalen og okkuperte hele Tsjekkoslovakia, var tålmodigheten til de allierte slutt. Det var nå klart for de fleste at Hitlers ekspansjonspolitikk ikke var over, og at nye områder i øst sto for tur. Frankrike og Storbritannia innledet militært samarbeid og garanterte for Polens sikkerhet.
Ikkeangrepspakt mellom Hitler og Stalin
I august 1939 ble det undertegnet en ikkeangrepspakt mellom Tyskland og Sovjetunionen. I en hemmelig del av avtalen fikk Stalin frie hender til å erobre tidligere russiske områder i Øst-Europa og den østlige delen av Polen. Samtidig skulle Hitler få frie hender i vest. Avtalen var overraskende og ikke minst forvirrende siden disse statene var ideologiske hovedfiender.
Avtalen ga imidlertid fordeler til begge partene. Stalin ønsket å vinne tid for å kunne bygge opp de militære styrkene. Hitler på sin side ønsket å ha ryggen fri når han angrep Frankrike. En ødeleggende tofrontskrig, som Tyskland opplevde i første verdenskrig, måtte unngås. Deretter kunne han gå løs på Sovjetunionen.
Krigen i Europa bryter ut
Tysklands neste territoriale krav var rettet mot Polen. Hitler ønsket en landforbindelse til Øst-Preussen, som var adskilt fra resten av Tyskland. 1. september 1939 ble Polen invadert, og to dager senere erklærte Storbritannia og Frankrike krig mot Tyskland. Andre verdenskrig var et faktum.
I filmen nedenfor forklarer professor Stein Ugelvik hva som var årsakene til andre verdenskrig.
Kilder
Hatlehol, G. D.(2021, 10. september) Andre verdenskrig. I Store Norske Leksikon. https://snl.no/andre_verdenskrig
Palmer, R. R. & Colton, J. & Kramer, L. (2002). A history of the modern world (ninth edition). McGraw-Hill. New York
Les original på NDLA →
Film i historieundervisningen - andre verdenskrig
Litt om bruk av film
Det er mange fordeler med å bruke film i historieundervisningen. Vi vet at mange ungdommer henter sine historiepreferanser fra spillefilmer og tv-drama, og også fra spill. Dette kan det være aktuelt å nyttiggjøre seg i historieundervisningen. Film kan også gjøre det lettere å forestille seg hvordan fortida kan ha vært, og kan være et utgangspunkt for å få elevene interessert i en periode. Det kan også skape diskusjoner i klassen.
Flere av kjerneelementene i læreplanen i historie kan passe inn i det å bruke historiske filmer i undervisningen og å tenke på film som kilde. Historisk empati, sammenhenger og perspektiver er et sentralt kjerneelement i så måte. Vi vet fra forskning og fra lærere som har jobbet mye med dette, at elevene kan utvikle både historisk empati, kritisk tenkning og bli nysgjerrige på historien ved å ha sett film i faget.
Mange av de heftigste historiedebattene de siste årene har dreid seg om historiske dramaer og dokumentarer. Det er en gyllen sjanse til å få elevene til å reflektere over hva som er korrekt historisk sett, og hvilke grep en filmskaper tar når hen lager historiske fiksjonsfilmer.
Husk at andre verdenskrig alltid er interessant i filmer, og det kommer stadig nye filmer og tv-serier der krigen er bakteppe.
Nedenfor finner du ei liste over filmer som vi per i dag har på NDLA film.
Dokumentarfilmer
Blücher - Skipet som forandret Norges historie
Dokumentarfilm fra 2003 om Blücher, skipet som var i front da Hitler angrep Norge natt til 9. april 1940.
Dømt til å leve
Familien hennes var ungarske jøder. Alle ble sendt til Auschwitz under andre verdenskrig. Bare Edith overlevde. Edith Notowicz reiste tilbake til Auschwitz da hun fylte 80.
M/S Donau: deportasjonen av norske jøder til Auschwitz 26. november 1942
I denne dokumentarfilmen forteller Samuel Steinmann sin historie om deportasjonen av jøder fra Norge til Tyskland.
Spillefilmer
Diktatoren
Charlie Chaplin gjør narr av Hitler med morsomme parodier og skap satire. Filmen står igjen som et modig stikk mot intoleranse og antidemokratiske krefter.
Kongens tale
Prins Albert, som ble Kong George VI, var plaget med stamming. Filmen handler om hjelpen han fikk mot stammingen, og hvordan det hjalp ham da han skulle holde sin første radiotale som konge ved opptakten til andre verdenskrig.
Ni liv
Krigsdrama om motstandsmannen Jan Baalsruds flukt fra nazistene under andre verdenskrig. Filmen kom ut i 1957.
Saras nøkkel
Jødiske Sara og familien hennes blir arrestert i forbindelse med den beryktede arrestasjonen av jøder i Paris i juli 1942. Ti år gamle Sara rakk akkurat å låse lillebroren inn i et skap, og prøver komme seg tilbake for å redde han.
The Imitation Game
Basert på Alan Turings vitenskapelige krigsinnsats for å avdekke Nazi-Tysklands hemmelige radiokommunikasjon, som var kryptert gjennom den såkalte Enigma-koden.
TV-serier
Kampen om tungtvannet
TV-serie om sabotasjeaksjonene mot Norsk Hydros anlegg på Vemork under andre verdenskrig.
Krigens unge hjerter
Tysk TV-serie som kaster lys over hva andre verdenskrig gjorde med unge tyskere.
Kortfilm
Min bestemor strøk kongens skjorter
Animasjonsfilm om bestemoren til filmskaper Torill Kove som strøk kong Haakons skjorter. Da krigen brøt ut måtte hun stryke uniformene til tyske soldater. Filmen ble nominert til Oscar for beste korte animasjonsfilm.
Les original på NDLA →
Det er mange fordeler med å bruke film i historieundervisningen. Vi vet at mange ungdommer henter sine historiepreferanser fra spillefilmer og tv-drama, og også fra spill. Dette kan det være aktuelt å nyttiggjøre seg i historieundervisningen. Film kan også gjøre det lettere å forestille seg hvordan fortida kan ha vært, og kan være et utgangspunkt for å få elevene interessert i en periode. Det kan også skape diskusjoner i klassen.
Flere av kjerneelementene i læreplanen i historie kan passe inn i det å bruke historiske filmer i undervisningen og å tenke på film som kilde. Historisk empati, sammenhenger og perspektiver er et sentralt kjerneelement i så måte. Vi vet fra forskning og fra lærere som har jobbet mye med dette, at elevene kan utvikle både historisk empati, kritisk tenkning og bli nysgjerrige på historien ved å ha sett film i faget.
Mange av de heftigste historiedebattene de siste årene har dreid seg om historiske dramaer og dokumentarer. Det er en gyllen sjanse til å få elevene til å reflektere over hva som er korrekt historisk sett, og hvilke grep en filmskaper tar når hen lager historiske fiksjonsfilmer.
Husk at andre verdenskrig alltid er interessant i filmer, og det kommer stadig nye filmer og tv-serier der krigen er bakteppe.
Nedenfor finner du ei liste over filmer som vi per i dag har på NDLA film.
Dokumentarfilmer
Blücher - Skipet som forandret Norges historie
Dokumentarfilm fra 2003 om Blücher, skipet som var i front da Hitler angrep Norge natt til 9. april 1940.
Dømt til å leve
Familien hennes var ungarske jøder. Alle ble sendt til Auschwitz under andre verdenskrig. Bare Edith overlevde. Edith Notowicz reiste tilbake til Auschwitz da hun fylte 80.
M/S Donau: deportasjonen av norske jøder til Auschwitz 26. november 1942
I denne dokumentarfilmen forteller Samuel Steinmann sin historie om deportasjonen av jøder fra Norge til Tyskland.
Spillefilmer
Diktatoren
Charlie Chaplin gjør narr av Hitler med morsomme parodier og skap satire. Filmen står igjen som et modig stikk mot intoleranse og antidemokratiske krefter.
Kongens tale
Prins Albert, som ble Kong George VI, var plaget med stamming. Filmen handler om hjelpen han fikk mot stammingen, og hvordan det hjalp ham da han skulle holde sin første radiotale som konge ved opptakten til andre verdenskrig.
Ni liv
Krigsdrama om motstandsmannen Jan Baalsruds flukt fra nazistene under andre verdenskrig. Filmen kom ut i 1957.
Saras nøkkel
Jødiske Sara og familien hennes blir arrestert i forbindelse med den beryktede arrestasjonen av jøder i Paris i juli 1942. Ti år gamle Sara rakk akkurat å låse lillebroren inn i et skap, og prøver komme seg tilbake for å redde han.
The Imitation Game
Basert på Alan Turings vitenskapelige krigsinnsats for å avdekke Nazi-Tysklands hemmelige radiokommunikasjon, som var kryptert gjennom den såkalte Enigma-koden.
TV-serier
Kampen om tungtvannet
TV-serie om sabotasjeaksjonene mot Norsk Hydros anlegg på Vemork under andre verdenskrig.
Krigens unge hjerter
Tysk TV-serie som kaster lys over hva andre verdenskrig gjorde med unge tyskere.
Kortfilm
Min bestemor strøk kongens skjorter
Animasjonsfilm om bestemoren til filmskaper Torill Kove som strøk kong Haakons skjorter. Da krigen brøt ut måtte hun stryke uniformene til tyske soldater. Filmen ble nominert til Oscar for beste korte animasjonsfilm.
Les original på NDLA →
Film i historieundervisningen - andre verdenskrig
Litt om bruk av film
Det er mange fordeler med å bruke film i historieundervisningen. Vi vet at mange ungdommer henter sine historiepreferanser fra spillefilmer og tv-drama, og også fra spill. Dette kan det være aktuelt å nyttiggjøre seg i historieundervisningen. Film kan også gjøre det lettere å forestille seg hvordan fortida kan ha vært, og kan være et utgangspunkt for å få elevene interessert i en periode. Det kan også skape diskusjoner i klassen.
Flere av kjerneelementene i læreplanen i historie kan passe inn i det å bruke historiske filmer i undervisningen og å tenke på film som kilde. Historisk empati, sammenhenger og perspektiver er et sentralt kjerneelement i så måte. Vi vet fra forskning og fra lærere som har jobbet mye med dette, at elevene kan utvikle både historisk empati, kritisk tenkning og bli nysgjerrige på historien ved å ha sett film i faget.
Mange av de heftigste historiedebattene de siste årene har dreid seg om historiske dramaer og dokumentarer. Det er en gyllen sjanse til å få elevene til å reflektere over hva som er korrekt historisk sett, og hvilke grep en filmskaper tar når hen lager historiske fiksjonsfilmer.
Husk at andre verdenskrig alltid er interessant i filmer, og det kommer stadig nye filmer og tv-serier der krigen er bakteppe.
Nedenfor finner du ei liste over filmer som vi per i dag har på NDLA film.
Dokumentarfilmer
Blücher - Skipet som forandret Norges historie
Dokumentarfilm fra 2003 om Blücher, skipet som var i front da Hitler angrep Norge natt til 9. april 1940.
Dømt til å leve
Familien hennes var ungarske jøder. Alle ble sendt til Auschwitz under andre verdenskrig. Bare Edith overlevde. Edith Notowicz reiste tilbake til Auschwitz da hun fylte 80.
M/S Donau: deportasjonen av norske jøder til Auschwitz 26. november 1942
I denne dokumentarfilmen forteller Samuel Steinmann sin historie om deportasjonen av jøder fra Norge til Tyskland.
Spillefilmer
Diktatoren
Charlie Chaplin gjør narr av Hitler med morsomme parodier og skap satire. Filmen står igjen som et modig stikk mot intoleranse og antidemokratiske krefter.
Kongens tale
Prins Albert, som ble Kong George VI, var plaget med stamming. Filmen handler om hjelpen han fikk mot stammingen, og hvordan det hjalp ham da han skulle holde sin første radiotale som konge ved opptakten til andre verdenskrig.
Ni liv
Krigsdrama om motstandsmannen Jan Baalsruds flukt fra nazistene under andre verdenskrig. Filmen kom ut i 1957.
Saras nøkkel
Jødiske Sara og familien hennes blir arrestert i forbindelse med den beryktede arrestasjonen av jøder i Paris i juli 1942. Ti år gamle Sara rakk akkurat å låse lillebroren inn i et skap, og prøver komme seg tilbake for å redde han.
The Imitation Game
Basert på Alan Turings vitenskapelige krigsinnsats for å avdekke Nazi-Tysklands hemmelige radiokommunikasjon, som var kryptert gjennom den såkalte Enigma-koden.
TV-serier
Kampen om tungtvannet
TV-serie om sabotasjeaksjonene mot Norsk Hydros anlegg på Vemork under andre verdenskrig.
Krigens unge hjerter
Tysk TV-serie som kaster lys over hva andre verdenskrig gjorde med unge tyskere.
Kortfilm
Min bestemor strøk kongens skjorter
Animasjonsfilm om bestemoren til filmskaper Torill Kove som strøk kong Haakons skjorter. Da krigen brøt ut måtte hun stryke uniformene til tyske soldater. Filmen ble nominert til Oscar for beste korte animasjonsfilm.
Les original på NDLA →
Det er mange fordeler med å bruke film i historieundervisningen. Vi vet at mange ungdommer henter sine historiepreferanser fra spillefilmer og tv-drama, og også fra spill. Dette kan det være aktuelt å nyttiggjøre seg i historieundervisningen. Film kan også gjøre det lettere å forestille seg hvordan fortida kan ha vært, og kan være et utgangspunkt for å få elevene interessert i en periode. Det kan også skape diskusjoner i klassen.
Flere av kjerneelementene i læreplanen i historie kan passe inn i det å bruke historiske filmer i undervisningen og å tenke på film som kilde. Historisk empati, sammenhenger og perspektiver er et sentralt kjerneelement i så måte. Vi vet fra forskning og fra lærere som har jobbet mye med dette, at elevene kan utvikle både historisk empati, kritisk tenkning og bli nysgjerrige på historien ved å ha sett film i faget.
Mange av de heftigste historiedebattene de siste årene har dreid seg om historiske dramaer og dokumentarer. Det er en gyllen sjanse til å få elevene til å reflektere over hva som er korrekt historisk sett, og hvilke grep en filmskaper tar når hen lager historiske fiksjonsfilmer.
Husk at andre verdenskrig alltid er interessant i filmer, og det kommer stadig nye filmer og tv-serier der krigen er bakteppe.
Nedenfor finner du ei liste over filmer som vi per i dag har på NDLA film.
Dokumentarfilmer
Blücher - Skipet som forandret Norges historie
Dokumentarfilm fra 2003 om Blücher, skipet som var i front da Hitler angrep Norge natt til 9. april 1940.
Dømt til å leve
Familien hennes var ungarske jøder. Alle ble sendt til Auschwitz under andre verdenskrig. Bare Edith overlevde. Edith Notowicz reiste tilbake til Auschwitz da hun fylte 80.
M/S Donau: deportasjonen av norske jøder til Auschwitz 26. november 1942
I denne dokumentarfilmen forteller Samuel Steinmann sin historie om deportasjonen av jøder fra Norge til Tyskland.
Spillefilmer
Diktatoren
Charlie Chaplin gjør narr av Hitler med morsomme parodier og skap satire. Filmen står igjen som et modig stikk mot intoleranse og antidemokratiske krefter.
Kongens tale
Prins Albert, som ble Kong George VI, var plaget med stamming. Filmen handler om hjelpen han fikk mot stammingen, og hvordan det hjalp ham da han skulle holde sin første radiotale som konge ved opptakten til andre verdenskrig.
Ni liv
Krigsdrama om motstandsmannen Jan Baalsruds flukt fra nazistene under andre verdenskrig. Filmen kom ut i 1957.
Saras nøkkel
Jødiske Sara og familien hennes blir arrestert i forbindelse med den beryktede arrestasjonen av jøder i Paris i juli 1942. Ti år gamle Sara rakk akkurat å låse lillebroren inn i et skap, og prøver komme seg tilbake for å redde han.
The Imitation Game
Basert på Alan Turings vitenskapelige krigsinnsats for å avdekke Nazi-Tysklands hemmelige radiokommunikasjon, som var kryptert gjennom den såkalte Enigma-koden.
TV-serier
Kampen om tungtvannet
TV-serie om sabotasjeaksjonene mot Norsk Hydros anlegg på Vemork under andre verdenskrig.
Krigens unge hjerter
Tysk TV-serie som kaster lys over hva andre verdenskrig gjorde med unge tyskere.
Kortfilm
Min bestemor strøk kongens skjorter
Animasjonsfilm om bestemoren til filmskaper Torill Kove som strøk kong Haakons skjorter. Da krigen brøt ut måtte hun stryke uniformene til tyske soldater. Filmen ble nominert til Oscar for beste korte animasjonsfilm.
Les original på NDLA →
Frigjøringen av Auschwitz
Konsentrasjonsleiren Auschwitz
Auschwitz var en nazistisk konsentrasjonsleir i Polen under andre verdenskrig. Auschwitz brukes ofte som en samlebetegnelse på Auschwitz I som var hovedleiren, Auschwitz II-Birkenau som var utryddelsesleiren og Auschwitz III-Monowitz som var en arbeidsleir. Leiren ble først bygget som en fangeleir, men ble altså siden utvidet og ble den største utryddelsesleiren under krigen.
I løpet av krigen ble det bygget flere gasskamre i Auschwitz. Det anslås at minst 1,1 millioner mennesker ble drept i konsentrasjonsleiren. Flesteparten av disse var jøder fra hele Europa, men også sigøynere, funksjonshemmede, homofile og politiske fanger ble drept. Auschwitz har blitt stående som det fremste symbolet på holocaust, det statsledede folkemordet under andre verdenskrig.
Norske jøder i Auschwitz
772 norske jøder ble deportert fra Norge. Av disse kom bare 34 tilbake. Blant de overlevende var Julius Paltiel og Samuel Steinmann som begge overlevde Auschwitz, og som begge har brukt store deler av livet sitt i ettertid på å fortelle om konsentrasjonsleirene og holocaust. Julius Paltiel døde i 2008, Samuel Steinmann var tilstede på 70-årsmarkeringen ved Akershuskaia i Oslo i 2015, men døde få måneder senere.
Du kan se filmen om deportasjonen med M/S Donau i 1942 her på NDLA: M/S Donau : deportasjonen av norske jøder til Auschwitz 26.november 1942
Frigjøringen
Den 27. januar 1945 rullet tanks fra Sovjetunionens røde armé inn i Auschwitz. Soldatene møtte et forferdelig syn. De fant 7 500 fanger i live, utsultede og kalde. I tillegg fant de døde i likstabler, mange hundre tusen klesplagg og nærmere 50 000 par sko. Eiendeler som var igjen etter alle de drepte i leiren.
Etter frigjøringen av Auschwitz, ble det oppdaget og frigjort mange konsentrasjonsleirer i løpet av våren.
Markeringen 27. januar 2015
Tirsdag 27. januar 2015, på holocaustdagen, ble 70-årsjubileet for frigjøringen av Auschwitz markert mange steder verden over, og spesielt i Europa. Som nevnt ble det i Norge holdt en markering på Akershuskaia i Oslo ved minnesmerket over de norske deporterte jødene.
Den største markeringen var i Auschwitz hvor 300 overlevende og deres familier, statsoverhoder og kongelige deltok i en sterk minneseremoni. Både seremonien og besøket i leiren i forkant var svært tøft for de overlevende. Mange har aldri vært tilbake, og mange mistet sine kjære her.
Fra Norge deltok statsminister Erna Solberg, kronprins Haakon og to overlevende, Herman Kahan og Edith Notowicz. Begge er ungarskfødte jøder, men har bodd i Norge etter krigen. Herman Kahan mistet hele sin familie i Auschwitz. Edit Notowicz var en av de som ble plukket ut til å bli forsket på av den beryktede legen, Josef Mengele. Mengele ble også kalt "dødsengelen". Han utførte umenneskelige eksperimenter på fanger i leiren, og Notowicz har fortalt at hun ble tvangssterilisert uten bedøvelse av Mengele.
Se den sterke dokumentaren om Edit Notowicz på NDLA Film: Dømt til å leve
Les original på NDLA →
Auschwitz var en nazistisk konsentrasjonsleir i Polen under andre verdenskrig. Auschwitz brukes ofte som en samlebetegnelse på Auschwitz I som var hovedleiren, Auschwitz II-Birkenau som var utryddelsesleiren og Auschwitz III-Monowitz som var en arbeidsleir. Leiren ble først bygget som en fangeleir, men ble altså siden utvidet og ble den største utryddelsesleiren under krigen.
I løpet av krigen ble det bygget flere gasskamre i Auschwitz. Det anslås at minst 1,1 millioner mennesker ble drept i konsentrasjonsleiren. Flesteparten av disse var jøder fra hele Europa, men også sigøynere, funksjonshemmede, homofile og politiske fanger ble drept. Auschwitz har blitt stående som det fremste symbolet på holocaust, det statsledede folkemordet under andre verdenskrig.
Norske jøder i Auschwitz
772 norske jøder ble deportert fra Norge. Av disse kom bare 34 tilbake. Blant de overlevende var Julius Paltiel og Samuel Steinmann som begge overlevde Auschwitz, og som begge har brukt store deler av livet sitt i ettertid på å fortelle om konsentrasjonsleirene og holocaust. Julius Paltiel døde i 2008, Samuel Steinmann var tilstede på 70-årsmarkeringen ved Akershuskaia i Oslo i 2015, men døde få måneder senere.
Du kan se filmen om deportasjonen med M/S Donau i 1942 her på NDLA: M/S Donau : deportasjonen av norske jøder til Auschwitz 26.november 1942
Frigjøringen
Den 27. januar 1945 rullet tanks fra Sovjetunionens røde armé inn i Auschwitz. Soldatene møtte et forferdelig syn. De fant 7 500 fanger i live, utsultede og kalde. I tillegg fant de døde i likstabler, mange hundre tusen klesplagg og nærmere 50 000 par sko. Eiendeler som var igjen etter alle de drepte i leiren.
Etter frigjøringen av Auschwitz, ble det oppdaget og frigjort mange konsentrasjonsleirer i løpet av våren.
Markeringen 27. januar 2015
Tirsdag 27. januar 2015, på holocaustdagen, ble 70-årsjubileet for frigjøringen av Auschwitz markert mange steder verden over, og spesielt i Europa. Som nevnt ble det i Norge holdt en markering på Akershuskaia i Oslo ved minnesmerket over de norske deporterte jødene.
Den største markeringen var i Auschwitz hvor 300 overlevende og deres familier, statsoverhoder og kongelige deltok i en sterk minneseremoni. Både seremonien og besøket i leiren i forkant var svært tøft for de overlevende. Mange har aldri vært tilbake, og mange mistet sine kjære her.
Fra Norge deltok statsminister Erna Solberg, kronprins Haakon og to overlevende, Herman Kahan og Edith Notowicz. Begge er ungarskfødte jøder, men har bodd i Norge etter krigen. Herman Kahan mistet hele sin familie i Auschwitz. Edit Notowicz var en av de som ble plukket ut til å bli forsket på av den beryktede legen, Josef Mengele. Mengele ble også kalt "dødsengelen". Han utførte umenneskelige eksperimenter på fanger i leiren, og Notowicz har fortalt at hun ble tvangssterilisert uten bedøvelse av Mengele.
Se den sterke dokumentaren om Edit Notowicz på NDLA Film: Dømt til å leve
Les original på NDLA →
Frigjøringen av Auschwitz
Konsentrasjonsleiren Auschwitz
Auschwitz var en nazistisk konsentrasjonsleir i Polen under andre verdenskrig. Auschwitz brukes ofte som en samlebetegnelse på Auschwitz I som var hovedleiren, Auschwitz II-Birkenau som var utryddelsesleiren og Auschwitz III-Monowitz som var en arbeidsleir. Leiren ble først bygget som en fangeleir, men ble altså siden utvidet og ble den største utryddelsesleiren under krigen.
I løpet av krigen ble det bygget flere gasskamre i Auschwitz. Det anslås at minst 1,1 millioner mennesker ble drept i konsentrasjonsleiren. Flesteparten av disse var jøder fra hele Europa, men også sigøynere, funksjonshemmede, homofile og politiske fanger ble drept. Auschwitz har blitt stående som det fremste symbolet på holocaust, det statsledede folkemordet under andre verdenskrig.
Norske jøder i Auschwitz
772 norske jøder ble deportert fra Norge. Av disse kom bare 34 tilbake. Blant de overlevende var Julius Paltiel og Samuel Steinmann som begge overlevde Auschwitz, og som begge har brukt store deler av livet sitt i ettertid på å fortelle om konsentrasjonsleirene og holocaust. Julius Paltiel døde i 2008, Samuel Steinmann var tilstede på 70-årsmarkeringen ved Akershuskaia i Oslo i 2015, men døde få måneder senere.
Du kan se filmen om deportasjonen med M/S Donau i 1942 her på NDLA: M/S Donau : deportasjonen av norske jøder til Auschwitz 26.november 1942
Frigjøringen
Den 27. januar 1945 rullet tanks fra Sovjetunionens røde armé inn i Auschwitz. Soldatene møtte et forferdelig syn. De fant 7 500 fanger i live, utsultede og kalde. I tillegg fant de døde i likstabler, mange hundre tusen klesplagg og nærmere 50 000 par sko. Eiendeler som var igjen etter alle de drepte i leiren.
Etter frigjøringen av Auschwitz, ble det oppdaget og frigjort mange konsentrasjonsleirer i løpet av våren.
Markeringen 27. januar 2015
Tirsdag 27. januar 2015, på holocaustdagen, ble 70-årsjubileet for frigjøringen av Auschwitz markert mange steder verden over, og spesielt i Europa. Som nevnt ble det i Norge holdt en markering på Akershuskaia i Oslo ved minnesmerket over de norske deporterte jødene.
Den største markeringen var i Auschwitz hvor 300 overlevende og deres familier, statsoverhoder og kongelige deltok i en sterk minneseremoni. Både seremonien og besøket i leiren i forkant var svært tøft for de overlevende. Mange har aldri vært tilbake, og mange mistet sine kjære her.
Fra Norge deltok statsminister Erna Solberg, kronprins Haakon og to overlevende, Herman Kahan og Edith Notowicz. Begge er ungarskfødte jøder, men har bodd i Norge etter krigen. Herman Kahan mistet hele sin familie i Auschwitz. Edit Notowicz var en av de som ble plukket ut til å bli forsket på av den beryktede legen, Josef Mengele. Mengele ble også kalt "dødsengelen". Han utførte umenneskelige eksperimenter på fanger i leiren, og Notowicz har fortalt at hun ble tvangssterilisert uten bedøvelse av Mengele.
Se den sterke dokumentaren om Edit Notowicz på NDLA Film: Dømt til å leve
Les original på NDLA →
Auschwitz var en nazistisk konsentrasjonsleir i Polen under andre verdenskrig. Auschwitz brukes ofte som en samlebetegnelse på Auschwitz I som var hovedleiren, Auschwitz II-Birkenau som var utryddelsesleiren og Auschwitz III-Monowitz som var en arbeidsleir. Leiren ble først bygget som en fangeleir, men ble altså siden utvidet og ble den største utryddelsesleiren under krigen.
I løpet av krigen ble det bygget flere gasskamre i Auschwitz. Det anslås at minst 1,1 millioner mennesker ble drept i konsentrasjonsleiren. Flesteparten av disse var jøder fra hele Europa, men også sigøynere, funksjonshemmede, homofile og politiske fanger ble drept. Auschwitz har blitt stående som det fremste symbolet på holocaust, det statsledede folkemordet under andre verdenskrig.
Norske jøder i Auschwitz
772 norske jøder ble deportert fra Norge. Av disse kom bare 34 tilbake. Blant de overlevende var Julius Paltiel og Samuel Steinmann som begge overlevde Auschwitz, og som begge har brukt store deler av livet sitt i ettertid på å fortelle om konsentrasjonsleirene og holocaust. Julius Paltiel døde i 2008, Samuel Steinmann var tilstede på 70-årsmarkeringen ved Akershuskaia i Oslo i 2015, men døde få måneder senere.
Du kan se filmen om deportasjonen med M/S Donau i 1942 her på NDLA: M/S Donau : deportasjonen av norske jøder til Auschwitz 26.november 1942
Frigjøringen
Den 27. januar 1945 rullet tanks fra Sovjetunionens røde armé inn i Auschwitz. Soldatene møtte et forferdelig syn. De fant 7 500 fanger i live, utsultede og kalde. I tillegg fant de døde i likstabler, mange hundre tusen klesplagg og nærmere 50 000 par sko. Eiendeler som var igjen etter alle de drepte i leiren.
Etter frigjøringen av Auschwitz, ble det oppdaget og frigjort mange konsentrasjonsleirer i løpet av våren.
Markeringen 27. januar 2015
Tirsdag 27. januar 2015, på holocaustdagen, ble 70-årsjubileet for frigjøringen av Auschwitz markert mange steder verden over, og spesielt i Europa. Som nevnt ble det i Norge holdt en markering på Akershuskaia i Oslo ved minnesmerket over de norske deporterte jødene.
Den største markeringen var i Auschwitz hvor 300 overlevende og deres familier, statsoverhoder og kongelige deltok i en sterk minneseremoni. Både seremonien og besøket i leiren i forkant var svært tøft for de overlevende. Mange har aldri vært tilbake, og mange mistet sine kjære her.
Fra Norge deltok statsminister Erna Solberg, kronprins Haakon og to overlevende, Herman Kahan og Edith Notowicz. Begge er ungarskfødte jøder, men har bodd i Norge etter krigen. Herman Kahan mistet hele sin familie i Auschwitz. Edit Notowicz var en av de som ble plukket ut til å bli forsket på av den beryktede legen, Josef Mengele. Mengele ble også kalt "dødsengelen". Han utførte umenneskelige eksperimenter på fanger i leiren, og Notowicz har fortalt at hun ble tvangssterilisert uten bedøvelse av Mengele.
Se den sterke dokumentaren om Edit Notowicz på NDLA Film: Dømt til å leve
Les original på NDLA →
Hvorfor brukte USA atombomber i 1945?
For å få til dette besluttet president Truman at en av de helt nyutviklede atombombene skulle slippes over Japan. Den 6. august ble bomben sluppet over Hiroshima og tre dager senere over Nagasaki.
Mellom 60 000 og 80 000 mennesker ble drept momentant i Hiroshima, og minst 140 000 døde som følge av bomben i løpet av året. Minst 200 000 døde totalt. Rundt 10 000 av dem var militære, resten var sivile.
I Nagasaki døde om lag 140 000 mennesker, bare 150 av dem var militært personell, siden Nagasaki hadde veldig begrenset militær interesse.
Hvorfor ble atombombene brukt?
Her skal dere få lese utdrag fra tre forskjellige historikere og samfunnsforskere som diskuterer hvorfor USA valgte å bruke atombomben mot Japan i 1945. Vi skiller mellom "tradisjonalistiske" og "revisjonistiske" historieoppfatninger. Den tradisjonalistiske oppfatningen er på mange måter den offisielle forklaringen som de fleste godtok i perioden etter krigen. De revisjonistiske oppfatningene er nyere av dato og er mer kritiske.
Den tradisjonalistiske oppfatningen
Kilde 1: Det eneste rasjonelle valget?Fordelene ved det nye våpenet gjorde avgjørelsen om å ta det i bruk enkel og innlysende for Truman. Bomben ville muligens kunne påskynde avslutningen av krigen, uten en invasjon og uten de risikoene andre alternativer førte med seg. Trumans viktigste motivasjon var å tvinge fram en overgivelse så raskt som mulig fordi han ville redde amerikanske liv. Han var ikke opptatt av et eksakt antall sparte menneskeliv, han ønsket fullstendig å unngå amerikanske dødsfall. Japanerne hadde ikke vist tegn til at de var innstilt på å avslutte krigshandlingene, og Truman godkjente bomben fordi dette framstod som den mest sannsynlige måten å sikre amerikansk seier på – på amerikanernes vilkår og med minst mulig tap av amerikanske liv.
Med atombomben nådde Truman sitt viktigste mål. Angrepet på Hiroshima overbeviste til slutt Hirohito om at krigen måtte ta slutt, og keiserens avgjørelse var nødvendig for å få til en japansk overgivelse. Uten atombomben ville krigen ha fortsatt og kostet så mange amerikanske liv at Truman og folket han tjente, ikke ville kunnet akseptere det.
(Walker, 2016)
De revisjonistiske oppfatningene
Kilde 2: Diplomatisk markering og avskrekking?Faktaene er ganske klare: De fleste sentrale amerikanske militære ledere på den tida så ikke på atombombene over Hiroshima og Nagasaki som en militær nødvendighet. Amerikansk etterretning hadde knekt de japanske kodene og visste at den japanske regjeringen forsøkte å forhandle om en overgivelse gjennom Moskva. Den forventede russiske krigserklæringen i begynnelsen av august, samt forsikringer om at Japans keiser ville få lov til å forbli på tronen som formelt statsoverhode uten makt, ville føre til at Japan overga seg. Denne overgivelsen ville i så fall skje lenge før en amerikansk invasjon kunne begynne i november, tre måneder senere.
Historikerne har fortsatt ikke noe entydig svar på hvorfor bomben ble brukt. Amerikansk etterretning mente at krigen mest sannsynlig ville ta slutt om Japan fikk forsikringer angående keiseren, og det amerikanske militæret visste at de uansett måtte beholde keiseren for å kontrollere det okkuperte Japan. Det måtte være noe annet som helt klart var viktig.
Det vi vet, er at noen av president Trumans nærmeste rådgivere så på bomben, ikke bare som et militært, men også som et diplomatisk, våpen. Utenriksminister James Byrnes mente for eksempel at bruken av atomvåpen kunne bidra til at USA ville få en mer dominerende rolle i tida etter krigen. Leo Szilard, en forsker for "Manhattan Project", møtte Byrnes den 28. mai 1945. Ifølge Szilard var utenriksministeren bekymret for Russlands mulige framferd etter krigen. Han trodde russerne ville bli lettere å ha med å gjøre om de var imponert over amerikansk militærmakt, og at en demonstrasjon av bomben ville gjøre inntrykk på dem.
(Alperovitz, 2015)
Kilde 3: Hevn?Svaret mitt er svært enkelt, og det er absolutt ikke det eneste svaret på dette spørsmålet, bare ett av mange: Hiroshima var hevnen for Pearl Harbor. Pearl Harbor var den mest traumatiske hendelsen i amerikansk historie fram til da, en katastrofe som langt overgikk både uavhengighetskrigen og borgerkrigen. Begge disse krigene var på en måte naturlige deler av en ny nasjons fødsel, med noen grunnleggende interne selvmotsigelser. Pearl Harbor, derimot, var "the Day of Infamy", vanærens dag, som dagen fremdeles blir kalt.
Hypotesen er altså at USA ikke kunne tillate Japan å kapitulere før de hadde fått full hevn for Pearl Harbor. Man kan innvende at USA allerede hadde fått hevn, at de fryktelige ødeleggelsene B-29-angrepene på Tokyo hadde forårsaket, på alle mulige måter var større enn ødeleggelsene i Pearl Harbor. Men det er ikke poenget. Det er ikke et spørsmål om å forårsake like mye skade. Pearl Harbor-angrepet hadde en helt egen karakter, og hevnen måtte stå i forhold til den.
(Galtung, 1983)
Spørsmål til kildene
Hva er argumentene for hvorfor atombomben ble brukt i den tradisjonalistiske oppfatningen? Vurder om argumentene virker troverdige.
Hvem tror du det er mest sannsynlig at deler denne oppfatningen?
Hva er argumentene for hvorfor atombomben ble brukt i den revisjonistiske oppfatningen? Vurder om argumentene virker troverdige.
Hvem tror du det er mest sannsynlig at deler disse oppfatningene?
Hva synes du er de viktigste forskjellene mellom disse to retningene?
Hva synes du selv virker som den mest sannsynlige forklaringen, og hvorfor?
Kilder
Walker, J. S. (2016, 27. mai). Truman's Obvious Choice. U. S. News. https://www.usnews.com/opinion/articles/2016-05-27/the-atomic-bomb-was-necessary-to-force-a-prompt-japanese-surrender
Alperovitz, G. (2015, 6. august). The War Was Won Before Hiroshima - And The Generals Who Dropped The Bomb Knew It. The Nation. https://www.thenation.com/article/world/why-the-us-really-bombed-hiroshima/
Galtung, J. (1983). Why Hiroshima/Nagasaki? Wissenschaftskollega zu Berlin. https://www.transcend.org/galtung/papers/Why%20Hiroshima-Nagasaki.pdf
Les original på NDLA →
Mellom 60 000 og 80 000 mennesker ble drept momentant i Hiroshima, og minst 140 000 døde som følge av bomben i løpet av året. Minst 200 000 døde totalt. Rundt 10 000 av dem var militære, resten var sivile.
I Nagasaki døde om lag 140 000 mennesker, bare 150 av dem var militært personell, siden Nagasaki hadde veldig begrenset militær interesse.
Hvorfor ble atombombene brukt?
Her skal dere få lese utdrag fra tre forskjellige historikere og samfunnsforskere som diskuterer hvorfor USA valgte å bruke atombomben mot Japan i 1945. Vi skiller mellom "tradisjonalistiske" og "revisjonistiske" historieoppfatninger. Den tradisjonalistiske oppfatningen er på mange måter den offisielle forklaringen som de fleste godtok i perioden etter krigen. De revisjonistiske oppfatningene er nyere av dato og er mer kritiske.
Den tradisjonalistiske oppfatningen
Kilde 1: Det eneste rasjonelle valget?Fordelene ved det nye våpenet gjorde avgjørelsen om å ta det i bruk enkel og innlysende for Truman. Bomben ville muligens kunne påskynde avslutningen av krigen, uten en invasjon og uten de risikoene andre alternativer førte med seg. Trumans viktigste motivasjon var å tvinge fram en overgivelse så raskt som mulig fordi han ville redde amerikanske liv. Han var ikke opptatt av et eksakt antall sparte menneskeliv, han ønsket fullstendig å unngå amerikanske dødsfall. Japanerne hadde ikke vist tegn til at de var innstilt på å avslutte krigshandlingene, og Truman godkjente bomben fordi dette framstod som den mest sannsynlige måten å sikre amerikansk seier på – på amerikanernes vilkår og med minst mulig tap av amerikanske liv.
Med atombomben nådde Truman sitt viktigste mål. Angrepet på Hiroshima overbeviste til slutt Hirohito om at krigen måtte ta slutt, og keiserens avgjørelse var nødvendig for å få til en japansk overgivelse. Uten atombomben ville krigen ha fortsatt og kostet så mange amerikanske liv at Truman og folket han tjente, ikke ville kunnet akseptere det.
(Walker, 2016)
De revisjonistiske oppfatningene
Kilde 2: Diplomatisk markering og avskrekking?Faktaene er ganske klare: De fleste sentrale amerikanske militære ledere på den tida så ikke på atombombene over Hiroshima og Nagasaki som en militær nødvendighet. Amerikansk etterretning hadde knekt de japanske kodene og visste at den japanske regjeringen forsøkte å forhandle om en overgivelse gjennom Moskva. Den forventede russiske krigserklæringen i begynnelsen av august, samt forsikringer om at Japans keiser ville få lov til å forbli på tronen som formelt statsoverhode uten makt, ville føre til at Japan overga seg. Denne overgivelsen ville i så fall skje lenge før en amerikansk invasjon kunne begynne i november, tre måneder senere.
Historikerne har fortsatt ikke noe entydig svar på hvorfor bomben ble brukt. Amerikansk etterretning mente at krigen mest sannsynlig ville ta slutt om Japan fikk forsikringer angående keiseren, og det amerikanske militæret visste at de uansett måtte beholde keiseren for å kontrollere det okkuperte Japan. Det måtte være noe annet som helt klart var viktig.
Det vi vet, er at noen av president Trumans nærmeste rådgivere så på bomben, ikke bare som et militært, men også som et diplomatisk, våpen. Utenriksminister James Byrnes mente for eksempel at bruken av atomvåpen kunne bidra til at USA ville få en mer dominerende rolle i tida etter krigen. Leo Szilard, en forsker for "Manhattan Project", møtte Byrnes den 28. mai 1945. Ifølge Szilard var utenriksministeren bekymret for Russlands mulige framferd etter krigen. Han trodde russerne ville bli lettere å ha med å gjøre om de var imponert over amerikansk militærmakt, og at en demonstrasjon av bomben ville gjøre inntrykk på dem.
(Alperovitz, 2015)
Kilde 3: Hevn?Svaret mitt er svært enkelt, og det er absolutt ikke det eneste svaret på dette spørsmålet, bare ett av mange: Hiroshima var hevnen for Pearl Harbor. Pearl Harbor var den mest traumatiske hendelsen i amerikansk historie fram til da, en katastrofe som langt overgikk både uavhengighetskrigen og borgerkrigen. Begge disse krigene var på en måte naturlige deler av en ny nasjons fødsel, med noen grunnleggende interne selvmotsigelser. Pearl Harbor, derimot, var "the Day of Infamy", vanærens dag, som dagen fremdeles blir kalt.
Hypotesen er altså at USA ikke kunne tillate Japan å kapitulere før de hadde fått full hevn for Pearl Harbor. Man kan innvende at USA allerede hadde fått hevn, at de fryktelige ødeleggelsene B-29-angrepene på Tokyo hadde forårsaket, på alle mulige måter var større enn ødeleggelsene i Pearl Harbor. Men det er ikke poenget. Det er ikke et spørsmål om å forårsake like mye skade. Pearl Harbor-angrepet hadde en helt egen karakter, og hevnen måtte stå i forhold til den.
(Galtung, 1983)
Spørsmål til kildene
Hva er argumentene for hvorfor atombomben ble brukt i den tradisjonalistiske oppfatningen? Vurder om argumentene virker troverdige.
Hvem tror du det er mest sannsynlig at deler denne oppfatningen?
Hva er argumentene for hvorfor atombomben ble brukt i den revisjonistiske oppfatningen? Vurder om argumentene virker troverdige.
Hvem tror du det er mest sannsynlig at deler disse oppfatningene?
Hva synes du er de viktigste forskjellene mellom disse to retningene?
Hva synes du selv virker som den mest sannsynlige forklaringen, og hvorfor?
Kilder
Walker, J. S. (2016, 27. mai). Truman's Obvious Choice. U. S. News. https://www.usnews.com/opinion/articles/2016-05-27/the-atomic-bomb-was-necessary-to-force-a-prompt-japanese-surrender
Alperovitz, G. (2015, 6. august). The War Was Won Before Hiroshima - And The Generals Who Dropped The Bomb Knew It. The Nation. https://www.thenation.com/article/world/why-the-us-really-bombed-hiroshima/
Galtung, J. (1983). Why Hiroshima/Nagasaki? Wissenschaftskollega zu Berlin. https://www.transcend.org/galtung/papers/Why%20Hiroshima-Nagasaki.pdf
Les original på NDLA →
Hvorfor brukte USA atombomber i 1945?
For å få til dette besluttet president Truman at en av de helt nyutviklede atombombene skulle slippes over Japan. Den 6. august ble bomben sluppet over Hiroshima og tre dager senere over Nagasaki.
Mellom 60 000 og 80 000 mennesker ble drept momentant i Hiroshima, og minst 140 000 døde som følge av bomben i løpet av året. Minst 200 000 døde totalt. Rundt 10 000 av dem var militære, resten var sivile.
I Nagasaki døde om lag 140 000 mennesker, bare 150 av dem var militært personell, siden Nagasaki hadde veldig begrenset militær interesse.
Hvorfor ble atombombene brukt?
Her skal dere få lese utdrag fra tre forskjellige historikere og samfunnsforskere som diskuterer hvorfor USA valgte å bruke atombomben mot Japan i 1945. Vi skiller mellom "tradisjonalistiske" og "revisjonistiske" historieoppfatninger. Den tradisjonalistiske oppfatningen er på mange måter den offisielle forklaringen som de fleste godtok i perioden etter krigen. De revisjonistiske oppfatningene er nyere av dato og er mer kritiske.
Den tradisjonalistiske oppfatningen
Kilde 1: Det eneste rasjonelle valget?Fordelene ved det nye våpenet gjorde avgjørelsen om å ta det i bruk enkel og innlysende for Truman. Bomben ville muligens kunne påskynde avslutningen av krigen, uten en invasjon og uten de risikoene andre alternativer førte med seg. Trumans viktigste motivasjon var å tvinge fram en overgivelse så raskt som mulig fordi han ville redde amerikanske liv. Han var ikke opptatt av et eksakt antall sparte menneskeliv, han ønsket fullstendig å unngå amerikanske dødsfall. Japanerne hadde ikke vist tegn til at de var innstilt på å avslutte krigshandlingene, og Truman godkjente bomben fordi dette framstod som den mest sannsynlige måten å sikre amerikansk seier på – på amerikanernes vilkår og med minst mulig tap av amerikanske liv.
Med atombomben nådde Truman sitt viktigste mål. Angrepet på Hiroshima overbeviste til slutt Hirohito om at krigen måtte ta slutt, og keiserens avgjørelse var nødvendig for å få til en japansk overgivelse. Uten atombomben ville krigen ha fortsatt og kostet så mange amerikanske liv at Truman og folket han tjente, ikke ville kunnet akseptere det.
(Walker, 2016)
De revisjonistiske oppfatningene
Kilde 2: Diplomatisk markering og avskrekking?Faktaene er ganske klare: De fleste sentrale amerikanske militære ledere på den tida så ikke på atombombene over Hiroshima og Nagasaki som en militær nødvendighet. Amerikansk etterretning hadde knekt de japanske kodene og visste at den japanske regjeringen forsøkte å forhandle om en overgivelse gjennom Moskva. Den forventede russiske krigserklæringen i begynnelsen av august, samt forsikringer om at Japans keiser ville få lov til å forbli på tronen som formelt statsoverhode uten makt, ville føre til at Japan overga seg. Denne overgivelsen ville i så fall skje lenge før en amerikansk invasjon kunne begynne i november, tre måneder senere.
Historikerne har fortsatt ikke noe entydig svar på hvorfor bomben ble brukt. Amerikansk etterretning mente at krigen mest sannsynlig ville ta slutt om Japan fikk forsikringer angående keiseren, og det amerikanske militæret visste at de uansett måtte beholde keiseren for å kontrollere det okkuperte Japan. Det måtte være noe annet som helt klart var viktig.
Det vi vet, er at noen av president Trumans nærmeste rådgivere så på bomben, ikke bare som et militært, men også som et diplomatisk, våpen. Utenriksminister James Byrnes mente for eksempel at bruken av atomvåpen kunne bidra til at USA ville få en mer dominerende rolle i tida etter krigen. Leo Szilard, en forsker for "Manhattan Project", møtte Byrnes den 28. mai 1945. Ifølge Szilard var utenriksministeren bekymret for Russlands mulige framferd etter krigen. Han trodde russerne ville bli lettere å ha med å gjøre om de var imponert over amerikansk militærmakt, og at en demonstrasjon av bomben ville gjøre inntrykk på dem.
(Alperovitz, 2015)
Kilde 3: Hevn?Svaret mitt er svært enkelt, og det er absolutt ikke det eneste svaret på dette spørsmålet, bare ett av mange: Hiroshima var hevnen for Pearl Harbor. Pearl Harbor var den mest traumatiske hendelsen i amerikansk historie fram til da, en katastrofe som langt overgikk både uavhengighetskrigen og borgerkrigen. Begge disse krigene var på en måte naturlige deler av en ny nasjons fødsel, med noen grunnleggende interne selvmotsigelser. Pearl Harbor, derimot, var "the Day of Infamy", vanærens dag, som dagen fremdeles blir kalt.
Hypotesen er altså at USA ikke kunne tillate Japan å kapitulere før de hadde fått full hevn for Pearl Harbor. Man kan innvende at USA allerede hadde fått hevn, at de fryktelige ødeleggelsene B-29-angrepene på Tokyo hadde forårsaket, på alle mulige måter var større enn ødeleggelsene i Pearl Harbor. Men det er ikke poenget. Det er ikke et spørsmål om å forårsake like mye skade. Pearl Harbor-angrepet hadde en helt egen karakter, og hevnen måtte stå i forhold til den.
(Galtung, 1983)
Spørsmål til kildene
Hva er argumentene for hvorfor atombomben ble brukt i den tradisjonalistiske oppfatningen? Vurder om argumentene virker troverdige.
Hvem tror du det er mest sannsynlig at deler denne oppfatningen?
Hva er argumentene for hvorfor atombomben ble brukt i den revisjonistiske oppfatningen? Vurder om argumentene virker troverdige.
Hvem tror du det er mest sannsynlig at deler disse oppfatningene?
Hva synes du er de viktigste forskjellene mellom disse to retningene?
Hva synes du selv virker som den mest sannsynlige forklaringen, og hvorfor?
Kilder
Walker, J. S. (2016, 27. mai). Truman's Obvious Choice. U. S. News. https://www.usnews.com/opinion/articles/2016-05-27/the-atomic-bomb-was-necessary-to-force-a-prompt-japanese-surrender
Alperovitz, G. (2015, 6. august). The War Was Won Before Hiroshima - And The Generals Who Dropped The Bomb Knew It. The Nation. https://www.thenation.com/article/world/why-the-us-really-bombed-hiroshima/
Galtung, J. (1983). Why Hiroshima/Nagasaki? Wissenschaftskollega zu Berlin. https://www.transcend.org/galtung/papers/Why%20Hiroshima-Nagasaki.pdf
Les original på NDLA →
Mellom 60 000 og 80 000 mennesker ble drept momentant i Hiroshima, og minst 140 000 døde som følge av bomben i løpet av året. Minst 200 000 døde totalt. Rundt 10 000 av dem var militære, resten var sivile.
I Nagasaki døde om lag 140 000 mennesker, bare 150 av dem var militært personell, siden Nagasaki hadde veldig begrenset militær interesse.
Hvorfor ble atombombene brukt?
Her skal dere få lese utdrag fra tre forskjellige historikere og samfunnsforskere som diskuterer hvorfor USA valgte å bruke atombomben mot Japan i 1945. Vi skiller mellom "tradisjonalistiske" og "revisjonistiske" historieoppfatninger. Den tradisjonalistiske oppfatningen er på mange måter den offisielle forklaringen som de fleste godtok i perioden etter krigen. De revisjonistiske oppfatningene er nyere av dato og er mer kritiske.
Den tradisjonalistiske oppfatningen
Kilde 1: Det eneste rasjonelle valget?Fordelene ved det nye våpenet gjorde avgjørelsen om å ta det i bruk enkel og innlysende for Truman. Bomben ville muligens kunne påskynde avslutningen av krigen, uten en invasjon og uten de risikoene andre alternativer førte med seg. Trumans viktigste motivasjon var å tvinge fram en overgivelse så raskt som mulig fordi han ville redde amerikanske liv. Han var ikke opptatt av et eksakt antall sparte menneskeliv, han ønsket fullstendig å unngå amerikanske dødsfall. Japanerne hadde ikke vist tegn til at de var innstilt på å avslutte krigshandlingene, og Truman godkjente bomben fordi dette framstod som den mest sannsynlige måten å sikre amerikansk seier på – på amerikanernes vilkår og med minst mulig tap av amerikanske liv.
Med atombomben nådde Truman sitt viktigste mål. Angrepet på Hiroshima overbeviste til slutt Hirohito om at krigen måtte ta slutt, og keiserens avgjørelse var nødvendig for å få til en japansk overgivelse. Uten atombomben ville krigen ha fortsatt og kostet så mange amerikanske liv at Truman og folket han tjente, ikke ville kunnet akseptere det.
(Walker, 2016)
De revisjonistiske oppfatningene
Kilde 2: Diplomatisk markering og avskrekking?Faktaene er ganske klare: De fleste sentrale amerikanske militære ledere på den tida så ikke på atombombene over Hiroshima og Nagasaki som en militær nødvendighet. Amerikansk etterretning hadde knekt de japanske kodene og visste at den japanske regjeringen forsøkte å forhandle om en overgivelse gjennom Moskva. Den forventede russiske krigserklæringen i begynnelsen av august, samt forsikringer om at Japans keiser ville få lov til å forbli på tronen som formelt statsoverhode uten makt, ville føre til at Japan overga seg. Denne overgivelsen ville i så fall skje lenge før en amerikansk invasjon kunne begynne i november, tre måneder senere.
Historikerne har fortsatt ikke noe entydig svar på hvorfor bomben ble brukt. Amerikansk etterretning mente at krigen mest sannsynlig ville ta slutt om Japan fikk forsikringer angående keiseren, og det amerikanske militæret visste at de uansett måtte beholde keiseren for å kontrollere det okkuperte Japan. Det måtte være noe annet som helt klart var viktig.
Det vi vet, er at noen av president Trumans nærmeste rådgivere så på bomben, ikke bare som et militært, men også som et diplomatisk, våpen. Utenriksminister James Byrnes mente for eksempel at bruken av atomvåpen kunne bidra til at USA ville få en mer dominerende rolle i tida etter krigen. Leo Szilard, en forsker for "Manhattan Project", møtte Byrnes den 28. mai 1945. Ifølge Szilard var utenriksministeren bekymret for Russlands mulige framferd etter krigen. Han trodde russerne ville bli lettere å ha med å gjøre om de var imponert over amerikansk militærmakt, og at en demonstrasjon av bomben ville gjøre inntrykk på dem.
(Alperovitz, 2015)
Kilde 3: Hevn?Svaret mitt er svært enkelt, og det er absolutt ikke det eneste svaret på dette spørsmålet, bare ett av mange: Hiroshima var hevnen for Pearl Harbor. Pearl Harbor var den mest traumatiske hendelsen i amerikansk historie fram til da, en katastrofe som langt overgikk både uavhengighetskrigen og borgerkrigen. Begge disse krigene var på en måte naturlige deler av en ny nasjons fødsel, med noen grunnleggende interne selvmotsigelser. Pearl Harbor, derimot, var "the Day of Infamy", vanærens dag, som dagen fremdeles blir kalt.
Hypotesen er altså at USA ikke kunne tillate Japan å kapitulere før de hadde fått full hevn for Pearl Harbor. Man kan innvende at USA allerede hadde fått hevn, at de fryktelige ødeleggelsene B-29-angrepene på Tokyo hadde forårsaket, på alle mulige måter var større enn ødeleggelsene i Pearl Harbor. Men det er ikke poenget. Det er ikke et spørsmål om å forårsake like mye skade. Pearl Harbor-angrepet hadde en helt egen karakter, og hevnen måtte stå i forhold til den.
(Galtung, 1983)
Spørsmål til kildene
Hva er argumentene for hvorfor atombomben ble brukt i den tradisjonalistiske oppfatningen? Vurder om argumentene virker troverdige.
Hvem tror du det er mest sannsynlig at deler denne oppfatningen?
Hva er argumentene for hvorfor atombomben ble brukt i den revisjonistiske oppfatningen? Vurder om argumentene virker troverdige.
Hvem tror du det er mest sannsynlig at deler disse oppfatningene?
Hva synes du er de viktigste forskjellene mellom disse to retningene?
Hva synes du selv virker som den mest sannsynlige forklaringen, og hvorfor?
Kilder
Walker, J. S. (2016, 27. mai). Truman's Obvious Choice. U. S. News. https://www.usnews.com/opinion/articles/2016-05-27/the-atomic-bomb-was-necessary-to-force-a-prompt-japanese-surrender
Alperovitz, G. (2015, 6. august). The War Was Won Before Hiroshima - And The Generals Who Dropped The Bomb Knew It. The Nation. https://www.thenation.com/article/world/why-the-us-really-bombed-hiroshima/
Galtung, J. (1983). Why Hiroshima/Nagasaki? Wissenschaftskollega zu Berlin. https://www.transcend.org/galtung/papers/Why%20Hiroshima-Nagasaki.pdf
Les original på NDLA →
Kontrafaktisk historie – andre verdenskrig
Hva er kontrafaktisk historie?
Kontrafaktisk historie er fortellingen om det som ikke ble. En måte å forstå historie på er å stille spørsmål om hva som kunne ha skjedd. Dette er en spennende og utforskende arbeidsmåte for å gå dypere inn i ulike temaer.
For å kunne svare på slike spørsmål må du kjenne årsakene til det som faktisk skjedde, og kunne vurdere mulighetene for alternative forløp av begivenhetene.
TipsFør du svarer på oppgavene nedenfor, bør du ha lest følgende NDLA-artikler:
Hitlers vei til makten
Andre verdenskrig
Bakgrunnen for andre verdenskrig
Krigsutbruddet og aksemaktene på frammarsj
Vendepunkter
Krigens slutt, hva nå?
Oppgave
Jobb sammen parvis eller i små grupper.
Hva om Hitler ikke hadde blitt leder av nazipartiet NSDAP? Ville andre verdenskrig blitt unngått, eller ville det ha kommet en "annen Hitler" og gjort noe lignende?
Hva ville skjedd om Tyskland hadde beseiret Sovjetunionen i 1941–1943?
Hitler ble forsøkt drept flere ganger under andre verdenskrig. Hva ville skjedd om det hadde lyktes?
Hva ville skjedd om invasjonen i Normandie 6. juni 1944 hadde mislyktes?
Hva ville skjedd om Japan ikke hadde angrepet Pearl Harbor 7. desember 1941?
Hva ville skjedd om USA ikke hadde brukt atomvåpen mot Japan i 1945?
Til slutt, oppsummer i plenum.
Les original på NDLA →
Kontrafaktisk historie er fortellingen om det som ikke ble. En måte å forstå historie på er å stille spørsmål om hva som kunne ha skjedd. Dette er en spennende og utforskende arbeidsmåte for å gå dypere inn i ulike temaer.
For å kunne svare på slike spørsmål må du kjenne årsakene til det som faktisk skjedde, og kunne vurdere mulighetene for alternative forløp av begivenhetene.
TipsFør du svarer på oppgavene nedenfor, bør du ha lest følgende NDLA-artikler:
Hitlers vei til makten
Andre verdenskrig
Bakgrunnen for andre verdenskrig
Krigsutbruddet og aksemaktene på frammarsj
Vendepunkter
Krigens slutt, hva nå?
Oppgave
Jobb sammen parvis eller i små grupper.
Hva om Hitler ikke hadde blitt leder av nazipartiet NSDAP? Ville andre verdenskrig blitt unngått, eller ville det ha kommet en "annen Hitler" og gjort noe lignende?
Hva ville skjedd om Tyskland hadde beseiret Sovjetunionen i 1941–1943?
Hitler ble forsøkt drept flere ganger under andre verdenskrig. Hva ville skjedd om det hadde lyktes?
Hva ville skjedd om invasjonen i Normandie 6. juni 1944 hadde mislyktes?
Hva ville skjedd om Japan ikke hadde angrepet Pearl Harbor 7. desember 1941?
Hva ville skjedd om USA ikke hadde brukt atomvåpen mot Japan i 1945?
Til slutt, oppsummer i plenum.
Les original på NDLA →
Kontrafaktisk historie – andre verdenskrig
Hva er kontrafaktisk historie?
Kontrafaktisk historie er fortellingen om det som ikke ble. En måte å forstå historie på er å stille spørsmål om hva som kunne ha skjedd. Dette er en spennende og utforskende arbeidsmåte for å gå dypere inn i ulike temaer.
For å kunne svare på slike spørsmål må du kjenne årsakene til det som faktisk skjedde, og kunne vurdere mulighetene for alternative forløp av begivenhetene.
TipsFør du svarer på oppgavene nedenfor, bør du ha lest følgende NDLA-artikler:
Hitlers vei til makten
Andre verdenskrig
Bakgrunnen for andre verdenskrig
Krigsutbruddet og aksemaktene på frammarsj
Vendepunkter
Krigens slutt, hva nå?
Oppgave
Jobb sammen parvis eller i små grupper.
Hva om Hitler ikke hadde blitt leder av nazipartiet NSDAP? Ville andre verdenskrig blitt unngått, eller ville det ha kommet en "annen Hitler" og gjort noe lignende?
Hva ville skjedd om Tyskland hadde beseiret Sovjetunionen i 1941–1943?
Hitler ble forsøkt drept flere ganger under andre verdenskrig. Hva ville skjedd om det hadde lyktes?
Hva ville skjedd om invasjonen i Normandie 6. juni 1944 hadde mislyktes?
Hva ville skjedd om Japan ikke hadde angrepet Pearl Harbor 7. desember 1941?
Hva ville skjedd om USA ikke hadde brukt atomvåpen mot Japan i 1945?
Til slutt, oppsummer i plenum.
Les original på NDLA →
Kontrafaktisk historie er fortellingen om det som ikke ble. En måte å forstå historie på er å stille spørsmål om hva som kunne ha skjedd. Dette er en spennende og utforskende arbeidsmåte for å gå dypere inn i ulike temaer.
For å kunne svare på slike spørsmål må du kjenne årsakene til det som faktisk skjedde, og kunne vurdere mulighetene for alternative forløp av begivenhetene.
TipsFør du svarer på oppgavene nedenfor, bør du ha lest følgende NDLA-artikler:
Hitlers vei til makten
Andre verdenskrig
Bakgrunnen for andre verdenskrig
Krigsutbruddet og aksemaktene på frammarsj
Vendepunkter
Krigens slutt, hva nå?
Oppgave
Jobb sammen parvis eller i små grupper.
Hva om Hitler ikke hadde blitt leder av nazipartiet NSDAP? Ville andre verdenskrig blitt unngått, eller ville det ha kommet en "annen Hitler" og gjort noe lignende?
Hva ville skjedd om Tyskland hadde beseiret Sovjetunionen i 1941–1943?
Hitler ble forsøkt drept flere ganger under andre verdenskrig. Hva ville skjedd om det hadde lyktes?
Hva ville skjedd om invasjonen i Normandie 6. juni 1944 hadde mislyktes?
Hva ville skjedd om Japan ikke hadde angrepet Pearl Harbor 7. desember 1941?
Hva ville skjedd om USA ikke hadde brukt atomvåpen mot Japan i 1945?
Til slutt, oppsummer i plenum.
Les original på NDLA →
Krigens slutt, hva nå?
Krigens fasit
Andre verdenskrig var en katastrofe. Sivilbefolkningen var blitt rammet i mye større grad enn i tidligere kriger. Det er vanskelig å anslå det totale antallet, men de fleste antar at omkring 70 millioner mennesker mistet livet i krigen. De fleste var sivile.
Krigen endte Europas dominans, og det kom et globalt politisk maktskifte. Frankrike og Storbritannia var blitt annenrangs stormakter, Tyskland ble oppdelt, mens Japans tid som dominant makt i Asia var over. Isteden fikk vi to supermakter: USA og Sovjetunionen. I tiåra etter andre verdenskrig skulle spenningen mellom disse to prege verden gjennom den påfølgende kalde krigen.
Europakartet ble endret nok en gang. På Jaltakonferansen i 1945 mellom Stalin, Churchill og Roosevelt hadde de allierte trukket opp grensene for etterkrigstidas Europa. Store deler av Tyskland ble avstått til Sovjetunionen og Polen, og grensene mot Tsjekkoslovakia og Frankrike skulle tilbakeføres dit de var før krigen.
For å unngå krig i framtida ble De forente nasjoner, FN, opprettet. Vi kan derfor si at demokrati og menneskerettigheter kom styrket ut av krigen.
Europa i grus
I mai 1945 lå store deler av Europa i grus. De fleste av de tyske byene var utbombet og lå i ruiner, og det meste av det som karakteriserer et moderne samfunn, fungerte ikke lenger.
Millioner av mennesker var drept i krigen, og hat og hevnlyst blomstret. Folk tok makten i egne hender. I Frankrike ble 10 000 såkalte kollaboratører, folk som hadde samarbeidet med tyskerne, henrettet uten lov og dom. I Jugoslavia ble anslagsvis 50 000 tyskættede kvinner og barn drept av partisaner, eller de døde av sykdom og dårlig behandling i fangeleirene som hevn for en grusom tysk okkupasjon. Eksemplene er mange på en hevnjustis som i stor grad gikk ut over kvinner og barn.
Livet skulle gå videre, og alt måtte bygges opp på ny fra ruinhaugene. En streng vinter i 1945–1946 gjorde sitt til at svært mange frøs og sultet i hjel, og det varte lenge før matleveransene ble tilfredsstillende igjen. Mat og annet nødvendig ble omsatt på svartebørsen, hvor mange skapte seg grunnlag for seinere formuer.
Det var ikke bare store deler av Europa som lå i ruiner. I Asia var krigens herjinger ødeleggende for alle landa der krigen var blitt utkjempet.
Flyktninger
Etter krigen vandret millioner av mennesker rundt uten mål og mening. Dette var frigitte fanger fra fangeleirene, sivile uten bosted, og barn skilt fra sine foreldre. Krigsfanger skulle bringes tilbake til landa de kom fra, og tvangsarbeidere fra Øst-Europa returneres til sine hjemland. De alliertes nøling med å ta imot flyktninger forverret også situasjonen.
Blant de mange millionene flyktninger i Europa var det 850 000 såkalte displaced persons. Dette var flyktninger uten statsborgerskap, eller som hadde strandet i Tyskland av ulike grunner. Det var blant annet tvangsarbeidere fra sovjetstatene og Øst-Europa, og soldater som hadde desertert fra Den røde armé. Disse ble satt i egne leirer og fikk etter hvert lov til å skaffe seg jobber og eiendom, men fikk ikke stemmerett og pass.
Tyskerne som bodde avståtte områder etter at det nye Europakartet var tegnet opp, måtte sendes til det som var igjen av Tyskland. Over tolv millioner mennesker ble på denne måten frivillig eller med tvang drevet på flukt vestover i krigens siste år og i åra som fulgte. To millioner av dem døde underveis, de sultet eller frøs i hjel, eller ble drept under flukten.
Jødenes situasjon
Jødiske fanger ble befridd fra dødsleirene da de allierte nådde fram til dem i 1944–1945. Tyskerne hadde hentet jøder fra hele Europa, og mange kunne ikke, eller ville ikke, vende tilbake til de områdene de kom fra. Mange jøder ble derfor såkalte displaced persons i de første etterkrigsåra og plassert i spesielle leirer beregnet på denne gruppa flyktninger.
Men det var en utvikling på gang for å skape en utvei for de hundretusener av jøder som nå befant seg uten hjem i Europa. Drømmen om et eget jødisk land ble sterkere og sterkere.
Rettsoppgjør
Etter aksemaktenes kapitulasjon ble krigens forbrytelser avslørt, og de ansvarlige ble stilt for retten i den internasjonale domstolen i Nürnberg. Krigsforbrytere og andre som hadde samarbeidet med fienden, skulle stilles for retten, og dette skulle gjøres i ordnede former etter demokratiske rettsprinsipper. Myndighetene ønsket å sette en stopper for de vilkårlige oppgjørene som skjedde i mange land, med henrettelser uten lov og dom.
Det var ikke bare aksemaktene som begikk krigsforbrytelser under andre verdenskrig. I filmen nedenfor forteller professor Stein Ugelvik Larsen hvorfor disse forbrytelsene ikke ble fulgt opp etter krigen.
Nürnbergdomstolen
Dommerne og aktoratet i domstolen var utnevnt av de fire store seiersmaktene USA, Sovjetunionen, Storbritannia og Frankrike. På tiltalebenken sto i første omgang de mest framstående av de tyske nazistene som skulle tiltales. Prosessen strakte seg over flere år og omfattet etter hvert flere tusen tiltalte.
Framtredende politiske og militære ledere i Nazi-Tyskland ble anklaget for forbrytelser mot freden, krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten.
I ettertid er kanskje et av de viktigste resultatene av Nürnbergdomstolen at den slo fast prinsippet om individuelt ansvar. Mange av de tiltalte unnskyldte seg med at de bare hadde fulgt ordre, men domstolen fant at dette ikke var nok til å unngå straff. Før Nürnberg hadde det heller ikke eksistert tiltalemulighet for forbrytelser mot menneskeheten. Dette nye punktet har fått langtrekkende virkninger fram til i dag.
I videoen nedenfor forklarer professor Stein Ugelvik Larsen hva som var tanken bak Nürnbergdomstolen.
Kilder
Hatlehol, G. D. (2021, 10. september). Andre verdenskrig. I Store norske leksikon. https://snl.no/andre_verdenskrig
Palmer, R. R., Colton, J. & Kramer, L. (2002). A history of the modern world (ninth edition). McGraw-Hill. New York
Les original på NDLA →
Andre verdenskrig var en katastrofe. Sivilbefolkningen var blitt rammet i mye større grad enn i tidligere kriger. Det er vanskelig å anslå det totale antallet, men de fleste antar at omkring 70 millioner mennesker mistet livet i krigen. De fleste var sivile.
Krigen endte Europas dominans, og det kom et globalt politisk maktskifte. Frankrike og Storbritannia var blitt annenrangs stormakter, Tyskland ble oppdelt, mens Japans tid som dominant makt i Asia var over. Isteden fikk vi to supermakter: USA og Sovjetunionen. I tiåra etter andre verdenskrig skulle spenningen mellom disse to prege verden gjennom den påfølgende kalde krigen.
Europakartet ble endret nok en gang. På Jaltakonferansen i 1945 mellom Stalin, Churchill og Roosevelt hadde de allierte trukket opp grensene for etterkrigstidas Europa. Store deler av Tyskland ble avstått til Sovjetunionen og Polen, og grensene mot Tsjekkoslovakia og Frankrike skulle tilbakeføres dit de var før krigen.
For å unngå krig i framtida ble De forente nasjoner, FN, opprettet. Vi kan derfor si at demokrati og menneskerettigheter kom styrket ut av krigen.
Europa i grus
I mai 1945 lå store deler av Europa i grus. De fleste av de tyske byene var utbombet og lå i ruiner, og det meste av det som karakteriserer et moderne samfunn, fungerte ikke lenger.
Millioner av mennesker var drept i krigen, og hat og hevnlyst blomstret. Folk tok makten i egne hender. I Frankrike ble 10 000 såkalte kollaboratører, folk som hadde samarbeidet med tyskerne, henrettet uten lov og dom. I Jugoslavia ble anslagsvis 50 000 tyskættede kvinner og barn drept av partisaner, eller de døde av sykdom og dårlig behandling i fangeleirene som hevn for en grusom tysk okkupasjon. Eksemplene er mange på en hevnjustis som i stor grad gikk ut over kvinner og barn.
Livet skulle gå videre, og alt måtte bygges opp på ny fra ruinhaugene. En streng vinter i 1945–1946 gjorde sitt til at svært mange frøs og sultet i hjel, og det varte lenge før matleveransene ble tilfredsstillende igjen. Mat og annet nødvendig ble omsatt på svartebørsen, hvor mange skapte seg grunnlag for seinere formuer.
Det var ikke bare store deler av Europa som lå i ruiner. I Asia var krigens herjinger ødeleggende for alle landa der krigen var blitt utkjempet.
Flyktninger
Etter krigen vandret millioner av mennesker rundt uten mål og mening. Dette var frigitte fanger fra fangeleirene, sivile uten bosted, og barn skilt fra sine foreldre. Krigsfanger skulle bringes tilbake til landa de kom fra, og tvangsarbeidere fra Øst-Europa returneres til sine hjemland. De alliertes nøling med å ta imot flyktninger forverret også situasjonen.
Blant de mange millionene flyktninger i Europa var det 850 000 såkalte displaced persons. Dette var flyktninger uten statsborgerskap, eller som hadde strandet i Tyskland av ulike grunner. Det var blant annet tvangsarbeidere fra sovjetstatene og Øst-Europa, og soldater som hadde desertert fra Den røde armé. Disse ble satt i egne leirer og fikk etter hvert lov til å skaffe seg jobber og eiendom, men fikk ikke stemmerett og pass.
Tyskerne som bodde avståtte områder etter at det nye Europakartet var tegnet opp, måtte sendes til det som var igjen av Tyskland. Over tolv millioner mennesker ble på denne måten frivillig eller med tvang drevet på flukt vestover i krigens siste år og i åra som fulgte. To millioner av dem døde underveis, de sultet eller frøs i hjel, eller ble drept under flukten.
Jødenes situasjon
Jødiske fanger ble befridd fra dødsleirene da de allierte nådde fram til dem i 1944–1945. Tyskerne hadde hentet jøder fra hele Europa, og mange kunne ikke, eller ville ikke, vende tilbake til de områdene de kom fra. Mange jøder ble derfor såkalte displaced persons i de første etterkrigsåra og plassert i spesielle leirer beregnet på denne gruppa flyktninger.
Men det var en utvikling på gang for å skape en utvei for de hundretusener av jøder som nå befant seg uten hjem i Europa. Drømmen om et eget jødisk land ble sterkere og sterkere.
Rettsoppgjør
Etter aksemaktenes kapitulasjon ble krigens forbrytelser avslørt, og de ansvarlige ble stilt for retten i den internasjonale domstolen i Nürnberg. Krigsforbrytere og andre som hadde samarbeidet med fienden, skulle stilles for retten, og dette skulle gjøres i ordnede former etter demokratiske rettsprinsipper. Myndighetene ønsket å sette en stopper for de vilkårlige oppgjørene som skjedde i mange land, med henrettelser uten lov og dom.
Det var ikke bare aksemaktene som begikk krigsforbrytelser under andre verdenskrig. I filmen nedenfor forteller professor Stein Ugelvik Larsen hvorfor disse forbrytelsene ikke ble fulgt opp etter krigen.
Nürnbergdomstolen
Dommerne og aktoratet i domstolen var utnevnt av de fire store seiersmaktene USA, Sovjetunionen, Storbritannia og Frankrike. På tiltalebenken sto i første omgang de mest framstående av de tyske nazistene som skulle tiltales. Prosessen strakte seg over flere år og omfattet etter hvert flere tusen tiltalte.
Framtredende politiske og militære ledere i Nazi-Tyskland ble anklaget for forbrytelser mot freden, krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten.
I ettertid er kanskje et av de viktigste resultatene av Nürnbergdomstolen at den slo fast prinsippet om individuelt ansvar. Mange av de tiltalte unnskyldte seg med at de bare hadde fulgt ordre, men domstolen fant at dette ikke var nok til å unngå straff. Før Nürnberg hadde det heller ikke eksistert tiltalemulighet for forbrytelser mot menneskeheten. Dette nye punktet har fått langtrekkende virkninger fram til i dag.
I videoen nedenfor forklarer professor Stein Ugelvik Larsen hva som var tanken bak Nürnbergdomstolen.
Kilder
Hatlehol, G. D. (2021, 10. september). Andre verdenskrig. I Store norske leksikon. https://snl.no/andre_verdenskrig
Palmer, R. R., Colton, J. & Kramer, L. (2002). A history of the modern world (ninth edition). McGraw-Hill. New York
Les original på NDLA →
Krigens slutt, hva nå?
Krigens fasit
Andre verdenskrig var en katastrofe. Sivilbefolkningen var blitt rammet i mye større grad enn i tidligere kriger. Det er vanskelig å anslå det totale antallet, men de fleste antar at omkring 70 millioner mennesker mistet livet i krigen. De fleste var sivile.
Krigen endte Europas dominans, og det kom et globalt politisk maktskifte. Frankrike og Storbritannia var blitt annenrangs stormakter, Tyskland ble oppdelt, mens Japans tid som dominant makt i Asia var over. Isteden fikk vi to supermakter: USA og Sovjetunionen. I tiåra etter andre verdenskrig skulle spenningen mellom disse to prege verden gjennom den påfølgende kalde krigen.
Europakartet ble endret nok en gang. På Jaltakonferansen i 1945 mellom Stalin, Churchill og Roosevelt hadde de allierte trukket opp grensene for etterkrigstidas Europa. Store deler av Tyskland ble avstått til Sovjetunionen og Polen, og grensene mot Tsjekkoslovakia og Frankrike skulle tilbakeføres dit de var før krigen.
For å unngå krig i framtida ble De forente nasjoner, FN, opprettet. Vi kan derfor si at demokrati og menneskerettigheter kom styrket ut av krigen.
Europa i grus
I mai 1945 lå store deler av Europa i grus. De fleste av de tyske byene var utbombet og lå i ruiner, og det meste av det som karakteriserer et moderne samfunn, fungerte ikke lenger.
Millioner av mennesker var drept i krigen, og hat og hevnlyst blomstret. Folk tok makten i egne hender. I Frankrike ble 10 000 såkalte kollaboratører, folk som hadde samarbeidet med tyskerne, henrettet uten lov og dom. I Jugoslavia ble anslagsvis 50 000 tyskættede kvinner og barn drept av partisaner, eller de døde av sykdom og dårlig behandling i fangeleirene som hevn for en grusom tysk okkupasjon. Eksemplene er mange på en hevnjustis som i stor grad gikk ut over kvinner og barn.
Livet skulle gå videre, og alt måtte bygges opp på ny fra ruinhaugene. En streng vinter i 1945–1946 gjorde sitt til at svært mange frøs og sultet i hjel, og det varte lenge før matleveransene ble tilfredsstillende igjen. Mat og annet nødvendig ble omsatt på svartebørsen, hvor mange skapte seg grunnlag for seinere formuer.
Det var ikke bare store deler av Europa som lå i ruiner. I Asia var krigens herjinger ødeleggende for alle landa der krigen var blitt utkjempet.
Flyktninger
Etter krigen vandret millioner av mennesker rundt uten mål og mening. Dette var frigitte fanger fra fangeleirene, sivile uten bosted, og barn skilt fra sine foreldre. Krigsfanger skulle bringes tilbake til landa de kom fra, og tvangsarbeidere fra Øst-Europa returneres til sine hjemland. De alliertes nøling med å ta imot flyktninger forverret også situasjonen.
Blant de mange millionene flyktninger i Europa var det 850 000 såkalte displaced persons. Dette var flyktninger uten statsborgerskap, eller som hadde strandet i Tyskland av ulike grunner. Det var blant annet tvangsarbeidere fra sovjetstatene og Øst-Europa, og soldater som hadde desertert fra Den røde armé. Disse ble satt i egne leirer og fikk etter hvert lov til å skaffe seg jobber og eiendom, men fikk ikke stemmerett og pass.
Tyskerne som bodde avståtte områder etter at det nye Europakartet var tegnet opp, måtte sendes til det som var igjen av Tyskland. Over tolv millioner mennesker ble på denne måten frivillig eller med tvang drevet på flukt vestover i krigens siste år og i åra som fulgte. To millioner av dem døde underveis, de sultet eller frøs i hjel, eller ble drept under flukten.
Jødenes situasjon
Jødiske fanger ble befridd fra dødsleirene da de allierte nådde fram til dem i 1944–1945. Tyskerne hadde hentet jøder fra hele Europa, og mange kunne ikke, eller ville ikke, vende tilbake til de områdene de kom fra. Mange jøder ble derfor såkalte displaced persons i de første etterkrigsåra og plassert i spesielle leirer beregnet på denne gruppa flyktninger.
Men det var en utvikling på gang for å skape en utvei for de hundretusener av jøder som nå befant seg uten hjem i Europa. Drømmen om et eget jødisk land ble sterkere og sterkere.
Rettsoppgjør
Etter aksemaktenes kapitulasjon ble krigens forbrytelser avslørt, og de ansvarlige ble stilt for retten i den internasjonale domstolen i Nürnberg. Krigsforbrytere og andre som hadde samarbeidet med fienden, skulle stilles for retten, og dette skulle gjøres i ordnede former etter demokratiske rettsprinsipper. Myndighetene ønsket å sette en stopper for de vilkårlige oppgjørene som skjedde i mange land, med henrettelser uten lov og dom.
Det var ikke bare aksemaktene som begikk krigsforbrytelser under andre verdenskrig. I filmen nedenfor forteller professor Stein Ugelvik Larsen hvorfor disse forbrytelsene ikke ble fulgt opp etter krigen.
Nürnbergdomstolen
Dommerne og aktoratet i domstolen var utnevnt av de fire store seiersmaktene USA, Sovjetunionen, Storbritannia og Frankrike. På tiltalebenken sto i første omgang de mest framstående av de tyske nazistene som skulle tiltales. Prosessen strakte seg over flere år og omfattet etter hvert flere tusen tiltalte.
Framtredende politiske og militære ledere i Nazi-Tyskland ble anklaget for forbrytelser mot freden, krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten.
I ettertid er kanskje et av de viktigste resultatene av Nürnbergdomstolen at den slo fast prinsippet om individuelt ansvar. Mange av de tiltalte unnskyldte seg med at de bare hadde fulgt ordre, men domstolen fant at dette ikke var nok til å unngå straff. Før Nürnberg hadde det heller ikke eksistert tiltalemulighet for forbrytelser mot menneskeheten. Dette nye punktet har fått langtrekkende virkninger fram til i dag.
I videoen nedenfor forklarer professor Stein Ugelvik Larsen hva som var tanken bak Nürnbergdomstolen.
Kilder
Hatlehol, G. D. (2021, 10. september). Andre verdenskrig. I Store norske leksikon. https://snl.no/andre_verdenskrig
Palmer, R. R., Colton, J. & Kramer, L. (2002). A history of the modern world (ninth edition). McGraw-Hill. New York
Les original på NDLA →
Andre verdenskrig var en katastrofe. Sivilbefolkningen var blitt rammet i mye større grad enn i tidligere kriger. Det er vanskelig å anslå det totale antallet, men de fleste antar at omkring 70 millioner mennesker mistet livet i krigen. De fleste var sivile.
Krigen endte Europas dominans, og det kom et globalt politisk maktskifte. Frankrike og Storbritannia var blitt annenrangs stormakter, Tyskland ble oppdelt, mens Japans tid som dominant makt i Asia var over. Isteden fikk vi to supermakter: USA og Sovjetunionen. I tiåra etter andre verdenskrig skulle spenningen mellom disse to prege verden gjennom den påfølgende kalde krigen.
Europakartet ble endret nok en gang. På Jaltakonferansen i 1945 mellom Stalin, Churchill og Roosevelt hadde de allierte trukket opp grensene for etterkrigstidas Europa. Store deler av Tyskland ble avstått til Sovjetunionen og Polen, og grensene mot Tsjekkoslovakia og Frankrike skulle tilbakeføres dit de var før krigen.
For å unngå krig i framtida ble De forente nasjoner, FN, opprettet. Vi kan derfor si at demokrati og menneskerettigheter kom styrket ut av krigen.
Europa i grus
I mai 1945 lå store deler av Europa i grus. De fleste av de tyske byene var utbombet og lå i ruiner, og det meste av det som karakteriserer et moderne samfunn, fungerte ikke lenger.
Millioner av mennesker var drept i krigen, og hat og hevnlyst blomstret. Folk tok makten i egne hender. I Frankrike ble 10 000 såkalte kollaboratører, folk som hadde samarbeidet med tyskerne, henrettet uten lov og dom. I Jugoslavia ble anslagsvis 50 000 tyskættede kvinner og barn drept av partisaner, eller de døde av sykdom og dårlig behandling i fangeleirene som hevn for en grusom tysk okkupasjon. Eksemplene er mange på en hevnjustis som i stor grad gikk ut over kvinner og barn.
Livet skulle gå videre, og alt måtte bygges opp på ny fra ruinhaugene. En streng vinter i 1945–1946 gjorde sitt til at svært mange frøs og sultet i hjel, og det varte lenge før matleveransene ble tilfredsstillende igjen. Mat og annet nødvendig ble omsatt på svartebørsen, hvor mange skapte seg grunnlag for seinere formuer.
Det var ikke bare store deler av Europa som lå i ruiner. I Asia var krigens herjinger ødeleggende for alle landa der krigen var blitt utkjempet.
Flyktninger
Etter krigen vandret millioner av mennesker rundt uten mål og mening. Dette var frigitte fanger fra fangeleirene, sivile uten bosted, og barn skilt fra sine foreldre. Krigsfanger skulle bringes tilbake til landa de kom fra, og tvangsarbeidere fra Øst-Europa returneres til sine hjemland. De alliertes nøling med å ta imot flyktninger forverret også situasjonen.
Blant de mange millionene flyktninger i Europa var det 850 000 såkalte displaced persons. Dette var flyktninger uten statsborgerskap, eller som hadde strandet i Tyskland av ulike grunner. Det var blant annet tvangsarbeidere fra sovjetstatene og Øst-Europa, og soldater som hadde desertert fra Den røde armé. Disse ble satt i egne leirer og fikk etter hvert lov til å skaffe seg jobber og eiendom, men fikk ikke stemmerett og pass.
Tyskerne som bodde avståtte områder etter at det nye Europakartet var tegnet opp, måtte sendes til det som var igjen av Tyskland. Over tolv millioner mennesker ble på denne måten frivillig eller med tvang drevet på flukt vestover i krigens siste år og i åra som fulgte. To millioner av dem døde underveis, de sultet eller frøs i hjel, eller ble drept under flukten.
Jødenes situasjon
Jødiske fanger ble befridd fra dødsleirene da de allierte nådde fram til dem i 1944–1945. Tyskerne hadde hentet jøder fra hele Europa, og mange kunne ikke, eller ville ikke, vende tilbake til de områdene de kom fra. Mange jøder ble derfor såkalte displaced persons i de første etterkrigsåra og plassert i spesielle leirer beregnet på denne gruppa flyktninger.
Men det var en utvikling på gang for å skape en utvei for de hundretusener av jøder som nå befant seg uten hjem i Europa. Drømmen om et eget jødisk land ble sterkere og sterkere.
Rettsoppgjør
Etter aksemaktenes kapitulasjon ble krigens forbrytelser avslørt, og de ansvarlige ble stilt for retten i den internasjonale domstolen i Nürnberg. Krigsforbrytere og andre som hadde samarbeidet med fienden, skulle stilles for retten, og dette skulle gjøres i ordnede former etter demokratiske rettsprinsipper. Myndighetene ønsket å sette en stopper for de vilkårlige oppgjørene som skjedde i mange land, med henrettelser uten lov og dom.
Det var ikke bare aksemaktene som begikk krigsforbrytelser under andre verdenskrig. I filmen nedenfor forteller professor Stein Ugelvik Larsen hvorfor disse forbrytelsene ikke ble fulgt opp etter krigen.
Nürnbergdomstolen
Dommerne og aktoratet i domstolen var utnevnt av de fire store seiersmaktene USA, Sovjetunionen, Storbritannia og Frankrike. På tiltalebenken sto i første omgang de mest framstående av de tyske nazistene som skulle tiltales. Prosessen strakte seg over flere år og omfattet etter hvert flere tusen tiltalte.
Framtredende politiske og militære ledere i Nazi-Tyskland ble anklaget for forbrytelser mot freden, krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten.
I ettertid er kanskje et av de viktigste resultatene av Nürnbergdomstolen at den slo fast prinsippet om individuelt ansvar. Mange av de tiltalte unnskyldte seg med at de bare hadde fulgt ordre, men domstolen fant at dette ikke var nok til å unngå straff. Før Nürnberg hadde det heller ikke eksistert tiltalemulighet for forbrytelser mot menneskeheten. Dette nye punktet har fått langtrekkende virkninger fram til i dag.
I videoen nedenfor forklarer professor Stein Ugelvik Larsen hva som var tanken bak Nürnbergdomstolen.
Kilder
Hatlehol, G. D. (2021, 10. september). Andre verdenskrig. I Store norske leksikon. https://snl.no/andre_verdenskrig
Palmer, R. R., Colton, J. & Kramer, L. (2002). A history of the modern world (ninth edition). McGraw-Hill. New York
Les original på NDLA →
Krig mot sivile
Krig mot sivile
Den andre verdenskrigen hadde et omfang som verden ikke tidligere hadde sett. Sivilsamfunnet ble rammet mer brutalt enn i forrige verdenskrig, og de sivile tapstallene oversteg de militære.
En total krig
Andre verdenskrig skiller seg fra andre kriger ved at hele samfunnet ble trukket inn i krigen. Storbritannia var først ute med å mobilisere alle tilgjengelige ressurser til krig. I Tyskland erklærte propagandaminister Josef Goebbels "total krig" etter nederlaget i Stalingrad i 1943. Fra da ble hele samfunnets ressurser mobilisert for krig. Det innebar at all sivil infrastruktur og alle ressurser ble legitime mål for motparten. Grensene mellom stridende og ikke-stridene ble dermed visket ut. Konsekvensene ble enorme sivile tap.
Folkemord og utrenskninger
I andre verdenskrig ble det gjennomført systematiske folkemord og utrenskninger av hele folkegrupper. Mest kjent er holocaust, folkemordet som tok livet av millioner av jøder. På samme måte, men i mindre målestokk, gjaldt dette også sigøynere og homofile.
Rasetenkningen til nazistene førte til grusomheter, også innad i det tyske riket. Flere hundre tusen funksjonshemmede ble drept i egne utryddelsesprogrammer. Japan hadde også rasistiske holdninger mot andre, spesielt mot kinesere. Krigen i Kina var svært brutal, og i den daværende hovedstaden Nanjing ble det gjennomført en massakre hvor hundretusener av mennesker mistet livet.
På 1930-tallet bygde Stalin ut et omfattende fangeleirsystem i hele Sovjetunionen, Gulag. Spesielt leirene i Sibir var beryktet. Her ble politiske motstandere og det som ble ansett som uromomenter, plassert. Under krigen ble hele folkegrupper som Stalin mente utgjorde en risiko for krigføringen, deportert til disse leirene. En stor del av de deporterte døde under umenneskelige forhold.
I filmen nedenfor forklarer professor Stein Ugelvik hva de tyske sivile visste om jødenes skjebne.
Behandling av krigsfanger
Genèvekonvensjonene regulerer hvordan krigsfanger skal behandles. I andre verdenskrig var det mange tilfeller hvor dette ikke ble fulgt. Spesielt sovjetiske fanger i tysk fangenskap ble behandlet dårlig. Dette kunne være bevisst utsulting, tortur eller grusom behandling i fangeleirene.
Japan opprettet fangeleirer som ble beryktet for de grusomme forholdene der. Fangene måtte arbeide under umenneskelige forhold, og svært mange døde.
Tyske og tyskallierte krigsfanger som ble tatt til fange av Sovjetunionen, ble plassert i de beryktede Gulag-leirene. De siste krigsfangene kom først hjem i 1953, etter Stalins død. Over en million av de tyske krigsfangene omkom av sult, hardt arbeid eller ble slått i hjel.
De allierte hadde leirer hvor de plasserte krigsfangene som kom inn fra slagmarkene. Mange døde i disse leirene, mye på grunn av matmangel og sykdom. Spesielt de amerikanske leirene var kjent for å gi fangene særlig dårlige vilkår, noe som førte til høye dødsrater.
Hevn mot sivilbefolkning
På Østfronten og i Jugoslavia var partisaner eller geriljagrupper et uromoment for de tyske okkupantene. Handlinger fra slike grupper rettet mot tyske tropper førte gjerne til hevn og gjengjeldelse mot sivilbefolkningen. Sivile ble henrettet og hele landsbyer utslettet. Dette var i tråd med Hitlers beskjed om at sivilbefolkningen i okkuperte land skulle behandles med største hardhet.
I Kina er de japanske grusomhetene mot den kinesiske sivilbefolkningen godt dokumentert, selv om Japan i ettertid har hatt store vansker med å innrømme det.
Bombing av sivile
Det første krigsåret bombet det tyske flyvåpenet engelske byer, og mange sivile liv gikk tapt. Denne terrorbombingen ble seinere systematisk gjengjeldt av den engelske generalen Arthur Harris, populært kalt "Bomber Harris". Det førte til at opp mot en million tyske sivile ble drept som følge av spreng- og brannbomber sluppet over de store byene.
I Japan var luftkrigen så massivt gjennomført at det amerikanske militæret det siste krigsåret klaget over at det ikke var flere bombemål igjen i Japan. Hele Tokyo hadde gått opp i flammer i løpet av 1944–1945. Blant de få byene som ikke var utbombet før krigens slutt, finner vi Nagasaki og Hiroshima, men disse slapp heller ikke unna.
Grusomheter mot sivile ble et av de alvorligste tiltalepunktene i den internasjonale domstolen i Nürnberg etter krigen, men luftkrig og terrorbombing mot sivile kom ikke med i tiltalene om krigsforbrytelser. Dette fikk store konsekvenser for seinere kriger, for eksempel Vietnamkrigen og andre kriger opp mot vår egen tid.
Tapstall i andre verdenskrig
Andre verdenskrig fikk katastrofale følger. Selv om tapstallene er usikre, antas det at rundt 70 millioner mennesker mistet livet.
De sivile tapene overgår langt de militære.
I filmen nedenfor snakker professor Stein Ugelvik Larsen om hvordan det gikk med de overlevende jødene etter krigen.
Tenk etter
Hvorfor går det alltid så hardt utover sivile når det er krig?
I hvilken grad ser vi at sivile blir rammet av krigføring i dag?
Les original på NDLA →
Den andre verdenskrigen hadde et omfang som verden ikke tidligere hadde sett. Sivilsamfunnet ble rammet mer brutalt enn i forrige verdenskrig, og de sivile tapstallene oversteg de militære.
En total krig
Andre verdenskrig skiller seg fra andre kriger ved at hele samfunnet ble trukket inn i krigen. Storbritannia var først ute med å mobilisere alle tilgjengelige ressurser til krig. I Tyskland erklærte propagandaminister Josef Goebbels "total krig" etter nederlaget i Stalingrad i 1943. Fra da ble hele samfunnets ressurser mobilisert for krig. Det innebar at all sivil infrastruktur og alle ressurser ble legitime mål for motparten. Grensene mellom stridende og ikke-stridene ble dermed visket ut. Konsekvensene ble enorme sivile tap.
Folkemord og utrenskninger
I andre verdenskrig ble det gjennomført systematiske folkemord og utrenskninger av hele folkegrupper. Mest kjent er holocaust, folkemordet som tok livet av millioner av jøder. På samme måte, men i mindre målestokk, gjaldt dette også sigøynere og homofile.
Rasetenkningen til nazistene førte til grusomheter, også innad i det tyske riket. Flere hundre tusen funksjonshemmede ble drept i egne utryddelsesprogrammer. Japan hadde også rasistiske holdninger mot andre, spesielt mot kinesere. Krigen i Kina var svært brutal, og i den daværende hovedstaden Nanjing ble det gjennomført en massakre hvor hundretusener av mennesker mistet livet.
På 1930-tallet bygde Stalin ut et omfattende fangeleirsystem i hele Sovjetunionen, Gulag. Spesielt leirene i Sibir var beryktet. Her ble politiske motstandere og det som ble ansett som uromomenter, plassert. Under krigen ble hele folkegrupper som Stalin mente utgjorde en risiko for krigføringen, deportert til disse leirene. En stor del av de deporterte døde under umenneskelige forhold.
I filmen nedenfor forklarer professor Stein Ugelvik hva de tyske sivile visste om jødenes skjebne.
Behandling av krigsfanger
Genèvekonvensjonene regulerer hvordan krigsfanger skal behandles. I andre verdenskrig var det mange tilfeller hvor dette ikke ble fulgt. Spesielt sovjetiske fanger i tysk fangenskap ble behandlet dårlig. Dette kunne være bevisst utsulting, tortur eller grusom behandling i fangeleirene.
Japan opprettet fangeleirer som ble beryktet for de grusomme forholdene der. Fangene måtte arbeide under umenneskelige forhold, og svært mange døde.
Tyske og tyskallierte krigsfanger som ble tatt til fange av Sovjetunionen, ble plassert i de beryktede Gulag-leirene. De siste krigsfangene kom først hjem i 1953, etter Stalins død. Over en million av de tyske krigsfangene omkom av sult, hardt arbeid eller ble slått i hjel.
De allierte hadde leirer hvor de plasserte krigsfangene som kom inn fra slagmarkene. Mange døde i disse leirene, mye på grunn av matmangel og sykdom. Spesielt de amerikanske leirene var kjent for å gi fangene særlig dårlige vilkår, noe som førte til høye dødsrater.
Hevn mot sivilbefolkning
På Østfronten og i Jugoslavia var partisaner eller geriljagrupper et uromoment for de tyske okkupantene. Handlinger fra slike grupper rettet mot tyske tropper førte gjerne til hevn og gjengjeldelse mot sivilbefolkningen. Sivile ble henrettet og hele landsbyer utslettet. Dette var i tråd med Hitlers beskjed om at sivilbefolkningen i okkuperte land skulle behandles med største hardhet.
I Kina er de japanske grusomhetene mot den kinesiske sivilbefolkningen godt dokumentert, selv om Japan i ettertid har hatt store vansker med å innrømme det.
Bombing av sivile
Det første krigsåret bombet det tyske flyvåpenet engelske byer, og mange sivile liv gikk tapt. Denne terrorbombingen ble seinere systematisk gjengjeldt av den engelske generalen Arthur Harris, populært kalt "Bomber Harris". Det førte til at opp mot en million tyske sivile ble drept som følge av spreng- og brannbomber sluppet over de store byene.
I Japan var luftkrigen så massivt gjennomført at det amerikanske militæret det siste krigsåret klaget over at det ikke var flere bombemål igjen i Japan. Hele Tokyo hadde gått opp i flammer i løpet av 1944–1945. Blant de få byene som ikke var utbombet før krigens slutt, finner vi Nagasaki og Hiroshima, men disse slapp heller ikke unna.
Grusomheter mot sivile ble et av de alvorligste tiltalepunktene i den internasjonale domstolen i Nürnberg etter krigen, men luftkrig og terrorbombing mot sivile kom ikke med i tiltalene om krigsforbrytelser. Dette fikk store konsekvenser for seinere kriger, for eksempel Vietnamkrigen og andre kriger opp mot vår egen tid.
Tapstall i andre verdenskrig
Andre verdenskrig fikk katastrofale følger. Selv om tapstallene er usikre, antas det at rundt 70 millioner mennesker mistet livet.
De sivile tapene overgår langt de militære.
I filmen nedenfor snakker professor Stein Ugelvik Larsen om hvordan det gikk med de overlevende jødene etter krigen.
Tenk etter
Hvorfor går det alltid så hardt utover sivile når det er krig?
I hvilken grad ser vi at sivile blir rammet av krigføring i dag?
Les original på NDLA →
Krig mot sivile
Krig mot sivile
Den andre verdenskrigen hadde et omfang som verden ikke tidligere hadde sett. Sivilsamfunnet ble rammet mer brutalt enn i forrige verdenskrig, og de sivile tapstallene oversteg de militære.
En total krig
Andre verdenskrig skiller seg fra andre kriger ved at hele samfunnet ble trukket inn i krigen. Storbritannia var først ute med å mobilisere alle tilgjengelige ressurser til krig. I Tyskland erklærte propagandaminister Josef Goebbels "total krig" etter nederlaget i Stalingrad i 1943. Fra da ble hele samfunnets ressurser mobilisert for krig. Det innebar at all sivil infrastruktur og alle ressurser ble legitime mål for motparten. Grensene mellom stridende og ikke-stridene ble dermed visket ut. Konsekvensene ble enorme sivile tap.
Folkemord og utrenskninger
I andre verdenskrig ble det gjennomført systematiske folkemord og utrenskninger av hele folkegrupper. Mest kjent er holocaust, folkemordet som tok livet av millioner av jøder. På samme måte, men i mindre målestokk, gjaldt dette også sigøynere og homofile.
Rasetenkningen til nazistene førte til grusomheter, også innad i det tyske riket. Flere hundre tusen funksjonshemmede ble drept i egne utryddelsesprogrammer. Japan hadde også rasistiske holdninger mot andre, spesielt mot kinesere. Krigen i Kina var svært brutal, og i den daværende hovedstaden Nanjing ble det gjennomført en massakre hvor hundretusener av mennesker mistet livet.
På 1930-tallet bygde Stalin ut et omfattende fangeleirsystem i hele Sovjetunionen, Gulag. Spesielt leirene i Sibir var beryktet. Her ble politiske motstandere og det som ble ansett som uromomenter, plassert. Under krigen ble hele folkegrupper som Stalin mente utgjorde en risiko for krigføringen, deportert til disse leirene. En stor del av de deporterte døde under umenneskelige forhold.
I filmen nedenfor forklarer professor Stein Ugelvik hva de tyske sivile visste om jødenes skjebne.
Behandling av krigsfanger
Genèvekonvensjonene regulerer hvordan krigsfanger skal behandles. I andre verdenskrig var det mange tilfeller hvor dette ikke ble fulgt. Spesielt sovjetiske fanger i tysk fangenskap ble behandlet dårlig. Dette kunne være bevisst utsulting, tortur eller grusom behandling i fangeleirene.
Japan opprettet fangeleirer som ble beryktet for de grusomme forholdene der. Fangene måtte arbeide under umenneskelige forhold, og svært mange døde.
Tyske og tyskallierte krigsfanger som ble tatt til fange av Sovjetunionen, ble plassert i de beryktede Gulag-leirene. De siste krigsfangene kom først hjem i 1953, etter Stalins død. Over en million av de tyske krigsfangene omkom av sult, hardt arbeid eller ble slått i hjel.
De allierte hadde leirer hvor de plasserte krigsfangene som kom inn fra slagmarkene. Mange døde i disse leirene, mye på grunn av matmangel og sykdom. Spesielt de amerikanske leirene var kjent for å gi fangene særlig dårlige vilkår, noe som førte til høye dødsrater.
Hevn mot sivilbefolkning
På Østfronten og i Jugoslavia var partisaner eller geriljagrupper et uromoment for de tyske okkupantene. Handlinger fra slike grupper rettet mot tyske tropper førte gjerne til hevn og gjengjeldelse mot sivilbefolkningen. Sivile ble henrettet og hele landsbyer utslettet. Dette var i tråd med Hitlers beskjed om at sivilbefolkningen i okkuperte land skulle behandles med største hardhet.
I Kina er de japanske grusomhetene mot den kinesiske sivilbefolkningen godt dokumentert, selv om Japan i ettertid har hatt store vansker med å innrømme det.
Bombing av sivile
Det første krigsåret bombet det tyske flyvåpenet engelske byer, og mange sivile liv gikk tapt. Denne terrorbombingen ble seinere systematisk gjengjeldt av den engelske generalen Arthur Harris, populært kalt "Bomber Harris". Det førte til at opp mot en million tyske sivile ble drept som følge av spreng- og brannbomber sluppet over de store byene.
I Japan var luftkrigen så massivt gjennomført at det amerikanske militæret det siste krigsåret klaget over at det ikke var flere bombemål igjen i Japan. Hele Tokyo hadde gått opp i flammer i løpet av 1944–1945. Blant de få byene som ikke var utbombet før krigens slutt, finner vi Nagasaki og Hiroshima, men disse slapp heller ikke unna.
Grusomheter mot sivile ble et av de alvorligste tiltalepunktene i den internasjonale domstolen i Nürnberg etter krigen, men luftkrig og terrorbombing mot sivile kom ikke med i tiltalene om krigsforbrytelser. Dette fikk store konsekvenser for seinere kriger, for eksempel Vietnamkrigen og andre kriger opp mot vår egen tid.
Tapstall i andre verdenskrig
Andre verdenskrig fikk katastrofale følger. Selv om tapstallene er usikre, antas det at rundt 70 millioner mennesker mistet livet.
De sivile tapene overgår langt de militære.
I filmen nedenfor snakker professor Stein Ugelvik Larsen om hvordan det gikk med de overlevende jødene etter krigen.
Tenk etter
Hvorfor går det alltid så hardt utover sivile når det er krig?
I hvilken grad ser vi at sivile blir rammet av krigføring i dag?
Les original på NDLA →
Den andre verdenskrigen hadde et omfang som verden ikke tidligere hadde sett. Sivilsamfunnet ble rammet mer brutalt enn i forrige verdenskrig, og de sivile tapstallene oversteg de militære.
En total krig
Andre verdenskrig skiller seg fra andre kriger ved at hele samfunnet ble trukket inn i krigen. Storbritannia var først ute med å mobilisere alle tilgjengelige ressurser til krig. I Tyskland erklærte propagandaminister Josef Goebbels "total krig" etter nederlaget i Stalingrad i 1943. Fra da ble hele samfunnets ressurser mobilisert for krig. Det innebar at all sivil infrastruktur og alle ressurser ble legitime mål for motparten. Grensene mellom stridende og ikke-stridene ble dermed visket ut. Konsekvensene ble enorme sivile tap.
Folkemord og utrenskninger
I andre verdenskrig ble det gjennomført systematiske folkemord og utrenskninger av hele folkegrupper. Mest kjent er holocaust, folkemordet som tok livet av millioner av jøder. På samme måte, men i mindre målestokk, gjaldt dette også sigøynere og homofile.
Rasetenkningen til nazistene førte til grusomheter, også innad i det tyske riket. Flere hundre tusen funksjonshemmede ble drept i egne utryddelsesprogrammer. Japan hadde også rasistiske holdninger mot andre, spesielt mot kinesere. Krigen i Kina var svært brutal, og i den daværende hovedstaden Nanjing ble det gjennomført en massakre hvor hundretusener av mennesker mistet livet.
På 1930-tallet bygde Stalin ut et omfattende fangeleirsystem i hele Sovjetunionen, Gulag. Spesielt leirene i Sibir var beryktet. Her ble politiske motstandere og det som ble ansett som uromomenter, plassert. Under krigen ble hele folkegrupper som Stalin mente utgjorde en risiko for krigføringen, deportert til disse leirene. En stor del av de deporterte døde under umenneskelige forhold.
I filmen nedenfor forklarer professor Stein Ugelvik hva de tyske sivile visste om jødenes skjebne.
Behandling av krigsfanger
Genèvekonvensjonene regulerer hvordan krigsfanger skal behandles. I andre verdenskrig var det mange tilfeller hvor dette ikke ble fulgt. Spesielt sovjetiske fanger i tysk fangenskap ble behandlet dårlig. Dette kunne være bevisst utsulting, tortur eller grusom behandling i fangeleirene.
Japan opprettet fangeleirer som ble beryktet for de grusomme forholdene der. Fangene måtte arbeide under umenneskelige forhold, og svært mange døde.
Tyske og tyskallierte krigsfanger som ble tatt til fange av Sovjetunionen, ble plassert i de beryktede Gulag-leirene. De siste krigsfangene kom først hjem i 1953, etter Stalins død. Over en million av de tyske krigsfangene omkom av sult, hardt arbeid eller ble slått i hjel.
De allierte hadde leirer hvor de plasserte krigsfangene som kom inn fra slagmarkene. Mange døde i disse leirene, mye på grunn av matmangel og sykdom. Spesielt de amerikanske leirene var kjent for å gi fangene særlig dårlige vilkår, noe som førte til høye dødsrater.
Hevn mot sivilbefolkning
På Østfronten og i Jugoslavia var partisaner eller geriljagrupper et uromoment for de tyske okkupantene. Handlinger fra slike grupper rettet mot tyske tropper førte gjerne til hevn og gjengjeldelse mot sivilbefolkningen. Sivile ble henrettet og hele landsbyer utslettet. Dette var i tråd med Hitlers beskjed om at sivilbefolkningen i okkuperte land skulle behandles med største hardhet.
I Kina er de japanske grusomhetene mot den kinesiske sivilbefolkningen godt dokumentert, selv om Japan i ettertid har hatt store vansker med å innrømme det.
Bombing av sivile
Det første krigsåret bombet det tyske flyvåpenet engelske byer, og mange sivile liv gikk tapt. Denne terrorbombingen ble seinere systematisk gjengjeldt av den engelske generalen Arthur Harris, populært kalt "Bomber Harris". Det førte til at opp mot en million tyske sivile ble drept som følge av spreng- og brannbomber sluppet over de store byene.
I Japan var luftkrigen så massivt gjennomført at det amerikanske militæret det siste krigsåret klaget over at det ikke var flere bombemål igjen i Japan. Hele Tokyo hadde gått opp i flammer i løpet av 1944–1945. Blant de få byene som ikke var utbombet før krigens slutt, finner vi Nagasaki og Hiroshima, men disse slapp heller ikke unna.
Grusomheter mot sivile ble et av de alvorligste tiltalepunktene i den internasjonale domstolen i Nürnberg etter krigen, men luftkrig og terrorbombing mot sivile kom ikke med i tiltalene om krigsforbrytelser. Dette fikk store konsekvenser for seinere kriger, for eksempel Vietnamkrigen og andre kriger opp mot vår egen tid.
Tapstall i andre verdenskrig
Andre verdenskrig fikk katastrofale følger. Selv om tapstallene er usikre, antas det at rundt 70 millioner mennesker mistet livet.
De sivile tapene overgår langt de militære.
I filmen nedenfor snakker professor Stein Ugelvik Larsen om hvordan det gikk med de overlevende jødene etter krigen.
Tenk etter
Hvorfor går det alltid så hardt utover sivile når det er krig?
I hvilken grad ser vi at sivile blir rammet av krigføring i dag?
Les original på NDLA →
Krigsutbruddet og aksemaktene på frammarsj
Tyskland invaderer Polen
Første september 1939 ble Polen invadert av Tyskland. Andre verdenskrig var i gang. Polen hadde lite å stille opp med mot den overlegne tyske krigsmakten. I løpet av noen uker var Polen nedkjempet og erobret. Til polakkenes store fortvilelse kom ikke de vestlige stormaktene dem til hjelp, på tross av løftene som var gitt. For Hitler var krigen mot Polen en generalprøve på den militære taktikken lynkrig, eller Blitzkrieg, som landets strateger hadde lagt opp til. Dette var et koordinert samspill mellom flyvåpen, pansrede stridsvogner og mobilt infanteri som ikke var prøvd ut før.
Mens den tyske hæren nedkjempet Polens forsvar i vest, rykket sovjetiske styrker inn i Øst-Polen. Hitler og Stalin hadde en ikkeangrepspakt, som skulle sikre at de ikke angrep hverandre. I den hemmelige delen av denne ikkeangrepspakten ble det avtalt at Sovjetunionen skulle få den østlige delen av Polen og også de baltiske landa.
Vinterkrigen i Finland 1939–1940
Stormaktsrivaliseringen og spenningen i Europa, særlig mellom Sovjetunionen og Tyskland, økte utover i 1939. Stalin ønsket derfor å skape buffersoner for å sikre seg mot angrep vestfra. Han forlangte at Finland skulle avstå landområder, men dette ble avslått. Dermed gikk Sovjetunionen til angrep på Finland i november 1939.
Stalin forventet rask seier, men slik gikk det ikke. Selv om Sovjetunionens styrker var militært overlegne, var disse dårlig ledet og til dels dårlig utrustet. Samtidig ga finnene uventet hard motstand, men i lengden kunne de ikke stå imot en slik militær overmakt. Finland sluttet fred med Sovjetunionen i mars 1940 og ble tvunget til å gi fra seg store områder.
Angrepet på Norge og Danmark
Den 9. april 1940 innledet Tyskland en dristig invasjon av Danmark og Norge, operasjon Weserübung. Tysklands motiver var sammensatte. De ønsket blant annet å sikre seg kontroll over norskekysten og tilførselen av den viktige jernmalmen fra Sverige som gikk gjennom Narvik.
Danmark overga seg etter kort tid, mens motstanden i Norge varte i to måneder. Angrepet på Norge kom overraskende og det norske forsvaret var dårlig forberedt. Allikevel fikk Tyskland store problemer ved Narvik da en kombinasjon av norske og allierte tropper gjenerobret byen fra tyskerne.
Nederlaget var allikevel uunngåelig for Norge, spesielt etter at Tyskland invaderte Vest-Europa, og de allierte troppene som var sendt til Norge måtte brukes andre steder. Kong Haakon 7. flyktet til England, og den norske hæren kapitulerte.
Hitler angriper vestover
Siden krigen brøt ut i september 1939, hadde det vært merkelig stille på fronten i vest. I England ble dette humoristisk kalt "the phony war", eller den falske krigen. Det var få krigshandlinger, og begge sider lå i stillinger på hver sin side av grensa. Franskmennene var avventede og stolte på at deres festningsverk i Maginotlinja langs grensa skulle stå imot ethvert tysk angrep.
Dette skulle endre seg i mai 1940. Tyskland invaderte de nøytrale landa Nederland, Belgia og Luxemburg og svingte deretter inn i Frankrike og omgikk dermed forsvarsverkene i Maginotlinja. Lynkrigen fungerte, og den overlegne tyske krigsmaskinen rullet over all motstand.
Denne gangen gikk det helt annerledes enn i 1914. Tyskerne fulgte samme plan som forrige gang, den såkalte Schlieffenplanen. En forskjell denne gangen var at militæret var mer mobilt, og de unngikk stillingskrig. Franske og britiske styrker ga motstand, men forgjeves. Frankrike ble erobret, men Tyskland lot den sørlige delen, det såkalte Vichy-Frankrike, beholde en viss suverenitet, men med et tyskvennlig styre.
Slaget om Storbritannia
Etter det franske nederlaget sto Storbritannia alene mot Tyskland. Størstedelen av de britiske styrkene som dro til Frankrike for å slåss mot Tyskland, var tilbake i sikkerhet i Storbritannia etter en dramatisk evakuering fra byen Dunkerque i slutten av mai 1940. Men nå var det fare for at øyriket skulle bli invadert av Tyskland.
Det viktigste forsvaret var Den engelske kanal og den britiske flåten, men for at en tysk invasjon skulle lykkes, måtte luftherredømmet først sikres. Dette kalles "slaget om Storbritannia". Det britiske luftforsvaret seiret, og den harde motstanden varslet at en invasjon av øya ville koste Tyskland dyrt. Hitler vendte oppmerksomheten østover.
Krigssonene Balkan og Nord-Afrika
I 1940 begynte Hitler å forberede felttoget i øst mot hovedfienden Stalin, kommunismen og Sovjetunionen. I mellomtida hadde Mussolini og Italia invadert Albania og innledet et angrep på Hellas. Italia møtte sterk motstand og klarte ikke å gjennomføre operasjonen.
Hitler bestemte seg for å komme sin forbundsfelle til unnsetning og angrep først Jugoslavia og deretter Hellas. De tyske troppene knuste all motstand, og snart var hele Balkan under kontroll av aksemaktene.
Afrika
I Nord-Afrika var Libya en italiensk koloni, og Mussolini hadde ambisjoner om å erobre områdene rundt Middelhavet. For å lykkes måtte britene i Egypt beseires. Det italienske angrepet mot Egypt i 1940 mislyktes, og Tyskland måtte sende "Afrikakorpset" til unnsetning for å hjelpe Italia. Dette snudde krigslykken for aksemaktene i Afrika.
Angrepet på Sovjetunionen
I juni 1941 brøt Hitler ikkeangrepspakten med Stalin og innledet operasjon Barbarossa, angrepet på Sovjetunionen. Både Finland, Romania, Slovakia og Ungarn, i tillegg til forbundsfellen Italia, støttet invasjonen.
For Hitler var angrepet på Sovjetunionen en nødvendighet. Kommunisme og nazisme var ideologiske motsetninger og dødsfiender. I tillegg trengte Hitler områdene for å gi tyskerne Lebensraum, livsrom, til å leve og vokse på.
Hitler hadde mobilisert en enorm invasjonshær som hadde som mål å knuse Sovjetunionen før vinteren satte inn. Innledningsvis rykket den tyske hæren hurtig fram og de sovjetiske militære tapene var overveldende. Men de tyske forsyningslinjene ble stadig lengre, og etter hvert møtte tyskerne sterkere motstand. Vinteren satte også inn, og den tyske offensiven stoppet opp utenfor Moskva i desember 1941. Sovjetiske motangrep stabiliserte fronten, og Hitlers plan om en kjapp seier mislyktes.
Sommeren 1942 iverksatte Tyskland en ny storoffensiv for å avslutte krigen. Denne gangen var fokuset på det sørlige Sovjetunionen med oljefeltene i Kaukasus og Stalingrad som mål. Samtidig hadde tyske og italienske styrker kommet langt inn i Egypt og sto overfor et avgjørende slag mot britene utenfor El Alamein. Dette var på høyden av Tysklands makt.
Krigen i Asia
Siden 1937 hadde Japan vært i krig mot Kina. Japan manglet viktige råvarer og måtte erobre territorier for å skaffe seg disse. I tillegg ønsket Japan å gjøre landet til en stormakt og fjerne vestlig innflytelse i Asia. I 1940 sluttet Japan seg til alliansen mellom Tyskland og Italia, den såkalte tremaktspakten som formaliserte forholdet mellom aksemaktene. Formålet var å skape et nytt Europa og Øst-Asia.
Fram til 1941 hadde Japan ekspandert militært i høyt tempo i Asia. Fransk Indokina, flere stillehavsøyer og store deler av det østlige Kina hadde blitt okkupert. Utfordringen for Japan var at på et eller annet tidspunkt måtte den andre stormakten i Stillehavet, USA, konfronteres. Den 7. desember 1941 gikk derfor Japan til angrep på den amerikanske marinebasen Pearl Harbor på Hawaii. USA erklærte da krig mot Japan. Siden Tyskland og Italia var allierte med Japan, erklærte de krig mot USA.
Det japanske angrepet på Pearl Harbor fikk USA til å gå med i krigen. Men var det også andre grunner til at USA gikk inn? I filmen nedenfor svarer professor Stein Ugelvik på det spørsmålet.
Kilder
Hatlehol, G. D. (2021, 10. september). Andre verdenskrig. I Store Norske Leksikon. https://snl.no/andre_verdenskrig
Opsahl, E. (2021, 18.juni). Vinterkrigen. I Store Norske Leksikon. https://snl.no/vinterkrigen
Palmer, R. R., Colton, J. & Kramer, L. (2002). A history of the modern world (ninth edition). McGraw-Hill. New York
Les original på NDLA →
Første september 1939 ble Polen invadert av Tyskland. Andre verdenskrig var i gang. Polen hadde lite å stille opp med mot den overlegne tyske krigsmakten. I løpet av noen uker var Polen nedkjempet og erobret. Til polakkenes store fortvilelse kom ikke de vestlige stormaktene dem til hjelp, på tross av løftene som var gitt. For Hitler var krigen mot Polen en generalprøve på den militære taktikken lynkrig, eller Blitzkrieg, som landets strateger hadde lagt opp til. Dette var et koordinert samspill mellom flyvåpen, pansrede stridsvogner og mobilt infanteri som ikke var prøvd ut før.
Mens den tyske hæren nedkjempet Polens forsvar i vest, rykket sovjetiske styrker inn i Øst-Polen. Hitler og Stalin hadde en ikkeangrepspakt, som skulle sikre at de ikke angrep hverandre. I den hemmelige delen av denne ikkeangrepspakten ble det avtalt at Sovjetunionen skulle få den østlige delen av Polen og også de baltiske landa.
Vinterkrigen i Finland 1939–1940
Stormaktsrivaliseringen og spenningen i Europa, særlig mellom Sovjetunionen og Tyskland, økte utover i 1939. Stalin ønsket derfor å skape buffersoner for å sikre seg mot angrep vestfra. Han forlangte at Finland skulle avstå landområder, men dette ble avslått. Dermed gikk Sovjetunionen til angrep på Finland i november 1939.
Stalin forventet rask seier, men slik gikk det ikke. Selv om Sovjetunionens styrker var militært overlegne, var disse dårlig ledet og til dels dårlig utrustet. Samtidig ga finnene uventet hard motstand, men i lengden kunne de ikke stå imot en slik militær overmakt. Finland sluttet fred med Sovjetunionen i mars 1940 og ble tvunget til å gi fra seg store områder.
Angrepet på Norge og Danmark
Den 9. april 1940 innledet Tyskland en dristig invasjon av Danmark og Norge, operasjon Weserübung. Tysklands motiver var sammensatte. De ønsket blant annet å sikre seg kontroll over norskekysten og tilførselen av den viktige jernmalmen fra Sverige som gikk gjennom Narvik.
Danmark overga seg etter kort tid, mens motstanden i Norge varte i to måneder. Angrepet på Norge kom overraskende og det norske forsvaret var dårlig forberedt. Allikevel fikk Tyskland store problemer ved Narvik da en kombinasjon av norske og allierte tropper gjenerobret byen fra tyskerne.
Nederlaget var allikevel uunngåelig for Norge, spesielt etter at Tyskland invaderte Vest-Europa, og de allierte troppene som var sendt til Norge måtte brukes andre steder. Kong Haakon 7. flyktet til England, og den norske hæren kapitulerte.
Hitler angriper vestover
Siden krigen brøt ut i september 1939, hadde det vært merkelig stille på fronten i vest. I England ble dette humoristisk kalt "the phony war", eller den falske krigen. Det var få krigshandlinger, og begge sider lå i stillinger på hver sin side av grensa. Franskmennene var avventede og stolte på at deres festningsverk i Maginotlinja langs grensa skulle stå imot ethvert tysk angrep.
Dette skulle endre seg i mai 1940. Tyskland invaderte de nøytrale landa Nederland, Belgia og Luxemburg og svingte deretter inn i Frankrike og omgikk dermed forsvarsverkene i Maginotlinja. Lynkrigen fungerte, og den overlegne tyske krigsmaskinen rullet over all motstand.
Denne gangen gikk det helt annerledes enn i 1914. Tyskerne fulgte samme plan som forrige gang, den såkalte Schlieffenplanen. En forskjell denne gangen var at militæret var mer mobilt, og de unngikk stillingskrig. Franske og britiske styrker ga motstand, men forgjeves. Frankrike ble erobret, men Tyskland lot den sørlige delen, det såkalte Vichy-Frankrike, beholde en viss suverenitet, men med et tyskvennlig styre.
Slaget om Storbritannia
Etter det franske nederlaget sto Storbritannia alene mot Tyskland. Størstedelen av de britiske styrkene som dro til Frankrike for å slåss mot Tyskland, var tilbake i sikkerhet i Storbritannia etter en dramatisk evakuering fra byen Dunkerque i slutten av mai 1940. Men nå var det fare for at øyriket skulle bli invadert av Tyskland.
Det viktigste forsvaret var Den engelske kanal og den britiske flåten, men for at en tysk invasjon skulle lykkes, måtte luftherredømmet først sikres. Dette kalles "slaget om Storbritannia". Det britiske luftforsvaret seiret, og den harde motstanden varslet at en invasjon av øya ville koste Tyskland dyrt. Hitler vendte oppmerksomheten østover.
Krigssonene Balkan og Nord-Afrika
I 1940 begynte Hitler å forberede felttoget i øst mot hovedfienden Stalin, kommunismen og Sovjetunionen. I mellomtida hadde Mussolini og Italia invadert Albania og innledet et angrep på Hellas. Italia møtte sterk motstand og klarte ikke å gjennomføre operasjonen.
Hitler bestemte seg for å komme sin forbundsfelle til unnsetning og angrep først Jugoslavia og deretter Hellas. De tyske troppene knuste all motstand, og snart var hele Balkan under kontroll av aksemaktene.
Afrika
I Nord-Afrika var Libya en italiensk koloni, og Mussolini hadde ambisjoner om å erobre områdene rundt Middelhavet. For å lykkes måtte britene i Egypt beseires. Det italienske angrepet mot Egypt i 1940 mislyktes, og Tyskland måtte sende "Afrikakorpset" til unnsetning for å hjelpe Italia. Dette snudde krigslykken for aksemaktene i Afrika.
Angrepet på Sovjetunionen
I juni 1941 brøt Hitler ikkeangrepspakten med Stalin og innledet operasjon Barbarossa, angrepet på Sovjetunionen. Både Finland, Romania, Slovakia og Ungarn, i tillegg til forbundsfellen Italia, støttet invasjonen.
For Hitler var angrepet på Sovjetunionen en nødvendighet. Kommunisme og nazisme var ideologiske motsetninger og dødsfiender. I tillegg trengte Hitler områdene for å gi tyskerne Lebensraum, livsrom, til å leve og vokse på.
Hitler hadde mobilisert en enorm invasjonshær som hadde som mål å knuse Sovjetunionen før vinteren satte inn. Innledningsvis rykket den tyske hæren hurtig fram og de sovjetiske militære tapene var overveldende. Men de tyske forsyningslinjene ble stadig lengre, og etter hvert møtte tyskerne sterkere motstand. Vinteren satte også inn, og den tyske offensiven stoppet opp utenfor Moskva i desember 1941. Sovjetiske motangrep stabiliserte fronten, og Hitlers plan om en kjapp seier mislyktes.
Sommeren 1942 iverksatte Tyskland en ny storoffensiv for å avslutte krigen. Denne gangen var fokuset på det sørlige Sovjetunionen med oljefeltene i Kaukasus og Stalingrad som mål. Samtidig hadde tyske og italienske styrker kommet langt inn i Egypt og sto overfor et avgjørende slag mot britene utenfor El Alamein. Dette var på høyden av Tysklands makt.
Krigen i Asia
Siden 1937 hadde Japan vært i krig mot Kina. Japan manglet viktige råvarer og måtte erobre territorier for å skaffe seg disse. I tillegg ønsket Japan å gjøre landet til en stormakt og fjerne vestlig innflytelse i Asia. I 1940 sluttet Japan seg til alliansen mellom Tyskland og Italia, den såkalte tremaktspakten som formaliserte forholdet mellom aksemaktene. Formålet var å skape et nytt Europa og Øst-Asia.
Fram til 1941 hadde Japan ekspandert militært i høyt tempo i Asia. Fransk Indokina, flere stillehavsøyer og store deler av det østlige Kina hadde blitt okkupert. Utfordringen for Japan var at på et eller annet tidspunkt måtte den andre stormakten i Stillehavet, USA, konfronteres. Den 7. desember 1941 gikk derfor Japan til angrep på den amerikanske marinebasen Pearl Harbor på Hawaii. USA erklærte da krig mot Japan. Siden Tyskland og Italia var allierte med Japan, erklærte de krig mot USA.
Det japanske angrepet på Pearl Harbor fikk USA til å gå med i krigen. Men var det også andre grunner til at USA gikk inn? I filmen nedenfor svarer professor Stein Ugelvik på det spørsmålet.
Kilder
Hatlehol, G. D. (2021, 10. september). Andre verdenskrig. I Store Norske Leksikon. https://snl.no/andre_verdenskrig
Opsahl, E. (2021, 18.juni). Vinterkrigen. I Store Norske Leksikon. https://snl.no/vinterkrigen
Palmer, R. R., Colton, J. & Kramer, L. (2002). A history of the modern world (ninth edition). McGraw-Hill. New York
Les original på NDLA →
Krigsutbruddet og aksemaktene på frammarsj
Tyskland invaderer Polen
Første september 1939 ble Polen invadert av Tyskland. Andre verdenskrig var i gang. Polen hadde lite å stille opp med mot den overlegne tyske krigsmakten. I løpet av noen uker var Polen nedkjempet og erobret. Til polakkenes store fortvilelse kom ikke de vestlige stormaktene dem til hjelp, på tross av løftene som var gitt. For Hitler var krigen mot Polen en generalprøve på den militære taktikken lynkrig, eller Blitzkrieg, som landets strateger hadde lagt opp til. Dette var et koordinert samspill mellom flyvåpen, pansrede stridsvogner og mobilt infanteri som ikke var prøvd ut før.
Mens den tyske hæren nedkjempet Polens forsvar i vest, rykket sovjetiske styrker inn i Øst-Polen. Hitler og Stalin hadde en ikkeangrepspakt, som skulle sikre at de ikke angrep hverandre. I den hemmelige delen av denne ikkeangrepspakten ble det avtalt at Sovjetunionen skulle få den østlige delen av Polen og også de baltiske landa.
Vinterkrigen i Finland 1939–1940
Stormaktsrivaliseringen og spenningen i Europa, særlig mellom Sovjetunionen og Tyskland, økte utover i 1939. Stalin ønsket derfor å skape buffersoner for å sikre seg mot angrep vestfra. Han forlangte at Finland skulle avstå landområder, men dette ble avslått. Dermed gikk Sovjetunionen til angrep på Finland i november 1939.
Stalin forventet rask seier, men slik gikk det ikke. Selv om Sovjetunionens styrker var militært overlegne, var disse dårlig ledet og til dels dårlig utrustet. Samtidig ga finnene uventet hard motstand, men i lengden kunne de ikke stå imot en slik militær overmakt. Finland sluttet fred med Sovjetunionen i mars 1940 og ble tvunget til å gi fra seg store områder.
Angrepet på Norge og Danmark
Den 9. april 1940 innledet Tyskland en dristig invasjon av Danmark og Norge, operasjon Weserübung. Tysklands motiver var sammensatte. De ønsket blant annet å sikre seg kontroll over norskekysten og tilførselen av den viktige jernmalmen fra Sverige som gikk gjennom Narvik.
Danmark overga seg etter kort tid, mens motstanden i Norge varte i to måneder. Angrepet på Norge kom overraskende og det norske forsvaret var dårlig forberedt. Allikevel fikk Tyskland store problemer ved Narvik da en kombinasjon av norske og allierte tropper gjenerobret byen fra tyskerne.
Nederlaget var allikevel uunngåelig for Norge, spesielt etter at Tyskland invaderte Vest-Europa, og de allierte troppene som var sendt til Norge måtte brukes andre steder. Kong Haakon 7. flyktet til England, og den norske hæren kapitulerte.
Hitler angriper vestover
Siden krigen brøt ut i september 1939, hadde det vært merkelig stille på fronten i vest. I England ble dette humoristisk kalt "the phony war", eller den falske krigen. Det var få krigshandlinger, og begge sider lå i stillinger på hver sin side av grensa. Franskmennene var avventede og stolte på at deres festningsverk i Maginotlinja langs grensa skulle stå imot ethvert tysk angrep.
Dette skulle endre seg i mai 1940. Tyskland invaderte de nøytrale landa Nederland, Belgia og Luxemburg og svingte deretter inn i Frankrike og omgikk dermed forsvarsverkene i Maginotlinja. Lynkrigen fungerte, og den overlegne tyske krigsmaskinen rullet over all motstand.
Denne gangen gikk det helt annerledes enn i 1914. Tyskerne fulgte samme plan som forrige gang, den såkalte Schlieffenplanen. En forskjell denne gangen var at militæret var mer mobilt, og de unngikk stillingskrig. Franske og britiske styrker ga motstand, men forgjeves. Frankrike ble erobret, men Tyskland lot den sørlige delen, det såkalte Vichy-Frankrike, beholde en viss suverenitet, men med et tyskvennlig styre.
Slaget om Storbritannia
Etter det franske nederlaget sto Storbritannia alene mot Tyskland. Størstedelen av de britiske styrkene som dro til Frankrike for å slåss mot Tyskland, var tilbake i sikkerhet i Storbritannia etter en dramatisk evakuering fra byen Dunkerque i slutten av mai 1940. Men nå var det fare for at øyriket skulle bli invadert av Tyskland.
Det viktigste forsvaret var Den engelske kanal og den britiske flåten, men for at en tysk invasjon skulle lykkes, måtte luftherredømmet først sikres. Dette kalles "slaget om Storbritannia". Det britiske luftforsvaret seiret, og den harde motstanden varslet at en invasjon av øya ville koste Tyskland dyrt. Hitler vendte oppmerksomheten østover.
Krigssonene Balkan og Nord-Afrika
I 1940 begynte Hitler å forberede felttoget i øst mot hovedfienden Stalin, kommunismen og Sovjetunionen. I mellomtida hadde Mussolini og Italia invadert Albania og innledet et angrep på Hellas. Italia møtte sterk motstand og klarte ikke å gjennomføre operasjonen.
Hitler bestemte seg for å komme sin forbundsfelle til unnsetning og angrep først Jugoslavia og deretter Hellas. De tyske troppene knuste all motstand, og snart var hele Balkan under kontroll av aksemaktene.
Afrika
I Nord-Afrika var Libya en italiensk koloni, og Mussolini hadde ambisjoner om å erobre områdene rundt Middelhavet. For å lykkes måtte britene i Egypt beseires. Det italienske angrepet mot Egypt i 1940 mislyktes, og Tyskland måtte sende "Afrikakorpset" til unnsetning for å hjelpe Italia. Dette snudde krigslykken for aksemaktene i Afrika.
Angrepet på Sovjetunionen
I juni 1941 brøt Hitler ikkeangrepspakten med Stalin og innledet operasjon Barbarossa, angrepet på Sovjetunionen. Både Finland, Romania, Slovakia og Ungarn, i tillegg til forbundsfellen Italia, støttet invasjonen.
For Hitler var angrepet på Sovjetunionen en nødvendighet. Kommunisme og nazisme var ideologiske motsetninger og dødsfiender. I tillegg trengte Hitler områdene for å gi tyskerne Lebensraum, livsrom, til å leve og vokse på.
Hitler hadde mobilisert en enorm invasjonshær som hadde som mål å knuse Sovjetunionen før vinteren satte inn. Innledningsvis rykket den tyske hæren hurtig fram og de sovjetiske militære tapene var overveldende. Men de tyske forsyningslinjene ble stadig lengre, og etter hvert møtte tyskerne sterkere motstand. Vinteren satte også inn, og den tyske offensiven stoppet opp utenfor Moskva i desember 1941. Sovjetiske motangrep stabiliserte fronten, og Hitlers plan om en kjapp seier mislyktes.
Sommeren 1942 iverksatte Tyskland en ny storoffensiv for å avslutte krigen. Denne gangen var fokuset på det sørlige Sovjetunionen med oljefeltene i Kaukasus og Stalingrad som mål. Samtidig hadde tyske og italienske styrker kommet langt inn i Egypt og sto overfor et avgjørende slag mot britene utenfor El Alamein. Dette var på høyden av Tysklands makt.
Krigen i Asia
Siden 1937 hadde Japan vært i krig mot Kina. Japan manglet viktige råvarer og måtte erobre territorier for å skaffe seg disse. I tillegg ønsket Japan å gjøre landet til en stormakt og fjerne vestlig innflytelse i Asia. I 1940 sluttet Japan seg til alliansen mellom Tyskland og Italia, den såkalte tremaktspakten som formaliserte forholdet mellom aksemaktene. Formålet var å skape et nytt Europa og Øst-Asia.
Fram til 1941 hadde Japan ekspandert militært i høyt tempo i Asia. Fransk Indokina, flere stillehavsøyer og store deler av det østlige Kina hadde blitt okkupert. Utfordringen for Japan var at på et eller annet tidspunkt måtte den andre stormakten i Stillehavet, USA, konfronteres. Den 7. desember 1941 gikk derfor Japan til angrep på den amerikanske marinebasen Pearl Harbor på Hawaii. USA erklærte da krig mot Japan. Siden Tyskland og Italia var allierte med Japan, erklærte de krig mot USA.
Det japanske angrepet på Pearl Harbor fikk USA til å gå med i krigen. Men var det også andre grunner til at USA gikk inn? I filmen nedenfor svarer professor Stein Ugelvik på det spørsmålet.
Kilder
Hatlehol, G. D. (2021, 10. september). Andre verdenskrig. I Store Norske Leksikon. https://snl.no/andre_verdenskrig
Opsahl, E. (2021, 18.juni). Vinterkrigen. I Store Norske Leksikon. https://snl.no/vinterkrigen
Palmer, R. R., Colton, J. & Kramer, L. (2002). A history of the modern world (ninth edition). McGraw-Hill. New York
Les original på NDLA →
Første september 1939 ble Polen invadert av Tyskland. Andre verdenskrig var i gang. Polen hadde lite å stille opp med mot den overlegne tyske krigsmakten. I løpet av noen uker var Polen nedkjempet og erobret. Til polakkenes store fortvilelse kom ikke de vestlige stormaktene dem til hjelp, på tross av løftene som var gitt. For Hitler var krigen mot Polen en generalprøve på den militære taktikken lynkrig, eller Blitzkrieg, som landets strateger hadde lagt opp til. Dette var et koordinert samspill mellom flyvåpen, pansrede stridsvogner og mobilt infanteri som ikke var prøvd ut før.
Mens den tyske hæren nedkjempet Polens forsvar i vest, rykket sovjetiske styrker inn i Øst-Polen. Hitler og Stalin hadde en ikkeangrepspakt, som skulle sikre at de ikke angrep hverandre. I den hemmelige delen av denne ikkeangrepspakten ble det avtalt at Sovjetunionen skulle få den østlige delen av Polen og også de baltiske landa.
Vinterkrigen i Finland 1939–1940
Stormaktsrivaliseringen og spenningen i Europa, særlig mellom Sovjetunionen og Tyskland, økte utover i 1939. Stalin ønsket derfor å skape buffersoner for å sikre seg mot angrep vestfra. Han forlangte at Finland skulle avstå landområder, men dette ble avslått. Dermed gikk Sovjetunionen til angrep på Finland i november 1939.
Stalin forventet rask seier, men slik gikk det ikke. Selv om Sovjetunionens styrker var militært overlegne, var disse dårlig ledet og til dels dårlig utrustet. Samtidig ga finnene uventet hard motstand, men i lengden kunne de ikke stå imot en slik militær overmakt. Finland sluttet fred med Sovjetunionen i mars 1940 og ble tvunget til å gi fra seg store områder.
Angrepet på Norge og Danmark
Den 9. april 1940 innledet Tyskland en dristig invasjon av Danmark og Norge, operasjon Weserübung. Tysklands motiver var sammensatte. De ønsket blant annet å sikre seg kontroll over norskekysten og tilførselen av den viktige jernmalmen fra Sverige som gikk gjennom Narvik.
Danmark overga seg etter kort tid, mens motstanden i Norge varte i to måneder. Angrepet på Norge kom overraskende og det norske forsvaret var dårlig forberedt. Allikevel fikk Tyskland store problemer ved Narvik da en kombinasjon av norske og allierte tropper gjenerobret byen fra tyskerne.
Nederlaget var allikevel uunngåelig for Norge, spesielt etter at Tyskland invaderte Vest-Europa, og de allierte troppene som var sendt til Norge måtte brukes andre steder. Kong Haakon 7. flyktet til England, og den norske hæren kapitulerte.
Hitler angriper vestover
Siden krigen brøt ut i september 1939, hadde det vært merkelig stille på fronten i vest. I England ble dette humoristisk kalt "the phony war", eller den falske krigen. Det var få krigshandlinger, og begge sider lå i stillinger på hver sin side av grensa. Franskmennene var avventede og stolte på at deres festningsverk i Maginotlinja langs grensa skulle stå imot ethvert tysk angrep.
Dette skulle endre seg i mai 1940. Tyskland invaderte de nøytrale landa Nederland, Belgia og Luxemburg og svingte deretter inn i Frankrike og omgikk dermed forsvarsverkene i Maginotlinja. Lynkrigen fungerte, og den overlegne tyske krigsmaskinen rullet over all motstand.
Denne gangen gikk det helt annerledes enn i 1914. Tyskerne fulgte samme plan som forrige gang, den såkalte Schlieffenplanen. En forskjell denne gangen var at militæret var mer mobilt, og de unngikk stillingskrig. Franske og britiske styrker ga motstand, men forgjeves. Frankrike ble erobret, men Tyskland lot den sørlige delen, det såkalte Vichy-Frankrike, beholde en viss suverenitet, men med et tyskvennlig styre.
Slaget om Storbritannia
Etter det franske nederlaget sto Storbritannia alene mot Tyskland. Størstedelen av de britiske styrkene som dro til Frankrike for å slåss mot Tyskland, var tilbake i sikkerhet i Storbritannia etter en dramatisk evakuering fra byen Dunkerque i slutten av mai 1940. Men nå var det fare for at øyriket skulle bli invadert av Tyskland.
Det viktigste forsvaret var Den engelske kanal og den britiske flåten, men for at en tysk invasjon skulle lykkes, måtte luftherredømmet først sikres. Dette kalles "slaget om Storbritannia". Det britiske luftforsvaret seiret, og den harde motstanden varslet at en invasjon av øya ville koste Tyskland dyrt. Hitler vendte oppmerksomheten østover.
Krigssonene Balkan og Nord-Afrika
I 1940 begynte Hitler å forberede felttoget i øst mot hovedfienden Stalin, kommunismen og Sovjetunionen. I mellomtida hadde Mussolini og Italia invadert Albania og innledet et angrep på Hellas. Italia møtte sterk motstand og klarte ikke å gjennomføre operasjonen.
Hitler bestemte seg for å komme sin forbundsfelle til unnsetning og angrep først Jugoslavia og deretter Hellas. De tyske troppene knuste all motstand, og snart var hele Balkan under kontroll av aksemaktene.
Afrika
I Nord-Afrika var Libya en italiensk koloni, og Mussolini hadde ambisjoner om å erobre områdene rundt Middelhavet. For å lykkes måtte britene i Egypt beseires. Det italienske angrepet mot Egypt i 1940 mislyktes, og Tyskland måtte sende "Afrikakorpset" til unnsetning for å hjelpe Italia. Dette snudde krigslykken for aksemaktene i Afrika.
Angrepet på Sovjetunionen
I juni 1941 brøt Hitler ikkeangrepspakten med Stalin og innledet operasjon Barbarossa, angrepet på Sovjetunionen. Både Finland, Romania, Slovakia og Ungarn, i tillegg til forbundsfellen Italia, støttet invasjonen.
For Hitler var angrepet på Sovjetunionen en nødvendighet. Kommunisme og nazisme var ideologiske motsetninger og dødsfiender. I tillegg trengte Hitler områdene for å gi tyskerne Lebensraum, livsrom, til å leve og vokse på.
Hitler hadde mobilisert en enorm invasjonshær som hadde som mål å knuse Sovjetunionen før vinteren satte inn. Innledningsvis rykket den tyske hæren hurtig fram og de sovjetiske militære tapene var overveldende. Men de tyske forsyningslinjene ble stadig lengre, og etter hvert møtte tyskerne sterkere motstand. Vinteren satte også inn, og den tyske offensiven stoppet opp utenfor Moskva i desember 1941. Sovjetiske motangrep stabiliserte fronten, og Hitlers plan om en kjapp seier mislyktes.
Sommeren 1942 iverksatte Tyskland en ny storoffensiv for å avslutte krigen. Denne gangen var fokuset på det sørlige Sovjetunionen med oljefeltene i Kaukasus og Stalingrad som mål. Samtidig hadde tyske og italienske styrker kommet langt inn i Egypt og sto overfor et avgjørende slag mot britene utenfor El Alamein. Dette var på høyden av Tysklands makt.
Krigen i Asia
Siden 1937 hadde Japan vært i krig mot Kina. Japan manglet viktige råvarer og måtte erobre territorier for å skaffe seg disse. I tillegg ønsket Japan å gjøre landet til en stormakt og fjerne vestlig innflytelse i Asia. I 1940 sluttet Japan seg til alliansen mellom Tyskland og Italia, den såkalte tremaktspakten som formaliserte forholdet mellom aksemaktene. Formålet var å skape et nytt Europa og Øst-Asia.
Fram til 1941 hadde Japan ekspandert militært i høyt tempo i Asia. Fransk Indokina, flere stillehavsøyer og store deler av det østlige Kina hadde blitt okkupert. Utfordringen for Japan var at på et eller annet tidspunkt måtte den andre stormakten i Stillehavet, USA, konfronteres. Den 7. desember 1941 gikk derfor Japan til angrep på den amerikanske marinebasen Pearl Harbor på Hawaii. USA erklærte da krig mot Japan. Siden Tyskland og Italia var allierte med Japan, erklærte de krig mot USA.
Det japanske angrepet på Pearl Harbor fikk USA til å gå med i krigen. Men var det også andre grunner til at USA gikk inn? I filmen nedenfor svarer professor Stein Ugelvik på det spørsmålet.
Kilder
Hatlehol, G. D. (2021, 10. september). Andre verdenskrig. I Store Norske Leksikon. https://snl.no/andre_verdenskrig
Opsahl, E. (2021, 18.juni). Vinterkrigen. I Store Norske Leksikon. https://snl.no/vinterkrigen
Palmer, R. R., Colton, J. & Kramer, L. (2002). A history of the modern world (ninth edition). McGraw-Hill. New York
Les original på NDLA →
Oversikt: andre verdenskrig
Hvorfor ble det ny verdenskrig?
Det skulle gå knapt 20 fra første verdenskrig var slutt til det brøt ut en enda verre krig. Grunnene til at det ble en ny verdenskrig, er sammensatt, og de viktigste er fredsoppgjøret etter første verdenskrig, nasjonalisme og fascisme, økonomiske kriser og Hitlers aggressive utenrikspolitikk.
Versaillestraktaten
Versaillestraktaten etter første verdenskrig var en bakenforliggende årsak til andre verdenskrig. Den skapte misnøye og frustrasjon hos både seierherrene og taperne. Tyskland tapte krigen og ble hardt straffet og ydmyket, mens blant seierherrene var det misnøye i Italia og Japan, som mente de ikke ble belønnet nok for krigsinnsatsen.
Politisk ustabilitet og økonomisk sammenbrudd
Politisk ustabilitet i mellomkrigstida ble forsterket av økonomisk sammenbrudd i 1930-åra. Benito Mussolini og fascistene tok makten i Italia allerede i 1922, mens Adolf Hitler og nasjonalsosialistene kom til makten i Tyskland i 1933. I Japan fikk ytterliggående militære krefter stadig mer makt over den politiske ledelsen.
Samtidig var demokratiet på vikende front i mellomkrigstida, og Folkeforbundet som skulle forhindre en ny verdenskrig, var til dels handlingslammet. USA fokuserte i liten grad på det som skjedde utenfor Amerika, mens Frankrike og Storbritannia viste liten vilje og evne til å opprettholde verdensfreden. Denne politikken er kjent som appeasement og assosieres med passivitet og ettergivenhet.
Tysk utenrikspolitikk
Etter Hitlers maktovertakelse kom ambisjonene hans om å gjøre Tyskland til en stormakt raskt til syne. Hitler begynte å bryte Versaillestraktaten, iverksatte militær opprustning og gjeninnførte allmenn verneplikt. Samme år ble Saar en del av Tyskland etter folkeavstemming, og Rhinland ble remilitarisert.
Deretter vendte Hitler blikket mot territorier utenfor Tysklands grenser. Først ut var Østerrike som ble innlemmet i Tyskland i 1938. Deretter ønsket Hitler å annektere Sudetlandet i Tsjekkoslovakia hvor sudettyskerne bodde. I den såkalte Münchenavtalen fra 1938 ble dette kravet godtatt av de allierte mot lovnader om at Tyskland skulle frastå fra framtidige territoriale krav. Allerede i 1939 ble likevel resten av Tsjekkoslovakia okkupert. Appeasementpolitikken til de allierte hadde mislyktes.
Tysklands neste territoriale krav var rettet mot Polen, som fikk garantert sikkerheten sin fra Storbritannia. Hitler fryktet en tofrontskrig og opprettet overraskende en ikkeangrepspakt med sin ideologiske motpart Sovjetunionen i 1939. Kort tid etter, 1. september 1939, gikk Tyskland til angrep på Polen. Andre verdenskrig var et faktum.
Japan på frammarsj i Asia
Japan ble raskt industrialisert rundt århundreskiftet, men slet med råvaremangel. Dette forsøke de å løse gjennom handel og ved å erobre tyske kolonier i Kina og Stillehavet under første verdenskrig.
Det økonomiske sammenbruddet i mellomkrigstida førte til at nasjonalistiske grupperinger i militæret fikk større innflytelse over Japans politikk. En mer aggressiv linje ble fulgt, og i 1931 ble den nordøstlige delen av Kina, Mandsjuria, okkupert. Fra 1937 var det full krig mellom Japan og Kina.
Tenk etter
Startet andre verdenskrig egentlig i 1937 etter at Japan og Kina var i full krig med hverandre?
Krigens gang og vendepunkter
Fram til 1942 var aksemaktene på frammarsj. I løpet av krigens to første år virket Tyskland uslåelige, og store deler av Europa ble underlagt fascismen. På rekke og rad ble Polen, Danmark, Norge, Nederland, Belgia, Frankrike og Jugoslavia beseiret. Hitler ønsket å tvinge Storbritannia til kapitulasjon i "slaget om Storbritannia", men det lyktes ikke.
I juni 1941 iverksatte Tyskland operasjon Barbarossa, angrep på Sovjetunionen. Invasjonen var vellykket i starten, men den tyske hæren ble stoppet utenfor Moskva etter at vinteren slo inn. Året etter, i 1942, gikk Hitler til angrep mot Sovjetunionens sørlige del, der målet var å erobre Kaukasus og Stalingrad. Slaget om Stalingrad ble en katastrofe for Tyskland, og store deler av den tyske hæren ble omringet og ødelagt. Dette blir ofte sett på som et av de viktigste vendepunktene i andre verdenskrig. Fra nå av var Tyskland på defensiven.
Samme år ble italienske og tyske styrker som kjempet i Nord-Afrika, beseiret i slaget om El Alamein i Egypt. Dette betød at aksemaktene gradvis ble nedkjempet i Afrika. I 1943 invaderte allierte soldater Sicilia og Italia. Tysklands viktigste alliert, Italia, kollapset samme år.
Vendepunktet i vest skjedde i 1944, på D-dagen. Da invaderte allierte styrker Normandie i Frankrike og begynte å presse de tyske styrkene ut av landet. Gradvis ble overmakten for stor Tyskland, som nå ble angrepet fra flere sider. De allierte fra vest og Sovjetunionen fra øst. 8. mai 1945 kapitulerte Tyskland. Krigen i Europa var over.
I Asia hadde Japan hatt stor militær suksess de første krigsåra, men for å vinne en avgjørende seier i Stillehavet måtte USA konfronteres. 7. desember 1941 gikk Japan til angrep på den amerikanske flåtebasen Pearl Harbor på Hawaii. USA gikk inn i krigen på alliert side med hele sin industrielle kapasitet. På sikt ble dette avgjørende. Det militære vendepunktet kom i 1942 hvor den japanske flåten ble påført store tap mot amerikanerne i slaget om Midway. Resten av krigen var Japan på defensiven.
Andre verdenskrig ble avsluttet etter at USA slapp atombomber over de japanske byene Hiroshima og Nagasaki.
Krigens slutt
Andre verdenskrig fikk katastrofale følger. Selv om tapstalla er usikre, antas det at rundt 70 millioner mennesker mistet livet. Andre verdenskrig var en total krig, det vil si at alle sider av samfunnet ble rammet. I motsetning til i første verdenskrig overgikk de sivile tapa de militære. I tillegg hadde nazistene med fullt overlegg gjennomført folkemord på jødene i holocaust.
Etter aksemaktenes kapitulasjon ble krigens forbrytelser avslørt, og de ansvarlige ble stilt for retten i den internasjonale domstolen i Nürnberg. Krigsforbrytere ble dømt for sine ugjerninger, og nazisme og fascisme i Europa forsvant nesten for godt. Japan ble avmilitarisert og demokratisert. For å unngå krig i framtida ble De forente nasjoner, FN, opprettet. Vi kan derfor si at demokrati og menneskerettigheter kom styrket ut av krigen.
Andre verdenskrig endret verden maktpolitisk. Europa var svekket, og de tradisjonelle stormaktene Storbritannia og Frankrike hadde blitt annenrangs i forhold til USA og Sovjetunionen, som nå framsto som supermakter. Tyskland ble delt opp, mens Japan fikk en begrenset rolle etter krigen.
I tiåra etter andre verdenskrig skulle forholdet og spenningen mellom USA og Sovjetunionen prege verden i den påfølgende kalde krigen.
Tenk etter
I hvilken grad har FN lyktes med å unngå krig etter 1945?
Kilder
Hatlehol, G. D. (2021, 10. september). Andre verdenskrig. I Store Norske Leksikon. https://snl.no/andre_verdenskrig
Palmer, R. R., Colton, J. & Kramer, L. (2002). A history of the modern world (ninth edition). McGraw-Hill. New York.
Les original på NDLA →
Det skulle gå knapt 20 fra første verdenskrig var slutt til det brøt ut en enda verre krig. Grunnene til at det ble en ny verdenskrig, er sammensatt, og de viktigste er fredsoppgjøret etter første verdenskrig, nasjonalisme og fascisme, økonomiske kriser og Hitlers aggressive utenrikspolitikk.
Versaillestraktaten
Versaillestraktaten etter første verdenskrig var en bakenforliggende årsak til andre verdenskrig. Den skapte misnøye og frustrasjon hos både seierherrene og taperne. Tyskland tapte krigen og ble hardt straffet og ydmyket, mens blant seierherrene var det misnøye i Italia og Japan, som mente de ikke ble belønnet nok for krigsinnsatsen.
Politisk ustabilitet og økonomisk sammenbrudd
Politisk ustabilitet i mellomkrigstida ble forsterket av økonomisk sammenbrudd i 1930-åra. Benito Mussolini og fascistene tok makten i Italia allerede i 1922, mens Adolf Hitler og nasjonalsosialistene kom til makten i Tyskland i 1933. I Japan fikk ytterliggående militære krefter stadig mer makt over den politiske ledelsen.
Samtidig var demokratiet på vikende front i mellomkrigstida, og Folkeforbundet som skulle forhindre en ny verdenskrig, var til dels handlingslammet. USA fokuserte i liten grad på det som skjedde utenfor Amerika, mens Frankrike og Storbritannia viste liten vilje og evne til å opprettholde verdensfreden. Denne politikken er kjent som appeasement og assosieres med passivitet og ettergivenhet.
Tysk utenrikspolitikk
Etter Hitlers maktovertakelse kom ambisjonene hans om å gjøre Tyskland til en stormakt raskt til syne. Hitler begynte å bryte Versaillestraktaten, iverksatte militær opprustning og gjeninnførte allmenn verneplikt. Samme år ble Saar en del av Tyskland etter folkeavstemming, og Rhinland ble remilitarisert.
Deretter vendte Hitler blikket mot territorier utenfor Tysklands grenser. Først ut var Østerrike som ble innlemmet i Tyskland i 1938. Deretter ønsket Hitler å annektere Sudetlandet i Tsjekkoslovakia hvor sudettyskerne bodde. I den såkalte Münchenavtalen fra 1938 ble dette kravet godtatt av de allierte mot lovnader om at Tyskland skulle frastå fra framtidige territoriale krav. Allerede i 1939 ble likevel resten av Tsjekkoslovakia okkupert. Appeasementpolitikken til de allierte hadde mislyktes.
Tysklands neste territoriale krav var rettet mot Polen, som fikk garantert sikkerheten sin fra Storbritannia. Hitler fryktet en tofrontskrig og opprettet overraskende en ikkeangrepspakt med sin ideologiske motpart Sovjetunionen i 1939. Kort tid etter, 1. september 1939, gikk Tyskland til angrep på Polen. Andre verdenskrig var et faktum.
Japan på frammarsj i Asia
Japan ble raskt industrialisert rundt århundreskiftet, men slet med råvaremangel. Dette forsøke de å løse gjennom handel og ved å erobre tyske kolonier i Kina og Stillehavet under første verdenskrig.
Det økonomiske sammenbruddet i mellomkrigstida førte til at nasjonalistiske grupperinger i militæret fikk større innflytelse over Japans politikk. En mer aggressiv linje ble fulgt, og i 1931 ble den nordøstlige delen av Kina, Mandsjuria, okkupert. Fra 1937 var det full krig mellom Japan og Kina.
Tenk etter
Startet andre verdenskrig egentlig i 1937 etter at Japan og Kina var i full krig med hverandre?
Krigens gang og vendepunkter
Fram til 1942 var aksemaktene på frammarsj. I løpet av krigens to første år virket Tyskland uslåelige, og store deler av Europa ble underlagt fascismen. På rekke og rad ble Polen, Danmark, Norge, Nederland, Belgia, Frankrike og Jugoslavia beseiret. Hitler ønsket å tvinge Storbritannia til kapitulasjon i "slaget om Storbritannia", men det lyktes ikke.
I juni 1941 iverksatte Tyskland operasjon Barbarossa, angrep på Sovjetunionen. Invasjonen var vellykket i starten, men den tyske hæren ble stoppet utenfor Moskva etter at vinteren slo inn. Året etter, i 1942, gikk Hitler til angrep mot Sovjetunionens sørlige del, der målet var å erobre Kaukasus og Stalingrad. Slaget om Stalingrad ble en katastrofe for Tyskland, og store deler av den tyske hæren ble omringet og ødelagt. Dette blir ofte sett på som et av de viktigste vendepunktene i andre verdenskrig. Fra nå av var Tyskland på defensiven.
Samme år ble italienske og tyske styrker som kjempet i Nord-Afrika, beseiret i slaget om El Alamein i Egypt. Dette betød at aksemaktene gradvis ble nedkjempet i Afrika. I 1943 invaderte allierte soldater Sicilia og Italia. Tysklands viktigste alliert, Italia, kollapset samme år.
Vendepunktet i vest skjedde i 1944, på D-dagen. Da invaderte allierte styrker Normandie i Frankrike og begynte å presse de tyske styrkene ut av landet. Gradvis ble overmakten for stor Tyskland, som nå ble angrepet fra flere sider. De allierte fra vest og Sovjetunionen fra øst. 8. mai 1945 kapitulerte Tyskland. Krigen i Europa var over.
I Asia hadde Japan hatt stor militær suksess de første krigsåra, men for å vinne en avgjørende seier i Stillehavet måtte USA konfronteres. 7. desember 1941 gikk Japan til angrep på den amerikanske flåtebasen Pearl Harbor på Hawaii. USA gikk inn i krigen på alliert side med hele sin industrielle kapasitet. På sikt ble dette avgjørende. Det militære vendepunktet kom i 1942 hvor den japanske flåten ble påført store tap mot amerikanerne i slaget om Midway. Resten av krigen var Japan på defensiven.
Andre verdenskrig ble avsluttet etter at USA slapp atombomber over de japanske byene Hiroshima og Nagasaki.
Krigens slutt
Andre verdenskrig fikk katastrofale følger. Selv om tapstalla er usikre, antas det at rundt 70 millioner mennesker mistet livet. Andre verdenskrig var en total krig, det vil si at alle sider av samfunnet ble rammet. I motsetning til i første verdenskrig overgikk de sivile tapa de militære. I tillegg hadde nazistene med fullt overlegg gjennomført folkemord på jødene i holocaust.
Etter aksemaktenes kapitulasjon ble krigens forbrytelser avslørt, og de ansvarlige ble stilt for retten i den internasjonale domstolen i Nürnberg. Krigsforbrytere ble dømt for sine ugjerninger, og nazisme og fascisme i Europa forsvant nesten for godt. Japan ble avmilitarisert og demokratisert. For å unngå krig i framtida ble De forente nasjoner, FN, opprettet. Vi kan derfor si at demokrati og menneskerettigheter kom styrket ut av krigen.
Andre verdenskrig endret verden maktpolitisk. Europa var svekket, og de tradisjonelle stormaktene Storbritannia og Frankrike hadde blitt annenrangs i forhold til USA og Sovjetunionen, som nå framsto som supermakter. Tyskland ble delt opp, mens Japan fikk en begrenset rolle etter krigen.
I tiåra etter andre verdenskrig skulle forholdet og spenningen mellom USA og Sovjetunionen prege verden i den påfølgende kalde krigen.
Tenk etter
I hvilken grad har FN lyktes med å unngå krig etter 1945?
Kilder
Hatlehol, G. D. (2021, 10. september). Andre verdenskrig. I Store Norske Leksikon. https://snl.no/andre_verdenskrig
Palmer, R. R., Colton, J. & Kramer, L. (2002). A history of the modern world (ninth edition). McGraw-Hill. New York.
Les original på NDLA →
Oversikt: andre verdenskrig
Hvorfor ble det ny verdenskrig?
Det skulle gå knapt 20 fra første verdenskrig var slutt til det brøt ut en enda verre krig. Grunnene til at det ble en ny verdenskrig, er sammensatt, og de viktigste er fredsoppgjøret etter første verdenskrig, nasjonalisme og fascisme, økonomiske kriser og Hitlers aggressive utenrikspolitikk.
Versaillestraktaten
Versaillestraktaten etter første verdenskrig var en bakenforliggende årsak til andre verdenskrig. Den skapte misnøye og frustrasjon hos både seierherrene og taperne. Tyskland tapte krigen og ble hardt straffet og ydmyket, mens blant seierherrene var det misnøye i Italia og Japan, som mente de ikke ble belønnet nok for krigsinnsatsen.
Politisk ustabilitet og økonomisk sammenbrudd
Politisk ustabilitet i mellomkrigstida ble forsterket av økonomisk sammenbrudd i 1930-åra. Benito Mussolini og fascistene tok makten i Italia allerede i 1922, mens Adolf Hitler og nasjonalsosialistene kom til makten i Tyskland i 1933. I Japan fikk ytterliggående militære krefter stadig mer makt over den politiske ledelsen.
Samtidig var demokratiet på vikende front i mellomkrigstida, og Folkeforbundet som skulle forhindre en ny verdenskrig, var til dels handlingslammet. USA fokuserte i liten grad på det som skjedde utenfor Amerika, mens Frankrike og Storbritannia viste liten vilje og evne til å opprettholde verdensfreden. Denne politikken er kjent som appeasement og assosieres med passivitet og ettergivenhet.
Tysk utenrikspolitikk
Etter Hitlers maktovertakelse kom ambisjonene hans om å gjøre Tyskland til en stormakt raskt til syne. Hitler begynte å bryte Versaillestraktaten, iverksatte militær opprustning og gjeninnførte allmenn verneplikt. Samme år ble Saar en del av Tyskland etter folkeavstemming, og Rhinland ble remilitarisert.
Deretter vendte Hitler blikket mot territorier utenfor Tysklands grenser. Først ut var Østerrike som ble innlemmet i Tyskland i 1938. Deretter ønsket Hitler å annektere Sudetlandet i Tsjekkoslovakia hvor sudettyskerne bodde. I den såkalte Münchenavtalen fra 1938 ble dette kravet godtatt av de allierte mot lovnader om at Tyskland skulle frastå fra framtidige territoriale krav. Allerede i 1939 ble likevel resten av Tsjekkoslovakia okkupert. Appeasementpolitikken til de allierte hadde mislyktes.
Tysklands neste territoriale krav var rettet mot Polen, som fikk garantert sikkerheten sin fra Storbritannia. Hitler fryktet en tofrontskrig og opprettet overraskende en ikkeangrepspakt med sin ideologiske motpart Sovjetunionen i 1939. Kort tid etter, 1. september 1939, gikk Tyskland til angrep på Polen. Andre verdenskrig var et faktum.
Japan på frammarsj i Asia
Japan ble raskt industrialisert rundt århundreskiftet, men slet med råvaremangel. Dette forsøke de å løse gjennom handel og ved å erobre tyske kolonier i Kina og Stillehavet under første verdenskrig.
Det økonomiske sammenbruddet i mellomkrigstida førte til at nasjonalistiske grupperinger i militæret fikk større innflytelse over Japans politikk. En mer aggressiv linje ble fulgt, og i 1931 ble den nordøstlige delen av Kina, Mandsjuria, okkupert. Fra 1937 var det full krig mellom Japan og Kina.
Tenk etter
Startet andre verdenskrig egentlig i 1937 etter at Japan og Kina var i full krig med hverandre?
Krigens gang og vendepunkter
Fram til 1942 var aksemaktene på frammarsj. I løpet av krigens to første år virket Tyskland uslåelige, og store deler av Europa ble underlagt fascismen. På rekke og rad ble Polen, Danmark, Norge, Nederland, Belgia, Frankrike og Jugoslavia beseiret. Hitler ønsket å tvinge Storbritannia til kapitulasjon i "slaget om Storbritannia", men det lyktes ikke.
I juni 1941 iverksatte Tyskland operasjon Barbarossa, angrep på Sovjetunionen. Invasjonen var vellykket i starten, men den tyske hæren ble stoppet utenfor Moskva etter at vinteren slo inn. Året etter, i 1942, gikk Hitler til angrep mot Sovjetunionens sørlige del, der målet var å erobre Kaukasus og Stalingrad. Slaget om Stalingrad ble en katastrofe for Tyskland, og store deler av den tyske hæren ble omringet og ødelagt. Dette blir ofte sett på som et av de viktigste vendepunktene i andre verdenskrig. Fra nå av var Tyskland på defensiven.
Samme år ble italienske og tyske styrker som kjempet i Nord-Afrika, beseiret i slaget om El Alamein i Egypt. Dette betød at aksemaktene gradvis ble nedkjempet i Afrika. I 1943 invaderte allierte soldater Sicilia og Italia. Tysklands viktigste alliert, Italia, kollapset samme år.
Vendepunktet i vest skjedde i 1944, på D-dagen. Da invaderte allierte styrker Normandie i Frankrike og begynte å presse de tyske styrkene ut av landet. Gradvis ble overmakten for stor Tyskland, som nå ble angrepet fra flere sider. De allierte fra vest og Sovjetunionen fra øst. 8. mai 1945 kapitulerte Tyskland. Krigen i Europa var over.
I Asia hadde Japan hatt stor militær suksess de første krigsåra, men for å vinne en avgjørende seier i Stillehavet måtte USA konfronteres. 7. desember 1941 gikk Japan til angrep på den amerikanske flåtebasen Pearl Harbor på Hawaii. USA gikk inn i krigen på alliert side med hele sin industrielle kapasitet. På sikt ble dette avgjørende. Det militære vendepunktet kom i 1942 hvor den japanske flåten ble påført store tap mot amerikanerne i slaget om Midway. Resten av krigen var Japan på defensiven.
Andre verdenskrig ble avsluttet etter at USA slapp atombomber over de japanske byene Hiroshima og Nagasaki.
Krigens slutt
Andre verdenskrig fikk katastrofale følger. Selv om tapstalla er usikre, antas det at rundt 70 millioner mennesker mistet livet. Andre verdenskrig var en total krig, det vil si at alle sider av samfunnet ble rammet. I motsetning til i første verdenskrig overgikk de sivile tapa de militære. I tillegg hadde nazistene med fullt overlegg gjennomført folkemord på jødene i holocaust.
Etter aksemaktenes kapitulasjon ble krigens forbrytelser avslørt, og de ansvarlige ble stilt for retten i den internasjonale domstolen i Nürnberg. Krigsforbrytere ble dømt for sine ugjerninger, og nazisme og fascisme i Europa forsvant nesten for godt. Japan ble avmilitarisert og demokratisert. For å unngå krig i framtida ble De forente nasjoner, FN, opprettet. Vi kan derfor si at demokrati og menneskerettigheter kom styrket ut av krigen.
Andre verdenskrig endret verden maktpolitisk. Europa var svekket, og de tradisjonelle stormaktene Storbritannia og Frankrike hadde blitt annenrangs i forhold til USA og Sovjetunionen, som nå framsto som supermakter. Tyskland ble delt opp, mens Japan fikk en begrenset rolle etter krigen.
I tiåra etter andre verdenskrig skulle forholdet og spenningen mellom USA og Sovjetunionen prege verden i den påfølgende kalde krigen.
Tenk etter
I hvilken grad har FN lyktes med å unngå krig etter 1945?
Kilder
Hatlehol, G. D. (2021, 10. september). Andre verdenskrig. I Store Norske Leksikon. https://snl.no/andre_verdenskrig
Palmer, R. R., Colton, J. & Kramer, L. (2002). A history of the modern world (ninth edition). McGraw-Hill. New York.
Les original på NDLA →
Det skulle gå knapt 20 fra første verdenskrig var slutt til det brøt ut en enda verre krig. Grunnene til at det ble en ny verdenskrig, er sammensatt, og de viktigste er fredsoppgjøret etter første verdenskrig, nasjonalisme og fascisme, økonomiske kriser og Hitlers aggressive utenrikspolitikk.
Versaillestraktaten
Versaillestraktaten etter første verdenskrig var en bakenforliggende årsak til andre verdenskrig. Den skapte misnøye og frustrasjon hos både seierherrene og taperne. Tyskland tapte krigen og ble hardt straffet og ydmyket, mens blant seierherrene var det misnøye i Italia og Japan, som mente de ikke ble belønnet nok for krigsinnsatsen.
Politisk ustabilitet og økonomisk sammenbrudd
Politisk ustabilitet i mellomkrigstida ble forsterket av økonomisk sammenbrudd i 1930-åra. Benito Mussolini og fascistene tok makten i Italia allerede i 1922, mens Adolf Hitler og nasjonalsosialistene kom til makten i Tyskland i 1933. I Japan fikk ytterliggående militære krefter stadig mer makt over den politiske ledelsen.
Samtidig var demokratiet på vikende front i mellomkrigstida, og Folkeforbundet som skulle forhindre en ny verdenskrig, var til dels handlingslammet. USA fokuserte i liten grad på det som skjedde utenfor Amerika, mens Frankrike og Storbritannia viste liten vilje og evne til å opprettholde verdensfreden. Denne politikken er kjent som appeasement og assosieres med passivitet og ettergivenhet.
Tysk utenrikspolitikk
Etter Hitlers maktovertakelse kom ambisjonene hans om å gjøre Tyskland til en stormakt raskt til syne. Hitler begynte å bryte Versaillestraktaten, iverksatte militær opprustning og gjeninnførte allmenn verneplikt. Samme år ble Saar en del av Tyskland etter folkeavstemming, og Rhinland ble remilitarisert.
Deretter vendte Hitler blikket mot territorier utenfor Tysklands grenser. Først ut var Østerrike som ble innlemmet i Tyskland i 1938. Deretter ønsket Hitler å annektere Sudetlandet i Tsjekkoslovakia hvor sudettyskerne bodde. I den såkalte Münchenavtalen fra 1938 ble dette kravet godtatt av de allierte mot lovnader om at Tyskland skulle frastå fra framtidige territoriale krav. Allerede i 1939 ble likevel resten av Tsjekkoslovakia okkupert. Appeasementpolitikken til de allierte hadde mislyktes.
Tysklands neste territoriale krav var rettet mot Polen, som fikk garantert sikkerheten sin fra Storbritannia. Hitler fryktet en tofrontskrig og opprettet overraskende en ikkeangrepspakt med sin ideologiske motpart Sovjetunionen i 1939. Kort tid etter, 1. september 1939, gikk Tyskland til angrep på Polen. Andre verdenskrig var et faktum.
Japan på frammarsj i Asia
Japan ble raskt industrialisert rundt århundreskiftet, men slet med råvaremangel. Dette forsøke de å løse gjennom handel og ved å erobre tyske kolonier i Kina og Stillehavet under første verdenskrig.
Det økonomiske sammenbruddet i mellomkrigstida førte til at nasjonalistiske grupperinger i militæret fikk større innflytelse over Japans politikk. En mer aggressiv linje ble fulgt, og i 1931 ble den nordøstlige delen av Kina, Mandsjuria, okkupert. Fra 1937 var det full krig mellom Japan og Kina.
Tenk etter
Startet andre verdenskrig egentlig i 1937 etter at Japan og Kina var i full krig med hverandre?
Krigens gang og vendepunkter
Fram til 1942 var aksemaktene på frammarsj. I løpet av krigens to første år virket Tyskland uslåelige, og store deler av Europa ble underlagt fascismen. På rekke og rad ble Polen, Danmark, Norge, Nederland, Belgia, Frankrike og Jugoslavia beseiret. Hitler ønsket å tvinge Storbritannia til kapitulasjon i "slaget om Storbritannia", men det lyktes ikke.
I juni 1941 iverksatte Tyskland operasjon Barbarossa, angrep på Sovjetunionen. Invasjonen var vellykket i starten, men den tyske hæren ble stoppet utenfor Moskva etter at vinteren slo inn. Året etter, i 1942, gikk Hitler til angrep mot Sovjetunionens sørlige del, der målet var å erobre Kaukasus og Stalingrad. Slaget om Stalingrad ble en katastrofe for Tyskland, og store deler av den tyske hæren ble omringet og ødelagt. Dette blir ofte sett på som et av de viktigste vendepunktene i andre verdenskrig. Fra nå av var Tyskland på defensiven.
Samme år ble italienske og tyske styrker som kjempet i Nord-Afrika, beseiret i slaget om El Alamein i Egypt. Dette betød at aksemaktene gradvis ble nedkjempet i Afrika. I 1943 invaderte allierte soldater Sicilia og Italia. Tysklands viktigste alliert, Italia, kollapset samme år.
Vendepunktet i vest skjedde i 1944, på D-dagen. Da invaderte allierte styrker Normandie i Frankrike og begynte å presse de tyske styrkene ut av landet. Gradvis ble overmakten for stor Tyskland, som nå ble angrepet fra flere sider. De allierte fra vest og Sovjetunionen fra øst. 8. mai 1945 kapitulerte Tyskland. Krigen i Europa var over.
I Asia hadde Japan hatt stor militær suksess de første krigsåra, men for å vinne en avgjørende seier i Stillehavet måtte USA konfronteres. 7. desember 1941 gikk Japan til angrep på den amerikanske flåtebasen Pearl Harbor på Hawaii. USA gikk inn i krigen på alliert side med hele sin industrielle kapasitet. På sikt ble dette avgjørende. Det militære vendepunktet kom i 1942 hvor den japanske flåten ble påført store tap mot amerikanerne i slaget om Midway. Resten av krigen var Japan på defensiven.
Andre verdenskrig ble avsluttet etter at USA slapp atombomber over de japanske byene Hiroshima og Nagasaki.
Krigens slutt
Andre verdenskrig fikk katastrofale følger. Selv om tapstalla er usikre, antas det at rundt 70 millioner mennesker mistet livet. Andre verdenskrig var en total krig, det vil si at alle sider av samfunnet ble rammet. I motsetning til i første verdenskrig overgikk de sivile tapa de militære. I tillegg hadde nazistene med fullt overlegg gjennomført folkemord på jødene i holocaust.
Etter aksemaktenes kapitulasjon ble krigens forbrytelser avslørt, og de ansvarlige ble stilt for retten i den internasjonale domstolen i Nürnberg. Krigsforbrytere ble dømt for sine ugjerninger, og nazisme og fascisme i Europa forsvant nesten for godt. Japan ble avmilitarisert og demokratisert. For å unngå krig i framtida ble De forente nasjoner, FN, opprettet. Vi kan derfor si at demokrati og menneskerettigheter kom styrket ut av krigen.
Andre verdenskrig endret verden maktpolitisk. Europa var svekket, og de tradisjonelle stormaktene Storbritannia og Frankrike hadde blitt annenrangs i forhold til USA og Sovjetunionen, som nå framsto som supermakter. Tyskland ble delt opp, mens Japan fikk en begrenset rolle etter krigen.
I tiåra etter andre verdenskrig skulle forholdet og spenningen mellom USA og Sovjetunionen prege verden i den påfølgende kalde krigen.
Tenk etter
I hvilken grad har FN lyktes med å unngå krig etter 1945?
Kilder
Hatlehol, G. D. (2021, 10. september). Andre verdenskrig. I Store Norske Leksikon. https://snl.no/andre_verdenskrig
Palmer, R. R., Colton, J. & Kramer, L. (2002). A history of the modern world (ninth edition). McGraw-Hill. New York.
Les original på NDLA →
Stillehavskrigen i Asia
Japansk ekspansjon
Japans store utfordring etter industrialiseringen i andre halvdel av 1800-tallet var å skaffe nok råvarer. Disse måtte enten skaffes gjennom handel eller ved erobring av territorier. Japan var på den seirende siden i første verdenskrig og fikk de tyske stillhavskoloniene samt besittelser i Kina. Landet hadde også kontroll over Taiwan og Korea. Dette dekket noe av råvarebehovet, men resten måtte skaffes gjennom handel. Dette ble vanskelig etter det økonomiske sammenbruddet i 1929.
Som følge av den økonomiske depresjonen vokste det fram nasjonalistiske grupperinger som minnet om fascisme. I tillegg var det ytterliggående militære krefter som ønsket en mer militaristisk linje for å sikre Japans interesser. Resultatet ble en nasjonalistiske regjering med sterk påvirkning fra militæret som ønsket å føre en ekspansiv politikk for å gjøre landet til en stormakt. Japan ønsket å fjerne vestlig innflytelse i Asia og bygge opp en stolt japansk makt og japansk kultur. Dette ble understøttet av rasistiske holdninger, spesielt mot Kina.
Japan går til krig
I 1931 ble den nordøstlige delen av Kina, Mandsjuria, okkupert. Fra 1937 var det full krig mellom Japan og Kina. Fram til 1941 ekspanderte Japan militært i høyt tempo i Asia. Fransk Indokina, flere stillehavsøyer og store deler av det østlige Kina ble okkupert. Slik var Japan på god vei til å sikre seg de råvareressursene som landet sårt trengte.
I 1940 sluttet Japan seg til alliansen mellom Tyskland og Italia, den såkalte tremaktspakten som formaliserte forholdet mellom aksemaktene. Formålet var å skape et nytt Europa og Øst-Asia.
Den store utfordringen for Japan var at på et eller annet tidspunkt måtte den andre stormakten i Stillehavet, USA, konfronteres. Japan var fortsatt avhengig av import av olje fra USA, men som følge av alliansen med Tyskland og Italia ble det iverksatt sanksjoner mot Japan. Da Japan så invaderte det nordlige Indokina, stoppet USA all handel og stanset også eksporten av olje.
Japansk ekspansjon:
Pearl Harbor
Japans svar var et ødeleggende angrep på den amerikanske flåtebasen Pearl Harbor ved Hawaii den 7. desember 1941. Krigen mellom Japan og USA var dermed et faktum. Tyskland og Italia fulgte opp med en krigserklæring for å støtte sin alliansepartner.
Japanerne fortsatte sin erobring sørover, og snart var de europeiske koloniene i Sørøst-Asia på japanske hender sammen med øyene i Stillehavet. Den amerikanske industrien la nå om til en gigantisk krigsproduksjon, og snart kunne amerikanerne sette store mengder tropper og materiell inn i Stillehavskrigen.
Stillehavskrigen
Etter angrepet på Pearl Harbor og erobringen av Sørøst-Asia fikk Japan overtak på USA i Stillehavet. Tilgangen til råvarer var sikret, men de japanske forsyningslinjene var blitt lange.
I 1942 forsøkte Japan å eliminere USA som strategisk makt i Stillehavet. Japan trodde enda et nederlag ville tvinge USA til forhandlingsbordet og avslutte krigen i Stillehavet. Operasjonen mislyktes, og Japan gikk på et nederlag i Korallhavet og spesielt i slaget om Midway. Dette hindret videre japansk framrykking, og den japanske marinen mistet flere av sine svært viktige hangarskip. USA med sin industrielle kapasitet hadde lettere for å erstatte militære tap og soldater enn Japan.
Etter slaget om Midway var de allierte i Stillehavet på offensiven. Stillehavskrigen ble langvarig da de amerikanske styrkene måtte erobre øy for øy fra de japanske styrkene, som forsvarte seg med innbitt motstand. For japanske soldater var det vanærende å overgi seg levende, de ga derfor motstand til siste slutt. Dette så vi spesielt i kampene om øya Iwo Jima. De ble usedvanlig harde.
Som et siste desperat forsøk på å stoppe amerikanerne satte japanerne inn kamikazefly i krigens sluttfase. Dette var selvmordsfly fulle av sprengstoff som skulle fly rett inn i amerikanske hangarskip.
Atombombene
Da krigen sluttet i Europa i mai 1945, var fremdeles store deler av Sørøst-Asia og Kina på japanske hender. Det var først med de to atombombeangrepene på Hiroshima og Nagasaki japanerne overga seg betingelsesløst.
Utviklingen av atombomben foregikk over flere år i USA. Tusenvis av vitenskapsmenn hadde i disse åra arbeidet med det såkalte Manhattan-prosjektet, dekknavnet på atombombeutviklingen. Den første prøvesprengningen fant sted 16. juli 1945 og var vellykket. Rent militært var en nå klar til å bruke bomben. Men den amerikanske regjeringen nølte da de visste hvilken enorm virkning den ville ha.
Det var argumenter både for og imot bruk, men til slutt ga president Truman den endelige ordren. Den 6. august ble Hiroshima ødelagt og 9. august Nagasaki. De sivile tapstallene var enorme, både etter selve eksplosjonene og som virkning av radioaktiviteten i åra etter.
Professor Stein Ugelvik Larsen forklarer hvordan Japans angrep på Pearl Harbor fikk USA med i andre verdenskrig.
Tenk etter
I hvilken grad er det riktig å si at andre verdenskrig egentlig startet da Japan gikk til full krig mot Kina i 1937?
Kilder
Hatlehol, G. D. (2021, 10.september). Andre verdenskrig. I Store norske leksikon. https://snl.no/andre_verdenskrig
Hatlehol, G. D. (2021, 10.september). Pearl Harbor. I Store norske leksikon. https://snl.no/Pearl_Harbor
Palmer, R. R., Colton, J. & Kramer, L. (2002). A history of the modern world (ninth edition). McGraw-Hill. New York
Thuesen, N., P. (2022, 11.februar.) Japans historie. I Store norske leksikon. https://snl.no/Japan#-Historie
Les original på NDLA →
Japans store utfordring etter industrialiseringen i andre halvdel av 1800-tallet var å skaffe nok råvarer. Disse måtte enten skaffes gjennom handel eller ved erobring av territorier. Japan var på den seirende siden i første verdenskrig og fikk de tyske stillhavskoloniene samt besittelser i Kina. Landet hadde også kontroll over Taiwan og Korea. Dette dekket noe av råvarebehovet, men resten måtte skaffes gjennom handel. Dette ble vanskelig etter det økonomiske sammenbruddet i 1929.
Som følge av den økonomiske depresjonen vokste det fram nasjonalistiske grupperinger som minnet om fascisme. I tillegg var det ytterliggående militære krefter som ønsket en mer militaristisk linje for å sikre Japans interesser. Resultatet ble en nasjonalistiske regjering med sterk påvirkning fra militæret som ønsket å føre en ekspansiv politikk for å gjøre landet til en stormakt. Japan ønsket å fjerne vestlig innflytelse i Asia og bygge opp en stolt japansk makt og japansk kultur. Dette ble understøttet av rasistiske holdninger, spesielt mot Kina.
Japan går til krig
I 1931 ble den nordøstlige delen av Kina, Mandsjuria, okkupert. Fra 1937 var det full krig mellom Japan og Kina. Fram til 1941 ekspanderte Japan militært i høyt tempo i Asia. Fransk Indokina, flere stillehavsøyer og store deler av det østlige Kina ble okkupert. Slik var Japan på god vei til å sikre seg de råvareressursene som landet sårt trengte.
I 1940 sluttet Japan seg til alliansen mellom Tyskland og Italia, den såkalte tremaktspakten som formaliserte forholdet mellom aksemaktene. Formålet var å skape et nytt Europa og Øst-Asia.
Den store utfordringen for Japan var at på et eller annet tidspunkt måtte den andre stormakten i Stillehavet, USA, konfronteres. Japan var fortsatt avhengig av import av olje fra USA, men som følge av alliansen med Tyskland og Italia ble det iverksatt sanksjoner mot Japan. Da Japan så invaderte det nordlige Indokina, stoppet USA all handel og stanset også eksporten av olje.
Japansk ekspansjon:
Pearl Harbor
Japans svar var et ødeleggende angrep på den amerikanske flåtebasen Pearl Harbor ved Hawaii den 7. desember 1941. Krigen mellom Japan og USA var dermed et faktum. Tyskland og Italia fulgte opp med en krigserklæring for å støtte sin alliansepartner.
Japanerne fortsatte sin erobring sørover, og snart var de europeiske koloniene i Sørøst-Asia på japanske hender sammen med øyene i Stillehavet. Den amerikanske industrien la nå om til en gigantisk krigsproduksjon, og snart kunne amerikanerne sette store mengder tropper og materiell inn i Stillehavskrigen.
Stillehavskrigen
Etter angrepet på Pearl Harbor og erobringen av Sørøst-Asia fikk Japan overtak på USA i Stillehavet. Tilgangen til råvarer var sikret, men de japanske forsyningslinjene var blitt lange.
I 1942 forsøkte Japan å eliminere USA som strategisk makt i Stillehavet. Japan trodde enda et nederlag ville tvinge USA til forhandlingsbordet og avslutte krigen i Stillehavet. Operasjonen mislyktes, og Japan gikk på et nederlag i Korallhavet og spesielt i slaget om Midway. Dette hindret videre japansk framrykking, og den japanske marinen mistet flere av sine svært viktige hangarskip. USA med sin industrielle kapasitet hadde lettere for å erstatte militære tap og soldater enn Japan.
Etter slaget om Midway var de allierte i Stillehavet på offensiven. Stillehavskrigen ble langvarig da de amerikanske styrkene måtte erobre øy for øy fra de japanske styrkene, som forsvarte seg med innbitt motstand. For japanske soldater var det vanærende å overgi seg levende, de ga derfor motstand til siste slutt. Dette så vi spesielt i kampene om øya Iwo Jima. De ble usedvanlig harde.
Som et siste desperat forsøk på å stoppe amerikanerne satte japanerne inn kamikazefly i krigens sluttfase. Dette var selvmordsfly fulle av sprengstoff som skulle fly rett inn i amerikanske hangarskip.
Atombombene
Da krigen sluttet i Europa i mai 1945, var fremdeles store deler av Sørøst-Asia og Kina på japanske hender. Det var først med de to atombombeangrepene på Hiroshima og Nagasaki japanerne overga seg betingelsesløst.
Utviklingen av atombomben foregikk over flere år i USA. Tusenvis av vitenskapsmenn hadde i disse åra arbeidet med det såkalte Manhattan-prosjektet, dekknavnet på atombombeutviklingen. Den første prøvesprengningen fant sted 16. juli 1945 og var vellykket. Rent militært var en nå klar til å bruke bomben. Men den amerikanske regjeringen nølte da de visste hvilken enorm virkning den ville ha.
Det var argumenter både for og imot bruk, men til slutt ga president Truman den endelige ordren. Den 6. august ble Hiroshima ødelagt og 9. august Nagasaki. De sivile tapstallene var enorme, både etter selve eksplosjonene og som virkning av radioaktiviteten i åra etter.
Professor Stein Ugelvik Larsen forklarer hvordan Japans angrep på Pearl Harbor fikk USA med i andre verdenskrig.
Tenk etter
I hvilken grad er det riktig å si at andre verdenskrig egentlig startet da Japan gikk til full krig mot Kina i 1937?
Kilder
Hatlehol, G. D. (2021, 10.september). Andre verdenskrig. I Store norske leksikon. https://snl.no/andre_verdenskrig
Hatlehol, G. D. (2021, 10.september). Pearl Harbor. I Store norske leksikon. https://snl.no/Pearl_Harbor
Palmer, R. R., Colton, J. & Kramer, L. (2002). A history of the modern world (ninth edition). McGraw-Hill. New York
Thuesen, N., P. (2022, 11.februar.) Japans historie. I Store norske leksikon. https://snl.no/Japan#-Historie
Les original på NDLA →
Stillehavskrigen i Asia
Japansk ekspansjon
Japans store utfordring etter industrialiseringen i andre halvdel av 1800-tallet var å skaffe nok råvarer. Disse måtte enten skaffes gjennom handel eller ved erobring av territorier. Japan var på den seirende siden i første verdenskrig og fikk de tyske stillhavskoloniene samt besittelser i Kina. Landet hadde også kontroll over Taiwan og Korea. Dette dekket noe av råvarebehovet, men resten måtte skaffes gjennom handel. Dette ble vanskelig etter det økonomiske sammenbruddet i 1929.
Som følge av den økonomiske depresjonen vokste det fram nasjonalistiske grupperinger som minnet om fascisme. I tillegg var det ytterliggående militære krefter som ønsket en mer militaristisk linje for å sikre Japans interesser. Resultatet ble en nasjonalistiske regjering med sterk påvirkning fra militæret som ønsket å føre en ekspansiv politikk for å gjøre landet til en stormakt. Japan ønsket å fjerne vestlig innflytelse i Asia og bygge opp en stolt japansk makt og japansk kultur. Dette ble understøttet av rasistiske holdninger, spesielt mot Kina.
Japan går til krig
I 1931 ble den nordøstlige delen av Kina, Mandsjuria, okkupert. Fra 1937 var det full krig mellom Japan og Kina. Fram til 1941 ekspanderte Japan militært i høyt tempo i Asia. Fransk Indokina, flere stillehavsøyer og store deler av det østlige Kina ble okkupert. Slik var Japan på god vei til å sikre seg de råvareressursene som landet sårt trengte.
I 1940 sluttet Japan seg til alliansen mellom Tyskland og Italia, den såkalte tremaktspakten som formaliserte forholdet mellom aksemaktene. Formålet var å skape et nytt Europa og Øst-Asia.
Den store utfordringen for Japan var at på et eller annet tidspunkt måtte den andre stormakten i Stillehavet, USA, konfronteres. Japan var fortsatt avhengig av import av olje fra USA, men som følge av alliansen med Tyskland og Italia ble det iverksatt sanksjoner mot Japan. Da Japan så invaderte det nordlige Indokina, stoppet USA all handel og stanset også eksporten av olje.
Japansk ekspansjon:
Pearl Harbor
Japans svar var et ødeleggende angrep på den amerikanske flåtebasen Pearl Harbor ved Hawaii den 7. desember 1941. Krigen mellom Japan og USA var dermed et faktum. Tyskland og Italia fulgte opp med en krigserklæring for å støtte sin alliansepartner.
Japanerne fortsatte sin erobring sørover, og snart var de europeiske koloniene i Sørøst-Asia på japanske hender sammen med øyene i Stillehavet. Den amerikanske industrien la nå om til en gigantisk krigsproduksjon, og snart kunne amerikanerne sette store mengder tropper og materiell inn i Stillehavskrigen.
Stillehavskrigen
Etter angrepet på Pearl Harbor og erobringen av Sørøst-Asia fikk Japan overtak på USA i Stillehavet. Tilgangen til råvarer var sikret, men de japanske forsyningslinjene var blitt lange.
I 1942 forsøkte Japan å eliminere USA som strategisk makt i Stillehavet. Japan trodde enda et nederlag ville tvinge USA til forhandlingsbordet og avslutte krigen i Stillehavet. Operasjonen mislyktes, og Japan gikk på et nederlag i Korallhavet og spesielt i slaget om Midway. Dette hindret videre japansk framrykking, og den japanske marinen mistet flere av sine svært viktige hangarskip. USA med sin industrielle kapasitet hadde lettere for å erstatte militære tap og soldater enn Japan.
Etter slaget om Midway var de allierte i Stillehavet på offensiven. Stillehavskrigen ble langvarig da de amerikanske styrkene måtte erobre øy for øy fra de japanske styrkene, som forsvarte seg med innbitt motstand. For japanske soldater var det vanærende å overgi seg levende, de ga derfor motstand til siste slutt. Dette så vi spesielt i kampene om øya Iwo Jima. De ble usedvanlig harde.
Som et siste desperat forsøk på å stoppe amerikanerne satte japanerne inn kamikazefly i krigens sluttfase. Dette var selvmordsfly fulle av sprengstoff som skulle fly rett inn i amerikanske hangarskip.
Atombombene
Da krigen sluttet i Europa i mai 1945, var fremdeles store deler av Sørøst-Asia og Kina på japanske hender. Det var først med de to atombombeangrepene på Hiroshima og Nagasaki japanerne overga seg betingelsesløst.
Utviklingen av atombomben foregikk over flere år i USA. Tusenvis av vitenskapsmenn hadde i disse åra arbeidet med det såkalte Manhattan-prosjektet, dekknavnet på atombombeutviklingen. Den første prøvesprengningen fant sted 16. juli 1945 og var vellykket. Rent militært var en nå klar til å bruke bomben. Men den amerikanske regjeringen nølte da de visste hvilken enorm virkning den ville ha.
Det var argumenter både for og imot bruk, men til slutt ga president Truman den endelige ordren. Den 6. august ble Hiroshima ødelagt og 9. august Nagasaki. De sivile tapstallene var enorme, både etter selve eksplosjonene og som virkning av radioaktiviteten i åra etter.
Professor Stein Ugelvik Larsen forklarer hvordan Japans angrep på Pearl Harbor fikk USA med i andre verdenskrig.
Tenk etter
I hvilken grad er det riktig å si at andre verdenskrig egentlig startet da Japan gikk til full krig mot Kina i 1937?
Kilder
Hatlehol, G. D. (2021, 10.september). Andre verdenskrig. I Store norske leksikon. https://snl.no/andre_verdenskrig
Hatlehol, G. D. (2021, 10.september). Pearl Harbor. I Store norske leksikon. https://snl.no/Pearl_Harbor
Palmer, R. R., Colton, J. & Kramer, L. (2002). A history of the modern world (ninth edition). McGraw-Hill. New York
Thuesen, N., P. (2022, 11.februar.) Japans historie. I Store norske leksikon. https://snl.no/Japan#-Historie
Les original på NDLA →
Japans store utfordring etter industrialiseringen i andre halvdel av 1800-tallet var å skaffe nok råvarer. Disse måtte enten skaffes gjennom handel eller ved erobring av territorier. Japan var på den seirende siden i første verdenskrig og fikk de tyske stillhavskoloniene samt besittelser i Kina. Landet hadde også kontroll over Taiwan og Korea. Dette dekket noe av råvarebehovet, men resten måtte skaffes gjennom handel. Dette ble vanskelig etter det økonomiske sammenbruddet i 1929.
Som følge av den økonomiske depresjonen vokste det fram nasjonalistiske grupperinger som minnet om fascisme. I tillegg var det ytterliggående militære krefter som ønsket en mer militaristisk linje for å sikre Japans interesser. Resultatet ble en nasjonalistiske regjering med sterk påvirkning fra militæret som ønsket å føre en ekspansiv politikk for å gjøre landet til en stormakt. Japan ønsket å fjerne vestlig innflytelse i Asia og bygge opp en stolt japansk makt og japansk kultur. Dette ble understøttet av rasistiske holdninger, spesielt mot Kina.
Japan går til krig
I 1931 ble den nordøstlige delen av Kina, Mandsjuria, okkupert. Fra 1937 var det full krig mellom Japan og Kina. Fram til 1941 ekspanderte Japan militært i høyt tempo i Asia. Fransk Indokina, flere stillehavsøyer og store deler av det østlige Kina ble okkupert. Slik var Japan på god vei til å sikre seg de råvareressursene som landet sårt trengte.
I 1940 sluttet Japan seg til alliansen mellom Tyskland og Italia, den såkalte tremaktspakten som formaliserte forholdet mellom aksemaktene. Formålet var å skape et nytt Europa og Øst-Asia.
Den store utfordringen for Japan var at på et eller annet tidspunkt måtte den andre stormakten i Stillehavet, USA, konfronteres. Japan var fortsatt avhengig av import av olje fra USA, men som følge av alliansen med Tyskland og Italia ble det iverksatt sanksjoner mot Japan. Da Japan så invaderte det nordlige Indokina, stoppet USA all handel og stanset også eksporten av olje.
Japansk ekspansjon:
Pearl Harbor
Japans svar var et ødeleggende angrep på den amerikanske flåtebasen Pearl Harbor ved Hawaii den 7. desember 1941. Krigen mellom Japan og USA var dermed et faktum. Tyskland og Italia fulgte opp med en krigserklæring for å støtte sin alliansepartner.
Japanerne fortsatte sin erobring sørover, og snart var de europeiske koloniene i Sørøst-Asia på japanske hender sammen med øyene i Stillehavet. Den amerikanske industrien la nå om til en gigantisk krigsproduksjon, og snart kunne amerikanerne sette store mengder tropper og materiell inn i Stillehavskrigen.
Stillehavskrigen
Etter angrepet på Pearl Harbor og erobringen av Sørøst-Asia fikk Japan overtak på USA i Stillehavet. Tilgangen til råvarer var sikret, men de japanske forsyningslinjene var blitt lange.
I 1942 forsøkte Japan å eliminere USA som strategisk makt i Stillehavet. Japan trodde enda et nederlag ville tvinge USA til forhandlingsbordet og avslutte krigen i Stillehavet. Operasjonen mislyktes, og Japan gikk på et nederlag i Korallhavet og spesielt i slaget om Midway. Dette hindret videre japansk framrykking, og den japanske marinen mistet flere av sine svært viktige hangarskip. USA med sin industrielle kapasitet hadde lettere for å erstatte militære tap og soldater enn Japan.
Etter slaget om Midway var de allierte i Stillehavet på offensiven. Stillehavskrigen ble langvarig da de amerikanske styrkene måtte erobre øy for øy fra de japanske styrkene, som forsvarte seg med innbitt motstand. For japanske soldater var det vanærende å overgi seg levende, de ga derfor motstand til siste slutt. Dette så vi spesielt i kampene om øya Iwo Jima. De ble usedvanlig harde.
Som et siste desperat forsøk på å stoppe amerikanerne satte japanerne inn kamikazefly i krigens sluttfase. Dette var selvmordsfly fulle av sprengstoff som skulle fly rett inn i amerikanske hangarskip.
Atombombene
Da krigen sluttet i Europa i mai 1945, var fremdeles store deler av Sørøst-Asia og Kina på japanske hender. Det var først med de to atombombeangrepene på Hiroshima og Nagasaki japanerne overga seg betingelsesløst.
Utviklingen av atombomben foregikk over flere år i USA. Tusenvis av vitenskapsmenn hadde i disse åra arbeidet med det såkalte Manhattan-prosjektet, dekknavnet på atombombeutviklingen. Den første prøvesprengningen fant sted 16. juli 1945 og var vellykket. Rent militært var en nå klar til å bruke bomben. Men den amerikanske regjeringen nølte da de visste hvilken enorm virkning den ville ha.
Det var argumenter både for og imot bruk, men til slutt ga president Truman den endelige ordren. Den 6. august ble Hiroshima ødelagt og 9. august Nagasaki. De sivile tapstallene var enorme, både etter selve eksplosjonene og som virkning av radioaktiviteten i åra etter.
Professor Stein Ugelvik Larsen forklarer hvordan Japans angrep på Pearl Harbor fikk USA med i andre verdenskrig.
Tenk etter
I hvilken grad er det riktig å si at andre verdenskrig egentlig startet da Japan gikk til full krig mot Kina i 1937?
Kilder
Hatlehol, G. D. (2021, 10.september). Andre verdenskrig. I Store norske leksikon. https://snl.no/andre_verdenskrig
Hatlehol, G. D. (2021, 10.september). Pearl Harbor. I Store norske leksikon. https://snl.no/Pearl_Harbor
Palmer, R. R., Colton, J. & Kramer, L. (2002). A history of the modern world (ninth edition). McGraw-Hill. New York
Thuesen, N., P. (2022, 11.februar.) Japans historie. I Store norske leksikon. https://snl.no/Japan#-Historie
Les original på NDLA →
Temakart: Andre verdenskrig
Hvordan bruke temakartene?Temakartene skal hjelpe deg med å strukturere årsaker og konsekvenser i flere temaer i nyere historie. Temakartene består av bokser og piler. Både boksene og pilene skal fylles med tekst, og hvis du klikker på dem, kommer det opp en tekstboks som du kan skrive i.
Boksene representerer konkrete hendelser eller utviklingstrekk. Når du skriver i disse boksene, skal du øve deg på å trekke ut det aller viktigste. Prøv å begrense deg til 2–3 setninger.
Pilene skal forklare sammenhenger mellom boksene. En sammenheng kan være at boks A er årsak til boks B, at boks A påvirker boks B, eller at boks A hjelper oss til å forstå boks B. Noen ganger kan sammenhenger gå begge veier, slik at også boks B påvirker boks A. Noen ganger er det lett å se sammenhenger; de kan for eksempel stå direkte forklart i læremiddelet du bruker. Andre ganger må du tenke selv. I pilene bør du skrive så utfyllende du kan. I tillegg til å forklare kan du for eksempel trekke inn eksempler eller kilder dere har jobbet med som kan belyse denne sammenhengen.
Notatene dine lagres i nettleseren. For å lagre notatene lokalt kan du gå til Mine notater og kopiere teksten inn i et eget dokument.
Du bør jobbe med temakartet i fullskjermvisning.
Les original på NDLA →
Boksene representerer konkrete hendelser eller utviklingstrekk. Når du skriver i disse boksene, skal du øve deg på å trekke ut det aller viktigste. Prøv å begrense deg til 2–3 setninger.
Pilene skal forklare sammenhenger mellom boksene. En sammenheng kan være at boks A er årsak til boks B, at boks A påvirker boks B, eller at boks A hjelper oss til å forstå boks B. Noen ganger kan sammenhenger gå begge veier, slik at også boks B påvirker boks A. Noen ganger er det lett å se sammenhenger; de kan for eksempel stå direkte forklart i læremiddelet du bruker. Andre ganger må du tenke selv. I pilene bør du skrive så utfyllende du kan. I tillegg til å forklare kan du for eksempel trekke inn eksempler eller kilder dere har jobbet med som kan belyse denne sammenhengen.
Notatene dine lagres i nettleseren. For å lagre notatene lokalt kan du gå til Mine notater og kopiere teksten inn i et eget dokument.
Du bør jobbe med temakartet i fullskjermvisning.
Les original på NDLA →
Temakart: Andre verdenskrig
Hvordan bruke temakartene?Temakartene skal hjelpe deg med å strukturere årsaker og konsekvenser i flere temaer i nyere historie. Temakartene består av bokser og piler. Både boksene og pilene skal fylles med tekst, og hvis du klikker på dem, kommer det opp en tekstboks som du kan skrive i.
Boksene representerer konkrete hendelser eller utviklingstrekk. Når du skriver i disse boksene, skal du øve deg på å trekke ut det aller viktigste. Prøv å begrense deg til 2–3 setninger.
Pilene skal forklare sammenhenger mellom boksene. En sammenheng kan være at boks A er årsak til boks B, at boks A påvirker boks B, eller at boks A hjelper oss til å forstå boks B. Noen ganger kan sammenhenger gå begge veier, slik at også boks B påvirker boks A. Noen ganger er det lett å se sammenhenger; de kan for eksempel stå direkte forklart i læremiddelet du bruker. Andre ganger må du tenke selv. I pilene bør du skrive så utfyllende du kan. I tillegg til å forklare kan du for eksempel trekke inn eksempler eller kilder dere har jobbet med som kan belyse denne sammenhengen.
Notatene dine lagres i nettleseren. For å lagre notatene lokalt kan du gå til Mine notater og kopiere teksten inn i et eget dokument.
Du bør jobbe med temakartet i fullskjermvisning.
Les original på NDLA →
Boksene representerer konkrete hendelser eller utviklingstrekk. Når du skriver i disse boksene, skal du øve deg på å trekke ut det aller viktigste. Prøv å begrense deg til 2–3 setninger.
Pilene skal forklare sammenhenger mellom boksene. En sammenheng kan være at boks A er årsak til boks B, at boks A påvirker boks B, eller at boks A hjelper oss til å forstå boks B. Noen ganger kan sammenhenger gå begge veier, slik at også boks B påvirker boks A. Noen ganger er det lett å se sammenhenger; de kan for eksempel stå direkte forklart i læremiddelet du bruker. Andre ganger må du tenke selv. I pilene bør du skrive så utfyllende du kan. I tillegg til å forklare kan du for eksempel trekke inn eksempler eller kilder dere har jobbet med som kan belyse denne sammenhengen.
Notatene dine lagres i nettleseren. For å lagre notatene lokalt kan du gå til Mine notater og kopiere teksten inn i et eget dokument.
Du bør jobbe med temakartet i fullskjermvisning.
Les original på NDLA →
Tysklandsproblemet
Hva er egentlig tysklandsproblemet?
Tyskland har vært og er i dag en betydelig maktfaktor i Europa. Dette skyldes flere forhold. Beliggenheten gjør landet til geografisk sentrum for Europa. Befolkningstall, naturressurser og maktpotensial i kombinasjon med stormaktsambisjoner har imidlertid ført landet ut i en rekke konflikter.
Tysklandsproblemet er en benevnelse som brukes om frykten for at Tyskland, med sitt enorme potensial, skal bli for mektig og dermed en trussel mot sikkerheten i Europa og i verden.
Spørsmålet om hvordan de europeiske stormaktene skal forholde seg til Tyskland, og hvordan landet skal behandles i fredsoppgjør, har vært sentralt for Europas historie i 200 år.
Preussen og det tyske keiserdømmet
Etter Napoleonskrigene (1803–1815) møttes seierherrene i Wien for å fastsatte prinsippene for et nytt Europa etter årtier med revolusjoner og kriger. Et sentralt prinsipp var maktbalanse i Europa, hvor ingen stormakt skulle være sterkere enn de andre. For at dette skulle fungere, måtte de tyske områdene forbli oppdelt i mindre stater. Blant stormaktene i Europa var det felles enighet om at et samlet Tyskland midt i Europa, ville forskyve maktbalansen.
Maktbalanseprinsippet fungerte store deler av 1800-tallet, men ble utfordret av samlingen av Tyskland i 1871. Den tyske staten Preussen, under ledelse av Otto von Bismarck, samlet de tyske områdene gjennom tre kriger. Etter at Frankrike var beseiret i 1871, ble keiserdømmet Tyskland opprettet. Tysklands nye rolle midt i Europa skremte de andre stormaktene. Gradvis ser vi nå en endring hvor det gamle maktbalanseprinsippet i Europa ble erstattet av to maktblokker, trippelalliansen og trippelententen, som sto mot hverandre.
I åra fram mot krigsutbruddet i 1914 ble Tyskland en økonomisk stormakt, og alliansebygging, opprustning og nasjonalisme kom til å prege Europa.
Første verdenskrig og Versaillestraktaten
Årsakene til utbruddet av første verdenskrig er sammensatte, men Tyskland spilte en sentral rolle. I fredsoppgjøret i 1919 måtte seierherrene ta stilling til hva som skulle skje med Tyskland. Den amerikanske presidenten Woodrow Wilson ønsket forsoning og en fredsavtale alle parter kunne leve med. Frankrike, og til dels Storbritannia, ønsket å straffe Tyskland, delvis for å hindre Tyskland fra å bli en trussel mot verdensfreden en gang til.
Resultatet ble et strengt fredsoppgjør som i ettertida har blitt kritisert. Versaillesfreden ble en ydmykelse for Tyskland og skapte en revansjelyst Adolf Hitler skulle utnytte. Virkningen av første verdenskrig og Versaillestraktaten førte til at mellomkrigstida ble preget av økonomisk kollaps, fascismens framvekst og aggressiv utenrikspolitikk.
For andre gang på få tiår beveget Europa seg igjen mot verdenskrig. I 1939 gikk Tyskland til angrep på Polen, og andre verdenskrig var et faktum. Siden 1870 hadde Tyskland nå gått til angrep på Frankrike tre ganger og invadert Russland/Sovjetunionen to ganger.
Hvordan løse Tysklandsproblemet etter 1945?
Etter Tysklands kapitulasjon i 1945 var andre verdenskrig i Europa over. Spørsmålet var nå igjen: Hva skulle skje med Tyskland? Etter forrige verdenskrig ble landet hardt straffet, men det hadde skapt flere problemer enn det løste. Skulle seierherrene gjøre noe tilsvarende en gang til?
De allierte var uenige i hvordan Tyskland skulle behandles. Frankrike og Sovjetunionen ønsket erstatning og forsikringer om at Tyskland aldri igjen skulle bli noen ny trussel. Storbritannia og USA ønsket å følge ei mer forsonende linje.
Som i Versaillestraktaten ble de tyske grensene endret, og store områder ble fratatt Tyskland. Samtidig måtte millioner av tyskere som nå endte opp utenfor egne grenser, flyttes. På Jaltakonferansen i februar 1945 ble Tyskland og Berlin delt opp i fire okkupasjonssoner administrert av seierherrene. Men den kalde krigen førte til at landet etter hvert ble delt opp i en vestlig og en østlig del. I 1949 ble disse til to nye stater, Vest-Tyskland (BRD) og Øst-Tyskland (DDR). Samme år ble NATO opprettet, og i 1955 ble Vest-Tyskland medlem av organisasjonen. Øst-Tyskland ble deretter medlem av det sovjetiske motsvaret kalt Warszawapakten.
I den kalde krigens begynnelse var Tysklands rolle sentral. Motsetningsforholdene mellom øst og vest førte til Berlinblokaden i 1948, hvor Sovjetunionen isolerte Berlin. Dette var en forsmak på delingen av Berlin, som ble handfast gjennomført med byggingen av en mur, Berlinmuren, tvers gjennom byen i 1961.
På mange vis ble forholdet mellom supermaktene USA og Sovjetunionen forverret av uenigheter om hva som skulle skje med Tyskland. Mellom linjene var det underforstått at den som kontrollerte Tyskland, dominerte Europa.
Tyskland gjenforenes
Berlinmurens fall i november 1989 var en av flere årsaker som framskyndet den kalde krigens slutt. Det fremste symbolet på et delt Europa var nå borte. For Tysklands del innebar dette en mulighet til å gjenforene landet. Sovjetunionen ga sitt samtykke til et gjenforent Tyskland sommeren 1990, og samlingen ble fullført allerede i oktober samme år.
I dag er Tyskland en av verdens største økonomier, en av EUs ledende stormakter og ingen trussel mot verdensfreden.
Er Tysklandsproblemet endelig løst?
Kilder
Julsrud, O. & Oldervoll, J. (2020, 13.januar) Tysklands historie. I Store norske leksikon. https://snl.no/Tysklands_historie
Kissinger, H. (1994) Diplomacy. Simon & Schuster. New York
Tvedt, K.A. (2021, 14. juli) Den kalde krigen. I Store norske leksikon. https://snl.no/den_kalde_krigen
Les original på NDLA →
Tyskland har vært og er i dag en betydelig maktfaktor i Europa. Dette skyldes flere forhold. Beliggenheten gjør landet til geografisk sentrum for Europa. Befolkningstall, naturressurser og maktpotensial i kombinasjon med stormaktsambisjoner har imidlertid ført landet ut i en rekke konflikter.
Tysklandsproblemet er en benevnelse som brukes om frykten for at Tyskland, med sitt enorme potensial, skal bli for mektig og dermed en trussel mot sikkerheten i Europa og i verden.
Spørsmålet om hvordan de europeiske stormaktene skal forholde seg til Tyskland, og hvordan landet skal behandles i fredsoppgjør, har vært sentralt for Europas historie i 200 år.
Preussen og det tyske keiserdømmet
Etter Napoleonskrigene (1803–1815) møttes seierherrene i Wien for å fastsatte prinsippene for et nytt Europa etter årtier med revolusjoner og kriger. Et sentralt prinsipp var maktbalanse i Europa, hvor ingen stormakt skulle være sterkere enn de andre. For at dette skulle fungere, måtte de tyske områdene forbli oppdelt i mindre stater. Blant stormaktene i Europa var det felles enighet om at et samlet Tyskland midt i Europa, ville forskyve maktbalansen.
Maktbalanseprinsippet fungerte store deler av 1800-tallet, men ble utfordret av samlingen av Tyskland i 1871. Den tyske staten Preussen, under ledelse av Otto von Bismarck, samlet de tyske områdene gjennom tre kriger. Etter at Frankrike var beseiret i 1871, ble keiserdømmet Tyskland opprettet. Tysklands nye rolle midt i Europa skremte de andre stormaktene. Gradvis ser vi nå en endring hvor det gamle maktbalanseprinsippet i Europa ble erstattet av to maktblokker, trippelalliansen og trippelententen, som sto mot hverandre.
I åra fram mot krigsutbruddet i 1914 ble Tyskland en økonomisk stormakt, og alliansebygging, opprustning og nasjonalisme kom til å prege Europa.
Første verdenskrig og Versaillestraktaten
Årsakene til utbruddet av første verdenskrig er sammensatte, men Tyskland spilte en sentral rolle. I fredsoppgjøret i 1919 måtte seierherrene ta stilling til hva som skulle skje med Tyskland. Den amerikanske presidenten Woodrow Wilson ønsket forsoning og en fredsavtale alle parter kunne leve med. Frankrike, og til dels Storbritannia, ønsket å straffe Tyskland, delvis for å hindre Tyskland fra å bli en trussel mot verdensfreden en gang til.
Resultatet ble et strengt fredsoppgjør som i ettertida har blitt kritisert. Versaillesfreden ble en ydmykelse for Tyskland og skapte en revansjelyst Adolf Hitler skulle utnytte. Virkningen av første verdenskrig og Versaillestraktaten førte til at mellomkrigstida ble preget av økonomisk kollaps, fascismens framvekst og aggressiv utenrikspolitikk.
For andre gang på få tiår beveget Europa seg igjen mot verdenskrig. I 1939 gikk Tyskland til angrep på Polen, og andre verdenskrig var et faktum. Siden 1870 hadde Tyskland nå gått til angrep på Frankrike tre ganger og invadert Russland/Sovjetunionen to ganger.
Hvordan løse Tysklandsproblemet etter 1945?
Etter Tysklands kapitulasjon i 1945 var andre verdenskrig i Europa over. Spørsmålet var nå igjen: Hva skulle skje med Tyskland? Etter forrige verdenskrig ble landet hardt straffet, men det hadde skapt flere problemer enn det løste. Skulle seierherrene gjøre noe tilsvarende en gang til?
De allierte var uenige i hvordan Tyskland skulle behandles. Frankrike og Sovjetunionen ønsket erstatning og forsikringer om at Tyskland aldri igjen skulle bli noen ny trussel. Storbritannia og USA ønsket å følge ei mer forsonende linje.
Som i Versaillestraktaten ble de tyske grensene endret, og store områder ble fratatt Tyskland. Samtidig måtte millioner av tyskere som nå endte opp utenfor egne grenser, flyttes. På Jaltakonferansen i februar 1945 ble Tyskland og Berlin delt opp i fire okkupasjonssoner administrert av seierherrene. Men den kalde krigen førte til at landet etter hvert ble delt opp i en vestlig og en østlig del. I 1949 ble disse til to nye stater, Vest-Tyskland (BRD) og Øst-Tyskland (DDR). Samme år ble NATO opprettet, og i 1955 ble Vest-Tyskland medlem av organisasjonen. Øst-Tyskland ble deretter medlem av det sovjetiske motsvaret kalt Warszawapakten.
I den kalde krigens begynnelse var Tysklands rolle sentral. Motsetningsforholdene mellom øst og vest førte til Berlinblokaden i 1948, hvor Sovjetunionen isolerte Berlin. Dette var en forsmak på delingen av Berlin, som ble handfast gjennomført med byggingen av en mur, Berlinmuren, tvers gjennom byen i 1961.
På mange vis ble forholdet mellom supermaktene USA og Sovjetunionen forverret av uenigheter om hva som skulle skje med Tyskland. Mellom linjene var det underforstått at den som kontrollerte Tyskland, dominerte Europa.
Tyskland gjenforenes
Berlinmurens fall i november 1989 var en av flere årsaker som framskyndet den kalde krigens slutt. Det fremste symbolet på et delt Europa var nå borte. For Tysklands del innebar dette en mulighet til å gjenforene landet. Sovjetunionen ga sitt samtykke til et gjenforent Tyskland sommeren 1990, og samlingen ble fullført allerede i oktober samme år.
I dag er Tyskland en av verdens største økonomier, en av EUs ledende stormakter og ingen trussel mot verdensfreden.
Er Tysklandsproblemet endelig løst?
Kilder
Julsrud, O. & Oldervoll, J. (2020, 13.januar) Tysklands historie. I Store norske leksikon. https://snl.no/Tysklands_historie
Kissinger, H. (1994) Diplomacy. Simon & Schuster. New York
Tvedt, K.A. (2021, 14. juli) Den kalde krigen. I Store norske leksikon. https://snl.no/den_kalde_krigen
Les original på NDLA →
Tysklandsproblemet
Hva er egentlig tysklandsproblemet?
Tyskland har vært og er i dag en betydelig maktfaktor i Europa. Dette skyldes flere forhold. Beliggenheten gjør landet til geografisk sentrum for Europa. Befolkningstall, naturressurser og maktpotensial i kombinasjon med stormaktsambisjoner har imidlertid ført landet ut i en rekke konflikter.
Tysklandsproblemet er en benevnelse som brukes om frykten for at Tyskland, med sitt enorme potensial, skal bli for mektig og dermed en trussel mot sikkerheten i Europa og i verden.
Spørsmålet om hvordan de europeiske stormaktene skal forholde seg til Tyskland, og hvordan landet skal behandles i fredsoppgjør, har vært sentralt for Europas historie i 200 år.
Preussen og det tyske keiserdømmet
Etter Napoleonskrigene (1803–1815) møttes seierherrene i Wien for å fastsatte prinsippene for et nytt Europa etter årtier med revolusjoner og kriger. Et sentralt prinsipp var maktbalanse i Europa, hvor ingen stormakt skulle være sterkere enn de andre. For at dette skulle fungere, måtte de tyske områdene forbli oppdelt i mindre stater. Blant stormaktene i Europa var det felles enighet om at et samlet Tyskland midt i Europa, ville forskyve maktbalansen.
Maktbalanseprinsippet fungerte store deler av 1800-tallet, men ble utfordret av samlingen av Tyskland i 1871. Den tyske staten Preussen, under ledelse av Otto von Bismarck, samlet de tyske områdene gjennom tre kriger. Etter at Frankrike var beseiret i 1871, ble keiserdømmet Tyskland opprettet. Tysklands nye rolle midt i Europa skremte de andre stormaktene. Gradvis ser vi nå en endring hvor det gamle maktbalanseprinsippet i Europa ble erstattet av to maktblokker, trippelalliansen og trippelententen, som sto mot hverandre.
I åra fram mot krigsutbruddet i 1914 ble Tyskland en økonomisk stormakt, og alliansebygging, opprustning og nasjonalisme kom til å prege Europa.
Første verdenskrig og Versaillestraktaten
Årsakene til utbruddet av første verdenskrig er sammensatte, men Tyskland spilte en sentral rolle. I fredsoppgjøret i 1919 måtte seierherrene ta stilling til hva som skulle skje med Tyskland. Den amerikanske presidenten Woodrow Wilson ønsket forsoning og en fredsavtale alle parter kunne leve med. Frankrike, og til dels Storbritannia, ønsket å straffe Tyskland, delvis for å hindre Tyskland fra å bli en trussel mot verdensfreden en gang til.
Resultatet ble et strengt fredsoppgjør som i ettertida har blitt kritisert. Versaillesfreden ble en ydmykelse for Tyskland og skapte en revansjelyst Adolf Hitler skulle utnytte. Virkningen av første verdenskrig og Versaillestraktaten førte til at mellomkrigstida ble preget av økonomisk kollaps, fascismens framvekst og aggressiv utenrikspolitikk.
For andre gang på få tiår beveget Europa seg igjen mot verdenskrig. I 1939 gikk Tyskland til angrep på Polen, og andre verdenskrig var et faktum. Siden 1870 hadde Tyskland nå gått til angrep på Frankrike tre ganger og invadert Russland/Sovjetunionen to ganger.
Hvordan løse Tysklandsproblemet etter 1945?
Etter Tysklands kapitulasjon i 1945 var andre verdenskrig i Europa over. Spørsmålet var nå igjen: Hva skulle skje med Tyskland? Etter forrige verdenskrig ble landet hardt straffet, men det hadde skapt flere problemer enn det løste. Skulle seierherrene gjøre noe tilsvarende en gang til?
De allierte var uenige i hvordan Tyskland skulle behandles. Frankrike og Sovjetunionen ønsket erstatning og forsikringer om at Tyskland aldri igjen skulle bli noen ny trussel. Storbritannia og USA ønsket å følge ei mer forsonende linje.
Som i Versaillestraktaten ble de tyske grensene endret, og store områder ble fratatt Tyskland. Samtidig måtte millioner av tyskere som nå endte opp utenfor egne grenser, flyttes. På Jaltakonferansen i februar 1945 ble Tyskland og Berlin delt opp i fire okkupasjonssoner administrert av seierherrene. Men den kalde krigen førte til at landet etter hvert ble delt opp i en vestlig og en østlig del. I 1949 ble disse til to nye stater, Vest-Tyskland (BRD) og Øst-Tyskland (DDR). Samme år ble NATO opprettet, og i 1955 ble Vest-Tyskland medlem av organisasjonen. Øst-Tyskland ble deretter medlem av det sovjetiske motsvaret kalt Warszawapakten.
I den kalde krigens begynnelse var Tysklands rolle sentral. Motsetningsforholdene mellom øst og vest førte til Berlinblokaden i 1948, hvor Sovjetunionen isolerte Berlin. Dette var en forsmak på delingen av Berlin, som ble handfast gjennomført med byggingen av en mur, Berlinmuren, tvers gjennom byen i 1961.
På mange vis ble forholdet mellom supermaktene USA og Sovjetunionen forverret av uenigheter om hva som skulle skje med Tyskland. Mellom linjene var det underforstått at den som kontrollerte Tyskland, dominerte Europa.
Tyskland gjenforenes
Berlinmurens fall i november 1989 var en av flere årsaker som framskyndet den kalde krigens slutt. Det fremste symbolet på et delt Europa var nå borte. For Tysklands del innebar dette en mulighet til å gjenforene landet. Sovjetunionen ga sitt samtykke til et gjenforent Tyskland sommeren 1990, og samlingen ble fullført allerede i oktober samme år.
I dag er Tyskland en av verdens største økonomier, en av EUs ledende stormakter og ingen trussel mot verdensfreden.
Er Tysklandsproblemet endelig løst?
Kilder
Julsrud, O. & Oldervoll, J. (2020, 13.januar) Tysklands historie. I Store norske leksikon. https://snl.no/Tysklands_historie
Kissinger, H. (1994) Diplomacy. Simon & Schuster. New York
Tvedt, K.A. (2021, 14. juli) Den kalde krigen. I Store norske leksikon. https://snl.no/den_kalde_krigen
Les original på NDLA →
Tyskland har vært og er i dag en betydelig maktfaktor i Europa. Dette skyldes flere forhold. Beliggenheten gjør landet til geografisk sentrum for Europa. Befolkningstall, naturressurser og maktpotensial i kombinasjon med stormaktsambisjoner har imidlertid ført landet ut i en rekke konflikter.
Tysklandsproblemet er en benevnelse som brukes om frykten for at Tyskland, med sitt enorme potensial, skal bli for mektig og dermed en trussel mot sikkerheten i Europa og i verden.
Spørsmålet om hvordan de europeiske stormaktene skal forholde seg til Tyskland, og hvordan landet skal behandles i fredsoppgjør, har vært sentralt for Europas historie i 200 år.
Preussen og det tyske keiserdømmet
Etter Napoleonskrigene (1803–1815) møttes seierherrene i Wien for å fastsatte prinsippene for et nytt Europa etter årtier med revolusjoner og kriger. Et sentralt prinsipp var maktbalanse i Europa, hvor ingen stormakt skulle være sterkere enn de andre. For at dette skulle fungere, måtte de tyske områdene forbli oppdelt i mindre stater. Blant stormaktene i Europa var det felles enighet om at et samlet Tyskland midt i Europa, ville forskyve maktbalansen.
Maktbalanseprinsippet fungerte store deler av 1800-tallet, men ble utfordret av samlingen av Tyskland i 1871. Den tyske staten Preussen, under ledelse av Otto von Bismarck, samlet de tyske områdene gjennom tre kriger. Etter at Frankrike var beseiret i 1871, ble keiserdømmet Tyskland opprettet. Tysklands nye rolle midt i Europa skremte de andre stormaktene. Gradvis ser vi nå en endring hvor det gamle maktbalanseprinsippet i Europa ble erstattet av to maktblokker, trippelalliansen og trippelententen, som sto mot hverandre.
I åra fram mot krigsutbruddet i 1914 ble Tyskland en økonomisk stormakt, og alliansebygging, opprustning og nasjonalisme kom til å prege Europa.
Første verdenskrig og Versaillestraktaten
Årsakene til utbruddet av første verdenskrig er sammensatte, men Tyskland spilte en sentral rolle. I fredsoppgjøret i 1919 måtte seierherrene ta stilling til hva som skulle skje med Tyskland. Den amerikanske presidenten Woodrow Wilson ønsket forsoning og en fredsavtale alle parter kunne leve med. Frankrike, og til dels Storbritannia, ønsket å straffe Tyskland, delvis for å hindre Tyskland fra å bli en trussel mot verdensfreden en gang til.
Resultatet ble et strengt fredsoppgjør som i ettertida har blitt kritisert. Versaillesfreden ble en ydmykelse for Tyskland og skapte en revansjelyst Adolf Hitler skulle utnytte. Virkningen av første verdenskrig og Versaillestraktaten førte til at mellomkrigstida ble preget av økonomisk kollaps, fascismens framvekst og aggressiv utenrikspolitikk.
For andre gang på få tiår beveget Europa seg igjen mot verdenskrig. I 1939 gikk Tyskland til angrep på Polen, og andre verdenskrig var et faktum. Siden 1870 hadde Tyskland nå gått til angrep på Frankrike tre ganger og invadert Russland/Sovjetunionen to ganger.
Hvordan løse Tysklandsproblemet etter 1945?
Etter Tysklands kapitulasjon i 1945 var andre verdenskrig i Europa over. Spørsmålet var nå igjen: Hva skulle skje med Tyskland? Etter forrige verdenskrig ble landet hardt straffet, men det hadde skapt flere problemer enn det løste. Skulle seierherrene gjøre noe tilsvarende en gang til?
De allierte var uenige i hvordan Tyskland skulle behandles. Frankrike og Sovjetunionen ønsket erstatning og forsikringer om at Tyskland aldri igjen skulle bli noen ny trussel. Storbritannia og USA ønsket å følge ei mer forsonende linje.
Som i Versaillestraktaten ble de tyske grensene endret, og store områder ble fratatt Tyskland. Samtidig måtte millioner av tyskere som nå endte opp utenfor egne grenser, flyttes. På Jaltakonferansen i februar 1945 ble Tyskland og Berlin delt opp i fire okkupasjonssoner administrert av seierherrene. Men den kalde krigen førte til at landet etter hvert ble delt opp i en vestlig og en østlig del. I 1949 ble disse til to nye stater, Vest-Tyskland (BRD) og Øst-Tyskland (DDR). Samme år ble NATO opprettet, og i 1955 ble Vest-Tyskland medlem av organisasjonen. Øst-Tyskland ble deretter medlem av det sovjetiske motsvaret kalt Warszawapakten.
I den kalde krigens begynnelse var Tysklands rolle sentral. Motsetningsforholdene mellom øst og vest førte til Berlinblokaden i 1948, hvor Sovjetunionen isolerte Berlin. Dette var en forsmak på delingen av Berlin, som ble handfast gjennomført med byggingen av en mur, Berlinmuren, tvers gjennom byen i 1961.
På mange vis ble forholdet mellom supermaktene USA og Sovjetunionen forverret av uenigheter om hva som skulle skje med Tyskland. Mellom linjene var det underforstått at den som kontrollerte Tyskland, dominerte Europa.
Tyskland gjenforenes
Berlinmurens fall i november 1989 var en av flere årsaker som framskyndet den kalde krigens slutt. Det fremste symbolet på et delt Europa var nå borte. For Tysklands del innebar dette en mulighet til å gjenforene landet. Sovjetunionen ga sitt samtykke til et gjenforent Tyskland sommeren 1990, og samlingen ble fullført allerede i oktober samme år.
I dag er Tyskland en av verdens største økonomier, en av EUs ledende stormakter og ingen trussel mot verdensfreden.
Er Tysklandsproblemet endelig løst?
Kilder
Julsrud, O. & Oldervoll, J. (2020, 13.januar) Tysklands historie. I Store norske leksikon. https://snl.no/Tysklands_historie
Kissinger, H. (1994) Diplomacy. Simon & Schuster. New York
Tvedt, K.A. (2021, 14. juli) Den kalde krigen. I Store norske leksikon. https://snl.no/den_kalde_krigen
Les original på NDLA →
Utforsk: Tysklandsproblemet
Oppgave 1. Tysklandsproblemet
Les først artikkelen om tysklandsproblemet. Deretter løser du oppgavene nedenfor.
Hva menes med det såkalte tysklandproblemet?
Hvordan ble tysklandproblemet håndtert etter samlingen av Tyskland i 1871, etter første verdenskrig og etter andre verdenskrig?
Hva kan vi lære av fredsoppgjørene etter første og andre verdenskrig? Hva har blitt gjort riktig, og hva burde blitt gjort annerledes?
Hvordan er Tysklands rolle i Europa og verden i dag?
Oppgave 2. Fred og forsoning
Undersøk en konflikt i verden etter 1945. Hvordan har de involverte partene forsøkt å skape fred og forsoning?
Hvordan burde en tapende part etter en krig bli behandlet?
Finnes det eksempler på vellykkede fredsoppgjør?
Les original på NDLA →
Les først artikkelen om tysklandsproblemet. Deretter løser du oppgavene nedenfor.
Hva menes med det såkalte tysklandproblemet?
Hvordan ble tysklandproblemet håndtert etter samlingen av Tyskland i 1871, etter første verdenskrig og etter andre verdenskrig?
Hva kan vi lære av fredsoppgjørene etter første og andre verdenskrig? Hva har blitt gjort riktig, og hva burde blitt gjort annerledes?
Hvordan er Tysklands rolle i Europa og verden i dag?
Oppgave 2. Fred og forsoning
Undersøk en konflikt i verden etter 1945. Hvordan har de involverte partene forsøkt å skape fred og forsoning?
Hvordan burde en tapende part etter en krig bli behandlet?
Finnes det eksempler på vellykkede fredsoppgjør?
Les original på NDLA →
Utforsk: Tysklandsproblemet
Oppgave 1. Tysklandsproblemet
Les først artikkelen om tysklandsproblemet. Deretter løser du oppgavene nedenfor.
Hva menes med det såkalte tysklandproblemet?
Hvordan ble tysklandproblemet håndtert etter samlingen av Tyskland i 1871, etter første verdenskrig og etter andre verdenskrig?
Hva kan vi lære av fredsoppgjørene etter første og andre verdenskrig? Hva har blitt gjort riktig, og hva burde blitt gjort annerledes?
Hvordan er Tysklands rolle i Europa og verden i dag?
Oppgave 2. Fred og forsoning
Undersøk en konflikt i verden etter 1945. Hvordan har de involverte partene forsøkt å skape fred og forsoning?
Hvordan burde en tapende part etter en krig bli behandlet?
Finnes det eksempler på vellykkede fredsoppgjør?
Les original på NDLA →
Les først artikkelen om tysklandsproblemet. Deretter løser du oppgavene nedenfor.
Hva menes med det såkalte tysklandproblemet?
Hvordan ble tysklandproblemet håndtert etter samlingen av Tyskland i 1871, etter første verdenskrig og etter andre verdenskrig?
Hva kan vi lære av fredsoppgjørene etter første og andre verdenskrig? Hva har blitt gjort riktig, og hva burde blitt gjort annerledes?
Hvordan er Tysklands rolle i Europa og verden i dag?
Oppgave 2. Fred og forsoning
Undersøk en konflikt i verden etter 1945. Hvordan har de involverte partene forsøkt å skape fred og forsoning?
Hvordan burde en tapende part etter en krig bli behandlet?
Finnes det eksempler på vellykkede fredsoppgjør?
Les original på NDLA →
Vendepunkter
Slaget om Atlanterhavet
Både Storbritannia og Sovjetunionen var avhengige av allierte forsyninger fra USA for å kunne fortsette krigen mot Hitler-Tyskland. Sett fra Tysklands side måtte disse forsyningene stoppes. Hitler iverksatte derfor en hensynsløs ubåtkrig, som kom til å vare krigen igjennom, for å senke handelsskip til og fra Storbritannia og til Murmansk i Sovjetunionen.
Storbritannia satte inn hele flåten i bekjempelse av ubåtene. Etter hvert som USA for alvor kom med i krigen, ble de alliertes overmakt for stor, og ubåtene fikk mindre å si. De allierte klarte også å knekke den hemmelige koden til det tyske kommunikasjonssystemet, Enigma, og kunne derfor sette inn målrettede angrep mot ubåtene.
De tyske ubåtene klarte ikke å tvinge Storbritannia i kne, og konvoiene med forsyninger til Den røde armé i Sovjetunionen var svært viktige for krigens utfall.
Invasjonen av Sovjetunionen
Det tyske overfallet på Sovjetunionen var et sjansespill som skulle bli avgjørende for Hitlers nederlag. Det var på østfronten den tyske krigsmaskinen sakte, men sikkert ble nedkjempet. Tyskland erobret enorme områder på kort tid i invasjonens startfase, men etter hvert ble forsyningslinjene stadig lengre og vanskeligere å forsvare. Da Moskva skulle erobres, var vinteren kommet, og den tyske hæren var utslitt og delvis dårlig forberedt på vinterkulden. Sovjetunionen kunne på sin side kaste inn friske og uthvilte soldater fra Sibir i kampen, og tyskerne ble tvunget til å trekke seg tilbake.
Hitler insisterte på å være den øverste hærføreren som tok alle de viktige valgene. Han gjorde flere store taktiske feil som førte til ødeleggende resultater for krigføringen. Stalin var klokere og overlot hærledelsen til sine egne dyktige generaler.
Stalingrad
I 1942 startet tyskerne på nytt med store offensiver, men måtte innse at de verken hadde nok troppestyrker eller nok materiell til noen endelig seier. Stalin på sin side fikk betydelig materiell hjelp fra sine vestallierte, og sovjeterne utviklet også nye våpen som påvirket krigslykken.
Denne gangen var målene oljefeltene i Kaukasus og Stalingrad i det sørlige Sovjetunionen. Slaget ved Stalingrad fra august 1942 til februar 1943 skulle bli selve symbolet på den oppofrende kampen mot fascismen. I en usedvanlig brutal bykrig klarte sovjetiske tropper å holde noen viktige nøkkelpunkter i byen. Deretter startet en større sovjetisk motoffensiv som omringet Stalingrad og tvang Hitlers sterkeste armé til å overgi seg.
Slaget ved Stalingrad regnes som et avgjørende vendepunkt i krigen. Seieren betydde et enormt oppsving i kampmoralen til de allierte, og sannsynligheten for tysk seier i krigen var nå betraktelig mindre.
Kursk
Det endelige militære vendepunktet på østfronten skjedde i 1943 ved byen Kursk. Her ble tyskernes siste forsøk på å vinne en avgjørende seier stanset. Dette er historiens største panserslag, og tapene som ble påført den tyske hæren, kunne aldri erstattes.
Nederlaget betydde at Tyskland ikke lenger hadde noen mulighet til å vinne andre verdenskrig.
Krigen i Afrika 1940–1943
Mussolini og Italia hadde ambisjoner om å erobre områdene rundt Middelhavet, men for å lykkes måtte britene i Egypt beseires. Det italienske angrepet mot Egypt i 1940 mislyktes, og Tyskland måtte sende "Afrikakorpset" til unnsetning for å hjelpe Italia. Dette snudde krigslykken for aksemaktene i Afrika.
Under sin dyktige general Erwin Rommel klarte tyskerne å drive fienden nesten tilbake til Suezkanalen før britene under ledelse av general Montgomery slo dem i et avgjørende slag ved El Alamein. De allierte drev de tyske og italienske styrkene mot kysten hvor de overga seg i 1943. Nå kunne de allierte styrkene i Nord-Afrika brukes andre steder mot Tyskland.
Landgang på Sicilia i 1943
For å avlaste Den røde armé på østfronten presset Stalin de vestallierte for å få en andre front mot tyskerne i Vest-Europa. Amerikanske og britiske styrker gjorde landgang på Sicilia i 1943 og drev deretter de tyske og italienske styrkene nordover på det italienske fastlandet.
Italia kollapset og overga seg i september 1943, og de nye italienske makthaverne fengslet Mussolini. I en dramatisk aksjon befridde tyske fallskjermjegere ham fra fengselet, og Mussolini ble evakuert til Nord-Italia sammen med de tyske styrkene. I 1945 tok partisaner ham til fange og avrettet ham.
Krigen snur i Asia
Det japanske angrepet på Pearl Harbor i desember 1941 ødela store deler av USAs stillehavsflåte. Japan fikk initiativet i Stillehavskrigen og kunne nå operere fritt og legge under seg europeiske kolonier i Sørøst-Asia og den amerikanske kolonien Filippinene. Japan sikret seg slik de råstoffkildene de hadde ønsket seg fra krigens begynnelse.
USA var nå en del av andre verdenskrig og la om den amerikanske industrien til en gigantisk krigsproduksjon. Både Tyskland og Italia erklærte krig mot USA for å støtte sin allierte Japan, men nå kunne amerikanerne sette inn store mengder tropper og materiell både i Stillehavskrigen og i Europa. På sikt skulle dette bli avgjørende.
Selv om de allierte var enige om å prioritere krigføringen i Europa, ble mye av grunnlaget for seier i Stillehavet lagt ved en avgjørende seier i slaget ved Midway, hvor Japan mistet de fleste hangarskipene sine. Disse var helt nødvendige for å drive krigføring til sjøs. Sakte, men sikkert kom USA mer på offensiven i Asia og erobret tilbake øy etter øy fra Japan, som forsvarte seg hardnakket.
Alliert landgang i Normandie: D-dag
D-dagen er et navn som ofte brukes om den allierte invasjonen i Frankrike i 1944. Den 6. juni 1944 kom endelig den dagen de okkuperte i Europa lenge hadde sett fram til. Allierte soldater gjorde landgang i Normandie i en dristig operasjon, som lett kunne gått galt. Tyskerne hadde laget en sammenhengende festningsrekke fra spanskegrensa i sør til Finnmark i nord, kalt Atlanterhavsvollen. Nå skulle de allierte bryte gjennom disse festningsanleggene på Normandiekysten i Frankrike.
Operasjonen var en suksess, og etter noen måneder med harde kamper ble Frankrike befridd. De alliertes øverstkommanderende, general Dwight Eisenhower, kunne lede divisjonene sine i sluttkampene østover mot Tyskland. Offensiven gikk raskt med en overlegen krigsmaskin, og bortsett fra et større tysk motangrep ved Ardennene vinteren 1944 rykket de allierte styrkene uten større motstand inn i Tyskland og Østerrike våren 1945.
Kilder
Hatlehol, G. D. (2021, 10. september) Andre verdenskrig. I Store norske leksikon. https://snl.no/andre_verdenskrig
Palmer, R. R., Colton, J. & Kramer, L. (2002). A history of the modern world (ninth edition). McGraw-Hill. New York
Rønning, O. M. (2020, 21.juli). Stalingrad. I Store norske leksikon. https://snl.no/Stalingrad
Les original på NDLA →
Både Storbritannia og Sovjetunionen var avhengige av allierte forsyninger fra USA for å kunne fortsette krigen mot Hitler-Tyskland. Sett fra Tysklands side måtte disse forsyningene stoppes. Hitler iverksatte derfor en hensynsløs ubåtkrig, som kom til å vare krigen igjennom, for å senke handelsskip til og fra Storbritannia og til Murmansk i Sovjetunionen.
Storbritannia satte inn hele flåten i bekjempelse av ubåtene. Etter hvert som USA for alvor kom med i krigen, ble de alliertes overmakt for stor, og ubåtene fikk mindre å si. De allierte klarte også å knekke den hemmelige koden til det tyske kommunikasjonssystemet, Enigma, og kunne derfor sette inn målrettede angrep mot ubåtene.
De tyske ubåtene klarte ikke å tvinge Storbritannia i kne, og konvoiene med forsyninger til Den røde armé i Sovjetunionen var svært viktige for krigens utfall.
Invasjonen av Sovjetunionen
Det tyske overfallet på Sovjetunionen var et sjansespill som skulle bli avgjørende for Hitlers nederlag. Det var på østfronten den tyske krigsmaskinen sakte, men sikkert ble nedkjempet. Tyskland erobret enorme områder på kort tid i invasjonens startfase, men etter hvert ble forsyningslinjene stadig lengre og vanskeligere å forsvare. Da Moskva skulle erobres, var vinteren kommet, og den tyske hæren var utslitt og delvis dårlig forberedt på vinterkulden. Sovjetunionen kunne på sin side kaste inn friske og uthvilte soldater fra Sibir i kampen, og tyskerne ble tvunget til å trekke seg tilbake.
Hitler insisterte på å være den øverste hærføreren som tok alle de viktige valgene. Han gjorde flere store taktiske feil som førte til ødeleggende resultater for krigføringen. Stalin var klokere og overlot hærledelsen til sine egne dyktige generaler.
Stalingrad
I 1942 startet tyskerne på nytt med store offensiver, men måtte innse at de verken hadde nok troppestyrker eller nok materiell til noen endelig seier. Stalin på sin side fikk betydelig materiell hjelp fra sine vestallierte, og sovjeterne utviklet også nye våpen som påvirket krigslykken.
Denne gangen var målene oljefeltene i Kaukasus og Stalingrad i det sørlige Sovjetunionen. Slaget ved Stalingrad fra august 1942 til februar 1943 skulle bli selve symbolet på den oppofrende kampen mot fascismen. I en usedvanlig brutal bykrig klarte sovjetiske tropper å holde noen viktige nøkkelpunkter i byen. Deretter startet en større sovjetisk motoffensiv som omringet Stalingrad og tvang Hitlers sterkeste armé til å overgi seg.
Slaget ved Stalingrad regnes som et avgjørende vendepunkt i krigen. Seieren betydde et enormt oppsving i kampmoralen til de allierte, og sannsynligheten for tysk seier i krigen var nå betraktelig mindre.
Kursk
Det endelige militære vendepunktet på østfronten skjedde i 1943 ved byen Kursk. Her ble tyskernes siste forsøk på å vinne en avgjørende seier stanset. Dette er historiens største panserslag, og tapene som ble påført den tyske hæren, kunne aldri erstattes.
Nederlaget betydde at Tyskland ikke lenger hadde noen mulighet til å vinne andre verdenskrig.
Krigen i Afrika 1940–1943
Mussolini og Italia hadde ambisjoner om å erobre områdene rundt Middelhavet, men for å lykkes måtte britene i Egypt beseires. Det italienske angrepet mot Egypt i 1940 mislyktes, og Tyskland måtte sende "Afrikakorpset" til unnsetning for å hjelpe Italia. Dette snudde krigslykken for aksemaktene i Afrika.
Under sin dyktige general Erwin Rommel klarte tyskerne å drive fienden nesten tilbake til Suezkanalen før britene under ledelse av general Montgomery slo dem i et avgjørende slag ved El Alamein. De allierte drev de tyske og italienske styrkene mot kysten hvor de overga seg i 1943. Nå kunne de allierte styrkene i Nord-Afrika brukes andre steder mot Tyskland.
Landgang på Sicilia i 1943
For å avlaste Den røde armé på østfronten presset Stalin de vestallierte for å få en andre front mot tyskerne i Vest-Europa. Amerikanske og britiske styrker gjorde landgang på Sicilia i 1943 og drev deretter de tyske og italienske styrkene nordover på det italienske fastlandet.
Italia kollapset og overga seg i september 1943, og de nye italienske makthaverne fengslet Mussolini. I en dramatisk aksjon befridde tyske fallskjermjegere ham fra fengselet, og Mussolini ble evakuert til Nord-Italia sammen med de tyske styrkene. I 1945 tok partisaner ham til fange og avrettet ham.
Krigen snur i Asia
Det japanske angrepet på Pearl Harbor i desember 1941 ødela store deler av USAs stillehavsflåte. Japan fikk initiativet i Stillehavskrigen og kunne nå operere fritt og legge under seg europeiske kolonier i Sørøst-Asia og den amerikanske kolonien Filippinene. Japan sikret seg slik de råstoffkildene de hadde ønsket seg fra krigens begynnelse.
USA var nå en del av andre verdenskrig og la om den amerikanske industrien til en gigantisk krigsproduksjon. Både Tyskland og Italia erklærte krig mot USA for å støtte sin allierte Japan, men nå kunne amerikanerne sette inn store mengder tropper og materiell både i Stillehavskrigen og i Europa. På sikt skulle dette bli avgjørende.
Selv om de allierte var enige om å prioritere krigføringen i Europa, ble mye av grunnlaget for seier i Stillehavet lagt ved en avgjørende seier i slaget ved Midway, hvor Japan mistet de fleste hangarskipene sine. Disse var helt nødvendige for å drive krigføring til sjøs. Sakte, men sikkert kom USA mer på offensiven i Asia og erobret tilbake øy etter øy fra Japan, som forsvarte seg hardnakket.
Alliert landgang i Normandie: D-dag
D-dagen er et navn som ofte brukes om den allierte invasjonen i Frankrike i 1944. Den 6. juni 1944 kom endelig den dagen de okkuperte i Europa lenge hadde sett fram til. Allierte soldater gjorde landgang i Normandie i en dristig operasjon, som lett kunne gått galt. Tyskerne hadde laget en sammenhengende festningsrekke fra spanskegrensa i sør til Finnmark i nord, kalt Atlanterhavsvollen. Nå skulle de allierte bryte gjennom disse festningsanleggene på Normandiekysten i Frankrike.
Operasjonen var en suksess, og etter noen måneder med harde kamper ble Frankrike befridd. De alliertes øverstkommanderende, general Dwight Eisenhower, kunne lede divisjonene sine i sluttkampene østover mot Tyskland. Offensiven gikk raskt med en overlegen krigsmaskin, og bortsett fra et større tysk motangrep ved Ardennene vinteren 1944 rykket de allierte styrkene uten større motstand inn i Tyskland og Østerrike våren 1945.
Kilder
Hatlehol, G. D. (2021, 10. september) Andre verdenskrig. I Store norske leksikon. https://snl.no/andre_verdenskrig
Palmer, R. R., Colton, J. & Kramer, L. (2002). A history of the modern world (ninth edition). McGraw-Hill. New York
Rønning, O. M. (2020, 21.juli). Stalingrad. I Store norske leksikon. https://snl.no/Stalingrad
Les original på NDLA →
Vendepunkter
Slaget om Atlanterhavet
Både Storbritannia og Sovjetunionen var avhengige av allierte forsyninger fra USA for å kunne fortsette krigen mot Hitler-Tyskland. Sett fra Tysklands side måtte disse forsyningene stoppes. Hitler iverksatte derfor en hensynsløs ubåtkrig, som kom til å vare krigen igjennom, for å senke handelsskip til og fra Storbritannia og til Murmansk i Sovjetunionen.
Storbritannia satte inn hele flåten i bekjempelse av ubåtene. Etter hvert som USA for alvor kom med i krigen, ble de alliertes overmakt for stor, og ubåtene fikk mindre å si. De allierte klarte også å knekke den hemmelige koden til det tyske kommunikasjonssystemet, Enigma, og kunne derfor sette inn målrettede angrep mot ubåtene.
De tyske ubåtene klarte ikke å tvinge Storbritannia i kne, og konvoiene med forsyninger til Den røde armé i Sovjetunionen var svært viktige for krigens utfall.
Invasjonen av Sovjetunionen
Det tyske overfallet på Sovjetunionen var et sjansespill som skulle bli avgjørende for Hitlers nederlag. Det var på østfronten den tyske krigsmaskinen sakte, men sikkert ble nedkjempet. Tyskland erobret enorme områder på kort tid i invasjonens startfase, men etter hvert ble forsyningslinjene stadig lengre og vanskeligere å forsvare. Da Moskva skulle erobres, var vinteren kommet, og den tyske hæren var utslitt og delvis dårlig forberedt på vinterkulden. Sovjetunionen kunne på sin side kaste inn friske og uthvilte soldater fra Sibir i kampen, og tyskerne ble tvunget til å trekke seg tilbake.
Hitler insisterte på å være den øverste hærføreren som tok alle de viktige valgene. Han gjorde flere store taktiske feil som førte til ødeleggende resultater for krigføringen. Stalin var klokere og overlot hærledelsen til sine egne dyktige generaler.
Stalingrad
I 1942 startet tyskerne på nytt med store offensiver, men måtte innse at de verken hadde nok troppestyrker eller nok materiell til noen endelig seier. Stalin på sin side fikk betydelig materiell hjelp fra sine vestallierte, og sovjeterne utviklet også nye våpen som påvirket krigslykken.
Denne gangen var målene oljefeltene i Kaukasus og Stalingrad i det sørlige Sovjetunionen. Slaget ved Stalingrad fra august 1942 til februar 1943 skulle bli selve symbolet på den oppofrende kampen mot fascismen. I en usedvanlig brutal bykrig klarte sovjetiske tropper å holde noen viktige nøkkelpunkter i byen. Deretter startet en større sovjetisk motoffensiv som omringet Stalingrad og tvang Hitlers sterkeste armé til å overgi seg.
Slaget ved Stalingrad regnes som et avgjørende vendepunkt i krigen. Seieren betydde et enormt oppsving i kampmoralen til de allierte, og sannsynligheten for tysk seier i krigen var nå betraktelig mindre.
Kursk
Det endelige militære vendepunktet på østfronten skjedde i 1943 ved byen Kursk. Her ble tyskernes siste forsøk på å vinne en avgjørende seier stanset. Dette er historiens største panserslag, og tapene som ble påført den tyske hæren, kunne aldri erstattes.
Nederlaget betydde at Tyskland ikke lenger hadde noen mulighet til å vinne andre verdenskrig.
Krigen i Afrika 1940–1943
Mussolini og Italia hadde ambisjoner om å erobre områdene rundt Middelhavet, men for å lykkes måtte britene i Egypt beseires. Det italienske angrepet mot Egypt i 1940 mislyktes, og Tyskland måtte sende "Afrikakorpset" til unnsetning for å hjelpe Italia. Dette snudde krigslykken for aksemaktene i Afrika.
Under sin dyktige general Erwin Rommel klarte tyskerne å drive fienden nesten tilbake til Suezkanalen før britene under ledelse av general Montgomery slo dem i et avgjørende slag ved El Alamein. De allierte drev de tyske og italienske styrkene mot kysten hvor de overga seg i 1943. Nå kunne de allierte styrkene i Nord-Afrika brukes andre steder mot Tyskland.
Landgang på Sicilia i 1943
For å avlaste Den røde armé på østfronten presset Stalin de vestallierte for å få en andre front mot tyskerne i Vest-Europa. Amerikanske og britiske styrker gjorde landgang på Sicilia i 1943 og drev deretter de tyske og italienske styrkene nordover på det italienske fastlandet.
Italia kollapset og overga seg i september 1943, og de nye italienske makthaverne fengslet Mussolini. I en dramatisk aksjon befridde tyske fallskjermjegere ham fra fengselet, og Mussolini ble evakuert til Nord-Italia sammen med de tyske styrkene. I 1945 tok partisaner ham til fange og avrettet ham.
Krigen snur i Asia
Det japanske angrepet på Pearl Harbor i desember 1941 ødela store deler av USAs stillehavsflåte. Japan fikk initiativet i Stillehavskrigen og kunne nå operere fritt og legge under seg europeiske kolonier i Sørøst-Asia og den amerikanske kolonien Filippinene. Japan sikret seg slik de råstoffkildene de hadde ønsket seg fra krigens begynnelse.
USA var nå en del av andre verdenskrig og la om den amerikanske industrien til en gigantisk krigsproduksjon. Både Tyskland og Italia erklærte krig mot USA for å støtte sin allierte Japan, men nå kunne amerikanerne sette inn store mengder tropper og materiell både i Stillehavskrigen og i Europa. På sikt skulle dette bli avgjørende.
Selv om de allierte var enige om å prioritere krigføringen i Europa, ble mye av grunnlaget for seier i Stillehavet lagt ved en avgjørende seier i slaget ved Midway, hvor Japan mistet de fleste hangarskipene sine. Disse var helt nødvendige for å drive krigføring til sjøs. Sakte, men sikkert kom USA mer på offensiven i Asia og erobret tilbake øy etter øy fra Japan, som forsvarte seg hardnakket.
Alliert landgang i Normandie: D-dag
D-dagen er et navn som ofte brukes om den allierte invasjonen i Frankrike i 1944. Den 6. juni 1944 kom endelig den dagen de okkuperte i Europa lenge hadde sett fram til. Allierte soldater gjorde landgang i Normandie i en dristig operasjon, som lett kunne gått galt. Tyskerne hadde laget en sammenhengende festningsrekke fra spanskegrensa i sør til Finnmark i nord, kalt Atlanterhavsvollen. Nå skulle de allierte bryte gjennom disse festningsanleggene på Normandiekysten i Frankrike.
Operasjonen var en suksess, og etter noen måneder med harde kamper ble Frankrike befridd. De alliertes øverstkommanderende, general Dwight Eisenhower, kunne lede divisjonene sine i sluttkampene østover mot Tyskland. Offensiven gikk raskt med en overlegen krigsmaskin, og bortsett fra et større tysk motangrep ved Ardennene vinteren 1944 rykket de allierte styrkene uten større motstand inn i Tyskland og Østerrike våren 1945.
Kilder
Hatlehol, G. D. (2021, 10. september) Andre verdenskrig. I Store norske leksikon. https://snl.no/andre_verdenskrig
Palmer, R. R., Colton, J. & Kramer, L. (2002). A history of the modern world (ninth edition). McGraw-Hill. New York
Rønning, O. M. (2020, 21.juli). Stalingrad. I Store norske leksikon. https://snl.no/Stalingrad
Les original på NDLA →
Både Storbritannia og Sovjetunionen var avhengige av allierte forsyninger fra USA for å kunne fortsette krigen mot Hitler-Tyskland. Sett fra Tysklands side måtte disse forsyningene stoppes. Hitler iverksatte derfor en hensynsløs ubåtkrig, som kom til å vare krigen igjennom, for å senke handelsskip til og fra Storbritannia og til Murmansk i Sovjetunionen.
Storbritannia satte inn hele flåten i bekjempelse av ubåtene. Etter hvert som USA for alvor kom med i krigen, ble de alliertes overmakt for stor, og ubåtene fikk mindre å si. De allierte klarte også å knekke den hemmelige koden til det tyske kommunikasjonssystemet, Enigma, og kunne derfor sette inn målrettede angrep mot ubåtene.
De tyske ubåtene klarte ikke å tvinge Storbritannia i kne, og konvoiene med forsyninger til Den røde armé i Sovjetunionen var svært viktige for krigens utfall.
Invasjonen av Sovjetunionen
Det tyske overfallet på Sovjetunionen var et sjansespill som skulle bli avgjørende for Hitlers nederlag. Det var på østfronten den tyske krigsmaskinen sakte, men sikkert ble nedkjempet. Tyskland erobret enorme områder på kort tid i invasjonens startfase, men etter hvert ble forsyningslinjene stadig lengre og vanskeligere å forsvare. Da Moskva skulle erobres, var vinteren kommet, og den tyske hæren var utslitt og delvis dårlig forberedt på vinterkulden. Sovjetunionen kunne på sin side kaste inn friske og uthvilte soldater fra Sibir i kampen, og tyskerne ble tvunget til å trekke seg tilbake.
Hitler insisterte på å være den øverste hærføreren som tok alle de viktige valgene. Han gjorde flere store taktiske feil som førte til ødeleggende resultater for krigføringen. Stalin var klokere og overlot hærledelsen til sine egne dyktige generaler.
Stalingrad
I 1942 startet tyskerne på nytt med store offensiver, men måtte innse at de verken hadde nok troppestyrker eller nok materiell til noen endelig seier. Stalin på sin side fikk betydelig materiell hjelp fra sine vestallierte, og sovjeterne utviklet også nye våpen som påvirket krigslykken.
Denne gangen var målene oljefeltene i Kaukasus og Stalingrad i det sørlige Sovjetunionen. Slaget ved Stalingrad fra august 1942 til februar 1943 skulle bli selve symbolet på den oppofrende kampen mot fascismen. I en usedvanlig brutal bykrig klarte sovjetiske tropper å holde noen viktige nøkkelpunkter i byen. Deretter startet en større sovjetisk motoffensiv som omringet Stalingrad og tvang Hitlers sterkeste armé til å overgi seg.
Slaget ved Stalingrad regnes som et avgjørende vendepunkt i krigen. Seieren betydde et enormt oppsving i kampmoralen til de allierte, og sannsynligheten for tysk seier i krigen var nå betraktelig mindre.
Kursk
Det endelige militære vendepunktet på østfronten skjedde i 1943 ved byen Kursk. Her ble tyskernes siste forsøk på å vinne en avgjørende seier stanset. Dette er historiens største panserslag, og tapene som ble påført den tyske hæren, kunne aldri erstattes.
Nederlaget betydde at Tyskland ikke lenger hadde noen mulighet til å vinne andre verdenskrig.
Krigen i Afrika 1940–1943
Mussolini og Italia hadde ambisjoner om å erobre områdene rundt Middelhavet, men for å lykkes måtte britene i Egypt beseires. Det italienske angrepet mot Egypt i 1940 mislyktes, og Tyskland måtte sende "Afrikakorpset" til unnsetning for å hjelpe Italia. Dette snudde krigslykken for aksemaktene i Afrika.
Under sin dyktige general Erwin Rommel klarte tyskerne å drive fienden nesten tilbake til Suezkanalen før britene under ledelse av general Montgomery slo dem i et avgjørende slag ved El Alamein. De allierte drev de tyske og italienske styrkene mot kysten hvor de overga seg i 1943. Nå kunne de allierte styrkene i Nord-Afrika brukes andre steder mot Tyskland.
Landgang på Sicilia i 1943
For å avlaste Den røde armé på østfronten presset Stalin de vestallierte for å få en andre front mot tyskerne i Vest-Europa. Amerikanske og britiske styrker gjorde landgang på Sicilia i 1943 og drev deretter de tyske og italienske styrkene nordover på det italienske fastlandet.
Italia kollapset og overga seg i september 1943, og de nye italienske makthaverne fengslet Mussolini. I en dramatisk aksjon befridde tyske fallskjermjegere ham fra fengselet, og Mussolini ble evakuert til Nord-Italia sammen med de tyske styrkene. I 1945 tok partisaner ham til fange og avrettet ham.
Krigen snur i Asia
Det japanske angrepet på Pearl Harbor i desember 1941 ødela store deler av USAs stillehavsflåte. Japan fikk initiativet i Stillehavskrigen og kunne nå operere fritt og legge under seg europeiske kolonier i Sørøst-Asia og den amerikanske kolonien Filippinene. Japan sikret seg slik de råstoffkildene de hadde ønsket seg fra krigens begynnelse.
USA var nå en del av andre verdenskrig og la om den amerikanske industrien til en gigantisk krigsproduksjon. Både Tyskland og Italia erklærte krig mot USA for å støtte sin allierte Japan, men nå kunne amerikanerne sette inn store mengder tropper og materiell både i Stillehavskrigen og i Europa. På sikt skulle dette bli avgjørende.
Selv om de allierte var enige om å prioritere krigføringen i Europa, ble mye av grunnlaget for seier i Stillehavet lagt ved en avgjørende seier i slaget ved Midway, hvor Japan mistet de fleste hangarskipene sine. Disse var helt nødvendige for å drive krigføring til sjøs. Sakte, men sikkert kom USA mer på offensiven i Asia og erobret tilbake øy etter øy fra Japan, som forsvarte seg hardnakket.
Alliert landgang i Normandie: D-dag
D-dagen er et navn som ofte brukes om den allierte invasjonen i Frankrike i 1944. Den 6. juni 1944 kom endelig den dagen de okkuperte i Europa lenge hadde sett fram til. Allierte soldater gjorde landgang i Normandie i en dristig operasjon, som lett kunne gått galt. Tyskerne hadde laget en sammenhengende festningsrekke fra spanskegrensa i sør til Finnmark i nord, kalt Atlanterhavsvollen. Nå skulle de allierte bryte gjennom disse festningsanleggene på Normandiekysten i Frankrike.
Operasjonen var en suksess, og etter noen måneder med harde kamper ble Frankrike befridd. De alliertes øverstkommanderende, general Dwight Eisenhower, kunne lede divisjonene sine i sluttkampene østover mot Tyskland. Offensiven gikk raskt med en overlegen krigsmaskin, og bortsett fra et større tysk motangrep ved Ardennene vinteren 1944 rykket de allierte styrkene uten større motstand inn i Tyskland og Østerrike våren 1945.
Kilder
Hatlehol, G. D. (2021, 10. september) Andre verdenskrig. I Store norske leksikon. https://snl.no/andre_verdenskrig
Palmer, R. R., Colton, J. & Kramer, L. (2002). A history of the modern world (ninth edition). McGraw-Hill. New York
Rønning, O. M. (2020, 21.juli). Stalingrad. I Store norske leksikon. https://snl.no/Stalingrad
Les original på NDLA →
Virkningene av andre verdenskrig
Det europeiske koloniherredømmet går i oppløsning
Fra 1500-tallet hadde europeiske land bygd opp store koloniimperier, og i løpet av imperialismens tidsalder, 1870-1914, ble nesten hele Afrika underlagt europeerne. Det største imperiet var det britiske, men også Frankrike, Spania, Portugal og Nederland hadde mange kolonier spredt rundt i verden. I fredsoppgjøret etter første verdenskrig hadde den amerikanske presidenten Woodrow Wilson forsøkt å få inn i avtalen en oppfordring til kolonimaktene om å føre mer human politikk mot de innfødte i koloniene. Han ville sikre dem flere rettigheter og en viss frihet. Dette mislyktes han med.
Ved freden i 1945 hadde de europeiske kolonimaktene fremdeles koloniene sine, men nå var det ei annen tid. Britene merket det ved opprør i India, selve kronjuvelen i samveldet. I 1947 fikk India sin selvstendighet, og det ble en inspirasjon for andre. I åra som fulgte, fikk kolonimaktene stadig større vanskeligheter med å holde på makten i de oversjøiske områdene. Resultatet ble langvarige kriger.
Årsakene til avkoloniseringen er sammensatte, men andre verdenskrig ble en avgjørende faktor. Kolonimaktene Storbritannia og Frankrike hadde blitt svekket i en slik grad at de ikke lenger maktet å sette inn store ressurser for å holde på koloniene. Samtidig vokste det gradvis fram frigjøring- og selvstendighetsbevegelser flere steder. I dem var det mange som hadde krigserfaring etter å ha deltatt på alliert side under krigen. I Asia hadde de europeiske kolonimaktene blitt beseiret av Japan under krigen, og etter 1945 var de ikke velkomne tilbake.
De nye supermaktene Sovjetunionen og USA var begge motstandere av europeisk kolonialisme. Amerikanerne var denne gang mer bestemt på å følge opp ønsket om frigjøring av koloniene, både av humanitære og økonomiske grunner. Også den nye internasjonale organisasjonen FN var en pådriver for frigjøring.
Opprettelsen av De forente nasjoner - FN
Etter redslene og grusomhetene under krigen vokste det med freden fram et sterkt ønske om å unngå en lignende krig igjen. Spesielt siden det nå hadde blitt utviklet atomvåpen, som i verste fall kunne ødelegge hele verden. Mistro og hat mellom nasjonene skulle bekjempes, og en måtte bygge opp redskaper for å samarbeide internasjonalt.
Det gamle Folkeforbundet fra 1919 mislyktes i sin viktigste oppgave, som var å hindre ny verdenskrig. I 1945 ble derfor De forente nasjoner (FN) opprettet. Håpet var at denne organisasjonen skulle være mer effektiv og kraftfull, den skulle være et redskap til å hindre framtidige kriger og jobbe for varig fred. FN-pakten trådte offisielt i kraft den 24. oktober 1945. Denne datoen er i dag den offisielle FN-dagen. Menneskerettserklæringen fra 1948 ble også et viktig dokument for det framtidige arbeidet til organisasjonen.
Det viktigste organet i FN ble Sikkerhetsrådet, som har hovedansvar for å bevare internasjonal fred og sikkerhet. Seierherrene USA, Storbritannia, Frankrike, Sovjetunionen og Kina ble faste medlemmer og fikk vetorett. Dette var nødvendig for å få med de viktigste landa og for å unngå at FN ble like handlingslammet som Folkeforbundet hadde vært i mellomkrigstida.
Kald krig
Andre verdenskrig endret verden maktpolitisk. Europa var svekket, og de tradisjonelle stormaktene Storbritannia og Frankrike hadde blitt annenrangs i forhold til USA og Sovjetunionen, som nå fremsto som supermakter. Tyskland ble delt opp i fire ulike okkupasjonssoner, mens Japan fikk en begrenset rolle etter krigen.
Under andre verdenskrig hadde de allierte, på tross av sine uenigheter, stått sammen mot aksemaktene. Dette skulle endre seg etter 1945. Stalins Røde armé okkupert store deler av Øst-Europa og så ikke ut til å ville trekke seg tilbake. USA, Frankrike og Storbritannia på sin side stolte ikke på Stalin og fryktet kommunismen. I tillegg var det ikke enighet om hva som skulle skje med Tyskland.
Det gode forholdet fra krigen kjølnet raskt og ble erstattet med mistenksomhet, trusler og konflikter. De tidligere allierte var ikke lenger venner, og jernteppet senket seg over Europa. Den kalde krigen var i anmarsj.
Den kalde krigen er et begrep vi bruker om perioden fra rundt 1945 til cirka1990. Kald krig er en tilstand med spenning mellom supermaktene USA og Sovjetunionen. Det ble aldri direkte konflikt mellom partene, men perioden kjennetegnes av ideologiske motsetninger, våpenkappløp, alliansebygging og oppdeling av verden i interessesfærer.
Kilder
FN-sambandet. (2021, 11. mai.). Hva er FN? Hentet 11. mai 2022 fra https://www.fn.no/om-fn/hva-er-fn
Knudsen, O. F. (2019, 8. september). Avkolonisering. I Store norske leksikon. https://snl.no/avkolonisering
Knudsen, O. F. (2020, 13. mars). Kald krig. I Store norske leksikon. https://snl.no/kald_krig
Palmer, R. R., Colton, J. & Kramer, L. (2002). A history of the modern world (ninth edition). McGraw-Hill. New York
Les original på NDLA →
Fra 1500-tallet hadde europeiske land bygd opp store koloniimperier, og i løpet av imperialismens tidsalder, 1870-1914, ble nesten hele Afrika underlagt europeerne. Det største imperiet var det britiske, men også Frankrike, Spania, Portugal og Nederland hadde mange kolonier spredt rundt i verden. I fredsoppgjøret etter første verdenskrig hadde den amerikanske presidenten Woodrow Wilson forsøkt å få inn i avtalen en oppfordring til kolonimaktene om å føre mer human politikk mot de innfødte i koloniene. Han ville sikre dem flere rettigheter og en viss frihet. Dette mislyktes han med.
Ved freden i 1945 hadde de europeiske kolonimaktene fremdeles koloniene sine, men nå var det ei annen tid. Britene merket det ved opprør i India, selve kronjuvelen i samveldet. I 1947 fikk India sin selvstendighet, og det ble en inspirasjon for andre. I åra som fulgte, fikk kolonimaktene stadig større vanskeligheter med å holde på makten i de oversjøiske områdene. Resultatet ble langvarige kriger.
Årsakene til avkoloniseringen er sammensatte, men andre verdenskrig ble en avgjørende faktor. Kolonimaktene Storbritannia og Frankrike hadde blitt svekket i en slik grad at de ikke lenger maktet å sette inn store ressurser for å holde på koloniene. Samtidig vokste det gradvis fram frigjøring- og selvstendighetsbevegelser flere steder. I dem var det mange som hadde krigserfaring etter å ha deltatt på alliert side under krigen. I Asia hadde de europeiske kolonimaktene blitt beseiret av Japan under krigen, og etter 1945 var de ikke velkomne tilbake.
De nye supermaktene Sovjetunionen og USA var begge motstandere av europeisk kolonialisme. Amerikanerne var denne gang mer bestemt på å følge opp ønsket om frigjøring av koloniene, både av humanitære og økonomiske grunner. Også den nye internasjonale organisasjonen FN var en pådriver for frigjøring.
Opprettelsen av De forente nasjoner - FN
Etter redslene og grusomhetene under krigen vokste det med freden fram et sterkt ønske om å unngå en lignende krig igjen. Spesielt siden det nå hadde blitt utviklet atomvåpen, som i verste fall kunne ødelegge hele verden. Mistro og hat mellom nasjonene skulle bekjempes, og en måtte bygge opp redskaper for å samarbeide internasjonalt.
Det gamle Folkeforbundet fra 1919 mislyktes i sin viktigste oppgave, som var å hindre ny verdenskrig. I 1945 ble derfor De forente nasjoner (FN) opprettet. Håpet var at denne organisasjonen skulle være mer effektiv og kraftfull, den skulle være et redskap til å hindre framtidige kriger og jobbe for varig fred. FN-pakten trådte offisielt i kraft den 24. oktober 1945. Denne datoen er i dag den offisielle FN-dagen. Menneskerettserklæringen fra 1948 ble også et viktig dokument for det framtidige arbeidet til organisasjonen.
Det viktigste organet i FN ble Sikkerhetsrådet, som har hovedansvar for å bevare internasjonal fred og sikkerhet. Seierherrene USA, Storbritannia, Frankrike, Sovjetunionen og Kina ble faste medlemmer og fikk vetorett. Dette var nødvendig for å få med de viktigste landa og for å unngå at FN ble like handlingslammet som Folkeforbundet hadde vært i mellomkrigstida.
Kald krig
Andre verdenskrig endret verden maktpolitisk. Europa var svekket, og de tradisjonelle stormaktene Storbritannia og Frankrike hadde blitt annenrangs i forhold til USA og Sovjetunionen, som nå fremsto som supermakter. Tyskland ble delt opp i fire ulike okkupasjonssoner, mens Japan fikk en begrenset rolle etter krigen.
Under andre verdenskrig hadde de allierte, på tross av sine uenigheter, stått sammen mot aksemaktene. Dette skulle endre seg etter 1945. Stalins Røde armé okkupert store deler av Øst-Europa og så ikke ut til å ville trekke seg tilbake. USA, Frankrike og Storbritannia på sin side stolte ikke på Stalin og fryktet kommunismen. I tillegg var det ikke enighet om hva som skulle skje med Tyskland.
Det gode forholdet fra krigen kjølnet raskt og ble erstattet med mistenksomhet, trusler og konflikter. De tidligere allierte var ikke lenger venner, og jernteppet senket seg over Europa. Den kalde krigen var i anmarsj.
Den kalde krigen er et begrep vi bruker om perioden fra rundt 1945 til cirka1990. Kald krig er en tilstand med spenning mellom supermaktene USA og Sovjetunionen. Det ble aldri direkte konflikt mellom partene, men perioden kjennetegnes av ideologiske motsetninger, våpenkappløp, alliansebygging og oppdeling av verden i interessesfærer.
Kilder
FN-sambandet. (2021, 11. mai.). Hva er FN? Hentet 11. mai 2022 fra https://www.fn.no/om-fn/hva-er-fn
Knudsen, O. F. (2019, 8. september). Avkolonisering. I Store norske leksikon. https://snl.no/avkolonisering
Knudsen, O. F. (2020, 13. mars). Kald krig. I Store norske leksikon. https://snl.no/kald_krig
Palmer, R. R., Colton, J. & Kramer, L. (2002). A history of the modern world (ninth edition). McGraw-Hill. New York
Les original på NDLA →
Virkningene av andre verdenskrig
Det europeiske koloniherredømmet går i oppløsning
Fra 1500-tallet hadde europeiske land bygd opp store koloniimperier, og i løpet av imperialismens tidsalder, 1870-1914, ble nesten hele Afrika underlagt europeerne. Det største imperiet var det britiske, men også Frankrike, Spania, Portugal og Nederland hadde mange kolonier spredt rundt i verden. I fredsoppgjøret etter første verdenskrig hadde den amerikanske presidenten Woodrow Wilson forsøkt å få inn i avtalen en oppfordring til kolonimaktene om å føre mer human politikk mot de innfødte i koloniene. Han ville sikre dem flere rettigheter og en viss frihet. Dette mislyktes han med.
Ved freden i 1945 hadde de europeiske kolonimaktene fremdeles koloniene sine, men nå var det ei annen tid. Britene merket det ved opprør i India, selve kronjuvelen i samveldet. I 1947 fikk India sin selvstendighet, og det ble en inspirasjon for andre. I åra som fulgte, fikk kolonimaktene stadig større vanskeligheter med å holde på makten i de oversjøiske områdene. Resultatet ble langvarige kriger.
Årsakene til avkoloniseringen er sammensatte, men andre verdenskrig ble en avgjørende faktor. Kolonimaktene Storbritannia og Frankrike hadde blitt svekket i en slik grad at de ikke lenger maktet å sette inn store ressurser for å holde på koloniene. Samtidig vokste det gradvis fram frigjøring- og selvstendighetsbevegelser flere steder. I dem var det mange som hadde krigserfaring etter å ha deltatt på alliert side under krigen. I Asia hadde de europeiske kolonimaktene blitt beseiret av Japan under krigen, og etter 1945 var de ikke velkomne tilbake.
De nye supermaktene Sovjetunionen og USA var begge motstandere av europeisk kolonialisme. Amerikanerne var denne gang mer bestemt på å følge opp ønsket om frigjøring av koloniene, både av humanitære og økonomiske grunner. Også den nye internasjonale organisasjonen FN var en pådriver for frigjøring.
Opprettelsen av De forente nasjoner - FN
Etter redslene og grusomhetene under krigen vokste det med freden fram et sterkt ønske om å unngå en lignende krig igjen. Spesielt siden det nå hadde blitt utviklet atomvåpen, som i verste fall kunne ødelegge hele verden. Mistro og hat mellom nasjonene skulle bekjempes, og en måtte bygge opp redskaper for å samarbeide internasjonalt.
Det gamle Folkeforbundet fra 1919 mislyktes i sin viktigste oppgave, som var å hindre ny verdenskrig. I 1945 ble derfor De forente nasjoner (FN) opprettet. Håpet var at denne organisasjonen skulle være mer effektiv og kraftfull, den skulle være et redskap til å hindre framtidige kriger og jobbe for varig fred. FN-pakten trådte offisielt i kraft den 24. oktober 1945. Denne datoen er i dag den offisielle FN-dagen. Menneskerettserklæringen fra 1948 ble også et viktig dokument for det framtidige arbeidet til organisasjonen.
Det viktigste organet i FN ble Sikkerhetsrådet, som har hovedansvar for å bevare internasjonal fred og sikkerhet. Seierherrene USA, Storbritannia, Frankrike, Sovjetunionen og Kina ble faste medlemmer og fikk vetorett. Dette var nødvendig for å få med de viktigste landa og for å unngå at FN ble like handlingslammet som Folkeforbundet hadde vært i mellomkrigstida.
Kald krig
Andre verdenskrig endret verden maktpolitisk. Europa var svekket, og de tradisjonelle stormaktene Storbritannia og Frankrike hadde blitt annenrangs i forhold til USA og Sovjetunionen, som nå fremsto som supermakter. Tyskland ble delt opp i fire ulike okkupasjonssoner, mens Japan fikk en begrenset rolle etter krigen.
Under andre verdenskrig hadde de allierte, på tross av sine uenigheter, stått sammen mot aksemaktene. Dette skulle endre seg etter 1945. Stalins Røde armé okkupert store deler av Øst-Europa og så ikke ut til å ville trekke seg tilbake. USA, Frankrike og Storbritannia på sin side stolte ikke på Stalin og fryktet kommunismen. I tillegg var det ikke enighet om hva som skulle skje med Tyskland.
Det gode forholdet fra krigen kjølnet raskt og ble erstattet med mistenksomhet, trusler og konflikter. De tidligere allierte var ikke lenger venner, og jernteppet senket seg over Europa. Den kalde krigen var i anmarsj.
Den kalde krigen er et begrep vi bruker om perioden fra rundt 1945 til cirka1990. Kald krig er en tilstand med spenning mellom supermaktene USA og Sovjetunionen. Det ble aldri direkte konflikt mellom partene, men perioden kjennetegnes av ideologiske motsetninger, våpenkappløp, alliansebygging og oppdeling av verden i interessesfærer.
Kilder
FN-sambandet. (2021, 11. mai.). Hva er FN? Hentet 11. mai 2022 fra https://www.fn.no/om-fn/hva-er-fn
Knudsen, O. F. (2019, 8. september). Avkolonisering. I Store norske leksikon. https://snl.no/avkolonisering
Knudsen, O. F. (2020, 13. mars). Kald krig. I Store norske leksikon. https://snl.no/kald_krig
Palmer, R. R., Colton, J. & Kramer, L. (2002). A history of the modern world (ninth edition). McGraw-Hill. New York
Les original på NDLA →
Fra 1500-tallet hadde europeiske land bygd opp store koloniimperier, og i løpet av imperialismens tidsalder, 1870-1914, ble nesten hele Afrika underlagt europeerne. Det største imperiet var det britiske, men også Frankrike, Spania, Portugal og Nederland hadde mange kolonier spredt rundt i verden. I fredsoppgjøret etter første verdenskrig hadde den amerikanske presidenten Woodrow Wilson forsøkt å få inn i avtalen en oppfordring til kolonimaktene om å føre mer human politikk mot de innfødte i koloniene. Han ville sikre dem flere rettigheter og en viss frihet. Dette mislyktes han med.
Ved freden i 1945 hadde de europeiske kolonimaktene fremdeles koloniene sine, men nå var det ei annen tid. Britene merket det ved opprør i India, selve kronjuvelen i samveldet. I 1947 fikk India sin selvstendighet, og det ble en inspirasjon for andre. I åra som fulgte, fikk kolonimaktene stadig større vanskeligheter med å holde på makten i de oversjøiske områdene. Resultatet ble langvarige kriger.
Årsakene til avkoloniseringen er sammensatte, men andre verdenskrig ble en avgjørende faktor. Kolonimaktene Storbritannia og Frankrike hadde blitt svekket i en slik grad at de ikke lenger maktet å sette inn store ressurser for å holde på koloniene. Samtidig vokste det gradvis fram frigjøring- og selvstendighetsbevegelser flere steder. I dem var det mange som hadde krigserfaring etter å ha deltatt på alliert side under krigen. I Asia hadde de europeiske kolonimaktene blitt beseiret av Japan under krigen, og etter 1945 var de ikke velkomne tilbake.
De nye supermaktene Sovjetunionen og USA var begge motstandere av europeisk kolonialisme. Amerikanerne var denne gang mer bestemt på å følge opp ønsket om frigjøring av koloniene, både av humanitære og økonomiske grunner. Også den nye internasjonale organisasjonen FN var en pådriver for frigjøring.
Opprettelsen av De forente nasjoner - FN
Etter redslene og grusomhetene under krigen vokste det med freden fram et sterkt ønske om å unngå en lignende krig igjen. Spesielt siden det nå hadde blitt utviklet atomvåpen, som i verste fall kunne ødelegge hele verden. Mistro og hat mellom nasjonene skulle bekjempes, og en måtte bygge opp redskaper for å samarbeide internasjonalt.
Det gamle Folkeforbundet fra 1919 mislyktes i sin viktigste oppgave, som var å hindre ny verdenskrig. I 1945 ble derfor De forente nasjoner (FN) opprettet. Håpet var at denne organisasjonen skulle være mer effektiv og kraftfull, den skulle være et redskap til å hindre framtidige kriger og jobbe for varig fred. FN-pakten trådte offisielt i kraft den 24. oktober 1945. Denne datoen er i dag den offisielle FN-dagen. Menneskerettserklæringen fra 1948 ble også et viktig dokument for det framtidige arbeidet til organisasjonen.
Det viktigste organet i FN ble Sikkerhetsrådet, som har hovedansvar for å bevare internasjonal fred og sikkerhet. Seierherrene USA, Storbritannia, Frankrike, Sovjetunionen og Kina ble faste medlemmer og fikk vetorett. Dette var nødvendig for å få med de viktigste landa og for å unngå at FN ble like handlingslammet som Folkeforbundet hadde vært i mellomkrigstida.
Kald krig
Andre verdenskrig endret verden maktpolitisk. Europa var svekket, og de tradisjonelle stormaktene Storbritannia og Frankrike hadde blitt annenrangs i forhold til USA og Sovjetunionen, som nå fremsto som supermakter. Tyskland ble delt opp i fire ulike okkupasjonssoner, mens Japan fikk en begrenset rolle etter krigen.
Under andre verdenskrig hadde de allierte, på tross av sine uenigheter, stått sammen mot aksemaktene. Dette skulle endre seg etter 1945. Stalins Røde armé okkupert store deler av Øst-Europa og så ikke ut til å ville trekke seg tilbake. USA, Frankrike og Storbritannia på sin side stolte ikke på Stalin og fryktet kommunismen. I tillegg var det ikke enighet om hva som skulle skje med Tyskland.
Det gode forholdet fra krigen kjølnet raskt og ble erstattet med mistenksomhet, trusler og konflikter. De tidligere allierte var ikke lenger venner, og jernteppet senket seg over Europa. Den kalde krigen var i anmarsj.
Den kalde krigen er et begrep vi bruker om perioden fra rundt 1945 til cirka1990. Kald krig er en tilstand med spenning mellom supermaktene USA og Sovjetunionen. Det ble aldri direkte konflikt mellom partene, men perioden kjennetegnes av ideologiske motsetninger, våpenkappløp, alliansebygging og oppdeling av verden i interessesfærer.
Kilder
FN-sambandet. (2021, 11. mai.). Hva er FN? Hentet 11. mai 2022 fra https://www.fn.no/om-fn/hva-er-fn
Knudsen, O. F. (2019, 8. september). Avkolonisering. I Store norske leksikon. https://snl.no/avkolonisering
Knudsen, O. F. (2020, 13. mars). Kald krig. I Store norske leksikon. https://snl.no/kald_krig
Palmer, R. R., Colton, J. & Kramer, L. (2002). A history of the modern world (ninth edition). McGraw-Hill. New York
Les original på NDLA →
Krigen i Norge
Den jødiske tragedien
Starten på jødeforfølgelsene i Norge
Allerede i mai 1940 inndro norsk politi jødenes radioapparater etter ordre fra tyskerne. Forfølgelsen av jødene i Trøndelag startet i 1941, alle måtte da ha en J stemplet i passet. I resten av landet ble dette pålagt jødene fra januar 1942. Jødene måtte også fylle ut et skjema med personopplysninger. I tillegg ble alle eiendommer jødene hadde, spesielt registrert.
Synagogen beslaglagt
Den 21. april 1941 beslagla tyskerne synagogen i Trondheim. De kastet de hellige skriftene ut på gata og brukte lysekronen som skyteskive. Davidsstjernene i vinduene ble byttet ut med hakekors. Bedesjal og bønnebøker ble slengt ut av vinduene, og alle benkene ble fjernet. Så satte de inn køyesenger, og galleriet ble brukt som barbersalong. Men til tross for at alle skap ble brutt opp, lyktes det forstanderen å redde de hellige torarullene og enkelte bøker.
Etter å ha holdt til i ulike lokaler en periode fikk menigheten fra våren 1942 lov til å benytte lokaler i Metodistkirken. Metodistkirken var også behjelpelig med å gjemme unna de gjenstandene jødene hadde brakt dit, til krigen var over.
Arrestasjonene startet med unntakstilstanden
I oktober 1942 erklærte rikskommissær Josef Terboven sivil unntakstilstand i Midt-Norge. Unntakstilstanden skulle gjelde fra 6. oktober til 12. oktober i Trondheim, deler av Sør-Trøndelag, hele Nord-Trøndelag og Grane herred (kommune) i Nordland. Tyskernes begrunnelse for unntakstilstanden var en rekke sabotasjeaksjoner. Flere mer eller mindre tilfeldig utvalgte personer ble arrestert og sendt til Falstad fangeleir der de ble henrettet som såkalte sonoffer for disse aksjonene. Altså at de skulle sone for andres skyld.
Med unntakstilstanden startet også arrestasjonen av jødene. Samtlige jødiske menn over 15 år ble hentet av norsk politi og fraktet til Falstad fangeleir. Kvinnene og barna ble tvangsflyttet til et par leiligheter. Samtidig inndro tyskerne all jødisk eiendom og formue.
Mennene led forferdelig på Falstad, de ble behandlet mye verre enn de andre nordmennene fordi de var jøder. Daglig terror og tortur tok knekken på flere av dem. Det føltes særlig hardt at dette skjedde i deres eget land, i deres eget nærområde.
Deportasjon
I slutten av november 1942 ble samtlige trønderske jøder transportert sørover. De ble deportert med skipet MS Donau sammen med over 500 andre norske jøder fra hele landet. Det endelige bestemmelsesstedet var Auschwitz i Polen.
Av over 772 norske jøder som nazistene deporterte, overlevde bare noen få de tyske konsentrasjonsleirene. Resten ble enten sendt direkte i gasskammer, ble drept på andre måter eller døde av sykdom.
Fire jøder fra Trondheim overlevde oppholdet og kom tilbake til byen etter krigen. I alt ble 130 personer i Det Mosaiske Trossamfunn i Trondheim drept i Auschwitz. I 1945 var det bare 123 medlemmer som var tilsluttet menigheten i Trondheim, før krigen hadde de vært cirka 260 personer.
Av alle de norske jødene som ble deportert til dødsleirene, kom bare 37 tilbake.
Tida etter 1945
De som kom tilbake, hadde mistet alt, og det var bare sin faste eiendom de fikk tilbake. Løsøre og formue var det verre med. Alt gull og sølv var sendt til Tyskland. Verdien av dette skulle dekke kostnadene nazistene hadde med å sende jødene til Auschwitz. Quisling-regjeringen hadde beslaglagt all annen formue eid av jøder. Mange jøder sto derfor med tomme hender når de kom tilbake etter krigen, enten fra Sverige eller Tyskland/Polen.
Menigheten i Trondheim ble reorganisert i juli 1945. Man satte straks i gang med å sette i stand synagogen og få menigheten på beina igjen. I 1947 ble det reist et minnesmerke over dem som omkom i Auschwitz, på den jødiske gravlunden på Lademoen. I dag teller menigheten litt over hundre personer. En av årsakene til at det ikke er flere, er at mange av dem som b le drept i Auschwitz, normalt ville ha fått barn på førti- og femtitallet.
Kilder
Banik, V. K. (2023, 17. desember). Holocaust i Norge. I Store norske leksikon. https://snl.no/Holocaust_i_Norge
HL-senteret. (2024, 26. november). Deportasjonen av de norske jødene. https://www.hlsenteret.no/undervisning/kunnskapsbasen/Ulike%20folkemord/folkemord-under-nazismen/holocaust/norge/deportasjonen-av-de-norske-jodene.html
Fagerberg, I. (u.å.). Unntakstilstanden i Trøndelag og Grane herred (oktober 1942). Fanger.no. Hentet 6. desember 2024 fra https://www.fanger.no/stories/unntakstilstanden-i-trondelag-og-grane-herred
Fagerberg, I. (u.å.). Aksjonen mot jødene i Trondheim 6.-8. oktober 1942. Fanger.no. Hentet 6. desember 2024 fra https://www.fanger.no/stories/jode-aksjonen-i-trondheim-6-7-oktober-1942
Les original på NDLA →
Allerede i mai 1940 inndro norsk politi jødenes radioapparater etter ordre fra tyskerne. Forfølgelsen av jødene i Trøndelag startet i 1941, alle måtte da ha en J stemplet i passet. I resten av landet ble dette pålagt jødene fra januar 1942. Jødene måtte også fylle ut et skjema med personopplysninger. I tillegg ble alle eiendommer jødene hadde, spesielt registrert.
Synagogen beslaglagt
Den 21. april 1941 beslagla tyskerne synagogen i Trondheim. De kastet de hellige skriftene ut på gata og brukte lysekronen som skyteskive. Davidsstjernene i vinduene ble byttet ut med hakekors. Bedesjal og bønnebøker ble slengt ut av vinduene, og alle benkene ble fjernet. Så satte de inn køyesenger, og galleriet ble brukt som barbersalong. Men til tross for at alle skap ble brutt opp, lyktes det forstanderen å redde de hellige torarullene og enkelte bøker.
Etter å ha holdt til i ulike lokaler en periode fikk menigheten fra våren 1942 lov til å benytte lokaler i Metodistkirken. Metodistkirken var også behjelpelig med å gjemme unna de gjenstandene jødene hadde brakt dit, til krigen var over.
Arrestasjonene startet med unntakstilstanden
I oktober 1942 erklærte rikskommissær Josef Terboven sivil unntakstilstand i Midt-Norge. Unntakstilstanden skulle gjelde fra 6. oktober til 12. oktober i Trondheim, deler av Sør-Trøndelag, hele Nord-Trøndelag og Grane herred (kommune) i Nordland. Tyskernes begrunnelse for unntakstilstanden var en rekke sabotasjeaksjoner. Flere mer eller mindre tilfeldig utvalgte personer ble arrestert og sendt til Falstad fangeleir der de ble henrettet som såkalte sonoffer for disse aksjonene. Altså at de skulle sone for andres skyld.
Med unntakstilstanden startet også arrestasjonen av jødene. Samtlige jødiske menn over 15 år ble hentet av norsk politi og fraktet til Falstad fangeleir. Kvinnene og barna ble tvangsflyttet til et par leiligheter. Samtidig inndro tyskerne all jødisk eiendom og formue.
Mennene led forferdelig på Falstad, de ble behandlet mye verre enn de andre nordmennene fordi de var jøder. Daglig terror og tortur tok knekken på flere av dem. Det føltes særlig hardt at dette skjedde i deres eget land, i deres eget nærområde.
Deportasjon
I slutten av november 1942 ble samtlige trønderske jøder transportert sørover. De ble deportert med skipet MS Donau sammen med over 500 andre norske jøder fra hele landet. Det endelige bestemmelsesstedet var Auschwitz i Polen.
Av over 772 norske jøder som nazistene deporterte, overlevde bare noen få de tyske konsentrasjonsleirene. Resten ble enten sendt direkte i gasskammer, ble drept på andre måter eller døde av sykdom.
Fire jøder fra Trondheim overlevde oppholdet og kom tilbake til byen etter krigen. I alt ble 130 personer i Det Mosaiske Trossamfunn i Trondheim drept i Auschwitz. I 1945 var det bare 123 medlemmer som var tilsluttet menigheten i Trondheim, før krigen hadde de vært cirka 260 personer.
Av alle de norske jødene som ble deportert til dødsleirene, kom bare 37 tilbake.
Tida etter 1945
De som kom tilbake, hadde mistet alt, og det var bare sin faste eiendom de fikk tilbake. Løsøre og formue var det verre med. Alt gull og sølv var sendt til Tyskland. Verdien av dette skulle dekke kostnadene nazistene hadde med å sende jødene til Auschwitz. Quisling-regjeringen hadde beslaglagt all annen formue eid av jøder. Mange jøder sto derfor med tomme hender når de kom tilbake etter krigen, enten fra Sverige eller Tyskland/Polen.
Menigheten i Trondheim ble reorganisert i juli 1945. Man satte straks i gang med å sette i stand synagogen og få menigheten på beina igjen. I 1947 ble det reist et minnesmerke over dem som omkom i Auschwitz, på den jødiske gravlunden på Lademoen. I dag teller menigheten litt over hundre personer. En av årsakene til at det ikke er flere, er at mange av dem som b le drept i Auschwitz, normalt ville ha fått barn på førti- og femtitallet.
Kilder
Banik, V. K. (2023, 17. desember). Holocaust i Norge. I Store norske leksikon. https://snl.no/Holocaust_i_Norge
HL-senteret. (2024, 26. november). Deportasjonen av de norske jødene. https://www.hlsenteret.no/undervisning/kunnskapsbasen/Ulike%20folkemord/folkemord-under-nazismen/holocaust/norge/deportasjonen-av-de-norske-jodene.html
Fagerberg, I. (u.å.). Unntakstilstanden i Trøndelag og Grane herred (oktober 1942). Fanger.no. Hentet 6. desember 2024 fra https://www.fanger.no/stories/unntakstilstanden-i-trondelag-og-grane-herred
Fagerberg, I. (u.å.). Aksjonen mot jødene i Trondheim 6.-8. oktober 1942. Fanger.no. Hentet 6. desember 2024 fra https://www.fanger.no/stories/jode-aksjonen-i-trondheim-6-7-oktober-1942
Les original på NDLA →
Den jødiske tragedien
Starten på jødeforfølgelsene i Norge
Allerede i mai 1940 inndro norsk politi jødenes radioapparater etter ordre fra tyskerne. Forfølgelsen av jødene i Trøndelag startet i 1941, alle måtte da ha en J stemplet i passet. I resten av landet ble dette pålagt jødene fra januar 1942. Jødene måtte også fylle ut et skjema med personopplysninger. I tillegg ble alle eiendommer jødene hadde, spesielt registrert.
Synagogen beslaglagt
Den 21. april 1941 beslagla tyskerne synagogen i Trondheim. De kastet de hellige skriftene ut på gata og brukte lysekronen som skyteskive. Davidsstjernene i vinduene ble byttet ut med hakekors. Bedesjal og bønnebøker ble slengt ut av vinduene, og alle benkene ble fjernet. Så satte de inn køyesenger, og galleriet ble brukt som barbersalong. Men til tross for at alle skap ble brutt opp, lyktes det forstanderen å redde de hellige torarullene og enkelte bøker.
Etter å ha holdt til i ulike lokaler en periode fikk menigheten fra våren 1942 lov til å benytte lokaler i Metodistkirken. Metodistkirken var også behjelpelig med å gjemme unna de gjenstandene jødene hadde brakt dit, til krigen var over.
Arrestasjonene startet med unntakstilstanden
I oktober 1942 erklærte rikskommissær Josef Terboven sivil unntakstilstand i Midt-Norge. Unntakstilstanden skulle gjelde fra 6. oktober til 12. oktober i Trondheim, deler av Sør-Trøndelag, hele Nord-Trøndelag og Grane herred (kommune) i Nordland. Tyskernes begrunnelse for unntakstilstanden var en rekke sabotasjeaksjoner. Flere mer eller mindre tilfeldig utvalgte personer ble arrestert og sendt til Falstad fangeleir der de ble henrettet som såkalte sonoffer for disse aksjonene. Altså at de skulle sone for andres skyld.
Med unntakstilstanden startet også arrestasjonen av jødene. Samtlige jødiske menn over 15 år ble hentet av norsk politi og fraktet til Falstad fangeleir. Kvinnene og barna ble tvangsflyttet til et par leiligheter. Samtidig inndro tyskerne all jødisk eiendom og formue.
Mennene led forferdelig på Falstad, de ble behandlet mye verre enn de andre nordmennene fordi de var jøder. Daglig terror og tortur tok knekken på flere av dem. Det føltes særlig hardt at dette skjedde i deres eget land, i deres eget nærområde.
Deportasjon
I slutten av november 1942 ble samtlige trønderske jøder transportert sørover. De ble deportert med skipet MS Donau sammen med over 500 andre norske jøder fra hele landet. Det endelige bestemmelsesstedet var Auschwitz i Polen.
Av over 772 norske jøder som nazistene deporterte, overlevde bare noen få de tyske konsentrasjonsleirene. Resten ble enten sendt direkte i gasskammer, ble drept på andre måter eller døde av sykdom.
Fire jøder fra Trondheim overlevde oppholdet og kom tilbake til byen etter krigen. I alt ble 130 personer i Det Mosaiske Trossamfunn i Trondheim drept i Auschwitz. I 1945 var det bare 123 medlemmer som var tilsluttet menigheten i Trondheim, før krigen hadde de vært cirka 260 personer.
Av alle de norske jødene som ble deportert til dødsleirene, kom bare 37 tilbake.
Tida etter 1945
De som kom tilbake, hadde mistet alt, og det var bare sin faste eiendom de fikk tilbake. Løsøre og formue var det verre med. Alt gull og sølv var sendt til Tyskland. Verdien av dette skulle dekke kostnadene nazistene hadde med å sende jødene til Auschwitz. Quisling-regjeringen hadde beslaglagt all annen formue eid av jøder. Mange jøder sto derfor med tomme hender når de kom tilbake etter krigen, enten fra Sverige eller Tyskland/Polen.
Menigheten i Trondheim ble reorganisert i juli 1945. Man satte straks i gang med å sette i stand synagogen og få menigheten på beina igjen. I 1947 ble det reist et minnesmerke over dem som omkom i Auschwitz, på den jødiske gravlunden på Lademoen. I dag teller menigheten litt over hundre personer. En av årsakene til at det ikke er flere, er at mange av dem som b le drept i Auschwitz, normalt ville ha fått barn på førti- og femtitallet.
Kilder
Banik, V. K. (2023, 17. desember). Holocaust i Norge. I Store norske leksikon. https://snl.no/Holocaust_i_Norge
HL-senteret. (2024, 26. november). Deportasjonen av de norske jødene. https://www.hlsenteret.no/undervisning/kunnskapsbasen/Ulike%20folkemord/folkemord-under-nazismen/holocaust/norge/deportasjonen-av-de-norske-jodene.html
Fagerberg, I. (u.å.). Unntakstilstanden i Trøndelag og Grane herred (oktober 1942). Fanger.no. Hentet 6. desember 2024 fra https://www.fanger.no/stories/unntakstilstanden-i-trondelag-og-grane-herred
Fagerberg, I. (u.å.). Aksjonen mot jødene i Trondheim 6.-8. oktober 1942. Fanger.no. Hentet 6. desember 2024 fra https://www.fanger.no/stories/jode-aksjonen-i-trondheim-6-7-oktober-1942
Les original på NDLA →
Allerede i mai 1940 inndro norsk politi jødenes radioapparater etter ordre fra tyskerne. Forfølgelsen av jødene i Trøndelag startet i 1941, alle måtte da ha en J stemplet i passet. I resten av landet ble dette pålagt jødene fra januar 1942. Jødene måtte også fylle ut et skjema med personopplysninger. I tillegg ble alle eiendommer jødene hadde, spesielt registrert.
Synagogen beslaglagt
Den 21. april 1941 beslagla tyskerne synagogen i Trondheim. De kastet de hellige skriftene ut på gata og brukte lysekronen som skyteskive. Davidsstjernene i vinduene ble byttet ut med hakekors. Bedesjal og bønnebøker ble slengt ut av vinduene, og alle benkene ble fjernet. Så satte de inn køyesenger, og galleriet ble brukt som barbersalong. Men til tross for at alle skap ble brutt opp, lyktes det forstanderen å redde de hellige torarullene og enkelte bøker.
Etter å ha holdt til i ulike lokaler en periode fikk menigheten fra våren 1942 lov til å benytte lokaler i Metodistkirken. Metodistkirken var også behjelpelig med å gjemme unna de gjenstandene jødene hadde brakt dit, til krigen var over.
Arrestasjonene startet med unntakstilstanden
I oktober 1942 erklærte rikskommissær Josef Terboven sivil unntakstilstand i Midt-Norge. Unntakstilstanden skulle gjelde fra 6. oktober til 12. oktober i Trondheim, deler av Sør-Trøndelag, hele Nord-Trøndelag og Grane herred (kommune) i Nordland. Tyskernes begrunnelse for unntakstilstanden var en rekke sabotasjeaksjoner. Flere mer eller mindre tilfeldig utvalgte personer ble arrestert og sendt til Falstad fangeleir der de ble henrettet som såkalte sonoffer for disse aksjonene. Altså at de skulle sone for andres skyld.
Med unntakstilstanden startet også arrestasjonen av jødene. Samtlige jødiske menn over 15 år ble hentet av norsk politi og fraktet til Falstad fangeleir. Kvinnene og barna ble tvangsflyttet til et par leiligheter. Samtidig inndro tyskerne all jødisk eiendom og formue.
Mennene led forferdelig på Falstad, de ble behandlet mye verre enn de andre nordmennene fordi de var jøder. Daglig terror og tortur tok knekken på flere av dem. Det føltes særlig hardt at dette skjedde i deres eget land, i deres eget nærområde.
Deportasjon
I slutten av november 1942 ble samtlige trønderske jøder transportert sørover. De ble deportert med skipet MS Donau sammen med over 500 andre norske jøder fra hele landet. Det endelige bestemmelsesstedet var Auschwitz i Polen.
Av over 772 norske jøder som nazistene deporterte, overlevde bare noen få de tyske konsentrasjonsleirene. Resten ble enten sendt direkte i gasskammer, ble drept på andre måter eller døde av sykdom.
Fire jøder fra Trondheim overlevde oppholdet og kom tilbake til byen etter krigen. I alt ble 130 personer i Det Mosaiske Trossamfunn i Trondheim drept i Auschwitz. I 1945 var det bare 123 medlemmer som var tilsluttet menigheten i Trondheim, før krigen hadde de vært cirka 260 personer.
Av alle de norske jødene som ble deportert til dødsleirene, kom bare 37 tilbake.
Tida etter 1945
De som kom tilbake, hadde mistet alt, og det var bare sin faste eiendom de fikk tilbake. Løsøre og formue var det verre med. Alt gull og sølv var sendt til Tyskland. Verdien av dette skulle dekke kostnadene nazistene hadde med å sende jødene til Auschwitz. Quisling-regjeringen hadde beslaglagt all annen formue eid av jøder. Mange jøder sto derfor med tomme hender når de kom tilbake etter krigen, enten fra Sverige eller Tyskland/Polen.
Menigheten i Trondheim ble reorganisert i juli 1945. Man satte straks i gang med å sette i stand synagogen og få menigheten på beina igjen. I 1947 ble det reist et minnesmerke over dem som omkom i Auschwitz, på den jødiske gravlunden på Lademoen. I dag teller menigheten litt over hundre personer. En av årsakene til at det ikke er flere, er at mange av dem som b le drept i Auschwitz, normalt ville ha fått barn på førti- og femtitallet.
Kilder
Banik, V. K. (2023, 17. desember). Holocaust i Norge. I Store norske leksikon. https://snl.no/Holocaust_i_Norge
HL-senteret. (2024, 26. november). Deportasjonen av de norske jødene. https://www.hlsenteret.no/undervisning/kunnskapsbasen/Ulike%20folkemord/folkemord-under-nazismen/holocaust/norge/deportasjonen-av-de-norske-jodene.html
Fagerberg, I. (u.å.). Unntakstilstanden i Trøndelag og Grane herred (oktober 1942). Fanger.no. Hentet 6. desember 2024 fra https://www.fanger.no/stories/unntakstilstanden-i-trondelag-og-grane-herred
Fagerberg, I. (u.å.). Aksjonen mot jødene i Trondheim 6.-8. oktober 1942. Fanger.no. Hentet 6. desember 2024 fra https://www.fanger.no/stories/jode-aksjonen-i-trondheim-6-7-oktober-1942
Les original på NDLA →
Filmer med tidsvitner fra andre verdenskrig
ARKIVET freds- og menneskerettighetssenter
ARKIVET freds- og menneskerettighetssenter ligger i den tidligere statsarkivbygningen i Kristiansand. Bygningen var i årene 1942–45 Gestapos hovedkvarter på Sørlandet.
ARKIVET jobber med både forskning, dokumentasjon, formidling og undervisning og legger særlig vekt på arbeidet med krigsarkiver, blant annet tidsvitneintervjuer og historien til krigsseilerne.
Tidsvitner
ARKIVET sitter på et arkiv med tidsvitneintervjuer fra andre verdenskrig som er tatt opp på film. Av disse filmene har vi plukket ut sju, som du finner her på NDLA historie. Filmene er ikke nye, men de formidler personlige historier knyttet til krigen, opplevd fra forskjellige ståsteder.
Tidsvitnene har forskjellig bakgrunn; det er en motstandsmann, et NS-medlem, en frontkjemper, en jødisk kvinne, en såkalt tyskerunge, en krigsseiler og en som ble evakuert fra Finnmark i 1944.
Her finner du lenker til alle filmene:
Tidsvitne Edith Notowicz
Tidsvitne Harriet von Nickel
Tidsvitne Helge Sæther
Tidsvitne Nils Børstrand
Tidsvitne Søren Brandsnes
Tidsvitne Thorleif Moe
Tidsvitne Wolfgang Windingstad
Les original på NDLA →
ARKIVET freds- og menneskerettighetssenter ligger i den tidligere statsarkivbygningen i Kristiansand. Bygningen var i årene 1942–45 Gestapos hovedkvarter på Sørlandet.
ARKIVET jobber med både forskning, dokumentasjon, formidling og undervisning og legger særlig vekt på arbeidet med krigsarkiver, blant annet tidsvitneintervjuer og historien til krigsseilerne.
Tidsvitner
ARKIVET sitter på et arkiv med tidsvitneintervjuer fra andre verdenskrig som er tatt opp på film. Av disse filmene har vi plukket ut sju, som du finner her på NDLA historie. Filmene er ikke nye, men de formidler personlige historier knyttet til krigen, opplevd fra forskjellige ståsteder.
Tidsvitnene har forskjellig bakgrunn; det er en motstandsmann, et NS-medlem, en frontkjemper, en jødisk kvinne, en såkalt tyskerunge, en krigsseiler og en som ble evakuert fra Finnmark i 1944.
Her finner du lenker til alle filmene:
Tidsvitne Edith Notowicz
Tidsvitne Harriet von Nickel
Tidsvitne Helge Sæther
Tidsvitne Nils Børstrand
Tidsvitne Søren Brandsnes
Tidsvitne Thorleif Moe
Tidsvitne Wolfgang Windingstad
Les original på NDLA →
Filmer med tidsvitner fra andre verdenskrig
ARKIVET freds- og menneskerettighetssenter
ARKIVET freds- og menneskerettighetssenter ligger i den tidligere statsarkivbygningen i Kristiansand. Bygningen var i årene 1942–45 Gestapos hovedkvarter på Sørlandet.
ARKIVET jobber med både forskning, dokumentasjon, formidling og undervisning og legger særlig vekt på arbeidet med krigsarkiver, blant annet tidsvitneintervjuer og historien til krigsseilerne.
Tidsvitner
ARKIVET sitter på et arkiv med tidsvitneintervjuer fra andre verdenskrig som er tatt opp på film. Av disse filmene har vi plukket ut sju, som du finner her på NDLA historie. Filmene er ikke nye, men de formidler personlige historier knyttet til krigen, opplevd fra forskjellige ståsteder.
Tidsvitnene har forskjellig bakgrunn; det er en motstandsmann, et NS-medlem, en frontkjemper, en jødisk kvinne, en såkalt tyskerunge, en krigsseiler og en som ble evakuert fra Finnmark i 1944.
Her finner du lenker til alle filmene:
Tidsvitne Edith Notowicz
Tidsvitne Harriet von Nickel
Tidsvitne Helge Sæther
Tidsvitne Nils Børstrand
Tidsvitne Søren Brandsnes
Tidsvitne Thorleif Moe
Tidsvitne Wolfgang Windingstad
Les original på NDLA →
ARKIVET freds- og menneskerettighetssenter ligger i den tidligere statsarkivbygningen i Kristiansand. Bygningen var i årene 1942–45 Gestapos hovedkvarter på Sørlandet.
ARKIVET jobber med både forskning, dokumentasjon, formidling og undervisning og legger særlig vekt på arbeidet med krigsarkiver, blant annet tidsvitneintervjuer og historien til krigsseilerne.
Tidsvitner
ARKIVET sitter på et arkiv med tidsvitneintervjuer fra andre verdenskrig som er tatt opp på film. Av disse filmene har vi plukket ut sju, som du finner her på NDLA historie. Filmene er ikke nye, men de formidler personlige historier knyttet til krigen, opplevd fra forskjellige ståsteder.
Tidsvitnene har forskjellig bakgrunn; det er en motstandsmann, et NS-medlem, en frontkjemper, en jødisk kvinne, en såkalt tyskerunge, en krigsseiler og en som ble evakuert fra Finnmark i 1944.
Her finner du lenker til alle filmene:
Tidsvitne Edith Notowicz
Tidsvitne Harriet von Nickel
Tidsvitne Helge Sæther
Tidsvitne Nils Børstrand
Tidsvitne Søren Brandsnes
Tidsvitne Thorleif Moe
Tidsvitne Wolfgang Windingstad
Les original på NDLA →
Forbudt kjærlighet: historien om "tyskerjentene"
Oppgjørets time
Tyskerjentene ble stemplet som landssvikere på linje med norske nazister. I tillegg ble de sett på som moralske utskudd og som en gruppe tilbakestående individer.
Problemet var at man ikke kunne stille dem for retten, for hva slags lovbrudd hadde de begått? Det å ha en tysk soldat som kjæreste var ikke straffbart etter loven. Likevel kom oppgjørets time også for tyskerjentene. I ukene etter frigjøringen tok folk seg til rette. Det var lynsjestemning, og hat og hevnlyst fikk utløp. Å gå løs på kvinnene var en enkel sak: De var svake, vergeløse og hadde ingens sympati. I hele Europa ble nå kvinner utsatt for voldelige og ydmykende handlinger.
"Vårt folk kan i framtiden med løftet panne se tilbake på oppgjørets dager i bevissthet om at vi ikke har noen utskeielse å skamme oss over – ingen overgrep."
(Aftenpostens morgenavis, 14. mai 1945)
"… det blir en forferdelig pris de kvinner får betale for resten av sin levetid, som ikke avviser tyskerne."
(Fra BBCs radiosendinger under krigen, den norske "stemmen fra London", Toralv Øksnevad, henvist i Korsvik, 2018)
Norske kvinners forhold til tyske soldater
Det er usikkert hvor mange norske kvinner som hadde forhold til tyske soldater og offiserer under krigen. Kildene opererer med tall fra 30 000 til 100 000. En dansk undersøkelse viser at omtrent 10 prosent av tilfellene i Danmark resulterte i barnefødsler. I Norge ble det født cirka 12 000 krigsbarn med tysk far.
Begreper som "tyskertøs", "tyskerjente" og "tyskerhore" ble brukt som betegnelser på kvinnene. Bare det å ha snakket med en tysker kunne være nok til å bli stemplet. Relasjonene kunne variere fra en kortvarig flørt eller et tilfeldig bekjentskap til rene seksuelle forbindelser eller langvarige kjærlighetsforhold. Det fantes også prostituerte kvinner som dro økonomiske fordeler av tyske kontakter. Majoriteten av kvinnene var under 30 år. De hadde sjelden en politisk agenda, men på grunn av omgang med tyskere ble de betraktet som politiske aktører.
Høflige og komplimenterende unge menn
De fleste soldatene var unge menn, utkommandert i krigen. Skal tro i hvilken grad de hadde lyst til å tilbringe fem år borte fra hjemsted og familie? Fra personlige beretninger og vitnesbyrd forstår vi at de tyske soldatene var høflige og komplimenterende og gjorde alt de kunne for å bli kjent med de norske jentene. På mindre steder kunne soldatene være i flertall. De levde tett på befolkningen, og slik utviklet det seg vennskap og kjærlighetsforhold. Det var ikke til å unngå at unge kvinner midt i "forelskelsesalderen" ble betatt.
Aksjoner mot tyskerjentene
Det var problematisk å straffeforfølge jentene. De hadde ikke begått noe lovbrudd. Flere av jentene ble skamklippet på åpen gate, og det antas at det skjedde med cirka 5000 kvinner. Stort sett ble nok skamklippingen utført av menn og gutter som ikke hadde fått vist sitt "heltemot" og "rette nasjonale sinnelag" under krigen. Mange mente kvinnene fikk som fortjent, men etter hvert vekket klippeaksjonene avsky i befolkningen.
Selv om det ikke var straffbart å ha tysk kjæreste, satte også hjemmefronten og politiet i gang aksjoner mot tyskerjentene. Det ble nødvendig å fatte vedtak som gjorde dette mulig. Helsedirektoratet og Justisdepartementet slo fast at kvinnene måtte innbringes 1) fordi de trengte beskyttelse 2) fordi de mest sannsynlig var smittebærere av kjønnssykdommer og måtte isoleres fra resten av befolkningen. Folk ble oppfordret til angiveri. Kvinner som var registrert i helserådets arkiv, og de man ellers klarte å oppspore, ble arrestert og innbrakt til forhør. De ble utspurt i detalj om sine forhold og sin seksuelle aktivitet, før eventuell reaksjon ble fastsatt. Mange kvinner mistet både jobb og husleiekontrakt. Kvinner som var gift med sin tyske soldat, mistet sitt norske statsborgerskap. Det samme skjedde med kvinnene som giftet seg rett etter krigen.
Interneringsleirer ble opprettet over hele landet. I Oslo ble i alt 1100 tyskerjenter plassert i tyskerleiren på Hovedøya utenfor byen. Oppholdet på øya kunne variere fra noen uker til inntil et år. Flere barn var internert med mødrene sine, men forholdene i leiren gjorde at den ble avviklet sommeren 1946.
Våren 1946 kom det celebert besøk til Hovedøya – selveste sosialminister Svein Oftedal. Han fikk nærmest sjokk da han besøkte leiren, som utseendemessig ga ham sterke assosiasjoner til konsentrasjonsleiren han selv hadde sittet i, og sosialministeren besluttet at leiren skulle nedlegges snarest mulig. I april var det kroken på døra, og de siste innsatte ble rodd over til Vippetangen …
(Pedersen, 2012)
Kilder
Aftenposten morgen. (1945, 14. mai). Seieren over oss selv. Hentet fra https://www.nb.no/items/3d95031a4c425bf884590a8126a5a956?page=1
Korsvik, T. R. (2018, 30. oktober). "Tyskertøsene": Straffet – og unnskyldt. Kilden. https://kjonnsforskning.no/nb/2018/10/tyskertosene-straffet-og-unnskyldt
Pedersen, T. A. (2012). Vi kalte dem tyskertøser. Scandinavian Academic Press.
Les original på NDLA →
Tyskerjentene ble stemplet som landssvikere på linje med norske nazister. I tillegg ble de sett på som moralske utskudd og som en gruppe tilbakestående individer.
Problemet var at man ikke kunne stille dem for retten, for hva slags lovbrudd hadde de begått? Det å ha en tysk soldat som kjæreste var ikke straffbart etter loven. Likevel kom oppgjørets time også for tyskerjentene. I ukene etter frigjøringen tok folk seg til rette. Det var lynsjestemning, og hat og hevnlyst fikk utløp. Å gå løs på kvinnene var en enkel sak: De var svake, vergeløse og hadde ingens sympati. I hele Europa ble nå kvinner utsatt for voldelige og ydmykende handlinger.
"Vårt folk kan i framtiden med løftet panne se tilbake på oppgjørets dager i bevissthet om at vi ikke har noen utskeielse å skamme oss over – ingen overgrep."
(Aftenpostens morgenavis, 14. mai 1945)
"… det blir en forferdelig pris de kvinner får betale for resten av sin levetid, som ikke avviser tyskerne."
(Fra BBCs radiosendinger under krigen, den norske "stemmen fra London", Toralv Øksnevad, henvist i Korsvik, 2018)
Norske kvinners forhold til tyske soldater
Det er usikkert hvor mange norske kvinner som hadde forhold til tyske soldater og offiserer under krigen. Kildene opererer med tall fra 30 000 til 100 000. En dansk undersøkelse viser at omtrent 10 prosent av tilfellene i Danmark resulterte i barnefødsler. I Norge ble det født cirka 12 000 krigsbarn med tysk far.
Begreper som "tyskertøs", "tyskerjente" og "tyskerhore" ble brukt som betegnelser på kvinnene. Bare det å ha snakket med en tysker kunne være nok til å bli stemplet. Relasjonene kunne variere fra en kortvarig flørt eller et tilfeldig bekjentskap til rene seksuelle forbindelser eller langvarige kjærlighetsforhold. Det fantes også prostituerte kvinner som dro økonomiske fordeler av tyske kontakter. Majoriteten av kvinnene var under 30 år. De hadde sjelden en politisk agenda, men på grunn av omgang med tyskere ble de betraktet som politiske aktører.
Høflige og komplimenterende unge menn
De fleste soldatene var unge menn, utkommandert i krigen. Skal tro i hvilken grad de hadde lyst til å tilbringe fem år borte fra hjemsted og familie? Fra personlige beretninger og vitnesbyrd forstår vi at de tyske soldatene var høflige og komplimenterende og gjorde alt de kunne for å bli kjent med de norske jentene. På mindre steder kunne soldatene være i flertall. De levde tett på befolkningen, og slik utviklet det seg vennskap og kjærlighetsforhold. Det var ikke til å unngå at unge kvinner midt i "forelskelsesalderen" ble betatt.
Aksjoner mot tyskerjentene
Det var problematisk å straffeforfølge jentene. De hadde ikke begått noe lovbrudd. Flere av jentene ble skamklippet på åpen gate, og det antas at det skjedde med cirka 5000 kvinner. Stort sett ble nok skamklippingen utført av menn og gutter som ikke hadde fått vist sitt "heltemot" og "rette nasjonale sinnelag" under krigen. Mange mente kvinnene fikk som fortjent, men etter hvert vekket klippeaksjonene avsky i befolkningen.
Selv om det ikke var straffbart å ha tysk kjæreste, satte også hjemmefronten og politiet i gang aksjoner mot tyskerjentene. Det ble nødvendig å fatte vedtak som gjorde dette mulig. Helsedirektoratet og Justisdepartementet slo fast at kvinnene måtte innbringes 1) fordi de trengte beskyttelse 2) fordi de mest sannsynlig var smittebærere av kjønnssykdommer og måtte isoleres fra resten av befolkningen. Folk ble oppfordret til angiveri. Kvinner som var registrert i helserådets arkiv, og de man ellers klarte å oppspore, ble arrestert og innbrakt til forhør. De ble utspurt i detalj om sine forhold og sin seksuelle aktivitet, før eventuell reaksjon ble fastsatt. Mange kvinner mistet både jobb og husleiekontrakt. Kvinner som var gift med sin tyske soldat, mistet sitt norske statsborgerskap. Det samme skjedde med kvinnene som giftet seg rett etter krigen.
Interneringsleirer ble opprettet over hele landet. I Oslo ble i alt 1100 tyskerjenter plassert i tyskerleiren på Hovedøya utenfor byen. Oppholdet på øya kunne variere fra noen uker til inntil et år. Flere barn var internert med mødrene sine, men forholdene i leiren gjorde at den ble avviklet sommeren 1946.
Våren 1946 kom det celebert besøk til Hovedøya – selveste sosialminister Svein Oftedal. Han fikk nærmest sjokk da han besøkte leiren, som utseendemessig ga ham sterke assosiasjoner til konsentrasjonsleiren han selv hadde sittet i, og sosialministeren besluttet at leiren skulle nedlegges snarest mulig. I april var det kroken på døra, og de siste innsatte ble rodd over til Vippetangen …
(Pedersen, 2012)
Kilder
Aftenposten morgen. (1945, 14. mai). Seieren over oss selv. Hentet fra https://www.nb.no/items/3d95031a4c425bf884590a8126a5a956?page=1
Korsvik, T. R. (2018, 30. oktober). "Tyskertøsene": Straffet – og unnskyldt. Kilden. https://kjonnsforskning.no/nb/2018/10/tyskertosene-straffet-og-unnskyldt
Pedersen, T. A. (2012). Vi kalte dem tyskertøser. Scandinavian Academic Press.
Les original på NDLA →
Forbudt kjærlighet: historien om "tyskerjentene"
Oppgjørets time
Tyskerjentene ble stemplet som landssvikere på linje med norske nazister. I tillegg ble de sett på som moralske utskudd og som en gruppe tilbakestående individer.
Problemet var at man ikke kunne stille dem for retten, for hva slags lovbrudd hadde de begått? Det å ha en tysk soldat som kjæreste var ikke straffbart etter loven. Likevel kom oppgjørets time også for tyskerjentene. I ukene etter frigjøringen tok folk seg til rette. Det var lynsjestemning, og hat og hevnlyst fikk utløp. Å gå løs på kvinnene var en enkel sak: De var svake, vergeløse og hadde ingens sympati. I hele Europa ble nå kvinner utsatt for voldelige og ydmykende handlinger.
"Vårt folk kan i framtiden med løftet panne se tilbake på oppgjørets dager i bevissthet om at vi ikke har noen utskeielse å skamme oss over – ingen overgrep."
(Aftenpostens morgenavis, 14. mai 1945)
"… det blir en forferdelig pris de kvinner får betale for resten av sin levetid, som ikke avviser tyskerne."
(Fra BBCs radiosendinger under krigen, den norske "stemmen fra London", Toralv Øksnevad, henvist i Korsvik, 2018)
Norske kvinners forhold til tyske soldater
Det er usikkert hvor mange norske kvinner som hadde forhold til tyske soldater og offiserer under krigen. Kildene opererer med tall fra 30 000 til 100 000. En dansk undersøkelse viser at omtrent 10 prosent av tilfellene i Danmark resulterte i barnefødsler. I Norge ble det født cirka 12 000 krigsbarn med tysk far.
Begreper som "tyskertøs", "tyskerjente" og "tyskerhore" ble brukt som betegnelser på kvinnene. Bare det å ha snakket med en tysker kunne være nok til å bli stemplet. Relasjonene kunne variere fra en kortvarig flørt eller et tilfeldig bekjentskap til rene seksuelle forbindelser eller langvarige kjærlighetsforhold. Det fantes også prostituerte kvinner som dro økonomiske fordeler av tyske kontakter. Majoriteten av kvinnene var under 30 år. De hadde sjelden en politisk agenda, men på grunn av omgang med tyskere ble de betraktet som politiske aktører.
Høflige og komplimenterende unge menn
De fleste soldatene var unge menn, utkommandert i krigen. Skal tro i hvilken grad de hadde lyst til å tilbringe fem år borte fra hjemsted og familie? Fra personlige beretninger og vitnesbyrd forstår vi at de tyske soldatene var høflige og komplimenterende og gjorde alt de kunne for å bli kjent med de norske jentene. På mindre steder kunne soldatene være i flertall. De levde tett på befolkningen, og slik utviklet det seg vennskap og kjærlighetsforhold. Det var ikke til å unngå at unge kvinner midt i "forelskelsesalderen" ble betatt.
Aksjoner mot tyskerjentene
Det var problematisk å straffeforfølge jentene. De hadde ikke begått noe lovbrudd. Flere av jentene ble skamklippet på åpen gate, og det antas at det skjedde med cirka 5000 kvinner. Stort sett ble nok skamklippingen utført av menn og gutter som ikke hadde fått vist sitt "heltemot" og "rette nasjonale sinnelag" under krigen. Mange mente kvinnene fikk som fortjent, men etter hvert vekket klippeaksjonene avsky i befolkningen.
Selv om det ikke var straffbart å ha tysk kjæreste, satte også hjemmefronten og politiet i gang aksjoner mot tyskerjentene. Det ble nødvendig å fatte vedtak som gjorde dette mulig. Helsedirektoratet og Justisdepartementet slo fast at kvinnene måtte innbringes 1) fordi de trengte beskyttelse 2) fordi de mest sannsynlig var smittebærere av kjønnssykdommer og måtte isoleres fra resten av befolkningen. Folk ble oppfordret til angiveri. Kvinner som var registrert i helserådets arkiv, og de man ellers klarte å oppspore, ble arrestert og innbrakt til forhør. De ble utspurt i detalj om sine forhold og sin seksuelle aktivitet, før eventuell reaksjon ble fastsatt. Mange kvinner mistet både jobb og husleiekontrakt. Kvinner som var gift med sin tyske soldat, mistet sitt norske statsborgerskap. Det samme skjedde med kvinnene som giftet seg rett etter krigen.
Interneringsleirer ble opprettet over hele landet. I Oslo ble i alt 1100 tyskerjenter plassert i tyskerleiren på Hovedøya utenfor byen. Oppholdet på øya kunne variere fra noen uker til inntil et år. Flere barn var internert med mødrene sine, men forholdene i leiren gjorde at den ble avviklet sommeren 1946.
Våren 1946 kom det celebert besøk til Hovedøya – selveste sosialminister Svein Oftedal. Han fikk nærmest sjokk da han besøkte leiren, som utseendemessig ga ham sterke assosiasjoner til konsentrasjonsleiren han selv hadde sittet i, og sosialministeren besluttet at leiren skulle nedlegges snarest mulig. I april var det kroken på døra, og de siste innsatte ble rodd over til Vippetangen …
(Pedersen, 2012)
Kilder
Aftenposten morgen. (1945, 14. mai). Seieren over oss selv. Hentet fra https://www.nb.no/items/3d95031a4c425bf884590a8126a5a956?page=1
Korsvik, T. R. (2018, 30. oktober). "Tyskertøsene": Straffet – og unnskyldt. Kilden. https://kjonnsforskning.no/nb/2018/10/tyskertosene-straffet-og-unnskyldt
Pedersen, T. A. (2012). Vi kalte dem tyskertøser. Scandinavian Academic Press.
Les original på NDLA →
Tyskerjentene ble stemplet som landssvikere på linje med norske nazister. I tillegg ble de sett på som moralske utskudd og som en gruppe tilbakestående individer.
Problemet var at man ikke kunne stille dem for retten, for hva slags lovbrudd hadde de begått? Det å ha en tysk soldat som kjæreste var ikke straffbart etter loven. Likevel kom oppgjørets time også for tyskerjentene. I ukene etter frigjøringen tok folk seg til rette. Det var lynsjestemning, og hat og hevnlyst fikk utløp. Å gå løs på kvinnene var en enkel sak: De var svake, vergeløse og hadde ingens sympati. I hele Europa ble nå kvinner utsatt for voldelige og ydmykende handlinger.
"Vårt folk kan i framtiden med løftet panne se tilbake på oppgjørets dager i bevissthet om at vi ikke har noen utskeielse å skamme oss over – ingen overgrep."
(Aftenpostens morgenavis, 14. mai 1945)
"… det blir en forferdelig pris de kvinner får betale for resten av sin levetid, som ikke avviser tyskerne."
(Fra BBCs radiosendinger under krigen, den norske "stemmen fra London", Toralv Øksnevad, henvist i Korsvik, 2018)
Norske kvinners forhold til tyske soldater
Det er usikkert hvor mange norske kvinner som hadde forhold til tyske soldater og offiserer under krigen. Kildene opererer med tall fra 30 000 til 100 000. En dansk undersøkelse viser at omtrent 10 prosent av tilfellene i Danmark resulterte i barnefødsler. I Norge ble det født cirka 12 000 krigsbarn med tysk far.
Begreper som "tyskertøs", "tyskerjente" og "tyskerhore" ble brukt som betegnelser på kvinnene. Bare det å ha snakket med en tysker kunne være nok til å bli stemplet. Relasjonene kunne variere fra en kortvarig flørt eller et tilfeldig bekjentskap til rene seksuelle forbindelser eller langvarige kjærlighetsforhold. Det fantes også prostituerte kvinner som dro økonomiske fordeler av tyske kontakter. Majoriteten av kvinnene var under 30 år. De hadde sjelden en politisk agenda, men på grunn av omgang med tyskere ble de betraktet som politiske aktører.
Høflige og komplimenterende unge menn
De fleste soldatene var unge menn, utkommandert i krigen. Skal tro i hvilken grad de hadde lyst til å tilbringe fem år borte fra hjemsted og familie? Fra personlige beretninger og vitnesbyrd forstår vi at de tyske soldatene var høflige og komplimenterende og gjorde alt de kunne for å bli kjent med de norske jentene. På mindre steder kunne soldatene være i flertall. De levde tett på befolkningen, og slik utviklet det seg vennskap og kjærlighetsforhold. Det var ikke til å unngå at unge kvinner midt i "forelskelsesalderen" ble betatt.
Aksjoner mot tyskerjentene
Det var problematisk å straffeforfølge jentene. De hadde ikke begått noe lovbrudd. Flere av jentene ble skamklippet på åpen gate, og det antas at det skjedde med cirka 5000 kvinner. Stort sett ble nok skamklippingen utført av menn og gutter som ikke hadde fått vist sitt "heltemot" og "rette nasjonale sinnelag" under krigen. Mange mente kvinnene fikk som fortjent, men etter hvert vekket klippeaksjonene avsky i befolkningen.
Selv om det ikke var straffbart å ha tysk kjæreste, satte også hjemmefronten og politiet i gang aksjoner mot tyskerjentene. Det ble nødvendig å fatte vedtak som gjorde dette mulig. Helsedirektoratet og Justisdepartementet slo fast at kvinnene måtte innbringes 1) fordi de trengte beskyttelse 2) fordi de mest sannsynlig var smittebærere av kjønnssykdommer og måtte isoleres fra resten av befolkningen. Folk ble oppfordret til angiveri. Kvinner som var registrert i helserådets arkiv, og de man ellers klarte å oppspore, ble arrestert og innbrakt til forhør. De ble utspurt i detalj om sine forhold og sin seksuelle aktivitet, før eventuell reaksjon ble fastsatt. Mange kvinner mistet både jobb og husleiekontrakt. Kvinner som var gift med sin tyske soldat, mistet sitt norske statsborgerskap. Det samme skjedde med kvinnene som giftet seg rett etter krigen.
Interneringsleirer ble opprettet over hele landet. I Oslo ble i alt 1100 tyskerjenter plassert i tyskerleiren på Hovedøya utenfor byen. Oppholdet på øya kunne variere fra noen uker til inntil et år. Flere barn var internert med mødrene sine, men forholdene i leiren gjorde at den ble avviklet sommeren 1946.
Våren 1946 kom det celebert besøk til Hovedøya – selveste sosialminister Svein Oftedal. Han fikk nærmest sjokk da han besøkte leiren, som utseendemessig ga ham sterke assosiasjoner til konsentrasjonsleiren han selv hadde sittet i, og sosialministeren besluttet at leiren skulle nedlegges snarest mulig. I april var det kroken på døra, og de siste innsatte ble rodd over til Vippetangen …
(Pedersen, 2012)
Kilder
Aftenposten morgen. (1945, 14. mai). Seieren over oss selv. Hentet fra https://www.nb.no/items/3d95031a4c425bf884590a8126a5a956?page=1
Korsvik, T. R. (2018, 30. oktober). "Tyskertøsene": Straffet – og unnskyldt. Kilden. https://kjonnsforskning.no/nb/2018/10/tyskertosene-straffet-og-unnskyldt
Pedersen, T. A. (2012). Vi kalte dem tyskertøser. Scandinavian Academic Press.
Les original på NDLA →
Frigjøringen 8. mai 1945
Frigjøringen og feiringen
Etter at Tyskland kapitulerte natt til 7. mai 1945, var det bare snakk om timer før de tyske troppene ellers i Europa trakk seg tilbake. I Norge overga tyskerne seg uten kamp natten mellom 8. og 9. mai. Om morgenen den 9. mai ble det igjen frie radiosendinger fra NRK.
Hjemmefrontens ledelse hadde fått fullmakter til å opptre på regjeringens vegne ved den tyske kapitulasjonen i Norge. Dette skulle vare til London-regjeringen og konge og kronprins var tilbake i Norge. De hadde blant annet ansvar da tyske soldater overga Akershus festning til hjemmefronten.
Maidagene ble en stor folkefest. Folk samlet seg i byene og på bygdene, og spesielt i Oslo ble det store folkemengder med norske flagg og jubel. Den 13. mai kom kronprins Olav sammen med militærsjefer og noen statsråder tilbake til Oslo. Resten av regjeringen med statsminister Johans Nygaardsvold og stortingspresidenten, Carl J. Hambro, kom 31. mai. Den 7. juni gikk også kong Haakon i land i Oslo.
Film
Film hvor tidsvitner forteller om fredsvåren 1945 (lengde 9:50).
Nettutstilling
For å finne ut mer om frigjøringen og tida etter andre verdenskrig, kan du se flere nettutstillinger på Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek: Arbeiderbevegelse fra krig til fred.
Bilder
Alle bildene i bildespillet under er fra maidagene 1945. Velg gjerne full størrelse når du skal se det.
Les original på NDLA →
Etter at Tyskland kapitulerte natt til 7. mai 1945, var det bare snakk om timer før de tyske troppene ellers i Europa trakk seg tilbake. I Norge overga tyskerne seg uten kamp natten mellom 8. og 9. mai. Om morgenen den 9. mai ble det igjen frie radiosendinger fra NRK.
Hjemmefrontens ledelse hadde fått fullmakter til å opptre på regjeringens vegne ved den tyske kapitulasjonen i Norge. Dette skulle vare til London-regjeringen og konge og kronprins var tilbake i Norge. De hadde blant annet ansvar da tyske soldater overga Akershus festning til hjemmefronten.
Maidagene ble en stor folkefest. Folk samlet seg i byene og på bygdene, og spesielt i Oslo ble det store folkemengder med norske flagg og jubel. Den 13. mai kom kronprins Olav sammen med militærsjefer og noen statsråder tilbake til Oslo. Resten av regjeringen med statsminister Johans Nygaardsvold og stortingspresidenten, Carl J. Hambro, kom 31. mai. Den 7. juni gikk også kong Haakon i land i Oslo.
Film
Film hvor tidsvitner forteller om fredsvåren 1945 (lengde 9:50).
Nettutstilling
For å finne ut mer om frigjøringen og tida etter andre verdenskrig, kan du se flere nettutstillinger på Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek: Arbeiderbevegelse fra krig til fred.
Bilder
Alle bildene i bildespillet under er fra maidagene 1945. Velg gjerne full størrelse når du skal se det.
Les original på NDLA →
Frigjøringen 8. mai 1945
Frigjøringen og feiringen
Etter at Tyskland kapitulerte natt til 7. mai 1945, var det bare snakk om timer før de tyske troppene ellers i Europa trakk seg tilbake. I Norge overga tyskerne seg uten kamp natten mellom 8. og 9. mai. Om morgenen den 9. mai ble det igjen frie radiosendinger fra NRK.
Hjemmefrontens ledelse hadde fått fullmakter til å opptre på regjeringens vegne ved den tyske kapitulasjonen i Norge. Dette skulle vare til London-regjeringen og konge og kronprins var tilbake i Norge. De hadde blant annet ansvar da tyske soldater overga Akershus festning til hjemmefronten.
Maidagene ble en stor folkefest. Folk samlet seg i byene og på bygdene, og spesielt i Oslo ble det store folkemengder med norske flagg og jubel. Den 13. mai kom kronprins Olav sammen med militærsjefer og noen statsråder tilbake til Oslo. Resten av regjeringen med statsminister Johans Nygaardsvold og stortingspresidenten, Carl J. Hambro, kom 31. mai. Den 7. juni gikk også kong Haakon i land i Oslo.
Film
Film hvor tidsvitner forteller om fredsvåren 1945 (lengde 9:50).
Nettutstilling
For å finne ut mer om frigjøringen og tida etter andre verdenskrig, kan du se flere nettutstillinger på Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek: Arbeiderbevegelse fra krig til fred.
Bilder
Alle bildene i bildespillet under er fra maidagene 1945. Velg gjerne full størrelse når du skal se det.
Les original på NDLA →
Etter at Tyskland kapitulerte natt til 7. mai 1945, var det bare snakk om timer før de tyske troppene ellers i Europa trakk seg tilbake. I Norge overga tyskerne seg uten kamp natten mellom 8. og 9. mai. Om morgenen den 9. mai ble det igjen frie radiosendinger fra NRK.
Hjemmefrontens ledelse hadde fått fullmakter til å opptre på regjeringens vegne ved den tyske kapitulasjonen i Norge. Dette skulle vare til London-regjeringen og konge og kronprins var tilbake i Norge. De hadde blant annet ansvar da tyske soldater overga Akershus festning til hjemmefronten.
Maidagene ble en stor folkefest. Folk samlet seg i byene og på bygdene, og spesielt i Oslo ble det store folkemengder med norske flagg og jubel. Den 13. mai kom kronprins Olav sammen med militærsjefer og noen statsråder tilbake til Oslo. Resten av regjeringen med statsminister Johans Nygaardsvold og stortingspresidenten, Carl J. Hambro, kom 31. mai. Den 7. juni gikk også kong Haakon i land i Oslo.
Film
Film hvor tidsvitner forteller om fredsvåren 1945 (lengde 9:50).
Nettutstilling
For å finne ut mer om frigjøringen og tida etter andre verdenskrig, kan du se flere nettutstillinger på Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek: Arbeiderbevegelse fra krig til fred.
Bilder
Alle bildene i bildespillet under er fra maidagene 1945. Velg gjerne full størrelse når du skal se det.
Les original på NDLA →
Kongens nei
Tyske tropper okkuperer Norge
Tidlig om morgenen den 9. april 1940 ble det tyske krigsskipet Blücher senket i Drøbaksundet. Det norske forsvarets senkning av Blücher utsatte Hitlers plan om å okkupere Norge med et døgn. Dette ga kongefamilien og regjeringen tid til å flykte nordover i landet og derfra videre til England og USA.
Da kongen og regjeringen forlot Oslo 9. april, forsøkte Vidkun Quisling å overta makten ved et statskupp. Han holdt en radiotale hvor han utropte seg selv til statsminister.
Kongen nekter å samarbeide
Den 10. april hadde kongefamilien med følge kommet fram til Trysil. Tyskerne sendte en utsending til Trysil med krav om å innsette Quisling som ny statsminister. Saken ble tatt opp med Kongen i statsråd og resulterte i en kongelig resolusjon som kongen og statsminister Nygaardsvold skrev under på. I denne resolusjonen nektet Haakon 7. å gi etter for det tyske kravet.
Etter krigen ble Quisling arrestert og dømt til døden for landssvik. "Kongens nei" ble brukt som dokument i landssviksaken mot ham. De røde anmerkningene du ser på dokumentet, er fra tida da bevisene i saken ble samlet inn.
"Kongens nei" blir følgelig regnet som et av Norges viktigste dokumenter i nyere norsk historie.
Les original på NDLA →
Tidlig om morgenen den 9. april 1940 ble det tyske krigsskipet Blücher senket i Drøbaksundet. Det norske forsvarets senkning av Blücher utsatte Hitlers plan om å okkupere Norge med et døgn. Dette ga kongefamilien og regjeringen tid til å flykte nordover i landet og derfra videre til England og USA.
Da kongen og regjeringen forlot Oslo 9. april, forsøkte Vidkun Quisling å overta makten ved et statskupp. Han holdt en radiotale hvor han utropte seg selv til statsminister.
Kongen nekter å samarbeide
Den 10. april hadde kongefamilien med følge kommet fram til Trysil. Tyskerne sendte en utsending til Trysil med krav om å innsette Quisling som ny statsminister. Saken ble tatt opp med Kongen i statsråd og resulterte i en kongelig resolusjon som kongen og statsminister Nygaardsvold skrev under på. I denne resolusjonen nektet Haakon 7. å gi etter for det tyske kravet.
Etter krigen ble Quisling arrestert og dømt til døden for landssvik. "Kongens nei" ble brukt som dokument i landssviksaken mot ham. De røde anmerkningene du ser på dokumentet, er fra tida da bevisene i saken ble samlet inn.
"Kongens nei" blir følgelig regnet som et av Norges viktigste dokumenter i nyere norsk historie.
Les original på NDLA →
Kongens nei
Tyske tropper okkuperer Norge
Tidlig om morgenen den 9. april 1940 ble det tyske krigsskipet Blücher senket i Drøbaksundet. Det norske forsvarets senkning av Blücher utsatte Hitlers plan om å okkupere Norge med et døgn. Dette ga kongefamilien og regjeringen tid til å flykte nordover i landet og derfra videre til England og USA.
Da kongen og regjeringen forlot Oslo 9. april, forsøkte Vidkun Quisling å overta makten ved et statskupp. Han holdt en radiotale hvor han utropte seg selv til statsminister.
Kongen nekter å samarbeide
Den 10. april hadde kongefamilien med følge kommet fram til Trysil. Tyskerne sendte en utsending til Trysil med krav om å innsette Quisling som ny statsminister. Saken ble tatt opp med Kongen i statsråd og resulterte i en kongelig resolusjon som kongen og statsminister Nygaardsvold skrev under på. I denne resolusjonen nektet Haakon 7. å gi etter for det tyske kravet.
Etter krigen ble Quisling arrestert og dømt til døden for landssvik. "Kongens nei" ble brukt som dokument i landssviksaken mot ham. De røde anmerkningene du ser på dokumentet, er fra tida da bevisene i saken ble samlet inn.
"Kongens nei" blir følgelig regnet som et av Norges viktigste dokumenter i nyere norsk historie.
Les original på NDLA →
Tidlig om morgenen den 9. april 1940 ble det tyske krigsskipet Blücher senket i Drøbaksundet. Det norske forsvarets senkning av Blücher utsatte Hitlers plan om å okkupere Norge med et døgn. Dette ga kongefamilien og regjeringen tid til å flykte nordover i landet og derfra videre til England og USA.
Da kongen og regjeringen forlot Oslo 9. april, forsøkte Vidkun Quisling å overta makten ved et statskupp. Han holdt en radiotale hvor han utropte seg selv til statsminister.
Kongen nekter å samarbeide
Den 10. april hadde kongefamilien med følge kommet fram til Trysil. Tyskerne sendte en utsending til Trysil med krav om å innsette Quisling som ny statsminister. Saken ble tatt opp med Kongen i statsråd og resulterte i en kongelig resolusjon som kongen og statsminister Nygaardsvold skrev under på. I denne resolusjonen nektet Haakon 7. å gi etter for det tyske kravet.
Etter krigen ble Quisling arrestert og dømt til døden for landssvik. "Kongens nei" ble brukt som dokument i landssviksaken mot ham. De røde anmerkningene du ser på dokumentet, er fra tida da bevisene i saken ble samlet inn.
"Kongens nei" blir følgelig regnet som et av Norges viktigste dokumenter i nyere norsk historie.
Les original på NDLA →
Krigsseiler forteller: Å seile i konvoi og senkingen av Bismarck
Egil Magnus Berg
Egil Magnus Berg fra Trondheim reiste til sjøs i 1934. I 1939 ble han uteksaminert styrmann ved Trondheim offentlige sjømannsskole. Under andre verdenskrig hadde han blant annet hyre på Bjørkhaug av Ålesund som blant annet gikk i stor konvoi mellom Canada og Storbritannia i 1941.
Berg forteller om å seile i konvoi over Atlanteren, og nyheten om senkingen av krigsskipet Bismarck, et skip mange sjøfolk fryktet i første del av krigen. Berg har fortalt sin historie til Bente Heggvik som har vært tilknyttet Statsarkivet i Trondheim.
Egil Magnus forteller
Jeg er født og vokst opp i Trondheim. Far min jobbet på havna og jeg var mye med ham. Her var det alltid noe som skjedde, mye folk og mange båter. Veldig spennende for en guttunge å følge med på aktivitetene – folk i farta som skulle ut og reise, dyr som ble levert til slakteriet og tonnevis av varer som ble lossa og lasta. Etter utdanning på skoleskipet Tordenskiold (1934) reiste jeg til sjøs. I 1939 ble jeg uteksaminert styrmann ved Trondheim offentlige sjømannsskole.
Konvoi fra Canada
I mai 1941 hadde jeg hyre som andrestyrmann om bord på Bjørkhaug av Ålesund. Vi gjorde oss klare for å gå i konvoi HX 127 fra Halifax i Canada, over til Storbritannia. Etter hvert hengte flere skip seg på, og til slutt talte konvoien rundt 60 - 70 båter. Fartøyene var av ulik størrelse. Bjørkhaug var på 3.000 tonn, mens noen av de største var på 15.000 tonn. Formasjonen var 9 i bredden, og hver kolonne var på 7 - 8 båter. For å verne båtene hadde de med en eskorte som besto av 4 destroyere og noen korvetter.
Livsfarlig og dyrebar last
Tankskipene som fraktet flybensin hadde plassering inne i gruppe. De hadde den farligste lasten. Ble disse truffet av fiendtlig skyts, fikk det katastrofale følger for båt og mannskap. For de allierte var det svært viktig å holde flyvåpenet i gang i kampen mot tyskerne.
Emergency turn
Etter noen dager i sjøen fikk vi beskjed om å ta en 180 graders emergency turn, det var altså en nødsituasjon. Vi spekulerte på hva dette skulle bety, men adlød selvsagt ordre. Med en så stor konvoi, og med så mange store skip var det ikke enkelt å gjøre en full turnover. Før alle hadde endra kurs vestover igjen, ble det mye kaos og rot. Omsider var alle skipene på retrett. Etter hvert ble konvoien gjenopptatt, og vi fikk ordre om å sette ny kurs mot Storbritannia.
HMS Ramillies
Konvoien fikk ekstra følge av det gamle britiske slagskipet HMS Ramillies. Hun var opprinnelig på vei til USA for å bygges om fra kullfyring til oljedrift, men dette ble nå utsatt. Slagskipet fulgte konvoien et par døgn før hun økte farten og forlot konvoien. I det hun passerte, så de gastene om bord ga en beskjed med signalflaggene. De tydet koden: «lag så lite røyk som mulig». Så forsvant gamle HMS Ramillies i en svart røyksky som varte i flere timer.
Marinefartøy i sikte
Skipene måtte hele tiden være på vakt og hadde derfor ei utsiktstønne montert i formasten. Dagen etter at det gamle britiske slagskipet hadde forlatt dem, ga karen som hadde utkikk beskjed om at han så master og overbygg på et større marinefartøy fremme i horisonten. Det ga en støkk i oss alle om bord på Bjørkhaug. Vi fryktet det verste, og tenkte det var et av fiendens tyngre slagskip som nærmet seg. Heldigvis var det en stor britisk krysser med eskorte som nærmet seg, og passerte oss. Vi dro et lettelsens sukk, men forsto det var noe i gjære.
Velberget over til Storbritannia
Heldigvis kom alle skipene i den store konvoien seg velberget over til de ulike destinasjonene på Englands vestkyst. Vi fikk levert lasten på de stedene vi var satt opp, og kunne puste ut etter en strabasiøs tur. Gudskjelov, denne gangen gikk det bra, ingen skip ble skadet og alle overlevde.
Hva skjedde med Bismarck?
Fakta om Bismarck
Bismarck var Tysklands største slagskip under andre verdenskrig. Det var oppkalt etter Otto von Bismarck. Skipet var på 41 700 tonn og mannskapet var på hele 2 200. Skipet hadde åtte store kanoner med en rekkevidde på 35 000 meter, og 81 mindre kanoner. Bismarck ble senket i Atlanteren 27. mai 1941. (kilde: wikipedia)
Ved innseilingen til Liverpool kunne losen fortelle oss at Bismarck var senket på vei til Brest i Frankrike. Årsaken til at vi måtte ta en 180 graders turnover og at HMS Ramillies økte farten, var informasjon om at Bismarck og Prinz Eugen hadde forlatt norskekysten. Det britiske slagskipet som nesten skremte vettet av oss, var med i jakta på Bismarck. De tyske krigsskipene hadde satt kurs ut i Atlanteren, det ble antatt de befant seg et sted mellom Island og Grønland. At Bismarck og Prinz Eugen skulle støte på en så stor konvoi med handelsskip var svært lite ønskelig.
Vi klappet i hendene da vi fikk høre denne nyheten, men i ettertid har jeg tenkt at de var jo mennesker om bord på det tyske slagskipet også. Det var sikkert en mor, kone eller barn som ble lei seg fordi de mistet noen de var glade i.
Kilde
"Bismarck" (1939). (2022, 4. mai). I Wikipedia. https://no.wikipedia.org/wiki/"Bismarck"_(1939)
Les original på NDLA →
Egil Magnus Berg fra Trondheim reiste til sjøs i 1934. I 1939 ble han uteksaminert styrmann ved Trondheim offentlige sjømannsskole. Under andre verdenskrig hadde han blant annet hyre på Bjørkhaug av Ålesund som blant annet gikk i stor konvoi mellom Canada og Storbritannia i 1941.
Berg forteller om å seile i konvoi over Atlanteren, og nyheten om senkingen av krigsskipet Bismarck, et skip mange sjøfolk fryktet i første del av krigen. Berg har fortalt sin historie til Bente Heggvik som har vært tilknyttet Statsarkivet i Trondheim.
Egil Magnus forteller
Jeg er født og vokst opp i Trondheim. Far min jobbet på havna og jeg var mye med ham. Her var det alltid noe som skjedde, mye folk og mange båter. Veldig spennende for en guttunge å følge med på aktivitetene – folk i farta som skulle ut og reise, dyr som ble levert til slakteriet og tonnevis av varer som ble lossa og lasta. Etter utdanning på skoleskipet Tordenskiold (1934) reiste jeg til sjøs. I 1939 ble jeg uteksaminert styrmann ved Trondheim offentlige sjømannsskole.
Konvoi fra Canada
I mai 1941 hadde jeg hyre som andrestyrmann om bord på Bjørkhaug av Ålesund. Vi gjorde oss klare for å gå i konvoi HX 127 fra Halifax i Canada, over til Storbritannia. Etter hvert hengte flere skip seg på, og til slutt talte konvoien rundt 60 - 70 båter. Fartøyene var av ulik størrelse. Bjørkhaug var på 3.000 tonn, mens noen av de største var på 15.000 tonn. Formasjonen var 9 i bredden, og hver kolonne var på 7 - 8 båter. For å verne båtene hadde de med en eskorte som besto av 4 destroyere og noen korvetter.
Livsfarlig og dyrebar last
Tankskipene som fraktet flybensin hadde plassering inne i gruppe. De hadde den farligste lasten. Ble disse truffet av fiendtlig skyts, fikk det katastrofale følger for båt og mannskap. For de allierte var det svært viktig å holde flyvåpenet i gang i kampen mot tyskerne.
Emergency turn
Etter noen dager i sjøen fikk vi beskjed om å ta en 180 graders emergency turn, det var altså en nødsituasjon. Vi spekulerte på hva dette skulle bety, men adlød selvsagt ordre. Med en så stor konvoi, og med så mange store skip var det ikke enkelt å gjøre en full turnover. Før alle hadde endra kurs vestover igjen, ble det mye kaos og rot. Omsider var alle skipene på retrett. Etter hvert ble konvoien gjenopptatt, og vi fikk ordre om å sette ny kurs mot Storbritannia.
HMS Ramillies
Konvoien fikk ekstra følge av det gamle britiske slagskipet HMS Ramillies. Hun var opprinnelig på vei til USA for å bygges om fra kullfyring til oljedrift, men dette ble nå utsatt. Slagskipet fulgte konvoien et par døgn før hun økte farten og forlot konvoien. I det hun passerte, så de gastene om bord ga en beskjed med signalflaggene. De tydet koden: «lag så lite røyk som mulig». Så forsvant gamle HMS Ramillies i en svart røyksky som varte i flere timer.
Marinefartøy i sikte
Skipene måtte hele tiden være på vakt og hadde derfor ei utsiktstønne montert i formasten. Dagen etter at det gamle britiske slagskipet hadde forlatt dem, ga karen som hadde utkikk beskjed om at han så master og overbygg på et større marinefartøy fremme i horisonten. Det ga en støkk i oss alle om bord på Bjørkhaug. Vi fryktet det verste, og tenkte det var et av fiendens tyngre slagskip som nærmet seg. Heldigvis var det en stor britisk krysser med eskorte som nærmet seg, og passerte oss. Vi dro et lettelsens sukk, men forsto det var noe i gjære.
Velberget over til Storbritannia
Heldigvis kom alle skipene i den store konvoien seg velberget over til de ulike destinasjonene på Englands vestkyst. Vi fikk levert lasten på de stedene vi var satt opp, og kunne puste ut etter en strabasiøs tur. Gudskjelov, denne gangen gikk det bra, ingen skip ble skadet og alle overlevde.
Hva skjedde med Bismarck?
Fakta om Bismarck
Bismarck var Tysklands største slagskip under andre verdenskrig. Det var oppkalt etter Otto von Bismarck. Skipet var på 41 700 tonn og mannskapet var på hele 2 200. Skipet hadde åtte store kanoner med en rekkevidde på 35 000 meter, og 81 mindre kanoner. Bismarck ble senket i Atlanteren 27. mai 1941. (kilde: wikipedia)
Ved innseilingen til Liverpool kunne losen fortelle oss at Bismarck var senket på vei til Brest i Frankrike. Årsaken til at vi måtte ta en 180 graders turnover og at HMS Ramillies økte farten, var informasjon om at Bismarck og Prinz Eugen hadde forlatt norskekysten. Det britiske slagskipet som nesten skremte vettet av oss, var med i jakta på Bismarck. De tyske krigsskipene hadde satt kurs ut i Atlanteren, det ble antatt de befant seg et sted mellom Island og Grønland. At Bismarck og Prinz Eugen skulle støte på en så stor konvoi med handelsskip var svært lite ønskelig.
Vi klappet i hendene da vi fikk høre denne nyheten, men i ettertid har jeg tenkt at de var jo mennesker om bord på det tyske slagskipet også. Det var sikkert en mor, kone eller barn som ble lei seg fordi de mistet noen de var glade i.
Kilde
"Bismarck" (1939). (2022, 4. mai). I Wikipedia. https://no.wikipedia.org/wiki/"Bismarck"_(1939)
Les original på NDLA →
Krigsseiler forteller: Å seile i konvoi og senkingen av Bismarck
Egil Magnus Berg
Egil Magnus Berg fra Trondheim reiste til sjøs i 1934. I 1939 ble han uteksaminert styrmann ved Trondheim offentlige sjømannsskole. Under andre verdenskrig hadde han blant annet hyre på Bjørkhaug av Ålesund som blant annet gikk i stor konvoi mellom Canada og Storbritannia i 1941.
Berg forteller om å seile i konvoi over Atlanteren, og nyheten om senkingen av krigsskipet Bismarck, et skip mange sjøfolk fryktet i første del av krigen. Berg har fortalt sin historie til Bente Heggvik som har vært tilknyttet Statsarkivet i Trondheim.
Egil Magnus forteller
Jeg er født og vokst opp i Trondheim. Far min jobbet på havna og jeg var mye med ham. Her var det alltid noe som skjedde, mye folk og mange båter. Veldig spennende for en guttunge å følge med på aktivitetene – folk i farta som skulle ut og reise, dyr som ble levert til slakteriet og tonnevis av varer som ble lossa og lasta. Etter utdanning på skoleskipet Tordenskiold (1934) reiste jeg til sjøs. I 1939 ble jeg uteksaminert styrmann ved Trondheim offentlige sjømannsskole.
Konvoi fra Canada
I mai 1941 hadde jeg hyre som andrestyrmann om bord på Bjørkhaug av Ålesund. Vi gjorde oss klare for å gå i konvoi HX 127 fra Halifax i Canada, over til Storbritannia. Etter hvert hengte flere skip seg på, og til slutt talte konvoien rundt 60 - 70 båter. Fartøyene var av ulik størrelse. Bjørkhaug var på 3.000 tonn, mens noen av de største var på 15.000 tonn. Formasjonen var 9 i bredden, og hver kolonne var på 7 - 8 båter. For å verne båtene hadde de med en eskorte som besto av 4 destroyere og noen korvetter.
Livsfarlig og dyrebar last
Tankskipene som fraktet flybensin hadde plassering inne i gruppe. De hadde den farligste lasten. Ble disse truffet av fiendtlig skyts, fikk det katastrofale følger for båt og mannskap. For de allierte var det svært viktig å holde flyvåpenet i gang i kampen mot tyskerne.
Emergency turn
Etter noen dager i sjøen fikk vi beskjed om å ta en 180 graders emergency turn, det var altså en nødsituasjon. Vi spekulerte på hva dette skulle bety, men adlød selvsagt ordre. Med en så stor konvoi, og med så mange store skip var det ikke enkelt å gjøre en full turnover. Før alle hadde endra kurs vestover igjen, ble det mye kaos og rot. Omsider var alle skipene på retrett. Etter hvert ble konvoien gjenopptatt, og vi fikk ordre om å sette ny kurs mot Storbritannia.
HMS Ramillies
Konvoien fikk ekstra følge av det gamle britiske slagskipet HMS Ramillies. Hun var opprinnelig på vei til USA for å bygges om fra kullfyring til oljedrift, men dette ble nå utsatt. Slagskipet fulgte konvoien et par døgn før hun økte farten og forlot konvoien. I det hun passerte, så de gastene om bord ga en beskjed med signalflaggene. De tydet koden: «lag så lite røyk som mulig». Så forsvant gamle HMS Ramillies i en svart røyksky som varte i flere timer.
Marinefartøy i sikte
Skipene måtte hele tiden være på vakt og hadde derfor ei utsiktstønne montert i formasten. Dagen etter at det gamle britiske slagskipet hadde forlatt dem, ga karen som hadde utkikk beskjed om at han så master og overbygg på et større marinefartøy fremme i horisonten. Det ga en støkk i oss alle om bord på Bjørkhaug. Vi fryktet det verste, og tenkte det var et av fiendens tyngre slagskip som nærmet seg. Heldigvis var det en stor britisk krysser med eskorte som nærmet seg, og passerte oss. Vi dro et lettelsens sukk, men forsto det var noe i gjære.
Velberget over til Storbritannia
Heldigvis kom alle skipene i den store konvoien seg velberget over til de ulike destinasjonene på Englands vestkyst. Vi fikk levert lasten på de stedene vi var satt opp, og kunne puste ut etter en strabasiøs tur. Gudskjelov, denne gangen gikk det bra, ingen skip ble skadet og alle overlevde.
Hva skjedde med Bismarck?
Fakta om Bismarck
Bismarck var Tysklands største slagskip under andre verdenskrig. Det var oppkalt etter Otto von Bismarck. Skipet var på 41 700 tonn og mannskapet var på hele 2 200. Skipet hadde åtte store kanoner med en rekkevidde på 35 000 meter, og 81 mindre kanoner. Bismarck ble senket i Atlanteren 27. mai 1941. (kilde: wikipedia)
Ved innseilingen til Liverpool kunne losen fortelle oss at Bismarck var senket på vei til Brest i Frankrike. Årsaken til at vi måtte ta en 180 graders turnover og at HMS Ramillies økte farten, var informasjon om at Bismarck og Prinz Eugen hadde forlatt norskekysten. Det britiske slagskipet som nesten skremte vettet av oss, var med i jakta på Bismarck. De tyske krigsskipene hadde satt kurs ut i Atlanteren, det ble antatt de befant seg et sted mellom Island og Grønland. At Bismarck og Prinz Eugen skulle støte på en så stor konvoi med handelsskip var svært lite ønskelig.
Vi klappet i hendene da vi fikk høre denne nyheten, men i ettertid har jeg tenkt at de var jo mennesker om bord på det tyske slagskipet også. Det var sikkert en mor, kone eller barn som ble lei seg fordi de mistet noen de var glade i.
Kilde
"Bismarck" (1939). (2022, 4. mai). I Wikipedia. https://no.wikipedia.org/wiki/"Bismarck"_(1939)
Les original på NDLA →
Egil Magnus Berg fra Trondheim reiste til sjøs i 1934. I 1939 ble han uteksaminert styrmann ved Trondheim offentlige sjømannsskole. Under andre verdenskrig hadde han blant annet hyre på Bjørkhaug av Ålesund som blant annet gikk i stor konvoi mellom Canada og Storbritannia i 1941.
Berg forteller om å seile i konvoi over Atlanteren, og nyheten om senkingen av krigsskipet Bismarck, et skip mange sjøfolk fryktet i første del av krigen. Berg har fortalt sin historie til Bente Heggvik som har vært tilknyttet Statsarkivet i Trondheim.
Egil Magnus forteller
Jeg er født og vokst opp i Trondheim. Far min jobbet på havna og jeg var mye med ham. Her var det alltid noe som skjedde, mye folk og mange båter. Veldig spennende for en guttunge å følge med på aktivitetene – folk i farta som skulle ut og reise, dyr som ble levert til slakteriet og tonnevis av varer som ble lossa og lasta. Etter utdanning på skoleskipet Tordenskiold (1934) reiste jeg til sjøs. I 1939 ble jeg uteksaminert styrmann ved Trondheim offentlige sjømannsskole.
Konvoi fra Canada
I mai 1941 hadde jeg hyre som andrestyrmann om bord på Bjørkhaug av Ålesund. Vi gjorde oss klare for å gå i konvoi HX 127 fra Halifax i Canada, over til Storbritannia. Etter hvert hengte flere skip seg på, og til slutt talte konvoien rundt 60 - 70 båter. Fartøyene var av ulik størrelse. Bjørkhaug var på 3.000 tonn, mens noen av de største var på 15.000 tonn. Formasjonen var 9 i bredden, og hver kolonne var på 7 - 8 båter. For å verne båtene hadde de med en eskorte som besto av 4 destroyere og noen korvetter.
Livsfarlig og dyrebar last
Tankskipene som fraktet flybensin hadde plassering inne i gruppe. De hadde den farligste lasten. Ble disse truffet av fiendtlig skyts, fikk det katastrofale følger for båt og mannskap. For de allierte var det svært viktig å holde flyvåpenet i gang i kampen mot tyskerne.
Emergency turn
Etter noen dager i sjøen fikk vi beskjed om å ta en 180 graders emergency turn, det var altså en nødsituasjon. Vi spekulerte på hva dette skulle bety, men adlød selvsagt ordre. Med en så stor konvoi, og med så mange store skip var det ikke enkelt å gjøre en full turnover. Før alle hadde endra kurs vestover igjen, ble det mye kaos og rot. Omsider var alle skipene på retrett. Etter hvert ble konvoien gjenopptatt, og vi fikk ordre om å sette ny kurs mot Storbritannia.
HMS Ramillies
Konvoien fikk ekstra følge av det gamle britiske slagskipet HMS Ramillies. Hun var opprinnelig på vei til USA for å bygges om fra kullfyring til oljedrift, men dette ble nå utsatt. Slagskipet fulgte konvoien et par døgn før hun økte farten og forlot konvoien. I det hun passerte, så de gastene om bord ga en beskjed med signalflaggene. De tydet koden: «lag så lite røyk som mulig». Så forsvant gamle HMS Ramillies i en svart røyksky som varte i flere timer.
Marinefartøy i sikte
Skipene måtte hele tiden være på vakt og hadde derfor ei utsiktstønne montert i formasten. Dagen etter at det gamle britiske slagskipet hadde forlatt dem, ga karen som hadde utkikk beskjed om at han så master og overbygg på et større marinefartøy fremme i horisonten. Det ga en støkk i oss alle om bord på Bjørkhaug. Vi fryktet det verste, og tenkte det var et av fiendens tyngre slagskip som nærmet seg. Heldigvis var det en stor britisk krysser med eskorte som nærmet seg, og passerte oss. Vi dro et lettelsens sukk, men forsto det var noe i gjære.
Velberget over til Storbritannia
Heldigvis kom alle skipene i den store konvoien seg velberget over til de ulike destinasjonene på Englands vestkyst. Vi fikk levert lasten på de stedene vi var satt opp, og kunne puste ut etter en strabasiøs tur. Gudskjelov, denne gangen gikk det bra, ingen skip ble skadet og alle overlevde.
Hva skjedde med Bismarck?
Fakta om Bismarck
Bismarck var Tysklands største slagskip under andre verdenskrig. Det var oppkalt etter Otto von Bismarck. Skipet var på 41 700 tonn og mannskapet var på hele 2 200. Skipet hadde åtte store kanoner med en rekkevidde på 35 000 meter, og 81 mindre kanoner. Bismarck ble senket i Atlanteren 27. mai 1941. (kilde: wikipedia)
Ved innseilingen til Liverpool kunne losen fortelle oss at Bismarck var senket på vei til Brest i Frankrike. Årsaken til at vi måtte ta en 180 graders turnover og at HMS Ramillies økte farten, var informasjon om at Bismarck og Prinz Eugen hadde forlatt norskekysten. Det britiske slagskipet som nesten skremte vettet av oss, var med i jakta på Bismarck. De tyske krigsskipene hadde satt kurs ut i Atlanteren, det ble antatt de befant seg et sted mellom Island og Grønland. At Bismarck og Prinz Eugen skulle støte på en så stor konvoi med handelsskip var svært lite ønskelig.
Vi klappet i hendene da vi fikk høre denne nyheten, men i ettertid har jeg tenkt at de var jo mennesker om bord på det tyske slagskipet også. Det var sikkert en mor, kone eller barn som ble lei seg fordi de mistet noen de var glade i.
Kilde
"Bismarck" (1939). (2022, 4. mai). I Wikipedia. https://no.wikipedia.org/wiki/"Bismarck"_(1939)
Les original på NDLA →
Militær motstand
Milorg
Etter kongens og regjeringens flukt til England sommeren 1940 var mange nordmenn i villrede. Hvordan skulle de forholde seg til okkupasjonsmakten? Mange steder i landet oppstod det utover høsten ulike grupper som ville ta opp kampen mot tyskerne og NS. For å koordinere de ulike militære motstandsgruppene ble Rådet etablert. Først i november ble Milorg anerkjent av Londonregjeringen.
"Regjeringen anerkjenner Milorg i Norge og dets lederskap. Milorg skal stå direkte under den øverstkommanderende for den norske hær i Storbritannia. Alle som deltar i kampen for frihet i Norge blir oppfordret til å innordne seg under Milorg, og de skal betraktes som stående under militær kommando. Denne sak har vært forelagt for Hans Majestet Kongen som er enig med Regjeringen."
Forsvarsrådets vedtak, 20. november 1941
Lenge skulle Milorg bygge opp styrkene og forholde seg passivt overfor okkupasjonsmakten. Dette var Londonregjeringens ønske på grunn av frykt for at tyske hevnaksjoner kunne ramme uskyldige mennesker. Milorgs arbeid var, ved siden av å etablere militære enheter, kartlegging og spionasje mot den tyske okkupasjonsmakten samt å rapportere informasjon til Londonregjeringen og de allierte styrkene. Det ble også ført oversikt over nordmenn som gikk i fiendens tjeneste, som for eksempel medlemmer av Nasjonal Samling.
Sivil og militær motstandskamp foregikk parallelt. Hjemmefronten hjalp ettersøkte motstandsfolk på flukt med falske pass og transport til Sverige. De bidro med fagfolk, lokaler og utstyr til trykking og levering av illegale aviser. I tillegg sørget hjemmefronten for hjelp til familiene til motstandsfolk som satt i fengsel eller var blitt drept av nazistene.
Først i de siste krigsårene gikk Milorg til større aksjoner. De gjennomførte flere sabotasjeaksjoner som krevde mange menneskeliv.
Dette er London
Radiosendingene fra London var nødvendige for hjemmefronten i koordineringen av aksjoner, flyslipp og informasjon om krigens gang i Europa. Kodede beskjeder til Milorg kom i form av særmeldinger det utelukkende var mottakeren som kunne tolke.
Hør på eksempelet, og tenk over hva beskjedene kunne handle om.
Kommunistiske motstandsgrupper
Parallelt med Milorgs virksomhet under krigen drev kommunistiske motstandsgrupper i Norge, som Osvaldgruppa og Pellegruppa, mer aktiv sabotasjevirksomhet mot den tyske okkupasjonsmakten. Spesielt etter at Tyskland og deres allierte startet angrepet på Sovjetunionen sommeren 1941.
Den kommunistiske Osvaldgruppa gjennomførte omtrent 200 sabotasjeoperasjoner i Norge, ofte med støtte fra den norske regjeringen i London. Det var likevel bare den militære organisasjonen Milorg som ble fullt anerkjent av regjeringen og lagt under Forsvarets overkommando i London.
Først i 2013 ble medlemmer av Osvaldgruppa dekorerte for sin innsats under andre verdenskrig.
Med livet som innsats
Den tyske okkupasjonsmakten bygde sitt regime på frykt og trusler. Det var farlig å gjøre motstand mot nazistene, og mange ble torturert, fengslet eller sendt i fangeleirer. Folk som drev motstandsarbeid, risikerte å bli tatt av Gestapo, som var den mest brutale avdelingen i Nazi-Tysklands sikkerhetspoliti.
Gestapos viktigste oppgave i Norge var å bekjempe alle former for motstand. Gestapo i Norge utgjorde cirka 700 mann, hadde støttefunksjoner blant ulike politiavdelinger og fikk informasjon fra et stort antall angivere i Norge. Av dem var Rinnanbanden mest kjent. De opererte i tysk tjeneste i åra 1941–1945 ved å infiltrere motstandsgrupper og gi informasjon til tyskerne. Bandens leder, Henry Rinnan (1915–1947) deltok selv aktivt med tortur i avhørene av fengslede motstandsfolk. Under landsvikoppgjøret ble Rinnan dømt for 13 drap. Han ble dømt til døden og skutt i Trondheim i 1947.
Frigjøring
Milorgs viktigste oppgave det siste krigsåret var å beskytte viktige havner, kraft- og industrianlegg da krigsnederlaget var et faktum for den tyske okkupasjonsmakten. Spørsmålet var hva de tyske troppene ville foreta seg i Norge ved en kapitulasjon.
Milorg skulle ellers være en styrke som skulle tre i beredskap ved frigjøringen av Norge, og hovedmålet var å opprettholde fred og orden. Da tyskerne kapitulerte på alle fronter i maidagene i 1945, trådte et godt organisert Milorg fram på banen. Oppgaven var å gjøre overgangen fra krig til fred best mulig for det norske folk. I mai- og junidagene 1945 kom norske myndigheter inn i styringen av Norge. Demokratiets viktigste styringsorganer, som domstoler og en samlingsregjering, skulle legge til rette for et fritt stortingsvalg i september samme år.
Kilder
Skodvin, M. (2022). Hjemmefronten. I Store norske leksikon. Hentet 6. april 2022 fra https://snl.no/hjemmefronten
Skodvin, M. & Sæveraas, T. E. (2022, 3. januar). Henry Rinnan. I Store norske leksikon. https://snl.no/Henry_Rinnan
Les original på NDLA →
Etter kongens og regjeringens flukt til England sommeren 1940 var mange nordmenn i villrede. Hvordan skulle de forholde seg til okkupasjonsmakten? Mange steder i landet oppstod det utover høsten ulike grupper som ville ta opp kampen mot tyskerne og NS. For å koordinere de ulike militære motstandsgruppene ble Rådet etablert. Først i november ble Milorg anerkjent av Londonregjeringen.
"Regjeringen anerkjenner Milorg i Norge og dets lederskap. Milorg skal stå direkte under den øverstkommanderende for den norske hær i Storbritannia. Alle som deltar i kampen for frihet i Norge blir oppfordret til å innordne seg under Milorg, og de skal betraktes som stående under militær kommando. Denne sak har vært forelagt for Hans Majestet Kongen som er enig med Regjeringen."
Forsvarsrådets vedtak, 20. november 1941
Lenge skulle Milorg bygge opp styrkene og forholde seg passivt overfor okkupasjonsmakten. Dette var Londonregjeringens ønske på grunn av frykt for at tyske hevnaksjoner kunne ramme uskyldige mennesker. Milorgs arbeid var, ved siden av å etablere militære enheter, kartlegging og spionasje mot den tyske okkupasjonsmakten samt å rapportere informasjon til Londonregjeringen og de allierte styrkene. Det ble også ført oversikt over nordmenn som gikk i fiendens tjeneste, som for eksempel medlemmer av Nasjonal Samling.
Sivil og militær motstandskamp foregikk parallelt. Hjemmefronten hjalp ettersøkte motstandsfolk på flukt med falske pass og transport til Sverige. De bidro med fagfolk, lokaler og utstyr til trykking og levering av illegale aviser. I tillegg sørget hjemmefronten for hjelp til familiene til motstandsfolk som satt i fengsel eller var blitt drept av nazistene.
Først i de siste krigsårene gikk Milorg til større aksjoner. De gjennomførte flere sabotasjeaksjoner som krevde mange menneskeliv.
Dette er London
Radiosendingene fra London var nødvendige for hjemmefronten i koordineringen av aksjoner, flyslipp og informasjon om krigens gang i Europa. Kodede beskjeder til Milorg kom i form av særmeldinger det utelukkende var mottakeren som kunne tolke.
Hør på eksempelet, og tenk over hva beskjedene kunne handle om.
Kommunistiske motstandsgrupper
Parallelt med Milorgs virksomhet under krigen drev kommunistiske motstandsgrupper i Norge, som Osvaldgruppa og Pellegruppa, mer aktiv sabotasjevirksomhet mot den tyske okkupasjonsmakten. Spesielt etter at Tyskland og deres allierte startet angrepet på Sovjetunionen sommeren 1941.
Den kommunistiske Osvaldgruppa gjennomførte omtrent 200 sabotasjeoperasjoner i Norge, ofte med støtte fra den norske regjeringen i London. Det var likevel bare den militære organisasjonen Milorg som ble fullt anerkjent av regjeringen og lagt under Forsvarets overkommando i London.
Først i 2013 ble medlemmer av Osvaldgruppa dekorerte for sin innsats under andre verdenskrig.
Med livet som innsats
Den tyske okkupasjonsmakten bygde sitt regime på frykt og trusler. Det var farlig å gjøre motstand mot nazistene, og mange ble torturert, fengslet eller sendt i fangeleirer. Folk som drev motstandsarbeid, risikerte å bli tatt av Gestapo, som var den mest brutale avdelingen i Nazi-Tysklands sikkerhetspoliti.
Gestapos viktigste oppgave i Norge var å bekjempe alle former for motstand. Gestapo i Norge utgjorde cirka 700 mann, hadde støttefunksjoner blant ulike politiavdelinger og fikk informasjon fra et stort antall angivere i Norge. Av dem var Rinnanbanden mest kjent. De opererte i tysk tjeneste i åra 1941–1945 ved å infiltrere motstandsgrupper og gi informasjon til tyskerne. Bandens leder, Henry Rinnan (1915–1947) deltok selv aktivt med tortur i avhørene av fengslede motstandsfolk. Under landsvikoppgjøret ble Rinnan dømt for 13 drap. Han ble dømt til døden og skutt i Trondheim i 1947.
Frigjøring
Milorgs viktigste oppgave det siste krigsåret var å beskytte viktige havner, kraft- og industrianlegg da krigsnederlaget var et faktum for den tyske okkupasjonsmakten. Spørsmålet var hva de tyske troppene ville foreta seg i Norge ved en kapitulasjon.
Milorg skulle ellers være en styrke som skulle tre i beredskap ved frigjøringen av Norge, og hovedmålet var å opprettholde fred og orden. Da tyskerne kapitulerte på alle fronter i maidagene i 1945, trådte et godt organisert Milorg fram på banen. Oppgaven var å gjøre overgangen fra krig til fred best mulig for det norske folk. I mai- og junidagene 1945 kom norske myndigheter inn i styringen av Norge. Demokratiets viktigste styringsorganer, som domstoler og en samlingsregjering, skulle legge til rette for et fritt stortingsvalg i september samme år.
Kilder
Skodvin, M. (2022). Hjemmefronten. I Store norske leksikon. Hentet 6. april 2022 fra https://snl.no/hjemmefronten
Skodvin, M. & Sæveraas, T. E. (2022, 3. januar). Henry Rinnan. I Store norske leksikon. https://snl.no/Henry_Rinnan
Les original på NDLA →
Militær motstand
Milorg
Etter kongens og regjeringens flukt til England sommeren 1940 var mange nordmenn i villrede. Hvordan skulle de forholde seg til okkupasjonsmakten? Mange steder i landet oppstod det utover høsten ulike grupper som ville ta opp kampen mot tyskerne og NS. For å koordinere de ulike militære motstandsgruppene ble Rådet etablert. Først i november ble Milorg anerkjent av Londonregjeringen.
"Regjeringen anerkjenner Milorg i Norge og dets lederskap. Milorg skal stå direkte under den øverstkommanderende for den norske hær i Storbritannia. Alle som deltar i kampen for frihet i Norge blir oppfordret til å innordne seg under Milorg, og de skal betraktes som stående under militær kommando. Denne sak har vært forelagt for Hans Majestet Kongen som er enig med Regjeringen."
Forsvarsrådets vedtak, 20. november 1941
Lenge skulle Milorg bygge opp styrkene og forholde seg passivt overfor okkupasjonsmakten. Dette var Londonregjeringens ønske på grunn av frykt for at tyske hevnaksjoner kunne ramme uskyldige mennesker. Milorgs arbeid var, ved siden av å etablere militære enheter, kartlegging og spionasje mot den tyske okkupasjonsmakten samt å rapportere informasjon til Londonregjeringen og de allierte styrkene. Det ble også ført oversikt over nordmenn som gikk i fiendens tjeneste, som for eksempel medlemmer av Nasjonal Samling.
Sivil og militær motstandskamp foregikk parallelt. Hjemmefronten hjalp ettersøkte motstandsfolk på flukt med falske pass og transport til Sverige. De bidro med fagfolk, lokaler og utstyr til trykking og levering av illegale aviser. I tillegg sørget hjemmefronten for hjelp til familiene til motstandsfolk som satt i fengsel eller var blitt drept av nazistene.
Først i de siste krigsårene gikk Milorg til større aksjoner. De gjennomførte flere sabotasjeaksjoner som krevde mange menneskeliv.
Dette er London
Radiosendingene fra London var nødvendige for hjemmefronten i koordineringen av aksjoner, flyslipp og informasjon om krigens gang i Europa. Kodede beskjeder til Milorg kom i form av særmeldinger det utelukkende var mottakeren som kunne tolke.
Hør på eksempelet, og tenk over hva beskjedene kunne handle om.
Kommunistiske motstandsgrupper
Parallelt med Milorgs virksomhet under krigen drev kommunistiske motstandsgrupper i Norge, som Osvaldgruppa og Pellegruppa, mer aktiv sabotasjevirksomhet mot den tyske okkupasjonsmakten. Spesielt etter at Tyskland og deres allierte startet angrepet på Sovjetunionen sommeren 1941.
Den kommunistiske Osvaldgruppa gjennomførte omtrent 200 sabotasjeoperasjoner i Norge, ofte med støtte fra den norske regjeringen i London. Det var likevel bare den militære organisasjonen Milorg som ble fullt anerkjent av regjeringen og lagt under Forsvarets overkommando i London.
Først i 2013 ble medlemmer av Osvaldgruppa dekorerte for sin innsats under andre verdenskrig.
Med livet som innsats
Den tyske okkupasjonsmakten bygde sitt regime på frykt og trusler. Det var farlig å gjøre motstand mot nazistene, og mange ble torturert, fengslet eller sendt i fangeleirer. Folk som drev motstandsarbeid, risikerte å bli tatt av Gestapo, som var den mest brutale avdelingen i Nazi-Tysklands sikkerhetspoliti.
Gestapos viktigste oppgave i Norge var å bekjempe alle former for motstand. Gestapo i Norge utgjorde cirka 700 mann, hadde støttefunksjoner blant ulike politiavdelinger og fikk informasjon fra et stort antall angivere i Norge. Av dem var Rinnanbanden mest kjent. De opererte i tysk tjeneste i åra 1941–1945 ved å infiltrere motstandsgrupper og gi informasjon til tyskerne. Bandens leder, Henry Rinnan (1915–1947) deltok selv aktivt med tortur i avhørene av fengslede motstandsfolk. Under landsvikoppgjøret ble Rinnan dømt for 13 drap. Han ble dømt til døden og skutt i Trondheim i 1947.
Frigjøring
Milorgs viktigste oppgave det siste krigsåret var å beskytte viktige havner, kraft- og industrianlegg da krigsnederlaget var et faktum for den tyske okkupasjonsmakten. Spørsmålet var hva de tyske troppene ville foreta seg i Norge ved en kapitulasjon.
Milorg skulle ellers være en styrke som skulle tre i beredskap ved frigjøringen av Norge, og hovedmålet var å opprettholde fred og orden. Da tyskerne kapitulerte på alle fronter i maidagene i 1945, trådte et godt organisert Milorg fram på banen. Oppgaven var å gjøre overgangen fra krig til fred best mulig for det norske folk. I mai- og junidagene 1945 kom norske myndigheter inn i styringen av Norge. Demokratiets viktigste styringsorganer, som domstoler og en samlingsregjering, skulle legge til rette for et fritt stortingsvalg i september samme år.
Kilder
Skodvin, M. (2022). Hjemmefronten. I Store norske leksikon. Hentet 6. april 2022 fra https://snl.no/hjemmefronten
Skodvin, M. & Sæveraas, T. E. (2022, 3. januar). Henry Rinnan. I Store norske leksikon. https://snl.no/Henry_Rinnan
Les original på NDLA →
Etter kongens og regjeringens flukt til England sommeren 1940 var mange nordmenn i villrede. Hvordan skulle de forholde seg til okkupasjonsmakten? Mange steder i landet oppstod det utover høsten ulike grupper som ville ta opp kampen mot tyskerne og NS. For å koordinere de ulike militære motstandsgruppene ble Rådet etablert. Først i november ble Milorg anerkjent av Londonregjeringen.
"Regjeringen anerkjenner Milorg i Norge og dets lederskap. Milorg skal stå direkte under den øverstkommanderende for den norske hær i Storbritannia. Alle som deltar i kampen for frihet i Norge blir oppfordret til å innordne seg under Milorg, og de skal betraktes som stående under militær kommando. Denne sak har vært forelagt for Hans Majestet Kongen som er enig med Regjeringen."
Forsvarsrådets vedtak, 20. november 1941
Lenge skulle Milorg bygge opp styrkene og forholde seg passivt overfor okkupasjonsmakten. Dette var Londonregjeringens ønske på grunn av frykt for at tyske hevnaksjoner kunne ramme uskyldige mennesker. Milorgs arbeid var, ved siden av å etablere militære enheter, kartlegging og spionasje mot den tyske okkupasjonsmakten samt å rapportere informasjon til Londonregjeringen og de allierte styrkene. Det ble også ført oversikt over nordmenn som gikk i fiendens tjeneste, som for eksempel medlemmer av Nasjonal Samling.
Sivil og militær motstandskamp foregikk parallelt. Hjemmefronten hjalp ettersøkte motstandsfolk på flukt med falske pass og transport til Sverige. De bidro med fagfolk, lokaler og utstyr til trykking og levering av illegale aviser. I tillegg sørget hjemmefronten for hjelp til familiene til motstandsfolk som satt i fengsel eller var blitt drept av nazistene.
Først i de siste krigsårene gikk Milorg til større aksjoner. De gjennomførte flere sabotasjeaksjoner som krevde mange menneskeliv.
Dette er London
Radiosendingene fra London var nødvendige for hjemmefronten i koordineringen av aksjoner, flyslipp og informasjon om krigens gang i Europa. Kodede beskjeder til Milorg kom i form av særmeldinger det utelukkende var mottakeren som kunne tolke.
Hør på eksempelet, og tenk over hva beskjedene kunne handle om.
Kommunistiske motstandsgrupper
Parallelt med Milorgs virksomhet under krigen drev kommunistiske motstandsgrupper i Norge, som Osvaldgruppa og Pellegruppa, mer aktiv sabotasjevirksomhet mot den tyske okkupasjonsmakten. Spesielt etter at Tyskland og deres allierte startet angrepet på Sovjetunionen sommeren 1941.
Den kommunistiske Osvaldgruppa gjennomførte omtrent 200 sabotasjeoperasjoner i Norge, ofte med støtte fra den norske regjeringen i London. Det var likevel bare den militære organisasjonen Milorg som ble fullt anerkjent av regjeringen og lagt under Forsvarets overkommando i London.
Først i 2013 ble medlemmer av Osvaldgruppa dekorerte for sin innsats under andre verdenskrig.
Med livet som innsats
Den tyske okkupasjonsmakten bygde sitt regime på frykt og trusler. Det var farlig å gjøre motstand mot nazistene, og mange ble torturert, fengslet eller sendt i fangeleirer. Folk som drev motstandsarbeid, risikerte å bli tatt av Gestapo, som var den mest brutale avdelingen i Nazi-Tysklands sikkerhetspoliti.
Gestapos viktigste oppgave i Norge var å bekjempe alle former for motstand. Gestapo i Norge utgjorde cirka 700 mann, hadde støttefunksjoner blant ulike politiavdelinger og fikk informasjon fra et stort antall angivere i Norge. Av dem var Rinnanbanden mest kjent. De opererte i tysk tjeneste i åra 1941–1945 ved å infiltrere motstandsgrupper og gi informasjon til tyskerne. Bandens leder, Henry Rinnan (1915–1947) deltok selv aktivt med tortur i avhørene av fengslede motstandsfolk. Under landsvikoppgjøret ble Rinnan dømt for 13 drap. Han ble dømt til døden og skutt i Trondheim i 1947.
Frigjøring
Milorgs viktigste oppgave det siste krigsåret var å beskytte viktige havner, kraft- og industrianlegg da krigsnederlaget var et faktum for den tyske okkupasjonsmakten. Spørsmålet var hva de tyske troppene ville foreta seg i Norge ved en kapitulasjon.
Milorg skulle ellers være en styrke som skulle tre i beredskap ved frigjøringen av Norge, og hovedmålet var å opprettholde fred og orden. Da tyskerne kapitulerte på alle fronter i maidagene i 1945, trådte et godt organisert Milorg fram på banen. Oppgaven var å gjøre overgangen fra krig til fred best mulig for det norske folk. I mai- og junidagene 1945 kom norske myndigheter inn i styringen av Norge. Demokratiets viktigste styringsorganer, som domstoler og en samlingsregjering, skulle legge til rette for et fritt stortingsvalg i september samme år.
Kilder
Skodvin, M. (2022). Hjemmefronten. I Store norske leksikon. Hentet 6. april 2022 fra https://snl.no/hjemmefronten
Skodvin, M. & Sæveraas, T. E. (2022, 3. januar). Henry Rinnan. I Store norske leksikon. https://snl.no/Henry_Rinnan
Les original på NDLA →
Min familie i krigens dager
Krig og hverdagsliv
I løpet av en 200-årsperiode har Norge vært direkte involvert i krigshandlinger flere ganger – som en del av Danmark-Norge under Napoleonskrigene på 1800-tallet, som okkupert territorium under andre verdenskrig, og som medlem av Natos innsatsstyrker i Irak, Libya og Afghanistan på 2000-tallet.
Første verdenskrig og den kalde krigen påvirket også hverdagsliv og samfunnsliv i Norge, selv om vårt land ikke var direkte involvert. Mange som bor i Norge i dag, bærer dessuten med seg minner fra kriger andre steder i verden.
Arbeidsoppdrag
Du skal nå lage en tidslinje ved hjelp av verktøyet H5P Timeline som framstiller hvordan din familie, eller dine nærmeste, har blitt påvirket av krig gjennom generasjoner. Husk at beretninger fra hverdagslivet er like interessante som beretninger om modige krigshelter.
Bruk eldre slektninger eller bekjente som muntlige kilder. I tillegg kan du bruke dagbøker, brev, bygdebøker og personopplysninger på Internett. Besøk gjerne også Statsarkivet eller regionale arkiver på hjemstedet ditt. Der kan du få hjelp til å finne informasjon om slekta di.
Bruk arkivene!
Let på nettsidene til
Arkivverket
Bruk gjerne Digitalarkivet for å søke etter personer eller finne historiske bilder.
Skriv små fortellinger om hva de ulike familiemedlemmene opplevde, og plasser dem på tidslinja. Det blir ekstra fint dersom du også legger inn bilder fra gamle fotoalbum, avfotografering av gamle dokumenter, eller bilder fra de hendelsene som dine slektninger ble involvert i. Du kan også gjøre korte lyd- og videoopptak og publisere disse som en del av framstillingen din. Husk å spørre medvirkende om lov før du gjør dette.
Lykke til!
Dersom du bruker tid på dette arbeidsoppdraget, lærer du garantert mye om din egen familie, men også mye om hvordan krig og konflikter påvirker enkeltpersoners liv og det samfunnet de er en del av.
Les original på NDLA →
I løpet av en 200-årsperiode har Norge vært direkte involvert i krigshandlinger flere ganger – som en del av Danmark-Norge under Napoleonskrigene på 1800-tallet, som okkupert territorium under andre verdenskrig, og som medlem av Natos innsatsstyrker i Irak, Libya og Afghanistan på 2000-tallet.
Første verdenskrig og den kalde krigen påvirket også hverdagsliv og samfunnsliv i Norge, selv om vårt land ikke var direkte involvert. Mange som bor i Norge i dag, bærer dessuten med seg minner fra kriger andre steder i verden.
Arbeidsoppdrag
Du skal nå lage en tidslinje ved hjelp av verktøyet H5P Timeline som framstiller hvordan din familie, eller dine nærmeste, har blitt påvirket av krig gjennom generasjoner. Husk at beretninger fra hverdagslivet er like interessante som beretninger om modige krigshelter.
Bruk eldre slektninger eller bekjente som muntlige kilder. I tillegg kan du bruke dagbøker, brev, bygdebøker og personopplysninger på Internett. Besøk gjerne også Statsarkivet eller regionale arkiver på hjemstedet ditt. Der kan du få hjelp til å finne informasjon om slekta di.
Bruk arkivene!
Let på nettsidene til
Arkivverket
Bruk gjerne Digitalarkivet for å søke etter personer eller finne historiske bilder.
Skriv små fortellinger om hva de ulike familiemedlemmene opplevde, og plasser dem på tidslinja. Det blir ekstra fint dersom du også legger inn bilder fra gamle fotoalbum, avfotografering av gamle dokumenter, eller bilder fra de hendelsene som dine slektninger ble involvert i. Du kan også gjøre korte lyd- og videoopptak og publisere disse som en del av framstillingen din. Husk å spørre medvirkende om lov før du gjør dette.
Lykke til!
Dersom du bruker tid på dette arbeidsoppdraget, lærer du garantert mye om din egen familie, men også mye om hvordan krig og konflikter påvirker enkeltpersoners liv og det samfunnet de er en del av.
Les original på NDLA →
Min familie i krigens dager
Krig og hverdagsliv
I løpet av en 200-årsperiode har Norge vært direkte involvert i krigshandlinger flere ganger – som en del av Danmark-Norge under Napoleonskrigene på 1800-tallet, som okkupert territorium under andre verdenskrig, og som medlem av Natos innsatsstyrker i Irak, Libya og Afghanistan på 2000-tallet.
Første verdenskrig og den kalde krigen påvirket også hverdagsliv og samfunnsliv i Norge, selv om vårt land ikke var direkte involvert. Mange som bor i Norge i dag, bærer dessuten med seg minner fra kriger andre steder i verden.
Arbeidsoppdrag
Du skal nå lage en tidslinje ved hjelp av verktøyet H5P Timeline som framstiller hvordan din familie, eller dine nærmeste, har blitt påvirket av krig gjennom generasjoner. Husk at beretninger fra hverdagslivet er like interessante som beretninger om modige krigshelter.
Bruk eldre slektninger eller bekjente som muntlige kilder. I tillegg kan du bruke dagbøker, brev, bygdebøker og personopplysninger på Internett. Besøk gjerne også Statsarkivet eller regionale arkiver på hjemstedet ditt. Der kan du få hjelp til å finne informasjon om slekta di.
Bruk arkivene!
Let på nettsidene til
Arkivverket
Bruk gjerne Digitalarkivet for å søke etter personer eller finne historiske bilder.
Skriv små fortellinger om hva de ulike familiemedlemmene opplevde, og plasser dem på tidslinja. Det blir ekstra fint dersom du også legger inn bilder fra gamle fotoalbum, avfotografering av gamle dokumenter, eller bilder fra de hendelsene som dine slektninger ble involvert i. Du kan også gjøre korte lyd- og videoopptak og publisere disse som en del av framstillingen din. Husk å spørre medvirkende om lov før du gjør dette.
Lykke til!
Dersom du bruker tid på dette arbeidsoppdraget, lærer du garantert mye om din egen familie, men også mye om hvordan krig og konflikter påvirker enkeltpersoners liv og det samfunnet de er en del av.
Les original på NDLA →
I løpet av en 200-årsperiode har Norge vært direkte involvert i krigshandlinger flere ganger – som en del av Danmark-Norge under Napoleonskrigene på 1800-tallet, som okkupert territorium under andre verdenskrig, og som medlem av Natos innsatsstyrker i Irak, Libya og Afghanistan på 2000-tallet.
Første verdenskrig og den kalde krigen påvirket også hverdagsliv og samfunnsliv i Norge, selv om vårt land ikke var direkte involvert. Mange som bor i Norge i dag, bærer dessuten med seg minner fra kriger andre steder i verden.
Arbeidsoppdrag
Du skal nå lage en tidslinje ved hjelp av verktøyet H5P Timeline som framstiller hvordan din familie, eller dine nærmeste, har blitt påvirket av krig gjennom generasjoner. Husk at beretninger fra hverdagslivet er like interessante som beretninger om modige krigshelter.
Bruk eldre slektninger eller bekjente som muntlige kilder. I tillegg kan du bruke dagbøker, brev, bygdebøker og personopplysninger på Internett. Besøk gjerne også Statsarkivet eller regionale arkiver på hjemstedet ditt. Der kan du få hjelp til å finne informasjon om slekta di.
Bruk arkivene!
Let på nettsidene til
Arkivverket
Bruk gjerne Digitalarkivet for å søke etter personer eller finne historiske bilder.
Skriv små fortellinger om hva de ulike familiemedlemmene opplevde, og plasser dem på tidslinja. Det blir ekstra fint dersom du også legger inn bilder fra gamle fotoalbum, avfotografering av gamle dokumenter, eller bilder fra de hendelsene som dine slektninger ble involvert i. Du kan også gjøre korte lyd- og videoopptak og publisere disse som en del av framstillingen din. Husk å spørre medvirkende om lov før du gjør dette.
Lykke til!
Dersom du bruker tid på dette arbeidsoppdraget, lærer du garantert mye om din egen familie, men også mye om hvordan krig og konflikter påvirker enkeltpersoners liv og det samfunnet de er en del av.
Les original på NDLA →
Nasjonal Samling – deltakelse og rekruttering
Nasjonal Samling (NS)
Den 25. september 1940 gjorde den tyske okkupasjonsmakten NS til Norges eneste lovlige parti. Gjennom fem krigsår forsøkte partiet å "nyordne" det norske samfunn i tråd med sin ideologi.
I løpet av de aller første dagene av okkupasjonen tok tyskerne kontroll over aviser, kringkasting, kino og teater ved hjelp av sensur. Medlemmer av Nasjonal Samling (NS) hjalp dem etter hvert med det. Men hvordan fikk man rekruttert medlemmer til NS?
Vidkun Quisling
Vidkun Quisling var en offiser og politiker som levde fra 1887 til 1945.
Før krigen var Quisling i perioden 1931–1933 forsvarsminister i bondepartiregjeringen.
Quisling er mest kjent for å ha stiftet Nasjonal Samling i 1933 og for å ha utført statskupp den 9. april 1940, der han proklamerte seg selv som statsminister. Etter tysk press måtte han trekke seg den 15. april.
Okkupasjonsmakten erklærte likevel i september 1940 NS som landets eneste lovlige parti. Den 1. februar 1942 ble Quisling utnevnt til "ministerpresident" og sjef for en "nasjonal regjering" av ministre som alle var medlemmer av NS.
Vidkun Quisling ble dømt til døden som landsforræder og henrettet ved skyting den 24. oktober 1945.
Fascismen slår rot
Mellomkrigstidens Europa var preget av frammarsjen av nazistiske og fascistiske bevegelser. Nasjonal Samling kan sees som en norsk utløper av dette. Fascismen var preget av sterk nasjonalisme, arbeiderfiendtlighet, kommunistfrykt, rasisme og anti-semittisme, og den var anti-demokratisk, militaristisk og imperialistisk. Denne politiske retningen slo gjennom i europeiske land som tapte første verdenskrig i 1918, og i land der demokratiet var kvalt alt før det fikk en sjanse.
NS vokser raskt etter okkupasjonen
Før okkupasjonen var NS et lite parti, men etter tyskernes okkupasjon økte medlemsmassen betydelig. Partiet mottok også økonomisk støtte fra statskassen. Dette gjorde det mulig å bygge opp et stort partiapparat. Det høyeste medlemstallet oppnådde partiet i 1943 da det hadde 43 400 medlemmer.
Middelklassen
Nasjonal Samling var under okkupasjonstida satt sammen av folk fra hele befolkningen, men middelklassen var sterkest representert. Medlemsmassen hadde i gjennomsnitt høyere utdanning enn resten av befolkningen. Andelen av funksjonærer og forretningsfolk var høyere enn blant de øvrige innbyggerne. Sammenliknet med andre partier hadde NS en stor andel kvinner: ett av tre NS-medlemmer var kvinne. I tillegg var over 30 prosent av medlemmene i perioden 1940–45 under 30 år.
NS-folk i ledende posisjoner
Fra denne gruppa skulle det rekrutteres menn til å lede og kontrollere alle viktige institusjoner i samfunnet, unntatt handels- og industribedrifter. Høsten 1940 utnevnte det NS-ledede Innenriksdepartementet et NS-medlem som ny fylkesmann. Så ble det kommunale selvstyret avskaffet, og nye ordførere skulle styre etter førerprinsippet. Det betydde at de tok alle kommunale beslutninger selv og var ansvarlige bare overfor fylkesmannen, ikke overfor innbyggerne. Andre ledere i offentlig forvaltning, fra politimestere og politiinspektører til rektorer og brannsjefer, ble også skiftet ut med NS-folk etter hvert. Til og med kirken prøvde NS å nazifisere.
Jentehird og guttehird
Nasjonal Samlings Ungdomsfylking (NSUF) var inndelt i en guttehird og jentehird. Navnet hird skulle knytte organisasjonene til gammel norrøn tradisjon og vikingtid. I Guttehirden var det egenskaper som mot og hardhet som gjaldt. Jentehirden, eller Gjentehirden, som ordet ble skrevet, var opptatt av det som gjaldt som tradisjonelle kvinnelige verdier. De som ønsket å melde seg inn i ungdomsbevegelsen til NS, måtte fylle ut et skjema med mange punkter. Der måtte man bevise at man var av arisk avstamning og ikke hadde jøder i familien.
I februar 1942 ble medlemskap i NS Ungdomsfylking gjort obligatorisk, og dette ble formidlet fra Kirkedepartementet. Dette vakte sterke reaksjoner blant lærere og foreldre.
Obligatorisk medlemskap
«Enhver norsk gutt eller gjente skal for sin nasjonale oppdragelses skyld og for å tjene sitt folk og fedreland tjenstgjøre i N.S. Ungdomsfylking.»
Hirden marsjerer
I løpet av sommeren 1940 ble alle andre politiske partier enn Nasjonal Samling forbudt. Ut over høsten opptrådte partiets kamporganisasjon, "Hirden", stadig mer truende i bygatene, der de marsjerte rundt i sine svarte uniformer. Etter at publikum hadde begynt å pipe da en tysk propagandafilm ble vist som forfilm i Verdensteateret i Trondheim, gikk Hirden løs på folk de mente hadde deltatt i dette. De provoserte også til bråk i Studentersamfundet for å få avsatt formannen der.
Les original på NDLA →
Den 25. september 1940 gjorde den tyske okkupasjonsmakten NS til Norges eneste lovlige parti. Gjennom fem krigsår forsøkte partiet å "nyordne" det norske samfunn i tråd med sin ideologi.
I løpet av de aller første dagene av okkupasjonen tok tyskerne kontroll over aviser, kringkasting, kino og teater ved hjelp av sensur. Medlemmer av Nasjonal Samling (NS) hjalp dem etter hvert med det. Men hvordan fikk man rekruttert medlemmer til NS?
Vidkun Quisling
Vidkun Quisling var en offiser og politiker som levde fra 1887 til 1945.
Før krigen var Quisling i perioden 1931–1933 forsvarsminister i bondepartiregjeringen.
Quisling er mest kjent for å ha stiftet Nasjonal Samling i 1933 og for å ha utført statskupp den 9. april 1940, der han proklamerte seg selv som statsminister. Etter tysk press måtte han trekke seg den 15. april.
Okkupasjonsmakten erklærte likevel i september 1940 NS som landets eneste lovlige parti. Den 1. februar 1942 ble Quisling utnevnt til "ministerpresident" og sjef for en "nasjonal regjering" av ministre som alle var medlemmer av NS.
Vidkun Quisling ble dømt til døden som landsforræder og henrettet ved skyting den 24. oktober 1945.
Fascismen slår rot
Mellomkrigstidens Europa var preget av frammarsjen av nazistiske og fascistiske bevegelser. Nasjonal Samling kan sees som en norsk utløper av dette. Fascismen var preget av sterk nasjonalisme, arbeiderfiendtlighet, kommunistfrykt, rasisme og anti-semittisme, og den var anti-demokratisk, militaristisk og imperialistisk. Denne politiske retningen slo gjennom i europeiske land som tapte første verdenskrig i 1918, og i land der demokratiet var kvalt alt før det fikk en sjanse.
NS vokser raskt etter okkupasjonen
Før okkupasjonen var NS et lite parti, men etter tyskernes okkupasjon økte medlemsmassen betydelig. Partiet mottok også økonomisk støtte fra statskassen. Dette gjorde det mulig å bygge opp et stort partiapparat. Det høyeste medlemstallet oppnådde partiet i 1943 da det hadde 43 400 medlemmer.
Middelklassen
Nasjonal Samling var under okkupasjonstida satt sammen av folk fra hele befolkningen, men middelklassen var sterkest representert. Medlemsmassen hadde i gjennomsnitt høyere utdanning enn resten av befolkningen. Andelen av funksjonærer og forretningsfolk var høyere enn blant de øvrige innbyggerne. Sammenliknet med andre partier hadde NS en stor andel kvinner: ett av tre NS-medlemmer var kvinne. I tillegg var over 30 prosent av medlemmene i perioden 1940–45 under 30 år.
NS-folk i ledende posisjoner
Fra denne gruppa skulle det rekrutteres menn til å lede og kontrollere alle viktige institusjoner i samfunnet, unntatt handels- og industribedrifter. Høsten 1940 utnevnte det NS-ledede Innenriksdepartementet et NS-medlem som ny fylkesmann. Så ble det kommunale selvstyret avskaffet, og nye ordførere skulle styre etter førerprinsippet. Det betydde at de tok alle kommunale beslutninger selv og var ansvarlige bare overfor fylkesmannen, ikke overfor innbyggerne. Andre ledere i offentlig forvaltning, fra politimestere og politiinspektører til rektorer og brannsjefer, ble også skiftet ut med NS-folk etter hvert. Til og med kirken prøvde NS å nazifisere.
Jentehird og guttehird
Nasjonal Samlings Ungdomsfylking (NSUF) var inndelt i en guttehird og jentehird. Navnet hird skulle knytte organisasjonene til gammel norrøn tradisjon og vikingtid. I Guttehirden var det egenskaper som mot og hardhet som gjaldt. Jentehirden, eller Gjentehirden, som ordet ble skrevet, var opptatt av det som gjaldt som tradisjonelle kvinnelige verdier. De som ønsket å melde seg inn i ungdomsbevegelsen til NS, måtte fylle ut et skjema med mange punkter. Der måtte man bevise at man var av arisk avstamning og ikke hadde jøder i familien.
I februar 1942 ble medlemskap i NS Ungdomsfylking gjort obligatorisk, og dette ble formidlet fra Kirkedepartementet. Dette vakte sterke reaksjoner blant lærere og foreldre.
Obligatorisk medlemskap
«Enhver norsk gutt eller gjente skal for sin nasjonale oppdragelses skyld og for å tjene sitt folk og fedreland tjenstgjøre i N.S. Ungdomsfylking.»
Hirden marsjerer
I løpet av sommeren 1940 ble alle andre politiske partier enn Nasjonal Samling forbudt. Ut over høsten opptrådte partiets kamporganisasjon, "Hirden", stadig mer truende i bygatene, der de marsjerte rundt i sine svarte uniformer. Etter at publikum hadde begynt å pipe da en tysk propagandafilm ble vist som forfilm i Verdensteateret i Trondheim, gikk Hirden løs på folk de mente hadde deltatt i dette. De provoserte også til bråk i Studentersamfundet for å få avsatt formannen der.
Les original på NDLA →
Nasjonal Samling – deltakelse og rekruttering
Nasjonal Samling (NS)
Den 25. september 1940 gjorde den tyske okkupasjonsmakten NS til Norges eneste lovlige parti. Gjennom fem krigsår forsøkte partiet å "nyordne" det norske samfunn i tråd med sin ideologi.
I løpet av de aller første dagene av okkupasjonen tok tyskerne kontroll over aviser, kringkasting, kino og teater ved hjelp av sensur. Medlemmer av Nasjonal Samling (NS) hjalp dem etter hvert med det. Men hvordan fikk man rekruttert medlemmer til NS?
Vidkun Quisling
Vidkun Quisling var en offiser og politiker som levde fra 1887 til 1945.
Før krigen var Quisling i perioden 1931–1933 forsvarsminister i bondepartiregjeringen.
Quisling er mest kjent for å ha stiftet Nasjonal Samling i 1933 og for å ha utført statskupp den 9. april 1940, der han proklamerte seg selv som statsminister. Etter tysk press måtte han trekke seg den 15. april.
Okkupasjonsmakten erklærte likevel i september 1940 NS som landets eneste lovlige parti. Den 1. februar 1942 ble Quisling utnevnt til "ministerpresident" og sjef for en "nasjonal regjering" av ministre som alle var medlemmer av NS.
Vidkun Quisling ble dømt til døden som landsforræder og henrettet ved skyting den 24. oktober 1945.
Fascismen slår rot
Mellomkrigstidens Europa var preget av frammarsjen av nazistiske og fascistiske bevegelser. Nasjonal Samling kan sees som en norsk utløper av dette. Fascismen var preget av sterk nasjonalisme, arbeiderfiendtlighet, kommunistfrykt, rasisme og anti-semittisme, og den var anti-demokratisk, militaristisk og imperialistisk. Denne politiske retningen slo gjennom i europeiske land som tapte første verdenskrig i 1918, og i land der demokratiet var kvalt alt før det fikk en sjanse.
NS vokser raskt etter okkupasjonen
Før okkupasjonen var NS et lite parti, men etter tyskernes okkupasjon økte medlemsmassen betydelig. Partiet mottok også økonomisk støtte fra statskassen. Dette gjorde det mulig å bygge opp et stort partiapparat. Det høyeste medlemstallet oppnådde partiet i 1943 da det hadde 43 400 medlemmer.
Middelklassen
Nasjonal Samling var under okkupasjonstida satt sammen av folk fra hele befolkningen, men middelklassen var sterkest representert. Medlemsmassen hadde i gjennomsnitt høyere utdanning enn resten av befolkningen. Andelen av funksjonærer og forretningsfolk var høyere enn blant de øvrige innbyggerne. Sammenliknet med andre partier hadde NS en stor andel kvinner: ett av tre NS-medlemmer var kvinne. I tillegg var over 30 prosent av medlemmene i perioden 1940–45 under 30 år.
NS-folk i ledende posisjoner
Fra denne gruppa skulle det rekrutteres menn til å lede og kontrollere alle viktige institusjoner i samfunnet, unntatt handels- og industribedrifter. Høsten 1940 utnevnte det NS-ledede Innenriksdepartementet et NS-medlem som ny fylkesmann. Så ble det kommunale selvstyret avskaffet, og nye ordførere skulle styre etter førerprinsippet. Det betydde at de tok alle kommunale beslutninger selv og var ansvarlige bare overfor fylkesmannen, ikke overfor innbyggerne. Andre ledere i offentlig forvaltning, fra politimestere og politiinspektører til rektorer og brannsjefer, ble også skiftet ut med NS-folk etter hvert. Til og med kirken prøvde NS å nazifisere.
Jentehird og guttehird
Nasjonal Samlings Ungdomsfylking (NSUF) var inndelt i en guttehird og jentehird. Navnet hird skulle knytte organisasjonene til gammel norrøn tradisjon og vikingtid. I Guttehirden var det egenskaper som mot og hardhet som gjaldt. Jentehirden, eller Gjentehirden, som ordet ble skrevet, var opptatt av det som gjaldt som tradisjonelle kvinnelige verdier. De som ønsket å melde seg inn i ungdomsbevegelsen til NS, måtte fylle ut et skjema med mange punkter. Der måtte man bevise at man var av arisk avstamning og ikke hadde jøder i familien.
I februar 1942 ble medlemskap i NS Ungdomsfylking gjort obligatorisk, og dette ble formidlet fra Kirkedepartementet. Dette vakte sterke reaksjoner blant lærere og foreldre.
Obligatorisk medlemskap
«Enhver norsk gutt eller gjente skal for sin nasjonale oppdragelses skyld og for å tjene sitt folk og fedreland tjenstgjøre i N.S. Ungdomsfylking.»
Hirden marsjerer
I løpet av sommeren 1940 ble alle andre politiske partier enn Nasjonal Samling forbudt. Ut over høsten opptrådte partiets kamporganisasjon, "Hirden", stadig mer truende i bygatene, der de marsjerte rundt i sine svarte uniformer. Etter at publikum hadde begynt å pipe da en tysk propagandafilm ble vist som forfilm i Verdensteateret i Trondheim, gikk Hirden løs på folk de mente hadde deltatt i dette. De provoserte også til bråk i Studentersamfundet for å få avsatt formannen der.
Les original på NDLA →
Den 25. september 1940 gjorde den tyske okkupasjonsmakten NS til Norges eneste lovlige parti. Gjennom fem krigsår forsøkte partiet å "nyordne" det norske samfunn i tråd med sin ideologi.
I løpet av de aller første dagene av okkupasjonen tok tyskerne kontroll over aviser, kringkasting, kino og teater ved hjelp av sensur. Medlemmer av Nasjonal Samling (NS) hjalp dem etter hvert med det. Men hvordan fikk man rekruttert medlemmer til NS?
Vidkun Quisling
Vidkun Quisling var en offiser og politiker som levde fra 1887 til 1945.
Før krigen var Quisling i perioden 1931–1933 forsvarsminister i bondepartiregjeringen.
Quisling er mest kjent for å ha stiftet Nasjonal Samling i 1933 og for å ha utført statskupp den 9. april 1940, der han proklamerte seg selv som statsminister. Etter tysk press måtte han trekke seg den 15. april.
Okkupasjonsmakten erklærte likevel i september 1940 NS som landets eneste lovlige parti. Den 1. februar 1942 ble Quisling utnevnt til "ministerpresident" og sjef for en "nasjonal regjering" av ministre som alle var medlemmer av NS.
Vidkun Quisling ble dømt til døden som landsforræder og henrettet ved skyting den 24. oktober 1945.
Fascismen slår rot
Mellomkrigstidens Europa var preget av frammarsjen av nazistiske og fascistiske bevegelser. Nasjonal Samling kan sees som en norsk utløper av dette. Fascismen var preget av sterk nasjonalisme, arbeiderfiendtlighet, kommunistfrykt, rasisme og anti-semittisme, og den var anti-demokratisk, militaristisk og imperialistisk. Denne politiske retningen slo gjennom i europeiske land som tapte første verdenskrig i 1918, og i land der demokratiet var kvalt alt før det fikk en sjanse.
NS vokser raskt etter okkupasjonen
Før okkupasjonen var NS et lite parti, men etter tyskernes okkupasjon økte medlemsmassen betydelig. Partiet mottok også økonomisk støtte fra statskassen. Dette gjorde det mulig å bygge opp et stort partiapparat. Det høyeste medlemstallet oppnådde partiet i 1943 da det hadde 43 400 medlemmer.
Middelklassen
Nasjonal Samling var under okkupasjonstida satt sammen av folk fra hele befolkningen, men middelklassen var sterkest representert. Medlemsmassen hadde i gjennomsnitt høyere utdanning enn resten av befolkningen. Andelen av funksjonærer og forretningsfolk var høyere enn blant de øvrige innbyggerne. Sammenliknet med andre partier hadde NS en stor andel kvinner: ett av tre NS-medlemmer var kvinne. I tillegg var over 30 prosent av medlemmene i perioden 1940–45 under 30 år.
NS-folk i ledende posisjoner
Fra denne gruppa skulle det rekrutteres menn til å lede og kontrollere alle viktige institusjoner i samfunnet, unntatt handels- og industribedrifter. Høsten 1940 utnevnte det NS-ledede Innenriksdepartementet et NS-medlem som ny fylkesmann. Så ble det kommunale selvstyret avskaffet, og nye ordførere skulle styre etter førerprinsippet. Det betydde at de tok alle kommunale beslutninger selv og var ansvarlige bare overfor fylkesmannen, ikke overfor innbyggerne. Andre ledere i offentlig forvaltning, fra politimestere og politiinspektører til rektorer og brannsjefer, ble også skiftet ut med NS-folk etter hvert. Til og med kirken prøvde NS å nazifisere.
Jentehird og guttehird
Nasjonal Samlings Ungdomsfylking (NSUF) var inndelt i en guttehird og jentehird. Navnet hird skulle knytte organisasjonene til gammel norrøn tradisjon og vikingtid. I Guttehirden var det egenskaper som mot og hardhet som gjaldt. Jentehirden, eller Gjentehirden, som ordet ble skrevet, var opptatt av det som gjaldt som tradisjonelle kvinnelige verdier. De som ønsket å melde seg inn i ungdomsbevegelsen til NS, måtte fylle ut et skjema med mange punkter. Der måtte man bevise at man var av arisk avstamning og ikke hadde jøder i familien.
I februar 1942 ble medlemskap i NS Ungdomsfylking gjort obligatorisk, og dette ble formidlet fra Kirkedepartementet. Dette vakte sterke reaksjoner blant lærere og foreldre.
Obligatorisk medlemskap
«Enhver norsk gutt eller gjente skal for sin nasjonale oppdragelses skyld og for å tjene sitt folk og fedreland tjenstgjøre i N.S. Ungdomsfylking.»
Hirden marsjerer
I løpet av sommeren 1940 ble alle andre politiske partier enn Nasjonal Samling forbudt. Ut over høsten opptrådte partiets kamporganisasjon, "Hirden", stadig mer truende i bygatene, der de marsjerte rundt i sine svarte uniformer. Etter at publikum hadde begynt å pipe da en tysk propagandafilm ble vist som forfilm i Verdensteateret i Trondheim, gikk Hirden løs på folk de mente hadde deltatt i dette. De provoserte også til bråk i Studentersamfundet for å få avsatt formannen der.
Les original på NDLA →
Okkupasjonen av Norge
Krigens første dager i Norge
9. april
Utover dagen sikret tyskerne seg kontroll over Oslo og andre byer i landet. I morgentimene hadde krysseren Blücher blitt senket ved Oscarsborg. Det forsinket angrepet på Oslo, der hovedmålet for tyskerne var å få kontroll over kongemakten og regjeringen. Da tyske militære styrker paraderte opp Karl Johan seinere på dagen, var den norske regjeringen og kongemakten allerede på vei til Hamar og Elverum. Parallelt tok Nasjonal Samlings leder Vidkun Quisling seg inn på NRKs radiostudio i sentrum og gjorde statskupp per radio. Hør opptaket av Quislings statskupp i radio på NRKs nettsider.
Elverumsfullmakten
Om kvelden den 9. april samlet Stortinget seg for siste gang, i en forsamlingssal på Elverum. Her ga Stortinget regjeringen fullmakt til å ta avgjørelser på Stortingets vegne. Det var ingen votering over vedtaket som ble foreslått av stortingspresident C. J. Hambro, men ingen representanter hadde noen innvendinger mot forslaget.
Kongens nei til Quisling
Dagen etter det første tyske angrepet på Norge avviste kongen tyskernes krav om å innsette Vidkun Quisling som landets nye leder. I en tale til regjeringen i Nybergsund 10. april sa han:
Men jeg har nøye prøvet meg selv og overveiet min stilling, og jeg kan ikke utnevne Quisling, som jeg vet ingen tillit har verken i vårt folk som helhet, eller i dets representasjon, Stortinget, til statsminister. (Det norske kongehus, u.å.a)
Det okkuperte Norge
Administrasjonsrådet
I Sør-Norge fortsatte motstanden mot tyskerne gjennom april 1940, men kampene opphørte tidlig i mai. I de okkuperte delene av Norge ble det den 15. april oppnevnt et administrasjonsråd av Høyesterett. Rådet skulle sørge for at det sivile samfunnet ble holdt i gang selv om landet var i krig – mat måtte produseres, skoler og sykehus måtte driftes og togene måtte gå.
Rikskommissær Terboven
Den lunkne støtten som Quisling fikk fra nordmenn, førte til at Adolf Hitler 24. april 1940 utnevnte Josef Terboven som rikskommissær i det okkuperte Norge. Terboven gikk raskt i forhandlinger med Stortingets presidentskap om dannelsen av et tyskvennlig riksråd til å styre Norge.
London-regjeringen
I Nord-Norge fortsatte kampen mot tyskerne utover i mai. Ved hjelp av polske, franske og britiske tropper ble den viktige byen Narvik gjenerobret i slutten av mai. Seieren ble likevel kortvarig, for tyskerne angrep Frankrike og utenlandske styrker ble prioritert der. Tidlig i juni valgte derfor kong Haakon og regjeringen å forlate Norge og gå i eksil i Storbritannia.
Riksrådsforhandlinger
I løpet av sommeren 1940 vant tyskerne flere militære seiere i Norge. Regjeringen og kongemakten var i eksil, og nordmennenes forhandlingsmuligheter med tyskerne ble stadig svekket. Stortingets presidentskap ble drevet fra skanse til skanse og sendte i juli 1940 kongen en anmodning om å abdisere fra den norske tronen. Kong Haakon nektet å abdisere fordi anmodningen ikke uttrykte folkets vilje, men var et resultat av tysk maktbruk. Han ville heller ikke at Norge skulle bli et lydrike under Tyskland. Som han selv uttrykte det: "En abdikasjon fra min side ville altså ikke engang formelt være til fordel for et selvstendig riksstyre i Norge" (Det norske kongehus, u.å.c).
I en tale til det norske folk 26. august 1940 begrunnet kong Haakon hvorfor han og regjeringen dro i eksil til Storbritannia:
Det er i visse kretser blitt påstått, at min og Regjeringens avreise fra Norge har skapt vanskeligheter for landet og for dem, som blev igjen.
Jeg mener, vi gjorde rett. Hadde vi blitt i Norge, kunde de nuværende makthavere ha tvunget oss til å akseptere alt det, de ønsket. Det var for å unngå dette, at vi drog av landet – og vi hadde Stortingets vedtak å bygge på, da vi gjorde det. (Det norske kongehus, u.å.c)
Tenk over
Hvilket handlingsrom og hvilke valgmuligheter hadde kongen og regjeringen i 1940?
"Kommissariske statsråder"
Kongens nei til å abdisere på tysk kommando vekte motstanden mot etablering av et riksråd i Norge. På sensommeren stoppet forhandlingene opp. Josef Terboven hadde et klart mål om å få på plass et tyskvennlig styre i Norge, og den 25. september 1940 oppnevnte han tretten "kommissariske statsråder" med ansvar for hvert sitt departement. Ti av dem var ti NS-medlemmer. Denne styringsformen var kjent i Tyskland siden Hitlers maktovertakelse i 1933.
Uten støtte i Stortinget kunne nå kommissariske statsråder under tysk innflytelse endre lovverket etter hva som passet det nye regimet. Derfor valgte Høyesterettsdommerne i desember 1940 å fratre sine stillinger. De begrunnet avgjørelsen sin med at de nye lovene hadde ikke forankring hos de folkevalgte, og at de brøt med Grunnloven.
"Nyordningen"
Med den tyske okkupasjonen forsvant demokratiet i Norge, og alle andre partier enn Nasjonal Samling ble forbudt. Gjennom "nyordningen" (nazifiseringen) skulle potensiell motstand mot regimet kontrolleres, og folket skulle indoktrineres med verdiene til NS.
1. februar 1942 ble Vidkun Quisling innsatt som "ministerpresident" for "den nasjonale regjering" av Josef Terboven. Quisling framstilte dette som en reell overføring av makt til hans regjering. I realiteten fortsatte den tyske innflytelsen på regjeringen og politikken i Norge resten av okkupasjonstida. I samfunnet ble nyordningen i hovedsak møtt med protester, og utover i okkupasjonstida med koordinert motstand og sabotasje.
Motstandsarbeidet starter
I takt med at kontrollen av informasjon økte, oppstod det illegale aviser. Høsten 1941 ble det forbudt å lytte til radio for alle unntatt NS-medlemmer. Da gjemte mange unna radioapparatene sine. Radiosendingene fra London ble den viktigste informasjonskilden for nordmenn flest gjennom krigsårene.
Radioklipp "Dette er London" (nrk.no)
Kampen mot NS og den tyske okkupasjonen
Ved siden av militær motstand fra Milorg og kommunistiske grupper ble holdningskampen mot nyordningen viktig for mange grupper i det sivile samfunnet.
De som produserte og distribuerte illegale aviser og som deltok organisert motstandsarbeid, utsatte seg for store farer. Lærere, prester og biskoper, ulike foreldreaksjoner og idrettsbevegelsen spilte en betydelig rolle i motstanden mot nyordningen i Norge.
Kilder
Det norske kongehus. (u.å.a) "Kongens Nei" i Nybergsund. https://www.kongehuset.no/tale.html?tid=96592&sek=26947&scope=27247
Det norske kongehus. (u.å.b) Mine plikter – "Kongens andre nei". https://www.kongehuset.no/tale.html?tid=29225
Det norske kongehus. (u.å.c) Spørsmålet om abdikasjon, reisen fra Norge mm. https://www.kongehuset.no/tale.html?tid=88678
Skodvin, M. (2018, 15. februar). "Elverumsfullmakten". I Store Norske Leksikon. https://snl.no/Elverumsfullmakten
Les original på NDLA →
9. april
Utover dagen sikret tyskerne seg kontroll over Oslo og andre byer i landet. I morgentimene hadde krysseren Blücher blitt senket ved Oscarsborg. Det forsinket angrepet på Oslo, der hovedmålet for tyskerne var å få kontroll over kongemakten og regjeringen. Da tyske militære styrker paraderte opp Karl Johan seinere på dagen, var den norske regjeringen og kongemakten allerede på vei til Hamar og Elverum. Parallelt tok Nasjonal Samlings leder Vidkun Quisling seg inn på NRKs radiostudio i sentrum og gjorde statskupp per radio. Hør opptaket av Quislings statskupp i radio på NRKs nettsider.
Elverumsfullmakten
Om kvelden den 9. april samlet Stortinget seg for siste gang, i en forsamlingssal på Elverum. Her ga Stortinget regjeringen fullmakt til å ta avgjørelser på Stortingets vegne. Det var ingen votering over vedtaket som ble foreslått av stortingspresident C. J. Hambro, men ingen representanter hadde noen innvendinger mot forslaget.
Kongens nei til Quisling
Dagen etter det første tyske angrepet på Norge avviste kongen tyskernes krav om å innsette Vidkun Quisling som landets nye leder. I en tale til regjeringen i Nybergsund 10. april sa han:
Men jeg har nøye prøvet meg selv og overveiet min stilling, og jeg kan ikke utnevne Quisling, som jeg vet ingen tillit har verken i vårt folk som helhet, eller i dets representasjon, Stortinget, til statsminister. (Det norske kongehus, u.å.a)
Det okkuperte Norge
Administrasjonsrådet
I Sør-Norge fortsatte motstanden mot tyskerne gjennom april 1940, men kampene opphørte tidlig i mai. I de okkuperte delene av Norge ble det den 15. april oppnevnt et administrasjonsråd av Høyesterett. Rådet skulle sørge for at det sivile samfunnet ble holdt i gang selv om landet var i krig – mat måtte produseres, skoler og sykehus måtte driftes og togene måtte gå.
Rikskommissær Terboven
Den lunkne støtten som Quisling fikk fra nordmenn, førte til at Adolf Hitler 24. april 1940 utnevnte Josef Terboven som rikskommissær i det okkuperte Norge. Terboven gikk raskt i forhandlinger med Stortingets presidentskap om dannelsen av et tyskvennlig riksråd til å styre Norge.
London-regjeringen
I Nord-Norge fortsatte kampen mot tyskerne utover i mai. Ved hjelp av polske, franske og britiske tropper ble den viktige byen Narvik gjenerobret i slutten av mai. Seieren ble likevel kortvarig, for tyskerne angrep Frankrike og utenlandske styrker ble prioritert der. Tidlig i juni valgte derfor kong Haakon og regjeringen å forlate Norge og gå i eksil i Storbritannia.
Riksrådsforhandlinger
I løpet av sommeren 1940 vant tyskerne flere militære seiere i Norge. Regjeringen og kongemakten var i eksil, og nordmennenes forhandlingsmuligheter med tyskerne ble stadig svekket. Stortingets presidentskap ble drevet fra skanse til skanse og sendte i juli 1940 kongen en anmodning om å abdisere fra den norske tronen. Kong Haakon nektet å abdisere fordi anmodningen ikke uttrykte folkets vilje, men var et resultat av tysk maktbruk. Han ville heller ikke at Norge skulle bli et lydrike under Tyskland. Som han selv uttrykte det: "En abdikasjon fra min side ville altså ikke engang formelt være til fordel for et selvstendig riksstyre i Norge" (Det norske kongehus, u.å.c).
I en tale til det norske folk 26. august 1940 begrunnet kong Haakon hvorfor han og regjeringen dro i eksil til Storbritannia:
Det er i visse kretser blitt påstått, at min og Regjeringens avreise fra Norge har skapt vanskeligheter for landet og for dem, som blev igjen.
Jeg mener, vi gjorde rett. Hadde vi blitt i Norge, kunde de nuværende makthavere ha tvunget oss til å akseptere alt det, de ønsket. Det var for å unngå dette, at vi drog av landet – og vi hadde Stortingets vedtak å bygge på, da vi gjorde det. (Det norske kongehus, u.å.c)
Tenk over
Hvilket handlingsrom og hvilke valgmuligheter hadde kongen og regjeringen i 1940?
"Kommissariske statsråder"
Kongens nei til å abdisere på tysk kommando vekte motstanden mot etablering av et riksråd i Norge. På sensommeren stoppet forhandlingene opp. Josef Terboven hadde et klart mål om å få på plass et tyskvennlig styre i Norge, og den 25. september 1940 oppnevnte han tretten "kommissariske statsråder" med ansvar for hvert sitt departement. Ti av dem var ti NS-medlemmer. Denne styringsformen var kjent i Tyskland siden Hitlers maktovertakelse i 1933.
Uten støtte i Stortinget kunne nå kommissariske statsråder under tysk innflytelse endre lovverket etter hva som passet det nye regimet. Derfor valgte Høyesterettsdommerne i desember 1940 å fratre sine stillinger. De begrunnet avgjørelsen sin med at de nye lovene hadde ikke forankring hos de folkevalgte, og at de brøt med Grunnloven.
"Nyordningen"
Med den tyske okkupasjonen forsvant demokratiet i Norge, og alle andre partier enn Nasjonal Samling ble forbudt. Gjennom "nyordningen" (nazifiseringen) skulle potensiell motstand mot regimet kontrolleres, og folket skulle indoktrineres med verdiene til NS.
1. februar 1942 ble Vidkun Quisling innsatt som "ministerpresident" for "den nasjonale regjering" av Josef Terboven. Quisling framstilte dette som en reell overføring av makt til hans regjering. I realiteten fortsatte den tyske innflytelsen på regjeringen og politikken i Norge resten av okkupasjonstida. I samfunnet ble nyordningen i hovedsak møtt med protester, og utover i okkupasjonstida med koordinert motstand og sabotasje.
Motstandsarbeidet starter
I takt med at kontrollen av informasjon økte, oppstod det illegale aviser. Høsten 1941 ble det forbudt å lytte til radio for alle unntatt NS-medlemmer. Da gjemte mange unna radioapparatene sine. Radiosendingene fra London ble den viktigste informasjonskilden for nordmenn flest gjennom krigsårene.
Radioklipp "Dette er London" (nrk.no)
Kampen mot NS og den tyske okkupasjonen
Ved siden av militær motstand fra Milorg og kommunistiske grupper ble holdningskampen mot nyordningen viktig for mange grupper i det sivile samfunnet.
De som produserte og distribuerte illegale aviser og som deltok organisert motstandsarbeid, utsatte seg for store farer. Lærere, prester og biskoper, ulike foreldreaksjoner og idrettsbevegelsen spilte en betydelig rolle i motstanden mot nyordningen i Norge.
Kilder
Det norske kongehus. (u.å.a) "Kongens Nei" i Nybergsund. https://www.kongehuset.no/tale.html?tid=96592&sek=26947&scope=27247
Det norske kongehus. (u.å.b) Mine plikter – "Kongens andre nei". https://www.kongehuset.no/tale.html?tid=29225
Det norske kongehus. (u.å.c) Spørsmålet om abdikasjon, reisen fra Norge mm. https://www.kongehuset.no/tale.html?tid=88678
Skodvin, M. (2018, 15. februar). "Elverumsfullmakten". I Store Norske Leksikon. https://snl.no/Elverumsfullmakten
Les original på NDLA →
Okkupasjonen av Norge
Krigens første dager i Norge
9. april
Utover dagen sikret tyskerne seg kontroll over Oslo og andre byer i landet. I morgentimene hadde krysseren Blücher blitt senket ved Oscarsborg. Det forsinket angrepet på Oslo, der hovedmålet for tyskerne var å få kontroll over kongemakten og regjeringen. Da tyske militære styrker paraderte opp Karl Johan seinere på dagen, var den norske regjeringen og kongemakten allerede på vei til Hamar og Elverum. Parallelt tok Nasjonal Samlings leder Vidkun Quisling seg inn på NRKs radiostudio i sentrum og gjorde statskupp per radio. Hør opptaket av Quislings statskupp i radio på NRKs nettsider.
Elverumsfullmakten
Om kvelden den 9. april samlet Stortinget seg for siste gang, i en forsamlingssal på Elverum. Her ga Stortinget regjeringen fullmakt til å ta avgjørelser på Stortingets vegne. Det var ingen votering over vedtaket som ble foreslått av stortingspresident C. J. Hambro, men ingen representanter hadde noen innvendinger mot forslaget.
Kongens nei til Quisling
Dagen etter det første tyske angrepet på Norge avviste kongen tyskernes krav om å innsette Vidkun Quisling som landets nye leder. I en tale til regjeringen i Nybergsund 10. april sa han:
Men jeg har nøye prøvet meg selv og overveiet min stilling, og jeg kan ikke utnevne Quisling, som jeg vet ingen tillit har verken i vårt folk som helhet, eller i dets representasjon, Stortinget, til statsminister. (Det norske kongehus, u.å.a)
Det okkuperte Norge
Administrasjonsrådet
I Sør-Norge fortsatte motstanden mot tyskerne gjennom april 1940, men kampene opphørte tidlig i mai. I de okkuperte delene av Norge ble det den 15. april oppnevnt et administrasjonsråd av Høyesterett. Rådet skulle sørge for at det sivile samfunnet ble holdt i gang selv om landet var i krig – mat måtte produseres, skoler og sykehus måtte driftes og togene måtte gå.
Rikskommissær Terboven
Den lunkne støtten som Quisling fikk fra nordmenn, førte til at Adolf Hitler 24. april 1940 utnevnte Josef Terboven som rikskommissær i det okkuperte Norge. Terboven gikk raskt i forhandlinger med Stortingets presidentskap om dannelsen av et tyskvennlig riksråd til å styre Norge.
London-regjeringen
I Nord-Norge fortsatte kampen mot tyskerne utover i mai. Ved hjelp av polske, franske og britiske tropper ble den viktige byen Narvik gjenerobret i slutten av mai. Seieren ble likevel kortvarig, for tyskerne angrep Frankrike og utenlandske styrker ble prioritert der. Tidlig i juni valgte derfor kong Haakon og regjeringen å forlate Norge og gå i eksil i Storbritannia.
Riksrådsforhandlinger
I løpet av sommeren 1940 vant tyskerne flere militære seiere i Norge. Regjeringen og kongemakten var i eksil, og nordmennenes forhandlingsmuligheter med tyskerne ble stadig svekket. Stortingets presidentskap ble drevet fra skanse til skanse og sendte i juli 1940 kongen en anmodning om å abdisere fra den norske tronen. Kong Haakon nektet å abdisere fordi anmodningen ikke uttrykte folkets vilje, men var et resultat av tysk maktbruk. Han ville heller ikke at Norge skulle bli et lydrike under Tyskland. Som han selv uttrykte det: "En abdikasjon fra min side ville altså ikke engang formelt være til fordel for et selvstendig riksstyre i Norge" (Det norske kongehus, u.å.c).
I en tale til det norske folk 26. august 1940 begrunnet kong Haakon hvorfor han og regjeringen dro i eksil til Storbritannia:
Det er i visse kretser blitt påstått, at min og Regjeringens avreise fra Norge har skapt vanskeligheter for landet og for dem, som blev igjen.
Jeg mener, vi gjorde rett. Hadde vi blitt i Norge, kunde de nuværende makthavere ha tvunget oss til å akseptere alt det, de ønsket. Det var for å unngå dette, at vi drog av landet – og vi hadde Stortingets vedtak å bygge på, da vi gjorde det. (Det norske kongehus, u.å.c)
Tenk over
Hvilket handlingsrom og hvilke valgmuligheter hadde kongen og regjeringen i 1940?
"Kommissariske statsråder"
Kongens nei til å abdisere på tysk kommando vekte motstanden mot etablering av et riksråd i Norge. På sensommeren stoppet forhandlingene opp. Josef Terboven hadde et klart mål om å få på plass et tyskvennlig styre i Norge, og den 25. september 1940 oppnevnte han tretten "kommissariske statsråder" med ansvar for hvert sitt departement. Ti av dem var ti NS-medlemmer. Denne styringsformen var kjent i Tyskland siden Hitlers maktovertakelse i 1933.
Uten støtte i Stortinget kunne nå kommissariske statsråder under tysk innflytelse endre lovverket etter hva som passet det nye regimet. Derfor valgte Høyesterettsdommerne i desember 1940 å fratre sine stillinger. De begrunnet avgjørelsen sin med at de nye lovene hadde ikke forankring hos de folkevalgte, og at de brøt med Grunnloven.
"Nyordningen"
Med den tyske okkupasjonen forsvant demokratiet i Norge, og alle andre partier enn Nasjonal Samling ble forbudt. Gjennom "nyordningen" (nazifiseringen) skulle potensiell motstand mot regimet kontrolleres, og folket skulle indoktrineres med verdiene til NS.
1. februar 1942 ble Vidkun Quisling innsatt som "ministerpresident" for "den nasjonale regjering" av Josef Terboven. Quisling framstilte dette som en reell overføring av makt til hans regjering. I realiteten fortsatte den tyske innflytelsen på regjeringen og politikken i Norge resten av okkupasjonstida. I samfunnet ble nyordningen i hovedsak møtt med protester, og utover i okkupasjonstida med koordinert motstand og sabotasje.
Motstandsarbeidet starter
I takt med at kontrollen av informasjon økte, oppstod det illegale aviser. Høsten 1941 ble det forbudt å lytte til radio for alle unntatt NS-medlemmer. Da gjemte mange unna radioapparatene sine. Radiosendingene fra London ble den viktigste informasjonskilden for nordmenn flest gjennom krigsårene.
Radioklipp "Dette er London" (nrk.no)
Kampen mot NS og den tyske okkupasjonen
Ved siden av militær motstand fra Milorg og kommunistiske grupper ble holdningskampen mot nyordningen viktig for mange grupper i det sivile samfunnet.
De som produserte og distribuerte illegale aviser og som deltok organisert motstandsarbeid, utsatte seg for store farer. Lærere, prester og biskoper, ulike foreldreaksjoner og idrettsbevegelsen spilte en betydelig rolle i motstanden mot nyordningen i Norge.
Kilder
Det norske kongehus. (u.å.a) "Kongens Nei" i Nybergsund. https://www.kongehuset.no/tale.html?tid=96592&sek=26947&scope=27247
Det norske kongehus. (u.å.b) Mine plikter – "Kongens andre nei". https://www.kongehuset.no/tale.html?tid=29225
Det norske kongehus. (u.å.c) Spørsmålet om abdikasjon, reisen fra Norge mm. https://www.kongehuset.no/tale.html?tid=88678
Skodvin, M. (2018, 15. februar). "Elverumsfullmakten". I Store Norske Leksikon. https://snl.no/Elverumsfullmakten
Les original på NDLA →
9. april
Utover dagen sikret tyskerne seg kontroll over Oslo og andre byer i landet. I morgentimene hadde krysseren Blücher blitt senket ved Oscarsborg. Det forsinket angrepet på Oslo, der hovedmålet for tyskerne var å få kontroll over kongemakten og regjeringen. Da tyske militære styrker paraderte opp Karl Johan seinere på dagen, var den norske regjeringen og kongemakten allerede på vei til Hamar og Elverum. Parallelt tok Nasjonal Samlings leder Vidkun Quisling seg inn på NRKs radiostudio i sentrum og gjorde statskupp per radio. Hør opptaket av Quislings statskupp i radio på NRKs nettsider.
Elverumsfullmakten
Om kvelden den 9. april samlet Stortinget seg for siste gang, i en forsamlingssal på Elverum. Her ga Stortinget regjeringen fullmakt til å ta avgjørelser på Stortingets vegne. Det var ingen votering over vedtaket som ble foreslått av stortingspresident C. J. Hambro, men ingen representanter hadde noen innvendinger mot forslaget.
Kongens nei til Quisling
Dagen etter det første tyske angrepet på Norge avviste kongen tyskernes krav om å innsette Vidkun Quisling som landets nye leder. I en tale til regjeringen i Nybergsund 10. april sa han:
Men jeg har nøye prøvet meg selv og overveiet min stilling, og jeg kan ikke utnevne Quisling, som jeg vet ingen tillit har verken i vårt folk som helhet, eller i dets representasjon, Stortinget, til statsminister. (Det norske kongehus, u.å.a)
Det okkuperte Norge
Administrasjonsrådet
I Sør-Norge fortsatte motstanden mot tyskerne gjennom april 1940, men kampene opphørte tidlig i mai. I de okkuperte delene av Norge ble det den 15. april oppnevnt et administrasjonsråd av Høyesterett. Rådet skulle sørge for at det sivile samfunnet ble holdt i gang selv om landet var i krig – mat måtte produseres, skoler og sykehus måtte driftes og togene måtte gå.
Rikskommissær Terboven
Den lunkne støtten som Quisling fikk fra nordmenn, førte til at Adolf Hitler 24. april 1940 utnevnte Josef Terboven som rikskommissær i det okkuperte Norge. Terboven gikk raskt i forhandlinger med Stortingets presidentskap om dannelsen av et tyskvennlig riksråd til å styre Norge.
London-regjeringen
I Nord-Norge fortsatte kampen mot tyskerne utover i mai. Ved hjelp av polske, franske og britiske tropper ble den viktige byen Narvik gjenerobret i slutten av mai. Seieren ble likevel kortvarig, for tyskerne angrep Frankrike og utenlandske styrker ble prioritert der. Tidlig i juni valgte derfor kong Haakon og regjeringen å forlate Norge og gå i eksil i Storbritannia.
Riksrådsforhandlinger
I løpet av sommeren 1940 vant tyskerne flere militære seiere i Norge. Regjeringen og kongemakten var i eksil, og nordmennenes forhandlingsmuligheter med tyskerne ble stadig svekket. Stortingets presidentskap ble drevet fra skanse til skanse og sendte i juli 1940 kongen en anmodning om å abdisere fra den norske tronen. Kong Haakon nektet å abdisere fordi anmodningen ikke uttrykte folkets vilje, men var et resultat av tysk maktbruk. Han ville heller ikke at Norge skulle bli et lydrike under Tyskland. Som han selv uttrykte det: "En abdikasjon fra min side ville altså ikke engang formelt være til fordel for et selvstendig riksstyre i Norge" (Det norske kongehus, u.å.c).
I en tale til det norske folk 26. august 1940 begrunnet kong Haakon hvorfor han og regjeringen dro i eksil til Storbritannia:
Det er i visse kretser blitt påstått, at min og Regjeringens avreise fra Norge har skapt vanskeligheter for landet og for dem, som blev igjen.
Jeg mener, vi gjorde rett. Hadde vi blitt i Norge, kunde de nuværende makthavere ha tvunget oss til å akseptere alt det, de ønsket. Det var for å unngå dette, at vi drog av landet – og vi hadde Stortingets vedtak å bygge på, da vi gjorde det. (Det norske kongehus, u.å.c)
Tenk over
Hvilket handlingsrom og hvilke valgmuligheter hadde kongen og regjeringen i 1940?
"Kommissariske statsråder"
Kongens nei til å abdisere på tysk kommando vekte motstanden mot etablering av et riksråd i Norge. På sensommeren stoppet forhandlingene opp. Josef Terboven hadde et klart mål om å få på plass et tyskvennlig styre i Norge, og den 25. september 1940 oppnevnte han tretten "kommissariske statsråder" med ansvar for hvert sitt departement. Ti av dem var ti NS-medlemmer. Denne styringsformen var kjent i Tyskland siden Hitlers maktovertakelse i 1933.
Uten støtte i Stortinget kunne nå kommissariske statsråder under tysk innflytelse endre lovverket etter hva som passet det nye regimet. Derfor valgte Høyesterettsdommerne i desember 1940 å fratre sine stillinger. De begrunnet avgjørelsen sin med at de nye lovene hadde ikke forankring hos de folkevalgte, og at de brøt med Grunnloven.
"Nyordningen"
Med den tyske okkupasjonen forsvant demokratiet i Norge, og alle andre partier enn Nasjonal Samling ble forbudt. Gjennom "nyordningen" (nazifiseringen) skulle potensiell motstand mot regimet kontrolleres, og folket skulle indoktrineres med verdiene til NS.
1. februar 1942 ble Vidkun Quisling innsatt som "ministerpresident" for "den nasjonale regjering" av Josef Terboven. Quisling framstilte dette som en reell overføring av makt til hans regjering. I realiteten fortsatte den tyske innflytelsen på regjeringen og politikken i Norge resten av okkupasjonstida. I samfunnet ble nyordningen i hovedsak møtt med protester, og utover i okkupasjonstida med koordinert motstand og sabotasje.
Motstandsarbeidet starter
I takt med at kontrollen av informasjon økte, oppstod det illegale aviser. Høsten 1941 ble det forbudt å lytte til radio for alle unntatt NS-medlemmer. Da gjemte mange unna radioapparatene sine. Radiosendingene fra London ble den viktigste informasjonskilden for nordmenn flest gjennom krigsårene.
Radioklipp "Dette er London" (nrk.no)
Kampen mot NS og den tyske okkupasjonen
Ved siden av militær motstand fra Milorg og kommunistiske grupper ble holdningskampen mot nyordningen viktig for mange grupper i det sivile samfunnet.
De som produserte og distribuerte illegale aviser og som deltok organisert motstandsarbeid, utsatte seg for store farer. Lærere, prester og biskoper, ulike foreldreaksjoner og idrettsbevegelsen spilte en betydelig rolle i motstanden mot nyordningen i Norge.
Kilder
Det norske kongehus. (u.å.a) "Kongens Nei" i Nybergsund. https://www.kongehuset.no/tale.html?tid=96592&sek=26947&scope=27247
Det norske kongehus. (u.å.b) Mine plikter – "Kongens andre nei". https://www.kongehuset.no/tale.html?tid=29225
Det norske kongehus. (u.å.c) Spørsmålet om abdikasjon, reisen fra Norge mm. https://www.kongehuset.no/tale.html?tid=88678
Skodvin, M. (2018, 15. februar). "Elverumsfullmakten". I Store Norske Leksikon. https://snl.no/Elverumsfullmakten
Les original på NDLA →
Oppgave til Kongens nei
Oppgave 1 Beskriv kilden
Les artikkelen Hva er en historisk kilde?
Studer dokumentet på bildet. Hva er dette for et dokument? Når ble dokumentet skrevet?
Hvorfor ble det skrevet, tror du?
Oppgave 2: Analyser kilden
Les fagartikkelen Kongens nei
Studer kilden en gang til. Forteller kilden deg noe nytt nå? Begrunn svaret.
Hvorfor blir denne kilden ansett som en så viktig kilde i nyere norsk historie?
Gratulerer! Du har nå analysert en historisk kilde!
Les original på NDLA →
Les artikkelen Hva er en historisk kilde?
Studer dokumentet på bildet. Hva er dette for et dokument? Når ble dokumentet skrevet?
Hvorfor ble det skrevet, tror du?
Oppgave 2: Analyser kilden
Les fagartikkelen Kongens nei
Studer kilden en gang til. Forteller kilden deg noe nytt nå? Begrunn svaret.
Hvorfor blir denne kilden ansett som en så viktig kilde i nyere norsk historie?
Gratulerer! Du har nå analysert en historisk kilde!
Les original på NDLA →
Oppgave til Kongens nei
Oppgave 1 Beskriv kilden
Les artikkelen Hva er en historisk kilde?
Studer dokumentet på bildet. Hva er dette for et dokument? Når ble dokumentet skrevet?
Hvorfor ble det skrevet, tror du?
Oppgave 2: Analyser kilden
Les fagartikkelen Kongens nei
Studer kilden en gang til. Forteller kilden deg noe nytt nå? Begrunn svaret.
Hvorfor blir denne kilden ansett som en så viktig kilde i nyere norsk historie?
Gratulerer! Du har nå analysert en historisk kilde!
Les original på NDLA →
Les artikkelen Hva er en historisk kilde?
Studer dokumentet på bildet. Hva er dette for et dokument? Når ble dokumentet skrevet?
Hvorfor ble det skrevet, tror du?
Oppgave 2: Analyser kilden
Les fagartikkelen Kongens nei
Studer kilden en gang til. Forteller kilden deg noe nytt nå? Begrunn svaret.
Hvorfor blir denne kilden ansett som en så viktig kilde i nyere norsk historie?
Gratulerer! Du har nå analysert en historisk kilde!
Les original på NDLA →
Sivil motstand
Hjemmefronten
Motstandsbevegelsen, ofte kalt hjemmefronten, er en fellesbetegnelse på alle dem som tok opp kampen mot nazismen. Ved siden av militær motstand fra Milorg og kommunistiske grupper ble holdningskampen mot nyordningen viktig for mange i det sivile samfunnet. En rekke symboler og handlinger ble brukt til å skille folk som motsatte seg okkupasjonen, fra dem som gikk i fiendens tjeneste. Dette kunne være ei rød topplue, binders i jakka eller generell motvilje rettet mot den tyske okkupasjonen.
Mange i hjemmefronten utsatte seg for stor fare. Det gjaldt kvinner og menn som medvirket til produksjon og distribusjon av illegale aviser, etterretningsarbeid og ulike former for sabotasje. I tillegg var frakt av motstandsfolk og flyktninger ut av landet risikofylt arbeid.
Dikt
Lytt til Nordahl Grieg som leser sitt eget dikt "17. mai 1940". Dette diktet handler om hva som skjer under krigen, om folket som kjemper for sin frihet, og det lover at "vi skal komme igjen".
Nyordning i NS-regi
Demokratiet forsvant i Norge med den tyske okkupasjonen, og alle andre partier enn Nasjonal Samling ble forbudt. Med Vidkun Quisling som "Norges fører og ministerpresident" i 1942 fortsatte forsøkene på nyordning av landet i tråd med Nasjonal Samlings og Nazi-Tysklands interesser. Gjennom nyordninga skulle potensiell motstand mot regimet kontrolleres og folket skulle indoktrineres med de nye verdiene til NS. Men alle forsøkene ble i hovedsak møtt med motstand blant store og viktige grupper i det norske folk.
Lærerne
Allerede høsten 1940 sendte Kirkedepartementet ut et skriv der lærerne skulle undertegne en erklæring som forpliktet dem til å støtte det nye regimets tanker og idéer overfor skoleelevene. Som tilsvar på dette nazifiseringsforsøket sendte lærerne inn et svar der de skrev: "[derfor] erklærer jeg herved at jeg vil være tro mot mitt lærerkall og mot min samvittighet".
Med Quisling som ministerpresident i 1942 fikk lærerne medlemsplikt i Norges Lærersamband. En så å si samlet lærerfront protesterte åpenlyst mot disse lovene med argumenter om egen samvittighet og lærerkallet. Dette skulle få store konsekvenser for mange lærere. I mars 1942 ble 1100 lærere arrestert og utsatt for hard behandling. 500 lærere ble sendt til arbeidsleirer i Kirkenes. Først i august ble skolene satt i drift igjen. Motstandskampen til norske lærere fikk stor publisitet og fungerte som en viktig stimulans for det videre motstandsarbeidet.
Prester og biskoper
Særlig betydningsfullt ble hyrdebrevet som de norske biskopene i fellesskap sendte sine menigheter i februar 1941.
Brevet var en protest mot Hirdens opptreden og forsøkene fra de nazistiske myndighetene på å bryte prestenes taushetsplikt. I realiteten stilte hyrdebrevet spørsmål ved den norske rettsstaten under okkupasjonsmakten, siden Høyesterett hadde trådt tilbake.
Våren 1942 ble kampen mellom kirken og de nazistiske myndighetene ytterligere tilspisset. Da lovene om Nasjonal Samlings Ungdomsfylking (NSUF) ble fremmet, og lærerne ble forsøkt tvunget inn i Norges Lærersamband, gikk samtlige biskoper av. Det samme gjorde flertallet av norske prester. En alternativ kirkefront ble etablert og besto av avgåtte prester og deres menigheter, som tok klart avstand fra okkupasjonen.
Nasjonal Samlings Ungdomsfylking (NSUF)
Enhver norsk gutt eller jente skal for sin nasjonale oppdragelses skyld og for å tjene sitt folk og fedreland tjenstgjøre i N.S. Ungdomsfylking. Plikten til ungdomstjeneste begynner 1ste januar det året 10-års alderen nåes, og opphører 31te desember det år 18-års alderen nåes.
(Arkivverket, 2019)
Loven om en nasjonal ungdomstjeneste vakte enorme reaksjoner fra foreldre fra alle samfunnslag i Norge. En landsomfattende foreldreaksjon ble raskt satt i gang, og det strømmet inn 200 000 protestskriv fra norske foreldre, underskrevet med fullt navn. Kvinnene spesielt så ingen grunn til å la NS ta del i oppdragelsen av barna. Selve loven ble en stor fiasko for regimet, noe den klare motstanden fra lærere, kirke og foreldre må få æren for.
Idrettsstreiken
Organisasjoner tilknyttet norsk idrett ble oppløst etter en forordning fra Idrettsdepartementet 22. november 1940. Idretten skulle heretter styres av Nasjonal Samling. Ulike forbund, kretser og idrettslag gikk til en landsomfattende idrettsstreik der store deler av utøverne nektet å stille opp i konkurranser styrt av NS.
Samtidig ble det drevet mye illegal idrett, som i starten av krigen måtte avholdes i det skjulte. Kampen om idrettsfolket var en tapt sak for NS, og idrettsstreiken ble opprettholdt ut okkupasjonstida.
Datidas store idrettsforbilde Birger Ruud (1918–1998) var tre ganger olympisk mester i hopp og ble gjentatte ganger lokket med materielle goder og ære av det nazistiske idrettsforbundet. Ruuds kontante avslag gjorde Josef Terboven rasende. Under et illegalt renn i Asker i 1943 ble Ruud arrestert og sendt til Grini fangeleir. Dette ga et sterkt signal til resten av idretts-Norge.
Arbeidstjenesten
Under krigen kom arbeidstjenesten under NS-kontroll. Formålet hadde opprinnelig vært å få hjelp til skog- og jordbruksnæringen for å sikre landet viktige varer.
Motstandsbevegelsen fryktet etter hvert at tjenesten skulle brukes til tysk militærtjeneste eller krigsviktig arbeid utenfor Norge. Menn som var født i perioden 1921–23 fikk meldeplikt og skulle registreres i statsmaktens arkiver. I mars 1944 sendte hjemmefrontens ledelse opprop om boikott av arbeidstjenesten og satte i verk en rekke store aksjoner. Mest kjent er Milorgs sprengning av arbeidstjenestenes arkiver i Oslo 18. mai 1944, kjent gjennom filmen Max Manus fra 2008. De fleste "innkalte" til arbeidstjenesten fulgte motstandsbevegelsens oppfordring og rømte til skogs og ble hetende "gutta på skauen".
Kilder
Arkivverket. (2019, 8. mars). Sak mot NSUF-jente. https://www.arkivverket.no/utforsk-arkivene/skole/historiske-kilder/andre-verdenskrig-i-norge/sak-mot-nsuf-jente
Skodvin, M. (2022, 4. januar). Hjemmefronten. I Store norske leksikon. https://snl.no/hjemmefronten
Les original på NDLA →
Motstandsbevegelsen, ofte kalt hjemmefronten, er en fellesbetegnelse på alle dem som tok opp kampen mot nazismen. Ved siden av militær motstand fra Milorg og kommunistiske grupper ble holdningskampen mot nyordningen viktig for mange i det sivile samfunnet. En rekke symboler og handlinger ble brukt til å skille folk som motsatte seg okkupasjonen, fra dem som gikk i fiendens tjeneste. Dette kunne være ei rød topplue, binders i jakka eller generell motvilje rettet mot den tyske okkupasjonen.
Mange i hjemmefronten utsatte seg for stor fare. Det gjaldt kvinner og menn som medvirket til produksjon og distribusjon av illegale aviser, etterretningsarbeid og ulike former for sabotasje. I tillegg var frakt av motstandsfolk og flyktninger ut av landet risikofylt arbeid.
Dikt
Lytt til Nordahl Grieg som leser sitt eget dikt "17. mai 1940". Dette diktet handler om hva som skjer under krigen, om folket som kjemper for sin frihet, og det lover at "vi skal komme igjen".
Nyordning i NS-regi
Demokratiet forsvant i Norge med den tyske okkupasjonen, og alle andre partier enn Nasjonal Samling ble forbudt. Med Vidkun Quisling som "Norges fører og ministerpresident" i 1942 fortsatte forsøkene på nyordning av landet i tråd med Nasjonal Samlings og Nazi-Tysklands interesser. Gjennom nyordninga skulle potensiell motstand mot regimet kontrolleres og folket skulle indoktrineres med de nye verdiene til NS. Men alle forsøkene ble i hovedsak møtt med motstand blant store og viktige grupper i det norske folk.
Lærerne
Allerede høsten 1940 sendte Kirkedepartementet ut et skriv der lærerne skulle undertegne en erklæring som forpliktet dem til å støtte det nye regimets tanker og idéer overfor skoleelevene. Som tilsvar på dette nazifiseringsforsøket sendte lærerne inn et svar der de skrev: "[derfor] erklærer jeg herved at jeg vil være tro mot mitt lærerkall og mot min samvittighet".
Med Quisling som ministerpresident i 1942 fikk lærerne medlemsplikt i Norges Lærersamband. En så å si samlet lærerfront protesterte åpenlyst mot disse lovene med argumenter om egen samvittighet og lærerkallet. Dette skulle få store konsekvenser for mange lærere. I mars 1942 ble 1100 lærere arrestert og utsatt for hard behandling. 500 lærere ble sendt til arbeidsleirer i Kirkenes. Først i august ble skolene satt i drift igjen. Motstandskampen til norske lærere fikk stor publisitet og fungerte som en viktig stimulans for det videre motstandsarbeidet.
Prester og biskoper
Særlig betydningsfullt ble hyrdebrevet som de norske biskopene i fellesskap sendte sine menigheter i februar 1941.
Brevet var en protest mot Hirdens opptreden og forsøkene fra de nazistiske myndighetene på å bryte prestenes taushetsplikt. I realiteten stilte hyrdebrevet spørsmål ved den norske rettsstaten under okkupasjonsmakten, siden Høyesterett hadde trådt tilbake.
Våren 1942 ble kampen mellom kirken og de nazistiske myndighetene ytterligere tilspisset. Da lovene om Nasjonal Samlings Ungdomsfylking (NSUF) ble fremmet, og lærerne ble forsøkt tvunget inn i Norges Lærersamband, gikk samtlige biskoper av. Det samme gjorde flertallet av norske prester. En alternativ kirkefront ble etablert og besto av avgåtte prester og deres menigheter, som tok klart avstand fra okkupasjonen.
Nasjonal Samlings Ungdomsfylking (NSUF)
Enhver norsk gutt eller jente skal for sin nasjonale oppdragelses skyld og for å tjene sitt folk og fedreland tjenstgjøre i N.S. Ungdomsfylking. Plikten til ungdomstjeneste begynner 1ste januar det året 10-års alderen nåes, og opphører 31te desember det år 18-års alderen nåes.
(Arkivverket, 2019)
Loven om en nasjonal ungdomstjeneste vakte enorme reaksjoner fra foreldre fra alle samfunnslag i Norge. En landsomfattende foreldreaksjon ble raskt satt i gang, og det strømmet inn 200 000 protestskriv fra norske foreldre, underskrevet med fullt navn. Kvinnene spesielt så ingen grunn til å la NS ta del i oppdragelsen av barna. Selve loven ble en stor fiasko for regimet, noe den klare motstanden fra lærere, kirke og foreldre må få æren for.
Idrettsstreiken
Organisasjoner tilknyttet norsk idrett ble oppløst etter en forordning fra Idrettsdepartementet 22. november 1940. Idretten skulle heretter styres av Nasjonal Samling. Ulike forbund, kretser og idrettslag gikk til en landsomfattende idrettsstreik der store deler av utøverne nektet å stille opp i konkurranser styrt av NS.
Samtidig ble det drevet mye illegal idrett, som i starten av krigen måtte avholdes i det skjulte. Kampen om idrettsfolket var en tapt sak for NS, og idrettsstreiken ble opprettholdt ut okkupasjonstida.
Datidas store idrettsforbilde Birger Ruud (1918–1998) var tre ganger olympisk mester i hopp og ble gjentatte ganger lokket med materielle goder og ære av det nazistiske idrettsforbundet. Ruuds kontante avslag gjorde Josef Terboven rasende. Under et illegalt renn i Asker i 1943 ble Ruud arrestert og sendt til Grini fangeleir. Dette ga et sterkt signal til resten av idretts-Norge.
Arbeidstjenesten
Under krigen kom arbeidstjenesten under NS-kontroll. Formålet hadde opprinnelig vært å få hjelp til skog- og jordbruksnæringen for å sikre landet viktige varer.
Motstandsbevegelsen fryktet etter hvert at tjenesten skulle brukes til tysk militærtjeneste eller krigsviktig arbeid utenfor Norge. Menn som var født i perioden 1921–23 fikk meldeplikt og skulle registreres i statsmaktens arkiver. I mars 1944 sendte hjemmefrontens ledelse opprop om boikott av arbeidstjenesten og satte i verk en rekke store aksjoner. Mest kjent er Milorgs sprengning av arbeidstjenestenes arkiver i Oslo 18. mai 1944, kjent gjennom filmen Max Manus fra 2008. De fleste "innkalte" til arbeidstjenesten fulgte motstandsbevegelsens oppfordring og rømte til skogs og ble hetende "gutta på skauen".
Kilder
Arkivverket. (2019, 8. mars). Sak mot NSUF-jente. https://www.arkivverket.no/utforsk-arkivene/skole/historiske-kilder/andre-verdenskrig-i-norge/sak-mot-nsuf-jente
Skodvin, M. (2022, 4. januar). Hjemmefronten. I Store norske leksikon. https://snl.no/hjemmefronten
Les original på NDLA →
Sivil motstand
Hjemmefronten
Motstandsbevegelsen, ofte kalt hjemmefronten, er en fellesbetegnelse på alle dem som tok opp kampen mot nazismen. Ved siden av militær motstand fra Milorg og kommunistiske grupper ble holdningskampen mot nyordningen viktig for mange i det sivile samfunnet. En rekke symboler og handlinger ble brukt til å skille folk som motsatte seg okkupasjonen, fra dem som gikk i fiendens tjeneste. Dette kunne være ei rød topplue, binders i jakka eller generell motvilje rettet mot den tyske okkupasjonen.
Mange i hjemmefronten utsatte seg for stor fare. Det gjaldt kvinner og menn som medvirket til produksjon og distribusjon av illegale aviser, etterretningsarbeid og ulike former for sabotasje. I tillegg var frakt av motstandsfolk og flyktninger ut av landet risikofylt arbeid.
Dikt
Lytt til Nordahl Grieg som leser sitt eget dikt "17. mai 1940". Dette diktet handler om hva som skjer under krigen, om folket som kjemper for sin frihet, og det lover at "vi skal komme igjen".
Nyordning i NS-regi
Demokratiet forsvant i Norge med den tyske okkupasjonen, og alle andre partier enn Nasjonal Samling ble forbudt. Med Vidkun Quisling som "Norges fører og ministerpresident" i 1942 fortsatte forsøkene på nyordning av landet i tråd med Nasjonal Samlings og Nazi-Tysklands interesser. Gjennom nyordninga skulle potensiell motstand mot regimet kontrolleres og folket skulle indoktrineres med de nye verdiene til NS. Men alle forsøkene ble i hovedsak møtt med motstand blant store og viktige grupper i det norske folk.
Lærerne
Allerede høsten 1940 sendte Kirkedepartementet ut et skriv der lærerne skulle undertegne en erklæring som forpliktet dem til å støtte det nye regimets tanker og idéer overfor skoleelevene. Som tilsvar på dette nazifiseringsforsøket sendte lærerne inn et svar der de skrev: "[derfor] erklærer jeg herved at jeg vil være tro mot mitt lærerkall og mot min samvittighet".
Med Quisling som ministerpresident i 1942 fikk lærerne medlemsplikt i Norges Lærersamband. En så å si samlet lærerfront protesterte åpenlyst mot disse lovene med argumenter om egen samvittighet og lærerkallet. Dette skulle få store konsekvenser for mange lærere. I mars 1942 ble 1100 lærere arrestert og utsatt for hard behandling. 500 lærere ble sendt til arbeidsleirer i Kirkenes. Først i august ble skolene satt i drift igjen. Motstandskampen til norske lærere fikk stor publisitet og fungerte som en viktig stimulans for det videre motstandsarbeidet.
Prester og biskoper
Særlig betydningsfullt ble hyrdebrevet som de norske biskopene i fellesskap sendte sine menigheter i februar 1941.
Brevet var en protest mot Hirdens opptreden og forsøkene fra de nazistiske myndighetene på å bryte prestenes taushetsplikt. I realiteten stilte hyrdebrevet spørsmål ved den norske rettsstaten under okkupasjonsmakten, siden Høyesterett hadde trådt tilbake.
Våren 1942 ble kampen mellom kirken og de nazistiske myndighetene ytterligere tilspisset. Da lovene om Nasjonal Samlings Ungdomsfylking (NSUF) ble fremmet, og lærerne ble forsøkt tvunget inn i Norges Lærersamband, gikk samtlige biskoper av. Det samme gjorde flertallet av norske prester. En alternativ kirkefront ble etablert og besto av avgåtte prester og deres menigheter, som tok klart avstand fra okkupasjonen.
Nasjonal Samlings Ungdomsfylking (NSUF)
Enhver norsk gutt eller jente skal for sin nasjonale oppdragelses skyld og for å tjene sitt folk og fedreland tjenstgjøre i N.S. Ungdomsfylking. Plikten til ungdomstjeneste begynner 1ste januar det året 10-års alderen nåes, og opphører 31te desember det år 18-års alderen nåes.
(Arkivverket, 2019)
Loven om en nasjonal ungdomstjeneste vakte enorme reaksjoner fra foreldre fra alle samfunnslag i Norge. En landsomfattende foreldreaksjon ble raskt satt i gang, og det strømmet inn 200 000 protestskriv fra norske foreldre, underskrevet med fullt navn. Kvinnene spesielt så ingen grunn til å la NS ta del i oppdragelsen av barna. Selve loven ble en stor fiasko for regimet, noe den klare motstanden fra lærere, kirke og foreldre må få æren for.
Idrettsstreiken
Organisasjoner tilknyttet norsk idrett ble oppløst etter en forordning fra Idrettsdepartementet 22. november 1940. Idretten skulle heretter styres av Nasjonal Samling. Ulike forbund, kretser og idrettslag gikk til en landsomfattende idrettsstreik der store deler av utøverne nektet å stille opp i konkurranser styrt av NS.
Samtidig ble det drevet mye illegal idrett, som i starten av krigen måtte avholdes i det skjulte. Kampen om idrettsfolket var en tapt sak for NS, og idrettsstreiken ble opprettholdt ut okkupasjonstida.
Datidas store idrettsforbilde Birger Ruud (1918–1998) var tre ganger olympisk mester i hopp og ble gjentatte ganger lokket med materielle goder og ære av det nazistiske idrettsforbundet. Ruuds kontante avslag gjorde Josef Terboven rasende. Under et illegalt renn i Asker i 1943 ble Ruud arrestert og sendt til Grini fangeleir. Dette ga et sterkt signal til resten av idretts-Norge.
Arbeidstjenesten
Under krigen kom arbeidstjenesten under NS-kontroll. Formålet hadde opprinnelig vært å få hjelp til skog- og jordbruksnæringen for å sikre landet viktige varer.
Motstandsbevegelsen fryktet etter hvert at tjenesten skulle brukes til tysk militærtjeneste eller krigsviktig arbeid utenfor Norge. Menn som var født i perioden 1921–23 fikk meldeplikt og skulle registreres i statsmaktens arkiver. I mars 1944 sendte hjemmefrontens ledelse opprop om boikott av arbeidstjenesten og satte i verk en rekke store aksjoner. Mest kjent er Milorgs sprengning av arbeidstjenestenes arkiver i Oslo 18. mai 1944, kjent gjennom filmen Max Manus fra 2008. De fleste "innkalte" til arbeidstjenesten fulgte motstandsbevegelsens oppfordring og rømte til skogs og ble hetende "gutta på skauen".
Kilder
Arkivverket. (2019, 8. mars). Sak mot NSUF-jente. https://www.arkivverket.no/utforsk-arkivene/skole/historiske-kilder/andre-verdenskrig-i-norge/sak-mot-nsuf-jente
Skodvin, M. (2022, 4. januar). Hjemmefronten. I Store norske leksikon. https://snl.no/hjemmefronten
Les original på NDLA →
Motstandsbevegelsen, ofte kalt hjemmefronten, er en fellesbetegnelse på alle dem som tok opp kampen mot nazismen. Ved siden av militær motstand fra Milorg og kommunistiske grupper ble holdningskampen mot nyordningen viktig for mange i det sivile samfunnet. En rekke symboler og handlinger ble brukt til å skille folk som motsatte seg okkupasjonen, fra dem som gikk i fiendens tjeneste. Dette kunne være ei rød topplue, binders i jakka eller generell motvilje rettet mot den tyske okkupasjonen.
Mange i hjemmefronten utsatte seg for stor fare. Det gjaldt kvinner og menn som medvirket til produksjon og distribusjon av illegale aviser, etterretningsarbeid og ulike former for sabotasje. I tillegg var frakt av motstandsfolk og flyktninger ut av landet risikofylt arbeid.
Dikt
Lytt til Nordahl Grieg som leser sitt eget dikt "17. mai 1940". Dette diktet handler om hva som skjer under krigen, om folket som kjemper for sin frihet, og det lover at "vi skal komme igjen".
Nyordning i NS-regi
Demokratiet forsvant i Norge med den tyske okkupasjonen, og alle andre partier enn Nasjonal Samling ble forbudt. Med Vidkun Quisling som "Norges fører og ministerpresident" i 1942 fortsatte forsøkene på nyordning av landet i tråd med Nasjonal Samlings og Nazi-Tysklands interesser. Gjennom nyordninga skulle potensiell motstand mot regimet kontrolleres og folket skulle indoktrineres med de nye verdiene til NS. Men alle forsøkene ble i hovedsak møtt med motstand blant store og viktige grupper i det norske folk.
Lærerne
Allerede høsten 1940 sendte Kirkedepartementet ut et skriv der lærerne skulle undertegne en erklæring som forpliktet dem til å støtte det nye regimets tanker og idéer overfor skoleelevene. Som tilsvar på dette nazifiseringsforsøket sendte lærerne inn et svar der de skrev: "[derfor] erklærer jeg herved at jeg vil være tro mot mitt lærerkall og mot min samvittighet".
Med Quisling som ministerpresident i 1942 fikk lærerne medlemsplikt i Norges Lærersamband. En så å si samlet lærerfront protesterte åpenlyst mot disse lovene med argumenter om egen samvittighet og lærerkallet. Dette skulle få store konsekvenser for mange lærere. I mars 1942 ble 1100 lærere arrestert og utsatt for hard behandling. 500 lærere ble sendt til arbeidsleirer i Kirkenes. Først i august ble skolene satt i drift igjen. Motstandskampen til norske lærere fikk stor publisitet og fungerte som en viktig stimulans for det videre motstandsarbeidet.
Prester og biskoper
Særlig betydningsfullt ble hyrdebrevet som de norske biskopene i fellesskap sendte sine menigheter i februar 1941.
Brevet var en protest mot Hirdens opptreden og forsøkene fra de nazistiske myndighetene på å bryte prestenes taushetsplikt. I realiteten stilte hyrdebrevet spørsmål ved den norske rettsstaten under okkupasjonsmakten, siden Høyesterett hadde trådt tilbake.
Våren 1942 ble kampen mellom kirken og de nazistiske myndighetene ytterligere tilspisset. Da lovene om Nasjonal Samlings Ungdomsfylking (NSUF) ble fremmet, og lærerne ble forsøkt tvunget inn i Norges Lærersamband, gikk samtlige biskoper av. Det samme gjorde flertallet av norske prester. En alternativ kirkefront ble etablert og besto av avgåtte prester og deres menigheter, som tok klart avstand fra okkupasjonen.
Nasjonal Samlings Ungdomsfylking (NSUF)
Enhver norsk gutt eller jente skal for sin nasjonale oppdragelses skyld og for å tjene sitt folk og fedreland tjenstgjøre i N.S. Ungdomsfylking. Plikten til ungdomstjeneste begynner 1ste januar det året 10-års alderen nåes, og opphører 31te desember det år 18-års alderen nåes.
(Arkivverket, 2019)
Loven om en nasjonal ungdomstjeneste vakte enorme reaksjoner fra foreldre fra alle samfunnslag i Norge. En landsomfattende foreldreaksjon ble raskt satt i gang, og det strømmet inn 200 000 protestskriv fra norske foreldre, underskrevet med fullt navn. Kvinnene spesielt så ingen grunn til å la NS ta del i oppdragelsen av barna. Selve loven ble en stor fiasko for regimet, noe den klare motstanden fra lærere, kirke og foreldre må få æren for.
Idrettsstreiken
Organisasjoner tilknyttet norsk idrett ble oppløst etter en forordning fra Idrettsdepartementet 22. november 1940. Idretten skulle heretter styres av Nasjonal Samling. Ulike forbund, kretser og idrettslag gikk til en landsomfattende idrettsstreik der store deler av utøverne nektet å stille opp i konkurranser styrt av NS.
Samtidig ble det drevet mye illegal idrett, som i starten av krigen måtte avholdes i det skjulte. Kampen om idrettsfolket var en tapt sak for NS, og idrettsstreiken ble opprettholdt ut okkupasjonstida.
Datidas store idrettsforbilde Birger Ruud (1918–1998) var tre ganger olympisk mester i hopp og ble gjentatte ganger lokket med materielle goder og ære av det nazistiske idrettsforbundet. Ruuds kontante avslag gjorde Josef Terboven rasende. Under et illegalt renn i Asker i 1943 ble Ruud arrestert og sendt til Grini fangeleir. Dette ga et sterkt signal til resten av idretts-Norge.
Arbeidstjenesten
Under krigen kom arbeidstjenesten under NS-kontroll. Formålet hadde opprinnelig vært å få hjelp til skog- og jordbruksnæringen for å sikre landet viktige varer.
Motstandsbevegelsen fryktet etter hvert at tjenesten skulle brukes til tysk militærtjeneste eller krigsviktig arbeid utenfor Norge. Menn som var født i perioden 1921–23 fikk meldeplikt og skulle registreres i statsmaktens arkiver. I mars 1944 sendte hjemmefrontens ledelse opprop om boikott av arbeidstjenesten og satte i verk en rekke store aksjoner. Mest kjent er Milorgs sprengning av arbeidstjenestenes arkiver i Oslo 18. mai 1944, kjent gjennom filmen Max Manus fra 2008. De fleste "innkalte" til arbeidstjenesten fulgte motstandsbevegelsens oppfordring og rømte til skogs og ble hetende "gutta på skauen".
Kilder
Arkivverket. (2019, 8. mars). Sak mot NSUF-jente. https://www.arkivverket.no/utforsk-arkivene/skole/historiske-kilder/andre-verdenskrig-i-norge/sak-mot-nsuf-jente
Skodvin, M. (2022, 4. januar). Hjemmefronten. I Store norske leksikon. https://snl.no/hjemmefronten
Les original på NDLA →
Skolen under krigen
Vanskelige forhold for undervisning
Det var ikke lett å drive skole under krigen. Skoler og forsamlingslokaler ble rekvirert, altså tatt over, av tyskerne allerede fra våren 1940. På grunn av dette ble det nødvendig å finne midlertidige skolelokaler. Menighetshus, butikklokaler, gårder, private hjem med mer ble brukt til undervisning over det ganske land. I Trondheim fikk 400 elever undervisningen sin i Bymarka, 140 av dem på Lian-restauranten.
De vanskelige forholdene gjorde at det var nødvendig med oppfinnsomhet og lærelyst, og det førte til sterkere nærhet og fellesskap mellom elever og lærere.
Ved juletider og ellers om vinteren hendte det at ferien ble utvidet på grunn av den vanskelige brenselssituasjonen. Det ville ikke være mulig å varme opp undervisningsrommene nok når vinteren var på det kaldeste. Barna måtte gjerne ha med seg en vedkubbe hjemmefra i skolesekken hver dag. Fridagene på de kaldeste dagene ble kalt brenselsferie.
Lærerstriden
Noe som gjorde forholdene vanskeligere, var da det i 1942 ble et læreropprør som førte til at mange lærere ble arrestert.
I februar 1942 kom to lover knyttet til lærere og barn og unge som bidro til at lærernes kamp mot nazifiseringen av skolen ble tilspisset. Den første loven opprettet Norges Lærersamband og forpliktet lærerne til å bli medlemmer av denne organisasjonen. De fleste lærerne boikottet dette. Samtidig kom det en lov hvor medlemskap i NS' ungdomsfylking ble gjort obligatorisk. Enhver norsk gutt eller jente skulle altså tjenestegjøre i ungdomsfylkingen fra de var ti til de fylte atten år.
Dette vedtaket ble også motarbeidet av landets lærere. I løpet av noen uker denne vinteren hadde 85 % av dem sendt inn et protestbrev der de nektet å medvirke til oppdragelse av norsk ungdom etter de linjene som var satt opp av Nasjonal Samling. Dette resulterte i at mange lærere ble arrestert. Omtrent 1100 lærere ble arrestert i mars 1942, og halvparten av dem ble sendt til Kirkenes for tvangsarbeid.
Også foreldre protesterte. Nærmere en halv million foreldre sendte inn protestbrev der de ikke ønsket at deres barn skulle delta i ungdomsfylkingen til NS, da det stred mot deres samvittighet.
Eksempler fra Finnmark og Nord-Troms
Den tyske okkupasjonen var særlig omfattende i Nord-Norge, og spesielt i Finnmark. Vinteren 1944–45 var 100 000 tyske soldater stasjonert i Øst-Finnmark. Mange steder var antallet soldater høyere enn lokalbefolkningen. I Porsanger økte for eksempel befolkningen fra 3000 til 30 000. Mangel på oppholdsrom for soldatene førte til at de rekvirerte og invaderte skoler, men også boliger, kontorbygg og andre offentlige lokaler.
Frigjøringen av Finnmark startet med de sovjetiske troppenes invasjon 18. oktober 1944. Men for å hemme framrykkingen til Den røde armé ga Hitler 28. oktober ordre om at Finnmark og Nord-Troms skulle totalødelegges og befolkningen tvangsevakueres. 75 000 mennesker måtte forlate alt de eide og hadde. Den brente jords taktikk utslettet det meste av bebyggelsen mellom Tanaelva og Lyngenfjorden i Troms.
Tapt utdanning som følge av krigen var særlig en konsekvens for befolkningen i Finnmark og Nord-Troms. I okkupasjonstida ble mange skoler og internater tatt av tyskerne, og vel 150 skoler ble brent. I Finnmark sto kun 16 av 70 skolebygg igjen etter krigen, og 10 av de 40 internatene. Også Nord-Troms ble hardt rammet.
I tillegg til krigshandlingene førte mangel på lærere også til tapt skolegang. Mange lærere ble oppsagt eller arrestert og sendt til fangeleire.
Les original på NDLA →
Det var ikke lett å drive skole under krigen. Skoler og forsamlingslokaler ble rekvirert, altså tatt over, av tyskerne allerede fra våren 1940. På grunn av dette ble det nødvendig å finne midlertidige skolelokaler. Menighetshus, butikklokaler, gårder, private hjem med mer ble brukt til undervisning over det ganske land. I Trondheim fikk 400 elever undervisningen sin i Bymarka, 140 av dem på Lian-restauranten.
De vanskelige forholdene gjorde at det var nødvendig med oppfinnsomhet og lærelyst, og det førte til sterkere nærhet og fellesskap mellom elever og lærere.
Ved juletider og ellers om vinteren hendte det at ferien ble utvidet på grunn av den vanskelige brenselssituasjonen. Det ville ikke være mulig å varme opp undervisningsrommene nok når vinteren var på det kaldeste. Barna måtte gjerne ha med seg en vedkubbe hjemmefra i skolesekken hver dag. Fridagene på de kaldeste dagene ble kalt brenselsferie.
Lærerstriden
Noe som gjorde forholdene vanskeligere, var da det i 1942 ble et læreropprør som førte til at mange lærere ble arrestert.
I februar 1942 kom to lover knyttet til lærere og barn og unge som bidro til at lærernes kamp mot nazifiseringen av skolen ble tilspisset. Den første loven opprettet Norges Lærersamband og forpliktet lærerne til å bli medlemmer av denne organisasjonen. De fleste lærerne boikottet dette. Samtidig kom det en lov hvor medlemskap i NS' ungdomsfylking ble gjort obligatorisk. Enhver norsk gutt eller jente skulle altså tjenestegjøre i ungdomsfylkingen fra de var ti til de fylte atten år.
Dette vedtaket ble også motarbeidet av landets lærere. I løpet av noen uker denne vinteren hadde 85 % av dem sendt inn et protestbrev der de nektet å medvirke til oppdragelse av norsk ungdom etter de linjene som var satt opp av Nasjonal Samling. Dette resulterte i at mange lærere ble arrestert. Omtrent 1100 lærere ble arrestert i mars 1942, og halvparten av dem ble sendt til Kirkenes for tvangsarbeid.
Også foreldre protesterte. Nærmere en halv million foreldre sendte inn protestbrev der de ikke ønsket at deres barn skulle delta i ungdomsfylkingen til NS, da det stred mot deres samvittighet.
Eksempler fra Finnmark og Nord-Troms
Den tyske okkupasjonen var særlig omfattende i Nord-Norge, og spesielt i Finnmark. Vinteren 1944–45 var 100 000 tyske soldater stasjonert i Øst-Finnmark. Mange steder var antallet soldater høyere enn lokalbefolkningen. I Porsanger økte for eksempel befolkningen fra 3000 til 30 000. Mangel på oppholdsrom for soldatene førte til at de rekvirerte og invaderte skoler, men også boliger, kontorbygg og andre offentlige lokaler.
Frigjøringen av Finnmark startet med de sovjetiske troppenes invasjon 18. oktober 1944. Men for å hemme framrykkingen til Den røde armé ga Hitler 28. oktober ordre om at Finnmark og Nord-Troms skulle totalødelegges og befolkningen tvangsevakueres. 75 000 mennesker måtte forlate alt de eide og hadde. Den brente jords taktikk utslettet det meste av bebyggelsen mellom Tanaelva og Lyngenfjorden i Troms.
Tapt utdanning som følge av krigen var særlig en konsekvens for befolkningen i Finnmark og Nord-Troms. I okkupasjonstida ble mange skoler og internater tatt av tyskerne, og vel 150 skoler ble brent. I Finnmark sto kun 16 av 70 skolebygg igjen etter krigen, og 10 av de 40 internatene. Også Nord-Troms ble hardt rammet.
I tillegg til krigshandlingene førte mangel på lærere også til tapt skolegang. Mange lærere ble oppsagt eller arrestert og sendt til fangeleire.
Les original på NDLA →
Skolen under krigen
Vanskelige forhold for undervisning
Det var ikke lett å drive skole under krigen. Skoler og forsamlingslokaler ble rekvirert, altså tatt over, av tyskerne allerede fra våren 1940. På grunn av dette ble det nødvendig å finne midlertidige skolelokaler. Menighetshus, butikklokaler, gårder, private hjem med mer ble brukt til undervisning over det ganske land. I Trondheim fikk 400 elever undervisningen sin i Bymarka, 140 av dem på Lian-restauranten.
De vanskelige forholdene gjorde at det var nødvendig med oppfinnsomhet og lærelyst, og det førte til sterkere nærhet og fellesskap mellom elever og lærere.
Ved juletider og ellers om vinteren hendte det at ferien ble utvidet på grunn av den vanskelige brenselssituasjonen. Det ville ikke være mulig å varme opp undervisningsrommene nok når vinteren var på det kaldeste. Barna måtte gjerne ha med seg en vedkubbe hjemmefra i skolesekken hver dag. Fridagene på de kaldeste dagene ble kalt brenselsferie.
Lærerstriden
Noe som gjorde forholdene vanskeligere, var da det i 1942 ble et læreropprør som førte til at mange lærere ble arrestert.
I februar 1942 kom to lover knyttet til lærere og barn og unge som bidro til at lærernes kamp mot nazifiseringen av skolen ble tilspisset. Den første loven opprettet Norges Lærersamband og forpliktet lærerne til å bli medlemmer av denne organisasjonen. De fleste lærerne boikottet dette. Samtidig kom det en lov hvor medlemskap i NS' ungdomsfylking ble gjort obligatorisk. Enhver norsk gutt eller jente skulle altså tjenestegjøre i ungdomsfylkingen fra de var ti til de fylte atten år.
Dette vedtaket ble også motarbeidet av landets lærere. I løpet av noen uker denne vinteren hadde 85 % av dem sendt inn et protestbrev der de nektet å medvirke til oppdragelse av norsk ungdom etter de linjene som var satt opp av Nasjonal Samling. Dette resulterte i at mange lærere ble arrestert. Omtrent 1100 lærere ble arrestert i mars 1942, og halvparten av dem ble sendt til Kirkenes for tvangsarbeid.
Også foreldre protesterte. Nærmere en halv million foreldre sendte inn protestbrev der de ikke ønsket at deres barn skulle delta i ungdomsfylkingen til NS, da det stred mot deres samvittighet.
Eksempler fra Finnmark og Nord-Troms
Den tyske okkupasjonen var særlig omfattende i Nord-Norge, og spesielt i Finnmark. Vinteren 1944–45 var 100 000 tyske soldater stasjonert i Øst-Finnmark. Mange steder var antallet soldater høyere enn lokalbefolkningen. I Porsanger økte for eksempel befolkningen fra 3000 til 30 000. Mangel på oppholdsrom for soldatene førte til at de rekvirerte og invaderte skoler, men også boliger, kontorbygg og andre offentlige lokaler.
Frigjøringen av Finnmark startet med de sovjetiske troppenes invasjon 18. oktober 1944. Men for å hemme framrykkingen til Den røde armé ga Hitler 28. oktober ordre om at Finnmark og Nord-Troms skulle totalødelegges og befolkningen tvangsevakueres. 75 000 mennesker måtte forlate alt de eide og hadde. Den brente jords taktikk utslettet det meste av bebyggelsen mellom Tanaelva og Lyngenfjorden i Troms.
Tapt utdanning som følge av krigen var særlig en konsekvens for befolkningen i Finnmark og Nord-Troms. I okkupasjonstida ble mange skoler og internater tatt av tyskerne, og vel 150 skoler ble brent. I Finnmark sto kun 16 av 70 skolebygg igjen etter krigen, og 10 av de 40 internatene. Også Nord-Troms ble hardt rammet.
I tillegg til krigshandlingene førte mangel på lærere også til tapt skolegang. Mange lærere ble oppsagt eller arrestert og sendt til fangeleire.
Les original på NDLA →
Det var ikke lett å drive skole under krigen. Skoler og forsamlingslokaler ble rekvirert, altså tatt over, av tyskerne allerede fra våren 1940. På grunn av dette ble det nødvendig å finne midlertidige skolelokaler. Menighetshus, butikklokaler, gårder, private hjem med mer ble brukt til undervisning over det ganske land. I Trondheim fikk 400 elever undervisningen sin i Bymarka, 140 av dem på Lian-restauranten.
De vanskelige forholdene gjorde at det var nødvendig med oppfinnsomhet og lærelyst, og det førte til sterkere nærhet og fellesskap mellom elever og lærere.
Ved juletider og ellers om vinteren hendte det at ferien ble utvidet på grunn av den vanskelige brenselssituasjonen. Det ville ikke være mulig å varme opp undervisningsrommene nok når vinteren var på det kaldeste. Barna måtte gjerne ha med seg en vedkubbe hjemmefra i skolesekken hver dag. Fridagene på de kaldeste dagene ble kalt brenselsferie.
Lærerstriden
Noe som gjorde forholdene vanskeligere, var da det i 1942 ble et læreropprør som førte til at mange lærere ble arrestert.
I februar 1942 kom to lover knyttet til lærere og barn og unge som bidro til at lærernes kamp mot nazifiseringen av skolen ble tilspisset. Den første loven opprettet Norges Lærersamband og forpliktet lærerne til å bli medlemmer av denne organisasjonen. De fleste lærerne boikottet dette. Samtidig kom det en lov hvor medlemskap i NS' ungdomsfylking ble gjort obligatorisk. Enhver norsk gutt eller jente skulle altså tjenestegjøre i ungdomsfylkingen fra de var ti til de fylte atten år.
Dette vedtaket ble også motarbeidet av landets lærere. I løpet av noen uker denne vinteren hadde 85 % av dem sendt inn et protestbrev der de nektet å medvirke til oppdragelse av norsk ungdom etter de linjene som var satt opp av Nasjonal Samling. Dette resulterte i at mange lærere ble arrestert. Omtrent 1100 lærere ble arrestert i mars 1942, og halvparten av dem ble sendt til Kirkenes for tvangsarbeid.
Også foreldre protesterte. Nærmere en halv million foreldre sendte inn protestbrev der de ikke ønsket at deres barn skulle delta i ungdomsfylkingen til NS, da det stred mot deres samvittighet.
Eksempler fra Finnmark og Nord-Troms
Den tyske okkupasjonen var særlig omfattende i Nord-Norge, og spesielt i Finnmark. Vinteren 1944–45 var 100 000 tyske soldater stasjonert i Øst-Finnmark. Mange steder var antallet soldater høyere enn lokalbefolkningen. I Porsanger økte for eksempel befolkningen fra 3000 til 30 000. Mangel på oppholdsrom for soldatene førte til at de rekvirerte og invaderte skoler, men også boliger, kontorbygg og andre offentlige lokaler.
Frigjøringen av Finnmark startet med de sovjetiske troppenes invasjon 18. oktober 1944. Men for å hemme framrykkingen til Den røde armé ga Hitler 28. oktober ordre om at Finnmark og Nord-Troms skulle totalødelegges og befolkningen tvangsevakueres. 75 000 mennesker måtte forlate alt de eide og hadde. Den brente jords taktikk utslettet det meste av bebyggelsen mellom Tanaelva og Lyngenfjorden i Troms.
Tapt utdanning som følge av krigen var særlig en konsekvens for befolkningen i Finnmark og Nord-Troms. I okkupasjonstida ble mange skoler og internater tatt av tyskerne, og vel 150 skoler ble brent. I Finnmark sto kun 16 av 70 skolebygg igjen etter krigen, og 10 av de 40 internatene. Også Nord-Troms ble hardt rammet.
I tillegg til krigshandlingene førte mangel på lærere også til tapt skolegang. Mange lærere ble oppsagt eller arrestert og sendt til fangeleire.
Les original på NDLA →
Tyskland seirer på alle fronter
Oppgave 1
Teksten som er hengt opp på tvers av Stortingsbygningen, er skrevet på tysk og betyr "Tyskland seirer på alle fronter".
Studer bildet nøye og svar på følgende spørsmål:
Når tror du dette bildet ble tatt?
Beskriv det du ser på bildet. Hvordan reagerer du?
Hvordan tror du nordmenn reagerte da de så dette?
Oppgave 2
Ofte kan et bilde ha forskjellig betydning alt etter hvilken sammenheng det brukes i. Et bilde som opprinnelig var ment å dokumentere en positiv hendelse, kan av en annen tolkes som bevis på at den samme hendelsen var negativ.
Se nøye på bildet en gang til. Forestill deg at du finner dette fotografiet i en norsk illegal avis fra 1940. Hvordan ville du som nordmann ha tolket bildet da? Gi en kort begrunnelse.
Forestill deg at du fant fotografiet i en tysk avis fra den samme tida. Hvordan ville du som tysker ha tolket dette bildet? Gi en kort begrunnelse.
Les original på NDLA →
Teksten som er hengt opp på tvers av Stortingsbygningen, er skrevet på tysk og betyr "Tyskland seirer på alle fronter".
Studer bildet nøye og svar på følgende spørsmål:
Når tror du dette bildet ble tatt?
Beskriv det du ser på bildet. Hvordan reagerer du?
Hvordan tror du nordmenn reagerte da de så dette?
Oppgave 2
Ofte kan et bilde ha forskjellig betydning alt etter hvilken sammenheng det brukes i. Et bilde som opprinnelig var ment å dokumentere en positiv hendelse, kan av en annen tolkes som bevis på at den samme hendelsen var negativ.
Se nøye på bildet en gang til. Forestill deg at du finner dette fotografiet i en norsk illegal avis fra 1940. Hvordan ville du som nordmann ha tolket bildet da? Gi en kort begrunnelse.
Forestill deg at du fant fotografiet i en tysk avis fra den samme tida. Hvordan ville du som tysker ha tolket dette bildet? Gi en kort begrunnelse.
Les original på NDLA →
Tyskland seirer på alle fronter
Oppgave 1
Teksten som er hengt opp på tvers av Stortingsbygningen, er skrevet på tysk og betyr "Tyskland seirer på alle fronter".
Studer bildet nøye og svar på følgende spørsmål:
Når tror du dette bildet ble tatt?
Beskriv det du ser på bildet. Hvordan reagerer du?
Hvordan tror du nordmenn reagerte da de så dette?
Oppgave 2
Ofte kan et bilde ha forskjellig betydning alt etter hvilken sammenheng det brukes i. Et bilde som opprinnelig var ment å dokumentere en positiv hendelse, kan av en annen tolkes som bevis på at den samme hendelsen var negativ.
Se nøye på bildet en gang til. Forestill deg at du finner dette fotografiet i en norsk illegal avis fra 1940. Hvordan ville du som nordmann ha tolket bildet da? Gi en kort begrunnelse.
Forestill deg at du fant fotografiet i en tysk avis fra den samme tida. Hvordan ville du som tysker ha tolket dette bildet? Gi en kort begrunnelse.
Les original på NDLA →
Teksten som er hengt opp på tvers av Stortingsbygningen, er skrevet på tysk og betyr "Tyskland seirer på alle fronter".
Studer bildet nøye og svar på følgende spørsmål:
Når tror du dette bildet ble tatt?
Beskriv det du ser på bildet. Hvordan reagerer du?
Hvordan tror du nordmenn reagerte da de så dette?
Oppgave 2
Ofte kan et bilde ha forskjellig betydning alt etter hvilken sammenheng det brukes i. Et bilde som opprinnelig var ment å dokumentere en positiv hendelse, kan av en annen tolkes som bevis på at den samme hendelsen var negativ.
Se nøye på bildet en gang til. Forestill deg at du finner dette fotografiet i en norsk illegal avis fra 1940. Hvordan ville du som nordmann ha tolket bildet da? Gi en kort begrunnelse.
Forestill deg at du fant fotografiet i en tysk avis fra den samme tida. Hvordan ville du som tysker ha tolket dette bildet? Gi en kort begrunnelse.
Les original på NDLA →
Første verdenskrig
1917: revolusjon i Russland
Februarrevolusjonen: opprør mot tsaren
Krigen tærte på Russland økonomisk og politisk, og i februar 1917 begynte demonstrasjonene som skulle føre Russland inn i en langvarig revolusjonstilstand. Med kvinnelige tekstilarbeidere i spissen demonstrerte mange opposisjonelle mot uføret som tsarregimet befant seg i. Demonstrasjonene fortsatte i dagene som fulgte.
Som tidligere valgte tsaren å sette inn soldater mot demonstrantene, men de utkommanderte bondesoldatene var uvillige til å skyte på demonstrantene. Etter kort tid gjorde soldatene mytteri, og etter hvert sluttet hele regimenter opp om demonstrantene. Dette avgjorde tsarregimets skjebne, og tsaren valgte å abdisere i mars samme år.
"Dobbeltmakt": den provisoriske regjeringen og sovjetene
I det politiske vakuumet etter tsarens fall dannet det seg to sentre som gjorde krav på makten i Russland. Blant liberale politikere i Dumaen ble det dannet en provisorisk regjering. Målet for regjeringen var å styre landet fram til folket hadde stemt inn representanter til en ny grunnlovgivende forsamling. Den provisoriske regjeringen valgte samtidig å fortsette krigen mot Tyskland. Dette skulle vise seg å være et feilgrep.
Samtidig ble arbeiderrådene (sovjetene) viktige talerør for arbeiderklassen. En sentralkomité for sovjetene ble etablert, der både sosialrevolusjonære, mensjeviker og bolsjeviker var representert. I første omgang ønsket ikke sovjetene å ha makt. De skulle i stedet være et organ som sikret arbeiderklassens interesser overfor den provisoriske regjeringen. Likevel ble sovjetene raskt nødvendige for den provisoriske regjeringen, fordi de hadde stor innflytelse innenfor jernbane og post samt blant de militære styrkene i St. Petersburg. Regjeringen måtte derfor finne seg i at sovjetene var et uttrykk for folkeviljen.
Vladimir Lenin og bolsjevikene
Alt skulle endre seg med Vladimir Lenin (1870–1924). Lenin hadde lenge oppholdt seg i utlandet, men med tysk hjelp og økonomisk støtte ankom han St. Petersburg i april 1917. Han la fram sitt syn på det revolusjonære arbeidet i de såkalte apriltesene.
Dette oppfordret Lenin tilhengerne sine til:
Fred: Lenin ville at Russland skulle trekke seg ut av krigen. Som politisk utspill appellerte dette til krigstrøtte soldater og befolkningen generelt. Folk oppfattet derfor bolsjevikene som det eneste partiet som ville stoppe Russlands deltakelse i krigen.
Jord: Den langvarige konflikten om eierskap mellom ufrie bønder og godseiere skulle løses ved at bolsjevikene skulle dele ut jord til bøndene.
Brød: Matmangel som følge av krigens lidelser og tsarens vanstyre gjorde brød til et viktig symbol for en krigstrøtt bybefolkning.
All makt til sovjetene: Lenin oppfordret i tillegg partifellene sine til å gripe den politiske makten i Russland så raskt som mulig. Med slagordet "All makt til sovjetene" skulle bolsjevikene bekjempe den provisoriske regjeringen.
Som propagandautspill var Lenins aprilteser en suksess. Tesene skapte håp for ulike grupper i Russland og ga bolsjevikene større oppslutning enn før. Flere av Russlands nasjonale minoriteter benyttet anledningen til å kreve frihet og selvstendighet. Dette synet fikk støtte av Lenin.
Økt tilslutning til bolsjevikene
Den provisoriske regjeringen opplevde stor motstand i folket mot at Russland fortsatte krigen på østfronten sommeren 1917. Regjeringens vaklende politikk bidro til at de store massene i byene sluttet seg til bolsjevikenes tanker for Russland.
Rundt om i Russland ble bolsjevikene nå framtredende ledere for ulike sovjeter. I det viktige St. Petersburg-sovjetet ble Lev Trotskij (1879–1940) formann. Han startet straks arbeidet med å etablere det som skulle bli Den røde armé (rødegardister), for å konsolidere makten sin.
Venstresiden blant de sosialrevolusjonære sluttet også opp om bolsjevikenes ønske om å avsette den provisoriske regjeringen.
Oktoberrevolusjonen
Alle sovjetene blant arbeidere og soldater rundt om i Russland sendte representanter til en allrussisk kongress høsten 1917. I slutten av oktober, rett før kongressen skulle avholdes, inntok Lenin, Trotskij og St. Petersburg-sovjetet Vinterpalasset, der den provisoriske regjeringen holdt til. Regjeringen ble raskt arrestert uten større kamper. Bare statsminister Kerenskij klarte å unnslippe. Samtidig ble strategiske steder rundt om i hovedstaden besatt av rødegardister.
På den allrussiske sovjetkongressen den 25. oktober ble det erklært at den provisoriske regjeringen var avsatt, og at en ny bolsjevikisk regjering skulle overta styringen i landet. Mensjevikene og høyresiden blant de sosialrevolusjonære marsjerte ut av kongressen og erklærte at de ville motsette seg den bolsjevikiske maktovertakelsen. Både mensjevikene og de sosialrevolusjonære hadde hatt ministere i den provisoriske regjeringen og ble kritisert av folket. I løpet av høsten økte oppslutningen om bolsjevikene. Det skyldtes i stor grad at de andre partene spilte seg ut over sidelinja, og at ulike krigshendelser talte i bolsjevikenes favør.
Med stort flertall i den allrussiske sovjetkongressen opprettet deretter bolsjevikene en ny regjering som skulle få navnet Folkekommissærenes råd. Lenin ble leder, Trotskij ble utenriksminister og Josef Stalin (1878–1953) ble folkekommissær for nasjonalitetene. I tillegg ble det iverksatt en rekke tiltak for å institusjonalisere maktovertakelsen gjennom sovjetene.
Konsolidering av makten
Parallelt med den bolsjevikiske maktovertakelsen hadde Russland holdt valg til en ny grunnlovgivende forsamling. Valget hadde bakgrunn i februarrevolusjonen og tsarens abdikasjon samme år. I januar 1918 møtte de valgte representantene til forsamlingen, der de sosialrevolusjonære var i flertall. Bolsjevikene sto sterkt i byene, men oppnådde rundt 25 % på landsbasis.
Dette valget ble aldri akseptert av den nye bolsjevikiske regjeringen. Forsamlingen ble oppløst av troppeavdelinger fra Den røde armé allerede den første dagen. Lenins begrunnelse var at den grunnlovgivende forsamlingen ikke lenger var representativ. Han skyldte på at valgene ble holdt sammen med den bolsjevikiske maktovertakelsen. Bolsjevikene sto nå overfor de samme problemene som den provisoriske regjeringen hadde slitt med.
Den russiske revolusjonen – har du fått med deg dette?
Kilde
Egge, Å. (1993). Fra Aleksander II til Boris Jeltsin. Russlands og Sovjetunionens moderne historie. Universitetsforlaget.
Les original på NDLA →
Krigen tærte på Russland økonomisk og politisk, og i februar 1917 begynte demonstrasjonene som skulle føre Russland inn i en langvarig revolusjonstilstand. Med kvinnelige tekstilarbeidere i spissen demonstrerte mange opposisjonelle mot uføret som tsarregimet befant seg i. Demonstrasjonene fortsatte i dagene som fulgte.
Som tidligere valgte tsaren å sette inn soldater mot demonstrantene, men de utkommanderte bondesoldatene var uvillige til å skyte på demonstrantene. Etter kort tid gjorde soldatene mytteri, og etter hvert sluttet hele regimenter opp om demonstrantene. Dette avgjorde tsarregimets skjebne, og tsaren valgte å abdisere i mars samme år.
"Dobbeltmakt": den provisoriske regjeringen og sovjetene
I det politiske vakuumet etter tsarens fall dannet det seg to sentre som gjorde krav på makten i Russland. Blant liberale politikere i Dumaen ble det dannet en provisorisk regjering. Målet for regjeringen var å styre landet fram til folket hadde stemt inn representanter til en ny grunnlovgivende forsamling. Den provisoriske regjeringen valgte samtidig å fortsette krigen mot Tyskland. Dette skulle vise seg å være et feilgrep.
Samtidig ble arbeiderrådene (sovjetene) viktige talerør for arbeiderklassen. En sentralkomité for sovjetene ble etablert, der både sosialrevolusjonære, mensjeviker og bolsjeviker var representert. I første omgang ønsket ikke sovjetene å ha makt. De skulle i stedet være et organ som sikret arbeiderklassens interesser overfor den provisoriske regjeringen. Likevel ble sovjetene raskt nødvendige for den provisoriske regjeringen, fordi de hadde stor innflytelse innenfor jernbane og post samt blant de militære styrkene i St. Petersburg. Regjeringen måtte derfor finne seg i at sovjetene var et uttrykk for folkeviljen.
Vladimir Lenin og bolsjevikene
Alt skulle endre seg med Vladimir Lenin (1870–1924). Lenin hadde lenge oppholdt seg i utlandet, men med tysk hjelp og økonomisk støtte ankom han St. Petersburg i april 1917. Han la fram sitt syn på det revolusjonære arbeidet i de såkalte apriltesene.
Dette oppfordret Lenin tilhengerne sine til:
Fred: Lenin ville at Russland skulle trekke seg ut av krigen. Som politisk utspill appellerte dette til krigstrøtte soldater og befolkningen generelt. Folk oppfattet derfor bolsjevikene som det eneste partiet som ville stoppe Russlands deltakelse i krigen.
Jord: Den langvarige konflikten om eierskap mellom ufrie bønder og godseiere skulle løses ved at bolsjevikene skulle dele ut jord til bøndene.
Brød: Matmangel som følge av krigens lidelser og tsarens vanstyre gjorde brød til et viktig symbol for en krigstrøtt bybefolkning.
All makt til sovjetene: Lenin oppfordret i tillegg partifellene sine til å gripe den politiske makten i Russland så raskt som mulig. Med slagordet "All makt til sovjetene" skulle bolsjevikene bekjempe den provisoriske regjeringen.
Som propagandautspill var Lenins aprilteser en suksess. Tesene skapte håp for ulike grupper i Russland og ga bolsjevikene større oppslutning enn før. Flere av Russlands nasjonale minoriteter benyttet anledningen til å kreve frihet og selvstendighet. Dette synet fikk støtte av Lenin.
Økt tilslutning til bolsjevikene
Den provisoriske regjeringen opplevde stor motstand i folket mot at Russland fortsatte krigen på østfronten sommeren 1917. Regjeringens vaklende politikk bidro til at de store massene i byene sluttet seg til bolsjevikenes tanker for Russland.
Rundt om i Russland ble bolsjevikene nå framtredende ledere for ulike sovjeter. I det viktige St. Petersburg-sovjetet ble Lev Trotskij (1879–1940) formann. Han startet straks arbeidet med å etablere det som skulle bli Den røde armé (rødegardister), for å konsolidere makten sin.
Venstresiden blant de sosialrevolusjonære sluttet også opp om bolsjevikenes ønske om å avsette den provisoriske regjeringen.
Oktoberrevolusjonen
Alle sovjetene blant arbeidere og soldater rundt om i Russland sendte representanter til en allrussisk kongress høsten 1917. I slutten av oktober, rett før kongressen skulle avholdes, inntok Lenin, Trotskij og St. Petersburg-sovjetet Vinterpalasset, der den provisoriske regjeringen holdt til. Regjeringen ble raskt arrestert uten større kamper. Bare statsminister Kerenskij klarte å unnslippe. Samtidig ble strategiske steder rundt om i hovedstaden besatt av rødegardister.
På den allrussiske sovjetkongressen den 25. oktober ble det erklært at den provisoriske regjeringen var avsatt, og at en ny bolsjevikisk regjering skulle overta styringen i landet. Mensjevikene og høyresiden blant de sosialrevolusjonære marsjerte ut av kongressen og erklærte at de ville motsette seg den bolsjevikiske maktovertakelsen. Både mensjevikene og de sosialrevolusjonære hadde hatt ministere i den provisoriske regjeringen og ble kritisert av folket. I løpet av høsten økte oppslutningen om bolsjevikene. Det skyldtes i stor grad at de andre partene spilte seg ut over sidelinja, og at ulike krigshendelser talte i bolsjevikenes favør.
Med stort flertall i den allrussiske sovjetkongressen opprettet deretter bolsjevikene en ny regjering som skulle få navnet Folkekommissærenes råd. Lenin ble leder, Trotskij ble utenriksminister og Josef Stalin (1878–1953) ble folkekommissær for nasjonalitetene. I tillegg ble det iverksatt en rekke tiltak for å institusjonalisere maktovertakelsen gjennom sovjetene.
Konsolidering av makten
Parallelt med den bolsjevikiske maktovertakelsen hadde Russland holdt valg til en ny grunnlovgivende forsamling. Valget hadde bakgrunn i februarrevolusjonen og tsarens abdikasjon samme år. I januar 1918 møtte de valgte representantene til forsamlingen, der de sosialrevolusjonære var i flertall. Bolsjevikene sto sterkt i byene, men oppnådde rundt 25 % på landsbasis.
Dette valget ble aldri akseptert av den nye bolsjevikiske regjeringen. Forsamlingen ble oppløst av troppeavdelinger fra Den røde armé allerede den første dagen. Lenins begrunnelse var at den grunnlovgivende forsamlingen ikke lenger var representativ. Han skyldte på at valgene ble holdt sammen med den bolsjevikiske maktovertakelsen. Bolsjevikene sto nå overfor de samme problemene som den provisoriske regjeringen hadde slitt med.
Den russiske revolusjonen – har du fått med deg dette?
Kilde
Egge, Å. (1993). Fra Aleksander II til Boris Jeltsin. Russlands og Sovjetunionens moderne historie. Universitetsforlaget.
Les original på NDLA →
1917: revolusjon i Russland
Februarrevolusjonen: opprør mot tsaren
Krigen tærte på Russland økonomisk og politisk, og i februar 1917 begynte demonstrasjonene som skulle føre Russland inn i en langvarig revolusjonstilstand. Med kvinnelige tekstilarbeidere i spissen demonstrerte mange opposisjonelle mot uføret som tsarregimet befant seg i. Demonstrasjonene fortsatte i dagene som fulgte.
Som tidligere valgte tsaren å sette inn soldater mot demonstrantene, men de utkommanderte bondesoldatene var uvillige til å skyte på demonstrantene. Etter kort tid gjorde soldatene mytteri, og etter hvert sluttet hele regimenter opp om demonstrantene. Dette avgjorde tsarregimets skjebne, og tsaren valgte å abdisere i mars samme år.
"Dobbeltmakt": den provisoriske regjeringen og sovjetene
I det politiske vakuumet etter tsarens fall dannet det seg to sentre som gjorde krav på makten i Russland. Blant liberale politikere i Dumaen ble det dannet en provisorisk regjering. Målet for regjeringen var å styre landet fram til folket hadde stemt inn representanter til en ny grunnlovgivende forsamling. Den provisoriske regjeringen valgte samtidig å fortsette krigen mot Tyskland. Dette skulle vise seg å være et feilgrep.
Samtidig ble arbeiderrådene (sovjetene) viktige talerør for arbeiderklassen. En sentralkomité for sovjetene ble etablert, der både sosialrevolusjonære, mensjeviker og bolsjeviker var representert. I første omgang ønsket ikke sovjetene å ha makt. De skulle i stedet være et organ som sikret arbeiderklassens interesser overfor den provisoriske regjeringen. Likevel ble sovjetene raskt nødvendige for den provisoriske regjeringen, fordi de hadde stor innflytelse innenfor jernbane og post samt blant de militære styrkene i St. Petersburg. Regjeringen måtte derfor finne seg i at sovjetene var et uttrykk for folkeviljen.
Vladimir Lenin og bolsjevikene
Alt skulle endre seg med Vladimir Lenin (1870–1924). Lenin hadde lenge oppholdt seg i utlandet, men med tysk hjelp og økonomisk støtte ankom han St. Petersburg i april 1917. Han la fram sitt syn på det revolusjonære arbeidet i de såkalte apriltesene.
Dette oppfordret Lenin tilhengerne sine til:
Fred: Lenin ville at Russland skulle trekke seg ut av krigen. Som politisk utspill appellerte dette til krigstrøtte soldater og befolkningen generelt. Folk oppfattet derfor bolsjevikene som det eneste partiet som ville stoppe Russlands deltakelse i krigen.
Jord: Den langvarige konflikten om eierskap mellom ufrie bønder og godseiere skulle løses ved at bolsjevikene skulle dele ut jord til bøndene.
Brød: Matmangel som følge av krigens lidelser og tsarens vanstyre gjorde brød til et viktig symbol for en krigstrøtt bybefolkning.
All makt til sovjetene: Lenin oppfordret i tillegg partifellene sine til å gripe den politiske makten i Russland så raskt som mulig. Med slagordet "All makt til sovjetene" skulle bolsjevikene bekjempe den provisoriske regjeringen.
Som propagandautspill var Lenins aprilteser en suksess. Tesene skapte håp for ulike grupper i Russland og ga bolsjevikene større oppslutning enn før. Flere av Russlands nasjonale minoriteter benyttet anledningen til å kreve frihet og selvstendighet. Dette synet fikk støtte av Lenin.
Økt tilslutning til bolsjevikene
Den provisoriske regjeringen opplevde stor motstand i folket mot at Russland fortsatte krigen på østfronten sommeren 1917. Regjeringens vaklende politikk bidro til at de store massene i byene sluttet seg til bolsjevikenes tanker for Russland.
Rundt om i Russland ble bolsjevikene nå framtredende ledere for ulike sovjeter. I det viktige St. Petersburg-sovjetet ble Lev Trotskij (1879–1940) formann. Han startet straks arbeidet med å etablere det som skulle bli Den røde armé (rødegardister), for å konsolidere makten sin.
Venstresiden blant de sosialrevolusjonære sluttet også opp om bolsjevikenes ønske om å avsette den provisoriske regjeringen.
Oktoberrevolusjonen
Alle sovjetene blant arbeidere og soldater rundt om i Russland sendte representanter til en allrussisk kongress høsten 1917. I slutten av oktober, rett før kongressen skulle avholdes, inntok Lenin, Trotskij og St. Petersburg-sovjetet Vinterpalasset, der den provisoriske regjeringen holdt til. Regjeringen ble raskt arrestert uten større kamper. Bare statsminister Kerenskij klarte å unnslippe. Samtidig ble strategiske steder rundt om i hovedstaden besatt av rødegardister.
På den allrussiske sovjetkongressen den 25. oktober ble det erklært at den provisoriske regjeringen var avsatt, og at en ny bolsjevikisk regjering skulle overta styringen i landet. Mensjevikene og høyresiden blant de sosialrevolusjonære marsjerte ut av kongressen og erklærte at de ville motsette seg den bolsjevikiske maktovertakelsen. Både mensjevikene og de sosialrevolusjonære hadde hatt ministere i den provisoriske regjeringen og ble kritisert av folket. I løpet av høsten økte oppslutningen om bolsjevikene. Det skyldtes i stor grad at de andre partene spilte seg ut over sidelinja, og at ulike krigshendelser talte i bolsjevikenes favør.
Med stort flertall i den allrussiske sovjetkongressen opprettet deretter bolsjevikene en ny regjering som skulle få navnet Folkekommissærenes råd. Lenin ble leder, Trotskij ble utenriksminister og Josef Stalin (1878–1953) ble folkekommissær for nasjonalitetene. I tillegg ble det iverksatt en rekke tiltak for å institusjonalisere maktovertakelsen gjennom sovjetene.
Konsolidering av makten
Parallelt med den bolsjevikiske maktovertakelsen hadde Russland holdt valg til en ny grunnlovgivende forsamling. Valget hadde bakgrunn i februarrevolusjonen og tsarens abdikasjon samme år. I januar 1918 møtte de valgte representantene til forsamlingen, der de sosialrevolusjonære var i flertall. Bolsjevikene sto sterkt i byene, men oppnådde rundt 25 % på landsbasis.
Dette valget ble aldri akseptert av den nye bolsjevikiske regjeringen. Forsamlingen ble oppløst av troppeavdelinger fra Den røde armé allerede den første dagen. Lenins begrunnelse var at den grunnlovgivende forsamlingen ikke lenger var representativ. Han skyldte på at valgene ble holdt sammen med den bolsjevikiske maktovertakelsen. Bolsjevikene sto nå overfor de samme problemene som den provisoriske regjeringen hadde slitt med.
Den russiske revolusjonen – har du fått med deg dette?
Kilde
Egge, Å. (1993). Fra Aleksander II til Boris Jeltsin. Russlands og Sovjetunionens moderne historie. Universitetsforlaget.
Les original på NDLA →
Krigen tærte på Russland økonomisk og politisk, og i februar 1917 begynte demonstrasjonene som skulle føre Russland inn i en langvarig revolusjonstilstand. Med kvinnelige tekstilarbeidere i spissen demonstrerte mange opposisjonelle mot uføret som tsarregimet befant seg i. Demonstrasjonene fortsatte i dagene som fulgte.
Som tidligere valgte tsaren å sette inn soldater mot demonstrantene, men de utkommanderte bondesoldatene var uvillige til å skyte på demonstrantene. Etter kort tid gjorde soldatene mytteri, og etter hvert sluttet hele regimenter opp om demonstrantene. Dette avgjorde tsarregimets skjebne, og tsaren valgte å abdisere i mars samme år.
"Dobbeltmakt": den provisoriske regjeringen og sovjetene
I det politiske vakuumet etter tsarens fall dannet det seg to sentre som gjorde krav på makten i Russland. Blant liberale politikere i Dumaen ble det dannet en provisorisk regjering. Målet for regjeringen var å styre landet fram til folket hadde stemt inn representanter til en ny grunnlovgivende forsamling. Den provisoriske regjeringen valgte samtidig å fortsette krigen mot Tyskland. Dette skulle vise seg å være et feilgrep.
Samtidig ble arbeiderrådene (sovjetene) viktige talerør for arbeiderklassen. En sentralkomité for sovjetene ble etablert, der både sosialrevolusjonære, mensjeviker og bolsjeviker var representert. I første omgang ønsket ikke sovjetene å ha makt. De skulle i stedet være et organ som sikret arbeiderklassens interesser overfor den provisoriske regjeringen. Likevel ble sovjetene raskt nødvendige for den provisoriske regjeringen, fordi de hadde stor innflytelse innenfor jernbane og post samt blant de militære styrkene i St. Petersburg. Regjeringen måtte derfor finne seg i at sovjetene var et uttrykk for folkeviljen.
Vladimir Lenin og bolsjevikene
Alt skulle endre seg med Vladimir Lenin (1870–1924). Lenin hadde lenge oppholdt seg i utlandet, men med tysk hjelp og økonomisk støtte ankom han St. Petersburg i april 1917. Han la fram sitt syn på det revolusjonære arbeidet i de såkalte apriltesene.
Dette oppfordret Lenin tilhengerne sine til:
Fred: Lenin ville at Russland skulle trekke seg ut av krigen. Som politisk utspill appellerte dette til krigstrøtte soldater og befolkningen generelt. Folk oppfattet derfor bolsjevikene som det eneste partiet som ville stoppe Russlands deltakelse i krigen.
Jord: Den langvarige konflikten om eierskap mellom ufrie bønder og godseiere skulle løses ved at bolsjevikene skulle dele ut jord til bøndene.
Brød: Matmangel som følge av krigens lidelser og tsarens vanstyre gjorde brød til et viktig symbol for en krigstrøtt bybefolkning.
All makt til sovjetene: Lenin oppfordret i tillegg partifellene sine til å gripe den politiske makten i Russland så raskt som mulig. Med slagordet "All makt til sovjetene" skulle bolsjevikene bekjempe den provisoriske regjeringen.
Som propagandautspill var Lenins aprilteser en suksess. Tesene skapte håp for ulike grupper i Russland og ga bolsjevikene større oppslutning enn før. Flere av Russlands nasjonale minoriteter benyttet anledningen til å kreve frihet og selvstendighet. Dette synet fikk støtte av Lenin.
Økt tilslutning til bolsjevikene
Den provisoriske regjeringen opplevde stor motstand i folket mot at Russland fortsatte krigen på østfronten sommeren 1917. Regjeringens vaklende politikk bidro til at de store massene i byene sluttet seg til bolsjevikenes tanker for Russland.
Rundt om i Russland ble bolsjevikene nå framtredende ledere for ulike sovjeter. I det viktige St. Petersburg-sovjetet ble Lev Trotskij (1879–1940) formann. Han startet straks arbeidet med å etablere det som skulle bli Den røde armé (rødegardister), for å konsolidere makten sin.
Venstresiden blant de sosialrevolusjonære sluttet også opp om bolsjevikenes ønske om å avsette den provisoriske regjeringen.
Oktoberrevolusjonen
Alle sovjetene blant arbeidere og soldater rundt om i Russland sendte representanter til en allrussisk kongress høsten 1917. I slutten av oktober, rett før kongressen skulle avholdes, inntok Lenin, Trotskij og St. Petersburg-sovjetet Vinterpalasset, der den provisoriske regjeringen holdt til. Regjeringen ble raskt arrestert uten større kamper. Bare statsminister Kerenskij klarte å unnslippe. Samtidig ble strategiske steder rundt om i hovedstaden besatt av rødegardister.
På den allrussiske sovjetkongressen den 25. oktober ble det erklært at den provisoriske regjeringen var avsatt, og at en ny bolsjevikisk regjering skulle overta styringen i landet. Mensjevikene og høyresiden blant de sosialrevolusjonære marsjerte ut av kongressen og erklærte at de ville motsette seg den bolsjevikiske maktovertakelsen. Både mensjevikene og de sosialrevolusjonære hadde hatt ministere i den provisoriske regjeringen og ble kritisert av folket. I løpet av høsten økte oppslutningen om bolsjevikene. Det skyldtes i stor grad at de andre partene spilte seg ut over sidelinja, og at ulike krigshendelser talte i bolsjevikenes favør.
Med stort flertall i den allrussiske sovjetkongressen opprettet deretter bolsjevikene en ny regjering som skulle få navnet Folkekommissærenes råd. Lenin ble leder, Trotskij ble utenriksminister og Josef Stalin (1878–1953) ble folkekommissær for nasjonalitetene. I tillegg ble det iverksatt en rekke tiltak for å institusjonalisere maktovertakelsen gjennom sovjetene.
Konsolidering av makten
Parallelt med den bolsjevikiske maktovertakelsen hadde Russland holdt valg til en ny grunnlovgivende forsamling. Valget hadde bakgrunn i februarrevolusjonen og tsarens abdikasjon samme år. I januar 1918 møtte de valgte representantene til forsamlingen, der de sosialrevolusjonære var i flertall. Bolsjevikene sto sterkt i byene, men oppnådde rundt 25 % på landsbasis.
Dette valget ble aldri akseptert av den nye bolsjevikiske regjeringen. Forsamlingen ble oppløst av troppeavdelinger fra Den røde armé allerede den første dagen. Lenins begrunnelse var at den grunnlovgivende forsamlingen ikke lenger var representativ. Han skyldte på at valgene ble holdt sammen med den bolsjevikiske maktovertakelsen. Bolsjevikene sto nå overfor de samme problemene som den provisoriske regjeringen hadde slitt med.
Den russiske revolusjonen – har du fått med deg dette?
Kilde
Egge, Å. (1993). Fra Aleksander II til Boris Jeltsin. Russlands og Sovjetunionens moderne historie. Universitetsforlaget.
Les original på NDLA →
Afrika, Asia og Midtøsten etter første verdenskrig
Asia og Afrika
Kina og Japan deltok i første verdenskrig på ententemaktenes side, men for Kina endte fredsoppgjøret med skuffelse. Kina ønsket å få tilbake de tyske koloniene i landet, men disse, sammen med tyske besittelser i Stillehavet, ble til Kinas store frustrasjon overtatt av Japan.
Første verdenskrig hadde til dels blitt utkjempet i Afrika, selv om dette ikke var avgjørende for krigens utfall. Krigen forandret Afrika-kartet i liten grad, men Tyskland måtte på grunn av Versaillestraktaten gi slipp på sine kolonier. De tidligere tyske koloniene ble hovedsakelig overtatt av Storbritannia og Frankrike.
Midtøsten
Det osmanske riket, som hadde kjempet på sentralmaktenes side, kollapset etter første verdenskrig. I 1923 ble republikken Tyrkia opprettet, men områdene i Midtøsten som ikke ble en del av Tyrkia, ble administrert av Folkeforbundet. I praksis overtok Frankrike og Storbritannia kontrollen over Irak, Syria og Libanon.
Dette førte til at de arabiske folkene i Midtøsten ikke fikk den selvstendigheten de mente de hadde blitt lovet. Dette har fått store følger for situasjonen i Midtøsten fram til i dag.
Arabisk nasjonalisme
Den arabiske nasjonalismen hadde vokst fram på den arabiske halvøya og i Midtøsten fra omkring århundreskiftet. I dette området hadde Det osmanske riket hatt kontroll i nærmere 400 år. Den osmanske statens grep om makten hadde vært for sterk til at araberne kunne håpe på selvstendighet. Første verdenskrig endret på dette. Det var blant annet ved arabernes hjelp at Storbritannia og Frankrike hadde utmanøvrert osmanene. Til gjengjeld ble araberne lovet selvstendighet.
Men etter fredskongressen i Paris fikk franskmennene og britene herredømme over Midtøsten. Og stater som Irak, Jordan, Libanon og Syria ble etablert delvis på tvers av nasjonale, religiøse og kulturelle grenser. Dette var noe seierherrene gjorde bevisst for å redusere risikoen for nasjonale frigjøringsbevegelser. Taktikken blir gjerne kalt splitt og hersk. Den skapte forbitrelse og førte etter hvert til mange interne spenninger i de nye statene. Dette er noe av årsaken til de politiske utfordringene i Midtøsten i dag.
Palestina
Palestina ble opprettet som et internasjonalt område. Her ble det lagt til rette for jødisk bosettelse. Jødene hadde vært utsatt for antisemittisme og forfølgelse i Europa og Russland i århundrer. Britene aksepterte jødisk bosettelse, men det skulle skje
"under den klare forståelse at det ikke må gjøres noe som kan være til skade for de sivile og religiøse rettigheter til den nåværende ikke-jødiske befolkning i Palestina [...]".
(Balfour-erklæringen, 1917)
Palestina skulle etter andre verdenskrig bli hjemland for en nasjon basert på jødisk kultur og religion. Denne nye nasjonen kom raskt i konflikt med den opprinnelige befolkningen i området, som etter hvert utviklet en egen palestinsk nasjonal identitet.
Kilder
Leraand, D. (2019, 5. september). Balfour-erklæringen, I Store Norske Leksikon. https://snl.no/Balfour-erkl%C3%A6ringen
Leraand D. (2020, 24. januar). Midtøstens historie. I Store norske leksikon. https://snl.no/Midt%C3%B8stens_historie
Sæbø, M. og Leraand D. (2021, 21.april). Afrikas historie. I Store norske leksikon. https://snl.no/Afrikas_historie
Les original på NDLA →
Kina og Japan deltok i første verdenskrig på ententemaktenes side, men for Kina endte fredsoppgjøret med skuffelse. Kina ønsket å få tilbake de tyske koloniene i landet, men disse, sammen med tyske besittelser i Stillehavet, ble til Kinas store frustrasjon overtatt av Japan.
Første verdenskrig hadde til dels blitt utkjempet i Afrika, selv om dette ikke var avgjørende for krigens utfall. Krigen forandret Afrika-kartet i liten grad, men Tyskland måtte på grunn av Versaillestraktaten gi slipp på sine kolonier. De tidligere tyske koloniene ble hovedsakelig overtatt av Storbritannia og Frankrike.
Midtøsten
Det osmanske riket, som hadde kjempet på sentralmaktenes side, kollapset etter første verdenskrig. I 1923 ble republikken Tyrkia opprettet, men områdene i Midtøsten som ikke ble en del av Tyrkia, ble administrert av Folkeforbundet. I praksis overtok Frankrike og Storbritannia kontrollen over Irak, Syria og Libanon.
Dette førte til at de arabiske folkene i Midtøsten ikke fikk den selvstendigheten de mente de hadde blitt lovet. Dette har fått store følger for situasjonen i Midtøsten fram til i dag.
Arabisk nasjonalisme
Den arabiske nasjonalismen hadde vokst fram på den arabiske halvøya og i Midtøsten fra omkring århundreskiftet. I dette området hadde Det osmanske riket hatt kontroll i nærmere 400 år. Den osmanske statens grep om makten hadde vært for sterk til at araberne kunne håpe på selvstendighet. Første verdenskrig endret på dette. Det var blant annet ved arabernes hjelp at Storbritannia og Frankrike hadde utmanøvrert osmanene. Til gjengjeld ble araberne lovet selvstendighet.
Men etter fredskongressen i Paris fikk franskmennene og britene herredømme over Midtøsten. Og stater som Irak, Jordan, Libanon og Syria ble etablert delvis på tvers av nasjonale, religiøse og kulturelle grenser. Dette var noe seierherrene gjorde bevisst for å redusere risikoen for nasjonale frigjøringsbevegelser. Taktikken blir gjerne kalt splitt og hersk. Den skapte forbitrelse og førte etter hvert til mange interne spenninger i de nye statene. Dette er noe av årsaken til de politiske utfordringene i Midtøsten i dag.
Palestina
Palestina ble opprettet som et internasjonalt område. Her ble det lagt til rette for jødisk bosettelse. Jødene hadde vært utsatt for antisemittisme og forfølgelse i Europa og Russland i århundrer. Britene aksepterte jødisk bosettelse, men det skulle skje
"under den klare forståelse at det ikke må gjøres noe som kan være til skade for de sivile og religiøse rettigheter til den nåværende ikke-jødiske befolkning i Palestina [...]".
(Balfour-erklæringen, 1917)
Palestina skulle etter andre verdenskrig bli hjemland for en nasjon basert på jødisk kultur og religion. Denne nye nasjonen kom raskt i konflikt med den opprinnelige befolkningen i området, som etter hvert utviklet en egen palestinsk nasjonal identitet.
Kilder
Leraand, D. (2019, 5. september). Balfour-erklæringen, I Store Norske Leksikon. https://snl.no/Balfour-erkl%C3%A6ringen
Leraand D. (2020, 24. januar). Midtøstens historie. I Store norske leksikon. https://snl.no/Midt%C3%B8stens_historie
Sæbø, M. og Leraand D. (2021, 21.april). Afrikas historie. I Store norske leksikon. https://snl.no/Afrikas_historie
Les original på NDLA →
Afrika, Asia og Midtøsten etter første verdenskrig
Asia og Afrika
Kina og Japan deltok i første verdenskrig på ententemaktenes side, men for Kina endte fredsoppgjøret med skuffelse. Kina ønsket å få tilbake de tyske koloniene i landet, men disse, sammen med tyske besittelser i Stillehavet, ble til Kinas store frustrasjon overtatt av Japan.
Første verdenskrig hadde til dels blitt utkjempet i Afrika, selv om dette ikke var avgjørende for krigens utfall. Krigen forandret Afrika-kartet i liten grad, men Tyskland måtte på grunn av Versaillestraktaten gi slipp på sine kolonier. De tidligere tyske koloniene ble hovedsakelig overtatt av Storbritannia og Frankrike.
Midtøsten
Det osmanske riket, som hadde kjempet på sentralmaktenes side, kollapset etter første verdenskrig. I 1923 ble republikken Tyrkia opprettet, men områdene i Midtøsten som ikke ble en del av Tyrkia, ble administrert av Folkeforbundet. I praksis overtok Frankrike og Storbritannia kontrollen over Irak, Syria og Libanon.
Dette førte til at de arabiske folkene i Midtøsten ikke fikk den selvstendigheten de mente de hadde blitt lovet. Dette har fått store følger for situasjonen i Midtøsten fram til i dag.
Arabisk nasjonalisme
Den arabiske nasjonalismen hadde vokst fram på den arabiske halvøya og i Midtøsten fra omkring århundreskiftet. I dette området hadde Det osmanske riket hatt kontroll i nærmere 400 år. Den osmanske statens grep om makten hadde vært for sterk til at araberne kunne håpe på selvstendighet. Første verdenskrig endret på dette. Det var blant annet ved arabernes hjelp at Storbritannia og Frankrike hadde utmanøvrert osmanene. Til gjengjeld ble araberne lovet selvstendighet.
Men etter fredskongressen i Paris fikk franskmennene og britene herredømme over Midtøsten. Og stater som Irak, Jordan, Libanon og Syria ble etablert delvis på tvers av nasjonale, religiøse og kulturelle grenser. Dette var noe seierherrene gjorde bevisst for å redusere risikoen for nasjonale frigjøringsbevegelser. Taktikken blir gjerne kalt splitt og hersk. Den skapte forbitrelse og førte etter hvert til mange interne spenninger i de nye statene. Dette er noe av årsaken til de politiske utfordringene i Midtøsten i dag.
Palestina
Palestina ble opprettet som et internasjonalt område. Her ble det lagt til rette for jødisk bosettelse. Jødene hadde vært utsatt for antisemittisme og forfølgelse i Europa og Russland i århundrer. Britene aksepterte jødisk bosettelse, men det skulle skje
"under den klare forståelse at det ikke må gjøres noe som kan være til skade for de sivile og religiøse rettigheter til den nåværende ikke-jødiske befolkning i Palestina [...]".
(Balfour-erklæringen, 1917)
Palestina skulle etter andre verdenskrig bli hjemland for en nasjon basert på jødisk kultur og religion. Denne nye nasjonen kom raskt i konflikt med den opprinnelige befolkningen i området, som etter hvert utviklet en egen palestinsk nasjonal identitet.
Kilder
Leraand, D. (2019, 5. september). Balfour-erklæringen, I Store Norske Leksikon. https://snl.no/Balfour-erkl%C3%A6ringen
Leraand D. (2020, 24. januar). Midtøstens historie. I Store norske leksikon. https://snl.no/Midt%C3%B8stens_historie
Sæbø, M. og Leraand D. (2021, 21.april). Afrikas historie. I Store norske leksikon. https://snl.no/Afrikas_historie
Les original på NDLA →
Kina og Japan deltok i første verdenskrig på ententemaktenes side, men for Kina endte fredsoppgjøret med skuffelse. Kina ønsket å få tilbake de tyske koloniene i landet, men disse, sammen med tyske besittelser i Stillehavet, ble til Kinas store frustrasjon overtatt av Japan.
Første verdenskrig hadde til dels blitt utkjempet i Afrika, selv om dette ikke var avgjørende for krigens utfall. Krigen forandret Afrika-kartet i liten grad, men Tyskland måtte på grunn av Versaillestraktaten gi slipp på sine kolonier. De tidligere tyske koloniene ble hovedsakelig overtatt av Storbritannia og Frankrike.
Midtøsten
Det osmanske riket, som hadde kjempet på sentralmaktenes side, kollapset etter første verdenskrig. I 1923 ble republikken Tyrkia opprettet, men områdene i Midtøsten som ikke ble en del av Tyrkia, ble administrert av Folkeforbundet. I praksis overtok Frankrike og Storbritannia kontrollen over Irak, Syria og Libanon.
Dette førte til at de arabiske folkene i Midtøsten ikke fikk den selvstendigheten de mente de hadde blitt lovet. Dette har fått store følger for situasjonen i Midtøsten fram til i dag.
Arabisk nasjonalisme
Den arabiske nasjonalismen hadde vokst fram på den arabiske halvøya og i Midtøsten fra omkring århundreskiftet. I dette området hadde Det osmanske riket hatt kontroll i nærmere 400 år. Den osmanske statens grep om makten hadde vært for sterk til at araberne kunne håpe på selvstendighet. Første verdenskrig endret på dette. Det var blant annet ved arabernes hjelp at Storbritannia og Frankrike hadde utmanøvrert osmanene. Til gjengjeld ble araberne lovet selvstendighet.
Men etter fredskongressen i Paris fikk franskmennene og britene herredømme over Midtøsten. Og stater som Irak, Jordan, Libanon og Syria ble etablert delvis på tvers av nasjonale, religiøse og kulturelle grenser. Dette var noe seierherrene gjorde bevisst for å redusere risikoen for nasjonale frigjøringsbevegelser. Taktikken blir gjerne kalt splitt og hersk. Den skapte forbitrelse og førte etter hvert til mange interne spenninger i de nye statene. Dette er noe av årsaken til de politiske utfordringene i Midtøsten i dag.
Palestina
Palestina ble opprettet som et internasjonalt område. Her ble det lagt til rette for jødisk bosettelse. Jødene hadde vært utsatt for antisemittisme og forfølgelse i Europa og Russland i århundrer. Britene aksepterte jødisk bosettelse, men det skulle skje
"under den klare forståelse at det ikke må gjøres noe som kan være til skade for de sivile og religiøse rettigheter til den nåværende ikke-jødiske befolkning i Palestina [...]".
(Balfour-erklæringen, 1917)
Palestina skulle etter andre verdenskrig bli hjemland for en nasjon basert på jødisk kultur og religion. Denne nye nasjonen kom raskt i konflikt med den opprinnelige befolkningen i området, som etter hvert utviklet en egen palestinsk nasjonal identitet.
Kilder
Leraand, D. (2019, 5. september). Balfour-erklæringen, I Store Norske Leksikon. https://snl.no/Balfour-erkl%C3%A6ringen
Leraand D. (2020, 24. januar). Midtøstens historie. I Store norske leksikon. https://snl.no/Midt%C3%B8stens_historie
Sæbø, M. og Leraand D. (2021, 21.april). Afrikas historie. I Store norske leksikon. https://snl.no/Afrikas_historie
Les original på NDLA →
Bakgrunnen for første verdenskrig
Bakenforliggende årsaker
Når vi skal forklare årsakene til viktige hendelser som krig, bruker vi å skille mellom bakenforliggende og utløsende årsaker. Bakenforliggende årsaker er årsaker til en hendelse som går bakover i tid. For å forstå hvorfor første verdenskrig brøt ut 1914, og hvorfor krigen varte så lenge, må vi se på flere ulike årsaksforklaringer.
Nasjonalisme og Tysklands samling
Wienkongressen i 1815 introduserte prinsippet om en europeisk maktbalanse som skulle forhindre at en stormakt ble for sterk. Maktbalanseprinsippet fungerte store deler av 1800-tallet, men ble utfordret av den framvoksende nasjonalismen. I 1860-årene ble Italia samlet til en nasjonalstat, og i 1871 ble også Tysklands samling fullført. Samlingen av Tyskland var spesielt viktig.
I den tyske samlingsprosessen ble Frankrike beseiret og ydmyket i den fransk-tyske krigen (1870-1871) hvor Frankrike måtte avstå grenseområdene Alsace og Lorraine. Etter krigen ble keiserdømmet Tyskland opprettet og framsto snart som Europas nye økonomiske, politiske og militære stormakt. Tysklands nye rolle midt i Europa skremte de andre stormaktene. Gradvis ser vi nå en endring hvor det gamle maktbalanseprinsippet i Europa ble erstattet av to maktblokker som sto mot hverandre.
Revansjelyst og stormaktsrivalisering
I tiårene før krigsutbruddet i 1914 var det en økende stormaktsrivalisering i Europa. Frankrike hadde ikke glemt krigsnederlaget i 1871 og ønsket å ta tilbake områdene de hadde måttet avstå til Tyskland. I øst var russerne opptatt av ideen om å samle alle de slaviske folkene under sin ledelse. Denne panslavismen kunne imidlertid ikke gjennomføres så lenge Østerrike-Ungarn kontrollerte store slaviske områder.
Tyskland, under ledelse av keiser Vilhelm 2., mente det var en selvfølge at landet skulle være en europeisk stormakt. Tyskland kom sent med i kolonikappløpet i Afrika, men ønsket også å kontrollere Sentral- og Øst-Europa. En krig mot Russland ville sikre en slik tysk maktposisjon. Denne generasjonen tyskere var oppdratt til å være stolte av sin nasjon og skulle sørge for at Tyskland fikk sin rettmessige plass i det store verdensbildet.
Tysklands framtredende rolle i Europa, kombinert med ulike ambisjoner hos stormaktene, førte til en intens stormaktsrivalisering fram mot 1914.
Våpenkappløp
Stormaktsrivalisering kombinert med industrialiseringens masseproduksjon førte til våpenkappløp i tiårene før krigsutbruddet. Frykten for Tyskland førte til en anspent atmosfære i Europa. Alle stormaktene rustet opp militært, men Tyskland var spesielt ivrig og fikk en stor og moderne hær som var overlegen de andre stormaktene.
Keiser Vilhelm 2. av Tyskland hadde store ambisjoner og ønsket å utfordre Storbritannia som verdensmakt ved en storstilt oppbygging av militæret. Særlig vekt ble lagt på marinen. Den britiske flåten var verdens mektigste, noe som var en forutsetning for landets dominans på verdenshavene og i koloniene. Den tyske opprustningen førte til et flåtekappløp. De siste årene før krigsutbruddet steg utgiftene til våpenproduksjon med femti prosent for de europeiske stormaktene.
Europa blir delt opp i to allianser
Den endrede maktbalansen i Europa, økende usikkerhet og rivaliseringen førte gradvis til at stormaktene fant sammen i allianser for å beskytte seg selv.
Tyskland fryktet en tofrontskrig hvis de skulle bli angrepet av Frankrike og Russland. Derfor inngikk Tyskland og Østerrike-Ungarn en militær forsvarsallianse om å hjelpe hverandre hvis dette skulle skje. Senere ble også Italia med i alliansen, som fikk navnet trippelalliansen.
Frykten for Tyskland og den aggressive tyske utenrikspolitikken fikk de to gamle rivalene Frankrike og Russland til å inngå et militært samarbeid. Like etter århundreskiftet ble også Storbritannia med. Denne forståelsen ble kjent som trippelententen.
Europa ble nå delt i to militære allianser som sto mot hverandre. Stormaktene hadde i tillegg forståelser og samarbeid med mindre stater. Russland hadde en avtale med Serbia om å beskytte dem mot østerriksk aggresjon, mens Storbritannia garanterte sikkerheten til Belgia.
Kolonisering og imperialisme
Perioden 1870–1914 blir ofte kalt imperialismens tidsalder og kjennetegnes ved at det foregikk et intenst kappløp om kolonier i Afrika. Storbritannia og Frankrike var de to største kolonimaktene, men også mindre europeiske stater var involvert.
Tyskland kom sent med i kolonikappløpet, men ble etter hvert en konkurrent til de etablerte kolonimaktene. Den aggressive tyske utenrikspolitikken forbindes særlig med keiser Vilhelm 2. og var en endring fra den mer forsiktige utenrikspolitikken til rikskansler Otto von Bismarck. Tyskland skaffet seg kolonier i Stillehavet og Øst- og Vest-Afrika, men ønsket også å overta kolonier i Afrika fra mindre stater som Belgia.
Kolonikappløpet bidro til å skjerpe motsetningene mellom de europeiske stormaktene. Samarbeid og kommunikasjon var vanskelig og ble erstattet av militær opprustning, mistenksomhet og alliansebygging.
Balkankrigene
Mange av de europeiske stormaktene fokuserte på Afrika for å utvide sin territoriale makt. Samtidig var det flere stormakter som hadde ambisjoner på Balkan, som tradisjonelt har vært Europas urolige hjørne.
Det osmanske riket hadde vært en dominerende makt på Balkan i Sør-Europa i flere århundrer, men nasjonalisme førte til frigjøringskamp og selvstendighet for Hellas, Serbia og Bulgaria på slutten av 1800-tallet. I Balkankrigene (1912-1913) mistet Det osmanske riket nesten alle sine europeiske områder. Den store seierherren på Balkan var Serbia.
Etter hvert som Det osmanske riket ble svekket og grensene ble uklare, vokste de nasjonale motsetningene på Balkan. Serbia ønsket å bli en stormakt i regionen og danne et "Stor-Serbia". Blant annet var Bosnia og Hercegovina områder Serbia ønsket seg. Dette vakte bekymring i Østerrike-Ungarn som hadde innlemmet området i 1908. Russland støttet Serbia, delvis for å skaffe seg mer innflytelse på Balkan, og delvis på grunn av panslavismen, tanken om et fellesskap mellom slaviske folkeslag.
Motsetningene på Balkan, spesielt mellom Serbia og Østerrike-Ungarn la grunnlaget for gnisten som utløste krigen, skuddene i Sarajevo.
Tenk etter
Noen historikere mener Europa var som en "en kruttønne" i årene før utbruddet av første verdenskrig. Hva tror du disse historikerne legger i det utsagnet?
Utløsende årsak
Det er mange bakenforliggende årsaker til at det ble en verdenskrig i 1914, men det er spesielt en hendelse som satte Europa i brann, nemlig skuddene i Sarajevo. Denne hendelsen blir av de fleste historikere betraktet som den utløsende årsaken til første verdenskrig.
Skuddene i Sarajevo
28. juni 1914 var tronfølgeren i Østerrike-Ungarn, Franz Ferdinand, på besøk i Sarajevo, hovedstaden i Bosnia. Her ble han og hans kone skutt og drept av en bosnisk-serbisk nasjonalist ved navn Gavrilo Princip. Attentatmannen hadde forbindelser til den serbiske terrororganisasjon Den svarte hånd. Denne handlingen, kjent som skuddene i Sarajevo, var den utløsende årsaken til første verdenskrig.
Hendelsen førte til julikrisen hvor Østerrike-Ungarn påsto at serbiske myndigheter var involvert i attentatet. Østerrikerne brukte dermed situasjonen til å ta et oppgjør med Serbia gjennom å stille dem et ultimatum med mange krav. Hvis ikke kravene ble akseptert, ville det bli krig.
Tyskland ga sin alliansepartner full støtte, dersom det skulle bli krig, i det som er blitt kjent som blankofullmakten. Det har i ettertid blitt påstått at Tyskland ønsket krig på dette tidspunktet. Serbia fikk på sin side støtte fra Russland, som samtidig startet å mobilisere sine militære styrker.
Alliansesystemet aktiveres
Serbia aksepterte de fleste kravene til Østerrike-Ungarn, men ikke alle. 28. juli 1914 erklærte derfor Østerrike-Ungarn krig mot Serbia. Tyskland ba Russland stoppe mobiliseringen, noe de ikke gjorde. Den 1. august erklærte derfor Tyskland krig mot Russland. To dager senere erklærte Tyskland krig mot Frankrike og invaderte landet ved å gå gjennom Belgia. Storbritannia hadde garantert Belgias nøytralitet og erklærte krig mot Tyskland. De forskjellige krigserklæringene ble mottatt med jubel og begeistring blant befolkningene.
De ulike allianseforbindelsene ble altså aktivert som følge av skuddene i Sarajevo. Hærene ble mobilisert, og det virket som det ikke var noen vei tilbake. I ettertid er det lettere å se hvordan den ene hendelsen utløste den andre, og hvorfor begivenhetene øyensynlig ikke lot seg stanse. De store hærene krevde en mobilisering som tok tid. Alle var redde for at hvis de ensidig demobiliserte, ville de ikke få tid til å mobilisere på nytt før fienden slo til.
Tenk etter
Kunne første verdenskrig vært unngått, selv etter skuddene i Sarajevo?
Kilder
Brazier, E. & Kirkhusmo, A. (2021, 7. mai). Første verdenskrig. I Store norske leksikon. https://snl.no/f%C3%B8rste_verdenskrig
Palmer, R. R. & Colton, J. & Kramer, L. (2002). A history of the modern world (ninth edition). McGraw-Hill. New York.
Les original på NDLA →
Når vi skal forklare årsakene til viktige hendelser som krig, bruker vi å skille mellom bakenforliggende og utløsende årsaker. Bakenforliggende årsaker er årsaker til en hendelse som går bakover i tid. For å forstå hvorfor første verdenskrig brøt ut 1914, og hvorfor krigen varte så lenge, må vi se på flere ulike årsaksforklaringer.
Nasjonalisme og Tysklands samling
Wienkongressen i 1815 introduserte prinsippet om en europeisk maktbalanse som skulle forhindre at en stormakt ble for sterk. Maktbalanseprinsippet fungerte store deler av 1800-tallet, men ble utfordret av den framvoksende nasjonalismen. I 1860-årene ble Italia samlet til en nasjonalstat, og i 1871 ble også Tysklands samling fullført. Samlingen av Tyskland var spesielt viktig.
I den tyske samlingsprosessen ble Frankrike beseiret og ydmyket i den fransk-tyske krigen (1870-1871) hvor Frankrike måtte avstå grenseområdene Alsace og Lorraine. Etter krigen ble keiserdømmet Tyskland opprettet og framsto snart som Europas nye økonomiske, politiske og militære stormakt. Tysklands nye rolle midt i Europa skremte de andre stormaktene. Gradvis ser vi nå en endring hvor det gamle maktbalanseprinsippet i Europa ble erstattet av to maktblokker som sto mot hverandre.
Revansjelyst og stormaktsrivalisering
I tiårene før krigsutbruddet i 1914 var det en økende stormaktsrivalisering i Europa. Frankrike hadde ikke glemt krigsnederlaget i 1871 og ønsket å ta tilbake områdene de hadde måttet avstå til Tyskland. I øst var russerne opptatt av ideen om å samle alle de slaviske folkene under sin ledelse. Denne panslavismen kunne imidlertid ikke gjennomføres så lenge Østerrike-Ungarn kontrollerte store slaviske områder.
Tyskland, under ledelse av keiser Vilhelm 2., mente det var en selvfølge at landet skulle være en europeisk stormakt. Tyskland kom sent med i kolonikappløpet i Afrika, men ønsket også å kontrollere Sentral- og Øst-Europa. En krig mot Russland ville sikre en slik tysk maktposisjon. Denne generasjonen tyskere var oppdratt til å være stolte av sin nasjon og skulle sørge for at Tyskland fikk sin rettmessige plass i det store verdensbildet.
Tysklands framtredende rolle i Europa, kombinert med ulike ambisjoner hos stormaktene, førte til en intens stormaktsrivalisering fram mot 1914.
Våpenkappløp
Stormaktsrivalisering kombinert med industrialiseringens masseproduksjon førte til våpenkappløp i tiårene før krigsutbruddet. Frykten for Tyskland førte til en anspent atmosfære i Europa. Alle stormaktene rustet opp militært, men Tyskland var spesielt ivrig og fikk en stor og moderne hær som var overlegen de andre stormaktene.
Keiser Vilhelm 2. av Tyskland hadde store ambisjoner og ønsket å utfordre Storbritannia som verdensmakt ved en storstilt oppbygging av militæret. Særlig vekt ble lagt på marinen. Den britiske flåten var verdens mektigste, noe som var en forutsetning for landets dominans på verdenshavene og i koloniene. Den tyske opprustningen førte til et flåtekappløp. De siste årene før krigsutbruddet steg utgiftene til våpenproduksjon med femti prosent for de europeiske stormaktene.
Europa blir delt opp i to allianser
Den endrede maktbalansen i Europa, økende usikkerhet og rivaliseringen førte gradvis til at stormaktene fant sammen i allianser for å beskytte seg selv.
Tyskland fryktet en tofrontskrig hvis de skulle bli angrepet av Frankrike og Russland. Derfor inngikk Tyskland og Østerrike-Ungarn en militær forsvarsallianse om å hjelpe hverandre hvis dette skulle skje. Senere ble også Italia med i alliansen, som fikk navnet trippelalliansen.
Frykten for Tyskland og den aggressive tyske utenrikspolitikken fikk de to gamle rivalene Frankrike og Russland til å inngå et militært samarbeid. Like etter århundreskiftet ble også Storbritannia med. Denne forståelsen ble kjent som trippelententen.
Europa ble nå delt i to militære allianser som sto mot hverandre. Stormaktene hadde i tillegg forståelser og samarbeid med mindre stater. Russland hadde en avtale med Serbia om å beskytte dem mot østerriksk aggresjon, mens Storbritannia garanterte sikkerheten til Belgia.
Kolonisering og imperialisme
Perioden 1870–1914 blir ofte kalt imperialismens tidsalder og kjennetegnes ved at det foregikk et intenst kappløp om kolonier i Afrika. Storbritannia og Frankrike var de to største kolonimaktene, men også mindre europeiske stater var involvert.
Tyskland kom sent med i kolonikappløpet, men ble etter hvert en konkurrent til de etablerte kolonimaktene. Den aggressive tyske utenrikspolitikken forbindes særlig med keiser Vilhelm 2. og var en endring fra den mer forsiktige utenrikspolitikken til rikskansler Otto von Bismarck. Tyskland skaffet seg kolonier i Stillehavet og Øst- og Vest-Afrika, men ønsket også å overta kolonier i Afrika fra mindre stater som Belgia.
Kolonikappløpet bidro til å skjerpe motsetningene mellom de europeiske stormaktene. Samarbeid og kommunikasjon var vanskelig og ble erstattet av militær opprustning, mistenksomhet og alliansebygging.
Balkankrigene
Mange av de europeiske stormaktene fokuserte på Afrika for å utvide sin territoriale makt. Samtidig var det flere stormakter som hadde ambisjoner på Balkan, som tradisjonelt har vært Europas urolige hjørne.
Det osmanske riket hadde vært en dominerende makt på Balkan i Sør-Europa i flere århundrer, men nasjonalisme førte til frigjøringskamp og selvstendighet for Hellas, Serbia og Bulgaria på slutten av 1800-tallet. I Balkankrigene (1912-1913) mistet Det osmanske riket nesten alle sine europeiske områder. Den store seierherren på Balkan var Serbia.
Etter hvert som Det osmanske riket ble svekket og grensene ble uklare, vokste de nasjonale motsetningene på Balkan. Serbia ønsket å bli en stormakt i regionen og danne et "Stor-Serbia". Blant annet var Bosnia og Hercegovina områder Serbia ønsket seg. Dette vakte bekymring i Østerrike-Ungarn som hadde innlemmet området i 1908. Russland støttet Serbia, delvis for å skaffe seg mer innflytelse på Balkan, og delvis på grunn av panslavismen, tanken om et fellesskap mellom slaviske folkeslag.
Motsetningene på Balkan, spesielt mellom Serbia og Østerrike-Ungarn la grunnlaget for gnisten som utløste krigen, skuddene i Sarajevo.
Tenk etter
Noen historikere mener Europa var som en "en kruttønne" i årene før utbruddet av første verdenskrig. Hva tror du disse historikerne legger i det utsagnet?
Utløsende årsak
Det er mange bakenforliggende årsaker til at det ble en verdenskrig i 1914, men det er spesielt en hendelse som satte Europa i brann, nemlig skuddene i Sarajevo. Denne hendelsen blir av de fleste historikere betraktet som den utløsende årsaken til første verdenskrig.
Skuddene i Sarajevo
28. juni 1914 var tronfølgeren i Østerrike-Ungarn, Franz Ferdinand, på besøk i Sarajevo, hovedstaden i Bosnia. Her ble han og hans kone skutt og drept av en bosnisk-serbisk nasjonalist ved navn Gavrilo Princip. Attentatmannen hadde forbindelser til den serbiske terrororganisasjon Den svarte hånd. Denne handlingen, kjent som skuddene i Sarajevo, var den utløsende årsaken til første verdenskrig.
Hendelsen førte til julikrisen hvor Østerrike-Ungarn påsto at serbiske myndigheter var involvert i attentatet. Østerrikerne brukte dermed situasjonen til å ta et oppgjør med Serbia gjennom å stille dem et ultimatum med mange krav. Hvis ikke kravene ble akseptert, ville det bli krig.
Tyskland ga sin alliansepartner full støtte, dersom det skulle bli krig, i det som er blitt kjent som blankofullmakten. Det har i ettertid blitt påstått at Tyskland ønsket krig på dette tidspunktet. Serbia fikk på sin side støtte fra Russland, som samtidig startet å mobilisere sine militære styrker.
Alliansesystemet aktiveres
Serbia aksepterte de fleste kravene til Østerrike-Ungarn, men ikke alle. 28. juli 1914 erklærte derfor Østerrike-Ungarn krig mot Serbia. Tyskland ba Russland stoppe mobiliseringen, noe de ikke gjorde. Den 1. august erklærte derfor Tyskland krig mot Russland. To dager senere erklærte Tyskland krig mot Frankrike og invaderte landet ved å gå gjennom Belgia. Storbritannia hadde garantert Belgias nøytralitet og erklærte krig mot Tyskland. De forskjellige krigserklæringene ble mottatt med jubel og begeistring blant befolkningene.
De ulike allianseforbindelsene ble altså aktivert som følge av skuddene i Sarajevo. Hærene ble mobilisert, og det virket som det ikke var noen vei tilbake. I ettertid er det lettere å se hvordan den ene hendelsen utløste den andre, og hvorfor begivenhetene øyensynlig ikke lot seg stanse. De store hærene krevde en mobilisering som tok tid. Alle var redde for at hvis de ensidig demobiliserte, ville de ikke få tid til å mobilisere på nytt før fienden slo til.
Tenk etter
Kunne første verdenskrig vært unngått, selv etter skuddene i Sarajevo?
Kilder
Brazier, E. & Kirkhusmo, A. (2021, 7. mai). Første verdenskrig. I Store norske leksikon. https://snl.no/f%C3%B8rste_verdenskrig
Palmer, R. R. & Colton, J. & Kramer, L. (2002). A history of the modern world (ninth edition). McGraw-Hill. New York.
Les original på NDLA →
Bakgrunnen for første verdenskrig
Bakenforliggende årsaker
Når vi skal forklare årsakene til viktige hendelser som krig, bruker vi å skille mellom bakenforliggende og utløsende årsaker. Bakenforliggende årsaker er årsaker til en hendelse som går bakover i tid. For å forstå hvorfor første verdenskrig brøt ut 1914, og hvorfor krigen varte så lenge, må vi se på flere ulike årsaksforklaringer.
Nasjonalisme og Tysklands samling
Wienkongressen i 1815 introduserte prinsippet om en europeisk maktbalanse som skulle forhindre at en stormakt ble for sterk. Maktbalanseprinsippet fungerte store deler av 1800-tallet, men ble utfordret av den framvoksende nasjonalismen. I 1860-årene ble Italia samlet til en nasjonalstat, og i 1871 ble også Tysklands samling fullført. Samlingen av Tyskland var spesielt viktig.
I den tyske samlingsprosessen ble Frankrike beseiret og ydmyket i den fransk-tyske krigen (1870-1871) hvor Frankrike måtte avstå grenseområdene Alsace og Lorraine. Etter krigen ble keiserdømmet Tyskland opprettet og framsto snart som Europas nye økonomiske, politiske og militære stormakt. Tysklands nye rolle midt i Europa skremte de andre stormaktene. Gradvis ser vi nå en endring hvor det gamle maktbalanseprinsippet i Europa ble erstattet av to maktblokker som sto mot hverandre.
Revansjelyst og stormaktsrivalisering
I tiårene før krigsutbruddet i 1914 var det en økende stormaktsrivalisering i Europa. Frankrike hadde ikke glemt krigsnederlaget i 1871 og ønsket å ta tilbake områdene de hadde måttet avstå til Tyskland. I øst var russerne opptatt av ideen om å samle alle de slaviske folkene under sin ledelse. Denne panslavismen kunne imidlertid ikke gjennomføres så lenge Østerrike-Ungarn kontrollerte store slaviske områder.
Tyskland, under ledelse av keiser Vilhelm 2., mente det var en selvfølge at landet skulle være en europeisk stormakt. Tyskland kom sent med i kolonikappløpet i Afrika, men ønsket også å kontrollere Sentral- og Øst-Europa. En krig mot Russland ville sikre en slik tysk maktposisjon. Denne generasjonen tyskere var oppdratt til å være stolte av sin nasjon og skulle sørge for at Tyskland fikk sin rettmessige plass i det store verdensbildet.
Tysklands framtredende rolle i Europa, kombinert med ulike ambisjoner hos stormaktene, førte til en intens stormaktsrivalisering fram mot 1914.
Våpenkappløp
Stormaktsrivalisering kombinert med industrialiseringens masseproduksjon førte til våpenkappløp i tiårene før krigsutbruddet. Frykten for Tyskland førte til en anspent atmosfære i Europa. Alle stormaktene rustet opp militært, men Tyskland var spesielt ivrig og fikk en stor og moderne hær som var overlegen de andre stormaktene.
Keiser Vilhelm 2. av Tyskland hadde store ambisjoner og ønsket å utfordre Storbritannia som verdensmakt ved en storstilt oppbygging av militæret. Særlig vekt ble lagt på marinen. Den britiske flåten var verdens mektigste, noe som var en forutsetning for landets dominans på verdenshavene og i koloniene. Den tyske opprustningen førte til et flåtekappløp. De siste årene før krigsutbruddet steg utgiftene til våpenproduksjon med femti prosent for de europeiske stormaktene.
Europa blir delt opp i to allianser
Den endrede maktbalansen i Europa, økende usikkerhet og rivaliseringen førte gradvis til at stormaktene fant sammen i allianser for å beskytte seg selv.
Tyskland fryktet en tofrontskrig hvis de skulle bli angrepet av Frankrike og Russland. Derfor inngikk Tyskland og Østerrike-Ungarn en militær forsvarsallianse om å hjelpe hverandre hvis dette skulle skje. Senere ble også Italia med i alliansen, som fikk navnet trippelalliansen.
Frykten for Tyskland og den aggressive tyske utenrikspolitikken fikk de to gamle rivalene Frankrike og Russland til å inngå et militært samarbeid. Like etter århundreskiftet ble også Storbritannia med. Denne forståelsen ble kjent som trippelententen.
Europa ble nå delt i to militære allianser som sto mot hverandre. Stormaktene hadde i tillegg forståelser og samarbeid med mindre stater. Russland hadde en avtale med Serbia om å beskytte dem mot østerriksk aggresjon, mens Storbritannia garanterte sikkerheten til Belgia.
Kolonisering og imperialisme
Perioden 1870–1914 blir ofte kalt imperialismens tidsalder og kjennetegnes ved at det foregikk et intenst kappløp om kolonier i Afrika. Storbritannia og Frankrike var de to største kolonimaktene, men også mindre europeiske stater var involvert.
Tyskland kom sent med i kolonikappløpet, men ble etter hvert en konkurrent til de etablerte kolonimaktene. Den aggressive tyske utenrikspolitikken forbindes særlig med keiser Vilhelm 2. og var en endring fra den mer forsiktige utenrikspolitikken til rikskansler Otto von Bismarck. Tyskland skaffet seg kolonier i Stillehavet og Øst- og Vest-Afrika, men ønsket også å overta kolonier i Afrika fra mindre stater som Belgia.
Kolonikappløpet bidro til å skjerpe motsetningene mellom de europeiske stormaktene. Samarbeid og kommunikasjon var vanskelig og ble erstattet av militær opprustning, mistenksomhet og alliansebygging.
Balkankrigene
Mange av de europeiske stormaktene fokuserte på Afrika for å utvide sin territoriale makt. Samtidig var det flere stormakter som hadde ambisjoner på Balkan, som tradisjonelt har vært Europas urolige hjørne.
Det osmanske riket hadde vært en dominerende makt på Balkan i Sør-Europa i flere århundrer, men nasjonalisme førte til frigjøringskamp og selvstendighet for Hellas, Serbia og Bulgaria på slutten av 1800-tallet. I Balkankrigene (1912-1913) mistet Det osmanske riket nesten alle sine europeiske områder. Den store seierherren på Balkan var Serbia.
Etter hvert som Det osmanske riket ble svekket og grensene ble uklare, vokste de nasjonale motsetningene på Balkan. Serbia ønsket å bli en stormakt i regionen og danne et "Stor-Serbia". Blant annet var Bosnia og Hercegovina områder Serbia ønsket seg. Dette vakte bekymring i Østerrike-Ungarn som hadde innlemmet området i 1908. Russland støttet Serbia, delvis for å skaffe seg mer innflytelse på Balkan, og delvis på grunn av panslavismen, tanken om et fellesskap mellom slaviske folkeslag.
Motsetningene på Balkan, spesielt mellom Serbia og Østerrike-Ungarn la grunnlaget for gnisten som utløste krigen, skuddene i Sarajevo.
Tenk etter
Noen historikere mener Europa var som en "en kruttønne" i årene før utbruddet av første verdenskrig. Hva tror du disse historikerne legger i det utsagnet?
Utløsende årsak
Det er mange bakenforliggende årsaker til at det ble en verdenskrig i 1914, men det er spesielt en hendelse som satte Europa i brann, nemlig skuddene i Sarajevo. Denne hendelsen blir av de fleste historikere betraktet som den utløsende årsaken til første verdenskrig.
Skuddene i Sarajevo
28. juni 1914 var tronfølgeren i Østerrike-Ungarn, Franz Ferdinand, på besøk i Sarajevo, hovedstaden i Bosnia. Her ble han og hans kone skutt og drept av en bosnisk-serbisk nasjonalist ved navn Gavrilo Princip. Attentatmannen hadde forbindelser til den serbiske terrororganisasjon Den svarte hånd. Denne handlingen, kjent som skuddene i Sarajevo, var den utløsende årsaken til første verdenskrig.
Hendelsen førte til julikrisen hvor Østerrike-Ungarn påsto at serbiske myndigheter var involvert i attentatet. Østerrikerne brukte dermed situasjonen til å ta et oppgjør med Serbia gjennom å stille dem et ultimatum med mange krav. Hvis ikke kravene ble akseptert, ville det bli krig.
Tyskland ga sin alliansepartner full støtte, dersom det skulle bli krig, i det som er blitt kjent som blankofullmakten. Det har i ettertid blitt påstått at Tyskland ønsket krig på dette tidspunktet. Serbia fikk på sin side støtte fra Russland, som samtidig startet å mobilisere sine militære styrker.
Alliansesystemet aktiveres
Serbia aksepterte de fleste kravene til Østerrike-Ungarn, men ikke alle. 28. juli 1914 erklærte derfor Østerrike-Ungarn krig mot Serbia. Tyskland ba Russland stoppe mobiliseringen, noe de ikke gjorde. Den 1. august erklærte derfor Tyskland krig mot Russland. To dager senere erklærte Tyskland krig mot Frankrike og invaderte landet ved å gå gjennom Belgia. Storbritannia hadde garantert Belgias nøytralitet og erklærte krig mot Tyskland. De forskjellige krigserklæringene ble mottatt med jubel og begeistring blant befolkningene.
De ulike allianseforbindelsene ble altså aktivert som følge av skuddene i Sarajevo. Hærene ble mobilisert, og det virket som det ikke var noen vei tilbake. I ettertid er det lettere å se hvordan den ene hendelsen utløste den andre, og hvorfor begivenhetene øyensynlig ikke lot seg stanse. De store hærene krevde en mobilisering som tok tid. Alle var redde for at hvis de ensidig demobiliserte, ville de ikke få tid til å mobilisere på nytt før fienden slo til.
Tenk etter
Kunne første verdenskrig vært unngått, selv etter skuddene i Sarajevo?
Kilder
Brazier, E. & Kirkhusmo, A. (2021, 7. mai). Første verdenskrig. I Store norske leksikon. https://snl.no/f%C3%B8rste_verdenskrig
Palmer, R. R. & Colton, J. & Kramer, L. (2002). A history of the modern world (ninth edition). McGraw-Hill. New York.
Les original på NDLA →
Når vi skal forklare årsakene til viktige hendelser som krig, bruker vi å skille mellom bakenforliggende og utløsende årsaker. Bakenforliggende årsaker er årsaker til en hendelse som går bakover i tid. For å forstå hvorfor første verdenskrig brøt ut 1914, og hvorfor krigen varte så lenge, må vi se på flere ulike årsaksforklaringer.
Nasjonalisme og Tysklands samling
Wienkongressen i 1815 introduserte prinsippet om en europeisk maktbalanse som skulle forhindre at en stormakt ble for sterk. Maktbalanseprinsippet fungerte store deler av 1800-tallet, men ble utfordret av den framvoksende nasjonalismen. I 1860-årene ble Italia samlet til en nasjonalstat, og i 1871 ble også Tysklands samling fullført. Samlingen av Tyskland var spesielt viktig.
I den tyske samlingsprosessen ble Frankrike beseiret og ydmyket i den fransk-tyske krigen (1870-1871) hvor Frankrike måtte avstå grenseområdene Alsace og Lorraine. Etter krigen ble keiserdømmet Tyskland opprettet og framsto snart som Europas nye økonomiske, politiske og militære stormakt. Tysklands nye rolle midt i Europa skremte de andre stormaktene. Gradvis ser vi nå en endring hvor det gamle maktbalanseprinsippet i Europa ble erstattet av to maktblokker som sto mot hverandre.
Revansjelyst og stormaktsrivalisering
I tiårene før krigsutbruddet i 1914 var det en økende stormaktsrivalisering i Europa. Frankrike hadde ikke glemt krigsnederlaget i 1871 og ønsket å ta tilbake områdene de hadde måttet avstå til Tyskland. I øst var russerne opptatt av ideen om å samle alle de slaviske folkene under sin ledelse. Denne panslavismen kunne imidlertid ikke gjennomføres så lenge Østerrike-Ungarn kontrollerte store slaviske områder.
Tyskland, under ledelse av keiser Vilhelm 2., mente det var en selvfølge at landet skulle være en europeisk stormakt. Tyskland kom sent med i kolonikappløpet i Afrika, men ønsket også å kontrollere Sentral- og Øst-Europa. En krig mot Russland ville sikre en slik tysk maktposisjon. Denne generasjonen tyskere var oppdratt til å være stolte av sin nasjon og skulle sørge for at Tyskland fikk sin rettmessige plass i det store verdensbildet.
Tysklands framtredende rolle i Europa, kombinert med ulike ambisjoner hos stormaktene, førte til en intens stormaktsrivalisering fram mot 1914.
Våpenkappløp
Stormaktsrivalisering kombinert med industrialiseringens masseproduksjon førte til våpenkappløp i tiårene før krigsutbruddet. Frykten for Tyskland førte til en anspent atmosfære i Europa. Alle stormaktene rustet opp militært, men Tyskland var spesielt ivrig og fikk en stor og moderne hær som var overlegen de andre stormaktene.
Keiser Vilhelm 2. av Tyskland hadde store ambisjoner og ønsket å utfordre Storbritannia som verdensmakt ved en storstilt oppbygging av militæret. Særlig vekt ble lagt på marinen. Den britiske flåten var verdens mektigste, noe som var en forutsetning for landets dominans på verdenshavene og i koloniene. Den tyske opprustningen førte til et flåtekappløp. De siste årene før krigsutbruddet steg utgiftene til våpenproduksjon med femti prosent for de europeiske stormaktene.
Europa blir delt opp i to allianser
Den endrede maktbalansen i Europa, økende usikkerhet og rivaliseringen førte gradvis til at stormaktene fant sammen i allianser for å beskytte seg selv.
Tyskland fryktet en tofrontskrig hvis de skulle bli angrepet av Frankrike og Russland. Derfor inngikk Tyskland og Østerrike-Ungarn en militær forsvarsallianse om å hjelpe hverandre hvis dette skulle skje. Senere ble også Italia med i alliansen, som fikk navnet trippelalliansen.
Frykten for Tyskland og den aggressive tyske utenrikspolitikken fikk de to gamle rivalene Frankrike og Russland til å inngå et militært samarbeid. Like etter århundreskiftet ble også Storbritannia med. Denne forståelsen ble kjent som trippelententen.
Europa ble nå delt i to militære allianser som sto mot hverandre. Stormaktene hadde i tillegg forståelser og samarbeid med mindre stater. Russland hadde en avtale med Serbia om å beskytte dem mot østerriksk aggresjon, mens Storbritannia garanterte sikkerheten til Belgia.
Kolonisering og imperialisme
Perioden 1870–1914 blir ofte kalt imperialismens tidsalder og kjennetegnes ved at det foregikk et intenst kappløp om kolonier i Afrika. Storbritannia og Frankrike var de to største kolonimaktene, men også mindre europeiske stater var involvert.
Tyskland kom sent med i kolonikappløpet, men ble etter hvert en konkurrent til de etablerte kolonimaktene. Den aggressive tyske utenrikspolitikken forbindes særlig med keiser Vilhelm 2. og var en endring fra den mer forsiktige utenrikspolitikken til rikskansler Otto von Bismarck. Tyskland skaffet seg kolonier i Stillehavet og Øst- og Vest-Afrika, men ønsket også å overta kolonier i Afrika fra mindre stater som Belgia.
Kolonikappløpet bidro til å skjerpe motsetningene mellom de europeiske stormaktene. Samarbeid og kommunikasjon var vanskelig og ble erstattet av militær opprustning, mistenksomhet og alliansebygging.
Balkankrigene
Mange av de europeiske stormaktene fokuserte på Afrika for å utvide sin territoriale makt. Samtidig var det flere stormakter som hadde ambisjoner på Balkan, som tradisjonelt har vært Europas urolige hjørne.
Det osmanske riket hadde vært en dominerende makt på Balkan i Sør-Europa i flere århundrer, men nasjonalisme førte til frigjøringskamp og selvstendighet for Hellas, Serbia og Bulgaria på slutten av 1800-tallet. I Balkankrigene (1912-1913) mistet Det osmanske riket nesten alle sine europeiske områder. Den store seierherren på Balkan var Serbia.
Etter hvert som Det osmanske riket ble svekket og grensene ble uklare, vokste de nasjonale motsetningene på Balkan. Serbia ønsket å bli en stormakt i regionen og danne et "Stor-Serbia". Blant annet var Bosnia og Hercegovina områder Serbia ønsket seg. Dette vakte bekymring i Østerrike-Ungarn som hadde innlemmet området i 1908. Russland støttet Serbia, delvis for å skaffe seg mer innflytelse på Balkan, og delvis på grunn av panslavismen, tanken om et fellesskap mellom slaviske folkeslag.
Motsetningene på Balkan, spesielt mellom Serbia og Østerrike-Ungarn la grunnlaget for gnisten som utløste krigen, skuddene i Sarajevo.
Tenk etter
Noen historikere mener Europa var som en "en kruttønne" i årene før utbruddet av første verdenskrig. Hva tror du disse historikerne legger i det utsagnet?
Utløsende årsak
Det er mange bakenforliggende årsaker til at det ble en verdenskrig i 1914, men det er spesielt en hendelse som satte Europa i brann, nemlig skuddene i Sarajevo. Denne hendelsen blir av de fleste historikere betraktet som den utløsende årsaken til første verdenskrig.
Skuddene i Sarajevo
28. juni 1914 var tronfølgeren i Østerrike-Ungarn, Franz Ferdinand, på besøk i Sarajevo, hovedstaden i Bosnia. Her ble han og hans kone skutt og drept av en bosnisk-serbisk nasjonalist ved navn Gavrilo Princip. Attentatmannen hadde forbindelser til den serbiske terrororganisasjon Den svarte hånd. Denne handlingen, kjent som skuddene i Sarajevo, var den utløsende årsaken til første verdenskrig.
Hendelsen førte til julikrisen hvor Østerrike-Ungarn påsto at serbiske myndigheter var involvert i attentatet. Østerrikerne brukte dermed situasjonen til å ta et oppgjør med Serbia gjennom å stille dem et ultimatum med mange krav. Hvis ikke kravene ble akseptert, ville det bli krig.
Tyskland ga sin alliansepartner full støtte, dersom det skulle bli krig, i det som er blitt kjent som blankofullmakten. Det har i ettertid blitt påstått at Tyskland ønsket krig på dette tidspunktet. Serbia fikk på sin side støtte fra Russland, som samtidig startet å mobilisere sine militære styrker.
Alliansesystemet aktiveres
Serbia aksepterte de fleste kravene til Østerrike-Ungarn, men ikke alle. 28. juli 1914 erklærte derfor Østerrike-Ungarn krig mot Serbia. Tyskland ba Russland stoppe mobiliseringen, noe de ikke gjorde. Den 1. august erklærte derfor Tyskland krig mot Russland. To dager senere erklærte Tyskland krig mot Frankrike og invaderte landet ved å gå gjennom Belgia. Storbritannia hadde garantert Belgias nøytralitet og erklærte krig mot Tyskland. De forskjellige krigserklæringene ble mottatt med jubel og begeistring blant befolkningene.
De ulike allianseforbindelsene ble altså aktivert som følge av skuddene i Sarajevo. Hærene ble mobilisert, og det virket som det ikke var noen vei tilbake. I ettertid er det lettere å se hvordan den ene hendelsen utløste den andre, og hvorfor begivenhetene øyensynlig ikke lot seg stanse. De store hærene krevde en mobilisering som tok tid. Alle var redde for at hvis de ensidig demobiliserte, ville de ikke få tid til å mobilisere på nytt før fienden slo til.
Tenk etter
Kunne første verdenskrig vært unngått, selv etter skuddene i Sarajevo?
Kilder
Brazier, E. & Kirkhusmo, A. (2021, 7. mai). Første verdenskrig. I Store norske leksikon. https://snl.no/f%C3%B8rste_verdenskrig
Palmer, R. R. & Colton, J. & Kramer, L. (2002). A history of the modern world (ninth edition). McGraw-Hill. New York.
Les original på NDLA →
Borgerkrig og kommunisme
Bolsjevikene, nå kalt kommunistene, undertegnet en fredsavtale med Tyskland våren 1918 om avslutning av krigen på østfronten. Likevel skulle det ikke bli fred innad i Russland.
Bøndene og arbeiderne
Et annen utfordring som måtte løses, var de russiske bøndenes ønske om å eie jorda selv. Den såkalte jordhungeren gjorde sitt til at bøndene engasjerte seg i revolusjonen. Fram til da hadde jordbruket i stor grad vært føydalt, altså at jorda ble eid av få, rike storbønder. Bøndene hadde i løpet av sommeren tatt saken i egne hender og krevd at tsarens og kirkens jordbruksland skulle deles med bøndene uten motytelser, altså en nasjonal løsning for alle. For å få støtte blant bøndene godtok bolsjevikene denne løsningen og utstedte i februar 1918 et jorddekret som støttet bøndenes krav.
Arbeiderne som deltok i revolusjonen, opptrådte ofte uoppfordret og mer radikalt enn det bolsjevikledelsen fant tilrådelig. Bankene og de største bedriftene ble gjort statlige. Blant arbeiderne ble slagordet "arbeiderkontroll" sentralt, og ofte ble det etablert spontane fabrikkomitéer som fjernet ledelsen og overtok bedriftene.
Bolsjevikenes planer og deltakelse i oktoberrevolusjonen bygde på Lenins tanker om at første verdenskrig skulle utløse en verdensrevolusjon. I flere europeiske byer fantes det revolusjonsforsøk, men disse ble raskt slått ned av myndighetene. Sommeren 1918 startet borgerkrigen mellom de røde bolsjevikene og motstandere av styret fra alle samfunnslag og politiske retninger.
Borgerkrig
Røde og hvite i borgerkrigen
De hvite arméer
Hvite styrker var de som kjempet mot bolsjevikene i den russiske borgerkrigen. De bestod av ulike grupperinger og hadde ingen felles ideologi, men var alle motstandere av bolsjevikene og oktoberrevolusjonen. De fikk støtte av USA, Storbritannia og Frankrike.
Den røde armé
Den røde armé ble opprettet i 1918, var ledet av Lev Trotskij og bestod i hovedsak av bondesoldater som støttet kommunistenes forsvarskamp mot ulike hvite styrker.
Motstanderne av bolsjevikstyret hadde en felles fiende, men var politisk splittet. Sommeren 1918 kjempet ulike hvite styrker mot bolsjevikene med utenlandsk støtte. Målet var å knekke revolusjonen, men hva Russland skulle være, var det ulike interesser om blant de hvite styrkene. For de utenlandske styrkene var målet å få Russland med tilbake i krigen mot tyskerne på østfronten.
Selv om de hvite styrkene lenge hadde mange fordeler, gikk de røde styrkene til slutt seirende ut av borgerkrigen. Da utenlandske styrker trakk seg ut (1919) etter at tyskerne hadde kapitulert, ble de hvite preget av splittelse, politisk så vel som geografisk.
Bolsjevikene kontrollerte kjerneområdene i Russland. Til forskjell fra de røde, var de hvite styrkene dårlig koordinerte, og deres innsats fungerte i praksis som en rekke adskilte kriger uten sentral ledelse. Det eneste de hvite styrkene hadde til felles, var antibolsjevismen. De russiske bøndene og ulike minoriteter fryktet også i større grad de hvite styrkene enn de røde, fordi de ble betraktet som representanter for det gamle tsarregimet.
Befolkningens holdning avgjorde krigen
Med støtte fra arbeiderne, og i det minste velvillig nøytralitet fra bøndene, var Den røde armé i stand til å nedkjempe de ulike hvite arméene en etter en. I løpet av 1921 var bolsjevikene alene om makten i Russland, og året etter ble unionen av sovjeter etablert. Gjennom borgerkrigen mot de hvite gikk bolsjevikene på akkord med idealene om frihet og folkemakt. Frykten for kontrarevolusjon la forholdene til rette for et sterkt sentralisert ettpartistyre – med maktmidler til å forfølge potensielle fiender av den kommunistiske revolusjonen.
Komintern
Den tredje internasjonale var et internasjonalt forbund av kommunistiske og venstresosialistiske partier. Den ble grunnlagt i mars 1919 etter initiativ fra Lenin og det sovjetiske kommunistpartiet, og fikk spesielt betydning etter Moskvatesene på Lenins initiativ i 1920. Moskvatesene stilte ulike krav til medlemspartiene og fungerte etter hvert som Sovjetunionens talerør til den internasjonale arbeiderbevegelsen. Moskvatesene skapte splittelse innenfor en rekke lands arbeiderbevegelser og bidro til et sterkere skille mellom de revolusjonære kommunistene og sosialdemokratene.
Sovjetunionen (unionen av sovjeter)
For Lenin var arbeiderklassens enhet på tvers av nasjonale grenser viktigere enn krav om nasjonal selvbestemmelse. Sammenbruddet for tsarregimet framkalte krav om selvstyre blant Russlands mange minoriteter. Likevel ønsket ikke alle minoritetene full uavhengighet, men et autonomt selvstyre tilknyttet en føderasjon av sovjet-republikker. Polen, Finland og de baltiske statene valgte å bryte ut av dette samarbeidet og erklærte seg selvstendige.
Sovjetunionen ble etablert som "unionen av sovjeter" i 1922. Den enkelte sovjetrepublikkens makt ble likevel svært begrenset og håndterte bare jordbruk, utdannelse og helse- og sosialspørsmål.
Kommunistpartiet tok nå sterkere grep om makten overalt i det nye Sovjetunionen. De så på seg selv som arbeidereliten som skulle lede massene gjennom revolusjon til det klasseløse samfunnet. I praksis ble proletariatets diktatur erstattet med partiets. All opposisjon innad og utad i kommunistpartiet ble bekjempet, og virkemidlene preget hele befolkningen. Sensur, tvang og hemmelig politi ble brukt for å gjennomføre dette, og potensielle fiender av partiet ble vilkårlig dømt og plassert i arbeidsleire.
Kilder
Egge, Å. (1993). Fra Aleksander II til Boris Jeltsin. Russlands og Sovjetunionens moderne historie. Universitetsforlaget.
Nielsen, J. P. (2021, 15. januar). Den russiske borgerkrigen i Store norske leksikon https://snl.no/Den_russiske_borgerkrigen
Les original på NDLA →
Bøndene og arbeiderne
Et annen utfordring som måtte løses, var de russiske bøndenes ønske om å eie jorda selv. Den såkalte jordhungeren gjorde sitt til at bøndene engasjerte seg i revolusjonen. Fram til da hadde jordbruket i stor grad vært føydalt, altså at jorda ble eid av få, rike storbønder. Bøndene hadde i løpet av sommeren tatt saken i egne hender og krevd at tsarens og kirkens jordbruksland skulle deles med bøndene uten motytelser, altså en nasjonal løsning for alle. For å få støtte blant bøndene godtok bolsjevikene denne løsningen og utstedte i februar 1918 et jorddekret som støttet bøndenes krav.
Arbeiderne som deltok i revolusjonen, opptrådte ofte uoppfordret og mer radikalt enn det bolsjevikledelsen fant tilrådelig. Bankene og de største bedriftene ble gjort statlige. Blant arbeiderne ble slagordet "arbeiderkontroll" sentralt, og ofte ble det etablert spontane fabrikkomitéer som fjernet ledelsen og overtok bedriftene.
Bolsjevikenes planer og deltakelse i oktoberrevolusjonen bygde på Lenins tanker om at første verdenskrig skulle utløse en verdensrevolusjon. I flere europeiske byer fantes det revolusjonsforsøk, men disse ble raskt slått ned av myndighetene. Sommeren 1918 startet borgerkrigen mellom de røde bolsjevikene og motstandere av styret fra alle samfunnslag og politiske retninger.
Borgerkrig
Røde og hvite i borgerkrigen
De hvite arméer
Hvite styrker var de som kjempet mot bolsjevikene i den russiske borgerkrigen. De bestod av ulike grupperinger og hadde ingen felles ideologi, men var alle motstandere av bolsjevikene og oktoberrevolusjonen. De fikk støtte av USA, Storbritannia og Frankrike.
Den røde armé
Den røde armé ble opprettet i 1918, var ledet av Lev Trotskij og bestod i hovedsak av bondesoldater som støttet kommunistenes forsvarskamp mot ulike hvite styrker.
Motstanderne av bolsjevikstyret hadde en felles fiende, men var politisk splittet. Sommeren 1918 kjempet ulike hvite styrker mot bolsjevikene med utenlandsk støtte. Målet var å knekke revolusjonen, men hva Russland skulle være, var det ulike interesser om blant de hvite styrkene. For de utenlandske styrkene var målet å få Russland med tilbake i krigen mot tyskerne på østfronten.
Selv om de hvite styrkene lenge hadde mange fordeler, gikk de røde styrkene til slutt seirende ut av borgerkrigen. Da utenlandske styrker trakk seg ut (1919) etter at tyskerne hadde kapitulert, ble de hvite preget av splittelse, politisk så vel som geografisk.
Bolsjevikene kontrollerte kjerneområdene i Russland. Til forskjell fra de røde, var de hvite styrkene dårlig koordinerte, og deres innsats fungerte i praksis som en rekke adskilte kriger uten sentral ledelse. Det eneste de hvite styrkene hadde til felles, var antibolsjevismen. De russiske bøndene og ulike minoriteter fryktet også i større grad de hvite styrkene enn de røde, fordi de ble betraktet som representanter for det gamle tsarregimet.
Befolkningens holdning avgjorde krigen
Med støtte fra arbeiderne, og i det minste velvillig nøytralitet fra bøndene, var Den røde armé i stand til å nedkjempe de ulike hvite arméene en etter en. I løpet av 1921 var bolsjevikene alene om makten i Russland, og året etter ble unionen av sovjeter etablert. Gjennom borgerkrigen mot de hvite gikk bolsjevikene på akkord med idealene om frihet og folkemakt. Frykten for kontrarevolusjon la forholdene til rette for et sterkt sentralisert ettpartistyre – med maktmidler til å forfølge potensielle fiender av den kommunistiske revolusjonen.
Komintern
Den tredje internasjonale var et internasjonalt forbund av kommunistiske og venstresosialistiske partier. Den ble grunnlagt i mars 1919 etter initiativ fra Lenin og det sovjetiske kommunistpartiet, og fikk spesielt betydning etter Moskvatesene på Lenins initiativ i 1920. Moskvatesene stilte ulike krav til medlemspartiene og fungerte etter hvert som Sovjetunionens talerør til den internasjonale arbeiderbevegelsen. Moskvatesene skapte splittelse innenfor en rekke lands arbeiderbevegelser og bidro til et sterkere skille mellom de revolusjonære kommunistene og sosialdemokratene.
Sovjetunionen (unionen av sovjeter)
For Lenin var arbeiderklassens enhet på tvers av nasjonale grenser viktigere enn krav om nasjonal selvbestemmelse. Sammenbruddet for tsarregimet framkalte krav om selvstyre blant Russlands mange minoriteter. Likevel ønsket ikke alle minoritetene full uavhengighet, men et autonomt selvstyre tilknyttet en føderasjon av sovjet-republikker. Polen, Finland og de baltiske statene valgte å bryte ut av dette samarbeidet og erklærte seg selvstendige.
Sovjetunionen ble etablert som "unionen av sovjeter" i 1922. Den enkelte sovjetrepublikkens makt ble likevel svært begrenset og håndterte bare jordbruk, utdannelse og helse- og sosialspørsmål.
Kommunistpartiet tok nå sterkere grep om makten overalt i det nye Sovjetunionen. De så på seg selv som arbeidereliten som skulle lede massene gjennom revolusjon til det klasseløse samfunnet. I praksis ble proletariatets diktatur erstattet med partiets. All opposisjon innad og utad i kommunistpartiet ble bekjempet, og virkemidlene preget hele befolkningen. Sensur, tvang og hemmelig politi ble brukt for å gjennomføre dette, og potensielle fiender av partiet ble vilkårlig dømt og plassert i arbeidsleire.
Kilder
Egge, Å. (1993). Fra Aleksander II til Boris Jeltsin. Russlands og Sovjetunionens moderne historie. Universitetsforlaget.
Nielsen, J. P. (2021, 15. januar). Den russiske borgerkrigen i Store norske leksikon https://snl.no/Den_russiske_borgerkrigen
Les original på NDLA →
Borgerkrig og kommunisme
Bolsjevikene, nå kalt kommunistene, undertegnet en fredsavtale med Tyskland våren 1918 om avslutning av krigen på østfronten. Likevel skulle det ikke bli fred innad i Russland.
Bøndene og arbeiderne
Et annen utfordring som måtte løses, var de russiske bøndenes ønske om å eie jorda selv. Den såkalte jordhungeren gjorde sitt til at bøndene engasjerte seg i revolusjonen. Fram til da hadde jordbruket i stor grad vært føydalt, altså at jorda ble eid av få, rike storbønder. Bøndene hadde i løpet av sommeren tatt saken i egne hender og krevd at tsarens og kirkens jordbruksland skulle deles med bøndene uten motytelser, altså en nasjonal løsning for alle. For å få støtte blant bøndene godtok bolsjevikene denne løsningen og utstedte i februar 1918 et jorddekret som støttet bøndenes krav.
Arbeiderne som deltok i revolusjonen, opptrådte ofte uoppfordret og mer radikalt enn det bolsjevikledelsen fant tilrådelig. Bankene og de største bedriftene ble gjort statlige. Blant arbeiderne ble slagordet "arbeiderkontroll" sentralt, og ofte ble det etablert spontane fabrikkomitéer som fjernet ledelsen og overtok bedriftene.
Bolsjevikenes planer og deltakelse i oktoberrevolusjonen bygde på Lenins tanker om at første verdenskrig skulle utløse en verdensrevolusjon. I flere europeiske byer fantes det revolusjonsforsøk, men disse ble raskt slått ned av myndighetene. Sommeren 1918 startet borgerkrigen mellom de røde bolsjevikene og motstandere av styret fra alle samfunnslag og politiske retninger.
Borgerkrig
Røde og hvite i borgerkrigen
De hvite arméer
Hvite styrker var de som kjempet mot bolsjevikene i den russiske borgerkrigen. De bestod av ulike grupperinger og hadde ingen felles ideologi, men var alle motstandere av bolsjevikene og oktoberrevolusjonen. De fikk støtte av USA, Storbritannia og Frankrike.
Den røde armé
Den røde armé ble opprettet i 1918, var ledet av Lev Trotskij og bestod i hovedsak av bondesoldater som støttet kommunistenes forsvarskamp mot ulike hvite styrker.
Motstanderne av bolsjevikstyret hadde en felles fiende, men var politisk splittet. Sommeren 1918 kjempet ulike hvite styrker mot bolsjevikene med utenlandsk støtte. Målet var å knekke revolusjonen, men hva Russland skulle være, var det ulike interesser om blant de hvite styrkene. For de utenlandske styrkene var målet å få Russland med tilbake i krigen mot tyskerne på østfronten.
Selv om de hvite styrkene lenge hadde mange fordeler, gikk de røde styrkene til slutt seirende ut av borgerkrigen. Da utenlandske styrker trakk seg ut (1919) etter at tyskerne hadde kapitulert, ble de hvite preget av splittelse, politisk så vel som geografisk.
Bolsjevikene kontrollerte kjerneområdene i Russland. Til forskjell fra de røde, var de hvite styrkene dårlig koordinerte, og deres innsats fungerte i praksis som en rekke adskilte kriger uten sentral ledelse. Det eneste de hvite styrkene hadde til felles, var antibolsjevismen. De russiske bøndene og ulike minoriteter fryktet også i større grad de hvite styrkene enn de røde, fordi de ble betraktet som representanter for det gamle tsarregimet.
Befolkningens holdning avgjorde krigen
Med støtte fra arbeiderne, og i det minste velvillig nøytralitet fra bøndene, var Den røde armé i stand til å nedkjempe de ulike hvite arméene en etter en. I løpet av 1921 var bolsjevikene alene om makten i Russland, og året etter ble unionen av sovjeter etablert. Gjennom borgerkrigen mot de hvite gikk bolsjevikene på akkord med idealene om frihet og folkemakt. Frykten for kontrarevolusjon la forholdene til rette for et sterkt sentralisert ettpartistyre – med maktmidler til å forfølge potensielle fiender av den kommunistiske revolusjonen.
Komintern
Den tredje internasjonale var et internasjonalt forbund av kommunistiske og venstresosialistiske partier. Den ble grunnlagt i mars 1919 etter initiativ fra Lenin og det sovjetiske kommunistpartiet, og fikk spesielt betydning etter Moskvatesene på Lenins initiativ i 1920. Moskvatesene stilte ulike krav til medlemspartiene og fungerte etter hvert som Sovjetunionens talerør til den internasjonale arbeiderbevegelsen. Moskvatesene skapte splittelse innenfor en rekke lands arbeiderbevegelser og bidro til et sterkere skille mellom de revolusjonære kommunistene og sosialdemokratene.
Sovjetunionen (unionen av sovjeter)
For Lenin var arbeiderklassens enhet på tvers av nasjonale grenser viktigere enn krav om nasjonal selvbestemmelse. Sammenbruddet for tsarregimet framkalte krav om selvstyre blant Russlands mange minoriteter. Likevel ønsket ikke alle minoritetene full uavhengighet, men et autonomt selvstyre tilknyttet en føderasjon av sovjet-republikker. Polen, Finland og de baltiske statene valgte å bryte ut av dette samarbeidet og erklærte seg selvstendige.
Sovjetunionen ble etablert som "unionen av sovjeter" i 1922. Den enkelte sovjetrepublikkens makt ble likevel svært begrenset og håndterte bare jordbruk, utdannelse og helse- og sosialspørsmål.
Kommunistpartiet tok nå sterkere grep om makten overalt i det nye Sovjetunionen. De så på seg selv som arbeidereliten som skulle lede massene gjennom revolusjon til det klasseløse samfunnet. I praksis ble proletariatets diktatur erstattet med partiets. All opposisjon innad og utad i kommunistpartiet ble bekjempet, og virkemidlene preget hele befolkningen. Sensur, tvang og hemmelig politi ble brukt for å gjennomføre dette, og potensielle fiender av partiet ble vilkårlig dømt og plassert i arbeidsleire.
Kilder
Egge, Å. (1993). Fra Aleksander II til Boris Jeltsin. Russlands og Sovjetunionens moderne historie. Universitetsforlaget.
Nielsen, J. P. (2021, 15. januar). Den russiske borgerkrigen i Store norske leksikon https://snl.no/Den_russiske_borgerkrigen
Les original på NDLA →
Bøndene og arbeiderne
Et annen utfordring som måtte løses, var de russiske bøndenes ønske om å eie jorda selv. Den såkalte jordhungeren gjorde sitt til at bøndene engasjerte seg i revolusjonen. Fram til da hadde jordbruket i stor grad vært føydalt, altså at jorda ble eid av få, rike storbønder. Bøndene hadde i løpet av sommeren tatt saken i egne hender og krevd at tsarens og kirkens jordbruksland skulle deles med bøndene uten motytelser, altså en nasjonal løsning for alle. For å få støtte blant bøndene godtok bolsjevikene denne løsningen og utstedte i februar 1918 et jorddekret som støttet bøndenes krav.
Arbeiderne som deltok i revolusjonen, opptrådte ofte uoppfordret og mer radikalt enn det bolsjevikledelsen fant tilrådelig. Bankene og de største bedriftene ble gjort statlige. Blant arbeiderne ble slagordet "arbeiderkontroll" sentralt, og ofte ble det etablert spontane fabrikkomitéer som fjernet ledelsen og overtok bedriftene.
Bolsjevikenes planer og deltakelse i oktoberrevolusjonen bygde på Lenins tanker om at første verdenskrig skulle utløse en verdensrevolusjon. I flere europeiske byer fantes det revolusjonsforsøk, men disse ble raskt slått ned av myndighetene. Sommeren 1918 startet borgerkrigen mellom de røde bolsjevikene og motstandere av styret fra alle samfunnslag og politiske retninger.
Borgerkrig
Røde og hvite i borgerkrigen
De hvite arméer
Hvite styrker var de som kjempet mot bolsjevikene i den russiske borgerkrigen. De bestod av ulike grupperinger og hadde ingen felles ideologi, men var alle motstandere av bolsjevikene og oktoberrevolusjonen. De fikk støtte av USA, Storbritannia og Frankrike.
Den røde armé
Den røde armé ble opprettet i 1918, var ledet av Lev Trotskij og bestod i hovedsak av bondesoldater som støttet kommunistenes forsvarskamp mot ulike hvite styrker.
Motstanderne av bolsjevikstyret hadde en felles fiende, men var politisk splittet. Sommeren 1918 kjempet ulike hvite styrker mot bolsjevikene med utenlandsk støtte. Målet var å knekke revolusjonen, men hva Russland skulle være, var det ulike interesser om blant de hvite styrkene. For de utenlandske styrkene var målet å få Russland med tilbake i krigen mot tyskerne på østfronten.
Selv om de hvite styrkene lenge hadde mange fordeler, gikk de røde styrkene til slutt seirende ut av borgerkrigen. Da utenlandske styrker trakk seg ut (1919) etter at tyskerne hadde kapitulert, ble de hvite preget av splittelse, politisk så vel som geografisk.
Bolsjevikene kontrollerte kjerneområdene i Russland. Til forskjell fra de røde, var de hvite styrkene dårlig koordinerte, og deres innsats fungerte i praksis som en rekke adskilte kriger uten sentral ledelse. Det eneste de hvite styrkene hadde til felles, var antibolsjevismen. De russiske bøndene og ulike minoriteter fryktet også i større grad de hvite styrkene enn de røde, fordi de ble betraktet som representanter for det gamle tsarregimet.
Befolkningens holdning avgjorde krigen
Med støtte fra arbeiderne, og i det minste velvillig nøytralitet fra bøndene, var Den røde armé i stand til å nedkjempe de ulike hvite arméene en etter en. I løpet av 1921 var bolsjevikene alene om makten i Russland, og året etter ble unionen av sovjeter etablert. Gjennom borgerkrigen mot de hvite gikk bolsjevikene på akkord med idealene om frihet og folkemakt. Frykten for kontrarevolusjon la forholdene til rette for et sterkt sentralisert ettpartistyre – med maktmidler til å forfølge potensielle fiender av den kommunistiske revolusjonen.
Komintern
Den tredje internasjonale var et internasjonalt forbund av kommunistiske og venstresosialistiske partier. Den ble grunnlagt i mars 1919 etter initiativ fra Lenin og det sovjetiske kommunistpartiet, og fikk spesielt betydning etter Moskvatesene på Lenins initiativ i 1920. Moskvatesene stilte ulike krav til medlemspartiene og fungerte etter hvert som Sovjetunionens talerør til den internasjonale arbeiderbevegelsen. Moskvatesene skapte splittelse innenfor en rekke lands arbeiderbevegelser og bidro til et sterkere skille mellom de revolusjonære kommunistene og sosialdemokratene.
Sovjetunionen (unionen av sovjeter)
For Lenin var arbeiderklassens enhet på tvers av nasjonale grenser viktigere enn krav om nasjonal selvbestemmelse. Sammenbruddet for tsarregimet framkalte krav om selvstyre blant Russlands mange minoriteter. Likevel ønsket ikke alle minoritetene full uavhengighet, men et autonomt selvstyre tilknyttet en føderasjon av sovjet-republikker. Polen, Finland og de baltiske statene valgte å bryte ut av dette samarbeidet og erklærte seg selvstendige.
Sovjetunionen ble etablert som "unionen av sovjeter" i 1922. Den enkelte sovjetrepublikkens makt ble likevel svært begrenset og håndterte bare jordbruk, utdannelse og helse- og sosialspørsmål.
Kommunistpartiet tok nå sterkere grep om makten overalt i det nye Sovjetunionen. De så på seg selv som arbeidereliten som skulle lede massene gjennom revolusjon til det klasseløse samfunnet. I praksis ble proletariatets diktatur erstattet med partiets. All opposisjon innad og utad i kommunistpartiet ble bekjempet, og virkemidlene preget hele befolkningen. Sensur, tvang og hemmelig politi ble brukt for å gjennomføre dette, og potensielle fiender av partiet ble vilkårlig dømt og plassert i arbeidsleire.
Kilder
Egge, Å. (1993). Fra Aleksander II til Boris Jeltsin. Russlands og Sovjetunionens moderne historie. Universitetsforlaget.
Nielsen, J. P. (2021, 15. januar). Den russiske borgerkrigen i Store norske leksikon https://snl.no/Den_russiske_borgerkrigen
Les original på NDLA →
Første verdenskrig 1914–1918
Første verdenskrig
Første verdenskrig var en verdensomspennende krig som startet i 1914 og varte til 1918. Fram til utbruddet av andre verdenskrig ble denne krigen omtalt som "verdenskrigen" eller "den store krigen". Første verdenskrig ble utkjempet mellom to allianser som sto mot hverandre. På den ene siden var sentralmaktene Tyskland og Østerrike-Ungarn, og etter hvert Det osmanske riket, de viktigste aktørene. På den andre siden var ententemaktene Storbritannia, Frankrike, Russland og, fra 1917, USA.
Første verdenskrig fikk enorme konsekvenser og er en av de dødeligste konfliktene i nyere tid. Krigen startet og foregikk hovedsakelig i Europa, men spredte seg og fikk konsekvenser for Afrika, Midtøsten og deler av Asia. Mange av de involverte statene hadde kolonier i andre verdensdeler, og disse ble trukket inn i krigføringen. Det osmanske rikets og USAs inntreden bidro til å gjøre konflikten global.
Hvorfor ble det krig?
Det var mange sammensatte årsaker som førte til utbruddet av verdenskrigen. Industrialisering, nasjonalisme, imperialisme, våpenkappløp og stormaktsrivalisering er blant de medvirkende årsakene til krigen. Disse faktorene bidro til at Europa ble delt inn i to militære allianser som sto mot hverandre i årene før krigsutbruddet.
Trippelalliansen: Tyskland, Østerrike-Ungarn og Italia.
Trippelententen: Storbritannia, Frankrike og Russland.
Den utløsende årsaken til krigen var de såkalte "skuddene i Sarajevo". Her ble prins Franz Ferdinand av Østerrike-Ungarn skutt og drept av en bosnisk-serbisk nasjonalist. Østerrike-Ungarn, som var i allianse med Tyskland, hevdet at Serbia sto bak attentatet, og erklærte krig mot Serbia. Serbia ble støttet av Russland, og det gjorde at begge alliansene ble dratt inn i krigen.
Hvordan ble krigen utkjempet?
Første verdenskrig var den første moderne krigen. Den ble utkjempet med nye, moderne våpen, men krigstaktikkene var forankret i gammel tankegang. Flere teknologiske nyvinninger som tanks, fly, ubåter og kjemiske våpen ble tatt i bruk i løpet av krigen. Disse nye våpnene gjorde det enklere å forsvare seg, men vanskeligere å erobre land fra fienden. Resultatet var enorme tap av soldater på begge sider. Den første globale og moderne industrielle krigen ble svært dødelig.
På vestfronten, altså på slagmarken i Frankrike, klarte ingen av partene å bryte gjennom frontlinjen, og resultatet ble at begge sider gravde seg ned i skyttergraver. Krigen fikk derfor betegnelsen skyttergravskrig. Millioner av mennesker kjempet mot hverandre og mistet livet i en svært brutal krigføring. Kjemiske våpen, som gass, ble brukt av begge sider for å bryte gjennom motstandernes linjer.
I kampene på østfronten, i Afrika og i Asia var krigen annerledes. Her var frontene mer bevegelige. Krigen ble også for første gang utkjempet i luften og i flere havområder. Tyskland erklærte uinnskrenket ubåtkrig, hvor alle skip som fraktet varer og forsyninger til Storbritannia og Frankrike, risikerte å bli senket.
Hva ble resultatet av krigen?
Den 11. november 1918 ble det inngått våpenstillstand, altså våpenhvile mellom de stridende partene. Sentralmaktene, med Tyskland i spissen, hadde innsett at krigen ikke lenger kunne vinnes. Fra januar 1919 møttes representanter fra den seirende part i Paris for å forhandle fram utkast til fredsavtaler med den tapende part. Den viktigste avtalen gjaldt Tyskland og ble undertegnet i Versailles.
De viktigste aktørene i fredsoppgjøret var seierherrene USA, Frankrike og Storbritannia. Den amerikanske presidenten Woodrow Wilson var den mest forsonlige og hadde gjennom sine velkjente 14 punkter lagt fram forslag til hvordan fred kunne skapes i Europa. Storbritannia og Frankrike var på den andre siden mer opptatt av å straffe taperne, spesielt Tyskland.
Resultatet for Tyskland var knusende. Tyskland måtte ta på seg skylden for krigen og betale enorme krigsskadeerstatninger. Alle koloniene og store landområder i Europa ble fratatt Tyskland. Mange tyskere endte dermed utenfor Tysklands grenser. I tillegg ble det pålagt store restriksjoner på den tyske hæren, marinen og luftvåpenet.
Et nytt Europa
Etter første verdenskrig ble europakartet tegnet opp på nytt. Nye stater oppsto, mens gamle imperier ble borte. Keiserdømmet Tyskland ble til en republikk, den såkalte Weimarrepublikken. Keiserdømmet Østerrike-Ungarn ble oppløst og splittet. Store deler av det gamle keiserdømmet ble innlemmet i den nye staten Tsjekkoslovakia. Russland hadde blitt til Sovjetunionen etter den russiske revolusjonen. Polen fikk sin selvstendighet og fikk områder fra Tyskland, Russland og Østerrike-Ungarn. Det osmanske riket opphørte å eksistere og ble erstattet av Tyrkia. På Balkan ble Jugoslavia opprettet.
I tillegg til at det ble nye grenser og nye stater i Europa, sto problemene i kø for Europa. I en rekke land, selv blant vinnerne, var det misnøye etter fredsoppgjøret. Særlig gjaldt dette Tyskland, men også Italia, som var på den seirende siden. Italia var før krigen en del av trippelalliansen, men gikk inn i krigen på ententemaktenes side i 1915. I kjølvannet av fredsoppgjøret kunne man ane nye nasjonale og etniske konflikter i Europa. Mer enn 30 millioner europeere levde nå som minoriteter i andre stater. Verdensøkonomien hadde blitt sterkt påvirket av krigen, og europeiske stormakter som Frankrike og Storbritannia var svekket økonomisk. USA kom derimot økonomisk styrket ut av krigen.
Allikevel var det noe optimisme å spore. Dette var "krigen som skulle ende alle kriger". Framtidige konflikter skulle nå løses gjennom den nyopprettede organisasjonen Folkeforbundet. Potensielle konflikter skulle heretter løses gjennom diplomati i stedet for krig.
Tenk etter
Kan første verdenskrig sies å være en slags forløper for andre verdenskrig?
Kilder
Brazier, E. & Kirkhusmo, A. (2021, 7.mai). Første verdenskrig. I Store norske leksikon. https://snl.no/f%C3%B8rste_verdenskrig
Les original på NDLA →
Første verdenskrig var en verdensomspennende krig som startet i 1914 og varte til 1918. Fram til utbruddet av andre verdenskrig ble denne krigen omtalt som "verdenskrigen" eller "den store krigen". Første verdenskrig ble utkjempet mellom to allianser som sto mot hverandre. På den ene siden var sentralmaktene Tyskland og Østerrike-Ungarn, og etter hvert Det osmanske riket, de viktigste aktørene. På den andre siden var ententemaktene Storbritannia, Frankrike, Russland og, fra 1917, USA.
Første verdenskrig fikk enorme konsekvenser og er en av de dødeligste konfliktene i nyere tid. Krigen startet og foregikk hovedsakelig i Europa, men spredte seg og fikk konsekvenser for Afrika, Midtøsten og deler av Asia. Mange av de involverte statene hadde kolonier i andre verdensdeler, og disse ble trukket inn i krigføringen. Det osmanske rikets og USAs inntreden bidro til å gjøre konflikten global.
Hvorfor ble det krig?
Det var mange sammensatte årsaker som førte til utbruddet av verdenskrigen. Industrialisering, nasjonalisme, imperialisme, våpenkappløp og stormaktsrivalisering er blant de medvirkende årsakene til krigen. Disse faktorene bidro til at Europa ble delt inn i to militære allianser som sto mot hverandre i årene før krigsutbruddet.
Trippelalliansen: Tyskland, Østerrike-Ungarn og Italia.
Trippelententen: Storbritannia, Frankrike og Russland.
Den utløsende årsaken til krigen var de såkalte "skuddene i Sarajevo". Her ble prins Franz Ferdinand av Østerrike-Ungarn skutt og drept av en bosnisk-serbisk nasjonalist. Østerrike-Ungarn, som var i allianse med Tyskland, hevdet at Serbia sto bak attentatet, og erklærte krig mot Serbia. Serbia ble støttet av Russland, og det gjorde at begge alliansene ble dratt inn i krigen.
Hvordan ble krigen utkjempet?
Første verdenskrig var den første moderne krigen. Den ble utkjempet med nye, moderne våpen, men krigstaktikkene var forankret i gammel tankegang. Flere teknologiske nyvinninger som tanks, fly, ubåter og kjemiske våpen ble tatt i bruk i løpet av krigen. Disse nye våpnene gjorde det enklere å forsvare seg, men vanskeligere å erobre land fra fienden. Resultatet var enorme tap av soldater på begge sider. Den første globale og moderne industrielle krigen ble svært dødelig.
På vestfronten, altså på slagmarken i Frankrike, klarte ingen av partene å bryte gjennom frontlinjen, og resultatet ble at begge sider gravde seg ned i skyttergraver. Krigen fikk derfor betegnelsen skyttergravskrig. Millioner av mennesker kjempet mot hverandre og mistet livet i en svært brutal krigføring. Kjemiske våpen, som gass, ble brukt av begge sider for å bryte gjennom motstandernes linjer.
I kampene på østfronten, i Afrika og i Asia var krigen annerledes. Her var frontene mer bevegelige. Krigen ble også for første gang utkjempet i luften og i flere havområder. Tyskland erklærte uinnskrenket ubåtkrig, hvor alle skip som fraktet varer og forsyninger til Storbritannia og Frankrike, risikerte å bli senket.
Hva ble resultatet av krigen?
Den 11. november 1918 ble det inngått våpenstillstand, altså våpenhvile mellom de stridende partene. Sentralmaktene, med Tyskland i spissen, hadde innsett at krigen ikke lenger kunne vinnes. Fra januar 1919 møttes representanter fra den seirende part i Paris for å forhandle fram utkast til fredsavtaler med den tapende part. Den viktigste avtalen gjaldt Tyskland og ble undertegnet i Versailles.
De viktigste aktørene i fredsoppgjøret var seierherrene USA, Frankrike og Storbritannia. Den amerikanske presidenten Woodrow Wilson var den mest forsonlige og hadde gjennom sine velkjente 14 punkter lagt fram forslag til hvordan fred kunne skapes i Europa. Storbritannia og Frankrike var på den andre siden mer opptatt av å straffe taperne, spesielt Tyskland.
Resultatet for Tyskland var knusende. Tyskland måtte ta på seg skylden for krigen og betale enorme krigsskadeerstatninger. Alle koloniene og store landområder i Europa ble fratatt Tyskland. Mange tyskere endte dermed utenfor Tysklands grenser. I tillegg ble det pålagt store restriksjoner på den tyske hæren, marinen og luftvåpenet.
Et nytt Europa
Etter første verdenskrig ble europakartet tegnet opp på nytt. Nye stater oppsto, mens gamle imperier ble borte. Keiserdømmet Tyskland ble til en republikk, den såkalte Weimarrepublikken. Keiserdømmet Østerrike-Ungarn ble oppløst og splittet. Store deler av det gamle keiserdømmet ble innlemmet i den nye staten Tsjekkoslovakia. Russland hadde blitt til Sovjetunionen etter den russiske revolusjonen. Polen fikk sin selvstendighet og fikk områder fra Tyskland, Russland og Østerrike-Ungarn. Det osmanske riket opphørte å eksistere og ble erstattet av Tyrkia. På Balkan ble Jugoslavia opprettet.
I tillegg til at det ble nye grenser og nye stater i Europa, sto problemene i kø for Europa. I en rekke land, selv blant vinnerne, var det misnøye etter fredsoppgjøret. Særlig gjaldt dette Tyskland, men også Italia, som var på den seirende siden. Italia var før krigen en del av trippelalliansen, men gikk inn i krigen på ententemaktenes side i 1915. I kjølvannet av fredsoppgjøret kunne man ane nye nasjonale og etniske konflikter i Europa. Mer enn 30 millioner europeere levde nå som minoriteter i andre stater. Verdensøkonomien hadde blitt sterkt påvirket av krigen, og europeiske stormakter som Frankrike og Storbritannia var svekket økonomisk. USA kom derimot økonomisk styrket ut av krigen.
Allikevel var det noe optimisme å spore. Dette var "krigen som skulle ende alle kriger". Framtidige konflikter skulle nå løses gjennom den nyopprettede organisasjonen Folkeforbundet. Potensielle konflikter skulle heretter løses gjennom diplomati i stedet for krig.
Tenk etter
Kan første verdenskrig sies å være en slags forløper for andre verdenskrig?
Kilder
Brazier, E. & Kirkhusmo, A. (2021, 7.mai). Første verdenskrig. I Store norske leksikon. https://snl.no/f%C3%B8rste_verdenskrig
Les original på NDLA →
Første verdenskrig 1914–1918
Første verdenskrig
Første verdenskrig var en verdensomspennende krig som startet i 1914 og varte til 1918. Fram til utbruddet av andre verdenskrig ble denne krigen omtalt som "verdenskrigen" eller "den store krigen". Første verdenskrig ble utkjempet mellom to allianser som sto mot hverandre. På den ene siden var sentralmaktene Tyskland og Østerrike-Ungarn, og etter hvert Det osmanske riket, de viktigste aktørene. På den andre siden var ententemaktene Storbritannia, Frankrike, Russland og, fra 1917, USA.
Første verdenskrig fikk enorme konsekvenser og er en av de dødeligste konfliktene i nyere tid. Krigen startet og foregikk hovedsakelig i Europa, men spredte seg og fikk konsekvenser for Afrika, Midtøsten og deler av Asia. Mange av de involverte statene hadde kolonier i andre verdensdeler, og disse ble trukket inn i krigføringen. Det osmanske rikets og USAs inntreden bidro til å gjøre konflikten global.
Hvorfor ble det krig?
Det var mange sammensatte årsaker som førte til utbruddet av verdenskrigen. Industrialisering, nasjonalisme, imperialisme, våpenkappløp og stormaktsrivalisering er blant de medvirkende årsakene til krigen. Disse faktorene bidro til at Europa ble delt inn i to militære allianser som sto mot hverandre i årene før krigsutbruddet.
Trippelalliansen: Tyskland, Østerrike-Ungarn og Italia.
Trippelententen: Storbritannia, Frankrike og Russland.
Den utløsende årsaken til krigen var de såkalte "skuddene i Sarajevo". Her ble prins Franz Ferdinand av Østerrike-Ungarn skutt og drept av en bosnisk-serbisk nasjonalist. Østerrike-Ungarn, som var i allianse med Tyskland, hevdet at Serbia sto bak attentatet, og erklærte krig mot Serbia. Serbia ble støttet av Russland, og det gjorde at begge alliansene ble dratt inn i krigen.
Hvordan ble krigen utkjempet?
Første verdenskrig var den første moderne krigen. Den ble utkjempet med nye, moderne våpen, men krigstaktikkene var forankret i gammel tankegang. Flere teknologiske nyvinninger som tanks, fly, ubåter og kjemiske våpen ble tatt i bruk i løpet av krigen. Disse nye våpnene gjorde det enklere å forsvare seg, men vanskeligere å erobre land fra fienden. Resultatet var enorme tap av soldater på begge sider. Den første globale og moderne industrielle krigen ble svært dødelig.
På vestfronten, altså på slagmarken i Frankrike, klarte ingen av partene å bryte gjennom frontlinjen, og resultatet ble at begge sider gravde seg ned i skyttergraver. Krigen fikk derfor betegnelsen skyttergravskrig. Millioner av mennesker kjempet mot hverandre og mistet livet i en svært brutal krigføring. Kjemiske våpen, som gass, ble brukt av begge sider for å bryte gjennom motstandernes linjer.
I kampene på østfronten, i Afrika og i Asia var krigen annerledes. Her var frontene mer bevegelige. Krigen ble også for første gang utkjempet i luften og i flere havområder. Tyskland erklærte uinnskrenket ubåtkrig, hvor alle skip som fraktet varer og forsyninger til Storbritannia og Frankrike, risikerte å bli senket.
Hva ble resultatet av krigen?
Den 11. november 1918 ble det inngått våpenstillstand, altså våpenhvile mellom de stridende partene. Sentralmaktene, med Tyskland i spissen, hadde innsett at krigen ikke lenger kunne vinnes. Fra januar 1919 møttes representanter fra den seirende part i Paris for å forhandle fram utkast til fredsavtaler med den tapende part. Den viktigste avtalen gjaldt Tyskland og ble undertegnet i Versailles.
De viktigste aktørene i fredsoppgjøret var seierherrene USA, Frankrike og Storbritannia. Den amerikanske presidenten Woodrow Wilson var den mest forsonlige og hadde gjennom sine velkjente 14 punkter lagt fram forslag til hvordan fred kunne skapes i Europa. Storbritannia og Frankrike var på den andre siden mer opptatt av å straffe taperne, spesielt Tyskland.
Resultatet for Tyskland var knusende. Tyskland måtte ta på seg skylden for krigen og betale enorme krigsskadeerstatninger. Alle koloniene og store landområder i Europa ble fratatt Tyskland. Mange tyskere endte dermed utenfor Tysklands grenser. I tillegg ble det pålagt store restriksjoner på den tyske hæren, marinen og luftvåpenet.
Et nytt Europa
Etter første verdenskrig ble europakartet tegnet opp på nytt. Nye stater oppsto, mens gamle imperier ble borte. Keiserdømmet Tyskland ble til en republikk, den såkalte Weimarrepublikken. Keiserdømmet Østerrike-Ungarn ble oppløst og splittet. Store deler av det gamle keiserdømmet ble innlemmet i den nye staten Tsjekkoslovakia. Russland hadde blitt til Sovjetunionen etter den russiske revolusjonen. Polen fikk sin selvstendighet og fikk områder fra Tyskland, Russland og Østerrike-Ungarn. Det osmanske riket opphørte å eksistere og ble erstattet av Tyrkia. På Balkan ble Jugoslavia opprettet.
I tillegg til at det ble nye grenser og nye stater i Europa, sto problemene i kø for Europa. I en rekke land, selv blant vinnerne, var det misnøye etter fredsoppgjøret. Særlig gjaldt dette Tyskland, men også Italia, som var på den seirende siden. Italia var før krigen en del av trippelalliansen, men gikk inn i krigen på ententemaktenes side i 1915. I kjølvannet av fredsoppgjøret kunne man ane nye nasjonale og etniske konflikter i Europa. Mer enn 30 millioner europeere levde nå som minoriteter i andre stater. Verdensøkonomien hadde blitt sterkt påvirket av krigen, og europeiske stormakter som Frankrike og Storbritannia var svekket økonomisk. USA kom derimot økonomisk styrket ut av krigen.
Allikevel var det noe optimisme å spore. Dette var "krigen som skulle ende alle kriger". Framtidige konflikter skulle nå løses gjennom den nyopprettede organisasjonen Folkeforbundet. Potensielle konflikter skulle heretter løses gjennom diplomati i stedet for krig.
Tenk etter
Kan første verdenskrig sies å være en slags forløper for andre verdenskrig?
Kilder
Brazier, E. & Kirkhusmo, A. (2021, 7.mai). Første verdenskrig. I Store norske leksikon. https://snl.no/f%C3%B8rste_verdenskrig
Les original på NDLA →
Første verdenskrig var en verdensomspennende krig som startet i 1914 og varte til 1918. Fram til utbruddet av andre verdenskrig ble denne krigen omtalt som "verdenskrigen" eller "den store krigen". Første verdenskrig ble utkjempet mellom to allianser som sto mot hverandre. På den ene siden var sentralmaktene Tyskland og Østerrike-Ungarn, og etter hvert Det osmanske riket, de viktigste aktørene. På den andre siden var ententemaktene Storbritannia, Frankrike, Russland og, fra 1917, USA.
Første verdenskrig fikk enorme konsekvenser og er en av de dødeligste konfliktene i nyere tid. Krigen startet og foregikk hovedsakelig i Europa, men spredte seg og fikk konsekvenser for Afrika, Midtøsten og deler av Asia. Mange av de involverte statene hadde kolonier i andre verdensdeler, og disse ble trukket inn i krigføringen. Det osmanske rikets og USAs inntreden bidro til å gjøre konflikten global.
Hvorfor ble det krig?
Det var mange sammensatte årsaker som førte til utbruddet av verdenskrigen. Industrialisering, nasjonalisme, imperialisme, våpenkappløp og stormaktsrivalisering er blant de medvirkende årsakene til krigen. Disse faktorene bidro til at Europa ble delt inn i to militære allianser som sto mot hverandre i årene før krigsutbruddet.
Trippelalliansen: Tyskland, Østerrike-Ungarn og Italia.
Trippelententen: Storbritannia, Frankrike og Russland.
Den utløsende årsaken til krigen var de såkalte "skuddene i Sarajevo". Her ble prins Franz Ferdinand av Østerrike-Ungarn skutt og drept av en bosnisk-serbisk nasjonalist. Østerrike-Ungarn, som var i allianse med Tyskland, hevdet at Serbia sto bak attentatet, og erklærte krig mot Serbia. Serbia ble støttet av Russland, og det gjorde at begge alliansene ble dratt inn i krigen.
Hvordan ble krigen utkjempet?
Første verdenskrig var den første moderne krigen. Den ble utkjempet med nye, moderne våpen, men krigstaktikkene var forankret i gammel tankegang. Flere teknologiske nyvinninger som tanks, fly, ubåter og kjemiske våpen ble tatt i bruk i løpet av krigen. Disse nye våpnene gjorde det enklere å forsvare seg, men vanskeligere å erobre land fra fienden. Resultatet var enorme tap av soldater på begge sider. Den første globale og moderne industrielle krigen ble svært dødelig.
På vestfronten, altså på slagmarken i Frankrike, klarte ingen av partene å bryte gjennom frontlinjen, og resultatet ble at begge sider gravde seg ned i skyttergraver. Krigen fikk derfor betegnelsen skyttergravskrig. Millioner av mennesker kjempet mot hverandre og mistet livet i en svært brutal krigføring. Kjemiske våpen, som gass, ble brukt av begge sider for å bryte gjennom motstandernes linjer.
I kampene på østfronten, i Afrika og i Asia var krigen annerledes. Her var frontene mer bevegelige. Krigen ble også for første gang utkjempet i luften og i flere havområder. Tyskland erklærte uinnskrenket ubåtkrig, hvor alle skip som fraktet varer og forsyninger til Storbritannia og Frankrike, risikerte å bli senket.
Hva ble resultatet av krigen?
Den 11. november 1918 ble det inngått våpenstillstand, altså våpenhvile mellom de stridende partene. Sentralmaktene, med Tyskland i spissen, hadde innsett at krigen ikke lenger kunne vinnes. Fra januar 1919 møttes representanter fra den seirende part i Paris for å forhandle fram utkast til fredsavtaler med den tapende part. Den viktigste avtalen gjaldt Tyskland og ble undertegnet i Versailles.
De viktigste aktørene i fredsoppgjøret var seierherrene USA, Frankrike og Storbritannia. Den amerikanske presidenten Woodrow Wilson var den mest forsonlige og hadde gjennom sine velkjente 14 punkter lagt fram forslag til hvordan fred kunne skapes i Europa. Storbritannia og Frankrike var på den andre siden mer opptatt av å straffe taperne, spesielt Tyskland.
Resultatet for Tyskland var knusende. Tyskland måtte ta på seg skylden for krigen og betale enorme krigsskadeerstatninger. Alle koloniene og store landområder i Europa ble fratatt Tyskland. Mange tyskere endte dermed utenfor Tysklands grenser. I tillegg ble det pålagt store restriksjoner på den tyske hæren, marinen og luftvåpenet.
Et nytt Europa
Etter første verdenskrig ble europakartet tegnet opp på nytt. Nye stater oppsto, mens gamle imperier ble borte. Keiserdømmet Tyskland ble til en republikk, den såkalte Weimarrepublikken. Keiserdømmet Østerrike-Ungarn ble oppløst og splittet. Store deler av det gamle keiserdømmet ble innlemmet i den nye staten Tsjekkoslovakia. Russland hadde blitt til Sovjetunionen etter den russiske revolusjonen. Polen fikk sin selvstendighet og fikk områder fra Tyskland, Russland og Østerrike-Ungarn. Det osmanske riket opphørte å eksistere og ble erstattet av Tyrkia. På Balkan ble Jugoslavia opprettet.
I tillegg til at det ble nye grenser og nye stater i Europa, sto problemene i kø for Europa. I en rekke land, selv blant vinnerne, var det misnøye etter fredsoppgjøret. Særlig gjaldt dette Tyskland, men også Italia, som var på den seirende siden. Italia var før krigen en del av trippelalliansen, men gikk inn i krigen på ententemaktenes side i 1915. I kjølvannet av fredsoppgjøret kunne man ane nye nasjonale og etniske konflikter i Europa. Mer enn 30 millioner europeere levde nå som minoriteter i andre stater. Verdensøkonomien hadde blitt sterkt påvirket av krigen, og europeiske stormakter som Frankrike og Storbritannia var svekket økonomisk. USA kom derimot økonomisk styrket ut av krigen.
Allikevel var det noe optimisme å spore. Dette var "krigen som skulle ende alle kriger". Framtidige konflikter skulle nå løses gjennom den nyopprettede organisasjonen Folkeforbundet. Potensielle konflikter skulle heretter løses gjennom diplomati i stedet for krig.
Tenk etter
Kan første verdenskrig sies å være en slags forløper for andre verdenskrig?
Kilder
Brazier, E. & Kirkhusmo, A. (2021, 7.mai). Første verdenskrig. I Store norske leksikon. https://snl.no/f%C3%B8rste_verdenskrig
Les original på NDLA →
Fredsoppgjøret i Versailles i 1919
Første verdenskrigs sluttfase
I krigens sluttfase ble det mer og mer tydelig hvem som ville vinne. USAs inntreden i krigen på ententemaktenes side i 1917 ble et vendepunkt, og etter den siste mislykkede tyske offensiven på vestfronten i 1918 var krigen militært sett tapt for Tyskland. I tillegg var Tyskland på dette tidspunktet preget av krigstretthet, desertering, varemangel og spontane revolusjonsforsøk. Keiser Vilhelm 2. flyktet til Nederland, og keiserdømmet ble erstattet av en demokratisk republikk, den såkalte Weimarrepublikken.
11. november 1918 ble våpenhvilen undertegnet. Krigen var over, selv om ingen soldater fra ententemaktene hadde satt sine bein i Tyskland. På tross av problemene i Tyskland var det for mange tyskere uforståelig at krigen var tapt.
Spanskesyken
I tillegg til enorme tapstall i krigen rammet en global influensapandemi store deler av verden i åra 1918–1920. Denne influensaen ble kjent som spanskesyken, og mellom femti og hundre millioner mennesker mistet livet. Denne enorme katastrofen bidro til ønsket om å avslutte krigen.
Fredskonferansen i Paris
Etter krigen var fredsønsket i Europa stort, men utfordringene var enorme. Tre keiserriker var gått i oppløsning og europakartet måtte tegnes opp på nytt. I tillegg måtte de tapende partene, Tyskland, Østerrike-Ungarn og Det osmanske riket, straffes. I januar 1919 møttes representanter fra seierherrene Storbritannia, Frankrike, USA og Italia i Paris for å forhandle fram en fredsavtale. Fredsavtalen med Tyskland, den såkalte Versaillestraktaten, var den viktigste.
Utgangspunktet til de involverte partene var ulikt. Tyskland håpet at de kunne påvirke fredsbetingelsene ved å be om våpenhvile i 1918 og ikke kjempe til siste mann. Det de tyske lederne ønsket, var å bli behandlet etter den amerikanske presidenten Woodrow Wilsons 14 punkter for fred, som ble presentert i januar 1918. Disse punktene skulle være utgangspunkt for en fredsslutning alle parter kunne leve med. Ett av hovedprinsippene til Wilson var nasjonens selvbestemmelsesrett, hvor nasjonalitet skulle bestemme de nye statsgrensene. En slik fred ville være til å leve med for mange tyskere.
Wilsons 14 punkterI januar 1918 erklærte president Woodrow Wilson sine kjente 14 punkter. Wilson var opptatt av å legge til rette for en forsonende løsning alle involverte parter kunne akseptere. Her er hovedtrekkene i Wilsons 14 punkter:
Ingen hemmelige avtaler. Diplomatiet skal skje åpenlyst.
Fri ferdsel på verdenshavene.
Økonomiske hindre skal fjernes for å fremme fri og lik handel.
Gjensidige garantier for nedrustning til et minimum som kreves for å beskytte eget land.
Upartisk ordning av alle kolonikrav, hvor det tas hensyn til de folkene det gjelder.
Tilbaketrekning av alle fremmede soldater i russiske landområder.
Tilbaketrekning av alle fremmede tropper i Belgia. Belgisk uavhengighet skal gjenopprettes.
Tilbaketrekning av alle fremmede tropper i Frankrike. Okkuperte områder og Alsace-Lorraine må bli gitt tilbake til Frankrike.
Italias grenser trekkes etter nasjonalitet.
Folkene i Østerrike-Ungarn bør få anledning til selvstendig utvikling.
Tilbaketrekning av alle fremmede tropper i Romania, Serbia og Montenegro. Okkuperte områder må tilbakeføres. Serbia må få fri og sikker tilgang til sjøen. Nye grenser må trekkes etter nasjonalitet.
De tyrkiske delene av det nåværende osmanske riket må bli sikret selvstendighet. Andre nasjonaliteter under tyrkisk herredømme må få sin egen selvstendige utvikling.
En uavhengig polsk stat må bli opprettet hvor det bor polakker. Staten må ha adgang til havet.
Opprettelse av Folkeforbundet.
Kilde
Wilson's Fourteen Points (u.å.). I Library of Congress (u.å.). Hentet 20. februar 2022 fra https://www.loc.gov/collections/world-war-i-rotogravures/articles-and-essays/events-and-statistics/wilsons-fourteen-points/
Seierherrene på sin side var enige om at Tyskland måtte bære hovedansvaret for krigen og skulle straffes deretter, men det var uenighet om hvordan dette skulle gjøres.
USA og president Woodrow Wilson ønsket at fredsoppgjøret skulle være en forsoning mellom alle stridene parter og legge til rette for samarbeid og fred i Europa og verden. Frankrike hadde en mindre forsonlig linje og ønsket at Tyskland skulle straffes strengt. For Frankrike var det viktig at Tyskland aldri igjen skulle bli en trussel mot freden i Europa, og at de måtte betale for skadene påført Frankrike. Storbritannia ønsket også å straffe Tyskland økonomisk, men fulgte ikke samme harde linje som Frankrike. Italia, som endte opp på seierherrenes side, ønsket belønning for sin krigsinnsats, men det fikk de ikke. Italia "vant krigen, men tapte freden".
Versaillestraktaten
Tyskland fikk ikke delta ved forhandlingsbordet og ble presentert fredsforslaget fra seierherrene. Tyskerne hadde forventet en fredsavtale bygd på forsoning og felles ønsker om å bygge Europa opp på nytt, men fikk i stedet presentert en avtale med usedvanlig harde vilkår. Tyskerne ønsket ikke å godta fredsavtalen, men de hadde ikke noe valg. Ble ikke avtalen godtatt, ville krigshandlingene gjenopptas. Den nye Weimarrepublikken mente dessuten at de ikke kunne stå ansvarlig for hva det gamle keiserriket Tyskland hadde hatt ansvar for.
Ansvaret for krigen
Det punktet Tyskland hadde størst problemer med å akseptere, var punktet om krigsskyld. Tyskland måtte ta på seg det juridiske og moralske ansvaret for krigen. Dette vakte voldsomme tyske reaksjoner, både hos det tyske folk, fra politikere og i militæret. Tyskerne selv mente at skylden måtte fordeles, og at de alene ikke hadde hele ansvaret. Denne ydmykelsen skulle Adolf Hitler bruke i sin propaganda i årene før utbruddet av neste verdenskrig.
Militæret bygges ned
Hele Europa ble oppfordret til å ruste ned militært, men Tyskland ble pålagt å ruste ned i alle våpengreiner. Hæren skulle kun bestå av cirka 100 000 soldater. Dette var for lite til at det utgjorde noen trussel overfor nabolanda, men stort nok til å kunne ivareta indre fred og slå ned opprør og revolusjonsforsøk. Ved krigens slutt var det frykt for revolusjonsforsøk i Tyskland, spesielt fra kommunistene.
Det ble lagt ned forbud mot moderne militærteknologi, noe som innebar forbud mot ubåter, stridsvogner og fly. Flyvåpenet og Marinen ble altså dramatisk redusert. I tillegg skulle de vestlige områdene mot Frankrike demilitariseres, det vil si at det tyske forsvaret ikke kunne være til stede i disse områdene.
Tapte landområder
Tyskland måtte avstå store landområder til nabolanda. Det gjenoppståtte landet Polen fikk tildelt store områder spesielt fra Tyskland, men også fra Russland og Østerrike-Ungarn. Siden Polen skulle ha adgang til Østersjøen, ble Øst-Preussen adskilt fra resten av Tyskland av "den polske korridoren". Frankrike fikk tilbake Alsace og Lorraine, som Tyskland hadde erobret under den fransk-tyske krigen i 1870–1871. De viktige tyske kullgruvene i Saar-området ble overtatt av Frankrike for en periode på 15 år. Danmark fikk tilbake deler av Sør-Jylland som ble okkupert under den dansk-tyske krigen i 1864. Tyskland mistet alle koloniene sine, først og fremst til Frankrike og Storbritannia.
På grunn av fredsoppgjøret endte mange tyskere utenfor Tysklands grenser, ikke bare på grunn av tapte landområder for Tyskland, men også på grunn av andre grenseendringer. Som en følge av at Østerrike-Ungarn ble oppløst, ble det meste av den tysktalende minoriteten, sudettyskerne, i det tidligere dobbeltmonarkiet innlemmet i det nyopprettede Tsjekkoslovakia.
Krigsskadeerstatning
Seierherrene påla Tyskland å betale en gigantisk erstatning for skader og tap påført under første verdenskrig. Summen endte opp på 132 milliarder gullmark. De fleste mente at dette var umulig å gjennomføre, men seierherrene sto på sitt. Det nyttet lite å vise til at Tyskland lå utarmet etter krigen og at økonomien var lagt i ruiner. Som en konsekvens av krigsskadeerstatningene måtte Tyskland slite med økonomiske svingninger gjennom hele mellomkrigstida.
Tenk etter
Versaillestraktaten har i ettertid blitt kritisert for å ha straffet Tyskland for hardt. I hvilken grad er dette riktig?
Hør podkasten Freden som mislyktes i NRK-programmet Verdibørsen hvis du vil lære mer om Versaillestraktaten og konsekvensene av den.
Kilder
Brazier, E. & Kirkhusmo, A. (2021, 7. mai). Første verdenskrig. I Store norske leksikon. https://snl.no/f%C3%B8rste_verdenskrig
Fosshaugen, K. (2019, 1. september) Det armenske folkemordet. I Store norske leksikon. https://snl.no/Det_armenske_folkemordet
Mamelund, S. E. (11. august 2021). Spanskesyken. I Store norske leksikon. https://sml.snl.no/spanskesyken
Palmer, R. R., Colton, J. & Kramer, L. (2002). A history of the modern world (ninth edition). McGraw-Hill. New York.
Ugland, E. (2010) Å lykkes med nyere historie. Cappelen Damm.
Versailles-traktaten (2021, 19. januar). I Store norske leksikon. https://snl.no/Versailles-traktaten
Treaty of Versailles (2020, 22. mars) I Wikisource. https://en.wikisource.org/wiki/Treaty_of_Versailles/Part_V#Article_160\
Wilson's Fourteen Points (u.å.). I Library of Congress (u.å.). Hentet 20. februar 2022 fra https://www.loc.gov/collections/world-war-i-rotogravures/articles-and-essays/events-and-statistics/wilsons-fourteen-points/
Les original på NDLA →
I krigens sluttfase ble det mer og mer tydelig hvem som ville vinne. USAs inntreden i krigen på ententemaktenes side i 1917 ble et vendepunkt, og etter den siste mislykkede tyske offensiven på vestfronten i 1918 var krigen militært sett tapt for Tyskland. I tillegg var Tyskland på dette tidspunktet preget av krigstretthet, desertering, varemangel og spontane revolusjonsforsøk. Keiser Vilhelm 2. flyktet til Nederland, og keiserdømmet ble erstattet av en demokratisk republikk, den såkalte Weimarrepublikken.
11. november 1918 ble våpenhvilen undertegnet. Krigen var over, selv om ingen soldater fra ententemaktene hadde satt sine bein i Tyskland. På tross av problemene i Tyskland var det for mange tyskere uforståelig at krigen var tapt.
Spanskesyken
I tillegg til enorme tapstall i krigen rammet en global influensapandemi store deler av verden i åra 1918–1920. Denne influensaen ble kjent som spanskesyken, og mellom femti og hundre millioner mennesker mistet livet. Denne enorme katastrofen bidro til ønsket om å avslutte krigen.
Fredskonferansen i Paris
Etter krigen var fredsønsket i Europa stort, men utfordringene var enorme. Tre keiserriker var gått i oppløsning og europakartet måtte tegnes opp på nytt. I tillegg måtte de tapende partene, Tyskland, Østerrike-Ungarn og Det osmanske riket, straffes. I januar 1919 møttes representanter fra seierherrene Storbritannia, Frankrike, USA og Italia i Paris for å forhandle fram en fredsavtale. Fredsavtalen med Tyskland, den såkalte Versaillestraktaten, var den viktigste.
Utgangspunktet til de involverte partene var ulikt. Tyskland håpet at de kunne påvirke fredsbetingelsene ved å be om våpenhvile i 1918 og ikke kjempe til siste mann. Det de tyske lederne ønsket, var å bli behandlet etter den amerikanske presidenten Woodrow Wilsons 14 punkter for fred, som ble presentert i januar 1918. Disse punktene skulle være utgangspunkt for en fredsslutning alle parter kunne leve med. Ett av hovedprinsippene til Wilson var nasjonens selvbestemmelsesrett, hvor nasjonalitet skulle bestemme de nye statsgrensene. En slik fred ville være til å leve med for mange tyskere.
Wilsons 14 punkterI januar 1918 erklærte president Woodrow Wilson sine kjente 14 punkter. Wilson var opptatt av å legge til rette for en forsonende løsning alle involverte parter kunne akseptere. Her er hovedtrekkene i Wilsons 14 punkter:
Ingen hemmelige avtaler. Diplomatiet skal skje åpenlyst.
Fri ferdsel på verdenshavene.
Økonomiske hindre skal fjernes for å fremme fri og lik handel.
Gjensidige garantier for nedrustning til et minimum som kreves for å beskytte eget land.
Upartisk ordning av alle kolonikrav, hvor det tas hensyn til de folkene det gjelder.
Tilbaketrekning av alle fremmede soldater i russiske landområder.
Tilbaketrekning av alle fremmede tropper i Belgia. Belgisk uavhengighet skal gjenopprettes.
Tilbaketrekning av alle fremmede tropper i Frankrike. Okkuperte områder og Alsace-Lorraine må bli gitt tilbake til Frankrike.
Italias grenser trekkes etter nasjonalitet.
Folkene i Østerrike-Ungarn bør få anledning til selvstendig utvikling.
Tilbaketrekning av alle fremmede tropper i Romania, Serbia og Montenegro. Okkuperte områder må tilbakeføres. Serbia må få fri og sikker tilgang til sjøen. Nye grenser må trekkes etter nasjonalitet.
De tyrkiske delene av det nåværende osmanske riket må bli sikret selvstendighet. Andre nasjonaliteter under tyrkisk herredømme må få sin egen selvstendige utvikling.
En uavhengig polsk stat må bli opprettet hvor det bor polakker. Staten må ha adgang til havet.
Opprettelse av Folkeforbundet.
Kilde
Wilson's Fourteen Points (u.å.). I Library of Congress (u.å.). Hentet 20. februar 2022 fra https://www.loc.gov/collections/world-war-i-rotogravures/articles-and-essays/events-and-statistics/wilsons-fourteen-points/
Seierherrene på sin side var enige om at Tyskland måtte bære hovedansvaret for krigen og skulle straffes deretter, men det var uenighet om hvordan dette skulle gjøres.
USA og president Woodrow Wilson ønsket at fredsoppgjøret skulle være en forsoning mellom alle stridene parter og legge til rette for samarbeid og fred i Europa og verden. Frankrike hadde en mindre forsonlig linje og ønsket at Tyskland skulle straffes strengt. For Frankrike var det viktig at Tyskland aldri igjen skulle bli en trussel mot freden i Europa, og at de måtte betale for skadene påført Frankrike. Storbritannia ønsket også å straffe Tyskland økonomisk, men fulgte ikke samme harde linje som Frankrike. Italia, som endte opp på seierherrenes side, ønsket belønning for sin krigsinnsats, men det fikk de ikke. Italia "vant krigen, men tapte freden".
Versaillestraktaten
Tyskland fikk ikke delta ved forhandlingsbordet og ble presentert fredsforslaget fra seierherrene. Tyskerne hadde forventet en fredsavtale bygd på forsoning og felles ønsker om å bygge Europa opp på nytt, men fikk i stedet presentert en avtale med usedvanlig harde vilkår. Tyskerne ønsket ikke å godta fredsavtalen, men de hadde ikke noe valg. Ble ikke avtalen godtatt, ville krigshandlingene gjenopptas. Den nye Weimarrepublikken mente dessuten at de ikke kunne stå ansvarlig for hva det gamle keiserriket Tyskland hadde hatt ansvar for.
Ansvaret for krigen
Det punktet Tyskland hadde størst problemer med å akseptere, var punktet om krigsskyld. Tyskland måtte ta på seg det juridiske og moralske ansvaret for krigen. Dette vakte voldsomme tyske reaksjoner, både hos det tyske folk, fra politikere og i militæret. Tyskerne selv mente at skylden måtte fordeles, og at de alene ikke hadde hele ansvaret. Denne ydmykelsen skulle Adolf Hitler bruke i sin propaganda i årene før utbruddet av neste verdenskrig.
Militæret bygges ned
Hele Europa ble oppfordret til å ruste ned militært, men Tyskland ble pålagt å ruste ned i alle våpengreiner. Hæren skulle kun bestå av cirka 100 000 soldater. Dette var for lite til at det utgjorde noen trussel overfor nabolanda, men stort nok til å kunne ivareta indre fred og slå ned opprør og revolusjonsforsøk. Ved krigens slutt var det frykt for revolusjonsforsøk i Tyskland, spesielt fra kommunistene.
Det ble lagt ned forbud mot moderne militærteknologi, noe som innebar forbud mot ubåter, stridsvogner og fly. Flyvåpenet og Marinen ble altså dramatisk redusert. I tillegg skulle de vestlige områdene mot Frankrike demilitariseres, det vil si at det tyske forsvaret ikke kunne være til stede i disse områdene.
Tapte landområder
Tyskland måtte avstå store landområder til nabolanda. Det gjenoppståtte landet Polen fikk tildelt store områder spesielt fra Tyskland, men også fra Russland og Østerrike-Ungarn. Siden Polen skulle ha adgang til Østersjøen, ble Øst-Preussen adskilt fra resten av Tyskland av "den polske korridoren". Frankrike fikk tilbake Alsace og Lorraine, som Tyskland hadde erobret under den fransk-tyske krigen i 1870–1871. De viktige tyske kullgruvene i Saar-området ble overtatt av Frankrike for en periode på 15 år. Danmark fikk tilbake deler av Sør-Jylland som ble okkupert under den dansk-tyske krigen i 1864. Tyskland mistet alle koloniene sine, først og fremst til Frankrike og Storbritannia.
På grunn av fredsoppgjøret endte mange tyskere utenfor Tysklands grenser, ikke bare på grunn av tapte landområder for Tyskland, men også på grunn av andre grenseendringer. Som en følge av at Østerrike-Ungarn ble oppløst, ble det meste av den tysktalende minoriteten, sudettyskerne, i det tidligere dobbeltmonarkiet innlemmet i det nyopprettede Tsjekkoslovakia.
Krigsskadeerstatning
Seierherrene påla Tyskland å betale en gigantisk erstatning for skader og tap påført under første verdenskrig. Summen endte opp på 132 milliarder gullmark. De fleste mente at dette var umulig å gjennomføre, men seierherrene sto på sitt. Det nyttet lite å vise til at Tyskland lå utarmet etter krigen og at økonomien var lagt i ruiner. Som en konsekvens av krigsskadeerstatningene måtte Tyskland slite med økonomiske svingninger gjennom hele mellomkrigstida.
Tenk etter
Versaillestraktaten har i ettertid blitt kritisert for å ha straffet Tyskland for hardt. I hvilken grad er dette riktig?
Hør podkasten Freden som mislyktes i NRK-programmet Verdibørsen hvis du vil lære mer om Versaillestraktaten og konsekvensene av den.
Kilder
Brazier, E. & Kirkhusmo, A. (2021, 7. mai). Første verdenskrig. I Store norske leksikon. https://snl.no/f%C3%B8rste_verdenskrig
Fosshaugen, K. (2019, 1. september) Det armenske folkemordet. I Store norske leksikon. https://snl.no/Det_armenske_folkemordet
Mamelund, S. E. (11. august 2021). Spanskesyken. I Store norske leksikon. https://sml.snl.no/spanskesyken
Palmer, R. R., Colton, J. & Kramer, L. (2002). A history of the modern world (ninth edition). McGraw-Hill. New York.
Ugland, E. (2010) Å lykkes med nyere historie. Cappelen Damm.
Versailles-traktaten (2021, 19. januar). I Store norske leksikon. https://snl.no/Versailles-traktaten
Treaty of Versailles (2020, 22. mars) I Wikisource. https://en.wikisource.org/wiki/Treaty_of_Versailles/Part_V#Article_160\
Wilson's Fourteen Points (u.å.). I Library of Congress (u.å.). Hentet 20. februar 2022 fra https://www.loc.gov/collections/world-war-i-rotogravures/articles-and-essays/events-and-statistics/wilsons-fourteen-points/
Les original på NDLA →
Fredsoppgjøret i Versailles i 1919
Første verdenskrigs sluttfase
I krigens sluttfase ble det mer og mer tydelig hvem som ville vinne. USAs inntreden i krigen på ententemaktenes side i 1917 ble et vendepunkt, og etter den siste mislykkede tyske offensiven på vestfronten i 1918 var krigen militært sett tapt for Tyskland. I tillegg var Tyskland på dette tidspunktet preget av krigstretthet, desertering, varemangel og spontane revolusjonsforsøk. Keiser Vilhelm 2. flyktet til Nederland, og keiserdømmet ble erstattet av en demokratisk republikk, den såkalte Weimarrepublikken.
11. november 1918 ble våpenhvilen undertegnet. Krigen var over, selv om ingen soldater fra ententemaktene hadde satt sine bein i Tyskland. På tross av problemene i Tyskland var det for mange tyskere uforståelig at krigen var tapt.
Spanskesyken
I tillegg til enorme tapstall i krigen rammet en global influensapandemi store deler av verden i åra 1918–1920. Denne influensaen ble kjent som spanskesyken, og mellom femti og hundre millioner mennesker mistet livet. Denne enorme katastrofen bidro til ønsket om å avslutte krigen.
Fredskonferansen i Paris
Etter krigen var fredsønsket i Europa stort, men utfordringene var enorme. Tre keiserriker var gått i oppløsning og europakartet måtte tegnes opp på nytt. I tillegg måtte de tapende partene, Tyskland, Østerrike-Ungarn og Det osmanske riket, straffes. I januar 1919 møttes representanter fra seierherrene Storbritannia, Frankrike, USA og Italia i Paris for å forhandle fram en fredsavtale. Fredsavtalen med Tyskland, den såkalte Versaillestraktaten, var den viktigste.
Utgangspunktet til de involverte partene var ulikt. Tyskland håpet at de kunne påvirke fredsbetingelsene ved å be om våpenhvile i 1918 og ikke kjempe til siste mann. Det de tyske lederne ønsket, var å bli behandlet etter den amerikanske presidenten Woodrow Wilsons 14 punkter for fred, som ble presentert i januar 1918. Disse punktene skulle være utgangspunkt for en fredsslutning alle parter kunne leve med. Ett av hovedprinsippene til Wilson var nasjonens selvbestemmelsesrett, hvor nasjonalitet skulle bestemme de nye statsgrensene. En slik fred ville være til å leve med for mange tyskere.
Wilsons 14 punkterI januar 1918 erklærte president Woodrow Wilson sine kjente 14 punkter. Wilson var opptatt av å legge til rette for en forsonende løsning alle involverte parter kunne akseptere. Her er hovedtrekkene i Wilsons 14 punkter:
Ingen hemmelige avtaler. Diplomatiet skal skje åpenlyst.
Fri ferdsel på verdenshavene.
Økonomiske hindre skal fjernes for å fremme fri og lik handel.
Gjensidige garantier for nedrustning til et minimum som kreves for å beskytte eget land.
Upartisk ordning av alle kolonikrav, hvor det tas hensyn til de folkene det gjelder.
Tilbaketrekning av alle fremmede soldater i russiske landområder.
Tilbaketrekning av alle fremmede tropper i Belgia. Belgisk uavhengighet skal gjenopprettes.
Tilbaketrekning av alle fremmede tropper i Frankrike. Okkuperte områder og Alsace-Lorraine må bli gitt tilbake til Frankrike.
Italias grenser trekkes etter nasjonalitet.
Folkene i Østerrike-Ungarn bør få anledning til selvstendig utvikling.
Tilbaketrekning av alle fremmede tropper i Romania, Serbia og Montenegro. Okkuperte områder må tilbakeføres. Serbia må få fri og sikker tilgang til sjøen. Nye grenser må trekkes etter nasjonalitet.
De tyrkiske delene av det nåværende osmanske riket må bli sikret selvstendighet. Andre nasjonaliteter under tyrkisk herredømme må få sin egen selvstendige utvikling.
En uavhengig polsk stat må bli opprettet hvor det bor polakker. Staten må ha adgang til havet.
Opprettelse av Folkeforbundet.
Kilde
Wilson's Fourteen Points (u.å.). I Library of Congress (u.å.). Hentet 20. februar 2022 fra https://www.loc.gov/collections/world-war-i-rotogravures/articles-and-essays/events-and-statistics/wilsons-fourteen-points/
Seierherrene på sin side var enige om at Tyskland måtte bære hovedansvaret for krigen og skulle straffes deretter, men det var uenighet om hvordan dette skulle gjøres.
USA og president Woodrow Wilson ønsket at fredsoppgjøret skulle være en forsoning mellom alle stridene parter og legge til rette for samarbeid og fred i Europa og verden. Frankrike hadde en mindre forsonlig linje og ønsket at Tyskland skulle straffes strengt. For Frankrike var det viktig at Tyskland aldri igjen skulle bli en trussel mot freden i Europa, og at de måtte betale for skadene påført Frankrike. Storbritannia ønsket også å straffe Tyskland økonomisk, men fulgte ikke samme harde linje som Frankrike. Italia, som endte opp på seierherrenes side, ønsket belønning for sin krigsinnsats, men det fikk de ikke. Italia "vant krigen, men tapte freden".
Versaillestraktaten
Tyskland fikk ikke delta ved forhandlingsbordet og ble presentert fredsforslaget fra seierherrene. Tyskerne hadde forventet en fredsavtale bygd på forsoning og felles ønsker om å bygge Europa opp på nytt, men fikk i stedet presentert en avtale med usedvanlig harde vilkår. Tyskerne ønsket ikke å godta fredsavtalen, men de hadde ikke noe valg. Ble ikke avtalen godtatt, ville krigshandlingene gjenopptas. Den nye Weimarrepublikken mente dessuten at de ikke kunne stå ansvarlig for hva det gamle keiserriket Tyskland hadde hatt ansvar for.
Ansvaret for krigen
Det punktet Tyskland hadde størst problemer med å akseptere, var punktet om krigsskyld. Tyskland måtte ta på seg det juridiske og moralske ansvaret for krigen. Dette vakte voldsomme tyske reaksjoner, både hos det tyske folk, fra politikere og i militæret. Tyskerne selv mente at skylden måtte fordeles, og at de alene ikke hadde hele ansvaret. Denne ydmykelsen skulle Adolf Hitler bruke i sin propaganda i årene før utbruddet av neste verdenskrig.
Militæret bygges ned
Hele Europa ble oppfordret til å ruste ned militært, men Tyskland ble pålagt å ruste ned i alle våpengreiner. Hæren skulle kun bestå av cirka 100 000 soldater. Dette var for lite til at det utgjorde noen trussel overfor nabolanda, men stort nok til å kunne ivareta indre fred og slå ned opprør og revolusjonsforsøk. Ved krigens slutt var det frykt for revolusjonsforsøk i Tyskland, spesielt fra kommunistene.
Det ble lagt ned forbud mot moderne militærteknologi, noe som innebar forbud mot ubåter, stridsvogner og fly. Flyvåpenet og Marinen ble altså dramatisk redusert. I tillegg skulle de vestlige områdene mot Frankrike demilitariseres, det vil si at det tyske forsvaret ikke kunne være til stede i disse områdene.
Tapte landområder
Tyskland måtte avstå store landområder til nabolanda. Det gjenoppståtte landet Polen fikk tildelt store områder spesielt fra Tyskland, men også fra Russland og Østerrike-Ungarn. Siden Polen skulle ha adgang til Østersjøen, ble Øst-Preussen adskilt fra resten av Tyskland av "den polske korridoren". Frankrike fikk tilbake Alsace og Lorraine, som Tyskland hadde erobret under den fransk-tyske krigen i 1870–1871. De viktige tyske kullgruvene i Saar-området ble overtatt av Frankrike for en periode på 15 år. Danmark fikk tilbake deler av Sør-Jylland som ble okkupert under den dansk-tyske krigen i 1864. Tyskland mistet alle koloniene sine, først og fremst til Frankrike og Storbritannia.
På grunn av fredsoppgjøret endte mange tyskere utenfor Tysklands grenser, ikke bare på grunn av tapte landområder for Tyskland, men også på grunn av andre grenseendringer. Som en følge av at Østerrike-Ungarn ble oppløst, ble det meste av den tysktalende minoriteten, sudettyskerne, i det tidligere dobbeltmonarkiet innlemmet i det nyopprettede Tsjekkoslovakia.
Krigsskadeerstatning
Seierherrene påla Tyskland å betale en gigantisk erstatning for skader og tap påført under første verdenskrig. Summen endte opp på 132 milliarder gullmark. De fleste mente at dette var umulig å gjennomføre, men seierherrene sto på sitt. Det nyttet lite å vise til at Tyskland lå utarmet etter krigen og at økonomien var lagt i ruiner. Som en konsekvens av krigsskadeerstatningene måtte Tyskland slite med økonomiske svingninger gjennom hele mellomkrigstida.
Tenk etter
Versaillestraktaten har i ettertid blitt kritisert for å ha straffet Tyskland for hardt. I hvilken grad er dette riktig?
Hør podkasten Freden som mislyktes i NRK-programmet Verdibørsen hvis du vil lære mer om Versaillestraktaten og konsekvensene av den.
Kilder
Brazier, E. & Kirkhusmo, A. (2021, 7. mai). Første verdenskrig. I Store norske leksikon. https://snl.no/f%C3%B8rste_verdenskrig
Fosshaugen, K. (2019, 1. september) Det armenske folkemordet. I Store norske leksikon. https://snl.no/Det_armenske_folkemordet
Mamelund, S. E. (11. august 2021). Spanskesyken. I Store norske leksikon. https://sml.snl.no/spanskesyken
Palmer, R. R., Colton, J. & Kramer, L. (2002). A history of the modern world (ninth edition). McGraw-Hill. New York.
Ugland, E. (2010) Å lykkes med nyere historie. Cappelen Damm.
Versailles-traktaten (2021, 19. januar). I Store norske leksikon. https://snl.no/Versailles-traktaten
Treaty of Versailles (2020, 22. mars) I Wikisource. https://en.wikisource.org/wiki/Treaty_of_Versailles/Part_V#Article_160\
Wilson's Fourteen Points (u.å.). I Library of Congress (u.å.). Hentet 20. februar 2022 fra https://www.loc.gov/collections/world-war-i-rotogravures/articles-and-essays/events-and-statistics/wilsons-fourteen-points/
Les original på NDLA →
I krigens sluttfase ble det mer og mer tydelig hvem som ville vinne. USAs inntreden i krigen på ententemaktenes side i 1917 ble et vendepunkt, og etter den siste mislykkede tyske offensiven på vestfronten i 1918 var krigen militært sett tapt for Tyskland. I tillegg var Tyskland på dette tidspunktet preget av krigstretthet, desertering, varemangel og spontane revolusjonsforsøk. Keiser Vilhelm 2. flyktet til Nederland, og keiserdømmet ble erstattet av en demokratisk republikk, den såkalte Weimarrepublikken.
11. november 1918 ble våpenhvilen undertegnet. Krigen var over, selv om ingen soldater fra ententemaktene hadde satt sine bein i Tyskland. På tross av problemene i Tyskland var det for mange tyskere uforståelig at krigen var tapt.
Spanskesyken
I tillegg til enorme tapstall i krigen rammet en global influensapandemi store deler av verden i åra 1918–1920. Denne influensaen ble kjent som spanskesyken, og mellom femti og hundre millioner mennesker mistet livet. Denne enorme katastrofen bidro til ønsket om å avslutte krigen.
Fredskonferansen i Paris
Etter krigen var fredsønsket i Europa stort, men utfordringene var enorme. Tre keiserriker var gått i oppløsning og europakartet måtte tegnes opp på nytt. I tillegg måtte de tapende partene, Tyskland, Østerrike-Ungarn og Det osmanske riket, straffes. I januar 1919 møttes representanter fra seierherrene Storbritannia, Frankrike, USA og Italia i Paris for å forhandle fram en fredsavtale. Fredsavtalen med Tyskland, den såkalte Versaillestraktaten, var den viktigste.
Utgangspunktet til de involverte partene var ulikt. Tyskland håpet at de kunne påvirke fredsbetingelsene ved å be om våpenhvile i 1918 og ikke kjempe til siste mann. Det de tyske lederne ønsket, var å bli behandlet etter den amerikanske presidenten Woodrow Wilsons 14 punkter for fred, som ble presentert i januar 1918. Disse punktene skulle være utgangspunkt for en fredsslutning alle parter kunne leve med. Ett av hovedprinsippene til Wilson var nasjonens selvbestemmelsesrett, hvor nasjonalitet skulle bestemme de nye statsgrensene. En slik fred ville være til å leve med for mange tyskere.
Wilsons 14 punkterI januar 1918 erklærte president Woodrow Wilson sine kjente 14 punkter. Wilson var opptatt av å legge til rette for en forsonende løsning alle involverte parter kunne akseptere. Her er hovedtrekkene i Wilsons 14 punkter:
Ingen hemmelige avtaler. Diplomatiet skal skje åpenlyst.
Fri ferdsel på verdenshavene.
Økonomiske hindre skal fjernes for å fremme fri og lik handel.
Gjensidige garantier for nedrustning til et minimum som kreves for å beskytte eget land.
Upartisk ordning av alle kolonikrav, hvor det tas hensyn til de folkene det gjelder.
Tilbaketrekning av alle fremmede soldater i russiske landområder.
Tilbaketrekning av alle fremmede tropper i Belgia. Belgisk uavhengighet skal gjenopprettes.
Tilbaketrekning av alle fremmede tropper i Frankrike. Okkuperte områder og Alsace-Lorraine må bli gitt tilbake til Frankrike.
Italias grenser trekkes etter nasjonalitet.
Folkene i Østerrike-Ungarn bør få anledning til selvstendig utvikling.
Tilbaketrekning av alle fremmede tropper i Romania, Serbia og Montenegro. Okkuperte områder må tilbakeføres. Serbia må få fri og sikker tilgang til sjøen. Nye grenser må trekkes etter nasjonalitet.
De tyrkiske delene av det nåværende osmanske riket må bli sikret selvstendighet. Andre nasjonaliteter under tyrkisk herredømme må få sin egen selvstendige utvikling.
En uavhengig polsk stat må bli opprettet hvor det bor polakker. Staten må ha adgang til havet.
Opprettelse av Folkeforbundet.
Kilde
Wilson's Fourteen Points (u.å.). I Library of Congress (u.å.). Hentet 20. februar 2022 fra https://www.loc.gov/collections/world-war-i-rotogravures/articles-and-essays/events-and-statistics/wilsons-fourteen-points/
Seierherrene på sin side var enige om at Tyskland måtte bære hovedansvaret for krigen og skulle straffes deretter, men det var uenighet om hvordan dette skulle gjøres.
USA og president Woodrow Wilson ønsket at fredsoppgjøret skulle være en forsoning mellom alle stridene parter og legge til rette for samarbeid og fred i Europa og verden. Frankrike hadde en mindre forsonlig linje og ønsket at Tyskland skulle straffes strengt. For Frankrike var det viktig at Tyskland aldri igjen skulle bli en trussel mot freden i Europa, og at de måtte betale for skadene påført Frankrike. Storbritannia ønsket også å straffe Tyskland økonomisk, men fulgte ikke samme harde linje som Frankrike. Italia, som endte opp på seierherrenes side, ønsket belønning for sin krigsinnsats, men det fikk de ikke. Italia "vant krigen, men tapte freden".
Versaillestraktaten
Tyskland fikk ikke delta ved forhandlingsbordet og ble presentert fredsforslaget fra seierherrene. Tyskerne hadde forventet en fredsavtale bygd på forsoning og felles ønsker om å bygge Europa opp på nytt, men fikk i stedet presentert en avtale med usedvanlig harde vilkår. Tyskerne ønsket ikke å godta fredsavtalen, men de hadde ikke noe valg. Ble ikke avtalen godtatt, ville krigshandlingene gjenopptas. Den nye Weimarrepublikken mente dessuten at de ikke kunne stå ansvarlig for hva det gamle keiserriket Tyskland hadde hatt ansvar for.
Ansvaret for krigen
Det punktet Tyskland hadde størst problemer med å akseptere, var punktet om krigsskyld. Tyskland måtte ta på seg det juridiske og moralske ansvaret for krigen. Dette vakte voldsomme tyske reaksjoner, både hos det tyske folk, fra politikere og i militæret. Tyskerne selv mente at skylden måtte fordeles, og at de alene ikke hadde hele ansvaret. Denne ydmykelsen skulle Adolf Hitler bruke i sin propaganda i årene før utbruddet av neste verdenskrig.
Militæret bygges ned
Hele Europa ble oppfordret til å ruste ned militært, men Tyskland ble pålagt å ruste ned i alle våpengreiner. Hæren skulle kun bestå av cirka 100 000 soldater. Dette var for lite til at det utgjorde noen trussel overfor nabolanda, men stort nok til å kunne ivareta indre fred og slå ned opprør og revolusjonsforsøk. Ved krigens slutt var det frykt for revolusjonsforsøk i Tyskland, spesielt fra kommunistene.
Det ble lagt ned forbud mot moderne militærteknologi, noe som innebar forbud mot ubåter, stridsvogner og fly. Flyvåpenet og Marinen ble altså dramatisk redusert. I tillegg skulle de vestlige områdene mot Frankrike demilitariseres, det vil si at det tyske forsvaret ikke kunne være til stede i disse områdene.
Tapte landområder
Tyskland måtte avstå store landområder til nabolanda. Det gjenoppståtte landet Polen fikk tildelt store områder spesielt fra Tyskland, men også fra Russland og Østerrike-Ungarn. Siden Polen skulle ha adgang til Østersjøen, ble Øst-Preussen adskilt fra resten av Tyskland av "den polske korridoren". Frankrike fikk tilbake Alsace og Lorraine, som Tyskland hadde erobret under den fransk-tyske krigen i 1870–1871. De viktige tyske kullgruvene i Saar-området ble overtatt av Frankrike for en periode på 15 år. Danmark fikk tilbake deler av Sør-Jylland som ble okkupert under den dansk-tyske krigen i 1864. Tyskland mistet alle koloniene sine, først og fremst til Frankrike og Storbritannia.
På grunn av fredsoppgjøret endte mange tyskere utenfor Tysklands grenser, ikke bare på grunn av tapte landområder for Tyskland, men også på grunn av andre grenseendringer. Som en følge av at Østerrike-Ungarn ble oppløst, ble det meste av den tysktalende minoriteten, sudettyskerne, i det tidligere dobbeltmonarkiet innlemmet i det nyopprettede Tsjekkoslovakia.
Krigsskadeerstatning
Seierherrene påla Tyskland å betale en gigantisk erstatning for skader og tap påført under første verdenskrig. Summen endte opp på 132 milliarder gullmark. De fleste mente at dette var umulig å gjennomføre, men seierherrene sto på sitt. Det nyttet lite å vise til at Tyskland lå utarmet etter krigen og at økonomien var lagt i ruiner. Som en konsekvens av krigsskadeerstatningene måtte Tyskland slite med økonomiske svingninger gjennom hele mellomkrigstida.
Tenk etter
Versaillestraktaten har i ettertid blitt kritisert for å ha straffet Tyskland for hardt. I hvilken grad er dette riktig?
Hør podkasten Freden som mislyktes i NRK-programmet Verdibørsen hvis du vil lære mer om Versaillestraktaten og konsekvensene av den.
Kilder
Brazier, E. & Kirkhusmo, A. (2021, 7. mai). Første verdenskrig. I Store norske leksikon. https://snl.no/f%C3%B8rste_verdenskrig
Fosshaugen, K. (2019, 1. september) Det armenske folkemordet. I Store norske leksikon. https://snl.no/Det_armenske_folkemordet
Mamelund, S. E. (11. august 2021). Spanskesyken. I Store norske leksikon. https://sml.snl.no/spanskesyken
Palmer, R. R., Colton, J. & Kramer, L. (2002). A history of the modern world (ninth edition). McGraw-Hill. New York.
Ugland, E. (2010) Å lykkes med nyere historie. Cappelen Damm.
Versailles-traktaten (2021, 19. januar). I Store norske leksikon. https://snl.no/Versailles-traktaten
Treaty of Versailles (2020, 22. mars) I Wikisource. https://en.wikisource.org/wiki/Treaty_of_Versailles/Part_V#Article_160\
Wilson's Fourteen Points (u.å.). I Library of Congress (u.å.). Hentet 20. februar 2022 fra https://www.loc.gov/collections/world-war-i-rotogravures/articles-and-essays/events-and-statistics/wilsons-fourteen-points/
Les original på NDLA →
Hvorfor ble det verdenskrig i 1914?
Oppgave 1
Bruk NDLA-artikkelen Bakgrunnen for første verdenskrig for å finne svar på spørsmålene.
Hvilke bakenforliggende årsaker mener du var viktigst for å forklare at det ble krig i 1914?
Tyskland og sentralmaktene fikk skylden for krigsutbruddet i 1914. I hvilke grad mener du dette var riktig?
Drøft hva som kunne vært gjort for å unngå at det ble krig i 1914.
Oppgave 2
Nedenfor er det fire korte filmer der professor Stein Ugelvik Larsen tar for seg ulike temaer som berører verdenskrigene. Se filmene og svar på spørsmålene.
Film 1: Spør historikeren - historikernes syn på årsakene til første verdenskrig
Spørsmål til film 1:
Hvordan har ulike historikere forklart årsakene til første verdenskrig?
Hvorfor tror du det finnes ulike forklaringer fra tyske og ikke-tyske historikere?
Film 2: Spør historikeren - prinsippet om maktbalanse
Spørsmål til film 2:
Hva mener historiker Stein Ugelvik Larsen når han sier at prinsippet om maktbalanse er en forklaring på verdenskrigene?
Finnes det en form for maktbalanse i verden i dag?
Film 3: Spør historikeren - logistikken bak krigsutbruddet
Spørsmål til film 3:
På hvilken måte kan logistikken bak krigføringen være en forklaring på at det blir krig?
I hvilken grad er du enig eller uenig i denne forklaringen?
Film 4: Spør historikeren - årsakene til verdenskrigene
Spørsmål til film 4:
Historikerne er ikke alltid enige om hvorfor noe har skjedd. Hvorfor er ikke alle enige om hva som var årsakene til at en verdenskrig startet?
Hvorfor har synet på årsakene til krigene endret seg?
Les original på NDLA →
Bruk NDLA-artikkelen Bakgrunnen for første verdenskrig for å finne svar på spørsmålene.
Hvilke bakenforliggende årsaker mener du var viktigst for å forklare at det ble krig i 1914?
Tyskland og sentralmaktene fikk skylden for krigsutbruddet i 1914. I hvilke grad mener du dette var riktig?
Drøft hva som kunne vært gjort for å unngå at det ble krig i 1914.
Oppgave 2
Nedenfor er det fire korte filmer der professor Stein Ugelvik Larsen tar for seg ulike temaer som berører verdenskrigene. Se filmene og svar på spørsmålene.
Film 1: Spør historikeren - historikernes syn på årsakene til første verdenskrig
Spørsmål til film 1:
Hvordan har ulike historikere forklart årsakene til første verdenskrig?
Hvorfor tror du det finnes ulike forklaringer fra tyske og ikke-tyske historikere?
Film 2: Spør historikeren - prinsippet om maktbalanse
Spørsmål til film 2:
Hva mener historiker Stein Ugelvik Larsen når han sier at prinsippet om maktbalanse er en forklaring på verdenskrigene?
Finnes det en form for maktbalanse i verden i dag?
Film 3: Spør historikeren - logistikken bak krigsutbruddet
Spørsmål til film 3:
På hvilken måte kan logistikken bak krigføringen være en forklaring på at det blir krig?
I hvilken grad er du enig eller uenig i denne forklaringen?
Film 4: Spør historikeren - årsakene til verdenskrigene
Spørsmål til film 4:
Historikerne er ikke alltid enige om hvorfor noe har skjedd. Hvorfor er ikke alle enige om hva som var årsakene til at en verdenskrig startet?
Hvorfor har synet på årsakene til krigene endret seg?
Les original på NDLA →
Hvorfor ble det verdenskrig i 1914?
Oppgave 1
Bruk NDLA-artikkelen Bakgrunnen for første verdenskrig for å finne svar på spørsmålene.
Hvilke bakenforliggende årsaker mener du var viktigst for å forklare at det ble krig i 1914?
Tyskland og sentralmaktene fikk skylden for krigsutbruddet i 1914. I hvilke grad mener du dette var riktig?
Drøft hva som kunne vært gjort for å unngå at det ble krig i 1914.
Oppgave 2
Nedenfor er det fire korte filmer der professor Stein Ugelvik Larsen tar for seg ulike temaer som berører verdenskrigene. Se filmene og svar på spørsmålene.
Film 1: Spør historikeren - historikernes syn på årsakene til første verdenskrig
Spørsmål til film 1:
Hvordan har ulike historikere forklart årsakene til første verdenskrig?
Hvorfor tror du det finnes ulike forklaringer fra tyske og ikke-tyske historikere?
Film 2: Spør historikeren - prinsippet om maktbalanse
Spørsmål til film 2:
Hva mener historiker Stein Ugelvik Larsen når han sier at prinsippet om maktbalanse er en forklaring på verdenskrigene?
Finnes det en form for maktbalanse i verden i dag?
Film 3: Spør historikeren - logistikken bak krigsutbruddet
Spørsmål til film 3:
På hvilken måte kan logistikken bak krigføringen være en forklaring på at det blir krig?
I hvilken grad er du enig eller uenig i denne forklaringen?
Film 4: Spør historikeren - årsakene til verdenskrigene
Spørsmål til film 4:
Historikerne er ikke alltid enige om hvorfor noe har skjedd. Hvorfor er ikke alle enige om hva som var årsakene til at en verdenskrig startet?
Hvorfor har synet på årsakene til krigene endret seg?
Les original på NDLA →
Bruk NDLA-artikkelen Bakgrunnen for første verdenskrig for å finne svar på spørsmålene.
Hvilke bakenforliggende årsaker mener du var viktigst for å forklare at det ble krig i 1914?
Tyskland og sentralmaktene fikk skylden for krigsutbruddet i 1914. I hvilke grad mener du dette var riktig?
Drøft hva som kunne vært gjort for å unngå at det ble krig i 1914.
Oppgave 2
Nedenfor er det fire korte filmer der professor Stein Ugelvik Larsen tar for seg ulike temaer som berører verdenskrigene. Se filmene og svar på spørsmålene.
Film 1: Spør historikeren - historikernes syn på årsakene til første verdenskrig
Spørsmål til film 1:
Hvordan har ulike historikere forklart årsakene til første verdenskrig?
Hvorfor tror du det finnes ulike forklaringer fra tyske og ikke-tyske historikere?
Film 2: Spør historikeren - prinsippet om maktbalanse
Spørsmål til film 2:
Hva mener historiker Stein Ugelvik Larsen når han sier at prinsippet om maktbalanse er en forklaring på verdenskrigene?
Finnes det en form for maktbalanse i verden i dag?
Film 3: Spør historikeren - logistikken bak krigsutbruddet
Spørsmål til film 3:
På hvilken måte kan logistikken bak krigføringen være en forklaring på at det blir krig?
I hvilken grad er du enig eller uenig i denne forklaringen?
Film 4: Spør historikeren - årsakene til verdenskrigene
Spørsmål til film 4:
Historikerne er ikke alltid enige om hvorfor noe har skjedd. Hvorfor er ikke alle enige om hva som var årsakene til at en verdenskrig startet?
Hvorfor har synet på årsakene til krigene endret seg?
Les original på NDLA →
Krigens gang 1914–1918
Krigens gang i Europa 1914–1918
Som en følge av skuddene i Sarajevo, erklærte Østerrike-Ungarn krig mot Serbia i 1914. Denne krigserklæringen førte til en rekke hendelser som dro inn alliansesystemet og de andre stormaktene. I løpet av kort tid ble Tyskland, Russland, Frankrike og Storbritannia dratt inn i konflikten.
Første verdenskrig ble i hovedsak utkjempet i Europa, hvor vestfronten og østfronten var de viktigste arenaene. Spesielt vestfronten, der Tyskland kjempet mot den franske og britiske hæren, var avgjørende for utfallet av første verdenskrig.
Vestfronten
Tysklands største frykt var en tofrontskrig, der den tyske hæren måtte slåss på to fronter, mot Frankrike og Russland, samtidig. Løsningen på dette problemet var Schlieffenplanen, utarbeidet av den tyske strategen generalstabssjef Alfred von Schlieffen i 1906. Tyskland antok at det ville ta Russland seks uker å mobilisere hæren. I løpet av denne tiden måtte Tyskland sette inn alle kreftene for å beseire Frankrike så raskt som mulig. For at planen skulle lykkes, måtte Frankrike invaderes gjennom Belgia. Etter at Frankrike var beseiret, kunne alt så settes inn i øst mot Russland.
Invasjonen av Belgia førte til at Storbritannia erklærte krig mot Tyskland. Den ambisiøse Schlieffenplanen lyktes ikke, og den tyske hæren ble stoppet før den nådde Paris. Begge sidene gravde seg deretter ned i skyttergraver som strakk seg fra den engelske kanal til Sveits. Der ble soldatene værende i fire år.
Intet nytt fra Vestfronten
Filmen Intet nytt fra Vestfronten tar oss med til skyttergravene i første verdenskrig. Filmen er basert på en bok med samme tittel. Den regnes som en av verdens fremste krigsskildringer.
Østfronten
I øst var situasjonen annerledes. Her var fronten mye mer bevegelig og bølget fram og tilbake. Russland innledet et angrep på Tyskland i 1914, i det som kalles Øst-Preussen, men ble raskt slått tilbake. Deretter ble Russland presset tilbake til sine egne områder. Mesteparten av krigføringen i øst ble utkjempet på russisk territorium. Østerrike-Ungarn hadde også en viss suksess i kampene mot Russland. I 1916 kom det en vellykket motoffensiv fra Russland, men allerede året etter kollapset den russiske hæren, delvis på grunn av krigstretthet og mangel på forsyninger.
Krigen i øst ble avsluttet da Russland sluttet fred med Tyskland i Brest-Litovsk i 1918. Nå kunne Tyskland flytte styrkene til vestfronten for et siste desperat forsøk på å vinne krigen.
Bruk kartet nedenfor
Kartet viser noen hovedtrekk i første verdenskrig. Klikk på boksen i høyre hjørne på kartet for å få det i fullskjerm. Deretter klikker du på spørsmålstegnene for å få en kort oversikt over de viktigste hendelsene i løpet av krigen.
En moderne krig?
Krigserklæringene ble tatt imot med jubel og begeistring og det var en generell oppfatning om at soldatene "ville være hjemme til jul". Ingen forutså en lang og utmattende krig. Hvorfor det ikke ble sånn, henger sammen med at verken politikere eller militære forsto konsekvensene av moderne krigføring og ny teknologi.
Effektive hurtigskytende kanoner og helautomatiske maskingevær gjorde framrykking over "ingenmannsland", altså områdene mellom skyttergravene, til en livsfarlig aktivitet. Generalene på begge sider sendte tusenvis av soldater i tette formasjoner mot fienden, med forferdelige tapstall som eneste resultat. Med moderne våpen ble forsvar av stillinger mye enklere enn å erobre områder fra fienden. For å bryte stillstanden på vestfronten introduserte derfor begge sidene kjemiske våpen, som stridsgass. Krigen ble også utkjempet i luften, og på slutten av krigen fikk vi de første stridsvognene, uten at disse fikk avgjørende innflytelse. Et nytt, moderne våpen som derimot fikk stor betydning, var de tyske ubåtene.
Krigen på havet
Krigen ble ikke bare ført på land. Også til sjøs foregikk det en intens krigføring. Ententemaktene innførte total handelsblokade av Tyskland, både for å hindre at krigsviktige varer kom fram, og for å skape uro blant sivilbefolkningen når de ikke fikk nok mat. Tyskernes mottrekk var de effektive ubåtene som senket tusenvis av handelsskip som fraktet forsyninger til Storbritannia og Frankrike.
Den tyske ubåtkrigen gikk hardt utover nøytrale handelsskip som seilte i havområdene rundt Storbritannia. Tyskerne betraktet dette som en krigssone. Dette involverte også Norge, som mistet femti prosent av handelsflåten i krigsårene. En konsekvens av ubåtkrigen var at det britiske passasjerskipet Lusitania ble senket i 1915. Mange amerikanere mistet livet, og denne hendelsen bidro til at USA gikk bort fra sin nøytralitetslinje og gikk inn i krigen på ententemaktenes side i 1917. USA hadde ønsket å holde seg utenfor krigen, men krigsmotstanden endret seg gradvis på grunn av ubåtkrigen. Den amerikanske inntredenen ble et avgjørende vendepunkt, og balansen vippet i ententemaktenes favør.
Tiårene før første verdenskrig hadde Tyskland drevet en aggressiv flåteopprustning for å true britenes dominans på verdenshavene. Disse to flåtene braket sammen i første verdenskrigs største sjøslag utenfor Jylland i 1916. Slaget endte uten at noen parter fikk noen avgjørende fordel.
Krigen i Midtøsten og Asia
Det osmanske riket gikk inn i krigen på sentralmaktenes side høsten 1914, og dermed ble Midtøsten en del av krigen. Britene fryktet at osmanske styrker skulle true den strategisk viktige Suezkanalen og sendte soldater til Egypt, som var under britisk kontroll. I løpet av krigen tok britiske styrker, sammen med allierte, kontroll over Iran, Irak og Palestina. I Midtøsten var det arabisk misnøye mot Det osmanske riket, og den britiske utenriksministeren Arthur Balfour ba både arabere og jøder i Palestina om å slåss mot osmanene og tyskerne, med lovnader om at de skulle få opprette egne nasjonalstater etter krigen. Disse løftene ble ikke fulgt opp.
I 1915 forsøkte britiske, franske, australske og newzealandske styrker å invadere Det osmanske riket ved Gallipoli. Spesielt den britiske marineministeren Winston Churchill ivret for et slikt angrep hvor målet var å erobre Konstantinopel, skaffe kontroll over Dardanellene og hjelpe Russland. På grunn av dårlig planlegging, og at det osmanske forsvaret var bedre forberedt enn forventet, mislyktes operasjonen. Churchill måtte til slutt gå av som marineminister.
Britene tok i stor grad i bruk soldater fra India, både i kolonikrigene og på slagmarken i Europa. Japan, som var alliert med Storbritannia, erobret tyske områder i Kina og i Stillehavet.
Krig i Afrika
Første verdenskrig var ikke bare en europeisk krig, den ble utvidet til kamphandlinger i andre verdensdeler. Stormaktene i Europa hadde mange kolonier i Afrika, og disse ble dratt inn i krigshandlingene. Alle europeiske stater som kjempet i Afrika, innlemmet et stort antall lokale soldater i sine hærer.
Tyskland ble raskt nedkjempet i sine afrikanske kolonier, og områdene ble overtatt av ententemaktene. Bare tyske avdelinger i Øst-Afrika holdt ut helt fram til krigens slutt i 1918. De tyske styrkene i Afrika var underlegne sine motstandere i antall og utstyr. De ble allikevel sett på som viktige, siden de bant opp allierte styrker som ellers kunne blitt brukt på vestfronten. Kolonienes betydning kommer fram ved at Frankrike, for eksempel, sendte flere hundre tusen soldater fra sine kolonier i Afrika og satte dem inn i skyttergravskrigen på vestfronten.
Kilder
Brazier, E. & Kirkhusmo, A. (2021, 7.mai). Første verdenskrig. I Store norske leksikon. Hentet fra https://snl.no/første_verdenskrig
Palmer, R. R., Colton, J. & Kramer, L. (2002). A history of the modern world (ninth edition). McGraw-Hill. New York.
Les original på NDLA →
Som en følge av skuddene i Sarajevo, erklærte Østerrike-Ungarn krig mot Serbia i 1914. Denne krigserklæringen førte til en rekke hendelser som dro inn alliansesystemet og de andre stormaktene. I løpet av kort tid ble Tyskland, Russland, Frankrike og Storbritannia dratt inn i konflikten.
Første verdenskrig ble i hovedsak utkjempet i Europa, hvor vestfronten og østfronten var de viktigste arenaene. Spesielt vestfronten, der Tyskland kjempet mot den franske og britiske hæren, var avgjørende for utfallet av første verdenskrig.
Vestfronten
Tysklands største frykt var en tofrontskrig, der den tyske hæren måtte slåss på to fronter, mot Frankrike og Russland, samtidig. Løsningen på dette problemet var Schlieffenplanen, utarbeidet av den tyske strategen generalstabssjef Alfred von Schlieffen i 1906. Tyskland antok at det ville ta Russland seks uker å mobilisere hæren. I løpet av denne tiden måtte Tyskland sette inn alle kreftene for å beseire Frankrike så raskt som mulig. For at planen skulle lykkes, måtte Frankrike invaderes gjennom Belgia. Etter at Frankrike var beseiret, kunne alt så settes inn i øst mot Russland.
Invasjonen av Belgia førte til at Storbritannia erklærte krig mot Tyskland. Den ambisiøse Schlieffenplanen lyktes ikke, og den tyske hæren ble stoppet før den nådde Paris. Begge sidene gravde seg deretter ned i skyttergraver som strakk seg fra den engelske kanal til Sveits. Der ble soldatene værende i fire år.
Intet nytt fra Vestfronten
Filmen Intet nytt fra Vestfronten tar oss med til skyttergravene i første verdenskrig. Filmen er basert på en bok med samme tittel. Den regnes som en av verdens fremste krigsskildringer.
Østfronten
I øst var situasjonen annerledes. Her var fronten mye mer bevegelig og bølget fram og tilbake. Russland innledet et angrep på Tyskland i 1914, i det som kalles Øst-Preussen, men ble raskt slått tilbake. Deretter ble Russland presset tilbake til sine egne områder. Mesteparten av krigføringen i øst ble utkjempet på russisk territorium. Østerrike-Ungarn hadde også en viss suksess i kampene mot Russland. I 1916 kom det en vellykket motoffensiv fra Russland, men allerede året etter kollapset den russiske hæren, delvis på grunn av krigstretthet og mangel på forsyninger.
Krigen i øst ble avsluttet da Russland sluttet fred med Tyskland i Brest-Litovsk i 1918. Nå kunne Tyskland flytte styrkene til vestfronten for et siste desperat forsøk på å vinne krigen.
Bruk kartet nedenfor
Kartet viser noen hovedtrekk i første verdenskrig. Klikk på boksen i høyre hjørne på kartet for å få det i fullskjerm. Deretter klikker du på spørsmålstegnene for å få en kort oversikt over de viktigste hendelsene i løpet av krigen.
En moderne krig?
Krigserklæringene ble tatt imot med jubel og begeistring og det var en generell oppfatning om at soldatene "ville være hjemme til jul". Ingen forutså en lang og utmattende krig. Hvorfor det ikke ble sånn, henger sammen med at verken politikere eller militære forsto konsekvensene av moderne krigføring og ny teknologi.
Effektive hurtigskytende kanoner og helautomatiske maskingevær gjorde framrykking over "ingenmannsland", altså områdene mellom skyttergravene, til en livsfarlig aktivitet. Generalene på begge sider sendte tusenvis av soldater i tette formasjoner mot fienden, med forferdelige tapstall som eneste resultat. Med moderne våpen ble forsvar av stillinger mye enklere enn å erobre områder fra fienden. For å bryte stillstanden på vestfronten introduserte derfor begge sidene kjemiske våpen, som stridsgass. Krigen ble også utkjempet i luften, og på slutten av krigen fikk vi de første stridsvognene, uten at disse fikk avgjørende innflytelse. Et nytt, moderne våpen som derimot fikk stor betydning, var de tyske ubåtene.
Krigen på havet
Krigen ble ikke bare ført på land. Også til sjøs foregikk det en intens krigføring. Ententemaktene innførte total handelsblokade av Tyskland, både for å hindre at krigsviktige varer kom fram, og for å skape uro blant sivilbefolkningen når de ikke fikk nok mat. Tyskernes mottrekk var de effektive ubåtene som senket tusenvis av handelsskip som fraktet forsyninger til Storbritannia og Frankrike.
Den tyske ubåtkrigen gikk hardt utover nøytrale handelsskip som seilte i havområdene rundt Storbritannia. Tyskerne betraktet dette som en krigssone. Dette involverte også Norge, som mistet femti prosent av handelsflåten i krigsårene. En konsekvens av ubåtkrigen var at det britiske passasjerskipet Lusitania ble senket i 1915. Mange amerikanere mistet livet, og denne hendelsen bidro til at USA gikk bort fra sin nøytralitetslinje og gikk inn i krigen på ententemaktenes side i 1917. USA hadde ønsket å holde seg utenfor krigen, men krigsmotstanden endret seg gradvis på grunn av ubåtkrigen. Den amerikanske inntredenen ble et avgjørende vendepunkt, og balansen vippet i ententemaktenes favør.
Tiårene før første verdenskrig hadde Tyskland drevet en aggressiv flåteopprustning for å true britenes dominans på verdenshavene. Disse to flåtene braket sammen i første verdenskrigs største sjøslag utenfor Jylland i 1916. Slaget endte uten at noen parter fikk noen avgjørende fordel.
Krigen i Midtøsten og Asia
Det osmanske riket gikk inn i krigen på sentralmaktenes side høsten 1914, og dermed ble Midtøsten en del av krigen. Britene fryktet at osmanske styrker skulle true den strategisk viktige Suezkanalen og sendte soldater til Egypt, som var under britisk kontroll. I løpet av krigen tok britiske styrker, sammen med allierte, kontroll over Iran, Irak og Palestina. I Midtøsten var det arabisk misnøye mot Det osmanske riket, og den britiske utenriksministeren Arthur Balfour ba både arabere og jøder i Palestina om å slåss mot osmanene og tyskerne, med lovnader om at de skulle få opprette egne nasjonalstater etter krigen. Disse løftene ble ikke fulgt opp.
I 1915 forsøkte britiske, franske, australske og newzealandske styrker å invadere Det osmanske riket ved Gallipoli. Spesielt den britiske marineministeren Winston Churchill ivret for et slikt angrep hvor målet var å erobre Konstantinopel, skaffe kontroll over Dardanellene og hjelpe Russland. På grunn av dårlig planlegging, og at det osmanske forsvaret var bedre forberedt enn forventet, mislyktes operasjonen. Churchill måtte til slutt gå av som marineminister.
Britene tok i stor grad i bruk soldater fra India, både i kolonikrigene og på slagmarken i Europa. Japan, som var alliert med Storbritannia, erobret tyske områder i Kina og i Stillehavet.
Krig i Afrika
Første verdenskrig var ikke bare en europeisk krig, den ble utvidet til kamphandlinger i andre verdensdeler. Stormaktene i Europa hadde mange kolonier i Afrika, og disse ble dratt inn i krigshandlingene. Alle europeiske stater som kjempet i Afrika, innlemmet et stort antall lokale soldater i sine hærer.
Tyskland ble raskt nedkjempet i sine afrikanske kolonier, og områdene ble overtatt av ententemaktene. Bare tyske avdelinger i Øst-Afrika holdt ut helt fram til krigens slutt i 1918. De tyske styrkene i Afrika var underlegne sine motstandere i antall og utstyr. De ble allikevel sett på som viktige, siden de bant opp allierte styrker som ellers kunne blitt brukt på vestfronten. Kolonienes betydning kommer fram ved at Frankrike, for eksempel, sendte flere hundre tusen soldater fra sine kolonier i Afrika og satte dem inn i skyttergravskrigen på vestfronten.
Kilder
Brazier, E. & Kirkhusmo, A. (2021, 7.mai). Første verdenskrig. I Store norske leksikon. Hentet fra https://snl.no/første_verdenskrig
Palmer, R. R., Colton, J. & Kramer, L. (2002). A history of the modern world (ninth edition). McGraw-Hill. New York.
Les original på NDLA →
Krigens gang 1914–1918
Krigens gang i Europa 1914–1918
Som en følge av skuddene i Sarajevo, erklærte Østerrike-Ungarn krig mot Serbia i 1914. Denne krigserklæringen førte til en rekke hendelser som dro inn alliansesystemet og de andre stormaktene. I løpet av kort tid ble Tyskland, Russland, Frankrike og Storbritannia dratt inn i konflikten.
Første verdenskrig ble i hovedsak utkjempet i Europa, hvor vestfronten og østfronten var de viktigste arenaene. Spesielt vestfronten, der Tyskland kjempet mot den franske og britiske hæren, var avgjørende for utfallet av første verdenskrig.
Vestfronten
Tysklands største frykt var en tofrontskrig, der den tyske hæren måtte slåss på to fronter, mot Frankrike og Russland, samtidig. Løsningen på dette problemet var Schlieffenplanen, utarbeidet av den tyske strategen generalstabssjef Alfred von Schlieffen i 1906. Tyskland antok at det ville ta Russland seks uker å mobilisere hæren. I løpet av denne tiden måtte Tyskland sette inn alle kreftene for å beseire Frankrike så raskt som mulig. For at planen skulle lykkes, måtte Frankrike invaderes gjennom Belgia. Etter at Frankrike var beseiret, kunne alt så settes inn i øst mot Russland.
Invasjonen av Belgia førte til at Storbritannia erklærte krig mot Tyskland. Den ambisiøse Schlieffenplanen lyktes ikke, og den tyske hæren ble stoppet før den nådde Paris. Begge sidene gravde seg deretter ned i skyttergraver som strakk seg fra den engelske kanal til Sveits. Der ble soldatene værende i fire år.
Intet nytt fra Vestfronten
Filmen Intet nytt fra Vestfronten tar oss med til skyttergravene i første verdenskrig. Filmen er basert på en bok med samme tittel. Den regnes som en av verdens fremste krigsskildringer.
Østfronten
I øst var situasjonen annerledes. Her var fronten mye mer bevegelig og bølget fram og tilbake. Russland innledet et angrep på Tyskland i 1914, i det som kalles Øst-Preussen, men ble raskt slått tilbake. Deretter ble Russland presset tilbake til sine egne områder. Mesteparten av krigføringen i øst ble utkjempet på russisk territorium. Østerrike-Ungarn hadde også en viss suksess i kampene mot Russland. I 1916 kom det en vellykket motoffensiv fra Russland, men allerede året etter kollapset den russiske hæren, delvis på grunn av krigstretthet og mangel på forsyninger.
Krigen i øst ble avsluttet da Russland sluttet fred med Tyskland i Brest-Litovsk i 1918. Nå kunne Tyskland flytte styrkene til vestfronten for et siste desperat forsøk på å vinne krigen.
Bruk kartet nedenfor
Kartet viser noen hovedtrekk i første verdenskrig. Klikk på boksen i høyre hjørne på kartet for å få det i fullskjerm. Deretter klikker du på spørsmålstegnene for å få en kort oversikt over de viktigste hendelsene i løpet av krigen.
En moderne krig?
Krigserklæringene ble tatt imot med jubel og begeistring og det var en generell oppfatning om at soldatene "ville være hjemme til jul". Ingen forutså en lang og utmattende krig. Hvorfor det ikke ble sånn, henger sammen med at verken politikere eller militære forsto konsekvensene av moderne krigføring og ny teknologi.
Effektive hurtigskytende kanoner og helautomatiske maskingevær gjorde framrykking over "ingenmannsland", altså områdene mellom skyttergravene, til en livsfarlig aktivitet. Generalene på begge sider sendte tusenvis av soldater i tette formasjoner mot fienden, med forferdelige tapstall som eneste resultat. Med moderne våpen ble forsvar av stillinger mye enklere enn å erobre områder fra fienden. For å bryte stillstanden på vestfronten introduserte derfor begge sidene kjemiske våpen, som stridsgass. Krigen ble også utkjempet i luften, og på slutten av krigen fikk vi de første stridsvognene, uten at disse fikk avgjørende innflytelse. Et nytt, moderne våpen som derimot fikk stor betydning, var de tyske ubåtene.
Krigen på havet
Krigen ble ikke bare ført på land. Også til sjøs foregikk det en intens krigføring. Ententemaktene innførte total handelsblokade av Tyskland, både for å hindre at krigsviktige varer kom fram, og for å skape uro blant sivilbefolkningen når de ikke fikk nok mat. Tyskernes mottrekk var de effektive ubåtene som senket tusenvis av handelsskip som fraktet forsyninger til Storbritannia og Frankrike.
Den tyske ubåtkrigen gikk hardt utover nøytrale handelsskip som seilte i havområdene rundt Storbritannia. Tyskerne betraktet dette som en krigssone. Dette involverte også Norge, som mistet femti prosent av handelsflåten i krigsårene. En konsekvens av ubåtkrigen var at det britiske passasjerskipet Lusitania ble senket i 1915. Mange amerikanere mistet livet, og denne hendelsen bidro til at USA gikk bort fra sin nøytralitetslinje og gikk inn i krigen på ententemaktenes side i 1917. USA hadde ønsket å holde seg utenfor krigen, men krigsmotstanden endret seg gradvis på grunn av ubåtkrigen. Den amerikanske inntredenen ble et avgjørende vendepunkt, og balansen vippet i ententemaktenes favør.
Tiårene før første verdenskrig hadde Tyskland drevet en aggressiv flåteopprustning for å true britenes dominans på verdenshavene. Disse to flåtene braket sammen i første verdenskrigs største sjøslag utenfor Jylland i 1916. Slaget endte uten at noen parter fikk noen avgjørende fordel.
Krigen i Midtøsten og Asia
Det osmanske riket gikk inn i krigen på sentralmaktenes side høsten 1914, og dermed ble Midtøsten en del av krigen. Britene fryktet at osmanske styrker skulle true den strategisk viktige Suezkanalen og sendte soldater til Egypt, som var under britisk kontroll. I løpet av krigen tok britiske styrker, sammen med allierte, kontroll over Iran, Irak og Palestina. I Midtøsten var det arabisk misnøye mot Det osmanske riket, og den britiske utenriksministeren Arthur Balfour ba både arabere og jøder i Palestina om å slåss mot osmanene og tyskerne, med lovnader om at de skulle få opprette egne nasjonalstater etter krigen. Disse løftene ble ikke fulgt opp.
I 1915 forsøkte britiske, franske, australske og newzealandske styrker å invadere Det osmanske riket ved Gallipoli. Spesielt den britiske marineministeren Winston Churchill ivret for et slikt angrep hvor målet var å erobre Konstantinopel, skaffe kontroll over Dardanellene og hjelpe Russland. På grunn av dårlig planlegging, og at det osmanske forsvaret var bedre forberedt enn forventet, mislyktes operasjonen. Churchill måtte til slutt gå av som marineminister.
Britene tok i stor grad i bruk soldater fra India, både i kolonikrigene og på slagmarken i Europa. Japan, som var alliert med Storbritannia, erobret tyske områder i Kina og i Stillehavet.
Krig i Afrika
Første verdenskrig var ikke bare en europeisk krig, den ble utvidet til kamphandlinger i andre verdensdeler. Stormaktene i Europa hadde mange kolonier i Afrika, og disse ble dratt inn i krigshandlingene. Alle europeiske stater som kjempet i Afrika, innlemmet et stort antall lokale soldater i sine hærer.
Tyskland ble raskt nedkjempet i sine afrikanske kolonier, og områdene ble overtatt av ententemaktene. Bare tyske avdelinger i Øst-Afrika holdt ut helt fram til krigens slutt i 1918. De tyske styrkene i Afrika var underlegne sine motstandere i antall og utstyr. De ble allikevel sett på som viktige, siden de bant opp allierte styrker som ellers kunne blitt brukt på vestfronten. Kolonienes betydning kommer fram ved at Frankrike, for eksempel, sendte flere hundre tusen soldater fra sine kolonier i Afrika og satte dem inn i skyttergravskrigen på vestfronten.
Kilder
Brazier, E. & Kirkhusmo, A. (2021, 7.mai). Første verdenskrig. I Store norske leksikon. Hentet fra https://snl.no/første_verdenskrig
Palmer, R. R., Colton, J. & Kramer, L. (2002). A history of the modern world (ninth edition). McGraw-Hill. New York.
Les original på NDLA →
Som en følge av skuddene i Sarajevo, erklærte Østerrike-Ungarn krig mot Serbia i 1914. Denne krigserklæringen førte til en rekke hendelser som dro inn alliansesystemet og de andre stormaktene. I løpet av kort tid ble Tyskland, Russland, Frankrike og Storbritannia dratt inn i konflikten.
Første verdenskrig ble i hovedsak utkjempet i Europa, hvor vestfronten og østfronten var de viktigste arenaene. Spesielt vestfronten, der Tyskland kjempet mot den franske og britiske hæren, var avgjørende for utfallet av første verdenskrig.
Vestfronten
Tysklands største frykt var en tofrontskrig, der den tyske hæren måtte slåss på to fronter, mot Frankrike og Russland, samtidig. Løsningen på dette problemet var Schlieffenplanen, utarbeidet av den tyske strategen generalstabssjef Alfred von Schlieffen i 1906. Tyskland antok at det ville ta Russland seks uker å mobilisere hæren. I løpet av denne tiden måtte Tyskland sette inn alle kreftene for å beseire Frankrike så raskt som mulig. For at planen skulle lykkes, måtte Frankrike invaderes gjennom Belgia. Etter at Frankrike var beseiret, kunne alt så settes inn i øst mot Russland.
Invasjonen av Belgia førte til at Storbritannia erklærte krig mot Tyskland. Den ambisiøse Schlieffenplanen lyktes ikke, og den tyske hæren ble stoppet før den nådde Paris. Begge sidene gravde seg deretter ned i skyttergraver som strakk seg fra den engelske kanal til Sveits. Der ble soldatene værende i fire år.
Intet nytt fra Vestfronten
Filmen Intet nytt fra Vestfronten tar oss med til skyttergravene i første verdenskrig. Filmen er basert på en bok med samme tittel. Den regnes som en av verdens fremste krigsskildringer.
Østfronten
I øst var situasjonen annerledes. Her var fronten mye mer bevegelig og bølget fram og tilbake. Russland innledet et angrep på Tyskland i 1914, i det som kalles Øst-Preussen, men ble raskt slått tilbake. Deretter ble Russland presset tilbake til sine egne områder. Mesteparten av krigføringen i øst ble utkjempet på russisk territorium. Østerrike-Ungarn hadde også en viss suksess i kampene mot Russland. I 1916 kom det en vellykket motoffensiv fra Russland, men allerede året etter kollapset den russiske hæren, delvis på grunn av krigstretthet og mangel på forsyninger.
Krigen i øst ble avsluttet da Russland sluttet fred med Tyskland i Brest-Litovsk i 1918. Nå kunne Tyskland flytte styrkene til vestfronten for et siste desperat forsøk på å vinne krigen.
Bruk kartet nedenfor
Kartet viser noen hovedtrekk i første verdenskrig. Klikk på boksen i høyre hjørne på kartet for å få det i fullskjerm. Deretter klikker du på spørsmålstegnene for å få en kort oversikt over de viktigste hendelsene i løpet av krigen.
En moderne krig?
Krigserklæringene ble tatt imot med jubel og begeistring og det var en generell oppfatning om at soldatene "ville være hjemme til jul". Ingen forutså en lang og utmattende krig. Hvorfor det ikke ble sånn, henger sammen med at verken politikere eller militære forsto konsekvensene av moderne krigføring og ny teknologi.
Effektive hurtigskytende kanoner og helautomatiske maskingevær gjorde framrykking over "ingenmannsland", altså områdene mellom skyttergravene, til en livsfarlig aktivitet. Generalene på begge sider sendte tusenvis av soldater i tette formasjoner mot fienden, med forferdelige tapstall som eneste resultat. Med moderne våpen ble forsvar av stillinger mye enklere enn å erobre områder fra fienden. For å bryte stillstanden på vestfronten introduserte derfor begge sidene kjemiske våpen, som stridsgass. Krigen ble også utkjempet i luften, og på slutten av krigen fikk vi de første stridsvognene, uten at disse fikk avgjørende innflytelse. Et nytt, moderne våpen som derimot fikk stor betydning, var de tyske ubåtene.
Krigen på havet
Krigen ble ikke bare ført på land. Også til sjøs foregikk det en intens krigføring. Ententemaktene innførte total handelsblokade av Tyskland, både for å hindre at krigsviktige varer kom fram, og for å skape uro blant sivilbefolkningen når de ikke fikk nok mat. Tyskernes mottrekk var de effektive ubåtene som senket tusenvis av handelsskip som fraktet forsyninger til Storbritannia og Frankrike.
Den tyske ubåtkrigen gikk hardt utover nøytrale handelsskip som seilte i havområdene rundt Storbritannia. Tyskerne betraktet dette som en krigssone. Dette involverte også Norge, som mistet femti prosent av handelsflåten i krigsårene. En konsekvens av ubåtkrigen var at det britiske passasjerskipet Lusitania ble senket i 1915. Mange amerikanere mistet livet, og denne hendelsen bidro til at USA gikk bort fra sin nøytralitetslinje og gikk inn i krigen på ententemaktenes side i 1917. USA hadde ønsket å holde seg utenfor krigen, men krigsmotstanden endret seg gradvis på grunn av ubåtkrigen. Den amerikanske inntredenen ble et avgjørende vendepunkt, og balansen vippet i ententemaktenes favør.
Tiårene før første verdenskrig hadde Tyskland drevet en aggressiv flåteopprustning for å true britenes dominans på verdenshavene. Disse to flåtene braket sammen i første verdenskrigs største sjøslag utenfor Jylland i 1916. Slaget endte uten at noen parter fikk noen avgjørende fordel.
Krigen i Midtøsten og Asia
Det osmanske riket gikk inn i krigen på sentralmaktenes side høsten 1914, og dermed ble Midtøsten en del av krigen. Britene fryktet at osmanske styrker skulle true den strategisk viktige Suezkanalen og sendte soldater til Egypt, som var under britisk kontroll. I løpet av krigen tok britiske styrker, sammen med allierte, kontroll over Iran, Irak og Palestina. I Midtøsten var det arabisk misnøye mot Det osmanske riket, og den britiske utenriksministeren Arthur Balfour ba både arabere og jøder i Palestina om å slåss mot osmanene og tyskerne, med lovnader om at de skulle få opprette egne nasjonalstater etter krigen. Disse løftene ble ikke fulgt opp.
I 1915 forsøkte britiske, franske, australske og newzealandske styrker å invadere Det osmanske riket ved Gallipoli. Spesielt den britiske marineministeren Winston Churchill ivret for et slikt angrep hvor målet var å erobre Konstantinopel, skaffe kontroll over Dardanellene og hjelpe Russland. På grunn av dårlig planlegging, og at det osmanske forsvaret var bedre forberedt enn forventet, mislyktes operasjonen. Churchill måtte til slutt gå av som marineminister.
Britene tok i stor grad i bruk soldater fra India, både i kolonikrigene og på slagmarken i Europa. Japan, som var alliert med Storbritannia, erobret tyske områder i Kina og i Stillehavet.
Krig i Afrika
Første verdenskrig var ikke bare en europeisk krig, den ble utvidet til kamphandlinger i andre verdensdeler. Stormaktene i Europa hadde mange kolonier i Afrika, og disse ble dratt inn i krigshandlingene. Alle europeiske stater som kjempet i Afrika, innlemmet et stort antall lokale soldater i sine hærer.
Tyskland ble raskt nedkjempet i sine afrikanske kolonier, og områdene ble overtatt av ententemaktene. Bare tyske avdelinger i Øst-Afrika holdt ut helt fram til krigens slutt i 1918. De tyske styrkene i Afrika var underlegne sine motstandere i antall og utstyr. De ble allikevel sett på som viktige, siden de bant opp allierte styrker som ellers kunne blitt brukt på vestfronten. Kolonienes betydning kommer fram ved at Frankrike, for eksempel, sendte flere hundre tusen soldater fra sine kolonier i Afrika og satte dem inn i skyttergravskrigen på vestfronten.
Kilder
Brazier, E. & Kirkhusmo, A. (2021, 7.mai). Første verdenskrig. I Store norske leksikon. Hentet fra https://snl.no/første_verdenskrig
Palmer, R. R., Colton, J. & Kramer, L. (2002). A history of the modern world (ninth edition). McGraw-Hill. New York.
Les original på NDLA →
Norge og Norden
Trekongemøtet
Ved krigsutbruddet var alle de nordiske landene nøytrale, bortsett fra Finland, som var et storfyrstedømme under Russland. Norge så fremdeles på Sverige som den største potensielle trusselen mot norsk selvstendighet, og var også skeptisk til Russlands hensikter i nord.
Men de tre landene innså at de måtte stå sammen for å unngå å bli trukket inn i den store europeiske krigen. På trekongemøtet i Malmø i desember 1914 møttes de tre nordiske kongene og understreket enigheten om å verne en felles nøytralitet.
Norge ettertraktet
I utgangspunktet hadde ingen av de krigførende partene noe ønske om å trekke de nordiske landene inn i krigen. De hadde hver for seg nok av andre utfordringer og problemer. Men Norge ble mer ettertraktet utover krigen. Den norske handelsflåten var en av verdens største og hadde stor betydning for frakt av varer mellom landene. Dessuten var Norges betydelige råvareressurser ettertraktet av de krigførende landene.
Den norske opinionen var ved begynnelsen av krigen nøytral, men mest engelskvennlig på grunn av den tradisjonelle tilknytningen vi hadde hatt til Storbritannia. Båndene til Tyskland var imidlertid også sterke, både kulturelt og politisk. Men den tyske ubåtkrigen førte etter hvert til store tap av norske skip og menneskeliv, og dette fikk konsekvenser for norske holdninger. Særlig etter at Tyskland erklærte uinnskrenket ubåtkrig i 1917, og de norske tapene steg dramatisk, svingte pendelen avgjørende i favør av vestmaktene.
"Nøytral alliert"
Norge leverte viktige råvarer til den tyske våpenindustrien. I tillegg var begge de krigførende partene interessert i den betydelige norske sildeeksporten. Norge var samtidig sterkt avhengig av kulleveranser fra England. Britene ga i julen 1916 beskjed om at de ville stanse disse leveransene, hvis ikke Norge stanset sitt salg av sild til Tyskland og ellers sterkt begrenset råvareeksporten til tyskerne. Den norske regjeringen ga etter for trusselen. Norsk Rederiforbund forhandlet samtidig fram en avtale der mesteparten av den norske handelsflåten ble stilt til disposisjon for Storbritannia. Til gjengjeld skulle Norge bli sikret britiske leveranser av kull, olje og andre nødvendige varer.
På denne måten ble norsk nøytralitet vannet ut, og Norge ble nærmest en motvillig alliert av vestmaktene.
Følger for Norge
Selv om Norge forble nøytralt og unngikk å komme med i krigshandlingene, fikk krigen likevel store følger for landet. Importhindringer på mange varer førte til at vi måtte begynne å produsere disse varene selv, og etterspørselen etter norske varer økte sterkt internasjonalt. Vi bygde ut jordbruket og styrket selvforsyningsgraden betydelig.
Den britiskvennlige holdningen holdt seg etter krigen, på samme måte som den negative holdningen til Tyskland. Det førte til at vi ved utbruddet av andre verdenskrig hadde langt mer britiskvennlige og tilsvarende antityske sympatier enn da første verdenskrig startet.
Krigsprofitørene
Etter krigens slutt var det oppstått en stor gruppe millionærer her i landet. I Oslo var det før krigen bare noen få med millionformuer, men ved slutten av krigen var tallet steget til over femti. Hvordan hadde det blitt slik?
Nøkkelen ligger i yrket disse millionærene hadde, de var nemlig alle skipsredere. Norge hadde verdens fjerde største handelsflåte, og med krigen forsvant konkurransen fra den britiske og tyske handelsflåten. Den norske handelsflåten ble den største aktøren for forsyning av varer på havene og kunne nærmest diktere sine egne priser. Det var stor knapphet på skip, og profitten steg til himmels når fraktratene eksploderte.
Danmark
Danmark klarte, som Norge, å holde seg nøytralt gjennom hele krigen. Landet eksporterte varer til begge krigførende parter, men mistet mange skip og sjøfolk på grunn av ubåter og miner.
Mange danske forretningsfolk skaffet seg stor rikdom under krigen som følge av de gode tidene for handel. Disse ble på folkemunne kalt gulasjbaroner. Det siste krigsåret ble det imidlertid varemangel, og danskene så seg nødt til å innføre rasjonering. Dette førte til sosial uro.
En del av Danmark hadde kommet under tysk herredømme i den dansk-tyske krig i 1864, og over 30 000 soldater av dansk avstamning ble innkalt til den tyske hæren. 5000 av disse nordslesvigerne ble drept i løpet av krigen. Ved fredsslutningen i Versailles fikk Danmark tilbakeført de landområdene som i 1864 var blitt avstått til Tyskland.
Sverige
Sverige erklærte seg nøytralt ved utbruddet av første verdenskrig. Den konservative statsministeren Hjalmar Hammarskjöld førte en tyskvennlig nøytralitetspolitikk, noe som førte til hans avgang i 1917. Politikken hadde nemlig ført til stor misnøye i Storbritannia og gikk utover forsyningssituasjonen til landet.
Etter Finlands selvstendighet i 1917 og borgerkrigen mellom de hvite og de røde tok Sverige parti for de hvite. Men Sverige ga ikke den våpenhjelpen de ble bedt om. Etter krigens slutt ble landet preget av stor arbeidsledighet og mye sosial uro. Men i den nære etterkrigstiden så også flere store sosiale reformer dagens lys.
Finland
Finland var i 1914 en del av det russiske imperiet, men finner ble ikke innkalt til den russiske hæren. Over 100 000 russiske tropper ble i 1917 sendt inn i Finland for å hindre en eventuell tysk invasjon mot Russland gjennom landet.
I kjølvannet av den russiske revolusjonen erklærte Finland seg selvstendig i desember 1917. En blodig borgerkrig mellom de hvite og de røde fulgte. De hvite seiret, men borgerkrigen førte til mye vondt blod som det tok lang tid å kvitte seg med.
Les original på NDLA →
Ved krigsutbruddet var alle de nordiske landene nøytrale, bortsett fra Finland, som var et storfyrstedømme under Russland. Norge så fremdeles på Sverige som den største potensielle trusselen mot norsk selvstendighet, og var også skeptisk til Russlands hensikter i nord.
Men de tre landene innså at de måtte stå sammen for å unngå å bli trukket inn i den store europeiske krigen. På trekongemøtet i Malmø i desember 1914 møttes de tre nordiske kongene og understreket enigheten om å verne en felles nøytralitet.
Norge ettertraktet
I utgangspunktet hadde ingen av de krigførende partene noe ønske om å trekke de nordiske landene inn i krigen. De hadde hver for seg nok av andre utfordringer og problemer. Men Norge ble mer ettertraktet utover krigen. Den norske handelsflåten var en av verdens største og hadde stor betydning for frakt av varer mellom landene. Dessuten var Norges betydelige råvareressurser ettertraktet av de krigførende landene.
Den norske opinionen var ved begynnelsen av krigen nøytral, men mest engelskvennlig på grunn av den tradisjonelle tilknytningen vi hadde hatt til Storbritannia. Båndene til Tyskland var imidlertid også sterke, både kulturelt og politisk. Men den tyske ubåtkrigen førte etter hvert til store tap av norske skip og menneskeliv, og dette fikk konsekvenser for norske holdninger. Særlig etter at Tyskland erklærte uinnskrenket ubåtkrig i 1917, og de norske tapene steg dramatisk, svingte pendelen avgjørende i favør av vestmaktene.
"Nøytral alliert"
Norge leverte viktige råvarer til den tyske våpenindustrien. I tillegg var begge de krigførende partene interessert i den betydelige norske sildeeksporten. Norge var samtidig sterkt avhengig av kulleveranser fra England. Britene ga i julen 1916 beskjed om at de ville stanse disse leveransene, hvis ikke Norge stanset sitt salg av sild til Tyskland og ellers sterkt begrenset råvareeksporten til tyskerne. Den norske regjeringen ga etter for trusselen. Norsk Rederiforbund forhandlet samtidig fram en avtale der mesteparten av den norske handelsflåten ble stilt til disposisjon for Storbritannia. Til gjengjeld skulle Norge bli sikret britiske leveranser av kull, olje og andre nødvendige varer.
På denne måten ble norsk nøytralitet vannet ut, og Norge ble nærmest en motvillig alliert av vestmaktene.
Følger for Norge
Selv om Norge forble nøytralt og unngikk å komme med i krigshandlingene, fikk krigen likevel store følger for landet. Importhindringer på mange varer førte til at vi måtte begynne å produsere disse varene selv, og etterspørselen etter norske varer økte sterkt internasjonalt. Vi bygde ut jordbruket og styrket selvforsyningsgraden betydelig.
Den britiskvennlige holdningen holdt seg etter krigen, på samme måte som den negative holdningen til Tyskland. Det førte til at vi ved utbruddet av andre verdenskrig hadde langt mer britiskvennlige og tilsvarende antityske sympatier enn da første verdenskrig startet.
Krigsprofitørene
Etter krigens slutt var det oppstått en stor gruppe millionærer her i landet. I Oslo var det før krigen bare noen få med millionformuer, men ved slutten av krigen var tallet steget til over femti. Hvordan hadde det blitt slik?
Nøkkelen ligger i yrket disse millionærene hadde, de var nemlig alle skipsredere. Norge hadde verdens fjerde største handelsflåte, og med krigen forsvant konkurransen fra den britiske og tyske handelsflåten. Den norske handelsflåten ble den største aktøren for forsyning av varer på havene og kunne nærmest diktere sine egne priser. Det var stor knapphet på skip, og profitten steg til himmels når fraktratene eksploderte.
Danmark
Danmark klarte, som Norge, å holde seg nøytralt gjennom hele krigen. Landet eksporterte varer til begge krigførende parter, men mistet mange skip og sjøfolk på grunn av ubåter og miner.
Mange danske forretningsfolk skaffet seg stor rikdom under krigen som følge av de gode tidene for handel. Disse ble på folkemunne kalt gulasjbaroner. Det siste krigsåret ble det imidlertid varemangel, og danskene så seg nødt til å innføre rasjonering. Dette førte til sosial uro.
En del av Danmark hadde kommet under tysk herredømme i den dansk-tyske krig i 1864, og over 30 000 soldater av dansk avstamning ble innkalt til den tyske hæren. 5000 av disse nordslesvigerne ble drept i løpet av krigen. Ved fredsslutningen i Versailles fikk Danmark tilbakeført de landområdene som i 1864 var blitt avstått til Tyskland.
Sverige
Sverige erklærte seg nøytralt ved utbruddet av første verdenskrig. Den konservative statsministeren Hjalmar Hammarskjöld førte en tyskvennlig nøytralitetspolitikk, noe som førte til hans avgang i 1917. Politikken hadde nemlig ført til stor misnøye i Storbritannia og gikk utover forsyningssituasjonen til landet.
Etter Finlands selvstendighet i 1917 og borgerkrigen mellom de hvite og de røde tok Sverige parti for de hvite. Men Sverige ga ikke den våpenhjelpen de ble bedt om. Etter krigens slutt ble landet preget av stor arbeidsledighet og mye sosial uro. Men i den nære etterkrigstiden så også flere store sosiale reformer dagens lys.
Finland
Finland var i 1914 en del av det russiske imperiet, men finner ble ikke innkalt til den russiske hæren. Over 100 000 russiske tropper ble i 1917 sendt inn i Finland for å hindre en eventuell tysk invasjon mot Russland gjennom landet.
I kjølvannet av den russiske revolusjonen erklærte Finland seg selvstendig i desember 1917. En blodig borgerkrig mellom de hvite og de røde fulgte. De hvite seiret, men borgerkrigen førte til mye vondt blod som det tok lang tid å kvitte seg med.
Les original på NDLA →
Norge og Norden
Trekongemøtet
Ved krigsutbruddet var alle de nordiske landene nøytrale, bortsett fra Finland, som var et storfyrstedømme under Russland. Norge så fremdeles på Sverige som den største potensielle trusselen mot norsk selvstendighet, og var også skeptisk til Russlands hensikter i nord.
Men de tre landene innså at de måtte stå sammen for å unngå å bli trukket inn i den store europeiske krigen. På trekongemøtet i Malmø i desember 1914 møttes de tre nordiske kongene og understreket enigheten om å verne en felles nøytralitet.
Norge ettertraktet
I utgangspunktet hadde ingen av de krigførende partene noe ønske om å trekke de nordiske landene inn i krigen. De hadde hver for seg nok av andre utfordringer og problemer. Men Norge ble mer ettertraktet utover krigen. Den norske handelsflåten var en av verdens største og hadde stor betydning for frakt av varer mellom landene. Dessuten var Norges betydelige råvareressurser ettertraktet av de krigførende landene.
Den norske opinionen var ved begynnelsen av krigen nøytral, men mest engelskvennlig på grunn av den tradisjonelle tilknytningen vi hadde hatt til Storbritannia. Båndene til Tyskland var imidlertid også sterke, både kulturelt og politisk. Men den tyske ubåtkrigen førte etter hvert til store tap av norske skip og menneskeliv, og dette fikk konsekvenser for norske holdninger. Særlig etter at Tyskland erklærte uinnskrenket ubåtkrig i 1917, og de norske tapene steg dramatisk, svingte pendelen avgjørende i favør av vestmaktene.
"Nøytral alliert"
Norge leverte viktige råvarer til den tyske våpenindustrien. I tillegg var begge de krigførende partene interessert i den betydelige norske sildeeksporten. Norge var samtidig sterkt avhengig av kulleveranser fra England. Britene ga i julen 1916 beskjed om at de ville stanse disse leveransene, hvis ikke Norge stanset sitt salg av sild til Tyskland og ellers sterkt begrenset råvareeksporten til tyskerne. Den norske regjeringen ga etter for trusselen. Norsk Rederiforbund forhandlet samtidig fram en avtale der mesteparten av den norske handelsflåten ble stilt til disposisjon for Storbritannia. Til gjengjeld skulle Norge bli sikret britiske leveranser av kull, olje og andre nødvendige varer.
På denne måten ble norsk nøytralitet vannet ut, og Norge ble nærmest en motvillig alliert av vestmaktene.
Følger for Norge
Selv om Norge forble nøytralt og unngikk å komme med i krigshandlingene, fikk krigen likevel store følger for landet. Importhindringer på mange varer førte til at vi måtte begynne å produsere disse varene selv, og etterspørselen etter norske varer økte sterkt internasjonalt. Vi bygde ut jordbruket og styrket selvforsyningsgraden betydelig.
Den britiskvennlige holdningen holdt seg etter krigen, på samme måte som den negative holdningen til Tyskland. Det førte til at vi ved utbruddet av andre verdenskrig hadde langt mer britiskvennlige og tilsvarende antityske sympatier enn da første verdenskrig startet.
Krigsprofitørene
Etter krigens slutt var det oppstått en stor gruppe millionærer her i landet. I Oslo var det før krigen bare noen få med millionformuer, men ved slutten av krigen var tallet steget til over femti. Hvordan hadde det blitt slik?
Nøkkelen ligger i yrket disse millionærene hadde, de var nemlig alle skipsredere. Norge hadde verdens fjerde største handelsflåte, og med krigen forsvant konkurransen fra den britiske og tyske handelsflåten. Den norske handelsflåten ble den største aktøren for forsyning av varer på havene og kunne nærmest diktere sine egne priser. Det var stor knapphet på skip, og profitten steg til himmels når fraktratene eksploderte.
Danmark
Danmark klarte, som Norge, å holde seg nøytralt gjennom hele krigen. Landet eksporterte varer til begge krigførende parter, men mistet mange skip og sjøfolk på grunn av ubåter og miner.
Mange danske forretningsfolk skaffet seg stor rikdom under krigen som følge av de gode tidene for handel. Disse ble på folkemunne kalt gulasjbaroner. Det siste krigsåret ble det imidlertid varemangel, og danskene så seg nødt til å innføre rasjonering. Dette førte til sosial uro.
En del av Danmark hadde kommet under tysk herredømme i den dansk-tyske krig i 1864, og over 30 000 soldater av dansk avstamning ble innkalt til den tyske hæren. 5000 av disse nordslesvigerne ble drept i løpet av krigen. Ved fredsslutningen i Versailles fikk Danmark tilbakeført de landområdene som i 1864 var blitt avstått til Tyskland.
Sverige
Sverige erklærte seg nøytralt ved utbruddet av første verdenskrig. Den konservative statsministeren Hjalmar Hammarskjöld førte en tyskvennlig nøytralitetspolitikk, noe som førte til hans avgang i 1917. Politikken hadde nemlig ført til stor misnøye i Storbritannia og gikk utover forsyningssituasjonen til landet.
Etter Finlands selvstendighet i 1917 og borgerkrigen mellom de hvite og de røde tok Sverige parti for de hvite. Men Sverige ga ikke den våpenhjelpen de ble bedt om. Etter krigens slutt ble landet preget av stor arbeidsledighet og mye sosial uro. Men i den nære etterkrigstiden så også flere store sosiale reformer dagens lys.
Finland
Finland var i 1914 en del av det russiske imperiet, men finner ble ikke innkalt til den russiske hæren. Over 100 000 russiske tropper ble i 1917 sendt inn i Finland for å hindre en eventuell tysk invasjon mot Russland gjennom landet.
I kjølvannet av den russiske revolusjonen erklærte Finland seg selvstendig i desember 1917. En blodig borgerkrig mellom de hvite og de røde fulgte. De hvite seiret, men borgerkrigen førte til mye vondt blod som det tok lang tid å kvitte seg med.
Les original på NDLA →
Ved krigsutbruddet var alle de nordiske landene nøytrale, bortsett fra Finland, som var et storfyrstedømme under Russland. Norge så fremdeles på Sverige som den største potensielle trusselen mot norsk selvstendighet, og var også skeptisk til Russlands hensikter i nord.
Men de tre landene innså at de måtte stå sammen for å unngå å bli trukket inn i den store europeiske krigen. På trekongemøtet i Malmø i desember 1914 møttes de tre nordiske kongene og understreket enigheten om å verne en felles nøytralitet.
Norge ettertraktet
I utgangspunktet hadde ingen av de krigførende partene noe ønske om å trekke de nordiske landene inn i krigen. De hadde hver for seg nok av andre utfordringer og problemer. Men Norge ble mer ettertraktet utover krigen. Den norske handelsflåten var en av verdens største og hadde stor betydning for frakt av varer mellom landene. Dessuten var Norges betydelige råvareressurser ettertraktet av de krigførende landene.
Den norske opinionen var ved begynnelsen av krigen nøytral, men mest engelskvennlig på grunn av den tradisjonelle tilknytningen vi hadde hatt til Storbritannia. Båndene til Tyskland var imidlertid også sterke, både kulturelt og politisk. Men den tyske ubåtkrigen førte etter hvert til store tap av norske skip og menneskeliv, og dette fikk konsekvenser for norske holdninger. Særlig etter at Tyskland erklærte uinnskrenket ubåtkrig i 1917, og de norske tapene steg dramatisk, svingte pendelen avgjørende i favør av vestmaktene.
"Nøytral alliert"
Norge leverte viktige råvarer til den tyske våpenindustrien. I tillegg var begge de krigførende partene interessert i den betydelige norske sildeeksporten. Norge var samtidig sterkt avhengig av kulleveranser fra England. Britene ga i julen 1916 beskjed om at de ville stanse disse leveransene, hvis ikke Norge stanset sitt salg av sild til Tyskland og ellers sterkt begrenset råvareeksporten til tyskerne. Den norske regjeringen ga etter for trusselen. Norsk Rederiforbund forhandlet samtidig fram en avtale der mesteparten av den norske handelsflåten ble stilt til disposisjon for Storbritannia. Til gjengjeld skulle Norge bli sikret britiske leveranser av kull, olje og andre nødvendige varer.
På denne måten ble norsk nøytralitet vannet ut, og Norge ble nærmest en motvillig alliert av vestmaktene.
Følger for Norge
Selv om Norge forble nøytralt og unngikk å komme med i krigshandlingene, fikk krigen likevel store følger for landet. Importhindringer på mange varer førte til at vi måtte begynne å produsere disse varene selv, og etterspørselen etter norske varer økte sterkt internasjonalt. Vi bygde ut jordbruket og styrket selvforsyningsgraden betydelig.
Den britiskvennlige holdningen holdt seg etter krigen, på samme måte som den negative holdningen til Tyskland. Det førte til at vi ved utbruddet av andre verdenskrig hadde langt mer britiskvennlige og tilsvarende antityske sympatier enn da første verdenskrig startet.
Krigsprofitørene
Etter krigens slutt var det oppstått en stor gruppe millionærer her i landet. I Oslo var det før krigen bare noen få med millionformuer, men ved slutten av krigen var tallet steget til over femti. Hvordan hadde det blitt slik?
Nøkkelen ligger i yrket disse millionærene hadde, de var nemlig alle skipsredere. Norge hadde verdens fjerde største handelsflåte, og med krigen forsvant konkurransen fra den britiske og tyske handelsflåten. Den norske handelsflåten ble den største aktøren for forsyning av varer på havene og kunne nærmest diktere sine egne priser. Det var stor knapphet på skip, og profitten steg til himmels når fraktratene eksploderte.
Danmark
Danmark klarte, som Norge, å holde seg nøytralt gjennom hele krigen. Landet eksporterte varer til begge krigførende parter, men mistet mange skip og sjøfolk på grunn av ubåter og miner.
Mange danske forretningsfolk skaffet seg stor rikdom under krigen som følge av de gode tidene for handel. Disse ble på folkemunne kalt gulasjbaroner. Det siste krigsåret ble det imidlertid varemangel, og danskene så seg nødt til å innføre rasjonering. Dette førte til sosial uro.
En del av Danmark hadde kommet under tysk herredømme i den dansk-tyske krig i 1864, og over 30 000 soldater av dansk avstamning ble innkalt til den tyske hæren. 5000 av disse nordslesvigerne ble drept i løpet av krigen. Ved fredsslutningen i Versailles fikk Danmark tilbakeført de landområdene som i 1864 var blitt avstått til Tyskland.
Sverige
Sverige erklærte seg nøytralt ved utbruddet av første verdenskrig. Den konservative statsministeren Hjalmar Hammarskjöld førte en tyskvennlig nøytralitetspolitikk, noe som førte til hans avgang i 1917. Politikken hadde nemlig ført til stor misnøye i Storbritannia og gikk utover forsyningssituasjonen til landet.
Etter Finlands selvstendighet i 1917 og borgerkrigen mellom de hvite og de røde tok Sverige parti for de hvite. Men Sverige ga ikke den våpenhjelpen de ble bedt om. Etter krigens slutt ble landet preget av stor arbeidsledighet og mye sosial uro. Men i den nære etterkrigstiden så også flere store sosiale reformer dagens lys.
Finland
Finland var i 1914 en del av det russiske imperiet, men finner ble ikke innkalt til den russiske hæren. Over 100 000 russiske tropper ble i 1917 sendt inn i Finland for å hindre en eventuell tysk invasjon mot Russland gjennom landet.
I kjølvannet av den russiske revolusjonen erklærte Finland seg selvstendig i desember 1917. En blodig borgerkrig mellom de hvite og de røde fulgte. De hvite seiret, men borgerkrigen førte til mye vondt blod som det tok lang tid å kvitte seg med.
Les original på NDLA →
Politisk opposisjon mot tsar-regimet
Oppdrag
Bruk illustrasjonen ovenfor, og klikk på punktene for å få mer informasjon. Bruk gjerne fullskjermsvisning.
Bruk deretter illustrasjonen til å forklare følgende:
Hva kjennetegnet tsar-regimet?
Hva kjennetegnet den politiske opposisjonen i Russland?
Les original på NDLA →
Bruk illustrasjonen ovenfor, og klikk på punktene for å få mer informasjon. Bruk gjerne fullskjermsvisning.
Bruk deretter illustrasjonen til å forklare følgende:
Hva kjennetegnet tsar-regimet?
Hva kjennetegnet den politiske opposisjonen i Russland?
Les original på NDLA →
Politisk opposisjon mot tsar-regimet
Oppdrag
Bruk illustrasjonen ovenfor, og klikk på punktene for å få mer informasjon. Bruk gjerne fullskjermsvisning.
Bruk deretter illustrasjonen til å forklare følgende:
Hva kjennetegnet tsar-regimet?
Hva kjennetegnet den politiske opposisjonen i Russland?
Les original på NDLA →
Bruk illustrasjonen ovenfor, og klikk på punktene for å få mer informasjon. Bruk gjerne fullskjermsvisning.
Bruk deretter illustrasjonen til å forklare følgende:
Hva kjennetegnet tsar-regimet?
Hva kjennetegnet den politiske opposisjonen i Russland?
Les original på NDLA →
Russland og første verdenskrig
Tsar-Russland
Russland hadde ved inngangen til første verdenskrig et autoritært styresett. Makten lå hos tsar Nicolai 2 av Romanov-slekten, godt understøttet av den russisk-ortodokse kirken og adelige godseiere med egne privilegier. Fra 1890-årene ble den russiske nasjonalismen mer framtredende i regimets offisielle politikk. Denne russifiseringen favoriserte alt russisk, og det førte til en sterkere radikalisering blant russiske minoriteter.
Regimet motsatte seg folkets ønsker om demokratisering i Russland og brukte makten sin til forfølgelse av politisk opposisjon, sensur og hemmelig politi. Dette skapte mer motstand mot tsar-regimet.
1905-revolusjonen
1905-revolusjonen var en betydelig konflikt mellom tsar-regimet og grupper som ønsket reformer i Russland. Tapet i den russisk-japanske krig samme år ble oppfattet som en nasjonal ydmykelse og forsterket motsetningene som fantes i det russiske samfunnet. Det som senere har blitt kjent som "den blodige søndagen" i januar 1905, startet som en fredelig folkelig demonstrasjon med krav om enkle reformer. Da demonstrantene nådde Vinterpalasset i St. Petersburg, åpnet tsarens soldater ild mot dem og drepte 130 personer. Denne massakren av den fredelige og ubevæpnede folkemassen vakte voldsom harme og styrket samarbeidet blant motstanderne av tsar-regimet.
I løpet av 1905 spredte folkeopprøret seg i Russland. Landet var preget av streiker, bondeopprør og uro blant minoritetene. Tsaren måtte derfor gjøre innrømmelser for å roe befolkningen. Liberale politikere fikk ønsket sitt innfridd da en rådgivende folkeforsamling – Dumaen – ble etablert. I tillegg lovet myndighetene at arbeidsforholdene i industrien skulle bedres.
Blant de sosialistiske partiene oppsto det ulike arbeiderråd (sovjeter) som følge av streikene knyttet til 1905-revolusjonen. Organiseringen styrket den revolusjonære opposisjonen og bidro til at arbeiderrådene ble en alternativ maktbase i kampen mot tsar-regimet.
Russland under første verdenskrig
1905-revolusjonen i Russland rystet tsar-regimet, men skapte også motsetninger blant de opposisjonelle partiene. I tida fram til første verdenskrig gjorde tsaren og hans støttespillere sitt ytterste for å begrense Dumaens makt. Mange av de russiske liberale politikerne mistet troen på et konstitusjonelt monarki og ble ytterligere radikalisert. Også blant revolusjonære partier var det sprikende oppfatninger av hva det nye Russland skulle bestå i.
Russland inngikk i trippelententen med Frankrike og Storbritannia. Ved krigsutbruddet ble den russiske arméen mobilisert og satt inn på østfronten i kamp mot tyske og østerrikske styrker. Til tross for indre sosial uro blomstret den russiske patriotismen i krigens første fase. Dette skulle vise seg å være kortvarig, og i takt med krigsnederlagene ble kritikken rettet mot tsar-regimets manglende evne til å styre landet i krig. Den politiske ledelsen ble oppfattet som udugelig, og tsaren unnlot å bruke de liberale politikerne i Dumaen for å skaffe seg støtte i befolkningen. Krigsnederlagene på østfronten endte med at tsar Nicolaj 2 i mars 1917 valgte å abdisere fra tronen. I det politiske vakuumet som oppsto utover sommeren, tok bolsjevikene makten i oktober 1917.
Fred med Tyskland
Etter at bolsjevikene kom til makten, undertegnet Russland i mars 1918 en fredsavtale med Tyskland i Brest-Litovsk. Det nye styret hadde lite forhandlingsrom og måtte godta at store russiske landområder i vest ble selvstendige eller annektert av Tyskland. Lenin trodde at første verdenskrig skulle ende i en verdensomspennende revolusjon, og så på denne fredsavtalen som et midlertidig tilbakeslag. Til tross for fred på østfronten brøt det ut en borgerkrig i Russland sommeren 1918 mellom bolsjevikene og motstanderne av det nye regimet.
Har du fått med deg dette?
Kilde
Egge, Å. (1993). Fra Aleksander II til Boris Jeltsin. Russlands og Sovjetunionens moderne historie. Universitetsforlaget.
Les original på NDLA →
Russland hadde ved inngangen til første verdenskrig et autoritært styresett. Makten lå hos tsar Nicolai 2 av Romanov-slekten, godt understøttet av den russisk-ortodokse kirken og adelige godseiere med egne privilegier. Fra 1890-årene ble den russiske nasjonalismen mer framtredende i regimets offisielle politikk. Denne russifiseringen favoriserte alt russisk, og det førte til en sterkere radikalisering blant russiske minoriteter.
Regimet motsatte seg folkets ønsker om demokratisering i Russland og brukte makten sin til forfølgelse av politisk opposisjon, sensur og hemmelig politi. Dette skapte mer motstand mot tsar-regimet.
1905-revolusjonen
1905-revolusjonen var en betydelig konflikt mellom tsar-regimet og grupper som ønsket reformer i Russland. Tapet i den russisk-japanske krig samme år ble oppfattet som en nasjonal ydmykelse og forsterket motsetningene som fantes i det russiske samfunnet. Det som senere har blitt kjent som "den blodige søndagen" i januar 1905, startet som en fredelig folkelig demonstrasjon med krav om enkle reformer. Da demonstrantene nådde Vinterpalasset i St. Petersburg, åpnet tsarens soldater ild mot dem og drepte 130 personer. Denne massakren av den fredelige og ubevæpnede folkemassen vakte voldsom harme og styrket samarbeidet blant motstanderne av tsar-regimet.
I løpet av 1905 spredte folkeopprøret seg i Russland. Landet var preget av streiker, bondeopprør og uro blant minoritetene. Tsaren måtte derfor gjøre innrømmelser for å roe befolkningen. Liberale politikere fikk ønsket sitt innfridd da en rådgivende folkeforsamling – Dumaen – ble etablert. I tillegg lovet myndighetene at arbeidsforholdene i industrien skulle bedres.
Blant de sosialistiske partiene oppsto det ulike arbeiderråd (sovjeter) som følge av streikene knyttet til 1905-revolusjonen. Organiseringen styrket den revolusjonære opposisjonen og bidro til at arbeiderrådene ble en alternativ maktbase i kampen mot tsar-regimet.
Russland under første verdenskrig
1905-revolusjonen i Russland rystet tsar-regimet, men skapte også motsetninger blant de opposisjonelle partiene. I tida fram til første verdenskrig gjorde tsaren og hans støttespillere sitt ytterste for å begrense Dumaens makt. Mange av de russiske liberale politikerne mistet troen på et konstitusjonelt monarki og ble ytterligere radikalisert. Også blant revolusjonære partier var det sprikende oppfatninger av hva det nye Russland skulle bestå i.
Russland inngikk i trippelententen med Frankrike og Storbritannia. Ved krigsutbruddet ble den russiske arméen mobilisert og satt inn på østfronten i kamp mot tyske og østerrikske styrker. Til tross for indre sosial uro blomstret den russiske patriotismen i krigens første fase. Dette skulle vise seg å være kortvarig, og i takt med krigsnederlagene ble kritikken rettet mot tsar-regimets manglende evne til å styre landet i krig. Den politiske ledelsen ble oppfattet som udugelig, og tsaren unnlot å bruke de liberale politikerne i Dumaen for å skaffe seg støtte i befolkningen. Krigsnederlagene på østfronten endte med at tsar Nicolaj 2 i mars 1917 valgte å abdisere fra tronen. I det politiske vakuumet som oppsto utover sommeren, tok bolsjevikene makten i oktober 1917.
Fred med Tyskland
Etter at bolsjevikene kom til makten, undertegnet Russland i mars 1918 en fredsavtale med Tyskland i Brest-Litovsk. Det nye styret hadde lite forhandlingsrom og måtte godta at store russiske landområder i vest ble selvstendige eller annektert av Tyskland. Lenin trodde at første verdenskrig skulle ende i en verdensomspennende revolusjon, og så på denne fredsavtalen som et midlertidig tilbakeslag. Til tross for fred på østfronten brøt det ut en borgerkrig i Russland sommeren 1918 mellom bolsjevikene og motstanderne av det nye regimet.
Har du fått med deg dette?
Kilde
Egge, Å. (1993). Fra Aleksander II til Boris Jeltsin. Russlands og Sovjetunionens moderne historie. Universitetsforlaget.
Les original på NDLA →
Russland og første verdenskrig
Tsar-Russland
Russland hadde ved inngangen til første verdenskrig et autoritært styresett. Makten lå hos tsar Nicolai 2 av Romanov-slekten, godt understøttet av den russisk-ortodokse kirken og adelige godseiere med egne privilegier. Fra 1890-årene ble den russiske nasjonalismen mer framtredende i regimets offisielle politikk. Denne russifiseringen favoriserte alt russisk, og det førte til en sterkere radikalisering blant russiske minoriteter.
Regimet motsatte seg folkets ønsker om demokratisering i Russland og brukte makten sin til forfølgelse av politisk opposisjon, sensur og hemmelig politi. Dette skapte mer motstand mot tsar-regimet.
1905-revolusjonen
1905-revolusjonen var en betydelig konflikt mellom tsar-regimet og grupper som ønsket reformer i Russland. Tapet i den russisk-japanske krig samme år ble oppfattet som en nasjonal ydmykelse og forsterket motsetningene som fantes i det russiske samfunnet. Det som senere har blitt kjent som "den blodige søndagen" i januar 1905, startet som en fredelig folkelig demonstrasjon med krav om enkle reformer. Da demonstrantene nådde Vinterpalasset i St. Petersburg, åpnet tsarens soldater ild mot dem og drepte 130 personer. Denne massakren av den fredelige og ubevæpnede folkemassen vakte voldsom harme og styrket samarbeidet blant motstanderne av tsar-regimet.
I løpet av 1905 spredte folkeopprøret seg i Russland. Landet var preget av streiker, bondeopprør og uro blant minoritetene. Tsaren måtte derfor gjøre innrømmelser for å roe befolkningen. Liberale politikere fikk ønsket sitt innfridd da en rådgivende folkeforsamling – Dumaen – ble etablert. I tillegg lovet myndighetene at arbeidsforholdene i industrien skulle bedres.
Blant de sosialistiske partiene oppsto det ulike arbeiderråd (sovjeter) som følge av streikene knyttet til 1905-revolusjonen. Organiseringen styrket den revolusjonære opposisjonen og bidro til at arbeiderrådene ble en alternativ maktbase i kampen mot tsar-regimet.
Russland under første verdenskrig
1905-revolusjonen i Russland rystet tsar-regimet, men skapte også motsetninger blant de opposisjonelle partiene. I tida fram til første verdenskrig gjorde tsaren og hans støttespillere sitt ytterste for å begrense Dumaens makt. Mange av de russiske liberale politikerne mistet troen på et konstitusjonelt monarki og ble ytterligere radikalisert. Også blant revolusjonære partier var det sprikende oppfatninger av hva det nye Russland skulle bestå i.
Russland inngikk i trippelententen med Frankrike og Storbritannia. Ved krigsutbruddet ble den russiske arméen mobilisert og satt inn på østfronten i kamp mot tyske og østerrikske styrker. Til tross for indre sosial uro blomstret den russiske patriotismen i krigens første fase. Dette skulle vise seg å være kortvarig, og i takt med krigsnederlagene ble kritikken rettet mot tsar-regimets manglende evne til å styre landet i krig. Den politiske ledelsen ble oppfattet som udugelig, og tsaren unnlot å bruke de liberale politikerne i Dumaen for å skaffe seg støtte i befolkningen. Krigsnederlagene på østfronten endte med at tsar Nicolaj 2 i mars 1917 valgte å abdisere fra tronen. I det politiske vakuumet som oppsto utover sommeren, tok bolsjevikene makten i oktober 1917.
Fred med Tyskland
Etter at bolsjevikene kom til makten, undertegnet Russland i mars 1918 en fredsavtale med Tyskland i Brest-Litovsk. Det nye styret hadde lite forhandlingsrom og måtte godta at store russiske landområder i vest ble selvstendige eller annektert av Tyskland. Lenin trodde at første verdenskrig skulle ende i en verdensomspennende revolusjon, og så på denne fredsavtalen som et midlertidig tilbakeslag. Til tross for fred på østfronten brøt det ut en borgerkrig i Russland sommeren 1918 mellom bolsjevikene og motstanderne av det nye regimet.
Har du fått med deg dette?
Kilde
Egge, Å. (1993). Fra Aleksander II til Boris Jeltsin. Russlands og Sovjetunionens moderne historie. Universitetsforlaget.
Les original på NDLA →
Russland hadde ved inngangen til første verdenskrig et autoritært styresett. Makten lå hos tsar Nicolai 2 av Romanov-slekten, godt understøttet av den russisk-ortodokse kirken og adelige godseiere med egne privilegier. Fra 1890-årene ble den russiske nasjonalismen mer framtredende i regimets offisielle politikk. Denne russifiseringen favoriserte alt russisk, og det førte til en sterkere radikalisering blant russiske minoriteter.
Regimet motsatte seg folkets ønsker om demokratisering i Russland og brukte makten sin til forfølgelse av politisk opposisjon, sensur og hemmelig politi. Dette skapte mer motstand mot tsar-regimet.
1905-revolusjonen
1905-revolusjonen var en betydelig konflikt mellom tsar-regimet og grupper som ønsket reformer i Russland. Tapet i den russisk-japanske krig samme år ble oppfattet som en nasjonal ydmykelse og forsterket motsetningene som fantes i det russiske samfunnet. Det som senere har blitt kjent som "den blodige søndagen" i januar 1905, startet som en fredelig folkelig demonstrasjon med krav om enkle reformer. Da demonstrantene nådde Vinterpalasset i St. Petersburg, åpnet tsarens soldater ild mot dem og drepte 130 personer. Denne massakren av den fredelige og ubevæpnede folkemassen vakte voldsom harme og styrket samarbeidet blant motstanderne av tsar-regimet.
I løpet av 1905 spredte folkeopprøret seg i Russland. Landet var preget av streiker, bondeopprør og uro blant minoritetene. Tsaren måtte derfor gjøre innrømmelser for å roe befolkningen. Liberale politikere fikk ønsket sitt innfridd da en rådgivende folkeforsamling – Dumaen – ble etablert. I tillegg lovet myndighetene at arbeidsforholdene i industrien skulle bedres.
Blant de sosialistiske partiene oppsto det ulike arbeiderråd (sovjeter) som følge av streikene knyttet til 1905-revolusjonen. Organiseringen styrket den revolusjonære opposisjonen og bidro til at arbeiderrådene ble en alternativ maktbase i kampen mot tsar-regimet.
Russland under første verdenskrig
1905-revolusjonen i Russland rystet tsar-regimet, men skapte også motsetninger blant de opposisjonelle partiene. I tida fram til første verdenskrig gjorde tsaren og hans støttespillere sitt ytterste for å begrense Dumaens makt. Mange av de russiske liberale politikerne mistet troen på et konstitusjonelt monarki og ble ytterligere radikalisert. Også blant revolusjonære partier var det sprikende oppfatninger av hva det nye Russland skulle bestå i.
Russland inngikk i trippelententen med Frankrike og Storbritannia. Ved krigsutbruddet ble den russiske arméen mobilisert og satt inn på østfronten i kamp mot tyske og østerrikske styrker. Til tross for indre sosial uro blomstret den russiske patriotismen i krigens første fase. Dette skulle vise seg å være kortvarig, og i takt med krigsnederlagene ble kritikken rettet mot tsar-regimets manglende evne til å styre landet i krig. Den politiske ledelsen ble oppfattet som udugelig, og tsaren unnlot å bruke de liberale politikerne i Dumaen for å skaffe seg støtte i befolkningen. Krigsnederlagene på østfronten endte med at tsar Nicolaj 2 i mars 1917 valgte å abdisere fra tronen. I det politiske vakuumet som oppsto utover sommeren, tok bolsjevikene makten i oktober 1917.
Fred med Tyskland
Etter at bolsjevikene kom til makten, undertegnet Russland i mars 1918 en fredsavtale med Tyskland i Brest-Litovsk. Det nye styret hadde lite forhandlingsrom og måtte godta at store russiske landområder i vest ble selvstendige eller annektert av Tyskland. Lenin trodde at første verdenskrig skulle ende i en verdensomspennende revolusjon, og så på denne fredsavtalen som et midlertidig tilbakeslag. Til tross for fred på østfronten brøt det ut en borgerkrig i Russland sommeren 1918 mellom bolsjevikene og motstanderne av det nye regimet.
Har du fått med deg dette?
Kilde
Egge, Å. (1993). Fra Aleksander II til Boris Jeltsin. Russlands og Sovjetunionens moderne historie. Universitetsforlaget.
Les original på NDLA →
Sentrale personer i første verdenskrig
Woodrow Wilson
Woodrow Wilson var amerikansk president i åra 1913–21. Han var en idealist som ønsket fred i Europa etter første verdenskrig. For å oppnå dette måtte det etableres økonomisk stabilitet og en fredsavtale som sørget for forsoning mellom de europeiske landene. Wilson anbefalte en verdensomspennende organisasjon, Folkeforbundet, som skulle løse konflikter mellom land og hindre ny verdenskrig. I tillegg ønsket han et Europa hvor nasjonalitet skulle bestemme de nye statsgrensene. Disse tankene ble presentert som et program for fred i de såkalte Wilsons 14 punkter i januar 1918.
Wilson ble tildelt Nobels fredspris i 1919, men idéene hans fikk ikke så stort gjennomslag i fredsoppgjøret som han hadde håpet på.
Georges Clemenceau
Fransk statsminister i åra 1917–20. Clemenceau sto for den mest uforsonlige linjen under fredsforhandlingene i Versailles og preget den endelige teksten i fredstraktaten. Han var på mange måter kompromissløs, og var opptatt av å straffe Tyskland etter første verdenskrig. I hans øyne hadde Tyskland vært den mest aggressive stormakten før utbruddet av krigen. Alle ødeleggelsene i Frankrike måtte dermed erstattes av Tyskland. Clemenceau fryktet også at Tyskland igjen skulle bli en trussel i framtida. Derfor var det viktig at det tyske militæret aldri skulle kunne true Frankrike og Europa igjen.
David Lloyd George
David Lloyd George var britisk statsminister i åra 1916–22. Lloyd George gikk inn for å straffe Tyskland hardt i fredsoppgjøret, men var ikke like uforsonlig og kompromissløs som den franske statsministeren. Britene hadde lidd store tap i krigen, og det var forventninger i Storbritannia om at Tyskland skulle betale for dette. Lloyd George inntok ofte en meklerrolle mellom de andre deltakerne i fredsoppgjøret.
Vittorio Emanuele Orlando
Italia var i utgangspunktet en del av trippelalliansen før første verdenskrig, men gikk i krigen inn på ententemaktenes side. Italia byttet side hovedsakelig mot lovnader om å overta tyske kolonier i Afrika og for å utvide territoriet sitt på bekostning av Østerrike-Ungarn. I fredsoppgjøret etter krigen fikk Italia gjennom få av sine krav, og det har blitt hevdet at "Italia vant krigen, men tapte freden". Dette var en av årsakene til framveksten av fascismen og Mussolinis maktovertakelse på 1920-tallet.
Tsar Nikolaj 2.
Nikolaj 2. var tsar i Russland fram til den russiske revolusjonen i 1917. I løpet av sin tid som tsar tok han flere uheldige valg og ble svært upopulær. Spesielt den katastrofale krigføringen i første verdenskrig førte til at misnøyen mot den politiske ledelsen og tsaren endte opp i revolusjon. Nikolaj 2. ble tvunget til å gå av, og sammen med sin familie ble han henrettet av bolsjevikene under den russiske borgerkrigen i 1918.
Lenin
Vladimir Lenin var bolsjevik og sto i spissen for oktoberrevolusjon i 1917. Bolsjevikene var den mest radikale grupperingen blant kommunistene. Med slagord som "brød, fred og jord" kuppet bolsjevikene makten, inngikk en fredsavtale med Tyskland i 1918 og gjorde Russland til en kommunistisk stat. Etter en brutal borgerkrig i Russland i åra 1918–22, ble den kommunistiske Sovjetunionen opprettet. Lenin døde i 1924 og ble etter hvert etterfulgt av diktatoren Stalin.
Paul von Hindenburg
Paul von Hindenburg var offiser og politiker. Han skaffet seg heltestatus etter seieren mot Russland ved Tannenberg i 1914, og ble etter hvert øverstkommanderende for den tyske hæren. I perioden 1924–1933 var Hindenburg tysk president i Weimarrepublikken.
Erich Ludendorff
Erich Ludendorff var sammen med Hindenburg de to mest sentrale tyske offiserene og politikerne under første verdenskrig. Ludendorff var en av opphavsmennene bak dolkestøtlegenden, og han deltok i Adolf Hitlers kuppforsøk i Tyskland i 1923.
Adolf Hitler
Adolf Hitler var nazist, politiker og diktator. Under første verdenskrig deltok han som frivillig soldat på tysk side og ble dekorert for sin krigsinnsats. Det tyske nederlaget kom som et sjokk på ham og skulle prege resten av livet hans. I 1921 ble Hitler leder for nazipartiet NSDAP, og i 1933 ble han rikskansler i Tyskland. Første september 1939 gikk Hitler og Tyskland til krig mot Polen. Dette innledet andre verdenskrig.
Douglas Haig
Britisk feltmarskalk som ledet de britiske styrkene i Frankrike. Han var ansvarlig for noen av de blodigste offensivene ved fronten.
Philippe Pétain
Øverstkommanderende for de franske styrkene i de to siste krigsåra. Han var svært populær i hjemlandet, men fikk et tragisk ettermæle da han i 1940 ble statsminister i den tyskvennlige Vichy-regjeringen i Sør-Frankrike.
Kilder
Egge, Å. (2020, 28. oktober) Nikolaj 2. I Store norske leksikon. https://snl.no/Nikolaj_2.
Erich Ludendorff (2021, 27. oktober). I Store norske leksikon. https://snl.no/Erich_Ludendorff
Palmer, R. R., Colton & J. Kramer, L. (2002). A history of the modern world (ninth edition). McGraw-Hill. New York.
Paul von Hindenburg (2021, 27. oktober) I Store norske leksikon. https://snl.no/Paul_von_Hindenburg
Ugland, E. (2010) Å lykkes med nyere historie. Cappelen Damm. Oslo.
Versailles-traktaten (2021, 19. januar). I Store norske leksikon. https://snl.no/Versailles-traktaten
Wilson's Fourteen Points (u.å.). I Library of Congress (u.å.). Hentet 20.februar 2022 fra https://www.loc.gov/collections/world-war-i-rotogravures/articles-and-essays/events-and-statistics/wilsons-fourteen-points/
Les original på NDLA →
Woodrow Wilson var amerikansk president i åra 1913–21. Han var en idealist som ønsket fred i Europa etter første verdenskrig. For å oppnå dette måtte det etableres økonomisk stabilitet og en fredsavtale som sørget for forsoning mellom de europeiske landene. Wilson anbefalte en verdensomspennende organisasjon, Folkeforbundet, som skulle løse konflikter mellom land og hindre ny verdenskrig. I tillegg ønsket han et Europa hvor nasjonalitet skulle bestemme de nye statsgrensene. Disse tankene ble presentert som et program for fred i de såkalte Wilsons 14 punkter i januar 1918.
Wilson ble tildelt Nobels fredspris i 1919, men idéene hans fikk ikke så stort gjennomslag i fredsoppgjøret som han hadde håpet på.
Georges Clemenceau
Fransk statsminister i åra 1917–20. Clemenceau sto for den mest uforsonlige linjen under fredsforhandlingene i Versailles og preget den endelige teksten i fredstraktaten. Han var på mange måter kompromissløs, og var opptatt av å straffe Tyskland etter første verdenskrig. I hans øyne hadde Tyskland vært den mest aggressive stormakten før utbruddet av krigen. Alle ødeleggelsene i Frankrike måtte dermed erstattes av Tyskland. Clemenceau fryktet også at Tyskland igjen skulle bli en trussel i framtida. Derfor var det viktig at det tyske militæret aldri skulle kunne true Frankrike og Europa igjen.
David Lloyd George
David Lloyd George var britisk statsminister i åra 1916–22. Lloyd George gikk inn for å straffe Tyskland hardt i fredsoppgjøret, men var ikke like uforsonlig og kompromissløs som den franske statsministeren. Britene hadde lidd store tap i krigen, og det var forventninger i Storbritannia om at Tyskland skulle betale for dette. Lloyd George inntok ofte en meklerrolle mellom de andre deltakerne i fredsoppgjøret.
Vittorio Emanuele Orlando
Italia var i utgangspunktet en del av trippelalliansen før første verdenskrig, men gikk i krigen inn på ententemaktenes side. Italia byttet side hovedsakelig mot lovnader om å overta tyske kolonier i Afrika og for å utvide territoriet sitt på bekostning av Østerrike-Ungarn. I fredsoppgjøret etter krigen fikk Italia gjennom få av sine krav, og det har blitt hevdet at "Italia vant krigen, men tapte freden". Dette var en av årsakene til framveksten av fascismen og Mussolinis maktovertakelse på 1920-tallet.
Tsar Nikolaj 2.
Nikolaj 2. var tsar i Russland fram til den russiske revolusjonen i 1917. I løpet av sin tid som tsar tok han flere uheldige valg og ble svært upopulær. Spesielt den katastrofale krigføringen i første verdenskrig førte til at misnøyen mot den politiske ledelsen og tsaren endte opp i revolusjon. Nikolaj 2. ble tvunget til å gå av, og sammen med sin familie ble han henrettet av bolsjevikene under den russiske borgerkrigen i 1918.
Lenin
Vladimir Lenin var bolsjevik og sto i spissen for oktoberrevolusjon i 1917. Bolsjevikene var den mest radikale grupperingen blant kommunistene. Med slagord som "brød, fred og jord" kuppet bolsjevikene makten, inngikk en fredsavtale med Tyskland i 1918 og gjorde Russland til en kommunistisk stat. Etter en brutal borgerkrig i Russland i åra 1918–22, ble den kommunistiske Sovjetunionen opprettet. Lenin døde i 1924 og ble etter hvert etterfulgt av diktatoren Stalin.
Paul von Hindenburg
Paul von Hindenburg var offiser og politiker. Han skaffet seg heltestatus etter seieren mot Russland ved Tannenberg i 1914, og ble etter hvert øverstkommanderende for den tyske hæren. I perioden 1924–1933 var Hindenburg tysk president i Weimarrepublikken.
Erich Ludendorff
Erich Ludendorff var sammen med Hindenburg de to mest sentrale tyske offiserene og politikerne under første verdenskrig. Ludendorff var en av opphavsmennene bak dolkestøtlegenden, og han deltok i Adolf Hitlers kuppforsøk i Tyskland i 1923.
Adolf Hitler
Adolf Hitler var nazist, politiker og diktator. Under første verdenskrig deltok han som frivillig soldat på tysk side og ble dekorert for sin krigsinnsats. Det tyske nederlaget kom som et sjokk på ham og skulle prege resten av livet hans. I 1921 ble Hitler leder for nazipartiet NSDAP, og i 1933 ble han rikskansler i Tyskland. Første september 1939 gikk Hitler og Tyskland til krig mot Polen. Dette innledet andre verdenskrig.
Douglas Haig
Britisk feltmarskalk som ledet de britiske styrkene i Frankrike. Han var ansvarlig for noen av de blodigste offensivene ved fronten.
Philippe Pétain
Øverstkommanderende for de franske styrkene i de to siste krigsåra. Han var svært populær i hjemlandet, men fikk et tragisk ettermæle da han i 1940 ble statsminister i den tyskvennlige Vichy-regjeringen i Sør-Frankrike.
Kilder
Egge, Å. (2020, 28. oktober) Nikolaj 2. I Store norske leksikon. https://snl.no/Nikolaj_2.
Erich Ludendorff (2021, 27. oktober). I Store norske leksikon. https://snl.no/Erich_Ludendorff
Palmer, R. R., Colton & J. Kramer, L. (2002). A history of the modern world (ninth edition). McGraw-Hill. New York.
Paul von Hindenburg (2021, 27. oktober) I Store norske leksikon. https://snl.no/Paul_von_Hindenburg
Ugland, E. (2010) Å lykkes med nyere historie. Cappelen Damm. Oslo.
Versailles-traktaten (2021, 19. januar). I Store norske leksikon. https://snl.no/Versailles-traktaten
Wilson's Fourteen Points (u.å.). I Library of Congress (u.å.). Hentet 20.februar 2022 fra https://www.loc.gov/collections/world-war-i-rotogravures/articles-and-essays/events-and-statistics/wilsons-fourteen-points/
Les original på NDLA →
Sentrale personer i første verdenskrig
Woodrow Wilson
Woodrow Wilson var amerikansk president i åra 1913–21. Han var en idealist som ønsket fred i Europa etter første verdenskrig. For å oppnå dette måtte det etableres økonomisk stabilitet og en fredsavtale som sørget for forsoning mellom de europeiske landene. Wilson anbefalte en verdensomspennende organisasjon, Folkeforbundet, som skulle løse konflikter mellom land og hindre ny verdenskrig. I tillegg ønsket han et Europa hvor nasjonalitet skulle bestemme de nye statsgrensene. Disse tankene ble presentert som et program for fred i de såkalte Wilsons 14 punkter i januar 1918.
Wilson ble tildelt Nobels fredspris i 1919, men idéene hans fikk ikke så stort gjennomslag i fredsoppgjøret som han hadde håpet på.
Georges Clemenceau
Fransk statsminister i åra 1917–20. Clemenceau sto for den mest uforsonlige linjen under fredsforhandlingene i Versailles og preget den endelige teksten i fredstraktaten. Han var på mange måter kompromissløs, og var opptatt av å straffe Tyskland etter første verdenskrig. I hans øyne hadde Tyskland vært den mest aggressive stormakten før utbruddet av krigen. Alle ødeleggelsene i Frankrike måtte dermed erstattes av Tyskland. Clemenceau fryktet også at Tyskland igjen skulle bli en trussel i framtida. Derfor var det viktig at det tyske militæret aldri skulle kunne true Frankrike og Europa igjen.
David Lloyd George
David Lloyd George var britisk statsminister i åra 1916–22. Lloyd George gikk inn for å straffe Tyskland hardt i fredsoppgjøret, men var ikke like uforsonlig og kompromissløs som den franske statsministeren. Britene hadde lidd store tap i krigen, og det var forventninger i Storbritannia om at Tyskland skulle betale for dette. Lloyd George inntok ofte en meklerrolle mellom de andre deltakerne i fredsoppgjøret.
Vittorio Emanuele Orlando
Italia var i utgangspunktet en del av trippelalliansen før første verdenskrig, men gikk i krigen inn på ententemaktenes side. Italia byttet side hovedsakelig mot lovnader om å overta tyske kolonier i Afrika og for å utvide territoriet sitt på bekostning av Østerrike-Ungarn. I fredsoppgjøret etter krigen fikk Italia gjennom få av sine krav, og det har blitt hevdet at "Italia vant krigen, men tapte freden". Dette var en av årsakene til framveksten av fascismen og Mussolinis maktovertakelse på 1920-tallet.
Tsar Nikolaj 2.
Nikolaj 2. var tsar i Russland fram til den russiske revolusjonen i 1917. I løpet av sin tid som tsar tok han flere uheldige valg og ble svært upopulær. Spesielt den katastrofale krigføringen i første verdenskrig førte til at misnøyen mot den politiske ledelsen og tsaren endte opp i revolusjon. Nikolaj 2. ble tvunget til å gå av, og sammen med sin familie ble han henrettet av bolsjevikene under den russiske borgerkrigen i 1918.
Lenin
Vladimir Lenin var bolsjevik og sto i spissen for oktoberrevolusjon i 1917. Bolsjevikene var den mest radikale grupperingen blant kommunistene. Med slagord som "brød, fred og jord" kuppet bolsjevikene makten, inngikk en fredsavtale med Tyskland i 1918 og gjorde Russland til en kommunistisk stat. Etter en brutal borgerkrig i Russland i åra 1918–22, ble den kommunistiske Sovjetunionen opprettet. Lenin døde i 1924 og ble etter hvert etterfulgt av diktatoren Stalin.
Paul von Hindenburg
Paul von Hindenburg var offiser og politiker. Han skaffet seg heltestatus etter seieren mot Russland ved Tannenberg i 1914, og ble etter hvert øverstkommanderende for den tyske hæren. I perioden 1924–1933 var Hindenburg tysk president i Weimarrepublikken.
Erich Ludendorff
Erich Ludendorff var sammen med Hindenburg de to mest sentrale tyske offiserene og politikerne under første verdenskrig. Ludendorff var en av opphavsmennene bak dolkestøtlegenden, og han deltok i Adolf Hitlers kuppforsøk i Tyskland i 1923.
Adolf Hitler
Adolf Hitler var nazist, politiker og diktator. Under første verdenskrig deltok han som frivillig soldat på tysk side og ble dekorert for sin krigsinnsats. Det tyske nederlaget kom som et sjokk på ham og skulle prege resten av livet hans. I 1921 ble Hitler leder for nazipartiet NSDAP, og i 1933 ble han rikskansler i Tyskland. Første september 1939 gikk Hitler og Tyskland til krig mot Polen. Dette innledet andre verdenskrig.
Douglas Haig
Britisk feltmarskalk som ledet de britiske styrkene i Frankrike. Han var ansvarlig for noen av de blodigste offensivene ved fronten.
Philippe Pétain
Øverstkommanderende for de franske styrkene i de to siste krigsåra. Han var svært populær i hjemlandet, men fikk et tragisk ettermæle da han i 1940 ble statsminister i den tyskvennlige Vichy-regjeringen i Sør-Frankrike.
Kilder
Egge, Å. (2020, 28. oktober) Nikolaj 2. I Store norske leksikon. https://snl.no/Nikolaj_2.
Erich Ludendorff (2021, 27. oktober). I Store norske leksikon. https://snl.no/Erich_Ludendorff
Palmer, R. R., Colton & J. Kramer, L. (2002). A history of the modern world (ninth edition). McGraw-Hill. New York.
Paul von Hindenburg (2021, 27. oktober) I Store norske leksikon. https://snl.no/Paul_von_Hindenburg
Ugland, E. (2010) Å lykkes med nyere historie. Cappelen Damm. Oslo.
Versailles-traktaten (2021, 19. januar). I Store norske leksikon. https://snl.no/Versailles-traktaten
Wilson's Fourteen Points (u.å.). I Library of Congress (u.å.). Hentet 20.februar 2022 fra https://www.loc.gov/collections/world-war-i-rotogravures/articles-and-essays/events-and-statistics/wilsons-fourteen-points/
Les original på NDLA →
Woodrow Wilson var amerikansk president i åra 1913–21. Han var en idealist som ønsket fred i Europa etter første verdenskrig. For å oppnå dette måtte det etableres økonomisk stabilitet og en fredsavtale som sørget for forsoning mellom de europeiske landene. Wilson anbefalte en verdensomspennende organisasjon, Folkeforbundet, som skulle løse konflikter mellom land og hindre ny verdenskrig. I tillegg ønsket han et Europa hvor nasjonalitet skulle bestemme de nye statsgrensene. Disse tankene ble presentert som et program for fred i de såkalte Wilsons 14 punkter i januar 1918.
Wilson ble tildelt Nobels fredspris i 1919, men idéene hans fikk ikke så stort gjennomslag i fredsoppgjøret som han hadde håpet på.
Georges Clemenceau
Fransk statsminister i åra 1917–20. Clemenceau sto for den mest uforsonlige linjen under fredsforhandlingene i Versailles og preget den endelige teksten i fredstraktaten. Han var på mange måter kompromissløs, og var opptatt av å straffe Tyskland etter første verdenskrig. I hans øyne hadde Tyskland vært den mest aggressive stormakten før utbruddet av krigen. Alle ødeleggelsene i Frankrike måtte dermed erstattes av Tyskland. Clemenceau fryktet også at Tyskland igjen skulle bli en trussel i framtida. Derfor var det viktig at det tyske militæret aldri skulle kunne true Frankrike og Europa igjen.
David Lloyd George
David Lloyd George var britisk statsminister i åra 1916–22. Lloyd George gikk inn for å straffe Tyskland hardt i fredsoppgjøret, men var ikke like uforsonlig og kompromissløs som den franske statsministeren. Britene hadde lidd store tap i krigen, og det var forventninger i Storbritannia om at Tyskland skulle betale for dette. Lloyd George inntok ofte en meklerrolle mellom de andre deltakerne i fredsoppgjøret.
Vittorio Emanuele Orlando
Italia var i utgangspunktet en del av trippelalliansen før første verdenskrig, men gikk i krigen inn på ententemaktenes side. Italia byttet side hovedsakelig mot lovnader om å overta tyske kolonier i Afrika og for å utvide territoriet sitt på bekostning av Østerrike-Ungarn. I fredsoppgjøret etter krigen fikk Italia gjennom få av sine krav, og det har blitt hevdet at "Italia vant krigen, men tapte freden". Dette var en av årsakene til framveksten av fascismen og Mussolinis maktovertakelse på 1920-tallet.
Tsar Nikolaj 2.
Nikolaj 2. var tsar i Russland fram til den russiske revolusjonen i 1917. I løpet av sin tid som tsar tok han flere uheldige valg og ble svært upopulær. Spesielt den katastrofale krigføringen i første verdenskrig førte til at misnøyen mot den politiske ledelsen og tsaren endte opp i revolusjon. Nikolaj 2. ble tvunget til å gå av, og sammen med sin familie ble han henrettet av bolsjevikene under den russiske borgerkrigen i 1918.
Lenin
Vladimir Lenin var bolsjevik og sto i spissen for oktoberrevolusjon i 1917. Bolsjevikene var den mest radikale grupperingen blant kommunistene. Med slagord som "brød, fred og jord" kuppet bolsjevikene makten, inngikk en fredsavtale med Tyskland i 1918 og gjorde Russland til en kommunistisk stat. Etter en brutal borgerkrig i Russland i åra 1918–22, ble den kommunistiske Sovjetunionen opprettet. Lenin døde i 1924 og ble etter hvert etterfulgt av diktatoren Stalin.
Paul von Hindenburg
Paul von Hindenburg var offiser og politiker. Han skaffet seg heltestatus etter seieren mot Russland ved Tannenberg i 1914, og ble etter hvert øverstkommanderende for den tyske hæren. I perioden 1924–1933 var Hindenburg tysk president i Weimarrepublikken.
Erich Ludendorff
Erich Ludendorff var sammen med Hindenburg de to mest sentrale tyske offiserene og politikerne under første verdenskrig. Ludendorff var en av opphavsmennene bak dolkestøtlegenden, og han deltok i Adolf Hitlers kuppforsøk i Tyskland i 1923.
Adolf Hitler
Adolf Hitler var nazist, politiker og diktator. Under første verdenskrig deltok han som frivillig soldat på tysk side og ble dekorert for sin krigsinnsats. Det tyske nederlaget kom som et sjokk på ham og skulle prege resten av livet hans. I 1921 ble Hitler leder for nazipartiet NSDAP, og i 1933 ble han rikskansler i Tyskland. Første september 1939 gikk Hitler og Tyskland til krig mot Polen. Dette innledet andre verdenskrig.
Douglas Haig
Britisk feltmarskalk som ledet de britiske styrkene i Frankrike. Han var ansvarlig for noen av de blodigste offensivene ved fronten.
Philippe Pétain
Øverstkommanderende for de franske styrkene i de to siste krigsåra. Han var svært populær i hjemlandet, men fikk et tragisk ettermæle da han i 1940 ble statsminister i den tyskvennlige Vichy-regjeringen i Sør-Frankrike.
Kilder
Egge, Å. (2020, 28. oktober) Nikolaj 2. I Store norske leksikon. https://snl.no/Nikolaj_2.
Erich Ludendorff (2021, 27. oktober). I Store norske leksikon. https://snl.no/Erich_Ludendorff
Palmer, R. R., Colton & J. Kramer, L. (2002). A history of the modern world (ninth edition). McGraw-Hill. New York.
Paul von Hindenburg (2021, 27. oktober) I Store norske leksikon. https://snl.no/Paul_von_Hindenburg
Ugland, E. (2010) Å lykkes med nyere historie. Cappelen Damm. Oslo.
Versailles-traktaten (2021, 19. januar). I Store norske leksikon. https://snl.no/Versailles-traktaten
Wilson's Fourteen Points (u.å.). I Library of Congress (u.å.). Hentet 20.februar 2022 fra https://www.loc.gov/collections/world-war-i-rotogravures/articles-and-essays/events-and-statistics/wilsons-fourteen-points/
Les original på NDLA →
Temakart: Første verdenskrig
Hvordan bruke temakartene?Temakartene skal hjelpe deg med å strukturere årsaker og konsekvenser i flere temaer i nyere historie. Temakartene består av bokser og piler. Både boksene og pilene skal fylles med tekst, og hvis du klikker på dem, kommer det opp en tekstboks som du kan skrive i.
Boksene representerer konkrete hendelser eller utviklingstrekk. Når du skriver i disse boksene, skal du øve deg på å trekke ut det aller viktigste. Prøv å begrense deg til to–tre setninger.
Pilene skal forklare sammenhenger mellom boksene. En sammenheng kan være at boks A er årsak til boks B, at boks A påvirker boks B, eller at boks A hjelper oss til å forstå boks B. Noen ganger kan sammenhenger gå begge veier, slik at også boks B påvirker boks A. Noen ganger er det lett å se sammenhenger; de kan for eksempel stå direkte forklart i læremiddelet du bruker. Andre ganger må du tenke selv. I pilene bør du skrive så utfyllende du kan. I tillegg til å forklare kan du for eksempel trekke inn eksempler eller kilder dere har jobbet med som kan belyse denne sammenhengen.
Notatene dine lagres i nettleseren. For å lagre notatene lokalt kan du gå til Mine notater og kopiere teksten inn i et eget dokument.
Du bør jobbe med temakartet i fullskjermvisning.
Les original på NDLA →
Boksene representerer konkrete hendelser eller utviklingstrekk. Når du skriver i disse boksene, skal du øve deg på å trekke ut det aller viktigste. Prøv å begrense deg til to–tre setninger.
Pilene skal forklare sammenhenger mellom boksene. En sammenheng kan være at boks A er årsak til boks B, at boks A påvirker boks B, eller at boks A hjelper oss til å forstå boks B. Noen ganger kan sammenhenger gå begge veier, slik at også boks B påvirker boks A. Noen ganger er det lett å se sammenhenger; de kan for eksempel stå direkte forklart i læremiddelet du bruker. Andre ganger må du tenke selv. I pilene bør du skrive så utfyllende du kan. I tillegg til å forklare kan du for eksempel trekke inn eksempler eller kilder dere har jobbet med som kan belyse denne sammenhengen.
Notatene dine lagres i nettleseren. For å lagre notatene lokalt kan du gå til Mine notater og kopiere teksten inn i et eget dokument.
Du bør jobbe med temakartet i fullskjermvisning.
Les original på NDLA →
Temakart: Første verdenskrig
Hvordan bruke temakartene?Temakartene skal hjelpe deg med å strukturere årsaker og konsekvenser i flere temaer i nyere historie. Temakartene består av bokser og piler. Både boksene og pilene skal fylles med tekst, og hvis du klikker på dem, kommer det opp en tekstboks som du kan skrive i.
Boksene representerer konkrete hendelser eller utviklingstrekk. Når du skriver i disse boksene, skal du øve deg på å trekke ut det aller viktigste. Prøv å begrense deg til to–tre setninger.
Pilene skal forklare sammenhenger mellom boksene. En sammenheng kan være at boks A er årsak til boks B, at boks A påvirker boks B, eller at boks A hjelper oss til å forstå boks B. Noen ganger kan sammenhenger gå begge veier, slik at også boks B påvirker boks A. Noen ganger er det lett å se sammenhenger; de kan for eksempel stå direkte forklart i læremiddelet du bruker. Andre ganger må du tenke selv. I pilene bør du skrive så utfyllende du kan. I tillegg til å forklare kan du for eksempel trekke inn eksempler eller kilder dere har jobbet med som kan belyse denne sammenhengen.
Notatene dine lagres i nettleseren. For å lagre notatene lokalt kan du gå til Mine notater og kopiere teksten inn i et eget dokument.
Du bør jobbe med temakartet i fullskjermvisning.
Les original på NDLA →
Boksene representerer konkrete hendelser eller utviklingstrekk. Når du skriver i disse boksene, skal du øve deg på å trekke ut det aller viktigste. Prøv å begrense deg til to–tre setninger.
Pilene skal forklare sammenhenger mellom boksene. En sammenheng kan være at boks A er årsak til boks B, at boks A påvirker boks B, eller at boks A hjelper oss til å forstå boks B. Noen ganger kan sammenhenger gå begge veier, slik at også boks B påvirker boks A. Noen ganger er det lett å se sammenhenger; de kan for eksempel stå direkte forklart i læremiddelet du bruker. Andre ganger må du tenke selv. I pilene bør du skrive så utfyllende du kan. I tillegg til å forklare kan du for eksempel trekke inn eksempler eller kilder dere har jobbet med som kan belyse denne sammenhengen.
Notatene dine lagres i nettleseren. For å lagre notatene lokalt kan du gå til Mine notater og kopiere teksten inn i et eget dokument.
Du bør jobbe med temakartet i fullskjermvisning.
Les original på NDLA →
Versaillestraktaten. Hva skjedde egentlig?
Oppgave
Fredskonferansen i Paris var dominert av "de fire store", altså statsministerne fra Storbritannia, Frankrike og Italia, samt den amerikanske presidenten. I denne oppgaven skal dere sette dere inn i hvilke utgangspunkt de ulike statslederne hadde før og under fredskonferansen. Deretter skal dere drøfte ulike spørsmål til fredsoppgjøret.
Oppgaven skal løses ved å bruke puslespillmetoden, eller jigsaw-metoden. Du kan lese mer om jigsaw-metoden her. Hele opplegget tar cirka 90 minutter.
Les artikkelen Fredsoppgjøret i Versailles før dere begynner.
Forberedelser
Del dere inn i basisgrupper på fem elever. Hvis det ikke går opp, kan dere ha seks elever på noen av gruppene. Da må to elever på disse gruppene jobbe med samme tema.
Fordel temaene under på medlemmene i gruppa. Gruppemedlemmene skal nå bli eksperter på hvert sitt tema.
Ekspert 1: USA og Woodrow WilsonFinn ut:
Hvem var Woodrow Wilson?
Hva handlet Wilsons 14 punkter om?
Hva mente USA var viktigst å gjøre i fredsoppgjøret?
Tips:
Følgende kilder fra NDLA kan brukes, gjerne sammen med andre kilder, for finne ut mer om fredsoppgjøret.
Fredsoppgjøret i Versailles 1919
Virkningene av fredsoppgjøret
Sentrale personer i første verdenskrig
Ekspert 2: Frankrike og ClemenceauFinn ut:
Hvem var Georges Clemenceau?
Hva mente Frankrike om Tyskland etter krigen?
Hvilke krav vant Frankrike fram med i forhandlingene?
Tips:
Følgende kilder fra NDLA kan brukes, gjerne sammen med andre kilder, for finne ut mer om fredsoppgjøret.
Fredsoppgjøret i Versailles 1919
Virkningene av fredsoppgjøret
Sentrale personer i første verdenskrig
Ekspert 3: Storbritannia og GeorgeFinn ut:
Hvem var David Lloyd George?
Hva var Storbritannias standpunkt før freden i Paris?
På hvilken måte endret Storbritannia mening underveis?
Tips:
Følgende kilder fra NDLA kan brukes, gjerne sammen med andre kilder, for finne ut mer om fredsoppgjøret.
Fredsoppgjøret i Versailles 1919
Virkningene av fredsoppgjøret
Sentrale personer i første verdenskrig
Ekspert 4: Italia og OrlandoFinn ut:
Hvem var Vittorio Emanuele Orlando?
Hva ønsket Italia å få ut av fredsforhandlingene?
I hvilken grad ble ønskene til Italia oppfylt?
Tips:
Følgende kilder fra NDLA kan brukes, gjerne sammen med andre kilder, for finne ut mer om fredsoppgjøret.
Fredsoppgjøret i Versailles 1919
Virkningene av fredsoppgjøret
Sentrale personer i første verdenskrig
Ekspert 5: TysklandFinn ut:
Hvordan ble første verdenskrig avsluttet?
Hvordan så de tyske lederne for seg at fredsforhandlingene skulle ende?
Hva ble resultatet for Tyskland?
Tips:
Følgende kilder fra NDLA kan brukes, gjerne sammen med andre kilder, for finne ut mer om fredsoppgjøret.
Fredsoppgjøret i Versailles 1919
Virkningene av fredsoppgjøret
Sentrale personer i første verdenskrig
Individuelt arbeid
Jobb individuelt i 15–20 minutter. Fordyp deg i temaet ditt, og svar på spørsmålene.
Ekspertgrupper
Sett dere sammen i ekspertgrupper og jobb sammen i 10 minutter. De som har fordypet seg i samme tema, skal nå sitte sammen. Del det dere har funnet ut. Hjelp hverandre til å forstå og bli enige om hva som er viktigst. Forbered dere på hvordan deres tema skal presenteres for basisgruppa.
Deling og diskusjon
Sett dere tilbake i basisgruppene, og presenter for hverandre det dere har funnet ut. Presenter i riktig rekkefølge. Hver ekspert får 3–4 minutter til å presentere svar på sine spørsmål.
Når alle er ferdige med presentasjonene, skal dere oppsummere hovedtrekkene i fredsoppgjøret. Hva ble resultatet for Tyskland?
Deretter skal dere diskutere følgende spørsmål i basisgruppa:
Hvem var vinnerne og taperne etter fredsoppgjøret?
I hvilken grad ble Wilsons 14 punkter fulgt i fredsoppgjøret?
Hvordan påvirket prinsippet om nasjonens selvbestemmelsesrett europakartet etter første verdenskrig?
Seierherrene handlet etter hva de mente var riktig i 1919. Sett med nåtidens øyne, burde seierherrene gjort noe annerledes? I så fall hva?
I hvilken grad har første verdenskrig og fredsoppgjøret hatt betydning helt fram til i dag?
Til slutt: Snakk sammen i basisgruppa.
Hver basisgruppe skal skrive ned to ting dere har lært om fredsoppgjøret etter å ha jobbet med puslespillmetoden.
Vurder din egen innsats i basis- og ekspertgrupper med lav, middels eller høy måloppnåelse. Hva kunne du gjort annerledes?
Oppsummer i klassen hvis dere får tid.
Les original på NDLA →
Fredskonferansen i Paris var dominert av "de fire store", altså statsministerne fra Storbritannia, Frankrike og Italia, samt den amerikanske presidenten. I denne oppgaven skal dere sette dere inn i hvilke utgangspunkt de ulike statslederne hadde før og under fredskonferansen. Deretter skal dere drøfte ulike spørsmål til fredsoppgjøret.
Oppgaven skal løses ved å bruke puslespillmetoden, eller jigsaw-metoden. Du kan lese mer om jigsaw-metoden her. Hele opplegget tar cirka 90 minutter.
Les artikkelen Fredsoppgjøret i Versailles før dere begynner.
Forberedelser
Del dere inn i basisgrupper på fem elever. Hvis det ikke går opp, kan dere ha seks elever på noen av gruppene. Da må to elever på disse gruppene jobbe med samme tema.
Fordel temaene under på medlemmene i gruppa. Gruppemedlemmene skal nå bli eksperter på hvert sitt tema.
Ekspert 1: USA og Woodrow WilsonFinn ut:
Hvem var Woodrow Wilson?
Hva handlet Wilsons 14 punkter om?
Hva mente USA var viktigst å gjøre i fredsoppgjøret?
Tips:
Følgende kilder fra NDLA kan brukes, gjerne sammen med andre kilder, for finne ut mer om fredsoppgjøret.
Fredsoppgjøret i Versailles 1919
Virkningene av fredsoppgjøret
Sentrale personer i første verdenskrig
Ekspert 2: Frankrike og ClemenceauFinn ut:
Hvem var Georges Clemenceau?
Hva mente Frankrike om Tyskland etter krigen?
Hvilke krav vant Frankrike fram med i forhandlingene?
Tips:
Følgende kilder fra NDLA kan brukes, gjerne sammen med andre kilder, for finne ut mer om fredsoppgjøret.
Fredsoppgjøret i Versailles 1919
Virkningene av fredsoppgjøret
Sentrale personer i første verdenskrig
Ekspert 3: Storbritannia og GeorgeFinn ut:
Hvem var David Lloyd George?
Hva var Storbritannias standpunkt før freden i Paris?
På hvilken måte endret Storbritannia mening underveis?
Tips:
Følgende kilder fra NDLA kan brukes, gjerne sammen med andre kilder, for finne ut mer om fredsoppgjøret.
Fredsoppgjøret i Versailles 1919
Virkningene av fredsoppgjøret
Sentrale personer i første verdenskrig
Ekspert 4: Italia og OrlandoFinn ut:
Hvem var Vittorio Emanuele Orlando?
Hva ønsket Italia å få ut av fredsforhandlingene?
I hvilken grad ble ønskene til Italia oppfylt?
Tips:
Følgende kilder fra NDLA kan brukes, gjerne sammen med andre kilder, for finne ut mer om fredsoppgjøret.
Fredsoppgjøret i Versailles 1919
Virkningene av fredsoppgjøret
Sentrale personer i første verdenskrig
Ekspert 5: TysklandFinn ut:
Hvordan ble første verdenskrig avsluttet?
Hvordan så de tyske lederne for seg at fredsforhandlingene skulle ende?
Hva ble resultatet for Tyskland?
Tips:
Følgende kilder fra NDLA kan brukes, gjerne sammen med andre kilder, for finne ut mer om fredsoppgjøret.
Fredsoppgjøret i Versailles 1919
Virkningene av fredsoppgjøret
Sentrale personer i første verdenskrig
Individuelt arbeid
Jobb individuelt i 15–20 minutter. Fordyp deg i temaet ditt, og svar på spørsmålene.
Ekspertgrupper
Sett dere sammen i ekspertgrupper og jobb sammen i 10 minutter. De som har fordypet seg i samme tema, skal nå sitte sammen. Del det dere har funnet ut. Hjelp hverandre til å forstå og bli enige om hva som er viktigst. Forbered dere på hvordan deres tema skal presenteres for basisgruppa.
Deling og diskusjon
Sett dere tilbake i basisgruppene, og presenter for hverandre det dere har funnet ut. Presenter i riktig rekkefølge. Hver ekspert får 3–4 minutter til å presentere svar på sine spørsmål.
Når alle er ferdige med presentasjonene, skal dere oppsummere hovedtrekkene i fredsoppgjøret. Hva ble resultatet for Tyskland?
Deretter skal dere diskutere følgende spørsmål i basisgruppa:
Hvem var vinnerne og taperne etter fredsoppgjøret?
I hvilken grad ble Wilsons 14 punkter fulgt i fredsoppgjøret?
Hvordan påvirket prinsippet om nasjonens selvbestemmelsesrett europakartet etter første verdenskrig?
Seierherrene handlet etter hva de mente var riktig i 1919. Sett med nåtidens øyne, burde seierherrene gjort noe annerledes? I så fall hva?
I hvilken grad har første verdenskrig og fredsoppgjøret hatt betydning helt fram til i dag?
Til slutt: Snakk sammen i basisgruppa.
Hver basisgruppe skal skrive ned to ting dere har lært om fredsoppgjøret etter å ha jobbet med puslespillmetoden.
Vurder din egen innsats i basis- og ekspertgrupper med lav, middels eller høy måloppnåelse. Hva kunne du gjort annerledes?
Oppsummer i klassen hvis dere får tid.
Les original på NDLA →
Versaillestraktaten. Hva skjedde egentlig?
Oppgave
Fredskonferansen i Paris var dominert av "de fire store", altså statsministerne fra Storbritannia, Frankrike og Italia, samt den amerikanske presidenten. I denne oppgaven skal dere sette dere inn i hvilke utgangspunkt de ulike statslederne hadde før og under fredskonferansen. Deretter skal dere drøfte ulike spørsmål til fredsoppgjøret.
Oppgaven skal løses ved å bruke puslespillmetoden, eller jigsaw-metoden. Du kan lese mer om jigsaw-metoden her. Hele opplegget tar cirka 90 minutter.
Les artikkelen Fredsoppgjøret i Versailles før dere begynner.
Forberedelser
Del dere inn i basisgrupper på fem elever. Hvis det ikke går opp, kan dere ha seks elever på noen av gruppene. Da må to elever på disse gruppene jobbe med samme tema.
Fordel temaene under på medlemmene i gruppa. Gruppemedlemmene skal nå bli eksperter på hvert sitt tema.
Ekspert 1: USA og Woodrow WilsonFinn ut:
Hvem var Woodrow Wilson?
Hva handlet Wilsons 14 punkter om?
Hva mente USA var viktigst å gjøre i fredsoppgjøret?
Tips:
Følgende kilder fra NDLA kan brukes, gjerne sammen med andre kilder, for finne ut mer om fredsoppgjøret.
Fredsoppgjøret i Versailles 1919
Virkningene av fredsoppgjøret
Sentrale personer i første verdenskrig
Ekspert 2: Frankrike og ClemenceauFinn ut:
Hvem var Georges Clemenceau?
Hva mente Frankrike om Tyskland etter krigen?
Hvilke krav vant Frankrike fram med i forhandlingene?
Tips:
Følgende kilder fra NDLA kan brukes, gjerne sammen med andre kilder, for finne ut mer om fredsoppgjøret.
Fredsoppgjøret i Versailles 1919
Virkningene av fredsoppgjøret
Sentrale personer i første verdenskrig
Ekspert 3: Storbritannia og GeorgeFinn ut:
Hvem var David Lloyd George?
Hva var Storbritannias standpunkt før freden i Paris?
På hvilken måte endret Storbritannia mening underveis?
Tips:
Følgende kilder fra NDLA kan brukes, gjerne sammen med andre kilder, for finne ut mer om fredsoppgjøret.
Fredsoppgjøret i Versailles 1919
Virkningene av fredsoppgjøret
Sentrale personer i første verdenskrig
Ekspert 4: Italia og OrlandoFinn ut:
Hvem var Vittorio Emanuele Orlando?
Hva ønsket Italia å få ut av fredsforhandlingene?
I hvilken grad ble ønskene til Italia oppfylt?
Tips:
Følgende kilder fra NDLA kan brukes, gjerne sammen med andre kilder, for finne ut mer om fredsoppgjøret.
Fredsoppgjøret i Versailles 1919
Virkningene av fredsoppgjøret
Sentrale personer i første verdenskrig
Ekspert 5: TysklandFinn ut:
Hvordan ble første verdenskrig avsluttet?
Hvordan så de tyske lederne for seg at fredsforhandlingene skulle ende?
Hva ble resultatet for Tyskland?
Tips:
Følgende kilder fra NDLA kan brukes, gjerne sammen med andre kilder, for finne ut mer om fredsoppgjøret.
Fredsoppgjøret i Versailles 1919
Virkningene av fredsoppgjøret
Sentrale personer i første verdenskrig
Individuelt arbeid
Jobb individuelt i 15–20 minutter. Fordyp deg i temaet ditt, og svar på spørsmålene.
Ekspertgrupper
Sett dere sammen i ekspertgrupper og jobb sammen i 10 minutter. De som har fordypet seg i samme tema, skal nå sitte sammen. Del det dere har funnet ut. Hjelp hverandre til å forstå og bli enige om hva som er viktigst. Forbered dere på hvordan deres tema skal presenteres for basisgruppa.
Deling og diskusjon
Sett dere tilbake i basisgruppene, og presenter for hverandre det dere har funnet ut. Presenter i riktig rekkefølge. Hver ekspert får 3–4 minutter til å presentere svar på sine spørsmål.
Når alle er ferdige med presentasjonene, skal dere oppsummere hovedtrekkene i fredsoppgjøret. Hva ble resultatet for Tyskland?
Deretter skal dere diskutere følgende spørsmål i basisgruppa:
Hvem var vinnerne og taperne etter fredsoppgjøret?
I hvilken grad ble Wilsons 14 punkter fulgt i fredsoppgjøret?
Hvordan påvirket prinsippet om nasjonens selvbestemmelsesrett europakartet etter første verdenskrig?
Seierherrene handlet etter hva de mente var riktig i 1919. Sett med nåtidens øyne, burde seierherrene gjort noe annerledes? I så fall hva?
I hvilken grad har første verdenskrig og fredsoppgjøret hatt betydning helt fram til i dag?
Til slutt: Snakk sammen i basisgruppa.
Hver basisgruppe skal skrive ned to ting dere har lært om fredsoppgjøret etter å ha jobbet med puslespillmetoden.
Vurder din egen innsats i basis- og ekspertgrupper med lav, middels eller høy måloppnåelse. Hva kunne du gjort annerledes?
Oppsummer i klassen hvis dere får tid.
Les original på NDLA →
Fredskonferansen i Paris var dominert av "de fire store", altså statsministerne fra Storbritannia, Frankrike og Italia, samt den amerikanske presidenten. I denne oppgaven skal dere sette dere inn i hvilke utgangspunkt de ulike statslederne hadde før og under fredskonferansen. Deretter skal dere drøfte ulike spørsmål til fredsoppgjøret.
Oppgaven skal løses ved å bruke puslespillmetoden, eller jigsaw-metoden. Du kan lese mer om jigsaw-metoden her. Hele opplegget tar cirka 90 minutter.
Les artikkelen Fredsoppgjøret i Versailles før dere begynner.
Forberedelser
Del dere inn i basisgrupper på fem elever. Hvis det ikke går opp, kan dere ha seks elever på noen av gruppene. Da må to elever på disse gruppene jobbe med samme tema.
Fordel temaene under på medlemmene i gruppa. Gruppemedlemmene skal nå bli eksperter på hvert sitt tema.
Ekspert 1: USA og Woodrow WilsonFinn ut:
Hvem var Woodrow Wilson?
Hva handlet Wilsons 14 punkter om?
Hva mente USA var viktigst å gjøre i fredsoppgjøret?
Tips:
Følgende kilder fra NDLA kan brukes, gjerne sammen med andre kilder, for finne ut mer om fredsoppgjøret.
Fredsoppgjøret i Versailles 1919
Virkningene av fredsoppgjøret
Sentrale personer i første verdenskrig
Ekspert 2: Frankrike og ClemenceauFinn ut:
Hvem var Georges Clemenceau?
Hva mente Frankrike om Tyskland etter krigen?
Hvilke krav vant Frankrike fram med i forhandlingene?
Tips:
Følgende kilder fra NDLA kan brukes, gjerne sammen med andre kilder, for finne ut mer om fredsoppgjøret.
Fredsoppgjøret i Versailles 1919
Virkningene av fredsoppgjøret
Sentrale personer i første verdenskrig
Ekspert 3: Storbritannia og GeorgeFinn ut:
Hvem var David Lloyd George?
Hva var Storbritannias standpunkt før freden i Paris?
På hvilken måte endret Storbritannia mening underveis?
Tips:
Følgende kilder fra NDLA kan brukes, gjerne sammen med andre kilder, for finne ut mer om fredsoppgjøret.
Fredsoppgjøret i Versailles 1919
Virkningene av fredsoppgjøret
Sentrale personer i første verdenskrig
Ekspert 4: Italia og OrlandoFinn ut:
Hvem var Vittorio Emanuele Orlando?
Hva ønsket Italia å få ut av fredsforhandlingene?
I hvilken grad ble ønskene til Italia oppfylt?
Tips:
Følgende kilder fra NDLA kan brukes, gjerne sammen med andre kilder, for finne ut mer om fredsoppgjøret.
Fredsoppgjøret i Versailles 1919
Virkningene av fredsoppgjøret
Sentrale personer i første verdenskrig
Ekspert 5: TysklandFinn ut:
Hvordan ble første verdenskrig avsluttet?
Hvordan så de tyske lederne for seg at fredsforhandlingene skulle ende?
Hva ble resultatet for Tyskland?
Tips:
Følgende kilder fra NDLA kan brukes, gjerne sammen med andre kilder, for finne ut mer om fredsoppgjøret.
Fredsoppgjøret i Versailles 1919
Virkningene av fredsoppgjøret
Sentrale personer i første verdenskrig
Individuelt arbeid
Jobb individuelt i 15–20 minutter. Fordyp deg i temaet ditt, og svar på spørsmålene.
Ekspertgrupper
Sett dere sammen i ekspertgrupper og jobb sammen i 10 minutter. De som har fordypet seg i samme tema, skal nå sitte sammen. Del det dere har funnet ut. Hjelp hverandre til å forstå og bli enige om hva som er viktigst. Forbered dere på hvordan deres tema skal presenteres for basisgruppa.
Deling og diskusjon
Sett dere tilbake i basisgruppene, og presenter for hverandre det dere har funnet ut. Presenter i riktig rekkefølge. Hver ekspert får 3–4 minutter til å presentere svar på sine spørsmål.
Når alle er ferdige med presentasjonene, skal dere oppsummere hovedtrekkene i fredsoppgjøret. Hva ble resultatet for Tyskland?
Deretter skal dere diskutere følgende spørsmål i basisgruppa:
Hvem var vinnerne og taperne etter fredsoppgjøret?
I hvilken grad ble Wilsons 14 punkter fulgt i fredsoppgjøret?
Hvordan påvirket prinsippet om nasjonens selvbestemmelsesrett europakartet etter første verdenskrig?
Seierherrene handlet etter hva de mente var riktig i 1919. Sett med nåtidens øyne, burde seierherrene gjort noe annerledes? I så fall hva?
I hvilken grad har første verdenskrig og fredsoppgjøret hatt betydning helt fram til i dag?
Til slutt: Snakk sammen i basisgruppa.
Hver basisgruppe skal skrive ned to ting dere har lært om fredsoppgjøret etter å ha jobbet med puslespillmetoden.
Vurder din egen innsats i basis- og ekspertgrupper med lav, middels eller høy måloppnåelse. Hva kunne du gjort annerledes?
Oppsummer i klassen hvis dere får tid.
Les original på NDLA →
Virkningene av fredsoppgjøret
Politiske virkninger
Første verdenskrig skulle være "krigen som endte alle kriger", men fredsoppgjøret endte opp med å legge grunnlaget for en enda verre verdenskrig. De økonomiske og politiske virkningene av krigen fikk store konsekvenser i mellomkrigstida og henger tydelig sammen.
Tyskland ydmyket
Fredsoppgjøret skulle avklare Tysklands rolle i Europa og løse det såkalte "tysklandsproblemet". Resultatet ble et ydmykende fredsoppgjør, som taperne i krigen måtte godta. Tyskland rolle som stormakt ble begrenset både økonomisk og militært. Kravene mot Tyskland var delvis for å svekke stormakten, men de hindret samtidig videre fred og stabilitet i Europa. Det unge demokratiet i Tyskland, Weimarrepublikken, fikk mange problemer å løse i mellomkrigstida.
Mange tyskere opplevde Versaillestraktaten som ydmykende, spesielt krigsskyldparagrafen og krigsskadeerstatningene var vanskelig å akseptere. Militæret ble redusert, landområder ble fratatt dem, og mange tyskere endte opp utenfor egne grenser. Skylda for elendigheten ble av mange tyskere lagt på en indre fiende som hadde "dolket Tyskland i ryggen" under krigen. Dette er den såkalte dolkestøtlegenden, hvor blant annet jøder og kommunister ble sett på som forrædere.
Frankrike og Storbritannia
Frankrike og Storbritannia vant krigen, men de menneskelige lidelsene og økonomiske kostnadene var svært høye. Folk var lei av krig, og militær nedrustning ble viktig for å holde utgiftene nede.
Frankrike og Storbritannia beholdt koloniene sine og fikk også noen nye etter krigen, men motstanden mot dette økte i mellomkrigstida. Første verdenskrig bidro til sterkere nasjonalfølelse i koloniserte områder, og spesielt for Storbritannia var det en utfordring å holde imperiet sammen. Frankrike på sin side måtte gjenoppbygge landet etter de enorme materielle ødeleggelsene av skyttergravskrigen, som hadde foregått på deres eget territorium.
USA
Den eneste stormakten som kom politisk og økonomisk styrket ut av krigen, var USA. På mange måter kan vi si at USA fikk en større politisk rolle internasjonalt, men de trakk seg etter krigen tilbake til sin tradisjonelle isolasjonisme. Dette var en tankegang innenfor amerikansk utenrikspolitikk hvor USA ikke skulle blande seg inn i forhold utenfor Amerika, spesielt gjaldt dette forhold i Europa.
Økonomisk fikk USA enormt oppsving på 1920-tallet, men dette skulle endre seg med børskrakket i New York i 1929.
Nytt europakart
Etter første verdenskrig forsvant europeiske keiserdømmer og imperier. De ble erstattet av nye nasjonalstater med demokrati som styreform. I mellomkrigstida skulle disse vise seg ikke å være rustet for de utfordringene som kom.
Kartet nedenfor viser hvordan europakartet ble endret etter Versaillestraktaten. Klikk på boksen i høyre hjørne på kartet for å få det i fullskjerm. Deretter klikker du på informasjonstegnene for å få en kort oversikt over hva som skjedde.
Folkeforbundet
Første verdenskrigs lidelser hadde vært enorme. Millioner var døde, mange var skadet og led av granatsjokk. Hvordan skulle man forhindre slike katastrofer i framtida?
Den amerikanske presidenten Woodrow Wilson ønsket å opprette en verdensomspennende organisasjon, Folkeforbundet, som skulle hindre ny verdenskrig. Folkeforbundet skulle være en arena hvor stater og nasjoner kunne avgjøre uenigheter gjennom forhandlinger i stedet for krig. Organisasjonen kan sies å være en forløper for dagens Forente Nasjoner (FN).
Det var mange svakheter med organisasjonen, og sett i ettertid var den ingen suksess. Folkeforbundet manglet handlekraft og troverdige sanksjonsmidler når konflikter oppstod. Dette så vi for eksempel da Italia invaderte Etiopia i 1936, Japan invaderte Mandsjuria i Kina i 1931, i den spanske borgerkrigen, 1936–1939, og ikke minst med Hitlers aggressive utenrikspolitikk etter 1933. En del av forklaringen på Folkeforbundets handlingslammelse var at mange stater sto utenfor organisasjonen. USA ble aldri med. Tyskland og Sovjetunionen ble de første årene holdt utenfor.
Økonomiske virkninger
Første verdenskrig forandret verdensøkonomien, og spesielt overgangen fra krigsøkonomi til fredsøkonomi var vanskelig. Under krigen hadde den sivile produksjonen måttet omstilles for å tilfredsstille de militære behovene. Etter krigen måtte økonomien legges om på nytt samtidig som mange fabrikker enten var nedslitte eller ødelagte. Denne overgangen var vanskelig for mange land, spesielt for Tyskland.
På grunn av ustabil valuta og trykking av for mye penger oppsto det i Tyskland en hyperinflasjon, som toppet seg i 1923. Pengene mistet i praksis all sin verdi. Weimarrepublikken var maktesløs og klarte ikke å håndtere alle problemene. Dette førte til en polarisering hvor både nazistene og kommunistene fikk større oppslutning.
Europa vant aldri tilbake sin økonomisk dominerende posisjon, og de økonomiske virkningene av krigen preget mellomkrigstida. For å finansiere krigføringen hadde franske og britiske myndigheter tatt opp store lån fra USA. Etter krigen måtte de betales tilbake. Frankrike og Storbritannia var avhengig av kriseskadeerstatning fra Tyskland for å finansiere tilbakebetalingen av de amerikanske lånene. Tyskland, på sin side, var avhengig av store, kortsiktige amerikanske lån for å opprettholde en stabil valuta, og for å betale erstatninger til Frankrike og Storbritannia. Siste nedbetaling skjedde i 2010.
Tenk etter
Hvordan henger de økonomiske og politiske virkningene av første verdenskrig sammen i mellomkrigstida?
Midtøsten
Det osmanske riket, som hadde kjempet på sentralmaktenes side, kollapset etter første verdenskrig. I 1923 ble republikken Tyrkia opprettet, men områdene i Midtøsten som ikke ble en del av Tyrkia, ble administrert av Folkeforbundet. I praksis overtok Frankrike og Storbritannia kontrollen over Irak, Syria og Libanon.
Palestina, som hadde vært underlagt Det osmanske riket, ble mot slutten av krigen okkupert av Storbritannia etter at osmanene ble fordrevet. Palestinerne hadde indirekte blitt lovet selvstyre som belønning for å sloss mot osmanene, men etter krigen ble ikke dette fulgt opp. Etter fredsforhandlingene ble Palestina et britisk mandatområde, og det ble lagt til rette for jødisk bosetting.
De arabiske folkene i Midtøsten fikk ikke den selvstendigheten de mente de hadde blitt lovet. Dette har fått store følger for situasjonen i Midtøsten fram til i dag.
Kilder
Gjerde, Å. B. (2020, 30. desember). Mellomkrigstiden. I Store norske leksikon. https://snl.no/mellomkrigstiden
Palmer, R. R., Colton, J. & Kramer, L. (2002). A history of the modern world (ninth edition). McGraw-Hill. New York.
Versailles-traktaten. (2021, 19. januar). I Store norske leksikon. https://snl.no/Versailles-traktaten
Les original på NDLA →
Første verdenskrig skulle være "krigen som endte alle kriger", men fredsoppgjøret endte opp med å legge grunnlaget for en enda verre verdenskrig. De økonomiske og politiske virkningene av krigen fikk store konsekvenser i mellomkrigstida og henger tydelig sammen.
Tyskland ydmyket
Fredsoppgjøret skulle avklare Tysklands rolle i Europa og løse det såkalte "tysklandsproblemet". Resultatet ble et ydmykende fredsoppgjør, som taperne i krigen måtte godta. Tyskland rolle som stormakt ble begrenset både økonomisk og militært. Kravene mot Tyskland var delvis for å svekke stormakten, men de hindret samtidig videre fred og stabilitet i Europa. Det unge demokratiet i Tyskland, Weimarrepublikken, fikk mange problemer å løse i mellomkrigstida.
Mange tyskere opplevde Versaillestraktaten som ydmykende, spesielt krigsskyldparagrafen og krigsskadeerstatningene var vanskelig å akseptere. Militæret ble redusert, landområder ble fratatt dem, og mange tyskere endte opp utenfor egne grenser. Skylda for elendigheten ble av mange tyskere lagt på en indre fiende som hadde "dolket Tyskland i ryggen" under krigen. Dette er den såkalte dolkestøtlegenden, hvor blant annet jøder og kommunister ble sett på som forrædere.
Frankrike og Storbritannia
Frankrike og Storbritannia vant krigen, men de menneskelige lidelsene og økonomiske kostnadene var svært høye. Folk var lei av krig, og militær nedrustning ble viktig for å holde utgiftene nede.
Frankrike og Storbritannia beholdt koloniene sine og fikk også noen nye etter krigen, men motstanden mot dette økte i mellomkrigstida. Første verdenskrig bidro til sterkere nasjonalfølelse i koloniserte områder, og spesielt for Storbritannia var det en utfordring å holde imperiet sammen. Frankrike på sin side måtte gjenoppbygge landet etter de enorme materielle ødeleggelsene av skyttergravskrigen, som hadde foregått på deres eget territorium.
USA
Den eneste stormakten som kom politisk og økonomisk styrket ut av krigen, var USA. På mange måter kan vi si at USA fikk en større politisk rolle internasjonalt, men de trakk seg etter krigen tilbake til sin tradisjonelle isolasjonisme. Dette var en tankegang innenfor amerikansk utenrikspolitikk hvor USA ikke skulle blande seg inn i forhold utenfor Amerika, spesielt gjaldt dette forhold i Europa.
Økonomisk fikk USA enormt oppsving på 1920-tallet, men dette skulle endre seg med børskrakket i New York i 1929.
Nytt europakart
Etter første verdenskrig forsvant europeiske keiserdømmer og imperier. De ble erstattet av nye nasjonalstater med demokrati som styreform. I mellomkrigstida skulle disse vise seg ikke å være rustet for de utfordringene som kom.
Kartet nedenfor viser hvordan europakartet ble endret etter Versaillestraktaten. Klikk på boksen i høyre hjørne på kartet for å få det i fullskjerm. Deretter klikker du på informasjonstegnene for å få en kort oversikt over hva som skjedde.
Folkeforbundet
Første verdenskrigs lidelser hadde vært enorme. Millioner var døde, mange var skadet og led av granatsjokk. Hvordan skulle man forhindre slike katastrofer i framtida?
Den amerikanske presidenten Woodrow Wilson ønsket å opprette en verdensomspennende organisasjon, Folkeforbundet, som skulle hindre ny verdenskrig. Folkeforbundet skulle være en arena hvor stater og nasjoner kunne avgjøre uenigheter gjennom forhandlinger i stedet for krig. Organisasjonen kan sies å være en forløper for dagens Forente Nasjoner (FN).
Det var mange svakheter med organisasjonen, og sett i ettertid var den ingen suksess. Folkeforbundet manglet handlekraft og troverdige sanksjonsmidler når konflikter oppstod. Dette så vi for eksempel da Italia invaderte Etiopia i 1936, Japan invaderte Mandsjuria i Kina i 1931, i den spanske borgerkrigen, 1936–1939, og ikke minst med Hitlers aggressive utenrikspolitikk etter 1933. En del av forklaringen på Folkeforbundets handlingslammelse var at mange stater sto utenfor organisasjonen. USA ble aldri med. Tyskland og Sovjetunionen ble de første årene holdt utenfor.
Økonomiske virkninger
Første verdenskrig forandret verdensøkonomien, og spesielt overgangen fra krigsøkonomi til fredsøkonomi var vanskelig. Under krigen hadde den sivile produksjonen måttet omstilles for å tilfredsstille de militære behovene. Etter krigen måtte økonomien legges om på nytt samtidig som mange fabrikker enten var nedslitte eller ødelagte. Denne overgangen var vanskelig for mange land, spesielt for Tyskland.
På grunn av ustabil valuta og trykking av for mye penger oppsto det i Tyskland en hyperinflasjon, som toppet seg i 1923. Pengene mistet i praksis all sin verdi. Weimarrepublikken var maktesløs og klarte ikke å håndtere alle problemene. Dette førte til en polarisering hvor både nazistene og kommunistene fikk større oppslutning.
Europa vant aldri tilbake sin økonomisk dominerende posisjon, og de økonomiske virkningene av krigen preget mellomkrigstida. For å finansiere krigføringen hadde franske og britiske myndigheter tatt opp store lån fra USA. Etter krigen måtte de betales tilbake. Frankrike og Storbritannia var avhengig av kriseskadeerstatning fra Tyskland for å finansiere tilbakebetalingen av de amerikanske lånene. Tyskland, på sin side, var avhengig av store, kortsiktige amerikanske lån for å opprettholde en stabil valuta, og for å betale erstatninger til Frankrike og Storbritannia. Siste nedbetaling skjedde i 2010.
Tenk etter
Hvordan henger de økonomiske og politiske virkningene av første verdenskrig sammen i mellomkrigstida?
Midtøsten
Det osmanske riket, som hadde kjempet på sentralmaktenes side, kollapset etter første verdenskrig. I 1923 ble republikken Tyrkia opprettet, men områdene i Midtøsten som ikke ble en del av Tyrkia, ble administrert av Folkeforbundet. I praksis overtok Frankrike og Storbritannia kontrollen over Irak, Syria og Libanon.
Palestina, som hadde vært underlagt Det osmanske riket, ble mot slutten av krigen okkupert av Storbritannia etter at osmanene ble fordrevet. Palestinerne hadde indirekte blitt lovet selvstyre som belønning for å sloss mot osmanene, men etter krigen ble ikke dette fulgt opp. Etter fredsforhandlingene ble Palestina et britisk mandatområde, og det ble lagt til rette for jødisk bosetting.
De arabiske folkene i Midtøsten fikk ikke den selvstendigheten de mente de hadde blitt lovet. Dette har fått store følger for situasjonen i Midtøsten fram til i dag.
Kilder
Gjerde, Å. B. (2020, 30. desember). Mellomkrigstiden. I Store norske leksikon. https://snl.no/mellomkrigstiden
Palmer, R. R., Colton, J. & Kramer, L. (2002). A history of the modern world (ninth edition). McGraw-Hill. New York.
Versailles-traktaten. (2021, 19. januar). I Store norske leksikon. https://snl.no/Versailles-traktaten
Les original på NDLA →
Virkningene av fredsoppgjøret
Politiske virkninger
Første verdenskrig skulle være "krigen som endte alle kriger", men fredsoppgjøret endte opp med å legge grunnlaget for en enda verre verdenskrig. De økonomiske og politiske virkningene av krigen fikk store konsekvenser i mellomkrigstida og henger tydelig sammen.
Tyskland ydmyket
Fredsoppgjøret skulle avklare Tysklands rolle i Europa og løse det såkalte "tysklandsproblemet". Resultatet ble et ydmykende fredsoppgjør, som taperne i krigen måtte godta. Tyskland rolle som stormakt ble begrenset både økonomisk og militært. Kravene mot Tyskland var delvis for å svekke stormakten, men de hindret samtidig videre fred og stabilitet i Europa. Det unge demokratiet i Tyskland, Weimarrepublikken, fikk mange problemer å løse i mellomkrigstida.
Mange tyskere opplevde Versaillestraktaten som ydmykende, spesielt krigsskyldparagrafen og krigsskadeerstatningene var vanskelig å akseptere. Militæret ble redusert, landområder ble fratatt dem, og mange tyskere endte opp utenfor egne grenser. Skylda for elendigheten ble av mange tyskere lagt på en indre fiende som hadde "dolket Tyskland i ryggen" under krigen. Dette er den såkalte dolkestøtlegenden, hvor blant annet jøder og kommunister ble sett på som forrædere.
Frankrike og Storbritannia
Frankrike og Storbritannia vant krigen, men de menneskelige lidelsene og økonomiske kostnadene var svært høye. Folk var lei av krig, og militær nedrustning ble viktig for å holde utgiftene nede.
Frankrike og Storbritannia beholdt koloniene sine og fikk også noen nye etter krigen, men motstanden mot dette økte i mellomkrigstida. Første verdenskrig bidro til sterkere nasjonalfølelse i koloniserte områder, og spesielt for Storbritannia var det en utfordring å holde imperiet sammen. Frankrike på sin side måtte gjenoppbygge landet etter de enorme materielle ødeleggelsene av skyttergravskrigen, som hadde foregått på deres eget territorium.
USA
Den eneste stormakten som kom politisk og økonomisk styrket ut av krigen, var USA. På mange måter kan vi si at USA fikk en større politisk rolle internasjonalt, men de trakk seg etter krigen tilbake til sin tradisjonelle isolasjonisme. Dette var en tankegang innenfor amerikansk utenrikspolitikk hvor USA ikke skulle blande seg inn i forhold utenfor Amerika, spesielt gjaldt dette forhold i Europa.
Økonomisk fikk USA enormt oppsving på 1920-tallet, men dette skulle endre seg med børskrakket i New York i 1929.
Nytt europakart
Etter første verdenskrig forsvant europeiske keiserdømmer og imperier. De ble erstattet av nye nasjonalstater med demokrati som styreform. I mellomkrigstida skulle disse vise seg ikke å være rustet for de utfordringene som kom.
Kartet nedenfor viser hvordan europakartet ble endret etter Versaillestraktaten. Klikk på boksen i høyre hjørne på kartet for å få det i fullskjerm. Deretter klikker du på informasjonstegnene for å få en kort oversikt over hva som skjedde.
Folkeforbundet
Første verdenskrigs lidelser hadde vært enorme. Millioner var døde, mange var skadet og led av granatsjokk. Hvordan skulle man forhindre slike katastrofer i framtida?
Den amerikanske presidenten Woodrow Wilson ønsket å opprette en verdensomspennende organisasjon, Folkeforbundet, som skulle hindre ny verdenskrig. Folkeforbundet skulle være en arena hvor stater og nasjoner kunne avgjøre uenigheter gjennom forhandlinger i stedet for krig. Organisasjonen kan sies å være en forløper for dagens Forente Nasjoner (FN).
Det var mange svakheter med organisasjonen, og sett i ettertid var den ingen suksess. Folkeforbundet manglet handlekraft og troverdige sanksjonsmidler når konflikter oppstod. Dette så vi for eksempel da Italia invaderte Etiopia i 1936, Japan invaderte Mandsjuria i Kina i 1931, i den spanske borgerkrigen, 1936–1939, og ikke minst med Hitlers aggressive utenrikspolitikk etter 1933. En del av forklaringen på Folkeforbundets handlingslammelse var at mange stater sto utenfor organisasjonen. USA ble aldri med. Tyskland og Sovjetunionen ble de første årene holdt utenfor.
Økonomiske virkninger
Første verdenskrig forandret verdensøkonomien, og spesielt overgangen fra krigsøkonomi til fredsøkonomi var vanskelig. Under krigen hadde den sivile produksjonen måttet omstilles for å tilfredsstille de militære behovene. Etter krigen måtte økonomien legges om på nytt samtidig som mange fabrikker enten var nedslitte eller ødelagte. Denne overgangen var vanskelig for mange land, spesielt for Tyskland.
På grunn av ustabil valuta og trykking av for mye penger oppsto det i Tyskland en hyperinflasjon, som toppet seg i 1923. Pengene mistet i praksis all sin verdi. Weimarrepublikken var maktesløs og klarte ikke å håndtere alle problemene. Dette førte til en polarisering hvor både nazistene og kommunistene fikk større oppslutning.
Europa vant aldri tilbake sin økonomisk dominerende posisjon, og de økonomiske virkningene av krigen preget mellomkrigstida. For å finansiere krigføringen hadde franske og britiske myndigheter tatt opp store lån fra USA. Etter krigen måtte de betales tilbake. Frankrike og Storbritannia var avhengig av kriseskadeerstatning fra Tyskland for å finansiere tilbakebetalingen av de amerikanske lånene. Tyskland, på sin side, var avhengig av store, kortsiktige amerikanske lån for å opprettholde en stabil valuta, og for å betale erstatninger til Frankrike og Storbritannia. Siste nedbetaling skjedde i 2010.
Tenk etter
Hvordan henger de økonomiske og politiske virkningene av første verdenskrig sammen i mellomkrigstida?
Midtøsten
Det osmanske riket, som hadde kjempet på sentralmaktenes side, kollapset etter første verdenskrig. I 1923 ble republikken Tyrkia opprettet, men områdene i Midtøsten som ikke ble en del av Tyrkia, ble administrert av Folkeforbundet. I praksis overtok Frankrike og Storbritannia kontrollen over Irak, Syria og Libanon.
Palestina, som hadde vært underlagt Det osmanske riket, ble mot slutten av krigen okkupert av Storbritannia etter at osmanene ble fordrevet. Palestinerne hadde indirekte blitt lovet selvstyre som belønning for å sloss mot osmanene, men etter krigen ble ikke dette fulgt opp. Etter fredsforhandlingene ble Palestina et britisk mandatområde, og det ble lagt til rette for jødisk bosetting.
De arabiske folkene i Midtøsten fikk ikke den selvstendigheten de mente de hadde blitt lovet. Dette har fått store følger for situasjonen i Midtøsten fram til i dag.
Kilder
Gjerde, Å. B. (2020, 30. desember). Mellomkrigstiden. I Store norske leksikon. https://snl.no/mellomkrigstiden
Palmer, R. R., Colton, J. & Kramer, L. (2002). A history of the modern world (ninth edition). McGraw-Hill. New York.
Versailles-traktaten. (2021, 19. januar). I Store norske leksikon. https://snl.no/Versailles-traktaten
Les original på NDLA →
Første verdenskrig skulle være "krigen som endte alle kriger", men fredsoppgjøret endte opp med å legge grunnlaget for en enda verre verdenskrig. De økonomiske og politiske virkningene av krigen fikk store konsekvenser i mellomkrigstida og henger tydelig sammen.
Tyskland ydmyket
Fredsoppgjøret skulle avklare Tysklands rolle i Europa og løse det såkalte "tysklandsproblemet". Resultatet ble et ydmykende fredsoppgjør, som taperne i krigen måtte godta. Tyskland rolle som stormakt ble begrenset både økonomisk og militært. Kravene mot Tyskland var delvis for å svekke stormakten, men de hindret samtidig videre fred og stabilitet i Europa. Det unge demokratiet i Tyskland, Weimarrepublikken, fikk mange problemer å løse i mellomkrigstida.
Mange tyskere opplevde Versaillestraktaten som ydmykende, spesielt krigsskyldparagrafen og krigsskadeerstatningene var vanskelig å akseptere. Militæret ble redusert, landområder ble fratatt dem, og mange tyskere endte opp utenfor egne grenser. Skylda for elendigheten ble av mange tyskere lagt på en indre fiende som hadde "dolket Tyskland i ryggen" under krigen. Dette er den såkalte dolkestøtlegenden, hvor blant annet jøder og kommunister ble sett på som forrædere.
Frankrike og Storbritannia
Frankrike og Storbritannia vant krigen, men de menneskelige lidelsene og økonomiske kostnadene var svært høye. Folk var lei av krig, og militær nedrustning ble viktig for å holde utgiftene nede.
Frankrike og Storbritannia beholdt koloniene sine og fikk også noen nye etter krigen, men motstanden mot dette økte i mellomkrigstida. Første verdenskrig bidro til sterkere nasjonalfølelse i koloniserte områder, og spesielt for Storbritannia var det en utfordring å holde imperiet sammen. Frankrike på sin side måtte gjenoppbygge landet etter de enorme materielle ødeleggelsene av skyttergravskrigen, som hadde foregått på deres eget territorium.
USA
Den eneste stormakten som kom politisk og økonomisk styrket ut av krigen, var USA. På mange måter kan vi si at USA fikk en større politisk rolle internasjonalt, men de trakk seg etter krigen tilbake til sin tradisjonelle isolasjonisme. Dette var en tankegang innenfor amerikansk utenrikspolitikk hvor USA ikke skulle blande seg inn i forhold utenfor Amerika, spesielt gjaldt dette forhold i Europa.
Økonomisk fikk USA enormt oppsving på 1920-tallet, men dette skulle endre seg med børskrakket i New York i 1929.
Nytt europakart
Etter første verdenskrig forsvant europeiske keiserdømmer og imperier. De ble erstattet av nye nasjonalstater med demokrati som styreform. I mellomkrigstida skulle disse vise seg ikke å være rustet for de utfordringene som kom.
Kartet nedenfor viser hvordan europakartet ble endret etter Versaillestraktaten. Klikk på boksen i høyre hjørne på kartet for å få det i fullskjerm. Deretter klikker du på informasjonstegnene for å få en kort oversikt over hva som skjedde.
Folkeforbundet
Første verdenskrigs lidelser hadde vært enorme. Millioner var døde, mange var skadet og led av granatsjokk. Hvordan skulle man forhindre slike katastrofer i framtida?
Den amerikanske presidenten Woodrow Wilson ønsket å opprette en verdensomspennende organisasjon, Folkeforbundet, som skulle hindre ny verdenskrig. Folkeforbundet skulle være en arena hvor stater og nasjoner kunne avgjøre uenigheter gjennom forhandlinger i stedet for krig. Organisasjonen kan sies å være en forløper for dagens Forente Nasjoner (FN).
Det var mange svakheter med organisasjonen, og sett i ettertid var den ingen suksess. Folkeforbundet manglet handlekraft og troverdige sanksjonsmidler når konflikter oppstod. Dette så vi for eksempel da Italia invaderte Etiopia i 1936, Japan invaderte Mandsjuria i Kina i 1931, i den spanske borgerkrigen, 1936–1939, og ikke minst med Hitlers aggressive utenrikspolitikk etter 1933. En del av forklaringen på Folkeforbundets handlingslammelse var at mange stater sto utenfor organisasjonen. USA ble aldri med. Tyskland og Sovjetunionen ble de første årene holdt utenfor.
Økonomiske virkninger
Første verdenskrig forandret verdensøkonomien, og spesielt overgangen fra krigsøkonomi til fredsøkonomi var vanskelig. Under krigen hadde den sivile produksjonen måttet omstilles for å tilfredsstille de militære behovene. Etter krigen måtte økonomien legges om på nytt samtidig som mange fabrikker enten var nedslitte eller ødelagte. Denne overgangen var vanskelig for mange land, spesielt for Tyskland.
På grunn av ustabil valuta og trykking av for mye penger oppsto det i Tyskland en hyperinflasjon, som toppet seg i 1923. Pengene mistet i praksis all sin verdi. Weimarrepublikken var maktesløs og klarte ikke å håndtere alle problemene. Dette førte til en polarisering hvor både nazistene og kommunistene fikk større oppslutning.
Europa vant aldri tilbake sin økonomisk dominerende posisjon, og de økonomiske virkningene av krigen preget mellomkrigstida. For å finansiere krigføringen hadde franske og britiske myndigheter tatt opp store lån fra USA. Etter krigen måtte de betales tilbake. Frankrike og Storbritannia var avhengig av kriseskadeerstatning fra Tyskland for å finansiere tilbakebetalingen av de amerikanske lånene. Tyskland, på sin side, var avhengig av store, kortsiktige amerikanske lån for å opprettholde en stabil valuta, og for å betale erstatninger til Frankrike og Storbritannia. Siste nedbetaling skjedde i 2010.
Tenk etter
Hvordan henger de økonomiske og politiske virkningene av første verdenskrig sammen i mellomkrigstida?
Midtøsten
Det osmanske riket, som hadde kjempet på sentralmaktenes side, kollapset etter første verdenskrig. I 1923 ble republikken Tyrkia opprettet, men områdene i Midtøsten som ikke ble en del av Tyrkia, ble administrert av Folkeforbundet. I praksis overtok Frankrike og Storbritannia kontrollen over Irak, Syria og Libanon.
Palestina, som hadde vært underlagt Det osmanske riket, ble mot slutten av krigen okkupert av Storbritannia etter at osmanene ble fordrevet. Palestinerne hadde indirekte blitt lovet selvstyre som belønning for å sloss mot osmanene, men etter krigen ble ikke dette fulgt opp. Etter fredsforhandlingene ble Palestina et britisk mandatområde, og det ble lagt til rette for jødisk bosetting.
De arabiske folkene i Midtøsten fikk ikke den selvstendigheten de mente de hadde blitt lovet. Dette har fått store følger for situasjonen i Midtøsten fram til i dag.
Kilder
Gjerde, Å. B. (2020, 30. desember). Mellomkrigstiden. I Store norske leksikon. https://snl.no/mellomkrigstiden
Palmer, R. R., Colton, J. & Kramer, L. (2002). A history of the modern world (ninth edition). McGraw-Hill. New York.
Versailles-traktaten. (2021, 19. januar). I Store norske leksikon. https://snl.no/Versailles-traktaten
Les original på NDLA →
Wilsons 14 punkter og Versaillestraktaten
Forberedelse
Før du gjør oppgavene må du lese disse artiklene:
Fredsoppgjøret i Versailles i 1919
Virkningene av fredsoppgjøret
Oppgave 1
I fredsoppgjøret etter første verdenskrig mente den amerikanske presidenten Woodrow Wilson at seierherrene skulle ta hensyn til nasjonens selvbestemmelsesrett, hvor nasjonalitet skulle bestemme de nye statsgrensene.
I hvilken grad ble dette prinsippet fulgt med tanke på Tyskland og tyskere?
I hvilken grad ble dette prinsippet fulgt når europakartet ble tegnet opp på nytt etter første verdenskrig?
Hvilke konsekvenser fikk det nye europakartet i mellomkrigstida?
Oppgave 2
Woodrow Wilson presenterte i januar 1918 sine 14 punkter for fred. Disse punktene skulle være utgangspunkt for en fredsslutning alle parter kunne leve med. Hovedtrekkene i Wilsons 14 punkter er listet opp nedenfor:
Wilsons 14 punkterIngen hemmelige avtaler. Diplomatiet skal skje åpenlyst.
Fri ferdsel på verdenshavene.
Økonomiske hindre skal fjernes for å fremme fri og lik handel.
Gjensidige garantier for nedrustning til et minimum som kreves for å beskytte eget land.
Upartisk ordning av alle kolonikrav, hvor det tas hensyn til de folkene det gjelder.
Tilbaketrekning av alle fremmede soldater i russiske landområder.
Tilbaketrekning av alle fremmede tropper i Belgia. Belgisk uavhengighet skal gjenopprettes.
Tilbaketrekning av alle fremmede tropper i Frankrike. Okkuperte områder og Alsace-Lorraine må bli gitt tilbake til Frankrike.
Italias grenser trekkes etter nasjonalitet.
Folkene i Østerrike-Ungarn bør få anledning til selvstendig utvikling.
Tilbaketrekning av alle fremmede tropper i Romania, Serbia og Montenegro. Okkuperte områder må tilbakeføres. Serbia må få fri og sikker tilgang til sjøen. Nye grenser må trekkes etter nasjonalitet.
De tyrkiske delene av det nåværende osmanske riket må bli sikret selvstendighet. Andre nasjonaliteter under tyrkisk herredømme må få sin egen selvstendige utvikling.
En uavhengig polsk stat må bli opprettet hvor det bor polakker. Staten må ha adgang til havet.
Opprettelse av Folkeforbundet.
Kilde
Wilson's Fourteen Points (u.å.). I Library of Congress (u.å.). Hentet 20.februar 2022 fra https://www.loc.gov/collections/world-war-i-rotogravures/articles-and-essays/events-and-statistics/wilsons-fourteen-points/
Hvilke punkter ble fulgt i Versaillestraktaten?
Hvilke punkter ble ikke fulgt? I så fall hvorfor ikke?
Undersøk hvilken straff Tyskland fikk i Versaillestraktaten. Er det noe av straffen som ikke var nevnt i Wilsons 14 punkter?
Oppgave 3
Ett av Wilsons punkter var opprettelsen av Folkeforbundet. Den viktigste oppgaven til Folkeforbundet var å forhindre ny verdenskrig, men det ble kritisert for å ikke ha lykkes med dette.
Hvorfor lyktes ikke Folkeforbundet med å hindre utbruddet av en ny verdenskrig?
På mange måter er De forente nasjoner (FN) en etterfølger av Folkeforbundet. Undersøk hva som er likhetene og forskjellene mellom disse to organisasjonene.
Oppgave 4
Drøft følgende påstand:
Andre verdenskrig ville ikke skjedd om fredsoppgjøret hadde fulgt Wilsons 14 punkter.
Les original på NDLA →
Før du gjør oppgavene må du lese disse artiklene:
Fredsoppgjøret i Versailles i 1919
Virkningene av fredsoppgjøret
Oppgave 1
I fredsoppgjøret etter første verdenskrig mente den amerikanske presidenten Woodrow Wilson at seierherrene skulle ta hensyn til nasjonens selvbestemmelsesrett, hvor nasjonalitet skulle bestemme de nye statsgrensene.
I hvilken grad ble dette prinsippet fulgt med tanke på Tyskland og tyskere?
I hvilken grad ble dette prinsippet fulgt når europakartet ble tegnet opp på nytt etter første verdenskrig?
Hvilke konsekvenser fikk det nye europakartet i mellomkrigstida?
Oppgave 2
Woodrow Wilson presenterte i januar 1918 sine 14 punkter for fred. Disse punktene skulle være utgangspunkt for en fredsslutning alle parter kunne leve med. Hovedtrekkene i Wilsons 14 punkter er listet opp nedenfor:
Wilsons 14 punkterIngen hemmelige avtaler. Diplomatiet skal skje åpenlyst.
Fri ferdsel på verdenshavene.
Økonomiske hindre skal fjernes for å fremme fri og lik handel.
Gjensidige garantier for nedrustning til et minimum som kreves for å beskytte eget land.
Upartisk ordning av alle kolonikrav, hvor det tas hensyn til de folkene det gjelder.
Tilbaketrekning av alle fremmede soldater i russiske landområder.
Tilbaketrekning av alle fremmede tropper i Belgia. Belgisk uavhengighet skal gjenopprettes.
Tilbaketrekning av alle fremmede tropper i Frankrike. Okkuperte områder og Alsace-Lorraine må bli gitt tilbake til Frankrike.
Italias grenser trekkes etter nasjonalitet.
Folkene i Østerrike-Ungarn bør få anledning til selvstendig utvikling.
Tilbaketrekning av alle fremmede tropper i Romania, Serbia og Montenegro. Okkuperte områder må tilbakeføres. Serbia må få fri og sikker tilgang til sjøen. Nye grenser må trekkes etter nasjonalitet.
De tyrkiske delene av det nåværende osmanske riket må bli sikret selvstendighet. Andre nasjonaliteter under tyrkisk herredømme må få sin egen selvstendige utvikling.
En uavhengig polsk stat må bli opprettet hvor det bor polakker. Staten må ha adgang til havet.
Opprettelse av Folkeforbundet.
Kilde
Wilson's Fourteen Points (u.å.). I Library of Congress (u.å.). Hentet 20.februar 2022 fra https://www.loc.gov/collections/world-war-i-rotogravures/articles-and-essays/events-and-statistics/wilsons-fourteen-points/
Hvilke punkter ble fulgt i Versaillestraktaten?
Hvilke punkter ble ikke fulgt? I så fall hvorfor ikke?
Undersøk hvilken straff Tyskland fikk i Versaillestraktaten. Er det noe av straffen som ikke var nevnt i Wilsons 14 punkter?
Oppgave 3
Ett av Wilsons punkter var opprettelsen av Folkeforbundet. Den viktigste oppgaven til Folkeforbundet var å forhindre ny verdenskrig, men det ble kritisert for å ikke ha lykkes med dette.
Hvorfor lyktes ikke Folkeforbundet med å hindre utbruddet av en ny verdenskrig?
På mange måter er De forente nasjoner (FN) en etterfølger av Folkeforbundet. Undersøk hva som er likhetene og forskjellene mellom disse to organisasjonene.
Oppgave 4
Drøft følgende påstand:
Andre verdenskrig ville ikke skjedd om fredsoppgjøret hadde fulgt Wilsons 14 punkter.
Les original på NDLA →
Wilsons 14 punkter og Versaillestraktaten
Forberedelse
Før du gjør oppgavene må du lese disse artiklene:
Fredsoppgjøret i Versailles i 1919
Virkningene av fredsoppgjøret
Oppgave 1
I fredsoppgjøret etter første verdenskrig mente den amerikanske presidenten Woodrow Wilson at seierherrene skulle ta hensyn til nasjonens selvbestemmelsesrett, hvor nasjonalitet skulle bestemme de nye statsgrensene.
I hvilken grad ble dette prinsippet fulgt med tanke på Tyskland og tyskere?
I hvilken grad ble dette prinsippet fulgt når europakartet ble tegnet opp på nytt etter første verdenskrig?
Hvilke konsekvenser fikk det nye europakartet i mellomkrigstida?
Oppgave 2
Woodrow Wilson presenterte i januar 1918 sine 14 punkter for fred. Disse punktene skulle være utgangspunkt for en fredsslutning alle parter kunne leve med. Hovedtrekkene i Wilsons 14 punkter er listet opp nedenfor:
Wilsons 14 punkterIngen hemmelige avtaler. Diplomatiet skal skje åpenlyst.
Fri ferdsel på verdenshavene.
Økonomiske hindre skal fjernes for å fremme fri og lik handel.
Gjensidige garantier for nedrustning til et minimum som kreves for å beskytte eget land.
Upartisk ordning av alle kolonikrav, hvor det tas hensyn til de folkene det gjelder.
Tilbaketrekning av alle fremmede soldater i russiske landområder.
Tilbaketrekning av alle fremmede tropper i Belgia. Belgisk uavhengighet skal gjenopprettes.
Tilbaketrekning av alle fremmede tropper i Frankrike. Okkuperte områder og Alsace-Lorraine må bli gitt tilbake til Frankrike.
Italias grenser trekkes etter nasjonalitet.
Folkene i Østerrike-Ungarn bør få anledning til selvstendig utvikling.
Tilbaketrekning av alle fremmede tropper i Romania, Serbia og Montenegro. Okkuperte områder må tilbakeføres. Serbia må få fri og sikker tilgang til sjøen. Nye grenser må trekkes etter nasjonalitet.
De tyrkiske delene av det nåværende osmanske riket må bli sikret selvstendighet. Andre nasjonaliteter under tyrkisk herredømme må få sin egen selvstendige utvikling.
En uavhengig polsk stat må bli opprettet hvor det bor polakker. Staten må ha adgang til havet.
Opprettelse av Folkeforbundet.
Kilde
Wilson's Fourteen Points (u.å.). I Library of Congress (u.å.). Hentet 20.februar 2022 fra https://www.loc.gov/collections/world-war-i-rotogravures/articles-and-essays/events-and-statistics/wilsons-fourteen-points/
Hvilke punkter ble fulgt i Versaillestraktaten?
Hvilke punkter ble ikke fulgt? I så fall hvorfor ikke?
Undersøk hvilken straff Tyskland fikk i Versaillestraktaten. Er det noe av straffen som ikke var nevnt i Wilsons 14 punkter?
Oppgave 3
Ett av Wilsons punkter var opprettelsen av Folkeforbundet. Den viktigste oppgaven til Folkeforbundet var å forhindre ny verdenskrig, men det ble kritisert for å ikke ha lykkes med dette.
Hvorfor lyktes ikke Folkeforbundet med å hindre utbruddet av en ny verdenskrig?
På mange måter er De forente nasjoner (FN) en etterfølger av Folkeforbundet. Undersøk hva som er likhetene og forskjellene mellom disse to organisasjonene.
Oppgave 4
Drøft følgende påstand:
Andre verdenskrig ville ikke skjedd om fredsoppgjøret hadde fulgt Wilsons 14 punkter.
Les original på NDLA →
Før du gjør oppgavene må du lese disse artiklene:
Fredsoppgjøret i Versailles i 1919
Virkningene av fredsoppgjøret
Oppgave 1
I fredsoppgjøret etter første verdenskrig mente den amerikanske presidenten Woodrow Wilson at seierherrene skulle ta hensyn til nasjonens selvbestemmelsesrett, hvor nasjonalitet skulle bestemme de nye statsgrensene.
I hvilken grad ble dette prinsippet fulgt med tanke på Tyskland og tyskere?
I hvilken grad ble dette prinsippet fulgt når europakartet ble tegnet opp på nytt etter første verdenskrig?
Hvilke konsekvenser fikk det nye europakartet i mellomkrigstida?
Oppgave 2
Woodrow Wilson presenterte i januar 1918 sine 14 punkter for fred. Disse punktene skulle være utgangspunkt for en fredsslutning alle parter kunne leve med. Hovedtrekkene i Wilsons 14 punkter er listet opp nedenfor:
Wilsons 14 punkterIngen hemmelige avtaler. Diplomatiet skal skje åpenlyst.
Fri ferdsel på verdenshavene.
Økonomiske hindre skal fjernes for å fremme fri og lik handel.
Gjensidige garantier for nedrustning til et minimum som kreves for å beskytte eget land.
Upartisk ordning av alle kolonikrav, hvor det tas hensyn til de folkene det gjelder.
Tilbaketrekning av alle fremmede soldater i russiske landområder.
Tilbaketrekning av alle fremmede tropper i Belgia. Belgisk uavhengighet skal gjenopprettes.
Tilbaketrekning av alle fremmede tropper i Frankrike. Okkuperte områder og Alsace-Lorraine må bli gitt tilbake til Frankrike.
Italias grenser trekkes etter nasjonalitet.
Folkene i Østerrike-Ungarn bør få anledning til selvstendig utvikling.
Tilbaketrekning av alle fremmede tropper i Romania, Serbia og Montenegro. Okkuperte områder må tilbakeføres. Serbia må få fri og sikker tilgang til sjøen. Nye grenser må trekkes etter nasjonalitet.
De tyrkiske delene av det nåværende osmanske riket må bli sikret selvstendighet. Andre nasjonaliteter under tyrkisk herredømme må få sin egen selvstendige utvikling.
En uavhengig polsk stat må bli opprettet hvor det bor polakker. Staten må ha adgang til havet.
Opprettelse av Folkeforbundet.
Kilde
Wilson's Fourteen Points (u.å.). I Library of Congress (u.å.). Hentet 20.februar 2022 fra https://www.loc.gov/collections/world-war-i-rotogravures/articles-and-essays/events-and-statistics/wilsons-fourteen-points/
Hvilke punkter ble fulgt i Versaillestraktaten?
Hvilke punkter ble ikke fulgt? I så fall hvorfor ikke?
Undersøk hvilken straff Tyskland fikk i Versaillestraktaten. Er det noe av straffen som ikke var nevnt i Wilsons 14 punkter?
Oppgave 3
Ett av Wilsons punkter var opprettelsen av Folkeforbundet. Den viktigste oppgaven til Folkeforbundet var å forhindre ny verdenskrig, men det ble kritisert for å ikke ha lykkes med dette.
Hvorfor lyktes ikke Folkeforbundet med å hindre utbruddet av en ny verdenskrig?
På mange måter er De forente nasjoner (FN) en etterfølger av Folkeforbundet. Undersøk hva som er likhetene og forskjellene mellom disse to organisasjonene.
Oppgave 4
Drøft følgende påstand:
Andre verdenskrig ville ikke skjedd om fredsoppgjøret hadde fulgt Wilsons 14 punkter.
Les original på NDLA →
Kriger og konflikter etter 1945
11. september – krigen mot terror
Terrorangrepene
11. september 2001 ble verden endret i løpet av noen timer. USA, som var verdens eneste supermakt, ble denne dagen utsatt for historiens mest spektakulære terrorangrep.
Fire passasjerfly ble på morgenen 11. september 2001 kapret på ulike steder i USA. Gjerningsmennene var 19 selvmordsaksjonister fra terrornettverket al-Qaida, ledet av Osama bin Laden. To av flyene ble styrtet i tvillingtårnene World Trade Center i New York, og begge tårnene kollapset. Det tredje flyet styrtet i hovedkvarteret til det amerikanske forsvarsdepartementet Pentagon. Det siste flyet styrtet på et jorde i Pennsylvania før det rakk å nå målet sitt, som kanskje var kongressbygningen eller Det hvite hus.
Angrepet på amerikansk jord var et sjokk, ikke bare for amerikanere, men for hele verden.
Krig mot terror
En reaksjon på terroren fra USA var uunngåelig. Den daværende amerikanske presidenten George W. Bush erklærte derfor krig mot terror samme dag som terrorhandlingene fant sted.
Krigen mot terror var en global kampanje som skulle kjennetegne amerikansk utenrikspolitikk i 20 år. Målet var å bekjempe internasjonale terrorgrupper og terrornettverk som kunne true USA eller amerikanske interesser.
Krigen mot terror var i utgangspunktet ikke en formell krigserklæring mot enkeltland, men den var rettet mot alle som støttet terrorister, inkludert stater som tillot terrorgrupper å oppholde seg på sitt territorium.
Invasjon av Afghanistan
Saudiaraberen Osama bin Laden og hans terrornettverk al-Qaida fikk hovedansvaret for angrepet. Terrorgruppa oppholdt seg i Afghanistan på denne tida under beskyttelse av den islamske bevegelsen Taliban, som hadde hatt makten i landet siden 1996. Det var herifra bin Laden forberedte terrorangrepet på USA.
Amerikanske myndigheter krevde at Taliban skulle utlevere bin Laden til USA. Taliban avviste dette med henvisning til at det ikke fantes dokumentasjon som beviste at bin Laden var skyldig.
USA invaderte Afghanistan etter å ha sikret seg bred internasjonal støtte. Amerikanerne hevdet at angrepet på Afghanistan var i tråd med folkerettens prinsipp om retten til selvforsvar. I tillegg utløste angrepet på USA artikkel 5 i Nato-traktaten. Denne sier at om ett eller flere Nato-land blir utsatt for angrep, skal dette oppfattes som et angrep mot samtlige medlemmer av Nato. Dette er eneste gang Natos artikkel 5 har blitt aktivert.
Hva oppnådde USA i Afghanistan?
Målet for invasjonen var todelt. Al-Qaida og Taliban skulle nedkjempes, og det skulle sikres at det ikke lenger var mulig å planlegge terroraksjoner fra Afghanistan. Taliban ble raskt nedkjempet, og al-Qaida ble svekket. Bin Laden rømte til Pakistan hvor han ble drept av amerikanske soldater i 2011.
Invasjonen av Afghanistan løste ikke årsakene til voldelig islamistisk terror. Det ble aldri etablert noe velfungerende styresett i Afghanistan, og landets problemer med krig og uro fortsatte de neste 20 åra. Sluttpunktet for krigen mot terror ble markert med amerikansk tilbaketrekning fra Afghanistan i 2021.
I videoen under forklarer NRKs Urix-redaksjon hva som skjedde i Afghanistan fra 2001 til 2021.
Invasjon av Irak
I 2003 førte den globale krigen mot terror til at USA, med sin allierte Storbritannia, invaderte Irak. Bakgrunnen for invasjonen var at USA beskyldte Irak og diktatoren Saddam Hussein for å støtte internasjonal terrorisme og samarbeide med al-Qaida og Osama bin Laden. I tillegg fryktet president George W. Bush at Irak var i ferd med å utvikle masseødeleggelsesvåpen, som kunne brukes mot USA.
USAs krigserklæring mot Irak kom uten støtte fra FN og Sikkerhetsrådet. Selv om Saddam Hussein hadde brukt kjemiske våpen mot kurdere på 1980-tallet, ble det etter invasjonen ikke funnet bevis for at Irak hadde utviklet nye masseødeleggelsesvåpen. Det har i ettertid heller ikke blitt påvist noen direkte forbindelse mellom Irak og al-Qaida.
Den USA-ledede invasjonen av Irak i 2003 har vært kontroversiell og blir av mange sett på som et feilsteg i krigen mot terror. Diktatoren Saddam Hussein ble fjernet av USA, men i kaoset som oppsto etterpå, kunne ytterliggående terrorgrupper som al-Qaida få større spillerom. Som en reaksjon på invasjonen av Irak vokste også terrorgruppen Den islamske staten (IS), også kjent som Isis eller Isil, fram i Irak og Syria.
Arven etter 11. september 2001
Terrorangrepet på USA 11. september 2001 påvirket internasjonal politikk og kan bli sett på som et historisk vendepunkt. Den spede optimismen etter den kalde krigen ble erstattet av terror, frykt og nye konfliktlinjer.
Menneskelige lidelser
Selve terrorangrepet 11. september 2001 førte til at nesten 3000 mennesker mistet livet. Det er anslått at krigen mot terror har ført til at minst 800 000 mennesker har mistet livet som en direkte konsekvens av krigføring i Afghanistan, Irak, Syria og Jemen. Sannsynligvis er tallet enda høyere.
Økonomi
Krigene etter 11. september har også påvirket verdensøkonomien. Krigføringen er en av årsakene til at den amerikanske statsgjelden har blitt historisk høy, og den har sannsynligvis bidratt til at Kinas økonomiske makt har blitt større.
Sikkerhetstiltak
Trusselen om terror har ført til en konstant frykt, spesielt i den vestlige verden. Det ble innført nye sikkerhetstiltak på flyplasser, og mange byer har de siste årene satt opp betongblokker som tiltak mot terror. Lovverket i flere land har også blitt endret slik at myndigheter og politi i større grad kan overvåke egen befolkning. Mange steder har frykt for terrorisme ført til økt diskriminering og rasisme rettet mot muslimer.
Al-Qaida i dag
Al-Qaida er i dag sannsynligvis svekket, men på ingen måte borte. Terrorgruppa er fortsatt operativ flere steder i Midtøsten. I Afghanistan har Taliban igjen kommet til makten etter en overraskende og rask maktovertakelse i 2021.
Tenk etter
Har du tenkt på hvorfor du ikke kan ta med vann gjennom sikkerhetskontrollen på flyplasser?
Har "krigen mot terror" gjort verden til et tryggere sted?
20 år med terror – Urix forklarer
I dokumentaren under kan du se Urix på NRK gå gjennom og forklare krigen mot terror.
KilderFN-sambandet. (2023, 13. januar). Al-Qaida. https://www.fn.no/konflikter/al-qaida
FN-sambandet. (2023, 1. mars). Den islamske staten. https://www.fn.no/konflikter/den-islamske-staten-is
Godbolt, G. (2022, 31.oktobet). Krigen mot terror. I Store norske leksikon. https://snl.no/krigen_mot_terror
Leerand, D. (2022, 4. mars) Irak-krigen. https://snl.no/Irak-krigen_2003
Notaker, H. (2022, 12. april). Terrorangrepet i USA 11. september 2001. I Store norske leksikon. https://snl.no/Terrorangrepet_i_USA_11._september_2001
Stenersen, A. (2022, 27. januar) Al-Qaida. I Store norske leksikon. https://snl.no/al-Qaida
Stormoen, O. M. (2022, 4. januar). Internasjonal politikk og arven etter 11. september. I NUPI skole. https://www.nupi.no/skole/hhd-artikler/2021/internasjonal-politikk-og-arven-etter-11.-september
Les original på NDLA →
11. september 2001 ble verden endret i løpet av noen timer. USA, som var verdens eneste supermakt, ble denne dagen utsatt for historiens mest spektakulære terrorangrep.
Fire passasjerfly ble på morgenen 11. september 2001 kapret på ulike steder i USA. Gjerningsmennene var 19 selvmordsaksjonister fra terrornettverket al-Qaida, ledet av Osama bin Laden. To av flyene ble styrtet i tvillingtårnene World Trade Center i New York, og begge tårnene kollapset. Det tredje flyet styrtet i hovedkvarteret til det amerikanske forsvarsdepartementet Pentagon. Det siste flyet styrtet på et jorde i Pennsylvania før det rakk å nå målet sitt, som kanskje var kongressbygningen eller Det hvite hus.
Angrepet på amerikansk jord var et sjokk, ikke bare for amerikanere, men for hele verden.
Krig mot terror
En reaksjon på terroren fra USA var uunngåelig. Den daværende amerikanske presidenten George W. Bush erklærte derfor krig mot terror samme dag som terrorhandlingene fant sted.
Krigen mot terror var en global kampanje som skulle kjennetegne amerikansk utenrikspolitikk i 20 år. Målet var å bekjempe internasjonale terrorgrupper og terrornettverk som kunne true USA eller amerikanske interesser.
Krigen mot terror var i utgangspunktet ikke en formell krigserklæring mot enkeltland, men den var rettet mot alle som støttet terrorister, inkludert stater som tillot terrorgrupper å oppholde seg på sitt territorium.
Invasjon av Afghanistan
Saudiaraberen Osama bin Laden og hans terrornettverk al-Qaida fikk hovedansvaret for angrepet. Terrorgruppa oppholdt seg i Afghanistan på denne tida under beskyttelse av den islamske bevegelsen Taliban, som hadde hatt makten i landet siden 1996. Det var herifra bin Laden forberedte terrorangrepet på USA.
Amerikanske myndigheter krevde at Taliban skulle utlevere bin Laden til USA. Taliban avviste dette med henvisning til at det ikke fantes dokumentasjon som beviste at bin Laden var skyldig.
USA invaderte Afghanistan etter å ha sikret seg bred internasjonal støtte. Amerikanerne hevdet at angrepet på Afghanistan var i tråd med folkerettens prinsipp om retten til selvforsvar. I tillegg utløste angrepet på USA artikkel 5 i Nato-traktaten. Denne sier at om ett eller flere Nato-land blir utsatt for angrep, skal dette oppfattes som et angrep mot samtlige medlemmer av Nato. Dette er eneste gang Natos artikkel 5 har blitt aktivert.
Hva oppnådde USA i Afghanistan?
Målet for invasjonen var todelt. Al-Qaida og Taliban skulle nedkjempes, og det skulle sikres at det ikke lenger var mulig å planlegge terroraksjoner fra Afghanistan. Taliban ble raskt nedkjempet, og al-Qaida ble svekket. Bin Laden rømte til Pakistan hvor han ble drept av amerikanske soldater i 2011.
Invasjonen av Afghanistan løste ikke årsakene til voldelig islamistisk terror. Det ble aldri etablert noe velfungerende styresett i Afghanistan, og landets problemer med krig og uro fortsatte de neste 20 åra. Sluttpunktet for krigen mot terror ble markert med amerikansk tilbaketrekning fra Afghanistan i 2021.
I videoen under forklarer NRKs Urix-redaksjon hva som skjedde i Afghanistan fra 2001 til 2021.
Invasjon av Irak
I 2003 førte den globale krigen mot terror til at USA, med sin allierte Storbritannia, invaderte Irak. Bakgrunnen for invasjonen var at USA beskyldte Irak og diktatoren Saddam Hussein for å støtte internasjonal terrorisme og samarbeide med al-Qaida og Osama bin Laden. I tillegg fryktet president George W. Bush at Irak var i ferd med å utvikle masseødeleggelsesvåpen, som kunne brukes mot USA.
USAs krigserklæring mot Irak kom uten støtte fra FN og Sikkerhetsrådet. Selv om Saddam Hussein hadde brukt kjemiske våpen mot kurdere på 1980-tallet, ble det etter invasjonen ikke funnet bevis for at Irak hadde utviklet nye masseødeleggelsesvåpen. Det har i ettertid heller ikke blitt påvist noen direkte forbindelse mellom Irak og al-Qaida.
Den USA-ledede invasjonen av Irak i 2003 har vært kontroversiell og blir av mange sett på som et feilsteg i krigen mot terror. Diktatoren Saddam Hussein ble fjernet av USA, men i kaoset som oppsto etterpå, kunne ytterliggående terrorgrupper som al-Qaida få større spillerom. Som en reaksjon på invasjonen av Irak vokste også terrorgruppen Den islamske staten (IS), også kjent som Isis eller Isil, fram i Irak og Syria.
Arven etter 11. september 2001
Terrorangrepet på USA 11. september 2001 påvirket internasjonal politikk og kan bli sett på som et historisk vendepunkt. Den spede optimismen etter den kalde krigen ble erstattet av terror, frykt og nye konfliktlinjer.
Menneskelige lidelser
Selve terrorangrepet 11. september 2001 førte til at nesten 3000 mennesker mistet livet. Det er anslått at krigen mot terror har ført til at minst 800 000 mennesker har mistet livet som en direkte konsekvens av krigføring i Afghanistan, Irak, Syria og Jemen. Sannsynligvis er tallet enda høyere.
Økonomi
Krigene etter 11. september har også påvirket verdensøkonomien. Krigføringen er en av årsakene til at den amerikanske statsgjelden har blitt historisk høy, og den har sannsynligvis bidratt til at Kinas økonomiske makt har blitt større.
Sikkerhetstiltak
Trusselen om terror har ført til en konstant frykt, spesielt i den vestlige verden. Det ble innført nye sikkerhetstiltak på flyplasser, og mange byer har de siste årene satt opp betongblokker som tiltak mot terror. Lovverket i flere land har også blitt endret slik at myndigheter og politi i større grad kan overvåke egen befolkning. Mange steder har frykt for terrorisme ført til økt diskriminering og rasisme rettet mot muslimer.
Al-Qaida i dag
Al-Qaida er i dag sannsynligvis svekket, men på ingen måte borte. Terrorgruppa er fortsatt operativ flere steder i Midtøsten. I Afghanistan har Taliban igjen kommet til makten etter en overraskende og rask maktovertakelse i 2021.
Tenk etter
Har du tenkt på hvorfor du ikke kan ta med vann gjennom sikkerhetskontrollen på flyplasser?
Har "krigen mot terror" gjort verden til et tryggere sted?
20 år med terror – Urix forklarer
I dokumentaren under kan du se Urix på NRK gå gjennom og forklare krigen mot terror.
KilderFN-sambandet. (2023, 13. januar). Al-Qaida. https://www.fn.no/konflikter/al-qaida
FN-sambandet. (2023, 1. mars). Den islamske staten. https://www.fn.no/konflikter/den-islamske-staten-is
Godbolt, G. (2022, 31.oktobet). Krigen mot terror. I Store norske leksikon. https://snl.no/krigen_mot_terror
Leerand, D. (2022, 4. mars) Irak-krigen. https://snl.no/Irak-krigen_2003
Notaker, H. (2022, 12. april). Terrorangrepet i USA 11. september 2001. I Store norske leksikon. https://snl.no/Terrorangrepet_i_USA_11._september_2001
Stenersen, A. (2022, 27. januar) Al-Qaida. I Store norske leksikon. https://snl.no/al-Qaida
Stormoen, O. M. (2022, 4. januar). Internasjonal politikk og arven etter 11. september. I NUPI skole. https://www.nupi.no/skole/hhd-artikler/2021/internasjonal-politikk-og-arven-etter-11.-september
Les original på NDLA →
11. september – krigen mot terror
Terrorangrepene
11. september 2001 ble verden endret i løpet av noen timer. USA, som var verdens eneste supermakt, ble denne dagen utsatt for historiens mest spektakulære terrorangrep.
Fire passasjerfly ble på morgenen 11. september 2001 kapret på ulike steder i USA. Gjerningsmennene var 19 selvmordsaksjonister fra terrornettverket al-Qaida, ledet av Osama bin Laden. To av flyene ble styrtet i tvillingtårnene World Trade Center i New York, og begge tårnene kollapset. Det tredje flyet styrtet i hovedkvarteret til det amerikanske forsvarsdepartementet Pentagon. Det siste flyet styrtet på et jorde i Pennsylvania før det rakk å nå målet sitt, som kanskje var kongressbygningen eller Det hvite hus.
Angrepet på amerikansk jord var et sjokk, ikke bare for amerikanere, men for hele verden.
Krig mot terror
En reaksjon på terroren fra USA var uunngåelig. Den daværende amerikanske presidenten George W. Bush erklærte derfor krig mot terror samme dag som terrorhandlingene fant sted.
Krigen mot terror var en global kampanje som skulle kjennetegne amerikansk utenrikspolitikk i 20 år. Målet var å bekjempe internasjonale terrorgrupper og terrornettverk som kunne true USA eller amerikanske interesser.
Krigen mot terror var i utgangspunktet ikke en formell krigserklæring mot enkeltland, men den var rettet mot alle som støttet terrorister, inkludert stater som tillot terrorgrupper å oppholde seg på sitt territorium.
Invasjon av Afghanistan
Saudiaraberen Osama bin Laden og hans terrornettverk al-Qaida fikk hovedansvaret for angrepet. Terrorgruppa oppholdt seg i Afghanistan på denne tida under beskyttelse av den islamske bevegelsen Taliban, som hadde hatt makten i landet siden 1996. Det var herifra bin Laden forberedte terrorangrepet på USA.
Amerikanske myndigheter krevde at Taliban skulle utlevere bin Laden til USA. Taliban avviste dette med henvisning til at det ikke fantes dokumentasjon som beviste at bin Laden var skyldig.
USA invaderte Afghanistan etter å ha sikret seg bred internasjonal støtte. Amerikanerne hevdet at angrepet på Afghanistan var i tråd med folkerettens prinsipp om retten til selvforsvar. I tillegg utløste angrepet på USA artikkel 5 i Nato-traktaten. Denne sier at om ett eller flere Nato-land blir utsatt for angrep, skal dette oppfattes som et angrep mot samtlige medlemmer av Nato. Dette er eneste gang Natos artikkel 5 har blitt aktivert.
Hva oppnådde USA i Afghanistan?
Målet for invasjonen var todelt. Al-Qaida og Taliban skulle nedkjempes, og det skulle sikres at det ikke lenger var mulig å planlegge terroraksjoner fra Afghanistan. Taliban ble raskt nedkjempet, og al-Qaida ble svekket. Bin Laden rømte til Pakistan hvor han ble drept av amerikanske soldater i 2011.
Invasjonen av Afghanistan løste ikke årsakene til voldelig islamistisk terror. Det ble aldri etablert noe velfungerende styresett i Afghanistan, og landets problemer med krig og uro fortsatte de neste 20 åra. Sluttpunktet for krigen mot terror ble markert med amerikansk tilbaketrekning fra Afghanistan i 2021.
I videoen under forklarer NRKs Urix-redaksjon hva som skjedde i Afghanistan fra 2001 til 2021.
Invasjon av Irak
I 2003 førte den globale krigen mot terror til at USA, med sin allierte Storbritannia, invaderte Irak. Bakgrunnen for invasjonen var at USA beskyldte Irak og diktatoren Saddam Hussein for å støtte internasjonal terrorisme og samarbeide med al-Qaida og Osama bin Laden. I tillegg fryktet president George W. Bush at Irak var i ferd med å utvikle masseødeleggelsesvåpen, som kunne brukes mot USA.
USAs krigserklæring mot Irak kom uten støtte fra FN og Sikkerhetsrådet. Selv om Saddam Hussein hadde brukt kjemiske våpen mot kurdere på 1980-tallet, ble det etter invasjonen ikke funnet bevis for at Irak hadde utviklet nye masseødeleggelsesvåpen. Det har i ettertid heller ikke blitt påvist noen direkte forbindelse mellom Irak og al-Qaida.
Den USA-ledede invasjonen av Irak i 2003 har vært kontroversiell og blir av mange sett på som et feilsteg i krigen mot terror. Diktatoren Saddam Hussein ble fjernet av USA, men i kaoset som oppsto etterpå, kunne ytterliggående terrorgrupper som al-Qaida få større spillerom. Som en reaksjon på invasjonen av Irak vokste også terrorgruppen Den islamske staten (IS), også kjent som Isis eller Isil, fram i Irak og Syria.
Arven etter 11. september 2001
Terrorangrepet på USA 11. september 2001 påvirket internasjonal politikk og kan bli sett på som et historisk vendepunkt. Den spede optimismen etter den kalde krigen ble erstattet av terror, frykt og nye konfliktlinjer.
Menneskelige lidelser
Selve terrorangrepet 11. september 2001 førte til at nesten 3000 mennesker mistet livet. Det er anslått at krigen mot terror har ført til at minst 800 000 mennesker har mistet livet som en direkte konsekvens av krigføring i Afghanistan, Irak, Syria og Jemen. Sannsynligvis er tallet enda høyere.
Økonomi
Krigene etter 11. september har også påvirket verdensøkonomien. Krigføringen er en av årsakene til at den amerikanske statsgjelden har blitt historisk høy, og den har sannsynligvis bidratt til at Kinas økonomiske makt har blitt større.
Sikkerhetstiltak
Trusselen om terror har ført til en konstant frykt, spesielt i den vestlige verden. Det ble innført nye sikkerhetstiltak på flyplasser, og mange byer har de siste årene satt opp betongblokker som tiltak mot terror. Lovverket i flere land har også blitt endret slik at myndigheter og politi i større grad kan overvåke egen befolkning. Mange steder har frykt for terrorisme ført til økt diskriminering og rasisme rettet mot muslimer.
Al-Qaida i dag
Al-Qaida er i dag sannsynligvis svekket, men på ingen måte borte. Terrorgruppa er fortsatt operativ flere steder i Midtøsten. I Afghanistan har Taliban igjen kommet til makten etter en overraskende og rask maktovertakelse i 2021.
Tenk etter
Har du tenkt på hvorfor du ikke kan ta med vann gjennom sikkerhetskontrollen på flyplasser?
Har "krigen mot terror" gjort verden til et tryggere sted?
20 år med terror – Urix forklarer
I dokumentaren under kan du se Urix på NRK gå gjennom og forklare krigen mot terror.
KilderFN-sambandet. (2023, 13. januar). Al-Qaida. https://www.fn.no/konflikter/al-qaida
FN-sambandet. (2023, 1. mars). Den islamske staten. https://www.fn.no/konflikter/den-islamske-staten-is
Godbolt, G. (2022, 31.oktobet). Krigen mot terror. I Store norske leksikon. https://snl.no/krigen_mot_terror
Leerand, D. (2022, 4. mars) Irak-krigen. https://snl.no/Irak-krigen_2003
Notaker, H. (2022, 12. april). Terrorangrepet i USA 11. september 2001. I Store norske leksikon. https://snl.no/Terrorangrepet_i_USA_11._september_2001
Stenersen, A. (2022, 27. januar) Al-Qaida. I Store norske leksikon. https://snl.no/al-Qaida
Stormoen, O. M. (2022, 4. januar). Internasjonal politikk og arven etter 11. september. I NUPI skole. https://www.nupi.no/skole/hhd-artikler/2021/internasjonal-politikk-og-arven-etter-11.-september
Les original på NDLA →
11. september 2001 ble verden endret i løpet av noen timer. USA, som var verdens eneste supermakt, ble denne dagen utsatt for historiens mest spektakulære terrorangrep.
Fire passasjerfly ble på morgenen 11. september 2001 kapret på ulike steder i USA. Gjerningsmennene var 19 selvmordsaksjonister fra terrornettverket al-Qaida, ledet av Osama bin Laden. To av flyene ble styrtet i tvillingtårnene World Trade Center i New York, og begge tårnene kollapset. Det tredje flyet styrtet i hovedkvarteret til det amerikanske forsvarsdepartementet Pentagon. Det siste flyet styrtet på et jorde i Pennsylvania før det rakk å nå målet sitt, som kanskje var kongressbygningen eller Det hvite hus.
Angrepet på amerikansk jord var et sjokk, ikke bare for amerikanere, men for hele verden.
Krig mot terror
En reaksjon på terroren fra USA var uunngåelig. Den daværende amerikanske presidenten George W. Bush erklærte derfor krig mot terror samme dag som terrorhandlingene fant sted.
Krigen mot terror var en global kampanje som skulle kjennetegne amerikansk utenrikspolitikk i 20 år. Målet var å bekjempe internasjonale terrorgrupper og terrornettverk som kunne true USA eller amerikanske interesser.
Krigen mot terror var i utgangspunktet ikke en formell krigserklæring mot enkeltland, men den var rettet mot alle som støttet terrorister, inkludert stater som tillot terrorgrupper å oppholde seg på sitt territorium.
Invasjon av Afghanistan
Saudiaraberen Osama bin Laden og hans terrornettverk al-Qaida fikk hovedansvaret for angrepet. Terrorgruppa oppholdt seg i Afghanistan på denne tida under beskyttelse av den islamske bevegelsen Taliban, som hadde hatt makten i landet siden 1996. Det var herifra bin Laden forberedte terrorangrepet på USA.
Amerikanske myndigheter krevde at Taliban skulle utlevere bin Laden til USA. Taliban avviste dette med henvisning til at det ikke fantes dokumentasjon som beviste at bin Laden var skyldig.
USA invaderte Afghanistan etter å ha sikret seg bred internasjonal støtte. Amerikanerne hevdet at angrepet på Afghanistan var i tråd med folkerettens prinsipp om retten til selvforsvar. I tillegg utløste angrepet på USA artikkel 5 i Nato-traktaten. Denne sier at om ett eller flere Nato-land blir utsatt for angrep, skal dette oppfattes som et angrep mot samtlige medlemmer av Nato. Dette er eneste gang Natos artikkel 5 har blitt aktivert.
Hva oppnådde USA i Afghanistan?
Målet for invasjonen var todelt. Al-Qaida og Taliban skulle nedkjempes, og det skulle sikres at det ikke lenger var mulig å planlegge terroraksjoner fra Afghanistan. Taliban ble raskt nedkjempet, og al-Qaida ble svekket. Bin Laden rømte til Pakistan hvor han ble drept av amerikanske soldater i 2011.
Invasjonen av Afghanistan løste ikke årsakene til voldelig islamistisk terror. Det ble aldri etablert noe velfungerende styresett i Afghanistan, og landets problemer med krig og uro fortsatte de neste 20 åra. Sluttpunktet for krigen mot terror ble markert med amerikansk tilbaketrekning fra Afghanistan i 2021.
I videoen under forklarer NRKs Urix-redaksjon hva som skjedde i Afghanistan fra 2001 til 2021.
Invasjon av Irak
I 2003 førte den globale krigen mot terror til at USA, med sin allierte Storbritannia, invaderte Irak. Bakgrunnen for invasjonen var at USA beskyldte Irak og diktatoren Saddam Hussein for å støtte internasjonal terrorisme og samarbeide med al-Qaida og Osama bin Laden. I tillegg fryktet president George W. Bush at Irak var i ferd med å utvikle masseødeleggelsesvåpen, som kunne brukes mot USA.
USAs krigserklæring mot Irak kom uten støtte fra FN og Sikkerhetsrådet. Selv om Saddam Hussein hadde brukt kjemiske våpen mot kurdere på 1980-tallet, ble det etter invasjonen ikke funnet bevis for at Irak hadde utviklet nye masseødeleggelsesvåpen. Det har i ettertid heller ikke blitt påvist noen direkte forbindelse mellom Irak og al-Qaida.
Den USA-ledede invasjonen av Irak i 2003 har vært kontroversiell og blir av mange sett på som et feilsteg i krigen mot terror. Diktatoren Saddam Hussein ble fjernet av USA, men i kaoset som oppsto etterpå, kunne ytterliggående terrorgrupper som al-Qaida få større spillerom. Som en reaksjon på invasjonen av Irak vokste også terrorgruppen Den islamske staten (IS), også kjent som Isis eller Isil, fram i Irak og Syria.
Arven etter 11. september 2001
Terrorangrepet på USA 11. september 2001 påvirket internasjonal politikk og kan bli sett på som et historisk vendepunkt. Den spede optimismen etter den kalde krigen ble erstattet av terror, frykt og nye konfliktlinjer.
Menneskelige lidelser
Selve terrorangrepet 11. september 2001 førte til at nesten 3000 mennesker mistet livet. Det er anslått at krigen mot terror har ført til at minst 800 000 mennesker har mistet livet som en direkte konsekvens av krigføring i Afghanistan, Irak, Syria og Jemen. Sannsynligvis er tallet enda høyere.
Økonomi
Krigene etter 11. september har også påvirket verdensøkonomien. Krigføringen er en av årsakene til at den amerikanske statsgjelden har blitt historisk høy, og den har sannsynligvis bidratt til at Kinas økonomiske makt har blitt større.
Sikkerhetstiltak
Trusselen om terror har ført til en konstant frykt, spesielt i den vestlige verden. Det ble innført nye sikkerhetstiltak på flyplasser, og mange byer har de siste årene satt opp betongblokker som tiltak mot terror. Lovverket i flere land har også blitt endret slik at myndigheter og politi i større grad kan overvåke egen befolkning. Mange steder har frykt for terrorisme ført til økt diskriminering og rasisme rettet mot muslimer.
Al-Qaida i dag
Al-Qaida er i dag sannsynligvis svekket, men på ingen måte borte. Terrorgruppa er fortsatt operativ flere steder i Midtøsten. I Afghanistan har Taliban igjen kommet til makten etter en overraskende og rask maktovertakelse i 2021.
Tenk etter
Har du tenkt på hvorfor du ikke kan ta med vann gjennom sikkerhetskontrollen på flyplasser?
Har "krigen mot terror" gjort verden til et tryggere sted?
20 år med terror – Urix forklarer
I dokumentaren under kan du se Urix på NRK gå gjennom og forklare krigen mot terror.
KilderFN-sambandet. (2023, 13. januar). Al-Qaida. https://www.fn.no/konflikter/al-qaida
FN-sambandet. (2023, 1. mars). Den islamske staten. https://www.fn.no/konflikter/den-islamske-staten-is
Godbolt, G. (2022, 31.oktobet). Krigen mot terror. I Store norske leksikon. https://snl.no/krigen_mot_terror
Leerand, D. (2022, 4. mars) Irak-krigen. https://snl.no/Irak-krigen_2003
Notaker, H. (2022, 12. april). Terrorangrepet i USA 11. september 2001. I Store norske leksikon. https://snl.no/Terrorangrepet_i_USA_11._september_2001
Stenersen, A. (2022, 27. januar) Al-Qaida. I Store norske leksikon. https://snl.no/al-Qaida
Stormoen, O. M. (2022, 4. januar). Internasjonal politikk og arven etter 11. september. I NUPI skole. https://www.nupi.no/skole/hhd-artikler/2021/internasjonal-politikk-og-arven-etter-11.-september
Les original på NDLA →
1990-tallet, en ny begynnelse?
Den kalde krigen tar slutt
Den kalde krigen varte i rundt 50 år og var en konflikt mellom to supermakter, mellom øst og vest, kommunisme og kapitalisme. Det mest fysiske beviset på konflikten var den forhatte Berlinmuren, som hadde delt Berlin og Europa siden 1961. I november 1989 ble muren åpnet, og det var et tydelig tegn på at den kalde krigen gikk mot slutten. Oppløsningen av Sovjetunionen i 1991 markerte den endelige avslutningen.
Det var mange årsaker til at den kalde krigen gikk mot slutten på 1980-tallet. Over tid klarte ikke Sovjetunionen å holde tritt med USA, verken økonomisk eller teknologisk. Våpenkappløpet tærte for mye på de sovjetiske ressursene, noe som ble spesielt synlig under den amerikanske presidenten Ronald Reagans harde anti-sovjetiske linje.
Mange har også trukket fram endringene til sovjetlederen Mikhail Gorbatsjov som spesielt viktige. De indre forholdene i Sovjetunionen ble myket opp med reformer kjent som glasnost og perestrojka. Begrepene står for åpenhet og omstilling, og handlet om å åpne for politisk debatt og å omstrukturere økonomien, blant annet for å motvirke omfattende korrupsjon. Moskva sluttet også å blande seg inn i interne forhold i Øst-Europa. Dette hindret at skudd ble løsnet da muren falt.
USA blir eneste supermakt
Den kalde krigens slutt betydde for mange at USA og Vesten seiret, mens Sovjetunionen ble stående igjen som taper. Mange i Vesten oppfattet i hvert fall situasjonen slik. USA ble stående igjen som verdens eneste supermakt, mens det post-sovjetiske Russland opplevde et tiår med kraftig fall i levestandard og massive utfordringer. Overgangen fra kommunisme og diktatur til demokrati og kapitalisme var langt fra smertefri.
Sovjetunionen blir til Russland
Sovjetunionen ble oppløst i 1991, og de tidligere sovjetrepublikkene ble uavhengige stater. Russland var den største og viktigste, og overtok derfor det sovjetiske setet i FNs sikkerhetsråd.
Oppløsningen av Sovjetunionen gikk stort sett fredelig for seg, men det fantes unntak. I Nord-Kaukasus ble det konflikt i Tsjetsjenia, som ønsket å bli en selvstendig stat. I tillegg oppsto det spenninger mellom Russland og Ukraina om Krim, et område som var strategisk viktig for Russland på grunn av de russiske flåtebasene der. Krim ble ukrainsk territorium, og forble det fram til 2014 da Russland annekterte det på ulovlig vis.
Russlands betydning som global stormakt sank gjennom 1990-tallet. På en måte har ledelsen i Kreml følt at Russland som stormakt har blitt oversett siden den kalde krigen sluttet. Dette er noe den russiske presidenten Vladimir Putin har ønsket å gjøre noe med, blant annet gjennom invasjonen av Ukraina i 2022.
NATO og Warszawapakten
Mens den sovjetiske forsvarsalliansen Warszawapakten ble oppløst i 1991, fortsatte forsvarsorganisasjonen NATO å eksistere. Under den kalde krigen sto disse to mot hverandre og skulle garantere for medlemslandas sikkerhet gjennom prinsippet om at angrep på ett medlemsland representerte et angrep på alle.
NATOs rolle etter den kalde krigen handler fortsatt om å trygge medlemslandas sikkerhet, men det er samtidig økt fokus på krisehåndtering og fredsoperasjoner utenfor medlemslandas territorier. I praksis betyr det at NATO stiller styrker til disposisjon for FN som bidrag til konfliktløsning.
Global optimisme?
Avslutningen av den kalde krigen skapte forventninger om en fredeligere verden. 1990-tallet var på den måten et tiår med optimisme, selv om det var en del usikkerhet rundt den nye globale situasjonen. Hva ville skje i de tidligere sovjetrepublikkene? Ville nye konflikter oppstå? Hvordan ville USA håndtere rollen som eneste supermakt?
Europa i endring
I Øst-Europa gjennomgikk flere av de tidligere kommunistregimene en demokratiseringsprosess på 1990-tallet. Tyskland ble gjenforent i 1990, mens Tsjekkoslovakia ble delt i to land, Tsjekkia og Slovakia, i 1993. De fleste tidligere sovjetiske statene i Øst-Europa ønsket en tilnærming både til EU og NATO. Motivene var trygghet og utsikter for økonomisk vekst.
EU stilte krav om demokrati og menneskerettigheter til nye medlemmer, og det kan ha virket stabiliserende på ferske demokratier i Øst-Europa. EU har siden 1952 arbeidet for at medlemslanda skal jobbe tettere økonomisk og politisk. På grunn av det tettere samarbeidet i Europa etter murens fall, særlig økonomisk, ble det stadig vanskeligere å stå utenfor. Norge er et unntak her og stemte nei til EU for andre gang i 1994.
Selv om optimismen rådet i store deler av Europa, gikk det galt på Balkan. Jugoslavia, som besto av seks republikker på Balkan, gikk i oppløsning da flere av medlemmene brøt ut og erklærte seg som uavhengige stater i 1991–1992. Det førte til en borgerkrig som ikke opphørte før NATO bombet Serbia i 1999. Dette viste også den nye rollen til forsvarsalliansen NATO. Nå var det ikke sikkerheten til medlemslanda, men humanitære og moralske årsaker som førte til militær handling.
Nye konflikter
Under den kalde krigen var FN og Sikkerhetsrådet tidvis handlingslammet som følge av rivaliseringen mellom USA og Sovjetunionen. Etter den kalde krigen sto USA igjen som eneste supermakt. Dette ga forhåpninger om en fredeligere verden med et FN i en større og viktigere rolle.
USAs og FNs nye roller ble synlig under det som har blitt kalt Golfkrigen. Irak, med diktatoren Saddam Hussein, invaderte nabolandet Kuwait og truet Saudi-Arabia i 1990. Dette førte til en USA-ledet internasjonal koalisjon med FN-mandat om å bruke militær makt for å slå tilbake den irakiske hæren.
FN kommer til kort
Etter den kalde krigen økte antallet og omfanget av FN-operasjoner, men organisasjonen måtte erkjenne at ikke alle konfliktene var mulig å løse. I 1994 fant et av historiens verste folkemord sted i Rwanda, mens FN var handlingslammet. Her mistet et sted mellom 800 000 og 1 000 000 mennesker livet. Borgerkrigen i Somalia, etnisk rensing i Bosnia og massakren i Srebrenica er andre eksempler hvor FN ikke har klart å beskytte sivile.
Optimismen som preget FN ved inngangen til 1990-tallet sank etter hvert som antallet uløste konflikter steg. Det ble etter hvert vanskeligere for FN å gripe inn når det skjedde folkemord eller brudd på menneskerettighetene, og antallet FN-operasjoner sank. Utfordringene til FN på 1990-tallet var medvirkende til at organisasjonen innførte prinsippet Responsibility to Protect (R2P) i 2005. Det betyr at hvis en stat ikke evner å beskytte egen befolkning, har det internasjonale samfunnet både ansvar og plikt til å bidra.
Nye stormakter
Murens fall i Europa og Sovjetunionens oppløsning betydde også kommunismens sammenbrudd i Europa. I Asia derimot var fortsatt Kina kommunistisk. Landet tok store steg økonomisk på 1990-tallet, og i dag har Kina tatt en større rolle internasjonalt. Selv om USA har vært verdens eneste supermakt etter den kalde krigens slutt, ser vi at Kina utfordrer amerikansk hegemoni.
I dag ser vi en verden der USA fortsatt dominerer økonomisk, politisk, kulturelt og militært, men denne dominansen blir utfordret. I Europa har EU har blitt en regional stormakt, mens BRICS-landa (Brasil, Russland, India, Kina og Sør-Afrika) har økt sin økonomiske og politiske innflytelse globalt.
Etter den kalde krigen har vi altså ikke lenger to supermakter, men flere regionale stormakter.
Tenk etter
Enkelte hevder at den kalde krigen ikke sluttet i 1991, men har fortsatt fram til i dag. Kan du tenke deg argumenter for eller imot denne påstanden?
KilderAmundsen, B., Kjensli, B. & Bakken, H. B. (2014, 9. november). Dette har Berlinmurens fall betydd. Forskning.no. https://forskning.no/sport-menneskerettigheter-sikkerhet/dette-har-berlinmurens-fall-betydd/531859
Brelvega, M. (2021, 15. september). FNs historie. Folk og forsvar. https://folkogforsvar.no/fns-historie/
Cooper, C. G. (2023, 11. april). NATO. I Store norske leksikon. https://snl.no/NATO
Holm-Hansen, J. (2023, 19. april). Russland. I Store norske leksikon. https://snl.no/Russland#-Historie
Knudsen, O. F., Julsrud, O., Tvedt, K. A. & Trondal, J. (2023, 19. april). EU - Den europeiske union. I Store norske leksikon. https://snl.no/EU_-_Den_europeiske_union
Leraand, D. (2022, 2. august). Golfkrigen 1990–1991. I Store norske leksikon. https://snl.no/Golfkrigen_1990%E2%80%931991
NRK. (2022, 22. februar). Drømmen om et imperium og stormaktsspill. NRK Urix. https://www.nrk.no/urix/drommen-om-et-imperium-og-stormaktsspill-1.15864173
Palmer, R. R., Colton, J. & Kramer, L. (2002). A history of the modern world (ninth edition). McGraw-Hill. New York.
Petersen, T. (2022, 28. november). Den kalde krigen. I Store norske leksikon. https://snl.no/den_kalde_krigen
Tøllefsen, T. O. (2020, 17. desember). Berlinmuren. I Store norske leksikon. https://snl.no/Berlinmuren#-Murens_fall
Les original på NDLA →
Den kalde krigen varte i rundt 50 år og var en konflikt mellom to supermakter, mellom øst og vest, kommunisme og kapitalisme. Det mest fysiske beviset på konflikten var den forhatte Berlinmuren, som hadde delt Berlin og Europa siden 1961. I november 1989 ble muren åpnet, og det var et tydelig tegn på at den kalde krigen gikk mot slutten. Oppløsningen av Sovjetunionen i 1991 markerte den endelige avslutningen.
Det var mange årsaker til at den kalde krigen gikk mot slutten på 1980-tallet. Over tid klarte ikke Sovjetunionen å holde tritt med USA, verken økonomisk eller teknologisk. Våpenkappløpet tærte for mye på de sovjetiske ressursene, noe som ble spesielt synlig under den amerikanske presidenten Ronald Reagans harde anti-sovjetiske linje.
Mange har også trukket fram endringene til sovjetlederen Mikhail Gorbatsjov som spesielt viktige. De indre forholdene i Sovjetunionen ble myket opp med reformer kjent som glasnost og perestrojka. Begrepene står for åpenhet og omstilling, og handlet om å åpne for politisk debatt og å omstrukturere økonomien, blant annet for å motvirke omfattende korrupsjon. Moskva sluttet også å blande seg inn i interne forhold i Øst-Europa. Dette hindret at skudd ble løsnet da muren falt.
USA blir eneste supermakt
Den kalde krigens slutt betydde for mange at USA og Vesten seiret, mens Sovjetunionen ble stående igjen som taper. Mange i Vesten oppfattet i hvert fall situasjonen slik. USA ble stående igjen som verdens eneste supermakt, mens det post-sovjetiske Russland opplevde et tiår med kraftig fall i levestandard og massive utfordringer. Overgangen fra kommunisme og diktatur til demokrati og kapitalisme var langt fra smertefri.
Sovjetunionen blir til Russland
Sovjetunionen ble oppløst i 1991, og de tidligere sovjetrepublikkene ble uavhengige stater. Russland var den største og viktigste, og overtok derfor det sovjetiske setet i FNs sikkerhetsråd.
Oppløsningen av Sovjetunionen gikk stort sett fredelig for seg, men det fantes unntak. I Nord-Kaukasus ble det konflikt i Tsjetsjenia, som ønsket å bli en selvstendig stat. I tillegg oppsto det spenninger mellom Russland og Ukraina om Krim, et område som var strategisk viktig for Russland på grunn av de russiske flåtebasene der. Krim ble ukrainsk territorium, og forble det fram til 2014 da Russland annekterte det på ulovlig vis.
Russlands betydning som global stormakt sank gjennom 1990-tallet. På en måte har ledelsen i Kreml følt at Russland som stormakt har blitt oversett siden den kalde krigen sluttet. Dette er noe den russiske presidenten Vladimir Putin har ønsket å gjøre noe med, blant annet gjennom invasjonen av Ukraina i 2022.
NATO og Warszawapakten
Mens den sovjetiske forsvarsalliansen Warszawapakten ble oppløst i 1991, fortsatte forsvarsorganisasjonen NATO å eksistere. Under den kalde krigen sto disse to mot hverandre og skulle garantere for medlemslandas sikkerhet gjennom prinsippet om at angrep på ett medlemsland representerte et angrep på alle.
NATOs rolle etter den kalde krigen handler fortsatt om å trygge medlemslandas sikkerhet, men det er samtidig økt fokus på krisehåndtering og fredsoperasjoner utenfor medlemslandas territorier. I praksis betyr det at NATO stiller styrker til disposisjon for FN som bidrag til konfliktløsning.
Global optimisme?
Avslutningen av den kalde krigen skapte forventninger om en fredeligere verden. 1990-tallet var på den måten et tiår med optimisme, selv om det var en del usikkerhet rundt den nye globale situasjonen. Hva ville skje i de tidligere sovjetrepublikkene? Ville nye konflikter oppstå? Hvordan ville USA håndtere rollen som eneste supermakt?
Europa i endring
I Øst-Europa gjennomgikk flere av de tidligere kommunistregimene en demokratiseringsprosess på 1990-tallet. Tyskland ble gjenforent i 1990, mens Tsjekkoslovakia ble delt i to land, Tsjekkia og Slovakia, i 1993. De fleste tidligere sovjetiske statene i Øst-Europa ønsket en tilnærming både til EU og NATO. Motivene var trygghet og utsikter for økonomisk vekst.
EU stilte krav om demokrati og menneskerettigheter til nye medlemmer, og det kan ha virket stabiliserende på ferske demokratier i Øst-Europa. EU har siden 1952 arbeidet for at medlemslanda skal jobbe tettere økonomisk og politisk. På grunn av det tettere samarbeidet i Europa etter murens fall, særlig økonomisk, ble det stadig vanskeligere å stå utenfor. Norge er et unntak her og stemte nei til EU for andre gang i 1994.
Selv om optimismen rådet i store deler av Europa, gikk det galt på Balkan. Jugoslavia, som besto av seks republikker på Balkan, gikk i oppløsning da flere av medlemmene brøt ut og erklærte seg som uavhengige stater i 1991–1992. Det førte til en borgerkrig som ikke opphørte før NATO bombet Serbia i 1999. Dette viste også den nye rollen til forsvarsalliansen NATO. Nå var det ikke sikkerheten til medlemslanda, men humanitære og moralske årsaker som førte til militær handling.
Nye konflikter
Under den kalde krigen var FN og Sikkerhetsrådet tidvis handlingslammet som følge av rivaliseringen mellom USA og Sovjetunionen. Etter den kalde krigen sto USA igjen som eneste supermakt. Dette ga forhåpninger om en fredeligere verden med et FN i en større og viktigere rolle.
USAs og FNs nye roller ble synlig under det som har blitt kalt Golfkrigen. Irak, med diktatoren Saddam Hussein, invaderte nabolandet Kuwait og truet Saudi-Arabia i 1990. Dette førte til en USA-ledet internasjonal koalisjon med FN-mandat om å bruke militær makt for å slå tilbake den irakiske hæren.
FN kommer til kort
Etter den kalde krigen økte antallet og omfanget av FN-operasjoner, men organisasjonen måtte erkjenne at ikke alle konfliktene var mulig å løse. I 1994 fant et av historiens verste folkemord sted i Rwanda, mens FN var handlingslammet. Her mistet et sted mellom 800 000 og 1 000 000 mennesker livet. Borgerkrigen i Somalia, etnisk rensing i Bosnia og massakren i Srebrenica er andre eksempler hvor FN ikke har klart å beskytte sivile.
Optimismen som preget FN ved inngangen til 1990-tallet sank etter hvert som antallet uløste konflikter steg. Det ble etter hvert vanskeligere for FN å gripe inn når det skjedde folkemord eller brudd på menneskerettighetene, og antallet FN-operasjoner sank. Utfordringene til FN på 1990-tallet var medvirkende til at organisasjonen innførte prinsippet Responsibility to Protect (R2P) i 2005. Det betyr at hvis en stat ikke evner å beskytte egen befolkning, har det internasjonale samfunnet både ansvar og plikt til å bidra.
Nye stormakter
Murens fall i Europa og Sovjetunionens oppløsning betydde også kommunismens sammenbrudd i Europa. I Asia derimot var fortsatt Kina kommunistisk. Landet tok store steg økonomisk på 1990-tallet, og i dag har Kina tatt en større rolle internasjonalt. Selv om USA har vært verdens eneste supermakt etter den kalde krigens slutt, ser vi at Kina utfordrer amerikansk hegemoni.
I dag ser vi en verden der USA fortsatt dominerer økonomisk, politisk, kulturelt og militært, men denne dominansen blir utfordret. I Europa har EU har blitt en regional stormakt, mens BRICS-landa (Brasil, Russland, India, Kina og Sør-Afrika) har økt sin økonomiske og politiske innflytelse globalt.
Etter den kalde krigen har vi altså ikke lenger to supermakter, men flere regionale stormakter.
Tenk etter
Enkelte hevder at den kalde krigen ikke sluttet i 1991, men har fortsatt fram til i dag. Kan du tenke deg argumenter for eller imot denne påstanden?
KilderAmundsen, B., Kjensli, B. & Bakken, H. B. (2014, 9. november). Dette har Berlinmurens fall betydd. Forskning.no. https://forskning.no/sport-menneskerettigheter-sikkerhet/dette-har-berlinmurens-fall-betydd/531859
Brelvega, M. (2021, 15. september). FNs historie. Folk og forsvar. https://folkogforsvar.no/fns-historie/
Cooper, C. G. (2023, 11. april). NATO. I Store norske leksikon. https://snl.no/NATO
Holm-Hansen, J. (2023, 19. april). Russland. I Store norske leksikon. https://snl.no/Russland#-Historie
Knudsen, O. F., Julsrud, O., Tvedt, K. A. & Trondal, J. (2023, 19. april). EU - Den europeiske union. I Store norske leksikon. https://snl.no/EU_-_Den_europeiske_union
Leraand, D. (2022, 2. august). Golfkrigen 1990–1991. I Store norske leksikon. https://snl.no/Golfkrigen_1990%E2%80%931991
NRK. (2022, 22. februar). Drømmen om et imperium og stormaktsspill. NRK Urix. https://www.nrk.no/urix/drommen-om-et-imperium-og-stormaktsspill-1.15864173
Palmer, R. R., Colton, J. & Kramer, L. (2002). A history of the modern world (ninth edition). McGraw-Hill. New York.
Petersen, T. (2022, 28. november). Den kalde krigen. I Store norske leksikon. https://snl.no/den_kalde_krigen
Tøllefsen, T. O. (2020, 17. desember). Berlinmuren. I Store norske leksikon. https://snl.no/Berlinmuren#-Murens_fall
Les original på NDLA →
1990-tallet, en ny begynnelse?
Den kalde krigen tar slutt
Den kalde krigen varte i rundt 50 år og var en konflikt mellom to supermakter, mellom øst og vest, kommunisme og kapitalisme. Det mest fysiske beviset på konflikten var den forhatte Berlinmuren, som hadde delt Berlin og Europa siden 1961. I november 1989 ble muren åpnet, og det var et tydelig tegn på at den kalde krigen gikk mot slutten. Oppløsningen av Sovjetunionen i 1991 markerte den endelige avslutningen.
Det var mange årsaker til at den kalde krigen gikk mot slutten på 1980-tallet. Over tid klarte ikke Sovjetunionen å holde tritt med USA, verken økonomisk eller teknologisk. Våpenkappløpet tærte for mye på de sovjetiske ressursene, noe som ble spesielt synlig under den amerikanske presidenten Ronald Reagans harde anti-sovjetiske linje.
Mange har også trukket fram endringene til sovjetlederen Mikhail Gorbatsjov som spesielt viktige. De indre forholdene i Sovjetunionen ble myket opp med reformer kjent som glasnost og perestrojka. Begrepene står for åpenhet og omstilling, og handlet om å åpne for politisk debatt og å omstrukturere økonomien, blant annet for å motvirke omfattende korrupsjon. Moskva sluttet også å blande seg inn i interne forhold i Øst-Europa. Dette hindret at skudd ble løsnet da muren falt.
USA blir eneste supermakt
Den kalde krigens slutt betydde for mange at USA og Vesten seiret, mens Sovjetunionen ble stående igjen som taper. Mange i Vesten oppfattet i hvert fall situasjonen slik. USA ble stående igjen som verdens eneste supermakt, mens det post-sovjetiske Russland opplevde et tiår med kraftig fall i levestandard og massive utfordringer. Overgangen fra kommunisme og diktatur til demokrati og kapitalisme var langt fra smertefri.
Sovjetunionen blir til Russland
Sovjetunionen ble oppløst i 1991, og de tidligere sovjetrepublikkene ble uavhengige stater. Russland var den største og viktigste, og overtok derfor det sovjetiske setet i FNs sikkerhetsråd.
Oppløsningen av Sovjetunionen gikk stort sett fredelig for seg, men det fantes unntak. I Nord-Kaukasus ble det konflikt i Tsjetsjenia, som ønsket å bli en selvstendig stat. I tillegg oppsto det spenninger mellom Russland og Ukraina om Krim, et område som var strategisk viktig for Russland på grunn av de russiske flåtebasene der. Krim ble ukrainsk territorium, og forble det fram til 2014 da Russland annekterte det på ulovlig vis.
Russlands betydning som global stormakt sank gjennom 1990-tallet. På en måte har ledelsen i Kreml følt at Russland som stormakt har blitt oversett siden den kalde krigen sluttet. Dette er noe den russiske presidenten Vladimir Putin har ønsket å gjøre noe med, blant annet gjennom invasjonen av Ukraina i 2022.
NATO og Warszawapakten
Mens den sovjetiske forsvarsalliansen Warszawapakten ble oppløst i 1991, fortsatte forsvarsorganisasjonen NATO å eksistere. Under den kalde krigen sto disse to mot hverandre og skulle garantere for medlemslandas sikkerhet gjennom prinsippet om at angrep på ett medlemsland representerte et angrep på alle.
NATOs rolle etter den kalde krigen handler fortsatt om å trygge medlemslandas sikkerhet, men det er samtidig økt fokus på krisehåndtering og fredsoperasjoner utenfor medlemslandas territorier. I praksis betyr det at NATO stiller styrker til disposisjon for FN som bidrag til konfliktløsning.
Global optimisme?
Avslutningen av den kalde krigen skapte forventninger om en fredeligere verden. 1990-tallet var på den måten et tiår med optimisme, selv om det var en del usikkerhet rundt den nye globale situasjonen. Hva ville skje i de tidligere sovjetrepublikkene? Ville nye konflikter oppstå? Hvordan ville USA håndtere rollen som eneste supermakt?
Europa i endring
I Øst-Europa gjennomgikk flere av de tidligere kommunistregimene en demokratiseringsprosess på 1990-tallet. Tyskland ble gjenforent i 1990, mens Tsjekkoslovakia ble delt i to land, Tsjekkia og Slovakia, i 1993. De fleste tidligere sovjetiske statene i Øst-Europa ønsket en tilnærming både til EU og NATO. Motivene var trygghet og utsikter for økonomisk vekst.
EU stilte krav om demokrati og menneskerettigheter til nye medlemmer, og det kan ha virket stabiliserende på ferske demokratier i Øst-Europa. EU har siden 1952 arbeidet for at medlemslanda skal jobbe tettere økonomisk og politisk. På grunn av det tettere samarbeidet i Europa etter murens fall, særlig økonomisk, ble det stadig vanskeligere å stå utenfor. Norge er et unntak her og stemte nei til EU for andre gang i 1994.
Selv om optimismen rådet i store deler av Europa, gikk det galt på Balkan. Jugoslavia, som besto av seks republikker på Balkan, gikk i oppløsning da flere av medlemmene brøt ut og erklærte seg som uavhengige stater i 1991–1992. Det førte til en borgerkrig som ikke opphørte før NATO bombet Serbia i 1999. Dette viste også den nye rollen til forsvarsalliansen NATO. Nå var det ikke sikkerheten til medlemslanda, men humanitære og moralske årsaker som førte til militær handling.
Nye konflikter
Under den kalde krigen var FN og Sikkerhetsrådet tidvis handlingslammet som følge av rivaliseringen mellom USA og Sovjetunionen. Etter den kalde krigen sto USA igjen som eneste supermakt. Dette ga forhåpninger om en fredeligere verden med et FN i en større og viktigere rolle.
USAs og FNs nye roller ble synlig under det som har blitt kalt Golfkrigen. Irak, med diktatoren Saddam Hussein, invaderte nabolandet Kuwait og truet Saudi-Arabia i 1990. Dette førte til en USA-ledet internasjonal koalisjon med FN-mandat om å bruke militær makt for å slå tilbake den irakiske hæren.
FN kommer til kort
Etter den kalde krigen økte antallet og omfanget av FN-operasjoner, men organisasjonen måtte erkjenne at ikke alle konfliktene var mulig å løse. I 1994 fant et av historiens verste folkemord sted i Rwanda, mens FN var handlingslammet. Her mistet et sted mellom 800 000 og 1 000 000 mennesker livet. Borgerkrigen i Somalia, etnisk rensing i Bosnia og massakren i Srebrenica er andre eksempler hvor FN ikke har klart å beskytte sivile.
Optimismen som preget FN ved inngangen til 1990-tallet sank etter hvert som antallet uløste konflikter steg. Det ble etter hvert vanskeligere for FN å gripe inn når det skjedde folkemord eller brudd på menneskerettighetene, og antallet FN-operasjoner sank. Utfordringene til FN på 1990-tallet var medvirkende til at organisasjonen innførte prinsippet Responsibility to Protect (R2P) i 2005. Det betyr at hvis en stat ikke evner å beskytte egen befolkning, har det internasjonale samfunnet både ansvar og plikt til å bidra.
Nye stormakter
Murens fall i Europa og Sovjetunionens oppløsning betydde også kommunismens sammenbrudd i Europa. I Asia derimot var fortsatt Kina kommunistisk. Landet tok store steg økonomisk på 1990-tallet, og i dag har Kina tatt en større rolle internasjonalt. Selv om USA har vært verdens eneste supermakt etter den kalde krigens slutt, ser vi at Kina utfordrer amerikansk hegemoni.
I dag ser vi en verden der USA fortsatt dominerer økonomisk, politisk, kulturelt og militært, men denne dominansen blir utfordret. I Europa har EU har blitt en regional stormakt, mens BRICS-landa (Brasil, Russland, India, Kina og Sør-Afrika) har økt sin økonomiske og politiske innflytelse globalt.
Etter den kalde krigen har vi altså ikke lenger to supermakter, men flere regionale stormakter.
Tenk etter
Enkelte hevder at den kalde krigen ikke sluttet i 1991, men har fortsatt fram til i dag. Kan du tenke deg argumenter for eller imot denne påstanden?
KilderAmundsen, B., Kjensli, B. & Bakken, H. B. (2014, 9. november). Dette har Berlinmurens fall betydd. Forskning.no. https://forskning.no/sport-menneskerettigheter-sikkerhet/dette-har-berlinmurens-fall-betydd/531859
Brelvega, M. (2021, 15. september). FNs historie. Folk og forsvar. https://folkogforsvar.no/fns-historie/
Cooper, C. G. (2023, 11. april). NATO. I Store norske leksikon. https://snl.no/NATO
Holm-Hansen, J. (2023, 19. april). Russland. I Store norske leksikon. https://snl.no/Russland#-Historie
Knudsen, O. F., Julsrud, O., Tvedt, K. A. & Trondal, J. (2023, 19. april). EU - Den europeiske union. I Store norske leksikon. https://snl.no/EU_-_Den_europeiske_union
Leraand, D. (2022, 2. august). Golfkrigen 1990–1991. I Store norske leksikon. https://snl.no/Golfkrigen_1990%E2%80%931991
NRK. (2022, 22. februar). Drømmen om et imperium og stormaktsspill. NRK Urix. https://www.nrk.no/urix/drommen-om-et-imperium-og-stormaktsspill-1.15864173
Palmer, R. R., Colton, J. & Kramer, L. (2002). A history of the modern world (ninth edition). McGraw-Hill. New York.
Petersen, T. (2022, 28. november). Den kalde krigen. I Store norske leksikon. https://snl.no/den_kalde_krigen
Tøllefsen, T. O. (2020, 17. desember). Berlinmuren. I Store norske leksikon. https://snl.no/Berlinmuren#-Murens_fall
Les original på NDLA →
Den kalde krigen varte i rundt 50 år og var en konflikt mellom to supermakter, mellom øst og vest, kommunisme og kapitalisme. Det mest fysiske beviset på konflikten var den forhatte Berlinmuren, som hadde delt Berlin og Europa siden 1961. I november 1989 ble muren åpnet, og det var et tydelig tegn på at den kalde krigen gikk mot slutten. Oppløsningen av Sovjetunionen i 1991 markerte den endelige avslutningen.
Det var mange årsaker til at den kalde krigen gikk mot slutten på 1980-tallet. Over tid klarte ikke Sovjetunionen å holde tritt med USA, verken økonomisk eller teknologisk. Våpenkappløpet tærte for mye på de sovjetiske ressursene, noe som ble spesielt synlig under den amerikanske presidenten Ronald Reagans harde anti-sovjetiske linje.
Mange har også trukket fram endringene til sovjetlederen Mikhail Gorbatsjov som spesielt viktige. De indre forholdene i Sovjetunionen ble myket opp med reformer kjent som glasnost og perestrojka. Begrepene står for åpenhet og omstilling, og handlet om å åpne for politisk debatt og å omstrukturere økonomien, blant annet for å motvirke omfattende korrupsjon. Moskva sluttet også å blande seg inn i interne forhold i Øst-Europa. Dette hindret at skudd ble løsnet da muren falt.
USA blir eneste supermakt
Den kalde krigens slutt betydde for mange at USA og Vesten seiret, mens Sovjetunionen ble stående igjen som taper. Mange i Vesten oppfattet i hvert fall situasjonen slik. USA ble stående igjen som verdens eneste supermakt, mens det post-sovjetiske Russland opplevde et tiår med kraftig fall i levestandard og massive utfordringer. Overgangen fra kommunisme og diktatur til demokrati og kapitalisme var langt fra smertefri.
Sovjetunionen blir til Russland
Sovjetunionen ble oppløst i 1991, og de tidligere sovjetrepublikkene ble uavhengige stater. Russland var den største og viktigste, og overtok derfor det sovjetiske setet i FNs sikkerhetsråd.
Oppløsningen av Sovjetunionen gikk stort sett fredelig for seg, men det fantes unntak. I Nord-Kaukasus ble det konflikt i Tsjetsjenia, som ønsket å bli en selvstendig stat. I tillegg oppsto det spenninger mellom Russland og Ukraina om Krim, et område som var strategisk viktig for Russland på grunn av de russiske flåtebasene der. Krim ble ukrainsk territorium, og forble det fram til 2014 da Russland annekterte det på ulovlig vis.
Russlands betydning som global stormakt sank gjennom 1990-tallet. På en måte har ledelsen i Kreml følt at Russland som stormakt har blitt oversett siden den kalde krigen sluttet. Dette er noe den russiske presidenten Vladimir Putin har ønsket å gjøre noe med, blant annet gjennom invasjonen av Ukraina i 2022.
NATO og Warszawapakten
Mens den sovjetiske forsvarsalliansen Warszawapakten ble oppløst i 1991, fortsatte forsvarsorganisasjonen NATO å eksistere. Under den kalde krigen sto disse to mot hverandre og skulle garantere for medlemslandas sikkerhet gjennom prinsippet om at angrep på ett medlemsland representerte et angrep på alle.
NATOs rolle etter den kalde krigen handler fortsatt om å trygge medlemslandas sikkerhet, men det er samtidig økt fokus på krisehåndtering og fredsoperasjoner utenfor medlemslandas territorier. I praksis betyr det at NATO stiller styrker til disposisjon for FN som bidrag til konfliktløsning.
Global optimisme?
Avslutningen av den kalde krigen skapte forventninger om en fredeligere verden. 1990-tallet var på den måten et tiår med optimisme, selv om det var en del usikkerhet rundt den nye globale situasjonen. Hva ville skje i de tidligere sovjetrepublikkene? Ville nye konflikter oppstå? Hvordan ville USA håndtere rollen som eneste supermakt?
Europa i endring
I Øst-Europa gjennomgikk flere av de tidligere kommunistregimene en demokratiseringsprosess på 1990-tallet. Tyskland ble gjenforent i 1990, mens Tsjekkoslovakia ble delt i to land, Tsjekkia og Slovakia, i 1993. De fleste tidligere sovjetiske statene i Øst-Europa ønsket en tilnærming både til EU og NATO. Motivene var trygghet og utsikter for økonomisk vekst.
EU stilte krav om demokrati og menneskerettigheter til nye medlemmer, og det kan ha virket stabiliserende på ferske demokratier i Øst-Europa. EU har siden 1952 arbeidet for at medlemslanda skal jobbe tettere økonomisk og politisk. På grunn av det tettere samarbeidet i Europa etter murens fall, særlig økonomisk, ble det stadig vanskeligere å stå utenfor. Norge er et unntak her og stemte nei til EU for andre gang i 1994.
Selv om optimismen rådet i store deler av Europa, gikk det galt på Balkan. Jugoslavia, som besto av seks republikker på Balkan, gikk i oppløsning da flere av medlemmene brøt ut og erklærte seg som uavhengige stater i 1991–1992. Det førte til en borgerkrig som ikke opphørte før NATO bombet Serbia i 1999. Dette viste også den nye rollen til forsvarsalliansen NATO. Nå var det ikke sikkerheten til medlemslanda, men humanitære og moralske årsaker som førte til militær handling.
Nye konflikter
Under den kalde krigen var FN og Sikkerhetsrådet tidvis handlingslammet som følge av rivaliseringen mellom USA og Sovjetunionen. Etter den kalde krigen sto USA igjen som eneste supermakt. Dette ga forhåpninger om en fredeligere verden med et FN i en større og viktigere rolle.
USAs og FNs nye roller ble synlig under det som har blitt kalt Golfkrigen. Irak, med diktatoren Saddam Hussein, invaderte nabolandet Kuwait og truet Saudi-Arabia i 1990. Dette førte til en USA-ledet internasjonal koalisjon med FN-mandat om å bruke militær makt for å slå tilbake den irakiske hæren.
FN kommer til kort
Etter den kalde krigen økte antallet og omfanget av FN-operasjoner, men organisasjonen måtte erkjenne at ikke alle konfliktene var mulig å løse. I 1994 fant et av historiens verste folkemord sted i Rwanda, mens FN var handlingslammet. Her mistet et sted mellom 800 000 og 1 000 000 mennesker livet. Borgerkrigen i Somalia, etnisk rensing i Bosnia og massakren i Srebrenica er andre eksempler hvor FN ikke har klart å beskytte sivile.
Optimismen som preget FN ved inngangen til 1990-tallet sank etter hvert som antallet uløste konflikter steg. Det ble etter hvert vanskeligere for FN å gripe inn når det skjedde folkemord eller brudd på menneskerettighetene, og antallet FN-operasjoner sank. Utfordringene til FN på 1990-tallet var medvirkende til at organisasjonen innførte prinsippet Responsibility to Protect (R2P) i 2005. Det betyr at hvis en stat ikke evner å beskytte egen befolkning, har det internasjonale samfunnet både ansvar og plikt til å bidra.
Nye stormakter
Murens fall i Europa og Sovjetunionens oppløsning betydde også kommunismens sammenbrudd i Europa. I Asia derimot var fortsatt Kina kommunistisk. Landet tok store steg økonomisk på 1990-tallet, og i dag har Kina tatt en større rolle internasjonalt. Selv om USA har vært verdens eneste supermakt etter den kalde krigens slutt, ser vi at Kina utfordrer amerikansk hegemoni.
I dag ser vi en verden der USA fortsatt dominerer økonomisk, politisk, kulturelt og militært, men denne dominansen blir utfordret. I Europa har EU har blitt en regional stormakt, mens BRICS-landa (Brasil, Russland, India, Kina og Sør-Afrika) har økt sin økonomiske og politiske innflytelse globalt.
Etter den kalde krigen har vi altså ikke lenger to supermakter, men flere regionale stormakter.
Tenk etter
Enkelte hevder at den kalde krigen ikke sluttet i 1991, men har fortsatt fram til i dag. Kan du tenke deg argumenter for eller imot denne påstanden?
KilderAmundsen, B., Kjensli, B. & Bakken, H. B. (2014, 9. november). Dette har Berlinmurens fall betydd. Forskning.no. https://forskning.no/sport-menneskerettigheter-sikkerhet/dette-har-berlinmurens-fall-betydd/531859
Brelvega, M. (2021, 15. september). FNs historie. Folk og forsvar. https://folkogforsvar.no/fns-historie/
Cooper, C. G. (2023, 11. april). NATO. I Store norske leksikon. https://snl.no/NATO
Holm-Hansen, J. (2023, 19. april). Russland. I Store norske leksikon. https://snl.no/Russland#-Historie
Knudsen, O. F., Julsrud, O., Tvedt, K. A. & Trondal, J. (2023, 19. april). EU - Den europeiske union. I Store norske leksikon. https://snl.no/EU_-_Den_europeiske_union
Leraand, D. (2022, 2. august). Golfkrigen 1990–1991. I Store norske leksikon. https://snl.no/Golfkrigen_1990%E2%80%931991
NRK. (2022, 22. februar). Drømmen om et imperium og stormaktsspill. NRK Urix. https://www.nrk.no/urix/drommen-om-et-imperium-og-stormaktsspill-1.15864173
Palmer, R. R., Colton, J. & Kramer, L. (2002). A history of the modern world (ninth edition). McGraw-Hill. New York.
Petersen, T. (2022, 28. november). Den kalde krigen. I Store norske leksikon. https://snl.no/den_kalde_krigen
Tøllefsen, T. O. (2020, 17. desember). Berlinmuren. I Store norske leksikon. https://snl.no/Berlinmuren#-Murens_fall
Les original på NDLA →
Cubakrisen
Bakgrunnen for Cubakrisen
Cubakrisen hadde sitt opphav i den cubanske revolusjonen i 1959 hvor Fidel Castro tok makten gjennom et væpnet kupp. Etter at den amerikanskvennlige diktatoren Batista ble styrtet, satte Castro i gang med å gjøre Cuba til den første sosialistiske staten på den vestlige halvkule.
Den cubanske revolusjonen ble radikalisert i sosialistisk retning, og amerikanske eiendommer på øya ble nasjonalisert. Dette førte til stadig dårligere forhold mellom USA og Cuba. I 1961 støttet USA eksilkubanere som hadde flyktet fra Castro, da de forsøkte å invadere Cuba fra Grisebukta på sørkysten av øya. Invasjonen var mislykket og førte til at Sovjetunionen ble en viktigere støttespiller for Castro og Cuba. Forholdet ble ytterligere forverret etter at USA igangsatte en langvarig økonomisk blokade av Cuba.
Krisen eskalerer
Etter den mislykkede USA-støttede invasjonen i 1961 økte det militære samarbeidet mellom Cuba og Sovjetunionen.
Høsten 1962 bygget Sovjetunionen opp en rakettbase på Cuba for å kunne utplassere atomraketter der. Cuba ligger midt i det som gjerne blir omtalt som "USAs bakgård", og raketter derifra ville ha kapasitet til å utslette en rekke store byer i USA. På grunn av den korte avstanden mellom Cuba og USA ville ikke det amerikanske forsvaret rekke å svare på et angrep.
16. oktober 1962 oppdaget et amerikansk spionfly byggingen av rakettbasene på Cuba. Den amerikanske presidenten John F. Kennedy samlet sine nærmeste rådgivere for å ta stilling til hva som skulle gjøres. Kennedy vurderte fullt luftangrep på rakettbasene eller invasjon av øya, men valgte i stedet en blokade av alle fartøy for å hindre flere rakettleveranser til Cuba. Dette ble offentliggjort i en tale hvor Kennedy informerte det amerikanske folket om situasjonen. I talen krevde han også at alle rakettinstallasjoner på Cuba måtte fjernes. Hvis ikke Sovjetunionen gjorde dette frivillig, ville USA gjøre det selv med makt.
Atomkrig?
Blokaden av Cuba ble fysisk kontrollert av den amerikanske marinen i havet utenfor Cuba. Hvis sovjetiske skip med atomraketter valgte å bryte blokadegrensen, ville amerikanerne være i sin rett til å angripe skipene. Dette ville vært en krigserklæring og kunne utløst atomkrig mellom USA og Sovjetunionen.
I løpet av hele krisen, som varte i 13 dager i oktober, foregikk det hemmelige forhandlinger mellom representanter fra USAs og Sovjetunionens regjeringer. Amerikanerne trodde de hadde nådd gjennom til sovjeterne, og at ingen ønsket krig, men selv to dager etter Kennedys erklæring om blokade av øya, fortsatte sovjetiske skip lastet med raketter sin kurs mot Cuba. Var dette en krigserklæring, eller hadde ikke skipene fått beskjed om å snu?
Skipene snudde i tide, og fredag 26. oktober kom det beskjed fra sovjetlederen Nikita Khrusjtsjov om at de lovet å fjerne rakettene på Cuba. Til gjengjeld måtte USA love ikke å angripe Cuba samt trekke tilbake egne raketter fra Tyrkia i 1963.
Den kalde krigens mest dramatiske øyeblikk, som nesten førte til atomkrig, var over.
Konsekvenser
Under Cubakrisen var hele verden tilskuere til en situasjon som kunne kommet ut av kontroll. Hvis supermaktene USA og Sovjetunionen hadde gått til krig mot hverandre, ville verden aldri blitt den sammen igjen. Reaksjonene fra verdenssamfunnet var derfor voldsomme. Fredskrefter ønsket nedrustning, kommunikasjon og mer dialog mellom supermaktene. Som følge av Cubakrisen ble det opprettet ei direkte telefonlinje mellom Moskva og Washington. I framtida kunne den hindre lignende situasjoner.
Etter Cubakrisen gikk den kalde krigen over i en fase preget av noe avspenning og en viss tilnærming mellom supermaktene. På den ene siden inngikk USA og Sovjetunionen avtaler om ikkespredning av atomvåpen til nye land. Alvoret i krisen ble en vekker, og begge parter viste nå ny respekt for følgene av kjernefysisk opprustning. På den andre siden fortsatte våpenkappløpet med konvensjonelle våpen i uforminsket fart.
KilderPalmer, R. R. & Colton, J. & Kramer, L. (2002). A history of the modern world (ninth edition). McGraw-Hill. New York.
Tvedt, K. A., Knudsen, O. F. (2021, 6. juli). Cubakrisen. I Store norske leksikon. https://snl.no/Cubakrisen
Les original på NDLA →
Cubakrisen hadde sitt opphav i den cubanske revolusjonen i 1959 hvor Fidel Castro tok makten gjennom et væpnet kupp. Etter at den amerikanskvennlige diktatoren Batista ble styrtet, satte Castro i gang med å gjøre Cuba til den første sosialistiske staten på den vestlige halvkule.
Den cubanske revolusjonen ble radikalisert i sosialistisk retning, og amerikanske eiendommer på øya ble nasjonalisert. Dette førte til stadig dårligere forhold mellom USA og Cuba. I 1961 støttet USA eksilkubanere som hadde flyktet fra Castro, da de forsøkte å invadere Cuba fra Grisebukta på sørkysten av øya. Invasjonen var mislykket og førte til at Sovjetunionen ble en viktigere støttespiller for Castro og Cuba. Forholdet ble ytterligere forverret etter at USA igangsatte en langvarig økonomisk blokade av Cuba.
Krisen eskalerer
Etter den mislykkede USA-støttede invasjonen i 1961 økte det militære samarbeidet mellom Cuba og Sovjetunionen.
Høsten 1962 bygget Sovjetunionen opp en rakettbase på Cuba for å kunne utplassere atomraketter der. Cuba ligger midt i det som gjerne blir omtalt som "USAs bakgård", og raketter derifra ville ha kapasitet til å utslette en rekke store byer i USA. På grunn av den korte avstanden mellom Cuba og USA ville ikke det amerikanske forsvaret rekke å svare på et angrep.
16. oktober 1962 oppdaget et amerikansk spionfly byggingen av rakettbasene på Cuba. Den amerikanske presidenten John F. Kennedy samlet sine nærmeste rådgivere for å ta stilling til hva som skulle gjøres. Kennedy vurderte fullt luftangrep på rakettbasene eller invasjon av øya, men valgte i stedet en blokade av alle fartøy for å hindre flere rakettleveranser til Cuba. Dette ble offentliggjort i en tale hvor Kennedy informerte det amerikanske folket om situasjonen. I talen krevde han også at alle rakettinstallasjoner på Cuba måtte fjernes. Hvis ikke Sovjetunionen gjorde dette frivillig, ville USA gjøre det selv med makt.
Atomkrig?
Blokaden av Cuba ble fysisk kontrollert av den amerikanske marinen i havet utenfor Cuba. Hvis sovjetiske skip med atomraketter valgte å bryte blokadegrensen, ville amerikanerne være i sin rett til å angripe skipene. Dette ville vært en krigserklæring og kunne utløst atomkrig mellom USA og Sovjetunionen.
I løpet av hele krisen, som varte i 13 dager i oktober, foregikk det hemmelige forhandlinger mellom representanter fra USAs og Sovjetunionens regjeringer. Amerikanerne trodde de hadde nådd gjennom til sovjeterne, og at ingen ønsket krig, men selv to dager etter Kennedys erklæring om blokade av øya, fortsatte sovjetiske skip lastet med raketter sin kurs mot Cuba. Var dette en krigserklæring, eller hadde ikke skipene fått beskjed om å snu?
Skipene snudde i tide, og fredag 26. oktober kom det beskjed fra sovjetlederen Nikita Khrusjtsjov om at de lovet å fjerne rakettene på Cuba. Til gjengjeld måtte USA love ikke å angripe Cuba samt trekke tilbake egne raketter fra Tyrkia i 1963.
Den kalde krigens mest dramatiske øyeblikk, som nesten førte til atomkrig, var over.
Konsekvenser
Under Cubakrisen var hele verden tilskuere til en situasjon som kunne kommet ut av kontroll. Hvis supermaktene USA og Sovjetunionen hadde gått til krig mot hverandre, ville verden aldri blitt den sammen igjen. Reaksjonene fra verdenssamfunnet var derfor voldsomme. Fredskrefter ønsket nedrustning, kommunikasjon og mer dialog mellom supermaktene. Som følge av Cubakrisen ble det opprettet ei direkte telefonlinje mellom Moskva og Washington. I framtida kunne den hindre lignende situasjoner.
Etter Cubakrisen gikk den kalde krigen over i en fase preget av noe avspenning og en viss tilnærming mellom supermaktene. På den ene siden inngikk USA og Sovjetunionen avtaler om ikkespredning av atomvåpen til nye land. Alvoret i krisen ble en vekker, og begge parter viste nå ny respekt for følgene av kjernefysisk opprustning. På den andre siden fortsatte våpenkappløpet med konvensjonelle våpen i uforminsket fart.
KilderPalmer, R. R. & Colton, J. & Kramer, L. (2002). A history of the modern world (ninth edition). McGraw-Hill. New York.
Tvedt, K. A., Knudsen, O. F. (2021, 6. juli). Cubakrisen. I Store norske leksikon. https://snl.no/Cubakrisen
Les original på NDLA →
Cubakrisen
Bakgrunnen for Cubakrisen
Cubakrisen hadde sitt opphav i den cubanske revolusjonen i 1959 hvor Fidel Castro tok makten gjennom et væpnet kupp. Etter at den amerikanskvennlige diktatoren Batista ble styrtet, satte Castro i gang med å gjøre Cuba til den første sosialistiske staten på den vestlige halvkule.
Den cubanske revolusjonen ble radikalisert i sosialistisk retning, og amerikanske eiendommer på øya ble nasjonalisert. Dette førte til stadig dårligere forhold mellom USA og Cuba. I 1961 støttet USA eksilkubanere som hadde flyktet fra Castro, da de forsøkte å invadere Cuba fra Grisebukta på sørkysten av øya. Invasjonen var mislykket og førte til at Sovjetunionen ble en viktigere støttespiller for Castro og Cuba. Forholdet ble ytterligere forverret etter at USA igangsatte en langvarig økonomisk blokade av Cuba.
Krisen eskalerer
Etter den mislykkede USA-støttede invasjonen i 1961 økte det militære samarbeidet mellom Cuba og Sovjetunionen.
Høsten 1962 bygget Sovjetunionen opp en rakettbase på Cuba for å kunne utplassere atomraketter der. Cuba ligger midt i det som gjerne blir omtalt som "USAs bakgård", og raketter derifra ville ha kapasitet til å utslette en rekke store byer i USA. På grunn av den korte avstanden mellom Cuba og USA ville ikke det amerikanske forsvaret rekke å svare på et angrep.
16. oktober 1962 oppdaget et amerikansk spionfly byggingen av rakettbasene på Cuba. Den amerikanske presidenten John F. Kennedy samlet sine nærmeste rådgivere for å ta stilling til hva som skulle gjøres. Kennedy vurderte fullt luftangrep på rakettbasene eller invasjon av øya, men valgte i stedet en blokade av alle fartøy for å hindre flere rakettleveranser til Cuba. Dette ble offentliggjort i en tale hvor Kennedy informerte det amerikanske folket om situasjonen. I talen krevde han også at alle rakettinstallasjoner på Cuba måtte fjernes. Hvis ikke Sovjetunionen gjorde dette frivillig, ville USA gjøre det selv med makt.
Atomkrig?
Blokaden av Cuba ble fysisk kontrollert av den amerikanske marinen i havet utenfor Cuba. Hvis sovjetiske skip med atomraketter valgte å bryte blokadegrensen, ville amerikanerne være i sin rett til å angripe skipene. Dette ville vært en krigserklæring og kunne utløst atomkrig mellom USA og Sovjetunionen.
I løpet av hele krisen, som varte i 13 dager i oktober, foregikk det hemmelige forhandlinger mellom representanter fra USAs og Sovjetunionens regjeringer. Amerikanerne trodde de hadde nådd gjennom til sovjeterne, og at ingen ønsket krig, men selv to dager etter Kennedys erklæring om blokade av øya, fortsatte sovjetiske skip lastet med raketter sin kurs mot Cuba. Var dette en krigserklæring, eller hadde ikke skipene fått beskjed om å snu?
Skipene snudde i tide, og fredag 26. oktober kom det beskjed fra sovjetlederen Nikita Khrusjtsjov om at de lovet å fjerne rakettene på Cuba. Til gjengjeld måtte USA love ikke å angripe Cuba samt trekke tilbake egne raketter fra Tyrkia i 1963.
Den kalde krigens mest dramatiske øyeblikk, som nesten førte til atomkrig, var over.
Konsekvenser
Under Cubakrisen var hele verden tilskuere til en situasjon som kunne kommet ut av kontroll. Hvis supermaktene USA og Sovjetunionen hadde gått til krig mot hverandre, ville verden aldri blitt den sammen igjen. Reaksjonene fra verdenssamfunnet var derfor voldsomme. Fredskrefter ønsket nedrustning, kommunikasjon og mer dialog mellom supermaktene. Som følge av Cubakrisen ble det opprettet ei direkte telefonlinje mellom Moskva og Washington. I framtida kunne den hindre lignende situasjoner.
Etter Cubakrisen gikk den kalde krigen over i en fase preget av noe avspenning og en viss tilnærming mellom supermaktene. På den ene siden inngikk USA og Sovjetunionen avtaler om ikkespredning av atomvåpen til nye land. Alvoret i krisen ble en vekker, og begge parter viste nå ny respekt for følgene av kjernefysisk opprustning. På den andre siden fortsatte våpenkappløpet med konvensjonelle våpen i uforminsket fart.
KilderPalmer, R. R. & Colton, J. & Kramer, L. (2002). A history of the modern world (ninth edition). McGraw-Hill. New York.
Tvedt, K. A., Knudsen, O. F. (2021, 6. juli). Cubakrisen. I Store norske leksikon. https://snl.no/Cubakrisen
Les original på NDLA →
Cubakrisen hadde sitt opphav i den cubanske revolusjonen i 1959 hvor Fidel Castro tok makten gjennom et væpnet kupp. Etter at den amerikanskvennlige diktatoren Batista ble styrtet, satte Castro i gang med å gjøre Cuba til den første sosialistiske staten på den vestlige halvkule.
Den cubanske revolusjonen ble radikalisert i sosialistisk retning, og amerikanske eiendommer på øya ble nasjonalisert. Dette førte til stadig dårligere forhold mellom USA og Cuba. I 1961 støttet USA eksilkubanere som hadde flyktet fra Castro, da de forsøkte å invadere Cuba fra Grisebukta på sørkysten av øya. Invasjonen var mislykket og førte til at Sovjetunionen ble en viktigere støttespiller for Castro og Cuba. Forholdet ble ytterligere forverret etter at USA igangsatte en langvarig økonomisk blokade av Cuba.
Krisen eskalerer
Etter den mislykkede USA-støttede invasjonen i 1961 økte det militære samarbeidet mellom Cuba og Sovjetunionen.
Høsten 1962 bygget Sovjetunionen opp en rakettbase på Cuba for å kunne utplassere atomraketter der. Cuba ligger midt i det som gjerne blir omtalt som "USAs bakgård", og raketter derifra ville ha kapasitet til å utslette en rekke store byer i USA. På grunn av den korte avstanden mellom Cuba og USA ville ikke det amerikanske forsvaret rekke å svare på et angrep.
16. oktober 1962 oppdaget et amerikansk spionfly byggingen av rakettbasene på Cuba. Den amerikanske presidenten John F. Kennedy samlet sine nærmeste rådgivere for å ta stilling til hva som skulle gjøres. Kennedy vurderte fullt luftangrep på rakettbasene eller invasjon av øya, men valgte i stedet en blokade av alle fartøy for å hindre flere rakettleveranser til Cuba. Dette ble offentliggjort i en tale hvor Kennedy informerte det amerikanske folket om situasjonen. I talen krevde han også at alle rakettinstallasjoner på Cuba måtte fjernes. Hvis ikke Sovjetunionen gjorde dette frivillig, ville USA gjøre det selv med makt.
Atomkrig?
Blokaden av Cuba ble fysisk kontrollert av den amerikanske marinen i havet utenfor Cuba. Hvis sovjetiske skip med atomraketter valgte å bryte blokadegrensen, ville amerikanerne være i sin rett til å angripe skipene. Dette ville vært en krigserklæring og kunne utløst atomkrig mellom USA og Sovjetunionen.
I løpet av hele krisen, som varte i 13 dager i oktober, foregikk det hemmelige forhandlinger mellom representanter fra USAs og Sovjetunionens regjeringer. Amerikanerne trodde de hadde nådd gjennom til sovjeterne, og at ingen ønsket krig, men selv to dager etter Kennedys erklæring om blokade av øya, fortsatte sovjetiske skip lastet med raketter sin kurs mot Cuba. Var dette en krigserklæring, eller hadde ikke skipene fått beskjed om å snu?
Skipene snudde i tide, og fredag 26. oktober kom det beskjed fra sovjetlederen Nikita Khrusjtsjov om at de lovet å fjerne rakettene på Cuba. Til gjengjeld måtte USA love ikke å angripe Cuba samt trekke tilbake egne raketter fra Tyrkia i 1963.
Den kalde krigens mest dramatiske øyeblikk, som nesten førte til atomkrig, var over.
Konsekvenser
Under Cubakrisen var hele verden tilskuere til en situasjon som kunne kommet ut av kontroll. Hvis supermaktene USA og Sovjetunionen hadde gått til krig mot hverandre, ville verden aldri blitt den sammen igjen. Reaksjonene fra verdenssamfunnet var derfor voldsomme. Fredskrefter ønsket nedrustning, kommunikasjon og mer dialog mellom supermaktene. Som følge av Cubakrisen ble det opprettet ei direkte telefonlinje mellom Moskva og Washington. I framtida kunne den hindre lignende situasjoner.
Etter Cubakrisen gikk den kalde krigen over i en fase preget av noe avspenning og en viss tilnærming mellom supermaktene. På den ene siden inngikk USA og Sovjetunionen avtaler om ikkespredning av atomvåpen til nye land. Alvoret i krisen ble en vekker, og begge parter viste nå ny respekt for følgene av kjernefysisk opprustning. På den andre siden fortsatte våpenkappløpet med konvensjonelle våpen i uforminsket fart.
KilderPalmer, R. R. & Colton, J. & Kramer, L. (2002). A history of the modern world (ninth edition). McGraw-Hill. New York.
Tvedt, K. A., Knudsen, O. F. (2021, 6. juli). Cubakrisen. I Store norske leksikon. https://snl.no/Cubakrisen
Les original på NDLA →
Den kalde krigen
Oppgave 1. Analyse
Dere skal arbeide i grupper og bruke SPØKT-modellen for å analysere motsetningene mellom Sovjetunionen og USA under den kalde krigen. Les mer om modellen på sida vår om analyse i historiefaget.
Du må altså utforske sosiale, politiske, økonomiske, kulturelle og teknologiske forhold ved begge stormaktene.
Gruppene får tildelt ett av disse forholdene og skal sammenlikne hvordan dette var i USA og i Sovjetunionen. Etterpå skal dere presenter funnene for hverandre.
Noen spørsmål dere kan jobbe med:
Sosiale forhold
Var samfunnet delt i ulike grupper?
Hadde gruppene ulike rettigheter og plikter?
Hvordan var levekårene i de ulike landene og for de ulike gruppene i landene?
Hvilke kjønnsroller fantes?
Hvordan var befolkningsutviklingen?
Politiske forhold
Hvordan ble samfunnet styrt i de to statene under den kalde krigen?
Hvor mye frihet hadde ulike samfunnsgrupper?
Hvor mye politisk innflytelse hadde ulike samfunnsgrupper?
Var det konflikter internt eller med andre?
Økonomiske forhold
Hvordan var de økonomiske ressursene fordelt?
Hvilke naturressurser finnes/fantes?
Hvordan utnyttet de naturressursene?
Kulturelle forhold
Hvilken religion eller livssyn dominerte i de to statene?
Hvordan var synet på hva som var rett og galt?
Hadde samfunnene kulturelt mangfold eller var det én kultur som dominerte?
Teknologiske forhold
Hvilke redskaper og metoder var viktigst i produksjon av energi, mat og andre varer?
Hva slags våpenteknologi fantes?
Hva slags teknologi ble brukt til transport og kommunikasjon?
Plenumsdiskusjon
Når dere har presentert funnene for hverandre, skal dere diskutere i plenum hvilke faktorer som var de viktigste drivkreftene i den kalde krigen.
Oppgave 2. Slutten på den kalde krigen
Det var flere hendelser som ledet opp til det vi anser som slutten på den kalde krigen. Rivingen av Berlinmuren var en av dem.
Lag ei tidslinje over hendelser som var viktige mot slutten av den kalde krigen, fra 1985 til 1991.
Drøft deretter hvilke hendelser som var de viktigste bakgrunnsfaktorene og de viktigste utløsende faktorene da den kalde krigen sluttet.
Les original på NDLA →
Dere skal arbeide i grupper og bruke SPØKT-modellen for å analysere motsetningene mellom Sovjetunionen og USA under den kalde krigen. Les mer om modellen på sida vår om analyse i historiefaget.
Du må altså utforske sosiale, politiske, økonomiske, kulturelle og teknologiske forhold ved begge stormaktene.
Gruppene får tildelt ett av disse forholdene og skal sammenlikne hvordan dette var i USA og i Sovjetunionen. Etterpå skal dere presenter funnene for hverandre.
Noen spørsmål dere kan jobbe med:
Sosiale forhold
Var samfunnet delt i ulike grupper?
Hadde gruppene ulike rettigheter og plikter?
Hvordan var levekårene i de ulike landene og for de ulike gruppene i landene?
Hvilke kjønnsroller fantes?
Hvordan var befolkningsutviklingen?
Politiske forhold
Hvordan ble samfunnet styrt i de to statene under den kalde krigen?
Hvor mye frihet hadde ulike samfunnsgrupper?
Hvor mye politisk innflytelse hadde ulike samfunnsgrupper?
Var det konflikter internt eller med andre?
Økonomiske forhold
Hvordan var de økonomiske ressursene fordelt?
Hvilke naturressurser finnes/fantes?
Hvordan utnyttet de naturressursene?
Kulturelle forhold
Hvilken religion eller livssyn dominerte i de to statene?
Hvordan var synet på hva som var rett og galt?
Hadde samfunnene kulturelt mangfold eller var det én kultur som dominerte?
Teknologiske forhold
Hvilke redskaper og metoder var viktigst i produksjon av energi, mat og andre varer?
Hva slags våpenteknologi fantes?
Hva slags teknologi ble brukt til transport og kommunikasjon?
Plenumsdiskusjon
Når dere har presentert funnene for hverandre, skal dere diskutere i plenum hvilke faktorer som var de viktigste drivkreftene i den kalde krigen.
Oppgave 2. Slutten på den kalde krigen
Det var flere hendelser som ledet opp til det vi anser som slutten på den kalde krigen. Rivingen av Berlinmuren var en av dem.
Lag ei tidslinje over hendelser som var viktige mot slutten av den kalde krigen, fra 1985 til 1991.
Drøft deretter hvilke hendelser som var de viktigste bakgrunnsfaktorene og de viktigste utløsende faktorene da den kalde krigen sluttet.
Les original på NDLA →
Den kalde krigen
Oppgave 1. Analyse
Dere skal arbeide i grupper og bruke SPØKT-modellen for å analysere motsetningene mellom Sovjetunionen og USA under den kalde krigen. Les mer om modellen på sida vår om analyse i historiefaget.
Du må altså utforske sosiale, politiske, økonomiske, kulturelle og teknologiske forhold ved begge stormaktene.
Gruppene får tildelt ett av disse forholdene og skal sammenlikne hvordan dette var i USA og i Sovjetunionen. Etterpå skal dere presenter funnene for hverandre.
Noen spørsmål dere kan jobbe med:
Sosiale forhold
Var samfunnet delt i ulike grupper?
Hadde gruppene ulike rettigheter og plikter?
Hvordan var levekårene i de ulike landene og for de ulike gruppene i landene?
Hvilke kjønnsroller fantes?
Hvordan var befolkningsutviklingen?
Politiske forhold
Hvordan ble samfunnet styrt i de to statene under den kalde krigen?
Hvor mye frihet hadde ulike samfunnsgrupper?
Hvor mye politisk innflytelse hadde ulike samfunnsgrupper?
Var det konflikter internt eller med andre?
Økonomiske forhold
Hvordan var de økonomiske ressursene fordelt?
Hvilke naturressurser finnes/fantes?
Hvordan utnyttet de naturressursene?
Kulturelle forhold
Hvilken religion eller livssyn dominerte i de to statene?
Hvordan var synet på hva som var rett og galt?
Hadde samfunnene kulturelt mangfold eller var det én kultur som dominerte?
Teknologiske forhold
Hvilke redskaper og metoder var viktigst i produksjon av energi, mat og andre varer?
Hva slags våpenteknologi fantes?
Hva slags teknologi ble brukt til transport og kommunikasjon?
Plenumsdiskusjon
Når dere har presentert funnene for hverandre, skal dere diskutere i plenum hvilke faktorer som var de viktigste drivkreftene i den kalde krigen.
Oppgave 2. Slutten på den kalde krigen
Det var flere hendelser som ledet opp til det vi anser som slutten på den kalde krigen. Rivingen av Berlinmuren var en av dem.
Lag ei tidslinje over hendelser som var viktige mot slutten av den kalde krigen, fra 1985 til 1991.
Drøft deretter hvilke hendelser som var de viktigste bakgrunnsfaktorene og de viktigste utløsende faktorene da den kalde krigen sluttet.
Les original på NDLA →
Dere skal arbeide i grupper og bruke SPØKT-modellen for å analysere motsetningene mellom Sovjetunionen og USA under den kalde krigen. Les mer om modellen på sida vår om analyse i historiefaget.
Du må altså utforske sosiale, politiske, økonomiske, kulturelle og teknologiske forhold ved begge stormaktene.
Gruppene får tildelt ett av disse forholdene og skal sammenlikne hvordan dette var i USA og i Sovjetunionen. Etterpå skal dere presenter funnene for hverandre.
Noen spørsmål dere kan jobbe med:
Sosiale forhold
Var samfunnet delt i ulike grupper?
Hadde gruppene ulike rettigheter og plikter?
Hvordan var levekårene i de ulike landene og for de ulike gruppene i landene?
Hvilke kjønnsroller fantes?
Hvordan var befolkningsutviklingen?
Politiske forhold
Hvordan ble samfunnet styrt i de to statene under den kalde krigen?
Hvor mye frihet hadde ulike samfunnsgrupper?
Hvor mye politisk innflytelse hadde ulike samfunnsgrupper?
Var det konflikter internt eller med andre?
Økonomiske forhold
Hvordan var de økonomiske ressursene fordelt?
Hvilke naturressurser finnes/fantes?
Hvordan utnyttet de naturressursene?
Kulturelle forhold
Hvilken religion eller livssyn dominerte i de to statene?
Hvordan var synet på hva som var rett og galt?
Hadde samfunnene kulturelt mangfold eller var det én kultur som dominerte?
Teknologiske forhold
Hvilke redskaper og metoder var viktigst i produksjon av energi, mat og andre varer?
Hva slags våpenteknologi fantes?
Hva slags teknologi ble brukt til transport og kommunikasjon?
Plenumsdiskusjon
Når dere har presentert funnene for hverandre, skal dere diskutere i plenum hvilke faktorer som var de viktigste drivkreftene i den kalde krigen.
Oppgave 2. Slutten på den kalde krigen
Det var flere hendelser som ledet opp til det vi anser som slutten på den kalde krigen. Rivingen av Berlinmuren var en av dem.
Lag ei tidslinje over hendelser som var viktige mot slutten av den kalde krigen, fra 1985 til 1991.
Drøft deretter hvilke hendelser som var de viktigste bakgrunnsfaktorene og de viktigste utløsende faktorene da den kalde krigen sluttet.
Les original på NDLA →
Den kalde krigen – de første åra
Hvorfor ble det krig?
Hvorfor ble det kald krig? Etter andre verdenskrig oppstod det et spenningsforhold mellom øst og vest. Dette til tross for at USA og Sovjetunionen ved krigens slutt var allierte som samarbeidet om krigens avslutning og Europas framtid både på Jaltakonferansen i februar 1945 og på Potsdamkonferansen i juli 1945. Grunnen til at vi kaller det for kald krig, er at konflikten aldri førte til direkte væpnet kamp mellom Sovjetunionen og USA. Men i stedet involverte de seg i såkalte stedfortrederkriger, der de engasjerte seg økonomisk og militært på hver sin side i andre kriger og konflikter, som Koreakrigen og Vietnamkrigen.
Det fins ikke én forklaring på hvorfor forholdet ble så spent. Vi må i stedet se på flere forskjellige årsaker. Fra 1945 ble de ideologiske forskjellene mellom Sovjetunionen og USA tydeligere. Sovjetunionen var kommunistisk, mens USA var et demokrati. Sovjetunionen hadde planøkonomi, mens det økonomiske systemet i USA var kapitalistisk.
Kommunisme versus kapitalisme
Kommunismen var preget av planøkonomi. Det gikk ut på at staten bestemte hva som skulle produseres av varer og tjenester, hvor mye som skulle produseres av hva, og hvordan det skulle distribueres. Bedriftene var statseide, og overskuddet skulle tilbake til samfunnet. Innenfor dette systemet var alle garantert arbeid, men man måtte arbeide der staten bestemte. Arbeiderne hadde heller ikke streikerett. I Sovjetunionen var bare kommunistpartiet tillatt, mediene var under streng kontroll, og også religionsutøvelse var underlagt kontroll.
I USA, på den annen side, gjaldt demokratiske prinsipper og en kapitalistisk økonomi. Forskjellen fra planøkonomien er slående. Under kapitalismen kan folk selv velge hva de vil jobbe med, og bedriftene eies av det private. Overskuddet av produksjonen går til eierne. Arbeiderne har streikerett. I USA var det, og er det fortsatt i dag, religionsfrihet og tale- og trykkefrihet. Det er tillatt med flere partier, og det avholdes frie valg. Samtidig hadde ikke USA noen problemer med å samarbeide med diktaturer så lenge de var motstandere av kommunismen.
Trumandoktrinen
I mars 1947 uttalte den amerikanske presidenten Harry S. Truman at "Jeg går inn for at det må være De forente staters politikk å støtte frie folk i deres kamp mot væpnede minoriteters eller fremmede makters forsøk på undertrykkelse."
Denne setningen er en del av uttalelsen som siden har blitt kalt for Trumandoktrinen. Sagt på en enklere måte betydde den at amerikanerne ville støtte regjeringer som var truet av kommunismen. Den umiddelbare bakgrunnen for dette var at i første omgang Hellas, men også Tyrkia, sto i fare for å komme under kommunistisk kontroll, noe amerikanerne ville unngå. De var redde for en kommunistisk revolusjon som ville ta over Europa.
Marshallhjelpa
Marshallhjelpa, eller Marshallplanen, var et amerikansk hjelpeprogram lansert av utenriksminister George C. Marshall i juni 1947. Dette programmet skulle hjelpe Europa tilbake på beina etter de enorme ødeleggelsene under 2. verdenskrig. Alle de europeiske landene, også Sovjetunionen, fikk tilbud om hjelp. 18 land i Vest-Europa godtok nødhjelpa. Sovjetunionen, på den annen side, ønsket ikke at deres økonomi skulle komme under internasjonal kontroll og takket nei samtidig som de forbød de andre østeuropeiske landene å ta imot hjelpa.
Marshallplanen bidro til enorm økonomisk vekst, og Vest-Europa ble også mer stabilt politisk sett. Likevel kom det etter hvert kritikk av planen. Historikere på 60- og 70-tallet mente at planen var et uttrykk for økonomisk imperialisme og et forsøk på å kontrollere Vest-Europa slik Sovjetunionen kontrollerte Øst-Europa. Senere har det også blitt hevdet at Marshallhjelpa spilte en mindre rolle i gjenoppbyggingen av Europa enn først antatt.
Tsjekkoslovakia
I 1948 førte et sovjetstøttet kupp til at kommunistene tok over makten i Tsjekkoslovakia. Landet ble da erklært å være en sosialistisk republikk, og i realiteten en ettpartistat. Tsjekkoslovakia var et sentraleuropeisk land og hadde året før takket ja til Marshallhjelpa uten å konferere med Sovjetunionen. Etter kuppet ble dette trukket tilbake. At kommunistene nå hadde all makt, virket illevarslende for USA og Vest-Europa.
Berlinblokaden
Siden krigens slutt hadde Tyskland vært delt i fire soner kontrollert av henholdsvis Sovjetunionen, USA, Storbritannia og Frankrike. Også Berlin, som lå midt inne i den sovjetiske sonen, ble delt i fire. I juni 1948 iverksatte den sovjetiske lederen Josef Stalin en blokade av Vest-Berlin. Dette fordi vestmaktene ønsket tettere samarbeid mellom sine okkupasjonssoner, noe Stalin fryktet ville føre til varig splittelse av Tyskland. Han blookkerte derfor Berlin for å legge press på vestmaktene.
Blokaden gjorde at jernbane, veier og kanaler inn til Vest-Berlin ble stengt. Vestmaktenes løsning var å opprette ei såkalt luftbru til Berlin. De fløy inn alt av viktige varer, også kull. Ingen av partene ønsket å bruke makt i frykt for krig. Sovjetunionen hevet blokaden i mai året etter.
NATO og Warszawapakten
Opprettelsen av NATO i april 1949 var en direkte følge av Berlinblokaden. NATO var en forsvarsallianse mellom ti vesteuropeiske land, USA og Canada. De vedtok at et angrep på et av medlemslandene var det samme som et angrep på alle. Sovjetunionen svarte noen år senere med å lage sin egen militærallianse med landene i Øst-Europa, Warszawapakten. Pakten ble underskrevet i mai 1955 og trådte i verk måneden etter.
Det er nå det såkalte våpenkappløpet mellom øst og vest virkelig starter. Det ble en kamp om å lage de mest moderne og de mest effektive våpnene. På grunn av dette fikk vi etter hvert også en maktbalanse, eller våpenbalanse. Både USA og Sovjetunionen ble i stand til å utslette hverandre med atomvåpen og langdistanseraketter. Det betydde igjen at landene vegret seg for å bruke våpnene i frykt for hva svaret ville bli.
Vest- og Øst-Tyskland
Før den kalde krigen var Tyskland én stat. Men etter at landet ble delt i okkupasjonssoner, og med den økende spenningen mellom vest og øst, ble det en endring i dette. Vestmaktene slo sine tyske soner sammen i 1949 og opprettet med det en ny tysk stat: Forbundsrepublikken Tyskland, oftest kalt Vest-Tyskland. Selv om Vest-Berlin lå i den sovjetiske sonen, ble det erklært at denne delen også skulle tilhøre Vest-Tyskland. Sovjetunionen svarte raskt med å etablere Den tyske demokratiske republikk (Øst-Tyskland) i sin sone.
Den økte spenningen og den kalde krigen hadde bare vart i noen få år, men allerede var det store endringer på gang i Europa – både geografisk, militært og politisk. Etter hvert skulle disse endringene også påvirke områder i andre verdensdeler.
KilderLundestad, Geir (2004): Øst, vest, nord, sør: Hovedlinjer i internasjonal politikk etter 1945. Universitetsforlaget
Petersen, T. (28.11.2022. 28. november). Den kalde krigen. I Store norske leksikon. https://snl.no/den_kalde_krigen
Les original på NDLA →
Hvorfor ble det kald krig? Etter andre verdenskrig oppstod det et spenningsforhold mellom øst og vest. Dette til tross for at USA og Sovjetunionen ved krigens slutt var allierte som samarbeidet om krigens avslutning og Europas framtid både på Jaltakonferansen i februar 1945 og på Potsdamkonferansen i juli 1945. Grunnen til at vi kaller det for kald krig, er at konflikten aldri førte til direkte væpnet kamp mellom Sovjetunionen og USA. Men i stedet involverte de seg i såkalte stedfortrederkriger, der de engasjerte seg økonomisk og militært på hver sin side i andre kriger og konflikter, som Koreakrigen og Vietnamkrigen.
Det fins ikke én forklaring på hvorfor forholdet ble så spent. Vi må i stedet se på flere forskjellige årsaker. Fra 1945 ble de ideologiske forskjellene mellom Sovjetunionen og USA tydeligere. Sovjetunionen var kommunistisk, mens USA var et demokrati. Sovjetunionen hadde planøkonomi, mens det økonomiske systemet i USA var kapitalistisk.
Kommunisme versus kapitalisme
Kommunismen var preget av planøkonomi. Det gikk ut på at staten bestemte hva som skulle produseres av varer og tjenester, hvor mye som skulle produseres av hva, og hvordan det skulle distribueres. Bedriftene var statseide, og overskuddet skulle tilbake til samfunnet. Innenfor dette systemet var alle garantert arbeid, men man måtte arbeide der staten bestemte. Arbeiderne hadde heller ikke streikerett. I Sovjetunionen var bare kommunistpartiet tillatt, mediene var under streng kontroll, og også religionsutøvelse var underlagt kontroll.
I USA, på den annen side, gjaldt demokratiske prinsipper og en kapitalistisk økonomi. Forskjellen fra planøkonomien er slående. Under kapitalismen kan folk selv velge hva de vil jobbe med, og bedriftene eies av det private. Overskuddet av produksjonen går til eierne. Arbeiderne har streikerett. I USA var det, og er det fortsatt i dag, religionsfrihet og tale- og trykkefrihet. Det er tillatt med flere partier, og det avholdes frie valg. Samtidig hadde ikke USA noen problemer med å samarbeide med diktaturer så lenge de var motstandere av kommunismen.
Trumandoktrinen
I mars 1947 uttalte den amerikanske presidenten Harry S. Truman at "Jeg går inn for at det må være De forente staters politikk å støtte frie folk i deres kamp mot væpnede minoriteters eller fremmede makters forsøk på undertrykkelse."
Denne setningen er en del av uttalelsen som siden har blitt kalt for Trumandoktrinen. Sagt på en enklere måte betydde den at amerikanerne ville støtte regjeringer som var truet av kommunismen. Den umiddelbare bakgrunnen for dette var at i første omgang Hellas, men også Tyrkia, sto i fare for å komme under kommunistisk kontroll, noe amerikanerne ville unngå. De var redde for en kommunistisk revolusjon som ville ta over Europa.
Marshallhjelpa
Marshallhjelpa, eller Marshallplanen, var et amerikansk hjelpeprogram lansert av utenriksminister George C. Marshall i juni 1947. Dette programmet skulle hjelpe Europa tilbake på beina etter de enorme ødeleggelsene under 2. verdenskrig. Alle de europeiske landene, også Sovjetunionen, fikk tilbud om hjelp. 18 land i Vest-Europa godtok nødhjelpa. Sovjetunionen, på den annen side, ønsket ikke at deres økonomi skulle komme under internasjonal kontroll og takket nei samtidig som de forbød de andre østeuropeiske landene å ta imot hjelpa.
Marshallplanen bidro til enorm økonomisk vekst, og Vest-Europa ble også mer stabilt politisk sett. Likevel kom det etter hvert kritikk av planen. Historikere på 60- og 70-tallet mente at planen var et uttrykk for økonomisk imperialisme og et forsøk på å kontrollere Vest-Europa slik Sovjetunionen kontrollerte Øst-Europa. Senere har det også blitt hevdet at Marshallhjelpa spilte en mindre rolle i gjenoppbyggingen av Europa enn først antatt.
Tsjekkoslovakia
I 1948 førte et sovjetstøttet kupp til at kommunistene tok over makten i Tsjekkoslovakia. Landet ble da erklært å være en sosialistisk republikk, og i realiteten en ettpartistat. Tsjekkoslovakia var et sentraleuropeisk land og hadde året før takket ja til Marshallhjelpa uten å konferere med Sovjetunionen. Etter kuppet ble dette trukket tilbake. At kommunistene nå hadde all makt, virket illevarslende for USA og Vest-Europa.
Berlinblokaden
Siden krigens slutt hadde Tyskland vært delt i fire soner kontrollert av henholdsvis Sovjetunionen, USA, Storbritannia og Frankrike. Også Berlin, som lå midt inne i den sovjetiske sonen, ble delt i fire. I juni 1948 iverksatte den sovjetiske lederen Josef Stalin en blokade av Vest-Berlin. Dette fordi vestmaktene ønsket tettere samarbeid mellom sine okkupasjonssoner, noe Stalin fryktet ville føre til varig splittelse av Tyskland. Han blookkerte derfor Berlin for å legge press på vestmaktene.
Blokaden gjorde at jernbane, veier og kanaler inn til Vest-Berlin ble stengt. Vestmaktenes løsning var å opprette ei såkalt luftbru til Berlin. De fløy inn alt av viktige varer, også kull. Ingen av partene ønsket å bruke makt i frykt for krig. Sovjetunionen hevet blokaden i mai året etter.
NATO og Warszawapakten
Opprettelsen av NATO i april 1949 var en direkte følge av Berlinblokaden. NATO var en forsvarsallianse mellom ti vesteuropeiske land, USA og Canada. De vedtok at et angrep på et av medlemslandene var det samme som et angrep på alle. Sovjetunionen svarte noen år senere med å lage sin egen militærallianse med landene i Øst-Europa, Warszawapakten. Pakten ble underskrevet i mai 1955 og trådte i verk måneden etter.
Det er nå det såkalte våpenkappløpet mellom øst og vest virkelig starter. Det ble en kamp om å lage de mest moderne og de mest effektive våpnene. På grunn av dette fikk vi etter hvert også en maktbalanse, eller våpenbalanse. Både USA og Sovjetunionen ble i stand til å utslette hverandre med atomvåpen og langdistanseraketter. Det betydde igjen at landene vegret seg for å bruke våpnene i frykt for hva svaret ville bli.
Vest- og Øst-Tyskland
Før den kalde krigen var Tyskland én stat. Men etter at landet ble delt i okkupasjonssoner, og med den økende spenningen mellom vest og øst, ble det en endring i dette. Vestmaktene slo sine tyske soner sammen i 1949 og opprettet med det en ny tysk stat: Forbundsrepublikken Tyskland, oftest kalt Vest-Tyskland. Selv om Vest-Berlin lå i den sovjetiske sonen, ble det erklært at denne delen også skulle tilhøre Vest-Tyskland. Sovjetunionen svarte raskt med å etablere Den tyske demokratiske republikk (Øst-Tyskland) i sin sone.
Den økte spenningen og den kalde krigen hadde bare vart i noen få år, men allerede var det store endringer på gang i Europa – både geografisk, militært og politisk. Etter hvert skulle disse endringene også påvirke områder i andre verdensdeler.
KilderLundestad, Geir (2004): Øst, vest, nord, sør: Hovedlinjer i internasjonal politikk etter 1945. Universitetsforlaget
Petersen, T. (28.11.2022. 28. november). Den kalde krigen. I Store norske leksikon. https://snl.no/den_kalde_krigen
Les original på NDLA →
Den kalde krigen – de første åra
Hvorfor ble det krig?
Hvorfor ble det kald krig? Etter andre verdenskrig oppstod det et spenningsforhold mellom øst og vest. Dette til tross for at USA og Sovjetunionen ved krigens slutt var allierte som samarbeidet om krigens avslutning og Europas framtid både på Jaltakonferansen i februar 1945 og på Potsdamkonferansen i juli 1945. Grunnen til at vi kaller det for kald krig, er at konflikten aldri førte til direkte væpnet kamp mellom Sovjetunionen og USA. Men i stedet involverte de seg i såkalte stedfortrederkriger, der de engasjerte seg økonomisk og militært på hver sin side i andre kriger og konflikter, som Koreakrigen og Vietnamkrigen.
Det fins ikke én forklaring på hvorfor forholdet ble så spent. Vi må i stedet se på flere forskjellige årsaker. Fra 1945 ble de ideologiske forskjellene mellom Sovjetunionen og USA tydeligere. Sovjetunionen var kommunistisk, mens USA var et demokrati. Sovjetunionen hadde planøkonomi, mens det økonomiske systemet i USA var kapitalistisk.
Kommunisme versus kapitalisme
Kommunismen var preget av planøkonomi. Det gikk ut på at staten bestemte hva som skulle produseres av varer og tjenester, hvor mye som skulle produseres av hva, og hvordan det skulle distribueres. Bedriftene var statseide, og overskuddet skulle tilbake til samfunnet. Innenfor dette systemet var alle garantert arbeid, men man måtte arbeide der staten bestemte. Arbeiderne hadde heller ikke streikerett. I Sovjetunionen var bare kommunistpartiet tillatt, mediene var under streng kontroll, og også religionsutøvelse var underlagt kontroll.
I USA, på den annen side, gjaldt demokratiske prinsipper og en kapitalistisk økonomi. Forskjellen fra planøkonomien er slående. Under kapitalismen kan folk selv velge hva de vil jobbe med, og bedriftene eies av det private. Overskuddet av produksjonen går til eierne. Arbeiderne har streikerett. I USA var det, og er det fortsatt i dag, religionsfrihet og tale- og trykkefrihet. Det er tillatt med flere partier, og det avholdes frie valg. Samtidig hadde ikke USA noen problemer med å samarbeide med diktaturer så lenge de var motstandere av kommunismen.
Trumandoktrinen
I mars 1947 uttalte den amerikanske presidenten Harry S. Truman at "Jeg går inn for at det må være De forente staters politikk å støtte frie folk i deres kamp mot væpnede minoriteters eller fremmede makters forsøk på undertrykkelse."
Denne setningen er en del av uttalelsen som siden har blitt kalt for Trumandoktrinen. Sagt på en enklere måte betydde den at amerikanerne ville støtte regjeringer som var truet av kommunismen. Den umiddelbare bakgrunnen for dette var at i første omgang Hellas, men også Tyrkia, sto i fare for å komme under kommunistisk kontroll, noe amerikanerne ville unngå. De var redde for en kommunistisk revolusjon som ville ta over Europa.
Marshallhjelpa
Marshallhjelpa, eller Marshallplanen, var et amerikansk hjelpeprogram lansert av utenriksminister George C. Marshall i juni 1947. Dette programmet skulle hjelpe Europa tilbake på beina etter de enorme ødeleggelsene under 2. verdenskrig. Alle de europeiske landene, også Sovjetunionen, fikk tilbud om hjelp. 18 land i Vest-Europa godtok nødhjelpa. Sovjetunionen, på den annen side, ønsket ikke at deres økonomi skulle komme under internasjonal kontroll og takket nei samtidig som de forbød de andre østeuropeiske landene å ta imot hjelpa.
Marshallplanen bidro til enorm økonomisk vekst, og Vest-Europa ble også mer stabilt politisk sett. Likevel kom det etter hvert kritikk av planen. Historikere på 60- og 70-tallet mente at planen var et uttrykk for økonomisk imperialisme og et forsøk på å kontrollere Vest-Europa slik Sovjetunionen kontrollerte Øst-Europa. Senere har det også blitt hevdet at Marshallhjelpa spilte en mindre rolle i gjenoppbyggingen av Europa enn først antatt.
Tsjekkoslovakia
I 1948 førte et sovjetstøttet kupp til at kommunistene tok over makten i Tsjekkoslovakia. Landet ble da erklært å være en sosialistisk republikk, og i realiteten en ettpartistat. Tsjekkoslovakia var et sentraleuropeisk land og hadde året før takket ja til Marshallhjelpa uten å konferere med Sovjetunionen. Etter kuppet ble dette trukket tilbake. At kommunistene nå hadde all makt, virket illevarslende for USA og Vest-Europa.
Berlinblokaden
Siden krigens slutt hadde Tyskland vært delt i fire soner kontrollert av henholdsvis Sovjetunionen, USA, Storbritannia og Frankrike. Også Berlin, som lå midt inne i den sovjetiske sonen, ble delt i fire. I juni 1948 iverksatte den sovjetiske lederen Josef Stalin en blokade av Vest-Berlin. Dette fordi vestmaktene ønsket tettere samarbeid mellom sine okkupasjonssoner, noe Stalin fryktet ville føre til varig splittelse av Tyskland. Han blookkerte derfor Berlin for å legge press på vestmaktene.
Blokaden gjorde at jernbane, veier og kanaler inn til Vest-Berlin ble stengt. Vestmaktenes løsning var å opprette ei såkalt luftbru til Berlin. De fløy inn alt av viktige varer, også kull. Ingen av partene ønsket å bruke makt i frykt for krig. Sovjetunionen hevet blokaden i mai året etter.
NATO og Warszawapakten
Opprettelsen av NATO i april 1949 var en direkte følge av Berlinblokaden. NATO var en forsvarsallianse mellom ti vesteuropeiske land, USA og Canada. De vedtok at et angrep på et av medlemslandene var det samme som et angrep på alle. Sovjetunionen svarte noen år senere med å lage sin egen militærallianse med landene i Øst-Europa, Warszawapakten. Pakten ble underskrevet i mai 1955 og trådte i verk måneden etter.
Det er nå det såkalte våpenkappløpet mellom øst og vest virkelig starter. Det ble en kamp om å lage de mest moderne og de mest effektive våpnene. På grunn av dette fikk vi etter hvert også en maktbalanse, eller våpenbalanse. Både USA og Sovjetunionen ble i stand til å utslette hverandre med atomvåpen og langdistanseraketter. Det betydde igjen at landene vegret seg for å bruke våpnene i frykt for hva svaret ville bli.
Vest- og Øst-Tyskland
Før den kalde krigen var Tyskland én stat. Men etter at landet ble delt i okkupasjonssoner, og med den økende spenningen mellom vest og øst, ble det en endring i dette. Vestmaktene slo sine tyske soner sammen i 1949 og opprettet med det en ny tysk stat: Forbundsrepublikken Tyskland, oftest kalt Vest-Tyskland. Selv om Vest-Berlin lå i den sovjetiske sonen, ble det erklært at denne delen også skulle tilhøre Vest-Tyskland. Sovjetunionen svarte raskt med å etablere Den tyske demokratiske republikk (Øst-Tyskland) i sin sone.
Den økte spenningen og den kalde krigen hadde bare vart i noen få år, men allerede var det store endringer på gang i Europa – både geografisk, militært og politisk. Etter hvert skulle disse endringene også påvirke områder i andre verdensdeler.
KilderLundestad, Geir (2004): Øst, vest, nord, sør: Hovedlinjer i internasjonal politikk etter 1945. Universitetsforlaget
Petersen, T. (28.11.2022. 28. november). Den kalde krigen. I Store norske leksikon. https://snl.no/den_kalde_krigen
Les original på NDLA →
Hvorfor ble det kald krig? Etter andre verdenskrig oppstod det et spenningsforhold mellom øst og vest. Dette til tross for at USA og Sovjetunionen ved krigens slutt var allierte som samarbeidet om krigens avslutning og Europas framtid både på Jaltakonferansen i februar 1945 og på Potsdamkonferansen i juli 1945. Grunnen til at vi kaller det for kald krig, er at konflikten aldri førte til direkte væpnet kamp mellom Sovjetunionen og USA. Men i stedet involverte de seg i såkalte stedfortrederkriger, der de engasjerte seg økonomisk og militært på hver sin side i andre kriger og konflikter, som Koreakrigen og Vietnamkrigen.
Det fins ikke én forklaring på hvorfor forholdet ble så spent. Vi må i stedet se på flere forskjellige årsaker. Fra 1945 ble de ideologiske forskjellene mellom Sovjetunionen og USA tydeligere. Sovjetunionen var kommunistisk, mens USA var et demokrati. Sovjetunionen hadde planøkonomi, mens det økonomiske systemet i USA var kapitalistisk.
Kommunisme versus kapitalisme
Kommunismen var preget av planøkonomi. Det gikk ut på at staten bestemte hva som skulle produseres av varer og tjenester, hvor mye som skulle produseres av hva, og hvordan det skulle distribueres. Bedriftene var statseide, og overskuddet skulle tilbake til samfunnet. Innenfor dette systemet var alle garantert arbeid, men man måtte arbeide der staten bestemte. Arbeiderne hadde heller ikke streikerett. I Sovjetunionen var bare kommunistpartiet tillatt, mediene var under streng kontroll, og også religionsutøvelse var underlagt kontroll.
I USA, på den annen side, gjaldt demokratiske prinsipper og en kapitalistisk økonomi. Forskjellen fra planøkonomien er slående. Under kapitalismen kan folk selv velge hva de vil jobbe med, og bedriftene eies av det private. Overskuddet av produksjonen går til eierne. Arbeiderne har streikerett. I USA var det, og er det fortsatt i dag, religionsfrihet og tale- og trykkefrihet. Det er tillatt med flere partier, og det avholdes frie valg. Samtidig hadde ikke USA noen problemer med å samarbeide med diktaturer så lenge de var motstandere av kommunismen.
Trumandoktrinen
I mars 1947 uttalte den amerikanske presidenten Harry S. Truman at "Jeg går inn for at det må være De forente staters politikk å støtte frie folk i deres kamp mot væpnede minoriteters eller fremmede makters forsøk på undertrykkelse."
Denne setningen er en del av uttalelsen som siden har blitt kalt for Trumandoktrinen. Sagt på en enklere måte betydde den at amerikanerne ville støtte regjeringer som var truet av kommunismen. Den umiddelbare bakgrunnen for dette var at i første omgang Hellas, men også Tyrkia, sto i fare for å komme under kommunistisk kontroll, noe amerikanerne ville unngå. De var redde for en kommunistisk revolusjon som ville ta over Europa.
Marshallhjelpa
Marshallhjelpa, eller Marshallplanen, var et amerikansk hjelpeprogram lansert av utenriksminister George C. Marshall i juni 1947. Dette programmet skulle hjelpe Europa tilbake på beina etter de enorme ødeleggelsene under 2. verdenskrig. Alle de europeiske landene, også Sovjetunionen, fikk tilbud om hjelp. 18 land i Vest-Europa godtok nødhjelpa. Sovjetunionen, på den annen side, ønsket ikke at deres økonomi skulle komme under internasjonal kontroll og takket nei samtidig som de forbød de andre østeuropeiske landene å ta imot hjelpa.
Marshallplanen bidro til enorm økonomisk vekst, og Vest-Europa ble også mer stabilt politisk sett. Likevel kom det etter hvert kritikk av planen. Historikere på 60- og 70-tallet mente at planen var et uttrykk for økonomisk imperialisme og et forsøk på å kontrollere Vest-Europa slik Sovjetunionen kontrollerte Øst-Europa. Senere har det også blitt hevdet at Marshallhjelpa spilte en mindre rolle i gjenoppbyggingen av Europa enn først antatt.
Tsjekkoslovakia
I 1948 førte et sovjetstøttet kupp til at kommunistene tok over makten i Tsjekkoslovakia. Landet ble da erklært å være en sosialistisk republikk, og i realiteten en ettpartistat. Tsjekkoslovakia var et sentraleuropeisk land og hadde året før takket ja til Marshallhjelpa uten å konferere med Sovjetunionen. Etter kuppet ble dette trukket tilbake. At kommunistene nå hadde all makt, virket illevarslende for USA og Vest-Europa.
Berlinblokaden
Siden krigens slutt hadde Tyskland vært delt i fire soner kontrollert av henholdsvis Sovjetunionen, USA, Storbritannia og Frankrike. Også Berlin, som lå midt inne i den sovjetiske sonen, ble delt i fire. I juni 1948 iverksatte den sovjetiske lederen Josef Stalin en blokade av Vest-Berlin. Dette fordi vestmaktene ønsket tettere samarbeid mellom sine okkupasjonssoner, noe Stalin fryktet ville føre til varig splittelse av Tyskland. Han blookkerte derfor Berlin for å legge press på vestmaktene.
Blokaden gjorde at jernbane, veier og kanaler inn til Vest-Berlin ble stengt. Vestmaktenes løsning var å opprette ei såkalt luftbru til Berlin. De fløy inn alt av viktige varer, også kull. Ingen av partene ønsket å bruke makt i frykt for krig. Sovjetunionen hevet blokaden i mai året etter.
NATO og Warszawapakten
Opprettelsen av NATO i april 1949 var en direkte følge av Berlinblokaden. NATO var en forsvarsallianse mellom ti vesteuropeiske land, USA og Canada. De vedtok at et angrep på et av medlemslandene var det samme som et angrep på alle. Sovjetunionen svarte noen år senere med å lage sin egen militærallianse med landene i Øst-Europa, Warszawapakten. Pakten ble underskrevet i mai 1955 og trådte i verk måneden etter.
Det er nå det såkalte våpenkappløpet mellom øst og vest virkelig starter. Det ble en kamp om å lage de mest moderne og de mest effektive våpnene. På grunn av dette fikk vi etter hvert også en maktbalanse, eller våpenbalanse. Både USA og Sovjetunionen ble i stand til å utslette hverandre med atomvåpen og langdistanseraketter. Det betydde igjen at landene vegret seg for å bruke våpnene i frykt for hva svaret ville bli.
Vest- og Øst-Tyskland
Før den kalde krigen var Tyskland én stat. Men etter at landet ble delt i okkupasjonssoner, og med den økende spenningen mellom vest og øst, ble det en endring i dette. Vestmaktene slo sine tyske soner sammen i 1949 og opprettet med det en ny tysk stat: Forbundsrepublikken Tyskland, oftest kalt Vest-Tyskland. Selv om Vest-Berlin lå i den sovjetiske sonen, ble det erklært at denne delen også skulle tilhøre Vest-Tyskland. Sovjetunionen svarte raskt med å etablere Den tyske demokratiske republikk (Øst-Tyskland) i sin sone.
Den økte spenningen og den kalde krigen hadde bare vart i noen få år, men allerede var det store endringer på gang i Europa – både geografisk, militært og politisk. Etter hvert skulle disse endringene også påvirke områder i andre verdensdeler.
KilderLundestad, Geir (2004): Øst, vest, nord, sør: Hovedlinjer i internasjonal politikk etter 1945. Universitetsforlaget
Petersen, T. (28.11.2022. 28. november). Den kalde krigen. I Store norske leksikon. https://snl.no/den_kalde_krigen
Les original på NDLA →
Den kalde krigen sprer seg
Stedfortrederkrig
Flere av krisene var så alvorlige at folk fryktet utbruddet av en tredje verdenskrig. Vi skal her se på de tre eksemplene nevnt ovenfor.
Koreakrigen, som varte fra 1950 til 1953, var den første krisen som fant sted utenfor Europa under den kalde krigen. Krigen, som i utgangspunktet var en borgerkrig mellom Nord- og Sør-Korea, hadde støtte hos henholdsvis Sovjetunionen og USA og var det vi kan kalle en stedfortrederkrig. USA og Sovjetunionen kriget ikke direkte med hverandre, men hadde en tredjepart som de støttet med penger, utstyr og personell i stedet.
Koreakrigen
Etter andre verdenskrig vedtok de allierte at Korea, som hadde vært annektert av Japan, skulle bli en selvstendig nasjon, men landet ble først delt i to okkupasjonssoner. Den kunstige grensa ble opprettet ved 38. breddegrad. Området nord for grensa ble okkupert av Sovjetunionen, mens området i sør ble okkupert av USA. Begge okkupasjonsmaktene styrte gjennom lokale regjeringer i sine soner.
I juni 1950 gikk nordkoreanerne over 38. breddegrad og angrep Sør-Korea med store styrker, og med støtte fra Stalin. USA svarte med å gi militær støtte til Sør-Korea. Også FN oppfordret medlemsland til å støtte sørkoreanerne, og etter flere måneder hvor sørkoreanerne var presset tilbake til et lite område, gikk amerikanerne til angrep blant annet med strategiske bombefly. I oktober krysset FN-styrken, ledet av general MacArthur, 38. breddegrad. Dette førte til at også det kommunistiske Kina gikk inn på nordkoreansk side.
Koreakrigen varte til en avtale om våpenhvile ble underskrevet 27. juli 1953. Man regner med at mellom to og tre millioner mennesker, både sivile og militære, omkom i løpet av den tre år lange krigen.
Vietnamkrigen
I 1955 ble Vietnam midlertidig delt i to under fredsforhandlingene etter frigjøringskampene mot den gamle kolonimakten Frankrike på slutten av 40-tallet og begynnelsen av 50-tallet. Nord-Vietnam var kommunistisk og ønsket å samle landet under kommunistisk styre, og på slutten av 50-tallet ble Sør-Vietnam invadert av Nord-Vietnam. På samme bakgrunn som under Koreakrigen – frykten for spredning av kommunismen – gikk USA inn med støtte på sørvietnamesisk side. Amerikanerne hadde en teori de kalte "dominoteorien", som gikk ut på at hvis et land falt for kommunismen, ville nabolandene rundt også komme under kommunistisk styre.
USA satte inn store styrker med det mest moderne som fantes av våpen og utstyr. Et av de viktigste og meste grufulle våpnene som ble brukt under Vietnamkrigen, var bomber med napalm. Napalm er en brennende væske som klistrer seg fast til huden og brenner mennesker i hjel. Utover i krigen, som varte helt fram til 1975, fikk også nordvietnameserne støtte både økonomisk og militært fra Sovjetunionen.
Cubakrisen
I løpet av 13 dager høsten 1962 fulgte hele verden med på en av de mest spente situasjonene i løpet av den kalde krigen. Mange var virkelig redde for en storkrig med bruk av atomvåpen.
Bakgrunnen for krisen var mangesidig. Cuba hadde i 1959 fått en ny leder, Fidel Castro, etter en krig som endte med at diktatoren Fulgencio Batista ble styrtet. Castro satte i gang med å gjøre om Cuba til den første sosialistiske stat på den vestlige halvkule og knyttet etter hvert sterke bånd til Sovjetunionen. Våren 1961 ble Grisebukta på Cuba invadert av eksilkubanere med støtte av USA. Denne invasjonen ble mislykket, og etter bare et par døgn hadde Castros hær slått tilbake. I februar 1962 igangsatte USA en økonomisk blokade av Cuba fordi Cuba hadde begynt å nasjonalisere industrien.
Høsten 1962 bygget Sovjetunionen opp en rakettbase på Cuba med den hensikt å plassere atomraketter der. Cuba ligger midt i det som gjerne blir omtalt som "USAs bakgård". At Sovjetunionen nå hadde raketter som kunne nå USA i løpet av få timer, gjorde trusselen mye mer reell. Tidligere ville USA hatt tid til å svare på et angrep fra Sovjet. Dette på grunn av de store avstandene. Etter at amerikanerne den 16. oktober hadde fått bevis på at mellomdistanseraketter var under utplassering på Cuba, vedtok president John F. Kennedy å omdefinere blokaden til å være en streng karantene, for å hindre militært utstyr på vei til Cuba med sovjetiske skip.
I internasjonal politikk er likevel en blokade sett på som en krigserklæring. Blokaden av Cuba ble fysisk kontrollert av den amerikanske marinen i havet utenfor Cuba. Hvis sovjetiske skip valgte å bryte blokadegrensa, ville amerikanerne være i sin rett til å angripe skipene. Samtidig foregikk det hemmelige forhandlinger mellom representanter fra USAs og Sovjets regjeringer. Amerikanerne trodde de hadde nådd igjennom til Sovjetunionen, at ingen ønsket en krig ut av dette, men selv to dager etter at Kennedy kom med uttalelsen om karantenen, fortsatte sovjetiske skip sin kurs mot Cuba. Var dette en krigserklæring, eller hadde ikke skipene fått beskjed om å snu?
Skipene snudde i tide, og fredag 26. oktober kom det beskjed fra sovjetlederen Krustsjov som lovet å fjerne rakettene på Cuba. Til gjengjeld måtte USA love ikke å angripe Cuba, samt trekke tilbake raketter fra Tyrkia. På bakgrunn av Cubakrisen ble det opprettet en direkte telefonlinje mellom Moskva og Washington.
KilderLundestad, G. (2004). Øst, vest, nord, sør: Hovedlinjer i internasjonal politikk etter 1945. Universitetsforlaget
Petersen, T. (2022, 28. november). Den kalde krigen. I Store norske leksikon. https://snl.no/den_kalde_krigen
Les original på NDLA →
Flere av krisene var så alvorlige at folk fryktet utbruddet av en tredje verdenskrig. Vi skal her se på de tre eksemplene nevnt ovenfor.
Koreakrigen, som varte fra 1950 til 1953, var den første krisen som fant sted utenfor Europa under den kalde krigen. Krigen, som i utgangspunktet var en borgerkrig mellom Nord- og Sør-Korea, hadde støtte hos henholdsvis Sovjetunionen og USA og var det vi kan kalle en stedfortrederkrig. USA og Sovjetunionen kriget ikke direkte med hverandre, men hadde en tredjepart som de støttet med penger, utstyr og personell i stedet.
Koreakrigen
Etter andre verdenskrig vedtok de allierte at Korea, som hadde vært annektert av Japan, skulle bli en selvstendig nasjon, men landet ble først delt i to okkupasjonssoner. Den kunstige grensa ble opprettet ved 38. breddegrad. Området nord for grensa ble okkupert av Sovjetunionen, mens området i sør ble okkupert av USA. Begge okkupasjonsmaktene styrte gjennom lokale regjeringer i sine soner.
I juni 1950 gikk nordkoreanerne over 38. breddegrad og angrep Sør-Korea med store styrker, og med støtte fra Stalin. USA svarte med å gi militær støtte til Sør-Korea. Også FN oppfordret medlemsland til å støtte sørkoreanerne, og etter flere måneder hvor sørkoreanerne var presset tilbake til et lite område, gikk amerikanerne til angrep blant annet med strategiske bombefly. I oktober krysset FN-styrken, ledet av general MacArthur, 38. breddegrad. Dette førte til at også det kommunistiske Kina gikk inn på nordkoreansk side.
Koreakrigen varte til en avtale om våpenhvile ble underskrevet 27. juli 1953. Man regner med at mellom to og tre millioner mennesker, både sivile og militære, omkom i løpet av den tre år lange krigen.
Vietnamkrigen
I 1955 ble Vietnam midlertidig delt i to under fredsforhandlingene etter frigjøringskampene mot den gamle kolonimakten Frankrike på slutten av 40-tallet og begynnelsen av 50-tallet. Nord-Vietnam var kommunistisk og ønsket å samle landet under kommunistisk styre, og på slutten av 50-tallet ble Sør-Vietnam invadert av Nord-Vietnam. På samme bakgrunn som under Koreakrigen – frykten for spredning av kommunismen – gikk USA inn med støtte på sørvietnamesisk side. Amerikanerne hadde en teori de kalte "dominoteorien", som gikk ut på at hvis et land falt for kommunismen, ville nabolandene rundt også komme under kommunistisk styre.
USA satte inn store styrker med det mest moderne som fantes av våpen og utstyr. Et av de viktigste og meste grufulle våpnene som ble brukt under Vietnamkrigen, var bomber med napalm. Napalm er en brennende væske som klistrer seg fast til huden og brenner mennesker i hjel. Utover i krigen, som varte helt fram til 1975, fikk også nordvietnameserne støtte både økonomisk og militært fra Sovjetunionen.
Cubakrisen
I løpet av 13 dager høsten 1962 fulgte hele verden med på en av de mest spente situasjonene i løpet av den kalde krigen. Mange var virkelig redde for en storkrig med bruk av atomvåpen.
Bakgrunnen for krisen var mangesidig. Cuba hadde i 1959 fått en ny leder, Fidel Castro, etter en krig som endte med at diktatoren Fulgencio Batista ble styrtet. Castro satte i gang med å gjøre om Cuba til den første sosialistiske stat på den vestlige halvkule og knyttet etter hvert sterke bånd til Sovjetunionen. Våren 1961 ble Grisebukta på Cuba invadert av eksilkubanere med støtte av USA. Denne invasjonen ble mislykket, og etter bare et par døgn hadde Castros hær slått tilbake. I februar 1962 igangsatte USA en økonomisk blokade av Cuba fordi Cuba hadde begynt å nasjonalisere industrien.
Høsten 1962 bygget Sovjetunionen opp en rakettbase på Cuba med den hensikt å plassere atomraketter der. Cuba ligger midt i det som gjerne blir omtalt som "USAs bakgård". At Sovjetunionen nå hadde raketter som kunne nå USA i løpet av få timer, gjorde trusselen mye mer reell. Tidligere ville USA hatt tid til å svare på et angrep fra Sovjet. Dette på grunn av de store avstandene. Etter at amerikanerne den 16. oktober hadde fått bevis på at mellomdistanseraketter var under utplassering på Cuba, vedtok president John F. Kennedy å omdefinere blokaden til å være en streng karantene, for å hindre militært utstyr på vei til Cuba med sovjetiske skip.
I internasjonal politikk er likevel en blokade sett på som en krigserklæring. Blokaden av Cuba ble fysisk kontrollert av den amerikanske marinen i havet utenfor Cuba. Hvis sovjetiske skip valgte å bryte blokadegrensa, ville amerikanerne være i sin rett til å angripe skipene. Samtidig foregikk det hemmelige forhandlinger mellom representanter fra USAs og Sovjets regjeringer. Amerikanerne trodde de hadde nådd igjennom til Sovjetunionen, at ingen ønsket en krig ut av dette, men selv to dager etter at Kennedy kom med uttalelsen om karantenen, fortsatte sovjetiske skip sin kurs mot Cuba. Var dette en krigserklæring, eller hadde ikke skipene fått beskjed om å snu?
Skipene snudde i tide, og fredag 26. oktober kom det beskjed fra sovjetlederen Krustsjov som lovet å fjerne rakettene på Cuba. Til gjengjeld måtte USA love ikke å angripe Cuba, samt trekke tilbake raketter fra Tyrkia. På bakgrunn av Cubakrisen ble det opprettet en direkte telefonlinje mellom Moskva og Washington.
KilderLundestad, G. (2004). Øst, vest, nord, sør: Hovedlinjer i internasjonal politikk etter 1945. Universitetsforlaget
Petersen, T. (2022, 28. november). Den kalde krigen. I Store norske leksikon. https://snl.no/den_kalde_krigen
Les original på NDLA →
Den kalde krigen sprer seg
Stedfortrederkrig
Flere av krisene var så alvorlige at folk fryktet utbruddet av en tredje verdenskrig. Vi skal her se på de tre eksemplene nevnt ovenfor.
Koreakrigen, som varte fra 1950 til 1953, var den første krisen som fant sted utenfor Europa under den kalde krigen. Krigen, som i utgangspunktet var en borgerkrig mellom Nord- og Sør-Korea, hadde støtte hos henholdsvis Sovjetunionen og USA og var det vi kan kalle en stedfortrederkrig. USA og Sovjetunionen kriget ikke direkte med hverandre, men hadde en tredjepart som de støttet med penger, utstyr og personell i stedet.
Koreakrigen
Etter andre verdenskrig vedtok de allierte at Korea, som hadde vært annektert av Japan, skulle bli en selvstendig nasjon, men landet ble først delt i to okkupasjonssoner. Den kunstige grensa ble opprettet ved 38. breddegrad. Området nord for grensa ble okkupert av Sovjetunionen, mens området i sør ble okkupert av USA. Begge okkupasjonsmaktene styrte gjennom lokale regjeringer i sine soner.
I juni 1950 gikk nordkoreanerne over 38. breddegrad og angrep Sør-Korea med store styrker, og med støtte fra Stalin. USA svarte med å gi militær støtte til Sør-Korea. Også FN oppfordret medlemsland til å støtte sørkoreanerne, og etter flere måneder hvor sørkoreanerne var presset tilbake til et lite område, gikk amerikanerne til angrep blant annet med strategiske bombefly. I oktober krysset FN-styrken, ledet av general MacArthur, 38. breddegrad. Dette førte til at også det kommunistiske Kina gikk inn på nordkoreansk side.
Koreakrigen varte til en avtale om våpenhvile ble underskrevet 27. juli 1953. Man regner med at mellom to og tre millioner mennesker, både sivile og militære, omkom i løpet av den tre år lange krigen.
Vietnamkrigen
I 1955 ble Vietnam midlertidig delt i to under fredsforhandlingene etter frigjøringskampene mot den gamle kolonimakten Frankrike på slutten av 40-tallet og begynnelsen av 50-tallet. Nord-Vietnam var kommunistisk og ønsket å samle landet under kommunistisk styre, og på slutten av 50-tallet ble Sør-Vietnam invadert av Nord-Vietnam. På samme bakgrunn som under Koreakrigen – frykten for spredning av kommunismen – gikk USA inn med støtte på sørvietnamesisk side. Amerikanerne hadde en teori de kalte "dominoteorien", som gikk ut på at hvis et land falt for kommunismen, ville nabolandene rundt også komme under kommunistisk styre.
USA satte inn store styrker med det mest moderne som fantes av våpen og utstyr. Et av de viktigste og meste grufulle våpnene som ble brukt under Vietnamkrigen, var bomber med napalm. Napalm er en brennende væske som klistrer seg fast til huden og brenner mennesker i hjel. Utover i krigen, som varte helt fram til 1975, fikk også nordvietnameserne støtte både økonomisk og militært fra Sovjetunionen.
Cubakrisen
I løpet av 13 dager høsten 1962 fulgte hele verden med på en av de mest spente situasjonene i løpet av den kalde krigen. Mange var virkelig redde for en storkrig med bruk av atomvåpen.
Bakgrunnen for krisen var mangesidig. Cuba hadde i 1959 fått en ny leder, Fidel Castro, etter en krig som endte med at diktatoren Fulgencio Batista ble styrtet. Castro satte i gang med å gjøre om Cuba til den første sosialistiske stat på den vestlige halvkule og knyttet etter hvert sterke bånd til Sovjetunionen. Våren 1961 ble Grisebukta på Cuba invadert av eksilkubanere med støtte av USA. Denne invasjonen ble mislykket, og etter bare et par døgn hadde Castros hær slått tilbake. I februar 1962 igangsatte USA en økonomisk blokade av Cuba fordi Cuba hadde begynt å nasjonalisere industrien.
Høsten 1962 bygget Sovjetunionen opp en rakettbase på Cuba med den hensikt å plassere atomraketter der. Cuba ligger midt i det som gjerne blir omtalt som "USAs bakgård". At Sovjetunionen nå hadde raketter som kunne nå USA i løpet av få timer, gjorde trusselen mye mer reell. Tidligere ville USA hatt tid til å svare på et angrep fra Sovjet. Dette på grunn av de store avstandene. Etter at amerikanerne den 16. oktober hadde fått bevis på at mellomdistanseraketter var under utplassering på Cuba, vedtok president John F. Kennedy å omdefinere blokaden til å være en streng karantene, for å hindre militært utstyr på vei til Cuba med sovjetiske skip.
I internasjonal politikk er likevel en blokade sett på som en krigserklæring. Blokaden av Cuba ble fysisk kontrollert av den amerikanske marinen i havet utenfor Cuba. Hvis sovjetiske skip valgte å bryte blokadegrensa, ville amerikanerne være i sin rett til å angripe skipene. Samtidig foregikk det hemmelige forhandlinger mellom representanter fra USAs og Sovjets regjeringer. Amerikanerne trodde de hadde nådd igjennom til Sovjetunionen, at ingen ønsket en krig ut av dette, men selv to dager etter at Kennedy kom med uttalelsen om karantenen, fortsatte sovjetiske skip sin kurs mot Cuba. Var dette en krigserklæring, eller hadde ikke skipene fått beskjed om å snu?
Skipene snudde i tide, og fredag 26. oktober kom det beskjed fra sovjetlederen Krustsjov som lovet å fjerne rakettene på Cuba. Til gjengjeld måtte USA love ikke å angripe Cuba, samt trekke tilbake raketter fra Tyrkia. På bakgrunn av Cubakrisen ble det opprettet en direkte telefonlinje mellom Moskva og Washington.
KilderLundestad, G. (2004). Øst, vest, nord, sør: Hovedlinjer i internasjonal politikk etter 1945. Universitetsforlaget
Petersen, T. (2022, 28. november). Den kalde krigen. I Store norske leksikon. https://snl.no/den_kalde_krigen
Les original på NDLA →
Flere av krisene var så alvorlige at folk fryktet utbruddet av en tredje verdenskrig. Vi skal her se på de tre eksemplene nevnt ovenfor.
Koreakrigen, som varte fra 1950 til 1953, var den første krisen som fant sted utenfor Europa under den kalde krigen. Krigen, som i utgangspunktet var en borgerkrig mellom Nord- og Sør-Korea, hadde støtte hos henholdsvis Sovjetunionen og USA og var det vi kan kalle en stedfortrederkrig. USA og Sovjetunionen kriget ikke direkte med hverandre, men hadde en tredjepart som de støttet med penger, utstyr og personell i stedet.
Koreakrigen
Etter andre verdenskrig vedtok de allierte at Korea, som hadde vært annektert av Japan, skulle bli en selvstendig nasjon, men landet ble først delt i to okkupasjonssoner. Den kunstige grensa ble opprettet ved 38. breddegrad. Området nord for grensa ble okkupert av Sovjetunionen, mens området i sør ble okkupert av USA. Begge okkupasjonsmaktene styrte gjennom lokale regjeringer i sine soner.
I juni 1950 gikk nordkoreanerne over 38. breddegrad og angrep Sør-Korea med store styrker, og med støtte fra Stalin. USA svarte med å gi militær støtte til Sør-Korea. Også FN oppfordret medlemsland til å støtte sørkoreanerne, og etter flere måneder hvor sørkoreanerne var presset tilbake til et lite område, gikk amerikanerne til angrep blant annet med strategiske bombefly. I oktober krysset FN-styrken, ledet av general MacArthur, 38. breddegrad. Dette førte til at også det kommunistiske Kina gikk inn på nordkoreansk side.
Koreakrigen varte til en avtale om våpenhvile ble underskrevet 27. juli 1953. Man regner med at mellom to og tre millioner mennesker, både sivile og militære, omkom i løpet av den tre år lange krigen.
Vietnamkrigen
I 1955 ble Vietnam midlertidig delt i to under fredsforhandlingene etter frigjøringskampene mot den gamle kolonimakten Frankrike på slutten av 40-tallet og begynnelsen av 50-tallet. Nord-Vietnam var kommunistisk og ønsket å samle landet under kommunistisk styre, og på slutten av 50-tallet ble Sør-Vietnam invadert av Nord-Vietnam. På samme bakgrunn som under Koreakrigen – frykten for spredning av kommunismen – gikk USA inn med støtte på sørvietnamesisk side. Amerikanerne hadde en teori de kalte "dominoteorien", som gikk ut på at hvis et land falt for kommunismen, ville nabolandene rundt også komme under kommunistisk styre.
USA satte inn store styrker med det mest moderne som fantes av våpen og utstyr. Et av de viktigste og meste grufulle våpnene som ble brukt under Vietnamkrigen, var bomber med napalm. Napalm er en brennende væske som klistrer seg fast til huden og brenner mennesker i hjel. Utover i krigen, som varte helt fram til 1975, fikk også nordvietnameserne støtte både økonomisk og militært fra Sovjetunionen.
Cubakrisen
I løpet av 13 dager høsten 1962 fulgte hele verden med på en av de mest spente situasjonene i løpet av den kalde krigen. Mange var virkelig redde for en storkrig med bruk av atomvåpen.
Bakgrunnen for krisen var mangesidig. Cuba hadde i 1959 fått en ny leder, Fidel Castro, etter en krig som endte med at diktatoren Fulgencio Batista ble styrtet. Castro satte i gang med å gjøre om Cuba til den første sosialistiske stat på den vestlige halvkule og knyttet etter hvert sterke bånd til Sovjetunionen. Våren 1961 ble Grisebukta på Cuba invadert av eksilkubanere med støtte av USA. Denne invasjonen ble mislykket, og etter bare et par døgn hadde Castros hær slått tilbake. I februar 1962 igangsatte USA en økonomisk blokade av Cuba fordi Cuba hadde begynt å nasjonalisere industrien.
Høsten 1962 bygget Sovjetunionen opp en rakettbase på Cuba med den hensikt å plassere atomraketter der. Cuba ligger midt i det som gjerne blir omtalt som "USAs bakgård". At Sovjetunionen nå hadde raketter som kunne nå USA i løpet av få timer, gjorde trusselen mye mer reell. Tidligere ville USA hatt tid til å svare på et angrep fra Sovjet. Dette på grunn av de store avstandene. Etter at amerikanerne den 16. oktober hadde fått bevis på at mellomdistanseraketter var under utplassering på Cuba, vedtok president John F. Kennedy å omdefinere blokaden til å være en streng karantene, for å hindre militært utstyr på vei til Cuba med sovjetiske skip.
I internasjonal politikk er likevel en blokade sett på som en krigserklæring. Blokaden av Cuba ble fysisk kontrollert av den amerikanske marinen i havet utenfor Cuba. Hvis sovjetiske skip valgte å bryte blokadegrensa, ville amerikanerne være i sin rett til å angripe skipene. Samtidig foregikk det hemmelige forhandlinger mellom representanter fra USAs og Sovjets regjeringer. Amerikanerne trodde de hadde nådd igjennom til Sovjetunionen, at ingen ønsket en krig ut av dette, men selv to dager etter at Kennedy kom med uttalelsen om karantenen, fortsatte sovjetiske skip sin kurs mot Cuba. Var dette en krigserklæring, eller hadde ikke skipene fått beskjed om å snu?
Skipene snudde i tide, og fredag 26. oktober kom det beskjed fra sovjetlederen Krustsjov som lovet å fjerne rakettene på Cuba. Til gjengjeld måtte USA love ikke å angripe Cuba, samt trekke tilbake raketter fra Tyrkia. På bakgrunn av Cubakrisen ble det opprettet en direkte telefonlinje mellom Moskva og Washington.
KilderLundestad, G. (2004). Øst, vest, nord, sør: Hovedlinjer i internasjonal politikk etter 1945. Universitetsforlaget
Petersen, T. (2022, 28. november). Den kalde krigen. I Store norske leksikon. https://snl.no/den_kalde_krigen
Les original på NDLA →
Israel-Palestina-konflikten
Hva er Israel-Palestina-konflikten?
Det som er kjernen i Israel-Palestina-konflikten, er i dag det palestinske folkets rett til en selvstendig stat i Palestina. Betegnelsen Palestina brukes om området i Midtøsten der hvor Israel og de okkuperte palestinske områdene Gaza og Vestbredden ligger.
Konflikten er svært kompleks og kan deles inn i tre dimensjoner:
Den lokale dimensjonen gjelder hvem som har rett til å etablere statsdannelser i området som fram til 1948 var det britiske mandatområdet Palestina. I første omgang handlet dette om hvorvidt en jødisk stat kunne opprettes i området. I dag handler den lokale dimensjonen i større grad om palestinernes rett til en egen stat.
Den regionale dimensjonen viser til konflikten mellom Israel og nabolandene, spesielt Egypt, Jordan, Syria, Irak og Libanon.
Den globale dimensjonen tar for seg det internasjonale engasjementet omkring hvem som har rett til statsdannelser i området.
Historisk bakteppe
Konflikten mellom Israel og palestinere i dag går langt tilbake i tid. Fra midten av 1800-tallet var det en politisk bevegelse blant jødene, sionismen, som var opptatt av å få dra tilbake til det landet som de mente var hjemlandet deres, men som nå lå under Det osmanske riket.
Under første verdenskrig ble arabere i Midtøsten lovet selvstendighet mot å støtte Storbritannia og Frankrike i kampen mot Det osmanske riket. Samtidig støttet britene i 1917 tanken om å opprette et nasjonalt hjem for jødene i Palestina i den såkalte Balfour-erklæringen.
Etter første verdenskrig ble det britiske mandatområdet Palestina opprettet i Midtøsten. Her økte den jødiske innvandringen fram til andre verdenskrig, spesielt etter at Adolf Hitler kom til makten i Tyskland i 1933. Området var allerede bosatt av arabere, og det skapte spenning mellom folkegruppene.
Behovet for en egen jødisk stat ble en viktig sak i det nyopprettede FN etter andre verdenskrig. I 1947 skulle konflikten løses ved å opprette to stater i mandatområdet Palestina - en jødisk og en arabisk stat. Delingsplanen, som også har blitt kalt tostatsløsningen ble aldri gjennomført.
Staten Israel opprettes
I 1948 ble staten Israel opprettet. Dagen etterpå brøt den første arabisk-israelske krigen ut ved at alle nabolandene gikk til angrep på den nye staten Israel.
Araberne led et knusende nederlag, og Israel tok kontroll over store områder som var tiltenkt de palestinerne som nå ble sendt på flukt. Et sted mellom sju og åtte hundre tusen palestinere ble flyktninger. Etter krigen endte Gaza under Egypts kontroll, mens Vestbredden ble kontrollert av Jordan. Jerusalem ble delt i en jødisk og en arabisk del.
For palestinerne ble resultatet av krigen kalt al-Nakba, katastrofen. For Israel ble dette kjent som uavhengighetskrigen.
Kriser og kriger
Siden opprettelsen av Israel i 1948 har det vært spent mellom Israel og nabolandene. Under er det en oversikt over noen av hovedlinjene og konfliktene.
Seksdagerskrigen i 1967
I 1967 gjennomførte Israel en krig mot Egypt, Jordan og Syria. Resultatet var at Israel tok kontroll over store områder, deriblant Gazastripen, Vestbredden fra Jordan, Sinaiørkenen fra Egypt og Golanhøydene fra Syria. På ny måtte mange palestinere flytte fra sine hjem.
Fram til 1967 hadde mange sympatisert med Israels ønsker om å forsvare seg selv og trygge egne grenser. Seksdagerskrigen endret noe av denne oppfatningen da Israel erobret store territorier og begynte å etablere israelske bosetninger i områder der palestinerne ønsket å bygge sin egen stat. Disse israelske bosetningene inne på palestinsk område har gjort fredsforhandlinger vanskeligere i ettertid.
Områdene er fortsatt okkupert, og FN mener at både okkupasjonen og etableringen av bosetninger er i strid med folkeretten.
Den palestinske frigjøringsorganisasjonen PLO
I 1964 opprettes Den palestinske frigjøringsorganisasjonen (PLO) av Yasir Arafat. PLO er en paraplyorganisasjon for palestinsk motstandsbevegelse og ledet an i den væpnede frigjøringskampen etter seksdagerskrigen. Blant annet tok gruppa i bruk terroraksjoner for å få oppmerksomhet om konflikten i Palestina. I 1988 tok Arafat avstand fra bruk av terror i kampen for selvstendighet.
I dag er det den største medlemsorganisasjonen i PLO, den palestinske gruppa Fatah, som dominerer på Vestbredden. I det andre store palestinske området, Gaza, er det den palestinske bevegelsen Hamas som dominerer. Siden 2006 har det vært uenigheter mellom Fatah og Hamas.
Nye kriger på 1970- og 80-tallet
Under den jødiske høytiden Yom Kippur i 1973 gikk Egypt og Syria til angrep på Israel for å ta tilbake landområder de hadde tapt i seksdagerskrigen. Dette kalles ofte for Yom-Kippur-krigen. Israel fikk raskt militært overtak og slo tilbake invasjonen.
I 1979 ble det inngått en fredsavtale mellom Egypt og Israel. Egypt skulle anerkjenne staten Israel mot å få tilbake kontrollen over Sinai-halvøya. Dette var den såkalte Camp David-avtalen som var basert på prinsippet om land i bytte mot fred og sikkerhet.
På 1970-tallet brukte PLO det sørlige Libanon som base og utgangspunkt for geriljaangrep mot Israel. I 1982 invaderte Israel Sør-Libanon og ødela basene til PLO, som ble tvunget til å etablere seg i Tunisia.
Intifada
I 1987–1991 skjedde den første palestinske intifadaen. Dette var et palestinsk opprør mot den israelske okkupasjonen gjennomført av en ny generasjon unge og frustrerte palestinere. På mange måter var dette resultat av 20 år med frustrasjon og okkupasjon uten noen politisk løsning i sikte.
I 2000–2005 skjedde den andre intifadaen, som var langt blodigere enn den første. Opprøret var en reaksjon på de sterke begrensningene som ble lagt for utviklingen av en palestinsk stat. Dette var langt på vei en kamp mot okkupasjon og for selvstendighet. Hamas og andre militante radikale islamister fikk en mer framtredende rolle enn før, noe som førte til sterke militære motsvar fra Israel.
Gazastripen 2008-2021
Utover 2000-tallet har det vært flere konfrontasjoner mellom israelske militære styrker og palestinere på Gaza.
I 2005 trakk Israel ut militære styrker fra Gaza, men erstattet dette med en mur rundt området. Slik kunne Israel kontrollere handel og begrense reiser inn og ut av området.
Den palestinske bevegelsen Hamas, som dominerer på Gaza, blir betraktet som en terrororganisasjon av Israel. I 2008 brøt det ut krig mellom partene etter at palestinske raketter hadde blitt avfyrt mot Israel. Det samme skjedde i 2014 etter at nye raketter var blitt avfyrt fra Gaza mot Israel.
I 2021 var det igjen en israelsk militæroffensiv mot Gaza.
I alle disse krigene har tapstallene vært mye større på palestinsk side, og Israel har blitt møtt med kritikk for å ha bombet tett befolkede områder.
Israelsk apartheidIsraels okkupasjon av palestinske områder er omstridt, og i 2022 konkluderte FNs spesialrapportør Michael Lynk med at Israels 55 år lange okkupasjonspolitikk er apartheid.
Dette innebærer at palestinere blir undertrykt, diskriminert og forfulgt på rasistisk grunnlag. Innen folkeretten anses apartheid for å være en forbrytelse mot menneskeheten.
(United Nations, The Office of the High Commissioner for Human Rights, 2022)
Kan konflikten løses?
Israel-Palestina-konflikten er på mange måter en uløselig konflikt. Det har vært utallige planer for fred, men ingen har så langt lykkes.
Oslo-avtalen
Et forsøk på å løse Palestina-spørsmålet var Oslo-avtalen, inngått mellom Israel og PLO i 1993. Partene skulle anerkjenne hverandre, og avtalen skulle legge et politisk grunnlag for begrenset palestinsk selvstyre, og delvis israelsk tilbaketrekning fra okkuperte palestinske områder.
Det kunne se ut som Oslo-avtalen kunne danne grunnlag for en mulig løsning på konflikten, men i 1995 ble den israelske statsministeren Yitzhak Rabin drept av en jødisk ekstremist. I tillegg ble PLOs omdømme i Palestina gradvis svekket, blant annet på grunn av korrupsjon, mens Hamas økte sin oppslutning. Samtidig økte antallet israelske bosetninger i okkuperte områder. Resultatet var at progresjonen i Oslo-avtalen stagnerte, og i dag er det lite som tyder på at avtalen skal bli realisert.
Enstatsløsning eller tostatsløsning?
Det er to løsninger som ofte blir nevnt i Israel-Palestina-konflikten:
Det ene alternativet er en form for enstatsløsning, der det opprettes en stat innenfor det tidligere mandatområdet Palestina. Dette kan utformes som en forent stat eller en føderasjon.
Løsningen har tilhengere på begge sider, og kan på lang sikt være en forutsetning for varig fred og sikkerhet. Spesielt hvis løsningen innebærer demokrati og like rettigheter for alle, uavhengig av religion eller etnisitet. Utfordringen ligger i at dette ikke er en løsning mange i Israel ønsker seg. I tillegg spørs det om israelere og palestinere er klare til å samarbeide om en felles stat.
Det andre alternativet er en tostatsløsning hvor det etableres to selvstendige stater. Denne løsningen blir ofte framstilt som den mest realistiske, og fikk internasjonal anerkjennelse gjennom Oslo-avtalen. Allikevel er det stor skepsis knyttet til denne løsningen.
For at en tostatsløsning skal kunne realiseres, må disse forholdene løses:
Hvor skal grensene mellom en palestinsk og en israelsk stat gå? Skal grensene fra 1967 være utgangspunkt? Det vil i så fall bety at Vestbredden og Gaza skal danne en palestinsk stat, og at Israel må avslutte okkupasjonen. Her kommer også spørsmålet om jødiske bosetninger på Vestbredden og i Øst-Jerusalem. Hva skal skje med dem?
Både Israel og palestinerne insisterer på at Jerusalem skal være hovedstad. Det er usikkert hvordan en kan sikre begge parter tilgang til de respektive religionenes hellige steder.
Rundt halvparten av det palestinske folket er i dag flyktninger hvis man regner med dem som flyktet fra Palestina i 1948 og 1967 samt deres etterkommere. Hva skal skje med dem? Hvem får flytte til det som i dag er Israel, hvor mange skal integreres i en uavhengig palestinsk stat, og hvor mange skal få statsborgerskap i et tredjeland?
Begge parter må gjensidig anerkjenne hverandre. Dette betyr at Israel må anerkjenne en palestinsk stat, og den palestinske staten må anerkjenne Israel. En utfordring her vil være at Israel kanskje må akseptere at en palestinsk stat kan bygges opp militært. I tillegg må begge parter legge til side hat og mistro som har bygget seg opp over lang tid.
Ny krig i 2023
I oktober 2023 startet en ny krig mellom Israel og Palestina etter at Hamas gikk til angrep på i Israel 7. oktober. Dette var det mest omfattende angrepet i Israels historie. Hamas angrep både med raketter og med soldater på bakken. Mange israelere ble drept eller bortført. Israel erklærte krig og har gjengjeldt med store angrep mot ulike mål i Gaza.
Selv om konflikten mellom Israel og Palestina har vært preget av militære offensiver, så er det første gang på 50 år at Israel har erklært at landet er i krig. I løpet av de første dagene av krigen er det store sivile og militære tap på begge sider.
Angrep på sivile er regnet som krigsforbrytelser.
Tenk etter
Hvilken løsning, en- eller tostatsløsning, tenker du det er mest realistisk at det kan bli enighet om på lang sikt?
Hva kan den nye krigen i oktober 2023 bety for løsninger i området?
KilderBratberg, K. (2021, 7. april). Israel-Palestina-konflikten. I Folk og Forsvar. https://folkogforsvar.no/israel-palestina-konflikten/
Goplen, Å. & Jensehaugen, J. (2018, 12. september). Fatah. I Store norske leksikon. https://snl.no/Fatah
Jensehaugen, J. (2022). En kort introduksjon til Israel-Palestina-konflikten. Cappelen Damm Akademiske. Oslo
Leigland, L. E. (2021, 8. juni). Israel-Palestina-konflikten: Mange merkelapper, men hva sier FN? I FN-sambandet. https://www.fn.no/nyheter/israel-palestina-konflikten-mange-merkelapper-men-hva-sier-fn
Leraand, D. & Jensehaugen J. (2020, 12. mai). Palestinas historie etter 1948. I Store norske leksikon. https://snl.no/Palestinas_historie_etter_1948
Leraand, D. & Jensehaugen J. (2021, 6. juni). Hamas. I Store norske leksikon. https://snl.no/Hamas
Leraand, D. & Jensehaugen J. (2021, 19. august). Intifada. I Store norske leksikon. https://snl.no/intifada
Leraand, D. & Jensehaugen J. (2022, 8. juni). Midtøsten-konflikten. I Store norske leksikon. https://snl.no/Midt%C3%B8sten-konflikten
Leraand, D. & Jensehaugen J. (2023, 24. januar). PLO. I Store norske leksikon. https://snl.no/PLO_-_Den_palestinske_frigj%C3%B8ringsorganisasjonen
Leraand, D. & Jensehaugen J. (2023, 28. mars). Palestina. I Store norske leksikon. https://snl.no/Palestina
Palestina (2023, 21. juni). I FN-sambandet. https://www.fn.no/konflikter/palestina
Skare, E. (2022, 28. august). Palestinsk islamsk jihad. I Store norske leksikon. https://snl.no/Palestinsk_islamsk_jihad
Stamsø, M. B. (2000). Cappelen historiske atlas. J.W. Cappelen forlag A.S. Oslo
Tvedt, O. K. (2021). Midtøsten på 200 sider. Fra 1820 til i dag. Kagge forlag. Oslo
United Nations, The Office of the High Commissioner for Human Rights (2022, 25. mars). Israel’s 55-year occupation of Palestinian Territory is apartheid – UN human rights expert. https://www.ohchr.org/en/press-releases/2022/03/israels-55-year-occupation-palestinian-territory-apartheid-un-human-rights
Waage, H.H. (2018, 22. oktober). Hvorfor er det ikke fred mellom Israel og palestinerne? I NUPI skole. https://www.nupi.no/publikasjoner/innsikt-og-kommentar/hvor-hender-det/hhd-2018/hvorfor-er-det-ikke-fred-mellom-israel-og-palestinerne
Les original på NDLA →
Det som er kjernen i Israel-Palestina-konflikten, er i dag det palestinske folkets rett til en selvstendig stat i Palestina. Betegnelsen Palestina brukes om området i Midtøsten der hvor Israel og de okkuperte palestinske områdene Gaza og Vestbredden ligger.
Konflikten er svært kompleks og kan deles inn i tre dimensjoner:
Den lokale dimensjonen gjelder hvem som har rett til å etablere statsdannelser i området som fram til 1948 var det britiske mandatområdet Palestina. I første omgang handlet dette om hvorvidt en jødisk stat kunne opprettes i området. I dag handler den lokale dimensjonen i større grad om palestinernes rett til en egen stat.
Den regionale dimensjonen viser til konflikten mellom Israel og nabolandene, spesielt Egypt, Jordan, Syria, Irak og Libanon.
Den globale dimensjonen tar for seg det internasjonale engasjementet omkring hvem som har rett til statsdannelser i området.
Historisk bakteppe
Konflikten mellom Israel og palestinere i dag går langt tilbake i tid. Fra midten av 1800-tallet var det en politisk bevegelse blant jødene, sionismen, som var opptatt av å få dra tilbake til det landet som de mente var hjemlandet deres, men som nå lå under Det osmanske riket.
Under første verdenskrig ble arabere i Midtøsten lovet selvstendighet mot å støtte Storbritannia og Frankrike i kampen mot Det osmanske riket. Samtidig støttet britene i 1917 tanken om å opprette et nasjonalt hjem for jødene i Palestina i den såkalte Balfour-erklæringen.
Etter første verdenskrig ble det britiske mandatområdet Palestina opprettet i Midtøsten. Her økte den jødiske innvandringen fram til andre verdenskrig, spesielt etter at Adolf Hitler kom til makten i Tyskland i 1933. Området var allerede bosatt av arabere, og det skapte spenning mellom folkegruppene.
Behovet for en egen jødisk stat ble en viktig sak i det nyopprettede FN etter andre verdenskrig. I 1947 skulle konflikten løses ved å opprette to stater i mandatområdet Palestina - en jødisk og en arabisk stat. Delingsplanen, som også har blitt kalt tostatsløsningen ble aldri gjennomført.
Staten Israel opprettes
I 1948 ble staten Israel opprettet. Dagen etterpå brøt den første arabisk-israelske krigen ut ved at alle nabolandene gikk til angrep på den nye staten Israel.
Araberne led et knusende nederlag, og Israel tok kontroll over store områder som var tiltenkt de palestinerne som nå ble sendt på flukt. Et sted mellom sju og åtte hundre tusen palestinere ble flyktninger. Etter krigen endte Gaza under Egypts kontroll, mens Vestbredden ble kontrollert av Jordan. Jerusalem ble delt i en jødisk og en arabisk del.
For palestinerne ble resultatet av krigen kalt al-Nakba, katastrofen. For Israel ble dette kjent som uavhengighetskrigen.
Kriser og kriger
Siden opprettelsen av Israel i 1948 har det vært spent mellom Israel og nabolandene. Under er det en oversikt over noen av hovedlinjene og konfliktene.
Seksdagerskrigen i 1967
I 1967 gjennomførte Israel en krig mot Egypt, Jordan og Syria. Resultatet var at Israel tok kontroll over store områder, deriblant Gazastripen, Vestbredden fra Jordan, Sinaiørkenen fra Egypt og Golanhøydene fra Syria. På ny måtte mange palestinere flytte fra sine hjem.
Fram til 1967 hadde mange sympatisert med Israels ønsker om å forsvare seg selv og trygge egne grenser. Seksdagerskrigen endret noe av denne oppfatningen da Israel erobret store territorier og begynte å etablere israelske bosetninger i områder der palestinerne ønsket å bygge sin egen stat. Disse israelske bosetningene inne på palestinsk område har gjort fredsforhandlinger vanskeligere i ettertid.
Områdene er fortsatt okkupert, og FN mener at både okkupasjonen og etableringen av bosetninger er i strid med folkeretten.
Den palestinske frigjøringsorganisasjonen PLO
I 1964 opprettes Den palestinske frigjøringsorganisasjonen (PLO) av Yasir Arafat. PLO er en paraplyorganisasjon for palestinsk motstandsbevegelse og ledet an i den væpnede frigjøringskampen etter seksdagerskrigen. Blant annet tok gruppa i bruk terroraksjoner for å få oppmerksomhet om konflikten i Palestina. I 1988 tok Arafat avstand fra bruk av terror i kampen for selvstendighet.
I dag er det den største medlemsorganisasjonen i PLO, den palestinske gruppa Fatah, som dominerer på Vestbredden. I det andre store palestinske området, Gaza, er det den palestinske bevegelsen Hamas som dominerer. Siden 2006 har det vært uenigheter mellom Fatah og Hamas.
Nye kriger på 1970- og 80-tallet
Under den jødiske høytiden Yom Kippur i 1973 gikk Egypt og Syria til angrep på Israel for å ta tilbake landområder de hadde tapt i seksdagerskrigen. Dette kalles ofte for Yom-Kippur-krigen. Israel fikk raskt militært overtak og slo tilbake invasjonen.
I 1979 ble det inngått en fredsavtale mellom Egypt og Israel. Egypt skulle anerkjenne staten Israel mot å få tilbake kontrollen over Sinai-halvøya. Dette var den såkalte Camp David-avtalen som var basert på prinsippet om land i bytte mot fred og sikkerhet.
På 1970-tallet brukte PLO det sørlige Libanon som base og utgangspunkt for geriljaangrep mot Israel. I 1982 invaderte Israel Sør-Libanon og ødela basene til PLO, som ble tvunget til å etablere seg i Tunisia.
Intifada
I 1987–1991 skjedde den første palestinske intifadaen. Dette var et palestinsk opprør mot den israelske okkupasjonen gjennomført av en ny generasjon unge og frustrerte palestinere. På mange måter var dette resultat av 20 år med frustrasjon og okkupasjon uten noen politisk løsning i sikte.
I 2000–2005 skjedde den andre intifadaen, som var langt blodigere enn den første. Opprøret var en reaksjon på de sterke begrensningene som ble lagt for utviklingen av en palestinsk stat. Dette var langt på vei en kamp mot okkupasjon og for selvstendighet. Hamas og andre militante radikale islamister fikk en mer framtredende rolle enn før, noe som førte til sterke militære motsvar fra Israel.
Gazastripen 2008-2021
Utover 2000-tallet har det vært flere konfrontasjoner mellom israelske militære styrker og palestinere på Gaza.
I 2005 trakk Israel ut militære styrker fra Gaza, men erstattet dette med en mur rundt området. Slik kunne Israel kontrollere handel og begrense reiser inn og ut av området.
Den palestinske bevegelsen Hamas, som dominerer på Gaza, blir betraktet som en terrororganisasjon av Israel. I 2008 brøt det ut krig mellom partene etter at palestinske raketter hadde blitt avfyrt mot Israel. Det samme skjedde i 2014 etter at nye raketter var blitt avfyrt fra Gaza mot Israel.
I 2021 var det igjen en israelsk militæroffensiv mot Gaza.
I alle disse krigene har tapstallene vært mye større på palestinsk side, og Israel har blitt møtt med kritikk for å ha bombet tett befolkede områder.
Israelsk apartheidIsraels okkupasjon av palestinske områder er omstridt, og i 2022 konkluderte FNs spesialrapportør Michael Lynk med at Israels 55 år lange okkupasjonspolitikk er apartheid.
Dette innebærer at palestinere blir undertrykt, diskriminert og forfulgt på rasistisk grunnlag. Innen folkeretten anses apartheid for å være en forbrytelse mot menneskeheten.
(United Nations, The Office of the High Commissioner for Human Rights, 2022)
Kan konflikten løses?
Israel-Palestina-konflikten er på mange måter en uløselig konflikt. Det har vært utallige planer for fred, men ingen har så langt lykkes.
Oslo-avtalen
Et forsøk på å løse Palestina-spørsmålet var Oslo-avtalen, inngått mellom Israel og PLO i 1993. Partene skulle anerkjenne hverandre, og avtalen skulle legge et politisk grunnlag for begrenset palestinsk selvstyre, og delvis israelsk tilbaketrekning fra okkuperte palestinske områder.
Det kunne se ut som Oslo-avtalen kunne danne grunnlag for en mulig løsning på konflikten, men i 1995 ble den israelske statsministeren Yitzhak Rabin drept av en jødisk ekstremist. I tillegg ble PLOs omdømme i Palestina gradvis svekket, blant annet på grunn av korrupsjon, mens Hamas økte sin oppslutning. Samtidig økte antallet israelske bosetninger i okkuperte områder. Resultatet var at progresjonen i Oslo-avtalen stagnerte, og i dag er det lite som tyder på at avtalen skal bli realisert.
Enstatsløsning eller tostatsløsning?
Det er to løsninger som ofte blir nevnt i Israel-Palestina-konflikten:
Det ene alternativet er en form for enstatsløsning, der det opprettes en stat innenfor det tidligere mandatområdet Palestina. Dette kan utformes som en forent stat eller en føderasjon.
Løsningen har tilhengere på begge sider, og kan på lang sikt være en forutsetning for varig fred og sikkerhet. Spesielt hvis løsningen innebærer demokrati og like rettigheter for alle, uavhengig av religion eller etnisitet. Utfordringen ligger i at dette ikke er en løsning mange i Israel ønsker seg. I tillegg spørs det om israelere og palestinere er klare til å samarbeide om en felles stat.
Det andre alternativet er en tostatsløsning hvor det etableres to selvstendige stater. Denne løsningen blir ofte framstilt som den mest realistiske, og fikk internasjonal anerkjennelse gjennom Oslo-avtalen. Allikevel er det stor skepsis knyttet til denne løsningen.
For at en tostatsløsning skal kunne realiseres, må disse forholdene løses:
Hvor skal grensene mellom en palestinsk og en israelsk stat gå? Skal grensene fra 1967 være utgangspunkt? Det vil i så fall bety at Vestbredden og Gaza skal danne en palestinsk stat, og at Israel må avslutte okkupasjonen. Her kommer også spørsmålet om jødiske bosetninger på Vestbredden og i Øst-Jerusalem. Hva skal skje med dem?
Både Israel og palestinerne insisterer på at Jerusalem skal være hovedstad. Det er usikkert hvordan en kan sikre begge parter tilgang til de respektive religionenes hellige steder.
Rundt halvparten av det palestinske folket er i dag flyktninger hvis man regner med dem som flyktet fra Palestina i 1948 og 1967 samt deres etterkommere. Hva skal skje med dem? Hvem får flytte til det som i dag er Israel, hvor mange skal integreres i en uavhengig palestinsk stat, og hvor mange skal få statsborgerskap i et tredjeland?
Begge parter må gjensidig anerkjenne hverandre. Dette betyr at Israel må anerkjenne en palestinsk stat, og den palestinske staten må anerkjenne Israel. En utfordring her vil være at Israel kanskje må akseptere at en palestinsk stat kan bygges opp militært. I tillegg må begge parter legge til side hat og mistro som har bygget seg opp over lang tid.
Ny krig i 2023
I oktober 2023 startet en ny krig mellom Israel og Palestina etter at Hamas gikk til angrep på i Israel 7. oktober. Dette var det mest omfattende angrepet i Israels historie. Hamas angrep både med raketter og med soldater på bakken. Mange israelere ble drept eller bortført. Israel erklærte krig og har gjengjeldt med store angrep mot ulike mål i Gaza.
Selv om konflikten mellom Israel og Palestina har vært preget av militære offensiver, så er det første gang på 50 år at Israel har erklært at landet er i krig. I løpet av de første dagene av krigen er det store sivile og militære tap på begge sider.
Angrep på sivile er regnet som krigsforbrytelser.
Tenk etter
Hvilken løsning, en- eller tostatsløsning, tenker du det er mest realistisk at det kan bli enighet om på lang sikt?
Hva kan den nye krigen i oktober 2023 bety for løsninger i området?
KilderBratberg, K. (2021, 7. april). Israel-Palestina-konflikten. I Folk og Forsvar. https://folkogforsvar.no/israel-palestina-konflikten/
Goplen, Å. & Jensehaugen, J. (2018, 12. september). Fatah. I Store norske leksikon. https://snl.no/Fatah
Jensehaugen, J. (2022). En kort introduksjon til Israel-Palestina-konflikten. Cappelen Damm Akademiske. Oslo
Leigland, L. E. (2021, 8. juni). Israel-Palestina-konflikten: Mange merkelapper, men hva sier FN? I FN-sambandet. https://www.fn.no/nyheter/israel-palestina-konflikten-mange-merkelapper-men-hva-sier-fn
Leraand, D. & Jensehaugen J. (2020, 12. mai). Palestinas historie etter 1948. I Store norske leksikon. https://snl.no/Palestinas_historie_etter_1948
Leraand, D. & Jensehaugen J. (2021, 6. juni). Hamas. I Store norske leksikon. https://snl.no/Hamas
Leraand, D. & Jensehaugen J. (2021, 19. august). Intifada. I Store norske leksikon. https://snl.no/intifada
Leraand, D. & Jensehaugen J. (2022, 8. juni). Midtøsten-konflikten. I Store norske leksikon. https://snl.no/Midt%C3%B8sten-konflikten
Leraand, D. & Jensehaugen J. (2023, 24. januar). PLO. I Store norske leksikon. https://snl.no/PLO_-_Den_palestinske_frigj%C3%B8ringsorganisasjonen
Leraand, D. & Jensehaugen J. (2023, 28. mars). Palestina. I Store norske leksikon. https://snl.no/Palestina
Palestina (2023, 21. juni). I FN-sambandet. https://www.fn.no/konflikter/palestina
Skare, E. (2022, 28. august). Palestinsk islamsk jihad. I Store norske leksikon. https://snl.no/Palestinsk_islamsk_jihad
Stamsø, M. B. (2000). Cappelen historiske atlas. J.W. Cappelen forlag A.S. Oslo
Tvedt, O. K. (2021). Midtøsten på 200 sider. Fra 1820 til i dag. Kagge forlag. Oslo
United Nations, The Office of the High Commissioner for Human Rights (2022, 25. mars). Israel’s 55-year occupation of Palestinian Territory is apartheid – UN human rights expert. https://www.ohchr.org/en/press-releases/2022/03/israels-55-year-occupation-palestinian-territory-apartheid-un-human-rights
Waage, H.H. (2018, 22. oktober). Hvorfor er det ikke fred mellom Israel og palestinerne? I NUPI skole. https://www.nupi.no/publikasjoner/innsikt-og-kommentar/hvor-hender-det/hhd-2018/hvorfor-er-det-ikke-fred-mellom-israel-og-palestinerne
Les original på NDLA →
Israel-Palestina-konflikten
Hva er Israel-Palestina-konflikten?
Det som er kjernen i Israel-Palestina-konflikten, er i dag det palestinske folkets rett til en selvstendig stat i Palestina. Betegnelsen Palestina brukes om området i Midtøsten der hvor Israel og de okkuperte palestinske områdene Gaza og Vestbredden ligger.
Konflikten er svært kompleks og kan deles inn i tre dimensjoner:
Den lokale dimensjonen gjelder hvem som har rett til å etablere statsdannelser i området som fram til 1948 var det britiske mandatområdet Palestina. I første omgang handlet dette om hvorvidt en jødisk stat kunne opprettes i området. I dag handler den lokale dimensjonen i større grad om palestinernes rett til en egen stat.
Den regionale dimensjonen viser til konflikten mellom Israel og nabolandene, spesielt Egypt, Jordan, Syria, Irak og Libanon.
Den globale dimensjonen tar for seg det internasjonale engasjementet omkring hvem som har rett til statsdannelser i området.
Historisk bakteppe
Konflikten mellom Israel og palestinere i dag går langt tilbake i tid. Fra midten av 1800-tallet var det en politisk bevegelse blant jødene, sionismen, som var opptatt av å få dra tilbake til det landet som de mente var hjemlandet deres, men som nå lå under Det osmanske riket.
Under første verdenskrig ble arabere i Midtøsten lovet selvstendighet mot å støtte Storbritannia og Frankrike i kampen mot Det osmanske riket. Samtidig støttet britene i 1917 tanken om å opprette et nasjonalt hjem for jødene i Palestina i den såkalte Balfour-erklæringen.
Etter første verdenskrig ble det britiske mandatområdet Palestina opprettet i Midtøsten. Her økte den jødiske innvandringen fram til andre verdenskrig, spesielt etter at Adolf Hitler kom til makten i Tyskland i 1933. Området var allerede bosatt av arabere, og det skapte spenning mellom folkegruppene.
Behovet for en egen jødisk stat ble en viktig sak i det nyopprettede FN etter andre verdenskrig. I 1947 skulle konflikten løses ved å opprette to stater i mandatområdet Palestina - en jødisk og en arabisk stat. Delingsplanen, som også har blitt kalt tostatsløsningen ble aldri gjennomført.
Staten Israel opprettes
I 1948 ble staten Israel opprettet. Dagen etterpå brøt den første arabisk-israelske krigen ut ved at alle nabolandene gikk til angrep på den nye staten Israel.
Araberne led et knusende nederlag, og Israel tok kontroll over store områder som var tiltenkt de palestinerne som nå ble sendt på flukt. Et sted mellom sju og åtte hundre tusen palestinere ble flyktninger. Etter krigen endte Gaza under Egypts kontroll, mens Vestbredden ble kontrollert av Jordan. Jerusalem ble delt i en jødisk og en arabisk del.
For palestinerne ble resultatet av krigen kalt al-Nakba, katastrofen. For Israel ble dette kjent som uavhengighetskrigen.
Kriser og kriger
Siden opprettelsen av Israel i 1948 har det vært spent mellom Israel og nabolandene. Under er det en oversikt over noen av hovedlinjene og konfliktene.
Seksdagerskrigen i 1967
I 1967 gjennomførte Israel en krig mot Egypt, Jordan og Syria. Resultatet var at Israel tok kontroll over store områder, deriblant Gazastripen, Vestbredden fra Jordan, Sinaiørkenen fra Egypt og Golanhøydene fra Syria. På ny måtte mange palestinere flytte fra sine hjem.
Fram til 1967 hadde mange sympatisert med Israels ønsker om å forsvare seg selv og trygge egne grenser. Seksdagerskrigen endret noe av denne oppfatningen da Israel erobret store territorier og begynte å etablere israelske bosetninger i områder der palestinerne ønsket å bygge sin egen stat. Disse israelske bosetningene inne på palestinsk område har gjort fredsforhandlinger vanskeligere i ettertid.
Områdene er fortsatt okkupert, og FN mener at både okkupasjonen og etableringen av bosetninger er i strid med folkeretten.
Den palestinske frigjøringsorganisasjonen PLO
I 1964 opprettes Den palestinske frigjøringsorganisasjonen (PLO) av Yasir Arafat. PLO er en paraplyorganisasjon for palestinsk motstandsbevegelse og ledet an i den væpnede frigjøringskampen etter seksdagerskrigen. Blant annet tok gruppa i bruk terroraksjoner for å få oppmerksomhet om konflikten i Palestina. I 1988 tok Arafat avstand fra bruk av terror i kampen for selvstendighet.
I dag er det den største medlemsorganisasjonen i PLO, den palestinske gruppa Fatah, som dominerer på Vestbredden. I det andre store palestinske området, Gaza, er det den palestinske bevegelsen Hamas som dominerer. Siden 2006 har det vært uenigheter mellom Fatah og Hamas.
Nye kriger på 1970- og 80-tallet
Under den jødiske høytiden Yom Kippur i 1973 gikk Egypt og Syria til angrep på Israel for å ta tilbake landområder de hadde tapt i seksdagerskrigen. Dette kalles ofte for Yom-Kippur-krigen. Israel fikk raskt militært overtak og slo tilbake invasjonen.
I 1979 ble det inngått en fredsavtale mellom Egypt og Israel. Egypt skulle anerkjenne staten Israel mot å få tilbake kontrollen over Sinai-halvøya. Dette var den såkalte Camp David-avtalen som var basert på prinsippet om land i bytte mot fred og sikkerhet.
På 1970-tallet brukte PLO det sørlige Libanon som base og utgangspunkt for geriljaangrep mot Israel. I 1982 invaderte Israel Sør-Libanon og ødela basene til PLO, som ble tvunget til å etablere seg i Tunisia.
Intifada
I 1987–1991 skjedde den første palestinske intifadaen. Dette var et palestinsk opprør mot den israelske okkupasjonen gjennomført av en ny generasjon unge og frustrerte palestinere. På mange måter var dette resultat av 20 år med frustrasjon og okkupasjon uten noen politisk løsning i sikte.
I 2000–2005 skjedde den andre intifadaen, som var langt blodigere enn den første. Opprøret var en reaksjon på de sterke begrensningene som ble lagt for utviklingen av en palestinsk stat. Dette var langt på vei en kamp mot okkupasjon og for selvstendighet. Hamas og andre militante radikale islamister fikk en mer framtredende rolle enn før, noe som førte til sterke militære motsvar fra Israel.
Gazastripen 2008-2021
Utover 2000-tallet har det vært flere konfrontasjoner mellom israelske militære styrker og palestinere på Gaza.
I 2005 trakk Israel ut militære styrker fra Gaza, men erstattet dette med en mur rundt området. Slik kunne Israel kontrollere handel og begrense reiser inn og ut av området.
Den palestinske bevegelsen Hamas, som dominerer på Gaza, blir betraktet som en terrororganisasjon av Israel. I 2008 brøt det ut krig mellom partene etter at palestinske raketter hadde blitt avfyrt mot Israel. Det samme skjedde i 2014 etter at nye raketter var blitt avfyrt fra Gaza mot Israel.
I 2021 var det igjen en israelsk militæroffensiv mot Gaza.
I alle disse krigene har tapstallene vært mye større på palestinsk side, og Israel har blitt møtt med kritikk for å ha bombet tett befolkede områder.
Israelsk apartheidIsraels okkupasjon av palestinske områder er omstridt, og i 2022 konkluderte FNs spesialrapportør Michael Lynk med at Israels 55 år lange okkupasjonspolitikk er apartheid.
Dette innebærer at palestinere blir undertrykt, diskriminert og forfulgt på rasistisk grunnlag. Innen folkeretten anses apartheid for å være en forbrytelse mot menneskeheten.
(United Nations, The Office of the High Commissioner for Human Rights, 2022)
Kan konflikten løses?
Israel-Palestina-konflikten er på mange måter en uløselig konflikt. Det har vært utallige planer for fred, men ingen har så langt lykkes.
Oslo-avtalen
Et forsøk på å løse Palestina-spørsmålet var Oslo-avtalen, inngått mellom Israel og PLO i 1993. Partene skulle anerkjenne hverandre, og avtalen skulle legge et politisk grunnlag for begrenset palestinsk selvstyre, og delvis israelsk tilbaketrekning fra okkuperte palestinske områder.
Det kunne se ut som Oslo-avtalen kunne danne grunnlag for en mulig løsning på konflikten, men i 1995 ble den israelske statsministeren Yitzhak Rabin drept av en jødisk ekstremist. I tillegg ble PLOs omdømme i Palestina gradvis svekket, blant annet på grunn av korrupsjon, mens Hamas økte sin oppslutning. Samtidig økte antallet israelske bosetninger i okkuperte områder. Resultatet var at progresjonen i Oslo-avtalen stagnerte, og i dag er det lite som tyder på at avtalen skal bli realisert.
Enstatsløsning eller tostatsløsning?
Det er to løsninger som ofte blir nevnt i Israel-Palestina-konflikten:
Det ene alternativet er en form for enstatsløsning, der det opprettes en stat innenfor det tidligere mandatområdet Palestina. Dette kan utformes som en forent stat eller en føderasjon.
Løsningen har tilhengere på begge sider, og kan på lang sikt være en forutsetning for varig fred og sikkerhet. Spesielt hvis løsningen innebærer demokrati og like rettigheter for alle, uavhengig av religion eller etnisitet. Utfordringen ligger i at dette ikke er en løsning mange i Israel ønsker seg. I tillegg spørs det om israelere og palestinere er klare til å samarbeide om en felles stat.
Det andre alternativet er en tostatsløsning hvor det etableres to selvstendige stater. Denne løsningen blir ofte framstilt som den mest realistiske, og fikk internasjonal anerkjennelse gjennom Oslo-avtalen. Allikevel er det stor skepsis knyttet til denne løsningen.
For at en tostatsløsning skal kunne realiseres, må disse forholdene løses:
Hvor skal grensene mellom en palestinsk og en israelsk stat gå? Skal grensene fra 1967 være utgangspunkt? Det vil i så fall bety at Vestbredden og Gaza skal danne en palestinsk stat, og at Israel må avslutte okkupasjonen. Her kommer også spørsmålet om jødiske bosetninger på Vestbredden og i Øst-Jerusalem. Hva skal skje med dem?
Både Israel og palestinerne insisterer på at Jerusalem skal være hovedstad. Det er usikkert hvordan en kan sikre begge parter tilgang til de respektive religionenes hellige steder.
Rundt halvparten av det palestinske folket er i dag flyktninger hvis man regner med dem som flyktet fra Palestina i 1948 og 1967 samt deres etterkommere. Hva skal skje med dem? Hvem får flytte til det som i dag er Israel, hvor mange skal integreres i en uavhengig palestinsk stat, og hvor mange skal få statsborgerskap i et tredjeland?
Begge parter må gjensidig anerkjenne hverandre. Dette betyr at Israel må anerkjenne en palestinsk stat, og den palestinske staten må anerkjenne Israel. En utfordring her vil være at Israel kanskje må akseptere at en palestinsk stat kan bygges opp militært. I tillegg må begge parter legge til side hat og mistro som har bygget seg opp over lang tid.
Ny krig i 2023
I oktober 2023 startet en ny krig mellom Israel og Palestina etter at Hamas gikk til angrep på i Israel 7. oktober. Dette var det mest omfattende angrepet i Israels historie. Hamas angrep både med raketter og med soldater på bakken. Mange israelere ble drept eller bortført. Israel erklærte krig og har gjengjeldt med store angrep mot ulike mål i Gaza.
Selv om konflikten mellom Israel og Palestina har vært preget av militære offensiver, så er det første gang på 50 år at Israel har erklært at landet er i krig. I løpet av de første dagene av krigen er det store sivile og militære tap på begge sider.
Angrep på sivile er regnet som krigsforbrytelser.
Tenk etter
Hvilken løsning, en- eller tostatsløsning, tenker du det er mest realistisk at det kan bli enighet om på lang sikt?
Hva kan den nye krigen i oktober 2023 bety for løsninger i området?
KilderBratberg, K. (2021, 7. april). Israel-Palestina-konflikten. I Folk og Forsvar. https://folkogforsvar.no/israel-palestina-konflikten/
Goplen, Å. & Jensehaugen, J. (2018, 12. september). Fatah. I Store norske leksikon. https://snl.no/Fatah
Jensehaugen, J. (2022). En kort introduksjon til Israel-Palestina-konflikten. Cappelen Damm Akademiske. Oslo
Leigland, L. E. (2021, 8. juni). Israel-Palestina-konflikten: Mange merkelapper, men hva sier FN? I FN-sambandet. https://www.fn.no/nyheter/israel-palestina-konflikten-mange-merkelapper-men-hva-sier-fn
Leraand, D. & Jensehaugen J. (2020, 12. mai). Palestinas historie etter 1948. I Store norske leksikon. https://snl.no/Palestinas_historie_etter_1948
Leraand, D. & Jensehaugen J. (2021, 6. juni). Hamas. I Store norske leksikon. https://snl.no/Hamas
Leraand, D. & Jensehaugen J. (2021, 19. august). Intifada. I Store norske leksikon. https://snl.no/intifada
Leraand, D. & Jensehaugen J. (2022, 8. juni). Midtøsten-konflikten. I Store norske leksikon. https://snl.no/Midt%C3%B8sten-konflikten
Leraand, D. & Jensehaugen J. (2023, 24. januar). PLO. I Store norske leksikon. https://snl.no/PLO_-_Den_palestinske_frigj%C3%B8ringsorganisasjonen
Leraand, D. & Jensehaugen J. (2023, 28. mars). Palestina. I Store norske leksikon. https://snl.no/Palestina
Palestina (2023, 21. juni). I FN-sambandet. https://www.fn.no/konflikter/palestina
Skare, E. (2022, 28. august). Palestinsk islamsk jihad. I Store norske leksikon. https://snl.no/Palestinsk_islamsk_jihad
Stamsø, M. B. (2000). Cappelen historiske atlas. J.W. Cappelen forlag A.S. Oslo
Tvedt, O. K. (2021). Midtøsten på 200 sider. Fra 1820 til i dag. Kagge forlag. Oslo
United Nations, The Office of the High Commissioner for Human Rights (2022, 25. mars). Israel’s 55-year occupation of Palestinian Territory is apartheid – UN human rights expert. https://www.ohchr.org/en/press-releases/2022/03/israels-55-year-occupation-palestinian-territory-apartheid-un-human-rights
Waage, H.H. (2018, 22. oktober). Hvorfor er det ikke fred mellom Israel og palestinerne? I NUPI skole. https://www.nupi.no/publikasjoner/innsikt-og-kommentar/hvor-hender-det/hhd-2018/hvorfor-er-det-ikke-fred-mellom-israel-og-palestinerne
Les original på NDLA →
Det som er kjernen i Israel-Palestina-konflikten, er i dag det palestinske folkets rett til en selvstendig stat i Palestina. Betegnelsen Palestina brukes om området i Midtøsten der hvor Israel og de okkuperte palestinske områdene Gaza og Vestbredden ligger.
Konflikten er svært kompleks og kan deles inn i tre dimensjoner:
Den lokale dimensjonen gjelder hvem som har rett til å etablere statsdannelser i området som fram til 1948 var det britiske mandatområdet Palestina. I første omgang handlet dette om hvorvidt en jødisk stat kunne opprettes i området. I dag handler den lokale dimensjonen i større grad om palestinernes rett til en egen stat.
Den regionale dimensjonen viser til konflikten mellom Israel og nabolandene, spesielt Egypt, Jordan, Syria, Irak og Libanon.
Den globale dimensjonen tar for seg det internasjonale engasjementet omkring hvem som har rett til statsdannelser i området.
Historisk bakteppe
Konflikten mellom Israel og palestinere i dag går langt tilbake i tid. Fra midten av 1800-tallet var det en politisk bevegelse blant jødene, sionismen, som var opptatt av å få dra tilbake til det landet som de mente var hjemlandet deres, men som nå lå under Det osmanske riket.
Under første verdenskrig ble arabere i Midtøsten lovet selvstendighet mot å støtte Storbritannia og Frankrike i kampen mot Det osmanske riket. Samtidig støttet britene i 1917 tanken om å opprette et nasjonalt hjem for jødene i Palestina i den såkalte Balfour-erklæringen.
Etter første verdenskrig ble det britiske mandatområdet Palestina opprettet i Midtøsten. Her økte den jødiske innvandringen fram til andre verdenskrig, spesielt etter at Adolf Hitler kom til makten i Tyskland i 1933. Området var allerede bosatt av arabere, og det skapte spenning mellom folkegruppene.
Behovet for en egen jødisk stat ble en viktig sak i det nyopprettede FN etter andre verdenskrig. I 1947 skulle konflikten løses ved å opprette to stater i mandatområdet Palestina - en jødisk og en arabisk stat. Delingsplanen, som også har blitt kalt tostatsløsningen ble aldri gjennomført.
Staten Israel opprettes
I 1948 ble staten Israel opprettet. Dagen etterpå brøt den første arabisk-israelske krigen ut ved at alle nabolandene gikk til angrep på den nye staten Israel.
Araberne led et knusende nederlag, og Israel tok kontroll over store områder som var tiltenkt de palestinerne som nå ble sendt på flukt. Et sted mellom sju og åtte hundre tusen palestinere ble flyktninger. Etter krigen endte Gaza under Egypts kontroll, mens Vestbredden ble kontrollert av Jordan. Jerusalem ble delt i en jødisk og en arabisk del.
For palestinerne ble resultatet av krigen kalt al-Nakba, katastrofen. For Israel ble dette kjent som uavhengighetskrigen.
Kriser og kriger
Siden opprettelsen av Israel i 1948 har det vært spent mellom Israel og nabolandene. Under er det en oversikt over noen av hovedlinjene og konfliktene.
Seksdagerskrigen i 1967
I 1967 gjennomførte Israel en krig mot Egypt, Jordan og Syria. Resultatet var at Israel tok kontroll over store områder, deriblant Gazastripen, Vestbredden fra Jordan, Sinaiørkenen fra Egypt og Golanhøydene fra Syria. På ny måtte mange palestinere flytte fra sine hjem.
Fram til 1967 hadde mange sympatisert med Israels ønsker om å forsvare seg selv og trygge egne grenser. Seksdagerskrigen endret noe av denne oppfatningen da Israel erobret store territorier og begynte å etablere israelske bosetninger i områder der palestinerne ønsket å bygge sin egen stat. Disse israelske bosetningene inne på palestinsk område har gjort fredsforhandlinger vanskeligere i ettertid.
Områdene er fortsatt okkupert, og FN mener at både okkupasjonen og etableringen av bosetninger er i strid med folkeretten.
Den palestinske frigjøringsorganisasjonen PLO
I 1964 opprettes Den palestinske frigjøringsorganisasjonen (PLO) av Yasir Arafat. PLO er en paraplyorganisasjon for palestinsk motstandsbevegelse og ledet an i den væpnede frigjøringskampen etter seksdagerskrigen. Blant annet tok gruppa i bruk terroraksjoner for å få oppmerksomhet om konflikten i Palestina. I 1988 tok Arafat avstand fra bruk av terror i kampen for selvstendighet.
I dag er det den største medlemsorganisasjonen i PLO, den palestinske gruppa Fatah, som dominerer på Vestbredden. I det andre store palestinske området, Gaza, er det den palestinske bevegelsen Hamas som dominerer. Siden 2006 har det vært uenigheter mellom Fatah og Hamas.
Nye kriger på 1970- og 80-tallet
Under den jødiske høytiden Yom Kippur i 1973 gikk Egypt og Syria til angrep på Israel for å ta tilbake landområder de hadde tapt i seksdagerskrigen. Dette kalles ofte for Yom-Kippur-krigen. Israel fikk raskt militært overtak og slo tilbake invasjonen.
I 1979 ble det inngått en fredsavtale mellom Egypt og Israel. Egypt skulle anerkjenne staten Israel mot å få tilbake kontrollen over Sinai-halvøya. Dette var den såkalte Camp David-avtalen som var basert på prinsippet om land i bytte mot fred og sikkerhet.
På 1970-tallet brukte PLO det sørlige Libanon som base og utgangspunkt for geriljaangrep mot Israel. I 1982 invaderte Israel Sør-Libanon og ødela basene til PLO, som ble tvunget til å etablere seg i Tunisia.
Intifada
I 1987–1991 skjedde den første palestinske intifadaen. Dette var et palestinsk opprør mot den israelske okkupasjonen gjennomført av en ny generasjon unge og frustrerte palestinere. På mange måter var dette resultat av 20 år med frustrasjon og okkupasjon uten noen politisk løsning i sikte.
I 2000–2005 skjedde den andre intifadaen, som var langt blodigere enn den første. Opprøret var en reaksjon på de sterke begrensningene som ble lagt for utviklingen av en palestinsk stat. Dette var langt på vei en kamp mot okkupasjon og for selvstendighet. Hamas og andre militante radikale islamister fikk en mer framtredende rolle enn før, noe som førte til sterke militære motsvar fra Israel.
Gazastripen 2008-2021
Utover 2000-tallet har det vært flere konfrontasjoner mellom israelske militære styrker og palestinere på Gaza.
I 2005 trakk Israel ut militære styrker fra Gaza, men erstattet dette med en mur rundt området. Slik kunne Israel kontrollere handel og begrense reiser inn og ut av området.
Den palestinske bevegelsen Hamas, som dominerer på Gaza, blir betraktet som en terrororganisasjon av Israel. I 2008 brøt det ut krig mellom partene etter at palestinske raketter hadde blitt avfyrt mot Israel. Det samme skjedde i 2014 etter at nye raketter var blitt avfyrt fra Gaza mot Israel.
I 2021 var det igjen en israelsk militæroffensiv mot Gaza.
I alle disse krigene har tapstallene vært mye større på palestinsk side, og Israel har blitt møtt med kritikk for å ha bombet tett befolkede områder.
Israelsk apartheidIsraels okkupasjon av palestinske områder er omstridt, og i 2022 konkluderte FNs spesialrapportør Michael Lynk med at Israels 55 år lange okkupasjonspolitikk er apartheid.
Dette innebærer at palestinere blir undertrykt, diskriminert og forfulgt på rasistisk grunnlag. Innen folkeretten anses apartheid for å være en forbrytelse mot menneskeheten.
(United Nations, The Office of the High Commissioner for Human Rights, 2022)
Kan konflikten løses?
Israel-Palestina-konflikten er på mange måter en uløselig konflikt. Det har vært utallige planer for fred, men ingen har så langt lykkes.
Oslo-avtalen
Et forsøk på å løse Palestina-spørsmålet var Oslo-avtalen, inngått mellom Israel og PLO i 1993. Partene skulle anerkjenne hverandre, og avtalen skulle legge et politisk grunnlag for begrenset palestinsk selvstyre, og delvis israelsk tilbaketrekning fra okkuperte palestinske områder.
Det kunne se ut som Oslo-avtalen kunne danne grunnlag for en mulig løsning på konflikten, men i 1995 ble den israelske statsministeren Yitzhak Rabin drept av en jødisk ekstremist. I tillegg ble PLOs omdømme i Palestina gradvis svekket, blant annet på grunn av korrupsjon, mens Hamas økte sin oppslutning. Samtidig økte antallet israelske bosetninger i okkuperte områder. Resultatet var at progresjonen i Oslo-avtalen stagnerte, og i dag er det lite som tyder på at avtalen skal bli realisert.
Enstatsløsning eller tostatsløsning?
Det er to løsninger som ofte blir nevnt i Israel-Palestina-konflikten:
Det ene alternativet er en form for enstatsløsning, der det opprettes en stat innenfor det tidligere mandatområdet Palestina. Dette kan utformes som en forent stat eller en føderasjon.
Løsningen har tilhengere på begge sider, og kan på lang sikt være en forutsetning for varig fred og sikkerhet. Spesielt hvis løsningen innebærer demokrati og like rettigheter for alle, uavhengig av religion eller etnisitet. Utfordringen ligger i at dette ikke er en løsning mange i Israel ønsker seg. I tillegg spørs det om israelere og palestinere er klare til å samarbeide om en felles stat.
Det andre alternativet er en tostatsløsning hvor det etableres to selvstendige stater. Denne løsningen blir ofte framstilt som den mest realistiske, og fikk internasjonal anerkjennelse gjennom Oslo-avtalen. Allikevel er det stor skepsis knyttet til denne løsningen.
For at en tostatsløsning skal kunne realiseres, må disse forholdene løses:
Hvor skal grensene mellom en palestinsk og en israelsk stat gå? Skal grensene fra 1967 være utgangspunkt? Det vil i så fall bety at Vestbredden og Gaza skal danne en palestinsk stat, og at Israel må avslutte okkupasjonen. Her kommer også spørsmålet om jødiske bosetninger på Vestbredden og i Øst-Jerusalem. Hva skal skje med dem?
Både Israel og palestinerne insisterer på at Jerusalem skal være hovedstad. Det er usikkert hvordan en kan sikre begge parter tilgang til de respektive religionenes hellige steder.
Rundt halvparten av det palestinske folket er i dag flyktninger hvis man regner med dem som flyktet fra Palestina i 1948 og 1967 samt deres etterkommere. Hva skal skje med dem? Hvem får flytte til det som i dag er Israel, hvor mange skal integreres i en uavhengig palestinsk stat, og hvor mange skal få statsborgerskap i et tredjeland?
Begge parter må gjensidig anerkjenne hverandre. Dette betyr at Israel må anerkjenne en palestinsk stat, og den palestinske staten må anerkjenne Israel. En utfordring her vil være at Israel kanskje må akseptere at en palestinsk stat kan bygges opp militært. I tillegg må begge parter legge til side hat og mistro som har bygget seg opp over lang tid.
Ny krig i 2023
I oktober 2023 startet en ny krig mellom Israel og Palestina etter at Hamas gikk til angrep på i Israel 7. oktober. Dette var det mest omfattende angrepet i Israels historie. Hamas angrep både med raketter og med soldater på bakken. Mange israelere ble drept eller bortført. Israel erklærte krig og har gjengjeldt med store angrep mot ulike mål i Gaza.
Selv om konflikten mellom Israel og Palestina har vært preget av militære offensiver, så er det første gang på 50 år at Israel har erklært at landet er i krig. I løpet av de første dagene av krigen er det store sivile og militære tap på begge sider.
Angrep på sivile er regnet som krigsforbrytelser.
Tenk etter
Hvilken løsning, en- eller tostatsløsning, tenker du det er mest realistisk at det kan bli enighet om på lang sikt?
Hva kan den nye krigen i oktober 2023 bety for løsninger i området?
KilderBratberg, K. (2021, 7. april). Israel-Palestina-konflikten. I Folk og Forsvar. https://folkogforsvar.no/israel-palestina-konflikten/
Goplen, Å. & Jensehaugen, J. (2018, 12. september). Fatah. I Store norske leksikon. https://snl.no/Fatah
Jensehaugen, J. (2022). En kort introduksjon til Israel-Palestina-konflikten. Cappelen Damm Akademiske. Oslo
Leigland, L. E. (2021, 8. juni). Israel-Palestina-konflikten: Mange merkelapper, men hva sier FN? I FN-sambandet. https://www.fn.no/nyheter/israel-palestina-konflikten-mange-merkelapper-men-hva-sier-fn
Leraand, D. & Jensehaugen J. (2020, 12. mai). Palestinas historie etter 1948. I Store norske leksikon. https://snl.no/Palestinas_historie_etter_1948
Leraand, D. & Jensehaugen J. (2021, 6. juni). Hamas. I Store norske leksikon. https://snl.no/Hamas
Leraand, D. & Jensehaugen J. (2021, 19. august). Intifada. I Store norske leksikon. https://snl.no/intifada
Leraand, D. & Jensehaugen J. (2022, 8. juni). Midtøsten-konflikten. I Store norske leksikon. https://snl.no/Midt%C3%B8sten-konflikten
Leraand, D. & Jensehaugen J. (2023, 24. januar). PLO. I Store norske leksikon. https://snl.no/PLO_-_Den_palestinske_frigj%C3%B8ringsorganisasjonen
Leraand, D. & Jensehaugen J. (2023, 28. mars). Palestina. I Store norske leksikon. https://snl.no/Palestina
Palestina (2023, 21. juni). I FN-sambandet. https://www.fn.no/konflikter/palestina
Skare, E. (2022, 28. august). Palestinsk islamsk jihad. I Store norske leksikon. https://snl.no/Palestinsk_islamsk_jihad
Stamsø, M. B. (2000). Cappelen historiske atlas. J.W. Cappelen forlag A.S. Oslo
Tvedt, O. K. (2021). Midtøsten på 200 sider. Fra 1820 til i dag. Kagge forlag. Oslo
United Nations, The Office of the High Commissioner for Human Rights (2022, 25. mars). Israel’s 55-year occupation of Palestinian Territory is apartheid – UN human rights expert. https://www.ohchr.org/en/press-releases/2022/03/israels-55-year-occupation-palestinian-territory-apartheid-un-human-rights
Waage, H.H. (2018, 22. oktober). Hvorfor er det ikke fred mellom Israel og palestinerne? I NUPI skole. https://www.nupi.no/publikasjoner/innsikt-og-kommentar/hvor-hender-det/hhd-2018/hvorfor-er-det-ikke-fred-mellom-israel-og-palestinerne
Les original på NDLA →
Koreakrigen
Den kalde krigen flytter seg til Asia
Etter andre verdenskrig oppstod det kald krig mellom USA og Sovjetunionen. Dette var en ideologisk og politisk maktkamp som varte fram til 1991. I den første fasen var Europa kjerneområde for konflikten. USA hadde en ledende rolle i Vest-Europa, mens Øst-Europa var under sovjetisk kontroll.
Supermaktene USA og Sovjetunionen kjempet om å skaffe seg innflytelse og makt, ikke bare i Europa, men også i andre verdensdeler. Maktbalansen mellom øst og vest ble endret da Mao Zedong kom til makten i Kina i 1949 og gjorde landet kommunistisk. I den neste fasen spredte dermed den kalde krigen seg til Asia, hvor den også skulle bli varm.
Siden de to supermaktene ikke kunne krige direkte mot hverandre på grunn av frykt for atomvåpen, støttet begge sidene vennligsinnede regimer og stater for å svekke motparten. Dette kalles stedfortrederkrig, og Koreakrigen var det første eksempelet på dette under den kalde krigen.
Korea
Det området som i dag er Nord-Korea og Sør-Korea, var ett land til slutten av andre verdenskrig. Siden 1910 hadde Korea vært en japansk koloni, men etter at Japan kapitulerte i 1945, ble det vedtatt at Korea skulle deles i to midlertidige okkupasjonssoner. Det ble opprettet ei kunstig grense ved 38. breddegrad som delte landet i to. Området nord for grensa ble okkupert av Sovjetunionen, mens området i sør ble okkupert av USA. Landet skulle gjenforenes etter frie valg, og en amerikansk-sovjetisk kommisjon skulle forberede dette, men uenigheter mellom nord og sør og mellom de to okkupasjonsmaktene gjorde dette umulig.
I 1948 ble det opprettet en selvstendig republikk i sør med et provestlig styre under ledelse av Syngman Rhee. I nord ble det opprettet en kommunistisk stat under ledelse av Kim Il Song. Både i nord og sør var styresettene antidemokratiske. Etter at Sovjetunionen og USA trakk ut styrkene sine i 1949, ønsket begge lederne å samle landet, men de var uenige om hvilket politisk system som skulle gjelde.
Koreakrigen 1950–1953
I juni 1950 gikk nordkoreanerne overraskende over den 38. breddegrad og angrep Sør-Korea med store styrker. FN fordømte angrepet og USA fryktet at en kommunistisk maktovertakelse i sør kunne føre til at flere land i Asia ble kommunistiske. På dette tidspunktet boikottet Sovjetunionen FNs sikkerhetsråd i protest mot at Taiwan hadde Kinas plass i FN. Dermed kunne ikke Sovjetunionen legge ned veto da FN godkjente en flernasjonal militær styrke som skulle støtte Sør-Korea og presse de nordkoreanske styrkene tilbake. 16 land deltok, men dette var i hovedsak en amerikansk militæroperasjon; 90 prosent av de militære styrkene var amerikanske. Nord-Korea på sin side fikk militær støtte fra Sovjetunionen og Kina.
I krigens første fase hadde nordkoreanerne rask framgang. De sørkoreanske styrkene ble presset tilbake til et lite område helt sør i landet. Men da den amerikanskledede FN-styrken gikk i land ved Seoul, ble den nordkoreanske hæren delt i to, og forsyningslinjene deres kuttet. Dette snudde krigslykken, og i løpet av høsten 1950 ble alle områdene gjenerobret.
General Douglas MacArthur, som var øverstkommanderende for FN-styrkene, ville fortsette krigen og ønsket å samle hele Korea ved bruk av militærmakt. I oktober 1950 krysset FN-styrken den 38. breddegrad. Dette førte til at det kommunistiske Kina gikk inn på nordkoreansk side og presset de amerikanskledede FN-styrkene tilbake. Resten av krigen foregikk rundt den 38. breddegrad.
Tenk etter
Kina ble kommunistisk i 1949. Hvor mye tror du dette påvirket USAs engasjement i Korea?
Hvorfor tror du Kina gikk inn med militære styrker i Korea og kjempet mot amerikanerne i 1950?
Våpenhvile 1953
Koreakrigen varte til en avtale om våpenhvile ble underskrevet 27. juli 1953. En regner med at mellom tre og fire millioner mennesker, både sivile og militære, omkom i løpet av den tre år lange krigen. I tillegg førte Koreakrigen til at opprustningen mellom supermaktene økte, og det amerikanske nærværet i Asia eskalerte.
Våpenhvileavtalen fra 1953 er enda ikke avløst av noen endelig fredsavtale, og det er fortsatt spent mellom Nord-Korea og Sør-Korea. I nord er det fremdeles et kommunistisk diktatur, mens sør har blitt et demokrati. Den spente situasjonen i dag henger sammen med at Nord-Korea frykter den amerikanske militære tilstedeværelsen i Sør-Korea, mens USA frykter Nord-Koreas militære opprustning, som blant annet inkluderer atomvåpen.
KilderHelgesen, G. (2023, 23. januar). Koreakrigen. I Store norske leksikon. https://snl.no/Koreakrigen
Palmer, R. R., Colton, J. & Kramer, L. (2002). A history of the modern world (ninth edition). McGraw-Hill. New York.
Les original på NDLA →
Etter andre verdenskrig oppstod det kald krig mellom USA og Sovjetunionen. Dette var en ideologisk og politisk maktkamp som varte fram til 1991. I den første fasen var Europa kjerneområde for konflikten. USA hadde en ledende rolle i Vest-Europa, mens Øst-Europa var under sovjetisk kontroll.
Supermaktene USA og Sovjetunionen kjempet om å skaffe seg innflytelse og makt, ikke bare i Europa, men også i andre verdensdeler. Maktbalansen mellom øst og vest ble endret da Mao Zedong kom til makten i Kina i 1949 og gjorde landet kommunistisk. I den neste fasen spredte dermed den kalde krigen seg til Asia, hvor den også skulle bli varm.
Siden de to supermaktene ikke kunne krige direkte mot hverandre på grunn av frykt for atomvåpen, støttet begge sidene vennligsinnede regimer og stater for å svekke motparten. Dette kalles stedfortrederkrig, og Koreakrigen var det første eksempelet på dette under den kalde krigen.
Korea
Det området som i dag er Nord-Korea og Sør-Korea, var ett land til slutten av andre verdenskrig. Siden 1910 hadde Korea vært en japansk koloni, men etter at Japan kapitulerte i 1945, ble det vedtatt at Korea skulle deles i to midlertidige okkupasjonssoner. Det ble opprettet ei kunstig grense ved 38. breddegrad som delte landet i to. Området nord for grensa ble okkupert av Sovjetunionen, mens området i sør ble okkupert av USA. Landet skulle gjenforenes etter frie valg, og en amerikansk-sovjetisk kommisjon skulle forberede dette, men uenigheter mellom nord og sør og mellom de to okkupasjonsmaktene gjorde dette umulig.
I 1948 ble det opprettet en selvstendig republikk i sør med et provestlig styre under ledelse av Syngman Rhee. I nord ble det opprettet en kommunistisk stat under ledelse av Kim Il Song. Både i nord og sør var styresettene antidemokratiske. Etter at Sovjetunionen og USA trakk ut styrkene sine i 1949, ønsket begge lederne å samle landet, men de var uenige om hvilket politisk system som skulle gjelde.
Koreakrigen 1950–1953
I juni 1950 gikk nordkoreanerne overraskende over den 38. breddegrad og angrep Sør-Korea med store styrker. FN fordømte angrepet og USA fryktet at en kommunistisk maktovertakelse i sør kunne føre til at flere land i Asia ble kommunistiske. På dette tidspunktet boikottet Sovjetunionen FNs sikkerhetsråd i protest mot at Taiwan hadde Kinas plass i FN. Dermed kunne ikke Sovjetunionen legge ned veto da FN godkjente en flernasjonal militær styrke som skulle støtte Sør-Korea og presse de nordkoreanske styrkene tilbake. 16 land deltok, men dette var i hovedsak en amerikansk militæroperasjon; 90 prosent av de militære styrkene var amerikanske. Nord-Korea på sin side fikk militær støtte fra Sovjetunionen og Kina.
I krigens første fase hadde nordkoreanerne rask framgang. De sørkoreanske styrkene ble presset tilbake til et lite område helt sør i landet. Men da den amerikanskledede FN-styrken gikk i land ved Seoul, ble den nordkoreanske hæren delt i to, og forsyningslinjene deres kuttet. Dette snudde krigslykken, og i løpet av høsten 1950 ble alle områdene gjenerobret.
General Douglas MacArthur, som var øverstkommanderende for FN-styrkene, ville fortsette krigen og ønsket å samle hele Korea ved bruk av militærmakt. I oktober 1950 krysset FN-styrken den 38. breddegrad. Dette førte til at det kommunistiske Kina gikk inn på nordkoreansk side og presset de amerikanskledede FN-styrkene tilbake. Resten av krigen foregikk rundt den 38. breddegrad.
Tenk etter
Kina ble kommunistisk i 1949. Hvor mye tror du dette påvirket USAs engasjement i Korea?
Hvorfor tror du Kina gikk inn med militære styrker i Korea og kjempet mot amerikanerne i 1950?
Våpenhvile 1953
Koreakrigen varte til en avtale om våpenhvile ble underskrevet 27. juli 1953. En regner med at mellom tre og fire millioner mennesker, både sivile og militære, omkom i løpet av den tre år lange krigen. I tillegg førte Koreakrigen til at opprustningen mellom supermaktene økte, og det amerikanske nærværet i Asia eskalerte.
Våpenhvileavtalen fra 1953 er enda ikke avløst av noen endelig fredsavtale, og det er fortsatt spent mellom Nord-Korea og Sør-Korea. I nord er det fremdeles et kommunistisk diktatur, mens sør har blitt et demokrati. Den spente situasjonen i dag henger sammen med at Nord-Korea frykter den amerikanske militære tilstedeværelsen i Sør-Korea, mens USA frykter Nord-Koreas militære opprustning, som blant annet inkluderer atomvåpen.
KilderHelgesen, G. (2023, 23. januar). Koreakrigen. I Store norske leksikon. https://snl.no/Koreakrigen
Palmer, R. R., Colton, J. & Kramer, L. (2002). A history of the modern world (ninth edition). McGraw-Hill. New York.
Les original på NDLA →
Koreakrigen
Den kalde krigen flytter seg til Asia
Etter andre verdenskrig oppstod det kald krig mellom USA og Sovjetunionen. Dette var en ideologisk og politisk maktkamp som varte fram til 1991. I den første fasen var Europa kjerneområde for konflikten. USA hadde en ledende rolle i Vest-Europa, mens Øst-Europa var under sovjetisk kontroll.
Supermaktene USA og Sovjetunionen kjempet om å skaffe seg innflytelse og makt, ikke bare i Europa, men også i andre verdensdeler. Maktbalansen mellom øst og vest ble endret da Mao Zedong kom til makten i Kina i 1949 og gjorde landet kommunistisk. I den neste fasen spredte dermed den kalde krigen seg til Asia, hvor den også skulle bli varm.
Siden de to supermaktene ikke kunne krige direkte mot hverandre på grunn av frykt for atomvåpen, støttet begge sidene vennligsinnede regimer og stater for å svekke motparten. Dette kalles stedfortrederkrig, og Koreakrigen var det første eksempelet på dette under den kalde krigen.
Korea
Det området som i dag er Nord-Korea og Sør-Korea, var ett land til slutten av andre verdenskrig. Siden 1910 hadde Korea vært en japansk koloni, men etter at Japan kapitulerte i 1945, ble det vedtatt at Korea skulle deles i to midlertidige okkupasjonssoner. Det ble opprettet ei kunstig grense ved 38. breddegrad som delte landet i to. Området nord for grensa ble okkupert av Sovjetunionen, mens området i sør ble okkupert av USA. Landet skulle gjenforenes etter frie valg, og en amerikansk-sovjetisk kommisjon skulle forberede dette, men uenigheter mellom nord og sør og mellom de to okkupasjonsmaktene gjorde dette umulig.
I 1948 ble det opprettet en selvstendig republikk i sør med et provestlig styre under ledelse av Syngman Rhee. I nord ble det opprettet en kommunistisk stat under ledelse av Kim Il Song. Både i nord og sør var styresettene antidemokratiske. Etter at Sovjetunionen og USA trakk ut styrkene sine i 1949, ønsket begge lederne å samle landet, men de var uenige om hvilket politisk system som skulle gjelde.
Koreakrigen 1950–1953
I juni 1950 gikk nordkoreanerne overraskende over den 38. breddegrad og angrep Sør-Korea med store styrker. FN fordømte angrepet og USA fryktet at en kommunistisk maktovertakelse i sør kunne føre til at flere land i Asia ble kommunistiske. På dette tidspunktet boikottet Sovjetunionen FNs sikkerhetsråd i protest mot at Taiwan hadde Kinas plass i FN. Dermed kunne ikke Sovjetunionen legge ned veto da FN godkjente en flernasjonal militær styrke som skulle støtte Sør-Korea og presse de nordkoreanske styrkene tilbake. 16 land deltok, men dette var i hovedsak en amerikansk militæroperasjon; 90 prosent av de militære styrkene var amerikanske. Nord-Korea på sin side fikk militær støtte fra Sovjetunionen og Kina.
I krigens første fase hadde nordkoreanerne rask framgang. De sørkoreanske styrkene ble presset tilbake til et lite område helt sør i landet. Men da den amerikanskledede FN-styrken gikk i land ved Seoul, ble den nordkoreanske hæren delt i to, og forsyningslinjene deres kuttet. Dette snudde krigslykken, og i løpet av høsten 1950 ble alle områdene gjenerobret.
General Douglas MacArthur, som var øverstkommanderende for FN-styrkene, ville fortsette krigen og ønsket å samle hele Korea ved bruk av militærmakt. I oktober 1950 krysset FN-styrken den 38. breddegrad. Dette førte til at det kommunistiske Kina gikk inn på nordkoreansk side og presset de amerikanskledede FN-styrkene tilbake. Resten av krigen foregikk rundt den 38. breddegrad.
Tenk etter
Kina ble kommunistisk i 1949. Hvor mye tror du dette påvirket USAs engasjement i Korea?
Hvorfor tror du Kina gikk inn med militære styrker i Korea og kjempet mot amerikanerne i 1950?
Våpenhvile 1953
Koreakrigen varte til en avtale om våpenhvile ble underskrevet 27. juli 1953. En regner med at mellom tre og fire millioner mennesker, både sivile og militære, omkom i løpet av den tre år lange krigen. I tillegg førte Koreakrigen til at opprustningen mellom supermaktene økte, og det amerikanske nærværet i Asia eskalerte.
Våpenhvileavtalen fra 1953 er enda ikke avløst av noen endelig fredsavtale, og det er fortsatt spent mellom Nord-Korea og Sør-Korea. I nord er det fremdeles et kommunistisk diktatur, mens sør har blitt et demokrati. Den spente situasjonen i dag henger sammen med at Nord-Korea frykter den amerikanske militære tilstedeværelsen i Sør-Korea, mens USA frykter Nord-Koreas militære opprustning, som blant annet inkluderer atomvåpen.
KilderHelgesen, G. (2023, 23. januar). Koreakrigen. I Store norske leksikon. https://snl.no/Koreakrigen
Palmer, R. R., Colton, J. & Kramer, L. (2002). A history of the modern world (ninth edition). McGraw-Hill. New York.
Les original på NDLA →
Etter andre verdenskrig oppstod det kald krig mellom USA og Sovjetunionen. Dette var en ideologisk og politisk maktkamp som varte fram til 1991. I den første fasen var Europa kjerneområde for konflikten. USA hadde en ledende rolle i Vest-Europa, mens Øst-Europa var under sovjetisk kontroll.
Supermaktene USA og Sovjetunionen kjempet om å skaffe seg innflytelse og makt, ikke bare i Europa, men også i andre verdensdeler. Maktbalansen mellom øst og vest ble endret da Mao Zedong kom til makten i Kina i 1949 og gjorde landet kommunistisk. I den neste fasen spredte dermed den kalde krigen seg til Asia, hvor den også skulle bli varm.
Siden de to supermaktene ikke kunne krige direkte mot hverandre på grunn av frykt for atomvåpen, støttet begge sidene vennligsinnede regimer og stater for å svekke motparten. Dette kalles stedfortrederkrig, og Koreakrigen var det første eksempelet på dette under den kalde krigen.
Korea
Det området som i dag er Nord-Korea og Sør-Korea, var ett land til slutten av andre verdenskrig. Siden 1910 hadde Korea vært en japansk koloni, men etter at Japan kapitulerte i 1945, ble det vedtatt at Korea skulle deles i to midlertidige okkupasjonssoner. Det ble opprettet ei kunstig grense ved 38. breddegrad som delte landet i to. Området nord for grensa ble okkupert av Sovjetunionen, mens området i sør ble okkupert av USA. Landet skulle gjenforenes etter frie valg, og en amerikansk-sovjetisk kommisjon skulle forberede dette, men uenigheter mellom nord og sør og mellom de to okkupasjonsmaktene gjorde dette umulig.
I 1948 ble det opprettet en selvstendig republikk i sør med et provestlig styre under ledelse av Syngman Rhee. I nord ble det opprettet en kommunistisk stat under ledelse av Kim Il Song. Både i nord og sør var styresettene antidemokratiske. Etter at Sovjetunionen og USA trakk ut styrkene sine i 1949, ønsket begge lederne å samle landet, men de var uenige om hvilket politisk system som skulle gjelde.
Koreakrigen 1950–1953
I juni 1950 gikk nordkoreanerne overraskende over den 38. breddegrad og angrep Sør-Korea med store styrker. FN fordømte angrepet og USA fryktet at en kommunistisk maktovertakelse i sør kunne føre til at flere land i Asia ble kommunistiske. På dette tidspunktet boikottet Sovjetunionen FNs sikkerhetsråd i protest mot at Taiwan hadde Kinas plass i FN. Dermed kunne ikke Sovjetunionen legge ned veto da FN godkjente en flernasjonal militær styrke som skulle støtte Sør-Korea og presse de nordkoreanske styrkene tilbake. 16 land deltok, men dette var i hovedsak en amerikansk militæroperasjon; 90 prosent av de militære styrkene var amerikanske. Nord-Korea på sin side fikk militær støtte fra Sovjetunionen og Kina.
I krigens første fase hadde nordkoreanerne rask framgang. De sørkoreanske styrkene ble presset tilbake til et lite område helt sør i landet. Men da den amerikanskledede FN-styrken gikk i land ved Seoul, ble den nordkoreanske hæren delt i to, og forsyningslinjene deres kuttet. Dette snudde krigslykken, og i løpet av høsten 1950 ble alle områdene gjenerobret.
General Douglas MacArthur, som var øverstkommanderende for FN-styrkene, ville fortsette krigen og ønsket å samle hele Korea ved bruk av militærmakt. I oktober 1950 krysset FN-styrken den 38. breddegrad. Dette førte til at det kommunistiske Kina gikk inn på nordkoreansk side og presset de amerikanskledede FN-styrkene tilbake. Resten av krigen foregikk rundt den 38. breddegrad.
Tenk etter
Kina ble kommunistisk i 1949. Hvor mye tror du dette påvirket USAs engasjement i Korea?
Hvorfor tror du Kina gikk inn med militære styrker i Korea og kjempet mot amerikanerne i 1950?
Våpenhvile 1953
Koreakrigen varte til en avtale om våpenhvile ble underskrevet 27. juli 1953. En regner med at mellom tre og fire millioner mennesker, både sivile og militære, omkom i løpet av den tre år lange krigen. I tillegg førte Koreakrigen til at opprustningen mellom supermaktene økte, og det amerikanske nærværet i Asia eskalerte.
Våpenhvileavtalen fra 1953 er enda ikke avløst av noen endelig fredsavtale, og det er fortsatt spent mellom Nord-Korea og Sør-Korea. I nord er det fremdeles et kommunistisk diktatur, mens sør har blitt et demokrati. Den spente situasjonen i dag henger sammen med at Nord-Korea frykter den amerikanske militære tilstedeværelsen i Sør-Korea, mens USA frykter Nord-Koreas militære opprustning, som blant annet inkluderer atomvåpen.
KilderHelgesen, G. (2023, 23. januar). Koreakrigen. I Store norske leksikon. https://snl.no/Koreakrigen
Palmer, R. R., Colton, J. & Kramer, L. (2002). A history of the modern world (ninth edition). McGraw-Hill. New York.
Les original på NDLA →
Krigene i Jugoslavia på 1990-tallet
Hva var Jugoslavia?
Jugoslavia var navnet på en statsdannelse på Balkan som eksisterte under ulike former fra 1918 til 2006.
På slutten av 1800-tallet oppsto det bevegelser som fremmet tanken om en sammenslutning av de slavisktalende regionene på Balkan. Som følge av seire i Balkankrigene i 1912–13 seilte Serbia opp som en dominerende stat med ambisjoner om et Stor-Serbia. Men på grunn av første verdenskrig og sammenbruddet av Østerrike-Ungarn ble den felles sørslaviske staten Jugoslavia opprettet i 1918. Den nye statsdannelsen kom i stand ved at Serbia, Kroatia, Bosnia-Hercegovina, Montenegro, Makedonia og Slovenia slo seg sammen.
Jugoslavia besto av flere ulike kulturer, religioner og språk. Det var flere etniske grupper, men ingen av dem var i flertall. Den største etniske gruppen i Jugoslavia var serbere, som i hovedsak bodde i Serbia, men også i Bosnia. De etniske gruppene bodde side om side, ofte overlappet de hverandre.
Indre motsetninger mellom de ulike områdene skapte grobunn for konflikter, men nasjonalismeproblemene ble foreløpig feid under teppet. Diktatoren Josip Broz Tito, som styrte Jugoslavia etter andre verdenskrig og fram til sin død i 1980, brukte jernhånd og greide å holde statsdannelsen intakt og folkegruppene samlet.
Oppløsning av Jugoslavia
I perioden 1991–2006 gikk Jugoslavia i oppløsning. De mest dramatiske hendelsene skjedde på 1990-tallet og førte til blodige kriger, massakrer, beleiring av byer, bruk av konsentrasjonsleirer og et stort antall mennesker på flukt.
På 1970-tallet fikk de forskjellige republikkene mer selvråderett, og etter Titos død økte nasjonalismen. Republikkene ønsket mer selvstyre og gjorde krav på historiske områder og territorier hvor egne etniske grupper var bosatt.
Slobodan Milošević ble valgt til president i Jugoslavia i 1989 og spilte på serbisk nasjonalisme for å holde Jugoslavia samlet, spesielt etter hvert som stadige økonomiske problemer rammet Jugoslavia.
Kommunistregimenes fall i Øst-Europa høsten 1989 skulle få stor betydning for Jugoslavia. Demokratiske reformer gikk tregt og statsdannelsen begynte å slå sprekker. I første omgang brøt Slovenia og Kroatia ut i 1991. Bosnia-Hercegovina erklærte seg uavhengig etter en folkeavstemning i 1992. Serbia svarte med å gå til krig.
Bosniakrigen 1992–1995
Bosniakrigen var en av mange kriger på Balkan i første halvdel av 1990-tallet i forbindelse med oppløsningen av Jugoslavia.
Årsakene til krigen er sammensatte, men henger sammen med religiøse, etniske og kulturelle motsetninger på Balkan. I tillegg var det økonomisk uro og ikke minst ønske om krig fra politiske ledere som Slobodan Milošević. Han hadde ambisjoner om et Stor-Serbia, og da måtte ingen stater bryte ut av Jugoslavia.
Slovenia fikk gå egne veier, men det kunne ikke Kroatia og Bosnia-Hercegovina. I begge republikkene var det serbiske minoriteter, men spesielt i Bosnia-Hercegovina bodde serbere, kroater og bosnjaker ved siden av hverandre i et slags etnisk lappeteppe. Bosniakene og kroatene skulle fjernes fra områdene og erstattes av serbere.
Borgerkrigen i Bosnia-Hercegovina varte fram til 1995 og var utrolig brutal. Kroater, bosniaker og serbere sloss om territorier, og konsekvensene var at rundt 100 000 mennesker mistet livet og utallige ble flyktninger.
Massakren i Srebrenica
Den verste enkeltstående forbrytelsen i Bosniakrigen var massakren i Srebrenica utført av bosnisk-serbiske styrker i juli 1995. Srebrenica er en bosnisk by som tok imot mange flyktninger under Bosniakrigen. Byen ble erklært som "sikker sone" av FN, som skulle beskytte flyktningene. Dette mislyktes, og rundt 8000 bosniakiske gutter og menn ble drept av serbiske styrker.
Srebrenica-massakeren skapte sterke reaksjoner, og NATO fikk fullmakt fra FN til å angripe serbiske mål i Bosnia. Dette, sammen med diplomati og fredsforhandlinger i USA (Dayton-avtalen), førte til at de serbiske styrkene trakk seg ut av Bosnia-Hercegovina i 1995.
En internasjonal fredsbevarende styrke i regi av FN skulle sikre fred og gjennomføring av demokratiske valg, delta i gjenoppbygging og ha ansvar for flyktningene. I tillegg begynte FNs krigsforbryterdomstol sitt arbeid med å stille krigsforbrytere for retten. Den tidligere bosnisk-serbiske lederen Radovan Karadžić og den bosnisk-serbiske øverstkommanderende Ratko Mladić ble dømt i Haag for blant annet forbrytelser mot menneskeheten.
Kosovokrigen 1998–1999
Kosovo var en provins i Serbia og ble av mange serbere betraktet som et kjerneområde med historisk betydning. Utfordringen var at området var preget av voldsomme etniske motsetninger. Den serbiske minoriteten ønsket overherredømme over flertallet av innbyggerne, som var muslimske albanere. Som et ledd i denne prosessen iverksatte Slobodan Milošević etnisk rensing av befolkningen i Kosovo. Målet var å bytte ut den kosovoalbanske befolkningen med serbere.
I 1996 eskalerte konflikten i Kosovo ved at den kosovoalbanske frigjøringshæren, UCK-geriljaen, i økende omfang kom i strid med serbiske styrker. Dette utviklet seg til full krig fra 1998.
NATOs bombing av Serbia
Verdenssamfunnet hadde i flere omganger forsøkt å skape enighet mellom kosovoalbanere og serbere uten å lykkes. Samtidig kom det rapporter om massakrer, drap og terror gjennomført av serbiske styrker flere steder i Kosovo. Dette var bakteppet for at NATO i 1999 valgte å bombe strategiske mål og serbiske militæranlegg i Kosovo og Serbia.
Saken ble ikke brakt inn for FNs Sikkerhetsråd, og dette var første gang NATO gikk til angrep på en suveren stat. Norske jagerfly ble også brukt i operasjonen. I tillegg førte bombingen til et mer anspent forhold til Russland, som hadde et nært forhold til Serbia.
Bombingen svekket de serbiske styrkene, som gikk med på å trekke seg ut av Kosovo. NATO, EU og FN overtok ansvaret for sikkerheten i regionen inntil Kosovo erklærte seg som uavhengig stat i 2008. Uavhengigheten er omstridt, men over halvparten av FNs medlemsland, inkludert Norge, anerkjenner Kosovo som selvstendig stat. Serbia og Russland har ennå ikke anerkjent Kosovos selvstendighet, og forholdet mellom kosovoalbanere og serbere er fortsatt betent.
Tenk etter
Kjenner du til andre tilfeller i historien hvor Serbia og Russland har hatt et nært forhold?
Slutten på Jugoslavia
Slobodan Milošević gikk av som Jugoslavias president i 2000. Året etter ble han arrestert og utlevert til krigsforbryterdomstolen i Haag. Her døde han på cella før saken rakk å komme opp for retten.
I 2006 ble Montenegro erklært som en selvstendig og uavhengig nasjonalstat etter folkeavstemning. Dermed er det ikke noe igjen av statsdannelsen Jugoslavia.
Flyktninger til Norge
Da Jugoslavia gikk i oppløsning, kom det omtrent 15 000 bosniere som flyktninger til Norge. I tillegg kom det flere tusen fra Kosovo. I filmen under møter du Leo Ajkic som måtte flykte fra Mostar i Bosnia til Norge.
KilderAune, O. (2009, 24. mars). Krigen som rystet Europa. I NRK Urix. https://www.nrk.no/urix/krigen-som-rystet-europa-1.6540030
FN-sambandet. (2021, 1. mars) Bosnia-Hercegovina. https://www.fn.no/Land/bosnia-hercegovina
Berg, O. T. (2022, 28. september). Jugoslavia. I Store norske leksikon. https://snl.no/Jugoslavia
Holm-Hansen, J. (2022, 21.april). Bosniakrigen. I Store norske leksikon. https://snl.no/Bosniakrigen
FN-sambandet. (2022, 30. november). Kosovo. https://www.fn.no/konflikter/Europa/kosovo
Lundbo, S. og Holm-Hansen, J. (2022, 14. september). Srebrenica-massakren. I Store norske leksikon. https://snl.no/Srebrenica-massakren
Mønnesland, S. (2021). En kort introduksjon til Jugoslaviakonflikten. Cappelen Damm akademisk.
Mønnesland, S. (1999). Før Jugoslavia og etter. Sypress Forlag.
Mønnesland, S. (2021, 14. desember). Jugoslavias historie. I Store norske leksikon. https://snl.no/Jugoslavias_historie
Les original på NDLA →
Jugoslavia var navnet på en statsdannelse på Balkan som eksisterte under ulike former fra 1918 til 2006.
På slutten av 1800-tallet oppsto det bevegelser som fremmet tanken om en sammenslutning av de slavisktalende regionene på Balkan. Som følge av seire i Balkankrigene i 1912–13 seilte Serbia opp som en dominerende stat med ambisjoner om et Stor-Serbia. Men på grunn av første verdenskrig og sammenbruddet av Østerrike-Ungarn ble den felles sørslaviske staten Jugoslavia opprettet i 1918. Den nye statsdannelsen kom i stand ved at Serbia, Kroatia, Bosnia-Hercegovina, Montenegro, Makedonia og Slovenia slo seg sammen.
Jugoslavia besto av flere ulike kulturer, religioner og språk. Det var flere etniske grupper, men ingen av dem var i flertall. Den største etniske gruppen i Jugoslavia var serbere, som i hovedsak bodde i Serbia, men også i Bosnia. De etniske gruppene bodde side om side, ofte overlappet de hverandre.
Indre motsetninger mellom de ulike områdene skapte grobunn for konflikter, men nasjonalismeproblemene ble foreløpig feid under teppet. Diktatoren Josip Broz Tito, som styrte Jugoslavia etter andre verdenskrig og fram til sin død i 1980, brukte jernhånd og greide å holde statsdannelsen intakt og folkegruppene samlet.
Oppløsning av Jugoslavia
I perioden 1991–2006 gikk Jugoslavia i oppløsning. De mest dramatiske hendelsene skjedde på 1990-tallet og førte til blodige kriger, massakrer, beleiring av byer, bruk av konsentrasjonsleirer og et stort antall mennesker på flukt.
På 1970-tallet fikk de forskjellige republikkene mer selvråderett, og etter Titos død økte nasjonalismen. Republikkene ønsket mer selvstyre og gjorde krav på historiske områder og territorier hvor egne etniske grupper var bosatt.
Slobodan Milošević ble valgt til president i Jugoslavia i 1989 og spilte på serbisk nasjonalisme for å holde Jugoslavia samlet, spesielt etter hvert som stadige økonomiske problemer rammet Jugoslavia.
Kommunistregimenes fall i Øst-Europa høsten 1989 skulle få stor betydning for Jugoslavia. Demokratiske reformer gikk tregt og statsdannelsen begynte å slå sprekker. I første omgang brøt Slovenia og Kroatia ut i 1991. Bosnia-Hercegovina erklærte seg uavhengig etter en folkeavstemning i 1992. Serbia svarte med å gå til krig.
Bosniakrigen 1992–1995
Bosniakrigen var en av mange kriger på Balkan i første halvdel av 1990-tallet i forbindelse med oppløsningen av Jugoslavia.
Årsakene til krigen er sammensatte, men henger sammen med religiøse, etniske og kulturelle motsetninger på Balkan. I tillegg var det økonomisk uro og ikke minst ønske om krig fra politiske ledere som Slobodan Milošević. Han hadde ambisjoner om et Stor-Serbia, og da måtte ingen stater bryte ut av Jugoslavia.
Slovenia fikk gå egne veier, men det kunne ikke Kroatia og Bosnia-Hercegovina. I begge republikkene var det serbiske minoriteter, men spesielt i Bosnia-Hercegovina bodde serbere, kroater og bosnjaker ved siden av hverandre i et slags etnisk lappeteppe. Bosniakene og kroatene skulle fjernes fra områdene og erstattes av serbere.
Borgerkrigen i Bosnia-Hercegovina varte fram til 1995 og var utrolig brutal. Kroater, bosniaker og serbere sloss om territorier, og konsekvensene var at rundt 100 000 mennesker mistet livet og utallige ble flyktninger.
Massakren i Srebrenica
Den verste enkeltstående forbrytelsen i Bosniakrigen var massakren i Srebrenica utført av bosnisk-serbiske styrker i juli 1995. Srebrenica er en bosnisk by som tok imot mange flyktninger under Bosniakrigen. Byen ble erklært som "sikker sone" av FN, som skulle beskytte flyktningene. Dette mislyktes, og rundt 8000 bosniakiske gutter og menn ble drept av serbiske styrker.
Srebrenica-massakeren skapte sterke reaksjoner, og NATO fikk fullmakt fra FN til å angripe serbiske mål i Bosnia. Dette, sammen med diplomati og fredsforhandlinger i USA (Dayton-avtalen), førte til at de serbiske styrkene trakk seg ut av Bosnia-Hercegovina i 1995.
En internasjonal fredsbevarende styrke i regi av FN skulle sikre fred og gjennomføring av demokratiske valg, delta i gjenoppbygging og ha ansvar for flyktningene. I tillegg begynte FNs krigsforbryterdomstol sitt arbeid med å stille krigsforbrytere for retten. Den tidligere bosnisk-serbiske lederen Radovan Karadžić og den bosnisk-serbiske øverstkommanderende Ratko Mladić ble dømt i Haag for blant annet forbrytelser mot menneskeheten.
Kosovokrigen 1998–1999
Kosovo var en provins i Serbia og ble av mange serbere betraktet som et kjerneområde med historisk betydning. Utfordringen var at området var preget av voldsomme etniske motsetninger. Den serbiske minoriteten ønsket overherredømme over flertallet av innbyggerne, som var muslimske albanere. Som et ledd i denne prosessen iverksatte Slobodan Milošević etnisk rensing av befolkningen i Kosovo. Målet var å bytte ut den kosovoalbanske befolkningen med serbere.
I 1996 eskalerte konflikten i Kosovo ved at den kosovoalbanske frigjøringshæren, UCK-geriljaen, i økende omfang kom i strid med serbiske styrker. Dette utviklet seg til full krig fra 1998.
NATOs bombing av Serbia
Verdenssamfunnet hadde i flere omganger forsøkt å skape enighet mellom kosovoalbanere og serbere uten å lykkes. Samtidig kom det rapporter om massakrer, drap og terror gjennomført av serbiske styrker flere steder i Kosovo. Dette var bakteppet for at NATO i 1999 valgte å bombe strategiske mål og serbiske militæranlegg i Kosovo og Serbia.
Saken ble ikke brakt inn for FNs Sikkerhetsråd, og dette var første gang NATO gikk til angrep på en suveren stat. Norske jagerfly ble også brukt i operasjonen. I tillegg førte bombingen til et mer anspent forhold til Russland, som hadde et nært forhold til Serbia.
Bombingen svekket de serbiske styrkene, som gikk med på å trekke seg ut av Kosovo. NATO, EU og FN overtok ansvaret for sikkerheten i regionen inntil Kosovo erklærte seg som uavhengig stat i 2008. Uavhengigheten er omstridt, men over halvparten av FNs medlemsland, inkludert Norge, anerkjenner Kosovo som selvstendig stat. Serbia og Russland har ennå ikke anerkjent Kosovos selvstendighet, og forholdet mellom kosovoalbanere og serbere er fortsatt betent.
Tenk etter
Kjenner du til andre tilfeller i historien hvor Serbia og Russland har hatt et nært forhold?
Slutten på Jugoslavia
Slobodan Milošević gikk av som Jugoslavias president i 2000. Året etter ble han arrestert og utlevert til krigsforbryterdomstolen i Haag. Her døde han på cella før saken rakk å komme opp for retten.
I 2006 ble Montenegro erklært som en selvstendig og uavhengig nasjonalstat etter folkeavstemning. Dermed er det ikke noe igjen av statsdannelsen Jugoslavia.
Flyktninger til Norge
Da Jugoslavia gikk i oppløsning, kom det omtrent 15 000 bosniere som flyktninger til Norge. I tillegg kom det flere tusen fra Kosovo. I filmen under møter du Leo Ajkic som måtte flykte fra Mostar i Bosnia til Norge.
KilderAune, O. (2009, 24. mars). Krigen som rystet Europa. I NRK Urix. https://www.nrk.no/urix/krigen-som-rystet-europa-1.6540030
FN-sambandet. (2021, 1. mars) Bosnia-Hercegovina. https://www.fn.no/Land/bosnia-hercegovina
Berg, O. T. (2022, 28. september). Jugoslavia. I Store norske leksikon. https://snl.no/Jugoslavia
Holm-Hansen, J. (2022, 21.april). Bosniakrigen. I Store norske leksikon. https://snl.no/Bosniakrigen
FN-sambandet. (2022, 30. november). Kosovo. https://www.fn.no/konflikter/Europa/kosovo
Lundbo, S. og Holm-Hansen, J. (2022, 14. september). Srebrenica-massakren. I Store norske leksikon. https://snl.no/Srebrenica-massakren
Mønnesland, S. (2021). En kort introduksjon til Jugoslaviakonflikten. Cappelen Damm akademisk.
Mønnesland, S. (1999). Før Jugoslavia og etter. Sypress Forlag.
Mønnesland, S. (2021, 14. desember). Jugoslavias historie. I Store norske leksikon. https://snl.no/Jugoslavias_historie
Les original på NDLA →
Krigene i Jugoslavia på 1990-tallet
Hva var Jugoslavia?
Jugoslavia var navnet på en statsdannelse på Balkan som eksisterte under ulike former fra 1918 til 2006.
På slutten av 1800-tallet oppsto det bevegelser som fremmet tanken om en sammenslutning av de slavisktalende regionene på Balkan. Som følge av seire i Balkankrigene i 1912–13 seilte Serbia opp som en dominerende stat med ambisjoner om et Stor-Serbia. Men på grunn av første verdenskrig og sammenbruddet av Østerrike-Ungarn ble den felles sørslaviske staten Jugoslavia opprettet i 1918. Den nye statsdannelsen kom i stand ved at Serbia, Kroatia, Bosnia-Hercegovina, Montenegro, Makedonia og Slovenia slo seg sammen.
Jugoslavia besto av flere ulike kulturer, religioner og språk. Det var flere etniske grupper, men ingen av dem var i flertall. Den største etniske gruppen i Jugoslavia var serbere, som i hovedsak bodde i Serbia, men også i Bosnia. De etniske gruppene bodde side om side, ofte overlappet de hverandre.
Indre motsetninger mellom de ulike områdene skapte grobunn for konflikter, men nasjonalismeproblemene ble foreløpig feid under teppet. Diktatoren Josip Broz Tito, som styrte Jugoslavia etter andre verdenskrig og fram til sin død i 1980, brukte jernhånd og greide å holde statsdannelsen intakt og folkegruppene samlet.
Oppløsning av Jugoslavia
I perioden 1991–2006 gikk Jugoslavia i oppløsning. De mest dramatiske hendelsene skjedde på 1990-tallet og førte til blodige kriger, massakrer, beleiring av byer, bruk av konsentrasjonsleirer og et stort antall mennesker på flukt.
På 1970-tallet fikk de forskjellige republikkene mer selvråderett, og etter Titos død økte nasjonalismen. Republikkene ønsket mer selvstyre og gjorde krav på historiske områder og territorier hvor egne etniske grupper var bosatt.
Slobodan Milošević ble valgt til president i Jugoslavia i 1989 og spilte på serbisk nasjonalisme for å holde Jugoslavia samlet, spesielt etter hvert som stadige økonomiske problemer rammet Jugoslavia.
Kommunistregimenes fall i Øst-Europa høsten 1989 skulle få stor betydning for Jugoslavia. Demokratiske reformer gikk tregt og statsdannelsen begynte å slå sprekker. I første omgang brøt Slovenia og Kroatia ut i 1991. Bosnia-Hercegovina erklærte seg uavhengig etter en folkeavstemning i 1992. Serbia svarte med å gå til krig.
Bosniakrigen 1992–1995
Bosniakrigen var en av mange kriger på Balkan i første halvdel av 1990-tallet i forbindelse med oppløsningen av Jugoslavia.
Årsakene til krigen er sammensatte, men henger sammen med religiøse, etniske og kulturelle motsetninger på Balkan. I tillegg var det økonomisk uro og ikke minst ønske om krig fra politiske ledere som Slobodan Milošević. Han hadde ambisjoner om et Stor-Serbia, og da måtte ingen stater bryte ut av Jugoslavia.
Slovenia fikk gå egne veier, men det kunne ikke Kroatia og Bosnia-Hercegovina. I begge republikkene var det serbiske minoriteter, men spesielt i Bosnia-Hercegovina bodde serbere, kroater og bosnjaker ved siden av hverandre i et slags etnisk lappeteppe. Bosniakene og kroatene skulle fjernes fra områdene og erstattes av serbere.
Borgerkrigen i Bosnia-Hercegovina varte fram til 1995 og var utrolig brutal. Kroater, bosniaker og serbere sloss om territorier, og konsekvensene var at rundt 100 000 mennesker mistet livet og utallige ble flyktninger.
Massakren i Srebrenica
Den verste enkeltstående forbrytelsen i Bosniakrigen var massakren i Srebrenica utført av bosnisk-serbiske styrker i juli 1995. Srebrenica er en bosnisk by som tok imot mange flyktninger under Bosniakrigen. Byen ble erklært som "sikker sone" av FN, som skulle beskytte flyktningene. Dette mislyktes, og rundt 8000 bosniakiske gutter og menn ble drept av serbiske styrker.
Srebrenica-massakeren skapte sterke reaksjoner, og NATO fikk fullmakt fra FN til å angripe serbiske mål i Bosnia. Dette, sammen med diplomati og fredsforhandlinger i USA (Dayton-avtalen), førte til at de serbiske styrkene trakk seg ut av Bosnia-Hercegovina i 1995.
En internasjonal fredsbevarende styrke i regi av FN skulle sikre fred og gjennomføring av demokratiske valg, delta i gjenoppbygging og ha ansvar for flyktningene. I tillegg begynte FNs krigsforbryterdomstol sitt arbeid med å stille krigsforbrytere for retten. Den tidligere bosnisk-serbiske lederen Radovan Karadžić og den bosnisk-serbiske øverstkommanderende Ratko Mladić ble dømt i Haag for blant annet forbrytelser mot menneskeheten.
Kosovokrigen 1998–1999
Kosovo var en provins i Serbia og ble av mange serbere betraktet som et kjerneområde med historisk betydning. Utfordringen var at området var preget av voldsomme etniske motsetninger. Den serbiske minoriteten ønsket overherredømme over flertallet av innbyggerne, som var muslimske albanere. Som et ledd i denne prosessen iverksatte Slobodan Milošević etnisk rensing av befolkningen i Kosovo. Målet var å bytte ut den kosovoalbanske befolkningen med serbere.
I 1996 eskalerte konflikten i Kosovo ved at den kosovoalbanske frigjøringshæren, UCK-geriljaen, i økende omfang kom i strid med serbiske styrker. Dette utviklet seg til full krig fra 1998.
NATOs bombing av Serbia
Verdenssamfunnet hadde i flere omganger forsøkt å skape enighet mellom kosovoalbanere og serbere uten å lykkes. Samtidig kom det rapporter om massakrer, drap og terror gjennomført av serbiske styrker flere steder i Kosovo. Dette var bakteppet for at NATO i 1999 valgte å bombe strategiske mål og serbiske militæranlegg i Kosovo og Serbia.
Saken ble ikke brakt inn for FNs Sikkerhetsråd, og dette var første gang NATO gikk til angrep på en suveren stat. Norske jagerfly ble også brukt i operasjonen. I tillegg førte bombingen til et mer anspent forhold til Russland, som hadde et nært forhold til Serbia.
Bombingen svekket de serbiske styrkene, som gikk med på å trekke seg ut av Kosovo. NATO, EU og FN overtok ansvaret for sikkerheten i regionen inntil Kosovo erklærte seg som uavhengig stat i 2008. Uavhengigheten er omstridt, men over halvparten av FNs medlemsland, inkludert Norge, anerkjenner Kosovo som selvstendig stat. Serbia og Russland har ennå ikke anerkjent Kosovos selvstendighet, og forholdet mellom kosovoalbanere og serbere er fortsatt betent.
Tenk etter
Kjenner du til andre tilfeller i historien hvor Serbia og Russland har hatt et nært forhold?
Slutten på Jugoslavia
Slobodan Milošević gikk av som Jugoslavias president i 2000. Året etter ble han arrestert og utlevert til krigsforbryterdomstolen i Haag. Her døde han på cella før saken rakk å komme opp for retten.
I 2006 ble Montenegro erklært som en selvstendig og uavhengig nasjonalstat etter folkeavstemning. Dermed er det ikke noe igjen av statsdannelsen Jugoslavia.
Flyktninger til Norge
Da Jugoslavia gikk i oppløsning, kom det omtrent 15 000 bosniere som flyktninger til Norge. I tillegg kom det flere tusen fra Kosovo. I filmen under møter du Leo Ajkic som måtte flykte fra Mostar i Bosnia til Norge.
KilderAune, O. (2009, 24. mars). Krigen som rystet Europa. I NRK Urix. https://www.nrk.no/urix/krigen-som-rystet-europa-1.6540030
FN-sambandet. (2021, 1. mars) Bosnia-Hercegovina. https://www.fn.no/Land/bosnia-hercegovina
Berg, O. T. (2022, 28. september). Jugoslavia. I Store norske leksikon. https://snl.no/Jugoslavia
Holm-Hansen, J. (2022, 21.april). Bosniakrigen. I Store norske leksikon. https://snl.no/Bosniakrigen
FN-sambandet. (2022, 30. november). Kosovo. https://www.fn.no/konflikter/Europa/kosovo
Lundbo, S. og Holm-Hansen, J. (2022, 14. september). Srebrenica-massakren. I Store norske leksikon. https://snl.no/Srebrenica-massakren
Mønnesland, S. (2021). En kort introduksjon til Jugoslaviakonflikten. Cappelen Damm akademisk.
Mønnesland, S. (1999). Før Jugoslavia og etter. Sypress Forlag.
Mønnesland, S. (2021, 14. desember). Jugoslavias historie. I Store norske leksikon. https://snl.no/Jugoslavias_historie
Les original på NDLA →
Jugoslavia var navnet på en statsdannelse på Balkan som eksisterte under ulike former fra 1918 til 2006.
På slutten av 1800-tallet oppsto det bevegelser som fremmet tanken om en sammenslutning av de slavisktalende regionene på Balkan. Som følge av seire i Balkankrigene i 1912–13 seilte Serbia opp som en dominerende stat med ambisjoner om et Stor-Serbia. Men på grunn av første verdenskrig og sammenbruddet av Østerrike-Ungarn ble den felles sørslaviske staten Jugoslavia opprettet i 1918. Den nye statsdannelsen kom i stand ved at Serbia, Kroatia, Bosnia-Hercegovina, Montenegro, Makedonia og Slovenia slo seg sammen.
Jugoslavia besto av flere ulike kulturer, religioner og språk. Det var flere etniske grupper, men ingen av dem var i flertall. Den største etniske gruppen i Jugoslavia var serbere, som i hovedsak bodde i Serbia, men også i Bosnia. De etniske gruppene bodde side om side, ofte overlappet de hverandre.
Indre motsetninger mellom de ulike områdene skapte grobunn for konflikter, men nasjonalismeproblemene ble foreløpig feid under teppet. Diktatoren Josip Broz Tito, som styrte Jugoslavia etter andre verdenskrig og fram til sin død i 1980, brukte jernhånd og greide å holde statsdannelsen intakt og folkegruppene samlet.
Oppløsning av Jugoslavia
I perioden 1991–2006 gikk Jugoslavia i oppløsning. De mest dramatiske hendelsene skjedde på 1990-tallet og førte til blodige kriger, massakrer, beleiring av byer, bruk av konsentrasjonsleirer og et stort antall mennesker på flukt.
På 1970-tallet fikk de forskjellige republikkene mer selvråderett, og etter Titos død økte nasjonalismen. Republikkene ønsket mer selvstyre og gjorde krav på historiske områder og territorier hvor egne etniske grupper var bosatt.
Slobodan Milošević ble valgt til president i Jugoslavia i 1989 og spilte på serbisk nasjonalisme for å holde Jugoslavia samlet, spesielt etter hvert som stadige økonomiske problemer rammet Jugoslavia.
Kommunistregimenes fall i Øst-Europa høsten 1989 skulle få stor betydning for Jugoslavia. Demokratiske reformer gikk tregt og statsdannelsen begynte å slå sprekker. I første omgang brøt Slovenia og Kroatia ut i 1991. Bosnia-Hercegovina erklærte seg uavhengig etter en folkeavstemning i 1992. Serbia svarte med å gå til krig.
Bosniakrigen 1992–1995
Bosniakrigen var en av mange kriger på Balkan i første halvdel av 1990-tallet i forbindelse med oppløsningen av Jugoslavia.
Årsakene til krigen er sammensatte, men henger sammen med religiøse, etniske og kulturelle motsetninger på Balkan. I tillegg var det økonomisk uro og ikke minst ønske om krig fra politiske ledere som Slobodan Milošević. Han hadde ambisjoner om et Stor-Serbia, og da måtte ingen stater bryte ut av Jugoslavia.
Slovenia fikk gå egne veier, men det kunne ikke Kroatia og Bosnia-Hercegovina. I begge republikkene var det serbiske minoriteter, men spesielt i Bosnia-Hercegovina bodde serbere, kroater og bosnjaker ved siden av hverandre i et slags etnisk lappeteppe. Bosniakene og kroatene skulle fjernes fra områdene og erstattes av serbere.
Borgerkrigen i Bosnia-Hercegovina varte fram til 1995 og var utrolig brutal. Kroater, bosniaker og serbere sloss om territorier, og konsekvensene var at rundt 100 000 mennesker mistet livet og utallige ble flyktninger.
Massakren i Srebrenica
Den verste enkeltstående forbrytelsen i Bosniakrigen var massakren i Srebrenica utført av bosnisk-serbiske styrker i juli 1995. Srebrenica er en bosnisk by som tok imot mange flyktninger under Bosniakrigen. Byen ble erklært som "sikker sone" av FN, som skulle beskytte flyktningene. Dette mislyktes, og rundt 8000 bosniakiske gutter og menn ble drept av serbiske styrker.
Srebrenica-massakeren skapte sterke reaksjoner, og NATO fikk fullmakt fra FN til å angripe serbiske mål i Bosnia. Dette, sammen med diplomati og fredsforhandlinger i USA (Dayton-avtalen), førte til at de serbiske styrkene trakk seg ut av Bosnia-Hercegovina i 1995.
En internasjonal fredsbevarende styrke i regi av FN skulle sikre fred og gjennomføring av demokratiske valg, delta i gjenoppbygging og ha ansvar for flyktningene. I tillegg begynte FNs krigsforbryterdomstol sitt arbeid med å stille krigsforbrytere for retten. Den tidligere bosnisk-serbiske lederen Radovan Karadžić og den bosnisk-serbiske øverstkommanderende Ratko Mladić ble dømt i Haag for blant annet forbrytelser mot menneskeheten.
Kosovokrigen 1998–1999
Kosovo var en provins i Serbia og ble av mange serbere betraktet som et kjerneområde med historisk betydning. Utfordringen var at området var preget av voldsomme etniske motsetninger. Den serbiske minoriteten ønsket overherredømme over flertallet av innbyggerne, som var muslimske albanere. Som et ledd i denne prosessen iverksatte Slobodan Milošević etnisk rensing av befolkningen i Kosovo. Målet var å bytte ut den kosovoalbanske befolkningen med serbere.
I 1996 eskalerte konflikten i Kosovo ved at den kosovoalbanske frigjøringshæren, UCK-geriljaen, i økende omfang kom i strid med serbiske styrker. Dette utviklet seg til full krig fra 1998.
NATOs bombing av Serbia
Verdenssamfunnet hadde i flere omganger forsøkt å skape enighet mellom kosovoalbanere og serbere uten å lykkes. Samtidig kom det rapporter om massakrer, drap og terror gjennomført av serbiske styrker flere steder i Kosovo. Dette var bakteppet for at NATO i 1999 valgte å bombe strategiske mål og serbiske militæranlegg i Kosovo og Serbia.
Saken ble ikke brakt inn for FNs Sikkerhetsråd, og dette var første gang NATO gikk til angrep på en suveren stat. Norske jagerfly ble også brukt i operasjonen. I tillegg førte bombingen til et mer anspent forhold til Russland, som hadde et nært forhold til Serbia.
Bombingen svekket de serbiske styrkene, som gikk med på å trekke seg ut av Kosovo. NATO, EU og FN overtok ansvaret for sikkerheten i regionen inntil Kosovo erklærte seg som uavhengig stat i 2008. Uavhengigheten er omstridt, men over halvparten av FNs medlemsland, inkludert Norge, anerkjenner Kosovo som selvstendig stat. Serbia og Russland har ennå ikke anerkjent Kosovos selvstendighet, og forholdet mellom kosovoalbanere og serbere er fortsatt betent.
Tenk etter
Kjenner du til andre tilfeller i historien hvor Serbia og Russland har hatt et nært forhold?
Slutten på Jugoslavia
Slobodan Milošević gikk av som Jugoslavias president i 2000. Året etter ble han arrestert og utlevert til krigsforbryterdomstolen i Haag. Her døde han på cella før saken rakk å komme opp for retten.
I 2006 ble Montenegro erklært som en selvstendig og uavhengig nasjonalstat etter folkeavstemning. Dermed er det ikke noe igjen av statsdannelsen Jugoslavia.
Flyktninger til Norge
Da Jugoslavia gikk i oppløsning, kom det omtrent 15 000 bosniere som flyktninger til Norge. I tillegg kom det flere tusen fra Kosovo. I filmen under møter du Leo Ajkic som måtte flykte fra Mostar i Bosnia til Norge.
KilderAune, O. (2009, 24. mars). Krigen som rystet Europa. I NRK Urix. https://www.nrk.no/urix/krigen-som-rystet-europa-1.6540030
FN-sambandet. (2021, 1. mars) Bosnia-Hercegovina. https://www.fn.no/Land/bosnia-hercegovina
Berg, O. T. (2022, 28. september). Jugoslavia. I Store norske leksikon. https://snl.no/Jugoslavia
Holm-Hansen, J. (2022, 21.april). Bosniakrigen. I Store norske leksikon. https://snl.no/Bosniakrigen
FN-sambandet. (2022, 30. november). Kosovo. https://www.fn.no/konflikter/Europa/kosovo
Lundbo, S. og Holm-Hansen, J. (2022, 14. september). Srebrenica-massakren. I Store norske leksikon. https://snl.no/Srebrenica-massakren
Mønnesland, S. (2021). En kort introduksjon til Jugoslaviakonflikten. Cappelen Damm akademisk.
Mønnesland, S. (1999). Før Jugoslavia og etter. Sypress Forlag.
Mønnesland, S. (2021, 14. desember). Jugoslavias historie. I Store norske leksikon. https://snl.no/Jugoslavias_historie
Les original på NDLA →
Sovjetunionen invaderer Afghanistan
Bakgrunn
I 1978 gjennomførte kommunistpartiet i Afghanistan et statskupp. Den nye kommunistregjeringen ønsket å gjennomføre en rekke reformer som kom på kollisjonskurs med de konservative islamske kreftene i landet. Dette førte til økt misnøye, spesielt i de østlige delene av landet. Etter hvert eskalerte det til åpen borgerkrig.
Sovjetunionen fryktet at kommunistpartiet ville falle, og invaderte derfor nabolandet Afghanistan i 1979.
"Sovjets Vietnam"
Supermakten Sovjetunionen var militært overlegen sin afghanske motpart. Men, som Vietnamkrigen hadde vist, er ikke det nødvendigvis nok til å vinne på slagmarka.
Selv om de sovjetiske styrkene talte over 100 000 soldater, klarte de ikke å kontrollere områder utenfor de større byene og hovedveiene. Sovjetisk krigføring gikk derfor mye ut på terrorbombing av landsbyer og minelegging av jordbruksområder for å svekke motstanden.
Den afghanske motstandsbevegelsen mujahedin kontrollerte det meste av landsbygda, men hadde problemer med å håndtere Sovjetunionens moderne våpen. Dette skulle endre seg etter hvert som motstandsbevegelsen fikk støtte fra USA i form av militær trening, våpen, penger og utstyr gjennom nabolandet Pakistan.
Den afghansk-sovjetiske krigen var en såkalt stedfortrederkrig. For USA ble denne krigen et viktig stridsområde i maktkampen mot Sovjetunionen i den kalde krigen.
En militær seier i Afghanistan ble umulig for Sovjetunionen, og etter flere år med forhandlinger ble det lagt fram en tidsplan for sovjetisk tilbaketrekning. I 1989 ble de siste sovjetiske styrkene trukket ut av landet.
Konsekvenser
Krigen hadde påført sivilbefolkningen enorme lidelser, og det antas at over en million mennesker mistet livet. I tillegg endte flere enn fem millioner afghanere som flyktninger i Pakistan og Iran.
Krigen i Afghanistan bidro til å knekke en allerede svekket sovjetisk økonomi i den kalde krigens sluttfase. Dette var altså en av flere årsaker som bidro til at Sovjetunionens ble oppløst i 1991. For mange markerte dette det endelige sluttpunktet for den kalde krigen.
Etter at Sovjetunionen trakk seg ut av Afghanistan i 1988 og kommunistregimet falt i 1992, ble det borgerkrig mellom ulike grupper innen mujahedin. Maktvakuumet som oppsto, førte til at ulike opprørsgrupper, folkegrupper og allianser kjempet mot hverandre. Den gruppa som, takket være betydelig støtte fra Pakistan, til slutt gikk seirende ut, kalte seg Taliban. I 1996 hadde gruppa tatt kontroll over hovedstaden Kabul og mesteparten av landet.
Taliban innførte et strengt islamistisk styresett i Afghanistan. Blant annet reduserte de jenters og kvinners mulighet til utdanning og arbeid. I tillegg fikk terrororganisasjonen al-Qaida planlegge og gjennomføre internasjonal terror fra Afghanistan under beskyttelse fra Taliban.
Den 11. september 2001 gjennomførte al-Qaida under ledelse av Osama Bin Laden et terrorangrep mot USA. Dette førte til det den amerikanske presidenten George W. Bush kalte "krigen mot terror", hvor USA invaderte Afghanistan siden Taliban nektet å utlevere Osama Bin Laden.
KilderFN-Sambandet. (2023, 13. januar). Afghanistan. https://www.fn.no/Konflikter/Asia/afghanistan
Johannessen, B., Holmboe, H. & Tvedt, K.A. (2023, 12. januar). Afghanistans historie. I Store Norske leksikon. https://snl.no/Afghanistans_historie
NUPI. (2021, oktober). Den lange krigen i Afghanistan. NUPI Skole. https://www.nupi.no/skole/hhd-artikler/2021/den-lange-krigen-i-afghanistan
Les original på NDLA →
I 1978 gjennomførte kommunistpartiet i Afghanistan et statskupp. Den nye kommunistregjeringen ønsket å gjennomføre en rekke reformer som kom på kollisjonskurs med de konservative islamske kreftene i landet. Dette førte til økt misnøye, spesielt i de østlige delene av landet. Etter hvert eskalerte det til åpen borgerkrig.
Sovjetunionen fryktet at kommunistpartiet ville falle, og invaderte derfor nabolandet Afghanistan i 1979.
"Sovjets Vietnam"
Supermakten Sovjetunionen var militært overlegen sin afghanske motpart. Men, som Vietnamkrigen hadde vist, er ikke det nødvendigvis nok til å vinne på slagmarka.
Selv om de sovjetiske styrkene talte over 100 000 soldater, klarte de ikke å kontrollere områder utenfor de større byene og hovedveiene. Sovjetisk krigføring gikk derfor mye ut på terrorbombing av landsbyer og minelegging av jordbruksområder for å svekke motstanden.
Den afghanske motstandsbevegelsen mujahedin kontrollerte det meste av landsbygda, men hadde problemer med å håndtere Sovjetunionens moderne våpen. Dette skulle endre seg etter hvert som motstandsbevegelsen fikk støtte fra USA i form av militær trening, våpen, penger og utstyr gjennom nabolandet Pakistan.
Den afghansk-sovjetiske krigen var en såkalt stedfortrederkrig. For USA ble denne krigen et viktig stridsområde i maktkampen mot Sovjetunionen i den kalde krigen.
En militær seier i Afghanistan ble umulig for Sovjetunionen, og etter flere år med forhandlinger ble det lagt fram en tidsplan for sovjetisk tilbaketrekning. I 1989 ble de siste sovjetiske styrkene trukket ut av landet.
Konsekvenser
Krigen hadde påført sivilbefolkningen enorme lidelser, og det antas at over en million mennesker mistet livet. I tillegg endte flere enn fem millioner afghanere som flyktninger i Pakistan og Iran.
Krigen i Afghanistan bidro til å knekke en allerede svekket sovjetisk økonomi i den kalde krigens sluttfase. Dette var altså en av flere årsaker som bidro til at Sovjetunionens ble oppløst i 1991. For mange markerte dette det endelige sluttpunktet for den kalde krigen.
Etter at Sovjetunionen trakk seg ut av Afghanistan i 1988 og kommunistregimet falt i 1992, ble det borgerkrig mellom ulike grupper innen mujahedin. Maktvakuumet som oppsto, førte til at ulike opprørsgrupper, folkegrupper og allianser kjempet mot hverandre. Den gruppa som, takket være betydelig støtte fra Pakistan, til slutt gikk seirende ut, kalte seg Taliban. I 1996 hadde gruppa tatt kontroll over hovedstaden Kabul og mesteparten av landet.
Taliban innførte et strengt islamistisk styresett i Afghanistan. Blant annet reduserte de jenters og kvinners mulighet til utdanning og arbeid. I tillegg fikk terrororganisasjonen al-Qaida planlegge og gjennomføre internasjonal terror fra Afghanistan under beskyttelse fra Taliban.
Den 11. september 2001 gjennomførte al-Qaida under ledelse av Osama Bin Laden et terrorangrep mot USA. Dette førte til det den amerikanske presidenten George W. Bush kalte "krigen mot terror", hvor USA invaderte Afghanistan siden Taliban nektet å utlevere Osama Bin Laden.
KilderFN-Sambandet. (2023, 13. januar). Afghanistan. https://www.fn.no/Konflikter/Asia/afghanistan
Johannessen, B., Holmboe, H. & Tvedt, K.A. (2023, 12. januar). Afghanistans historie. I Store Norske leksikon. https://snl.no/Afghanistans_historie
NUPI. (2021, oktober). Den lange krigen i Afghanistan. NUPI Skole. https://www.nupi.no/skole/hhd-artikler/2021/den-lange-krigen-i-afghanistan
Les original på NDLA →
Sovjetunionen invaderer Afghanistan
Bakgrunn
I 1978 gjennomførte kommunistpartiet i Afghanistan et statskupp. Den nye kommunistregjeringen ønsket å gjennomføre en rekke reformer som kom på kollisjonskurs med de konservative islamske kreftene i landet. Dette førte til økt misnøye, spesielt i de østlige delene av landet. Etter hvert eskalerte det til åpen borgerkrig.
Sovjetunionen fryktet at kommunistpartiet ville falle, og invaderte derfor nabolandet Afghanistan i 1979.
"Sovjets Vietnam"
Supermakten Sovjetunionen var militært overlegen sin afghanske motpart. Men, som Vietnamkrigen hadde vist, er ikke det nødvendigvis nok til å vinne på slagmarka.
Selv om de sovjetiske styrkene talte over 100 000 soldater, klarte de ikke å kontrollere områder utenfor de større byene og hovedveiene. Sovjetisk krigføring gikk derfor mye ut på terrorbombing av landsbyer og minelegging av jordbruksområder for å svekke motstanden.
Den afghanske motstandsbevegelsen mujahedin kontrollerte det meste av landsbygda, men hadde problemer med å håndtere Sovjetunionens moderne våpen. Dette skulle endre seg etter hvert som motstandsbevegelsen fikk støtte fra USA i form av militær trening, våpen, penger og utstyr gjennom nabolandet Pakistan.
Den afghansk-sovjetiske krigen var en såkalt stedfortrederkrig. For USA ble denne krigen et viktig stridsområde i maktkampen mot Sovjetunionen i den kalde krigen.
En militær seier i Afghanistan ble umulig for Sovjetunionen, og etter flere år med forhandlinger ble det lagt fram en tidsplan for sovjetisk tilbaketrekning. I 1989 ble de siste sovjetiske styrkene trukket ut av landet.
Konsekvenser
Krigen hadde påført sivilbefolkningen enorme lidelser, og det antas at over en million mennesker mistet livet. I tillegg endte flere enn fem millioner afghanere som flyktninger i Pakistan og Iran.
Krigen i Afghanistan bidro til å knekke en allerede svekket sovjetisk økonomi i den kalde krigens sluttfase. Dette var altså en av flere årsaker som bidro til at Sovjetunionens ble oppløst i 1991. For mange markerte dette det endelige sluttpunktet for den kalde krigen.
Etter at Sovjetunionen trakk seg ut av Afghanistan i 1988 og kommunistregimet falt i 1992, ble det borgerkrig mellom ulike grupper innen mujahedin. Maktvakuumet som oppsto, førte til at ulike opprørsgrupper, folkegrupper og allianser kjempet mot hverandre. Den gruppa som, takket være betydelig støtte fra Pakistan, til slutt gikk seirende ut, kalte seg Taliban. I 1996 hadde gruppa tatt kontroll over hovedstaden Kabul og mesteparten av landet.
Taliban innførte et strengt islamistisk styresett i Afghanistan. Blant annet reduserte de jenters og kvinners mulighet til utdanning og arbeid. I tillegg fikk terrororganisasjonen al-Qaida planlegge og gjennomføre internasjonal terror fra Afghanistan under beskyttelse fra Taliban.
Den 11. september 2001 gjennomførte al-Qaida under ledelse av Osama Bin Laden et terrorangrep mot USA. Dette førte til det den amerikanske presidenten George W. Bush kalte "krigen mot terror", hvor USA invaderte Afghanistan siden Taliban nektet å utlevere Osama Bin Laden.
KilderFN-Sambandet. (2023, 13. januar). Afghanistan. https://www.fn.no/Konflikter/Asia/afghanistan
Johannessen, B., Holmboe, H. & Tvedt, K.A. (2023, 12. januar). Afghanistans historie. I Store Norske leksikon. https://snl.no/Afghanistans_historie
NUPI. (2021, oktober). Den lange krigen i Afghanistan. NUPI Skole. https://www.nupi.no/skole/hhd-artikler/2021/den-lange-krigen-i-afghanistan
Les original på NDLA →
I 1978 gjennomførte kommunistpartiet i Afghanistan et statskupp. Den nye kommunistregjeringen ønsket å gjennomføre en rekke reformer som kom på kollisjonskurs med de konservative islamske kreftene i landet. Dette førte til økt misnøye, spesielt i de østlige delene av landet. Etter hvert eskalerte det til åpen borgerkrig.
Sovjetunionen fryktet at kommunistpartiet ville falle, og invaderte derfor nabolandet Afghanistan i 1979.
"Sovjets Vietnam"
Supermakten Sovjetunionen var militært overlegen sin afghanske motpart. Men, som Vietnamkrigen hadde vist, er ikke det nødvendigvis nok til å vinne på slagmarka.
Selv om de sovjetiske styrkene talte over 100 000 soldater, klarte de ikke å kontrollere områder utenfor de større byene og hovedveiene. Sovjetisk krigføring gikk derfor mye ut på terrorbombing av landsbyer og minelegging av jordbruksområder for å svekke motstanden.
Den afghanske motstandsbevegelsen mujahedin kontrollerte det meste av landsbygda, men hadde problemer med å håndtere Sovjetunionens moderne våpen. Dette skulle endre seg etter hvert som motstandsbevegelsen fikk støtte fra USA i form av militær trening, våpen, penger og utstyr gjennom nabolandet Pakistan.
Den afghansk-sovjetiske krigen var en såkalt stedfortrederkrig. For USA ble denne krigen et viktig stridsområde i maktkampen mot Sovjetunionen i den kalde krigen.
En militær seier i Afghanistan ble umulig for Sovjetunionen, og etter flere år med forhandlinger ble det lagt fram en tidsplan for sovjetisk tilbaketrekning. I 1989 ble de siste sovjetiske styrkene trukket ut av landet.
Konsekvenser
Krigen hadde påført sivilbefolkningen enorme lidelser, og det antas at over en million mennesker mistet livet. I tillegg endte flere enn fem millioner afghanere som flyktninger i Pakistan og Iran.
Krigen i Afghanistan bidro til å knekke en allerede svekket sovjetisk økonomi i den kalde krigens sluttfase. Dette var altså en av flere årsaker som bidro til at Sovjetunionens ble oppløst i 1991. For mange markerte dette det endelige sluttpunktet for den kalde krigen.
Etter at Sovjetunionen trakk seg ut av Afghanistan i 1988 og kommunistregimet falt i 1992, ble det borgerkrig mellom ulike grupper innen mujahedin. Maktvakuumet som oppsto, førte til at ulike opprørsgrupper, folkegrupper og allianser kjempet mot hverandre. Den gruppa som, takket være betydelig støtte fra Pakistan, til slutt gikk seirende ut, kalte seg Taliban. I 1996 hadde gruppa tatt kontroll over hovedstaden Kabul og mesteparten av landet.
Taliban innførte et strengt islamistisk styresett i Afghanistan. Blant annet reduserte de jenters og kvinners mulighet til utdanning og arbeid. I tillegg fikk terrororganisasjonen al-Qaida planlegge og gjennomføre internasjonal terror fra Afghanistan under beskyttelse fra Taliban.
Den 11. september 2001 gjennomførte al-Qaida under ledelse av Osama Bin Laden et terrorangrep mot USA. Dette førte til det den amerikanske presidenten George W. Bush kalte "krigen mot terror", hvor USA invaderte Afghanistan siden Taliban nektet å utlevere Osama Bin Laden.
KilderFN-Sambandet. (2023, 13. januar). Afghanistan. https://www.fn.no/Konflikter/Asia/afghanistan
Johannessen, B., Holmboe, H. & Tvedt, K.A. (2023, 12. januar). Afghanistans historie. I Store Norske leksikon. https://snl.no/Afghanistans_historie
NUPI. (2021, oktober). Den lange krigen i Afghanistan. NUPI Skole. https://www.nupi.no/skole/hhd-artikler/2021/den-lange-krigen-i-afghanistan
Les original på NDLA →
Utforsk en valgt konflikt etter 1945
Hva skal du utforske?
Du skal utforske en selvvalgt konflikt eller krig i perioden 1945–2010. Jobb gjerne sammen i grupper på to-tre elever. Dere skal presentere det dere finner ut, for klassen. Hvilken presentasjonsform dere ønsker å bruke, er opp til dere.
Oppgave
Velg en av konfliktene som har pågått etter 1945.
Eksempler på kriger og konflikter du kan velge:
Den kalde krigen i sin helhet
Koreakrigen
Vietnamkrigen
Afghanistan:
Krigen 1979–1989: Kommunisme mot islamisme etter Sovjetunionens invasjon i 1970
Krig i Afghanistan fra 2001, krig mot terror og Al-Qaida
Israel og Palestina
Nord-Irland – kampen for frigjøring fra Storbritannia og ønske om et samlet Irland
Baskerland – kampen for selvstendighet for de baskiske områdene i Spania (og Frankrike)
Balkankrigene
Problemstilling og spørsmål å stille seg
Det kan være lurt å formulere en problemstilling om noe du er spesielt interessert i, før du/dere begynner.
Det kan også være lurt å ta med noen av disse punktene:
Var det en verdikonflikt eller en interessekonflikt? Kan konflikten ha elementer av begge?
Hva var bakgrunnen for konflikten? Bruk gjerne lista i fagartikkelen på samfunnskunnskap om bakgrunner for konflikter og kriger (se relatert innhold under).
Hvilke parter står mot hverandre i konflikten? Mottar disse partene støtte fra andre, for eksempel fra andre land?
Hvordan er tilstanden i landet og konflikten i dag?
Hvordan ble det jobbet / jobbes det med fredelige løsninger for konflikten?
Les original på NDLA →
Du skal utforske en selvvalgt konflikt eller krig i perioden 1945–2010. Jobb gjerne sammen i grupper på to-tre elever. Dere skal presentere det dere finner ut, for klassen. Hvilken presentasjonsform dere ønsker å bruke, er opp til dere.
Oppgave
Velg en av konfliktene som har pågått etter 1945.
Eksempler på kriger og konflikter du kan velge:
Den kalde krigen i sin helhet
Koreakrigen
Vietnamkrigen
Afghanistan:
Krigen 1979–1989: Kommunisme mot islamisme etter Sovjetunionens invasjon i 1970
Krig i Afghanistan fra 2001, krig mot terror og Al-Qaida
Israel og Palestina
Nord-Irland – kampen for frigjøring fra Storbritannia og ønske om et samlet Irland
Baskerland – kampen for selvstendighet for de baskiske områdene i Spania (og Frankrike)
Balkankrigene
Problemstilling og spørsmål å stille seg
Det kan være lurt å formulere en problemstilling om noe du er spesielt interessert i, før du/dere begynner.
Det kan også være lurt å ta med noen av disse punktene:
Var det en verdikonflikt eller en interessekonflikt? Kan konflikten ha elementer av begge?
Hva var bakgrunnen for konflikten? Bruk gjerne lista i fagartikkelen på samfunnskunnskap om bakgrunner for konflikter og kriger (se relatert innhold under).
Hvilke parter står mot hverandre i konflikten? Mottar disse partene støtte fra andre, for eksempel fra andre land?
Hvordan er tilstanden i landet og konflikten i dag?
Hvordan ble det jobbet / jobbes det med fredelige løsninger for konflikten?
Les original på NDLA →
Utforsk en valgt konflikt etter 1945
Hva skal du utforske?
Du skal utforske en selvvalgt konflikt eller krig i perioden 1945–2010. Jobb gjerne sammen i grupper på to-tre elever. Dere skal presentere det dere finner ut, for klassen. Hvilken presentasjonsform dere ønsker å bruke, er opp til dere.
Oppgave
Velg en av konfliktene som har pågått etter 1945.
Eksempler på kriger og konflikter du kan velge:
Den kalde krigen i sin helhet
Koreakrigen
Vietnamkrigen
Afghanistan:
Krigen 1979–1989: Kommunisme mot islamisme etter Sovjetunionens invasjon i 1970
Krig i Afghanistan fra 2001, krig mot terror og Al-Qaida
Israel og Palestina
Nord-Irland – kampen for frigjøring fra Storbritannia og ønske om et samlet Irland
Baskerland – kampen for selvstendighet for de baskiske områdene i Spania (og Frankrike)
Balkankrigene
Problemstilling og spørsmål å stille seg
Det kan være lurt å formulere en problemstilling om noe du er spesielt interessert i, før du/dere begynner.
Det kan også være lurt å ta med noen av disse punktene:
Var det en verdikonflikt eller en interessekonflikt? Kan konflikten ha elementer av begge?
Hva var bakgrunnen for konflikten? Bruk gjerne lista i fagartikkelen på samfunnskunnskap om bakgrunner for konflikter og kriger (se relatert innhold under).
Hvilke parter står mot hverandre i konflikten? Mottar disse partene støtte fra andre, for eksempel fra andre land?
Hvordan er tilstanden i landet og konflikten i dag?
Hvordan ble det jobbet / jobbes det med fredelige løsninger for konflikten?
Les original på NDLA →
Du skal utforske en selvvalgt konflikt eller krig i perioden 1945–2010. Jobb gjerne sammen i grupper på to-tre elever. Dere skal presentere det dere finner ut, for klassen. Hvilken presentasjonsform dere ønsker å bruke, er opp til dere.
Oppgave
Velg en av konfliktene som har pågått etter 1945.
Eksempler på kriger og konflikter du kan velge:
Den kalde krigen i sin helhet
Koreakrigen
Vietnamkrigen
Afghanistan:
Krigen 1979–1989: Kommunisme mot islamisme etter Sovjetunionens invasjon i 1970
Krig i Afghanistan fra 2001, krig mot terror og Al-Qaida
Israel og Palestina
Nord-Irland – kampen for frigjøring fra Storbritannia og ønske om et samlet Irland
Baskerland – kampen for selvstendighet for de baskiske områdene i Spania (og Frankrike)
Balkankrigene
Problemstilling og spørsmål å stille seg
Det kan være lurt å formulere en problemstilling om noe du er spesielt interessert i, før du/dere begynner.
Det kan også være lurt å ta med noen av disse punktene:
Var det en verdikonflikt eller en interessekonflikt? Kan konflikten ha elementer av begge?
Hva var bakgrunnen for konflikten? Bruk gjerne lista i fagartikkelen på samfunnskunnskap om bakgrunner for konflikter og kriger (se relatert innhold under).
Hvilke parter står mot hverandre i konflikten? Mottar disse partene støtte fra andre, for eksempel fra andre land?
Hvordan er tilstanden i landet og konflikten i dag?
Hvordan ble det jobbet / jobbes det med fredelige løsninger for konflikten?
Les original på NDLA →
Vietnamkrigen
Frankrike taper Indokina og Vietnam
Frankrike har lenge hatt en tilstedeværelse i Sørøst-Asia. Først gjennom handel og misjon på 1700-tallet. Deretter koloniserte Frankrike Kambodsja, Vietnam og Laos i imperialismens tidsalder på slutten av 1800-tallet. Dette området ble kalt Indokina og ble styrt direkte av Frankrike fra hovedsetet i den vietnamesiske byen Hanoi.
På 1900-tallet oppsto det en motstandsbevegelse mot den franske kolonimakten som ble kalt Viet Minh. Denne ble ledet av kommunistlederen Ho Chi Minh. Under andre verdenskrig kjempet Viet Minh ikke bare mot Frankrike, men også mot Japan, som besatte Indokina med tropper. Etter at Japan overga seg, grep Viet Minh og kommunistene makten og erklærte Vietnam selvstendig i 1945.
Etter andre verdenskrig ønsket Frankrike å gjenopprette koloniene i Sørøst-Asia og sendte derfor militære styrker for å gjenerobre Indokina. Frankrike ble støttet av Storbritannia og senere USA, men ble til slutt beseiret i 1954 av Viet Minh og Ho Chi Minh. Frankrike måtte trekke seg ut, og Indokina ble delt opp i nye stater, deriblant det kommunistiske Nord-Vietnam og et antikommunistisk Sør-Vietnam.
Dominoeffekt
Det kommunistiske Nord-Vietnam ønsket å samle hele landet under kommunistisk styre. I 1957 startet kommunister i Sør-Vietnam et væpnet opprør mot regimet. De dannet etter hvert frigjøringsfronten FNL. Nord-Vietnam støttet dem militært via et omfattende veinett gjennom Laos og Kambodsja.
Vietnamkrigen må ses i lys av den kalde krigen hvor USA og Sovjetunionen sto mot hverandre. Med samme bakgrunn som under Koreakrigen – frykt for spredning av kommunismen – gikk USA inn med støtte på sørvietnamesisk side. Amerikanerne fryktet at det korrupte og autoritære, men vestorienterte, sørvietnamesiske regimet skulle kollapse, og økte gradvis det militære engasjementet sitt i Sør-Vietnam. Frykten var at hvis ett land falt for kommunismen, ville nabolandene rundt også komme under kommunistisk styre. Dette kalles dominoteorien.
Vietnamkrigen
President John F. Kennedy økte antallet militære rådgivere og soldater i Vietnam, men det var president Lyndon B. Johnson som tok avgjørelsen om fullt amerikansk engasjement. USA satte inn store styrker med det mest moderne som fantes av våpen og utstyr. På det meste var det over en halv million amerikanske soldater i Vietnam.
Krigføringen var ufattelig brutal, og sivilbefolkningen både i nord og sør ble skadelidende. USA iverksatte massiv bombing av Nord-Vietnam for å presse fram en overgivelse. I løpet av Vietnamkrigen ble det sluppet flere bomber enn under hele andre verdenskrig, men den amerikanske bombingen virket mot sin hensikt. Frigjøringsfronten FNL drev geriljakrig i sør, i Nord-Vietnam ble kampmoralen styrket, og støtten fra Kina og Sovjetunionen økte.
Nord-Vietnam og FNL ga mer motstand enn forventet og amerikanerne fikk rask problemer på slagmarken. Krigen ble stadig mer upopulær både på hjemmebane i USA og internasjonalt. Det var tydelig at en militær seier ville være vanskelig å oppnå. President Richard Nixon reduserte de amerikanske troppene i Vietnam, og satset på en "vietnamisering" av krigen. Målet var å føre ansvaret for krigføringen mer og mer over til sørvietnamesiske soldater. Samtidig foregikk det fredsforhandlinger med Nord-Vietnam.
Kommunistene seirer
Etter lange fredsforhandlinger inngikk USA og Nord-Vietnam våpenhvile i 1973. USA trakk ut nesten alle sine tropper, slik at Sør-Vietnam ble stående alene militært. To år senere, i 1975, ble overmakten fra Nord-Vietnam og FNL for stor, og hele landet ble samlet til én kommunistisk stat.
Vietnamkrigen fikk store følger for alle involverte. Dette var første gang USA tapte en krig, og det skjedde mot et fattig jordbruksland som var militært underlegent. Krigens brutalitet og de høye tapstallene sjokkerte verden. Over 58 000 amerikanske soldater og sannsynligvis flere millioner vietnamesere mistet livet. I tillegg fikk krigen konsekvenser for nabolandene Laos og Kambodsja, som også ble kommunistiske stater.
KilderPalmer, R. R. & Colton, J. & Kramer, L. (2002). A history of the modern world (ninth edition). McGraw-Hill. New York.
Seland, E. H. (2022, 24. oktober). Indokina. I Store norske leksikon. https://snl.no/Indokina
Tønnesson, S. (2022, 23. november). Vietnamkrigen. I Store norske leksikon. https://snl.no/Vietnamkrigen
Les original på NDLA →
Frankrike har lenge hatt en tilstedeværelse i Sørøst-Asia. Først gjennom handel og misjon på 1700-tallet. Deretter koloniserte Frankrike Kambodsja, Vietnam og Laos i imperialismens tidsalder på slutten av 1800-tallet. Dette området ble kalt Indokina og ble styrt direkte av Frankrike fra hovedsetet i den vietnamesiske byen Hanoi.
På 1900-tallet oppsto det en motstandsbevegelse mot den franske kolonimakten som ble kalt Viet Minh. Denne ble ledet av kommunistlederen Ho Chi Minh. Under andre verdenskrig kjempet Viet Minh ikke bare mot Frankrike, men også mot Japan, som besatte Indokina med tropper. Etter at Japan overga seg, grep Viet Minh og kommunistene makten og erklærte Vietnam selvstendig i 1945.
Etter andre verdenskrig ønsket Frankrike å gjenopprette koloniene i Sørøst-Asia og sendte derfor militære styrker for å gjenerobre Indokina. Frankrike ble støttet av Storbritannia og senere USA, men ble til slutt beseiret i 1954 av Viet Minh og Ho Chi Minh. Frankrike måtte trekke seg ut, og Indokina ble delt opp i nye stater, deriblant det kommunistiske Nord-Vietnam og et antikommunistisk Sør-Vietnam.
Dominoeffekt
Det kommunistiske Nord-Vietnam ønsket å samle hele landet under kommunistisk styre. I 1957 startet kommunister i Sør-Vietnam et væpnet opprør mot regimet. De dannet etter hvert frigjøringsfronten FNL. Nord-Vietnam støttet dem militært via et omfattende veinett gjennom Laos og Kambodsja.
Vietnamkrigen må ses i lys av den kalde krigen hvor USA og Sovjetunionen sto mot hverandre. Med samme bakgrunn som under Koreakrigen – frykt for spredning av kommunismen – gikk USA inn med støtte på sørvietnamesisk side. Amerikanerne fryktet at det korrupte og autoritære, men vestorienterte, sørvietnamesiske regimet skulle kollapse, og økte gradvis det militære engasjementet sitt i Sør-Vietnam. Frykten var at hvis ett land falt for kommunismen, ville nabolandene rundt også komme under kommunistisk styre. Dette kalles dominoteorien.
Vietnamkrigen
President John F. Kennedy økte antallet militære rådgivere og soldater i Vietnam, men det var president Lyndon B. Johnson som tok avgjørelsen om fullt amerikansk engasjement. USA satte inn store styrker med det mest moderne som fantes av våpen og utstyr. På det meste var det over en halv million amerikanske soldater i Vietnam.
Krigføringen var ufattelig brutal, og sivilbefolkningen både i nord og sør ble skadelidende. USA iverksatte massiv bombing av Nord-Vietnam for å presse fram en overgivelse. I løpet av Vietnamkrigen ble det sluppet flere bomber enn under hele andre verdenskrig, men den amerikanske bombingen virket mot sin hensikt. Frigjøringsfronten FNL drev geriljakrig i sør, i Nord-Vietnam ble kampmoralen styrket, og støtten fra Kina og Sovjetunionen økte.
Nord-Vietnam og FNL ga mer motstand enn forventet og amerikanerne fikk rask problemer på slagmarken. Krigen ble stadig mer upopulær både på hjemmebane i USA og internasjonalt. Det var tydelig at en militær seier ville være vanskelig å oppnå. President Richard Nixon reduserte de amerikanske troppene i Vietnam, og satset på en "vietnamisering" av krigen. Målet var å føre ansvaret for krigføringen mer og mer over til sørvietnamesiske soldater. Samtidig foregikk det fredsforhandlinger med Nord-Vietnam.
Kommunistene seirer
Etter lange fredsforhandlinger inngikk USA og Nord-Vietnam våpenhvile i 1973. USA trakk ut nesten alle sine tropper, slik at Sør-Vietnam ble stående alene militært. To år senere, i 1975, ble overmakten fra Nord-Vietnam og FNL for stor, og hele landet ble samlet til én kommunistisk stat.
Vietnamkrigen fikk store følger for alle involverte. Dette var første gang USA tapte en krig, og det skjedde mot et fattig jordbruksland som var militært underlegent. Krigens brutalitet og de høye tapstallene sjokkerte verden. Over 58 000 amerikanske soldater og sannsynligvis flere millioner vietnamesere mistet livet. I tillegg fikk krigen konsekvenser for nabolandene Laos og Kambodsja, som også ble kommunistiske stater.
KilderPalmer, R. R. & Colton, J. & Kramer, L. (2002). A history of the modern world (ninth edition). McGraw-Hill. New York.
Seland, E. H. (2022, 24. oktober). Indokina. I Store norske leksikon. https://snl.no/Indokina
Tønnesson, S. (2022, 23. november). Vietnamkrigen. I Store norske leksikon. https://snl.no/Vietnamkrigen
Les original på NDLA →
Vietnamkrigen
Frankrike taper Indokina og Vietnam
Frankrike har lenge hatt en tilstedeværelse i Sørøst-Asia. Først gjennom handel og misjon på 1700-tallet. Deretter koloniserte Frankrike Kambodsja, Vietnam og Laos i imperialismens tidsalder på slutten av 1800-tallet. Dette området ble kalt Indokina og ble styrt direkte av Frankrike fra hovedsetet i den vietnamesiske byen Hanoi.
På 1900-tallet oppsto det en motstandsbevegelse mot den franske kolonimakten som ble kalt Viet Minh. Denne ble ledet av kommunistlederen Ho Chi Minh. Under andre verdenskrig kjempet Viet Minh ikke bare mot Frankrike, men også mot Japan, som besatte Indokina med tropper. Etter at Japan overga seg, grep Viet Minh og kommunistene makten og erklærte Vietnam selvstendig i 1945.
Etter andre verdenskrig ønsket Frankrike å gjenopprette koloniene i Sørøst-Asia og sendte derfor militære styrker for å gjenerobre Indokina. Frankrike ble støttet av Storbritannia og senere USA, men ble til slutt beseiret i 1954 av Viet Minh og Ho Chi Minh. Frankrike måtte trekke seg ut, og Indokina ble delt opp i nye stater, deriblant det kommunistiske Nord-Vietnam og et antikommunistisk Sør-Vietnam.
Dominoeffekt
Det kommunistiske Nord-Vietnam ønsket å samle hele landet under kommunistisk styre. I 1957 startet kommunister i Sør-Vietnam et væpnet opprør mot regimet. De dannet etter hvert frigjøringsfronten FNL. Nord-Vietnam støttet dem militært via et omfattende veinett gjennom Laos og Kambodsja.
Vietnamkrigen må ses i lys av den kalde krigen hvor USA og Sovjetunionen sto mot hverandre. Med samme bakgrunn som under Koreakrigen – frykt for spredning av kommunismen – gikk USA inn med støtte på sørvietnamesisk side. Amerikanerne fryktet at det korrupte og autoritære, men vestorienterte, sørvietnamesiske regimet skulle kollapse, og økte gradvis det militære engasjementet sitt i Sør-Vietnam. Frykten var at hvis ett land falt for kommunismen, ville nabolandene rundt også komme under kommunistisk styre. Dette kalles dominoteorien.
Vietnamkrigen
President John F. Kennedy økte antallet militære rådgivere og soldater i Vietnam, men det var president Lyndon B. Johnson som tok avgjørelsen om fullt amerikansk engasjement. USA satte inn store styrker med det mest moderne som fantes av våpen og utstyr. På det meste var det over en halv million amerikanske soldater i Vietnam.
Krigføringen var ufattelig brutal, og sivilbefolkningen både i nord og sør ble skadelidende. USA iverksatte massiv bombing av Nord-Vietnam for å presse fram en overgivelse. I løpet av Vietnamkrigen ble det sluppet flere bomber enn under hele andre verdenskrig, men den amerikanske bombingen virket mot sin hensikt. Frigjøringsfronten FNL drev geriljakrig i sør, i Nord-Vietnam ble kampmoralen styrket, og støtten fra Kina og Sovjetunionen økte.
Nord-Vietnam og FNL ga mer motstand enn forventet og amerikanerne fikk rask problemer på slagmarken. Krigen ble stadig mer upopulær både på hjemmebane i USA og internasjonalt. Det var tydelig at en militær seier ville være vanskelig å oppnå. President Richard Nixon reduserte de amerikanske troppene i Vietnam, og satset på en "vietnamisering" av krigen. Målet var å føre ansvaret for krigføringen mer og mer over til sørvietnamesiske soldater. Samtidig foregikk det fredsforhandlinger med Nord-Vietnam.
Kommunistene seirer
Etter lange fredsforhandlinger inngikk USA og Nord-Vietnam våpenhvile i 1973. USA trakk ut nesten alle sine tropper, slik at Sør-Vietnam ble stående alene militært. To år senere, i 1975, ble overmakten fra Nord-Vietnam og FNL for stor, og hele landet ble samlet til én kommunistisk stat.
Vietnamkrigen fikk store følger for alle involverte. Dette var første gang USA tapte en krig, og det skjedde mot et fattig jordbruksland som var militært underlegent. Krigens brutalitet og de høye tapstallene sjokkerte verden. Over 58 000 amerikanske soldater og sannsynligvis flere millioner vietnamesere mistet livet. I tillegg fikk krigen konsekvenser for nabolandene Laos og Kambodsja, som også ble kommunistiske stater.
KilderPalmer, R. R. & Colton, J. & Kramer, L. (2002). A history of the modern world (ninth edition). McGraw-Hill. New York.
Seland, E. H. (2022, 24. oktober). Indokina. I Store norske leksikon. https://snl.no/Indokina
Tønnesson, S. (2022, 23. november). Vietnamkrigen. I Store norske leksikon. https://snl.no/Vietnamkrigen
Les original på NDLA →
Frankrike har lenge hatt en tilstedeværelse i Sørøst-Asia. Først gjennom handel og misjon på 1700-tallet. Deretter koloniserte Frankrike Kambodsja, Vietnam og Laos i imperialismens tidsalder på slutten av 1800-tallet. Dette området ble kalt Indokina og ble styrt direkte av Frankrike fra hovedsetet i den vietnamesiske byen Hanoi.
På 1900-tallet oppsto det en motstandsbevegelse mot den franske kolonimakten som ble kalt Viet Minh. Denne ble ledet av kommunistlederen Ho Chi Minh. Under andre verdenskrig kjempet Viet Minh ikke bare mot Frankrike, men også mot Japan, som besatte Indokina med tropper. Etter at Japan overga seg, grep Viet Minh og kommunistene makten og erklærte Vietnam selvstendig i 1945.
Etter andre verdenskrig ønsket Frankrike å gjenopprette koloniene i Sørøst-Asia og sendte derfor militære styrker for å gjenerobre Indokina. Frankrike ble støttet av Storbritannia og senere USA, men ble til slutt beseiret i 1954 av Viet Minh og Ho Chi Minh. Frankrike måtte trekke seg ut, og Indokina ble delt opp i nye stater, deriblant det kommunistiske Nord-Vietnam og et antikommunistisk Sør-Vietnam.
Dominoeffekt
Det kommunistiske Nord-Vietnam ønsket å samle hele landet under kommunistisk styre. I 1957 startet kommunister i Sør-Vietnam et væpnet opprør mot regimet. De dannet etter hvert frigjøringsfronten FNL. Nord-Vietnam støttet dem militært via et omfattende veinett gjennom Laos og Kambodsja.
Vietnamkrigen må ses i lys av den kalde krigen hvor USA og Sovjetunionen sto mot hverandre. Med samme bakgrunn som under Koreakrigen – frykt for spredning av kommunismen – gikk USA inn med støtte på sørvietnamesisk side. Amerikanerne fryktet at det korrupte og autoritære, men vestorienterte, sørvietnamesiske regimet skulle kollapse, og økte gradvis det militære engasjementet sitt i Sør-Vietnam. Frykten var at hvis ett land falt for kommunismen, ville nabolandene rundt også komme under kommunistisk styre. Dette kalles dominoteorien.
Vietnamkrigen
President John F. Kennedy økte antallet militære rådgivere og soldater i Vietnam, men det var president Lyndon B. Johnson som tok avgjørelsen om fullt amerikansk engasjement. USA satte inn store styrker med det mest moderne som fantes av våpen og utstyr. På det meste var det over en halv million amerikanske soldater i Vietnam.
Krigføringen var ufattelig brutal, og sivilbefolkningen både i nord og sør ble skadelidende. USA iverksatte massiv bombing av Nord-Vietnam for å presse fram en overgivelse. I løpet av Vietnamkrigen ble det sluppet flere bomber enn under hele andre verdenskrig, men den amerikanske bombingen virket mot sin hensikt. Frigjøringsfronten FNL drev geriljakrig i sør, i Nord-Vietnam ble kampmoralen styrket, og støtten fra Kina og Sovjetunionen økte.
Nord-Vietnam og FNL ga mer motstand enn forventet og amerikanerne fikk rask problemer på slagmarken. Krigen ble stadig mer upopulær både på hjemmebane i USA og internasjonalt. Det var tydelig at en militær seier ville være vanskelig å oppnå. President Richard Nixon reduserte de amerikanske troppene i Vietnam, og satset på en "vietnamisering" av krigen. Målet var å føre ansvaret for krigføringen mer og mer over til sørvietnamesiske soldater. Samtidig foregikk det fredsforhandlinger med Nord-Vietnam.
Kommunistene seirer
Etter lange fredsforhandlinger inngikk USA og Nord-Vietnam våpenhvile i 1973. USA trakk ut nesten alle sine tropper, slik at Sør-Vietnam ble stående alene militært. To år senere, i 1975, ble overmakten fra Nord-Vietnam og FNL for stor, og hele landet ble samlet til én kommunistisk stat.
Vietnamkrigen fikk store følger for alle involverte. Dette var første gang USA tapte en krig, og det skjedde mot et fattig jordbruksland som var militært underlegent. Krigens brutalitet og de høye tapstallene sjokkerte verden. Over 58 000 amerikanske soldater og sannsynligvis flere millioner vietnamesere mistet livet. I tillegg fikk krigen konsekvenser for nabolandene Laos og Kambodsja, som også ble kommunistiske stater.
KilderPalmer, R. R. & Colton, J. & Kramer, L. (2002). A history of the modern world (ninth edition). McGraw-Hill. New York.
Seland, E. H. (2022, 24. oktober). Indokina. I Store norske leksikon. https://snl.no/Indokina
Tønnesson, S. (2022, 23. november). Vietnamkrigen. I Store norske leksikon. https://snl.no/Vietnamkrigen
Les original på NDLA →
Undertrykkelse, terror og folkemord
Antisemittisme – "alle konspirasjonsteoriers mor"
Antisemittisme
Begrepet antisemittisme brukes i dag som samlebegrep for alle former for fiendtlige holdninger og handlinger rettet mot jøder fordi de er jøder. Dette hatet mot en spesifikk folkegruppe kommer til uttrykk på ulike måter, fra forutinntatte forestillinger om jøder til trakassering og forfølgelse.
Antikken
Forfølgelse av jøder har lange historiske røtter i Europa og forekom i betydelig omfang allerede i antikkens Romerrike. Motivene bak forfølgelsene har vært religiøst begrunnet, men også mer generelle fordommer og fremmedfrykt har vært viktig. Jødene var annerledes med egne ritualer og sin egen religiøse praksis.
Middelalderen
Forfølgelsene av jødene eskalerte i middelalderen. Fiendtligheten hadde først og fremst et religiøst utgangspunkt; jødene ble beskyldt for å ha myrdet Jesus, for å forgifte drikkevannskilder og stå i ledtog med Satan. Spesielt i krisetider økte fiendtligheten mot jødene. Det fantes imidlertid unntak. Jødene hadde ganske fri stilling under det muslimske styret i dagens Spania og Portugal, og mot slutten av middelalderen også i Polen og Litauen.
Tidlig moderne tid
Verken reformasjonen på 1500‑tallet eller opplysningstida på 1700‑tallet førte til noen særlig bedring for jødenes stilling i Europa. Reformatoren Martin Luther utviklet hat mot jødene fordi de ikke omvendte seg til hans nye form for kristendom. Mange opplysningsfilosofer så jødene som et primitivt og gammeldags folk som sto i veien for framskrittet.
Antisemittisme i nyere tid
Den moderne antisemittismen, som utviklet seg mot slutten av 1800‑tallet, var annerledes enn tidligere jødefiendtlige holdninger og forfølgelser. Jødehatet endret seg fra å være basert på religiøse fordommer til også å inneholde påstander om at jødene var en egen rase med spesielt negative egenskaper.
Antisemittiske bevegelser og partier vokste fram, og et økende antall skrifter, blader og aviser var kritiske mot jødene. Det er i dette tidsrommet den store konspirasjonsteorien om jødene tar form.
Sions vises protokoller
En sentral del i den moderne antisemittismen er konspirasjonsteorien om at jødene i det skjulte jobber for å skaffe seg verdensherredømme.
Sions vises protokoller er en antisemittisk samling av forfalskede og fabrikkerte tekster. Angivelig var tekstene hemmelige møtereferater som avslørte en gigantisk jødisk sammensvergelse. Ifølge tekstene styrte jødene i det skjulte både kommunismen og kapitalismen, og det eksisterte planer om å gripe verdensmakten.
Sions vises protokoller ble første gang trykket i 1903, og allerede i 1921 ble protokollene avslørt som en forfalskning. Dette hindret allikevel ikke at tekstene ble spredt globalt. Antisemitter har brukt, og bruker fortsatt, tekstene som "bevis" på at det finnes et jødisk komplott om å oppnå jødisk verdensherredømme.
Mellomkrigstida
I mellomkrigstida økte antisemittismen i omfang og intensitet. I Russland brukte tsarens hemmelige politi Sions vises protokoller til å legitimere massakrer mot jødene i den russiske borgerkrigen. I USA finansierte bilprodusenten Henry Ford trykkingen av fem hundre tusen kopier av protokollene og fikk et særlig ansvar for spredningen i Amerika.
I Tyskland oppstod det en myte om at det tyske nederlaget i første verdenskrig skyldtes at militæret ble sviktet av en indre fiende, den såkalte dolkestøtlegenden. Nazistene mente at jødene, sammen med kommunister og andre "samfunnsundergravende elementer", hadde forrådt Tyskland.
Tenk etter
Er det likhet mellom tankegangen bak "dolkestøtlegenden" og idéene til terroristen bak handlingene 22. juli i 2011 i Norge?
Nazismen og holocaust
Den mest dramatiske effekten av protokollene var allikevel legitimeringen av nazismens antisemittisme. Adolf Hitler brukte Sions vises protokoller og antisemittiske idéer til å bekrefte sitt verdensbilde. Der sto man overfor en apokalyptisk sluttkamp mellom de tyske germanerne og deres fiender, jødene. I den nazistiske propagandaen i mellomkrigstida var kommunisme og jødedom to sider av samme sak, den såkalte "jødebolsjevismen". Jødene sto ikke bare i ledtog med kommunistene, det var jødene som sto bak kommunismen. Ifølge denne tankegangen var det egentlig jødene som sto bak den russiske revolusjon, som et ledd i planen om verdensherredømme.
Holocaust, utryddelsen av jødene under andre verdenskrig, står som antisemittismens frykteligste konsekvens. På grunn av den historiske betydningen og de katastrofale følgene kan forestillingen om jødenes verdenssammensvergelse kalles "alle konspirasjonsteoriers mor".
Konspirasjonsteorier om jødene i dag
Sions vises protokoller spres fortsatt og brukes aktivt blant både nynazister, rasistiske okkultister, kristenfundamentalister og islamister. Dette bidrar til at konspirasjonsteorien om jødenes verdensherredømme er aktuell også i dag.
Holocaustbenekterne antyder at folkemordet er en fabrikkert løgn iverksatt av jødene for å skjule den "egentlige sannheten" om et jødisk verdensherredømme.
I flere arabiske land brukes Sions vises protokoller for å vise at jødene ønsker herredømme over alle araberland. Blant annet henviste islamistbevegelsen Hamas til Sions vises protokoller i 1988 som bevis for staten Israels ondskap.
Kristenfundamentalister, også i Norge, har brukt protokollene som bevis for sine konspirasjonsteorier. Ifølge dem skal jødene ha samarbeidet med andre aktører for å sikre seg verdensherredømme.
En myte som oppstod etter terrorangrepet mot USA 11. september 2001, var at jødene, eller Israel, var involvert i angrepet. Angivelig skulle ansatte med jødisk bakgrunn ha rømt World Trade Center før flyene traff tårnene. Disse anklagene har blitt fremmet på nynazistiske nettsteder og i spekulative medier i Midtøsten, men har ingen rot i virkeligheten.
I mellomkrigstida beskyldte nazistene den jødiske bankfamilien Rothschild for å være såkalte "finansjøder", som ønsket å undergrave den rådende sosiale orden. I dag påstås det samme om den amerikanske finansmannen George Soros. Milliardæren Soros, som har jødisk bakgrunn, bruker mye av formuen sin til å støtte liberale prosjekter og demokratiutvikling verden rundt. I hatkampanjen mot Soros har det blitt brukt velkjente antisemittiske grep ved å beskylde ham for å tilhøre globalisteliten. Dette skal angivelig være en gruppe som "trekker i trådene", og som jobber for jødisk verdensherredømme.
Tenk etter
Kjenner du til noen stereotypier eller fordommer mot jøder i dag?
Er det likhetstrekk mellom konspirasjonsteorien om jødene og ulike konspirasjonsteorier om muslimer i Norge i dag?
Vil du vite mer om antisemittisme?
Du kan lese mer om antisemittisme og høre professor Christhard Hoffmann forklare begrepet hos religionsoraklene ved Universitetet i Bergen.
Kilder
Dyrendal, A. (2020, 23. oktober). Konspirasjonsteorier. I Store norske leksikon. https://snl.no/konspirasjonsteori
Dyrendal, A. (2020, 6. mai). Sions vises protokoller. I Store norske leksikon. https://snl.no/Sions_vises_protokoller
Dyrendal, A. & Emberland, T. (2019). Hva er konspirasjonsteorier. Universitetsforlaget.
Groth, B. & Mendelsohn O. (2021, 22. desember). Jødeforfølgelser i oldtid og middelalder. I Store norske leksikon. https://snl.no/j%C3%B8deforf%C3%B8lgelser_i_oldtid_og_middelalder
Hva er antisemittisme (2020, 29. oktober). I Religionsoraklene. Hentet fra https://religionsoraklene.no/hva-er-antisemittisme/
Simonsen, K. B. (2021, 9. juni). Den moderne antisemittismen. I Store norske leksikon. https://snl.no/Den_moderne_antisemittismen
Simonsen, K. B. (2018, 5.desember). Den kristne antijudaismen. I Store norske leksikon. https://snl.no/Den_kristne_antijudaismen
Les original på NDLA →
Begrepet antisemittisme brukes i dag som samlebegrep for alle former for fiendtlige holdninger og handlinger rettet mot jøder fordi de er jøder. Dette hatet mot en spesifikk folkegruppe kommer til uttrykk på ulike måter, fra forutinntatte forestillinger om jøder til trakassering og forfølgelse.
Antikken
Forfølgelse av jøder har lange historiske røtter i Europa og forekom i betydelig omfang allerede i antikkens Romerrike. Motivene bak forfølgelsene har vært religiøst begrunnet, men også mer generelle fordommer og fremmedfrykt har vært viktig. Jødene var annerledes med egne ritualer og sin egen religiøse praksis.
Middelalderen
Forfølgelsene av jødene eskalerte i middelalderen. Fiendtligheten hadde først og fremst et religiøst utgangspunkt; jødene ble beskyldt for å ha myrdet Jesus, for å forgifte drikkevannskilder og stå i ledtog med Satan. Spesielt i krisetider økte fiendtligheten mot jødene. Det fantes imidlertid unntak. Jødene hadde ganske fri stilling under det muslimske styret i dagens Spania og Portugal, og mot slutten av middelalderen også i Polen og Litauen.
Tidlig moderne tid
Verken reformasjonen på 1500‑tallet eller opplysningstida på 1700‑tallet førte til noen særlig bedring for jødenes stilling i Europa. Reformatoren Martin Luther utviklet hat mot jødene fordi de ikke omvendte seg til hans nye form for kristendom. Mange opplysningsfilosofer så jødene som et primitivt og gammeldags folk som sto i veien for framskrittet.
Antisemittisme i nyere tid
Den moderne antisemittismen, som utviklet seg mot slutten av 1800‑tallet, var annerledes enn tidligere jødefiendtlige holdninger og forfølgelser. Jødehatet endret seg fra å være basert på religiøse fordommer til også å inneholde påstander om at jødene var en egen rase med spesielt negative egenskaper.
Antisemittiske bevegelser og partier vokste fram, og et økende antall skrifter, blader og aviser var kritiske mot jødene. Det er i dette tidsrommet den store konspirasjonsteorien om jødene tar form.
Sions vises protokoller
En sentral del i den moderne antisemittismen er konspirasjonsteorien om at jødene i det skjulte jobber for å skaffe seg verdensherredømme.
Sions vises protokoller er en antisemittisk samling av forfalskede og fabrikkerte tekster. Angivelig var tekstene hemmelige møtereferater som avslørte en gigantisk jødisk sammensvergelse. Ifølge tekstene styrte jødene i det skjulte både kommunismen og kapitalismen, og det eksisterte planer om å gripe verdensmakten.
Sions vises protokoller ble første gang trykket i 1903, og allerede i 1921 ble protokollene avslørt som en forfalskning. Dette hindret allikevel ikke at tekstene ble spredt globalt. Antisemitter har brukt, og bruker fortsatt, tekstene som "bevis" på at det finnes et jødisk komplott om å oppnå jødisk verdensherredømme.
Mellomkrigstida
I mellomkrigstida økte antisemittismen i omfang og intensitet. I Russland brukte tsarens hemmelige politi Sions vises protokoller til å legitimere massakrer mot jødene i den russiske borgerkrigen. I USA finansierte bilprodusenten Henry Ford trykkingen av fem hundre tusen kopier av protokollene og fikk et særlig ansvar for spredningen i Amerika.
I Tyskland oppstod det en myte om at det tyske nederlaget i første verdenskrig skyldtes at militæret ble sviktet av en indre fiende, den såkalte dolkestøtlegenden. Nazistene mente at jødene, sammen med kommunister og andre "samfunnsundergravende elementer", hadde forrådt Tyskland.
Tenk etter
Er det likhet mellom tankegangen bak "dolkestøtlegenden" og idéene til terroristen bak handlingene 22. juli i 2011 i Norge?
Nazismen og holocaust
Den mest dramatiske effekten av protokollene var allikevel legitimeringen av nazismens antisemittisme. Adolf Hitler brukte Sions vises protokoller og antisemittiske idéer til å bekrefte sitt verdensbilde. Der sto man overfor en apokalyptisk sluttkamp mellom de tyske germanerne og deres fiender, jødene. I den nazistiske propagandaen i mellomkrigstida var kommunisme og jødedom to sider av samme sak, den såkalte "jødebolsjevismen". Jødene sto ikke bare i ledtog med kommunistene, det var jødene som sto bak kommunismen. Ifølge denne tankegangen var det egentlig jødene som sto bak den russiske revolusjon, som et ledd i planen om verdensherredømme.
Holocaust, utryddelsen av jødene under andre verdenskrig, står som antisemittismens frykteligste konsekvens. På grunn av den historiske betydningen og de katastrofale følgene kan forestillingen om jødenes verdenssammensvergelse kalles "alle konspirasjonsteoriers mor".
Konspirasjonsteorier om jødene i dag
Sions vises protokoller spres fortsatt og brukes aktivt blant både nynazister, rasistiske okkultister, kristenfundamentalister og islamister. Dette bidrar til at konspirasjonsteorien om jødenes verdensherredømme er aktuell også i dag.
Holocaustbenekterne antyder at folkemordet er en fabrikkert løgn iverksatt av jødene for å skjule den "egentlige sannheten" om et jødisk verdensherredømme.
I flere arabiske land brukes Sions vises protokoller for å vise at jødene ønsker herredømme over alle araberland. Blant annet henviste islamistbevegelsen Hamas til Sions vises protokoller i 1988 som bevis for staten Israels ondskap.
Kristenfundamentalister, også i Norge, har brukt protokollene som bevis for sine konspirasjonsteorier. Ifølge dem skal jødene ha samarbeidet med andre aktører for å sikre seg verdensherredømme.
En myte som oppstod etter terrorangrepet mot USA 11. september 2001, var at jødene, eller Israel, var involvert i angrepet. Angivelig skulle ansatte med jødisk bakgrunn ha rømt World Trade Center før flyene traff tårnene. Disse anklagene har blitt fremmet på nynazistiske nettsteder og i spekulative medier i Midtøsten, men har ingen rot i virkeligheten.
I mellomkrigstida beskyldte nazistene den jødiske bankfamilien Rothschild for å være såkalte "finansjøder", som ønsket å undergrave den rådende sosiale orden. I dag påstås det samme om den amerikanske finansmannen George Soros. Milliardæren Soros, som har jødisk bakgrunn, bruker mye av formuen sin til å støtte liberale prosjekter og demokratiutvikling verden rundt. I hatkampanjen mot Soros har det blitt brukt velkjente antisemittiske grep ved å beskylde ham for å tilhøre globalisteliten. Dette skal angivelig være en gruppe som "trekker i trådene", og som jobber for jødisk verdensherredømme.
Tenk etter
Kjenner du til noen stereotypier eller fordommer mot jøder i dag?
Er det likhetstrekk mellom konspirasjonsteorien om jødene og ulike konspirasjonsteorier om muslimer i Norge i dag?
Vil du vite mer om antisemittisme?
Du kan lese mer om antisemittisme og høre professor Christhard Hoffmann forklare begrepet hos religionsoraklene ved Universitetet i Bergen.
Kilder
Dyrendal, A. (2020, 23. oktober). Konspirasjonsteorier. I Store norske leksikon. https://snl.no/konspirasjonsteori
Dyrendal, A. (2020, 6. mai). Sions vises protokoller. I Store norske leksikon. https://snl.no/Sions_vises_protokoller
Dyrendal, A. & Emberland, T. (2019). Hva er konspirasjonsteorier. Universitetsforlaget.
Groth, B. & Mendelsohn O. (2021, 22. desember). Jødeforfølgelser i oldtid og middelalder. I Store norske leksikon. https://snl.no/j%C3%B8deforf%C3%B8lgelser_i_oldtid_og_middelalder
Hva er antisemittisme (2020, 29. oktober). I Religionsoraklene. Hentet fra https://religionsoraklene.no/hva-er-antisemittisme/
Simonsen, K. B. (2021, 9. juni). Den moderne antisemittismen. I Store norske leksikon. https://snl.no/Den_moderne_antisemittismen
Simonsen, K. B. (2018, 5.desember). Den kristne antijudaismen. I Store norske leksikon. https://snl.no/Den_kristne_antijudaismen
Les original på NDLA →
Antisemittisme – "alle konspirasjonsteoriers mor"
Antisemittisme
Begrepet antisemittisme brukes i dag som samlebegrep for alle former for fiendtlige holdninger og handlinger rettet mot jøder fordi de er jøder. Dette hatet mot en spesifikk folkegruppe kommer til uttrykk på ulike måter, fra forutinntatte forestillinger om jøder til trakassering og forfølgelse.
Antikken
Forfølgelse av jøder har lange historiske røtter i Europa og forekom i betydelig omfang allerede i antikkens Romerrike. Motivene bak forfølgelsene har vært religiøst begrunnet, men også mer generelle fordommer og fremmedfrykt har vært viktig. Jødene var annerledes med egne ritualer og sin egen religiøse praksis.
Middelalderen
Forfølgelsene av jødene eskalerte i middelalderen. Fiendtligheten hadde først og fremst et religiøst utgangspunkt; jødene ble beskyldt for å ha myrdet Jesus, for å forgifte drikkevannskilder og stå i ledtog med Satan. Spesielt i krisetider økte fiendtligheten mot jødene. Det fantes imidlertid unntak. Jødene hadde ganske fri stilling under det muslimske styret i dagens Spania og Portugal, og mot slutten av middelalderen også i Polen og Litauen.
Tidlig moderne tid
Verken reformasjonen på 1500‑tallet eller opplysningstida på 1700‑tallet førte til noen særlig bedring for jødenes stilling i Europa. Reformatoren Martin Luther utviklet hat mot jødene fordi de ikke omvendte seg til hans nye form for kristendom. Mange opplysningsfilosofer så jødene som et primitivt og gammeldags folk som sto i veien for framskrittet.
Antisemittisme i nyere tid
Den moderne antisemittismen, som utviklet seg mot slutten av 1800‑tallet, var annerledes enn tidligere jødefiendtlige holdninger og forfølgelser. Jødehatet endret seg fra å være basert på religiøse fordommer til også å inneholde påstander om at jødene var en egen rase med spesielt negative egenskaper.
Antisemittiske bevegelser og partier vokste fram, og et økende antall skrifter, blader og aviser var kritiske mot jødene. Det er i dette tidsrommet den store konspirasjonsteorien om jødene tar form.
Sions vises protokoller
En sentral del i den moderne antisemittismen er konspirasjonsteorien om at jødene i det skjulte jobber for å skaffe seg verdensherredømme.
Sions vises protokoller er en antisemittisk samling av forfalskede og fabrikkerte tekster. Angivelig var tekstene hemmelige møtereferater som avslørte en gigantisk jødisk sammensvergelse. Ifølge tekstene styrte jødene i det skjulte både kommunismen og kapitalismen, og det eksisterte planer om å gripe verdensmakten.
Sions vises protokoller ble første gang trykket i 1903, og allerede i 1921 ble protokollene avslørt som en forfalskning. Dette hindret allikevel ikke at tekstene ble spredt globalt. Antisemitter har brukt, og bruker fortsatt, tekstene som "bevis" på at det finnes et jødisk komplott om å oppnå jødisk verdensherredømme.
Mellomkrigstida
I mellomkrigstida økte antisemittismen i omfang og intensitet. I Russland brukte tsarens hemmelige politi Sions vises protokoller til å legitimere massakrer mot jødene i den russiske borgerkrigen. I USA finansierte bilprodusenten Henry Ford trykkingen av fem hundre tusen kopier av protokollene og fikk et særlig ansvar for spredningen i Amerika.
I Tyskland oppstod det en myte om at det tyske nederlaget i første verdenskrig skyldtes at militæret ble sviktet av en indre fiende, den såkalte dolkestøtlegenden. Nazistene mente at jødene, sammen med kommunister og andre "samfunnsundergravende elementer", hadde forrådt Tyskland.
Tenk etter
Er det likhet mellom tankegangen bak "dolkestøtlegenden" og idéene til terroristen bak handlingene 22. juli i 2011 i Norge?
Nazismen og holocaust
Den mest dramatiske effekten av protokollene var allikevel legitimeringen av nazismens antisemittisme. Adolf Hitler brukte Sions vises protokoller og antisemittiske idéer til å bekrefte sitt verdensbilde. Der sto man overfor en apokalyptisk sluttkamp mellom de tyske germanerne og deres fiender, jødene. I den nazistiske propagandaen i mellomkrigstida var kommunisme og jødedom to sider av samme sak, den såkalte "jødebolsjevismen". Jødene sto ikke bare i ledtog med kommunistene, det var jødene som sto bak kommunismen. Ifølge denne tankegangen var det egentlig jødene som sto bak den russiske revolusjon, som et ledd i planen om verdensherredømme.
Holocaust, utryddelsen av jødene under andre verdenskrig, står som antisemittismens frykteligste konsekvens. På grunn av den historiske betydningen og de katastrofale følgene kan forestillingen om jødenes verdenssammensvergelse kalles "alle konspirasjonsteoriers mor".
Konspirasjonsteorier om jødene i dag
Sions vises protokoller spres fortsatt og brukes aktivt blant både nynazister, rasistiske okkultister, kristenfundamentalister og islamister. Dette bidrar til at konspirasjonsteorien om jødenes verdensherredømme er aktuell også i dag.
Holocaustbenekterne antyder at folkemordet er en fabrikkert løgn iverksatt av jødene for å skjule den "egentlige sannheten" om et jødisk verdensherredømme.
I flere arabiske land brukes Sions vises protokoller for å vise at jødene ønsker herredømme over alle araberland. Blant annet henviste islamistbevegelsen Hamas til Sions vises protokoller i 1988 som bevis for staten Israels ondskap.
Kristenfundamentalister, også i Norge, har brukt protokollene som bevis for sine konspirasjonsteorier. Ifølge dem skal jødene ha samarbeidet med andre aktører for å sikre seg verdensherredømme.
En myte som oppstod etter terrorangrepet mot USA 11. september 2001, var at jødene, eller Israel, var involvert i angrepet. Angivelig skulle ansatte med jødisk bakgrunn ha rømt World Trade Center før flyene traff tårnene. Disse anklagene har blitt fremmet på nynazistiske nettsteder og i spekulative medier i Midtøsten, men har ingen rot i virkeligheten.
I mellomkrigstida beskyldte nazistene den jødiske bankfamilien Rothschild for å være såkalte "finansjøder", som ønsket å undergrave den rådende sosiale orden. I dag påstås det samme om den amerikanske finansmannen George Soros. Milliardæren Soros, som har jødisk bakgrunn, bruker mye av formuen sin til å støtte liberale prosjekter og demokratiutvikling verden rundt. I hatkampanjen mot Soros har det blitt brukt velkjente antisemittiske grep ved å beskylde ham for å tilhøre globalisteliten. Dette skal angivelig være en gruppe som "trekker i trådene", og som jobber for jødisk verdensherredømme.
Tenk etter
Kjenner du til noen stereotypier eller fordommer mot jøder i dag?
Er det likhetstrekk mellom konspirasjonsteorien om jødene og ulike konspirasjonsteorier om muslimer i Norge i dag?
Vil du vite mer om antisemittisme?
Du kan lese mer om antisemittisme og høre professor Christhard Hoffmann forklare begrepet hos religionsoraklene ved Universitetet i Bergen.
Kilder
Dyrendal, A. (2020, 23. oktober). Konspirasjonsteorier. I Store norske leksikon. https://snl.no/konspirasjonsteori
Dyrendal, A. (2020, 6. mai). Sions vises protokoller. I Store norske leksikon. https://snl.no/Sions_vises_protokoller
Dyrendal, A. & Emberland, T. (2019). Hva er konspirasjonsteorier. Universitetsforlaget.
Groth, B. & Mendelsohn O. (2021, 22. desember). Jødeforfølgelser i oldtid og middelalder. I Store norske leksikon. https://snl.no/j%C3%B8deforf%C3%B8lgelser_i_oldtid_og_middelalder
Hva er antisemittisme (2020, 29. oktober). I Religionsoraklene. Hentet fra https://religionsoraklene.no/hva-er-antisemittisme/
Simonsen, K. B. (2021, 9. juni). Den moderne antisemittismen. I Store norske leksikon. https://snl.no/Den_moderne_antisemittismen
Simonsen, K. B. (2018, 5.desember). Den kristne antijudaismen. I Store norske leksikon. https://snl.no/Den_kristne_antijudaismen
Les original på NDLA →
Begrepet antisemittisme brukes i dag som samlebegrep for alle former for fiendtlige holdninger og handlinger rettet mot jøder fordi de er jøder. Dette hatet mot en spesifikk folkegruppe kommer til uttrykk på ulike måter, fra forutinntatte forestillinger om jøder til trakassering og forfølgelse.
Antikken
Forfølgelse av jøder har lange historiske røtter i Europa og forekom i betydelig omfang allerede i antikkens Romerrike. Motivene bak forfølgelsene har vært religiøst begrunnet, men også mer generelle fordommer og fremmedfrykt har vært viktig. Jødene var annerledes med egne ritualer og sin egen religiøse praksis.
Middelalderen
Forfølgelsene av jødene eskalerte i middelalderen. Fiendtligheten hadde først og fremst et religiøst utgangspunkt; jødene ble beskyldt for å ha myrdet Jesus, for å forgifte drikkevannskilder og stå i ledtog med Satan. Spesielt i krisetider økte fiendtligheten mot jødene. Det fantes imidlertid unntak. Jødene hadde ganske fri stilling under det muslimske styret i dagens Spania og Portugal, og mot slutten av middelalderen også i Polen og Litauen.
Tidlig moderne tid
Verken reformasjonen på 1500‑tallet eller opplysningstida på 1700‑tallet førte til noen særlig bedring for jødenes stilling i Europa. Reformatoren Martin Luther utviklet hat mot jødene fordi de ikke omvendte seg til hans nye form for kristendom. Mange opplysningsfilosofer så jødene som et primitivt og gammeldags folk som sto i veien for framskrittet.
Antisemittisme i nyere tid
Den moderne antisemittismen, som utviklet seg mot slutten av 1800‑tallet, var annerledes enn tidligere jødefiendtlige holdninger og forfølgelser. Jødehatet endret seg fra å være basert på religiøse fordommer til også å inneholde påstander om at jødene var en egen rase med spesielt negative egenskaper.
Antisemittiske bevegelser og partier vokste fram, og et økende antall skrifter, blader og aviser var kritiske mot jødene. Det er i dette tidsrommet den store konspirasjonsteorien om jødene tar form.
Sions vises protokoller
En sentral del i den moderne antisemittismen er konspirasjonsteorien om at jødene i det skjulte jobber for å skaffe seg verdensherredømme.
Sions vises protokoller er en antisemittisk samling av forfalskede og fabrikkerte tekster. Angivelig var tekstene hemmelige møtereferater som avslørte en gigantisk jødisk sammensvergelse. Ifølge tekstene styrte jødene i det skjulte både kommunismen og kapitalismen, og det eksisterte planer om å gripe verdensmakten.
Sions vises protokoller ble første gang trykket i 1903, og allerede i 1921 ble protokollene avslørt som en forfalskning. Dette hindret allikevel ikke at tekstene ble spredt globalt. Antisemitter har brukt, og bruker fortsatt, tekstene som "bevis" på at det finnes et jødisk komplott om å oppnå jødisk verdensherredømme.
Mellomkrigstida
I mellomkrigstida økte antisemittismen i omfang og intensitet. I Russland brukte tsarens hemmelige politi Sions vises protokoller til å legitimere massakrer mot jødene i den russiske borgerkrigen. I USA finansierte bilprodusenten Henry Ford trykkingen av fem hundre tusen kopier av protokollene og fikk et særlig ansvar for spredningen i Amerika.
I Tyskland oppstod det en myte om at det tyske nederlaget i første verdenskrig skyldtes at militæret ble sviktet av en indre fiende, den såkalte dolkestøtlegenden. Nazistene mente at jødene, sammen med kommunister og andre "samfunnsundergravende elementer", hadde forrådt Tyskland.
Tenk etter
Er det likhet mellom tankegangen bak "dolkestøtlegenden" og idéene til terroristen bak handlingene 22. juli i 2011 i Norge?
Nazismen og holocaust
Den mest dramatiske effekten av protokollene var allikevel legitimeringen av nazismens antisemittisme. Adolf Hitler brukte Sions vises protokoller og antisemittiske idéer til å bekrefte sitt verdensbilde. Der sto man overfor en apokalyptisk sluttkamp mellom de tyske germanerne og deres fiender, jødene. I den nazistiske propagandaen i mellomkrigstida var kommunisme og jødedom to sider av samme sak, den såkalte "jødebolsjevismen". Jødene sto ikke bare i ledtog med kommunistene, det var jødene som sto bak kommunismen. Ifølge denne tankegangen var det egentlig jødene som sto bak den russiske revolusjon, som et ledd i planen om verdensherredømme.
Holocaust, utryddelsen av jødene under andre verdenskrig, står som antisemittismens frykteligste konsekvens. På grunn av den historiske betydningen og de katastrofale følgene kan forestillingen om jødenes verdenssammensvergelse kalles "alle konspirasjonsteoriers mor".
Konspirasjonsteorier om jødene i dag
Sions vises protokoller spres fortsatt og brukes aktivt blant både nynazister, rasistiske okkultister, kristenfundamentalister og islamister. Dette bidrar til at konspirasjonsteorien om jødenes verdensherredømme er aktuell også i dag.
Holocaustbenekterne antyder at folkemordet er en fabrikkert løgn iverksatt av jødene for å skjule den "egentlige sannheten" om et jødisk verdensherredømme.
I flere arabiske land brukes Sions vises protokoller for å vise at jødene ønsker herredømme over alle araberland. Blant annet henviste islamistbevegelsen Hamas til Sions vises protokoller i 1988 som bevis for staten Israels ondskap.
Kristenfundamentalister, også i Norge, har brukt protokollene som bevis for sine konspirasjonsteorier. Ifølge dem skal jødene ha samarbeidet med andre aktører for å sikre seg verdensherredømme.
En myte som oppstod etter terrorangrepet mot USA 11. september 2001, var at jødene, eller Israel, var involvert i angrepet. Angivelig skulle ansatte med jødisk bakgrunn ha rømt World Trade Center før flyene traff tårnene. Disse anklagene har blitt fremmet på nynazistiske nettsteder og i spekulative medier i Midtøsten, men har ingen rot i virkeligheten.
I mellomkrigstida beskyldte nazistene den jødiske bankfamilien Rothschild for å være såkalte "finansjøder", som ønsket å undergrave den rådende sosiale orden. I dag påstås det samme om den amerikanske finansmannen George Soros. Milliardæren Soros, som har jødisk bakgrunn, bruker mye av formuen sin til å støtte liberale prosjekter og demokratiutvikling verden rundt. I hatkampanjen mot Soros har det blitt brukt velkjente antisemittiske grep ved å beskylde ham for å tilhøre globalisteliten. Dette skal angivelig være en gruppe som "trekker i trådene", og som jobber for jødisk verdensherredømme.
Tenk etter
Kjenner du til noen stereotypier eller fordommer mot jøder i dag?
Er det likhetstrekk mellom konspirasjonsteorien om jødene og ulike konspirasjonsteorier om muslimer i Norge i dag?
Vil du vite mer om antisemittisme?
Du kan lese mer om antisemittisme og høre professor Christhard Hoffmann forklare begrepet hos religionsoraklene ved Universitetet i Bergen.
Kilder
Dyrendal, A. (2020, 23. oktober). Konspirasjonsteorier. I Store norske leksikon. https://snl.no/konspirasjonsteori
Dyrendal, A. (2020, 6. mai). Sions vises protokoller. I Store norske leksikon. https://snl.no/Sions_vises_protokoller
Dyrendal, A. & Emberland, T. (2019). Hva er konspirasjonsteorier. Universitetsforlaget.
Groth, B. & Mendelsohn O. (2021, 22. desember). Jødeforfølgelser i oldtid og middelalder. I Store norske leksikon. https://snl.no/j%C3%B8deforf%C3%B8lgelser_i_oldtid_og_middelalder
Hva er antisemittisme (2020, 29. oktober). I Religionsoraklene. Hentet fra https://religionsoraklene.no/hva-er-antisemittisme/
Simonsen, K. B. (2021, 9. juni). Den moderne antisemittismen. I Store norske leksikon. https://snl.no/Den_moderne_antisemittismen
Simonsen, K. B. (2018, 5.desember). Den kristne antijudaismen. I Store norske leksikon. https://snl.no/Den_kristne_antijudaismen
Les original på NDLA →
Autoritære ideologier
Oppgave 1. Autoritære ideologier
Som en reaksjon på den økonomiske og politiske krisen i mellomkrigstiden fikk store deler av Europa sterke autoritære innslag.
Oppgave 2. Likheter og forskjeller mellom ideologier
Ta utgangspunkt i ideologiene nedenfor, og lag en framstilling bestående av tre kolonner som viser likheter og forskjeller.
Likheter og forskjellerFascismen
Nasjonalsosialismen
Stalinismen
Grunnleggende verdier
Synet på menneske og samfunn
Statens rolle
Synet på demokrati
Strategi og mål
Betydning i samtida
Oppgave 3. Autoritære regimer – kjennetegn og fellestrekk
Dra og slipp bilder og tekst i riktig boks.
Les original på NDLA →
Som en reaksjon på den økonomiske og politiske krisen i mellomkrigstiden fikk store deler av Europa sterke autoritære innslag.
Oppgave 2. Likheter og forskjeller mellom ideologier
Ta utgangspunkt i ideologiene nedenfor, og lag en framstilling bestående av tre kolonner som viser likheter og forskjeller.
Likheter og forskjellerFascismen
Nasjonalsosialismen
Stalinismen
Grunnleggende verdier
Synet på menneske og samfunn
Statens rolle
Synet på demokrati
Strategi og mål
Betydning i samtida
Oppgave 3. Autoritære regimer – kjennetegn og fellestrekk
Dra og slipp bilder og tekst i riktig boks.
Les original på NDLA →
Autoritære ideologier
Oppgave 1. Autoritære ideologier
Som en reaksjon på den økonomiske og politiske krisen i mellomkrigstiden fikk store deler av Europa sterke autoritære innslag.
Oppgave 2. Likheter og forskjeller mellom ideologier
Ta utgangspunkt i ideologiene nedenfor, og lag en framstilling bestående av tre kolonner som viser likheter og forskjeller.
Likheter og forskjellerFascismen
Nasjonalsosialismen
Stalinismen
Grunnleggende verdier
Synet på menneske og samfunn
Statens rolle
Synet på demokrati
Strategi og mål
Betydning i samtida
Oppgave 3. Autoritære regimer – kjennetegn og fellestrekk
Dra og slipp bilder og tekst i riktig boks.
Les original på NDLA →
Som en reaksjon på den økonomiske og politiske krisen i mellomkrigstiden fikk store deler av Europa sterke autoritære innslag.
Oppgave 2. Likheter og forskjeller mellom ideologier
Ta utgangspunkt i ideologiene nedenfor, og lag en framstilling bestående av tre kolonner som viser likheter og forskjeller.
Likheter og forskjellerFascismen
Nasjonalsosialismen
Stalinismen
Grunnleggende verdier
Synet på menneske og samfunn
Statens rolle
Synet på demokrati
Strategi og mål
Betydning i samtida
Oppgave 3. Autoritære regimer – kjennetegn og fellestrekk
Dra og slipp bilder og tekst i riktig boks.
Les original på NDLA →
Benektelse av holocaust
Forarbeid
Hva kan du om holocaust fra før? Snakk med en medelev.
Oppgave 1
Les kilde 1 om benektelsen.
Holocaustbenektelse dreier seg kort fortalt om enkeltpersoner eller grupper som påstår at nazistenes mord på om lag seks millioner jøder under andre verdenskrig ikke fant sted. Holocaust er ifølge benekterne en myte som er opprettholdt av pro-jødiske historikere og jødiskdominerte medier.
Holocaustbenekterne hevder at myten om holocaust først og fremst eksisterer fordi historikerne arbeider ut fra ensrettede og ureflekterte kunnskaper og myter om andre verdenskrig. De påstår dessuten at holocaust er oppfunnet for å presse Tyskland for erstatningsbeløp og for å rettferdiggjøre Israels opprettelse og tilstedeværelse i Midtøsten. Slik kan jødisk kulturell og økonomisk makt fortsatt dominere verden.
Grunnsetninger hos benektere
Antall døde er sterkt overdrevet: Det døde ikke seks millioner jøder – og det var jødenes egen skyld at de ble forfulgt.
Det ble ikke brukt gasskamre til å myrde jøder.
Hitler beordret ikke jødeutryddelsen, som dermed ikke var offisiell politikk. Jødene ble bare deportert "østover".
Kilde: Molbæk-Steensig, S. (2020, 29. april). Holocaustfornektelse. Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter. https://www.hlsenteret.no/undervisning/kunnskapsbasen/Ulike%20folkemord/folkemord-under-nazismen/ettertid/holocaustbenektelse
Oppgave 2
Lytt til kilde 2, en podkast fra Verdibørsen på NRK:
Podkast, NRK: Hvorfor benekte holocaust?
Intervju med Øyvind Kopperud, spesialrådgiver og forsker ved Senter for studier av holocaust og livssynsminoriteter.
Oppgave 3
Studer andre kilder, for eksempel "Folkemord i Nazi-Tyskland" hos Senter for studier av holocaust og livssynsminoriteter.
Oppgave 4
Svar på spørsmålene:
Vil et forbud mot å benekte holocaust løse problemet i dag?
Hvilke motiver og hensikter har ulike bevegelser i dag med å benekte holocaust?
Hvordan kan man med kritisk argumentasjon motbevise en slik benektelse av folkemord? Les mer i fagartikkelen om kritisk tenkning.
Vil du fordype deg i andre folkemord som har skjedd i moderne tid? Bruk gjerne ressurssiden for folkemord hos Senter for studier av holocaust og livssynsminoriteter.
Les original på NDLA →
Hva kan du om holocaust fra før? Snakk med en medelev.
Oppgave 1
Les kilde 1 om benektelsen.
Holocaustbenektelse dreier seg kort fortalt om enkeltpersoner eller grupper som påstår at nazistenes mord på om lag seks millioner jøder under andre verdenskrig ikke fant sted. Holocaust er ifølge benekterne en myte som er opprettholdt av pro-jødiske historikere og jødiskdominerte medier.
Holocaustbenekterne hevder at myten om holocaust først og fremst eksisterer fordi historikerne arbeider ut fra ensrettede og ureflekterte kunnskaper og myter om andre verdenskrig. De påstår dessuten at holocaust er oppfunnet for å presse Tyskland for erstatningsbeløp og for å rettferdiggjøre Israels opprettelse og tilstedeværelse i Midtøsten. Slik kan jødisk kulturell og økonomisk makt fortsatt dominere verden.
Grunnsetninger hos benektere
Antall døde er sterkt overdrevet: Det døde ikke seks millioner jøder – og det var jødenes egen skyld at de ble forfulgt.
Det ble ikke brukt gasskamre til å myrde jøder.
Hitler beordret ikke jødeutryddelsen, som dermed ikke var offisiell politikk. Jødene ble bare deportert "østover".
Kilde: Molbæk-Steensig, S. (2020, 29. april). Holocaustfornektelse. Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter. https://www.hlsenteret.no/undervisning/kunnskapsbasen/Ulike%20folkemord/folkemord-under-nazismen/ettertid/holocaustbenektelse
Oppgave 2
Lytt til kilde 2, en podkast fra Verdibørsen på NRK:
Podkast, NRK: Hvorfor benekte holocaust?
Intervju med Øyvind Kopperud, spesialrådgiver og forsker ved Senter for studier av holocaust og livssynsminoriteter.
Oppgave 3
Studer andre kilder, for eksempel "Folkemord i Nazi-Tyskland" hos Senter for studier av holocaust og livssynsminoriteter.
Oppgave 4
Svar på spørsmålene:
Vil et forbud mot å benekte holocaust løse problemet i dag?
Hvilke motiver og hensikter har ulike bevegelser i dag med å benekte holocaust?
Hvordan kan man med kritisk argumentasjon motbevise en slik benektelse av folkemord? Les mer i fagartikkelen om kritisk tenkning.
Vil du fordype deg i andre folkemord som har skjedd i moderne tid? Bruk gjerne ressurssiden for folkemord hos Senter for studier av holocaust og livssynsminoriteter.
Les original på NDLA →
Benektelse av holocaust
Forarbeid
Hva kan du om holocaust fra før? Snakk med en medelev.
Oppgave 1
Les kilde 1 om benektelsen.
Holocaustbenektelse dreier seg kort fortalt om enkeltpersoner eller grupper som påstår at nazistenes mord på om lag seks millioner jøder under andre verdenskrig ikke fant sted. Holocaust er ifølge benekterne en myte som er opprettholdt av pro-jødiske historikere og jødiskdominerte medier.
Holocaustbenekterne hevder at myten om holocaust først og fremst eksisterer fordi historikerne arbeider ut fra ensrettede og ureflekterte kunnskaper og myter om andre verdenskrig. De påstår dessuten at holocaust er oppfunnet for å presse Tyskland for erstatningsbeløp og for å rettferdiggjøre Israels opprettelse og tilstedeværelse i Midtøsten. Slik kan jødisk kulturell og økonomisk makt fortsatt dominere verden.
Grunnsetninger hos benektere
Antall døde er sterkt overdrevet: Det døde ikke seks millioner jøder – og det var jødenes egen skyld at de ble forfulgt.
Det ble ikke brukt gasskamre til å myrde jøder.
Hitler beordret ikke jødeutryddelsen, som dermed ikke var offisiell politikk. Jødene ble bare deportert "østover".
Kilde: Molbæk-Steensig, S. (2020, 29. april). Holocaustfornektelse. Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter. https://www.hlsenteret.no/undervisning/kunnskapsbasen/Ulike%20folkemord/folkemord-under-nazismen/ettertid/holocaustbenektelse
Oppgave 2
Lytt til kilde 2, en podkast fra Verdibørsen på NRK:
Podkast, NRK: Hvorfor benekte holocaust?
Intervju med Øyvind Kopperud, spesialrådgiver og forsker ved Senter for studier av holocaust og livssynsminoriteter.
Oppgave 3
Studer andre kilder, for eksempel "Folkemord i Nazi-Tyskland" hos Senter for studier av holocaust og livssynsminoriteter.
Oppgave 4
Svar på spørsmålene:
Vil et forbud mot å benekte holocaust løse problemet i dag?
Hvilke motiver og hensikter har ulike bevegelser i dag med å benekte holocaust?
Hvordan kan man med kritisk argumentasjon motbevise en slik benektelse av folkemord? Les mer i fagartikkelen om kritisk tenkning.
Vil du fordype deg i andre folkemord som har skjedd i moderne tid? Bruk gjerne ressurssiden for folkemord hos Senter for studier av holocaust og livssynsminoriteter.
Les original på NDLA →
Hva kan du om holocaust fra før? Snakk med en medelev.
Oppgave 1
Les kilde 1 om benektelsen.
Holocaustbenektelse dreier seg kort fortalt om enkeltpersoner eller grupper som påstår at nazistenes mord på om lag seks millioner jøder under andre verdenskrig ikke fant sted. Holocaust er ifølge benekterne en myte som er opprettholdt av pro-jødiske historikere og jødiskdominerte medier.
Holocaustbenekterne hevder at myten om holocaust først og fremst eksisterer fordi historikerne arbeider ut fra ensrettede og ureflekterte kunnskaper og myter om andre verdenskrig. De påstår dessuten at holocaust er oppfunnet for å presse Tyskland for erstatningsbeløp og for å rettferdiggjøre Israels opprettelse og tilstedeværelse i Midtøsten. Slik kan jødisk kulturell og økonomisk makt fortsatt dominere verden.
Grunnsetninger hos benektere
Antall døde er sterkt overdrevet: Det døde ikke seks millioner jøder – og det var jødenes egen skyld at de ble forfulgt.
Det ble ikke brukt gasskamre til å myrde jøder.
Hitler beordret ikke jødeutryddelsen, som dermed ikke var offisiell politikk. Jødene ble bare deportert "østover".
Kilde: Molbæk-Steensig, S. (2020, 29. april). Holocaustfornektelse. Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter. https://www.hlsenteret.no/undervisning/kunnskapsbasen/Ulike%20folkemord/folkemord-under-nazismen/ettertid/holocaustbenektelse
Oppgave 2
Lytt til kilde 2, en podkast fra Verdibørsen på NRK:
Podkast, NRK: Hvorfor benekte holocaust?
Intervju med Øyvind Kopperud, spesialrådgiver og forsker ved Senter for studier av holocaust og livssynsminoriteter.
Oppgave 3
Studer andre kilder, for eksempel "Folkemord i Nazi-Tyskland" hos Senter for studier av holocaust og livssynsminoriteter.
Oppgave 4
Svar på spørsmålene:
Vil et forbud mot å benekte holocaust løse problemet i dag?
Hvilke motiver og hensikter har ulike bevegelser i dag med å benekte holocaust?
Hvordan kan man med kritisk argumentasjon motbevise en slik benektelse av folkemord? Les mer i fagartikkelen om kritisk tenkning.
Vil du fordype deg i andre folkemord som har skjedd i moderne tid? Bruk gjerne ressurssiden for folkemord hos Senter for studier av holocaust og livssynsminoriteter.
Les original på NDLA →
Fascismen
Krigens virkninger
Første verdenskrig endret de tradisjonelle politiske ideologiene og skapte nye varianter. Nasjonalistisk propaganda dominerte avisene. Gjennom den var menn blitt oppfordre til å la seg verve og til å ofre seg for fedrelandet i den store krigen. Ved krigens slutt var de ulike frontavsnittene omgjort til gjørmelandskap, millioner var døde, og et stort antall mennesker var varig skadet.
Den russiske revolusjonen i 1917 rystet befolkningen, og frykten for revolusjoner i Europa utfordret de demokratiske institusjonene. Fredsbetingelsene i Versailles gagnet seierherrene, men skapte også hevntanker og nye konfliktlinjer.
Den italienske fascismen
I dette politiske kaoset oppstod ideologien fascisme. Benito Mussolini (1883–1945) var lenge en engasjert sosialist, men første verdenskrig endret hans politiske ståsted i nasjonalistisk retning. I 1919 grunnla han Det nasjonale fascistiske partiet. I bevegelsen ble det også opprettet kampgrupper eller "svartskjorter". Høyresida i Italia fryktet ethvert tilløp til streik, revolusjon eller uro i samfunnet og støttet fascistenes kamp mot internasjonalt orienterte sosialister. Vold mot "unasjonale" elementer i befolkningen ble fort legitim praksis. Politi og øvrige myndigheter så bort fra den fascistiske voldsbruken og tok imot den hjelpen de kunne få i kampen mot den revolusjonære arbeiderbevegelsen.
Et politisk splittet Italia med liten tiltro til demokratiet åpnet veien for fascismen. Med slike betingelser ble ønsket om "en sterk og handlekraftig leder som gjenvant nasjonens ære" ønsket velkommen. Etter en regjeringskrise i 1922 gikk Mussolinis fascister til verks gjennom "marsjen mot Roma". Benito Mussolini hadde svært liten oppslutning i det italienske parlamentet, likevel utnevnte kongen ham til statsminister i Italia. Veien mot et fascistisk diktatur var påbegynt.
Fra 1925 fungerte i realiteten Italia som en totalitær ett-partistat, der all politisk opposisjon var satt ut av spill. Parlamentet ble oppløst, og senere ble fagforeninger og politiske partier, med Fascistpartiet som eneste unntak, forbudt. Statlig sensur fjernet kritiske meningsytringer, som ikke passet inn i den nasjonale revolusjonen av Italia.
Statens rolle
Fra venstresida hentet fascistene idéen om en kollektiv og sterk stat. I fascistisk kontekst skulle staten styre politikk og økonomi, og holde orden i samfunnet. Kollektivet skulle ledes av Il Duce, føreren, som skulle lede massene gjennom en nasjonal revolusjon. Næringslivet ble bygd opp i såkalte korporativer, med klart autoritære innslag. Her ble alle parter i arbeidslivet tvunget til samarbeid og produksjon etter statens interesser. Denne statsorganiseringen ble også framtredende i Tyskland og tyskokkuperte land under andre verdenskrig.
Romerske forbilder
Det nye, fascistiske Italia skulle uttrykke en moderne og framtidsrettet utgave av Romas gamle storhet. Kunst og arkitektur skulle markere renhet, orden og maskulinitet. Fascistene dyrket uniformer og militære verdier, og voldsbruk skulle disiplinere og herde menneskekarakteren. Disse verdiene skulle brukes i imperialistisk politikk for å skape et nytt middelhavsrike under fascistisk innflytelse.
Målet var en sterk, forent og moderne italiensk stat fri for klassekamp. Nasjonen var viktigere enn enkeltindividene. Demokratiet skapte, ifølge fascistene, motsetninger i samfunnet. Alternativet var å forene det italienske folket i korporativer, ledet av Il Duce og den fascistiske ledelsen. Kampen mot den internasjonale kommunismen var av den største betydning for fascistene på deres vei mot å bli en stormakt i middelhavsregionen.
Gjennom 1920-tallet var Italia fascismens kjerneområde i Europa, men de totalitære kreftene fantes i alle land. I Øst-Europa gikk mange av landene i totalitær retning. Demokratiene i Vest-Europa ble også utfordret av fascistiske (og kommunistiske) partier gjennom mellomkrigstida, men i hovedsak bestod demokratiene. Først under andre verdenskrig fikk de fleste europeere føle hvordan det var å leve i et fascistisk samfunn.
Fascismen i dag?
Den italienske fascismen forsvant med Mussolinis fall og Italias tap i andre verdenskrig. Men fascismen som idé ble ikke borte. Den gikk bare under jorden. Etter krigen oppsto nye, mindre fascistiske partier, og Spania og Portugal fortsatte sin diktatoriske styreform til midt på 1970-tallet. De fascistiske kreftene har fremdeles appell i samfunnet i dag, spesielt som enkle og populistiske løsninger ved misnøye med det politiske systemet. Spesielt i land under press, der det er nød og knapphet på goder, kan fascistiske løsninger framstå fristende.
Tenk over:
Finnes det statsledere eller politiske partier i dag som er villige til å innskrenke demokratiet i nasjonens, statens eller partiets interesse?
Kilder
Berg, O. T. & Thorsen, D. E, (2021, 7. november). Fascisme. I Store norske leksikon. https://snl.no/fascisme
Berg, O. T. (2021, 3. juni). Korporativ stat. I Store norske leksikon. https://snl.no/korporativ_stat
Les original på NDLA →
Første verdenskrig endret de tradisjonelle politiske ideologiene og skapte nye varianter. Nasjonalistisk propaganda dominerte avisene. Gjennom den var menn blitt oppfordre til å la seg verve og til å ofre seg for fedrelandet i den store krigen. Ved krigens slutt var de ulike frontavsnittene omgjort til gjørmelandskap, millioner var døde, og et stort antall mennesker var varig skadet.
Den russiske revolusjonen i 1917 rystet befolkningen, og frykten for revolusjoner i Europa utfordret de demokratiske institusjonene. Fredsbetingelsene i Versailles gagnet seierherrene, men skapte også hevntanker og nye konfliktlinjer.
Den italienske fascismen
I dette politiske kaoset oppstod ideologien fascisme. Benito Mussolini (1883–1945) var lenge en engasjert sosialist, men første verdenskrig endret hans politiske ståsted i nasjonalistisk retning. I 1919 grunnla han Det nasjonale fascistiske partiet. I bevegelsen ble det også opprettet kampgrupper eller "svartskjorter". Høyresida i Italia fryktet ethvert tilløp til streik, revolusjon eller uro i samfunnet og støttet fascistenes kamp mot internasjonalt orienterte sosialister. Vold mot "unasjonale" elementer i befolkningen ble fort legitim praksis. Politi og øvrige myndigheter så bort fra den fascistiske voldsbruken og tok imot den hjelpen de kunne få i kampen mot den revolusjonære arbeiderbevegelsen.
Et politisk splittet Italia med liten tiltro til demokratiet åpnet veien for fascismen. Med slike betingelser ble ønsket om "en sterk og handlekraftig leder som gjenvant nasjonens ære" ønsket velkommen. Etter en regjeringskrise i 1922 gikk Mussolinis fascister til verks gjennom "marsjen mot Roma". Benito Mussolini hadde svært liten oppslutning i det italienske parlamentet, likevel utnevnte kongen ham til statsminister i Italia. Veien mot et fascistisk diktatur var påbegynt.
Fra 1925 fungerte i realiteten Italia som en totalitær ett-partistat, der all politisk opposisjon var satt ut av spill. Parlamentet ble oppløst, og senere ble fagforeninger og politiske partier, med Fascistpartiet som eneste unntak, forbudt. Statlig sensur fjernet kritiske meningsytringer, som ikke passet inn i den nasjonale revolusjonen av Italia.
Statens rolle
Fra venstresida hentet fascistene idéen om en kollektiv og sterk stat. I fascistisk kontekst skulle staten styre politikk og økonomi, og holde orden i samfunnet. Kollektivet skulle ledes av Il Duce, føreren, som skulle lede massene gjennom en nasjonal revolusjon. Næringslivet ble bygd opp i såkalte korporativer, med klart autoritære innslag. Her ble alle parter i arbeidslivet tvunget til samarbeid og produksjon etter statens interesser. Denne statsorganiseringen ble også framtredende i Tyskland og tyskokkuperte land under andre verdenskrig.
Romerske forbilder
Det nye, fascistiske Italia skulle uttrykke en moderne og framtidsrettet utgave av Romas gamle storhet. Kunst og arkitektur skulle markere renhet, orden og maskulinitet. Fascistene dyrket uniformer og militære verdier, og voldsbruk skulle disiplinere og herde menneskekarakteren. Disse verdiene skulle brukes i imperialistisk politikk for å skape et nytt middelhavsrike under fascistisk innflytelse.
Målet var en sterk, forent og moderne italiensk stat fri for klassekamp. Nasjonen var viktigere enn enkeltindividene. Demokratiet skapte, ifølge fascistene, motsetninger i samfunnet. Alternativet var å forene det italienske folket i korporativer, ledet av Il Duce og den fascistiske ledelsen. Kampen mot den internasjonale kommunismen var av den største betydning for fascistene på deres vei mot å bli en stormakt i middelhavsregionen.
Gjennom 1920-tallet var Italia fascismens kjerneområde i Europa, men de totalitære kreftene fantes i alle land. I Øst-Europa gikk mange av landene i totalitær retning. Demokratiene i Vest-Europa ble også utfordret av fascistiske (og kommunistiske) partier gjennom mellomkrigstida, men i hovedsak bestod demokratiene. Først under andre verdenskrig fikk de fleste europeere føle hvordan det var å leve i et fascistisk samfunn.
Fascismen i dag?
Den italienske fascismen forsvant med Mussolinis fall og Italias tap i andre verdenskrig. Men fascismen som idé ble ikke borte. Den gikk bare under jorden. Etter krigen oppsto nye, mindre fascistiske partier, og Spania og Portugal fortsatte sin diktatoriske styreform til midt på 1970-tallet. De fascistiske kreftene har fremdeles appell i samfunnet i dag, spesielt som enkle og populistiske løsninger ved misnøye med det politiske systemet. Spesielt i land under press, der det er nød og knapphet på goder, kan fascistiske løsninger framstå fristende.
Tenk over:
Finnes det statsledere eller politiske partier i dag som er villige til å innskrenke demokratiet i nasjonens, statens eller partiets interesse?
Kilder
Berg, O. T. & Thorsen, D. E, (2021, 7. november). Fascisme. I Store norske leksikon. https://snl.no/fascisme
Berg, O. T. (2021, 3. juni). Korporativ stat. I Store norske leksikon. https://snl.no/korporativ_stat
Les original på NDLA →
Fascismen
Krigens virkninger
Første verdenskrig endret de tradisjonelle politiske ideologiene og skapte nye varianter. Nasjonalistisk propaganda dominerte avisene. Gjennom den var menn blitt oppfordre til å la seg verve og til å ofre seg for fedrelandet i den store krigen. Ved krigens slutt var de ulike frontavsnittene omgjort til gjørmelandskap, millioner var døde, og et stort antall mennesker var varig skadet.
Den russiske revolusjonen i 1917 rystet befolkningen, og frykten for revolusjoner i Europa utfordret de demokratiske institusjonene. Fredsbetingelsene i Versailles gagnet seierherrene, men skapte også hevntanker og nye konfliktlinjer.
Den italienske fascismen
I dette politiske kaoset oppstod ideologien fascisme. Benito Mussolini (1883–1945) var lenge en engasjert sosialist, men første verdenskrig endret hans politiske ståsted i nasjonalistisk retning. I 1919 grunnla han Det nasjonale fascistiske partiet. I bevegelsen ble det også opprettet kampgrupper eller "svartskjorter". Høyresida i Italia fryktet ethvert tilløp til streik, revolusjon eller uro i samfunnet og støttet fascistenes kamp mot internasjonalt orienterte sosialister. Vold mot "unasjonale" elementer i befolkningen ble fort legitim praksis. Politi og øvrige myndigheter så bort fra den fascistiske voldsbruken og tok imot den hjelpen de kunne få i kampen mot den revolusjonære arbeiderbevegelsen.
Et politisk splittet Italia med liten tiltro til demokratiet åpnet veien for fascismen. Med slike betingelser ble ønsket om "en sterk og handlekraftig leder som gjenvant nasjonens ære" ønsket velkommen. Etter en regjeringskrise i 1922 gikk Mussolinis fascister til verks gjennom "marsjen mot Roma". Benito Mussolini hadde svært liten oppslutning i det italienske parlamentet, likevel utnevnte kongen ham til statsminister i Italia. Veien mot et fascistisk diktatur var påbegynt.
Fra 1925 fungerte i realiteten Italia som en totalitær ett-partistat, der all politisk opposisjon var satt ut av spill. Parlamentet ble oppløst, og senere ble fagforeninger og politiske partier, med Fascistpartiet som eneste unntak, forbudt. Statlig sensur fjernet kritiske meningsytringer, som ikke passet inn i den nasjonale revolusjonen av Italia.
Statens rolle
Fra venstresida hentet fascistene idéen om en kollektiv og sterk stat. I fascistisk kontekst skulle staten styre politikk og økonomi, og holde orden i samfunnet. Kollektivet skulle ledes av Il Duce, føreren, som skulle lede massene gjennom en nasjonal revolusjon. Næringslivet ble bygd opp i såkalte korporativer, med klart autoritære innslag. Her ble alle parter i arbeidslivet tvunget til samarbeid og produksjon etter statens interesser. Denne statsorganiseringen ble også framtredende i Tyskland og tyskokkuperte land under andre verdenskrig.
Romerske forbilder
Det nye, fascistiske Italia skulle uttrykke en moderne og framtidsrettet utgave av Romas gamle storhet. Kunst og arkitektur skulle markere renhet, orden og maskulinitet. Fascistene dyrket uniformer og militære verdier, og voldsbruk skulle disiplinere og herde menneskekarakteren. Disse verdiene skulle brukes i imperialistisk politikk for å skape et nytt middelhavsrike under fascistisk innflytelse.
Målet var en sterk, forent og moderne italiensk stat fri for klassekamp. Nasjonen var viktigere enn enkeltindividene. Demokratiet skapte, ifølge fascistene, motsetninger i samfunnet. Alternativet var å forene det italienske folket i korporativer, ledet av Il Duce og den fascistiske ledelsen. Kampen mot den internasjonale kommunismen var av den største betydning for fascistene på deres vei mot å bli en stormakt i middelhavsregionen.
Gjennom 1920-tallet var Italia fascismens kjerneområde i Europa, men de totalitære kreftene fantes i alle land. I Øst-Europa gikk mange av landene i totalitær retning. Demokratiene i Vest-Europa ble også utfordret av fascistiske (og kommunistiske) partier gjennom mellomkrigstida, men i hovedsak bestod demokratiene. Først under andre verdenskrig fikk de fleste europeere føle hvordan det var å leve i et fascistisk samfunn.
Fascismen i dag?
Den italienske fascismen forsvant med Mussolinis fall og Italias tap i andre verdenskrig. Men fascismen som idé ble ikke borte. Den gikk bare under jorden. Etter krigen oppsto nye, mindre fascistiske partier, og Spania og Portugal fortsatte sin diktatoriske styreform til midt på 1970-tallet. De fascistiske kreftene har fremdeles appell i samfunnet i dag, spesielt som enkle og populistiske løsninger ved misnøye med det politiske systemet. Spesielt i land under press, der det er nød og knapphet på goder, kan fascistiske løsninger framstå fristende.
Tenk over:
Finnes det statsledere eller politiske partier i dag som er villige til å innskrenke demokratiet i nasjonens, statens eller partiets interesse?
Kilder
Berg, O. T. & Thorsen, D. E, (2021, 7. november). Fascisme. I Store norske leksikon. https://snl.no/fascisme
Berg, O. T. (2021, 3. juni). Korporativ stat. I Store norske leksikon. https://snl.no/korporativ_stat
Les original på NDLA →
Første verdenskrig endret de tradisjonelle politiske ideologiene og skapte nye varianter. Nasjonalistisk propaganda dominerte avisene. Gjennom den var menn blitt oppfordre til å la seg verve og til å ofre seg for fedrelandet i den store krigen. Ved krigens slutt var de ulike frontavsnittene omgjort til gjørmelandskap, millioner var døde, og et stort antall mennesker var varig skadet.
Den russiske revolusjonen i 1917 rystet befolkningen, og frykten for revolusjoner i Europa utfordret de demokratiske institusjonene. Fredsbetingelsene i Versailles gagnet seierherrene, men skapte også hevntanker og nye konfliktlinjer.
Den italienske fascismen
I dette politiske kaoset oppstod ideologien fascisme. Benito Mussolini (1883–1945) var lenge en engasjert sosialist, men første verdenskrig endret hans politiske ståsted i nasjonalistisk retning. I 1919 grunnla han Det nasjonale fascistiske partiet. I bevegelsen ble det også opprettet kampgrupper eller "svartskjorter". Høyresida i Italia fryktet ethvert tilløp til streik, revolusjon eller uro i samfunnet og støttet fascistenes kamp mot internasjonalt orienterte sosialister. Vold mot "unasjonale" elementer i befolkningen ble fort legitim praksis. Politi og øvrige myndigheter så bort fra den fascistiske voldsbruken og tok imot den hjelpen de kunne få i kampen mot den revolusjonære arbeiderbevegelsen.
Et politisk splittet Italia med liten tiltro til demokratiet åpnet veien for fascismen. Med slike betingelser ble ønsket om "en sterk og handlekraftig leder som gjenvant nasjonens ære" ønsket velkommen. Etter en regjeringskrise i 1922 gikk Mussolinis fascister til verks gjennom "marsjen mot Roma". Benito Mussolini hadde svært liten oppslutning i det italienske parlamentet, likevel utnevnte kongen ham til statsminister i Italia. Veien mot et fascistisk diktatur var påbegynt.
Fra 1925 fungerte i realiteten Italia som en totalitær ett-partistat, der all politisk opposisjon var satt ut av spill. Parlamentet ble oppløst, og senere ble fagforeninger og politiske partier, med Fascistpartiet som eneste unntak, forbudt. Statlig sensur fjernet kritiske meningsytringer, som ikke passet inn i den nasjonale revolusjonen av Italia.
Statens rolle
Fra venstresida hentet fascistene idéen om en kollektiv og sterk stat. I fascistisk kontekst skulle staten styre politikk og økonomi, og holde orden i samfunnet. Kollektivet skulle ledes av Il Duce, føreren, som skulle lede massene gjennom en nasjonal revolusjon. Næringslivet ble bygd opp i såkalte korporativer, med klart autoritære innslag. Her ble alle parter i arbeidslivet tvunget til samarbeid og produksjon etter statens interesser. Denne statsorganiseringen ble også framtredende i Tyskland og tyskokkuperte land under andre verdenskrig.
Romerske forbilder
Det nye, fascistiske Italia skulle uttrykke en moderne og framtidsrettet utgave av Romas gamle storhet. Kunst og arkitektur skulle markere renhet, orden og maskulinitet. Fascistene dyrket uniformer og militære verdier, og voldsbruk skulle disiplinere og herde menneskekarakteren. Disse verdiene skulle brukes i imperialistisk politikk for å skape et nytt middelhavsrike under fascistisk innflytelse.
Målet var en sterk, forent og moderne italiensk stat fri for klassekamp. Nasjonen var viktigere enn enkeltindividene. Demokratiet skapte, ifølge fascistene, motsetninger i samfunnet. Alternativet var å forene det italienske folket i korporativer, ledet av Il Duce og den fascistiske ledelsen. Kampen mot den internasjonale kommunismen var av den største betydning for fascistene på deres vei mot å bli en stormakt i middelhavsregionen.
Gjennom 1920-tallet var Italia fascismens kjerneområde i Europa, men de totalitære kreftene fantes i alle land. I Øst-Europa gikk mange av landene i totalitær retning. Demokratiene i Vest-Europa ble også utfordret av fascistiske (og kommunistiske) partier gjennom mellomkrigstida, men i hovedsak bestod demokratiene. Først under andre verdenskrig fikk de fleste europeere føle hvordan det var å leve i et fascistisk samfunn.
Fascismen i dag?
Den italienske fascismen forsvant med Mussolinis fall og Italias tap i andre verdenskrig. Men fascismen som idé ble ikke borte. Den gikk bare under jorden. Etter krigen oppsto nye, mindre fascistiske partier, og Spania og Portugal fortsatte sin diktatoriske styreform til midt på 1970-tallet. De fascistiske kreftene har fremdeles appell i samfunnet i dag, spesielt som enkle og populistiske løsninger ved misnøye med det politiske systemet. Spesielt i land under press, der det er nød og knapphet på goder, kan fascistiske løsninger framstå fristende.
Tenk over:
Finnes det statsledere eller politiske partier i dag som er villige til å innskrenke demokratiet i nasjonens, statens eller partiets interesse?
Kilder
Berg, O. T. & Thorsen, D. E, (2021, 7. november). Fascisme. I Store norske leksikon. https://snl.no/fascisme
Berg, O. T. (2021, 3. juni). Korporativ stat. I Store norske leksikon. https://snl.no/korporativ_stat
Les original på NDLA →
Fra jødehat til antisemittisme
Fra jødehat til antisemittisme
Romerne i antikken så på jødene med skepsis og frykt for det fremmede siden jødene hadde sine særegne ritualer og religiøse praksis. I tidlig middelalder var fiendtligheten mellom jøder og kristne av mer religiøs art. Dette utviklet seg etter hvert til anklager fra de kristne om at "jødene forgiftet brønnene" og andre bisarre rykter som skulle forklare uår, epidemier og lignende. Fra høymiddelalderen vokste det fram antijødiske holdninger i det kristne Europa, og det kom lover som diskriminerte jødiske folkegrupper.
Moderne antisemittisme skilte seg imidlertid radikalt fra tidligere samfunns jødefiendtlige holdninger og forfølgelser. På 1900-tallet oppsto en kvasivitenskapelig rasevitenskap og en konspirasjonsteori om at "jødene ønsket verdensherredømme". Antisemittismen som ideologi ble utformet for å kunne begrunne og legitimere handlinger mot jødene.
Rasevitenskapen tok utgangspunkt i idéen om at ulike kulturer hadde ulike utviklingsnivå og potensiale. Øverst på rangstigen sto germanerne, lenger ned slaviske folkeslag og nederst jødene.
Antisemittismen i Nazi-Tyskland
Antisemittiske idéer var kjent for nazistene og deres støttespillere i 1920-årene og fra Hitlers Mein Kampf. Likevel trodde ikke tyskere flest på at de systematiske jødeforfølgelsene skulle bli satt ut i livet.
Med nasjonalsosialistenes maktovertakelse i 1933 ble jødene framstilt som "en parasittisk rase", som sugde ressurser ut av tyskerne og verden for øvrig. Antisemittisk propaganda spredte disse holdningene i skolen, ungdomsorganisasjoner, i pressen og ellers på ulike nivåer i samfunnet. Propagandaen mot jødene hadde til hensikt å forene det tyske folk og bekjempe og eliminere det nazistene mente var utyske og svake elementer i befolkningen. Bevegelsen brukte konspirasjonsteorier til å anspore det tyske folk til mistenksomhet mot den "hemmelige fienden", og de hevdet at det foregikk en eksistensiell kamp germanerne måtte vinne for å hindre "jødisk verdensherredømme".
Jean-Paul Sartre: ... "dersom jøden ikke eksisterte, ville antisemitten ha funnet ham opp."
(Sartre, 1946/1963, s. 9)
Nürnberglovene
Med nasjonalsosialismen som statsbærende ideologi skulle den nasjonale revolusjon gjennomføres med Adolf Hitler som folkets fører og diktator. Den antisemittiske propagandaen ble brukt for å legitimere lovendringer som rammet Tysklands jøder. Gjennom en rekke lover, kalt Nürnberglovene, fra 1935 ble lovverket aktivt brukt mot jødene i Tyskland. Dette var en tilsiktet og organisert statlig politikk "til beskyttelse av tysk blod og ære", som blant annet forbød ekteskap mellom ariere og jøder. I tillegg kom riksborgerloven, som slo fast at kun personer med tysk eller beslektet blod kunne være tyske borgere. Et intrikat organisasjonskart ble brukt til å registrere hvem som kunne defineres som jøder og fratas posisjoner og rettigheter i staten.
Åpen trakassering av jøder ble nå utbredt, og boikottaksjoner mot jødiske forretninger, leger med mer ble iverksatt. I tillegg ble mange jøder og politisk opposisjonelle sendt til de nyetablerte konsentrasjonsleirene.
Antisemittisk propaganda
Jødene i Tyskland utgjorde 1 % av befolkningen i 1933. Med økende trakassering og antisemittisk propaganda valgte mange jøder å flykte fra Tyskland. Mange land hadde på 30-tallet strenge immigrasjonsregler og valgte i mange tilfeller ikke å ta imot de jødiske flyktningene. 130 000 greide å komme seg ut av Tyskland. Fram mot krigsutbruddet fantes det flere eksempler på jødiske flyktninger som måtte returnere til en usikker skjebne i Tyskland og andre land i Europa. De fleste jødene i tyskokkuperte områder under krigen endte i dødsleirene.
Krystallnatten
Jødeforfølgelsene ble ytterligere intensivert da nazistene aksjonerte mot jødiske boliger, forretninger og synagoger i hele Tyskland 8. og 9. november 1938. Den aksjonen har for ettertida blitt kalt krystallnatta. I en organisert statlig aksjon fikk lokale SA-grupper fritt spillerom til å bekjempe jøder med alle midler over hele Tyskland.
Krystallnatta markerte en eskalering av forfølgelsene av jødene i Tyskland. Flere enn 30 000 jøder ble da arrestert og sendt til konsentrasjonsleirer. I løpet av 1939 ble jødiske barn fullstendig utelukket fra den offentlige skolen, og jøder ble tvangsflyttet fra sine hjem til egne "jødehus" i ulike gettoer.
Kilde
Sartre, J. P. (1963). Tanker om jødespørsmålet (B. Jensen, Overs.). J. W. Cappelens Forlag. (Opprinnelig utgitt 1946).
Les original på NDLA →
Romerne i antikken så på jødene med skepsis og frykt for det fremmede siden jødene hadde sine særegne ritualer og religiøse praksis. I tidlig middelalder var fiendtligheten mellom jøder og kristne av mer religiøs art. Dette utviklet seg etter hvert til anklager fra de kristne om at "jødene forgiftet brønnene" og andre bisarre rykter som skulle forklare uår, epidemier og lignende. Fra høymiddelalderen vokste det fram antijødiske holdninger i det kristne Europa, og det kom lover som diskriminerte jødiske folkegrupper.
Moderne antisemittisme skilte seg imidlertid radikalt fra tidligere samfunns jødefiendtlige holdninger og forfølgelser. På 1900-tallet oppsto en kvasivitenskapelig rasevitenskap og en konspirasjonsteori om at "jødene ønsket verdensherredømme". Antisemittismen som ideologi ble utformet for å kunne begrunne og legitimere handlinger mot jødene.
Rasevitenskapen tok utgangspunkt i idéen om at ulike kulturer hadde ulike utviklingsnivå og potensiale. Øverst på rangstigen sto germanerne, lenger ned slaviske folkeslag og nederst jødene.
Antisemittismen i Nazi-Tyskland
Antisemittiske idéer var kjent for nazistene og deres støttespillere i 1920-årene og fra Hitlers Mein Kampf. Likevel trodde ikke tyskere flest på at de systematiske jødeforfølgelsene skulle bli satt ut i livet.
Med nasjonalsosialistenes maktovertakelse i 1933 ble jødene framstilt som "en parasittisk rase", som sugde ressurser ut av tyskerne og verden for øvrig. Antisemittisk propaganda spredte disse holdningene i skolen, ungdomsorganisasjoner, i pressen og ellers på ulike nivåer i samfunnet. Propagandaen mot jødene hadde til hensikt å forene det tyske folk og bekjempe og eliminere det nazistene mente var utyske og svake elementer i befolkningen. Bevegelsen brukte konspirasjonsteorier til å anspore det tyske folk til mistenksomhet mot den "hemmelige fienden", og de hevdet at det foregikk en eksistensiell kamp germanerne måtte vinne for å hindre "jødisk verdensherredømme".
Jean-Paul Sartre: ... "dersom jøden ikke eksisterte, ville antisemitten ha funnet ham opp."
(Sartre, 1946/1963, s. 9)
Nürnberglovene
Med nasjonalsosialismen som statsbærende ideologi skulle den nasjonale revolusjon gjennomføres med Adolf Hitler som folkets fører og diktator. Den antisemittiske propagandaen ble brukt for å legitimere lovendringer som rammet Tysklands jøder. Gjennom en rekke lover, kalt Nürnberglovene, fra 1935 ble lovverket aktivt brukt mot jødene i Tyskland. Dette var en tilsiktet og organisert statlig politikk "til beskyttelse av tysk blod og ære", som blant annet forbød ekteskap mellom ariere og jøder. I tillegg kom riksborgerloven, som slo fast at kun personer med tysk eller beslektet blod kunne være tyske borgere. Et intrikat organisasjonskart ble brukt til å registrere hvem som kunne defineres som jøder og fratas posisjoner og rettigheter i staten.
Åpen trakassering av jøder ble nå utbredt, og boikottaksjoner mot jødiske forretninger, leger med mer ble iverksatt. I tillegg ble mange jøder og politisk opposisjonelle sendt til de nyetablerte konsentrasjonsleirene.
Antisemittisk propaganda
Jødene i Tyskland utgjorde 1 % av befolkningen i 1933. Med økende trakassering og antisemittisk propaganda valgte mange jøder å flykte fra Tyskland. Mange land hadde på 30-tallet strenge immigrasjonsregler og valgte i mange tilfeller ikke å ta imot de jødiske flyktningene. 130 000 greide å komme seg ut av Tyskland. Fram mot krigsutbruddet fantes det flere eksempler på jødiske flyktninger som måtte returnere til en usikker skjebne i Tyskland og andre land i Europa. De fleste jødene i tyskokkuperte områder under krigen endte i dødsleirene.
Krystallnatten
Jødeforfølgelsene ble ytterligere intensivert da nazistene aksjonerte mot jødiske boliger, forretninger og synagoger i hele Tyskland 8. og 9. november 1938. Den aksjonen har for ettertida blitt kalt krystallnatta. I en organisert statlig aksjon fikk lokale SA-grupper fritt spillerom til å bekjempe jøder med alle midler over hele Tyskland.
Krystallnatta markerte en eskalering av forfølgelsene av jødene i Tyskland. Flere enn 30 000 jøder ble da arrestert og sendt til konsentrasjonsleirer. I løpet av 1939 ble jødiske barn fullstendig utelukket fra den offentlige skolen, og jøder ble tvangsflyttet fra sine hjem til egne "jødehus" i ulike gettoer.
Kilde
Sartre, J. P. (1963). Tanker om jødespørsmålet (B. Jensen, Overs.). J. W. Cappelens Forlag. (Opprinnelig utgitt 1946).
Les original på NDLA →
Fra jødehat til antisemittisme
Fra jødehat til antisemittisme
Romerne i antikken så på jødene med skepsis og frykt for det fremmede siden jødene hadde sine særegne ritualer og religiøse praksis. I tidlig middelalder var fiendtligheten mellom jøder og kristne av mer religiøs art. Dette utviklet seg etter hvert til anklager fra de kristne om at "jødene forgiftet brønnene" og andre bisarre rykter som skulle forklare uår, epidemier og lignende. Fra høymiddelalderen vokste det fram antijødiske holdninger i det kristne Europa, og det kom lover som diskriminerte jødiske folkegrupper.
Moderne antisemittisme skilte seg imidlertid radikalt fra tidligere samfunns jødefiendtlige holdninger og forfølgelser. På 1900-tallet oppsto en kvasivitenskapelig rasevitenskap og en konspirasjonsteori om at "jødene ønsket verdensherredømme". Antisemittismen som ideologi ble utformet for å kunne begrunne og legitimere handlinger mot jødene.
Rasevitenskapen tok utgangspunkt i idéen om at ulike kulturer hadde ulike utviklingsnivå og potensiale. Øverst på rangstigen sto germanerne, lenger ned slaviske folkeslag og nederst jødene.
Antisemittismen i Nazi-Tyskland
Antisemittiske idéer var kjent for nazistene og deres støttespillere i 1920-årene og fra Hitlers Mein Kampf. Likevel trodde ikke tyskere flest på at de systematiske jødeforfølgelsene skulle bli satt ut i livet.
Med nasjonalsosialistenes maktovertakelse i 1933 ble jødene framstilt som "en parasittisk rase", som sugde ressurser ut av tyskerne og verden for øvrig. Antisemittisk propaganda spredte disse holdningene i skolen, ungdomsorganisasjoner, i pressen og ellers på ulike nivåer i samfunnet. Propagandaen mot jødene hadde til hensikt å forene det tyske folk og bekjempe og eliminere det nazistene mente var utyske og svake elementer i befolkningen. Bevegelsen brukte konspirasjonsteorier til å anspore det tyske folk til mistenksomhet mot den "hemmelige fienden", og de hevdet at det foregikk en eksistensiell kamp germanerne måtte vinne for å hindre "jødisk verdensherredømme".
Jean-Paul Sartre: ... "dersom jøden ikke eksisterte, ville antisemitten ha funnet ham opp."
(Sartre, 1946/1963, s. 9)
Nürnberglovene
Med nasjonalsosialismen som statsbærende ideologi skulle den nasjonale revolusjon gjennomføres med Adolf Hitler som folkets fører og diktator. Den antisemittiske propagandaen ble brukt for å legitimere lovendringer som rammet Tysklands jøder. Gjennom en rekke lover, kalt Nürnberglovene, fra 1935 ble lovverket aktivt brukt mot jødene i Tyskland. Dette var en tilsiktet og organisert statlig politikk "til beskyttelse av tysk blod og ære", som blant annet forbød ekteskap mellom ariere og jøder. I tillegg kom riksborgerloven, som slo fast at kun personer med tysk eller beslektet blod kunne være tyske borgere. Et intrikat organisasjonskart ble brukt til å registrere hvem som kunne defineres som jøder og fratas posisjoner og rettigheter i staten.
Åpen trakassering av jøder ble nå utbredt, og boikottaksjoner mot jødiske forretninger, leger med mer ble iverksatt. I tillegg ble mange jøder og politisk opposisjonelle sendt til de nyetablerte konsentrasjonsleirene.
Antisemittisk propaganda
Jødene i Tyskland utgjorde 1 % av befolkningen i 1933. Med økende trakassering og antisemittisk propaganda valgte mange jøder å flykte fra Tyskland. Mange land hadde på 30-tallet strenge immigrasjonsregler og valgte i mange tilfeller ikke å ta imot de jødiske flyktningene. 130 000 greide å komme seg ut av Tyskland. Fram mot krigsutbruddet fantes det flere eksempler på jødiske flyktninger som måtte returnere til en usikker skjebne i Tyskland og andre land i Europa. De fleste jødene i tyskokkuperte områder under krigen endte i dødsleirene.
Krystallnatten
Jødeforfølgelsene ble ytterligere intensivert da nazistene aksjonerte mot jødiske boliger, forretninger og synagoger i hele Tyskland 8. og 9. november 1938. Den aksjonen har for ettertida blitt kalt krystallnatta. I en organisert statlig aksjon fikk lokale SA-grupper fritt spillerom til å bekjempe jøder med alle midler over hele Tyskland.
Krystallnatta markerte en eskalering av forfølgelsene av jødene i Tyskland. Flere enn 30 000 jøder ble da arrestert og sendt til konsentrasjonsleirer. I løpet av 1939 ble jødiske barn fullstendig utelukket fra den offentlige skolen, og jøder ble tvangsflyttet fra sine hjem til egne "jødehus" i ulike gettoer.
Kilde
Sartre, J. P. (1963). Tanker om jødespørsmålet (B. Jensen, Overs.). J. W. Cappelens Forlag. (Opprinnelig utgitt 1946).
Les original på NDLA →
Romerne i antikken så på jødene med skepsis og frykt for det fremmede siden jødene hadde sine særegne ritualer og religiøse praksis. I tidlig middelalder var fiendtligheten mellom jøder og kristne av mer religiøs art. Dette utviklet seg etter hvert til anklager fra de kristne om at "jødene forgiftet brønnene" og andre bisarre rykter som skulle forklare uår, epidemier og lignende. Fra høymiddelalderen vokste det fram antijødiske holdninger i det kristne Europa, og det kom lover som diskriminerte jødiske folkegrupper.
Moderne antisemittisme skilte seg imidlertid radikalt fra tidligere samfunns jødefiendtlige holdninger og forfølgelser. På 1900-tallet oppsto en kvasivitenskapelig rasevitenskap og en konspirasjonsteori om at "jødene ønsket verdensherredømme". Antisemittismen som ideologi ble utformet for å kunne begrunne og legitimere handlinger mot jødene.
Rasevitenskapen tok utgangspunkt i idéen om at ulike kulturer hadde ulike utviklingsnivå og potensiale. Øverst på rangstigen sto germanerne, lenger ned slaviske folkeslag og nederst jødene.
Antisemittismen i Nazi-Tyskland
Antisemittiske idéer var kjent for nazistene og deres støttespillere i 1920-årene og fra Hitlers Mein Kampf. Likevel trodde ikke tyskere flest på at de systematiske jødeforfølgelsene skulle bli satt ut i livet.
Med nasjonalsosialistenes maktovertakelse i 1933 ble jødene framstilt som "en parasittisk rase", som sugde ressurser ut av tyskerne og verden for øvrig. Antisemittisk propaganda spredte disse holdningene i skolen, ungdomsorganisasjoner, i pressen og ellers på ulike nivåer i samfunnet. Propagandaen mot jødene hadde til hensikt å forene det tyske folk og bekjempe og eliminere det nazistene mente var utyske og svake elementer i befolkningen. Bevegelsen brukte konspirasjonsteorier til å anspore det tyske folk til mistenksomhet mot den "hemmelige fienden", og de hevdet at det foregikk en eksistensiell kamp germanerne måtte vinne for å hindre "jødisk verdensherredømme".
Jean-Paul Sartre: ... "dersom jøden ikke eksisterte, ville antisemitten ha funnet ham opp."
(Sartre, 1946/1963, s. 9)
Nürnberglovene
Med nasjonalsosialismen som statsbærende ideologi skulle den nasjonale revolusjon gjennomføres med Adolf Hitler som folkets fører og diktator. Den antisemittiske propagandaen ble brukt for å legitimere lovendringer som rammet Tysklands jøder. Gjennom en rekke lover, kalt Nürnberglovene, fra 1935 ble lovverket aktivt brukt mot jødene i Tyskland. Dette var en tilsiktet og organisert statlig politikk "til beskyttelse av tysk blod og ære", som blant annet forbød ekteskap mellom ariere og jøder. I tillegg kom riksborgerloven, som slo fast at kun personer med tysk eller beslektet blod kunne være tyske borgere. Et intrikat organisasjonskart ble brukt til å registrere hvem som kunne defineres som jøder og fratas posisjoner og rettigheter i staten.
Åpen trakassering av jøder ble nå utbredt, og boikottaksjoner mot jødiske forretninger, leger med mer ble iverksatt. I tillegg ble mange jøder og politisk opposisjonelle sendt til de nyetablerte konsentrasjonsleirene.
Antisemittisk propaganda
Jødene i Tyskland utgjorde 1 % av befolkningen i 1933. Med økende trakassering og antisemittisk propaganda valgte mange jøder å flykte fra Tyskland. Mange land hadde på 30-tallet strenge immigrasjonsregler og valgte i mange tilfeller ikke å ta imot de jødiske flyktningene. 130 000 greide å komme seg ut av Tyskland. Fram mot krigsutbruddet fantes det flere eksempler på jødiske flyktninger som måtte returnere til en usikker skjebne i Tyskland og andre land i Europa. De fleste jødene i tyskokkuperte områder under krigen endte i dødsleirene.
Krystallnatten
Jødeforfølgelsene ble ytterligere intensivert da nazistene aksjonerte mot jødiske boliger, forretninger og synagoger i hele Tyskland 8. og 9. november 1938. Den aksjonen har for ettertida blitt kalt krystallnatta. I en organisert statlig aksjon fikk lokale SA-grupper fritt spillerom til å bekjempe jøder med alle midler over hele Tyskland.
Krystallnatta markerte en eskalering av forfølgelsene av jødene i Tyskland. Flere enn 30 000 jøder ble da arrestert og sendt til konsentrasjonsleirer. I løpet av 1939 ble jødiske barn fullstendig utelukket fra den offentlige skolen, og jøder ble tvangsflyttet fra sine hjem til egne "jødehus" i ulike gettoer.
Kilde
Sartre, J. P. (1963). Tanker om jødespørsmålet (B. Jensen, Overs.). J. W. Cappelens Forlag. (Opprinnelig utgitt 1946).
Les original på NDLA →
Hitlers vei til makten
Weimarrepublikken
Weimarrepublikken er et mye brukt navn på den demokratiske første fellestyske republikken, som eksisterte fra 1919 til 1933. Det tyske demokratiet hadde store problemer med å håndtere de økonomiske og politiske problemene som preget mellomkrigstida. Weimarrepublikken endte med Adolf Hitlers maktovertakelse i 1933.
Det nasjonalsosialistiske tyske arbeiderparti, NSDAP, som Hitler ble leder av i 1921, spilte en beskjeden rolle ved riksdagsvalgene i Tyskland på 20-tallet. Etter ølkjellerkuppet i 1923 sank oppslutningen. Konsekvensene av den økonomiske verdenskrisen utløst på Wall Street børsen i 1929 ble omfattende i det tyske politiske landskapet i første halvdel av 30-tallet.
Virkninger av verdenskrisen
Nazistene gjorde seg bemerket ved å kreve at Tysklands krigsskadeerstatninger skulle opphøre før folkeavstemmingen om ny avtale i 1929. Partiet brukte aktivt propaganda og moderne virkemidler for å vinne innflytelse i Tyskland. Bevegelsen trivdes godt i krisetider og nørte opp om misnøyen, om dolkestøtlegenden og om kritikken av republikkens manglende evne til å løse den økonomiske krisen.
Ved valget til Riksdagen høsten 1930 hadde allerede arbeidsløsheten nådd 15 %. Partier både på ytre høyre og ytre venstre side økte markant sin oppslutning. NSDAP fikk nå 18 % oppslutning, kommunistpartiet (KDP) 13 %. Weimarrepublikken var svært demokratisk og hadde mange partier representert i Riksdagen. Mange regjeringsskifter og politiske kriser la på 30-tallet veien åpen for radikale løsninger og ledere med mye personlig makt og høye ambisjoner.
I 1932 nådde arbeidsløsheten 30 %, og to nye valg ble avholdt. NSDAP fortsatte sin oppsiktsvekkende framgang hos velgerne med 37 % i juni og 32 % i november. Store deler av middelklassen følte posisjonen sin truet og ønsket en handlekraftig regjering som skulle løse problemene og gjenopprette Tysklands ære.
Tabell Riksdagsvalgene: Weimarrepublikken 1919–33Riksdagsvalgene: Weimarrepublikken 1919–33 (ca. %)Parti
1919
1920
1924 (mai)
1924 (des)
1928
1930
1932 (juli)
1932 (nov)
1933
KDP
21391114151712USPD
8181SPD
382220261025222018Zentrum
2013141312121311BVP
43433332DDP
1995643111DVP
51391083121DNVP
10131920157687NSDAP
73318373244Andre
2487121244Demokratiet forsvinner
Trusselen fra kommunistene skremte den tyske middelklassen. De var redde for å miste personlig eiendom og verdier. Samtidig foregikk det regelrette gatekamper mellom uniformerte SA-grupper og revolusjonære kommunister. Blant makthaverne i store bedrifter, i hæren og i andre toppstillinger syntes det å være vilje til å sette Riksdagen til side og heller la en regjering styre med fullmakter for å ordne opp i kaoset. Hitler fikk økende sympati i konservative kretser og blant bedriftsledere, og ble frontet som deres foretrukne leder i Tyskland.
Som leder av landets største parti ble Adolf Hitler bedt av president Paul von Hindenburg om å danne en koalisjonsregjering 30. januar 1933. Herfra handlet Hitler raskt. Som rikskansler skrev han ut nyvalg i håp om å sikre flertall alene for NSDAP i Riksdagen. Fire uker senere ble riksdagsbygningen satt i brann, angivelig av en kommunist. Viktigere var det likevel hvordan brannen ble brukt politisk av Hitler og nazipartiet. Dagen etter fikk Hitler president Hindenburg til å innføre permanent unntakstilstand for å stoppe det nazistene hevdet var starten på en kommunistisk revolusjon. Ved det siste ordinære riksdagsvalget i mars 1933 fikk NSDAP ca. 44 %, sosialdemokratene ca. 20 % og kommunistene ca. 12 % av stemmene.
Fullmaktslovene
Etter riksdagsvalget i 1933 forlangte Hitler at Riksdagen skulle vedta den såkalte fullmaktsloven. Loven ga den sittende regjeringen rett til å vedta lover uten samtykke fra Riksdagen. Hitler og nazipartiet kunne dermed styre uten støtte fra Riksdagen. Inntil videre opphørte Weimarrepublikken og det tyske demokratiet. Mange av landets sentrale ledere trodde at Hitler kunne kontrolleres og ville moderere sitt politiske budskap som landets leder.
Hitler grep raskt muligheten og gjennomførte sin nasjonale revolusjon. Da den aldrende president Hindenburg døde i august 1934, benyttet Hitler anledningen til å sikre seg full politisk kontroll ved å slå sammen statsminister- (rikskansler) og presidentembetet. Tysklands leder gikk fra nå under tittelen "Der Führer".
Nazifisering av stat og samfunn
I 1934 startet nazifiseringen av stat og samfunn i Tyskland. I løpet av kort tid innførte Hitler et fascistisk diktatur. Andre partier ble forfulgt eller oppløste seg selv. De første konsentrasjonsleirene ble opprettet, der ble "fiender av staten", som kommunister og sosialdemokrater, internert. I løpet av de første årene av NSDAPs "nasjonale revolusjon" ble hele samfunnet underlagt nazistisk innflytelse og kontroll. Nye lover ble innført uten noen demokratisk prosess. Medlemmer av partiet ble innsatt i sentrale stillinger under førerens kontroll.
Innad i partiet slo Hitler også ned all potensiell opposisjon. Lederen i SA Ernst Röhm, som bidro sterkt til Hitlers vekst, ble fengslet og drept i 1934. Under den såkalte "de lange knivers natt", natta til 30. juni 1934, startet en blodig utrenskning i nazipartiet. Et hundretalls mennesker kan ha bli drept, både innenfor og utenfor partiet. Operasjonen var ledet av SS og hadde som mål å fjerne alle fraksjoner i bevegelsen og sikre Hitler all makt.
Verdensøkonomien var på vei oppover fra 1933. Dette kunne nazistene utnytte i Tyskland. Fram mot andre verdenskrig gikk arbeidsledigheten drastisk ned. Nazistene iverksatte statlige byggeprosjekter og rustet opp det tyske forsvaret.
Det brede lag av det tyske folket støttet Hitlers politikk for å gjenreise Tysklands ære. At det nye regimet klarte å avskaffe arbeidsløsheten, fikk all kritikk mot regimet til å stilne
Tenk over: "Å følge flokken"
Hvordan forholder du deg til gruppepress på skolen?
Ville du opponert mot den nasjonale revolusjonen i Tyskland på 30-tallet?
Har du fått med deg dette?
Kilder
Tøllefsen, T. O. (2021). Weimarrepublikken. i Store norske leksikon. Hentet 16. januar 2022 fra https://snl.no/Weimarrepublikken
Tysklands historie fra 1933 til 1945. (2021, 2. september). I Store norske leksikon. https://snl.no/Tysklands_historie_fra_1933_til_1945
Les original på NDLA →
Weimarrepublikken er et mye brukt navn på den demokratiske første fellestyske republikken, som eksisterte fra 1919 til 1933. Det tyske demokratiet hadde store problemer med å håndtere de økonomiske og politiske problemene som preget mellomkrigstida. Weimarrepublikken endte med Adolf Hitlers maktovertakelse i 1933.
Det nasjonalsosialistiske tyske arbeiderparti, NSDAP, som Hitler ble leder av i 1921, spilte en beskjeden rolle ved riksdagsvalgene i Tyskland på 20-tallet. Etter ølkjellerkuppet i 1923 sank oppslutningen. Konsekvensene av den økonomiske verdenskrisen utløst på Wall Street børsen i 1929 ble omfattende i det tyske politiske landskapet i første halvdel av 30-tallet.
Virkninger av verdenskrisen
Nazistene gjorde seg bemerket ved å kreve at Tysklands krigsskadeerstatninger skulle opphøre før folkeavstemmingen om ny avtale i 1929. Partiet brukte aktivt propaganda og moderne virkemidler for å vinne innflytelse i Tyskland. Bevegelsen trivdes godt i krisetider og nørte opp om misnøyen, om dolkestøtlegenden og om kritikken av republikkens manglende evne til å løse den økonomiske krisen.
Ved valget til Riksdagen høsten 1930 hadde allerede arbeidsløsheten nådd 15 %. Partier både på ytre høyre og ytre venstre side økte markant sin oppslutning. NSDAP fikk nå 18 % oppslutning, kommunistpartiet (KDP) 13 %. Weimarrepublikken var svært demokratisk og hadde mange partier representert i Riksdagen. Mange regjeringsskifter og politiske kriser la på 30-tallet veien åpen for radikale løsninger og ledere med mye personlig makt og høye ambisjoner.
I 1932 nådde arbeidsløsheten 30 %, og to nye valg ble avholdt. NSDAP fortsatte sin oppsiktsvekkende framgang hos velgerne med 37 % i juni og 32 % i november. Store deler av middelklassen følte posisjonen sin truet og ønsket en handlekraftig regjering som skulle løse problemene og gjenopprette Tysklands ære.
Tabell Riksdagsvalgene: Weimarrepublikken 1919–33Riksdagsvalgene: Weimarrepublikken 1919–33 (ca. %)Parti
1919
1920
1924 (mai)
1924 (des)
1928
1930
1932 (juli)
1932 (nov)
1933
KDP
21391114151712USPD
8181SPD
382220261025222018Zentrum
2013141312121311BVP
43433332DDP
1995643111DVP
51391083121DNVP
10131920157687NSDAP
73318373244Andre
2487121244Demokratiet forsvinner
Trusselen fra kommunistene skremte den tyske middelklassen. De var redde for å miste personlig eiendom og verdier. Samtidig foregikk det regelrette gatekamper mellom uniformerte SA-grupper og revolusjonære kommunister. Blant makthaverne i store bedrifter, i hæren og i andre toppstillinger syntes det å være vilje til å sette Riksdagen til side og heller la en regjering styre med fullmakter for å ordne opp i kaoset. Hitler fikk økende sympati i konservative kretser og blant bedriftsledere, og ble frontet som deres foretrukne leder i Tyskland.
Som leder av landets største parti ble Adolf Hitler bedt av president Paul von Hindenburg om å danne en koalisjonsregjering 30. januar 1933. Herfra handlet Hitler raskt. Som rikskansler skrev han ut nyvalg i håp om å sikre flertall alene for NSDAP i Riksdagen. Fire uker senere ble riksdagsbygningen satt i brann, angivelig av en kommunist. Viktigere var det likevel hvordan brannen ble brukt politisk av Hitler og nazipartiet. Dagen etter fikk Hitler president Hindenburg til å innføre permanent unntakstilstand for å stoppe det nazistene hevdet var starten på en kommunistisk revolusjon. Ved det siste ordinære riksdagsvalget i mars 1933 fikk NSDAP ca. 44 %, sosialdemokratene ca. 20 % og kommunistene ca. 12 % av stemmene.
Fullmaktslovene
Etter riksdagsvalget i 1933 forlangte Hitler at Riksdagen skulle vedta den såkalte fullmaktsloven. Loven ga den sittende regjeringen rett til å vedta lover uten samtykke fra Riksdagen. Hitler og nazipartiet kunne dermed styre uten støtte fra Riksdagen. Inntil videre opphørte Weimarrepublikken og det tyske demokratiet. Mange av landets sentrale ledere trodde at Hitler kunne kontrolleres og ville moderere sitt politiske budskap som landets leder.
Hitler grep raskt muligheten og gjennomførte sin nasjonale revolusjon. Da den aldrende president Hindenburg døde i august 1934, benyttet Hitler anledningen til å sikre seg full politisk kontroll ved å slå sammen statsminister- (rikskansler) og presidentembetet. Tysklands leder gikk fra nå under tittelen "Der Führer".
Nazifisering av stat og samfunn
I 1934 startet nazifiseringen av stat og samfunn i Tyskland. I løpet av kort tid innførte Hitler et fascistisk diktatur. Andre partier ble forfulgt eller oppløste seg selv. De første konsentrasjonsleirene ble opprettet, der ble "fiender av staten", som kommunister og sosialdemokrater, internert. I løpet av de første årene av NSDAPs "nasjonale revolusjon" ble hele samfunnet underlagt nazistisk innflytelse og kontroll. Nye lover ble innført uten noen demokratisk prosess. Medlemmer av partiet ble innsatt i sentrale stillinger under førerens kontroll.
Innad i partiet slo Hitler også ned all potensiell opposisjon. Lederen i SA Ernst Röhm, som bidro sterkt til Hitlers vekst, ble fengslet og drept i 1934. Under den såkalte "de lange knivers natt", natta til 30. juni 1934, startet en blodig utrenskning i nazipartiet. Et hundretalls mennesker kan ha bli drept, både innenfor og utenfor partiet. Operasjonen var ledet av SS og hadde som mål å fjerne alle fraksjoner i bevegelsen og sikre Hitler all makt.
Verdensøkonomien var på vei oppover fra 1933. Dette kunne nazistene utnytte i Tyskland. Fram mot andre verdenskrig gikk arbeidsledigheten drastisk ned. Nazistene iverksatte statlige byggeprosjekter og rustet opp det tyske forsvaret.
Det brede lag av det tyske folket støttet Hitlers politikk for å gjenreise Tysklands ære. At det nye regimet klarte å avskaffe arbeidsløsheten, fikk all kritikk mot regimet til å stilne
Tenk over: "Å følge flokken"
Hvordan forholder du deg til gruppepress på skolen?
Ville du opponert mot den nasjonale revolusjonen i Tyskland på 30-tallet?
Har du fått med deg dette?
Kilder
Tøllefsen, T. O. (2021). Weimarrepublikken. i Store norske leksikon. Hentet 16. januar 2022 fra https://snl.no/Weimarrepublikken
Tysklands historie fra 1933 til 1945. (2021, 2. september). I Store norske leksikon. https://snl.no/Tysklands_historie_fra_1933_til_1945
Les original på NDLA →
Hitlers vei til makten
Weimarrepublikken
Weimarrepublikken er et mye brukt navn på den demokratiske første fellestyske republikken, som eksisterte fra 1919 til 1933. Det tyske demokratiet hadde store problemer med å håndtere de økonomiske og politiske problemene som preget mellomkrigstida. Weimarrepublikken endte med Adolf Hitlers maktovertakelse i 1933.
Det nasjonalsosialistiske tyske arbeiderparti, NSDAP, som Hitler ble leder av i 1921, spilte en beskjeden rolle ved riksdagsvalgene i Tyskland på 20-tallet. Etter ølkjellerkuppet i 1923 sank oppslutningen. Konsekvensene av den økonomiske verdenskrisen utløst på Wall Street børsen i 1929 ble omfattende i det tyske politiske landskapet i første halvdel av 30-tallet.
Virkninger av verdenskrisen
Nazistene gjorde seg bemerket ved å kreve at Tysklands krigsskadeerstatninger skulle opphøre før folkeavstemmingen om ny avtale i 1929. Partiet brukte aktivt propaganda og moderne virkemidler for å vinne innflytelse i Tyskland. Bevegelsen trivdes godt i krisetider og nørte opp om misnøyen, om dolkestøtlegenden og om kritikken av republikkens manglende evne til å løse den økonomiske krisen.
Ved valget til Riksdagen høsten 1930 hadde allerede arbeidsløsheten nådd 15 %. Partier både på ytre høyre og ytre venstre side økte markant sin oppslutning. NSDAP fikk nå 18 % oppslutning, kommunistpartiet (KDP) 13 %. Weimarrepublikken var svært demokratisk og hadde mange partier representert i Riksdagen. Mange regjeringsskifter og politiske kriser la på 30-tallet veien åpen for radikale løsninger og ledere med mye personlig makt og høye ambisjoner.
I 1932 nådde arbeidsløsheten 30 %, og to nye valg ble avholdt. NSDAP fortsatte sin oppsiktsvekkende framgang hos velgerne med 37 % i juni og 32 % i november. Store deler av middelklassen følte posisjonen sin truet og ønsket en handlekraftig regjering som skulle løse problemene og gjenopprette Tysklands ære.
Tabell Riksdagsvalgene: Weimarrepublikken 1919–33Riksdagsvalgene: Weimarrepublikken 1919–33 (ca. %)Parti
1919
1920
1924 (mai)
1924 (des)
1928
1930
1932 (juli)
1932 (nov)
1933
KDP
21391114151712USPD
8181SPD
382220261025222018Zentrum
2013141312121311BVP
43433332DDP
1995643111DVP
51391083121DNVP
10131920157687NSDAP
73318373244Andre
2487121244Demokratiet forsvinner
Trusselen fra kommunistene skremte den tyske middelklassen. De var redde for å miste personlig eiendom og verdier. Samtidig foregikk det regelrette gatekamper mellom uniformerte SA-grupper og revolusjonære kommunister. Blant makthaverne i store bedrifter, i hæren og i andre toppstillinger syntes det å være vilje til å sette Riksdagen til side og heller la en regjering styre med fullmakter for å ordne opp i kaoset. Hitler fikk økende sympati i konservative kretser og blant bedriftsledere, og ble frontet som deres foretrukne leder i Tyskland.
Som leder av landets største parti ble Adolf Hitler bedt av president Paul von Hindenburg om å danne en koalisjonsregjering 30. januar 1933. Herfra handlet Hitler raskt. Som rikskansler skrev han ut nyvalg i håp om å sikre flertall alene for NSDAP i Riksdagen. Fire uker senere ble riksdagsbygningen satt i brann, angivelig av en kommunist. Viktigere var det likevel hvordan brannen ble brukt politisk av Hitler og nazipartiet. Dagen etter fikk Hitler president Hindenburg til å innføre permanent unntakstilstand for å stoppe det nazistene hevdet var starten på en kommunistisk revolusjon. Ved det siste ordinære riksdagsvalget i mars 1933 fikk NSDAP ca. 44 %, sosialdemokratene ca. 20 % og kommunistene ca. 12 % av stemmene.
Fullmaktslovene
Etter riksdagsvalget i 1933 forlangte Hitler at Riksdagen skulle vedta den såkalte fullmaktsloven. Loven ga den sittende regjeringen rett til å vedta lover uten samtykke fra Riksdagen. Hitler og nazipartiet kunne dermed styre uten støtte fra Riksdagen. Inntil videre opphørte Weimarrepublikken og det tyske demokratiet. Mange av landets sentrale ledere trodde at Hitler kunne kontrolleres og ville moderere sitt politiske budskap som landets leder.
Hitler grep raskt muligheten og gjennomførte sin nasjonale revolusjon. Da den aldrende president Hindenburg døde i august 1934, benyttet Hitler anledningen til å sikre seg full politisk kontroll ved å slå sammen statsminister- (rikskansler) og presidentembetet. Tysklands leder gikk fra nå under tittelen "Der Führer".
Nazifisering av stat og samfunn
I 1934 startet nazifiseringen av stat og samfunn i Tyskland. I løpet av kort tid innførte Hitler et fascistisk diktatur. Andre partier ble forfulgt eller oppløste seg selv. De første konsentrasjonsleirene ble opprettet, der ble "fiender av staten", som kommunister og sosialdemokrater, internert. I løpet av de første årene av NSDAPs "nasjonale revolusjon" ble hele samfunnet underlagt nazistisk innflytelse og kontroll. Nye lover ble innført uten noen demokratisk prosess. Medlemmer av partiet ble innsatt i sentrale stillinger under førerens kontroll.
Innad i partiet slo Hitler også ned all potensiell opposisjon. Lederen i SA Ernst Röhm, som bidro sterkt til Hitlers vekst, ble fengslet og drept i 1934. Under den såkalte "de lange knivers natt", natta til 30. juni 1934, startet en blodig utrenskning i nazipartiet. Et hundretalls mennesker kan ha bli drept, både innenfor og utenfor partiet. Operasjonen var ledet av SS og hadde som mål å fjerne alle fraksjoner i bevegelsen og sikre Hitler all makt.
Verdensøkonomien var på vei oppover fra 1933. Dette kunne nazistene utnytte i Tyskland. Fram mot andre verdenskrig gikk arbeidsledigheten drastisk ned. Nazistene iverksatte statlige byggeprosjekter og rustet opp det tyske forsvaret.
Det brede lag av det tyske folket støttet Hitlers politikk for å gjenreise Tysklands ære. At det nye regimet klarte å avskaffe arbeidsløsheten, fikk all kritikk mot regimet til å stilne
Tenk over: "Å følge flokken"
Hvordan forholder du deg til gruppepress på skolen?
Ville du opponert mot den nasjonale revolusjonen i Tyskland på 30-tallet?
Har du fått med deg dette?
Kilder
Tøllefsen, T. O. (2021). Weimarrepublikken. i Store norske leksikon. Hentet 16. januar 2022 fra https://snl.no/Weimarrepublikken
Tysklands historie fra 1933 til 1945. (2021, 2. september). I Store norske leksikon. https://snl.no/Tysklands_historie_fra_1933_til_1945
Les original på NDLA →
Weimarrepublikken er et mye brukt navn på den demokratiske første fellestyske republikken, som eksisterte fra 1919 til 1933. Det tyske demokratiet hadde store problemer med å håndtere de økonomiske og politiske problemene som preget mellomkrigstida. Weimarrepublikken endte med Adolf Hitlers maktovertakelse i 1933.
Det nasjonalsosialistiske tyske arbeiderparti, NSDAP, som Hitler ble leder av i 1921, spilte en beskjeden rolle ved riksdagsvalgene i Tyskland på 20-tallet. Etter ølkjellerkuppet i 1923 sank oppslutningen. Konsekvensene av den økonomiske verdenskrisen utløst på Wall Street børsen i 1929 ble omfattende i det tyske politiske landskapet i første halvdel av 30-tallet.
Virkninger av verdenskrisen
Nazistene gjorde seg bemerket ved å kreve at Tysklands krigsskadeerstatninger skulle opphøre før folkeavstemmingen om ny avtale i 1929. Partiet brukte aktivt propaganda og moderne virkemidler for å vinne innflytelse i Tyskland. Bevegelsen trivdes godt i krisetider og nørte opp om misnøyen, om dolkestøtlegenden og om kritikken av republikkens manglende evne til å løse den økonomiske krisen.
Ved valget til Riksdagen høsten 1930 hadde allerede arbeidsløsheten nådd 15 %. Partier både på ytre høyre og ytre venstre side økte markant sin oppslutning. NSDAP fikk nå 18 % oppslutning, kommunistpartiet (KDP) 13 %. Weimarrepublikken var svært demokratisk og hadde mange partier representert i Riksdagen. Mange regjeringsskifter og politiske kriser la på 30-tallet veien åpen for radikale løsninger og ledere med mye personlig makt og høye ambisjoner.
I 1932 nådde arbeidsløsheten 30 %, og to nye valg ble avholdt. NSDAP fortsatte sin oppsiktsvekkende framgang hos velgerne med 37 % i juni og 32 % i november. Store deler av middelklassen følte posisjonen sin truet og ønsket en handlekraftig regjering som skulle løse problemene og gjenopprette Tysklands ære.
Tabell Riksdagsvalgene: Weimarrepublikken 1919–33Riksdagsvalgene: Weimarrepublikken 1919–33 (ca. %)Parti
1919
1920
1924 (mai)
1924 (des)
1928
1930
1932 (juli)
1932 (nov)
1933
KDP
21391114151712USPD
8181SPD
382220261025222018Zentrum
2013141312121311BVP
43433332DDP
1995643111DVP
51391083121DNVP
10131920157687NSDAP
73318373244Andre
2487121244Demokratiet forsvinner
Trusselen fra kommunistene skremte den tyske middelklassen. De var redde for å miste personlig eiendom og verdier. Samtidig foregikk det regelrette gatekamper mellom uniformerte SA-grupper og revolusjonære kommunister. Blant makthaverne i store bedrifter, i hæren og i andre toppstillinger syntes det å være vilje til å sette Riksdagen til side og heller la en regjering styre med fullmakter for å ordne opp i kaoset. Hitler fikk økende sympati i konservative kretser og blant bedriftsledere, og ble frontet som deres foretrukne leder i Tyskland.
Som leder av landets største parti ble Adolf Hitler bedt av president Paul von Hindenburg om å danne en koalisjonsregjering 30. januar 1933. Herfra handlet Hitler raskt. Som rikskansler skrev han ut nyvalg i håp om å sikre flertall alene for NSDAP i Riksdagen. Fire uker senere ble riksdagsbygningen satt i brann, angivelig av en kommunist. Viktigere var det likevel hvordan brannen ble brukt politisk av Hitler og nazipartiet. Dagen etter fikk Hitler president Hindenburg til å innføre permanent unntakstilstand for å stoppe det nazistene hevdet var starten på en kommunistisk revolusjon. Ved det siste ordinære riksdagsvalget i mars 1933 fikk NSDAP ca. 44 %, sosialdemokratene ca. 20 % og kommunistene ca. 12 % av stemmene.
Fullmaktslovene
Etter riksdagsvalget i 1933 forlangte Hitler at Riksdagen skulle vedta den såkalte fullmaktsloven. Loven ga den sittende regjeringen rett til å vedta lover uten samtykke fra Riksdagen. Hitler og nazipartiet kunne dermed styre uten støtte fra Riksdagen. Inntil videre opphørte Weimarrepublikken og det tyske demokratiet. Mange av landets sentrale ledere trodde at Hitler kunne kontrolleres og ville moderere sitt politiske budskap som landets leder.
Hitler grep raskt muligheten og gjennomførte sin nasjonale revolusjon. Da den aldrende president Hindenburg døde i august 1934, benyttet Hitler anledningen til å sikre seg full politisk kontroll ved å slå sammen statsminister- (rikskansler) og presidentembetet. Tysklands leder gikk fra nå under tittelen "Der Führer".
Nazifisering av stat og samfunn
I 1934 startet nazifiseringen av stat og samfunn i Tyskland. I løpet av kort tid innførte Hitler et fascistisk diktatur. Andre partier ble forfulgt eller oppløste seg selv. De første konsentrasjonsleirene ble opprettet, der ble "fiender av staten", som kommunister og sosialdemokrater, internert. I løpet av de første årene av NSDAPs "nasjonale revolusjon" ble hele samfunnet underlagt nazistisk innflytelse og kontroll. Nye lover ble innført uten noen demokratisk prosess. Medlemmer av partiet ble innsatt i sentrale stillinger under førerens kontroll.
Innad i partiet slo Hitler også ned all potensiell opposisjon. Lederen i SA Ernst Röhm, som bidro sterkt til Hitlers vekst, ble fengslet og drept i 1934. Under den såkalte "de lange knivers natt", natta til 30. juni 1934, startet en blodig utrenskning i nazipartiet. Et hundretalls mennesker kan ha bli drept, både innenfor og utenfor partiet. Operasjonen var ledet av SS og hadde som mål å fjerne alle fraksjoner i bevegelsen og sikre Hitler all makt.
Verdensøkonomien var på vei oppover fra 1933. Dette kunne nazistene utnytte i Tyskland. Fram mot andre verdenskrig gikk arbeidsledigheten drastisk ned. Nazistene iverksatte statlige byggeprosjekter og rustet opp det tyske forsvaret.
Det brede lag av det tyske folket støttet Hitlers politikk for å gjenreise Tysklands ære. At det nye regimet klarte å avskaffe arbeidsløsheten, fikk all kritikk mot regimet til å stilne
Tenk over: "Å følge flokken"
Hvordan forholder du deg til gruppepress på skolen?
Ville du opponert mot den nasjonale revolusjonen i Tyskland på 30-tallet?
Har du fått med deg dette?
Kilder
Tøllefsen, T. O. (2021). Weimarrepublikken. i Store norske leksikon. Hentet 16. januar 2022 fra https://snl.no/Weimarrepublikken
Tysklands historie fra 1933 til 1945. (2021, 2. september). I Store norske leksikon. https://snl.no/Tysklands_historie_fra_1933_til_1945
Les original på NDLA →
Holocaust
Krigen bryter ut
Med det tyske angrepet på Polen 1. september 1939 gikk Polens tre millioner jøder en usikker skjebne i møte. Raskt ble jødene internert og inntil videre plassert i gettoer i de største byene. Etter angrepet på Sovjetunionen sommeren 1941 kom flesteparten av Europas jøder under tysk kontroll. I kjølvannet av den militære framrykkingen opererte ulike Einsatz-grupper. De hadde som mål å likvidere jøder, kommunister og andre potensielle fiender. I stort omfang ble disse samlet, likvidert og begravd i massegraver. I mange tilfeller bisto lokale krefter i slike folkemord.
"Den endelige løsningen"
Nazistene hadde erfaringer med egne utryddelsesprogrammer før krigsutbruddet. For å eliminere "svake" elementer i den tyske befolkningen ble det iverksatt aktiv dødshjelp, et eutanasi-program, for å spare menneskeheten for "dårlig genmateriale". Gjennom rasjonell planlegging ble fysisk og psykisk funksjonshemmede og andre med psykiske lidelser stilltiende "fjernet" ved ulike sykehus. Denne erfaringen ble brukt i planleggingen og organiseringen av dødsleirene.
Utdrag fra Adolf Eichmanns protokoll på Wannsee-konferansen:
I stedet for utvandring foreslås en evakuering av jøder til Øst-Europa som et alternativ for å løse det jødiske spørsmålet. Dette alternativet krever godkjenning fra "der Führer".
[...]
Under egnet ledelse og som del av den den endelige løsningen skal jødene benyttes som arbeidskraft i Øst-Europa. I store kjønnsdelte arbeidstropper skal arbeidsdyktige jøder brukes til veibygging. Det vil uten tvil føre til omfattende naturlig reduksjon blant dem.
(Protokoll, Januar 1942, s. 5 og s. 7)
Under Wannsee-konferansen i januar 1942 ble "den endelige løsningen" bestemt av nazilederne. Dette innebar et storstilt program for å tilintetgjøre alle Europas jøder. Mens konsentrasjonsleirene fungerte som oppbevaring for "fiender av staten" og som arbeidsleirer, skulle dødsleirene systematisk likvidere jødene.
Einsatz-gruppenes massedrap i øst var ifølge SS-lederne ikke effektivt nok. Mange vurderte også den psykiske effekten dette fikk for soldatene som utførte grusomhetene. Sommeren før hadde tysk industri utviklet en ny gasstype, Zyklon B, som effektivt kunne øke omfanget i tilintetgjørelsen av jødene.
Folkemordet holocaust var tilsiktet, systematisk og godt organisert av nazilederne. Et stort antall SS-soldater ble engasjert for å drive leirene og gjennomføre utryddingsprogrammene. Dødsleirene lå strategisk plassert i nærheten av gettoer og områder med jødisk befolkning. Hele systemet hadde koordinert logistikk, fra registrering av jøder i tyskokkuperte land til transport og organisert mottak i dødsleirene. Tyskerne hadde i tillegg mange medhjelpere i de tyskokkuperte landene. De bidro med informasjon, arrestasjoner og transport. Kvinner, barn og eldre ble i hovedsak sendt rett til gasskamrene ved ankomst. Arbeidsføre mennesker fikk leve så lenge det var bruk for dem i slaveleirene. Alt av verdier og eiendom jødene hadde, ble konfiskert av den tyske stat.
Se animasjon: Mottak og utvelgelse i dødsleirene
Gassanleggene
Utryddelsesleirene fungerte som rene fabrikker, med god logistikk i alle ledd, fra utvelgelse og sortering av mennesker til destruksjon av likene.
Gassanleggene var enkelt og rasjonelt organisert. Fangene ble fortalt at de skulle dusje. Forværelset fungerte som avkledningsrom. Der ble det gitt beskjed på flere språk om hvordan de skulle oppbevare klær, sko og eiendeler. Etter badet skulle de få servert varm drikke.
Fra forværelset fikk de beskjed om å gå direkte inn i "dusjanlegget", altså gasskamrene. Dørene ble lukket, og giftgass strømmet ut fra dusjer og ventilasjonsåpninger. Alt etter gassmengden tok kvelningsdøden flere minutter. Hvis noen var levende etter at dørene ble åpnet, ble de raskt drept. Likene ble deretter fraktet til krematoriene.
Dødsleirene
Auschwitz
Sobibór
Treblinka
Bełżec
Majdanek
Chelmno
Maly Trostenets (Minsk)
Jasenovac (drevet av det kroatiske Ustasja-regimet)
Mot slutten av krigen fungerte enda flere konsentrasjonsleirer i utryddelsesprogrammet.
Tenk over:
Se på kartet og diskuter med en medelev hvorfor dødsleirene lå i dagens Polen. (Kartet kan forstørres.)
Krigens slutt
Det siste krigsåret ble dødsleirene i øst avdekket og befridd av sovjetiske styrker. I takt med sovjetisk framrykking ble fanger i konsentrasjonsleirene sendt ut på dødsmarsjer til andre leirer.
Frigjøringen av Auschwitz
Den 27. januar 1945 ble konsentrasjonsleiren Auschwitz-Birkenau i Polen frigjort av soldater fra den sovjetiske røde armé. Minst 1,1 millioner mennesker ble drept i Auschwitz. I ettertid har denne dagen blitt den internasjonale minnedagen for ofrene for holocaust.
Da de amerikanske styrkene befridde Belsen 24. april 1945, observerte soldatene tre hovedkategorier mennesker i leiren:
Friske, disse hadde klart å opprettholde renslighet, men nesten alle hadde tyfus.
Syke som mer eller mindre ble pleiet av vennene sine.
Muselmenn (Muselmänner): Mennesker som hadde mistet all selvrespekt, som levde i grusom skitt og elendighet og fremsto som halvgale. De kunne knapt stå oppreist og døde som fluer.
Det store omfanget av holocaust ble ved krigens slutt gjort kjent for hele verden. I alt ble seks millioner jøder drept under andre verdenskrig. Tre millioner av dem ble likvidert i dødsleirene. Ofrene i Auschwitz utgjorde en tredjedel. Det var ikke bare jødene som ble planmessig gasset i hjel. Også 600 000 sigøynerne ble systematisk utryddet av Einsatz-gruppene eller i konsentrasjonsleirene, i tillegg til kommunister og andre politisk opposisjonelle.
Forsøket på å tilintetgjøre alle Europas jøder er en skamplett i menneskehetens historie. Fremdeles søker vi forklaringer på hvordan dette var mulig i en moderne og sivilisert verden.
Kilder
Banik, V. K. (2021, 6. juli). Holocaust. I Store norske leksikon. https://snl.no/Holocaust
Gedenk- und Bildungsstätte Haus det Wannsee-Konferenz. (2022). Protokoll Januar 1942. https://www.ghwk.de/fileadmin/Redaktion/PDF/Konferenz/protokoll-januar1942_barrierefrei.pdf (Oversettelse: NDLA)
Les original på NDLA →
Med det tyske angrepet på Polen 1. september 1939 gikk Polens tre millioner jøder en usikker skjebne i møte. Raskt ble jødene internert og inntil videre plassert i gettoer i de største byene. Etter angrepet på Sovjetunionen sommeren 1941 kom flesteparten av Europas jøder under tysk kontroll. I kjølvannet av den militære framrykkingen opererte ulike Einsatz-grupper. De hadde som mål å likvidere jøder, kommunister og andre potensielle fiender. I stort omfang ble disse samlet, likvidert og begravd i massegraver. I mange tilfeller bisto lokale krefter i slike folkemord.
"Den endelige løsningen"
Nazistene hadde erfaringer med egne utryddelsesprogrammer før krigsutbruddet. For å eliminere "svake" elementer i den tyske befolkningen ble det iverksatt aktiv dødshjelp, et eutanasi-program, for å spare menneskeheten for "dårlig genmateriale". Gjennom rasjonell planlegging ble fysisk og psykisk funksjonshemmede og andre med psykiske lidelser stilltiende "fjernet" ved ulike sykehus. Denne erfaringen ble brukt i planleggingen og organiseringen av dødsleirene.
Utdrag fra Adolf Eichmanns protokoll på Wannsee-konferansen:
I stedet for utvandring foreslås en evakuering av jøder til Øst-Europa som et alternativ for å løse det jødiske spørsmålet. Dette alternativet krever godkjenning fra "der Führer".
[...]
Under egnet ledelse og som del av den den endelige løsningen skal jødene benyttes som arbeidskraft i Øst-Europa. I store kjønnsdelte arbeidstropper skal arbeidsdyktige jøder brukes til veibygging. Det vil uten tvil føre til omfattende naturlig reduksjon blant dem.
(Protokoll, Januar 1942, s. 5 og s. 7)
Under Wannsee-konferansen i januar 1942 ble "den endelige løsningen" bestemt av nazilederne. Dette innebar et storstilt program for å tilintetgjøre alle Europas jøder. Mens konsentrasjonsleirene fungerte som oppbevaring for "fiender av staten" og som arbeidsleirer, skulle dødsleirene systematisk likvidere jødene.
Einsatz-gruppenes massedrap i øst var ifølge SS-lederne ikke effektivt nok. Mange vurderte også den psykiske effekten dette fikk for soldatene som utførte grusomhetene. Sommeren før hadde tysk industri utviklet en ny gasstype, Zyklon B, som effektivt kunne øke omfanget i tilintetgjørelsen av jødene.
Folkemordet holocaust var tilsiktet, systematisk og godt organisert av nazilederne. Et stort antall SS-soldater ble engasjert for å drive leirene og gjennomføre utryddingsprogrammene. Dødsleirene lå strategisk plassert i nærheten av gettoer og områder med jødisk befolkning. Hele systemet hadde koordinert logistikk, fra registrering av jøder i tyskokkuperte land til transport og organisert mottak i dødsleirene. Tyskerne hadde i tillegg mange medhjelpere i de tyskokkuperte landene. De bidro med informasjon, arrestasjoner og transport. Kvinner, barn og eldre ble i hovedsak sendt rett til gasskamrene ved ankomst. Arbeidsføre mennesker fikk leve så lenge det var bruk for dem i slaveleirene. Alt av verdier og eiendom jødene hadde, ble konfiskert av den tyske stat.
Se animasjon: Mottak og utvelgelse i dødsleirene
Gassanleggene
Utryddelsesleirene fungerte som rene fabrikker, med god logistikk i alle ledd, fra utvelgelse og sortering av mennesker til destruksjon av likene.
Gassanleggene var enkelt og rasjonelt organisert. Fangene ble fortalt at de skulle dusje. Forværelset fungerte som avkledningsrom. Der ble det gitt beskjed på flere språk om hvordan de skulle oppbevare klær, sko og eiendeler. Etter badet skulle de få servert varm drikke.
Fra forværelset fikk de beskjed om å gå direkte inn i "dusjanlegget", altså gasskamrene. Dørene ble lukket, og giftgass strømmet ut fra dusjer og ventilasjonsåpninger. Alt etter gassmengden tok kvelningsdøden flere minutter. Hvis noen var levende etter at dørene ble åpnet, ble de raskt drept. Likene ble deretter fraktet til krematoriene.
Dødsleirene
Auschwitz
Sobibór
Treblinka
Bełżec
Majdanek
Chelmno
Maly Trostenets (Minsk)
Jasenovac (drevet av det kroatiske Ustasja-regimet)
Mot slutten av krigen fungerte enda flere konsentrasjonsleirer i utryddelsesprogrammet.
Tenk over:
Se på kartet og diskuter med en medelev hvorfor dødsleirene lå i dagens Polen. (Kartet kan forstørres.)
Krigens slutt
Det siste krigsåret ble dødsleirene i øst avdekket og befridd av sovjetiske styrker. I takt med sovjetisk framrykking ble fanger i konsentrasjonsleirene sendt ut på dødsmarsjer til andre leirer.
Frigjøringen av Auschwitz
Den 27. januar 1945 ble konsentrasjonsleiren Auschwitz-Birkenau i Polen frigjort av soldater fra den sovjetiske røde armé. Minst 1,1 millioner mennesker ble drept i Auschwitz. I ettertid har denne dagen blitt den internasjonale minnedagen for ofrene for holocaust.
Da de amerikanske styrkene befridde Belsen 24. april 1945, observerte soldatene tre hovedkategorier mennesker i leiren:
Friske, disse hadde klart å opprettholde renslighet, men nesten alle hadde tyfus.
Syke som mer eller mindre ble pleiet av vennene sine.
Muselmenn (Muselmänner): Mennesker som hadde mistet all selvrespekt, som levde i grusom skitt og elendighet og fremsto som halvgale. De kunne knapt stå oppreist og døde som fluer.
Det store omfanget av holocaust ble ved krigens slutt gjort kjent for hele verden. I alt ble seks millioner jøder drept under andre verdenskrig. Tre millioner av dem ble likvidert i dødsleirene. Ofrene i Auschwitz utgjorde en tredjedel. Det var ikke bare jødene som ble planmessig gasset i hjel. Også 600 000 sigøynerne ble systematisk utryddet av Einsatz-gruppene eller i konsentrasjonsleirene, i tillegg til kommunister og andre politisk opposisjonelle.
Forsøket på å tilintetgjøre alle Europas jøder er en skamplett i menneskehetens historie. Fremdeles søker vi forklaringer på hvordan dette var mulig i en moderne og sivilisert verden.
Kilder
Banik, V. K. (2021, 6. juli). Holocaust. I Store norske leksikon. https://snl.no/Holocaust
Gedenk- und Bildungsstätte Haus det Wannsee-Konferenz. (2022). Protokoll Januar 1942. https://www.ghwk.de/fileadmin/Redaktion/PDF/Konferenz/protokoll-januar1942_barrierefrei.pdf (Oversettelse: NDLA)
Les original på NDLA →
Holocaust
Krigen bryter ut
Med det tyske angrepet på Polen 1. september 1939 gikk Polens tre millioner jøder en usikker skjebne i møte. Raskt ble jødene internert og inntil videre plassert i gettoer i de største byene. Etter angrepet på Sovjetunionen sommeren 1941 kom flesteparten av Europas jøder under tysk kontroll. I kjølvannet av den militære framrykkingen opererte ulike Einsatz-grupper. De hadde som mål å likvidere jøder, kommunister og andre potensielle fiender. I stort omfang ble disse samlet, likvidert og begravd i massegraver. I mange tilfeller bisto lokale krefter i slike folkemord.
"Den endelige løsningen"
Nazistene hadde erfaringer med egne utryddelsesprogrammer før krigsutbruddet. For å eliminere "svake" elementer i den tyske befolkningen ble det iverksatt aktiv dødshjelp, et eutanasi-program, for å spare menneskeheten for "dårlig genmateriale". Gjennom rasjonell planlegging ble fysisk og psykisk funksjonshemmede og andre med psykiske lidelser stilltiende "fjernet" ved ulike sykehus. Denne erfaringen ble brukt i planleggingen og organiseringen av dødsleirene.
Utdrag fra Adolf Eichmanns protokoll på Wannsee-konferansen:
I stedet for utvandring foreslås en evakuering av jøder til Øst-Europa som et alternativ for å løse det jødiske spørsmålet. Dette alternativet krever godkjenning fra "der Führer".
[...]
Under egnet ledelse og som del av den den endelige løsningen skal jødene benyttes som arbeidskraft i Øst-Europa. I store kjønnsdelte arbeidstropper skal arbeidsdyktige jøder brukes til veibygging. Det vil uten tvil føre til omfattende naturlig reduksjon blant dem.
(Protokoll, Januar 1942, s. 5 og s. 7)
Under Wannsee-konferansen i januar 1942 ble "den endelige løsningen" bestemt av nazilederne. Dette innebar et storstilt program for å tilintetgjøre alle Europas jøder. Mens konsentrasjonsleirene fungerte som oppbevaring for "fiender av staten" og som arbeidsleirer, skulle dødsleirene systematisk likvidere jødene.
Einsatz-gruppenes massedrap i øst var ifølge SS-lederne ikke effektivt nok. Mange vurderte også den psykiske effekten dette fikk for soldatene som utførte grusomhetene. Sommeren før hadde tysk industri utviklet en ny gasstype, Zyklon B, som effektivt kunne øke omfanget i tilintetgjørelsen av jødene.
Folkemordet holocaust var tilsiktet, systematisk og godt organisert av nazilederne. Et stort antall SS-soldater ble engasjert for å drive leirene og gjennomføre utryddingsprogrammene. Dødsleirene lå strategisk plassert i nærheten av gettoer og områder med jødisk befolkning. Hele systemet hadde koordinert logistikk, fra registrering av jøder i tyskokkuperte land til transport og organisert mottak i dødsleirene. Tyskerne hadde i tillegg mange medhjelpere i de tyskokkuperte landene. De bidro med informasjon, arrestasjoner og transport. Kvinner, barn og eldre ble i hovedsak sendt rett til gasskamrene ved ankomst. Arbeidsføre mennesker fikk leve så lenge det var bruk for dem i slaveleirene. Alt av verdier og eiendom jødene hadde, ble konfiskert av den tyske stat.
Se animasjon: Mottak og utvelgelse i dødsleirene
Gassanleggene
Utryddelsesleirene fungerte som rene fabrikker, med god logistikk i alle ledd, fra utvelgelse og sortering av mennesker til destruksjon av likene.
Gassanleggene var enkelt og rasjonelt organisert. Fangene ble fortalt at de skulle dusje. Forværelset fungerte som avkledningsrom. Der ble det gitt beskjed på flere språk om hvordan de skulle oppbevare klær, sko og eiendeler. Etter badet skulle de få servert varm drikke.
Fra forværelset fikk de beskjed om å gå direkte inn i "dusjanlegget", altså gasskamrene. Dørene ble lukket, og giftgass strømmet ut fra dusjer og ventilasjonsåpninger. Alt etter gassmengden tok kvelningsdøden flere minutter. Hvis noen var levende etter at dørene ble åpnet, ble de raskt drept. Likene ble deretter fraktet til krematoriene.
Dødsleirene
Auschwitz
Sobibór
Treblinka
Bełżec
Majdanek
Chelmno
Maly Trostenets (Minsk)
Jasenovac (drevet av det kroatiske Ustasja-regimet)
Mot slutten av krigen fungerte enda flere konsentrasjonsleirer i utryddelsesprogrammet.
Tenk over:
Se på kartet og diskuter med en medelev hvorfor dødsleirene lå i dagens Polen. (Kartet kan forstørres.)
Krigens slutt
Det siste krigsåret ble dødsleirene i øst avdekket og befridd av sovjetiske styrker. I takt med sovjetisk framrykking ble fanger i konsentrasjonsleirene sendt ut på dødsmarsjer til andre leirer.
Frigjøringen av Auschwitz
Den 27. januar 1945 ble konsentrasjonsleiren Auschwitz-Birkenau i Polen frigjort av soldater fra den sovjetiske røde armé. Minst 1,1 millioner mennesker ble drept i Auschwitz. I ettertid har denne dagen blitt den internasjonale minnedagen for ofrene for holocaust.
Da de amerikanske styrkene befridde Belsen 24. april 1945, observerte soldatene tre hovedkategorier mennesker i leiren:
Friske, disse hadde klart å opprettholde renslighet, men nesten alle hadde tyfus.
Syke som mer eller mindre ble pleiet av vennene sine.
Muselmenn (Muselmänner): Mennesker som hadde mistet all selvrespekt, som levde i grusom skitt og elendighet og fremsto som halvgale. De kunne knapt stå oppreist og døde som fluer.
Det store omfanget av holocaust ble ved krigens slutt gjort kjent for hele verden. I alt ble seks millioner jøder drept under andre verdenskrig. Tre millioner av dem ble likvidert i dødsleirene. Ofrene i Auschwitz utgjorde en tredjedel. Det var ikke bare jødene som ble planmessig gasset i hjel. Også 600 000 sigøynerne ble systematisk utryddet av Einsatz-gruppene eller i konsentrasjonsleirene, i tillegg til kommunister og andre politisk opposisjonelle.
Forsøket på å tilintetgjøre alle Europas jøder er en skamplett i menneskehetens historie. Fremdeles søker vi forklaringer på hvordan dette var mulig i en moderne og sivilisert verden.
Kilder
Banik, V. K. (2021, 6. juli). Holocaust. I Store norske leksikon. https://snl.no/Holocaust
Gedenk- und Bildungsstätte Haus det Wannsee-Konferenz. (2022). Protokoll Januar 1942. https://www.ghwk.de/fileadmin/Redaktion/PDF/Konferenz/protokoll-januar1942_barrierefrei.pdf (Oversettelse: NDLA)
Les original på NDLA →
Med det tyske angrepet på Polen 1. september 1939 gikk Polens tre millioner jøder en usikker skjebne i møte. Raskt ble jødene internert og inntil videre plassert i gettoer i de største byene. Etter angrepet på Sovjetunionen sommeren 1941 kom flesteparten av Europas jøder under tysk kontroll. I kjølvannet av den militære framrykkingen opererte ulike Einsatz-grupper. De hadde som mål å likvidere jøder, kommunister og andre potensielle fiender. I stort omfang ble disse samlet, likvidert og begravd i massegraver. I mange tilfeller bisto lokale krefter i slike folkemord.
"Den endelige løsningen"
Nazistene hadde erfaringer med egne utryddelsesprogrammer før krigsutbruddet. For å eliminere "svake" elementer i den tyske befolkningen ble det iverksatt aktiv dødshjelp, et eutanasi-program, for å spare menneskeheten for "dårlig genmateriale". Gjennom rasjonell planlegging ble fysisk og psykisk funksjonshemmede og andre med psykiske lidelser stilltiende "fjernet" ved ulike sykehus. Denne erfaringen ble brukt i planleggingen og organiseringen av dødsleirene.
Utdrag fra Adolf Eichmanns protokoll på Wannsee-konferansen:
I stedet for utvandring foreslås en evakuering av jøder til Øst-Europa som et alternativ for å løse det jødiske spørsmålet. Dette alternativet krever godkjenning fra "der Führer".
[...]
Under egnet ledelse og som del av den den endelige løsningen skal jødene benyttes som arbeidskraft i Øst-Europa. I store kjønnsdelte arbeidstropper skal arbeidsdyktige jøder brukes til veibygging. Det vil uten tvil føre til omfattende naturlig reduksjon blant dem.
(Protokoll, Januar 1942, s. 5 og s. 7)
Under Wannsee-konferansen i januar 1942 ble "den endelige løsningen" bestemt av nazilederne. Dette innebar et storstilt program for å tilintetgjøre alle Europas jøder. Mens konsentrasjonsleirene fungerte som oppbevaring for "fiender av staten" og som arbeidsleirer, skulle dødsleirene systematisk likvidere jødene.
Einsatz-gruppenes massedrap i øst var ifølge SS-lederne ikke effektivt nok. Mange vurderte også den psykiske effekten dette fikk for soldatene som utførte grusomhetene. Sommeren før hadde tysk industri utviklet en ny gasstype, Zyklon B, som effektivt kunne øke omfanget i tilintetgjørelsen av jødene.
Folkemordet holocaust var tilsiktet, systematisk og godt organisert av nazilederne. Et stort antall SS-soldater ble engasjert for å drive leirene og gjennomføre utryddingsprogrammene. Dødsleirene lå strategisk plassert i nærheten av gettoer og områder med jødisk befolkning. Hele systemet hadde koordinert logistikk, fra registrering av jøder i tyskokkuperte land til transport og organisert mottak i dødsleirene. Tyskerne hadde i tillegg mange medhjelpere i de tyskokkuperte landene. De bidro med informasjon, arrestasjoner og transport. Kvinner, barn og eldre ble i hovedsak sendt rett til gasskamrene ved ankomst. Arbeidsføre mennesker fikk leve så lenge det var bruk for dem i slaveleirene. Alt av verdier og eiendom jødene hadde, ble konfiskert av den tyske stat.
Se animasjon: Mottak og utvelgelse i dødsleirene
Gassanleggene
Utryddelsesleirene fungerte som rene fabrikker, med god logistikk i alle ledd, fra utvelgelse og sortering av mennesker til destruksjon av likene.
Gassanleggene var enkelt og rasjonelt organisert. Fangene ble fortalt at de skulle dusje. Forværelset fungerte som avkledningsrom. Der ble det gitt beskjed på flere språk om hvordan de skulle oppbevare klær, sko og eiendeler. Etter badet skulle de få servert varm drikke.
Fra forværelset fikk de beskjed om å gå direkte inn i "dusjanlegget", altså gasskamrene. Dørene ble lukket, og giftgass strømmet ut fra dusjer og ventilasjonsåpninger. Alt etter gassmengden tok kvelningsdøden flere minutter. Hvis noen var levende etter at dørene ble åpnet, ble de raskt drept. Likene ble deretter fraktet til krematoriene.
Dødsleirene
Auschwitz
Sobibór
Treblinka
Bełżec
Majdanek
Chelmno
Maly Trostenets (Minsk)
Jasenovac (drevet av det kroatiske Ustasja-regimet)
Mot slutten av krigen fungerte enda flere konsentrasjonsleirer i utryddelsesprogrammet.
Tenk over:
Se på kartet og diskuter med en medelev hvorfor dødsleirene lå i dagens Polen. (Kartet kan forstørres.)
Krigens slutt
Det siste krigsåret ble dødsleirene i øst avdekket og befridd av sovjetiske styrker. I takt med sovjetisk framrykking ble fanger i konsentrasjonsleirene sendt ut på dødsmarsjer til andre leirer.
Frigjøringen av Auschwitz
Den 27. januar 1945 ble konsentrasjonsleiren Auschwitz-Birkenau i Polen frigjort av soldater fra den sovjetiske røde armé. Minst 1,1 millioner mennesker ble drept i Auschwitz. I ettertid har denne dagen blitt den internasjonale minnedagen for ofrene for holocaust.
Da de amerikanske styrkene befridde Belsen 24. april 1945, observerte soldatene tre hovedkategorier mennesker i leiren:
Friske, disse hadde klart å opprettholde renslighet, men nesten alle hadde tyfus.
Syke som mer eller mindre ble pleiet av vennene sine.
Muselmenn (Muselmänner): Mennesker som hadde mistet all selvrespekt, som levde i grusom skitt og elendighet og fremsto som halvgale. De kunne knapt stå oppreist og døde som fluer.
Det store omfanget av holocaust ble ved krigens slutt gjort kjent for hele verden. I alt ble seks millioner jøder drept under andre verdenskrig. Tre millioner av dem ble likvidert i dødsleirene. Ofrene i Auschwitz utgjorde en tredjedel. Det var ikke bare jødene som ble planmessig gasset i hjel. Også 600 000 sigøynerne ble systematisk utryddet av Einsatz-gruppene eller i konsentrasjonsleirene, i tillegg til kommunister og andre politisk opposisjonelle.
Forsøket på å tilintetgjøre alle Europas jøder er en skamplett i menneskehetens historie. Fremdeles søker vi forklaringer på hvordan dette var mulig i en moderne og sivilisert verden.
Kilder
Banik, V. K. (2021, 6. juli). Holocaust. I Store norske leksikon. https://snl.no/Holocaust
Gedenk- und Bildungsstätte Haus det Wannsee-Konferenz. (2022). Protokoll Januar 1942. https://www.ghwk.de/fileadmin/Redaktion/PDF/Konferenz/protokoll-januar1942_barrierefrei.pdf (Oversettelse: NDLA)
Les original på NDLA →
Jødene i Europa
Jødene
Jødenes historie i Europa har vært preget av både forfølgelse og samarbeid til ulike tider og i forskjellige regioner. Jødene hadde sin egen tro og sine egne ritualer. Allerede romerne og etter hvert også de kristne så på dem med skepsis. Det ga grobunn for konflikter.
Korstogene i høymiddelalderen endret jødenes betingelser i England og Frankrike. Fra England ble 6000 jøder forvist i 1290, og de få gjenværende ble fordrevet i 1358. De samme prosessene skjedde i Frankrike, der de siste jødene ble kastet ut i 1394.
Det fantes også jødiske grupper i de tyskspråklige landene. Martin Luther (1483–1546) forsvarte jødene mot forfølgelse og hån fra de kristne i starten av reformasjonen, men på sine eldre dager utga han et sterkt jødefiendtlig skrift: "Det utvalgte folk – om jødene og deres løgner" (1543). Dette bidro til antijødiske holdninger i protestantiske områder.
"Jødene og deres løgner"
De nuværende jøder er en suppe av løse knekter, skyllet sammen fra hele verden og som har sammenrottet sig og utbytter landene med sin åger og sitt forræderi, forgifter brønnene, tvinger sine varer frekt inn på folket, stjeler barn og gjør alle slags andre skjendige skader.
(Luther, M. (1543/1940), s. 14)
Ordforklaring:
åger – ulovlige eller urimelig høye renter av pengelån
Flere steder i Europa ble det å eie jord og adgang til håndverksyrkene forbudt for jøder. Derfor måtte jødene ofte livnære seg som handelsmenn og pengeutlånere, og jødekvartaler dukket opp i mange europeiske byer. Kirken forbød kristne å ta renter for lån, men kirke og stat brukte gjerne jødiske mellommenn for å sikre egne finanser og egen handel.
Den kristne skepsisen mot jødene førte til beskyldninger om at jødene var griske pengeutlånere. Jødene fikk også skylda for uår, pestepidemier og andre uforklarlige fenomener som skjedde.
Det muslimske Spania
På den iberiske halvøya var det lenge godt samarbeidsklima mellom kristne, muslimer og jøder. Med etableringen av det spanske, katolske kongedømmet i 1492, ble først jødene, og femti år seinere de muslimske maurerne, utvist eller tvunget til å konvertere til katolisismen. De utviste jødene fra Spania og Portugal ble kalt sefardiske jøder.
Mange jøder emigrerte til Italia, Det osmanske riket, til Nord-Afrika eller til "den nye verden" i vest. Også i Nederland havnet mange dyktige, jødiske handelsfolk. På 1600‑tallet kom de til å spille en avgjørende rolle i å utvikle landets økonomi, finansliv og sjøhandel.
Sentral- og Øst-Europa
Mange av jødene som flyktet fra forfølgelse i Vest-Europa i seinmiddelalderen endte i Øst-Europa. I Polen, de baltiske områdene og seinere Ukraina fikk jødene bedre betingelser og kunne praktisere sin kultur og religion. Dette ble ofte kalt "den gylne tidsalder" for det jødiske folk. Store deler av 1600-tallet var derimot en katastrofal tid for jødene, med omfattende forfølgelser og drap fra russiske kosakker. Etter at Polen opphørte å eksistere som stat mot slutten av 1700-tallet, havnet store deler av Øst-Europa under Russland. Langs Russlands vestlige grense mellom Svartehavet og Østersjøen utviklet det seg etter hvert et system der jøder bare fikk bo i bestemte bosetningssoner, kalt Shtetl.
I Tsar-Russland bar den storrussiske nasjonalismen mot slutten av 1800‑tallet preg av antisemittiske holdninger. Mange jøder ble utsatt for en rekke politiske og yrkesmessige begrensninger. I tillegg fabrikkerte det hemmelige tsarpolitiet de såkalte Sions vises protokoller; et falskt dokument som hevdet at det fantes en jødisk sammensvergelse om verdensherredømme.
Som minoritet, med forfølgelsene hengende over seg, sluttet mange russiske jøder opp om den radikale opposisjonen mot tsarregimet. Mange valgte å emigrere til andre land. Fra 1881 til 1914 emigrerte to millioner jøder fra Russland, Polen og de baltiske landene til USA og Vest-Europa. I tillegg ga russifiseringen en viktig stimulans til jødenes egen nasjonalisme, sionismen.
I takt med nasjonalismens framvekst gjennom 1800‑tallet ble det større kløft mellom tyskere og den jødiske befolkningen. I Tyskland fantes det gjennom 1800‑tallet en rekke jødiske miljøer som inspirerte mange tyske intellektuelle. Samtidig ble den tyske nasjonalstaten etablert, og spesielt i den ultranasjonalistiske tyske Völkisch-bevegelsen ble jødene sett på som et fremmedelement.
Krig og mellomkrigstid
Under og etter første verdenskrig økte antisemittismen generelt i Europa og USA. I ei tid der behovet for syndebukker var til stede, var jødene lette å ty til for å forklare nedgangstidene. I tillegg til den økende skepsisen mot den kommunistiske utviklingen ble "bolsjevikjøder" et samlebegrep for en uønsket gruppe. I mellomkrigstida, med nasjonalsosialistenes inntog på den politiske arenaen, ble antisemittismen satt i system i Tyskland.
Den russiske revolusjonen og kommunistenes maktovertakelse markerte et skille i den russiske antisemittismen. På grunn av tidligere forfølgelser hadde mange jøder sluttet seg aktivt til den russiske revolusjonen i 1917. Gjennom deler av 20-tallet fikk jødene drive egne kulturelle institusjoner og skoler. Under Josef Stalin ble likevel antireligiøse holdninger dominerende i Sovjetunionen. Dette fikk konsekvenser for de jødiske samfunnene i landet.
Kilder
Groth, B. (2021, 14. april ). Jødenes historie. I Store norske leksikon. https://snl.no/j%C3%B8denes_historie
Groth, B. & Mendelsohn, O (2021, 22. desember). Jødeforfølgelser i oldtid og middelalder. I Store norske leksikon. http://snl.no/j%C3%B8deforf%C3%B8lgelser_i_oldtid_og_middelalder
Luther, M. (1940). Det utvalgte folk - om jødene og deres løgner. Norsk Front. https://www.nb.no/items/0e7c13d68dc7be1095cff3a92709ffe2)
(Opprinnelig utgitt 1543)
Simonsen, K. B. & Thorsen, D. E. (2020, 28. juni ). Nazisme. I Store norske leksikon. https://snl.no/nazisme
Les original på NDLA →
Jødenes historie i Europa har vært preget av både forfølgelse og samarbeid til ulike tider og i forskjellige regioner. Jødene hadde sin egen tro og sine egne ritualer. Allerede romerne og etter hvert også de kristne så på dem med skepsis. Det ga grobunn for konflikter.
Korstogene i høymiddelalderen endret jødenes betingelser i England og Frankrike. Fra England ble 6000 jøder forvist i 1290, og de få gjenværende ble fordrevet i 1358. De samme prosessene skjedde i Frankrike, der de siste jødene ble kastet ut i 1394.
Det fantes også jødiske grupper i de tyskspråklige landene. Martin Luther (1483–1546) forsvarte jødene mot forfølgelse og hån fra de kristne i starten av reformasjonen, men på sine eldre dager utga han et sterkt jødefiendtlig skrift: "Det utvalgte folk – om jødene og deres løgner" (1543). Dette bidro til antijødiske holdninger i protestantiske områder.
"Jødene og deres løgner"
De nuværende jøder er en suppe av løse knekter, skyllet sammen fra hele verden og som har sammenrottet sig og utbytter landene med sin åger og sitt forræderi, forgifter brønnene, tvinger sine varer frekt inn på folket, stjeler barn og gjør alle slags andre skjendige skader.
(Luther, M. (1543/1940), s. 14)
Ordforklaring:
åger – ulovlige eller urimelig høye renter av pengelån
Flere steder i Europa ble det å eie jord og adgang til håndverksyrkene forbudt for jøder. Derfor måtte jødene ofte livnære seg som handelsmenn og pengeutlånere, og jødekvartaler dukket opp i mange europeiske byer. Kirken forbød kristne å ta renter for lån, men kirke og stat brukte gjerne jødiske mellommenn for å sikre egne finanser og egen handel.
Den kristne skepsisen mot jødene førte til beskyldninger om at jødene var griske pengeutlånere. Jødene fikk også skylda for uår, pestepidemier og andre uforklarlige fenomener som skjedde.
Det muslimske Spania
På den iberiske halvøya var det lenge godt samarbeidsklima mellom kristne, muslimer og jøder. Med etableringen av det spanske, katolske kongedømmet i 1492, ble først jødene, og femti år seinere de muslimske maurerne, utvist eller tvunget til å konvertere til katolisismen. De utviste jødene fra Spania og Portugal ble kalt sefardiske jøder.
Mange jøder emigrerte til Italia, Det osmanske riket, til Nord-Afrika eller til "den nye verden" i vest. Også i Nederland havnet mange dyktige, jødiske handelsfolk. På 1600‑tallet kom de til å spille en avgjørende rolle i å utvikle landets økonomi, finansliv og sjøhandel.
Sentral- og Øst-Europa
Mange av jødene som flyktet fra forfølgelse i Vest-Europa i seinmiddelalderen endte i Øst-Europa. I Polen, de baltiske områdene og seinere Ukraina fikk jødene bedre betingelser og kunne praktisere sin kultur og religion. Dette ble ofte kalt "den gylne tidsalder" for det jødiske folk. Store deler av 1600-tallet var derimot en katastrofal tid for jødene, med omfattende forfølgelser og drap fra russiske kosakker. Etter at Polen opphørte å eksistere som stat mot slutten av 1700-tallet, havnet store deler av Øst-Europa under Russland. Langs Russlands vestlige grense mellom Svartehavet og Østersjøen utviklet det seg etter hvert et system der jøder bare fikk bo i bestemte bosetningssoner, kalt Shtetl.
I Tsar-Russland bar den storrussiske nasjonalismen mot slutten av 1800‑tallet preg av antisemittiske holdninger. Mange jøder ble utsatt for en rekke politiske og yrkesmessige begrensninger. I tillegg fabrikkerte det hemmelige tsarpolitiet de såkalte Sions vises protokoller; et falskt dokument som hevdet at det fantes en jødisk sammensvergelse om verdensherredømme.
Som minoritet, med forfølgelsene hengende over seg, sluttet mange russiske jøder opp om den radikale opposisjonen mot tsarregimet. Mange valgte å emigrere til andre land. Fra 1881 til 1914 emigrerte to millioner jøder fra Russland, Polen og de baltiske landene til USA og Vest-Europa. I tillegg ga russifiseringen en viktig stimulans til jødenes egen nasjonalisme, sionismen.
I takt med nasjonalismens framvekst gjennom 1800‑tallet ble det større kløft mellom tyskere og den jødiske befolkningen. I Tyskland fantes det gjennom 1800‑tallet en rekke jødiske miljøer som inspirerte mange tyske intellektuelle. Samtidig ble den tyske nasjonalstaten etablert, og spesielt i den ultranasjonalistiske tyske Völkisch-bevegelsen ble jødene sett på som et fremmedelement.
Krig og mellomkrigstid
Under og etter første verdenskrig økte antisemittismen generelt i Europa og USA. I ei tid der behovet for syndebukker var til stede, var jødene lette å ty til for å forklare nedgangstidene. I tillegg til den økende skepsisen mot den kommunistiske utviklingen ble "bolsjevikjøder" et samlebegrep for en uønsket gruppe. I mellomkrigstida, med nasjonalsosialistenes inntog på den politiske arenaen, ble antisemittismen satt i system i Tyskland.
Den russiske revolusjonen og kommunistenes maktovertakelse markerte et skille i den russiske antisemittismen. På grunn av tidligere forfølgelser hadde mange jøder sluttet seg aktivt til den russiske revolusjonen i 1917. Gjennom deler av 20-tallet fikk jødene drive egne kulturelle institusjoner og skoler. Under Josef Stalin ble likevel antireligiøse holdninger dominerende i Sovjetunionen. Dette fikk konsekvenser for de jødiske samfunnene i landet.
Kilder
Groth, B. (2021, 14. april ). Jødenes historie. I Store norske leksikon. https://snl.no/j%C3%B8denes_historie
Groth, B. & Mendelsohn, O (2021, 22. desember). Jødeforfølgelser i oldtid og middelalder. I Store norske leksikon. http://snl.no/j%C3%B8deforf%C3%B8lgelser_i_oldtid_og_middelalder
Luther, M. (1940). Det utvalgte folk - om jødene og deres løgner. Norsk Front. https://www.nb.no/items/0e7c13d68dc7be1095cff3a92709ffe2)
(Opprinnelig utgitt 1543)
Simonsen, K. B. & Thorsen, D. E. (2020, 28. juni ). Nazisme. I Store norske leksikon. https://snl.no/nazisme
Les original på NDLA →
Jødene i Europa
Jødene
Jødenes historie i Europa har vært preget av både forfølgelse og samarbeid til ulike tider og i forskjellige regioner. Jødene hadde sin egen tro og sine egne ritualer. Allerede romerne og etter hvert også de kristne så på dem med skepsis. Det ga grobunn for konflikter.
Korstogene i høymiddelalderen endret jødenes betingelser i England og Frankrike. Fra England ble 6000 jøder forvist i 1290, og de få gjenværende ble fordrevet i 1358. De samme prosessene skjedde i Frankrike, der de siste jødene ble kastet ut i 1394.
Det fantes også jødiske grupper i de tyskspråklige landene. Martin Luther (1483–1546) forsvarte jødene mot forfølgelse og hån fra de kristne i starten av reformasjonen, men på sine eldre dager utga han et sterkt jødefiendtlig skrift: "Det utvalgte folk – om jødene og deres løgner" (1543). Dette bidro til antijødiske holdninger i protestantiske områder.
"Jødene og deres løgner"
De nuværende jøder er en suppe av løse knekter, skyllet sammen fra hele verden og som har sammenrottet sig og utbytter landene med sin åger og sitt forræderi, forgifter brønnene, tvinger sine varer frekt inn på folket, stjeler barn og gjør alle slags andre skjendige skader.
(Luther, M. (1543/1940), s. 14)
Ordforklaring:
åger – ulovlige eller urimelig høye renter av pengelån
Flere steder i Europa ble det å eie jord og adgang til håndverksyrkene forbudt for jøder. Derfor måtte jødene ofte livnære seg som handelsmenn og pengeutlånere, og jødekvartaler dukket opp i mange europeiske byer. Kirken forbød kristne å ta renter for lån, men kirke og stat brukte gjerne jødiske mellommenn for å sikre egne finanser og egen handel.
Den kristne skepsisen mot jødene førte til beskyldninger om at jødene var griske pengeutlånere. Jødene fikk også skylda for uår, pestepidemier og andre uforklarlige fenomener som skjedde.
Det muslimske Spania
På den iberiske halvøya var det lenge godt samarbeidsklima mellom kristne, muslimer og jøder. Med etableringen av det spanske, katolske kongedømmet i 1492, ble først jødene, og femti år seinere de muslimske maurerne, utvist eller tvunget til å konvertere til katolisismen. De utviste jødene fra Spania og Portugal ble kalt sefardiske jøder.
Mange jøder emigrerte til Italia, Det osmanske riket, til Nord-Afrika eller til "den nye verden" i vest. Også i Nederland havnet mange dyktige, jødiske handelsfolk. På 1600‑tallet kom de til å spille en avgjørende rolle i å utvikle landets økonomi, finansliv og sjøhandel.
Sentral- og Øst-Europa
Mange av jødene som flyktet fra forfølgelse i Vest-Europa i seinmiddelalderen endte i Øst-Europa. I Polen, de baltiske områdene og seinere Ukraina fikk jødene bedre betingelser og kunne praktisere sin kultur og religion. Dette ble ofte kalt "den gylne tidsalder" for det jødiske folk. Store deler av 1600-tallet var derimot en katastrofal tid for jødene, med omfattende forfølgelser og drap fra russiske kosakker. Etter at Polen opphørte å eksistere som stat mot slutten av 1700-tallet, havnet store deler av Øst-Europa under Russland. Langs Russlands vestlige grense mellom Svartehavet og Østersjøen utviklet det seg etter hvert et system der jøder bare fikk bo i bestemte bosetningssoner, kalt Shtetl.
I Tsar-Russland bar den storrussiske nasjonalismen mot slutten av 1800‑tallet preg av antisemittiske holdninger. Mange jøder ble utsatt for en rekke politiske og yrkesmessige begrensninger. I tillegg fabrikkerte det hemmelige tsarpolitiet de såkalte Sions vises protokoller; et falskt dokument som hevdet at det fantes en jødisk sammensvergelse om verdensherredømme.
Som minoritet, med forfølgelsene hengende over seg, sluttet mange russiske jøder opp om den radikale opposisjonen mot tsarregimet. Mange valgte å emigrere til andre land. Fra 1881 til 1914 emigrerte to millioner jøder fra Russland, Polen og de baltiske landene til USA og Vest-Europa. I tillegg ga russifiseringen en viktig stimulans til jødenes egen nasjonalisme, sionismen.
I takt med nasjonalismens framvekst gjennom 1800‑tallet ble det større kløft mellom tyskere og den jødiske befolkningen. I Tyskland fantes det gjennom 1800‑tallet en rekke jødiske miljøer som inspirerte mange tyske intellektuelle. Samtidig ble den tyske nasjonalstaten etablert, og spesielt i den ultranasjonalistiske tyske Völkisch-bevegelsen ble jødene sett på som et fremmedelement.
Krig og mellomkrigstid
Under og etter første verdenskrig økte antisemittismen generelt i Europa og USA. I ei tid der behovet for syndebukker var til stede, var jødene lette å ty til for å forklare nedgangstidene. I tillegg til den økende skepsisen mot den kommunistiske utviklingen ble "bolsjevikjøder" et samlebegrep for en uønsket gruppe. I mellomkrigstida, med nasjonalsosialistenes inntog på den politiske arenaen, ble antisemittismen satt i system i Tyskland.
Den russiske revolusjonen og kommunistenes maktovertakelse markerte et skille i den russiske antisemittismen. På grunn av tidligere forfølgelser hadde mange jøder sluttet seg aktivt til den russiske revolusjonen i 1917. Gjennom deler av 20-tallet fikk jødene drive egne kulturelle institusjoner og skoler. Under Josef Stalin ble likevel antireligiøse holdninger dominerende i Sovjetunionen. Dette fikk konsekvenser for de jødiske samfunnene i landet.
Kilder
Groth, B. (2021, 14. april ). Jødenes historie. I Store norske leksikon. https://snl.no/j%C3%B8denes_historie
Groth, B. & Mendelsohn, O (2021, 22. desember). Jødeforfølgelser i oldtid og middelalder. I Store norske leksikon. http://snl.no/j%C3%B8deforf%C3%B8lgelser_i_oldtid_og_middelalder
Luther, M. (1940). Det utvalgte folk - om jødene og deres løgner. Norsk Front. https://www.nb.no/items/0e7c13d68dc7be1095cff3a92709ffe2)
(Opprinnelig utgitt 1543)
Simonsen, K. B. & Thorsen, D. E. (2020, 28. juni ). Nazisme. I Store norske leksikon. https://snl.no/nazisme
Les original på NDLA →
Jødenes historie i Europa har vært preget av både forfølgelse og samarbeid til ulike tider og i forskjellige regioner. Jødene hadde sin egen tro og sine egne ritualer. Allerede romerne og etter hvert også de kristne så på dem med skepsis. Det ga grobunn for konflikter.
Korstogene i høymiddelalderen endret jødenes betingelser i England og Frankrike. Fra England ble 6000 jøder forvist i 1290, og de få gjenværende ble fordrevet i 1358. De samme prosessene skjedde i Frankrike, der de siste jødene ble kastet ut i 1394.
Det fantes også jødiske grupper i de tyskspråklige landene. Martin Luther (1483–1546) forsvarte jødene mot forfølgelse og hån fra de kristne i starten av reformasjonen, men på sine eldre dager utga han et sterkt jødefiendtlig skrift: "Det utvalgte folk – om jødene og deres løgner" (1543). Dette bidro til antijødiske holdninger i protestantiske områder.
"Jødene og deres løgner"
De nuværende jøder er en suppe av løse knekter, skyllet sammen fra hele verden og som har sammenrottet sig og utbytter landene med sin åger og sitt forræderi, forgifter brønnene, tvinger sine varer frekt inn på folket, stjeler barn og gjør alle slags andre skjendige skader.
(Luther, M. (1543/1940), s. 14)
Ordforklaring:
åger – ulovlige eller urimelig høye renter av pengelån
Flere steder i Europa ble det å eie jord og adgang til håndverksyrkene forbudt for jøder. Derfor måtte jødene ofte livnære seg som handelsmenn og pengeutlånere, og jødekvartaler dukket opp i mange europeiske byer. Kirken forbød kristne å ta renter for lån, men kirke og stat brukte gjerne jødiske mellommenn for å sikre egne finanser og egen handel.
Den kristne skepsisen mot jødene førte til beskyldninger om at jødene var griske pengeutlånere. Jødene fikk også skylda for uår, pestepidemier og andre uforklarlige fenomener som skjedde.
Det muslimske Spania
På den iberiske halvøya var det lenge godt samarbeidsklima mellom kristne, muslimer og jøder. Med etableringen av det spanske, katolske kongedømmet i 1492, ble først jødene, og femti år seinere de muslimske maurerne, utvist eller tvunget til å konvertere til katolisismen. De utviste jødene fra Spania og Portugal ble kalt sefardiske jøder.
Mange jøder emigrerte til Italia, Det osmanske riket, til Nord-Afrika eller til "den nye verden" i vest. Også i Nederland havnet mange dyktige, jødiske handelsfolk. På 1600‑tallet kom de til å spille en avgjørende rolle i å utvikle landets økonomi, finansliv og sjøhandel.
Sentral- og Øst-Europa
Mange av jødene som flyktet fra forfølgelse i Vest-Europa i seinmiddelalderen endte i Øst-Europa. I Polen, de baltiske områdene og seinere Ukraina fikk jødene bedre betingelser og kunne praktisere sin kultur og religion. Dette ble ofte kalt "den gylne tidsalder" for det jødiske folk. Store deler av 1600-tallet var derimot en katastrofal tid for jødene, med omfattende forfølgelser og drap fra russiske kosakker. Etter at Polen opphørte å eksistere som stat mot slutten av 1700-tallet, havnet store deler av Øst-Europa under Russland. Langs Russlands vestlige grense mellom Svartehavet og Østersjøen utviklet det seg etter hvert et system der jøder bare fikk bo i bestemte bosetningssoner, kalt Shtetl.
I Tsar-Russland bar den storrussiske nasjonalismen mot slutten av 1800‑tallet preg av antisemittiske holdninger. Mange jøder ble utsatt for en rekke politiske og yrkesmessige begrensninger. I tillegg fabrikkerte det hemmelige tsarpolitiet de såkalte Sions vises protokoller; et falskt dokument som hevdet at det fantes en jødisk sammensvergelse om verdensherredømme.
Som minoritet, med forfølgelsene hengende over seg, sluttet mange russiske jøder opp om den radikale opposisjonen mot tsarregimet. Mange valgte å emigrere til andre land. Fra 1881 til 1914 emigrerte to millioner jøder fra Russland, Polen og de baltiske landene til USA og Vest-Europa. I tillegg ga russifiseringen en viktig stimulans til jødenes egen nasjonalisme, sionismen.
I takt med nasjonalismens framvekst gjennom 1800‑tallet ble det større kløft mellom tyskere og den jødiske befolkningen. I Tyskland fantes det gjennom 1800‑tallet en rekke jødiske miljøer som inspirerte mange tyske intellektuelle. Samtidig ble den tyske nasjonalstaten etablert, og spesielt i den ultranasjonalistiske tyske Völkisch-bevegelsen ble jødene sett på som et fremmedelement.
Krig og mellomkrigstid
Under og etter første verdenskrig økte antisemittismen generelt i Europa og USA. I ei tid der behovet for syndebukker var til stede, var jødene lette å ty til for å forklare nedgangstidene. I tillegg til den økende skepsisen mot den kommunistiske utviklingen ble "bolsjevikjøder" et samlebegrep for en uønsket gruppe. I mellomkrigstida, med nasjonalsosialistenes inntog på den politiske arenaen, ble antisemittismen satt i system i Tyskland.
Den russiske revolusjonen og kommunistenes maktovertakelse markerte et skille i den russiske antisemittismen. På grunn av tidligere forfølgelser hadde mange jøder sluttet seg aktivt til den russiske revolusjonen i 1917. Gjennom deler av 20-tallet fikk jødene drive egne kulturelle institusjoner og skoler. Under Josef Stalin ble likevel antireligiøse holdninger dominerende i Sovjetunionen. Dette fikk konsekvenser for de jødiske samfunnene i landet.
Kilder
Groth, B. (2021, 14. april ). Jødenes historie. I Store norske leksikon. https://snl.no/j%C3%B8denes_historie
Groth, B. & Mendelsohn, O (2021, 22. desember). Jødeforfølgelser i oldtid og middelalder. I Store norske leksikon. http://snl.no/j%C3%B8deforf%C3%B8lgelser_i_oldtid_og_middelalder
Luther, M. (1940). Det utvalgte folk - om jødene og deres løgner. Norsk Front. https://www.nb.no/items/0e7c13d68dc7be1095cff3a92709ffe2)
(Opprinnelig utgitt 1543)
Simonsen, K. B. & Thorsen, D. E. (2020, 28. juni ). Nazisme. I Store norske leksikon. https://snl.no/nazisme
Les original på NDLA →
Nasjonalsosialismen
Hitler og nasjonalsosialismens framvekst
Adolf Hitler var sentral i etableringen av den tyske varianten av fascismen, bedre kjent som nasjonalsosialismen. Bevegelsen oppsto i kjølvannet av det tyske krigsnederlaget og de ydmykende fredsbetingelsene som ble diktert av seierherrene i Versailles i 1919. I denne perioden var det frykt for revolusjon i Tyskland.
Hitler ble leder for Det nasjonalsosialistiske tyske arbeiderparti (NSDAP) i 1921. Partiet fungerte som talerør for den frustrasjonen mange hjemvendte offiserer og soldater følte ved freden. De lanserte sin mytiske dolkestøtlegende som svar på krigsnederlaget.
Dolkestøtlegenden
Dolkestøtlegenden var en myte som gikk ut på at Tysklands nederlag i krigen skyldtes at den tyske befolkningen var blitt utsatt for sosialistisk og pasifistisk propaganda under krigen. Av den grunn hadde de tyske militære styrkene ved fronten blitt sviktet av sitt eget folk og "dolket i ryggen". I den nasjonalsosialistiske forståelsen ble myten brukt som en antisemittisk dolkestøtlegende med en fortelling om at en jødisk konspirasjon hadde forrådt den tyske hæren under første verdenskrig.
Som østerriker deltok Adolf Hitler frivillig i de tyske styrkene under første verdenskrig. Ved fredsslutningen 11.11.1918 lå han, som følge av et gassangrep, på sykehus, og skal ha uttrykt at "det var den verste dagen i hans liv".
Hitler viste seg å være en fremragende politisk taler og steg raskt i partiet. Størst var oppslutningen i Bayern, der det etter italiensk mønster ble opprettet paramilitære stormavdelinger (SA). De skulle lede gatekampene mot sosialistiske partier. I takt med partiets medlemsvekst ble SA utbygd med avdelinger over hele landet.
Inspirert av fascistenes marsj mot Roma i 1922 gikk Hitler og nasjonalsosialistene til verks under de politiske krisene i 1923. Med støtte fra kjente krigsveteraner marsjerte bevegelsen mot delstatsforsamlingen i Bayern. Motivet var at dette skulle være starten på en nasjonal revolusjon i Tyskland. Dette såkalte "ølkjellerkuppet" ble slått ned, og flere av lederne for aksjonen ble arrestert og dømt. Adolf Hitler benyttet rettssaken til et politisk forsvar for nasjonalsosialismen.
Mein Kampf
Dommen for høyforræderi ble likevel forbausende lav for Hitler. Han fikk en dom på fem år, der cirka ni måneder ble sonet. Myndighetene så tydeligvis gjennom fingrene med ham fordi de paramilitære SA-gruppene kjempet mot kommunismen og revolusjonsforsøk i Tyskland.
Under soningen skrev Hitler store deler av boka Mein Kampf. I den utformet han idéene som skulle bli det ideologiske fundamentet for nasjonalsosialismen i Tyskland.
En viktig lærdom for Adolf Hitler etter ølkjellerkuppet var at bevegelsen heretter måtte vinne innflytelse for en nasjonal revolusjon i Tyskland gjennom utbygging av partiet og ved å søke oppslutning ved valg.
Den nasjonalsosialistiske ideologien
Misnøye med Versaillestraktaten
I den nasjonalsosialistiske propagandaen ble skylden for Versaillesfreden lagt på sosialdemokrater og kommunister. Den første presidenten i Weimarrepublikken var sosialdemokraten Friedrich Ebert, og det var han som måtte undertegne den ydmykende Versaillestraktaten. Den tyske republikken fikk store økonomiske problemer fra første stund, noe nasjonalsosialistene visste å utnytte til det fulle på deres vei til makten.
Stat og lederskap
Nasjonalsosialismen var antidemokratisk. Den bygde på forakt for demokratiets manglende virkemidler for å løse mellomkrigstiden økonomiske og politiske utfordringer. For å gjenopprette Tysklands ære måtte det gjennomføres en nasjonal revolusjon, ledet av føreren og med partiapparatet til å kontrollere staten. Føreren skulle lede massene gjennom vilje, disiplin og lojalitet til planen om "seier på alle fronter".
Den som blir leder, får uinnskrenket autoritet, men har også et stort ansvar. Den som er for feig til å ta på seg følgene av sine handlinger, duger ikke som leder. Bare helter er kallet til å bli ledere.
(…)
Om bevegelsen deltar i parlamentariske forsamlinger, så kan den gjøre dette bare for å ødelegge disse som vi mener er menneskehetens verste forfall.
(Adolf Hitler, Mein Kampf)
Ekstrem nasjonalisme
Nasjonalsosialismen hevdet at de var det rette botemiddelet for å gjenopprette den tyske ære. Målet var å bygge opp Tyskland til en militær stormakt og hente tyskere "hjem til riket". I Mein Kampf argumenterte Hitler for at Tyskland trengte å utvide sitt "livsrom" (Lebensraum) mot øst. Under andre verdenskrig viste nazismen dette i praksis, der germanerne skulle fungere som en naturlig herskerklasse over de slaviske folkeslagene.
Rasebiologien
Utgangspunktet for ideologien var den tyske nasjonen. I en nasjonalsosialistisk kontekst er nasjon, folk og rase ett. Rasen var det viktigste fellesskapet i samfunnet, ifølge Hitler. Idéene tok utgangspunkt i allerede eksisterende sosialdarwinistiske oppfatninger i Europa. Andre folkelige fremmedelementer og svakheter i arvematerialet måtte renskes ut til fordel for en ren arisk rase, som skulle dominere framtida.
Blodblandingen og den derav følgende tilbakegangen i rasenivå er den eneste årsaken til at alle kulturer dør ut, for mennesket går ikke under som følge av en tapt krig, men på grunn av tapet av den motstandskraften som tilhører det rene blodet.
(Adolf Hitler, Mein Kampf)
Antikommunistisk
Nasjonalsosialismen hadde utelukkende forakt for alle unasjonale elementer i samfunnet. Verst var kommunismen og det internasjonale Komintern. At flere av kommunistlederne var av jødisk herkomst, ga næring til myten om en jødisk-kommunistisk sammensvergelse om verdensherredømme.
Rasisme og antisemittisme
I den nasjonalsosialistiske forståelsen av "rase" ble samtidas raseteorier brukt, utviklet og tilpasset deres egen rasebiologi. Begreper som ariere og semitter ble hentet fra Det gamle testamentet, og med sosialdarwinistiske idéer tilpasset deres helt egne logikk. Til tross for logiske brister og feilslutninger fikk rasebiologien stor betydning i Europa i tida framover.
Hitlers forakt for jødene inngikk i en lang historisk tradisjon, men fikk i Hitlers Nazi-Tyskland uhørte konsekvenser for jødene. Raseblanding var, ifølge Hitler, forbudt og ville føre til "degenerering av rasens arvemateriale". Etter krakket og den økonomiske verdenskrisen fra 1929 fikk jødene også skylden for følgene av den spekulative kapitalismen. Veien til holocaust lå kun et tiår fram i tid.
Moderne og tilbakeskuende
Nasjonalsosialistene brukte moderne virkemidler for å nå sine mål, men hadde et tradisjonelt syn på kjønnsroller og andre verdier. Film, radio og reklame ble brukt flittig i propaganda og formidling av den nasjonalsosialistiske ideologien. Moderne teknologi ble utnyttet av bevegelsen for å nå sine ambisjoner. Likevel var idealene tilbakeskuende, med drømmer om en svunnen tid der naturlige autoriteter sikret orden, familien utgjorde samfunnets fundament og kvinnenes plass var i hjemmet.
Mytene
Samlet sett forenes de nazistiske idéene i en nasjonalsosialistisk myte. Mange kan hevde at "sannheten ikke er tilstrekkelig for å sette massene i bevegelse". Konspirasjoner og rykter kan gjerne være spennende, mens sannheten kanskje er mer kjedelig.
De nasjonalistiske lederne holdt bevegelsen oppe ved å holde mytene levende. I en forestillingsverden der sannheten hele tiden må underordnes det handlingene krever, blir grenselinjene mellom løgn og sannhet flytende og etter hvert uvesentlig. Først etter andre verdenskrig ble den nasjonalsosialistiske myten avkledd og forsøkt fjernet fra den politiske dagsordenen.
Kilde
Hatlehol, G. D. (2021, 17. april). Dolkestøtlegenden. I Store norske leksikon. https://snl.no/dolkest%C3%B8tlegenden
Les original på NDLA →
Adolf Hitler var sentral i etableringen av den tyske varianten av fascismen, bedre kjent som nasjonalsosialismen. Bevegelsen oppsto i kjølvannet av det tyske krigsnederlaget og de ydmykende fredsbetingelsene som ble diktert av seierherrene i Versailles i 1919. I denne perioden var det frykt for revolusjon i Tyskland.
Hitler ble leder for Det nasjonalsosialistiske tyske arbeiderparti (NSDAP) i 1921. Partiet fungerte som talerør for den frustrasjonen mange hjemvendte offiserer og soldater følte ved freden. De lanserte sin mytiske dolkestøtlegende som svar på krigsnederlaget.
Dolkestøtlegenden
Dolkestøtlegenden var en myte som gikk ut på at Tysklands nederlag i krigen skyldtes at den tyske befolkningen var blitt utsatt for sosialistisk og pasifistisk propaganda under krigen. Av den grunn hadde de tyske militære styrkene ved fronten blitt sviktet av sitt eget folk og "dolket i ryggen". I den nasjonalsosialistiske forståelsen ble myten brukt som en antisemittisk dolkestøtlegende med en fortelling om at en jødisk konspirasjon hadde forrådt den tyske hæren under første verdenskrig.
Som østerriker deltok Adolf Hitler frivillig i de tyske styrkene under første verdenskrig. Ved fredsslutningen 11.11.1918 lå han, som følge av et gassangrep, på sykehus, og skal ha uttrykt at "det var den verste dagen i hans liv".
Hitler viste seg å være en fremragende politisk taler og steg raskt i partiet. Størst var oppslutningen i Bayern, der det etter italiensk mønster ble opprettet paramilitære stormavdelinger (SA). De skulle lede gatekampene mot sosialistiske partier. I takt med partiets medlemsvekst ble SA utbygd med avdelinger over hele landet.
Inspirert av fascistenes marsj mot Roma i 1922 gikk Hitler og nasjonalsosialistene til verks under de politiske krisene i 1923. Med støtte fra kjente krigsveteraner marsjerte bevegelsen mot delstatsforsamlingen i Bayern. Motivet var at dette skulle være starten på en nasjonal revolusjon i Tyskland. Dette såkalte "ølkjellerkuppet" ble slått ned, og flere av lederne for aksjonen ble arrestert og dømt. Adolf Hitler benyttet rettssaken til et politisk forsvar for nasjonalsosialismen.
Mein Kampf
Dommen for høyforræderi ble likevel forbausende lav for Hitler. Han fikk en dom på fem år, der cirka ni måneder ble sonet. Myndighetene så tydeligvis gjennom fingrene med ham fordi de paramilitære SA-gruppene kjempet mot kommunismen og revolusjonsforsøk i Tyskland.
Under soningen skrev Hitler store deler av boka Mein Kampf. I den utformet han idéene som skulle bli det ideologiske fundamentet for nasjonalsosialismen i Tyskland.
En viktig lærdom for Adolf Hitler etter ølkjellerkuppet var at bevegelsen heretter måtte vinne innflytelse for en nasjonal revolusjon i Tyskland gjennom utbygging av partiet og ved å søke oppslutning ved valg.
Den nasjonalsosialistiske ideologien
Misnøye med Versaillestraktaten
I den nasjonalsosialistiske propagandaen ble skylden for Versaillesfreden lagt på sosialdemokrater og kommunister. Den første presidenten i Weimarrepublikken var sosialdemokraten Friedrich Ebert, og det var han som måtte undertegne den ydmykende Versaillestraktaten. Den tyske republikken fikk store økonomiske problemer fra første stund, noe nasjonalsosialistene visste å utnytte til det fulle på deres vei til makten.
Stat og lederskap
Nasjonalsosialismen var antidemokratisk. Den bygde på forakt for demokratiets manglende virkemidler for å løse mellomkrigstiden økonomiske og politiske utfordringer. For å gjenopprette Tysklands ære måtte det gjennomføres en nasjonal revolusjon, ledet av føreren og med partiapparatet til å kontrollere staten. Føreren skulle lede massene gjennom vilje, disiplin og lojalitet til planen om "seier på alle fronter".
Den som blir leder, får uinnskrenket autoritet, men har også et stort ansvar. Den som er for feig til å ta på seg følgene av sine handlinger, duger ikke som leder. Bare helter er kallet til å bli ledere.
(…)
Om bevegelsen deltar i parlamentariske forsamlinger, så kan den gjøre dette bare for å ødelegge disse som vi mener er menneskehetens verste forfall.
(Adolf Hitler, Mein Kampf)
Ekstrem nasjonalisme
Nasjonalsosialismen hevdet at de var det rette botemiddelet for å gjenopprette den tyske ære. Målet var å bygge opp Tyskland til en militær stormakt og hente tyskere "hjem til riket". I Mein Kampf argumenterte Hitler for at Tyskland trengte å utvide sitt "livsrom" (Lebensraum) mot øst. Under andre verdenskrig viste nazismen dette i praksis, der germanerne skulle fungere som en naturlig herskerklasse over de slaviske folkeslagene.
Rasebiologien
Utgangspunktet for ideologien var den tyske nasjonen. I en nasjonalsosialistisk kontekst er nasjon, folk og rase ett. Rasen var det viktigste fellesskapet i samfunnet, ifølge Hitler. Idéene tok utgangspunkt i allerede eksisterende sosialdarwinistiske oppfatninger i Europa. Andre folkelige fremmedelementer og svakheter i arvematerialet måtte renskes ut til fordel for en ren arisk rase, som skulle dominere framtida.
Blodblandingen og den derav følgende tilbakegangen i rasenivå er den eneste årsaken til at alle kulturer dør ut, for mennesket går ikke under som følge av en tapt krig, men på grunn av tapet av den motstandskraften som tilhører det rene blodet.
(Adolf Hitler, Mein Kampf)
Antikommunistisk
Nasjonalsosialismen hadde utelukkende forakt for alle unasjonale elementer i samfunnet. Verst var kommunismen og det internasjonale Komintern. At flere av kommunistlederne var av jødisk herkomst, ga næring til myten om en jødisk-kommunistisk sammensvergelse om verdensherredømme.
Rasisme og antisemittisme
I den nasjonalsosialistiske forståelsen av "rase" ble samtidas raseteorier brukt, utviklet og tilpasset deres egen rasebiologi. Begreper som ariere og semitter ble hentet fra Det gamle testamentet, og med sosialdarwinistiske idéer tilpasset deres helt egne logikk. Til tross for logiske brister og feilslutninger fikk rasebiologien stor betydning i Europa i tida framover.
Hitlers forakt for jødene inngikk i en lang historisk tradisjon, men fikk i Hitlers Nazi-Tyskland uhørte konsekvenser for jødene. Raseblanding var, ifølge Hitler, forbudt og ville føre til "degenerering av rasens arvemateriale". Etter krakket og den økonomiske verdenskrisen fra 1929 fikk jødene også skylden for følgene av den spekulative kapitalismen. Veien til holocaust lå kun et tiår fram i tid.
Moderne og tilbakeskuende
Nasjonalsosialistene brukte moderne virkemidler for å nå sine mål, men hadde et tradisjonelt syn på kjønnsroller og andre verdier. Film, radio og reklame ble brukt flittig i propaganda og formidling av den nasjonalsosialistiske ideologien. Moderne teknologi ble utnyttet av bevegelsen for å nå sine ambisjoner. Likevel var idealene tilbakeskuende, med drømmer om en svunnen tid der naturlige autoriteter sikret orden, familien utgjorde samfunnets fundament og kvinnenes plass var i hjemmet.
Mytene
Samlet sett forenes de nazistiske idéene i en nasjonalsosialistisk myte. Mange kan hevde at "sannheten ikke er tilstrekkelig for å sette massene i bevegelse". Konspirasjoner og rykter kan gjerne være spennende, mens sannheten kanskje er mer kjedelig.
De nasjonalistiske lederne holdt bevegelsen oppe ved å holde mytene levende. I en forestillingsverden der sannheten hele tiden må underordnes det handlingene krever, blir grenselinjene mellom løgn og sannhet flytende og etter hvert uvesentlig. Først etter andre verdenskrig ble den nasjonalsosialistiske myten avkledd og forsøkt fjernet fra den politiske dagsordenen.
Kilde
Hatlehol, G. D. (2021, 17. april). Dolkestøtlegenden. I Store norske leksikon. https://snl.no/dolkest%C3%B8tlegenden
Les original på NDLA →
Nasjonalsosialismen
Hitler og nasjonalsosialismens framvekst
Adolf Hitler var sentral i etableringen av den tyske varianten av fascismen, bedre kjent som nasjonalsosialismen. Bevegelsen oppsto i kjølvannet av det tyske krigsnederlaget og de ydmykende fredsbetingelsene som ble diktert av seierherrene i Versailles i 1919. I denne perioden var det frykt for revolusjon i Tyskland.
Hitler ble leder for Det nasjonalsosialistiske tyske arbeiderparti (NSDAP) i 1921. Partiet fungerte som talerør for den frustrasjonen mange hjemvendte offiserer og soldater følte ved freden. De lanserte sin mytiske dolkestøtlegende som svar på krigsnederlaget.
Dolkestøtlegenden
Dolkestøtlegenden var en myte som gikk ut på at Tysklands nederlag i krigen skyldtes at den tyske befolkningen var blitt utsatt for sosialistisk og pasifistisk propaganda under krigen. Av den grunn hadde de tyske militære styrkene ved fronten blitt sviktet av sitt eget folk og "dolket i ryggen". I den nasjonalsosialistiske forståelsen ble myten brukt som en antisemittisk dolkestøtlegende med en fortelling om at en jødisk konspirasjon hadde forrådt den tyske hæren under første verdenskrig.
Som østerriker deltok Adolf Hitler frivillig i de tyske styrkene under første verdenskrig. Ved fredsslutningen 11.11.1918 lå han, som følge av et gassangrep, på sykehus, og skal ha uttrykt at "det var den verste dagen i hans liv".
Hitler viste seg å være en fremragende politisk taler og steg raskt i partiet. Størst var oppslutningen i Bayern, der det etter italiensk mønster ble opprettet paramilitære stormavdelinger (SA). De skulle lede gatekampene mot sosialistiske partier. I takt med partiets medlemsvekst ble SA utbygd med avdelinger over hele landet.
Inspirert av fascistenes marsj mot Roma i 1922 gikk Hitler og nasjonalsosialistene til verks under de politiske krisene i 1923. Med støtte fra kjente krigsveteraner marsjerte bevegelsen mot delstatsforsamlingen i Bayern. Motivet var at dette skulle være starten på en nasjonal revolusjon i Tyskland. Dette såkalte "ølkjellerkuppet" ble slått ned, og flere av lederne for aksjonen ble arrestert og dømt. Adolf Hitler benyttet rettssaken til et politisk forsvar for nasjonalsosialismen.
Mein Kampf
Dommen for høyforræderi ble likevel forbausende lav for Hitler. Han fikk en dom på fem år, der cirka ni måneder ble sonet. Myndighetene så tydeligvis gjennom fingrene med ham fordi de paramilitære SA-gruppene kjempet mot kommunismen og revolusjonsforsøk i Tyskland.
Under soningen skrev Hitler store deler av boka Mein Kampf. I den utformet han idéene som skulle bli det ideologiske fundamentet for nasjonalsosialismen i Tyskland.
En viktig lærdom for Adolf Hitler etter ølkjellerkuppet var at bevegelsen heretter måtte vinne innflytelse for en nasjonal revolusjon i Tyskland gjennom utbygging av partiet og ved å søke oppslutning ved valg.
Den nasjonalsosialistiske ideologien
Misnøye med Versaillestraktaten
I den nasjonalsosialistiske propagandaen ble skylden for Versaillesfreden lagt på sosialdemokrater og kommunister. Den første presidenten i Weimarrepublikken var sosialdemokraten Friedrich Ebert, og det var han som måtte undertegne den ydmykende Versaillestraktaten. Den tyske republikken fikk store økonomiske problemer fra første stund, noe nasjonalsosialistene visste å utnytte til det fulle på deres vei til makten.
Stat og lederskap
Nasjonalsosialismen var antidemokratisk. Den bygde på forakt for demokratiets manglende virkemidler for å løse mellomkrigstiden økonomiske og politiske utfordringer. For å gjenopprette Tysklands ære måtte det gjennomføres en nasjonal revolusjon, ledet av føreren og med partiapparatet til å kontrollere staten. Føreren skulle lede massene gjennom vilje, disiplin og lojalitet til planen om "seier på alle fronter".
Den som blir leder, får uinnskrenket autoritet, men har også et stort ansvar. Den som er for feig til å ta på seg følgene av sine handlinger, duger ikke som leder. Bare helter er kallet til å bli ledere.
(…)
Om bevegelsen deltar i parlamentariske forsamlinger, så kan den gjøre dette bare for å ødelegge disse som vi mener er menneskehetens verste forfall.
(Adolf Hitler, Mein Kampf)
Ekstrem nasjonalisme
Nasjonalsosialismen hevdet at de var det rette botemiddelet for å gjenopprette den tyske ære. Målet var å bygge opp Tyskland til en militær stormakt og hente tyskere "hjem til riket". I Mein Kampf argumenterte Hitler for at Tyskland trengte å utvide sitt "livsrom" (Lebensraum) mot øst. Under andre verdenskrig viste nazismen dette i praksis, der germanerne skulle fungere som en naturlig herskerklasse over de slaviske folkeslagene.
Rasebiologien
Utgangspunktet for ideologien var den tyske nasjonen. I en nasjonalsosialistisk kontekst er nasjon, folk og rase ett. Rasen var det viktigste fellesskapet i samfunnet, ifølge Hitler. Idéene tok utgangspunkt i allerede eksisterende sosialdarwinistiske oppfatninger i Europa. Andre folkelige fremmedelementer og svakheter i arvematerialet måtte renskes ut til fordel for en ren arisk rase, som skulle dominere framtida.
Blodblandingen og den derav følgende tilbakegangen i rasenivå er den eneste årsaken til at alle kulturer dør ut, for mennesket går ikke under som følge av en tapt krig, men på grunn av tapet av den motstandskraften som tilhører det rene blodet.
(Adolf Hitler, Mein Kampf)
Antikommunistisk
Nasjonalsosialismen hadde utelukkende forakt for alle unasjonale elementer i samfunnet. Verst var kommunismen og det internasjonale Komintern. At flere av kommunistlederne var av jødisk herkomst, ga næring til myten om en jødisk-kommunistisk sammensvergelse om verdensherredømme.
Rasisme og antisemittisme
I den nasjonalsosialistiske forståelsen av "rase" ble samtidas raseteorier brukt, utviklet og tilpasset deres egen rasebiologi. Begreper som ariere og semitter ble hentet fra Det gamle testamentet, og med sosialdarwinistiske idéer tilpasset deres helt egne logikk. Til tross for logiske brister og feilslutninger fikk rasebiologien stor betydning i Europa i tida framover.
Hitlers forakt for jødene inngikk i en lang historisk tradisjon, men fikk i Hitlers Nazi-Tyskland uhørte konsekvenser for jødene. Raseblanding var, ifølge Hitler, forbudt og ville føre til "degenerering av rasens arvemateriale". Etter krakket og den økonomiske verdenskrisen fra 1929 fikk jødene også skylden for følgene av den spekulative kapitalismen. Veien til holocaust lå kun et tiår fram i tid.
Moderne og tilbakeskuende
Nasjonalsosialistene brukte moderne virkemidler for å nå sine mål, men hadde et tradisjonelt syn på kjønnsroller og andre verdier. Film, radio og reklame ble brukt flittig i propaganda og formidling av den nasjonalsosialistiske ideologien. Moderne teknologi ble utnyttet av bevegelsen for å nå sine ambisjoner. Likevel var idealene tilbakeskuende, med drømmer om en svunnen tid der naturlige autoriteter sikret orden, familien utgjorde samfunnets fundament og kvinnenes plass var i hjemmet.
Mytene
Samlet sett forenes de nazistiske idéene i en nasjonalsosialistisk myte. Mange kan hevde at "sannheten ikke er tilstrekkelig for å sette massene i bevegelse". Konspirasjoner og rykter kan gjerne være spennende, mens sannheten kanskje er mer kjedelig.
De nasjonalistiske lederne holdt bevegelsen oppe ved å holde mytene levende. I en forestillingsverden der sannheten hele tiden må underordnes det handlingene krever, blir grenselinjene mellom løgn og sannhet flytende og etter hvert uvesentlig. Først etter andre verdenskrig ble den nasjonalsosialistiske myten avkledd og forsøkt fjernet fra den politiske dagsordenen.
Kilde
Hatlehol, G. D. (2021, 17. april). Dolkestøtlegenden. I Store norske leksikon. https://snl.no/dolkest%C3%B8tlegenden
Les original på NDLA →
Adolf Hitler var sentral i etableringen av den tyske varianten av fascismen, bedre kjent som nasjonalsosialismen. Bevegelsen oppsto i kjølvannet av det tyske krigsnederlaget og de ydmykende fredsbetingelsene som ble diktert av seierherrene i Versailles i 1919. I denne perioden var det frykt for revolusjon i Tyskland.
Hitler ble leder for Det nasjonalsosialistiske tyske arbeiderparti (NSDAP) i 1921. Partiet fungerte som talerør for den frustrasjonen mange hjemvendte offiserer og soldater følte ved freden. De lanserte sin mytiske dolkestøtlegende som svar på krigsnederlaget.
Dolkestøtlegenden
Dolkestøtlegenden var en myte som gikk ut på at Tysklands nederlag i krigen skyldtes at den tyske befolkningen var blitt utsatt for sosialistisk og pasifistisk propaganda under krigen. Av den grunn hadde de tyske militære styrkene ved fronten blitt sviktet av sitt eget folk og "dolket i ryggen". I den nasjonalsosialistiske forståelsen ble myten brukt som en antisemittisk dolkestøtlegende med en fortelling om at en jødisk konspirasjon hadde forrådt den tyske hæren under første verdenskrig.
Som østerriker deltok Adolf Hitler frivillig i de tyske styrkene under første verdenskrig. Ved fredsslutningen 11.11.1918 lå han, som følge av et gassangrep, på sykehus, og skal ha uttrykt at "det var den verste dagen i hans liv".
Hitler viste seg å være en fremragende politisk taler og steg raskt i partiet. Størst var oppslutningen i Bayern, der det etter italiensk mønster ble opprettet paramilitære stormavdelinger (SA). De skulle lede gatekampene mot sosialistiske partier. I takt med partiets medlemsvekst ble SA utbygd med avdelinger over hele landet.
Inspirert av fascistenes marsj mot Roma i 1922 gikk Hitler og nasjonalsosialistene til verks under de politiske krisene i 1923. Med støtte fra kjente krigsveteraner marsjerte bevegelsen mot delstatsforsamlingen i Bayern. Motivet var at dette skulle være starten på en nasjonal revolusjon i Tyskland. Dette såkalte "ølkjellerkuppet" ble slått ned, og flere av lederne for aksjonen ble arrestert og dømt. Adolf Hitler benyttet rettssaken til et politisk forsvar for nasjonalsosialismen.
Mein Kampf
Dommen for høyforræderi ble likevel forbausende lav for Hitler. Han fikk en dom på fem år, der cirka ni måneder ble sonet. Myndighetene så tydeligvis gjennom fingrene med ham fordi de paramilitære SA-gruppene kjempet mot kommunismen og revolusjonsforsøk i Tyskland.
Under soningen skrev Hitler store deler av boka Mein Kampf. I den utformet han idéene som skulle bli det ideologiske fundamentet for nasjonalsosialismen i Tyskland.
En viktig lærdom for Adolf Hitler etter ølkjellerkuppet var at bevegelsen heretter måtte vinne innflytelse for en nasjonal revolusjon i Tyskland gjennom utbygging av partiet og ved å søke oppslutning ved valg.
Den nasjonalsosialistiske ideologien
Misnøye med Versaillestraktaten
I den nasjonalsosialistiske propagandaen ble skylden for Versaillesfreden lagt på sosialdemokrater og kommunister. Den første presidenten i Weimarrepublikken var sosialdemokraten Friedrich Ebert, og det var han som måtte undertegne den ydmykende Versaillestraktaten. Den tyske republikken fikk store økonomiske problemer fra første stund, noe nasjonalsosialistene visste å utnytte til det fulle på deres vei til makten.
Stat og lederskap
Nasjonalsosialismen var antidemokratisk. Den bygde på forakt for demokratiets manglende virkemidler for å løse mellomkrigstiden økonomiske og politiske utfordringer. For å gjenopprette Tysklands ære måtte det gjennomføres en nasjonal revolusjon, ledet av føreren og med partiapparatet til å kontrollere staten. Føreren skulle lede massene gjennom vilje, disiplin og lojalitet til planen om "seier på alle fronter".
Den som blir leder, får uinnskrenket autoritet, men har også et stort ansvar. Den som er for feig til å ta på seg følgene av sine handlinger, duger ikke som leder. Bare helter er kallet til å bli ledere.
(…)
Om bevegelsen deltar i parlamentariske forsamlinger, så kan den gjøre dette bare for å ødelegge disse som vi mener er menneskehetens verste forfall.
(Adolf Hitler, Mein Kampf)
Ekstrem nasjonalisme
Nasjonalsosialismen hevdet at de var det rette botemiddelet for å gjenopprette den tyske ære. Målet var å bygge opp Tyskland til en militær stormakt og hente tyskere "hjem til riket". I Mein Kampf argumenterte Hitler for at Tyskland trengte å utvide sitt "livsrom" (Lebensraum) mot øst. Under andre verdenskrig viste nazismen dette i praksis, der germanerne skulle fungere som en naturlig herskerklasse over de slaviske folkeslagene.
Rasebiologien
Utgangspunktet for ideologien var den tyske nasjonen. I en nasjonalsosialistisk kontekst er nasjon, folk og rase ett. Rasen var det viktigste fellesskapet i samfunnet, ifølge Hitler. Idéene tok utgangspunkt i allerede eksisterende sosialdarwinistiske oppfatninger i Europa. Andre folkelige fremmedelementer og svakheter i arvematerialet måtte renskes ut til fordel for en ren arisk rase, som skulle dominere framtida.
Blodblandingen og den derav følgende tilbakegangen i rasenivå er den eneste årsaken til at alle kulturer dør ut, for mennesket går ikke under som følge av en tapt krig, men på grunn av tapet av den motstandskraften som tilhører det rene blodet.
(Adolf Hitler, Mein Kampf)
Antikommunistisk
Nasjonalsosialismen hadde utelukkende forakt for alle unasjonale elementer i samfunnet. Verst var kommunismen og det internasjonale Komintern. At flere av kommunistlederne var av jødisk herkomst, ga næring til myten om en jødisk-kommunistisk sammensvergelse om verdensherredømme.
Rasisme og antisemittisme
I den nasjonalsosialistiske forståelsen av "rase" ble samtidas raseteorier brukt, utviklet og tilpasset deres egen rasebiologi. Begreper som ariere og semitter ble hentet fra Det gamle testamentet, og med sosialdarwinistiske idéer tilpasset deres helt egne logikk. Til tross for logiske brister og feilslutninger fikk rasebiologien stor betydning i Europa i tida framover.
Hitlers forakt for jødene inngikk i en lang historisk tradisjon, men fikk i Hitlers Nazi-Tyskland uhørte konsekvenser for jødene. Raseblanding var, ifølge Hitler, forbudt og ville føre til "degenerering av rasens arvemateriale". Etter krakket og den økonomiske verdenskrisen fra 1929 fikk jødene også skylden for følgene av den spekulative kapitalismen. Veien til holocaust lå kun et tiår fram i tid.
Moderne og tilbakeskuende
Nasjonalsosialistene brukte moderne virkemidler for å nå sine mål, men hadde et tradisjonelt syn på kjønnsroller og andre verdier. Film, radio og reklame ble brukt flittig i propaganda og formidling av den nasjonalsosialistiske ideologien. Moderne teknologi ble utnyttet av bevegelsen for å nå sine ambisjoner. Likevel var idealene tilbakeskuende, med drømmer om en svunnen tid der naturlige autoriteter sikret orden, familien utgjorde samfunnets fundament og kvinnenes plass var i hjemmet.
Mytene
Samlet sett forenes de nazistiske idéene i en nasjonalsosialistisk myte. Mange kan hevde at "sannheten ikke er tilstrekkelig for å sette massene i bevegelse". Konspirasjoner og rykter kan gjerne være spennende, mens sannheten kanskje er mer kjedelig.
De nasjonalistiske lederne holdt bevegelsen oppe ved å holde mytene levende. I en forestillingsverden der sannheten hele tiden må underordnes det handlingene krever, blir grenselinjene mellom løgn og sannhet flytende og etter hvert uvesentlig. Først etter andre verdenskrig ble den nasjonalsosialistiske myten avkledd og forsøkt fjernet fra den politiske dagsordenen.
Kilde
Hatlehol, G. D. (2021, 17. april). Dolkestøtlegenden. I Store norske leksikon. https://snl.no/dolkest%C3%B8tlegenden
Les original på NDLA →
Stalin og stalinismen
Bakgrunn: Stalinismen
Begrepet stalinisme ble i hovedsak brukt om Josef Stalins lederskap av Sovjetunionen, og om hans hensynsløse maktmisbruk både innad i landet og overfor de nye kommunistiske statene i Øst-Europa etter andre verdenskrig. Den sterke persondyrkelsen av Stalin ble delvis fordømt av Nikita Khrusjtsjov i 1956 og ga navn til begrepet.
Vi skal her se på Stalins vei til makten, og hvordan han ledet Sovjetunionen.
Stålmannen Stalin fester grepet
Josef Stalin (1878–1953) hadde vært en revolusjonær aktivist blant bolsjevikene fra tidlig på 1900-tallet. I 1922 ble han valgt til generalsekretær i kommunistpartiet. Denne posisjonen sikret ham viktige allianser blant lederne i ulike sovjetrepublikker, noe han utnyttet i kampen for å nå toppen av kommunistpartiet.
Etter Vladimir Lenins død i 1924 fulgte en maktkamp i partiet. Lenin hadde, sammen med Lev Trotskij (1897–1940), vært sentral under oktoberrevolusjonen i 1917 og borgerkrigen som fulgte, og fram til etableringen av Sovjetunionen i 1922.
Under maktkampen etter Lenins død ble sentrale revolusjonære fra revolusjonen og borgerkrigen utmanøvrert og fjernet fra viktige posisjoner. Lev Trotskij, som ble ansett som Lenins naturlige etterfølger, ble bekjempet med alle midler og etter hvert landsforvist i 1929. I 1940 ble Trotskij drept av Stalins agenter i Mexico.
Marxismens idéer om det klasseløse samfunnet ble bare en utopi i Sovjetunionen. Under Stalins ledelse ble landet raskt et partidiktatur, der det russiske folks muligheter til demokratisk deltakelse ble satt til side. Dette fikk store konsekvenser for alle borgere av Sovjetunionen i lang tid framover.
Sosialisme i ett land
Den russiske revolusjonen og etableringen av den nye Sovjetstaten i 1922 ble møtt med stor skepsis fra USA og europeiske land. Frykten for kommunistiske revolusjoner i vest bidro til at Sovjetunionen ble isolert og måtte bygge opp landet med egne ressurser i mellomkrigstida.
Fra 1927 var i realiteten Josef Stalin enehersker i Sovjetunionen og tvang fram en storstilt plan om industrialisering av landet. Med konkrete femårsplaner i tungindustrien skulle Sovjetunionen ta igjen Vestens industrielle forsprang, koste hva det koste ville. Siden verdensrevolusjonen ikke var innenfor rekkevidde, var Stalins mål å gjøre Sovjetunionen til et industrielt utstillingsvindu og en inspirasjon for andre kommunistpartier over hele verden.
Den storstilte satsingen i tungindustrien skulle blant annet finansieres gjennom inntektene fra jordbruket. Bøndene skulle drive jordbruket i kollektiver, der store deler av inntektene tilfalt staten, under dekke av å skulle sikre byene og hæren korn. Salg av jordbruksprodukter til Vesten finansierte tungindustrien. Tvangskollektiviseringen av jordbruket brøt med Lenins løfte om "jord til bøndene". Mens Sovjetunionens ledere eksporterte jordbruksprodukter til utlandet, opplevde mange sovjetrussere matmangel og regelrette sultkatastrofer.
Den store terroren og Moskvaprosessene
All avvikende politikk og kritikk mot Stalin ble raskt definert som kontrarevolusjonært, og kritikerne ble oppfattet som fiender av staten. Sovjetunionen ble, under Stalins styre, totalitært, uten hensyn til folks personlige og juridiske rettigheter.
Utover 1930-tallet ble kampen mot "fiender av staten" intensivert. Vestens fordømmelse av kommunismen og frykten for utenlandske spioner forsterket Stalins paranoide politikk. I storstilte aksjoner ble potensielle kritikere av regimet forfulgt, fengslet eller sendt til straffekolonier og arbeidsleirer i Gulag-systemet. Gjennom 30-tallet økte antall Gulag-fanger fra i underkant av 180 000 til omtrent 450 000.
Sentrale revolusjonære kamerater ble heller ikke spart for Stalins paranoide politikk. Under den store terroren fra 1934 ble alle mulige rivaler og fraksjoner eliminert eller fjernet. Dette toppet seg med Moskvaprosessene i 1936–38, der sentrale partimedlemmer offentlig innrømte angivelig kontrarevolusjonær virksomhet mot Sovjetunionen. I løpet av de tre rettssakene ble til sammen 44 personer dømt til døden. De tiltalte ble utsatt for tortur og trusler om drap på egne familiemedlemmer i forkant av rettssakene, og innrømte derfor i hovedsak ethvert forhold de ble tiltalt for.
I større skala skjedde tilsvarende terror i de ulike sovjetrepublikkene. Stalin beordret visse personer fjernet fra sine posisjoner og innsatte sine egne Stalin-lojale i deres sted. For Stalin-tro ungdommer og voksne ble det sett på som en ærefull stalinistisk dyd hvis man valgte å angi familie og slektninger. Frykten hadde nådd alle sider av det sovjetiske samfunnet ved inngangen til andre verdenskrig.
Tenk over
Hvordan tror du det var for den vanlige sovjetrusser å leve i Sovjetunionen ved utbruddet av andre verdenskrig?
Skriv ned i stikkord hvilke assosiasjoner du fikk.
Den store fedrelandskrigen
Heller ikke militære ledere i ble spart under Stalins store terror på 30-tallet. Da andre verdenskrig brøt ut, var et stort antall offiserer og generaler fjernet fra sine stillinger i de sovjetiske arméene. Dette skapte et stort militært problem da Tyskland og deres allierte innledet angrepet på Sovjetunionen i juni 1941. Klokelig fulgte allikevel Stalin generalenes råd om tilbaketrekning og konsolidering av de sovjetiske styrkene.
Under forsvaret av Sovjetunionen valgte Stalin å nedtone den kommunistiske retorikken og appellerte til patriotisme og fedrelandskjærlighet i kampen mot fascismen. Etter kampene ved Stalingrad (Volgograd) i 1942–43 vant til slutt de sovjetiske styrkene og startet veien mot Berlin – ikke uten betydelige offer av menneskeliv. Et estimert tall viser at Sovjetunionen mistet i overkant av 10 millioner soldater under andre verdenskrig, og i alt 24 millioner når en regner med de sivile ofrene.
Avstalinisering av Sovjetunionen?
De sovjetiske styrkene spilte den betydeligste rollen i å beseire Nazi-Tyskland under andre verdenskrig. Derfor kunne Stalin være med på å definere Europa ved fredsoppgjøret. Sovjetunionens ønske om en buffersone av "vennligsinnede" land i Øst-Europa vant fram etter hvert som en rekke land ble kommunistiske i løpet av siste halvdel av 1940-årene.
Persondyrkelsen av Stalin fortsatte fram til hans død i 1953. Maktkampen for å etterfølge Stalin endte til slutt med at Nikita Khrusjtsjov (1894–1971) i praksis fungerte som Sovjetunionens leder. Under partikongressen i 1956 forsøkte Khrusjtsjov i en hemmelig tale å foreta et delvis oppgjør med Stalins ugjerninger fra 1934. En del fanger ble løslatt og mange steder ble dette sett på som en oppmykning av den kommunistiske politikken i Sovjetunionen. Men omfattende reformer kom ikke på tale, og partidiktaturet besto til Sovjetunionens fall i 1991.
Har du fått med deg dette?
Kilder
Egge, Å. (2021, 24. september). Gulag. I Store norske leksikon. https://snl.no/Gulag
Goplen, Å. (2020, 15. mai). Moskvaprosessene. I Store norske leksikon. https://snl.no/Moskvaprosessene
Moe, A. (2020, 14. april). Kollektivbruk. I Store norske leksikon. https://snl.no/kollektivbruk
Les original på NDLA →
Begrepet stalinisme ble i hovedsak brukt om Josef Stalins lederskap av Sovjetunionen, og om hans hensynsløse maktmisbruk både innad i landet og overfor de nye kommunistiske statene i Øst-Europa etter andre verdenskrig. Den sterke persondyrkelsen av Stalin ble delvis fordømt av Nikita Khrusjtsjov i 1956 og ga navn til begrepet.
Vi skal her se på Stalins vei til makten, og hvordan han ledet Sovjetunionen.
Stålmannen Stalin fester grepet
Josef Stalin (1878–1953) hadde vært en revolusjonær aktivist blant bolsjevikene fra tidlig på 1900-tallet. I 1922 ble han valgt til generalsekretær i kommunistpartiet. Denne posisjonen sikret ham viktige allianser blant lederne i ulike sovjetrepublikker, noe han utnyttet i kampen for å nå toppen av kommunistpartiet.
Etter Vladimir Lenins død i 1924 fulgte en maktkamp i partiet. Lenin hadde, sammen med Lev Trotskij (1897–1940), vært sentral under oktoberrevolusjonen i 1917 og borgerkrigen som fulgte, og fram til etableringen av Sovjetunionen i 1922.
Under maktkampen etter Lenins død ble sentrale revolusjonære fra revolusjonen og borgerkrigen utmanøvrert og fjernet fra viktige posisjoner. Lev Trotskij, som ble ansett som Lenins naturlige etterfølger, ble bekjempet med alle midler og etter hvert landsforvist i 1929. I 1940 ble Trotskij drept av Stalins agenter i Mexico.
Marxismens idéer om det klasseløse samfunnet ble bare en utopi i Sovjetunionen. Under Stalins ledelse ble landet raskt et partidiktatur, der det russiske folks muligheter til demokratisk deltakelse ble satt til side. Dette fikk store konsekvenser for alle borgere av Sovjetunionen i lang tid framover.
Sosialisme i ett land
Den russiske revolusjonen og etableringen av den nye Sovjetstaten i 1922 ble møtt med stor skepsis fra USA og europeiske land. Frykten for kommunistiske revolusjoner i vest bidro til at Sovjetunionen ble isolert og måtte bygge opp landet med egne ressurser i mellomkrigstida.
Fra 1927 var i realiteten Josef Stalin enehersker i Sovjetunionen og tvang fram en storstilt plan om industrialisering av landet. Med konkrete femårsplaner i tungindustrien skulle Sovjetunionen ta igjen Vestens industrielle forsprang, koste hva det koste ville. Siden verdensrevolusjonen ikke var innenfor rekkevidde, var Stalins mål å gjøre Sovjetunionen til et industrielt utstillingsvindu og en inspirasjon for andre kommunistpartier over hele verden.
Den storstilte satsingen i tungindustrien skulle blant annet finansieres gjennom inntektene fra jordbruket. Bøndene skulle drive jordbruket i kollektiver, der store deler av inntektene tilfalt staten, under dekke av å skulle sikre byene og hæren korn. Salg av jordbruksprodukter til Vesten finansierte tungindustrien. Tvangskollektiviseringen av jordbruket brøt med Lenins løfte om "jord til bøndene". Mens Sovjetunionens ledere eksporterte jordbruksprodukter til utlandet, opplevde mange sovjetrussere matmangel og regelrette sultkatastrofer.
Den store terroren og Moskvaprosessene
All avvikende politikk og kritikk mot Stalin ble raskt definert som kontrarevolusjonært, og kritikerne ble oppfattet som fiender av staten. Sovjetunionen ble, under Stalins styre, totalitært, uten hensyn til folks personlige og juridiske rettigheter.
Utover 1930-tallet ble kampen mot "fiender av staten" intensivert. Vestens fordømmelse av kommunismen og frykten for utenlandske spioner forsterket Stalins paranoide politikk. I storstilte aksjoner ble potensielle kritikere av regimet forfulgt, fengslet eller sendt til straffekolonier og arbeidsleirer i Gulag-systemet. Gjennom 30-tallet økte antall Gulag-fanger fra i underkant av 180 000 til omtrent 450 000.
Sentrale revolusjonære kamerater ble heller ikke spart for Stalins paranoide politikk. Under den store terroren fra 1934 ble alle mulige rivaler og fraksjoner eliminert eller fjernet. Dette toppet seg med Moskvaprosessene i 1936–38, der sentrale partimedlemmer offentlig innrømte angivelig kontrarevolusjonær virksomhet mot Sovjetunionen. I løpet av de tre rettssakene ble til sammen 44 personer dømt til døden. De tiltalte ble utsatt for tortur og trusler om drap på egne familiemedlemmer i forkant av rettssakene, og innrømte derfor i hovedsak ethvert forhold de ble tiltalt for.
I større skala skjedde tilsvarende terror i de ulike sovjetrepublikkene. Stalin beordret visse personer fjernet fra sine posisjoner og innsatte sine egne Stalin-lojale i deres sted. For Stalin-tro ungdommer og voksne ble det sett på som en ærefull stalinistisk dyd hvis man valgte å angi familie og slektninger. Frykten hadde nådd alle sider av det sovjetiske samfunnet ved inngangen til andre verdenskrig.
Tenk over
Hvordan tror du det var for den vanlige sovjetrusser å leve i Sovjetunionen ved utbruddet av andre verdenskrig?
Skriv ned i stikkord hvilke assosiasjoner du fikk.
Den store fedrelandskrigen
Heller ikke militære ledere i ble spart under Stalins store terror på 30-tallet. Da andre verdenskrig brøt ut, var et stort antall offiserer og generaler fjernet fra sine stillinger i de sovjetiske arméene. Dette skapte et stort militært problem da Tyskland og deres allierte innledet angrepet på Sovjetunionen i juni 1941. Klokelig fulgte allikevel Stalin generalenes råd om tilbaketrekning og konsolidering av de sovjetiske styrkene.
Under forsvaret av Sovjetunionen valgte Stalin å nedtone den kommunistiske retorikken og appellerte til patriotisme og fedrelandskjærlighet i kampen mot fascismen. Etter kampene ved Stalingrad (Volgograd) i 1942–43 vant til slutt de sovjetiske styrkene og startet veien mot Berlin – ikke uten betydelige offer av menneskeliv. Et estimert tall viser at Sovjetunionen mistet i overkant av 10 millioner soldater under andre verdenskrig, og i alt 24 millioner når en regner med de sivile ofrene.
Avstalinisering av Sovjetunionen?
De sovjetiske styrkene spilte den betydeligste rollen i å beseire Nazi-Tyskland under andre verdenskrig. Derfor kunne Stalin være med på å definere Europa ved fredsoppgjøret. Sovjetunionens ønske om en buffersone av "vennligsinnede" land i Øst-Europa vant fram etter hvert som en rekke land ble kommunistiske i løpet av siste halvdel av 1940-årene.
Persondyrkelsen av Stalin fortsatte fram til hans død i 1953. Maktkampen for å etterfølge Stalin endte til slutt med at Nikita Khrusjtsjov (1894–1971) i praksis fungerte som Sovjetunionens leder. Under partikongressen i 1956 forsøkte Khrusjtsjov i en hemmelig tale å foreta et delvis oppgjør med Stalins ugjerninger fra 1934. En del fanger ble løslatt og mange steder ble dette sett på som en oppmykning av den kommunistiske politikken i Sovjetunionen. Men omfattende reformer kom ikke på tale, og partidiktaturet besto til Sovjetunionens fall i 1991.
Har du fått med deg dette?
Kilder
Egge, Å. (2021, 24. september). Gulag. I Store norske leksikon. https://snl.no/Gulag
Goplen, Å. (2020, 15. mai). Moskvaprosessene. I Store norske leksikon. https://snl.no/Moskvaprosessene
Moe, A. (2020, 14. april). Kollektivbruk. I Store norske leksikon. https://snl.no/kollektivbruk
Les original på NDLA →
Stalin og stalinismen
Bakgrunn: Stalinismen
Begrepet stalinisme ble i hovedsak brukt om Josef Stalins lederskap av Sovjetunionen, og om hans hensynsløse maktmisbruk både innad i landet og overfor de nye kommunistiske statene i Øst-Europa etter andre verdenskrig. Den sterke persondyrkelsen av Stalin ble delvis fordømt av Nikita Khrusjtsjov i 1956 og ga navn til begrepet.
Vi skal her se på Stalins vei til makten, og hvordan han ledet Sovjetunionen.
Stålmannen Stalin fester grepet
Josef Stalin (1878–1953) hadde vært en revolusjonær aktivist blant bolsjevikene fra tidlig på 1900-tallet. I 1922 ble han valgt til generalsekretær i kommunistpartiet. Denne posisjonen sikret ham viktige allianser blant lederne i ulike sovjetrepublikker, noe han utnyttet i kampen for å nå toppen av kommunistpartiet.
Etter Vladimir Lenins død i 1924 fulgte en maktkamp i partiet. Lenin hadde, sammen med Lev Trotskij (1897–1940), vært sentral under oktoberrevolusjonen i 1917 og borgerkrigen som fulgte, og fram til etableringen av Sovjetunionen i 1922.
Under maktkampen etter Lenins død ble sentrale revolusjonære fra revolusjonen og borgerkrigen utmanøvrert og fjernet fra viktige posisjoner. Lev Trotskij, som ble ansett som Lenins naturlige etterfølger, ble bekjempet med alle midler og etter hvert landsforvist i 1929. I 1940 ble Trotskij drept av Stalins agenter i Mexico.
Marxismens idéer om det klasseløse samfunnet ble bare en utopi i Sovjetunionen. Under Stalins ledelse ble landet raskt et partidiktatur, der det russiske folks muligheter til demokratisk deltakelse ble satt til side. Dette fikk store konsekvenser for alle borgere av Sovjetunionen i lang tid framover.
Sosialisme i ett land
Den russiske revolusjonen og etableringen av den nye Sovjetstaten i 1922 ble møtt med stor skepsis fra USA og europeiske land. Frykten for kommunistiske revolusjoner i vest bidro til at Sovjetunionen ble isolert og måtte bygge opp landet med egne ressurser i mellomkrigstida.
Fra 1927 var i realiteten Josef Stalin enehersker i Sovjetunionen og tvang fram en storstilt plan om industrialisering av landet. Med konkrete femårsplaner i tungindustrien skulle Sovjetunionen ta igjen Vestens industrielle forsprang, koste hva det koste ville. Siden verdensrevolusjonen ikke var innenfor rekkevidde, var Stalins mål å gjøre Sovjetunionen til et industrielt utstillingsvindu og en inspirasjon for andre kommunistpartier over hele verden.
Den storstilte satsingen i tungindustrien skulle blant annet finansieres gjennom inntektene fra jordbruket. Bøndene skulle drive jordbruket i kollektiver, der store deler av inntektene tilfalt staten, under dekke av å skulle sikre byene og hæren korn. Salg av jordbruksprodukter til Vesten finansierte tungindustrien. Tvangskollektiviseringen av jordbruket brøt med Lenins løfte om "jord til bøndene". Mens Sovjetunionens ledere eksporterte jordbruksprodukter til utlandet, opplevde mange sovjetrussere matmangel og regelrette sultkatastrofer.
Den store terroren og Moskvaprosessene
All avvikende politikk og kritikk mot Stalin ble raskt definert som kontrarevolusjonært, og kritikerne ble oppfattet som fiender av staten. Sovjetunionen ble, under Stalins styre, totalitært, uten hensyn til folks personlige og juridiske rettigheter.
Utover 1930-tallet ble kampen mot "fiender av staten" intensivert. Vestens fordømmelse av kommunismen og frykten for utenlandske spioner forsterket Stalins paranoide politikk. I storstilte aksjoner ble potensielle kritikere av regimet forfulgt, fengslet eller sendt til straffekolonier og arbeidsleirer i Gulag-systemet. Gjennom 30-tallet økte antall Gulag-fanger fra i underkant av 180 000 til omtrent 450 000.
Sentrale revolusjonære kamerater ble heller ikke spart for Stalins paranoide politikk. Under den store terroren fra 1934 ble alle mulige rivaler og fraksjoner eliminert eller fjernet. Dette toppet seg med Moskvaprosessene i 1936–38, der sentrale partimedlemmer offentlig innrømte angivelig kontrarevolusjonær virksomhet mot Sovjetunionen. I løpet av de tre rettssakene ble til sammen 44 personer dømt til døden. De tiltalte ble utsatt for tortur og trusler om drap på egne familiemedlemmer i forkant av rettssakene, og innrømte derfor i hovedsak ethvert forhold de ble tiltalt for.
I større skala skjedde tilsvarende terror i de ulike sovjetrepublikkene. Stalin beordret visse personer fjernet fra sine posisjoner og innsatte sine egne Stalin-lojale i deres sted. For Stalin-tro ungdommer og voksne ble det sett på som en ærefull stalinistisk dyd hvis man valgte å angi familie og slektninger. Frykten hadde nådd alle sider av det sovjetiske samfunnet ved inngangen til andre verdenskrig.
Tenk over
Hvordan tror du det var for den vanlige sovjetrusser å leve i Sovjetunionen ved utbruddet av andre verdenskrig?
Skriv ned i stikkord hvilke assosiasjoner du fikk.
Den store fedrelandskrigen
Heller ikke militære ledere i ble spart under Stalins store terror på 30-tallet. Da andre verdenskrig brøt ut, var et stort antall offiserer og generaler fjernet fra sine stillinger i de sovjetiske arméene. Dette skapte et stort militært problem da Tyskland og deres allierte innledet angrepet på Sovjetunionen i juni 1941. Klokelig fulgte allikevel Stalin generalenes råd om tilbaketrekning og konsolidering av de sovjetiske styrkene.
Under forsvaret av Sovjetunionen valgte Stalin å nedtone den kommunistiske retorikken og appellerte til patriotisme og fedrelandskjærlighet i kampen mot fascismen. Etter kampene ved Stalingrad (Volgograd) i 1942–43 vant til slutt de sovjetiske styrkene og startet veien mot Berlin – ikke uten betydelige offer av menneskeliv. Et estimert tall viser at Sovjetunionen mistet i overkant av 10 millioner soldater under andre verdenskrig, og i alt 24 millioner når en regner med de sivile ofrene.
Avstalinisering av Sovjetunionen?
De sovjetiske styrkene spilte den betydeligste rollen i å beseire Nazi-Tyskland under andre verdenskrig. Derfor kunne Stalin være med på å definere Europa ved fredsoppgjøret. Sovjetunionens ønske om en buffersone av "vennligsinnede" land i Øst-Europa vant fram etter hvert som en rekke land ble kommunistiske i løpet av siste halvdel av 1940-årene.
Persondyrkelsen av Stalin fortsatte fram til hans død i 1953. Maktkampen for å etterfølge Stalin endte til slutt med at Nikita Khrusjtsjov (1894–1971) i praksis fungerte som Sovjetunionens leder. Under partikongressen i 1956 forsøkte Khrusjtsjov i en hemmelig tale å foreta et delvis oppgjør med Stalins ugjerninger fra 1934. En del fanger ble løslatt og mange steder ble dette sett på som en oppmykning av den kommunistiske politikken i Sovjetunionen. Men omfattende reformer kom ikke på tale, og partidiktaturet besto til Sovjetunionens fall i 1991.
Har du fått med deg dette?
Kilder
Egge, Å. (2021, 24. september). Gulag. I Store norske leksikon. https://snl.no/Gulag
Goplen, Å. (2020, 15. mai). Moskvaprosessene. I Store norske leksikon. https://snl.no/Moskvaprosessene
Moe, A. (2020, 14. april). Kollektivbruk. I Store norske leksikon. https://snl.no/kollektivbruk
Les original på NDLA →
Begrepet stalinisme ble i hovedsak brukt om Josef Stalins lederskap av Sovjetunionen, og om hans hensynsløse maktmisbruk både innad i landet og overfor de nye kommunistiske statene i Øst-Europa etter andre verdenskrig. Den sterke persondyrkelsen av Stalin ble delvis fordømt av Nikita Khrusjtsjov i 1956 og ga navn til begrepet.
Vi skal her se på Stalins vei til makten, og hvordan han ledet Sovjetunionen.
Stålmannen Stalin fester grepet
Josef Stalin (1878–1953) hadde vært en revolusjonær aktivist blant bolsjevikene fra tidlig på 1900-tallet. I 1922 ble han valgt til generalsekretær i kommunistpartiet. Denne posisjonen sikret ham viktige allianser blant lederne i ulike sovjetrepublikker, noe han utnyttet i kampen for å nå toppen av kommunistpartiet.
Etter Vladimir Lenins død i 1924 fulgte en maktkamp i partiet. Lenin hadde, sammen med Lev Trotskij (1897–1940), vært sentral under oktoberrevolusjonen i 1917 og borgerkrigen som fulgte, og fram til etableringen av Sovjetunionen i 1922.
Under maktkampen etter Lenins død ble sentrale revolusjonære fra revolusjonen og borgerkrigen utmanøvrert og fjernet fra viktige posisjoner. Lev Trotskij, som ble ansett som Lenins naturlige etterfølger, ble bekjempet med alle midler og etter hvert landsforvist i 1929. I 1940 ble Trotskij drept av Stalins agenter i Mexico.
Marxismens idéer om det klasseløse samfunnet ble bare en utopi i Sovjetunionen. Under Stalins ledelse ble landet raskt et partidiktatur, der det russiske folks muligheter til demokratisk deltakelse ble satt til side. Dette fikk store konsekvenser for alle borgere av Sovjetunionen i lang tid framover.
Sosialisme i ett land
Den russiske revolusjonen og etableringen av den nye Sovjetstaten i 1922 ble møtt med stor skepsis fra USA og europeiske land. Frykten for kommunistiske revolusjoner i vest bidro til at Sovjetunionen ble isolert og måtte bygge opp landet med egne ressurser i mellomkrigstida.
Fra 1927 var i realiteten Josef Stalin enehersker i Sovjetunionen og tvang fram en storstilt plan om industrialisering av landet. Med konkrete femårsplaner i tungindustrien skulle Sovjetunionen ta igjen Vestens industrielle forsprang, koste hva det koste ville. Siden verdensrevolusjonen ikke var innenfor rekkevidde, var Stalins mål å gjøre Sovjetunionen til et industrielt utstillingsvindu og en inspirasjon for andre kommunistpartier over hele verden.
Den storstilte satsingen i tungindustrien skulle blant annet finansieres gjennom inntektene fra jordbruket. Bøndene skulle drive jordbruket i kollektiver, der store deler av inntektene tilfalt staten, under dekke av å skulle sikre byene og hæren korn. Salg av jordbruksprodukter til Vesten finansierte tungindustrien. Tvangskollektiviseringen av jordbruket brøt med Lenins løfte om "jord til bøndene". Mens Sovjetunionens ledere eksporterte jordbruksprodukter til utlandet, opplevde mange sovjetrussere matmangel og regelrette sultkatastrofer.
Den store terroren og Moskvaprosessene
All avvikende politikk og kritikk mot Stalin ble raskt definert som kontrarevolusjonært, og kritikerne ble oppfattet som fiender av staten. Sovjetunionen ble, under Stalins styre, totalitært, uten hensyn til folks personlige og juridiske rettigheter.
Utover 1930-tallet ble kampen mot "fiender av staten" intensivert. Vestens fordømmelse av kommunismen og frykten for utenlandske spioner forsterket Stalins paranoide politikk. I storstilte aksjoner ble potensielle kritikere av regimet forfulgt, fengslet eller sendt til straffekolonier og arbeidsleirer i Gulag-systemet. Gjennom 30-tallet økte antall Gulag-fanger fra i underkant av 180 000 til omtrent 450 000.
Sentrale revolusjonære kamerater ble heller ikke spart for Stalins paranoide politikk. Under den store terroren fra 1934 ble alle mulige rivaler og fraksjoner eliminert eller fjernet. Dette toppet seg med Moskvaprosessene i 1936–38, der sentrale partimedlemmer offentlig innrømte angivelig kontrarevolusjonær virksomhet mot Sovjetunionen. I løpet av de tre rettssakene ble til sammen 44 personer dømt til døden. De tiltalte ble utsatt for tortur og trusler om drap på egne familiemedlemmer i forkant av rettssakene, og innrømte derfor i hovedsak ethvert forhold de ble tiltalt for.
I større skala skjedde tilsvarende terror i de ulike sovjetrepublikkene. Stalin beordret visse personer fjernet fra sine posisjoner og innsatte sine egne Stalin-lojale i deres sted. For Stalin-tro ungdommer og voksne ble det sett på som en ærefull stalinistisk dyd hvis man valgte å angi familie og slektninger. Frykten hadde nådd alle sider av det sovjetiske samfunnet ved inngangen til andre verdenskrig.
Tenk over
Hvordan tror du det var for den vanlige sovjetrusser å leve i Sovjetunionen ved utbruddet av andre verdenskrig?
Skriv ned i stikkord hvilke assosiasjoner du fikk.
Den store fedrelandskrigen
Heller ikke militære ledere i ble spart under Stalins store terror på 30-tallet. Da andre verdenskrig brøt ut, var et stort antall offiserer og generaler fjernet fra sine stillinger i de sovjetiske arméene. Dette skapte et stort militært problem da Tyskland og deres allierte innledet angrepet på Sovjetunionen i juni 1941. Klokelig fulgte allikevel Stalin generalenes råd om tilbaketrekning og konsolidering av de sovjetiske styrkene.
Under forsvaret av Sovjetunionen valgte Stalin å nedtone den kommunistiske retorikken og appellerte til patriotisme og fedrelandskjærlighet i kampen mot fascismen. Etter kampene ved Stalingrad (Volgograd) i 1942–43 vant til slutt de sovjetiske styrkene og startet veien mot Berlin – ikke uten betydelige offer av menneskeliv. Et estimert tall viser at Sovjetunionen mistet i overkant av 10 millioner soldater under andre verdenskrig, og i alt 24 millioner når en regner med de sivile ofrene.
Avstalinisering av Sovjetunionen?
De sovjetiske styrkene spilte den betydeligste rollen i å beseire Nazi-Tyskland under andre verdenskrig. Derfor kunne Stalin være med på å definere Europa ved fredsoppgjøret. Sovjetunionens ønske om en buffersone av "vennligsinnede" land i Øst-Europa vant fram etter hvert som en rekke land ble kommunistiske i løpet av siste halvdel av 1940-årene.
Persondyrkelsen av Stalin fortsatte fram til hans død i 1953. Maktkampen for å etterfølge Stalin endte til slutt med at Nikita Khrusjtsjov (1894–1971) i praksis fungerte som Sovjetunionens leder. Under partikongressen i 1956 forsøkte Khrusjtsjov i en hemmelig tale å foreta et delvis oppgjør med Stalins ugjerninger fra 1934. En del fanger ble løslatt og mange steder ble dette sett på som en oppmykning av den kommunistiske politikken i Sovjetunionen. Men omfattende reformer kom ikke på tale, og partidiktaturet besto til Sovjetunionens fall i 1991.
Har du fått med deg dette?
Kilder
Egge, Å. (2021, 24. september). Gulag. I Store norske leksikon. https://snl.no/Gulag
Goplen, Å. (2020, 15. mai). Moskvaprosessene. I Store norske leksikon. https://snl.no/Moskvaprosessene
Moe, A. (2020, 14. april). Kollektivbruk. I Store norske leksikon. https://snl.no/kollektivbruk
Les original på NDLA →
Kilder, historiebevissthet og sammenhenger
Å utforske fortiden
Å bruke folketellingene
Hvordan bruke folketellingene
Folketellingene inneholder mange opplysninger, blant annet om familieforhold og boforhold. Både for byene og for landsbygda finner vi informasjon om hvor mange som bodde i husa. Bygningen har gjerne et nummer som du kan klikke deg videre på. For de som bodde på gårder, noe et klart flertall gjorde på 1800-tallet, finner vi også informasjon om antall dyr, dyreslag, samt om hva de dyrket. Av personopplysninger finner vi blant mye annet informasjon om yrke og fødselsår.
Når du skal søke, bør du vite navn på personen og hvor hun eller han kom fra. Hvis du i tillegg vet fødselsår og kanskje fars navn, kommer du langt.
Gå inn på Digitalarkivets hjemmesider. Velg en av folketellingene der. I dette eksempelet bruker vi den fra 1865. Deretter kan du velge fylke og kommune. Når du er kommet inn i kommunens folketelling, kan du søke på navn, sivilstand, alder, kjønn, fødested med mer.
Eksempel
Her har vi laget et eksempel som det går an å prøve seg på for å bli kjent med folketellingene.
Fra forsida til Digitalarkivet kan du velge "Avansert personsøk". Du finner det under søkefeltet. I venstre kolonne kan du filtrere på kategori og geografi. Klikk på "Kategori" og velg "Folketellingen 1865". Gå deretter inn på "Geografi" og velg Nord-Trøndelag og Sparbu. Deretter bruker vi et navn som mange har. Fyll ut personinformasjon ved å skrive "Johan" som fornavn og "Olsen" som etternavn. Klikk på "Søk".
Finn Johan Peter Olsen, født i 1864, og klikk på navnet hans. Da får vi opp informasjon om Johan og alle som bodde på samme gård. Den informasjonen vi kan finne om Johan Peter Olsen er følgende:
Bosted/gårdsnavn: Søndre Tønne
Familiestilling: hans sønn – vi må gå lenger ned på lista for å se hvem han er sønnen til.
Sivilstand: ugift
Alder: 2 år
Fødested: Sparboen
Ved å gå lenger ned på lista ser vi at gårdbrukeren på Søndre Tønne er Peter Johnsen. Han er 58 år og gift med Hanna Hansdatter, som er 61 år. At de er foreldre til en gutt på to år, er lite sannsynlig. Lenger ned på lista finner vi Ole Andersen, 30 år. Han er "innerst" og svigersønn til gårdbrukeren. Han er gift med Hanna Marie Petersdatter og driver jordbruk sammen med svigerfaren. Disse to har tre barn på sju, fem og to år (Johan Peter Olsen). Det fins også en tjenestedreng på gården.
Vi kan også klikke på selve gårdsnavnet Søndre Tønne øverst på sida. Da får vi opp følgende informasjon:
Hjemmehørende personer: 12
Antall husholdninger: 2
Utsæd (det som dyrkes): Hvete, rug, bygg, havre og poteter
Husdyr: 2 hester, 8 kuer, 14 får (sauer) og 4 svin (griser).
Vi kan altså si ganske mye ut fra funn i folketellingene. Hvis du vet hvor en person har flyttet etter for eksempel å ha giftet seg eller for å studere, kan du finne personen i flere folketellinger. Da kan du finne ut mye om den personens liv bare ut fra folketellingene.
Les original på NDLA →
Folketellingene inneholder mange opplysninger, blant annet om familieforhold og boforhold. Både for byene og for landsbygda finner vi informasjon om hvor mange som bodde i husa. Bygningen har gjerne et nummer som du kan klikke deg videre på. For de som bodde på gårder, noe et klart flertall gjorde på 1800-tallet, finner vi også informasjon om antall dyr, dyreslag, samt om hva de dyrket. Av personopplysninger finner vi blant mye annet informasjon om yrke og fødselsår.
Når du skal søke, bør du vite navn på personen og hvor hun eller han kom fra. Hvis du i tillegg vet fødselsår og kanskje fars navn, kommer du langt.
Gå inn på Digitalarkivets hjemmesider. Velg en av folketellingene der. I dette eksempelet bruker vi den fra 1865. Deretter kan du velge fylke og kommune. Når du er kommet inn i kommunens folketelling, kan du søke på navn, sivilstand, alder, kjønn, fødested med mer.
Eksempel
Her har vi laget et eksempel som det går an å prøve seg på for å bli kjent med folketellingene.
Fra forsida til Digitalarkivet kan du velge "Avansert personsøk". Du finner det under søkefeltet. I venstre kolonne kan du filtrere på kategori og geografi. Klikk på "Kategori" og velg "Folketellingen 1865". Gå deretter inn på "Geografi" og velg Nord-Trøndelag og Sparbu. Deretter bruker vi et navn som mange har. Fyll ut personinformasjon ved å skrive "Johan" som fornavn og "Olsen" som etternavn. Klikk på "Søk".
Finn Johan Peter Olsen, født i 1864, og klikk på navnet hans. Da får vi opp informasjon om Johan og alle som bodde på samme gård. Den informasjonen vi kan finne om Johan Peter Olsen er følgende:
Bosted/gårdsnavn: Søndre Tønne
Familiestilling: hans sønn – vi må gå lenger ned på lista for å se hvem han er sønnen til.
Sivilstand: ugift
Alder: 2 år
Fødested: Sparboen
Ved å gå lenger ned på lista ser vi at gårdbrukeren på Søndre Tønne er Peter Johnsen. Han er 58 år og gift med Hanna Hansdatter, som er 61 år. At de er foreldre til en gutt på to år, er lite sannsynlig. Lenger ned på lista finner vi Ole Andersen, 30 år. Han er "innerst" og svigersønn til gårdbrukeren. Han er gift med Hanna Marie Petersdatter og driver jordbruk sammen med svigerfaren. Disse to har tre barn på sju, fem og to år (Johan Peter Olsen). Det fins også en tjenestedreng på gården.
Vi kan også klikke på selve gårdsnavnet Søndre Tønne øverst på sida. Da får vi opp følgende informasjon:
Hjemmehørende personer: 12
Antall husholdninger: 2
Utsæd (det som dyrkes): Hvete, rug, bygg, havre og poteter
Husdyr: 2 hester, 8 kuer, 14 får (sauer) og 4 svin (griser).
Vi kan altså si ganske mye ut fra funn i folketellingene. Hvis du vet hvor en person har flyttet etter for eksempel å ha giftet seg eller for å studere, kan du finne personen i flere folketellinger. Da kan du finne ut mye om den personens liv bare ut fra folketellingene.
Les original på NDLA →
Å forske på en person
Hvorfor?
En historisk person kan være både en kjent person som "alle" vet hvem er og mer ukjente personer. De fleste finnes det kilder på. Kanskje vil du forske på noen i din familie?
Vi vil vise at ved å velge å forske på en helt vanlig person, kan man finne ut mye om den tida den personen levde i. Lover, regler og normer for hvordan man skulle oppføre seg, ville virke inn på vedkommendes liv. Det samme ville store hendelser i samtida gjøre. For eksempel vil man ved å se på noens liv i 1905 kunne si noe om hvordan unionsoppløsningen med Sverige virket inn på folk. Kanskje vil du da finne ut at de som bodde i grenseområdene mot Sverige, hadde et sterkere engasjement om dette enn de som bodde ved kysten. Å personifisere historien er en fin innfallsvinkel til å se nærmere på en spesiell tid eller et spesielt område.
Det er også viktig å være bevisst de sporene en selv etterlater seg, spesielt i dag med digitale tjenester og sosiale medier. Sporene du etterlater deg blir enda flere enn de som er igjen etter oldeforeldrene dine. Tenk på at de bildene du legger ut av deg selv, opprop du skriver under på, og oppgaver du legger ut på internett, kan søkes opp om 100 år.
Hvordan?
For de fleste av kildeoppgavene vi legger ut på NDLA, har vi gjort det enkelt for deg ved at vi allerede har funnet fram til kildene. Hvis du skal finne kilder selv, må du vite hvor du skal lete. Det finnes både private arkiv og offentlige arkiv. I Norge har vi Arkivverket som inkluderer både Riksarkivet og Statsarkivet for alle regionene i Norge. Det finnes også byarkiv/kommunearkiv og interkommunale arkiv.
Metode
Kilder om en person kan blant annet være private brev og dagbøker, vitnemål, folketellinger og kirkebøker.
Ved å lese dokumentene nøye kan man finne ut mange ting om tida de er skrevet i, og om personen de handler om. Når vi skal studere kilder, er det viktig at vi først finner opphavssituasjonen. Man må rett og slett på jakt i dokumentene for å finne svar. Ved å bruke sentrale spørreord kommer du langt. Når? Hvem? Hva? Hvor? Hvorfor? Hvis du skriver ned svar på spørsmål som begynner med disse spørreordene, kan du til slutt lage en hel historie om personen du har valgt ut.
Aktuelle lenker
Digitalarkivet
Arkivverket
Arkivverket: Nybegynner i slektsgransking
Tips knyttet til slektsgransking kan godt brukes til å finne kilder til personer du ikke er i slekt med også.
Les original på NDLA →
En historisk person kan være både en kjent person som "alle" vet hvem er og mer ukjente personer. De fleste finnes det kilder på. Kanskje vil du forske på noen i din familie?
Vi vil vise at ved å velge å forske på en helt vanlig person, kan man finne ut mye om den tida den personen levde i. Lover, regler og normer for hvordan man skulle oppføre seg, ville virke inn på vedkommendes liv. Det samme ville store hendelser i samtida gjøre. For eksempel vil man ved å se på noens liv i 1905 kunne si noe om hvordan unionsoppløsningen med Sverige virket inn på folk. Kanskje vil du da finne ut at de som bodde i grenseområdene mot Sverige, hadde et sterkere engasjement om dette enn de som bodde ved kysten. Å personifisere historien er en fin innfallsvinkel til å se nærmere på en spesiell tid eller et spesielt område.
Det er også viktig å være bevisst de sporene en selv etterlater seg, spesielt i dag med digitale tjenester og sosiale medier. Sporene du etterlater deg blir enda flere enn de som er igjen etter oldeforeldrene dine. Tenk på at de bildene du legger ut av deg selv, opprop du skriver under på, og oppgaver du legger ut på internett, kan søkes opp om 100 år.
Hvordan?
For de fleste av kildeoppgavene vi legger ut på NDLA, har vi gjort det enkelt for deg ved at vi allerede har funnet fram til kildene. Hvis du skal finne kilder selv, må du vite hvor du skal lete. Det finnes både private arkiv og offentlige arkiv. I Norge har vi Arkivverket som inkluderer både Riksarkivet og Statsarkivet for alle regionene i Norge. Det finnes også byarkiv/kommunearkiv og interkommunale arkiv.
Metode
Kilder om en person kan blant annet være private brev og dagbøker, vitnemål, folketellinger og kirkebøker.
Ved å lese dokumentene nøye kan man finne ut mange ting om tida de er skrevet i, og om personen de handler om. Når vi skal studere kilder, er det viktig at vi først finner opphavssituasjonen. Man må rett og slett på jakt i dokumentene for å finne svar. Ved å bruke sentrale spørreord kommer du langt. Når? Hvem? Hva? Hvor? Hvorfor? Hvis du skriver ned svar på spørsmål som begynner med disse spørreordene, kan du til slutt lage en hel historie om personen du har valgt ut.
Aktuelle lenker
Digitalarkivet
Arkivverket
Arkivverket: Nybegynner i slektsgransking
Tips knyttet til slektsgransking kan godt brukes til å finne kilder til personer du ikke er i slekt med også.
Les original på NDLA →
Fotografiet som historisk kilde
Ser kameraet alt?
Fotografier blir vanligvis brukt som illustrasjoner i historiske bøker. Men fotografier kan også brukes som historiske kilder på lik linje med skrevne dokumenter. Vi må da vurdere fotografiet kildekritisk på samme måte som alle andre typer kilder.
Kameraet fanger inn og bevarer objektet for ettertiden. Vi kan si at "kameraet ser alt", men vi kan ikke uten videre gå ut ifra at opplysninger på et eldre fotografi er historisk riktige. For eksempel var kameraene på 1800-tallet ikke gode nok til å kunne ta bilder inne i et mørkt rom. Løsningen ble å flytte motivet ut i sola. De kunne heller ikke ta bilder av motiv i bevegelse. Motivet måtte stå stille. Derfor kan eldre fotografier ofte virke kunstige og stive for oss i dag.
Vi må med andre ord hele tiden stille kildekritiske spørsmål og prøve opplysningene fra fotografiet mot opplysninger vi kan hente ut av andre kilder.
Fotografiets historie
Les om fotografiets historie og se video om emnet på mediefagsidene her på NDLA.
Fotografiets historie i Norge
Hensikten med bildet
Fotografen kan ha hatt en bestemt mening med å ta fotografiet akkurat slik det ble tatt. Vi kan i utgangspunktet skille mellom ulike motiver med ulike formål:
det presenterende fotografi, der fotografen ønsker å dokumentere hvordan noe og noen så ut akkurat der og da
det berettende fotografi, der fotografen prøver å vise noe som hendte akkurat da, og fortelle om dette
For å kunne bruke et fotografi som en historisk kilde må vi bestemme fotografiets opphav, innhold, troverdighet og brukbarhet.
Er fotografiet ekte?
Det første vi må gjøre, er å avgjøre om fotografiet er hva det ser ut til eller gir seg ut for å være. Hvem var fotografen, når og hvor ble bildet tatt? Vi må sette fotografiet inn i en større sammenheng. Er bildet retusjert eller forfalsket på annen måte? For å bestemme fotografiets opphav stiller vi spørsmålene om når, hvor, hva, hvem og hvordan.
Ekte eller falskt?
Hva forteller bildet?
Deretter ser vi nærmere på hva fotografiet inneholder. Først registrer vi bare hva som vises, så må vi prøve å tolke innholdet.
Hvorfor tok fotografen dette bildet? Hvis man ikke vet noe om den historiske sammenhengen, er det lett å legge til egen informasjon, basert på personlige erfaringer, i et forsøk på å gi fotografiet en mening. Dette kan føre til helt forskjellige tolkninger av det samme bildet.
Eksempel
Se nøye på bildet over. Beskriv kort hva du ser.
Hvorfor tok fotografen akkurat dette bildet, tror du?
Uten mer informasjon er det vanskelig å tolke dette bildet. Hensikten til fotografen kan være hva som helst. Bildet i seg selv viser bare noen tomme kunstrammer på en vegg. Var meningen å dokumentere et kunsttyveri?
Heldigvis har arkivskaper (NTBs krigsarkiv) skrevet en forklarende tekst bakpå bildet: «Våren 1940. Tysk innflytelse i Norge. Slik så Nasjonalgalleriet ut i dag; alle malerier er fjernet fra veggene.» Nå gir bildet mer mening. Vi vet når og hvor fotografiet er tatt. Og dette igjen kan hjelpe oss med å forstå hvorfor fotografen valgte å ta dette bildet.
Se på bildet en gang til. Beskriv på nytt hva du ser, i lys av hva du nå vet. Hva forteller bildet oss nå?
Når vi har stilt alle de kildekritiske spørsmålene og fått svar på disse, er neste spørsmål om vi faktisk kan bruke fotografiet som kilde til det vi lurer på. Kan vi bruke dette fotografiet når det gjelder akkurat det historiske problemet vi er opptatt av? Eller forteller det alt om noe helt annet, og ingenting om akkurat det vi lurer på?
Les original på NDLA →
Fotografier blir vanligvis brukt som illustrasjoner i historiske bøker. Men fotografier kan også brukes som historiske kilder på lik linje med skrevne dokumenter. Vi må da vurdere fotografiet kildekritisk på samme måte som alle andre typer kilder.
Kameraet fanger inn og bevarer objektet for ettertiden. Vi kan si at "kameraet ser alt", men vi kan ikke uten videre gå ut ifra at opplysninger på et eldre fotografi er historisk riktige. For eksempel var kameraene på 1800-tallet ikke gode nok til å kunne ta bilder inne i et mørkt rom. Løsningen ble å flytte motivet ut i sola. De kunne heller ikke ta bilder av motiv i bevegelse. Motivet måtte stå stille. Derfor kan eldre fotografier ofte virke kunstige og stive for oss i dag.
Vi må med andre ord hele tiden stille kildekritiske spørsmål og prøve opplysningene fra fotografiet mot opplysninger vi kan hente ut av andre kilder.
Fotografiets historie
Les om fotografiets historie og se video om emnet på mediefagsidene her på NDLA.
Fotografiets historie i Norge
Hensikten med bildet
Fotografen kan ha hatt en bestemt mening med å ta fotografiet akkurat slik det ble tatt. Vi kan i utgangspunktet skille mellom ulike motiver med ulike formål:
det presenterende fotografi, der fotografen ønsker å dokumentere hvordan noe og noen så ut akkurat der og da
det berettende fotografi, der fotografen prøver å vise noe som hendte akkurat da, og fortelle om dette
For å kunne bruke et fotografi som en historisk kilde må vi bestemme fotografiets opphav, innhold, troverdighet og brukbarhet.
Er fotografiet ekte?
Det første vi må gjøre, er å avgjøre om fotografiet er hva det ser ut til eller gir seg ut for å være. Hvem var fotografen, når og hvor ble bildet tatt? Vi må sette fotografiet inn i en større sammenheng. Er bildet retusjert eller forfalsket på annen måte? For å bestemme fotografiets opphav stiller vi spørsmålene om når, hvor, hva, hvem og hvordan.
Ekte eller falskt?
Hva forteller bildet?
Deretter ser vi nærmere på hva fotografiet inneholder. Først registrer vi bare hva som vises, så må vi prøve å tolke innholdet.
Hvorfor tok fotografen dette bildet? Hvis man ikke vet noe om den historiske sammenhengen, er det lett å legge til egen informasjon, basert på personlige erfaringer, i et forsøk på å gi fotografiet en mening. Dette kan føre til helt forskjellige tolkninger av det samme bildet.
Eksempel
Se nøye på bildet over. Beskriv kort hva du ser.
Hvorfor tok fotografen akkurat dette bildet, tror du?
Uten mer informasjon er det vanskelig å tolke dette bildet. Hensikten til fotografen kan være hva som helst. Bildet i seg selv viser bare noen tomme kunstrammer på en vegg. Var meningen å dokumentere et kunsttyveri?
Heldigvis har arkivskaper (NTBs krigsarkiv) skrevet en forklarende tekst bakpå bildet: «Våren 1940. Tysk innflytelse i Norge. Slik så Nasjonalgalleriet ut i dag; alle malerier er fjernet fra veggene.» Nå gir bildet mer mening. Vi vet når og hvor fotografiet er tatt. Og dette igjen kan hjelpe oss med å forstå hvorfor fotografen valgte å ta dette bildet.
Se på bildet en gang til. Beskriv på nytt hva du ser, i lys av hva du nå vet. Hva forteller bildet oss nå?
Når vi har stilt alle de kildekritiske spørsmålene og fått svar på disse, er neste spørsmål om vi faktisk kan bruke fotografiet som kilde til det vi lurer på. Kan vi bruke dette fotografiet når det gjelder akkurat det historiske problemet vi er opptatt av? Eller forteller det alt om noe helt annet, og ingenting om akkurat det vi lurer på?
Les original på NDLA →
Hva er en historisk kilde?
Primærkilder og sekundærkilder
Historien, som vi kjenner den, er egentlig en gjenfortelling basert på fragmenter overlevert oss fra fortida. Disse fragmentene kalles kilder og kan være alt fra bilder, film, lydbånd, brev (private og offentlige), aviser og plakater. Selv små frimerker og mynter kan være en kilde. Dette kalles primærkilder.
En historiker som skriver en bok må bygge sin fortelling på nettopp slike primærkilder. Den fortellingen hen skriver, kalles da for en sekundærkilde.
Historikeren kan intervjue personer som opplevde tida hen skriver om. Et slikt intervju er også en primærkilde. Men dessverre er det ofte slik at personen ikke lever lenger, og hva da? Den helheten som primærkilden var en del av, er borte. Historikeren må da bruke de få kildene som er bevart, for å lage en ny helhet.
Beretninger og levninger
En kilde kan leses som en beretning, en fortelling om selve begivenheten, om det som hendte.
Førstehåndsberetning eller øyevitneskildring er opplysninger gitt av en person som selv har vært til stede ved en begivenhet. En slik beretning inneholder personens egne iakttagelser, fortalt ved egne ord, bilder, film eller lignende.
En andrehåndsberetning er en gjenfortelling av en begivenhet, den er gjengitt på grunnlag av noe andre har opplevd og fortalt om. Det for eksempel være en avisartikkel fra samtida.
Et eksempel på en førstehåndsberetning er forklaringen til en person som selv har opplevd en ulykke. En avisartikkel skrevet av en journalist som kom til ulykkesstedet senere, er et eksempel på en andrehåndsberetning.
En kilde kan også være en levning som forteller om situasjonen kilden er blitt til i. Er ulykkesforklaringen skrevet på vanlig papir eller i et skjema? Er det brukt blyant eller penn? Er skriften klar og tydelig eller utflytende og svak? Alt dette kan fortelle oss om personen som skrev forklaringen, var rolig eller sterkt preget av ulykken.
Å tolke kilder
Det er viktig å huske at en bok eller en læringsressurs som du kan ha tilgang til, bare er én av flere mulige måter å tolke fortiden på. Kildene kan tolkes forskjellig. Forrige generasjons tolkning blir ofte sett på som en feiltolkning av neste generasjons historikere.
I historiefaget er det derfor viktig å lære å stille kritiske spørsmål det du leser. Kanskje kan de kildene et læremiddel refererer til, tolkes på en annen måte? Eller kanskje du heller ville lagt vekt på andre emner enn det læremiddelet ditt gjør?
Still spørsmål til kildene
I vårt møte med primærkildene er det viktig å stille følgende spørsmål.
Hva slags kilde er dette?
Når ble kilden skapt?
Hvem laget kilden?
Hva var formålet med å lage denne kilden?
Hvor ble kilden til?
Hvorfor ble kilden skapt?
Er kilden troverdig?
Man må også ha i bakhodet at kilder dessverre ikke alltid er til å stole på. Det er derfor viktig å spørre om kildens troverdighet. Kan vi stole på at det kilden forteller oss, er sant?
Et annet viktig spørsmål går på kildens autentisitet. Er kilden virkelig så gammel som den utgir seg for å være? Kan vi stole på at kilden er ekte? Dette kaller vi kildekritikk.
Les original på NDLA →
Historien, som vi kjenner den, er egentlig en gjenfortelling basert på fragmenter overlevert oss fra fortida. Disse fragmentene kalles kilder og kan være alt fra bilder, film, lydbånd, brev (private og offentlige), aviser og plakater. Selv små frimerker og mynter kan være en kilde. Dette kalles primærkilder.
En historiker som skriver en bok må bygge sin fortelling på nettopp slike primærkilder. Den fortellingen hen skriver, kalles da for en sekundærkilde.
Historikeren kan intervjue personer som opplevde tida hen skriver om. Et slikt intervju er også en primærkilde. Men dessverre er det ofte slik at personen ikke lever lenger, og hva da? Den helheten som primærkilden var en del av, er borte. Historikeren må da bruke de få kildene som er bevart, for å lage en ny helhet.
Beretninger og levninger
En kilde kan leses som en beretning, en fortelling om selve begivenheten, om det som hendte.
Førstehåndsberetning eller øyevitneskildring er opplysninger gitt av en person som selv har vært til stede ved en begivenhet. En slik beretning inneholder personens egne iakttagelser, fortalt ved egne ord, bilder, film eller lignende.
En andrehåndsberetning er en gjenfortelling av en begivenhet, den er gjengitt på grunnlag av noe andre har opplevd og fortalt om. Det for eksempel være en avisartikkel fra samtida.
Et eksempel på en førstehåndsberetning er forklaringen til en person som selv har opplevd en ulykke. En avisartikkel skrevet av en journalist som kom til ulykkesstedet senere, er et eksempel på en andrehåndsberetning.
En kilde kan også være en levning som forteller om situasjonen kilden er blitt til i. Er ulykkesforklaringen skrevet på vanlig papir eller i et skjema? Er det brukt blyant eller penn? Er skriften klar og tydelig eller utflytende og svak? Alt dette kan fortelle oss om personen som skrev forklaringen, var rolig eller sterkt preget av ulykken.
Å tolke kilder
Det er viktig å huske at en bok eller en læringsressurs som du kan ha tilgang til, bare er én av flere mulige måter å tolke fortiden på. Kildene kan tolkes forskjellig. Forrige generasjons tolkning blir ofte sett på som en feiltolkning av neste generasjons historikere.
I historiefaget er det derfor viktig å lære å stille kritiske spørsmål det du leser. Kanskje kan de kildene et læremiddel refererer til, tolkes på en annen måte? Eller kanskje du heller ville lagt vekt på andre emner enn det læremiddelet ditt gjør?
Still spørsmål til kildene
I vårt møte med primærkildene er det viktig å stille følgende spørsmål.
Hva slags kilde er dette?
Når ble kilden skapt?
Hvem laget kilden?
Hva var formålet med å lage denne kilden?
Hvor ble kilden til?
Hvorfor ble kilden skapt?
Er kilden troverdig?
Man må også ha i bakhodet at kilder dessverre ikke alltid er til å stole på. Det er derfor viktig å spørre om kildens troverdighet. Kan vi stole på at det kilden forteller oss, er sant?
Et annet viktig spørsmål går på kildens autentisitet. Er kilden virkelig så gammel som den utgir seg for å være? Kan vi stole på at kilden er ekte? Dette kaller vi kildekritikk.
Les original på NDLA →
Hvordan jobbe seg bakover i slekta
Skal du komme langt tilbake i tid, må du som regel også bruke andre kilder enn familien. Det er uansett lurt å dobbeltsjekke opplysningene du får fra slektningene dine. Da er folketellingene et bra sted å begynne.
Digitalarkivet
På Digitalarkivet finner du folketellinger fra 1801 til 1920. Det vil si at du må finne opplysninger om personer som levde i 1920 eller tidligere for å komme i gang. Du finner en introduksjon til hvordan du bruker folketellingene i Å bruke folketellingene. Hvis du ønsker å komme videre i slektsforskningen, må du bruke en kombinasjon av ulike kilder. Her skal vi vise hvordan du kan kombinere folketellinger og kirkebøkenes lister over fødsler og dåp for å jobbe deg bakover i slekta.
Det kan være lurt å bruke en database når du driver slektsforskning. Det finnes flere digitale slektstrær på nett, som egner seg godt til dette. De er som regel gratis opp til et visst antall slektninger.
Se for eksempel nettressursene til My Heritage eller Geni.com
Eksempel: Henrik Ibsen
Vi bruker Henrik Ibsen som eksempel, og prøver å finne foreldrene hans. Siden Ibsen ikke er et så vanlig navn, kan du prøve å skrive navnet i søkefeltet på forsida til Digitalarkivet. Henrik Ibsen var født i Skien og het Johan til mellomnavn. Søk på "Henrik Johan Ibsen". Du får opp ei liste med de mest relevante treffa øverst. Ingen av treffa gir oss navn på foreldrene til Henrik, men fødselsdatoen hans og fødestedet står oppført i forbindelse med giftermålet. Da vet vi at han ble født 20. mars 1828 i Skien.
For å finne navna til Henriks foreldre kan du nå prøve å finne dåpen hans i de skannede kirkebøkene. Gå til Digitalarkivets forside og velg "Skanna arkiver" under menyen øverst til høyre. Klikk deretter på "Bla i kirkebøker i Norge" under "Kirkebøker". Skien ligger i Telemark, så da må du velge riktig fylke. Velg også Skien sokn og trykk "Søk". På 1800-tallet ble det som regel skrevet to kirkebøker: ministerialbøkene, som sognepresten skrev, og klokkerbøkene, som klokkeren skrev. De skal inneholde det samme, og hvis du ikke finner det du leter etter i den ene, eller ikke forstår håndskrifta, kan du se i den andre.
Denne lenka fører til søk på Henrik Ibsen i Digitalarkivet.
Denne lenka fører til søk på Knud Ibsen, Henrik Ibsens far, i Digitalarkivet.
Prøv ministerialboka for Skien for 1814–1843. Klikk på "Innhold". Klikk på åra 1826–1828 under "Fødte og døpte". Det første du bør gjøre når du åpner ei kirkebok, er å finne ut hvordan den er ordnet. Denne kirkeboka har ei side for "Mandkjøn" og ei for "Qvindekjøn". Du trenger bare å konsentrere deg om de venstre sidene, de for "Mandkjøn". Kolonnene viser fødselsdato, barnets navn, dåpsdato, foreldre, faddere og anmerkninger. Dette er ei liste over døpte barn, så den er ikke ordnet etter fødselsdato. Det kunne ofte ta mange måneder før barnet ble døpt, så det kan være lurt å lete et stykke inn i neste år, spesielt hvis barnet er født sent på året. I dette tilfellet må vi bla litt før vi kommer til 1828. Det kan være lurt å endre bildestørrelsen, slik at skrifta blir lettere å lese.
Når du kommer til overskrifta "For Kirkeaaret 1828", må du begynne å lete etter riktig navn. Hvis du tror du kan ha funnet rett, må du sjekke de andre opplysningene mot det du vet fra før. Øverst på ei av de første sidene står navnet "Henrich Johan". Til venstre står det riktig fødselsdato, og til høyre står det at faren heter Knud Ibsen og mora heter Marikken Altenborg. Dette kan være litt vanskelig å lese, men når du vet hva du leter etter, er det ofte lettere å forstå.
Den tidligste digitaliserte folketellingen er fra 1801. Foreldrene til Henrik Ibsen kan ha vært født før det. Gjør et søk i alle kildene på Knud Ibsen. Hvis du leter litt nedover i lista, finner du Knud Ibsen fra folketellingen i 1801. Klikk på navnet for å se detaljer. Han er tre år og bor sammen med broren sin og mora. Mora, Johanne Catharine Plesner, har giftet seg på nytt med skipper Ole Paus (som for øvrig er tipptippoldefaren til visesangeren Ole Paus). De har rukket å få to barn på to år. Mye tyder på at Knuds far døde omtrent samtidig som Knud ble født.
Prøv selv
Klarer du å finne mer informasjon om mor til Henrik Ibsen, Marikken Altenborg?
Finner du ikke det du leter etter?
Det kan være mange grunner til at du ikke finner det du leter etter. Her er en liten oversikt med forslag til løsninger.
Kildene kan ha feil eller mangler. Prøv å finne alternative kilder. Du kan finne interessante opplysninger i andre deler av kirkebøkene, for eksempel konfirmasjon, bryllup eller begravelser. En del av kirkebøkene er digitaliserte og søkbare. Du kan også søke på internett. Kanskje andre allerede har forsket på denne delen av slekta og lagt det ut på nett? En annen løsning kan være å søke etter navnet i det digitale innholdet på Nasjonalbiblioteket eller be om hjelp på Digitalarkivets forum.
Skrivemåten for navn kan variere eller være forkortet (jf. Henrik og Henrich). Prøv deg fram med ulike skrivemåter når du søker.
Årstalla i folketellingene fram til 1865 er automatisk beregnet etter oppgitt alder. Personen kan altså være født året før. Hvis du skal lete i dåpslistene, bør du derfor begynne å lete ett år tidligere, og siden det ofte tok tid før barn ble døpt, bør du fortsette å lete i året etter før du eventuelt gir opp.
Slektsnavn som gikk i arv, ble vanlig først mot slutten av 1800-tallet. Før det brukte en ofte navnet til faren som etternavn etterfulgt av -sen eller -datter. Et unntak var de som tilhørte borgerskapet (for eksempel familien Ibsen). Gradvis gikk flere og flere over til å bruke slektsnavn som gikk i arv, ofte navnet på gården eller plassen de bodde på, i kombinasjon med et -sen- eller -datternavn. Mange fortsatte å la et -sennavn gå i arv som slektsnavn. Hvis du ikke finner slektsnavnet ditt på 1800-tallet, kan du prøve å bruke farens navn etterfulgt av -sen eller -datter. Det går også an å sjekke samme gårdsnavn eller adresse i en tidligere folketelling og jobbe bakover på den måten.
Les original på NDLA →
Digitalarkivet
På Digitalarkivet finner du folketellinger fra 1801 til 1920. Det vil si at du må finne opplysninger om personer som levde i 1920 eller tidligere for å komme i gang. Du finner en introduksjon til hvordan du bruker folketellingene i Å bruke folketellingene. Hvis du ønsker å komme videre i slektsforskningen, må du bruke en kombinasjon av ulike kilder. Her skal vi vise hvordan du kan kombinere folketellinger og kirkebøkenes lister over fødsler og dåp for å jobbe deg bakover i slekta.
Det kan være lurt å bruke en database når du driver slektsforskning. Det finnes flere digitale slektstrær på nett, som egner seg godt til dette. De er som regel gratis opp til et visst antall slektninger.
Se for eksempel nettressursene til My Heritage eller Geni.com
Eksempel: Henrik Ibsen
Vi bruker Henrik Ibsen som eksempel, og prøver å finne foreldrene hans. Siden Ibsen ikke er et så vanlig navn, kan du prøve å skrive navnet i søkefeltet på forsida til Digitalarkivet. Henrik Ibsen var født i Skien og het Johan til mellomnavn. Søk på "Henrik Johan Ibsen". Du får opp ei liste med de mest relevante treffa øverst. Ingen av treffa gir oss navn på foreldrene til Henrik, men fødselsdatoen hans og fødestedet står oppført i forbindelse med giftermålet. Da vet vi at han ble født 20. mars 1828 i Skien.
For å finne navna til Henriks foreldre kan du nå prøve å finne dåpen hans i de skannede kirkebøkene. Gå til Digitalarkivets forside og velg "Skanna arkiver" under menyen øverst til høyre. Klikk deretter på "Bla i kirkebøker i Norge" under "Kirkebøker". Skien ligger i Telemark, så da må du velge riktig fylke. Velg også Skien sokn og trykk "Søk". På 1800-tallet ble det som regel skrevet to kirkebøker: ministerialbøkene, som sognepresten skrev, og klokkerbøkene, som klokkeren skrev. De skal inneholde det samme, og hvis du ikke finner det du leter etter i den ene, eller ikke forstår håndskrifta, kan du se i den andre.
Denne lenka fører til søk på Henrik Ibsen i Digitalarkivet.
Denne lenka fører til søk på Knud Ibsen, Henrik Ibsens far, i Digitalarkivet.
Prøv ministerialboka for Skien for 1814–1843. Klikk på "Innhold". Klikk på åra 1826–1828 under "Fødte og døpte". Det første du bør gjøre når du åpner ei kirkebok, er å finne ut hvordan den er ordnet. Denne kirkeboka har ei side for "Mandkjøn" og ei for "Qvindekjøn". Du trenger bare å konsentrere deg om de venstre sidene, de for "Mandkjøn". Kolonnene viser fødselsdato, barnets navn, dåpsdato, foreldre, faddere og anmerkninger. Dette er ei liste over døpte barn, så den er ikke ordnet etter fødselsdato. Det kunne ofte ta mange måneder før barnet ble døpt, så det kan være lurt å lete et stykke inn i neste år, spesielt hvis barnet er født sent på året. I dette tilfellet må vi bla litt før vi kommer til 1828. Det kan være lurt å endre bildestørrelsen, slik at skrifta blir lettere å lese.
Når du kommer til overskrifta "For Kirkeaaret 1828", må du begynne å lete etter riktig navn. Hvis du tror du kan ha funnet rett, må du sjekke de andre opplysningene mot det du vet fra før. Øverst på ei av de første sidene står navnet "Henrich Johan". Til venstre står det riktig fødselsdato, og til høyre står det at faren heter Knud Ibsen og mora heter Marikken Altenborg. Dette kan være litt vanskelig å lese, men når du vet hva du leter etter, er det ofte lettere å forstå.
Den tidligste digitaliserte folketellingen er fra 1801. Foreldrene til Henrik Ibsen kan ha vært født før det. Gjør et søk i alle kildene på Knud Ibsen. Hvis du leter litt nedover i lista, finner du Knud Ibsen fra folketellingen i 1801. Klikk på navnet for å se detaljer. Han er tre år og bor sammen med broren sin og mora. Mora, Johanne Catharine Plesner, har giftet seg på nytt med skipper Ole Paus (som for øvrig er tipptippoldefaren til visesangeren Ole Paus). De har rukket å få to barn på to år. Mye tyder på at Knuds far døde omtrent samtidig som Knud ble født.
Prøv selv
Klarer du å finne mer informasjon om mor til Henrik Ibsen, Marikken Altenborg?
Finner du ikke det du leter etter?
Det kan være mange grunner til at du ikke finner det du leter etter. Her er en liten oversikt med forslag til løsninger.
Kildene kan ha feil eller mangler. Prøv å finne alternative kilder. Du kan finne interessante opplysninger i andre deler av kirkebøkene, for eksempel konfirmasjon, bryllup eller begravelser. En del av kirkebøkene er digitaliserte og søkbare. Du kan også søke på internett. Kanskje andre allerede har forsket på denne delen av slekta og lagt det ut på nett? En annen løsning kan være å søke etter navnet i det digitale innholdet på Nasjonalbiblioteket eller be om hjelp på Digitalarkivets forum.
Skrivemåten for navn kan variere eller være forkortet (jf. Henrik og Henrich). Prøv deg fram med ulike skrivemåter når du søker.
Årstalla i folketellingene fram til 1865 er automatisk beregnet etter oppgitt alder. Personen kan altså være født året før. Hvis du skal lete i dåpslistene, bør du derfor begynne å lete ett år tidligere, og siden det ofte tok tid før barn ble døpt, bør du fortsette å lete i året etter før du eventuelt gir opp.
Slektsnavn som gikk i arv, ble vanlig først mot slutten av 1800-tallet. Før det brukte en ofte navnet til faren som etternavn etterfulgt av -sen eller -datter. Et unntak var de som tilhørte borgerskapet (for eksempel familien Ibsen). Gradvis gikk flere og flere over til å bruke slektsnavn som gikk i arv, ofte navnet på gården eller plassen de bodde på, i kombinasjon med et -sen- eller -datternavn. Mange fortsatte å la et -sennavn gå i arv som slektsnavn. Hvis du ikke finner slektsnavnet ditt på 1800-tallet, kan du prøve å bruke farens navn etterfulgt av -sen eller -datter. Det går også an å sjekke samme gårdsnavn eller adresse i en tidligere folketelling og jobbe bakover på den måten.
Les original på NDLA →
"Min familie i historien"
Ta utgangspunkt i deg selv, din egen familie eller en annen person som står deg nær. Kanskje har du foreldre eller besteforeldre som har opplevd krig eller store omveltninger? Du har stor frihet til å velge hvordan du vil nærme deg emnet, men siden faget er historie, må du studere noe fra fortida – enten den er fjern eller nær.
Du skal ikke bare beskrive noe som har skjedd, men også forsøke å forklare hvorfor. I tillegg bør du ta med dine egne reaksjoner og refleksjoner. Hvorfor valgte du å skrive om akkurat dette? Hvorfor syntes du nettopp dette var interessant? Hva var utgangspunktet ditt, og fant du det du trodde du ville finne? Hvordan reagerte du på det du fant ut? Hva betyr historie for deg? Skriv en tekst, lag en nettside, eller lag en film.
Konkurransen
Historiekonkurransen "Min familie i historien" er et opplegg fra Den norske historiske forening (HIFO). HIFO arrangerer hvert år en konkurranse med pengepremier. Denne kan dere delta i hvis dere vil.
Historiekonkurransen "Min familie i historien" på HIFO
Aktuelle temaer
I denne konkurransen er det helt vanlige mennesker som er hovedpersonene. Det blir ekstra interessant når disse menneskenes historie kan knyttes til et større tema. Her er noen ideer til temaer du kan skrive om:
demokrati – å engasjere seg i samfunnet
å leve med krig og konflikt
levekår før og nå
flytting i eller til Norge
utdanning og arbeidsliv
Hvert av disse temaene er utgangspunktet for en problemstilling. Du står selvsagt fritt til å velge andre temaer. Om du ikke ønsker å gå så tett inn på din egen familie, kan du velge andre personer fra lokalmiljøet ditt.
Slik kan du gjøre det
Det er mange måter å gå fram på. Her er et forslag:
Velg en person og et tema, og formuler en problemstilling. Du skal ikke skrive hele livshistorien, men velge noe du vil fokusere spesielt på.
Finn kilder som kan gi deg svar. Gode kilder kan være intervjuer, bilder, dagbøker, brev og lignende. Husk å oppgi og vurdere kildene dine underveis, og lag kildeliste til slutt.
Sett det du har funnet ut, inn i en historisk sammenheng. Prøv å forklare det du har funnet ut. Da må du bruke kilder som historiebøker, nettressurser, statistikk og historieframstillinger.
Konkluder og reflekter. Hva har du funnet ut, og hvilke tanker gjør du deg om det? Hva betyr det for deg?
Produktet
Selve produktet kan ha ulike utforminger. Avtal dette nærmere med læreren. Her er noen forslag:
skriftlig tekst, gjerne med bilder (gode skriftlige oppgaver er ofte mellom 5 og 10 sider)
film
nettsted
podkast
en annen slags sammensatt tekst
Tips og råd
Her finner du tips og råd blant annet om kilder og kildegransking og om hvordan du kan gjennomføre et godt intervju. Det er ikke meningen at du skal følge alt slavisk, men rådene kan hjelpe deg med å skape en bedre besvarelse.
Tips 1: Hva er en god kilde?Dette spørsmålet er det faktisk ikke så enkelt å svare på. Svaret avhenger nemlig av hva du skal finne ut. Et generelt svar vil være: En god kilde er en kilde som kan hjelpe deg med å finne svar på de spørsmålene du har!
Gir kilden svar på det du lurer på?
Hvilke kilder du kan eller bør bruke, avhenger altså av hvilke spørsmål du stiller. Når du har noen kilder foran deg, må du stille deg følgende spørsmål: Kan denne kilden bidra til å gi relevante svar på det jeg lurer på? Hvis svaret er ja, har du funnet fram til en god kilde!
Hvis du vil finne ut hvordan det var å vokse opp i Norge på 1950- eller 1960-tallet, kan intervjuer med personer som var barn i den perioden, være en utmerket kilde. I en intervjusituasjon kan du spørre kilden direkte om det du lurer på, og forhåpentligvis får du også direkte svar. (Mer informasjon om hvordan du kan gjennomføre et godt intervju, finner du under Tips 2.)
Bruk flere kilder!
Noe som er viktig å huske, er at én kilde bare gir én framstilling. Det er meget sannsynlig at det finnes flere meninger om og alternative framstillinger av det som skjedde. Derfor er det alltid en fordel å bruke flere kilder. Du kan for eksempel gjennomføre flere intervjuer eller lete etter andre typer kilder.
Kanskje har personen du skriver om, skrevet dagbøker eller brev? Og kanskje finnes det fotografier fra den tida? Ulike gjenstander (for eksempel gamle leker, klær og sko) kan også fungere som kilder. Gjenstander kan være litt mer krevende å bruke enn tekster. Grunnen til det er at gjenstander ikke forteller noe direkte, men krever at du tolker dem. Kanskje finner du også statistikk eller bøker der noen har skrevet om temaet du interesserer deg for. Læreboka du har i historie, vil også kunne brukes som kilde. Alt vi har nevnt, kan brukes som kilder til å gi svar på det du vil finne ut.
Ulike typer kilder
Her er det viktig å skille mellom historiske kilder (primærkilder) og litteratur (bearbeidede kilder eller sekundærlitteratur). En historisk kilde vil være spor fra fortida. Disse sporene – eller levningene – har altså blitt til i fortida, og vi bruker dem for å gi en historisk framstilling. NB! For enkelthets skyld sier vi at en person som levde på den tida du skriver om, og som forteller deg hvordan det var, også er en historisk kilde.
Med litteratur mener vi bearbeidede framstillinger av fortida som bygger på historiske kilder. Et godt eksempel er læreboka i historie. Forfatterne av slike framstillinger har ofte ikke selv opplevd det som skjedde, men har samlet historiske kilder, satt dem sammen, tolket dem og skrevet en mulig framstilling av hendelsene. Disse forfatterne har altså gjort det samme som du er i ferd med å gjøre!
I prosjektarbeidet ditt kan og bør du bruke begge typer kilder, men det er viktig å vite forskjellen på dem og hva de kan fortelle deg. Husk at historiske kilder er selve grunnsteinene i en historisk framstilling, og en historiker vil forsøke å lete fram flest mulig av dem.
Tips 2: Hvordan gjennomføre et godt intervju?Kanskje er intervjuer den eneste historiske kilden du har i arbeidet med besvarelsen. Det skal du ikke fortvile over, for intervjuer kan være svært gode kilder. Men for at et intervju skal bli godt og gi mye relevant informasjon, må du forberede deg godt.
Her kan du lese mer om hvordan du kan gå fram for å gjøre et godt intervju – og dermed få en god kilde.
Før intervjuet
Før du begynner på intervjuet, må du ha forberedt deg grundig. For det første må du ha satt deg inn i den historiske perioden intervjuet skal dreie seg om. Du bør altså ha lest framstillinger av perioden, for eksempel i læreboka eller andre bøker.
For det andre må du forberede spørsmål. Hva er du spesielt interessert i å få svar på? Lag en liste over temaer og konkrete spørsmål du kan tenke deg å stille. Kanskje svarer informanten på alt du er interessert i, uten at du stiller konkrete spørsmål. Men hvis det ikke går så lett, har du i alle fall en liste du kan bruke.
Sist, men ikke minst må du ha sjekket at utstyr du eventuelt skal bruke, er i orden. Sjekk for eksempel at det er batterier i opptakerutstyret, at mikrofonen fungerer, og at det er lagringsplass nok på opptakeren.
Intervjusituasjonen
Intervjuet bør foregå på et sted der både du og informanten kan føle dere trygge, og der dere ikke blir forstyrret.
Når du starter intervjuet, er det greit å begynne med noen "oppvarmingsspørsmål", slik at du og informanten blir trygge på hverandre. Still for eksempel noen enkle spørsmål om navn og om hvor han/hun er født og oppvokst.
Deretter kan du gå over på de mer interessante spørsmålene. Her kan det være lurt å stille åpne spørsmål, slik at informanten får mulighet til å snakke mest mulig på egen hånd. Da kan det komme fram mye interessant, og du gir informanten mulighet til å gi en personlig framstilling. Hvis du derimot merker at informanten begynner å snakke om noe som ikke er direkte relevant for temaet ditt, bør du forsøke å komme inn på riktig spor igjen. Du må altså være fleksibel!
I enkelte situasjoner kan det hende at informanten ikke har lyst til å svare på spørsmålet ditt. Det kan være mange grunner til det. Kanskje er det for personlig. Kanskje har informanten opplevd noe som var så traumatisk, vondt og leit at han eller hun ikke ønsker å snakke om det. I en slik situasjon er det viktig at du ikke presser informanten, selv om du verker etter å finne ut hva som har skjedd. Hvis informanten ikke vil snakke, må du respektere det!
Oppfølgingsspørsmål er alltid viktig. Det viser at du er en god lytter, og at du er interessert i det informanten snakker om. Eksempler på enkle oppfølgingsspørsmål:
"Det du sa om … synes jeg var interessant. Kan du utdype det?"
"Du snakket om … Hva betyr det?"
"Da du opplevde det, hva følte du da?"
Når du skal avslutte intervjuet, bør du sørge for en myk avrunding. Ikke bare pakk sammen og gå. Ta deg tid til å si noe om hvor interessant intervjuet har vært for deg, og hvordan du skal jobbe videre med stoffet du har samlet inn. Spør også om du kan få komme tilbake dersom det er noe mer du lurer på.
Huskeliste
Vær godt forberedt!
Vit hva du ønsker svar på! Lag en liste med temaer og spørsmål.
Du må kunne sakene dine, altså ha gode kunnskaper om perioden og temaet.
La informanten snakke!
Vær fleksibel! Kanskje har informanten interessant informasjon om noe du i utgangspunktet ikke hadde tenkt å spørre om.
Ikke press for hardt dersom du oppdager at det er noe informanten ikke vil snakke om.
Etter intervjuet
Etter intervjuet starter det virkelige arbeidet. Nå må du sette deg ned og systematisere den informasjonen du har fått. Har du tatt opp intervjuet på bånd, kan det være lurt å skrive ned det som ble sagt, men dette kan ta veldig lang tid.
Det er også i denne fasen at du må drive kildegransking.
Det er god skikk at informanten får lese det du skriver eller lager. Informanten bør få se hva du har brukt intervjuet til. Dette vil være en garanti for at du ikke legger ord i munnen på informanten. Samtidig gir det informanten mulighet til å korrigere dersom han eller hun mener du har tolket noe feil. Det kan også hende at informanten etter intervjuet har kommet på flere ting som kan være av interesse for deg.
Tips 3: Hvordan føre referanser og litteratur?Å ha orden på referanser og lage en ryddig litteraturliste viser at du har forstått hvor viktig det er å underbygge argumenter og være etterrettelig og redelig.
Her kan du lese mer om hvordan du kan føre referanser og kilder.
Hvorfor oppgir vi kilder?
"Hva er kilden?" spør man ofte i debatter, og ja, det er viktig å oppgi kildene sine. Når vi argumenterer for noe, ønsker vi å vise til kilder for at argumentene skal få tyngde og troverdighet. På den måten underbygger vi argumentasjonen vår. Kan vi ikke underbygge et argument med kilder, vil andre lett beskylde oss for å komme med løse påstander som ikke har rot i virkeligheten. Vis til kilder, så vil argumentasjonen din bli sterkere!
Oppgir du kilder, vil du også framstå som etterrettelig. Kildereferanser gir leserne dine mulighet til å sjekke kildene du har brukt, og vurdere om tolkningen din er rimelig eller ikke.
"Har du tenkt det selv, eller har du det fra noen?" Det å presentere tanker som sine egne, mens det i virkeligheten er andre som har tenkt dem, er i praksis tyveri. Det innebærer at du "stjeler" andres tanker. Å stjele er ikke lov, men det er fullt mulig å låne og bruke andres tanker. Det eneste du må gjøre, er å si at det er andres tanker. Dette handler altså om å være redelig og anerkjenne andres tanker og arbeid. Bruker du andres tanker, må du være redelig og oppgi kilden!
Når skal vi vise til kilder i en tekst?
Når skal vi oppgi kilder? Spørsmålet er godt, og derfor ikke helt enkelt å svare på. Den generelle regelen er at du skal føre referanser når du låner noe fra noen andre. Enklest ser vi det når vi siterer noe. Da markerer vi sitatet med anførselstegn ("sitat, sitat, sitat …") og en referanse. Enkelte ganger siterer vi ikke direkte fra en tekst, men skriver om eller formulerer på en annen måte (parafraserer). Selv om det ikke er et direkte sitat, låner vi like fullt andres tanker, og derfor må vi ha en referanse. Men dette gjelder ikke bare tekst. Låner du bilder eller henter tanker og sitater fra en dokumentarfilm, skal du også ha med referanse til opphavspersonen.
Skrivetreneren Karl Henrik Flyum mener at hvis vi stiller oss noen spørsmål når vi skriver, kan det kanskje bli enklere. Spørsmålene gjelder hvilke forutsetninger vi antar at leseren har:
Hva kan vi ta for gitt, uten engang å måtte nevne det?
Hva er så velkjent og ubestridt at vi kan vise til det uten å måtte forklare eller begrunne det?
Hva er så ukjent eller tvilsomt at leseren vet, at vi må forklare og begrunne det særskilt?
Hvis vi antar at momentene er kjent for alle, trenger vi verken å forklare eller angi kilde. Vi trenger ingen kildereferanse på at Grunnloven ble skrevet på Eidsvoll i 1814. Men hvis momentet er helt nytt eller noe som ikke alle kjenner til, da må vi oppgi kilde og komme med en begrunnelse eller forklaring på hva det er.
Hvordan skal vi føre kildene i teksten?
Det er mange måter å referere til kilder på, og praksisen kan variere fra skole til skole. Det viktigste er ikke at alle gjør det på samme måte, men at du fører kildene dine på en konsistent og oversiktlig måte.
Noen liker å bruke fotnoter. Det er enkelt å sette inn hvis du bruker Word, og det blir lett å lese teksten. Andre liker å bruke parenteser i teksten for å markere referansen, for eksempel slik: (Harvard, 2015, s. 23). Her er det altså opp til deg hvordan du vil gjøre det.
Hvordan skal vi føre kilder i en litteraturliste?
APA-stilen er en enkel og ofte brukt referansestil i høyere utdanning. Lærer du deg den, vil du i tillegg være godt rustet for senere studier.
For å lære hvordan du bruker APA-stilen på ulike typer kilder, kan du lese mer på APA 7th på Kildekompasset.
Lykke til med etterrettelig og redelig føring av referanser!
Litteratur
Flyum, K. H. (2011). Forberedende øvelser i skisseskriving, kildebruk og drøfting – en verktøymakers verktøy til fagskriving. I K. H. Flyum & F. Hertzberg, Skriv i alle fag! Argumentasjon og kildebruk i videregående skole. Universitetsforlaget.
Tips 4: "Liten" og "stor" historie – hvordan gjøre det?I vurderingskriteriene til Historiekonkurransen står det at en god besvarelse "setter ens egen undersøkelse inn i en større sammenheng". Hva menes egentlig med det? Hvordan får vi det til? Finnes det noen eksempler?
Å skrive en fortelling om en person kan være spennende i seg selv. Kanskje har personen du skriver om, levd et dramatisk liv med mange spennende episoder og hendelser? Men selv om personen ikke har en dramatisk historie å fortelle, betyr ikke det at du har et dårlig utgangspunkt for å lage en god besvarelse.
Enten historien er dramatisk eller handler om helt vanlige mennesker, er det noen felles utfordringer. Alle historier blir mer interessante og perspektivrike dersom vi ser dem fra ulike synsvinkler. Hvis fortellingen din kan sammenlignes med andre historier eller forklares med større, mer allmenne tendenser, vil det kunne løfte besvarelsen din. Sagt på en annen måte så dreier det seg om å gi det spesielle (din fortelling om familien) større tyngde og perspektiv ved å se det i sammenheng med det generelle (for eksempel det som står skrevet i historiebøker om perioden).
For å gjøre dette litt mer konkret tenker vi oss at du skal skrive om bestemoren din. Videre kan vi tenke oss at hun ble født rett etter andre verdenskrig, og at hun vokste opp i en typisk arbeiderklassefamilie. Du kan da beskrive hvordan oppveksten hennes var. Det blir den spesielle historien. Hva kan du så gjøre for å sette denne fortellingen inn i et større perspektiv? Én mulighet er å finne ut mer om arbeiderklassen på denne tida. Hvem tilhørte arbeiderklassen? Hvor mange var det? Hvor bodde de? Hvilke yrker hadde de? Det du nå har funnet ut, kan kalles den generelle eller den store historien.
Neste skritt kan være å sammenligne din spesielle historie om bestemor med den generelle. Er det noen likheter eller forskjeller? Framstår bestemors liv som et vanlig arbeiderklasseliv, eller var det noe spesielt med henne? Da vil du tydeligere kunne se om det var noe spesielt med din bestemor, eller om historien hennes var ganske normal. Det fine er at begge deler er interessant!
La oss videre anta at din bestemor var den første i familien som gikk på gymnaset og deretter på universitet. I familiesammenheng vil dette være unikt, men var det unikt i en større sammenheng? Da må du kanskje forsøke å finne ut hvor mange andre jenter fra arbeiderklassen som fikk mulighet til å ta høyere utdanning på samme tid. Igjen vil det generelle hjelpe deg med å kaste lys over din spesielle historie.
Vil det være mulig å gjøre det motsatte og gå fra det generelle til det spesielle? Altså å ta utgangspunkt i den generelle informasjonen du allerede har om en periode, og så spørre om dette også gjaldt for bestemoren din? Det er selvfølgelig mulig, men det kan være litt vanskeligere. Det vil blant annet kreve at du på forhånd har satt deg svært grundig inn i den generelle historien.
På den andre siden vil det å kunne mye om både det spesielle og det generelle være veldig bra. Jo mer du vet om bestemoren din, og jo mer du vet om den generelle historien, jo bedre vil du være i stand til å stille gode spørsmål og gjøre relevante koblinger mellom de to nivåene. Hvis du skal intervjue bestemor om livet hennes, vil det være en fordel om du kan mye om den store historien. Da vil du nemlig kunne stille bedre spørsmål i intervjuet. Svaret blir altså at jo mer du kan, om både det generelle og det spesielle, jo sterkere står du.
Eksempler
Dette er et utdrag fra en tidligere prisvinners tekst. Teksten handler om prisvinnerens bestefar, som var en av de tidlige innvandrerne til Norge fra Pakistan, og om hvordan han opplevde å komme til Norge.
I dette avsnittet kobler prisvinneren liten og stor historie sammen på en veldig fin måte. Les teksten, og se om du kan finne det. Det er ikke mer enn noen få setninger det er snakk om.
På dette tidspunktet hadde morfar allerede vært ansatt hos Allers trykkeri i flere måneder. Det var en lønnet jobb, men langt fra Khans drømmejobb. Selv om morfar aldri direkte ga uttrykk for misnøye over arbeidsplassen, kunne mormor lese hans melankolske ansikt. "Din morfar hadde forandret seg noe voldsomt da jeg møtte han i 1974. Til å begynne med forstod jeg ikke hva som var galt. I brevene han sendte meg, skrev han om hvor godt han hadde det. Etter hvert merket jeg at han var veldig nedfor hver gang han kom hjem fra trykkeriet. Det var vanskelig å få han til å fortelle hva som var galt, men han åpnet seg til slutt. Han fortalte at sjefen på trykkeriet ga han mer å gjøre enn de andre arbeiderne. De behandlet ham urettferdig. Når han skulle på do, ba de han vente for det var "alltid" opptatt." Var det virkelig slik at de behandlet morfar på en slik uverdig måte? Hvis vi ser på det med kritiske øyne er det viktig å huske at det er mormor som gjenforteller. Vi vet også at morfar ble urettferdig behandlet av sin far i ung alder. Kanskje var det derfor han opplevde det slik? Etter å ha studert andre kilder har mormors ord fått mer troverdighet. For det er flere kilder som tyder på at innvandrerne slet på arbeidsplassen. De fikk de tyngste jobbene og hadde lange arbeidsdager. For eksempel forteller norsk-pakistanske Ali til Dagens Næringsliv at han sydde 14–15 timer ved fabrikken Gresshoppa hver dag. Timelønnen var til å begynne med ni kroner, etter hvert økte lønnen til 11–12 kroner timen.
(Zeeshan Elahi Aziz. (2012). Den skinnende solen – skyggesider av integrering. http://www.historiekonkurransen.no/eksempler)
Det er de fire siste setningene som her er så relevante. Ved å gå til andre kilder og andres fortellinger klarer prisvinneren å sette denne bestemte delen av bestefarens historie inn i en større sammenheng. Bestefarens historie blir støttet opp av andres fortellinger. Da oppnår forfatteren to ting: Historien blir sannsynliggjort og mer troverdig, samtidig som den blir plassert inn i en større sammenheng.
Her er et annet eksempel. Besvarelsen handler om forfatterens oldefar, som valgte å melde seg inn i det norske nazipartiet Nasjonal Samling (NS) under andre verdenskrig:
Min oldefar var ikke den eneste nordmann som meldte seg inn i NS. Under okkupasjonen hadde hele 55 000 nordmenn vært innom som medlemmer av partiet for en kortere eller lengre periode.
På to setninger settes oldefars valg inn i en større sammenheng. I den videre teksten presenteres flere årsaker til at de hadde meldt seg inn i NS, blant annet ideologisk overbevisning, økonomiske grunner og kampen mot kommunismen. Deretter går forfatteren over til å finne ut hvorfor oldefaren valgte å melde seg inn i Nasjonal Samling.
Stille spørsmål
Å stille spørsmål er alltid en god ting. Også når du skal forsøke å koble liten og stor historie sammen, vil spørsmål være et godt utgangspunkt og hjelpe deg med å komme i gang. Her har du en liste med mulige spørsmål du kan stille deg selv:
Hva vet jeg ellers om denne perioden, og hvordan kan det være relevant for bestemors fortelling?
Hvordan levde flertallet av befolkningen på denne tida?
Hvordan hadde bønder det generelt på denne tida?
Familien min la ned gården og flyttet til byen. Var det mange som gjorde det samme? Kan jeg finne noen kilder på dette? Statistikk, kanskje?
Var det vanlig at …?
Var det mange andre som gjorde det samme?
Denne teksten er opprinnelig skrevet av HIFO.
Kilder
HIFO. (2022, 18. mars). Historiekonkurransen Min familie i historien. http://www.historiekonkurransen.no/
HIFO. (2022, 18. mars). Tips & råd. Historiekonkurransen Min familie i historien. http://www.historiekonkurransen.no/tips
HIFO. (2021). Historiekonkurransen Min familie i historien. Skoleåret 2021/2022. [Brosjyre]. http://historiekonkurransen.no/images/uploads/brochure-2021-lowres.pdf
Les original på NDLA →
Du skal ikke bare beskrive noe som har skjedd, men også forsøke å forklare hvorfor. I tillegg bør du ta med dine egne reaksjoner og refleksjoner. Hvorfor valgte du å skrive om akkurat dette? Hvorfor syntes du nettopp dette var interessant? Hva var utgangspunktet ditt, og fant du det du trodde du ville finne? Hvordan reagerte du på det du fant ut? Hva betyr historie for deg? Skriv en tekst, lag en nettside, eller lag en film.
Konkurransen
Historiekonkurransen "Min familie i historien" er et opplegg fra Den norske historiske forening (HIFO). HIFO arrangerer hvert år en konkurranse med pengepremier. Denne kan dere delta i hvis dere vil.
Historiekonkurransen "Min familie i historien" på HIFO
Aktuelle temaer
I denne konkurransen er det helt vanlige mennesker som er hovedpersonene. Det blir ekstra interessant når disse menneskenes historie kan knyttes til et større tema. Her er noen ideer til temaer du kan skrive om:
demokrati – å engasjere seg i samfunnet
å leve med krig og konflikt
levekår før og nå
flytting i eller til Norge
utdanning og arbeidsliv
Hvert av disse temaene er utgangspunktet for en problemstilling. Du står selvsagt fritt til å velge andre temaer. Om du ikke ønsker å gå så tett inn på din egen familie, kan du velge andre personer fra lokalmiljøet ditt.
Slik kan du gjøre det
Det er mange måter å gå fram på. Her er et forslag:
Velg en person og et tema, og formuler en problemstilling. Du skal ikke skrive hele livshistorien, men velge noe du vil fokusere spesielt på.
Finn kilder som kan gi deg svar. Gode kilder kan være intervjuer, bilder, dagbøker, brev og lignende. Husk å oppgi og vurdere kildene dine underveis, og lag kildeliste til slutt.
Sett det du har funnet ut, inn i en historisk sammenheng. Prøv å forklare det du har funnet ut. Da må du bruke kilder som historiebøker, nettressurser, statistikk og historieframstillinger.
Konkluder og reflekter. Hva har du funnet ut, og hvilke tanker gjør du deg om det? Hva betyr det for deg?
Produktet
Selve produktet kan ha ulike utforminger. Avtal dette nærmere med læreren. Her er noen forslag:
skriftlig tekst, gjerne med bilder (gode skriftlige oppgaver er ofte mellom 5 og 10 sider)
film
nettsted
podkast
en annen slags sammensatt tekst
Tips og råd
Her finner du tips og råd blant annet om kilder og kildegransking og om hvordan du kan gjennomføre et godt intervju. Det er ikke meningen at du skal følge alt slavisk, men rådene kan hjelpe deg med å skape en bedre besvarelse.
Tips 1: Hva er en god kilde?Dette spørsmålet er det faktisk ikke så enkelt å svare på. Svaret avhenger nemlig av hva du skal finne ut. Et generelt svar vil være: En god kilde er en kilde som kan hjelpe deg med å finne svar på de spørsmålene du har!
Gir kilden svar på det du lurer på?
Hvilke kilder du kan eller bør bruke, avhenger altså av hvilke spørsmål du stiller. Når du har noen kilder foran deg, må du stille deg følgende spørsmål: Kan denne kilden bidra til å gi relevante svar på det jeg lurer på? Hvis svaret er ja, har du funnet fram til en god kilde!
Hvis du vil finne ut hvordan det var å vokse opp i Norge på 1950- eller 1960-tallet, kan intervjuer med personer som var barn i den perioden, være en utmerket kilde. I en intervjusituasjon kan du spørre kilden direkte om det du lurer på, og forhåpentligvis får du også direkte svar. (Mer informasjon om hvordan du kan gjennomføre et godt intervju, finner du under Tips 2.)
Bruk flere kilder!
Noe som er viktig å huske, er at én kilde bare gir én framstilling. Det er meget sannsynlig at det finnes flere meninger om og alternative framstillinger av det som skjedde. Derfor er det alltid en fordel å bruke flere kilder. Du kan for eksempel gjennomføre flere intervjuer eller lete etter andre typer kilder.
Kanskje har personen du skriver om, skrevet dagbøker eller brev? Og kanskje finnes det fotografier fra den tida? Ulike gjenstander (for eksempel gamle leker, klær og sko) kan også fungere som kilder. Gjenstander kan være litt mer krevende å bruke enn tekster. Grunnen til det er at gjenstander ikke forteller noe direkte, men krever at du tolker dem. Kanskje finner du også statistikk eller bøker der noen har skrevet om temaet du interesserer deg for. Læreboka du har i historie, vil også kunne brukes som kilde. Alt vi har nevnt, kan brukes som kilder til å gi svar på det du vil finne ut.
Ulike typer kilder
Her er det viktig å skille mellom historiske kilder (primærkilder) og litteratur (bearbeidede kilder eller sekundærlitteratur). En historisk kilde vil være spor fra fortida. Disse sporene – eller levningene – har altså blitt til i fortida, og vi bruker dem for å gi en historisk framstilling. NB! For enkelthets skyld sier vi at en person som levde på den tida du skriver om, og som forteller deg hvordan det var, også er en historisk kilde.
Med litteratur mener vi bearbeidede framstillinger av fortida som bygger på historiske kilder. Et godt eksempel er læreboka i historie. Forfatterne av slike framstillinger har ofte ikke selv opplevd det som skjedde, men har samlet historiske kilder, satt dem sammen, tolket dem og skrevet en mulig framstilling av hendelsene. Disse forfatterne har altså gjort det samme som du er i ferd med å gjøre!
I prosjektarbeidet ditt kan og bør du bruke begge typer kilder, men det er viktig å vite forskjellen på dem og hva de kan fortelle deg. Husk at historiske kilder er selve grunnsteinene i en historisk framstilling, og en historiker vil forsøke å lete fram flest mulig av dem.
Tips 2: Hvordan gjennomføre et godt intervju?Kanskje er intervjuer den eneste historiske kilden du har i arbeidet med besvarelsen. Det skal du ikke fortvile over, for intervjuer kan være svært gode kilder. Men for at et intervju skal bli godt og gi mye relevant informasjon, må du forberede deg godt.
Her kan du lese mer om hvordan du kan gå fram for å gjøre et godt intervju – og dermed få en god kilde.
Før intervjuet
Før du begynner på intervjuet, må du ha forberedt deg grundig. For det første må du ha satt deg inn i den historiske perioden intervjuet skal dreie seg om. Du bør altså ha lest framstillinger av perioden, for eksempel i læreboka eller andre bøker.
For det andre må du forberede spørsmål. Hva er du spesielt interessert i å få svar på? Lag en liste over temaer og konkrete spørsmål du kan tenke deg å stille. Kanskje svarer informanten på alt du er interessert i, uten at du stiller konkrete spørsmål. Men hvis det ikke går så lett, har du i alle fall en liste du kan bruke.
Sist, men ikke minst må du ha sjekket at utstyr du eventuelt skal bruke, er i orden. Sjekk for eksempel at det er batterier i opptakerutstyret, at mikrofonen fungerer, og at det er lagringsplass nok på opptakeren.
Intervjusituasjonen
Intervjuet bør foregå på et sted der både du og informanten kan føle dere trygge, og der dere ikke blir forstyrret.
Når du starter intervjuet, er det greit å begynne med noen "oppvarmingsspørsmål", slik at du og informanten blir trygge på hverandre. Still for eksempel noen enkle spørsmål om navn og om hvor han/hun er født og oppvokst.
Deretter kan du gå over på de mer interessante spørsmålene. Her kan det være lurt å stille åpne spørsmål, slik at informanten får mulighet til å snakke mest mulig på egen hånd. Da kan det komme fram mye interessant, og du gir informanten mulighet til å gi en personlig framstilling. Hvis du derimot merker at informanten begynner å snakke om noe som ikke er direkte relevant for temaet ditt, bør du forsøke å komme inn på riktig spor igjen. Du må altså være fleksibel!
I enkelte situasjoner kan det hende at informanten ikke har lyst til å svare på spørsmålet ditt. Det kan være mange grunner til det. Kanskje er det for personlig. Kanskje har informanten opplevd noe som var så traumatisk, vondt og leit at han eller hun ikke ønsker å snakke om det. I en slik situasjon er det viktig at du ikke presser informanten, selv om du verker etter å finne ut hva som har skjedd. Hvis informanten ikke vil snakke, må du respektere det!
Oppfølgingsspørsmål er alltid viktig. Det viser at du er en god lytter, og at du er interessert i det informanten snakker om. Eksempler på enkle oppfølgingsspørsmål:
"Det du sa om … synes jeg var interessant. Kan du utdype det?"
"Du snakket om … Hva betyr det?"
"Da du opplevde det, hva følte du da?"
Når du skal avslutte intervjuet, bør du sørge for en myk avrunding. Ikke bare pakk sammen og gå. Ta deg tid til å si noe om hvor interessant intervjuet har vært for deg, og hvordan du skal jobbe videre med stoffet du har samlet inn. Spør også om du kan få komme tilbake dersom det er noe mer du lurer på.
Huskeliste
Vær godt forberedt!
Vit hva du ønsker svar på! Lag en liste med temaer og spørsmål.
Du må kunne sakene dine, altså ha gode kunnskaper om perioden og temaet.
La informanten snakke!
Vær fleksibel! Kanskje har informanten interessant informasjon om noe du i utgangspunktet ikke hadde tenkt å spørre om.
Ikke press for hardt dersom du oppdager at det er noe informanten ikke vil snakke om.
Etter intervjuet
Etter intervjuet starter det virkelige arbeidet. Nå må du sette deg ned og systematisere den informasjonen du har fått. Har du tatt opp intervjuet på bånd, kan det være lurt å skrive ned det som ble sagt, men dette kan ta veldig lang tid.
Det er også i denne fasen at du må drive kildegransking.
Det er god skikk at informanten får lese det du skriver eller lager. Informanten bør få se hva du har brukt intervjuet til. Dette vil være en garanti for at du ikke legger ord i munnen på informanten. Samtidig gir det informanten mulighet til å korrigere dersom han eller hun mener du har tolket noe feil. Det kan også hende at informanten etter intervjuet har kommet på flere ting som kan være av interesse for deg.
Tips 3: Hvordan føre referanser og litteratur?Å ha orden på referanser og lage en ryddig litteraturliste viser at du har forstått hvor viktig det er å underbygge argumenter og være etterrettelig og redelig.
Her kan du lese mer om hvordan du kan føre referanser og kilder.
Hvorfor oppgir vi kilder?
"Hva er kilden?" spør man ofte i debatter, og ja, det er viktig å oppgi kildene sine. Når vi argumenterer for noe, ønsker vi å vise til kilder for at argumentene skal få tyngde og troverdighet. På den måten underbygger vi argumentasjonen vår. Kan vi ikke underbygge et argument med kilder, vil andre lett beskylde oss for å komme med løse påstander som ikke har rot i virkeligheten. Vis til kilder, så vil argumentasjonen din bli sterkere!
Oppgir du kilder, vil du også framstå som etterrettelig. Kildereferanser gir leserne dine mulighet til å sjekke kildene du har brukt, og vurdere om tolkningen din er rimelig eller ikke.
"Har du tenkt det selv, eller har du det fra noen?" Det å presentere tanker som sine egne, mens det i virkeligheten er andre som har tenkt dem, er i praksis tyveri. Det innebærer at du "stjeler" andres tanker. Å stjele er ikke lov, men det er fullt mulig å låne og bruke andres tanker. Det eneste du må gjøre, er å si at det er andres tanker. Dette handler altså om å være redelig og anerkjenne andres tanker og arbeid. Bruker du andres tanker, må du være redelig og oppgi kilden!
Når skal vi vise til kilder i en tekst?
Når skal vi oppgi kilder? Spørsmålet er godt, og derfor ikke helt enkelt å svare på. Den generelle regelen er at du skal føre referanser når du låner noe fra noen andre. Enklest ser vi det når vi siterer noe. Da markerer vi sitatet med anførselstegn ("sitat, sitat, sitat …") og en referanse. Enkelte ganger siterer vi ikke direkte fra en tekst, men skriver om eller formulerer på en annen måte (parafraserer). Selv om det ikke er et direkte sitat, låner vi like fullt andres tanker, og derfor må vi ha en referanse. Men dette gjelder ikke bare tekst. Låner du bilder eller henter tanker og sitater fra en dokumentarfilm, skal du også ha med referanse til opphavspersonen.
Skrivetreneren Karl Henrik Flyum mener at hvis vi stiller oss noen spørsmål når vi skriver, kan det kanskje bli enklere. Spørsmålene gjelder hvilke forutsetninger vi antar at leseren har:
Hva kan vi ta for gitt, uten engang å måtte nevne det?
Hva er så velkjent og ubestridt at vi kan vise til det uten å måtte forklare eller begrunne det?
Hva er så ukjent eller tvilsomt at leseren vet, at vi må forklare og begrunne det særskilt?
Hvis vi antar at momentene er kjent for alle, trenger vi verken å forklare eller angi kilde. Vi trenger ingen kildereferanse på at Grunnloven ble skrevet på Eidsvoll i 1814. Men hvis momentet er helt nytt eller noe som ikke alle kjenner til, da må vi oppgi kilde og komme med en begrunnelse eller forklaring på hva det er.
Hvordan skal vi føre kildene i teksten?
Det er mange måter å referere til kilder på, og praksisen kan variere fra skole til skole. Det viktigste er ikke at alle gjør det på samme måte, men at du fører kildene dine på en konsistent og oversiktlig måte.
Noen liker å bruke fotnoter. Det er enkelt å sette inn hvis du bruker Word, og det blir lett å lese teksten. Andre liker å bruke parenteser i teksten for å markere referansen, for eksempel slik: (Harvard, 2015, s. 23). Her er det altså opp til deg hvordan du vil gjøre det.
Hvordan skal vi føre kilder i en litteraturliste?
APA-stilen er en enkel og ofte brukt referansestil i høyere utdanning. Lærer du deg den, vil du i tillegg være godt rustet for senere studier.
For å lære hvordan du bruker APA-stilen på ulike typer kilder, kan du lese mer på APA 7th på Kildekompasset.
Lykke til med etterrettelig og redelig føring av referanser!
Litteratur
Flyum, K. H. (2011). Forberedende øvelser i skisseskriving, kildebruk og drøfting – en verktøymakers verktøy til fagskriving. I K. H. Flyum & F. Hertzberg, Skriv i alle fag! Argumentasjon og kildebruk i videregående skole. Universitetsforlaget.
Tips 4: "Liten" og "stor" historie – hvordan gjøre det?I vurderingskriteriene til Historiekonkurransen står det at en god besvarelse "setter ens egen undersøkelse inn i en større sammenheng". Hva menes egentlig med det? Hvordan får vi det til? Finnes det noen eksempler?
Å skrive en fortelling om en person kan være spennende i seg selv. Kanskje har personen du skriver om, levd et dramatisk liv med mange spennende episoder og hendelser? Men selv om personen ikke har en dramatisk historie å fortelle, betyr ikke det at du har et dårlig utgangspunkt for å lage en god besvarelse.
Enten historien er dramatisk eller handler om helt vanlige mennesker, er det noen felles utfordringer. Alle historier blir mer interessante og perspektivrike dersom vi ser dem fra ulike synsvinkler. Hvis fortellingen din kan sammenlignes med andre historier eller forklares med større, mer allmenne tendenser, vil det kunne løfte besvarelsen din. Sagt på en annen måte så dreier det seg om å gi det spesielle (din fortelling om familien) større tyngde og perspektiv ved å se det i sammenheng med det generelle (for eksempel det som står skrevet i historiebøker om perioden).
For å gjøre dette litt mer konkret tenker vi oss at du skal skrive om bestemoren din. Videre kan vi tenke oss at hun ble født rett etter andre verdenskrig, og at hun vokste opp i en typisk arbeiderklassefamilie. Du kan da beskrive hvordan oppveksten hennes var. Det blir den spesielle historien. Hva kan du så gjøre for å sette denne fortellingen inn i et større perspektiv? Én mulighet er å finne ut mer om arbeiderklassen på denne tida. Hvem tilhørte arbeiderklassen? Hvor mange var det? Hvor bodde de? Hvilke yrker hadde de? Det du nå har funnet ut, kan kalles den generelle eller den store historien.
Neste skritt kan være å sammenligne din spesielle historie om bestemor med den generelle. Er det noen likheter eller forskjeller? Framstår bestemors liv som et vanlig arbeiderklasseliv, eller var det noe spesielt med henne? Da vil du tydeligere kunne se om det var noe spesielt med din bestemor, eller om historien hennes var ganske normal. Det fine er at begge deler er interessant!
La oss videre anta at din bestemor var den første i familien som gikk på gymnaset og deretter på universitet. I familiesammenheng vil dette være unikt, men var det unikt i en større sammenheng? Da må du kanskje forsøke å finne ut hvor mange andre jenter fra arbeiderklassen som fikk mulighet til å ta høyere utdanning på samme tid. Igjen vil det generelle hjelpe deg med å kaste lys over din spesielle historie.
Vil det være mulig å gjøre det motsatte og gå fra det generelle til det spesielle? Altså å ta utgangspunkt i den generelle informasjonen du allerede har om en periode, og så spørre om dette også gjaldt for bestemoren din? Det er selvfølgelig mulig, men det kan være litt vanskeligere. Det vil blant annet kreve at du på forhånd har satt deg svært grundig inn i den generelle historien.
På den andre siden vil det å kunne mye om både det spesielle og det generelle være veldig bra. Jo mer du vet om bestemoren din, og jo mer du vet om den generelle historien, jo bedre vil du være i stand til å stille gode spørsmål og gjøre relevante koblinger mellom de to nivåene. Hvis du skal intervjue bestemor om livet hennes, vil det være en fordel om du kan mye om den store historien. Da vil du nemlig kunne stille bedre spørsmål i intervjuet. Svaret blir altså at jo mer du kan, om både det generelle og det spesielle, jo sterkere står du.
Eksempler
Dette er et utdrag fra en tidligere prisvinners tekst. Teksten handler om prisvinnerens bestefar, som var en av de tidlige innvandrerne til Norge fra Pakistan, og om hvordan han opplevde å komme til Norge.
I dette avsnittet kobler prisvinneren liten og stor historie sammen på en veldig fin måte. Les teksten, og se om du kan finne det. Det er ikke mer enn noen få setninger det er snakk om.
På dette tidspunktet hadde morfar allerede vært ansatt hos Allers trykkeri i flere måneder. Det var en lønnet jobb, men langt fra Khans drømmejobb. Selv om morfar aldri direkte ga uttrykk for misnøye over arbeidsplassen, kunne mormor lese hans melankolske ansikt. "Din morfar hadde forandret seg noe voldsomt da jeg møtte han i 1974. Til å begynne med forstod jeg ikke hva som var galt. I brevene han sendte meg, skrev han om hvor godt han hadde det. Etter hvert merket jeg at han var veldig nedfor hver gang han kom hjem fra trykkeriet. Det var vanskelig å få han til å fortelle hva som var galt, men han åpnet seg til slutt. Han fortalte at sjefen på trykkeriet ga han mer å gjøre enn de andre arbeiderne. De behandlet ham urettferdig. Når han skulle på do, ba de han vente for det var "alltid" opptatt." Var det virkelig slik at de behandlet morfar på en slik uverdig måte? Hvis vi ser på det med kritiske øyne er det viktig å huske at det er mormor som gjenforteller. Vi vet også at morfar ble urettferdig behandlet av sin far i ung alder. Kanskje var det derfor han opplevde det slik? Etter å ha studert andre kilder har mormors ord fått mer troverdighet. For det er flere kilder som tyder på at innvandrerne slet på arbeidsplassen. De fikk de tyngste jobbene og hadde lange arbeidsdager. For eksempel forteller norsk-pakistanske Ali til Dagens Næringsliv at han sydde 14–15 timer ved fabrikken Gresshoppa hver dag. Timelønnen var til å begynne med ni kroner, etter hvert økte lønnen til 11–12 kroner timen.
(Zeeshan Elahi Aziz. (2012). Den skinnende solen – skyggesider av integrering. http://www.historiekonkurransen.no/eksempler)
Det er de fire siste setningene som her er så relevante. Ved å gå til andre kilder og andres fortellinger klarer prisvinneren å sette denne bestemte delen av bestefarens historie inn i en større sammenheng. Bestefarens historie blir støttet opp av andres fortellinger. Da oppnår forfatteren to ting: Historien blir sannsynliggjort og mer troverdig, samtidig som den blir plassert inn i en større sammenheng.
Her er et annet eksempel. Besvarelsen handler om forfatterens oldefar, som valgte å melde seg inn i det norske nazipartiet Nasjonal Samling (NS) under andre verdenskrig:
Min oldefar var ikke den eneste nordmann som meldte seg inn i NS. Under okkupasjonen hadde hele 55 000 nordmenn vært innom som medlemmer av partiet for en kortere eller lengre periode.
På to setninger settes oldefars valg inn i en større sammenheng. I den videre teksten presenteres flere årsaker til at de hadde meldt seg inn i NS, blant annet ideologisk overbevisning, økonomiske grunner og kampen mot kommunismen. Deretter går forfatteren over til å finne ut hvorfor oldefaren valgte å melde seg inn i Nasjonal Samling.
Stille spørsmål
Å stille spørsmål er alltid en god ting. Også når du skal forsøke å koble liten og stor historie sammen, vil spørsmål være et godt utgangspunkt og hjelpe deg med å komme i gang. Her har du en liste med mulige spørsmål du kan stille deg selv:
Hva vet jeg ellers om denne perioden, og hvordan kan det være relevant for bestemors fortelling?
Hvordan levde flertallet av befolkningen på denne tida?
Hvordan hadde bønder det generelt på denne tida?
Familien min la ned gården og flyttet til byen. Var det mange som gjorde det samme? Kan jeg finne noen kilder på dette? Statistikk, kanskje?
Var det vanlig at …?
Var det mange andre som gjorde det samme?
Denne teksten er opprinnelig skrevet av HIFO.
Kilder
HIFO. (2022, 18. mars). Historiekonkurransen Min familie i historien. http://www.historiekonkurransen.no/
HIFO. (2022, 18. mars). Tips & råd. Historiekonkurransen Min familie i historien. http://www.historiekonkurransen.no/tips
HIFO. (2021). Historiekonkurransen Min familie i historien. Skoleåret 2021/2022. [Brosjyre]. http://historiekonkurransen.no/images/uploads/brochure-2021-lowres.pdf
Les original på NDLA →
Tidsmaskinen
Se gjerne videoen under om hittebarnet Cathrine som innledning til Tidsmaskinen.
Instruksjoner til Tidsmaskinen
Tidsmaskinen er et slags digitalt escape room, eller på norsk: kodekammer. Det fungerer litt annerledes enn tradisjonelle kodekamre. Her får dere lov til å "jukse" så mye dere vil. Det kan være lurt å være to eller tre som spiller sammen. Én har Tidsmaskinen på sin skjerm, mens de andre kan søke etter informasjon på egen PC eller mobil. Det kan også være lurt om gruppene sprer seg litt rundt, siden spillet er best med lyden på.
Målet med spillet
I Tidsmaskinen skal dere finne ut hvilket år dere har kommet til. Undersøk rommet og bruk informasjon på nett eller i bøker for å fastsette årstallet. Årstallet skal plottes inn i Tidsmaskinen, som står i naborommet i spillet. I det siste rommet er det en annen type oppgave. Sjekk Tidsmaskinen igjen for å få hjelp til den siste oppgaven.
Tips: Hvis du for eksempel finner ei bok fra 1952, betyr ikke det at du har kommet til 1952. Det betyr bare at det ikke kan være tidligere enn 1952. Bruk ledetrådene i rommet til å snevre inn det mulige tidsrommet.
Etterarbeid
Underveis følger dere noen personlige historier. Det er ett tema som går igjen i dem. Når dere er ferdige med spillet, skal dere jobbe videre med å utforske de ulike historiene dere har møtt på tidsreisen. Til slutt kan dere også bruke noen av temaene fra Tidsmaskinen som utgangspunkt for videre utforskning. Dere finner informasjon om dette under spillet.
God tur!
Spill Tidsmaskinen
Tips til spilletSpill i fullskjermmodus.
Spillet er et kodekammer (escape room). Det vil si at du må løse noen oppgaver og finne et kodeord for å komme deg videre i spillet.
Det kan gjemme seg informasjon mange steder i rommet. Legg merke til når musepekeren går fra å være ei åpen hånd (🤚) til å peke(👆). Da kan du klikke.
Du kan velge å ha på lyd. Den slår du på nede i venstre hjørne (🔊).
Det kan være lurt å åpne videoer i fullskjermmodus også. Videoene lukkes igjen ved at du klikker på knappen nede til høyre.
Lærerveiledning
Ønsker du å få tilsendt lærerveiledning? Skriv til oss på hjelp@ndla.no.
Puslespill: undersøk historiene
I denne oppgaven skal dere pusle sammen brikkene i de ulike historiene og finne sammenhengen mellom dem. Dere skal bruke en puslespillmetode som blir forklart underveis.
Forberedelser
Del dere inn i basisgrupper på fire elever. Hvis det ikke går opp, kan dere være fem på noen av gruppene. Da må to elever på disse gruppene jobbe med samme person.
Fordel personene under på medlemmene i gruppa. Gruppemedlemmene skal nå bli eksperter på hver sin person fra Tidsmaskinen.
Person 1: Anna OlsenFor Anna Olsen er det det første og det siste rommet som er relevant. I tillegg trenger du informasjon om abortlovgivningen i Norge.
Finn ut:
Hva har skjedd med Anna i det første rommet?
Basert på det siste rommet: Hva skjer videre med Anna?
Hva var et mødrehjem?
Hva var ei abortnemnd?
Hva er illegal abort, og hvorfor var dette et viktig argument i abortkampen?
Hvordan har abortloven endret seg fram til i dag?
Hva hadde vært annerledes dersom dette hadde skjedd i 1950 eller i 1980?
Person 2: Fredrikke Marie SehestedKilder
For Fredrikke Marie Sehested er det rom nummer to som er mest relevant. I tillegg bør du lese brevet i skuffen i det første rommet.
Du finner hele fortellingen om Fredrikke og hennes datter "Hittebarnet Cathrine" i det lokalhistoriske tidsskriftet Runar på slektogdata.no
Finn ut:
Hva har skjedd med Cathrine, barnet i rom to?
Hva betyr det at et barn er "uekte"?
Hva er bakgrunnen for at Cathrines mor, Fredrikke, ikke kunne beholde barnet sitt?
Hvilken rolle spiller sosial status i denne historien?
Cathrine ble også gravid uten å være gift. Hun var ikke adelig, som sin biologiske mor, men av vanlig bondeslekt. Hva var vanlig å gjøre for "vanlige folk" på denne tida dersom de ble gravide uten å være gift?
Etter at Fredrikke døde og Cathrine fikk vite om sin adelige bakgrunn, fikk hun en datter som hun kalte Fredrikke Marie. Hva tror du kan være bakgrunnen for det navnevalget?
Person 3: Celestine GyldenstjerneKilder
Rom tre og fire, de to kjellerrommene, er viktige for å forstå Celestines historie. Du kan finne flere versjoner av historien hvis du søker på "Celestine Gyldenstjerne". Disse artiklene er også nyttige:
Norgeshistorie.no: Patriarkatets tidsalder
Norsk biografisk leksikon: Mogens Gyldenstjerne
Finn ut:
Hva har skjedd med Celestine?
Les brevet på benken i rom nummer tre. Dette er utdrag fra et faktisk brev fra teologen Peder Palladius til Mogens Gyldenstjerne. Vi vet ikke om brevet handler om Celestine, men det handler om en sak som kan ligne på Celestines situasjon. Kan du forstå hva brevet handler om?
Hvem var Celestines far Mogens Gyldenstjerne?
Hvorfor var det så farlig om ei jente fra en adelsfamilie ble gravid utenfor ekteskap med en som ikke var av adelsslekt? Stikkord: status, ære, religion, politisk uro og patriarkatets tidsalder.
Nyere undersøkelser har vist at historien om Celestine trolig er falsk. Hvem tror du kan ha interesse av å finne på en slik historie?
Person 4: Anna RogstadKilder
Anna Rogstad spiller en rolle både i rom fire og fem, men her må du støtte deg mest på andre kilder. Det finnes mye informasjon om henne på nett.
I artikkelen Kvinnekamp gjennom 1800-tallet kan du lese mer generelt om tida fram til kvinnene fikk stemmerett i 1913.
Finn ut:
Hvem var Anna Rogstad?
Hvordan og når begynte kampen for kvinners stemmerett?
Hvilke partier og grupper i samfunnet var for kvinners stemmerett, og hvilke var mot?
Hva var argumentene for og mot kvinners stemmerett?
Hvilke andre grupper i samfunnet hadde ikke stemmerett på begynnelsen av 1900-tallet?
Hvilke andre saker kjempet kvinner for på Anna Rogstads tid?
Individuelt arbeid
Jobb individuelt i 20 minutter. Fordyp deg i de oppgitte kildene og svar på spørsmålene under din person. Bruk gjerne andre ressurser også.
Ekspertgrupper
Sett dere sammen i ekspertgrupper og jobb sammen i 10 minutter. De som har fordypet seg i samme person, skal nå sitte sammen. Del det dere har funnet ut. Hjelp hverandre til å forstå og bli enige om hva som er viktigst. Forbered dere på hvordan deres tema skal presenteres for basisgruppa.
Deling og diskusjon
Sett dere tilbake i basisgruppene, og presenter for hverandre det dere har funnet ut. Presenter i riktig rekkefølge. Hver ekspert får 4–5 minutter til å presentere.
Diskuter i gruppa. Bruk 3–4 minutter på hvert spørsmål:
Hva er hovedtema for Tidsmaskinen, tror dere?
På hvilken måte er personene i Tidsmaskinen knyttet til hverandre? Er det flere ting som binder dem sammen?
Hva er de viktigste historiske endringene som kommer fram i Tidsmaskinen?
Hva viser Tidsmaskinen om betydningen av sosial status?
Anna Rogstad var første kvinne på Stortinget. Hvilke andre roller har kvinner måttet kjempe for å få tilgang til? Hint: En av dem er nevnt i Tidsmaskinen.
Hvilke andre grupper enn kvinner har måttet kjempe for myndiggjøring og rettigheter i norsk historie? Hint: Her er også en nevnt i Tidsmaskinen.
Hvordan kan personlige fortellinger gi et annet perspektiv på historien enn vanlige historiebøker?
Tips til videre utforskning
Tidsmaskinen kan være et fint utgangspunkt for utforskning. Her er noen forlag til temaer dere kan utforske videre:
"ekte" og "uekte" barn
graviditet, giftemål, ære og skam
de Castbergske barnelovene
abortsaken
mødrehjem
kampen for kvinners rettigheter
kampen for homofiles rettigheter
kvinnelige prester
kvinner i politikken
Les original på NDLA →
Instruksjoner til Tidsmaskinen
Tidsmaskinen er et slags digitalt escape room, eller på norsk: kodekammer. Det fungerer litt annerledes enn tradisjonelle kodekamre. Her får dere lov til å "jukse" så mye dere vil. Det kan være lurt å være to eller tre som spiller sammen. Én har Tidsmaskinen på sin skjerm, mens de andre kan søke etter informasjon på egen PC eller mobil. Det kan også være lurt om gruppene sprer seg litt rundt, siden spillet er best med lyden på.
Målet med spillet
I Tidsmaskinen skal dere finne ut hvilket år dere har kommet til. Undersøk rommet og bruk informasjon på nett eller i bøker for å fastsette årstallet. Årstallet skal plottes inn i Tidsmaskinen, som står i naborommet i spillet. I det siste rommet er det en annen type oppgave. Sjekk Tidsmaskinen igjen for å få hjelp til den siste oppgaven.
Tips: Hvis du for eksempel finner ei bok fra 1952, betyr ikke det at du har kommet til 1952. Det betyr bare at det ikke kan være tidligere enn 1952. Bruk ledetrådene i rommet til å snevre inn det mulige tidsrommet.
Etterarbeid
Underveis følger dere noen personlige historier. Det er ett tema som går igjen i dem. Når dere er ferdige med spillet, skal dere jobbe videre med å utforske de ulike historiene dere har møtt på tidsreisen. Til slutt kan dere også bruke noen av temaene fra Tidsmaskinen som utgangspunkt for videre utforskning. Dere finner informasjon om dette under spillet.
God tur!
Spill Tidsmaskinen
Tips til spilletSpill i fullskjermmodus.
Spillet er et kodekammer (escape room). Det vil si at du må løse noen oppgaver og finne et kodeord for å komme deg videre i spillet.
Det kan gjemme seg informasjon mange steder i rommet. Legg merke til når musepekeren går fra å være ei åpen hånd (🤚) til å peke(👆). Da kan du klikke.
Du kan velge å ha på lyd. Den slår du på nede i venstre hjørne (🔊).
Det kan være lurt å åpne videoer i fullskjermmodus også. Videoene lukkes igjen ved at du klikker på knappen nede til høyre.
Lærerveiledning
Ønsker du å få tilsendt lærerveiledning? Skriv til oss på hjelp@ndla.no.
Puslespill: undersøk historiene
I denne oppgaven skal dere pusle sammen brikkene i de ulike historiene og finne sammenhengen mellom dem. Dere skal bruke en puslespillmetode som blir forklart underveis.
Forberedelser
Del dere inn i basisgrupper på fire elever. Hvis det ikke går opp, kan dere være fem på noen av gruppene. Da må to elever på disse gruppene jobbe med samme person.
Fordel personene under på medlemmene i gruppa. Gruppemedlemmene skal nå bli eksperter på hver sin person fra Tidsmaskinen.
Person 1: Anna OlsenFor Anna Olsen er det det første og det siste rommet som er relevant. I tillegg trenger du informasjon om abortlovgivningen i Norge.
Finn ut:
Hva har skjedd med Anna i det første rommet?
Basert på det siste rommet: Hva skjer videre med Anna?
Hva var et mødrehjem?
Hva var ei abortnemnd?
Hva er illegal abort, og hvorfor var dette et viktig argument i abortkampen?
Hvordan har abortloven endret seg fram til i dag?
Hva hadde vært annerledes dersom dette hadde skjedd i 1950 eller i 1980?
Person 2: Fredrikke Marie SehestedKilder
For Fredrikke Marie Sehested er det rom nummer to som er mest relevant. I tillegg bør du lese brevet i skuffen i det første rommet.
Du finner hele fortellingen om Fredrikke og hennes datter "Hittebarnet Cathrine" i det lokalhistoriske tidsskriftet Runar på slektogdata.no
Finn ut:
Hva har skjedd med Cathrine, barnet i rom to?
Hva betyr det at et barn er "uekte"?
Hva er bakgrunnen for at Cathrines mor, Fredrikke, ikke kunne beholde barnet sitt?
Hvilken rolle spiller sosial status i denne historien?
Cathrine ble også gravid uten å være gift. Hun var ikke adelig, som sin biologiske mor, men av vanlig bondeslekt. Hva var vanlig å gjøre for "vanlige folk" på denne tida dersom de ble gravide uten å være gift?
Etter at Fredrikke døde og Cathrine fikk vite om sin adelige bakgrunn, fikk hun en datter som hun kalte Fredrikke Marie. Hva tror du kan være bakgrunnen for det navnevalget?
Person 3: Celestine GyldenstjerneKilder
Rom tre og fire, de to kjellerrommene, er viktige for å forstå Celestines historie. Du kan finne flere versjoner av historien hvis du søker på "Celestine Gyldenstjerne". Disse artiklene er også nyttige:
Norgeshistorie.no: Patriarkatets tidsalder
Norsk biografisk leksikon: Mogens Gyldenstjerne
Finn ut:
Hva har skjedd med Celestine?
Les brevet på benken i rom nummer tre. Dette er utdrag fra et faktisk brev fra teologen Peder Palladius til Mogens Gyldenstjerne. Vi vet ikke om brevet handler om Celestine, men det handler om en sak som kan ligne på Celestines situasjon. Kan du forstå hva brevet handler om?
Hvem var Celestines far Mogens Gyldenstjerne?
Hvorfor var det så farlig om ei jente fra en adelsfamilie ble gravid utenfor ekteskap med en som ikke var av adelsslekt? Stikkord: status, ære, religion, politisk uro og patriarkatets tidsalder.
Nyere undersøkelser har vist at historien om Celestine trolig er falsk. Hvem tror du kan ha interesse av å finne på en slik historie?
Person 4: Anna RogstadKilder
Anna Rogstad spiller en rolle både i rom fire og fem, men her må du støtte deg mest på andre kilder. Det finnes mye informasjon om henne på nett.
I artikkelen Kvinnekamp gjennom 1800-tallet kan du lese mer generelt om tida fram til kvinnene fikk stemmerett i 1913.
Finn ut:
Hvem var Anna Rogstad?
Hvordan og når begynte kampen for kvinners stemmerett?
Hvilke partier og grupper i samfunnet var for kvinners stemmerett, og hvilke var mot?
Hva var argumentene for og mot kvinners stemmerett?
Hvilke andre grupper i samfunnet hadde ikke stemmerett på begynnelsen av 1900-tallet?
Hvilke andre saker kjempet kvinner for på Anna Rogstads tid?
Individuelt arbeid
Jobb individuelt i 20 minutter. Fordyp deg i de oppgitte kildene og svar på spørsmålene under din person. Bruk gjerne andre ressurser også.
Ekspertgrupper
Sett dere sammen i ekspertgrupper og jobb sammen i 10 minutter. De som har fordypet seg i samme person, skal nå sitte sammen. Del det dere har funnet ut. Hjelp hverandre til å forstå og bli enige om hva som er viktigst. Forbered dere på hvordan deres tema skal presenteres for basisgruppa.
Deling og diskusjon
Sett dere tilbake i basisgruppene, og presenter for hverandre det dere har funnet ut. Presenter i riktig rekkefølge. Hver ekspert får 4–5 minutter til å presentere.
Diskuter i gruppa. Bruk 3–4 minutter på hvert spørsmål:
Hva er hovedtema for Tidsmaskinen, tror dere?
På hvilken måte er personene i Tidsmaskinen knyttet til hverandre? Er det flere ting som binder dem sammen?
Hva er de viktigste historiske endringene som kommer fram i Tidsmaskinen?
Hva viser Tidsmaskinen om betydningen av sosial status?
Anna Rogstad var første kvinne på Stortinget. Hvilke andre roller har kvinner måttet kjempe for å få tilgang til? Hint: En av dem er nevnt i Tidsmaskinen.
Hvilke andre grupper enn kvinner har måttet kjempe for myndiggjøring og rettigheter i norsk historie? Hint: Her er også en nevnt i Tidsmaskinen.
Hvordan kan personlige fortellinger gi et annet perspektiv på historien enn vanlige historiebøker?
Tips til videre utforskning
Tidsmaskinen kan være et fint utgangspunkt for utforskning. Her er noen forlag til temaer dere kan utforske videre:
"ekte" og "uekte" barn
graviditet, giftemål, ære og skam
de Castbergske barnelovene
abortsaken
mødrehjem
kampen for kvinners rettigheter
kampen for homofiles rettigheter
kvinnelige prester
kvinner i politikken
Les original på NDLA →
Historiesyn og bruk av historien
Bruk og misbruk av historien
Historie, ideologi og politikk
Krysningen mellom historie, ideologi og politikk har lenge vært sterk, og politiske miljøer har gjerne hatt egne oppfatninger om hva vi kan lære av historien. Mens kommunister har sett på historien som en lang fortelling om kamp mellom forskjellige samfunnsklasser, har høyreekstreme nasjonalister sett på historien som en kamp mellom etniske grupper eller "raser". Ideologi og politikk har også fått plass i det historiefaglige fellesskapet – enkelte historikere har oppfattet seg selv som marxister, andre har oppfattet seg som nasjonalister.
Tradisjonelt har denne makten blitt forvaltet av et fagfellesskap som har forsøkt – så godt det lar seg gjøre – å bli enig om noenlunde felles normer for hva som utgjør god historiefortelling. Her har et sentralt premiss vært at man skal være åpen og redelig med kildebruk, at andre kolleger kritisk skal vurdere arbeid før det blir gitt ut, og at enhver står fritt til å kritisere faglige svakheter i publiserte framstillinger.
Så lenge forlag hadde mer eller mindre monopol på å gi ut historiefaglige bøker, var situasjonen noenlunde oversiktlig. Historikerne var ikke alltid enige om tolkninger og vurderinger av hvordan og hvorfor ting skjedde, men stort sett var det underforstått at de forskjellige tolkningene var mer eller mindre rimelige og fremstilt med redelige hensikter.
I dag er situasjonen ganske annerledes.
Den mer eller mindre sammenhengende fagforståelsen utfordres sterkt av nye medier, ikke minst sosiale medier, og det finnes omtrent like mange forskjellige oppfatninger av hvorfor noe har skjedd som det finnes YouTube-kanaler. Siden det ikke finnes noen form for faglig fellesskap, er det heller ikke etablert felles normer for hva som utgjør god historiefortelling. Mulighetene er derfor store for dem som enten har uærlige hensikter med framstillingene sine eller rett og slett kanskje er litt naive og har misforstått noe, men som er hellig overbevist om at de har funnet ut "hvordan det egentlig var".
Bruk og misbruk av historien gjennom tidene
At historien brukes for å legitimere politiske prosjekter, er ikke noe nytt. Tenk bare på hvor sentral vikingtiden og middelalderen var for det norske nasjonsbyggingsprosjektet på 1800-tallet.
I den nasjonalromantiske perioden ble det norske bondesamfunnet i middelalderen en målestokk på hva det "egentlig norske" var, og alt fra målformer til bekledning (bunader) ble ivrig rekonstruert for å skape det norske på nytt etter mer eller mindre 400 år med dansk styre.
I mellomkrigstidens Italia og Tyskland ble symbolikk og arkitektur fra antikken og middelalderen utrolig viktig i Mussolinis og Hitlers forsøk på å gjenskape et nytt storhetsrike. Italia skulle bli et nytt romerrike, og særlig arkitektur fra antikken, med enorme dimensjoner, søyler og klassiske buer, preget Mussolinis bygningsprosjekter i Roma.
Hitler på sin side drømte om at Tyskland skulle bli til Det tredje riket, etter modell av Det tysk-romerske middelalderriket og det tyske keiserriket fra rikssamlingen og fram til slutten av første verdenskrig. Germanske sagaer og fortellinger ble inspirasjonskilder for en rekke nye nasjonalmonumenter. Men også her var antikke idealer – ikke minst forestillingen om storhet og imperialisme – viktige i måten Hitler og hans nærmeste planla et nytt Berlin og et nytt Tyskland på.
Også i Norge hentet de idealer fra fortiden. Særlig vikingtiden var helt sentral i symbolbruken til Vidkun Quisling og Nasjonal Samling under krigen. Det ble reist bautaer og minnesmerker med runeskrift og norrøne symboler, og nordmenn ble i Nasjonal Samlings propaganda sammenlignet med vikingkrigere.
Underforstått var budskapet til Nasjonal samling at deres medlemmer var helter som deltok i en nasjonal kamp med linjer tilbake til vikingtiden og middelalderkongedømmet Norge.
Dette var en fortelling som definitivt ikke var akseptert av alle under krigen, og som i alle fall fikk en brå slutt med krigsoppgjøret etter at Nazi-Tyskland kapitulerte. Quisling ble, sammen med andre fremtredende NS-medlemmer, skutt som landsforræder, og en rekke vanlige NS-medlemmer ble dømt til fengselsstraffer og til å betale erstatninger. Navnet Quisling ble etter krigen et synonym for forræder.
Stopp opp og reflekter:
Hvordan skiller Quislings bruk av vikingtidens historie seg fra dagens bruk av vikinger i populære tv-serier og filmer?
Bruk og misbruk av historien i dag
Den store fortellingen er kanskje over, men i enkelte miljøer lever disse fortellingene videre den dag i dag. Den nordiske motstandsbevegelsen, en nynazistisk bevegelse i Sverige, Finland og Norge, bruker symbolikk fra norrøn tid på samme måte som Nasjonal Samling gjorde under krigen. I flagget sitt har de runen "T" som symboliserer den norrøne og germanske krigsguden Tyr.
I tillegg til at referansene til det norrøne handler om at organisasjonen oppfatter seg som krigsvillige, viljesterke og heltemodige, ligger det nok også implisitt at det norrøne samfunnet var homogent og lite multikulturelt – et homogent samfunn som bare bestod av etniske, blonde nordmenn. I bevegelsens rasistiske verdensbilde var det derfor mer "ekte norsk" enn dagens flerkulturelle samfunn.
Dette er nok ikke en helt uvanlig oppfatning av vikingsamfunnet og norrøn tid, men forskere og historikere har gjennom genetiske analyser påvist at den er feilaktig. Det var stort mangfold, både genetisk og kulturelt, også i norrøn tid.
Refleksjonsoppgave:
Hvor synes dere grensene går mellom bruk og misbruk av historien?
Kilde
Ringgaard, A. (2020, 17. september). Rekordstor kartlegging av viking-DNA viser at mange hadde mørkt hår og sør-europeiske gener. forskning.no. https://forskning.no/dna-genetikk-vikingtiden/rekordstor-kartlegging-av-viking-dna-viser-at-mange-hadde-morkt-har-og-sor-europeiske-gener/1743402
Les original på NDLA →
Krysningen mellom historie, ideologi og politikk har lenge vært sterk, og politiske miljøer har gjerne hatt egne oppfatninger om hva vi kan lære av historien. Mens kommunister har sett på historien som en lang fortelling om kamp mellom forskjellige samfunnsklasser, har høyreekstreme nasjonalister sett på historien som en kamp mellom etniske grupper eller "raser". Ideologi og politikk har også fått plass i det historiefaglige fellesskapet – enkelte historikere har oppfattet seg selv som marxister, andre har oppfattet seg som nasjonalister.
Tradisjonelt har denne makten blitt forvaltet av et fagfellesskap som har forsøkt – så godt det lar seg gjøre – å bli enig om noenlunde felles normer for hva som utgjør god historiefortelling. Her har et sentralt premiss vært at man skal være åpen og redelig med kildebruk, at andre kolleger kritisk skal vurdere arbeid før det blir gitt ut, og at enhver står fritt til å kritisere faglige svakheter i publiserte framstillinger.
Så lenge forlag hadde mer eller mindre monopol på å gi ut historiefaglige bøker, var situasjonen noenlunde oversiktlig. Historikerne var ikke alltid enige om tolkninger og vurderinger av hvordan og hvorfor ting skjedde, men stort sett var det underforstått at de forskjellige tolkningene var mer eller mindre rimelige og fremstilt med redelige hensikter.
I dag er situasjonen ganske annerledes.
Den mer eller mindre sammenhengende fagforståelsen utfordres sterkt av nye medier, ikke minst sosiale medier, og det finnes omtrent like mange forskjellige oppfatninger av hvorfor noe har skjedd som det finnes YouTube-kanaler. Siden det ikke finnes noen form for faglig fellesskap, er det heller ikke etablert felles normer for hva som utgjør god historiefortelling. Mulighetene er derfor store for dem som enten har uærlige hensikter med framstillingene sine eller rett og slett kanskje er litt naive og har misforstått noe, men som er hellig overbevist om at de har funnet ut "hvordan det egentlig var".
Bruk og misbruk av historien gjennom tidene
At historien brukes for å legitimere politiske prosjekter, er ikke noe nytt. Tenk bare på hvor sentral vikingtiden og middelalderen var for det norske nasjonsbyggingsprosjektet på 1800-tallet.
I den nasjonalromantiske perioden ble det norske bondesamfunnet i middelalderen en målestokk på hva det "egentlig norske" var, og alt fra målformer til bekledning (bunader) ble ivrig rekonstruert for å skape det norske på nytt etter mer eller mindre 400 år med dansk styre.
I mellomkrigstidens Italia og Tyskland ble symbolikk og arkitektur fra antikken og middelalderen utrolig viktig i Mussolinis og Hitlers forsøk på å gjenskape et nytt storhetsrike. Italia skulle bli et nytt romerrike, og særlig arkitektur fra antikken, med enorme dimensjoner, søyler og klassiske buer, preget Mussolinis bygningsprosjekter i Roma.
Hitler på sin side drømte om at Tyskland skulle bli til Det tredje riket, etter modell av Det tysk-romerske middelalderriket og det tyske keiserriket fra rikssamlingen og fram til slutten av første verdenskrig. Germanske sagaer og fortellinger ble inspirasjonskilder for en rekke nye nasjonalmonumenter. Men også her var antikke idealer – ikke minst forestillingen om storhet og imperialisme – viktige i måten Hitler og hans nærmeste planla et nytt Berlin og et nytt Tyskland på.
Også i Norge hentet de idealer fra fortiden. Særlig vikingtiden var helt sentral i symbolbruken til Vidkun Quisling og Nasjonal Samling under krigen. Det ble reist bautaer og minnesmerker med runeskrift og norrøne symboler, og nordmenn ble i Nasjonal Samlings propaganda sammenlignet med vikingkrigere.
Underforstått var budskapet til Nasjonal samling at deres medlemmer var helter som deltok i en nasjonal kamp med linjer tilbake til vikingtiden og middelalderkongedømmet Norge.
Dette var en fortelling som definitivt ikke var akseptert av alle under krigen, og som i alle fall fikk en brå slutt med krigsoppgjøret etter at Nazi-Tyskland kapitulerte. Quisling ble, sammen med andre fremtredende NS-medlemmer, skutt som landsforræder, og en rekke vanlige NS-medlemmer ble dømt til fengselsstraffer og til å betale erstatninger. Navnet Quisling ble etter krigen et synonym for forræder.
Stopp opp og reflekter:
Hvordan skiller Quislings bruk av vikingtidens historie seg fra dagens bruk av vikinger i populære tv-serier og filmer?
Bruk og misbruk av historien i dag
Den store fortellingen er kanskje over, men i enkelte miljøer lever disse fortellingene videre den dag i dag. Den nordiske motstandsbevegelsen, en nynazistisk bevegelse i Sverige, Finland og Norge, bruker symbolikk fra norrøn tid på samme måte som Nasjonal Samling gjorde under krigen. I flagget sitt har de runen "T" som symboliserer den norrøne og germanske krigsguden Tyr.
I tillegg til at referansene til det norrøne handler om at organisasjonen oppfatter seg som krigsvillige, viljesterke og heltemodige, ligger det nok også implisitt at det norrøne samfunnet var homogent og lite multikulturelt – et homogent samfunn som bare bestod av etniske, blonde nordmenn. I bevegelsens rasistiske verdensbilde var det derfor mer "ekte norsk" enn dagens flerkulturelle samfunn.
Dette er nok ikke en helt uvanlig oppfatning av vikingsamfunnet og norrøn tid, men forskere og historikere har gjennom genetiske analyser påvist at den er feilaktig. Det var stort mangfold, både genetisk og kulturelt, også i norrøn tid.
Refleksjonsoppgave:
Hvor synes dere grensene går mellom bruk og misbruk av historien?
Kilde
Ringgaard, A. (2020, 17. september). Rekordstor kartlegging av viking-DNA viser at mange hadde mørkt hår og sør-europeiske gener. forskning.no. https://forskning.no/dna-genetikk-vikingtiden/rekordstor-kartlegging-av-viking-dna-viser-at-mange-hadde-morkt-har-og-sor-europeiske-gener/1743402
Les original på NDLA →
En eller flere historier?
Få ting engasjerer historikere og andre samfunnsengasjerte i like stor grad som den såkalte identitetspolitiske bevegelsens forsøk på å stille til ansvar, og noen ganger fjerne, historiske skikkelser fra våre fortellinger om fortiden, i tekster eller i form av monumenter og statuer.
Bildet ovenfor viser Black Lives Matter-demonstranter som 7. juni 2020 rev ned en statue i sentrum av Bristol i England og kastet den ut i havna. Statuen som ble revet ned, forestilte den britiske kjøpmannen og parlamentsmedlemmet Edward Colston (1636–1721).
I utgangspunktet var Colston en populær mann i Bristol på grunn av sin filantropiske virksomhet og generøse donasjoner til lokalsamfunnet. Han ga penger til fattighus, grunnla sykehus og kirker. Helt fram til 1960-tallet var det vanlig å kalle opp bygninger og gater i Bristol etter ham. Konserthuset i Bristol het for eksempel Colston Hall, fram til 2017.
En kontroversiell filantrop
Problemet med Edward Colston var årsaken til at han ble så enormt rik på 1600-tallet. I 1680 ble han medlem av The Royal African Company, som hadde monopol i England på all handel langs vestkysten av Afrika og på den transatlantiske slavehandelen. Han var også selskapets nestleder i 1689–1690. Her var han for øvrig i godt selskap: Selskapet ble grunnlagt av kong Karl 2. av England, og en veldig kjent investor var opplysningsfilosofen John Locke.
Fra slutten av 1990-tallet og fram til det kulminerte med demonstrasjonen i 2020, har det vært en prosess med å fjerne Edward Colston fra bybildet i Bristol. Bygninger og gater har gradvis fått nye navn, og til slutt ble han altså fullt og helt dumpet i havna av rasende demonstranter.
Edward Colston i dag
Eksempelet med Edward Colston er veldig interessant. Hans levetid var før abolisjonistbevegelsen (den politiske bevegelsen som ønsket å avskaffe slavehandelen) vokste fram på 1700-tallet, og de aller fleste i de høyere samfunnslagene, både intellektuelle, kongelige og Kirken, for eksempel, godtok slaveri og slavehandel mens han levde. Formuen hans, som i stor grad var basert på handel med gull, elfenben og slaver fra Vest-Afrika, ble også brukt til gode formål i Bristol.
Så på den ene siden er det forståelig at han har vært ansett som en av Bristols store helter fram til 1960-tallet, men kanskje like forståelig at han i dag er avskydd av antirasister?
Refleksjonsoppgave:
Var Edward Colston en god eller dårlig mann?
Synes du det riktig eller galt å fjerne ham fra Bristols historie?
Hva kan være grunner til å glemme ham, og hva kan være grunner til å huske ham?
Er det i det hele tatt mulig å skrive bare én historie om mennesker som Edward Colston?
Les original på NDLA →
Bildet ovenfor viser Black Lives Matter-demonstranter som 7. juni 2020 rev ned en statue i sentrum av Bristol i England og kastet den ut i havna. Statuen som ble revet ned, forestilte den britiske kjøpmannen og parlamentsmedlemmet Edward Colston (1636–1721).
I utgangspunktet var Colston en populær mann i Bristol på grunn av sin filantropiske virksomhet og generøse donasjoner til lokalsamfunnet. Han ga penger til fattighus, grunnla sykehus og kirker. Helt fram til 1960-tallet var det vanlig å kalle opp bygninger og gater i Bristol etter ham. Konserthuset i Bristol het for eksempel Colston Hall, fram til 2017.
En kontroversiell filantrop
Problemet med Edward Colston var årsaken til at han ble så enormt rik på 1600-tallet. I 1680 ble han medlem av The Royal African Company, som hadde monopol i England på all handel langs vestkysten av Afrika og på den transatlantiske slavehandelen. Han var også selskapets nestleder i 1689–1690. Her var han for øvrig i godt selskap: Selskapet ble grunnlagt av kong Karl 2. av England, og en veldig kjent investor var opplysningsfilosofen John Locke.
Fra slutten av 1990-tallet og fram til det kulminerte med demonstrasjonen i 2020, har det vært en prosess med å fjerne Edward Colston fra bybildet i Bristol. Bygninger og gater har gradvis fått nye navn, og til slutt ble han altså fullt og helt dumpet i havna av rasende demonstranter.
Edward Colston i dag
Eksempelet med Edward Colston er veldig interessant. Hans levetid var før abolisjonistbevegelsen (den politiske bevegelsen som ønsket å avskaffe slavehandelen) vokste fram på 1700-tallet, og de aller fleste i de høyere samfunnslagene, både intellektuelle, kongelige og Kirken, for eksempel, godtok slaveri og slavehandel mens han levde. Formuen hans, som i stor grad var basert på handel med gull, elfenben og slaver fra Vest-Afrika, ble også brukt til gode formål i Bristol.
Så på den ene siden er det forståelig at han har vært ansett som en av Bristols store helter fram til 1960-tallet, men kanskje like forståelig at han i dag er avskydd av antirasister?
Refleksjonsoppgave:
Var Edward Colston en god eller dårlig mann?
Synes du det riktig eller galt å fjerne ham fra Bristols historie?
Hva kan være grunner til å glemme ham, og hva kan være grunner til å huske ham?
Er det i det hele tatt mulig å skrive bare én historie om mennesker som Edward Colston?
Les original på NDLA →
Fortiden i nåtidsperspektiv
Det er ikke alltid så lett å forstå hvorfor andre mennesker har helt andre tanker, meninger og oppfatninger enn våre egne.
Du kjenner helt sikkert til noen som har helt annen forståelse av våre dagers store spørsmål - om det nå er klima, innvandring, ruspolitikk eller kjønnsmangfold - enn du selv har. Kanskje ser de problemer der du ser muligheter, dømmer der du applauderer, eller omvendt?
Og hvis du opplever at det kan være vanskelig å bli enig om hvordan vi skal forstå prosesser som foregår i dag, tenk da så vanskelig det er å bli enig om hvordan vi skal forstå mennesker, prosesser og hendelser som skjedde for hundre eller tusenvis av år siden.
Det historiske blikket
Siden det moderne historiefaget etablerte seg tidlig på 1800-tallet, har historikere strebet etter å skrive historien så sann og troverdig som overhodet mulig. På midten av 1800-tallet tenkte mange historikere at det ideelt sett burde være mulig å skrive historien fullstendig "slik som den egentlig var" dersom man bare studerte kildene nøye og objektivt nok. Historiefaget burde fungere på samme måte som naturvitenskapene.
Senere ble historikere stadig mer bevisst at de nødvendigvis leste kildene med sitt eget blikk - eller sine egne forståelseshorisonter - og at det var en vanskelig, om ikke umulig, øvelse fullstendig å unnslippe egne oppfatninger, forestillinger og verdier i møte med de historiske kildene.
Siden den gang har det vært vanlig å snakke om historiske fremstillinger som en sammensmeltning mellom en historikers blikk og et utvalg historiske kilder. Historikerens verdensoppfatning vil med nødvendighet - i større eller mindre grad - påvirke hvordan fortellingen skrives. Det er ikke lenger mange som tror det finnes én helt objektiv og 100 % riktig framstilling av historien. I dag er de fleste enige om at det alltid vil finnes mange perspektiver på historiske hendelser. Idealet for historikere er å skrive så etterrettelig og troverdig som mulig, men som regel vil det finnes en rekke faglig, likeverdige oppfatninger av hvordan og hvorfor noe skjedde, hvordan og hvorfor verden har blitt som den har blitt.
Dette er det viktig for alle som leser historiske fremstillinger, å være klar over.
Historiske sammensmeltninger
Som en generell regel er det nok enklere å avsløre at historikere har vært påvirket av sine egne verdensbilder jo lenger bakover i tid verket har blitt skrevet, eller jo mer distanse vi har til dette verdensbildet selv.
Vi leser for eksempel tidlige 1900-tallshistorikere som skriver verdenshistorien som en lang fortelling om hvorfor England var skjebnebestemt til å bli verdenshistoriens mektigste imperium, og kanskje også til å underlegge seg mindre siviliserte folk og samfunn. Da er det enkelt å humre ironisk over at den samme historikeren hadde en framtredende, privilegert posisjon i 1900-tallets engelske samfunn, og over hvor blind historikeren ser ut til å ha vært for sine egne fordommer.
Men også kritiske historieframstillinger vil ha lett for å gjøre vurderinger av fortidens mennesker og hendelser basert på samtidige idealer.
Kristne middelalderskribenter fordømte ofte antikkens filosofer for å ha seksuelle relasjoner med unge menn. I middelalderen ble homofili oppfattet som en synd. Men "homofili" var ikke en kategori som antikkens mennesker forholdt seg til - det var ikke vanlig å tenke at mennesker enten var heterofile eller homofile i antikken. I seksuelle relasjoner skilte de i antikken bare mellom "aktiv" og "passiv" part, kjønn hadde ikke noen særlig betydning. Antikkens mennesker hadde heller ingen forestilling om "å leve i synd", slik de kristne europeiske middelaldermenneskene hadde.
På samme måte vil mange av oss i dag igjen fordømme europeiske middelaldersamfunn der homofili ble oppfattet som noe syndig, fordi vi er opptatt av toleranse og mangfold av kjønn og seksualitet. Men også her kan det være et problem at vi ikke lenger har noe utbredt begrep om synd, eller om at det finnes en religiøs verdensorden. Og middelaldermenneskene hadde naturlig nok heller ikke noen forestilling om at det fantes noe positivt mangfold av kjønn og seksualitet.
Kan vi vurdere fortidens mennesker ut fra dagens premisser?
De fleste er enige om at det er bra at vårt samfunn har en mer positiv holdning til likestilling, rasisme og kjønnsmangfold enn det tidligere samfunn som regel har hatt.
Et annet spørsmål er om det alltid er rett å vurdere eller dømme fortidens mennesker ut fra oppfatninger og problemstillinger som kanskje ikke eksisterte for dem.
Til refleksjon:
"Kjønnsmangfold" er et eksempel på et veldig moderne begrep.
Er det rimelig å kritisere mennesker som levde før begrepet ble introdusert, for ikke å respektere kjønnsmangfoldet?
Les original på NDLA →
Du kjenner helt sikkert til noen som har helt annen forståelse av våre dagers store spørsmål - om det nå er klima, innvandring, ruspolitikk eller kjønnsmangfold - enn du selv har. Kanskje ser de problemer der du ser muligheter, dømmer der du applauderer, eller omvendt?
Og hvis du opplever at det kan være vanskelig å bli enig om hvordan vi skal forstå prosesser som foregår i dag, tenk da så vanskelig det er å bli enig om hvordan vi skal forstå mennesker, prosesser og hendelser som skjedde for hundre eller tusenvis av år siden.
Det historiske blikket
Siden det moderne historiefaget etablerte seg tidlig på 1800-tallet, har historikere strebet etter å skrive historien så sann og troverdig som overhodet mulig. På midten av 1800-tallet tenkte mange historikere at det ideelt sett burde være mulig å skrive historien fullstendig "slik som den egentlig var" dersom man bare studerte kildene nøye og objektivt nok. Historiefaget burde fungere på samme måte som naturvitenskapene.
Senere ble historikere stadig mer bevisst at de nødvendigvis leste kildene med sitt eget blikk - eller sine egne forståelseshorisonter - og at det var en vanskelig, om ikke umulig, øvelse fullstendig å unnslippe egne oppfatninger, forestillinger og verdier i møte med de historiske kildene.
Siden den gang har det vært vanlig å snakke om historiske fremstillinger som en sammensmeltning mellom en historikers blikk og et utvalg historiske kilder. Historikerens verdensoppfatning vil med nødvendighet - i større eller mindre grad - påvirke hvordan fortellingen skrives. Det er ikke lenger mange som tror det finnes én helt objektiv og 100 % riktig framstilling av historien. I dag er de fleste enige om at det alltid vil finnes mange perspektiver på historiske hendelser. Idealet for historikere er å skrive så etterrettelig og troverdig som mulig, men som regel vil det finnes en rekke faglig, likeverdige oppfatninger av hvordan og hvorfor noe skjedde, hvordan og hvorfor verden har blitt som den har blitt.
Dette er det viktig for alle som leser historiske fremstillinger, å være klar over.
Historiske sammensmeltninger
Som en generell regel er det nok enklere å avsløre at historikere har vært påvirket av sine egne verdensbilder jo lenger bakover i tid verket har blitt skrevet, eller jo mer distanse vi har til dette verdensbildet selv.
Vi leser for eksempel tidlige 1900-tallshistorikere som skriver verdenshistorien som en lang fortelling om hvorfor England var skjebnebestemt til å bli verdenshistoriens mektigste imperium, og kanskje også til å underlegge seg mindre siviliserte folk og samfunn. Da er det enkelt å humre ironisk over at den samme historikeren hadde en framtredende, privilegert posisjon i 1900-tallets engelske samfunn, og over hvor blind historikeren ser ut til å ha vært for sine egne fordommer.
Men også kritiske historieframstillinger vil ha lett for å gjøre vurderinger av fortidens mennesker og hendelser basert på samtidige idealer.
Kristne middelalderskribenter fordømte ofte antikkens filosofer for å ha seksuelle relasjoner med unge menn. I middelalderen ble homofili oppfattet som en synd. Men "homofili" var ikke en kategori som antikkens mennesker forholdt seg til - det var ikke vanlig å tenke at mennesker enten var heterofile eller homofile i antikken. I seksuelle relasjoner skilte de i antikken bare mellom "aktiv" og "passiv" part, kjønn hadde ikke noen særlig betydning. Antikkens mennesker hadde heller ingen forestilling om "å leve i synd", slik de kristne europeiske middelaldermenneskene hadde.
På samme måte vil mange av oss i dag igjen fordømme europeiske middelaldersamfunn der homofili ble oppfattet som noe syndig, fordi vi er opptatt av toleranse og mangfold av kjønn og seksualitet. Men også her kan det være et problem at vi ikke lenger har noe utbredt begrep om synd, eller om at det finnes en religiøs verdensorden. Og middelaldermenneskene hadde naturlig nok heller ikke noen forestilling om at det fantes noe positivt mangfold av kjønn og seksualitet.
Kan vi vurdere fortidens mennesker ut fra dagens premisser?
De fleste er enige om at det er bra at vårt samfunn har en mer positiv holdning til likestilling, rasisme og kjønnsmangfold enn det tidligere samfunn som regel har hatt.
Et annet spørsmål er om det alltid er rett å vurdere eller dømme fortidens mennesker ut fra oppfatninger og problemstillinger som kanskje ikke eksisterte for dem.
Til refleksjon:
"Kjønnsmangfold" er et eksempel på et veldig moderne begrep.
Er det rimelig å kritisere mennesker som levde før begrepet ble introdusert, for ikke å respektere kjønnsmangfoldet?
Les original på NDLA →
Samisk historiefortelling – utenfra og innenfra
Hvem forteller?
I denne artikkelen skal vi se at forståelsen av det samiske har endret seg opp gjennom historien, og at det er viktig å være bevisst på hvem som forteller.
Først dominerte utenfra-perspektivet
I historiefaget har oppfatningen av det samiske variert mye, og samenes historie ble lenge fortalt fra et vestlig, etnosentrert perspektiv. Et etnosentrisk perspektiv betyr at man bruker sin egen kultur som målestokk for hva som er "bra" eller "riktig" tenke- og levemåte. Dette kan føre til at man oppfatter andre kulturer som ufullstendige eller mindreverdige (Johannessen, 2007).
Dersom vi går tilbake til 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet, så var samfunnet og forskningen preget av idéer fra sosialdarwinismen. Inspirert av botanikk og biologi, der man sorterer plante- og dyreriket i ulike arter, så de for seg at de også kunne sortere og rangere mennesker som ulike raser.
Menneskene ble derfor sortert hierarkisk etter hvor "utviklet" de var. De trodde nemlig at nedarvede biologiske egenskaper skilte "rasene" fra hverandre, og at noen var bedre enn andre. Ulike samfunn og kulturer befant seg, slik de så det, på ulike utviklingsnivåer. I den vestlige varianten ble europeiske "raser" plassert på toppen som mest utviklet og overlegen (Andresen et al., 2021, s.17). Samene ble plassert på et lavere utviklingstrinn.
I dag vet vi at mennesker ikke kan deles inn i ulike raser, alle hører til den samme.
Perspektivet skifter
Gjennom 1900-tallet mobiliserer og organiserer flere samer seg. Særlig verdt å nevne er den første samekonferanse i Trondheim i 1917, og mobiliseringen i forbindelse med Alta-saken på 1970- og begynnelsen på 80-tallet. Det ytre presset mot samene over lang tid var en viktig årsak til at samene mobiliserte (Rymin og Nyysönen, 2013, i Andresen et al., 2021, s. 20).
Den darwinistiske oppfatningen av samene som laverestående og historieløse ble etter hvert forlatt – særlig etter andre verdenskrig (Andresen et al., 2021, s. 18). Den nye, kritiske holdningen kan forstås i sammenheng med at det også ble en global avkolonisering etter krigen.
Framstillingen og behandlingen av minoriteter og urfolk ble kritisert. Her i Norden gjaldt det det samiske. Fra 1960-tallet og framover begynte unge, radikale forskere å se samene i Norden som en undertrykt, diskriminert og kolonisert minoritet. Over hele verden fins det mange eksempler på at urfolk har blitt kolonisert. Det betyr at staten har skaffet seg politisk, kulturell og/eller økonomisk kontroll over et område eller et folk.
Dekolonisering og aktørskap
I nyere tid er forståelse av det samiske og samisk historie i økende grad fortalt av samene selv. Mange er i dag opptatt av å se samene fra et aktørperspektiv i stedet for å plassere dem i en passiv offerposisjon. Det betyr å se samene som aktive historiske aktører med evne til å handle og forme egne liv og skjebner. De skal få fortelle sin egen historie innenfra.
Dette henger sammen med en pågående prosess i samfunnet vårt som kalles dekolonisering. Det vil si "å bryte ned strukturer, lover og forestillinger som koloniseringsprosesser har skapt, og som fortsatt er virksomme i å frata urfolk og andre minoriteter menneskelighet og myndighet som kunnskapsprodusenter" (Eriksen 2021, i Eriksen et al. 2022). Dette kan for eksempel være forestillinger om samene som primitive eller historieløse. Det å overføre makten tilbake til dem man forteller om, kan kalles dekolonisering. Det er et politisk prosjekt som har som mål å forstå urfolks perspektiver ut fra deres egne premisser, i stedet for å forsøke å inkludere disse i allerede eksisterende fortellinger (Andreassen & Olsen 2020, i Eriksen et. al, 2022).
Oppsummert kan vi si at samisk historie kan fortelles fra et samisk perspektiv, fra et utenfra-perspektiv og fra et sted imellom disse to. Det viktigste er at du både er bevisst på ståstedet til historiefortelleren og på ditt eget kunnskapsgrunnlag. Å studere samisk historie er slik sett en god øvelse i å forstå at historiefortelling aldri er objektiv, den er subjektiv.
Kilder
Andresen, A., Evjen, B .& Ryymin, T. (Red.). (2021). Samenes historie fra 1751 til 2010. Cappelen Damm Akademiske
Berg-Nordlie, M. & Berg, B. A. (2023, 3. august). Elsa Laula Renberg.I Store norske leksikon. https://snl.no/Elsa_Laula_Renberg
Eriksen, K. G., Aamaas, Å. & Bjerknes, A.-L. (2022). Å lytte til - og engasjere seg i fortellinger. Dembra, Holocaustsenteret. https://www.usn.no/getfile.php/13714968-1654930178/usn.no/aktuelt/Refleksjonsverktoy-urfolk-2022.pdf
Hansen, L. I. & Olsen, B. (2022). Samenes historie fram til 1750. Cappelen Damm Akademiske
Johannessen, S. F. (2022, 24. august). Etnosentrisme. I Store norske leksikon. https://snl.no/etnosentrisme
Sannhets og forsoningskommisjonen. (2023, 1. juni). Sannhet og forsoning - grunnlag for et oppgjør med fornorskingspolitikk og urett mot samer, kvener/norskfinner og skogfinner. Rapport til Stortinget fra Sannhets- og forsoningskommisjonen. (Dokument 19, (2022-2023): Hentet fra https://www.stortinget.no/globalassets/pdf/sannhets--og-forsoningskommisjonen/rapport-til-stortinget-fra-sannhets--og-forsoningskommisjonen.pdf
Les original på NDLA →
I denne artikkelen skal vi se at forståelsen av det samiske har endret seg opp gjennom historien, og at det er viktig å være bevisst på hvem som forteller.
Først dominerte utenfra-perspektivet
I historiefaget har oppfatningen av det samiske variert mye, og samenes historie ble lenge fortalt fra et vestlig, etnosentrert perspektiv. Et etnosentrisk perspektiv betyr at man bruker sin egen kultur som målestokk for hva som er "bra" eller "riktig" tenke- og levemåte. Dette kan føre til at man oppfatter andre kulturer som ufullstendige eller mindreverdige (Johannessen, 2007).
Dersom vi går tilbake til 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet, så var samfunnet og forskningen preget av idéer fra sosialdarwinismen. Inspirert av botanikk og biologi, der man sorterer plante- og dyreriket i ulike arter, så de for seg at de også kunne sortere og rangere mennesker som ulike raser.
Menneskene ble derfor sortert hierarkisk etter hvor "utviklet" de var. De trodde nemlig at nedarvede biologiske egenskaper skilte "rasene" fra hverandre, og at noen var bedre enn andre. Ulike samfunn og kulturer befant seg, slik de så det, på ulike utviklingsnivåer. I den vestlige varianten ble europeiske "raser" plassert på toppen som mest utviklet og overlegen (Andresen et al., 2021, s.17). Samene ble plassert på et lavere utviklingstrinn.
I dag vet vi at mennesker ikke kan deles inn i ulike raser, alle hører til den samme.
Perspektivet skifter
Gjennom 1900-tallet mobiliserer og organiserer flere samer seg. Særlig verdt å nevne er den første samekonferanse i Trondheim i 1917, og mobiliseringen i forbindelse med Alta-saken på 1970- og begynnelsen på 80-tallet. Det ytre presset mot samene over lang tid var en viktig årsak til at samene mobiliserte (Rymin og Nyysönen, 2013, i Andresen et al., 2021, s. 20).
Den darwinistiske oppfatningen av samene som laverestående og historieløse ble etter hvert forlatt – særlig etter andre verdenskrig (Andresen et al., 2021, s. 18). Den nye, kritiske holdningen kan forstås i sammenheng med at det også ble en global avkolonisering etter krigen.
Framstillingen og behandlingen av minoriteter og urfolk ble kritisert. Her i Norden gjaldt det det samiske. Fra 1960-tallet og framover begynte unge, radikale forskere å se samene i Norden som en undertrykt, diskriminert og kolonisert minoritet. Over hele verden fins det mange eksempler på at urfolk har blitt kolonisert. Det betyr at staten har skaffet seg politisk, kulturell og/eller økonomisk kontroll over et område eller et folk.
Dekolonisering og aktørskap
I nyere tid er forståelse av det samiske og samisk historie i økende grad fortalt av samene selv. Mange er i dag opptatt av å se samene fra et aktørperspektiv i stedet for å plassere dem i en passiv offerposisjon. Det betyr å se samene som aktive historiske aktører med evne til å handle og forme egne liv og skjebner. De skal få fortelle sin egen historie innenfra.
Dette henger sammen med en pågående prosess i samfunnet vårt som kalles dekolonisering. Det vil si "å bryte ned strukturer, lover og forestillinger som koloniseringsprosesser har skapt, og som fortsatt er virksomme i å frata urfolk og andre minoriteter menneskelighet og myndighet som kunnskapsprodusenter" (Eriksen 2021, i Eriksen et al. 2022). Dette kan for eksempel være forestillinger om samene som primitive eller historieløse. Det å overføre makten tilbake til dem man forteller om, kan kalles dekolonisering. Det er et politisk prosjekt som har som mål å forstå urfolks perspektiver ut fra deres egne premisser, i stedet for å forsøke å inkludere disse i allerede eksisterende fortellinger (Andreassen & Olsen 2020, i Eriksen et. al, 2022).
Oppsummert kan vi si at samisk historie kan fortelles fra et samisk perspektiv, fra et utenfra-perspektiv og fra et sted imellom disse to. Det viktigste er at du både er bevisst på ståstedet til historiefortelleren og på ditt eget kunnskapsgrunnlag. Å studere samisk historie er slik sett en god øvelse i å forstå at historiefortelling aldri er objektiv, den er subjektiv.
Kilder
Andresen, A., Evjen, B .& Ryymin, T. (Red.). (2021). Samenes historie fra 1751 til 2010. Cappelen Damm Akademiske
Berg-Nordlie, M. & Berg, B. A. (2023, 3. august). Elsa Laula Renberg.I Store norske leksikon. https://snl.no/Elsa_Laula_Renberg
Eriksen, K. G., Aamaas, Å. & Bjerknes, A.-L. (2022). Å lytte til - og engasjere seg i fortellinger. Dembra, Holocaustsenteret. https://www.usn.no/getfile.php/13714968-1654930178/usn.no/aktuelt/Refleksjonsverktoy-urfolk-2022.pdf
Hansen, L. I. & Olsen, B. (2022). Samenes historie fram til 1750. Cappelen Damm Akademiske
Johannessen, S. F. (2022, 24. august). Etnosentrisme. I Store norske leksikon. https://snl.no/etnosentrisme
Sannhets og forsoningskommisjonen. (2023, 1. juni). Sannhet og forsoning - grunnlag for et oppgjør med fornorskingspolitikk og urett mot samer, kvener/norskfinner og skogfinner. Rapport til Stortinget fra Sannhets- og forsoningskommisjonen. (Dokument 19, (2022-2023): Hentet fra https://www.stortinget.no/globalassets/pdf/sannhets--og-forsoningskommisjonen/rapport-til-stortinget-fra-sannhets--og-forsoningskommisjonen.pdf
Les original på NDLA →
Sammenhenger og årsaker
Analyse i historiefaget
Det finnes ulike modeller som man kan bruke når man skal analysere historiske forhold. Det er vanlig å dele inn i sosiale, politiske, økonomiske og kulturelle forhold. Denne modellen kalles gjerne SPØK. Noen legger også til teknologiske forhold og kaller modellen for SPØKT. Vi velger i tillegg å inkludere naturlige forhold, og hvis du vil ha en huskeregel, må du gjerne kalle denne modellen for PØNSKT.
Her er en oversikt over spørsmål du kan stille deg når du skal analysere et historisk samfunn. De samme kategoriene kan brukes til å dele inn i ulike årsaker og konsekvenser.
Politiske forhold
Hvem har makt til å vedta lover og regler, og til å fordele goder, plikter og rettigheter?
Hvordan blir samfunnet styrt?
Hvor mye frihet har ulike samfunnsgrupper?
Hvor mye politisk innflytelse har ulike samfunnsgrupper?
Er det konflikter internt eller med andre samfunn?
Økonomiske forhold
Hvordan skaffer man seg mat?
Hvordan utnytter man naturressursene?
Hvordan er ressursene fordelt?
Hvilke næringsveier er viktige?
Hvordan drives handel?
Naturlige forhold
Hvilke naturressurser finnes?
Hvordan påvirker landskapet samfunnet?
Hvilken betydning har klimaet og været?
Hvilken betydning har naturkatastrofer?
Sosiale forhold
Hvordan lever mennesker sammen i samfunnet?
Er samfunnet delt i ulike grupper?
Har gruppene ulike rettigheter og plikter?
Hvordan er levekårene for de ulike gruppene?
Hvilke kjønnsroller finnes?
Hvordan er befolkningsutviklingen?
Kulturelle forhold
Hvilke religioner, livssyn og skikker dominerer samfunnet?
Hvilke verdier og idealer er viktige?
Hvordan er synet på hva som er rett og galt?
Hva slags utdannelse gis, og hvem får den?
Hva slags kunst og andre kulturuttrykk er viktige?
Har samfunnet et kulturelt mangfold, eller er det én kultur som dominerer?
Finnes det kulturelle konflikter mellom ulike grupper?
Teknologiske forhold
Hvilke redskaper og metoder blir tatt i bruk i produksjonen av energi, mat og andre varer?
Hva slags våpenteknologi finnes?
Hva slags teknologi brukes til transport og kommunikasjon?
Les original på NDLA →
Her er en oversikt over spørsmål du kan stille deg når du skal analysere et historisk samfunn. De samme kategoriene kan brukes til å dele inn i ulike årsaker og konsekvenser.
Politiske forhold
Hvem har makt til å vedta lover og regler, og til å fordele goder, plikter og rettigheter?
Hvordan blir samfunnet styrt?
Hvor mye frihet har ulike samfunnsgrupper?
Hvor mye politisk innflytelse har ulike samfunnsgrupper?
Er det konflikter internt eller med andre samfunn?
Økonomiske forhold
Hvordan skaffer man seg mat?
Hvordan utnytter man naturressursene?
Hvordan er ressursene fordelt?
Hvilke næringsveier er viktige?
Hvordan drives handel?
Naturlige forhold
Hvilke naturressurser finnes?
Hvordan påvirker landskapet samfunnet?
Hvilken betydning har klimaet og været?
Hvilken betydning har naturkatastrofer?
Sosiale forhold
Hvordan lever mennesker sammen i samfunnet?
Er samfunnet delt i ulike grupper?
Har gruppene ulike rettigheter og plikter?
Hvordan er levekårene for de ulike gruppene?
Hvilke kjønnsroller finnes?
Hvordan er befolkningsutviklingen?
Kulturelle forhold
Hvilke religioner, livssyn og skikker dominerer samfunnet?
Hvilke verdier og idealer er viktige?
Hvordan er synet på hva som er rett og galt?
Hva slags utdannelse gis, og hvem får den?
Hva slags kunst og andre kulturuttrykk er viktige?
Har samfunnet et kulturelt mangfold, eller er det én kultur som dominerer?
Finnes det kulturelle konflikter mellom ulike grupper?
Teknologiske forhold
Hvilke redskaper og metoder blir tatt i bruk i produksjonen av energi, mat og andre varer?
Hva slags våpenteknologi finnes?
Hva slags teknologi brukes til transport og kommunikasjon?
Les original på NDLA →
Forklar historien!
Velg en historisk hendelse
Velg deg en historisk hendelse som du vil undersøke nærmere. Du kan for eksempel velge en fra lista under, eller dere kan bli enige i klassen om å jobbe med en felles hendelse.
dannelsen av de første jordbrukssamfunnene
vikingferdene
samlingen av Norge til ett rike
svartedauden
reformasjonen
Europas kolonisering i andre verdensdeler
Finn forklaringer
Fin fem ting som kan forklare hendelsen.
Kategoriser forklaringene
Gå gjennom forklaringene du har funnet og diskuter: Hvilke av disse merkelappene passer på de ulike forklaringene du har funnet?
årsaksforklaring
motivforklaring
indre årsak
ytre årsak
push-faktor
pull-faktor
utløsende årsak
bakenforliggende årsak
hovedårsak
biårsak
forutsetning
Les original på NDLA →
Velg deg en historisk hendelse som du vil undersøke nærmere. Du kan for eksempel velge en fra lista under, eller dere kan bli enige i klassen om å jobbe med en felles hendelse.
dannelsen av de første jordbrukssamfunnene
vikingferdene
samlingen av Norge til ett rike
svartedauden
reformasjonen
Europas kolonisering i andre verdensdeler
Finn forklaringer
Fin fem ting som kan forklare hendelsen.
Kategoriser forklaringene
Gå gjennom forklaringene du har funnet og diskuter: Hvilke av disse merkelappene passer på de ulike forklaringene du har funnet?
årsaksforklaring
motivforklaring
indre årsak
ytre årsak
push-faktor
pull-faktor
utløsende årsak
bakenforliggende årsak
hovedårsak
biårsak
forutsetning
Les original på NDLA →
Historiske forklaringer
Når du skal forstå og forklare historiske hendelser og fenomener, kan noen begreper hjelpe deg med å analysere og få struktur på forklaringene. Her er noen eksempler på slike begreper.
Årsaksforklaringer
Slike forklaringer sier noe om hendelser eller samfunnsforhold som får konsekvenser. Et eksempel på dette er at man kan bruke svartedauden til å forklare hvorfor adelen fikk mindre makt. Her kommer forklaringen forut for det som skal forklares: En årsak fører til en virkning.
Motivforklaringer
Slike forklaringer sier noe om hvorfor mennesker handler som de gjør. Dette kan gjelde hele samfunn eller grupper, for eksempel hvis man vil forklare hvorfor vikingene ønsket å bosette seg utenfor Norge. Det kan også gjelde enkeltpersoner, for eksempel hvis man vil forklare hvorfor Harald Hårfagre ønsket å samle Norge til ett rike. Her kommer forklaringen etter det som skal forklares: Menneskenes handlinger forstås ut fra hva de har tenkt vil bli konsekvensene av handlingene deres.
Indre og ytre årsaker
Hvis du undersøker et fenomen eller en hendelse i et land, kan du lete etter forklaringer både i landet og utenfor landet. Da kan vi skille mellom indre og ytre årsaker. Et godt eksempel er når man skal forklare bakgrunnen for vikingferdene. Noen av forklaringene er indre årsaker og handler om forholdene hjemme, mens andre forklaringer er ytre årsaker og handler om hva som lokket dem der ute.
Push- og pull-faktorer
Når man skal forklare hvorfor folk flytter på seg, kan man også bruke begrepene push-faktorer og pull-faktorer. Push-faktorer er det som "dytter" folk vekk fra der de bor, for eksempel fattigdom eller krig. Pull-faktorer er det som "trekker" folk til stedet de reiser til. Det kan være tilgang på dyrkbar jord eller store rikdommer som kan plyndres, slik det var for mange vikinger. Som regel er push-faktorene indre årsaker og pull-faktorene ytre årsaker.
Utløsende og bakenforliggende årsaker
En historisk hendelse har ofte en siste, avgjørende årsak som utløser den, samtidig som det ligger mange, ofte viktigere, årsaker bak den utløsende. Den utløsende årsaken til befolkningsnedgangen på 1300-tallet var selve sykdommen svartedauden, men bak dette ligger bakenforliggende årsaker som overbefolkning, byvekst, økt handel, dårlig helse og dårlig hygiene.
Hovedårsak og biårsak
Man kan også ordne forklaringer etter hvor viktige de er. Her kan man diskutere spennende problemstillinger som: Hva var hovedårsaken til at norske konger ønsket å kristne Norge? Var det deres religiøse overbevisning, eller var det for å styrke kongemakten? Går det an å peke ut en hovedårsak? Hvilke årsaker er mindre sentrale biårsaker?
Forutsetninger
Noen ganger kan det være litt upresist å snakke om årsak og mer naturlig å snakke om forutsetninger. Det at vikingene hadde tilgang til jern, var ikke årsaken til vikingferdene, men vikingferdene hadde trolig ikke vært mulig uten jern til våpen og skipsbygging. Da kan vi kalle tilgangen til jern en forutsetning for vikingferdene.
Konsekvenser
Årsaker henger sammen med konsekvenser. Ofte kan du få i oppgave å undersøke årsakene til en konsekvens, mens det andre ganger er konsekvensene som er i fokus. For eksempel: Hvilke konsekvenser hadde svartedauden for bøndene i Norge? Konsekvenser kan også ordnes i ulike kategorier. Her er noen eksempler:
Hovedeffekter og bieffekter
Hovedeffekt er den viktigste konsekvensen av noe, mens bieffekter er mindre viktige konsekvenser.
Kortvarige og langvarige konsekvenser
En kortvarig konsekvens av svartedauden var for eksempel at folk opplevde mye sykdom og død, mens en langvarig konsekvens var at adelen mistet makt. Du kan også si at noe har konsekvenser på kort eller lang sikt.
Tilsiktede og utilsiktede konsekvenser
Disse konsekvensene henger sammen med motivforklaringer. Får en handling en annen konsekvens enn det som var hensikten? Da er det i tilfelle en utilsiktet konsekvens.
Andre kategoriseringer
Årsaker og konsekvenser kan også ordnes etter ulike kategorier, på samme måte som når man analyserer et samfunn. Det kan for eksempel være snakk om politiske, kulturelle eller økonomiske årsaker eller konsekvenser. Du finner en oversikt over slike kategorier i artikkelen under.
Les original på NDLA →
Årsaksforklaringer
Slike forklaringer sier noe om hendelser eller samfunnsforhold som får konsekvenser. Et eksempel på dette er at man kan bruke svartedauden til å forklare hvorfor adelen fikk mindre makt. Her kommer forklaringen forut for det som skal forklares: En årsak fører til en virkning.
Motivforklaringer
Slike forklaringer sier noe om hvorfor mennesker handler som de gjør. Dette kan gjelde hele samfunn eller grupper, for eksempel hvis man vil forklare hvorfor vikingene ønsket å bosette seg utenfor Norge. Det kan også gjelde enkeltpersoner, for eksempel hvis man vil forklare hvorfor Harald Hårfagre ønsket å samle Norge til ett rike. Her kommer forklaringen etter det som skal forklares: Menneskenes handlinger forstås ut fra hva de har tenkt vil bli konsekvensene av handlingene deres.
Indre og ytre årsaker
Hvis du undersøker et fenomen eller en hendelse i et land, kan du lete etter forklaringer både i landet og utenfor landet. Da kan vi skille mellom indre og ytre årsaker. Et godt eksempel er når man skal forklare bakgrunnen for vikingferdene. Noen av forklaringene er indre årsaker og handler om forholdene hjemme, mens andre forklaringer er ytre årsaker og handler om hva som lokket dem der ute.
Push- og pull-faktorer
Når man skal forklare hvorfor folk flytter på seg, kan man også bruke begrepene push-faktorer og pull-faktorer. Push-faktorer er det som "dytter" folk vekk fra der de bor, for eksempel fattigdom eller krig. Pull-faktorer er det som "trekker" folk til stedet de reiser til. Det kan være tilgang på dyrkbar jord eller store rikdommer som kan plyndres, slik det var for mange vikinger. Som regel er push-faktorene indre årsaker og pull-faktorene ytre årsaker.
Utløsende og bakenforliggende årsaker
En historisk hendelse har ofte en siste, avgjørende årsak som utløser den, samtidig som det ligger mange, ofte viktigere, årsaker bak den utløsende. Den utløsende årsaken til befolkningsnedgangen på 1300-tallet var selve sykdommen svartedauden, men bak dette ligger bakenforliggende årsaker som overbefolkning, byvekst, økt handel, dårlig helse og dårlig hygiene.
Hovedårsak og biårsak
Man kan også ordne forklaringer etter hvor viktige de er. Her kan man diskutere spennende problemstillinger som: Hva var hovedårsaken til at norske konger ønsket å kristne Norge? Var det deres religiøse overbevisning, eller var det for å styrke kongemakten? Går det an å peke ut en hovedårsak? Hvilke årsaker er mindre sentrale biårsaker?
Forutsetninger
Noen ganger kan det være litt upresist å snakke om årsak og mer naturlig å snakke om forutsetninger. Det at vikingene hadde tilgang til jern, var ikke årsaken til vikingferdene, men vikingferdene hadde trolig ikke vært mulig uten jern til våpen og skipsbygging. Da kan vi kalle tilgangen til jern en forutsetning for vikingferdene.
Konsekvenser
Årsaker henger sammen med konsekvenser. Ofte kan du få i oppgave å undersøke årsakene til en konsekvens, mens det andre ganger er konsekvensene som er i fokus. For eksempel: Hvilke konsekvenser hadde svartedauden for bøndene i Norge? Konsekvenser kan også ordnes i ulike kategorier. Her er noen eksempler:
Hovedeffekter og bieffekter
Hovedeffekt er den viktigste konsekvensen av noe, mens bieffekter er mindre viktige konsekvenser.
Kortvarige og langvarige konsekvenser
En kortvarig konsekvens av svartedauden var for eksempel at folk opplevde mye sykdom og død, mens en langvarig konsekvens var at adelen mistet makt. Du kan også si at noe har konsekvenser på kort eller lang sikt.
Tilsiktede og utilsiktede konsekvenser
Disse konsekvensene henger sammen med motivforklaringer. Får en handling en annen konsekvens enn det som var hensikten? Da er det i tilfelle en utilsiktet konsekvens.
Andre kategoriseringer
Årsaker og konsekvenser kan også ordnes etter ulike kategorier, på samme måte som når man analyserer et samfunn. Det kan for eksempel være snakk om politiske, kulturelle eller økonomiske årsaker eller konsekvenser. Du finner en oversikt over slike kategorier i artikkelen under.
Les original på NDLA →
Jobb med temakart
Temakartene
Temakart: Den første industrielle revolusjonen
Temakart: Den franske revolusjonen
Temakart: 1814
Temakart: Første verdenskrig
Temakart: Andre verdenskrig
Å strukturere årsaker og konsekvenser
Disse temakartene skal hjelpe deg til å strukturere årsaker og konsekvenser i flere temaer i nyere historie. Temakartene består av bokser og piler. Både boksene og pilene skal fylles med tekst, og hvis du klikker på dem, kommer det opp en tekstboks som du kan skrive i.
Boksene i temakartene skal hjelpe deg til å trene på å trekke ut det viktigste av en tekst. Når du har jobbet ferdig med et temakart, vil det dessuten hjelpe deg å huske en omfattende mengde fagstoff.
Hvordan det virker
Boksene representerer konkrete hendelser eller utviklingstrekk. Når du skriver i disse boksene, skal du øve deg på å trekke ut det aller viktigste. Prøv å begrense deg til to–tre setninger.
Pilene skal forklare sammenhenger mellom boksene. En sammenheng kan være at boks A er årsak til boks B, at boks A påvirker boks B, eller at boks A hjelper oss til å forstå boks B. Noen ganger kan sammenhenger gå begge veier, slik at også boks B påvirker boks A. Noen ganger er det lett å se sammenhenger; de kan for eksempel stå direkte forklart i læremiddelet du bruker. Andre ganger må du tenke selv. I pilene bør du skrive så utfyllende du kan. I tillegg til å forklare kan du for eksempel trekke inn eksempler eller kilder dere har jobbet med, som kan belyse denne sammenhengen.
Når du er ferdig, kan du eksportere eller skrive ut tekstene dine.
Ser du etter de gamle temakartene?Vi har laget nye temakart. Hvis du trenger de gamle, finner du dem her:
Temakart: Den franske revolusjon
Temakart: Den første industrielle revolusjon
Temakart: Den andre industrielle revolusjon
Temakart: 1814
Temakart: 1814–1905
Temakart: Første verdenskrig og den russiske revolusjon
Temakart: Andre verdenskrig
Temakart: Sovjetunionens fall
Les original på NDLA →
Temakart: Den første industrielle revolusjonen
Temakart: Den franske revolusjonen
Temakart: 1814
Temakart: Første verdenskrig
Temakart: Andre verdenskrig
Å strukturere årsaker og konsekvenser
Disse temakartene skal hjelpe deg til å strukturere årsaker og konsekvenser i flere temaer i nyere historie. Temakartene består av bokser og piler. Både boksene og pilene skal fylles med tekst, og hvis du klikker på dem, kommer det opp en tekstboks som du kan skrive i.
Boksene i temakartene skal hjelpe deg til å trene på å trekke ut det viktigste av en tekst. Når du har jobbet ferdig med et temakart, vil det dessuten hjelpe deg å huske en omfattende mengde fagstoff.
Hvordan det virker
Boksene representerer konkrete hendelser eller utviklingstrekk. Når du skriver i disse boksene, skal du øve deg på å trekke ut det aller viktigste. Prøv å begrense deg til to–tre setninger.
Pilene skal forklare sammenhenger mellom boksene. En sammenheng kan være at boks A er årsak til boks B, at boks A påvirker boks B, eller at boks A hjelper oss til å forstå boks B. Noen ganger kan sammenhenger gå begge veier, slik at også boks B påvirker boks A. Noen ganger er det lett å se sammenhenger; de kan for eksempel stå direkte forklart i læremiddelet du bruker. Andre ganger må du tenke selv. I pilene bør du skrive så utfyllende du kan. I tillegg til å forklare kan du for eksempel trekke inn eksempler eller kilder dere har jobbet med, som kan belyse denne sammenhengen.
Når du er ferdig, kan du eksportere eller skrive ut tekstene dine.
Ser du etter de gamle temakartene?Vi har laget nye temakart. Hvis du trenger de gamle, finner du dem her:
Temakart: Den franske revolusjon
Temakart: Den første industrielle revolusjon
Temakart: Den andre industrielle revolusjon
Temakart: 1814
Temakart: 1814–1905
Temakart: Første verdenskrig og den russiske revolusjon
Temakart: Andre verdenskrig
Temakart: Sovjetunionens fall
Les original på NDLA →
Tall og statistikk i historiefaget
Bruk av vanlige kvantitative verktøy
I denne oppgaven skal dere bruke statistikk og lister over varer fra ulike Historiske databaser (tidvis.no).
Oppgavene skal løses i grupper, og dere skal også reflektere over styrker og svakheter ved kildematerialet.
Hvorfor jobbe med toll- og skipsanløpslister?
Poenget med oppgavene er å vise hvordan man i historie kan bruke statistikk for å fange bredere trender i samfunnet. I dette tilfellet er temaet utviklingen av varehandel i Norge, og da særlig hvilke varer som var tilgjengelige hvor, og for hvem, samt utviklingen i norske havners handelskontakter.
Mål- og vektkonverteringDanmark-Norge fikk i 1683, som det første landet i Europa, et enhetlig mål- og vektsystem for hele riket. Tidligere hadde de ulike delene, og til med regionene, ulike enheter. Konverteringen mellom de ulike systemene hadde gjort økonomisk aktivitet som for eksempel handel eller skatteinnkreving komplisert.
Enheter
1 skippund = 159,48 kg
1 lispund =7,97 kg
1 pund = 0,49 kg
1 potte = 0,96 liter
1 anker =38,6 liter
1 dusin = 12 stykk
1 alen = 0,67 meter
Oppgave 1. Undersøk varelister
Gå sammen i grupper på fire–fem. Velg dere ei av de norske havnene (Bergen, Drammen, Oslo og Trondheim må være representert i klassen), og finn varelistene i tollmaterialet for denne havna, se siden Varelister (tidvis.no). Velg transkriberte varelister.
Dere skal finne varene
kaffe og kaffebønner
tobakk og snus
I tillegg skal hver gruppe ta for seg en eller flere av disse varene: tannbørster, svibler, sjokolade, bøddelredskaper, paraplyer, svisker, sylteagurker (heter Asia) og røkte pølser. Velg eventuelt andre varer. Finn ut hvor varene kom fra, og hvor mye som kom av hver vare. Regn om til moderne enheter der det er aktuelt.
Finn hvor mye som kom totalt, hvordan dette var fordelt på ulike land, og, der det er mulig, prisen per enhet i 1731, 1756, 1786 og 1794. Regn om til moderne mål- og vektenheter der det går an. Der det ikke går an, vurder hvordan dere kunne ha løst det.
Vis hvordan fordelingen av kaffe, tobakk og snus var over forskjellige havner.
Bruk folketallet fra folketellingen i 1801 til å regne ut hvor mye av varene som var tilgjengelig per person i 1794. Resultatet gir deg tilgjengeligheten av varene per person (dette kalles også per capita). Velg den diagramtypen du mener er mest hensiktsmessig til å vise resultatene.
Statistisk sentralbyrå: Folketellingen 1801
NDLA: Diagramtyper og data
Reflekter over styrker og svakheter ved tollmaterialet og folketellingen av 1801 som kilder. Er de representative? Kan vi stole på at de viser alt som kom inn eller ble fraktet ut, eller hele befolkningen? Er folketallet i byen/prestegjeldet det som er best egnet for å finne tilgjengeligheten per person, og hva er eventuelt alternativene? Hva slags andre kilder kan man bruke for å lære mer om hvordan varene kom inn og ble ført ut av havnene?
Sammenlign funnene og konklusjonene med de andre gruppene. Diskuter hva klassens funn forteller om det norske handelsmønsteret gjennom 1700-tallet.
Oppgave 2. De norske havnenes handelskontakt
Velg to norske havner fra sida Skipsanløpslister (tidvis.no). I norske havner vil du finne skipstrafikken til og fra havnene du har valgt.
Vis hvordan fordelingen av innreise- og utreisehavner samt innreise- og utreiseland var for de to havnene (øverst i tabellen vil du finne en lenke med oversikt over skipstrafikken sortert etter nåtidas land).
Visualiser funnene dine på en måte du mener er mest hensiktsmessig (for eksempel tabell, søylediagram, linjediagram). Sammenlign så de to havnene du har valgt, og forklar forskjeller og likheter med utgangspunkt i den historiske sammenhengen. Bruk læreboka og undervisningsopplegg på NDLA sine sider.
Reflekter over styrker og svakheter ved skipsanløpslistene. Kan vi stole på at de viser de faktiske anløpene?
Les original på NDLA →
Oppgavene skal løses i grupper, og dere skal også reflektere over styrker og svakheter ved kildematerialet.
Hvorfor jobbe med toll- og skipsanløpslister?
Poenget med oppgavene er å vise hvordan man i historie kan bruke statistikk for å fange bredere trender i samfunnet. I dette tilfellet er temaet utviklingen av varehandel i Norge, og da særlig hvilke varer som var tilgjengelige hvor, og for hvem, samt utviklingen i norske havners handelskontakter.
Mål- og vektkonverteringDanmark-Norge fikk i 1683, som det første landet i Europa, et enhetlig mål- og vektsystem for hele riket. Tidligere hadde de ulike delene, og til med regionene, ulike enheter. Konverteringen mellom de ulike systemene hadde gjort økonomisk aktivitet som for eksempel handel eller skatteinnkreving komplisert.
Enheter
1 skippund = 159,48 kg
1 lispund =7,97 kg
1 pund = 0,49 kg
1 potte = 0,96 liter
1 anker =38,6 liter
1 dusin = 12 stykk
1 alen = 0,67 meter
Oppgave 1. Undersøk varelister
Gå sammen i grupper på fire–fem. Velg dere ei av de norske havnene (Bergen, Drammen, Oslo og Trondheim må være representert i klassen), og finn varelistene i tollmaterialet for denne havna, se siden Varelister (tidvis.no). Velg transkriberte varelister.
Dere skal finne varene
kaffe og kaffebønner
tobakk og snus
I tillegg skal hver gruppe ta for seg en eller flere av disse varene: tannbørster, svibler, sjokolade, bøddelredskaper, paraplyer, svisker, sylteagurker (heter Asia) og røkte pølser. Velg eventuelt andre varer. Finn ut hvor varene kom fra, og hvor mye som kom av hver vare. Regn om til moderne enheter der det er aktuelt.
Finn hvor mye som kom totalt, hvordan dette var fordelt på ulike land, og, der det er mulig, prisen per enhet i 1731, 1756, 1786 og 1794. Regn om til moderne mål- og vektenheter der det går an. Der det ikke går an, vurder hvordan dere kunne ha løst det.
Vis hvordan fordelingen av kaffe, tobakk og snus var over forskjellige havner.
Bruk folketallet fra folketellingen i 1801 til å regne ut hvor mye av varene som var tilgjengelig per person i 1794. Resultatet gir deg tilgjengeligheten av varene per person (dette kalles også per capita). Velg den diagramtypen du mener er mest hensiktsmessig til å vise resultatene.
Statistisk sentralbyrå: Folketellingen 1801
NDLA: Diagramtyper og data
Reflekter over styrker og svakheter ved tollmaterialet og folketellingen av 1801 som kilder. Er de representative? Kan vi stole på at de viser alt som kom inn eller ble fraktet ut, eller hele befolkningen? Er folketallet i byen/prestegjeldet det som er best egnet for å finne tilgjengeligheten per person, og hva er eventuelt alternativene? Hva slags andre kilder kan man bruke for å lære mer om hvordan varene kom inn og ble ført ut av havnene?
Sammenlign funnene og konklusjonene med de andre gruppene. Diskuter hva klassens funn forteller om det norske handelsmønsteret gjennom 1700-tallet.
Oppgave 2. De norske havnenes handelskontakt
Velg to norske havner fra sida Skipsanløpslister (tidvis.no). I norske havner vil du finne skipstrafikken til og fra havnene du har valgt.
Vis hvordan fordelingen av innreise- og utreisehavner samt innreise- og utreiseland var for de to havnene (øverst i tabellen vil du finne en lenke med oversikt over skipstrafikken sortert etter nåtidas land).
Visualiser funnene dine på en måte du mener er mest hensiktsmessig (for eksempel tabell, søylediagram, linjediagram). Sammenlign så de to havnene du har valgt, og forklar forskjeller og likheter med utgangspunkt i den historiske sammenhengen. Bruk læreboka og undervisningsopplegg på NDLA sine sider.
Reflekter over styrker og svakheter ved skipsanløpslistene. Kan vi stole på at de viser de faktiske anløpene?
Les original på NDLA →
Hva er historisk statistikk?
Historisk statistikk
Historisk statistikk er statistikk som omhandler temaer et stykke tilbake i tid, som for eksempel hvor mange som ble født i Norge i 1900, eller hvor mange som døde av tuberkulose i 1950. Historisk statistikk omfatter også lange tidsserier som går tilbake i tid. Statistikken over folketallet i Norge er et eksempel på det.
Hvor lang en tidsserie skal være eller hvor langt tilbake vi må gå for at en statistikk skal være historisk, finnes det ikke noe eksakt svar på, men det er vanlig å si om lag 30 år, altså statistikk fra rundt 1990 og tidligere.
Hvor finner du historisk statistikk?
Statistisk sentralbyrå (SSB) publiserer i dag alt innholdet sitt løpende på nettstedet ssb.no, mens alle eldre utgivelser fra 1828 til 2000 er digitalisert og gjort tilgjengelig i PDF-format fra nettstedet. Denne samlingen kalles også "Historisk statistikk".
Statistisk sentralbyrå: Historisk statistikk
Hvordan finner du fram i de historiske publikasjonene?
Inndelingen er tematisk. Det første temaet heter "Oversikter", og det kan være et bra sted å starte. Her finnes blant annet
historisk statistikk (utgitt i 1968, 1978 og 1994) med lange tidsserier for de fleste temaer
statistiske årbøker, som ble utgitt årlig i perioden 1880 til 2013
I tillegg til oversiktene finner du andre temaer som "Befolkning" og "Arbeid og lønn". Her kan du klikke deg videre inn til enkeltpublikasjoner. Du kan for eksempel klikke deg inn på "Befolkning", deretter på "Folkemengde og befolkningsendringer", deretter "Folkemengdens bevegelse 1926–1950" og til slutt på "Folkemengdens bevegelse 1933". I en slik publikasjon kan du i tillegg til folketallet for det valgte året, finne informasjon om valg, industri, post- og bankvesen, fiskerier og bergverksdrift, skolens tilstand og mye mer.
TipsDe gamle publikasjonene har en innholdsfortegnelse. Bla deg fram til den for å se hva som finnes i publikasjonen. Et alternativ er å bruke CTRL + F og søke på det du er ute etter, for eksempel fisk eller skole. Husk at de kanskje brukte andre betegnelser enn i dag, folkeskole i stedet for barneskole og så videre.
Under de tematiske inngangene er det flere innganger under overskriften "Mer historisk innhold".
For eksempel er "Statistikkbanktabeller" med lange tidsserier en nyttig inngang der du får muligheten til å lage egne, lange tidsserier
Norgeshistorie fortalt gjennom statistikk
Som du skjønner, innebærer historisk statistikk litt gravearbeid, men desto mer gøy er det når man finner fram til noe interessant, enten det er noe om hvordan forholdene var før i tiden, eller du ser hvordan noe har utviklet seg fra langt tilbake og fram til i dag.
SSB lager statistikk til nytte for samfunnet. Hva som er til nytte for samfunnet, endrer seg over tid. Noen statistikker er ikke lenger aktuelle og avsluttes, mens nye statistikker opprettes for å avdekke nyere samfunnsforhold.
Et eksempel: Fram til 1940 lagde SSB statistikk på tilfeller av spedalske, eller leprapasienter, som vi sier i dag. Det var en alvorlig og stigmatiserende sykdom som preget samfunnet. For eksempel var det egne lepralover med blant annet restriksjoner for ekteskapsinngåelser. Forekomsten av lepratilfeller var viktig, og SSB ga ut årlige oversikter. Siden 1950-tallet har det vært effektiv behandling mot sykdommen, og en egen statistikk var ikke lenger aktuell i Norge.
Folketellingene
Norske folketellinger (ssb.no) inneholder opplysninger om alle personer som bodde i Norge på en bestemt dato i et bestemt år. Den første folketellingen i Norge ble gjennomført i 1769. Hos SSB finner du statistikken fra folketellingene, mens hos Digitalarkivet (digitalarkivet.no) finner du personopplysningene (men bare fra minst 100 år tilbake på grunn av personvern).
Fram til 1970 ble folketellingene gjennomført med tellere og manuell registrering. Folketellingene ble gjennomført hvert tiende år og var et stort og krevende arbeid. I dag merker du ikke at du blir telt. I 1964 ble det opprettet et sentralt folkeregister. Når SSB gjennomfører en folketelling, henter de alle opplysninger fra Folkeregisteret og andre administrative registre.
Hva kan du bruke folketellingene til? Folketellingene gir et unikt innblikk i samfunnet på den tiden tellingen ble gjennomført. Du vil finne tall i form av tabeller, men også mange beskrivelser og forklaringer til tallene. Fra 1960 vil du i folketellingenes kommunehefter finne detaljert informasjon ned på den enkelte bygd/grunnkrets i Norge.
Selv om det skal gjennomføres folketelling i 2021, er det meste i folketellingene i de senere år blitt bedre dekket av annen statistikk.
Annen historisk statistikk
SSB er hovedprodusenten av offisiell statistikk i Norge, men også andre offentlige institusjoner utgir statistikk, også historisk statistikk. Her kan nevnes NAVs Historisk statistikk om arbeidsmarkedet (nav.no) og Norges Banks Historisk monetær statistikk (norges-bank.no) som blant annet inneholder svært lange tidsserier for konsumpriser, huspriser og lønninger.
Kilde
Folkehelseinstituttet (2019, 2. februar). Lepra (spedalskhet). https://www.fhi.no/nettpub/smittevernveilederen/sykdommer-a-a/lepra-spedalskhet---veileder-for-he/#forekomst-i-norge
Les original på NDLA →
Historisk statistikk er statistikk som omhandler temaer et stykke tilbake i tid, som for eksempel hvor mange som ble født i Norge i 1900, eller hvor mange som døde av tuberkulose i 1950. Historisk statistikk omfatter også lange tidsserier som går tilbake i tid. Statistikken over folketallet i Norge er et eksempel på det.
Hvor lang en tidsserie skal være eller hvor langt tilbake vi må gå for at en statistikk skal være historisk, finnes det ikke noe eksakt svar på, men det er vanlig å si om lag 30 år, altså statistikk fra rundt 1990 og tidligere.
Hvor finner du historisk statistikk?
Statistisk sentralbyrå (SSB) publiserer i dag alt innholdet sitt løpende på nettstedet ssb.no, mens alle eldre utgivelser fra 1828 til 2000 er digitalisert og gjort tilgjengelig i PDF-format fra nettstedet. Denne samlingen kalles også "Historisk statistikk".
Statistisk sentralbyrå: Historisk statistikk
Hvordan finner du fram i de historiske publikasjonene?
Inndelingen er tematisk. Det første temaet heter "Oversikter", og det kan være et bra sted å starte. Her finnes blant annet
historisk statistikk (utgitt i 1968, 1978 og 1994) med lange tidsserier for de fleste temaer
statistiske årbøker, som ble utgitt årlig i perioden 1880 til 2013
I tillegg til oversiktene finner du andre temaer som "Befolkning" og "Arbeid og lønn". Her kan du klikke deg videre inn til enkeltpublikasjoner. Du kan for eksempel klikke deg inn på "Befolkning", deretter på "Folkemengde og befolkningsendringer", deretter "Folkemengdens bevegelse 1926–1950" og til slutt på "Folkemengdens bevegelse 1933". I en slik publikasjon kan du i tillegg til folketallet for det valgte året, finne informasjon om valg, industri, post- og bankvesen, fiskerier og bergverksdrift, skolens tilstand og mye mer.
TipsDe gamle publikasjonene har en innholdsfortegnelse. Bla deg fram til den for å se hva som finnes i publikasjonen. Et alternativ er å bruke CTRL + F og søke på det du er ute etter, for eksempel fisk eller skole. Husk at de kanskje brukte andre betegnelser enn i dag, folkeskole i stedet for barneskole og så videre.
Under de tematiske inngangene er det flere innganger under overskriften "Mer historisk innhold".
For eksempel er "Statistikkbanktabeller" med lange tidsserier en nyttig inngang der du får muligheten til å lage egne, lange tidsserier
Norgeshistorie fortalt gjennom statistikk
Som du skjønner, innebærer historisk statistikk litt gravearbeid, men desto mer gøy er det når man finner fram til noe interessant, enten det er noe om hvordan forholdene var før i tiden, eller du ser hvordan noe har utviklet seg fra langt tilbake og fram til i dag.
SSB lager statistikk til nytte for samfunnet. Hva som er til nytte for samfunnet, endrer seg over tid. Noen statistikker er ikke lenger aktuelle og avsluttes, mens nye statistikker opprettes for å avdekke nyere samfunnsforhold.
Et eksempel: Fram til 1940 lagde SSB statistikk på tilfeller av spedalske, eller leprapasienter, som vi sier i dag. Det var en alvorlig og stigmatiserende sykdom som preget samfunnet. For eksempel var det egne lepralover med blant annet restriksjoner for ekteskapsinngåelser. Forekomsten av lepratilfeller var viktig, og SSB ga ut årlige oversikter. Siden 1950-tallet har det vært effektiv behandling mot sykdommen, og en egen statistikk var ikke lenger aktuell i Norge.
Folketellingene
Norske folketellinger (ssb.no) inneholder opplysninger om alle personer som bodde i Norge på en bestemt dato i et bestemt år. Den første folketellingen i Norge ble gjennomført i 1769. Hos SSB finner du statistikken fra folketellingene, mens hos Digitalarkivet (digitalarkivet.no) finner du personopplysningene (men bare fra minst 100 år tilbake på grunn av personvern).
Fram til 1970 ble folketellingene gjennomført med tellere og manuell registrering. Folketellingene ble gjennomført hvert tiende år og var et stort og krevende arbeid. I dag merker du ikke at du blir telt. I 1964 ble det opprettet et sentralt folkeregister. Når SSB gjennomfører en folketelling, henter de alle opplysninger fra Folkeregisteret og andre administrative registre.
Hva kan du bruke folketellingene til? Folketellingene gir et unikt innblikk i samfunnet på den tiden tellingen ble gjennomført. Du vil finne tall i form av tabeller, men også mange beskrivelser og forklaringer til tallene. Fra 1960 vil du i folketellingenes kommunehefter finne detaljert informasjon ned på den enkelte bygd/grunnkrets i Norge.
Selv om det skal gjennomføres folketelling i 2021, er det meste i folketellingene i de senere år blitt bedre dekket av annen statistikk.
Annen historisk statistikk
SSB er hovedprodusenten av offisiell statistikk i Norge, men også andre offentlige institusjoner utgir statistikk, også historisk statistikk. Her kan nevnes NAVs Historisk statistikk om arbeidsmarkedet (nav.no) og Norges Banks Historisk monetær statistikk (norges-bank.no) som blant annet inneholder svært lange tidsserier for konsumpriser, huspriser og lønninger.
Kilde
Folkehelseinstituttet (2019, 2. februar). Lepra (spedalskhet). https://www.fhi.no/nettpub/smittevernveilederen/sykdommer-a-a/lepra-spedalskhet---veileder-for-he/#forekomst-i-norge
Les original på NDLA →
Kvalitativ og kvantitativ metode
Kvalitativ metode
Kvalitativ metode i historiefaget betyr å gå i dybden når en skal analysere for eksempel personer, stater og institusjoner. Historikerne bruker som oftest da dokumenter, brev eller andre tekster. De analyserer disse kildene for blant annet å finne svar på årsaker til hendelser.
Vanligvis forklarer vi kvalitativ metode som en metode basert på intervjuer og deltakende observasjon. Det er ikke alltid like aktuelt i historie siden historikerne forsker på noe som er avsluttet. Vi kan altså ikke spørre aktørene eller deltakerne. I samtidshistorie, altså nyere tid, kan vi derimot også bruke intervju som metode.
Ulempen med kvalitativ metode er at materialet ofte bare forteller fra en eller noen få personers ståsted. Dette gjør det vanskelig å trekke generelle konklusjoner for flere enn akkurat dem det gjelder.
Fordelene er blant annet at vi kan få mer inngående innsikt i motivasjoner og drivkrefter til enkelte personers handlinger.
Kvantitativ metode
Kvantitativ metode i historiefaget inkluderer studier av blant annet folketellinger, kirkebøker og historisk statistikk.
Kvantitative metoder benytter tall og målbare enheter som utgangspunkt for analyser. Statistikk er sentrale verktøy, og resultatene blir gjerne framstilt i tabeller, grafer eller andre statistiske framstillinger. Kvantitative metoder kan gjøre det mulig å få mer overordnet kunnskap om større grupper.
Ulempen med kvantitative metoder er at de kan gi for generelle bilder, og at det kan være svakheter i datamaterialet som blir usynlig i mengden og analysen.
Fordelen med denne metoden er at den kan gi et mer overordnet bilde av situasjonen man undersøker. I begge tilfellene er det viktig å kjenne til styrker og svakheter i kildematerialet man bruker.
Les original på NDLA →
Kvalitativ metode i historiefaget betyr å gå i dybden når en skal analysere for eksempel personer, stater og institusjoner. Historikerne bruker som oftest da dokumenter, brev eller andre tekster. De analyserer disse kildene for blant annet å finne svar på årsaker til hendelser.
Vanligvis forklarer vi kvalitativ metode som en metode basert på intervjuer og deltakende observasjon. Det er ikke alltid like aktuelt i historie siden historikerne forsker på noe som er avsluttet. Vi kan altså ikke spørre aktørene eller deltakerne. I samtidshistorie, altså nyere tid, kan vi derimot også bruke intervju som metode.
Ulempen med kvalitativ metode er at materialet ofte bare forteller fra en eller noen få personers ståsted. Dette gjør det vanskelig å trekke generelle konklusjoner for flere enn akkurat dem det gjelder.
Fordelene er blant annet at vi kan få mer inngående innsikt i motivasjoner og drivkrefter til enkelte personers handlinger.
Kvantitativ metode
Kvantitativ metode i historiefaget inkluderer studier av blant annet folketellinger, kirkebøker og historisk statistikk.
Kvantitative metoder benytter tall og målbare enheter som utgangspunkt for analyser. Statistikk er sentrale verktøy, og resultatene blir gjerne framstilt i tabeller, grafer eller andre statistiske framstillinger. Kvantitative metoder kan gjøre det mulig å få mer overordnet kunnskap om større grupper.
Ulempen med kvantitative metoder er at de kan gi for generelle bilder, og at det kan være svakheter i datamaterialet som blir usynlig i mengden og analysen.
Fordelen med denne metoden er at den kan gi et mer overordnet bilde av situasjonen man undersøker. I begge tilfellene er det viktig å kjenne til styrker og svakheter i kildematerialet man bruker.
Les original på NDLA →
Om bruk av kvantitativ metode i historie
Mindre oppmerksomhet om "vanlige folk"
Bruken av kvantitative metoder i historie bredte om seg særlig fra 1960- og -70-tallet. For mange historikere var det en reaksjon på den tradisjonelle historieskrivingen, som først og fremst handlet om eliter, "store menn", diplomati og politikk.
Det var disse gruppene og temaene som stort sett hadde etterlatt seg skriftlig materiale. De var ofte også blitt sentrale i et lands eller ei gruppes fortellinger om seg selv. Slik hadde de blitt førstevalget for mange historikere å skrive om.
Mer "vanlige folk" samt andre sider av samfunnet enn de politiske, hadde fått langt mindre oppmerksomhet. Dels fordi de hadde etterlatt seg færre kvalitative spor, og slik vært vanskeligere å skrive historien til. Dels var det også politiske strømninger i Vest-Europa som inspirerte en ny forskningsagenda. Denne ønsket å vite mer om historien til flere grupper i samfunnet og flere sider av ulike samfunn. Slik vokste det fram historie om for eksempel arbeidere, kvinner, barn eller innvandrere, og om tema som økonomisk og sosial utvikling.
Kvantitative metoder ble viktige
For å få innsikt i de nye gruppene og temaene måtte historikere vende seg til nye kilder, og for mange ble også kvantitative metoder viktige. Disse gruppene og temaene hadde ofte ikke etterlatt seg særlig med direkte spor i form av for eksempel brev eller dagbøker. Løsningen ble derfor å bruke kilder som kirkebøker, folketellinger eller skattelister som bare indirekte forteller om de nye gruppene eller temaene. Ved å bearbeide disse med ulike verktøy ble det mulig for historikerne å hente ut ny informasjon om de nye forskningsområdene.
Statistikk var, og er fremdeles, et nyttig verktøy i bearbeiding av mange av disse kildene. Kirkebøker som lister opp når folk ble døpt, gift og begravd, ga, med bruk av gjennomsnitt, innsikt i levealder og familiestørrelse. Fra folketellinger ble det mulig å finne frekvensen av ulike yrker både nasjonalt og i lokalsamfunn. Regnskapsprotokoller for institusjoner som fattighus eller fengsel avslørte hva slags og hvor mye mat innsatte fikk. Tollprotokoller kunne vise om og hvordan lokalsamfunn deltok i varehandel ved at man regnet ut varemengder og skipstrafikk og holdt dette opp mot nasjonale tall.
Les original på NDLA →
Bruken av kvantitative metoder i historie bredte om seg særlig fra 1960- og -70-tallet. For mange historikere var det en reaksjon på den tradisjonelle historieskrivingen, som først og fremst handlet om eliter, "store menn", diplomati og politikk.
Det var disse gruppene og temaene som stort sett hadde etterlatt seg skriftlig materiale. De var ofte også blitt sentrale i et lands eller ei gruppes fortellinger om seg selv. Slik hadde de blitt førstevalget for mange historikere å skrive om.
Mer "vanlige folk" samt andre sider av samfunnet enn de politiske, hadde fått langt mindre oppmerksomhet. Dels fordi de hadde etterlatt seg færre kvalitative spor, og slik vært vanskeligere å skrive historien til. Dels var det også politiske strømninger i Vest-Europa som inspirerte en ny forskningsagenda. Denne ønsket å vite mer om historien til flere grupper i samfunnet og flere sider av ulike samfunn. Slik vokste det fram historie om for eksempel arbeidere, kvinner, barn eller innvandrere, og om tema som økonomisk og sosial utvikling.
Kvantitative metoder ble viktige
For å få innsikt i de nye gruppene og temaene måtte historikere vende seg til nye kilder, og for mange ble også kvantitative metoder viktige. Disse gruppene og temaene hadde ofte ikke etterlatt seg særlig med direkte spor i form av for eksempel brev eller dagbøker. Løsningen ble derfor å bruke kilder som kirkebøker, folketellinger eller skattelister som bare indirekte forteller om de nye gruppene eller temaene. Ved å bearbeide disse med ulike verktøy ble det mulig for historikerne å hente ut ny informasjon om de nye forskningsområdene.
Statistikk var, og er fremdeles, et nyttig verktøy i bearbeiding av mange av disse kildene. Kirkebøker som lister opp når folk ble døpt, gift og begravd, ga, med bruk av gjennomsnitt, innsikt i levealder og familiestørrelse. Fra folketellinger ble det mulig å finne frekvensen av ulike yrker både nasjonalt og i lokalsamfunn. Regnskapsprotokoller for institusjoner som fattighus eller fengsel avslørte hva slags og hvor mye mat innsatte fikk. Tollprotokoller kunne vise om og hvordan lokalsamfunn deltok i varehandel ved at man regnet ut varemengder og skipstrafikk og holdt dette opp mot nasjonale tall.
Les original på NDLA →
Styrker og svakheter ved kvantitativ metode
Opp gjennom historien var det først og fremst eliten som kunne skrive, og dermed hadde mulighet til å nedtegne egne tanker eller erfaringer for ettertiden. Resten av befolkningen kunne ofte ikke skrive, og om de kunne ble det de skrev kanskje ikke ansett som like verdifullt å ta vare på. Nettopp derfor vet vi langt mer om hva konger tenkte og mente, enn om fattigfolk og deres opplevelser.
Innsikt
Kvantitative metoder kan hjelpe oss til å få bedre innsikt i de som ikke selv har etterlatt seg skriftlige spor. Med statistikk kan vi behandle kildemateriale som er vanskelig å analysere kvalitativt. Typiske eksempler på slikt kildemateriale er oversikter som staten eller større institusjoner samlet for å få oversikt over det de administrerte. Disse er i praksis bare lange lister med navn og/eller tall, men med statistiske analyser kan de fortelle historikeren mye om samfunnet.
Skattelister og folketellinger
Skattelister ble lagd for å ha oversikt over hvem som skulle betale skatt, men viser historikere hvem som hadde formuer og hvor rike disse var. Folketellinger ble lagd for å få oversikt over befolkningen, dels med sikte på skattlegging, men også for å planlegge militær utskriving. Historikere har brukt dem til å forstå grunnleggende strukturer i historiske samfunn, slik som hva den vanlige familiestørrelsen var, eller utbredelsen av ulike yrker.
En stor fordel med kvantitative metoder er at det ofte er lett å formidle resultatene. En graf eller et diagram kan enklere vise et poeng enn om man skal forklare med ord. Premissene som statistikken er basert på, er også allment akseptert som logiske. Sammen gjør disse det enklere å kommunisere på tvers av språk eller andre forskjeller.
Representativt utvalg
Med kvantitative metoder kan man også hente ut representative utvalg av en befolkning. Dette er enormt arbeidsbesparende fordi man slipper å gå gjennom hvert enkelt datapunkt. I stedet klarer det seg med et mindre utvalg som likevel kan representere en større helhet. Har man datamateriale som strekker seg over tid, kan tidsserier vise utvikling og endring. Den teknologiske utviklingen de siste årene har også gjort det lettere å analysere store datamengder og å behandle og formidle materialet på nye måter. Man sitter ikke lenger med blyant og kalkulator, det holder kanskje å klikke på en knapp i et dataprogram.
Kan vi stole på kilden?
Før vi går i gang med en historisk analyse, må vi vurdere om vi kan stole på kildematerialet vi skal bruke. Vi må for eksempel vurdere om kilden snakker sant, eller kanskje rett ut lyver, eller om ting har blitt utelatt enten med vilje eller ikke.
Arbeider vi for eksempel med historiske skattelister, må vi anta at i hvert fall noen personer har holdt skjult formuer for å slippe beskatning. Siden det var beskatning på varehandel og skipsanløp, må vi nok også anta at dette er tilfelle for materialer vi finner i tollarkivene. Disse antakelsene kan vi finne støtte for i kvalitative undersøkelser av rettsprotokoller som forteller om flere tilfeller av skattesvik og smugling.
Det kan også oppstå situasjoner der vi rett og slett ikke forstår hva noe i kilden betyr. Det kan være ord eller samfunnsforhold som har blitt så endret over tid, at vi ikke lenger kjenner dem. Ved slike tilfeller er det viktig å gjøre klart det vi er usikre på, ikke bare det vi er sikre på. Skal vi bruke datamateriale som andre har behandlet, er det også et poeng å vurdere om disse kan ha skrevet av feil, eventuelt tatt valg som har gjort at kilden har mistet noe av sin nøyaktighet.
Er kilden representativ?
Vi må også vurdere om kilden vi bruker, er representativ. Særlig for historiske kilder er det et problem at ting ofte har gått tapt. Brann i arkivene, embetsmenn som har mistet protokoller over bord under en storm mens de var på reise i distriktene sine, eller overivrig rydding som har ført til at ting har blitt kastet. Ofte har rett og slett dårlige lagringsforhold resultert i at materialet har blitt ødelagt av mugg, eventuelt, i varmere deler av verden, blitt spist av termitter. Et problem mange arkivarer frykter når vi bevarer nåtidig materiale for fremtidige historikere, er at dataprogrammene vi bruker i dag ikke vil kunne leses. Folk og institusjoner kan også rett og slett ha mistet eller slettet arkiv og bevaringsverdig materiale i det de har byttet datamaskiner eller program. Hull i arkivserier kalles lakuner.
Statistiske kilder er også begrenset av at de forteller begrenset om noen grupper. Et eksempel er folketeller der det lenge ikke var vanlig å notere ned gifte kvinners yrker. Menns yrker ble derimot stort sett notert. En slik skeivregistrering skjuler kvinnenes økonomiske bidrag til familien. Ved slike tilfeller må vi vurdere og diskutere hver enkelt kilde, avgjøre om vi kan bruke den i analyse vi skal gjøre, og tydeliggjøre eventuelle forhold.
Les original på NDLA →
Innsikt
Kvantitative metoder kan hjelpe oss til å få bedre innsikt i de som ikke selv har etterlatt seg skriftlige spor. Med statistikk kan vi behandle kildemateriale som er vanskelig å analysere kvalitativt. Typiske eksempler på slikt kildemateriale er oversikter som staten eller større institusjoner samlet for å få oversikt over det de administrerte. Disse er i praksis bare lange lister med navn og/eller tall, men med statistiske analyser kan de fortelle historikeren mye om samfunnet.
Skattelister og folketellinger
Skattelister ble lagd for å ha oversikt over hvem som skulle betale skatt, men viser historikere hvem som hadde formuer og hvor rike disse var. Folketellinger ble lagd for å få oversikt over befolkningen, dels med sikte på skattlegging, men også for å planlegge militær utskriving. Historikere har brukt dem til å forstå grunnleggende strukturer i historiske samfunn, slik som hva den vanlige familiestørrelsen var, eller utbredelsen av ulike yrker.
En stor fordel med kvantitative metoder er at det ofte er lett å formidle resultatene. En graf eller et diagram kan enklere vise et poeng enn om man skal forklare med ord. Premissene som statistikken er basert på, er også allment akseptert som logiske. Sammen gjør disse det enklere å kommunisere på tvers av språk eller andre forskjeller.
Representativt utvalg
Med kvantitative metoder kan man også hente ut representative utvalg av en befolkning. Dette er enormt arbeidsbesparende fordi man slipper å gå gjennom hvert enkelt datapunkt. I stedet klarer det seg med et mindre utvalg som likevel kan representere en større helhet. Har man datamateriale som strekker seg over tid, kan tidsserier vise utvikling og endring. Den teknologiske utviklingen de siste årene har også gjort det lettere å analysere store datamengder og å behandle og formidle materialet på nye måter. Man sitter ikke lenger med blyant og kalkulator, det holder kanskje å klikke på en knapp i et dataprogram.
Kan vi stole på kilden?
Før vi går i gang med en historisk analyse, må vi vurdere om vi kan stole på kildematerialet vi skal bruke. Vi må for eksempel vurdere om kilden snakker sant, eller kanskje rett ut lyver, eller om ting har blitt utelatt enten med vilje eller ikke.
Arbeider vi for eksempel med historiske skattelister, må vi anta at i hvert fall noen personer har holdt skjult formuer for å slippe beskatning. Siden det var beskatning på varehandel og skipsanløp, må vi nok også anta at dette er tilfelle for materialer vi finner i tollarkivene. Disse antakelsene kan vi finne støtte for i kvalitative undersøkelser av rettsprotokoller som forteller om flere tilfeller av skattesvik og smugling.
Det kan også oppstå situasjoner der vi rett og slett ikke forstår hva noe i kilden betyr. Det kan være ord eller samfunnsforhold som har blitt så endret over tid, at vi ikke lenger kjenner dem. Ved slike tilfeller er det viktig å gjøre klart det vi er usikre på, ikke bare det vi er sikre på. Skal vi bruke datamateriale som andre har behandlet, er det også et poeng å vurdere om disse kan ha skrevet av feil, eventuelt tatt valg som har gjort at kilden har mistet noe av sin nøyaktighet.
Er kilden representativ?
Vi må også vurdere om kilden vi bruker, er representativ. Særlig for historiske kilder er det et problem at ting ofte har gått tapt. Brann i arkivene, embetsmenn som har mistet protokoller over bord under en storm mens de var på reise i distriktene sine, eller overivrig rydding som har ført til at ting har blitt kastet. Ofte har rett og slett dårlige lagringsforhold resultert i at materialet har blitt ødelagt av mugg, eventuelt, i varmere deler av verden, blitt spist av termitter. Et problem mange arkivarer frykter når vi bevarer nåtidig materiale for fremtidige historikere, er at dataprogrammene vi bruker i dag ikke vil kunne leses. Folk og institusjoner kan også rett og slett ha mistet eller slettet arkiv og bevaringsverdig materiale i det de har byttet datamaskiner eller program. Hull i arkivserier kalles lakuner.
Statistiske kilder er også begrenset av at de forteller begrenset om noen grupper. Et eksempel er folketeller der det lenge ikke var vanlig å notere ned gifte kvinners yrker. Menns yrker ble derimot stort sett notert. En slik skeivregistrering skjuler kvinnenes økonomiske bidrag til familien. Ved slike tilfeller må vi vurdere og diskutere hver enkelt kilde, avgjøre om vi kan bruke den i analyse vi skal gjøre, og tydeliggjøre eventuelle forhold.
Les original på NDLA →
Demokrati, ideologier og medborgerskap
Myndiggjøring og frigjøring
Demokratisering
1814: Skjebneåret for Norge
Napoleonskrigene fikk stor betydning for Norge i 1814. Kieltraktaten gav Norge til kongen av Sverige som krigsbytte etter den svenske innsatsen for å beseire Napoleon i slaget ved Leipzig i 1813.
Da nyheten om Kieltraktaten nådde nordmennene, var reaksjonene ulike. Blant brukseiere og handelsborgere, som så nytten av handelen med Storbritannia, hevdet man at en personalunion med Sverige var å foretrekke, siden eneveldet var avskaffet der i 1809, og de hadde fått en grunnlov.
Blant embetsmennene, som hadde lang erfaring i administrasjon av det eneveldige Danmark-Norge, var det ikke noe uttalt ønske om en løsrivelse fra Danmark før Kieltraktaten ble gjort kjent.
Opprør mot Kieltraktaten
For å reise et nasjonalt opprør mot Kieltraktaten spilte den danske kronprinsen, Christian Frederik, en sentral rolle. Året før hadde kronprinsen reist til Norge og blitt stattholder på vegne av danskekongen. For å få støtte sammenkalte han embetsmenn og forretningsmenn til et stormannsmøte hos jernverkseier Carsten Anker på Eidsvoll i februar.
Christian Frederik reiste først krav om at stormennene skulle støtte hans rett til den norske tronen. Professor Georg Sverdrup argumenterte for at dersom man ville få i gang et folkeopprør mot Kieltraktaten, måtte man søke folkets støtte gjennom et demokratisk valg, og ikke bare støtte seg på kronprinsens rett til å arve tronen.
Mange av stormennene var kjent med opplysningsidéene, og møtet endte med at kongen aksepterte at det skulle velges en grunnlovgivende nasjonalforsamling utgått fra folket. Prosessen videre skulle skje ved valg av representanter til en riksforsamling som skulle samles på Eidsvoll i april 1814. Her skulle Grunnloven utformes og kongen skulle velges av representantene.
Georg Sverdrup var en norsk filolog og politiker. Han var den første professoren i klassiske fag i Norge og hovedansvarlig for oppbyggingen av Universitetsbiblioteket. Det nye biblioteksbygget på Blindern, som åpnet i 1999, fikk navnet Georg Sverdrups hus.
(Mardal, 2021)
Enig og tro til Dovre faller
Senere i februar skulle folk avlegge ed i kirken på å ville "hevde Norges selvstendighet og ofre liv og blod for det elskede fedreland", og velge representanter fra distriktene til riksforsamlingen.
Forsamlingen møttes på Eidsvoll tidlig i april og bestod av til sammen 112 representanter. 57 embetsmenn, 18 forretningsmenn og 37 bønder. Representanter fra Nord-Norge rakk ikke fram i tide. Christian Frederik skulle i prinsippet ikke ha noen rolle på riksforsamlingen, men deltok som observatør.
Riksforsamlingen på Eidsvoll
Blant de 112 representantene oppstod det raskt to hovedfløyer i synet på norsk selvstendighet. Flertallet, som særlig besto av embetsmenn og bønder, samlet seg bak Christian Magnus Falsen i Selvstendighetspartiet. Av motstanderne ble de kalt "Prinsepartiet". De ønsket et selvstendig norsk kongerike under Christian Frederik.
Grev Herman Wedel Jarlsberg ble talsmann for unionsfløyen. De hevdet at Kieltraktaten var bindende, og at en union med Sverige, under forutsetning av fullt indre selvstyre, ville være langt bedre. Unionspartiet, eller "Svenskepartiet", hadde støtte av representanter blant brukseiere og handelsborgere.
Veien mot 17. mai-grunnloven
Christian Magnus Falsen kom til Eidsvoll et med utkast til Grunnloven som ble drøftet i aprildagene. Eidsvollsmennene hadde flere andre grunnlover tilgjengelig og lot seg inspirere av opplysningstidens tanker i utformingen av det norske grunnloven.
Selvstendighetslinjen vant fram i Eidsvollsforsamlingen, og Grunnloven ble vedtatt. Den 17. mai ble Christian Frederik valgt til norsk konge i et konstitusjonelt monarki, altså et monarki som skulle styre i henhold til Grunnloven. En grunnlov som var sterkt preget av Montesquieus maktfordelingsprinsipp.
Den utøvende makt
En sterk kongemakt skulle styre landet. Kongen hadde makt til å velge regjering, til å kommandere militæret og til å bestemme utenrikspolitikk, krig og fred. Til forskjell fra eneveldet var makten nå utgått fra folket. Derfor måtte kongen styre i samsvar med norske lover.
Den lovgivende makt
Stortinget utgjorde den folkevalgte forsamlingen. Stortinget fikk makt til å vedta lover og til å pålegge folket skatter og avgifter til statens utgifter.
Den dømmende makt
Domstolene, med Høyesterett i spissen, skulle dømme etter de lovene som folket gjennom Stortinget hadde vedtatt.
Maktfordelingen sikret at de ulike statsmaktene skulle opptre uavhengige av hverandre. Et eksempel i Grunnloven var at statsrådene ikke hadde adgang til Stortinget. Dette ble først opphevet i praksis med innføringen av parlamentarismen i 1884.
Stemmeretten
Det hersket noe uenighet om hvem skulle få stemmerett i stortingsvalg under utarbeidelsen av Grunnloven. Flertallet blant eidsvollsmennene stemte for at eiendomsretten skulle ligge til grunn for stemmeretten.
Grunnloven av 1814 gav stemmerett til embetsmenn, bedrestilte byborgere og bønder som enten eide, eller som i mer enn fem år hadde leid jord. Sett i samtidens Europa virket dette svært demokratisk, siden ca. 40 % av alle menn over 25 år fikk stemmerett og medbestemmelse.
Enkeltindividets frihet
Norge ble en rettsstat med Grunnloven av 17. mai. Rettsstatsprinsippene ble vedtatt uten stor diskusjon. Alle borgere var like for loven, uavhengig av både maktorganer og status. Retten til å disponere egen eiendom stod også fast.
Etter den franske revolusjonen hadde det vært livlig debatt i den dansk-norske offentligheten om temaer det egentlig var forbudt å snakke om, som kritikk av politikk og økonomi. I 1799 hadde derfor kongemakten sendt ut en "Forordning som nærmere bestemmer Trykkefrihedens Grændser". På norgeshistorie.no kan du lese om forbudene og straffereaksjonene.
1814-grunnloven satte en stopper for den kongelige sensuren med paragraf 100 som slo fast at "Trykkefrihed bør finde Sted".
Religionsfrihet fantes imidlertid ikke i den norske grunnloven. Grunnloven inneholdt forbud mot religiøst definerte grupper som jøder, jesuitter og munkeordener.
Tenk over:
Hva betyr Grunnloven for deg?
Hvilke opplysningsidéer finner du i den norske grunnloven?
Krigen mellom Norge og Sverige
Med stormaktenes støtte var Karl Johan villig til å gå til krig for å tvinge igjennom Kieltraktatens bestemmelser. Men etter to ukers militære trefninger i Østfold og Kongsvinger var begge parter beredt til å finne akseptable løsninger på konflikten.
Christian Frederik regnet krigen og selvstendighetspolitikken som mislykket. Fredsforhandlingene førte fram til Mossekonvensjonen den 14. august. Norge aksepterte unionen med Sverige, og Christian Frederik måtte abdisere.
Resultatene var allikevel gode for de norske utsendingene. Utgangspunktet for forhandlingene var at rikene skulle være selvstendige, og at svenskene godtok Eidsvoll-grunnloven. Denne skulle nå revideres og tilpasses unionen med Sverige. Norge skulle gå inn i en personalunion med Sverige, med felles konge og utenrikspolitikk.
Novembergrunnloven
I forhandlingene med svenskene spilte Norges første stortingspresident, Wilhelm Friman Koren Christie, en betydelig rolle i tilpasningene til unionen med Sverige. I 17. mai-grunnloven var kongemakten meget sterk, men Christie greide i forhandlingene med svenskene å begrense kongens makt. Blant annet ble det gjennomslag for at norske militære styrker ikke kunne brukes til angrepskrig uten Stortingets samtykke. Unionen ble formalisert i Riksakten av 1815. Norge og Sverige var i union, med felles konge og utenrikspolitikk, men Norge hadde eget selvstyre gjennom Grunnloven.
Kilder
Frydenlund, B. (2020, 27.oktober). Året 1814. I Norgeshistorie.no. https://www.norgeshistorie.no/grunnlov-og-ny-union/1312-%C3%85ret-1814.html
Hommerstad, M. (2020, 27. oktober). Hvem fikk stemmerett i 1814?. I Norgeshistorie.no. https://www.norgeshistorie.no/grunnlov-og-ny-union/1337-hvem-fikk-stemmerett-i-1814.html
Mardal, M. A. (2021, 25. januar). Georg Sverdrup - filolog. I Store norske leksikon. https://snl.no/Georg_Sverdrup_-_filolog
Norgeshistorie.no/UiO. (2020, 7. mai). Forordning om trykkefrihetens grenser. https://www.norgeshistorie.no/kilder/grunnlov-og-ny-union/K1316-Forordning-om-trykkefrihetens-grenser.html
Storsveen, O. A. (2020, 27. oktober). Grunnlovens hovedprinsipper. I Norgeshistorie.no. https://www.norgeshistorie.no/grunnlov-og-ny-union/1332-grunnlovens-hovedprinsipper.html
Les original på NDLA →
Da nyheten om Kieltraktaten nådde nordmennene, var reaksjonene ulike. Blant brukseiere og handelsborgere, som så nytten av handelen med Storbritannia, hevdet man at en personalunion med Sverige var å foretrekke, siden eneveldet var avskaffet der i 1809, og de hadde fått en grunnlov.
Blant embetsmennene, som hadde lang erfaring i administrasjon av det eneveldige Danmark-Norge, var det ikke noe uttalt ønske om en løsrivelse fra Danmark før Kieltraktaten ble gjort kjent.
Opprør mot Kieltraktaten
For å reise et nasjonalt opprør mot Kieltraktaten spilte den danske kronprinsen, Christian Frederik, en sentral rolle. Året før hadde kronprinsen reist til Norge og blitt stattholder på vegne av danskekongen. For å få støtte sammenkalte han embetsmenn og forretningsmenn til et stormannsmøte hos jernverkseier Carsten Anker på Eidsvoll i februar.
Christian Frederik reiste først krav om at stormennene skulle støtte hans rett til den norske tronen. Professor Georg Sverdrup argumenterte for at dersom man ville få i gang et folkeopprør mot Kieltraktaten, måtte man søke folkets støtte gjennom et demokratisk valg, og ikke bare støtte seg på kronprinsens rett til å arve tronen.
Mange av stormennene var kjent med opplysningsidéene, og møtet endte med at kongen aksepterte at det skulle velges en grunnlovgivende nasjonalforsamling utgått fra folket. Prosessen videre skulle skje ved valg av representanter til en riksforsamling som skulle samles på Eidsvoll i april 1814. Her skulle Grunnloven utformes og kongen skulle velges av representantene.
Georg Sverdrup var en norsk filolog og politiker. Han var den første professoren i klassiske fag i Norge og hovedansvarlig for oppbyggingen av Universitetsbiblioteket. Det nye biblioteksbygget på Blindern, som åpnet i 1999, fikk navnet Georg Sverdrups hus.
(Mardal, 2021)
Enig og tro til Dovre faller
Senere i februar skulle folk avlegge ed i kirken på å ville "hevde Norges selvstendighet og ofre liv og blod for det elskede fedreland", og velge representanter fra distriktene til riksforsamlingen.
Forsamlingen møttes på Eidsvoll tidlig i april og bestod av til sammen 112 representanter. 57 embetsmenn, 18 forretningsmenn og 37 bønder. Representanter fra Nord-Norge rakk ikke fram i tide. Christian Frederik skulle i prinsippet ikke ha noen rolle på riksforsamlingen, men deltok som observatør.
Riksforsamlingen på Eidsvoll
Blant de 112 representantene oppstod det raskt to hovedfløyer i synet på norsk selvstendighet. Flertallet, som særlig besto av embetsmenn og bønder, samlet seg bak Christian Magnus Falsen i Selvstendighetspartiet. Av motstanderne ble de kalt "Prinsepartiet". De ønsket et selvstendig norsk kongerike under Christian Frederik.
Grev Herman Wedel Jarlsberg ble talsmann for unionsfløyen. De hevdet at Kieltraktaten var bindende, og at en union med Sverige, under forutsetning av fullt indre selvstyre, ville være langt bedre. Unionspartiet, eller "Svenskepartiet", hadde støtte av representanter blant brukseiere og handelsborgere.
Veien mot 17. mai-grunnloven
Christian Magnus Falsen kom til Eidsvoll et med utkast til Grunnloven som ble drøftet i aprildagene. Eidsvollsmennene hadde flere andre grunnlover tilgjengelig og lot seg inspirere av opplysningstidens tanker i utformingen av det norske grunnloven.
Selvstendighetslinjen vant fram i Eidsvollsforsamlingen, og Grunnloven ble vedtatt. Den 17. mai ble Christian Frederik valgt til norsk konge i et konstitusjonelt monarki, altså et monarki som skulle styre i henhold til Grunnloven. En grunnlov som var sterkt preget av Montesquieus maktfordelingsprinsipp.
Den utøvende makt
En sterk kongemakt skulle styre landet. Kongen hadde makt til å velge regjering, til å kommandere militæret og til å bestemme utenrikspolitikk, krig og fred. Til forskjell fra eneveldet var makten nå utgått fra folket. Derfor måtte kongen styre i samsvar med norske lover.
Den lovgivende makt
Stortinget utgjorde den folkevalgte forsamlingen. Stortinget fikk makt til å vedta lover og til å pålegge folket skatter og avgifter til statens utgifter.
Den dømmende makt
Domstolene, med Høyesterett i spissen, skulle dømme etter de lovene som folket gjennom Stortinget hadde vedtatt.
Maktfordelingen sikret at de ulike statsmaktene skulle opptre uavhengige av hverandre. Et eksempel i Grunnloven var at statsrådene ikke hadde adgang til Stortinget. Dette ble først opphevet i praksis med innføringen av parlamentarismen i 1884.
Stemmeretten
Det hersket noe uenighet om hvem skulle få stemmerett i stortingsvalg under utarbeidelsen av Grunnloven. Flertallet blant eidsvollsmennene stemte for at eiendomsretten skulle ligge til grunn for stemmeretten.
Grunnloven av 1814 gav stemmerett til embetsmenn, bedrestilte byborgere og bønder som enten eide, eller som i mer enn fem år hadde leid jord. Sett i samtidens Europa virket dette svært demokratisk, siden ca. 40 % av alle menn over 25 år fikk stemmerett og medbestemmelse.
Enkeltindividets frihet
Norge ble en rettsstat med Grunnloven av 17. mai. Rettsstatsprinsippene ble vedtatt uten stor diskusjon. Alle borgere var like for loven, uavhengig av både maktorganer og status. Retten til å disponere egen eiendom stod også fast.
Etter den franske revolusjonen hadde det vært livlig debatt i den dansk-norske offentligheten om temaer det egentlig var forbudt å snakke om, som kritikk av politikk og økonomi. I 1799 hadde derfor kongemakten sendt ut en "Forordning som nærmere bestemmer Trykkefrihedens Grændser". På norgeshistorie.no kan du lese om forbudene og straffereaksjonene.
1814-grunnloven satte en stopper for den kongelige sensuren med paragraf 100 som slo fast at "Trykkefrihed bør finde Sted".
Religionsfrihet fantes imidlertid ikke i den norske grunnloven. Grunnloven inneholdt forbud mot religiøst definerte grupper som jøder, jesuitter og munkeordener.
Tenk over:
Hva betyr Grunnloven for deg?
Hvilke opplysningsidéer finner du i den norske grunnloven?
Krigen mellom Norge og Sverige
Med stormaktenes støtte var Karl Johan villig til å gå til krig for å tvinge igjennom Kieltraktatens bestemmelser. Men etter to ukers militære trefninger i Østfold og Kongsvinger var begge parter beredt til å finne akseptable løsninger på konflikten.
Christian Frederik regnet krigen og selvstendighetspolitikken som mislykket. Fredsforhandlingene førte fram til Mossekonvensjonen den 14. august. Norge aksepterte unionen med Sverige, og Christian Frederik måtte abdisere.
Resultatene var allikevel gode for de norske utsendingene. Utgangspunktet for forhandlingene var at rikene skulle være selvstendige, og at svenskene godtok Eidsvoll-grunnloven. Denne skulle nå revideres og tilpasses unionen med Sverige. Norge skulle gå inn i en personalunion med Sverige, med felles konge og utenrikspolitikk.
Novembergrunnloven
I forhandlingene med svenskene spilte Norges første stortingspresident, Wilhelm Friman Koren Christie, en betydelig rolle i tilpasningene til unionen med Sverige. I 17. mai-grunnloven var kongemakten meget sterk, men Christie greide i forhandlingene med svenskene å begrense kongens makt. Blant annet ble det gjennomslag for at norske militære styrker ikke kunne brukes til angrepskrig uten Stortingets samtykke. Unionen ble formalisert i Riksakten av 1815. Norge og Sverige var i union, med felles konge og utenrikspolitikk, men Norge hadde eget selvstyre gjennom Grunnloven.
Kilder
Frydenlund, B. (2020, 27.oktober). Året 1814. I Norgeshistorie.no. https://www.norgeshistorie.no/grunnlov-og-ny-union/1312-%C3%85ret-1814.html
Hommerstad, M. (2020, 27. oktober). Hvem fikk stemmerett i 1814?. I Norgeshistorie.no. https://www.norgeshistorie.no/grunnlov-og-ny-union/1337-hvem-fikk-stemmerett-i-1814.html
Mardal, M. A. (2021, 25. januar). Georg Sverdrup - filolog. I Store norske leksikon. https://snl.no/Georg_Sverdrup_-_filolog
Norgeshistorie.no/UiO. (2020, 7. mai). Forordning om trykkefrihetens grenser. https://www.norgeshistorie.no/kilder/grunnlov-og-ny-union/K1316-Forordning-om-trykkefrihetens-grenser.html
Storsveen, O. A. (2020, 27. oktober). Grunnlovens hovedprinsipper. I Norgeshistorie.no. https://www.norgeshistorie.no/grunnlov-og-ny-union/1332-grunnlovens-hovedprinsipper.html
Les original på NDLA →
1814: Skjebneåret for Norge
Napoleonskrigene fikk stor betydning for Norge i 1814. Kieltraktaten gav Norge til kongen av Sverige som krigsbytte etter den svenske innsatsen for å beseire Napoleon i slaget ved Leipzig i 1813.
Da nyheten om Kieltraktaten nådde nordmennene, var reaksjonene ulike. Blant brukseiere og handelsborgere, som så nytten av handelen med Storbritannia, hevdet man at en personalunion med Sverige var å foretrekke, siden eneveldet var avskaffet der i 1809, og de hadde fått en grunnlov.
Blant embetsmennene, som hadde lang erfaring i administrasjon av det eneveldige Danmark-Norge, var det ikke noe uttalt ønske om en løsrivelse fra Danmark før Kieltraktaten ble gjort kjent.
Opprør mot Kieltraktaten
For å reise et nasjonalt opprør mot Kieltraktaten spilte den danske kronprinsen, Christian Frederik, en sentral rolle. Året før hadde kronprinsen reist til Norge og blitt stattholder på vegne av danskekongen. For å få støtte sammenkalte han embetsmenn og forretningsmenn til et stormannsmøte hos jernverkseier Carsten Anker på Eidsvoll i februar.
Christian Frederik reiste først krav om at stormennene skulle støtte hans rett til den norske tronen. Professor Georg Sverdrup argumenterte for at dersom man ville få i gang et folkeopprør mot Kieltraktaten, måtte man søke folkets støtte gjennom et demokratisk valg, og ikke bare støtte seg på kronprinsens rett til å arve tronen.
Mange av stormennene var kjent med opplysningsidéene, og møtet endte med at kongen aksepterte at det skulle velges en grunnlovgivende nasjonalforsamling utgått fra folket. Prosessen videre skulle skje ved valg av representanter til en riksforsamling som skulle samles på Eidsvoll i april 1814. Her skulle Grunnloven utformes og kongen skulle velges av representantene.
Georg Sverdrup var en norsk filolog og politiker. Han var den første professoren i klassiske fag i Norge og hovedansvarlig for oppbyggingen av Universitetsbiblioteket. Det nye biblioteksbygget på Blindern, som åpnet i 1999, fikk navnet Georg Sverdrups hus.
(Mardal, 2021)
Enig og tro til Dovre faller
Senere i februar skulle folk avlegge ed i kirken på å ville "hevde Norges selvstendighet og ofre liv og blod for det elskede fedreland", og velge representanter fra distriktene til riksforsamlingen.
Forsamlingen møttes på Eidsvoll tidlig i april og bestod av til sammen 112 representanter. 57 embetsmenn, 18 forretningsmenn og 37 bønder. Representanter fra Nord-Norge rakk ikke fram i tide. Christian Frederik skulle i prinsippet ikke ha noen rolle på riksforsamlingen, men deltok som observatør.
Riksforsamlingen på Eidsvoll
Blant de 112 representantene oppstod det raskt to hovedfløyer i synet på norsk selvstendighet. Flertallet, som særlig besto av embetsmenn og bønder, samlet seg bak Christian Magnus Falsen i Selvstendighetspartiet. Av motstanderne ble de kalt "Prinsepartiet". De ønsket et selvstendig norsk kongerike under Christian Frederik.
Grev Herman Wedel Jarlsberg ble talsmann for unionsfløyen. De hevdet at Kieltraktaten var bindende, og at en union med Sverige, under forutsetning av fullt indre selvstyre, ville være langt bedre. Unionspartiet, eller "Svenskepartiet", hadde støtte av representanter blant brukseiere og handelsborgere.
Veien mot 17. mai-grunnloven
Christian Magnus Falsen kom til Eidsvoll et med utkast til Grunnloven som ble drøftet i aprildagene. Eidsvollsmennene hadde flere andre grunnlover tilgjengelig og lot seg inspirere av opplysningstidens tanker i utformingen av det norske grunnloven.
Selvstendighetslinjen vant fram i Eidsvollsforsamlingen, og Grunnloven ble vedtatt. Den 17. mai ble Christian Frederik valgt til norsk konge i et konstitusjonelt monarki, altså et monarki som skulle styre i henhold til Grunnloven. En grunnlov som var sterkt preget av Montesquieus maktfordelingsprinsipp.
Den utøvende makt
En sterk kongemakt skulle styre landet. Kongen hadde makt til å velge regjering, til å kommandere militæret og til å bestemme utenrikspolitikk, krig og fred. Til forskjell fra eneveldet var makten nå utgått fra folket. Derfor måtte kongen styre i samsvar med norske lover.
Den lovgivende makt
Stortinget utgjorde den folkevalgte forsamlingen. Stortinget fikk makt til å vedta lover og til å pålegge folket skatter og avgifter til statens utgifter.
Den dømmende makt
Domstolene, med Høyesterett i spissen, skulle dømme etter de lovene som folket gjennom Stortinget hadde vedtatt.
Maktfordelingen sikret at de ulike statsmaktene skulle opptre uavhengige av hverandre. Et eksempel i Grunnloven var at statsrådene ikke hadde adgang til Stortinget. Dette ble først opphevet i praksis med innføringen av parlamentarismen i 1884.
Stemmeretten
Det hersket noe uenighet om hvem skulle få stemmerett i stortingsvalg under utarbeidelsen av Grunnloven. Flertallet blant eidsvollsmennene stemte for at eiendomsretten skulle ligge til grunn for stemmeretten.
Grunnloven av 1814 gav stemmerett til embetsmenn, bedrestilte byborgere og bønder som enten eide, eller som i mer enn fem år hadde leid jord. Sett i samtidens Europa virket dette svært demokratisk, siden ca. 40 % av alle menn over 25 år fikk stemmerett og medbestemmelse.
Enkeltindividets frihet
Norge ble en rettsstat med Grunnloven av 17. mai. Rettsstatsprinsippene ble vedtatt uten stor diskusjon. Alle borgere var like for loven, uavhengig av både maktorganer og status. Retten til å disponere egen eiendom stod også fast.
Etter den franske revolusjonen hadde det vært livlig debatt i den dansk-norske offentligheten om temaer det egentlig var forbudt å snakke om, som kritikk av politikk og økonomi. I 1799 hadde derfor kongemakten sendt ut en "Forordning som nærmere bestemmer Trykkefrihedens Grændser". På norgeshistorie.no kan du lese om forbudene og straffereaksjonene.
1814-grunnloven satte en stopper for den kongelige sensuren med paragraf 100 som slo fast at "Trykkefrihed bør finde Sted".
Religionsfrihet fantes imidlertid ikke i den norske grunnloven. Grunnloven inneholdt forbud mot religiøst definerte grupper som jøder, jesuitter og munkeordener.
Tenk over:
Hva betyr Grunnloven for deg?
Hvilke opplysningsidéer finner du i den norske grunnloven?
Krigen mellom Norge og Sverige
Med stormaktenes støtte var Karl Johan villig til å gå til krig for å tvinge igjennom Kieltraktatens bestemmelser. Men etter to ukers militære trefninger i Østfold og Kongsvinger var begge parter beredt til å finne akseptable løsninger på konflikten.
Christian Frederik regnet krigen og selvstendighetspolitikken som mislykket. Fredsforhandlingene førte fram til Mossekonvensjonen den 14. august. Norge aksepterte unionen med Sverige, og Christian Frederik måtte abdisere.
Resultatene var allikevel gode for de norske utsendingene. Utgangspunktet for forhandlingene var at rikene skulle være selvstendige, og at svenskene godtok Eidsvoll-grunnloven. Denne skulle nå revideres og tilpasses unionen med Sverige. Norge skulle gå inn i en personalunion med Sverige, med felles konge og utenrikspolitikk.
Novembergrunnloven
I forhandlingene med svenskene spilte Norges første stortingspresident, Wilhelm Friman Koren Christie, en betydelig rolle i tilpasningene til unionen med Sverige. I 17. mai-grunnloven var kongemakten meget sterk, men Christie greide i forhandlingene med svenskene å begrense kongens makt. Blant annet ble det gjennomslag for at norske militære styrker ikke kunne brukes til angrepskrig uten Stortingets samtykke. Unionen ble formalisert i Riksakten av 1815. Norge og Sverige var i union, med felles konge og utenrikspolitikk, men Norge hadde eget selvstyre gjennom Grunnloven.
Kilder
Frydenlund, B. (2020, 27.oktober). Året 1814. I Norgeshistorie.no. https://www.norgeshistorie.no/grunnlov-og-ny-union/1312-%C3%85ret-1814.html
Hommerstad, M. (2020, 27. oktober). Hvem fikk stemmerett i 1814?. I Norgeshistorie.no. https://www.norgeshistorie.no/grunnlov-og-ny-union/1337-hvem-fikk-stemmerett-i-1814.html
Mardal, M. A. (2021, 25. januar). Georg Sverdrup - filolog. I Store norske leksikon. https://snl.no/Georg_Sverdrup_-_filolog
Norgeshistorie.no/UiO. (2020, 7. mai). Forordning om trykkefrihetens grenser. https://www.norgeshistorie.no/kilder/grunnlov-og-ny-union/K1316-Forordning-om-trykkefrihetens-grenser.html
Storsveen, O. A. (2020, 27. oktober). Grunnlovens hovedprinsipper. I Norgeshistorie.no. https://www.norgeshistorie.no/grunnlov-og-ny-union/1332-grunnlovens-hovedprinsipper.html
Les original på NDLA →
Da nyheten om Kieltraktaten nådde nordmennene, var reaksjonene ulike. Blant brukseiere og handelsborgere, som så nytten av handelen med Storbritannia, hevdet man at en personalunion med Sverige var å foretrekke, siden eneveldet var avskaffet der i 1809, og de hadde fått en grunnlov.
Blant embetsmennene, som hadde lang erfaring i administrasjon av det eneveldige Danmark-Norge, var det ikke noe uttalt ønske om en løsrivelse fra Danmark før Kieltraktaten ble gjort kjent.
Opprør mot Kieltraktaten
For å reise et nasjonalt opprør mot Kieltraktaten spilte den danske kronprinsen, Christian Frederik, en sentral rolle. Året før hadde kronprinsen reist til Norge og blitt stattholder på vegne av danskekongen. For å få støtte sammenkalte han embetsmenn og forretningsmenn til et stormannsmøte hos jernverkseier Carsten Anker på Eidsvoll i februar.
Christian Frederik reiste først krav om at stormennene skulle støtte hans rett til den norske tronen. Professor Georg Sverdrup argumenterte for at dersom man ville få i gang et folkeopprør mot Kieltraktaten, måtte man søke folkets støtte gjennom et demokratisk valg, og ikke bare støtte seg på kronprinsens rett til å arve tronen.
Mange av stormennene var kjent med opplysningsidéene, og møtet endte med at kongen aksepterte at det skulle velges en grunnlovgivende nasjonalforsamling utgått fra folket. Prosessen videre skulle skje ved valg av representanter til en riksforsamling som skulle samles på Eidsvoll i april 1814. Her skulle Grunnloven utformes og kongen skulle velges av representantene.
Georg Sverdrup var en norsk filolog og politiker. Han var den første professoren i klassiske fag i Norge og hovedansvarlig for oppbyggingen av Universitetsbiblioteket. Det nye biblioteksbygget på Blindern, som åpnet i 1999, fikk navnet Georg Sverdrups hus.
(Mardal, 2021)
Enig og tro til Dovre faller
Senere i februar skulle folk avlegge ed i kirken på å ville "hevde Norges selvstendighet og ofre liv og blod for det elskede fedreland", og velge representanter fra distriktene til riksforsamlingen.
Forsamlingen møttes på Eidsvoll tidlig i april og bestod av til sammen 112 representanter. 57 embetsmenn, 18 forretningsmenn og 37 bønder. Representanter fra Nord-Norge rakk ikke fram i tide. Christian Frederik skulle i prinsippet ikke ha noen rolle på riksforsamlingen, men deltok som observatør.
Riksforsamlingen på Eidsvoll
Blant de 112 representantene oppstod det raskt to hovedfløyer i synet på norsk selvstendighet. Flertallet, som særlig besto av embetsmenn og bønder, samlet seg bak Christian Magnus Falsen i Selvstendighetspartiet. Av motstanderne ble de kalt "Prinsepartiet". De ønsket et selvstendig norsk kongerike under Christian Frederik.
Grev Herman Wedel Jarlsberg ble talsmann for unionsfløyen. De hevdet at Kieltraktaten var bindende, og at en union med Sverige, under forutsetning av fullt indre selvstyre, ville være langt bedre. Unionspartiet, eller "Svenskepartiet", hadde støtte av representanter blant brukseiere og handelsborgere.
Veien mot 17. mai-grunnloven
Christian Magnus Falsen kom til Eidsvoll et med utkast til Grunnloven som ble drøftet i aprildagene. Eidsvollsmennene hadde flere andre grunnlover tilgjengelig og lot seg inspirere av opplysningstidens tanker i utformingen av det norske grunnloven.
Selvstendighetslinjen vant fram i Eidsvollsforsamlingen, og Grunnloven ble vedtatt. Den 17. mai ble Christian Frederik valgt til norsk konge i et konstitusjonelt monarki, altså et monarki som skulle styre i henhold til Grunnloven. En grunnlov som var sterkt preget av Montesquieus maktfordelingsprinsipp.
Den utøvende makt
En sterk kongemakt skulle styre landet. Kongen hadde makt til å velge regjering, til å kommandere militæret og til å bestemme utenrikspolitikk, krig og fred. Til forskjell fra eneveldet var makten nå utgått fra folket. Derfor måtte kongen styre i samsvar med norske lover.
Den lovgivende makt
Stortinget utgjorde den folkevalgte forsamlingen. Stortinget fikk makt til å vedta lover og til å pålegge folket skatter og avgifter til statens utgifter.
Den dømmende makt
Domstolene, med Høyesterett i spissen, skulle dømme etter de lovene som folket gjennom Stortinget hadde vedtatt.
Maktfordelingen sikret at de ulike statsmaktene skulle opptre uavhengige av hverandre. Et eksempel i Grunnloven var at statsrådene ikke hadde adgang til Stortinget. Dette ble først opphevet i praksis med innføringen av parlamentarismen i 1884.
Stemmeretten
Det hersket noe uenighet om hvem skulle få stemmerett i stortingsvalg under utarbeidelsen av Grunnloven. Flertallet blant eidsvollsmennene stemte for at eiendomsretten skulle ligge til grunn for stemmeretten.
Grunnloven av 1814 gav stemmerett til embetsmenn, bedrestilte byborgere og bønder som enten eide, eller som i mer enn fem år hadde leid jord. Sett i samtidens Europa virket dette svært demokratisk, siden ca. 40 % av alle menn over 25 år fikk stemmerett og medbestemmelse.
Enkeltindividets frihet
Norge ble en rettsstat med Grunnloven av 17. mai. Rettsstatsprinsippene ble vedtatt uten stor diskusjon. Alle borgere var like for loven, uavhengig av både maktorganer og status. Retten til å disponere egen eiendom stod også fast.
Etter den franske revolusjonen hadde det vært livlig debatt i den dansk-norske offentligheten om temaer det egentlig var forbudt å snakke om, som kritikk av politikk og økonomi. I 1799 hadde derfor kongemakten sendt ut en "Forordning som nærmere bestemmer Trykkefrihedens Grændser". På norgeshistorie.no kan du lese om forbudene og straffereaksjonene.
1814-grunnloven satte en stopper for den kongelige sensuren med paragraf 100 som slo fast at "Trykkefrihed bør finde Sted".
Religionsfrihet fantes imidlertid ikke i den norske grunnloven. Grunnloven inneholdt forbud mot religiøst definerte grupper som jøder, jesuitter og munkeordener.
Tenk over:
Hva betyr Grunnloven for deg?
Hvilke opplysningsidéer finner du i den norske grunnloven?
Krigen mellom Norge og Sverige
Med stormaktenes støtte var Karl Johan villig til å gå til krig for å tvinge igjennom Kieltraktatens bestemmelser. Men etter to ukers militære trefninger i Østfold og Kongsvinger var begge parter beredt til å finne akseptable løsninger på konflikten.
Christian Frederik regnet krigen og selvstendighetspolitikken som mislykket. Fredsforhandlingene førte fram til Mossekonvensjonen den 14. august. Norge aksepterte unionen med Sverige, og Christian Frederik måtte abdisere.
Resultatene var allikevel gode for de norske utsendingene. Utgangspunktet for forhandlingene var at rikene skulle være selvstendige, og at svenskene godtok Eidsvoll-grunnloven. Denne skulle nå revideres og tilpasses unionen med Sverige. Norge skulle gå inn i en personalunion med Sverige, med felles konge og utenrikspolitikk.
Novembergrunnloven
I forhandlingene med svenskene spilte Norges første stortingspresident, Wilhelm Friman Koren Christie, en betydelig rolle i tilpasningene til unionen med Sverige. I 17. mai-grunnloven var kongemakten meget sterk, men Christie greide i forhandlingene med svenskene å begrense kongens makt. Blant annet ble det gjennomslag for at norske militære styrker ikke kunne brukes til angrepskrig uten Stortingets samtykke. Unionen ble formalisert i Riksakten av 1815. Norge og Sverige var i union, med felles konge og utenrikspolitikk, men Norge hadde eget selvstyre gjennom Grunnloven.
Kilder
Frydenlund, B. (2020, 27.oktober). Året 1814. I Norgeshistorie.no. https://www.norgeshistorie.no/grunnlov-og-ny-union/1312-%C3%85ret-1814.html
Hommerstad, M. (2020, 27. oktober). Hvem fikk stemmerett i 1814?. I Norgeshistorie.no. https://www.norgeshistorie.no/grunnlov-og-ny-union/1337-hvem-fikk-stemmerett-i-1814.html
Mardal, M. A. (2021, 25. januar). Georg Sverdrup - filolog. I Store norske leksikon. https://snl.no/Georg_Sverdrup_-_filolog
Norgeshistorie.no/UiO. (2020, 7. mai). Forordning om trykkefrihetens grenser. https://www.norgeshistorie.no/kilder/grunnlov-og-ny-union/K1316-Forordning-om-trykkefrihetens-grenser.html
Storsveen, O. A. (2020, 27. oktober). Grunnlovens hovedprinsipper. I Norgeshistorie.no. https://www.norgeshistorie.no/grunnlov-og-ny-union/1332-grunnlovens-hovedprinsipper.html
Les original på NDLA →
Hamskiftet og politisk aktive bønder
Det store hamskiftet
"Det store hamskiftet" er et begrep som første gang ble brukt av forfatteren Inge Krokann i 1942 for å beskrive endringsprosessene i bondesamfunnet fra midten av 1800-tallet. Nye landbruksmaskiner og overgang fra naturalhushold til salgsjordbruk var noen av de viktigste endringene.
Salgsjordbruk
Gjennom hamskiftet ble gårdsdriften endret mot et «salgsjordbruk». Som følge av utenlandsk konkurranse ble det spesielt på Østlandet lagt om fra korndyrking til kjøttproduksjon. I tillegg gjorde nye industriproduserte redskaper, som slåmaskiner, og mer spesialisert drift sitt inntog på landsbygda. De nye kommunikasjonsmidlene brakte jordbruksprodukter til meierier og ysterier eller til markedet i byene.
Bondevennene
Som følge av at bøndene i større grad rettet sin jordbruksproduksjon mot salg og marked, ble rikspolitikken en mer interessant politisk arena for bøndene. I løpet av 1860-tallet ble det opprettet «bondevenneforeninger» rundt omkring på bygdene, og disse kan regnes som forløpere til norske politiske partier. De ca. 200 bondevennforeningene ble etter hvert samlet under Søren Jaabæks (1814-94) ledelse og ble snart det fremste politiske uttrykket for motkulturenes krav om endringer i det norske samfunnet. Bøndene gjorde seg snart gjeldende på Stortinget og protesterte mot økte statsutgifter og byråkratisk kontroll. Dette virket som en trussel mot det etablerte embetsverket som hadde styrt landet siden 1814. I 1868 kom bonderepresentantene i flertall på Stortinget.
Statsrådsaken
Da det ble innført årlige storting i 1869, ble opposisjonen mot kongen og embetsmennenes makt mer samlet. Dette gjorde at opposisjonen kunne føre en sterkere politisk kamp for Stortingets krav om kontroll av regjering og embetsverket. En av Stortingets fremste politikere, Johan Sverdrup, krevde økt folkestyre. Sverdrup og bøndenes stortingsrepresentanter reiste derfor krav om at kongens statsråder skulle møte i Stortinget og vise «ministeransvarlighet». Dette utfordret 1814-grunnlovens maktfordelingsprinsipp, som krevde at storting, regjering og domstolene skulle være strengt adskilte, uavhengige institusjoner. Fra 1870 samlet Johan Sverdrup bonderepresentantene på Stortinget sammen med radikale byrepresentanter i kravet om at regjeringen måtte ta hensyn til folkeviljen. På denne måte ville Stortinget i større grad kunne kontrollere og etterprøve de kongelige statsrådenes arbeid. Dette var embetsmennene og kongen sterkt imot og viste til at det brøt med maktfordelingsprinsippet.
Kongen nekter sanksjon
Utover i 1870-årene skulle statsrådsaken bli den viktigste saken på Stortinget. I 1872 vedtok et flertall på Stortinget «statsrådsaken» for første gang. Regjeringen var selvsagt imot denne lovendringen i grunnloven, og frarådde kongen å sanksjonere grunnlovsendringen. I de påfølgende stortingsperiodene ble statsrådsaken vedtatt i alt 4 ganger fram til 1880 (3 ganger med samme ordlyd). Hver gang loven kom til Kongen i statsråd, nektet kong Oskar 2 å sanksjonere grunnlovsendringen. 9.juni 1880 besluttet Stortinget at vedtaket om statsrådenes møteplikt på storting var gjeldende i grunnloven.
Spørsmål om kongens vetorett i grunnlovssaker ble det store stridstemaet fram mot 1884. I følge grunnloven hadde kongen utsettende veto i lovsaker, men sa ingen ting om kongens veto i grunnlovssaker. Dette førte til vetostriden, som ble den mest framtredende saken fram mot 1884. Konge, regjering og et mindretall i Stortinget mente kongen hadde absolutt veto og var forsvarer av grunnloven. Opposisjonen mente at kongen hadde samme veto som i lovsaker, siden grunnloven var utgått fra folket.
Les original på NDLA →
"Det store hamskiftet" er et begrep som første gang ble brukt av forfatteren Inge Krokann i 1942 for å beskrive endringsprosessene i bondesamfunnet fra midten av 1800-tallet. Nye landbruksmaskiner og overgang fra naturalhushold til salgsjordbruk var noen av de viktigste endringene.
Salgsjordbruk
Gjennom hamskiftet ble gårdsdriften endret mot et «salgsjordbruk». Som følge av utenlandsk konkurranse ble det spesielt på Østlandet lagt om fra korndyrking til kjøttproduksjon. I tillegg gjorde nye industriproduserte redskaper, som slåmaskiner, og mer spesialisert drift sitt inntog på landsbygda. De nye kommunikasjonsmidlene brakte jordbruksprodukter til meierier og ysterier eller til markedet i byene.
Bondevennene
Som følge av at bøndene i større grad rettet sin jordbruksproduksjon mot salg og marked, ble rikspolitikken en mer interessant politisk arena for bøndene. I løpet av 1860-tallet ble det opprettet «bondevenneforeninger» rundt omkring på bygdene, og disse kan regnes som forløpere til norske politiske partier. De ca. 200 bondevennforeningene ble etter hvert samlet under Søren Jaabæks (1814-94) ledelse og ble snart det fremste politiske uttrykket for motkulturenes krav om endringer i det norske samfunnet. Bøndene gjorde seg snart gjeldende på Stortinget og protesterte mot økte statsutgifter og byråkratisk kontroll. Dette virket som en trussel mot det etablerte embetsverket som hadde styrt landet siden 1814. I 1868 kom bonderepresentantene i flertall på Stortinget.
Statsrådsaken
Da det ble innført årlige storting i 1869, ble opposisjonen mot kongen og embetsmennenes makt mer samlet. Dette gjorde at opposisjonen kunne føre en sterkere politisk kamp for Stortingets krav om kontroll av regjering og embetsverket. En av Stortingets fremste politikere, Johan Sverdrup, krevde økt folkestyre. Sverdrup og bøndenes stortingsrepresentanter reiste derfor krav om at kongens statsråder skulle møte i Stortinget og vise «ministeransvarlighet». Dette utfordret 1814-grunnlovens maktfordelingsprinsipp, som krevde at storting, regjering og domstolene skulle være strengt adskilte, uavhengige institusjoner. Fra 1870 samlet Johan Sverdrup bonderepresentantene på Stortinget sammen med radikale byrepresentanter i kravet om at regjeringen måtte ta hensyn til folkeviljen. På denne måte ville Stortinget i større grad kunne kontrollere og etterprøve de kongelige statsrådenes arbeid. Dette var embetsmennene og kongen sterkt imot og viste til at det brøt med maktfordelingsprinsippet.
Kongen nekter sanksjon
Utover i 1870-årene skulle statsrådsaken bli den viktigste saken på Stortinget. I 1872 vedtok et flertall på Stortinget «statsrådsaken» for første gang. Regjeringen var selvsagt imot denne lovendringen i grunnloven, og frarådde kongen å sanksjonere grunnlovsendringen. I de påfølgende stortingsperiodene ble statsrådsaken vedtatt i alt 4 ganger fram til 1880 (3 ganger med samme ordlyd). Hver gang loven kom til Kongen i statsråd, nektet kong Oskar 2 å sanksjonere grunnlovsendringen. 9.juni 1880 besluttet Stortinget at vedtaket om statsrådenes møteplikt på storting var gjeldende i grunnloven.
Spørsmål om kongens vetorett i grunnlovssaker ble det store stridstemaet fram mot 1884. I følge grunnloven hadde kongen utsettende veto i lovsaker, men sa ingen ting om kongens veto i grunnlovssaker. Dette førte til vetostriden, som ble den mest framtredende saken fram mot 1884. Konge, regjering og et mindretall i Stortinget mente kongen hadde absolutt veto og var forsvarer av grunnloven. Opposisjonen mente at kongen hadde samme veto som i lovsaker, siden grunnloven var utgått fra folket.
Les original på NDLA →
Hamskiftet og politisk aktive bønder
Det store hamskiftet
"Det store hamskiftet" er et begrep som første gang ble brukt av forfatteren Inge Krokann i 1942 for å beskrive endringsprosessene i bondesamfunnet fra midten av 1800-tallet. Nye landbruksmaskiner og overgang fra naturalhushold til salgsjordbruk var noen av de viktigste endringene.
Salgsjordbruk
Gjennom hamskiftet ble gårdsdriften endret mot et «salgsjordbruk». Som følge av utenlandsk konkurranse ble det spesielt på Østlandet lagt om fra korndyrking til kjøttproduksjon. I tillegg gjorde nye industriproduserte redskaper, som slåmaskiner, og mer spesialisert drift sitt inntog på landsbygda. De nye kommunikasjonsmidlene brakte jordbruksprodukter til meierier og ysterier eller til markedet i byene.
Bondevennene
Som følge av at bøndene i større grad rettet sin jordbruksproduksjon mot salg og marked, ble rikspolitikken en mer interessant politisk arena for bøndene. I løpet av 1860-tallet ble det opprettet «bondevenneforeninger» rundt omkring på bygdene, og disse kan regnes som forløpere til norske politiske partier. De ca. 200 bondevennforeningene ble etter hvert samlet under Søren Jaabæks (1814-94) ledelse og ble snart det fremste politiske uttrykket for motkulturenes krav om endringer i det norske samfunnet. Bøndene gjorde seg snart gjeldende på Stortinget og protesterte mot økte statsutgifter og byråkratisk kontroll. Dette virket som en trussel mot det etablerte embetsverket som hadde styrt landet siden 1814. I 1868 kom bonderepresentantene i flertall på Stortinget.
Statsrådsaken
Da det ble innført årlige storting i 1869, ble opposisjonen mot kongen og embetsmennenes makt mer samlet. Dette gjorde at opposisjonen kunne føre en sterkere politisk kamp for Stortingets krav om kontroll av regjering og embetsverket. En av Stortingets fremste politikere, Johan Sverdrup, krevde økt folkestyre. Sverdrup og bøndenes stortingsrepresentanter reiste derfor krav om at kongens statsråder skulle møte i Stortinget og vise «ministeransvarlighet». Dette utfordret 1814-grunnlovens maktfordelingsprinsipp, som krevde at storting, regjering og domstolene skulle være strengt adskilte, uavhengige institusjoner. Fra 1870 samlet Johan Sverdrup bonderepresentantene på Stortinget sammen med radikale byrepresentanter i kravet om at regjeringen måtte ta hensyn til folkeviljen. På denne måte ville Stortinget i større grad kunne kontrollere og etterprøve de kongelige statsrådenes arbeid. Dette var embetsmennene og kongen sterkt imot og viste til at det brøt med maktfordelingsprinsippet.
Kongen nekter sanksjon
Utover i 1870-årene skulle statsrådsaken bli den viktigste saken på Stortinget. I 1872 vedtok et flertall på Stortinget «statsrådsaken» for første gang. Regjeringen var selvsagt imot denne lovendringen i grunnloven, og frarådde kongen å sanksjonere grunnlovsendringen. I de påfølgende stortingsperiodene ble statsrådsaken vedtatt i alt 4 ganger fram til 1880 (3 ganger med samme ordlyd). Hver gang loven kom til Kongen i statsråd, nektet kong Oskar 2 å sanksjonere grunnlovsendringen. 9.juni 1880 besluttet Stortinget at vedtaket om statsrådenes møteplikt på storting var gjeldende i grunnloven.
Spørsmål om kongens vetorett i grunnlovssaker ble det store stridstemaet fram mot 1884. I følge grunnloven hadde kongen utsettende veto i lovsaker, men sa ingen ting om kongens veto i grunnlovssaker. Dette førte til vetostriden, som ble den mest framtredende saken fram mot 1884. Konge, regjering og et mindretall i Stortinget mente kongen hadde absolutt veto og var forsvarer av grunnloven. Opposisjonen mente at kongen hadde samme veto som i lovsaker, siden grunnloven var utgått fra folket.
Les original på NDLA →
"Det store hamskiftet" er et begrep som første gang ble brukt av forfatteren Inge Krokann i 1942 for å beskrive endringsprosessene i bondesamfunnet fra midten av 1800-tallet. Nye landbruksmaskiner og overgang fra naturalhushold til salgsjordbruk var noen av de viktigste endringene.
Salgsjordbruk
Gjennom hamskiftet ble gårdsdriften endret mot et «salgsjordbruk». Som følge av utenlandsk konkurranse ble det spesielt på Østlandet lagt om fra korndyrking til kjøttproduksjon. I tillegg gjorde nye industriproduserte redskaper, som slåmaskiner, og mer spesialisert drift sitt inntog på landsbygda. De nye kommunikasjonsmidlene brakte jordbruksprodukter til meierier og ysterier eller til markedet i byene.
Bondevennene
Som følge av at bøndene i større grad rettet sin jordbruksproduksjon mot salg og marked, ble rikspolitikken en mer interessant politisk arena for bøndene. I løpet av 1860-tallet ble det opprettet «bondevenneforeninger» rundt omkring på bygdene, og disse kan regnes som forløpere til norske politiske partier. De ca. 200 bondevennforeningene ble etter hvert samlet under Søren Jaabæks (1814-94) ledelse og ble snart det fremste politiske uttrykket for motkulturenes krav om endringer i det norske samfunnet. Bøndene gjorde seg snart gjeldende på Stortinget og protesterte mot økte statsutgifter og byråkratisk kontroll. Dette virket som en trussel mot det etablerte embetsverket som hadde styrt landet siden 1814. I 1868 kom bonderepresentantene i flertall på Stortinget.
Statsrådsaken
Da det ble innført årlige storting i 1869, ble opposisjonen mot kongen og embetsmennenes makt mer samlet. Dette gjorde at opposisjonen kunne føre en sterkere politisk kamp for Stortingets krav om kontroll av regjering og embetsverket. En av Stortingets fremste politikere, Johan Sverdrup, krevde økt folkestyre. Sverdrup og bøndenes stortingsrepresentanter reiste derfor krav om at kongens statsråder skulle møte i Stortinget og vise «ministeransvarlighet». Dette utfordret 1814-grunnlovens maktfordelingsprinsipp, som krevde at storting, regjering og domstolene skulle være strengt adskilte, uavhengige institusjoner. Fra 1870 samlet Johan Sverdrup bonderepresentantene på Stortinget sammen med radikale byrepresentanter i kravet om at regjeringen måtte ta hensyn til folkeviljen. På denne måte ville Stortinget i større grad kunne kontrollere og etterprøve de kongelige statsrådenes arbeid. Dette var embetsmennene og kongen sterkt imot og viste til at det brøt med maktfordelingsprinsippet.
Kongen nekter sanksjon
Utover i 1870-årene skulle statsrådsaken bli den viktigste saken på Stortinget. I 1872 vedtok et flertall på Stortinget «statsrådsaken» for første gang. Regjeringen var selvsagt imot denne lovendringen i grunnloven, og frarådde kongen å sanksjonere grunnlovsendringen. I de påfølgende stortingsperiodene ble statsrådsaken vedtatt i alt 4 ganger fram til 1880 (3 ganger med samme ordlyd). Hver gang loven kom til Kongen i statsråd, nektet kong Oskar 2 å sanksjonere grunnlovsendringen. 9.juni 1880 besluttet Stortinget at vedtaket om statsrådenes møteplikt på storting var gjeldende i grunnloven.
Spørsmål om kongens vetorett i grunnlovssaker ble det store stridstemaet fram mot 1884. I følge grunnloven hadde kongen utsettende veto i lovsaker, men sa ingen ting om kongens veto i grunnlovssaker. Dette førte til vetostriden, som ble den mest framtredende saken fram mot 1884. Konge, regjering og et mindretall i Stortinget mente kongen hadde absolutt veto og var forsvarer av grunnloven. Opposisjonen mente at kongen hadde samme veto som i lovsaker, siden grunnloven var utgått fra folket.
Les original på NDLA →
Innføringen av parlamentarismen
Vetostriden
Fram mot 1884 er kongen og Stortinget på kollisjonskurs. 9. juni-vedtaket fra 1880 om at statsrådene hadde møteplikt i Stortinget, skapte begeistring hos opposisjonen og provoserte motstanderne. Dette ble fulgt opp gjennom politisk agitasjon i den framvoksende pressen som støttet hver sine leire. Statsminister Fredrik Stang søkte avskjed og ble erstattet av Christian August Selmer som fortsatte sin lojalitet til kongen. Likevel hadde Selmer ikke slik autoritet som sin forgjenger, verken blant motstanderne eller blant sine støttespillere.
All makt i denne sal
Dette var en krise som måtte få en politisk løsning, Sverdrup og hans tilhengere planla å stille regjeringen for Riksretten, fordi den ikke tok hensyn til stortingsflertallet. Kongen og embetsmennene oppfattet dette som svært provoserende og skjerpet frontene ytterligere. Riksretten bestod av Høyesterett og lagtingsmedlemmene (i dag valgt av Stortinget) som er i flertall, og var en spesiell domstol for å dømme statsråder. Odelstinget (i dag Stortinget i plenum) reiste tiltale i riksretten.
Riksretten
Valget i 1882 ble det første partivalget i norsk historie. Rundt omkring i hele landet ble det holdt heftige politiske debatter og møter i forkant av valget. Hovedtemaet var tillitt eller mistillit til regjeringen Selmer. Det foregikk en stor politisk velgermobilisering ved dette valget, som til slutt førte til at Sverdrup og hans venstreopposisjon vant en knusende politisk seier ved stortingsvalget. Det som skulle bli partiet Venstre, besatte alle plassene i Lagtinget, og fikk flertall i Odelstinget. Dermed kunne de stevne regjeringen Selmer for riksrett.
Parlamentarismen blir innført
Riksretten kom sammen i 1883. Fra begge politiske leire hersket det usikkerhet om hva høyre- og venstresiden skulle foreta seg. Enkelte på høyresiden oppfordret kongen indirekte om å ta makten gjennom å oppløse Stortinget, og i hemmelighet ble slike planer lagt. Kongen og forsvarsledelsen tvilte imidlertid på soldatenes lojalitet. Venstresiden var også villig til å sette makt bak kravene, og hadde støtte i de landsomfattende frivillige skytterlagene.
Dom i riksrettssaken falt våren 1884. Lagtingsrepresentantene i riksretten fikk gjennomslag for sitt syn i dommen. Statsminister Selmer og flere regjeringsmedlemmer ble fradømt sine embeter, andre fikk bøter. Høyesterettsdommerne stemte for frifinnelse. Røster fra høyresiden mente riksrettsdommen var en politisk rettsak, der et «politisk tribunal» dømte sine politiske motstandere. Johan Sverdrup forsvarte riksrettsdommen med at siden normal politisk saksgang ikke ble respektert, så fantes det ingen annen vei enn gjennom riksretten for at myndighetene skulle respektere folkeviljen. Det viktigste var likevel at riksrettsdommen ble akseptert av Høyesterett, selv om kongen i første omgang utnevnte en ny regjering uten støtte i Stortinget.
Parlamentarisme
Et politisk system som går ut på at en regjering ikke kan styre uten å ha flertall i nasjonalforsamlingen bak seg.
Regjeringen Sverdrup
Sommeren 1884 måtte kongen gi etter for stortingsflertallet og riksrettsdommen. Han henvendte seg for første gang i historien til stortingsflertallets leder, Johan Sverdrup. Dannelsen av regjeringen Sverdrup regnes dermed som parlamentarismens gjennombrudd i Norge.
Les original på NDLA →
Fram mot 1884 er kongen og Stortinget på kollisjonskurs. 9. juni-vedtaket fra 1880 om at statsrådene hadde møteplikt i Stortinget, skapte begeistring hos opposisjonen og provoserte motstanderne. Dette ble fulgt opp gjennom politisk agitasjon i den framvoksende pressen som støttet hver sine leire. Statsminister Fredrik Stang søkte avskjed og ble erstattet av Christian August Selmer som fortsatte sin lojalitet til kongen. Likevel hadde Selmer ikke slik autoritet som sin forgjenger, verken blant motstanderne eller blant sine støttespillere.
All makt i denne sal
Dette var en krise som måtte få en politisk løsning, Sverdrup og hans tilhengere planla å stille regjeringen for Riksretten, fordi den ikke tok hensyn til stortingsflertallet. Kongen og embetsmennene oppfattet dette som svært provoserende og skjerpet frontene ytterligere. Riksretten bestod av Høyesterett og lagtingsmedlemmene (i dag valgt av Stortinget) som er i flertall, og var en spesiell domstol for å dømme statsråder. Odelstinget (i dag Stortinget i plenum) reiste tiltale i riksretten.
Riksretten
Valget i 1882 ble det første partivalget i norsk historie. Rundt omkring i hele landet ble det holdt heftige politiske debatter og møter i forkant av valget. Hovedtemaet var tillitt eller mistillit til regjeringen Selmer. Det foregikk en stor politisk velgermobilisering ved dette valget, som til slutt førte til at Sverdrup og hans venstreopposisjon vant en knusende politisk seier ved stortingsvalget. Det som skulle bli partiet Venstre, besatte alle plassene i Lagtinget, og fikk flertall i Odelstinget. Dermed kunne de stevne regjeringen Selmer for riksrett.
Parlamentarismen blir innført
Riksretten kom sammen i 1883. Fra begge politiske leire hersket det usikkerhet om hva høyre- og venstresiden skulle foreta seg. Enkelte på høyresiden oppfordret kongen indirekte om å ta makten gjennom å oppløse Stortinget, og i hemmelighet ble slike planer lagt. Kongen og forsvarsledelsen tvilte imidlertid på soldatenes lojalitet. Venstresiden var også villig til å sette makt bak kravene, og hadde støtte i de landsomfattende frivillige skytterlagene.
Dom i riksrettssaken falt våren 1884. Lagtingsrepresentantene i riksretten fikk gjennomslag for sitt syn i dommen. Statsminister Selmer og flere regjeringsmedlemmer ble fradømt sine embeter, andre fikk bøter. Høyesterettsdommerne stemte for frifinnelse. Røster fra høyresiden mente riksrettsdommen var en politisk rettsak, der et «politisk tribunal» dømte sine politiske motstandere. Johan Sverdrup forsvarte riksrettsdommen med at siden normal politisk saksgang ikke ble respektert, så fantes det ingen annen vei enn gjennom riksretten for at myndighetene skulle respektere folkeviljen. Det viktigste var likevel at riksrettsdommen ble akseptert av Høyesterett, selv om kongen i første omgang utnevnte en ny regjering uten støtte i Stortinget.
Parlamentarisme
Et politisk system som går ut på at en regjering ikke kan styre uten å ha flertall i nasjonalforsamlingen bak seg.
Regjeringen Sverdrup
Sommeren 1884 måtte kongen gi etter for stortingsflertallet og riksrettsdommen. Han henvendte seg for første gang i historien til stortingsflertallets leder, Johan Sverdrup. Dannelsen av regjeringen Sverdrup regnes dermed som parlamentarismens gjennombrudd i Norge.
Les original på NDLA →
Innføringen av parlamentarismen
Vetostriden
Fram mot 1884 er kongen og Stortinget på kollisjonskurs. 9. juni-vedtaket fra 1880 om at statsrådene hadde møteplikt i Stortinget, skapte begeistring hos opposisjonen og provoserte motstanderne. Dette ble fulgt opp gjennom politisk agitasjon i den framvoksende pressen som støttet hver sine leire. Statsminister Fredrik Stang søkte avskjed og ble erstattet av Christian August Selmer som fortsatte sin lojalitet til kongen. Likevel hadde Selmer ikke slik autoritet som sin forgjenger, verken blant motstanderne eller blant sine støttespillere.
All makt i denne sal
Dette var en krise som måtte få en politisk løsning, Sverdrup og hans tilhengere planla å stille regjeringen for Riksretten, fordi den ikke tok hensyn til stortingsflertallet. Kongen og embetsmennene oppfattet dette som svært provoserende og skjerpet frontene ytterligere. Riksretten bestod av Høyesterett og lagtingsmedlemmene (i dag valgt av Stortinget) som er i flertall, og var en spesiell domstol for å dømme statsråder. Odelstinget (i dag Stortinget i plenum) reiste tiltale i riksretten.
Riksretten
Valget i 1882 ble det første partivalget i norsk historie. Rundt omkring i hele landet ble det holdt heftige politiske debatter og møter i forkant av valget. Hovedtemaet var tillitt eller mistillit til regjeringen Selmer. Det foregikk en stor politisk velgermobilisering ved dette valget, som til slutt førte til at Sverdrup og hans venstreopposisjon vant en knusende politisk seier ved stortingsvalget. Det som skulle bli partiet Venstre, besatte alle plassene i Lagtinget, og fikk flertall i Odelstinget. Dermed kunne de stevne regjeringen Selmer for riksrett.
Parlamentarismen blir innført
Riksretten kom sammen i 1883. Fra begge politiske leire hersket det usikkerhet om hva høyre- og venstresiden skulle foreta seg. Enkelte på høyresiden oppfordret kongen indirekte om å ta makten gjennom å oppløse Stortinget, og i hemmelighet ble slike planer lagt. Kongen og forsvarsledelsen tvilte imidlertid på soldatenes lojalitet. Venstresiden var også villig til å sette makt bak kravene, og hadde støtte i de landsomfattende frivillige skytterlagene.
Dom i riksrettssaken falt våren 1884. Lagtingsrepresentantene i riksretten fikk gjennomslag for sitt syn i dommen. Statsminister Selmer og flere regjeringsmedlemmer ble fradømt sine embeter, andre fikk bøter. Høyesterettsdommerne stemte for frifinnelse. Røster fra høyresiden mente riksrettsdommen var en politisk rettsak, der et «politisk tribunal» dømte sine politiske motstandere. Johan Sverdrup forsvarte riksrettsdommen med at siden normal politisk saksgang ikke ble respektert, så fantes det ingen annen vei enn gjennom riksretten for at myndighetene skulle respektere folkeviljen. Det viktigste var likevel at riksrettsdommen ble akseptert av Høyesterett, selv om kongen i første omgang utnevnte en ny regjering uten støtte i Stortinget.
Parlamentarisme
Et politisk system som går ut på at en regjering ikke kan styre uten å ha flertall i nasjonalforsamlingen bak seg.
Regjeringen Sverdrup
Sommeren 1884 måtte kongen gi etter for stortingsflertallet og riksrettsdommen. Han henvendte seg for første gang i historien til stortingsflertallets leder, Johan Sverdrup. Dannelsen av regjeringen Sverdrup regnes dermed som parlamentarismens gjennombrudd i Norge.
Les original på NDLA →
Fram mot 1884 er kongen og Stortinget på kollisjonskurs. 9. juni-vedtaket fra 1880 om at statsrådene hadde møteplikt i Stortinget, skapte begeistring hos opposisjonen og provoserte motstanderne. Dette ble fulgt opp gjennom politisk agitasjon i den framvoksende pressen som støttet hver sine leire. Statsminister Fredrik Stang søkte avskjed og ble erstattet av Christian August Selmer som fortsatte sin lojalitet til kongen. Likevel hadde Selmer ikke slik autoritet som sin forgjenger, verken blant motstanderne eller blant sine støttespillere.
All makt i denne sal
Dette var en krise som måtte få en politisk løsning, Sverdrup og hans tilhengere planla å stille regjeringen for Riksretten, fordi den ikke tok hensyn til stortingsflertallet. Kongen og embetsmennene oppfattet dette som svært provoserende og skjerpet frontene ytterligere. Riksretten bestod av Høyesterett og lagtingsmedlemmene (i dag valgt av Stortinget) som er i flertall, og var en spesiell domstol for å dømme statsråder. Odelstinget (i dag Stortinget i plenum) reiste tiltale i riksretten.
Riksretten
Valget i 1882 ble det første partivalget i norsk historie. Rundt omkring i hele landet ble det holdt heftige politiske debatter og møter i forkant av valget. Hovedtemaet var tillitt eller mistillit til regjeringen Selmer. Det foregikk en stor politisk velgermobilisering ved dette valget, som til slutt førte til at Sverdrup og hans venstreopposisjon vant en knusende politisk seier ved stortingsvalget. Det som skulle bli partiet Venstre, besatte alle plassene i Lagtinget, og fikk flertall i Odelstinget. Dermed kunne de stevne regjeringen Selmer for riksrett.
Parlamentarismen blir innført
Riksretten kom sammen i 1883. Fra begge politiske leire hersket det usikkerhet om hva høyre- og venstresiden skulle foreta seg. Enkelte på høyresiden oppfordret kongen indirekte om å ta makten gjennom å oppløse Stortinget, og i hemmelighet ble slike planer lagt. Kongen og forsvarsledelsen tvilte imidlertid på soldatenes lojalitet. Venstresiden var også villig til å sette makt bak kravene, og hadde støtte i de landsomfattende frivillige skytterlagene.
Dom i riksrettssaken falt våren 1884. Lagtingsrepresentantene i riksretten fikk gjennomslag for sitt syn i dommen. Statsminister Selmer og flere regjeringsmedlemmer ble fradømt sine embeter, andre fikk bøter. Høyesterettsdommerne stemte for frifinnelse. Røster fra høyresiden mente riksrettsdommen var en politisk rettsak, der et «politisk tribunal» dømte sine politiske motstandere. Johan Sverdrup forsvarte riksrettsdommen med at siden normal politisk saksgang ikke ble respektert, så fantes det ingen annen vei enn gjennom riksretten for at myndighetene skulle respektere folkeviljen. Det viktigste var likevel at riksrettsdommen ble akseptert av Høyesterett, selv om kongen i første omgang utnevnte en ny regjering uten støtte i Stortinget.
Parlamentarisme
Et politisk system som går ut på at en regjering ikke kan styre uten å ha flertall i nasjonalforsamlingen bak seg.
Regjeringen Sverdrup
Sommeren 1884 måtte kongen gi etter for stortingsflertallet og riksrettsdommen. Han henvendte seg for første gang i historien til stortingsflertallets leder, Johan Sverdrup. Dannelsen av regjeringen Sverdrup regnes dermed som parlamentarismens gjennombrudd i Norge.
Les original på NDLA →
Lag din egen graf over ytringsfrihetens historie
Del 1: Forberedelse
Du skal bruke artikkelen "Ytringsfrihetens historie" for å løse oppgaven. Les artikkelen før du starter på oppgaven.
Sett dere sammen parvis eller i små grupper. I denne oppgaven skal dere bruke læringsstrategien "levende graf" av historiedidaktiker Erik Lund.
Del 2: Oppgave – Levende graf
Dere skal gruppevis tegne en historisk graf som viser hvordan utviklingen av ytringsfrihet har utviklet seg over tid. Grafen skal inneholde en tidsakse (x-aksen) og en "verdiakse" (y-aksen). Verdiaksen skal vise en skala fra 1–10 som illustrerer grad av ytringsfrihet. Verdien 10 viser at det er full ytringsfrihet uten begrensninger. Verdien 1 viser svært lite ytringsfrihet.
Lag en graf som viser hvordan ytringsfriheten har utviklet seg fra 1750 til i dag. Ta utgangspunkt i Norge.
Velg ut minst to hendelser dere mener har påvirket utviklingen i stor grad, enten positivt eller negativt.
Del 3: Plenum
Alle parene eller gruppene presenterer sin graf for resten av klassen. Del hva dere har funnet ut. Hvilke to hendelser har dere valgt å framheve? Hvorfor har dere valgt nettopp disse to?
Kilde
Lund, E. (2006). Tren Tanken. Læringsstrategier og læringsstiler i samfunnsfag. Håndbok til Aschehougs samfunnsfagserie for ungdomstrinnet. Aschehoug.
Les original på NDLA →
Du skal bruke artikkelen "Ytringsfrihetens historie" for å løse oppgaven. Les artikkelen før du starter på oppgaven.
Sett dere sammen parvis eller i små grupper. I denne oppgaven skal dere bruke læringsstrategien "levende graf" av historiedidaktiker Erik Lund.
Del 2: Oppgave – Levende graf
Dere skal gruppevis tegne en historisk graf som viser hvordan utviklingen av ytringsfrihet har utviklet seg over tid. Grafen skal inneholde en tidsakse (x-aksen) og en "verdiakse" (y-aksen). Verdiaksen skal vise en skala fra 1–10 som illustrerer grad av ytringsfrihet. Verdien 10 viser at det er full ytringsfrihet uten begrensninger. Verdien 1 viser svært lite ytringsfrihet.
Lag en graf som viser hvordan ytringsfriheten har utviklet seg fra 1750 til i dag. Ta utgangspunkt i Norge.
Velg ut minst to hendelser dere mener har påvirket utviklingen i stor grad, enten positivt eller negativt.
Del 3: Plenum
Alle parene eller gruppene presenterer sin graf for resten av klassen. Del hva dere har funnet ut. Hvilke to hendelser har dere valgt å framheve? Hvorfor har dere valgt nettopp disse to?
Kilde
Lund, E. (2006). Tren Tanken. Læringsstrategier og læringsstiler i samfunnsfag. Håndbok til Aschehougs samfunnsfagserie for ungdomstrinnet. Aschehoug.
Les original på NDLA →
Lag din egen graf over ytringsfrihetens historie
Del 1: Forberedelse
Du skal bruke artikkelen "Ytringsfrihetens historie" for å løse oppgaven. Les artikkelen før du starter på oppgaven.
Sett dere sammen parvis eller i små grupper. I denne oppgaven skal dere bruke læringsstrategien "levende graf" av historiedidaktiker Erik Lund.
Del 2: Oppgave – Levende graf
Dere skal gruppevis tegne en historisk graf som viser hvordan utviklingen av ytringsfrihet har utviklet seg over tid. Grafen skal inneholde en tidsakse (x-aksen) og en "verdiakse" (y-aksen). Verdiaksen skal vise en skala fra 1–10 som illustrerer grad av ytringsfrihet. Verdien 10 viser at det er full ytringsfrihet uten begrensninger. Verdien 1 viser svært lite ytringsfrihet.
Lag en graf som viser hvordan ytringsfriheten har utviklet seg fra 1750 til i dag. Ta utgangspunkt i Norge.
Velg ut minst to hendelser dere mener har påvirket utviklingen i stor grad, enten positivt eller negativt.
Del 3: Plenum
Alle parene eller gruppene presenterer sin graf for resten av klassen. Del hva dere har funnet ut. Hvilke to hendelser har dere valgt å framheve? Hvorfor har dere valgt nettopp disse to?
Kilde
Lund, E. (2006). Tren Tanken. Læringsstrategier og læringsstiler i samfunnsfag. Håndbok til Aschehougs samfunnsfagserie for ungdomstrinnet. Aschehoug.
Les original på NDLA →
Du skal bruke artikkelen "Ytringsfrihetens historie" for å løse oppgaven. Les artikkelen før du starter på oppgaven.
Sett dere sammen parvis eller i små grupper. I denne oppgaven skal dere bruke læringsstrategien "levende graf" av historiedidaktiker Erik Lund.
Del 2: Oppgave – Levende graf
Dere skal gruppevis tegne en historisk graf som viser hvordan utviklingen av ytringsfrihet har utviklet seg over tid. Grafen skal inneholde en tidsakse (x-aksen) og en "verdiakse" (y-aksen). Verdiaksen skal vise en skala fra 1–10 som illustrerer grad av ytringsfrihet. Verdien 10 viser at det er full ytringsfrihet uten begrensninger. Verdien 1 viser svært lite ytringsfrihet.
Lag en graf som viser hvordan ytringsfriheten har utviklet seg fra 1750 til i dag. Ta utgangspunkt i Norge.
Velg ut minst to hendelser dere mener har påvirket utviklingen i stor grad, enten positivt eller negativt.
Del 3: Plenum
Alle parene eller gruppene presenterer sin graf for resten av klassen. Del hva dere har funnet ut. Hvilke to hendelser har dere valgt å framheve? Hvorfor har dere valgt nettopp disse to?
Kilde
Lund, E. (2006). Tren Tanken. Læringsstrategier og læringsstiler i samfunnsfag. Håndbok til Aschehougs samfunnsfagserie for ungdomstrinnet. Aschehoug.
Les original på NDLA →
Nasjonalisme og demokratisering nedenfra
Nasjonalromantikken
Fra 1840-årene ble nasjonalromantikken en kulturell bevegelse som hadde som mål å konstruere en norsk kultur som skilte seg fra tidligere dansk dominans. Grunnloven og selvstyre fra 1814 la grunnlaget for den politiske forståelsen av nasjonen. Nasjonalromantikken var en kulturnasjonalistisk bevegelse som skulle ha som oppgave å definere «det norske og den norske folkesjela». Natur og historie ble viktige nasjonale markører i denne sammenhengen, for å skille vår kultur fra de andre nordiske landene. Spesielt ble den norske storhetstiden i middelalderen dyrket og definert som den norske kulturarv. I mangel av nasjonale byggverk og monumenter ble fjell, bønder og bondesamfunn inkludert i den norske folkesjela.
Landsmålet
Noen år senere fortsatte Ivar Aasen med sitt landsmålsprosjekt. Å etablere et ekte og mer opprinnelig skriftspråk, basert på dialekter som var minst påvirket av det danske språket, var et kulturnasjonalistisk prosjekt som definerte den norske kulturen i andre halvdel av 1800-tallet.
Thranebevegelsen
Det første tegnet på demokratiske krav fra de lavere klassene i Norge kom i kjølvannet av revolusjonene i 1848. I 1849 fremmet sosialisten og arbeiderlederen Marcus Thrane krav om stemmerett for alle norske menn. Bevegelsen bestod av husmenn, småbrukere, håndverkere og arbeidsfolk som reiste kritikk mot de økende sosiale og økonomiske forskjellene som preget landet. Thranebevegelsen ble nedkjempet, men ble i norsk historie stående som en tidlig forløper for klassekampen i det moderne industrisamfunnet.
Motkulturene
Ute i bygdene vokste det på 1860-tallet fram organiserte «motkulturer» som hadde en klar front mot bykulturen, unionen med Sverige og lojale, kongetro norske embetsmenn. Bevegelsene hadde et i hovedsak nasjonalt og demokratisk mål. Blant dem fantes lekmannskristne, som agiterte imot embetsprestenes forkynningsmonopol og en kristen avholdsbevegelse som drev «indremisjon» og kamp mot folkets dårlige moral.
Like viktig var etableringen av folkehøgskoler, basert på praktisk tilnærming til kunnskap etter Grundtvigs nasjonale og demokratiske visjoner, og de frilynte ungdomslagene. Felles for motkulturene var at de bidro til større politisk engasjement i befolkningen og ønsket et utvidet folkestyre lokalt og nasjonalt.
De viktigste kampsakene for disse «motkulturene» var likestilling av skriftspråkene og å styrke Stortingets makt. Opposisjonen mot embetsmennene og unionen var en nasjonal-demokratisk politisk bevegelse som skulle bidra til endringer i det politiske systemet gjennom innføringen av parlamentarismen i 1884. Denne politiske opposisjonen oppsto samtidig med at det norske samfunnet gjennomgikk store endringer.
Det norske samfunnet i endring
Industrialiseringen, utviklingen av kommunikasjoner og hamskiftet i jordbruket skapte nye kulturelle fellesskap på tvers av landsdeler. Jernbanen bandt sentrum og periferi tettere sammen, postruter og dampskip knyttet Norge sammen langs kysten og i innlandet. Mer organisert skolegang med skoleloven i 1860 og vekst i antall aviser stimulerte leseferdigheter og gjorde politisk motstand mulig. I tillegg ble det norske samfunnet preget av økende urbanisering, og emigrasjon til Amerika.
Les original på NDLA →
Fra 1840-årene ble nasjonalromantikken en kulturell bevegelse som hadde som mål å konstruere en norsk kultur som skilte seg fra tidligere dansk dominans. Grunnloven og selvstyre fra 1814 la grunnlaget for den politiske forståelsen av nasjonen. Nasjonalromantikken var en kulturnasjonalistisk bevegelse som skulle ha som oppgave å definere «det norske og den norske folkesjela». Natur og historie ble viktige nasjonale markører i denne sammenhengen, for å skille vår kultur fra de andre nordiske landene. Spesielt ble den norske storhetstiden i middelalderen dyrket og definert som den norske kulturarv. I mangel av nasjonale byggverk og monumenter ble fjell, bønder og bondesamfunn inkludert i den norske folkesjela.
Landsmålet
Noen år senere fortsatte Ivar Aasen med sitt landsmålsprosjekt. Å etablere et ekte og mer opprinnelig skriftspråk, basert på dialekter som var minst påvirket av det danske språket, var et kulturnasjonalistisk prosjekt som definerte den norske kulturen i andre halvdel av 1800-tallet.
Thranebevegelsen
Det første tegnet på demokratiske krav fra de lavere klassene i Norge kom i kjølvannet av revolusjonene i 1848. I 1849 fremmet sosialisten og arbeiderlederen Marcus Thrane krav om stemmerett for alle norske menn. Bevegelsen bestod av husmenn, småbrukere, håndverkere og arbeidsfolk som reiste kritikk mot de økende sosiale og økonomiske forskjellene som preget landet. Thranebevegelsen ble nedkjempet, men ble i norsk historie stående som en tidlig forløper for klassekampen i det moderne industrisamfunnet.
Motkulturene
Ute i bygdene vokste det på 1860-tallet fram organiserte «motkulturer» som hadde en klar front mot bykulturen, unionen med Sverige og lojale, kongetro norske embetsmenn. Bevegelsene hadde et i hovedsak nasjonalt og demokratisk mål. Blant dem fantes lekmannskristne, som agiterte imot embetsprestenes forkynningsmonopol og en kristen avholdsbevegelse som drev «indremisjon» og kamp mot folkets dårlige moral.
Like viktig var etableringen av folkehøgskoler, basert på praktisk tilnærming til kunnskap etter Grundtvigs nasjonale og demokratiske visjoner, og de frilynte ungdomslagene. Felles for motkulturene var at de bidro til større politisk engasjement i befolkningen og ønsket et utvidet folkestyre lokalt og nasjonalt.
De viktigste kampsakene for disse «motkulturene» var likestilling av skriftspråkene og å styrke Stortingets makt. Opposisjonen mot embetsmennene og unionen var en nasjonal-demokratisk politisk bevegelse som skulle bidra til endringer i det politiske systemet gjennom innføringen av parlamentarismen i 1884. Denne politiske opposisjonen oppsto samtidig med at det norske samfunnet gjennomgikk store endringer.
Det norske samfunnet i endring
Industrialiseringen, utviklingen av kommunikasjoner og hamskiftet i jordbruket skapte nye kulturelle fellesskap på tvers av landsdeler. Jernbanen bandt sentrum og periferi tettere sammen, postruter og dampskip knyttet Norge sammen langs kysten og i innlandet. Mer organisert skolegang med skoleloven i 1860 og vekst i antall aviser stimulerte leseferdigheter og gjorde politisk motstand mulig. I tillegg ble det norske samfunnet preget av økende urbanisering, og emigrasjon til Amerika.
Les original på NDLA →
Nasjonalisme og demokratisering nedenfra
Nasjonalromantikken
Fra 1840-årene ble nasjonalromantikken en kulturell bevegelse som hadde som mål å konstruere en norsk kultur som skilte seg fra tidligere dansk dominans. Grunnloven og selvstyre fra 1814 la grunnlaget for den politiske forståelsen av nasjonen. Nasjonalromantikken var en kulturnasjonalistisk bevegelse som skulle ha som oppgave å definere «det norske og den norske folkesjela». Natur og historie ble viktige nasjonale markører i denne sammenhengen, for å skille vår kultur fra de andre nordiske landene. Spesielt ble den norske storhetstiden i middelalderen dyrket og definert som den norske kulturarv. I mangel av nasjonale byggverk og monumenter ble fjell, bønder og bondesamfunn inkludert i den norske folkesjela.
Landsmålet
Noen år senere fortsatte Ivar Aasen med sitt landsmålsprosjekt. Å etablere et ekte og mer opprinnelig skriftspråk, basert på dialekter som var minst påvirket av det danske språket, var et kulturnasjonalistisk prosjekt som definerte den norske kulturen i andre halvdel av 1800-tallet.
Thranebevegelsen
Det første tegnet på demokratiske krav fra de lavere klassene i Norge kom i kjølvannet av revolusjonene i 1848. I 1849 fremmet sosialisten og arbeiderlederen Marcus Thrane krav om stemmerett for alle norske menn. Bevegelsen bestod av husmenn, småbrukere, håndverkere og arbeidsfolk som reiste kritikk mot de økende sosiale og økonomiske forskjellene som preget landet. Thranebevegelsen ble nedkjempet, men ble i norsk historie stående som en tidlig forløper for klassekampen i det moderne industrisamfunnet.
Motkulturene
Ute i bygdene vokste det på 1860-tallet fram organiserte «motkulturer» som hadde en klar front mot bykulturen, unionen med Sverige og lojale, kongetro norske embetsmenn. Bevegelsene hadde et i hovedsak nasjonalt og demokratisk mål. Blant dem fantes lekmannskristne, som agiterte imot embetsprestenes forkynningsmonopol og en kristen avholdsbevegelse som drev «indremisjon» og kamp mot folkets dårlige moral.
Like viktig var etableringen av folkehøgskoler, basert på praktisk tilnærming til kunnskap etter Grundtvigs nasjonale og demokratiske visjoner, og de frilynte ungdomslagene. Felles for motkulturene var at de bidro til større politisk engasjement i befolkningen og ønsket et utvidet folkestyre lokalt og nasjonalt.
De viktigste kampsakene for disse «motkulturene» var likestilling av skriftspråkene og å styrke Stortingets makt. Opposisjonen mot embetsmennene og unionen var en nasjonal-demokratisk politisk bevegelse som skulle bidra til endringer i det politiske systemet gjennom innføringen av parlamentarismen i 1884. Denne politiske opposisjonen oppsto samtidig med at det norske samfunnet gjennomgikk store endringer.
Det norske samfunnet i endring
Industrialiseringen, utviklingen av kommunikasjoner og hamskiftet i jordbruket skapte nye kulturelle fellesskap på tvers av landsdeler. Jernbanen bandt sentrum og periferi tettere sammen, postruter og dampskip knyttet Norge sammen langs kysten og i innlandet. Mer organisert skolegang med skoleloven i 1860 og vekst i antall aviser stimulerte leseferdigheter og gjorde politisk motstand mulig. I tillegg ble det norske samfunnet preget av økende urbanisering, og emigrasjon til Amerika.
Les original på NDLA →
Fra 1840-årene ble nasjonalromantikken en kulturell bevegelse som hadde som mål å konstruere en norsk kultur som skilte seg fra tidligere dansk dominans. Grunnloven og selvstyre fra 1814 la grunnlaget for den politiske forståelsen av nasjonen. Nasjonalromantikken var en kulturnasjonalistisk bevegelse som skulle ha som oppgave å definere «det norske og den norske folkesjela». Natur og historie ble viktige nasjonale markører i denne sammenhengen, for å skille vår kultur fra de andre nordiske landene. Spesielt ble den norske storhetstiden i middelalderen dyrket og definert som den norske kulturarv. I mangel av nasjonale byggverk og monumenter ble fjell, bønder og bondesamfunn inkludert i den norske folkesjela.
Landsmålet
Noen år senere fortsatte Ivar Aasen med sitt landsmålsprosjekt. Å etablere et ekte og mer opprinnelig skriftspråk, basert på dialekter som var minst påvirket av det danske språket, var et kulturnasjonalistisk prosjekt som definerte den norske kulturen i andre halvdel av 1800-tallet.
Thranebevegelsen
Det første tegnet på demokratiske krav fra de lavere klassene i Norge kom i kjølvannet av revolusjonene i 1848. I 1849 fremmet sosialisten og arbeiderlederen Marcus Thrane krav om stemmerett for alle norske menn. Bevegelsen bestod av husmenn, småbrukere, håndverkere og arbeidsfolk som reiste kritikk mot de økende sosiale og økonomiske forskjellene som preget landet. Thranebevegelsen ble nedkjempet, men ble i norsk historie stående som en tidlig forløper for klassekampen i det moderne industrisamfunnet.
Motkulturene
Ute i bygdene vokste det på 1860-tallet fram organiserte «motkulturer» som hadde en klar front mot bykulturen, unionen med Sverige og lojale, kongetro norske embetsmenn. Bevegelsene hadde et i hovedsak nasjonalt og demokratisk mål. Blant dem fantes lekmannskristne, som agiterte imot embetsprestenes forkynningsmonopol og en kristen avholdsbevegelse som drev «indremisjon» og kamp mot folkets dårlige moral.
Like viktig var etableringen av folkehøgskoler, basert på praktisk tilnærming til kunnskap etter Grundtvigs nasjonale og demokratiske visjoner, og de frilynte ungdomslagene. Felles for motkulturene var at de bidro til større politisk engasjement i befolkningen og ønsket et utvidet folkestyre lokalt og nasjonalt.
De viktigste kampsakene for disse «motkulturene» var likestilling av skriftspråkene og å styrke Stortingets makt. Opposisjonen mot embetsmennene og unionen var en nasjonal-demokratisk politisk bevegelse som skulle bidra til endringer i det politiske systemet gjennom innføringen av parlamentarismen i 1884. Denne politiske opposisjonen oppsto samtidig med at det norske samfunnet gjennomgikk store endringer.
Det norske samfunnet i endring
Industrialiseringen, utviklingen av kommunikasjoner og hamskiftet i jordbruket skapte nye kulturelle fellesskap på tvers av landsdeler. Jernbanen bandt sentrum og periferi tettere sammen, postruter og dampskip knyttet Norge sammen langs kysten og i innlandet. Mer organisert skolegang med skoleloven i 1860 og vekst i antall aviser stimulerte leseferdigheter og gjorde politisk motstand mulig. I tillegg ble det norske samfunnet preget av økende urbanisering, og emigrasjon til Amerika.
Les original på NDLA →
Norsk selvstyre
Maktfordeling
I løpet av hektiske måneder i 1814 skiftet Norge styreform fra kongelig enevelde til et konstitusjonelt monarki. Inspirert av opplysningstiden ble kongemakten begrenset og måtte deles med et storting utgått fra folket og uavhengige domstoler.
Demokratiet i Norge er basert på Montesquieus maktfordelingsprinsipp, der kongen og hans råd var det utøvende organ som styrte landet, etter lover og bevilgninger vedtatt av Stortinget. I tillegg skulle domstolene dømme etter lover vedtatt av Stortinget. Slik maktfordeling skulle sikre folket innflytelse, og var et klart brudd med eneveldets statsstyring.
Riksakten
Gjennom riksakten av 1815 gikk Norge i union med Sverige. Likevel fikk nordmenn selvstyre gjennom egen regjering, storting og domstolene. I tillegg fikk vi en egen nasjonalbank og valuta, samt egen hær og marine. Det som bandt Sverige og Norge sammen i union, var en felles konge og utenriksvesen.
Individets frihet
Et annet viktig prinsipp med grunnlovene fra 1814 var prinsippet om individets frihet. Grunnloven av 1814 ga stemmerett til embetsmenn, bedrestilte byborgere og bønder som enten eide, eller som i mer enn 5 år hadde leid jord. Dette ble oppfattet som svært demokratisk etter datidens målestokk. Ytringsfrihet, rettssikkerhet og respekt for eiendomsretten ble også sikret i grunnloven. Likevel gjaldt disse rettighetene kun norske borgere, blant annet hadde «jøder og jesuitter ikke adgang til riket» og alle religiøse samfunn utenfor statskirken ble forbudt.
Embetsmennene og Karl Johan
Embetsmennene spilte en sentral rolle på Eidsvoll og gjennom store deler av 1800-tallet i norsk politisk historie. Et kongelig embete hadde sin bakgrunn i den administrative styringen av Danmark-Norge i enevoldstida. Prester, sorenskrivere, dommere og offiserer var embetsmenn og naturlige politiske ledere i by og bygd. I første halvdel av 1800-tallet skulle embetsmennene forsvare den norske grunnloven, mot Karl Johans iherdige forsøk på å begrense det norske Stortingets handlingsrom.
17. mai og Henrik Wergeland
Under embetsmennenes forsvar av grunnloven ble feiringen av 17. mai et symbol på det norske selvstyret. I 1828 ble det innført forbud mot feiringen. Som mottrekk oppfordret studentene til spontane markeringer i Christiania i forkant av 17. mai 1829. Da dampskipet «Konstitusjonen» skulle legge til kai på nasjonaldagen, sto Henrik Wergeland på festningsvollen iført sin private studentuniform og ropte: «Leve Konstitusjonen». Dette skulle bli kjent som torgslaget, der den svenske stattholderen gjorde alt som sto i sin makt for å oppløse folkemengdene som hadde samlet seg. Torgslaget satte standarden for markeringen av den norske nasjonaldagen, men først i 1833 ble forbudet mot feiring opphevet. Da holdt Henrik Wergeland den første 17. mai-talen.
Bondestortinget og lokalt selvstyre
Embetsmennene og bøndene hadde tilsynelatende felles politiske interesser på Eidsvoll i 1814. I den påfølgende tiden med selvstyre lot bøndene embetsmennene ta ansvar for styringen av rikspolitikken. Dette skulle endre seg på 1830-tallet da bønder stemte inn egne bonderepresentanter på Stortinget. Bøndene fikk gjennom stortingsflertallet fra 1833 gjennomslag for formannskapslovene i 1836. Slik ble det lokale selvstyret etablert, og et nytt formannskap skulle styre i kommunene. Enkelte vil kanskje hevde at innføringen av lokalt selvstyre var bøndenes måte å vise avstand til den svenske regjeringen i Stockholm, og ta kontroll over lokalpolitikken uten kongelig innblanding. Demokratiet ble ytterligere styrket med innføringen av lokalt selvstyre.
Les original på NDLA →
I løpet av hektiske måneder i 1814 skiftet Norge styreform fra kongelig enevelde til et konstitusjonelt monarki. Inspirert av opplysningstiden ble kongemakten begrenset og måtte deles med et storting utgått fra folket og uavhengige domstoler.
Demokratiet i Norge er basert på Montesquieus maktfordelingsprinsipp, der kongen og hans råd var det utøvende organ som styrte landet, etter lover og bevilgninger vedtatt av Stortinget. I tillegg skulle domstolene dømme etter lover vedtatt av Stortinget. Slik maktfordeling skulle sikre folket innflytelse, og var et klart brudd med eneveldets statsstyring.
Riksakten
Gjennom riksakten av 1815 gikk Norge i union med Sverige. Likevel fikk nordmenn selvstyre gjennom egen regjering, storting og domstolene. I tillegg fikk vi en egen nasjonalbank og valuta, samt egen hær og marine. Det som bandt Sverige og Norge sammen i union, var en felles konge og utenriksvesen.
Individets frihet
Et annet viktig prinsipp med grunnlovene fra 1814 var prinsippet om individets frihet. Grunnloven av 1814 ga stemmerett til embetsmenn, bedrestilte byborgere og bønder som enten eide, eller som i mer enn 5 år hadde leid jord. Dette ble oppfattet som svært demokratisk etter datidens målestokk. Ytringsfrihet, rettssikkerhet og respekt for eiendomsretten ble også sikret i grunnloven. Likevel gjaldt disse rettighetene kun norske borgere, blant annet hadde «jøder og jesuitter ikke adgang til riket» og alle religiøse samfunn utenfor statskirken ble forbudt.
Embetsmennene og Karl Johan
Embetsmennene spilte en sentral rolle på Eidsvoll og gjennom store deler av 1800-tallet i norsk politisk historie. Et kongelig embete hadde sin bakgrunn i den administrative styringen av Danmark-Norge i enevoldstida. Prester, sorenskrivere, dommere og offiserer var embetsmenn og naturlige politiske ledere i by og bygd. I første halvdel av 1800-tallet skulle embetsmennene forsvare den norske grunnloven, mot Karl Johans iherdige forsøk på å begrense det norske Stortingets handlingsrom.
17. mai og Henrik Wergeland
Under embetsmennenes forsvar av grunnloven ble feiringen av 17. mai et symbol på det norske selvstyret. I 1828 ble det innført forbud mot feiringen. Som mottrekk oppfordret studentene til spontane markeringer i Christiania i forkant av 17. mai 1829. Da dampskipet «Konstitusjonen» skulle legge til kai på nasjonaldagen, sto Henrik Wergeland på festningsvollen iført sin private studentuniform og ropte: «Leve Konstitusjonen». Dette skulle bli kjent som torgslaget, der den svenske stattholderen gjorde alt som sto i sin makt for å oppløse folkemengdene som hadde samlet seg. Torgslaget satte standarden for markeringen av den norske nasjonaldagen, men først i 1833 ble forbudet mot feiring opphevet. Da holdt Henrik Wergeland den første 17. mai-talen.
Bondestortinget og lokalt selvstyre
Embetsmennene og bøndene hadde tilsynelatende felles politiske interesser på Eidsvoll i 1814. I den påfølgende tiden med selvstyre lot bøndene embetsmennene ta ansvar for styringen av rikspolitikken. Dette skulle endre seg på 1830-tallet da bønder stemte inn egne bonderepresentanter på Stortinget. Bøndene fikk gjennom stortingsflertallet fra 1833 gjennomslag for formannskapslovene i 1836. Slik ble det lokale selvstyret etablert, og et nytt formannskap skulle styre i kommunene. Enkelte vil kanskje hevde at innføringen av lokalt selvstyre var bøndenes måte å vise avstand til den svenske regjeringen i Stockholm, og ta kontroll over lokalpolitikken uten kongelig innblanding. Demokratiet ble ytterligere styrket med innføringen av lokalt selvstyre.
Les original på NDLA →
Norsk selvstyre
Maktfordeling
I løpet av hektiske måneder i 1814 skiftet Norge styreform fra kongelig enevelde til et konstitusjonelt monarki. Inspirert av opplysningstiden ble kongemakten begrenset og måtte deles med et storting utgått fra folket og uavhengige domstoler.
Demokratiet i Norge er basert på Montesquieus maktfordelingsprinsipp, der kongen og hans råd var det utøvende organ som styrte landet, etter lover og bevilgninger vedtatt av Stortinget. I tillegg skulle domstolene dømme etter lover vedtatt av Stortinget. Slik maktfordeling skulle sikre folket innflytelse, og var et klart brudd med eneveldets statsstyring.
Riksakten
Gjennom riksakten av 1815 gikk Norge i union med Sverige. Likevel fikk nordmenn selvstyre gjennom egen regjering, storting og domstolene. I tillegg fikk vi en egen nasjonalbank og valuta, samt egen hær og marine. Det som bandt Sverige og Norge sammen i union, var en felles konge og utenriksvesen.
Individets frihet
Et annet viktig prinsipp med grunnlovene fra 1814 var prinsippet om individets frihet. Grunnloven av 1814 ga stemmerett til embetsmenn, bedrestilte byborgere og bønder som enten eide, eller som i mer enn 5 år hadde leid jord. Dette ble oppfattet som svært demokratisk etter datidens målestokk. Ytringsfrihet, rettssikkerhet og respekt for eiendomsretten ble også sikret i grunnloven. Likevel gjaldt disse rettighetene kun norske borgere, blant annet hadde «jøder og jesuitter ikke adgang til riket» og alle religiøse samfunn utenfor statskirken ble forbudt.
Embetsmennene og Karl Johan
Embetsmennene spilte en sentral rolle på Eidsvoll og gjennom store deler av 1800-tallet i norsk politisk historie. Et kongelig embete hadde sin bakgrunn i den administrative styringen av Danmark-Norge i enevoldstida. Prester, sorenskrivere, dommere og offiserer var embetsmenn og naturlige politiske ledere i by og bygd. I første halvdel av 1800-tallet skulle embetsmennene forsvare den norske grunnloven, mot Karl Johans iherdige forsøk på å begrense det norske Stortingets handlingsrom.
17. mai og Henrik Wergeland
Under embetsmennenes forsvar av grunnloven ble feiringen av 17. mai et symbol på det norske selvstyret. I 1828 ble det innført forbud mot feiringen. Som mottrekk oppfordret studentene til spontane markeringer i Christiania i forkant av 17. mai 1829. Da dampskipet «Konstitusjonen» skulle legge til kai på nasjonaldagen, sto Henrik Wergeland på festningsvollen iført sin private studentuniform og ropte: «Leve Konstitusjonen». Dette skulle bli kjent som torgslaget, der den svenske stattholderen gjorde alt som sto i sin makt for å oppløse folkemengdene som hadde samlet seg. Torgslaget satte standarden for markeringen av den norske nasjonaldagen, men først i 1833 ble forbudet mot feiring opphevet. Da holdt Henrik Wergeland den første 17. mai-talen.
Bondestortinget og lokalt selvstyre
Embetsmennene og bøndene hadde tilsynelatende felles politiske interesser på Eidsvoll i 1814. I den påfølgende tiden med selvstyre lot bøndene embetsmennene ta ansvar for styringen av rikspolitikken. Dette skulle endre seg på 1830-tallet da bønder stemte inn egne bonderepresentanter på Stortinget. Bøndene fikk gjennom stortingsflertallet fra 1833 gjennomslag for formannskapslovene i 1836. Slik ble det lokale selvstyret etablert, og et nytt formannskap skulle styre i kommunene. Enkelte vil kanskje hevde at innføringen av lokalt selvstyre var bøndenes måte å vise avstand til den svenske regjeringen i Stockholm, og ta kontroll over lokalpolitikken uten kongelig innblanding. Demokratiet ble ytterligere styrket med innføringen av lokalt selvstyre.
Les original på NDLA →
I løpet av hektiske måneder i 1814 skiftet Norge styreform fra kongelig enevelde til et konstitusjonelt monarki. Inspirert av opplysningstiden ble kongemakten begrenset og måtte deles med et storting utgått fra folket og uavhengige domstoler.
Demokratiet i Norge er basert på Montesquieus maktfordelingsprinsipp, der kongen og hans råd var det utøvende organ som styrte landet, etter lover og bevilgninger vedtatt av Stortinget. I tillegg skulle domstolene dømme etter lover vedtatt av Stortinget. Slik maktfordeling skulle sikre folket innflytelse, og var et klart brudd med eneveldets statsstyring.
Riksakten
Gjennom riksakten av 1815 gikk Norge i union med Sverige. Likevel fikk nordmenn selvstyre gjennom egen regjering, storting og domstolene. I tillegg fikk vi en egen nasjonalbank og valuta, samt egen hær og marine. Det som bandt Sverige og Norge sammen i union, var en felles konge og utenriksvesen.
Individets frihet
Et annet viktig prinsipp med grunnlovene fra 1814 var prinsippet om individets frihet. Grunnloven av 1814 ga stemmerett til embetsmenn, bedrestilte byborgere og bønder som enten eide, eller som i mer enn 5 år hadde leid jord. Dette ble oppfattet som svært demokratisk etter datidens målestokk. Ytringsfrihet, rettssikkerhet og respekt for eiendomsretten ble også sikret i grunnloven. Likevel gjaldt disse rettighetene kun norske borgere, blant annet hadde «jøder og jesuitter ikke adgang til riket» og alle religiøse samfunn utenfor statskirken ble forbudt.
Embetsmennene og Karl Johan
Embetsmennene spilte en sentral rolle på Eidsvoll og gjennom store deler av 1800-tallet i norsk politisk historie. Et kongelig embete hadde sin bakgrunn i den administrative styringen av Danmark-Norge i enevoldstida. Prester, sorenskrivere, dommere og offiserer var embetsmenn og naturlige politiske ledere i by og bygd. I første halvdel av 1800-tallet skulle embetsmennene forsvare den norske grunnloven, mot Karl Johans iherdige forsøk på å begrense det norske Stortingets handlingsrom.
17. mai og Henrik Wergeland
Under embetsmennenes forsvar av grunnloven ble feiringen av 17. mai et symbol på det norske selvstyret. I 1828 ble det innført forbud mot feiringen. Som mottrekk oppfordret studentene til spontane markeringer i Christiania i forkant av 17. mai 1829. Da dampskipet «Konstitusjonen» skulle legge til kai på nasjonaldagen, sto Henrik Wergeland på festningsvollen iført sin private studentuniform og ropte: «Leve Konstitusjonen». Dette skulle bli kjent som torgslaget, der den svenske stattholderen gjorde alt som sto i sin makt for å oppløse folkemengdene som hadde samlet seg. Torgslaget satte standarden for markeringen av den norske nasjonaldagen, men først i 1833 ble forbudet mot feiring opphevet. Da holdt Henrik Wergeland den første 17. mai-talen.
Bondestortinget og lokalt selvstyre
Embetsmennene og bøndene hadde tilsynelatende felles politiske interesser på Eidsvoll i 1814. I den påfølgende tiden med selvstyre lot bøndene embetsmennene ta ansvar for styringen av rikspolitikken. Dette skulle endre seg på 1830-tallet da bønder stemte inn egne bonderepresentanter på Stortinget. Bøndene fikk gjennom stortingsflertallet fra 1833 gjennomslag for formannskapslovene i 1836. Slik ble det lokale selvstyret etablert, og et nytt formannskap skulle styre i kommunene. Enkelte vil kanskje hevde at innføringen av lokalt selvstyre var bøndenes måte å vise avstand til den svenske regjeringen i Stockholm, og ta kontroll over lokalpolitikken uten kongelig innblanding. Demokratiet ble ytterligere styrket med innføringen av lokalt selvstyre.
Les original på NDLA →
Oversikt: Demokratisering 1814–1905
Grunnlov og selvstyre
Med Grunnloven av 1814 gikk Norge fra kongelig enevelde til konstitusjonelt monarki, og vi fikk en tredeling av makten mellom Kongen, Stortinget og domstolene.
Selv om Norge gikk inn i en ny union, nå med Sverige, fikk landet økt selvstyre. Dette ga grobunn for økt demokratisering og nasjonalfølelse.
Demokratisering, nasjonalisme og parlamentarisme
En stor del av 1800-tallet var preget av ønsket om, og kampen for, lokalt selvstyre og mer demokratisering. Dette ble blant annet ledet av bonderepresentantene, som begynte å markere seg fra 1830-årene av. På 1800-tallet fikk vi også økende nasjonalisme, noe som medvirket til ønsket om et selvstendig Norge.
Innføringen av parlamentarismen, utvidelse av stemmeretten, økonomiske interesser og nasjonal sikkerhet var av betydning for hendelsene som ledet fram til unionsoppløsningen fra Sverige i 1905.
Les original på NDLA →
Med Grunnloven av 1814 gikk Norge fra kongelig enevelde til konstitusjonelt monarki, og vi fikk en tredeling av makten mellom Kongen, Stortinget og domstolene.
Selv om Norge gikk inn i en ny union, nå med Sverige, fikk landet økt selvstyre. Dette ga grobunn for økt demokratisering og nasjonalfølelse.
Demokratisering, nasjonalisme og parlamentarisme
En stor del av 1800-tallet var preget av ønsket om, og kampen for, lokalt selvstyre og mer demokratisering. Dette ble blant annet ledet av bonderepresentantene, som begynte å markere seg fra 1830-årene av. På 1800-tallet fikk vi også økende nasjonalisme, noe som medvirket til ønsket om et selvstendig Norge.
Innføringen av parlamentarismen, utvidelse av stemmeretten, økonomiske interesser og nasjonal sikkerhet var av betydning for hendelsene som ledet fram til unionsoppløsningen fra Sverige i 1905.
Les original på NDLA →
Oversikt: Demokratisering 1814–1905
Grunnlov og selvstyre
Med Grunnloven av 1814 gikk Norge fra kongelig enevelde til konstitusjonelt monarki, og vi fikk en tredeling av makten mellom Kongen, Stortinget og domstolene.
Selv om Norge gikk inn i en ny union, nå med Sverige, fikk landet økt selvstyre. Dette ga grobunn for økt demokratisering og nasjonalfølelse.
Demokratisering, nasjonalisme og parlamentarisme
En stor del av 1800-tallet var preget av ønsket om, og kampen for, lokalt selvstyre og mer demokratisering. Dette ble blant annet ledet av bonderepresentantene, som begynte å markere seg fra 1830-årene av. På 1800-tallet fikk vi også økende nasjonalisme, noe som medvirket til ønsket om et selvstendig Norge.
Innføringen av parlamentarismen, utvidelse av stemmeretten, økonomiske interesser og nasjonal sikkerhet var av betydning for hendelsene som ledet fram til unionsoppløsningen fra Sverige i 1905.
Les original på NDLA →
Med Grunnloven av 1814 gikk Norge fra kongelig enevelde til konstitusjonelt monarki, og vi fikk en tredeling av makten mellom Kongen, Stortinget og domstolene.
Selv om Norge gikk inn i en ny union, nå med Sverige, fikk landet økt selvstyre. Dette ga grobunn for økt demokratisering og nasjonalfølelse.
Demokratisering, nasjonalisme og parlamentarisme
En stor del av 1800-tallet var preget av ønsket om, og kampen for, lokalt selvstyre og mer demokratisering. Dette ble blant annet ledet av bonderepresentantene, som begynte å markere seg fra 1830-årene av. På 1800-tallet fikk vi også økende nasjonalisme, noe som medvirket til ønsket om et selvstendig Norge.
Innføringen av parlamentarismen, utvidelse av stemmeretten, økonomiske interesser og nasjonal sikkerhet var av betydning for hendelsene som ledet fram til unionsoppløsningen fra Sverige i 1905.
Les original på NDLA →
Parlamentarisme og politiske partier
Parlamentarisme i praksis
Innføringen av parlamentarismen førte også til dannelsen av politiske partier og parlamentarisk praksis.
Utover i 1880-årene ble den store venstrekoalisjonen splittet i de lekmannskristne og de radikale intellektuelle byrepresentantene. Etter at parlamentarismen ble innført, mistet bevegelsen sitt samarbeidsgrunnlag. Etter hvert ble den parlamentariske praksisen utviklet. I 1889 fremmet Høyre mistillitsforslag mot regjeringen Sverdrup, som valgte å søke avskjed. Høyre dannet en ny regjering i 1889. En annen parlamentarisk praksis som ble innført, var kabinettspørsmål, da Høyres statsminister Emil Stang som første statsminister truet med å gå av i 1891. Han fikk ikke støtte i Stortinget for sine forslag, og valgte å gå av.
Stortinget får større innflytelse
Grunnloven ble ikke endret, men den parlamentariske praksisen ble innført som det som kalles konstitusjonell sedvanerett. Det betyr at praksisen ble endret så det ble oppfattet som en regel, eller lov.
I praksis fikk Stortinget større innflytelse over regjeringen gjennom større kontroll. Kongemakten og embetsmennenes maktmonopol ble svekket etter 1884, til fordel for et økt folkestyre. I forlengelsen av innføringen av parlamentarisme vedtok Stortinget en forsiktig stemmerettsutvidelse i 1885. Først i 1898 fikk alle menn over 25 år stemmerett, kvinner i 1913. Av andre viktige saker fikk Sverdrup-regjeringen innført en juryordning i straffesaker, likestilling av norsk riksmål og landsmål, og en skolereform som skulle lede fram til folkeskoleloven av 1889.
Politiske partier
En annen viktig endring gjennom parlamentarisk praksis i Norge er at partiene blir dannet. Tidligere representerte stortingsrepresentantene seg selv og valgdistriktet og stemte «ut fra sin egen overbevisning». Etter innføringen av parlamentarismen ble det en fordel for en regjering å ha en organisert partigruppe i ryggen for å kjempe fram politiske saker. Nå kunne ikke stortingsrepresentantene kun stemme ut fra egne politiske og moralske overbevisninger, men måtte forholde seg til partiprogram og partilojalitet.
Les original på NDLA →
Innføringen av parlamentarismen førte også til dannelsen av politiske partier og parlamentarisk praksis.
Utover i 1880-årene ble den store venstrekoalisjonen splittet i de lekmannskristne og de radikale intellektuelle byrepresentantene. Etter at parlamentarismen ble innført, mistet bevegelsen sitt samarbeidsgrunnlag. Etter hvert ble den parlamentariske praksisen utviklet. I 1889 fremmet Høyre mistillitsforslag mot regjeringen Sverdrup, som valgte å søke avskjed. Høyre dannet en ny regjering i 1889. En annen parlamentarisk praksis som ble innført, var kabinettspørsmål, da Høyres statsminister Emil Stang som første statsminister truet med å gå av i 1891. Han fikk ikke støtte i Stortinget for sine forslag, og valgte å gå av.
Stortinget får større innflytelse
Grunnloven ble ikke endret, men den parlamentariske praksisen ble innført som det som kalles konstitusjonell sedvanerett. Det betyr at praksisen ble endret så det ble oppfattet som en regel, eller lov.
I praksis fikk Stortinget større innflytelse over regjeringen gjennom større kontroll. Kongemakten og embetsmennenes maktmonopol ble svekket etter 1884, til fordel for et økt folkestyre. I forlengelsen av innføringen av parlamentarisme vedtok Stortinget en forsiktig stemmerettsutvidelse i 1885. Først i 1898 fikk alle menn over 25 år stemmerett, kvinner i 1913. Av andre viktige saker fikk Sverdrup-regjeringen innført en juryordning i straffesaker, likestilling av norsk riksmål og landsmål, og en skolereform som skulle lede fram til folkeskoleloven av 1889.
Politiske partier
En annen viktig endring gjennom parlamentarisk praksis i Norge er at partiene blir dannet. Tidligere representerte stortingsrepresentantene seg selv og valgdistriktet og stemte «ut fra sin egen overbevisning». Etter innføringen av parlamentarismen ble det en fordel for en regjering å ha en organisert partigruppe i ryggen for å kjempe fram politiske saker. Nå kunne ikke stortingsrepresentantene kun stemme ut fra egne politiske og moralske overbevisninger, men måtte forholde seg til partiprogram og partilojalitet.
Les original på NDLA →
Parlamentarisme og politiske partier
Parlamentarisme i praksis
Innføringen av parlamentarismen førte også til dannelsen av politiske partier og parlamentarisk praksis.
Utover i 1880-årene ble den store venstrekoalisjonen splittet i de lekmannskristne og de radikale intellektuelle byrepresentantene. Etter at parlamentarismen ble innført, mistet bevegelsen sitt samarbeidsgrunnlag. Etter hvert ble den parlamentariske praksisen utviklet. I 1889 fremmet Høyre mistillitsforslag mot regjeringen Sverdrup, som valgte å søke avskjed. Høyre dannet en ny regjering i 1889. En annen parlamentarisk praksis som ble innført, var kabinettspørsmål, da Høyres statsminister Emil Stang som første statsminister truet med å gå av i 1891. Han fikk ikke støtte i Stortinget for sine forslag, og valgte å gå av.
Stortinget får større innflytelse
Grunnloven ble ikke endret, men den parlamentariske praksisen ble innført som det som kalles konstitusjonell sedvanerett. Det betyr at praksisen ble endret så det ble oppfattet som en regel, eller lov.
I praksis fikk Stortinget større innflytelse over regjeringen gjennom større kontroll. Kongemakten og embetsmennenes maktmonopol ble svekket etter 1884, til fordel for et økt folkestyre. I forlengelsen av innføringen av parlamentarisme vedtok Stortinget en forsiktig stemmerettsutvidelse i 1885. Først i 1898 fikk alle menn over 25 år stemmerett, kvinner i 1913. Av andre viktige saker fikk Sverdrup-regjeringen innført en juryordning i straffesaker, likestilling av norsk riksmål og landsmål, og en skolereform som skulle lede fram til folkeskoleloven av 1889.
Politiske partier
En annen viktig endring gjennom parlamentarisk praksis i Norge er at partiene blir dannet. Tidligere representerte stortingsrepresentantene seg selv og valgdistriktet og stemte «ut fra sin egen overbevisning». Etter innføringen av parlamentarismen ble det en fordel for en regjering å ha en organisert partigruppe i ryggen for å kjempe fram politiske saker. Nå kunne ikke stortingsrepresentantene kun stemme ut fra egne politiske og moralske overbevisninger, men måtte forholde seg til partiprogram og partilojalitet.
Les original på NDLA →
Innføringen av parlamentarismen førte også til dannelsen av politiske partier og parlamentarisk praksis.
Utover i 1880-årene ble den store venstrekoalisjonen splittet i de lekmannskristne og de radikale intellektuelle byrepresentantene. Etter at parlamentarismen ble innført, mistet bevegelsen sitt samarbeidsgrunnlag. Etter hvert ble den parlamentariske praksisen utviklet. I 1889 fremmet Høyre mistillitsforslag mot regjeringen Sverdrup, som valgte å søke avskjed. Høyre dannet en ny regjering i 1889. En annen parlamentarisk praksis som ble innført, var kabinettspørsmål, da Høyres statsminister Emil Stang som første statsminister truet med å gå av i 1891. Han fikk ikke støtte i Stortinget for sine forslag, og valgte å gå av.
Stortinget får større innflytelse
Grunnloven ble ikke endret, men den parlamentariske praksisen ble innført som det som kalles konstitusjonell sedvanerett. Det betyr at praksisen ble endret så det ble oppfattet som en regel, eller lov.
I praksis fikk Stortinget større innflytelse over regjeringen gjennom større kontroll. Kongemakten og embetsmennenes maktmonopol ble svekket etter 1884, til fordel for et økt folkestyre. I forlengelsen av innføringen av parlamentarisme vedtok Stortinget en forsiktig stemmerettsutvidelse i 1885. Først i 1898 fikk alle menn over 25 år stemmerett, kvinner i 1913. Av andre viktige saker fikk Sverdrup-regjeringen innført en juryordning i straffesaker, likestilling av norsk riksmål og landsmål, og en skolereform som skulle lede fram til folkeskoleloven av 1889.
Politiske partier
En annen viktig endring gjennom parlamentarisk praksis i Norge er at partiene blir dannet. Tidligere representerte stortingsrepresentantene seg selv og valgdistriktet og stemte «ut fra sin egen overbevisning». Etter innføringen av parlamentarismen ble det en fordel for en regjering å ha en organisert partigruppe i ryggen for å kjempe fram politiske saker. Nå kunne ikke stortingsrepresentantene kun stemme ut fra egne politiske og moralske overbevisninger, men måtte forholde seg til partiprogram og partilojalitet.
Les original på NDLA →
Temakart: 1814
Hvordan bruke temakartene?Temakartene skal hjelpe deg med å strukturere årsaker og konsekvenser i flere temaer i nyere historie. Temakartene består av bokser og piler. Både boksene og pilene skal fylles med tekst, og hvis du klikker på dem, kommer det opp en tekstboks som du kan skrive i.
Boksene representerer konkrete hendelser eller utviklingstrekk. Når du skriver i disse boksene, skal du øve deg på å trekke ut det aller viktigste. Prøv å begrense deg til 2–3 setninger.
Pilene skal forklare sammenhenger mellom boksene. En sammenheng kan være at boks A er årsak til boks B, at boks A påvirker boks B, eller at boks A hjelper oss til å forstå boks B. Noen ganger kan sammenhenger gå begge veier, slik at også boks B påvirker boks A. Noen ganger er det lett å se sammenhenger; de kan for eksempel stå direkte forklart i læremiddelet du bruker. Andre ganger må du tenke selv. I pilene bør du skrive så utfyllende du kan. I tillegg til å forklare kan du for eksempel trekke inn eksempler eller kilder dere har jobbet med som kan belyse denne sammenhengen.
Notatene dine lagres i nettleseren. For å lagre notatene lokalt kan du gå til Mine notater og kopiere teksten inn i et eget dokument.
Du bør jobbe med temakartet i fullskjermvisning
Les original på NDLA →
Boksene representerer konkrete hendelser eller utviklingstrekk. Når du skriver i disse boksene, skal du øve deg på å trekke ut det aller viktigste. Prøv å begrense deg til 2–3 setninger.
Pilene skal forklare sammenhenger mellom boksene. En sammenheng kan være at boks A er årsak til boks B, at boks A påvirker boks B, eller at boks A hjelper oss til å forstå boks B. Noen ganger kan sammenhenger gå begge veier, slik at også boks B påvirker boks A. Noen ganger er det lett å se sammenhenger; de kan for eksempel stå direkte forklart i læremiddelet du bruker. Andre ganger må du tenke selv. I pilene bør du skrive så utfyllende du kan. I tillegg til å forklare kan du for eksempel trekke inn eksempler eller kilder dere har jobbet med som kan belyse denne sammenhengen.
Notatene dine lagres i nettleseren. For å lagre notatene lokalt kan du gå til Mine notater og kopiere teksten inn i et eget dokument.
Du bør jobbe med temakartet i fullskjermvisning
Les original på NDLA →
Temakart: 1814
Hvordan bruke temakartene?Temakartene skal hjelpe deg med å strukturere årsaker og konsekvenser i flere temaer i nyere historie. Temakartene består av bokser og piler. Både boksene og pilene skal fylles med tekst, og hvis du klikker på dem, kommer det opp en tekstboks som du kan skrive i.
Boksene representerer konkrete hendelser eller utviklingstrekk. Når du skriver i disse boksene, skal du øve deg på å trekke ut det aller viktigste. Prøv å begrense deg til 2–3 setninger.
Pilene skal forklare sammenhenger mellom boksene. En sammenheng kan være at boks A er årsak til boks B, at boks A påvirker boks B, eller at boks A hjelper oss til å forstå boks B. Noen ganger kan sammenhenger gå begge veier, slik at også boks B påvirker boks A. Noen ganger er det lett å se sammenhenger; de kan for eksempel stå direkte forklart i læremiddelet du bruker. Andre ganger må du tenke selv. I pilene bør du skrive så utfyllende du kan. I tillegg til å forklare kan du for eksempel trekke inn eksempler eller kilder dere har jobbet med som kan belyse denne sammenhengen.
Notatene dine lagres i nettleseren. For å lagre notatene lokalt kan du gå til Mine notater og kopiere teksten inn i et eget dokument.
Du bør jobbe med temakartet i fullskjermvisning
Les original på NDLA →
Boksene representerer konkrete hendelser eller utviklingstrekk. Når du skriver i disse boksene, skal du øve deg på å trekke ut det aller viktigste. Prøv å begrense deg til 2–3 setninger.
Pilene skal forklare sammenhenger mellom boksene. En sammenheng kan være at boks A er årsak til boks B, at boks A påvirker boks B, eller at boks A hjelper oss til å forstå boks B. Noen ganger kan sammenhenger gå begge veier, slik at også boks B påvirker boks A. Noen ganger er det lett å se sammenhenger; de kan for eksempel stå direkte forklart i læremiddelet du bruker. Andre ganger må du tenke selv. I pilene bør du skrive så utfyllende du kan. I tillegg til å forklare kan du for eksempel trekke inn eksempler eller kilder dere har jobbet med som kan belyse denne sammenhengen.
Notatene dine lagres i nettleseren. For å lagre notatene lokalt kan du gå til Mine notater og kopiere teksten inn i et eget dokument.
Du bør jobbe med temakartet i fullskjermvisning
Les original på NDLA →
Ytringsfrihetens historie
Ytringsfrihetens historie før 1814
Ytringsfrihet er den grunnleggende friheten alle mennesker har til å uttrykke seg om det de ønsker å si noe om. Ytringsfrihet omfatter friheten til å velge å ytre seg, eller til å la være. Dette gjelder også friheten til å motta andres ytringer. Siden slutten av 1700-tallet har ytringsfrihet blitt ansett som en menneskerett og er beskyttet både av nasjonale og overnasjonale lovverk.
I dag tar vi ytringsfrihet for gitt, men utviklingen fram til et samfunn med fri kommunikasjon har vært kronglete. Makthavere har alltid forsøkt å kontrollere meninger og ytringer i det offentlige rom, men å kontrollere hva som skjer i det private rom, har vært vanskeligere.
Magnus Lagabøtes landslov
Norge var et av de første kongerikene i Europa med en landslov som gjaldt for hele landet. Det fikk vi med kong Magnus Lagabøtes landslov på 1270-tallet. Mange av lovene regulerte jordeiendom, men det ble også innført bøter for dem som diktet rim som spottet og vanæret andre. Dette gjorde han ikke bare fordi slike ytringer var uønsket, men fordi de kunne oppfordre til vold og blodhevn. Slik kunne lovverket til en viss grad begrense ytringer som kunne være til skade for samfunnet.
I NRK-programmet Ekko - samfunnspodden kan du høre mer om Magnus Lagabøtes landslov.
Dansketid og sensur
Under dansketida mistet Norge sin selvstendighet. Fra 1537 ble vi et såkalt lydrike styrt fra København. Danmark bestemte over Norge og innførte et prinsipp om forhåndssensur av trykt skrift. Universitetet i København skulle kontrollere hvilke bøker som kunne utgis i Danmark-Norge.
På 1600-tallet var det dårlige kår for ytringsfrihet i Danmark-Norge og i Europa for øvrig. Christian Vs danske og norske lovbok fra 1687 innførte strengere regler om sensur, majestetsfornærmelser, gudsbespottelse og import av bøker. Lovverket ble altså strengere, men det skulle endre seg i løpet av andre halvdel av 1700-tallet. Opplysningstida, sammen med utvikling av leseferdigheter og en sterk økning av aviser og bøker, bidro til økt debatt i samfunnet og mer meningsutveksling. Dette var det vanskelig for myndighetene å kontrollere.
Selv om det var liberale tendenser i samfunnet, måtte man trå forsiktig. Sensuren ble beholdt. Spesielt trosspørsmål og samfunnsautoriteter var det lite rom for å uttale seg kritisk om i offentligheten.
Struensees liberale reformer på 1770-tallet
I 1770–1772 innførte statsmannen Johann Friedrich Struensee trykkefrihet og opphevet sensuren. Det ble åpnet for fri offentlig debatt, og vi fikk et frislipp av litteratur og aviser. Mange tolket endringene slik at det var mulig å ytre seg om hva som helst uten å måtte stå til ansvar. Denne mangelen på grensesetting førte til mengder av samfunnskritikk og anonyme personangrep. Reformene var derfor ikke noe alle satte pris på.
Etter bare halvannet år var motstanden så stor at nye krefter fikk Struensee styrtet fra makten. Struensee ble dømt til døden og henrettet. Trykkefriheten ble innskrenket, men sensuren ble ikke gjeninnført før i 1799, under Napoleonskrigene.
Tenk etter
Kan du se noen paralleller mellom i 1770-årenes ytringskultur og vår tids meningsytringer i sosiale medier?
"Trykkefrihed bør finde Sted"
Innføringen av Grunnloven i 1814 slo fast at "Trykkefrihed bør finde Sted". Det skulle ikke lenger være risikabelt å kritisere myndigheter, regjeringen eller kongen. Sensur skulle ikke lenger finne sted. Denne lovbestemmelsen banet også vei for at hele befolkningen etter hvert fikk tilgang til kunnskap som tidligere hadde vært forbeholdt de få. Dette viser Grunnlovens liberale karakter og reflekterer den tolerante holdningen fra opplysningstida.
Noe av det viktigste som skjedde før 1814, var at Norge fikk eget universitet i 1811. Et moderne, liberalt samfunn på begynnelsen av 1800-tallet var utenkelig uten et eget universitet som arena for intellektuell debatt og ideologiske brytninger. Det foregikk ikke minst i Det Norske Studentersamfund.
Torgslaget 1829
Utviklingen mot et mer åpent samfunn i Norge, med mer ytringsfrihet, skjedde gradvis, men med enkelte tilbakeslag. I åra etter 1814 betraktet kong Karl Johan feiringen av 17. mai som en politisk demonstrasjon mot kongen og personalunionen med Sverige. Karl Johan la ned forbud mot enhver feiring av nasjonaldagen, men dette skulle vise seg å være nytteløst. I Christiania, datidas navn på Oslo, samlet en stor, fredelig folkemasse seg på Stortorget, men de ble jaget bort av militære styrker til hest. Hendelsen skapte mye misnøye og framskyndet gjennombruddet for feiringen av 17. mai.
Utvikling på 1800- og 1900-tallet
De som hadde makt på 1800-tallet tolererte ikke alltid det som ble betraktet som kritikk mot deres autoritet. Myndighetene aksepterte i mye større grad ytringsfrihet på andre områder. Blasfemi ble tolerert så lenge det var snakk om andre religioner enn statens religion. På det litterære området var det stor grad av ytringsfrihet. Dette henger sammen med at litteratur er basert på fiksjon, og at samfunnskritikk kan skjules i fiksjonens form.
Utover 1800-tallet var utviklingen av skolesystemet avgjørende for å få en opplyst befolkning som kunne delta i demokratiet. Bedre leseferdigheter blant folk og flere aviser skapte mer meningsutveksling og offentlig debatt. Det er her vi finner begynnelsen på den kritiske journalistikken.
Mot slutten av 1800-tallet dukket spørsmålet om ulik kontroll av ulike medier opp, spesielt bildemedier. Bildemediene ble ansett for å ha større påvirkningskraft enn ord, og ble dermed underlagt sterkere kontroll. Denne problematikken ser vi også tydelig i første halvdel av 1900-tallet med introduksjonen av film, radio og etter hvert fjernsyn. Disse mediene ble møtt med skepsis og vilje til å regulere dem.
I 1933 ble det innført statlig kringkastingsmonopol. NRK var eid og kontrollert av staten og hadde i starten som hovedoppgave å drive folkeopplysning. I utgangspunktet kan monopolet ses som en sterk begrensning i ytringsfriheten. I 1960 ble fjernsynet introdusert, men politikk var i utgangspunktet så godt som utelukket fra sendingene. Det skulle ikke være kontroversielle emner i fjernsynet, men det tok ikke lang tid før politiske diskusjoner var på plass der også. Det kontroversielle med kringkastingsmonopolet var at staten kontrollerte de viktigste kanalene ut i det offentlige rom.
Tenk etter
Har sosiale medier de siste årene blitt tatt imot med skepsis på samme måte som film, radio og fjernsyn ble?
Hvordan tror du hverdagen hadde vært hvis det fortsatt hadde vært NRK-monopol?
Ytringsfriheten oppheves under andre verdenskrig
Under andre verdenskrig ble Norge okkupert, ytringsfriheten opphevet og sensur ble en del av hverdagen. I de viktigste mediekanalene ut til folket ble det innsatt naziredaktører, og radioene ble etter hvert inndratt. Brudd på sensurlovene kunne føre til strenge straffer. En risikerte dødsstraff for å lytte på radiosendere som ikke var under tysk kontroll. Tanken bak dette var militære hensyn hvor tyskerne ønsket å hindre deling av informasjon, og det norske nazipartiet Nasjonal Samlings ønske om å nazifisere nordmenn gjennom å kontrollere mediene.
Nasjonal Samling og tyskerne lyktes med å få kontroll over radio og aviser, men den illegale pressen blomstret opp. Det ble også gjort forsøk på å kontrollere universitetet, skoler og idrettsorganisasjoner, uten å lykkes. Nazistene klarte aldri effektivt å påvirke nordmenn under krigen. Sensur og tvang førte heller til at mange ble provosert og jobbet mer aktivt mot okkupasjonsmakten. Dette har sannsynligvis en sammenheng med nordmenns demokratiske tradisjon og holdninger.
Tenk etter
Er det grenser for hvor mye det er mulig å manipulere mennesker? Hvor går i så fall grensa?
Rettsoppgjøret og etterkrigstida
Etter andre verdenskrig fikk vi et rettsoppgjør hvor regnskapet fra krigen skulle gjøres opp. Under rettsoppgjøret ble norsk presse et talerør for forakten for dem som hadde sveket Norge, og ikke en vokter av ytringsfrihet og liberale rettigheter.
Den påfølgende kalde krigen ga heller ikke de beste vilkåra for ytringsfrihet eller informasjonsfrihet. Erfaringer fra krigen, nye fiendebilder og en ytre trussel svekket ytringsfrihetens vilkår. Kommunister ble utpekt som en trussel og den politiske situasjonen la begrensninger på hvilke politiske ytringer man kunne komme med. Hvis en ble stemplet som kommunist, eller mistenkt for å være kommunist, risikerte en å bli overvåket av norske myndigheter. I 1996 la Stortingets granskningskommisjon, den såkalte Lund-kommisjonen fram en rapport om at venstresida i Norge hadde blitt utsatt for ulovlig politisk overvåkning. Under den kalde krigen ble altså demokratiske rettigheter satt til side av hensyn til landets sikkerhet.
Til tross for svikt i spesielle perioder har frihet, mangfold og ytringsfrihet bestått i Norge. Dette er kanskje takket være de etablerte institusjonene, den demokratiske tradisjonen vår, og vår vilje til å bevare våre verdier.
Grunnloven og ytringsfriheten i dag
I Norges grunnlov står det at alle har rett til ytringsfrihet i dette landet. I 2004 ble paragraf 100 endret til også å gjelde levende bilder og andre ytringer og uttrykk som vi finner i sosiale medier og annen medieteknologi. Grunnloven ble språklig modernisert i 2014. Opprinnelig sto det at "Trykkefrihed bør finde Sted", nå ble "Trykkefrihed" erstattet av det mer generelle "Ytringsfrihet".
Ikke bare Grunnloven, men også internasjonale lover og regler beskytter ytringsfriheten i Norge. Her er den viktigste, Den europeiske menneskerettskonvensjonen, EMK, som ble utformet i 1950 for å verne om viktige verdier etter andre verdenskrig.
I FNs verdenserklæring om menneskerettigheter, vedtatt i 1948, er ytringsfrihet fastsatt som et mål for alle verdens land gjennom artikkel 19:
Artikkel 19
Enhver har rett til menings- og ytringsfrihet. Denne rett omfatter frihet til å hevde meninger uten innblanding og til å søke, motta og meddele opplysninger og ideer gjennom ethvert meddelelsesmiddel og uten hensyn til landegrenser.
(FNs verdenserklæring om menneskerettigheter, 1948/2020)
Tenk etter
Kjenner du til begrensninger i ytringsfriheten i Norge i dag?
Kilder
FNs verdenserklæring om menneskerettigheter (2020, 21. desember). I FN sambandet. Hentet fra https://www.fn.no/om-fn/avtaler/menneskerettigheter/fns-verdenserklaering-om-menneskerettigheter
Kierult, A. & Gisle, J. (2021, 21. desember) Ytringsfrihet. I Store norske leksikon. https://snl.no/ytringsfrihet
Lund-kommisjonen (2018, 8. september). I Store norske leksikon. https://snl.no/Lund-kommisjonen
Mardal, M. A. (2020, 20. juli) Johan Friedrisch Struensee. I Store norske leksikon. https://snl.no/Johann_Friedrich_Struensee
Mardal, M. A. (2017, 29. mai). Torgslaget. I Store norske leksikon. https://snl.no/Torgslaget
Norske Intelligenz-Seddeler (2021, 21. juni). I Store norske leksikon. https://snl.no/Norske_Intelligenz-Seddeler
NOU 1999: 27. «Ytringsfrihed bør finde Sted»— Forslag til ny Grunnlov § 100. Hentet fra https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/nou-1999-27/id142119/?ch=4#kap3-2
Rønning, O. A. (2020, 14. desember) Magnus Lagabøtes landslov. I Norgeshistorie. https://www.norgeshistorie.no/hoymiddelalder/0935-magnus-lagabotes-landslov.html
Les original på NDLA →
Ytringsfrihet er den grunnleggende friheten alle mennesker har til å uttrykke seg om det de ønsker å si noe om. Ytringsfrihet omfatter friheten til å velge å ytre seg, eller til å la være. Dette gjelder også friheten til å motta andres ytringer. Siden slutten av 1700-tallet har ytringsfrihet blitt ansett som en menneskerett og er beskyttet både av nasjonale og overnasjonale lovverk.
I dag tar vi ytringsfrihet for gitt, men utviklingen fram til et samfunn med fri kommunikasjon har vært kronglete. Makthavere har alltid forsøkt å kontrollere meninger og ytringer i det offentlige rom, men å kontrollere hva som skjer i det private rom, har vært vanskeligere.
Magnus Lagabøtes landslov
Norge var et av de første kongerikene i Europa med en landslov som gjaldt for hele landet. Det fikk vi med kong Magnus Lagabøtes landslov på 1270-tallet. Mange av lovene regulerte jordeiendom, men det ble også innført bøter for dem som diktet rim som spottet og vanæret andre. Dette gjorde han ikke bare fordi slike ytringer var uønsket, men fordi de kunne oppfordre til vold og blodhevn. Slik kunne lovverket til en viss grad begrense ytringer som kunne være til skade for samfunnet.
I NRK-programmet Ekko - samfunnspodden kan du høre mer om Magnus Lagabøtes landslov.
Dansketid og sensur
Under dansketida mistet Norge sin selvstendighet. Fra 1537 ble vi et såkalt lydrike styrt fra København. Danmark bestemte over Norge og innførte et prinsipp om forhåndssensur av trykt skrift. Universitetet i København skulle kontrollere hvilke bøker som kunne utgis i Danmark-Norge.
På 1600-tallet var det dårlige kår for ytringsfrihet i Danmark-Norge og i Europa for øvrig. Christian Vs danske og norske lovbok fra 1687 innførte strengere regler om sensur, majestetsfornærmelser, gudsbespottelse og import av bøker. Lovverket ble altså strengere, men det skulle endre seg i løpet av andre halvdel av 1700-tallet. Opplysningstida, sammen med utvikling av leseferdigheter og en sterk økning av aviser og bøker, bidro til økt debatt i samfunnet og mer meningsutveksling. Dette var det vanskelig for myndighetene å kontrollere.
Selv om det var liberale tendenser i samfunnet, måtte man trå forsiktig. Sensuren ble beholdt. Spesielt trosspørsmål og samfunnsautoriteter var det lite rom for å uttale seg kritisk om i offentligheten.
Struensees liberale reformer på 1770-tallet
I 1770–1772 innførte statsmannen Johann Friedrich Struensee trykkefrihet og opphevet sensuren. Det ble åpnet for fri offentlig debatt, og vi fikk et frislipp av litteratur og aviser. Mange tolket endringene slik at det var mulig å ytre seg om hva som helst uten å måtte stå til ansvar. Denne mangelen på grensesetting førte til mengder av samfunnskritikk og anonyme personangrep. Reformene var derfor ikke noe alle satte pris på.
Etter bare halvannet år var motstanden så stor at nye krefter fikk Struensee styrtet fra makten. Struensee ble dømt til døden og henrettet. Trykkefriheten ble innskrenket, men sensuren ble ikke gjeninnført før i 1799, under Napoleonskrigene.
Tenk etter
Kan du se noen paralleller mellom i 1770-årenes ytringskultur og vår tids meningsytringer i sosiale medier?
"Trykkefrihed bør finde Sted"
Innføringen av Grunnloven i 1814 slo fast at "Trykkefrihed bør finde Sted". Det skulle ikke lenger være risikabelt å kritisere myndigheter, regjeringen eller kongen. Sensur skulle ikke lenger finne sted. Denne lovbestemmelsen banet også vei for at hele befolkningen etter hvert fikk tilgang til kunnskap som tidligere hadde vært forbeholdt de få. Dette viser Grunnlovens liberale karakter og reflekterer den tolerante holdningen fra opplysningstida.
Noe av det viktigste som skjedde før 1814, var at Norge fikk eget universitet i 1811. Et moderne, liberalt samfunn på begynnelsen av 1800-tallet var utenkelig uten et eget universitet som arena for intellektuell debatt og ideologiske brytninger. Det foregikk ikke minst i Det Norske Studentersamfund.
Torgslaget 1829
Utviklingen mot et mer åpent samfunn i Norge, med mer ytringsfrihet, skjedde gradvis, men med enkelte tilbakeslag. I åra etter 1814 betraktet kong Karl Johan feiringen av 17. mai som en politisk demonstrasjon mot kongen og personalunionen med Sverige. Karl Johan la ned forbud mot enhver feiring av nasjonaldagen, men dette skulle vise seg å være nytteløst. I Christiania, datidas navn på Oslo, samlet en stor, fredelig folkemasse seg på Stortorget, men de ble jaget bort av militære styrker til hest. Hendelsen skapte mye misnøye og framskyndet gjennombruddet for feiringen av 17. mai.
Utvikling på 1800- og 1900-tallet
De som hadde makt på 1800-tallet tolererte ikke alltid det som ble betraktet som kritikk mot deres autoritet. Myndighetene aksepterte i mye større grad ytringsfrihet på andre områder. Blasfemi ble tolerert så lenge det var snakk om andre religioner enn statens religion. På det litterære området var det stor grad av ytringsfrihet. Dette henger sammen med at litteratur er basert på fiksjon, og at samfunnskritikk kan skjules i fiksjonens form.
Utover 1800-tallet var utviklingen av skolesystemet avgjørende for å få en opplyst befolkning som kunne delta i demokratiet. Bedre leseferdigheter blant folk og flere aviser skapte mer meningsutveksling og offentlig debatt. Det er her vi finner begynnelsen på den kritiske journalistikken.
Mot slutten av 1800-tallet dukket spørsmålet om ulik kontroll av ulike medier opp, spesielt bildemedier. Bildemediene ble ansett for å ha større påvirkningskraft enn ord, og ble dermed underlagt sterkere kontroll. Denne problematikken ser vi også tydelig i første halvdel av 1900-tallet med introduksjonen av film, radio og etter hvert fjernsyn. Disse mediene ble møtt med skepsis og vilje til å regulere dem.
I 1933 ble det innført statlig kringkastingsmonopol. NRK var eid og kontrollert av staten og hadde i starten som hovedoppgave å drive folkeopplysning. I utgangspunktet kan monopolet ses som en sterk begrensning i ytringsfriheten. I 1960 ble fjernsynet introdusert, men politikk var i utgangspunktet så godt som utelukket fra sendingene. Det skulle ikke være kontroversielle emner i fjernsynet, men det tok ikke lang tid før politiske diskusjoner var på plass der også. Det kontroversielle med kringkastingsmonopolet var at staten kontrollerte de viktigste kanalene ut i det offentlige rom.
Tenk etter
Har sosiale medier de siste årene blitt tatt imot med skepsis på samme måte som film, radio og fjernsyn ble?
Hvordan tror du hverdagen hadde vært hvis det fortsatt hadde vært NRK-monopol?
Ytringsfriheten oppheves under andre verdenskrig
Under andre verdenskrig ble Norge okkupert, ytringsfriheten opphevet og sensur ble en del av hverdagen. I de viktigste mediekanalene ut til folket ble det innsatt naziredaktører, og radioene ble etter hvert inndratt. Brudd på sensurlovene kunne føre til strenge straffer. En risikerte dødsstraff for å lytte på radiosendere som ikke var under tysk kontroll. Tanken bak dette var militære hensyn hvor tyskerne ønsket å hindre deling av informasjon, og det norske nazipartiet Nasjonal Samlings ønske om å nazifisere nordmenn gjennom å kontrollere mediene.
Nasjonal Samling og tyskerne lyktes med å få kontroll over radio og aviser, men den illegale pressen blomstret opp. Det ble også gjort forsøk på å kontrollere universitetet, skoler og idrettsorganisasjoner, uten å lykkes. Nazistene klarte aldri effektivt å påvirke nordmenn under krigen. Sensur og tvang førte heller til at mange ble provosert og jobbet mer aktivt mot okkupasjonsmakten. Dette har sannsynligvis en sammenheng med nordmenns demokratiske tradisjon og holdninger.
Tenk etter
Er det grenser for hvor mye det er mulig å manipulere mennesker? Hvor går i så fall grensa?
Rettsoppgjøret og etterkrigstida
Etter andre verdenskrig fikk vi et rettsoppgjør hvor regnskapet fra krigen skulle gjøres opp. Under rettsoppgjøret ble norsk presse et talerør for forakten for dem som hadde sveket Norge, og ikke en vokter av ytringsfrihet og liberale rettigheter.
Den påfølgende kalde krigen ga heller ikke de beste vilkåra for ytringsfrihet eller informasjonsfrihet. Erfaringer fra krigen, nye fiendebilder og en ytre trussel svekket ytringsfrihetens vilkår. Kommunister ble utpekt som en trussel og den politiske situasjonen la begrensninger på hvilke politiske ytringer man kunne komme med. Hvis en ble stemplet som kommunist, eller mistenkt for å være kommunist, risikerte en å bli overvåket av norske myndigheter. I 1996 la Stortingets granskningskommisjon, den såkalte Lund-kommisjonen fram en rapport om at venstresida i Norge hadde blitt utsatt for ulovlig politisk overvåkning. Under den kalde krigen ble altså demokratiske rettigheter satt til side av hensyn til landets sikkerhet.
Til tross for svikt i spesielle perioder har frihet, mangfold og ytringsfrihet bestått i Norge. Dette er kanskje takket være de etablerte institusjonene, den demokratiske tradisjonen vår, og vår vilje til å bevare våre verdier.
Grunnloven og ytringsfriheten i dag
I Norges grunnlov står det at alle har rett til ytringsfrihet i dette landet. I 2004 ble paragraf 100 endret til også å gjelde levende bilder og andre ytringer og uttrykk som vi finner i sosiale medier og annen medieteknologi. Grunnloven ble språklig modernisert i 2014. Opprinnelig sto det at "Trykkefrihed bør finde Sted", nå ble "Trykkefrihed" erstattet av det mer generelle "Ytringsfrihet".
Ikke bare Grunnloven, men også internasjonale lover og regler beskytter ytringsfriheten i Norge. Her er den viktigste, Den europeiske menneskerettskonvensjonen, EMK, som ble utformet i 1950 for å verne om viktige verdier etter andre verdenskrig.
I FNs verdenserklæring om menneskerettigheter, vedtatt i 1948, er ytringsfrihet fastsatt som et mål for alle verdens land gjennom artikkel 19:
Artikkel 19
Enhver har rett til menings- og ytringsfrihet. Denne rett omfatter frihet til å hevde meninger uten innblanding og til å søke, motta og meddele opplysninger og ideer gjennom ethvert meddelelsesmiddel og uten hensyn til landegrenser.
(FNs verdenserklæring om menneskerettigheter, 1948/2020)
Tenk etter
Kjenner du til begrensninger i ytringsfriheten i Norge i dag?
Kilder
FNs verdenserklæring om menneskerettigheter (2020, 21. desember). I FN sambandet. Hentet fra https://www.fn.no/om-fn/avtaler/menneskerettigheter/fns-verdenserklaering-om-menneskerettigheter
Kierult, A. & Gisle, J. (2021, 21. desember) Ytringsfrihet. I Store norske leksikon. https://snl.no/ytringsfrihet
Lund-kommisjonen (2018, 8. september). I Store norske leksikon. https://snl.no/Lund-kommisjonen
Mardal, M. A. (2020, 20. juli) Johan Friedrisch Struensee. I Store norske leksikon. https://snl.no/Johann_Friedrich_Struensee
Mardal, M. A. (2017, 29. mai). Torgslaget. I Store norske leksikon. https://snl.no/Torgslaget
Norske Intelligenz-Seddeler (2021, 21. juni). I Store norske leksikon. https://snl.no/Norske_Intelligenz-Seddeler
NOU 1999: 27. «Ytringsfrihed bør finde Sted»— Forslag til ny Grunnlov § 100. Hentet fra https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/nou-1999-27/id142119/?ch=4#kap3-2
Rønning, O. A. (2020, 14. desember) Magnus Lagabøtes landslov. I Norgeshistorie. https://www.norgeshistorie.no/hoymiddelalder/0935-magnus-lagabotes-landslov.html
Les original på NDLA →
Ytringsfrihetens historie
Ytringsfrihetens historie før 1814
Ytringsfrihet er den grunnleggende friheten alle mennesker har til å uttrykke seg om det de ønsker å si noe om. Ytringsfrihet omfatter friheten til å velge å ytre seg, eller til å la være. Dette gjelder også friheten til å motta andres ytringer. Siden slutten av 1700-tallet har ytringsfrihet blitt ansett som en menneskerett og er beskyttet både av nasjonale og overnasjonale lovverk.
I dag tar vi ytringsfrihet for gitt, men utviklingen fram til et samfunn med fri kommunikasjon har vært kronglete. Makthavere har alltid forsøkt å kontrollere meninger og ytringer i det offentlige rom, men å kontrollere hva som skjer i det private rom, har vært vanskeligere.
Magnus Lagabøtes landslov
Norge var et av de første kongerikene i Europa med en landslov som gjaldt for hele landet. Det fikk vi med kong Magnus Lagabøtes landslov på 1270-tallet. Mange av lovene regulerte jordeiendom, men det ble også innført bøter for dem som diktet rim som spottet og vanæret andre. Dette gjorde han ikke bare fordi slike ytringer var uønsket, men fordi de kunne oppfordre til vold og blodhevn. Slik kunne lovverket til en viss grad begrense ytringer som kunne være til skade for samfunnet.
I NRK-programmet Ekko - samfunnspodden kan du høre mer om Magnus Lagabøtes landslov.
Dansketid og sensur
Under dansketida mistet Norge sin selvstendighet. Fra 1537 ble vi et såkalt lydrike styrt fra København. Danmark bestemte over Norge og innførte et prinsipp om forhåndssensur av trykt skrift. Universitetet i København skulle kontrollere hvilke bøker som kunne utgis i Danmark-Norge.
På 1600-tallet var det dårlige kår for ytringsfrihet i Danmark-Norge og i Europa for øvrig. Christian Vs danske og norske lovbok fra 1687 innførte strengere regler om sensur, majestetsfornærmelser, gudsbespottelse og import av bøker. Lovverket ble altså strengere, men det skulle endre seg i løpet av andre halvdel av 1700-tallet. Opplysningstida, sammen med utvikling av leseferdigheter og en sterk økning av aviser og bøker, bidro til økt debatt i samfunnet og mer meningsutveksling. Dette var det vanskelig for myndighetene å kontrollere.
Selv om det var liberale tendenser i samfunnet, måtte man trå forsiktig. Sensuren ble beholdt. Spesielt trosspørsmål og samfunnsautoriteter var det lite rom for å uttale seg kritisk om i offentligheten.
Struensees liberale reformer på 1770-tallet
I 1770–1772 innførte statsmannen Johann Friedrich Struensee trykkefrihet og opphevet sensuren. Det ble åpnet for fri offentlig debatt, og vi fikk et frislipp av litteratur og aviser. Mange tolket endringene slik at det var mulig å ytre seg om hva som helst uten å måtte stå til ansvar. Denne mangelen på grensesetting førte til mengder av samfunnskritikk og anonyme personangrep. Reformene var derfor ikke noe alle satte pris på.
Etter bare halvannet år var motstanden så stor at nye krefter fikk Struensee styrtet fra makten. Struensee ble dømt til døden og henrettet. Trykkefriheten ble innskrenket, men sensuren ble ikke gjeninnført før i 1799, under Napoleonskrigene.
Tenk etter
Kan du se noen paralleller mellom i 1770-årenes ytringskultur og vår tids meningsytringer i sosiale medier?
"Trykkefrihed bør finde Sted"
Innføringen av Grunnloven i 1814 slo fast at "Trykkefrihed bør finde Sted". Det skulle ikke lenger være risikabelt å kritisere myndigheter, regjeringen eller kongen. Sensur skulle ikke lenger finne sted. Denne lovbestemmelsen banet også vei for at hele befolkningen etter hvert fikk tilgang til kunnskap som tidligere hadde vært forbeholdt de få. Dette viser Grunnlovens liberale karakter og reflekterer den tolerante holdningen fra opplysningstida.
Noe av det viktigste som skjedde før 1814, var at Norge fikk eget universitet i 1811. Et moderne, liberalt samfunn på begynnelsen av 1800-tallet var utenkelig uten et eget universitet som arena for intellektuell debatt og ideologiske brytninger. Det foregikk ikke minst i Det Norske Studentersamfund.
Torgslaget 1829
Utviklingen mot et mer åpent samfunn i Norge, med mer ytringsfrihet, skjedde gradvis, men med enkelte tilbakeslag. I åra etter 1814 betraktet kong Karl Johan feiringen av 17. mai som en politisk demonstrasjon mot kongen og personalunionen med Sverige. Karl Johan la ned forbud mot enhver feiring av nasjonaldagen, men dette skulle vise seg å være nytteløst. I Christiania, datidas navn på Oslo, samlet en stor, fredelig folkemasse seg på Stortorget, men de ble jaget bort av militære styrker til hest. Hendelsen skapte mye misnøye og framskyndet gjennombruddet for feiringen av 17. mai.
Utvikling på 1800- og 1900-tallet
De som hadde makt på 1800-tallet tolererte ikke alltid det som ble betraktet som kritikk mot deres autoritet. Myndighetene aksepterte i mye større grad ytringsfrihet på andre områder. Blasfemi ble tolerert så lenge det var snakk om andre religioner enn statens religion. På det litterære området var det stor grad av ytringsfrihet. Dette henger sammen med at litteratur er basert på fiksjon, og at samfunnskritikk kan skjules i fiksjonens form.
Utover 1800-tallet var utviklingen av skolesystemet avgjørende for å få en opplyst befolkning som kunne delta i demokratiet. Bedre leseferdigheter blant folk og flere aviser skapte mer meningsutveksling og offentlig debatt. Det er her vi finner begynnelsen på den kritiske journalistikken.
Mot slutten av 1800-tallet dukket spørsmålet om ulik kontroll av ulike medier opp, spesielt bildemedier. Bildemediene ble ansett for å ha større påvirkningskraft enn ord, og ble dermed underlagt sterkere kontroll. Denne problematikken ser vi også tydelig i første halvdel av 1900-tallet med introduksjonen av film, radio og etter hvert fjernsyn. Disse mediene ble møtt med skepsis og vilje til å regulere dem.
I 1933 ble det innført statlig kringkastingsmonopol. NRK var eid og kontrollert av staten og hadde i starten som hovedoppgave å drive folkeopplysning. I utgangspunktet kan monopolet ses som en sterk begrensning i ytringsfriheten. I 1960 ble fjernsynet introdusert, men politikk var i utgangspunktet så godt som utelukket fra sendingene. Det skulle ikke være kontroversielle emner i fjernsynet, men det tok ikke lang tid før politiske diskusjoner var på plass der også. Det kontroversielle med kringkastingsmonopolet var at staten kontrollerte de viktigste kanalene ut i det offentlige rom.
Tenk etter
Har sosiale medier de siste årene blitt tatt imot med skepsis på samme måte som film, radio og fjernsyn ble?
Hvordan tror du hverdagen hadde vært hvis det fortsatt hadde vært NRK-monopol?
Ytringsfriheten oppheves under andre verdenskrig
Under andre verdenskrig ble Norge okkupert, ytringsfriheten opphevet og sensur ble en del av hverdagen. I de viktigste mediekanalene ut til folket ble det innsatt naziredaktører, og radioene ble etter hvert inndratt. Brudd på sensurlovene kunne føre til strenge straffer. En risikerte dødsstraff for å lytte på radiosendere som ikke var under tysk kontroll. Tanken bak dette var militære hensyn hvor tyskerne ønsket å hindre deling av informasjon, og det norske nazipartiet Nasjonal Samlings ønske om å nazifisere nordmenn gjennom å kontrollere mediene.
Nasjonal Samling og tyskerne lyktes med å få kontroll over radio og aviser, men den illegale pressen blomstret opp. Det ble også gjort forsøk på å kontrollere universitetet, skoler og idrettsorganisasjoner, uten å lykkes. Nazistene klarte aldri effektivt å påvirke nordmenn under krigen. Sensur og tvang førte heller til at mange ble provosert og jobbet mer aktivt mot okkupasjonsmakten. Dette har sannsynligvis en sammenheng med nordmenns demokratiske tradisjon og holdninger.
Tenk etter
Er det grenser for hvor mye det er mulig å manipulere mennesker? Hvor går i så fall grensa?
Rettsoppgjøret og etterkrigstida
Etter andre verdenskrig fikk vi et rettsoppgjør hvor regnskapet fra krigen skulle gjøres opp. Under rettsoppgjøret ble norsk presse et talerør for forakten for dem som hadde sveket Norge, og ikke en vokter av ytringsfrihet og liberale rettigheter.
Den påfølgende kalde krigen ga heller ikke de beste vilkåra for ytringsfrihet eller informasjonsfrihet. Erfaringer fra krigen, nye fiendebilder og en ytre trussel svekket ytringsfrihetens vilkår. Kommunister ble utpekt som en trussel og den politiske situasjonen la begrensninger på hvilke politiske ytringer man kunne komme med. Hvis en ble stemplet som kommunist, eller mistenkt for å være kommunist, risikerte en å bli overvåket av norske myndigheter. I 1996 la Stortingets granskningskommisjon, den såkalte Lund-kommisjonen fram en rapport om at venstresida i Norge hadde blitt utsatt for ulovlig politisk overvåkning. Under den kalde krigen ble altså demokratiske rettigheter satt til side av hensyn til landets sikkerhet.
Til tross for svikt i spesielle perioder har frihet, mangfold og ytringsfrihet bestått i Norge. Dette er kanskje takket være de etablerte institusjonene, den demokratiske tradisjonen vår, og vår vilje til å bevare våre verdier.
Grunnloven og ytringsfriheten i dag
I Norges grunnlov står det at alle har rett til ytringsfrihet i dette landet. I 2004 ble paragraf 100 endret til også å gjelde levende bilder og andre ytringer og uttrykk som vi finner i sosiale medier og annen medieteknologi. Grunnloven ble språklig modernisert i 2014. Opprinnelig sto det at "Trykkefrihed bør finde Sted", nå ble "Trykkefrihed" erstattet av det mer generelle "Ytringsfrihet".
Ikke bare Grunnloven, men også internasjonale lover og regler beskytter ytringsfriheten i Norge. Her er den viktigste, Den europeiske menneskerettskonvensjonen, EMK, som ble utformet i 1950 for å verne om viktige verdier etter andre verdenskrig.
I FNs verdenserklæring om menneskerettigheter, vedtatt i 1948, er ytringsfrihet fastsatt som et mål for alle verdens land gjennom artikkel 19:
Artikkel 19
Enhver har rett til menings- og ytringsfrihet. Denne rett omfatter frihet til å hevde meninger uten innblanding og til å søke, motta og meddele opplysninger og ideer gjennom ethvert meddelelsesmiddel og uten hensyn til landegrenser.
(FNs verdenserklæring om menneskerettigheter, 1948/2020)
Tenk etter
Kjenner du til begrensninger i ytringsfriheten i Norge i dag?
Kilder
FNs verdenserklæring om menneskerettigheter (2020, 21. desember). I FN sambandet. Hentet fra https://www.fn.no/om-fn/avtaler/menneskerettigheter/fns-verdenserklaering-om-menneskerettigheter
Kierult, A. & Gisle, J. (2021, 21. desember) Ytringsfrihet. I Store norske leksikon. https://snl.no/ytringsfrihet
Lund-kommisjonen (2018, 8. september). I Store norske leksikon. https://snl.no/Lund-kommisjonen
Mardal, M. A. (2020, 20. juli) Johan Friedrisch Struensee. I Store norske leksikon. https://snl.no/Johann_Friedrich_Struensee
Mardal, M. A. (2017, 29. mai). Torgslaget. I Store norske leksikon. https://snl.no/Torgslaget
Norske Intelligenz-Seddeler (2021, 21. juni). I Store norske leksikon. https://snl.no/Norske_Intelligenz-Seddeler
NOU 1999: 27. «Ytringsfrihed bør finde Sted»— Forslag til ny Grunnlov § 100. Hentet fra https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/nou-1999-27/id142119/?ch=4#kap3-2
Rønning, O. A. (2020, 14. desember) Magnus Lagabøtes landslov. I Norgeshistorie. https://www.norgeshistorie.no/hoymiddelalder/0935-magnus-lagabotes-landslov.html
Les original på NDLA →
Ytringsfrihet er den grunnleggende friheten alle mennesker har til å uttrykke seg om det de ønsker å si noe om. Ytringsfrihet omfatter friheten til å velge å ytre seg, eller til å la være. Dette gjelder også friheten til å motta andres ytringer. Siden slutten av 1700-tallet har ytringsfrihet blitt ansett som en menneskerett og er beskyttet både av nasjonale og overnasjonale lovverk.
I dag tar vi ytringsfrihet for gitt, men utviklingen fram til et samfunn med fri kommunikasjon har vært kronglete. Makthavere har alltid forsøkt å kontrollere meninger og ytringer i det offentlige rom, men å kontrollere hva som skjer i det private rom, har vært vanskeligere.
Magnus Lagabøtes landslov
Norge var et av de første kongerikene i Europa med en landslov som gjaldt for hele landet. Det fikk vi med kong Magnus Lagabøtes landslov på 1270-tallet. Mange av lovene regulerte jordeiendom, men det ble også innført bøter for dem som diktet rim som spottet og vanæret andre. Dette gjorde han ikke bare fordi slike ytringer var uønsket, men fordi de kunne oppfordre til vold og blodhevn. Slik kunne lovverket til en viss grad begrense ytringer som kunne være til skade for samfunnet.
I NRK-programmet Ekko - samfunnspodden kan du høre mer om Magnus Lagabøtes landslov.
Dansketid og sensur
Under dansketida mistet Norge sin selvstendighet. Fra 1537 ble vi et såkalt lydrike styrt fra København. Danmark bestemte over Norge og innførte et prinsipp om forhåndssensur av trykt skrift. Universitetet i København skulle kontrollere hvilke bøker som kunne utgis i Danmark-Norge.
På 1600-tallet var det dårlige kår for ytringsfrihet i Danmark-Norge og i Europa for øvrig. Christian Vs danske og norske lovbok fra 1687 innførte strengere regler om sensur, majestetsfornærmelser, gudsbespottelse og import av bøker. Lovverket ble altså strengere, men det skulle endre seg i løpet av andre halvdel av 1700-tallet. Opplysningstida, sammen med utvikling av leseferdigheter og en sterk økning av aviser og bøker, bidro til økt debatt i samfunnet og mer meningsutveksling. Dette var det vanskelig for myndighetene å kontrollere.
Selv om det var liberale tendenser i samfunnet, måtte man trå forsiktig. Sensuren ble beholdt. Spesielt trosspørsmål og samfunnsautoriteter var det lite rom for å uttale seg kritisk om i offentligheten.
Struensees liberale reformer på 1770-tallet
I 1770–1772 innførte statsmannen Johann Friedrich Struensee trykkefrihet og opphevet sensuren. Det ble åpnet for fri offentlig debatt, og vi fikk et frislipp av litteratur og aviser. Mange tolket endringene slik at det var mulig å ytre seg om hva som helst uten å måtte stå til ansvar. Denne mangelen på grensesetting førte til mengder av samfunnskritikk og anonyme personangrep. Reformene var derfor ikke noe alle satte pris på.
Etter bare halvannet år var motstanden så stor at nye krefter fikk Struensee styrtet fra makten. Struensee ble dømt til døden og henrettet. Trykkefriheten ble innskrenket, men sensuren ble ikke gjeninnført før i 1799, under Napoleonskrigene.
Tenk etter
Kan du se noen paralleller mellom i 1770-årenes ytringskultur og vår tids meningsytringer i sosiale medier?
"Trykkefrihed bør finde Sted"
Innføringen av Grunnloven i 1814 slo fast at "Trykkefrihed bør finde Sted". Det skulle ikke lenger være risikabelt å kritisere myndigheter, regjeringen eller kongen. Sensur skulle ikke lenger finne sted. Denne lovbestemmelsen banet også vei for at hele befolkningen etter hvert fikk tilgang til kunnskap som tidligere hadde vært forbeholdt de få. Dette viser Grunnlovens liberale karakter og reflekterer den tolerante holdningen fra opplysningstida.
Noe av det viktigste som skjedde før 1814, var at Norge fikk eget universitet i 1811. Et moderne, liberalt samfunn på begynnelsen av 1800-tallet var utenkelig uten et eget universitet som arena for intellektuell debatt og ideologiske brytninger. Det foregikk ikke minst i Det Norske Studentersamfund.
Torgslaget 1829
Utviklingen mot et mer åpent samfunn i Norge, med mer ytringsfrihet, skjedde gradvis, men med enkelte tilbakeslag. I åra etter 1814 betraktet kong Karl Johan feiringen av 17. mai som en politisk demonstrasjon mot kongen og personalunionen med Sverige. Karl Johan la ned forbud mot enhver feiring av nasjonaldagen, men dette skulle vise seg å være nytteløst. I Christiania, datidas navn på Oslo, samlet en stor, fredelig folkemasse seg på Stortorget, men de ble jaget bort av militære styrker til hest. Hendelsen skapte mye misnøye og framskyndet gjennombruddet for feiringen av 17. mai.
Utvikling på 1800- og 1900-tallet
De som hadde makt på 1800-tallet tolererte ikke alltid det som ble betraktet som kritikk mot deres autoritet. Myndighetene aksepterte i mye større grad ytringsfrihet på andre områder. Blasfemi ble tolerert så lenge det var snakk om andre religioner enn statens religion. På det litterære området var det stor grad av ytringsfrihet. Dette henger sammen med at litteratur er basert på fiksjon, og at samfunnskritikk kan skjules i fiksjonens form.
Utover 1800-tallet var utviklingen av skolesystemet avgjørende for å få en opplyst befolkning som kunne delta i demokratiet. Bedre leseferdigheter blant folk og flere aviser skapte mer meningsutveksling og offentlig debatt. Det er her vi finner begynnelsen på den kritiske journalistikken.
Mot slutten av 1800-tallet dukket spørsmålet om ulik kontroll av ulike medier opp, spesielt bildemedier. Bildemediene ble ansett for å ha større påvirkningskraft enn ord, og ble dermed underlagt sterkere kontroll. Denne problematikken ser vi også tydelig i første halvdel av 1900-tallet med introduksjonen av film, radio og etter hvert fjernsyn. Disse mediene ble møtt med skepsis og vilje til å regulere dem.
I 1933 ble det innført statlig kringkastingsmonopol. NRK var eid og kontrollert av staten og hadde i starten som hovedoppgave å drive folkeopplysning. I utgangspunktet kan monopolet ses som en sterk begrensning i ytringsfriheten. I 1960 ble fjernsynet introdusert, men politikk var i utgangspunktet så godt som utelukket fra sendingene. Det skulle ikke være kontroversielle emner i fjernsynet, men det tok ikke lang tid før politiske diskusjoner var på plass der også. Det kontroversielle med kringkastingsmonopolet var at staten kontrollerte de viktigste kanalene ut i det offentlige rom.
Tenk etter
Har sosiale medier de siste årene blitt tatt imot med skepsis på samme måte som film, radio og fjernsyn ble?
Hvordan tror du hverdagen hadde vært hvis det fortsatt hadde vært NRK-monopol?
Ytringsfriheten oppheves under andre verdenskrig
Under andre verdenskrig ble Norge okkupert, ytringsfriheten opphevet og sensur ble en del av hverdagen. I de viktigste mediekanalene ut til folket ble det innsatt naziredaktører, og radioene ble etter hvert inndratt. Brudd på sensurlovene kunne føre til strenge straffer. En risikerte dødsstraff for å lytte på radiosendere som ikke var under tysk kontroll. Tanken bak dette var militære hensyn hvor tyskerne ønsket å hindre deling av informasjon, og det norske nazipartiet Nasjonal Samlings ønske om å nazifisere nordmenn gjennom å kontrollere mediene.
Nasjonal Samling og tyskerne lyktes med å få kontroll over radio og aviser, men den illegale pressen blomstret opp. Det ble også gjort forsøk på å kontrollere universitetet, skoler og idrettsorganisasjoner, uten å lykkes. Nazistene klarte aldri effektivt å påvirke nordmenn under krigen. Sensur og tvang førte heller til at mange ble provosert og jobbet mer aktivt mot okkupasjonsmakten. Dette har sannsynligvis en sammenheng med nordmenns demokratiske tradisjon og holdninger.
Tenk etter
Er det grenser for hvor mye det er mulig å manipulere mennesker? Hvor går i så fall grensa?
Rettsoppgjøret og etterkrigstida
Etter andre verdenskrig fikk vi et rettsoppgjør hvor regnskapet fra krigen skulle gjøres opp. Under rettsoppgjøret ble norsk presse et talerør for forakten for dem som hadde sveket Norge, og ikke en vokter av ytringsfrihet og liberale rettigheter.
Den påfølgende kalde krigen ga heller ikke de beste vilkåra for ytringsfrihet eller informasjonsfrihet. Erfaringer fra krigen, nye fiendebilder og en ytre trussel svekket ytringsfrihetens vilkår. Kommunister ble utpekt som en trussel og den politiske situasjonen la begrensninger på hvilke politiske ytringer man kunne komme med. Hvis en ble stemplet som kommunist, eller mistenkt for å være kommunist, risikerte en å bli overvåket av norske myndigheter. I 1996 la Stortingets granskningskommisjon, den såkalte Lund-kommisjonen fram en rapport om at venstresida i Norge hadde blitt utsatt for ulovlig politisk overvåkning. Under den kalde krigen ble altså demokratiske rettigheter satt til side av hensyn til landets sikkerhet.
Til tross for svikt i spesielle perioder har frihet, mangfold og ytringsfrihet bestått i Norge. Dette er kanskje takket være de etablerte institusjonene, den demokratiske tradisjonen vår, og vår vilje til å bevare våre verdier.
Grunnloven og ytringsfriheten i dag
I Norges grunnlov står det at alle har rett til ytringsfrihet i dette landet. I 2004 ble paragraf 100 endret til også å gjelde levende bilder og andre ytringer og uttrykk som vi finner i sosiale medier og annen medieteknologi. Grunnloven ble språklig modernisert i 2014. Opprinnelig sto det at "Trykkefrihed bør finde Sted", nå ble "Trykkefrihed" erstattet av det mer generelle "Ytringsfrihet".
Ikke bare Grunnloven, men også internasjonale lover og regler beskytter ytringsfriheten i Norge. Her er den viktigste, Den europeiske menneskerettskonvensjonen, EMK, som ble utformet i 1950 for å verne om viktige verdier etter andre verdenskrig.
I FNs verdenserklæring om menneskerettigheter, vedtatt i 1948, er ytringsfrihet fastsatt som et mål for alle verdens land gjennom artikkel 19:
Artikkel 19
Enhver har rett til menings- og ytringsfrihet. Denne rett omfatter frihet til å hevde meninger uten innblanding og til å søke, motta og meddele opplysninger og ideer gjennom ethvert meddelelsesmiddel og uten hensyn til landegrenser.
(FNs verdenserklæring om menneskerettigheter, 1948/2020)
Tenk etter
Kjenner du til begrensninger i ytringsfriheten i Norge i dag?
Kilder
FNs verdenserklæring om menneskerettigheter (2020, 21. desember). I FN sambandet. Hentet fra https://www.fn.no/om-fn/avtaler/menneskerettigheter/fns-verdenserklaering-om-menneskerettigheter
Kierult, A. & Gisle, J. (2021, 21. desember) Ytringsfrihet. I Store norske leksikon. https://snl.no/ytringsfrihet
Lund-kommisjonen (2018, 8. september). I Store norske leksikon. https://snl.no/Lund-kommisjonen
Mardal, M. A. (2020, 20. juli) Johan Friedrisch Struensee. I Store norske leksikon. https://snl.no/Johann_Friedrich_Struensee
Mardal, M. A. (2017, 29. mai). Torgslaget. I Store norske leksikon. https://snl.no/Torgslaget
Norske Intelligenz-Seddeler (2021, 21. juni). I Store norske leksikon. https://snl.no/Norske_Intelligenz-Seddeler
NOU 1999: 27. «Ytringsfrihed bør finde Sted»— Forslag til ny Grunnlov § 100. Hentet fra https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/nou-1999-27/id142119/?ch=4#kap3-2
Rønning, O. A. (2020, 14. desember) Magnus Lagabøtes landslov. I Norgeshistorie. https://www.norgeshistorie.no/hoymiddelalder/0935-magnus-lagabotes-landslov.html
Les original på NDLA →
Myndiggjøring og frigjøring av ulike grupper
De nasjonale minoritetene i Norge
Minoritetspolitikken
Statens minoritetspolitikk overfor de fem minoritetsgruppene har klare likhetstrekk, men også store forskjeller. Likhetstrekk i den forstand at det har vært et negativt stempel på disse minoritetene. De har vært sett på som annenrangs innbyggere, og "eigentleg innvandrarar" (St.meld. nr. 15 (2000-2001), kap. 4). Politikken har også til tider vært preget av det faktum at alle de fem minoritetene i tillegg til sin tilknytning til Norge har en tilknytning til internasjonale fellesskap, som har vært med på å definere gruppenes kultur og identitet. Forskjellig i den forstand at noen av minoritetsgruppene har vært utsatt for til dels svært grove overgrep.
Kvener og skogfinner
Politikken overfor kvener og skogfinner er noe som endret seg fra positivt til negativt på 1800-tallet. Disse to minoritetene er grenseminoriteter, og har på hver sin måte blitt behandlet ut ifra sikkerhetspolitiske hensyn i Norge. Der i hvert fall kvenene ble ønsket velkommen på 1600- og 1700-tallet på grunn av jordbrukskulturen og en mulighet til å sikre norsk territorium i grensetraktene, ble både kvenene og skogfinnene på 1800-tallet et symbol på "den russiske fare" og "den finske fare". Dette legitimerte fornorskningspolitikken, som etter hvert ble rådende minoritetspolitikk både overfor kvener og skogfinner.
Skogfinnene begynte å bosette seg i grenseområdene på Østlandet rundt 1600. På 1800-tallet begynte myndighetene å frykte finsk separatisme i grenseområdene.
Fornorskningspolitikken overfor kvener og skogfinner var noe annerledes i uttrykk enn overfor samene. Her var det mer kulturpolitisk. Selv om det var fornorskning i skolen, var det viktigste grepet et jordsalgsreglement om at salg av jord bare skulle skje til norske statsborgere som kunne lese, skrive og snakke norsk. Politikken ble særlig ført mot kvenene og førte til holdninger, og en følelse hos kvenene selv, om at de var mindreverdige.
Til tross for fornorskningspolitikken vet man at finsk ble snakket på Finnskogen (langs grensa mot Sverige fra Våler og Trysil i nord til Vinger i sør) til midt på 1900-tallet. Noen finske ord og uttrykk er fortsatt i bruk.
Jødene i Norge
Jødenes historie i Norge er kortere enn i andre europeiske land. På 1600- og 1700-tallet var myndighetenes politikk preget av ambivalens. Lovene var restriktive overfor jødene, men samtidig fikk de gjerne såkalte leidebrev som ga dem rett til å drive handel i perioder hvor det var behov for tilførsel av kapital.
Lovene både på 1600-tallet og i Grunnloven av 1814 utestengte jøder fra riket. Jødeparagrafen fra 1814, eller religionsparagrafen, var definert etter religiøse kriterier, men hadde bakgrunn i fordommer. Det ble blant annet argumentert med at jødene var grådige og for mektige og dyktige innen handel. I 1851 ble Grunnloven endret slik at jøder fikk reise inn og bosette seg. Det tok likevel tid før det kom et større antall jødiske innvandrere. Først med forfølgelser av jøder i Øst-Europa fra 1800-tallet kom det noen flere. De fleste som kom, bosatte seg i Trondheim og Oslo.
I 1920 var det omtrent 1500 jøder i Norge. Men med andre verdenskrig skulle dette endre seg. Krigen ble en katastrofe også for de norske jødene. 772 jøder ble deportert fra Norge til tysk-kontrollerte konsentrasjonsleirer der 735 av dem ble drept. 230 familier med norske jøder ble helt utryddet. Først i dag nærmer antallet norske jøder seg det samme nivået som det var på før krigen.
Politikken overfor romer og romanifolket
Minoritetspolitikken overfor romer og romanifolket/taterne har i forskjellige perioder opp gjennom historien vært hardere og til dels preget av overgrep i statlig regi. De forskjellige fremmedlovene fra 1901 og fra 1915 spesielt skulle hindre innreise og ferdsel, og myndighetene skulle registrere og kontrollere innreisende til landet.
I 1924 ga Justisdepartementet beskjed om at hvis en rom kunne vise fram norske papirer, skulle man gå ut fra at de var falske, tilhørte noen andre eller var utstedt ved en feil. Den såkalte "sigøynerparagrafen" i fremmedloven av 1927 slo fast at "sigøynere og andre omstreifere som ikke godtgjør å ha norsk statsborgerrett, skal nektes adgang til riket" (Brustad, 2023).
Den norske politikken overfor romer og romanifolket har delvis vært med samme utgangspunkt. Begge var reisende folk, og Eilert Sundt lanserte på 1800-tallet en teori om "fantefolket" som bestod av to grupper. For begge gruppene gjaldt at de ble sett på som en slags landeplage, og man forsøkte å kontrollere dem. Kontrollen var blant annet gjennom kriminalisering av den omreisende måten å leve på.
Men mens målet med politikken overfor romani/tatere var tvungen fornorskning, var den rådende holdningen at romer aldri ville kunne bli "gode nordmenn" og derfor måtte jages ut og nektes adgang til landet. Romani/tatere skulle også få kristen oppdragelse, og foreningen Norsk misjon blant hjemløse ble opprettet i 1935. Misjonen tok barna fra de reisende og plasserte dem på institusjoner og i fosterhjem for at de skulle få det man anså som en norsk og kristen oppdragelse.
Stikkord som tvangssterilisering, tvangsplassering av barn i fosterhjem og kriminalisering av livsformen preger fornorskningspolitikken overfor denne gruppa. Denne politikken har bidratt til å undergrave romanifolkets/taternes tradisjonelle levesett og kultur, og har ført til at mange i dag er tilbakeholdne med å fortelle om sin bakgrunn og identitet.
Rom (tidligere kalt for sigøynere) har lang historie i landet. Norske romer innvandret til Norge fra Valakia i dagens Romania fra rundt 1860. På denne tida hadde Norge en åpen innvandringspolitikk. Romske barn som ble født i Norge, fikk norske statsborgerskap og/eller rett til opphold. Fra rundt år 1900 ble politikken mot romer mye strengere i mange europeiske land. Norge brukte den stadig mer antisiganske (anti-romske) fremmedloven til å gjøre flere romer statsløse og hindre norske romer å komme inn i landet når de var på vei tilbake etter opphold i andre land. Også utenlandske romer var uønsket og ble nektet adgang til riket.
I 1934 forsøkte ei gruppe på 68 romer med tilknytning til Norge å reise tilbake til hjemlandet. Etter beskjed fra norske myndigheter, ble de stoppet på grensa mellom Tyskland og Danmark, og Norge ga beskjed om at de ikke var ønsket. Mellom 1938 og 1939 begynte det nazistiske Tyskland å internere større grupper romer i Tyskland, og mange mistet livet i konsentrasjonsleirene. Da krigen brøt ut, befant de fleste norske romene seg i enten Belgia eller Frankrike. Mellom 1943 og 1944 ble til sammen 66 romer med tilknytning til Norge deportert fra Belgia til utryddelsesleiren Auschwitz-Birkenau. Av dem overlevde bare fire.
Unnskyldning for statlig politikk
I stortingsmelding nr. 15 (2000–2001) om de nasjonale minoritetene kan vi lese at:
"Regjeringa seier seg òg lei for den fornorskingspolitikken som har råka alle dei nasjonale minoritetane, og vil på staten sine vegner be om orsaking for den måten minoritetane er blitt behandla på."
I samme stortingsmelding går unnskyldningen spesielt til romanifolket som ble utsatt for alvorlige overgrep.
Med presentasjonen av NOU 2015: Assimilering og motstand - Norsk politikk overfor taterne/romanifolket fra 1850 til i dag kom til slutt også Kirkens Sosialtjeneste, som er en organisasjonen som har utspring i Norsk misjon blant hjemløse, med en uforbeholden unnskyldning for de krenkelsene og overgrepene Misjonen utsatte tater- og romanifolket for.
På romenes internasjonale dag, den 8. april i 2015, beklaget daværende statsminister Erna Solberg på vegne av staten den rasistiske ekskluderingspolitikken Norge hadde ført mot romer. Beklagelsen kom som en følge av HL-senterets dokumentasjon av Norges tidligere politikk mot romer i rapporten "Å bli dem kvit". Utviklingen av en "sigøynerpolitikk" og utryddelsen av norske rom.
KilderBanik, V. K. (2017, 11. august). Nasjonale minoriteter i Norge. I Store Norske Leksikon. https://snl.no/nasjonale_minoriteter_i_Norge
Brustad, J.A.S. (2023, 29. september). Norske rom og det nazistiske folkemordet. HL-senteret. https://www.hlsenteret.no/undervisning/kunnskapsbasen/Ulike%20folkemord/folkemord-under-nazismen/andre-grupper/norske-rom-og-det-nazistiske-folkemordet.html
NOU 2015: 7. (2015) Assimilering og motstand - Norsk politikk overfor taterne/romanifolket fra 1850 til i dag. Kommunal- og moderniseringsdepartementet. https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/nou-2015-7/id2414316/
NTB (2015, 1. juni). Misjonsorganisasjon ber tatere om unnskyldning. Stavanger Aftenblad. https://www.aftenbladet.no/innenriks/i/e5m5Q/misjonsorganisasjon-ber-tatere-om-unnskyldning
Rosvoll, M., Lien, L. & Brustad, J.A. (2015). "Å bli dem kvit". Utviklingen av en "sigøynerpolitikk" og utryddelsen av norske rom. Senter for studier av holocaust og livssynsminoriteter. https://www.regjeringen.no/contentassets/a10ae43b518a4a80b98dd4df0f1c3964/a_bli_dem_kvit_hl_senteret.pdf
St.meld. nr. 15 (2000–2001). Nasjonale minoritetar i Noreg - om statleg politikk overfor jødar, kvener, rom, romanifolket og skogfinnar. Kommunal og moderniseringsdepartementet. https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/stmeld-nr-15-2000-2001-/id585195/
St.meld. nr. 44 (2003–2004). Erstatningsordning for krigsbarn og erstatningsordninger for romanifolk/tatere og eldre utdanningslidende samer og kvener. Justis- og beredskapsdepartementet. https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/stmeld-nr-44-2003-2004-/id198295/
Les original på NDLA →
Statens minoritetspolitikk overfor de fem minoritetsgruppene har klare likhetstrekk, men også store forskjeller. Likhetstrekk i den forstand at det har vært et negativt stempel på disse minoritetene. De har vært sett på som annenrangs innbyggere, og "eigentleg innvandrarar" (St.meld. nr. 15 (2000-2001), kap. 4). Politikken har også til tider vært preget av det faktum at alle de fem minoritetene i tillegg til sin tilknytning til Norge har en tilknytning til internasjonale fellesskap, som har vært med på å definere gruppenes kultur og identitet. Forskjellig i den forstand at noen av minoritetsgruppene har vært utsatt for til dels svært grove overgrep.
Kvener og skogfinner
Politikken overfor kvener og skogfinner er noe som endret seg fra positivt til negativt på 1800-tallet. Disse to minoritetene er grenseminoriteter, og har på hver sin måte blitt behandlet ut ifra sikkerhetspolitiske hensyn i Norge. Der i hvert fall kvenene ble ønsket velkommen på 1600- og 1700-tallet på grunn av jordbrukskulturen og en mulighet til å sikre norsk territorium i grensetraktene, ble både kvenene og skogfinnene på 1800-tallet et symbol på "den russiske fare" og "den finske fare". Dette legitimerte fornorskningspolitikken, som etter hvert ble rådende minoritetspolitikk både overfor kvener og skogfinner.
Skogfinnene begynte å bosette seg i grenseområdene på Østlandet rundt 1600. På 1800-tallet begynte myndighetene å frykte finsk separatisme i grenseområdene.
Fornorskningspolitikken overfor kvener og skogfinner var noe annerledes i uttrykk enn overfor samene. Her var det mer kulturpolitisk. Selv om det var fornorskning i skolen, var det viktigste grepet et jordsalgsreglement om at salg av jord bare skulle skje til norske statsborgere som kunne lese, skrive og snakke norsk. Politikken ble særlig ført mot kvenene og førte til holdninger, og en følelse hos kvenene selv, om at de var mindreverdige.
Til tross for fornorskningspolitikken vet man at finsk ble snakket på Finnskogen (langs grensa mot Sverige fra Våler og Trysil i nord til Vinger i sør) til midt på 1900-tallet. Noen finske ord og uttrykk er fortsatt i bruk.
Jødene i Norge
Jødenes historie i Norge er kortere enn i andre europeiske land. På 1600- og 1700-tallet var myndighetenes politikk preget av ambivalens. Lovene var restriktive overfor jødene, men samtidig fikk de gjerne såkalte leidebrev som ga dem rett til å drive handel i perioder hvor det var behov for tilførsel av kapital.
Lovene både på 1600-tallet og i Grunnloven av 1814 utestengte jøder fra riket. Jødeparagrafen fra 1814, eller religionsparagrafen, var definert etter religiøse kriterier, men hadde bakgrunn i fordommer. Det ble blant annet argumentert med at jødene var grådige og for mektige og dyktige innen handel. I 1851 ble Grunnloven endret slik at jøder fikk reise inn og bosette seg. Det tok likevel tid før det kom et større antall jødiske innvandrere. Først med forfølgelser av jøder i Øst-Europa fra 1800-tallet kom det noen flere. De fleste som kom, bosatte seg i Trondheim og Oslo.
I 1920 var det omtrent 1500 jøder i Norge. Men med andre verdenskrig skulle dette endre seg. Krigen ble en katastrofe også for de norske jødene. 772 jøder ble deportert fra Norge til tysk-kontrollerte konsentrasjonsleirer der 735 av dem ble drept. 230 familier med norske jøder ble helt utryddet. Først i dag nærmer antallet norske jøder seg det samme nivået som det var på før krigen.
Politikken overfor romer og romanifolket
Minoritetspolitikken overfor romer og romanifolket/taterne har i forskjellige perioder opp gjennom historien vært hardere og til dels preget av overgrep i statlig regi. De forskjellige fremmedlovene fra 1901 og fra 1915 spesielt skulle hindre innreise og ferdsel, og myndighetene skulle registrere og kontrollere innreisende til landet.
I 1924 ga Justisdepartementet beskjed om at hvis en rom kunne vise fram norske papirer, skulle man gå ut fra at de var falske, tilhørte noen andre eller var utstedt ved en feil. Den såkalte "sigøynerparagrafen" i fremmedloven av 1927 slo fast at "sigøynere og andre omstreifere som ikke godtgjør å ha norsk statsborgerrett, skal nektes adgang til riket" (Brustad, 2023).
Den norske politikken overfor romer og romanifolket har delvis vært med samme utgangspunkt. Begge var reisende folk, og Eilert Sundt lanserte på 1800-tallet en teori om "fantefolket" som bestod av to grupper. For begge gruppene gjaldt at de ble sett på som en slags landeplage, og man forsøkte å kontrollere dem. Kontrollen var blant annet gjennom kriminalisering av den omreisende måten å leve på.
Men mens målet med politikken overfor romani/tatere var tvungen fornorskning, var den rådende holdningen at romer aldri ville kunne bli "gode nordmenn" og derfor måtte jages ut og nektes adgang til landet. Romani/tatere skulle også få kristen oppdragelse, og foreningen Norsk misjon blant hjemløse ble opprettet i 1935. Misjonen tok barna fra de reisende og plasserte dem på institusjoner og i fosterhjem for at de skulle få det man anså som en norsk og kristen oppdragelse.
Stikkord som tvangssterilisering, tvangsplassering av barn i fosterhjem og kriminalisering av livsformen preger fornorskningspolitikken overfor denne gruppa. Denne politikken har bidratt til å undergrave romanifolkets/taternes tradisjonelle levesett og kultur, og har ført til at mange i dag er tilbakeholdne med å fortelle om sin bakgrunn og identitet.
Rom (tidligere kalt for sigøynere) har lang historie i landet. Norske romer innvandret til Norge fra Valakia i dagens Romania fra rundt 1860. På denne tida hadde Norge en åpen innvandringspolitikk. Romske barn som ble født i Norge, fikk norske statsborgerskap og/eller rett til opphold. Fra rundt år 1900 ble politikken mot romer mye strengere i mange europeiske land. Norge brukte den stadig mer antisiganske (anti-romske) fremmedloven til å gjøre flere romer statsløse og hindre norske romer å komme inn i landet når de var på vei tilbake etter opphold i andre land. Også utenlandske romer var uønsket og ble nektet adgang til riket.
I 1934 forsøkte ei gruppe på 68 romer med tilknytning til Norge å reise tilbake til hjemlandet. Etter beskjed fra norske myndigheter, ble de stoppet på grensa mellom Tyskland og Danmark, og Norge ga beskjed om at de ikke var ønsket. Mellom 1938 og 1939 begynte det nazistiske Tyskland å internere større grupper romer i Tyskland, og mange mistet livet i konsentrasjonsleirene. Da krigen brøt ut, befant de fleste norske romene seg i enten Belgia eller Frankrike. Mellom 1943 og 1944 ble til sammen 66 romer med tilknytning til Norge deportert fra Belgia til utryddelsesleiren Auschwitz-Birkenau. Av dem overlevde bare fire.
Unnskyldning for statlig politikk
I stortingsmelding nr. 15 (2000–2001) om de nasjonale minoritetene kan vi lese at:
"Regjeringa seier seg òg lei for den fornorskingspolitikken som har råka alle dei nasjonale minoritetane, og vil på staten sine vegner be om orsaking for den måten minoritetane er blitt behandla på."
I samme stortingsmelding går unnskyldningen spesielt til romanifolket som ble utsatt for alvorlige overgrep.
Med presentasjonen av NOU 2015: Assimilering og motstand - Norsk politikk overfor taterne/romanifolket fra 1850 til i dag kom til slutt også Kirkens Sosialtjeneste, som er en organisasjonen som har utspring i Norsk misjon blant hjemløse, med en uforbeholden unnskyldning for de krenkelsene og overgrepene Misjonen utsatte tater- og romanifolket for.
På romenes internasjonale dag, den 8. april i 2015, beklaget daværende statsminister Erna Solberg på vegne av staten den rasistiske ekskluderingspolitikken Norge hadde ført mot romer. Beklagelsen kom som en følge av HL-senterets dokumentasjon av Norges tidligere politikk mot romer i rapporten "Å bli dem kvit". Utviklingen av en "sigøynerpolitikk" og utryddelsen av norske rom.
KilderBanik, V. K. (2017, 11. august). Nasjonale minoriteter i Norge. I Store Norske Leksikon. https://snl.no/nasjonale_minoriteter_i_Norge
Brustad, J.A.S. (2023, 29. september). Norske rom og det nazistiske folkemordet. HL-senteret. https://www.hlsenteret.no/undervisning/kunnskapsbasen/Ulike%20folkemord/folkemord-under-nazismen/andre-grupper/norske-rom-og-det-nazistiske-folkemordet.html
NOU 2015: 7. (2015) Assimilering og motstand - Norsk politikk overfor taterne/romanifolket fra 1850 til i dag. Kommunal- og moderniseringsdepartementet. https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/nou-2015-7/id2414316/
NTB (2015, 1. juni). Misjonsorganisasjon ber tatere om unnskyldning. Stavanger Aftenblad. https://www.aftenbladet.no/innenriks/i/e5m5Q/misjonsorganisasjon-ber-tatere-om-unnskyldning
Rosvoll, M., Lien, L. & Brustad, J.A. (2015). "Å bli dem kvit". Utviklingen av en "sigøynerpolitikk" og utryddelsen av norske rom. Senter for studier av holocaust og livssynsminoriteter. https://www.regjeringen.no/contentassets/a10ae43b518a4a80b98dd4df0f1c3964/a_bli_dem_kvit_hl_senteret.pdf
St.meld. nr. 15 (2000–2001). Nasjonale minoritetar i Noreg - om statleg politikk overfor jødar, kvener, rom, romanifolket og skogfinnar. Kommunal og moderniseringsdepartementet. https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/stmeld-nr-15-2000-2001-/id585195/
St.meld. nr. 44 (2003–2004). Erstatningsordning for krigsbarn og erstatningsordninger for romanifolk/tatere og eldre utdanningslidende samer og kvener. Justis- og beredskapsdepartementet. https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/stmeld-nr-44-2003-2004-/id198295/
Les original på NDLA →
De nasjonale minoritetene i Norge
Minoritetspolitikken
Statens minoritetspolitikk overfor de fem minoritetsgruppene har klare likhetstrekk, men også store forskjeller. Likhetstrekk i den forstand at det har vært et negativt stempel på disse minoritetene. De har vært sett på som annenrangs innbyggere, og "eigentleg innvandrarar" (St.meld. nr. 15 (2000-2001), kap. 4). Politikken har også til tider vært preget av det faktum at alle de fem minoritetene i tillegg til sin tilknytning til Norge har en tilknytning til internasjonale fellesskap, som har vært med på å definere gruppenes kultur og identitet. Forskjellig i den forstand at noen av minoritetsgruppene har vært utsatt for til dels svært grove overgrep.
Kvener og skogfinner
Politikken overfor kvener og skogfinner er noe som endret seg fra positivt til negativt på 1800-tallet. Disse to minoritetene er grenseminoriteter, og har på hver sin måte blitt behandlet ut ifra sikkerhetspolitiske hensyn i Norge. Der i hvert fall kvenene ble ønsket velkommen på 1600- og 1700-tallet på grunn av jordbrukskulturen og en mulighet til å sikre norsk territorium i grensetraktene, ble både kvenene og skogfinnene på 1800-tallet et symbol på "den russiske fare" og "den finske fare". Dette legitimerte fornorskningspolitikken, som etter hvert ble rådende minoritetspolitikk både overfor kvener og skogfinner.
Skogfinnene begynte å bosette seg i grenseområdene på Østlandet rundt 1600. På 1800-tallet begynte myndighetene å frykte finsk separatisme i grenseområdene.
Fornorskningspolitikken overfor kvener og skogfinner var noe annerledes i uttrykk enn overfor samene. Her var det mer kulturpolitisk. Selv om det var fornorskning i skolen, var det viktigste grepet et jordsalgsreglement om at salg av jord bare skulle skje til norske statsborgere som kunne lese, skrive og snakke norsk. Politikken ble særlig ført mot kvenene og førte til holdninger, og en følelse hos kvenene selv, om at de var mindreverdige.
Til tross for fornorskningspolitikken vet man at finsk ble snakket på Finnskogen (langs grensa mot Sverige fra Våler og Trysil i nord til Vinger i sør) til midt på 1900-tallet. Noen finske ord og uttrykk er fortsatt i bruk.
Jødene i Norge
Jødenes historie i Norge er kortere enn i andre europeiske land. På 1600- og 1700-tallet var myndighetenes politikk preget av ambivalens. Lovene var restriktive overfor jødene, men samtidig fikk de gjerne såkalte leidebrev som ga dem rett til å drive handel i perioder hvor det var behov for tilførsel av kapital.
Lovene både på 1600-tallet og i Grunnloven av 1814 utestengte jøder fra riket. Jødeparagrafen fra 1814, eller religionsparagrafen, var definert etter religiøse kriterier, men hadde bakgrunn i fordommer. Det ble blant annet argumentert med at jødene var grådige og for mektige og dyktige innen handel. I 1851 ble Grunnloven endret slik at jøder fikk reise inn og bosette seg. Det tok likevel tid før det kom et større antall jødiske innvandrere. Først med forfølgelser av jøder i Øst-Europa fra 1800-tallet kom det noen flere. De fleste som kom, bosatte seg i Trondheim og Oslo.
I 1920 var det omtrent 1500 jøder i Norge. Men med andre verdenskrig skulle dette endre seg. Krigen ble en katastrofe også for de norske jødene. 772 jøder ble deportert fra Norge til tysk-kontrollerte konsentrasjonsleirer der 735 av dem ble drept. 230 familier med norske jøder ble helt utryddet. Først i dag nærmer antallet norske jøder seg det samme nivået som det var på før krigen.
Politikken overfor romer og romanifolket
Minoritetspolitikken overfor romer og romanifolket/taterne har i forskjellige perioder opp gjennom historien vært hardere og til dels preget av overgrep i statlig regi. De forskjellige fremmedlovene fra 1901 og fra 1915 spesielt skulle hindre innreise og ferdsel, og myndighetene skulle registrere og kontrollere innreisende til landet.
I 1924 ga Justisdepartementet beskjed om at hvis en rom kunne vise fram norske papirer, skulle man gå ut fra at de var falske, tilhørte noen andre eller var utstedt ved en feil. Den såkalte "sigøynerparagrafen" i fremmedloven av 1927 slo fast at "sigøynere og andre omstreifere som ikke godtgjør å ha norsk statsborgerrett, skal nektes adgang til riket" (Brustad, 2023).
Den norske politikken overfor romer og romanifolket har delvis vært med samme utgangspunkt. Begge var reisende folk, og Eilert Sundt lanserte på 1800-tallet en teori om "fantefolket" som bestod av to grupper. For begge gruppene gjaldt at de ble sett på som en slags landeplage, og man forsøkte å kontrollere dem. Kontrollen var blant annet gjennom kriminalisering av den omreisende måten å leve på.
Men mens målet med politikken overfor romani/tatere var tvungen fornorskning, var den rådende holdningen at romer aldri ville kunne bli "gode nordmenn" og derfor måtte jages ut og nektes adgang til landet. Romani/tatere skulle også få kristen oppdragelse, og foreningen Norsk misjon blant hjemløse ble opprettet i 1935. Misjonen tok barna fra de reisende og plasserte dem på institusjoner og i fosterhjem for at de skulle få det man anså som en norsk og kristen oppdragelse.
Stikkord som tvangssterilisering, tvangsplassering av barn i fosterhjem og kriminalisering av livsformen preger fornorskningspolitikken overfor denne gruppa. Denne politikken har bidratt til å undergrave romanifolkets/taternes tradisjonelle levesett og kultur, og har ført til at mange i dag er tilbakeholdne med å fortelle om sin bakgrunn og identitet.
Rom (tidligere kalt for sigøynere) har lang historie i landet. Norske romer innvandret til Norge fra Valakia i dagens Romania fra rundt 1860. På denne tida hadde Norge en åpen innvandringspolitikk. Romske barn som ble født i Norge, fikk norske statsborgerskap og/eller rett til opphold. Fra rundt år 1900 ble politikken mot romer mye strengere i mange europeiske land. Norge brukte den stadig mer antisiganske (anti-romske) fremmedloven til å gjøre flere romer statsløse og hindre norske romer å komme inn i landet når de var på vei tilbake etter opphold i andre land. Også utenlandske romer var uønsket og ble nektet adgang til riket.
I 1934 forsøkte ei gruppe på 68 romer med tilknytning til Norge å reise tilbake til hjemlandet. Etter beskjed fra norske myndigheter, ble de stoppet på grensa mellom Tyskland og Danmark, og Norge ga beskjed om at de ikke var ønsket. Mellom 1938 og 1939 begynte det nazistiske Tyskland å internere større grupper romer i Tyskland, og mange mistet livet i konsentrasjonsleirene. Da krigen brøt ut, befant de fleste norske romene seg i enten Belgia eller Frankrike. Mellom 1943 og 1944 ble til sammen 66 romer med tilknytning til Norge deportert fra Belgia til utryddelsesleiren Auschwitz-Birkenau. Av dem overlevde bare fire.
Unnskyldning for statlig politikk
I stortingsmelding nr. 15 (2000–2001) om de nasjonale minoritetene kan vi lese at:
"Regjeringa seier seg òg lei for den fornorskingspolitikken som har råka alle dei nasjonale minoritetane, og vil på staten sine vegner be om orsaking for den måten minoritetane er blitt behandla på."
I samme stortingsmelding går unnskyldningen spesielt til romanifolket som ble utsatt for alvorlige overgrep.
Med presentasjonen av NOU 2015: Assimilering og motstand - Norsk politikk overfor taterne/romanifolket fra 1850 til i dag kom til slutt også Kirkens Sosialtjeneste, som er en organisasjonen som har utspring i Norsk misjon blant hjemløse, med en uforbeholden unnskyldning for de krenkelsene og overgrepene Misjonen utsatte tater- og romanifolket for.
På romenes internasjonale dag, den 8. april i 2015, beklaget daværende statsminister Erna Solberg på vegne av staten den rasistiske ekskluderingspolitikken Norge hadde ført mot romer. Beklagelsen kom som en følge av HL-senterets dokumentasjon av Norges tidligere politikk mot romer i rapporten "Å bli dem kvit". Utviklingen av en "sigøynerpolitikk" og utryddelsen av norske rom.
KilderBanik, V. K. (2017, 11. august). Nasjonale minoriteter i Norge. I Store Norske Leksikon. https://snl.no/nasjonale_minoriteter_i_Norge
Brustad, J.A.S. (2023, 29. september). Norske rom og det nazistiske folkemordet. HL-senteret. https://www.hlsenteret.no/undervisning/kunnskapsbasen/Ulike%20folkemord/folkemord-under-nazismen/andre-grupper/norske-rom-og-det-nazistiske-folkemordet.html
NOU 2015: 7. (2015) Assimilering og motstand - Norsk politikk overfor taterne/romanifolket fra 1850 til i dag. Kommunal- og moderniseringsdepartementet. https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/nou-2015-7/id2414316/
NTB (2015, 1. juni). Misjonsorganisasjon ber tatere om unnskyldning. Stavanger Aftenblad. https://www.aftenbladet.no/innenriks/i/e5m5Q/misjonsorganisasjon-ber-tatere-om-unnskyldning
Rosvoll, M., Lien, L. & Brustad, J.A. (2015). "Å bli dem kvit". Utviklingen av en "sigøynerpolitikk" og utryddelsen av norske rom. Senter for studier av holocaust og livssynsminoriteter. https://www.regjeringen.no/contentassets/a10ae43b518a4a80b98dd4df0f1c3964/a_bli_dem_kvit_hl_senteret.pdf
St.meld. nr. 15 (2000–2001). Nasjonale minoritetar i Noreg - om statleg politikk overfor jødar, kvener, rom, romanifolket og skogfinnar. Kommunal og moderniseringsdepartementet. https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/stmeld-nr-15-2000-2001-/id585195/
St.meld. nr. 44 (2003–2004). Erstatningsordning for krigsbarn og erstatningsordninger for romanifolk/tatere og eldre utdanningslidende samer og kvener. Justis- og beredskapsdepartementet. https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/stmeld-nr-44-2003-2004-/id198295/
Les original på NDLA →
Statens minoritetspolitikk overfor de fem minoritetsgruppene har klare likhetstrekk, men også store forskjeller. Likhetstrekk i den forstand at det har vært et negativt stempel på disse minoritetene. De har vært sett på som annenrangs innbyggere, og "eigentleg innvandrarar" (St.meld. nr. 15 (2000-2001), kap. 4). Politikken har også til tider vært preget av det faktum at alle de fem minoritetene i tillegg til sin tilknytning til Norge har en tilknytning til internasjonale fellesskap, som har vært med på å definere gruppenes kultur og identitet. Forskjellig i den forstand at noen av minoritetsgruppene har vært utsatt for til dels svært grove overgrep.
Kvener og skogfinner
Politikken overfor kvener og skogfinner er noe som endret seg fra positivt til negativt på 1800-tallet. Disse to minoritetene er grenseminoriteter, og har på hver sin måte blitt behandlet ut ifra sikkerhetspolitiske hensyn i Norge. Der i hvert fall kvenene ble ønsket velkommen på 1600- og 1700-tallet på grunn av jordbrukskulturen og en mulighet til å sikre norsk territorium i grensetraktene, ble både kvenene og skogfinnene på 1800-tallet et symbol på "den russiske fare" og "den finske fare". Dette legitimerte fornorskningspolitikken, som etter hvert ble rådende minoritetspolitikk både overfor kvener og skogfinner.
Skogfinnene begynte å bosette seg i grenseområdene på Østlandet rundt 1600. På 1800-tallet begynte myndighetene å frykte finsk separatisme i grenseområdene.
Fornorskningspolitikken overfor kvener og skogfinner var noe annerledes i uttrykk enn overfor samene. Her var det mer kulturpolitisk. Selv om det var fornorskning i skolen, var det viktigste grepet et jordsalgsreglement om at salg av jord bare skulle skje til norske statsborgere som kunne lese, skrive og snakke norsk. Politikken ble særlig ført mot kvenene og førte til holdninger, og en følelse hos kvenene selv, om at de var mindreverdige.
Til tross for fornorskningspolitikken vet man at finsk ble snakket på Finnskogen (langs grensa mot Sverige fra Våler og Trysil i nord til Vinger i sør) til midt på 1900-tallet. Noen finske ord og uttrykk er fortsatt i bruk.
Jødene i Norge
Jødenes historie i Norge er kortere enn i andre europeiske land. På 1600- og 1700-tallet var myndighetenes politikk preget av ambivalens. Lovene var restriktive overfor jødene, men samtidig fikk de gjerne såkalte leidebrev som ga dem rett til å drive handel i perioder hvor det var behov for tilførsel av kapital.
Lovene både på 1600-tallet og i Grunnloven av 1814 utestengte jøder fra riket. Jødeparagrafen fra 1814, eller religionsparagrafen, var definert etter religiøse kriterier, men hadde bakgrunn i fordommer. Det ble blant annet argumentert med at jødene var grådige og for mektige og dyktige innen handel. I 1851 ble Grunnloven endret slik at jøder fikk reise inn og bosette seg. Det tok likevel tid før det kom et større antall jødiske innvandrere. Først med forfølgelser av jøder i Øst-Europa fra 1800-tallet kom det noen flere. De fleste som kom, bosatte seg i Trondheim og Oslo.
I 1920 var det omtrent 1500 jøder i Norge. Men med andre verdenskrig skulle dette endre seg. Krigen ble en katastrofe også for de norske jødene. 772 jøder ble deportert fra Norge til tysk-kontrollerte konsentrasjonsleirer der 735 av dem ble drept. 230 familier med norske jøder ble helt utryddet. Først i dag nærmer antallet norske jøder seg det samme nivået som det var på før krigen.
Politikken overfor romer og romanifolket
Minoritetspolitikken overfor romer og romanifolket/taterne har i forskjellige perioder opp gjennom historien vært hardere og til dels preget av overgrep i statlig regi. De forskjellige fremmedlovene fra 1901 og fra 1915 spesielt skulle hindre innreise og ferdsel, og myndighetene skulle registrere og kontrollere innreisende til landet.
I 1924 ga Justisdepartementet beskjed om at hvis en rom kunne vise fram norske papirer, skulle man gå ut fra at de var falske, tilhørte noen andre eller var utstedt ved en feil. Den såkalte "sigøynerparagrafen" i fremmedloven av 1927 slo fast at "sigøynere og andre omstreifere som ikke godtgjør å ha norsk statsborgerrett, skal nektes adgang til riket" (Brustad, 2023).
Den norske politikken overfor romer og romanifolket har delvis vært med samme utgangspunkt. Begge var reisende folk, og Eilert Sundt lanserte på 1800-tallet en teori om "fantefolket" som bestod av to grupper. For begge gruppene gjaldt at de ble sett på som en slags landeplage, og man forsøkte å kontrollere dem. Kontrollen var blant annet gjennom kriminalisering av den omreisende måten å leve på.
Men mens målet med politikken overfor romani/tatere var tvungen fornorskning, var den rådende holdningen at romer aldri ville kunne bli "gode nordmenn" og derfor måtte jages ut og nektes adgang til landet. Romani/tatere skulle også få kristen oppdragelse, og foreningen Norsk misjon blant hjemløse ble opprettet i 1935. Misjonen tok barna fra de reisende og plasserte dem på institusjoner og i fosterhjem for at de skulle få det man anså som en norsk og kristen oppdragelse.
Stikkord som tvangssterilisering, tvangsplassering av barn i fosterhjem og kriminalisering av livsformen preger fornorskningspolitikken overfor denne gruppa. Denne politikken har bidratt til å undergrave romanifolkets/taternes tradisjonelle levesett og kultur, og har ført til at mange i dag er tilbakeholdne med å fortelle om sin bakgrunn og identitet.
Rom (tidligere kalt for sigøynere) har lang historie i landet. Norske romer innvandret til Norge fra Valakia i dagens Romania fra rundt 1860. På denne tida hadde Norge en åpen innvandringspolitikk. Romske barn som ble født i Norge, fikk norske statsborgerskap og/eller rett til opphold. Fra rundt år 1900 ble politikken mot romer mye strengere i mange europeiske land. Norge brukte den stadig mer antisiganske (anti-romske) fremmedloven til å gjøre flere romer statsløse og hindre norske romer å komme inn i landet når de var på vei tilbake etter opphold i andre land. Også utenlandske romer var uønsket og ble nektet adgang til riket.
I 1934 forsøkte ei gruppe på 68 romer med tilknytning til Norge å reise tilbake til hjemlandet. Etter beskjed fra norske myndigheter, ble de stoppet på grensa mellom Tyskland og Danmark, og Norge ga beskjed om at de ikke var ønsket. Mellom 1938 og 1939 begynte det nazistiske Tyskland å internere større grupper romer i Tyskland, og mange mistet livet i konsentrasjonsleirene. Da krigen brøt ut, befant de fleste norske romene seg i enten Belgia eller Frankrike. Mellom 1943 og 1944 ble til sammen 66 romer med tilknytning til Norge deportert fra Belgia til utryddelsesleiren Auschwitz-Birkenau. Av dem overlevde bare fire.
Unnskyldning for statlig politikk
I stortingsmelding nr. 15 (2000–2001) om de nasjonale minoritetene kan vi lese at:
"Regjeringa seier seg òg lei for den fornorskingspolitikken som har råka alle dei nasjonale minoritetane, og vil på staten sine vegner be om orsaking for den måten minoritetane er blitt behandla på."
I samme stortingsmelding går unnskyldningen spesielt til romanifolket som ble utsatt for alvorlige overgrep.
Med presentasjonen av NOU 2015: Assimilering og motstand - Norsk politikk overfor taterne/romanifolket fra 1850 til i dag kom til slutt også Kirkens Sosialtjeneste, som er en organisasjonen som har utspring i Norsk misjon blant hjemløse, med en uforbeholden unnskyldning for de krenkelsene og overgrepene Misjonen utsatte tater- og romanifolket for.
På romenes internasjonale dag, den 8. april i 2015, beklaget daværende statsminister Erna Solberg på vegne av staten den rasistiske ekskluderingspolitikken Norge hadde ført mot romer. Beklagelsen kom som en følge av HL-senterets dokumentasjon av Norges tidligere politikk mot romer i rapporten "Å bli dem kvit". Utviklingen av en "sigøynerpolitikk" og utryddelsen av norske rom.
KilderBanik, V. K. (2017, 11. august). Nasjonale minoriteter i Norge. I Store Norske Leksikon. https://snl.no/nasjonale_minoriteter_i_Norge
Brustad, J.A.S. (2023, 29. september). Norske rom og det nazistiske folkemordet. HL-senteret. https://www.hlsenteret.no/undervisning/kunnskapsbasen/Ulike%20folkemord/folkemord-under-nazismen/andre-grupper/norske-rom-og-det-nazistiske-folkemordet.html
NOU 2015: 7. (2015) Assimilering og motstand - Norsk politikk overfor taterne/romanifolket fra 1850 til i dag. Kommunal- og moderniseringsdepartementet. https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/nou-2015-7/id2414316/
NTB (2015, 1. juni). Misjonsorganisasjon ber tatere om unnskyldning. Stavanger Aftenblad. https://www.aftenbladet.no/innenriks/i/e5m5Q/misjonsorganisasjon-ber-tatere-om-unnskyldning
Rosvoll, M., Lien, L. & Brustad, J.A. (2015). "Å bli dem kvit". Utviklingen av en "sigøynerpolitikk" og utryddelsen av norske rom. Senter for studier av holocaust og livssynsminoriteter. https://www.regjeringen.no/contentassets/a10ae43b518a4a80b98dd4df0f1c3964/a_bli_dem_kvit_hl_senteret.pdf
St.meld. nr. 15 (2000–2001). Nasjonale minoritetar i Noreg - om statleg politikk overfor jødar, kvener, rom, romanifolket og skogfinnar. Kommunal og moderniseringsdepartementet. https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/stmeld-nr-15-2000-2001-/id585195/
St.meld. nr. 44 (2003–2004). Erstatningsordning for krigsbarn og erstatningsordninger for romanifolk/tatere og eldre utdanningslidende samer og kvener. Justis- og beredskapsdepartementet. https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/stmeld-nr-44-2003-2004-/id198295/
Les original på NDLA →
Fornorskningspolitikken
Oppgave
Når startet norske myndigheter med fornorskningspolitikk, og hva var bakgrunnen for denne politikken?
Kjenner du til fordommer mot samene?
Hvordan tror du disse fordommene har oppstått?
Drøft hvordan fornorskningspolitikken har ødelagt for samenes identitet og kultur.
Les original på NDLA →
Når startet norske myndigheter med fornorskningspolitikk, og hva var bakgrunnen for denne politikken?
Kjenner du til fordommer mot samene?
Hvordan tror du disse fordommene har oppstått?
Drøft hvordan fornorskningspolitikken har ødelagt for samenes identitet og kultur.
Les original på NDLA →
Fornorskningspolitikken
Oppgave
Når startet norske myndigheter med fornorskningspolitikk, og hva var bakgrunnen for denne politikken?
Kjenner du til fordommer mot samene?
Hvordan tror du disse fordommene har oppstått?
Drøft hvordan fornorskningspolitikken har ødelagt for samenes identitet og kultur.
Les original på NDLA →
Når startet norske myndigheter med fornorskningspolitikk, og hva var bakgrunnen for denne politikken?
Kjenner du til fordommer mot samene?
Hvordan tror du disse fordommene har oppstått?
Drøft hvordan fornorskningspolitikken har ødelagt for samenes identitet og kultur.
Les original på NDLA →
Fornorskningspolitikken overfor samene
Vi skal fokusere på samene i denne fagartikkelen, selv om vi også vil omtale noe av politikken overfor kvenene. Du kan lese mer om i artikkelen om kvenene.
Fornorskningspolitikken
Fornorskningspolitikken startet allerede fra 1850, men spesielt fra 1870-tallet og utover var dette gjeldende minoritetspolitikk fra norske myndigheter.
Tanken var at man kunne hjelpe samene på best mulig måte dersom de ga slipp på sitt eget språk, sin religion og klesstil, som signaliserte hvilken minoritet de hørte til.
Det var en generell nedvurdering av samer og samisk kultur, og fornorskningen ble presentert som om den var til deres eget beste. Det var likevel gjennom tvang dette ble gjennomført. Det har blitt sagt at det ikke var mye motstand blant samer og kvener, men i senere tid har det kommet fram at det var en sterk avmaktsfølelse. Inntrykket var at de som satt med makten, bestemte, men uten interesse for hva de som ble utsatt for denne politikken, mente som saken.
Fornorskningspolitikken er bare et annet navn på assimileringspolitikk. Assimilering betyr "å gjøre lik". Assimilering beskrives gjerne som en politikk som en stat eller regjering fører overfor en språklig og kulturell minoritet for å gjøre denne mest mulig lik flertallet i befolkningen.
Assimilering av minoriteter var vanlig i flere land enn Norge, men i alle landene som gjennomførte assimileringspolitikk, var denne politikken nært tilknyttet framveksten av nasjonalstaten. Norge skilte seg ut med at denne politikken var målbevisst og langvarig.
Språket og skolen
For å ta vare på minoritetskultur og -språk er det avgjørende at de nasjonale institusjonene verner om og legge til rette for utøvelse av kulturen og bruk av språket. Dersom det motsatte skjer, blir minoritetsgruppa enda mer sårbar. Med fornorskningspolitikken ble de nasjonale institusjonene brukt til å undertrykke det samiske språket og kulturen. Skolen, og etter hvert internatene, ble viktige institusjoner for denne fornorskningspolitikken.
Selv om denne politikken handlet om mye mer enn språk, så var språket det temaet som kom i fokus. Og det var i skolen det norske språket skulle undervises.
I 1851 opprettet Stortinget "Finnefondet", som skulle fremme undervisning av norsk og sørge for en såkalt opplysning av det samiske folket. Dette var bevilgninger på til dels store summer som gikk til fornorskningstiltak både i den samiske og kvenske befolkningen.
I 1898 kom den såkalte Wexelsenplakaten. Dette var en språkinstruks til skolen utformet av kirkeminister Wilhelm Andreas Wexelsen. Wexelsenplakaten sa at bruk av kvensk og samisk som hjelpespråk i undervisningen skulle strammes kraftig inn. Dette gjorde at norsk i realiteten ble det eneste opplæringsspråket også i samiske områder. Skoleinstruksen sa også at lærerne skulle passe på at samiske og kvenske elever ikke brukte morsmålet sitt i friminuttene. Det ble også utarbeidet det man kan kalle et premieringssystem for de lærerne som klarte å fornorske mest.
I tillegg til fokuset på norsk som opplæringsspråk ble det også bygget en rekke internatskoler i Finnmark på begynnelsen av 1900-tallet, drevet fram av skoledirektør Bernt Thomassen. Finnmark var det første fylket som fikk egen skoledirektør, nettopp for å intensivere fornorskningsarbeidet. Ketil Zachariassen skriver at skoleinternatene ble en sentral institusjon for å fremme norsk språk og kultur. Internatskolene var skoler der barna bodde på skolen i løpet av skoleåret, og mange barn ble skilt fra foreldrene sine mesteparten av året.
Følger av fornorskningspolitikken
Fornorskningspolitikken hadde innvirkning på hele befolkningen i Finnmark på grunn av det store omfanget, og ikke minst varigheten. Fornorskningen fortsatte til omtrent midt på 1900-tallet, men den har hatt følger helt fram til i dag. Formelt stod skoleinstruksen fra 1898 helt fram til 1963 da den såkalte Samekomiteens innstilling ble behandlet i Stortinget.
Samekomiteen het egentlig Komiteen til å utrede samespørsmål. Komiteen gikk inn for at samene skulle integreres, ikke assimileres, med sikte på å oppnå likeverd i fellesskapet. Komiteens innstilling fikk støtte i Stortinget.
Blant annet med Alta-saken fra slutten av 1970-tallet fikk man en større bevisstgjøring om samenes situasjon i den norske befolkningen, og også større bevisstgjøring blant samene selv.
Det skal understrekes at mange helt fram til i dag har vært sterkt påvirket av den fornorskningspolitikken som ble ført. Folk mistet språket og identiteten sin som kulturell minoritet, og man hadde også tidligere vært gjenstand for misjonsvirksomhet som gjorde at den samiske religionen nærmest var forsvunnet. En del holdt også sin samiske identitet skjult for etterkommerne sine, da det å være same var blitt sett på som noe negativt gjennom så mange år.
Kong Harald ba om tilgivelse for den norske statens fornorskningspolitikk da han åpnet Sametinget i 1997. På samenes nasjonaldag i 2017, som også var 100-årsmarkeringen for det første samiske landsmøtet, uttalte daværende statsminister Erna Solberg at fornorskningspolitikken var et svart kapittel i norsk historie fordi den tvang samer til å legge bort sin kultur og sine språk. Solberg la til at dette heldigvis ikke er norsk politikk i dag.
I 2023 publiserte Sannhets- og forsoningskommisjonen sin rapport som blant annet viste til at flere former for fornorskning fortsatt skjer i dag. Dette gjelder blant annet språktap og fornorskning av navn. Mange, både samer og kvener, gikk over til å snakke norsk blant annet på grunn av mindreverdighetsfølelsen som marginalisering og stigmatisering av kvensk og samiske språk førte til. På grunn av fornorskningen ble samiske personer oppfordret til å endre sine samiske navn til norske navn. På grunn av dette gikk betydningen til de samiske navnene tapt. Dette er konsekvenser vi lever med den dag i dag.
KilderGaski, H. (2021, 5. januar). Samenes historie. I Store norske leksikon. https://snl.no/samenes_historie
Minde, H. (2005). Fornorskinga av samene – hvorfor, hvordan og hvilke følger. Gáldu čála, tidsskrift for urfolks rettigheter, nr. 3/2005.
Samisk skolehistorie. (u.å.). http://skuvla.info/index-n.htm
Zachariassen, K. (2022, 8. august). Fornorskingspolitikken overfor samar og kvenar. Norgehistorie.no. https://www.norgeshistorie.no/industrialisering-og-demokrati/1554-fornorskingspolitikken-overfor-samar-og-kvenar.html
Les original på NDLA →
Fornorskningspolitikken
Fornorskningspolitikken startet allerede fra 1850, men spesielt fra 1870-tallet og utover var dette gjeldende minoritetspolitikk fra norske myndigheter.
Tanken var at man kunne hjelpe samene på best mulig måte dersom de ga slipp på sitt eget språk, sin religion og klesstil, som signaliserte hvilken minoritet de hørte til.
Det var en generell nedvurdering av samer og samisk kultur, og fornorskningen ble presentert som om den var til deres eget beste. Det var likevel gjennom tvang dette ble gjennomført. Det har blitt sagt at det ikke var mye motstand blant samer og kvener, men i senere tid har det kommet fram at det var en sterk avmaktsfølelse. Inntrykket var at de som satt med makten, bestemte, men uten interesse for hva de som ble utsatt for denne politikken, mente som saken.
Fornorskningspolitikken er bare et annet navn på assimileringspolitikk. Assimilering betyr "å gjøre lik". Assimilering beskrives gjerne som en politikk som en stat eller regjering fører overfor en språklig og kulturell minoritet for å gjøre denne mest mulig lik flertallet i befolkningen.
Assimilering av minoriteter var vanlig i flere land enn Norge, men i alle landene som gjennomførte assimileringspolitikk, var denne politikken nært tilknyttet framveksten av nasjonalstaten. Norge skilte seg ut med at denne politikken var målbevisst og langvarig.
Språket og skolen
For å ta vare på minoritetskultur og -språk er det avgjørende at de nasjonale institusjonene verner om og legge til rette for utøvelse av kulturen og bruk av språket. Dersom det motsatte skjer, blir minoritetsgruppa enda mer sårbar. Med fornorskningspolitikken ble de nasjonale institusjonene brukt til å undertrykke det samiske språket og kulturen. Skolen, og etter hvert internatene, ble viktige institusjoner for denne fornorskningspolitikken.
Selv om denne politikken handlet om mye mer enn språk, så var språket det temaet som kom i fokus. Og det var i skolen det norske språket skulle undervises.
I 1851 opprettet Stortinget "Finnefondet", som skulle fremme undervisning av norsk og sørge for en såkalt opplysning av det samiske folket. Dette var bevilgninger på til dels store summer som gikk til fornorskningstiltak både i den samiske og kvenske befolkningen.
I 1898 kom den såkalte Wexelsenplakaten. Dette var en språkinstruks til skolen utformet av kirkeminister Wilhelm Andreas Wexelsen. Wexelsenplakaten sa at bruk av kvensk og samisk som hjelpespråk i undervisningen skulle strammes kraftig inn. Dette gjorde at norsk i realiteten ble det eneste opplæringsspråket også i samiske områder. Skoleinstruksen sa også at lærerne skulle passe på at samiske og kvenske elever ikke brukte morsmålet sitt i friminuttene. Det ble også utarbeidet det man kan kalle et premieringssystem for de lærerne som klarte å fornorske mest.
I tillegg til fokuset på norsk som opplæringsspråk ble det også bygget en rekke internatskoler i Finnmark på begynnelsen av 1900-tallet, drevet fram av skoledirektør Bernt Thomassen. Finnmark var det første fylket som fikk egen skoledirektør, nettopp for å intensivere fornorskningsarbeidet. Ketil Zachariassen skriver at skoleinternatene ble en sentral institusjon for å fremme norsk språk og kultur. Internatskolene var skoler der barna bodde på skolen i løpet av skoleåret, og mange barn ble skilt fra foreldrene sine mesteparten av året.
Følger av fornorskningspolitikken
Fornorskningspolitikken hadde innvirkning på hele befolkningen i Finnmark på grunn av det store omfanget, og ikke minst varigheten. Fornorskningen fortsatte til omtrent midt på 1900-tallet, men den har hatt følger helt fram til i dag. Formelt stod skoleinstruksen fra 1898 helt fram til 1963 da den såkalte Samekomiteens innstilling ble behandlet i Stortinget.
Samekomiteen het egentlig Komiteen til å utrede samespørsmål. Komiteen gikk inn for at samene skulle integreres, ikke assimileres, med sikte på å oppnå likeverd i fellesskapet. Komiteens innstilling fikk støtte i Stortinget.
Blant annet med Alta-saken fra slutten av 1970-tallet fikk man en større bevisstgjøring om samenes situasjon i den norske befolkningen, og også større bevisstgjøring blant samene selv.
Det skal understrekes at mange helt fram til i dag har vært sterkt påvirket av den fornorskningspolitikken som ble ført. Folk mistet språket og identiteten sin som kulturell minoritet, og man hadde også tidligere vært gjenstand for misjonsvirksomhet som gjorde at den samiske religionen nærmest var forsvunnet. En del holdt også sin samiske identitet skjult for etterkommerne sine, da det å være same var blitt sett på som noe negativt gjennom så mange år.
Kong Harald ba om tilgivelse for den norske statens fornorskningspolitikk da han åpnet Sametinget i 1997. På samenes nasjonaldag i 2017, som også var 100-årsmarkeringen for det første samiske landsmøtet, uttalte daværende statsminister Erna Solberg at fornorskningspolitikken var et svart kapittel i norsk historie fordi den tvang samer til å legge bort sin kultur og sine språk. Solberg la til at dette heldigvis ikke er norsk politikk i dag.
I 2023 publiserte Sannhets- og forsoningskommisjonen sin rapport som blant annet viste til at flere former for fornorskning fortsatt skjer i dag. Dette gjelder blant annet språktap og fornorskning av navn. Mange, både samer og kvener, gikk over til å snakke norsk blant annet på grunn av mindreverdighetsfølelsen som marginalisering og stigmatisering av kvensk og samiske språk førte til. På grunn av fornorskningen ble samiske personer oppfordret til å endre sine samiske navn til norske navn. På grunn av dette gikk betydningen til de samiske navnene tapt. Dette er konsekvenser vi lever med den dag i dag.
KilderGaski, H. (2021, 5. januar). Samenes historie. I Store norske leksikon. https://snl.no/samenes_historie
Minde, H. (2005). Fornorskinga av samene – hvorfor, hvordan og hvilke følger. Gáldu čála, tidsskrift for urfolks rettigheter, nr. 3/2005.
Samisk skolehistorie. (u.å.). http://skuvla.info/index-n.htm
Zachariassen, K. (2022, 8. august). Fornorskingspolitikken overfor samar og kvenar. Norgehistorie.no. https://www.norgeshistorie.no/industrialisering-og-demokrati/1554-fornorskingspolitikken-overfor-samar-og-kvenar.html
Les original på NDLA →
Fornorskningspolitikken overfor samene
Vi skal fokusere på samene i denne fagartikkelen, selv om vi også vil omtale noe av politikken overfor kvenene. Du kan lese mer om i artikkelen om kvenene.
Fornorskningspolitikken
Fornorskningspolitikken startet allerede fra 1850, men spesielt fra 1870-tallet og utover var dette gjeldende minoritetspolitikk fra norske myndigheter.
Tanken var at man kunne hjelpe samene på best mulig måte dersom de ga slipp på sitt eget språk, sin religion og klesstil, som signaliserte hvilken minoritet de hørte til.
Det var en generell nedvurdering av samer og samisk kultur, og fornorskningen ble presentert som om den var til deres eget beste. Det var likevel gjennom tvang dette ble gjennomført. Det har blitt sagt at det ikke var mye motstand blant samer og kvener, men i senere tid har det kommet fram at det var en sterk avmaktsfølelse. Inntrykket var at de som satt med makten, bestemte, men uten interesse for hva de som ble utsatt for denne politikken, mente som saken.
Fornorskningspolitikken er bare et annet navn på assimileringspolitikk. Assimilering betyr "å gjøre lik". Assimilering beskrives gjerne som en politikk som en stat eller regjering fører overfor en språklig og kulturell minoritet for å gjøre denne mest mulig lik flertallet i befolkningen.
Assimilering av minoriteter var vanlig i flere land enn Norge, men i alle landene som gjennomførte assimileringspolitikk, var denne politikken nært tilknyttet framveksten av nasjonalstaten. Norge skilte seg ut med at denne politikken var målbevisst og langvarig.
Språket og skolen
For å ta vare på minoritetskultur og -språk er det avgjørende at de nasjonale institusjonene verner om og legge til rette for utøvelse av kulturen og bruk av språket. Dersom det motsatte skjer, blir minoritetsgruppa enda mer sårbar. Med fornorskningspolitikken ble de nasjonale institusjonene brukt til å undertrykke det samiske språket og kulturen. Skolen, og etter hvert internatene, ble viktige institusjoner for denne fornorskningspolitikken.
Selv om denne politikken handlet om mye mer enn språk, så var språket det temaet som kom i fokus. Og det var i skolen det norske språket skulle undervises.
I 1851 opprettet Stortinget "Finnefondet", som skulle fremme undervisning av norsk og sørge for en såkalt opplysning av det samiske folket. Dette var bevilgninger på til dels store summer som gikk til fornorskningstiltak både i den samiske og kvenske befolkningen.
I 1898 kom den såkalte Wexelsenplakaten. Dette var en språkinstruks til skolen utformet av kirkeminister Wilhelm Andreas Wexelsen. Wexelsenplakaten sa at bruk av kvensk og samisk som hjelpespråk i undervisningen skulle strammes kraftig inn. Dette gjorde at norsk i realiteten ble det eneste opplæringsspråket også i samiske områder. Skoleinstruksen sa også at lærerne skulle passe på at samiske og kvenske elever ikke brukte morsmålet sitt i friminuttene. Det ble også utarbeidet det man kan kalle et premieringssystem for de lærerne som klarte å fornorske mest.
I tillegg til fokuset på norsk som opplæringsspråk ble det også bygget en rekke internatskoler i Finnmark på begynnelsen av 1900-tallet, drevet fram av skoledirektør Bernt Thomassen. Finnmark var det første fylket som fikk egen skoledirektør, nettopp for å intensivere fornorskningsarbeidet. Ketil Zachariassen skriver at skoleinternatene ble en sentral institusjon for å fremme norsk språk og kultur. Internatskolene var skoler der barna bodde på skolen i løpet av skoleåret, og mange barn ble skilt fra foreldrene sine mesteparten av året.
Følger av fornorskningspolitikken
Fornorskningspolitikken hadde innvirkning på hele befolkningen i Finnmark på grunn av det store omfanget, og ikke minst varigheten. Fornorskningen fortsatte til omtrent midt på 1900-tallet, men den har hatt følger helt fram til i dag. Formelt stod skoleinstruksen fra 1898 helt fram til 1963 da den såkalte Samekomiteens innstilling ble behandlet i Stortinget.
Samekomiteen het egentlig Komiteen til å utrede samespørsmål. Komiteen gikk inn for at samene skulle integreres, ikke assimileres, med sikte på å oppnå likeverd i fellesskapet. Komiteens innstilling fikk støtte i Stortinget.
Blant annet med Alta-saken fra slutten av 1970-tallet fikk man en større bevisstgjøring om samenes situasjon i den norske befolkningen, og også større bevisstgjøring blant samene selv.
Det skal understrekes at mange helt fram til i dag har vært sterkt påvirket av den fornorskningspolitikken som ble ført. Folk mistet språket og identiteten sin som kulturell minoritet, og man hadde også tidligere vært gjenstand for misjonsvirksomhet som gjorde at den samiske religionen nærmest var forsvunnet. En del holdt også sin samiske identitet skjult for etterkommerne sine, da det å være same var blitt sett på som noe negativt gjennom så mange år.
Kong Harald ba om tilgivelse for den norske statens fornorskningspolitikk da han åpnet Sametinget i 1997. På samenes nasjonaldag i 2017, som også var 100-årsmarkeringen for det første samiske landsmøtet, uttalte daværende statsminister Erna Solberg at fornorskningspolitikken var et svart kapittel i norsk historie fordi den tvang samer til å legge bort sin kultur og sine språk. Solberg la til at dette heldigvis ikke er norsk politikk i dag.
I 2023 publiserte Sannhets- og forsoningskommisjonen sin rapport som blant annet viste til at flere former for fornorskning fortsatt skjer i dag. Dette gjelder blant annet språktap og fornorskning av navn. Mange, både samer og kvener, gikk over til å snakke norsk blant annet på grunn av mindreverdighetsfølelsen som marginalisering og stigmatisering av kvensk og samiske språk førte til. På grunn av fornorskningen ble samiske personer oppfordret til å endre sine samiske navn til norske navn. På grunn av dette gikk betydningen til de samiske navnene tapt. Dette er konsekvenser vi lever med den dag i dag.
KilderGaski, H. (2021, 5. januar). Samenes historie. I Store norske leksikon. https://snl.no/samenes_historie
Minde, H. (2005). Fornorskinga av samene – hvorfor, hvordan og hvilke følger. Gáldu čála, tidsskrift for urfolks rettigheter, nr. 3/2005.
Samisk skolehistorie. (u.å.). http://skuvla.info/index-n.htm
Zachariassen, K. (2022, 8. august). Fornorskingspolitikken overfor samar og kvenar. Norgehistorie.no. https://www.norgeshistorie.no/industrialisering-og-demokrati/1554-fornorskingspolitikken-overfor-samar-og-kvenar.html
Les original på NDLA →
Fornorskningspolitikken
Fornorskningspolitikken startet allerede fra 1850, men spesielt fra 1870-tallet og utover var dette gjeldende minoritetspolitikk fra norske myndigheter.
Tanken var at man kunne hjelpe samene på best mulig måte dersom de ga slipp på sitt eget språk, sin religion og klesstil, som signaliserte hvilken minoritet de hørte til.
Det var en generell nedvurdering av samer og samisk kultur, og fornorskningen ble presentert som om den var til deres eget beste. Det var likevel gjennom tvang dette ble gjennomført. Det har blitt sagt at det ikke var mye motstand blant samer og kvener, men i senere tid har det kommet fram at det var en sterk avmaktsfølelse. Inntrykket var at de som satt med makten, bestemte, men uten interesse for hva de som ble utsatt for denne politikken, mente som saken.
Fornorskningspolitikken er bare et annet navn på assimileringspolitikk. Assimilering betyr "å gjøre lik". Assimilering beskrives gjerne som en politikk som en stat eller regjering fører overfor en språklig og kulturell minoritet for å gjøre denne mest mulig lik flertallet i befolkningen.
Assimilering av minoriteter var vanlig i flere land enn Norge, men i alle landene som gjennomførte assimileringspolitikk, var denne politikken nært tilknyttet framveksten av nasjonalstaten. Norge skilte seg ut med at denne politikken var målbevisst og langvarig.
Språket og skolen
For å ta vare på minoritetskultur og -språk er det avgjørende at de nasjonale institusjonene verner om og legge til rette for utøvelse av kulturen og bruk av språket. Dersom det motsatte skjer, blir minoritetsgruppa enda mer sårbar. Med fornorskningspolitikken ble de nasjonale institusjonene brukt til å undertrykke det samiske språket og kulturen. Skolen, og etter hvert internatene, ble viktige institusjoner for denne fornorskningspolitikken.
Selv om denne politikken handlet om mye mer enn språk, så var språket det temaet som kom i fokus. Og det var i skolen det norske språket skulle undervises.
I 1851 opprettet Stortinget "Finnefondet", som skulle fremme undervisning av norsk og sørge for en såkalt opplysning av det samiske folket. Dette var bevilgninger på til dels store summer som gikk til fornorskningstiltak både i den samiske og kvenske befolkningen.
I 1898 kom den såkalte Wexelsenplakaten. Dette var en språkinstruks til skolen utformet av kirkeminister Wilhelm Andreas Wexelsen. Wexelsenplakaten sa at bruk av kvensk og samisk som hjelpespråk i undervisningen skulle strammes kraftig inn. Dette gjorde at norsk i realiteten ble det eneste opplæringsspråket også i samiske områder. Skoleinstruksen sa også at lærerne skulle passe på at samiske og kvenske elever ikke brukte morsmålet sitt i friminuttene. Det ble også utarbeidet det man kan kalle et premieringssystem for de lærerne som klarte å fornorske mest.
I tillegg til fokuset på norsk som opplæringsspråk ble det også bygget en rekke internatskoler i Finnmark på begynnelsen av 1900-tallet, drevet fram av skoledirektør Bernt Thomassen. Finnmark var det første fylket som fikk egen skoledirektør, nettopp for å intensivere fornorskningsarbeidet. Ketil Zachariassen skriver at skoleinternatene ble en sentral institusjon for å fremme norsk språk og kultur. Internatskolene var skoler der barna bodde på skolen i løpet av skoleåret, og mange barn ble skilt fra foreldrene sine mesteparten av året.
Følger av fornorskningspolitikken
Fornorskningspolitikken hadde innvirkning på hele befolkningen i Finnmark på grunn av det store omfanget, og ikke minst varigheten. Fornorskningen fortsatte til omtrent midt på 1900-tallet, men den har hatt følger helt fram til i dag. Formelt stod skoleinstruksen fra 1898 helt fram til 1963 da den såkalte Samekomiteens innstilling ble behandlet i Stortinget.
Samekomiteen het egentlig Komiteen til å utrede samespørsmål. Komiteen gikk inn for at samene skulle integreres, ikke assimileres, med sikte på å oppnå likeverd i fellesskapet. Komiteens innstilling fikk støtte i Stortinget.
Blant annet med Alta-saken fra slutten av 1970-tallet fikk man en større bevisstgjøring om samenes situasjon i den norske befolkningen, og også større bevisstgjøring blant samene selv.
Det skal understrekes at mange helt fram til i dag har vært sterkt påvirket av den fornorskningspolitikken som ble ført. Folk mistet språket og identiteten sin som kulturell minoritet, og man hadde også tidligere vært gjenstand for misjonsvirksomhet som gjorde at den samiske religionen nærmest var forsvunnet. En del holdt også sin samiske identitet skjult for etterkommerne sine, da det å være same var blitt sett på som noe negativt gjennom så mange år.
Kong Harald ba om tilgivelse for den norske statens fornorskningspolitikk da han åpnet Sametinget i 1997. På samenes nasjonaldag i 2017, som også var 100-årsmarkeringen for det første samiske landsmøtet, uttalte daværende statsminister Erna Solberg at fornorskningspolitikken var et svart kapittel i norsk historie fordi den tvang samer til å legge bort sin kultur og sine språk. Solberg la til at dette heldigvis ikke er norsk politikk i dag.
I 2023 publiserte Sannhets- og forsoningskommisjonen sin rapport som blant annet viste til at flere former for fornorskning fortsatt skjer i dag. Dette gjelder blant annet språktap og fornorskning av navn. Mange, både samer og kvener, gikk over til å snakke norsk blant annet på grunn av mindreverdighetsfølelsen som marginalisering og stigmatisering av kvensk og samiske språk førte til. På grunn av fornorskningen ble samiske personer oppfordret til å endre sine samiske navn til norske navn. På grunn av dette gikk betydningen til de samiske navnene tapt. Dette er konsekvenser vi lever med den dag i dag.
KilderGaski, H. (2021, 5. januar). Samenes historie. I Store norske leksikon. https://snl.no/samenes_historie
Minde, H. (2005). Fornorskinga av samene – hvorfor, hvordan og hvilke følger. Gáldu čála, tidsskrift for urfolks rettigheter, nr. 3/2005.
Samisk skolehistorie. (u.å.). http://skuvla.info/index-n.htm
Zachariassen, K. (2022, 8. august). Fornorskingspolitikken overfor samar og kvenar. Norgehistorie.no. https://www.norgeshistorie.no/industrialisering-og-demokrati/1554-fornorskingspolitikken-overfor-samar-og-kvenar.html
Les original på NDLA →
Hvem er romer?
Betegnelse
Romer ble tidligere kalt sigøynere, men siden 2010 er den offisielle betegnelsen romer. Mange romer synes at ordet "sigøyner" er nedsettende, og de forbinder det med rasisme og undertrykkelse – på lignende vis som n-ordet ikke er gangbart fordi det er rasistisk. Ordet rom betyr "mann" på romanes. Ordet for kvinne er romni.
Opprinnelse
Vi vet ikke mye om den tidlige historien til romer, men språket, romanes, har sitt opphav i India. Språk reiser med folk, og språket regnes som beviset for romenes indiske opphav. Det er cirka 1500 år siden forfedrene til dagens romer vandret ut fra Nord-India. De kom til Balkan via Midtøsten mellom år 1000 og 1300. På 1300-tallet spredte de seg videre utover resten av Europa. På denne tida kan vi begynne å snakke om språket som romanes. Derfor er det naturlig å forstå romer som europeiske folk.
Romer ble holdt som slaver i nesten 500 år i Valakia og Moldova, to fyrstedømmer som lå i dagens Romania og Moldova. Romer ble født som slaver, og de kunne kjøpes og selges. En slave hadde ingen rettigheter og levde under veldig vanskelige, ofte grusomme, forhold. I andre deler av Europa fikk romer leve mer fritt, men de fikk gjerne ikke slå seg ned på ett sted over lengre tid.
Ulike skriftlige kilder viser at romer har reist i Skandinavia siden 1500-tallet. Noen romer slo seg også ned i Skandinavia og ble opphavet til den minoriteten vi i dag kaller romani eller tatere. I flere land, for eksempel i Sverige, hører romani/tatere til den nasjonale minoriteten romer, men i Norge er romani/tatere og romer definert som to ulike nasjonale minoriteter.
Romer i Norge
Det er verdt å merke seg at romer ikke er ei ensartet gruppe. Det finnes veldig mange ulike grupper som snakker ulike dialekter og har forskjellige tradisjoner, leveregler og normer. Siden norske romer har aner fra Valakia, kalles de valakiske romer.
Da romene kom til Norge, var det ikke så strenge innvandringslover i landet. Men dette endret seg etter hvert. Fra 1921 begynte norske myndigheter å utforme en "sigøynerpolitikk" som enkelt sagt gikk ut på å kvitte seg med romene. Politikken i andre europeiske land gikk i samme retning, så romer ble jaget nesten overalt. I fremmedloven av 1927 sto det at "sigøynere og andre utenlandske omstreifere" ikke hadde adgang til Norge. Etter 1927 ble livssituasjonen for romer i Norge helt umulig. Loven ble også kalt "sigøynerparagrafen". Den ble først opphevet i 1956.
Myndighetene registrerte alle romene for å få oversikt over dem. De tok folks pass og strøk over "norsk" på sida hvor nasjonalitet sto oppgitt, og skrev i stedet "ingen". Dermed ble romene gjort statsløse, og tidlig på 1930-tallet hadde myndighetene klart å få så godt som alle romene ut av landet. De havnet i Tyskland, Belgia og Frankrike og andre land på kontinentet. Da Hitler kom til makten i Tyskland i 1933, var romer blant de første som havnet i konsentrasjonsleirer. På lik linje med jødene ble romene forsøkt utryddet som folk.
Internering under krigen
En større gruppe norske romer oppholdt seg i Belgia da det nazistiske Tyskland angrep landet i mai 1940. I perioden fra november 1943 til slutten av januar 1944 deporterte nazistiske styresmakter 66 norske romer fra det okkuperte Belgia til utryddelsesleiren Auschwitz II-Birkenau. I likhet med deporterte romer fra andre europeiske land ble de innesperret i en egen seksjon av leiren, den såkalte Zigeunerlager, eller "Sigøynerleiren". Bare fire av de 66 deporterte overlevde fangenskapet. De andre døde av sult, smittsomme sykdommer, vilkårlig vold eller ble myrdet i gasskamrene. En mindre gruppe norske romer befant seg i Frankrike under krigen. Der satt mange av dem internert i nazistiske arbeids- og konsentrasjonsleirer i perioden 1940–44.
Etter krigens slutt slo de overlevende seg ned i Belgia, men søkte etter hvert om å få komme til Norge. Det gikk likevel lang tid før den første norske familien fikk lov til å bli i landet. Det skjedde ikke før i 1956. Den siste familien fikk ikke bosette seg her før i 1972. Først i 2015 beklaget den norske staten den rasistiske utestengelsespolitikken i tiårene før og etter andre verdenskrig.
Etter krigen og i dag
Det viste seg å være vanskelig å etablere seg i Norge igjen. Familiene var fattige og preget av krigens grufullheter, og de hadde mistet det meste av det de eide. De opplevde også at det familiene tidligere hadde levd av, for eksempel hestehandel, ikke lenger var aktuelle næringsveier. Men fra 1970-tallet og utover fikk de fleste familiene tilgang på boliger og fikk gradvis bedre levestandard. Likevel sliter mange fortsatt med dårlige livsvilkår sammenliknet med andre nordmenn.
I Norge, som i resten av verden, er de fleste romene i dag bofaste. Inntil rundt 2015 hadde mange norske romer en livsform hvor de reiste i sommerhalvåret og tjente til livets opphold gjennom salg av varer og forskjellige typer håndverk. Men en del av reisingen var høyst ufrivillig, familier ble ofte jaget fra sted til sted.
Norske romer har sterke familie- og vennskapsrelasjoner til valakiske romer på tvers av landegrensene. Det at de holder kontakten med venner og slektninger i andre land, bidrar til at de har bevart språket sitt, dermed er romanes fortsatt et levende språk.
Nasjonal minoritet
Norske romer fikk status som nasjonal minoritet i 1999. De fleste romer som tilhører den nasjonale minoriteten, bor i Oslo-området. I tillegg bor det mange romer i hele Norge som ikke tilhører de familiene som vandret inn på 1800-tallet, men som har flyttet inn i senere år.
Vi vet ikke hvor mange mennesker det er snakk om, for i Norge registreres ikke folk på grunnlag av etnisitet, og mange velger å skjule at de er romer fordi de er redde for diskminierting og hets. Den norske statens tidligere forfølgelse og utestengelse av romer gjennom mange år, og det at nazistene forsøkte å utrydde romene under andre verdenskrig, gjør at mange romer har vanskelig for å stole på myndigheter og offentlige institusjoner.
Holdningsundersøkelser viser at romer er den minoriteten som det finnes flest fordommer mot i Norge.
Romsk motstand
Gjennom historien har romer ofte blitt forfulgt og diskriminert. Men historien er også full av eksempler på romsk motstand. Et kjent eksempel er da 600 romer den 16. mai 1944 barrikaderte seg i brakkene i Auschwitz-Birkenau bevæpnet med treplanker, hammere, økser og spader. Opprøret ble slått ned, men 16. mai markeres fortsatt som Den romske motstandsdagen.
På tross av stadig undertrykkelse i Europa etter andre verdenskrig, vokste det fram en stadig sterkere romsk bevegelse. I Norge var Frans Josef Czardas, overlevende etter andre verdenskrig, viktig i arbeidet for å få opphevet "sigøynerparagrafen". I Sverige var søstrene Katarina og Rosa Taikon på 1960- og 70-tallet ledende i kampen for fulle rettigheter for romer, blant annet for retten til å gå på skole på lik linje med andre svenske barn.
I dag er bevisstheten om, og kampen mot, antisigansime en viktige sak for mange romer. Antisiganisme er i følge Europarådet en "ideologi basert på ideen om en rasemessig overlegenhet, en form for avhumanisering og institusjonell rasisme, næret av en historisk diskriminering".
KilderRosvoll, Maria (26.1.2023): "Antisiganisme" i Store norske leksikon. Hentet fra https://snl.no/antisiganisme
Les original på NDLA →
Romer ble tidligere kalt sigøynere, men siden 2010 er den offisielle betegnelsen romer. Mange romer synes at ordet "sigøyner" er nedsettende, og de forbinder det med rasisme og undertrykkelse – på lignende vis som n-ordet ikke er gangbart fordi det er rasistisk. Ordet rom betyr "mann" på romanes. Ordet for kvinne er romni.
Opprinnelse
Vi vet ikke mye om den tidlige historien til romer, men språket, romanes, har sitt opphav i India. Språk reiser med folk, og språket regnes som beviset for romenes indiske opphav. Det er cirka 1500 år siden forfedrene til dagens romer vandret ut fra Nord-India. De kom til Balkan via Midtøsten mellom år 1000 og 1300. På 1300-tallet spredte de seg videre utover resten av Europa. På denne tida kan vi begynne å snakke om språket som romanes. Derfor er det naturlig å forstå romer som europeiske folk.
Romer ble holdt som slaver i nesten 500 år i Valakia og Moldova, to fyrstedømmer som lå i dagens Romania og Moldova. Romer ble født som slaver, og de kunne kjøpes og selges. En slave hadde ingen rettigheter og levde under veldig vanskelige, ofte grusomme, forhold. I andre deler av Europa fikk romer leve mer fritt, men de fikk gjerne ikke slå seg ned på ett sted over lengre tid.
Ulike skriftlige kilder viser at romer har reist i Skandinavia siden 1500-tallet. Noen romer slo seg også ned i Skandinavia og ble opphavet til den minoriteten vi i dag kaller romani eller tatere. I flere land, for eksempel i Sverige, hører romani/tatere til den nasjonale minoriteten romer, men i Norge er romani/tatere og romer definert som to ulike nasjonale minoriteter.
Romer i Norge
Det er verdt å merke seg at romer ikke er ei ensartet gruppe. Det finnes veldig mange ulike grupper som snakker ulike dialekter og har forskjellige tradisjoner, leveregler og normer. Siden norske romer har aner fra Valakia, kalles de valakiske romer.
Da romene kom til Norge, var det ikke så strenge innvandringslover i landet. Men dette endret seg etter hvert. Fra 1921 begynte norske myndigheter å utforme en "sigøynerpolitikk" som enkelt sagt gikk ut på å kvitte seg med romene. Politikken i andre europeiske land gikk i samme retning, så romer ble jaget nesten overalt. I fremmedloven av 1927 sto det at "sigøynere og andre utenlandske omstreifere" ikke hadde adgang til Norge. Etter 1927 ble livssituasjonen for romer i Norge helt umulig. Loven ble også kalt "sigøynerparagrafen". Den ble først opphevet i 1956.
Myndighetene registrerte alle romene for å få oversikt over dem. De tok folks pass og strøk over "norsk" på sida hvor nasjonalitet sto oppgitt, og skrev i stedet "ingen". Dermed ble romene gjort statsløse, og tidlig på 1930-tallet hadde myndighetene klart å få så godt som alle romene ut av landet. De havnet i Tyskland, Belgia og Frankrike og andre land på kontinentet. Da Hitler kom til makten i Tyskland i 1933, var romer blant de første som havnet i konsentrasjonsleirer. På lik linje med jødene ble romene forsøkt utryddet som folk.
Internering under krigen
En større gruppe norske romer oppholdt seg i Belgia da det nazistiske Tyskland angrep landet i mai 1940. I perioden fra november 1943 til slutten av januar 1944 deporterte nazistiske styresmakter 66 norske romer fra det okkuperte Belgia til utryddelsesleiren Auschwitz II-Birkenau. I likhet med deporterte romer fra andre europeiske land ble de innesperret i en egen seksjon av leiren, den såkalte Zigeunerlager, eller "Sigøynerleiren". Bare fire av de 66 deporterte overlevde fangenskapet. De andre døde av sult, smittsomme sykdommer, vilkårlig vold eller ble myrdet i gasskamrene. En mindre gruppe norske romer befant seg i Frankrike under krigen. Der satt mange av dem internert i nazistiske arbeids- og konsentrasjonsleirer i perioden 1940–44.
Etter krigens slutt slo de overlevende seg ned i Belgia, men søkte etter hvert om å få komme til Norge. Det gikk likevel lang tid før den første norske familien fikk lov til å bli i landet. Det skjedde ikke før i 1956. Den siste familien fikk ikke bosette seg her før i 1972. Først i 2015 beklaget den norske staten den rasistiske utestengelsespolitikken i tiårene før og etter andre verdenskrig.
Etter krigen og i dag
Det viste seg å være vanskelig å etablere seg i Norge igjen. Familiene var fattige og preget av krigens grufullheter, og de hadde mistet det meste av det de eide. De opplevde også at det familiene tidligere hadde levd av, for eksempel hestehandel, ikke lenger var aktuelle næringsveier. Men fra 1970-tallet og utover fikk de fleste familiene tilgang på boliger og fikk gradvis bedre levestandard. Likevel sliter mange fortsatt med dårlige livsvilkår sammenliknet med andre nordmenn.
I Norge, som i resten av verden, er de fleste romene i dag bofaste. Inntil rundt 2015 hadde mange norske romer en livsform hvor de reiste i sommerhalvåret og tjente til livets opphold gjennom salg av varer og forskjellige typer håndverk. Men en del av reisingen var høyst ufrivillig, familier ble ofte jaget fra sted til sted.
Norske romer har sterke familie- og vennskapsrelasjoner til valakiske romer på tvers av landegrensene. Det at de holder kontakten med venner og slektninger i andre land, bidrar til at de har bevart språket sitt, dermed er romanes fortsatt et levende språk.
Nasjonal minoritet
Norske romer fikk status som nasjonal minoritet i 1999. De fleste romer som tilhører den nasjonale minoriteten, bor i Oslo-området. I tillegg bor det mange romer i hele Norge som ikke tilhører de familiene som vandret inn på 1800-tallet, men som har flyttet inn i senere år.
Vi vet ikke hvor mange mennesker det er snakk om, for i Norge registreres ikke folk på grunnlag av etnisitet, og mange velger å skjule at de er romer fordi de er redde for diskminierting og hets. Den norske statens tidligere forfølgelse og utestengelse av romer gjennom mange år, og det at nazistene forsøkte å utrydde romene under andre verdenskrig, gjør at mange romer har vanskelig for å stole på myndigheter og offentlige institusjoner.
Holdningsundersøkelser viser at romer er den minoriteten som det finnes flest fordommer mot i Norge.
Romsk motstand
Gjennom historien har romer ofte blitt forfulgt og diskriminert. Men historien er også full av eksempler på romsk motstand. Et kjent eksempel er da 600 romer den 16. mai 1944 barrikaderte seg i brakkene i Auschwitz-Birkenau bevæpnet med treplanker, hammere, økser og spader. Opprøret ble slått ned, men 16. mai markeres fortsatt som Den romske motstandsdagen.
På tross av stadig undertrykkelse i Europa etter andre verdenskrig, vokste det fram en stadig sterkere romsk bevegelse. I Norge var Frans Josef Czardas, overlevende etter andre verdenskrig, viktig i arbeidet for å få opphevet "sigøynerparagrafen". I Sverige var søstrene Katarina og Rosa Taikon på 1960- og 70-tallet ledende i kampen for fulle rettigheter for romer, blant annet for retten til å gå på skole på lik linje med andre svenske barn.
I dag er bevisstheten om, og kampen mot, antisigansime en viktige sak for mange romer. Antisiganisme er i følge Europarådet en "ideologi basert på ideen om en rasemessig overlegenhet, en form for avhumanisering og institusjonell rasisme, næret av en historisk diskriminering".
KilderRosvoll, Maria (26.1.2023): "Antisiganisme" i Store norske leksikon. Hentet fra https://snl.no/antisiganisme
Les original på NDLA →
Hvem er romer?
Betegnelse
Romer ble tidligere kalt sigøynere, men siden 2010 er den offisielle betegnelsen romer. Mange romer synes at ordet "sigøyner" er nedsettende, og de forbinder det med rasisme og undertrykkelse – på lignende vis som n-ordet ikke er gangbart fordi det er rasistisk. Ordet rom betyr "mann" på romanes. Ordet for kvinne er romni.
Opprinnelse
Vi vet ikke mye om den tidlige historien til romer, men språket, romanes, har sitt opphav i India. Språk reiser med folk, og språket regnes som beviset for romenes indiske opphav. Det er cirka 1500 år siden forfedrene til dagens romer vandret ut fra Nord-India. De kom til Balkan via Midtøsten mellom år 1000 og 1300. På 1300-tallet spredte de seg videre utover resten av Europa. På denne tida kan vi begynne å snakke om språket som romanes. Derfor er det naturlig å forstå romer som europeiske folk.
Romer ble holdt som slaver i nesten 500 år i Valakia og Moldova, to fyrstedømmer som lå i dagens Romania og Moldova. Romer ble født som slaver, og de kunne kjøpes og selges. En slave hadde ingen rettigheter og levde under veldig vanskelige, ofte grusomme, forhold. I andre deler av Europa fikk romer leve mer fritt, men de fikk gjerne ikke slå seg ned på ett sted over lengre tid.
Ulike skriftlige kilder viser at romer har reist i Skandinavia siden 1500-tallet. Noen romer slo seg også ned i Skandinavia og ble opphavet til den minoriteten vi i dag kaller romani eller tatere. I flere land, for eksempel i Sverige, hører romani/tatere til den nasjonale minoriteten romer, men i Norge er romani/tatere og romer definert som to ulike nasjonale minoriteter.
Romer i Norge
Det er verdt å merke seg at romer ikke er ei ensartet gruppe. Det finnes veldig mange ulike grupper som snakker ulike dialekter og har forskjellige tradisjoner, leveregler og normer. Siden norske romer har aner fra Valakia, kalles de valakiske romer.
Da romene kom til Norge, var det ikke så strenge innvandringslover i landet. Men dette endret seg etter hvert. Fra 1921 begynte norske myndigheter å utforme en "sigøynerpolitikk" som enkelt sagt gikk ut på å kvitte seg med romene. Politikken i andre europeiske land gikk i samme retning, så romer ble jaget nesten overalt. I fremmedloven av 1927 sto det at "sigøynere og andre utenlandske omstreifere" ikke hadde adgang til Norge. Etter 1927 ble livssituasjonen for romer i Norge helt umulig. Loven ble også kalt "sigøynerparagrafen". Den ble først opphevet i 1956.
Myndighetene registrerte alle romene for å få oversikt over dem. De tok folks pass og strøk over "norsk" på sida hvor nasjonalitet sto oppgitt, og skrev i stedet "ingen". Dermed ble romene gjort statsløse, og tidlig på 1930-tallet hadde myndighetene klart å få så godt som alle romene ut av landet. De havnet i Tyskland, Belgia og Frankrike og andre land på kontinentet. Da Hitler kom til makten i Tyskland i 1933, var romer blant de første som havnet i konsentrasjonsleirer. På lik linje med jødene ble romene forsøkt utryddet som folk.
Internering under krigen
En større gruppe norske romer oppholdt seg i Belgia da det nazistiske Tyskland angrep landet i mai 1940. I perioden fra november 1943 til slutten av januar 1944 deporterte nazistiske styresmakter 66 norske romer fra det okkuperte Belgia til utryddelsesleiren Auschwitz II-Birkenau. I likhet med deporterte romer fra andre europeiske land ble de innesperret i en egen seksjon av leiren, den såkalte Zigeunerlager, eller "Sigøynerleiren". Bare fire av de 66 deporterte overlevde fangenskapet. De andre døde av sult, smittsomme sykdommer, vilkårlig vold eller ble myrdet i gasskamrene. En mindre gruppe norske romer befant seg i Frankrike under krigen. Der satt mange av dem internert i nazistiske arbeids- og konsentrasjonsleirer i perioden 1940–44.
Etter krigens slutt slo de overlevende seg ned i Belgia, men søkte etter hvert om å få komme til Norge. Det gikk likevel lang tid før den første norske familien fikk lov til å bli i landet. Det skjedde ikke før i 1956. Den siste familien fikk ikke bosette seg her før i 1972. Først i 2015 beklaget den norske staten den rasistiske utestengelsespolitikken i tiårene før og etter andre verdenskrig.
Etter krigen og i dag
Det viste seg å være vanskelig å etablere seg i Norge igjen. Familiene var fattige og preget av krigens grufullheter, og de hadde mistet det meste av det de eide. De opplevde også at det familiene tidligere hadde levd av, for eksempel hestehandel, ikke lenger var aktuelle næringsveier. Men fra 1970-tallet og utover fikk de fleste familiene tilgang på boliger og fikk gradvis bedre levestandard. Likevel sliter mange fortsatt med dårlige livsvilkår sammenliknet med andre nordmenn.
I Norge, som i resten av verden, er de fleste romene i dag bofaste. Inntil rundt 2015 hadde mange norske romer en livsform hvor de reiste i sommerhalvåret og tjente til livets opphold gjennom salg av varer og forskjellige typer håndverk. Men en del av reisingen var høyst ufrivillig, familier ble ofte jaget fra sted til sted.
Norske romer har sterke familie- og vennskapsrelasjoner til valakiske romer på tvers av landegrensene. Det at de holder kontakten med venner og slektninger i andre land, bidrar til at de har bevart språket sitt, dermed er romanes fortsatt et levende språk.
Nasjonal minoritet
Norske romer fikk status som nasjonal minoritet i 1999. De fleste romer som tilhører den nasjonale minoriteten, bor i Oslo-området. I tillegg bor det mange romer i hele Norge som ikke tilhører de familiene som vandret inn på 1800-tallet, men som har flyttet inn i senere år.
Vi vet ikke hvor mange mennesker det er snakk om, for i Norge registreres ikke folk på grunnlag av etnisitet, og mange velger å skjule at de er romer fordi de er redde for diskminierting og hets. Den norske statens tidligere forfølgelse og utestengelse av romer gjennom mange år, og det at nazistene forsøkte å utrydde romene under andre verdenskrig, gjør at mange romer har vanskelig for å stole på myndigheter og offentlige institusjoner.
Holdningsundersøkelser viser at romer er den minoriteten som det finnes flest fordommer mot i Norge.
Romsk motstand
Gjennom historien har romer ofte blitt forfulgt og diskriminert. Men historien er også full av eksempler på romsk motstand. Et kjent eksempel er da 600 romer den 16. mai 1944 barrikaderte seg i brakkene i Auschwitz-Birkenau bevæpnet med treplanker, hammere, økser og spader. Opprøret ble slått ned, men 16. mai markeres fortsatt som Den romske motstandsdagen.
På tross av stadig undertrykkelse i Europa etter andre verdenskrig, vokste det fram en stadig sterkere romsk bevegelse. I Norge var Frans Josef Czardas, overlevende etter andre verdenskrig, viktig i arbeidet for å få opphevet "sigøynerparagrafen". I Sverige var søstrene Katarina og Rosa Taikon på 1960- og 70-tallet ledende i kampen for fulle rettigheter for romer, blant annet for retten til å gå på skole på lik linje med andre svenske barn.
I dag er bevisstheten om, og kampen mot, antisigansime en viktige sak for mange romer. Antisiganisme er i følge Europarådet en "ideologi basert på ideen om en rasemessig overlegenhet, en form for avhumanisering og institusjonell rasisme, næret av en historisk diskriminering".
KilderRosvoll, Maria (26.1.2023): "Antisiganisme" i Store norske leksikon. Hentet fra https://snl.no/antisiganisme
Les original på NDLA →
Romer ble tidligere kalt sigøynere, men siden 2010 er den offisielle betegnelsen romer. Mange romer synes at ordet "sigøyner" er nedsettende, og de forbinder det med rasisme og undertrykkelse – på lignende vis som n-ordet ikke er gangbart fordi det er rasistisk. Ordet rom betyr "mann" på romanes. Ordet for kvinne er romni.
Opprinnelse
Vi vet ikke mye om den tidlige historien til romer, men språket, romanes, har sitt opphav i India. Språk reiser med folk, og språket regnes som beviset for romenes indiske opphav. Det er cirka 1500 år siden forfedrene til dagens romer vandret ut fra Nord-India. De kom til Balkan via Midtøsten mellom år 1000 og 1300. På 1300-tallet spredte de seg videre utover resten av Europa. På denne tida kan vi begynne å snakke om språket som romanes. Derfor er det naturlig å forstå romer som europeiske folk.
Romer ble holdt som slaver i nesten 500 år i Valakia og Moldova, to fyrstedømmer som lå i dagens Romania og Moldova. Romer ble født som slaver, og de kunne kjøpes og selges. En slave hadde ingen rettigheter og levde under veldig vanskelige, ofte grusomme, forhold. I andre deler av Europa fikk romer leve mer fritt, men de fikk gjerne ikke slå seg ned på ett sted over lengre tid.
Ulike skriftlige kilder viser at romer har reist i Skandinavia siden 1500-tallet. Noen romer slo seg også ned i Skandinavia og ble opphavet til den minoriteten vi i dag kaller romani eller tatere. I flere land, for eksempel i Sverige, hører romani/tatere til den nasjonale minoriteten romer, men i Norge er romani/tatere og romer definert som to ulike nasjonale minoriteter.
Romer i Norge
Det er verdt å merke seg at romer ikke er ei ensartet gruppe. Det finnes veldig mange ulike grupper som snakker ulike dialekter og har forskjellige tradisjoner, leveregler og normer. Siden norske romer har aner fra Valakia, kalles de valakiske romer.
Da romene kom til Norge, var det ikke så strenge innvandringslover i landet. Men dette endret seg etter hvert. Fra 1921 begynte norske myndigheter å utforme en "sigøynerpolitikk" som enkelt sagt gikk ut på å kvitte seg med romene. Politikken i andre europeiske land gikk i samme retning, så romer ble jaget nesten overalt. I fremmedloven av 1927 sto det at "sigøynere og andre utenlandske omstreifere" ikke hadde adgang til Norge. Etter 1927 ble livssituasjonen for romer i Norge helt umulig. Loven ble også kalt "sigøynerparagrafen". Den ble først opphevet i 1956.
Myndighetene registrerte alle romene for å få oversikt over dem. De tok folks pass og strøk over "norsk" på sida hvor nasjonalitet sto oppgitt, og skrev i stedet "ingen". Dermed ble romene gjort statsløse, og tidlig på 1930-tallet hadde myndighetene klart å få så godt som alle romene ut av landet. De havnet i Tyskland, Belgia og Frankrike og andre land på kontinentet. Da Hitler kom til makten i Tyskland i 1933, var romer blant de første som havnet i konsentrasjonsleirer. På lik linje med jødene ble romene forsøkt utryddet som folk.
Internering under krigen
En større gruppe norske romer oppholdt seg i Belgia da det nazistiske Tyskland angrep landet i mai 1940. I perioden fra november 1943 til slutten av januar 1944 deporterte nazistiske styresmakter 66 norske romer fra det okkuperte Belgia til utryddelsesleiren Auschwitz II-Birkenau. I likhet med deporterte romer fra andre europeiske land ble de innesperret i en egen seksjon av leiren, den såkalte Zigeunerlager, eller "Sigøynerleiren". Bare fire av de 66 deporterte overlevde fangenskapet. De andre døde av sult, smittsomme sykdommer, vilkårlig vold eller ble myrdet i gasskamrene. En mindre gruppe norske romer befant seg i Frankrike under krigen. Der satt mange av dem internert i nazistiske arbeids- og konsentrasjonsleirer i perioden 1940–44.
Etter krigens slutt slo de overlevende seg ned i Belgia, men søkte etter hvert om å få komme til Norge. Det gikk likevel lang tid før den første norske familien fikk lov til å bli i landet. Det skjedde ikke før i 1956. Den siste familien fikk ikke bosette seg her før i 1972. Først i 2015 beklaget den norske staten den rasistiske utestengelsespolitikken i tiårene før og etter andre verdenskrig.
Etter krigen og i dag
Det viste seg å være vanskelig å etablere seg i Norge igjen. Familiene var fattige og preget av krigens grufullheter, og de hadde mistet det meste av det de eide. De opplevde også at det familiene tidligere hadde levd av, for eksempel hestehandel, ikke lenger var aktuelle næringsveier. Men fra 1970-tallet og utover fikk de fleste familiene tilgang på boliger og fikk gradvis bedre levestandard. Likevel sliter mange fortsatt med dårlige livsvilkår sammenliknet med andre nordmenn.
I Norge, som i resten av verden, er de fleste romene i dag bofaste. Inntil rundt 2015 hadde mange norske romer en livsform hvor de reiste i sommerhalvåret og tjente til livets opphold gjennom salg av varer og forskjellige typer håndverk. Men en del av reisingen var høyst ufrivillig, familier ble ofte jaget fra sted til sted.
Norske romer har sterke familie- og vennskapsrelasjoner til valakiske romer på tvers av landegrensene. Det at de holder kontakten med venner og slektninger i andre land, bidrar til at de har bevart språket sitt, dermed er romanes fortsatt et levende språk.
Nasjonal minoritet
Norske romer fikk status som nasjonal minoritet i 1999. De fleste romer som tilhører den nasjonale minoriteten, bor i Oslo-området. I tillegg bor det mange romer i hele Norge som ikke tilhører de familiene som vandret inn på 1800-tallet, men som har flyttet inn i senere år.
Vi vet ikke hvor mange mennesker det er snakk om, for i Norge registreres ikke folk på grunnlag av etnisitet, og mange velger å skjule at de er romer fordi de er redde for diskminierting og hets. Den norske statens tidligere forfølgelse og utestengelse av romer gjennom mange år, og det at nazistene forsøkte å utrydde romene under andre verdenskrig, gjør at mange romer har vanskelig for å stole på myndigheter og offentlige institusjoner.
Holdningsundersøkelser viser at romer er den minoriteten som det finnes flest fordommer mot i Norge.
Romsk motstand
Gjennom historien har romer ofte blitt forfulgt og diskriminert. Men historien er også full av eksempler på romsk motstand. Et kjent eksempel er da 600 romer den 16. mai 1944 barrikaderte seg i brakkene i Auschwitz-Birkenau bevæpnet med treplanker, hammere, økser og spader. Opprøret ble slått ned, men 16. mai markeres fortsatt som Den romske motstandsdagen.
På tross av stadig undertrykkelse i Europa etter andre verdenskrig, vokste det fram en stadig sterkere romsk bevegelse. I Norge var Frans Josef Czardas, overlevende etter andre verdenskrig, viktig i arbeidet for å få opphevet "sigøynerparagrafen". I Sverige var søstrene Katarina og Rosa Taikon på 1960- og 70-tallet ledende i kampen for fulle rettigheter for romer, blant annet for retten til å gå på skole på lik linje med andre svenske barn.
I dag er bevisstheten om, og kampen mot, antisigansime en viktige sak for mange romer. Antisiganisme er i følge Europarådet en "ideologi basert på ideen om en rasemessig overlegenhet, en form for avhumanisering og institusjonell rasisme, næret av en historisk diskriminering".
KilderRosvoll, Maria (26.1.2023): "Antisiganisme" i Store norske leksikon. Hentet fra https://snl.no/antisiganisme
Les original på NDLA →
Kautokeino-opprøret i 1852
Kautokeino-opprøret – hva skjedde?
Kautokeino-opprøret er betegnelsen på et både religiøst og politisk opprør som fant sted i Kautokeino i 1852. Dette voldelige sammenstøtet var resultatet av en konflikt som hadde pågått i flere år. Konflikten var mellom ei gruppe samer som hadde tilhørighet til vekkelsesbevegelsen læstadianismen, og den ikke-samiske øvrigheten i Kautokeino, nemlig handelsmannen, presten og lensmannen. Den 8. november 1852 endte konflikten med at handelsmannen i bygda og lensmannen mistet livet, og presten ble pisket.
I rettsaken som fulgte, ble mange av de samiske opprørerne dømt til straffarbeid, mens to av lederne, Mons Somby og Aslak Hætta, ble henrettet to år senere.
Hva var bakgrunnen for denne hendelsen, og hvordan kunne det ha seg at konflikten kunne eskalere som den gjorde?
Bakgrunnen for opprøret
Bakgrunnen for Kautokeino-opprøret er komplisert og sammensatt. Økonomiske, sosiale og religiøse faktorer spilte alle en stor rolle. For å forstå hva som fikk de involverte i Kautokeino-opprøret til å reagere så kraftig mot makthaverne, må vi gå tilbake til tida noen år før opprøret.
Kautokeino-samene
Samene i området rundt Kautokeino var flyttsamer. Det vil si at de flyttet etter reinen der denne beitet til forskjellige tider på året. I vintermånedene flyttet reinen seg til beiteområder i Finland og Nord-Sverige. I disse områdene snakket befolkningen finsk. De fleste Kautokeino-samene kunne derfor også snakke finsk i tillegg til sitt eget morsmål. Men norskkunnskapene sto det dårlig til med, og bare unntaksvis behersket de storsamfunnets språk. Det at de norske samene jevnlig hadde kontakter over grensen, gjorde dem også mer mottakelige for kulturpåvirkninger derfra.
Alkoholmisbruk
En av de avgjørende faktorene bak Kautokeino-opprøret var handelsmannen Carl Johan Ruth sitt handelsmonopol i Finnmark. Han styrte blant annet brennevinshandelen i området. Mange samer ble avhengige av alkoholen og satte seg i dyp gjeld. Samenes økonomi var nært knyttet til reindriften. Når gjelden ikke kunne betales, ble reinsdyrene konfiskert og slaktet. Dette skapte en ond sirkel med fattigdom og alkoholmisbruk for de rammede familiene.
Læstadianismen
En redning for mange av disse familiene ble den læstadianske vekkelsesbevegelsens forkynnelse blant samene. Læstadianismen fikk navnet sitt etter den svenske presten Lars Levi Læstadius (1800–1861) i svensk Lappland. Læstadius kombinerte kristendommens budskap med gamle samiske forestillinger og nådde derfor lettere fram til den samiske delen av befolkningen enn den tradisjonelle kirken. I 1840-årene spredte vekkelsen seg til Finland og Nord-Norge. Læstadius forsøkte å få bukt med fattigdommen og alkoholmisbruket som rådet blant samene. Han gikk hardt ut mot brennevinshandlere som beriket seg på folk som drakk for mye. Kirken, derimot, tuktet dem og var i beste fall likegyldig i avholdssaken.
Flere av de omvendte samene i Kautokeino ble religiøse fanatikere ("de åndelige") som avbrøt gudstjenester og ellers oppførte seg truende mot dem som ikke hadde latt seg omvende. Sommeren 1851 avbrøt noen av disse konfirmasjonsgudstjenesten i Skjervøy. Dette utnyttet sognepresten og sørget for at 22 kvinner og menn fikk bøter eller fengselsstraff etter denne hendelsen. Straffen ruinerte familiene til flere av dem siden de allerede hadde det økonomisk trangt. Igjen ble reinsdyr konfiskert for at de skulle kunne betale bøtene. I tillegg satt flere lenge i fengsel før de fikk endelig dom. Avmakten samene satt igjen med, gjorde at det for alvor begynte å ulme.
Stengte grenser og påfølgende krise
En konflikt mellom Russland og den svensk-norske unionen førte til at grensen mellom Norge-Sverige og Finland ble stengt. Dermed mistet samene også adgang til viktige beitemarker i Finland.
I 1852 samlet så flere samer reinflokkene sine i en stor-sida for å komme lettere gjennom krisen. Men i denne stor-sidaen ble stemningen stadig mer amper på grunn av de rådende forholdene. Det var i dette miljøet opprøret fikk sin umiddelbare grobunn. I november reiste 35 voksne og 22 barn mot Kautokeino. De nådde fram 8. november 1852.
Oppgjøret i etterkant
Høyesterett så på opprøret i Kautokeino som en undergraving av ro og orden og en hat-hevnaksjon rettet mot det siviliserte samfunnet.
32 av de som deltok i opprøret, ble stilt for retten i Alta senere samme år. De var fra 14 til 30 år gamle og stort sett i slekt med hverandre. Dommen falt i august 1853. Fire av dem ble frikjent, de fleste ble dømt til alt fra noen dagers fengsel til livsvarig tvangsarbeid. De fem som ble ansett som lederne av opprøret, ble dømt til døden. Blant disse var Aslak Jacobsen Hætta og Mons Aslaksen Somby.
Høyesterett innstilte tre av dem som fikk dødsdom i retten i Alta for benådning hos kongen. Lars Hætta og Henrik Skum ble benådet på grunn av sin unge alder (18 og 19 år), mens Ellen Skum ble benådet fordi hun var kvinne. For Hætta og Somby, derimot, ga ikke Høyesterett etter for innspill om benådning.
Hætta og Somby ble halshugget i Bossekop i Alta 14. oktober 1853. Kroppene ble gravlagt på skyggesiden av Kåfjord kirke, mens hodeskallene ble sendt til Anatomisk institutt i Oslo og skulle brukes i rasehygienisk forskning. Først i 1997 ble begge hodeskallene tilbakeført til Kåfjord og begravet sammen med levningene av de to mennene.
Klipp fra filmen Kautokeino-opprøret
NDLA har tilgang til tre klipp fra filmen Kautokeino-opprøret som viser noe av den historien du nå har lest om. Filmen kom ut i 2007 og ble regissert av Nils Gaup.
Filmklipp 1: Bucht og Ruth på kroa
Filmklipp 2: Læstadius i kirken
Filmklipp 3: Opprøret
Les original på NDLA →
Kautokeino-opprøret er betegnelsen på et både religiøst og politisk opprør som fant sted i Kautokeino i 1852. Dette voldelige sammenstøtet var resultatet av en konflikt som hadde pågått i flere år. Konflikten var mellom ei gruppe samer som hadde tilhørighet til vekkelsesbevegelsen læstadianismen, og den ikke-samiske øvrigheten i Kautokeino, nemlig handelsmannen, presten og lensmannen. Den 8. november 1852 endte konflikten med at handelsmannen i bygda og lensmannen mistet livet, og presten ble pisket.
I rettsaken som fulgte, ble mange av de samiske opprørerne dømt til straffarbeid, mens to av lederne, Mons Somby og Aslak Hætta, ble henrettet to år senere.
Hva var bakgrunnen for denne hendelsen, og hvordan kunne det ha seg at konflikten kunne eskalere som den gjorde?
Bakgrunnen for opprøret
Bakgrunnen for Kautokeino-opprøret er komplisert og sammensatt. Økonomiske, sosiale og religiøse faktorer spilte alle en stor rolle. For å forstå hva som fikk de involverte i Kautokeino-opprøret til å reagere så kraftig mot makthaverne, må vi gå tilbake til tida noen år før opprøret.
Kautokeino-samene
Samene i området rundt Kautokeino var flyttsamer. Det vil si at de flyttet etter reinen der denne beitet til forskjellige tider på året. I vintermånedene flyttet reinen seg til beiteområder i Finland og Nord-Sverige. I disse områdene snakket befolkningen finsk. De fleste Kautokeino-samene kunne derfor også snakke finsk i tillegg til sitt eget morsmål. Men norskkunnskapene sto det dårlig til med, og bare unntaksvis behersket de storsamfunnets språk. Det at de norske samene jevnlig hadde kontakter over grensen, gjorde dem også mer mottakelige for kulturpåvirkninger derfra.
Alkoholmisbruk
En av de avgjørende faktorene bak Kautokeino-opprøret var handelsmannen Carl Johan Ruth sitt handelsmonopol i Finnmark. Han styrte blant annet brennevinshandelen i området. Mange samer ble avhengige av alkoholen og satte seg i dyp gjeld. Samenes økonomi var nært knyttet til reindriften. Når gjelden ikke kunne betales, ble reinsdyrene konfiskert og slaktet. Dette skapte en ond sirkel med fattigdom og alkoholmisbruk for de rammede familiene.
Læstadianismen
En redning for mange av disse familiene ble den læstadianske vekkelsesbevegelsens forkynnelse blant samene. Læstadianismen fikk navnet sitt etter den svenske presten Lars Levi Læstadius (1800–1861) i svensk Lappland. Læstadius kombinerte kristendommens budskap med gamle samiske forestillinger og nådde derfor lettere fram til den samiske delen av befolkningen enn den tradisjonelle kirken. I 1840-årene spredte vekkelsen seg til Finland og Nord-Norge. Læstadius forsøkte å få bukt med fattigdommen og alkoholmisbruket som rådet blant samene. Han gikk hardt ut mot brennevinshandlere som beriket seg på folk som drakk for mye. Kirken, derimot, tuktet dem og var i beste fall likegyldig i avholdssaken.
Flere av de omvendte samene i Kautokeino ble religiøse fanatikere ("de åndelige") som avbrøt gudstjenester og ellers oppførte seg truende mot dem som ikke hadde latt seg omvende. Sommeren 1851 avbrøt noen av disse konfirmasjonsgudstjenesten i Skjervøy. Dette utnyttet sognepresten og sørget for at 22 kvinner og menn fikk bøter eller fengselsstraff etter denne hendelsen. Straffen ruinerte familiene til flere av dem siden de allerede hadde det økonomisk trangt. Igjen ble reinsdyr konfiskert for at de skulle kunne betale bøtene. I tillegg satt flere lenge i fengsel før de fikk endelig dom. Avmakten samene satt igjen med, gjorde at det for alvor begynte å ulme.
Stengte grenser og påfølgende krise
En konflikt mellom Russland og den svensk-norske unionen førte til at grensen mellom Norge-Sverige og Finland ble stengt. Dermed mistet samene også adgang til viktige beitemarker i Finland.
I 1852 samlet så flere samer reinflokkene sine i en stor-sida for å komme lettere gjennom krisen. Men i denne stor-sidaen ble stemningen stadig mer amper på grunn av de rådende forholdene. Det var i dette miljøet opprøret fikk sin umiddelbare grobunn. I november reiste 35 voksne og 22 barn mot Kautokeino. De nådde fram 8. november 1852.
Oppgjøret i etterkant
Høyesterett så på opprøret i Kautokeino som en undergraving av ro og orden og en hat-hevnaksjon rettet mot det siviliserte samfunnet.
32 av de som deltok i opprøret, ble stilt for retten i Alta senere samme år. De var fra 14 til 30 år gamle og stort sett i slekt med hverandre. Dommen falt i august 1853. Fire av dem ble frikjent, de fleste ble dømt til alt fra noen dagers fengsel til livsvarig tvangsarbeid. De fem som ble ansett som lederne av opprøret, ble dømt til døden. Blant disse var Aslak Jacobsen Hætta og Mons Aslaksen Somby.
Høyesterett innstilte tre av dem som fikk dødsdom i retten i Alta for benådning hos kongen. Lars Hætta og Henrik Skum ble benådet på grunn av sin unge alder (18 og 19 år), mens Ellen Skum ble benådet fordi hun var kvinne. For Hætta og Somby, derimot, ga ikke Høyesterett etter for innspill om benådning.
Hætta og Somby ble halshugget i Bossekop i Alta 14. oktober 1853. Kroppene ble gravlagt på skyggesiden av Kåfjord kirke, mens hodeskallene ble sendt til Anatomisk institutt i Oslo og skulle brukes i rasehygienisk forskning. Først i 1997 ble begge hodeskallene tilbakeført til Kåfjord og begravet sammen med levningene av de to mennene.
Klipp fra filmen Kautokeino-opprøret
NDLA har tilgang til tre klipp fra filmen Kautokeino-opprøret som viser noe av den historien du nå har lest om. Filmen kom ut i 2007 og ble regissert av Nils Gaup.
Filmklipp 1: Bucht og Ruth på kroa
Filmklipp 2: Læstadius i kirken
Filmklipp 3: Opprøret
Les original på NDLA →
Kautokeino-opprøret i 1852
Kautokeino-opprøret – hva skjedde?
Kautokeino-opprøret er betegnelsen på et både religiøst og politisk opprør som fant sted i Kautokeino i 1852. Dette voldelige sammenstøtet var resultatet av en konflikt som hadde pågått i flere år. Konflikten var mellom ei gruppe samer som hadde tilhørighet til vekkelsesbevegelsen læstadianismen, og den ikke-samiske øvrigheten i Kautokeino, nemlig handelsmannen, presten og lensmannen. Den 8. november 1852 endte konflikten med at handelsmannen i bygda og lensmannen mistet livet, og presten ble pisket.
I rettsaken som fulgte, ble mange av de samiske opprørerne dømt til straffarbeid, mens to av lederne, Mons Somby og Aslak Hætta, ble henrettet to år senere.
Hva var bakgrunnen for denne hendelsen, og hvordan kunne det ha seg at konflikten kunne eskalere som den gjorde?
Bakgrunnen for opprøret
Bakgrunnen for Kautokeino-opprøret er komplisert og sammensatt. Økonomiske, sosiale og religiøse faktorer spilte alle en stor rolle. For å forstå hva som fikk de involverte i Kautokeino-opprøret til å reagere så kraftig mot makthaverne, må vi gå tilbake til tida noen år før opprøret.
Kautokeino-samene
Samene i området rundt Kautokeino var flyttsamer. Det vil si at de flyttet etter reinen der denne beitet til forskjellige tider på året. I vintermånedene flyttet reinen seg til beiteområder i Finland og Nord-Sverige. I disse områdene snakket befolkningen finsk. De fleste Kautokeino-samene kunne derfor også snakke finsk i tillegg til sitt eget morsmål. Men norskkunnskapene sto det dårlig til med, og bare unntaksvis behersket de storsamfunnets språk. Det at de norske samene jevnlig hadde kontakter over grensen, gjorde dem også mer mottakelige for kulturpåvirkninger derfra.
Alkoholmisbruk
En av de avgjørende faktorene bak Kautokeino-opprøret var handelsmannen Carl Johan Ruth sitt handelsmonopol i Finnmark. Han styrte blant annet brennevinshandelen i området. Mange samer ble avhengige av alkoholen og satte seg i dyp gjeld. Samenes økonomi var nært knyttet til reindriften. Når gjelden ikke kunne betales, ble reinsdyrene konfiskert og slaktet. Dette skapte en ond sirkel med fattigdom og alkoholmisbruk for de rammede familiene.
Læstadianismen
En redning for mange av disse familiene ble den læstadianske vekkelsesbevegelsens forkynnelse blant samene. Læstadianismen fikk navnet sitt etter den svenske presten Lars Levi Læstadius (1800–1861) i svensk Lappland. Læstadius kombinerte kristendommens budskap med gamle samiske forestillinger og nådde derfor lettere fram til den samiske delen av befolkningen enn den tradisjonelle kirken. I 1840-årene spredte vekkelsen seg til Finland og Nord-Norge. Læstadius forsøkte å få bukt med fattigdommen og alkoholmisbruket som rådet blant samene. Han gikk hardt ut mot brennevinshandlere som beriket seg på folk som drakk for mye. Kirken, derimot, tuktet dem og var i beste fall likegyldig i avholdssaken.
Flere av de omvendte samene i Kautokeino ble religiøse fanatikere ("de åndelige") som avbrøt gudstjenester og ellers oppførte seg truende mot dem som ikke hadde latt seg omvende. Sommeren 1851 avbrøt noen av disse konfirmasjonsgudstjenesten i Skjervøy. Dette utnyttet sognepresten og sørget for at 22 kvinner og menn fikk bøter eller fengselsstraff etter denne hendelsen. Straffen ruinerte familiene til flere av dem siden de allerede hadde det økonomisk trangt. Igjen ble reinsdyr konfiskert for at de skulle kunne betale bøtene. I tillegg satt flere lenge i fengsel før de fikk endelig dom. Avmakten samene satt igjen med, gjorde at det for alvor begynte å ulme.
Stengte grenser og påfølgende krise
En konflikt mellom Russland og den svensk-norske unionen førte til at grensen mellom Norge-Sverige og Finland ble stengt. Dermed mistet samene også adgang til viktige beitemarker i Finland.
I 1852 samlet så flere samer reinflokkene sine i en stor-sida for å komme lettere gjennom krisen. Men i denne stor-sidaen ble stemningen stadig mer amper på grunn av de rådende forholdene. Det var i dette miljøet opprøret fikk sin umiddelbare grobunn. I november reiste 35 voksne og 22 barn mot Kautokeino. De nådde fram 8. november 1852.
Oppgjøret i etterkant
Høyesterett så på opprøret i Kautokeino som en undergraving av ro og orden og en hat-hevnaksjon rettet mot det siviliserte samfunnet.
32 av de som deltok i opprøret, ble stilt for retten i Alta senere samme år. De var fra 14 til 30 år gamle og stort sett i slekt med hverandre. Dommen falt i august 1853. Fire av dem ble frikjent, de fleste ble dømt til alt fra noen dagers fengsel til livsvarig tvangsarbeid. De fem som ble ansett som lederne av opprøret, ble dømt til døden. Blant disse var Aslak Jacobsen Hætta og Mons Aslaksen Somby.
Høyesterett innstilte tre av dem som fikk dødsdom i retten i Alta for benådning hos kongen. Lars Hætta og Henrik Skum ble benådet på grunn av sin unge alder (18 og 19 år), mens Ellen Skum ble benådet fordi hun var kvinne. For Hætta og Somby, derimot, ga ikke Høyesterett etter for innspill om benådning.
Hætta og Somby ble halshugget i Bossekop i Alta 14. oktober 1853. Kroppene ble gravlagt på skyggesiden av Kåfjord kirke, mens hodeskallene ble sendt til Anatomisk institutt i Oslo og skulle brukes i rasehygienisk forskning. Først i 1997 ble begge hodeskallene tilbakeført til Kåfjord og begravet sammen med levningene av de to mennene.
Klipp fra filmen Kautokeino-opprøret
NDLA har tilgang til tre klipp fra filmen Kautokeino-opprøret som viser noe av den historien du nå har lest om. Filmen kom ut i 2007 og ble regissert av Nils Gaup.
Filmklipp 1: Bucht og Ruth på kroa
Filmklipp 2: Læstadius i kirken
Filmklipp 3: Opprøret
Les original på NDLA →
Kautokeino-opprøret er betegnelsen på et både religiøst og politisk opprør som fant sted i Kautokeino i 1852. Dette voldelige sammenstøtet var resultatet av en konflikt som hadde pågått i flere år. Konflikten var mellom ei gruppe samer som hadde tilhørighet til vekkelsesbevegelsen læstadianismen, og den ikke-samiske øvrigheten i Kautokeino, nemlig handelsmannen, presten og lensmannen. Den 8. november 1852 endte konflikten med at handelsmannen i bygda og lensmannen mistet livet, og presten ble pisket.
I rettsaken som fulgte, ble mange av de samiske opprørerne dømt til straffarbeid, mens to av lederne, Mons Somby og Aslak Hætta, ble henrettet to år senere.
Hva var bakgrunnen for denne hendelsen, og hvordan kunne det ha seg at konflikten kunne eskalere som den gjorde?
Bakgrunnen for opprøret
Bakgrunnen for Kautokeino-opprøret er komplisert og sammensatt. Økonomiske, sosiale og religiøse faktorer spilte alle en stor rolle. For å forstå hva som fikk de involverte i Kautokeino-opprøret til å reagere så kraftig mot makthaverne, må vi gå tilbake til tida noen år før opprøret.
Kautokeino-samene
Samene i området rundt Kautokeino var flyttsamer. Det vil si at de flyttet etter reinen der denne beitet til forskjellige tider på året. I vintermånedene flyttet reinen seg til beiteområder i Finland og Nord-Sverige. I disse områdene snakket befolkningen finsk. De fleste Kautokeino-samene kunne derfor også snakke finsk i tillegg til sitt eget morsmål. Men norskkunnskapene sto det dårlig til med, og bare unntaksvis behersket de storsamfunnets språk. Det at de norske samene jevnlig hadde kontakter over grensen, gjorde dem også mer mottakelige for kulturpåvirkninger derfra.
Alkoholmisbruk
En av de avgjørende faktorene bak Kautokeino-opprøret var handelsmannen Carl Johan Ruth sitt handelsmonopol i Finnmark. Han styrte blant annet brennevinshandelen i området. Mange samer ble avhengige av alkoholen og satte seg i dyp gjeld. Samenes økonomi var nært knyttet til reindriften. Når gjelden ikke kunne betales, ble reinsdyrene konfiskert og slaktet. Dette skapte en ond sirkel med fattigdom og alkoholmisbruk for de rammede familiene.
Læstadianismen
En redning for mange av disse familiene ble den læstadianske vekkelsesbevegelsens forkynnelse blant samene. Læstadianismen fikk navnet sitt etter den svenske presten Lars Levi Læstadius (1800–1861) i svensk Lappland. Læstadius kombinerte kristendommens budskap med gamle samiske forestillinger og nådde derfor lettere fram til den samiske delen av befolkningen enn den tradisjonelle kirken. I 1840-årene spredte vekkelsen seg til Finland og Nord-Norge. Læstadius forsøkte å få bukt med fattigdommen og alkoholmisbruket som rådet blant samene. Han gikk hardt ut mot brennevinshandlere som beriket seg på folk som drakk for mye. Kirken, derimot, tuktet dem og var i beste fall likegyldig i avholdssaken.
Flere av de omvendte samene i Kautokeino ble religiøse fanatikere ("de åndelige") som avbrøt gudstjenester og ellers oppførte seg truende mot dem som ikke hadde latt seg omvende. Sommeren 1851 avbrøt noen av disse konfirmasjonsgudstjenesten i Skjervøy. Dette utnyttet sognepresten og sørget for at 22 kvinner og menn fikk bøter eller fengselsstraff etter denne hendelsen. Straffen ruinerte familiene til flere av dem siden de allerede hadde det økonomisk trangt. Igjen ble reinsdyr konfiskert for at de skulle kunne betale bøtene. I tillegg satt flere lenge i fengsel før de fikk endelig dom. Avmakten samene satt igjen med, gjorde at det for alvor begynte å ulme.
Stengte grenser og påfølgende krise
En konflikt mellom Russland og den svensk-norske unionen førte til at grensen mellom Norge-Sverige og Finland ble stengt. Dermed mistet samene også adgang til viktige beitemarker i Finland.
I 1852 samlet så flere samer reinflokkene sine i en stor-sida for å komme lettere gjennom krisen. Men i denne stor-sidaen ble stemningen stadig mer amper på grunn av de rådende forholdene. Det var i dette miljøet opprøret fikk sin umiddelbare grobunn. I november reiste 35 voksne og 22 barn mot Kautokeino. De nådde fram 8. november 1852.
Oppgjøret i etterkant
Høyesterett så på opprøret i Kautokeino som en undergraving av ro og orden og en hat-hevnaksjon rettet mot det siviliserte samfunnet.
32 av de som deltok i opprøret, ble stilt for retten i Alta senere samme år. De var fra 14 til 30 år gamle og stort sett i slekt med hverandre. Dommen falt i august 1853. Fire av dem ble frikjent, de fleste ble dømt til alt fra noen dagers fengsel til livsvarig tvangsarbeid. De fem som ble ansett som lederne av opprøret, ble dømt til døden. Blant disse var Aslak Jacobsen Hætta og Mons Aslaksen Somby.
Høyesterett innstilte tre av dem som fikk dødsdom i retten i Alta for benådning hos kongen. Lars Hætta og Henrik Skum ble benådet på grunn av sin unge alder (18 og 19 år), mens Ellen Skum ble benådet fordi hun var kvinne. For Hætta og Somby, derimot, ga ikke Høyesterett etter for innspill om benådning.
Hætta og Somby ble halshugget i Bossekop i Alta 14. oktober 1853. Kroppene ble gravlagt på skyggesiden av Kåfjord kirke, mens hodeskallene ble sendt til Anatomisk institutt i Oslo og skulle brukes i rasehygienisk forskning. Først i 1997 ble begge hodeskallene tilbakeført til Kåfjord og begravet sammen med levningene av de to mennene.
Klipp fra filmen Kautokeino-opprøret
NDLA har tilgang til tre klipp fra filmen Kautokeino-opprøret som viser noe av den historien du nå har lest om. Filmen kom ut i 2007 og ble regissert av Nils Gaup.
Filmklipp 1: Bucht og Ruth på kroa
Filmklipp 2: Læstadius i kirken
Filmklipp 3: Opprøret
Les original på NDLA →
Kvenene
Kvensk innvandring
Den første perioden med kvensk flytting til Finnmark og Nord-Troms handlet først og fremst om attraktive områder for jordbruk og fiske. Kvenene ble sett på som viktige i nordområdene, og myndighetene var glade for at folk kom og tok jorda i bruk (St.meld. nr. 15 (2000–2001), s. 29, Hjort-Larsen, 2012).
Senere kom kvenene mer på grunn av arbeidsplasser. Fra 1820-tallet til slutten av 1800-tallet hadde kvensk innvandring preg av moderne arbeidsinnvandring (Kvensk institutt). En av arbeidsplassene som førte til denne arbeidsinnvandringen, var kopperverket i Kåfjord i Alta som ble etablert i 1826. Verket drev til og med verving av arbeidere blant annet i finsk Lappland.
Det gode fisket i Varangerfjorden fra midten av 1800-tallet førte også til en stor innflytting til Vadsø og andre plasser i Øst-Finnmark (Forsgren og Minken, 2022).
Fra cirka 1890 tok innvandringen slutt, og man fikk et mer fast bosettingsmønster av kvener. Gjennom hele perioden ser vi at kvenene bosatte seg sammen, og vi fikk såkalte kvenbyer i både Alta og Vadsø. En slik bosetting betydde også at både kultur og språk ble opprettholdt. Dermed ble også språket til dels en barriere.
Grenseminoritet og "den finske faren"
Sammen med skogfinnene lenger sør var kvenene en grenseminoritet. Minoriteter som bodde i grenseområdene, og gjerne på begge sider av grensene, ble sett som på som ekstra utfordrende på grunn av utenriks- og sikkerhetspolitiske implikasjoner.
Fornorskingspolitikken kom blant annet på bakgrunn av nye trusselbilder utover på 1800-tallet. Trusselbildet hadde bakgrunn i nye ideologier. På 1800-tallet var Finland underlagt den russiske tsaren, og i Norge hadde man en frykt for det man kalte "den russiske faren". Etter at Finland ble selvstendig i 1917, snakket man etter hvert også om "den finske faren". Dette var basert på en frykt for at finnene var nasjonalistisk aggressive og ekspansjonistiske, altså at de ville påvirke andre land med sin nasjonalisme.
Krav til språk
For kvenene sin del var fornorskingspolitikken stort sett synlig i skolen. Lenge ble finsk brukt som hjelpespråk, selv om det i hovedsak ble undervist på norsk. Fra 1936 ble det bestemt at all bruk av finsk i skolen skulle opphøre. Fra 1970-tallet ble det etter hvert noe finsk undervisning igjen.
Språkkrav for innbyggere i Norge kom allerede i 1902 da jordsalgsloven kom. Salg av jord skulle bare skje til "norske statsborgere som kunne snakke, lese og skrive det norske språket, og som brukte dette til daglig" (St.meld. nr. 15 (2000–2001), s. 30). Dette utelukket mange, både kvener og samer.
Folketellinger
Den siste folketellingen som registrerte kvenene som en egen gruppe, var folketellingen i 1930. Før dette kan vi finne registreringer av kvener i tellingene.
Ved folketellingen i 1845 ble det registrert cirka 1700 kvener i Finnmark, noe som tilsvarte 13 prosent av befolkningen. I 1875 utgjorde kvenene 8 prosent av befolkningen i Troms og 25 prosent av befolkningen i Finnmark.
Du kan lese Folketællingen i Kongeriget Norge hos Statistisk sentralbyrå, denne er fra 1891.
I dag
Man regner med at det i dag er mellom 10 000 og 15 000 personer som regner seg som kvener. På grunn av fornorskingsprosessen på 1800- og 1900-tallet, snakker de fleste i dag ikke lenger finsk.
Kilder
Forsgren, A. og Minken, A. (2022, 16. mars). Kvener. I Store norske leksikon. https://snl.no/kvener
Hjort-Larsen, A. (2012, 1. februar). Kvenene: Innvandrere i generasjoner. Forskningsmagasinet Apollon. https://www.apollon.uio.no/artikler/2002/kvenene.html
Kvensk institutt: Nasjonalt senter for kvensk språk og kultur. https://www.kvenskinstitutt.no/
St.meld. nr. 15 (2000–2001). Nasjonale minoritetar i Noreg – om statleg politikk overfor jødar, kvener, rom, romanifolket og skogfinnar. Kommunal- og regionaldepartementet. https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/stmeld-nr-15-2000-2001-/id585195/
Les original på NDLA →
Den første perioden med kvensk flytting til Finnmark og Nord-Troms handlet først og fremst om attraktive områder for jordbruk og fiske. Kvenene ble sett på som viktige i nordområdene, og myndighetene var glade for at folk kom og tok jorda i bruk (St.meld. nr. 15 (2000–2001), s. 29, Hjort-Larsen, 2012).
Senere kom kvenene mer på grunn av arbeidsplasser. Fra 1820-tallet til slutten av 1800-tallet hadde kvensk innvandring preg av moderne arbeidsinnvandring (Kvensk institutt). En av arbeidsplassene som førte til denne arbeidsinnvandringen, var kopperverket i Kåfjord i Alta som ble etablert i 1826. Verket drev til og med verving av arbeidere blant annet i finsk Lappland.
Det gode fisket i Varangerfjorden fra midten av 1800-tallet førte også til en stor innflytting til Vadsø og andre plasser i Øst-Finnmark (Forsgren og Minken, 2022).
Fra cirka 1890 tok innvandringen slutt, og man fikk et mer fast bosettingsmønster av kvener. Gjennom hele perioden ser vi at kvenene bosatte seg sammen, og vi fikk såkalte kvenbyer i både Alta og Vadsø. En slik bosetting betydde også at både kultur og språk ble opprettholdt. Dermed ble også språket til dels en barriere.
Grenseminoritet og "den finske faren"
Sammen med skogfinnene lenger sør var kvenene en grenseminoritet. Minoriteter som bodde i grenseområdene, og gjerne på begge sider av grensene, ble sett som på som ekstra utfordrende på grunn av utenriks- og sikkerhetspolitiske implikasjoner.
Fornorskingspolitikken kom blant annet på bakgrunn av nye trusselbilder utover på 1800-tallet. Trusselbildet hadde bakgrunn i nye ideologier. På 1800-tallet var Finland underlagt den russiske tsaren, og i Norge hadde man en frykt for det man kalte "den russiske faren". Etter at Finland ble selvstendig i 1917, snakket man etter hvert også om "den finske faren". Dette var basert på en frykt for at finnene var nasjonalistisk aggressive og ekspansjonistiske, altså at de ville påvirke andre land med sin nasjonalisme.
Krav til språk
For kvenene sin del var fornorskingspolitikken stort sett synlig i skolen. Lenge ble finsk brukt som hjelpespråk, selv om det i hovedsak ble undervist på norsk. Fra 1936 ble det bestemt at all bruk av finsk i skolen skulle opphøre. Fra 1970-tallet ble det etter hvert noe finsk undervisning igjen.
Språkkrav for innbyggere i Norge kom allerede i 1902 da jordsalgsloven kom. Salg av jord skulle bare skje til "norske statsborgere som kunne snakke, lese og skrive det norske språket, og som brukte dette til daglig" (St.meld. nr. 15 (2000–2001), s. 30). Dette utelukket mange, både kvener og samer.
Folketellinger
Den siste folketellingen som registrerte kvenene som en egen gruppe, var folketellingen i 1930. Før dette kan vi finne registreringer av kvener i tellingene.
Ved folketellingen i 1845 ble det registrert cirka 1700 kvener i Finnmark, noe som tilsvarte 13 prosent av befolkningen. I 1875 utgjorde kvenene 8 prosent av befolkningen i Troms og 25 prosent av befolkningen i Finnmark.
Du kan lese Folketællingen i Kongeriget Norge hos Statistisk sentralbyrå, denne er fra 1891.
I dag
Man regner med at det i dag er mellom 10 000 og 15 000 personer som regner seg som kvener. På grunn av fornorskingsprosessen på 1800- og 1900-tallet, snakker de fleste i dag ikke lenger finsk.
Kilder
Forsgren, A. og Minken, A. (2022, 16. mars). Kvener. I Store norske leksikon. https://snl.no/kvener
Hjort-Larsen, A. (2012, 1. februar). Kvenene: Innvandrere i generasjoner. Forskningsmagasinet Apollon. https://www.apollon.uio.no/artikler/2002/kvenene.html
Kvensk institutt: Nasjonalt senter for kvensk språk og kultur. https://www.kvenskinstitutt.no/
St.meld. nr. 15 (2000–2001). Nasjonale minoritetar i Noreg – om statleg politikk overfor jødar, kvener, rom, romanifolket og skogfinnar. Kommunal- og regionaldepartementet. https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/stmeld-nr-15-2000-2001-/id585195/
Les original på NDLA →
Kvenene
Kvensk innvandring
Den første perioden med kvensk flytting til Finnmark og Nord-Troms handlet først og fremst om attraktive områder for jordbruk og fiske. Kvenene ble sett på som viktige i nordområdene, og myndighetene var glade for at folk kom og tok jorda i bruk (St.meld. nr. 15 (2000–2001), s. 29, Hjort-Larsen, 2012).
Senere kom kvenene mer på grunn av arbeidsplasser. Fra 1820-tallet til slutten av 1800-tallet hadde kvensk innvandring preg av moderne arbeidsinnvandring (Kvensk institutt). En av arbeidsplassene som førte til denne arbeidsinnvandringen, var kopperverket i Kåfjord i Alta som ble etablert i 1826. Verket drev til og med verving av arbeidere blant annet i finsk Lappland.
Det gode fisket i Varangerfjorden fra midten av 1800-tallet førte også til en stor innflytting til Vadsø og andre plasser i Øst-Finnmark (Forsgren og Minken, 2022).
Fra cirka 1890 tok innvandringen slutt, og man fikk et mer fast bosettingsmønster av kvener. Gjennom hele perioden ser vi at kvenene bosatte seg sammen, og vi fikk såkalte kvenbyer i både Alta og Vadsø. En slik bosetting betydde også at både kultur og språk ble opprettholdt. Dermed ble også språket til dels en barriere.
Grenseminoritet og "den finske faren"
Sammen med skogfinnene lenger sør var kvenene en grenseminoritet. Minoriteter som bodde i grenseområdene, og gjerne på begge sider av grensene, ble sett som på som ekstra utfordrende på grunn av utenriks- og sikkerhetspolitiske implikasjoner.
Fornorskingspolitikken kom blant annet på bakgrunn av nye trusselbilder utover på 1800-tallet. Trusselbildet hadde bakgrunn i nye ideologier. På 1800-tallet var Finland underlagt den russiske tsaren, og i Norge hadde man en frykt for det man kalte "den russiske faren". Etter at Finland ble selvstendig i 1917, snakket man etter hvert også om "den finske faren". Dette var basert på en frykt for at finnene var nasjonalistisk aggressive og ekspansjonistiske, altså at de ville påvirke andre land med sin nasjonalisme.
Krav til språk
For kvenene sin del var fornorskingspolitikken stort sett synlig i skolen. Lenge ble finsk brukt som hjelpespråk, selv om det i hovedsak ble undervist på norsk. Fra 1936 ble det bestemt at all bruk av finsk i skolen skulle opphøre. Fra 1970-tallet ble det etter hvert noe finsk undervisning igjen.
Språkkrav for innbyggere i Norge kom allerede i 1902 da jordsalgsloven kom. Salg av jord skulle bare skje til "norske statsborgere som kunne snakke, lese og skrive det norske språket, og som brukte dette til daglig" (St.meld. nr. 15 (2000–2001), s. 30). Dette utelukket mange, både kvener og samer.
Folketellinger
Den siste folketellingen som registrerte kvenene som en egen gruppe, var folketellingen i 1930. Før dette kan vi finne registreringer av kvener i tellingene.
Ved folketellingen i 1845 ble det registrert cirka 1700 kvener i Finnmark, noe som tilsvarte 13 prosent av befolkningen. I 1875 utgjorde kvenene 8 prosent av befolkningen i Troms og 25 prosent av befolkningen i Finnmark.
Du kan lese Folketællingen i Kongeriget Norge hos Statistisk sentralbyrå, denne er fra 1891.
I dag
Man regner med at det i dag er mellom 10 000 og 15 000 personer som regner seg som kvener. På grunn av fornorskingsprosessen på 1800- og 1900-tallet, snakker de fleste i dag ikke lenger finsk.
Kilder
Forsgren, A. og Minken, A. (2022, 16. mars). Kvener. I Store norske leksikon. https://snl.no/kvener
Hjort-Larsen, A. (2012, 1. februar). Kvenene: Innvandrere i generasjoner. Forskningsmagasinet Apollon. https://www.apollon.uio.no/artikler/2002/kvenene.html
Kvensk institutt: Nasjonalt senter for kvensk språk og kultur. https://www.kvenskinstitutt.no/
St.meld. nr. 15 (2000–2001). Nasjonale minoritetar i Noreg – om statleg politikk overfor jødar, kvener, rom, romanifolket og skogfinnar. Kommunal- og regionaldepartementet. https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/stmeld-nr-15-2000-2001-/id585195/
Les original på NDLA →
Den første perioden med kvensk flytting til Finnmark og Nord-Troms handlet først og fremst om attraktive områder for jordbruk og fiske. Kvenene ble sett på som viktige i nordområdene, og myndighetene var glade for at folk kom og tok jorda i bruk (St.meld. nr. 15 (2000–2001), s. 29, Hjort-Larsen, 2012).
Senere kom kvenene mer på grunn av arbeidsplasser. Fra 1820-tallet til slutten av 1800-tallet hadde kvensk innvandring preg av moderne arbeidsinnvandring (Kvensk institutt). En av arbeidsplassene som førte til denne arbeidsinnvandringen, var kopperverket i Kåfjord i Alta som ble etablert i 1826. Verket drev til og med verving av arbeidere blant annet i finsk Lappland.
Det gode fisket i Varangerfjorden fra midten av 1800-tallet førte også til en stor innflytting til Vadsø og andre plasser i Øst-Finnmark (Forsgren og Minken, 2022).
Fra cirka 1890 tok innvandringen slutt, og man fikk et mer fast bosettingsmønster av kvener. Gjennom hele perioden ser vi at kvenene bosatte seg sammen, og vi fikk såkalte kvenbyer i både Alta og Vadsø. En slik bosetting betydde også at både kultur og språk ble opprettholdt. Dermed ble også språket til dels en barriere.
Grenseminoritet og "den finske faren"
Sammen med skogfinnene lenger sør var kvenene en grenseminoritet. Minoriteter som bodde i grenseområdene, og gjerne på begge sider av grensene, ble sett som på som ekstra utfordrende på grunn av utenriks- og sikkerhetspolitiske implikasjoner.
Fornorskingspolitikken kom blant annet på bakgrunn av nye trusselbilder utover på 1800-tallet. Trusselbildet hadde bakgrunn i nye ideologier. På 1800-tallet var Finland underlagt den russiske tsaren, og i Norge hadde man en frykt for det man kalte "den russiske faren". Etter at Finland ble selvstendig i 1917, snakket man etter hvert også om "den finske faren". Dette var basert på en frykt for at finnene var nasjonalistisk aggressive og ekspansjonistiske, altså at de ville påvirke andre land med sin nasjonalisme.
Krav til språk
For kvenene sin del var fornorskingspolitikken stort sett synlig i skolen. Lenge ble finsk brukt som hjelpespråk, selv om det i hovedsak ble undervist på norsk. Fra 1936 ble det bestemt at all bruk av finsk i skolen skulle opphøre. Fra 1970-tallet ble det etter hvert noe finsk undervisning igjen.
Språkkrav for innbyggere i Norge kom allerede i 1902 da jordsalgsloven kom. Salg av jord skulle bare skje til "norske statsborgere som kunne snakke, lese og skrive det norske språket, og som brukte dette til daglig" (St.meld. nr. 15 (2000–2001), s. 30). Dette utelukket mange, både kvener og samer.
Folketellinger
Den siste folketellingen som registrerte kvenene som en egen gruppe, var folketellingen i 1930. Før dette kan vi finne registreringer av kvener i tellingene.
Ved folketellingen i 1845 ble det registrert cirka 1700 kvener i Finnmark, noe som tilsvarte 13 prosent av befolkningen. I 1875 utgjorde kvenene 8 prosent av befolkningen i Troms og 25 prosent av befolkningen i Finnmark.
Du kan lese Folketællingen i Kongeriget Norge hos Statistisk sentralbyrå, denne er fra 1891.
I dag
Man regner med at det i dag er mellom 10 000 og 15 000 personer som regner seg som kvener. På grunn av fornorskingsprosessen på 1800- og 1900-tallet, snakker de fleste i dag ikke lenger finsk.
Kilder
Forsgren, A. og Minken, A. (2022, 16. mars). Kvener. I Store norske leksikon. https://snl.no/kvener
Hjort-Larsen, A. (2012, 1. februar). Kvenene: Innvandrere i generasjoner. Forskningsmagasinet Apollon. https://www.apollon.uio.no/artikler/2002/kvenene.html
Kvensk institutt: Nasjonalt senter for kvensk språk og kultur. https://www.kvenskinstitutt.no/
St.meld. nr. 15 (2000–2001). Nasjonale minoritetar i Noreg – om statleg politikk overfor jødar, kvener, rom, romanifolket og skogfinnar. Kommunal- og regionaldepartementet. https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/stmeld-nr-15-2000-2001-/id585195/
Les original på NDLA →
Kvinnekamp gjennom 1800-tallet
Bruk tidslinja (gjerne i fullskjermmodus) for å gjøre deg kjent med kvinnenes kamp for likeverd og rettigheter i Norge i perioden 1814–1913.
Kvinner i dag
I dag er det lett å ta for gitt at kvinner og menn har like rettigheter i samfunnet, men lenge fantes diskriminerende holdninger basert på gamle sosiale koder og sedvaner. Gjennom historien har ulike kvinner fra alle samfunnslag kjempet for likestilling på alle områder. Kampen har vært langvarig og til dels brokete fram til vår tid, og ikke uten frustrasjoner og latterliggjøring fra menn med holdninger som at "kvinnenes sjeleliv ikke skulle bli besudlet med politikk og økonomiske spørsmål". Kampen fortsetter i vår tid.
Kvinnekamp for retten til arbeid
I den norske grunnloven av 1814 var spørsmålet om kvinnenes stemmerett ikke oppe til diskusjon siden mannen ble ansett som familiens overhode og formynder. Gjennom store deler av 1800-tallet forble dette den vanlige oppfatningen i samfunnet.
Diskusjonen om enker og ugifte kvinners muligheter til å tjene sine egne penger kom opp i 1840-åra i takt med økende industri og tilstrømming av mennesker til byene. Fra 1844 fikk enker rett til å drive handel, og fra 1863 fikk ugifte kvinner myndighet over egen økonomi og sine egne arbeidsforhold.
Ettersom industrialiseringen av Norge i andre halvdel av 1800-tallet skapte nye arbeidsplasser, ble argumentet om ugifte kvinners rett til lønnsarbeid mer aktuelt. Kvinner i arbeidslivet brøt kanskje med normer og forestillinger om hva som "sømmet seg", men industrisamfunnet trengte arbeidskraft på mange områder. Likevel, hvis kvinnen ble gift, fantes det bare en vei for henne: ansvar for barn og hjem.
Arbeiderkvinnenes kamp for levelige forhold
For mange kvinner i arbeiderklassen var lønnsinntekt nødvendig for å overleve, alene eller for hele familien. I industrisamfunnet var det lenge vanlig å betale menn bedre kvinner, uavhengig av om jobben var den samme. Industrieiernes utnyttelse av kvinnelig arbeidskraft ble synliggjort med fyrstikkarbeiderstreiken i 1889.
Fyrstikkarbeiderstreiken 1889Fyrstikkarbeiderstreiken i 1889 fikk stor offentlig oppmerksomhet. Streiken startet spontant som en konsekvens av at bedriftslederne ville kutte i lønna til de kvinnelige fyrstikkarbeiderne. De streikende krevde også at arbeidstida skulle senkes fra 13,5 til 12 timer dagen. Siden kvinnenes arbeid var å pakke fosforholdige fyrstikker, ble dette også en kamp mot de helsefarlige forholdene på fabrikkene.
Fyrstikkarbeiderstreiken regnes blant de første arbeidskonfliktene i Norge med faglig organisering og streikeledelse. Streiken varte i seks uker, men ble oppløst uten at noen av krava ble innfridd. En viktig konsekvens av streiken var likevel at den kvinnelige fagforeningen ble stiftet 28. oktober 1889 med Margrethe Vullum fra Norsk Kvinnesaksforening som leder. Dagen etter ble den mannlige foreningen stiftet, med fyrstikkarbeider Johan Olsen som formann.
De kvinnelige fyrstikkarbeiderne fikk støtte fra mange hold. Blant flere intellektuelle talte Bjørnstjerne Bjørnson varmt for fyrstikkjentenes sak. Det ble holdt møter i Arbeidersamfunnet, arrangert veldedighetskonserter og samlet inn penger til de streikende kvinnene.
Kvinner i litteraturen
Camilla Colletts (1813–1895) roman Amtmandens Døttre (1854) fikk folk til å åpne øynene for hva som rørte seg i "det kvinnelige sinn". Boka er en kritikk av 1800-tallets kvinneideal, der kvinnen skulle være tilbakeholden og beskjeden og konsentrere seg om oppgavene som sin manns hustru og barnas mor. I den litterære epoken realismen skulle romanen sette problemer under debatt, noe Amtmandens Døttre absolutt gjorde. Kvinnenes rolle i samfunnets ble satt på dagsordenen i bøker, aviser og debatter i store deler av kulturlivet i tida som fulgte.
Amalie Skram (1846–1905) videreførte kritikken av kvinners levevilkår i sitt forfatterskap og synliggjorde det borgerlige samfunnets dobbeltmoral og samtidas kvinnesyn. Gjennom litteraturen og samfunnsdebatten fikk kvinnene en stemme og mulighet til å kjempe for mer styring over egne liv.
Kamp mot prostitusjonen
Romanen Albertine av Christian Krohg (1852–1925) tok opp tidas dobbeltmoral og utnytting av unge kvinner. Da boka kom ut i 1886, ble den umiddelbart beslaglagt av politiet. Hovedpersonen i boka er en ung og livsglad sypike som voldtas av en politifullmektig og havner i prostitusjon.
Boka fikk stor oppmerksomhet i avisene og skapte debatt om den offentlige prostitusjonen og dobbeltmoralen hos menn som oppsøkte "offentlige fruentimre". Den generelle oppfatningen var at prostitusjon var et nødvendig onde, men måtte reguleres for å hindre spredning av kjønnssykdommer. Reguleringen gikk ut på at de prostituerte ble registrert, og en til to ganger i uka ble de kontrollert for kjønnssykdommer på politilegens kontor, den såkalte visitasjonen.
Kvinneforeninger mobiliserte til kamp mot meldeplikten de prostituerte hadde hos myndighetene, og i 1888 avskaffet Stortinget visitasjonssystemet.
Til romanen Albertine har Christian Krohg malt en rekke bilder som illustrerer forskjellige scener, som nedenfor der vi ser Albertine gå inn til politilegen.
Norsk kvinnesaksforening
På slutten av 1800-tallet ble kravet om stemmerett for kvinner en kampsak for den gryende kvinnebevegelsen. Med utgangspunkt i diskusjonsklubben Skuld, en klubb utelukkende for kvinner, ble Norsk Kvinnesaksforening stiftet i 1884.
Ifølge formålsparagrafen skulle foreningen kjempe mot alt som "medvirker til å skape eller opprettholde holdninger, lover og bestemmelser som diskriminerer kvinner og hindrer kvinnefrigjøring og likestilling mellom kjønnene".
Foreningens første formann Hagbard Berner, ble raskt utfordret av mer progressive kvinner som ville ha fortgang i å få stemmerett for kvinner. Derfor ble Kvinnestemmerettsforeningen startet i 1885, med tidsskriftet Nylænde fra 1887 som bevegelsen politiske talerør. Kravet var full likestilling både økonomisk og politisk. Noen av de fremste kvinnene i denne kampen var Gina Krog (1847–1916), Betzy Kjelsberg (1866–1950), Fernanda Nissen (1862–1920) og Fredrikke Qvam (1843–1938).
Kampen for kvinnelig stemmerett
Stemmerett for kvinner på samme vilkår som for menn ble første gang foreslått for Stortinget i 1886 av Viggo Ullmann og Ole Anton Qvam fra partiet Venstre. Det skulle ta nesten 30 år før kampen for kvinnelig stemmerett var vunnet. Kvinnelige pionerer kjempet ufortrødent mot fordommene gjennom disse åra. I 1901 vant bevegelsen sin første seier da kvinner med en viss inntekt fikk stemme ved kommunevalg. Dette gjaldt cirka 200 000 kvinner. I 1907 ble samme ordning innført ved stortingsvalg. Allmenn stemmerett for kvinner ved kommunevalg ble innført i 1910.
Samtidig mobiliserte kvinnene under folkeavstemningen om unionsoppløsning i 1905. Til tross for at kvinnene da ikke kunne stemme, ble nesten 300 000 underskrifter samlet fra kvinner over hele Norge. Den vellykkede kampanjen styrket synet på kvinners rett til å stemme i befolkningen. Norge innførte endelig i 1913 alminnelig statsborgerlig stemmerett for kvinner, som det fjerde landet i verden. Unntakene gjaldt de som mottok fattigstøtte blant kvinner og menn. Dette unntaket ble opphevet i 1919.
Kvinnenes politiske rettigheter var i hovedsak nå sikret, og kvinnekampen ble etter dette ført på andre samfunnsarenaer der diskrimineringen fortsatte.
Kilder
Lønnå, E. (2019, 10. april). Kvinners rettigheter i Norge fra 1814 til 1913. I Store norske leksikon. https://snl.no/Kvinners_rettigheter_i_Norge_fra_1814_til_1913
Duckert, H. (2021). Norsk kvinnehistorie på 200 sider – fra forsørgede fruentimmer til skamløse jenter. Kagge forlag.
Skaarer, Å. C. & Kåss, I. W. (2019). De første feministiske gruppene: Skuld og Norsk kvinnesaksforening. https://www.kvinnehistorie.no/artikkel/t-1596
Sandnes, H. E. & Kåss, I. W. (2019). Høvdingen for stemmerettskampen: Gina Krog https://www.kvinnehistorie.no/person/t-1297
Les original på NDLA →
Kvinner i dag
I dag er det lett å ta for gitt at kvinner og menn har like rettigheter i samfunnet, men lenge fantes diskriminerende holdninger basert på gamle sosiale koder og sedvaner. Gjennom historien har ulike kvinner fra alle samfunnslag kjempet for likestilling på alle områder. Kampen har vært langvarig og til dels brokete fram til vår tid, og ikke uten frustrasjoner og latterliggjøring fra menn med holdninger som at "kvinnenes sjeleliv ikke skulle bli besudlet med politikk og økonomiske spørsmål". Kampen fortsetter i vår tid.
Kvinnekamp for retten til arbeid
I den norske grunnloven av 1814 var spørsmålet om kvinnenes stemmerett ikke oppe til diskusjon siden mannen ble ansett som familiens overhode og formynder. Gjennom store deler av 1800-tallet forble dette den vanlige oppfatningen i samfunnet.
Diskusjonen om enker og ugifte kvinners muligheter til å tjene sine egne penger kom opp i 1840-åra i takt med økende industri og tilstrømming av mennesker til byene. Fra 1844 fikk enker rett til å drive handel, og fra 1863 fikk ugifte kvinner myndighet over egen økonomi og sine egne arbeidsforhold.
Ettersom industrialiseringen av Norge i andre halvdel av 1800-tallet skapte nye arbeidsplasser, ble argumentet om ugifte kvinners rett til lønnsarbeid mer aktuelt. Kvinner i arbeidslivet brøt kanskje med normer og forestillinger om hva som "sømmet seg", men industrisamfunnet trengte arbeidskraft på mange områder. Likevel, hvis kvinnen ble gift, fantes det bare en vei for henne: ansvar for barn og hjem.
Arbeiderkvinnenes kamp for levelige forhold
For mange kvinner i arbeiderklassen var lønnsinntekt nødvendig for å overleve, alene eller for hele familien. I industrisamfunnet var det lenge vanlig å betale menn bedre kvinner, uavhengig av om jobben var den samme. Industrieiernes utnyttelse av kvinnelig arbeidskraft ble synliggjort med fyrstikkarbeiderstreiken i 1889.
Fyrstikkarbeiderstreiken 1889Fyrstikkarbeiderstreiken i 1889 fikk stor offentlig oppmerksomhet. Streiken startet spontant som en konsekvens av at bedriftslederne ville kutte i lønna til de kvinnelige fyrstikkarbeiderne. De streikende krevde også at arbeidstida skulle senkes fra 13,5 til 12 timer dagen. Siden kvinnenes arbeid var å pakke fosforholdige fyrstikker, ble dette også en kamp mot de helsefarlige forholdene på fabrikkene.
Fyrstikkarbeiderstreiken regnes blant de første arbeidskonfliktene i Norge med faglig organisering og streikeledelse. Streiken varte i seks uker, men ble oppløst uten at noen av krava ble innfridd. En viktig konsekvens av streiken var likevel at den kvinnelige fagforeningen ble stiftet 28. oktober 1889 med Margrethe Vullum fra Norsk Kvinnesaksforening som leder. Dagen etter ble den mannlige foreningen stiftet, med fyrstikkarbeider Johan Olsen som formann.
De kvinnelige fyrstikkarbeiderne fikk støtte fra mange hold. Blant flere intellektuelle talte Bjørnstjerne Bjørnson varmt for fyrstikkjentenes sak. Det ble holdt møter i Arbeidersamfunnet, arrangert veldedighetskonserter og samlet inn penger til de streikende kvinnene.
Kvinner i litteraturen
Camilla Colletts (1813–1895) roman Amtmandens Døttre (1854) fikk folk til å åpne øynene for hva som rørte seg i "det kvinnelige sinn". Boka er en kritikk av 1800-tallets kvinneideal, der kvinnen skulle være tilbakeholden og beskjeden og konsentrere seg om oppgavene som sin manns hustru og barnas mor. I den litterære epoken realismen skulle romanen sette problemer under debatt, noe Amtmandens Døttre absolutt gjorde. Kvinnenes rolle i samfunnets ble satt på dagsordenen i bøker, aviser og debatter i store deler av kulturlivet i tida som fulgte.
Amalie Skram (1846–1905) videreførte kritikken av kvinners levevilkår i sitt forfatterskap og synliggjorde det borgerlige samfunnets dobbeltmoral og samtidas kvinnesyn. Gjennom litteraturen og samfunnsdebatten fikk kvinnene en stemme og mulighet til å kjempe for mer styring over egne liv.
Kamp mot prostitusjonen
Romanen Albertine av Christian Krohg (1852–1925) tok opp tidas dobbeltmoral og utnytting av unge kvinner. Da boka kom ut i 1886, ble den umiddelbart beslaglagt av politiet. Hovedpersonen i boka er en ung og livsglad sypike som voldtas av en politifullmektig og havner i prostitusjon.
Boka fikk stor oppmerksomhet i avisene og skapte debatt om den offentlige prostitusjonen og dobbeltmoralen hos menn som oppsøkte "offentlige fruentimre". Den generelle oppfatningen var at prostitusjon var et nødvendig onde, men måtte reguleres for å hindre spredning av kjønnssykdommer. Reguleringen gikk ut på at de prostituerte ble registrert, og en til to ganger i uka ble de kontrollert for kjønnssykdommer på politilegens kontor, den såkalte visitasjonen.
Kvinneforeninger mobiliserte til kamp mot meldeplikten de prostituerte hadde hos myndighetene, og i 1888 avskaffet Stortinget visitasjonssystemet.
Til romanen Albertine har Christian Krohg malt en rekke bilder som illustrerer forskjellige scener, som nedenfor der vi ser Albertine gå inn til politilegen.
Norsk kvinnesaksforening
På slutten av 1800-tallet ble kravet om stemmerett for kvinner en kampsak for den gryende kvinnebevegelsen. Med utgangspunkt i diskusjonsklubben Skuld, en klubb utelukkende for kvinner, ble Norsk Kvinnesaksforening stiftet i 1884.
Ifølge formålsparagrafen skulle foreningen kjempe mot alt som "medvirker til å skape eller opprettholde holdninger, lover og bestemmelser som diskriminerer kvinner og hindrer kvinnefrigjøring og likestilling mellom kjønnene".
Foreningens første formann Hagbard Berner, ble raskt utfordret av mer progressive kvinner som ville ha fortgang i å få stemmerett for kvinner. Derfor ble Kvinnestemmerettsforeningen startet i 1885, med tidsskriftet Nylænde fra 1887 som bevegelsen politiske talerør. Kravet var full likestilling både økonomisk og politisk. Noen av de fremste kvinnene i denne kampen var Gina Krog (1847–1916), Betzy Kjelsberg (1866–1950), Fernanda Nissen (1862–1920) og Fredrikke Qvam (1843–1938).
Kampen for kvinnelig stemmerett
Stemmerett for kvinner på samme vilkår som for menn ble første gang foreslått for Stortinget i 1886 av Viggo Ullmann og Ole Anton Qvam fra partiet Venstre. Det skulle ta nesten 30 år før kampen for kvinnelig stemmerett var vunnet. Kvinnelige pionerer kjempet ufortrødent mot fordommene gjennom disse åra. I 1901 vant bevegelsen sin første seier da kvinner med en viss inntekt fikk stemme ved kommunevalg. Dette gjaldt cirka 200 000 kvinner. I 1907 ble samme ordning innført ved stortingsvalg. Allmenn stemmerett for kvinner ved kommunevalg ble innført i 1910.
Samtidig mobiliserte kvinnene under folkeavstemningen om unionsoppløsning i 1905. Til tross for at kvinnene da ikke kunne stemme, ble nesten 300 000 underskrifter samlet fra kvinner over hele Norge. Den vellykkede kampanjen styrket synet på kvinners rett til å stemme i befolkningen. Norge innførte endelig i 1913 alminnelig statsborgerlig stemmerett for kvinner, som det fjerde landet i verden. Unntakene gjaldt de som mottok fattigstøtte blant kvinner og menn. Dette unntaket ble opphevet i 1919.
Kvinnenes politiske rettigheter var i hovedsak nå sikret, og kvinnekampen ble etter dette ført på andre samfunnsarenaer der diskrimineringen fortsatte.
Kilder
Lønnå, E. (2019, 10. april). Kvinners rettigheter i Norge fra 1814 til 1913. I Store norske leksikon. https://snl.no/Kvinners_rettigheter_i_Norge_fra_1814_til_1913
Duckert, H. (2021). Norsk kvinnehistorie på 200 sider – fra forsørgede fruentimmer til skamløse jenter. Kagge forlag.
Skaarer, Å. C. & Kåss, I. W. (2019). De første feministiske gruppene: Skuld og Norsk kvinnesaksforening. https://www.kvinnehistorie.no/artikkel/t-1596
Sandnes, H. E. & Kåss, I. W. (2019). Høvdingen for stemmerettskampen: Gina Krog https://www.kvinnehistorie.no/person/t-1297
Les original på NDLA →
Kvinnekamp gjennom 1800-tallet
Bruk tidslinja (gjerne i fullskjermmodus) for å gjøre deg kjent med kvinnenes kamp for likeverd og rettigheter i Norge i perioden 1814–1913.
Kvinner i dag
I dag er det lett å ta for gitt at kvinner og menn har like rettigheter i samfunnet, men lenge fantes diskriminerende holdninger basert på gamle sosiale koder og sedvaner. Gjennom historien har ulike kvinner fra alle samfunnslag kjempet for likestilling på alle områder. Kampen har vært langvarig og til dels brokete fram til vår tid, og ikke uten frustrasjoner og latterliggjøring fra menn med holdninger som at "kvinnenes sjeleliv ikke skulle bli besudlet med politikk og økonomiske spørsmål". Kampen fortsetter i vår tid.
Kvinnekamp for retten til arbeid
I den norske grunnloven av 1814 var spørsmålet om kvinnenes stemmerett ikke oppe til diskusjon siden mannen ble ansett som familiens overhode og formynder. Gjennom store deler av 1800-tallet forble dette den vanlige oppfatningen i samfunnet.
Diskusjonen om enker og ugifte kvinners muligheter til å tjene sine egne penger kom opp i 1840-åra i takt med økende industri og tilstrømming av mennesker til byene. Fra 1844 fikk enker rett til å drive handel, og fra 1863 fikk ugifte kvinner myndighet over egen økonomi og sine egne arbeidsforhold.
Ettersom industrialiseringen av Norge i andre halvdel av 1800-tallet skapte nye arbeidsplasser, ble argumentet om ugifte kvinners rett til lønnsarbeid mer aktuelt. Kvinner i arbeidslivet brøt kanskje med normer og forestillinger om hva som "sømmet seg", men industrisamfunnet trengte arbeidskraft på mange områder. Likevel, hvis kvinnen ble gift, fantes det bare en vei for henne: ansvar for barn og hjem.
Arbeiderkvinnenes kamp for levelige forhold
For mange kvinner i arbeiderklassen var lønnsinntekt nødvendig for å overleve, alene eller for hele familien. I industrisamfunnet var det lenge vanlig å betale menn bedre kvinner, uavhengig av om jobben var den samme. Industrieiernes utnyttelse av kvinnelig arbeidskraft ble synliggjort med fyrstikkarbeiderstreiken i 1889.
Fyrstikkarbeiderstreiken 1889Fyrstikkarbeiderstreiken i 1889 fikk stor offentlig oppmerksomhet. Streiken startet spontant som en konsekvens av at bedriftslederne ville kutte i lønna til de kvinnelige fyrstikkarbeiderne. De streikende krevde også at arbeidstida skulle senkes fra 13,5 til 12 timer dagen. Siden kvinnenes arbeid var å pakke fosforholdige fyrstikker, ble dette også en kamp mot de helsefarlige forholdene på fabrikkene.
Fyrstikkarbeiderstreiken regnes blant de første arbeidskonfliktene i Norge med faglig organisering og streikeledelse. Streiken varte i seks uker, men ble oppløst uten at noen av krava ble innfridd. En viktig konsekvens av streiken var likevel at den kvinnelige fagforeningen ble stiftet 28. oktober 1889 med Margrethe Vullum fra Norsk Kvinnesaksforening som leder. Dagen etter ble den mannlige foreningen stiftet, med fyrstikkarbeider Johan Olsen som formann.
De kvinnelige fyrstikkarbeiderne fikk støtte fra mange hold. Blant flere intellektuelle talte Bjørnstjerne Bjørnson varmt for fyrstikkjentenes sak. Det ble holdt møter i Arbeidersamfunnet, arrangert veldedighetskonserter og samlet inn penger til de streikende kvinnene.
Kvinner i litteraturen
Camilla Colletts (1813–1895) roman Amtmandens Døttre (1854) fikk folk til å åpne øynene for hva som rørte seg i "det kvinnelige sinn". Boka er en kritikk av 1800-tallets kvinneideal, der kvinnen skulle være tilbakeholden og beskjeden og konsentrere seg om oppgavene som sin manns hustru og barnas mor. I den litterære epoken realismen skulle romanen sette problemer under debatt, noe Amtmandens Døttre absolutt gjorde. Kvinnenes rolle i samfunnets ble satt på dagsordenen i bøker, aviser og debatter i store deler av kulturlivet i tida som fulgte.
Amalie Skram (1846–1905) videreførte kritikken av kvinners levevilkår i sitt forfatterskap og synliggjorde det borgerlige samfunnets dobbeltmoral og samtidas kvinnesyn. Gjennom litteraturen og samfunnsdebatten fikk kvinnene en stemme og mulighet til å kjempe for mer styring over egne liv.
Kamp mot prostitusjonen
Romanen Albertine av Christian Krohg (1852–1925) tok opp tidas dobbeltmoral og utnytting av unge kvinner. Da boka kom ut i 1886, ble den umiddelbart beslaglagt av politiet. Hovedpersonen i boka er en ung og livsglad sypike som voldtas av en politifullmektig og havner i prostitusjon.
Boka fikk stor oppmerksomhet i avisene og skapte debatt om den offentlige prostitusjonen og dobbeltmoralen hos menn som oppsøkte "offentlige fruentimre". Den generelle oppfatningen var at prostitusjon var et nødvendig onde, men måtte reguleres for å hindre spredning av kjønnssykdommer. Reguleringen gikk ut på at de prostituerte ble registrert, og en til to ganger i uka ble de kontrollert for kjønnssykdommer på politilegens kontor, den såkalte visitasjonen.
Kvinneforeninger mobiliserte til kamp mot meldeplikten de prostituerte hadde hos myndighetene, og i 1888 avskaffet Stortinget visitasjonssystemet.
Til romanen Albertine har Christian Krohg malt en rekke bilder som illustrerer forskjellige scener, som nedenfor der vi ser Albertine gå inn til politilegen.
Norsk kvinnesaksforening
På slutten av 1800-tallet ble kravet om stemmerett for kvinner en kampsak for den gryende kvinnebevegelsen. Med utgangspunkt i diskusjonsklubben Skuld, en klubb utelukkende for kvinner, ble Norsk Kvinnesaksforening stiftet i 1884.
Ifølge formålsparagrafen skulle foreningen kjempe mot alt som "medvirker til å skape eller opprettholde holdninger, lover og bestemmelser som diskriminerer kvinner og hindrer kvinnefrigjøring og likestilling mellom kjønnene".
Foreningens første formann Hagbard Berner, ble raskt utfordret av mer progressive kvinner som ville ha fortgang i å få stemmerett for kvinner. Derfor ble Kvinnestemmerettsforeningen startet i 1885, med tidsskriftet Nylænde fra 1887 som bevegelsen politiske talerør. Kravet var full likestilling både økonomisk og politisk. Noen av de fremste kvinnene i denne kampen var Gina Krog (1847–1916), Betzy Kjelsberg (1866–1950), Fernanda Nissen (1862–1920) og Fredrikke Qvam (1843–1938).
Kampen for kvinnelig stemmerett
Stemmerett for kvinner på samme vilkår som for menn ble første gang foreslått for Stortinget i 1886 av Viggo Ullmann og Ole Anton Qvam fra partiet Venstre. Det skulle ta nesten 30 år før kampen for kvinnelig stemmerett var vunnet. Kvinnelige pionerer kjempet ufortrødent mot fordommene gjennom disse åra. I 1901 vant bevegelsen sin første seier da kvinner med en viss inntekt fikk stemme ved kommunevalg. Dette gjaldt cirka 200 000 kvinner. I 1907 ble samme ordning innført ved stortingsvalg. Allmenn stemmerett for kvinner ved kommunevalg ble innført i 1910.
Samtidig mobiliserte kvinnene under folkeavstemningen om unionsoppløsning i 1905. Til tross for at kvinnene da ikke kunne stemme, ble nesten 300 000 underskrifter samlet fra kvinner over hele Norge. Den vellykkede kampanjen styrket synet på kvinners rett til å stemme i befolkningen. Norge innførte endelig i 1913 alminnelig statsborgerlig stemmerett for kvinner, som det fjerde landet i verden. Unntakene gjaldt de som mottok fattigstøtte blant kvinner og menn. Dette unntaket ble opphevet i 1919.
Kvinnenes politiske rettigheter var i hovedsak nå sikret, og kvinnekampen ble etter dette ført på andre samfunnsarenaer der diskrimineringen fortsatte.
Kilder
Lønnå, E. (2019, 10. april). Kvinners rettigheter i Norge fra 1814 til 1913. I Store norske leksikon. https://snl.no/Kvinners_rettigheter_i_Norge_fra_1814_til_1913
Duckert, H. (2021). Norsk kvinnehistorie på 200 sider – fra forsørgede fruentimmer til skamløse jenter. Kagge forlag.
Skaarer, Å. C. & Kåss, I. W. (2019). De første feministiske gruppene: Skuld og Norsk kvinnesaksforening. https://www.kvinnehistorie.no/artikkel/t-1596
Sandnes, H. E. & Kåss, I. W. (2019). Høvdingen for stemmerettskampen: Gina Krog https://www.kvinnehistorie.no/person/t-1297
Les original på NDLA →
Kvinner i dag
I dag er det lett å ta for gitt at kvinner og menn har like rettigheter i samfunnet, men lenge fantes diskriminerende holdninger basert på gamle sosiale koder og sedvaner. Gjennom historien har ulike kvinner fra alle samfunnslag kjempet for likestilling på alle områder. Kampen har vært langvarig og til dels brokete fram til vår tid, og ikke uten frustrasjoner og latterliggjøring fra menn med holdninger som at "kvinnenes sjeleliv ikke skulle bli besudlet med politikk og økonomiske spørsmål". Kampen fortsetter i vår tid.
Kvinnekamp for retten til arbeid
I den norske grunnloven av 1814 var spørsmålet om kvinnenes stemmerett ikke oppe til diskusjon siden mannen ble ansett som familiens overhode og formynder. Gjennom store deler av 1800-tallet forble dette den vanlige oppfatningen i samfunnet.
Diskusjonen om enker og ugifte kvinners muligheter til å tjene sine egne penger kom opp i 1840-åra i takt med økende industri og tilstrømming av mennesker til byene. Fra 1844 fikk enker rett til å drive handel, og fra 1863 fikk ugifte kvinner myndighet over egen økonomi og sine egne arbeidsforhold.
Ettersom industrialiseringen av Norge i andre halvdel av 1800-tallet skapte nye arbeidsplasser, ble argumentet om ugifte kvinners rett til lønnsarbeid mer aktuelt. Kvinner i arbeidslivet brøt kanskje med normer og forestillinger om hva som "sømmet seg", men industrisamfunnet trengte arbeidskraft på mange områder. Likevel, hvis kvinnen ble gift, fantes det bare en vei for henne: ansvar for barn og hjem.
Arbeiderkvinnenes kamp for levelige forhold
For mange kvinner i arbeiderklassen var lønnsinntekt nødvendig for å overleve, alene eller for hele familien. I industrisamfunnet var det lenge vanlig å betale menn bedre kvinner, uavhengig av om jobben var den samme. Industrieiernes utnyttelse av kvinnelig arbeidskraft ble synliggjort med fyrstikkarbeiderstreiken i 1889.
Fyrstikkarbeiderstreiken 1889Fyrstikkarbeiderstreiken i 1889 fikk stor offentlig oppmerksomhet. Streiken startet spontant som en konsekvens av at bedriftslederne ville kutte i lønna til de kvinnelige fyrstikkarbeiderne. De streikende krevde også at arbeidstida skulle senkes fra 13,5 til 12 timer dagen. Siden kvinnenes arbeid var å pakke fosforholdige fyrstikker, ble dette også en kamp mot de helsefarlige forholdene på fabrikkene.
Fyrstikkarbeiderstreiken regnes blant de første arbeidskonfliktene i Norge med faglig organisering og streikeledelse. Streiken varte i seks uker, men ble oppløst uten at noen av krava ble innfridd. En viktig konsekvens av streiken var likevel at den kvinnelige fagforeningen ble stiftet 28. oktober 1889 med Margrethe Vullum fra Norsk Kvinnesaksforening som leder. Dagen etter ble den mannlige foreningen stiftet, med fyrstikkarbeider Johan Olsen som formann.
De kvinnelige fyrstikkarbeiderne fikk støtte fra mange hold. Blant flere intellektuelle talte Bjørnstjerne Bjørnson varmt for fyrstikkjentenes sak. Det ble holdt møter i Arbeidersamfunnet, arrangert veldedighetskonserter og samlet inn penger til de streikende kvinnene.
Kvinner i litteraturen
Camilla Colletts (1813–1895) roman Amtmandens Døttre (1854) fikk folk til å åpne øynene for hva som rørte seg i "det kvinnelige sinn". Boka er en kritikk av 1800-tallets kvinneideal, der kvinnen skulle være tilbakeholden og beskjeden og konsentrere seg om oppgavene som sin manns hustru og barnas mor. I den litterære epoken realismen skulle romanen sette problemer under debatt, noe Amtmandens Døttre absolutt gjorde. Kvinnenes rolle i samfunnets ble satt på dagsordenen i bøker, aviser og debatter i store deler av kulturlivet i tida som fulgte.
Amalie Skram (1846–1905) videreførte kritikken av kvinners levevilkår i sitt forfatterskap og synliggjorde det borgerlige samfunnets dobbeltmoral og samtidas kvinnesyn. Gjennom litteraturen og samfunnsdebatten fikk kvinnene en stemme og mulighet til å kjempe for mer styring over egne liv.
Kamp mot prostitusjonen
Romanen Albertine av Christian Krohg (1852–1925) tok opp tidas dobbeltmoral og utnytting av unge kvinner. Da boka kom ut i 1886, ble den umiddelbart beslaglagt av politiet. Hovedpersonen i boka er en ung og livsglad sypike som voldtas av en politifullmektig og havner i prostitusjon.
Boka fikk stor oppmerksomhet i avisene og skapte debatt om den offentlige prostitusjonen og dobbeltmoralen hos menn som oppsøkte "offentlige fruentimre". Den generelle oppfatningen var at prostitusjon var et nødvendig onde, men måtte reguleres for å hindre spredning av kjønnssykdommer. Reguleringen gikk ut på at de prostituerte ble registrert, og en til to ganger i uka ble de kontrollert for kjønnssykdommer på politilegens kontor, den såkalte visitasjonen.
Kvinneforeninger mobiliserte til kamp mot meldeplikten de prostituerte hadde hos myndighetene, og i 1888 avskaffet Stortinget visitasjonssystemet.
Til romanen Albertine har Christian Krohg malt en rekke bilder som illustrerer forskjellige scener, som nedenfor der vi ser Albertine gå inn til politilegen.
Norsk kvinnesaksforening
På slutten av 1800-tallet ble kravet om stemmerett for kvinner en kampsak for den gryende kvinnebevegelsen. Med utgangspunkt i diskusjonsklubben Skuld, en klubb utelukkende for kvinner, ble Norsk Kvinnesaksforening stiftet i 1884.
Ifølge formålsparagrafen skulle foreningen kjempe mot alt som "medvirker til å skape eller opprettholde holdninger, lover og bestemmelser som diskriminerer kvinner og hindrer kvinnefrigjøring og likestilling mellom kjønnene".
Foreningens første formann Hagbard Berner, ble raskt utfordret av mer progressive kvinner som ville ha fortgang i å få stemmerett for kvinner. Derfor ble Kvinnestemmerettsforeningen startet i 1885, med tidsskriftet Nylænde fra 1887 som bevegelsen politiske talerør. Kravet var full likestilling både økonomisk og politisk. Noen av de fremste kvinnene i denne kampen var Gina Krog (1847–1916), Betzy Kjelsberg (1866–1950), Fernanda Nissen (1862–1920) og Fredrikke Qvam (1843–1938).
Kampen for kvinnelig stemmerett
Stemmerett for kvinner på samme vilkår som for menn ble første gang foreslått for Stortinget i 1886 av Viggo Ullmann og Ole Anton Qvam fra partiet Venstre. Det skulle ta nesten 30 år før kampen for kvinnelig stemmerett var vunnet. Kvinnelige pionerer kjempet ufortrødent mot fordommene gjennom disse åra. I 1901 vant bevegelsen sin første seier da kvinner med en viss inntekt fikk stemme ved kommunevalg. Dette gjaldt cirka 200 000 kvinner. I 1907 ble samme ordning innført ved stortingsvalg. Allmenn stemmerett for kvinner ved kommunevalg ble innført i 1910.
Samtidig mobiliserte kvinnene under folkeavstemningen om unionsoppløsning i 1905. Til tross for at kvinnene da ikke kunne stemme, ble nesten 300 000 underskrifter samlet fra kvinner over hele Norge. Den vellykkede kampanjen styrket synet på kvinners rett til å stemme i befolkningen. Norge innførte endelig i 1913 alminnelig statsborgerlig stemmerett for kvinner, som det fjerde landet i verden. Unntakene gjaldt de som mottok fattigstøtte blant kvinner og menn. Dette unntaket ble opphevet i 1919.
Kvinnenes politiske rettigheter var i hovedsak nå sikret, og kvinnekampen ble etter dette ført på andre samfunnsarenaer der diskrimineringen fortsatte.
Kilder
Lønnå, E. (2019, 10. april). Kvinners rettigheter i Norge fra 1814 til 1913. I Store norske leksikon. https://snl.no/Kvinners_rettigheter_i_Norge_fra_1814_til_1913
Duckert, H. (2021). Norsk kvinnehistorie på 200 sider – fra forsørgede fruentimmer til skamløse jenter. Kagge forlag.
Skaarer, Å. C. & Kåss, I. W. (2019). De første feministiske gruppene: Skuld og Norsk kvinnesaksforening. https://www.kvinnehistorie.no/artikkel/t-1596
Sandnes, H. E. & Kåss, I. W. (2019). Høvdingen for stemmerettskampen: Gina Krog https://www.kvinnehistorie.no/person/t-1297
Les original på NDLA →
Kvinnekamp gjennom 1900-tallet
Tidslinje
Bruk tidslinja (gjerne i fullskjermmodus) for å gjøre deg kjent med kvinnenes kamp for likeverd og rettigheter i Norge gjennom 1900-tallet.
Vern om kvinner og barn
1913 var året da kvinner i Norge ble politisk likestilt og myndiggjort som velgere ved stortingsvalg. På andre områder i samfunnet var kvinnekamp fortsatt aktuelt. Etter unionsoppløsningen ble sosiale og økonomiske spørsmål mer framtredende i norsk politikk.
En sak kvinnebevegelsen var særlig opptatt av, var mødres og barns rettigheter og levekår. Unge kvinner som "falt i ulykka" og fødte barn utenfor ekteskap, gikk ei usikker økonomisk framtid i møte. Mange unge kvinner arbeidet som tjenestejenter og kunne lett bli offer for husbondens begjær. Denne problemstillingen var sentral under utviklingen av barnelovene, som ble vedtatt av Stortinget i 1915. Lovene gav "uekte" barn rett til farsarv og mødrene økonomisk støtte fra fødselen av.
De Castbergske barneloveneDe Castbergske barnelovene, oppkalt etter venstrepolitikeren Johan Castberg (1862–1926), besto av flere lover som alle kom i april 1915. Disse lovene var:
Lov om barn hvis foreldre ikke har inngått ekteskap med hverandre
Lov om forsorg for barn
Lov om foreldre og ektebarn
I den første loven ble barnets rettigheter kraftig styrket i det at barnet fikk rett til farens navn og arv etter ham. Barn som var født utenfor ekteskap, fikk de samme rettighetene som barn født innenfor ekteskap. Samtidig ble det gitt regler som sikret mora økonomisk hjelp fra faren allerede fra fødselen av.
Katti Anker Møller (1868–1945) kjempet hele livet for bedre leveforhold og rettigheter for mor og barn og var sentral i etableringen av barnelovene. Sammen med Arbeiderpartiets Kvindeforbund spilte hun en viktig rolle ved mødrehygienekontoret i Oslo fra 1924. Kontoret ga konkret hjelp med prevensjon og drev opplysningsvirksomhet for å støtte kvinners og barns levekår.
Borgerskapets og arbeiderklassens kvinner
Selv om alle kvinner ønsket å styrke likestilling med menn i det norske samfunnet, ble mellomkrigstidas politikk også trukket inn i kvinnekampen. Mens borgerlige kvinner kjempet for politiske rettigheter likestilt med menn, oppfordret ledene kvinner i arbeiderbevegelsen til at kvinnekampen skulle være en del av klassekampen.
Begrunnelsen var at motsetningene gikk mellom klasser, mellom borgerskapet og arbeiderklassen, ikke mellom menn og kvinner. Arbeiderpartikvinnene kritiserte de borgerlige kvinnesakskvinnene for å rette kampen mot mannen og ikke mot det bestående kapitalistiske samfunnssystemet. Da den internasjonale kvinnedagen 8. mars ble markert i Norge for første gang i 1915, var det Arbeiderpartiets Kvindeforbund som stod for arrangementet.
"Tilbake til kjøkkenbenken"
Kvinnene i arbeidslivet hadde vist at de kunne gjøre samme arbeid som menn. Dette var også en utfordring for mennenes stolthet som familiens forsørgere.
Mellomkrigstida ble preget av økonomiske kriser med konkurser og arbeidsledighet. I perioden 1925–1937 var LOs uttalte politikk at mannen skulle prioriteres i arbeidslivet. Oppfordringen var at i krisetid måtte de gifte kvinnene vise solidaritet, det vil si vike plassen for en arbeidsløs mann eller ei ugift kvinne. Dette fikk også støtte blant arbeiderkvinnene.
Etter hvert som tidene ble bedre i andre del av 1930-tallet, kom spørsmålet om gifte kvinners rett til lønnsarbeid opp igjen.
Kvinner i krig
Under andre verdenskrig gjorde mange kvinner en innsats for fedrelandet. De drev etterretning, var grenseloser, formidlet informasjon og produserte illegale aviser med mer.
Enkelte kvinner var også med i motstandsgrupper i Milorg eller blant kommunistene. Mange overtok mot slutten av krigen ledende oppgaver og hadde ansvar for ulike militære enheter. Men da freden kom i 1945, ble kvinnenes bidrag fort glemt i heltefortellingene om motstandskampen. Et godt eksempel er hun som gikk under dekknavnet "Jacob", som egentlig het Eva (Jørgensen) Kløvstad (1921–2014). Hun spilte en sentral rolle i Milorg på Hamar mot slutten av krigen. Under Milorgs parade gjennom Hamar 17. mai gikk hun blant de fremste i opptoget. Under frigjøringsmarkeringen i Oslo noen uker senere var kvinnene plassert på sidelinja. At kvinner ikke hadde noe der å gjøre, var holdningen hos de som skulle definere historien om krigen for ettertida.
Husmortida
De første tiåra etter andre verdenskrig var kjernefamiliens gullalder. Arbeiderpartiet hadde flertall på Stortinget og la planmessig forholdene til rette for nye boliger og familienes ve og vel. Drømmen for de fleste var tre rom og kjøkken, innlagt vann og elektrisitet, ei hjemmeværende husmor som holdt orden på hus og barn, og en mann med fast inntekt.
For å lykkes var husmorskoler viktige for å lære kvinner husholdsfag og husarbeid. Toppunktet var i 1957 da det fantes 64 husmorskoler i Norge. Kunnskaper om husholdning og hygiene ble ansett som viktig for å bekjempe folkesykdommer og for å forbedre familienes levekår i by og bygd, blant både fattige og rike. Etter hvert som kvinnene kom mer ut i arbeidslivet, ble utdanningen ved husmorskolene dreid mot lønnet arbeid for eksempel på sykehjem, gamlehjem og i barnehager. I 1976 ble de siste husmorskolene avviklet.
På 1970-tallet tok flere kvinner utdanning, og flere gikk ut i arbeidslivet så snart barna var store nok. Det ble samtidig mer vanlig med barnehager til barna. Gradvis skiftet samfunnet holdninger så ei gift husmor med barn helt eller delvis kunne gå ut i arbeidslivet ‑ gjerne i yrker innenfor omsorg for barn, syke og eldre, noe som også tidligere hadde vært kvinnenes ansvar i familien.
Nyfeminisme og likestilling
I overgangen til 1970-tallet startet en massiv mobilisering for kvinnenes likestilling på alle nivåer i samfunnet. Kvinner stod på barrikadene og krevde sin rett til å bli behandlet likt med menn.
Perioden innledet et sterkt politisk engasjement og høyt aktivitetsnivå blant diverse feministiske grupper. Kvinnekampen bidro til at mange kjønnsdiskriminerende holdninger stod for fall i tida som fulgte. Konkrete mål for aksjonene var adgang til prevensjon og abort, tiltak mot seksuell vold og trakassering, rett til skilsmisse, likestilling i ekteskapet, utbygging av barnehager, kvotering av kvinner der de var underrepresentert, og like rettigheter i arbeidslivet.
Høydepunktet for kvinnebevegelsen var 1975, FNs internasjonale kvinneår, da likestilling ble satt på dagsordenen både lokalt, nasjonalt og internasjonalt. De fleste kvinnegruppene på 1970-tallet hørte til på venstresiden i norsk politikk og krevde samfunnsendringer. Nyfeministene gikk til flere aksjoner mot den kvinneundertrykkinga som både kom fra en mannsdominert elite og fra samfunnets stereotypiske kjønnsroller. Også menn deltok i kvinnekampen.
Feminismen på 1970-tallet delte kvinneorganisasjonene etter politisk orientering. De politiske skillelinjene mellom "rødstrømper" på venstresiden og "borgerlige" kvinner til høyre er fortsatt aktuell blant feministene.
Se filmklippet om kvinnekamp på 1970- og 80-tallet for å se hvilke saker kvinnebevegelsen kjempet for på den tida.
Selvbestemt abort
Allerede i 1915 lanserte Katti Anker Møller idéen om "det frivillige moderskap" og avskaffelse av fengselsstraff for "fosterfordrivelse". Stor motstand i samtida gjorde at saken først 50 år senere ble fremmet på nytt.
Den nye kvinnebevegelsen på 1970-tallet gjorde abortspørsmålet til en av sine hovedsaker og sloss for en ny abortlov der kvinnenes selvbestemmelse var sikret. De ville ha vekk nemndene og la den enkelte kvinna avgjøre i abortspørsmål. Raskt kom det en folkeaksjon mot abort fra kristne organisasjoner. Men tida var moden for endring av lovverket. Etter flere runder i Stortinget ble loven om selvbestemt abort vedtatt i 1978.
Likestillingslov og likestillingsombud
Kvinnekampen ga politiske resultater med likestillingsloven i 1978. Loven forbød diskriminering på grunnlag av kjønn og stilte krav om aktivt arbeid for likestilling. Den ga også regler om håndheving av loven, og om rettslige reaksjoner dersom loven ble brutt. I 2017 ble loven erstattet av likestillings- og diskrimineringsloven. Den har til formål å fremme likestilling og hindre diskriminering i alle deler av samfunnet. I 1979 kom likestillingsombudet på plass og skulle sørge for at loven ble gjennomført i praksis.
Kvinnemakt
Norge ble et foregangsland i verden når det gjaldt kvinnelige politikere. I Gro Harlem Brundtlands regjering fra 1985 var nesten halvparten av statsrådene kvinner. Etter stortingsvalget samme år var 34 % av stortingsrepresentantene kvinner. Til tross for likestillingsloven gikk utviklingen noe tregere for antall kvinnelige ledere på andre områder i samfunnet. Siden 1980-tallet har feministiske grupper kjempet videre for likestilling mellom kjønnene. Kampen er fortsatt like aktuell i dag.
KilderDuckert, H. (2021). Norsk kvinnehistorie på 200 sider, fra forsørgede fruentimmer til skamløse jenter. Kagge forlag.
Ikdahl, I. (2020, 24. januar). Likestillingsloven. I Store norske leksikon. https://snl.no/likestillingsloven
Lønnå, E. (2019). Den nye kvinnebevegelsen i 1970-årene. Kvinnehistorie.no. Hentet 5. mai 2022 fra https://www.kvinnehistorie.no/artikkel/t-780
Ryste, M. E. (2019). Abortkampen på 1970-tallet. Kvinnehistorie.no. Hentet 5. mai 2022 fra https://www.kvinnehistorie.no/artikkel/t-1823
Skaarer, Å. C. (2019). Arbeiderpartiets Kvinneforbund: Kvinnekamp som klassekamp. Kvinnehistorie.no. Hentet 5. mai 2022 fra https://www.kvinnehistorie.no/artikkel/t-2491
Les original på NDLA →
Bruk tidslinja (gjerne i fullskjermmodus) for å gjøre deg kjent med kvinnenes kamp for likeverd og rettigheter i Norge gjennom 1900-tallet.
Vern om kvinner og barn
1913 var året da kvinner i Norge ble politisk likestilt og myndiggjort som velgere ved stortingsvalg. På andre områder i samfunnet var kvinnekamp fortsatt aktuelt. Etter unionsoppløsningen ble sosiale og økonomiske spørsmål mer framtredende i norsk politikk.
En sak kvinnebevegelsen var særlig opptatt av, var mødres og barns rettigheter og levekår. Unge kvinner som "falt i ulykka" og fødte barn utenfor ekteskap, gikk ei usikker økonomisk framtid i møte. Mange unge kvinner arbeidet som tjenestejenter og kunne lett bli offer for husbondens begjær. Denne problemstillingen var sentral under utviklingen av barnelovene, som ble vedtatt av Stortinget i 1915. Lovene gav "uekte" barn rett til farsarv og mødrene økonomisk støtte fra fødselen av.
De Castbergske barneloveneDe Castbergske barnelovene, oppkalt etter venstrepolitikeren Johan Castberg (1862–1926), besto av flere lover som alle kom i april 1915. Disse lovene var:
Lov om barn hvis foreldre ikke har inngått ekteskap med hverandre
Lov om forsorg for barn
Lov om foreldre og ektebarn
I den første loven ble barnets rettigheter kraftig styrket i det at barnet fikk rett til farens navn og arv etter ham. Barn som var født utenfor ekteskap, fikk de samme rettighetene som barn født innenfor ekteskap. Samtidig ble det gitt regler som sikret mora økonomisk hjelp fra faren allerede fra fødselen av.
Katti Anker Møller (1868–1945) kjempet hele livet for bedre leveforhold og rettigheter for mor og barn og var sentral i etableringen av barnelovene. Sammen med Arbeiderpartiets Kvindeforbund spilte hun en viktig rolle ved mødrehygienekontoret i Oslo fra 1924. Kontoret ga konkret hjelp med prevensjon og drev opplysningsvirksomhet for å støtte kvinners og barns levekår.
Borgerskapets og arbeiderklassens kvinner
Selv om alle kvinner ønsket å styrke likestilling med menn i det norske samfunnet, ble mellomkrigstidas politikk også trukket inn i kvinnekampen. Mens borgerlige kvinner kjempet for politiske rettigheter likestilt med menn, oppfordret ledene kvinner i arbeiderbevegelsen til at kvinnekampen skulle være en del av klassekampen.
Begrunnelsen var at motsetningene gikk mellom klasser, mellom borgerskapet og arbeiderklassen, ikke mellom menn og kvinner. Arbeiderpartikvinnene kritiserte de borgerlige kvinnesakskvinnene for å rette kampen mot mannen og ikke mot det bestående kapitalistiske samfunnssystemet. Da den internasjonale kvinnedagen 8. mars ble markert i Norge for første gang i 1915, var det Arbeiderpartiets Kvindeforbund som stod for arrangementet.
"Tilbake til kjøkkenbenken"
Kvinnene i arbeidslivet hadde vist at de kunne gjøre samme arbeid som menn. Dette var også en utfordring for mennenes stolthet som familiens forsørgere.
Mellomkrigstida ble preget av økonomiske kriser med konkurser og arbeidsledighet. I perioden 1925–1937 var LOs uttalte politikk at mannen skulle prioriteres i arbeidslivet. Oppfordringen var at i krisetid måtte de gifte kvinnene vise solidaritet, det vil si vike plassen for en arbeidsløs mann eller ei ugift kvinne. Dette fikk også støtte blant arbeiderkvinnene.
Etter hvert som tidene ble bedre i andre del av 1930-tallet, kom spørsmålet om gifte kvinners rett til lønnsarbeid opp igjen.
Kvinner i krig
Under andre verdenskrig gjorde mange kvinner en innsats for fedrelandet. De drev etterretning, var grenseloser, formidlet informasjon og produserte illegale aviser med mer.
Enkelte kvinner var også med i motstandsgrupper i Milorg eller blant kommunistene. Mange overtok mot slutten av krigen ledende oppgaver og hadde ansvar for ulike militære enheter. Men da freden kom i 1945, ble kvinnenes bidrag fort glemt i heltefortellingene om motstandskampen. Et godt eksempel er hun som gikk under dekknavnet "Jacob", som egentlig het Eva (Jørgensen) Kløvstad (1921–2014). Hun spilte en sentral rolle i Milorg på Hamar mot slutten av krigen. Under Milorgs parade gjennom Hamar 17. mai gikk hun blant de fremste i opptoget. Under frigjøringsmarkeringen i Oslo noen uker senere var kvinnene plassert på sidelinja. At kvinner ikke hadde noe der å gjøre, var holdningen hos de som skulle definere historien om krigen for ettertida.
Husmortida
De første tiåra etter andre verdenskrig var kjernefamiliens gullalder. Arbeiderpartiet hadde flertall på Stortinget og la planmessig forholdene til rette for nye boliger og familienes ve og vel. Drømmen for de fleste var tre rom og kjøkken, innlagt vann og elektrisitet, ei hjemmeværende husmor som holdt orden på hus og barn, og en mann med fast inntekt.
For å lykkes var husmorskoler viktige for å lære kvinner husholdsfag og husarbeid. Toppunktet var i 1957 da det fantes 64 husmorskoler i Norge. Kunnskaper om husholdning og hygiene ble ansett som viktig for å bekjempe folkesykdommer og for å forbedre familienes levekår i by og bygd, blant både fattige og rike. Etter hvert som kvinnene kom mer ut i arbeidslivet, ble utdanningen ved husmorskolene dreid mot lønnet arbeid for eksempel på sykehjem, gamlehjem og i barnehager. I 1976 ble de siste husmorskolene avviklet.
På 1970-tallet tok flere kvinner utdanning, og flere gikk ut i arbeidslivet så snart barna var store nok. Det ble samtidig mer vanlig med barnehager til barna. Gradvis skiftet samfunnet holdninger så ei gift husmor med barn helt eller delvis kunne gå ut i arbeidslivet ‑ gjerne i yrker innenfor omsorg for barn, syke og eldre, noe som også tidligere hadde vært kvinnenes ansvar i familien.
Nyfeminisme og likestilling
I overgangen til 1970-tallet startet en massiv mobilisering for kvinnenes likestilling på alle nivåer i samfunnet. Kvinner stod på barrikadene og krevde sin rett til å bli behandlet likt med menn.
Perioden innledet et sterkt politisk engasjement og høyt aktivitetsnivå blant diverse feministiske grupper. Kvinnekampen bidro til at mange kjønnsdiskriminerende holdninger stod for fall i tida som fulgte. Konkrete mål for aksjonene var adgang til prevensjon og abort, tiltak mot seksuell vold og trakassering, rett til skilsmisse, likestilling i ekteskapet, utbygging av barnehager, kvotering av kvinner der de var underrepresentert, og like rettigheter i arbeidslivet.
Høydepunktet for kvinnebevegelsen var 1975, FNs internasjonale kvinneår, da likestilling ble satt på dagsordenen både lokalt, nasjonalt og internasjonalt. De fleste kvinnegruppene på 1970-tallet hørte til på venstresiden i norsk politikk og krevde samfunnsendringer. Nyfeministene gikk til flere aksjoner mot den kvinneundertrykkinga som både kom fra en mannsdominert elite og fra samfunnets stereotypiske kjønnsroller. Også menn deltok i kvinnekampen.
Feminismen på 1970-tallet delte kvinneorganisasjonene etter politisk orientering. De politiske skillelinjene mellom "rødstrømper" på venstresiden og "borgerlige" kvinner til høyre er fortsatt aktuell blant feministene.
Se filmklippet om kvinnekamp på 1970- og 80-tallet for å se hvilke saker kvinnebevegelsen kjempet for på den tida.
Selvbestemt abort
Allerede i 1915 lanserte Katti Anker Møller idéen om "det frivillige moderskap" og avskaffelse av fengselsstraff for "fosterfordrivelse". Stor motstand i samtida gjorde at saken først 50 år senere ble fremmet på nytt.
Den nye kvinnebevegelsen på 1970-tallet gjorde abortspørsmålet til en av sine hovedsaker og sloss for en ny abortlov der kvinnenes selvbestemmelse var sikret. De ville ha vekk nemndene og la den enkelte kvinna avgjøre i abortspørsmål. Raskt kom det en folkeaksjon mot abort fra kristne organisasjoner. Men tida var moden for endring av lovverket. Etter flere runder i Stortinget ble loven om selvbestemt abort vedtatt i 1978.
Likestillingslov og likestillingsombud
Kvinnekampen ga politiske resultater med likestillingsloven i 1978. Loven forbød diskriminering på grunnlag av kjønn og stilte krav om aktivt arbeid for likestilling. Den ga også regler om håndheving av loven, og om rettslige reaksjoner dersom loven ble brutt. I 2017 ble loven erstattet av likestillings- og diskrimineringsloven. Den har til formål å fremme likestilling og hindre diskriminering i alle deler av samfunnet. I 1979 kom likestillingsombudet på plass og skulle sørge for at loven ble gjennomført i praksis.
Kvinnemakt
Norge ble et foregangsland i verden når det gjaldt kvinnelige politikere. I Gro Harlem Brundtlands regjering fra 1985 var nesten halvparten av statsrådene kvinner. Etter stortingsvalget samme år var 34 % av stortingsrepresentantene kvinner. Til tross for likestillingsloven gikk utviklingen noe tregere for antall kvinnelige ledere på andre områder i samfunnet. Siden 1980-tallet har feministiske grupper kjempet videre for likestilling mellom kjønnene. Kampen er fortsatt like aktuell i dag.
KilderDuckert, H. (2021). Norsk kvinnehistorie på 200 sider, fra forsørgede fruentimmer til skamløse jenter. Kagge forlag.
Ikdahl, I. (2020, 24. januar). Likestillingsloven. I Store norske leksikon. https://snl.no/likestillingsloven
Lønnå, E. (2019). Den nye kvinnebevegelsen i 1970-årene. Kvinnehistorie.no. Hentet 5. mai 2022 fra https://www.kvinnehistorie.no/artikkel/t-780
Ryste, M. E. (2019). Abortkampen på 1970-tallet. Kvinnehistorie.no. Hentet 5. mai 2022 fra https://www.kvinnehistorie.no/artikkel/t-1823
Skaarer, Å. C. (2019). Arbeiderpartiets Kvinneforbund: Kvinnekamp som klassekamp. Kvinnehistorie.no. Hentet 5. mai 2022 fra https://www.kvinnehistorie.no/artikkel/t-2491
Les original på NDLA →
Kvinnekamp gjennom 1900-tallet
Tidslinje
Bruk tidslinja (gjerne i fullskjermmodus) for å gjøre deg kjent med kvinnenes kamp for likeverd og rettigheter i Norge gjennom 1900-tallet.
Vern om kvinner og barn
1913 var året da kvinner i Norge ble politisk likestilt og myndiggjort som velgere ved stortingsvalg. På andre områder i samfunnet var kvinnekamp fortsatt aktuelt. Etter unionsoppløsningen ble sosiale og økonomiske spørsmål mer framtredende i norsk politikk.
En sak kvinnebevegelsen var særlig opptatt av, var mødres og barns rettigheter og levekår. Unge kvinner som "falt i ulykka" og fødte barn utenfor ekteskap, gikk ei usikker økonomisk framtid i møte. Mange unge kvinner arbeidet som tjenestejenter og kunne lett bli offer for husbondens begjær. Denne problemstillingen var sentral under utviklingen av barnelovene, som ble vedtatt av Stortinget i 1915. Lovene gav "uekte" barn rett til farsarv og mødrene økonomisk støtte fra fødselen av.
De Castbergske barneloveneDe Castbergske barnelovene, oppkalt etter venstrepolitikeren Johan Castberg (1862–1926), besto av flere lover som alle kom i april 1915. Disse lovene var:
Lov om barn hvis foreldre ikke har inngått ekteskap med hverandre
Lov om forsorg for barn
Lov om foreldre og ektebarn
I den første loven ble barnets rettigheter kraftig styrket i det at barnet fikk rett til farens navn og arv etter ham. Barn som var født utenfor ekteskap, fikk de samme rettighetene som barn født innenfor ekteskap. Samtidig ble det gitt regler som sikret mora økonomisk hjelp fra faren allerede fra fødselen av.
Katti Anker Møller (1868–1945) kjempet hele livet for bedre leveforhold og rettigheter for mor og barn og var sentral i etableringen av barnelovene. Sammen med Arbeiderpartiets Kvindeforbund spilte hun en viktig rolle ved mødrehygienekontoret i Oslo fra 1924. Kontoret ga konkret hjelp med prevensjon og drev opplysningsvirksomhet for å støtte kvinners og barns levekår.
Borgerskapets og arbeiderklassens kvinner
Selv om alle kvinner ønsket å styrke likestilling med menn i det norske samfunnet, ble mellomkrigstidas politikk også trukket inn i kvinnekampen. Mens borgerlige kvinner kjempet for politiske rettigheter likestilt med menn, oppfordret ledene kvinner i arbeiderbevegelsen til at kvinnekampen skulle være en del av klassekampen.
Begrunnelsen var at motsetningene gikk mellom klasser, mellom borgerskapet og arbeiderklassen, ikke mellom menn og kvinner. Arbeiderpartikvinnene kritiserte de borgerlige kvinnesakskvinnene for å rette kampen mot mannen og ikke mot det bestående kapitalistiske samfunnssystemet. Da den internasjonale kvinnedagen 8. mars ble markert i Norge for første gang i 1915, var det Arbeiderpartiets Kvindeforbund som stod for arrangementet.
"Tilbake til kjøkkenbenken"
Kvinnene i arbeidslivet hadde vist at de kunne gjøre samme arbeid som menn. Dette var også en utfordring for mennenes stolthet som familiens forsørgere.
Mellomkrigstida ble preget av økonomiske kriser med konkurser og arbeidsledighet. I perioden 1925–1937 var LOs uttalte politikk at mannen skulle prioriteres i arbeidslivet. Oppfordringen var at i krisetid måtte de gifte kvinnene vise solidaritet, det vil si vike plassen for en arbeidsløs mann eller ei ugift kvinne. Dette fikk også støtte blant arbeiderkvinnene.
Etter hvert som tidene ble bedre i andre del av 1930-tallet, kom spørsmålet om gifte kvinners rett til lønnsarbeid opp igjen.
Kvinner i krig
Under andre verdenskrig gjorde mange kvinner en innsats for fedrelandet. De drev etterretning, var grenseloser, formidlet informasjon og produserte illegale aviser med mer.
Enkelte kvinner var også med i motstandsgrupper i Milorg eller blant kommunistene. Mange overtok mot slutten av krigen ledende oppgaver og hadde ansvar for ulike militære enheter. Men da freden kom i 1945, ble kvinnenes bidrag fort glemt i heltefortellingene om motstandskampen. Et godt eksempel er hun som gikk under dekknavnet "Jacob", som egentlig het Eva (Jørgensen) Kløvstad (1921–2014). Hun spilte en sentral rolle i Milorg på Hamar mot slutten av krigen. Under Milorgs parade gjennom Hamar 17. mai gikk hun blant de fremste i opptoget. Under frigjøringsmarkeringen i Oslo noen uker senere var kvinnene plassert på sidelinja. At kvinner ikke hadde noe der å gjøre, var holdningen hos de som skulle definere historien om krigen for ettertida.
Husmortida
De første tiåra etter andre verdenskrig var kjernefamiliens gullalder. Arbeiderpartiet hadde flertall på Stortinget og la planmessig forholdene til rette for nye boliger og familienes ve og vel. Drømmen for de fleste var tre rom og kjøkken, innlagt vann og elektrisitet, ei hjemmeværende husmor som holdt orden på hus og barn, og en mann med fast inntekt.
For å lykkes var husmorskoler viktige for å lære kvinner husholdsfag og husarbeid. Toppunktet var i 1957 da det fantes 64 husmorskoler i Norge. Kunnskaper om husholdning og hygiene ble ansett som viktig for å bekjempe folkesykdommer og for å forbedre familienes levekår i by og bygd, blant både fattige og rike. Etter hvert som kvinnene kom mer ut i arbeidslivet, ble utdanningen ved husmorskolene dreid mot lønnet arbeid for eksempel på sykehjem, gamlehjem og i barnehager. I 1976 ble de siste husmorskolene avviklet.
På 1970-tallet tok flere kvinner utdanning, og flere gikk ut i arbeidslivet så snart barna var store nok. Det ble samtidig mer vanlig med barnehager til barna. Gradvis skiftet samfunnet holdninger så ei gift husmor med barn helt eller delvis kunne gå ut i arbeidslivet ‑ gjerne i yrker innenfor omsorg for barn, syke og eldre, noe som også tidligere hadde vært kvinnenes ansvar i familien.
Nyfeminisme og likestilling
I overgangen til 1970-tallet startet en massiv mobilisering for kvinnenes likestilling på alle nivåer i samfunnet. Kvinner stod på barrikadene og krevde sin rett til å bli behandlet likt med menn.
Perioden innledet et sterkt politisk engasjement og høyt aktivitetsnivå blant diverse feministiske grupper. Kvinnekampen bidro til at mange kjønnsdiskriminerende holdninger stod for fall i tida som fulgte. Konkrete mål for aksjonene var adgang til prevensjon og abort, tiltak mot seksuell vold og trakassering, rett til skilsmisse, likestilling i ekteskapet, utbygging av barnehager, kvotering av kvinner der de var underrepresentert, og like rettigheter i arbeidslivet.
Høydepunktet for kvinnebevegelsen var 1975, FNs internasjonale kvinneår, da likestilling ble satt på dagsordenen både lokalt, nasjonalt og internasjonalt. De fleste kvinnegruppene på 1970-tallet hørte til på venstresiden i norsk politikk og krevde samfunnsendringer. Nyfeministene gikk til flere aksjoner mot den kvinneundertrykkinga som både kom fra en mannsdominert elite og fra samfunnets stereotypiske kjønnsroller. Også menn deltok i kvinnekampen.
Feminismen på 1970-tallet delte kvinneorganisasjonene etter politisk orientering. De politiske skillelinjene mellom "rødstrømper" på venstresiden og "borgerlige" kvinner til høyre er fortsatt aktuell blant feministene.
Se filmklippet om kvinnekamp på 1970- og 80-tallet for å se hvilke saker kvinnebevegelsen kjempet for på den tida.
Selvbestemt abort
Allerede i 1915 lanserte Katti Anker Møller idéen om "det frivillige moderskap" og avskaffelse av fengselsstraff for "fosterfordrivelse". Stor motstand i samtida gjorde at saken først 50 år senere ble fremmet på nytt.
Den nye kvinnebevegelsen på 1970-tallet gjorde abortspørsmålet til en av sine hovedsaker og sloss for en ny abortlov der kvinnenes selvbestemmelse var sikret. De ville ha vekk nemndene og la den enkelte kvinna avgjøre i abortspørsmål. Raskt kom det en folkeaksjon mot abort fra kristne organisasjoner. Men tida var moden for endring av lovverket. Etter flere runder i Stortinget ble loven om selvbestemt abort vedtatt i 1978.
Likestillingslov og likestillingsombud
Kvinnekampen ga politiske resultater med likestillingsloven i 1978. Loven forbød diskriminering på grunnlag av kjønn og stilte krav om aktivt arbeid for likestilling. Den ga også regler om håndheving av loven, og om rettslige reaksjoner dersom loven ble brutt. I 2017 ble loven erstattet av likestillings- og diskrimineringsloven. Den har til formål å fremme likestilling og hindre diskriminering i alle deler av samfunnet. I 1979 kom likestillingsombudet på plass og skulle sørge for at loven ble gjennomført i praksis.
Kvinnemakt
Norge ble et foregangsland i verden når det gjaldt kvinnelige politikere. I Gro Harlem Brundtlands regjering fra 1985 var nesten halvparten av statsrådene kvinner. Etter stortingsvalget samme år var 34 % av stortingsrepresentantene kvinner. Til tross for likestillingsloven gikk utviklingen noe tregere for antall kvinnelige ledere på andre områder i samfunnet. Siden 1980-tallet har feministiske grupper kjempet videre for likestilling mellom kjønnene. Kampen er fortsatt like aktuell i dag.
KilderDuckert, H. (2021). Norsk kvinnehistorie på 200 sider, fra forsørgede fruentimmer til skamløse jenter. Kagge forlag.
Ikdahl, I. (2020, 24. januar). Likestillingsloven. I Store norske leksikon. https://snl.no/likestillingsloven
Lønnå, E. (2019). Den nye kvinnebevegelsen i 1970-årene. Kvinnehistorie.no. Hentet 5. mai 2022 fra https://www.kvinnehistorie.no/artikkel/t-780
Ryste, M. E. (2019). Abortkampen på 1970-tallet. Kvinnehistorie.no. Hentet 5. mai 2022 fra https://www.kvinnehistorie.no/artikkel/t-1823
Skaarer, Å. C. (2019). Arbeiderpartiets Kvinneforbund: Kvinnekamp som klassekamp. Kvinnehistorie.no. Hentet 5. mai 2022 fra https://www.kvinnehistorie.no/artikkel/t-2491
Les original på NDLA →
Bruk tidslinja (gjerne i fullskjermmodus) for å gjøre deg kjent med kvinnenes kamp for likeverd og rettigheter i Norge gjennom 1900-tallet.
Vern om kvinner og barn
1913 var året da kvinner i Norge ble politisk likestilt og myndiggjort som velgere ved stortingsvalg. På andre områder i samfunnet var kvinnekamp fortsatt aktuelt. Etter unionsoppløsningen ble sosiale og økonomiske spørsmål mer framtredende i norsk politikk.
En sak kvinnebevegelsen var særlig opptatt av, var mødres og barns rettigheter og levekår. Unge kvinner som "falt i ulykka" og fødte barn utenfor ekteskap, gikk ei usikker økonomisk framtid i møte. Mange unge kvinner arbeidet som tjenestejenter og kunne lett bli offer for husbondens begjær. Denne problemstillingen var sentral under utviklingen av barnelovene, som ble vedtatt av Stortinget i 1915. Lovene gav "uekte" barn rett til farsarv og mødrene økonomisk støtte fra fødselen av.
De Castbergske barneloveneDe Castbergske barnelovene, oppkalt etter venstrepolitikeren Johan Castberg (1862–1926), besto av flere lover som alle kom i april 1915. Disse lovene var:
Lov om barn hvis foreldre ikke har inngått ekteskap med hverandre
Lov om forsorg for barn
Lov om foreldre og ektebarn
I den første loven ble barnets rettigheter kraftig styrket i det at barnet fikk rett til farens navn og arv etter ham. Barn som var født utenfor ekteskap, fikk de samme rettighetene som barn født innenfor ekteskap. Samtidig ble det gitt regler som sikret mora økonomisk hjelp fra faren allerede fra fødselen av.
Katti Anker Møller (1868–1945) kjempet hele livet for bedre leveforhold og rettigheter for mor og barn og var sentral i etableringen av barnelovene. Sammen med Arbeiderpartiets Kvindeforbund spilte hun en viktig rolle ved mødrehygienekontoret i Oslo fra 1924. Kontoret ga konkret hjelp med prevensjon og drev opplysningsvirksomhet for å støtte kvinners og barns levekår.
Borgerskapets og arbeiderklassens kvinner
Selv om alle kvinner ønsket å styrke likestilling med menn i det norske samfunnet, ble mellomkrigstidas politikk også trukket inn i kvinnekampen. Mens borgerlige kvinner kjempet for politiske rettigheter likestilt med menn, oppfordret ledene kvinner i arbeiderbevegelsen til at kvinnekampen skulle være en del av klassekampen.
Begrunnelsen var at motsetningene gikk mellom klasser, mellom borgerskapet og arbeiderklassen, ikke mellom menn og kvinner. Arbeiderpartikvinnene kritiserte de borgerlige kvinnesakskvinnene for å rette kampen mot mannen og ikke mot det bestående kapitalistiske samfunnssystemet. Da den internasjonale kvinnedagen 8. mars ble markert i Norge for første gang i 1915, var det Arbeiderpartiets Kvindeforbund som stod for arrangementet.
"Tilbake til kjøkkenbenken"
Kvinnene i arbeidslivet hadde vist at de kunne gjøre samme arbeid som menn. Dette var også en utfordring for mennenes stolthet som familiens forsørgere.
Mellomkrigstida ble preget av økonomiske kriser med konkurser og arbeidsledighet. I perioden 1925–1937 var LOs uttalte politikk at mannen skulle prioriteres i arbeidslivet. Oppfordringen var at i krisetid måtte de gifte kvinnene vise solidaritet, det vil si vike plassen for en arbeidsløs mann eller ei ugift kvinne. Dette fikk også støtte blant arbeiderkvinnene.
Etter hvert som tidene ble bedre i andre del av 1930-tallet, kom spørsmålet om gifte kvinners rett til lønnsarbeid opp igjen.
Kvinner i krig
Under andre verdenskrig gjorde mange kvinner en innsats for fedrelandet. De drev etterretning, var grenseloser, formidlet informasjon og produserte illegale aviser med mer.
Enkelte kvinner var også med i motstandsgrupper i Milorg eller blant kommunistene. Mange overtok mot slutten av krigen ledende oppgaver og hadde ansvar for ulike militære enheter. Men da freden kom i 1945, ble kvinnenes bidrag fort glemt i heltefortellingene om motstandskampen. Et godt eksempel er hun som gikk under dekknavnet "Jacob", som egentlig het Eva (Jørgensen) Kløvstad (1921–2014). Hun spilte en sentral rolle i Milorg på Hamar mot slutten av krigen. Under Milorgs parade gjennom Hamar 17. mai gikk hun blant de fremste i opptoget. Under frigjøringsmarkeringen i Oslo noen uker senere var kvinnene plassert på sidelinja. At kvinner ikke hadde noe der å gjøre, var holdningen hos de som skulle definere historien om krigen for ettertida.
Husmortida
De første tiåra etter andre verdenskrig var kjernefamiliens gullalder. Arbeiderpartiet hadde flertall på Stortinget og la planmessig forholdene til rette for nye boliger og familienes ve og vel. Drømmen for de fleste var tre rom og kjøkken, innlagt vann og elektrisitet, ei hjemmeværende husmor som holdt orden på hus og barn, og en mann med fast inntekt.
For å lykkes var husmorskoler viktige for å lære kvinner husholdsfag og husarbeid. Toppunktet var i 1957 da det fantes 64 husmorskoler i Norge. Kunnskaper om husholdning og hygiene ble ansett som viktig for å bekjempe folkesykdommer og for å forbedre familienes levekår i by og bygd, blant både fattige og rike. Etter hvert som kvinnene kom mer ut i arbeidslivet, ble utdanningen ved husmorskolene dreid mot lønnet arbeid for eksempel på sykehjem, gamlehjem og i barnehager. I 1976 ble de siste husmorskolene avviklet.
På 1970-tallet tok flere kvinner utdanning, og flere gikk ut i arbeidslivet så snart barna var store nok. Det ble samtidig mer vanlig med barnehager til barna. Gradvis skiftet samfunnet holdninger så ei gift husmor med barn helt eller delvis kunne gå ut i arbeidslivet ‑ gjerne i yrker innenfor omsorg for barn, syke og eldre, noe som også tidligere hadde vært kvinnenes ansvar i familien.
Nyfeminisme og likestilling
I overgangen til 1970-tallet startet en massiv mobilisering for kvinnenes likestilling på alle nivåer i samfunnet. Kvinner stod på barrikadene og krevde sin rett til å bli behandlet likt med menn.
Perioden innledet et sterkt politisk engasjement og høyt aktivitetsnivå blant diverse feministiske grupper. Kvinnekampen bidro til at mange kjønnsdiskriminerende holdninger stod for fall i tida som fulgte. Konkrete mål for aksjonene var adgang til prevensjon og abort, tiltak mot seksuell vold og trakassering, rett til skilsmisse, likestilling i ekteskapet, utbygging av barnehager, kvotering av kvinner der de var underrepresentert, og like rettigheter i arbeidslivet.
Høydepunktet for kvinnebevegelsen var 1975, FNs internasjonale kvinneår, da likestilling ble satt på dagsordenen både lokalt, nasjonalt og internasjonalt. De fleste kvinnegruppene på 1970-tallet hørte til på venstresiden i norsk politikk og krevde samfunnsendringer. Nyfeministene gikk til flere aksjoner mot den kvinneundertrykkinga som både kom fra en mannsdominert elite og fra samfunnets stereotypiske kjønnsroller. Også menn deltok i kvinnekampen.
Feminismen på 1970-tallet delte kvinneorganisasjonene etter politisk orientering. De politiske skillelinjene mellom "rødstrømper" på venstresiden og "borgerlige" kvinner til høyre er fortsatt aktuell blant feministene.
Se filmklippet om kvinnekamp på 1970- og 80-tallet for å se hvilke saker kvinnebevegelsen kjempet for på den tida.
Selvbestemt abort
Allerede i 1915 lanserte Katti Anker Møller idéen om "det frivillige moderskap" og avskaffelse av fengselsstraff for "fosterfordrivelse". Stor motstand i samtida gjorde at saken først 50 år senere ble fremmet på nytt.
Den nye kvinnebevegelsen på 1970-tallet gjorde abortspørsmålet til en av sine hovedsaker og sloss for en ny abortlov der kvinnenes selvbestemmelse var sikret. De ville ha vekk nemndene og la den enkelte kvinna avgjøre i abortspørsmål. Raskt kom det en folkeaksjon mot abort fra kristne organisasjoner. Men tida var moden for endring av lovverket. Etter flere runder i Stortinget ble loven om selvbestemt abort vedtatt i 1978.
Likestillingslov og likestillingsombud
Kvinnekampen ga politiske resultater med likestillingsloven i 1978. Loven forbød diskriminering på grunnlag av kjønn og stilte krav om aktivt arbeid for likestilling. Den ga også regler om håndheving av loven, og om rettslige reaksjoner dersom loven ble brutt. I 2017 ble loven erstattet av likestillings- og diskrimineringsloven. Den har til formål å fremme likestilling og hindre diskriminering i alle deler av samfunnet. I 1979 kom likestillingsombudet på plass og skulle sørge for at loven ble gjennomført i praksis.
Kvinnemakt
Norge ble et foregangsland i verden når det gjaldt kvinnelige politikere. I Gro Harlem Brundtlands regjering fra 1985 var nesten halvparten av statsrådene kvinner. Etter stortingsvalget samme år var 34 % av stortingsrepresentantene kvinner. Til tross for likestillingsloven gikk utviklingen noe tregere for antall kvinnelige ledere på andre områder i samfunnet. Siden 1980-tallet har feministiske grupper kjempet videre for likestilling mellom kjønnene. Kampen er fortsatt like aktuell i dag.
KilderDuckert, H. (2021). Norsk kvinnehistorie på 200 sider, fra forsørgede fruentimmer til skamløse jenter. Kagge forlag.
Ikdahl, I. (2020, 24. januar). Likestillingsloven. I Store norske leksikon. https://snl.no/likestillingsloven
Lønnå, E. (2019). Den nye kvinnebevegelsen i 1970-årene. Kvinnehistorie.no. Hentet 5. mai 2022 fra https://www.kvinnehistorie.no/artikkel/t-780
Ryste, M. E. (2019). Abortkampen på 1970-tallet. Kvinnehistorie.no. Hentet 5. mai 2022 fra https://www.kvinnehistorie.no/artikkel/t-1823
Skaarer, Å. C. (2019). Arbeiderpartiets Kvinneforbund: Kvinnekamp som klassekamp. Kvinnehistorie.no. Hentet 5. mai 2022 fra https://www.kvinnehistorie.no/artikkel/t-2491
Les original på NDLA →
Nasjonale minoriteter
Oppgave 1
Hvilke nasjonale minoriteter har vi i Norge?
Hva betyr det å ha status som nasjonal minoritet?
Oppgave 2
Velg deg to av de nasjonale minoritetene som du ønsker å lære mer om. Skriv litt om minoritetsgruppene – deres historie, bakgrunn og hvordan situasjonen er i dag.
Drøft deretter hvordan det norske samfunnet har behandlet de to minoritetene du har valgt, og hvordan dette har påvirket deres identitet og kultur. Er det forskjell på myndighetenes politikk og storsamfunnets holdninger?
Les original på NDLA →
Hvilke nasjonale minoriteter har vi i Norge?
Hva betyr det å ha status som nasjonal minoritet?
Oppgave 2
Velg deg to av de nasjonale minoritetene som du ønsker å lære mer om. Skriv litt om minoritetsgruppene – deres historie, bakgrunn og hvordan situasjonen er i dag.
Drøft deretter hvordan det norske samfunnet har behandlet de to minoritetene du har valgt, og hvordan dette har påvirket deres identitet og kultur. Er det forskjell på myndighetenes politikk og storsamfunnets holdninger?
Les original på NDLA →
Nasjonale minoriteter
Oppgave 1
Hvilke nasjonale minoriteter har vi i Norge?
Hva betyr det å ha status som nasjonal minoritet?
Oppgave 2
Velg deg to av de nasjonale minoritetene som du ønsker å lære mer om. Skriv litt om minoritetsgruppene – deres historie, bakgrunn og hvordan situasjonen er i dag.
Drøft deretter hvordan det norske samfunnet har behandlet de to minoritetene du har valgt, og hvordan dette har påvirket deres identitet og kultur. Er det forskjell på myndighetenes politikk og storsamfunnets holdninger?
Les original på NDLA →
Hvilke nasjonale minoriteter har vi i Norge?
Hva betyr det å ha status som nasjonal minoritet?
Oppgave 2
Velg deg to av de nasjonale minoritetene som du ønsker å lære mer om. Skriv litt om minoritetsgruppene – deres historie, bakgrunn og hvordan situasjonen er i dag.
Drøft deretter hvordan det norske samfunnet har behandlet de to minoritetene du har valgt, og hvordan dette har påvirket deres identitet og kultur. Er det forskjell på myndighetenes politikk og storsamfunnets holdninger?
Les original på NDLA →
Oversikt: Myndiggjøring og frigjøring
Definisjon
Myndiggjøring handler om en prosess der mennesker oppnår større kontroll over beslutninger og handlinger som påvirker livene deres. I denne sammenhengen snakker vi om ulike grupper i norsk og samisk historie, men det er like aktuelt i verdenshistorien. Ofte gjelder det ulike minoritetsgrupper i samfunnet, som samenes kamp for råderett over egne områder, men det kan også handle om store grupper som ikke har hatt nok rettigheter, som arbeidere etter industrialiseringen, eller kvinners kamp for stemmerett for å kunne delta i samfunnet på lik linje med menn.
Kamp for myndiggjøring og frigjøring
Ofte handler det om ulike minoriteter når vi snakker om det å kjempe for myndiggjøring og frigjøring.
I Norge er det i stor grad snakk om urfolk, altså samer, og de fem nasjonale minoritetene jøder, kvener, rom, romanifolk og skogfinner. De har fått sin status fordi de har hatt lang tilknytning til Norge. Samtidig har disse ulike gruppene hatt ulike utfordringer og blitt kontrollert i ulik grad av norske myndigheter og storsamfunnet.
I løpet av historien har de nasjonale minoritetene i ulik grad vært ofre for fornorskning, overgrep og andre store inngrep i levemåter og kultur. De siste åra er det lagt mer vekt på å fortelle historien deres, og at folk skal få større forståelse for kulturen til de ulike gruppene.
Samene har hatt sin kamp for myndiggjøring etter fornorskningsprosessene norske myndigheter gjennomførte fra midten av 1800-tallet og i lang tid framover. Det har handlet om råderett over egne områder, religionsfrihet og rettigheter knyttet til dem som urbefolkning.
Alt dette kan du lese mer om under emnet denne artikkelen er en introduksjon til.
Interesseorganisasjoner
Mange av minoritetsgruppene, men også kvinner og arbeidere som ikke hadde like rettigheter som de som eide produksjonsmidlene og rike menn, opprettet interesseorganisasjoner som skulle hjelpe til med å snakke deres sak. Både for å få oppmerksomhet om saken og for å få hjelp med å påvirke myndighetene til å endre politikk.
Eksempler på slike interesseorganisasjoner er alt fra fagforbund, der arbeidere organiserte seg, til kvinnesaksorganisasjoner som Norsk kvinnesaksforening. For de nasjonale minoritetene ser vi eksempler i Norske Kveners Forbund og i Landsorganisasjonen for Romanifolket.
I samenes tilfelle har det vært flere ulike organisasjoner og partier, blant annet Norske Samers Riksforbund og Samenes Landsforbund. I 1989 ble Sametinget opprettet. Sametinget, som er et folkevalgt organ, skal snakke samenes sak, styrke samenes politiske stilling og fremme samenes interesser i Norge. De skal også arbeide for å legge forholda til rette for at samene skal kunne sikre og utvikle egne språk, egen kultur og sitt eget samfunnsliv.
Hvordan har kampen påvirket og utviklet demokratiet?
At flere personer og grupper blir inkludert i storsamfunnet, får stemmerett, får råderett over egne områder og eget liv, er viktig for den demokratiske prosessen i landet vårt. Det handler om å føle seg velkommen, inkludert og ha mulighet til å delta i demokratiet. Jo flere som engasjerer seg, jo større påvirkning får folk over sine egne liv og sine egne rettigheter.
Tenk over
Det er sagt at kvaliteten på et demokrati best kan måles ut fra hvordan demokratiet behandler minoritetene sine.
Basert på denne setningen, hvordan mener du statusen er for demokratiet i Norge?
Les original på NDLA →
Myndiggjøring handler om en prosess der mennesker oppnår større kontroll over beslutninger og handlinger som påvirker livene deres. I denne sammenhengen snakker vi om ulike grupper i norsk og samisk historie, men det er like aktuelt i verdenshistorien. Ofte gjelder det ulike minoritetsgrupper i samfunnet, som samenes kamp for råderett over egne områder, men det kan også handle om store grupper som ikke har hatt nok rettigheter, som arbeidere etter industrialiseringen, eller kvinners kamp for stemmerett for å kunne delta i samfunnet på lik linje med menn.
Kamp for myndiggjøring og frigjøring
Ofte handler det om ulike minoriteter når vi snakker om det å kjempe for myndiggjøring og frigjøring.
I Norge er det i stor grad snakk om urfolk, altså samer, og de fem nasjonale minoritetene jøder, kvener, rom, romanifolk og skogfinner. De har fått sin status fordi de har hatt lang tilknytning til Norge. Samtidig har disse ulike gruppene hatt ulike utfordringer og blitt kontrollert i ulik grad av norske myndigheter og storsamfunnet.
I løpet av historien har de nasjonale minoritetene i ulik grad vært ofre for fornorskning, overgrep og andre store inngrep i levemåter og kultur. De siste åra er det lagt mer vekt på å fortelle historien deres, og at folk skal få større forståelse for kulturen til de ulike gruppene.
Samene har hatt sin kamp for myndiggjøring etter fornorskningsprosessene norske myndigheter gjennomførte fra midten av 1800-tallet og i lang tid framover. Det har handlet om råderett over egne områder, religionsfrihet og rettigheter knyttet til dem som urbefolkning.
Alt dette kan du lese mer om under emnet denne artikkelen er en introduksjon til.
Interesseorganisasjoner
Mange av minoritetsgruppene, men også kvinner og arbeidere som ikke hadde like rettigheter som de som eide produksjonsmidlene og rike menn, opprettet interesseorganisasjoner som skulle hjelpe til med å snakke deres sak. Både for å få oppmerksomhet om saken og for å få hjelp med å påvirke myndighetene til å endre politikk.
Eksempler på slike interesseorganisasjoner er alt fra fagforbund, der arbeidere organiserte seg, til kvinnesaksorganisasjoner som Norsk kvinnesaksforening. For de nasjonale minoritetene ser vi eksempler i Norske Kveners Forbund og i Landsorganisasjonen for Romanifolket.
I samenes tilfelle har det vært flere ulike organisasjoner og partier, blant annet Norske Samers Riksforbund og Samenes Landsforbund. I 1989 ble Sametinget opprettet. Sametinget, som er et folkevalgt organ, skal snakke samenes sak, styrke samenes politiske stilling og fremme samenes interesser i Norge. De skal også arbeide for å legge forholda til rette for at samene skal kunne sikre og utvikle egne språk, egen kultur og sitt eget samfunnsliv.
Hvordan har kampen påvirket og utviklet demokratiet?
At flere personer og grupper blir inkludert i storsamfunnet, får stemmerett, får råderett over egne områder og eget liv, er viktig for den demokratiske prosessen i landet vårt. Det handler om å føle seg velkommen, inkludert og ha mulighet til å delta i demokratiet. Jo flere som engasjerer seg, jo større påvirkning får folk over sine egne liv og sine egne rettigheter.
Tenk over
Det er sagt at kvaliteten på et demokrati best kan måles ut fra hvordan demokratiet behandler minoritetene sine.
Basert på denne setningen, hvordan mener du statusen er for demokratiet i Norge?
Les original på NDLA →
Oversikt: Myndiggjøring og frigjøring
Definisjon
Myndiggjøring handler om en prosess der mennesker oppnår større kontroll over beslutninger og handlinger som påvirker livene deres. I denne sammenhengen snakker vi om ulike grupper i norsk og samisk historie, men det er like aktuelt i verdenshistorien. Ofte gjelder det ulike minoritetsgrupper i samfunnet, som samenes kamp for råderett over egne områder, men det kan også handle om store grupper som ikke har hatt nok rettigheter, som arbeidere etter industrialiseringen, eller kvinners kamp for stemmerett for å kunne delta i samfunnet på lik linje med menn.
Kamp for myndiggjøring og frigjøring
Ofte handler det om ulike minoriteter når vi snakker om det å kjempe for myndiggjøring og frigjøring.
I Norge er det i stor grad snakk om urfolk, altså samer, og de fem nasjonale minoritetene jøder, kvener, rom, romanifolk og skogfinner. De har fått sin status fordi de har hatt lang tilknytning til Norge. Samtidig har disse ulike gruppene hatt ulike utfordringer og blitt kontrollert i ulik grad av norske myndigheter og storsamfunnet.
I løpet av historien har de nasjonale minoritetene i ulik grad vært ofre for fornorskning, overgrep og andre store inngrep i levemåter og kultur. De siste åra er det lagt mer vekt på å fortelle historien deres, og at folk skal få større forståelse for kulturen til de ulike gruppene.
Samene har hatt sin kamp for myndiggjøring etter fornorskningsprosessene norske myndigheter gjennomførte fra midten av 1800-tallet og i lang tid framover. Det har handlet om råderett over egne områder, religionsfrihet og rettigheter knyttet til dem som urbefolkning.
Alt dette kan du lese mer om under emnet denne artikkelen er en introduksjon til.
Interesseorganisasjoner
Mange av minoritetsgruppene, men også kvinner og arbeidere som ikke hadde like rettigheter som de som eide produksjonsmidlene og rike menn, opprettet interesseorganisasjoner som skulle hjelpe til med å snakke deres sak. Både for å få oppmerksomhet om saken og for å få hjelp med å påvirke myndighetene til å endre politikk.
Eksempler på slike interesseorganisasjoner er alt fra fagforbund, der arbeidere organiserte seg, til kvinnesaksorganisasjoner som Norsk kvinnesaksforening. For de nasjonale minoritetene ser vi eksempler i Norske Kveners Forbund og i Landsorganisasjonen for Romanifolket.
I samenes tilfelle har det vært flere ulike organisasjoner og partier, blant annet Norske Samers Riksforbund og Samenes Landsforbund. I 1989 ble Sametinget opprettet. Sametinget, som er et folkevalgt organ, skal snakke samenes sak, styrke samenes politiske stilling og fremme samenes interesser i Norge. De skal også arbeide for å legge forholda til rette for at samene skal kunne sikre og utvikle egne språk, egen kultur og sitt eget samfunnsliv.
Hvordan har kampen påvirket og utviklet demokratiet?
At flere personer og grupper blir inkludert i storsamfunnet, får stemmerett, får råderett over egne områder og eget liv, er viktig for den demokratiske prosessen i landet vårt. Det handler om å føle seg velkommen, inkludert og ha mulighet til å delta i demokratiet. Jo flere som engasjerer seg, jo større påvirkning får folk over sine egne liv og sine egne rettigheter.
Tenk over
Det er sagt at kvaliteten på et demokrati best kan måles ut fra hvordan demokratiet behandler minoritetene sine.
Basert på denne setningen, hvordan mener du statusen er for demokratiet i Norge?
Les original på NDLA →
Myndiggjøring handler om en prosess der mennesker oppnår større kontroll over beslutninger og handlinger som påvirker livene deres. I denne sammenhengen snakker vi om ulike grupper i norsk og samisk historie, men det er like aktuelt i verdenshistorien. Ofte gjelder det ulike minoritetsgrupper i samfunnet, som samenes kamp for råderett over egne områder, men det kan også handle om store grupper som ikke har hatt nok rettigheter, som arbeidere etter industrialiseringen, eller kvinners kamp for stemmerett for å kunne delta i samfunnet på lik linje med menn.
Kamp for myndiggjøring og frigjøring
Ofte handler det om ulike minoriteter når vi snakker om det å kjempe for myndiggjøring og frigjøring.
I Norge er det i stor grad snakk om urfolk, altså samer, og de fem nasjonale minoritetene jøder, kvener, rom, romanifolk og skogfinner. De har fått sin status fordi de har hatt lang tilknytning til Norge. Samtidig har disse ulike gruppene hatt ulike utfordringer og blitt kontrollert i ulik grad av norske myndigheter og storsamfunnet.
I løpet av historien har de nasjonale minoritetene i ulik grad vært ofre for fornorskning, overgrep og andre store inngrep i levemåter og kultur. De siste åra er det lagt mer vekt på å fortelle historien deres, og at folk skal få større forståelse for kulturen til de ulike gruppene.
Samene har hatt sin kamp for myndiggjøring etter fornorskningsprosessene norske myndigheter gjennomførte fra midten av 1800-tallet og i lang tid framover. Det har handlet om råderett over egne områder, religionsfrihet og rettigheter knyttet til dem som urbefolkning.
Alt dette kan du lese mer om under emnet denne artikkelen er en introduksjon til.
Interesseorganisasjoner
Mange av minoritetsgruppene, men også kvinner og arbeidere som ikke hadde like rettigheter som de som eide produksjonsmidlene og rike menn, opprettet interesseorganisasjoner som skulle hjelpe til med å snakke deres sak. Både for å få oppmerksomhet om saken og for å få hjelp med å påvirke myndighetene til å endre politikk.
Eksempler på slike interesseorganisasjoner er alt fra fagforbund, der arbeidere organiserte seg, til kvinnesaksorganisasjoner som Norsk kvinnesaksforening. For de nasjonale minoritetene ser vi eksempler i Norske Kveners Forbund og i Landsorganisasjonen for Romanifolket.
I samenes tilfelle har det vært flere ulike organisasjoner og partier, blant annet Norske Samers Riksforbund og Samenes Landsforbund. I 1989 ble Sametinget opprettet. Sametinget, som er et folkevalgt organ, skal snakke samenes sak, styrke samenes politiske stilling og fremme samenes interesser i Norge. De skal også arbeide for å legge forholda til rette for at samene skal kunne sikre og utvikle egne språk, egen kultur og sitt eget samfunnsliv.
Hvordan har kampen påvirket og utviklet demokratiet?
At flere personer og grupper blir inkludert i storsamfunnet, får stemmerett, får råderett over egne områder og eget liv, er viktig for den demokratiske prosessen i landet vårt. Det handler om å føle seg velkommen, inkludert og ha mulighet til å delta i demokratiet. Jo flere som engasjerer seg, jo større påvirkning får folk over sine egne liv og sine egne rettigheter.
Tenk over
Det er sagt at kvaliteten på et demokrati best kan måles ut fra hvordan demokratiet behandler minoritetene sine.
Basert på denne setningen, hvordan mener du statusen er for demokratiet i Norge?
Les original på NDLA →
Romanifolket/taterne i Norge
Hvor kom de fra?
En antar at romanifolket utvandret fra India rundt år 1000 e.Kr. Språklig har de slektskap med det gamle indiske språket sanskrit. Romanifolket vandret inn i Europa på 1300-tallet. Til Skandinavia kom de på begynnelsen av 1500-tallet. Romaniene ble raskt stemplet som syndebukker i samfunnene de oppholdt seg i. Både kirken og myndighetene forfulgte dem med forbud og straff, og de hadde ikke den samme rettssikkerheten som andre borgere.
Omstreifere
Før 1860 var det passtvang i Norge. De som skulle reise, måtte få utstedt pass av myndighetene. Med slike restriksjoner var det vanskelig for romanifolket, hvor reising var en vesentlig del av kulturen. Selv når det ble lempet på passtvangen overfor befolkningen, gjaldt dette ikke romanifolket. De ble forfulgt helt til siste halvdel av forrige århundre.
Kulturbærere
Det er storfamilien og deretter slekta som er de viktigste institusjonene i romanifolkets liv og kultur. Taterne har tradisjonelt vært viktige bærere av norsk folkemusikkultur. Mange var dyktige spillemenn som tok vare på og spredte folkemusikken utover landet. Sentralt i romani-/taterkulturen står også deres egen musikk, som ofte har vært egne versjoner av tradisjonell norsk folkemusikk. Mange kjente kulturpersoner er av romanislekt, for eksempel musikerne Åge Aleksandersen og Elias Akselsen.
Undervisningsfilm
Se film om romanifolket/taterne. Her får du møte både de som selv kaller seg tatere, og en som jobber på Glomdalsmuseet. Glomdalsmuseet har utstillingen Latjo drom, som viser romanifolkets/taternes kultur og historie i Norge. Vi besøker også Nasjonalbiblioteket.
Grov behandling av de reisende
Til langt ut i etterkrigstida ble taterne og romanifolket grovt behandlet av myndighetene. Med hjemmel i lovverket forsøkte man å begrense livsførselen deres og utslette kulturen. Tradisjonelt har omstreifere og løsgjengere vært utsatt for tvangstiltak, som internering og isolasjon. I tukthusenes arkiver ser vi at mange personer av taterslekt ble innesperret på grunn av løsgjengeri.
I mellomkrigstida var de fleste vestlige land opptatt av mennesker som lå samfunnet til byrde. Leger og andre hevdet at dette ikke nødvendigvis var rasebetinget, men var rettet mot personer med "mindreverdige" arveanlegg. Bak dette sto både samfunnsøkonomer, leger, politikere og kristne organisasjoner. Løsgjengerloven av 1900 og sterliseringsloven av 1934 var blant annet resultater av denne tankegangen.
Rehabilitering og erstatning
Fra slutten av 1990-åra tok myndighetene et oppgjør med sin behandling av romanifolket/taterne. I 2005 besluttet regjeringen Bondevik å opprette et fond som skulle benyttes av romanifolket. Dette var en kollektiv oppreisning for de overgrepene romaniene/taterne var utsatt for gjennom historien.
I 2015 kom en utredning om den norske politikken overfor romanifolket/taterne fra 1850 og fram til da. Den utredningen viste at folkegruppen på 1900-tallet ble utsatt for hardhendt assimileringspolitikk fra norske myndigheter. De viktigste tiltakene var omsorgsovertakelse av barn og bosetting, delvis med tvang. Det ble også gjennomført tvangssterilisering av reisende.
Revitalisering
I dag opplever man en gryende revitalisering av romani- og taterkulturen. Til tross for dette ser man at gruppen fortsatt utsettes for mistenksomhet og forhåndsdømming.
Kilder
Minken, A. (4. april 2022). Romanifolk. I Store norske leksikon. https://snl.no/romanifolk
NOU 2015:7: Assimilering og motstand - Norsk politikk overfor taterne/romanifolket fra 1850 til i dag. Kommunal og distriktsdepartementet. Hentet fra https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/nou-2015-7/id2414316/
Les original på NDLA →
En antar at romanifolket utvandret fra India rundt år 1000 e.Kr. Språklig har de slektskap med det gamle indiske språket sanskrit. Romanifolket vandret inn i Europa på 1300-tallet. Til Skandinavia kom de på begynnelsen av 1500-tallet. Romaniene ble raskt stemplet som syndebukker i samfunnene de oppholdt seg i. Både kirken og myndighetene forfulgte dem med forbud og straff, og de hadde ikke den samme rettssikkerheten som andre borgere.
Omstreifere
Før 1860 var det passtvang i Norge. De som skulle reise, måtte få utstedt pass av myndighetene. Med slike restriksjoner var det vanskelig for romanifolket, hvor reising var en vesentlig del av kulturen. Selv når det ble lempet på passtvangen overfor befolkningen, gjaldt dette ikke romanifolket. De ble forfulgt helt til siste halvdel av forrige århundre.
Kulturbærere
Det er storfamilien og deretter slekta som er de viktigste institusjonene i romanifolkets liv og kultur. Taterne har tradisjonelt vært viktige bærere av norsk folkemusikkultur. Mange var dyktige spillemenn som tok vare på og spredte folkemusikken utover landet. Sentralt i romani-/taterkulturen står også deres egen musikk, som ofte har vært egne versjoner av tradisjonell norsk folkemusikk. Mange kjente kulturpersoner er av romanislekt, for eksempel musikerne Åge Aleksandersen og Elias Akselsen.
Undervisningsfilm
Se film om romanifolket/taterne. Her får du møte både de som selv kaller seg tatere, og en som jobber på Glomdalsmuseet. Glomdalsmuseet har utstillingen Latjo drom, som viser romanifolkets/taternes kultur og historie i Norge. Vi besøker også Nasjonalbiblioteket.
Grov behandling av de reisende
Til langt ut i etterkrigstida ble taterne og romanifolket grovt behandlet av myndighetene. Med hjemmel i lovverket forsøkte man å begrense livsførselen deres og utslette kulturen. Tradisjonelt har omstreifere og løsgjengere vært utsatt for tvangstiltak, som internering og isolasjon. I tukthusenes arkiver ser vi at mange personer av taterslekt ble innesperret på grunn av løsgjengeri.
I mellomkrigstida var de fleste vestlige land opptatt av mennesker som lå samfunnet til byrde. Leger og andre hevdet at dette ikke nødvendigvis var rasebetinget, men var rettet mot personer med "mindreverdige" arveanlegg. Bak dette sto både samfunnsøkonomer, leger, politikere og kristne organisasjoner. Løsgjengerloven av 1900 og sterliseringsloven av 1934 var blant annet resultater av denne tankegangen.
Rehabilitering og erstatning
Fra slutten av 1990-åra tok myndighetene et oppgjør med sin behandling av romanifolket/taterne. I 2005 besluttet regjeringen Bondevik å opprette et fond som skulle benyttes av romanifolket. Dette var en kollektiv oppreisning for de overgrepene romaniene/taterne var utsatt for gjennom historien.
I 2015 kom en utredning om den norske politikken overfor romanifolket/taterne fra 1850 og fram til da. Den utredningen viste at folkegruppen på 1900-tallet ble utsatt for hardhendt assimileringspolitikk fra norske myndigheter. De viktigste tiltakene var omsorgsovertakelse av barn og bosetting, delvis med tvang. Det ble også gjennomført tvangssterilisering av reisende.
Revitalisering
I dag opplever man en gryende revitalisering av romani- og taterkulturen. Til tross for dette ser man at gruppen fortsatt utsettes for mistenksomhet og forhåndsdømming.
Kilder
Minken, A. (4. april 2022). Romanifolk. I Store norske leksikon. https://snl.no/romanifolk
NOU 2015:7: Assimilering og motstand - Norsk politikk overfor taterne/romanifolket fra 1850 til i dag. Kommunal og distriktsdepartementet. Hentet fra https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/nou-2015-7/id2414316/
Les original på NDLA →
Romanifolket/taterne i Norge
Hvor kom de fra?
En antar at romanifolket utvandret fra India rundt år 1000 e.Kr. Språklig har de slektskap med det gamle indiske språket sanskrit. Romanifolket vandret inn i Europa på 1300-tallet. Til Skandinavia kom de på begynnelsen av 1500-tallet. Romaniene ble raskt stemplet som syndebukker i samfunnene de oppholdt seg i. Både kirken og myndighetene forfulgte dem med forbud og straff, og de hadde ikke den samme rettssikkerheten som andre borgere.
Omstreifere
Før 1860 var det passtvang i Norge. De som skulle reise, måtte få utstedt pass av myndighetene. Med slike restriksjoner var det vanskelig for romanifolket, hvor reising var en vesentlig del av kulturen. Selv når det ble lempet på passtvangen overfor befolkningen, gjaldt dette ikke romanifolket. De ble forfulgt helt til siste halvdel av forrige århundre.
Kulturbærere
Det er storfamilien og deretter slekta som er de viktigste institusjonene i romanifolkets liv og kultur. Taterne har tradisjonelt vært viktige bærere av norsk folkemusikkultur. Mange var dyktige spillemenn som tok vare på og spredte folkemusikken utover landet. Sentralt i romani-/taterkulturen står også deres egen musikk, som ofte har vært egne versjoner av tradisjonell norsk folkemusikk. Mange kjente kulturpersoner er av romanislekt, for eksempel musikerne Åge Aleksandersen og Elias Akselsen.
Undervisningsfilm
Se film om romanifolket/taterne. Her får du møte både de som selv kaller seg tatere, og en som jobber på Glomdalsmuseet. Glomdalsmuseet har utstillingen Latjo drom, som viser romanifolkets/taternes kultur og historie i Norge. Vi besøker også Nasjonalbiblioteket.
Grov behandling av de reisende
Til langt ut i etterkrigstida ble taterne og romanifolket grovt behandlet av myndighetene. Med hjemmel i lovverket forsøkte man å begrense livsførselen deres og utslette kulturen. Tradisjonelt har omstreifere og løsgjengere vært utsatt for tvangstiltak, som internering og isolasjon. I tukthusenes arkiver ser vi at mange personer av taterslekt ble innesperret på grunn av løsgjengeri.
I mellomkrigstida var de fleste vestlige land opptatt av mennesker som lå samfunnet til byrde. Leger og andre hevdet at dette ikke nødvendigvis var rasebetinget, men var rettet mot personer med "mindreverdige" arveanlegg. Bak dette sto både samfunnsøkonomer, leger, politikere og kristne organisasjoner. Løsgjengerloven av 1900 og sterliseringsloven av 1934 var blant annet resultater av denne tankegangen.
Rehabilitering og erstatning
Fra slutten av 1990-åra tok myndighetene et oppgjør med sin behandling av romanifolket/taterne. I 2005 besluttet regjeringen Bondevik å opprette et fond som skulle benyttes av romanifolket. Dette var en kollektiv oppreisning for de overgrepene romaniene/taterne var utsatt for gjennom historien.
I 2015 kom en utredning om den norske politikken overfor romanifolket/taterne fra 1850 og fram til da. Den utredningen viste at folkegruppen på 1900-tallet ble utsatt for hardhendt assimileringspolitikk fra norske myndigheter. De viktigste tiltakene var omsorgsovertakelse av barn og bosetting, delvis med tvang. Det ble også gjennomført tvangssterilisering av reisende.
Revitalisering
I dag opplever man en gryende revitalisering av romani- og taterkulturen. Til tross for dette ser man at gruppen fortsatt utsettes for mistenksomhet og forhåndsdømming.
Kilder
Minken, A. (4. april 2022). Romanifolk. I Store norske leksikon. https://snl.no/romanifolk
NOU 2015:7: Assimilering og motstand - Norsk politikk overfor taterne/romanifolket fra 1850 til i dag. Kommunal og distriktsdepartementet. Hentet fra https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/nou-2015-7/id2414316/
Les original på NDLA →
En antar at romanifolket utvandret fra India rundt år 1000 e.Kr. Språklig har de slektskap med det gamle indiske språket sanskrit. Romanifolket vandret inn i Europa på 1300-tallet. Til Skandinavia kom de på begynnelsen av 1500-tallet. Romaniene ble raskt stemplet som syndebukker i samfunnene de oppholdt seg i. Både kirken og myndighetene forfulgte dem med forbud og straff, og de hadde ikke den samme rettssikkerheten som andre borgere.
Omstreifere
Før 1860 var det passtvang i Norge. De som skulle reise, måtte få utstedt pass av myndighetene. Med slike restriksjoner var det vanskelig for romanifolket, hvor reising var en vesentlig del av kulturen. Selv når det ble lempet på passtvangen overfor befolkningen, gjaldt dette ikke romanifolket. De ble forfulgt helt til siste halvdel av forrige århundre.
Kulturbærere
Det er storfamilien og deretter slekta som er de viktigste institusjonene i romanifolkets liv og kultur. Taterne har tradisjonelt vært viktige bærere av norsk folkemusikkultur. Mange var dyktige spillemenn som tok vare på og spredte folkemusikken utover landet. Sentralt i romani-/taterkulturen står også deres egen musikk, som ofte har vært egne versjoner av tradisjonell norsk folkemusikk. Mange kjente kulturpersoner er av romanislekt, for eksempel musikerne Åge Aleksandersen og Elias Akselsen.
Undervisningsfilm
Se film om romanifolket/taterne. Her får du møte både de som selv kaller seg tatere, og en som jobber på Glomdalsmuseet. Glomdalsmuseet har utstillingen Latjo drom, som viser romanifolkets/taternes kultur og historie i Norge. Vi besøker også Nasjonalbiblioteket.
Grov behandling av de reisende
Til langt ut i etterkrigstida ble taterne og romanifolket grovt behandlet av myndighetene. Med hjemmel i lovverket forsøkte man å begrense livsførselen deres og utslette kulturen. Tradisjonelt har omstreifere og løsgjengere vært utsatt for tvangstiltak, som internering og isolasjon. I tukthusenes arkiver ser vi at mange personer av taterslekt ble innesperret på grunn av løsgjengeri.
I mellomkrigstida var de fleste vestlige land opptatt av mennesker som lå samfunnet til byrde. Leger og andre hevdet at dette ikke nødvendigvis var rasebetinget, men var rettet mot personer med "mindreverdige" arveanlegg. Bak dette sto både samfunnsøkonomer, leger, politikere og kristne organisasjoner. Løsgjengerloven av 1900 og sterliseringsloven av 1934 var blant annet resultater av denne tankegangen.
Rehabilitering og erstatning
Fra slutten av 1990-åra tok myndighetene et oppgjør med sin behandling av romanifolket/taterne. I 2005 besluttet regjeringen Bondevik å opprette et fond som skulle benyttes av romanifolket. Dette var en kollektiv oppreisning for de overgrepene romaniene/taterne var utsatt for gjennom historien.
I 2015 kom en utredning om den norske politikken overfor romanifolket/taterne fra 1850 og fram til da. Den utredningen viste at folkegruppen på 1900-tallet ble utsatt for hardhendt assimileringspolitikk fra norske myndigheter. De viktigste tiltakene var omsorgsovertakelse av barn og bosetting, delvis med tvang. Det ble også gjennomført tvangssterilisering av reisende.
Revitalisering
I dag opplever man en gryende revitalisering av romani- og taterkulturen. Til tross for dette ser man at gruppen fortsatt utsettes for mistenksomhet og forhåndsdømming.
Kilder
Minken, A. (4. april 2022). Romanifolk. I Store norske leksikon. https://snl.no/romanifolk
NOU 2015:7: Assimilering og motstand - Norsk politikk overfor taterne/romanifolket fra 1850 til i dag. Kommunal og distriktsdepartementet. Hentet fra https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/nou-2015-7/id2414316/
Les original på NDLA →
Samene – minoritet i eget land
Definisjon på urfolk
Urfolk defineres ofte som "folk som helt eller delvis, har bevart sin tradisjonelle kultur, verdier og institusjoner, og som levde i et bestemt landområde før storsamfunnet overtok det eller staten ble etablert" (ILO-konvensjon nr. 169).
I 90 land verden over lever til sammen 370 millioner mennesker som regnes som urfolk. Aboriginene i Australia, mayaindianerne i Sør-Amerika, inuittene på Grønland og samene i Norden er alle eksempler på urfolk.
Samene
I Norge har vi et urfolk, samene. Den samiske befolkningen er bosatt i Norge, Sverige, Finland og Russland. Samene er en etnisk, språklig og kulturell minoritet innenfor disse fire nasjonalstatene. Området samene lever i, heter Sápmi.
Den samiske tradisjonelle kulturen er bevart gjennom svært lang tid og en rekke samfunnsendringer. Men samisk historie handler også om undertrykking og kamp for rettigheter. Norge har, gjennom å ha ratifisert ILO-konvensjon nr. 169 om urfolks rettigheter, forpliktet seg til å støtte samenes arbeid for å bevare og utvikle kulturen sin også i framtida.
Et særtrekk ved samenes kultur er deres nære forhold til naturen og utnyttelse av naturressursene. Ved reinslakt bruker de hele dyret til mat, og pelsen og gevir utnyttes til klær og utstyr. Forholdet til naturen har også preget måten samfunnet er bygd opp på. Reindriftssamer er organisert i siidaer. Siidaen organiserer reineiere som utøver reindrift i fellesskap. Det kan være flere familier eller hushold som i fellesskap disponerer et område. Siida kan også bety "fellesskap" og "hjem" på nordsamisk.
Fornorskningspolitikk
Mye av samisk historie, spesielt fra 1700-tallet, er preget av undertrykkelse, misjonering og en sterk assimileringstanke. Assimileringspolitikken hadde som utgangspunkt at samer og kvener skulle tilpasse seg det norske samfunnet.
Fornorskningen ble presentert som om den var til deres eget beste. Majoriteten kunne lettere hjelpe minoriteten hvis de ga slipp på sitt eget språk, religion og klesstil, mente man. Dette ble gjennomført med tvang. Det ble forbudt å snakke samisk og å få undervisning på samisk.
Fornorskningen varte til omtrent midt på 1900-tallet og har hatt stor betydning for hvordan samene har sett på seg selv. De mistet språket sitt og den kulturelle identiteten sin gjennom denne politikken. Flere holdt i lang tid bakgrunnen sin skjult for etterkommerne sine.
Utvikling de siste tiårene
De siste tiårene har det vært en sterkere bevissthet rundt samisk kultur og språk. Samenes stilling som urbefolkning innenfor den norske stat har blitt befestet, blant annet gjennom opprettelsen av Sametinget og et forvaltningsområde for samisk språk. I tillegg har det kommet en oppblomstring av samisk musikk og film, og i 2017 ble det arrangert et stort samisk jubileum som fikk mye oppmerksomhet nasjonalt.
Kilder
Kommunal- og distriktsdepartementet. (2020, 13. februar). ILO-konvensjon nr. 169 om urfolk og stammefolk i selvstendige stater. Regjeringen.no. https://www.regjeringen.no/no/tema/urfolk-og-minoriteter/samepolitikk/midtspalte/ilokonvensjon-nr-169-om-urbefolkninger-o/id451312/
Ravna, Ø. (2020, 9. januar). Siida. I Store norske leksikon. https://snl.no/siida
Samiske veivisere. (u.å.). Ett folk i fire land. Henta 13. februar 2020 frå https://samiskeveivisere.no/kategori/ett-folk-fire-land/
Les original på NDLA →
Urfolk defineres ofte som "folk som helt eller delvis, har bevart sin tradisjonelle kultur, verdier og institusjoner, og som levde i et bestemt landområde før storsamfunnet overtok det eller staten ble etablert" (ILO-konvensjon nr. 169).
I 90 land verden over lever til sammen 370 millioner mennesker som regnes som urfolk. Aboriginene i Australia, mayaindianerne i Sør-Amerika, inuittene på Grønland og samene i Norden er alle eksempler på urfolk.
Samene
I Norge har vi et urfolk, samene. Den samiske befolkningen er bosatt i Norge, Sverige, Finland og Russland. Samene er en etnisk, språklig og kulturell minoritet innenfor disse fire nasjonalstatene. Området samene lever i, heter Sápmi.
Den samiske tradisjonelle kulturen er bevart gjennom svært lang tid og en rekke samfunnsendringer. Men samisk historie handler også om undertrykking og kamp for rettigheter. Norge har, gjennom å ha ratifisert ILO-konvensjon nr. 169 om urfolks rettigheter, forpliktet seg til å støtte samenes arbeid for å bevare og utvikle kulturen sin også i framtida.
Et særtrekk ved samenes kultur er deres nære forhold til naturen og utnyttelse av naturressursene. Ved reinslakt bruker de hele dyret til mat, og pelsen og gevir utnyttes til klær og utstyr. Forholdet til naturen har også preget måten samfunnet er bygd opp på. Reindriftssamer er organisert i siidaer. Siidaen organiserer reineiere som utøver reindrift i fellesskap. Det kan være flere familier eller hushold som i fellesskap disponerer et område. Siida kan også bety "fellesskap" og "hjem" på nordsamisk.
Fornorskningspolitikk
Mye av samisk historie, spesielt fra 1700-tallet, er preget av undertrykkelse, misjonering og en sterk assimileringstanke. Assimileringspolitikken hadde som utgangspunkt at samer og kvener skulle tilpasse seg det norske samfunnet.
Fornorskningen ble presentert som om den var til deres eget beste. Majoriteten kunne lettere hjelpe minoriteten hvis de ga slipp på sitt eget språk, religion og klesstil, mente man. Dette ble gjennomført med tvang. Det ble forbudt å snakke samisk og å få undervisning på samisk.
Fornorskningen varte til omtrent midt på 1900-tallet og har hatt stor betydning for hvordan samene har sett på seg selv. De mistet språket sitt og den kulturelle identiteten sin gjennom denne politikken. Flere holdt i lang tid bakgrunnen sin skjult for etterkommerne sine.
Utvikling de siste tiårene
De siste tiårene har det vært en sterkere bevissthet rundt samisk kultur og språk. Samenes stilling som urbefolkning innenfor den norske stat har blitt befestet, blant annet gjennom opprettelsen av Sametinget og et forvaltningsområde for samisk språk. I tillegg har det kommet en oppblomstring av samisk musikk og film, og i 2017 ble det arrangert et stort samisk jubileum som fikk mye oppmerksomhet nasjonalt.
Kilder
Kommunal- og distriktsdepartementet. (2020, 13. februar). ILO-konvensjon nr. 169 om urfolk og stammefolk i selvstendige stater. Regjeringen.no. https://www.regjeringen.no/no/tema/urfolk-og-minoriteter/samepolitikk/midtspalte/ilokonvensjon-nr-169-om-urbefolkninger-o/id451312/
Ravna, Ø. (2020, 9. januar). Siida. I Store norske leksikon. https://snl.no/siida
Samiske veivisere. (u.å.). Ett folk i fire land. Henta 13. februar 2020 frå https://samiskeveivisere.no/kategori/ett-folk-fire-land/
Les original på NDLA →
Samene – minoritet i eget land
Definisjon på urfolk
Urfolk defineres ofte som "folk som helt eller delvis, har bevart sin tradisjonelle kultur, verdier og institusjoner, og som levde i et bestemt landområde før storsamfunnet overtok det eller staten ble etablert" (ILO-konvensjon nr. 169).
I 90 land verden over lever til sammen 370 millioner mennesker som regnes som urfolk. Aboriginene i Australia, mayaindianerne i Sør-Amerika, inuittene på Grønland og samene i Norden er alle eksempler på urfolk.
Samene
I Norge har vi et urfolk, samene. Den samiske befolkningen er bosatt i Norge, Sverige, Finland og Russland. Samene er en etnisk, språklig og kulturell minoritet innenfor disse fire nasjonalstatene. Området samene lever i, heter Sápmi.
Den samiske tradisjonelle kulturen er bevart gjennom svært lang tid og en rekke samfunnsendringer. Men samisk historie handler også om undertrykking og kamp for rettigheter. Norge har, gjennom å ha ratifisert ILO-konvensjon nr. 169 om urfolks rettigheter, forpliktet seg til å støtte samenes arbeid for å bevare og utvikle kulturen sin også i framtida.
Et særtrekk ved samenes kultur er deres nære forhold til naturen og utnyttelse av naturressursene. Ved reinslakt bruker de hele dyret til mat, og pelsen og gevir utnyttes til klær og utstyr. Forholdet til naturen har også preget måten samfunnet er bygd opp på. Reindriftssamer er organisert i siidaer. Siidaen organiserer reineiere som utøver reindrift i fellesskap. Det kan være flere familier eller hushold som i fellesskap disponerer et område. Siida kan også bety "fellesskap" og "hjem" på nordsamisk.
Fornorskningspolitikk
Mye av samisk historie, spesielt fra 1700-tallet, er preget av undertrykkelse, misjonering og en sterk assimileringstanke. Assimileringspolitikken hadde som utgangspunkt at samer og kvener skulle tilpasse seg det norske samfunnet.
Fornorskningen ble presentert som om den var til deres eget beste. Majoriteten kunne lettere hjelpe minoriteten hvis de ga slipp på sitt eget språk, religion og klesstil, mente man. Dette ble gjennomført med tvang. Det ble forbudt å snakke samisk og å få undervisning på samisk.
Fornorskningen varte til omtrent midt på 1900-tallet og har hatt stor betydning for hvordan samene har sett på seg selv. De mistet språket sitt og den kulturelle identiteten sin gjennom denne politikken. Flere holdt i lang tid bakgrunnen sin skjult for etterkommerne sine.
Utvikling de siste tiårene
De siste tiårene har det vært en sterkere bevissthet rundt samisk kultur og språk. Samenes stilling som urbefolkning innenfor den norske stat har blitt befestet, blant annet gjennom opprettelsen av Sametinget og et forvaltningsområde for samisk språk. I tillegg har det kommet en oppblomstring av samisk musikk og film, og i 2017 ble det arrangert et stort samisk jubileum som fikk mye oppmerksomhet nasjonalt.
Kilder
Kommunal- og distriktsdepartementet. (2020, 13. februar). ILO-konvensjon nr. 169 om urfolk og stammefolk i selvstendige stater. Regjeringen.no. https://www.regjeringen.no/no/tema/urfolk-og-minoriteter/samepolitikk/midtspalte/ilokonvensjon-nr-169-om-urbefolkninger-o/id451312/
Ravna, Ø. (2020, 9. januar). Siida. I Store norske leksikon. https://snl.no/siida
Samiske veivisere. (u.å.). Ett folk i fire land. Henta 13. februar 2020 frå https://samiskeveivisere.no/kategori/ett-folk-fire-land/
Les original på NDLA →
Urfolk defineres ofte som "folk som helt eller delvis, har bevart sin tradisjonelle kultur, verdier og institusjoner, og som levde i et bestemt landområde før storsamfunnet overtok det eller staten ble etablert" (ILO-konvensjon nr. 169).
I 90 land verden over lever til sammen 370 millioner mennesker som regnes som urfolk. Aboriginene i Australia, mayaindianerne i Sør-Amerika, inuittene på Grønland og samene i Norden er alle eksempler på urfolk.
Samene
I Norge har vi et urfolk, samene. Den samiske befolkningen er bosatt i Norge, Sverige, Finland og Russland. Samene er en etnisk, språklig og kulturell minoritet innenfor disse fire nasjonalstatene. Området samene lever i, heter Sápmi.
Den samiske tradisjonelle kulturen er bevart gjennom svært lang tid og en rekke samfunnsendringer. Men samisk historie handler også om undertrykking og kamp for rettigheter. Norge har, gjennom å ha ratifisert ILO-konvensjon nr. 169 om urfolks rettigheter, forpliktet seg til å støtte samenes arbeid for å bevare og utvikle kulturen sin også i framtida.
Et særtrekk ved samenes kultur er deres nære forhold til naturen og utnyttelse av naturressursene. Ved reinslakt bruker de hele dyret til mat, og pelsen og gevir utnyttes til klær og utstyr. Forholdet til naturen har også preget måten samfunnet er bygd opp på. Reindriftssamer er organisert i siidaer. Siidaen organiserer reineiere som utøver reindrift i fellesskap. Det kan være flere familier eller hushold som i fellesskap disponerer et område. Siida kan også bety "fellesskap" og "hjem" på nordsamisk.
Fornorskningspolitikk
Mye av samisk historie, spesielt fra 1700-tallet, er preget av undertrykkelse, misjonering og en sterk assimileringstanke. Assimileringspolitikken hadde som utgangspunkt at samer og kvener skulle tilpasse seg det norske samfunnet.
Fornorskningen ble presentert som om den var til deres eget beste. Majoriteten kunne lettere hjelpe minoriteten hvis de ga slipp på sitt eget språk, religion og klesstil, mente man. Dette ble gjennomført med tvang. Det ble forbudt å snakke samisk og å få undervisning på samisk.
Fornorskningen varte til omtrent midt på 1900-tallet og har hatt stor betydning for hvordan samene har sett på seg selv. De mistet språket sitt og den kulturelle identiteten sin gjennom denne politikken. Flere holdt i lang tid bakgrunnen sin skjult for etterkommerne sine.
Utvikling de siste tiårene
De siste tiårene har det vært en sterkere bevissthet rundt samisk kultur og språk. Samenes stilling som urbefolkning innenfor den norske stat har blitt befestet, blant annet gjennom opprettelsen av Sametinget og et forvaltningsområde for samisk språk. I tillegg har det kommet en oppblomstring av samisk musikk og film, og i 2017 ble det arrangert et stort samisk jubileum som fikk mye oppmerksomhet nasjonalt.
Kilder
Kommunal- og distriktsdepartementet. (2020, 13. februar). ILO-konvensjon nr. 169 om urfolk og stammefolk i selvstendige stater. Regjeringen.no. https://www.regjeringen.no/no/tema/urfolk-og-minoriteter/samepolitikk/midtspalte/ilokonvensjon-nr-169-om-urbefolkninger-o/id451312/
Ravna, Ø. (2020, 9. januar). Siida. I Store norske leksikon. https://snl.no/siida
Samiske veivisere. (u.å.). Ett folk i fire land. Henta 13. februar 2020 frå https://samiskeveivisere.no/kategori/ett-folk-fire-land/
Les original på NDLA →
Samenes nasjonaldag 6. februar
Det første landsmøtet
I 1917 møttes rundt hundre sør- og nordsamer fra Norge og Sverige i Trondheim. På møtet tok de opp saker som var viktige for det samiske folk. Det kanskje viktigste med møtet var å samles som en gruppe som kunne stille felles krav overfor myndighetene. Saker samene tok opp, var blant annet skolespørsmålet, om hva samebarna skulle lære på skolen, og reinbeitesaken, om beite i utmarka og kompensasjon for innskrenket beiteland.
Renberg og Mortensson
De to markante lederskikkelsene på samelandsmøtet var Elsa Laula Renberg og Daniel Mortensson. Samekvinnen Elsa Laula Renberg var opptatt av samenes livsvilkår, barns oppvekstkår, opplæring på samisk og undervisning tilpasset samisk kultur. Daniel Mortensson hadde hele sitt liv arbeidet for samenes rettigheter og var kanskje mer diplomatisk enn Renberg. Han var videre mer opptatt av å fremme generelle krav enn å fronte særinteresser.
Flaggdag
I 1992 fastsatte den 15. samekonferansen i Helsinki 6. februar som samisk flaggdag. Samenes nasjonaldag ble første gang feiret i 1993, med lokale markeringer og lokal flagging. Den 6. februar 2004 ble det samiske flagget heist utenfor Stortinget sammen med det norske flagget. Dette ble starten på det som siden er blitt en offisiell flaggdag for både Norge, Sverige og Finland. Når det er offisiell flaggdag, skal det flagges med nasjonalflagget over hele landet, eventuelt sammen med det samiske flagget.
Nå markeres samenes nasjonaldag i hele Norge av barnehager og skoler, og det flagges fra offentlige bygninger.
Historiske bilder
Les original på NDLA →
I 1917 møttes rundt hundre sør- og nordsamer fra Norge og Sverige i Trondheim. På møtet tok de opp saker som var viktige for det samiske folk. Det kanskje viktigste med møtet var å samles som en gruppe som kunne stille felles krav overfor myndighetene. Saker samene tok opp, var blant annet skolespørsmålet, om hva samebarna skulle lære på skolen, og reinbeitesaken, om beite i utmarka og kompensasjon for innskrenket beiteland.
Renberg og Mortensson
De to markante lederskikkelsene på samelandsmøtet var Elsa Laula Renberg og Daniel Mortensson. Samekvinnen Elsa Laula Renberg var opptatt av samenes livsvilkår, barns oppvekstkår, opplæring på samisk og undervisning tilpasset samisk kultur. Daniel Mortensson hadde hele sitt liv arbeidet for samenes rettigheter og var kanskje mer diplomatisk enn Renberg. Han var videre mer opptatt av å fremme generelle krav enn å fronte særinteresser.
Flaggdag
I 1992 fastsatte den 15. samekonferansen i Helsinki 6. februar som samisk flaggdag. Samenes nasjonaldag ble første gang feiret i 1993, med lokale markeringer og lokal flagging. Den 6. februar 2004 ble det samiske flagget heist utenfor Stortinget sammen med det norske flagget. Dette ble starten på det som siden er blitt en offisiell flaggdag for både Norge, Sverige og Finland. Når det er offisiell flaggdag, skal det flagges med nasjonalflagget over hele landet, eventuelt sammen med det samiske flagget.
Nå markeres samenes nasjonaldag i hele Norge av barnehager og skoler, og det flagges fra offentlige bygninger.
Historiske bilder
Les original på NDLA →
Samenes nasjonaldag 6. februar
Det første landsmøtet
I 1917 møttes rundt hundre sør- og nordsamer fra Norge og Sverige i Trondheim. På møtet tok de opp saker som var viktige for det samiske folk. Det kanskje viktigste med møtet var å samles som en gruppe som kunne stille felles krav overfor myndighetene. Saker samene tok opp, var blant annet skolespørsmålet, om hva samebarna skulle lære på skolen, og reinbeitesaken, om beite i utmarka og kompensasjon for innskrenket beiteland.
Renberg og Mortensson
De to markante lederskikkelsene på samelandsmøtet var Elsa Laula Renberg og Daniel Mortensson. Samekvinnen Elsa Laula Renberg var opptatt av samenes livsvilkår, barns oppvekstkår, opplæring på samisk og undervisning tilpasset samisk kultur. Daniel Mortensson hadde hele sitt liv arbeidet for samenes rettigheter og var kanskje mer diplomatisk enn Renberg. Han var videre mer opptatt av å fremme generelle krav enn å fronte særinteresser.
Flaggdag
I 1992 fastsatte den 15. samekonferansen i Helsinki 6. februar som samisk flaggdag. Samenes nasjonaldag ble første gang feiret i 1993, med lokale markeringer og lokal flagging. Den 6. februar 2004 ble det samiske flagget heist utenfor Stortinget sammen med det norske flagget. Dette ble starten på det som siden er blitt en offisiell flaggdag for både Norge, Sverige og Finland. Når det er offisiell flaggdag, skal det flagges med nasjonalflagget over hele landet, eventuelt sammen med det samiske flagget.
Nå markeres samenes nasjonaldag i hele Norge av barnehager og skoler, og det flagges fra offentlige bygninger.
Historiske bilder
Les original på NDLA →
I 1917 møttes rundt hundre sør- og nordsamer fra Norge og Sverige i Trondheim. På møtet tok de opp saker som var viktige for det samiske folk. Det kanskje viktigste med møtet var å samles som en gruppe som kunne stille felles krav overfor myndighetene. Saker samene tok opp, var blant annet skolespørsmålet, om hva samebarna skulle lære på skolen, og reinbeitesaken, om beite i utmarka og kompensasjon for innskrenket beiteland.
Renberg og Mortensson
De to markante lederskikkelsene på samelandsmøtet var Elsa Laula Renberg og Daniel Mortensson. Samekvinnen Elsa Laula Renberg var opptatt av samenes livsvilkår, barns oppvekstkår, opplæring på samisk og undervisning tilpasset samisk kultur. Daniel Mortensson hadde hele sitt liv arbeidet for samenes rettigheter og var kanskje mer diplomatisk enn Renberg. Han var videre mer opptatt av å fremme generelle krav enn å fronte særinteresser.
Flaggdag
I 1992 fastsatte den 15. samekonferansen i Helsinki 6. februar som samisk flaggdag. Samenes nasjonaldag ble første gang feiret i 1993, med lokale markeringer og lokal flagging. Den 6. februar 2004 ble det samiske flagget heist utenfor Stortinget sammen med det norske flagget. Dette ble starten på det som siden er blitt en offisiell flaggdag for både Norge, Sverige og Finland. Når det er offisiell flaggdag, skal det flagges med nasjonalflagget over hele landet, eventuelt sammen med det samiske flagget.
Nå markeres samenes nasjonaldag i hele Norge av barnehager og skoler, og det flagges fra offentlige bygninger.
Historiske bilder
Les original på NDLA →
Sterilisering av taterjenter
Bøkene Romanifolket og det norske samfunn (red. Bjørn Hvinden) og En landevei mot undergang (Baastrup og Sivertsen) gir sterke skildringer av taterjenter som har opplevd uønsket sterilisering.
Nora
Nora var tolv år da hun ble sterilisert. Her er hennes historie:
Det var det at jeg led veldig av blærebetennelse som jeg hadde hjemmefra fordi jeg gikk barbeint i snøen. Så på skolen sa de at de skulle kurere meg for blærebetennelse. Og så ble jeg sendt ned til en doktor dagen etter. Det var en av lærerinnene fra skolen som fulgte meg. Jeg kan ikke riktig huske om det var på et sykehus eller på et legekontor. Jeg tror helst det var på et legekontor. Jeg fikk bedøvelse - narkose. Og doktoren klarte ikke å kurere meg for blærebetennelsen. Det var ikke det han gjorde, han tok og steriliserte meg isteden.... Jeg kom dit for å bli frisk av blærekataren.
Etter at de hadde operert meg sa de ingenting. … Jeg kom nå ut fra disse skolehjemmene etter nesten fire år, da. Og så traff jeg en gutt. Jeg var 17 år, og så forlovet jeg meg. Og ville gjerne ha en unge. Men så fikk vi ikke det. Så gikk jeg til en doktor i byen og sa at jeg gjerne ville ha en unge, men kom ikke på vei. …. Så undersøkte han meg da, og så sa han at det var ikke rart, for du er jo sterilisert. Han syntes det var rart - men gjorde ingenting. (Fobstad 2000.)
Etter mange år fikk Nora tilgang på dokumentene i saken sin, som var i Riksarkivet. Der sto det ingenting om at Nora skulle steriliseres eller at hun ble sterilisert. Men i korrespondansen mellom pastoren i det lokale vergerådet og Norsk Misjon blant hjemløse som drev barnehjemmene, skriver blant annet pastoren at det burde settes i gang tiltak overfor familien til Nora.
Det var kostbart for samfunnet å ha så mange barn i barnehjem. Men i hjemmene hadde man kontroll over barna, det hadde de ikke så fort barna ble sluppet ut. Et virkemiddel myndighetene og kirken brukte, var å sterilisere barna/ungdommene før de ble sluppet ut av hjemmene. På den måten unngikk myndighetene og kirken at personene de så på som samfunnets utskudd, formerte seg.
Da Nora som voksen mottok dokumentene fra Riksarkivet, uttalte hun:
Jeg visste jo ikke hva sterilisering var! Jeg var tolv år da de gjorde det, og hadde ikke fått menstruasjon engang! Den fikk jeg den samme sommeren, mens jeg var på skolehjemmet. Jeg visste ikke hva det var for noe, engang. Så jeg forstår det ikke. (Fobstad 2000).
Laila
Laila var 4 år da hun ble fjernet fra foreldrene og plassert på et barnehjem på Vestlandet. Hvorfor hun ble tatt fra foreldrene, er ikke kjent, og man vet ikke om atskillelsen kom etter vedtak i vergerådet eller om misjonen handlet på egen hånd.
Laila var 19 år da hun ble sterilisert, uten å vite det. Som mange taterbarn hadde hun levd store deler av livet på barnehjem. Leira skolehjem var for vanskelige piker i Strinda. Laila ble beskrevet som en normalt begavet jente. På skolen klarte hun seg godt, og hun utmerket seg i sang og musikk. Lailas eldre søster som var etablert i trygge kår, ønsket å overta omsorgen for lillesøsteren. Men dette ble avvist av Norsk Misjon blant hjemløse.
Åndssvakeomsorgen
Laila ble på slutten av 1940-tallet utredet med tanke på plassering i institusjon under åndssvakeomsorgen. På denne tiden var det sterkt press på disse institusjonene, og det var dessuten kostbart. Men det fantes et alternativ som man mente var både billigere for samfunnet og mer forsvarlig i forbindelse med en utskriving fra Leira skolehjem. Løsningen ble sterilisering, etter samråd mellom bestyrerinnen ved hjemmet og Norsk Misjon blant hjemløse.
Steriliseringen
Laila ble ikke informert om hvorfor hun skulle gjennomgå en operasjon. Men det ble sagt henne at hun måtte opereres før hun kunne bli utskrevet fra skolehjemmet. Også etter inngrepet ble hun sparsommelig informert. Det eneste de sa var at hun hadde menstruasjonssmerter som gjorde et inngrep nødvendig. Laila opplyste at hun ikke hadde noen slike smerter.
Lailas søster ble heller ikke informert om steriliseringen. Hvilken operasjon Laila hadde gjennomgått, fikk de først vite etter at de hadde kommet i kontakt med en sykepleier ved Strinda sykehus, hvor inngrepet ble utført.
14 år kamp
Laila og søsteren ble fortvilet da det gikk opp for dem hva som hadde skjedd. Den store drømmen til Laila hadde vært å få egne barn. Spørsmålet de nå stilte seg, var hvorfor Laila var blitt sterilisert. I løpet av de neste 14 årene sendte storesøsteren utallige henvendelser til myndighetene hvor hun krevde å få vite hvorfor Laila var blitt sterilisert. Men myndighetene nektet å opplyse om grunnen til inngrepet. I mellomtiden giftet Laila seg og etablerte seg med sin mann.
Det var først da søsteren satte Dagbladet på saken etter 14 år, at bestyrerinnen på skolehjemmet og misjonen måtte komme med en forklaring. Men de hadde ingen god forklaring på hvorfor hun ble sterilisert. Den eneste grunnen de kom med, var «pga. familiens habitus og forhold forøvrig».
Hvor mange tatere ble sterilisert?
Både mannlige og kvinnelige tatere ble sterilisert i kjølvannet av steriliseringsloven av 1934, men hvor mange det var, er det vanskelig å beregne. Bastrup og Sivertsen beregner i boka En landevei mot undergangen at så mange som ca. 500 taterkvinner ble sterilisert fra 1934 til 1970-årene. I den senere tid har man moderert dette tallet noe. Men i denne saken er det vanskelig å komme med talldata. Dokumentasjonen er ufullstendig, og det er et svært betent tema for myndighetene og kirken.
Kilder:
Olav Rune E. Bastrup og Aage Georg Sivertsen En landevei mot undergangen. Universitetsforlaget 1996. s. 19–29.
Hjørdis Fodstad «Erfaringer fra tvangssterilisering og andre tap». I Romanifolket og det norske samfunnet (Bjørn Hvinden red.) Fagbokforlaget 2000. s. 141–143.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på kildenett.no
Les original på NDLA →
Nora
Nora var tolv år da hun ble sterilisert. Her er hennes historie:
Det var det at jeg led veldig av blærebetennelse som jeg hadde hjemmefra fordi jeg gikk barbeint i snøen. Så på skolen sa de at de skulle kurere meg for blærebetennelse. Og så ble jeg sendt ned til en doktor dagen etter. Det var en av lærerinnene fra skolen som fulgte meg. Jeg kan ikke riktig huske om det var på et sykehus eller på et legekontor. Jeg tror helst det var på et legekontor. Jeg fikk bedøvelse - narkose. Og doktoren klarte ikke å kurere meg for blærebetennelsen. Det var ikke det han gjorde, han tok og steriliserte meg isteden.... Jeg kom dit for å bli frisk av blærekataren.
Etter at de hadde operert meg sa de ingenting. … Jeg kom nå ut fra disse skolehjemmene etter nesten fire år, da. Og så traff jeg en gutt. Jeg var 17 år, og så forlovet jeg meg. Og ville gjerne ha en unge. Men så fikk vi ikke det. Så gikk jeg til en doktor i byen og sa at jeg gjerne ville ha en unge, men kom ikke på vei. …. Så undersøkte han meg da, og så sa han at det var ikke rart, for du er jo sterilisert. Han syntes det var rart - men gjorde ingenting. (Fobstad 2000.)
Etter mange år fikk Nora tilgang på dokumentene i saken sin, som var i Riksarkivet. Der sto det ingenting om at Nora skulle steriliseres eller at hun ble sterilisert. Men i korrespondansen mellom pastoren i det lokale vergerådet og Norsk Misjon blant hjemløse som drev barnehjemmene, skriver blant annet pastoren at det burde settes i gang tiltak overfor familien til Nora.
Det var kostbart for samfunnet å ha så mange barn i barnehjem. Men i hjemmene hadde man kontroll over barna, det hadde de ikke så fort barna ble sluppet ut. Et virkemiddel myndighetene og kirken brukte, var å sterilisere barna/ungdommene før de ble sluppet ut av hjemmene. På den måten unngikk myndighetene og kirken at personene de så på som samfunnets utskudd, formerte seg.
Da Nora som voksen mottok dokumentene fra Riksarkivet, uttalte hun:
Jeg visste jo ikke hva sterilisering var! Jeg var tolv år da de gjorde det, og hadde ikke fått menstruasjon engang! Den fikk jeg den samme sommeren, mens jeg var på skolehjemmet. Jeg visste ikke hva det var for noe, engang. Så jeg forstår det ikke. (Fobstad 2000).
Laila
Laila var 4 år da hun ble fjernet fra foreldrene og plassert på et barnehjem på Vestlandet. Hvorfor hun ble tatt fra foreldrene, er ikke kjent, og man vet ikke om atskillelsen kom etter vedtak i vergerådet eller om misjonen handlet på egen hånd.
Laila var 19 år da hun ble sterilisert, uten å vite det. Som mange taterbarn hadde hun levd store deler av livet på barnehjem. Leira skolehjem var for vanskelige piker i Strinda. Laila ble beskrevet som en normalt begavet jente. På skolen klarte hun seg godt, og hun utmerket seg i sang og musikk. Lailas eldre søster som var etablert i trygge kår, ønsket å overta omsorgen for lillesøsteren. Men dette ble avvist av Norsk Misjon blant hjemløse.
Åndssvakeomsorgen
Laila ble på slutten av 1940-tallet utredet med tanke på plassering i institusjon under åndssvakeomsorgen. På denne tiden var det sterkt press på disse institusjonene, og det var dessuten kostbart. Men det fantes et alternativ som man mente var både billigere for samfunnet og mer forsvarlig i forbindelse med en utskriving fra Leira skolehjem. Løsningen ble sterilisering, etter samråd mellom bestyrerinnen ved hjemmet og Norsk Misjon blant hjemløse.
Steriliseringen
Laila ble ikke informert om hvorfor hun skulle gjennomgå en operasjon. Men det ble sagt henne at hun måtte opereres før hun kunne bli utskrevet fra skolehjemmet. Også etter inngrepet ble hun sparsommelig informert. Det eneste de sa var at hun hadde menstruasjonssmerter som gjorde et inngrep nødvendig. Laila opplyste at hun ikke hadde noen slike smerter.
Lailas søster ble heller ikke informert om steriliseringen. Hvilken operasjon Laila hadde gjennomgått, fikk de først vite etter at de hadde kommet i kontakt med en sykepleier ved Strinda sykehus, hvor inngrepet ble utført.
14 år kamp
Laila og søsteren ble fortvilet da det gikk opp for dem hva som hadde skjedd. Den store drømmen til Laila hadde vært å få egne barn. Spørsmålet de nå stilte seg, var hvorfor Laila var blitt sterilisert. I løpet av de neste 14 årene sendte storesøsteren utallige henvendelser til myndighetene hvor hun krevde å få vite hvorfor Laila var blitt sterilisert. Men myndighetene nektet å opplyse om grunnen til inngrepet. I mellomtiden giftet Laila seg og etablerte seg med sin mann.
Det var først da søsteren satte Dagbladet på saken etter 14 år, at bestyrerinnen på skolehjemmet og misjonen måtte komme med en forklaring. Men de hadde ingen god forklaring på hvorfor hun ble sterilisert. Den eneste grunnen de kom med, var «pga. familiens habitus og forhold forøvrig».
Hvor mange tatere ble sterilisert?
Både mannlige og kvinnelige tatere ble sterilisert i kjølvannet av steriliseringsloven av 1934, men hvor mange det var, er det vanskelig å beregne. Bastrup og Sivertsen beregner i boka En landevei mot undergangen at så mange som ca. 500 taterkvinner ble sterilisert fra 1934 til 1970-årene. I den senere tid har man moderert dette tallet noe. Men i denne saken er det vanskelig å komme med talldata. Dokumentasjonen er ufullstendig, og det er et svært betent tema for myndighetene og kirken.
Kilder:
Olav Rune E. Bastrup og Aage Georg Sivertsen En landevei mot undergangen. Universitetsforlaget 1996. s. 19–29.
Hjørdis Fodstad «Erfaringer fra tvangssterilisering og andre tap». I Romanifolket og det norske samfunnet (Bjørn Hvinden red.) Fagbokforlaget 2000. s. 141–143.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på kildenett.no
Les original på NDLA →
Sterilisering av taterjenter
Bøkene Romanifolket og det norske samfunn (red. Bjørn Hvinden) og En landevei mot undergang (Baastrup og Sivertsen) gir sterke skildringer av taterjenter som har opplevd uønsket sterilisering.
Nora
Nora var tolv år da hun ble sterilisert. Her er hennes historie:
Det var det at jeg led veldig av blærebetennelse som jeg hadde hjemmefra fordi jeg gikk barbeint i snøen. Så på skolen sa de at de skulle kurere meg for blærebetennelse. Og så ble jeg sendt ned til en doktor dagen etter. Det var en av lærerinnene fra skolen som fulgte meg. Jeg kan ikke riktig huske om det var på et sykehus eller på et legekontor. Jeg tror helst det var på et legekontor. Jeg fikk bedøvelse - narkose. Og doktoren klarte ikke å kurere meg for blærebetennelsen. Det var ikke det han gjorde, han tok og steriliserte meg isteden.... Jeg kom dit for å bli frisk av blærekataren.
Etter at de hadde operert meg sa de ingenting. … Jeg kom nå ut fra disse skolehjemmene etter nesten fire år, da. Og så traff jeg en gutt. Jeg var 17 år, og så forlovet jeg meg. Og ville gjerne ha en unge. Men så fikk vi ikke det. Så gikk jeg til en doktor i byen og sa at jeg gjerne ville ha en unge, men kom ikke på vei. …. Så undersøkte han meg da, og så sa han at det var ikke rart, for du er jo sterilisert. Han syntes det var rart - men gjorde ingenting. (Fobstad 2000.)
Etter mange år fikk Nora tilgang på dokumentene i saken sin, som var i Riksarkivet. Der sto det ingenting om at Nora skulle steriliseres eller at hun ble sterilisert. Men i korrespondansen mellom pastoren i det lokale vergerådet og Norsk Misjon blant hjemløse som drev barnehjemmene, skriver blant annet pastoren at det burde settes i gang tiltak overfor familien til Nora.
Det var kostbart for samfunnet å ha så mange barn i barnehjem. Men i hjemmene hadde man kontroll over barna, det hadde de ikke så fort barna ble sluppet ut. Et virkemiddel myndighetene og kirken brukte, var å sterilisere barna/ungdommene før de ble sluppet ut av hjemmene. På den måten unngikk myndighetene og kirken at personene de så på som samfunnets utskudd, formerte seg.
Da Nora som voksen mottok dokumentene fra Riksarkivet, uttalte hun:
Jeg visste jo ikke hva sterilisering var! Jeg var tolv år da de gjorde det, og hadde ikke fått menstruasjon engang! Den fikk jeg den samme sommeren, mens jeg var på skolehjemmet. Jeg visste ikke hva det var for noe, engang. Så jeg forstår det ikke. (Fobstad 2000).
Laila
Laila var 4 år da hun ble fjernet fra foreldrene og plassert på et barnehjem på Vestlandet. Hvorfor hun ble tatt fra foreldrene, er ikke kjent, og man vet ikke om atskillelsen kom etter vedtak i vergerådet eller om misjonen handlet på egen hånd.
Laila var 19 år da hun ble sterilisert, uten å vite det. Som mange taterbarn hadde hun levd store deler av livet på barnehjem. Leira skolehjem var for vanskelige piker i Strinda. Laila ble beskrevet som en normalt begavet jente. På skolen klarte hun seg godt, og hun utmerket seg i sang og musikk. Lailas eldre søster som var etablert i trygge kår, ønsket å overta omsorgen for lillesøsteren. Men dette ble avvist av Norsk Misjon blant hjemløse.
Åndssvakeomsorgen
Laila ble på slutten av 1940-tallet utredet med tanke på plassering i institusjon under åndssvakeomsorgen. På denne tiden var det sterkt press på disse institusjonene, og det var dessuten kostbart. Men det fantes et alternativ som man mente var både billigere for samfunnet og mer forsvarlig i forbindelse med en utskriving fra Leira skolehjem. Løsningen ble sterilisering, etter samråd mellom bestyrerinnen ved hjemmet og Norsk Misjon blant hjemløse.
Steriliseringen
Laila ble ikke informert om hvorfor hun skulle gjennomgå en operasjon. Men det ble sagt henne at hun måtte opereres før hun kunne bli utskrevet fra skolehjemmet. Også etter inngrepet ble hun sparsommelig informert. Det eneste de sa var at hun hadde menstruasjonssmerter som gjorde et inngrep nødvendig. Laila opplyste at hun ikke hadde noen slike smerter.
Lailas søster ble heller ikke informert om steriliseringen. Hvilken operasjon Laila hadde gjennomgått, fikk de først vite etter at de hadde kommet i kontakt med en sykepleier ved Strinda sykehus, hvor inngrepet ble utført.
14 år kamp
Laila og søsteren ble fortvilet da det gikk opp for dem hva som hadde skjedd. Den store drømmen til Laila hadde vært å få egne barn. Spørsmålet de nå stilte seg, var hvorfor Laila var blitt sterilisert. I løpet av de neste 14 årene sendte storesøsteren utallige henvendelser til myndighetene hvor hun krevde å få vite hvorfor Laila var blitt sterilisert. Men myndighetene nektet å opplyse om grunnen til inngrepet. I mellomtiden giftet Laila seg og etablerte seg med sin mann.
Det var først da søsteren satte Dagbladet på saken etter 14 år, at bestyrerinnen på skolehjemmet og misjonen måtte komme med en forklaring. Men de hadde ingen god forklaring på hvorfor hun ble sterilisert. Den eneste grunnen de kom med, var «pga. familiens habitus og forhold forøvrig».
Hvor mange tatere ble sterilisert?
Både mannlige og kvinnelige tatere ble sterilisert i kjølvannet av steriliseringsloven av 1934, men hvor mange det var, er det vanskelig å beregne. Bastrup og Sivertsen beregner i boka En landevei mot undergangen at så mange som ca. 500 taterkvinner ble sterilisert fra 1934 til 1970-årene. I den senere tid har man moderert dette tallet noe. Men i denne saken er det vanskelig å komme med talldata. Dokumentasjonen er ufullstendig, og det er et svært betent tema for myndighetene og kirken.
Kilder:
Olav Rune E. Bastrup og Aage Georg Sivertsen En landevei mot undergangen. Universitetsforlaget 1996. s. 19–29.
Hjørdis Fodstad «Erfaringer fra tvangssterilisering og andre tap». I Romanifolket og det norske samfunnet (Bjørn Hvinden red.) Fagbokforlaget 2000. s. 141–143.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på kildenett.no
Les original på NDLA →
Nora
Nora var tolv år da hun ble sterilisert. Her er hennes historie:
Det var det at jeg led veldig av blærebetennelse som jeg hadde hjemmefra fordi jeg gikk barbeint i snøen. Så på skolen sa de at de skulle kurere meg for blærebetennelse. Og så ble jeg sendt ned til en doktor dagen etter. Det var en av lærerinnene fra skolen som fulgte meg. Jeg kan ikke riktig huske om det var på et sykehus eller på et legekontor. Jeg tror helst det var på et legekontor. Jeg fikk bedøvelse - narkose. Og doktoren klarte ikke å kurere meg for blærebetennelsen. Det var ikke det han gjorde, han tok og steriliserte meg isteden.... Jeg kom dit for å bli frisk av blærekataren.
Etter at de hadde operert meg sa de ingenting. … Jeg kom nå ut fra disse skolehjemmene etter nesten fire år, da. Og så traff jeg en gutt. Jeg var 17 år, og så forlovet jeg meg. Og ville gjerne ha en unge. Men så fikk vi ikke det. Så gikk jeg til en doktor i byen og sa at jeg gjerne ville ha en unge, men kom ikke på vei. …. Så undersøkte han meg da, og så sa han at det var ikke rart, for du er jo sterilisert. Han syntes det var rart - men gjorde ingenting. (Fobstad 2000.)
Etter mange år fikk Nora tilgang på dokumentene i saken sin, som var i Riksarkivet. Der sto det ingenting om at Nora skulle steriliseres eller at hun ble sterilisert. Men i korrespondansen mellom pastoren i det lokale vergerådet og Norsk Misjon blant hjemløse som drev barnehjemmene, skriver blant annet pastoren at det burde settes i gang tiltak overfor familien til Nora.
Det var kostbart for samfunnet å ha så mange barn i barnehjem. Men i hjemmene hadde man kontroll over barna, det hadde de ikke så fort barna ble sluppet ut. Et virkemiddel myndighetene og kirken brukte, var å sterilisere barna/ungdommene før de ble sluppet ut av hjemmene. På den måten unngikk myndighetene og kirken at personene de så på som samfunnets utskudd, formerte seg.
Da Nora som voksen mottok dokumentene fra Riksarkivet, uttalte hun:
Jeg visste jo ikke hva sterilisering var! Jeg var tolv år da de gjorde det, og hadde ikke fått menstruasjon engang! Den fikk jeg den samme sommeren, mens jeg var på skolehjemmet. Jeg visste ikke hva det var for noe, engang. Så jeg forstår det ikke. (Fobstad 2000).
Laila
Laila var 4 år da hun ble fjernet fra foreldrene og plassert på et barnehjem på Vestlandet. Hvorfor hun ble tatt fra foreldrene, er ikke kjent, og man vet ikke om atskillelsen kom etter vedtak i vergerådet eller om misjonen handlet på egen hånd.
Laila var 19 år da hun ble sterilisert, uten å vite det. Som mange taterbarn hadde hun levd store deler av livet på barnehjem. Leira skolehjem var for vanskelige piker i Strinda. Laila ble beskrevet som en normalt begavet jente. På skolen klarte hun seg godt, og hun utmerket seg i sang og musikk. Lailas eldre søster som var etablert i trygge kår, ønsket å overta omsorgen for lillesøsteren. Men dette ble avvist av Norsk Misjon blant hjemløse.
Åndssvakeomsorgen
Laila ble på slutten av 1940-tallet utredet med tanke på plassering i institusjon under åndssvakeomsorgen. På denne tiden var det sterkt press på disse institusjonene, og det var dessuten kostbart. Men det fantes et alternativ som man mente var både billigere for samfunnet og mer forsvarlig i forbindelse med en utskriving fra Leira skolehjem. Løsningen ble sterilisering, etter samråd mellom bestyrerinnen ved hjemmet og Norsk Misjon blant hjemløse.
Steriliseringen
Laila ble ikke informert om hvorfor hun skulle gjennomgå en operasjon. Men det ble sagt henne at hun måtte opereres før hun kunne bli utskrevet fra skolehjemmet. Også etter inngrepet ble hun sparsommelig informert. Det eneste de sa var at hun hadde menstruasjonssmerter som gjorde et inngrep nødvendig. Laila opplyste at hun ikke hadde noen slike smerter.
Lailas søster ble heller ikke informert om steriliseringen. Hvilken operasjon Laila hadde gjennomgått, fikk de først vite etter at de hadde kommet i kontakt med en sykepleier ved Strinda sykehus, hvor inngrepet ble utført.
14 år kamp
Laila og søsteren ble fortvilet da det gikk opp for dem hva som hadde skjedd. Den store drømmen til Laila hadde vært å få egne barn. Spørsmålet de nå stilte seg, var hvorfor Laila var blitt sterilisert. I løpet av de neste 14 årene sendte storesøsteren utallige henvendelser til myndighetene hvor hun krevde å få vite hvorfor Laila var blitt sterilisert. Men myndighetene nektet å opplyse om grunnen til inngrepet. I mellomtiden giftet Laila seg og etablerte seg med sin mann.
Det var først da søsteren satte Dagbladet på saken etter 14 år, at bestyrerinnen på skolehjemmet og misjonen måtte komme med en forklaring. Men de hadde ingen god forklaring på hvorfor hun ble sterilisert. Den eneste grunnen de kom med, var «pga. familiens habitus og forhold forøvrig».
Hvor mange tatere ble sterilisert?
Både mannlige og kvinnelige tatere ble sterilisert i kjølvannet av steriliseringsloven av 1934, men hvor mange det var, er det vanskelig å beregne. Bastrup og Sivertsen beregner i boka En landevei mot undergangen at så mange som ca. 500 taterkvinner ble sterilisert fra 1934 til 1970-årene. I den senere tid har man moderert dette tallet noe. Men i denne saken er det vanskelig å komme med talldata. Dokumentasjonen er ufullstendig, og det er et svært betent tema for myndighetene og kirken.
Kilder:
Olav Rune E. Bastrup og Aage Georg Sivertsen En landevei mot undergangen. Universitetsforlaget 1996. s. 19–29.
Hjørdis Fodstad «Erfaringer fra tvangssterilisering og andre tap». I Romanifolket og det norske samfunnet (Bjørn Hvinden red.) Fagbokforlaget 2000. s. 141–143.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på kildenett.no
Les original på NDLA →
Tvangssterilisering
Laverestående individer
Rasehygiene og utvelgelse var ikke bare noe man drev med i det nasjonalsosialistiske Tyskland på 1930-tallet. Tanken om å renske samfunnet for det som ble betraktet som lite verdifulle samfunnsborgere, var vanlig sosialpolitikk i den vestlige verden på den tida. Norge var ikke noe unntak. Allerede tidlig på 1900-tallet hadde man diskutert en egen steriliseringslov. I de første diskusjonene om loven var det seksualforbryterne man ønsket å kontrollere.
Å hindre dårlig arvemateriale
Spørsmålet var hvordan man skulle hindre dårlig arvemateriale i å spre seg. Helsevesenet hadde flere alternativer å forholde seg til:
Sterilisering (kutting av henholdsvis eggledere og sædledere)
Kastrering (fjerning av henholdsvis eggstokker og testikler)
Atskillelse fra foreldre, plassering på institusjon
En streng ekteskapslovgivning
Prevensjonsveiledning
Alle disse virkemidlene ble til dels benyttet i mellomkrigstidas Norge.
Forakten for de svake
Sterke grupper i og utenfor det offentlige hjelpeapparatet ønsket å renske ut de laverestående individene som besudlet samfunnet og var til sjenanse for den veltilpassede borgeren. I et Norge som var preget av krisetid utover 1930-tallet, ble tiltak som kunne spare de offentlige budsjettene, tatt i mot med takk. Forkjemperne for en steriliseringslov mente at personer som selv ikke kunne oppdra sine barn, burde forhindres i å få barn. Ellers kunne disse barna falle samfunnet til byrde og spre sitt arvemateriale til nye generasjoner.
Internasjonale tanker
At lignede argumenter og lovgivning var å finne i flere vestlige land, styrket steriliseringslovens forkjempere. Det var også en lik oppfatning av steriliseringsspørsmålet blant legene i USA, Sveits, Tyskland, England og i de nordiske land.
Legen Ingeborg Aas
Ingeborg Aas var lege i Trondheim fra 1905, hvor hun drev privatpraksis. Fra 1913 ledet hun en nyopprettet poliklinikk for veneriske sykdommer i samme by. Hun var en aktiv pådriver for en steriliseringslov. Mange av de anmodningene som ble sendt Storting og regjering, kom i stand på hennes initiativ.
I en artikkel i tidsskriftet Sosialt Arbeid, skrev hun følgende om taterne: «De nyere undersøkelser viser, at en meget stor prosent av omstreiferne er defekte og psykiske undermålere, og de sosiale hensyn ligger tydelig i dagen».
Den norske misjon blant hjemløse
Også kristne grupper ivret for en steriliseringslov. Det var særlig omstreifere misjonen ønsket å kontrollere. De så på omstreiferne som parasitter, og deres levemåte sto i sterk kontrast til de fastboendes livsform og levesett. Omstreiferne eller taterne ble sett på som en trussel mot samfunnets sosiale, kulturelle og moralske orden. Misjonen hadde også egne virkemidler i kampen mot omstreiferne, de etablerte barnehjem for omstreiferbarna. Her ble barna plassert med eller uten foreldrenes velsignelse. Ofte hadde vergerådene grepet inn for å frata tatere foreldreretten til sine barn.
Kamp mot voldtektsmenn
Kvinner med ulik politisk bakgrunn engasjerte seg i kampen mot sedelighetsforbrytere. Norske Kvinners Nasjonalråd skrev i en resolusjon til Justisdepartementet i 1929 at straffelovens sikringsbestemmelser måtte håndheves strengere for å beskytte samfunnet mot seksualforbrytere. Samtidig burde det innføres regler for tvangskastrering av farlige sedelighetsforbrytere.
Befolkningen var for sterilisering
Det var sterke grupper som ivret for en steriliseringslov utover 1920–30-tallet. Store deler av befolkningen var positive til en lov som kunne frarøve forplantningsevnen hos mennesker som lå samfunnet til byrde.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på kildenett.no
Les original på NDLA →
Rasehygiene og utvelgelse var ikke bare noe man drev med i det nasjonalsosialistiske Tyskland på 1930-tallet. Tanken om å renske samfunnet for det som ble betraktet som lite verdifulle samfunnsborgere, var vanlig sosialpolitikk i den vestlige verden på den tida. Norge var ikke noe unntak. Allerede tidlig på 1900-tallet hadde man diskutert en egen steriliseringslov. I de første diskusjonene om loven var det seksualforbryterne man ønsket å kontrollere.
Å hindre dårlig arvemateriale
Spørsmålet var hvordan man skulle hindre dårlig arvemateriale i å spre seg. Helsevesenet hadde flere alternativer å forholde seg til:
Sterilisering (kutting av henholdsvis eggledere og sædledere)
Kastrering (fjerning av henholdsvis eggstokker og testikler)
Atskillelse fra foreldre, plassering på institusjon
En streng ekteskapslovgivning
Prevensjonsveiledning
Alle disse virkemidlene ble til dels benyttet i mellomkrigstidas Norge.
Forakten for de svake
Sterke grupper i og utenfor det offentlige hjelpeapparatet ønsket å renske ut de laverestående individene som besudlet samfunnet og var til sjenanse for den veltilpassede borgeren. I et Norge som var preget av krisetid utover 1930-tallet, ble tiltak som kunne spare de offentlige budsjettene, tatt i mot med takk. Forkjemperne for en steriliseringslov mente at personer som selv ikke kunne oppdra sine barn, burde forhindres i å få barn. Ellers kunne disse barna falle samfunnet til byrde og spre sitt arvemateriale til nye generasjoner.
Internasjonale tanker
At lignede argumenter og lovgivning var å finne i flere vestlige land, styrket steriliseringslovens forkjempere. Det var også en lik oppfatning av steriliseringsspørsmålet blant legene i USA, Sveits, Tyskland, England og i de nordiske land.
Legen Ingeborg Aas
Ingeborg Aas var lege i Trondheim fra 1905, hvor hun drev privatpraksis. Fra 1913 ledet hun en nyopprettet poliklinikk for veneriske sykdommer i samme by. Hun var en aktiv pådriver for en steriliseringslov. Mange av de anmodningene som ble sendt Storting og regjering, kom i stand på hennes initiativ.
I en artikkel i tidsskriftet Sosialt Arbeid, skrev hun følgende om taterne: «De nyere undersøkelser viser, at en meget stor prosent av omstreiferne er defekte og psykiske undermålere, og de sosiale hensyn ligger tydelig i dagen».
Den norske misjon blant hjemløse
Også kristne grupper ivret for en steriliseringslov. Det var særlig omstreifere misjonen ønsket å kontrollere. De så på omstreiferne som parasitter, og deres levemåte sto i sterk kontrast til de fastboendes livsform og levesett. Omstreiferne eller taterne ble sett på som en trussel mot samfunnets sosiale, kulturelle og moralske orden. Misjonen hadde også egne virkemidler i kampen mot omstreiferne, de etablerte barnehjem for omstreiferbarna. Her ble barna plassert med eller uten foreldrenes velsignelse. Ofte hadde vergerådene grepet inn for å frata tatere foreldreretten til sine barn.
Kamp mot voldtektsmenn
Kvinner med ulik politisk bakgrunn engasjerte seg i kampen mot sedelighetsforbrytere. Norske Kvinners Nasjonalråd skrev i en resolusjon til Justisdepartementet i 1929 at straffelovens sikringsbestemmelser måtte håndheves strengere for å beskytte samfunnet mot seksualforbrytere. Samtidig burde det innføres regler for tvangskastrering av farlige sedelighetsforbrytere.
Befolkningen var for sterilisering
Det var sterke grupper som ivret for en steriliseringslov utover 1920–30-tallet. Store deler av befolkningen var positive til en lov som kunne frarøve forplantningsevnen hos mennesker som lå samfunnet til byrde.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på kildenett.no
Les original på NDLA →
Tvangssterilisering
Laverestående individer
Rasehygiene og utvelgelse var ikke bare noe man drev med i det nasjonalsosialistiske Tyskland på 1930-tallet. Tanken om å renske samfunnet for det som ble betraktet som lite verdifulle samfunnsborgere, var vanlig sosialpolitikk i den vestlige verden på den tida. Norge var ikke noe unntak. Allerede tidlig på 1900-tallet hadde man diskutert en egen steriliseringslov. I de første diskusjonene om loven var det seksualforbryterne man ønsket å kontrollere.
Å hindre dårlig arvemateriale
Spørsmålet var hvordan man skulle hindre dårlig arvemateriale i å spre seg. Helsevesenet hadde flere alternativer å forholde seg til:
Sterilisering (kutting av henholdsvis eggledere og sædledere)
Kastrering (fjerning av henholdsvis eggstokker og testikler)
Atskillelse fra foreldre, plassering på institusjon
En streng ekteskapslovgivning
Prevensjonsveiledning
Alle disse virkemidlene ble til dels benyttet i mellomkrigstidas Norge.
Forakten for de svake
Sterke grupper i og utenfor det offentlige hjelpeapparatet ønsket å renske ut de laverestående individene som besudlet samfunnet og var til sjenanse for den veltilpassede borgeren. I et Norge som var preget av krisetid utover 1930-tallet, ble tiltak som kunne spare de offentlige budsjettene, tatt i mot med takk. Forkjemperne for en steriliseringslov mente at personer som selv ikke kunne oppdra sine barn, burde forhindres i å få barn. Ellers kunne disse barna falle samfunnet til byrde og spre sitt arvemateriale til nye generasjoner.
Internasjonale tanker
At lignede argumenter og lovgivning var å finne i flere vestlige land, styrket steriliseringslovens forkjempere. Det var også en lik oppfatning av steriliseringsspørsmålet blant legene i USA, Sveits, Tyskland, England og i de nordiske land.
Legen Ingeborg Aas
Ingeborg Aas var lege i Trondheim fra 1905, hvor hun drev privatpraksis. Fra 1913 ledet hun en nyopprettet poliklinikk for veneriske sykdommer i samme by. Hun var en aktiv pådriver for en steriliseringslov. Mange av de anmodningene som ble sendt Storting og regjering, kom i stand på hennes initiativ.
I en artikkel i tidsskriftet Sosialt Arbeid, skrev hun følgende om taterne: «De nyere undersøkelser viser, at en meget stor prosent av omstreiferne er defekte og psykiske undermålere, og de sosiale hensyn ligger tydelig i dagen».
Den norske misjon blant hjemløse
Også kristne grupper ivret for en steriliseringslov. Det var særlig omstreifere misjonen ønsket å kontrollere. De så på omstreiferne som parasitter, og deres levemåte sto i sterk kontrast til de fastboendes livsform og levesett. Omstreiferne eller taterne ble sett på som en trussel mot samfunnets sosiale, kulturelle og moralske orden. Misjonen hadde også egne virkemidler i kampen mot omstreiferne, de etablerte barnehjem for omstreiferbarna. Her ble barna plassert med eller uten foreldrenes velsignelse. Ofte hadde vergerådene grepet inn for å frata tatere foreldreretten til sine barn.
Kamp mot voldtektsmenn
Kvinner med ulik politisk bakgrunn engasjerte seg i kampen mot sedelighetsforbrytere. Norske Kvinners Nasjonalråd skrev i en resolusjon til Justisdepartementet i 1929 at straffelovens sikringsbestemmelser måtte håndheves strengere for å beskytte samfunnet mot seksualforbrytere. Samtidig burde det innføres regler for tvangskastrering av farlige sedelighetsforbrytere.
Befolkningen var for sterilisering
Det var sterke grupper som ivret for en steriliseringslov utover 1920–30-tallet. Store deler av befolkningen var positive til en lov som kunne frarøve forplantningsevnen hos mennesker som lå samfunnet til byrde.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på kildenett.no
Les original på NDLA →
Rasehygiene og utvelgelse var ikke bare noe man drev med i det nasjonalsosialistiske Tyskland på 1930-tallet. Tanken om å renske samfunnet for det som ble betraktet som lite verdifulle samfunnsborgere, var vanlig sosialpolitikk i den vestlige verden på den tida. Norge var ikke noe unntak. Allerede tidlig på 1900-tallet hadde man diskutert en egen steriliseringslov. I de første diskusjonene om loven var det seksualforbryterne man ønsket å kontrollere.
Å hindre dårlig arvemateriale
Spørsmålet var hvordan man skulle hindre dårlig arvemateriale i å spre seg. Helsevesenet hadde flere alternativer å forholde seg til:
Sterilisering (kutting av henholdsvis eggledere og sædledere)
Kastrering (fjerning av henholdsvis eggstokker og testikler)
Atskillelse fra foreldre, plassering på institusjon
En streng ekteskapslovgivning
Prevensjonsveiledning
Alle disse virkemidlene ble til dels benyttet i mellomkrigstidas Norge.
Forakten for de svake
Sterke grupper i og utenfor det offentlige hjelpeapparatet ønsket å renske ut de laverestående individene som besudlet samfunnet og var til sjenanse for den veltilpassede borgeren. I et Norge som var preget av krisetid utover 1930-tallet, ble tiltak som kunne spare de offentlige budsjettene, tatt i mot med takk. Forkjemperne for en steriliseringslov mente at personer som selv ikke kunne oppdra sine barn, burde forhindres i å få barn. Ellers kunne disse barna falle samfunnet til byrde og spre sitt arvemateriale til nye generasjoner.
Internasjonale tanker
At lignede argumenter og lovgivning var å finne i flere vestlige land, styrket steriliseringslovens forkjempere. Det var også en lik oppfatning av steriliseringsspørsmålet blant legene i USA, Sveits, Tyskland, England og i de nordiske land.
Legen Ingeborg Aas
Ingeborg Aas var lege i Trondheim fra 1905, hvor hun drev privatpraksis. Fra 1913 ledet hun en nyopprettet poliklinikk for veneriske sykdommer i samme by. Hun var en aktiv pådriver for en steriliseringslov. Mange av de anmodningene som ble sendt Storting og regjering, kom i stand på hennes initiativ.
I en artikkel i tidsskriftet Sosialt Arbeid, skrev hun følgende om taterne: «De nyere undersøkelser viser, at en meget stor prosent av omstreiferne er defekte og psykiske undermålere, og de sosiale hensyn ligger tydelig i dagen».
Den norske misjon blant hjemløse
Også kristne grupper ivret for en steriliseringslov. Det var særlig omstreifere misjonen ønsket å kontrollere. De så på omstreiferne som parasitter, og deres levemåte sto i sterk kontrast til de fastboendes livsform og levesett. Omstreiferne eller taterne ble sett på som en trussel mot samfunnets sosiale, kulturelle og moralske orden. Misjonen hadde også egne virkemidler i kampen mot omstreiferne, de etablerte barnehjem for omstreiferbarna. Her ble barna plassert med eller uten foreldrenes velsignelse. Ofte hadde vergerådene grepet inn for å frata tatere foreldreretten til sine barn.
Kamp mot voldtektsmenn
Kvinner med ulik politisk bakgrunn engasjerte seg i kampen mot sedelighetsforbrytere. Norske Kvinners Nasjonalråd skrev i en resolusjon til Justisdepartementet i 1929 at straffelovens sikringsbestemmelser måtte håndheves strengere for å beskytte samfunnet mot seksualforbrytere. Samtidig burde det innføres regler for tvangskastrering av farlige sedelighetsforbrytere.
Befolkningen var for sterilisering
Det var sterke grupper som ivret for en steriliseringslov utover 1920–30-tallet. Store deler av befolkningen var positive til en lov som kunne frarøve forplantningsevnen hos mennesker som lå samfunnet til byrde.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på kildenett.no
Les original på NDLA →
Ideologier og politiske omveltninger
Amerikansk uavhengighet og grunnlov
Den amerikanske uavhengighetskrigen
Stridighetene om Storbritannias rett til å skattlegge de nordamerikanske koloniene førte til The Boston Tea Party i 1773. Fram mot krigen var partene på kollisjonskurs. Kolonistene begynte å organisere seg i en felles kongress som valgte George Washington som øverstkommanderende for kolonistyrkene. Krigen brøt ut i 1775 da britiske tropper ble sendt for å beslaglegge et våpenlager i staten Massachusetts. Slagene ved Lexington og Concord i april er regnet som de første slagene i uavhengighetskrigen mot Storbritannia.
Suksessen i krigføringen mellom partene vekslet litt de første krigsårene. Fransk militær støtte til kolonistene fra 1778 endret krigslykken i amerikanernes favør. Den franske deltakelsen i den amerikanske uavhengighetskrigen skyldes stormaktsrivaliseringen med Storbritannia og tapet i sjuårskrigen. De økonomiske følgene skulle få konsekvenser for den franske enevoldskongens statsinntekter i åra som kom. Kolonistenes seier i slaget ved Yorktown i 1781 skulle bli avgjørende for uavhengighetskrigen. Ved fredsslutningen i Paris i 1783 anerkjente Storbritannia USAs uavhengighet.
Uavhengighet
Den 4. juli 1776 vedtok Kongressen en uavhengighetserklæring for de 13 koloniene sør for Canada. Her ble det hevdet at: "alle mennesker er født like og har rett til frihet og muligheten til å skape et lykkelig liv". Hovedarkitekten for erklæringen var Thomas Jefferson.
Denne setningen hadde et tydelig budskap om enkeltindividenes friheter. Ettertida har kritisert betydningen ordet "mennesker" hadde i erklæringen, siden ordet i realiteten betydde hvite menn med eiendom, og ikke slaver eller kvinner. Likevel var drømmen at individene skulle skape et nytt, republikansk USA uten stender, i motsetning til "det gamle Europa", der ulike stender hadde ulike rettigheter og innflytelse.
Les og tenk over:
"(...) Den amerikanske ordenen befestet også hierarkiet mellom fattig og rik. De færreste av datidens amerikanere så noe galt ved ulikhetene som ble skapt av at rike foreldre ga egne penger og forretninger videre til barna sine. Slik de så det, innebar likhet ganske enkelt at de samme lovene gjaldt for fattig og rik. Det hadde ingenting å gjøre med trygdeytelser for arbeidsløse, integrert utdannelse eller helseforsikring."
(Harari, Yuval Noah (2016): Sapiens, Bazaar Forlag, kapittel 8)
Diskuter:
Er den amerikanske drømmen mulig for alle amerikanere?
Mange av de samme prinsippene lå til grunn for den amerikanske grunnloven, som ble vedtatt i 1787. Opplysningsideene om folkesuverenitet, maktfordeling og rettssikkerhet ble fastslått. Spørsmålene om sentrale myndigheters makt kontra delstatenes egen myndighet ble heftig debattert. Amerikanernes egne erfaringer og skepsis mot kongemakten tvang fram en balansert løsning der de enkelte delstatene fikk stor innflytelse over eget område, mens president og regjering fikk ansvar for utenriks- og forsvarspolitikk.
USA: Republikansk forbundsstat
Uavhengigheten og USAs grunnlov viste resten av verden opplysningstidas ideer i praksis. Dette skapte begeistring i et Europa som var preget av stender, der ulike grupper i samfunnet hadde ulike rettigheter. For de franske soldatene som deltok i uavhengighetskrigen i USA, og befolkningen generelt, ble dette en inspirasjon. De revolusjonære bevegelsene som var på kant med det eneveldige Frankrike, ble styrket.
Les original på NDLA →
Stridighetene om Storbritannias rett til å skattlegge de nordamerikanske koloniene førte til The Boston Tea Party i 1773. Fram mot krigen var partene på kollisjonskurs. Kolonistene begynte å organisere seg i en felles kongress som valgte George Washington som øverstkommanderende for kolonistyrkene. Krigen brøt ut i 1775 da britiske tropper ble sendt for å beslaglegge et våpenlager i staten Massachusetts. Slagene ved Lexington og Concord i april er regnet som de første slagene i uavhengighetskrigen mot Storbritannia.
Suksessen i krigføringen mellom partene vekslet litt de første krigsårene. Fransk militær støtte til kolonistene fra 1778 endret krigslykken i amerikanernes favør. Den franske deltakelsen i den amerikanske uavhengighetskrigen skyldes stormaktsrivaliseringen med Storbritannia og tapet i sjuårskrigen. De økonomiske følgene skulle få konsekvenser for den franske enevoldskongens statsinntekter i åra som kom. Kolonistenes seier i slaget ved Yorktown i 1781 skulle bli avgjørende for uavhengighetskrigen. Ved fredsslutningen i Paris i 1783 anerkjente Storbritannia USAs uavhengighet.
Uavhengighet
Den 4. juli 1776 vedtok Kongressen en uavhengighetserklæring for de 13 koloniene sør for Canada. Her ble det hevdet at: "alle mennesker er født like og har rett til frihet og muligheten til å skape et lykkelig liv". Hovedarkitekten for erklæringen var Thomas Jefferson.
Denne setningen hadde et tydelig budskap om enkeltindividenes friheter. Ettertida har kritisert betydningen ordet "mennesker" hadde i erklæringen, siden ordet i realiteten betydde hvite menn med eiendom, og ikke slaver eller kvinner. Likevel var drømmen at individene skulle skape et nytt, republikansk USA uten stender, i motsetning til "det gamle Europa", der ulike stender hadde ulike rettigheter og innflytelse.
Les og tenk over:
"(...) Den amerikanske ordenen befestet også hierarkiet mellom fattig og rik. De færreste av datidens amerikanere så noe galt ved ulikhetene som ble skapt av at rike foreldre ga egne penger og forretninger videre til barna sine. Slik de så det, innebar likhet ganske enkelt at de samme lovene gjaldt for fattig og rik. Det hadde ingenting å gjøre med trygdeytelser for arbeidsløse, integrert utdannelse eller helseforsikring."
(Harari, Yuval Noah (2016): Sapiens, Bazaar Forlag, kapittel 8)
Diskuter:
Er den amerikanske drømmen mulig for alle amerikanere?
Mange av de samme prinsippene lå til grunn for den amerikanske grunnloven, som ble vedtatt i 1787. Opplysningsideene om folkesuverenitet, maktfordeling og rettssikkerhet ble fastslått. Spørsmålene om sentrale myndigheters makt kontra delstatenes egen myndighet ble heftig debattert. Amerikanernes egne erfaringer og skepsis mot kongemakten tvang fram en balansert løsning der de enkelte delstatene fikk stor innflytelse over eget område, mens president og regjering fikk ansvar for utenriks- og forsvarspolitikk.
USA: Republikansk forbundsstat
Uavhengigheten og USAs grunnlov viste resten av verden opplysningstidas ideer i praksis. Dette skapte begeistring i et Europa som var preget av stender, der ulike grupper i samfunnet hadde ulike rettigheter. For de franske soldatene som deltok i uavhengighetskrigen i USA, og befolkningen generelt, ble dette en inspirasjon. De revolusjonære bevegelsene som var på kant med det eneveldige Frankrike, ble styrket.
Les original på NDLA →
Årsaker til den franske revolusjonen
Bakenforliggende årsaker
Vi skal først se på en rekke bakenforliggende årsaker til den franske revolusjonen. Vi ser nærmere på hvordan det franske eneveldet var, og hvordan standssamfunnet var bygd opp. Deretter tar vi for oss opplysningstiden og inspirasjonen fra USA og den amerikanske grunnloven.
Eneveldet og standssamfunnet
Ideologisk var den franske revolusjonen et oppgjør med det gamle standssamfunnet, som var preget av store forskjeller mellom folk, politisk, økonomisk og juridisk. Standssamfunnet hadde røtter i middelalderens føydale system.
Ludvig 14s utsagn "Staten, det er meg", kan illustrere det franske eneveldet. Kongen var innsatt av Gud, og middelalderens føydale system var ordnet etter den eneveldige kongen og første- og andrestandens privilegier. 98 % av befolkningen utgjorde tredjestanden. De fleste av dem var bønder, men også byborgerne hørte til her.
I dette systemet sto den eneveldige "kongen av Guds nåde" over stendene.
Førstestanden - de geistlige, Kirkens menn
Andrestanden - adelen, som for eksempel godseiere
Tredjestanden: bønder, handelsborgere og øvrig bybefolkning
De to førstnevnte stendene hadde politiske, sosiale og økonomiske fordeler, såkalte privilegier, som gikk i arv. Disse stendene hadde skattefritak, monopoler på handel og andre fordeler i samfunnet. De to øverste stendene utgjorde til sammen 2 % av befolkningen.
Tredjestanden var de som betalte skatter og avgifter og måtte stille som soldater i den den eneveldige kongens kriger.
Bøndene utgjorde den største andelen i tredjestanden og var i stor grad underlagt adelige godseiere. Adelen hadde enerett på jakt, på å drive møller, vedhogst og så videre. Bøndene måtte betale føydalavgifter og hadde arbeidsplikt på godsene.
Det framvoksende handelsborgerskapet i byene var viktig i tredjestanden. Til tross for at disse skapte store verdier, hadde de ingen reell politisk innflytelse. Deres krav var mer politisk innflytelse og et konstitusjonelt monarki. I tillegg var de imot økonomiske hindringer og for en mer liberal handel. Mange av tredjestandens representanter til stenderforsamlingen i 1789 var utdannet jurister.
For fattige i byene var kritikken rettet mot elendige levekår. Ved uår ble store grupper rammet av sult. Blant dem fantes en sammensatt gruppe kalt sanskulotter. De besto av radikale, daglønte arbeidere, håndverkere og småhandlere, og skulle komme til å spille en sentral rolle utover i revolusjonen.
Opplysningstid
Vitenskapen og fornuftstenkningen som ble utformet på 1700-tallet, utfordret standssamfunnet og det kongelige eneveldet i Frankrike.
Opplysningsfilosofene stilte krav om at styresettet skulle forankres i naturrett og folkesuverenitet. Fram mot utbruddet av den franske revolusjon i 1789 nådde disse ideene også ut til folket i tredjestanden. De ønsket å omdanne idéene til politisk handling.
Inspirasjon fra USA
Kolonistene i USA beviste for Europa at krav om folkestyre og en republikansk styreform var mulig i opplysningstiden. USAs grunnlov i 1787 hadde et styresett basert på maktfordeling og ga hvite amerikanske menn en rekke individuelle friheter.
De franske soldatene som var utkommandert av den eneveldige kongen til å støtte kolonistenes frigjøringskamp mot britene, tok disse idéene med hjem til Frankrike. Hjem til en eneveldig stat som hadde opparbeidet seg stor gjeld på grunn av krig, og luksus i øvre lag av befolkningen.
Utløsende årsaker
Vi skal nå se på de utløsende årsakene til den franske revolusjonen. Den økonomiske situasjonen var en av de viktigste utløsende årsakene, slik også samlingen av stendene i mai 1789 var det.
Økonomi
Statsgjelden i Frankrike var stor etter den amerikanske uavhengighetskrigen. Kongen forsøkte å øke skattene, og for første gang skattlegge adelen. Adelen protesterte og forlangte at den gamle, føydale stenderforsamlingen skulle innkalles. Den hadde ikke vært innkalt siden 1614.
Samtidig var det uår i jordbruket. Dette fikk konsekvenser for bøndenes inntekter og gjorde at brødprisene økte, noe som rammet en fattig bybefolkning hardt.
Stenderforsamlingen
Da stenderforsamlingen ble samlet i mai 1789, var forsamlingen splittet i en sterk opposisjon mot det kongelige eneveldet, og en svekket adel og geistlighet som forsvarte privilegiesamfunnet.
I forkant av stenderforsamlingen reiste tredjestanden krav om at de skulle få stille med like mange representanter som første- og andrestanden til sammen. I forsøk på å vise seg som en opplysningsmann valgte kongen å etterkomme dette kravet.
I tillegg ble det strid om stemmefordelingen. Tredjestanden forlangte at man skulle telle stemmer per hode og ikke for hele standen samlet. En del liberale adelsmenn og flere geistlige representanter støttet tredjestanden i dette kravet.
Revolusjonen bryter ut
Da tredjestanden, støttet av mer liberale adelsmenn og prester, erklærte seg som en nasjonalforsamling sommeren 1789, brøt revolusjonen ut. I første omgang med stormingen av Bastillen 14. juli. En konfrontasjon mellom de revolusjonære, som støttet seg på nasjonalforsamlingen, og de kongetro, som forsvarte eneveldet og privilegiesamfunnet, var i gang.
Les original på NDLA →
Vi skal først se på en rekke bakenforliggende årsaker til den franske revolusjonen. Vi ser nærmere på hvordan det franske eneveldet var, og hvordan standssamfunnet var bygd opp. Deretter tar vi for oss opplysningstiden og inspirasjonen fra USA og den amerikanske grunnloven.
Eneveldet og standssamfunnet
Ideologisk var den franske revolusjonen et oppgjør med det gamle standssamfunnet, som var preget av store forskjeller mellom folk, politisk, økonomisk og juridisk. Standssamfunnet hadde røtter i middelalderens føydale system.
Ludvig 14s utsagn "Staten, det er meg", kan illustrere det franske eneveldet. Kongen var innsatt av Gud, og middelalderens føydale system var ordnet etter den eneveldige kongen og første- og andrestandens privilegier. 98 % av befolkningen utgjorde tredjestanden. De fleste av dem var bønder, men også byborgerne hørte til her.
I dette systemet sto den eneveldige "kongen av Guds nåde" over stendene.
Førstestanden - de geistlige, Kirkens menn
Andrestanden - adelen, som for eksempel godseiere
Tredjestanden: bønder, handelsborgere og øvrig bybefolkning
De to førstnevnte stendene hadde politiske, sosiale og økonomiske fordeler, såkalte privilegier, som gikk i arv. Disse stendene hadde skattefritak, monopoler på handel og andre fordeler i samfunnet. De to øverste stendene utgjorde til sammen 2 % av befolkningen.
Tredjestanden var de som betalte skatter og avgifter og måtte stille som soldater i den den eneveldige kongens kriger.
Bøndene utgjorde den største andelen i tredjestanden og var i stor grad underlagt adelige godseiere. Adelen hadde enerett på jakt, på å drive møller, vedhogst og så videre. Bøndene måtte betale føydalavgifter og hadde arbeidsplikt på godsene.
Det framvoksende handelsborgerskapet i byene var viktig i tredjestanden. Til tross for at disse skapte store verdier, hadde de ingen reell politisk innflytelse. Deres krav var mer politisk innflytelse og et konstitusjonelt monarki. I tillegg var de imot økonomiske hindringer og for en mer liberal handel. Mange av tredjestandens representanter til stenderforsamlingen i 1789 var utdannet jurister.
For fattige i byene var kritikken rettet mot elendige levekår. Ved uår ble store grupper rammet av sult. Blant dem fantes en sammensatt gruppe kalt sanskulotter. De besto av radikale, daglønte arbeidere, håndverkere og småhandlere, og skulle komme til å spille en sentral rolle utover i revolusjonen.
Opplysningstid
Vitenskapen og fornuftstenkningen som ble utformet på 1700-tallet, utfordret standssamfunnet og det kongelige eneveldet i Frankrike.
Opplysningsfilosofene stilte krav om at styresettet skulle forankres i naturrett og folkesuverenitet. Fram mot utbruddet av den franske revolusjon i 1789 nådde disse ideene også ut til folket i tredjestanden. De ønsket å omdanne idéene til politisk handling.
Inspirasjon fra USA
Kolonistene i USA beviste for Europa at krav om folkestyre og en republikansk styreform var mulig i opplysningstiden. USAs grunnlov i 1787 hadde et styresett basert på maktfordeling og ga hvite amerikanske menn en rekke individuelle friheter.
De franske soldatene som var utkommandert av den eneveldige kongen til å støtte kolonistenes frigjøringskamp mot britene, tok disse idéene med hjem til Frankrike. Hjem til en eneveldig stat som hadde opparbeidet seg stor gjeld på grunn av krig, og luksus i øvre lag av befolkningen.
Utløsende årsaker
Vi skal nå se på de utløsende årsakene til den franske revolusjonen. Den økonomiske situasjonen var en av de viktigste utløsende årsakene, slik også samlingen av stendene i mai 1789 var det.
Økonomi
Statsgjelden i Frankrike var stor etter den amerikanske uavhengighetskrigen. Kongen forsøkte å øke skattene, og for første gang skattlegge adelen. Adelen protesterte og forlangte at den gamle, føydale stenderforsamlingen skulle innkalles. Den hadde ikke vært innkalt siden 1614.
Samtidig var det uår i jordbruket. Dette fikk konsekvenser for bøndenes inntekter og gjorde at brødprisene økte, noe som rammet en fattig bybefolkning hardt.
Stenderforsamlingen
Da stenderforsamlingen ble samlet i mai 1789, var forsamlingen splittet i en sterk opposisjon mot det kongelige eneveldet, og en svekket adel og geistlighet som forsvarte privilegiesamfunnet.
I forkant av stenderforsamlingen reiste tredjestanden krav om at de skulle få stille med like mange representanter som første- og andrestanden til sammen. I forsøk på å vise seg som en opplysningsmann valgte kongen å etterkomme dette kravet.
I tillegg ble det strid om stemmefordelingen. Tredjestanden forlangte at man skulle telle stemmer per hode og ikke for hele standen samlet. En del liberale adelsmenn og flere geistlige representanter støttet tredjestanden i dette kravet.
Revolusjonen bryter ut
Da tredjestanden, støttet av mer liberale adelsmenn og prester, erklærte seg som en nasjonalforsamling sommeren 1789, brøt revolusjonen ut. I første omgang med stormingen av Bastillen 14. juli. En konfrontasjon mellom de revolusjonære, som støttet seg på nasjonalforsamlingen, og de kongetro, som forsvarte eneveldet og privilegiesamfunnet, var i gang.
Les original på NDLA →
Arven fra opplysningstiden
Wienkongressen
Etter Napoleonskrigene (1803–1815) forsøkte stormaktene i Europa å fjerne grunnlover som skulle sikre folkene innflytelse over egne liv. Wienkongressen, 1814 til 1815, kan trygt kalles de konservatives midlertidige seier over opplysningstidens liberale idéer. Seierherrene, først og fremst Russland, Storbritannia, Østerrike og Preussen, fastsatte prinsippene for et nytt Europa etter årtier med revolusjoner og Napoleonskriger.
Et sentralt prinsipp på kongressen var maktbalanse. Ingen stormakt skulle ha større territorier og makt enn andre. Slik kunne man forebygge nye aggressive statsledere og aggressive land, slike som Napoleons Frankrike. Dette sikret fred mellom stormaktene i flere tiår.
Et annet prinsipp var gjenopprettelsen av de "legitime" monarkiene i Europa. Gamle kongedynastier ble hentet fram, i Frankrike ble Ludvig 18. (Ludvig 16.s bror) innsatt til å styre landet.
Nasjonalisme og liberalisme
Til tross for stormaktenes seier og konservative program for Europa skapte dette forutsetninger for nye folkelige opprør. Ideen om at nasjon og folk skal styre seg selv, ble framtredende utover på 1800-tallet. Nasjonale grupper, som tsjekkere, ungarere og polakker, følte seg undertrykt, og skapte nasjonale bevegelser med krav om selvstyre. For disse opprørene var nasjonalisme og liberalisme to sider av samme sak. Et folk, en nasjon, en stat. En ny stat skulle bygge på maktfordeling, grunnlov og frihet for enkeltindividene.
Julirevolusjonen i Frankrike i 1830 og revolusjonsforsøkene i en rekke land i 1848 (februarrevolusjonen) kan sees som arvtakere av opplysningsidéene inn i det moderne Europa.
Kampen for frihet og likhet
Perioden fram til 1914 kan kalles nasjonens århundre, der ønsket om nasjonalt selvstyre var fremtredende for store deler av Europas ulike folkegrupper. Blant stormaktene var det også et økende fokus på nasjonal selvhevdelse.
Samtidig oppstod krav om mer folkestyre og flere demokratiske rettigheter fra en ny industriarbeiderklasse og fra venstreorienterte partier. Det samme gjaldt for ulike kvinnebevegelser, som krevde politisk likestilling på lik linje med menn.
Etter første verdenskrig ble mange nye nasjoner i Europa selvstendige. Nasjonal selvbestemmelse var et viktig prinsipp ved fredsslutningen.
Totalitære regimer
I mellomkrigstiden fikk demokratiene i Europa store utfordringer med å håndtere de politiske og økonomiske problemene som oppstod. Troen på at totalitære systemer kunne løse problemene, fikk et oppsving fram mot andre verdenskrig. Bare enkelte europeiske stater i Europa holdt på ideen om at vanskelighetene kunne løse gjennom demokratiske institusjoner. Andre verdenskrig viste med all tydelighet hva totalitære regimer kunne gjøre.
De forente nasjoner og menneskerettighetene
Et nytt forsøk på å sikre verdensfreden ble skapt på ruinene av andre verdenskrig. De forente nasjoner skulle skape fred, sikkerhet og utvikling i verden. Fundamentet var menneskerettserklæringen.
Artikkel 1: Alle mennesker er født frie og med samme menneskeverd og menneskerettigheter. De er utstyrt med fornuft og samvittighet og bør handle mot hverandre i brorskapets ånd.
I dag er menneskerettighetene og demokratiet den foretrukne styreformen i de aller fleste land i verden. Opplysningstidens ideer om folkesuverenitet, maktfordeling, rettsprinsipper og likhet for loven er fortsatt idealbildet. Et ønske om et velfungerende samfunn tar utgangspunkt i demokratiske prinsipper som gjelder alle, men som samtidig sikrer individene størst mulig frihet over egne liv.
Man kan kanskje diskutere om volden innenfor stater har avtatt eller økt siden 1945. Det ingen kan nekte for, er at internasjonal vold har falt til et rekordlavt nivå.
[...]
Etter 1945 intet selvstendig land anerkjent av FN blitt erobret eller slettet fra kartet. Begrensende internasjonale kriger oppstår fra tid til annen, og det er fortsatt millioner som dør av kriger, men krig er ikke lengre normen. (Harari, 2011/2018)
Kilder
Harari, Y. N. (2018). Sapiens. En kort historie om menneskeheten (L. Stokseth, Overs.). Bazar. (Opprinnelig utgitt 2011)
Knudsen, O. F. (2020, 17. mars). Maktbalanse. I Store norske leksikon. https://snl.no/maktbalanse
Les original på NDLA →
Etter Napoleonskrigene (1803–1815) forsøkte stormaktene i Europa å fjerne grunnlover som skulle sikre folkene innflytelse over egne liv. Wienkongressen, 1814 til 1815, kan trygt kalles de konservatives midlertidige seier over opplysningstidens liberale idéer. Seierherrene, først og fremst Russland, Storbritannia, Østerrike og Preussen, fastsatte prinsippene for et nytt Europa etter årtier med revolusjoner og Napoleonskriger.
Et sentralt prinsipp på kongressen var maktbalanse. Ingen stormakt skulle ha større territorier og makt enn andre. Slik kunne man forebygge nye aggressive statsledere og aggressive land, slike som Napoleons Frankrike. Dette sikret fred mellom stormaktene i flere tiår.
Et annet prinsipp var gjenopprettelsen av de "legitime" monarkiene i Europa. Gamle kongedynastier ble hentet fram, i Frankrike ble Ludvig 18. (Ludvig 16.s bror) innsatt til å styre landet.
Nasjonalisme og liberalisme
Til tross for stormaktenes seier og konservative program for Europa skapte dette forutsetninger for nye folkelige opprør. Ideen om at nasjon og folk skal styre seg selv, ble framtredende utover på 1800-tallet. Nasjonale grupper, som tsjekkere, ungarere og polakker, følte seg undertrykt, og skapte nasjonale bevegelser med krav om selvstyre. For disse opprørene var nasjonalisme og liberalisme to sider av samme sak. Et folk, en nasjon, en stat. En ny stat skulle bygge på maktfordeling, grunnlov og frihet for enkeltindividene.
Julirevolusjonen i Frankrike i 1830 og revolusjonsforsøkene i en rekke land i 1848 (februarrevolusjonen) kan sees som arvtakere av opplysningsidéene inn i det moderne Europa.
Kampen for frihet og likhet
Perioden fram til 1914 kan kalles nasjonens århundre, der ønsket om nasjonalt selvstyre var fremtredende for store deler av Europas ulike folkegrupper. Blant stormaktene var det også et økende fokus på nasjonal selvhevdelse.
Samtidig oppstod krav om mer folkestyre og flere demokratiske rettigheter fra en ny industriarbeiderklasse og fra venstreorienterte partier. Det samme gjaldt for ulike kvinnebevegelser, som krevde politisk likestilling på lik linje med menn.
Etter første verdenskrig ble mange nye nasjoner i Europa selvstendige. Nasjonal selvbestemmelse var et viktig prinsipp ved fredsslutningen.
Totalitære regimer
I mellomkrigstiden fikk demokratiene i Europa store utfordringer med å håndtere de politiske og økonomiske problemene som oppstod. Troen på at totalitære systemer kunne løse problemene, fikk et oppsving fram mot andre verdenskrig. Bare enkelte europeiske stater i Europa holdt på ideen om at vanskelighetene kunne løse gjennom demokratiske institusjoner. Andre verdenskrig viste med all tydelighet hva totalitære regimer kunne gjøre.
De forente nasjoner og menneskerettighetene
Et nytt forsøk på å sikre verdensfreden ble skapt på ruinene av andre verdenskrig. De forente nasjoner skulle skape fred, sikkerhet og utvikling i verden. Fundamentet var menneskerettserklæringen.
Artikkel 1: Alle mennesker er født frie og med samme menneskeverd og menneskerettigheter. De er utstyrt med fornuft og samvittighet og bør handle mot hverandre i brorskapets ånd.
I dag er menneskerettighetene og demokratiet den foretrukne styreformen i de aller fleste land i verden. Opplysningstidens ideer om folkesuverenitet, maktfordeling, rettsprinsipper og likhet for loven er fortsatt idealbildet. Et ønske om et velfungerende samfunn tar utgangspunkt i demokratiske prinsipper som gjelder alle, men som samtidig sikrer individene størst mulig frihet over egne liv.
Man kan kanskje diskutere om volden innenfor stater har avtatt eller økt siden 1945. Det ingen kan nekte for, er at internasjonal vold har falt til et rekordlavt nivå.
[...]
Etter 1945 intet selvstendig land anerkjent av FN blitt erobret eller slettet fra kartet. Begrensende internasjonale kriger oppstår fra tid til annen, og det er fortsatt millioner som dør av kriger, men krig er ikke lengre normen. (Harari, 2011/2018)
Kilder
Harari, Y. N. (2018). Sapiens. En kort historie om menneskeheten (L. Stokseth, Overs.). Bazar. (Opprinnelig utgitt 2011)
Knudsen, O. F. (2020, 17. mars). Maktbalanse. I Store norske leksikon. https://snl.no/maktbalanse
Les original på NDLA →
Arven fra opplysningstiden
Wienkongressen
Etter Napoleonskrigene (1803–1815) forsøkte stormaktene i Europa å fjerne grunnlover som skulle sikre folkene innflytelse over egne liv. Wienkongressen, 1814 til 1815, kan trygt kalles de konservatives midlertidige seier over opplysningstidens liberale idéer. Seierherrene, først og fremst Russland, Storbritannia, Østerrike og Preussen, fastsatte prinsippene for et nytt Europa etter årtier med revolusjoner og Napoleonskriger.
Et sentralt prinsipp på kongressen var maktbalanse. Ingen stormakt skulle ha større territorier og makt enn andre. Slik kunne man forebygge nye aggressive statsledere og aggressive land, slike som Napoleons Frankrike. Dette sikret fred mellom stormaktene i flere tiår.
Et annet prinsipp var gjenopprettelsen av de "legitime" monarkiene i Europa. Gamle kongedynastier ble hentet fram, i Frankrike ble Ludvig 18. (Ludvig 16.s bror) innsatt til å styre landet.
Nasjonalisme og liberalisme
Til tross for stormaktenes seier og konservative program for Europa skapte dette forutsetninger for nye folkelige opprør. Ideen om at nasjon og folk skal styre seg selv, ble framtredende utover på 1800-tallet. Nasjonale grupper, som tsjekkere, ungarere og polakker, følte seg undertrykt, og skapte nasjonale bevegelser med krav om selvstyre. For disse opprørene var nasjonalisme og liberalisme to sider av samme sak. Et folk, en nasjon, en stat. En ny stat skulle bygge på maktfordeling, grunnlov og frihet for enkeltindividene.
Julirevolusjonen i Frankrike i 1830 og revolusjonsforsøkene i en rekke land i 1848 (februarrevolusjonen) kan sees som arvtakere av opplysningsidéene inn i det moderne Europa.
Kampen for frihet og likhet
Perioden fram til 1914 kan kalles nasjonens århundre, der ønsket om nasjonalt selvstyre var fremtredende for store deler av Europas ulike folkegrupper. Blant stormaktene var det også et økende fokus på nasjonal selvhevdelse.
Samtidig oppstod krav om mer folkestyre og flere demokratiske rettigheter fra en ny industriarbeiderklasse og fra venstreorienterte partier. Det samme gjaldt for ulike kvinnebevegelser, som krevde politisk likestilling på lik linje med menn.
Etter første verdenskrig ble mange nye nasjoner i Europa selvstendige. Nasjonal selvbestemmelse var et viktig prinsipp ved fredsslutningen.
Totalitære regimer
I mellomkrigstiden fikk demokratiene i Europa store utfordringer med å håndtere de politiske og økonomiske problemene som oppstod. Troen på at totalitære systemer kunne løse problemene, fikk et oppsving fram mot andre verdenskrig. Bare enkelte europeiske stater i Europa holdt på ideen om at vanskelighetene kunne løse gjennom demokratiske institusjoner. Andre verdenskrig viste med all tydelighet hva totalitære regimer kunne gjøre.
De forente nasjoner og menneskerettighetene
Et nytt forsøk på å sikre verdensfreden ble skapt på ruinene av andre verdenskrig. De forente nasjoner skulle skape fred, sikkerhet og utvikling i verden. Fundamentet var menneskerettserklæringen.
Artikkel 1: Alle mennesker er født frie og med samme menneskeverd og menneskerettigheter. De er utstyrt med fornuft og samvittighet og bør handle mot hverandre i brorskapets ånd.
I dag er menneskerettighetene og demokratiet den foretrukne styreformen i de aller fleste land i verden. Opplysningstidens ideer om folkesuverenitet, maktfordeling, rettsprinsipper og likhet for loven er fortsatt idealbildet. Et ønske om et velfungerende samfunn tar utgangspunkt i demokratiske prinsipper som gjelder alle, men som samtidig sikrer individene størst mulig frihet over egne liv.
Man kan kanskje diskutere om volden innenfor stater har avtatt eller økt siden 1945. Det ingen kan nekte for, er at internasjonal vold har falt til et rekordlavt nivå.
[...]
Etter 1945 intet selvstendig land anerkjent av FN blitt erobret eller slettet fra kartet. Begrensende internasjonale kriger oppstår fra tid til annen, og det er fortsatt millioner som dør av kriger, men krig er ikke lengre normen. (Harari, 2011/2018)
Kilder
Harari, Y. N. (2018). Sapiens. En kort historie om menneskeheten (L. Stokseth, Overs.). Bazar. (Opprinnelig utgitt 2011)
Knudsen, O. F. (2020, 17. mars). Maktbalanse. I Store norske leksikon. https://snl.no/maktbalanse
Les original på NDLA →
Etter Napoleonskrigene (1803–1815) forsøkte stormaktene i Europa å fjerne grunnlover som skulle sikre folkene innflytelse over egne liv. Wienkongressen, 1814 til 1815, kan trygt kalles de konservatives midlertidige seier over opplysningstidens liberale idéer. Seierherrene, først og fremst Russland, Storbritannia, Østerrike og Preussen, fastsatte prinsippene for et nytt Europa etter årtier med revolusjoner og Napoleonskriger.
Et sentralt prinsipp på kongressen var maktbalanse. Ingen stormakt skulle ha større territorier og makt enn andre. Slik kunne man forebygge nye aggressive statsledere og aggressive land, slike som Napoleons Frankrike. Dette sikret fred mellom stormaktene i flere tiår.
Et annet prinsipp var gjenopprettelsen av de "legitime" monarkiene i Europa. Gamle kongedynastier ble hentet fram, i Frankrike ble Ludvig 18. (Ludvig 16.s bror) innsatt til å styre landet.
Nasjonalisme og liberalisme
Til tross for stormaktenes seier og konservative program for Europa skapte dette forutsetninger for nye folkelige opprør. Ideen om at nasjon og folk skal styre seg selv, ble framtredende utover på 1800-tallet. Nasjonale grupper, som tsjekkere, ungarere og polakker, følte seg undertrykt, og skapte nasjonale bevegelser med krav om selvstyre. For disse opprørene var nasjonalisme og liberalisme to sider av samme sak. Et folk, en nasjon, en stat. En ny stat skulle bygge på maktfordeling, grunnlov og frihet for enkeltindividene.
Julirevolusjonen i Frankrike i 1830 og revolusjonsforsøkene i en rekke land i 1848 (februarrevolusjonen) kan sees som arvtakere av opplysningsidéene inn i det moderne Europa.
Kampen for frihet og likhet
Perioden fram til 1914 kan kalles nasjonens århundre, der ønsket om nasjonalt selvstyre var fremtredende for store deler av Europas ulike folkegrupper. Blant stormaktene var det også et økende fokus på nasjonal selvhevdelse.
Samtidig oppstod krav om mer folkestyre og flere demokratiske rettigheter fra en ny industriarbeiderklasse og fra venstreorienterte partier. Det samme gjaldt for ulike kvinnebevegelser, som krevde politisk likestilling på lik linje med menn.
Etter første verdenskrig ble mange nye nasjoner i Europa selvstendige. Nasjonal selvbestemmelse var et viktig prinsipp ved fredsslutningen.
Totalitære regimer
I mellomkrigstiden fikk demokratiene i Europa store utfordringer med å håndtere de politiske og økonomiske problemene som oppstod. Troen på at totalitære systemer kunne løse problemene, fikk et oppsving fram mot andre verdenskrig. Bare enkelte europeiske stater i Europa holdt på ideen om at vanskelighetene kunne løse gjennom demokratiske institusjoner. Andre verdenskrig viste med all tydelighet hva totalitære regimer kunne gjøre.
De forente nasjoner og menneskerettighetene
Et nytt forsøk på å sikre verdensfreden ble skapt på ruinene av andre verdenskrig. De forente nasjoner skulle skape fred, sikkerhet og utvikling i verden. Fundamentet var menneskerettserklæringen.
Artikkel 1: Alle mennesker er født frie og med samme menneskeverd og menneskerettigheter. De er utstyrt med fornuft og samvittighet og bør handle mot hverandre i brorskapets ånd.
I dag er menneskerettighetene og demokratiet den foretrukne styreformen i de aller fleste land i verden. Opplysningstidens ideer om folkesuverenitet, maktfordeling, rettsprinsipper og likhet for loven er fortsatt idealbildet. Et ønske om et velfungerende samfunn tar utgangspunkt i demokratiske prinsipper som gjelder alle, men som samtidig sikrer individene størst mulig frihet over egne liv.
Man kan kanskje diskutere om volden innenfor stater har avtatt eller økt siden 1945. Det ingen kan nekte for, er at internasjonal vold har falt til et rekordlavt nivå.
[...]
Etter 1945 intet selvstendig land anerkjent av FN blitt erobret eller slettet fra kartet. Begrensende internasjonale kriger oppstår fra tid til annen, og det er fortsatt millioner som dør av kriger, men krig er ikke lengre normen. (Harari, 2011/2018)
Kilder
Harari, Y. N. (2018). Sapiens. En kort historie om menneskeheten (L. Stokseth, Overs.). Bazar. (Opprinnelig utgitt 2011)
Knudsen, O. F. (2020, 17. mars). Maktbalanse. I Store norske leksikon. https://snl.no/maktbalanse
Les original på NDLA →
Franske opplysningsfilosofer
Kritikk av eneveldet
I første halvdel av 1700-tallet drev franske filosofer tankene om naturretten og fornuftstenkningen videre. I første rekke mot det eneveldige vanstyret kongen og hans administrasjon førte.
Kritikken dreide seg om at eneveldet ikke var effektivt og rasjonelt nok for borgerskapets næringsliv. Bøndene kritiserte adelens privilegier, og for størsteparten av tredjestanden handlet kritikken om at de hadde liten mulighet til å påvirke sine egne liv. Det var kongemakten og adelen som styrte landet, skrev ut lover og skatter og dømte slik det passet dem.
Montesquieu og maktfordelingsprinsippet
John Locke inspirerte mange av politikerne og tenkerne i opplysningstiden. Han holdt også liberale verdier høyt. Den amerikanske grunnloven ble tydelig påvirket av ideene hans. Også i Frankrike var det mange som leste Lockes skrifter. Den franske politiske tenkeren Charles Montesquieu omsatte mange av Lockes tanker til politiske styringsprinsipper.
"Republikken var basert på dygder, despotiet på frykt og monarkiet på ære"
(Charles Montesquieu: Lovens ånd, 1748)
Montesquieu utfordret eneveldet med maktfordelingsprinsippet. Ideen bak dette prinsippet er at makten i en stat bør deles mellom tre statsmakter: den utøvende, den lovgivende og den dømmende makten. De tre statsmaktene skal utnevnes uavhengig av hverandre.
Balansen mellom disse tre og institusjonenes selvstendighet skulle motvirke maktkonsentrasjonen i eneveldet. En slik maktbalanse ville hindre at folk ble vilkårlig og urettferdig behandlet. Montesquieus maktbalanse og maktfordeling skulle få stor betydning for framtidige styresett og konstitusjonell tenkning. I Norge i dag er det Regjeringen, Stortinget og domstolene som representerer de tre statsmaktene.
En sekulær fritenkertradisjon: Encyklopedien
Opplysningstiden blir preget av offentlig meningsutveksling, men samtidig "oppdagelsen" av å vere sensurert. En kritisk offentlighet åpnet for å reise krav om ytringsfrihet og folkesuverenitet, og den nye trykkpressen gjorde det mulig å nå flere. De franske opplysningsfilosofene Montesquieu, Voltaire og Rousseau bidro med tekster til de fornuftsbaserte bøkene som skulle opplyse den franske befolkningen.
Voltaire og ytringsfriheten
François-Marie Arouet (1694-1778), bedre kjent under pseudonymet Voltaire, blir regnet blant opplysningstidens fremste tenkere.
Religionen var for Voltaire menneskeskapt og ble brukt av Kirken og det kongelige eneveldet til å undertrykke folk og holde oppe første- og andrestandens privilegier i samfunnet. De mange endeløse diskusjonene blant teologene viste også at moralen kunne fristilles fra religionen. Fornuftige mennesker kunne selv finne fram til hva som var godt og ondt.
Ytringsfriheten sto sentralt hos Voltaire. Kampen for ytringsfrihet i det kongelige eneveldet ble essensielt i det før-revolusjonære Frankrike. Ytringsfrihet er en forutsetning for politiske partier og demokratiet. Av den grunn skal Voltaire ha blitt tillagt denne utsagnet: "Jeg er uenig i det du sier, men jeg vil gå i døden for din rett til å si det".
Jean-Jacques Rousseau og allmenviljen
"Tilbake til naturen" er et slagord som er tillagt den franske filosofen Jean-Jacques Rousseau. Han så for seg at mennesket var født med en rekke gode egenskaper, men at storsamfunnet skapte egoistiske og uærlige mennesker. Rousseau skrev om dette i verket Om samfunnspakten, som kom ut i 1762. Han så for seg samfunnspakten som en avtale mellom alle innbyggerne i en stat der de gikk sammen om å sikre sine egne friheter og rettigheter. I motsetning til Locke, som ville ha en kontrakt mellom de styrte og de styrende, ville Rousseau ha en kontrakt mellom menneskene. Den enkeltes vilje ble med dette overdratt til allmennviljen som sto over enkeltmenneskets vilje. Fellesinteresser skulle gå foran særinteresser. Allmennviljen skulle virke for samfunnets beste, og den skulle legitimere maktutøvelse over enkeltmenneskene.
Det er likevel noe uklart hos Rousseau hvem som skulle sørge for at allmennviljen ble gjennomført. Historien har vist hvordan ulike ledere har definert og utnyttet "folkets egentlige vilje" til egen vinning. Både Adolf Hitler og Josef Stalin ville hevde at de styrte på vegne av folkets vilje, uten at det reelle folkeflertallet ble lagt til grunn. Filosofens tanker har derfor både blitt brukt til å legitimere demokrati og nasjonalisme, men også diktaturer og totalitære regimer.
Har du fått med deg dette?
Les original på NDLA →
I første halvdel av 1700-tallet drev franske filosofer tankene om naturretten og fornuftstenkningen videre. I første rekke mot det eneveldige vanstyret kongen og hans administrasjon førte.
Kritikken dreide seg om at eneveldet ikke var effektivt og rasjonelt nok for borgerskapets næringsliv. Bøndene kritiserte adelens privilegier, og for størsteparten av tredjestanden handlet kritikken om at de hadde liten mulighet til å påvirke sine egne liv. Det var kongemakten og adelen som styrte landet, skrev ut lover og skatter og dømte slik det passet dem.
Montesquieu og maktfordelingsprinsippet
John Locke inspirerte mange av politikerne og tenkerne i opplysningstiden. Han holdt også liberale verdier høyt. Den amerikanske grunnloven ble tydelig påvirket av ideene hans. Også i Frankrike var det mange som leste Lockes skrifter. Den franske politiske tenkeren Charles Montesquieu omsatte mange av Lockes tanker til politiske styringsprinsipper.
"Republikken var basert på dygder, despotiet på frykt og monarkiet på ære"
(Charles Montesquieu: Lovens ånd, 1748)
Montesquieu utfordret eneveldet med maktfordelingsprinsippet. Ideen bak dette prinsippet er at makten i en stat bør deles mellom tre statsmakter: den utøvende, den lovgivende og den dømmende makten. De tre statsmaktene skal utnevnes uavhengig av hverandre.
Balansen mellom disse tre og institusjonenes selvstendighet skulle motvirke maktkonsentrasjonen i eneveldet. En slik maktbalanse ville hindre at folk ble vilkårlig og urettferdig behandlet. Montesquieus maktbalanse og maktfordeling skulle få stor betydning for framtidige styresett og konstitusjonell tenkning. I Norge i dag er det Regjeringen, Stortinget og domstolene som representerer de tre statsmaktene.
En sekulær fritenkertradisjon: Encyklopedien
Opplysningstiden blir preget av offentlig meningsutveksling, men samtidig "oppdagelsen" av å vere sensurert. En kritisk offentlighet åpnet for å reise krav om ytringsfrihet og folkesuverenitet, og den nye trykkpressen gjorde det mulig å nå flere. De franske opplysningsfilosofene Montesquieu, Voltaire og Rousseau bidro med tekster til de fornuftsbaserte bøkene som skulle opplyse den franske befolkningen.
Voltaire og ytringsfriheten
François-Marie Arouet (1694-1778), bedre kjent under pseudonymet Voltaire, blir regnet blant opplysningstidens fremste tenkere.
Religionen var for Voltaire menneskeskapt og ble brukt av Kirken og det kongelige eneveldet til å undertrykke folk og holde oppe første- og andrestandens privilegier i samfunnet. De mange endeløse diskusjonene blant teologene viste også at moralen kunne fristilles fra religionen. Fornuftige mennesker kunne selv finne fram til hva som var godt og ondt.
Ytringsfriheten sto sentralt hos Voltaire. Kampen for ytringsfrihet i det kongelige eneveldet ble essensielt i det før-revolusjonære Frankrike. Ytringsfrihet er en forutsetning for politiske partier og demokratiet. Av den grunn skal Voltaire ha blitt tillagt denne utsagnet: "Jeg er uenig i det du sier, men jeg vil gå i døden for din rett til å si det".
Jean-Jacques Rousseau og allmenviljen
"Tilbake til naturen" er et slagord som er tillagt den franske filosofen Jean-Jacques Rousseau. Han så for seg at mennesket var født med en rekke gode egenskaper, men at storsamfunnet skapte egoistiske og uærlige mennesker. Rousseau skrev om dette i verket Om samfunnspakten, som kom ut i 1762. Han så for seg samfunnspakten som en avtale mellom alle innbyggerne i en stat der de gikk sammen om å sikre sine egne friheter og rettigheter. I motsetning til Locke, som ville ha en kontrakt mellom de styrte og de styrende, ville Rousseau ha en kontrakt mellom menneskene. Den enkeltes vilje ble med dette overdratt til allmennviljen som sto over enkeltmenneskets vilje. Fellesinteresser skulle gå foran særinteresser. Allmennviljen skulle virke for samfunnets beste, og den skulle legitimere maktutøvelse over enkeltmenneskene.
Det er likevel noe uklart hos Rousseau hvem som skulle sørge for at allmennviljen ble gjennomført. Historien har vist hvordan ulike ledere har definert og utnyttet "folkets egentlige vilje" til egen vinning. Både Adolf Hitler og Josef Stalin ville hevde at de styrte på vegne av folkets vilje, uten at det reelle folkeflertallet ble lagt til grunn. Filosofens tanker har derfor både blitt brukt til å legitimere demokrati og nasjonalisme, men også diktaturer og totalitære regimer.
Har du fått med deg dette?
Les original på NDLA →
Fra stenderforsamling til konstitusjonelt monarki
Nasjonalforsamlingen etableres
Kongens økonomiske problemer, uår i jordbruket, matmangel og en opprørsk bonde- og bybefolkning krevde endringer i Frankrike.
Stenderforsamlingen kom sammen i mai 1789. Etter kort tid erklærte tredjestanden og enkelte opplysningsorienterte blant adelen og de geistlige at de nå var en nasjonalforsamling; medlemmene skulle representere nasjonen og ikke stendene. Kongen motsatte seg dette, men var villig til å etterkomme en del opplysningsidéer i en ny styreform. Kongen forsøkte også å stenge stenderforsamlingen med makt, men da flyttet nasjonalforsamlingen til et annet lokale og la ed på at den: "ikke skulle la seg oppløse, (…) men møtes overalt hvor omstendighetene måtte kreve det, like til grunnloven er utarbeidet og befestet på trygg grunn".
Stormen av Bastillen
Kong Ludvig den 16. slo seg imidlertid ikke til ro med tingenes tilstand. Fra utenlandske regimenter hentet han 20 000 soldater til Versailles og Paris. Rykter om at kongen skulle oppløse nasjonalforsamlingen, gjorde at de revolusjonære massene i Paris stormet Bastillen. Bastillen var en gammel festning som på dette tidspunktet ble brukt til politiske fanger, men først og fremst som kruttlager. De revolusjonære beseiret vaktstyrken raskt og kunne bevæpne en ny revolusjonær hær som ble underlagt nasjonalforsamlingen. Bastillens fall ble et symbol på seieren over eneveldet, og 14. juli ble derfor Frankrikes nasjonaldag.
Podkast: NRK Episode 1 - Stormen på Bastillen
Frankrike anno 1789 er Europas supermakt med en befolkning tre ganger så stor som i England. Fra sitt slott i Versailles hersker kongen med eneveldig makt.
Men under overflaten ulmer det, landet er bankerott etter flere dyre og mislykkede kriger. Folket blir tynget ned av skatter, mens adelen lever i sus og dus. En dårlig kornhøst gjør at prisen på brød skyter i været, folk sulter. Det skal bare en liten gnist til for å tenne bålet.
Revolusjonen sprer seg til distriktene
Utover sommeren 1789 spredte opprøret seg til landdistriktene. Rundt om i Frankrike tok flere bønder oppfordringen og gikk til angrep på sine godseiere og deres privilegier. Flere steder gikk bøndene brutalt fram, og opprøret kom ut av kontroll. I et forsøk på å roe bøndenes opprør opphevet nasjonalforsamlingen "loven om føydalavgiftene" 4. august 1789. Slik ble adelens privilegier og gamle rettigheter avskaffet.
Frihet, likhet og brorskap
Kongemakten og nasjonalforsamlingen var på kollisjonskurs i synet på hva Frankrike skulle bli. For nasjonalforsamlingen og de som støttet revolusjonen, var slagordet "frihet, likhet, brorskap". Den 26. august 1789 ble "Erklæringen om menneskets og borgernes rettigheter" vedtatt. Disse menneskerettighetene skulle sikre rettigheter for enkeltindividene. Inspirert av opplysningsfilosofien stod det skrevet at "menneskene fødes og forblir frie og like i rettigheter".
Podkast NRK Episode 2 - Kvinnemarsjen til Versailles
I Paris er det fremdeles høye brødpriser – folk er sultne og sinte – og i oktober 1789 drar et kvinnetog fra Paris til kongens slott i Versailles for å hente brød.
I tiden fra revolusjonsutbruddet til grunnloven blir vedtatt i 1791, ble nasjonalforsamlingen styrket på bekostning av kongemakten. På grunn av økende matmangel utover høsten 1789 tok kvinnene saken i egne hender og marsjerte til Versailles for å tvinge kongen til å åpne sine matlagre. Kvinnemarsjen bidro til at kongemakten måtte flytte til Paris og kom under nasjonalforsamlingens kontroll.
Grunnloven av 1791
Grunnloven bygde på ideen om et konstitusjonelt monarki. Det betydde at Ludvig 16. måtte dele makten med nasjonalforsamlingen og domstolene jf. Montesquieus maktfordelingsprinsipp. Individenes rettigheter ble garantert i grunnloven. De franske borgerne ble nå lovet:
slutt på eneveldet av Guds nåde
privat eiendomsrett
religionsfrihet, ytringsfrihet
likhet for loven, og rettsikkerhet for alle borgere
næringsfrihet, frihandel
Opplysningsfilosofenes bidrag til grunnloven var betydelig. Voltaires krav om ytringsfrihet og religionsfrihet ble et bærende prinsipp. Adam Smiths kritikk av merkantilismen banet vei for næringsfrihet og frihandel. Den private eiendomsretten sikret bønder og borgere rettigheter over egne eiendommer og bedrifter. Ideen om samfunnskontrakter og allmennviljen ble forankret i folkesuvereniteten.
Grunnloven av 1791 ble gjerne kalt "Borgernes og bøndenes grunnlov". For bøndene var eiendomsretten viktigst, for handelsborgerne var økonomisk frihet det avgjørende. For disse gruppene var revolusjonens mål nådd med grunnloven av 1791. Men andre revolusjonære ville føre revolusjonen videre.
Les original på NDLA →
Kongens økonomiske problemer, uår i jordbruket, matmangel og en opprørsk bonde- og bybefolkning krevde endringer i Frankrike.
Stenderforsamlingen kom sammen i mai 1789. Etter kort tid erklærte tredjestanden og enkelte opplysningsorienterte blant adelen og de geistlige at de nå var en nasjonalforsamling; medlemmene skulle representere nasjonen og ikke stendene. Kongen motsatte seg dette, men var villig til å etterkomme en del opplysningsidéer i en ny styreform. Kongen forsøkte også å stenge stenderforsamlingen med makt, men da flyttet nasjonalforsamlingen til et annet lokale og la ed på at den: "ikke skulle la seg oppløse, (…) men møtes overalt hvor omstendighetene måtte kreve det, like til grunnloven er utarbeidet og befestet på trygg grunn".
Stormen av Bastillen
Kong Ludvig den 16. slo seg imidlertid ikke til ro med tingenes tilstand. Fra utenlandske regimenter hentet han 20 000 soldater til Versailles og Paris. Rykter om at kongen skulle oppløse nasjonalforsamlingen, gjorde at de revolusjonære massene i Paris stormet Bastillen. Bastillen var en gammel festning som på dette tidspunktet ble brukt til politiske fanger, men først og fremst som kruttlager. De revolusjonære beseiret vaktstyrken raskt og kunne bevæpne en ny revolusjonær hær som ble underlagt nasjonalforsamlingen. Bastillens fall ble et symbol på seieren over eneveldet, og 14. juli ble derfor Frankrikes nasjonaldag.
Podkast: NRK Episode 1 - Stormen på Bastillen
Frankrike anno 1789 er Europas supermakt med en befolkning tre ganger så stor som i England. Fra sitt slott i Versailles hersker kongen med eneveldig makt.
Men under overflaten ulmer det, landet er bankerott etter flere dyre og mislykkede kriger. Folket blir tynget ned av skatter, mens adelen lever i sus og dus. En dårlig kornhøst gjør at prisen på brød skyter i været, folk sulter. Det skal bare en liten gnist til for å tenne bålet.
Revolusjonen sprer seg til distriktene
Utover sommeren 1789 spredte opprøret seg til landdistriktene. Rundt om i Frankrike tok flere bønder oppfordringen og gikk til angrep på sine godseiere og deres privilegier. Flere steder gikk bøndene brutalt fram, og opprøret kom ut av kontroll. I et forsøk på å roe bøndenes opprør opphevet nasjonalforsamlingen "loven om føydalavgiftene" 4. august 1789. Slik ble adelens privilegier og gamle rettigheter avskaffet.
Frihet, likhet og brorskap
Kongemakten og nasjonalforsamlingen var på kollisjonskurs i synet på hva Frankrike skulle bli. For nasjonalforsamlingen og de som støttet revolusjonen, var slagordet "frihet, likhet, brorskap". Den 26. august 1789 ble "Erklæringen om menneskets og borgernes rettigheter" vedtatt. Disse menneskerettighetene skulle sikre rettigheter for enkeltindividene. Inspirert av opplysningsfilosofien stod det skrevet at "menneskene fødes og forblir frie og like i rettigheter".
Podkast NRK Episode 2 - Kvinnemarsjen til Versailles
I Paris er det fremdeles høye brødpriser – folk er sultne og sinte – og i oktober 1789 drar et kvinnetog fra Paris til kongens slott i Versailles for å hente brød.
I tiden fra revolusjonsutbruddet til grunnloven blir vedtatt i 1791, ble nasjonalforsamlingen styrket på bekostning av kongemakten. På grunn av økende matmangel utover høsten 1789 tok kvinnene saken i egne hender og marsjerte til Versailles for å tvinge kongen til å åpne sine matlagre. Kvinnemarsjen bidro til at kongemakten måtte flytte til Paris og kom under nasjonalforsamlingens kontroll.
Grunnloven av 1791
Grunnloven bygde på ideen om et konstitusjonelt monarki. Det betydde at Ludvig 16. måtte dele makten med nasjonalforsamlingen og domstolene jf. Montesquieus maktfordelingsprinsipp. Individenes rettigheter ble garantert i grunnloven. De franske borgerne ble nå lovet:
slutt på eneveldet av Guds nåde
privat eiendomsrett
religionsfrihet, ytringsfrihet
likhet for loven, og rettsikkerhet for alle borgere
næringsfrihet, frihandel
Opplysningsfilosofenes bidrag til grunnloven var betydelig. Voltaires krav om ytringsfrihet og religionsfrihet ble et bærende prinsipp. Adam Smiths kritikk av merkantilismen banet vei for næringsfrihet og frihandel. Den private eiendomsretten sikret bønder og borgere rettigheter over egne eiendommer og bedrifter. Ideen om samfunnskontrakter og allmennviljen ble forankret i folkesuvereniteten.
Grunnloven av 1791 ble gjerne kalt "Borgernes og bøndenes grunnlov". For bøndene var eiendomsretten viktigst, for handelsborgerne var økonomisk frihet det avgjørende. For disse gruppene var revolusjonens mål nådd med grunnloven av 1791. Men andre revolusjonære ville føre revolusjonen videre.
Les original på NDLA →
Ideologi
Tanker om samfunnet
De politiske ideologiene oppstod som en reaksjon på samfunnsomveltningene som skjedde gjennom den industrielle revolusjonen og opplysningstidens tanker om individ og samfunn. Alle ideologier har en kjerneverdi, et syn på mennesket og samfunnet, et syn på hvilken rolle staten og demokratiet bør ha, og strategier og mål for å skape sitt eget idealsamfunn.
Politiske idéer og ideologier bygger på tanker om hvordan samfunnet bør organiseres, og hvordan vi fordeler makt, goder og byrder. Ideologiene forsøker å fortolke virkeligheten og menneskets plass i tilværelsen både i fortid, nåtid og framtid. Hendelser i fortiden og tilstander i nåtiden settes inn i en sammenheng der virkeligheten får mål og mening. Slik sett forenkler ideologiene verden og gir ulike forslag om hvordan man bør leve og handle.
Ideologienes historie
De moderne ideologiene oppstod i kjølvannet av opplysningstidens tanker på 1700-tallet om at samfunnet skulle baseres på fornuft og vitenskap, ikke på religiøse forestillinger og tradisjonelle sedvaner. Den påfølgende industrielle revolusjonen fra 1770-årene skapte grunnleggende økonomiske og sosiale samfunnsendringer. Resultatet var økende urbanisering omkring de nye, moderne industribyene som vokste fram.
De tre ideologiene nedenfor regnes som de første. De var reaksjoner på de endringene opplysningstiden brakte med seg.
Liberalismen
Konservatismen
Sosialismen
Borgerskapets interesser var å sikre den politiske og økonomiske friheten som ble kjempet fram under de politiske revolusjonene i siste halvdel av 1700-tallet.
Den konservative adelen ville bekjempe de store samfunnsomveltningene som fant sted, og gjenvinne sin tradisjonelle posisjon.
I takt med veksten i industrialiseringen oppstod en stor ny arbeiderklasse, industriarbeidere som ønsket å endre livsbetingelsene sine.
Tenk over
Finn eksempler på hvordan ulike ideologier har vært brukt som maktgrunnlag i politiske beslutninger opp gjennom historien.
Kilde
Hagtvet, B. (2010). Ideologienes århundre: en personlig vandring i det 20. århundrets politiske idéhistorie. Dreyers forlag.
Les original på NDLA →
De politiske ideologiene oppstod som en reaksjon på samfunnsomveltningene som skjedde gjennom den industrielle revolusjonen og opplysningstidens tanker om individ og samfunn. Alle ideologier har en kjerneverdi, et syn på mennesket og samfunnet, et syn på hvilken rolle staten og demokratiet bør ha, og strategier og mål for å skape sitt eget idealsamfunn.
Politiske idéer og ideologier bygger på tanker om hvordan samfunnet bør organiseres, og hvordan vi fordeler makt, goder og byrder. Ideologiene forsøker å fortolke virkeligheten og menneskets plass i tilværelsen både i fortid, nåtid og framtid. Hendelser i fortiden og tilstander i nåtiden settes inn i en sammenheng der virkeligheten får mål og mening. Slik sett forenkler ideologiene verden og gir ulike forslag om hvordan man bør leve og handle.
Ideologienes historie
De moderne ideologiene oppstod i kjølvannet av opplysningstidens tanker på 1700-tallet om at samfunnet skulle baseres på fornuft og vitenskap, ikke på religiøse forestillinger og tradisjonelle sedvaner. Den påfølgende industrielle revolusjonen fra 1770-årene skapte grunnleggende økonomiske og sosiale samfunnsendringer. Resultatet var økende urbanisering omkring de nye, moderne industribyene som vokste fram.
De tre ideologiene nedenfor regnes som de første. De var reaksjoner på de endringene opplysningstiden brakte med seg.
Liberalismen
Konservatismen
Sosialismen
Borgerskapets interesser var å sikre den politiske og økonomiske friheten som ble kjempet fram under de politiske revolusjonene i siste halvdel av 1700-tallet.
Den konservative adelen ville bekjempe de store samfunnsomveltningene som fant sted, og gjenvinne sin tradisjonelle posisjon.
I takt med veksten i industrialiseringen oppstod en stor ny arbeiderklasse, industriarbeidere som ønsket å endre livsbetingelsene sine.
Tenk over
Finn eksempler på hvordan ulike ideologier har vært brukt som maktgrunnlag i politiske beslutninger opp gjennom historien.
Kilde
Hagtvet, B. (2010). Ideologienes århundre: en personlig vandring i det 20. århundrets politiske idéhistorie. Dreyers forlag.
Les original på NDLA →
Ideologi
Tanker om samfunnet
De politiske ideologiene oppstod som en reaksjon på samfunnsomveltningene som skjedde gjennom den industrielle revolusjonen og opplysningstidens tanker om individ og samfunn. Alle ideologier har en kjerneverdi, et syn på mennesket og samfunnet, et syn på hvilken rolle staten og demokratiet bør ha, og strategier og mål for å skape sitt eget idealsamfunn.
Politiske idéer og ideologier bygger på tanker om hvordan samfunnet bør organiseres, og hvordan vi fordeler makt, goder og byrder. Ideologiene forsøker å fortolke virkeligheten og menneskets plass i tilværelsen både i fortid, nåtid og framtid. Hendelser i fortiden og tilstander i nåtiden settes inn i en sammenheng der virkeligheten får mål og mening. Slik sett forenkler ideologiene verden og gir ulike forslag om hvordan man bør leve og handle.
Ideologienes historie
De moderne ideologiene oppstod i kjølvannet av opplysningstidens tanker på 1700-tallet om at samfunnet skulle baseres på fornuft og vitenskap, ikke på religiøse forestillinger og tradisjonelle sedvaner. Den påfølgende industrielle revolusjonen fra 1770-årene skapte grunnleggende økonomiske og sosiale samfunnsendringer. Resultatet var økende urbanisering omkring de nye, moderne industribyene som vokste fram.
De tre ideologiene nedenfor regnes som de første. De var reaksjoner på de endringene opplysningstiden brakte med seg.
Liberalismen
Konservatismen
Sosialismen
Borgerskapets interesser var å sikre den politiske og økonomiske friheten som ble kjempet fram under de politiske revolusjonene i siste halvdel av 1700-tallet.
Den konservative adelen ville bekjempe de store samfunnsomveltningene som fant sted, og gjenvinne sin tradisjonelle posisjon.
I takt med veksten i industrialiseringen oppstod en stor ny arbeiderklasse, industriarbeidere som ønsket å endre livsbetingelsene sine.
Tenk over
Finn eksempler på hvordan ulike ideologier har vært brukt som maktgrunnlag i politiske beslutninger opp gjennom historien.
Kilde
Hagtvet, B. (2010). Ideologienes århundre: en personlig vandring i det 20. århundrets politiske idéhistorie. Dreyers forlag.
Les original på NDLA →
De politiske ideologiene oppstod som en reaksjon på samfunnsomveltningene som skjedde gjennom den industrielle revolusjonen og opplysningstidens tanker om individ og samfunn. Alle ideologier har en kjerneverdi, et syn på mennesket og samfunnet, et syn på hvilken rolle staten og demokratiet bør ha, og strategier og mål for å skape sitt eget idealsamfunn.
Politiske idéer og ideologier bygger på tanker om hvordan samfunnet bør organiseres, og hvordan vi fordeler makt, goder og byrder. Ideologiene forsøker å fortolke virkeligheten og menneskets plass i tilværelsen både i fortid, nåtid og framtid. Hendelser i fortiden og tilstander i nåtiden settes inn i en sammenheng der virkeligheten får mål og mening. Slik sett forenkler ideologiene verden og gir ulike forslag om hvordan man bør leve og handle.
Ideologienes historie
De moderne ideologiene oppstod i kjølvannet av opplysningstidens tanker på 1700-tallet om at samfunnet skulle baseres på fornuft og vitenskap, ikke på religiøse forestillinger og tradisjonelle sedvaner. Den påfølgende industrielle revolusjonen fra 1770-årene skapte grunnleggende økonomiske og sosiale samfunnsendringer. Resultatet var økende urbanisering omkring de nye, moderne industribyene som vokste fram.
De tre ideologiene nedenfor regnes som de første. De var reaksjoner på de endringene opplysningstiden brakte med seg.
Liberalismen
Konservatismen
Sosialismen
Borgerskapets interesser var å sikre den politiske og økonomiske friheten som ble kjempet fram under de politiske revolusjonene i siste halvdel av 1700-tallet.
Den konservative adelen ville bekjempe de store samfunnsomveltningene som fant sted, og gjenvinne sin tradisjonelle posisjon.
I takt med veksten i industrialiseringen oppstod en stor ny arbeiderklasse, industriarbeidere som ønsket å endre livsbetingelsene sine.
Tenk over
Finn eksempler på hvordan ulike ideologier har vært brukt som maktgrunnlag i politiske beslutninger opp gjennom historien.
Kilde
Hagtvet, B. (2010). Ideologienes århundre: en personlig vandring i det 20. århundrets politiske idéhistorie. Dreyers forlag.
Les original på NDLA →
Ideologier
Ideologier
Kolonistene mot opprør
Krigen mot indianerne og franskmennene
Kolonistene hadde i lengre tid fordrevet den amerikanske urbefolkningen i øst i takt med befolkningsøkningen. Urbefolkningens jakt og naturlige levemåte passet ikke inn i kolonistenes ønske om ekspansjon vestover. Dette førte til stadige konfrontasjoner mellom kolonistene og ulike lokale indianerstammer.
Frankrike og Storbritannia kjempet gjennom 1700-tallet om dominans i verdenshandelen og var stadig i væpnet konflikt av den grunn. Til tross for at de 13 koloniene i Nord-Amerika var underlagt Storbritannia, opplevde kolonistene en stor grad av frihet og lite skattlegging. Under krigen mot indianere og franskmennene i perioden 1754–63 ble kolonistenes bånd til moderlandet styrket, idet franske besittelser og indianerområder ble lagt under Storbritannia. Spesielt i nord var det et utstrakt ønske om å utvide koloniene vestover med britisk hjelp.
Storbritannia, med støtte fra kolonistene, gikk seirende ut av krigen, og fredsbetingelsene ble avklart i 1763 med Parisfreden. Avtalen innebar at syvårskrigen ble avsluttet, og Storbritannias dominans utenfor Europa ble styrket.
Merkantilisme
I den første tida var merkantilismen en fordel for kolonistene, ettersom de gjennom den var sikret fast handel og skipsfart. Etter hvert ble interessene mer motstridende. I britenes merkantilistiske system var det åpenbart at koloniene skulle tjene britenes økonomiske interesser. Kolonienes handel med Europa skulle gå gjennom britiske havner og på britiske skip ifølge navigasjonsakten av 1651.
Parisfreden i 1763 ble et vendepunkt for koloniene. Det britiske parlamentet vedtok i 1764 å innføre importtoll på en rekke varer til koloniene. I 1765 fulgte en såkalt stempelskatt på offentlige dokumenter. Påleggene var delvis en følge av at det hadde kostet Storbritannia mye å føre alle krigene mot Frankrike, til dels på kolonienes vegne. Dette førte til protester mot Storbritannias rett til å skattlegge koloniene. Britene valgte, etter press fra kolonistene, å fjerne ulike avgifter, men opprettholdt avgiften på te. Dette skulle til slutt bli startpunktet for kolonistenes ønske om å løsrive seg fra Storbritannia.
"Ingen skatt uten representasjon i parlamentet"
Spørsmålet om Storbritannias rett til å skattlegge koloniene, uten at kolonistene var representert i det britiske parlamentet, har rot i sentrale tanker i opplysningstida. Makt bør utgå fra folket og baseres på folkesuvereniteten. Tanken er at skattlegging og lovverk bør vedtas av folket alene og ikke av privilegerte grupper eller monarker. Amerikanernes ideer om folkesuverenitet har bakgrunn i britenes Glorious Revolution og Bill of Rights fra 1689. Med Bill of Rights ble kongemakten begrenset, og det ble stadfestet at kongen ikke kunne styre landet uten støtte i parlamentet. Tankene bak var fra John Locke, som mente at statens viktigste oppgave var å sikre innbyggerne grunnleggende naturlige rettigheter. Bare slik kunne staten legitimere eller rettferdiggjøre sin makt. Ifølge John Lockes politiske tanker er "makten til låns", og folket har rett til opprør mot kongemakt og myndigheter hvis de ikke styrer etter folkeflertallets vilje.
Tenk over
Er de amerikanske kolonistenes kritikk av Storbritannia forståelig?
Opprør i Boston
John Lockes ideer om folkets rett til opprør sto sentralt i kolonistenes krav om uavhengighet og løsrivelse fra Storbritannia. Hendelsene rundt "teselskapet i Boston" ble startskuddet for konflikten som skulle ende i en uavhengighetskrig og dannelsen av USA. Utkledd som innfødte gjennomførte nordamerikanske kolonister en protestaksjon mot den forhatte te-avgiften i 1773. Et skip som lå ankret opp med en te-last klar til fortolling i Boston, ble angrepet, og teen ble kastet på sjøen. Utkledningen var symbolsk, siden britene ikke støttet kolonistenes ønske om å utvide koloniene vestover inn i urfolksområdene i Ohio-dalen.
Les original på NDLA →
Kolonistene hadde i lengre tid fordrevet den amerikanske urbefolkningen i øst i takt med befolkningsøkningen. Urbefolkningens jakt og naturlige levemåte passet ikke inn i kolonistenes ønske om ekspansjon vestover. Dette førte til stadige konfrontasjoner mellom kolonistene og ulike lokale indianerstammer.
Frankrike og Storbritannia kjempet gjennom 1700-tallet om dominans i verdenshandelen og var stadig i væpnet konflikt av den grunn. Til tross for at de 13 koloniene i Nord-Amerika var underlagt Storbritannia, opplevde kolonistene en stor grad av frihet og lite skattlegging. Under krigen mot indianere og franskmennene i perioden 1754–63 ble kolonistenes bånd til moderlandet styrket, idet franske besittelser og indianerområder ble lagt under Storbritannia. Spesielt i nord var det et utstrakt ønske om å utvide koloniene vestover med britisk hjelp.
Storbritannia, med støtte fra kolonistene, gikk seirende ut av krigen, og fredsbetingelsene ble avklart i 1763 med Parisfreden. Avtalen innebar at syvårskrigen ble avsluttet, og Storbritannias dominans utenfor Europa ble styrket.
Merkantilisme
I den første tida var merkantilismen en fordel for kolonistene, ettersom de gjennom den var sikret fast handel og skipsfart. Etter hvert ble interessene mer motstridende. I britenes merkantilistiske system var det åpenbart at koloniene skulle tjene britenes økonomiske interesser. Kolonienes handel med Europa skulle gå gjennom britiske havner og på britiske skip ifølge navigasjonsakten av 1651.
Parisfreden i 1763 ble et vendepunkt for koloniene. Det britiske parlamentet vedtok i 1764 å innføre importtoll på en rekke varer til koloniene. I 1765 fulgte en såkalt stempelskatt på offentlige dokumenter. Påleggene var delvis en følge av at det hadde kostet Storbritannia mye å føre alle krigene mot Frankrike, til dels på kolonienes vegne. Dette førte til protester mot Storbritannias rett til å skattlegge koloniene. Britene valgte, etter press fra kolonistene, å fjerne ulike avgifter, men opprettholdt avgiften på te. Dette skulle til slutt bli startpunktet for kolonistenes ønske om å løsrive seg fra Storbritannia.
"Ingen skatt uten representasjon i parlamentet"
Spørsmålet om Storbritannias rett til å skattlegge koloniene, uten at kolonistene var representert i det britiske parlamentet, har rot i sentrale tanker i opplysningstida. Makt bør utgå fra folket og baseres på folkesuvereniteten. Tanken er at skattlegging og lovverk bør vedtas av folket alene og ikke av privilegerte grupper eller monarker. Amerikanernes ideer om folkesuverenitet har bakgrunn i britenes Glorious Revolution og Bill of Rights fra 1689. Med Bill of Rights ble kongemakten begrenset, og det ble stadfestet at kongen ikke kunne styre landet uten støtte i parlamentet. Tankene bak var fra John Locke, som mente at statens viktigste oppgave var å sikre innbyggerne grunnleggende naturlige rettigheter. Bare slik kunne staten legitimere eller rettferdiggjøre sin makt. Ifølge John Lockes politiske tanker er "makten til låns", og folket har rett til opprør mot kongemakt og myndigheter hvis de ikke styrer etter folkeflertallets vilje.
Tenk over
Er de amerikanske kolonistenes kritikk av Storbritannia forståelig?
Opprør i Boston
John Lockes ideer om folkets rett til opprør sto sentralt i kolonistenes krav om uavhengighet og løsrivelse fra Storbritannia. Hendelsene rundt "teselskapet i Boston" ble startskuddet for konflikten som skulle ende i en uavhengighetskrig og dannelsen av USA. Utkledd som innfødte gjennomførte nordamerikanske kolonister en protestaksjon mot den forhatte te-avgiften i 1773. Et skip som lå ankret opp med en te-last klar til fortolling i Boston, ble angrepet, og teen ble kastet på sjøen. Utkledningen var symbolsk, siden britene ikke støttet kolonistenes ønske om å utvide koloniene vestover inn i urfolksområdene i Ohio-dalen.
Les original på NDLA →
Kolonistenes Amerika
De første nybyggerne
Historien om prinsessen Pocahontas (snl.no) og møtet med John Smith er vel kjent i moderne populærkultur. Hva som er fakta i historien om Pocahontas, er mer usikkert. Likevel kan beretningen belyse kulturmøtene mellom de første europeiske nybyggerne og den amerikanske urbefolkningen. Opprettelsen av Jamestown i Virginia er det første forsøket på en permanent bosetting av britiske nybyggere fra 1607.
Senere skulle flere ulike europeiske stater etablere kolonier i Nord-Amerika. Franskmennene slo seg ned langs Mississippi-deltaet og i Québec-området i dagens Canada, spanske besittelser ble etablert i sør, mens nederlandske og svenske emigranter opererte på nordøstkysten.
Nord og sør
Hovedtendensen utover 1600-tallet i koloniområdene ble plantasjedrift i sør og jordbruk og handel i de nordlige koloniene.
Flere kolonier ble etablert i New England, der religiøse immigranter kom til å prege kulturen. Mange hadde flyktet fra ulike religiøse konflikter i Europa. I koloniene ville de skape nye og alternative samfunn.
Med utgangspunkt i kolonien Virginia ble økonomien i sør basert på plantasjedrift og import av slaver. Slik oppstod de ulike økonomiske systemene i nord og sør, mens det i midtstatene var større variasjon.
Befolkningsøkning
Befolkningen i de engelske koloniene økte betydelig gjennom 1700-tallet. I 1690 levde 200 000 i koloniene, i 1765 var antallet 2.6 millioner. I dag regner man med at det også kom cirka tolv millioner slaver til Amerika fra Afrika gjennom den transatlantiske slavehandelen (NDLA). Mange endte opp på plantasjene i sørstatene.
Etter flere generasjoner ble den sosiale og kulturelle avstanden til Storbritannia større. Fra 1730-åra begynte ei opplysningstid blant kolonistene. Blant kolonistene i Nord-Amerika ble det gradvis etablert en egen identitet som markerte avstand til moderlandet Storbritannia. Oppgjøret etter sjuårskrigen (1756-63) i Nord-Amerika, kjent som "krigen mot indianerne og franskmennene" ble en viktig årsak til kolonistenes ønske om selvstendighet og frihet fra Storbritannia.
Tenk over
Mange av kolonistene som søkte lykken i Nord-Amerika, var religiøse flyktninger. Kjenner du til tilsvarende historiske eksempler? Er problemstillingen aktuell i dag?
Kilde
Pharo, H, (2.3.2020). "USAs historie", i Store norske leksikon. https://snl.no/USAs_historie
Les original på NDLA →
Historien om prinsessen Pocahontas (snl.no) og møtet med John Smith er vel kjent i moderne populærkultur. Hva som er fakta i historien om Pocahontas, er mer usikkert. Likevel kan beretningen belyse kulturmøtene mellom de første europeiske nybyggerne og den amerikanske urbefolkningen. Opprettelsen av Jamestown i Virginia er det første forsøket på en permanent bosetting av britiske nybyggere fra 1607.
Senere skulle flere ulike europeiske stater etablere kolonier i Nord-Amerika. Franskmennene slo seg ned langs Mississippi-deltaet og i Québec-området i dagens Canada, spanske besittelser ble etablert i sør, mens nederlandske og svenske emigranter opererte på nordøstkysten.
Nord og sør
Hovedtendensen utover 1600-tallet i koloniområdene ble plantasjedrift i sør og jordbruk og handel i de nordlige koloniene.
Flere kolonier ble etablert i New England, der religiøse immigranter kom til å prege kulturen. Mange hadde flyktet fra ulike religiøse konflikter i Europa. I koloniene ville de skape nye og alternative samfunn.
Med utgangspunkt i kolonien Virginia ble økonomien i sør basert på plantasjedrift og import av slaver. Slik oppstod de ulike økonomiske systemene i nord og sør, mens det i midtstatene var større variasjon.
Befolkningsøkning
Befolkningen i de engelske koloniene økte betydelig gjennom 1700-tallet. I 1690 levde 200 000 i koloniene, i 1765 var antallet 2.6 millioner. I dag regner man med at det også kom cirka tolv millioner slaver til Amerika fra Afrika gjennom den transatlantiske slavehandelen (NDLA). Mange endte opp på plantasjene i sørstatene.
Etter flere generasjoner ble den sosiale og kulturelle avstanden til Storbritannia større. Fra 1730-åra begynte ei opplysningstid blant kolonistene. Blant kolonistene i Nord-Amerika ble det gradvis etablert en egen identitet som markerte avstand til moderlandet Storbritannia. Oppgjøret etter sjuårskrigen (1756-63) i Nord-Amerika, kjent som "krigen mot indianerne og franskmennene" ble en viktig årsak til kolonistenes ønske om selvstendighet og frihet fra Storbritannia.
Tenk over
Mange av kolonistene som søkte lykken i Nord-Amerika, var religiøse flyktninger. Kjenner du til tilsvarende historiske eksempler? Er problemstillingen aktuell i dag?
Kilde
Pharo, H, (2.3.2020). "USAs historie", i Store norske leksikon. https://snl.no/USAs_historie
Les original på NDLA →
Konservatismen
Å bevare samfunnet
Tidlige konservative tenkere mente at samfunnsutviklingen hadde skjedd gjennom en evolusjon der alle samfunnsmedlemmene fikk sin naturlige plass i samfunnshierarkiet. Å bevare, eller konservere, samfunnet slik det var, ble viktig for konservative tenkere. Konservatismen ønsket likevel reformer, men at endringene skulle skje gradvis og uten å fjerne seg fra samfunnets tradisjonelle verdier.
Samfunnet som organisme
Konservatismens tanke om mennesket og samfunnet bygde på forestillingen om at tradisjon og sedvaner inneholdt mer visdom og erfaring enn enkeltpersoners idéer og teorier. De konservative har derfor hatt større tiltro til naturlige autoriteter og tradisjoner enn til enkeltmenneskets frihet og fornuft. Begrunnelsen ligger i troen på at samfunnet er en kompleks organisme der alle individer og sosiale klasser inngår i et naturlig hierarki. Å endre dette ble for de konservative direkte meningsløst og en trussel mot samfunnets orden.
Samfunnsorganismen dannet til sammen fellesskapet der ulike individer og samfunnsgrupper hadde funnet sin naturlige plass. De konservative mente at menneskene var ulike, og det rettferdiggjorde at arbeidsfordeling, klasseskiller og økonomisk ulikhet både var nødvendig og naturlig. Slik kunne adelsstanden opprettholde sine naturlige posisjoner og forsvare sine særrettigheter og privilegier i samfunnet. Likevel hadde alle individer rett til liv, men samfunnet som organisme fungerte best når individene forble på sin naturlige plass.
Et sentralt poeng for konservatismen var at raske samfunnsendringer ikke var til det beste for samfunnsmedlemmene. Artikkelen Terroren under den franske revolusjonen viser hva som hendte hvis man fjernet naturlige tradisjoner. Konsekvensene så man ikke før skaden hadde skjedd. Derfor argumenterte de konservative med at det var viktig "å reformere for å bevare". Tanken var at mindre og trinnvise endringer var å foretrekke framfor revolusjon. Da unngikk man å ødelegge gode sider ved de samfunnsinstitusjonene som hadde fått utvikle seg og tilpasse seg over tid.
Stat og "demokrati"
For konservative tenkere er statsformer som har utviklet seg naturlig, de beste for samfunnet. For en presset adelsstand var konservative idéer et virkemiddel for å gjenvinne samfunnsgruppens tradisjonelle posisjon. Derfor argumenterte de for sterk kirke- og kongemakt og for naturlige hierarkier som eksisterte før den franske revolusjonen.
Makten skal utgå fra folket, men erfaringene fra den franske revolusjonen gjorde at Edmund Burke forkastet folkestyre som styringsprinsipp. De tidligste konservative tankene om samfunnsstyringen bygde på forestillingen om at det fantes naturlig utvalgte mennesker som kunne lede massene. Makten skulle utgå fra menn med eiendom og personlig uavhengighet. Parlamentet skulle utvelges blant disse medlemmene. Deres standpunkter og personlige egnethet skulle avgjøre, ikke allmenn stemmerett og flertallstyranni.
Nasjonen
Nasjonalisme spilte en betydelig rolle for liberale tenkere i første halvdel av 1800-tallet. Målet for liberale nasjonalister var frigjøring og selvstyre for nasjonene, og et statsstyre der et folkestyre lå til grunn.
I andre halvdel av 1800-tallet var konservative idéer framtredende i nasjonalismen. Nasjonen var, i de konservatives øyne, det unike og storslagne ved eget folkeslag. Forherligelsen av ens eget folk skapte avstand til andre nasjoner. I sin ytterste konsekvens, og ispedd sosialdarwinistisk og imperialistisk tankegods, ledet denne oppfatningen oss til "nasjonenes krig" i 1914–18.
Konservatismens betydning før og nå
Flere vil hevde at konservatismen ikke er en sammenhengende ideologi, men et sett av ulike verdier for samfunnsgrupper i maktposisjoner. Fascismen og nazismen hadde tydelige konservative verdier i mellomkrigstiden; de ønsket tradisjonelle kjønnsroller og at makten skulle utgå fra egendefinerte "naturlige autoriteter". Det samme kan trolig sies om diktatoriske statsledere på venstresiden, som så på endringer som en trussel mot egen maktposisjon.
I vår tid spiller konservative verdier fortsatt en viktig rolle. Blant verdikonservative innen religiøse miljøer ser man med skepsis på de liberales tanker om homofili, abort og andre etter deres skjønn radikale idéer. I sin ekstreme form finner vi krefter i IS-tankegangen og blant nynazistiske grupperinger som ønsker å gjeninnføre samfunnstilstander og ordninger som eksisterte i fortiden.
Tenk over:
Har konservative tenkere rett i at raske endringer er en trussel mot samfunnsordenen?
Les original på NDLA →
Tidlige konservative tenkere mente at samfunnsutviklingen hadde skjedd gjennom en evolusjon der alle samfunnsmedlemmene fikk sin naturlige plass i samfunnshierarkiet. Å bevare, eller konservere, samfunnet slik det var, ble viktig for konservative tenkere. Konservatismen ønsket likevel reformer, men at endringene skulle skje gradvis og uten å fjerne seg fra samfunnets tradisjonelle verdier.
Samfunnet som organisme
Konservatismens tanke om mennesket og samfunnet bygde på forestillingen om at tradisjon og sedvaner inneholdt mer visdom og erfaring enn enkeltpersoners idéer og teorier. De konservative har derfor hatt større tiltro til naturlige autoriteter og tradisjoner enn til enkeltmenneskets frihet og fornuft. Begrunnelsen ligger i troen på at samfunnet er en kompleks organisme der alle individer og sosiale klasser inngår i et naturlig hierarki. Å endre dette ble for de konservative direkte meningsløst og en trussel mot samfunnets orden.
Samfunnsorganismen dannet til sammen fellesskapet der ulike individer og samfunnsgrupper hadde funnet sin naturlige plass. De konservative mente at menneskene var ulike, og det rettferdiggjorde at arbeidsfordeling, klasseskiller og økonomisk ulikhet både var nødvendig og naturlig. Slik kunne adelsstanden opprettholde sine naturlige posisjoner og forsvare sine særrettigheter og privilegier i samfunnet. Likevel hadde alle individer rett til liv, men samfunnet som organisme fungerte best når individene forble på sin naturlige plass.
Et sentralt poeng for konservatismen var at raske samfunnsendringer ikke var til det beste for samfunnsmedlemmene. Artikkelen Terroren under den franske revolusjonen viser hva som hendte hvis man fjernet naturlige tradisjoner. Konsekvensene så man ikke før skaden hadde skjedd. Derfor argumenterte de konservative med at det var viktig "å reformere for å bevare". Tanken var at mindre og trinnvise endringer var å foretrekke framfor revolusjon. Da unngikk man å ødelegge gode sider ved de samfunnsinstitusjonene som hadde fått utvikle seg og tilpasse seg over tid.
Stat og "demokrati"
For konservative tenkere er statsformer som har utviklet seg naturlig, de beste for samfunnet. For en presset adelsstand var konservative idéer et virkemiddel for å gjenvinne samfunnsgruppens tradisjonelle posisjon. Derfor argumenterte de for sterk kirke- og kongemakt og for naturlige hierarkier som eksisterte før den franske revolusjonen.
Makten skal utgå fra folket, men erfaringene fra den franske revolusjonen gjorde at Edmund Burke forkastet folkestyre som styringsprinsipp. De tidligste konservative tankene om samfunnsstyringen bygde på forestillingen om at det fantes naturlig utvalgte mennesker som kunne lede massene. Makten skulle utgå fra menn med eiendom og personlig uavhengighet. Parlamentet skulle utvelges blant disse medlemmene. Deres standpunkter og personlige egnethet skulle avgjøre, ikke allmenn stemmerett og flertallstyranni.
Nasjonen
Nasjonalisme spilte en betydelig rolle for liberale tenkere i første halvdel av 1800-tallet. Målet for liberale nasjonalister var frigjøring og selvstyre for nasjonene, og et statsstyre der et folkestyre lå til grunn.
I andre halvdel av 1800-tallet var konservative idéer framtredende i nasjonalismen. Nasjonen var, i de konservatives øyne, det unike og storslagne ved eget folkeslag. Forherligelsen av ens eget folk skapte avstand til andre nasjoner. I sin ytterste konsekvens, og ispedd sosialdarwinistisk og imperialistisk tankegods, ledet denne oppfatningen oss til "nasjonenes krig" i 1914–18.
Konservatismens betydning før og nå
Flere vil hevde at konservatismen ikke er en sammenhengende ideologi, men et sett av ulike verdier for samfunnsgrupper i maktposisjoner. Fascismen og nazismen hadde tydelige konservative verdier i mellomkrigstiden; de ønsket tradisjonelle kjønnsroller og at makten skulle utgå fra egendefinerte "naturlige autoriteter". Det samme kan trolig sies om diktatoriske statsledere på venstresiden, som så på endringer som en trussel mot egen maktposisjon.
I vår tid spiller konservative verdier fortsatt en viktig rolle. Blant verdikonservative innen religiøse miljøer ser man med skepsis på de liberales tanker om homofili, abort og andre etter deres skjønn radikale idéer. I sin ekstreme form finner vi krefter i IS-tankegangen og blant nynazistiske grupperinger som ønsker å gjeninnføre samfunnstilstander og ordninger som eksisterte i fortiden.
Tenk over:
Har konservative tenkere rett i at raske endringer er en trussel mot samfunnsordenen?
Les original på NDLA →
Konservatismen
Å bevare samfunnet
Tidlige konservative tenkere mente at samfunnsutviklingen hadde skjedd gjennom en evolusjon der alle samfunnsmedlemmene fikk sin naturlige plass i samfunnshierarkiet. Å bevare, eller konservere, samfunnet slik det var, ble viktig for konservative tenkere. Konservatismen ønsket likevel reformer, men at endringene skulle skje gradvis og uten å fjerne seg fra samfunnets tradisjonelle verdier.
Samfunnet som organisme
Konservatismens tanke om mennesket og samfunnet bygde på forestillingen om at tradisjon og sedvaner inneholdt mer visdom og erfaring enn enkeltpersoners idéer og teorier. De konservative har derfor hatt større tiltro til naturlige autoriteter og tradisjoner enn til enkeltmenneskets frihet og fornuft. Begrunnelsen ligger i troen på at samfunnet er en kompleks organisme der alle individer og sosiale klasser inngår i et naturlig hierarki. Å endre dette ble for de konservative direkte meningsløst og en trussel mot samfunnets orden.
Samfunnsorganismen dannet til sammen fellesskapet der ulike individer og samfunnsgrupper hadde funnet sin naturlige plass. De konservative mente at menneskene var ulike, og det rettferdiggjorde at arbeidsfordeling, klasseskiller og økonomisk ulikhet både var nødvendig og naturlig. Slik kunne adelsstanden opprettholde sine naturlige posisjoner og forsvare sine særrettigheter og privilegier i samfunnet. Likevel hadde alle individer rett til liv, men samfunnet som organisme fungerte best når individene forble på sin naturlige plass.
Et sentralt poeng for konservatismen var at raske samfunnsendringer ikke var til det beste for samfunnsmedlemmene. Artikkelen Terroren under den franske revolusjonen viser hva som hendte hvis man fjernet naturlige tradisjoner. Konsekvensene så man ikke før skaden hadde skjedd. Derfor argumenterte de konservative med at det var viktig "å reformere for å bevare". Tanken var at mindre og trinnvise endringer var å foretrekke framfor revolusjon. Da unngikk man å ødelegge gode sider ved de samfunnsinstitusjonene som hadde fått utvikle seg og tilpasse seg over tid.
Stat og "demokrati"
For konservative tenkere er statsformer som har utviklet seg naturlig, de beste for samfunnet. For en presset adelsstand var konservative idéer et virkemiddel for å gjenvinne samfunnsgruppens tradisjonelle posisjon. Derfor argumenterte de for sterk kirke- og kongemakt og for naturlige hierarkier som eksisterte før den franske revolusjonen.
Makten skal utgå fra folket, men erfaringene fra den franske revolusjonen gjorde at Edmund Burke forkastet folkestyre som styringsprinsipp. De tidligste konservative tankene om samfunnsstyringen bygde på forestillingen om at det fantes naturlig utvalgte mennesker som kunne lede massene. Makten skulle utgå fra menn med eiendom og personlig uavhengighet. Parlamentet skulle utvelges blant disse medlemmene. Deres standpunkter og personlige egnethet skulle avgjøre, ikke allmenn stemmerett og flertallstyranni.
Nasjonen
Nasjonalisme spilte en betydelig rolle for liberale tenkere i første halvdel av 1800-tallet. Målet for liberale nasjonalister var frigjøring og selvstyre for nasjonene, og et statsstyre der et folkestyre lå til grunn.
I andre halvdel av 1800-tallet var konservative idéer framtredende i nasjonalismen. Nasjonen var, i de konservatives øyne, det unike og storslagne ved eget folkeslag. Forherligelsen av ens eget folk skapte avstand til andre nasjoner. I sin ytterste konsekvens, og ispedd sosialdarwinistisk og imperialistisk tankegods, ledet denne oppfatningen oss til "nasjonenes krig" i 1914–18.
Konservatismens betydning før og nå
Flere vil hevde at konservatismen ikke er en sammenhengende ideologi, men et sett av ulike verdier for samfunnsgrupper i maktposisjoner. Fascismen og nazismen hadde tydelige konservative verdier i mellomkrigstiden; de ønsket tradisjonelle kjønnsroller og at makten skulle utgå fra egendefinerte "naturlige autoriteter". Det samme kan trolig sies om diktatoriske statsledere på venstresiden, som så på endringer som en trussel mot egen maktposisjon.
I vår tid spiller konservative verdier fortsatt en viktig rolle. Blant verdikonservative innen religiøse miljøer ser man med skepsis på de liberales tanker om homofili, abort og andre etter deres skjønn radikale idéer. I sin ekstreme form finner vi krefter i IS-tankegangen og blant nynazistiske grupperinger som ønsker å gjeninnføre samfunnstilstander og ordninger som eksisterte i fortiden.
Tenk over:
Har konservative tenkere rett i at raske endringer er en trussel mot samfunnsordenen?
Les original på NDLA →
Tidlige konservative tenkere mente at samfunnsutviklingen hadde skjedd gjennom en evolusjon der alle samfunnsmedlemmene fikk sin naturlige plass i samfunnshierarkiet. Å bevare, eller konservere, samfunnet slik det var, ble viktig for konservative tenkere. Konservatismen ønsket likevel reformer, men at endringene skulle skje gradvis og uten å fjerne seg fra samfunnets tradisjonelle verdier.
Samfunnet som organisme
Konservatismens tanke om mennesket og samfunnet bygde på forestillingen om at tradisjon og sedvaner inneholdt mer visdom og erfaring enn enkeltpersoners idéer og teorier. De konservative har derfor hatt større tiltro til naturlige autoriteter og tradisjoner enn til enkeltmenneskets frihet og fornuft. Begrunnelsen ligger i troen på at samfunnet er en kompleks organisme der alle individer og sosiale klasser inngår i et naturlig hierarki. Å endre dette ble for de konservative direkte meningsløst og en trussel mot samfunnets orden.
Samfunnsorganismen dannet til sammen fellesskapet der ulike individer og samfunnsgrupper hadde funnet sin naturlige plass. De konservative mente at menneskene var ulike, og det rettferdiggjorde at arbeidsfordeling, klasseskiller og økonomisk ulikhet både var nødvendig og naturlig. Slik kunne adelsstanden opprettholde sine naturlige posisjoner og forsvare sine særrettigheter og privilegier i samfunnet. Likevel hadde alle individer rett til liv, men samfunnet som organisme fungerte best når individene forble på sin naturlige plass.
Et sentralt poeng for konservatismen var at raske samfunnsendringer ikke var til det beste for samfunnsmedlemmene. Artikkelen Terroren under den franske revolusjonen viser hva som hendte hvis man fjernet naturlige tradisjoner. Konsekvensene så man ikke før skaden hadde skjedd. Derfor argumenterte de konservative med at det var viktig "å reformere for å bevare". Tanken var at mindre og trinnvise endringer var å foretrekke framfor revolusjon. Da unngikk man å ødelegge gode sider ved de samfunnsinstitusjonene som hadde fått utvikle seg og tilpasse seg over tid.
Stat og "demokrati"
For konservative tenkere er statsformer som har utviklet seg naturlig, de beste for samfunnet. For en presset adelsstand var konservative idéer et virkemiddel for å gjenvinne samfunnsgruppens tradisjonelle posisjon. Derfor argumenterte de for sterk kirke- og kongemakt og for naturlige hierarkier som eksisterte før den franske revolusjonen.
Makten skal utgå fra folket, men erfaringene fra den franske revolusjonen gjorde at Edmund Burke forkastet folkestyre som styringsprinsipp. De tidligste konservative tankene om samfunnsstyringen bygde på forestillingen om at det fantes naturlig utvalgte mennesker som kunne lede massene. Makten skulle utgå fra menn med eiendom og personlig uavhengighet. Parlamentet skulle utvelges blant disse medlemmene. Deres standpunkter og personlige egnethet skulle avgjøre, ikke allmenn stemmerett og flertallstyranni.
Nasjonen
Nasjonalisme spilte en betydelig rolle for liberale tenkere i første halvdel av 1800-tallet. Målet for liberale nasjonalister var frigjøring og selvstyre for nasjonene, og et statsstyre der et folkestyre lå til grunn.
I andre halvdel av 1800-tallet var konservative idéer framtredende i nasjonalismen. Nasjonen var, i de konservatives øyne, det unike og storslagne ved eget folkeslag. Forherligelsen av ens eget folk skapte avstand til andre nasjoner. I sin ytterste konsekvens, og ispedd sosialdarwinistisk og imperialistisk tankegods, ledet denne oppfatningen oss til "nasjonenes krig" i 1914–18.
Konservatismens betydning før og nå
Flere vil hevde at konservatismen ikke er en sammenhengende ideologi, men et sett av ulike verdier for samfunnsgrupper i maktposisjoner. Fascismen og nazismen hadde tydelige konservative verdier i mellomkrigstiden; de ønsket tradisjonelle kjønnsroller og at makten skulle utgå fra egendefinerte "naturlige autoriteter". Det samme kan trolig sies om diktatoriske statsledere på venstresiden, som så på endringer som en trussel mot egen maktposisjon.
I vår tid spiller konservative verdier fortsatt en viktig rolle. Blant verdikonservative innen religiøse miljøer ser man med skepsis på de liberales tanker om homofili, abort og andre etter deres skjønn radikale idéer. I sin ekstreme form finner vi krefter i IS-tankegangen og blant nynazistiske grupperinger som ønsker å gjeninnføre samfunnstilstander og ordninger som eksisterte i fortiden.
Tenk over:
Har konservative tenkere rett i at raske endringer er en trussel mot samfunnsordenen?
Les original på NDLA →
Liberalismen
Synet på mennesket og samfunnet
Liberalismens kjerneverdi er frihet for individene og et fritt marked. Ideologien tok utgangspunkt i at menneskene var selvstendige, tenkende og fornuftige vesener. Krav om ytringsfrihet, likhet for loven og styrking av enkeltindividenes rettigheter overfor staten har vært viktige kampsaker for liberalismen fram til vår tid. Samfunnet ble sett på som summen av individene. Hvis staten skapte gode betingelser for det selvstendige og frie individet, ville samfunnet blomstre til det beste for alle i samfunnet.
Borgerlig demokrati
Liberalismen har spilt en sentral rolle i etableringen av moderne demokratier. Deler av borgerskapet i Vest-Europa var svært misfornøyde med det kongelige eneveldets sterke innflytelse over det politiske styret og økonomien. I pakt med opplysningstidens krav om fornuft og rasjonelle argumenter krevde liberale tenkere at makten skulle utgå fra folket. De mente at statsstyret skulle ta utgangspunkt i maktfordelingsprinsippet og forankres i en grunnlov som regulerte forholdet mellom myndighetene og folket.
En svak stat
I liberalismens tidligste fase så de liberale med stor skepsis på hvilke oppgaver en stat skulle ha. Erfaringene fra autoritære og eneveldige styresett spilte en rolle i denne sammenhengen. I utgangspunktet hevdet liberalistene at staten skulle operere som en "nattvekterstat", altså en stat som hadde et minimum av oppgaver. Staten skulle sikre lov og orden gjennom politi og domstoler, den skulle forsvare landet og forvalte demokratiske institusjoner. Alle andre samfunnsoppgaver kunne utføres i det private markedet.
Det private markedet
Markedsliberalismen er et sentralt begrep i denne sammenhengen. Med utgangspunkt i Adam Smiths bok Nasjonenes velstand, fra 1776, skulle markedet regulere seg selv gjennom private aktører. Smith hevdet at markedet fungerte best når produksjonen av varer og tjenester ble styrt av en "usynlig hånd" og regulert av tilbud og etterspørsel. Hvis staten ikke blandet seg i det frie markedet, ville konkurransen være lik for alle. Tidligere hadde bare privilegerte grupper tilgang til handelsvirksomhet. Med mekanismen "den usynlige hånd" kunne alle, også fattige mennesker, delta i handelsmarkedet.
En liberalistisk forståelse av fordelingen av goder og byrder i et samfunn er at man er "sin egen lykkes smed". Ordtaket sier at det er hvert individs eget ansvar å søke lykke og bidra til å få et godt liv. I et liberalistisk samfunn vil det alltid være konkurranse mellom individene. En har selv ansvar for å delta, noen vinner og andre taper. Over tid skapte dette store klasseforskjeller.
Kapitalisme
Industrialiseringen vokste og bredte om seg, og begrepet kapitalisme kunne etter hvert brukes om den økonomiske utviklingen. I kapitalismen er det bedriftsledere, bankierer og spekulanter som styrer økonomien. Dette skaper ytterligere økonomiske og sosiale forskjeller i samfunnet. Med store private og profittjagende aktører i markedet var veien kort til monopoler og utnytting av ressurser og arbeidere.
Sosialliberalisme
I takt med en økende arbeiderklasse fantes det liberale krefter som ønsket å bøte på de store forskjellene kapitalismen skapte. Blant sosialliberale politikere fantes det vilje til å bruke statlige tiltak for å unngå at familier og enkeltpersoner gikk til grunne i fattigdom.
Liberalismens betydning før og nå
I norsk historie har liberale tanker vært sentrale i etableringen av det norske selvstyret fra 1814, innføringen av parlamentarismen og i unionsoppløsningen fra Sverige i 1905. Liberalismens utvikling fram til våre dager har vist klare tendenser til å akseptere en sterkere stat i omfordelingen av goder og byrder i samfunnet.
Liberale partier har omfavnet en rekke sosiale reformer og har spilt en viktig rolle i etableringen av velferdsstaten i Norge. Venstres sosiale reformer rundt første verdenskrig startet et velferdsprogram som ble fullført med den offentlige folketrygden i 1967.
I etterkrigstiden har mange liberale partier vært en viktig motvekt til økt byråkratisering og makt til staten i nærings- og samfunnsliv. Høyresiden i norsk politikk har gjerne fremmet en liberalistisk politikk, men har ofte vært uenige om virkemidlene siden partiene har representert ulike interesser og verdier. Tidvis har nyliberalisme og kapitalistiske tendenser vært framtredende liberal politikk, andre ganger ikke. I dag spiller liberalismen fortsatt en viktig rolle for å sikre individene frihet og valgmuligheter politisk og økonomisk.
Kilde
Hagtvet, B. (2010) Ideologienes århundre, en personlig vandring i det 20. århundrets politiske idéhistorie. Dreyers forlag
Les original på NDLA →
Liberalismens kjerneverdi er frihet for individene og et fritt marked. Ideologien tok utgangspunkt i at menneskene var selvstendige, tenkende og fornuftige vesener. Krav om ytringsfrihet, likhet for loven og styrking av enkeltindividenes rettigheter overfor staten har vært viktige kampsaker for liberalismen fram til vår tid. Samfunnet ble sett på som summen av individene. Hvis staten skapte gode betingelser for det selvstendige og frie individet, ville samfunnet blomstre til det beste for alle i samfunnet.
Borgerlig demokrati
Liberalismen har spilt en sentral rolle i etableringen av moderne demokratier. Deler av borgerskapet i Vest-Europa var svært misfornøyde med det kongelige eneveldets sterke innflytelse over det politiske styret og økonomien. I pakt med opplysningstidens krav om fornuft og rasjonelle argumenter krevde liberale tenkere at makten skulle utgå fra folket. De mente at statsstyret skulle ta utgangspunkt i maktfordelingsprinsippet og forankres i en grunnlov som regulerte forholdet mellom myndighetene og folket.
En svak stat
I liberalismens tidligste fase så de liberale med stor skepsis på hvilke oppgaver en stat skulle ha. Erfaringene fra autoritære og eneveldige styresett spilte en rolle i denne sammenhengen. I utgangspunktet hevdet liberalistene at staten skulle operere som en "nattvekterstat", altså en stat som hadde et minimum av oppgaver. Staten skulle sikre lov og orden gjennom politi og domstoler, den skulle forsvare landet og forvalte demokratiske institusjoner. Alle andre samfunnsoppgaver kunne utføres i det private markedet.
Det private markedet
Markedsliberalismen er et sentralt begrep i denne sammenhengen. Med utgangspunkt i Adam Smiths bok Nasjonenes velstand, fra 1776, skulle markedet regulere seg selv gjennom private aktører. Smith hevdet at markedet fungerte best når produksjonen av varer og tjenester ble styrt av en "usynlig hånd" og regulert av tilbud og etterspørsel. Hvis staten ikke blandet seg i det frie markedet, ville konkurransen være lik for alle. Tidligere hadde bare privilegerte grupper tilgang til handelsvirksomhet. Med mekanismen "den usynlige hånd" kunne alle, også fattige mennesker, delta i handelsmarkedet.
En liberalistisk forståelse av fordelingen av goder og byrder i et samfunn er at man er "sin egen lykkes smed". Ordtaket sier at det er hvert individs eget ansvar å søke lykke og bidra til å få et godt liv. I et liberalistisk samfunn vil det alltid være konkurranse mellom individene. En har selv ansvar for å delta, noen vinner og andre taper. Over tid skapte dette store klasseforskjeller.
Kapitalisme
Industrialiseringen vokste og bredte om seg, og begrepet kapitalisme kunne etter hvert brukes om den økonomiske utviklingen. I kapitalismen er det bedriftsledere, bankierer og spekulanter som styrer økonomien. Dette skaper ytterligere økonomiske og sosiale forskjeller i samfunnet. Med store private og profittjagende aktører i markedet var veien kort til monopoler og utnytting av ressurser og arbeidere.
Sosialliberalisme
I takt med en økende arbeiderklasse fantes det liberale krefter som ønsket å bøte på de store forskjellene kapitalismen skapte. Blant sosialliberale politikere fantes det vilje til å bruke statlige tiltak for å unngå at familier og enkeltpersoner gikk til grunne i fattigdom.
Liberalismens betydning før og nå
I norsk historie har liberale tanker vært sentrale i etableringen av det norske selvstyret fra 1814, innføringen av parlamentarismen og i unionsoppløsningen fra Sverige i 1905. Liberalismens utvikling fram til våre dager har vist klare tendenser til å akseptere en sterkere stat i omfordelingen av goder og byrder i samfunnet.
Liberale partier har omfavnet en rekke sosiale reformer og har spilt en viktig rolle i etableringen av velferdsstaten i Norge. Venstres sosiale reformer rundt første verdenskrig startet et velferdsprogram som ble fullført med den offentlige folketrygden i 1967.
I etterkrigstiden har mange liberale partier vært en viktig motvekt til økt byråkratisering og makt til staten i nærings- og samfunnsliv. Høyresiden i norsk politikk har gjerne fremmet en liberalistisk politikk, men har ofte vært uenige om virkemidlene siden partiene har representert ulike interesser og verdier. Tidvis har nyliberalisme og kapitalistiske tendenser vært framtredende liberal politikk, andre ganger ikke. I dag spiller liberalismen fortsatt en viktig rolle for å sikre individene frihet og valgmuligheter politisk og økonomisk.
Kilde
Hagtvet, B. (2010) Ideologienes århundre, en personlig vandring i det 20. århundrets politiske idéhistorie. Dreyers forlag
Les original på NDLA →
Liberalismen
Synet på mennesket og samfunnet
Liberalismens kjerneverdi er frihet for individene og et fritt marked. Ideologien tok utgangspunkt i at menneskene var selvstendige, tenkende og fornuftige vesener. Krav om ytringsfrihet, likhet for loven og styrking av enkeltindividenes rettigheter overfor staten har vært viktige kampsaker for liberalismen fram til vår tid. Samfunnet ble sett på som summen av individene. Hvis staten skapte gode betingelser for det selvstendige og frie individet, ville samfunnet blomstre til det beste for alle i samfunnet.
Borgerlig demokrati
Liberalismen har spilt en sentral rolle i etableringen av moderne demokratier. Deler av borgerskapet i Vest-Europa var svært misfornøyde med det kongelige eneveldets sterke innflytelse over det politiske styret og økonomien. I pakt med opplysningstidens krav om fornuft og rasjonelle argumenter krevde liberale tenkere at makten skulle utgå fra folket. De mente at statsstyret skulle ta utgangspunkt i maktfordelingsprinsippet og forankres i en grunnlov som regulerte forholdet mellom myndighetene og folket.
En svak stat
I liberalismens tidligste fase så de liberale med stor skepsis på hvilke oppgaver en stat skulle ha. Erfaringene fra autoritære og eneveldige styresett spilte en rolle i denne sammenhengen. I utgangspunktet hevdet liberalistene at staten skulle operere som en "nattvekterstat", altså en stat som hadde et minimum av oppgaver. Staten skulle sikre lov og orden gjennom politi og domstoler, den skulle forsvare landet og forvalte demokratiske institusjoner. Alle andre samfunnsoppgaver kunne utføres i det private markedet.
Det private markedet
Markedsliberalismen er et sentralt begrep i denne sammenhengen. Med utgangspunkt i Adam Smiths bok Nasjonenes velstand, fra 1776, skulle markedet regulere seg selv gjennom private aktører. Smith hevdet at markedet fungerte best når produksjonen av varer og tjenester ble styrt av en "usynlig hånd" og regulert av tilbud og etterspørsel. Hvis staten ikke blandet seg i det frie markedet, ville konkurransen være lik for alle. Tidligere hadde bare privilegerte grupper tilgang til handelsvirksomhet. Med mekanismen "den usynlige hånd" kunne alle, også fattige mennesker, delta i handelsmarkedet.
En liberalistisk forståelse av fordelingen av goder og byrder i et samfunn er at man er "sin egen lykkes smed". Ordtaket sier at det er hvert individs eget ansvar å søke lykke og bidra til å få et godt liv. I et liberalistisk samfunn vil det alltid være konkurranse mellom individene. En har selv ansvar for å delta, noen vinner og andre taper. Over tid skapte dette store klasseforskjeller.
Kapitalisme
Industrialiseringen vokste og bredte om seg, og begrepet kapitalisme kunne etter hvert brukes om den økonomiske utviklingen. I kapitalismen er det bedriftsledere, bankierer og spekulanter som styrer økonomien. Dette skaper ytterligere økonomiske og sosiale forskjeller i samfunnet. Med store private og profittjagende aktører i markedet var veien kort til monopoler og utnytting av ressurser og arbeidere.
Sosialliberalisme
I takt med en økende arbeiderklasse fantes det liberale krefter som ønsket å bøte på de store forskjellene kapitalismen skapte. Blant sosialliberale politikere fantes det vilje til å bruke statlige tiltak for å unngå at familier og enkeltpersoner gikk til grunne i fattigdom.
Liberalismens betydning før og nå
I norsk historie har liberale tanker vært sentrale i etableringen av det norske selvstyret fra 1814, innføringen av parlamentarismen og i unionsoppløsningen fra Sverige i 1905. Liberalismens utvikling fram til våre dager har vist klare tendenser til å akseptere en sterkere stat i omfordelingen av goder og byrder i samfunnet.
Liberale partier har omfavnet en rekke sosiale reformer og har spilt en viktig rolle i etableringen av velferdsstaten i Norge. Venstres sosiale reformer rundt første verdenskrig startet et velferdsprogram som ble fullført med den offentlige folketrygden i 1967.
I etterkrigstiden har mange liberale partier vært en viktig motvekt til økt byråkratisering og makt til staten i nærings- og samfunnsliv. Høyresiden i norsk politikk har gjerne fremmet en liberalistisk politikk, men har ofte vært uenige om virkemidlene siden partiene har representert ulike interesser og verdier. Tidvis har nyliberalisme og kapitalistiske tendenser vært framtredende liberal politikk, andre ganger ikke. I dag spiller liberalismen fortsatt en viktig rolle for å sikre individene frihet og valgmuligheter politisk og økonomisk.
Kilde
Hagtvet, B. (2010) Ideologienes århundre, en personlig vandring i det 20. århundrets politiske idéhistorie. Dreyers forlag
Les original på NDLA →
Liberalismens kjerneverdi er frihet for individene og et fritt marked. Ideologien tok utgangspunkt i at menneskene var selvstendige, tenkende og fornuftige vesener. Krav om ytringsfrihet, likhet for loven og styrking av enkeltindividenes rettigheter overfor staten har vært viktige kampsaker for liberalismen fram til vår tid. Samfunnet ble sett på som summen av individene. Hvis staten skapte gode betingelser for det selvstendige og frie individet, ville samfunnet blomstre til det beste for alle i samfunnet.
Borgerlig demokrati
Liberalismen har spilt en sentral rolle i etableringen av moderne demokratier. Deler av borgerskapet i Vest-Europa var svært misfornøyde med det kongelige eneveldets sterke innflytelse over det politiske styret og økonomien. I pakt med opplysningstidens krav om fornuft og rasjonelle argumenter krevde liberale tenkere at makten skulle utgå fra folket. De mente at statsstyret skulle ta utgangspunkt i maktfordelingsprinsippet og forankres i en grunnlov som regulerte forholdet mellom myndighetene og folket.
En svak stat
I liberalismens tidligste fase så de liberale med stor skepsis på hvilke oppgaver en stat skulle ha. Erfaringene fra autoritære og eneveldige styresett spilte en rolle i denne sammenhengen. I utgangspunktet hevdet liberalistene at staten skulle operere som en "nattvekterstat", altså en stat som hadde et minimum av oppgaver. Staten skulle sikre lov og orden gjennom politi og domstoler, den skulle forsvare landet og forvalte demokratiske institusjoner. Alle andre samfunnsoppgaver kunne utføres i det private markedet.
Det private markedet
Markedsliberalismen er et sentralt begrep i denne sammenhengen. Med utgangspunkt i Adam Smiths bok Nasjonenes velstand, fra 1776, skulle markedet regulere seg selv gjennom private aktører. Smith hevdet at markedet fungerte best når produksjonen av varer og tjenester ble styrt av en "usynlig hånd" og regulert av tilbud og etterspørsel. Hvis staten ikke blandet seg i det frie markedet, ville konkurransen være lik for alle. Tidligere hadde bare privilegerte grupper tilgang til handelsvirksomhet. Med mekanismen "den usynlige hånd" kunne alle, også fattige mennesker, delta i handelsmarkedet.
En liberalistisk forståelse av fordelingen av goder og byrder i et samfunn er at man er "sin egen lykkes smed". Ordtaket sier at det er hvert individs eget ansvar å søke lykke og bidra til å få et godt liv. I et liberalistisk samfunn vil det alltid være konkurranse mellom individene. En har selv ansvar for å delta, noen vinner og andre taper. Over tid skapte dette store klasseforskjeller.
Kapitalisme
Industrialiseringen vokste og bredte om seg, og begrepet kapitalisme kunne etter hvert brukes om den økonomiske utviklingen. I kapitalismen er det bedriftsledere, bankierer og spekulanter som styrer økonomien. Dette skaper ytterligere økonomiske og sosiale forskjeller i samfunnet. Med store private og profittjagende aktører i markedet var veien kort til monopoler og utnytting av ressurser og arbeidere.
Sosialliberalisme
I takt med en økende arbeiderklasse fantes det liberale krefter som ønsket å bøte på de store forskjellene kapitalismen skapte. Blant sosialliberale politikere fantes det vilje til å bruke statlige tiltak for å unngå at familier og enkeltpersoner gikk til grunne i fattigdom.
Liberalismens betydning før og nå
I norsk historie har liberale tanker vært sentrale i etableringen av det norske selvstyret fra 1814, innføringen av parlamentarismen og i unionsoppløsningen fra Sverige i 1905. Liberalismens utvikling fram til våre dager har vist klare tendenser til å akseptere en sterkere stat i omfordelingen av goder og byrder i samfunnet.
Liberale partier har omfavnet en rekke sosiale reformer og har spilt en viktig rolle i etableringen av velferdsstaten i Norge. Venstres sosiale reformer rundt første verdenskrig startet et velferdsprogram som ble fullført med den offentlige folketrygden i 1967.
I etterkrigstiden har mange liberale partier vært en viktig motvekt til økt byråkratisering og makt til staten i nærings- og samfunnsliv. Høyresiden i norsk politikk har gjerne fremmet en liberalistisk politikk, men har ofte vært uenige om virkemidlene siden partiene har representert ulike interesser og verdier. Tidvis har nyliberalisme og kapitalistiske tendenser vært framtredende liberal politikk, andre ganger ikke. I dag spiller liberalismen fortsatt en viktig rolle for å sikre individene frihet og valgmuligheter politisk og økonomisk.
Kilde
Hagtvet, B. (2010) Ideologienes århundre, en personlig vandring i det 20. århundrets politiske idéhistorie. Dreyers forlag
Les original på NDLA →
Napoleon, Frankrikes redningsmann?
Den franske nasjonen
Da Napoleon og hans støttespillere gjorde statskupp ved inngangen til 1800-tallet, var han i realiteten ønsket. Etter ti år med revolusjonære tilstander, store omveltninger og krig ønsket franskmenn stabilitet. Med tittelen førstekonsul fikk Napoleon makt til å forsøke å forene ulike politiske bevegelser og samfunnsklasser i den nye franske nasjonen.
Podkast: NRK Episode 6 - Revolusjonens keiser
Etter Robespierres fall i juli 1794 vedtar Nasjonalforsamlingen en ny grunnlov med begrenset stemmerett. Landet styres av det upopulære Direktoriet, og det er flere forsøk på statskupp. Krigslykken snur, og generalen Napoleon Bonaparte utmerker seg med flere seire. I 1799 vender han tilbake fra felttoget i Egypt til Paris. Snart skal han erklære revolusjonen for over.
En moderne statsmann
Napoleon regnes som en moderne statsmann som bygde den nye franske nasjonen på fornuft og reformer. Slik sett videreførte Napoleon opplysningstidens ideer, samtidig som han opprettholdt deler av det gamle regimet.
Gjennom etableringen av et enhetlig lovverk, senere kalt Code Napoléon, ble det juridiske fundamentet for den nye nasjonen lagt.
Likhet for loven sikret støtte i de brede lag i befolkningen.
Privat eiendomsrett sikret borgerskapets støtte.
Napoleon fungerte også som garantist mot å gjeninnføre adelsprivilegiene. Dette sikret bøndenes støtte.
Tidligere hadde sentrale posisjoner i samfunnet vært forbeholdt de øverste stendene. Napoleons reformprogram la opp til at menn etter evner og talent, ikke arv og slektskap, kunne få posisjoner i samfunnet.
Offentlige skoler ble utbygd etter samme prinsipp. Det ble også opprettet muligheter for høyere utdanning der talent og kunnskaper var forutsetning for opptak, ikke gamle privilegier. Dette gjorde det mulig for større deler av befolkningen å få høyere utdanning. Dette gjaldt unge gutter og menn, jenter fikk ikke denne muligheten. Det ble Kirkens ansvar å drive en moralsk og praktisk opplæring for dem.
Forliket med paven
De revolusjonæres kamp mot Kirkens posisjon i samfunnet skapte store motsetninger, spesielt bøndene mislikte dette. Med Napoleons avtale med paven og den katolske kirken i 1801 ble Kirkens tradisjonelle posisjon i samfunnet gjenopprettet.
Keiser Napoleon
Napoleon oppnådde stor popularitet i folket. Det var flere hendelser som gjorde dette. Først ved statskuppet i 1799 og siden under Napoleonskrigene. Med støtte i sin popularitet lot Napoleon seg i 1804 krone til keiser i Frankrike etter en folkeavstemning.
Først og fremst skapte Napoleon fransk enhet og stabilitet etter et tiår med kaos og revolusjon. Men som keiser førte han Frankrike ut i Napoleonskrigene, noe som skapte krig og utrygghet i store deler av Europa fram mot hans endelige fall i 1815.
Les original på NDLA →
Da Napoleon og hans støttespillere gjorde statskupp ved inngangen til 1800-tallet, var han i realiteten ønsket. Etter ti år med revolusjonære tilstander, store omveltninger og krig ønsket franskmenn stabilitet. Med tittelen førstekonsul fikk Napoleon makt til å forsøke å forene ulike politiske bevegelser og samfunnsklasser i den nye franske nasjonen.
Podkast: NRK Episode 6 - Revolusjonens keiser
Etter Robespierres fall i juli 1794 vedtar Nasjonalforsamlingen en ny grunnlov med begrenset stemmerett. Landet styres av det upopulære Direktoriet, og det er flere forsøk på statskupp. Krigslykken snur, og generalen Napoleon Bonaparte utmerker seg med flere seire. I 1799 vender han tilbake fra felttoget i Egypt til Paris. Snart skal han erklære revolusjonen for over.
En moderne statsmann
Napoleon regnes som en moderne statsmann som bygde den nye franske nasjonen på fornuft og reformer. Slik sett videreførte Napoleon opplysningstidens ideer, samtidig som han opprettholdt deler av det gamle regimet.
Gjennom etableringen av et enhetlig lovverk, senere kalt Code Napoléon, ble det juridiske fundamentet for den nye nasjonen lagt.
Likhet for loven sikret støtte i de brede lag i befolkningen.
Privat eiendomsrett sikret borgerskapets støtte.
Napoleon fungerte også som garantist mot å gjeninnføre adelsprivilegiene. Dette sikret bøndenes støtte.
Tidligere hadde sentrale posisjoner i samfunnet vært forbeholdt de øverste stendene. Napoleons reformprogram la opp til at menn etter evner og talent, ikke arv og slektskap, kunne få posisjoner i samfunnet.
Offentlige skoler ble utbygd etter samme prinsipp. Det ble også opprettet muligheter for høyere utdanning der talent og kunnskaper var forutsetning for opptak, ikke gamle privilegier. Dette gjorde det mulig for større deler av befolkningen å få høyere utdanning. Dette gjaldt unge gutter og menn, jenter fikk ikke denne muligheten. Det ble Kirkens ansvar å drive en moralsk og praktisk opplæring for dem.
Forliket med paven
De revolusjonæres kamp mot Kirkens posisjon i samfunnet skapte store motsetninger, spesielt bøndene mislikte dette. Med Napoleons avtale med paven og den katolske kirken i 1801 ble Kirkens tradisjonelle posisjon i samfunnet gjenopprettet.
Keiser Napoleon
Napoleon oppnådde stor popularitet i folket. Det var flere hendelser som gjorde dette. Først ved statskuppet i 1799 og siden under Napoleonskrigene. Med støtte i sin popularitet lot Napoleon seg i 1804 krone til keiser i Frankrike etter en folkeavstemning.
Først og fremst skapte Napoleon fransk enhet og stabilitet etter et tiår med kaos og revolusjon. Men som keiser førte han Frankrike ut i Napoleonskrigene, noe som skapte krig og utrygghet i store deler av Europa fram mot hans endelige fall i 1815.
Les original på NDLA →
Napoleon, Frankrikes redningsmann?
Den franske nasjonen
Da Napoleon og hans støttespillere gjorde statskupp ved inngangen til 1800-tallet, var han i realiteten ønsket. Etter ti år med revolusjonære tilstander, store omveltninger og krig ønsket franskmenn stabilitet. Med tittelen førstekonsul fikk Napoleon makt til å forsøke å forene ulike politiske bevegelser og samfunnsklasser i den nye franske nasjonen.
Podkast: NRK Episode 6 - Revolusjonens keiser
Etter Robespierres fall i juli 1794 vedtar Nasjonalforsamlingen en ny grunnlov med begrenset stemmerett. Landet styres av det upopulære Direktoriet, og det er flere forsøk på statskupp. Krigslykken snur, og generalen Napoleon Bonaparte utmerker seg med flere seire. I 1799 vender han tilbake fra felttoget i Egypt til Paris. Snart skal han erklære revolusjonen for over.
En moderne statsmann
Napoleon regnes som en moderne statsmann som bygde den nye franske nasjonen på fornuft og reformer. Slik sett videreførte Napoleon opplysningstidens ideer, samtidig som han opprettholdt deler av det gamle regimet.
Gjennom etableringen av et enhetlig lovverk, senere kalt Code Napoléon, ble det juridiske fundamentet for den nye nasjonen lagt.
Likhet for loven sikret støtte i de brede lag i befolkningen.
Privat eiendomsrett sikret borgerskapets støtte.
Napoleon fungerte også som garantist mot å gjeninnføre adelsprivilegiene. Dette sikret bøndenes støtte.
Tidligere hadde sentrale posisjoner i samfunnet vært forbeholdt de øverste stendene. Napoleons reformprogram la opp til at menn etter evner og talent, ikke arv og slektskap, kunne få posisjoner i samfunnet.
Offentlige skoler ble utbygd etter samme prinsipp. Det ble også opprettet muligheter for høyere utdanning der talent og kunnskaper var forutsetning for opptak, ikke gamle privilegier. Dette gjorde det mulig for større deler av befolkningen å få høyere utdanning. Dette gjaldt unge gutter og menn, jenter fikk ikke denne muligheten. Det ble Kirkens ansvar å drive en moralsk og praktisk opplæring for dem.
Forliket med paven
De revolusjonæres kamp mot Kirkens posisjon i samfunnet skapte store motsetninger, spesielt bøndene mislikte dette. Med Napoleons avtale med paven og den katolske kirken i 1801 ble Kirkens tradisjonelle posisjon i samfunnet gjenopprettet.
Keiser Napoleon
Napoleon oppnådde stor popularitet i folket. Det var flere hendelser som gjorde dette. Først ved statskuppet i 1799 og siden under Napoleonskrigene. Med støtte i sin popularitet lot Napoleon seg i 1804 krone til keiser i Frankrike etter en folkeavstemning.
Først og fremst skapte Napoleon fransk enhet og stabilitet etter et tiår med kaos og revolusjon. Men som keiser førte han Frankrike ut i Napoleonskrigene, noe som skapte krig og utrygghet i store deler av Europa fram mot hans endelige fall i 1815.
Les original på NDLA →
Da Napoleon og hans støttespillere gjorde statskupp ved inngangen til 1800-tallet, var han i realiteten ønsket. Etter ti år med revolusjonære tilstander, store omveltninger og krig ønsket franskmenn stabilitet. Med tittelen førstekonsul fikk Napoleon makt til å forsøke å forene ulike politiske bevegelser og samfunnsklasser i den nye franske nasjonen.
Podkast: NRK Episode 6 - Revolusjonens keiser
Etter Robespierres fall i juli 1794 vedtar Nasjonalforsamlingen en ny grunnlov med begrenset stemmerett. Landet styres av det upopulære Direktoriet, og det er flere forsøk på statskupp. Krigslykken snur, og generalen Napoleon Bonaparte utmerker seg med flere seire. I 1799 vender han tilbake fra felttoget i Egypt til Paris. Snart skal han erklære revolusjonen for over.
En moderne statsmann
Napoleon regnes som en moderne statsmann som bygde den nye franske nasjonen på fornuft og reformer. Slik sett videreførte Napoleon opplysningstidens ideer, samtidig som han opprettholdt deler av det gamle regimet.
Gjennom etableringen av et enhetlig lovverk, senere kalt Code Napoléon, ble det juridiske fundamentet for den nye nasjonen lagt.
Likhet for loven sikret støtte i de brede lag i befolkningen.
Privat eiendomsrett sikret borgerskapets støtte.
Napoleon fungerte også som garantist mot å gjeninnføre adelsprivilegiene. Dette sikret bøndenes støtte.
Tidligere hadde sentrale posisjoner i samfunnet vært forbeholdt de øverste stendene. Napoleons reformprogram la opp til at menn etter evner og talent, ikke arv og slektskap, kunne få posisjoner i samfunnet.
Offentlige skoler ble utbygd etter samme prinsipp. Det ble også opprettet muligheter for høyere utdanning der talent og kunnskaper var forutsetning for opptak, ikke gamle privilegier. Dette gjorde det mulig for større deler av befolkningen å få høyere utdanning. Dette gjaldt unge gutter og menn, jenter fikk ikke denne muligheten. Det ble Kirkens ansvar å drive en moralsk og praktisk opplæring for dem.
Forliket med paven
De revolusjonæres kamp mot Kirkens posisjon i samfunnet skapte store motsetninger, spesielt bøndene mislikte dette. Med Napoleons avtale med paven og den katolske kirken i 1801 ble Kirkens tradisjonelle posisjon i samfunnet gjenopprettet.
Keiser Napoleon
Napoleon oppnådde stor popularitet i folket. Det var flere hendelser som gjorde dette. Først ved statskuppet i 1799 og siden under Napoleonskrigene. Med støtte i sin popularitet lot Napoleon seg i 1804 krone til keiser i Frankrike etter en folkeavstemning.
Først og fremst skapte Napoleon fransk enhet og stabilitet etter et tiår med kaos og revolusjon. Men som keiser førte han Frankrike ut i Napoleonskrigene, noe som skapte krig og utrygghet i store deler av Europa fram mot hans endelige fall i 1815.
Les original på NDLA →
Nasjon og nasjonalisme
Nasjon
Begrepet nasjon har flere betydninger. I den politiske forståelsen tok nasjonen utgangspunkt i en stat som omfattet en gruppe med felles identitet. I den kulturelle forståelsen av begrepet utgjorde nasjonen en gruppe av mennesker som delte en felles kulturell identitet.
Behovet for en nasjonal tilhørighet oppsto blant annet som følge av den industrielle revolusjonen med økende urbanisering, større markeder og utviklingen av kommunikasjonsmåter som knyttet by og land tettere sammen.
Politisk nasjonalisme
I opplysningstidens Frankrike oppstod den politiske forståelsen av nasjonalismen. Revolusjonens mål var å begrense konge- og adelsmakten og styrke folkesuvereniteten. Dette var et klart brudd med standssamfunnets hierarkier og privilegier. Alle franskmenn som var lojale til idéene om frihet, likhet og brorskap, var per definisjon borgere av nasjonen Frankrike, og ikke lenger kongens undersåtter.
Kulturell nasjonalisme
Under Napoleons okkupasjon av deler av dagens Tyskland oppsto en mer kulturnasjonalistisk forståelse av nasjonsbegrepet. Her var kulturelle særtrekk og folkegruppens egenart det viktigste. For tyskerne ble det derfor viktig å vise forskjellene fra okkupantene. Den tyske nasjonsforståelsen bygde på idéen om at et folk med felles språk og historie, og som delte en rekke kulturelle særtrekk, var en nasjon. I ytterste konsekvens kunne et begrep som avstamning bli lagt til grunn for å definere hvem som var tyskere.
I nasjonalromantikken ble det følgelig viktig å finne landets opprinnelige kulturelle egenart. Språket, naturen og historien definerte folket og satte grenser mot folkegrupper med annen etnisitet.
I norsk historie kan den politiske nasjonsforståelsen forankres i 1814 og lojaliteten mot Grunnloven, mens den kulturelle forståelsen knyttes til nasjonalromantikken fra 1840-årene der nordmennenes egenart og folkesjel vektlegges.
Årsaker til nasjonalismen
Klikk på plusstegnene for mer informasjon
Nasjonene vokser fram
Wienkongressen i 1815 definerte maktbalansen i Europa. Seierherrene etter Napoleonskrigene gjeninnførte prinsippet om at makten skulle ligge hos kongemakten og privilegerte grupper. Til tross for dette ble kravene om nasjonal selvstendighet og folkesuverenitet sentrale kampsaker for europeere flest.
Nasjonalismen kan lett tilpasses politiske ideologier. I første halvdel av 1800-tallet var nasjonalisme og liberalisme to sider av samme sak. Ulike folkegrupper kjempet for selvstyre, og nasjonene skulle baseres på folkesuverenitet og demokratiske institusjoner.
Revolusjoner og folkeopprør
Revolusjonene i 1830 og 1848 var preget av motstand mot forsøk fra kongemakt og adel på å begrense folkets medbestemmelse og individuelle rettigheter. I tillegg var flere av opprørene i Europa preget av ulike folkegruppers ønsker om selvstendighet.
Revolusjonene i 1830 og 1848
Klikk inn på kartet og se noen utvalgte revolusjoner og opprør.
Konservatisme og nasjonsbegrepet
I andre halvdel 1800-tallet tok de konservative kreftene kontroll over nasjonsbegrepet. Nå handlet det ikke om "taler og parlamentariske beslutninger, men om blod og jern", slik Preussens leder Otto von Bismarck formulerte det. Statsmakten brukte nasjonalistisk propaganda i aviser, i skolen og gjennom allmenn verneplikt for å vise nasjonal selvhevdelse. Sosialdarwinistiske idéer ble også lagt til i kappløpet om kolonier. Med stormaktenes oppblåste, nasjonalistiske selvbilde var veien mot første verdenskrig kort.
Samlende og splittende
Nasjonalismen fungerte som samlende og splittende. Samlingen av Tyskland og Italia i 1860-årene var forankret i den konservative nasjonalismen der henholdsvis Preussen og kongeriket Sardinia ledet samlingsprosessen. Delstatene var industrielt sterke og trengte kontroll over nye markeder. Otto von Bismarck, Preussen, og Camillo Cavour, Sardinia, drev gjennom samlingene ved hjelp av et sterkt militærapparat, nasjonalistisk propaganda og krigføring mot nabostatene. I 1871 ble det tyske keiserriket proklamert i speilsalen i Versailles. Samme år ble Kirkestaten innlemmet i det nye kongeriket Italia.
For de gamle imperiene Østerrike, Russland og Det osmanske riket fungerte nasjonalismen som splittende. Rikene bestod av en rekke folkegrupper som kjempet for selvstendighet og selvstyre innad i rikene. Først etter første verdenskrig fikk de fleste folkegruppene lønn for strevet da en rekke nye nasjoner ble selvstendige i Øst-Europa.
Nasjonalismen under fascismen
I mellomkrigstiden tok fascistene kontroll over nasjonalismen som ideologi. Den tyske nasjonalsosialismen hadde som mål å samle etniske tyskere på tvers av sosiale klasser i et storgermansk rike. Nasjonalismen i den fascistiske utgaven stod langt fra opplysningstidens idéer om maktfordeling og folkesuverenitet. Da Adolf Hitler kom til makten i Tyskland i 1933, ble andre partier forbudt og demokratiet satt til side. Fram mot utbruddet av andre verdenskrig ble alle sider ved det tyske samfunnet underlagt føreren og partiets kontroll, og den nasjonalsosialistiske propagandaen indoktrinerte det tyske folket fram til krigens slutt i 1945.
Ragnar Vold (1906-67) var tidlig ute med å se hva den totalitære utviklingen gjorde med mennesker i boka Tyskland marsjerer fra 1934:
"Demokrati uten politisk opplysning er som en by uten lys; borgerne famler i blinde. Og når det er mørkt, har man lett for å tro på politiske spøkelseshistorier."
Dette gjaldt ikke bare i Tyskland. Den fascistiske tenkningen preget store deler av Europa i mellomkrigstiden. De totalitære kreftene satte en rekke demokratier ut av spill i forsøket på å løse mellomkrigstidens økonomiske og politiske problemer med et totalitært politisk program.
Tenk over
Hva forbinder du med begrepet nasjonalisme i dag?
Kilder
Knudsen, O. F. & Berg, O. T. (2021, 8. november). Nasjon. I Store norske leksikon. http://snl.no/nasjon
Theodorsen, C. (2020, 14. mai). Blut und Eisen. I Store norske leksikon https://snl.no/Blut_und_Eisen
Les original på NDLA →
Begrepet nasjon har flere betydninger. I den politiske forståelsen tok nasjonen utgangspunkt i en stat som omfattet en gruppe med felles identitet. I den kulturelle forståelsen av begrepet utgjorde nasjonen en gruppe av mennesker som delte en felles kulturell identitet.
Behovet for en nasjonal tilhørighet oppsto blant annet som følge av den industrielle revolusjonen med økende urbanisering, større markeder og utviklingen av kommunikasjonsmåter som knyttet by og land tettere sammen.
Politisk nasjonalisme
I opplysningstidens Frankrike oppstod den politiske forståelsen av nasjonalismen. Revolusjonens mål var å begrense konge- og adelsmakten og styrke folkesuvereniteten. Dette var et klart brudd med standssamfunnets hierarkier og privilegier. Alle franskmenn som var lojale til idéene om frihet, likhet og brorskap, var per definisjon borgere av nasjonen Frankrike, og ikke lenger kongens undersåtter.
Kulturell nasjonalisme
Under Napoleons okkupasjon av deler av dagens Tyskland oppsto en mer kulturnasjonalistisk forståelse av nasjonsbegrepet. Her var kulturelle særtrekk og folkegruppens egenart det viktigste. For tyskerne ble det derfor viktig å vise forskjellene fra okkupantene. Den tyske nasjonsforståelsen bygde på idéen om at et folk med felles språk og historie, og som delte en rekke kulturelle særtrekk, var en nasjon. I ytterste konsekvens kunne et begrep som avstamning bli lagt til grunn for å definere hvem som var tyskere.
I nasjonalromantikken ble det følgelig viktig å finne landets opprinnelige kulturelle egenart. Språket, naturen og historien definerte folket og satte grenser mot folkegrupper med annen etnisitet.
I norsk historie kan den politiske nasjonsforståelsen forankres i 1814 og lojaliteten mot Grunnloven, mens den kulturelle forståelsen knyttes til nasjonalromantikken fra 1840-årene der nordmennenes egenart og folkesjel vektlegges.
Årsaker til nasjonalismen
Klikk på plusstegnene for mer informasjon
Nasjonene vokser fram
Wienkongressen i 1815 definerte maktbalansen i Europa. Seierherrene etter Napoleonskrigene gjeninnførte prinsippet om at makten skulle ligge hos kongemakten og privilegerte grupper. Til tross for dette ble kravene om nasjonal selvstendighet og folkesuverenitet sentrale kampsaker for europeere flest.
Nasjonalismen kan lett tilpasses politiske ideologier. I første halvdel av 1800-tallet var nasjonalisme og liberalisme to sider av samme sak. Ulike folkegrupper kjempet for selvstyre, og nasjonene skulle baseres på folkesuverenitet og demokratiske institusjoner.
Revolusjoner og folkeopprør
Revolusjonene i 1830 og 1848 var preget av motstand mot forsøk fra kongemakt og adel på å begrense folkets medbestemmelse og individuelle rettigheter. I tillegg var flere av opprørene i Europa preget av ulike folkegruppers ønsker om selvstendighet.
Revolusjonene i 1830 og 1848
Klikk inn på kartet og se noen utvalgte revolusjoner og opprør.
Konservatisme og nasjonsbegrepet
I andre halvdel 1800-tallet tok de konservative kreftene kontroll over nasjonsbegrepet. Nå handlet det ikke om "taler og parlamentariske beslutninger, men om blod og jern", slik Preussens leder Otto von Bismarck formulerte det. Statsmakten brukte nasjonalistisk propaganda i aviser, i skolen og gjennom allmenn verneplikt for å vise nasjonal selvhevdelse. Sosialdarwinistiske idéer ble også lagt til i kappløpet om kolonier. Med stormaktenes oppblåste, nasjonalistiske selvbilde var veien mot første verdenskrig kort.
Samlende og splittende
Nasjonalismen fungerte som samlende og splittende. Samlingen av Tyskland og Italia i 1860-årene var forankret i den konservative nasjonalismen der henholdsvis Preussen og kongeriket Sardinia ledet samlingsprosessen. Delstatene var industrielt sterke og trengte kontroll over nye markeder. Otto von Bismarck, Preussen, og Camillo Cavour, Sardinia, drev gjennom samlingene ved hjelp av et sterkt militærapparat, nasjonalistisk propaganda og krigføring mot nabostatene. I 1871 ble det tyske keiserriket proklamert i speilsalen i Versailles. Samme år ble Kirkestaten innlemmet i det nye kongeriket Italia.
For de gamle imperiene Østerrike, Russland og Det osmanske riket fungerte nasjonalismen som splittende. Rikene bestod av en rekke folkegrupper som kjempet for selvstendighet og selvstyre innad i rikene. Først etter første verdenskrig fikk de fleste folkegruppene lønn for strevet da en rekke nye nasjoner ble selvstendige i Øst-Europa.
Nasjonalismen under fascismen
I mellomkrigstiden tok fascistene kontroll over nasjonalismen som ideologi. Den tyske nasjonalsosialismen hadde som mål å samle etniske tyskere på tvers av sosiale klasser i et storgermansk rike. Nasjonalismen i den fascistiske utgaven stod langt fra opplysningstidens idéer om maktfordeling og folkesuverenitet. Da Adolf Hitler kom til makten i Tyskland i 1933, ble andre partier forbudt og demokratiet satt til side. Fram mot utbruddet av andre verdenskrig ble alle sider ved det tyske samfunnet underlagt føreren og partiets kontroll, og den nasjonalsosialistiske propagandaen indoktrinerte det tyske folket fram til krigens slutt i 1945.
Ragnar Vold (1906-67) var tidlig ute med å se hva den totalitære utviklingen gjorde med mennesker i boka Tyskland marsjerer fra 1934:
"Demokrati uten politisk opplysning er som en by uten lys; borgerne famler i blinde. Og når det er mørkt, har man lett for å tro på politiske spøkelseshistorier."
Dette gjaldt ikke bare i Tyskland. Den fascistiske tenkningen preget store deler av Europa i mellomkrigstiden. De totalitære kreftene satte en rekke demokratier ut av spill i forsøket på å løse mellomkrigstidens økonomiske og politiske problemer med et totalitært politisk program.
Tenk over
Hva forbinder du med begrepet nasjonalisme i dag?
Kilder
Knudsen, O. F. & Berg, O. T. (2021, 8. november). Nasjon. I Store norske leksikon. http://snl.no/nasjon
Theodorsen, C. (2020, 14. mai). Blut und Eisen. I Store norske leksikon https://snl.no/Blut_und_Eisen
Les original på NDLA →
Nasjon og nasjonalisme
Nasjon
Begrepet nasjon har flere betydninger. I den politiske forståelsen tok nasjonen utgangspunkt i en stat som omfattet en gruppe med felles identitet. I den kulturelle forståelsen av begrepet utgjorde nasjonen en gruppe av mennesker som delte en felles kulturell identitet.
Behovet for en nasjonal tilhørighet oppsto blant annet som følge av den industrielle revolusjonen med økende urbanisering, større markeder og utviklingen av kommunikasjonsmåter som knyttet by og land tettere sammen.
Politisk nasjonalisme
I opplysningstidens Frankrike oppstod den politiske forståelsen av nasjonalismen. Revolusjonens mål var å begrense konge- og adelsmakten og styrke folkesuvereniteten. Dette var et klart brudd med standssamfunnets hierarkier og privilegier. Alle franskmenn som var lojale til idéene om frihet, likhet og brorskap, var per definisjon borgere av nasjonen Frankrike, og ikke lenger kongens undersåtter.
Kulturell nasjonalisme
Under Napoleons okkupasjon av deler av dagens Tyskland oppsto en mer kulturnasjonalistisk forståelse av nasjonsbegrepet. Her var kulturelle særtrekk og folkegruppens egenart det viktigste. For tyskerne ble det derfor viktig å vise forskjellene fra okkupantene. Den tyske nasjonsforståelsen bygde på idéen om at et folk med felles språk og historie, og som delte en rekke kulturelle særtrekk, var en nasjon. I ytterste konsekvens kunne et begrep som avstamning bli lagt til grunn for å definere hvem som var tyskere.
I nasjonalromantikken ble det følgelig viktig å finne landets opprinnelige kulturelle egenart. Språket, naturen og historien definerte folket og satte grenser mot folkegrupper med annen etnisitet.
I norsk historie kan den politiske nasjonsforståelsen forankres i 1814 og lojaliteten mot Grunnloven, mens den kulturelle forståelsen knyttes til nasjonalromantikken fra 1840-årene der nordmennenes egenart og folkesjel vektlegges.
Årsaker til nasjonalismen
Klikk på plusstegnene for mer informasjon
Nasjonene vokser fram
Wienkongressen i 1815 definerte maktbalansen i Europa. Seierherrene etter Napoleonskrigene gjeninnførte prinsippet om at makten skulle ligge hos kongemakten og privilegerte grupper. Til tross for dette ble kravene om nasjonal selvstendighet og folkesuverenitet sentrale kampsaker for europeere flest.
Nasjonalismen kan lett tilpasses politiske ideologier. I første halvdel av 1800-tallet var nasjonalisme og liberalisme to sider av samme sak. Ulike folkegrupper kjempet for selvstyre, og nasjonene skulle baseres på folkesuverenitet og demokratiske institusjoner.
Revolusjoner og folkeopprør
Revolusjonene i 1830 og 1848 var preget av motstand mot forsøk fra kongemakt og adel på å begrense folkets medbestemmelse og individuelle rettigheter. I tillegg var flere av opprørene i Europa preget av ulike folkegruppers ønsker om selvstendighet.
Revolusjonene i 1830 og 1848
Klikk inn på kartet og se noen utvalgte revolusjoner og opprør.
Konservatisme og nasjonsbegrepet
I andre halvdel 1800-tallet tok de konservative kreftene kontroll over nasjonsbegrepet. Nå handlet det ikke om "taler og parlamentariske beslutninger, men om blod og jern", slik Preussens leder Otto von Bismarck formulerte det. Statsmakten brukte nasjonalistisk propaganda i aviser, i skolen og gjennom allmenn verneplikt for å vise nasjonal selvhevdelse. Sosialdarwinistiske idéer ble også lagt til i kappløpet om kolonier. Med stormaktenes oppblåste, nasjonalistiske selvbilde var veien mot første verdenskrig kort.
Samlende og splittende
Nasjonalismen fungerte som samlende og splittende. Samlingen av Tyskland og Italia i 1860-årene var forankret i den konservative nasjonalismen der henholdsvis Preussen og kongeriket Sardinia ledet samlingsprosessen. Delstatene var industrielt sterke og trengte kontroll over nye markeder. Otto von Bismarck, Preussen, og Camillo Cavour, Sardinia, drev gjennom samlingene ved hjelp av et sterkt militærapparat, nasjonalistisk propaganda og krigføring mot nabostatene. I 1871 ble det tyske keiserriket proklamert i speilsalen i Versailles. Samme år ble Kirkestaten innlemmet i det nye kongeriket Italia.
For de gamle imperiene Østerrike, Russland og Det osmanske riket fungerte nasjonalismen som splittende. Rikene bestod av en rekke folkegrupper som kjempet for selvstendighet og selvstyre innad i rikene. Først etter første verdenskrig fikk de fleste folkegruppene lønn for strevet da en rekke nye nasjoner ble selvstendige i Øst-Europa.
Nasjonalismen under fascismen
I mellomkrigstiden tok fascistene kontroll over nasjonalismen som ideologi. Den tyske nasjonalsosialismen hadde som mål å samle etniske tyskere på tvers av sosiale klasser i et storgermansk rike. Nasjonalismen i den fascistiske utgaven stod langt fra opplysningstidens idéer om maktfordeling og folkesuverenitet. Da Adolf Hitler kom til makten i Tyskland i 1933, ble andre partier forbudt og demokratiet satt til side. Fram mot utbruddet av andre verdenskrig ble alle sider ved det tyske samfunnet underlagt føreren og partiets kontroll, og den nasjonalsosialistiske propagandaen indoktrinerte det tyske folket fram til krigens slutt i 1945.
Ragnar Vold (1906-67) var tidlig ute med å se hva den totalitære utviklingen gjorde med mennesker i boka Tyskland marsjerer fra 1934:
"Demokrati uten politisk opplysning er som en by uten lys; borgerne famler i blinde. Og når det er mørkt, har man lett for å tro på politiske spøkelseshistorier."
Dette gjaldt ikke bare i Tyskland. Den fascistiske tenkningen preget store deler av Europa i mellomkrigstiden. De totalitære kreftene satte en rekke demokratier ut av spill i forsøket på å løse mellomkrigstidens økonomiske og politiske problemer med et totalitært politisk program.
Tenk over
Hva forbinder du med begrepet nasjonalisme i dag?
Kilder
Knudsen, O. F. & Berg, O. T. (2021, 8. november). Nasjon. I Store norske leksikon. http://snl.no/nasjon
Theodorsen, C. (2020, 14. mai). Blut und Eisen. I Store norske leksikon https://snl.no/Blut_und_Eisen
Les original på NDLA →
Begrepet nasjon har flere betydninger. I den politiske forståelsen tok nasjonen utgangspunkt i en stat som omfattet en gruppe med felles identitet. I den kulturelle forståelsen av begrepet utgjorde nasjonen en gruppe av mennesker som delte en felles kulturell identitet.
Behovet for en nasjonal tilhørighet oppsto blant annet som følge av den industrielle revolusjonen med økende urbanisering, større markeder og utviklingen av kommunikasjonsmåter som knyttet by og land tettere sammen.
Politisk nasjonalisme
I opplysningstidens Frankrike oppstod den politiske forståelsen av nasjonalismen. Revolusjonens mål var å begrense konge- og adelsmakten og styrke folkesuvereniteten. Dette var et klart brudd med standssamfunnets hierarkier og privilegier. Alle franskmenn som var lojale til idéene om frihet, likhet og brorskap, var per definisjon borgere av nasjonen Frankrike, og ikke lenger kongens undersåtter.
Kulturell nasjonalisme
Under Napoleons okkupasjon av deler av dagens Tyskland oppsto en mer kulturnasjonalistisk forståelse av nasjonsbegrepet. Her var kulturelle særtrekk og folkegruppens egenart det viktigste. For tyskerne ble det derfor viktig å vise forskjellene fra okkupantene. Den tyske nasjonsforståelsen bygde på idéen om at et folk med felles språk og historie, og som delte en rekke kulturelle særtrekk, var en nasjon. I ytterste konsekvens kunne et begrep som avstamning bli lagt til grunn for å definere hvem som var tyskere.
I nasjonalromantikken ble det følgelig viktig å finne landets opprinnelige kulturelle egenart. Språket, naturen og historien definerte folket og satte grenser mot folkegrupper med annen etnisitet.
I norsk historie kan den politiske nasjonsforståelsen forankres i 1814 og lojaliteten mot Grunnloven, mens den kulturelle forståelsen knyttes til nasjonalromantikken fra 1840-årene der nordmennenes egenart og folkesjel vektlegges.
Årsaker til nasjonalismen
Klikk på plusstegnene for mer informasjon
Nasjonene vokser fram
Wienkongressen i 1815 definerte maktbalansen i Europa. Seierherrene etter Napoleonskrigene gjeninnførte prinsippet om at makten skulle ligge hos kongemakten og privilegerte grupper. Til tross for dette ble kravene om nasjonal selvstendighet og folkesuverenitet sentrale kampsaker for europeere flest.
Nasjonalismen kan lett tilpasses politiske ideologier. I første halvdel av 1800-tallet var nasjonalisme og liberalisme to sider av samme sak. Ulike folkegrupper kjempet for selvstyre, og nasjonene skulle baseres på folkesuverenitet og demokratiske institusjoner.
Revolusjoner og folkeopprør
Revolusjonene i 1830 og 1848 var preget av motstand mot forsøk fra kongemakt og adel på å begrense folkets medbestemmelse og individuelle rettigheter. I tillegg var flere av opprørene i Europa preget av ulike folkegruppers ønsker om selvstendighet.
Revolusjonene i 1830 og 1848
Klikk inn på kartet og se noen utvalgte revolusjoner og opprør.
Konservatisme og nasjonsbegrepet
I andre halvdel 1800-tallet tok de konservative kreftene kontroll over nasjonsbegrepet. Nå handlet det ikke om "taler og parlamentariske beslutninger, men om blod og jern", slik Preussens leder Otto von Bismarck formulerte det. Statsmakten brukte nasjonalistisk propaganda i aviser, i skolen og gjennom allmenn verneplikt for å vise nasjonal selvhevdelse. Sosialdarwinistiske idéer ble også lagt til i kappløpet om kolonier. Med stormaktenes oppblåste, nasjonalistiske selvbilde var veien mot første verdenskrig kort.
Samlende og splittende
Nasjonalismen fungerte som samlende og splittende. Samlingen av Tyskland og Italia i 1860-årene var forankret i den konservative nasjonalismen der henholdsvis Preussen og kongeriket Sardinia ledet samlingsprosessen. Delstatene var industrielt sterke og trengte kontroll over nye markeder. Otto von Bismarck, Preussen, og Camillo Cavour, Sardinia, drev gjennom samlingene ved hjelp av et sterkt militærapparat, nasjonalistisk propaganda og krigføring mot nabostatene. I 1871 ble det tyske keiserriket proklamert i speilsalen i Versailles. Samme år ble Kirkestaten innlemmet i det nye kongeriket Italia.
For de gamle imperiene Østerrike, Russland og Det osmanske riket fungerte nasjonalismen som splittende. Rikene bestod av en rekke folkegrupper som kjempet for selvstendighet og selvstyre innad i rikene. Først etter første verdenskrig fikk de fleste folkegruppene lønn for strevet da en rekke nye nasjoner ble selvstendige i Øst-Europa.
Nasjonalismen under fascismen
I mellomkrigstiden tok fascistene kontroll over nasjonalismen som ideologi. Den tyske nasjonalsosialismen hadde som mål å samle etniske tyskere på tvers av sosiale klasser i et storgermansk rike. Nasjonalismen i den fascistiske utgaven stod langt fra opplysningstidens idéer om maktfordeling og folkesuverenitet. Da Adolf Hitler kom til makten i Tyskland i 1933, ble andre partier forbudt og demokratiet satt til side. Fram mot utbruddet av andre verdenskrig ble alle sider ved det tyske samfunnet underlagt føreren og partiets kontroll, og den nasjonalsosialistiske propagandaen indoktrinerte det tyske folket fram til krigens slutt i 1945.
Ragnar Vold (1906-67) var tidlig ute med å se hva den totalitære utviklingen gjorde med mennesker i boka Tyskland marsjerer fra 1934:
"Demokrati uten politisk opplysning er som en by uten lys; borgerne famler i blinde. Og når det er mørkt, har man lett for å tro på politiske spøkelseshistorier."
Dette gjaldt ikke bare i Tyskland. Den fascistiske tenkningen preget store deler av Europa i mellomkrigstiden. De totalitære kreftene satte en rekke demokratier ut av spill i forsøket på å løse mellomkrigstidens økonomiske og politiske problemer med et totalitært politisk program.
Tenk over
Hva forbinder du med begrepet nasjonalisme i dag?
Kilder
Knudsen, O. F. & Berg, O. T. (2021, 8. november). Nasjon. I Store norske leksikon. http://snl.no/nasjon
Theodorsen, C. (2020, 14. mai). Blut und Eisen. I Store norske leksikon https://snl.no/Blut_und_Eisen
Les original på NDLA →
Opplysningstidens idégrunnlag
Enevelde og merkantilisme
Den vanligste styreformen i Europa på 1600-tallet var enevelde i en eller annen form. Tanken bak dette systemet var at kongen var enerådende. Han kunne vedta lover og regler, bestemme hvem som skulle sitte i regjeringen, og kunne benåde dømte lovbrytere. Han hadde også full kontroll over statens økonomi. Den mest kjente eneveldige kongen i Frankrike, Ludvig 14. (1643–1715) skal ha uttalt: "Staten, det er jeg!"
Det dominerende økonomiske systemet i Europa var i samme tidsrom merkantilismen. Systemet var i de eneveldige kongenes og privilegerte gruppenes interesse, og målet var å oppnå et handelsoverskudd i forhold til andre land. Store mengder "edle metaller" var uttrykk for landets rikdom og velstand. For å skaffe dette ble import av varer fra utlandet pålagt høy toll og store avgifter. I tillegg fikk handelskompanier enerett på handel med stormaktenes oversjøiske kolonier.
Adam Smith ble den fremste kritikeren av dette systemet. Han hevdet i boka Nasjonenes velstand fra 1776 at det frie markedet burde regulere seg selv gjennom tilbud og etterspørsel, heller enn å bli strengt regulert av en stat.
Naturretten
Den naturvitenskapelige metodens logikk ble også forsøkt overført til menneskene og samfunnet. Ifølge opplysningsfilosofene skulle rettsstaten og lovene som omfattet menneskene, gjelde for alle. De utviklet en rettsoppfatning som ble kalt naturretten. De så for seg at naturens orden og lovmessighet ga mennesket visse opprinnelige og allmenne rettigheter og plikter. Disse rettighetene og pliktene er grunnleggende for alle mennesker.
Menneskerettighetene, som vi kjenner dem i dag, fikk sin spede begynnelse med naturretten. Naturretten hentet sine idealer blant annet fra senantikken og romersk rettslære.
Samfunnskontrakt
Den engelske filosofen Thomas Hobbes tok utgangspunkt i naturen da han formulerte sin kontraktsteori. Han mente at siden alle mennesker i utgangspunktet var frie, ville det bli en alles kamp mot alle dersom menneskets primitive egenskaper fikk fritt spillerom i naturtilstanden. Staten måtte derfor være der for å verne menneskene og sikre dem grunnleggende rettigheter og plikter. Menneskene skulle så gi makt og deler av sin frihet tilbake til dem som styrte. I det politiske hovedverket sitt, Leviathan, fra 1651, kalte Hobbes denne gjensidige ordningen en samfunnskontrakt. Styringssystemet enevelde, som var utbredt i Europa fra midten av 1600-tallet, passet godt inn i den politiske filosofien til Hobbes.
Bill of Rights
Det var i England at opplysningstidens ideer først fikk fotfeste i politikken. Den såkalte glorious revolution i 1688 avsatte den katolske kong Jakob 2. og innsatte datteren hans, Maria, og svigersønnen Vilhelm som dronning og konge. De ble lovet støtte av Parlamentet dersom de godtok en samling av rettsregler som ga Underhuset større fullmakter til å utøve politikk og til å bestemme over hæren og flåten. Et annet krav var at kongen også måtte sette sammen regjeringen med utgangspunkt i hvem som hadde flertall i Underhuset. Dette systemet kalles parlamentarisme.
I dag har vi parlamentarisme også i Norge. Kongen må henvende seg til lederen av det største partiet etter hvert stortingsvalg for å be ham eller henne om å danne regjering. Parlamentarismen var ett av flere steg i retning av det vi i dag kjenner som demokrati. Med The Bill of Rights ble det umulig å innføre enevelde i England.
John Lockes politiske filosofi
Den engelske filosofen John Locke var arkitekten bak Bill of Rights og gikk enda et steg lenger enn Thomas Hobbes i sin politiske filosofi. Han var både enig og uenig med Hobbes. Som Hobbes mente Locke at statens viktigste oppgave var å sikre innbyggerne grunnleggende naturlige rettigheter. Bare slik kunne staten legitimere – eller rettferdiggjøre – sin makt. Makten burde fordeles på flere instanser. Samspillet mellom myndighetene og innbyggerne ble regulert i en tenkt kontrakt. Locke var derimot uenig med Hobbes i at menneskene var "primitive" i naturtilstanden. Locke mente at menneskene var grunnleggende fornuftige og tolerante.
Dersom myndighetene ikke overholdt sin del av kontrakten – som var å sikre trygge rammer for alle – hadde innbyggerne rett og plikt til å gjøre opprør og å finne nye makthavere. Denne retten og plikten bygde på folkesuverenitetsprinsippet, som sier at all statsmakt og styring av samfunnet skal utgå fra folket. Oftest skjer det via et folkevalgt parlament (en nasjonalforsamling).
Tenk over
Opplysningsfilosofene bygde sin tenkning på fornuft og vitenskap. Trenger vi en ny folkeopplysning i dagens samfunn?
Les original på NDLA →
Den vanligste styreformen i Europa på 1600-tallet var enevelde i en eller annen form. Tanken bak dette systemet var at kongen var enerådende. Han kunne vedta lover og regler, bestemme hvem som skulle sitte i regjeringen, og kunne benåde dømte lovbrytere. Han hadde også full kontroll over statens økonomi. Den mest kjente eneveldige kongen i Frankrike, Ludvig 14. (1643–1715) skal ha uttalt: "Staten, det er jeg!"
Det dominerende økonomiske systemet i Europa var i samme tidsrom merkantilismen. Systemet var i de eneveldige kongenes og privilegerte gruppenes interesse, og målet var å oppnå et handelsoverskudd i forhold til andre land. Store mengder "edle metaller" var uttrykk for landets rikdom og velstand. For å skaffe dette ble import av varer fra utlandet pålagt høy toll og store avgifter. I tillegg fikk handelskompanier enerett på handel med stormaktenes oversjøiske kolonier.
Adam Smith ble den fremste kritikeren av dette systemet. Han hevdet i boka Nasjonenes velstand fra 1776 at det frie markedet burde regulere seg selv gjennom tilbud og etterspørsel, heller enn å bli strengt regulert av en stat.
Naturretten
Den naturvitenskapelige metodens logikk ble også forsøkt overført til menneskene og samfunnet. Ifølge opplysningsfilosofene skulle rettsstaten og lovene som omfattet menneskene, gjelde for alle. De utviklet en rettsoppfatning som ble kalt naturretten. De så for seg at naturens orden og lovmessighet ga mennesket visse opprinnelige og allmenne rettigheter og plikter. Disse rettighetene og pliktene er grunnleggende for alle mennesker.
Menneskerettighetene, som vi kjenner dem i dag, fikk sin spede begynnelse med naturretten. Naturretten hentet sine idealer blant annet fra senantikken og romersk rettslære.
Samfunnskontrakt
Den engelske filosofen Thomas Hobbes tok utgangspunkt i naturen da han formulerte sin kontraktsteori. Han mente at siden alle mennesker i utgangspunktet var frie, ville det bli en alles kamp mot alle dersom menneskets primitive egenskaper fikk fritt spillerom i naturtilstanden. Staten måtte derfor være der for å verne menneskene og sikre dem grunnleggende rettigheter og plikter. Menneskene skulle så gi makt og deler av sin frihet tilbake til dem som styrte. I det politiske hovedverket sitt, Leviathan, fra 1651, kalte Hobbes denne gjensidige ordningen en samfunnskontrakt. Styringssystemet enevelde, som var utbredt i Europa fra midten av 1600-tallet, passet godt inn i den politiske filosofien til Hobbes.
Bill of Rights
Det var i England at opplysningstidens ideer først fikk fotfeste i politikken. Den såkalte glorious revolution i 1688 avsatte den katolske kong Jakob 2. og innsatte datteren hans, Maria, og svigersønnen Vilhelm som dronning og konge. De ble lovet støtte av Parlamentet dersom de godtok en samling av rettsregler som ga Underhuset større fullmakter til å utøve politikk og til å bestemme over hæren og flåten. Et annet krav var at kongen også måtte sette sammen regjeringen med utgangspunkt i hvem som hadde flertall i Underhuset. Dette systemet kalles parlamentarisme.
I dag har vi parlamentarisme også i Norge. Kongen må henvende seg til lederen av det største partiet etter hvert stortingsvalg for å be ham eller henne om å danne regjering. Parlamentarismen var ett av flere steg i retning av det vi i dag kjenner som demokrati. Med The Bill of Rights ble det umulig å innføre enevelde i England.
John Lockes politiske filosofi
Den engelske filosofen John Locke var arkitekten bak Bill of Rights og gikk enda et steg lenger enn Thomas Hobbes i sin politiske filosofi. Han var både enig og uenig med Hobbes. Som Hobbes mente Locke at statens viktigste oppgave var å sikre innbyggerne grunnleggende naturlige rettigheter. Bare slik kunne staten legitimere – eller rettferdiggjøre – sin makt. Makten burde fordeles på flere instanser. Samspillet mellom myndighetene og innbyggerne ble regulert i en tenkt kontrakt. Locke var derimot uenig med Hobbes i at menneskene var "primitive" i naturtilstanden. Locke mente at menneskene var grunnleggende fornuftige og tolerante.
Dersom myndighetene ikke overholdt sin del av kontrakten – som var å sikre trygge rammer for alle – hadde innbyggerne rett og plikt til å gjøre opprør og å finne nye makthavere. Denne retten og plikten bygde på folkesuverenitetsprinsippet, som sier at all statsmakt og styring av samfunnet skal utgå fra folket. Oftest skjer det via et folkevalgt parlament (en nasjonalforsamling).
Tenk over
Opplysningsfilosofene bygde sin tenkning på fornuft og vitenskap. Trenger vi en ny folkeopplysning i dagens samfunn?
Les original på NDLA →
Opplysningstid og revolusjoner: Demokratiet utvikles
I relatert innhold nederst på sida finner du flere aktuelle artikler du kan bruke som kilder i oppgavene.
Oppgave 1: Arven fra antikken
Se animasjonen Det athenske demokrati nedenfor og svar på spørsmålet:
Hva gjenkjenner du fra det athenske demokratiet i vårt eget politiske system?
Oppgave 2: Demokratiets utvikling
Se filmen Demokrati nedenfor og lag en skjematisk framstilling av de mest framtredende styreformene i Europa i:
antikken
middelalderen
tidlig nytid
Oppgave 3: Opplysningstid og revolusjoner
Opplysningsfilosofene var kritiske til det kongelige eneveldet og krevde nye styreformer med folkelig medbestemmelse.
Se filmen Opplysningstiden nedenfor og formuler et sammendrag av opplysningsfilosofenes kritikk og tanker om et mer demokratisk styre.
Oppgave 4: Arven fra opplysningstiden
Etter Napoleonskrigene ble mange av opplysningstidens liberale tanker satt tilbake. Bruk artikkelen Arven fra opplysningstiden og drøft utviklingen av demokratiet i Europa fram mot vår tid.
Les original på NDLA →
Oppgave 1: Arven fra antikken
Se animasjonen Det athenske demokrati nedenfor og svar på spørsmålet:
Hva gjenkjenner du fra det athenske demokratiet i vårt eget politiske system?
Oppgave 2: Demokratiets utvikling
Se filmen Demokrati nedenfor og lag en skjematisk framstilling av de mest framtredende styreformene i Europa i:
antikken
middelalderen
tidlig nytid
Oppgave 3: Opplysningstid og revolusjoner
Opplysningsfilosofene var kritiske til det kongelige eneveldet og krevde nye styreformer med folkelig medbestemmelse.
Se filmen Opplysningstiden nedenfor og formuler et sammendrag av opplysningsfilosofenes kritikk og tanker om et mer demokratisk styre.
Oppgave 4: Arven fra opplysningstiden
Etter Napoleonskrigene ble mange av opplysningstidens liberale tanker satt tilbake. Bruk artikkelen Arven fra opplysningstiden og drøft utviklingen av demokratiet i Europa fram mot vår tid.
Les original på NDLA →
Opplysningstid og revolusjoner: Demokratiet utvikles
I relatert innhold nederst på sida finner du flere aktuelle artikler du kan bruke som kilder i oppgavene.
Oppgave 1: Arven fra antikken
Se animasjonen Det athenske demokrati nedenfor og svar på spørsmålet:
Hva gjenkjenner du fra det athenske demokratiet i vårt eget politiske system?
Oppgave 2: Demokratiets utvikling
Se filmen Demokrati nedenfor og lag en skjematisk framstilling av de mest framtredende styreformene i Europa i:
antikken
middelalderen
tidlig nytid
Oppgave 3: Opplysningstid og revolusjoner
Opplysningsfilosofene var kritiske til det kongelige eneveldet og krevde nye styreformer med folkelig medbestemmelse.
Se filmen Opplysningstiden nedenfor og formuler et sammendrag av opplysningsfilosofenes kritikk og tanker om et mer demokratisk styre.
Oppgave 4: Arven fra opplysningstiden
Etter Napoleonskrigene ble mange av opplysningstidens liberale tanker satt tilbake. Bruk artikkelen Arven fra opplysningstiden og drøft utviklingen av demokratiet i Europa fram mot vår tid.
Les original på NDLA →
Oppgave 1: Arven fra antikken
Se animasjonen Det athenske demokrati nedenfor og svar på spørsmålet:
Hva gjenkjenner du fra det athenske demokratiet i vårt eget politiske system?
Oppgave 2: Demokratiets utvikling
Se filmen Demokrati nedenfor og lag en skjematisk framstilling av de mest framtredende styreformene i Europa i:
antikken
middelalderen
tidlig nytid
Oppgave 3: Opplysningstid og revolusjoner
Opplysningsfilosofene var kritiske til det kongelige eneveldet og krevde nye styreformer med folkelig medbestemmelse.
Se filmen Opplysningstiden nedenfor og formuler et sammendrag av opplysningsfilosofenes kritikk og tanker om et mer demokratisk styre.
Oppgave 4: Arven fra opplysningstiden
Etter Napoleonskrigene ble mange av opplysningstidens liberale tanker satt tilbake. Bruk artikkelen Arven fra opplysningstiden og drøft utviklingen av demokratiet i Europa fram mot vår tid.
Les original på NDLA →
Republikk og terrorvelde
Krig og kongens fall
Etter at grunnloven ble vedtatt i 1791 ble den nye samfunnsordningen truet fra flere hold. Adelen søkte støtte i utlandet for å gjeninnføre sine privilegier. Kongemakten ble svekket i den nye grunnloven, og kongen var derfor sterkt imot de samfunnsendringene som den nye franske nasjonen skulle bygge på. Med ulike motiver gikk Frankrike til krig mot Østerrike og Preussen våren 1792. For en svekket adel og kongemakt var målet å stoppe revolusjonen ved hjelp av utenlandske styrker. For de revolusjonære var tanken at ved å spre revolusjonens ideer til de eneveldige nabolandene, sikret man at samfunnsendringene ble permanente.
Blant de revolusjonære fantes det mange ulike fraksjoner med ulike syn på hvilken politisk vei den nye nasjonen skulle ta. De var alle imot det kongelige eneveldet og ønsket et nytt og "opplyst" Frankrike, men hadde ulike syn på hvilke virkemidler som skulle brukes. Slik ble den politiske høyre/venstre-aksen dannet mellom moderate og radikale republikanere. Dette ble synlig i forbindelse med kong Ludvig 16s fluktforsøk og pågripelsen av ham i juni 1791. I den påfølgende rettssaken ble han dømt skyldig i landsforræderi. Et stort mindretall blant de moderate republikanerne ønsket ikke at kongen skulle dømmes til døden. Dødsdommen ble likevel fullbyrdet med giljotinen i januar 1793. Dødsdommen mot kongen skapte større politiske motsetninger blant de revolusjonære. I første omgang fikk de radikale gjennomslag for sitt syn og etablerte republikken.
Republikken
De radikale, revolusjonære jakobinerne spilte en stor rolle i etableringen av republikken i 1792. Med støtte i folkemassene i byene, kalt sanskulottene, forsøkte jakobinerne å føre revolusjonen inn i et enda mer radikalt spor. Etter kongens død ble det holdt valg på en ny grunnlovgivende forsamling, også kalt nasjonalkonventet. De innførte republikk, og en ny og meget demokratisk grunnlov ble vedtatt i juni 1793. Den innførte blant annet allmenn stemmerett for menn. Republikkens grunnlov trådte aldri i kraft, fordi Frankrike var i krig med nabolandene. Inntil videre fikk to komitéer i realiteten nærmest diktatorisk makt for å verne landet mot indre og ytre fiender.
Republikken innførte en rekke endringer som skapte splittelse i nasjonen. En ny kirkeordning der geistlige ble underlagt staten, skapte motsetninger. Senere skulle republikkens ledere sette i gang kampanjer for å erstatte kristendommen med en ny fornuftsreligion. Kirker ble brukt som kornlagre, og andre kirker ble omgjort til fornuftstempler. Alt i samfunnet skulle bygge på fornuften. Et forslag om nye måleenheter, metersystemet, ble utviklet og etablert som standard i 1795. Det nye kalendersystemet inneholdt ti dager, og tidligere religiøse navn ble erstattet med nye, fornuftsbaserte benevnelser. Dette forsøket på sekularisering og avkristning av nasjonen vant lite tilslutning i befolkningen, spesielt utenfor byene.
Podkast: NRK Episode 5 - Robespierre, helt eller monster?
Den store terroren i Frankrike. Krigen går dårlig og landet herjes fremdeles av borgerkrig og opprør. Terror blir et uttalt politisk virkemiddel – titusenvis henrettes uten lov og dom. I spissen for det blodige styret er en rettskaffen, prinsippfast og svært omstridt person i fransk historie: Maximilien Robespierre.
Terrorvelde
I republikkens første år dominerte de radikale jakobinerne komitéene med bruk av terror mot potensielle fiender som ønsket en annen retning i revolusjonen. En markant revolusjonsleder for terrorveldet var juristen Maximilien Robespierre (1758–1794). Han ble valgt inn i velferdskomitéen, der de viktigste beslutningene ble tatt. I samarbeid med sanskulottene og på bakgrunn av krigssituasjonen ble det erklært revolusjonær unntakstilstand våren 1793.
Skrekkveldets fremste våpen var frykt og terror. Et kjent utsagn fra den franske revolusjonen er at "revolusjonen spiser sine barn". Blant revolusjonslederne ble en etter en henrettet etter hvert som maktkampen skred fram. Giljotinen ble brukt til å fjerne fraksjoner og politiske motstandere. Nærmere 17 000 mennesker ble dømt til døden under terrorveldet. I frykt for at Robespierre skulle erklære seg som diktator, samlet motstanderne seg imot ham sommeren 1794. Symbolet på terroren ble selv offer for giljotinen.
Etter Robespierres fall tok rike og mer moderate borgere over styringen. Direktoriet var Frankrikes utøvende organ i tidsrommet 1795–99. Perioden ble preget av opprør i ulike deler av Frankrike og var kjennetegnet av korrupsjon og økende inflasjon. Hæren spilte en sentral rolle i å bekjempe opprørene og fikk økende makt og innflytelse i Frankrike. Blant offiserene fantes den unge og suksessrike generalen Napoleon Bonaparte. Sammen med sentrale ledere i hæren gjorde Napoleon statskupp i november 1799 og tok tittelen førstekonsul.
Les original på NDLA →
Etter at grunnloven ble vedtatt i 1791 ble den nye samfunnsordningen truet fra flere hold. Adelen søkte støtte i utlandet for å gjeninnføre sine privilegier. Kongemakten ble svekket i den nye grunnloven, og kongen var derfor sterkt imot de samfunnsendringene som den nye franske nasjonen skulle bygge på. Med ulike motiver gikk Frankrike til krig mot Østerrike og Preussen våren 1792. For en svekket adel og kongemakt var målet å stoppe revolusjonen ved hjelp av utenlandske styrker. For de revolusjonære var tanken at ved å spre revolusjonens ideer til de eneveldige nabolandene, sikret man at samfunnsendringene ble permanente.
Blant de revolusjonære fantes det mange ulike fraksjoner med ulike syn på hvilken politisk vei den nye nasjonen skulle ta. De var alle imot det kongelige eneveldet og ønsket et nytt og "opplyst" Frankrike, men hadde ulike syn på hvilke virkemidler som skulle brukes. Slik ble den politiske høyre/venstre-aksen dannet mellom moderate og radikale republikanere. Dette ble synlig i forbindelse med kong Ludvig 16s fluktforsøk og pågripelsen av ham i juni 1791. I den påfølgende rettssaken ble han dømt skyldig i landsforræderi. Et stort mindretall blant de moderate republikanerne ønsket ikke at kongen skulle dømmes til døden. Dødsdommen ble likevel fullbyrdet med giljotinen i januar 1793. Dødsdommen mot kongen skapte større politiske motsetninger blant de revolusjonære. I første omgang fikk de radikale gjennomslag for sitt syn og etablerte republikken.
Republikken
De radikale, revolusjonære jakobinerne spilte en stor rolle i etableringen av republikken i 1792. Med støtte i folkemassene i byene, kalt sanskulottene, forsøkte jakobinerne å føre revolusjonen inn i et enda mer radikalt spor. Etter kongens død ble det holdt valg på en ny grunnlovgivende forsamling, også kalt nasjonalkonventet. De innførte republikk, og en ny og meget demokratisk grunnlov ble vedtatt i juni 1793. Den innførte blant annet allmenn stemmerett for menn. Republikkens grunnlov trådte aldri i kraft, fordi Frankrike var i krig med nabolandene. Inntil videre fikk to komitéer i realiteten nærmest diktatorisk makt for å verne landet mot indre og ytre fiender.
Republikken innførte en rekke endringer som skapte splittelse i nasjonen. En ny kirkeordning der geistlige ble underlagt staten, skapte motsetninger. Senere skulle republikkens ledere sette i gang kampanjer for å erstatte kristendommen med en ny fornuftsreligion. Kirker ble brukt som kornlagre, og andre kirker ble omgjort til fornuftstempler. Alt i samfunnet skulle bygge på fornuften. Et forslag om nye måleenheter, metersystemet, ble utviklet og etablert som standard i 1795. Det nye kalendersystemet inneholdt ti dager, og tidligere religiøse navn ble erstattet med nye, fornuftsbaserte benevnelser. Dette forsøket på sekularisering og avkristning av nasjonen vant lite tilslutning i befolkningen, spesielt utenfor byene.
Podkast: NRK Episode 5 - Robespierre, helt eller monster?
Den store terroren i Frankrike. Krigen går dårlig og landet herjes fremdeles av borgerkrig og opprør. Terror blir et uttalt politisk virkemiddel – titusenvis henrettes uten lov og dom. I spissen for det blodige styret er en rettskaffen, prinsippfast og svært omstridt person i fransk historie: Maximilien Robespierre.
Terrorvelde
I republikkens første år dominerte de radikale jakobinerne komitéene med bruk av terror mot potensielle fiender som ønsket en annen retning i revolusjonen. En markant revolusjonsleder for terrorveldet var juristen Maximilien Robespierre (1758–1794). Han ble valgt inn i velferdskomitéen, der de viktigste beslutningene ble tatt. I samarbeid med sanskulottene og på bakgrunn av krigssituasjonen ble det erklært revolusjonær unntakstilstand våren 1793.
Skrekkveldets fremste våpen var frykt og terror. Et kjent utsagn fra den franske revolusjonen er at "revolusjonen spiser sine barn". Blant revolusjonslederne ble en etter en henrettet etter hvert som maktkampen skred fram. Giljotinen ble brukt til å fjerne fraksjoner og politiske motstandere. Nærmere 17 000 mennesker ble dømt til døden under terrorveldet. I frykt for at Robespierre skulle erklære seg som diktator, samlet motstanderne seg imot ham sommeren 1794. Symbolet på terroren ble selv offer for giljotinen.
Etter Robespierres fall tok rike og mer moderate borgere over styringen. Direktoriet var Frankrikes utøvende organ i tidsrommet 1795–99. Perioden ble preget av opprør i ulike deler av Frankrike og var kjennetegnet av korrupsjon og økende inflasjon. Hæren spilte en sentral rolle i å bekjempe opprørene og fikk økende makt og innflytelse i Frankrike. Blant offiserene fantes den unge og suksessrike generalen Napoleon Bonaparte. Sammen med sentrale ledere i hæren gjorde Napoleon statskupp i november 1799 og tok tittelen førstekonsul.
Les original på NDLA →
Sosialdemokrati
Det sosialdemokratiske alternativet til revolusjon
Ifølge marxismen ville kapitalismen gå mot sitt endelige sammenbrudd, og en ny sosialistisk omveltning kom til å finne sted en gang i framtiden. Men mot slutten av 1800-tallet ble et sosialdemokratisk alternativ til revolusjon fremmet blant sosialistiske tenkere.
Eduard Bernstein (1850–1932) hevdet at det Marx forutså, hadde slått feil, og at kampen for et sosialistisk samfunn heller burde gå gjennom det etablerte demokratiet. Samfunnet kunne reformeres gjennom demokratiske prosesser, og "siden flertallet av folket tilhører arbeiderklassen, er sosialismens seier ugjenkallelig". (Hagtvet, 2010, s. 11)
Reformer
Ifølge sosialdemokratiske tenkere kunne overgangen til et sosialistisk samfunn skje gjennom demokratiske valg. Kampen for stemmerett for arbeiderklassen var den siste skansen på vei mot makten siden industriarbeiderne i første halvdel av 1900-tallet utgjorde flertallet i store deler av den europeiske befolkningen. Med denne makten skulle samfunnet omformes gjennom reformer og regulering.
Sosialdemokratiske politikere har foretrukket det blandingsøkonomiske systemet. Altså en blanding av privat og statlig eierskap. Det skulle fortsatt være produksjon basert på tilbud og etterspørsel, men staten skulle hjelpe til med å omfordele produksjonsoverskuddet. På den måten ville det komme en større del av folket til gode.
Sosialdemokratenes tanker om reformer innenfor det bestående borgerlige demokratiet skapte forakt hos de revolusjonære, kommunistiske partiene. Sosialdemokratene ble framstilt som klasseforrædere av kommunistene og ble nedsettende kalt borgerskapets medløpere.
Synet på første verdenskrig skapte et vedvarende skille i arbeiderbevegelsen mellom reformvennlige sosialdemokrater og de revolusjonære, kommunistiske partiene. Sosialdemokratiske partier støttet i hovedsak nasjonale interesser og stemte for krigen, mens kommunistiske partier vendte seg til den internasjonale Komintern og verdensrevolusjonen som de mente måtte komme. Et stort flertall på landsmøtet i Det norske Arbeiderparti vedtok i 1920 at "partiet innmeldes, med de forbehold som er tatt i premissene, i Den kommunistiske Internasjonale". Arbeiderpartiet var dermed et revolusjonært parti, men meldte seg ut av Komintern allerede i 1923.
Utviklingen av sosialdemokratiet i Norge
Fra 1933 spilte den sosialdemokratiske retningen i Det norske Arbeiderpartiet (AP) en viktig rolle for å styrke demokratiet i Norge. I regjeringsposisjon bidro AP til en rekke velferdsreformer. Dette fortsatte etter andre verdenskrig, og blandingsøkonomi, omfordeling og utjevning mellom sosiale klasser var klare politisk mål. Den sosialdemokratiske politikken i etterkrigstiden bygde ut velferdsstaten, der alle nordmenn skulle sikres muligheten til gode liv "fra vugge til grav".
Mot årtusenskiftet kan det stilles spørsmål om den tradisjonelle sosialdemokratiske oppfatningen i AP begynte å endre seg til mer sosialliberal politisk praksis. På mange samfunnsområder har statens engasjement i næringslivet blitt overtatt av private eiere. I tillegg har en rekke statlige institusjoner blitt avviklet eller konkurranseutsatt. Kravene om budsjettkontroll og effektiv styring i statlig virksomhet har økt betraktelig siden 1980-tallet. Skillet mellom den sosialdemokratiske og den sosialliberale ideologien er i dag langt mer flytende enn før, og de politiske diskusjonene handler i større grad om prinsippsaker enn om ren ideologi.
Tenk over
Er den norske velferdsmodellen det nærmeste sosialismen har kommet det klasseløse samfunnet?
Kilde
Hagtvet, B. (2010). Ideologienes århundre: en personlig vandring i det 20. århundrets politiske idéhistorie. Dreyers forlag.
Les original på NDLA →
Ifølge marxismen ville kapitalismen gå mot sitt endelige sammenbrudd, og en ny sosialistisk omveltning kom til å finne sted en gang i framtiden. Men mot slutten av 1800-tallet ble et sosialdemokratisk alternativ til revolusjon fremmet blant sosialistiske tenkere.
Eduard Bernstein (1850–1932) hevdet at det Marx forutså, hadde slått feil, og at kampen for et sosialistisk samfunn heller burde gå gjennom det etablerte demokratiet. Samfunnet kunne reformeres gjennom demokratiske prosesser, og "siden flertallet av folket tilhører arbeiderklassen, er sosialismens seier ugjenkallelig". (Hagtvet, 2010, s. 11)
Reformer
Ifølge sosialdemokratiske tenkere kunne overgangen til et sosialistisk samfunn skje gjennom demokratiske valg. Kampen for stemmerett for arbeiderklassen var den siste skansen på vei mot makten siden industriarbeiderne i første halvdel av 1900-tallet utgjorde flertallet i store deler av den europeiske befolkningen. Med denne makten skulle samfunnet omformes gjennom reformer og regulering.
Sosialdemokratiske politikere har foretrukket det blandingsøkonomiske systemet. Altså en blanding av privat og statlig eierskap. Det skulle fortsatt være produksjon basert på tilbud og etterspørsel, men staten skulle hjelpe til med å omfordele produksjonsoverskuddet. På den måten ville det komme en større del av folket til gode.
Sosialdemokratenes tanker om reformer innenfor det bestående borgerlige demokratiet skapte forakt hos de revolusjonære, kommunistiske partiene. Sosialdemokratene ble framstilt som klasseforrædere av kommunistene og ble nedsettende kalt borgerskapets medløpere.
Synet på første verdenskrig skapte et vedvarende skille i arbeiderbevegelsen mellom reformvennlige sosialdemokrater og de revolusjonære, kommunistiske partiene. Sosialdemokratiske partier støttet i hovedsak nasjonale interesser og stemte for krigen, mens kommunistiske partier vendte seg til den internasjonale Komintern og verdensrevolusjonen som de mente måtte komme. Et stort flertall på landsmøtet i Det norske Arbeiderparti vedtok i 1920 at "partiet innmeldes, med de forbehold som er tatt i premissene, i Den kommunistiske Internasjonale". Arbeiderpartiet var dermed et revolusjonært parti, men meldte seg ut av Komintern allerede i 1923.
Utviklingen av sosialdemokratiet i Norge
Fra 1933 spilte den sosialdemokratiske retningen i Det norske Arbeiderpartiet (AP) en viktig rolle for å styrke demokratiet i Norge. I regjeringsposisjon bidro AP til en rekke velferdsreformer. Dette fortsatte etter andre verdenskrig, og blandingsøkonomi, omfordeling og utjevning mellom sosiale klasser var klare politisk mål. Den sosialdemokratiske politikken i etterkrigstiden bygde ut velferdsstaten, der alle nordmenn skulle sikres muligheten til gode liv "fra vugge til grav".
Mot årtusenskiftet kan det stilles spørsmål om den tradisjonelle sosialdemokratiske oppfatningen i AP begynte å endre seg til mer sosialliberal politisk praksis. På mange samfunnsområder har statens engasjement i næringslivet blitt overtatt av private eiere. I tillegg har en rekke statlige institusjoner blitt avviklet eller konkurranseutsatt. Kravene om budsjettkontroll og effektiv styring i statlig virksomhet har økt betraktelig siden 1980-tallet. Skillet mellom den sosialdemokratiske og den sosialliberale ideologien er i dag langt mer flytende enn før, og de politiske diskusjonene handler i større grad om prinsippsaker enn om ren ideologi.
Tenk over
Er den norske velferdsmodellen det nærmeste sosialismen har kommet det klasseløse samfunnet?
Kilde
Hagtvet, B. (2010). Ideologienes århundre: en personlig vandring i det 20. århundrets politiske idéhistorie. Dreyers forlag.
Les original på NDLA →
Sosialdemokrati
Det sosialdemokratiske alternativet til revolusjon
Ifølge marxismen ville kapitalismen gå mot sitt endelige sammenbrudd, og en ny sosialistisk omveltning kom til å finne sted en gang i framtiden. Men mot slutten av 1800-tallet ble et sosialdemokratisk alternativ til revolusjon fremmet blant sosialistiske tenkere.
Eduard Bernstein (1850–1932) hevdet at det Marx forutså, hadde slått feil, og at kampen for et sosialistisk samfunn heller burde gå gjennom det etablerte demokratiet. Samfunnet kunne reformeres gjennom demokratiske prosesser, og "siden flertallet av folket tilhører arbeiderklassen, er sosialismens seier ugjenkallelig". (Hagtvet, 2010, s. 11)
Reformer
Ifølge sosialdemokratiske tenkere kunne overgangen til et sosialistisk samfunn skje gjennom demokratiske valg. Kampen for stemmerett for arbeiderklassen var den siste skansen på vei mot makten siden industriarbeiderne i første halvdel av 1900-tallet utgjorde flertallet i store deler av den europeiske befolkningen. Med denne makten skulle samfunnet omformes gjennom reformer og regulering.
Sosialdemokratiske politikere har foretrukket det blandingsøkonomiske systemet. Altså en blanding av privat og statlig eierskap. Det skulle fortsatt være produksjon basert på tilbud og etterspørsel, men staten skulle hjelpe til med å omfordele produksjonsoverskuddet. På den måten ville det komme en større del av folket til gode.
Sosialdemokratenes tanker om reformer innenfor det bestående borgerlige demokratiet skapte forakt hos de revolusjonære, kommunistiske partiene. Sosialdemokratene ble framstilt som klasseforrædere av kommunistene og ble nedsettende kalt borgerskapets medløpere.
Synet på første verdenskrig skapte et vedvarende skille i arbeiderbevegelsen mellom reformvennlige sosialdemokrater og de revolusjonære, kommunistiske partiene. Sosialdemokratiske partier støttet i hovedsak nasjonale interesser og stemte for krigen, mens kommunistiske partier vendte seg til den internasjonale Komintern og verdensrevolusjonen som de mente måtte komme. Et stort flertall på landsmøtet i Det norske Arbeiderparti vedtok i 1920 at "partiet innmeldes, med de forbehold som er tatt i premissene, i Den kommunistiske Internasjonale". Arbeiderpartiet var dermed et revolusjonært parti, men meldte seg ut av Komintern allerede i 1923.
Utviklingen av sosialdemokratiet i Norge
Fra 1933 spilte den sosialdemokratiske retningen i Det norske Arbeiderpartiet (AP) en viktig rolle for å styrke demokratiet i Norge. I regjeringsposisjon bidro AP til en rekke velferdsreformer. Dette fortsatte etter andre verdenskrig, og blandingsøkonomi, omfordeling og utjevning mellom sosiale klasser var klare politisk mål. Den sosialdemokratiske politikken i etterkrigstiden bygde ut velferdsstaten, der alle nordmenn skulle sikres muligheten til gode liv "fra vugge til grav".
Mot årtusenskiftet kan det stilles spørsmål om den tradisjonelle sosialdemokratiske oppfatningen i AP begynte å endre seg til mer sosialliberal politisk praksis. På mange samfunnsområder har statens engasjement i næringslivet blitt overtatt av private eiere. I tillegg har en rekke statlige institusjoner blitt avviklet eller konkurranseutsatt. Kravene om budsjettkontroll og effektiv styring i statlig virksomhet har økt betraktelig siden 1980-tallet. Skillet mellom den sosialdemokratiske og den sosialliberale ideologien er i dag langt mer flytende enn før, og de politiske diskusjonene handler i større grad om prinsippsaker enn om ren ideologi.
Tenk over
Er den norske velferdsmodellen det nærmeste sosialismen har kommet det klasseløse samfunnet?
Kilde
Hagtvet, B. (2010). Ideologienes århundre: en personlig vandring i det 20. århundrets politiske idéhistorie. Dreyers forlag.
Les original på NDLA →
Ifølge marxismen ville kapitalismen gå mot sitt endelige sammenbrudd, og en ny sosialistisk omveltning kom til å finne sted en gang i framtiden. Men mot slutten av 1800-tallet ble et sosialdemokratisk alternativ til revolusjon fremmet blant sosialistiske tenkere.
Eduard Bernstein (1850–1932) hevdet at det Marx forutså, hadde slått feil, og at kampen for et sosialistisk samfunn heller burde gå gjennom det etablerte demokratiet. Samfunnet kunne reformeres gjennom demokratiske prosesser, og "siden flertallet av folket tilhører arbeiderklassen, er sosialismens seier ugjenkallelig". (Hagtvet, 2010, s. 11)
Reformer
Ifølge sosialdemokratiske tenkere kunne overgangen til et sosialistisk samfunn skje gjennom demokratiske valg. Kampen for stemmerett for arbeiderklassen var den siste skansen på vei mot makten siden industriarbeiderne i første halvdel av 1900-tallet utgjorde flertallet i store deler av den europeiske befolkningen. Med denne makten skulle samfunnet omformes gjennom reformer og regulering.
Sosialdemokratiske politikere har foretrukket det blandingsøkonomiske systemet. Altså en blanding av privat og statlig eierskap. Det skulle fortsatt være produksjon basert på tilbud og etterspørsel, men staten skulle hjelpe til med å omfordele produksjonsoverskuddet. På den måten ville det komme en større del av folket til gode.
Sosialdemokratenes tanker om reformer innenfor det bestående borgerlige demokratiet skapte forakt hos de revolusjonære, kommunistiske partiene. Sosialdemokratene ble framstilt som klasseforrædere av kommunistene og ble nedsettende kalt borgerskapets medløpere.
Synet på første verdenskrig skapte et vedvarende skille i arbeiderbevegelsen mellom reformvennlige sosialdemokrater og de revolusjonære, kommunistiske partiene. Sosialdemokratiske partier støttet i hovedsak nasjonale interesser og stemte for krigen, mens kommunistiske partier vendte seg til den internasjonale Komintern og verdensrevolusjonen som de mente måtte komme. Et stort flertall på landsmøtet i Det norske Arbeiderparti vedtok i 1920 at "partiet innmeldes, med de forbehold som er tatt i premissene, i Den kommunistiske Internasjonale". Arbeiderpartiet var dermed et revolusjonært parti, men meldte seg ut av Komintern allerede i 1923.
Utviklingen av sosialdemokratiet i Norge
Fra 1933 spilte den sosialdemokratiske retningen i Det norske Arbeiderpartiet (AP) en viktig rolle for å styrke demokratiet i Norge. I regjeringsposisjon bidro AP til en rekke velferdsreformer. Dette fortsatte etter andre verdenskrig, og blandingsøkonomi, omfordeling og utjevning mellom sosiale klasser var klare politisk mål. Den sosialdemokratiske politikken i etterkrigstiden bygde ut velferdsstaten, der alle nordmenn skulle sikres muligheten til gode liv "fra vugge til grav".
Mot årtusenskiftet kan det stilles spørsmål om den tradisjonelle sosialdemokratiske oppfatningen i AP begynte å endre seg til mer sosialliberal politisk praksis. På mange samfunnsområder har statens engasjement i næringslivet blitt overtatt av private eiere. I tillegg har en rekke statlige institusjoner blitt avviklet eller konkurranseutsatt. Kravene om budsjettkontroll og effektiv styring i statlig virksomhet har økt betraktelig siden 1980-tallet. Skillet mellom den sosialdemokratiske og den sosialliberale ideologien er i dag langt mer flytende enn før, og de politiske diskusjonene handler i større grad om prinsippsaker enn om ren ideologi.
Tenk over
Er den norske velferdsmodellen det nærmeste sosialismen har kommet det klasseløse samfunnet?
Kilde
Hagtvet, B. (2010). Ideologienes århundre: en personlig vandring i det 20. århundrets politiske idéhistorie. Dreyers forlag.
Les original på NDLA →
Sosialismen
Fellesskapet først
Sosialismen var den ideologiske motparten til liberalismen. De sosialistiske tankene forente seg i kravene om bedre livsbetingelser for den nye industriarbeiderklassen som følte seg utnyttet av den rådende kapitalistiske samfunnsstrukturen. Sosialistene hevdet at liberalismen skapte store økonomiske og sosiale ulikheter. I den voksende arbeiderklassen ble det utover 1800-tallet reist krav om at økonomien måtte styres av staten og ikke av næringslivet. De ville ha det som kalles en planøkonomisk modell.
I synet på menneske og samfunn innenfor den sosialistiske bevegelsen har fellesskapet i hovedsak vært viktigere enn individene. Dette skyldes en materialistisk historieoppfatning. Den forklarer de mekanismene som, ifølge sosialistene, styrer den økonomiske utviklingen. Så lenge bedriftseierne kunne utnytte industriarbeiderne med lav lønn og dårlige arbeidsvilkår, ville forskjellene i samfunnet fortsette å øke. Sosialistiske tenkere ville at eiendomsretten til bedriftene skulle overføres til staten. Da kunne overskuddet i bedriftene tilfalle alle i samfunnet etter behov.
Den vitenskapelige marxismen
Den teoretiske analysen av det kapitalistiske samfunnet ble utformet av Karl Marx (1818–1883). De store økonomiske og sosiale ulikhetene i samfunnet skyldes, ifølge Marx, at borgerskapet eide produksjonsmidlene og kontrollerte det framvoksende proletariatet, altså industriarbeiderklassen. Målet for Marx var økonomisk utjevning og/eller et klasseløst samfunn der staten eller arbeiderkollektiver eide produksjonsmidlene (bedriftene). Ifølge Karl Marx kunne denne overgangen skje gjennom en revolusjon.
Revolusjonen måtte ledes gjennom en overgangsfase som Marx kalte proletariatets diktatur. Idet arbeiderene tok kontroll over bedriftene og maskinene, ville eierne av bedriftene kjempe imot. Denne maktkampen ville ende i en væpnet konflikt mellom partene.
Proletariatets diktatur skulle være tidsbegrenset og en overgangsfase på vei mot det klasseløse samfunnet. Når arbeiderne hadde bestemt hvordan samfunnets verdier kunne gis tilbake til fellesskapet, skulle diktaturet opphøre, og man ville få et klasseløst samfunn.
Marxismens abc
Revolusjon eller reformer?
De største forskjellene mellom de ulike sosialistiske retningene er i synet på revolusjon som virkemiddel for å skape det sosialistiske samfunn. Anarkistene brøt med Marx' oppfordring om å skulle innføre proletariatets diktatur. Friheten kunne først virkeliggjøres, ifølge anarkistiske tenkere, uten en undertrykkende stat, uavhengig av hvem som satt med makten i staten.
I den anarkistiske tradisjon fantes […] en intens frihetstrang, dyp uvilje imot staten og alle hierarkier og en innbitt tro på samarbeid og frivillighet, dertil et lyst menneskesyn som hevder at bare all nedbrytning av all autoritet vil kunne frigjøre menneskets iboende godhet. (Hagtvet, 2010)
Mot slutten av 1800-tallet oppstod det også en sosialdemokratisk retning som hevdet at det var mulig å skape et sosialistisk samfunn innenfor det demokratiet som fantes. Det kunne gjøres ved å vinne makt gjennom valg og så endre samfunnet innenfra med reformer som gavnet fellesskapet.
Tenk over: Utopia?
Gjennom historien har flere bevegelser hatt idéer om, og forsøkt å skape, det perfekte samfunn. Drømmen om et bedre samfunn er gjerne blitt kalt "Utopia" etter Thomas Mores bok (ca. 1516) ved samme navn.
Er det klasseløse samfunnet bare en utopi?
Kilde
Hagtvet, B. (2010). Ideologienes århundre: en personlig vandring i det 20. århundrets politiske idéhistorie. Dreyers forlag.
Les original på NDLA →
Sosialismen var den ideologiske motparten til liberalismen. De sosialistiske tankene forente seg i kravene om bedre livsbetingelser for den nye industriarbeiderklassen som følte seg utnyttet av den rådende kapitalistiske samfunnsstrukturen. Sosialistene hevdet at liberalismen skapte store økonomiske og sosiale ulikheter. I den voksende arbeiderklassen ble det utover 1800-tallet reist krav om at økonomien måtte styres av staten og ikke av næringslivet. De ville ha det som kalles en planøkonomisk modell.
I synet på menneske og samfunn innenfor den sosialistiske bevegelsen har fellesskapet i hovedsak vært viktigere enn individene. Dette skyldes en materialistisk historieoppfatning. Den forklarer de mekanismene som, ifølge sosialistene, styrer den økonomiske utviklingen. Så lenge bedriftseierne kunne utnytte industriarbeiderne med lav lønn og dårlige arbeidsvilkår, ville forskjellene i samfunnet fortsette å øke. Sosialistiske tenkere ville at eiendomsretten til bedriftene skulle overføres til staten. Da kunne overskuddet i bedriftene tilfalle alle i samfunnet etter behov.
Den vitenskapelige marxismen
Den teoretiske analysen av det kapitalistiske samfunnet ble utformet av Karl Marx (1818–1883). De store økonomiske og sosiale ulikhetene i samfunnet skyldes, ifølge Marx, at borgerskapet eide produksjonsmidlene og kontrollerte det framvoksende proletariatet, altså industriarbeiderklassen. Målet for Marx var økonomisk utjevning og/eller et klasseløst samfunn der staten eller arbeiderkollektiver eide produksjonsmidlene (bedriftene). Ifølge Karl Marx kunne denne overgangen skje gjennom en revolusjon.
Revolusjonen måtte ledes gjennom en overgangsfase som Marx kalte proletariatets diktatur. Idet arbeiderene tok kontroll over bedriftene og maskinene, ville eierne av bedriftene kjempe imot. Denne maktkampen ville ende i en væpnet konflikt mellom partene.
Proletariatets diktatur skulle være tidsbegrenset og en overgangsfase på vei mot det klasseløse samfunnet. Når arbeiderne hadde bestemt hvordan samfunnets verdier kunne gis tilbake til fellesskapet, skulle diktaturet opphøre, og man ville få et klasseløst samfunn.
Marxismens abc
Revolusjon eller reformer?
De største forskjellene mellom de ulike sosialistiske retningene er i synet på revolusjon som virkemiddel for å skape det sosialistiske samfunn. Anarkistene brøt med Marx' oppfordring om å skulle innføre proletariatets diktatur. Friheten kunne først virkeliggjøres, ifølge anarkistiske tenkere, uten en undertrykkende stat, uavhengig av hvem som satt med makten i staten.
I den anarkistiske tradisjon fantes […] en intens frihetstrang, dyp uvilje imot staten og alle hierarkier og en innbitt tro på samarbeid og frivillighet, dertil et lyst menneskesyn som hevder at bare all nedbrytning av all autoritet vil kunne frigjøre menneskets iboende godhet. (Hagtvet, 2010)
Mot slutten av 1800-tallet oppstod det også en sosialdemokratisk retning som hevdet at det var mulig å skape et sosialistisk samfunn innenfor det demokratiet som fantes. Det kunne gjøres ved å vinne makt gjennom valg og så endre samfunnet innenfra med reformer som gavnet fellesskapet.
Tenk over: Utopia?
Gjennom historien har flere bevegelser hatt idéer om, og forsøkt å skape, det perfekte samfunn. Drømmen om et bedre samfunn er gjerne blitt kalt "Utopia" etter Thomas Mores bok (ca. 1516) ved samme navn.
Er det klasseløse samfunnet bare en utopi?
Kilde
Hagtvet, B. (2010). Ideologienes århundre: en personlig vandring i det 20. århundrets politiske idéhistorie. Dreyers forlag.
Les original på NDLA →
Sosialismen
Fellesskapet først
Sosialismen var den ideologiske motparten til liberalismen. De sosialistiske tankene forente seg i kravene om bedre livsbetingelser for den nye industriarbeiderklassen som følte seg utnyttet av den rådende kapitalistiske samfunnsstrukturen. Sosialistene hevdet at liberalismen skapte store økonomiske og sosiale ulikheter. I den voksende arbeiderklassen ble det utover 1800-tallet reist krav om at økonomien måtte styres av staten og ikke av næringslivet. De ville ha det som kalles en planøkonomisk modell.
I synet på menneske og samfunn innenfor den sosialistiske bevegelsen har fellesskapet i hovedsak vært viktigere enn individene. Dette skyldes en materialistisk historieoppfatning. Den forklarer de mekanismene som, ifølge sosialistene, styrer den økonomiske utviklingen. Så lenge bedriftseierne kunne utnytte industriarbeiderne med lav lønn og dårlige arbeidsvilkår, ville forskjellene i samfunnet fortsette å øke. Sosialistiske tenkere ville at eiendomsretten til bedriftene skulle overføres til staten. Da kunne overskuddet i bedriftene tilfalle alle i samfunnet etter behov.
Den vitenskapelige marxismen
Den teoretiske analysen av det kapitalistiske samfunnet ble utformet av Karl Marx (1818–1883). De store økonomiske og sosiale ulikhetene i samfunnet skyldes, ifølge Marx, at borgerskapet eide produksjonsmidlene og kontrollerte det framvoksende proletariatet, altså industriarbeiderklassen. Målet for Marx var økonomisk utjevning og/eller et klasseløst samfunn der staten eller arbeiderkollektiver eide produksjonsmidlene (bedriftene). Ifølge Karl Marx kunne denne overgangen skje gjennom en revolusjon.
Revolusjonen måtte ledes gjennom en overgangsfase som Marx kalte proletariatets diktatur. Idet arbeiderene tok kontroll over bedriftene og maskinene, ville eierne av bedriftene kjempe imot. Denne maktkampen ville ende i en væpnet konflikt mellom partene.
Proletariatets diktatur skulle være tidsbegrenset og en overgangsfase på vei mot det klasseløse samfunnet. Når arbeiderne hadde bestemt hvordan samfunnets verdier kunne gis tilbake til fellesskapet, skulle diktaturet opphøre, og man ville få et klasseløst samfunn.
Marxismens abc
Revolusjon eller reformer?
De største forskjellene mellom de ulike sosialistiske retningene er i synet på revolusjon som virkemiddel for å skape det sosialistiske samfunn. Anarkistene brøt med Marx' oppfordring om å skulle innføre proletariatets diktatur. Friheten kunne først virkeliggjøres, ifølge anarkistiske tenkere, uten en undertrykkende stat, uavhengig av hvem som satt med makten i staten.
I den anarkistiske tradisjon fantes […] en intens frihetstrang, dyp uvilje imot staten og alle hierarkier og en innbitt tro på samarbeid og frivillighet, dertil et lyst menneskesyn som hevder at bare all nedbrytning av all autoritet vil kunne frigjøre menneskets iboende godhet. (Hagtvet, 2010)
Mot slutten av 1800-tallet oppstod det også en sosialdemokratisk retning som hevdet at det var mulig å skape et sosialistisk samfunn innenfor det demokratiet som fantes. Det kunne gjøres ved å vinne makt gjennom valg og så endre samfunnet innenfra med reformer som gavnet fellesskapet.
Tenk over: Utopia?
Gjennom historien har flere bevegelser hatt idéer om, og forsøkt å skape, det perfekte samfunn. Drømmen om et bedre samfunn er gjerne blitt kalt "Utopia" etter Thomas Mores bok (ca. 1516) ved samme navn.
Er det klasseløse samfunnet bare en utopi?
Kilde
Hagtvet, B. (2010). Ideologienes århundre: en personlig vandring i det 20. århundrets politiske idéhistorie. Dreyers forlag.
Les original på NDLA →
Sosialismen var den ideologiske motparten til liberalismen. De sosialistiske tankene forente seg i kravene om bedre livsbetingelser for den nye industriarbeiderklassen som følte seg utnyttet av den rådende kapitalistiske samfunnsstrukturen. Sosialistene hevdet at liberalismen skapte store økonomiske og sosiale ulikheter. I den voksende arbeiderklassen ble det utover 1800-tallet reist krav om at økonomien måtte styres av staten og ikke av næringslivet. De ville ha det som kalles en planøkonomisk modell.
I synet på menneske og samfunn innenfor den sosialistiske bevegelsen har fellesskapet i hovedsak vært viktigere enn individene. Dette skyldes en materialistisk historieoppfatning. Den forklarer de mekanismene som, ifølge sosialistene, styrer den økonomiske utviklingen. Så lenge bedriftseierne kunne utnytte industriarbeiderne med lav lønn og dårlige arbeidsvilkår, ville forskjellene i samfunnet fortsette å øke. Sosialistiske tenkere ville at eiendomsretten til bedriftene skulle overføres til staten. Da kunne overskuddet i bedriftene tilfalle alle i samfunnet etter behov.
Den vitenskapelige marxismen
Den teoretiske analysen av det kapitalistiske samfunnet ble utformet av Karl Marx (1818–1883). De store økonomiske og sosiale ulikhetene i samfunnet skyldes, ifølge Marx, at borgerskapet eide produksjonsmidlene og kontrollerte det framvoksende proletariatet, altså industriarbeiderklassen. Målet for Marx var økonomisk utjevning og/eller et klasseløst samfunn der staten eller arbeiderkollektiver eide produksjonsmidlene (bedriftene). Ifølge Karl Marx kunne denne overgangen skje gjennom en revolusjon.
Revolusjonen måtte ledes gjennom en overgangsfase som Marx kalte proletariatets diktatur. Idet arbeiderene tok kontroll over bedriftene og maskinene, ville eierne av bedriftene kjempe imot. Denne maktkampen ville ende i en væpnet konflikt mellom partene.
Proletariatets diktatur skulle være tidsbegrenset og en overgangsfase på vei mot det klasseløse samfunnet. Når arbeiderne hadde bestemt hvordan samfunnets verdier kunne gis tilbake til fellesskapet, skulle diktaturet opphøre, og man ville få et klasseløst samfunn.
Marxismens abc
Revolusjon eller reformer?
De største forskjellene mellom de ulike sosialistiske retningene er i synet på revolusjon som virkemiddel for å skape det sosialistiske samfunn. Anarkistene brøt med Marx' oppfordring om å skulle innføre proletariatets diktatur. Friheten kunne først virkeliggjøres, ifølge anarkistiske tenkere, uten en undertrykkende stat, uavhengig av hvem som satt med makten i staten.
I den anarkistiske tradisjon fantes […] en intens frihetstrang, dyp uvilje imot staten og alle hierarkier og en innbitt tro på samarbeid og frivillighet, dertil et lyst menneskesyn som hevder at bare all nedbrytning av all autoritet vil kunne frigjøre menneskets iboende godhet. (Hagtvet, 2010)
Mot slutten av 1800-tallet oppstod det også en sosialdemokratisk retning som hevdet at det var mulig å skape et sosialistisk samfunn innenfor det demokratiet som fantes. Det kunne gjøres ved å vinne makt gjennom valg og så endre samfunnet innenfra med reformer som gavnet fellesskapet.
Tenk over: Utopia?
Gjennom historien har flere bevegelser hatt idéer om, og forsøkt å skape, det perfekte samfunn. Drømmen om et bedre samfunn er gjerne blitt kalt "Utopia" etter Thomas Mores bok (ca. 1516) ved samme navn.
Er det klasseløse samfunnet bare en utopi?
Kilde
Hagtvet, B. (2010). Ideologienes århundre: en personlig vandring i det 20. århundrets politiske idéhistorie. Dreyers forlag.
Les original på NDLA →
Temakart: Den franske revolusjonen
Hvordan bruke temakartene?Temakartene skal hjelpe deg med å strukturere årsaker og konsekvenser i flere temaer i nyere historie. Temakartene består av bokser og piler. Både boksene og pilene skal fylles med tekst, og hvis du klikker på dem, kommer det opp en tekstboks som du kan skrive i.
Boksene representerer konkrete hendelser eller utviklingstrekk. Når du skriver i disse boksene, skal du øve deg på å trekke ut det aller viktigste. Prøv å begrense deg til 2–3 setninger.
Pilene skal forklare sammenhenger mellom boksene. En sammenheng kan være at boks A er årsak til boks B, at boks A påvirker boks B, eller at boks A hjelper oss til å forstå boks B. Noen ganger kan sammenhenger gå begge veier, slik at også boks B påvirker boks A. Noen ganger er det lett å se sammenhenger; de kan for eksempel stå direkte forklart i læremiddelet du bruker. Andre ganger må du tenke selv. I pilene bør du skrive så utfyllende du kan. I tillegg til å forklare kan du for eksempel trekke inn eksempler eller kilder dere har jobbet med som kan belyse denne sammenhengen.
Notatene dine lagres i nettleseren. For å lagre notatene lokalt kan du gå til Mine notater og kopiere teksten inn i et eget dokument.
Du bør jobbe med temakartet i fullskjermvisning.
Les original på NDLA →
Boksene representerer konkrete hendelser eller utviklingstrekk. Når du skriver i disse boksene, skal du øve deg på å trekke ut det aller viktigste. Prøv å begrense deg til 2–3 setninger.
Pilene skal forklare sammenhenger mellom boksene. En sammenheng kan være at boks A er årsak til boks B, at boks A påvirker boks B, eller at boks A hjelper oss til å forstå boks B. Noen ganger kan sammenhenger gå begge veier, slik at også boks B påvirker boks A. Noen ganger er det lett å se sammenhenger; de kan for eksempel stå direkte forklart i læremiddelet du bruker. Andre ganger må du tenke selv. I pilene bør du skrive så utfyllende du kan. I tillegg til å forklare kan du for eksempel trekke inn eksempler eller kilder dere har jobbet med som kan belyse denne sammenhengen.
Notatene dine lagres i nettleseren. For å lagre notatene lokalt kan du gå til Mine notater og kopiere teksten inn i et eget dokument.
Du bør jobbe med temakartet i fullskjermvisning.
Les original på NDLA →
Temakart: Den franske revolusjonen
Hvordan bruke temakartene?Temakartene skal hjelpe deg med å strukturere årsaker og konsekvenser i flere temaer i nyere historie. Temakartene består av bokser og piler. Både boksene og pilene skal fylles med tekst, og hvis du klikker på dem, kommer det opp en tekstboks som du kan skrive i.
Boksene representerer konkrete hendelser eller utviklingstrekk. Når du skriver i disse boksene, skal du øve deg på å trekke ut det aller viktigste. Prøv å begrense deg til 2–3 setninger.
Pilene skal forklare sammenhenger mellom boksene. En sammenheng kan være at boks A er årsak til boks B, at boks A påvirker boks B, eller at boks A hjelper oss til å forstå boks B. Noen ganger kan sammenhenger gå begge veier, slik at også boks B påvirker boks A. Noen ganger er det lett å se sammenhenger; de kan for eksempel stå direkte forklart i læremiddelet du bruker. Andre ganger må du tenke selv. I pilene bør du skrive så utfyllende du kan. I tillegg til å forklare kan du for eksempel trekke inn eksempler eller kilder dere har jobbet med som kan belyse denne sammenhengen.
Notatene dine lagres i nettleseren. For å lagre notatene lokalt kan du gå til Mine notater og kopiere teksten inn i et eget dokument.
Du bør jobbe med temakartet i fullskjermvisning.
Les original på NDLA →
Boksene representerer konkrete hendelser eller utviklingstrekk. Når du skriver i disse boksene, skal du øve deg på å trekke ut det aller viktigste. Prøv å begrense deg til 2–3 setninger.
Pilene skal forklare sammenhenger mellom boksene. En sammenheng kan være at boks A er årsak til boks B, at boks A påvirker boks B, eller at boks A hjelper oss til å forstå boks B. Noen ganger kan sammenhenger gå begge veier, slik at også boks B påvirker boks A. Noen ganger er det lett å se sammenhenger; de kan for eksempel stå direkte forklart i læremiddelet du bruker. Andre ganger må du tenke selv. I pilene bør du skrive så utfyllende du kan. I tillegg til å forklare kan du for eksempel trekke inn eksempler eller kilder dere har jobbet med som kan belyse denne sammenhengen.
Notatene dine lagres i nettleseren. For å lagre notatene lokalt kan du gå til Mine notater og kopiere teksten inn i et eget dokument.
Du bør jobbe med temakartet i fullskjermvisning.
Les original på NDLA →
Velferdsutviklingen i Norge på 1900-tallet
Drabantbyene
Mellomkrigstid og funksjonalisme
Sunnhet, lys og luft til alle sto øverst på politikernes dagsorden i mellomkrigstida. Den moderne boligen skulle være en funksjonell "bomaskin" uten fordyrende, unødvendig "krimskrams". Generalplanen for Stor-Oslo fra 1929 var bygd på funksjonalistiske idéer og ble preget av "funkisstilen", som folk kalte den. Rene linjer, store flater, stål, glass og betong preget de nye boligene som ble bygd.
Den sveitsisk-franske arkitekten Le Corbusier var en av opphavsmennene til de nye løsningene og til blokkbebyggelse. For ham var de store grønne arealene mellom boligene like viktige som boligene. Der skulle folk samles til lek og rekreasjon.
Ny, sunn by
Ønsket om å skape en ny, sunn by sto sterkt blant etterkrigstidas byplanleggere og arkitekter. 1800-tallets klassedelte bysamfunn skulle erstattes av noe nytt og bedre. Boligområder og industri skulle skilles, boligkvartalene løses opp og naturen trekkes inn i bebyggelsen.
Drabantbyplanene var inspirert av svenske, engelske og tyske forbilder som la vekt på funkisidéer om lys, luft og natur i byene. Sosialdemokratisk likhetsideologi spilte også en viktig rolle.
Utbyggingen av drabantbyene avskaffet bolignøden i Oslo, men ikke helt uten kamp. Bøndene i Aker måtte avgi mye grunn i forbindelse med byutvidelsen i 1948. Grepet gjorde byen seks ganger større og ga de nødvendige tomtene for utbygginga. Fra 1960 til 1990 ble det oppført 112 000 nye boliger. De fleste var blokkleiligheter, men det ble også bygd eneboliger, to- og firemannsboliger og rekkehus.
Utbygginga av drabantbyene i Oslo foregikk i samvirke mellom politikere, ulike kommunale etater og private aktører.
Inn i velferdssamfunnet
De fleste som flyttet inn i de nye boligområdene, var unge barnefamilier eller nygifte par. Mange hadde stått på venteliste i flere år før de fikk bolig. Tildeling av leilighet skjedde ved loddtrekning. Folk gledet seg over mer plass og lyse rom, over bad og moderne kjøkken, og over trygge oppvekstmiljøer nær naturen.
Å flytte inn i en ny og hygienisk leilighet i en av drabantbyene var for mange å ta skrittet inn i moderniteten og velferdssamfunnet.
Familien og barna sto i sentrum i etterkrigstidas boligplanlegging. Barna fikk egne rom med plass til skolearbeid, lek og utfoldelse. Slik skulle de utvikle seg til selvstendige individer og skjermes fra foreldrenes seksualliv.
Boligstandard og politikk
Søkelyset på boligstandard handlet om langsiktig politikk. Boligen ble sett på som et av de viktigste midlene for å skape sunne og arbeidsdyktige samfunnsborgere, som kunne sikre velferden og demokratiet.
Tanken om det sosiale fellesskapet sto sterkt hos drabantby-planleggerne. Boligene ble samlet innenfor et nabolag, og fellesskapet skulle utvikles gjennom et hierarki av fellesinstitusjoner som idrettslag, kirkesamfunn, bibliotek og dugnader.
På grunn av knappe ressurser ble boligbygginga prioritert, og fellesanleggene lot ofte vente på seg.
Les original på NDLA →
Sunnhet, lys og luft til alle sto øverst på politikernes dagsorden i mellomkrigstida. Den moderne boligen skulle være en funksjonell "bomaskin" uten fordyrende, unødvendig "krimskrams". Generalplanen for Stor-Oslo fra 1929 var bygd på funksjonalistiske idéer og ble preget av "funkisstilen", som folk kalte den. Rene linjer, store flater, stål, glass og betong preget de nye boligene som ble bygd.
Den sveitsisk-franske arkitekten Le Corbusier var en av opphavsmennene til de nye løsningene og til blokkbebyggelse. For ham var de store grønne arealene mellom boligene like viktige som boligene. Der skulle folk samles til lek og rekreasjon.
Ny, sunn by
Ønsket om å skape en ny, sunn by sto sterkt blant etterkrigstidas byplanleggere og arkitekter. 1800-tallets klassedelte bysamfunn skulle erstattes av noe nytt og bedre. Boligområder og industri skulle skilles, boligkvartalene løses opp og naturen trekkes inn i bebyggelsen.
Drabantbyplanene var inspirert av svenske, engelske og tyske forbilder som la vekt på funkisidéer om lys, luft og natur i byene. Sosialdemokratisk likhetsideologi spilte også en viktig rolle.
Utbyggingen av drabantbyene avskaffet bolignøden i Oslo, men ikke helt uten kamp. Bøndene i Aker måtte avgi mye grunn i forbindelse med byutvidelsen i 1948. Grepet gjorde byen seks ganger større og ga de nødvendige tomtene for utbygginga. Fra 1960 til 1990 ble det oppført 112 000 nye boliger. De fleste var blokkleiligheter, men det ble også bygd eneboliger, to- og firemannsboliger og rekkehus.
Utbygginga av drabantbyene i Oslo foregikk i samvirke mellom politikere, ulike kommunale etater og private aktører.
Inn i velferdssamfunnet
De fleste som flyttet inn i de nye boligområdene, var unge barnefamilier eller nygifte par. Mange hadde stått på venteliste i flere år før de fikk bolig. Tildeling av leilighet skjedde ved loddtrekning. Folk gledet seg over mer plass og lyse rom, over bad og moderne kjøkken, og over trygge oppvekstmiljøer nær naturen.
Å flytte inn i en ny og hygienisk leilighet i en av drabantbyene var for mange å ta skrittet inn i moderniteten og velferdssamfunnet.
Familien og barna sto i sentrum i etterkrigstidas boligplanlegging. Barna fikk egne rom med plass til skolearbeid, lek og utfoldelse. Slik skulle de utvikle seg til selvstendige individer og skjermes fra foreldrenes seksualliv.
Boligstandard og politikk
Søkelyset på boligstandard handlet om langsiktig politikk. Boligen ble sett på som et av de viktigste midlene for å skape sunne og arbeidsdyktige samfunnsborgere, som kunne sikre velferden og demokratiet.
Tanken om det sosiale fellesskapet sto sterkt hos drabantby-planleggerne. Boligene ble samlet innenfor et nabolag, og fellesskapet skulle utvikles gjennom et hierarki av fellesinstitusjoner som idrettslag, kirkesamfunn, bibliotek og dugnader.
På grunn av knappe ressurser ble boligbygginga prioritert, og fellesanleggene lot ofte vente på seg.
Les original på NDLA →
Drabantbyene
Mellomkrigstid og funksjonalisme
Sunnhet, lys og luft til alle sto øverst på politikernes dagsorden i mellomkrigstida. Den moderne boligen skulle være en funksjonell "bomaskin" uten fordyrende, unødvendig "krimskrams". Generalplanen for Stor-Oslo fra 1929 var bygd på funksjonalistiske idéer og ble preget av "funkisstilen", som folk kalte den. Rene linjer, store flater, stål, glass og betong preget de nye boligene som ble bygd.
Den sveitsisk-franske arkitekten Le Corbusier var en av opphavsmennene til de nye løsningene og til blokkbebyggelse. For ham var de store grønne arealene mellom boligene like viktige som boligene. Der skulle folk samles til lek og rekreasjon.
Ny, sunn by
Ønsket om å skape en ny, sunn by sto sterkt blant etterkrigstidas byplanleggere og arkitekter. 1800-tallets klassedelte bysamfunn skulle erstattes av noe nytt og bedre. Boligområder og industri skulle skilles, boligkvartalene løses opp og naturen trekkes inn i bebyggelsen.
Drabantbyplanene var inspirert av svenske, engelske og tyske forbilder som la vekt på funkisidéer om lys, luft og natur i byene. Sosialdemokratisk likhetsideologi spilte også en viktig rolle.
Utbyggingen av drabantbyene avskaffet bolignøden i Oslo, men ikke helt uten kamp. Bøndene i Aker måtte avgi mye grunn i forbindelse med byutvidelsen i 1948. Grepet gjorde byen seks ganger større og ga de nødvendige tomtene for utbygginga. Fra 1960 til 1990 ble det oppført 112 000 nye boliger. De fleste var blokkleiligheter, men det ble også bygd eneboliger, to- og firemannsboliger og rekkehus.
Utbygginga av drabantbyene i Oslo foregikk i samvirke mellom politikere, ulike kommunale etater og private aktører.
Inn i velferdssamfunnet
De fleste som flyttet inn i de nye boligområdene, var unge barnefamilier eller nygifte par. Mange hadde stått på venteliste i flere år før de fikk bolig. Tildeling av leilighet skjedde ved loddtrekning. Folk gledet seg over mer plass og lyse rom, over bad og moderne kjøkken, og over trygge oppvekstmiljøer nær naturen.
Å flytte inn i en ny og hygienisk leilighet i en av drabantbyene var for mange å ta skrittet inn i moderniteten og velferdssamfunnet.
Familien og barna sto i sentrum i etterkrigstidas boligplanlegging. Barna fikk egne rom med plass til skolearbeid, lek og utfoldelse. Slik skulle de utvikle seg til selvstendige individer og skjermes fra foreldrenes seksualliv.
Boligstandard og politikk
Søkelyset på boligstandard handlet om langsiktig politikk. Boligen ble sett på som et av de viktigste midlene for å skape sunne og arbeidsdyktige samfunnsborgere, som kunne sikre velferden og demokratiet.
Tanken om det sosiale fellesskapet sto sterkt hos drabantby-planleggerne. Boligene ble samlet innenfor et nabolag, og fellesskapet skulle utvikles gjennom et hierarki av fellesinstitusjoner som idrettslag, kirkesamfunn, bibliotek og dugnader.
På grunn av knappe ressurser ble boligbygginga prioritert, og fellesanleggene lot ofte vente på seg.
Les original på NDLA →
Sunnhet, lys og luft til alle sto øverst på politikernes dagsorden i mellomkrigstida. Den moderne boligen skulle være en funksjonell "bomaskin" uten fordyrende, unødvendig "krimskrams". Generalplanen for Stor-Oslo fra 1929 var bygd på funksjonalistiske idéer og ble preget av "funkisstilen", som folk kalte den. Rene linjer, store flater, stål, glass og betong preget de nye boligene som ble bygd.
Den sveitsisk-franske arkitekten Le Corbusier var en av opphavsmennene til de nye løsningene og til blokkbebyggelse. For ham var de store grønne arealene mellom boligene like viktige som boligene. Der skulle folk samles til lek og rekreasjon.
Ny, sunn by
Ønsket om å skape en ny, sunn by sto sterkt blant etterkrigstidas byplanleggere og arkitekter. 1800-tallets klassedelte bysamfunn skulle erstattes av noe nytt og bedre. Boligområder og industri skulle skilles, boligkvartalene løses opp og naturen trekkes inn i bebyggelsen.
Drabantbyplanene var inspirert av svenske, engelske og tyske forbilder som la vekt på funkisidéer om lys, luft og natur i byene. Sosialdemokratisk likhetsideologi spilte også en viktig rolle.
Utbyggingen av drabantbyene avskaffet bolignøden i Oslo, men ikke helt uten kamp. Bøndene i Aker måtte avgi mye grunn i forbindelse med byutvidelsen i 1948. Grepet gjorde byen seks ganger større og ga de nødvendige tomtene for utbygginga. Fra 1960 til 1990 ble det oppført 112 000 nye boliger. De fleste var blokkleiligheter, men det ble også bygd eneboliger, to- og firemannsboliger og rekkehus.
Utbygginga av drabantbyene i Oslo foregikk i samvirke mellom politikere, ulike kommunale etater og private aktører.
Inn i velferdssamfunnet
De fleste som flyttet inn i de nye boligområdene, var unge barnefamilier eller nygifte par. Mange hadde stått på venteliste i flere år før de fikk bolig. Tildeling av leilighet skjedde ved loddtrekning. Folk gledet seg over mer plass og lyse rom, over bad og moderne kjøkken, og over trygge oppvekstmiljøer nær naturen.
Å flytte inn i en ny og hygienisk leilighet i en av drabantbyene var for mange å ta skrittet inn i moderniteten og velferdssamfunnet.
Familien og barna sto i sentrum i etterkrigstidas boligplanlegging. Barna fikk egne rom med plass til skolearbeid, lek og utfoldelse. Slik skulle de utvikle seg til selvstendige individer og skjermes fra foreldrenes seksualliv.
Boligstandard og politikk
Søkelyset på boligstandard handlet om langsiktig politikk. Boligen ble sett på som et av de viktigste midlene for å skape sunne og arbeidsdyktige samfunnsborgere, som kunne sikre velferden og demokratiet.
Tanken om det sosiale fellesskapet sto sterkt hos drabantby-planleggerne. Boligene ble samlet innenfor et nabolag, og fellesskapet skulle utvikles gjennom et hierarki av fellesinstitusjoner som idrettslag, kirkesamfunn, bibliotek og dugnader.
På grunn av knappe ressurser ble boligbygginga prioritert, og fellesanleggene lot ofte vente på seg.
Les original på NDLA →
Oversikt: Velferdsutviklingen i Norge
Velferdsutvikling
Innbyggerne i Norge opplevde enorm velstandsutvikling i løpet av 1900-tallet. De fikk bedre levekår og økt levestandard.
Velferdsutviklingen handlet i stor grad om utviklingen av en velferdsstat, der staten tok ansvar for at folk fikk støtte hele livet igjennom. Velferdsutvikling handler dermed ikke bare om bedre levekår og økt levestandard, men også om en trygghet i arbeidsliv og privatliv som gjorde at folk fikk det litt bedre på flere områder.
Utvikling fra slutten av 1800-tallet
Selv om hovedinteressen vår i dette emnet er utviklingen på 1900-tallet, er det viktig å se litt på bakgrunnen fra slutten av 1800-tallet.
Levekårene økte betraktelig allerede fra siste halvdel av 1800-tallet. I perioden 1870–1914 var likevel mange fattige. Men med starten på et mer moderne liv med ny teknologisk utvikling fikk folk det lettere både på arbeid og i hjemmene.
Den begynnende arbeiderbevegelsen jobbet for økt sikkerhet og bedre lønnsvilkår for arbeiderne i industrien. Omtrent fra århundreskiftet ble arbeidet mer regulert, spesielt i byene og industristedene, samtidig som lønna økte.
Velferdsutvikling på 1900-tallet
Både staten Norge og nordmenn generelt opplevde stor velferdsutvikling i løpet av 1900-tallet. Vi ble rikere. Ofte er det sagt at vi ble rike da vi fant olje, men Norge lå godt an også fra begynnelsen av 1900-tallet. Sammenliknet med andre land i Europa var Norge rikt allerede da.
Det handlet om videre industrialisering og økt eksport både av industrivarer og andre varer. Og det handlet om at flere fikk utdanning, også kvinner. Kvinner ble nå i større grad en del av arbeidslivet, mens de før hadde vært hjemmeværende med til dels store barneflokker.
Det var selvsagt perioder på 1900-tallet da velferd og levekår ikke var like gode. Verdenskrigene, også første verdenskrig, påvirket Norge på mange måter, og mellomkrigstida var vanskelig økonomisk.
Velferdsstat
Når vi snakker om velferdsstaten, så snakker vi ofte om sosial trygghet fra vugge til grav. En slik utvikling, med en helhetlig tankegang, ble iverksatt i etterkrigstida. Bakteppet var den økonomiske krisa i 1930-åra, som gjorde at arbeid med nye sosiale løsninger ble igangsatt både i USA, Storbritannia og i Norden.
Norge var likevel tidlig ute med ulike sosiale reformer. De såkalte "Castbergske barnelover" kom allerede i 1915, og sikret blant annet at barn født utenfor ekteskap fikk rett til arv og navn etter faren. Barn og mødre uten bidrag fra faren fikk også rett til bidrag ved fødselen og seks måneder framover. Dette var en forløper for barselpermisjon og barnetrygd.
Selv om det var vanskelig økonomisk og politisk i mellomkrigstida, vedtok Stortinget lover om uføretrygd, utvidet syketrygd og arbeidsledighetstrygd.
I Norge var man svært påvirket av Storbritannia og økonomen William Beveridge. Idéene derfra gjaldt kamp mot fattigdom, sykdom, dårlige boforhold og arbeidsledighet. I Norge kom dette til uttrykk i politikken fra 1945 og "Fellesprogrammet", som var et tverrpolitisk politisk program fra alle de norske partiene.
I løpet av 1950- og 60-tallet fikk vi den velferdsstaten vi kjenner i dag. Målet var å sikre alle et økonomisk sikkerhetsnett. I 1967 ble folketrygden innført. Det markerte gjennomføringen av velferdsstaten. Folketrygden tok opp i seg ulike tidligere trygder som alderspensjon, arbeidsledighetstrygd og uføretrygd, og det ble et helhetlig system rundt velferdsordningene.
Levestandard og livskvalitet
De nye velferdsordningene etter krigen gjorde at levestandarden relativt raskt økte for mange.
Regjeringene i Norge etter andre verdenskrig mente at de store beløpene som velferdsprogrammene kostet, var vel anvendte penger. "[D]et er penger som vi får mangedobbelt tilbake - gjennom større arbeidsevne, lykkeligere mennesker", het det i et vedtaksdokument.
Resultatene handlet blant annet om at dødeligheten blant spedbarn sank til under en tredjedel av hva den hadde vært før krigen, og tuberkulose ble nærmest uryddet. Når det gjaldt boliger og hjem, fikk flere bedre plass, det ga bedre levestandard og bedre livskvalitet. På 1930-tallet bodde de aller fleste i Oslo og Bergen på ett eller to rom. I 1970, derimot, bodde over 80 prosent av befolkningen i leiligheter hvor det var minst ett rom per person.
Med bedre levestandard fikk folk også bedre livskvalitet. Hvis du har bedre boforhold, ei lønn å handle mat for og bedre helse, vil du også føle deg bedre og være mer fornøyd med tingenes tilstand.
Tenk over
Hvordan tror du det var å reise til byen for å skaffe seg jobb og et sted å bo på begynnelsen av 1900-tallet? Hva slags hjem var det mulig for deg å få hvis du skulle jobbe i industrien?
Hvor stor tror du forskjellen er fra den gang til i dag?
KilderLange, E. (2015, 25. november). Trygghet og økt velferd. Norgeshistorie, Universitetet i Oslo. https://www.norgeshistorie.no/velferdsstat-og-vestvending/1801-trygghet-og-okt-velferd.html
Myhre, J. E. (2020, 2. november). Dagligliv og levekår. Norgeshistorie, Universitetet i Oslo. https://www.norgeshistorie.no/industrialisering-og-demokrati/1521-dagligliv-og-levekar.html
Les original på NDLA →
Innbyggerne i Norge opplevde enorm velstandsutvikling i løpet av 1900-tallet. De fikk bedre levekår og økt levestandard.
Velferdsutviklingen handlet i stor grad om utviklingen av en velferdsstat, der staten tok ansvar for at folk fikk støtte hele livet igjennom. Velferdsutvikling handler dermed ikke bare om bedre levekår og økt levestandard, men også om en trygghet i arbeidsliv og privatliv som gjorde at folk fikk det litt bedre på flere områder.
Utvikling fra slutten av 1800-tallet
Selv om hovedinteressen vår i dette emnet er utviklingen på 1900-tallet, er det viktig å se litt på bakgrunnen fra slutten av 1800-tallet.
Levekårene økte betraktelig allerede fra siste halvdel av 1800-tallet. I perioden 1870–1914 var likevel mange fattige. Men med starten på et mer moderne liv med ny teknologisk utvikling fikk folk det lettere både på arbeid og i hjemmene.
Den begynnende arbeiderbevegelsen jobbet for økt sikkerhet og bedre lønnsvilkår for arbeiderne i industrien. Omtrent fra århundreskiftet ble arbeidet mer regulert, spesielt i byene og industristedene, samtidig som lønna økte.
Velferdsutvikling på 1900-tallet
Både staten Norge og nordmenn generelt opplevde stor velferdsutvikling i løpet av 1900-tallet. Vi ble rikere. Ofte er det sagt at vi ble rike da vi fant olje, men Norge lå godt an også fra begynnelsen av 1900-tallet. Sammenliknet med andre land i Europa var Norge rikt allerede da.
Det handlet om videre industrialisering og økt eksport både av industrivarer og andre varer. Og det handlet om at flere fikk utdanning, også kvinner. Kvinner ble nå i større grad en del av arbeidslivet, mens de før hadde vært hjemmeværende med til dels store barneflokker.
Det var selvsagt perioder på 1900-tallet da velferd og levekår ikke var like gode. Verdenskrigene, også første verdenskrig, påvirket Norge på mange måter, og mellomkrigstida var vanskelig økonomisk.
Velferdsstat
Når vi snakker om velferdsstaten, så snakker vi ofte om sosial trygghet fra vugge til grav. En slik utvikling, med en helhetlig tankegang, ble iverksatt i etterkrigstida. Bakteppet var den økonomiske krisa i 1930-åra, som gjorde at arbeid med nye sosiale løsninger ble igangsatt både i USA, Storbritannia og i Norden.
Norge var likevel tidlig ute med ulike sosiale reformer. De såkalte "Castbergske barnelover" kom allerede i 1915, og sikret blant annet at barn født utenfor ekteskap fikk rett til arv og navn etter faren. Barn og mødre uten bidrag fra faren fikk også rett til bidrag ved fødselen og seks måneder framover. Dette var en forløper for barselpermisjon og barnetrygd.
Selv om det var vanskelig økonomisk og politisk i mellomkrigstida, vedtok Stortinget lover om uføretrygd, utvidet syketrygd og arbeidsledighetstrygd.
I Norge var man svært påvirket av Storbritannia og økonomen William Beveridge. Idéene derfra gjaldt kamp mot fattigdom, sykdom, dårlige boforhold og arbeidsledighet. I Norge kom dette til uttrykk i politikken fra 1945 og "Fellesprogrammet", som var et tverrpolitisk politisk program fra alle de norske partiene.
I løpet av 1950- og 60-tallet fikk vi den velferdsstaten vi kjenner i dag. Målet var å sikre alle et økonomisk sikkerhetsnett. I 1967 ble folketrygden innført. Det markerte gjennomføringen av velferdsstaten. Folketrygden tok opp i seg ulike tidligere trygder som alderspensjon, arbeidsledighetstrygd og uføretrygd, og det ble et helhetlig system rundt velferdsordningene.
Levestandard og livskvalitet
De nye velferdsordningene etter krigen gjorde at levestandarden relativt raskt økte for mange.
Regjeringene i Norge etter andre verdenskrig mente at de store beløpene som velferdsprogrammene kostet, var vel anvendte penger. "[D]et er penger som vi får mangedobbelt tilbake - gjennom større arbeidsevne, lykkeligere mennesker", het det i et vedtaksdokument.
Resultatene handlet blant annet om at dødeligheten blant spedbarn sank til under en tredjedel av hva den hadde vært før krigen, og tuberkulose ble nærmest uryddet. Når det gjaldt boliger og hjem, fikk flere bedre plass, det ga bedre levestandard og bedre livskvalitet. På 1930-tallet bodde de aller fleste i Oslo og Bergen på ett eller to rom. I 1970, derimot, bodde over 80 prosent av befolkningen i leiligheter hvor det var minst ett rom per person.
Med bedre levestandard fikk folk også bedre livskvalitet. Hvis du har bedre boforhold, ei lønn å handle mat for og bedre helse, vil du også føle deg bedre og være mer fornøyd med tingenes tilstand.
Tenk over
Hvordan tror du det var å reise til byen for å skaffe seg jobb og et sted å bo på begynnelsen av 1900-tallet? Hva slags hjem var det mulig for deg å få hvis du skulle jobbe i industrien?
Hvor stor tror du forskjellen er fra den gang til i dag?
KilderLange, E. (2015, 25. november). Trygghet og økt velferd. Norgeshistorie, Universitetet i Oslo. https://www.norgeshistorie.no/velferdsstat-og-vestvending/1801-trygghet-og-okt-velferd.html
Myhre, J. E. (2020, 2. november). Dagligliv og levekår. Norgeshistorie, Universitetet i Oslo. https://www.norgeshistorie.no/industrialisering-og-demokrati/1521-dagligliv-og-levekar.html
Les original på NDLA →
Oversikt: Velferdsutviklingen i Norge
Velferdsutvikling
Innbyggerne i Norge opplevde enorm velstandsutvikling i løpet av 1900-tallet. De fikk bedre levekår og økt levestandard.
Velferdsutviklingen handlet i stor grad om utviklingen av en velferdsstat, der staten tok ansvar for at folk fikk støtte hele livet igjennom. Velferdsutvikling handler dermed ikke bare om bedre levekår og økt levestandard, men også om en trygghet i arbeidsliv og privatliv som gjorde at folk fikk det litt bedre på flere områder.
Utvikling fra slutten av 1800-tallet
Selv om hovedinteressen vår i dette emnet er utviklingen på 1900-tallet, er det viktig å se litt på bakgrunnen fra slutten av 1800-tallet.
Levekårene økte betraktelig allerede fra siste halvdel av 1800-tallet. I perioden 1870–1914 var likevel mange fattige. Men med starten på et mer moderne liv med ny teknologisk utvikling fikk folk det lettere både på arbeid og i hjemmene.
Den begynnende arbeiderbevegelsen jobbet for økt sikkerhet og bedre lønnsvilkår for arbeiderne i industrien. Omtrent fra århundreskiftet ble arbeidet mer regulert, spesielt i byene og industristedene, samtidig som lønna økte.
Velferdsutvikling på 1900-tallet
Både staten Norge og nordmenn generelt opplevde stor velferdsutvikling i løpet av 1900-tallet. Vi ble rikere. Ofte er det sagt at vi ble rike da vi fant olje, men Norge lå godt an også fra begynnelsen av 1900-tallet. Sammenliknet med andre land i Europa var Norge rikt allerede da.
Det handlet om videre industrialisering og økt eksport både av industrivarer og andre varer. Og det handlet om at flere fikk utdanning, også kvinner. Kvinner ble nå i større grad en del av arbeidslivet, mens de før hadde vært hjemmeværende med til dels store barneflokker.
Det var selvsagt perioder på 1900-tallet da velferd og levekår ikke var like gode. Verdenskrigene, også første verdenskrig, påvirket Norge på mange måter, og mellomkrigstida var vanskelig økonomisk.
Velferdsstat
Når vi snakker om velferdsstaten, så snakker vi ofte om sosial trygghet fra vugge til grav. En slik utvikling, med en helhetlig tankegang, ble iverksatt i etterkrigstida. Bakteppet var den økonomiske krisa i 1930-åra, som gjorde at arbeid med nye sosiale løsninger ble igangsatt både i USA, Storbritannia og i Norden.
Norge var likevel tidlig ute med ulike sosiale reformer. De såkalte "Castbergske barnelover" kom allerede i 1915, og sikret blant annet at barn født utenfor ekteskap fikk rett til arv og navn etter faren. Barn og mødre uten bidrag fra faren fikk også rett til bidrag ved fødselen og seks måneder framover. Dette var en forløper for barselpermisjon og barnetrygd.
Selv om det var vanskelig økonomisk og politisk i mellomkrigstida, vedtok Stortinget lover om uføretrygd, utvidet syketrygd og arbeidsledighetstrygd.
I Norge var man svært påvirket av Storbritannia og økonomen William Beveridge. Idéene derfra gjaldt kamp mot fattigdom, sykdom, dårlige boforhold og arbeidsledighet. I Norge kom dette til uttrykk i politikken fra 1945 og "Fellesprogrammet", som var et tverrpolitisk politisk program fra alle de norske partiene.
I løpet av 1950- og 60-tallet fikk vi den velferdsstaten vi kjenner i dag. Målet var å sikre alle et økonomisk sikkerhetsnett. I 1967 ble folketrygden innført. Det markerte gjennomføringen av velferdsstaten. Folketrygden tok opp i seg ulike tidligere trygder som alderspensjon, arbeidsledighetstrygd og uføretrygd, og det ble et helhetlig system rundt velferdsordningene.
Levestandard og livskvalitet
De nye velferdsordningene etter krigen gjorde at levestandarden relativt raskt økte for mange.
Regjeringene i Norge etter andre verdenskrig mente at de store beløpene som velferdsprogrammene kostet, var vel anvendte penger. "[D]et er penger som vi får mangedobbelt tilbake - gjennom større arbeidsevne, lykkeligere mennesker", het det i et vedtaksdokument.
Resultatene handlet blant annet om at dødeligheten blant spedbarn sank til under en tredjedel av hva den hadde vært før krigen, og tuberkulose ble nærmest uryddet. Når det gjaldt boliger og hjem, fikk flere bedre plass, det ga bedre levestandard og bedre livskvalitet. På 1930-tallet bodde de aller fleste i Oslo og Bergen på ett eller to rom. I 1970, derimot, bodde over 80 prosent av befolkningen i leiligheter hvor det var minst ett rom per person.
Med bedre levestandard fikk folk også bedre livskvalitet. Hvis du har bedre boforhold, ei lønn å handle mat for og bedre helse, vil du også føle deg bedre og være mer fornøyd med tingenes tilstand.
Tenk over
Hvordan tror du det var å reise til byen for å skaffe seg jobb og et sted å bo på begynnelsen av 1900-tallet? Hva slags hjem var det mulig for deg å få hvis du skulle jobbe i industrien?
Hvor stor tror du forskjellen er fra den gang til i dag?
KilderLange, E. (2015, 25. november). Trygghet og økt velferd. Norgeshistorie, Universitetet i Oslo. https://www.norgeshistorie.no/velferdsstat-og-vestvending/1801-trygghet-og-okt-velferd.html
Myhre, J. E. (2020, 2. november). Dagligliv og levekår. Norgeshistorie, Universitetet i Oslo. https://www.norgeshistorie.no/industrialisering-og-demokrati/1521-dagligliv-og-levekar.html
Les original på NDLA →
Innbyggerne i Norge opplevde enorm velstandsutvikling i løpet av 1900-tallet. De fikk bedre levekår og økt levestandard.
Velferdsutviklingen handlet i stor grad om utviklingen av en velferdsstat, der staten tok ansvar for at folk fikk støtte hele livet igjennom. Velferdsutvikling handler dermed ikke bare om bedre levekår og økt levestandard, men også om en trygghet i arbeidsliv og privatliv som gjorde at folk fikk det litt bedre på flere områder.
Utvikling fra slutten av 1800-tallet
Selv om hovedinteressen vår i dette emnet er utviklingen på 1900-tallet, er det viktig å se litt på bakgrunnen fra slutten av 1800-tallet.
Levekårene økte betraktelig allerede fra siste halvdel av 1800-tallet. I perioden 1870–1914 var likevel mange fattige. Men med starten på et mer moderne liv med ny teknologisk utvikling fikk folk det lettere både på arbeid og i hjemmene.
Den begynnende arbeiderbevegelsen jobbet for økt sikkerhet og bedre lønnsvilkår for arbeiderne i industrien. Omtrent fra århundreskiftet ble arbeidet mer regulert, spesielt i byene og industristedene, samtidig som lønna økte.
Velferdsutvikling på 1900-tallet
Både staten Norge og nordmenn generelt opplevde stor velferdsutvikling i løpet av 1900-tallet. Vi ble rikere. Ofte er det sagt at vi ble rike da vi fant olje, men Norge lå godt an også fra begynnelsen av 1900-tallet. Sammenliknet med andre land i Europa var Norge rikt allerede da.
Det handlet om videre industrialisering og økt eksport både av industrivarer og andre varer. Og det handlet om at flere fikk utdanning, også kvinner. Kvinner ble nå i større grad en del av arbeidslivet, mens de før hadde vært hjemmeværende med til dels store barneflokker.
Det var selvsagt perioder på 1900-tallet da velferd og levekår ikke var like gode. Verdenskrigene, også første verdenskrig, påvirket Norge på mange måter, og mellomkrigstida var vanskelig økonomisk.
Velferdsstat
Når vi snakker om velferdsstaten, så snakker vi ofte om sosial trygghet fra vugge til grav. En slik utvikling, med en helhetlig tankegang, ble iverksatt i etterkrigstida. Bakteppet var den økonomiske krisa i 1930-åra, som gjorde at arbeid med nye sosiale løsninger ble igangsatt både i USA, Storbritannia og i Norden.
Norge var likevel tidlig ute med ulike sosiale reformer. De såkalte "Castbergske barnelover" kom allerede i 1915, og sikret blant annet at barn født utenfor ekteskap fikk rett til arv og navn etter faren. Barn og mødre uten bidrag fra faren fikk også rett til bidrag ved fødselen og seks måneder framover. Dette var en forløper for barselpermisjon og barnetrygd.
Selv om det var vanskelig økonomisk og politisk i mellomkrigstida, vedtok Stortinget lover om uføretrygd, utvidet syketrygd og arbeidsledighetstrygd.
I Norge var man svært påvirket av Storbritannia og økonomen William Beveridge. Idéene derfra gjaldt kamp mot fattigdom, sykdom, dårlige boforhold og arbeidsledighet. I Norge kom dette til uttrykk i politikken fra 1945 og "Fellesprogrammet", som var et tverrpolitisk politisk program fra alle de norske partiene.
I løpet av 1950- og 60-tallet fikk vi den velferdsstaten vi kjenner i dag. Målet var å sikre alle et økonomisk sikkerhetsnett. I 1967 ble folketrygden innført. Det markerte gjennomføringen av velferdsstaten. Folketrygden tok opp i seg ulike tidligere trygder som alderspensjon, arbeidsledighetstrygd og uføretrygd, og det ble et helhetlig system rundt velferdsordningene.
Levestandard og livskvalitet
De nye velferdsordningene etter krigen gjorde at levestandarden relativt raskt økte for mange.
Regjeringene i Norge etter andre verdenskrig mente at de store beløpene som velferdsprogrammene kostet, var vel anvendte penger. "[D]et er penger som vi får mangedobbelt tilbake - gjennom større arbeidsevne, lykkeligere mennesker", het det i et vedtaksdokument.
Resultatene handlet blant annet om at dødeligheten blant spedbarn sank til under en tredjedel av hva den hadde vært før krigen, og tuberkulose ble nærmest uryddet. Når det gjaldt boliger og hjem, fikk flere bedre plass, det ga bedre levestandard og bedre livskvalitet. På 1930-tallet bodde de aller fleste i Oslo og Bergen på ett eller to rom. I 1970, derimot, bodde over 80 prosent av befolkningen i leiligheter hvor det var minst ett rom per person.
Med bedre levestandard fikk folk også bedre livskvalitet. Hvis du har bedre boforhold, ei lønn å handle mat for og bedre helse, vil du også føle deg bedre og være mer fornøyd med tingenes tilstand.
Tenk over
Hvordan tror du det var å reise til byen for å skaffe seg jobb og et sted å bo på begynnelsen av 1900-tallet? Hva slags hjem var det mulig for deg å få hvis du skulle jobbe i industrien?
Hvor stor tror du forskjellen er fra den gang til i dag?
KilderLange, E. (2015, 25. november). Trygghet og økt velferd. Norgeshistorie, Universitetet i Oslo. https://www.norgeshistorie.no/velferdsstat-og-vestvending/1801-trygghet-og-okt-velferd.html
Myhre, J. E. (2020, 2. november). Dagligliv og levekår. Norgeshistorie, Universitetet i Oslo. https://www.norgeshistorie.no/industrialisering-og-demokrati/1521-dagligliv-og-levekar.html
Les original på NDLA →
Velferdsstaten
Sosiale reformer
At staten skulle ta vare på sine egne innbyggere, er ingen ny tanke. I Norge spilte partiet Venstre de første tiårene etter 1900 en stor rolle i reformer som skulle komme landets innbyggere til gode. Gjennom en rekke sosiale reformer ble flere grupper i samfunnet ivaretatt og sikret et minimum av økonomisk sikkerhet. Spesielt ble kvinnenes posisjon styrket gjennom stemmerett i 1913 og "de Castbergske barnelovene" i 1915, der det ble lovfestet at menn hadde forsørgeransvar.
Mellomkrigstidas økonomiske og politiske turbulens gjorde det vanskelig å innføre nye velferdsgoder, men etter kriseforliket i 1935 ble velferdsstaten utvidet ytterligere. I årene fram mot krigen vedtok Stortinget lover om omsorg for blinde og vanføre (1936), uføretrygd (1936–1937), utvida sjuketrygd (1935–1936), behovsprøvd alderstrygd til kvinner og menn over 70 år (1936) og arbeidsledighetstrygd (1938). I disse årene ble velferdsreformer prioritert framfor økt militær opprustning.
Den moderne velferdsstaten
Fellesprogrammet videreførte denne velferdspolitikken. Etter gjenreisningsperioden ble krav om nye velferdsgoder igjen tydelige. I løpet av et par tiår skulle alle nordmenn bli sikret nødvendig økonomisk støtte fra det offentlige hvis deres eget livsgrunnlag sviktet. Tatere, romfolk og den samiske befolkningen ville kanskje mene at dette ikke var tilfelle for dem.
Dagens norske velferdssystem ble til på 1950- og 1960-tallet. Da ble trygdesystemet vårt og de offentlige tjenestene innenfor helse-, sosial- og utdanningssektorene utbygd. Barnetrygd kom i 1946, og i 1957 fikk vi alderstrygden (uten behovsprøving). Mange trygdeordninger ble samlet i folketrygden i 1967, selve hjørnesteinen i den norske velferdsstaten.
Folketrygdens formål er å gi økonomisk trygghet ved å sikre inntekt og kompensere for særlige utgifter ved arbeidsløshet, svangerskap og fødsel, aleneomsorg for barn, sykdom og skade, uførhet, alderdom og dødsfall. (Folketrygdloven, 1997, §1–1)
Den grunnleggende tanken bak velferdsstaten er at staten har påtatt seg ansvaret for å sikre velferden til alle i samfunnet. Blant annet skal de som ikke er i stand til å forsørge seg selv, sikres livsopphold. En annen ting er at det skal lønne seg å jobbe. Mange av dagens velferdsordninger får man del i gjennom å jobbe og være inkludert i samfunnet.
Et av hovedmålene er en omfordeling av inntektene. På den måten er vi som borgere sikret minimumsinntekt og omsorg, uavhengig av prestasjon i arbeidslivet og vår status i samfunnet. Derfor er høy grad av likhet og lite fattigdom et fellestrekk ved de nordiske samfunnene.
Folketrygden
Arbeiderpartiet satt med regjeringsmakten i hele perioden 1945–1965, med unntak av en knapp måned i 1963, og den moderne velferdsstaten ble bygd ut i sosialdemokratisk regi. Men alle de politiske partiene stilte seg bak ønsket om trygghet og utjevning. Sosialpolitikken ble et tydelig uttrykk for etterkrigstidas samling om felles verdier, og den borgerlige regjeringen som styrte 1965–1971, gjennomførte folketrygdreformen som selve kronen på verket.
Folketrygden er regulert i lov om folketrygd (folketrygdloven) og omfatter blant annet følgende ytelser:
alderspensjon
arbeidsledighetstrygd
uføretrygd
sykepenger
arbeidsavklaringspenger
KilderFolketrygdloven. (1997). Lov om folketrygd (LOV-1997-02-28-19). Lovdata. Hentet fra https://lovdata.no/lov/1997-02-28-19
Lange, Even (2020, 2. september). Trygghet og økt velferd. Norgeshistorie.no. Hentet fra https://www.norgeshistorie.no/velferdsstat-og-vestvending/1801-trygghet-og-okt-velferd.html
Lange, Even (5.11.2020): Bedre levekår, Norgeshistorie.no. Hentet fra https://www.norgeshistorie.no/velferdsstat-og-vestvending/1862-bedre-levekar.html
Christensen, Johan og Berg, Ole T. (12.8.2022): Velferdsstat, Store norske leksikon. Hentet fra https://snl.no/velferdsstat
Les original på NDLA →
At staten skulle ta vare på sine egne innbyggere, er ingen ny tanke. I Norge spilte partiet Venstre de første tiårene etter 1900 en stor rolle i reformer som skulle komme landets innbyggere til gode. Gjennom en rekke sosiale reformer ble flere grupper i samfunnet ivaretatt og sikret et minimum av økonomisk sikkerhet. Spesielt ble kvinnenes posisjon styrket gjennom stemmerett i 1913 og "de Castbergske barnelovene" i 1915, der det ble lovfestet at menn hadde forsørgeransvar.
Mellomkrigstidas økonomiske og politiske turbulens gjorde det vanskelig å innføre nye velferdsgoder, men etter kriseforliket i 1935 ble velferdsstaten utvidet ytterligere. I årene fram mot krigen vedtok Stortinget lover om omsorg for blinde og vanføre (1936), uføretrygd (1936–1937), utvida sjuketrygd (1935–1936), behovsprøvd alderstrygd til kvinner og menn over 70 år (1936) og arbeidsledighetstrygd (1938). I disse årene ble velferdsreformer prioritert framfor økt militær opprustning.
Den moderne velferdsstaten
Fellesprogrammet videreførte denne velferdspolitikken. Etter gjenreisningsperioden ble krav om nye velferdsgoder igjen tydelige. I løpet av et par tiår skulle alle nordmenn bli sikret nødvendig økonomisk støtte fra det offentlige hvis deres eget livsgrunnlag sviktet. Tatere, romfolk og den samiske befolkningen ville kanskje mene at dette ikke var tilfelle for dem.
Dagens norske velferdssystem ble til på 1950- og 1960-tallet. Da ble trygdesystemet vårt og de offentlige tjenestene innenfor helse-, sosial- og utdanningssektorene utbygd. Barnetrygd kom i 1946, og i 1957 fikk vi alderstrygden (uten behovsprøving). Mange trygdeordninger ble samlet i folketrygden i 1967, selve hjørnesteinen i den norske velferdsstaten.
Folketrygdens formål er å gi økonomisk trygghet ved å sikre inntekt og kompensere for særlige utgifter ved arbeidsløshet, svangerskap og fødsel, aleneomsorg for barn, sykdom og skade, uførhet, alderdom og dødsfall. (Folketrygdloven, 1997, §1–1)
Den grunnleggende tanken bak velferdsstaten er at staten har påtatt seg ansvaret for å sikre velferden til alle i samfunnet. Blant annet skal de som ikke er i stand til å forsørge seg selv, sikres livsopphold. En annen ting er at det skal lønne seg å jobbe. Mange av dagens velferdsordninger får man del i gjennom å jobbe og være inkludert i samfunnet.
Et av hovedmålene er en omfordeling av inntektene. På den måten er vi som borgere sikret minimumsinntekt og omsorg, uavhengig av prestasjon i arbeidslivet og vår status i samfunnet. Derfor er høy grad av likhet og lite fattigdom et fellestrekk ved de nordiske samfunnene.
Folketrygden
Arbeiderpartiet satt med regjeringsmakten i hele perioden 1945–1965, med unntak av en knapp måned i 1963, og den moderne velferdsstaten ble bygd ut i sosialdemokratisk regi. Men alle de politiske partiene stilte seg bak ønsket om trygghet og utjevning. Sosialpolitikken ble et tydelig uttrykk for etterkrigstidas samling om felles verdier, og den borgerlige regjeringen som styrte 1965–1971, gjennomførte folketrygdreformen som selve kronen på verket.
Folketrygden er regulert i lov om folketrygd (folketrygdloven) og omfatter blant annet følgende ytelser:
alderspensjon
arbeidsledighetstrygd
uføretrygd
sykepenger
arbeidsavklaringspenger
KilderFolketrygdloven. (1997). Lov om folketrygd (LOV-1997-02-28-19). Lovdata. Hentet fra https://lovdata.no/lov/1997-02-28-19
Lange, Even (2020, 2. september). Trygghet og økt velferd. Norgeshistorie.no. Hentet fra https://www.norgeshistorie.no/velferdsstat-og-vestvending/1801-trygghet-og-okt-velferd.html
Lange, Even (5.11.2020): Bedre levekår, Norgeshistorie.no. Hentet fra https://www.norgeshistorie.no/velferdsstat-og-vestvending/1862-bedre-levekar.html
Christensen, Johan og Berg, Ole T. (12.8.2022): Velferdsstat, Store norske leksikon. Hentet fra https://snl.no/velferdsstat
Les original på NDLA →
Velferdsstaten
Sosiale reformer
At staten skulle ta vare på sine egne innbyggere, er ingen ny tanke. I Norge spilte partiet Venstre de første tiårene etter 1900 en stor rolle i reformer som skulle komme landets innbyggere til gode. Gjennom en rekke sosiale reformer ble flere grupper i samfunnet ivaretatt og sikret et minimum av økonomisk sikkerhet. Spesielt ble kvinnenes posisjon styrket gjennom stemmerett i 1913 og "de Castbergske barnelovene" i 1915, der det ble lovfestet at menn hadde forsørgeransvar.
Mellomkrigstidas økonomiske og politiske turbulens gjorde det vanskelig å innføre nye velferdsgoder, men etter kriseforliket i 1935 ble velferdsstaten utvidet ytterligere. I årene fram mot krigen vedtok Stortinget lover om omsorg for blinde og vanføre (1936), uføretrygd (1936–1937), utvida sjuketrygd (1935–1936), behovsprøvd alderstrygd til kvinner og menn over 70 år (1936) og arbeidsledighetstrygd (1938). I disse årene ble velferdsreformer prioritert framfor økt militær opprustning.
Den moderne velferdsstaten
Fellesprogrammet videreførte denne velferdspolitikken. Etter gjenreisningsperioden ble krav om nye velferdsgoder igjen tydelige. I løpet av et par tiår skulle alle nordmenn bli sikret nødvendig økonomisk støtte fra det offentlige hvis deres eget livsgrunnlag sviktet. Tatere, romfolk og den samiske befolkningen ville kanskje mene at dette ikke var tilfelle for dem.
Dagens norske velferdssystem ble til på 1950- og 1960-tallet. Da ble trygdesystemet vårt og de offentlige tjenestene innenfor helse-, sosial- og utdanningssektorene utbygd. Barnetrygd kom i 1946, og i 1957 fikk vi alderstrygden (uten behovsprøving). Mange trygdeordninger ble samlet i folketrygden i 1967, selve hjørnesteinen i den norske velferdsstaten.
Folketrygdens formål er å gi økonomisk trygghet ved å sikre inntekt og kompensere for særlige utgifter ved arbeidsløshet, svangerskap og fødsel, aleneomsorg for barn, sykdom og skade, uførhet, alderdom og dødsfall. (Folketrygdloven, 1997, §1–1)
Den grunnleggende tanken bak velferdsstaten er at staten har påtatt seg ansvaret for å sikre velferden til alle i samfunnet. Blant annet skal de som ikke er i stand til å forsørge seg selv, sikres livsopphold. En annen ting er at det skal lønne seg å jobbe. Mange av dagens velferdsordninger får man del i gjennom å jobbe og være inkludert i samfunnet.
Et av hovedmålene er en omfordeling av inntektene. På den måten er vi som borgere sikret minimumsinntekt og omsorg, uavhengig av prestasjon i arbeidslivet og vår status i samfunnet. Derfor er høy grad av likhet og lite fattigdom et fellestrekk ved de nordiske samfunnene.
Folketrygden
Arbeiderpartiet satt med regjeringsmakten i hele perioden 1945–1965, med unntak av en knapp måned i 1963, og den moderne velferdsstaten ble bygd ut i sosialdemokratisk regi. Men alle de politiske partiene stilte seg bak ønsket om trygghet og utjevning. Sosialpolitikken ble et tydelig uttrykk for etterkrigstidas samling om felles verdier, og den borgerlige regjeringen som styrte 1965–1971, gjennomførte folketrygdreformen som selve kronen på verket.
Folketrygden er regulert i lov om folketrygd (folketrygdloven) og omfatter blant annet følgende ytelser:
alderspensjon
arbeidsledighetstrygd
uføretrygd
sykepenger
arbeidsavklaringspenger
KilderFolketrygdloven. (1997). Lov om folketrygd (LOV-1997-02-28-19). Lovdata. Hentet fra https://lovdata.no/lov/1997-02-28-19
Lange, Even (2020, 2. september). Trygghet og økt velferd. Norgeshistorie.no. Hentet fra https://www.norgeshistorie.no/velferdsstat-og-vestvending/1801-trygghet-og-okt-velferd.html
Lange, Even (5.11.2020): Bedre levekår, Norgeshistorie.no. Hentet fra https://www.norgeshistorie.no/velferdsstat-og-vestvending/1862-bedre-levekar.html
Christensen, Johan og Berg, Ole T. (12.8.2022): Velferdsstat, Store norske leksikon. Hentet fra https://snl.no/velferdsstat
Les original på NDLA →
At staten skulle ta vare på sine egne innbyggere, er ingen ny tanke. I Norge spilte partiet Venstre de første tiårene etter 1900 en stor rolle i reformer som skulle komme landets innbyggere til gode. Gjennom en rekke sosiale reformer ble flere grupper i samfunnet ivaretatt og sikret et minimum av økonomisk sikkerhet. Spesielt ble kvinnenes posisjon styrket gjennom stemmerett i 1913 og "de Castbergske barnelovene" i 1915, der det ble lovfestet at menn hadde forsørgeransvar.
Mellomkrigstidas økonomiske og politiske turbulens gjorde det vanskelig å innføre nye velferdsgoder, men etter kriseforliket i 1935 ble velferdsstaten utvidet ytterligere. I årene fram mot krigen vedtok Stortinget lover om omsorg for blinde og vanføre (1936), uføretrygd (1936–1937), utvida sjuketrygd (1935–1936), behovsprøvd alderstrygd til kvinner og menn over 70 år (1936) og arbeidsledighetstrygd (1938). I disse årene ble velferdsreformer prioritert framfor økt militær opprustning.
Den moderne velferdsstaten
Fellesprogrammet videreførte denne velferdspolitikken. Etter gjenreisningsperioden ble krav om nye velferdsgoder igjen tydelige. I løpet av et par tiår skulle alle nordmenn bli sikret nødvendig økonomisk støtte fra det offentlige hvis deres eget livsgrunnlag sviktet. Tatere, romfolk og den samiske befolkningen ville kanskje mene at dette ikke var tilfelle for dem.
Dagens norske velferdssystem ble til på 1950- og 1960-tallet. Da ble trygdesystemet vårt og de offentlige tjenestene innenfor helse-, sosial- og utdanningssektorene utbygd. Barnetrygd kom i 1946, og i 1957 fikk vi alderstrygden (uten behovsprøving). Mange trygdeordninger ble samlet i folketrygden i 1967, selve hjørnesteinen i den norske velferdsstaten.
Folketrygdens formål er å gi økonomisk trygghet ved å sikre inntekt og kompensere for særlige utgifter ved arbeidsløshet, svangerskap og fødsel, aleneomsorg for barn, sykdom og skade, uførhet, alderdom og dødsfall. (Folketrygdloven, 1997, §1–1)
Den grunnleggende tanken bak velferdsstaten er at staten har påtatt seg ansvaret for å sikre velferden til alle i samfunnet. Blant annet skal de som ikke er i stand til å forsørge seg selv, sikres livsopphold. En annen ting er at det skal lønne seg å jobbe. Mange av dagens velferdsordninger får man del i gjennom å jobbe og være inkludert i samfunnet.
Et av hovedmålene er en omfordeling av inntektene. På den måten er vi som borgere sikret minimumsinntekt og omsorg, uavhengig av prestasjon i arbeidslivet og vår status i samfunnet. Derfor er høy grad av likhet og lite fattigdom et fellestrekk ved de nordiske samfunnene.
Folketrygden
Arbeiderpartiet satt med regjeringsmakten i hele perioden 1945–1965, med unntak av en knapp måned i 1963, og den moderne velferdsstaten ble bygd ut i sosialdemokratisk regi. Men alle de politiske partiene stilte seg bak ønsket om trygghet og utjevning. Sosialpolitikken ble et tydelig uttrykk for etterkrigstidas samling om felles verdier, og den borgerlige regjeringen som styrte 1965–1971, gjennomførte folketrygdreformen som selve kronen på verket.
Folketrygden er regulert i lov om folketrygd (folketrygdloven) og omfatter blant annet følgende ytelser:
alderspensjon
arbeidsledighetstrygd
uføretrygd
sykepenger
arbeidsavklaringspenger
KilderFolketrygdloven. (1997). Lov om folketrygd (LOV-1997-02-28-19). Lovdata. Hentet fra https://lovdata.no/lov/1997-02-28-19
Lange, Even (2020, 2. september). Trygghet og økt velferd. Norgeshistorie.no. Hentet fra https://www.norgeshistorie.no/velferdsstat-og-vestvending/1801-trygghet-og-okt-velferd.html
Lange, Even (5.11.2020): Bedre levekår, Norgeshistorie.no. Hentet fra https://www.norgeshistorie.no/velferdsstat-og-vestvending/1862-bedre-levekar.html
Christensen, Johan og Berg, Ole T. (12.8.2022): Velferdsstat, Store norske leksikon. Hentet fra https://snl.no/velferdsstat
Les original på NDLA →
Velferdsutvikling og velferdsstat
Oppgave 1
Sett deg inn i hvordan levestandarden var for folk rundt år 1900.
Du skal nå forestille deg at du er en ungdom som lever i 1910. Ta gjerne utgangspunkt i der du bor i dag.
Hvordan er hverdagen?
Hvilke gleder og bekymringer har du?
Hvilke håp har du for framtida?
Du kan gjøre noen valg av andre ting som det kan være aktuelt å tenke over:
kjønn
alder
sosial status
bosted
Relevante kilder:
Å bruke folketellingene
Oversikt: Velferdsutviklingen i Norge
Folketellingen 1910 på Digitalarkivet
Hvordan kom Norge ut av fattigdommen? på Norgeshistorie.no
Det kan også være aktuelt å søke etter historiske bilder for å se hvordan det faktisk var i den valgte perioden. Historiske bilder kan du finne blant annet på Digitalt Museum og på Digitalarkivets database med historiske foto.
Et annet tips er å besøke de lokale arkivene (for eksempel statsarkivet, kommunale arkiver, avisarkiver) for å finne stoff som kan fortelle deg om livet i Norge og i din region i 1910.
Oppgave 2
Med utgangspunkt i det du har lest om velferdsutviklingen i løpet av 1900-tallet skal du først notere deg noen sentrale stikkord, før du skal drøfte hva denne utviklingen betydde for folk flest.
Levekårene på bygda ble bedre, hvorfor flyttet likevel mange til byene? Diskutere to og to, og noter noen stikkord som dere bruker til diskusjon med resten av klassen.
Hva var den historiske bakgrunnen for utviklingen av velferdsstaten? Noter noen faktorer du mener var viktige.
Hvorfor ble velferdsutbyggingen kalt et sosial sikkerhetsnett? Noter sentrale stikkord for det.
Drøft til slutt hvilke konsekvenser velferdsstatens utvikling hadde for menneskers liv.
Les original på NDLA →
Sett deg inn i hvordan levestandarden var for folk rundt år 1900.
Du skal nå forestille deg at du er en ungdom som lever i 1910. Ta gjerne utgangspunkt i der du bor i dag.
Hvordan er hverdagen?
Hvilke gleder og bekymringer har du?
Hvilke håp har du for framtida?
Du kan gjøre noen valg av andre ting som det kan være aktuelt å tenke over:
kjønn
alder
sosial status
bosted
Relevante kilder:
Å bruke folketellingene
Oversikt: Velferdsutviklingen i Norge
Folketellingen 1910 på Digitalarkivet
Hvordan kom Norge ut av fattigdommen? på Norgeshistorie.no
Det kan også være aktuelt å søke etter historiske bilder for å se hvordan det faktisk var i den valgte perioden. Historiske bilder kan du finne blant annet på Digitalt Museum og på Digitalarkivets database med historiske foto.
Et annet tips er å besøke de lokale arkivene (for eksempel statsarkivet, kommunale arkiver, avisarkiver) for å finne stoff som kan fortelle deg om livet i Norge og i din region i 1910.
Oppgave 2
Med utgangspunkt i det du har lest om velferdsutviklingen i løpet av 1900-tallet skal du først notere deg noen sentrale stikkord, før du skal drøfte hva denne utviklingen betydde for folk flest.
Levekårene på bygda ble bedre, hvorfor flyttet likevel mange til byene? Diskutere to og to, og noter noen stikkord som dere bruker til diskusjon med resten av klassen.
Hva var den historiske bakgrunnen for utviklingen av velferdsstaten? Noter noen faktorer du mener var viktige.
Hvorfor ble velferdsutbyggingen kalt et sosial sikkerhetsnett? Noter sentrale stikkord for det.
Drøft til slutt hvilke konsekvenser velferdsstatens utvikling hadde for menneskers liv.
Les original på NDLA →
Velferdsutvikling og velferdsstat
Oppgave 1
Sett deg inn i hvordan levestandarden var for folk rundt år 1900.
Du skal nå forestille deg at du er en ungdom som lever i 1910. Ta gjerne utgangspunkt i der du bor i dag.
Hvordan er hverdagen?
Hvilke gleder og bekymringer har du?
Hvilke håp har du for framtida?
Du kan gjøre noen valg av andre ting som det kan være aktuelt å tenke over:
kjønn
alder
sosial status
bosted
Relevante kilder:
Å bruke folketellingene
Oversikt: Velferdsutviklingen i Norge
Folketellingen 1910 på Digitalarkivet
Hvordan kom Norge ut av fattigdommen? på Norgeshistorie.no
Det kan også være aktuelt å søke etter historiske bilder for å se hvordan det faktisk var i den valgte perioden. Historiske bilder kan du finne blant annet på Digitalt Museum og på Digitalarkivets database med historiske foto.
Et annet tips er å besøke de lokale arkivene (for eksempel statsarkivet, kommunale arkiver, avisarkiver) for å finne stoff som kan fortelle deg om livet i Norge og i din region i 1910.
Oppgave 2
Med utgangspunkt i det du har lest om velferdsutviklingen i løpet av 1900-tallet skal du først notere deg noen sentrale stikkord, før du skal drøfte hva denne utviklingen betydde for folk flest.
Levekårene på bygda ble bedre, hvorfor flyttet likevel mange til byene? Diskutere to og to, og noter noen stikkord som dere bruker til diskusjon med resten av klassen.
Hva var den historiske bakgrunnen for utviklingen av velferdsstaten? Noter noen faktorer du mener var viktige.
Hvorfor ble velferdsutbyggingen kalt et sosial sikkerhetsnett? Noter sentrale stikkord for det.
Drøft til slutt hvilke konsekvenser velferdsstatens utvikling hadde for menneskers liv.
Les original på NDLA →
Sett deg inn i hvordan levestandarden var for folk rundt år 1900.
Du skal nå forestille deg at du er en ungdom som lever i 1910. Ta gjerne utgangspunkt i der du bor i dag.
Hvordan er hverdagen?
Hvilke gleder og bekymringer har du?
Hvilke håp har du for framtida?
Du kan gjøre noen valg av andre ting som det kan være aktuelt å tenke over:
kjønn
alder
sosial status
bosted
Relevante kilder:
Å bruke folketellingene
Oversikt: Velferdsutviklingen i Norge
Folketellingen 1910 på Digitalarkivet
Hvordan kom Norge ut av fattigdommen? på Norgeshistorie.no
Det kan også være aktuelt å søke etter historiske bilder for å se hvordan det faktisk var i den valgte perioden. Historiske bilder kan du finne blant annet på Digitalt Museum og på Digitalarkivets database med historiske foto.
Et annet tips er å besøke de lokale arkivene (for eksempel statsarkivet, kommunale arkiver, avisarkiver) for å finne stoff som kan fortelle deg om livet i Norge og i din region i 1910.
Oppgave 2
Med utgangspunkt i det du har lest om velferdsutviklingen i løpet av 1900-tallet skal du først notere deg noen sentrale stikkord, før du skal drøfte hva denne utviklingen betydde for folk flest.
Levekårene på bygda ble bedre, hvorfor flyttet likevel mange til byene? Diskutere to og to, og noter noen stikkord som dere bruker til diskusjon med resten av klassen.
Hva var den historiske bakgrunnen for utviklingen av velferdsstaten? Noter noen faktorer du mener var viktige.
Hvorfor ble velferdsutbyggingen kalt et sosial sikkerhetsnett? Noter sentrale stikkord for det.
Drøft til slutt hvilke konsekvenser velferdsstatens utvikling hadde for menneskers liv.
Les original på NDLA →
Naturressurser og bærekraft
Industrialisering og teknologiske omveltninger
Akerselva og den industrielle revolusjonen i Oslo
Den industrielle revolusjonen langs Akerselva
Kraften i Akerselva, eller Frysja, som den tidligere ble kalt, har blitt utnyttet av mennesker i århundrer. Vi har kilder helt fra middelalderen som viser at det har vært kornmøller langs elva. Kraften har også vært brukt til stamper av ulike slag, og til papirmøller, oljemøller og sagbruk.
Akerselva hadde stor betydning for den industrielle revolusjonen i Norge på 1850-tallet, og det var tekstilindustrien som startet det hele. Vi kan si at det er to fortellinger om industrialiseringen langs Akerselva:
Den ene handler om utviklingen, optimismen og framtidstroen som sørget for en betydelig verdiskapning i det fattige Kristiania. Industrialiseringen ga nemlig arbeid til mange, og framveksten av kapital ga kjøpekraft til både bedriftseiere og arbeidere. Denne framstillingen av historien kan vi kalle "den blå siden" – den forteller om kraften i kapitalismen.
Den andre siden av historien handler om de tøffe arbeidsvilkårene som de ansatte i industrien opplevde. Det resulterte blant annet i framveksten av arbeiderbevegelsen, og vi kan kalle dette for "den røde siden" av historien.
Les original på NDLA →
Kraften i Akerselva, eller Frysja, som den tidligere ble kalt, har blitt utnyttet av mennesker i århundrer. Vi har kilder helt fra middelalderen som viser at det har vært kornmøller langs elva. Kraften har også vært brukt til stamper av ulike slag, og til papirmøller, oljemøller og sagbruk.
Akerselva hadde stor betydning for den industrielle revolusjonen i Norge på 1850-tallet, og det var tekstilindustrien som startet det hele. Vi kan si at det er to fortellinger om industrialiseringen langs Akerselva:
Den ene handler om utviklingen, optimismen og framtidstroen som sørget for en betydelig verdiskapning i det fattige Kristiania. Industrialiseringen ga nemlig arbeid til mange, og framveksten av kapital ga kjøpekraft til både bedriftseiere og arbeidere. Denne framstillingen av historien kan vi kalle "den blå siden" – den forteller om kraften i kapitalismen.
Den andre siden av historien handler om de tøffe arbeidsvilkårene som de ansatte i industrien opplevde. Det resulterte blant annet i framveksten av arbeiderbevegelsen, og vi kan kalle dette for "den røde siden" av historien.
Les original på NDLA →
Arbeiderbevegelsen etableres
Samfunn i endring
Samfunnet rundt århundreskiftet var i stor endring, med økende grad av industrialisering og urbanisering. Jern- og metallindustrien utvikles, hermetikkindustrien på Sør-Vestlandet blomstrer og treforedlingsindustrien med Borregaard i spissen vokser opp i nærheten av elvene på Østlandet. Bruk av elektrisitet som energikilde for å drive maskinene utnyttet vannkraften langt bedre enn tidligere, og skapte en mer forutsigbar produksjon og industriell utvikling.
Tungindustri
Etableringen av Norsk Hydro (1905) på Rjukan er kroneksempelet på kapital- og energikrevende industrietablering. Ved hjelp av elektrisitet, klarte Kristian Birkeland (1867-1917) og Sam Eyde (1866-1940) å finne en metode som kunne binde nitrogen i lufta og omdanne det til salpetersyre og kunstgjødsel. Produksjon av kunstgjødsel krevde avansert kompetanse innenfor kjemi og teknologi, samt store innvesteringer og rikelig tilgang på energi. Det store behovet for energi var den viktigste grunnen til at kunstgjødselproduksjon ble lagt til Rjukanfossen ved Vemork.
Klassesamfunnet
Med økende industrialisering ble den norske arbeiderbevegelsen etablert i andre halvdel av 1800-tallet. I 1890-årene ser vi konturene av et kapitalistisk klassesamfunn i Norge. Samfunnet preges etter hvert av tydelige klasseskiller, mellom bedriftseiere, en ny middelklasse og den framvoksende industriarbeiderklassen. Typograf- og fyrstikkarbeiderstreiken i 1889 viste tydelig klassemotsetningene i det norske samfunnet.
Fagorganisering
De første fagforeningene ble dannet av håndverksarbeidere som følte at arbeidsforholdene ble forverret. Nye maskiner og ny teknologi endret måten å arbeide på, og enkelte tradisjonelle yrkesgrupper ble erstattet med nye. De fleste lokale tariffavtaler som ble inngått før 1905, hadde bakgrunn i trusler fra arbeidsgiverne om å senke arbeidernes lønn og rettigheter. Etter hvert kom de nye industriarbeiderne med offensive krav. Alt dette bidro til å øke forståelsen av at fagorganisering og felles opptreden var nødvendig, også på landsbasis. Dette skapte også en større klassebevissthet innenfor arbeiderbevegelsen som etter dannelsen av Landsorganisasjonen (LO) i 1899 kunne fronte arbeiderbevegelsens krav om samfunnsendringer på nasjonalt nivå.
LO dannes
Ved etableringen av LO i 1899 hadde LO 1600 medlemmer. Motparten deres på arbeidsgiversiden, NAF (i dag NHO) ble dannet året etter. Fra 1905 til 1914 økte Landorganisasjonen medlemstallet til det firdobbelte. Fagbevegelsens mål var å øke lønningene og bedre arbeidsforholdene, og å stå samlet i kampen for en mer rettferdig fordeling i samfunnet. Den første landsomfattende tariffavtalen (lønnsavtalen) ble inngått i 1907, hvor jern- og metallarbeiderne forhandlet som kollektiv gruppe. Streikevåpenet ble også tatt i bruk. En landsomfattende konflikt i papirindustrien foregikk samme året.
Den alvorligste av alle konfliktene før 1914 inntraff 1911. En gruvearbeiderstreik ble utvidet med arbeidsgivernes lockout for 32 000 mann. Da grep regjeringen for første gang avgjørende inn i en konflikt, fikk i gang megling og til slutt frivillig voldgift, som løste striden.
Arbeiderpartiet
Ved siden av etablering av ulike lokale fagforeninger og etter hvert LO, spilte også den politiske kampen, først og fremst kampen for allmenn stemmerett for kvinner og menn en viktig rolle i arbeiderbevegelsens krav om en mer rettferdig fordeling i samfunnet. Arbeiderpartiet ble stiftet i Arendal i 1887, der Christian Holtermann Knutsen (1845-1929) og Carl Jeppesen (1858 -1930) hadde viktige lederroller. Partiorganisasjonen ble gradvis bygd opp, men partiets oppslutning ved stortingsvalgene ble lenge svekket som følge av begrenset stemmerett og en valgordning som favoriserte partiene Venstre og Høyre.
Allmenn stemmerett
Da Venstre i 1898 oppnådde grunnlovsflertall, vedtok Stortinget å innføre allmenn stemmerett for menn som på valgdagen hadde fylt 25 år. Menn som gikk på fattigkassa, hadde fremdeles ikke lov til å stemme. Grunnlovsendringen førte til at 19 prosent av befolkningen hadde stemmerett ved valget i 1900.
Etter innføringen av allmenn stemmerett for menn i 1898 kunne partiet kjempe mer aktivt i rikspolitikken. Ved stortingsvalget i 1903 fikk partiet sine første representanter på Stortinget (4). Etter unionsoppløsningen fikk Norge en ny valgordning (flertallsvalg i enmannskretser). I 1912 fikk partiet 27 % av stemmene ved stortingsvalget, men kun 23 representanter som følge av valgordningen. Dette bidro til økt radikalisering innenfor arbeiderbevegelsen. Fra Arbeiderpartiets landsmøte i 1911 ble det tydelig at det fantes en revolusjonær opposisjon som skulle spille en langt større rolle i partiet etter 1.verdenskrig.
Kamp for bedre arbeidsvilkår
LOs leder i perioden 1906-1925, Ole O. Lian, avsluttet talen ved den 8. skandinaviske arbeiderkongressen i Stockholm i 1912 med følgende ord:
«Som man vil forstaa av det tidligere anførte, mener jeg at fagorganisationen har betydning ikke bare for den daglige kamp for at vinde bedre arbeidsvilkaar og høine arbeiderklassens materielle liv. Den forbereder det nye samfund. Direkte ved at den skyver produktionen over i mere regulerte og tilsidst i samfundsmæssige former, og indirekte ved at arbeiderklassen gennem fagorganisationen oplæres til gode arbeidere, bygningsmænd og administratorer i det nye samfund. Vi indpoder solidaritetens og fælleprincippernes aand i arbeiderklassen. Og det er dette som er en hovedbetingelse for at det socialistiske samfund skal kunne gjennemføres».
Innenfor Arbeiderbevegelsen kjempet en hel generasjon fram 8-timersdagen da den endelig ble lovfestet i 1919. Bakgrunnen for kravet om 8 timers normalarbeidsdag var den urimelig lange arbeidstida, som kunne være både 10, 12 og helt opp i 14 timer for noen.
Kilde
Einar A. Terjesen (1999): "Respekt og selvrespekt. Perspektiver på fagbevegelsens historie", Arbeiderhistorie 1999
Arbeiderhistorie 12, 1977: Ole Lians tale på den skandinaviske arbeiderkongressen i Stockholm i 1912. Hentet fra https://www.arbark.no/eldok/Arbeiderhistorie1977_12.pdf
Les original på NDLA →
Samfunnet rundt århundreskiftet var i stor endring, med økende grad av industrialisering og urbanisering. Jern- og metallindustrien utvikles, hermetikkindustrien på Sør-Vestlandet blomstrer og treforedlingsindustrien med Borregaard i spissen vokser opp i nærheten av elvene på Østlandet. Bruk av elektrisitet som energikilde for å drive maskinene utnyttet vannkraften langt bedre enn tidligere, og skapte en mer forutsigbar produksjon og industriell utvikling.
Tungindustri
Etableringen av Norsk Hydro (1905) på Rjukan er kroneksempelet på kapital- og energikrevende industrietablering. Ved hjelp av elektrisitet, klarte Kristian Birkeland (1867-1917) og Sam Eyde (1866-1940) å finne en metode som kunne binde nitrogen i lufta og omdanne det til salpetersyre og kunstgjødsel. Produksjon av kunstgjødsel krevde avansert kompetanse innenfor kjemi og teknologi, samt store innvesteringer og rikelig tilgang på energi. Det store behovet for energi var den viktigste grunnen til at kunstgjødselproduksjon ble lagt til Rjukanfossen ved Vemork.
Klassesamfunnet
Med økende industrialisering ble den norske arbeiderbevegelsen etablert i andre halvdel av 1800-tallet. I 1890-årene ser vi konturene av et kapitalistisk klassesamfunn i Norge. Samfunnet preges etter hvert av tydelige klasseskiller, mellom bedriftseiere, en ny middelklasse og den framvoksende industriarbeiderklassen. Typograf- og fyrstikkarbeiderstreiken i 1889 viste tydelig klassemotsetningene i det norske samfunnet.
Fagorganisering
De første fagforeningene ble dannet av håndverksarbeidere som følte at arbeidsforholdene ble forverret. Nye maskiner og ny teknologi endret måten å arbeide på, og enkelte tradisjonelle yrkesgrupper ble erstattet med nye. De fleste lokale tariffavtaler som ble inngått før 1905, hadde bakgrunn i trusler fra arbeidsgiverne om å senke arbeidernes lønn og rettigheter. Etter hvert kom de nye industriarbeiderne med offensive krav. Alt dette bidro til å øke forståelsen av at fagorganisering og felles opptreden var nødvendig, også på landsbasis. Dette skapte også en større klassebevissthet innenfor arbeiderbevegelsen som etter dannelsen av Landsorganisasjonen (LO) i 1899 kunne fronte arbeiderbevegelsens krav om samfunnsendringer på nasjonalt nivå.
LO dannes
Ved etableringen av LO i 1899 hadde LO 1600 medlemmer. Motparten deres på arbeidsgiversiden, NAF (i dag NHO) ble dannet året etter. Fra 1905 til 1914 økte Landorganisasjonen medlemstallet til det firdobbelte. Fagbevegelsens mål var å øke lønningene og bedre arbeidsforholdene, og å stå samlet i kampen for en mer rettferdig fordeling i samfunnet. Den første landsomfattende tariffavtalen (lønnsavtalen) ble inngått i 1907, hvor jern- og metallarbeiderne forhandlet som kollektiv gruppe. Streikevåpenet ble også tatt i bruk. En landsomfattende konflikt i papirindustrien foregikk samme året.
Den alvorligste av alle konfliktene før 1914 inntraff 1911. En gruvearbeiderstreik ble utvidet med arbeidsgivernes lockout for 32 000 mann. Da grep regjeringen for første gang avgjørende inn i en konflikt, fikk i gang megling og til slutt frivillig voldgift, som løste striden.
Arbeiderpartiet
Ved siden av etablering av ulike lokale fagforeninger og etter hvert LO, spilte også den politiske kampen, først og fremst kampen for allmenn stemmerett for kvinner og menn en viktig rolle i arbeiderbevegelsens krav om en mer rettferdig fordeling i samfunnet. Arbeiderpartiet ble stiftet i Arendal i 1887, der Christian Holtermann Knutsen (1845-1929) og Carl Jeppesen (1858 -1930) hadde viktige lederroller. Partiorganisasjonen ble gradvis bygd opp, men partiets oppslutning ved stortingsvalgene ble lenge svekket som følge av begrenset stemmerett og en valgordning som favoriserte partiene Venstre og Høyre.
Allmenn stemmerett
Da Venstre i 1898 oppnådde grunnlovsflertall, vedtok Stortinget å innføre allmenn stemmerett for menn som på valgdagen hadde fylt 25 år. Menn som gikk på fattigkassa, hadde fremdeles ikke lov til å stemme. Grunnlovsendringen førte til at 19 prosent av befolkningen hadde stemmerett ved valget i 1900.
Etter innføringen av allmenn stemmerett for menn i 1898 kunne partiet kjempe mer aktivt i rikspolitikken. Ved stortingsvalget i 1903 fikk partiet sine første representanter på Stortinget (4). Etter unionsoppløsningen fikk Norge en ny valgordning (flertallsvalg i enmannskretser). I 1912 fikk partiet 27 % av stemmene ved stortingsvalget, men kun 23 representanter som følge av valgordningen. Dette bidro til økt radikalisering innenfor arbeiderbevegelsen. Fra Arbeiderpartiets landsmøte i 1911 ble det tydelig at det fantes en revolusjonær opposisjon som skulle spille en langt større rolle i partiet etter 1.verdenskrig.
Kamp for bedre arbeidsvilkår
LOs leder i perioden 1906-1925, Ole O. Lian, avsluttet talen ved den 8. skandinaviske arbeiderkongressen i Stockholm i 1912 med følgende ord:
«Som man vil forstaa av det tidligere anførte, mener jeg at fagorganisationen har betydning ikke bare for den daglige kamp for at vinde bedre arbeidsvilkaar og høine arbeiderklassens materielle liv. Den forbereder det nye samfund. Direkte ved at den skyver produktionen over i mere regulerte og tilsidst i samfundsmæssige former, og indirekte ved at arbeiderklassen gennem fagorganisationen oplæres til gode arbeidere, bygningsmænd og administratorer i det nye samfund. Vi indpoder solidaritetens og fælleprincippernes aand i arbeiderklassen. Og det er dette som er en hovedbetingelse for at det socialistiske samfund skal kunne gjennemføres».
Innenfor Arbeiderbevegelsen kjempet en hel generasjon fram 8-timersdagen da den endelig ble lovfestet i 1919. Bakgrunnen for kravet om 8 timers normalarbeidsdag var den urimelig lange arbeidstida, som kunne være både 10, 12 og helt opp i 14 timer for noen.
Kilde
Einar A. Terjesen (1999): "Respekt og selvrespekt. Perspektiver på fagbevegelsens historie", Arbeiderhistorie 1999
Arbeiderhistorie 12, 1977: Ole Lians tale på den skandinaviske arbeiderkongressen i Stockholm i 1912. Hentet fra https://www.arbark.no/eldok/Arbeiderhistorie1977_12.pdf
Les original på NDLA →
Den industrielle revolusjonen
En industriell revolusjon?
Den industrielle revolusjonen er en av de største omveltningene i samfunnshistorien. Den handler om overgangen fra et jordbrukssamfunn til industri og urbanisering, fra håndverk og muskelkraft til fabrikker og maskinkraft. Alt dette førte også til et mer klassedelt samfunn der særlig arbeiderklassen, men også middelklassen, vokste sterkt.
Det er vanlig å dele den første perioden med industrialisering inn i to: Den første industrielle revolusjonen og den andre industrielle revolusjonen. Den første startet rundt 1750 og varte fram til om lag 1850, da den andre industrielle revolusjonen startet. Vi skal likevel ta disse årstallene med en klype salt, da historikerne stadig debatterer avgrensingene av denne perioden.
Noen historikere hevder også at vi ikke bør kalle denne perioden for noen «revolusjon», da de mener at det var en gradvis økonomisk og sosial endring. Joseph A. Montagna ved Yale University i USA skriver at termen «revolusjon» både er passende og upassende. Passende fordi denne perioden så til de grader endret måten man gjorde ting på. Upassende fordi ordet symboliserer plutselige forandringer, men disse endringene skjedde gradvis. Også den norske historikeren Tore Pryser understreker at den industrielle revolusjonen var en langvarig prosess, som først et godt stykke ut på 1800-tallet spredde seg til andre land i Europa og USA.
Bakgrunn
Hvilke årsaker lå bak den raske industriutviklingen i England? En av de viktigste faktorene var den sterke folketallsveksten på 1700-tallet. Folkeveksten skapte behov for større matproduksjon og en større etterspørsel etter billige klær. Matproduksjonen økte gjennom en modernisering av landbruket, og for å få billige klær måtte tekstilproduksjonen moderniseres. I tillegg hadde England lenge hatt stor produksjon av ull som de eksporterte, og det ble etter hvert nødvendig å effektivisere produksjonen og få opp inntjeningen for produsentene.
Begynnelsen
Det var nettopp i tekstilproduksjonen at den industrielle revolusjonen startet med innføring av nye spinne- og vevemaskiner. De første fabrikkbyene dukket opp i nærheten av elver, fordi de store maskinene ble drevet av vannkraft. Den første fabrikkbyen var Manchester nord i England.
Det var de mange oppfinnelsene i England som gjorde at industrien vokste så raskt at perioden fikk navnet Den industrielle revolusjonen. Disse oppfinnelsene, som dampmaskinen og spinnemaskinen Spinning Jenny, ble verdenskjente, og oppfinnelsene ble senere brukt også i andre land.
Spinning Jenny
En av de første og mest kjente tekniske oppfinnelsene til bruk i industrien var spinnemaskinen til James Hargreaves. Den kom i 1765 og fikk navnet «Spinning Jenny». Spinnemaskinene ble drevet med håndkraft, men kunne produsere 20 ganger mer enn ved en vanlig rokk.
Dampmaskinen
Den første maskinen som gjorde det lettere å fri seg fra håndkraft, var dampmaskinen. Det hadde vært forsøk på å lage dampmaskiner tidligere, men det er maskinen som James Watt tok patent på i 1769, som er den mest kjente. Den har blitt stående som den første dampmaskinen. Dampmaskinen er en motor som blir drevet av damp under trykk. Dampmaskinen ble først tatt i bruk i tekstilindustrien - blant annet til å drive spinnemaskinene som tidligere ble drevet med håndkraft. Det tok ikke lang tid før dampmaskiner ble brukt innenfor en lang rekke industrier, og kanskje særlig innenfor transport. Dampbåter og damplokomotiv ble viktige for å frakte varer raskere enn tidligere.
Spredning av industrien
En av grunnene til at det tok så lang tid før industrialiseringen spredde seg til andre land, var at engelskmennene la ned forbud mot eksport av maskiner fram til 1842. På denne måten hindret de en utvikling av moderne industri i andre land. I Norge dukket den første industrien opp rundt Akerselva ved Kristiania i 1840-årene. Det er likevel vanskelig å si at det er den industrielle revolusjonen i Norge, da industrireisinga her i landet var i startfasen helt fram til 1875. I Kristiania var det Akers Mekaniske Verksted som var først ute i 1841. Siden kom det flere verksted, og også her i landet var tekstilindustrien tidlig ute med spinneri og veveri langs elva.
Det første dampskipet i Norge
Trondheim var også tidlig ute med industri. I 1844 kom Fabriken ved Nidelva - Nidelvas mekaniske verksted. Det var ved Nidelva det første dampskipet ble bygd. Det første lokomotivet ble også bygd ved fabrikken. Trolla Brug kom i 1854 og ble i 1872 slått sammen med Nidelva til Trondhjems Mekaniske Værksted.
Denne artikkelen ble først publisert på kildnett.no.
Kilder
Montagna, Joseph A. (1981): "The Industrial Revolution", An Intediciplinary Approach to British Studies, 1981 Volume II. Yale-New Haven Institute. https://teachersinstitute.yale.edu/curriculum/units/1981/2/81.02.06.x.html
Pryser, Tore (1999): Norsk historie 1814-1860. Frå standssamfunn mot klassesamfunn. Det norske samlaget.
Les original på NDLA →
Den industrielle revolusjonen er en av de største omveltningene i samfunnshistorien. Den handler om overgangen fra et jordbrukssamfunn til industri og urbanisering, fra håndverk og muskelkraft til fabrikker og maskinkraft. Alt dette førte også til et mer klassedelt samfunn der særlig arbeiderklassen, men også middelklassen, vokste sterkt.
Det er vanlig å dele den første perioden med industrialisering inn i to: Den første industrielle revolusjonen og den andre industrielle revolusjonen. Den første startet rundt 1750 og varte fram til om lag 1850, da den andre industrielle revolusjonen startet. Vi skal likevel ta disse årstallene med en klype salt, da historikerne stadig debatterer avgrensingene av denne perioden.
Noen historikere hevder også at vi ikke bør kalle denne perioden for noen «revolusjon», da de mener at det var en gradvis økonomisk og sosial endring. Joseph A. Montagna ved Yale University i USA skriver at termen «revolusjon» både er passende og upassende. Passende fordi denne perioden så til de grader endret måten man gjorde ting på. Upassende fordi ordet symboliserer plutselige forandringer, men disse endringene skjedde gradvis. Også den norske historikeren Tore Pryser understreker at den industrielle revolusjonen var en langvarig prosess, som først et godt stykke ut på 1800-tallet spredde seg til andre land i Europa og USA.
Bakgrunn
Hvilke årsaker lå bak den raske industriutviklingen i England? En av de viktigste faktorene var den sterke folketallsveksten på 1700-tallet. Folkeveksten skapte behov for større matproduksjon og en større etterspørsel etter billige klær. Matproduksjonen økte gjennom en modernisering av landbruket, og for å få billige klær måtte tekstilproduksjonen moderniseres. I tillegg hadde England lenge hatt stor produksjon av ull som de eksporterte, og det ble etter hvert nødvendig å effektivisere produksjonen og få opp inntjeningen for produsentene.
Begynnelsen
Det var nettopp i tekstilproduksjonen at den industrielle revolusjonen startet med innføring av nye spinne- og vevemaskiner. De første fabrikkbyene dukket opp i nærheten av elver, fordi de store maskinene ble drevet av vannkraft. Den første fabrikkbyen var Manchester nord i England.
Det var de mange oppfinnelsene i England som gjorde at industrien vokste så raskt at perioden fikk navnet Den industrielle revolusjonen. Disse oppfinnelsene, som dampmaskinen og spinnemaskinen Spinning Jenny, ble verdenskjente, og oppfinnelsene ble senere brukt også i andre land.
Spinning Jenny
En av de første og mest kjente tekniske oppfinnelsene til bruk i industrien var spinnemaskinen til James Hargreaves. Den kom i 1765 og fikk navnet «Spinning Jenny». Spinnemaskinene ble drevet med håndkraft, men kunne produsere 20 ganger mer enn ved en vanlig rokk.
Dampmaskinen
Den første maskinen som gjorde det lettere å fri seg fra håndkraft, var dampmaskinen. Det hadde vært forsøk på å lage dampmaskiner tidligere, men det er maskinen som James Watt tok patent på i 1769, som er den mest kjente. Den har blitt stående som den første dampmaskinen. Dampmaskinen er en motor som blir drevet av damp under trykk. Dampmaskinen ble først tatt i bruk i tekstilindustrien - blant annet til å drive spinnemaskinene som tidligere ble drevet med håndkraft. Det tok ikke lang tid før dampmaskiner ble brukt innenfor en lang rekke industrier, og kanskje særlig innenfor transport. Dampbåter og damplokomotiv ble viktige for å frakte varer raskere enn tidligere.
Spredning av industrien
En av grunnene til at det tok så lang tid før industrialiseringen spredde seg til andre land, var at engelskmennene la ned forbud mot eksport av maskiner fram til 1842. På denne måten hindret de en utvikling av moderne industri i andre land. I Norge dukket den første industrien opp rundt Akerselva ved Kristiania i 1840-årene. Det er likevel vanskelig å si at det er den industrielle revolusjonen i Norge, da industrireisinga her i landet var i startfasen helt fram til 1875. I Kristiania var det Akers Mekaniske Verksted som var først ute i 1841. Siden kom det flere verksted, og også her i landet var tekstilindustrien tidlig ute med spinneri og veveri langs elva.
Det første dampskipet i Norge
Trondheim var også tidlig ute med industri. I 1844 kom Fabriken ved Nidelva - Nidelvas mekaniske verksted. Det var ved Nidelva det første dampskipet ble bygd. Det første lokomotivet ble også bygd ved fabrikken. Trolla Brug kom i 1854 og ble i 1872 slått sammen med Nidelva til Trondhjems Mekaniske Værksted.
Denne artikkelen ble først publisert på kildnett.no.
Kilder
Montagna, Joseph A. (1981): "The Industrial Revolution", An Intediciplinary Approach to British Studies, 1981 Volume II. Yale-New Haven Institute. https://teachersinstitute.yale.edu/curriculum/units/1981/2/81.02.06.x.html
Pryser, Tore (1999): Norsk historie 1814-1860. Frå standssamfunn mot klassesamfunn. Det norske samlaget.
Les original på NDLA →
Industrialiseringens betydning for samfunnet
Velg deg ett land som ble industrialisert for minst 100 år siden. Utforsk ulike måter som industrialiseringen og teknologien har påvirket samfunnet på.
Velg blant følgende land: Storbritannia, Tyskland, Frankrike, Norge, USA og Japan.
Jobb gjerne i par eller høyst tre personer sammen. Lag en kort presentasjon i det formatet dere selv ønsker, basert på funnene deres.
Det er fint om læreren passer på at ikke alle velger de samme landene.
Punkt som bør være med
Når ble landet industrialisert, og hva slags typer(r) industri var vanlig(e) i starten av industrialiseringen?
Hvor ble industrien etablert?
Hvilke muligheter og rettigheter hadde arbeiderne?
Hvordan utviklet industrien seg? Skjedde det endringer i typen industri eller i hvor det ble etablert fabrikker?
Hvor viktig var teknologiske nyvinninger?
Hvilke andre områder påvirket industrialiseringen?
eksempler: samferdsel, arbeidsforhold, barnearbeid, boligforhold, annet arbeidsliv
Hva slags industri har landet i dag? Hvorfor og hvordan har det utviklet seg slik?
Les original på NDLA →
Velg blant følgende land: Storbritannia, Tyskland, Frankrike, Norge, USA og Japan.
Jobb gjerne i par eller høyst tre personer sammen. Lag en kort presentasjon i det formatet dere selv ønsker, basert på funnene deres.
Det er fint om læreren passer på at ikke alle velger de samme landene.
Punkt som bør være med
Når ble landet industrialisert, og hva slags typer(r) industri var vanlig(e) i starten av industrialiseringen?
Hvor ble industrien etablert?
Hvilke muligheter og rettigheter hadde arbeiderne?
Hvordan utviklet industrien seg? Skjedde det endringer i typen industri eller i hvor det ble etablert fabrikker?
Hvor viktig var teknologiske nyvinninger?
Hvilke andre områder påvirket industrialiseringen?
eksempler: samferdsel, arbeidsforhold, barnearbeid, boligforhold, annet arbeidsliv
Hva slags industri har landet i dag? Hvorfor og hvordan har det utviklet seg slik?
Les original på NDLA →
Oversikt: industrialisering og teknologiske omveltninger
Omveltninger
Det er vanlig å tenke på den industrielle revolusjonen som en både sosial, økonomisk og politisk omveltning. Men det var også en teknologisk omveltning. Det var teknologi som muliggjorde industrien og nye oppfinnelser, blant annet dampmaskinen.
Industrialisering
Den industrielle revolusjonen var en av de største omveltningene i historien. Industrialiseringen skjedde ikke over natten, og den medførte endringer også i resten av samfunnet. Den industrielle revolusjonen var en gradvis økonomisk og sosial endring som også fikk politiske følger. Det som startet i England på midten av 1700-tallet, spredte seg til andre land, først og fremst i Europa, og kom til Norge på midten av 1800-tallet.
Den industrielle revolusjonen innebar en overgang fra håndverk til store fabrikker. Fra enkle redskaper og mye muskelkraft (og noe vannkraft) til maskinkraft, blant annet gjennom dampmaskinen. Fra å produsere til eget behov til å produsere store mengder for store markeder i både inn- og utland.
Tekstilproduksjon og mekaniske verksteder
Industrialiseringen gjorde seg gjeldende spesielt på to områder, som begge var knyttet til nye oppfinnelser og utvikling i samfunnet:
tekstilindustrien
jern- og metallindustrien
Tekstiler var i utgangspunktet noe de fleste lagde selv, men etter hvert var det syersker som lagde plagg som ble solgt. Med dampmaskin og spinnemaskiner ble tekstilproduksjonen mekanisert, og vi fikk de første industrialiserte veveriene som kunne produsere klær i større skala.
Jern- og metallindustri var viktig for ulike typer produksjon. Fra slutten av 1700-tallet kom man i gang med storproduksjon av jern i England, og landet ble etter hvert en stor eksportør av jern. Tilgang på jern var avgjørende i mange typer produksjon. Gruvedrift var viktig, og med dampmaskinen fikk man fabrikker i nærheten av gruvene.
De mekaniske verkstedene hadde ulike spesialiteter innen jern- og metallindustrien og kunne ha både smie, støperi og plateverksted. Etter hvert drev de også med skipsbygging.
Industrialisering i Norge
På samme måte som i England var det mekaniske verksteder og tekstilfabrikker som startet industrialiseringen her i landet. Et sentralt aspekt ved industrialiseringen i Norge er at industrien ble startet først og fremst ved hjelp av vannkraft. De første fabrikkene ble lagt ved elver der industrieierne kjøpte fallrettigheter, altså rettigheter til å bruke fallet i elven til å drive fabrikkene.
I Norge setter vi dessuten den industrielle revolusjonen i sammenheng med de teknologiske endringene i landbruket og overgangen fra selvhushold til salgsjordbruk, altså det såkalte hamskiftet. I tillegg hang industrialiseringen også her sammen med utviklingen av en moderne infrastruktur. Det vil si at samferdsel som jernbane og skipsfart fikk sitt store gjennombrudd.
Å være et industriland
Selv om industrialiseringen kom til Norge på midten av 1800-tallet, tok det noen tiår før vi kunne kalle oss et industriland. Dette gjelder selvfølgelig også andre land som hadde en form for industriell revolusjon. Historiker Jan Eivind Myhre skriver at det var først i 1914 at Norge kunne kalles et industriland. Grunnen er at det da var mange sysselsatte i industrien sammenlignet med andre næringsveier, og at industrien utgjorde en betydelig del av samfunnsøkonomien (Myhre, 2020).
Følger av industrialiseringen
Med industrialiseringen vokste byene rundt fabrikkene. Dette gjaldt blant annet noen av de store byene i Nord-England. I Norge var det Oslo, eller Kristiania, som vokste til å bli en storby, og befolkningsveksten i bygdene stoppet opp.
Mange flyttet til byene fordi det ikke lenger var like stort behov for dem i landbruket, og fordi de ville jobbe i industrien. For mange var dette en ny start. Lønnet arbeid var både nytt og viktig for de fleste.
Samtidig var de sosiale forholdene dårlige for mange. Veldig mange bodde trangt i bygårder og delte leilighet med flere andre. Forholdene på arbeidsplassen var heller ikke alltid så mye å skryte av – med tungt arbeid, dårlig belysning og lange arbeidsdager. Og de fleste hadde bare fri på søndager.
Klassesamfunn
Med industrialiseringen og urbaniseringen fikk vi et klassesamfunn. De som jobbet i industrien, ble den nye arbeiderklassen. Før vi fikk et klassesamfunn, hadde vi et standssamfunn. Kort fortalt var det forskjell på folk både i klassesamfunnet og i standssamfunnet, men mens man i standssamfunnet følte lojalitet til sine overordnede, medførte klassesamfunnet i stedet lojalitet til andre som tilhørte samme klasse. Tidligere hadde for eksempel adelen et ansvar for dem som hørte under godset. Fabrikkeiere hadde derimot ikke et personlig forhold til sine ansatte.
Den voksende arbeiderklassen fikk etter hvert behov for å organisere seg, slik at de kunne få innflytelse på forholdene på arbeidsplassen. Fagforeninger vokste fram, og på slutten av 1800-tallet fikk vi også de første streikene. Arbeidere fikk også mer å si med innføringen og utvidelsen av den allmenne stemmeretten i 1898 (alle menn) og 1913 (også alle kvinner).
Teknologisk utvikling
Begrepet teknologi ble først tatt i bruk på slutten av 1800-tallet, men utviklingen av fabrikker og driften av disse var i stor grad basert på teknologiske oppfinnelser.
Vi vet at det har skjedd ulike former for teknologiske omveltninger også før 1700-tallet. Hjulet, kompasset og teleskopet var for eksempel viktige oppfinnelser. Det samme var boktrykkerkunsten og utviklingen av skipsbyggingen.
For utviklingen av industrien var dampmaskinen og spinnemaskinen helt sentrale. Spinnemaskinen "Spinning Jenny" regnes som utgangspunktet for den industrielle revolusjonen, som startet med tekstilindustri i England. Dampmaskinen gjorde at man ikke hadde behov for tilgang til vannfall, og at man kunne legge fabrikker andre steder enn ved elver.
For landbrukets del var de teknologiske omveltningene med nye landbruksmaskiner viktige for å effektivisere produksjonen og frigjøre arbeidskraft. Denne arbeidskraften gikk ofte til byene og den nye industrien.
Endringene i transportmetoder gjorde at det som ble produsert i industrien, lettere kunne transporteres og eksporteres.
Opp gjennom historien har det skjedd flere store teknologiske omveltninger. Slike endringer kan ha stor innvirkning på samfunnet. De kan for eksempel effektivisere produksjonen og dermed påvirke arbeidet og økonomien. Mange teknologiske endringer påvirker dessuten transport.
I Norge fikk storindustrien et gjennombrudd rundt 1905. Da fikk vi blant annet verdens største kraftstasjoner og industri basert på elektrisitet.
Kilder
Myhre, J. E. (2020, 2. november). Norge blir et industriland. Norgeshistorie.no. Hentet fra https://www.norgeshistorie.no/industrialisering-og-demokrati/1504-norge-blir-et-industriland.html
Myhre, J. E. (2020, 2. november). Byene vokser. Norgeshistorie.no. Hentet fra https://www.norgeshistorie.no/industrialisering-og-demokrati/1524-byene-vokser.html
Godbolt, J. (2021, 22. juni). Den industrielle revolusjon. I Store norske leksikon. Hentet fra https://snl.no/den_industrielle_revolusjon
Les original på NDLA →
Det er vanlig å tenke på den industrielle revolusjonen som en både sosial, økonomisk og politisk omveltning. Men det var også en teknologisk omveltning. Det var teknologi som muliggjorde industrien og nye oppfinnelser, blant annet dampmaskinen.
Industrialisering
Den industrielle revolusjonen var en av de største omveltningene i historien. Industrialiseringen skjedde ikke over natten, og den medførte endringer også i resten av samfunnet. Den industrielle revolusjonen var en gradvis økonomisk og sosial endring som også fikk politiske følger. Det som startet i England på midten av 1700-tallet, spredte seg til andre land, først og fremst i Europa, og kom til Norge på midten av 1800-tallet.
Den industrielle revolusjonen innebar en overgang fra håndverk til store fabrikker. Fra enkle redskaper og mye muskelkraft (og noe vannkraft) til maskinkraft, blant annet gjennom dampmaskinen. Fra å produsere til eget behov til å produsere store mengder for store markeder i både inn- og utland.
Tekstilproduksjon og mekaniske verksteder
Industrialiseringen gjorde seg gjeldende spesielt på to områder, som begge var knyttet til nye oppfinnelser og utvikling i samfunnet:
tekstilindustrien
jern- og metallindustrien
Tekstiler var i utgangspunktet noe de fleste lagde selv, men etter hvert var det syersker som lagde plagg som ble solgt. Med dampmaskin og spinnemaskiner ble tekstilproduksjonen mekanisert, og vi fikk de første industrialiserte veveriene som kunne produsere klær i større skala.
Jern- og metallindustri var viktig for ulike typer produksjon. Fra slutten av 1700-tallet kom man i gang med storproduksjon av jern i England, og landet ble etter hvert en stor eksportør av jern. Tilgang på jern var avgjørende i mange typer produksjon. Gruvedrift var viktig, og med dampmaskinen fikk man fabrikker i nærheten av gruvene.
De mekaniske verkstedene hadde ulike spesialiteter innen jern- og metallindustrien og kunne ha både smie, støperi og plateverksted. Etter hvert drev de også med skipsbygging.
Industrialisering i Norge
På samme måte som i England var det mekaniske verksteder og tekstilfabrikker som startet industrialiseringen her i landet. Et sentralt aspekt ved industrialiseringen i Norge er at industrien ble startet først og fremst ved hjelp av vannkraft. De første fabrikkene ble lagt ved elver der industrieierne kjøpte fallrettigheter, altså rettigheter til å bruke fallet i elven til å drive fabrikkene.
I Norge setter vi dessuten den industrielle revolusjonen i sammenheng med de teknologiske endringene i landbruket og overgangen fra selvhushold til salgsjordbruk, altså det såkalte hamskiftet. I tillegg hang industrialiseringen også her sammen med utviklingen av en moderne infrastruktur. Det vil si at samferdsel som jernbane og skipsfart fikk sitt store gjennombrudd.
Å være et industriland
Selv om industrialiseringen kom til Norge på midten av 1800-tallet, tok det noen tiår før vi kunne kalle oss et industriland. Dette gjelder selvfølgelig også andre land som hadde en form for industriell revolusjon. Historiker Jan Eivind Myhre skriver at det var først i 1914 at Norge kunne kalles et industriland. Grunnen er at det da var mange sysselsatte i industrien sammenlignet med andre næringsveier, og at industrien utgjorde en betydelig del av samfunnsøkonomien (Myhre, 2020).
Følger av industrialiseringen
Med industrialiseringen vokste byene rundt fabrikkene. Dette gjaldt blant annet noen av de store byene i Nord-England. I Norge var det Oslo, eller Kristiania, som vokste til å bli en storby, og befolkningsveksten i bygdene stoppet opp.
Mange flyttet til byene fordi det ikke lenger var like stort behov for dem i landbruket, og fordi de ville jobbe i industrien. For mange var dette en ny start. Lønnet arbeid var både nytt og viktig for de fleste.
Samtidig var de sosiale forholdene dårlige for mange. Veldig mange bodde trangt i bygårder og delte leilighet med flere andre. Forholdene på arbeidsplassen var heller ikke alltid så mye å skryte av – med tungt arbeid, dårlig belysning og lange arbeidsdager. Og de fleste hadde bare fri på søndager.
Klassesamfunn
Med industrialiseringen og urbaniseringen fikk vi et klassesamfunn. De som jobbet i industrien, ble den nye arbeiderklassen. Før vi fikk et klassesamfunn, hadde vi et standssamfunn. Kort fortalt var det forskjell på folk både i klassesamfunnet og i standssamfunnet, men mens man i standssamfunnet følte lojalitet til sine overordnede, medførte klassesamfunnet i stedet lojalitet til andre som tilhørte samme klasse. Tidligere hadde for eksempel adelen et ansvar for dem som hørte under godset. Fabrikkeiere hadde derimot ikke et personlig forhold til sine ansatte.
Den voksende arbeiderklassen fikk etter hvert behov for å organisere seg, slik at de kunne få innflytelse på forholdene på arbeidsplassen. Fagforeninger vokste fram, og på slutten av 1800-tallet fikk vi også de første streikene. Arbeidere fikk også mer å si med innføringen og utvidelsen av den allmenne stemmeretten i 1898 (alle menn) og 1913 (også alle kvinner).
Teknologisk utvikling
Begrepet teknologi ble først tatt i bruk på slutten av 1800-tallet, men utviklingen av fabrikker og driften av disse var i stor grad basert på teknologiske oppfinnelser.
Vi vet at det har skjedd ulike former for teknologiske omveltninger også før 1700-tallet. Hjulet, kompasset og teleskopet var for eksempel viktige oppfinnelser. Det samme var boktrykkerkunsten og utviklingen av skipsbyggingen.
For utviklingen av industrien var dampmaskinen og spinnemaskinen helt sentrale. Spinnemaskinen "Spinning Jenny" regnes som utgangspunktet for den industrielle revolusjonen, som startet med tekstilindustri i England. Dampmaskinen gjorde at man ikke hadde behov for tilgang til vannfall, og at man kunne legge fabrikker andre steder enn ved elver.
For landbrukets del var de teknologiske omveltningene med nye landbruksmaskiner viktige for å effektivisere produksjonen og frigjøre arbeidskraft. Denne arbeidskraften gikk ofte til byene og den nye industrien.
Endringene i transportmetoder gjorde at det som ble produsert i industrien, lettere kunne transporteres og eksporteres.
Opp gjennom historien har det skjedd flere store teknologiske omveltninger. Slike endringer kan ha stor innvirkning på samfunnet. De kan for eksempel effektivisere produksjonen og dermed påvirke arbeidet og økonomien. Mange teknologiske endringer påvirker dessuten transport.
I Norge fikk storindustrien et gjennombrudd rundt 1905. Da fikk vi blant annet verdens største kraftstasjoner og industri basert på elektrisitet.
Kilder
Myhre, J. E. (2020, 2. november). Norge blir et industriland. Norgeshistorie.no. Hentet fra https://www.norgeshistorie.no/industrialisering-og-demokrati/1504-norge-blir-et-industriland.html
Myhre, J. E. (2020, 2. november). Byene vokser. Norgeshistorie.no. Hentet fra https://www.norgeshistorie.no/industrialisering-og-demokrati/1524-byene-vokser.html
Godbolt, J. (2021, 22. juni). Den industrielle revolusjon. I Store norske leksikon. Hentet fra https://snl.no/den_industrielle_revolusjon
Les original på NDLA →
Streik og fagorganisering
Arbeiderklassen kampsaker
I Norge kom industrialiseringen i gang på midten av 1800-tallet, og vi fikk arbeidsplasser med svært mange arbeidere som jobbet svært lange dager, og under til dels elendige forhold. Så lenge stemmeretten var forbeholdt bedrestilte borgere, bønder og embetsmann og vi hadde en indirekte valgordning, hadde arbeiderne liten politisk innflytelse.
Arbeiderklassens kampsaker var i stor grad knyttet til arbeidsplassen med krav om mer rettferdig lønn og levelige arbeidsforhold.
Historikere Einar A. Terjesen mener perioden fram til 1914 kan kalles konsolideringsfasen innenfor arbeiderbevegelsen. Blant faktorene som spilte en sentral rolle i etableringen av en fagbevegelse i Norge, var fyrstikkarbeiderstreiken og typografstreiken i 1889.
Fyrstikkarbeiderstreiken
Fyrstikkarbeiderstreiken i 1889 fikk stor offentlig oppmerksomhet. Streiken startet spontant og som en konsekvens av at bedriftsledere ville kutte i lønnen til de kvinnelige fyrstikkarbeiderne. I tillegg ble det reist krav om å senke arbeidstida fra 13,5 til 12 timer dagen. Siden kvinnenes arbeid var å pakke fosforholdige fyrstikker, ble dette også en kamp mot de helsefarlige forholdene på fabrikkene.
Fyrstikkarbeiderstreiken regnes blant de første i Norge med faglig organisering og streikeledelse. Streiken varte i seks uker, men ble oppløst uten at noen av kravene ble innfridd. En viktig konsekvens av streiken var at den kvinnelige fagforeningen ble stiftet 28. oktober 1889 med Margrethe Vullum fra Norsk Kvinnesaksforening som formann. Dagen etter ble den mannlige foreningen stiftet, med fyrstikkarbeider Johan Olsen som formann.
De kvinnelige fyrstikkarbeiderne fikk støtte fra mange hold. Blant flere intellektuelle talte Bjørnstjerne Bjørnson varmt for fyrstikkjentenes sak. Det ble holdt møter i Arbeidersamfunnet, arrangert veldedighetskonserter og samlet inn penger til de streikende kvinnene.
Bjørnstjerne Bjørnson engasjerer seg og varsler om et økende opprør i arbeiderbevegelsen. Et opprør som ville øke i styrke om ikke arbeidernes livskår ble forbedret:
Nu banker det paa ganske forsiktig – med en Fyrstikpigefinger; men næste Gang blir det med en Mands Knytnæve, og næste Gang igjen med en Slægge. Vi blir ikke kvit dette.
(Bjørnstjerne Bjørnson, Dagbladet 22. november 1889, sitert i Skaarer, 2005)
Typografstreiken
Typografene streiket også i 1889, men noen måneder tidligere enn fyrstikkarbeiderne. Bakgrunnen for streiken var typografarbeidernes krav om ny tariffavtalen høsten 1888.
Amandus Schibsted fra Aftenposten og boktrykker Carl Grøndahl frontet arbeidsgiversiden. For Schibsted var dette et prinsippspørsmål mer enn et spørsmål om kroner og øre: "Ingen utenforstående skulle gi ordre om hvem Schibsted skulle ansette, og hvilke lønninger han skulle betale." Arbeidernes ønske om makt over sine egne arbeidsforhold, kunne ikke aksepteres.
Den typografiske forening hadde gode økonomiske ressurser for å holde streiken gående, og hadde støtte fra fagforeninger utenfor Norges grenser. Arbeidsgiverne forsøkte på sin side å erstatte de streikende typografene med andre typografer som de blant annet hentet inn fra utlandet. Kampen mot streikebryterne ble spesielt bitter. Etter fire måneders konflikt gikk typografene, til tross for kampviljen, på et sviende nederlag. Og Aftenposten ble stengt for fagorganiserte i ti år framover.
Typografstreiken ble et symbol på klassemotsetningene som var i ferd med å etablere seg mellom bedriftsherrene og lønnsmottakere i det norske industrisamfunnet. Samarbeid i arbeidslivet hørte framtiden til.
Klassemotsetninger og kjønnsforskjeller
Disse streikene viser tydelig klassemotsetningene i det norske samfunnet fram mot århundreskiftet. Bedriftsledere viste lite, eller ingen sympati for arbeidernes krav. Så lenge det fantes nok arbeidskraft tilgjengelig, gagnet dette bedriftslederne. Behovet for en fagforening med lojale medlemmer ble helt nødvendig i arbeiderbevegelsen for å opptre i samlet flokk overfor bastante bedriftsledere. I tillegg viser konfliktene spennet i arbeiderklassen, mellom ufaglærte kvinner på den ene siden, og en resurssterk, faglært typografforening på den andre.
Kilder
Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotekt, Arbark (25.11.2020): Typografstreiken i 1889. Hentet fra https://www.arbark.no/Diverse/Typografstreiken_1889/Typografstreiken_1889.htm
Skaarer Å. C. (2005): Fyrstikkarbeiderstreiken i 1889, Kvinnehistorie.no. Hentet fra https://www.kvinnehistorie.no/artikkel/t-2658
Les original på NDLA →
I Norge kom industrialiseringen i gang på midten av 1800-tallet, og vi fikk arbeidsplasser med svært mange arbeidere som jobbet svært lange dager, og under til dels elendige forhold. Så lenge stemmeretten var forbeholdt bedrestilte borgere, bønder og embetsmann og vi hadde en indirekte valgordning, hadde arbeiderne liten politisk innflytelse.
Arbeiderklassens kampsaker var i stor grad knyttet til arbeidsplassen med krav om mer rettferdig lønn og levelige arbeidsforhold.
Historikere Einar A. Terjesen mener perioden fram til 1914 kan kalles konsolideringsfasen innenfor arbeiderbevegelsen. Blant faktorene som spilte en sentral rolle i etableringen av en fagbevegelse i Norge, var fyrstikkarbeiderstreiken og typografstreiken i 1889.
Fyrstikkarbeiderstreiken
Fyrstikkarbeiderstreiken i 1889 fikk stor offentlig oppmerksomhet. Streiken startet spontant og som en konsekvens av at bedriftsledere ville kutte i lønnen til de kvinnelige fyrstikkarbeiderne. I tillegg ble det reist krav om å senke arbeidstida fra 13,5 til 12 timer dagen. Siden kvinnenes arbeid var å pakke fosforholdige fyrstikker, ble dette også en kamp mot de helsefarlige forholdene på fabrikkene.
Fyrstikkarbeiderstreiken regnes blant de første i Norge med faglig organisering og streikeledelse. Streiken varte i seks uker, men ble oppløst uten at noen av kravene ble innfridd. En viktig konsekvens av streiken var at den kvinnelige fagforeningen ble stiftet 28. oktober 1889 med Margrethe Vullum fra Norsk Kvinnesaksforening som formann. Dagen etter ble den mannlige foreningen stiftet, med fyrstikkarbeider Johan Olsen som formann.
De kvinnelige fyrstikkarbeiderne fikk støtte fra mange hold. Blant flere intellektuelle talte Bjørnstjerne Bjørnson varmt for fyrstikkjentenes sak. Det ble holdt møter i Arbeidersamfunnet, arrangert veldedighetskonserter og samlet inn penger til de streikende kvinnene.
Bjørnstjerne Bjørnson engasjerer seg og varsler om et økende opprør i arbeiderbevegelsen. Et opprør som ville øke i styrke om ikke arbeidernes livskår ble forbedret:
Nu banker det paa ganske forsiktig – med en Fyrstikpigefinger; men næste Gang blir det med en Mands Knytnæve, og næste Gang igjen med en Slægge. Vi blir ikke kvit dette.
(Bjørnstjerne Bjørnson, Dagbladet 22. november 1889, sitert i Skaarer, 2005)
Typografstreiken
Typografene streiket også i 1889, men noen måneder tidligere enn fyrstikkarbeiderne. Bakgrunnen for streiken var typografarbeidernes krav om ny tariffavtalen høsten 1888.
Amandus Schibsted fra Aftenposten og boktrykker Carl Grøndahl frontet arbeidsgiversiden. For Schibsted var dette et prinsippspørsmål mer enn et spørsmål om kroner og øre: "Ingen utenforstående skulle gi ordre om hvem Schibsted skulle ansette, og hvilke lønninger han skulle betale." Arbeidernes ønske om makt over sine egne arbeidsforhold, kunne ikke aksepteres.
Den typografiske forening hadde gode økonomiske ressurser for å holde streiken gående, og hadde støtte fra fagforeninger utenfor Norges grenser. Arbeidsgiverne forsøkte på sin side å erstatte de streikende typografene med andre typografer som de blant annet hentet inn fra utlandet. Kampen mot streikebryterne ble spesielt bitter. Etter fire måneders konflikt gikk typografene, til tross for kampviljen, på et sviende nederlag. Og Aftenposten ble stengt for fagorganiserte i ti år framover.
Typografstreiken ble et symbol på klassemotsetningene som var i ferd med å etablere seg mellom bedriftsherrene og lønnsmottakere i det norske industrisamfunnet. Samarbeid i arbeidslivet hørte framtiden til.
Klassemotsetninger og kjønnsforskjeller
Disse streikene viser tydelig klassemotsetningene i det norske samfunnet fram mot århundreskiftet. Bedriftsledere viste lite, eller ingen sympati for arbeidernes krav. Så lenge det fantes nok arbeidskraft tilgjengelig, gagnet dette bedriftslederne. Behovet for en fagforening med lojale medlemmer ble helt nødvendig i arbeiderbevegelsen for å opptre i samlet flokk overfor bastante bedriftsledere. I tillegg viser konfliktene spennet i arbeiderklassen, mellom ufaglærte kvinner på den ene siden, og en resurssterk, faglært typografforening på den andre.
Kilder
Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotekt, Arbark (25.11.2020): Typografstreiken i 1889. Hentet fra https://www.arbark.no/Diverse/Typografstreiken_1889/Typografstreiken_1889.htm
Skaarer Å. C. (2005): Fyrstikkarbeiderstreiken i 1889, Kvinnehistorie.no. Hentet fra https://www.kvinnehistorie.no/artikkel/t-2658
Les original på NDLA →
Teknologihistorie
Hvorfor teknologihistorie?
Hvorfor skal vi lære om teknologihistorie? Teknologihistorie og de store teknologiske omveltningene, spesielt fra den industrielle revolusjonen og framover, har påvirket mennesker og samfunn. I tillegg har det hatt betydning for hvordan ulike mennesker til ulike tider har sett på framtida si.
Når vi skal analysere historiske hendelser og forhold, kan vi bruke en modell som kalles SPØKT. Der står T-en for teknologiske forhold, og vi kan blant annet spørre oss hvordan samfunnet så ut før og etter ulike teknologiske oppfinnelser. Ved hjelp av SPØKT kan vi se på årsaker til og virkninger av en hendelse. Ofte kan det være lurt å se på alle delene i modellen for å finne ut hvordan teknologiske forhold henger sammen med sosiale, politiske, økonomiske og kulturelle forhold. Hvis du vil, kan du også se på naturlige forhold. Hvordan har for eksempel naturforholdene i Norge, med fossefall og vannkraft, påvirket industrialiseringen?
Teknologi og Norge som industriland
I norsk historie henger teknologiutviklingen i landbruket og industrien tett sammen. Denne utviklingen, som i en del sammenhenger kan ses på som store omveltninger, påvirket også flyttemønstre og tilgang på arbeidskraft.
Med nye teknologiske omveltninger i landbruket – det såkalte hamskiftet på midten av 1800-tallet – fikk man et maskinelt landbruk. Det gjorde at man ikke lenger hadde like stort behov for arbeidskraft på gårdene. Slåmaskinen var det fremste symbolet på denne utviklingen.
I byene økte derimot behovet for arbeidskraft. Det kom av at den første industrien ble startet opp.
De store teknologiske omveltningene som industrialiseringen representerte, for eksempel maskinell produksjon av tekstiler, var en omveltning både når det gjaldt produksjon i større skala, og når det gjaldt menneskers muligheter til arbeid og deltakelse i samfunnet.
Historiker Jan Eivind Myhre (2020) gir eksempler på maskiner, produkter og produksjonsteknikker som preget det framvoksende industrisamfunnet:
dampmaskiner til drift av jernbane, skip og industri
redskaper i jordbruk og fiskeri, blant annet slåmaskiner, treskemaskiner og nye fiskeredskaper
treforedling som tresliperier og tremasse- og cellulosefabrikker (til papir)
tekstiler fra spinne- og vevemaskiner
jern og stål til konstruksjon av skip, bygninger og broer samt til spiker
murstein fra teglverk
telegraf, telefon og belysning
Tenk over
På hvilken måte ble menneskers mulighet til arbeid og deltakelse i samfunnet påvirket av industrialiseringen og den nye teknologien?
Velg deg et par av punktene over. Hvordan tror du disse maskinene og produktene preget samfunnet?
Teknologiske omveltninger innen transport og samferdsel
Ingen utvikling skjer isolert, altså alene. All utvikling påvirker eller blir påvirket av annen utvikling. Et godt eksempel her er den store utviklingen som skjedde fra midten av 1800-tallet og i mange tiår framover når det gjaldt muligheter til transport og reise.
Jernbanen, som fikk si første linje i Norge mellom Oslo og Eidsvoll i 1854, ble helt sentral både som offentlig transport for reisende og for å frakte varer mellom bygd og by. Jernbanen i Norge ble raskt utbygd de neste tiårene, og fram til slutten av 1880-tallet ble det åpnet baner både sentralt på Østlandet og til Stavanger, Bergen og Trondheim.
Nye typer skip bidro til raskere eksport og import av industrivarer. Også langs kysten skjedde det en utvikling ved at man etter hvert satset på ferger til persontrafikk. Dette skjedde særlig i fylker med lange fjorder og mange øyer. Det hele startet med dampskip allerede på midten av 1800-tallet, mens vi i dag har kommet helt fram til elektriske ferger. Det var også ferger over de store innsjøene.
Den andre industrielle revolusjonen
Den andre industrielle revolusjonen foregikk fra sent på 1800-tallet til rundt 1920. Den handlet i stor grad om teknologiske endringer basert på at man fikk tilgang til elektrisitet som energikilde.
Den første industrielle revolusjonen handlet i stor grad om større og mer effektiv produksjon av blant annet tekstiler ved hjelp av dampmaskin og spinnemaskiner. Den andre industrielle revolusjonen medførte en helt annen produksjon av produkter takket være elektrisitet og elektrokjemiske prosesser. Med dette fikk vi behov for nye yrkesgrupper som teknikere og ingeniører.
Den andre industrielle revolusjonen startet mer samtidig i større deler av Europa og verden, da bruk av elektrisitet raskere ble innført i mange land.
Industrieventyret i Norge
Vi sier ofte at tida rundt 1905 var storindustriens gjennombrudd i Norge. Det var i denne perioden vi fikk kraftstasjoner, gjerne langs norske elver, som gjorde at det ble etablert storindustri utenom de store byene. Disse fabrikkene og kraftstasjonene ble til det vi kaller hjørnesteinsbedrifter i nye lokalsamfunn rundt omkring i Norge. Det var også i denne perioden Norge fikk bedrifter som satset på aluminium og kunstgjødsel.
I 1914 var Norge et av Europas rikeste land. Dette skyldtes i stor grad eksport av industrivarer, men også eksport av varer som tømmer, plank og fisk.
Kommunikasjon og transport
Transportmåter for varer og reiser kaller vi gjerne kommunikasjonsmidler. Som du har lest over, var utbyggingen av jernbanen fra midten av 1800-tallet viktig både for industrien, for transport av varer til havnene og for privatpersoner.
Vi har snakket om elektrisitet som en ny type teknologi. Også den skapte nye kommunikasjonsmidler, nemlig trikken. Trikken kom til Oslo og Trondheim allerede tidlig på 1900-tallet.
Etter hvert kom det andre transportmidler også. Da Sørlandsbanen ble ferdig i 1944 og Nordlandsbanen så sent som i 1962, hadde bilen i stor grad tatt over for de små jernbanestrekningene.
Etter andre verdenskrig ble det også et stadig større fokus på veiutbygging som var tilpasset motorisert ferdsel. Etter at personbilene kom, dukket etter hvert lastebilene opp. Dette førte til mer godstransport og transport av ulike produksjonsvarer.
Nye typer teknologi på 1970-tallet
I noen større byer og gamle industriområder startet veksten i informasjonsteknologi og kunnskapsproduksjon i løpet av 1970-tallet. Disse områdene tok opp i seg en annen type teknologi.
Informasjonsnæringen var noe nytt i norsk arbeidsliv. Den handler om å skape, samle eller bruke informasjon. Når det gjelder teknologi, foregikk den viktigste utviklingen innen den nye datateknologien. Både mikroprosessor, programmeringsspråk og ikke minst muligheten til behandling av store datamengder var viktig. Fra 1980 kom det også personlige datamaskiner.
Informasjonsteknologi kombinert med forskning åpnet også for store framskritt i omsorgssektoren. Med ny teknologi kunne man stille bedre diagnoser gjennom blant annet ultralyd, mammografi og fiberoptikk. Den nye teknologien innebar også nye behandlingsmuligheter.
Oljeeventyret
Se filmen Olja – et norsk eventyr for å få med deg det viktigste om oljefunnet utenfor norskekysten, og om hvordan det ble til storproduksjonen som har gjort Norge til et av verdens rikeste land. Teknologien som tar opp oljen ute i sjøen, er sentral i oljeproduksjonen.
Kilder
Benum, E. (2020, 2. november). Teknisk kunnskap, storindustri og optimisme. I Norgeshistorie. Hentet fra https://www.norgeshistorie.no/industrialisering-og-demokrati/1549-teknisk-kunnskap-storindustri-og-optimisme.html
Benum, E. (2020, 3. november). Industrisamfunn på hell. I Norgeshistorie. Hentet fra https://www.norgeshistorie.no/oljealder-og-overflod/1927-industrisamfunn-pa-hell.html
Hundstad, D. (2020, 27. oktober). Landet bindes sammen: transport. I Norgeshistorie. Hentet fra https://www.norgeshistorie.no/forste-verdenskrig-og-mellomkrigstiden/1622-landet-bindes-sammen-transport.html
Myhre, J. E. (2020, 2. november). Norge blir et industriland. I Norgeshistorie. Hentet fra https://www.norgeshistorie.no/industrialisering-og-demokrati/1504-norge-blir-et-industriland.html
Les original på NDLA →
Hvorfor skal vi lære om teknologihistorie? Teknologihistorie og de store teknologiske omveltningene, spesielt fra den industrielle revolusjonen og framover, har påvirket mennesker og samfunn. I tillegg har det hatt betydning for hvordan ulike mennesker til ulike tider har sett på framtida si.
Når vi skal analysere historiske hendelser og forhold, kan vi bruke en modell som kalles SPØKT. Der står T-en for teknologiske forhold, og vi kan blant annet spørre oss hvordan samfunnet så ut før og etter ulike teknologiske oppfinnelser. Ved hjelp av SPØKT kan vi se på årsaker til og virkninger av en hendelse. Ofte kan det være lurt å se på alle delene i modellen for å finne ut hvordan teknologiske forhold henger sammen med sosiale, politiske, økonomiske og kulturelle forhold. Hvis du vil, kan du også se på naturlige forhold. Hvordan har for eksempel naturforholdene i Norge, med fossefall og vannkraft, påvirket industrialiseringen?
Teknologi og Norge som industriland
I norsk historie henger teknologiutviklingen i landbruket og industrien tett sammen. Denne utviklingen, som i en del sammenhenger kan ses på som store omveltninger, påvirket også flyttemønstre og tilgang på arbeidskraft.
Med nye teknologiske omveltninger i landbruket – det såkalte hamskiftet på midten av 1800-tallet – fikk man et maskinelt landbruk. Det gjorde at man ikke lenger hadde like stort behov for arbeidskraft på gårdene. Slåmaskinen var det fremste symbolet på denne utviklingen.
I byene økte derimot behovet for arbeidskraft. Det kom av at den første industrien ble startet opp.
De store teknologiske omveltningene som industrialiseringen representerte, for eksempel maskinell produksjon av tekstiler, var en omveltning både når det gjaldt produksjon i større skala, og når det gjaldt menneskers muligheter til arbeid og deltakelse i samfunnet.
Historiker Jan Eivind Myhre (2020) gir eksempler på maskiner, produkter og produksjonsteknikker som preget det framvoksende industrisamfunnet:
dampmaskiner til drift av jernbane, skip og industri
redskaper i jordbruk og fiskeri, blant annet slåmaskiner, treskemaskiner og nye fiskeredskaper
treforedling som tresliperier og tremasse- og cellulosefabrikker (til papir)
tekstiler fra spinne- og vevemaskiner
jern og stål til konstruksjon av skip, bygninger og broer samt til spiker
murstein fra teglverk
telegraf, telefon og belysning
Tenk over
På hvilken måte ble menneskers mulighet til arbeid og deltakelse i samfunnet påvirket av industrialiseringen og den nye teknologien?
Velg deg et par av punktene over. Hvordan tror du disse maskinene og produktene preget samfunnet?
Teknologiske omveltninger innen transport og samferdsel
Ingen utvikling skjer isolert, altså alene. All utvikling påvirker eller blir påvirket av annen utvikling. Et godt eksempel her er den store utviklingen som skjedde fra midten av 1800-tallet og i mange tiår framover når det gjaldt muligheter til transport og reise.
Jernbanen, som fikk si første linje i Norge mellom Oslo og Eidsvoll i 1854, ble helt sentral både som offentlig transport for reisende og for å frakte varer mellom bygd og by. Jernbanen i Norge ble raskt utbygd de neste tiårene, og fram til slutten av 1880-tallet ble det åpnet baner både sentralt på Østlandet og til Stavanger, Bergen og Trondheim.
Nye typer skip bidro til raskere eksport og import av industrivarer. Også langs kysten skjedde det en utvikling ved at man etter hvert satset på ferger til persontrafikk. Dette skjedde særlig i fylker med lange fjorder og mange øyer. Det hele startet med dampskip allerede på midten av 1800-tallet, mens vi i dag har kommet helt fram til elektriske ferger. Det var også ferger over de store innsjøene.
Den andre industrielle revolusjonen
Den andre industrielle revolusjonen foregikk fra sent på 1800-tallet til rundt 1920. Den handlet i stor grad om teknologiske endringer basert på at man fikk tilgang til elektrisitet som energikilde.
Den første industrielle revolusjonen handlet i stor grad om større og mer effektiv produksjon av blant annet tekstiler ved hjelp av dampmaskin og spinnemaskiner. Den andre industrielle revolusjonen medførte en helt annen produksjon av produkter takket være elektrisitet og elektrokjemiske prosesser. Med dette fikk vi behov for nye yrkesgrupper som teknikere og ingeniører.
Den andre industrielle revolusjonen startet mer samtidig i større deler av Europa og verden, da bruk av elektrisitet raskere ble innført i mange land.
Industrieventyret i Norge
Vi sier ofte at tida rundt 1905 var storindustriens gjennombrudd i Norge. Det var i denne perioden vi fikk kraftstasjoner, gjerne langs norske elver, som gjorde at det ble etablert storindustri utenom de store byene. Disse fabrikkene og kraftstasjonene ble til det vi kaller hjørnesteinsbedrifter i nye lokalsamfunn rundt omkring i Norge. Det var også i denne perioden Norge fikk bedrifter som satset på aluminium og kunstgjødsel.
I 1914 var Norge et av Europas rikeste land. Dette skyldtes i stor grad eksport av industrivarer, men også eksport av varer som tømmer, plank og fisk.
Kommunikasjon og transport
Transportmåter for varer og reiser kaller vi gjerne kommunikasjonsmidler. Som du har lest over, var utbyggingen av jernbanen fra midten av 1800-tallet viktig både for industrien, for transport av varer til havnene og for privatpersoner.
Vi har snakket om elektrisitet som en ny type teknologi. Også den skapte nye kommunikasjonsmidler, nemlig trikken. Trikken kom til Oslo og Trondheim allerede tidlig på 1900-tallet.
Etter hvert kom det andre transportmidler også. Da Sørlandsbanen ble ferdig i 1944 og Nordlandsbanen så sent som i 1962, hadde bilen i stor grad tatt over for de små jernbanestrekningene.
Etter andre verdenskrig ble det også et stadig større fokus på veiutbygging som var tilpasset motorisert ferdsel. Etter at personbilene kom, dukket etter hvert lastebilene opp. Dette førte til mer godstransport og transport av ulike produksjonsvarer.
Nye typer teknologi på 1970-tallet
I noen større byer og gamle industriområder startet veksten i informasjonsteknologi og kunnskapsproduksjon i løpet av 1970-tallet. Disse områdene tok opp i seg en annen type teknologi.
Informasjonsnæringen var noe nytt i norsk arbeidsliv. Den handler om å skape, samle eller bruke informasjon. Når det gjelder teknologi, foregikk den viktigste utviklingen innen den nye datateknologien. Både mikroprosessor, programmeringsspråk og ikke minst muligheten til behandling av store datamengder var viktig. Fra 1980 kom det også personlige datamaskiner.
Informasjonsteknologi kombinert med forskning åpnet også for store framskritt i omsorgssektoren. Med ny teknologi kunne man stille bedre diagnoser gjennom blant annet ultralyd, mammografi og fiberoptikk. Den nye teknologien innebar også nye behandlingsmuligheter.
Oljeeventyret
Se filmen Olja – et norsk eventyr for å få med deg det viktigste om oljefunnet utenfor norskekysten, og om hvordan det ble til storproduksjonen som har gjort Norge til et av verdens rikeste land. Teknologien som tar opp oljen ute i sjøen, er sentral i oljeproduksjonen.
Kilder
Benum, E. (2020, 2. november). Teknisk kunnskap, storindustri og optimisme. I Norgeshistorie. Hentet fra https://www.norgeshistorie.no/industrialisering-og-demokrati/1549-teknisk-kunnskap-storindustri-og-optimisme.html
Benum, E. (2020, 3. november). Industrisamfunn på hell. I Norgeshistorie. Hentet fra https://www.norgeshistorie.no/oljealder-og-overflod/1927-industrisamfunn-pa-hell.html
Hundstad, D. (2020, 27. oktober). Landet bindes sammen: transport. I Norgeshistorie. Hentet fra https://www.norgeshistorie.no/forste-verdenskrig-og-mellomkrigstiden/1622-landet-bindes-sammen-transport.html
Myhre, J. E. (2020, 2. november). Norge blir et industriland. I Norgeshistorie. Hentet fra https://www.norgeshistorie.no/industrialisering-og-demokrati/1504-norge-blir-et-industriland.html
Les original på NDLA →
Teknologiutvikling i din og familiens hverdag
I dag tar du kanskje teknologien for gitt, men hva er historien bak den teknologien du bruker, og hvordan utviklet den seg fram til slik vi kjenner den i dag? For eksempel er ikke mobiltelefonen veldig ny i historisk sammenheng. Hva var det første eksempelet på at folk kunne ta kontakt med hverandre uten å skrive brev?
Oppgave 1. Utforsk historien bak
Velg deg tre ting som du bruker i hverdagen, og som på en eller annen måte er preget av teknologi.
Hvorfor valgte du nettopp disse tre tingene? Forklar.
Utforsk deretter historien bak disse tre tingene. Klarer du å finne ut når de dukket opp for første gang?
Hvordan ble de brukt før?
Oppgave 2. Sammenlign med andre i familien
Når du har valgt dine ting, spør du noen andre i familien din hva de regnet som den viktigste nye teknologien da de vokste opp.
Hvis du har mulighet til å spørre slektninger som tilhører besteforeldregenerasjonen eller er enda eldre, vil du nok oppleve enda større forskjeller på hva som var nytt og spennende da de var unge, sammenlignet med i dag.
Les original på NDLA →
Oppgave 1. Utforsk historien bak
Velg deg tre ting som du bruker i hverdagen, og som på en eller annen måte er preget av teknologi.
Hvorfor valgte du nettopp disse tre tingene? Forklar.
Utforsk deretter historien bak disse tre tingene. Klarer du å finne ut når de dukket opp for første gang?
Hvordan ble de brukt før?
Oppgave 2. Sammenlign med andre i familien
Når du har valgt dine ting, spør du noen andre i familien din hva de regnet som den viktigste nye teknologien da de vokste opp.
Hvis du har mulighet til å spørre slektninger som tilhører besteforeldregenerasjonen eller er enda eldre, vil du nok oppleve enda større forskjeller på hva som var nytt og spennende da de var unge, sammenlignet med i dag.
Les original på NDLA →
Temakart: Den første industrielle revolusjonen
Hvordan bruke temakartene?Temakartene skal hjelpe deg med å strukturere årsaker og konsekvenser i flere temaer i nyere historie. Temakartene består av bokser og piler. Både boksene og pilene skal fylles med tekst, og hvis du klikker på dem, kommer det opp en tekstboks som du kan skrive i.
Boksene representerer konkrete hendelser eller utviklingstrekk. Når du skriver i disse boksene, skal du øve deg på å trekke ut det aller viktigste. Prøv å begrense deg til 2–3 setninger.
Pilene skal forklare sammenhenger mellom boksene. En sammenheng kan være at boks A er årsak til boks B, at boks A påvirker boks B, eller at boks A hjelper oss til å forstå boks B. Noen ganger kan sammenhenger gå begge veier, slik at også boks B påvirker boks A. Noen ganger er det lett å se sammenhenger; de kan for eksempel stå direkte forklart i læremiddelet du bruker. Andre ganger må du tenke selv. I pilene bør du skrive så utfyllende du kan. I tillegg til å forklare kan du for eksempel trekke inn eksempler eller kilder dere har jobbet med som kan belyse denne sammenhengen.
Notatene dine lagres i nettleseren. For å lagre notatene lokalt kan du gå til Mine notater og kopiere teksten inn i et eget dokument.
Du bør jobbe med temakartet i fullskjermvisning.
Les original på NDLA →
Boksene representerer konkrete hendelser eller utviklingstrekk. Når du skriver i disse boksene, skal du øve deg på å trekke ut det aller viktigste. Prøv å begrense deg til 2–3 setninger.
Pilene skal forklare sammenhenger mellom boksene. En sammenheng kan være at boks A er årsak til boks B, at boks A påvirker boks B, eller at boks A hjelper oss til å forstå boks B. Noen ganger kan sammenhenger gå begge veier, slik at også boks B påvirker boks A. Noen ganger er det lett å se sammenhenger; de kan for eksempel stå direkte forklart i læremiddelet du bruker. Andre ganger må du tenke selv. I pilene bør du skrive så utfyllende du kan. I tillegg til å forklare kan du for eksempel trekke inn eksempler eller kilder dere har jobbet med som kan belyse denne sammenhengen.
Notatene dine lagres i nettleseren. For å lagre notatene lokalt kan du gå til Mine notater og kopiere teksten inn i et eget dokument.
Du bør jobbe med temakartet i fullskjermvisning.
Les original på NDLA →
Mennesket, naturen og bærekraftige løsninger
Å skaffe mat
Jeger- og sankersamfunn
I de tidlige samfunnene var folket nomadiske, og de var avhengige av det de jaktet og sanket både for mat, klær og utstyr.
Dette gjaldt også de norske områdene. De første menneskene som kom, var jegere og sankere, og de bodde i stor grad med nærhet til sjøen. Tidligere var havnivået betraktelig høyere enn i dag, og selv om havnivået sank og landet hevet seg etter siste istid, var det fortsatt naturlig bo i nærheten av sjøen. De fleste steinalderboplasser er funnet nær de gamle strandlinjene. Dette gjorde at det for det meste var ulike typer fisk og skalldyr som sto på menyen.
Se hvordan isen økte og trakk seg tilbake i denne animerte framstillingen:
Icemap
Særlig med et varmere klima og mer småskog ble det også en økning i storvilt. Menneskene jaktet på storvilt som rein, elg og hjort. Hjortedyr var selvsagt en viktig kilde til mat, klær og utstyr, men det betydde også noe når det gjaldt å få anerkjennelse og makt.
Overgang til jordbruk
Overgangen til jordbruk var en av årsakene til at det ble bygget opp lokalsamfunn. Folk behøvde ikke lenger flytte rundt for å få tak i nyttevekster og vilt, for eksempel, men kunne nå dyrke det de trengte av vekster.
Man refererer gjerne til overgangen til jordbruk som en revolusjon, selv om det nok var en mye mer gradvis overgang enn som så i de aller fleste samfunn. I norsk historie kan man både si at det var en gradvis og etappevis overgang, men også at det var en usikker overgang. De aller første som begynte med dyrking, hadde det usikkert. Det førte i første omgang til et mer ensidig kosthold, og det var vanskelig hvis avlingen slo feil eller værforholdene ødela. Da var det fare for livsgrunnlaget.
Det er nok en grunn til at de fleste i en periode fortsatte med jakt og fiske, til tross for økende kunnskap om jordbruk, blant annet gjennom kontakt med andre skandinaviske samfunn for å utveksle varer.
Etter hvert fikk jordbruket likevel mer fotfeste. Selv om det altså var usikkert fra begynnelsen av, fikk produksjonen i jordbruket et gjennombrudd fra omkring 2350 f.Kr. Etter dette forandret samfunnene i Sør-Norge seg raskt. Noe av det viktigste her er at folk ble bosatte over tid ved at de bygget gårder og startet korndyrking. Etter hvert ble også dyr temmet og brukt i dyrehold, som kunne gi mer stabil kjøttproduksjon.
Gjennombruddet hadde sammenheng med teknologi i form av redskaper, befolkningsvekst, nye bosettingsmønstre og sjøfart.
Kildeliste:
Glørstad, H. (2015, sist oppdatert 21.10.20). Fisk i magen, elg på hjernen. Hentet fra https://www.norgeshistorie.no/eldre-steinalder/0105-fisk-i-magen-elg-pa-hjernen.html
Prescott, C. (2015, sist oppdatert 05.11.20). En jordbruksrevolusjon? Hentet fra https://www.norgeshistorie.no/yngre-steinalder/0202-en-jordbruksrevolusjon.html
Les original på NDLA →
I de tidlige samfunnene var folket nomadiske, og de var avhengige av det de jaktet og sanket både for mat, klær og utstyr.
Dette gjaldt også de norske områdene. De første menneskene som kom, var jegere og sankere, og de bodde i stor grad med nærhet til sjøen. Tidligere var havnivået betraktelig høyere enn i dag, og selv om havnivået sank og landet hevet seg etter siste istid, var det fortsatt naturlig bo i nærheten av sjøen. De fleste steinalderboplasser er funnet nær de gamle strandlinjene. Dette gjorde at det for det meste var ulike typer fisk og skalldyr som sto på menyen.
Se hvordan isen økte og trakk seg tilbake i denne animerte framstillingen:
Icemap
Særlig med et varmere klima og mer småskog ble det også en økning i storvilt. Menneskene jaktet på storvilt som rein, elg og hjort. Hjortedyr var selvsagt en viktig kilde til mat, klær og utstyr, men det betydde også noe når det gjaldt å få anerkjennelse og makt.
Overgang til jordbruk
Overgangen til jordbruk var en av årsakene til at det ble bygget opp lokalsamfunn. Folk behøvde ikke lenger flytte rundt for å få tak i nyttevekster og vilt, for eksempel, men kunne nå dyrke det de trengte av vekster.
Man refererer gjerne til overgangen til jordbruk som en revolusjon, selv om det nok var en mye mer gradvis overgang enn som så i de aller fleste samfunn. I norsk historie kan man både si at det var en gradvis og etappevis overgang, men også at det var en usikker overgang. De aller første som begynte med dyrking, hadde det usikkert. Det førte i første omgang til et mer ensidig kosthold, og det var vanskelig hvis avlingen slo feil eller værforholdene ødela. Da var det fare for livsgrunnlaget.
Det er nok en grunn til at de fleste i en periode fortsatte med jakt og fiske, til tross for økende kunnskap om jordbruk, blant annet gjennom kontakt med andre skandinaviske samfunn for å utveksle varer.
Etter hvert fikk jordbruket likevel mer fotfeste. Selv om det altså var usikkert fra begynnelsen av, fikk produksjonen i jordbruket et gjennombrudd fra omkring 2350 f.Kr. Etter dette forandret samfunnene i Sør-Norge seg raskt. Noe av det viktigste her er at folk ble bosatte over tid ved at de bygget gårder og startet korndyrking. Etter hvert ble også dyr temmet og brukt i dyrehold, som kunne gi mer stabil kjøttproduksjon.
Gjennombruddet hadde sammenheng med teknologi i form av redskaper, befolkningsvekst, nye bosettingsmønstre og sjøfart.
Kildeliste:
Glørstad, H. (2015, sist oppdatert 21.10.20). Fisk i magen, elg på hjernen. Hentet fra https://www.norgeshistorie.no/eldre-steinalder/0105-fisk-i-magen-elg-pa-hjernen.html
Prescott, C. (2015, sist oppdatert 05.11.20). En jordbruksrevolusjon? Hentet fra https://www.norgeshistorie.no/yngre-steinalder/0202-en-jordbruksrevolusjon.html
Les original på NDLA →
Den gylne tida og hvordan den tok slutt
Da Jupmele, Gud, skapte verden, gjorde han den god og vakker på alle vis. Fjella blei kledd med gull og sølv. I dalene sprang blomstene fram, og fuglene sang overalt. I skogen var hvert eneste blad friskt og grønt, og det fantes ikke ei vissen grein.
Mat var det nok av: Trærne bar ikke frukter, men kokt kjøtt og ost vokste på greinene, og i stammene rant den feite marg. På lyng og busk lavet det av bær, og kildene som sprudlet overalt, var fulle av søt melk. I floder og bekker sto fisken tett. Det var bare å ta det en trengte. Ingen visste hva arbeid var.
Jupmele ga verden til Sola, sønnen sin, og satte ham til å vokte den fra sin plass på himmelen. Der sola rår, må mørket vike. Der fins ikke kulde, ikke natt, ikke sorg.
I dette herlige landet bodde det to brødre: den fromme og gode Naevie, og Adtjis, som var heftig, grisk og ikke eide skam i livet. Det fortelles at Sola syntes så godt om Naevie at han ga ham datteren sin til kone og kalte henne Naevie-ietnie. Adtjis fikk den som passet best til ham, Adtjis-ietnie. Hun kom fra underjorda og hersket over alle sykdommer. Dem tok hun med seg opp i en sekk.
Verden hadde overflod av alt, og alle mennesker hadde fått det for intet. Men latskap avler ondskap, og en dag våknet griskheten i Adtjis' hjerte: Han ville eie jord, og han ville sette gjerde rundt det han eide. Han gikk til Naevie og sa:
– La oss dele jorda likt mellom oss, så hver kan eie sitt.
– Hvorfor det? sa Naevie – Her er nok av alt, og det er rett å ha det sammen. Men Adtjis ga seg ikke, og til sist lot Naevie ham få det som han ville.
Det gikk ikke lenge før Adtjis syntes han hadde fått for lite. Han flyttet gjerdet lenger inn på Naevies side. Naevie sa ingenting. Han bare lot det skje. Men snart kastet Adtjis igjen blikket over gjerdet. Han syntes alt Naevie hadde, var bedre enn hans eget. Og så flyttet han gjerdet enda lenger inn over brorens land.
Den gode Naevie ville ennå ikke trette med sin bror.
– Han har vel snart fått nok, tenkte han.
Og så sa han ingenting nå heller, men lot broren få beholde alt han hadde tatt. Til sist hadde Naevie bare en eneste melkekilde og ei gammetomt igjen for seg og sine.
Da tok mørket helt overhånd over Adtjis, og misunnelsen fikk slik makt at han greip ei reinsdyrkrone, slo til Naevie med den og drepte ham.
I det samme løsnet et fryktelig skrik i skogen. Det slo mot berget og vokste, og mørket slokte alle lys. Uhyggelige skikkelser flagret fram fra sprekker og kløfter, opp av myrer og vann. Adtjis-ietnie lo og tok fram sekken som hun hadde alle sykdommene i. Hun løste opp snoren og slapp dem ut over verden. Snart luktet det død av vannet og sorg av skogen. Fuglene orket ikke å fly, og fiskene veltet seg med buken opp. Menneskene begynte å slåss. Mennene sjanglet skamløse omkring, og kvinnene drepte barna sine.
Menneskene hadde ikke tålt rikdom og gode dager da de fikk det for intet. Sola vendte seg bort og gråt.
Da Jupmele så hva Adtjis hadde gjort, blei han både bedrøva og vred. Alle hans gaver var ikke blitt til velsignelse for menneskene.
Jupmele steig ned på jorda. Han hentet melka fra den siste kilden, kjøttet i det siste treet og fisken fra den siste kulpen i elva. Nå ville han gjemme gavene så ingen fikk tak i dem uten ved hardt arbeid.
Så vrengte Jupmele fjella og gjemte gullet og sølvet under steinen. Kjøttet fordelte han på dyras kropper, og av melka la han noe i hvert jur. Fisken ga han finner å svømme med. Så ga han alle sammen angst for menneskene og evne til å flykte fra dem.
Slik blei livet vanskelig for menneskene. Fra nå av måtte de streve og slite om de skulle klare seg.
Men Jupmele ville at menneskene skulle huske Naevie og den gylne tida. Derfor lot han skjegget på reinsbukken vokse seg langt og ga det Naevies navn. Ingenting er varmt og mykt som Naevie. Ingenting i verden gjemmer så mye lys i seg. Menneskene legger Naevie under småbarnet i komsa for at det skal ligge godt.
Og Jupmele lovte at om menneskene blei gode som Naevie, da skulle den gode tida komme tilbake, og alt skulle bli som før han veltet om jorda.
Sola vokter verden fra sin plass på himmelen. Så lenge sol lyser, kan vi håpe...
Les original på NDLA →
Mat var det nok av: Trærne bar ikke frukter, men kokt kjøtt og ost vokste på greinene, og i stammene rant den feite marg. På lyng og busk lavet det av bær, og kildene som sprudlet overalt, var fulle av søt melk. I floder og bekker sto fisken tett. Det var bare å ta det en trengte. Ingen visste hva arbeid var.
Jupmele ga verden til Sola, sønnen sin, og satte ham til å vokte den fra sin plass på himmelen. Der sola rår, må mørket vike. Der fins ikke kulde, ikke natt, ikke sorg.
I dette herlige landet bodde det to brødre: den fromme og gode Naevie, og Adtjis, som var heftig, grisk og ikke eide skam i livet. Det fortelles at Sola syntes så godt om Naevie at han ga ham datteren sin til kone og kalte henne Naevie-ietnie. Adtjis fikk den som passet best til ham, Adtjis-ietnie. Hun kom fra underjorda og hersket over alle sykdommer. Dem tok hun med seg opp i en sekk.
Verden hadde overflod av alt, og alle mennesker hadde fått det for intet. Men latskap avler ondskap, og en dag våknet griskheten i Adtjis' hjerte: Han ville eie jord, og han ville sette gjerde rundt det han eide. Han gikk til Naevie og sa:
– La oss dele jorda likt mellom oss, så hver kan eie sitt.
– Hvorfor det? sa Naevie – Her er nok av alt, og det er rett å ha det sammen. Men Adtjis ga seg ikke, og til sist lot Naevie ham få det som han ville.
Det gikk ikke lenge før Adtjis syntes han hadde fått for lite. Han flyttet gjerdet lenger inn på Naevies side. Naevie sa ingenting. Han bare lot det skje. Men snart kastet Adtjis igjen blikket over gjerdet. Han syntes alt Naevie hadde, var bedre enn hans eget. Og så flyttet han gjerdet enda lenger inn over brorens land.
Den gode Naevie ville ennå ikke trette med sin bror.
– Han har vel snart fått nok, tenkte han.
Og så sa han ingenting nå heller, men lot broren få beholde alt han hadde tatt. Til sist hadde Naevie bare en eneste melkekilde og ei gammetomt igjen for seg og sine.
Da tok mørket helt overhånd over Adtjis, og misunnelsen fikk slik makt at han greip ei reinsdyrkrone, slo til Naevie med den og drepte ham.
I det samme løsnet et fryktelig skrik i skogen. Det slo mot berget og vokste, og mørket slokte alle lys. Uhyggelige skikkelser flagret fram fra sprekker og kløfter, opp av myrer og vann. Adtjis-ietnie lo og tok fram sekken som hun hadde alle sykdommene i. Hun løste opp snoren og slapp dem ut over verden. Snart luktet det død av vannet og sorg av skogen. Fuglene orket ikke å fly, og fiskene veltet seg med buken opp. Menneskene begynte å slåss. Mennene sjanglet skamløse omkring, og kvinnene drepte barna sine.
Menneskene hadde ikke tålt rikdom og gode dager da de fikk det for intet. Sola vendte seg bort og gråt.
Da Jupmele så hva Adtjis hadde gjort, blei han både bedrøva og vred. Alle hans gaver var ikke blitt til velsignelse for menneskene.
Jupmele steig ned på jorda. Han hentet melka fra den siste kilden, kjøttet i det siste treet og fisken fra den siste kulpen i elva. Nå ville han gjemme gavene så ingen fikk tak i dem uten ved hardt arbeid.
Så vrengte Jupmele fjella og gjemte gullet og sølvet under steinen. Kjøttet fordelte han på dyras kropper, og av melka la han noe i hvert jur. Fisken ga han finner å svømme med. Så ga han alle sammen angst for menneskene og evne til å flykte fra dem.
Slik blei livet vanskelig for menneskene. Fra nå av måtte de streve og slite om de skulle klare seg.
Men Jupmele ville at menneskene skulle huske Naevie og den gylne tida. Derfor lot han skjegget på reinsbukken vokse seg langt og ga det Naevies navn. Ingenting er varmt og mykt som Naevie. Ingenting i verden gjemmer så mye lys i seg. Menneskene legger Naevie under småbarnet i komsa for at det skal ligge godt.
Og Jupmele lovte at om menneskene blei gode som Naevie, da skulle den gode tida komme tilbake, og alt skulle bli som før han veltet om jorda.
Sola vokter verden fra sin plass på himmelen. Så lenge sol lyser, kan vi håpe...
Les original på NDLA →
Menneske og natur i et samisk eventyr og en moderne sakprosatekst
Del 1. Et samisk eventyr om mennesket og naturen
Les eventyret "Den gylne tida og hvordan den tok slutt" og diskuter i grupper:
Hvordan beskrives naturen i eventyret?
Hvordan beskrives forholdet mellom mennesket og naturen?
Hvilke egenskaper ved menneskene trekkes fram som negative for naturen?
Er dette eventyret aktuelt i dag?
Del 2. Les moderne sakprosa om mennesket og naturen
Les innledninga til sakprosaboka Arten som forandret alt av museumsdirektør Reidar Andersen og professor Hans Stenøien.
Mens dere leser, skal dere legge merke til noen nøkkelord og ha fokus på de stedene der historiske hendelser og tanker er nevnt.
Adam og Eva
villmark
opplysningstida
Francis Bacon og det moderne prosjektet
René Descartes og maskinen
hulebjørn og sabeltanntiger
den menneskelige natur
Del 3. Forsto du teksten?
Dere har nettopp lest en kompleks sakprosatekst. For å forstå og huske den bedre hjelper det å diskutere de viktigste elementene med andre. Sett dere i grupper og diskuter spørsmålene under:
Hvorfor tror dere forfatterne velger å bruke de første sidene i boka på historien om Adam og Eva?
"Med opplysningstiden endret folks forhold til naturen seg", skriver forfatterne. Hva mener de med det?
Husker dere: Hva mente filosofen Francis Bacon var menneskets moderne prosjekt?
Hva tror dere René Descartes mente med at både dyr og naturen var maskiner?
Hvorfor går forfatterne tilbake til utryddelsen av hulebjørner og sabeltanntigre for å forklare miljøkrisa?
Hva mener forfatterne med følgende avsnitt?
Menneskets endring av atmosfæren begynte ikke med de første kullgruvene. Endring og tap av biomer skjedde ikke først med industrialisert landbruk, og utryddelse av arter er ikke et moderne fenomen.
Er dere enige i at menneskene alltid har utnyttet naturen på feil måte, at det ikke finnes noen "ren og opprinnelig natur" så langt tilbake i tid som vi overhodet kan se? Eller kan vi lære noe av måten menneskene før oss brukte naturen på?
Del 4. Sammenlikn
Hva er budskapet i de to tekstene?
Hvordan framstilles mennesket i tekstene?
Hvordan framstilles menneskets behandling av naturen?
Les original på NDLA →
Les eventyret "Den gylne tida og hvordan den tok slutt" og diskuter i grupper:
Hvordan beskrives naturen i eventyret?
Hvordan beskrives forholdet mellom mennesket og naturen?
Hvilke egenskaper ved menneskene trekkes fram som negative for naturen?
Er dette eventyret aktuelt i dag?
Del 2. Les moderne sakprosa om mennesket og naturen
Les innledninga til sakprosaboka Arten som forandret alt av museumsdirektør Reidar Andersen og professor Hans Stenøien.
Mens dere leser, skal dere legge merke til noen nøkkelord og ha fokus på de stedene der historiske hendelser og tanker er nevnt.
Adam og Eva
villmark
opplysningstida
Francis Bacon og det moderne prosjektet
René Descartes og maskinen
hulebjørn og sabeltanntiger
den menneskelige natur
Del 3. Forsto du teksten?
Dere har nettopp lest en kompleks sakprosatekst. For å forstå og huske den bedre hjelper det å diskutere de viktigste elementene med andre. Sett dere i grupper og diskuter spørsmålene under:
Hvorfor tror dere forfatterne velger å bruke de første sidene i boka på historien om Adam og Eva?
"Med opplysningstiden endret folks forhold til naturen seg", skriver forfatterne. Hva mener de med det?
Husker dere: Hva mente filosofen Francis Bacon var menneskets moderne prosjekt?
Hva tror dere René Descartes mente med at både dyr og naturen var maskiner?
Hvorfor går forfatterne tilbake til utryddelsen av hulebjørner og sabeltanntigre for å forklare miljøkrisa?
Hva mener forfatterne med følgende avsnitt?
Menneskets endring av atmosfæren begynte ikke med de første kullgruvene. Endring og tap av biomer skjedde ikke først med industrialisert landbruk, og utryddelse av arter er ikke et moderne fenomen.
Er dere enige i at menneskene alltid har utnyttet naturen på feil måte, at det ikke finnes noen "ren og opprinnelig natur" så langt tilbake i tid som vi overhodet kan se? Eller kan vi lære noe av måten menneskene før oss brukte naturen på?
Del 4. Sammenlikn
Hva er budskapet i de to tekstene?
Hvordan framstilles mennesket i tekstene?
Hvordan framstilles menneskets behandling av naturen?
Les original på NDLA →
Når startet antropocen?
Antropocen og geologiske epoker
Antropocen betyr "menneskets tidsalder" og er foreslått av enkelte forskere som navnet på en ny geologisk epoke. Geologiske tidsaldre eller epoker er inndelinger av selve jordas historie – på samme måte som vi deler inn menneskets historie i ulike epoker som antikken og middelalderen. Mennesket, homo sapiens, utviklet seg under den geologiske perioden pleistocen, som blant annet var preget av istider. Istidene formet jorda på flere måter, noe som er spesielt tydelig i Norge med våre fjorder og U-daler. Men kan mennesker forandre jorda på en slik måte at vi er inne i en helt ny geologisk tidsalder?
Når startet antropocen?
Tenk deg at du skal argumentere for at vi er inne i en ny geologisk tidsalder. Bruk det du kan om menneskets historie knyttet til ressursbruk og teknologiutvikling. Når er det riktig å sette startpunktet for antropocen?
Finn 2–3 aktuelle kandidater til startpunkt for antropocen.
Sett opp noen argumenter for de ulike kandidatene.
Sammenlikn med en medelev og diskuter de ulike argumentene.
Bli enige om hva som er det beste alternativet.
Oppsummer og diskuter i plenum.
Les original på NDLA →
Antropocen betyr "menneskets tidsalder" og er foreslått av enkelte forskere som navnet på en ny geologisk epoke. Geologiske tidsaldre eller epoker er inndelinger av selve jordas historie – på samme måte som vi deler inn menneskets historie i ulike epoker som antikken og middelalderen. Mennesket, homo sapiens, utviklet seg under den geologiske perioden pleistocen, som blant annet var preget av istider. Istidene formet jorda på flere måter, noe som er spesielt tydelig i Norge med våre fjorder og U-daler. Men kan mennesker forandre jorda på en slik måte at vi er inne i en helt ny geologisk tidsalder?
Når startet antropocen?
Tenk deg at du skal argumentere for at vi er inne i en ny geologisk tidsalder. Bruk det du kan om menneskets historie knyttet til ressursbruk og teknologiutvikling. Når er det riktig å sette startpunktet for antropocen?
Finn 2–3 aktuelle kandidater til startpunkt for antropocen.
Sett opp noen argumenter for de ulike kandidatene.
Sammenlikn med en medelev og diskuter de ulike argumentene.
Bli enige om hva som er det beste alternativet.
Oppsummer og diskuter i plenum.
Les original på NDLA →
Oversikt: mennesket, naturen og bærekraft
Naturen er grunnlaget for alt
Naturen er grunnlaget for at vi eksisterer, og den er grunnlaget for det moderne samfunnet vårt. Vi har alltid utnyttet ressursene som naturen har gitt oss, men nå utnytter vi mer enn det som er bærekraftig.
Levde vi mer i pakt med naturen før? Har vi fjernet oss så mye fra naturen at vi har mistet forståelsen for hvordan den henger sammen med vårt moderne liv? I historiefaget skal vi se på hvordan folk har forholdt seg til naturen opp gjennom tidene. Hva kan vi lære av historien?
Før vi går videre, kan det være greit å være klar over hva som ligger i begrepene bærekraft og bærekraftig utvikling. Bærekraftig utvikling defineres gjerne som "en utvikling som imøtekommer dagens behov uten å ødelegge mulighetene for at kommende generasjoner skal få dekket sine behov".
Tenk over
Hva har vi gjort riktig i tidligere samfunn som vi kan lære av når det gjelder dagens utvikling?
Hva tror du menneskene gjorde galt før i tida som vi bør unngå å gjøre i dag for å få mulighet til snu utviklingen?
Menneskets tidsalder?
Noen mener menneskenes påvirkning har ført jorda inn i en ny geologisk tidsalder: menneskets tidsalder, også kalt antropocen. Vi påvirker naturen i så stor grad at det sannsynligvis vil være spor av oss i berggrunnen i millioner av år framover. Vi lever ikke i pakt med naturen og bruker den ikke på bærekraftig måte. Samtidig er vi helt avhengige av naturen og økosystemene i naturen for å skaffe oss mat og vann, og det har vi alltid vært.
Vi er også avhengige av naturen for å produsere andre ting vi trenger enn bare mat og vann. Den gir oss for eksempel klær fra plantefibre og ull, ved til brensel og tømmer til husbygging og papir.
Utnytte naturressurser
Å utnytte naturressurser handler både om å skaffe eller produsere mat og om å hente ut naturressurser til eksport eller ny type produksjon. Eksempler på det å skaffe mat er både jakt og sanking, men også jordbruks- og dyreproduksjon. Eksempler på annen utnytting er gruvedrift, fiske, skogbruk og industri basert på vannkraft eller kullkraft.
Ny teknologi, som kom med industrialiseringa på 17- og 1800-tallet, gjorde at vi satte i gang en helt annen utnyttelse av naturressursene. Den nye industrien utnyttet nye oppfinnelser til mer effektiv produksjon av blant annet klær, men også av jern og metall og produksjon av nye kommunikasjonsformer som jernbane og nye typer skip.
Men måten disse fabrikkene ble drevet på, kunne også skape stor forurensning. I England, der den industrielle revolusjonen startet, fant de opp og utnyttet dampmaskinen til produksjon. Men for å drive dampmaskinene trengte de kull. Industrialiseringa skapte dermed et enormt behov for kull, og det ble etablert mange kullgruver for å svare på behovet.
Forurensing med den industrielle revolusjonen
I England var fabrikkene ofte drevet av kullkraft. Det var også lenge vanlig å fyre med kull i boliger. Dette skapte mye luftforurensning. Sot la seg på gatene og på bygningene, og mange fikk alvorlige sykdommer som kronisk bronkitt og andre luftveisplager på grunn av utslippene. Arbeidet med å utvinne kull i kullgruvene var dessuten svært farlig og helseskadelig.
Samenes syn på naturen
Vi kan lære av historien, og vi kan lære av samenes forhold til naturen. Naturen har alltid vært sentral for samene. Et natursyn som er felles for alle urfolk, innebærer at menneskene tilpasser seg naturen, ikke omvendt. Samene har til alle tider vært avhengige av naturen for å leve, for å sanke ved, planter og vekster, jakte, høste bær og sopp, fiske og drive med rein.
For samene er det viktig at naturressursene blir forvaltet på en måte som gjør at de som kommer etter får nyttiggjort seg ressursene slik generasjonen før har gjort, at naturressursene ikke blir brukt opp. Rent konkret kommer dette tydelig fram når samene slakter dyr. Alt på dyret brukes til mat og håndverk – duodji.
Det kan være en idé å tenke at vi i dagens samfunn i større grad skal lære av urfolks måte å bruke naturressurser på.
Tenk over
Det kan være en forskjell i begrepene som brukes. Vi snakker om å utnytte naturressursene, men kanskje er det likeså viktig, som samene gjør, å nyttiggjøre seg dem.
Hva er forskjellen, tror du?
Hvilke elementer fra samenes levemåte ville du valgt deg for å leve mer bærekraftig?
Naturvern og miljøbevegelsens historie
Fra 1960-tallet ble søkelyset rettet mot naturvern. Altså vern mot vann - og luftforurensing. Fra da av, og særlig utover på 1970-tallet, ble flere og flere, også i Norge, opptatt av at det var ei grense for hvor mye naturen ville tåle av utbygging, økonomisk vekst og materiell framgang. Fra 1970-tallet vokste det vi kaller miljøbevegelsen, fram.
Miljøbevegelsen er et litt upresist begrep, men det er klart at medlemmer av de store natur- og miljøorganisasjonene hører hjemme innenfor denne betegnelsen. Dette gjelder blant annet Naturvernforbundet og Natur og Ungdom. Det samme gjelder større folkeaksjoner og større aksjoner som har brukt sivil ulydighet som virkemiddel.
Det var naturlig at dette fokuset kom fra slutten av 1960-tallet da det ble mer oppmerksomhet rundt ulike forurensningskilder. Norge hadde ved starten av industrialiseringa brukt mye vannkraft i stedet for kull, men etter hvert ble det utviklet annen type industri som hadde store utslipp. På 70-tallet slapp særlig industri og bergverk ut enorme mengder svoveldioksid som bidro til forsuring av jord og vann, og det bidro også til luftveisplager. Naturvernarbeidet og aksjonene hjalp, for innen 1993 hadde vi kuttet kraftig i utslippene.
Oppmerksomheten rundt forurensning og naturvern ledet også til at vi i Norge allerede i 1972 fikk et eget miljøverndepartement. Gro Harlem Brundtland, senere statsminister i flere perioder, startet den nasjonale politiske karrieren som miljøvernminister fra 1974 til 1979. Internasjonalt er Brundtland kjent for Brundtlandkommisjonen, som definerte og gjorde begrepet bærekraftig utvikling kjent så tidlig som i 1987.
Kilder
Andersen, G & Halleraker, J.H. (2021, 2. desember). Miljøbevegelsen. I Store norske leksikon. https://snl.no/milj%C3%B8bevegelsen
Benum, E. (2015, 3. november). Forurensning og naturvern. Norgeshistorie.no. https://www.norgeshistorie.no/oljealder-og-overflod/1902-forurensning-og-naturvern.html
Hofstad, K & Delsett, L.L. (2021, 16. juni). Antropocen. I Store norske leksikon. https://snl.no/antropocen
Les original på NDLA →
Naturen er grunnlaget for at vi eksisterer, og den er grunnlaget for det moderne samfunnet vårt. Vi har alltid utnyttet ressursene som naturen har gitt oss, men nå utnytter vi mer enn det som er bærekraftig.
Levde vi mer i pakt med naturen før? Har vi fjernet oss så mye fra naturen at vi har mistet forståelsen for hvordan den henger sammen med vårt moderne liv? I historiefaget skal vi se på hvordan folk har forholdt seg til naturen opp gjennom tidene. Hva kan vi lære av historien?
Før vi går videre, kan det være greit å være klar over hva som ligger i begrepene bærekraft og bærekraftig utvikling. Bærekraftig utvikling defineres gjerne som "en utvikling som imøtekommer dagens behov uten å ødelegge mulighetene for at kommende generasjoner skal få dekket sine behov".
Tenk over
Hva har vi gjort riktig i tidligere samfunn som vi kan lære av når det gjelder dagens utvikling?
Hva tror du menneskene gjorde galt før i tida som vi bør unngå å gjøre i dag for å få mulighet til snu utviklingen?
Menneskets tidsalder?
Noen mener menneskenes påvirkning har ført jorda inn i en ny geologisk tidsalder: menneskets tidsalder, også kalt antropocen. Vi påvirker naturen i så stor grad at det sannsynligvis vil være spor av oss i berggrunnen i millioner av år framover. Vi lever ikke i pakt med naturen og bruker den ikke på bærekraftig måte. Samtidig er vi helt avhengige av naturen og økosystemene i naturen for å skaffe oss mat og vann, og det har vi alltid vært.
Vi er også avhengige av naturen for å produsere andre ting vi trenger enn bare mat og vann. Den gir oss for eksempel klær fra plantefibre og ull, ved til brensel og tømmer til husbygging og papir.
Utnytte naturressurser
Å utnytte naturressurser handler både om å skaffe eller produsere mat og om å hente ut naturressurser til eksport eller ny type produksjon. Eksempler på det å skaffe mat er både jakt og sanking, men også jordbruks- og dyreproduksjon. Eksempler på annen utnytting er gruvedrift, fiske, skogbruk og industri basert på vannkraft eller kullkraft.
Ny teknologi, som kom med industrialiseringa på 17- og 1800-tallet, gjorde at vi satte i gang en helt annen utnyttelse av naturressursene. Den nye industrien utnyttet nye oppfinnelser til mer effektiv produksjon av blant annet klær, men også av jern og metall og produksjon av nye kommunikasjonsformer som jernbane og nye typer skip.
Men måten disse fabrikkene ble drevet på, kunne også skape stor forurensning. I England, der den industrielle revolusjonen startet, fant de opp og utnyttet dampmaskinen til produksjon. Men for å drive dampmaskinene trengte de kull. Industrialiseringa skapte dermed et enormt behov for kull, og det ble etablert mange kullgruver for å svare på behovet.
Forurensing med den industrielle revolusjonen
I England var fabrikkene ofte drevet av kullkraft. Det var også lenge vanlig å fyre med kull i boliger. Dette skapte mye luftforurensning. Sot la seg på gatene og på bygningene, og mange fikk alvorlige sykdommer som kronisk bronkitt og andre luftveisplager på grunn av utslippene. Arbeidet med å utvinne kull i kullgruvene var dessuten svært farlig og helseskadelig.
Samenes syn på naturen
Vi kan lære av historien, og vi kan lære av samenes forhold til naturen. Naturen har alltid vært sentral for samene. Et natursyn som er felles for alle urfolk, innebærer at menneskene tilpasser seg naturen, ikke omvendt. Samene har til alle tider vært avhengige av naturen for å leve, for å sanke ved, planter og vekster, jakte, høste bær og sopp, fiske og drive med rein.
For samene er det viktig at naturressursene blir forvaltet på en måte som gjør at de som kommer etter får nyttiggjort seg ressursene slik generasjonen før har gjort, at naturressursene ikke blir brukt opp. Rent konkret kommer dette tydelig fram når samene slakter dyr. Alt på dyret brukes til mat og håndverk – duodji.
Det kan være en idé å tenke at vi i dagens samfunn i større grad skal lære av urfolks måte å bruke naturressurser på.
Tenk over
Det kan være en forskjell i begrepene som brukes. Vi snakker om å utnytte naturressursene, men kanskje er det likeså viktig, som samene gjør, å nyttiggjøre seg dem.
Hva er forskjellen, tror du?
Hvilke elementer fra samenes levemåte ville du valgt deg for å leve mer bærekraftig?
Naturvern og miljøbevegelsens historie
Fra 1960-tallet ble søkelyset rettet mot naturvern. Altså vern mot vann - og luftforurensing. Fra da av, og særlig utover på 1970-tallet, ble flere og flere, også i Norge, opptatt av at det var ei grense for hvor mye naturen ville tåle av utbygging, økonomisk vekst og materiell framgang. Fra 1970-tallet vokste det vi kaller miljøbevegelsen, fram.
Miljøbevegelsen er et litt upresist begrep, men det er klart at medlemmer av de store natur- og miljøorganisasjonene hører hjemme innenfor denne betegnelsen. Dette gjelder blant annet Naturvernforbundet og Natur og Ungdom. Det samme gjelder større folkeaksjoner og større aksjoner som har brukt sivil ulydighet som virkemiddel.
Det var naturlig at dette fokuset kom fra slutten av 1960-tallet da det ble mer oppmerksomhet rundt ulike forurensningskilder. Norge hadde ved starten av industrialiseringa brukt mye vannkraft i stedet for kull, men etter hvert ble det utviklet annen type industri som hadde store utslipp. På 70-tallet slapp særlig industri og bergverk ut enorme mengder svoveldioksid som bidro til forsuring av jord og vann, og det bidro også til luftveisplager. Naturvernarbeidet og aksjonene hjalp, for innen 1993 hadde vi kuttet kraftig i utslippene.
Oppmerksomheten rundt forurensning og naturvern ledet også til at vi i Norge allerede i 1972 fikk et eget miljøverndepartement. Gro Harlem Brundtland, senere statsminister i flere perioder, startet den nasjonale politiske karrieren som miljøvernminister fra 1974 til 1979. Internasjonalt er Brundtland kjent for Brundtlandkommisjonen, som definerte og gjorde begrepet bærekraftig utvikling kjent så tidlig som i 1987.
Kilder
Andersen, G & Halleraker, J.H. (2021, 2. desember). Miljøbevegelsen. I Store norske leksikon. https://snl.no/milj%C3%B8bevegelsen
Benum, E. (2015, 3. november). Forurensning og naturvern. Norgeshistorie.no. https://www.norgeshistorie.no/oljealder-og-overflod/1902-forurensning-og-naturvern.html
Hofstad, K & Delsett, L.L. (2021, 16. juni). Antropocen. I Store norske leksikon. https://snl.no/antropocen
Les original på NDLA →
Påvirkning på naturen
Oppgave 1
Hva slags påvirkning hadde jeger-/sankersamfunnet på naturen sammenliknet med jordbrukssamfunnet?
Med tanke på det du nå har lest om disse tidlige samfunnene; ville du levd som jeger/sanker eller jordbruker? Hvorfor mener du dette? Noter ned noen stikkord for deg selv før du diskuterer med sidemannen.
Oppgave 2
Diskuter i grupper:
Drøft hvilken betydning overgangen til jordbrukssamfunnet hadde for menneskene.
Hvilken betydning hadde denne overgangen på et bærekraftig samfunn? Kan vi snakke om bærekraftighet allerede i denne perioden? Hva syns dere?
Les original på NDLA →
Hva slags påvirkning hadde jeger-/sankersamfunnet på naturen sammenliknet med jordbrukssamfunnet?
Med tanke på det du nå har lest om disse tidlige samfunnene; ville du levd som jeger/sanker eller jordbruker? Hvorfor mener du dette? Noter ned noen stikkord for deg selv før du diskuterer med sidemannen.
Oppgave 2
Diskuter i grupper:
Drøft hvilken betydning overgangen til jordbrukssamfunnet hadde for menneskene.
Hvilken betydning hadde denne overgangen på et bærekraftig samfunn? Kan vi snakke om bærekraftighet allerede i denne perioden? Hva syns dere?
Les original på NDLA →
Vendepunkter – mennesket og naturen
Oppgave 1. Vendepunkter i menneskets forhold til naturen
Skriv ut vedlegget og klipp ut kortene. (Hvis dere vil bruke andre hendelser, kan dere gjøre endringer i den vedlagte tekstfila og skrive ut denne).
Jobb sammen i par eller små grupper og plasser kortene etter hverandre i den rekkefølgen dere tror de hendelsene skjedde. Er det noen hendelser dere er sikre på plasseringen av? Hvilke hendelser er vanskeligst å plassere?
Diskuter hva dere kom fram til felles i klassen.
Ta for dere hver av hendelsene, bruk kilder og finn ut
når hendelsen skjedde
hvem som var hovedaktører
hva som ble konsekvensene av hendelsen
Oppgave 2. Betydningsgradestokk
Bruk kortene fra oppgave 1.
Jobb sammen i par eller små grupper.
Tegn et koordinatsystem med x- og y-akse. La tid være enhet på x-aksen og betydning være enhet på y-aksen.
Plasser kortene i kronologisk rekkefølge langs x-aksen.
Diskuter og vurder hvor stor betydning hendelsene har hatt for menneskets forhold til natur. Jo større betydning hendelsene har hatt, jo høyere opp på y-aksen skal dere plassere hendelsen.
Diskuter felles i klassen. Argumenter for de valgene dere tok og de vurderingene dere gjorde.
Forslag til videre diskusjon og arbeid
Bruk tidslinja/betydningsgradestokken som utgangspunkt for videre diskusjoner og arbeid.
Var det noen som styrte utviklingen?
Kunne de vite hva konsekvensene ble?
Hvordan ville vi periodisere historien hvis kriteriet er menneskets påvirkning på naturen?
Flere av kortene har energi som fellesnevner. Jobb videre med menneskenes bruk av energi til ulike tider og hvilken betydning det har hatt for hvordan vi arbeider, forflytter oss og mulighetene for produksjon, handel og forbruk.
Thomas Midgley var kjemiker og oppfant både blybensinen og KFK-gassen. Lag et nyhetsinnslag der dere intervjuer Midgley. Få fram hva Midgley håper at oppfinnelsene hans skal bidra til. Konfronter ham med konsekvenser av oppfinnelsene hans som vi kjenner til i dag. Hva tror dere han ville svart? Burde han visst bedre, tenker dere?
Kilde
Korbøl, K. (2019). Hva er det felles beste? Historie og bærekraft. O.A. Kvamme og E. Sæther (red.), Bærekraftdidaktikk. Fagbokforlaget.
Les original på NDLA →
Skriv ut vedlegget og klipp ut kortene. (Hvis dere vil bruke andre hendelser, kan dere gjøre endringer i den vedlagte tekstfila og skrive ut denne).
Jobb sammen i par eller små grupper og plasser kortene etter hverandre i den rekkefølgen dere tror de hendelsene skjedde. Er det noen hendelser dere er sikre på plasseringen av? Hvilke hendelser er vanskeligst å plassere?
Diskuter hva dere kom fram til felles i klassen.
Ta for dere hver av hendelsene, bruk kilder og finn ut
når hendelsen skjedde
hvem som var hovedaktører
hva som ble konsekvensene av hendelsen
Oppgave 2. Betydningsgradestokk
Bruk kortene fra oppgave 1.
Jobb sammen i par eller små grupper.
Tegn et koordinatsystem med x- og y-akse. La tid være enhet på x-aksen og betydning være enhet på y-aksen.
Plasser kortene i kronologisk rekkefølge langs x-aksen.
Diskuter og vurder hvor stor betydning hendelsene har hatt for menneskets forhold til natur. Jo større betydning hendelsene har hatt, jo høyere opp på y-aksen skal dere plassere hendelsen.
Diskuter felles i klassen. Argumenter for de valgene dere tok og de vurderingene dere gjorde.
Forslag til videre diskusjon og arbeid
Bruk tidslinja/betydningsgradestokken som utgangspunkt for videre diskusjoner og arbeid.
Var det noen som styrte utviklingen?
Kunne de vite hva konsekvensene ble?
Hvordan ville vi periodisere historien hvis kriteriet er menneskets påvirkning på naturen?
Flere av kortene har energi som fellesnevner. Jobb videre med menneskenes bruk av energi til ulike tider og hvilken betydning det har hatt for hvordan vi arbeider, forflytter oss og mulighetene for produksjon, handel og forbruk.
Thomas Midgley var kjemiker og oppfant både blybensinen og KFK-gassen. Lag et nyhetsinnslag der dere intervjuer Midgley. Få fram hva Midgley håper at oppfinnelsene hans skal bidra til. Konfronter ham med konsekvenser av oppfinnelsene hans som vi kjenner til i dag. Hva tror dere han ville svart? Burde han visst bedre, tenker dere?
Kilde
Korbøl, K. (2019). Hva er det felles beste? Historie og bærekraft. O.A. Kvamme og E. Sæther (red.), Bærekraftdidaktikk. Fagbokforlaget.
Les original på NDLA →
Folk, flytting og handel
Kolonialisme og imperialisme
Berlinkonferansen: årsaker og konsekvenser
I denne oppgaven skal dere bruke puslespillmetoden, eller jigsaw-metoden. Du kan lese om den på The Jigsaw Classroom. Hele opplegget tar cirka 90 minutter. Les artikkelen artikkelen Den europeiske dominansen tar form: Berlinkonferansen før dere begynner.
Forberedelser
Del dere inn i basisgrupper på fem elever. Hvis det ikke går opp, kan dere ha seks elever på noen av gruppene. Da må to elever på disse gruppene jobbe med samme tema.
Fordel temaene nedenfor på medlemmene i gruppa. Gruppemedlemmene skal nå bli eksperter på hvert sitt tema.
Ekspert 1: BakgrunnFinn ut:
Hva visste europeerne om Afrika før 1870?
Hvordan var forholdet mellom de europeiske stormaktene før Berlinkonferansen?
Otto von Bismarck og samlingen av Tyskland har en sentral rolle før konferansen. På hvilken måte?
Hvorfor var stormaktene i Europa bekymret for kong Leopold av Belgias aktiviteter rundt Kongovassdraget?
Tips:
I tillegg til læreboka kan du bruke følgende kilder for å finne ut mer om bakgrunnen for Berlinkonferansen:
artikkelen Den europeiske dominansen tar form: Berlinkonferansen
artikkel i Store norske leksikon: Berlinkonferansen
Ekspert 2: KonferansenFinn ut:
Hvilke stater var deltakere på konferansen?
Hvilke motiver og mål hadde disse statene? Hva ønsket disse statene å få ut av møtet?
Var det noen andre interesser eller folkegrupper som burde vært med på konferansen? Hvorfor var ikke disse med?
Tips:
I tillegg til læreboka kan du bruke følgende kilder for å finne ut mer om Berlinkonferansen:
artikkelen Den europeiske dominansen tar form: Berlinkonferansen
artikkel i Store norske leksikon: Berlinkonferansen
Ekspert 3: ResultatFinn ut:
Hva ble bestemt på konferansen? Utdyp om dette var positivt eller negativt.
Hvem var vinnerne og hvem var taperne etter konferansen? Hvorfor?
Tips:
I tillegg til læreboka kan du bruke følgende kilder for å finne ut mer om Berlinkonferansen:
artikkelen Den europeiske dominansen tar form: Berlinkonferansen
artikkelen Virkningene av imperialismen
artikkel i Store norske leksikon: Berlinkonferansen
Ekspert 4: KonsekvenserFinn ut:
Hva skjedde i Afrika i årene etter Berlinkonferansen?
Fikk Berlinkonferansen langsiktige konsekvenser for Europa og Afrika?
Tips:
I tillegg til læreboka kan du bruke følgende kilder for å finne ut mer om Berlinkonferansen:
artikkelen Den europeiske dominansen tar form: Berlinkonferansen
artikkelen Virkningene av imperialismen
Ekspert 5: Kontrafaktisk historieKontrafaktisk historie er fortellingen om det som ikke skjedde.
Finn ut:
Kunne historien til Afrika og Europa vært annerledes om det hadde vært afrikanske deltakere på Berlinkonferansen?
Hva tror du ville skjedd i Afrika om Berlinkonferansen ikke hadde funnet sted?
Tips:
I tillegg til læreboka kan du bruke følgende kilder for å finne ut mer om Berlinkonferansen:
artikkelen Den europeiske dominansen tar form: Berlinkonferansen
artikkel i Store norske leksikon: Berlinkonferansen
artikkelen Virkningene av imperialismen
Individuelt arbeid
Jobb individuelt i 15–20 minutter. Fordyp deg i temaet ditt og svar på spørsmålene.
Ekspertgrupper
Sett dere sammen i ekspertgrupper og jobb sammen i 10 minutter. De som har fordypet seg i samme tema, skal nå sitte sammen. Del det dere har funnet ut. Hjelp hverandre til å forstå, og bli enige om hva som er viktigst. Forbered dere på hvordan deres tema skal presenteres for basisgruppa.
Deling og diskusjon
Sett dere tilbake i basisgruppene, og presenter det dere har funnet ut for hverandre. Presenter i riktig rekkefølge. Hver ekspert får 3–4 minutter til å presentere svar på sine spørsmål.
Deretter skal dere diskutere følgende spørsmål i basisgruppa:
Hva kan Berlinkonferansen fortelle oss om europeernes menneskesyn, synet på afrikanere og på seg selv?
Er det mulig å forstå europeernes handlinger på Berlinkonferansen ut fra tiden de levde i?
Hadde deltakerne på konferansen mulighet til å gjøre andre valg?
Hvilken avgjørelse på Berlinkonferansen tenker dere fikk størst konsekvenser for Europa og Afrika?
Oppsummer i klassen hvis dere får tid.
Les original på NDLA →
Forberedelser
Del dere inn i basisgrupper på fem elever. Hvis det ikke går opp, kan dere ha seks elever på noen av gruppene. Da må to elever på disse gruppene jobbe med samme tema.
Fordel temaene nedenfor på medlemmene i gruppa. Gruppemedlemmene skal nå bli eksperter på hvert sitt tema.
Ekspert 1: BakgrunnFinn ut:
Hva visste europeerne om Afrika før 1870?
Hvordan var forholdet mellom de europeiske stormaktene før Berlinkonferansen?
Otto von Bismarck og samlingen av Tyskland har en sentral rolle før konferansen. På hvilken måte?
Hvorfor var stormaktene i Europa bekymret for kong Leopold av Belgias aktiviteter rundt Kongovassdraget?
Tips:
I tillegg til læreboka kan du bruke følgende kilder for å finne ut mer om bakgrunnen for Berlinkonferansen:
artikkelen Den europeiske dominansen tar form: Berlinkonferansen
artikkel i Store norske leksikon: Berlinkonferansen
Ekspert 2: KonferansenFinn ut:
Hvilke stater var deltakere på konferansen?
Hvilke motiver og mål hadde disse statene? Hva ønsket disse statene å få ut av møtet?
Var det noen andre interesser eller folkegrupper som burde vært med på konferansen? Hvorfor var ikke disse med?
Tips:
I tillegg til læreboka kan du bruke følgende kilder for å finne ut mer om Berlinkonferansen:
artikkelen Den europeiske dominansen tar form: Berlinkonferansen
artikkel i Store norske leksikon: Berlinkonferansen
Ekspert 3: ResultatFinn ut:
Hva ble bestemt på konferansen? Utdyp om dette var positivt eller negativt.
Hvem var vinnerne og hvem var taperne etter konferansen? Hvorfor?
Tips:
I tillegg til læreboka kan du bruke følgende kilder for å finne ut mer om Berlinkonferansen:
artikkelen Den europeiske dominansen tar form: Berlinkonferansen
artikkelen Virkningene av imperialismen
artikkel i Store norske leksikon: Berlinkonferansen
Ekspert 4: KonsekvenserFinn ut:
Hva skjedde i Afrika i årene etter Berlinkonferansen?
Fikk Berlinkonferansen langsiktige konsekvenser for Europa og Afrika?
Tips:
I tillegg til læreboka kan du bruke følgende kilder for å finne ut mer om Berlinkonferansen:
artikkelen Den europeiske dominansen tar form: Berlinkonferansen
artikkelen Virkningene av imperialismen
Ekspert 5: Kontrafaktisk historieKontrafaktisk historie er fortellingen om det som ikke skjedde.
Finn ut:
Kunne historien til Afrika og Europa vært annerledes om det hadde vært afrikanske deltakere på Berlinkonferansen?
Hva tror du ville skjedd i Afrika om Berlinkonferansen ikke hadde funnet sted?
Tips:
I tillegg til læreboka kan du bruke følgende kilder for å finne ut mer om Berlinkonferansen:
artikkelen Den europeiske dominansen tar form: Berlinkonferansen
artikkel i Store norske leksikon: Berlinkonferansen
artikkelen Virkningene av imperialismen
Individuelt arbeid
Jobb individuelt i 15–20 minutter. Fordyp deg i temaet ditt og svar på spørsmålene.
Ekspertgrupper
Sett dere sammen i ekspertgrupper og jobb sammen i 10 minutter. De som har fordypet seg i samme tema, skal nå sitte sammen. Del det dere har funnet ut. Hjelp hverandre til å forstå, og bli enige om hva som er viktigst. Forbered dere på hvordan deres tema skal presenteres for basisgruppa.
Deling og diskusjon
Sett dere tilbake i basisgruppene, og presenter det dere har funnet ut for hverandre. Presenter i riktig rekkefølge. Hver ekspert får 3–4 minutter til å presentere svar på sine spørsmål.
Deretter skal dere diskutere følgende spørsmål i basisgruppa:
Hva kan Berlinkonferansen fortelle oss om europeernes menneskesyn, synet på afrikanere og på seg selv?
Er det mulig å forstå europeernes handlinger på Berlinkonferansen ut fra tiden de levde i?
Hadde deltakerne på konferansen mulighet til å gjøre andre valg?
Hvilken avgjørelse på Berlinkonferansen tenker dere fikk størst konsekvenser for Europa og Afrika?
Oppsummer i klassen hvis dere får tid.
Les original på NDLA →
Berlinkonferansen: årsaker og konsekvenser
I denne oppgaven skal dere bruke puslespillmetoden, eller jigsaw-metoden. Du kan lese om den på The Jigsaw Classroom. Hele opplegget tar cirka 90 minutter. Les artikkelen artikkelen Den europeiske dominansen tar form: Berlinkonferansen før dere begynner.
Forberedelser
Del dere inn i basisgrupper på fem elever. Hvis det ikke går opp, kan dere ha seks elever på noen av gruppene. Da må to elever på disse gruppene jobbe med samme tema.
Fordel temaene nedenfor på medlemmene i gruppa. Gruppemedlemmene skal nå bli eksperter på hvert sitt tema.
Ekspert 1: BakgrunnFinn ut:
Hva visste europeerne om Afrika før 1870?
Hvordan var forholdet mellom de europeiske stormaktene før Berlinkonferansen?
Otto von Bismarck og samlingen av Tyskland har en sentral rolle før konferansen. På hvilken måte?
Hvorfor var stormaktene i Europa bekymret for kong Leopold av Belgias aktiviteter rundt Kongovassdraget?
Tips:
I tillegg til læreboka kan du bruke følgende kilder for å finne ut mer om bakgrunnen for Berlinkonferansen:
artikkelen Den europeiske dominansen tar form: Berlinkonferansen
artikkel i Store norske leksikon: Berlinkonferansen
Ekspert 2: KonferansenFinn ut:
Hvilke stater var deltakere på konferansen?
Hvilke motiver og mål hadde disse statene? Hva ønsket disse statene å få ut av møtet?
Var det noen andre interesser eller folkegrupper som burde vært med på konferansen? Hvorfor var ikke disse med?
Tips:
I tillegg til læreboka kan du bruke følgende kilder for å finne ut mer om Berlinkonferansen:
artikkelen Den europeiske dominansen tar form: Berlinkonferansen
artikkel i Store norske leksikon: Berlinkonferansen
Ekspert 3: ResultatFinn ut:
Hva ble bestemt på konferansen? Utdyp om dette var positivt eller negativt.
Hvem var vinnerne og hvem var taperne etter konferansen? Hvorfor?
Tips:
I tillegg til læreboka kan du bruke følgende kilder for å finne ut mer om Berlinkonferansen:
artikkelen Den europeiske dominansen tar form: Berlinkonferansen
artikkelen Virkningene av imperialismen
artikkel i Store norske leksikon: Berlinkonferansen
Ekspert 4: KonsekvenserFinn ut:
Hva skjedde i Afrika i årene etter Berlinkonferansen?
Fikk Berlinkonferansen langsiktige konsekvenser for Europa og Afrika?
Tips:
I tillegg til læreboka kan du bruke følgende kilder for å finne ut mer om Berlinkonferansen:
artikkelen Den europeiske dominansen tar form: Berlinkonferansen
artikkelen Virkningene av imperialismen
Ekspert 5: Kontrafaktisk historieKontrafaktisk historie er fortellingen om det som ikke skjedde.
Finn ut:
Kunne historien til Afrika og Europa vært annerledes om det hadde vært afrikanske deltakere på Berlinkonferansen?
Hva tror du ville skjedd i Afrika om Berlinkonferansen ikke hadde funnet sted?
Tips:
I tillegg til læreboka kan du bruke følgende kilder for å finne ut mer om Berlinkonferansen:
artikkelen Den europeiske dominansen tar form: Berlinkonferansen
artikkel i Store norske leksikon: Berlinkonferansen
artikkelen Virkningene av imperialismen
Individuelt arbeid
Jobb individuelt i 15–20 minutter. Fordyp deg i temaet ditt og svar på spørsmålene.
Ekspertgrupper
Sett dere sammen i ekspertgrupper og jobb sammen i 10 minutter. De som har fordypet seg i samme tema, skal nå sitte sammen. Del det dere har funnet ut. Hjelp hverandre til å forstå, og bli enige om hva som er viktigst. Forbered dere på hvordan deres tema skal presenteres for basisgruppa.
Deling og diskusjon
Sett dere tilbake i basisgruppene, og presenter det dere har funnet ut for hverandre. Presenter i riktig rekkefølge. Hver ekspert får 3–4 minutter til å presentere svar på sine spørsmål.
Deretter skal dere diskutere følgende spørsmål i basisgruppa:
Hva kan Berlinkonferansen fortelle oss om europeernes menneskesyn, synet på afrikanere og på seg selv?
Er det mulig å forstå europeernes handlinger på Berlinkonferansen ut fra tiden de levde i?
Hadde deltakerne på konferansen mulighet til å gjøre andre valg?
Hvilken avgjørelse på Berlinkonferansen tenker dere fikk størst konsekvenser for Europa og Afrika?
Oppsummer i klassen hvis dere får tid.
Les original på NDLA →
Forberedelser
Del dere inn i basisgrupper på fem elever. Hvis det ikke går opp, kan dere ha seks elever på noen av gruppene. Da må to elever på disse gruppene jobbe med samme tema.
Fordel temaene nedenfor på medlemmene i gruppa. Gruppemedlemmene skal nå bli eksperter på hvert sitt tema.
Ekspert 1: BakgrunnFinn ut:
Hva visste europeerne om Afrika før 1870?
Hvordan var forholdet mellom de europeiske stormaktene før Berlinkonferansen?
Otto von Bismarck og samlingen av Tyskland har en sentral rolle før konferansen. På hvilken måte?
Hvorfor var stormaktene i Europa bekymret for kong Leopold av Belgias aktiviteter rundt Kongovassdraget?
Tips:
I tillegg til læreboka kan du bruke følgende kilder for å finne ut mer om bakgrunnen for Berlinkonferansen:
artikkelen Den europeiske dominansen tar form: Berlinkonferansen
artikkel i Store norske leksikon: Berlinkonferansen
Ekspert 2: KonferansenFinn ut:
Hvilke stater var deltakere på konferansen?
Hvilke motiver og mål hadde disse statene? Hva ønsket disse statene å få ut av møtet?
Var det noen andre interesser eller folkegrupper som burde vært med på konferansen? Hvorfor var ikke disse med?
Tips:
I tillegg til læreboka kan du bruke følgende kilder for å finne ut mer om Berlinkonferansen:
artikkelen Den europeiske dominansen tar form: Berlinkonferansen
artikkel i Store norske leksikon: Berlinkonferansen
Ekspert 3: ResultatFinn ut:
Hva ble bestemt på konferansen? Utdyp om dette var positivt eller negativt.
Hvem var vinnerne og hvem var taperne etter konferansen? Hvorfor?
Tips:
I tillegg til læreboka kan du bruke følgende kilder for å finne ut mer om Berlinkonferansen:
artikkelen Den europeiske dominansen tar form: Berlinkonferansen
artikkelen Virkningene av imperialismen
artikkel i Store norske leksikon: Berlinkonferansen
Ekspert 4: KonsekvenserFinn ut:
Hva skjedde i Afrika i årene etter Berlinkonferansen?
Fikk Berlinkonferansen langsiktige konsekvenser for Europa og Afrika?
Tips:
I tillegg til læreboka kan du bruke følgende kilder for å finne ut mer om Berlinkonferansen:
artikkelen Den europeiske dominansen tar form: Berlinkonferansen
artikkelen Virkningene av imperialismen
Ekspert 5: Kontrafaktisk historieKontrafaktisk historie er fortellingen om det som ikke skjedde.
Finn ut:
Kunne historien til Afrika og Europa vært annerledes om det hadde vært afrikanske deltakere på Berlinkonferansen?
Hva tror du ville skjedd i Afrika om Berlinkonferansen ikke hadde funnet sted?
Tips:
I tillegg til læreboka kan du bruke følgende kilder for å finne ut mer om Berlinkonferansen:
artikkelen Den europeiske dominansen tar form: Berlinkonferansen
artikkel i Store norske leksikon: Berlinkonferansen
artikkelen Virkningene av imperialismen
Individuelt arbeid
Jobb individuelt i 15–20 minutter. Fordyp deg i temaet ditt og svar på spørsmålene.
Ekspertgrupper
Sett dere sammen i ekspertgrupper og jobb sammen i 10 minutter. De som har fordypet seg i samme tema, skal nå sitte sammen. Del det dere har funnet ut. Hjelp hverandre til å forstå, og bli enige om hva som er viktigst. Forbered dere på hvordan deres tema skal presenteres for basisgruppa.
Deling og diskusjon
Sett dere tilbake i basisgruppene, og presenter det dere har funnet ut for hverandre. Presenter i riktig rekkefølge. Hver ekspert får 3–4 minutter til å presentere svar på sine spørsmål.
Deretter skal dere diskutere følgende spørsmål i basisgruppa:
Hva kan Berlinkonferansen fortelle oss om europeernes menneskesyn, synet på afrikanere og på seg selv?
Er det mulig å forstå europeernes handlinger på Berlinkonferansen ut fra tiden de levde i?
Hadde deltakerne på konferansen mulighet til å gjøre andre valg?
Hvilken avgjørelse på Berlinkonferansen tenker dere fikk størst konsekvenser for Europa og Afrika?
Oppsummer i klassen hvis dere får tid.
Les original på NDLA →
Den europeiske dominansen tar form: Berlinkonferansen
Den fransk-tyske krigen
Den fransk-tyske krigen 1870–1871 var en krig mellom Frankrike på den ene siden og Preussen på den andre. Kongeriket Preussen var en tysk stat som hadde lederposisjon i en samling av mindre stater som hadde gått sammen i Det tyske forbundet. Nå gikk prøyssiske ledere, med politikeren Otto von Bismarck i spissen, inn for å samle disse statene og sikre seg mer økonomisk og politisk makt.
Både franske og prøyssiske myndigheter var ute etter kontroll over Alsace og Lorraine, grenseområdene mellom Tyskland og Frankrike. Her var det gode kullreserver og fruktbar jord som lokket. Etter at Frankrike tapte krigen i 1871, kom områdene over på prøyssiske hender. Seieren førte dessuten til et tettere fellesskap mellom statene som hadde kjempet sammen på prøyssisk side. Etter krigen ble de tyske statene samlet til ett tysk rike, og kong Vilhelm av Preussen ble utropt til keiser Vilhelm 1. av Tyskland.
Den vesteuropeiske jakten på kolonier
Slutten på den fransk-tyske krigen markerte et skille i de vesteuropeiske statenes utenrikspolitikk. Maktbalansen fra Wienkongressen hadde endret seg med samlingen av et sterkt Tyskland i hjertet av Europa. Flere politikere var nå blitt klar over at det var vanskelig å underlegge seg landområder og naturressurser i Europa. Mellom de vesteuropeiske statene startet en ny jakt på rikdom og politisk styrke utenfor egne grenser. Først og fremst fikk dette store konsekvenser for Afrika, Asia og Sør-Amerika.
I Afrika var det i all hovedsak europeiske land som tok kolonier. Men i Asia var også USA og Japan kolonimakter. USA hadde i tillegg koloniinteresser i Latin-Amerika. Likevel var det først og fremst britiske selskaper som sikret seg kontroll over handelen med råvarer fra de latinamerikanske områdene.
Kolonialismen i Afrika
Etter 1870 opplevde folk på det afrikanske kontinentet et stadig økende antall oppdagere, vitenskapsmenn, misjonærer, handelsmenn og politiske sendebud fra Storbritannia, Frankrike, Tyskland, Portugal, Belgia, Spania og Italia. Stadig kom det tilreisende fra Europa som på oppdrag fra hjemstatene var på jakt etter nytt land og nye ressurser. Europeerne var særlig interessert i å kontrollere de store elvene, Kongo og Niger. Elvene var sentrale transportveier. Dermed var det duket for konflikt mellom stormaktene i Afrika.
Berlinkonferansen
I 1884–85 samlet de europeiske stormaktene seg i Berlin for å diskutere hvordan de skulle dele det afrikanske kontinentet mellom seg. Hensikten med Berlinkonferansen var å regulere det politiske spillet mellom de europeiske statene. Den tyske rikskansleren Otto von Bismarck ønsket også å sikre tyske områder i Afrika.
Konferansen ga flere resultater. Tyskland fikk støtte for at de kunne "få" noen kolonier, blant annet dagens Tanzania og Namibia. Men konfliktene i Afrika var ikke over. Mange av de afrikanske grensene vi kjenner i dag, ble den gangen tegnet med linjal. Landegrensene tok ikke hensyn til hvor de ulike folkegruppene levde og kjente seg hjemme. De tok heller ikke hensyn til naturressursene som folket var avhengig av. Berlinkonferansen satte derfor dype spor i mange afrikanske områder. Grensene splittet folkegrupper. Slik ble det dannet nye samfunn der grupper kunne oppleve at de ble tvunget sammen med tidligere fiender.
Konfliktene fortsatte også fordi både Frankrike og Storbritannia hadde store og motstridende planer for Afrika. Britene arbeidet for å sikre seg kontroll fra nord til sør – fra Kapp til Kairo. Tidlig på 1800-tallet hadde britene hatt kontroll over store deler av dagens Sør-Afrika, Kappkolonien. Derfra arbeidet de seg nordover til Botswana, Zimbabwe og Zambia. Også Kenya, Uganda, Sudan og Egypt kom under britisk kontroll. I sør kjempet britiske tropper først mot den nederlandske innvandrergruppen, boerne, som hadde etablert seg i Sør-Afrika allerede på 1600-tallet. Men i stor grad var det den afrikanske sivilbefolkningen som fikk føle de britiske troppenes aggresjon.
Den franske strategien var å sikre seg kontroll med et belte fra vest til øst i Afrika. Det førte til at folk i dagens Algerie, Tunisia, Mauretania, Mali, Niger og Tsjad mistet kontrollen over sine områder. Strategien førte også til at de franske troppene støtte på britiske tropper i Sudan i 1889. Nå var en europeisk krig i Afrika nært forestående, men britene var militært overlegne, og franskmennene trakk seg.
Tenk etter
Hvordan tror du folk i Afrika reagerte på Berlinkonferansen?
Hvilke konsekvenser fikk europeernes erobring av Afrika?
Kilder
Fransk-tyske krig (2020, 12. desember). I Store norske leksikon. https://snl.no/Fransk-tyske_krig
Palmer, R. R., Colton, J. Kramer, L. (2002). A history of the modern world (ninth edition). McGraw-Hill. New York.
Sæbø, M. (2019, 3. januar). Berlinkonferansen. I Store norske leksikon. https://snl.no/Berlinkonferansen
Les original på NDLA →
Den fransk-tyske krigen 1870–1871 var en krig mellom Frankrike på den ene siden og Preussen på den andre. Kongeriket Preussen var en tysk stat som hadde lederposisjon i en samling av mindre stater som hadde gått sammen i Det tyske forbundet. Nå gikk prøyssiske ledere, med politikeren Otto von Bismarck i spissen, inn for å samle disse statene og sikre seg mer økonomisk og politisk makt.
Både franske og prøyssiske myndigheter var ute etter kontroll over Alsace og Lorraine, grenseområdene mellom Tyskland og Frankrike. Her var det gode kullreserver og fruktbar jord som lokket. Etter at Frankrike tapte krigen i 1871, kom områdene over på prøyssiske hender. Seieren førte dessuten til et tettere fellesskap mellom statene som hadde kjempet sammen på prøyssisk side. Etter krigen ble de tyske statene samlet til ett tysk rike, og kong Vilhelm av Preussen ble utropt til keiser Vilhelm 1. av Tyskland.
Den vesteuropeiske jakten på kolonier
Slutten på den fransk-tyske krigen markerte et skille i de vesteuropeiske statenes utenrikspolitikk. Maktbalansen fra Wienkongressen hadde endret seg med samlingen av et sterkt Tyskland i hjertet av Europa. Flere politikere var nå blitt klar over at det var vanskelig å underlegge seg landområder og naturressurser i Europa. Mellom de vesteuropeiske statene startet en ny jakt på rikdom og politisk styrke utenfor egne grenser. Først og fremst fikk dette store konsekvenser for Afrika, Asia og Sør-Amerika.
I Afrika var det i all hovedsak europeiske land som tok kolonier. Men i Asia var også USA og Japan kolonimakter. USA hadde i tillegg koloniinteresser i Latin-Amerika. Likevel var det først og fremst britiske selskaper som sikret seg kontroll over handelen med råvarer fra de latinamerikanske områdene.
Kolonialismen i Afrika
Etter 1870 opplevde folk på det afrikanske kontinentet et stadig økende antall oppdagere, vitenskapsmenn, misjonærer, handelsmenn og politiske sendebud fra Storbritannia, Frankrike, Tyskland, Portugal, Belgia, Spania og Italia. Stadig kom det tilreisende fra Europa som på oppdrag fra hjemstatene var på jakt etter nytt land og nye ressurser. Europeerne var særlig interessert i å kontrollere de store elvene, Kongo og Niger. Elvene var sentrale transportveier. Dermed var det duket for konflikt mellom stormaktene i Afrika.
Berlinkonferansen
I 1884–85 samlet de europeiske stormaktene seg i Berlin for å diskutere hvordan de skulle dele det afrikanske kontinentet mellom seg. Hensikten med Berlinkonferansen var å regulere det politiske spillet mellom de europeiske statene. Den tyske rikskansleren Otto von Bismarck ønsket også å sikre tyske områder i Afrika.
Konferansen ga flere resultater. Tyskland fikk støtte for at de kunne "få" noen kolonier, blant annet dagens Tanzania og Namibia. Men konfliktene i Afrika var ikke over. Mange av de afrikanske grensene vi kjenner i dag, ble den gangen tegnet med linjal. Landegrensene tok ikke hensyn til hvor de ulike folkegruppene levde og kjente seg hjemme. De tok heller ikke hensyn til naturressursene som folket var avhengig av. Berlinkonferansen satte derfor dype spor i mange afrikanske områder. Grensene splittet folkegrupper. Slik ble det dannet nye samfunn der grupper kunne oppleve at de ble tvunget sammen med tidligere fiender.
Konfliktene fortsatte også fordi både Frankrike og Storbritannia hadde store og motstridende planer for Afrika. Britene arbeidet for å sikre seg kontroll fra nord til sør – fra Kapp til Kairo. Tidlig på 1800-tallet hadde britene hatt kontroll over store deler av dagens Sør-Afrika, Kappkolonien. Derfra arbeidet de seg nordover til Botswana, Zimbabwe og Zambia. Også Kenya, Uganda, Sudan og Egypt kom under britisk kontroll. I sør kjempet britiske tropper først mot den nederlandske innvandrergruppen, boerne, som hadde etablert seg i Sør-Afrika allerede på 1600-tallet. Men i stor grad var det den afrikanske sivilbefolkningen som fikk føle de britiske troppenes aggresjon.
Den franske strategien var å sikre seg kontroll med et belte fra vest til øst i Afrika. Det førte til at folk i dagens Algerie, Tunisia, Mauretania, Mali, Niger og Tsjad mistet kontrollen over sine områder. Strategien førte også til at de franske troppene støtte på britiske tropper i Sudan i 1889. Nå var en europeisk krig i Afrika nært forestående, men britene var militært overlegne, og franskmennene trakk seg.
Tenk etter
Hvordan tror du folk i Afrika reagerte på Berlinkonferansen?
Hvilke konsekvenser fikk europeernes erobring av Afrika?
Kilder
Fransk-tyske krig (2020, 12. desember). I Store norske leksikon. https://snl.no/Fransk-tyske_krig
Palmer, R. R., Colton, J. Kramer, L. (2002). A history of the modern world (ninth edition). McGraw-Hill. New York.
Sæbø, M. (2019, 3. januar). Berlinkonferansen. I Store norske leksikon. https://snl.no/Berlinkonferansen
Les original på NDLA →
Den europeiske dominansen tar form: Berlinkonferansen
Den fransk-tyske krigen
Den fransk-tyske krigen 1870–1871 var en krig mellom Frankrike på den ene siden og Preussen på den andre. Kongeriket Preussen var en tysk stat som hadde lederposisjon i en samling av mindre stater som hadde gått sammen i Det tyske forbundet. Nå gikk prøyssiske ledere, med politikeren Otto von Bismarck i spissen, inn for å samle disse statene og sikre seg mer økonomisk og politisk makt.
Både franske og prøyssiske myndigheter var ute etter kontroll over Alsace og Lorraine, grenseområdene mellom Tyskland og Frankrike. Her var det gode kullreserver og fruktbar jord som lokket. Etter at Frankrike tapte krigen i 1871, kom områdene over på prøyssiske hender. Seieren førte dessuten til et tettere fellesskap mellom statene som hadde kjempet sammen på prøyssisk side. Etter krigen ble de tyske statene samlet til ett tysk rike, og kong Vilhelm av Preussen ble utropt til keiser Vilhelm 1. av Tyskland.
Den vesteuropeiske jakten på kolonier
Slutten på den fransk-tyske krigen markerte et skille i de vesteuropeiske statenes utenrikspolitikk. Maktbalansen fra Wienkongressen hadde endret seg med samlingen av et sterkt Tyskland i hjertet av Europa. Flere politikere var nå blitt klar over at det var vanskelig å underlegge seg landområder og naturressurser i Europa. Mellom de vesteuropeiske statene startet en ny jakt på rikdom og politisk styrke utenfor egne grenser. Først og fremst fikk dette store konsekvenser for Afrika, Asia og Sør-Amerika.
I Afrika var det i all hovedsak europeiske land som tok kolonier. Men i Asia var også USA og Japan kolonimakter. USA hadde i tillegg koloniinteresser i Latin-Amerika. Likevel var det først og fremst britiske selskaper som sikret seg kontroll over handelen med råvarer fra de latinamerikanske områdene.
Kolonialismen i Afrika
Etter 1870 opplevde folk på det afrikanske kontinentet et stadig økende antall oppdagere, vitenskapsmenn, misjonærer, handelsmenn og politiske sendebud fra Storbritannia, Frankrike, Tyskland, Portugal, Belgia, Spania og Italia. Stadig kom det tilreisende fra Europa som på oppdrag fra hjemstatene var på jakt etter nytt land og nye ressurser. Europeerne var særlig interessert i å kontrollere de store elvene, Kongo og Niger. Elvene var sentrale transportveier. Dermed var det duket for konflikt mellom stormaktene i Afrika.
Berlinkonferansen
I 1884–85 samlet de europeiske stormaktene seg i Berlin for å diskutere hvordan de skulle dele det afrikanske kontinentet mellom seg. Hensikten med Berlinkonferansen var å regulere det politiske spillet mellom de europeiske statene. Den tyske rikskansleren Otto von Bismarck ønsket også å sikre tyske områder i Afrika.
Konferansen ga flere resultater. Tyskland fikk støtte for at de kunne "få" noen kolonier, blant annet dagens Tanzania og Namibia. Men konfliktene i Afrika var ikke over. Mange av de afrikanske grensene vi kjenner i dag, ble den gangen tegnet med linjal. Landegrensene tok ikke hensyn til hvor de ulike folkegruppene levde og kjente seg hjemme. De tok heller ikke hensyn til naturressursene som folket var avhengig av. Berlinkonferansen satte derfor dype spor i mange afrikanske områder. Grensene splittet folkegrupper. Slik ble det dannet nye samfunn der grupper kunne oppleve at de ble tvunget sammen med tidligere fiender.
Konfliktene fortsatte også fordi både Frankrike og Storbritannia hadde store og motstridende planer for Afrika. Britene arbeidet for å sikre seg kontroll fra nord til sør – fra Kapp til Kairo. Tidlig på 1800-tallet hadde britene hatt kontroll over store deler av dagens Sør-Afrika, Kappkolonien. Derfra arbeidet de seg nordover til Botswana, Zimbabwe og Zambia. Også Kenya, Uganda, Sudan og Egypt kom under britisk kontroll. I sør kjempet britiske tropper først mot den nederlandske innvandrergruppen, boerne, som hadde etablert seg i Sør-Afrika allerede på 1600-tallet. Men i stor grad var det den afrikanske sivilbefolkningen som fikk føle de britiske troppenes aggresjon.
Den franske strategien var å sikre seg kontroll med et belte fra vest til øst i Afrika. Det førte til at folk i dagens Algerie, Tunisia, Mauretania, Mali, Niger og Tsjad mistet kontrollen over sine områder. Strategien førte også til at de franske troppene støtte på britiske tropper i Sudan i 1889. Nå var en europeisk krig i Afrika nært forestående, men britene var militært overlegne, og franskmennene trakk seg.
Tenk etter
Hvordan tror du folk i Afrika reagerte på Berlinkonferansen?
Hvilke konsekvenser fikk europeernes erobring av Afrika?
Kilder
Fransk-tyske krig (2020, 12. desember). I Store norske leksikon. https://snl.no/Fransk-tyske_krig
Palmer, R. R., Colton, J. Kramer, L. (2002). A history of the modern world (ninth edition). McGraw-Hill. New York.
Sæbø, M. (2019, 3. januar). Berlinkonferansen. I Store norske leksikon. https://snl.no/Berlinkonferansen
Les original på NDLA →
Den fransk-tyske krigen 1870–1871 var en krig mellom Frankrike på den ene siden og Preussen på den andre. Kongeriket Preussen var en tysk stat som hadde lederposisjon i en samling av mindre stater som hadde gått sammen i Det tyske forbundet. Nå gikk prøyssiske ledere, med politikeren Otto von Bismarck i spissen, inn for å samle disse statene og sikre seg mer økonomisk og politisk makt.
Både franske og prøyssiske myndigheter var ute etter kontroll over Alsace og Lorraine, grenseområdene mellom Tyskland og Frankrike. Her var det gode kullreserver og fruktbar jord som lokket. Etter at Frankrike tapte krigen i 1871, kom områdene over på prøyssiske hender. Seieren førte dessuten til et tettere fellesskap mellom statene som hadde kjempet sammen på prøyssisk side. Etter krigen ble de tyske statene samlet til ett tysk rike, og kong Vilhelm av Preussen ble utropt til keiser Vilhelm 1. av Tyskland.
Den vesteuropeiske jakten på kolonier
Slutten på den fransk-tyske krigen markerte et skille i de vesteuropeiske statenes utenrikspolitikk. Maktbalansen fra Wienkongressen hadde endret seg med samlingen av et sterkt Tyskland i hjertet av Europa. Flere politikere var nå blitt klar over at det var vanskelig å underlegge seg landområder og naturressurser i Europa. Mellom de vesteuropeiske statene startet en ny jakt på rikdom og politisk styrke utenfor egne grenser. Først og fremst fikk dette store konsekvenser for Afrika, Asia og Sør-Amerika.
I Afrika var det i all hovedsak europeiske land som tok kolonier. Men i Asia var også USA og Japan kolonimakter. USA hadde i tillegg koloniinteresser i Latin-Amerika. Likevel var det først og fremst britiske selskaper som sikret seg kontroll over handelen med råvarer fra de latinamerikanske områdene.
Kolonialismen i Afrika
Etter 1870 opplevde folk på det afrikanske kontinentet et stadig økende antall oppdagere, vitenskapsmenn, misjonærer, handelsmenn og politiske sendebud fra Storbritannia, Frankrike, Tyskland, Portugal, Belgia, Spania og Italia. Stadig kom det tilreisende fra Europa som på oppdrag fra hjemstatene var på jakt etter nytt land og nye ressurser. Europeerne var særlig interessert i å kontrollere de store elvene, Kongo og Niger. Elvene var sentrale transportveier. Dermed var det duket for konflikt mellom stormaktene i Afrika.
Berlinkonferansen
I 1884–85 samlet de europeiske stormaktene seg i Berlin for å diskutere hvordan de skulle dele det afrikanske kontinentet mellom seg. Hensikten med Berlinkonferansen var å regulere det politiske spillet mellom de europeiske statene. Den tyske rikskansleren Otto von Bismarck ønsket også å sikre tyske områder i Afrika.
Konferansen ga flere resultater. Tyskland fikk støtte for at de kunne "få" noen kolonier, blant annet dagens Tanzania og Namibia. Men konfliktene i Afrika var ikke over. Mange av de afrikanske grensene vi kjenner i dag, ble den gangen tegnet med linjal. Landegrensene tok ikke hensyn til hvor de ulike folkegruppene levde og kjente seg hjemme. De tok heller ikke hensyn til naturressursene som folket var avhengig av. Berlinkonferansen satte derfor dype spor i mange afrikanske områder. Grensene splittet folkegrupper. Slik ble det dannet nye samfunn der grupper kunne oppleve at de ble tvunget sammen med tidligere fiender.
Konfliktene fortsatte også fordi både Frankrike og Storbritannia hadde store og motstridende planer for Afrika. Britene arbeidet for å sikre seg kontroll fra nord til sør – fra Kapp til Kairo. Tidlig på 1800-tallet hadde britene hatt kontroll over store deler av dagens Sør-Afrika, Kappkolonien. Derfra arbeidet de seg nordover til Botswana, Zimbabwe og Zambia. Også Kenya, Uganda, Sudan og Egypt kom under britisk kontroll. I sør kjempet britiske tropper først mot den nederlandske innvandrergruppen, boerne, som hadde etablert seg i Sør-Afrika allerede på 1600-tallet. Men i stor grad var det den afrikanske sivilbefolkningen som fikk føle de britiske troppenes aggresjon.
Den franske strategien var å sikre seg kontroll med et belte fra vest til øst i Afrika. Det førte til at folk i dagens Algerie, Tunisia, Mauretania, Mali, Niger og Tsjad mistet kontrollen over sine områder. Strategien førte også til at de franske troppene støtte på britiske tropper i Sudan i 1889. Nå var en europeisk krig i Afrika nært forestående, men britene var militært overlegne, og franskmennene trakk seg.
Tenk etter
Hvordan tror du folk i Afrika reagerte på Berlinkonferansen?
Hvilke konsekvenser fikk europeernes erobring av Afrika?
Kilder
Fransk-tyske krig (2020, 12. desember). I Store norske leksikon. https://snl.no/Fransk-tyske_krig
Palmer, R. R., Colton, J. Kramer, L. (2002). A history of the modern world (ninth edition). McGraw-Hill. New York.
Sæbø, M. (2019, 3. januar). Berlinkonferansen. I Store norske leksikon. https://snl.no/Berlinkonferansen
Les original på NDLA →
Forutsetninger for imperialismen
Etterspørsel etter råvarer og nye markeder
Den industrielle utviklingen i Europa på 1800-tallet førte til en enorm økonomisk vekst og økende etterspørsel etter råvarer til industrien. Eksempler på slike råvarer var bomull, metaller og naturgummi som i stor grad var å finne i Sør-Amerika, Afrika og Asia. Europeiske kapitalister var hele tiden på utkikk etter nye steder å investere og hadde sammenfallende interesser med statsledere og politikere som ønsket å påvirke ut over egne grenser. I tillegg var det ambisjoner om å etablere markeder for å selge industriprodukter utenfor Europa. Spesielt Afrika var interessant, siden store deler av kontinentet hittil var uberørt av europeere.
Bedre kommunikasjon
Utviklingen av telegraf, og etter hvert telefon, bandt Europa sammen med omverdenen på en helt ny måte. Nye transportmidler, som dampskip og jernbane, spilte en viktig rolle ved at folk og varer kunne transporteres langt raskere og billigere enn tidligere.
Infrastrukturen, altså det som trengs for at samfunnet skal fungere, ble også utbygd i koloniene, men da i første rekke for at eksport av råvarer tilbake til moderlandet og markedene kunne skje mer effektivt. Infrastrukturen var altså tilpasset europeernes interesser.
Våpen og militær overlegenhet
Europeernes militære overlegenhet spilte en betydelig rolle i erobringen av kolonier: Geværer, kanonbåter og mitraljøser, samt effektiv militær organisering, gjorde at europeerne kunne vinne slag og ta over landområder med langt færre soldater enn hva lokalbefolkningen rådde over. I tillegg ble ofte ulike folkegrupper spilt ut mot hverandre slik at motstanden mot europeerne ble svekket.
Medisinske fremskritt
Lenge var sykdommer som malaria den fremste begrensningen for europeerne for å underlegge seg kolonier i Afrika. Spanjolene ble først kjent med sykdommen på 1600-tallet, men tilgang til legemiddelet kinin, som utvinnes fra kinabark, bidro til å bekjempe malaria. Slike medisinske framskritt bidro til at koloniene kunne utvides fra handelsstasjonene ved kysten til kolonisering av innlandet som tidligere ble betegnet som "den hvite manns grav".
Hvordan var Afrika før europeerne kom?
Før imperialismens tidsalder var Nord-Afrika godt kjent for europeerne siden disse områdene var en del av det arabiske kulturområdet i Midtøsten. Med unntak av kysten var de fleste områdene sør for Sahara på den andre siden i stor grad ukjent før oppdagelsesreisende og misjonærer kom til Afrika på 1800-tallet.
Selv om det i middelalderen vokste fram store og velorganiserte riker i deler av Afrika, spesielt i vest og sør, levde de fleste afrikanerne av jordbruk, jakt og fiske på 1800-tallet. Det var få statsdannelser, og teknologisk lå disse områdene etter Europa som hadde vært gjennom en omfattende industrialisering.
Mangelen på sterke stater i Afrika kan ha vært en medvirkende faktor til at erobringen av kontinentet skjedde såpass raskt. I Asia var det på den andre siden sterkere statsmakter, og i disse områdene opplevde europeerne mye mer organisert motstand mot imperialistene.
Tenk etter
Kunne imperialismen i perioden 1870–1914 skjedd uten den industrielle revolusjonen?
Hvordan ville Afrika vært i dag om ikke mesteparten av kontinentet hadde blitt underlagt europeisk styre?
Kilder
Schrumpf E., Bull, E., Tvedt, K., A. (2021, 22. juni). Den industrielle revolusjon. I Store norske leksikon. Hentet fra https://snl.no/den_industrielle_revolusjon
Palmer, R. R., Colton, J. Kramer, L. (2002). A history of the modern world (ninth edition). McGraw-Hill. New York.
Les original på NDLA →
Den industrielle utviklingen i Europa på 1800-tallet førte til en enorm økonomisk vekst og økende etterspørsel etter råvarer til industrien. Eksempler på slike råvarer var bomull, metaller og naturgummi som i stor grad var å finne i Sør-Amerika, Afrika og Asia. Europeiske kapitalister var hele tiden på utkikk etter nye steder å investere og hadde sammenfallende interesser med statsledere og politikere som ønsket å påvirke ut over egne grenser. I tillegg var det ambisjoner om å etablere markeder for å selge industriprodukter utenfor Europa. Spesielt Afrika var interessant, siden store deler av kontinentet hittil var uberørt av europeere.
Bedre kommunikasjon
Utviklingen av telegraf, og etter hvert telefon, bandt Europa sammen med omverdenen på en helt ny måte. Nye transportmidler, som dampskip og jernbane, spilte en viktig rolle ved at folk og varer kunne transporteres langt raskere og billigere enn tidligere.
Infrastrukturen, altså det som trengs for at samfunnet skal fungere, ble også utbygd i koloniene, men da i første rekke for at eksport av råvarer tilbake til moderlandet og markedene kunne skje mer effektivt. Infrastrukturen var altså tilpasset europeernes interesser.
Våpen og militær overlegenhet
Europeernes militære overlegenhet spilte en betydelig rolle i erobringen av kolonier: Geværer, kanonbåter og mitraljøser, samt effektiv militær organisering, gjorde at europeerne kunne vinne slag og ta over landområder med langt færre soldater enn hva lokalbefolkningen rådde over. I tillegg ble ofte ulike folkegrupper spilt ut mot hverandre slik at motstanden mot europeerne ble svekket.
Medisinske fremskritt
Lenge var sykdommer som malaria den fremste begrensningen for europeerne for å underlegge seg kolonier i Afrika. Spanjolene ble først kjent med sykdommen på 1600-tallet, men tilgang til legemiddelet kinin, som utvinnes fra kinabark, bidro til å bekjempe malaria. Slike medisinske framskritt bidro til at koloniene kunne utvides fra handelsstasjonene ved kysten til kolonisering av innlandet som tidligere ble betegnet som "den hvite manns grav".
Hvordan var Afrika før europeerne kom?
Før imperialismens tidsalder var Nord-Afrika godt kjent for europeerne siden disse områdene var en del av det arabiske kulturområdet i Midtøsten. Med unntak av kysten var de fleste områdene sør for Sahara på den andre siden i stor grad ukjent før oppdagelsesreisende og misjonærer kom til Afrika på 1800-tallet.
Selv om det i middelalderen vokste fram store og velorganiserte riker i deler av Afrika, spesielt i vest og sør, levde de fleste afrikanerne av jordbruk, jakt og fiske på 1800-tallet. Det var få statsdannelser, og teknologisk lå disse områdene etter Europa som hadde vært gjennom en omfattende industrialisering.
Mangelen på sterke stater i Afrika kan ha vært en medvirkende faktor til at erobringen av kontinentet skjedde såpass raskt. I Asia var det på den andre siden sterkere statsmakter, og i disse områdene opplevde europeerne mye mer organisert motstand mot imperialistene.
Tenk etter
Kunne imperialismen i perioden 1870–1914 skjedd uten den industrielle revolusjonen?
Hvordan ville Afrika vært i dag om ikke mesteparten av kontinentet hadde blitt underlagt europeisk styre?
Kilder
Schrumpf E., Bull, E., Tvedt, K., A. (2021, 22. juni). Den industrielle revolusjon. I Store norske leksikon. Hentet fra https://snl.no/den_industrielle_revolusjon
Palmer, R. R., Colton, J. Kramer, L. (2002). A history of the modern world (ninth edition). McGraw-Hill. New York.
Les original på NDLA →
Forutsetninger for imperialismen
Etterspørsel etter råvarer og nye markeder
Den industrielle utviklingen i Europa på 1800-tallet førte til en enorm økonomisk vekst og økende etterspørsel etter råvarer til industrien. Eksempler på slike råvarer var bomull, metaller og naturgummi som i stor grad var å finne i Sør-Amerika, Afrika og Asia. Europeiske kapitalister var hele tiden på utkikk etter nye steder å investere og hadde sammenfallende interesser med statsledere og politikere som ønsket å påvirke ut over egne grenser. I tillegg var det ambisjoner om å etablere markeder for å selge industriprodukter utenfor Europa. Spesielt Afrika var interessant, siden store deler av kontinentet hittil var uberørt av europeere.
Bedre kommunikasjon
Utviklingen av telegraf, og etter hvert telefon, bandt Europa sammen med omverdenen på en helt ny måte. Nye transportmidler, som dampskip og jernbane, spilte en viktig rolle ved at folk og varer kunne transporteres langt raskere og billigere enn tidligere.
Infrastrukturen, altså det som trengs for at samfunnet skal fungere, ble også utbygd i koloniene, men da i første rekke for at eksport av råvarer tilbake til moderlandet og markedene kunne skje mer effektivt. Infrastrukturen var altså tilpasset europeernes interesser.
Våpen og militær overlegenhet
Europeernes militære overlegenhet spilte en betydelig rolle i erobringen av kolonier: Geværer, kanonbåter og mitraljøser, samt effektiv militær organisering, gjorde at europeerne kunne vinne slag og ta over landområder med langt færre soldater enn hva lokalbefolkningen rådde over. I tillegg ble ofte ulike folkegrupper spilt ut mot hverandre slik at motstanden mot europeerne ble svekket.
Medisinske fremskritt
Lenge var sykdommer som malaria den fremste begrensningen for europeerne for å underlegge seg kolonier i Afrika. Spanjolene ble først kjent med sykdommen på 1600-tallet, men tilgang til legemiddelet kinin, som utvinnes fra kinabark, bidro til å bekjempe malaria. Slike medisinske framskritt bidro til at koloniene kunne utvides fra handelsstasjonene ved kysten til kolonisering av innlandet som tidligere ble betegnet som "den hvite manns grav".
Hvordan var Afrika før europeerne kom?
Før imperialismens tidsalder var Nord-Afrika godt kjent for europeerne siden disse områdene var en del av det arabiske kulturområdet i Midtøsten. Med unntak av kysten var de fleste områdene sør for Sahara på den andre siden i stor grad ukjent før oppdagelsesreisende og misjonærer kom til Afrika på 1800-tallet.
Selv om det i middelalderen vokste fram store og velorganiserte riker i deler av Afrika, spesielt i vest og sør, levde de fleste afrikanerne av jordbruk, jakt og fiske på 1800-tallet. Det var få statsdannelser, og teknologisk lå disse områdene etter Europa som hadde vært gjennom en omfattende industrialisering.
Mangelen på sterke stater i Afrika kan ha vært en medvirkende faktor til at erobringen av kontinentet skjedde såpass raskt. I Asia var det på den andre siden sterkere statsmakter, og i disse områdene opplevde europeerne mye mer organisert motstand mot imperialistene.
Tenk etter
Kunne imperialismen i perioden 1870–1914 skjedd uten den industrielle revolusjonen?
Hvordan ville Afrika vært i dag om ikke mesteparten av kontinentet hadde blitt underlagt europeisk styre?
Kilder
Schrumpf E., Bull, E., Tvedt, K., A. (2021, 22. juni). Den industrielle revolusjon. I Store norske leksikon. Hentet fra https://snl.no/den_industrielle_revolusjon
Palmer, R. R., Colton, J. Kramer, L. (2002). A history of the modern world (ninth edition). McGraw-Hill. New York.
Les original på NDLA →
Den industrielle utviklingen i Europa på 1800-tallet førte til en enorm økonomisk vekst og økende etterspørsel etter råvarer til industrien. Eksempler på slike råvarer var bomull, metaller og naturgummi som i stor grad var å finne i Sør-Amerika, Afrika og Asia. Europeiske kapitalister var hele tiden på utkikk etter nye steder å investere og hadde sammenfallende interesser med statsledere og politikere som ønsket å påvirke ut over egne grenser. I tillegg var det ambisjoner om å etablere markeder for å selge industriprodukter utenfor Europa. Spesielt Afrika var interessant, siden store deler av kontinentet hittil var uberørt av europeere.
Bedre kommunikasjon
Utviklingen av telegraf, og etter hvert telefon, bandt Europa sammen med omverdenen på en helt ny måte. Nye transportmidler, som dampskip og jernbane, spilte en viktig rolle ved at folk og varer kunne transporteres langt raskere og billigere enn tidligere.
Infrastrukturen, altså det som trengs for at samfunnet skal fungere, ble også utbygd i koloniene, men da i første rekke for at eksport av råvarer tilbake til moderlandet og markedene kunne skje mer effektivt. Infrastrukturen var altså tilpasset europeernes interesser.
Våpen og militær overlegenhet
Europeernes militære overlegenhet spilte en betydelig rolle i erobringen av kolonier: Geværer, kanonbåter og mitraljøser, samt effektiv militær organisering, gjorde at europeerne kunne vinne slag og ta over landområder med langt færre soldater enn hva lokalbefolkningen rådde over. I tillegg ble ofte ulike folkegrupper spilt ut mot hverandre slik at motstanden mot europeerne ble svekket.
Medisinske fremskritt
Lenge var sykdommer som malaria den fremste begrensningen for europeerne for å underlegge seg kolonier i Afrika. Spanjolene ble først kjent med sykdommen på 1600-tallet, men tilgang til legemiddelet kinin, som utvinnes fra kinabark, bidro til å bekjempe malaria. Slike medisinske framskritt bidro til at koloniene kunne utvides fra handelsstasjonene ved kysten til kolonisering av innlandet som tidligere ble betegnet som "den hvite manns grav".
Hvordan var Afrika før europeerne kom?
Før imperialismens tidsalder var Nord-Afrika godt kjent for europeerne siden disse områdene var en del av det arabiske kulturområdet i Midtøsten. Med unntak av kysten var de fleste områdene sør for Sahara på den andre siden i stor grad ukjent før oppdagelsesreisende og misjonærer kom til Afrika på 1800-tallet.
Selv om det i middelalderen vokste fram store og velorganiserte riker i deler av Afrika, spesielt i vest og sør, levde de fleste afrikanerne av jordbruk, jakt og fiske på 1800-tallet. Det var få statsdannelser, og teknologisk lå disse områdene etter Europa som hadde vært gjennom en omfattende industrialisering.
Mangelen på sterke stater i Afrika kan ha vært en medvirkende faktor til at erobringen av kontinentet skjedde såpass raskt. I Asia var det på den andre siden sterkere statsmakter, og i disse områdene opplevde europeerne mye mer organisert motstand mot imperialistene.
Tenk etter
Kunne imperialismen i perioden 1870–1914 skjedd uten den industrielle revolusjonen?
Hvordan ville Afrika vært i dag om ikke mesteparten av kontinentet hadde blitt underlagt europeisk styre?
Kilder
Schrumpf E., Bull, E., Tvedt, K., A. (2021, 22. juni). Den industrielle revolusjon. I Store norske leksikon. Hentet fra https://snl.no/den_industrielle_revolusjon
Palmer, R. R., Colton, J. Kramer, L. (2002). A history of the modern world (ninth edition). McGraw-Hill. New York.
Les original på NDLA →
Imperialisme: årsaker og konsekvenser
"The White Man's Burden"Rudyard Kipling skrev diktet "The White Man's Burden" (Den hvite manns byrde) i 1899. Tankeforestillingene i diktet ble tatt i bruk for å rettferdiggjøre vestlig imperialisme.
Hvite mennesker og den vestlige sivilisasjonen ble ansett som mer velutviklet og høytstående. De hadde derfor en moralsk plikt og byrde til å sivilisere, altså til å oppdra andre folkeslag.
Du kan lese diktet "The White Man's Burden" på Wikisource.
Oppgave 1
Se på bildet ovenfor. Hva tror du Rudyard Kipling mente med "den hvite manns byrde"?
Hvordan kan vi forklare det sterke europeiske ønsket om kontroll med oversjøiske områder på 1800-tallet?
Hva kan tankegangen europeerne hadde på 1800-tallet, fortelle oss om det menneskesynet de hadde om seg selv, og hva sier det om synet på ikke-europeere?
Se for deg at europeerne i denne perioden hadde sett på mennesker med ikke-europeisk bakgrunn som likeverdige. Hvilke konsekvenser kunne det ha fått for den globale utviklingen i perioden 1870–1914?
Oppgave 2
Er det mulig å påstå at kulturmøtene på 1800-tallet hadde både positive og negative konsekvenser for landene som ble utsatt for imperialisme?
Hvordan kunne verden ha sett ut i dag dersom europeerne ikke hadde søkt ut over Europas grenser for å sikre seg politisk, økonomisk og kulturell kontroll i andre deler av verden?
Hva mener du er årsaken til at fordelingen av de globale ressursene er så skjev som den er i dag?
Les original på NDLA →
Hvite mennesker og den vestlige sivilisasjonen ble ansett som mer velutviklet og høytstående. De hadde derfor en moralsk plikt og byrde til å sivilisere, altså til å oppdra andre folkeslag.
Du kan lese diktet "The White Man's Burden" på Wikisource.
Oppgave 1
Se på bildet ovenfor. Hva tror du Rudyard Kipling mente med "den hvite manns byrde"?
Hvordan kan vi forklare det sterke europeiske ønsket om kontroll med oversjøiske områder på 1800-tallet?
Hva kan tankegangen europeerne hadde på 1800-tallet, fortelle oss om det menneskesynet de hadde om seg selv, og hva sier det om synet på ikke-europeere?
Se for deg at europeerne i denne perioden hadde sett på mennesker med ikke-europeisk bakgrunn som likeverdige. Hvilke konsekvenser kunne det ha fått for den globale utviklingen i perioden 1870–1914?
Oppgave 2
Er det mulig å påstå at kulturmøtene på 1800-tallet hadde både positive og negative konsekvenser for landene som ble utsatt for imperialisme?
Hvordan kunne verden ha sett ut i dag dersom europeerne ikke hadde søkt ut over Europas grenser for å sikre seg politisk, økonomisk og kulturell kontroll i andre deler av verden?
Hva mener du er årsaken til at fordelingen av de globale ressursene er så skjev som den er i dag?
Les original på NDLA →
Imperialisme: årsaker og konsekvenser
"The White Man's Burden"Rudyard Kipling skrev diktet "The White Man's Burden" (Den hvite manns byrde) i 1899. Tankeforestillingene i diktet ble tatt i bruk for å rettferdiggjøre vestlig imperialisme.
Hvite mennesker og den vestlige sivilisasjonen ble ansett som mer velutviklet og høytstående. De hadde derfor en moralsk plikt og byrde til å sivilisere, altså til å oppdra andre folkeslag.
Du kan lese diktet "The White Man's Burden" på Wikisource.
Oppgave 1
Se på bildet ovenfor. Hva tror du Rudyard Kipling mente med "den hvite manns byrde"?
Hvordan kan vi forklare det sterke europeiske ønsket om kontroll med oversjøiske områder på 1800-tallet?
Hva kan tankegangen europeerne hadde på 1800-tallet, fortelle oss om det menneskesynet de hadde om seg selv, og hva sier det om synet på ikke-europeere?
Se for deg at europeerne i denne perioden hadde sett på mennesker med ikke-europeisk bakgrunn som likeverdige. Hvilke konsekvenser kunne det ha fått for den globale utviklingen i perioden 1870–1914?
Oppgave 2
Er det mulig å påstå at kulturmøtene på 1800-tallet hadde både positive og negative konsekvenser for landene som ble utsatt for imperialisme?
Hvordan kunne verden ha sett ut i dag dersom europeerne ikke hadde søkt ut over Europas grenser for å sikre seg politisk, økonomisk og kulturell kontroll i andre deler av verden?
Hva mener du er årsaken til at fordelingen av de globale ressursene er så skjev som den er i dag?
Les original på NDLA →
Hvite mennesker og den vestlige sivilisasjonen ble ansett som mer velutviklet og høytstående. De hadde derfor en moralsk plikt og byrde til å sivilisere, altså til å oppdra andre folkeslag.
Du kan lese diktet "The White Man's Burden" på Wikisource.
Oppgave 1
Se på bildet ovenfor. Hva tror du Rudyard Kipling mente med "den hvite manns byrde"?
Hvordan kan vi forklare det sterke europeiske ønsket om kontroll med oversjøiske områder på 1800-tallet?
Hva kan tankegangen europeerne hadde på 1800-tallet, fortelle oss om det menneskesynet de hadde om seg selv, og hva sier det om synet på ikke-europeere?
Se for deg at europeerne i denne perioden hadde sett på mennesker med ikke-europeisk bakgrunn som likeverdige. Hvilke konsekvenser kunne det ha fått for den globale utviklingen i perioden 1870–1914?
Oppgave 2
Er det mulig å påstå at kulturmøtene på 1800-tallet hadde både positive og negative konsekvenser for landene som ble utsatt for imperialisme?
Hvordan kunne verden ha sett ut i dag dersom europeerne ikke hadde søkt ut over Europas grenser for å sikre seg politisk, økonomisk og kulturell kontroll i andre deler av verden?
Hva mener du er årsaken til at fordelingen av de globale ressursene er så skjev som den er i dag?
Les original på NDLA →
Imperialisme i Asia
Bruk kartet nedenfor
Kartet gir deg en oversikt over imperier og kolonier i verden i 1914, før første verdenskrig. Klikk på boksen i høyre hjørne på kartet for å få det i fullskjerm. Deretter klikker du på informasjonspunktene for å få en kort oversikt over de viktigste kolonimaktene i Asia.
Oppgave 1
Vi kaller ofte perioden 1870–1914 imperialismens tidsalder, eller nyimperialismen. Hva skiller denne perioden fra tidligere perioder med kolonisering?
Oppgave 2
Jobb sammen i små grupper, og velg et område i Asia som ble kolonisert på 1800-tallet. Bruk kartet ovenfor som inspirasjon. Dere skal så lage en presentasjon hvor dere svarer på følgende spørsmål:
Hvorfor underla kolonimakten seg dette landområdet?
Hvilke konsekvenser fikk koloniseringen for mennesker og samfunn i det området som ble kolonisert?
Her er noen underspørsmål som kan være nyttig når dere undersøker emnet:
Hvilken kolonimakt etablerte seg her? Var det flere?
Hvorfor var nettopp dette området interessant for kolonimakten?
Hvordan påvirket koloniseringen befolkningen og den lokale kulturen i det valgte området?
Fikk koloniseringen noen negative konsekvenser for kolonimakten på kort eller lang sikt? Var det noen positive konsekvenser?
Når ble det valgte området avkolonisert? Hvordan skjedde det?
Hvordan går det med det valgte området i dag?
Les original på NDLA →
Kartet gir deg en oversikt over imperier og kolonier i verden i 1914, før første verdenskrig. Klikk på boksen i høyre hjørne på kartet for å få det i fullskjerm. Deretter klikker du på informasjonspunktene for å få en kort oversikt over de viktigste kolonimaktene i Asia.
Oppgave 1
Vi kaller ofte perioden 1870–1914 imperialismens tidsalder, eller nyimperialismen. Hva skiller denne perioden fra tidligere perioder med kolonisering?
Oppgave 2
Jobb sammen i små grupper, og velg et område i Asia som ble kolonisert på 1800-tallet. Bruk kartet ovenfor som inspirasjon. Dere skal så lage en presentasjon hvor dere svarer på følgende spørsmål:
Hvorfor underla kolonimakten seg dette landområdet?
Hvilke konsekvenser fikk koloniseringen for mennesker og samfunn i det området som ble kolonisert?
Her er noen underspørsmål som kan være nyttig når dere undersøker emnet:
Hvilken kolonimakt etablerte seg her? Var det flere?
Hvorfor var nettopp dette området interessant for kolonimakten?
Hvordan påvirket koloniseringen befolkningen og den lokale kulturen i det valgte området?
Fikk koloniseringen noen negative konsekvenser for kolonimakten på kort eller lang sikt? Var det noen positive konsekvenser?
Når ble det valgte området avkolonisert? Hvordan skjedde det?
Hvordan går det med det valgte området i dag?
Les original på NDLA →
Imperialisme i Asia
Bruk kartet nedenfor
Kartet gir deg en oversikt over imperier og kolonier i verden i 1914, før første verdenskrig. Klikk på boksen i høyre hjørne på kartet for å få det i fullskjerm. Deretter klikker du på informasjonspunktene for å få en kort oversikt over de viktigste kolonimaktene i Asia.
Oppgave 1
Vi kaller ofte perioden 1870–1914 imperialismens tidsalder, eller nyimperialismen. Hva skiller denne perioden fra tidligere perioder med kolonisering?
Oppgave 2
Jobb sammen i små grupper, og velg et område i Asia som ble kolonisert på 1800-tallet. Bruk kartet ovenfor som inspirasjon. Dere skal så lage en presentasjon hvor dere svarer på følgende spørsmål:
Hvorfor underla kolonimakten seg dette landområdet?
Hvilke konsekvenser fikk koloniseringen for mennesker og samfunn i det området som ble kolonisert?
Her er noen underspørsmål som kan være nyttig når dere undersøker emnet:
Hvilken kolonimakt etablerte seg her? Var det flere?
Hvorfor var nettopp dette området interessant for kolonimakten?
Hvordan påvirket koloniseringen befolkningen og den lokale kulturen i det valgte området?
Fikk koloniseringen noen negative konsekvenser for kolonimakten på kort eller lang sikt? Var det noen positive konsekvenser?
Når ble det valgte området avkolonisert? Hvordan skjedde det?
Hvordan går det med det valgte området i dag?
Les original på NDLA →
Kartet gir deg en oversikt over imperier og kolonier i verden i 1914, før første verdenskrig. Klikk på boksen i høyre hjørne på kartet for å få det i fullskjerm. Deretter klikker du på informasjonspunktene for å få en kort oversikt over de viktigste kolonimaktene i Asia.
Oppgave 1
Vi kaller ofte perioden 1870–1914 imperialismens tidsalder, eller nyimperialismen. Hva skiller denne perioden fra tidligere perioder med kolonisering?
Oppgave 2
Jobb sammen i små grupper, og velg et område i Asia som ble kolonisert på 1800-tallet. Bruk kartet ovenfor som inspirasjon. Dere skal så lage en presentasjon hvor dere svarer på følgende spørsmål:
Hvorfor underla kolonimakten seg dette landområdet?
Hvilke konsekvenser fikk koloniseringen for mennesker og samfunn i det området som ble kolonisert?
Her er noen underspørsmål som kan være nyttig når dere undersøker emnet:
Hvilken kolonimakt etablerte seg her? Var det flere?
Hvorfor var nettopp dette området interessant for kolonimakten?
Hvordan påvirket koloniseringen befolkningen og den lokale kulturen i det valgte området?
Fikk koloniseringen noen negative konsekvenser for kolonimakten på kort eller lang sikt? Var det noen positive konsekvenser?
Når ble det valgte området avkolonisert? Hvordan skjedde det?
Hvordan går det med det valgte området i dag?
Les original på NDLA →
Imperialismens tidsalder
Imperialisme, imperiebygging og nyimperialisme
Imperialisme og imperiebygging kjennetegnes ved at en stat eller en hersker skaffer seg kontroll over landområder, stater, nasjoner eller folkegrupper som i utgangspunktet ikke tilhører deres område. Denne koloniseringen kan foregå politisk, økonomisk og kulturelt. At stater utvider sin territorielle makt på bekostning av andre, er ikke noe nytt, det har skjedd til alle tider.
Den europeiske imperialismen i årene 1870–1914 skiller seg allikevel fra tidligere former for kolonisering. Ofte brukes begrepet nyimperialisme om denne ekspansjonen, og den har følgende kjennetegn:
Enorme områder ble underlagt de europeiske kolonimaktene på svært kort tid. Tempoet og omfanget var altså større enn tidligere.
Rivaliseringen mellom stormaktene førte til et kappløp om å skaffe seg kontroll over mest mulig område.
De underlagte områdene ble tvunget til å gi fra seg politisk og økonomisk kontroll til europeiske stater.
Den europeiske aggresjonen satte mye dypere spor i de berørte områdene enn under kolonitiden fra 1500-tallet til 1800-tallet.
Imperialismens tidsalder 1870–1914
Siden 1500-tallet hadde europeiske stormakter, spesielt Spania og Portugal, opprettet en rekke kolonier i Latin-Amerika. Dette kalles den europeiske oversjøiske ekspansjon og ble innledet med Christoffer Columbus' reise i 1492. De fleste av disse koloniene fikk sin selvstendighet i løpet av 1700-tallet og begynnelsen av 1800-tallet.
I perioden 1870–1914 kommer det en ny periode med kolonisering kjent som imperialismens tidsalder, eller nyimperialismen. I løpet av disse få tiårene erobret de europeiske stormaktene nesten hele Afrika og territorier i Asia og Amerika.
Hvorfor skjedde dette nå?
Imperialismen som foregikk i perioden 1870–1914, var på mange måter resultatet av en rekke utviklingstrekk i Europa på 1800-tallet. Industrialisering, nasjonalisme, sterkere stormakter i Europa og økt konkurranse mellom dem førte til en intens kamp om kolonier, spesielt i Afrika.
Storbritannia og Frankrike, som var veletablerte kolonimakter på denne tiden, gikk i spissen for å sikre flere oversjøiske landområder. Disse ble nå utfordret av nye, aggressive stater i Europa, som nasjonalstatene Tyskland og Italia. I tillegg ønsket Kong Leopold 2. av Belgia egne kolonier i Afrika.
Selv om imperialismens tidsalder ofte blir tidfestet til perioden 1870–1914, er det viktig å huske på at her er det flytende overganger. Frankrike hadde for eksempel allerede startet erobringen av Algerie i 1830 og hadde begynt å vise mer interesse for Indokina. I samme periode hadde Storbritannia styrket sin posisjon i India. Dette innebar blant annet å skaffe seg kontroll over strategiske punkter langs sjøveien til India, for eksempel ved å kjøpe andeler i Suezkanalen som forbinder Middelhavet og Rødehavet.
Tenk etter
Hva er det første du tenker på når du hører begrepet imperialisme?
Hva er egentlig forskjellen når du sammenligner koloniseringen som fant sted på 1500- og 1600-tallet med imperialismen i perioden 1870–1914?
Kilder
Knudsen, O. F. (2021, 6. juli). Imperialisme. I Store norske leksikon. Hentet fra https://snl.no/imperialisme
Knudsen, O. F., Hansen, K. F., Ryste, M. E., Hovde, K.O., Steen, T., Greve, T. (2021, 10 juni). Kolonialisme. I Store norske leksikon. Hentet fra https://snl.no/kolonialisme
Palmer, R. R., Colton, J. Kramer, L. (2002). A history of the modern world (ninth edition). McGraw-Hill. New York.
Les original på NDLA →
Imperialisme og imperiebygging kjennetegnes ved at en stat eller en hersker skaffer seg kontroll over landområder, stater, nasjoner eller folkegrupper som i utgangspunktet ikke tilhører deres område. Denne koloniseringen kan foregå politisk, økonomisk og kulturelt. At stater utvider sin territorielle makt på bekostning av andre, er ikke noe nytt, det har skjedd til alle tider.
Den europeiske imperialismen i årene 1870–1914 skiller seg allikevel fra tidligere former for kolonisering. Ofte brukes begrepet nyimperialisme om denne ekspansjonen, og den har følgende kjennetegn:
Enorme områder ble underlagt de europeiske kolonimaktene på svært kort tid. Tempoet og omfanget var altså større enn tidligere.
Rivaliseringen mellom stormaktene førte til et kappløp om å skaffe seg kontroll over mest mulig område.
De underlagte områdene ble tvunget til å gi fra seg politisk og økonomisk kontroll til europeiske stater.
Den europeiske aggresjonen satte mye dypere spor i de berørte områdene enn under kolonitiden fra 1500-tallet til 1800-tallet.
Imperialismens tidsalder 1870–1914
Siden 1500-tallet hadde europeiske stormakter, spesielt Spania og Portugal, opprettet en rekke kolonier i Latin-Amerika. Dette kalles den europeiske oversjøiske ekspansjon og ble innledet med Christoffer Columbus' reise i 1492. De fleste av disse koloniene fikk sin selvstendighet i løpet av 1700-tallet og begynnelsen av 1800-tallet.
I perioden 1870–1914 kommer det en ny periode med kolonisering kjent som imperialismens tidsalder, eller nyimperialismen. I løpet av disse få tiårene erobret de europeiske stormaktene nesten hele Afrika og territorier i Asia og Amerika.
Hvorfor skjedde dette nå?
Imperialismen som foregikk i perioden 1870–1914, var på mange måter resultatet av en rekke utviklingstrekk i Europa på 1800-tallet. Industrialisering, nasjonalisme, sterkere stormakter i Europa og økt konkurranse mellom dem førte til en intens kamp om kolonier, spesielt i Afrika.
Storbritannia og Frankrike, som var veletablerte kolonimakter på denne tiden, gikk i spissen for å sikre flere oversjøiske landområder. Disse ble nå utfordret av nye, aggressive stater i Europa, som nasjonalstatene Tyskland og Italia. I tillegg ønsket Kong Leopold 2. av Belgia egne kolonier i Afrika.
Selv om imperialismens tidsalder ofte blir tidfestet til perioden 1870–1914, er det viktig å huske på at her er det flytende overganger. Frankrike hadde for eksempel allerede startet erobringen av Algerie i 1830 og hadde begynt å vise mer interesse for Indokina. I samme periode hadde Storbritannia styrket sin posisjon i India. Dette innebar blant annet å skaffe seg kontroll over strategiske punkter langs sjøveien til India, for eksempel ved å kjøpe andeler i Suezkanalen som forbinder Middelhavet og Rødehavet.
Tenk etter
Hva er det første du tenker på når du hører begrepet imperialisme?
Hva er egentlig forskjellen når du sammenligner koloniseringen som fant sted på 1500- og 1600-tallet med imperialismen i perioden 1870–1914?
Kilder
Knudsen, O. F. (2021, 6. juli). Imperialisme. I Store norske leksikon. Hentet fra https://snl.no/imperialisme
Knudsen, O. F., Hansen, K. F., Ryste, M. E., Hovde, K.O., Steen, T., Greve, T. (2021, 10 juni). Kolonialisme. I Store norske leksikon. Hentet fra https://snl.no/kolonialisme
Palmer, R. R., Colton, J. Kramer, L. (2002). A history of the modern world (ninth edition). McGraw-Hill. New York.
Les original på NDLA →
Imperialismens tidsalder
Imperialisme, imperiebygging og nyimperialisme
Imperialisme og imperiebygging kjennetegnes ved at en stat eller en hersker skaffer seg kontroll over landområder, stater, nasjoner eller folkegrupper som i utgangspunktet ikke tilhører deres område. Denne koloniseringen kan foregå politisk, økonomisk og kulturelt. At stater utvider sin territorielle makt på bekostning av andre, er ikke noe nytt, det har skjedd til alle tider.
Den europeiske imperialismen i årene 1870–1914 skiller seg allikevel fra tidligere former for kolonisering. Ofte brukes begrepet nyimperialisme om denne ekspansjonen, og den har følgende kjennetegn:
Enorme områder ble underlagt de europeiske kolonimaktene på svært kort tid. Tempoet og omfanget var altså større enn tidligere.
Rivaliseringen mellom stormaktene førte til et kappløp om å skaffe seg kontroll over mest mulig område.
De underlagte områdene ble tvunget til å gi fra seg politisk og økonomisk kontroll til europeiske stater.
Den europeiske aggresjonen satte mye dypere spor i de berørte områdene enn under kolonitiden fra 1500-tallet til 1800-tallet.
Imperialismens tidsalder 1870–1914
Siden 1500-tallet hadde europeiske stormakter, spesielt Spania og Portugal, opprettet en rekke kolonier i Latin-Amerika. Dette kalles den europeiske oversjøiske ekspansjon og ble innledet med Christoffer Columbus' reise i 1492. De fleste av disse koloniene fikk sin selvstendighet i løpet av 1700-tallet og begynnelsen av 1800-tallet.
I perioden 1870–1914 kommer det en ny periode med kolonisering kjent som imperialismens tidsalder, eller nyimperialismen. I løpet av disse få tiårene erobret de europeiske stormaktene nesten hele Afrika og territorier i Asia og Amerika.
Hvorfor skjedde dette nå?
Imperialismen som foregikk i perioden 1870–1914, var på mange måter resultatet av en rekke utviklingstrekk i Europa på 1800-tallet. Industrialisering, nasjonalisme, sterkere stormakter i Europa og økt konkurranse mellom dem førte til en intens kamp om kolonier, spesielt i Afrika.
Storbritannia og Frankrike, som var veletablerte kolonimakter på denne tiden, gikk i spissen for å sikre flere oversjøiske landområder. Disse ble nå utfordret av nye, aggressive stater i Europa, som nasjonalstatene Tyskland og Italia. I tillegg ønsket Kong Leopold 2. av Belgia egne kolonier i Afrika.
Selv om imperialismens tidsalder ofte blir tidfestet til perioden 1870–1914, er det viktig å huske på at her er det flytende overganger. Frankrike hadde for eksempel allerede startet erobringen av Algerie i 1830 og hadde begynt å vise mer interesse for Indokina. I samme periode hadde Storbritannia styrket sin posisjon i India. Dette innebar blant annet å skaffe seg kontroll over strategiske punkter langs sjøveien til India, for eksempel ved å kjøpe andeler i Suezkanalen som forbinder Middelhavet og Rødehavet.
Tenk etter
Hva er det første du tenker på når du hører begrepet imperialisme?
Hva er egentlig forskjellen når du sammenligner koloniseringen som fant sted på 1500- og 1600-tallet med imperialismen i perioden 1870–1914?
Kilder
Knudsen, O. F. (2021, 6. juli). Imperialisme. I Store norske leksikon. Hentet fra https://snl.no/imperialisme
Knudsen, O. F., Hansen, K. F., Ryste, M. E., Hovde, K.O., Steen, T., Greve, T. (2021, 10 juni). Kolonialisme. I Store norske leksikon. Hentet fra https://snl.no/kolonialisme
Palmer, R. R., Colton, J. Kramer, L. (2002). A history of the modern world (ninth edition). McGraw-Hill. New York.
Les original på NDLA →
Imperialisme og imperiebygging kjennetegnes ved at en stat eller en hersker skaffer seg kontroll over landområder, stater, nasjoner eller folkegrupper som i utgangspunktet ikke tilhører deres område. Denne koloniseringen kan foregå politisk, økonomisk og kulturelt. At stater utvider sin territorielle makt på bekostning av andre, er ikke noe nytt, det har skjedd til alle tider.
Den europeiske imperialismen i årene 1870–1914 skiller seg allikevel fra tidligere former for kolonisering. Ofte brukes begrepet nyimperialisme om denne ekspansjonen, og den har følgende kjennetegn:
Enorme områder ble underlagt de europeiske kolonimaktene på svært kort tid. Tempoet og omfanget var altså større enn tidligere.
Rivaliseringen mellom stormaktene førte til et kappløp om å skaffe seg kontroll over mest mulig område.
De underlagte områdene ble tvunget til å gi fra seg politisk og økonomisk kontroll til europeiske stater.
Den europeiske aggresjonen satte mye dypere spor i de berørte områdene enn under kolonitiden fra 1500-tallet til 1800-tallet.
Imperialismens tidsalder 1870–1914
Siden 1500-tallet hadde europeiske stormakter, spesielt Spania og Portugal, opprettet en rekke kolonier i Latin-Amerika. Dette kalles den europeiske oversjøiske ekspansjon og ble innledet med Christoffer Columbus' reise i 1492. De fleste av disse koloniene fikk sin selvstendighet i løpet av 1700-tallet og begynnelsen av 1800-tallet.
I perioden 1870–1914 kommer det en ny periode med kolonisering kjent som imperialismens tidsalder, eller nyimperialismen. I løpet av disse få tiårene erobret de europeiske stormaktene nesten hele Afrika og territorier i Asia og Amerika.
Hvorfor skjedde dette nå?
Imperialismen som foregikk i perioden 1870–1914, var på mange måter resultatet av en rekke utviklingstrekk i Europa på 1800-tallet. Industrialisering, nasjonalisme, sterkere stormakter i Europa og økt konkurranse mellom dem førte til en intens kamp om kolonier, spesielt i Afrika.
Storbritannia og Frankrike, som var veletablerte kolonimakter på denne tiden, gikk i spissen for å sikre flere oversjøiske landområder. Disse ble nå utfordret av nye, aggressive stater i Europa, som nasjonalstatene Tyskland og Italia. I tillegg ønsket Kong Leopold 2. av Belgia egne kolonier i Afrika.
Selv om imperialismens tidsalder ofte blir tidfestet til perioden 1870–1914, er det viktig å huske på at her er det flytende overganger. Frankrike hadde for eksempel allerede startet erobringen av Algerie i 1830 og hadde begynt å vise mer interesse for Indokina. I samme periode hadde Storbritannia styrket sin posisjon i India. Dette innebar blant annet å skaffe seg kontroll over strategiske punkter langs sjøveien til India, for eksempel ved å kjøpe andeler i Suezkanalen som forbinder Middelhavet og Rødehavet.
Tenk etter
Hva er det første du tenker på når du hører begrepet imperialisme?
Hva er egentlig forskjellen når du sammenligner koloniseringen som fant sted på 1500- og 1600-tallet med imperialismen i perioden 1870–1914?
Kilder
Knudsen, O. F. (2021, 6. juli). Imperialisme. I Store norske leksikon. Hentet fra https://snl.no/imperialisme
Knudsen, O. F., Hansen, K. F., Ryste, M. E., Hovde, K.O., Steen, T., Greve, T. (2021, 10 juni). Kolonialisme. I Store norske leksikon. Hentet fra https://snl.no/kolonialisme
Palmer, R. R., Colton, J. Kramer, L. (2002). A history of the modern world (ninth edition). McGraw-Hill. New York.
Les original på NDLA →
Imperialisme til alle tider?
Definisjon av imperialisme
Ifølge Store norske leksikon er imperialisme "politikk som føres av en stat når den underlegger seg, eller forsøker å underlegge seg, andre stater og samfunn og former dem i sitt eget samfunnsbilde, ofte med religiøs eller ideologisk inspirasjon".
Oppgave
I eldre historie, altså perioden før den industrielle revolusjon, har vi hatt flere store imperier som Romerriket eller Det osmanske riket. Ta utgangspunkt i ett av disse imperiene og undersøk om politikken de førte mot andre, kan kalles imperialisme?
Finnes det eksempler i verdenshistorien hvor religion har vært utgangspunkt for imperialistisk tankegang?
Ta utgangspunkt i definisjonen av imperialisme. Er det noen stater i dag som driver med imperialistisk politikk?
Drøft følgende påstand: Imperialisme har eksistert til alle tider og vil alltid være et mål for stormakter.
Kilde
Knudsen, O.F. (2021, 6. juli). Imperialisme. I Store norske leksikon. https://snl.no/imperialisme
Les original på NDLA →
Ifølge Store norske leksikon er imperialisme "politikk som føres av en stat når den underlegger seg, eller forsøker å underlegge seg, andre stater og samfunn og former dem i sitt eget samfunnsbilde, ofte med religiøs eller ideologisk inspirasjon".
Oppgave
I eldre historie, altså perioden før den industrielle revolusjon, har vi hatt flere store imperier som Romerriket eller Det osmanske riket. Ta utgangspunkt i ett av disse imperiene og undersøk om politikken de førte mot andre, kan kalles imperialisme?
Finnes det eksempler i verdenshistorien hvor religion har vært utgangspunkt for imperialistisk tankegang?
Ta utgangspunkt i definisjonen av imperialisme. Er det noen stater i dag som driver med imperialistisk politikk?
Drøft følgende påstand: Imperialisme har eksistert til alle tider og vil alltid være et mål for stormakter.
Kilde
Knudsen, O.F. (2021, 6. juli). Imperialisme. I Store norske leksikon. https://snl.no/imperialisme
Les original på NDLA →
Imperialisme til alle tider?
Definisjon av imperialisme
Ifølge Store norske leksikon er imperialisme "politikk som føres av en stat når den underlegger seg, eller forsøker å underlegge seg, andre stater og samfunn og former dem i sitt eget samfunnsbilde, ofte med religiøs eller ideologisk inspirasjon".
Oppgave
I eldre historie, altså perioden før den industrielle revolusjon, har vi hatt flere store imperier som Romerriket eller Det osmanske riket. Ta utgangspunkt i ett av disse imperiene og undersøk om politikken de førte mot andre, kan kalles imperialisme?
Finnes det eksempler i verdenshistorien hvor religion har vært utgangspunkt for imperialistisk tankegang?
Ta utgangspunkt i definisjonen av imperialisme. Er det noen stater i dag som driver med imperialistisk politikk?
Drøft følgende påstand: Imperialisme har eksistert til alle tider og vil alltid være et mål for stormakter.
Kilde
Knudsen, O.F. (2021, 6. juli). Imperialisme. I Store norske leksikon. https://snl.no/imperialisme
Les original på NDLA →
Ifølge Store norske leksikon er imperialisme "politikk som føres av en stat når den underlegger seg, eller forsøker å underlegge seg, andre stater og samfunn og former dem i sitt eget samfunnsbilde, ofte med religiøs eller ideologisk inspirasjon".
Oppgave
I eldre historie, altså perioden før den industrielle revolusjon, har vi hatt flere store imperier som Romerriket eller Det osmanske riket. Ta utgangspunkt i ett av disse imperiene og undersøk om politikken de førte mot andre, kan kalles imperialisme?
Finnes det eksempler i verdenshistorien hvor religion har vært utgangspunkt for imperialistisk tankegang?
Ta utgangspunkt i definisjonen av imperialisme. Er det noen stater i dag som driver med imperialistisk politikk?
Drøft følgende påstand: Imperialisme har eksistert til alle tider og vil alltid være et mål for stormakter.
Kilde
Knudsen, O.F. (2021, 6. juli). Imperialisme. I Store norske leksikon. https://snl.no/imperialisme
Les original på NDLA →
Kolonimaktene i Afrika
Afrika
I kartet nedenfor ser du en oversikt over hvor europeerne hadde kolonier i Afrika på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet. Klikk på boksen i høyre hjørne på kartet for å få kartet i fullskjerm. Deretter klikker du på plusstegnene for å få mer informasjon om kolonimaktene.
Oppgave 1
Frankrike og Storbritannia hadde overlappende interesser i Afrika. Undersøk om det finnes eksempler på konfrontasjon mellom franske og britiske soldater i Afrika på 1800-tallet.
Oppgave 2
Koloniseringen av Kongo blir ofte dratt frem som en av de mest brutale eksemplene på europeisk kolonisering og imperialisme. Undersøk hvordan kong Leopold 2. av Belgia koloniserte Kongo.
Oppgave 3
Tyskland kom sent med i kappløpet om Afrika. Undersøk hvorfor Tyskland ikke ble med fra starten, og hvordan keiser Vilhelm 2. endret mye av tysk imperialistisk tankegang.
Oppgave 4
Etiopia og Liberia ble ikke kolonisert av europeiske stater på slutten av 1800-tallet. Undersøk hvorfor disse to områdene var unntakene.
Les original på NDLA →
I kartet nedenfor ser du en oversikt over hvor europeerne hadde kolonier i Afrika på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet. Klikk på boksen i høyre hjørne på kartet for å få kartet i fullskjerm. Deretter klikker du på plusstegnene for å få mer informasjon om kolonimaktene.
Oppgave 1
Frankrike og Storbritannia hadde overlappende interesser i Afrika. Undersøk om det finnes eksempler på konfrontasjon mellom franske og britiske soldater i Afrika på 1800-tallet.
Oppgave 2
Koloniseringen av Kongo blir ofte dratt frem som en av de mest brutale eksemplene på europeisk kolonisering og imperialisme. Undersøk hvordan kong Leopold 2. av Belgia koloniserte Kongo.
Oppgave 3
Tyskland kom sent med i kappløpet om Afrika. Undersøk hvorfor Tyskland ikke ble med fra starten, og hvordan keiser Vilhelm 2. endret mye av tysk imperialistisk tankegang.
Oppgave 4
Etiopia og Liberia ble ikke kolonisert av europeiske stater på slutten av 1800-tallet. Undersøk hvorfor disse to områdene var unntakene.
Les original på NDLA →
Kolonimaktene i Afrika
Afrika
I kartet nedenfor ser du en oversikt over hvor europeerne hadde kolonier i Afrika på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet. Klikk på boksen i høyre hjørne på kartet for å få kartet i fullskjerm. Deretter klikker du på plusstegnene for å få mer informasjon om kolonimaktene.
Oppgave 1
Frankrike og Storbritannia hadde overlappende interesser i Afrika. Undersøk om det finnes eksempler på konfrontasjon mellom franske og britiske soldater i Afrika på 1800-tallet.
Oppgave 2
Koloniseringen av Kongo blir ofte dratt frem som en av de mest brutale eksemplene på europeisk kolonisering og imperialisme. Undersøk hvordan kong Leopold 2. av Belgia koloniserte Kongo.
Oppgave 3
Tyskland kom sent med i kappløpet om Afrika. Undersøk hvorfor Tyskland ikke ble med fra starten, og hvordan keiser Vilhelm 2. endret mye av tysk imperialistisk tankegang.
Oppgave 4
Etiopia og Liberia ble ikke kolonisert av europeiske stater på slutten av 1800-tallet. Undersøk hvorfor disse to områdene var unntakene.
Les original på NDLA →
I kartet nedenfor ser du en oversikt over hvor europeerne hadde kolonier i Afrika på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet. Klikk på boksen i høyre hjørne på kartet for å få kartet i fullskjerm. Deretter klikker du på plusstegnene for å få mer informasjon om kolonimaktene.
Oppgave 1
Frankrike og Storbritannia hadde overlappende interesser i Afrika. Undersøk om det finnes eksempler på konfrontasjon mellom franske og britiske soldater i Afrika på 1800-tallet.
Oppgave 2
Koloniseringen av Kongo blir ofte dratt frem som en av de mest brutale eksemplene på europeisk kolonisering og imperialisme. Undersøk hvordan kong Leopold 2. av Belgia koloniserte Kongo.
Oppgave 3
Tyskland kom sent med i kappløpet om Afrika. Undersøk hvorfor Tyskland ikke ble med fra starten, og hvordan keiser Vilhelm 2. endret mye av tysk imperialistisk tankegang.
Oppgave 4
Etiopia og Liberia ble ikke kolonisert av europeiske stater på slutten av 1800-tallet. Undersøk hvorfor disse to områdene var unntakene.
Les original på NDLA →
Kontroll over sjøveien til Østen
Suezkanalen
Reise- og handelsrutene mellom Europa og Asia har tradisjonelt gått over land langs silkeveien eller på sjøen rundt Afrika. Disse rutene var både farlige og langsomme. Gjennom historien har det vært flere planer om å etablere en kortere rute gjennom Middelhavet til Rødehavet, men da måtte det først bygges en kanal mellom disse to havene.
I 1859 ble arbeidet på en slik kanal startet, og i 1869 åpnet endelig Suezkanalen som forkortet reisetiden med omtrent 30 dager mellom Europa og Asia. Dette var spesielt viktig med tanke på økningen av den globale handelen som følge av industrialiseringen. Veien til Østen hadde nå blitt betydelig kortere, men kanalen gjorde det også lettere å sikre seg politisk kontroll over områder i Asia og Afrika.
Strategisk betydning
Britenes sterke ønske om kontroll over Suezkanalen hang sammen med de nære båndene til de indiske områdene som britene hadde hatt i over hundre år. Kontroll med sjøveien østover var av strategisk betydning. Franske politikere tenkte på samme måte. Fra 1850-årene hadde franske misjonærer og handelsmenn etablert en stasjon sør i Vietnam. De ønsket å utvide den franske kontrollen i de vietnamesiske områdene. Den politiske dragkampen mellom Frankrike og Storbritannia i europeisk politikk spilte også en viktig rolle for spørsmålet om kontroll med sjøveien østover.
India var "juvelen i kronen"
For å forstå det britiske ønsket om kontroll over Suezkanalen og Rødehavet er det viktig å danne seg et bilde av de britiske interessene i de indiske områdene. Fra omkring 1750 hadde det britiske Ostindiske kompani sikret seg inntekter og kontroll i flere indiske områder. Kompaniet drev handel med råvarer og salg av ferdigvarer.
Fra 1858 overtok britiske myndigheter det direkte styret over områdene. Den nye styreformen kom som et svar på politisk uro i India. Indiske soldater som tjenestegjorde for britiske tropper, hadde gjort opprør. De reagerte på at det britiske systemet holdt inderne økonomisk og sosialt nede. Svaret de fikk, var at landene vi i dag kjenner som Pakistan, Sri Lanka, Bangladesh og deler av Myanmar ble en del av britenes kanskje viktigste koloni – gjerne kalt juvelen i kronen.
Begrepet juvelen i kronen er interessant. På den ene siden kommer navnet av at den britiske dronningen, Victoria, lot seg krone til keiserinne av India i 1877. På den andre siden forteller navnet at kolonien var sentral for den britiske imperiebyggingen. Den var så viktig for britene at det ble opprettet en egen statsrådsstilling for indiske saker i London. Den britiske koloniguvernøren fikk tittelen "visekonge".
Etter at kolonien ble opprettet, var det heller ingen tvil om at den britiske innflytelsen preget det indiske samfunnet. Engelsk språk, britiske lover og britisk kultur ble påtvunget den indiske befolkningen. I tillegg ble store grupper av unge indiske menn tvunget inn i den britiske kolonihæren. Soldatene bidro til å sikre og bygge ut det britiske imperiet i land som Myanmar, Kina, Egypt, Etiopia, Sudan, Sør-Afrika og Somalia.
Tenk etter
Europa har tradisjonelt sett handlet mye med Asia. Er denne handelen fortsatt like viktig?
Hvilken rolle har Suezkanalen i dag?
Har Storbritannia og Frankrike fremdeles oversjøiske kolonier?
Kilde
Suezkanalen (2021, 23. april). I Store norske leksikon. https://snl.no/Suezkanalen
Les original på NDLA →
Reise- og handelsrutene mellom Europa og Asia har tradisjonelt gått over land langs silkeveien eller på sjøen rundt Afrika. Disse rutene var både farlige og langsomme. Gjennom historien har det vært flere planer om å etablere en kortere rute gjennom Middelhavet til Rødehavet, men da måtte det først bygges en kanal mellom disse to havene.
I 1859 ble arbeidet på en slik kanal startet, og i 1869 åpnet endelig Suezkanalen som forkortet reisetiden med omtrent 30 dager mellom Europa og Asia. Dette var spesielt viktig med tanke på økningen av den globale handelen som følge av industrialiseringen. Veien til Østen hadde nå blitt betydelig kortere, men kanalen gjorde det også lettere å sikre seg politisk kontroll over områder i Asia og Afrika.
Strategisk betydning
Britenes sterke ønske om kontroll over Suezkanalen hang sammen med de nære båndene til de indiske områdene som britene hadde hatt i over hundre år. Kontroll med sjøveien østover var av strategisk betydning. Franske politikere tenkte på samme måte. Fra 1850-årene hadde franske misjonærer og handelsmenn etablert en stasjon sør i Vietnam. De ønsket å utvide den franske kontrollen i de vietnamesiske områdene. Den politiske dragkampen mellom Frankrike og Storbritannia i europeisk politikk spilte også en viktig rolle for spørsmålet om kontroll med sjøveien østover.
India var "juvelen i kronen"
For å forstå det britiske ønsket om kontroll over Suezkanalen og Rødehavet er det viktig å danne seg et bilde av de britiske interessene i de indiske områdene. Fra omkring 1750 hadde det britiske Ostindiske kompani sikret seg inntekter og kontroll i flere indiske områder. Kompaniet drev handel med råvarer og salg av ferdigvarer.
Fra 1858 overtok britiske myndigheter det direkte styret over områdene. Den nye styreformen kom som et svar på politisk uro i India. Indiske soldater som tjenestegjorde for britiske tropper, hadde gjort opprør. De reagerte på at det britiske systemet holdt inderne økonomisk og sosialt nede. Svaret de fikk, var at landene vi i dag kjenner som Pakistan, Sri Lanka, Bangladesh og deler av Myanmar ble en del av britenes kanskje viktigste koloni – gjerne kalt juvelen i kronen.
Begrepet juvelen i kronen er interessant. På den ene siden kommer navnet av at den britiske dronningen, Victoria, lot seg krone til keiserinne av India i 1877. På den andre siden forteller navnet at kolonien var sentral for den britiske imperiebyggingen. Den var så viktig for britene at det ble opprettet en egen statsrådsstilling for indiske saker i London. Den britiske koloniguvernøren fikk tittelen "visekonge".
Etter at kolonien ble opprettet, var det heller ingen tvil om at den britiske innflytelsen preget det indiske samfunnet. Engelsk språk, britiske lover og britisk kultur ble påtvunget den indiske befolkningen. I tillegg ble store grupper av unge indiske menn tvunget inn i den britiske kolonihæren. Soldatene bidro til å sikre og bygge ut det britiske imperiet i land som Myanmar, Kina, Egypt, Etiopia, Sudan, Sør-Afrika og Somalia.
Tenk etter
Europa har tradisjonelt sett handlet mye med Asia. Er denne handelen fortsatt like viktig?
Hvilken rolle har Suezkanalen i dag?
Har Storbritannia og Frankrike fremdeles oversjøiske kolonier?
Kilde
Suezkanalen (2021, 23. april). I Store norske leksikon. https://snl.no/Suezkanalen
Les original på NDLA →
Kontroll over sjøveien til Østen
Suezkanalen
Reise- og handelsrutene mellom Europa og Asia har tradisjonelt gått over land langs silkeveien eller på sjøen rundt Afrika. Disse rutene var både farlige og langsomme. Gjennom historien har det vært flere planer om å etablere en kortere rute gjennom Middelhavet til Rødehavet, men da måtte det først bygges en kanal mellom disse to havene.
I 1859 ble arbeidet på en slik kanal startet, og i 1869 åpnet endelig Suezkanalen som forkortet reisetiden med omtrent 30 dager mellom Europa og Asia. Dette var spesielt viktig med tanke på økningen av den globale handelen som følge av industrialiseringen. Veien til Østen hadde nå blitt betydelig kortere, men kanalen gjorde det også lettere å sikre seg politisk kontroll over områder i Asia og Afrika.
Strategisk betydning
Britenes sterke ønske om kontroll over Suezkanalen hang sammen med de nære båndene til de indiske områdene som britene hadde hatt i over hundre år. Kontroll med sjøveien østover var av strategisk betydning. Franske politikere tenkte på samme måte. Fra 1850-årene hadde franske misjonærer og handelsmenn etablert en stasjon sør i Vietnam. De ønsket å utvide den franske kontrollen i de vietnamesiske områdene. Den politiske dragkampen mellom Frankrike og Storbritannia i europeisk politikk spilte også en viktig rolle for spørsmålet om kontroll med sjøveien østover.
India var "juvelen i kronen"
For å forstå det britiske ønsket om kontroll over Suezkanalen og Rødehavet er det viktig å danne seg et bilde av de britiske interessene i de indiske områdene. Fra omkring 1750 hadde det britiske Ostindiske kompani sikret seg inntekter og kontroll i flere indiske områder. Kompaniet drev handel med råvarer og salg av ferdigvarer.
Fra 1858 overtok britiske myndigheter det direkte styret over områdene. Den nye styreformen kom som et svar på politisk uro i India. Indiske soldater som tjenestegjorde for britiske tropper, hadde gjort opprør. De reagerte på at det britiske systemet holdt inderne økonomisk og sosialt nede. Svaret de fikk, var at landene vi i dag kjenner som Pakistan, Sri Lanka, Bangladesh og deler av Myanmar ble en del av britenes kanskje viktigste koloni – gjerne kalt juvelen i kronen.
Begrepet juvelen i kronen er interessant. På den ene siden kommer navnet av at den britiske dronningen, Victoria, lot seg krone til keiserinne av India i 1877. På den andre siden forteller navnet at kolonien var sentral for den britiske imperiebyggingen. Den var så viktig for britene at det ble opprettet en egen statsrådsstilling for indiske saker i London. Den britiske koloniguvernøren fikk tittelen "visekonge".
Etter at kolonien ble opprettet, var det heller ingen tvil om at den britiske innflytelsen preget det indiske samfunnet. Engelsk språk, britiske lover og britisk kultur ble påtvunget den indiske befolkningen. I tillegg ble store grupper av unge indiske menn tvunget inn i den britiske kolonihæren. Soldatene bidro til å sikre og bygge ut det britiske imperiet i land som Myanmar, Kina, Egypt, Etiopia, Sudan, Sør-Afrika og Somalia.
Tenk etter
Europa har tradisjonelt sett handlet mye med Asia. Er denne handelen fortsatt like viktig?
Hvilken rolle har Suezkanalen i dag?
Har Storbritannia og Frankrike fremdeles oversjøiske kolonier?
Kilde
Suezkanalen (2021, 23. april). I Store norske leksikon. https://snl.no/Suezkanalen
Les original på NDLA →
Reise- og handelsrutene mellom Europa og Asia har tradisjonelt gått over land langs silkeveien eller på sjøen rundt Afrika. Disse rutene var både farlige og langsomme. Gjennom historien har det vært flere planer om å etablere en kortere rute gjennom Middelhavet til Rødehavet, men da måtte det først bygges en kanal mellom disse to havene.
I 1859 ble arbeidet på en slik kanal startet, og i 1869 åpnet endelig Suezkanalen som forkortet reisetiden med omtrent 30 dager mellom Europa og Asia. Dette var spesielt viktig med tanke på økningen av den globale handelen som følge av industrialiseringen. Veien til Østen hadde nå blitt betydelig kortere, men kanalen gjorde det også lettere å sikre seg politisk kontroll over områder i Asia og Afrika.
Strategisk betydning
Britenes sterke ønske om kontroll over Suezkanalen hang sammen med de nære båndene til de indiske områdene som britene hadde hatt i over hundre år. Kontroll med sjøveien østover var av strategisk betydning. Franske politikere tenkte på samme måte. Fra 1850-årene hadde franske misjonærer og handelsmenn etablert en stasjon sør i Vietnam. De ønsket å utvide den franske kontrollen i de vietnamesiske områdene. Den politiske dragkampen mellom Frankrike og Storbritannia i europeisk politikk spilte også en viktig rolle for spørsmålet om kontroll med sjøveien østover.
India var "juvelen i kronen"
For å forstå det britiske ønsket om kontroll over Suezkanalen og Rødehavet er det viktig å danne seg et bilde av de britiske interessene i de indiske områdene. Fra omkring 1750 hadde det britiske Ostindiske kompani sikret seg inntekter og kontroll i flere indiske områder. Kompaniet drev handel med råvarer og salg av ferdigvarer.
Fra 1858 overtok britiske myndigheter det direkte styret over områdene. Den nye styreformen kom som et svar på politisk uro i India. Indiske soldater som tjenestegjorde for britiske tropper, hadde gjort opprør. De reagerte på at det britiske systemet holdt inderne økonomisk og sosialt nede. Svaret de fikk, var at landene vi i dag kjenner som Pakistan, Sri Lanka, Bangladesh og deler av Myanmar ble en del av britenes kanskje viktigste koloni – gjerne kalt juvelen i kronen.
Begrepet juvelen i kronen er interessant. På den ene siden kommer navnet av at den britiske dronningen, Victoria, lot seg krone til keiserinne av India i 1877. På den andre siden forteller navnet at kolonien var sentral for den britiske imperiebyggingen. Den var så viktig for britene at det ble opprettet en egen statsrådsstilling for indiske saker i London. Den britiske koloniguvernøren fikk tittelen "visekonge".
Etter at kolonien ble opprettet, var det heller ingen tvil om at den britiske innflytelsen preget det indiske samfunnet. Engelsk språk, britiske lover og britisk kultur ble påtvunget den indiske befolkningen. I tillegg ble store grupper av unge indiske menn tvunget inn i den britiske kolonihæren. Soldatene bidro til å sikre og bygge ut det britiske imperiet i land som Myanmar, Kina, Egypt, Etiopia, Sudan, Sør-Afrika og Somalia.
Tenk etter
Europa har tradisjonelt sett handlet mye med Asia. Er denne handelen fortsatt like viktig?
Hvilken rolle har Suezkanalen i dag?
Har Storbritannia og Frankrike fremdeles oversjøiske kolonier?
Kilde
Suezkanalen (2021, 23. april). I Store norske leksikon. https://snl.no/Suezkanalen
Les original på NDLA →
Motiver og drivkrefter bak imperialismen
Sammensatte årsaker til imperialisme
Den industrielle revolusjonen var både en forutsetning for og en årsak til imperialismen. Den industrielle revolusjonen skapte ny teknologi, muligheter for økonomisk gevinst, og den åpnet globale markeder. Jakten etter ressurser og nye markeder utenfor egne grenser ble en drivkraft for oversjøisk ekspansjon. Teknologisk utvikling av raskere kommunikasjon og moderne våpen gjorde at samfunn som ble invadert, hadde små sjanser til å stå imot europeerne.
Den fransk-tyske krigen og samlingen av Tyskland
I 1871 ble Tyskland samlet til en stat under Otto von Bismarcks ledelse. Samlingen ble gjennomført gjennom tre kriger, der spesielt den fransk-tyske krigen, 1870–1871, fikk stor betydning. Etter at Frankrike var beseiret, ble keiserdømmet Tyskland opprettet med Vilhelm 1. som keiser.
Frankrike måtte avstå de ressursrike områdene Alsace-Lorraine i tillegg til at de måtte betale krigsskadeerstatning. Nederlaget var ydmykende, og Frankrike følte bitterhet og hevnlyst overfor det nyopprettede tyske keiserdømmet. Etter Tysklands samling framsto denne nye staten som Europas nye økonomiske, politiske og militære stormakt.
Økonomisk var Tysklands industrielle utvikling i andre halvdel av 1800-tallet i ferd med å overgå Storbritannia. Etter at Vilhelm 2. overtok som keiser i 1888, beveget Tyskland seg i en mer aggressiv og militarisert retning. Keiser Vilhelm 2. drømte om et stort tysk imperium og førte en aggressiv imperialistisk kolonipolitikk. Den tyske hæren og flåten ble vesentlig utbygd og oppgradert på slutten av 1800-tallet.
Nasjonalisme og stormaktsrivalisering
Blant de europeiske stormaktene forgikk en omfattende rivalisering om territorier fram mot første verdenskrig. Ved å underlegge seg kolonier og landområder hevdet de ulike europeiske statene sin status som sterke og mektige stater. De nye nasjonalstatene Italia og Tyskland ville bli anerkjente stormakter og kastet seg etter hvert inn i kolonikappløpet, mens Frankrike ønsket oppreisning etter nederlaget i den fransk-tyske krigen. Storbritannia ønsket å erobre landområder, blant annet for å sikre seg kontroll over sjøveien til India, men også på grunn av økende frykt for flåteopprustningen til Tyskland.
I tillegg til å rivalisere om kontrollen over kolonier var stormaktene opptatt av å fremme sin egen kulturs overlegenhet. Stolthet og ære knyttet til egen kultur var en av drivkreftene bak stormaktsrivaliseringen. Erobring av oversjøiske kolonier ble selve målestokken for en ambisiøs stormakt. Imperialistisk tankegang ble sett på som noe positivt på 1800-tallet.
Rasisme og sosialdarwinisme
Nasjonalismen og imperialismen ble etter hvert gjennomsyret av rasisme. Darwins lære ble, i det som ble kalt sosialdarwinisme, brukt for å begrunne at hvite europeere var overlegne andre folk. Denne læren bygger på en feilslutning av Darwins utviklingslære, men den ble brukt for å legitimere europeernes erobring av kolonier.
Ifølge sosialdarwinismen hadde den vestlige sivilisasjonen utviklet seg til den mest avanserte, og det skyltes at den hvite mann hadde nådd et høyere utviklingsnivå enn andre. Imperialistene hevdet de hadde både en moralsk plikt og en byrde til å sivilisere, altså å oppdra, andre folkeslag. I Europa ble det i liten grad reist kritikk mot denne tankegangen – eller mot imperialismen i det hele.
Tenk etter
Hvorfor var ikke folk på 1800-tallet mer kritiske til imperialismen?
Religion, misjonering og idealisme
Europeerne økte også sin innflytelse over koloniene gjennom religion og idealisme. Europeiske misjonærer forkynte kristendommen for de innfødte i koloniene, og skoler ble opprettet med undervisning av fag etter europeisk modell. De kristne så også på omvendelse av ikke-kristne som et mål i seg selv, og som en forutsetning for at folket skulle bli "sivilisert".
Ved siden av kristendom ble også kolonilandene påvirket av europeiske politiske ideer. Dette gjaldt i første rekke en elite blant kolonibefolkningen som fikk utdanning ved europeiske universiteter.
Befolkningspress
En av årsakene til imperialismen var den sterke befolkningsøkningen i Europa på 1800-tallet. Økt folketall og press på ressursene førte til stor utvandring, spesielt til USA, men også til Sør-Amerika, Asia, Oseania og Afrika.
Befolkningsveksten gjorde at flere unge menn kunne sendes på erobringstokter og til bosettinger i nye områder. I mange europeiske land var adelens makt på 1800-tallet svekket, eller hele systemet med adel var avskaffet. For den gjenværende adelen ble viktige stillinger i koloniadministrasjonen en mulighet til fortsatt å spille en rolle i samfunnets øverste sjikt.
Kilder
Fransk-tyske krig (2020, 12. desember). I Store norske leksikon. Hentet fra https://snl.no/Fransk-tyske_krig
Schrumpf E., Bull, E., Tvedt, K., A. (2021, 22. juni). Den industrielle revolusjon. I Store norske leksikon. Hentet fra https://snl.no/den_industrielle_revolusjon
Palmer, R. R., Colton, J. Kramer, L. (2002). A history of the modern world (ninth edition). McGraw-Hill. New York.
Les original på NDLA →
Den industrielle revolusjonen var både en forutsetning for og en årsak til imperialismen. Den industrielle revolusjonen skapte ny teknologi, muligheter for økonomisk gevinst, og den åpnet globale markeder. Jakten etter ressurser og nye markeder utenfor egne grenser ble en drivkraft for oversjøisk ekspansjon. Teknologisk utvikling av raskere kommunikasjon og moderne våpen gjorde at samfunn som ble invadert, hadde små sjanser til å stå imot europeerne.
Den fransk-tyske krigen og samlingen av Tyskland
I 1871 ble Tyskland samlet til en stat under Otto von Bismarcks ledelse. Samlingen ble gjennomført gjennom tre kriger, der spesielt den fransk-tyske krigen, 1870–1871, fikk stor betydning. Etter at Frankrike var beseiret, ble keiserdømmet Tyskland opprettet med Vilhelm 1. som keiser.
Frankrike måtte avstå de ressursrike områdene Alsace-Lorraine i tillegg til at de måtte betale krigsskadeerstatning. Nederlaget var ydmykende, og Frankrike følte bitterhet og hevnlyst overfor det nyopprettede tyske keiserdømmet. Etter Tysklands samling framsto denne nye staten som Europas nye økonomiske, politiske og militære stormakt.
Økonomisk var Tysklands industrielle utvikling i andre halvdel av 1800-tallet i ferd med å overgå Storbritannia. Etter at Vilhelm 2. overtok som keiser i 1888, beveget Tyskland seg i en mer aggressiv og militarisert retning. Keiser Vilhelm 2. drømte om et stort tysk imperium og førte en aggressiv imperialistisk kolonipolitikk. Den tyske hæren og flåten ble vesentlig utbygd og oppgradert på slutten av 1800-tallet.
Nasjonalisme og stormaktsrivalisering
Blant de europeiske stormaktene forgikk en omfattende rivalisering om territorier fram mot første verdenskrig. Ved å underlegge seg kolonier og landområder hevdet de ulike europeiske statene sin status som sterke og mektige stater. De nye nasjonalstatene Italia og Tyskland ville bli anerkjente stormakter og kastet seg etter hvert inn i kolonikappløpet, mens Frankrike ønsket oppreisning etter nederlaget i den fransk-tyske krigen. Storbritannia ønsket å erobre landområder, blant annet for å sikre seg kontroll over sjøveien til India, men også på grunn av økende frykt for flåteopprustningen til Tyskland.
I tillegg til å rivalisere om kontrollen over kolonier var stormaktene opptatt av å fremme sin egen kulturs overlegenhet. Stolthet og ære knyttet til egen kultur var en av drivkreftene bak stormaktsrivaliseringen. Erobring av oversjøiske kolonier ble selve målestokken for en ambisiøs stormakt. Imperialistisk tankegang ble sett på som noe positivt på 1800-tallet.
Rasisme og sosialdarwinisme
Nasjonalismen og imperialismen ble etter hvert gjennomsyret av rasisme. Darwins lære ble, i det som ble kalt sosialdarwinisme, brukt for å begrunne at hvite europeere var overlegne andre folk. Denne læren bygger på en feilslutning av Darwins utviklingslære, men den ble brukt for å legitimere europeernes erobring av kolonier.
Ifølge sosialdarwinismen hadde den vestlige sivilisasjonen utviklet seg til den mest avanserte, og det skyltes at den hvite mann hadde nådd et høyere utviklingsnivå enn andre. Imperialistene hevdet de hadde både en moralsk plikt og en byrde til å sivilisere, altså å oppdra, andre folkeslag. I Europa ble det i liten grad reist kritikk mot denne tankegangen – eller mot imperialismen i det hele.
Tenk etter
Hvorfor var ikke folk på 1800-tallet mer kritiske til imperialismen?
Religion, misjonering og idealisme
Europeerne økte også sin innflytelse over koloniene gjennom religion og idealisme. Europeiske misjonærer forkynte kristendommen for de innfødte i koloniene, og skoler ble opprettet med undervisning av fag etter europeisk modell. De kristne så også på omvendelse av ikke-kristne som et mål i seg selv, og som en forutsetning for at folket skulle bli "sivilisert".
Ved siden av kristendom ble også kolonilandene påvirket av europeiske politiske ideer. Dette gjaldt i første rekke en elite blant kolonibefolkningen som fikk utdanning ved europeiske universiteter.
Befolkningspress
En av årsakene til imperialismen var den sterke befolkningsøkningen i Europa på 1800-tallet. Økt folketall og press på ressursene førte til stor utvandring, spesielt til USA, men også til Sør-Amerika, Asia, Oseania og Afrika.
Befolkningsveksten gjorde at flere unge menn kunne sendes på erobringstokter og til bosettinger i nye områder. I mange europeiske land var adelens makt på 1800-tallet svekket, eller hele systemet med adel var avskaffet. For den gjenværende adelen ble viktige stillinger i koloniadministrasjonen en mulighet til fortsatt å spille en rolle i samfunnets øverste sjikt.
Kilder
Fransk-tyske krig (2020, 12. desember). I Store norske leksikon. Hentet fra https://snl.no/Fransk-tyske_krig
Schrumpf E., Bull, E., Tvedt, K., A. (2021, 22. juni). Den industrielle revolusjon. I Store norske leksikon. Hentet fra https://snl.no/den_industrielle_revolusjon
Palmer, R. R., Colton, J. Kramer, L. (2002). A history of the modern world (ninth edition). McGraw-Hill. New York.
Les original på NDLA →
Motiver og drivkrefter bak imperialismen
Sammensatte årsaker til imperialisme
Den industrielle revolusjonen var både en forutsetning for og en årsak til imperialismen. Den industrielle revolusjonen skapte ny teknologi, muligheter for økonomisk gevinst, og den åpnet globale markeder. Jakten etter ressurser og nye markeder utenfor egne grenser ble en drivkraft for oversjøisk ekspansjon. Teknologisk utvikling av raskere kommunikasjon og moderne våpen gjorde at samfunn som ble invadert, hadde små sjanser til å stå imot europeerne.
Den fransk-tyske krigen og samlingen av Tyskland
I 1871 ble Tyskland samlet til en stat under Otto von Bismarcks ledelse. Samlingen ble gjennomført gjennom tre kriger, der spesielt den fransk-tyske krigen, 1870–1871, fikk stor betydning. Etter at Frankrike var beseiret, ble keiserdømmet Tyskland opprettet med Vilhelm 1. som keiser.
Frankrike måtte avstå de ressursrike områdene Alsace-Lorraine i tillegg til at de måtte betale krigsskadeerstatning. Nederlaget var ydmykende, og Frankrike følte bitterhet og hevnlyst overfor det nyopprettede tyske keiserdømmet. Etter Tysklands samling framsto denne nye staten som Europas nye økonomiske, politiske og militære stormakt.
Økonomisk var Tysklands industrielle utvikling i andre halvdel av 1800-tallet i ferd med å overgå Storbritannia. Etter at Vilhelm 2. overtok som keiser i 1888, beveget Tyskland seg i en mer aggressiv og militarisert retning. Keiser Vilhelm 2. drømte om et stort tysk imperium og førte en aggressiv imperialistisk kolonipolitikk. Den tyske hæren og flåten ble vesentlig utbygd og oppgradert på slutten av 1800-tallet.
Nasjonalisme og stormaktsrivalisering
Blant de europeiske stormaktene forgikk en omfattende rivalisering om territorier fram mot første verdenskrig. Ved å underlegge seg kolonier og landområder hevdet de ulike europeiske statene sin status som sterke og mektige stater. De nye nasjonalstatene Italia og Tyskland ville bli anerkjente stormakter og kastet seg etter hvert inn i kolonikappløpet, mens Frankrike ønsket oppreisning etter nederlaget i den fransk-tyske krigen. Storbritannia ønsket å erobre landområder, blant annet for å sikre seg kontroll over sjøveien til India, men også på grunn av økende frykt for flåteopprustningen til Tyskland.
I tillegg til å rivalisere om kontrollen over kolonier var stormaktene opptatt av å fremme sin egen kulturs overlegenhet. Stolthet og ære knyttet til egen kultur var en av drivkreftene bak stormaktsrivaliseringen. Erobring av oversjøiske kolonier ble selve målestokken for en ambisiøs stormakt. Imperialistisk tankegang ble sett på som noe positivt på 1800-tallet.
Rasisme og sosialdarwinisme
Nasjonalismen og imperialismen ble etter hvert gjennomsyret av rasisme. Darwins lære ble, i det som ble kalt sosialdarwinisme, brukt for å begrunne at hvite europeere var overlegne andre folk. Denne læren bygger på en feilslutning av Darwins utviklingslære, men den ble brukt for å legitimere europeernes erobring av kolonier.
Ifølge sosialdarwinismen hadde den vestlige sivilisasjonen utviklet seg til den mest avanserte, og det skyltes at den hvite mann hadde nådd et høyere utviklingsnivå enn andre. Imperialistene hevdet de hadde både en moralsk plikt og en byrde til å sivilisere, altså å oppdra, andre folkeslag. I Europa ble det i liten grad reist kritikk mot denne tankegangen – eller mot imperialismen i det hele.
Tenk etter
Hvorfor var ikke folk på 1800-tallet mer kritiske til imperialismen?
Religion, misjonering og idealisme
Europeerne økte også sin innflytelse over koloniene gjennom religion og idealisme. Europeiske misjonærer forkynte kristendommen for de innfødte i koloniene, og skoler ble opprettet med undervisning av fag etter europeisk modell. De kristne så også på omvendelse av ikke-kristne som et mål i seg selv, og som en forutsetning for at folket skulle bli "sivilisert".
Ved siden av kristendom ble også kolonilandene påvirket av europeiske politiske ideer. Dette gjaldt i første rekke en elite blant kolonibefolkningen som fikk utdanning ved europeiske universiteter.
Befolkningspress
En av årsakene til imperialismen var den sterke befolkningsøkningen i Europa på 1800-tallet. Økt folketall og press på ressursene førte til stor utvandring, spesielt til USA, men også til Sør-Amerika, Asia, Oseania og Afrika.
Befolkningsveksten gjorde at flere unge menn kunne sendes på erobringstokter og til bosettinger i nye områder. I mange europeiske land var adelens makt på 1800-tallet svekket, eller hele systemet med adel var avskaffet. For den gjenværende adelen ble viktige stillinger i koloniadministrasjonen en mulighet til fortsatt å spille en rolle i samfunnets øverste sjikt.
Kilder
Fransk-tyske krig (2020, 12. desember). I Store norske leksikon. Hentet fra https://snl.no/Fransk-tyske_krig
Schrumpf E., Bull, E., Tvedt, K., A. (2021, 22. juni). Den industrielle revolusjon. I Store norske leksikon. Hentet fra https://snl.no/den_industrielle_revolusjon
Palmer, R. R., Colton, J. Kramer, L. (2002). A history of the modern world (ninth edition). McGraw-Hill. New York.
Les original på NDLA →
Den industrielle revolusjonen var både en forutsetning for og en årsak til imperialismen. Den industrielle revolusjonen skapte ny teknologi, muligheter for økonomisk gevinst, og den åpnet globale markeder. Jakten etter ressurser og nye markeder utenfor egne grenser ble en drivkraft for oversjøisk ekspansjon. Teknologisk utvikling av raskere kommunikasjon og moderne våpen gjorde at samfunn som ble invadert, hadde små sjanser til å stå imot europeerne.
Den fransk-tyske krigen og samlingen av Tyskland
I 1871 ble Tyskland samlet til en stat under Otto von Bismarcks ledelse. Samlingen ble gjennomført gjennom tre kriger, der spesielt den fransk-tyske krigen, 1870–1871, fikk stor betydning. Etter at Frankrike var beseiret, ble keiserdømmet Tyskland opprettet med Vilhelm 1. som keiser.
Frankrike måtte avstå de ressursrike områdene Alsace-Lorraine i tillegg til at de måtte betale krigsskadeerstatning. Nederlaget var ydmykende, og Frankrike følte bitterhet og hevnlyst overfor det nyopprettede tyske keiserdømmet. Etter Tysklands samling framsto denne nye staten som Europas nye økonomiske, politiske og militære stormakt.
Økonomisk var Tysklands industrielle utvikling i andre halvdel av 1800-tallet i ferd med å overgå Storbritannia. Etter at Vilhelm 2. overtok som keiser i 1888, beveget Tyskland seg i en mer aggressiv og militarisert retning. Keiser Vilhelm 2. drømte om et stort tysk imperium og førte en aggressiv imperialistisk kolonipolitikk. Den tyske hæren og flåten ble vesentlig utbygd og oppgradert på slutten av 1800-tallet.
Nasjonalisme og stormaktsrivalisering
Blant de europeiske stormaktene forgikk en omfattende rivalisering om territorier fram mot første verdenskrig. Ved å underlegge seg kolonier og landområder hevdet de ulike europeiske statene sin status som sterke og mektige stater. De nye nasjonalstatene Italia og Tyskland ville bli anerkjente stormakter og kastet seg etter hvert inn i kolonikappløpet, mens Frankrike ønsket oppreisning etter nederlaget i den fransk-tyske krigen. Storbritannia ønsket å erobre landområder, blant annet for å sikre seg kontroll over sjøveien til India, men også på grunn av økende frykt for flåteopprustningen til Tyskland.
I tillegg til å rivalisere om kontrollen over kolonier var stormaktene opptatt av å fremme sin egen kulturs overlegenhet. Stolthet og ære knyttet til egen kultur var en av drivkreftene bak stormaktsrivaliseringen. Erobring av oversjøiske kolonier ble selve målestokken for en ambisiøs stormakt. Imperialistisk tankegang ble sett på som noe positivt på 1800-tallet.
Rasisme og sosialdarwinisme
Nasjonalismen og imperialismen ble etter hvert gjennomsyret av rasisme. Darwins lære ble, i det som ble kalt sosialdarwinisme, brukt for å begrunne at hvite europeere var overlegne andre folk. Denne læren bygger på en feilslutning av Darwins utviklingslære, men den ble brukt for å legitimere europeernes erobring av kolonier.
Ifølge sosialdarwinismen hadde den vestlige sivilisasjonen utviklet seg til den mest avanserte, og det skyltes at den hvite mann hadde nådd et høyere utviklingsnivå enn andre. Imperialistene hevdet de hadde både en moralsk plikt og en byrde til å sivilisere, altså å oppdra, andre folkeslag. I Europa ble det i liten grad reist kritikk mot denne tankegangen – eller mot imperialismen i det hele.
Tenk etter
Hvorfor var ikke folk på 1800-tallet mer kritiske til imperialismen?
Religion, misjonering og idealisme
Europeerne økte også sin innflytelse over koloniene gjennom religion og idealisme. Europeiske misjonærer forkynte kristendommen for de innfødte i koloniene, og skoler ble opprettet med undervisning av fag etter europeisk modell. De kristne så også på omvendelse av ikke-kristne som et mål i seg selv, og som en forutsetning for at folket skulle bli "sivilisert".
Ved siden av kristendom ble også kolonilandene påvirket av europeiske politiske ideer. Dette gjaldt i første rekke en elite blant kolonibefolkningen som fikk utdanning ved europeiske universiteter.
Befolkningspress
En av årsakene til imperialismen var den sterke befolkningsøkningen i Europa på 1800-tallet. Økt folketall og press på ressursene førte til stor utvandring, spesielt til USA, men også til Sør-Amerika, Asia, Oseania og Afrika.
Befolkningsveksten gjorde at flere unge menn kunne sendes på erobringstokter og til bosettinger i nye områder. I mange europeiske land var adelens makt på 1800-tallet svekket, eller hele systemet med adel var avskaffet. For den gjenværende adelen ble viktige stillinger i koloniadministrasjonen en mulighet til fortsatt å spille en rolle i samfunnets øverste sjikt.
Kilder
Fransk-tyske krig (2020, 12. desember). I Store norske leksikon. Hentet fra https://snl.no/Fransk-tyske_krig
Schrumpf E., Bull, E., Tvedt, K., A. (2021, 22. juni). Den industrielle revolusjon. I Store norske leksikon. Hentet fra https://snl.no/den_industrielle_revolusjon
Palmer, R. R., Colton, J. Kramer, L. (2002). A history of the modern world (ninth edition). McGraw-Hill. New York.
Les original på NDLA →
Ulike typer kolonier
Handelskoloni
En handelskoloni var et område under kontroll av europeiske handelskompanier. Mange av handelskoloniene hadde historiske røtter tilbake til den første europeiske oversjøiske ekspansjonen som startet på 1500-tallet. India er et eksempel på en koloni som i utgangspunktet var styrt av det britiske Ostindiske kompani. Dette handelsselskapet kontrollerte produksjonen og salget av bomull, te og krydder til Storbritannia. De sørget også for at britiske ferdigvarer ble solgt til det indiske markedet.
Settlerkolonier
Settlerkolonier var områder der det var stor innvandring fra europeiske bosettere. Europeerne overtok den politiske og økonomiske kontrollen i kolonien. Algerie var en fransk settlerkoloni. Her var det stor innvandring av franske næringsdrivende og administrativt ansatte som kom for å styrke den franske maktposisjonen.
Protektorat
Et protektorat er et område som delvis er kontrollert av en annen stat. Det kan for eksempel være tollinntektene, utenrikspolitikken eller andre sider av det politiske styret som er underlagt en annen stat. Samtidig kan protektoratet ha råderett over andre sider ved det politiske eller økonomiske livet i landet. Protektoratet skiller seg fra kolonien ved at det blir regnet som et selvstendig land og ikke underlagt kolonistaten.
Strategiske kolonier
Det lå mange motiver og interesser bak imperialismen, og den utviklet seg etter hvert til å bli et kappløp mellom kolonimaktene. Det politiske kappløpet førte til at noen områder fikk strategisk betydning. Slik var det for eksempel med de somaliske områdene som hadde en viktig strategisk beliggenhet nær Suezkanalen og Rødehavet ved østkysten av Afrika. Den strategiske kystlinjen og nærheten til reiseruten mot Asia gjorde området viktig for kolonimaktene.
Les original på NDLA →
En handelskoloni var et område under kontroll av europeiske handelskompanier. Mange av handelskoloniene hadde historiske røtter tilbake til den første europeiske oversjøiske ekspansjonen som startet på 1500-tallet. India er et eksempel på en koloni som i utgangspunktet var styrt av det britiske Ostindiske kompani. Dette handelsselskapet kontrollerte produksjonen og salget av bomull, te og krydder til Storbritannia. De sørget også for at britiske ferdigvarer ble solgt til det indiske markedet.
Settlerkolonier
Settlerkolonier var områder der det var stor innvandring fra europeiske bosettere. Europeerne overtok den politiske og økonomiske kontrollen i kolonien. Algerie var en fransk settlerkoloni. Her var det stor innvandring av franske næringsdrivende og administrativt ansatte som kom for å styrke den franske maktposisjonen.
Protektorat
Et protektorat er et område som delvis er kontrollert av en annen stat. Det kan for eksempel være tollinntektene, utenrikspolitikken eller andre sider av det politiske styret som er underlagt en annen stat. Samtidig kan protektoratet ha råderett over andre sider ved det politiske eller økonomiske livet i landet. Protektoratet skiller seg fra kolonien ved at det blir regnet som et selvstendig land og ikke underlagt kolonistaten.
Strategiske kolonier
Det lå mange motiver og interesser bak imperialismen, og den utviklet seg etter hvert til å bli et kappløp mellom kolonimaktene. Det politiske kappløpet førte til at noen områder fikk strategisk betydning. Slik var det for eksempel med de somaliske områdene som hadde en viktig strategisk beliggenhet nær Suezkanalen og Rødehavet ved østkysten av Afrika. Den strategiske kystlinjen og nærheten til reiseruten mot Asia gjorde området viktig for kolonimaktene.
Les original på NDLA →
Ulike typer kolonier
Handelskoloni
En handelskoloni var et område under kontroll av europeiske handelskompanier. Mange av handelskoloniene hadde historiske røtter tilbake til den første europeiske oversjøiske ekspansjonen som startet på 1500-tallet. India er et eksempel på en koloni som i utgangspunktet var styrt av det britiske Ostindiske kompani. Dette handelsselskapet kontrollerte produksjonen og salget av bomull, te og krydder til Storbritannia. De sørget også for at britiske ferdigvarer ble solgt til det indiske markedet.
Settlerkolonier
Settlerkolonier var områder der det var stor innvandring fra europeiske bosettere. Europeerne overtok den politiske og økonomiske kontrollen i kolonien. Algerie var en fransk settlerkoloni. Her var det stor innvandring av franske næringsdrivende og administrativt ansatte som kom for å styrke den franske maktposisjonen.
Protektorat
Et protektorat er et område som delvis er kontrollert av en annen stat. Det kan for eksempel være tollinntektene, utenrikspolitikken eller andre sider av det politiske styret som er underlagt en annen stat. Samtidig kan protektoratet ha råderett over andre sider ved det politiske eller økonomiske livet i landet. Protektoratet skiller seg fra kolonien ved at det blir regnet som et selvstendig land og ikke underlagt kolonistaten.
Strategiske kolonier
Det lå mange motiver og interesser bak imperialismen, og den utviklet seg etter hvert til å bli et kappløp mellom kolonimaktene. Det politiske kappløpet førte til at noen områder fikk strategisk betydning. Slik var det for eksempel med de somaliske områdene som hadde en viktig strategisk beliggenhet nær Suezkanalen og Rødehavet ved østkysten av Afrika. Den strategiske kystlinjen og nærheten til reiseruten mot Asia gjorde området viktig for kolonimaktene.
Les original på NDLA →
En handelskoloni var et område under kontroll av europeiske handelskompanier. Mange av handelskoloniene hadde historiske røtter tilbake til den første europeiske oversjøiske ekspansjonen som startet på 1500-tallet. India er et eksempel på en koloni som i utgangspunktet var styrt av det britiske Ostindiske kompani. Dette handelsselskapet kontrollerte produksjonen og salget av bomull, te og krydder til Storbritannia. De sørget også for at britiske ferdigvarer ble solgt til det indiske markedet.
Settlerkolonier
Settlerkolonier var områder der det var stor innvandring fra europeiske bosettere. Europeerne overtok den politiske og økonomiske kontrollen i kolonien. Algerie var en fransk settlerkoloni. Her var det stor innvandring av franske næringsdrivende og administrativt ansatte som kom for å styrke den franske maktposisjonen.
Protektorat
Et protektorat er et område som delvis er kontrollert av en annen stat. Det kan for eksempel være tollinntektene, utenrikspolitikken eller andre sider av det politiske styret som er underlagt en annen stat. Samtidig kan protektoratet ha råderett over andre sider ved det politiske eller økonomiske livet i landet. Protektoratet skiller seg fra kolonien ved at det blir regnet som et selvstendig land og ikke underlagt kolonistaten.
Strategiske kolonier
Det lå mange motiver og interesser bak imperialismen, og den utviklet seg etter hvert til å bli et kappløp mellom kolonimaktene. Det politiske kappløpet førte til at noen områder fikk strategisk betydning. Slik var det for eksempel med de somaliske områdene som hadde en viktig strategisk beliggenhet nær Suezkanalen og Rødehavet ved østkysten av Afrika. Den strategiske kystlinjen og nærheten til reiseruten mot Asia gjorde området viktig for kolonimaktene.
Les original på NDLA →
Virkningene av imperialismen
Europa
Konsekvensene av imperialismen for Europa er sammensatte og avhengig av hva man fokuserer på, og hvilken kolonimakt det er snakk om. Allikevel er det hevet over enhver tvil at europeiske kolonimakter kom bedre ut av perioden enn de koloniserte områdene.
Kolonikappløpet bidro til å skjerpe motsetningene mellom de europeiske stormaktene. Samarbeid og kommunikasjon var vanskelig og ble erstattet med militær opprustning, mistenksomhet og alliansebygging. I perioden 1870–1914 var Europa blitt et kontinent dominert av noen få stormakter som delte seg i to store allianser for å forsøke å opprettholde en slags maktbalanse. På denne måten var imperialismen en av de bakenforliggende årsakene til første verdenskrig.
Råvarene og ressursene fra koloniene var helt nødvendige for europeisk industri på slutten av 1800-tallet og slik særdeles viktig for økonomien. Allikevel var utgiftene til drift og administrasjon av koloniene i mange tilfeller høye. De fleste koloniene ble heller ikke betydningsfulle markeder for europeiske industrivarer. Det var altså ikke slik at alle koloniene var økonomisk lønnsomme for stormaktene i Europa.
Tenk etter
Imperialisme blir ofte dratt fram som en av årsakene til første verdenskrig. På hvilken måte henger disse to temaene sammen?
Afrika
Innen 1913 var hele Afrika, utenom Liberia og Etiopia, kolonisert av fremmede makter. De europeiske stormaktene delte områdene mellom seg, stammesamfunn ble splittet, og tradisjonelle samfunn ble ødelagt. Det ble ikke tatt hensyn til kulturell, etnisk eller geografisk tilhørighet. Dette har fram til i dag bidratt til flere borgerkriger og mellomstatlige kriger på kontinentet.
Imperialismen har påvirket selvoppfattelsen i koloniene og er en av årsakene til rasisme i dag. Lokalbefolkningene ble påtvunget språk, klær og utdanning av kolonistene. Mange befolkningsgrupper har kjent på en følelse av mindreverdighet og må ha følt seg underlegne de vestlige kolonimaktene. For eksempel var det vanlig på 1800-tallet å omtale afrikanere i koloniene som late og passive. Dette er karakteristikker som i enkelte miljøer fortsatt lever i dag.
En virkning av kulturmøter mellom Afrika og Europa var de mange brutale overgrepene sivilbefolkningen ble utsatt for. Kong Leopold 2. av Belgia etablerte Fristaten Kongo i hjertet av Afrika. Leopold betraktet Kongo som sin personlige eiendom og styrte kolonien med en usedvanlig brutalitet. Spesielt gummiplantasjene var beryktet for umenneskelig behandling av tvangsarbeiderne. Pisking og avhugging av hender var vanlige straffemetoder.
Imperialismen innebar en økonomisk utbytting som fikk katastrofale konsekvenser for Afrika. I realiteten var dette en fortsettelse av utbyttingen som hadde foregått på kontinentet siden 1600-tallet, hvor Afrika ble tappet for arbeidskraft gjennom slave- og trekanthandelen. Kolonistene tok ut råvarer og ressurser som ble foredlet i Europa, og hindret på denne måten industrialisering av koloniene. De vestlige industristatene produserte ferdigvarer, mens koloniene produserte råvarer. Denne internasjonale arbeidsdelingen, hvor de industrialiserte statene satt med fordelene, har ført til at verdens ressurser fortsatt er skjevt fordelt. Mange av årsakene til dette kan spores tilbake til koloniseringen og imperialismen på 1800-tallet.
Tenk etter
Hvordan har kulturmøter mellom Europa og Afrika satt dype spor i Afrika?
Asia
Det er likhetstrekk mellom konsekvensene av imperialismen i Afrika og Asia, men det er noen forskjeller. Dette henger sammen med at imperialismen artet seg annerledes i Asia enn i Afrika.
I Afrika var hovedsakelig vest-europeiske stormakter med koloniale ambisjoner representert, mens i Asia var også Russland, USA og Japan involvert. Selv om det var flere stormakter som ønsket innflytelse i Asia, var det flere områder som ikke ble direkte underlagt kolonialt styre. Dette har en sammenheng med at det var sterkere statsdannelser i Asia, og enkelte stater klarte å motstå vestlig imperialisme. Japan er et eksempel på en stat som både beholdte sin uavhengighet, og som selv ble en imperialist i Asia.
Kina ble ikke en koloni, men mistet mye av selvstendigheten til både europeiske stater, Japan og USA på 1800-tallet. Kolonimaktene brukte militærmakt til å skaffe seg kontroll over handelen i Kina uten å måtte ta territoriell kontroll over området. India, på den andre siden, ble underlagt og direkte styrt av Storbritannia.
Tenk etter
India blir ofte beskrevet som juvelen i kronen for det britiske imperiet. Hvorfor det, tror du?
Finnes det positive virkninger av imperialismen?
Imperialismen og koloniseringen har satt varige spor etter seg og førte til store negative konsekvenser for koloniene. På den andre siden er det andre som har lagt vekt på at det kom noe bra ut av koloniseringen.
Imperialismen og koloniseringen førte til rask modernisering av de koloniserte områdene, og det ble et gode for mange mennesker. Jernbaner og skoler ble etablert, og medisiner ble distribuert. Mange steder erfarte mennesker å få bedre beskyttelse. Nye lover og et fungerende rettsapparat dempet voldsbruken og sikret mange sivile mot inhumane tradisjoner. Ikke minst var det en fordel med fastsatte lover for eiendom og ressursbruk i områder der private selskaper ønsket å etablere seg. Europeiske koloniledere etablerte også byråkratier i en rekke stater. Slik ble det mulig å koordinere handel, skole, helsestell og kontakt over større områder.
Virkningene av imperialismen er altså sammensatte. Ulike europeiske strategier ga ulike konsekvenser. Ikke minst hadde det mye å si hva slags samfunn europeerne møtte.
Tenk etter
Hvordan tror du menneskene i koloniene oppfattet europeerne?
På hvilken måte tjente utbygging av infrastruktur og modernisering av koloniene først og fremst kolonimaktene?
Kilder
Godbolt, J. (2021, 10. juni). Kolonialisme. I Store norske leksikon. https://snl.no/kolonialisme
Palmer, R. R., Colton, J. Kramer, L. (2002). A history of the modern world (ninth edition). McGraw-Hill. New York.
Les original på NDLA →
Konsekvensene av imperialismen for Europa er sammensatte og avhengig av hva man fokuserer på, og hvilken kolonimakt det er snakk om. Allikevel er det hevet over enhver tvil at europeiske kolonimakter kom bedre ut av perioden enn de koloniserte områdene.
Kolonikappløpet bidro til å skjerpe motsetningene mellom de europeiske stormaktene. Samarbeid og kommunikasjon var vanskelig og ble erstattet med militær opprustning, mistenksomhet og alliansebygging. I perioden 1870–1914 var Europa blitt et kontinent dominert av noen få stormakter som delte seg i to store allianser for å forsøke å opprettholde en slags maktbalanse. På denne måten var imperialismen en av de bakenforliggende årsakene til første verdenskrig.
Råvarene og ressursene fra koloniene var helt nødvendige for europeisk industri på slutten av 1800-tallet og slik særdeles viktig for økonomien. Allikevel var utgiftene til drift og administrasjon av koloniene i mange tilfeller høye. De fleste koloniene ble heller ikke betydningsfulle markeder for europeiske industrivarer. Det var altså ikke slik at alle koloniene var økonomisk lønnsomme for stormaktene i Europa.
Tenk etter
Imperialisme blir ofte dratt fram som en av årsakene til første verdenskrig. På hvilken måte henger disse to temaene sammen?
Afrika
Innen 1913 var hele Afrika, utenom Liberia og Etiopia, kolonisert av fremmede makter. De europeiske stormaktene delte områdene mellom seg, stammesamfunn ble splittet, og tradisjonelle samfunn ble ødelagt. Det ble ikke tatt hensyn til kulturell, etnisk eller geografisk tilhørighet. Dette har fram til i dag bidratt til flere borgerkriger og mellomstatlige kriger på kontinentet.
Imperialismen har påvirket selvoppfattelsen i koloniene og er en av årsakene til rasisme i dag. Lokalbefolkningene ble påtvunget språk, klær og utdanning av kolonistene. Mange befolkningsgrupper har kjent på en følelse av mindreverdighet og må ha følt seg underlegne de vestlige kolonimaktene. For eksempel var det vanlig på 1800-tallet å omtale afrikanere i koloniene som late og passive. Dette er karakteristikker som i enkelte miljøer fortsatt lever i dag.
En virkning av kulturmøter mellom Afrika og Europa var de mange brutale overgrepene sivilbefolkningen ble utsatt for. Kong Leopold 2. av Belgia etablerte Fristaten Kongo i hjertet av Afrika. Leopold betraktet Kongo som sin personlige eiendom og styrte kolonien med en usedvanlig brutalitet. Spesielt gummiplantasjene var beryktet for umenneskelig behandling av tvangsarbeiderne. Pisking og avhugging av hender var vanlige straffemetoder.
Imperialismen innebar en økonomisk utbytting som fikk katastrofale konsekvenser for Afrika. I realiteten var dette en fortsettelse av utbyttingen som hadde foregått på kontinentet siden 1600-tallet, hvor Afrika ble tappet for arbeidskraft gjennom slave- og trekanthandelen. Kolonistene tok ut råvarer og ressurser som ble foredlet i Europa, og hindret på denne måten industrialisering av koloniene. De vestlige industristatene produserte ferdigvarer, mens koloniene produserte råvarer. Denne internasjonale arbeidsdelingen, hvor de industrialiserte statene satt med fordelene, har ført til at verdens ressurser fortsatt er skjevt fordelt. Mange av årsakene til dette kan spores tilbake til koloniseringen og imperialismen på 1800-tallet.
Tenk etter
Hvordan har kulturmøter mellom Europa og Afrika satt dype spor i Afrika?
Asia
Det er likhetstrekk mellom konsekvensene av imperialismen i Afrika og Asia, men det er noen forskjeller. Dette henger sammen med at imperialismen artet seg annerledes i Asia enn i Afrika.
I Afrika var hovedsakelig vest-europeiske stormakter med koloniale ambisjoner representert, mens i Asia var også Russland, USA og Japan involvert. Selv om det var flere stormakter som ønsket innflytelse i Asia, var det flere områder som ikke ble direkte underlagt kolonialt styre. Dette har en sammenheng med at det var sterkere statsdannelser i Asia, og enkelte stater klarte å motstå vestlig imperialisme. Japan er et eksempel på en stat som både beholdte sin uavhengighet, og som selv ble en imperialist i Asia.
Kina ble ikke en koloni, men mistet mye av selvstendigheten til både europeiske stater, Japan og USA på 1800-tallet. Kolonimaktene brukte militærmakt til å skaffe seg kontroll over handelen i Kina uten å måtte ta territoriell kontroll over området. India, på den andre siden, ble underlagt og direkte styrt av Storbritannia.
Tenk etter
India blir ofte beskrevet som juvelen i kronen for det britiske imperiet. Hvorfor det, tror du?
Finnes det positive virkninger av imperialismen?
Imperialismen og koloniseringen har satt varige spor etter seg og førte til store negative konsekvenser for koloniene. På den andre siden er det andre som har lagt vekt på at det kom noe bra ut av koloniseringen.
Imperialismen og koloniseringen førte til rask modernisering av de koloniserte områdene, og det ble et gode for mange mennesker. Jernbaner og skoler ble etablert, og medisiner ble distribuert. Mange steder erfarte mennesker å få bedre beskyttelse. Nye lover og et fungerende rettsapparat dempet voldsbruken og sikret mange sivile mot inhumane tradisjoner. Ikke minst var det en fordel med fastsatte lover for eiendom og ressursbruk i områder der private selskaper ønsket å etablere seg. Europeiske koloniledere etablerte også byråkratier i en rekke stater. Slik ble det mulig å koordinere handel, skole, helsestell og kontakt over større områder.
Virkningene av imperialismen er altså sammensatte. Ulike europeiske strategier ga ulike konsekvenser. Ikke minst hadde det mye å si hva slags samfunn europeerne møtte.
Tenk etter
Hvordan tror du menneskene i koloniene oppfattet europeerne?
På hvilken måte tjente utbygging av infrastruktur og modernisering av koloniene først og fremst kolonimaktene?
Kilder
Godbolt, J. (2021, 10. juni). Kolonialisme. I Store norske leksikon. https://snl.no/kolonialisme
Palmer, R. R., Colton, J. Kramer, L. (2002). A history of the modern world (ninth edition). McGraw-Hill. New York.
Les original på NDLA →
Virkningene av imperialismen
Europa
Konsekvensene av imperialismen for Europa er sammensatte og avhengig av hva man fokuserer på, og hvilken kolonimakt det er snakk om. Allikevel er det hevet over enhver tvil at europeiske kolonimakter kom bedre ut av perioden enn de koloniserte områdene.
Kolonikappløpet bidro til å skjerpe motsetningene mellom de europeiske stormaktene. Samarbeid og kommunikasjon var vanskelig og ble erstattet med militær opprustning, mistenksomhet og alliansebygging. I perioden 1870–1914 var Europa blitt et kontinent dominert av noen få stormakter som delte seg i to store allianser for å forsøke å opprettholde en slags maktbalanse. På denne måten var imperialismen en av de bakenforliggende årsakene til første verdenskrig.
Råvarene og ressursene fra koloniene var helt nødvendige for europeisk industri på slutten av 1800-tallet og slik særdeles viktig for økonomien. Allikevel var utgiftene til drift og administrasjon av koloniene i mange tilfeller høye. De fleste koloniene ble heller ikke betydningsfulle markeder for europeiske industrivarer. Det var altså ikke slik at alle koloniene var økonomisk lønnsomme for stormaktene i Europa.
Tenk etter
Imperialisme blir ofte dratt fram som en av årsakene til første verdenskrig. På hvilken måte henger disse to temaene sammen?
Afrika
Innen 1913 var hele Afrika, utenom Liberia og Etiopia, kolonisert av fremmede makter. De europeiske stormaktene delte områdene mellom seg, stammesamfunn ble splittet, og tradisjonelle samfunn ble ødelagt. Det ble ikke tatt hensyn til kulturell, etnisk eller geografisk tilhørighet. Dette har fram til i dag bidratt til flere borgerkriger og mellomstatlige kriger på kontinentet.
Imperialismen har påvirket selvoppfattelsen i koloniene og er en av årsakene til rasisme i dag. Lokalbefolkningene ble påtvunget språk, klær og utdanning av kolonistene. Mange befolkningsgrupper har kjent på en følelse av mindreverdighet og må ha følt seg underlegne de vestlige kolonimaktene. For eksempel var det vanlig på 1800-tallet å omtale afrikanere i koloniene som late og passive. Dette er karakteristikker som i enkelte miljøer fortsatt lever i dag.
En virkning av kulturmøter mellom Afrika og Europa var de mange brutale overgrepene sivilbefolkningen ble utsatt for. Kong Leopold 2. av Belgia etablerte Fristaten Kongo i hjertet av Afrika. Leopold betraktet Kongo som sin personlige eiendom og styrte kolonien med en usedvanlig brutalitet. Spesielt gummiplantasjene var beryktet for umenneskelig behandling av tvangsarbeiderne. Pisking og avhugging av hender var vanlige straffemetoder.
Imperialismen innebar en økonomisk utbytting som fikk katastrofale konsekvenser for Afrika. I realiteten var dette en fortsettelse av utbyttingen som hadde foregått på kontinentet siden 1600-tallet, hvor Afrika ble tappet for arbeidskraft gjennom slave- og trekanthandelen. Kolonistene tok ut råvarer og ressurser som ble foredlet i Europa, og hindret på denne måten industrialisering av koloniene. De vestlige industristatene produserte ferdigvarer, mens koloniene produserte råvarer. Denne internasjonale arbeidsdelingen, hvor de industrialiserte statene satt med fordelene, har ført til at verdens ressurser fortsatt er skjevt fordelt. Mange av årsakene til dette kan spores tilbake til koloniseringen og imperialismen på 1800-tallet.
Tenk etter
Hvordan har kulturmøter mellom Europa og Afrika satt dype spor i Afrika?
Asia
Det er likhetstrekk mellom konsekvensene av imperialismen i Afrika og Asia, men det er noen forskjeller. Dette henger sammen med at imperialismen artet seg annerledes i Asia enn i Afrika.
I Afrika var hovedsakelig vest-europeiske stormakter med koloniale ambisjoner representert, mens i Asia var også Russland, USA og Japan involvert. Selv om det var flere stormakter som ønsket innflytelse i Asia, var det flere områder som ikke ble direkte underlagt kolonialt styre. Dette har en sammenheng med at det var sterkere statsdannelser i Asia, og enkelte stater klarte å motstå vestlig imperialisme. Japan er et eksempel på en stat som både beholdte sin uavhengighet, og som selv ble en imperialist i Asia.
Kina ble ikke en koloni, men mistet mye av selvstendigheten til både europeiske stater, Japan og USA på 1800-tallet. Kolonimaktene brukte militærmakt til å skaffe seg kontroll over handelen i Kina uten å måtte ta territoriell kontroll over området. India, på den andre siden, ble underlagt og direkte styrt av Storbritannia.
Tenk etter
India blir ofte beskrevet som juvelen i kronen for det britiske imperiet. Hvorfor det, tror du?
Finnes det positive virkninger av imperialismen?
Imperialismen og koloniseringen har satt varige spor etter seg og førte til store negative konsekvenser for koloniene. På den andre siden er det andre som har lagt vekt på at det kom noe bra ut av koloniseringen.
Imperialismen og koloniseringen førte til rask modernisering av de koloniserte områdene, og det ble et gode for mange mennesker. Jernbaner og skoler ble etablert, og medisiner ble distribuert. Mange steder erfarte mennesker å få bedre beskyttelse. Nye lover og et fungerende rettsapparat dempet voldsbruken og sikret mange sivile mot inhumane tradisjoner. Ikke minst var det en fordel med fastsatte lover for eiendom og ressursbruk i områder der private selskaper ønsket å etablere seg. Europeiske koloniledere etablerte også byråkratier i en rekke stater. Slik ble det mulig å koordinere handel, skole, helsestell og kontakt over større områder.
Virkningene av imperialismen er altså sammensatte. Ulike europeiske strategier ga ulike konsekvenser. Ikke minst hadde det mye å si hva slags samfunn europeerne møtte.
Tenk etter
Hvordan tror du menneskene i koloniene oppfattet europeerne?
På hvilken måte tjente utbygging av infrastruktur og modernisering av koloniene først og fremst kolonimaktene?
Kilder
Godbolt, J. (2021, 10. juni). Kolonialisme. I Store norske leksikon. https://snl.no/kolonialisme
Palmer, R. R., Colton, J. Kramer, L. (2002). A history of the modern world (ninth edition). McGraw-Hill. New York.
Les original på NDLA →
Konsekvensene av imperialismen for Europa er sammensatte og avhengig av hva man fokuserer på, og hvilken kolonimakt det er snakk om. Allikevel er det hevet over enhver tvil at europeiske kolonimakter kom bedre ut av perioden enn de koloniserte områdene.
Kolonikappløpet bidro til å skjerpe motsetningene mellom de europeiske stormaktene. Samarbeid og kommunikasjon var vanskelig og ble erstattet med militær opprustning, mistenksomhet og alliansebygging. I perioden 1870–1914 var Europa blitt et kontinent dominert av noen få stormakter som delte seg i to store allianser for å forsøke å opprettholde en slags maktbalanse. På denne måten var imperialismen en av de bakenforliggende årsakene til første verdenskrig.
Råvarene og ressursene fra koloniene var helt nødvendige for europeisk industri på slutten av 1800-tallet og slik særdeles viktig for økonomien. Allikevel var utgiftene til drift og administrasjon av koloniene i mange tilfeller høye. De fleste koloniene ble heller ikke betydningsfulle markeder for europeiske industrivarer. Det var altså ikke slik at alle koloniene var økonomisk lønnsomme for stormaktene i Europa.
Tenk etter
Imperialisme blir ofte dratt fram som en av årsakene til første verdenskrig. På hvilken måte henger disse to temaene sammen?
Afrika
Innen 1913 var hele Afrika, utenom Liberia og Etiopia, kolonisert av fremmede makter. De europeiske stormaktene delte områdene mellom seg, stammesamfunn ble splittet, og tradisjonelle samfunn ble ødelagt. Det ble ikke tatt hensyn til kulturell, etnisk eller geografisk tilhørighet. Dette har fram til i dag bidratt til flere borgerkriger og mellomstatlige kriger på kontinentet.
Imperialismen har påvirket selvoppfattelsen i koloniene og er en av årsakene til rasisme i dag. Lokalbefolkningene ble påtvunget språk, klær og utdanning av kolonistene. Mange befolkningsgrupper har kjent på en følelse av mindreverdighet og må ha følt seg underlegne de vestlige kolonimaktene. For eksempel var det vanlig på 1800-tallet å omtale afrikanere i koloniene som late og passive. Dette er karakteristikker som i enkelte miljøer fortsatt lever i dag.
En virkning av kulturmøter mellom Afrika og Europa var de mange brutale overgrepene sivilbefolkningen ble utsatt for. Kong Leopold 2. av Belgia etablerte Fristaten Kongo i hjertet av Afrika. Leopold betraktet Kongo som sin personlige eiendom og styrte kolonien med en usedvanlig brutalitet. Spesielt gummiplantasjene var beryktet for umenneskelig behandling av tvangsarbeiderne. Pisking og avhugging av hender var vanlige straffemetoder.
Imperialismen innebar en økonomisk utbytting som fikk katastrofale konsekvenser for Afrika. I realiteten var dette en fortsettelse av utbyttingen som hadde foregått på kontinentet siden 1600-tallet, hvor Afrika ble tappet for arbeidskraft gjennom slave- og trekanthandelen. Kolonistene tok ut råvarer og ressurser som ble foredlet i Europa, og hindret på denne måten industrialisering av koloniene. De vestlige industristatene produserte ferdigvarer, mens koloniene produserte råvarer. Denne internasjonale arbeidsdelingen, hvor de industrialiserte statene satt med fordelene, har ført til at verdens ressurser fortsatt er skjevt fordelt. Mange av årsakene til dette kan spores tilbake til koloniseringen og imperialismen på 1800-tallet.
Tenk etter
Hvordan har kulturmøter mellom Europa og Afrika satt dype spor i Afrika?
Asia
Det er likhetstrekk mellom konsekvensene av imperialismen i Afrika og Asia, men det er noen forskjeller. Dette henger sammen med at imperialismen artet seg annerledes i Asia enn i Afrika.
I Afrika var hovedsakelig vest-europeiske stormakter med koloniale ambisjoner representert, mens i Asia var også Russland, USA og Japan involvert. Selv om det var flere stormakter som ønsket innflytelse i Asia, var det flere områder som ikke ble direkte underlagt kolonialt styre. Dette har en sammenheng med at det var sterkere statsdannelser i Asia, og enkelte stater klarte å motstå vestlig imperialisme. Japan er et eksempel på en stat som både beholdte sin uavhengighet, og som selv ble en imperialist i Asia.
Kina ble ikke en koloni, men mistet mye av selvstendigheten til både europeiske stater, Japan og USA på 1800-tallet. Kolonimaktene brukte militærmakt til å skaffe seg kontroll over handelen i Kina uten å måtte ta territoriell kontroll over området. India, på den andre siden, ble underlagt og direkte styrt av Storbritannia.
Tenk etter
India blir ofte beskrevet som juvelen i kronen for det britiske imperiet. Hvorfor det, tror du?
Finnes det positive virkninger av imperialismen?
Imperialismen og koloniseringen har satt varige spor etter seg og førte til store negative konsekvenser for koloniene. På den andre siden er det andre som har lagt vekt på at det kom noe bra ut av koloniseringen.
Imperialismen og koloniseringen førte til rask modernisering av de koloniserte områdene, og det ble et gode for mange mennesker. Jernbaner og skoler ble etablert, og medisiner ble distribuert. Mange steder erfarte mennesker å få bedre beskyttelse. Nye lover og et fungerende rettsapparat dempet voldsbruken og sikret mange sivile mot inhumane tradisjoner. Ikke minst var det en fordel med fastsatte lover for eiendom og ressursbruk i områder der private selskaper ønsket å etablere seg. Europeiske koloniledere etablerte også byråkratier i en rekke stater. Slik ble det mulig å koordinere handel, skole, helsestell og kontakt over større områder.
Virkningene av imperialismen er altså sammensatte. Ulike europeiske strategier ga ulike konsekvenser. Ikke minst hadde det mye å si hva slags samfunn europeerne møtte.
Tenk etter
Hvordan tror du menneskene i koloniene oppfattet europeerne?
På hvilken måte tjente utbygging av infrastruktur og modernisering av koloniene først og fremst kolonimaktene?
Kilder
Godbolt, J. (2021, 10. juni). Kolonialisme. I Store norske leksikon. https://snl.no/kolonialisme
Palmer, R. R., Colton, J. Kramer, L. (2002). A history of the modern world (ninth edition). McGraw-Hill. New York.
Les original på NDLA →
Migrasjon og kulturmøter
Befolkningsutvikling: flytting i ditt lokalsamfunn
Tips
Bruk folketellingene som du finner på ssb.no eller digitalarkivet.no. Du kan velge å se på fylkesnivå (amt) eller kommunenivå (sokn).
Du kan også bruke gamle utgaver av lokalaviser og lokalarkivets kilder – og skolebibliotekaren har sikkert flere tips til hvordan du kan gå fram.
Oppgave 1. 1800-tallet
Hvordan var befolkningsutviklingen i ditt lokalsamfunn på 1800-tallet?
Sammenlign tallene for ditt område med tallene fra andre deler av landet.
Oppgave 2. 1900-tallet
Hvordan var befolkningsutviklingen på 1900-tallet i det området du har valgt?
Hva med de siste tiårene – hva er trenden der du bor?
Oppgave 3. Flytting
Bruk push- og pull-faktorer til å forklare hvorfor folk har flyttet til og fra ditt lokalsamfunn.
Hvordan har push- og pull-faktorene endret seg i ditt lokalsamfunn fra 1800-tallet til i dag?
Oppsummering
Oppsummer til slutt i klassen.
Push- og pull-faktorerPush-faktorer er det som "dytter" folk vekk fra der de bor, for eksempel fattigdom eller krig.
Pull-faktorer er det som "trekker" folk til stedet de reiser til, for eksempel tilgang på dyrkbar jord.
Les original på NDLA →
Bruk folketellingene som du finner på ssb.no eller digitalarkivet.no. Du kan velge å se på fylkesnivå (amt) eller kommunenivå (sokn).
Du kan også bruke gamle utgaver av lokalaviser og lokalarkivets kilder – og skolebibliotekaren har sikkert flere tips til hvordan du kan gå fram.
Oppgave 1. 1800-tallet
Hvordan var befolkningsutviklingen i ditt lokalsamfunn på 1800-tallet?
Sammenlign tallene for ditt område med tallene fra andre deler av landet.
Oppgave 2. 1900-tallet
Hvordan var befolkningsutviklingen på 1900-tallet i det området du har valgt?
Hva med de siste tiårene – hva er trenden der du bor?
Oppgave 3. Flytting
Bruk push- og pull-faktorer til å forklare hvorfor folk har flyttet til og fra ditt lokalsamfunn.
Hvordan har push- og pull-faktorene endret seg i ditt lokalsamfunn fra 1800-tallet til i dag?
Oppsummering
Oppsummer til slutt i klassen.
Push- og pull-faktorerPush-faktorer er det som "dytter" folk vekk fra der de bor, for eksempel fattigdom eller krig.
Pull-faktorer er det som "trekker" folk til stedet de reiser til, for eksempel tilgang på dyrkbar jord.
Les original på NDLA →
Befolkningsutvikling: flytting i ditt lokalsamfunn
Tips
Bruk folketellingene som du finner på ssb.no eller digitalarkivet.no. Du kan velge å se på fylkesnivå (amt) eller kommunenivå (sokn).
Du kan også bruke gamle utgaver av lokalaviser og lokalarkivets kilder – og skolebibliotekaren har sikkert flere tips til hvordan du kan gå fram.
Oppgave 1. 1800-tallet
Hvordan var befolkningsutviklingen i ditt lokalsamfunn på 1800-tallet?
Sammenlign tallene for ditt område med tallene fra andre deler av landet.
Oppgave 2. 1900-tallet
Hvordan var befolkningsutviklingen på 1900-tallet i det området du har valgt?
Hva med de siste tiårene – hva er trenden der du bor?
Oppgave 3. Flytting
Bruk push- og pull-faktorer til å forklare hvorfor folk har flyttet til og fra ditt lokalsamfunn.
Hvordan har push- og pull-faktorene endret seg i ditt lokalsamfunn fra 1800-tallet til i dag?
Oppsummering
Oppsummer til slutt i klassen.
Push- og pull-faktorerPush-faktorer er det som "dytter" folk vekk fra der de bor, for eksempel fattigdom eller krig.
Pull-faktorer er det som "trekker" folk til stedet de reiser til, for eksempel tilgang på dyrkbar jord.
Les original på NDLA →
Bruk folketellingene som du finner på ssb.no eller digitalarkivet.no. Du kan velge å se på fylkesnivå (amt) eller kommunenivå (sokn).
Du kan også bruke gamle utgaver av lokalaviser og lokalarkivets kilder – og skolebibliotekaren har sikkert flere tips til hvordan du kan gå fram.
Oppgave 1. 1800-tallet
Hvordan var befolkningsutviklingen i ditt lokalsamfunn på 1800-tallet?
Sammenlign tallene for ditt område med tallene fra andre deler av landet.
Oppgave 2. 1900-tallet
Hvordan var befolkningsutviklingen på 1900-tallet i det området du har valgt?
Hva med de siste tiårene – hva er trenden der du bor?
Oppgave 3. Flytting
Bruk push- og pull-faktorer til å forklare hvorfor folk har flyttet til og fra ditt lokalsamfunn.
Hvordan har push- og pull-faktorene endret seg i ditt lokalsamfunn fra 1800-tallet til i dag?
Oppsummering
Oppsummer til slutt i klassen.
Push- og pull-faktorerPush-faktorer er det som "dytter" folk vekk fra der de bor, for eksempel fattigdom eller krig.
Pull-faktorer er det som "trekker" folk til stedet de reiser til, for eksempel tilgang på dyrkbar jord.
Les original på NDLA →
Befolkningsutvikling og flytting i Norge på 1900-tallet
Befolkningsutvikling i Norge på 1900-tallet
I løpet av 1900-tallet vokste Norges befolkning fra 2,2 millioner i 1900 til 5,4 millioner i 2022. Fram til 1920 var det svært høye fødselstall i Norge, men dette avtok i tida fram mot andre verdenskrig. Etter andre verdenskrig og til 1960-tallet økte fødselstallene igjen, mens det har sunket framover mot i dag. Den naturlige tilveksten er nå lav, men befolkningen fortsetter å øke, delvis på grunn av innvandring.
Utvandring
I første halvdel av 1900-tallet var Norge et utvandringsland. Siden 1830-tallet hadde det vært stor utvandring, først og fremst til Amerika. Første verdenskrig satte en midlertidig stopper for dette, før utvandringen igjen tok seg opp fram til den økonomiske verdenskrisen stanset utvandringen helt på 1930-tallet.
Utvandringen, spesielt til USA i andre halvdel av 1800-tallet og i begynnelsen av 1900-tallet, spilte en stor rolle både for utviklingen i landets samlede befolkning og for den regionale befolkningssammensetningen.
De siste tiåra har utvandringen fra Norge økt betydelig. Sannsynligvis har utvandringen vært høyere enn under de store utvandringsbølene på 18- og 1900-tallet, men tallene er ikke helt sammenlignbare siden det tidligere bare var oversjøisk utvandring det ble ført statistikk over.
Innvandring
Samtidig som vi fikk lavere fødselstall i Norge fra 1960-tallet, økte innvandringen til Norge. En innvandrer er en person som har opphold og bor i Norge, men er født i utlandet av utenlandsfødte foreldre.
Fram til 1970-tallet var innvandringen til Norge relativ lav, men nå gikk Norge fra å være et utvandringsland til å bli et innvandringsland. Det vil si at flere innvandrer enn utvandrer. Innvandringen til Norge har skjedd i ulike faser:
Arbeidsinnvandring fra Asia på 1970-tallet. Den største gruppen var pakistanere. I 1975 innførte Stortinget innvandringsstopp for å begrense arbeidsinnvandringen.
Familieinnvandrere og asylsøkere på 1980 og 1990-tallet. Dette inkluderer de som kom for å gjenforenes med familie.
I 2004 ble Den europeiske union (EU) utvidet. Dette gjorde det enklere for arbeidsinnvandring fra de nye EU-landa i Øst-Europa. I tillegg til innvandring fra våre naboland har det kommet særlig mange innvandrere fra Polen og Litauen.
Etter århundreskiftet har nettoinnflyttingen til Norge hatt særlig sterk vekst. I toppåra 2011 og 2012 utgjorde nettoinnvandringen cirka 47 000 personer, men senere har innflyttingen til Norge avtatt betydelig. Dette skyldes både lavere innvandring og økt utvandring.
Flyktninger og asylsøkere
En flyktning er en person som har flyktet på grunn av fare for sitt liv. Flyktningkonvensjonen sier at alle mennesker har rett til å søke beskyttelse i et annet land, og at flyktninger ikke kan returneres til land der de vil bli forfulgt.
Før andre verdenskrig flyktet mange jøder fra Tyskland, Østerrike og Tsjekkoslovakia. Antallet som kom til Norge er usikkert siden mange dro videre eller oppholdt seg illegalt i landet, men sannsynligvis levde mellom 1500 og 2000 jødiske flyktninger i Norge.
Under andre verdenskrig flyktet cirka 60 000 nordmenn til Sverige. Dette var alt fra folk som ønsket å slippe unna krigssonene, til unge menn som ville fortsette kampen mot Tyskland fra utlandet. Og det var jøder som klarte å komme seg unna.
Etter andre verdenskrig var mange mennesker på flukt i Europa, og Norge var et av mange land som tok imot disse flyktningene. I 1953 ble Det Norske Flyktningeråd opprettet for å organisere det praktiske ansvaret for å ta imot dem. Videre under den kalde krigen tok Norge imot flyktninger fra kommunistiske regimer.
På 1970-tallet ble det lettere å reise langt, men etter at Stortinget stanset arbeidsinnvandringen i 1975 ble det vanskeligere å få opphold i Norge. Politisk asyl, også kalt flyktningstatus, var et av de viktigste grunnlagene for opphold i Norge. Utover 1980-tallet og fram til i dag har antallet asylsøkere økt kraftig. Disse har kommet fra områder preget av krig eller fra land der myndighetene forfølger egen befolkning.
Flyttemønstre innad i Norge
Innenlands flytting skjer på grunn av en rekke faktorer. Dette kan være muligheter for arbeid, utdanning, boforhold, boligpriser, samt tilknytning til stedet man flytter til. Det er mest vanlig å flytte for personer i 20-30-åra.
På 1800-tallet og fram til første verdenskrig var det to store flyttemønstre innenlands i Norge. Flyttestrømmene gikk fra bygder til byer og tettsteder. I tillegg flyttet mennesker mellom regioner i Norge, for eksempel til Nord-Norge for å utnytte muligheter knyttet til fiske og ledig jord.
Etter andre verdenskrig vokste befolkningen i Norge raskt, og nesten halve befolkningen bodde enda i distriktene. I tiåra etter krigen gikk flere bort fra tradisjonelle livsformer knyttet til landbruk og fiske, og flyttet til byer og tettsteder. Tempoet var så høyt at folketallet for første gang sank i distriktene. Mange kalte dette en "flukt fra landsbygda".
Tilstrømmingene fra utkantene inn mot sentrum ser vi tydeligst i Oslo-området. Her vokste befolkningen dramatisk på 1950- og 60-tallet, og for å imøtekomme den store innflyttingen ble de første drabantbyene i Groruddalen og Østensjøbyen bygd. Også andre byer, som Bergen og Trondheim, fikk moderne forstadsområder der befolkningen pendlet inn til bykjernen.
Fra 1970-tallet endret flyttemønsteret seg noe. Nettoinnflyttingen til sentrale strøk avtok. Dette henger sammen med reduserte fødselstall og økende satsning på arbeidsplasser i distriktene. Innføringen av folketrygden i 1967 bidro også til å bremse utflyttingen fra distriktene.
Utover 1980-tallet og fram til i dag har Oslo-området og andre storbyer opplevd sterkere vekst igjen. Dette er delvis på grunn av økt tilflytting fra distriktene, men også innvandring av folk som i stor grad bosetter seg i sentrale strøk.
Kulturmøter
På 1900-tallet har det kommet folk til Norge fra gradvis fjernere strøk. I første omgang kom innvandringen fra naboland, og senere fra det øvrige Europa. Fra 1960-tallet begynte det å komme innvandrere fra andre kontinenter. I mange tilfeller har innvandrerne blitt plassert nederst på den sosiale rangstigen, men hovedmønsteret er at alle innvandrergrupper fra tidligere epoker er klassemessig og sosialt integrert i Norge.
For en innvandrer vil det alltid være vanskelig å møte et nytt samfunn, og å komme til Norge er intet unntak her. Tilpassing til nye samfunn er en smertefull prosess, men i de fleste tilfeller har det lyktes her. Dette er ikke bare tilfelle for dem som har flyttet til Norge fra andre land. På 1950- og 60-tallet ble tilflyttede nordlendinger i Oslo diskriminert på boligmarkedet fordi de ble sett på som brautende, primitive og drikkfeldige.
Kilder
Benum, E. (2015, 25. november). Oslo får drabantbyer. Norgeshistorie. https://www.norgeshistorie.no/velferdsstat-og-vestvending/1840-oslo-far-drabantbyer.html
Brochmann, G. (2015, 25. november). Den nye innvandringen. Norgeshistorie. https://www.norgeshistorie.no/oljealder-og-overflod/1955-den-nye-innvandringen.html
Grimnes, O. K. (2015, 25. november). Flukten til Sverige. Norgeshistorie. https://www.norgeshistorie.no/andre-verdenskrig/1753-flukten-til-sverige.html
Lange, E. (2020, 5. november). Flukten fra landsbygda. Norgeshistorie. https://www.norgeshistorie.no/velferdsstat-og-vestvending/1802-flukten-fra-landsbygda.html
Lorenz, E. (2020, 10. desember). Hitler-flyktninger i Norge. Norgeshistorie. Hentet fra https://www.norgeshistorie.no/forste-verdenskrig-og-mellomkrigstiden/1652-hitler-flyktninger-i-norge.html
Myhre, J. E. (2021, 9. juni). På flyttefot til og innen Norge. Norgeshistorie. Hentet fra https://www.norgeshistorie.no/industrialisering-og-demokrati/1505-pa-flyttefot-til-og-innen-norge.html
Thorsnæs, G. (2022, 19. april). Norges befolkningsutvikling. I Store norske leksikon. https://snl.no/Norge_-_befolkningsutvikling
Tønnesen, M. (2022, 3. mars). Innvandring. I Store norske leksikon. https://snl.no/innvandring
Tønnesen, M. (2022, 8. februar). Migrasjon. I Store norske leksikon. https://snl.no/migrasjon
Tønnesen, M. (2022, 19. april). Utvandring. I Store norske leksikon. https://snl.no/utvandring
Seeberg, M. L. (2015, 25. november). Fra flukt til asyl. Norgeshistorie. https://www.norgeshistorie.no/oljealder-og-overflod/1960-fra-flukt-til-asyl.html
Les original på NDLA →
I løpet av 1900-tallet vokste Norges befolkning fra 2,2 millioner i 1900 til 5,4 millioner i 2022. Fram til 1920 var det svært høye fødselstall i Norge, men dette avtok i tida fram mot andre verdenskrig. Etter andre verdenskrig og til 1960-tallet økte fødselstallene igjen, mens det har sunket framover mot i dag. Den naturlige tilveksten er nå lav, men befolkningen fortsetter å øke, delvis på grunn av innvandring.
Utvandring
I første halvdel av 1900-tallet var Norge et utvandringsland. Siden 1830-tallet hadde det vært stor utvandring, først og fremst til Amerika. Første verdenskrig satte en midlertidig stopper for dette, før utvandringen igjen tok seg opp fram til den økonomiske verdenskrisen stanset utvandringen helt på 1930-tallet.
Utvandringen, spesielt til USA i andre halvdel av 1800-tallet og i begynnelsen av 1900-tallet, spilte en stor rolle både for utviklingen i landets samlede befolkning og for den regionale befolkningssammensetningen.
De siste tiåra har utvandringen fra Norge økt betydelig. Sannsynligvis har utvandringen vært høyere enn under de store utvandringsbølene på 18- og 1900-tallet, men tallene er ikke helt sammenlignbare siden det tidligere bare var oversjøisk utvandring det ble ført statistikk over.
Innvandring
Samtidig som vi fikk lavere fødselstall i Norge fra 1960-tallet, økte innvandringen til Norge. En innvandrer er en person som har opphold og bor i Norge, men er født i utlandet av utenlandsfødte foreldre.
Fram til 1970-tallet var innvandringen til Norge relativ lav, men nå gikk Norge fra å være et utvandringsland til å bli et innvandringsland. Det vil si at flere innvandrer enn utvandrer. Innvandringen til Norge har skjedd i ulike faser:
Arbeidsinnvandring fra Asia på 1970-tallet. Den største gruppen var pakistanere. I 1975 innførte Stortinget innvandringsstopp for å begrense arbeidsinnvandringen.
Familieinnvandrere og asylsøkere på 1980 og 1990-tallet. Dette inkluderer de som kom for å gjenforenes med familie.
I 2004 ble Den europeiske union (EU) utvidet. Dette gjorde det enklere for arbeidsinnvandring fra de nye EU-landa i Øst-Europa. I tillegg til innvandring fra våre naboland har det kommet særlig mange innvandrere fra Polen og Litauen.
Etter århundreskiftet har nettoinnflyttingen til Norge hatt særlig sterk vekst. I toppåra 2011 og 2012 utgjorde nettoinnvandringen cirka 47 000 personer, men senere har innflyttingen til Norge avtatt betydelig. Dette skyldes både lavere innvandring og økt utvandring.
Flyktninger og asylsøkere
En flyktning er en person som har flyktet på grunn av fare for sitt liv. Flyktningkonvensjonen sier at alle mennesker har rett til å søke beskyttelse i et annet land, og at flyktninger ikke kan returneres til land der de vil bli forfulgt.
Før andre verdenskrig flyktet mange jøder fra Tyskland, Østerrike og Tsjekkoslovakia. Antallet som kom til Norge er usikkert siden mange dro videre eller oppholdt seg illegalt i landet, men sannsynligvis levde mellom 1500 og 2000 jødiske flyktninger i Norge.
Under andre verdenskrig flyktet cirka 60 000 nordmenn til Sverige. Dette var alt fra folk som ønsket å slippe unna krigssonene, til unge menn som ville fortsette kampen mot Tyskland fra utlandet. Og det var jøder som klarte å komme seg unna.
Etter andre verdenskrig var mange mennesker på flukt i Europa, og Norge var et av mange land som tok imot disse flyktningene. I 1953 ble Det Norske Flyktningeråd opprettet for å organisere det praktiske ansvaret for å ta imot dem. Videre under den kalde krigen tok Norge imot flyktninger fra kommunistiske regimer.
På 1970-tallet ble det lettere å reise langt, men etter at Stortinget stanset arbeidsinnvandringen i 1975 ble det vanskeligere å få opphold i Norge. Politisk asyl, også kalt flyktningstatus, var et av de viktigste grunnlagene for opphold i Norge. Utover 1980-tallet og fram til i dag har antallet asylsøkere økt kraftig. Disse har kommet fra områder preget av krig eller fra land der myndighetene forfølger egen befolkning.
Flyttemønstre innad i Norge
Innenlands flytting skjer på grunn av en rekke faktorer. Dette kan være muligheter for arbeid, utdanning, boforhold, boligpriser, samt tilknytning til stedet man flytter til. Det er mest vanlig å flytte for personer i 20-30-åra.
På 1800-tallet og fram til første verdenskrig var det to store flyttemønstre innenlands i Norge. Flyttestrømmene gikk fra bygder til byer og tettsteder. I tillegg flyttet mennesker mellom regioner i Norge, for eksempel til Nord-Norge for å utnytte muligheter knyttet til fiske og ledig jord.
Etter andre verdenskrig vokste befolkningen i Norge raskt, og nesten halve befolkningen bodde enda i distriktene. I tiåra etter krigen gikk flere bort fra tradisjonelle livsformer knyttet til landbruk og fiske, og flyttet til byer og tettsteder. Tempoet var så høyt at folketallet for første gang sank i distriktene. Mange kalte dette en "flukt fra landsbygda".
Tilstrømmingene fra utkantene inn mot sentrum ser vi tydeligst i Oslo-området. Her vokste befolkningen dramatisk på 1950- og 60-tallet, og for å imøtekomme den store innflyttingen ble de første drabantbyene i Groruddalen og Østensjøbyen bygd. Også andre byer, som Bergen og Trondheim, fikk moderne forstadsområder der befolkningen pendlet inn til bykjernen.
Fra 1970-tallet endret flyttemønsteret seg noe. Nettoinnflyttingen til sentrale strøk avtok. Dette henger sammen med reduserte fødselstall og økende satsning på arbeidsplasser i distriktene. Innføringen av folketrygden i 1967 bidro også til å bremse utflyttingen fra distriktene.
Utover 1980-tallet og fram til i dag har Oslo-området og andre storbyer opplevd sterkere vekst igjen. Dette er delvis på grunn av økt tilflytting fra distriktene, men også innvandring av folk som i stor grad bosetter seg i sentrale strøk.
Kulturmøter
På 1900-tallet har det kommet folk til Norge fra gradvis fjernere strøk. I første omgang kom innvandringen fra naboland, og senere fra det øvrige Europa. Fra 1960-tallet begynte det å komme innvandrere fra andre kontinenter. I mange tilfeller har innvandrerne blitt plassert nederst på den sosiale rangstigen, men hovedmønsteret er at alle innvandrergrupper fra tidligere epoker er klassemessig og sosialt integrert i Norge.
For en innvandrer vil det alltid være vanskelig å møte et nytt samfunn, og å komme til Norge er intet unntak her. Tilpassing til nye samfunn er en smertefull prosess, men i de fleste tilfeller har det lyktes her. Dette er ikke bare tilfelle for dem som har flyttet til Norge fra andre land. På 1950- og 60-tallet ble tilflyttede nordlendinger i Oslo diskriminert på boligmarkedet fordi de ble sett på som brautende, primitive og drikkfeldige.
Kilder
Benum, E. (2015, 25. november). Oslo får drabantbyer. Norgeshistorie. https://www.norgeshistorie.no/velferdsstat-og-vestvending/1840-oslo-far-drabantbyer.html
Brochmann, G. (2015, 25. november). Den nye innvandringen. Norgeshistorie. https://www.norgeshistorie.no/oljealder-og-overflod/1955-den-nye-innvandringen.html
Grimnes, O. K. (2015, 25. november). Flukten til Sverige. Norgeshistorie. https://www.norgeshistorie.no/andre-verdenskrig/1753-flukten-til-sverige.html
Lange, E. (2020, 5. november). Flukten fra landsbygda. Norgeshistorie. https://www.norgeshistorie.no/velferdsstat-og-vestvending/1802-flukten-fra-landsbygda.html
Lorenz, E. (2020, 10. desember). Hitler-flyktninger i Norge. Norgeshistorie. Hentet fra https://www.norgeshistorie.no/forste-verdenskrig-og-mellomkrigstiden/1652-hitler-flyktninger-i-norge.html
Myhre, J. E. (2021, 9. juni). På flyttefot til og innen Norge. Norgeshistorie. Hentet fra https://www.norgeshistorie.no/industrialisering-og-demokrati/1505-pa-flyttefot-til-og-innen-norge.html
Thorsnæs, G. (2022, 19. april). Norges befolkningsutvikling. I Store norske leksikon. https://snl.no/Norge_-_befolkningsutvikling
Tønnesen, M. (2022, 3. mars). Innvandring. I Store norske leksikon. https://snl.no/innvandring
Tønnesen, M. (2022, 8. februar). Migrasjon. I Store norske leksikon. https://snl.no/migrasjon
Tønnesen, M. (2022, 19. april). Utvandring. I Store norske leksikon. https://snl.no/utvandring
Seeberg, M. L. (2015, 25. november). Fra flukt til asyl. Norgeshistorie. https://www.norgeshistorie.no/oljealder-og-overflod/1960-fra-flukt-til-asyl.html
Les original på NDLA →
Befolkningsutvikling og flytting i Norge på 1900-tallet
Befolkningsutvikling i Norge på 1900-tallet
I løpet av 1900-tallet vokste Norges befolkning fra 2,2 millioner i 1900 til 5,4 millioner i 2022. Fram til 1920 var det svært høye fødselstall i Norge, men dette avtok i tida fram mot andre verdenskrig. Etter andre verdenskrig og til 1960-tallet økte fødselstallene igjen, mens det har sunket framover mot i dag. Den naturlige tilveksten er nå lav, men befolkningen fortsetter å øke, delvis på grunn av innvandring.
Utvandring
I første halvdel av 1900-tallet var Norge et utvandringsland. Siden 1830-tallet hadde det vært stor utvandring, først og fremst til Amerika. Første verdenskrig satte en midlertidig stopper for dette, før utvandringen igjen tok seg opp fram til den økonomiske verdenskrisen stanset utvandringen helt på 1930-tallet.
Utvandringen, spesielt til USA i andre halvdel av 1800-tallet og i begynnelsen av 1900-tallet, spilte en stor rolle både for utviklingen i landets samlede befolkning og for den regionale befolkningssammensetningen.
De siste tiåra har utvandringen fra Norge økt betydelig. Sannsynligvis har utvandringen vært høyere enn under de store utvandringsbølene på 18- og 1900-tallet, men tallene er ikke helt sammenlignbare siden det tidligere bare var oversjøisk utvandring det ble ført statistikk over.
Innvandring
Samtidig som vi fikk lavere fødselstall i Norge fra 1960-tallet, økte innvandringen til Norge. En innvandrer er en person som har opphold og bor i Norge, men er født i utlandet av utenlandsfødte foreldre.
Fram til 1970-tallet var innvandringen til Norge relativ lav, men nå gikk Norge fra å være et utvandringsland til å bli et innvandringsland. Det vil si at flere innvandrer enn utvandrer. Innvandringen til Norge har skjedd i ulike faser:
Arbeidsinnvandring fra Asia på 1970-tallet. Den største gruppen var pakistanere. I 1975 innførte Stortinget innvandringsstopp for å begrense arbeidsinnvandringen.
Familieinnvandrere og asylsøkere på 1980 og 1990-tallet. Dette inkluderer de som kom for å gjenforenes med familie.
I 2004 ble Den europeiske union (EU) utvidet. Dette gjorde det enklere for arbeidsinnvandring fra de nye EU-landa i Øst-Europa. I tillegg til innvandring fra våre naboland har det kommet særlig mange innvandrere fra Polen og Litauen.
Etter århundreskiftet har nettoinnflyttingen til Norge hatt særlig sterk vekst. I toppåra 2011 og 2012 utgjorde nettoinnvandringen cirka 47 000 personer, men senere har innflyttingen til Norge avtatt betydelig. Dette skyldes både lavere innvandring og økt utvandring.
Flyktninger og asylsøkere
En flyktning er en person som har flyktet på grunn av fare for sitt liv. Flyktningkonvensjonen sier at alle mennesker har rett til å søke beskyttelse i et annet land, og at flyktninger ikke kan returneres til land der de vil bli forfulgt.
Før andre verdenskrig flyktet mange jøder fra Tyskland, Østerrike og Tsjekkoslovakia. Antallet som kom til Norge er usikkert siden mange dro videre eller oppholdt seg illegalt i landet, men sannsynligvis levde mellom 1500 og 2000 jødiske flyktninger i Norge.
Under andre verdenskrig flyktet cirka 60 000 nordmenn til Sverige. Dette var alt fra folk som ønsket å slippe unna krigssonene, til unge menn som ville fortsette kampen mot Tyskland fra utlandet. Og det var jøder som klarte å komme seg unna.
Etter andre verdenskrig var mange mennesker på flukt i Europa, og Norge var et av mange land som tok imot disse flyktningene. I 1953 ble Det Norske Flyktningeråd opprettet for å organisere det praktiske ansvaret for å ta imot dem. Videre under den kalde krigen tok Norge imot flyktninger fra kommunistiske regimer.
På 1970-tallet ble det lettere å reise langt, men etter at Stortinget stanset arbeidsinnvandringen i 1975 ble det vanskeligere å få opphold i Norge. Politisk asyl, også kalt flyktningstatus, var et av de viktigste grunnlagene for opphold i Norge. Utover 1980-tallet og fram til i dag har antallet asylsøkere økt kraftig. Disse har kommet fra områder preget av krig eller fra land der myndighetene forfølger egen befolkning.
Flyttemønstre innad i Norge
Innenlands flytting skjer på grunn av en rekke faktorer. Dette kan være muligheter for arbeid, utdanning, boforhold, boligpriser, samt tilknytning til stedet man flytter til. Det er mest vanlig å flytte for personer i 20-30-åra.
På 1800-tallet og fram til første verdenskrig var det to store flyttemønstre innenlands i Norge. Flyttestrømmene gikk fra bygder til byer og tettsteder. I tillegg flyttet mennesker mellom regioner i Norge, for eksempel til Nord-Norge for å utnytte muligheter knyttet til fiske og ledig jord.
Etter andre verdenskrig vokste befolkningen i Norge raskt, og nesten halve befolkningen bodde enda i distriktene. I tiåra etter krigen gikk flere bort fra tradisjonelle livsformer knyttet til landbruk og fiske, og flyttet til byer og tettsteder. Tempoet var så høyt at folketallet for første gang sank i distriktene. Mange kalte dette en "flukt fra landsbygda".
Tilstrømmingene fra utkantene inn mot sentrum ser vi tydeligst i Oslo-området. Her vokste befolkningen dramatisk på 1950- og 60-tallet, og for å imøtekomme den store innflyttingen ble de første drabantbyene i Groruddalen og Østensjøbyen bygd. Også andre byer, som Bergen og Trondheim, fikk moderne forstadsområder der befolkningen pendlet inn til bykjernen.
Fra 1970-tallet endret flyttemønsteret seg noe. Nettoinnflyttingen til sentrale strøk avtok. Dette henger sammen med reduserte fødselstall og økende satsning på arbeidsplasser i distriktene. Innføringen av folketrygden i 1967 bidro også til å bremse utflyttingen fra distriktene.
Utover 1980-tallet og fram til i dag har Oslo-området og andre storbyer opplevd sterkere vekst igjen. Dette er delvis på grunn av økt tilflytting fra distriktene, men også innvandring av folk som i stor grad bosetter seg i sentrale strøk.
Kulturmøter
På 1900-tallet har det kommet folk til Norge fra gradvis fjernere strøk. I første omgang kom innvandringen fra naboland, og senere fra det øvrige Europa. Fra 1960-tallet begynte det å komme innvandrere fra andre kontinenter. I mange tilfeller har innvandrerne blitt plassert nederst på den sosiale rangstigen, men hovedmønsteret er at alle innvandrergrupper fra tidligere epoker er klassemessig og sosialt integrert i Norge.
For en innvandrer vil det alltid være vanskelig å møte et nytt samfunn, og å komme til Norge er intet unntak her. Tilpassing til nye samfunn er en smertefull prosess, men i de fleste tilfeller har det lyktes her. Dette er ikke bare tilfelle for dem som har flyttet til Norge fra andre land. På 1950- og 60-tallet ble tilflyttede nordlendinger i Oslo diskriminert på boligmarkedet fordi de ble sett på som brautende, primitive og drikkfeldige.
Kilder
Benum, E. (2015, 25. november). Oslo får drabantbyer. Norgeshistorie. https://www.norgeshistorie.no/velferdsstat-og-vestvending/1840-oslo-far-drabantbyer.html
Brochmann, G. (2015, 25. november). Den nye innvandringen. Norgeshistorie. https://www.norgeshistorie.no/oljealder-og-overflod/1955-den-nye-innvandringen.html
Grimnes, O. K. (2015, 25. november). Flukten til Sverige. Norgeshistorie. https://www.norgeshistorie.no/andre-verdenskrig/1753-flukten-til-sverige.html
Lange, E. (2020, 5. november). Flukten fra landsbygda. Norgeshistorie. https://www.norgeshistorie.no/velferdsstat-og-vestvending/1802-flukten-fra-landsbygda.html
Lorenz, E. (2020, 10. desember). Hitler-flyktninger i Norge. Norgeshistorie. Hentet fra https://www.norgeshistorie.no/forste-verdenskrig-og-mellomkrigstiden/1652-hitler-flyktninger-i-norge.html
Myhre, J. E. (2021, 9. juni). På flyttefot til og innen Norge. Norgeshistorie. Hentet fra https://www.norgeshistorie.no/industrialisering-og-demokrati/1505-pa-flyttefot-til-og-innen-norge.html
Thorsnæs, G. (2022, 19. april). Norges befolkningsutvikling. I Store norske leksikon. https://snl.no/Norge_-_befolkningsutvikling
Tønnesen, M. (2022, 3. mars). Innvandring. I Store norske leksikon. https://snl.no/innvandring
Tønnesen, M. (2022, 8. februar). Migrasjon. I Store norske leksikon. https://snl.no/migrasjon
Tønnesen, M. (2022, 19. april). Utvandring. I Store norske leksikon. https://snl.no/utvandring
Seeberg, M. L. (2015, 25. november). Fra flukt til asyl. Norgeshistorie. https://www.norgeshistorie.no/oljealder-og-overflod/1960-fra-flukt-til-asyl.html
Les original på NDLA →
I løpet av 1900-tallet vokste Norges befolkning fra 2,2 millioner i 1900 til 5,4 millioner i 2022. Fram til 1920 var det svært høye fødselstall i Norge, men dette avtok i tida fram mot andre verdenskrig. Etter andre verdenskrig og til 1960-tallet økte fødselstallene igjen, mens det har sunket framover mot i dag. Den naturlige tilveksten er nå lav, men befolkningen fortsetter å øke, delvis på grunn av innvandring.
Utvandring
I første halvdel av 1900-tallet var Norge et utvandringsland. Siden 1830-tallet hadde det vært stor utvandring, først og fremst til Amerika. Første verdenskrig satte en midlertidig stopper for dette, før utvandringen igjen tok seg opp fram til den økonomiske verdenskrisen stanset utvandringen helt på 1930-tallet.
Utvandringen, spesielt til USA i andre halvdel av 1800-tallet og i begynnelsen av 1900-tallet, spilte en stor rolle både for utviklingen i landets samlede befolkning og for den regionale befolkningssammensetningen.
De siste tiåra har utvandringen fra Norge økt betydelig. Sannsynligvis har utvandringen vært høyere enn under de store utvandringsbølene på 18- og 1900-tallet, men tallene er ikke helt sammenlignbare siden det tidligere bare var oversjøisk utvandring det ble ført statistikk over.
Innvandring
Samtidig som vi fikk lavere fødselstall i Norge fra 1960-tallet, økte innvandringen til Norge. En innvandrer er en person som har opphold og bor i Norge, men er født i utlandet av utenlandsfødte foreldre.
Fram til 1970-tallet var innvandringen til Norge relativ lav, men nå gikk Norge fra å være et utvandringsland til å bli et innvandringsland. Det vil si at flere innvandrer enn utvandrer. Innvandringen til Norge har skjedd i ulike faser:
Arbeidsinnvandring fra Asia på 1970-tallet. Den største gruppen var pakistanere. I 1975 innførte Stortinget innvandringsstopp for å begrense arbeidsinnvandringen.
Familieinnvandrere og asylsøkere på 1980 og 1990-tallet. Dette inkluderer de som kom for å gjenforenes med familie.
I 2004 ble Den europeiske union (EU) utvidet. Dette gjorde det enklere for arbeidsinnvandring fra de nye EU-landa i Øst-Europa. I tillegg til innvandring fra våre naboland har det kommet særlig mange innvandrere fra Polen og Litauen.
Etter århundreskiftet har nettoinnflyttingen til Norge hatt særlig sterk vekst. I toppåra 2011 og 2012 utgjorde nettoinnvandringen cirka 47 000 personer, men senere har innflyttingen til Norge avtatt betydelig. Dette skyldes både lavere innvandring og økt utvandring.
Flyktninger og asylsøkere
En flyktning er en person som har flyktet på grunn av fare for sitt liv. Flyktningkonvensjonen sier at alle mennesker har rett til å søke beskyttelse i et annet land, og at flyktninger ikke kan returneres til land der de vil bli forfulgt.
Før andre verdenskrig flyktet mange jøder fra Tyskland, Østerrike og Tsjekkoslovakia. Antallet som kom til Norge er usikkert siden mange dro videre eller oppholdt seg illegalt i landet, men sannsynligvis levde mellom 1500 og 2000 jødiske flyktninger i Norge.
Under andre verdenskrig flyktet cirka 60 000 nordmenn til Sverige. Dette var alt fra folk som ønsket å slippe unna krigssonene, til unge menn som ville fortsette kampen mot Tyskland fra utlandet. Og det var jøder som klarte å komme seg unna.
Etter andre verdenskrig var mange mennesker på flukt i Europa, og Norge var et av mange land som tok imot disse flyktningene. I 1953 ble Det Norske Flyktningeråd opprettet for å organisere det praktiske ansvaret for å ta imot dem. Videre under den kalde krigen tok Norge imot flyktninger fra kommunistiske regimer.
På 1970-tallet ble det lettere å reise langt, men etter at Stortinget stanset arbeidsinnvandringen i 1975 ble det vanskeligere å få opphold i Norge. Politisk asyl, også kalt flyktningstatus, var et av de viktigste grunnlagene for opphold i Norge. Utover 1980-tallet og fram til i dag har antallet asylsøkere økt kraftig. Disse har kommet fra områder preget av krig eller fra land der myndighetene forfølger egen befolkning.
Flyttemønstre innad i Norge
Innenlands flytting skjer på grunn av en rekke faktorer. Dette kan være muligheter for arbeid, utdanning, boforhold, boligpriser, samt tilknytning til stedet man flytter til. Det er mest vanlig å flytte for personer i 20-30-åra.
På 1800-tallet og fram til første verdenskrig var det to store flyttemønstre innenlands i Norge. Flyttestrømmene gikk fra bygder til byer og tettsteder. I tillegg flyttet mennesker mellom regioner i Norge, for eksempel til Nord-Norge for å utnytte muligheter knyttet til fiske og ledig jord.
Etter andre verdenskrig vokste befolkningen i Norge raskt, og nesten halve befolkningen bodde enda i distriktene. I tiåra etter krigen gikk flere bort fra tradisjonelle livsformer knyttet til landbruk og fiske, og flyttet til byer og tettsteder. Tempoet var så høyt at folketallet for første gang sank i distriktene. Mange kalte dette en "flukt fra landsbygda".
Tilstrømmingene fra utkantene inn mot sentrum ser vi tydeligst i Oslo-området. Her vokste befolkningen dramatisk på 1950- og 60-tallet, og for å imøtekomme den store innflyttingen ble de første drabantbyene i Groruddalen og Østensjøbyen bygd. Også andre byer, som Bergen og Trondheim, fikk moderne forstadsområder der befolkningen pendlet inn til bykjernen.
Fra 1970-tallet endret flyttemønsteret seg noe. Nettoinnflyttingen til sentrale strøk avtok. Dette henger sammen med reduserte fødselstall og økende satsning på arbeidsplasser i distriktene. Innføringen av folketrygden i 1967 bidro også til å bremse utflyttingen fra distriktene.
Utover 1980-tallet og fram til i dag har Oslo-området og andre storbyer opplevd sterkere vekst igjen. Dette er delvis på grunn av økt tilflytting fra distriktene, men også innvandring av folk som i stor grad bosetter seg i sentrale strøk.
Kulturmøter
På 1900-tallet har det kommet folk til Norge fra gradvis fjernere strøk. I første omgang kom innvandringen fra naboland, og senere fra det øvrige Europa. Fra 1960-tallet begynte det å komme innvandrere fra andre kontinenter. I mange tilfeller har innvandrerne blitt plassert nederst på den sosiale rangstigen, men hovedmønsteret er at alle innvandrergrupper fra tidligere epoker er klassemessig og sosialt integrert i Norge.
For en innvandrer vil det alltid være vanskelig å møte et nytt samfunn, og å komme til Norge er intet unntak her. Tilpassing til nye samfunn er en smertefull prosess, men i de fleste tilfeller har det lyktes her. Dette er ikke bare tilfelle for dem som har flyttet til Norge fra andre land. På 1950- og 60-tallet ble tilflyttede nordlendinger i Oslo diskriminert på boligmarkedet fordi de ble sett på som brautende, primitive og drikkfeldige.
Kilder
Benum, E. (2015, 25. november). Oslo får drabantbyer. Norgeshistorie. https://www.norgeshistorie.no/velferdsstat-og-vestvending/1840-oslo-far-drabantbyer.html
Brochmann, G. (2015, 25. november). Den nye innvandringen. Norgeshistorie. https://www.norgeshistorie.no/oljealder-og-overflod/1955-den-nye-innvandringen.html
Grimnes, O. K. (2015, 25. november). Flukten til Sverige. Norgeshistorie. https://www.norgeshistorie.no/andre-verdenskrig/1753-flukten-til-sverige.html
Lange, E. (2020, 5. november). Flukten fra landsbygda. Norgeshistorie. https://www.norgeshistorie.no/velferdsstat-og-vestvending/1802-flukten-fra-landsbygda.html
Lorenz, E. (2020, 10. desember). Hitler-flyktninger i Norge. Norgeshistorie. Hentet fra https://www.norgeshistorie.no/forste-verdenskrig-og-mellomkrigstiden/1652-hitler-flyktninger-i-norge.html
Myhre, J. E. (2021, 9. juni). På flyttefot til og innen Norge. Norgeshistorie. Hentet fra https://www.norgeshistorie.no/industrialisering-og-demokrati/1505-pa-flyttefot-til-og-innen-norge.html
Thorsnæs, G. (2022, 19. april). Norges befolkningsutvikling. I Store norske leksikon. https://snl.no/Norge_-_befolkningsutvikling
Tønnesen, M. (2022, 3. mars). Innvandring. I Store norske leksikon. https://snl.no/innvandring
Tønnesen, M. (2022, 8. februar). Migrasjon. I Store norske leksikon. https://snl.no/migrasjon
Tønnesen, M. (2022, 19. april). Utvandring. I Store norske leksikon. https://snl.no/utvandring
Seeberg, M. L. (2015, 25. november). Fra flukt til asyl. Norgeshistorie. https://www.norgeshistorie.no/oljealder-og-overflod/1960-fra-flukt-til-asyl.html
Les original på NDLA →
Befolkningsutvikling og flytting på 1800-tallet
Befolkningsvekst på 1800-tallet
I løpet av 1800-tallet opplevde Norge en sterk befolkningsvekst. I 1801 var folketallet i Norge omtrent 884 000. I 1865 hadde det økt til mer enn 1,7 millioner og i 1875 til over 1,8 millioner. Hva var bakgrunnen for denne sterke befolkningsøkningen?
Det som bestemmer utviklingen av folketallet i et område, er fødselstall, dødstall samt inn- og utflytting. På 1800-tallet holdt fødselstallene seg noenlunde stabile, men dødeligheten gikk ned. Det gjaldt spesielt barnedødeligheten, noe som innebar at flere vokste opp.
Hvorfor gikk dødeligheten ned?
Det er flere årsaker til at dødeligheten i befolkningen gikk ned. Én forklaring er at koppevaksinen ble påbudt i 1810. Selv om forholdsvis få barn døde av kopper, bidro det likevel til å redusere barnedødeligheten. Koppevaksinen ga livsvarig immunitet og kan ha vært med på å redusere dødeligheten også blant voksne.
En annen faktor som kan ha vært minst like viktig, er at folk i løpet av 1800-tallet fikk et bedre og mer balansert kosthold. Spesielt viktig var poteten, som kom for fullt i 1809. Den ga nemlig store og sikrere avlinger. Tidligere spiste folk flest bygg-grøt, men med kombinasjonen av poteter og sild fikk de i seg flere vitaminer, noe som beskyttet dem mot infeksjonssykdommer.
Bedre boforhold i andre halvdel av 1800-tallet hadde også noe å si for nedgangen i dødeligheten. Spesielt etter 1850 begynte man i store deler av landet å bytte ut røykfylte årestuer eller røykstuer med ovn eller peis. Dette ga bedre utlufting og renere hus.
Konsekvenser av befolkningsveksten
I første del av 1800-tallet bodde de aller fleste nordmenn på bygda, men nå skjedde det en endring. Byene og tettstedene vokste, mens befolkningsveksten på bygda stoppet opp.
Befolkningsveksten flater ut på bygda
Den enorme befolkningsveksten i Norge på 1800-tallet førte til at det ikke var nok arbeid til alle i jordbruket. Det var lite nytt land å rydde, samtidig som bedre metoder, blant annet ny teknologi, førte til mindre behov for arbeidskraft i bygdene. Slåmaskiner, treskeverk og potetopptakere gjorde jordbruket mer effektivt. Husmannsvesenet ble gradvis avskaffet i andre halvdel av 1800-tallet, og folk flyttet fra bygdene til byene.
Byvekst og urbanisering
På grunn av den sterke befolkningsveksten i Norge på 1800-tallet holdt folketallet på bygda seg stabilt, mens overskuddsbefolkningen dro til byene for å få jobb. Dermed fikk vi i andre halvdel av 1800-tallet den sterkeste urbaniseringen i Norges historie.
Folk flyttet til byene, der det var nye arbeidsplasser, blant annet innenfor industri. Resultatet ble at de fleste mindre byer opplevde stor vekst, spesielt industribyer som Fredrikstad og Sarpsborg. Også mindre steder uten bystatus, for eksempel Rjukan og Odda, levde først og fremst av industri og vokste fram fra ingenting. Den byen som opplevde den sterkeste veksten, var hovedstaden Kristiania (Oslo).
Andre faktorer som skapte byvekst, var fiskerier, militær virksomhet og turisme. I tillegg vokste det fram "stasjonsbyer", altså viktige kommunikasjonssteder ved veier, havner eller jernbane.
Utvandring
I perioden 1850–1912 var det flere bølger med utvandring fra Norge. Rundt 800 000 nordmenn utvandret til såkalte "oversjøiske land", altså land i andre verdensdeler. Dette utgjorde over en tredjedel av befolkningen. Likevel økte folketallet i Norge på samme tid.
Mange dro til Amerika, men hvorfor var det så mange som dro nettopp dit? Dette kan forklares gjennom såkalte push- og pullfaktorer.
Push-faktorer, eller skyvfaktorer, peker på forhold i hjemlandet som gjør at mennesker ønsker å flytte. I Norge var befolkningsvekst og arbeidsledighet på landsbygda slike forhold.
Pull-faktorer, eller drafaktorer, peker på forhold som gjør et land attraktivt. I USA var det tilgang på dyrkbar jord, og det var gode arbeidsmuligheter. For mange framsto USA som "mulighetenes land".
Kilder
Dyvik, S. (2004). Den demografiske overgangen. Samlaget.
Myhre, J. E. (2020, 21. oktober). Byvekst og bygdemiljø. I Norgeshistorie. Hentet fra https://www.norgeshistorie.no/bygging-av-stat-og-nasjon/1403-byvekst-og-bygdemiljo.html
Myhre, J. E. (2020, 2. november). Byene vokser. I Norgeshistorie. Hentet fra https://www.norgeshistorie.no/industrialisering-og-demokrati/1524-byene-vokser.html
Myhre, J. E. (2020, 2. november). Utvandring fra Norge. I Norgeshistorie. Hentet fra https://www.norgeshistorie.no/industrialisering-og-demokrati/1537-utvandring-fra-norge.html
Myhre, J. E. (2021, 9. juni). På flyttefot til og innen Norge. I Norgeshistorie. Hentet fra https://www.norgeshistorie.no/industrialisering-og-demokrati/1505-pa-flyttefot-til-og-innen-norge.html
Pryser, T. (2006). Norsk historie 1814–1860: frå standssamfunn mot klassesamfunn. Samlaget.
Les original på NDLA →
I løpet av 1800-tallet opplevde Norge en sterk befolkningsvekst. I 1801 var folketallet i Norge omtrent 884 000. I 1865 hadde det økt til mer enn 1,7 millioner og i 1875 til over 1,8 millioner. Hva var bakgrunnen for denne sterke befolkningsøkningen?
Det som bestemmer utviklingen av folketallet i et område, er fødselstall, dødstall samt inn- og utflytting. På 1800-tallet holdt fødselstallene seg noenlunde stabile, men dødeligheten gikk ned. Det gjaldt spesielt barnedødeligheten, noe som innebar at flere vokste opp.
Hvorfor gikk dødeligheten ned?
Det er flere årsaker til at dødeligheten i befolkningen gikk ned. Én forklaring er at koppevaksinen ble påbudt i 1810. Selv om forholdsvis få barn døde av kopper, bidro det likevel til å redusere barnedødeligheten. Koppevaksinen ga livsvarig immunitet og kan ha vært med på å redusere dødeligheten også blant voksne.
En annen faktor som kan ha vært minst like viktig, er at folk i løpet av 1800-tallet fikk et bedre og mer balansert kosthold. Spesielt viktig var poteten, som kom for fullt i 1809. Den ga nemlig store og sikrere avlinger. Tidligere spiste folk flest bygg-grøt, men med kombinasjonen av poteter og sild fikk de i seg flere vitaminer, noe som beskyttet dem mot infeksjonssykdommer.
Bedre boforhold i andre halvdel av 1800-tallet hadde også noe å si for nedgangen i dødeligheten. Spesielt etter 1850 begynte man i store deler av landet å bytte ut røykfylte årestuer eller røykstuer med ovn eller peis. Dette ga bedre utlufting og renere hus.
Konsekvenser av befolkningsveksten
I første del av 1800-tallet bodde de aller fleste nordmenn på bygda, men nå skjedde det en endring. Byene og tettstedene vokste, mens befolkningsveksten på bygda stoppet opp.
Befolkningsveksten flater ut på bygda
Den enorme befolkningsveksten i Norge på 1800-tallet førte til at det ikke var nok arbeid til alle i jordbruket. Det var lite nytt land å rydde, samtidig som bedre metoder, blant annet ny teknologi, førte til mindre behov for arbeidskraft i bygdene. Slåmaskiner, treskeverk og potetopptakere gjorde jordbruket mer effektivt. Husmannsvesenet ble gradvis avskaffet i andre halvdel av 1800-tallet, og folk flyttet fra bygdene til byene.
Byvekst og urbanisering
På grunn av den sterke befolkningsveksten i Norge på 1800-tallet holdt folketallet på bygda seg stabilt, mens overskuddsbefolkningen dro til byene for å få jobb. Dermed fikk vi i andre halvdel av 1800-tallet den sterkeste urbaniseringen i Norges historie.
Folk flyttet til byene, der det var nye arbeidsplasser, blant annet innenfor industri. Resultatet ble at de fleste mindre byer opplevde stor vekst, spesielt industribyer som Fredrikstad og Sarpsborg. Også mindre steder uten bystatus, for eksempel Rjukan og Odda, levde først og fremst av industri og vokste fram fra ingenting. Den byen som opplevde den sterkeste veksten, var hovedstaden Kristiania (Oslo).
Andre faktorer som skapte byvekst, var fiskerier, militær virksomhet og turisme. I tillegg vokste det fram "stasjonsbyer", altså viktige kommunikasjonssteder ved veier, havner eller jernbane.
Utvandring
I perioden 1850–1912 var det flere bølger med utvandring fra Norge. Rundt 800 000 nordmenn utvandret til såkalte "oversjøiske land", altså land i andre verdensdeler. Dette utgjorde over en tredjedel av befolkningen. Likevel økte folketallet i Norge på samme tid.
Mange dro til Amerika, men hvorfor var det så mange som dro nettopp dit? Dette kan forklares gjennom såkalte push- og pullfaktorer.
Push-faktorer, eller skyvfaktorer, peker på forhold i hjemlandet som gjør at mennesker ønsker å flytte. I Norge var befolkningsvekst og arbeidsledighet på landsbygda slike forhold.
Pull-faktorer, eller drafaktorer, peker på forhold som gjør et land attraktivt. I USA var det tilgang på dyrkbar jord, og det var gode arbeidsmuligheter. For mange framsto USA som "mulighetenes land".
Kilder
Dyvik, S. (2004). Den demografiske overgangen. Samlaget.
Myhre, J. E. (2020, 21. oktober). Byvekst og bygdemiljø. I Norgeshistorie. Hentet fra https://www.norgeshistorie.no/bygging-av-stat-og-nasjon/1403-byvekst-og-bygdemiljo.html
Myhre, J. E. (2020, 2. november). Byene vokser. I Norgeshistorie. Hentet fra https://www.norgeshistorie.no/industrialisering-og-demokrati/1524-byene-vokser.html
Myhre, J. E. (2020, 2. november). Utvandring fra Norge. I Norgeshistorie. Hentet fra https://www.norgeshistorie.no/industrialisering-og-demokrati/1537-utvandring-fra-norge.html
Myhre, J. E. (2021, 9. juni). På flyttefot til og innen Norge. I Norgeshistorie. Hentet fra https://www.norgeshistorie.no/industrialisering-og-demokrati/1505-pa-flyttefot-til-og-innen-norge.html
Pryser, T. (2006). Norsk historie 1814–1860: frå standssamfunn mot klassesamfunn. Samlaget.
Les original på NDLA →
Befolkningsutvikling og flytting på 1800-tallet
Befolkningsvekst på 1800-tallet
I løpet av 1800-tallet opplevde Norge en sterk befolkningsvekst. I 1801 var folketallet i Norge omtrent 884 000. I 1865 hadde det økt til mer enn 1,7 millioner og i 1875 til over 1,8 millioner. Hva var bakgrunnen for denne sterke befolkningsøkningen?
Det som bestemmer utviklingen av folketallet i et område, er fødselstall, dødstall samt inn- og utflytting. På 1800-tallet holdt fødselstallene seg noenlunde stabile, men dødeligheten gikk ned. Det gjaldt spesielt barnedødeligheten, noe som innebar at flere vokste opp.
Hvorfor gikk dødeligheten ned?
Det er flere årsaker til at dødeligheten i befolkningen gikk ned. Én forklaring er at koppevaksinen ble påbudt i 1810. Selv om forholdsvis få barn døde av kopper, bidro det likevel til å redusere barnedødeligheten. Koppevaksinen ga livsvarig immunitet og kan ha vært med på å redusere dødeligheten også blant voksne.
En annen faktor som kan ha vært minst like viktig, er at folk i løpet av 1800-tallet fikk et bedre og mer balansert kosthold. Spesielt viktig var poteten, som kom for fullt i 1809. Den ga nemlig store og sikrere avlinger. Tidligere spiste folk flest bygg-grøt, men med kombinasjonen av poteter og sild fikk de i seg flere vitaminer, noe som beskyttet dem mot infeksjonssykdommer.
Bedre boforhold i andre halvdel av 1800-tallet hadde også noe å si for nedgangen i dødeligheten. Spesielt etter 1850 begynte man i store deler av landet å bytte ut røykfylte årestuer eller røykstuer med ovn eller peis. Dette ga bedre utlufting og renere hus.
Konsekvenser av befolkningsveksten
I første del av 1800-tallet bodde de aller fleste nordmenn på bygda, men nå skjedde det en endring. Byene og tettstedene vokste, mens befolkningsveksten på bygda stoppet opp.
Befolkningsveksten flater ut på bygda
Den enorme befolkningsveksten i Norge på 1800-tallet førte til at det ikke var nok arbeid til alle i jordbruket. Det var lite nytt land å rydde, samtidig som bedre metoder, blant annet ny teknologi, førte til mindre behov for arbeidskraft i bygdene. Slåmaskiner, treskeverk og potetopptakere gjorde jordbruket mer effektivt. Husmannsvesenet ble gradvis avskaffet i andre halvdel av 1800-tallet, og folk flyttet fra bygdene til byene.
Byvekst og urbanisering
På grunn av den sterke befolkningsveksten i Norge på 1800-tallet holdt folketallet på bygda seg stabilt, mens overskuddsbefolkningen dro til byene for å få jobb. Dermed fikk vi i andre halvdel av 1800-tallet den sterkeste urbaniseringen i Norges historie.
Folk flyttet til byene, der det var nye arbeidsplasser, blant annet innenfor industri. Resultatet ble at de fleste mindre byer opplevde stor vekst, spesielt industribyer som Fredrikstad og Sarpsborg. Også mindre steder uten bystatus, for eksempel Rjukan og Odda, levde først og fremst av industri og vokste fram fra ingenting. Den byen som opplevde den sterkeste veksten, var hovedstaden Kristiania (Oslo).
Andre faktorer som skapte byvekst, var fiskerier, militær virksomhet og turisme. I tillegg vokste det fram "stasjonsbyer", altså viktige kommunikasjonssteder ved veier, havner eller jernbane.
Utvandring
I perioden 1850–1912 var det flere bølger med utvandring fra Norge. Rundt 800 000 nordmenn utvandret til såkalte "oversjøiske land", altså land i andre verdensdeler. Dette utgjorde over en tredjedel av befolkningen. Likevel økte folketallet i Norge på samme tid.
Mange dro til Amerika, men hvorfor var det så mange som dro nettopp dit? Dette kan forklares gjennom såkalte push- og pullfaktorer.
Push-faktorer, eller skyvfaktorer, peker på forhold i hjemlandet som gjør at mennesker ønsker å flytte. I Norge var befolkningsvekst og arbeidsledighet på landsbygda slike forhold.
Pull-faktorer, eller drafaktorer, peker på forhold som gjør et land attraktivt. I USA var det tilgang på dyrkbar jord, og det var gode arbeidsmuligheter. For mange framsto USA som "mulighetenes land".
Kilder
Dyvik, S. (2004). Den demografiske overgangen. Samlaget.
Myhre, J. E. (2020, 21. oktober). Byvekst og bygdemiljø. I Norgeshistorie. Hentet fra https://www.norgeshistorie.no/bygging-av-stat-og-nasjon/1403-byvekst-og-bygdemiljo.html
Myhre, J. E. (2020, 2. november). Byene vokser. I Norgeshistorie. Hentet fra https://www.norgeshistorie.no/industrialisering-og-demokrati/1524-byene-vokser.html
Myhre, J. E. (2020, 2. november). Utvandring fra Norge. I Norgeshistorie. Hentet fra https://www.norgeshistorie.no/industrialisering-og-demokrati/1537-utvandring-fra-norge.html
Myhre, J. E. (2021, 9. juni). På flyttefot til og innen Norge. I Norgeshistorie. Hentet fra https://www.norgeshistorie.no/industrialisering-og-demokrati/1505-pa-flyttefot-til-og-innen-norge.html
Pryser, T. (2006). Norsk historie 1814–1860: frå standssamfunn mot klassesamfunn. Samlaget.
Les original på NDLA →
I løpet av 1800-tallet opplevde Norge en sterk befolkningsvekst. I 1801 var folketallet i Norge omtrent 884 000. I 1865 hadde det økt til mer enn 1,7 millioner og i 1875 til over 1,8 millioner. Hva var bakgrunnen for denne sterke befolkningsøkningen?
Det som bestemmer utviklingen av folketallet i et område, er fødselstall, dødstall samt inn- og utflytting. På 1800-tallet holdt fødselstallene seg noenlunde stabile, men dødeligheten gikk ned. Det gjaldt spesielt barnedødeligheten, noe som innebar at flere vokste opp.
Hvorfor gikk dødeligheten ned?
Det er flere årsaker til at dødeligheten i befolkningen gikk ned. Én forklaring er at koppevaksinen ble påbudt i 1810. Selv om forholdsvis få barn døde av kopper, bidro det likevel til å redusere barnedødeligheten. Koppevaksinen ga livsvarig immunitet og kan ha vært med på å redusere dødeligheten også blant voksne.
En annen faktor som kan ha vært minst like viktig, er at folk i løpet av 1800-tallet fikk et bedre og mer balansert kosthold. Spesielt viktig var poteten, som kom for fullt i 1809. Den ga nemlig store og sikrere avlinger. Tidligere spiste folk flest bygg-grøt, men med kombinasjonen av poteter og sild fikk de i seg flere vitaminer, noe som beskyttet dem mot infeksjonssykdommer.
Bedre boforhold i andre halvdel av 1800-tallet hadde også noe å si for nedgangen i dødeligheten. Spesielt etter 1850 begynte man i store deler av landet å bytte ut røykfylte årestuer eller røykstuer med ovn eller peis. Dette ga bedre utlufting og renere hus.
Konsekvenser av befolkningsveksten
I første del av 1800-tallet bodde de aller fleste nordmenn på bygda, men nå skjedde det en endring. Byene og tettstedene vokste, mens befolkningsveksten på bygda stoppet opp.
Befolkningsveksten flater ut på bygda
Den enorme befolkningsveksten i Norge på 1800-tallet førte til at det ikke var nok arbeid til alle i jordbruket. Det var lite nytt land å rydde, samtidig som bedre metoder, blant annet ny teknologi, førte til mindre behov for arbeidskraft i bygdene. Slåmaskiner, treskeverk og potetopptakere gjorde jordbruket mer effektivt. Husmannsvesenet ble gradvis avskaffet i andre halvdel av 1800-tallet, og folk flyttet fra bygdene til byene.
Byvekst og urbanisering
På grunn av den sterke befolkningsveksten i Norge på 1800-tallet holdt folketallet på bygda seg stabilt, mens overskuddsbefolkningen dro til byene for å få jobb. Dermed fikk vi i andre halvdel av 1800-tallet den sterkeste urbaniseringen i Norges historie.
Folk flyttet til byene, der det var nye arbeidsplasser, blant annet innenfor industri. Resultatet ble at de fleste mindre byer opplevde stor vekst, spesielt industribyer som Fredrikstad og Sarpsborg. Også mindre steder uten bystatus, for eksempel Rjukan og Odda, levde først og fremst av industri og vokste fram fra ingenting. Den byen som opplevde den sterkeste veksten, var hovedstaden Kristiania (Oslo).
Andre faktorer som skapte byvekst, var fiskerier, militær virksomhet og turisme. I tillegg vokste det fram "stasjonsbyer", altså viktige kommunikasjonssteder ved veier, havner eller jernbane.
Utvandring
I perioden 1850–1912 var det flere bølger med utvandring fra Norge. Rundt 800 000 nordmenn utvandret til såkalte "oversjøiske land", altså land i andre verdensdeler. Dette utgjorde over en tredjedel av befolkningen. Likevel økte folketallet i Norge på samme tid.
Mange dro til Amerika, men hvorfor var det så mange som dro nettopp dit? Dette kan forklares gjennom såkalte push- og pullfaktorer.
Push-faktorer, eller skyvfaktorer, peker på forhold i hjemlandet som gjør at mennesker ønsker å flytte. I Norge var befolkningsvekst og arbeidsledighet på landsbygda slike forhold.
Pull-faktorer, eller drafaktorer, peker på forhold som gjør et land attraktivt. I USA var det tilgang på dyrkbar jord, og det var gode arbeidsmuligheter. For mange framsto USA som "mulighetenes land".
Kilder
Dyvik, S. (2004). Den demografiske overgangen. Samlaget.
Myhre, J. E. (2020, 21. oktober). Byvekst og bygdemiljø. I Norgeshistorie. Hentet fra https://www.norgeshistorie.no/bygging-av-stat-og-nasjon/1403-byvekst-og-bygdemiljo.html
Myhre, J. E. (2020, 2. november). Byene vokser. I Norgeshistorie. Hentet fra https://www.norgeshistorie.no/industrialisering-og-demokrati/1524-byene-vokser.html
Myhre, J. E. (2020, 2. november). Utvandring fra Norge. I Norgeshistorie. Hentet fra https://www.norgeshistorie.no/industrialisering-og-demokrati/1537-utvandring-fra-norge.html
Myhre, J. E. (2021, 9. juni). På flyttefot til og innen Norge. I Norgeshistorie. Hentet fra https://www.norgeshistorie.no/industrialisering-og-demokrati/1505-pa-flyttefot-til-og-innen-norge.html
Pryser, T. (2006). Norsk historie 1814–1860: frå standssamfunn mot klassesamfunn. Samlaget.
Les original på NDLA →
Crossings 200: Utvandrerjubileet 2025
Hvem reiste med "Restauration"?
Skipet Restauration seilte fra Stavanger til New York den 4. juli 1825. Denne første seilasen regnes som starten på den organiserte utvandringen fra Norge til Amerika.
Det var 45 passasjerer om bord. De var kvekere, eller de sympatiserte med kvekerne, og søkte trosfrihet i Amerika. Kapteinen selv, Lars Larsen Geilane, var kveker og leder for gruppa. De øvrige var fra Tysvær og noen andre byger i Rogaland, og følte seg forfulgt i Norge i en periode hvor alle nordmenn var forpliktet til å stå i statskirken. Dette var ikke fattige mennesker. De hadde selv skaffet penger til å kjøpe fartøyet og forsyninger for reisen.
Jubileumsåret 2025
"Crossings 200" er en del av Nasjonaljubileet 2030 – Norge i tusen år, og temaet for utvandringsjubileet er migrasjon og identitet. I løpet av året skal de ikke bare se på den historiske utvandringen fra Norge, men også på dagens innvandring til Norge.
Utvandringen fra Norge skjedde fra veldige mange steder i landet. I vår tid er det mange, både barn og voksne, som har opplevd å komme til Norge fra et annet land. Og når folk migrerer, altså flytter på seg, gjør noe med identiteten.
Det er Norsk utvandrermuseum som har hovedansvar for jubileet, men mange andre museer og institusjoner er med og har sine arrangementer. Kanskje fins det arrangementer i ditt lokalmiljø også?
Tenk over
Utvandringsjubileet skriver: "Ett lands utvandrer er et annet lands innvandrer, da som nå. Hvordan kan vi sammenligne de to? Hva er likheter og forskjeller?"
Hva tror du? Hva kan likhetene være mellom de som utvandret til Amerika, og de som kommer hit til Norge fra andre land?
Utvandringen fra Norge
800 000 nordmenn utvandret i perioden 1830 til 1920. De aller fleste utvandret til Amerika, mens noen reiste til andre verdensdeler, som Australia og Sør-Amerika. Til Nord-Amerika regner vi med at utvandringen skjedde i tre store bølger, særlig fra 1860-årene. I 1882 var det så mange som 28 000 mennesker som emigrerte fra Norge.
I begynnelsen var utvandringen særlig stor fra fjordbygdene på Vestlandet og fra fjellbygder på Østlandet. Etter hvert som ryktene om mulighetene i Amerika spredte seg, ble det utvandring fra byene også.
Kilder
Myhre, J. E. (2025, 23. juni). Utvandring fra Norge. Norgeshistorie.no. https://www.norgeshistorie.no/industrialisering-og-demokrati/1537-utvandring-fra-norge.html
Nerbøvik, J. (2025 4. juli). Utvandringa frå Noreg til Nord-Amerika. I Store norske leksikon. https://snl.no/Utvandringa_fr%C3%A5_Noreg_til_Nord-Amerika
Norsk utvandrermuseum. (u.å.). 200 år med norsk-amerikansk historie. Har vi egentlig lært noe? CROSSINGS 200 1825–2025. Norge & Nord-Amerika. Hentet 22. august 2025 fra https://utvandrermuseet.no/2025
Norsk utvandrermuseum. (u.å.). Restauration. CROSSINGS 200 1825–2025.Norge og Nord-Amerika. Hentet 22. august 2025 fra https://utvandrermuseet.no/2025/restauration
Les original på NDLA →
Skipet Restauration seilte fra Stavanger til New York den 4. juli 1825. Denne første seilasen regnes som starten på den organiserte utvandringen fra Norge til Amerika.
Det var 45 passasjerer om bord. De var kvekere, eller de sympatiserte med kvekerne, og søkte trosfrihet i Amerika. Kapteinen selv, Lars Larsen Geilane, var kveker og leder for gruppa. De øvrige var fra Tysvær og noen andre byger i Rogaland, og følte seg forfulgt i Norge i en periode hvor alle nordmenn var forpliktet til å stå i statskirken. Dette var ikke fattige mennesker. De hadde selv skaffet penger til å kjøpe fartøyet og forsyninger for reisen.
Jubileumsåret 2025
"Crossings 200" er en del av Nasjonaljubileet 2030 – Norge i tusen år, og temaet for utvandringsjubileet er migrasjon og identitet. I løpet av året skal de ikke bare se på den historiske utvandringen fra Norge, men også på dagens innvandring til Norge.
Utvandringen fra Norge skjedde fra veldige mange steder i landet. I vår tid er det mange, både barn og voksne, som har opplevd å komme til Norge fra et annet land. Og når folk migrerer, altså flytter på seg, gjør noe med identiteten.
Det er Norsk utvandrermuseum som har hovedansvar for jubileet, men mange andre museer og institusjoner er med og har sine arrangementer. Kanskje fins det arrangementer i ditt lokalmiljø også?
Tenk over
Utvandringsjubileet skriver: "Ett lands utvandrer er et annet lands innvandrer, da som nå. Hvordan kan vi sammenligne de to? Hva er likheter og forskjeller?"
Hva tror du? Hva kan likhetene være mellom de som utvandret til Amerika, og de som kommer hit til Norge fra andre land?
Utvandringen fra Norge
800 000 nordmenn utvandret i perioden 1830 til 1920. De aller fleste utvandret til Amerika, mens noen reiste til andre verdensdeler, som Australia og Sør-Amerika. Til Nord-Amerika regner vi med at utvandringen skjedde i tre store bølger, særlig fra 1860-årene. I 1882 var det så mange som 28 000 mennesker som emigrerte fra Norge.
I begynnelsen var utvandringen særlig stor fra fjordbygdene på Vestlandet og fra fjellbygder på Østlandet. Etter hvert som ryktene om mulighetene i Amerika spredte seg, ble det utvandring fra byene også.
Kilder
Myhre, J. E. (2025, 23. juni). Utvandring fra Norge. Norgeshistorie.no. https://www.norgeshistorie.no/industrialisering-og-demokrati/1537-utvandring-fra-norge.html
Nerbøvik, J. (2025 4. juli). Utvandringa frå Noreg til Nord-Amerika. I Store norske leksikon. https://snl.no/Utvandringa_fr%C3%A5_Noreg_til_Nord-Amerika
Norsk utvandrermuseum. (u.å.). 200 år med norsk-amerikansk historie. Har vi egentlig lært noe? CROSSINGS 200 1825–2025. Norge & Nord-Amerika. Hentet 22. august 2025 fra https://utvandrermuseet.no/2025
Norsk utvandrermuseum. (u.å.). Restauration. CROSSINGS 200 1825–2025.Norge og Nord-Amerika. Hentet 22. august 2025 fra https://utvandrermuseet.no/2025/restauration
Les original på NDLA →
Crossings 200: Utvandrerjubileet 2025
Hvem reiste med "Restauration"?
Skipet Restauration seilte fra Stavanger til New York den 4. juli 1825. Denne første seilasen regnes som starten på den organiserte utvandringen fra Norge til Amerika.
Det var 45 passasjerer om bord. De var kvekere, eller de sympatiserte med kvekerne, og søkte trosfrihet i Amerika. Kapteinen selv, Lars Larsen Geilane, var kveker og leder for gruppa. De øvrige var fra Tysvær og noen andre byger i Rogaland, og følte seg forfulgt i Norge i en periode hvor alle nordmenn var forpliktet til å stå i statskirken. Dette var ikke fattige mennesker. De hadde selv skaffet penger til å kjøpe fartøyet og forsyninger for reisen.
Jubileumsåret 2025
"Crossings 200" er en del av Nasjonaljubileet 2030 – Norge i tusen år, og temaet for utvandringsjubileet er migrasjon og identitet. I løpet av året skal de ikke bare se på den historiske utvandringen fra Norge, men også på dagens innvandring til Norge.
Utvandringen fra Norge skjedde fra veldige mange steder i landet. I vår tid er det mange, både barn og voksne, som har opplevd å komme til Norge fra et annet land. Og når folk migrerer, altså flytter på seg, gjør noe med identiteten.
Det er Norsk utvandrermuseum som har hovedansvar for jubileet, men mange andre museer og institusjoner er med og har sine arrangementer. Kanskje fins det arrangementer i ditt lokalmiljø også?
Tenk over
Utvandringsjubileet skriver: "Ett lands utvandrer er et annet lands innvandrer, da som nå. Hvordan kan vi sammenligne de to? Hva er likheter og forskjeller?"
Hva tror du? Hva kan likhetene være mellom de som utvandret til Amerika, og de som kommer hit til Norge fra andre land?
Utvandringen fra Norge
800 000 nordmenn utvandret i perioden 1830 til 1920. De aller fleste utvandret til Amerika, mens noen reiste til andre verdensdeler, som Australia og Sør-Amerika. Til Nord-Amerika regner vi med at utvandringen skjedde i tre store bølger, særlig fra 1860-årene. I 1882 var det så mange som 28 000 mennesker som emigrerte fra Norge.
I begynnelsen var utvandringen særlig stor fra fjordbygdene på Vestlandet og fra fjellbygder på Østlandet. Etter hvert som ryktene om mulighetene i Amerika spredte seg, ble det utvandring fra byene også.
Kilder
Myhre, J. E. (2025, 23. juni). Utvandring fra Norge. Norgeshistorie.no. https://www.norgeshistorie.no/industrialisering-og-demokrati/1537-utvandring-fra-norge.html
Nerbøvik, J. (2025 4. juli). Utvandringa frå Noreg til Nord-Amerika. I Store norske leksikon. https://snl.no/Utvandringa_fr%C3%A5_Noreg_til_Nord-Amerika
Norsk utvandrermuseum. (u.å.). 200 år med norsk-amerikansk historie. Har vi egentlig lært noe? CROSSINGS 200 1825–2025. Norge & Nord-Amerika. Hentet 22. august 2025 fra https://utvandrermuseet.no/2025
Norsk utvandrermuseum. (u.å.). Restauration. CROSSINGS 200 1825–2025.Norge og Nord-Amerika. Hentet 22. august 2025 fra https://utvandrermuseet.no/2025/restauration
Les original på NDLA →
Skipet Restauration seilte fra Stavanger til New York den 4. juli 1825. Denne første seilasen regnes som starten på den organiserte utvandringen fra Norge til Amerika.
Det var 45 passasjerer om bord. De var kvekere, eller de sympatiserte med kvekerne, og søkte trosfrihet i Amerika. Kapteinen selv, Lars Larsen Geilane, var kveker og leder for gruppa. De øvrige var fra Tysvær og noen andre byger i Rogaland, og følte seg forfulgt i Norge i en periode hvor alle nordmenn var forpliktet til å stå i statskirken. Dette var ikke fattige mennesker. De hadde selv skaffet penger til å kjøpe fartøyet og forsyninger for reisen.
Jubileumsåret 2025
"Crossings 200" er en del av Nasjonaljubileet 2030 – Norge i tusen år, og temaet for utvandringsjubileet er migrasjon og identitet. I løpet av året skal de ikke bare se på den historiske utvandringen fra Norge, men også på dagens innvandring til Norge.
Utvandringen fra Norge skjedde fra veldige mange steder i landet. I vår tid er det mange, både barn og voksne, som har opplevd å komme til Norge fra et annet land. Og når folk migrerer, altså flytter på seg, gjør noe med identiteten.
Det er Norsk utvandrermuseum som har hovedansvar for jubileet, men mange andre museer og institusjoner er med og har sine arrangementer. Kanskje fins det arrangementer i ditt lokalmiljø også?
Tenk over
Utvandringsjubileet skriver: "Ett lands utvandrer er et annet lands innvandrer, da som nå. Hvordan kan vi sammenligne de to? Hva er likheter og forskjeller?"
Hva tror du? Hva kan likhetene være mellom de som utvandret til Amerika, og de som kommer hit til Norge fra andre land?
Utvandringen fra Norge
800 000 nordmenn utvandret i perioden 1830 til 1920. De aller fleste utvandret til Amerika, mens noen reiste til andre verdensdeler, som Australia og Sør-Amerika. Til Nord-Amerika regner vi med at utvandringen skjedde i tre store bølger, særlig fra 1860-årene. I 1882 var det så mange som 28 000 mennesker som emigrerte fra Norge.
I begynnelsen var utvandringen særlig stor fra fjordbygdene på Vestlandet og fra fjellbygder på Østlandet. Etter hvert som ryktene om mulighetene i Amerika spredte seg, ble det utvandring fra byene også.
Kilder
Myhre, J. E. (2025, 23. juni). Utvandring fra Norge. Norgeshistorie.no. https://www.norgeshistorie.no/industrialisering-og-demokrati/1537-utvandring-fra-norge.html
Nerbøvik, J. (2025 4. juli). Utvandringa frå Noreg til Nord-Amerika. I Store norske leksikon. https://snl.no/Utvandringa_fr%C3%A5_Noreg_til_Nord-Amerika
Norsk utvandrermuseum. (u.å.). 200 år med norsk-amerikansk historie. Har vi egentlig lært noe? CROSSINGS 200 1825–2025. Norge & Nord-Amerika. Hentet 22. august 2025 fra https://utvandrermuseet.no/2025
Norsk utvandrermuseum. (u.å.). Restauration. CROSSINGS 200 1825–2025.Norge og Nord-Amerika. Hentet 22. august 2025 fra https://utvandrermuseet.no/2025/restauration
Les original på NDLA →
Nordmennene har aldri vært alene i verden
Du kan også lese artikkelen "Nordmennene har aldri vært alene i verden", skrevet av Erling Sandmo, på Norgeshistorie .
Globaliseringen er ikke noen ny prosess. Foreningen med Danmark og nærheten til Sverige ga sterke globaliserende impulser til norsk historie gjennom hele vår periode. En annen viktig impuls var den selvsagte kontakten med de andre landene i Nord-Europa.
På Sørvestlandskysten var det ganske vanlig for unge kvinner å søke tjeneste i Amsterdam. Borgerskapet i de norske byene regnet deres erfaringer i utlandet som en verdifull kvalifikasjon. Mennene reiste ut for å finne arbeid som sjøfolk, og i perioder var så mange som hver syvende sjømann i den store nederlandske fjernhandelsflåten norsk.
De vendte hjem ikke bare med penger, men med kauriskjell, musikkinstrumenter, malaria, underlige historier og fremmede språk. Kontaktflatene mot en stadig større verden er dermed blitt flere og flere – for flere og flere.
Hverdagens kulturmøter
Når bønder og borgere gikk på fest og skulle danse, var det som regel til musikk fra lokale spillemenn. Disse musikerne kom med egne, håndskrevne notebøker med stykker de hadde samlet selv, og mange av disse bøkene er bevart.
De viser at Norge var del av en felles europeisk musikkultur, der dansesatser fra Frankrike, Tyskland og England sirkulerte fritt og ble fremført på lokal maner. Melodier som norske bønder danset til, vil i dag være kjent for eksempel fra Bachs Goldberg-variasjoner.
Den dansk-norske slavehandelen
I mer strukturelt henseende var det eneveldige Danmark-Norge ikke bare en forening av to stater, men en kolonimakt og en aktør i den internasjonale handelen. Mest omtalt er slavehandelen, der Danmark-Norge var en betydelig aktør. Skipene seilte fra København til det dansk-norske nettverket av slavefort på Gullkysten, vest i Afrika. Det mest kjente er Christiansborg, som ligger i Accra, den nåværende hovedstaden i Ghana.
I Afrika byttet slavehandlerne bort europeiske varer, særlig våpen og brennevin, mot slaver, som de så først og fremst fraktet til Karibia og til de danske koloniøyene der. Viktigst var St. Croix, der slavene arbeidet på sukkerplantasjer under fryktelige forhold. Skipene vendte så tilbake til København med varer fra koloniene.
Dette var den dansk-norske varianten av den såkalte trekanthandelen, som var slaveøkonomiens infrastruktur: Man fraktet varer til Afrika, kjøpte slaver som man transporterte til Amerika, og tok så med kolonivarer til Europa. I 1792 kom det en lov som forbød all slavehandel fra og med 1803. Loven var den første i sitt slag, men slaveriet som sådan ble ikke forbudt før i 1848.
Trankebar: sjørøvere og misjonærer
Om vi ser bort fra slaveøyene og Grønland, som i en viss forstand fremdeles kan sies å være en dansk koloni, var den viktigste dansk-norske kolonien i vår periode handelsstasjonen Trankebar, som ligger på østsiden av Sør-India. Kolonien ble opprettet i 1620, fire år etter grunnleggelsen av Danske ostindisk Kompani.
Gjennom det meste av 1600-tallet var kontakten mellom Danmark-Norge og Trankebar begrenset, og handelsstasjonens økonomi var først og fremst basert på den regionale handelen og sjørøveri. På 1700-tallet ble kontakten tilbake til København mer regelmessig, og handelen med asiatiske varer ble ganske omfattende: Sansen for det eksotiske var sterk, og "orientalske" motiver var fremtredende i både kunst, musikk og design.
Mot slutten av 1700-tallet gikk det sterkt tilbake med handelen i Trankebar, og da Danmark solgte kolonien til Storbritannia i 1845, var det lenge siden den hadde hatt noen økonomisk betydning. Den direkte kontakten med den danske og norske befolkningen hadde likevel gitt viktige kulturelle impulser gjennom to århundrer. En bemerkelsesverdig impuls i motsatt retning var det at Trankebar var basen for historiens første lutherske misjon, etablert i 1706.
Se NRKs program om nordmenns reiser til Amsterdam på 1600- og 1700-tallet:
Lenke til opprinnelig artikkelArtikkel: Nordmennene har aldri vært alene i verden
Les original på NDLA →
Globaliseringen er ikke noen ny prosess. Foreningen med Danmark og nærheten til Sverige ga sterke globaliserende impulser til norsk historie gjennom hele vår periode. En annen viktig impuls var den selvsagte kontakten med de andre landene i Nord-Europa.
På Sørvestlandskysten var det ganske vanlig for unge kvinner å søke tjeneste i Amsterdam. Borgerskapet i de norske byene regnet deres erfaringer i utlandet som en verdifull kvalifikasjon. Mennene reiste ut for å finne arbeid som sjøfolk, og i perioder var så mange som hver syvende sjømann i den store nederlandske fjernhandelsflåten norsk.
De vendte hjem ikke bare med penger, men med kauriskjell, musikkinstrumenter, malaria, underlige historier og fremmede språk. Kontaktflatene mot en stadig større verden er dermed blitt flere og flere – for flere og flere.
Hverdagens kulturmøter
Når bønder og borgere gikk på fest og skulle danse, var det som regel til musikk fra lokale spillemenn. Disse musikerne kom med egne, håndskrevne notebøker med stykker de hadde samlet selv, og mange av disse bøkene er bevart.
De viser at Norge var del av en felles europeisk musikkultur, der dansesatser fra Frankrike, Tyskland og England sirkulerte fritt og ble fremført på lokal maner. Melodier som norske bønder danset til, vil i dag være kjent for eksempel fra Bachs Goldberg-variasjoner.
Den dansk-norske slavehandelen
I mer strukturelt henseende var det eneveldige Danmark-Norge ikke bare en forening av to stater, men en kolonimakt og en aktør i den internasjonale handelen. Mest omtalt er slavehandelen, der Danmark-Norge var en betydelig aktør. Skipene seilte fra København til det dansk-norske nettverket av slavefort på Gullkysten, vest i Afrika. Det mest kjente er Christiansborg, som ligger i Accra, den nåværende hovedstaden i Ghana.
I Afrika byttet slavehandlerne bort europeiske varer, særlig våpen og brennevin, mot slaver, som de så først og fremst fraktet til Karibia og til de danske koloniøyene der. Viktigst var St. Croix, der slavene arbeidet på sukkerplantasjer under fryktelige forhold. Skipene vendte så tilbake til København med varer fra koloniene.
Dette var den dansk-norske varianten av den såkalte trekanthandelen, som var slaveøkonomiens infrastruktur: Man fraktet varer til Afrika, kjøpte slaver som man transporterte til Amerika, og tok så med kolonivarer til Europa. I 1792 kom det en lov som forbød all slavehandel fra og med 1803. Loven var den første i sitt slag, men slaveriet som sådan ble ikke forbudt før i 1848.
Trankebar: sjørøvere og misjonærer
Om vi ser bort fra slaveøyene og Grønland, som i en viss forstand fremdeles kan sies å være en dansk koloni, var den viktigste dansk-norske kolonien i vår periode handelsstasjonen Trankebar, som ligger på østsiden av Sør-India. Kolonien ble opprettet i 1620, fire år etter grunnleggelsen av Danske ostindisk Kompani.
Gjennom det meste av 1600-tallet var kontakten mellom Danmark-Norge og Trankebar begrenset, og handelsstasjonens økonomi var først og fremst basert på den regionale handelen og sjørøveri. På 1700-tallet ble kontakten tilbake til København mer regelmessig, og handelen med asiatiske varer ble ganske omfattende: Sansen for det eksotiske var sterk, og "orientalske" motiver var fremtredende i både kunst, musikk og design.
Mot slutten av 1700-tallet gikk det sterkt tilbake med handelen i Trankebar, og da Danmark solgte kolonien til Storbritannia i 1845, var det lenge siden den hadde hatt noen økonomisk betydning. Den direkte kontakten med den danske og norske befolkningen hadde likevel gitt viktige kulturelle impulser gjennom to århundrer. En bemerkelsesverdig impuls i motsatt retning var det at Trankebar var basen for historiens første lutherske misjon, etablert i 1706.
Se NRKs program om nordmenns reiser til Amsterdam på 1600- og 1700-tallet:
Lenke til opprinnelig artikkelArtikkel: Nordmennene har aldri vært alene i verden
Les original på NDLA →
Nordmennene har aldri vært alene i verden
Du kan også lese artikkelen "Nordmennene har aldri vært alene i verden", skrevet av Erling Sandmo, på Norgeshistorie .
Globaliseringen er ikke noen ny prosess. Foreningen med Danmark og nærheten til Sverige ga sterke globaliserende impulser til norsk historie gjennom hele vår periode. En annen viktig impuls var den selvsagte kontakten med de andre landene i Nord-Europa.
På Sørvestlandskysten var det ganske vanlig for unge kvinner å søke tjeneste i Amsterdam. Borgerskapet i de norske byene regnet deres erfaringer i utlandet som en verdifull kvalifikasjon. Mennene reiste ut for å finne arbeid som sjøfolk, og i perioder var så mange som hver syvende sjømann i den store nederlandske fjernhandelsflåten norsk.
De vendte hjem ikke bare med penger, men med kauriskjell, musikkinstrumenter, malaria, underlige historier og fremmede språk. Kontaktflatene mot en stadig større verden er dermed blitt flere og flere – for flere og flere.
Hverdagens kulturmøter
Når bønder og borgere gikk på fest og skulle danse, var det som regel til musikk fra lokale spillemenn. Disse musikerne kom med egne, håndskrevne notebøker med stykker de hadde samlet selv, og mange av disse bøkene er bevart.
De viser at Norge var del av en felles europeisk musikkultur, der dansesatser fra Frankrike, Tyskland og England sirkulerte fritt og ble fremført på lokal maner. Melodier som norske bønder danset til, vil i dag være kjent for eksempel fra Bachs Goldberg-variasjoner.
Den dansk-norske slavehandelen
I mer strukturelt henseende var det eneveldige Danmark-Norge ikke bare en forening av to stater, men en kolonimakt og en aktør i den internasjonale handelen. Mest omtalt er slavehandelen, der Danmark-Norge var en betydelig aktør. Skipene seilte fra København til det dansk-norske nettverket av slavefort på Gullkysten, vest i Afrika. Det mest kjente er Christiansborg, som ligger i Accra, den nåværende hovedstaden i Ghana.
I Afrika byttet slavehandlerne bort europeiske varer, særlig våpen og brennevin, mot slaver, som de så først og fremst fraktet til Karibia og til de danske koloniøyene der. Viktigst var St. Croix, der slavene arbeidet på sukkerplantasjer under fryktelige forhold. Skipene vendte så tilbake til København med varer fra koloniene.
Dette var den dansk-norske varianten av den såkalte trekanthandelen, som var slaveøkonomiens infrastruktur: Man fraktet varer til Afrika, kjøpte slaver som man transporterte til Amerika, og tok så med kolonivarer til Europa. I 1792 kom det en lov som forbød all slavehandel fra og med 1803. Loven var den første i sitt slag, men slaveriet som sådan ble ikke forbudt før i 1848.
Trankebar: sjørøvere og misjonærer
Om vi ser bort fra slaveøyene og Grønland, som i en viss forstand fremdeles kan sies å være en dansk koloni, var den viktigste dansk-norske kolonien i vår periode handelsstasjonen Trankebar, som ligger på østsiden av Sør-India. Kolonien ble opprettet i 1620, fire år etter grunnleggelsen av Danske ostindisk Kompani.
Gjennom det meste av 1600-tallet var kontakten mellom Danmark-Norge og Trankebar begrenset, og handelsstasjonens økonomi var først og fremst basert på den regionale handelen og sjørøveri. På 1700-tallet ble kontakten tilbake til København mer regelmessig, og handelen med asiatiske varer ble ganske omfattende: Sansen for det eksotiske var sterk, og "orientalske" motiver var fremtredende i både kunst, musikk og design.
Mot slutten av 1700-tallet gikk det sterkt tilbake med handelen i Trankebar, og da Danmark solgte kolonien til Storbritannia i 1845, var det lenge siden den hadde hatt noen økonomisk betydning. Den direkte kontakten med den danske og norske befolkningen hadde likevel gitt viktige kulturelle impulser gjennom to århundrer. En bemerkelsesverdig impuls i motsatt retning var det at Trankebar var basen for historiens første lutherske misjon, etablert i 1706.
Se NRKs program om nordmenns reiser til Amsterdam på 1600- og 1700-tallet:
Lenke til opprinnelig artikkelArtikkel: Nordmennene har aldri vært alene i verden
Les original på NDLA →
Globaliseringen er ikke noen ny prosess. Foreningen med Danmark og nærheten til Sverige ga sterke globaliserende impulser til norsk historie gjennom hele vår periode. En annen viktig impuls var den selvsagte kontakten med de andre landene i Nord-Europa.
På Sørvestlandskysten var det ganske vanlig for unge kvinner å søke tjeneste i Amsterdam. Borgerskapet i de norske byene regnet deres erfaringer i utlandet som en verdifull kvalifikasjon. Mennene reiste ut for å finne arbeid som sjøfolk, og i perioder var så mange som hver syvende sjømann i den store nederlandske fjernhandelsflåten norsk.
De vendte hjem ikke bare med penger, men med kauriskjell, musikkinstrumenter, malaria, underlige historier og fremmede språk. Kontaktflatene mot en stadig større verden er dermed blitt flere og flere – for flere og flere.
Hverdagens kulturmøter
Når bønder og borgere gikk på fest og skulle danse, var det som regel til musikk fra lokale spillemenn. Disse musikerne kom med egne, håndskrevne notebøker med stykker de hadde samlet selv, og mange av disse bøkene er bevart.
De viser at Norge var del av en felles europeisk musikkultur, der dansesatser fra Frankrike, Tyskland og England sirkulerte fritt og ble fremført på lokal maner. Melodier som norske bønder danset til, vil i dag være kjent for eksempel fra Bachs Goldberg-variasjoner.
Den dansk-norske slavehandelen
I mer strukturelt henseende var det eneveldige Danmark-Norge ikke bare en forening av to stater, men en kolonimakt og en aktør i den internasjonale handelen. Mest omtalt er slavehandelen, der Danmark-Norge var en betydelig aktør. Skipene seilte fra København til det dansk-norske nettverket av slavefort på Gullkysten, vest i Afrika. Det mest kjente er Christiansborg, som ligger i Accra, den nåværende hovedstaden i Ghana.
I Afrika byttet slavehandlerne bort europeiske varer, særlig våpen og brennevin, mot slaver, som de så først og fremst fraktet til Karibia og til de danske koloniøyene der. Viktigst var St. Croix, der slavene arbeidet på sukkerplantasjer under fryktelige forhold. Skipene vendte så tilbake til København med varer fra koloniene.
Dette var den dansk-norske varianten av den såkalte trekanthandelen, som var slaveøkonomiens infrastruktur: Man fraktet varer til Afrika, kjøpte slaver som man transporterte til Amerika, og tok så med kolonivarer til Europa. I 1792 kom det en lov som forbød all slavehandel fra og med 1803. Loven var den første i sitt slag, men slaveriet som sådan ble ikke forbudt før i 1848.
Trankebar: sjørøvere og misjonærer
Om vi ser bort fra slaveøyene og Grønland, som i en viss forstand fremdeles kan sies å være en dansk koloni, var den viktigste dansk-norske kolonien i vår periode handelsstasjonen Trankebar, som ligger på østsiden av Sør-India. Kolonien ble opprettet i 1620, fire år etter grunnleggelsen av Danske ostindisk Kompani.
Gjennom det meste av 1600-tallet var kontakten mellom Danmark-Norge og Trankebar begrenset, og handelsstasjonens økonomi var først og fremst basert på den regionale handelen og sjørøveri. På 1700-tallet ble kontakten tilbake til København mer regelmessig, og handelen med asiatiske varer ble ganske omfattende: Sansen for det eksotiske var sterk, og "orientalske" motiver var fremtredende i både kunst, musikk og design.
Mot slutten av 1700-tallet gikk det sterkt tilbake med handelen i Trankebar, og da Danmark solgte kolonien til Storbritannia i 1845, var det lenge siden den hadde hatt noen økonomisk betydning. Den direkte kontakten med den danske og norske befolkningen hadde likevel gitt viktige kulturelle impulser gjennom to århundrer. En bemerkelsesverdig impuls i motsatt retning var det at Trankebar var basen for historiens første lutherske misjon, etablert i 1706.
Se NRKs program om nordmenns reiser til Amsterdam på 1600- og 1700-tallet:
Lenke til opprinnelig artikkelArtikkel: Nordmennene har aldri vært alene i verden
Les original på NDLA →
På flyttefot i Norge på 1800-tallet
Flytting i Norge
På 1800-tallet hadde befolkningsvekst, industrialisering og modernisering i Norge ført til at det var færre muligheter på bygdene – og langt flere i byene, i utlandet eller andre steder i landet. Derfor ble det stadig vanligere at folk flyttet på seg. I hovedsak kan vi snakke om to store flyttemønstre innenlands på 1800-tallet og fram til utbruddet av første verdenskrig:
Den ene flyttestrømmen gikk fra bygder til byer og tettsteder. De nye industristedene og de største byene tiltrakk seg flest mennesker. Dette gjaldt spesielt hovedstaden Kristiania (Oslo).
Den andre flyttestrømmen gikk mellom regioner. For eksempel flyttet mange til Nord-Norge på grunn av mulighetene knyttet til fiske og fordi det var mye ledig jord.
Innvandring til Norge
Den største gruppa med innvandrere til Norge på 1800-tallet kom fra Sverige. Over 100 000 personer kom fra Sverige til Norge i andre halvdel av 1800-tallet. I tillegg kom det grupper med dansker, finner, tyskere, briter og enkelte jøder. Ingen av disse gruppene besto av mer enn 4000 personer.
Svensker og finner bosatte seg i både byer og bygder. Finnene, eller kvenene, bosatte seg først og fremst i Nord-Norge, mens skogfinnene bosatte seg i grenseområdene på Østlandet. Svenskene fant seg til rette rundt Oslofjorden. Andre grupper med innvandrere bosatte seg først og fremst i byene.
I filmen Svenskene kommer! får du et historisk blikk på svensk arbeidsinnvandring til Norge.
Kulturmøter
De fleste innvandrerne ble lett integrert i det norske samfunnet. I mange tilfeller ble de assimilert. Det vil si at minoritetskulturen velger eller blir tvunget til å ta over majoritetskulturen, og dermed mister den opprinnelige kulturen sin.
For svenskene var språk og kultur såpass beslektet at integreringen gikk raskt. For andre nasjonaliteter var det nødvendig å lære seg språket raskt for å få arbeid.
Kvenene i Finnmark brukte lengre tid på lære seg språket, men ble integrert over tid. Enkelte steder dominerte ulike innvandrergrupper lokalmiljøet. Det gjaldt for eksempel "svenskebyen" i Halden og "kvenbyen" i Vadsø.
Se episoden Jakten på Norge 1814–2014: På vandring fra NRK Skole for å lære mer om utvandring, innvandring og flytting i Norge.
Kilde
Myhre, J. E. (2021, 9. juni). På flyttefot til og innen Norge. I Norgeshistorie. Hentet fra https://www.norgeshistorie.no/industrialisering-og-demokrati/1505-pa-flyttefot-til-og-innen-norge.html
Les original på NDLA →
På 1800-tallet hadde befolkningsvekst, industrialisering og modernisering i Norge ført til at det var færre muligheter på bygdene – og langt flere i byene, i utlandet eller andre steder i landet. Derfor ble det stadig vanligere at folk flyttet på seg. I hovedsak kan vi snakke om to store flyttemønstre innenlands på 1800-tallet og fram til utbruddet av første verdenskrig:
Den ene flyttestrømmen gikk fra bygder til byer og tettsteder. De nye industristedene og de største byene tiltrakk seg flest mennesker. Dette gjaldt spesielt hovedstaden Kristiania (Oslo).
Den andre flyttestrømmen gikk mellom regioner. For eksempel flyttet mange til Nord-Norge på grunn av mulighetene knyttet til fiske og fordi det var mye ledig jord.
Innvandring til Norge
Den største gruppa med innvandrere til Norge på 1800-tallet kom fra Sverige. Over 100 000 personer kom fra Sverige til Norge i andre halvdel av 1800-tallet. I tillegg kom det grupper med dansker, finner, tyskere, briter og enkelte jøder. Ingen av disse gruppene besto av mer enn 4000 personer.
Svensker og finner bosatte seg i både byer og bygder. Finnene, eller kvenene, bosatte seg først og fremst i Nord-Norge, mens skogfinnene bosatte seg i grenseområdene på Østlandet. Svenskene fant seg til rette rundt Oslofjorden. Andre grupper med innvandrere bosatte seg først og fremst i byene.
I filmen Svenskene kommer! får du et historisk blikk på svensk arbeidsinnvandring til Norge.
Kulturmøter
De fleste innvandrerne ble lett integrert i det norske samfunnet. I mange tilfeller ble de assimilert. Det vil si at minoritetskulturen velger eller blir tvunget til å ta over majoritetskulturen, og dermed mister den opprinnelige kulturen sin.
For svenskene var språk og kultur såpass beslektet at integreringen gikk raskt. For andre nasjonaliteter var det nødvendig å lære seg språket raskt for å få arbeid.
Kvenene i Finnmark brukte lengre tid på lære seg språket, men ble integrert over tid. Enkelte steder dominerte ulike innvandrergrupper lokalmiljøet. Det gjaldt for eksempel "svenskebyen" i Halden og "kvenbyen" i Vadsø.
Se episoden Jakten på Norge 1814–2014: På vandring fra NRK Skole for å lære mer om utvandring, innvandring og flytting i Norge.
Kilde
Myhre, J. E. (2021, 9. juni). På flyttefot til og innen Norge. I Norgeshistorie. Hentet fra https://www.norgeshistorie.no/industrialisering-og-demokrati/1505-pa-flyttefot-til-og-innen-norge.html
Les original på NDLA →
På flyttefot i Norge på 1800-tallet
Flytting i Norge
På 1800-tallet hadde befolkningsvekst, industrialisering og modernisering i Norge ført til at det var færre muligheter på bygdene – og langt flere i byene, i utlandet eller andre steder i landet. Derfor ble det stadig vanligere at folk flyttet på seg. I hovedsak kan vi snakke om to store flyttemønstre innenlands på 1800-tallet og fram til utbruddet av første verdenskrig:
Den ene flyttestrømmen gikk fra bygder til byer og tettsteder. De nye industristedene og de største byene tiltrakk seg flest mennesker. Dette gjaldt spesielt hovedstaden Kristiania (Oslo).
Den andre flyttestrømmen gikk mellom regioner. For eksempel flyttet mange til Nord-Norge på grunn av mulighetene knyttet til fiske og fordi det var mye ledig jord.
Innvandring til Norge
Den største gruppa med innvandrere til Norge på 1800-tallet kom fra Sverige. Over 100 000 personer kom fra Sverige til Norge i andre halvdel av 1800-tallet. I tillegg kom det grupper med dansker, finner, tyskere, briter og enkelte jøder. Ingen av disse gruppene besto av mer enn 4000 personer.
Svensker og finner bosatte seg i både byer og bygder. Finnene, eller kvenene, bosatte seg først og fremst i Nord-Norge, mens skogfinnene bosatte seg i grenseområdene på Østlandet. Svenskene fant seg til rette rundt Oslofjorden. Andre grupper med innvandrere bosatte seg først og fremst i byene.
I filmen Svenskene kommer! får du et historisk blikk på svensk arbeidsinnvandring til Norge.
Kulturmøter
De fleste innvandrerne ble lett integrert i det norske samfunnet. I mange tilfeller ble de assimilert. Det vil si at minoritetskulturen velger eller blir tvunget til å ta over majoritetskulturen, og dermed mister den opprinnelige kulturen sin.
For svenskene var språk og kultur såpass beslektet at integreringen gikk raskt. For andre nasjonaliteter var det nødvendig å lære seg språket raskt for å få arbeid.
Kvenene i Finnmark brukte lengre tid på lære seg språket, men ble integrert over tid. Enkelte steder dominerte ulike innvandrergrupper lokalmiljøet. Det gjaldt for eksempel "svenskebyen" i Halden og "kvenbyen" i Vadsø.
Se episoden Jakten på Norge 1814–2014: På vandring fra NRK Skole for å lære mer om utvandring, innvandring og flytting i Norge.
Kilde
Myhre, J. E. (2021, 9. juni). På flyttefot til og innen Norge. I Norgeshistorie. Hentet fra https://www.norgeshistorie.no/industrialisering-og-demokrati/1505-pa-flyttefot-til-og-innen-norge.html
Les original på NDLA →
På 1800-tallet hadde befolkningsvekst, industrialisering og modernisering i Norge ført til at det var færre muligheter på bygdene – og langt flere i byene, i utlandet eller andre steder i landet. Derfor ble det stadig vanligere at folk flyttet på seg. I hovedsak kan vi snakke om to store flyttemønstre innenlands på 1800-tallet og fram til utbruddet av første verdenskrig:
Den ene flyttestrømmen gikk fra bygder til byer og tettsteder. De nye industristedene og de største byene tiltrakk seg flest mennesker. Dette gjaldt spesielt hovedstaden Kristiania (Oslo).
Den andre flyttestrømmen gikk mellom regioner. For eksempel flyttet mange til Nord-Norge på grunn av mulighetene knyttet til fiske og fordi det var mye ledig jord.
Innvandring til Norge
Den største gruppa med innvandrere til Norge på 1800-tallet kom fra Sverige. Over 100 000 personer kom fra Sverige til Norge i andre halvdel av 1800-tallet. I tillegg kom det grupper med dansker, finner, tyskere, briter og enkelte jøder. Ingen av disse gruppene besto av mer enn 4000 personer.
Svensker og finner bosatte seg i både byer og bygder. Finnene, eller kvenene, bosatte seg først og fremst i Nord-Norge, mens skogfinnene bosatte seg i grenseområdene på Østlandet. Svenskene fant seg til rette rundt Oslofjorden. Andre grupper med innvandrere bosatte seg først og fremst i byene.
I filmen Svenskene kommer! får du et historisk blikk på svensk arbeidsinnvandring til Norge.
Kulturmøter
De fleste innvandrerne ble lett integrert i det norske samfunnet. I mange tilfeller ble de assimilert. Det vil si at minoritetskulturen velger eller blir tvunget til å ta over majoritetskulturen, og dermed mister den opprinnelige kulturen sin.
For svenskene var språk og kultur såpass beslektet at integreringen gikk raskt. For andre nasjonaliteter var det nødvendig å lære seg språket raskt for å få arbeid.
Kvenene i Finnmark brukte lengre tid på lære seg språket, men ble integrert over tid. Enkelte steder dominerte ulike innvandrergrupper lokalmiljøet. Det gjaldt for eksempel "svenskebyen" i Halden og "kvenbyen" i Vadsø.
Se episoden Jakten på Norge 1814–2014: På vandring fra NRK Skole for å lære mer om utvandring, innvandring og flytting i Norge.
Kilde
Myhre, J. E. (2021, 9. juni). På flyttefot til og innen Norge. I Norgeshistorie. Hentet fra https://www.norgeshistorie.no/industrialisering-og-demokrati/1505-pa-flyttefot-til-og-innen-norge.html
Les original på NDLA →
Slaveskipet: Norges mørke kolonihistorie
Før dere ser filmen:
Snakk sammen parvis eller diskuter i klassen.
Hva vet dere om kolonitiden på 1700-tallet?
Hva kan dere om Danmark-Norge på 1700-tallet?
Tips
Før dere ser filmen, kan dere lese artikkelen Nordmennene har aldri vært alene i verden.
Oppgave 1
Beskriv hvordan slavehandelen foregikk.
Hvilken rolle hadde Kirken i slavehandelen?
Hvilket menneskesyn hadde man overfor slavene?
Beskriv hvordan en slave ble behandlet på slavefortet i Vest-Afrika, under den oversjøiske overfarten og etter ankomst i den nye verden.
Hvorfor oppstod det kritikk mot slaveri og slavehandel på 1700-tallet?
Oppgave 2
Diskuter: Har Norge en like mørk fortid som andre kolonimakter som var involvert i slavehandelen?
Anbefalte kilder for mer fordypning i temaet om norsk slavehandel:
Artikkel om Slaveskipet Fredensborg, fra Norgeshistorie
Kildeutdrag: Slaveskipet Fredensborg i triangelfart, fra Norgeshistorie
Artikkel om Dei vestindiske øyane og den dansk/norske slavehandel, fra Arkivverket
Oppgave 3
På 1700-tallet var nordmenn mannskap på slaveskip, jobbet på slavefort i Afrika, og vi finner nordmenn på handelskontorer i København. Dikteren Ludvig Holberg tapte penger på slavehandel, og den norske sjøhelten Peter Wessel "Tordenskiold" har blitt kritisert for sin deltakelse i slavehandelen.
Diskuter om det er moralsk riktig at det finnes statuer av disse personene i dag?
Søk på Internett og se om du finner en nyhetssak som tar for seg kjente historiske personer med en problematisk fortid. Kanskje finnes det statuer av kjente personer i lokalmiljøet ditt, eller har det skjedd noe i nærområdet som kan knyttes til en ubehagelig fortid?
Les original på NDLA →
Snakk sammen parvis eller diskuter i klassen.
Hva vet dere om kolonitiden på 1700-tallet?
Hva kan dere om Danmark-Norge på 1700-tallet?
Tips
Før dere ser filmen, kan dere lese artikkelen Nordmennene har aldri vært alene i verden.
Oppgave 1
Beskriv hvordan slavehandelen foregikk.
Hvilken rolle hadde Kirken i slavehandelen?
Hvilket menneskesyn hadde man overfor slavene?
Beskriv hvordan en slave ble behandlet på slavefortet i Vest-Afrika, under den oversjøiske overfarten og etter ankomst i den nye verden.
Hvorfor oppstod det kritikk mot slaveri og slavehandel på 1700-tallet?
Oppgave 2
Diskuter: Har Norge en like mørk fortid som andre kolonimakter som var involvert i slavehandelen?
Anbefalte kilder for mer fordypning i temaet om norsk slavehandel:
Artikkel om Slaveskipet Fredensborg, fra Norgeshistorie
Kildeutdrag: Slaveskipet Fredensborg i triangelfart, fra Norgeshistorie
Artikkel om Dei vestindiske øyane og den dansk/norske slavehandel, fra Arkivverket
Oppgave 3
På 1700-tallet var nordmenn mannskap på slaveskip, jobbet på slavefort i Afrika, og vi finner nordmenn på handelskontorer i København. Dikteren Ludvig Holberg tapte penger på slavehandel, og den norske sjøhelten Peter Wessel "Tordenskiold" har blitt kritisert for sin deltakelse i slavehandelen.
Diskuter om det er moralsk riktig at det finnes statuer av disse personene i dag?
Søk på Internett og se om du finner en nyhetssak som tar for seg kjente historiske personer med en problematisk fortid. Kanskje finnes det statuer av kjente personer i lokalmiljøet ditt, eller har det skjedd noe i nærområdet som kan knyttes til en ubehagelig fortid?
Les original på NDLA →
Slaveskipet: Norges mørke kolonihistorie
Før dere ser filmen:
Snakk sammen parvis eller diskuter i klassen.
Hva vet dere om kolonitiden på 1700-tallet?
Hva kan dere om Danmark-Norge på 1700-tallet?
Tips
Før dere ser filmen, kan dere lese artikkelen Nordmennene har aldri vært alene i verden.
Oppgave 1
Beskriv hvordan slavehandelen foregikk.
Hvilken rolle hadde Kirken i slavehandelen?
Hvilket menneskesyn hadde man overfor slavene?
Beskriv hvordan en slave ble behandlet på slavefortet i Vest-Afrika, under den oversjøiske overfarten og etter ankomst i den nye verden.
Hvorfor oppstod det kritikk mot slaveri og slavehandel på 1700-tallet?
Oppgave 2
Diskuter: Har Norge en like mørk fortid som andre kolonimakter som var involvert i slavehandelen?
Anbefalte kilder for mer fordypning i temaet om norsk slavehandel:
Artikkel om Slaveskipet Fredensborg, fra Norgeshistorie
Kildeutdrag: Slaveskipet Fredensborg i triangelfart, fra Norgeshistorie
Artikkel om Dei vestindiske øyane og den dansk/norske slavehandel, fra Arkivverket
Oppgave 3
På 1700-tallet var nordmenn mannskap på slaveskip, jobbet på slavefort i Afrika, og vi finner nordmenn på handelskontorer i København. Dikteren Ludvig Holberg tapte penger på slavehandel, og den norske sjøhelten Peter Wessel "Tordenskiold" har blitt kritisert for sin deltakelse i slavehandelen.
Diskuter om det er moralsk riktig at det finnes statuer av disse personene i dag?
Søk på Internett og se om du finner en nyhetssak som tar for seg kjente historiske personer med en problematisk fortid. Kanskje finnes det statuer av kjente personer i lokalmiljøet ditt, eller har det skjedd noe i nærområdet som kan knyttes til en ubehagelig fortid?
Les original på NDLA →
Snakk sammen parvis eller diskuter i klassen.
Hva vet dere om kolonitiden på 1700-tallet?
Hva kan dere om Danmark-Norge på 1700-tallet?
Tips
Før dere ser filmen, kan dere lese artikkelen Nordmennene har aldri vært alene i verden.
Oppgave 1
Beskriv hvordan slavehandelen foregikk.
Hvilken rolle hadde Kirken i slavehandelen?
Hvilket menneskesyn hadde man overfor slavene?
Beskriv hvordan en slave ble behandlet på slavefortet i Vest-Afrika, under den oversjøiske overfarten og etter ankomst i den nye verden.
Hvorfor oppstod det kritikk mot slaveri og slavehandel på 1700-tallet?
Oppgave 2
Diskuter: Har Norge en like mørk fortid som andre kolonimakter som var involvert i slavehandelen?
Anbefalte kilder for mer fordypning i temaet om norsk slavehandel:
Artikkel om Slaveskipet Fredensborg, fra Norgeshistorie
Kildeutdrag: Slaveskipet Fredensborg i triangelfart, fra Norgeshistorie
Artikkel om Dei vestindiske øyane og den dansk/norske slavehandel, fra Arkivverket
Oppgave 3
På 1700-tallet var nordmenn mannskap på slaveskip, jobbet på slavefort i Afrika, og vi finner nordmenn på handelskontorer i København. Dikteren Ludvig Holberg tapte penger på slavehandel, og den norske sjøhelten Peter Wessel "Tordenskiold" har blitt kritisert for sin deltakelse i slavehandelen.
Diskuter om det er moralsk riktig at det finnes statuer av disse personene i dag?
Søk på Internett og se om du finner en nyhetssak som tar for seg kjente historiske personer med en problematisk fortid. Kanskje finnes det statuer av kjente personer i lokalmiljøet ditt, eller har det skjedd noe i nærområdet som kan knyttes til en ubehagelig fortid?
Les original på NDLA →
Utvandring fra Norge
Utvandring fra Norge
På grunn av industrialisering og modernisering i Norge begynte nordmenn i løpet av 1800-tallet å flytte på seg. Mange dro fra bygdene til byene, mens andre dro utenlands. Den mest omtalte utvandringen fra Norge gikk til Nord-Amerika, men nordmenn utvandret også til Australia, New Zealand, Sør-Amerika, Afrika og resten av Europa.
Vi regner med at det første skipet med emigranter fra Norge var "Restauration", som reiste fra Stavanger sommeren 1825 i retning New York. Det var 52 mennesker om bord, og mange av disse var kvekere og haugianere som søkte religionsfrihet i Amerika.
Utvandringsbølger til Amerika
Fra 1830-tallet ble utvandringen fra Norge regelmessig, og fra midten av 1860-tallet fikk vi det vi kaller for tre store utvandringsbølger:
fra 1866 til 1873
fra slutten av 1870-årene til begynnelsen av 1890-årene
fra 1903 til rundt 1910
Fra 1866 var det mange gårdbrukere som emigrerte, men etter hvert var det en minst like stor andel med byfolk som satte kursen mot Amerika. De første tiårene hadde vi det vi kaller familieemigrasjon. Noen ganger emigrerte hele familien sammen, men det vanligste var nok at mannen flyttet først. Når han hadde fått etablert seg, kom kona og barna etter. At mennene flyttet først, har sammenheng med både at det var mannsoverskudd i de periodene utvandringen var størst, og at det gjerne var de som tok initiativ til å reise. De siste tiårene var det ofte enkeltpersoner, også da flest menn, som reiste over.
Hvorfor utvandret så mange?
Fram til første verdenskrig var Norge det europeiske landet som hadde nest størst utvandring i forhold til folketallet. Bare Irland hadde mer. Det er flere forklaringer på hvorfor så mange valgte å emigrere til Amerika. Det vi vet, er nemlig at det er altfor enkelt å peke på enkeltårsaker.
Den enorme folketallsveksten, som førte til overbefolkning i norske bygder, er én forklaring. Det samme er økonomiske kriser på 1870-tallet. Det er likevel ingen grunn til å anta at det var nød og elendighet som fikk nordmenn til å emigrere. Sammenlignet med andre europeiske land hadde Norge en forholdsvis høy levestandard og sterk økonomisk vekst.
Private årsaker, eventyrlyst og muligheter for arbeid andre steder spilte inn. Mange europeere så på Amerika som "mulighetenes land". Dette gjaldt spesielt nordmenn og kan skyldes at mange nordmenn hadde kontakt med omverden gjennom skipsfart, og at folk hadde lese- og skriveferdigheter.
Amerikabrev
Etter hvert ble utvandringen en drivkraft i seg selv. At noen hadde dratt tidlig og sendte brev hjem om hvor fantastisk alt var "over there", lokket mange til å reise. Hjemme var det trange forhold, og mange ønsket seg et nytt og bedre liv i Amerika.
Push- og pull-faktorer
Når man skal forklare hvorfor folk flytter på seg, kan man også bruke begrepene push- og pull-faktorer:
Push-faktorer er det som "dytter" folk vekk fra der de bor.
Pull-faktorer er det som "trekker" folk til stedet de reiser til.
Påvirkning på det norske samfunnet
Jostein Nerbøvik skriver at utvandringen fungerte som en slags sikringsventil for det norske samfunnet ved at den tok av for det store fødselsoverskuddet. Uten den store utvandringen ville befolkningsveksten skapt større problemer for samfunnet og ressursfordelingen. I tillegg ga utvandringen folk et alternativ til å flytte til byen hvis de ikke hadde mulighet til å fortsette i jordbruket.
Folk hadde flyttet før også, men over mindre avstander og med mindre drastiske endringer for livssituasjonen. Med utbyggingen av veier og transportmuligheter i løpet av 1800-tallet ble det enklere å bryte opp og flytte til tettsteder eller byer – eller til et helt annet land.
Tenk gjennom
Hvilke push- og pull-faktorer kan brukes til å forklare innvandring og utvandring til og fra Norge i dag?
Kilder
Myhre, J. E. (2020, 2.november). Utvandring fra Norge. I Norgeshistorie. Hentet fra https://www.norgeshistorie.no/industrialisering-og-demokrati/1537-utvandring-fra-norge.html
Nerbøvik, J. (1999). Norsk historie 1860–1914: eit bondesamfunn i oppbrot. Samlaget.
Pryser, T. (1999). Norsk historie 1814–1860: frå standssamfunn mot klassesamfunn. Samlaget.
Østrem, N. O. (2006): Norsk utvandringshistorie. Samlaget.
Les original på NDLA →
På grunn av industrialisering og modernisering i Norge begynte nordmenn i løpet av 1800-tallet å flytte på seg. Mange dro fra bygdene til byene, mens andre dro utenlands. Den mest omtalte utvandringen fra Norge gikk til Nord-Amerika, men nordmenn utvandret også til Australia, New Zealand, Sør-Amerika, Afrika og resten av Europa.
Vi regner med at det første skipet med emigranter fra Norge var "Restauration", som reiste fra Stavanger sommeren 1825 i retning New York. Det var 52 mennesker om bord, og mange av disse var kvekere og haugianere som søkte religionsfrihet i Amerika.
Utvandringsbølger til Amerika
Fra 1830-tallet ble utvandringen fra Norge regelmessig, og fra midten av 1860-tallet fikk vi det vi kaller for tre store utvandringsbølger:
fra 1866 til 1873
fra slutten av 1870-årene til begynnelsen av 1890-årene
fra 1903 til rundt 1910
Fra 1866 var det mange gårdbrukere som emigrerte, men etter hvert var det en minst like stor andel med byfolk som satte kursen mot Amerika. De første tiårene hadde vi det vi kaller familieemigrasjon. Noen ganger emigrerte hele familien sammen, men det vanligste var nok at mannen flyttet først. Når han hadde fått etablert seg, kom kona og barna etter. At mennene flyttet først, har sammenheng med både at det var mannsoverskudd i de periodene utvandringen var størst, og at det gjerne var de som tok initiativ til å reise. De siste tiårene var det ofte enkeltpersoner, også da flest menn, som reiste over.
Hvorfor utvandret så mange?
Fram til første verdenskrig var Norge det europeiske landet som hadde nest størst utvandring i forhold til folketallet. Bare Irland hadde mer. Det er flere forklaringer på hvorfor så mange valgte å emigrere til Amerika. Det vi vet, er nemlig at det er altfor enkelt å peke på enkeltårsaker.
Den enorme folketallsveksten, som førte til overbefolkning i norske bygder, er én forklaring. Det samme er økonomiske kriser på 1870-tallet. Det er likevel ingen grunn til å anta at det var nød og elendighet som fikk nordmenn til å emigrere. Sammenlignet med andre europeiske land hadde Norge en forholdsvis høy levestandard og sterk økonomisk vekst.
Private årsaker, eventyrlyst og muligheter for arbeid andre steder spilte inn. Mange europeere så på Amerika som "mulighetenes land". Dette gjaldt spesielt nordmenn og kan skyldes at mange nordmenn hadde kontakt med omverden gjennom skipsfart, og at folk hadde lese- og skriveferdigheter.
Amerikabrev
Etter hvert ble utvandringen en drivkraft i seg selv. At noen hadde dratt tidlig og sendte brev hjem om hvor fantastisk alt var "over there", lokket mange til å reise. Hjemme var det trange forhold, og mange ønsket seg et nytt og bedre liv i Amerika.
Push- og pull-faktorer
Når man skal forklare hvorfor folk flytter på seg, kan man også bruke begrepene push- og pull-faktorer:
Push-faktorer er det som "dytter" folk vekk fra der de bor.
Pull-faktorer er det som "trekker" folk til stedet de reiser til.
Påvirkning på det norske samfunnet
Jostein Nerbøvik skriver at utvandringen fungerte som en slags sikringsventil for det norske samfunnet ved at den tok av for det store fødselsoverskuddet. Uten den store utvandringen ville befolkningsveksten skapt større problemer for samfunnet og ressursfordelingen. I tillegg ga utvandringen folk et alternativ til å flytte til byen hvis de ikke hadde mulighet til å fortsette i jordbruket.
Folk hadde flyttet før også, men over mindre avstander og med mindre drastiske endringer for livssituasjonen. Med utbyggingen av veier og transportmuligheter i løpet av 1800-tallet ble det enklere å bryte opp og flytte til tettsteder eller byer – eller til et helt annet land.
Tenk gjennom
Hvilke push- og pull-faktorer kan brukes til å forklare innvandring og utvandring til og fra Norge i dag?
Kilder
Myhre, J. E. (2020, 2.november). Utvandring fra Norge. I Norgeshistorie. Hentet fra https://www.norgeshistorie.no/industrialisering-og-demokrati/1537-utvandring-fra-norge.html
Nerbøvik, J. (1999). Norsk historie 1860–1914: eit bondesamfunn i oppbrot. Samlaget.
Pryser, T. (1999). Norsk historie 1814–1860: frå standssamfunn mot klassesamfunn. Samlaget.
Østrem, N. O. (2006): Norsk utvandringshistorie. Samlaget.
Les original på NDLA →
Utvandring fra Norge
Utvandring fra Norge
På grunn av industrialisering og modernisering i Norge begynte nordmenn i løpet av 1800-tallet å flytte på seg. Mange dro fra bygdene til byene, mens andre dro utenlands. Den mest omtalte utvandringen fra Norge gikk til Nord-Amerika, men nordmenn utvandret også til Australia, New Zealand, Sør-Amerika, Afrika og resten av Europa.
Vi regner med at det første skipet med emigranter fra Norge var "Restauration", som reiste fra Stavanger sommeren 1825 i retning New York. Det var 52 mennesker om bord, og mange av disse var kvekere og haugianere som søkte religionsfrihet i Amerika.
Utvandringsbølger til Amerika
Fra 1830-tallet ble utvandringen fra Norge regelmessig, og fra midten av 1860-tallet fikk vi det vi kaller for tre store utvandringsbølger:
fra 1866 til 1873
fra slutten av 1870-årene til begynnelsen av 1890-årene
fra 1903 til rundt 1910
Fra 1866 var det mange gårdbrukere som emigrerte, men etter hvert var det en minst like stor andel med byfolk som satte kursen mot Amerika. De første tiårene hadde vi det vi kaller familieemigrasjon. Noen ganger emigrerte hele familien sammen, men det vanligste var nok at mannen flyttet først. Når han hadde fått etablert seg, kom kona og barna etter. At mennene flyttet først, har sammenheng med både at det var mannsoverskudd i de periodene utvandringen var størst, og at det gjerne var de som tok initiativ til å reise. De siste tiårene var det ofte enkeltpersoner, også da flest menn, som reiste over.
Hvorfor utvandret så mange?
Fram til første verdenskrig var Norge det europeiske landet som hadde nest størst utvandring i forhold til folketallet. Bare Irland hadde mer. Det er flere forklaringer på hvorfor så mange valgte å emigrere til Amerika. Det vi vet, er nemlig at det er altfor enkelt å peke på enkeltårsaker.
Den enorme folketallsveksten, som førte til overbefolkning i norske bygder, er én forklaring. Det samme er økonomiske kriser på 1870-tallet. Det er likevel ingen grunn til å anta at det var nød og elendighet som fikk nordmenn til å emigrere. Sammenlignet med andre europeiske land hadde Norge en forholdsvis høy levestandard og sterk økonomisk vekst.
Private årsaker, eventyrlyst og muligheter for arbeid andre steder spilte inn. Mange europeere så på Amerika som "mulighetenes land". Dette gjaldt spesielt nordmenn og kan skyldes at mange nordmenn hadde kontakt med omverden gjennom skipsfart, og at folk hadde lese- og skriveferdigheter.
Amerikabrev
Etter hvert ble utvandringen en drivkraft i seg selv. At noen hadde dratt tidlig og sendte brev hjem om hvor fantastisk alt var "over there", lokket mange til å reise. Hjemme var det trange forhold, og mange ønsket seg et nytt og bedre liv i Amerika.
Push- og pull-faktorer
Når man skal forklare hvorfor folk flytter på seg, kan man også bruke begrepene push- og pull-faktorer:
Push-faktorer er det som "dytter" folk vekk fra der de bor.
Pull-faktorer er det som "trekker" folk til stedet de reiser til.
Påvirkning på det norske samfunnet
Jostein Nerbøvik skriver at utvandringen fungerte som en slags sikringsventil for det norske samfunnet ved at den tok av for det store fødselsoverskuddet. Uten den store utvandringen ville befolkningsveksten skapt større problemer for samfunnet og ressursfordelingen. I tillegg ga utvandringen folk et alternativ til å flytte til byen hvis de ikke hadde mulighet til å fortsette i jordbruket.
Folk hadde flyttet før også, men over mindre avstander og med mindre drastiske endringer for livssituasjonen. Med utbyggingen av veier og transportmuligheter i løpet av 1800-tallet ble det enklere å bryte opp og flytte til tettsteder eller byer – eller til et helt annet land.
Tenk gjennom
Hvilke push- og pull-faktorer kan brukes til å forklare innvandring og utvandring til og fra Norge i dag?
Kilder
Myhre, J. E. (2020, 2.november). Utvandring fra Norge. I Norgeshistorie. Hentet fra https://www.norgeshistorie.no/industrialisering-og-demokrati/1537-utvandring-fra-norge.html
Nerbøvik, J. (1999). Norsk historie 1860–1914: eit bondesamfunn i oppbrot. Samlaget.
Pryser, T. (1999). Norsk historie 1814–1860: frå standssamfunn mot klassesamfunn. Samlaget.
Østrem, N. O. (2006): Norsk utvandringshistorie. Samlaget.
Les original på NDLA →
På grunn av industrialisering og modernisering i Norge begynte nordmenn i løpet av 1800-tallet å flytte på seg. Mange dro fra bygdene til byene, mens andre dro utenlands. Den mest omtalte utvandringen fra Norge gikk til Nord-Amerika, men nordmenn utvandret også til Australia, New Zealand, Sør-Amerika, Afrika og resten av Europa.
Vi regner med at det første skipet med emigranter fra Norge var "Restauration", som reiste fra Stavanger sommeren 1825 i retning New York. Det var 52 mennesker om bord, og mange av disse var kvekere og haugianere som søkte religionsfrihet i Amerika.
Utvandringsbølger til Amerika
Fra 1830-tallet ble utvandringen fra Norge regelmessig, og fra midten av 1860-tallet fikk vi det vi kaller for tre store utvandringsbølger:
fra 1866 til 1873
fra slutten av 1870-årene til begynnelsen av 1890-årene
fra 1903 til rundt 1910
Fra 1866 var det mange gårdbrukere som emigrerte, men etter hvert var det en minst like stor andel med byfolk som satte kursen mot Amerika. De første tiårene hadde vi det vi kaller familieemigrasjon. Noen ganger emigrerte hele familien sammen, men det vanligste var nok at mannen flyttet først. Når han hadde fått etablert seg, kom kona og barna etter. At mennene flyttet først, har sammenheng med både at det var mannsoverskudd i de periodene utvandringen var størst, og at det gjerne var de som tok initiativ til å reise. De siste tiårene var det ofte enkeltpersoner, også da flest menn, som reiste over.
Hvorfor utvandret så mange?
Fram til første verdenskrig var Norge det europeiske landet som hadde nest størst utvandring i forhold til folketallet. Bare Irland hadde mer. Det er flere forklaringer på hvorfor så mange valgte å emigrere til Amerika. Det vi vet, er nemlig at det er altfor enkelt å peke på enkeltårsaker.
Den enorme folketallsveksten, som førte til overbefolkning i norske bygder, er én forklaring. Det samme er økonomiske kriser på 1870-tallet. Det er likevel ingen grunn til å anta at det var nød og elendighet som fikk nordmenn til å emigrere. Sammenlignet med andre europeiske land hadde Norge en forholdsvis høy levestandard og sterk økonomisk vekst.
Private årsaker, eventyrlyst og muligheter for arbeid andre steder spilte inn. Mange europeere så på Amerika som "mulighetenes land". Dette gjaldt spesielt nordmenn og kan skyldes at mange nordmenn hadde kontakt med omverden gjennom skipsfart, og at folk hadde lese- og skriveferdigheter.
Amerikabrev
Etter hvert ble utvandringen en drivkraft i seg selv. At noen hadde dratt tidlig og sendte brev hjem om hvor fantastisk alt var "over there", lokket mange til å reise. Hjemme var det trange forhold, og mange ønsket seg et nytt og bedre liv i Amerika.
Push- og pull-faktorer
Når man skal forklare hvorfor folk flytter på seg, kan man også bruke begrepene push- og pull-faktorer:
Push-faktorer er det som "dytter" folk vekk fra der de bor.
Pull-faktorer er det som "trekker" folk til stedet de reiser til.
Påvirkning på det norske samfunnet
Jostein Nerbøvik skriver at utvandringen fungerte som en slags sikringsventil for det norske samfunnet ved at den tok av for det store fødselsoverskuddet. Uten den store utvandringen ville befolkningsveksten skapt større problemer for samfunnet og ressursfordelingen. I tillegg ga utvandringen folk et alternativ til å flytte til byen hvis de ikke hadde mulighet til å fortsette i jordbruket.
Folk hadde flyttet før også, men over mindre avstander og med mindre drastiske endringer for livssituasjonen. Med utbyggingen av veier og transportmuligheter i løpet av 1800-tallet ble det enklere å bryte opp og flytte til tettsteder eller byer – eller til et helt annet land.
Tenk gjennom
Hvilke push- og pull-faktorer kan brukes til å forklare innvandring og utvandring til og fra Norge i dag?
Kilder
Myhre, J. E. (2020, 2.november). Utvandring fra Norge. I Norgeshistorie. Hentet fra https://www.norgeshistorie.no/industrialisering-og-demokrati/1537-utvandring-fra-norge.html
Nerbøvik, J. (1999). Norsk historie 1860–1914: eit bondesamfunn i oppbrot. Samlaget.
Pryser, T. (1999). Norsk historie 1814–1860: frå standssamfunn mot klassesamfunn. Samlaget.
Østrem, N. O. (2006): Norsk utvandringshistorie. Samlaget.
Les original på NDLA →
Utvandring fra Norge til Amerika: Fra 1825 fram til i dag
Migrasjon
Migrasjon er ikke noe nytt. Etter at "Restauration" reiste fra Stavanger til New York, fulgte flere etter i kjølvannet av den. Ryktene om de gode forholdene i Amerika spredte seg tilbake til Norge, og etter en litt treg start skjøt utvandringen fart fra 1860-årene og fram til andre verdenskrig.
Fra 1825 til 1915 kom om lag 800 000 personer til å utvandre fra Norge til Nord-Amerika, de aller fleste til USA. Nest etter Irland var Norge det landet i Europa flest reiste fra i forhold til folketallet.
Begrep om migrasjon
En migrant er en som har bosatt seg i et annet land enn der vedkommande er født.
En emigrant, eller utvandrer, er en som reiser fra fødelandet sitt og til et annet land for å bosette seg der.
En immigrant, eller innvandrer en som kommer til et land fra et annet, med mål om å bosette seg der.
Periodene og antall personer som utvandret
De første norske emigrantene støtte umiddelbart på utfordringer i det nye landet. De forsøkte først å bosette seg i Kendall i delstaten New York, men stedet var dårlig egnet for jordbruk. Noen år senere flyttet mange av dem videre til Fox River i Illionis. Der etablerte de den første permanente norske bosettingen. Stedet fungerte som knutepunkt for flere tusen norske immigranter som kom de neste årene.
Ryktene om de gode forholdene i Fox River spredte seg etter hvert til Norge, men det var først i 1836 at den neste skuta med emigranter forlot Norge. De neste ti årene utvandret om lag 6000 personer årlig fra Norge til Amerika. Fra 1865, etter den amerikanske borgerkrigen, skjøt utvandringen virkelig fart.
Utvandringen fra 1860-årene og fram til første verdenskrig kan deles inn i tre bølger:
Fra 1866 til 1873 utvandret årlig om lag 12 000 personer. Fra 1880 til 1893 og fra 1903 til 1920 var det årlige gjennomsnittet på 18 000 personer. Toppene i den norske utvandringen til Amerika var 1882 med 29 000 og 1903 med 27 000 personer.
Etter 1900 var det også et en del tilbakevandring, altså at mange returnerte fra Amerika og tilbake til Norge. Spesielt unge mennesker kunne reise opptil flere ganger fram og tilbake til Amerika for å arbeide der i perioder.
Hva møtte de første som reiste?
De som reiste i den første perioden, var ofte dårlig forberedt, både på reisen og hva som ventet dem i Amerika. Få kunne engelsk, og mange hadde ikke mer penger enn til selve båtbilletten. På havna i New York ble mange lurt av taskenspillere og lurendreiere, som var folk som var ute etter å tjene penger på nyankomne immigranter.
Målet for reisen var ofte Midtvesten eller andre områder innover i landet. Der hadde gjerne slektninger, venner eller andre kjenninger allerede bosatt seg. Overfarten skjedde som oftest om sommeren, så immigrantene tilbragte gjerne den første vinteren hos bekjente før de selv begynte å rydde jord og bygge hus den påfølgende våren.
Selve overfarten
Ferden til Amerika gikk med båt over Atlanterhavet. I perioden fram til 1865 kom de fleste norske migrantene til Quebec i Canada og reiste videre mot målet derfra. Senere ble New York hovedporten for immigranter til USA. Noen få skip gikk direkte fra Norge, men de aller flere reiste via England, Tyskland eller Holland.
Med seilskip tok overfarten omkring to måneder. I en periode gikk det både seilskip og dampskip, men rundt 1873 var dampskipene blitt dominerende. Med dampskip kunne en reise over Atlanterhavet på ei drøy uke.
Hvem reiste og hvorfor?
Årsakene til utvandringen var sammensatt, men en viktig grunn var "drømmen om Amerika". I Amerika var det utsikter til arbeid og til å skaffe et bedre liv for seg og sine. Muligheten til å kunne reise til slekt og venner var også viktig.
I enkelte norske bygder var det en stor andel av befolkningen som utvandret, og de bosatte seg gjerne på samme sted i Amerika. Dette åpnet et nytt "mulighetsrom" for folk. Folk reiste til steder der de visste det kunne være kjentfolk fra før, slik at de kunne få hjelp og veiledning til å finne seg til rette. En såkalt utvandrerkultur utviklet seg.
Den første perioden, fram til 1880, var det ofte hele familier som dro. De var som regel blant mellomsjiktet i lokalsamfunnet. Mange kom fra fjellbygder og fra grisgrendte strøk. I denne perioden var det god tilgang på landområder i Amerika, og mange skaffet seg jord og ryddet seg en gård.
Senere ble det mulig for husmenn og tjenestefolk å reise, både fordi selve reisen ble billigere, men også fordi mange kjentfolk hadde reist over før og kunne hjelpe til med å skaffe jobb. Utvandringen fra byene økte også.
Fra 1880-årene økte antallet ugifte unge som reiste for å søke lykken i Amerika, betraktelig. I 1880 var 60 prosent av kvinnene som reiste, ugifte, og i 1907 var 75 prosent ugifte. Blant dem var de aller fleste tjenestejenter da de dro fra Norge.
I alle periodene var det litt flere menn enn kvinner blant utvandrerne.
Periodene med sterk utvandring var også perioder med dårlige økonomiske kår i Norge. Gjennom 1800-tallet vokste befolkningen sterkt, og mange unge måtte søke vekk fra hjemgården og ut av bygda for å skaffa seg livsopphold. Mange flyttet til byene i Norge for å arbeide i industrien, men byene ble for en del bare et stoppested på vei til Amerika.
Hvor dro de, og hva gjorde de?
Gjennom hele 1800-tallet og godt inn på 1900-tallet foregikk det en storstilt bosetting av det amerikanske kontinentet. Gjennom lover som Homestead Act fra 1862 kunne alle voksne menn, samt kvinner og immigranter som hadde søkt om statsborgerskap, under visse betingelser legge krav på inntil 160 acres, cirka 650 mål, jord. Der kunne de bygge seg en gård eller et hjem. Bakgrunnen for denne utdelingen av jord til vanlige folk var blant annet frykt for at oppkjøpere skulle legge under seg store områder.
De enorme jordområdene var blitt tilgjengelige etter at amerikanske urinnvånere – tidligere ofte kalt indianere – ble fordrevet fra sine leveområder. Urinnvånerne hadde som regel måttet oppgi områdene som en del av fredsavtaler etter kriger og massakrer, eller ved såkalt salg av enorme landområder til svært lave priser.
De som inntok de nye områdene, var både amerikanske bosettere fra lenger øst og immigranter fra den andre siden av Atlanterhavet. Nordmenn deltok for fullt i dette landnåmet – erobringen av land – i Nord-Amerika. Gjennom årene ble det etablert bosettinger over hele kontinentet, blant annet i Montana, Texas og Washington. De fleste dro likevel til delstatene Minnesota, Illionis, Wisconsin og Nord-Dakota.
De fleste nordmennene som utvandret til Nord-Amerika, bosatte seg på landsbygda, på gårder eller i små landsbyer. Her kunne de skape seg et liv de kjente igjen hjemmefra, men med høyere sosial og økonomisk status. Nordmennene var – i følge folketellingen i 1900 – med god margin den mest rurale, eller landlige, innvandringsgruppa av alle. I 19020 var 80 prosent av omkring en million norske første- og andregenerasjons innvandrere i USA bosatt i øvre Midtvesten.
Det var likevel flere som slo seg ned i byene. I den tidlige perioden var det mange som bosatte seg i byene rundt de store sjøene: Chicago, Milwaukee og Detroit. Etter hvert utviklet det seg også et stort norsk miljø i Brooklyn utenfor New York.
Fra 1870-årene ble Brooklyn hovedområde for skipsbygging, dokking og skipsreparasjoner. Siden mange nordmenn hadde kompetanse og erfaring fra denne næringen, var dette en grunn til at de søkte arbeid og bosted der. I tillegg tiltrakk området seg mange norske sjømenn som var i utenriksfart på New York.
I 1910 bodde det om lag 30 000 første- og andregenerasjons nordmenn i Brooklyn. Her var det norske bakerier, restauranter og butikker. 8th Avenue fikk til og med kallenavnet "Lapskaus Boulevard". Brooklyn var lenge en base for unge norske menn og kvinner, særlig frå Sørvestlandet, som kom som arbeidsinnvandrere. På 1950- og 60-tallet virket "Brooklyn nærmere enn Oslo" for mange som allerede hadde slekt og venner som arbeidet der.
Kommunikasjon
Etter hvert som flere reiste over, ble det skrevet brev som ble sendt hjem til familie og venner i Norge. Det kom også bøker og artikler med råd og vink til dem som ville reise.
Brevene som norske utvandrere sendte hjem, blir kalt amerikabrev. I brevene fortalte avsenderne om livet i Amerika og om hvilke muligheter som var der. Brevene holdt også slekt og venner oppdaterte om barnefødsler og andre viktige begivenheter. Ofte oppfordret de som skrev, slekt og venner til selv å reise over, og brevene ble lest av mange. I en del tilfeller ble de også trykket i avisene i Norge.
De norske bosetterne utga også egne norsk-amerikanske aviser. De skrev om saker som opptok nordmenn i Amerika, og delt nytt om stort og smått fra Norge. Et eksempel er Decorah-posten. Den kom ut på norsk i Decorah i Iowa fra 1874 til 1972.
Samkvem og påvirkning over Atlanterhavet
I flere århundrer har Norge og USA påvirket hverandre, både kulturelt og økonomisk. Den norske grunnloven fra 1814 var sterkt inspirert av den amerikanske grunnloven fra 1787. Og den store norske og europeiske innvandringen til USA på 1800-tallet endret amerikansk samfunnsliv.
Innvandrerne, som de norske, brakte med seg egne skikker, egen religion, kunst og musikk. Mange holdt på sitt eget språk og på kontakten med hjemlandet. I dag blir det fremdeles feiret 17. mai og norske festivaler enkelte steder i USA, blant annet i regi av Vesterheim, det norsk-amerikanske museet, i delstaten Iowa.
De sterke båndene til Europa var en av årsakene til at USA ble med i første og andre verdenskrig. Etter andre verdenskrig bidro USA sterkt til gjenoppbyggingen av Europa gjennom hjelpeprogrammet Marshallhjelpen. Den bidro blant annet til mekanisering av landbruket i Norge. Populærkultur fra USA, som musikk og film, ble også dominerende her i etterkrigsperioden.
I år 2000 var det 4,5 millioner amerikanere som oppga å ha norsk avstamming – omtrent like mange som det da bodde i Norge. I dagens amerikanske samfunnsliv og politikk er det flere med norsk avstamming, som for eksempel Pete Hegseth, som er forsvarminister.
Innvandringen til Nord-Amerika i et større perspektiv
Mellom 1850 og 1940 forlot omtrent 60 millioner mennesker Europa. Halvparten dro til USA, de andre innvandret til andre verdensdeler. Det anslås at omtrent hver femte som dro, senere vendte tilbake til fødelandet.
Årsakene til den store emigrasjonen fra Europa til andre steder i verden deles inn i både pull og push, dra- og skyvkrefter. Det som dro immigrantene, var først og fremst at landene de dro til, ønsket emigranter velkommen. Det trengtes folk å dyrke jorda, til å arbeide i industrien, bygge hus og grave gruver.
Fra rundt første verdenskrig ble pull-årsakene mindre. Da begynte flere land, deriblant USA, Australia og New Zealand, å begrense hvem og hvor mange som fikk komme. Begrensingene kom gjerne fordi det var begynt å bli konkurranse om arbeid, land og andre ressurser, og grupper i disse landene ønsket å verne dem som alt var der.
En push-årsak var de harde tidene i Europa. Sultkatastrofen i Irland i 1846, revolusjonene i flere europeiske land i 1848 og 1849 samt forfølgelsen av jøder i Russland og deler av Øst-Europa gjorde at flere valgte å søke bedre liv på andre kontinenter.
En annen viktig push-årsak som skal nevnes, er at det i Europa i perioden faktisk ble mulig å reise. Reiseteknologien ble enklere og billigere. Dampskip og dampdrevne tog kortet ned reisetidene betraktelig og gjorde billettene billigere. Samtidig hadde den økonomiske utviklingen i Europa gjennom siste del av 1800- og tidlig på 1900-tallet gjort det mulig for flere å spare opp penger.
Kilder
Lovoll, O. S. (2005). Norske småbyer på prærien – En kulturhistorisk studie. Forlaget Vett og Viten.
Myhre, J. E. (2025, 23. juni). Utvandring fra Norge. Norgeshistorie.no. Hentet 4. mars 2025 fra https://www.norgeshistorie.no/industrialisering-og-demokrati/1537-utvandring-fra-norge.html
Nerbøvik, J. (2025, 13. september). Utvandringa frå Noreg til Nord-Amerika. I Store norske leksikon. Hentet 4. mars 2025 fra https://snl.no/Utvandringa_fr%C3%A5_Noreg_til_Nord-Amerika
Nerheim, G. (2020). I hjertet av Texas – Den ukjente historien om Cleng Peerson og norske immigranter i Texas. Fagbokforlaget.
Sogner, S. & Telste, K. (2005). Ut og søkje teneste – historia om tenestejentene. Det Norske Samlaget.
Østrem, N. O. (2014). Norsk utvandringshistorie. Det Norske Samlaget.
Østrem, N.O. (2024, 16. januar). Suget frå Amerika. Norgeshistorie.no. https://www.norgeshistorie.no/industrialisering-og-demokrati/1546-suget-fra-amerika.html.
Østrem, N. O. (2024, 16. januar).Tre søsken drar til «våre folk» i Amerika. Norgeshistorie.no. https://www.norgeshistorie.no/industrialisering-og-demokrati/1538-tre-sosken-drar-til-vare-folk-i-amerika.html.
Les original på NDLA →
Migrasjon er ikke noe nytt. Etter at "Restauration" reiste fra Stavanger til New York, fulgte flere etter i kjølvannet av den. Ryktene om de gode forholdene i Amerika spredte seg tilbake til Norge, og etter en litt treg start skjøt utvandringen fart fra 1860-årene og fram til andre verdenskrig.
Fra 1825 til 1915 kom om lag 800 000 personer til å utvandre fra Norge til Nord-Amerika, de aller fleste til USA. Nest etter Irland var Norge det landet i Europa flest reiste fra i forhold til folketallet.
Begrep om migrasjon
En migrant er en som har bosatt seg i et annet land enn der vedkommande er født.
En emigrant, eller utvandrer, er en som reiser fra fødelandet sitt og til et annet land for å bosette seg der.
En immigrant, eller innvandrer en som kommer til et land fra et annet, med mål om å bosette seg der.
Periodene og antall personer som utvandret
De første norske emigrantene støtte umiddelbart på utfordringer i det nye landet. De forsøkte først å bosette seg i Kendall i delstaten New York, men stedet var dårlig egnet for jordbruk. Noen år senere flyttet mange av dem videre til Fox River i Illionis. Der etablerte de den første permanente norske bosettingen. Stedet fungerte som knutepunkt for flere tusen norske immigranter som kom de neste årene.
Ryktene om de gode forholdene i Fox River spredte seg etter hvert til Norge, men det var først i 1836 at den neste skuta med emigranter forlot Norge. De neste ti årene utvandret om lag 6000 personer årlig fra Norge til Amerika. Fra 1865, etter den amerikanske borgerkrigen, skjøt utvandringen virkelig fart.
Utvandringen fra 1860-årene og fram til første verdenskrig kan deles inn i tre bølger:
Fra 1866 til 1873 utvandret årlig om lag 12 000 personer. Fra 1880 til 1893 og fra 1903 til 1920 var det årlige gjennomsnittet på 18 000 personer. Toppene i den norske utvandringen til Amerika var 1882 med 29 000 og 1903 med 27 000 personer.
Etter 1900 var det også et en del tilbakevandring, altså at mange returnerte fra Amerika og tilbake til Norge. Spesielt unge mennesker kunne reise opptil flere ganger fram og tilbake til Amerika for å arbeide der i perioder.
Hva møtte de første som reiste?
De som reiste i den første perioden, var ofte dårlig forberedt, både på reisen og hva som ventet dem i Amerika. Få kunne engelsk, og mange hadde ikke mer penger enn til selve båtbilletten. På havna i New York ble mange lurt av taskenspillere og lurendreiere, som var folk som var ute etter å tjene penger på nyankomne immigranter.
Målet for reisen var ofte Midtvesten eller andre områder innover i landet. Der hadde gjerne slektninger, venner eller andre kjenninger allerede bosatt seg. Overfarten skjedde som oftest om sommeren, så immigrantene tilbragte gjerne den første vinteren hos bekjente før de selv begynte å rydde jord og bygge hus den påfølgende våren.
Selve overfarten
Ferden til Amerika gikk med båt over Atlanterhavet. I perioden fram til 1865 kom de fleste norske migrantene til Quebec i Canada og reiste videre mot målet derfra. Senere ble New York hovedporten for immigranter til USA. Noen få skip gikk direkte fra Norge, men de aller flere reiste via England, Tyskland eller Holland.
Med seilskip tok overfarten omkring to måneder. I en periode gikk det både seilskip og dampskip, men rundt 1873 var dampskipene blitt dominerende. Med dampskip kunne en reise over Atlanterhavet på ei drøy uke.
Hvem reiste og hvorfor?
Årsakene til utvandringen var sammensatt, men en viktig grunn var "drømmen om Amerika". I Amerika var det utsikter til arbeid og til å skaffe et bedre liv for seg og sine. Muligheten til å kunne reise til slekt og venner var også viktig.
I enkelte norske bygder var det en stor andel av befolkningen som utvandret, og de bosatte seg gjerne på samme sted i Amerika. Dette åpnet et nytt "mulighetsrom" for folk. Folk reiste til steder der de visste det kunne være kjentfolk fra før, slik at de kunne få hjelp og veiledning til å finne seg til rette. En såkalt utvandrerkultur utviklet seg.
Den første perioden, fram til 1880, var det ofte hele familier som dro. De var som regel blant mellomsjiktet i lokalsamfunnet. Mange kom fra fjellbygder og fra grisgrendte strøk. I denne perioden var det god tilgang på landområder i Amerika, og mange skaffet seg jord og ryddet seg en gård.
Senere ble det mulig for husmenn og tjenestefolk å reise, både fordi selve reisen ble billigere, men også fordi mange kjentfolk hadde reist over før og kunne hjelpe til med å skaffe jobb. Utvandringen fra byene økte også.
Fra 1880-årene økte antallet ugifte unge som reiste for å søke lykken i Amerika, betraktelig. I 1880 var 60 prosent av kvinnene som reiste, ugifte, og i 1907 var 75 prosent ugifte. Blant dem var de aller fleste tjenestejenter da de dro fra Norge.
I alle periodene var det litt flere menn enn kvinner blant utvandrerne.
Periodene med sterk utvandring var også perioder med dårlige økonomiske kår i Norge. Gjennom 1800-tallet vokste befolkningen sterkt, og mange unge måtte søke vekk fra hjemgården og ut av bygda for å skaffa seg livsopphold. Mange flyttet til byene i Norge for å arbeide i industrien, men byene ble for en del bare et stoppested på vei til Amerika.
Hvor dro de, og hva gjorde de?
Gjennom hele 1800-tallet og godt inn på 1900-tallet foregikk det en storstilt bosetting av det amerikanske kontinentet. Gjennom lover som Homestead Act fra 1862 kunne alle voksne menn, samt kvinner og immigranter som hadde søkt om statsborgerskap, under visse betingelser legge krav på inntil 160 acres, cirka 650 mål, jord. Der kunne de bygge seg en gård eller et hjem. Bakgrunnen for denne utdelingen av jord til vanlige folk var blant annet frykt for at oppkjøpere skulle legge under seg store områder.
De enorme jordområdene var blitt tilgjengelige etter at amerikanske urinnvånere – tidligere ofte kalt indianere – ble fordrevet fra sine leveområder. Urinnvånerne hadde som regel måttet oppgi områdene som en del av fredsavtaler etter kriger og massakrer, eller ved såkalt salg av enorme landområder til svært lave priser.
De som inntok de nye områdene, var både amerikanske bosettere fra lenger øst og immigranter fra den andre siden av Atlanterhavet. Nordmenn deltok for fullt i dette landnåmet – erobringen av land – i Nord-Amerika. Gjennom årene ble det etablert bosettinger over hele kontinentet, blant annet i Montana, Texas og Washington. De fleste dro likevel til delstatene Minnesota, Illionis, Wisconsin og Nord-Dakota.
De fleste nordmennene som utvandret til Nord-Amerika, bosatte seg på landsbygda, på gårder eller i små landsbyer. Her kunne de skape seg et liv de kjente igjen hjemmefra, men med høyere sosial og økonomisk status. Nordmennene var – i følge folketellingen i 1900 – med god margin den mest rurale, eller landlige, innvandringsgruppa av alle. I 19020 var 80 prosent av omkring en million norske første- og andregenerasjons innvandrere i USA bosatt i øvre Midtvesten.
Det var likevel flere som slo seg ned i byene. I den tidlige perioden var det mange som bosatte seg i byene rundt de store sjøene: Chicago, Milwaukee og Detroit. Etter hvert utviklet det seg også et stort norsk miljø i Brooklyn utenfor New York.
Fra 1870-årene ble Brooklyn hovedområde for skipsbygging, dokking og skipsreparasjoner. Siden mange nordmenn hadde kompetanse og erfaring fra denne næringen, var dette en grunn til at de søkte arbeid og bosted der. I tillegg tiltrakk området seg mange norske sjømenn som var i utenriksfart på New York.
I 1910 bodde det om lag 30 000 første- og andregenerasjons nordmenn i Brooklyn. Her var det norske bakerier, restauranter og butikker. 8th Avenue fikk til og med kallenavnet "Lapskaus Boulevard". Brooklyn var lenge en base for unge norske menn og kvinner, særlig frå Sørvestlandet, som kom som arbeidsinnvandrere. På 1950- og 60-tallet virket "Brooklyn nærmere enn Oslo" for mange som allerede hadde slekt og venner som arbeidet der.
Kommunikasjon
Etter hvert som flere reiste over, ble det skrevet brev som ble sendt hjem til familie og venner i Norge. Det kom også bøker og artikler med råd og vink til dem som ville reise.
Brevene som norske utvandrere sendte hjem, blir kalt amerikabrev. I brevene fortalte avsenderne om livet i Amerika og om hvilke muligheter som var der. Brevene holdt også slekt og venner oppdaterte om barnefødsler og andre viktige begivenheter. Ofte oppfordret de som skrev, slekt og venner til selv å reise over, og brevene ble lest av mange. I en del tilfeller ble de også trykket i avisene i Norge.
De norske bosetterne utga også egne norsk-amerikanske aviser. De skrev om saker som opptok nordmenn i Amerika, og delt nytt om stort og smått fra Norge. Et eksempel er Decorah-posten. Den kom ut på norsk i Decorah i Iowa fra 1874 til 1972.
Samkvem og påvirkning over Atlanterhavet
I flere århundrer har Norge og USA påvirket hverandre, både kulturelt og økonomisk. Den norske grunnloven fra 1814 var sterkt inspirert av den amerikanske grunnloven fra 1787. Og den store norske og europeiske innvandringen til USA på 1800-tallet endret amerikansk samfunnsliv.
Innvandrerne, som de norske, brakte med seg egne skikker, egen religion, kunst og musikk. Mange holdt på sitt eget språk og på kontakten med hjemlandet. I dag blir det fremdeles feiret 17. mai og norske festivaler enkelte steder i USA, blant annet i regi av Vesterheim, det norsk-amerikanske museet, i delstaten Iowa.
De sterke båndene til Europa var en av årsakene til at USA ble med i første og andre verdenskrig. Etter andre verdenskrig bidro USA sterkt til gjenoppbyggingen av Europa gjennom hjelpeprogrammet Marshallhjelpen. Den bidro blant annet til mekanisering av landbruket i Norge. Populærkultur fra USA, som musikk og film, ble også dominerende her i etterkrigsperioden.
I år 2000 var det 4,5 millioner amerikanere som oppga å ha norsk avstamming – omtrent like mange som det da bodde i Norge. I dagens amerikanske samfunnsliv og politikk er det flere med norsk avstamming, som for eksempel Pete Hegseth, som er forsvarminister.
Innvandringen til Nord-Amerika i et større perspektiv
Mellom 1850 og 1940 forlot omtrent 60 millioner mennesker Europa. Halvparten dro til USA, de andre innvandret til andre verdensdeler. Det anslås at omtrent hver femte som dro, senere vendte tilbake til fødelandet.
Årsakene til den store emigrasjonen fra Europa til andre steder i verden deles inn i både pull og push, dra- og skyvkrefter. Det som dro immigrantene, var først og fremst at landene de dro til, ønsket emigranter velkommen. Det trengtes folk å dyrke jorda, til å arbeide i industrien, bygge hus og grave gruver.
Fra rundt første verdenskrig ble pull-årsakene mindre. Da begynte flere land, deriblant USA, Australia og New Zealand, å begrense hvem og hvor mange som fikk komme. Begrensingene kom gjerne fordi det var begynt å bli konkurranse om arbeid, land og andre ressurser, og grupper i disse landene ønsket å verne dem som alt var der.
En push-årsak var de harde tidene i Europa. Sultkatastrofen i Irland i 1846, revolusjonene i flere europeiske land i 1848 og 1849 samt forfølgelsen av jøder i Russland og deler av Øst-Europa gjorde at flere valgte å søke bedre liv på andre kontinenter.
En annen viktig push-årsak som skal nevnes, er at det i Europa i perioden faktisk ble mulig å reise. Reiseteknologien ble enklere og billigere. Dampskip og dampdrevne tog kortet ned reisetidene betraktelig og gjorde billettene billigere. Samtidig hadde den økonomiske utviklingen i Europa gjennom siste del av 1800- og tidlig på 1900-tallet gjort det mulig for flere å spare opp penger.
Kilder
Lovoll, O. S. (2005). Norske småbyer på prærien – En kulturhistorisk studie. Forlaget Vett og Viten.
Myhre, J. E. (2025, 23. juni). Utvandring fra Norge. Norgeshistorie.no. Hentet 4. mars 2025 fra https://www.norgeshistorie.no/industrialisering-og-demokrati/1537-utvandring-fra-norge.html
Nerbøvik, J. (2025, 13. september). Utvandringa frå Noreg til Nord-Amerika. I Store norske leksikon. Hentet 4. mars 2025 fra https://snl.no/Utvandringa_fr%C3%A5_Noreg_til_Nord-Amerika
Nerheim, G. (2020). I hjertet av Texas – Den ukjente historien om Cleng Peerson og norske immigranter i Texas. Fagbokforlaget.
Sogner, S. & Telste, K. (2005). Ut og søkje teneste – historia om tenestejentene. Det Norske Samlaget.
Østrem, N. O. (2014). Norsk utvandringshistorie. Det Norske Samlaget.
Østrem, N.O. (2024, 16. januar). Suget frå Amerika. Norgeshistorie.no. https://www.norgeshistorie.no/industrialisering-og-demokrati/1546-suget-fra-amerika.html.
Østrem, N. O. (2024, 16. januar).Tre søsken drar til «våre folk» i Amerika. Norgeshistorie.no. https://www.norgeshistorie.no/industrialisering-og-demokrati/1538-tre-sosken-drar-til-vare-folk-i-amerika.html.
Les original på NDLA →
Utvandring fra Norge til Amerika: Fra 1825 fram til i dag
Migrasjon
Migrasjon er ikke noe nytt. Etter at "Restauration" reiste fra Stavanger til New York, fulgte flere etter i kjølvannet av den. Ryktene om de gode forholdene i Amerika spredte seg tilbake til Norge, og etter en litt treg start skjøt utvandringen fart fra 1860-årene og fram til andre verdenskrig.
Fra 1825 til 1915 kom om lag 800 000 personer til å utvandre fra Norge til Nord-Amerika, de aller fleste til USA. Nest etter Irland var Norge det landet i Europa flest reiste fra i forhold til folketallet.
Begrep om migrasjon
En migrant er en som har bosatt seg i et annet land enn der vedkommande er født.
En emigrant, eller utvandrer, er en som reiser fra fødelandet sitt og til et annet land for å bosette seg der.
En immigrant, eller innvandrer en som kommer til et land fra et annet, med mål om å bosette seg der.
Periodene og antall personer som utvandret
De første norske emigrantene støtte umiddelbart på utfordringer i det nye landet. De forsøkte først å bosette seg i Kendall i delstaten New York, men stedet var dårlig egnet for jordbruk. Noen år senere flyttet mange av dem videre til Fox River i Illionis. Der etablerte de den første permanente norske bosettingen. Stedet fungerte som knutepunkt for flere tusen norske immigranter som kom de neste årene.
Ryktene om de gode forholdene i Fox River spredte seg etter hvert til Norge, men det var først i 1836 at den neste skuta med emigranter forlot Norge. De neste ti årene utvandret om lag 6000 personer årlig fra Norge til Amerika. Fra 1865, etter den amerikanske borgerkrigen, skjøt utvandringen virkelig fart.
Utvandringen fra 1860-årene og fram til første verdenskrig kan deles inn i tre bølger:
Fra 1866 til 1873 utvandret årlig om lag 12 000 personer. Fra 1880 til 1893 og fra 1903 til 1920 var det årlige gjennomsnittet på 18 000 personer. Toppene i den norske utvandringen til Amerika var 1882 med 29 000 og 1903 med 27 000 personer.
Etter 1900 var det også et en del tilbakevandring, altså at mange returnerte fra Amerika og tilbake til Norge. Spesielt unge mennesker kunne reise opptil flere ganger fram og tilbake til Amerika for å arbeide der i perioder.
Hva møtte de første som reiste?
De som reiste i den første perioden, var ofte dårlig forberedt, både på reisen og hva som ventet dem i Amerika. Få kunne engelsk, og mange hadde ikke mer penger enn til selve båtbilletten. På havna i New York ble mange lurt av taskenspillere og lurendreiere, som var folk som var ute etter å tjene penger på nyankomne immigranter.
Målet for reisen var ofte Midtvesten eller andre områder innover i landet. Der hadde gjerne slektninger, venner eller andre kjenninger allerede bosatt seg. Overfarten skjedde som oftest om sommeren, så immigrantene tilbragte gjerne den første vinteren hos bekjente før de selv begynte å rydde jord og bygge hus den påfølgende våren.
Selve overfarten
Ferden til Amerika gikk med båt over Atlanterhavet. I perioden fram til 1865 kom de fleste norske migrantene til Quebec i Canada og reiste videre mot målet derfra. Senere ble New York hovedporten for immigranter til USA. Noen få skip gikk direkte fra Norge, men de aller flere reiste via England, Tyskland eller Holland.
Med seilskip tok overfarten omkring to måneder. I en periode gikk det både seilskip og dampskip, men rundt 1873 var dampskipene blitt dominerende. Med dampskip kunne en reise over Atlanterhavet på ei drøy uke.
Hvem reiste og hvorfor?
Årsakene til utvandringen var sammensatt, men en viktig grunn var "drømmen om Amerika". I Amerika var det utsikter til arbeid og til å skaffe et bedre liv for seg og sine. Muligheten til å kunne reise til slekt og venner var også viktig.
I enkelte norske bygder var det en stor andel av befolkningen som utvandret, og de bosatte seg gjerne på samme sted i Amerika. Dette åpnet et nytt "mulighetsrom" for folk. Folk reiste til steder der de visste det kunne være kjentfolk fra før, slik at de kunne få hjelp og veiledning til å finne seg til rette. En såkalt utvandrerkultur utviklet seg.
Den første perioden, fram til 1880, var det ofte hele familier som dro. De var som regel blant mellomsjiktet i lokalsamfunnet. Mange kom fra fjellbygder og fra grisgrendte strøk. I denne perioden var det god tilgang på landområder i Amerika, og mange skaffet seg jord og ryddet seg en gård.
Senere ble det mulig for husmenn og tjenestefolk å reise, både fordi selve reisen ble billigere, men også fordi mange kjentfolk hadde reist over før og kunne hjelpe til med å skaffe jobb. Utvandringen fra byene økte også.
Fra 1880-årene økte antallet ugifte unge som reiste for å søke lykken i Amerika, betraktelig. I 1880 var 60 prosent av kvinnene som reiste, ugifte, og i 1907 var 75 prosent ugifte. Blant dem var de aller fleste tjenestejenter da de dro fra Norge.
I alle periodene var det litt flere menn enn kvinner blant utvandrerne.
Periodene med sterk utvandring var også perioder med dårlige økonomiske kår i Norge. Gjennom 1800-tallet vokste befolkningen sterkt, og mange unge måtte søke vekk fra hjemgården og ut av bygda for å skaffa seg livsopphold. Mange flyttet til byene i Norge for å arbeide i industrien, men byene ble for en del bare et stoppested på vei til Amerika.
Hvor dro de, og hva gjorde de?
Gjennom hele 1800-tallet og godt inn på 1900-tallet foregikk det en storstilt bosetting av det amerikanske kontinentet. Gjennom lover som Homestead Act fra 1862 kunne alle voksne menn, samt kvinner og immigranter som hadde søkt om statsborgerskap, under visse betingelser legge krav på inntil 160 acres, cirka 650 mål, jord. Der kunne de bygge seg en gård eller et hjem. Bakgrunnen for denne utdelingen av jord til vanlige folk var blant annet frykt for at oppkjøpere skulle legge under seg store områder.
De enorme jordområdene var blitt tilgjengelige etter at amerikanske urinnvånere – tidligere ofte kalt indianere – ble fordrevet fra sine leveområder. Urinnvånerne hadde som regel måttet oppgi områdene som en del av fredsavtaler etter kriger og massakrer, eller ved såkalt salg av enorme landområder til svært lave priser.
De som inntok de nye områdene, var både amerikanske bosettere fra lenger øst og immigranter fra den andre siden av Atlanterhavet. Nordmenn deltok for fullt i dette landnåmet – erobringen av land – i Nord-Amerika. Gjennom årene ble det etablert bosettinger over hele kontinentet, blant annet i Montana, Texas og Washington. De fleste dro likevel til delstatene Minnesota, Illionis, Wisconsin og Nord-Dakota.
De fleste nordmennene som utvandret til Nord-Amerika, bosatte seg på landsbygda, på gårder eller i små landsbyer. Her kunne de skape seg et liv de kjente igjen hjemmefra, men med høyere sosial og økonomisk status. Nordmennene var – i følge folketellingen i 1900 – med god margin den mest rurale, eller landlige, innvandringsgruppa av alle. I 19020 var 80 prosent av omkring en million norske første- og andregenerasjons innvandrere i USA bosatt i øvre Midtvesten.
Det var likevel flere som slo seg ned i byene. I den tidlige perioden var det mange som bosatte seg i byene rundt de store sjøene: Chicago, Milwaukee og Detroit. Etter hvert utviklet det seg også et stort norsk miljø i Brooklyn utenfor New York.
Fra 1870-årene ble Brooklyn hovedområde for skipsbygging, dokking og skipsreparasjoner. Siden mange nordmenn hadde kompetanse og erfaring fra denne næringen, var dette en grunn til at de søkte arbeid og bosted der. I tillegg tiltrakk området seg mange norske sjømenn som var i utenriksfart på New York.
I 1910 bodde det om lag 30 000 første- og andregenerasjons nordmenn i Brooklyn. Her var det norske bakerier, restauranter og butikker. 8th Avenue fikk til og med kallenavnet "Lapskaus Boulevard". Brooklyn var lenge en base for unge norske menn og kvinner, særlig frå Sørvestlandet, som kom som arbeidsinnvandrere. På 1950- og 60-tallet virket "Brooklyn nærmere enn Oslo" for mange som allerede hadde slekt og venner som arbeidet der.
Kommunikasjon
Etter hvert som flere reiste over, ble det skrevet brev som ble sendt hjem til familie og venner i Norge. Det kom også bøker og artikler med råd og vink til dem som ville reise.
Brevene som norske utvandrere sendte hjem, blir kalt amerikabrev. I brevene fortalte avsenderne om livet i Amerika og om hvilke muligheter som var der. Brevene holdt også slekt og venner oppdaterte om barnefødsler og andre viktige begivenheter. Ofte oppfordret de som skrev, slekt og venner til selv å reise over, og brevene ble lest av mange. I en del tilfeller ble de også trykket i avisene i Norge.
De norske bosetterne utga også egne norsk-amerikanske aviser. De skrev om saker som opptok nordmenn i Amerika, og delt nytt om stort og smått fra Norge. Et eksempel er Decorah-posten. Den kom ut på norsk i Decorah i Iowa fra 1874 til 1972.
Samkvem og påvirkning over Atlanterhavet
I flere århundrer har Norge og USA påvirket hverandre, både kulturelt og økonomisk. Den norske grunnloven fra 1814 var sterkt inspirert av den amerikanske grunnloven fra 1787. Og den store norske og europeiske innvandringen til USA på 1800-tallet endret amerikansk samfunnsliv.
Innvandrerne, som de norske, brakte med seg egne skikker, egen religion, kunst og musikk. Mange holdt på sitt eget språk og på kontakten med hjemlandet. I dag blir det fremdeles feiret 17. mai og norske festivaler enkelte steder i USA, blant annet i regi av Vesterheim, det norsk-amerikanske museet, i delstaten Iowa.
De sterke båndene til Europa var en av årsakene til at USA ble med i første og andre verdenskrig. Etter andre verdenskrig bidro USA sterkt til gjenoppbyggingen av Europa gjennom hjelpeprogrammet Marshallhjelpen. Den bidro blant annet til mekanisering av landbruket i Norge. Populærkultur fra USA, som musikk og film, ble også dominerende her i etterkrigsperioden.
I år 2000 var det 4,5 millioner amerikanere som oppga å ha norsk avstamming – omtrent like mange som det da bodde i Norge. I dagens amerikanske samfunnsliv og politikk er det flere med norsk avstamming, som for eksempel Pete Hegseth, som er forsvarminister.
Innvandringen til Nord-Amerika i et større perspektiv
Mellom 1850 og 1940 forlot omtrent 60 millioner mennesker Europa. Halvparten dro til USA, de andre innvandret til andre verdensdeler. Det anslås at omtrent hver femte som dro, senere vendte tilbake til fødelandet.
Årsakene til den store emigrasjonen fra Europa til andre steder i verden deles inn i både pull og push, dra- og skyvkrefter. Det som dro immigrantene, var først og fremst at landene de dro til, ønsket emigranter velkommen. Det trengtes folk å dyrke jorda, til å arbeide i industrien, bygge hus og grave gruver.
Fra rundt første verdenskrig ble pull-årsakene mindre. Da begynte flere land, deriblant USA, Australia og New Zealand, å begrense hvem og hvor mange som fikk komme. Begrensingene kom gjerne fordi det var begynt å bli konkurranse om arbeid, land og andre ressurser, og grupper i disse landene ønsket å verne dem som alt var der.
En push-årsak var de harde tidene i Europa. Sultkatastrofen i Irland i 1846, revolusjonene i flere europeiske land i 1848 og 1849 samt forfølgelsen av jøder i Russland og deler av Øst-Europa gjorde at flere valgte å søke bedre liv på andre kontinenter.
En annen viktig push-årsak som skal nevnes, er at det i Europa i perioden faktisk ble mulig å reise. Reiseteknologien ble enklere og billigere. Dampskip og dampdrevne tog kortet ned reisetidene betraktelig og gjorde billettene billigere. Samtidig hadde den økonomiske utviklingen i Europa gjennom siste del av 1800- og tidlig på 1900-tallet gjort det mulig for flere å spare opp penger.
Kilder
Lovoll, O. S. (2005). Norske småbyer på prærien – En kulturhistorisk studie. Forlaget Vett og Viten.
Myhre, J. E. (2025, 23. juni). Utvandring fra Norge. Norgeshistorie.no. Hentet 4. mars 2025 fra https://www.norgeshistorie.no/industrialisering-og-demokrati/1537-utvandring-fra-norge.html
Nerbøvik, J. (2025, 13. september). Utvandringa frå Noreg til Nord-Amerika. I Store norske leksikon. Hentet 4. mars 2025 fra https://snl.no/Utvandringa_fr%C3%A5_Noreg_til_Nord-Amerika
Nerheim, G. (2020). I hjertet av Texas – Den ukjente historien om Cleng Peerson og norske immigranter i Texas. Fagbokforlaget.
Sogner, S. & Telste, K. (2005). Ut og søkje teneste – historia om tenestejentene. Det Norske Samlaget.
Østrem, N. O. (2014). Norsk utvandringshistorie. Det Norske Samlaget.
Østrem, N.O. (2024, 16. januar). Suget frå Amerika. Norgeshistorie.no. https://www.norgeshistorie.no/industrialisering-og-demokrati/1546-suget-fra-amerika.html.
Østrem, N. O. (2024, 16. januar).Tre søsken drar til «våre folk» i Amerika. Norgeshistorie.no. https://www.norgeshistorie.no/industrialisering-og-demokrati/1538-tre-sosken-drar-til-vare-folk-i-amerika.html.
Les original på NDLA →
Migrasjon er ikke noe nytt. Etter at "Restauration" reiste fra Stavanger til New York, fulgte flere etter i kjølvannet av den. Ryktene om de gode forholdene i Amerika spredte seg tilbake til Norge, og etter en litt treg start skjøt utvandringen fart fra 1860-årene og fram til andre verdenskrig.
Fra 1825 til 1915 kom om lag 800 000 personer til å utvandre fra Norge til Nord-Amerika, de aller fleste til USA. Nest etter Irland var Norge det landet i Europa flest reiste fra i forhold til folketallet.
Begrep om migrasjon
En migrant er en som har bosatt seg i et annet land enn der vedkommande er født.
En emigrant, eller utvandrer, er en som reiser fra fødelandet sitt og til et annet land for å bosette seg der.
En immigrant, eller innvandrer en som kommer til et land fra et annet, med mål om å bosette seg der.
Periodene og antall personer som utvandret
De første norske emigrantene støtte umiddelbart på utfordringer i det nye landet. De forsøkte først å bosette seg i Kendall i delstaten New York, men stedet var dårlig egnet for jordbruk. Noen år senere flyttet mange av dem videre til Fox River i Illionis. Der etablerte de den første permanente norske bosettingen. Stedet fungerte som knutepunkt for flere tusen norske immigranter som kom de neste årene.
Ryktene om de gode forholdene i Fox River spredte seg etter hvert til Norge, men det var først i 1836 at den neste skuta med emigranter forlot Norge. De neste ti årene utvandret om lag 6000 personer årlig fra Norge til Amerika. Fra 1865, etter den amerikanske borgerkrigen, skjøt utvandringen virkelig fart.
Utvandringen fra 1860-årene og fram til første verdenskrig kan deles inn i tre bølger:
Fra 1866 til 1873 utvandret årlig om lag 12 000 personer. Fra 1880 til 1893 og fra 1903 til 1920 var det årlige gjennomsnittet på 18 000 personer. Toppene i den norske utvandringen til Amerika var 1882 med 29 000 og 1903 med 27 000 personer.
Etter 1900 var det også et en del tilbakevandring, altså at mange returnerte fra Amerika og tilbake til Norge. Spesielt unge mennesker kunne reise opptil flere ganger fram og tilbake til Amerika for å arbeide der i perioder.
Hva møtte de første som reiste?
De som reiste i den første perioden, var ofte dårlig forberedt, både på reisen og hva som ventet dem i Amerika. Få kunne engelsk, og mange hadde ikke mer penger enn til selve båtbilletten. På havna i New York ble mange lurt av taskenspillere og lurendreiere, som var folk som var ute etter å tjene penger på nyankomne immigranter.
Målet for reisen var ofte Midtvesten eller andre områder innover i landet. Der hadde gjerne slektninger, venner eller andre kjenninger allerede bosatt seg. Overfarten skjedde som oftest om sommeren, så immigrantene tilbragte gjerne den første vinteren hos bekjente før de selv begynte å rydde jord og bygge hus den påfølgende våren.
Selve overfarten
Ferden til Amerika gikk med båt over Atlanterhavet. I perioden fram til 1865 kom de fleste norske migrantene til Quebec i Canada og reiste videre mot målet derfra. Senere ble New York hovedporten for immigranter til USA. Noen få skip gikk direkte fra Norge, men de aller flere reiste via England, Tyskland eller Holland.
Med seilskip tok overfarten omkring to måneder. I en periode gikk det både seilskip og dampskip, men rundt 1873 var dampskipene blitt dominerende. Med dampskip kunne en reise over Atlanterhavet på ei drøy uke.
Hvem reiste og hvorfor?
Årsakene til utvandringen var sammensatt, men en viktig grunn var "drømmen om Amerika". I Amerika var det utsikter til arbeid og til å skaffe et bedre liv for seg og sine. Muligheten til å kunne reise til slekt og venner var også viktig.
I enkelte norske bygder var det en stor andel av befolkningen som utvandret, og de bosatte seg gjerne på samme sted i Amerika. Dette åpnet et nytt "mulighetsrom" for folk. Folk reiste til steder der de visste det kunne være kjentfolk fra før, slik at de kunne få hjelp og veiledning til å finne seg til rette. En såkalt utvandrerkultur utviklet seg.
Den første perioden, fram til 1880, var det ofte hele familier som dro. De var som regel blant mellomsjiktet i lokalsamfunnet. Mange kom fra fjellbygder og fra grisgrendte strøk. I denne perioden var det god tilgang på landområder i Amerika, og mange skaffet seg jord og ryddet seg en gård.
Senere ble det mulig for husmenn og tjenestefolk å reise, både fordi selve reisen ble billigere, men også fordi mange kjentfolk hadde reist over før og kunne hjelpe til med å skaffe jobb. Utvandringen fra byene økte også.
Fra 1880-årene økte antallet ugifte unge som reiste for å søke lykken i Amerika, betraktelig. I 1880 var 60 prosent av kvinnene som reiste, ugifte, og i 1907 var 75 prosent ugifte. Blant dem var de aller fleste tjenestejenter da de dro fra Norge.
I alle periodene var det litt flere menn enn kvinner blant utvandrerne.
Periodene med sterk utvandring var også perioder med dårlige økonomiske kår i Norge. Gjennom 1800-tallet vokste befolkningen sterkt, og mange unge måtte søke vekk fra hjemgården og ut av bygda for å skaffa seg livsopphold. Mange flyttet til byene i Norge for å arbeide i industrien, men byene ble for en del bare et stoppested på vei til Amerika.
Hvor dro de, og hva gjorde de?
Gjennom hele 1800-tallet og godt inn på 1900-tallet foregikk det en storstilt bosetting av det amerikanske kontinentet. Gjennom lover som Homestead Act fra 1862 kunne alle voksne menn, samt kvinner og immigranter som hadde søkt om statsborgerskap, under visse betingelser legge krav på inntil 160 acres, cirka 650 mål, jord. Der kunne de bygge seg en gård eller et hjem. Bakgrunnen for denne utdelingen av jord til vanlige folk var blant annet frykt for at oppkjøpere skulle legge under seg store områder.
De enorme jordområdene var blitt tilgjengelige etter at amerikanske urinnvånere – tidligere ofte kalt indianere – ble fordrevet fra sine leveområder. Urinnvånerne hadde som regel måttet oppgi områdene som en del av fredsavtaler etter kriger og massakrer, eller ved såkalt salg av enorme landområder til svært lave priser.
De som inntok de nye områdene, var både amerikanske bosettere fra lenger øst og immigranter fra den andre siden av Atlanterhavet. Nordmenn deltok for fullt i dette landnåmet – erobringen av land – i Nord-Amerika. Gjennom årene ble det etablert bosettinger over hele kontinentet, blant annet i Montana, Texas og Washington. De fleste dro likevel til delstatene Minnesota, Illionis, Wisconsin og Nord-Dakota.
De fleste nordmennene som utvandret til Nord-Amerika, bosatte seg på landsbygda, på gårder eller i små landsbyer. Her kunne de skape seg et liv de kjente igjen hjemmefra, men med høyere sosial og økonomisk status. Nordmennene var – i følge folketellingen i 1900 – med god margin den mest rurale, eller landlige, innvandringsgruppa av alle. I 19020 var 80 prosent av omkring en million norske første- og andregenerasjons innvandrere i USA bosatt i øvre Midtvesten.
Det var likevel flere som slo seg ned i byene. I den tidlige perioden var det mange som bosatte seg i byene rundt de store sjøene: Chicago, Milwaukee og Detroit. Etter hvert utviklet det seg også et stort norsk miljø i Brooklyn utenfor New York.
Fra 1870-årene ble Brooklyn hovedområde for skipsbygging, dokking og skipsreparasjoner. Siden mange nordmenn hadde kompetanse og erfaring fra denne næringen, var dette en grunn til at de søkte arbeid og bosted der. I tillegg tiltrakk området seg mange norske sjømenn som var i utenriksfart på New York.
I 1910 bodde det om lag 30 000 første- og andregenerasjons nordmenn i Brooklyn. Her var det norske bakerier, restauranter og butikker. 8th Avenue fikk til og med kallenavnet "Lapskaus Boulevard". Brooklyn var lenge en base for unge norske menn og kvinner, særlig frå Sørvestlandet, som kom som arbeidsinnvandrere. På 1950- og 60-tallet virket "Brooklyn nærmere enn Oslo" for mange som allerede hadde slekt og venner som arbeidet der.
Kommunikasjon
Etter hvert som flere reiste over, ble det skrevet brev som ble sendt hjem til familie og venner i Norge. Det kom også bøker og artikler med råd og vink til dem som ville reise.
Brevene som norske utvandrere sendte hjem, blir kalt amerikabrev. I brevene fortalte avsenderne om livet i Amerika og om hvilke muligheter som var der. Brevene holdt også slekt og venner oppdaterte om barnefødsler og andre viktige begivenheter. Ofte oppfordret de som skrev, slekt og venner til selv å reise over, og brevene ble lest av mange. I en del tilfeller ble de også trykket i avisene i Norge.
De norske bosetterne utga også egne norsk-amerikanske aviser. De skrev om saker som opptok nordmenn i Amerika, og delt nytt om stort og smått fra Norge. Et eksempel er Decorah-posten. Den kom ut på norsk i Decorah i Iowa fra 1874 til 1972.
Samkvem og påvirkning over Atlanterhavet
I flere århundrer har Norge og USA påvirket hverandre, både kulturelt og økonomisk. Den norske grunnloven fra 1814 var sterkt inspirert av den amerikanske grunnloven fra 1787. Og den store norske og europeiske innvandringen til USA på 1800-tallet endret amerikansk samfunnsliv.
Innvandrerne, som de norske, brakte med seg egne skikker, egen religion, kunst og musikk. Mange holdt på sitt eget språk og på kontakten med hjemlandet. I dag blir det fremdeles feiret 17. mai og norske festivaler enkelte steder i USA, blant annet i regi av Vesterheim, det norsk-amerikanske museet, i delstaten Iowa.
De sterke båndene til Europa var en av årsakene til at USA ble med i første og andre verdenskrig. Etter andre verdenskrig bidro USA sterkt til gjenoppbyggingen av Europa gjennom hjelpeprogrammet Marshallhjelpen. Den bidro blant annet til mekanisering av landbruket i Norge. Populærkultur fra USA, som musikk og film, ble også dominerende her i etterkrigsperioden.
I år 2000 var det 4,5 millioner amerikanere som oppga å ha norsk avstamming – omtrent like mange som det da bodde i Norge. I dagens amerikanske samfunnsliv og politikk er det flere med norsk avstamming, som for eksempel Pete Hegseth, som er forsvarminister.
Innvandringen til Nord-Amerika i et større perspektiv
Mellom 1850 og 1940 forlot omtrent 60 millioner mennesker Europa. Halvparten dro til USA, de andre innvandret til andre verdensdeler. Det anslås at omtrent hver femte som dro, senere vendte tilbake til fødelandet.
Årsakene til den store emigrasjonen fra Europa til andre steder i verden deles inn i både pull og push, dra- og skyvkrefter. Det som dro immigrantene, var først og fremst at landene de dro til, ønsket emigranter velkommen. Det trengtes folk å dyrke jorda, til å arbeide i industrien, bygge hus og grave gruver.
Fra rundt første verdenskrig ble pull-årsakene mindre. Da begynte flere land, deriblant USA, Australia og New Zealand, å begrense hvem og hvor mange som fikk komme. Begrensingene kom gjerne fordi det var begynt å bli konkurranse om arbeid, land og andre ressurser, og grupper i disse landene ønsket å verne dem som alt var der.
En push-årsak var de harde tidene i Europa. Sultkatastrofen i Irland i 1846, revolusjonene i flere europeiske land i 1848 og 1849 samt forfølgelsen av jøder i Russland og deler av Øst-Europa gjorde at flere valgte å søke bedre liv på andre kontinenter.
En annen viktig push-årsak som skal nevnes, er at det i Europa i perioden faktisk ble mulig å reise. Reiseteknologien ble enklere og billigere. Dampskip og dampdrevne tog kortet ned reisetidene betraktelig og gjorde billettene billigere. Samtidig hadde den økonomiske utviklingen i Europa gjennom siste del av 1800- og tidlig på 1900-tallet gjort det mulig for flere å spare opp penger.
Kilder
Lovoll, O. S. (2005). Norske småbyer på prærien – En kulturhistorisk studie. Forlaget Vett og Viten.
Myhre, J. E. (2025, 23. juni). Utvandring fra Norge. Norgeshistorie.no. Hentet 4. mars 2025 fra https://www.norgeshistorie.no/industrialisering-og-demokrati/1537-utvandring-fra-norge.html
Nerbøvik, J. (2025, 13. september). Utvandringa frå Noreg til Nord-Amerika. I Store norske leksikon. Hentet 4. mars 2025 fra https://snl.no/Utvandringa_fr%C3%A5_Noreg_til_Nord-Amerika
Nerheim, G. (2020). I hjertet av Texas – Den ukjente historien om Cleng Peerson og norske immigranter i Texas. Fagbokforlaget.
Sogner, S. & Telste, K. (2005). Ut og søkje teneste – historia om tenestejentene. Det Norske Samlaget.
Østrem, N. O. (2014). Norsk utvandringshistorie. Det Norske Samlaget.
Østrem, N.O. (2024, 16. januar). Suget frå Amerika. Norgeshistorie.no. https://www.norgeshistorie.no/industrialisering-og-demokrati/1546-suget-fra-amerika.html.
Østrem, N. O. (2024, 16. januar).Tre søsken drar til «våre folk» i Amerika. Norgeshistorie.no. https://www.norgeshistorie.no/industrialisering-og-demokrati/1538-tre-sosken-drar-til-vare-folk-i-amerika.html.
Les original på NDLA →
Historie (PB)
Historie (PB)
Historiske perioder
Å dele i perioder
Drivkrefter bak periodisering
Oppgave 1. Lange linjer
Perioder kan være av ulik lengde og være ulikt inndelt. Argumentasjon rundt inndeling kan handle om å se enten historiens lange eller korte linjer. Et eksempel på lange perioder kan være å dele historien i tre: før overgangen til jordbruk, mellom "jordbruksrevolusjonen" og den industrielle revolusjon og tiden etter den industrielle revolusjon.
Hva ble forandret ved "jordbruksrevolusjonen" og den industrielle revolusjon som tilsier at dette er to viktige skiller i historien? Hvilke lange linjer kan man peke på her? Hva er likhetene innenfor en periode, og hva er det som skaper overgang til en ny periode?
Hvilke andre periodeinndelinger kjenner du til, og hva kan være årsaken til at man har disse inndelingene (hva er det som endres mellom periodene)?
Oppgave 2. Perioder i nyere tid
Diskuter i grupper.
Hva slags drivkrefter i nyere tid synes dere er viktige? Dette kan være endringer i hvem som har makt, økonomisk vekst eller nedgang, frigjøring for stater eller folkegrupper med mer. Kanskje kan du komme på noen egne eksempler også? Velg dere et par drivkrefter og avgjør om disse kvalifiserer til å si at man har gått inn i en ny tidsperiode. Argumenter for hvorfor dere mener det betyr en ny periode eller ikke.
Kan det være oppfinnelser som også endrer verden i så stor grad at vi går inn i en ny periode i historien?
Hva slags periode mener dere vi er inne i nå? Hvilke sosiale, kulturelle, økonomiske eller teknologiske endringer kan skille vår tid fra tidligere tider? Hvis dere kunne ha navngitt "vår tid" – hva ville dere kalle den for å skille den fra andre perioder?
Les original på NDLA →
Perioder kan være av ulik lengde og være ulikt inndelt. Argumentasjon rundt inndeling kan handle om å se enten historiens lange eller korte linjer. Et eksempel på lange perioder kan være å dele historien i tre: før overgangen til jordbruk, mellom "jordbruksrevolusjonen" og den industrielle revolusjon og tiden etter den industrielle revolusjon.
Hva ble forandret ved "jordbruksrevolusjonen" og den industrielle revolusjon som tilsier at dette er to viktige skiller i historien? Hvilke lange linjer kan man peke på her? Hva er likhetene innenfor en periode, og hva er det som skaper overgang til en ny periode?
Hvilke andre periodeinndelinger kjenner du til, og hva kan være årsaken til at man har disse inndelingene (hva er det som endres mellom periodene)?
Oppgave 2. Perioder i nyere tid
Diskuter i grupper.
Hva slags drivkrefter i nyere tid synes dere er viktige? Dette kan være endringer i hvem som har makt, økonomisk vekst eller nedgang, frigjøring for stater eller folkegrupper med mer. Kanskje kan du komme på noen egne eksempler også? Velg dere et par drivkrefter og avgjør om disse kvalifiserer til å si at man har gått inn i en ny tidsperiode. Argumenter for hvorfor dere mener det betyr en ny periode eller ikke.
Kan det være oppfinnelser som også endrer verden i så stor grad at vi går inn i en ny periode i historien?
Hva slags periode mener dere vi er inne i nå? Hvilke sosiale, kulturelle, økonomiske eller teknologiske endringer kan skille vår tid fra tidligere tider? Hvis dere kunne ha navngitt "vår tid" – hva ville dere kalle den for å skille den fra andre perioder?
Les original på NDLA →
Drivkrefter bak periodisering
Oppgave 1. Lange linjer
Perioder kan være av ulik lengde og være ulikt inndelt. Argumentasjon rundt inndeling kan handle om å se enten historiens lange eller korte linjer. Et eksempel på lange perioder kan være å dele historien i tre: før overgangen til jordbruk, mellom "jordbruksrevolusjonen" og den industrielle revolusjon og tiden etter den industrielle revolusjon.
Hva ble forandret ved "jordbruksrevolusjonen" og den industrielle revolusjon som tilsier at dette er to viktige skiller i historien? Hvilke lange linjer kan man peke på her? Hva er likhetene innenfor en periode, og hva er det som skaper overgang til en ny periode?
Hvilke andre periodeinndelinger kjenner du til, og hva kan være årsaken til at man har disse inndelingene (hva er det som endres mellom periodene)?
Oppgave 2. Perioder i nyere tid
Diskuter i grupper.
Hva slags drivkrefter i nyere tid synes dere er viktige? Dette kan være endringer i hvem som har makt, økonomisk vekst eller nedgang, frigjøring for stater eller folkegrupper med mer. Kanskje kan du komme på noen egne eksempler også? Velg dere et par drivkrefter og avgjør om disse kvalifiserer til å si at man har gått inn i en ny tidsperiode. Argumenter for hvorfor dere mener det betyr en ny periode eller ikke.
Kan det være oppfinnelser som også endrer verden i så stor grad at vi går inn i en ny periode i historien?
Hva slags periode mener dere vi er inne i nå? Hvilke sosiale, kulturelle, økonomiske eller teknologiske endringer kan skille vår tid fra tidligere tider? Hvis dere kunne ha navngitt "vår tid" – hva ville dere kalle den for å skille den fra andre perioder?
Les original på NDLA →
Perioder kan være av ulik lengde og være ulikt inndelt. Argumentasjon rundt inndeling kan handle om å se enten historiens lange eller korte linjer. Et eksempel på lange perioder kan være å dele historien i tre: før overgangen til jordbruk, mellom "jordbruksrevolusjonen" og den industrielle revolusjon og tiden etter den industrielle revolusjon.
Hva ble forandret ved "jordbruksrevolusjonen" og den industrielle revolusjon som tilsier at dette er to viktige skiller i historien? Hvilke lange linjer kan man peke på her? Hva er likhetene innenfor en periode, og hva er det som skaper overgang til en ny periode?
Hvilke andre periodeinndelinger kjenner du til, og hva kan være årsaken til at man har disse inndelingene (hva er det som endres mellom periodene)?
Oppgave 2. Perioder i nyere tid
Diskuter i grupper.
Hva slags drivkrefter i nyere tid synes dere er viktige? Dette kan være endringer i hvem som har makt, økonomisk vekst eller nedgang, frigjøring for stater eller folkegrupper med mer. Kanskje kan du komme på noen egne eksempler også? Velg dere et par drivkrefter og avgjør om disse kvalifiserer til å si at man har gått inn i en ny tidsperiode. Argumenter for hvorfor dere mener det betyr en ny periode eller ikke.
Kan det være oppfinnelser som også endrer verden i så stor grad at vi går inn i en ny periode i historien?
Hva slags periode mener dere vi er inne i nå? Hvilke sosiale, kulturelle, økonomiske eller teknologiske endringer kan skille vår tid fra tidligere tider? Hvis dere kunne ha navngitt "vår tid" – hva ville dere kalle den for å skille den fra andre perioder?
Les original på NDLA →
Hva er periodisering?
Hva må du kunne?
Læreplanen sier at du skal kunne "reflektere over hvorfor historikere deler inn i fortiden i perioder og vurdere hvordan vi kan periodisere fortiden på grunnlag av ulike kriterier".
Denne animasjonen forklarer hva periodisering er med flere ulike eksempler.
Arkeologiske og historiske perioder
For Vg2-faget som handler om eldre historie, vil vi snakke både om arkeologiske og historiske perioder. Hva er så forskjellen?
Arkeologiske perioder er basert på materielle funn og materielle kilder, og arkeologi er vitenskapen om førhistorisk tid. Førhistorisk tid handler om de periodene av historien som ikke bare ligger før skriftlige nedtegnelser, men også før vi kunne sette hendelser i en kronologisk rekkefølge siden det ikke fantes en nøyaktig kalender.
Historiske perioder har skriftlige kilder, og historie er vitenskapen om historisk tid, altså om periodene etter at vi fikk skriftlige kilder. I Norge og Norden setter man gjerne historisk tid til innføringen av kristendommen, cirka 1000 e.Kr., mens i Egypt og Midtøsten startet denne perioden allerede rundt 3000 f.Kr.
Overganger
Når startet egentlig jernalderen? Eller når startet for eksempel middelalderen? Når sluttet egentlig antikken? Hvorfor setter man et skille akkurat da?
Man ser ofte på fellestrekk og lager overganger til nye perioder gjennom å se hva som endres for eksempel sosialt, kulturelt, økonomisk og teknologisk.
Utfordringer med periodisering
En utfordring med periodisering er at utvikling skjer til ulike tider på ulike steder i verden, og at vi da får for eksempel middelalder på ulike tider i Europa og i Norge. De fleste vil uansett være enige om at to av de viktigste inndelingene er jordbruksrevolusjonen og den industrielle revolusjon.
Les original på NDLA →
Læreplanen sier at du skal kunne "reflektere over hvorfor historikere deler inn i fortiden i perioder og vurdere hvordan vi kan periodisere fortiden på grunnlag av ulike kriterier".
Denne animasjonen forklarer hva periodisering er med flere ulike eksempler.
Arkeologiske og historiske perioder
For Vg2-faget som handler om eldre historie, vil vi snakke både om arkeologiske og historiske perioder. Hva er så forskjellen?
Arkeologiske perioder er basert på materielle funn og materielle kilder, og arkeologi er vitenskapen om førhistorisk tid. Førhistorisk tid handler om de periodene av historien som ikke bare ligger før skriftlige nedtegnelser, men også før vi kunne sette hendelser i en kronologisk rekkefølge siden det ikke fantes en nøyaktig kalender.
Historiske perioder har skriftlige kilder, og historie er vitenskapen om historisk tid, altså om periodene etter at vi fikk skriftlige kilder. I Norge og Norden setter man gjerne historisk tid til innføringen av kristendommen, cirka 1000 e.Kr., mens i Egypt og Midtøsten startet denne perioden allerede rundt 3000 f.Kr.
Overganger
Når startet egentlig jernalderen? Eller når startet for eksempel middelalderen? Når sluttet egentlig antikken? Hvorfor setter man et skille akkurat da?
Man ser ofte på fellestrekk og lager overganger til nye perioder gjennom å se hva som endres for eksempel sosialt, kulturelt, økonomisk og teknologisk.
Utfordringer med periodisering
En utfordring med periodisering er at utvikling skjer til ulike tider på ulike steder i verden, og at vi da får for eksempel middelalder på ulike tider i Europa og i Norge. De fleste vil uansett være enige om at to av de viktigste inndelingene er jordbruksrevolusjonen og den industrielle revolusjon.
Les original på NDLA →
Hva er periodisering?
Hva må du kunne?
Læreplanen sier at du skal kunne "reflektere over hvorfor historikere deler inn i fortiden i perioder og vurdere hvordan vi kan periodisere fortiden på grunnlag av ulike kriterier".
Denne animasjonen forklarer hva periodisering er med flere ulike eksempler.
Arkeologiske og historiske perioder
For Vg2-faget som handler om eldre historie, vil vi snakke både om arkeologiske og historiske perioder. Hva er så forskjellen?
Arkeologiske perioder er basert på materielle funn og materielle kilder, og arkeologi er vitenskapen om førhistorisk tid. Førhistorisk tid handler om de periodene av historien som ikke bare ligger før skriftlige nedtegnelser, men også før vi kunne sette hendelser i en kronologisk rekkefølge siden det ikke fantes en nøyaktig kalender.
Historiske perioder har skriftlige kilder, og historie er vitenskapen om historisk tid, altså om periodene etter at vi fikk skriftlige kilder. I Norge og Norden setter man gjerne historisk tid til innføringen av kristendommen, cirka 1000 e.Kr., mens i Egypt og Midtøsten startet denne perioden allerede rundt 3000 f.Kr.
Overganger
Når startet egentlig jernalderen? Eller når startet for eksempel middelalderen? Når sluttet egentlig antikken? Hvorfor setter man et skille akkurat da?
Man ser ofte på fellestrekk og lager overganger til nye perioder gjennom å se hva som endres for eksempel sosialt, kulturelt, økonomisk og teknologisk.
Utfordringer med periodisering
En utfordring med periodisering er at utvikling skjer til ulike tider på ulike steder i verden, og at vi da får for eksempel middelalder på ulike tider i Europa og i Norge. De fleste vil uansett være enige om at to av de viktigste inndelingene er jordbruksrevolusjonen og den industrielle revolusjon.
Les original på NDLA →
Læreplanen sier at du skal kunne "reflektere over hvorfor historikere deler inn i fortiden i perioder og vurdere hvordan vi kan periodisere fortiden på grunnlag av ulike kriterier".
Denne animasjonen forklarer hva periodisering er med flere ulike eksempler.
Arkeologiske og historiske perioder
For Vg2-faget som handler om eldre historie, vil vi snakke både om arkeologiske og historiske perioder. Hva er så forskjellen?
Arkeologiske perioder er basert på materielle funn og materielle kilder, og arkeologi er vitenskapen om førhistorisk tid. Førhistorisk tid handler om de periodene av historien som ikke bare ligger før skriftlige nedtegnelser, men også før vi kunne sette hendelser i en kronologisk rekkefølge siden det ikke fantes en nøyaktig kalender.
Historiske perioder har skriftlige kilder, og historie er vitenskapen om historisk tid, altså om periodene etter at vi fikk skriftlige kilder. I Norge og Norden setter man gjerne historisk tid til innføringen av kristendommen, cirka 1000 e.Kr., mens i Egypt og Midtøsten startet denne perioden allerede rundt 3000 f.Kr.
Overganger
Når startet egentlig jernalderen? Eller når startet for eksempel middelalderen? Når sluttet egentlig antikken? Hvorfor setter man et skille akkurat da?
Man ser ofte på fellestrekk og lager overganger til nye perioder gjennom å se hva som endres for eksempel sosialt, kulturelt, økonomisk og teknologisk.
Utfordringer med periodisering
En utfordring med periodisering er at utvikling skjer til ulike tider på ulike steder i verden, og at vi da får for eksempel middelalder på ulike tider i Europa og i Norge. De fleste vil uansett være enige om at to av de viktigste inndelingene er jordbruksrevolusjonen og den industrielle revolusjon.
Les original på NDLA →
Eldre historie
Antikken
Gresk teater og romersk sirkus
Selv om de makedonske kongenes invasjon betød avslutningen på de fleste polisenes politiske uavhengighet, bidro de sterkt til å fortsette å spre den greske kulturen gjennom det vi kaller «hellenismen».
Greske forbilder
To århundrer senere var det Romerriket som var den suverene stormakten i middelhavsområdet. Der ble det tydelig hvor sterkt hellenismen fortsatt sto. Etter å ha tatt kontroll over et område, ville romerne vanligvis oppmuntre lokalbefolkningen til å gå over til romerske skikker, som å kle seg i toga og snakke latin. Men da de tok kontroll over Hellas, var det annerledes. I følge den romerske poeten og satirikeren Horats, som levde samtidig som keiser Augustus, var det Hellas som invaderte Romerriket med sin høye kultur. Horats skriver at “det invaderte Hellas invaderer den ville seierherren og introduserer sin kunst i det ubehøvlede Latium”.
Noen ville nok protestere mot Horaces påstand. Men det er ingen tvil om at romerne elsket gresk kunst og kultur. Gjennom århundrene både kopierte og stjal de gresk kunst i store mengder. Og mye av romersk kunst og arkitektur er videreutviklet fra det de lærte av sine greske forbilder.
Et godt eksempel på hvordan romerne både kopierte og videreutviklet greske former, ser vi på utviklingen av teatrene. Teater som kunstform ble utviklet i Athen, og var knyttet til dyrking av vinguden Dionysos. I skråningen sør for Akropolis, ble Dionysos-teateret anlagt. Det satte en standard for amfiteatre både for romerne og for oss i moderne tid.
Romerne lot seg inspirere av teaterkunsten og teatrene. Men mens greske teatre var anlagt i naturlige skråninger, la romerne sine amfiteatre der de ønsket, uavhengig av de naturlige forutsetningene. Romerne brukte de store amfiteatrene til gladiatorkamper og kamper mellom ville dyr.
Scenekunst
Grekerne utviklet teateret til en kunstform med fast oppbygning. I Poetikken beskrev Aristoteles hva som var godt teater. Det meste av dette verket er gått tapt. Det som er igjen, beskriver i hovedsak tragediens form og oppbygning. I følge Aristoteles finnes det tre grunnleggende dramatiske sjangre: tragisk, komisk og episk dikting. Dessverre er også de aller fleste greske teaterstykkene gått tapt. Men flere av dem som fortsatt finnes, blir spilt også i dag.
Romerne beundret og spilte gresk teater, men de hadde også sine egne teatertradisjoner. Da romerne spilte greske eller gresk-inspirerte stykker, ble de gjerne kalt fabula palliata, palliata-teater, oppkalt etter den greske klesdrakten palliata. Romerske stykker var gjerne komedier, og ble kalt togateater, etter den romerske togaen. Mens romerske byer hadde både teater for dramaoppsetninger og konsertsaler for musikk, var det de enorme amfiteatrene som virkelig trakk folk. Der var det gladiatorkampene som var hovedunderholdningen.
Et sammendrag av komedien Lysistrata på norsk, med tilhørende arbeidshefte finnes på denne lenka: Teatertekst i klasserommet. Arbeidshefte.
Les original på NDLA →
Greske forbilder
To århundrer senere var det Romerriket som var den suverene stormakten i middelhavsområdet. Der ble det tydelig hvor sterkt hellenismen fortsatt sto. Etter å ha tatt kontroll over et område, ville romerne vanligvis oppmuntre lokalbefolkningen til å gå over til romerske skikker, som å kle seg i toga og snakke latin. Men da de tok kontroll over Hellas, var det annerledes. I følge den romerske poeten og satirikeren Horats, som levde samtidig som keiser Augustus, var det Hellas som invaderte Romerriket med sin høye kultur. Horats skriver at “det invaderte Hellas invaderer den ville seierherren og introduserer sin kunst i det ubehøvlede Latium”.
Noen ville nok protestere mot Horaces påstand. Men det er ingen tvil om at romerne elsket gresk kunst og kultur. Gjennom århundrene både kopierte og stjal de gresk kunst i store mengder. Og mye av romersk kunst og arkitektur er videreutviklet fra det de lærte av sine greske forbilder.
Et godt eksempel på hvordan romerne både kopierte og videreutviklet greske former, ser vi på utviklingen av teatrene. Teater som kunstform ble utviklet i Athen, og var knyttet til dyrking av vinguden Dionysos. I skråningen sør for Akropolis, ble Dionysos-teateret anlagt. Det satte en standard for amfiteatre både for romerne og for oss i moderne tid.
Romerne lot seg inspirere av teaterkunsten og teatrene. Men mens greske teatre var anlagt i naturlige skråninger, la romerne sine amfiteatre der de ønsket, uavhengig av de naturlige forutsetningene. Romerne brukte de store amfiteatrene til gladiatorkamper og kamper mellom ville dyr.
Scenekunst
Grekerne utviklet teateret til en kunstform med fast oppbygning. I Poetikken beskrev Aristoteles hva som var godt teater. Det meste av dette verket er gått tapt. Det som er igjen, beskriver i hovedsak tragediens form og oppbygning. I følge Aristoteles finnes det tre grunnleggende dramatiske sjangre: tragisk, komisk og episk dikting. Dessverre er også de aller fleste greske teaterstykkene gått tapt. Men flere av dem som fortsatt finnes, blir spilt også i dag.
Romerne beundret og spilte gresk teater, men de hadde også sine egne teatertradisjoner. Da romerne spilte greske eller gresk-inspirerte stykker, ble de gjerne kalt fabula palliata, palliata-teater, oppkalt etter den greske klesdrakten palliata. Romerske stykker var gjerne komedier, og ble kalt togateater, etter den romerske togaen. Mens romerske byer hadde både teater for dramaoppsetninger og konsertsaler for musikk, var det de enorme amfiteatrene som virkelig trakk folk. Der var det gladiatorkampene som var hovedunderholdningen.
Et sammendrag av komedien Lysistrata på norsk, med tilhørende arbeidshefte finnes på denne lenka: Teatertekst i klasserommet. Arbeidshefte.
Les original på NDLA →
Gresk teater og romersk sirkus
Selv om de makedonske kongenes invasjon betød avslutningen på de fleste polisenes politiske uavhengighet, bidro de sterkt til å fortsette å spre den greske kulturen gjennom det vi kaller «hellenismen».
Greske forbilder
To århundrer senere var det Romerriket som var den suverene stormakten i middelhavsområdet. Der ble det tydelig hvor sterkt hellenismen fortsatt sto. Etter å ha tatt kontroll over et område, ville romerne vanligvis oppmuntre lokalbefolkningen til å gå over til romerske skikker, som å kle seg i toga og snakke latin. Men da de tok kontroll over Hellas, var det annerledes. I følge den romerske poeten og satirikeren Horats, som levde samtidig som keiser Augustus, var det Hellas som invaderte Romerriket med sin høye kultur. Horats skriver at “det invaderte Hellas invaderer den ville seierherren og introduserer sin kunst i det ubehøvlede Latium”.
Noen ville nok protestere mot Horaces påstand. Men det er ingen tvil om at romerne elsket gresk kunst og kultur. Gjennom århundrene både kopierte og stjal de gresk kunst i store mengder. Og mye av romersk kunst og arkitektur er videreutviklet fra det de lærte av sine greske forbilder.
Et godt eksempel på hvordan romerne både kopierte og videreutviklet greske former, ser vi på utviklingen av teatrene. Teater som kunstform ble utviklet i Athen, og var knyttet til dyrking av vinguden Dionysos. I skråningen sør for Akropolis, ble Dionysos-teateret anlagt. Det satte en standard for amfiteatre både for romerne og for oss i moderne tid.
Romerne lot seg inspirere av teaterkunsten og teatrene. Men mens greske teatre var anlagt i naturlige skråninger, la romerne sine amfiteatre der de ønsket, uavhengig av de naturlige forutsetningene. Romerne brukte de store amfiteatrene til gladiatorkamper og kamper mellom ville dyr.
Scenekunst
Grekerne utviklet teateret til en kunstform med fast oppbygning. I Poetikken beskrev Aristoteles hva som var godt teater. Det meste av dette verket er gått tapt. Det som er igjen, beskriver i hovedsak tragediens form og oppbygning. I følge Aristoteles finnes det tre grunnleggende dramatiske sjangre: tragisk, komisk og episk dikting. Dessverre er også de aller fleste greske teaterstykkene gått tapt. Men flere av dem som fortsatt finnes, blir spilt også i dag.
Romerne beundret og spilte gresk teater, men de hadde også sine egne teatertradisjoner. Da romerne spilte greske eller gresk-inspirerte stykker, ble de gjerne kalt fabula palliata, palliata-teater, oppkalt etter den greske klesdrakten palliata. Romerske stykker var gjerne komedier, og ble kalt togateater, etter den romerske togaen. Mens romerske byer hadde både teater for dramaoppsetninger og konsertsaler for musikk, var det de enorme amfiteatrene som virkelig trakk folk. Der var det gladiatorkampene som var hovedunderholdningen.
Et sammendrag av komedien Lysistrata på norsk, med tilhørende arbeidshefte finnes på denne lenka: Teatertekst i klasserommet. Arbeidshefte.
Les original på NDLA →
Greske forbilder
To århundrer senere var det Romerriket som var den suverene stormakten i middelhavsområdet. Der ble det tydelig hvor sterkt hellenismen fortsatt sto. Etter å ha tatt kontroll over et område, ville romerne vanligvis oppmuntre lokalbefolkningen til å gå over til romerske skikker, som å kle seg i toga og snakke latin. Men da de tok kontroll over Hellas, var det annerledes. I følge den romerske poeten og satirikeren Horats, som levde samtidig som keiser Augustus, var det Hellas som invaderte Romerriket med sin høye kultur. Horats skriver at “det invaderte Hellas invaderer den ville seierherren og introduserer sin kunst i det ubehøvlede Latium”.
Noen ville nok protestere mot Horaces påstand. Men det er ingen tvil om at romerne elsket gresk kunst og kultur. Gjennom århundrene både kopierte og stjal de gresk kunst i store mengder. Og mye av romersk kunst og arkitektur er videreutviklet fra det de lærte av sine greske forbilder.
Et godt eksempel på hvordan romerne både kopierte og videreutviklet greske former, ser vi på utviklingen av teatrene. Teater som kunstform ble utviklet i Athen, og var knyttet til dyrking av vinguden Dionysos. I skråningen sør for Akropolis, ble Dionysos-teateret anlagt. Det satte en standard for amfiteatre både for romerne og for oss i moderne tid.
Romerne lot seg inspirere av teaterkunsten og teatrene. Men mens greske teatre var anlagt i naturlige skråninger, la romerne sine amfiteatre der de ønsket, uavhengig av de naturlige forutsetningene. Romerne brukte de store amfiteatrene til gladiatorkamper og kamper mellom ville dyr.
Scenekunst
Grekerne utviklet teateret til en kunstform med fast oppbygning. I Poetikken beskrev Aristoteles hva som var godt teater. Det meste av dette verket er gått tapt. Det som er igjen, beskriver i hovedsak tragediens form og oppbygning. I følge Aristoteles finnes det tre grunnleggende dramatiske sjangre: tragisk, komisk og episk dikting. Dessverre er også de aller fleste greske teaterstykkene gått tapt. Men flere av dem som fortsatt finnes, blir spilt også i dag.
Romerne beundret og spilte gresk teater, men de hadde også sine egne teatertradisjoner. Da romerne spilte greske eller gresk-inspirerte stykker, ble de gjerne kalt fabula palliata, palliata-teater, oppkalt etter den greske klesdrakten palliata. Romerske stykker var gjerne komedier, og ble kalt togateater, etter den romerske togaen. Mens romerske byer hadde både teater for dramaoppsetninger og konsertsaler for musikk, var det de enorme amfiteatrene som virkelig trakk folk. Der var det gladiatorkampene som var hovedunderholdningen.
Et sammendrag av komedien Lysistrata på norsk, med tilhørende arbeidshefte finnes på denne lenka: Teatertekst i klasserommet. Arbeidshefte.
Les original på NDLA →
Keisertiden
Fra republikk til keiserdømme
Cæsars karriere viser at politikk og krig var nært beslektet. I år 60 f.Kr. ble han valgt som den ene av to konsuler. Konsulene var valgt for et år, og skulle bestemme mye i fellesskap. Men sammen med sine venner Pompeius og Crassus (samarbeidet mellom de tre omtales som «det første triumvirat») skremte Cæsar den andre konsulen, så han gjemte seg i sitt hjem hele året.
Etter å ha vært konsul, ble Cæsar guvernør i provinser langs Romerrikets nordgrense, og derfra startet han en åtte år lang erobringskrig hvor han vant kontroll over det som ble kalt Gallia. Hans hjemkomst som seirende hærfører, ble forsøkt stoppet av hans tidligere allierte Pompeius, som nå ledet Senatet. Cæsars kamp mot, og seier over Pompeius og hans allierte, er dramatisk historie som er vel verdt å sette seg inn i.
I år 46 f.Kr. ble Cæsar innsatt som konsul (igjen) for ett år, og som diktator for ti. Men han ble drept i senatet år 44 f.Kr., av tolv senatorer som hevdet at de forsvarte republikken. I maktkampen som fulgte kom Cæsars adoptivsønn Oktavian, seirende ut. Han tok navnet Cæsar Augustus, og ble Romerrikets første keiser (ordet “Keiser” er avledet av “Cæsar”). Etter fem hundre år med det romerne selv kalte demokrati, men det i realiteten var et fåmannsvelde eller oligarki, satt det altså igjen en enkelt person på toppen av det politiske systemet.
Folketribun
Keiser Augustus forsto at det ikke var klokt å utrope seg til enehersker. Derfor lot han de gamle institusjonene bestå. Han gjorde seg til folketribun, den som representerte folket, og princeps senatus, den som hadde rett til å tale først i senatet. Likevel visste både han og alle andre at makten lå hos ham. Etter ett århundre med borgerkrig og maktkamp i Romerriket, ble Augustus keisertid preget av ro og vekst. Han erklærte den store romerfreden, pax romana, i hele riket. Velstanden ble spesielt synlig i selve Roma. Augustus skal selv ha sagt at “jeg kom til en by av murstein, og forlater en by av marmor”. Romerfreden besto i 200 år, og riket ble styrt av keisere til det falt, mer enn 400 år etter keiser Augustus.
Før Kristus - etter Kristus
Augustus keisertid strakk seg fra 27 f.Kr. til 14 e.Kr. Det var med andre ord i hans tid at et barn skal ha blitt født i Betlehem, hvis liv og budskap har hatt enorm betydning for millioner av mennesker og for historiens gang helt fram til i dag. Jesus en av 25 profeter som nevnes i Koranen, og ifølge de kristne evangelier er han Guds sønn, frelseren. Dette er religiøse påstander, ikke vitenskapelige, men historikere anser det som sannsynlig at personen Jesus har eksistert.
Kristendommen som religion spredte seg i Romerriket gjennom de første tre århundrene e.Kr. Kristendommen var radikal i sitt budskap om at alle mennesker var like mye verdt, og at den ikke godtok andre guder enn den ene. Dette må ha vært et skremmende budskap for folk i maktposisjoner. I perioder ble kristendommen forbudt og de kristne forfulgt, særlig under keiser Nero og keiser Diokletian. Ved begynnelsen av 300-tallet e.Kr., kom imidlertid den første kristne keiseren til makten. Keiser Konstantin mente han hadde fått hjelp av Jesus til å vinne et avgjørende slag, og bekjente seg til den kristne gud.
Les original på NDLA →
Cæsars karriere viser at politikk og krig var nært beslektet. I år 60 f.Kr. ble han valgt som den ene av to konsuler. Konsulene var valgt for et år, og skulle bestemme mye i fellesskap. Men sammen med sine venner Pompeius og Crassus (samarbeidet mellom de tre omtales som «det første triumvirat») skremte Cæsar den andre konsulen, så han gjemte seg i sitt hjem hele året.
Etter å ha vært konsul, ble Cæsar guvernør i provinser langs Romerrikets nordgrense, og derfra startet han en åtte år lang erobringskrig hvor han vant kontroll over det som ble kalt Gallia. Hans hjemkomst som seirende hærfører, ble forsøkt stoppet av hans tidligere allierte Pompeius, som nå ledet Senatet. Cæsars kamp mot, og seier over Pompeius og hans allierte, er dramatisk historie som er vel verdt å sette seg inn i.
I år 46 f.Kr. ble Cæsar innsatt som konsul (igjen) for ett år, og som diktator for ti. Men han ble drept i senatet år 44 f.Kr., av tolv senatorer som hevdet at de forsvarte republikken. I maktkampen som fulgte kom Cæsars adoptivsønn Oktavian, seirende ut. Han tok navnet Cæsar Augustus, og ble Romerrikets første keiser (ordet “Keiser” er avledet av “Cæsar”). Etter fem hundre år med det romerne selv kalte demokrati, men det i realiteten var et fåmannsvelde eller oligarki, satt det altså igjen en enkelt person på toppen av det politiske systemet.
Folketribun
Keiser Augustus forsto at det ikke var klokt å utrope seg til enehersker. Derfor lot han de gamle institusjonene bestå. Han gjorde seg til folketribun, den som representerte folket, og princeps senatus, den som hadde rett til å tale først i senatet. Likevel visste både han og alle andre at makten lå hos ham. Etter ett århundre med borgerkrig og maktkamp i Romerriket, ble Augustus keisertid preget av ro og vekst. Han erklærte den store romerfreden, pax romana, i hele riket. Velstanden ble spesielt synlig i selve Roma. Augustus skal selv ha sagt at “jeg kom til en by av murstein, og forlater en by av marmor”. Romerfreden besto i 200 år, og riket ble styrt av keisere til det falt, mer enn 400 år etter keiser Augustus.
Før Kristus - etter Kristus
Augustus keisertid strakk seg fra 27 f.Kr. til 14 e.Kr. Det var med andre ord i hans tid at et barn skal ha blitt født i Betlehem, hvis liv og budskap har hatt enorm betydning for millioner av mennesker og for historiens gang helt fram til i dag. Jesus en av 25 profeter som nevnes i Koranen, og ifølge de kristne evangelier er han Guds sønn, frelseren. Dette er religiøse påstander, ikke vitenskapelige, men historikere anser det som sannsynlig at personen Jesus har eksistert.
Kristendommen som religion spredte seg i Romerriket gjennom de første tre århundrene e.Kr. Kristendommen var radikal i sitt budskap om at alle mennesker var like mye verdt, og at den ikke godtok andre guder enn den ene. Dette må ha vært et skremmende budskap for folk i maktposisjoner. I perioder ble kristendommen forbudt og de kristne forfulgt, særlig under keiser Nero og keiser Diokletian. Ved begynnelsen av 300-tallet e.Kr., kom imidlertid den første kristne keiseren til makten. Keiser Konstantin mente han hadde fått hjelp av Jesus til å vinne et avgjørende slag, og bekjente seg til den kristne gud.
Les original på NDLA →
Keisertiden
Fra republikk til keiserdømme
Cæsars karriere viser at politikk og krig var nært beslektet. I år 60 f.Kr. ble han valgt som den ene av to konsuler. Konsulene var valgt for et år, og skulle bestemme mye i fellesskap. Men sammen med sine venner Pompeius og Crassus (samarbeidet mellom de tre omtales som «det første triumvirat») skremte Cæsar den andre konsulen, så han gjemte seg i sitt hjem hele året.
Etter å ha vært konsul, ble Cæsar guvernør i provinser langs Romerrikets nordgrense, og derfra startet han en åtte år lang erobringskrig hvor han vant kontroll over det som ble kalt Gallia. Hans hjemkomst som seirende hærfører, ble forsøkt stoppet av hans tidligere allierte Pompeius, som nå ledet Senatet. Cæsars kamp mot, og seier over Pompeius og hans allierte, er dramatisk historie som er vel verdt å sette seg inn i.
I år 46 f.Kr. ble Cæsar innsatt som konsul (igjen) for ett år, og som diktator for ti. Men han ble drept i senatet år 44 f.Kr., av tolv senatorer som hevdet at de forsvarte republikken. I maktkampen som fulgte kom Cæsars adoptivsønn Oktavian, seirende ut. Han tok navnet Cæsar Augustus, og ble Romerrikets første keiser (ordet “Keiser” er avledet av “Cæsar”). Etter fem hundre år med det romerne selv kalte demokrati, men det i realiteten var et fåmannsvelde eller oligarki, satt det altså igjen en enkelt person på toppen av det politiske systemet.
Folketribun
Keiser Augustus forsto at det ikke var klokt å utrope seg til enehersker. Derfor lot han de gamle institusjonene bestå. Han gjorde seg til folketribun, den som representerte folket, og princeps senatus, den som hadde rett til å tale først i senatet. Likevel visste både han og alle andre at makten lå hos ham. Etter ett århundre med borgerkrig og maktkamp i Romerriket, ble Augustus keisertid preget av ro og vekst. Han erklærte den store romerfreden, pax romana, i hele riket. Velstanden ble spesielt synlig i selve Roma. Augustus skal selv ha sagt at “jeg kom til en by av murstein, og forlater en by av marmor”. Romerfreden besto i 200 år, og riket ble styrt av keisere til det falt, mer enn 400 år etter keiser Augustus.
Før Kristus - etter Kristus
Augustus keisertid strakk seg fra 27 f.Kr. til 14 e.Kr. Det var med andre ord i hans tid at et barn skal ha blitt født i Betlehem, hvis liv og budskap har hatt enorm betydning for millioner av mennesker og for historiens gang helt fram til i dag. Jesus en av 25 profeter som nevnes i Koranen, og ifølge de kristne evangelier er han Guds sønn, frelseren. Dette er religiøse påstander, ikke vitenskapelige, men historikere anser det som sannsynlig at personen Jesus har eksistert.
Kristendommen som religion spredte seg i Romerriket gjennom de første tre århundrene e.Kr. Kristendommen var radikal i sitt budskap om at alle mennesker var like mye verdt, og at den ikke godtok andre guder enn den ene. Dette må ha vært et skremmende budskap for folk i maktposisjoner. I perioder ble kristendommen forbudt og de kristne forfulgt, særlig under keiser Nero og keiser Diokletian. Ved begynnelsen av 300-tallet e.Kr., kom imidlertid den første kristne keiseren til makten. Keiser Konstantin mente han hadde fått hjelp av Jesus til å vinne et avgjørende slag, og bekjente seg til den kristne gud.
Les original på NDLA →
Cæsars karriere viser at politikk og krig var nært beslektet. I år 60 f.Kr. ble han valgt som den ene av to konsuler. Konsulene var valgt for et år, og skulle bestemme mye i fellesskap. Men sammen med sine venner Pompeius og Crassus (samarbeidet mellom de tre omtales som «det første triumvirat») skremte Cæsar den andre konsulen, så han gjemte seg i sitt hjem hele året.
Etter å ha vært konsul, ble Cæsar guvernør i provinser langs Romerrikets nordgrense, og derfra startet han en åtte år lang erobringskrig hvor han vant kontroll over det som ble kalt Gallia. Hans hjemkomst som seirende hærfører, ble forsøkt stoppet av hans tidligere allierte Pompeius, som nå ledet Senatet. Cæsars kamp mot, og seier over Pompeius og hans allierte, er dramatisk historie som er vel verdt å sette seg inn i.
I år 46 f.Kr. ble Cæsar innsatt som konsul (igjen) for ett år, og som diktator for ti. Men han ble drept i senatet år 44 f.Kr., av tolv senatorer som hevdet at de forsvarte republikken. I maktkampen som fulgte kom Cæsars adoptivsønn Oktavian, seirende ut. Han tok navnet Cæsar Augustus, og ble Romerrikets første keiser (ordet “Keiser” er avledet av “Cæsar”). Etter fem hundre år med det romerne selv kalte demokrati, men det i realiteten var et fåmannsvelde eller oligarki, satt det altså igjen en enkelt person på toppen av det politiske systemet.
Folketribun
Keiser Augustus forsto at det ikke var klokt å utrope seg til enehersker. Derfor lot han de gamle institusjonene bestå. Han gjorde seg til folketribun, den som representerte folket, og princeps senatus, den som hadde rett til å tale først i senatet. Likevel visste både han og alle andre at makten lå hos ham. Etter ett århundre med borgerkrig og maktkamp i Romerriket, ble Augustus keisertid preget av ro og vekst. Han erklærte den store romerfreden, pax romana, i hele riket. Velstanden ble spesielt synlig i selve Roma. Augustus skal selv ha sagt at “jeg kom til en by av murstein, og forlater en by av marmor”. Romerfreden besto i 200 år, og riket ble styrt av keisere til det falt, mer enn 400 år etter keiser Augustus.
Før Kristus - etter Kristus
Augustus keisertid strakk seg fra 27 f.Kr. til 14 e.Kr. Det var med andre ord i hans tid at et barn skal ha blitt født i Betlehem, hvis liv og budskap har hatt enorm betydning for millioner av mennesker og for historiens gang helt fram til i dag. Jesus en av 25 profeter som nevnes i Koranen, og ifølge de kristne evangelier er han Guds sønn, frelseren. Dette er religiøse påstander, ikke vitenskapelige, men historikere anser det som sannsynlig at personen Jesus har eksistert.
Kristendommen som religion spredte seg i Romerriket gjennom de første tre århundrene e.Kr. Kristendommen var radikal i sitt budskap om at alle mennesker var like mye verdt, og at den ikke godtok andre guder enn den ene. Dette må ha vært et skremmende budskap for folk i maktposisjoner. I perioder ble kristendommen forbudt og de kristne forfulgt, særlig under keiser Nero og keiser Diokletian. Ved begynnelsen av 300-tallet e.Kr., kom imidlertid den første kristne keiseren til makten. Keiser Konstantin mente han hadde fått hjelp av Jesus til å vinne et avgjørende slag, og bekjente seg til den kristne gud.
Les original på NDLA →
Krig og kultur
Sparta og Athen
Først i 490 og deretter i 480 f.Kr., ble de greske polisene angrepet av perserne fra øst. De to sterkeste polisene, Sparta og Athen, sto sammen og slo perserne tilbake.
I 478 f.Kr. trakk Sparta seg fra krigen og reiste hjem. Da kalte Athen inn til et stort møte, hvor det møtte opp representanter fra omtrent 100 poliser. De gikk sammen i en allianse vi i dag kaller “Det athenske sjøforbundet”. Sjøforbundet ble et viktig verktøy for Athen for først å drive perserne ut av området og senere å utvide sin egen makt.
Athens økende makt gjorde spartanerne usikre, og det utviklet seg en spenning mellom de to stormaktene. Sparta ledet også en allianse, det peloponnesiske forbund, som gikk til krig mot Athen og deres allierte i 431 f.Kr. Etter nesten tretti år med krig, vant Sparta i 404 f.Kr., men freden varte bare noen få år før Athen slo seg sammen med noen av Spartas tidligere allierte og gikk til krig på nytt. På den måten svekket de største greske polisene hverandre kraftig og gjorde det enkelt for makedonerne å ta kontroll mot slutten av 300-tallet f.Kr.
Fra bystat til imperium
Borgerrett er en nøkkel når vi skal forstå hvordan polisen Roma utviklet seg fra bystat til imperium. I de greske polisene måtte man blant annet eie jord for å være en borger.
I Romerriket gikk de bort fra dette kravet da de begynte å ekspandere. Romerne delte ut borgerstatus som en måte å bygge allianser på. Soldater uten jord opparbeidet seg også borgerrett. Dermed fikk man etter hvert mange eiendomsløse borgere. Fra 200-tallet f. Kr. fikk alle frie menn borgerrett.
I polisene var det borgerne som bestemte gjennom folkeforsamling, og i tidligere samfunn var det en leder som var «en av folket». Slike riker ble derfor styrt mye gjennom personlige relasjoner. En stat derimot, styres gjennom upersonlige, byråkratiske former.
Et imperium dannes gjennom erobring av landområder bestående av flere folkeslag.
Hellenistisk kultur
De greske polisene delte et rikt kulturelt fellesskap. De snakket samme språk, dyrket mange av de samme gudene og fortalte de samme mytene. Mange av polisene var kolonier av andre poliser og følte et slektskap gjennom dette. Dette gjorde at de ofte sto sammen når fremmede makter truet, selv om mange poliser ellers kjempet kriger seg imellom. Den felles opprinnelsen gjorde også at de samlet seg til ulike former for festivaler og feiringer, som f.eks. de berømte olympiske leker.
Den greske kulturen, ofte kalt hellenisme, ble sett opp til av nabokulturer. Det er noe av forklaringen på hvorfor mange sider ved den greske kulturen kunne spre seg og blomstre også etter at Athens storhetstid var forbi. Spredningen skjedde både på fredelig vis gjennom handel, og gjennom krig. På 330- og 320-tallet erobret den makedonske kongen Aleksander den store, som selv var halvt gresk, store områder i Nord-Afrika og østover helt til India. Hans erobringstokt var med på å spre hellenismen til nye områder.
Romerriket lot seg også inspirere av gresk kultur og gjorde store deler av den til sin. Dermed kan vi kanskje si at et gresk imperium spredte seg likevel.
Les original på NDLA →
Først i 490 og deretter i 480 f.Kr., ble de greske polisene angrepet av perserne fra øst. De to sterkeste polisene, Sparta og Athen, sto sammen og slo perserne tilbake.
I 478 f.Kr. trakk Sparta seg fra krigen og reiste hjem. Da kalte Athen inn til et stort møte, hvor det møtte opp representanter fra omtrent 100 poliser. De gikk sammen i en allianse vi i dag kaller “Det athenske sjøforbundet”. Sjøforbundet ble et viktig verktøy for Athen for først å drive perserne ut av området og senere å utvide sin egen makt.
Athens økende makt gjorde spartanerne usikre, og det utviklet seg en spenning mellom de to stormaktene. Sparta ledet også en allianse, det peloponnesiske forbund, som gikk til krig mot Athen og deres allierte i 431 f.Kr. Etter nesten tretti år med krig, vant Sparta i 404 f.Kr., men freden varte bare noen få år før Athen slo seg sammen med noen av Spartas tidligere allierte og gikk til krig på nytt. På den måten svekket de største greske polisene hverandre kraftig og gjorde det enkelt for makedonerne å ta kontroll mot slutten av 300-tallet f.Kr.
Fra bystat til imperium
Borgerrett er en nøkkel når vi skal forstå hvordan polisen Roma utviklet seg fra bystat til imperium. I de greske polisene måtte man blant annet eie jord for å være en borger.
I Romerriket gikk de bort fra dette kravet da de begynte å ekspandere. Romerne delte ut borgerstatus som en måte å bygge allianser på. Soldater uten jord opparbeidet seg også borgerrett. Dermed fikk man etter hvert mange eiendomsløse borgere. Fra 200-tallet f. Kr. fikk alle frie menn borgerrett.
I polisene var det borgerne som bestemte gjennom folkeforsamling, og i tidligere samfunn var det en leder som var «en av folket». Slike riker ble derfor styrt mye gjennom personlige relasjoner. En stat derimot, styres gjennom upersonlige, byråkratiske former.
Et imperium dannes gjennom erobring av landområder bestående av flere folkeslag.
Hellenistisk kultur
De greske polisene delte et rikt kulturelt fellesskap. De snakket samme språk, dyrket mange av de samme gudene og fortalte de samme mytene. Mange av polisene var kolonier av andre poliser og følte et slektskap gjennom dette. Dette gjorde at de ofte sto sammen når fremmede makter truet, selv om mange poliser ellers kjempet kriger seg imellom. Den felles opprinnelsen gjorde også at de samlet seg til ulike former for festivaler og feiringer, som f.eks. de berømte olympiske leker.
Den greske kulturen, ofte kalt hellenisme, ble sett opp til av nabokulturer. Det er noe av forklaringen på hvorfor mange sider ved den greske kulturen kunne spre seg og blomstre også etter at Athens storhetstid var forbi. Spredningen skjedde både på fredelig vis gjennom handel, og gjennom krig. På 330- og 320-tallet erobret den makedonske kongen Aleksander den store, som selv var halvt gresk, store områder i Nord-Afrika og østover helt til India. Hans erobringstokt var med på å spre hellenismen til nye områder.
Romerriket lot seg også inspirere av gresk kultur og gjorde store deler av den til sin. Dermed kan vi kanskje si at et gresk imperium spredte seg likevel.
Les original på NDLA →
Krig og kultur
Sparta og Athen
Først i 490 og deretter i 480 f.Kr., ble de greske polisene angrepet av perserne fra øst. De to sterkeste polisene, Sparta og Athen, sto sammen og slo perserne tilbake.
I 478 f.Kr. trakk Sparta seg fra krigen og reiste hjem. Da kalte Athen inn til et stort møte, hvor det møtte opp representanter fra omtrent 100 poliser. De gikk sammen i en allianse vi i dag kaller “Det athenske sjøforbundet”. Sjøforbundet ble et viktig verktøy for Athen for først å drive perserne ut av området og senere å utvide sin egen makt.
Athens økende makt gjorde spartanerne usikre, og det utviklet seg en spenning mellom de to stormaktene. Sparta ledet også en allianse, det peloponnesiske forbund, som gikk til krig mot Athen og deres allierte i 431 f.Kr. Etter nesten tretti år med krig, vant Sparta i 404 f.Kr., men freden varte bare noen få år før Athen slo seg sammen med noen av Spartas tidligere allierte og gikk til krig på nytt. På den måten svekket de største greske polisene hverandre kraftig og gjorde det enkelt for makedonerne å ta kontroll mot slutten av 300-tallet f.Kr.
Fra bystat til imperium
Borgerrett er en nøkkel når vi skal forstå hvordan polisen Roma utviklet seg fra bystat til imperium. I de greske polisene måtte man blant annet eie jord for å være en borger.
I Romerriket gikk de bort fra dette kravet da de begynte å ekspandere. Romerne delte ut borgerstatus som en måte å bygge allianser på. Soldater uten jord opparbeidet seg også borgerrett. Dermed fikk man etter hvert mange eiendomsløse borgere. Fra 200-tallet f. Kr. fikk alle frie menn borgerrett.
I polisene var det borgerne som bestemte gjennom folkeforsamling, og i tidligere samfunn var det en leder som var «en av folket». Slike riker ble derfor styrt mye gjennom personlige relasjoner. En stat derimot, styres gjennom upersonlige, byråkratiske former.
Et imperium dannes gjennom erobring av landområder bestående av flere folkeslag.
Hellenistisk kultur
De greske polisene delte et rikt kulturelt fellesskap. De snakket samme språk, dyrket mange av de samme gudene og fortalte de samme mytene. Mange av polisene var kolonier av andre poliser og følte et slektskap gjennom dette. Dette gjorde at de ofte sto sammen når fremmede makter truet, selv om mange poliser ellers kjempet kriger seg imellom. Den felles opprinnelsen gjorde også at de samlet seg til ulike former for festivaler og feiringer, som f.eks. de berømte olympiske leker.
Den greske kulturen, ofte kalt hellenisme, ble sett opp til av nabokulturer. Det er noe av forklaringen på hvorfor mange sider ved den greske kulturen kunne spre seg og blomstre også etter at Athens storhetstid var forbi. Spredningen skjedde både på fredelig vis gjennom handel, og gjennom krig. På 330- og 320-tallet erobret den makedonske kongen Aleksander den store, som selv var halvt gresk, store områder i Nord-Afrika og østover helt til India. Hans erobringstokt var med på å spre hellenismen til nye områder.
Romerriket lot seg også inspirere av gresk kultur og gjorde store deler av den til sin. Dermed kan vi kanskje si at et gresk imperium spredte seg likevel.
Les original på NDLA →
Først i 490 og deretter i 480 f.Kr., ble de greske polisene angrepet av perserne fra øst. De to sterkeste polisene, Sparta og Athen, sto sammen og slo perserne tilbake.
I 478 f.Kr. trakk Sparta seg fra krigen og reiste hjem. Da kalte Athen inn til et stort møte, hvor det møtte opp representanter fra omtrent 100 poliser. De gikk sammen i en allianse vi i dag kaller “Det athenske sjøforbundet”. Sjøforbundet ble et viktig verktøy for Athen for først å drive perserne ut av området og senere å utvide sin egen makt.
Athens økende makt gjorde spartanerne usikre, og det utviklet seg en spenning mellom de to stormaktene. Sparta ledet også en allianse, det peloponnesiske forbund, som gikk til krig mot Athen og deres allierte i 431 f.Kr. Etter nesten tretti år med krig, vant Sparta i 404 f.Kr., men freden varte bare noen få år før Athen slo seg sammen med noen av Spartas tidligere allierte og gikk til krig på nytt. På den måten svekket de største greske polisene hverandre kraftig og gjorde det enkelt for makedonerne å ta kontroll mot slutten av 300-tallet f.Kr.
Fra bystat til imperium
Borgerrett er en nøkkel når vi skal forstå hvordan polisen Roma utviklet seg fra bystat til imperium. I de greske polisene måtte man blant annet eie jord for å være en borger.
I Romerriket gikk de bort fra dette kravet da de begynte å ekspandere. Romerne delte ut borgerstatus som en måte å bygge allianser på. Soldater uten jord opparbeidet seg også borgerrett. Dermed fikk man etter hvert mange eiendomsløse borgere. Fra 200-tallet f. Kr. fikk alle frie menn borgerrett.
I polisene var det borgerne som bestemte gjennom folkeforsamling, og i tidligere samfunn var det en leder som var «en av folket». Slike riker ble derfor styrt mye gjennom personlige relasjoner. En stat derimot, styres gjennom upersonlige, byråkratiske former.
Et imperium dannes gjennom erobring av landområder bestående av flere folkeslag.
Hellenistisk kultur
De greske polisene delte et rikt kulturelt fellesskap. De snakket samme språk, dyrket mange av de samme gudene og fortalte de samme mytene. Mange av polisene var kolonier av andre poliser og følte et slektskap gjennom dette. Dette gjorde at de ofte sto sammen når fremmede makter truet, selv om mange poliser ellers kjempet kriger seg imellom. Den felles opprinnelsen gjorde også at de samlet seg til ulike former for festivaler og feiringer, som f.eks. de berømte olympiske leker.
Den greske kulturen, ofte kalt hellenisme, ble sett opp til av nabokulturer. Det er noe av forklaringen på hvorfor mange sider ved den greske kulturen kunne spre seg og blomstre også etter at Athens storhetstid var forbi. Spredningen skjedde både på fredelig vis gjennom handel, og gjennom krig. På 330- og 320-tallet erobret den makedonske kongen Aleksander den store, som selv var halvt gresk, store områder i Nord-Afrika og østover helt til India. Hans erobringstokt var med på å spre hellenismen til nye områder.
Romerriket lot seg også inspirere av gresk kultur og gjorde store deler av den til sin. Dermed kan vi kanskje si at et gresk imperium spredte seg likevel.
Les original på NDLA →
Oversikt: Antikken
Antikkens særpreg, begynnelse og slutt
Antikken var en epoke i europeisk historie som strakte seg fra ca. 700 f.Kr. til ca. 500 e.Kr. I denne perioden var store deler av Europa preget av gresk og romersk kultur. Gresk filosofi, kunst, religion, politikk og vitenskap preget i stor grad Romerriket, som etter hvert skulle omfatte mesteparten av Europa, Midtøsten og Nord-Afrika.
Epokens begynnelse (700 f.Kr.) er satt etter de eldste levningene etter greske bystater (polis), mens slutten på epoken (500 e.Kr.) markeres av Romerrikets oppløsning og at kristendommen begynner å dominere europeisk kultur.
Verdenshistorie, middelhavshistorie eller europahistorie?
I historiefaget skiller vi ofte mellom norgeshistorie og verdenshistorie. Mye av verdenshistorien som det undervises om i norsk skole, er sentrert rundt Europa. Dette gjelder spesielt de to epokene antikken og middelalderen. I antikken er Hellas og Romerriket i fokus. Hellas og Romerriket var i stor grad knyttet sammen av Middelhavet, selv om Romerriket også strakte seg nordover til dagens England. Antikken er derfor kanskje mer middelhavshistorie enn verdenshistorie.
Andre steder i verden dominerte helt andre kulturer under helt andre imperier, lokale konger eller høvdinger. I middelalderen ble dagens Europa knyttet sammen gjennom blant annet kristendommen. Middelalderen handler først og fremst om Europa. Først da europeerne begynte å bevege seg til andre kontinenter og legge under seg kolonier i Afrika, Asia, Oseania og Amerika etter middelalderen, begynner disse delene av verden å bli en del av verdenshistorien som man lærer om på skolen. Slik eurosentrisme har i nyere tid blitt kritisert av mange historikere.
Tenk etter
Er historieundervisningen for mye fokusert på Europa?
Hvilket område i verden ville du gjerne lært mer om i historiefaget?
Er det riktig med et europeisk fokus, siden vi tross alt bor i Europa?
Les original på NDLA →
Antikken var en epoke i europeisk historie som strakte seg fra ca. 700 f.Kr. til ca. 500 e.Kr. I denne perioden var store deler av Europa preget av gresk og romersk kultur. Gresk filosofi, kunst, religion, politikk og vitenskap preget i stor grad Romerriket, som etter hvert skulle omfatte mesteparten av Europa, Midtøsten og Nord-Afrika.
Epokens begynnelse (700 f.Kr.) er satt etter de eldste levningene etter greske bystater (polis), mens slutten på epoken (500 e.Kr.) markeres av Romerrikets oppløsning og at kristendommen begynner å dominere europeisk kultur.
Verdenshistorie, middelhavshistorie eller europahistorie?
I historiefaget skiller vi ofte mellom norgeshistorie og verdenshistorie. Mye av verdenshistorien som det undervises om i norsk skole, er sentrert rundt Europa. Dette gjelder spesielt de to epokene antikken og middelalderen. I antikken er Hellas og Romerriket i fokus. Hellas og Romerriket var i stor grad knyttet sammen av Middelhavet, selv om Romerriket også strakte seg nordover til dagens England. Antikken er derfor kanskje mer middelhavshistorie enn verdenshistorie.
Andre steder i verden dominerte helt andre kulturer under helt andre imperier, lokale konger eller høvdinger. I middelalderen ble dagens Europa knyttet sammen gjennom blant annet kristendommen. Middelalderen handler først og fremst om Europa. Først da europeerne begynte å bevege seg til andre kontinenter og legge under seg kolonier i Afrika, Asia, Oseania og Amerika etter middelalderen, begynner disse delene av verden å bli en del av verdenshistorien som man lærer om på skolen. Slik eurosentrisme har i nyere tid blitt kritisert av mange historikere.
Tenk etter
Er historieundervisningen for mye fokusert på Europa?
Hvilket område i verden ville du gjerne lært mer om i historiefaget?
Er det riktig med et europeisk fokus, siden vi tross alt bor i Europa?
Les original på NDLA →
Oversikt: Antikken
Antikkens særpreg, begynnelse og slutt
Antikken var en epoke i europeisk historie som strakte seg fra ca. 700 f.Kr. til ca. 500 e.Kr. I denne perioden var store deler av Europa preget av gresk og romersk kultur. Gresk filosofi, kunst, religion, politikk og vitenskap preget i stor grad Romerriket, som etter hvert skulle omfatte mesteparten av Europa, Midtøsten og Nord-Afrika.
Epokens begynnelse (700 f.Kr.) er satt etter de eldste levningene etter greske bystater (polis), mens slutten på epoken (500 e.Kr.) markeres av Romerrikets oppløsning og at kristendommen begynner å dominere europeisk kultur.
Verdenshistorie, middelhavshistorie eller europahistorie?
I historiefaget skiller vi ofte mellom norgeshistorie og verdenshistorie. Mye av verdenshistorien som det undervises om i norsk skole, er sentrert rundt Europa. Dette gjelder spesielt de to epokene antikken og middelalderen. I antikken er Hellas og Romerriket i fokus. Hellas og Romerriket var i stor grad knyttet sammen av Middelhavet, selv om Romerriket også strakte seg nordover til dagens England. Antikken er derfor kanskje mer middelhavshistorie enn verdenshistorie.
Andre steder i verden dominerte helt andre kulturer under helt andre imperier, lokale konger eller høvdinger. I middelalderen ble dagens Europa knyttet sammen gjennom blant annet kristendommen. Middelalderen handler først og fremst om Europa. Først da europeerne begynte å bevege seg til andre kontinenter og legge under seg kolonier i Afrika, Asia, Oseania og Amerika etter middelalderen, begynner disse delene av verden å bli en del av verdenshistorien som man lærer om på skolen. Slik eurosentrisme har i nyere tid blitt kritisert av mange historikere.
Tenk etter
Er historieundervisningen for mye fokusert på Europa?
Hvilket område i verden ville du gjerne lært mer om i historiefaget?
Er det riktig med et europeisk fokus, siden vi tross alt bor i Europa?
Les original på NDLA →
Antikken var en epoke i europeisk historie som strakte seg fra ca. 700 f.Kr. til ca. 500 e.Kr. I denne perioden var store deler av Europa preget av gresk og romersk kultur. Gresk filosofi, kunst, religion, politikk og vitenskap preget i stor grad Romerriket, som etter hvert skulle omfatte mesteparten av Europa, Midtøsten og Nord-Afrika.
Epokens begynnelse (700 f.Kr.) er satt etter de eldste levningene etter greske bystater (polis), mens slutten på epoken (500 e.Kr.) markeres av Romerrikets oppløsning og at kristendommen begynner å dominere europeisk kultur.
Verdenshistorie, middelhavshistorie eller europahistorie?
I historiefaget skiller vi ofte mellom norgeshistorie og verdenshistorie. Mye av verdenshistorien som det undervises om i norsk skole, er sentrert rundt Europa. Dette gjelder spesielt de to epokene antikken og middelalderen. I antikken er Hellas og Romerriket i fokus. Hellas og Romerriket var i stor grad knyttet sammen av Middelhavet, selv om Romerriket også strakte seg nordover til dagens England. Antikken er derfor kanskje mer middelhavshistorie enn verdenshistorie.
Andre steder i verden dominerte helt andre kulturer under helt andre imperier, lokale konger eller høvdinger. I middelalderen ble dagens Europa knyttet sammen gjennom blant annet kristendommen. Middelalderen handler først og fremst om Europa. Først da europeerne begynte å bevege seg til andre kontinenter og legge under seg kolonier i Afrika, Asia, Oseania og Amerika etter middelalderen, begynner disse delene av verden å bli en del av verdenshistorien som man lærer om på skolen. Slik eurosentrisme har i nyere tid blitt kritisert av mange historikere.
Tenk etter
Er historieundervisningen for mye fokusert på Europa?
Hvilket område i verden ville du gjerne lært mer om i historiefaget?
Er det riktig med et europeisk fokus, siden vi tross alt bor i Europa?
Les original på NDLA →
Polis - den greske bystaten
Idealtype
I moderne tid er det sosiologen Max Weber som først brukte “idealtypen” som samfunns-vitenskapelig modell, men begrepet har mye til felles med den berømte greske filosofen Platon. Hans idélære handler nettopp om å forstå den “sanneste” utgaven av alt, og dette belyser han i «Hulelignelsen».
Forskjellen er at mens Weber og vi bruker dette som et analytisk grep, ser Platon ut til å ha ment at ideene faktisk finnes, og faktisk er “sannere” enn skyggene av dem, som vi lever blant.
Idealpolis
En «idealpolis» er ikke en beskrivelse av en polis som faktisk fantes, men en tenkt polis som har alle de typiske trekkene. Etter å ha beskrevet en idealtype, kan man studere hver enkelt polis, og se hvilke trekk den har som likner eller skiller seg fra idealtypen. Og man kan gjøre andre spennende ting, som f.eks. å analysere stater i dag, for å finne ut om de likner på antikkens bystater.
Den norske historikeren Johan Henrik Schreiner har beskrevet idealpolis på denne måten:
Polis var liten og oversiktlig
Omtrent som i en norsk småby eller bygd, kjenner de fleste i polisen hverandre. Og de du ikke kjenner, kjenner du noen som kjenner. I det varme middelhavsklimaet var folk mye utendørs, så de traff andre mennesker det meste av dagen. Polis var også liten i utstrekning. Selv om jordene og hagene strakte seg et stykke utenfor utenfor bymuren, kunne man stort sett vandre gjennom hele området på en dag.
Polis var borgerne
I det gamle Hellas ville man ikke si at “Athen og Sparta er i krig”. Man ville si at “athenerne og spartanerne er i krig.” Fellesskapet av dem som hadde borgerrett, som var med på å ta avgjørelser og forsvarte polisen i krig, var selve definisjonen av polis. Det bodde mange flere mennesker i en polis i tillegg til de med borgerrett; kvinner, barn, utlendinger og slaver. Slavene var det stikk motsatte av borgerne. Mens borgerne var friere enn kanskje noen hadde vært noen gang, var slavenes ufrihet like total.
Borgeren var kriger og bonde
Årsaken til at borgerne var så viktige, var at det var de som forsvarte polis-fellesskapet i krig. For å kunne være med på dette, måtte de selv betale for våpen og rustning. Det var så dyrt at bare de som eide sin egen jord hadde råd til det. Derfor var borgeren både kriger og bonde. På 600-tallet hadde det blitt utviklet en krigstaktikk, hvor soldatene kjempet sammen i formasjon. Formasjonen ble kalt "falanks", og soldatene ble kalt "hoplitter". Styrken i falanksen lå i at alle holdt formasjonen, og denne avhengigheten ble dermed også viktig for fellesskapet i fred.
Polis hadde politiske institusjoner
I polisene var det vanlig at borgerne møtte i en folkeforsamling, hvor de fattet vedtak gjennom avstemning. Det varierte hvor mye makt folkeforsamlingene hadde, men i idealpolis har de stor makt. I motsetning til i moderne demokratier, valgte de ikke representanter som bestemte for dem. Borgerne møtte selv opp i folkeforsamlingen, og var med på å diskutere og bestemme over polis.
Polis var ikke-religiøs
Det kan kanskje virke rart, for grekere hadde mange templer og mange guder. Og de ba stadig til gudene om støtte og styrke. Men denne gudedyrkelsen berørte ikke selve staten i særlig grad. Tidligere statsdannelser hadde vært grunnlagt på religion, og politiske ledere hadde hatt sin autoritet fra gudene. I de greske poliser var det borgerne som bestemte. Polis ble styrt av lover laget av borgerne, og polis dyrket sine guder uten å la dem peke ut politiske ledere.
Schreiners idealtype er litt forenklet her. Hans egen beskrivelse finner du på s. 17-22 i hans bok Antikkens historie (J.H. Schreiner, Oslo 1989).
Les original på NDLA →
I moderne tid er det sosiologen Max Weber som først brukte “idealtypen” som samfunns-vitenskapelig modell, men begrepet har mye til felles med den berømte greske filosofen Platon. Hans idélære handler nettopp om å forstå den “sanneste” utgaven av alt, og dette belyser han i «Hulelignelsen».
Forskjellen er at mens Weber og vi bruker dette som et analytisk grep, ser Platon ut til å ha ment at ideene faktisk finnes, og faktisk er “sannere” enn skyggene av dem, som vi lever blant.
Idealpolis
En «idealpolis» er ikke en beskrivelse av en polis som faktisk fantes, men en tenkt polis som har alle de typiske trekkene. Etter å ha beskrevet en idealtype, kan man studere hver enkelt polis, og se hvilke trekk den har som likner eller skiller seg fra idealtypen. Og man kan gjøre andre spennende ting, som f.eks. å analysere stater i dag, for å finne ut om de likner på antikkens bystater.
Den norske historikeren Johan Henrik Schreiner har beskrevet idealpolis på denne måten:
Polis var liten og oversiktlig
Omtrent som i en norsk småby eller bygd, kjenner de fleste i polisen hverandre. Og de du ikke kjenner, kjenner du noen som kjenner. I det varme middelhavsklimaet var folk mye utendørs, så de traff andre mennesker det meste av dagen. Polis var også liten i utstrekning. Selv om jordene og hagene strakte seg et stykke utenfor utenfor bymuren, kunne man stort sett vandre gjennom hele området på en dag.
Polis var borgerne
I det gamle Hellas ville man ikke si at “Athen og Sparta er i krig”. Man ville si at “athenerne og spartanerne er i krig.” Fellesskapet av dem som hadde borgerrett, som var med på å ta avgjørelser og forsvarte polisen i krig, var selve definisjonen av polis. Det bodde mange flere mennesker i en polis i tillegg til de med borgerrett; kvinner, barn, utlendinger og slaver. Slavene var det stikk motsatte av borgerne. Mens borgerne var friere enn kanskje noen hadde vært noen gang, var slavenes ufrihet like total.
Borgeren var kriger og bonde
Årsaken til at borgerne var så viktige, var at det var de som forsvarte polis-fellesskapet i krig. For å kunne være med på dette, måtte de selv betale for våpen og rustning. Det var så dyrt at bare de som eide sin egen jord hadde råd til det. Derfor var borgeren både kriger og bonde. På 600-tallet hadde det blitt utviklet en krigstaktikk, hvor soldatene kjempet sammen i formasjon. Formasjonen ble kalt "falanks", og soldatene ble kalt "hoplitter". Styrken i falanksen lå i at alle holdt formasjonen, og denne avhengigheten ble dermed også viktig for fellesskapet i fred.
Polis hadde politiske institusjoner
I polisene var det vanlig at borgerne møtte i en folkeforsamling, hvor de fattet vedtak gjennom avstemning. Det varierte hvor mye makt folkeforsamlingene hadde, men i idealpolis har de stor makt. I motsetning til i moderne demokratier, valgte de ikke representanter som bestemte for dem. Borgerne møtte selv opp i folkeforsamlingen, og var med på å diskutere og bestemme over polis.
Polis var ikke-religiøs
Det kan kanskje virke rart, for grekere hadde mange templer og mange guder. Og de ba stadig til gudene om støtte og styrke. Men denne gudedyrkelsen berørte ikke selve staten i særlig grad. Tidligere statsdannelser hadde vært grunnlagt på religion, og politiske ledere hadde hatt sin autoritet fra gudene. I de greske poliser var det borgerne som bestemte. Polis ble styrt av lover laget av borgerne, og polis dyrket sine guder uten å la dem peke ut politiske ledere.
Schreiners idealtype er litt forenklet her. Hans egen beskrivelse finner du på s. 17-22 i hans bok Antikkens historie (J.H. Schreiner, Oslo 1989).
Les original på NDLA →
Polis - den greske bystaten
Idealtype
I moderne tid er det sosiologen Max Weber som først brukte “idealtypen” som samfunns-vitenskapelig modell, men begrepet har mye til felles med den berømte greske filosofen Platon. Hans idélære handler nettopp om å forstå den “sanneste” utgaven av alt, og dette belyser han i «Hulelignelsen».
Forskjellen er at mens Weber og vi bruker dette som et analytisk grep, ser Platon ut til å ha ment at ideene faktisk finnes, og faktisk er “sannere” enn skyggene av dem, som vi lever blant.
Idealpolis
En «idealpolis» er ikke en beskrivelse av en polis som faktisk fantes, men en tenkt polis som har alle de typiske trekkene. Etter å ha beskrevet en idealtype, kan man studere hver enkelt polis, og se hvilke trekk den har som likner eller skiller seg fra idealtypen. Og man kan gjøre andre spennende ting, som f.eks. å analysere stater i dag, for å finne ut om de likner på antikkens bystater.
Den norske historikeren Johan Henrik Schreiner har beskrevet idealpolis på denne måten:
Polis var liten og oversiktlig
Omtrent som i en norsk småby eller bygd, kjenner de fleste i polisen hverandre. Og de du ikke kjenner, kjenner du noen som kjenner. I det varme middelhavsklimaet var folk mye utendørs, så de traff andre mennesker det meste av dagen. Polis var også liten i utstrekning. Selv om jordene og hagene strakte seg et stykke utenfor utenfor bymuren, kunne man stort sett vandre gjennom hele området på en dag.
Polis var borgerne
I det gamle Hellas ville man ikke si at “Athen og Sparta er i krig”. Man ville si at “athenerne og spartanerne er i krig.” Fellesskapet av dem som hadde borgerrett, som var med på å ta avgjørelser og forsvarte polisen i krig, var selve definisjonen av polis. Det bodde mange flere mennesker i en polis i tillegg til de med borgerrett; kvinner, barn, utlendinger og slaver. Slavene var det stikk motsatte av borgerne. Mens borgerne var friere enn kanskje noen hadde vært noen gang, var slavenes ufrihet like total.
Borgeren var kriger og bonde
Årsaken til at borgerne var så viktige, var at det var de som forsvarte polis-fellesskapet i krig. For å kunne være med på dette, måtte de selv betale for våpen og rustning. Det var så dyrt at bare de som eide sin egen jord hadde råd til det. Derfor var borgeren både kriger og bonde. På 600-tallet hadde det blitt utviklet en krigstaktikk, hvor soldatene kjempet sammen i formasjon. Formasjonen ble kalt "falanks", og soldatene ble kalt "hoplitter". Styrken i falanksen lå i at alle holdt formasjonen, og denne avhengigheten ble dermed også viktig for fellesskapet i fred.
Polis hadde politiske institusjoner
I polisene var det vanlig at borgerne møtte i en folkeforsamling, hvor de fattet vedtak gjennom avstemning. Det varierte hvor mye makt folkeforsamlingene hadde, men i idealpolis har de stor makt. I motsetning til i moderne demokratier, valgte de ikke representanter som bestemte for dem. Borgerne møtte selv opp i folkeforsamlingen, og var med på å diskutere og bestemme over polis.
Polis var ikke-religiøs
Det kan kanskje virke rart, for grekere hadde mange templer og mange guder. Og de ba stadig til gudene om støtte og styrke. Men denne gudedyrkelsen berørte ikke selve staten i særlig grad. Tidligere statsdannelser hadde vært grunnlagt på religion, og politiske ledere hadde hatt sin autoritet fra gudene. I de greske poliser var det borgerne som bestemte. Polis ble styrt av lover laget av borgerne, og polis dyrket sine guder uten å la dem peke ut politiske ledere.
Schreiners idealtype er litt forenklet her. Hans egen beskrivelse finner du på s. 17-22 i hans bok Antikkens historie (J.H. Schreiner, Oslo 1989).
Les original på NDLA →
I moderne tid er det sosiologen Max Weber som først brukte “idealtypen” som samfunns-vitenskapelig modell, men begrepet har mye til felles med den berømte greske filosofen Platon. Hans idélære handler nettopp om å forstå den “sanneste” utgaven av alt, og dette belyser han i «Hulelignelsen».
Forskjellen er at mens Weber og vi bruker dette som et analytisk grep, ser Platon ut til å ha ment at ideene faktisk finnes, og faktisk er “sannere” enn skyggene av dem, som vi lever blant.
Idealpolis
En «idealpolis» er ikke en beskrivelse av en polis som faktisk fantes, men en tenkt polis som har alle de typiske trekkene. Etter å ha beskrevet en idealtype, kan man studere hver enkelt polis, og se hvilke trekk den har som likner eller skiller seg fra idealtypen. Og man kan gjøre andre spennende ting, som f.eks. å analysere stater i dag, for å finne ut om de likner på antikkens bystater.
Den norske historikeren Johan Henrik Schreiner har beskrevet idealpolis på denne måten:
Polis var liten og oversiktlig
Omtrent som i en norsk småby eller bygd, kjenner de fleste i polisen hverandre. Og de du ikke kjenner, kjenner du noen som kjenner. I det varme middelhavsklimaet var folk mye utendørs, så de traff andre mennesker det meste av dagen. Polis var også liten i utstrekning. Selv om jordene og hagene strakte seg et stykke utenfor utenfor bymuren, kunne man stort sett vandre gjennom hele området på en dag.
Polis var borgerne
I det gamle Hellas ville man ikke si at “Athen og Sparta er i krig”. Man ville si at “athenerne og spartanerne er i krig.” Fellesskapet av dem som hadde borgerrett, som var med på å ta avgjørelser og forsvarte polisen i krig, var selve definisjonen av polis. Det bodde mange flere mennesker i en polis i tillegg til de med borgerrett; kvinner, barn, utlendinger og slaver. Slavene var det stikk motsatte av borgerne. Mens borgerne var friere enn kanskje noen hadde vært noen gang, var slavenes ufrihet like total.
Borgeren var kriger og bonde
Årsaken til at borgerne var så viktige, var at det var de som forsvarte polis-fellesskapet i krig. For å kunne være med på dette, måtte de selv betale for våpen og rustning. Det var så dyrt at bare de som eide sin egen jord hadde råd til det. Derfor var borgeren både kriger og bonde. På 600-tallet hadde det blitt utviklet en krigstaktikk, hvor soldatene kjempet sammen i formasjon. Formasjonen ble kalt "falanks", og soldatene ble kalt "hoplitter". Styrken i falanksen lå i at alle holdt formasjonen, og denne avhengigheten ble dermed også viktig for fellesskapet i fred.
Polis hadde politiske institusjoner
I polisene var det vanlig at borgerne møtte i en folkeforsamling, hvor de fattet vedtak gjennom avstemning. Det varierte hvor mye makt folkeforsamlingene hadde, men i idealpolis har de stor makt. I motsetning til i moderne demokratier, valgte de ikke representanter som bestemte for dem. Borgerne møtte selv opp i folkeforsamlingen, og var med på å diskutere og bestemme over polis.
Polis var ikke-religiøs
Det kan kanskje virke rart, for grekere hadde mange templer og mange guder. Og de ba stadig til gudene om støtte og styrke. Men denne gudedyrkelsen berørte ikke selve staten i særlig grad. Tidligere statsdannelser hadde vært grunnlagt på religion, og politiske ledere hadde hatt sin autoritet fra gudene. I de greske poliser var det borgerne som bestemte. Polis ble styrt av lover laget av borgerne, og polis dyrket sine guder uten å la dem peke ut politiske ledere.
Schreiners idealtype er litt forenklet her. Hans egen beskrivelse finner du på s. 17-22 i hans bok Antikkens historie (J.H. Schreiner, Oslo 1989).
Les original på NDLA →
Tidlig gresk sivilisasjon
Forløpere til den greske antikken
Palasskulturene
De første sivilisasjonene vi kjenner i Europa, er palasskulturene på Kreta fra ca. 2000 f.Kr., og litt senere i Mykene. Disse var forløpere til kulturen som utviklet seg i de greske bystatene i antikken.
Senere fortalte grekerne mange gamle fortellinger fra Kreta, men det er vanskelig å vite hva som er historisk korrekt i disse fortellingene. Derfor blir mye av det vi kan lese om Kreta i denne perioden regnet til mytologien.
Mørk tidsalder
Omtrent 800 år etter at palasskulturen oppsto på Kreta, forsvant den igjen. Vi vet ikke hvorfor. Perioden 1.200–800 f.Kr. er en “mørk tidsalder”, i den forstand at vi vet lite om hva som skjedde da. Det vi vet er at mange mennesker var på vandring i Europa. I denne perioden ble mange av de greske øyene befolket.
Polis
Bystaten, eller Polis, er et viktig trekk når de greske samfunnene igjen blir synlige i historien. Folk som bodde i nærheten av hverandre, hadde behov for å forsvare seg mot ytre fiender. Det gjorde de ved å bosette seg samlet og i nærheten av et fjell eller en ås. Den kunne de flykte opp på hvis de ble angrepet, og derfra kunne de forsvare seg mot angriperne. Grensene for den antikke polis gikk ofte rundt en festning kalt akropolis, og polis hadde et agora, vanligvis et eller flere templer og et gymnasium.
En av de tidligste polisene vi finner spor av, var Smyrna på kysten av dagens Tyrkia. Der bygde de en bymur ca. år 850 f.Kr. – et klart tegn på at befolkningen der oppfattet seg som et fellesskap som forsvarte seg sammen.
Aristokratene
Før poliser ble vanlig, hadde det vært de rikeste familiene, aristokratene, som bestemte. Det oppsto ofte maktkamp blant ulike familier. Noen ganger fikk en aristokrat makt ved å få støtte i befolkningen. For å få støtte måtte han love befolkningen goder, som et nytt tempel, jordreform eller nye vannsystemer. Han ble kalt en “tyrann”. Tyrannene var ikke alltid rettferdige, men tyrannene var viktige fordi de var med på å ødelegge aristokratenes maktmonopol. Dermed kunne polisene utvikle seg mot mer folkestyring. Avledede norske ord av «polis» er politikk og politi.
De tidlige greske polisene var med andre ord samfunn hvor den politiske makten skiftet, og hvor befolkningen spilte en rolle i maktskiftene. Dermed fantes det grunnlag for de demokratiske styreformene som vokste fram i mange av bystatene.
Du er en barbar!
Visste du at grekerne delte menneskene inn i grekere og barbarer? Har begrepet barbar samme betydning i dag?
Les original på NDLA →
Palasskulturene
De første sivilisasjonene vi kjenner i Europa, er palasskulturene på Kreta fra ca. 2000 f.Kr., og litt senere i Mykene. Disse var forløpere til kulturen som utviklet seg i de greske bystatene i antikken.
Senere fortalte grekerne mange gamle fortellinger fra Kreta, men det er vanskelig å vite hva som er historisk korrekt i disse fortellingene. Derfor blir mye av det vi kan lese om Kreta i denne perioden regnet til mytologien.
Mørk tidsalder
Omtrent 800 år etter at palasskulturen oppsto på Kreta, forsvant den igjen. Vi vet ikke hvorfor. Perioden 1.200–800 f.Kr. er en “mørk tidsalder”, i den forstand at vi vet lite om hva som skjedde da. Det vi vet er at mange mennesker var på vandring i Europa. I denne perioden ble mange av de greske øyene befolket.
Polis
Bystaten, eller Polis, er et viktig trekk når de greske samfunnene igjen blir synlige i historien. Folk som bodde i nærheten av hverandre, hadde behov for å forsvare seg mot ytre fiender. Det gjorde de ved å bosette seg samlet og i nærheten av et fjell eller en ås. Den kunne de flykte opp på hvis de ble angrepet, og derfra kunne de forsvare seg mot angriperne. Grensene for den antikke polis gikk ofte rundt en festning kalt akropolis, og polis hadde et agora, vanligvis et eller flere templer og et gymnasium.
En av de tidligste polisene vi finner spor av, var Smyrna på kysten av dagens Tyrkia. Der bygde de en bymur ca. år 850 f.Kr. – et klart tegn på at befolkningen der oppfattet seg som et fellesskap som forsvarte seg sammen.
Aristokratene
Før poliser ble vanlig, hadde det vært de rikeste familiene, aristokratene, som bestemte. Det oppsto ofte maktkamp blant ulike familier. Noen ganger fikk en aristokrat makt ved å få støtte i befolkningen. For å få støtte måtte han love befolkningen goder, som et nytt tempel, jordreform eller nye vannsystemer. Han ble kalt en “tyrann”. Tyrannene var ikke alltid rettferdige, men tyrannene var viktige fordi de var med på å ødelegge aristokratenes maktmonopol. Dermed kunne polisene utvikle seg mot mer folkestyring. Avledede norske ord av «polis» er politikk og politi.
De tidlige greske polisene var med andre ord samfunn hvor den politiske makten skiftet, og hvor befolkningen spilte en rolle i maktskiftene. Dermed fantes det grunnlag for de demokratiske styreformene som vokste fram i mange av bystatene.
Du er en barbar!
Visste du at grekerne delte menneskene inn i grekere og barbarer? Har begrepet barbar samme betydning i dag?
Les original på NDLA →
Tidlig gresk sivilisasjon
Forløpere til den greske antikken
Palasskulturene
De første sivilisasjonene vi kjenner i Europa, er palasskulturene på Kreta fra ca. 2000 f.Kr., og litt senere i Mykene. Disse var forløpere til kulturen som utviklet seg i de greske bystatene i antikken.
Senere fortalte grekerne mange gamle fortellinger fra Kreta, men det er vanskelig å vite hva som er historisk korrekt i disse fortellingene. Derfor blir mye av det vi kan lese om Kreta i denne perioden regnet til mytologien.
Mørk tidsalder
Omtrent 800 år etter at palasskulturen oppsto på Kreta, forsvant den igjen. Vi vet ikke hvorfor. Perioden 1.200–800 f.Kr. er en “mørk tidsalder”, i den forstand at vi vet lite om hva som skjedde da. Det vi vet er at mange mennesker var på vandring i Europa. I denne perioden ble mange av de greske øyene befolket.
Polis
Bystaten, eller Polis, er et viktig trekk når de greske samfunnene igjen blir synlige i historien. Folk som bodde i nærheten av hverandre, hadde behov for å forsvare seg mot ytre fiender. Det gjorde de ved å bosette seg samlet og i nærheten av et fjell eller en ås. Den kunne de flykte opp på hvis de ble angrepet, og derfra kunne de forsvare seg mot angriperne. Grensene for den antikke polis gikk ofte rundt en festning kalt akropolis, og polis hadde et agora, vanligvis et eller flere templer og et gymnasium.
En av de tidligste polisene vi finner spor av, var Smyrna på kysten av dagens Tyrkia. Der bygde de en bymur ca. år 850 f.Kr. – et klart tegn på at befolkningen der oppfattet seg som et fellesskap som forsvarte seg sammen.
Aristokratene
Før poliser ble vanlig, hadde det vært de rikeste familiene, aristokratene, som bestemte. Det oppsto ofte maktkamp blant ulike familier. Noen ganger fikk en aristokrat makt ved å få støtte i befolkningen. For å få støtte måtte han love befolkningen goder, som et nytt tempel, jordreform eller nye vannsystemer. Han ble kalt en “tyrann”. Tyrannene var ikke alltid rettferdige, men tyrannene var viktige fordi de var med på å ødelegge aristokratenes maktmonopol. Dermed kunne polisene utvikle seg mot mer folkestyring. Avledede norske ord av «polis» er politikk og politi.
De tidlige greske polisene var med andre ord samfunn hvor den politiske makten skiftet, og hvor befolkningen spilte en rolle i maktskiftene. Dermed fantes det grunnlag for de demokratiske styreformene som vokste fram i mange av bystatene.
Du er en barbar!
Visste du at grekerne delte menneskene inn i grekere og barbarer? Har begrepet barbar samme betydning i dag?
Les original på NDLA →
Palasskulturene
De første sivilisasjonene vi kjenner i Europa, er palasskulturene på Kreta fra ca. 2000 f.Kr., og litt senere i Mykene. Disse var forløpere til kulturen som utviklet seg i de greske bystatene i antikken.
Senere fortalte grekerne mange gamle fortellinger fra Kreta, men det er vanskelig å vite hva som er historisk korrekt i disse fortellingene. Derfor blir mye av det vi kan lese om Kreta i denne perioden regnet til mytologien.
Mørk tidsalder
Omtrent 800 år etter at palasskulturen oppsto på Kreta, forsvant den igjen. Vi vet ikke hvorfor. Perioden 1.200–800 f.Kr. er en “mørk tidsalder”, i den forstand at vi vet lite om hva som skjedde da. Det vi vet er at mange mennesker var på vandring i Europa. I denne perioden ble mange av de greske øyene befolket.
Polis
Bystaten, eller Polis, er et viktig trekk når de greske samfunnene igjen blir synlige i historien. Folk som bodde i nærheten av hverandre, hadde behov for å forsvare seg mot ytre fiender. Det gjorde de ved å bosette seg samlet og i nærheten av et fjell eller en ås. Den kunne de flykte opp på hvis de ble angrepet, og derfra kunne de forsvare seg mot angriperne. Grensene for den antikke polis gikk ofte rundt en festning kalt akropolis, og polis hadde et agora, vanligvis et eller flere templer og et gymnasium.
En av de tidligste polisene vi finner spor av, var Smyrna på kysten av dagens Tyrkia. Der bygde de en bymur ca. år 850 f.Kr. – et klart tegn på at befolkningen der oppfattet seg som et fellesskap som forsvarte seg sammen.
Aristokratene
Før poliser ble vanlig, hadde det vært de rikeste familiene, aristokratene, som bestemte. Det oppsto ofte maktkamp blant ulike familier. Noen ganger fikk en aristokrat makt ved å få støtte i befolkningen. For å få støtte måtte han love befolkningen goder, som et nytt tempel, jordreform eller nye vannsystemer. Han ble kalt en “tyrann”. Tyrannene var ikke alltid rettferdige, men tyrannene var viktige fordi de var med på å ødelegge aristokratenes maktmonopol. Dermed kunne polisene utvikle seg mot mer folkestyring. Avledede norske ord av «polis» er politikk og politi.
De tidlige greske polisene var med andre ord samfunn hvor den politiske makten skiftet, og hvor befolkningen spilte en rolle i maktskiftene. Dermed fantes det grunnlag for de demokratiske styreformene som vokste fram i mange av bystatene.
Du er en barbar!
Visste du at grekerne delte menneskene inn i grekere og barbarer? Har begrepet barbar samme betydning i dag?
Les original på NDLA →
Vest-Romerrikets fall
Økonomiske problemer
De som presset på, var germanske stammer som truet Romerrikets grenser. Men det dreide seg ikke alltid om invasjon fra en fremmed hær. Mange germanere hadde jobbet som leiesoldater i den romerske hæren. Da økonomien var for dårlig til å betale soldatene, sluttet de gjerne opp om sin general og hyllet ham som sin keiser. Dermed ble 300-tallet i Romerriket preget av en rekke kortvarige perioder med ulike "soldatkeisere" og kriger mellom keiserkandidater.
Men bak denne situasjonen lå det altså økonomiske problemer. En viktig årsak til disse problemene var at Romerrikets ekspansjon hadde stoppet. Romerriket hadde alltid finansiert sine soldater med ressurser fra de erobrede områdene. Disse ressursene hadde også dannet grunnlaget for mye av handelsnæringen i de store byene.
Konsekvenser av de urolige tidene
Da erobringene stoppet, måtte de militære utgiftene finansieres på andre måter. De romerske myndighetene forsøkte å skattlegge borgerne hardere. Men det viste seg ikke å være mye å hente der heller. På landsbygda hadde de urolige tidene med krig og plyndring svekket jordbruksproduksjonen. Og skattlegging av byborgerne førte til at stadig flere av dem forlot byene, som uansett mistet mye av sin funksjon ettersom handelen stoppet opp.
Rike borgere som forlot byen, etablerte gjerne store gods på landsbygda. De holdt seg ofte med en egen privat vaktstyrke, siden den romerske hæren ikke lenger opprettholdt lov og orden. På denne måten la de noe av grunnlaget for det som senere skulle utvikle seg til konger og kronvasaller i middelalderens føydalsystem.
Et splittet rike
I år 330 e.Kr. etablerte keiser Konstantin en ny hovedstad, Konstantinopel, og tretti år senere ble Romerriket splittet i to. Roma ble hovedstad for Vest-Romerriket, mens Konstantinopel ble hovedstad for Øst-Romerriket. I 476 e.Kr., omtrent tusen år etter at den romerske republikken ble grunnlagt, gikk den siste vestromerske keiseren av. Øst-Romerriket fortsatte å eksistere i tusen år til.
Senantikken
Perioden fra ca. 200–500 e.Kr. kalles senantikken. I historiebøkene er det vanlig å trekke fram "Romerrikets fall" som det viktigste, ofte det eneste, kjennetegnet ved denne perioden. Dette begrepet ble funnet opp av den britiske historikeren Edward Gibbon på slutten av 1700-tallet, og har formet menneskers historieforståelse i 200 år.
I dag er ikke alle enige i denne beskrivelsen. Etter andre verdenskrig har det vokst fram en fagtradisjon som ser på senantikken som en interessant vekstperiode. Riktignok forvitret keiserrikets kultur og samfunnsstrukturer, med de ble erstattet av en ny kultur og nye strukturer. Og det nye som kom, skulle utvikle seg og prege Europas historie i de neste 1000 åra.
Sånn kan man ofte se på perioder med brudd i historien; man kan rette søkelyset mot "fallet", altså det gamle som blir ødelagt og forsvinner, eller man kan fokusere på det nye som vokser fram. Hvilket fokus man velger, blir ofte styrende for om man tenker på en periode som negativ eller positiv.
Les original på NDLA →
De som presset på, var germanske stammer som truet Romerrikets grenser. Men det dreide seg ikke alltid om invasjon fra en fremmed hær. Mange germanere hadde jobbet som leiesoldater i den romerske hæren. Da økonomien var for dårlig til å betale soldatene, sluttet de gjerne opp om sin general og hyllet ham som sin keiser. Dermed ble 300-tallet i Romerriket preget av en rekke kortvarige perioder med ulike "soldatkeisere" og kriger mellom keiserkandidater.
Men bak denne situasjonen lå det altså økonomiske problemer. En viktig årsak til disse problemene var at Romerrikets ekspansjon hadde stoppet. Romerriket hadde alltid finansiert sine soldater med ressurser fra de erobrede områdene. Disse ressursene hadde også dannet grunnlaget for mye av handelsnæringen i de store byene.
Konsekvenser av de urolige tidene
Da erobringene stoppet, måtte de militære utgiftene finansieres på andre måter. De romerske myndighetene forsøkte å skattlegge borgerne hardere. Men det viste seg ikke å være mye å hente der heller. På landsbygda hadde de urolige tidene med krig og plyndring svekket jordbruksproduksjonen. Og skattlegging av byborgerne førte til at stadig flere av dem forlot byene, som uansett mistet mye av sin funksjon ettersom handelen stoppet opp.
Rike borgere som forlot byen, etablerte gjerne store gods på landsbygda. De holdt seg ofte med en egen privat vaktstyrke, siden den romerske hæren ikke lenger opprettholdt lov og orden. På denne måten la de noe av grunnlaget for det som senere skulle utvikle seg til konger og kronvasaller i middelalderens føydalsystem.
Et splittet rike
I år 330 e.Kr. etablerte keiser Konstantin en ny hovedstad, Konstantinopel, og tretti år senere ble Romerriket splittet i to. Roma ble hovedstad for Vest-Romerriket, mens Konstantinopel ble hovedstad for Øst-Romerriket. I 476 e.Kr., omtrent tusen år etter at den romerske republikken ble grunnlagt, gikk den siste vestromerske keiseren av. Øst-Romerriket fortsatte å eksistere i tusen år til.
Senantikken
Perioden fra ca. 200–500 e.Kr. kalles senantikken. I historiebøkene er det vanlig å trekke fram "Romerrikets fall" som det viktigste, ofte det eneste, kjennetegnet ved denne perioden. Dette begrepet ble funnet opp av den britiske historikeren Edward Gibbon på slutten av 1700-tallet, og har formet menneskers historieforståelse i 200 år.
I dag er ikke alle enige i denne beskrivelsen. Etter andre verdenskrig har det vokst fram en fagtradisjon som ser på senantikken som en interessant vekstperiode. Riktignok forvitret keiserrikets kultur og samfunnsstrukturer, med de ble erstattet av en ny kultur og nye strukturer. Og det nye som kom, skulle utvikle seg og prege Europas historie i de neste 1000 åra.
Sånn kan man ofte se på perioder med brudd i historien; man kan rette søkelyset mot "fallet", altså det gamle som blir ødelagt og forsvinner, eller man kan fokusere på det nye som vokser fram. Hvilket fokus man velger, blir ofte styrende for om man tenker på en periode som negativ eller positiv.
Les original på NDLA →
Vest-Romerrikets fall
Økonomiske problemer
De som presset på, var germanske stammer som truet Romerrikets grenser. Men det dreide seg ikke alltid om invasjon fra en fremmed hær. Mange germanere hadde jobbet som leiesoldater i den romerske hæren. Da økonomien var for dårlig til å betale soldatene, sluttet de gjerne opp om sin general og hyllet ham som sin keiser. Dermed ble 300-tallet i Romerriket preget av en rekke kortvarige perioder med ulike "soldatkeisere" og kriger mellom keiserkandidater.
Men bak denne situasjonen lå det altså økonomiske problemer. En viktig årsak til disse problemene var at Romerrikets ekspansjon hadde stoppet. Romerriket hadde alltid finansiert sine soldater med ressurser fra de erobrede områdene. Disse ressursene hadde også dannet grunnlaget for mye av handelsnæringen i de store byene.
Konsekvenser av de urolige tidene
Da erobringene stoppet, måtte de militære utgiftene finansieres på andre måter. De romerske myndighetene forsøkte å skattlegge borgerne hardere. Men det viste seg ikke å være mye å hente der heller. På landsbygda hadde de urolige tidene med krig og plyndring svekket jordbruksproduksjonen. Og skattlegging av byborgerne førte til at stadig flere av dem forlot byene, som uansett mistet mye av sin funksjon ettersom handelen stoppet opp.
Rike borgere som forlot byen, etablerte gjerne store gods på landsbygda. De holdt seg ofte med en egen privat vaktstyrke, siden den romerske hæren ikke lenger opprettholdt lov og orden. På denne måten la de noe av grunnlaget for det som senere skulle utvikle seg til konger og kronvasaller i middelalderens føydalsystem.
Et splittet rike
I år 330 e.Kr. etablerte keiser Konstantin en ny hovedstad, Konstantinopel, og tretti år senere ble Romerriket splittet i to. Roma ble hovedstad for Vest-Romerriket, mens Konstantinopel ble hovedstad for Øst-Romerriket. I 476 e.Kr., omtrent tusen år etter at den romerske republikken ble grunnlagt, gikk den siste vestromerske keiseren av. Øst-Romerriket fortsatte å eksistere i tusen år til.
Senantikken
Perioden fra ca. 200–500 e.Kr. kalles senantikken. I historiebøkene er det vanlig å trekke fram "Romerrikets fall" som det viktigste, ofte det eneste, kjennetegnet ved denne perioden. Dette begrepet ble funnet opp av den britiske historikeren Edward Gibbon på slutten av 1700-tallet, og har formet menneskers historieforståelse i 200 år.
I dag er ikke alle enige i denne beskrivelsen. Etter andre verdenskrig har det vokst fram en fagtradisjon som ser på senantikken som en interessant vekstperiode. Riktignok forvitret keiserrikets kultur og samfunnsstrukturer, med de ble erstattet av en ny kultur og nye strukturer. Og det nye som kom, skulle utvikle seg og prege Europas historie i de neste 1000 åra.
Sånn kan man ofte se på perioder med brudd i historien; man kan rette søkelyset mot "fallet", altså det gamle som blir ødelagt og forsvinner, eller man kan fokusere på det nye som vokser fram. Hvilket fokus man velger, blir ofte styrende for om man tenker på en periode som negativ eller positiv.
Les original på NDLA →
De som presset på, var germanske stammer som truet Romerrikets grenser. Men det dreide seg ikke alltid om invasjon fra en fremmed hær. Mange germanere hadde jobbet som leiesoldater i den romerske hæren. Da økonomien var for dårlig til å betale soldatene, sluttet de gjerne opp om sin general og hyllet ham som sin keiser. Dermed ble 300-tallet i Romerriket preget av en rekke kortvarige perioder med ulike "soldatkeisere" og kriger mellom keiserkandidater.
Men bak denne situasjonen lå det altså økonomiske problemer. En viktig årsak til disse problemene var at Romerrikets ekspansjon hadde stoppet. Romerriket hadde alltid finansiert sine soldater med ressurser fra de erobrede områdene. Disse ressursene hadde også dannet grunnlaget for mye av handelsnæringen i de store byene.
Konsekvenser av de urolige tidene
Da erobringene stoppet, måtte de militære utgiftene finansieres på andre måter. De romerske myndighetene forsøkte å skattlegge borgerne hardere. Men det viste seg ikke å være mye å hente der heller. På landsbygda hadde de urolige tidene med krig og plyndring svekket jordbruksproduksjonen. Og skattlegging av byborgerne førte til at stadig flere av dem forlot byene, som uansett mistet mye av sin funksjon ettersom handelen stoppet opp.
Rike borgere som forlot byen, etablerte gjerne store gods på landsbygda. De holdt seg ofte med en egen privat vaktstyrke, siden den romerske hæren ikke lenger opprettholdt lov og orden. På denne måten la de noe av grunnlaget for det som senere skulle utvikle seg til konger og kronvasaller i middelalderens føydalsystem.
Et splittet rike
I år 330 e.Kr. etablerte keiser Konstantin en ny hovedstad, Konstantinopel, og tretti år senere ble Romerriket splittet i to. Roma ble hovedstad for Vest-Romerriket, mens Konstantinopel ble hovedstad for Øst-Romerriket. I 476 e.Kr., omtrent tusen år etter at den romerske republikken ble grunnlagt, gikk den siste vestromerske keiseren av. Øst-Romerriket fortsatte å eksistere i tusen år til.
Senantikken
Perioden fra ca. 200–500 e.Kr. kalles senantikken. I historiebøkene er det vanlig å trekke fram "Romerrikets fall" som det viktigste, ofte det eneste, kjennetegnet ved denne perioden. Dette begrepet ble funnet opp av den britiske historikeren Edward Gibbon på slutten av 1700-tallet, og har formet menneskers historieforståelse i 200 år.
I dag er ikke alle enige i denne beskrivelsen. Etter andre verdenskrig har det vokst fram en fagtradisjon som ser på senantikken som en interessant vekstperiode. Riktignok forvitret keiserrikets kultur og samfunnsstrukturer, med de ble erstattet av en ny kultur og nye strukturer. Og det nye som kom, skulle utvikle seg og prege Europas historie i de neste 1000 åra.
Sånn kan man ofte se på perioder med brudd i historien; man kan rette søkelyset mot "fallet", altså det gamle som blir ødelagt og forsvinner, eller man kan fokusere på det nye som vokser fram. Hvilket fokus man velger, blir ofte styrende for om man tenker på en periode som negativ eller positiv.
Les original på NDLA →
Dansketiden
Adelsveldet og administrasjonen i Norge
Administrativ inndeling
På 1500-tallet var Norge del inn fire hovedlen, som var store regioner. De ble også kalt slottslen, fordi de som oftest fikk navn etter slottene eller festningene som var midtpunktet i disse regionene:
Baahuslen (Båhuslen i dagens Sverige og ytre Oslofjord)
Akershus len (Østlandet og en del av Agder)
Bergenshus len (resten av Agder og Vestlandet)
Trondhjems len (Trøndelag og Jemtland og Herjedalen i dagens Sverige).
Nord-Norge ble etter hvert regnet som en del av Bergenhus len, på grunn de tette økonomiske båndene mellom de to landsdelene. Hvert av slottslenene besto så av mindre enheter, som ble kalt «smålen».
Gjennom en avtale mellom kongen og riksrådet hadde adelen sikret seg retten til styre disse lenene. Det var i all hovedsak dansk adel som fikk styre lenene, og disse var også medlem av riksrådet. Den lavere adelen kunne få tildelt mindre gods- eller smålen. Den vanlige bonden forholdt seg til lenet han eller hun bodde i.
Lensherren
Lensherren skulle være kontakten mellom kongen og folket. Hans oppgave var å føre tilsyn med kirken og rettsvesenet. Han hadde også ansvaret for innkrevingen av skatter. Som mellommann bestemte lensherren hvilke saker som kom videre til kongen, og hvilke saker som ble behandlet lokalt. Lensherren var dermed en av de mektigste i statsadministrasjonen.
Fogden, byene og byfogden
Lensherren kunne selv bestemme hvordan han skulle administrere lenet sitt. I praksis ble lenet delt inn i mindre «fogderier». Lederen for et fogderi ble kalt «fogd». Fogden sto for forvaltningen av kronens eiendommer og innkrevingen av skatter og avgifter. Fogden hadde også oppgaver innenfor rettsvesenet. Han var påtalemakt og også den som gjennomførte straffen. Fogdene tilhørte administrasjonen på landet. For folk flest i Norge var det fogden de møtte, og han ble dermed for de fleste statens ansikt utad.
I byene var det borgerne som sto for styringen. Byene hadde siden middelalderen hatt et visst selvstyre. De ble styrt av et byråd, som besto av byens borgere. Byrådet ble ledet av en borgermester. En «byfogd» hadde mye av de samme oppgavene som fogden på landet.
Fogden
Fogden (eller futen) har i norsk folketradisjon et dårlig rykte. Det går mange historier om futer som var brutale skatteinnkrevere, og som håndhevet kongens lover strengt. Virkelighetens fogder var ikke alltid slik. Det finnes likevel nok av klagebrev fra folket til kongen over fogder og andre embetsmenn som misbrukte stillingene sine til egen vinning.
Endring av statsadministrasjonen over tid
Gjennom 1500- og 1600-tallet ble arbeidet med statsstyringen mer omfattende. Det gjaldt særlig innkrevingen av skatter og avgifter. Dels ble det innført flere nye ekstraskatter som måtte samles inn, og som det måtte holdes oversikt over. Samtidig ble det enda mer å gjøre, for etter reformasjonen måtte kongens folk også samle inn den årlige leien (landskylden) fra gods som tidligere hadde ligget under kirken, men som nå var overtatt av kongen.
Fra 1620- og 30-årene blandet kongen seg mer inn i driften av lenene. Blant tiltakene han gjennomførte, var å frata lensherrene muligheten til å oppnevne fogder. I stedet ble fogdene direkte utnevnt av kongen. Slik ble fogdene omgjort til kongens embetsmenn, med lojalitet direkte til ham og ikke til den lokale lensherren. Dette var viktig, for det var fogdene som sto for innkrevingen av skatter og landskyld, altså det som utgjorde kronens inntekter.
Rettsvesenet
De rettsinstansene vi har i dag, har dels rot i utviklingen på 1500- og særlig 1600-tallet. Den øverste instansen var «herredagene», som besto av utsendinger fra det danske riksrådet. Under herredagene var det to overlagting, et i Bergen, med ansvar for Vestlandet, Trøndelag og Nord-Norge, og et i Oslo, med ansvar for Østlandet. Agder var delt mellom de to. Til herredagene møtte lagmennene fra de respektive landsdelene.
Under herredagene igjen lå lagmannsretten, eller lagtingene, som det var 12 av, hvert ledet av en lagmann. De fleste lagtingene holdt til i byene. Folk kunne ta opp alle slags saker på lagtinget.
Bygdeting ble holdt rundt om i bygdene. De var ledet av folk som lagmennene hadde autorisert. På bygdetingene ble ofte saker knyttet til arverett og eiendomsoverdragelse tatt opp. Stillingen som sorenskriver ble opprettet for å hjelpe bygdetinget med å skrive dommer. Etter hvert ble sorenskriveren den egentlig dommeren. I tillegg til fogden ble dermed sorenskriveren etter hvert den andre av statens representanter på lokalt nivå.
Tidlig på 1500-tallet var det ingen appellordning mellom de ulike rettsinstansene. Men mellom 1550 og begynnelsen av 1600-tallet ble det derimot mer orden på rettssystemet. Bygdetinget og byrådet ble første rettsinstans. Man kunne appellere saker videre til lagmannen. I praksis førte det til at befolkningen fikk bedre rettssikkerhet.
Kirken
Reformasjonen ble innført i Danmark-Norge i 1536. Da ble kirken gjort til en del av staten. Kongen overtok alt av kirkens eiendommer, både jordeiendom, bygninger, løsøre og penger. Kirkene skulle likevel fremdeles drives, så dette innebar i praksis ikke så stor fortjeneste for kongen.
Kongen økte likevel inntektene sine fordi han også tok over innsamlingen av tienden, det vil si den tidelen av bøndenes avlinger som før hadde gått til kirken. Tienden ble nå delt likt mellom kongen, den lokale presten og den lokale kirkebygningen. I praksis ga dette kongen 3–4 prosent av all produksjon i landbruket, og i næringer som fiske og trelasthandel. Inntektene gikk til statskassen, som kongen disponerte. For folk flest innebar det i første omgang ingen store endringer.
Reformasjonen
Med reformasjonen gikk Danmark-Norge over fra katolisismen til protestantismen. I Norge skjedde overgangen gradvis. I første omgang var det bare kirkens øverste ledere som ble byttet ut. Nedover i systemet ble prestene jevnt over byttet ut ved naturlig avgang. Det vil si at når den gamle presten døde, ble det satt inn en ny, lutheransk prest.
Les original på NDLA →
På 1500-tallet var Norge del inn fire hovedlen, som var store regioner. De ble også kalt slottslen, fordi de som oftest fikk navn etter slottene eller festningene som var midtpunktet i disse regionene:
Baahuslen (Båhuslen i dagens Sverige og ytre Oslofjord)
Akershus len (Østlandet og en del av Agder)
Bergenshus len (resten av Agder og Vestlandet)
Trondhjems len (Trøndelag og Jemtland og Herjedalen i dagens Sverige).
Nord-Norge ble etter hvert regnet som en del av Bergenhus len, på grunn de tette økonomiske båndene mellom de to landsdelene. Hvert av slottslenene besto så av mindre enheter, som ble kalt «smålen».
Gjennom en avtale mellom kongen og riksrådet hadde adelen sikret seg retten til styre disse lenene. Det var i all hovedsak dansk adel som fikk styre lenene, og disse var også medlem av riksrådet. Den lavere adelen kunne få tildelt mindre gods- eller smålen. Den vanlige bonden forholdt seg til lenet han eller hun bodde i.
Lensherren
Lensherren skulle være kontakten mellom kongen og folket. Hans oppgave var å føre tilsyn med kirken og rettsvesenet. Han hadde også ansvaret for innkrevingen av skatter. Som mellommann bestemte lensherren hvilke saker som kom videre til kongen, og hvilke saker som ble behandlet lokalt. Lensherren var dermed en av de mektigste i statsadministrasjonen.
Fogden, byene og byfogden
Lensherren kunne selv bestemme hvordan han skulle administrere lenet sitt. I praksis ble lenet delt inn i mindre «fogderier». Lederen for et fogderi ble kalt «fogd». Fogden sto for forvaltningen av kronens eiendommer og innkrevingen av skatter og avgifter. Fogden hadde også oppgaver innenfor rettsvesenet. Han var påtalemakt og også den som gjennomførte straffen. Fogdene tilhørte administrasjonen på landet. For folk flest i Norge var det fogden de møtte, og han ble dermed for de fleste statens ansikt utad.
I byene var det borgerne som sto for styringen. Byene hadde siden middelalderen hatt et visst selvstyre. De ble styrt av et byråd, som besto av byens borgere. Byrådet ble ledet av en borgermester. En «byfogd» hadde mye av de samme oppgavene som fogden på landet.
Fogden
Fogden (eller futen) har i norsk folketradisjon et dårlig rykte. Det går mange historier om futer som var brutale skatteinnkrevere, og som håndhevet kongens lover strengt. Virkelighetens fogder var ikke alltid slik. Det finnes likevel nok av klagebrev fra folket til kongen over fogder og andre embetsmenn som misbrukte stillingene sine til egen vinning.
Endring av statsadministrasjonen over tid
Gjennom 1500- og 1600-tallet ble arbeidet med statsstyringen mer omfattende. Det gjaldt særlig innkrevingen av skatter og avgifter. Dels ble det innført flere nye ekstraskatter som måtte samles inn, og som det måtte holdes oversikt over. Samtidig ble det enda mer å gjøre, for etter reformasjonen måtte kongens folk også samle inn den årlige leien (landskylden) fra gods som tidligere hadde ligget under kirken, men som nå var overtatt av kongen.
Fra 1620- og 30-årene blandet kongen seg mer inn i driften av lenene. Blant tiltakene han gjennomførte, var å frata lensherrene muligheten til å oppnevne fogder. I stedet ble fogdene direkte utnevnt av kongen. Slik ble fogdene omgjort til kongens embetsmenn, med lojalitet direkte til ham og ikke til den lokale lensherren. Dette var viktig, for det var fogdene som sto for innkrevingen av skatter og landskyld, altså det som utgjorde kronens inntekter.
Rettsvesenet
De rettsinstansene vi har i dag, har dels rot i utviklingen på 1500- og særlig 1600-tallet. Den øverste instansen var «herredagene», som besto av utsendinger fra det danske riksrådet. Under herredagene var det to overlagting, et i Bergen, med ansvar for Vestlandet, Trøndelag og Nord-Norge, og et i Oslo, med ansvar for Østlandet. Agder var delt mellom de to. Til herredagene møtte lagmennene fra de respektive landsdelene.
Under herredagene igjen lå lagmannsretten, eller lagtingene, som det var 12 av, hvert ledet av en lagmann. De fleste lagtingene holdt til i byene. Folk kunne ta opp alle slags saker på lagtinget.
Bygdeting ble holdt rundt om i bygdene. De var ledet av folk som lagmennene hadde autorisert. På bygdetingene ble ofte saker knyttet til arverett og eiendomsoverdragelse tatt opp. Stillingen som sorenskriver ble opprettet for å hjelpe bygdetinget med å skrive dommer. Etter hvert ble sorenskriveren den egentlig dommeren. I tillegg til fogden ble dermed sorenskriveren etter hvert den andre av statens representanter på lokalt nivå.
Tidlig på 1500-tallet var det ingen appellordning mellom de ulike rettsinstansene. Men mellom 1550 og begynnelsen av 1600-tallet ble det derimot mer orden på rettssystemet. Bygdetinget og byrådet ble første rettsinstans. Man kunne appellere saker videre til lagmannen. I praksis førte det til at befolkningen fikk bedre rettssikkerhet.
Kirken
Reformasjonen ble innført i Danmark-Norge i 1536. Da ble kirken gjort til en del av staten. Kongen overtok alt av kirkens eiendommer, både jordeiendom, bygninger, løsøre og penger. Kirkene skulle likevel fremdeles drives, så dette innebar i praksis ikke så stor fortjeneste for kongen.
Kongen økte likevel inntektene sine fordi han også tok over innsamlingen av tienden, det vil si den tidelen av bøndenes avlinger som før hadde gått til kirken. Tienden ble nå delt likt mellom kongen, den lokale presten og den lokale kirkebygningen. I praksis ga dette kongen 3–4 prosent av all produksjon i landbruket, og i næringer som fiske og trelasthandel. Inntektene gikk til statskassen, som kongen disponerte. For folk flest innebar det i første omgang ingen store endringer.
Reformasjonen
Med reformasjonen gikk Danmark-Norge over fra katolisismen til protestantismen. I Norge skjedde overgangen gradvis. I første omgang var det bare kirkens øverste ledere som ble byttet ut. Nedover i systemet ble prestene jevnt over byttet ut ved naturlig avgang. Det vil si at når den gamle presten døde, ble det satt inn en ny, lutheransk prest.
Les original på NDLA →
Adelsveldet og administrasjonen i Norge
Administrativ inndeling
På 1500-tallet var Norge del inn fire hovedlen, som var store regioner. De ble også kalt slottslen, fordi de som oftest fikk navn etter slottene eller festningene som var midtpunktet i disse regionene:
Baahuslen (Båhuslen i dagens Sverige og ytre Oslofjord)
Akershus len (Østlandet og en del av Agder)
Bergenshus len (resten av Agder og Vestlandet)
Trondhjems len (Trøndelag og Jemtland og Herjedalen i dagens Sverige).
Nord-Norge ble etter hvert regnet som en del av Bergenhus len, på grunn de tette økonomiske båndene mellom de to landsdelene. Hvert av slottslenene besto så av mindre enheter, som ble kalt «smålen».
Gjennom en avtale mellom kongen og riksrådet hadde adelen sikret seg retten til styre disse lenene. Det var i all hovedsak dansk adel som fikk styre lenene, og disse var også medlem av riksrådet. Den lavere adelen kunne få tildelt mindre gods- eller smålen. Den vanlige bonden forholdt seg til lenet han eller hun bodde i.
Lensherren
Lensherren skulle være kontakten mellom kongen og folket. Hans oppgave var å føre tilsyn med kirken og rettsvesenet. Han hadde også ansvaret for innkrevingen av skatter. Som mellommann bestemte lensherren hvilke saker som kom videre til kongen, og hvilke saker som ble behandlet lokalt. Lensherren var dermed en av de mektigste i statsadministrasjonen.
Fogden, byene og byfogden
Lensherren kunne selv bestemme hvordan han skulle administrere lenet sitt. I praksis ble lenet delt inn i mindre «fogderier». Lederen for et fogderi ble kalt «fogd». Fogden sto for forvaltningen av kronens eiendommer og innkrevingen av skatter og avgifter. Fogden hadde også oppgaver innenfor rettsvesenet. Han var påtalemakt og også den som gjennomførte straffen. Fogdene tilhørte administrasjonen på landet. For folk flest i Norge var det fogden de møtte, og han ble dermed for de fleste statens ansikt utad.
I byene var det borgerne som sto for styringen. Byene hadde siden middelalderen hatt et visst selvstyre. De ble styrt av et byråd, som besto av byens borgere. Byrådet ble ledet av en borgermester. En «byfogd» hadde mye av de samme oppgavene som fogden på landet.
Fogden
Fogden (eller futen) har i norsk folketradisjon et dårlig rykte. Det går mange historier om futer som var brutale skatteinnkrevere, og som håndhevet kongens lover strengt. Virkelighetens fogder var ikke alltid slik. Det finnes likevel nok av klagebrev fra folket til kongen over fogder og andre embetsmenn som misbrukte stillingene sine til egen vinning.
Endring av statsadministrasjonen over tid
Gjennom 1500- og 1600-tallet ble arbeidet med statsstyringen mer omfattende. Det gjaldt særlig innkrevingen av skatter og avgifter. Dels ble det innført flere nye ekstraskatter som måtte samles inn, og som det måtte holdes oversikt over. Samtidig ble det enda mer å gjøre, for etter reformasjonen måtte kongens folk også samle inn den årlige leien (landskylden) fra gods som tidligere hadde ligget under kirken, men som nå var overtatt av kongen.
Fra 1620- og 30-årene blandet kongen seg mer inn i driften av lenene. Blant tiltakene han gjennomførte, var å frata lensherrene muligheten til å oppnevne fogder. I stedet ble fogdene direkte utnevnt av kongen. Slik ble fogdene omgjort til kongens embetsmenn, med lojalitet direkte til ham og ikke til den lokale lensherren. Dette var viktig, for det var fogdene som sto for innkrevingen av skatter og landskyld, altså det som utgjorde kronens inntekter.
Rettsvesenet
De rettsinstansene vi har i dag, har dels rot i utviklingen på 1500- og særlig 1600-tallet. Den øverste instansen var «herredagene», som besto av utsendinger fra det danske riksrådet. Under herredagene var det to overlagting, et i Bergen, med ansvar for Vestlandet, Trøndelag og Nord-Norge, og et i Oslo, med ansvar for Østlandet. Agder var delt mellom de to. Til herredagene møtte lagmennene fra de respektive landsdelene.
Under herredagene igjen lå lagmannsretten, eller lagtingene, som det var 12 av, hvert ledet av en lagmann. De fleste lagtingene holdt til i byene. Folk kunne ta opp alle slags saker på lagtinget.
Bygdeting ble holdt rundt om i bygdene. De var ledet av folk som lagmennene hadde autorisert. På bygdetingene ble ofte saker knyttet til arverett og eiendomsoverdragelse tatt opp. Stillingen som sorenskriver ble opprettet for å hjelpe bygdetinget med å skrive dommer. Etter hvert ble sorenskriveren den egentlig dommeren. I tillegg til fogden ble dermed sorenskriveren etter hvert den andre av statens representanter på lokalt nivå.
Tidlig på 1500-tallet var det ingen appellordning mellom de ulike rettsinstansene. Men mellom 1550 og begynnelsen av 1600-tallet ble det derimot mer orden på rettssystemet. Bygdetinget og byrådet ble første rettsinstans. Man kunne appellere saker videre til lagmannen. I praksis førte det til at befolkningen fikk bedre rettssikkerhet.
Kirken
Reformasjonen ble innført i Danmark-Norge i 1536. Da ble kirken gjort til en del av staten. Kongen overtok alt av kirkens eiendommer, både jordeiendom, bygninger, løsøre og penger. Kirkene skulle likevel fremdeles drives, så dette innebar i praksis ikke så stor fortjeneste for kongen.
Kongen økte likevel inntektene sine fordi han også tok over innsamlingen av tienden, det vil si den tidelen av bøndenes avlinger som før hadde gått til kirken. Tienden ble nå delt likt mellom kongen, den lokale presten og den lokale kirkebygningen. I praksis ga dette kongen 3–4 prosent av all produksjon i landbruket, og i næringer som fiske og trelasthandel. Inntektene gikk til statskassen, som kongen disponerte. For folk flest innebar det i første omgang ingen store endringer.
Reformasjonen
Med reformasjonen gikk Danmark-Norge over fra katolisismen til protestantismen. I Norge skjedde overgangen gradvis. I første omgang var det bare kirkens øverste ledere som ble byttet ut. Nedover i systemet ble prestene jevnt over byttet ut ved naturlig avgang. Det vil si at når den gamle presten døde, ble det satt inn en ny, lutheransk prest.
Les original på NDLA →
På 1500-tallet var Norge del inn fire hovedlen, som var store regioner. De ble også kalt slottslen, fordi de som oftest fikk navn etter slottene eller festningene som var midtpunktet i disse regionene:
Baahuslen (Båhuslen i dagens Sverige og ytre Oslofjord)
Akershus len (Østlandet og en del av Agder)
Bergenshus len (resten av Agder og Vestlandet)
Trondhjems len (Trøndelag og Jemtland og Herjedalen i dagens Sverige).
Nord-Norge ble etter hvert regnet som en del av Bergenhus len, på grunn de tette økonomiske båndene mellom de to landsdelene. Hvert av slottslenene besto så av mindre enheter, som ble kalt «smålen».
Gjennom en avtale mellom kongen og riksrådet hadde adelen sikret seg retten til styre disse lenene. Det var i all hovedsak dansk adel som fikk styre lenene, og disse var også medlem av riksrådet. Den lavere adelen kunne få tildelt mindre gods- eller smålen. Den vanlige bonden forholdt seg til lenet han eller hun bodde i.
Lensherren
Lensherren skulle være kontakten mellom kongen og folket. Hans oppgave var å føre tilsyn med kirken og rettsvesenet. Han hadde også ansvaret for innkrevingen av skatter. Som mellommann bestemte lensherren hvilke saker som kom videre til kongen, og hvilke saker som ble behandlet lokalt. Lensherren var dermed en av de mektigste i statsadministrasjonen.
Fogden, byene og byfogden
Lensherren kunne selv bestemme hvordan han skulle administrere lenet sitt. I praksis ble lenet delt inn i mindre «fogderier». Lederen for et fogderi ble kalt «fogd». Fogden sto for forvaltningen av kronens eiendommer og innkrevingen av skatter og avgifter. Fogden hadde også oppgaver innenfor rettsvesenet. Han var påtalemakt og også den som gjennomførte straffen. Fogdene tilhørte administrasjonen på landet. For folk flest i Norge var det fogden de møtte, og han ble dermed for de fleste statens ansikt utad.
I byene var det borgerne som sto for styringen. Byene hadde siden middelalderen hatt et visst selvstyre. De ble styrt av et byråd, som besto av byens borgere. Byrådet ble ledet av en borgermester. En «byfogd» hadde mye av de samme oppgavene som fogden på landet.
Fogden
Fogden (eller futen) har i norsk folketradisjon et dårlig rykte. Det går mange historier om futer som var brutale skatteinnkrevere, og som håndhevet kongens lover strengt. Virkelighetens fogder var ikke alltid slik. Det finnes likevel nok av klagebrev fra folket til kongen over fogder og andre embetsmenn som misbrukte stillingene sine til egen vinning.
Endring av statsadministrasjonen over tid
Gjennom 1500- og 1600-tallet ble arbeidet med statsstyringen mer omfattende. Det gjaldt særlig innkrevingen av skatter og avgifter. Dels ble det innført flere nye ekstraskatter som måtte samles inn, og som det måtte holdes oversikt over. Samtidig ble det enda mer å gjøre, for etter reformasjonen måtte kongens folk også samle inn den årlige leien (landskylden) fra gods som tidligere hadde ligget under kirken, men som nå var overtatt av kongen.
Fra 1620- og 30-årene blandet kongen seg mer inn i driften av lenene. Blant tiltakene han gjennomførte, var å frata lensherrene muligheten til å oppnevne fogder. I stedet ble fogdene direkte utnevnt av kongen. Slik ble fogdene omgjort til kongens embetsmenn, med lojalitet direkte til ham og ikke til den lokale lensherren. Dette var viktig, for det var fogdene som sto for innkrevingen av skatter og landskyld, altså det som utgjorde kronens inntekter.
Rettsvesenet
De rettsinstansene vi har i dag, har dels rot i utviklingen på 1500- og særlig 1600-tallet. Den øverste instansen var «herredagene», som besto av utsendinger fra det danske riksrådet. Under herredagene var det to overlagting, et i Bergen, med ansvar for Vestlandet, Trøndelag og Nord-Norge, og et i Oslo, med ansvar for Østlandet. Agder var delt mellom de to. Til herredagene møtte lagmennene fra de respektive landsdelene.
Under herredagene igjen lå lagmannsretten, eller lagtingene, som det var 12 av, hvert ledet av en lagmann. De fleste lagtingene holdt til i byene. Folk kunne ta opp alle slags saker på lagtinget.
Bygdeting ble holdt rundt om i bygdene. De var ledet av folk som lagmennene hadde autorisert. På bygdetingene ble ofte saker knyttet til arverett og eiendomsoverdragelse tatt opp. Stillingen som sorenskriver ble opprettet for å hjelpe bygdetinget med å skrive dommer. Etter hvert ble sorenskriveren den egentlig dommeren. I tillegg til fogden ble dermed sorenskriveren etter hvert den andre av statens representanter på lokalt nivå.
Tidlig på 1500-tallet var det ingen appellordning mellom de ulike rettsinstansene. Men mellom 1550 og begynnelsen av 1600-tallet ble det derimot mer orden på rettssystemet. Bygdetinget og byrådet ble første rettsinstans. Man kunne appellere saker videre til lagmannen. I praksis førte det til at befolkningen fikk bedre rettssikkerhet.
Kirken
Reformasjonen ble innført i Danmark-Norge i 1536. Da ble kirken gjort til en del av staten. Kongen overtok alt av kirkens eiendommer, både jordeiendom, bygninger, løsøre og penger. Kirkene skulle likevel fremdeles drives, så dette innebar i praksis ikke så stor fortjeneste for kongen.
Kongen økte likevel inntektene sine fordi han også tok over innsamlingen av tienden, det vil si den tidelen av bøndenes avlinger som før hadde gått til kirken. Tienden ble nå delt likt mellom kongen, den lokale presten og den lokale kirkebygningen. I praksis ga dette kongen 3–4 prosent av all produksjon i landbruket, og i næringer som fiske og trelasthandel. Inntektene gikk til statskassen, som kongen disponerte. For folk flest innebar det i første omgang ingen store endringer.
Reformasjonen
Med reformasjonen gikk Danmark-Norge over fra katolisismen til protestantismen. I Norge skjedde overgangen gradvis. I første omgang var det bare kirkens øverste ledere som ble byttet ut. Nedover i systemet ble prestene jevnt over byttet ut ved naturlig avgang. Det vil si at når den gamle presten døde, ble det satt inn en ny, lutheransk prest.
Les original på NDLA →
Næringsliv og handel i dansketiden
Jordbruk
Omtrent 90 % av befolkningen var tilknyttet jordbruket gjennom hele perioden. Det var liten utvikling i måten jordbruket ble drevet på, men det skjedde en del endringer i hvem som eide jord. Ved reformasjonen overtok kongen all kirkens jord. Utover på 16- og 1700-tallet solgte kongen unna mye av jorda for å dekke statsgjeld. Dette førte til at stadig flere bønder ble selveiere og færre var leilendinger. Med befolkningsvekst på 1700-tallet ble det lite jord igjen. Husmannsvesenet vokste frem som en løsning for de mest fattige. En familie kunne disponere et lite jordstykke, gjerne i utkanten av et gårdsbruk. Leie ble betalt i form av pliktarbeid hos bonden.
Fiske
Fiske var en viktig næring langs kysten, spesielt i Nord-Norge. De fleste var fiskerbønder, det vil si at de levde av en kombinasjon av fiske og jordbruk. Mens mennene var ute og fisket, tok gjerne kvinnene seg av gårdsdriften. Fisken ble solgt til kjøpmenn på Vestlandet og videre til Europa som tørrfisk. På 1700-tallet begynte man å produsere klippfisk på Nordmøre. Dette var en ny måte å konservere fisken på som var bedre betalt enn tørrfisk. Fiskeri var et farlig yrke, og mange døde på havet. Ikke sjelden ble fiskerne lurt av kjøpmennene, og mange ble bundet til enkelte kjøpmenn på grunn av gjeld.
Bergverk
I tillegg til disse tradisjonelle næringene dukket det opp nye næringer i perioden. Kong Christian 4. ble kalt ”kongen som oppdaget Norge” fordi han så det økonomiske potensialet som lå i landet. På hans initiativ ble det startet utstrakt gruvedrift i Norge på begynnelsen av 1600-tallet. I de norske bergverkene ble det hovedsakelig utvunnet jern, kobber og sølv.
Skogbruk og trelasthandel
Skogbruket opplevde stor utvikling. Dette gjorde seg spesielt gjeldende fra 1500-tallet da man tok i bruk en ny sag, oppgangssaga, drevet av vannkraft. Norge hadde gode forutsetninger for å drive sagbruk og handel med trelast. Tømmeret ble hogd på vinteren, dratt ut på isen og fløtet nedover vassdragene når isen gikk. Vannkraft til sagene var det nok av. Den norske skipsfarten vokste seg stor, mye på grunn av trelasthandelen. Utover på 1600-tallet ble det innført egne privilegier på sagbruksdrift, handel og transport av trelast. Utbyttet av trelasthandelen ble dermed samlet i en liten overklasse. Trelasthandelen førte også til byvekst, spesielt i havnebyene.
Håndverk og tidlig industri
I byene var ulike typer håndverk et vanlig levebrød. Her var det for eksempel ulike smeder, snekkere, skomakere og skinnarbeidere. Hvem som helst kunne ikke bli håndverker. Dette var et arbeid som var forbeholdt menn, og man måtte gå i lære hos en mester for å kunne bli en svenn, slik det fortsatt er i en del håndversyrker i dag. Håndverkerne var organisert i laug som passet på at de hadde monopol på sitt håndverk. Noe av produksjonen kunne minne om tidlig industri, men industri i større skala med fabrikker og maskiner kom først på 1800-tallet i Norge.
Les original på NDLA →
Omtrent 90 % av befolkningen var tilknyttet jordbruket gjennom hele perioden. Det var liten utvikling i måten jordbruket ble drevet på, men det skjedde en del endringer i hvem som eide jord. Ved reformasjonen overtok kongen all kirkens jord. Utover på 16- og 1700-tallet solgte kongen unna mye av jorda for å dekke statsgjeld. Dette førte til at stadig flere bønder ble selveiere og færre var leilendinger. Med befolkningsvekst på 1700-tallet ble det lite jord igjen. Husmannsvesenet vokste frem som en løsning for de mest fattige. En familie kunne disponere et lite jordstykke, gjerne i utkanten av et gårdsbruk. Leie ble betalt i form av pliktarbeid hos bonden.
Fiske
Fiske var en viktig næring langs kysten, spesielt i Nord-Norge. De fleste var fiskerbønder, det vil si at de levde av en kombinasjon av fiske og jordbruk. Mens mennene var ute og fisket, tok gjerne kvinnene seg av gårdsdriften. Fisken ble solgt til kjøpmenn på Vestlandet og videre til Europa som tørrfisk. På 1700-tallet begynte man å produsere klippfisk på Nordmøre. Dette var en ny måte å konservere fisken på som var bedre betalt enn tørrfisk. Fiskeri var et farlig yrke, og mange døde på havet. Ikke sjelden ble fiskerne lurt av kjøpmennene, og mange ble bundet til enkelte kjøpmenn på grunn av gjeld.
Bergverk
I tillegg til disse tradisjonelle næringene dukket det opp nye næringer i perioden. Kong Christian 4. ble kalt ”kongen som oppdaget Norge” fordi han så det økonomiske potensialet som lå i landet. På hans initiativ ble det startet utstrakt gruvedrift i Norge på begynnelsen av 1600-tallet. I de norske bergverkene ble det hovedsakelig utvunnet jern, kobber og sølv.
Skogbruk og trelasthandel
Skogbruket opplevde stor utvikling. Dette gjorde seg spesielt gjeldende fra 1500-tallet da man tok i bruk en ny sag, oppgangssaga, drevet av vannkraft. Norge hadde gode forutsetninger for å drive sagbruk og handel med trelast. Tømmeret ble hogd på vinteren, dratt ut på isen og fløtet nedover vassdragene når isen gikk. Vannkraft til sagene var det nok av. Den norske skipsfarten vokste seg stor, mye på grunn av trelasthandelen. Utover på 1600-tallet ble det innført egne privilegier på sagbruksdrift, handel og transport av trelast. Utbyttet av trelasthandelen ble dermed samlet i en liten overklasse. Trelasthandelen førte også til byvekst, spesielt i havnebyene.
Håndverk og tidlig industri
I byene var ulike typer håndverk et vanlig levebrød. Her var det for eksempel ulike smeder, snekkere, skomakere og skinnarbeidere. Hvem som helst kunne ikke bli håndverker. Dette var et arbeid som var forbeholdt menn, og man måtte gå i lære hos en mester for å kunne bli en svenn, slik det fortsatt er i en del håndversyrker i dag. Håndverkerne var organisert i laug som passet på at de hadde monopol på sitt håndverk. Noe av produksjonen kunne minne om tidlig industri, men industri i større skala med fabrikker og maskiner kom først på 1800-tallet i Norge.
Les original på NDLA →
Næringsliv og handel i dansketiden
Jordbruk
Omtrent 90 % av befolkningen var tilknyttet jordbruket gjennom hele perioden. Det var liten utvikling i måten jordbruket ble drevet på, men det skjedde en del endringer i hvem som eide jord. Ved reformasjonen overtok kongen all kirkens jord. Utover på 16- og 1700-tallet solgte kongen unna mye av jorda for å dekke statsgjeld. Dette førte til at stadig flere bønder ble selveiere og færre var leilendinger. Med befolkningsvekst på 1700-tallet ble det lite jord igjen. Husmannsvesenet vokste frem som en løsning for de mest fattige. En familie kunne disponere et lite jordstykke, gjerne i utkanten av et gårdsbruk. Leie ble betalt i form av pliktarbeid hos bonden.
Fiske
Fiske var en viktig næring langs kysten, spesielt i Nord-Norge. De fleste var fiskerbønder, det vil si at de levde av en kombinasjon av fiske og jordbruk. Mens mennene var ute og fisket, tok gjerne kvinnene seg av gårdsdriften. Fisken ble solgt til kjøpmenn på Vestlandet og videre til Europa som tørrfisk. På 1700-tallet begynte man å produsere klippfisk på Nordmøre. Dette var en ny måte å konservere fisken på som var bedre betalt enn tørrfisk. Fiskeri var et farlig yrke, og mange døde på havet. Ikke sjelden ble fiskerne lurt av kjøpmennene, og mange ble bundet til enkelte kjøpmenn på grunn av gjeld.
Bergverk
I tillegg til disse tradisjonelle næringene dukket det opp nye næringer i perioden. Kong Christian 4. ble kalt ”kongen som oppdaget Norge” fordi han så det økonomiske potensialet som lå i landet. På hans initiativ ble det startet utstrakt gruvedrift i Norge på begynnelsen av 1600-tallet. I de norske bergverkene ble det hovedsakelig utvunnet jern, kobber og sølv.
Skogbruk og trelasthandel
Skogbruket opplevde stor utvikling. Dette gjorde seg spesielt gjeldende fra 1500-tallet da man tok i bruk en ny sag, oppgangssaga, drevet av vannkraft. Norge hadde gode forutsetninger for å drive sagbruk og handel med trelast. Tømmeret ble hogd på vinteren, dratt ut på isen og fløtet nedover vassdragene når isen gikk. Vannkraft til sagene var det nok av. Den norske skipsfarten vokste seg stor, mye på grunn av trelasthandelen. Utover på 1600-tallet ble det innført egne privilegier på sagbruksdrift, handel og transport av trelast. Utbyttet av trelasthandelen ble dermed samlet i en liten overklasse. Trelasthandelen førte også til byvekst, spesielt i havnebyene.
Håndverk og tidlig industri
I byene var ulike typer håndverk et vanlig levebrød. Her var det for eksempel ulike smeder, snekkere, skomakere og skinnarbeidere. Hvem som helst kunne ikke bli håndverker. Dette var et arbeid som var forbeholdt menn, og man måtte gå i lære hos en mester for å kunne bli en svenn, slik det fortsatt er i en del håndversyrker i dag. Håndverkerne var organisert i laug som passet på at de hadde monopol på sitt håndverk. Noe av produksjonen kunne minne om tidlig industri, men industri i større skala med fabrikker og maskiner kom først på 1800-tallet i Norge.
Les original på NDLA →
Omtrent 90 % av befolkningen var tilknyttet jordbruket gjennom hele perioden. Det var liten utvikling i måten jordbruket ble drevet på, men det skjedde en del endringer i hvem som eide jord. Ved reformasjonen overtok kongen all kirkens jord. Utover på 16- og 1700-tallet solgte kongen unna mye av jorda for å dekke statsgjeld. Dette førte til at stadig flere bønder ble selveiere og færre var leilendinger. Med befolkningsvekst på 1700-tallet ble det lite jord igjen. Husmannsvesenet vokste frem som en løsning for de mest fattige. En familie kunne disponere et lite jordstykke, gjerne i utkanten av et gårdsbruk. Leie ble betalt i form av pliktarbeid hos bonden.
Fiske
Fiske var en viktig næring langs kysten, spesielt i Nord-Norge. De fleste var fiskerbønder, det vil si at de levde av en kombinasjon av fiske og jordbruk. Mens mennene var ute og fisket, tok gjerne kvinnene seg av gårdsdriften. Fisken ble solgt til kjøpmenn på Vestlandet og videre til Europa som tørrfisk. På 1700-tallet begynte man å produsere klippfisk på Nordmøre. Dette var en ny måte å konservere fisken på som var bedre betalt enn tørrfisk. Fiskeri var et farlig yrke, og mange døde på havet. Ikke sjelden ble fiskerne lurt av kjøpmennene, og mange ble bundet til enkelte kjøpmenn på grunn av gjeld.
Bergverk
I tillegg til disse tradisjonelle næringene dukket det opp nye næringer i perioden. Kong Christian 4. ble kalt ”kongen som oppdaget Norge” fordi han så det økonomiske potensialet som lå i landet. På hans initiativ ble det startet utstrakt gruvedrift i Norge på begynnelsen av 1600-tallet. I de norske bergverkene ble det hovedsakelig utvunnet jern, kobber og sølv.
Skogbruk og trelasthandel
Skogbruket opplevde stor utvikling. Dette gjorde seg spesielt gjeldende fra 1500-tallet da man tok i bruk en ny sag, oppgangssaga, drevet av vannkraft. Norge hadde gode forutsetninger for å drive sagbruk og handel med trelast. Tømmeret ble hogd på vinteren, dratt ut på isen og fløtet nedover vassdragene når isen gikk. Vannkraft til sagene var det nok av. Den norske skipsfarten vokste seg stor, mye på grunn av trelasthandelen. Utover på 1600-tallet ble det innført egne privilegier på sagbruksdrift, handel og transport av trelast. Utbyttet av trelasthandelen ble dermed samlet i en liten overklasse. Trelasthandelen førte også til byvekst, spesielt i havnebyene.
Håndverk og tidlig industri
I byene var ulike typer håndverk et vanlig levebrød. Her var det for eksempel ulike smeder, snekkere, skomakere og skinnarbeidere. Hvem som helst kunne ikke bli håndverker. Dette var et arbeid som var forbeholdt menn, og man måtte gå i lære hos en mester for å kunne bli en svenn, slik det fortsatt er i en del håndversyrker i dag. Håndverkerne var organisert i laug som passet på at de hadde monopol på sitt håndverk. Noe av produksjonen kunne minne om tidlig industri, men industri i større skala med fabrikker og maskiner kom først på 1800-tallet i Norge.
Les original på NDLA →
Oversikt: Dansketiden
Begrepet "dansketiden"
"Dansketiden" har negativ klang i norsk historie, og viser til en periode fra 1380 til 1814 der landet var i union med eller var underordnet Danmark. Norge hadde felles konge med Danmark helt fra 1380, og i 1536 ble Norge formelt direkte underlagt dansk styre, og det norske riksrådet ble oppløst. Slutten på dansketiden er mer allment kjent. 17. mai 1814 var ikke Norge lenger underlagt dansk styre, men vi fikk en egen konge og en egen grunnlov. Det tok imidlertid ikke lang tid før vi kom i en ny union med Sverige. I denne unionen var Norge mye mer selvstendig enn vi hadde vært under dansketiden, og derfor snakker vi som regel ikke om "svensketiden", selv om denne unionen varte i nesten hundre år, til 1905.
Ut av middelalderen
På 1000-tallet gikk Norge ut av vikingtida og den norrøne religionen og inn i middelalderen med innføringen av katolsk kristendom. Gjennom hele middelalderen preget katolsk kristen tro folks liv og kultur fra vugge til grav. Den katolske kirke, med paven i Roma på toppen, hadde stor makt i hele Europa. Med reformasjonen i 1536–37 fikk Norge en ny form for kristendom: den lutherske. Dette markerer slutten på middelalderen i Norge og skjer samtidig som vi blir underlagt Danmark og mister selvstendighet.
Fra adelsvelde til enevelde
En av de viktigste hendelsene i dansketiden var et statskupp i 1660. Før 1660 hadde Danmark-Norge vært styrt av kongen og adelen i samarbeid. Adelen var en overklasse som hadde arvet sin posisjon. De hadde krav på alle viktige stillinger i samfunnet og hadde fritak fra skatter. Kongen styrte i samråd med et råd av adelsmenn kalt riksrådet. Etter kuppet i 1660 ble kongen eneveldig. Det vil si at han kunne styre helt på egen hånd uten adelens samtykke. Tiden under direkte dansk styre kan altså deles i to perioder: Et adelsvelde fra 1536 til 1660 og et enevelde fra 1660 til 1814.
Danmark-Norge
Riket som lå under den danske kongen, ble under dansketiden kalt for Den danske krone, Tvillingrikene eller bare Danmark. Det er først i nyere tid at man har begynt å kalle det for Danmark-Norge. Begrepet "dansketiden" oppsto også etter at perioden var over.
Les original på NDLA →
"Dansketiden" har negativ klang i norsk historie, og viser til en periode fra 1380 til 1814 der landet var i union med eller var underordnet Danmark. Norge hadde felles konge med Danmark helt fra 1380, og i 1536 ble Norge formelt direkte underlagt dansk styre, og det norske riksrådet ble oppløst. Slutten på dansketiden er mer allment kjent. 17. mai 1814 var ikke Norge lenger underlagt dansk styre, men vi fikk en egen konge og en egen grunnlov. Det tok imidlertid ikke lang tid før vi kom i en ny union med Sverige. I denne unionen var Norge mye mer selvstendig enn vi hadde vært under dansketiden, og derfor snakker vi som regel ikke om "svensketiden", selv om denne unionen varte i nesten hundre år, til 1905.
Ut av middelalderen
På 1000-tallet gikk Norge ut av vikingtida og den norrøne religionen og inn i middelalderen med innføringen av katolsk kristendom. Gjennom hele middelalderen preget katolsk kristen tro folks liv og kultur fra vugge til grav. Den katolske kirke, med paven i Roma på toppen, hadde stor makt i hele Europa. Med reformasjonen i 1536–37 fikk Norge en ny form for kristendom: den lutherske. Dette markerer slutten på middelalderen i Norge og skjer samtidig som vi blir underlagt Danmark og mister selvstendighet.
Fra adelsvelde til enevelde
En av de viktigste hendelsene i dansketiden var et statskupp i 1660. Før 1660 hadde Danmark-Norge vært styrt av kongen og adelen i samarbeid. Adelen var en overklasse som hadde arvet sin posisjon. De hadde krav på alle viktige stillinger i samfunnet og hadde fritak fra skatter. Kongen styrte i samråd med et råd av adelsmenn kalt riksrådet. Etter kuppet i 1660 ble kongen eneveldig. Det vil si at han kunne styre helt på egen hånd uten adelens samtykke. Tiden under direkte dansk styre kan altså deles i to perioder: Et adelsvelde fra 1536 til 1660 og et enevelde fra 1660 til 1814.
Danmark-Norge
Riket som lå under den danske kongen, ble under dansketiden kalt for Den danske krone, Tvillingrikene eller bare Danmark. Det er først i nyere tid at man har begynt å kalle det for Danmark-Norge. Begrepet "dansketiden" oppsto også etter at perioden var over.
Les original på NDLA →
Oversikt: Dansketiden
Begrepet "dansketiden"
"Dansketiden" har negativ klang i norsk historie, og viser til en periode fra 1380 til 1814 der landet var i union med eller var underordnet Danmark. Norge hadde felles konge med Danmark helt fra 1380, og i 1536 ble Norge formelt direkte underlagt dansk styre, og det norske riksrådet ble oppløst. Slutten på dansketiden er mer allment kjent. 17. mai 1814 var ikke Norge lenger underlagt dansk styre, men vi fikk en egen konge og en egen grunnlov. Det tok imidlertid ikke lang tid før vi kom i en ny union med Sverige. I denne unionen var Norge mye mer selvstendig enn vi hadde vært under dansketiden, og derfor snakker vi som regel ikke om "svensketiden", selv om denne unionen varte i nesten hundre år, til 1905.
Ut av middelalderen
På 1000-tallet gikk Norge ut av vikingtida og den norrøne religionen og inn i middelalderen med innføringen av katolsk kristendom. Gjennom hele middelalderen preget katolsk kristen tro folks liv og kultur fra vugge til grav. Den katolske kirke, med paven i Roma på toppen, hadde stor makt i hele Europa. Med reformasjonen i 1536–37 fikk Norge en ny form for kristendom: den lutherske. Dette markerer slutten på middelalderen i Norge og skjer samtidig som vi blir underlagt Danmark og mister selvstendighet.
Fra adelsvelde til enevelde
En av de viktigste hendelsene i dansketiden var et statskupp i 1660. Før 1660 hadde Danmark-Norge vært styrt av kongen og adelen i samarbeid. Adelen var en overklasse som hadde arvet sin posisjon. De hadde krav på alle viktige stillinger i samfunnet og hadde fritak fra skatter. Kongen styrte i samråd med et råd av adelsmenn kalt riksrådet. Etter kuppet i 1660 ble kongen eneveldig. Det vil si at han kunne styre helt på egen hånd uten adelens samtykke. Tiden under direkte dansk styre kan altså deles i to perioder: Et adelsvelde fra 1536 til 1660 og et enevelde fra 1660 til 1814.
Danmark-Norge
Riket som lå under den danske kongen, ble under dansketiden kalt for Den danske krone, Tvillingrikene eller bare Danmark. Det er først i nyere tid at man har begynt å kalle det for Danmark-Norge. Begrepet "dansketiden" oppsto også etter at perioden var over.
Les original på NDLA →
"Dansketiden" har negativ klang i norsk historie, og viser til en periode fra 1380 til 1814 der landet var i union med eller var underordnet Danmark. Norge hadde felles konge med Danmark helt fra 1380, og i 1536 ble Norge formelt direkte underlagt dansk styre, og det norske riksrådet ble oppløst. Slutten på dansketiden er mer allment kjent. 17. mai 1814 var ikke Norge lenger underlagt dansk styre, men vi fikk en egen konge og en egen grunnlov. Det tok imidlertid ikke lang tid før vi kom i en ny union med Sverige. I denne unionen var Norge mye mer selvstendig enn vi hadde vært under dansketiden, og derfor snakker vi som regel ikke om "svensketiden", selv om denne unionen varte i nesten hundre år, til 1905.
Ut av middelalderen
På 1000-tallet gikk Norge ut av vikingtida og den norrøne religionen og inn i middelalderen med innføringen av katolsk kristendom. Gjennom hele middelalderen preget katolsk kristen tro folks liv og kultur fra vugge til grav. Den katolske kirke, med paven i Roma på toppen, hadde stor makt i hele Europa. Med reformasjonen i 1536–37 fikk Norge en ny form for kristendom: den lutherske. Dette markerer slutten på middelalderen i Norge og skjer samtidig som vi blir underlagt Danmark og mister selvstendighet.
Fra adelsvelde til enevelde
En av de viktigste hendelsene i dansketiden var et statskupp i 1660. Før 1660 hadde Danmark-Norge vært styrt av kongen og adelen i samarbeid. Adelen var en overklasse som hadde arvet sin posisjon. De hadde krav på alle viktige stillinger i samfunnet og hadde fritak fra skatter. Kongen styrte i samråd med et råd av adelsmenn kalt riksrådet. Etter kuppet i 1660 ble kongen eneveldig. Det vil si at han kunne styre helt på egen hånd uten adelens samtykke. Tiden under direkte dansk styre kan altså deles i to perioder: Et adelsvelde fra 1536 til 1660 og et enevelde fra 1660 til 1814.
Danmark-Norge
Riket som lå under den danske kongen, ble under dansketiden kalt for Den danske krone, Tvillingrikene eller bare Danmark. Det er først i nyere tid at man har begynt å kalle det for Danmark-Norge. Begrepet "dansketiden" oppsto også etter at perioden var over.
Les original på NDLA →
Europeisk middelalder
Oversikt: europeisk middelalder
Det er vanlig å regne europeisk middelalder fra cirka 500 til 1500. I denne perioden er det katolsk kristendom som preger store deler av Vest-Europa. Europeisk middelalder blir ofte delt i tre: Tidlig middelalder (500–1000) var preget av folkevandring og ustabilitet. Høymiddelalderen (1000–1300) var preget av befolkningsvekst, byvekst, økt handel og maktkamp mellom kongemakt og kirkemakt. Senmiddelalderen (1300–1500) var preget av en voldsom befolkningsnedgang etter svartedauden.
Begynnelsen: kristningen og Romerrikets fall
Kristendommen ble i løpet av 300-tallet e.Kr. statsreligion i Romerriket. Dette kom til å endre europeisk kultur totalt med nye religiøse forestillinger, ny kunst, nye verdier og en sentralisert kirkemakt med lite åpenhet for religiøst mangfold. Rundt år 500 har kristendommen i stor grad fortrengt de førkristne religionene, slik at det var lite igjen av den gresk-romerske kulturen som preget antikken.
Romerriket ble i perioder helt eller delvis splittet i en østlig og en vestlig del, og fra 395 ble splittelsen permanent. I løpet av de neste 200 årene gikk den vestlige delen av riket gradvis i oppløsning. Europa gikk inn i en folkevandringstid med mye uro, og riket ble angrepet fra mange hold. I 410 ble Roma erobret av vestgotere. Indre forhold som sosial uro, klimaendringer, dårlige avlinger, sult og pest har nok også hatt en betydning for rikets fall. I øst besto riket i flere hundre år under navnet Bysants.
Rundt 500 e.Kr. finner vi lite igjen av de kjennetegnene som preget antikken. Romerriket hadde gått i oppløsning, og kristendommen dominerte europeisk kultur. Derfor er det naturlig å sette et skille i europeisk historie rundt denne tiden og si at antikken tar slutt og middelalderen begynner.
Den katolske kirke
Den katolske kirke med paven i Roma på toppen var den institusjonen som i størst grad preget middelalderens Europa. Samtidig som kirken representerte noe nytt, kan den også ses som en arv fra Romerriket. Kirken oppsto allerede på 300-tallet, og paven fungerte som en samlende faktor i Vest-Europa i hele middelalderen, slik den romerske keiseren hadde gjort i antikken. En viktig forskjell var at i middelalderen var ikke Europa et stort imperium, men et mylder av større og mindre kongedømmer. Maktkamp mellom disse kongene og kirken ble et tilbakevendende tema.
Føydalsamfunnet
Fra 700-tallet utviklet det seg en samfunnsordning i Frankrike som etter hvert spredte seg til mesteparten av Europa, som senere ble kalt føydalsamfunnet. I en urolig folkevandringstid med ustabile og dårlig organiserte kongeriker var det fornuftig for fattige bønder å søke beskyttelse hos lokale stormenn som hadde råd til hester og våpen. Til gjengjeld ga bøndene fra seg eiendomsretten til jorda, og de måtte utføre pliktarbeid hos den nye jordeieren og betale skatt til ham (stort sett i form av jordbruksprodukter). Denne jordeiende delen av befolkningen ble til en egen samfunnsgruppe, adelen, som ble en mektig krigerklasse som dominerte Europa både politisk, økonomisk og militært. Denne samfunnsordningen var spesielt dominerende i høymiddelalderen (1000–1300).
Svartedauden
Den store "manndauden", eller svartedauden, herjet i Europa fra 1340-årene og utover. Da starter det vi regner som senmiddelalderen. Rundt 60 prosent av befolkningen døde i byllepestepidemien. Det gjorde at lokalsamfunn og maktforhold endret seg. I denne perioden styrket kongemakten sin posisjon, med støtte fra et voksende borgerskap. Begrepet borgerskap brukes om den velstående, eiendomsbesittende overklassen som ikke tilhørte adelen.
Slutten på middelalderen
Fra 1500-tallet mistet Den katolske kirken sitt monopol på religion i Vest-Europa gjennom reformasjonen. Da Columbus kom til Amerika i 1492, markerte det starten på en langvarig periode med europeisk ekspansjon i form av handel og kolonisering i store deler av verden. I tillegg hadde føydalsamfunnet i stor grad mistet sin betydning, og nye samfunnsstrukturer vokste fram der gjerne kongene fikk mer makt og adelen fikk mindre.
I løpet av 1400-tallet spredte det seg en ny kulturell bølge over Europa, som rundt år 1500 preget mye av Europas kunstneriske og akademiske elite. Dette var renessansen. "Renessanse" betyr gjenfødelse, og det er antikkens kultur og idealer som ble født på ny. Dette innebar at man begynte å stole mer på menneskets fornuft og evner til å forstå verden. Man satte mennesket i sentrum og la grunnlaget for den moderne humanismen. Det var også på denne tiden at den historiske epoken fikk navnet middelalderen eller mellomalderen – perioden mellom antikken og renessansen. Middelalderen ble for mange en mørk periode mellom den lyse antikken og renessansen.
En mørk tidsalder?
Det er fortsatt vanlig å tenke på middelalderen som en mørk, dyster og barbarisk tidsalder da kirkens makt over menneskene hadde hindret dem i å utvikle nye ideer innenfor kultur, vitenskap og politikk. Men var egentlig middelalderen så mørk? Middelalderen er perioden for de første universitetene, og kultur og teknologi utviklet seg gjennom hele perioden. Byene vokste, handelen vokste, og kjennskapen til verden utenfor Europa ble større. Vi kan kanskje heller se på perioden som en lang forberedelse til renessansen.
Undersøk!
Bildet øverst i artikkelen er fra Carcassonne i Sør-Frankrike. På 1100-tallet var det i denne byen mange katarer.
Undersøk hvem katarene var og hva som skjedde i Carcassonne og nabobyen Béziers i 1209.
Les original på NDLA →
Begynnelsen: kristningen og Romerrikets fall
Kristendommen ble i løpet av 300-tallet e.Kr. statsreligion i Romerriket. Dette kom til å endre europeisk kultur totalt med nye religiøse forestillinger, ny kunst, nye verdier og en sentralisert kirkemakt med lite åpenhet for religiøst mangfold. Rundt år 500 har kristendommen i stor grad fortrengt de førkristne religionene, slik at det var lite igjen av den gresk-romerske kulturen som preget antikken.
Romerriket ble i perioder helt eller delvis splittet i en østlig og en vestlig del, og fra 395 ble splittelsen permanent. I løpet av de neste 200 årene gikk den vestlige delen av riket gradvis i oppløsning. Europa gikk inn i en folkevandringstid med mye uro, og riket ble angrepet fra mange hold. I 410 ble Roma erobret av vestgotere. Indre forhold som sosial uro, klimaendringer, dårlige avlinger, sult og pest har nok også hatt en betydning for rikets fall. I øst besto riket i flere hundre år under navnet Bysants.
Rundt 500 e.Kr. finner vi lite igjen av de kjennetegnene som preget antikken. Romerriket hadde gått i oppløsning, og kristendommen dominerte europeisk kultur. Derfor er det naturlig å sette et skille i europeisk historie rundt denne tiden og si at antikken tar slutt og middelalderen begynner.
Den katolske kirke
Den katolske kirke med paven i Roma på toppen var den institusjonen som i størst grad preget middelalderens Europa. Samtidig som kirken representerte noe nytt, kan den også ses som en arv fra Romerriket. Kirken oppsto allerede på 300-tallet, og paven fungerte som en samlende faktor i Vest-Europa i hele middelalderen, slik den romerske keiseren hadde gjort i antikken. En viktig forskjell var at i middelalderen var ikke Europa et stort imperium, men et mylder av større og mindre kongedømmer. Maktkamp mellom disse kongene og kirken ble et tilbakevendende tema.
Føydalsamfunnet
Fra 700-tallet utviklet det seg en samfunnsordning i Frankrike som etter hvert spredte seg til mesteparten av Europa, som senere ble kalt føydalsamfunnet. I en urolig folkevandringstid med ustabile og dårlig organiserte kongeriker var det fornuftig for fattige bønder å søke beskyttelse hos lokale stormenn som hadde råd til hester og våpen. Til gjengjeld ga bøndene fra seg eiendomsretten til jorda, og de måtte utføre pliktarbeid hos den nye jordeieren og betale skatt til ham (stort sett i form av jordbruksprodukter). Denne jordeiende delen av befolkningen ble til en egen samfunnsgruppe, adelen, som ble en mektig krigerklasse som dominerte Europa både politisk, økonomisk og militært. Denne samfunnsordningen var spesielt dominerende i høymiddelalderen (1000–1300).
Svartedauden
Den store "manndauden", eller svartedauden, herjet i Europa fra 1340-årene og utover. Da starter det vi regner som senmiddelalderen. Rundt 60 prosent av befolkningen døde i byllepestepidemien. Det gjorde at lokalsamfunn og maktforhold endret seg. I denne perioden styrket kongemakten sin posisjon, med støtte fra et voksende borgerskap. Begrepet borgerskap brukes om den velstående, eiendomsbesittende overklassen som ikke tilhørte adelen.
Slutten på middelalderen
Fra 1500-tallet mistet Den katolske kirken sitt monopol på religion i Vest-Europa gjennom reformasjonen. Da Columbus kom til Amerika i 1492, markerte det starten på en langvarig periode med europeisk ekspansjon i form av handel og kolonisering i store deler av verden. I tillegg hadde føydalsamfunnet i stor grad mistet sin betydning, og nye samfunnsstrukturer vokste fram der gjerne kongene fikk mer makt og adelen fikk mindre.
I løpet av 1400-tallet spredte det seg en ny kulturell bølge over Europa, som rundt år 1500 preget mye av Europas kunstneriske og akademiske elite. Dette var renessansen. "Renessanse" betyr gjenfødelse, og det er antikkens kultur og idealer som ble født på ny. Dette innebar at man begynte å stole mer på menneskets fornuft og evner til å forstå verden. Man satte mennesket i sentrum og la grunnlaget for den moderne humanismen. Det var også på denne tiden at den historiske epoken fikk navnet middelalderen eller mellomalderen – perioden mellom antikken og renessansen. Middelalderen ble for mange en mørk periode mellom den lyse antikken og renessansen.
En mørk tidsalder?
Det er fortsatt vanlig å tenke på middelalderen som en mørk, dyster og barbarisk tidsalder da kirkens makt over menneskene hadde hindret dem i å utvikle nye ideer innenfor kultur, vitenskap og politikk. Men var egentlig middelalderen så mørk? Middelalderen er perioden for de første universitetene, og kultur og teknologi utviklet seg gjennom hele perioden. Byene vokste, handelen vokste, og kjennskapen til verden utenfor Europa ble større. Vi kan kanskje heller se på perioden som en lang forberedelse til renessansen.
Undersøk!
Bildet øverst i artikkelen er fra Carcassonne i Sør-Frankrike. På 1100-tallet var det i denne byen mange katarer.
Undersøk hvem katarene var og hva som skjedde i Carcassonne og nabobyen Béziers i 1209.
Les original på NDLA →
Oversikt: europeisk middelalder
Det er vanlig å regne europeisk middelalder fra cirka 500 til 1500. I denne perioden er det katolsk kristendom som preger store deler av Vest-Europa. Europeisk middelalder blir ofte delt i tre: Tidlig middelalder (500–1000) var preget av folkevandring og ustabilitet. Høymiddelalderen (1000–1300) var preget av befolkningsvekst, byvekst, økt handel og maktkamp mellom kongemakt og kirkemakt. Senmiddelalderen (1300–1500) var preget av en voldsom befolkningsnedgang etter svartedauden.
Begynnelsen: kristningen og Romerrikets fall
Kristendommen ble i løpet av 300-tallet e.Kr. statsreligion i Romerriket. Dette kom til å endre europeisk kultur totalt med nye religiøse forestillinger, ny kunst, nye verdier og en sentralisert kirkemakt med lite åpenhet for religiøst mangfold. Rundt år 500 har kristendommen i stor grad fortrengt de førkristne religionene, slik at det var lite igjen av den gresk-romerske kulturen som preget antikken.
Romerriket ble i perioder helt eller delvis splittet i en østlig og en vestlig del, og fra 395 ble splittelsen permanent. I løpet av de neste 200 årene gikk den vestlige delen av riket gradvis i oppløsning. Europa gikk inn i en folkevandringstid med mye uro, og riket ble angrepet fra mange hold. I 410 ble Roma erobret av vestgotere. Indre forhold som sosial uro, klimaendringer, dårlige avlinger, sult og pest har nok også hatt en betydning for rikets fall. I øst besto riket i flere hundre år under navnet Bysants.
Rundt 500 e.Kr. finner vi lite igjen av de kjennetegnene som preget antikken. Romerriket hadde gått i oppløsning, og kristendommen dominerte europeisk kultur. Derfor er det naturlig å sette et skille i europeisk historie rundt denne tiden og si at antikken tar slutt og middelalderen begynner.
Den katolske kirke
Den katolske kirke med paven i Roma på toppen var den institusjonen som i størst grad preget middelalderens Europa. Samtidig som kirken representerte noe nytt, kan den også ses som en arv fra Romerriket. Kirken oppsto allerede på 300-tallet, og paven fungerte som en samlende faktor i Vest-Europa i hele middelalderen, slik den romerske keiseren hadde gjort i antikken. En viktig forskjell var at i middelalderen var ikke Europa et stort imperium, men et mylder av større og mindre kongedømmer. Maktkamp mellom disse kongene og kirken ble et tilbakevendende tema.
Føydalsamfunnet
Fra 700-tallet utviklet det seg en samfunnsordning i Frankrike som etter hvert spredte seg til mesteparten av Europa, som senere ble kalt føydalsamfunnet. I en urolig folkevandringstid med ustabile og dårlig organiserte kongeriker var det fornuftig for fattige bønder å søke beskyttelse hos lokale stormenn som hadde råd til hester og våpen. Til gjengjeld ga bøndene fra seg eiendomsretten til jorda, og de måtte utføre pliktarbeid hos den nye jordeieren og betale skatt til ham (stort sett i form av jordbruksprodukter). Denne jordeiende delen av befolkningen ble til en egen samfunnsgruppe, adelen, som ble en mektig krigerklasse som dominerte Europa både politisk, økonomisk og militært. Denne samfunnsordningen var spesielt dominerende i høymiddelalderen (1000–1300).
Svartedauden
Den store "manndauden", eller svartedauden, herjet i Europa fra 1340-årene og utover. Da starter det vi regner som senmiddelalderen. Rundt 60 prosent av befolkningen døde i byllepestepidemien. Det gjorde at lokalsamfunn og maktforhold endret seg. I denne perioden styrket kongemakten sin posisjon, med støtte fra et voksende borgerskap. Begrepet borgerskap brukes om den velstående, eiendomsbesittende overklassen som ikke tilhørte adelen.
Slutten på middelalderen
Fra 1500-tallet mistet Den katolske kirken sitt monopol på religion i Vest-Europa gjennom reformasjonen. Da Columbus kom til Amerika i 1492, markerte det starten på en langvarig periode med europeisk ekspansjon i form av handel og kolonisering i store deler av verden. I tillegg hadde føydalsamfunnet i stor grad mistet sin betydning, og nye samfunnsstrukturer vokste fram der gjerne kongene fikk mer makt og adelen fikk mindre.
I løpet av 1400-tallet spredte det seg en ny kulturell bølge over Europa, som rundt år 1500 preget mye av Europas kunstneriske og akademiske elite. Dette var renessansen. "Renessanse" betyr gjenfødelse, og det er antikkens kultur og idealer som ble født på ny. Dette innebar at man begynte å stole mer på menneskets fornuft og evner til å forstå verden. Man satte mennesket i sentrum og la grunnlaget for den moderne humanismen. Det var også på denne tiden at den historiske epoken fikk navnet middelalderen eller mellomalderen – perioden mellom antikken og renessansen. Middelalderen ble for mange en mørk periode mellom den lyse antikken og renessansen.
En mørk tidsalder?
Det er fortsatt vanlig å tenke på middelalderen som en mørk, dyster og barbarisk tidsalder da kirkens makt over menneskene hadde hindret dem i å utvikle nye ideer innenfor kultur, vitenskap og politikk. Men var egentlig middelalderen så mørk? Middelalderen er perioden for de første universitetene, og kultur og teknologi utviklet seg gjennom hele perioden. Byene vokste, handelen vokste, og kjennskapen til verden utenfor Europa ble større. Vi kan kanskje heller se på perioden som en lang forberedelse til renessansen.
Undersøk!
Bildet øverst i artikkelen er fra Carcassonne i Sør-Frankrike. På 1100-tallet var det i denne byen mange katarer.
Undersøk hvem katarene var og hva som skjedde i Carcassonne og nabobyen Béziers i 1209.
Les original på NDLA →
Begynnelsen: kristningen og Romerrikets fall
Kristendommen ble i løpet av 300-tallet e.Kr. statsreligion i Romerriket. Dette kom til å endre europeisk kultur totalt med nye religiøse forestillinger, ny kunst, nye verdier og en sentralisert kirkemakt med lite åpenhet for religiøst mangfold. Rundt år 500 har kristendommen i stor grad fortrengt de førkristne religionene, slik at det var lite igjen av den gresk-romerske kulturen som preget antikken.
Romerriket ble i perioder helt eller delvis splittet i en østlig og en vestlig del, og fra 395 ble splittelsen permanent. I løpet av de neste 200 årene gikk den vestlige delen av riket gradvis i oppløsning. Europa gikk inn i en folkevandringstid med mye uro, og riket ble angrepet fra mange hold. I 410 ble Roma erobret av vestgotere. Indre forhold som sosial uro, klimaendringer, dårlige avlinger, sult og pest har nok også hatt en betydning for rikets fall. I øst besto riket i flere hundre år under navnet Bysants.
Rundt 500 e.Kr. finner vi lite igjen av de kjennetegnene som preget antikken. Romerriket hadde gått i oppløsning, og kristendommen dominerte europeisk kultur. Derfor er det naturlig å sette et skille i europeisk historie rundt denne tiden og si at antikken tar slutt og middelalderen begynner.
Den katolske kirke
Den katolske kirke med paven i Roma på toppen var den institusjonen som i størst grad preget middelalderens Europa. Samtidig som kirken representerte noe nytt, kan den også ses som en arv fra Romerriket. Kirken oppsto allerede på 300-tallet, og paven fungerte som en samlende faktor i Vest-Europa i hele middelalderen, slik den romerske keiseren hadde gjort i antikken. En viktig forskjell var at i middelalderen var ikke Europa et stort imperium, men et mylder av større og mindre kongedømmer. Maktkamp mellom disse kongene og kirken ble et tilbakevendende tema.
Føydalsamfunnet
Fra 700-tallet utviklet det seg en samfunnsordning i Frankrike som etter hvert spredte seg til mesteparten av Europa, som senere ble kalt føydalsamfunnet. I en urolig folkevandringstid med ustabile og dårlig organiserte kongeriker var det fornuftig for fattige bønder å søke beskyttelse hos lokale stormenn som hadde råd til hester og våpen. Til gjengjeld ga bøndene fra seg eiendomsretten til jorda, og de måtte utføre pliktarbeid hos den nye jordeieren og betale skatt til ham (stort sett i form av jordbruksprodukter). Denne jordeiende delen av befolkningen ble til en egen samfunnsgruppe, adelen, som ble en mektig krigerklasse som dominerte Europa både politisk, økonomisk og militært. Denne samfunnsordningen var spesielt dominerende i høymiddelalderen (1000–1300).
Svartedauden
Den store "manndauden", eller svartedauden, herjet i Europa fra 1340-årene og utover. Da starter det vi regner som senmiddelalderen. Rundt 60 prosent av befolkningen døde i byllepestepidemien. Det gjorde at lokalsamfunn og maktforhold endret seg. I denne perioden styrket kongemakten sin posisjon, med støtte fra et voksende borgerskap. Begrepet borgerskap brukes om den velstående, eiendomsbesittende overklassen som ikke tilhørte adelen.
Slutten på middelalderen
Fra 1500-tallet mistet Den katolske kirken sitt monopol på religion i Vest-Europa gjennom reformasjonen. Da Columbus kom til Amerika i 1492, markerte det starten på en langvarig periode med europeisk ekspansjon i form av handel og kolonisering i store deler av verden. I tillegg hadde føydalsamfunnet i stor grad mistet sin betydning, og nye samfunnsstrukturer vokste fram der gjerne kongene fikk mer makt og adelen fikk mindre.
I løpet av 1400-tallet spredte det seg en ny kulturell bølge over Europa, som rundt år 1500 preget mye av Europas kunstneriske og akademiske elite. Dette var renessansen. "Renessanse" betyr gjenfødelse, og det er antikkens kultur og idealer som ble født på ny. Dette innebar at man begynte å stole mer på menneskets fornuft og evner til å forstå verden. Man satte mennesket i sentrum og la grunnlaget for den moderne humanismen. Det var også på denne tiden at den historiske epoken fikk navnet middelalderen eller mellomalderen – perioden mellom antikken og renessansen. Middelalderen ble for mange en mørk periode mellom den lyse antikken og renessansen.
En mørk tidsalder?
Det er fortsatt vanlig å tenke på middelalderen som en mørk, dyster og barbarisk tidsalder da kirkens makt over menneskene hadde hindret dem i å utvikle nye ideer innenfor kultur, vitenskap og politikk. Men var egentlig middelalderen så mørk? Middelalderen er perioden for de første universitetene, og kultur og teknologi utviklet seg gjennom hele perioden. Byene vokste, handelen vokste, og kjennskapen til verden utenfor Europa ble større. Vi kan kanskje heller se på perioden som en lang forberedelse til renessansen.
Undersøk!
Bildet øverst i artikkelen er fra Carcassonne i Sør-Frankrike. På 1100-tallet var det i denne byen mange katarer.
Undersøk hvem katarene var og hva som skjedde i Carcassonne og nabobyen Béziers i 1209.
Les original på NDLA →
Norsk middelalder
Å tidfeste et historisk brudd – slutten på høymiddelalderen
Nedgangstider - eller en katastrofal velgjører?
For det norske politiske styret ble svartedauden skjebnesvanger. Den lille kretsen med adel og kongeslekt ble nærmest utryddet. Handelsborgerskapet var i stor grad tysk, og de var ikke opptatt av å forsvare norske interesser. Samtidig åpnet folketapet for endringer i eiendomsforholdene. Mange gårder ble liggende øde. Dermed ble det mulig for bønder å flytte inn på bruk med bedre jord. Tilgangen på bedre naturressurser for befolkningen har gjort at pesten også er blitt kalt «den katastrofale velgjører».
Dersom vi mener at det er viktig å legge vekt på sosiale og økonomiske forutsetninger når vi studerer fortiden, virker det naturlig å se på svartedauden som et historisk brudd og slutten på høymiddelalderen.
Når sluttet den norske høymiddelalderen?
Slutten på norsk høymiddelalder kan likevel hevdes å ha vært tidligere, nemlig allerede i 1319. Da gikk landet inn i en kongeunion med Sverige.
Arrangerte ekteskap med rike slekter i nabolandene var blitt vanlig i den norske kongeslekten. Da Håkon 5. Magnusson døde i 1319, etterlot han seg et barnebarn på tre år som eneste kongsemne. Faren til barnet var av svensk adelsslekt. Et norsk-svensk kongefellesskap under den vesle gutten, Magnus Eriksson, ble en realitet.
Nå var kongemakten flyttet utenfor de norske områdene. Riksrådet skulle forsvare norske interesser. Det gikk ikke så bra. I 1537 ble rådet avskaffet, og Norge fikk status som et dansk «ledemot» – på linje med et len.
Legger vi vekt på politiske endringer i historien, er det naturlig å argumentere for 1319 som slutten på høymiddelalderen.
Les original på NDLA →
For det norske politiske styret ble svartedauden skjebnesvanger. Den lille kretsen med adel og kongeslekt ble nærmest utryddet. Handelsborgerskapet var i stor grad tysk, og de var ikke opptatt av å forsvare norske interesser. Samtidig åpnet folketapet for endringer i eiendomsforholdene. Mange gårder ble liggende øde. Dermed ble det mulig for bønder å flytte inn på bruk med bedre jord. Tilgangen på bedre naturressurser for befolkningen har gjort at pesten også er blitt kalt «den katastrofale velgjører».
Dersom vi mener at det er viktig å legge vekt på sosiale og økonomiske forutsetninger når vi studerer fortiden, virker det naturlig å se på svartedauden som et historisk brudd og slutten på høymiddelalderen.
Når sluttet den norske høymiddelalderen?
Slutten på norsk høymiddelalder kan likevel hevdes å ha vært tidligere, nemlig allerede i 1319. Da gikk landet inn i en kongeunion med Sverige.
Arrangerte ekteskap med rike slekter i nabolandene var blitt vanlig i den norske kongeslekten. Da Håkon 5. Magnusson døde i 1319, etterlot han seg et barnebarn på tre år som eneste kongsemne. Faren til barnet var av svensk adelsslekt. Et norsk-svensk kongefellesskap under den vesle gutten, Magnus Eriksson, ble en realitet.
Nå var kongemakten flyttet utenfor de norske områdene. Riksrådet skulle forsvare norske interesser. Det gikk ikke så bra. I 1537 ble rådet avskaffet, og Norge fikk status som et dansk «ledemot» – på linje med et len.
Legger vi vekt på politiske endringer i historien, er det naturlig å argumentere for 1319 som slutten på høymiddelalderen.
Les original på NDLA →
Å tidfeste et historisk brudd – slutten på høymiddelalderen
Nedgangstider - eller en katastrofal velgjører?
For det norske politiske styret ble svartedauden skjebnesvanger. Den lille kretsen med adel og kongeslekt ble nærmest utryddet. Handelsborgerskapet var i stor grad tysk, og de var ikke opptatt av å forsvare norske interesser. Samtidig åpnet folketapet for endringer i eiendomsforholdene. Mange gårder ble liggende øde. Dermed ble det mulig for bønder å flytte inn på bruk med bedre jord. Tilgangen på bedre naturressurser for befolkningen har gjort at pesten også er blitt kalt «den katastrofale velgjører».
Dersom vi mener at det er viktig å legge vekt på sosiale og økonomiske forutsetninger når vi studerer fortiden, virker det naturlig å se på svartedauden som et historisk brudd og slutten på høymiddelalderen.
Når sluttet den norske høymiddelalderen?
Slutten på norsk høymiddelalder kan likevel hevdes å ha vært tidligere, nemlig allerede i 1319. Da gikk landet inn i en kongeunion med Sverige.
Arrangerte ekteskap med rike slekter i nabolandene var blitt vanlig i den norske kongeslekten. Da Håkon 5. Magnusson døde i 1319, etterlot han seg et barnebarn på tre år som eneste kongsemne. Faren til barnet var av svensk adelsslekt. Et norsk-svensk kongefellesskap under den vesle gutten, Magnus Eriksson, ble en realitet.
Nå var kongemakten flyttet utenfor de norske områdene. Riksrådet skulle forsvare norske interesser. Det gikk ikke så bra. I 1537 ble rådet avskaffet, og Norge fikk status som et dansk «ledemot» – på linje med et len.
Legger vi vekt på politiske endringer i historien, er det naturlig å argumentere for 1319 som slutten på høymiddelalderen.
Les original på NDLA →
For det norske politiske styret ble svartedauden skjebnesvanger. Den lille kretsen med adel og kongeslekt ble nærmest utryddet. Handelsborgerskapet var i stor grad tysk, og de var ikke opptatt av å forsvare norske interesser. Samtidig åpnet folketapet for endringer i eiendomsforholdene. Mange gårder ble liggende øde. Dermed ble det mulig for bønder å flytte inn på bruk med bedre jord. Tilgangen på bedre naturressurser for befolkningen har gjort at pesten også er blitt kalt «den katastrofale velgjører».
Dersom vi mener at det er viktig å legge vekt på sosiale og økonomiske forutsetninger når vi studerer fortiden, virker det naturlig å se på svartedauden som et historisk brudd og slutten på høymiddelalderen.
Når sluttet den norske høymiddelalderen?
Slutten på norsk høymiddelalder kan likevel hevdes å ha vært tidligere, nemlig allerede i 1319. Da gikk landet inn i en kongeunion med Sverige.
Arrangerte ekteskap med rike slekter i nabolandene var blitt vanlig i den norske kongeslekten. Da Håkon 5. Magnusson døde i 1319, etterlot han seg et barnebarn på tre år som eneste kongsemne. Faren til barnet var av svensk adelsslekt. Et norsk-svensk kongefellesskap under den vesle gutten, Magnus Eriksson, ble en realitet.
Nå var kongemakten flyttet utenfor de norske områdene. Riksrådet skulle forsvare norske interesser. Det gikk ikke så bra. I 1537 ble rådet avskaffet, og Norge fikk status som et dansk «ledemot» – på linje med et len.
Legger vi vekt på politiske endringer i historien, er det naturlig å argumentere for 1319 som slutten på høymiddelalderen.
Les original på NDLA →
Høymiddelalderen i Norge
Både i Europa og i Norge er høymiddelalderen kjennetegnet ved sterke enekongedømmer, velsignet og støttet av kirken.
Sættargjerden i Tunsberg
Kirken støttet den nye kongen på betingelse av at kirken fikk tilbake den samme friheten som den hadde før Sverres tid. Nå ble kirkens rett til å kontrollere sin egen organisasjon nedfelt i en avtale mellom kongemakten og kirken. Denne viktige avtalen ble inngått i 1277 og kalles «sættargjerden i Tunsberg». Nå var kongens posisjon som Guds stedfortreder på jorda akseptert av begge parter.
Norsk storhetstid
Perioden som fulgte etter kroningen av Håkon Håkonsson, blir omtalt som den norske storhetstiden. På 1200-tallet var riket på sitt største. Da var også store deler av øyene i Vesterhavet innlemmet i kongedømmet.
Norrønt språk skapte et språklig fellesskap. 1200-tallet er også perioden da store norske praktbygg ble påbegynt, blant annet Akershus festning, Håkonshallen i Bergen og Nidarosdomen i Trondheim. Flere store handelssteder vokste fram. Dette var også tiden for de første bydannelsene – i Oslo, Bergen, Trondheim, Tønsberg og Vågan i Lofoten.
Framveksten av byene var en følge av økt handel langs kysten. Handel med fisk gjorde Bergen til et viktig knutepunkt mellom de nordtyske hanseatene og norske handelsfolk. Byene vokste fordi kongemakten gikk vekk fra å reise rundt og bo på storgårdene til å bygge opp en fast administrasjon i byene. Dette vitner om at høymiddelalderen var en periode med økonomisk vekst.
Tydeligere enhet – landslov og riksråd
Sønnen til Håkon Håkonsson, Magnus, fikk tilnavnet Lagabøte. Han «bøtte» – altså bygde videre på – de gjeldende lovene. I 1270-årene fikk han vedtatt en landslov. Dette var en viktig ramme for statsdannelsen og kongemakten i Norge. Loven knyttet det geografiske området til folket og regnet Norge som en selvstendig politisk enhet. Landsloven sikret et felles rettssystem, skattesystem og militært forsvar. Nå var det om lag ti lagting med faste lagmenn som dømte og administrerte. Femti sysselmenn var kongens lokale representanter. Hirden, kongens egen hær, sikret kontakten mellom kongen og det lokale styringsapparatet.
På 1200-tallet var riksrådet blitt en fast institusjon i de skandinaviske landene, etter modell fra Frankrike og England. Helt siden kong Sverres tid hadde landets «fremste menn» sikret seg muligheten til å godkjenne nye kongsemner. I England var ordningen lovfestet i «Magna Carta», fra 1215. Det skjedde etter press fra den engelske adelen, biskopene og et stadig voksende borgerskap. Fra 1215 var kongen tvunget til å rådføre seg med representanter fra overklassen når nye skatter og lover skulle vedtas. Dette minner om maktfordelingen mellom Stortinget og regjeringen slik vi kjenner den i dag.
Høymiddelalderen – en storhetstid for hvem?
For den vanlige europeiske bonden, både i nord og i vest, var middelalderen en krevende tid. Både lensherrene, kongene og kirken bestemte over folks åndelige og materielle kår. Skattepresset fra kongen økte stadig. Folketallet i Europa vokste, og kampen for livsgrunnlaget hardnet til. Arkeologiske utgravninger i Norge viser en rekke nyrydninger av mindre egnede jordstykker mellom 1100 og 1350.
I europeisk målestokk var den norske adelen på langt nær så mektig som lenger sør i Europa. Eiendommene som adelen kontrollerte, var mindre og inntektene lavere. Norske lensherrer hadde ikke undervasaller, det vil si adel som sto under baroner eller grever i status, for eksempel slik som «lordene» i England. Livegenskap fantes ikke. Leilendingene var heller ikke stavnsbundne. Selv om antallet leilendinger økte i Norge, var antallet selveiende bønder større enn i de fleste andre vesteuropeiske land. Derfor er det en vanlig oppfatning at det norske middelaldersamfunnet ikke var føydalt. Mye taler for at den norske bonden hadde større frihet enn bøndene på det europeiske kontinentet.
Likevel gjorde folkeveksten at kampen om naturressursene hardnet til i middelalderen. Derfor er det verdt å spørre seg om begrepet «storhetstid» er misvisende dersom vi velger å studere historien fra småkårsfolks perspektiv.
Les original på NDLA →
Sættargjerden i Tunsberg
Kirken støttet den nye kongen på betingelse av at kirken fikk tilbake den samme friheten som den hadde før Sverres tid. Nå ble kirkens rett til å kontrollere sin egen organisasjon nedfelt i en avtale mellom kongemakten og kirken. Denne viktige avtalen ble inngått i 1277 og kalles «sættargjerden i Tunsberg». Nå var kongens posisjon som Guds stedfortreder på jorda akseptert av begge parter.
Norsk storhetstid
Perioden som fulgte etter kroningen av Håkon Håkonsson, blir omtalt som den norske storhetstiden. På 1200-tallet var riket på sitt største. Da var også store deler av øyene i Vesterhavet innlemmet i kongedømmet.
Norrønt språk skapte et språklig fellesskap. 1200-tallet er også perioden da store norske praktbygg ble påbegynt, blant annet Akershus festning, Håkonshallen i Bergen og Nidarosdomen i Trondheim. Flere store handelssteder vokste fram. Dette var også tiden for de første bydannelsene – i Oslo, Bergen, Trondheim, Tønsberg og Vågan i Lofoten.
Framveksten av byene var en følge av økt handel langs kysten. Handel med fisk gjorde Bergen til et viktig knutepunkt mellom de nordtyske hanseatene og norske handelsfolk. Byene vokste fordi kongemakten gikk vekk fra å reise rundt og bo på storgårdene til å bygge opp en fast administrasjon i byene. Dette vitner om at høymiddelalderen var en periode med økonomisk vekst.
Tydeligere enhet – landslov og riksråd
Sønnen til Håkon Håkonsson, Magnus, fikk tilnavnet Lagabøte. Han «bøtte» – altså bygde videre på – de gjeldende lovene. I 1270-årene fikk han vedtatt en landslov. Dette var en viktig ramme for statsdannelsen og kongemakten i Norge. Loven knyttet det geografiske området til folket og regnet Norge som en selvstendig politisk enhet. Landsloven sikret et felles rettssystem, skattesystem og militært forsvar. Nå var det om lag ti lagting med faste lagmenn som dømte og administrerte. Femti sysselmenn var kongens lokale representanter. Hirden, kongens egen hær, sikret kontakten mellom kongen og det lokale styringsapparatet.
På 1200-tallet var riksrådet blitt en fast institusjon i de skandinaviske landene, etter modell fra Frankrike og England. Helt siden kong Sverres tid hadde landets «fremste menn» sikret seg muligheten til å godkjenne nye kongsemner. I England var ordningen lovfestet i «Magna Carta», fra 1215. Det skjedde etter press fra den engelske adelen, biskopene og et stadig voksende borgerskap. Fra 1215 var kongen tvunget til å rådføre seg med representanter fra overklassen når nye skatter og lover skulle vedtas. Dette minner om maktfordelingen mellom Stortinget og regjeringen slik vi kjenner den i dag.
Høymiddelalderen – en storhetstid for hvem?
For den vanlige europeiske bonden, både i nord og i vest, var middelalderen en krevende tid. Både lensherrene, kongene og kirken bestemte over folks åndelige og materielle kår. Skattepresset fra kongen økte stadig. Folketallet i Europa vokste, og kampen for livsgrunnlaget hardnet til. Arkeologiske utgravninger i Norge viser en rekke nyrydninger av mindre egnede jordstykker mellom 1100 og 1350.
I europeisk målestokk var den norske adelen på langt nær så mektig som lenger sør i Europa. Eiendommene som adelen kontrollerte, var mindre og inntektene lavere. Norske lensherrer hadde ikke undervasaller, det vil si adel som sto under baroner eller grever i status, for eksempel slik som «lordene» i England. Livegenskap fantes ikke. Leilendingene var heller ikke stavnsbundne. Selv om antallet leilendinger økte i Norge, var antallet selveiende bønder større enn i de fleste andre vesteuropeiske land. Derfor er det en vanlig oppfatning at det norske middelaldersamfunnet ikke var føydalt. Mye taler for at den norske bonden hadde større frihet enn bøndene på det europeiske kontinentet.
Likevel gjorde folkeveksten at kampen om naturressursene hardnet til i middelalderen. Derfor er det verdt å spørre seg om begrepet «storhetstid» er misvisende dersom vi velger å studere historien fra småkårsfolks perspektiv.
Les original på NDLA →
Høymiddelalderen i Norge
Både i Europa og i Norge er høymiddelalderen kjennetegnet ved sterke enekongedømmer, velsignet og støttet av kirken.
Sættargjerden i Tunsberg
Kirken støttet den nye kongen på betingelse av at kirken fikk tilbake den samme friheten som den hadde før Sverres tid. Nå ble kirkens rett til å kontrollere sin egen organisasjon nedfelt i en avtale mellom kongemakten og kirken. Denne viktige avtalen ble inngått i 1277 og kalles «sættargjerden i Tunsberg». Nå var kongens posisjon som Guds stedfortreder på jorda akseptert av begge parter.
Norsk storhetstid
Perioden som fulgte etter kroningen av Håkon Håkonsson, blir omtalt som den norske storhetstiden. På 1200-tallet var riket på sitt største. Da var også store deler av øyene i Vesterhavet innlemmet i kongedømmet.
Norrønt språk skapte et språklig fellesskap. 1200-tallet er også perioden da store norske praktbygg ble påbegynt, blant annet Akershus festning, Håkonshallen i Bergen og Nidarosdomen i Trondheim. Flere store handelssteder vokste fram. Dette var også tiden for de første bydannelsene – i Oslo, Bergen, Trondheim, Tønsberg og Vågan i Lofoten.
Framveksten av byene var en følge av økt handel langs kysten. Handel med fisk gjorde Bergen til et viktig knutepunkt mellom de nordtyske hanseatene og norske handelsfolk. Byene vokste fordi kongemakten gikk vekk fra å reise rundt og bo på storgårdene til å bygge opp en fast administrasjon i byene. Dette vitner om at høymiddelalderen var en periode med økonomisk vekst.
Tydeligere enhet – landslov og riksråd
Sønnen til Håkon Håkonsson, Magnus, fikk tilnavnet Lagabøte. Han «bøtte» – altså bygde videre på – de gjeldende lovene. I 1270-årene fikk han vedtatt en landslov. Dette var en viktig ramme for statsdannelsen og kongemakten i Norge. Loven knyttet det geografiske området til folket og regnet Norge som en selvstendig politisk enhet. Landsloven sikret et felles rettssystem, skattesystem og militært forsvar. Nå var det om lag ti lagting med faste lagmenn som dømte og administrerte. Femti sysselmenn var kongens lokale representanter. Hirden, kongens egen hær, sikret kontakten mellom kongen og det lokale styringsapparatet.
På 1200-tallet var riksrådet blitt en fast institusjon i de skandinaviske landene, etter modell fra Frankrike og England. Helt siden kong Sverres tid hadde landets «fremste menn» sikret seg muligheten til å godkjenne nye kongsemner. I England var ordningen lovfestet i «Magna Carta», fra 1215. Det skjedde etter press fra den engelske adelen, biskopene og et stadig voksende borgerskap. Fra 1215 var kongen tvunget til å rådføre seg med representanter fra overklassen når nye skatter og lover skulle vedtas. Dette minner om maktfordelingen mellom Stortinget og regjeringen slik vi kjenner den i dag.
Høymiddelalderen – en storhetstid for hvem?
For den vanlige europeiske bonden, både i nord og i vest, var middelalderen en krevende tid. Både lensherrene, kongene og kirken bestemte over folks åndelige og materielle kår. Skattepresset fra kongen økte stadig. Folketallet i Europa vokste, og kampen for livsgrunnlaget hardnet til. Arkeologiske utgravninger i Norge viser en rekke nyrydninger av mindre egnede jordstykker mellom 1100 og 1350.
I europeisk målestokk var den norske adelen på langt nær så mektig som lenger sør i Europa. Eiendommene som adelen kontrollerte, var mindre og inntektene lavere. Norske lensherrer hadde ikke undervasaller, det vil si adel som sto under baroner eller grever i status, for eksempel slik som «lordene» i England. Livegenskap fantes ikke. Leilendingene var heller ikke stavnsbundne. Selv om antallet leilendinger økte i Norge, var antallet selveiende bønder større enn i de fleste andre vesteuropeiske land. Derfor er det en vanlig oppfatning at det norske middelaldersamfunnet ikke var føydalt. Mye taler for at den norske bonden hadde større frihet enn bøndene på det europeiske kontinentet.
Likevel gjorde folkeveksten at kampen om naturressursene hardnet til i middelalderen. Derfor er det verdt å spørre seg om begrepet «storhetstid» er misvisende dersom vi velger å studere historien fra småkårsfolks perspektiv.
Les original på NDLA →
Sættargjerden i Tunsberg
Kirken støttet den nye kongen på betingelse av at kirken fikk tilbake den samme friheten som den hadde før Sverres tid. Nå ble kirkens rett til å kontrollere sin egen organisasjon nedfelt i en avtale mellom kongemakten og kirken. Denne viktige avtalen ble inngått i 1277 og kalles «sættargjerden i Tunsberg». Nå var kongens posisjon som Guds stedfortreder på jorda akseptert av begge parter.
Norsk storhetstid
Perioden som fulgte etter kroningen av Håkon Håkonsson, blir omtalt som den norske storhetstiden. På 1200-tallet var riket på sitt største. Da var også store deler av øyene i Vesterhavet innlemmet i kongedømmet.
Norrønt språk skapte et språklig fellesskap. 1200-tallet er også perioden da store norske praktbygg ble påbegynt, blant annet Akershus festning, Håkonshallen i Bergen og Nidarosdomen i Trondheim. Flere store handelssteder vokste fram. Dette var også tiden for de første bydannelsene – i Oslo, Bergen, Trondheim, Tønsberg og Vågan i Lofoten.
Framveksten av byene var en følge av økt handel langs kysten. Handel med fisk gjorde Bergen til et viktig knutepunkt mellom de nordtyske hanseatene og norske handelsfolk. Byene vokste fordi kongemakten gikk vekk fra å reise rundt og bo på storgårdene til å bygge opp en fast administrasjon i byene. Dette vitner om at høymiddelalderen var en periode med økonomisk vekst.
Tydeligere enhet – landslov og riksråd
Sønnen til Håkon Håkonsson, Magnus, fikk tilnavnet Lagabøte. Han «bøtte» – altså bygde videre på – de gjeldende lovene. I 1270-årene fikk han vedtatt en landslov. Dette var en viktig ramme for statsdannelsen og kongemakten i Norge. Loven knyttet det geografiske området til folket og regnet Norge som en selvstendig politisk enhet. Landsloven sikret et felles rettssystem, skattesystem og militært forsvar. Nå var det om lag ti lagting med faste lagmenn som dømte og administrerte. Femti sysselmenn var kongens lokale representanter. Hirden, kongens egen hær, sikret kontakten mellom kongen og det lokale styringsapparatet.
På 1200-tallet var riksrådet blitt en fast institusjon i de skandinaviske landene, etter modell fra Frankrike og England. Helt siden kong Sverres tid hadde landets «fremste menn» sikret seg muligheten til å godkjenne nye kongsemner. I England var ordningen lovfestet i «Magna Carta», fra 1215. Det skjedde etter press fra den engelske adelen, biskopene og et stadig voksende borgerskap. Fra 1215 var kongen tvunget til å rådføre seg med representanter fra overklassen når nye skatter og lover skulle vedtas. Dette minner om maktfordelingen mellom Stortinget og regjeringen slik vi kjenner den i dag.
Høymiddelalderen – en storhetstid for hvem?
For den vanlige europeiske bonden, både i nord og i vest, var middelalderen en krevende tid. Både lensherrene, kongene og kirken bestemte over folks åndelige og materielle kår. Skattepresset fra kongen økte stadig. Folketallet i Europa vokste, og kampen for livsgrunnlaget hardnet til. Arkeologiske utgravninger i Norge viser en rekke nyrydninger av mindre egnede jordstykker mellom 1100 og 1350.
I europeisk målestokk var den norske adelen på langt nær så mektig som lenger sør i Europa. Eiendommene som adelen kontrollerte, var mindre og inntektene lavere. Norske lensherrer hadde ikke undervasaller, det vil si adel som sto under baroner eller grever i status, for eksempel slik som «lordene» i England. Livegenskap fantes ikke. Leilendingene var heller ikke stavnsbundne. Selv om antallet leilendinger økte i Norge, var antallet selveiende bønder større enn i de fleste andre vesteuropeiske land. Derfor er det en vanlig oppfatning at det norske middelaldersamfunnet ikke var føydalt. Mye taler for at den norske bonden hadde større frihet enn bøndene på det europeiske kontinentet.
Likevel gjorde folkeveksten at kampen om naturressursene hardnet til i middelalderen. Derfor er det verdt å spørre seg om begrepet «storhetstid» er misvisende dersom vi velger å studere historien fra småkårsfolks perspektiv.
Les original på NDLA →
Oversikt: Norsk middelalder
Middelalderens kjennetegn, begynnelse og slutt
I europeisk historie knytter vi gjerne middelalderen til at Romerriket går i oppløsning, samtidig som kristendommen får stadig mer fotfeste og den katolske kirke blir en maktfaktor. Derfor er det vanlig å si at middelalderen starter rundt 500 e.Kr. i store deler av Europa. Norge var aldri en del av Romerriket og kristendommen fikk ikke gjennomslag her før 500 år senere. Derfor har det vært vanlig å regne norsk middelalder fra 1000-tallet.
Det enkleste er å knytte denne epoken i norsk historie til katolsk kristendom. Kristningen skjer på 1000-tallet, og man kan derfor sette startpunktet for norsk middelalder til slaget ved Stiklestad i 1030, eller noe senere når kristendommen for alvor har fått fotfeste i befolkningen. Hvis man legger vekt på vikingekspansjonene, kan man strekke vikingtiden til 1066, da den siste vikingkongen Harald Hardråde døde i slaget ved Stamford Bridge.
Avslutningen av denne epoken blir enklere å tidfeste siden reformasjonen ble innført ved lov i 1536–37. Det betydde slutten på den katolske kirke i Norge.
Nidarosdomen var et enestående byggverk i norsk middelalder og det viktigste pilegrimsmålet i Norden. Her kan du utforske katedralen slik den ser ut i dag.
Periodisering av norsk middelalder
I likhet med europeisk middelalder blir norsk middelalder gjerne delt i flere deler. Historikere er uenige i hvordan det er hensiktsmessig å dele inn norsk middelalder. Uansett gikk Norge inn i en ganske fredelig periode etter 1030. Dette varte til 1130, da det brøt ut borgerkrig. Denne borgerkrigstiden varte til 1228, da Norge gikk inn i den såkalte storhetstiden som varte til svartedauden kom i 1348–49.
I europeisk historie kalles hele denne perioden fra ca. 1050 til 1350 for høymiddelalderen, og det er ganske vanlig å gjøre det samme i norsk historie. Tiden etter svartedauden kalles av de fleste for senmiddelalderen, både i norsk og europeisk historie. Pesten betydde store sosiale omveltninger. Politisk ble Norge del av en union som på sikt skulle bety tap av norsk suverenitet.
Les original på NDLA →
I europeisk historie knytter vi gjerne middelalderen til at Romerriket går i oppløsning, samtidig som kristendommen får stadig mer fotfeste og den katolske kirke blir en maktfaktor. Derfor er det vanlig å si at middelalderen starter rundt 500 e.Kr. i store deler av Europa. Norge var aldri en del av Romerriket og kristendommen fikk ikke gjennomslag her før 500 år senere. Derfor har det vært vanlig å regne norsk middelalder fra 1000-tallet.
Det enkleste er å knytte denne epoken i norsk historie til katolsk kristendom. Kristningen skjer på 1000-tallet, og man kan derfor sette startpunktet for norsk middelalder til slaget ved Stiklestad i 1030, eller noe senere når kristendommen for alvor har fått fotfeste i befolkningen. Hvis man legger vekt på vikingekspansjonene, kan man strekke vikingtiden til 1066, da den siste vikingkongen Harald Hardråde døde i slaget ved Stamford Bridge.
Avslutningen av denne epoken blir enklere å tidfeste siden reformasjonen ble innført ved lov i 1536–37. Det betydde slutten på den katolske kirke i Norge.
Nidarosdomen var et enestående byggverk i norsk middelalder og det viktigste pilegrimsmålet i Norden. Her kan du utforske katedralen slik den ser ut i dag.
Periodisering av norsk middelalder
I likhet med europeisk middelalder blir norsk middelalder gjerne delt i flere deler. Historikere er uenige i hvordan det er hensiktsmessig å dele inn norsk middelalder. Uansett gikk Norge inn i en ganske fredelig periode etter 1030. Dette varte til 1130, da det brøt ut borgerkrig. Denne borgerkrigstiden varte til 1228, da Norge gikk inn i den såkalte storhetstiden som varte til svartedauden kom i 1348–49.
I europeisk historie kalles hele denne perioden fra ca. 1050 til 1350 for høymiddelalderen, og det er ganske vanlig å gjøre det samme i norsk historie. Tiden etter svartedauden kalles av de fleste for senmiddelalderen, både i norsk og europeisk historie. Pesten betydde store sosiale omveltninger. Politisk ble Norge del av en union som på sikt skulle bety tap av norsk suverenitet.
Les original på NDLA →
Oversikt: Norsk middelalder
Middelalderens kjennetegn, begynnelse og slutt
I europeisk historie knytter vi gjerne middelalderen til at Romerriket går i oppløsning, samtidig som kristendommen får stadig mer fotfeste og den katolske kirke blir en maktfaktor. Derfor er det vanlig å si at middelalderen starter rundt 500 e.Kr. i store deler av Europa. Norge var aldri en del av Romerriket og kristendommen fikk ikke gjennomslag her før 500 år senere. Derfor har det vært vanlig å regne norsk middelalder fra 1000-tallet.
Det enkleste er å knytte denne epoken i norsk historie til katolsk kristendom. Kristningen skjer på 1000-tallet, og man kan derfor sette startpunktet for norsk middelalder til slaget ved Stiklestad i 1030, eller noe senere når kristendommen for alvor har fått fotfeste i befolkningen. Hvis man legger vekt på vikingekspansjonene, kan man strekke vikingtiden til 1066, da den siste vikingkongen Harald Hardråde døde i slaget ved Stamford Bridge.
Avslutningen av denne epoken blir enklere å tidfeste siden reformasjonen ble innført ved lov i 1536–37. Det betydde slutten på den katolske kirke i Norge.
Nidarosdomen var et enestående byggverk i norsk middelalder og det viktigste pilegrimsmålet i Norden. Her kan du utforske katedralen slik den ser ut i dag.
Periodisering av norsk middelalder
I likhet med europeisk middelalder blir norsk middelalder gjerne delt i flere deler. Historikere er uenige i hvordan det er hensiktsmessig å dele inn norsk middelalder. Uansett gikk Norge inn i en ganske fredelig periode etter 1030. Dette varte til 1130, da det brøt ut borgerkrig. Denne borgerkrigstiden varte til 1228, da Norge gikk inn i den såkalte storhetstiden som varte til svartedauden kom i 1348–49.
I europeisk historie kalles hele denne perioden fra ca. 1050 til 1350 for høymiddelalderen, og det er ganske vanlig å gjøre det samme i norsk historie. Tiden etter svartedauden kalles av de fleste for senmiddelalderen, både i norsk og europeisk historie. Pesten betydde store sosiale omveltninger. Politisk ble Norge del av en union som på sikt skulle bety tap av norsk suverenitet.
Les original på NDLA →
I europeisk historie knytter vi gjerne middelalderen til at Romerriket går i oppløsning, samtidig som kristendommen får stadig mer fotfeste og den katolske kirke blir en maktfaktor. Derfor er det vanlig å si at middelalderen starter rundt 500 e.Kr. i store deler av Europa. Norge var aldri en del av Romerriket og kristendommen fikk ikke gjennomslag her før 500 år senere. Derfor har det vært vanlig å regne norsk middelalder fra 1000-tallet.
Det enkleste er å knytte denne epoken i norsk historie til katolsk kristendom. Kristningen skjer på 1000-tallet, og man kan derfor sette startpunktet for norsk middelalder til slaget ved Stiklestad i 1030, eller noe senere når kristendommen for alvor har fått fotfeste i befolkningen. Hvis man legger vekt på vikingekspansjonene, kan man strekke vikingtiden til 1066, da den siste vikingkongen Harald Hardråde døde i slaget ved Stamford Bridge.
Avslutningen av denne epoken blir enklere å tidfeste siden reformasjonen ble innført ved lov i 1536–37. Det betydde slutten på den katolske kirke i Norge.
Nidarosdomen var et enestående byggverk i norsk middelalder og det viktigste pilegrimsmålet i Norden. Her kan du utforske katedralen slik den ser ut i dag.
Periodisering av norsk middelalder
I likhet med europeisk middelalder blir norsk middelalder gjerne delt i flere deler. Historikere er uenige i hvordan det er hensiktsmessig å dele inn norsk middelalder. Uansett gikk Norge inn i en ganske fredelig periode etter 1030. Dette varte til 1130, da det brøt ut borgerkrig. Denne borgerkrigstiden varte til 1228, da Norge gikk inn i den såkalte storhetstiden som varte til svartedauden kom i 1348–49.
I europeisk historie kalles hele denne perioden fra ca. 1050 til 1350 for høymiddelalderen, og det er ganske vanlig å gjøre det samme i norsk historie. Tiden etter svartedauden kalles av de fleste for senmiddelalderen, både i norsk og europeisk historie. Pesten betydde store sosiale omveltninger. Politisk ble Norge del av en union som på sikt skulle bety tap av norsk suverenitet.
Les original på NDLA →
Seinmiddelalderen i Norge
Et annet særtrekk er at mange europeere ble kritiske til kirkens økonomiske og åndelige makt.
Kirkemakten i Norge gikk likevel en annen vei. Avstanden til kongen og hans styringsapparat var blitt stor etter at tronen flyttet ut av landet. Det var kirken som klarte å holde oppe styringsapparatet både lokalt og sentralt. Kirken overtok på mange måter sentralmakten i Norge.
Blomstring i Bygde-Norge
Samtidig måtte bygdene ordne opp i rettstvister og lokalpolitikk på egen hånd. Bøndene selv sørget for bygdeting. I samarbeid med prestene tok lokalsamfunnene ansvar blant annet for fattigvesenet. I lokalsamfunnene blomstret også folkediktningen.
Det danske skriftspråket ble språket til kongens styringsapparat. Nå vokste avstanden mellom den sentrale og den lokale makten. Men på bygdene ga denne utviklingen større muligheter til selvstyre.
Kalmarunionen
Fra 1389 til 1521 var Norge, Sverige og Danmark under samme kongemakt. Norge var den svakeste parten i fellesskapet, Danmark den sterkeste. Den danske kongen Valdemar Atterdag hadde sørget for at hans ti år gamle datter, Margrete, giftet seg med den norske tronarvingen i 1363. Med dette giftermålet ble Norge innlemmet i det dansk-norske kongefellesskapet.
Margrete hadde politisk talent. Etter mannens og sønnens død sørget hun for fullmakter til å styre i alle de tre landene. Hun lot søsterens barnebarn, Erik av Pommern, bli hyllet som konge både i Sverige, Danmark og Norge. Selve kroningen skjedde i Kalmar i 1397, og unionen blir kalt Kalmarunionen. Denne unionen styrket kongemakten, men svekket Norge som politisk enhet.
Under skiftende regenter varte unionen til 1521. Men opprør blant svensk og dansk adel i 1520 førte til at den danske kong Kristian 2. måtte flykte, og unionen ble oppløst. I Danmark fulgte år med borgerkrigsliknende tilstander i kampen om tronen. Og ikke før i 1905 ble Norge et selvstendig kongedømme igjen.
Norge forsvinner som selvstendig stat
Den styrkede kongemakten i Skandinavia under Kalmarunionen gikk ut over de norske interessene. Kongen ønsket å gi bort norske len til sine lojale danske og nordtyske støttespillere. Det norske riksrådet kjempet for å sikre norske lensherrer. Her ble erkebiskop Olav Engelbrektsson en viktig forsvarer av de norske interessene. Problemet til riksrådet var at kongen ikke tok hensyn til de norske kravene.
I løpet av årene 1536 og 1537 valgte dessuten danskekongen å innføre Luthers protestantisme. Den norske erkebiskopens svar var å forsøke seg på statskupp. Den danske utsendingen, Vincent Lunge, ble drept. Så forskanset Olav Engelbrektsson seg på Steinviksholm i Trondheimsfjorden. Men erkebiskopen tapte kampen mot kongemakten.
All kirkelig jord ble innlemmet i den nye statskirken. Der var kongen overhodet. Alle romersk-katolske institusjoner ble fjernet. I Norge ble det satt inn militær makt for å kvele opposisjonen mot det danske styret og mot protestantismen. Politisk sett hadde Norge sluttet å eksistere som egen stat.
Les original på NDLA →
Kirkemakten i Norge gikk likevel en annen vei. Avstanden til kongen og hans styringsapparat var blitt stor etter at tronen flyttet ut av landet. Det var kirken som klarte å holde oppe styringsapparatet både lokalt og sentralt. Kirken overtok på mange måter sentralmakten i Norge.
Blomstring i Bygde-Norge
Samtidig måtte bygdene ordne opp i rettstvister og lokalpolitikk på egen hånd. Bøndene selv sørget for bygdeting. I samarbeid med prestene tok lokalsamfunnene ansvar blant annet for fattigvesenet. I lokalsamfunnene blomstret også folkediktningen.
Det danske skriftspråket ble språket til kongens styringsapparat. Nå vokste avstanden mellom den sentrale og den lokale makten. Men på bygdene ga denne utviklingen større muligheter til selvstyre.
Kalmarunionen
Fra 1389 til 1521 var Norge, Sverige og Danmark under samme kongemakt. Norge var den svakeste parten i fellesskapet, Danmark den sterkeste. Den danske kongen Valdemar Atterdag hadde sørget for at hans ti år gamle datter, Margrete, giftet seg med den norske tronarvingen i 1363. Med dette giftermålet ble Norge innlemmet i det dansk-norske kongefellesskapet.
Margrete hadde politisk talent. Etter mannens og sønnens død sørget hun for fullmakter til å styre i alle de tre landene. Hun lot søsterens barnebarn, Erik av Pommern, bli hyllet som konge både i Sverige, Danmark og Norge. Selve kroningen skjedde i Kalmar i 1397, og unionen blir kalt Kalmarunionen. Denne unionen styrket kongemakten, men svekket Norge som politisk enhet.
Under skiftende regenter varte unionen til 1521. Men opprør blant svensk og dansk adel i 1520 førte til at den danske kong Kristian 2. måtte flykte, og unionen ble oppløst. I Danmark fulgte år med borgerkrigsliknende tilstander i kampen om tronen. Og ikke før i 1905 ble Norge et selvstendig kongedømme igjen.
Norge forsvinner som selvstendig stat
Den styrkede kongemakten i Skandinavia under Kalmarunionen gikk ut over de norske interessene. Kongen ønsket å gi bort norske len til sine lojale danske og nordtyske støttespillere. Det norske riksrådet kjempet for å sikre norske lensherrer. Her ble erkebiskop Olav Engelbrektsson en viktig forsvarer av de norske interessene. Problemet til riksrådet var at kongen ikke tok hensyn til de norske kravene.
I løpet av årene 1536 og 1537 valgte dessuten danskekongen å innføre Luthers protestantisme. Den norske erkebiskopens svar var å forsøke seg på statskupp. Den danske utsendingen, Vincent Lunge, ble drept. Så forskanset Olav Engelbrektsson seg på Steinviksholm i Trondheimsfjorden. Men erkebiskopen tapte kampen mot kongemakten.
All kirkelig jord ble innlemmet i den nye statskirken. Der var kongen overhodet. Alle romersk-katolske institusjoner ble fjernet. I Norge ble det satt inn militær makt for å kvele opposisjonen mot det danske styret og mot protestantismen. Politisk sett hadde Norge sluttet å eksistere som egen stat.
Les original på NDLA →
Seinmiddelalderen i Norge
Et annet særtrekk er at mange europeere ble kritiske til kirkens økonomiske og åndelige makt.
Kirkemakten i Norge gikk likevel en annen vei. Avstanden til kongen og hans styringsapparat var blitt stor etter at tronen flyttet ut av landet. Det var kirken som klarte å holde oppe styringsapparatet både lokalt og sentralt. Kirken overtok på mange måter sentralmakten i Norge.
Blomstring i Bygde-Norge
Samtidig måtte bygdene ordne opp i rettstvister og lokalpolitikk på egen hånd. Bøndene selv sørget for bygdeting. I samarbeid med prestene tok lokalsamfunnene ansvar blant annet for fattigvesenet. I lokalsamfunnene blomstret også folkediktningen.
Det danske skriftspråket ble språket til kongens styringsapparat. Nå vokste avstanden mellom den sentrale og den lokale makten. Men på bygdene ga denne utviklingen større muligheter til selvstyre.
Kalmarunionen
Fra 1389 til 1521 var Norge, Sverige og Danmark under samme kongemakt. Norge var den svakeste parten i fellesskapet, Danmark den sterkeste. Den danske kongen Valdemar Atterdag hadde sørget for at hans ti år gamle datter, Margrete, giftet seg med den norske tronarvingen i 1363. Med dette giftermålet ble Norge innlemmet i det dansk-norske kongefellesskapet.
Margrete hadde politisk talent. Etter mannens og sønnens død sørget hun for fullmakter til å styre i alle de tre landene. Hun lot søsterens barnebarn, Erik av Pommern, bli hyllet som konge både i Sverige, Danmark og Norge. Selve kroningen skjedde i Kalmar i 1397, og unionen blir kalt Kalmarunionen. Denne unionen styrket kongemakten, men svekket Norge som politisk enhet.
Under skiftende regenter varte unionen til 1521. Men opprør blant svensk og dansk adel i 1520 førte til at den danske kong Kristian 2. måtte flykte, og unionen ble oppløst. I Danmark fulgte år med borgerkrigsliknende tilstander i kampen om tronen. Og ikke før i 1905 ble Norge et selvstendig kongedømme igjen.
Norge forsvinner som selvstendig stat
Den styrkede kongemakten i Skandinavia under Kalmarunionen gikk ut over de norske interessene. Kongen ønsket å gi bort norske len til sine lojale danske og nordtyske støttespillere. Det norske riksrådet kjempet for å sikre norske lensherrer. Her ble erkebiskop Olav Engelbrektsson en viktig forsvarer av de norske interessene. Problemet til riksrådet var at kongen ikke tok hensyn til de norske kravene.
I løpet av årene 1536 og 1537 valgte dessuten danskekongen å innføre Luthers protestantisme. Den norske erkebiskopens svar var å forsøke seg på statskupp. Den danske utsendingen, Vincent Lunge, ble drept. Så forskanset Olav Engelbrektsson seg på Steinviksholm i Trondheimsfjorden. Men erkebiskopen tapte kampen mot kongemakten.
All kirkelig jord ble innlemmet i den nye statskirken. Der var kongen overhodet. Alle romersk-katolske institusjoner ble fjernet. I Norge ble det satt inn militær makt for å kvele opposisjonen mot det danske styret og mot protestantismen. Politisk sett hadde Norge sluttet å eksistere som egen stat.
Les original på NDLA →
Kirkemakten i Norge gikk likevel en annen vei. Avstanden til kongen og hans styringsapparat var blitt stor etter at tronen flyttet ut av landet. Det var kirken som klarte å holde oppe styringsapparatet både lokalt og sentralt. Kirken overtok på mange måter sentralmakten i Norge.
Blomstring i Bygde-Norge
Samtidig måtte bygdene ordne opp i rettstvister og lokalpolitikk på egen hånd. Bøndene selv sørget for bygdeting. I samarbeid med prestene tok lokalsamfunnene ansvar blant annet for fattigvesenet. I lokalsamfunnene blomstret også folkediktningen.
Det danske skriftspråket ble språket til kongens styringsapparat. Nå vokste avstanden mellom den sentrale og den lokale makten. Men på bygdene ga denne utviklingen større muligheter til selvstyre.
Kalmarunionen
Fra 1389 til 1521 var Norge, Sverige og Danmark under samme kongemakt. Norge var den svakeste parten i fellesskapet, Danmark den sterkeste. Den danske kongen Valdemar Atterdag hadde sørget for at hans ti år gamle datter, Margrete, giftet seg med den norske tronarvingen i 1363. Med dette giftermålet ble Norge innlemmet i det dansk-norske kongefellesskapet.
Margrete hadde politisk talent. Etter mannens og sønnens død sørget hun for fullmakter til å styre i alle de tre landene. Hun lot søsterens barnebarn, Erik av Pommern, bli hyllet som konge både i Sverige, Danmark og Norge. Selve kroningen skjedde i Kalmar i 1397, og unionen blir kalt Kalmarunionen. Denne unionen styrket kongemakten, men svekket Norge som politisk enhet.
Under skiftende regenter varte unionen til 1521. Men opprør blant svensk og dansk adel i 1520 førte til at den danske kong Kristian 2. måtte flykte, og unionen ble oppløst. I Danmark fulgte år med borgerkrigsliknende tilstander i kampen om tronen. Og ikke før i 1905 ble Norge et selvstendig kongedømme igjen.
Norge forsvinner som selvstendig stat
Den styrkede kongemakten i Skandinavia under Kalmarunionen gikk ut over de norske interessene. Kongen ønsket å gi bort norske len til sine lojale danske og nordtyske støttespillere. Det norske riksrådet kjempet for å sikre norske lensherrer. Her ble erkebiskop Olav Engelbrektsson en viktig forsvarer av de norske interessene. Problemet til riksrådet var at kongen ikke tok hensyn til de norske kravene.
I løpet av årene 1536 og 1537 valgte dessuten danskekongen å innføre Luthers protestantisme. Den norske erkebiskopens svar var å forsøke seg på statskupp. Den danske utsendingen, Vincent Lunge, ble drept. Så forskanset Olav Engelbrektsson seg på Steinviksholm i Trondheimsfjorden. Men erkebiskopen tapte kampen mot kongemakten.
All kirkelig jord ble innlemmet i den nye statskirken. Der var kongen overhodet. Alle romersk-katolske institusjoner ble fjernet. I Norge ble det satt inn militær makt for å kvele opposisjonen mot det danske styret og mot protestantismen. Politisk sett hadde Norge sluttet å eksistere som egen stat.
Les original på NDLA →
Tidlige samfunn
Elvekulturene i Mesopotamia og Egypt
I Mesopotamia og Egypt var dette spesielt tydelig. Begge disse områdene er elvesletter. Det vil si at landskapet rundt elva er flatt og lavt. Elvesletter kan dermed bli utsatt for oversvømmelser hvis vannstanden i elva stiger mer enn normalt.
Mesopotamia
Mesopotamia er det greske navnet på området mellom elvene Eufrat og Tigris i dagens Irak. Det var her jordbruket oppsto. Området er tørt mye av året, og det var nødvendig å grave kanaler for å sikre nok vann på jordene. Men om høsten gikk elvene over sine bredder, og flommet utover den dyrkede marken. Dermed ble elva både en forutsetning for kulturen som vokste fram, og en trussel mot den. Bøndene som brukte deler av året på å grave kanaler for å lede vann inn på jordene, brukte andre deler av året på å bygge demninger mot flomvannet.
Egypt
Egypt ligger ved Nilens utløp. Også her flommet vann utover elvesletten årlig, og la igjen et slam som det var fruktbart å dyrke i. Nilens oversvømmelser var mer forutsigbare enn Eufrat og Tigris. Derfor var det ikke like stort behov for vanningssystemer og flombeskyttelse i Egypt, som i Mesopotamia. Dessuten var den fruktbare Nildalen omgitt av ørken, hvor det bodde få mennesker. Derfor hadde ikke Egypt det samme behovet for å organisere et forsvar, som de som befolket Mesopotamia.
Det at både jordbruk og annen samfunnsorganisering var mer krevende i Mesopotamia enn i Egypt, kan være årsaker til at samfunnene utviklet seg ulikt.
Gilgamesj og Noas ark
Gamle fortellinger om oversvømmelser, som helteeposet Gilgamesj og bibelens fortelling om Noas Ark, stammer fra dette området. Det er rimelig å anta at de årvisse oversvømmelsene i Eufrat og Tigris er utgangspunkt for disse fortellingene.
Gilgamesj er et sumerisk og babylonsk epos som handler om den legendariske kong Gilgamesj av Uruk. Eposet ble nedskrevet rundt år 2000 f.Kr., omtrent 800 år etter kong Gilgamesj' regjerings-tid. Bare deler av eposet er bevart og ble funnet på leirtavler i ruinbyen Ninive.
Sin-leqi-unninni, en prest som levde i Babylonia omtrent 1400 f.Kr., er forfatteren til den best bevarte versjonen av Gilgamesj-eposet. Han er dermed den eldste episke forfatteren vi kjenner navnet på.
(Barstad & Groth, 2023) og (Franks, 2023)
KilderBarstad, H.M. & Groth, B. (2023, 1. juni). Gilgamesh. I Store norske leksikon. https://snl.no/Gilgamesh
Franks, D. (2023). Sin-Leqi-Unninni, The Epic of Gilgamesh. Abigail Adams Institute. https://www.abigailadamsinstitute.org/sin-leqi-unninni-the-epic-of-gilgamesh
Les original på NDLA →
Mesopotamia
Mesopotamia er det greske navnet på området mellom elvene Eufrat og Tigris i dagens Irak. Det var her jordbruket oppsto. Området er tørt mye av året, og det var nødvendig å grave kanaler for å sikre nok vann på jordene. Men om høsten gikk elvene over sine bredder, og flommet utover den dyrkede marken. Dermed ble elva både en forutsetning for kulturen som vokste fram, og en trussel mot den. Bøndene som brukte deler av året på å grave kanaler for å lede vann inn på jordene, brukte andre deler av året på å bygge demninger mot flomvannet.
Egypt
Egypt ligger ved Nilens utløp. Også her flommet vann utover elvesletten årlig, og la igjen et slam som det var fruktbart å dyrke i. Nilens oversvømmelser var mer forutsigbare enn Eufrat og Tigris. Derfor var det ikke like stort behov for vanningssystemer og flombeskyttelse i Egypt, som i Mesopotamia. Dessuten var den fruktbare Nildalen omgitt av ørken, hvor det bodde få mennesker. Derfor hadde ikke Egypt det samme behovet for å organisere et forsvar, som de som befolket Mesopotamia.
Det at både jordbruk og annen samfunnsorganisering var mer krevende i Mesopotamia enn i Egypt, kan være årsaker til at samfunnene utviklet seg ulikt.
Gilgamesj og Noas ark
Gamle fortellinger om oversvømmelser, som helteeposet Gilgamesj og bibelens fortelling om Noas Ark, stammer fra dette området. Det er rimelig å anta at de årvisse oversvømmelsene i Eufrat og Tigris er utgangspunkt for disse fortellingene.
Gilgamesj er et sumerisk og babylonsk epos som handler om den legendariske kong Gilgamesj av Uruk. Eposet ble nedskrevet rundt år 2000 f.Kr., omtrent 800 år etter kong Gilgamesj' regjerings-tid. Bare deler av eposet er bevart og ble funnet på leirtavler i ruinbyen Ninive.
Sin-leqi-unninni, en prest som levde i Babylonia omtrent 1400 f.Kr., er forfatteren til den best bevarte versjonen av Gilgamesj-eposet. Han er dermed den eldste episke forfatteren vi kjenner navnet på.
(Barstad & Groth, 2023) og (Franks, 2023)
KilderBarstad, H.M. & Groth, B. (2023, 1. juni). Gilgamesh. I Store norske leksikon. https://snl.no/Gilgamesh
Franks, D. (2023). Sin-Leqi-Unninni, The Epic of Gilgamesh. Abigail Adams Institute. https://www.abigailadamsinstitute.org/sin-leqi-unninni-the-epic-of-gilgamesh
Les original på NDLA →
Elvekulturene i Mesopotamia og Egypt
I Mesopotamia og Egypt var dette spesielt tydelig. Begge disse områdene er elvesletter. Det vil si at landskapet rundt elva er flatt og lavt. Elvesletter kan dermed bli utsatt for oversvømmelser hvis vannstanden i elva stiger mer enn normalt.
Mesopotamia
Mesopotamia er det greske navnet på området mellom elvene Eufrat og Tigris i dagens Irak. Det var her jordbruket oppsto. Området er tørt mye av året, og det var nødvendig å grave kanaler for å sikre nok vann på jordene. Men om høsten gikk elvene over sine bredder, og flommet utover den dyrkede marken. Dermed ble elva både en forutsetning for kulturen som vokste fram, og en trussel mot den. Bøndene som brukte deler av året på å grave kanaler for å lede vann inn på jordene, brukte andre deler av året på å bygge demninger mot flomvannet.
Egypt
Egypt ligger ved Nilens utløp. Også her flommet vann utover elvesletten årlig, og la igjen et slam som det var fruktbart å dyrke i. Nilens oversvømmelser var mer forutsigbare enn Eufrat og Tigris. Derfor var det ikke like stort behov for vanningssystemer og flombeskyttelse i Egypt, som i Mesopotamia. Dessuten var den fruktbare Nildalen omgitt av ørken, hvor det bodde få mennesker. Derfor hadde ikke Egypt det samme behovet for å organisere et forsvar, som de som befolket Mesopotamia.
Det at både jordbruk og annen samfunnsorganisering var mer krevende i Mesopotamia enn i Egypt, kan være årsaker til at samfunnene utviklet seg ulikt.
Gilgamesj og Noas ark
Gamle fortellinger om oversvømmelser, som helteeposet Gilgamesj og bibelens fortelling om Noas Ark, stammer fra dette området. Det er rimelig å anta at de årvisse oversvømmelsene i Eufrat og Tigris er utgangspunkt for disse fortellingene.
Gilgamesj er et sumerisk og babylonsk epos som handler om den legendariske kong Gilgamesj av Uruk. Eposet ble nedskrevet rundt år 2000 f.Kr., omtrent 800 år etter kong Gilgamesj' regjerings-tid. Bare deler av eposet er bevart og ble funnet på leirtavler i ruinbyen Ninive.
Sin-leqi-unninni, en prest som levde i Babylonia omtrent 1400 f.Kr., er forfatteren til den best bevarte versjonen av Gilgamesj-eposet. Han er dermed den eldste episke forfatteren vi kjenner navnet på.
(Barstad & Groth, 2023) og (Franks, 2023)
KilderBarstad, H.M. & Groth, B. (2023, 1. juni). Gilgamesh. I Store norske leksikon. https://snl.no/Gilgamesh
Franks, D. (2023). Sin-Leqi-Unninni, The Epic of Gilgamesh. Abigail Adams Institute. https://www.abigailadamsinstitute.org/sin-leqi-unninni-the-epic-of-gilgamesh
Les original på NDLA →
Mesopotamia
Mesopotamia er det greske navnet på området mellom elvene Eufrat og Tigris i dagens Irak. Det var her jordbruket oppsto. Området er tørt mye av året, og det var nødvendig å grave kanaler for å sikre nok vann på jordene. Men om høsten gikk elvene over sine bredder, og flommet utover den dyrkede marken. Dermed ble elva både en forutsetning for kulturen som vokste fram, og en trussel mot den. Bøndene som brukte deler av året på å grave kanaler for å lede vann inn på jordene, brukte andre deler av året på å bygge demninger mot flomvannet.
Egypt
Egypt ligger ved Nilens utløp. Også her flommet vann utover elvesletten årlig, og la igjen et slam som det var fruktbart å dyrke i. Nilens oversvømmelser var mer forutsigbare enn Eufrat og Tigris. Derfor var det ikke like stort behov for vanningssystemer og flombeskyttelse i Egypt, som i Mesopotamia. Dessuten var den fruktbare Nildalen omgitt av ørken, hvor det bodde få mennesker. Derfor hadde ikke Egypt det samme behovet for å organisere et forsvar, som de som befolket Mesopotamia.
Det at både jordbruk og annen samfunnsorganisering var mer krevende i Mesopotamia enn i Egypt, kan være årsaker til at samfunnene utviklet seg ulikt.
Gilgamesj og Noas ark
Gamle fortellinger om oversvømmelser, som helteeposet Gilgamesj og bibelens fortelling om Noas Ark, stammer fra dette området. Det er rimelig å anta at de årvisse oversvømmelsene i Eufrat og Tigris er utgangspunkt for disse fortellingene.
Gilgamesj er et sumerisk og babylonsk epos som handler om den legendariske kong Gilgamesj av Uruk. Eposet ble nedskrevet rundt år 2000 f.Kr., omtrent 800 år etter kong Gilgamesj' regjerings-tid. Bare deler av eposet er bevart og ble funnet på leirtavler i ruinbyen Ninive.
Sin-leqi-unninni, en prest som levde i Babylonia omtrent 1400 f.Kr., er forfatteren til den best bevarte versjonen av Gilgamesj-eposet. Han er dermed den eldste episke forfatteren vi kjenner navnet på.
(Barstad & Groth, 2023) og (Franks, 2023)
KilderBarstad, H.M. & Groth, B. (2023, 1. juni). Gilgamesh. I Store norske leksikon. https://snl.no/Gilgamesh
Franks, D. (2023). Sin-Leqi-Unninni, The Epic of Gilgamesh. Abigail Adams Institute. https://www.abigailadamsinstitute.org/sin-leqi-unninni-the-epic-of-gilgamesh
Les original på NDLA →
Fra organisert jordbruk til sivilisasjon i Mesopotamia og Egypt
Sumererne
De første som utviklet en sivilisasjon i Mesopotamia var sumererne. Siden elveslettene i Mesopotamia ikke hadde noen naturlig beskyttelse, bygde de byer med bymurer for å kunne forsvare seg mot fiender. De sumeriske bystatene Ur og Uruk ble grunnlagt på denne tiden.
I bystatene ble det utviklet ny teknologi og vitenskap, for å forstå og løse utfordringene samfunnet sto overfor. Sumererne forsket på astronomi for bedre å kunne forutsi flommer og andre naturfenomener. De utviklet nye metallegeringer til våpen og redskaper i jordbruket. Og sumerernes Mesopotamia var et av stedene hvor de fant opp hjulet.
Skriftspråk
Det var også sumererne som utviklet det første kjente skriftspråk. Det besto av bilder som ble risset inn på leirtavler. Bevarte leirtavler viser at skriften hadde ulike funksjoner: Den ble brukt for å holde orden på handelsavtaler, varelister og skatteinnkreving. Det ble også laget kalendere som skulle forutsi flommer, og myter og historier ble skrevet ned. Skrivekunsten bidro til å effektivisere administrasjonen av byene, men også til å konsolidere makten, siden det var få som behersket denne kunsten.
Tenk over
Vårt språk er alfabetisk. Vi bruker bokstaver som har en bestemt lyd, og ved å sette dem sammen skapes ord. Sumererne brukte bildespråk - hvilke andre, av dagens språk, er bildespråk?
Den egyptiske sivilisasjon
Den egyptiske sivilisasjon vokste frem under andre forutsetninger enn den sumeriske. Egypt var omgitt av ugjestmild ørken, og fraværet av trusler fra naboer, gjorde at de lenge slapp å holde seg med noen hær. Frakt av varer og mennesker på elva, gjorde det lett å drive handel og administrasjon av riket, og store gullforekomster gjorde at Egypt tiltrakk seg handelsmenn, både fra Mesopotamia og andre steder. Disse faktorene gjorde Egypt til et rikt og sentralisert land.
I likhet med sumererne, var egypterne opptatt av å holde seg inne med gudene. Landets hersker, Farao, var selv en gud. Han hadde det guddommelige ansvaret for at Nilen flommet over hvert år, og når jordene sto under vann jobbet bøndene med å bygge pyramiden Farao skulle flytte inn i etter sin død. Mens sumerernes sivilisasjon gikk under som følge av invasjon utenfra, var det en økende misnøye med den dyre dødskulten som gjorde at Faraoenes maktmonopol opphørte, og Egypts storhetstid etter hvert gikk mot slutten.
Les original på NDLA →
De første som utviklet en sivilisasjon i Mesopotamia var sumererne. Siden elveslettene i Mesopotamia ikke hadde noen naturlig beskyttelse, bygde de byer med bymurer for å kunne forsvare seg mot fiender. De sumeriske bystatene Ur og Uruk ble grunnlagt på denne tiden.
I bystatene ble det utviklet ny teknologi og vitenskap, for å forstå og løse utfordringene samfunnet sto overfor. Sumererne forsket på astronomi for bedre å kunne forutsi flommer og andre naturfenomener. De utviklet nye metallegeringer til våpen og redskaper i jordbruket. Og sumerernes Mesopotamia var et av stedene hvor de fant opp hjulet.
Skriftspråk
Det var også sumererne som utviklet det første kjente skriftspråk. Det besto av bilder som ble risset inn på leirtavler. Bevarte leirtavler viser at skriften hadde ulike funksjoner: Den ble brukt for å holde orden på handelsavtaler, varelister og skatteinnkreving. Det ble også laget kalendere som skulle forutsi flommer, og myter og historier ble skrevet ned. Skrivekunsten bidro til å effektivisere administrasjonen av byene, men også til å konsolidere makten, siden det var få som behersket denne kunsten.
Tenk over
Vårt språk er alfabetisk. Vi bruker bokstaver som har en bestemt lyd, og ved å sette dem sammen skapes ord. Sumererne brukte bildespråk - hvilke andre, av dagens språk, er bildespråk?
Den egyptiske sivilisasjon
Den egyptiske sivilisasjon vokste frem under andre forutsetninger enn den sumeriske. Egypt var omgitt av ugjestmild ørken, og fraværet av trusler fra naboer, gjorde at de lenge slapp å holde seg med noen hær. Frakt av varer og mennesker på elva, gjorde det lett å drive handel og administrasjon av riket, og store gullforekomster gjorde at Egypt tiltrakk seg handelsmenn, både fra Mesopotamia og andre steder. Disse faktorene gjorde Egypt til et rikt og sentralisert land.
I likhet med sumererne, var egypterne opptatt av å holde seg inne med gudene. Landets hersker, Farao, var selv en gud. Han hadde det guddommelige ansvaret for at Nilen flommet over hvert år, og når jordene sto under vann jobbet bøndene med å bygge pyramiden Farao skulle flytte inn i etter sin død. Mens sumerernes sivilisasjon gikk under som følge av invasjon utenfra, var det en økende misnøye med den dyre dødskulten som gjorde at Faraoenes maktmonopol opphørte, og Egypts storhetstid etter hvert gikk mot slutten.
Les original på NDLA →
Fra organisert jordbruk til sivilisasjon i Mesopotamia og Egypt
Sumererne
De første som utviklet en sivilisasjon i Mesopotamia var sumererne. Siden elveslettene i Mesopotamia ikke hadde noen naturlig beskyttelse, bygde de byer med bymurer for å kunne forsvare seg mot fiender. De sumeriske bystatene Ur og Uruk ble grunnlagt på denne tiden.
I bystatene ble det utviklet ny teknologi og vitenskap, for å forstå og løse utfordringene samfunnet sto overfor. Sumererne forsket på astronomi for bedre å kunne forutsi flommer og andre naturfenomener. De utviklet nye metallegeringer til våpen og redskaper i jordbruket. Og sumerernes Mesopotamia var et av stedene hvor de fant opp hjulet.
Skriftspråk
Det var også sumererne som utviklet det første kjente skriftspråk. Det besto av bilder som ble risset inn på leirtavler. Bevarte leirtavler viser at skriften hadde ulike funksjoner: Den ble brukt for å holde orden på handelsavtaler, varelister og skatteinnkreving. Det ble også laget kalendere som skulle forutsi flommer, og myter og historier ble skrevet ned. Skrivekunsten bidro til å effektivisere administrasjonen av byene, men også til å konsolidere makten, siden det var få som behersket denne kunsten.
Tenk over
Vårt språk er alfabetisk. Vi bruker bokstaver som har en bestemt lyd, og ved å sette dem sammen skapes ord. Sumererne brukte bildespråk - hvilke andre, av dagens språk, er bildespråk?
Den egyptiske sivilisasjon
Den egyptiske sivilisasjon vokste frem under andre forutsetninger enn den sumeriske. Egypt var omgitt av ugjestmild ørken, og fraværet av trusler fra naboer, gjorde at de lenge slapp å holde seg med noen hær. Frakt av varer og mennesker på elva, gjorde det lett å drive handel og administrasjon av riket, og store gullforekomster gjorde at Egypt tiltrakk seg handelsmenn, både fra Mesopotamia og andre steder. Disse faktorene gjorde Egypt til et rikt og sentralisert land.
I likhet med sumererne, var egypterne opptatt av å holde seg inne med gudene. Landets hersker, Farao, var selv en gud. Han hadde det guddommelige ansvaret for at Nilen flommet over hvert år, og når jordene sto under vann jobbet bøndene med å bygge pyramiden Farao skulle flytte inn i etter sin død. Mens sumerernes sivilisasjon gikk under som følge av invasjon utenfra, var det en økende misnøye med den dyre dødskulten som gjorde at Faraoenes maktmonopol opphørte, og Egypts storhetstid etter hvert gikk mot slutten.
Les original på NDLA →
De første som utviklet en sivilisasjon i Mesopotamia var sumererne. Siden elveslettene i Mesopotamia ikke hadde noen naturlig beskyttelse, bygde de byer med bymurer for å kunne forsvare seg mot fiender. De sumeriske bystatene Ur og Uruk ble grunnlagt på denne tiden.
I bystatene ble det utviklet ny teknologi og vitenskap, for å forstå og løse utfordringene samfunnet sto overfor. Sumererne forsket på astronomi for bedre å kunne forutsi flommer og andre naturfenomener. De utviklet nye metallegeringer til våpen og redskaper i jordbruket. Og sumerernes Mesopotamia var et av stedene hvor de fant opp hjulet.
Skriftspråk
Det var også sumererne som utviklet det første kjente skriftspråk. Det besto av bilder som ble risset inn på leirtavler. Bevarte leirtavler viser at skriften hadde ulike funksjoner: Den ble brukt for å holde orden på handelsavtaler, varelister og skatteinnkreving. Det ble også laget kalendere som skulle forutsi flommer, og myter og historier ble skrevet ned. Skrivekunsten bidro til å effektivisere administrasjonen av byene, men også til å konsolidere makten, siden det var få som behersket denne kunsten.
Tenk over
Vårt språk er alfabetisk. Vi bruker bokstaver som har en bestemt lyd, og ved å sette dem sammen skapes ord. Sumererne brukte bildespråk - hvilke andre, av dagens språk, er bildespråk?
Den egyptiske sivilisasjon
Den egyptiske sivilisasjon vokste frem under andre forutsetninger enn den sumeriske. Egypt var omgitt av ugjestmild ørken, og fraværet av trusler fra naboer, gjorde at de lenge slapp å holde seg med noen hær. Frakt av varer og mennesker på elva, gjorde det lett å drive handel og administrasjon av riket, og store gullforekomster gjorde at Egypt tiltrakk seg handelsmenn, både fra Mesopotamia og andre steder. Disse faktorene gjorde Egypt til et rikt og sentralisert land.
I likhet med sumererne, var egypterne opptatt av å holde seg inne med gudene. Landets hersker, Farao, var selv en gud. Han hadde det guddommelige ansvaret for at Nilen flommet over hvert år, og når jordene sto under vann jobbet bøndene med å bygge pyramiden Farao skulle flytte inn i etter sin død. Mens sumerernes sivilisasjon gikk under som følge av invasjon utenfra, var det en økende misnøye med den dyre dødskulten som gjorde at Faraoenes maktmonopol opphørte, og Egypts storhetstid etter hvert gikk mot slutten.
Les original på NDLA →
Oversikt: Tidlige samfunn
Når vi snakker om tidlige samfunn, tenker vi på hvordan mennesker levde for tre, fire eller fem tusen år siden, og helt tilbake til opprinnelsen til det moderne mennesket for nærmere 200 000 år siden. Mesteparten av denne tiden har mennesket levd som jegere og sankere. Noen steder har mennesker bosatt seg mer fast, begynt å dyrke jorda og dannet jordbrukssamfunn. Noen av disse samfunnene har igjen utviklet seg til mer avanserte samfunn med skriftspråk, arbeidsdeling, rettssystem og statsdannelser, og blitt såkalte sivilisasjoner.
Det er viktig å være klar over at jegere og sankere, jordbrukssamfunn og sivilisasjoner ikke må oppfattes som epoker i verdenshistorien med en begynnelse og slutt. Dette er bare ulike måter å organisere samfunn på. Det finnes fremdeles jeger- og sankersamfunn, jordbrukssamfunn og samfunn som går over til å bli sivilisasjoner. Jordbrukssamfunn og sivilisasjoner har oppstått uavhengig av hverandre på forskjellige steder i verden til forskjellige tider.
Les original på NDLA →
Det er viktig å være klar over at jegere og sankere, jordbrukssamfunn og sivilisasjoner ikke må oppfattes som epoker i verdenshistorien med en begynnelse og slutt. Dette er bare ulike måter å organisere samfunn på. Det finnes fremdeles jeger- og sankersamfunn, jordbrukssamfunn og samfunn som går over til å bli sivilisasjoner. Jordbrukssamfunn og sivilisasjoner har oppstått uavhengig av hverandre på forskjellige steder i verden til forskjellige tider.
Les original på NDLA →
Oversikt: Tidlige samfunn
Når vi snakker om tidlige samfunn, tenker vi på hvordan mennesker levde for tre, fire eller fem tusen år siden, og helt tilbake til opprinnelsen til det moderne mennesket for nærmere 200 000 år siden. Mesteparten av denne tiden har mennesket levd som jegere og sankere. Noen steder har mennesker bosatt seg mer fast, begynt å dyrke jorda og dannet jordbrukssamfunn. Noen av disse samfunnene har igjen utviklet seg til mer avanserte samfunn med skriftspråk, arbeidsdeling, rettssystem og statsdannelser, og blitt såkalte sivilisasjoner.
Det er viktig å være klar over at jegere og sankere, jordbrukssamfunn og sivilisasjoner ikke må oppfattes som epoker i verdenshistorien med en begynnelse og slutt. Dette er bare ulike måter å organisere samfunn på. Det finnes fremdeles jeger- og sankersamfunn, jordbrukssamfunn og samfunn som går over til å bli sivilisasjoner. Jordbrukssamfunn og sivilisasjoner har oppstått uavhengig av hverandre på forskjellige steder i verden til forskjellige tider.
Les original på NDLA →
Det er viktig å være klar over at jegere og sankere, jordbrukssamfunn og sivilisasjoner ikke må oppfattes som epoker i verdenshistorien med en begynnelse og slutt. Dette er bare ulike måter å organisere samfunn på. Det finnes fremdeles jeger- og sankersamfunn, jordbrukssamfunn og samfunn som går over til å bli sivilisasjoner. Jordbrukssamfunn og sivilisasjoner har oppstått uavhengig av hverandre på forskjellige steder i verden til forskjellige tider.
Les original på NDLA →
Stein, bronse og jern
Steinalderen, bronsealderen og jernalderen
Fra den tidligste tida vi har spor fra, finner vi nesten bare redskaper av stein. Men det er ikke derfor det heter steinalderen. I steinalderen, som varte i mange tusen år, fra cirka 10 000 f.Kr. til cirka 1800 f.Kr., laget mennesker verktøy av stein. Det som er igjen, viser at de laget skarpe verktøy ved bruk av en den gang avansert teknologi. Selv om det er stein som er bevart, vet vi at de også laget ting av tre, bein, bark, skinn med mer.
Da menneskene lærte kunsten å bearbeide og bruke metall, ble flere og finere ting bevart. Det første metallet som fikk betydning, var bronse. Arkeologene har funnet metallobjekter som er omtrent 5000 år gamle. I Norge er det ikke mange rester av bronse fra bronsealderen, men til gjengjeld er det mange plasser med spor etter bronsestøping. Vi regner bronsealderen i Norge fra cirka 1800 f.Kr. til cirka 500 f.Kr.
Senere lærte menneskene å støpe redskaper og våpen av jern. Denne tida kaller vi jernalderen. Vi deler gjerne perioden opp i eldre og yngre jernalder. Fra yngre jernalder har vi mange funn fordi gravskikken endret seg. Folk fra store gårder fikk nå gjerne smykker og annet utstyr med seg i grava.
Med inndelingen i steinalder, bronsealder og jernalder følger også en tendens til å fokusere på teknologi når vi forteller historien. Kanskje er ikke det viktigste med steinalderen at folk brukte steinredskaper? Kanskje ville det være mer interessant å undersøke kosthold eller sosiale relasjoner eller religiøse forestillinger? Forskere interesserer seg for alle disse spørsmålene. Men sporene de har å bygge sin forståelse av dette på, er altså i hovedsak laget av stein.
Arkeologer versus historikere
De som er eksperter på å fortolke fortida på grunnlag av ting de finner i jorda, kalles arkeologer. De støtter seg på mange andre fagfelt i arbeidet sitt. For eksempel vil geologer kunne bidra med ekspertise om steinarters opprinnelse og egenskaper, zoologer vil kunne analysere beinrester fra dyr, og botanikere kan kjenne igjen frø og pollen fra ulike planter. Men arkeologen er fortidshistorikeren som setter sammen hvert enkelt funn til et bilde av hvordan mennesker levde i fortida.
Historikeren jobber først og fremst med tekst, og har dermed en begrenset rolle i forskningen på forhistorisk tid. Selv om skrift ble oppfunnet mange tusen år før Kristus, slik at det finnes noe skriftlig materiale også i forhistorisk tid (for eksempel Hammurabis lover eller egyptiske hieroglyfer), tar hoveddelen av historikerens arbeid til når det blir flere skriftlige kilder å arbeide med.
Kilder
Glørstad, H. (2023, 21. november). Håndverk og teknologi. Norgeshistorie.no. https://www.norgeshistorie.no/eldre-steinalder/0106-handverk-og-teknologi.html
Melheim, L. (2024, 30. oktober). Det første metallet. Norgeshistorie.no. https://www.norgeshistorie.no/bronsealder/0307-det-forste-metallet.html
Solberg, B. (2024, 21. november). Jernalderen i Norge. I Store norske leksikon. https://snl.no/Jernalderen_i_Norge
Les original på NDLA →
Fra den tidligste tida vi har spor fra, finner vi nesten bare redskaper av stein. Men det er ikke derfor det heter steinalderen. I steinalderen, som varte i mange tusen år, fra cirka 10 000 f.Kr. til cirka 1800 f.Kr., laget mennesker verktøy av stein. Det som er igjen, viser at de laget skarpe verktøy ved bruk av en den gang avansert teknologi. Selv om det er stein som er bevart, vet vi at de også laget ting av tre, bein, bark, skinn med mer.
Da menneskene lærte kunsten å bearbeide og bruke metall, ble flere og finere ting bevart. Det første metallet som fikk betydning, var bronse. Arkeologene har funnet metallobjekter som er omtrent 5000 år gamle. I Norge er det ikke mange rester av bronse fra bronsealderen, men til gjengjeld er det mange plasser med spor etter bronsestøping. Vi regner bronsealderen i Norge fra cirka 1800 f.Kr. til cirka 500 f.Kr.
Senere lærte menneskene å støpe redskaper og våpen av jern. Denne tida kaller vi jernalderen. Vi deler gjerne perioden opp i eldre og yngre jernalder. Fra yngre jernalder har vi mange funn fordi gravskikken endret seg. Folk fra store gårder fikk nå gjerne smykker og annet utstyr med seg i grava.
Med inndelingen i steinalder, bronsealder og jernalder følger også en tendens til å fokusere på teknologi når vi forteller historien. Kanskje er ikke det viktigste med steinalderen at folk brukte steinredskaper? Kanskje ville det være mer interessant å undersøke kosthold eller sosiale relasjoner eller religiøse forestillinger? Forskere interesserer seg for alle disse spørsmålene. Men sporene de har å bygge sin forståelse av dette på, er altså i hovedsak laget av stein.
Arkeologer versus historikere
De som er eksperter på å fortolke fortida på grunnlag av ting de finner i jorda, kalles arkeologer. De støtter seg på mange andre fagfelt i arbeidet sitt. For eksempel vil geologer kunne bidra med ekspertise om steinarters opprinnelse og egenskaper, zoologer vil kunne analysere beinrester fra dyr, og botanikere kan kjenne igjen frø og pollen fra ulike planter. Men arkeologen er fortidshistorikeren som setter sammen hvert enkelt funn til et bilde av hvordan mennesker levde i fortida.
Historikeren jobber først og fremst med tekst, og har dermed en begrenset rolle i forskningen på forhistorisk tid. Selv om skrift ble oppfunnet mange tusen år før Kristus, slik at det finnes noe skriftlig materiale også i forhistorisk tid (for eksempel Hammurabis lover eller egyptiske hieroglyfer), tar hoveddelen av historikerens arbeid til når det blir flere skriftlige kilder å arbeide med.
Kilder
Glørstad, H. (2023, 21. november). Håndverk og teknologi. Norgeshistorie.no. https://www.norgeshistorie.no/eldre-steinalder/0106-handverk-og-teknologi.html
Melheim, L. (2024, 30. oktober). Det første metallet. Norgeshistorie.no. https://www.norgeshistorie.no/bronsealder/0307-det-forste-metallet.html
Solberg, B. (2024, 21. november). Jernalderen i Norge. I Store norske leksikon. https://snl.no/Jernalderen_i_Norge
Les original på NDLA →
Stein, bronse og jern
Steinalderen, bronsealderen og jernalderen
Fra den tidligste tida vi har spor fra, finner vi nesten bare redskaper av stein. Men det er ikke derfor det heter steinalderen. I steinalderen, som varte i mange tusen år, fra cirka 10 000 f.Kr. til cirka 1800 f.Kr., laget mennesker verktøy av stein. Det som er igjen, viser at de laget skarpe verktøy ved bruk av en den gang avansert teknologi. Selv om det er stein som er bevart, vet vi at de også laget ting av tre, bein, bark, skinn med mer.
Da menneskene lærte kunsten å bearbeide og bruke metall, ble flere og finere ting bevart. Det første metallet som fikk betydning, var bronse. Arkeologene har funnet metallobjekter som er omtrent 5000 år gamle. I Norge er det ikke mange rester av bronse fra bronsealderen, men til gjengjeld er det mange plasser med spor etter bronsestøping. Vi regner bronsealderen i Norge fra cirka 1800 f.Kr. til cirka 500 f.Kr.
Senere lærte menneskene å støpe redskaper og våpen av jern. Denne tida kaller vi jernalderen. Vi deler gjerne perioden opp i eldre og yngre jernalder. Fra yngre jernalder har vi mange funn fordi gravskikken endret seg. Folk fra store gårder fikk nå gjerne smykker og annet utstyr med seg i grava.
Med inndelingen i steinalder, bronsealder og jernalder følger også en tendens til å fokusere på teknologi når vi forteller historien. Kanskje er ikke det viktigste med steinalderen at folk brukte steinredskaper? Kanskje ville det være mer interessant å undersøke kosthold eller sosiale relasjoner eller religiøse forestillinger? Forskere interesserer seg for alle disse spørsmålene. Men sporene de har å bygge sin forståelse av dette på, er altså i hovedsak laget av stein.
Arkeologer versus historikere
De som er eksperter på å fortolke fortida på grunnlag av ting de finner i jorda, kalles arkeologer. De støtter seg på mange andre fagfelt i arbeidet sitt. For eksempel vil geologer kunne bidra med ekspertise om steinarters opprinnelse og egenskaper, zoologer vil kunne analysere beinrester fra dyr, og botanikere kan kjenne igjen frø og pollen fra ulike planter. Men arkeologen er fortidshistorikeren som setter sammen hvert enkelt funn til et bilde av hvordan mennesker levde i fortida.
Historikeren jobber først og fremst med tekst, og har dermed en begrenset rolle i forskningen på forhistorisk tid. Selv om skrift ble oppfunnet mange tusen år før Kristus, slik at det finnes noe skriftlig materiale også i forhistorisk tid (for eksempel Hammurabis lover eller egyptiske hieroglyfer), tar hoveddelen av historikerens arbeid til når det blir flere skriftlige kilder å arbeide med.
Kilder
Glørstad, H. (2023, 21. november). Håndverk og teknologi. Norgeshistorie.no. https://www.norgeshistorie.no/eldre-steinalder/0106-handverk-og-teknologi.html
Melheim, L. (2024, 30. oktober). Det første metallet. Norgeshistorie.no. https://www.norgeshistorie.no/bronsealder/0307-det-forste-metallet.html
Solberg, B. (2024, 21. november). Jernalderen i Norge. I Store norske leksikon. https://snl.no/Jernalderen_i_Norge
Les original på NDLA →
Fra den tidligste tida vi har spor fra, finner vi nesten bare redskaper av stein. Men det er ikke derfor det heter steinalderen. I steinalderen, som varte i mange tusen år, fra cirka 10 000 f.Kr. til cirka 1800 f.Kr., laget mennesker verktøy av stein. Det som er igjen, viser at de laget skarpe verktøy ved bruk av en den gang avansert teknologi. Selv om det er stein som er bevart, vet vi at de også laget ting av tre, bein, bark, skinn med mer.
Da menneskene lærte kunsten å bearbeide og bruke metall, ble flere og finere ting bevart. Det første metallet som fikk betydning, var bronse. Arkeologene har funnet metallobjekter som er omtrent 5000 år gamle. I Norge er det ikke mange rester av bronse fra bronsealderen, men til gjengjeld er det mange plasser med spor etter bronsestøping. Vi regner bronsealderen i Norge fra cirka 1800 f.Kr. til cirka 500 f.Kr.
Senere lærte menneskene å støpe redskaper og våpen av jern. Denne tida kaller vi jernalderen. Vi deler gjerne perioden opp i eldre og yngre jernalder. Fra yngre jernalder har vi mange funn fordi gravskikken endret seg. Folk fra store gårder fikk nå gjerne smykker og annet utstyr med seg i grava.
Med inndelingen i steinalder, bronsealder og jernalder følger også en tendens til å fokusere på teknologi når vi forteller historien. Kanskje er ikke det viktigste med steinalderen at folk brukte steinredskaper? Kanskje ville det være mer interessant å undersøke kosthold eller sosiale relasjoner eller religiøse forestillinger? Forskere interesserer seg for alle disse spørsmålene. Men sporene de har å bygge sin forståelse av dette på, er altså i hovedsak laget av stein.
Arkeologer versus historikere
De som er eksperter på å fortolke fortida på grunnlag av ting de finner i jorda, kalles arkeologer. De støtter seg på mange andre fagfelt i arbeidet sitt. For eksempel vil geologer kunne bidra med ekspertise om steinarters opprinnelse og egenskaper, zoologer vil kunne analysere beinrester fra dyr, og botanikere kan kjenne igjen frø og pollen fra ulike planter. Men arkeologen er fortidshistorikeren som setter sammen hvert enkelt funn til et bilde av hvordan mennesker levde i fortida.
Historikeren jobber først og fremst med tekst, og har dermed en begrenset rolle i forskningen på forhistorisk tid. Selv om skrift ble oppfunnet mange tusen år før Kristus, slik at det finnes noe skriftlig materiale også i forhistorisk tid (for eksempel Hammurabis lover eller egyptiske hieroglyfer), tar hoveddelen av historikerens arbeid til når det blir flere skriftlige kilder å arbeide med.
Kilder
Glørstad, H. (2023, 21. november). Håndverk og teknologi. Norgeshistorie.no. https://www.norgeshistorie.no/eldre-steinalder/0106-handverk-og-teknologi.html
Melheim, L. (2024, 30. oktober). Det første metallet. Norgeshistorie.no. https://www.norgeshistorie.no/bronsealder/0307-det-forste-metallet.html
Solberg, B. (2024, 21. november). Jernalderen i Norge. I Store norske leksikon. https://snl.no/Jernalderen_i_Norge
Les original på NDLA →
Tidlige sivilisasjoner
I jeger og samlersamfunnene var de fleste på flyttefot i perioder. De kunne ikke eie mer enn det var praktisk å bære med seg. De planla antakelig bare for den nærmeste framtid og la i liten grad opp forråd. I jordbrukssamfunnet ble det for første gang praktisk å eie mer. Vi kan regne med at det tidlig ble utviklet metoder for lagring og konservering av mat, og det ble nødvendig å komme fram til lover og regler for å sikre eiendom, og for å bestemme hvordan den enkelte skulle skatte til fellesskapet.
Sivilisasjoner
For 5500-3500 år siden utviklet det seg avanserte samfunn i ulike deler av verden. De eldste var i Mesopotamia og Egypt (5500-5000 år siden). Noe yngre er sivilisasjonene i Indusdalen (4500 år) og Kina (4000 år). Alle disse kalles for elvekulturer. De lå på sletteland langs store elver, og vannet la grunnlaget for produksjonsoverskuddet, som igjen gjorde den avanserte samfunnsutviklingen mulig gjennom avanserte kanal- og irrigasjonssystemer.
Spesialisering
Det var i de tidlige sivilisasjonene at vi først fikk yrkesgrupper som ulike håndverkere, handelsmenn, krigere og prester. Religionen ble et grunnlag for maktutøvelse, og presteskapet ble ofte også et politisk lederskap. Konger hevdet slektskap eller nær forbindelse med gudene som legitimering for sitt styre, og offentlige ritualer og overdådige templer fungerte som lim i samfunnet.
Spesialiseringen og næringsvirksomheten førte etter hvert til en sosial lagdeling. De som klarte å tilegne seg deler av produksjonsoverskuddet, ble rike. Det store flertallet gjorde ikke det. De fortsatte å overleve - slik mennesker alltid har gjort, men nå i et samfunn der noen var langt rikere enn dem selv. Slik bygde det seg raskt opp en enorm avstand mellom en styrende elite og det store flertallet av fattige bønder.
Religion
I samfunn hvor alles overlevelse var så avhengig av jordbruksproduksjonen, fikk religionsutøvelsen sterkt preg av fruktbarhetskult. Gudekongen var en ambassadør blant høyere makter, og sørget for at kornhøsten var god. I uår var det gjerne kongen og presteskapet som måtte stå til svars for den dårlige avlingen.
Les original på NDLA →
Sivilisasjoner
For 5500-3500 år siden utviklet det seg avanserte samfunn i ulike deler av verden. De eldste var i Mesopotamia og Egypt (5500-5000 år siden). Noe yngre er sivilisasjonene i Indusdalen (4500 år) og Kina (4000 år). Alle disse kalles for elvekulturer. De lå på sletteland langs store elver, og vannet la grunnlaget for produksjonsoverskuddet, som igjen gjorde den avanserte samfunnsutviklingen mulig gjennom avanserte kanal- og irrigasjonssystemer.
Spesialisering
Det var i de tidlige sivilisasjonene at vi først fikk yrkesgrupper som ulike håndverkere, handelsmenn, krigere og prester. Religionen ble et grunnlag for maktutøvelse, og presteskapet ble ofte også et politisk lederskap. Konger hevdet slektskap eller nær forbindelse med gudene som legitimering for sitt styre, og offentlige ritualer og overdådige templer fungerte som lim i samfunnet.
Spesialiseringen og næringsvirksomheten førte etter hvert til en sosial lagdeling. De som klarte å tilegne seg deler av produksjonsoverskuddet, ble rike. Det store flertallet gjorde ikke det. De fortsatte å overleve - slik mennesker alltid har gjort, men nå i et samfunn der noen var langt rikere enn dem selv. Slik bygde det seg raskt opp en enorm avstand mellom en styrende elite og det store flertallet av fattige bønder.
Religion
I samfunn hvor alles overlevelse var så avhengig av jordbruksproduksjonen, fikk religionsutøvelsen sterkt preg av fruktbarhetskult. Gudekongen var en ambassadør blant høyere makter, og sørget for at kornhøsten var god. I uår var det gjerne kongen og presteskapet som måtte stå til svars for den dårlige avlingen.
Les original på NDLA →
Tidlige sivilisasjoner
I jeger og samlersamfunnene var de fleste på flyttefot i perioder. De kunne ikke eie mer enn det var praktisk å bære med seg. De planla antakelig bare for den nærmeste framtid og la i liten grad opp forråd. I jordbrukssamfunnet ble det for første gang praktisk å eie mer. Vi kan regne med at det tidlig ble utviklet metoder for lagring og konservering av mat, og det ble nødvendig å komme fram til lover og regler for å sikre eiendom, og for å bestemme hvordan den enkelte skulle skatte til fellesskapet.
Sivilisasjoner
For 5500-3500 år siden utviklet det seg avanserte samfunn i ulike deler av verden. De eldste var i Mesopotamia og Egypt (5500-5000 år siden). Noe yngre er sivilisasjonene i Indusdalen (4500 år) og Kina (4000 år). Alle disse kalles for elvekulturer. De lå på sletteland langs store elver, og vannet la grunnlaget for produksjonsoverskuddet, som igjen gjorde den avanserte samfunnsutviklingen mulig gjennom avanserte kanal- og irrigasjonssystemer.
Spesialisering
Det var i de tidlige sivilisasjonene at vi først fikk yrkesgrupper som ulike håndverkere, handelsmenn, krigere og prester. Religionen ble et grunnlag for maktutøvelse, og presteskapet ble ofte også et politisk lederskap. Konger hevdet slektskap eller nær forbindelse med gudene som legitimering for sitt styre, og offentlige ritualer og overdådige templer fungerte som lim i samfunnet.
Spesialiseringen og næringsvirksomheten førte etter hvert til en sosial lagdeling. De som klarte å tilegne seg deler av produksjonsoverskuddet, ble rike. Det store flertallet gjorde ikke det. De fortsatte å overleve - slik mennesker alltid har gjort, men nå i et samfunn der noen var langt rikere enn dem selv. Slik bygde det seg raskt opp en enorm avstand mellom en styrende elite og det store flertallet av fattige bønder.
Religion
I samfunn hvor alles overlevelse var så avhengig av jordbruksproduksjonen, fikk religionsutøvelsen sterkt preg av fruktbarhetskult. Gudekongen var en ambassadør blant høyere makter, og sørget for at kornhøsten var god. I uår var det gjerne kongen og presteskapet som måtte stå til svars for den dårlige avlingen.
Les original på NDLA →
Sivilisasjoner
For 5500-3500 år siden utviklet det seg avanserte samfunn i ulike deler av verden. De eldste var i Mesopotamia og Egypt (5500-5000 år siden). Noe yngre er sivilisasjonene i Indusdalen (4500 år) og Kina (4000 år). Alle disse kalles for elvekulturer. De lå på sletteland langs store elver, og vannet la grunnlaget for produksjonsoverskuddet, som igjen gjorde den avanserte samfunnsutviklingen mulig gjennom avanserte kanal- og irrigasjonssystemer.
Spesialisering
Det var i de tidlige sivilisasjonene at vi først fikk yrkesgrupper som ulike håndverkere, handelsmenn, krigere og prester. Religionen ble et grunnlag for maktutøvelse, og presteskapet ble ofte også et politisk lederskap. Konger hevdet slektskap eller nær forbindelse med gudene som legitimering for sitt styre, og offentlige ritualer og overdådige templer fungerte som lim i samfunnet.
Spesialiseringen og næringsvirksomheten førte etter hvert til en sosial lagdeling. De som klarte å tilegne seg deler av produksjonsoverskuddet, ble rike. Det store flertallet gjorde ikke det. De fortsatte å overleve - slik mennesker alltid har gjort, men nå i et samfunn der noen var langt rikere enn dem selv. Slik bygde det seg raskt opp en enorm avstand mellom en styrende elite og det store flertallet av fattige bønder.
Religion
I samfunn hvor alles overlevelse var så avhengig av jordbruksproduksjonen, fikk religionsutøvelsen sterkt preg av fruktbarhetskult. Gudekongen var en ambassadør blant høyere makter, og sørget for at kornhøsten var god. I uår var det gjerne kongen og presteskapet som måtte stå til svars for den dårlige avlingen.
Les original på NDLA →
Tidlig moderne tid
Afrika
Utforskingen av Afrika
Siden det var det nærmeste nabokontinentet, hadde europeerne lenge hatt et forhold til Afrika. Over Middelhavet hadde kontakten mellom de to kontinentene vært tett.
I antikken lå store deler av Nord-Afrika under det romerske riket. Og fra 700-tallet til inn på 1200-tallet var den iberiske halvøya (dagens Portugal og Spania) erobret av maurerne, det vil si folk fra Nord-Afrika.
Den delen av Afrika som lå lenger sør, hadde europeerne likevel liten kjennskap til, annet enn den informasjonen som kom med handelskaravaner gjennom Sahara.
På slutten av 1400-tallet tok det portugisiske kongehuset initiativ til sjøreiser nedover vestkysten av Afrika. Det overordnede målet var å finne gull- og sølvressurser, men også en alternativ vei til Asia, der det fantes krydder som europeerne ønsket lettere tilgang til. I samtiden var det osmanene, med utgangspunkt i Istanbul, som hadde kontroll over handelen med Asia, men da over land gjennom Midtøsten. Bakgrunnen for de første sjøreisene var også å finne flere og nye ressurser, som kunne gjøre Portugal rikere.
I 1497–99 fant portugiseren Vasco da Gama veien rundt sørspissen av Afrika, Kapp det gode håp. Langs Afrikakysten fant ikke portugiserne det krydderet de traktet etter. I stedet kom de i kontakt med afrikanske handelsnettverk som solgte gull. Også på østsiden av Afrika, på vei til Asia, fant de en stor gullhandel. I århundrene etterpå kom begge gullrutene til å bli viktige, først for portugiserne, seinere også for handelen med Asia i andre europeiske land.
Handelsfort på kysten
Fra 1500-tallet og ut gjennom 1700-tallet kom europeerne i liten grad til å trenge inn i det indre av Afrika. De holdt seg til kysten, i egne handelsfort. Handelen med innlandet skjedde gjennom afrikanske mellommenn. Sykdommer, klima og naturforholdene gjorde at europeerne i liten grad kunne overleve reiser innover i landet. En europeer sa at «innlandet er voktet av en engel med et flammende sverd av sykdommer». Selv langs kysten gjorde sykdommer, oftest malaria, at dødeligheten blant europeerne var høy.
I tillegg til gull var slaver den viktigste varen europeerne kjøpte fra Afrika. Slavene ble fraktet av europeerne til plantasjene i Amerika og Karibia.
Historikernes møte med de afrikanske samfunnene
Det har vært vanskelig for historikerne å få grep på de afrikanske samfunnene og den afrikanske historien. Grunnen ligger dels i at det finnes få skriftlige kilder, og at de som finnes, stort sett er skrevet av europeere. Historikerne må derfor bruke andre kilder og metoder for å forstå fortidens Afrika. Blant de beste kildene til afrikansk historie er muntlige overleveringer gjennom myter og historier, men også arkeologisk materiale som kan fortelle om blant annet bosetting, teknologier, levekår og samfunnsstrukturer.
En kanskje enda større utfordring har vært at de afrikanske samfunnene var så annerledes enn de europeiske. For historikere som er trent i å forske på europeiske samfunn med sterke stater, ble de afrikanske samfunnene så annerledes at de nærmest ble uforståelige.
Det resulterte i at historiske afrikanske samfunn lenge ble framstilt som primitiv. Med nye generasjoner av afrikanske historikere har vi over tid begynt å forstå mer.
De historiske afrikanske samfunnene
Tilgangen på jordressurser er den grunnleggende faktoren for å forstå de afrikanske historiske samfunnene. De fleste steder i Afrika er jorda skrinn og blir lett utmagret. For å kunne gjøre seg nytte av jorda måtte folk flytte på seg. Enten var de nomader, eller så kunne et helt samfunn flytte til et annet område når størrelsen på befolkningen ble større enn det jorda kunne gi av avlinger. I Europa var kontroll over jord en viktig maktfaktor, men i Afrika var jorda så skrinn at den hadde liten verdi.
Den viktigste ressursen i Afrika var derfor mennesker. Gjennom kontroll av mennesker fikk ledere innbetalt tributt eller skatt i form av mat og andre verdier. Disse verdiene kunne så gis i belønning for å sikre lojalitet fra andre. Slavehold var en integrert del av de historiske afrikanske samfunnene. Slavene var gjerne krigsbytte etter feider med andre samfunn. Slavene kunne settes til å dyrke jorda. På den måten frigjorde de et samfunns egen befolkning, slik at de kunne være krigere. I andre tilfeller ble slavene brukt i gullgruvene, ble tvunget til å være soldater, eller de ble satt til å være husslaver for herskeren.
Da europeerne kom til Afrika, fantes det mange typer samfunn der. Noen var store og utgjorde sterke stater. Et eksempel var Kongo, der et nettverk av lokale høvdinger betalte tributt eller skatt til en konge som satt i hovedstaden M'banza Kongo. Denne kongen ble en verdifull leverandør av slaver til portugiserne da de kom i 1483. Et annet eksempel er Etiopia på 1400- og 1500-tallet. Også der var mange samfunn små, og de ble styrt av mindre høvdinger. Nomadesamfunn styrt av nettverk av ulike samfunnsgrupper var også vanlig.
Europeernes påvirkning på de afrikanske samfunnene
Europeerne var få, og de holdt seg stort sett langs kysten av Afrika. Den direkte innflytelsen på de afrikanske samfunnene var derfor liten. Europeerne brukte afrikanske mellommenn når de i bytte for europeiske varer som tekstiler, alkohol og våpen handlet gull og slaver.
Europeernes etterspørsel fikk likevel stor betydning for de afrikanske samfunnene. At de lokale innbyggerne eller herskerne fungerte som mellommenn og sørget for forsyninger av slaver og gull, gjorde at de samfunnene som kontrollerte områder med handelsruter, vokste seg mektige. Det skjedde blant annet med flere samfunn i området som da ble kalt Gullkysten, i dag Ghana. Før europeerne kom, hadde det vært mange og ganske mangfoldige samfunn der. I møtet med den europeiske etterspørselen var det noen samfunn som vokste fram til å bli sterke imperier på grunn av at de røvet slaver fra innlandet og solgte dem til europeerne. For de mindre og svakere samfunnene fikk det store negative konsekvenser når unge og friske folk ble tatt til fange, og mange samfunn brøt også sammen.
Les original på NDLA →
Siden det var det nærmeste nabokontinentet, hadde europeerne lenge hatt et forhold til Afrika. Over Middelhavet hadde kontakten mellom de to kontinentene vært tett.
I antikken lå store deler av Nord-Afrika under det romerske riket. Og fra 700-tallet til inn på 1200-tallet var den iberiske halvøya (dagens Portugal og Spania) erobret av maurerne, det vil si folk fra Nord-Afrika.
Den delen av Afrika som lå lenger sør, hadde europeerne likevel liten kjennskap til, annet enn den informasjonen som kom med handelskaravaner gjennom Sahara.
På slutten av 1400-tallet tok det portugisiske kongehuset initiativ til sjøreiser nedover vestkysten av Afrika. Det overordnede målet var å finne gull- og sølvressurser, men også en alternativ vei til Asia, der det fantes krydder som europeerne ønsket lettere tilgang til. I samtiden var det osmanene, med utgangspunkt i Istanbul, som hadde kontroll over handelen med Asia, men da over land gjennom Midtøsten. Bakgrunnen for de første sjøreisene var også å finne flere og nye ressurser, som kunne gjøre Portugal rikere.
I 1497–99 fant portugiseren Vasco da Gama veien rundt sørspissen av Afrika, Kapp det gode håp. Langs Afrikakysten fant ikke portugiserne det krydderet de traktet etter. I stedet kom de i kontakt med afrikanske handelsnettverk som solgte gull. Også på østsiden av Afrika, på vei til Asia, fant de en stor gullhandel. I århundrene etterpå kom begge gullrutene til å bli viktige, først for portugiserne, seinere også for handelen med Asia i andre europeiske land.
Handelsfort på kysten
Fra 1500-tallet og ut gjennom 1700-tallet kom europeerne i liten grad til å trenge inn i det indre av Afrika. De holdt seg til kysten, i egne handelsfort. Handelen med innlandet skjedde gjennom afrikanske mellommenn. Sykdommer, klima og naturforholdene gjorde at europeerne i liten grad kunne overleve reiser innover i landet. En europeer sa at «innlandet er voktet av en engel med et flammende sverd av sykdommer». Selv langs kysten gjorde sykdommer, oftest malaria, at dødeligheten blant europeerne var høy.
I tillegg til gull var slaver den viktigste varen europeerne kjøpte fra Afrika. Slavene ble fraktet av europeerne til plantasjene i Amerika og Karibia.
Historikernes møte med de afrikanske samfunnene
Det har vært vanskelig for historikerne å få grep på de afrikanske samfunnene og den afrikanske historien. Grunnen ligger dels i at det finnes få skriftlige kilder, og at de som finnes, stort sett er skrevet av europeere. Historikerne må derfor bruke andre kilder og metoder for å forstå fortidens Afrika. Blant de beste kildene til afrikansk historie er muntlige overleveringer gjennom myter og historier, men også arkeologisk materiale som kan fortelle om blant annet bosetting, teknologier, levekår og samfunnsstrukturer.
En kanskje enda større utfordring har vært at de afrikanske samfunnene var så annerledes enn de europeiske. For historikere som er trent i å forske på europeiske samfunn med sterke stater, ble de afrikanske samfunnene så annerledes at de nærmest ble uforståelige.
Det resulterte i at historiske afrikanske samfunn lenge ble framstilt som primitiv. Med nye generasjoner av afrikanske historikere har vi over tid begynt å forstå mer.
De historiske afrikanske samfunnene
Tilgangen på jordressurser er den grunnleggende faktoren for å forstå de afrikanske historiske samfunnene. De fleste steder i Afrika er jorda skrinn og blir lett utmagret. For å kunne gjøre seg nytte av jorda måtte folk flytte på seg. Enten var de nomader, eller så kunne et helt samfunn flytte til et annet område når størrelsen på befolkningen ble større enn det jorda kunne gi av avlinger. I Europa var kontroll over jord en viktig maktfaktor, men i Afrika var jorda så skrinn at den hadde liten verdi.
Den viktigste ressursen i Afrika var derfor mennesker. Gjennom kontroll av mennesker fikk ledere innbetalt tributt eller skatt i form av mat og andre verdier. Disse verdiene kunne så gis i belønning for å sikre lojalitet fra andre. Slavehold var en integrert del av de historiske afrikanske samfunnene. Slavene var gjerne krigsbytte etter feider med andre samfunn. Slavene kunne settes til å dyrke jorda. På den måten frigjorde de et samfunns egen befolkning, slik at de kunne være krigere. I andre tilfeller ble slavene brukt i gullgruvene, ble tvunget til å være soldater, eller de ble satt til å være husslaver for herskeren.
Da europeerne kom til Afrika, fantes det mange typer samfunn der. Noen var store og utgjorde sterke stater. Et eksempel var Kongo, der et nettverk av lokale høvdinger betalte tributt eller skatt til en konge som satt i hovedstaden M'banza Kongo. Denne kongen ble en verdifull leverandør av slaver til portugiserne da de kom i 1483. Et annet eksempel er Etiopia på 1400- og 1500-tallet. Også der var mange samfunn små, og de ble styrt av mindre høvdinger. Nomadesamfunn styrt av nettverk av ulike samfunnsgrupper var også vanlig.
Europeernes påvirkning på de afrikanske samfunnene
Europeerne var få, og de holdt seg stort sett langs kysten av Afrika. Den direkte innflytelsen på de afrikanske samfunnene var derfor liten. Europeerne brukte afrikanske mellommenn når de i bytte for europeiske varer som tekstiler, alkohol og våpen handlet gull og slaver.
Europeernes etterspørsel fikk likevel stor betydning for de afrikanske samfunnene. At de lokale innbyggerne eller herskerne fungerte som mellommenn og sørget for forsyninger av slaver og gull, gjorde at de samfunnene som kontrollerte områder med handelsruter, vokste seg mektige. Det skjedde blant annet med flere samfunn i området som da ble kalt Gullkysten, i dag Ghana. Før europeerne kom, hadde det vært mange og ganske mangfoldige samfunn der. I møtet med den europeiske etterspørselen var det noen samfunn som vokste fram til å bli sterke imperier på grunn av at de røvet slaver fra innlandet og solgte dem til europeerne. For de mindre og svakere samfunnene fikk det store negative konsekvenser når unge og friske folk ble tatt til fange, og mange samfunn brøt også sammen.
Les original på NDLA →
Afrika
Utforskingen av Afrika
Siden det var det nærmeste nabokontinentet, hadde europeerne lenge hatt et forhold til Afrika. Over Middelhavet hadde kontakten mellom de to kontinentene vært tett.
I antikken lå store deler av Nord-Afrika under det romerske riket. Og fra 700-tallet til inn på 1200-tallet var den iberiske halvøya (dagens Portugal og Spania) erobret av maurerne, det vil si folk fra Nord-Afrika.
Den delen av Afrika som lå lenger sør, hadde europeerne likevel liten kjennskap til, annet enn den informasjonen som kom med handelskaravaner gjennom Sahara.
På slutten av 1400-tallet tok det portugisiske kongehuset initiativ til sjøreiser nedover vestkysten av Afrika. Det overordnede målet var å finne gull- og sølvressurser, men også en alternativ vei til Asia, der det fantes krydder som europeerne ønsket lettere tilgang til. I samtiden var det osmanene, med utgangspunkt i Istanbul, som hadde kontroll over handelen med Asia, men da over land gjennom Midtøsten. Bakgrunnen for de første sjøreisene var også å finne flere og nye ressurser, som kunne gjøre Portugal rikere.
I 1497–99 fant portugiseren Vasco da Gama veien rundt sørspissen av Afrika, Kapp det gode håp. Langs Afrikakysten fant ikke portugiserne det krydderet de traktet etter. I stedet kom de i kontakt med afrikanske handelsnettverk som solgte gull. Også på østsiden av Afrika, på vei til Asia, fant de en stor gullhandel. I århundrene etterpå kom begge gullrutene til å bli viktige, først for portugiserne, seinere også for handelen med Asia i andre europeiske land.
Handelsfort på kysten
Fra 1500-tallet og ut gjennom 1700-tallet kom europeerne i liten grad til å trenge inn i det indre av Afrika. De holdt seg til kysten, i egne handelsfort. Handelen med innlandet skjedde gjennom afrikanske mellommenn. Sykdommer, klima og naturforholdene gjorde at europeerne i liten grad kunne overleve reiser innover i landet. En europeer sa at «innlandet er voktet av en engel med et flammende sverd av sykdommer». Selv langs kysten gjorde sykdommer, oftest malaria, at dødeligheten blant europeerne var høy.
I tillegg til gull var slaver den viktigste varen europeerne kjøpte fra Afrika. Slavene ble fraktet av europeerne til plantasjene i Amerika og Karibia.
Historikernes møte med de afrikanske samfunnene
Det har vært vanskelig for historikerne å få grep på de afrikanske samfunnene og den afrikanske historien. Grunnen ligger dels i at det finnes få skriftlige kilder, og at de som finnes, stort sett er skrevet av europeere. Historikerne må derfor bruke andre kilder og metoder for å forstå fortidens Afrika. Blant de beste kildene til afrikansk historie er muntlige overleveringer gjennom myter og historier, men også arkeologisk materiale som kan fortelle om blant annet bosetting, teknologier, levekår og samfunnsstrukturer.
En kanskje enda større utfordring har vært at de afrikanske samfunnene var så annerledes enn de europeiske. For historikere som er trent i å forske på europeiske samfunn med sterke stater, ble de afrikanske samfunnene så annerledes at de nærmest ble uforståelige.
Det resulterte i at historiske afrikanske samfunn lenge ble framstilt som primitiv. Med nye generasjoner av afrikanske historikere har vi over tid begynt å forstå mer.
De historiske afrikanske samfunnene
Tilgangen på jordressurser er den grunnleggende faktoren for å forstå de afrikanske historiske samfunnene. De fleste steder i Afrika er jorda skrinn og blir lett utmagret. For å kunne gjøre seg nytte av jorda måtte folk flytte på seg. Enten var de nomader, eller så kunne et helt samfunn flytte til et annet område når størrelsen på befolkningen ble større enn det jorda kunne gi av avlinger. I Europa var kontroll over jord en viktig maktfaktor, men i Afrika var jorda så skrinn at den hadde liten verdi.
Den viktigste ressursen i Afrika var derfor mennesker. Gjennom kontroll av mennesker fikk ledere innbetalt tributt eller skatt i form av mat og andre verdier. Disse verdiene kunne så gis i belønning for å sikre lojalitet fra andre. Slavehold var en integrert del av de historiske afrikanske samfunnene. Slavene var gjerne krigsbytte etter feider med andre samfunn. Slavene kunne settes til å dyrke jorda. På den måten frigjorde de et samfunns egen befolkning, slik at de kunne være krigere. I andre tilfeller ble slavene brukt i gullgruvene, ble tvunget til å være soldater, eller de ble satt til å være husslaver for herskeren.
Da europeerne kom til Afrika, fantes det mange typer samfunn der. Noen var store og utgjorde sterke stater. Et eksempel var Kongo, der et nettverk av lokale høvdinger betalte tributt eller skatt til en konge som satt i hovedstaden M'banza Kongo. Denne kongen ble en verdifull leverandør av slaver til portugiserne da de kom i 1483. Et annet eksempel er Etiopia på 1400- og 1500-tallet. Også der var mange samfunn små, og de ble styrt av mindre høvdinger. Nomadesamfunn styrt av nettverk av ulike samfunnsgrupper var også vanlig.
Europeernes påvirkning på de afrikanske samfunnene
Europeerne var få, og de holdt seg stort sett langs kysten av Afrika. Den direkte innflytelsen på de afrikanske samfunnene var derfor liten. Europeerne brukte afrikanske mellommenn når de i bytte for europeiske varer som tekstiler, alkohol og våpen handlet gull og slaver.
Europeernes etterspørsel fikk likevel stor betydning for de afrikanske samfunnene. At de lokale innbyggerne eller herskerne fungerte som mellommenn og sørget for forsyninger av slaver og gull, gjorde at de samfunnene som kontrollerte områder med handelsruter, vokste seg mektige. Det skjedde blant annet med flere samfunn i området som da ble kalt Gullkysten, i dag Ghana. Før europeerne kom, hadde det vært mange og ganske mangfoldige samfunn der. I møtet med den europeiske etterspørselen var det noen samfunn som vokste fram til å bli sterke imperier på grunn av at de røvet slaver fra innlandet og solgte dem til europeerne. For de mindre og svakere samfunnene fikk det store negative konsekvenser når unge og friske folk ble tatt til fange, og mange samfunn brøt også sammen.
Les original på NDLA →
Siden det var det nærmeste nabokontinentet, hadde europeerne lenge hatt et forhold til Afrika. Over Middelhavet hadde kontakten mellom de to kontinentene vært tett.
I antikken lå store deler av Nord-Afrika under det romerske riket. Og fra 700-tallet til inn på 1200-tallet var den iberiske halvøya (dagens Portugal og Spania) erobret av maurerne, det vil si folk fra Nord-Afrika.
Den delen av Afrika som lå lenger sør, hadde europeerne likevel liten kjennskap til, annet enn den informasjonen som kom med handelskaravaner gjennom Sahara.
På slutten av 1400-tallet tok det portugisiske kongehuset initiativ til sjøreiser nedover vestkysten av Afrika. Det overordnede målet var å finne gull- og sølvressurser, men også en alternativ vei til Asia, der det fantes krydder som europeerne ønsket lettere tilgang til. I samtiden var det osmanene, med utgangspunkt i Istanbul, som hadde kontroll over handelen med Asia, men da over land gjennom Midtøsten. Bakgrunnen for de første sjøreisene var også å finne flere og nye ressurser, som kunne gjøre Portugal rikere.
I 1497–99 fant portugiseren Vasco da Gama veien rundt sørspissen av Afrika, Kapp det gode håp. Langs Afrikakysten fant ikke portugiserne det krydderet de traktet etter. I stedet kom de i kontakt med afrikanske handelsnettverk som solgte gull. Også på østsiden av Afrika, på vei til Asia, fant de en stor gullhandel. I århundrene etterpå kom begge gullrutene til å bli viktige, først for portugiserne, seinere også for handelen med Asia i andre europeiske land.
Handelsfort på kysten
Fra 1500-tallet og ut gjennom 1700-tallet kom europeerne i liten grad til å trenge inn i det indre av Afrika. De holdt seg til kysten, i egne handelsfort. Handelen med innlandet skjedde gjennom afrikanske mellommenn. Sykdommer, klima og naturforholdene gjorde at europeerne i liten grad kunne overleve reiser innover i landet. En europeer sa at «innlandet er voktet av en engel med et flammende sverd av sykdommer». Selv langs kysten gjorde sykdommer, oftest malaria, at dødeligheten blant europeerne var høy.
I tillegg til gull var slaver den viktigste varen europeerne kjøpte fra Afrika. Slavene ble fraktet av europeerne til plantasjene i Amerika og Karibia.
Historikernes møte med de afrikanske samfunnene
Det har vært vanskelig for historikerne å få grep på de afrikanske samfunnene og den afrikanske historien. Grunnen ligger dels i at det finnes få skriftlige kilder, og at de som finnes, stort sett er skrevet av europeere. Historikerne må derfor bruke andre kilder og metoder for å forstå fortidens Afrika. Blant de beste kildene til afrikansk historie er muntlige overleveringer gjennom myter og historier, men også arkeologisk materiale som kan fortelle om blant annet bosetting, teknologier, levekår og samfunnsstrukturer.
En kanskje enda større utfordring har vært at de afrikanske samfunnene var så annerledes enn de europeiske. For historikere som er trent i å forske på europeiske samfunn med sterke stater, ble de afrikanske samfunnene så annerledes at de nærmest ble uforståelige.
Det resulterte i at historiske afrikanske samfunn lenge ble framstilt som primitiv. Med nye generasjoner av afrikanske historikere har vi over tid begynt å forstå mer.
De historiske afrikanske samfunnene
Tilgangen på jordressurser er den grunnleggende faktoren for å forstå de afrikanske historiske samfunnene. De fleste steder i Afrika er jorda skrinn og blir lett utmagret. For å kunne gjøre seg nytte av jorda måtte folk flytte på seg. Enten var de nomader, eller så kunne et helt samfunn flytte til et annet område når størrelsen på befolkningen ble større enn det jorda kunne gi av avlinger. I Europa var kontroll over jord en viktig maktfaktor, men i Afrika var jorda så skrinn at den hadde liten verdi.
Den viktigste ressursen i Afrika var derfor mennesker. Gjennom kontroll av mennesker fikk ledere innbetalt tributt eller skatt i form av mat og andre verdier. Disse verdiene kunne så gis i belønning for å sikre lojalitet fra andre. Slavehold var en integrert del av de historiske afrikanske samfunnene. Slavene var gjerne krigsbytte etter feider med andre samfunn. Slavene kunne settes til å dyrke jorda. På den måten frigjorde de et samfunns egen befolkning, slik at de kunne være krigere. I andre tilfeller ble slavene brukt i gullgruvene, ble tvunget til å være soldater, eller de ble satt til å være husslaver for herskeren.
Da europeerne kom til Afrika, fantes det mange typer samfunn der. Noen var store og utgjorde sterke stater. Et eksempel var Kongo, der et nettverk av lokale høvdinger betalte tributt eller skatt til en konge som satt i hovedstaden M'banza Kongo. Denne kongen ble en verdifull leverandør av slaver til portugiserne da de kom i 1483. Et annet eksempel er Etiopia på 1400- og 1500-tallet. Også der var mange samfunn små, og de ble styrt av mindre høvdinger. Nomadesamfunn styrt av nettverk av ulike samfunnsgrupper var også vanlig.
Europeernes påvirkning på de afrikanske samfunnene
Europeerne var få, og de holdt seg stort sett langs kysten av Afrika. Den direkte innflytelsen på de afrikanske samfunnene var derfor liten. Europeerne brukte afrikanske mellommenn når de i bytte for europeiske varer som tekstiler, alkohol og våpen handlet gull og slaver.
Europeernes etterspørsel fikk likevel stor betydning for de afrikanske samfunnene. At de lokale innbyggerne eller herskerne fungerte som mellommenn og sørget for forsyninger av slaver og gull, gjorde at de samfunnene som kontrollerte områder med handelsruter, vokste seg mektige. Det skjedde blant annet med flere samfunn i området som da ble kalt Gullkysten, i dag Ghana. Før europeerne kom, hadde det vært mange og ganske mangfoldige samfunn der. I møtet med den europeiske etterspørselen var det noen samfunn som vokste fram til å bli sterke imperier på grunn av at de røvet slaver fra innlandet og solgte dem til europeerne. For de mindre og svakere samfunnene fikk det store negative konsekvenser når unge og friske folk ble tatt til fange, og mange samfunn brøt også sammen.
Les original på NDLA →
Amerika
Millioner døde
Vi mangler gode kilder for å si noe sikkert om størrelsen på Amerikas befolkning, men den blir anslått til å ha vært mellom 30 og 60 millioner da Columbus kom til kontinentet omkring 1500. I løpet av kort tid var flere millioner av dem døde. De beste kildene vi har, gjelder Mexico. Der ble det registrert 17 millioner urfolk som aztekere og mayafolki 1532. Noen tiår seinere var det bare 6,3 millioner. Vel 200 år seinere, i 1770-årene, var det 1,9 millioner av dem igjen. Dødeligheten antas å ha vært den samme i resten av Amerika.
Sykdommer
Årsaken til den høye dødeligheten var at europeerne brakte med seg sykdommer som urbefolkningen ikke hadde noen motstandskraft mot. Forfedrene til urfolkene hadde krysset over til kontinentet mange tusen år tidligere, og siden hadde de vært isolert. I Europa, og over hele det eurasiske kontinentet, var folk blitt utsatt for sykdommer som forkjølelse, kopper og annet, slik at de hadde opparbeidet seg en viss immunitet. Urbefolkningen hadde ingen slik immunitet, og konsekvensen var dødelig.
Den store dødeligheten fikk også store konsekvenser for for de ulike urfolkssamfunnene. Sykdommene rammet både fattig og rik, mektige og slaver. Slik forsvant også hele samfunn. Landsbyer ble forlatt fordi det ikke lenger var nok folk til å dyrke jorda. Europeerne møtte derfor liten eller ingen motstand, og de måtte i praksis bygge opp nye europeiske samfunn.
Ressurs
For de europeiske landene var samtidig Amerika en ressurs. Ikke bare kom det etter hvert mye varer derfra, men det ble også et sted man kunne sende deler av den voksende europeiske befolkningen til. Siden de nye koloniene lenge var avhengig av forsyninger fra moderlandene, ble de også viktige markeder for vareproduksjonen i de europeiske landene.
Les original på NDLA →
Vi mangler gode kilder for å si noe sikkert om størrelsen på Amerikas befolkning, men den blir anslått til å ha vært mellom 30 og 60 millioner da Columbus kom til kontinentet omkring 1500. I løpet av kort tid var flere millioner av dem døde. De beste kildene vi har, gjelder Mexico. Der ble det registrert 17 millioner urfolk som aztekere og mayafolki 1532. Noen tiår seinere var det bare 6,3 millioner. Vel 200 år seinere, i 1770-årene, var det 1,9 millioner av dem igjen. Dødeligheten antas å ha vært den samme i resten av Amerika.
Sykdommer
Årsaken til den høye dødeligheten var at europeerne brakte med seg sykdommer som urbefolkningen ikke hadde noen motstandskraft mot. Forfedrene til urfolkene hadde krysset over til kontinentet mange tusen år tidligere, og siden hadde de vært isolert. I Europa, og over hele det eurasiske kontinentet, var folk blitt utsatt for sykdommer som forkjølelse, kopper og annet, slik at de hadde opparbeidet seg en viss immunitet. Urbefolkningen hadde ingen slik immunitet, og konsekvensen var dødelig.
Den store dødeligheten fikk også store konsekvenser for for de ulike urfolkssamfunnene. Sykdommene rammet både fattig og rik, mektige og slaver. Slik forsvant også hele samfunn. Landsbyer ble forlatt fordi det ikke lenger var nok folk til å dyrke jorda. Europeerne møtte derfor liten eller ingen motstand, og de måtte i praksis bygge opp nye europeiske samfunn.
Ressurs
For de europeiske landene var samtidig Amerika en ressurs. Ikke bare kom det etter hvert mye varer derfra, men det ble også et sted man kunne sende deler av den voksende europeiske befolkningen til. Siden de nye koloniene lenge var avhengig av forsyninger fra moderlandene, ble de også viktige markeder for vareproduksjonen i de europeiske landene.
Les original på NDLA →
Amerika
Millioner døde
Vi mangler gode kilder for å si noe sikkert om størrelsen på Amerikas befolkning, men den blir anslått til å ha vært mellom 30 og 60 millioner da Columbus kom til kontinentet omkring 1500. I løpet av kort tid var flere millioner av dem døde. De beste kildene vi har, gjelder Mexico. Der ble det registrert 17 millioner urfolk som aztekere og mayafolki 1532. Noen tiår seinere var det bare 6,3 millioner. Vel 200 år seinere, i 1770-årene, var det 1,9 millioner av dem igjen. Dødeligheten antas å ha vært den samme i resten av Amerika.
Sykdommer
Årsaken til den høye dødeligheten var at europeerne brakte med seg sykdommer som urbefolkningen ikke hadde noen motstandskraft mot. Forfedrene til urfolkene hadde krysset over til kontinentet mange tusen år tidligere, og siden hadde de vært isolert. I Europa, og over hele det eurasiske kontinentet, var folk blitt utsatt for sykdommer som forkjølelse, kopper og annet, slik at de hadde opparbeidet seg en viss immunitet. Urbefolkningen hadde ingen slik immunitet, og konsekvensen var dødelig.
Den store dødeligheten fikk også store konsekvenser for for de ulike urfolkssamfunnene. Sykdommene rammet både fattig og rik, mektige og slaver. Slik forsvant også hele samfunn. Landsbyer ble forlatt fordi det ikke lenger var nok folk til å dyrke jorda. Europeerne møtte derfor liten eller ingen motstand, og de måtte i praksis bygge opp nye europeiske samfunn.
Ressurs
For de europeiske landene var samtidig Amerika en ressurs. Ikke bare kom det etter hvert mye varer derfra, men det ble også et sted man kunne sende deler av den voksende europeiske befolkningen til. Siden de nye koloniene lenge var avhengig av forsyninger fra moderlandene, ble de også viktige markeder for vareproduksjonen i de europeiske landene.
Les original på NDLA →
Vi mangler gode kilder for å si noe sikkert om størrelsen på Amerikas befolkning, men den blir anslått til å ha vært mellom 30 og 60 millioner da Columbus kom til kontinentet omkring 1500. I løpet av kort tid var flere millioner av dem døde. De beste kildene vi har, gjelder Mexico. Der ble det registrert 17 millioner urfolk som aztekere og mayafolki 1532. Noen tiår seinere var det bare 6,3 millioner. Vel 200 år seinere, i 1770-årene, var det 1,9 millioner av dem igjen. Dødeligheten antas å ha vært den samme i resten av Amerika.
Sykdommer
Årsaken til den høye dødeligheten var at europeerne brakte med seg sykdommer som urbefolkningen ikke hadde noen motstandskraft mot. Forfedrene til urfolkene hadde krysset over til kontinentet mange tusen år tidligere, og siden hadde de vært isolert. I Europa, og over hele det eurasiske kontinentet, var folk blitt utsatt for sykdommer som forkjølelse, kopper og annet, slik at de hadde opparbeidet seg en viss immunitet. Urbefolkningen hadde ingen slik immunitet, og konsekvensen var dødelig.
Den store dødeligheten fikk også store konsekvenser for for de ulike urfolkssamfunnene. Sykdommene rammet både fattig og rik, mektige og slaver. Slik forsvant også hele samfunn. Landsbyer ble forlatt fordi det ikke lenger var nok folk til å dyrke jorda. Europeerne møtte derfor liten eller ingen motstand, og de måtte i praksis bygge opp nye europeiske samfunn.
Ressurs
For de europeiske landene var samtidig Amerika en ressurs. Ikke bare kom det etter hvert mye varer derfra, men det ble også et sted man kunne sende deler av den voksende europeiske befolkningen til. Siden de nye koloniene lenge var avhengig av forsyninger fra moderlandene, ble de også viktige markeder for vareproduksjonen i de europeiske landene.
Les original på NDLA →
Europeerne i Asia
I praksis var europeerne derfor avhengig av allianser med lokale herskere for å klare seg i de asiatiske områdene.
Det var særlig to store riker europeerne møtte: stormogulene i India og Ming- og Qing-dynastiene i Kina.
India
De nordindiske slettene i Hindustan var blitt samlet til ett rike på 1500-tallet. Riket fortsatte å utvide seg, og på 1600-tallet dekket det mesteparten av den indiske halvøya. På 1700-tallet ble riket splittet. Da europeerne begynte å blande seg inn i de politiske forholdene på dette kontinentet utover på 1700-tallet, var det derfor ingen felles sterk stat som kunne stå imot dem.
De indiske herskerne på 1500- og 1600-tallet ble kalt stormoguler. Gjennom kriger hadde de samlet riket, og for å holde det sammen gjorde de flere lure trekk. Det ene var å reformere skattesystemet slik at det ble mer forutsigbart. Et annet trekk var å tolerere mange religioner. Stormogulene selv fulgte islam, mens de fleste som bodde i India, var hinduer. Men det fantes også flere minoritetsreligioner, deriblant sikhene.
Et tredje trekk var å flytte ansvaret for innsamling av skatter bort fra lokale stormenn. I stedet ga stormogulene denne oppgaven til egne statlige embetsmenn. For å hindre at de etablerte andre lojalitetsbånd enn til stormogulen, var embetet ikke arvelig, og embetsmennene ble ofte flyttet rundt i landet.
India for europeerne
På 1500- og 1600-tallet var stormogulenes India ansett som et mektig og rikt rike. Selv om det opprinnelig var asiatisk krydder som hadde motivert europeerne til å reise så langt, var det særlig bomull som kom til å bli den største varen fra India. Bomullstøy var lett og luftig og lot seg enkelt farge og trykke. Det var særlig «kaliko», bomull med trykkmønster, som ble en populær handelsvare. I tillegg til bomull var også råsilke en stor handelsvare, og dessuten salpeter, som europeerne trengte til produksjon av krutt. I bytte mot de indiske varene hadde europeerne med seg edelmetaller som gull, sølv og kobber (blant annet kobber fra Røros i Norge), men også finere europeiske varer som speil, glass og urverk, og ikke minst våpen.
Spesielt stormogulen Akbar (1556–1605) ble ansett som like mektig som sine europeiske motparter Elisabet 1. i England og Filip 2. i Spania. Den faktiske kunnskapen om India var likevel liten. Lenge hadde man kunnskaper om India bare gjennom beretninger fra europeiske misjonærer. Utover 1600-tallet økte derimot kontakten, siden stadig flere europeiske handelsmenn reiste til India og slo seg ned der. Også fra Danmark-Norge var det folk som reiste til disse områdene, og som seinere skrev om opplevelsene sine. En av dem var Ove Gjedde, som skrev dagbok fra en reise til Ceylon (dagens Sri Lanka) og Trankebar i India på vegne av den dansk-norske kongen. Det var Gjedde som fikk opprettet en dansk-norske handelsstasjon i Trankebar.
Kina
Også i Kina møtte europeerne en sterk og etablert stat, som på alle måter kunne måle seg med deres egne stater. På flere områder ble Kina også sett som overlegen.
Fellestrekk
Vest-Europa og Kina hadde mange fellestrekk. De lå på hver sin side av det eurasiske kontinentet. Det gjorde at de til dels hadde noen av de samme klimatiske utfordringene. Begge opplevde også den samme kraftige befolkningsveksten etter svartedauden, og fram mot 1800-tallet, og dermed også en del av de samme utfordringene.
Løsningene som ble valgt i de to eurasiske regionene var likevel til dels forskjellige. Der vesteuropeerne løste befolkningsveksten gjennom handel og kolonisering av nye områder, løste kineserne den ved å øke arbeidsinnsatsen som ble lagt ned i jordbruket, men også i annen produksjon.
I praksis tok dette form av at de vesteuropeiske landene gjennom handel, særlig med Russland, skaffet seg nødvendige ekstra matforsyninger. Utover 1700-tallet flyttet overskuddsbefolkningen, særlig i Storbritannia, over havet til Nord-Amerika, som ble kolonisert på denne tiden. I Kina var altså løsningen å intensivere arbeidsinnsatsen i jordbruket. Det skjedde blant annet gjennom forbedring av vanningssystemet og oppdyrking av skrinnere jord, men også gjennom bruk av nye matplanter, som kunne greie seg godt på skrinn jord. Blant de nye matplantene var poteter og jordnøtter, som raskt ble overført fra Kina etter oppdagelsen av Nord-Amerika.
Ming- og Quing-dynastiene
Det var Ming-dynastiet (1386-1644) som styrte i Kina da europeerne kom sjøveien på 1500-tallet. Tross noen uroligheter med mongoler i nord og sjørøvere i sør er Ming-dynastiet kjent som en relativt rolig periode, men generelt gode tider for Kina.
Som i Europa skjedde det også økonomiske og sosiale endringer i denne perioden. Blant endringene var at stadig større deler av befolkningen gikk fra primært være bønder som dyrket jorda for å være selvforsynte, til å bli produsenter av handelsvarer. Slik økte antallet som produserte varer for markedet, og det ble også flere forbrukere som kjøpte varene som gradvis ble tilgjengelige.
Europeerne møter Kina
De kinesiske keiserne under Ming- og Quing var lite interessert i oversjøisk handel. Gjennom de kinesiske dynastienes historie hadde makten alltid ligget i å kontrollere innlandet, aldri kysten. Selv om det naturligvis var kinesere som både bodde og handlet langs kysten, fikk denne delen av Kina generelt lite oppmerksomhet. Unntaket var sjørøverne, som periodevis forstyrret folket både under Ming og Quing.
Da europeerne kom til den kinesiske kysten, ble de ikke ansett som noen trussel. Dels var myndighetene, som nevnt, ikke særlig interessert i kysten, og til dels var det så få europeere som kom, at de ikke gjorde særlig inntrykk.
De kinesiske myndighetene hadde valgt ut et mindre antall havner som hadde tillatelse til å drive oversjøisk handel, det vil si handel med land som Japan, Filippinene og landene i Sør-Asia. De europeiske landene falt inn i dette mønsteret. Europeerne fikk påbud om bare å handle i den kinesiske havnebyen Kanton. På slutten av 1700-tallet var det om lag 30-40 europeiske skip i Kanton i løpet av et år, 4-5 av dem seilte under dansk-norske flagg.
I Kina var europeerne ute etter silke, lakkerte møbler og særlig te. Gjennom 1700-tallet økte tehandelen fra 1 million kilo i 1720 til 5 millioner kilo omkring 1750 og 12 millioner kilo mot slutten av århundret. I bytte tok kineserne først og fremst sølv som betaling. De var stort sett uinteressert i i andre europeisk varer, selv om også indisk bomull etter hvert ble en viktig vare som europeerne førte til Kina.
En tredje vare som kineserne ville kjøpe fra europeerne på slutte av 1700-tallet, var opium. Opiumen ble hentet fra britenes kolonier i India, og fordi den var forbudt i Kina, ble den smuglet inn i landet ved hjelp av korrupte kinesiske handelsfolk og embetsmenn. Opiumshandelen brakte stor fortjeneste til alle som var involvert. Fordi mange ble avhengig av opium, ,eller av pengene de tjente på den, kom opiumshandelen til å spille en sentral rolle i å destabilisere den kinesiske staten. Etter to konflikter, opiumskrigene (1839-42 og 1856-60), mellom europeere og kinesiske myndigheter om salk av opium, fikk europeerne fri tilgang til handel i det kinesiske riket.
Les original på NDLA →
Det var særlig to store riker europeerne møtte: stormogulene i India og Ming- og Qing-dynastiene i Kina.
India
De nordindiske slettene i Hindustan var blitt samlet til ett rike på 1500-tallet. Riket fortsatte å utvide seg, og på 1600-tallet dekket det mesteparten av den indiske halvøya. På 1700-tallet ble riket splittet. Da europeerne begynte å blande seg inn i de politiske forholdene på dette kontinentet utover på 1700-tallet, var det derfor ingen felles sterk stat som kunne stå imot dem.
De indiske herskerne på 1500- og 1600-tallet ble kalt stormoguler. Gjennom kriger hadde de samlet riket, og for å holde det sammen gjorde de flere lure trekk. Det ene var å reformere skattesystemet slik at det ble mer forutsigbart. Et annet trekk var å tolerere mange religioner. Stormogulene selv fulgte islam, mens de fleste som bodde i India, var hinduer. Men det fantes også flere minoritetsreligioner, deriblant sikhene.
Et tredje trekk var å flytte ansvaret for innsamling av skatter bort fra lokale stormenn. I stedet ga stormogulene denne oppgaven til egne statlige embetsmenn. For å hindre at de etablerte andre lojalitetsbånd enn til stormogulen, var embetet ikke arvelig, og embetsmennene ble ofte flyttet rundt i landet.
India for europeerne
På 1500- og 1600-tallet var stormogulenes India ansett som et mektig og rikt rike. Selv om det opprinnelig var asiatisk krydder som hadde motivert europeerne til å reise så langt, var det særlig bomull som kom til å bli den største varen fra India. Bomullstøy var lett og luftig og lot seg enkelt farge og trykke. Det var særlig «kaliko», bomull med trykkmønster, som ble en populær handelsvare. I tillegg til bomull var også råsilke en stor handelsvare, og dessuten salpeter, som europeerne trengte til produksjon av krutt. I bytte mot de indiske varene hadde europeerne med seg edelmetaller som gull, sølv og kobber (blant annet kobber fra Røros i Norge), men også finere europeiske varer som speil, glass og urverk, og ikke minst våpen.
Spesielt stormogulen Akbar (1556–1605) ble ansett som like mektig som sine europeiske motparter Elisabet 1. i England og Filip 2. i Spania. Den faktiske kunnskapen om India var likevel liten. Lenge hadde man kunnskaper om India bare gjennom beretninger fra europeiske misjonærer. Utover 1600-tallet økte derimot kontakten, siden stadig flere europeiske handelsmenn reiste til India og slo seg ned der. Også fra Danmark-Norge var det folk som reiste til disse områdene, og som seinere skrev om opplevelsene sine. En av dem var Ove Gjedde, som skrev dagbok fra en reise til Ceylon (dagens Sri Lanka) og Trankebar i India på vegne av den dansk-norske kongen. Det var Gjedde som fikk opprettet en dansk-norske handelsstasjon i Trankebar.
Kina
Også i Kina møtte europeerne en sterk og etablert stat, som på alle måter kunne måle seg med deres egne stater. På flere områder ble Kina også sett som overlegen.
Fellestrekk
Vest-Europa og Kina hadde mange fellestrekk. De lå på hver sin side av det eurasiske kontinentet. Det gjorde at de til dels hadde noen av de samme klimatiske utfordringene. Begge opplevde også den samme kraftige befolkningsveksten etter svartedauden, og fram mot 1800-tallet, og dermed også en del av de samme utfordringene.
Løsningene som ble valgt i de to eurasiske regionene var likevel til dels forskjellige. Der vesteuropeerne løste befolkningsveksten gjennom handel og kolonisering av nye områder, løste kineserne den ved å øke arbeidsinnsatsen som ble lagt ned i jordbruket, men også i annen produksjon.
I praksis tok dette form av at de vesteuropeiske landene gjennom handel, særlig med Russland, skaffet seg nødvendige ekstra matforsyninger. Utover 1700-tallet flyttet overskuddsbefolkningen, særlig i Storbritannia, over havet til Nord-Amerika, som ble kolonisert på denne tiden. I Kina var altså løsningen å intensivere arbeidsinnsatsen i jordbruket. Det skjedde blant annet gjennom forbedring av vanningssystemet og oppdyrking av skrinnere jord, men også gjennom bruk av nye matplanter, som kunne greie seg godt på skrinn jord. Blant de nye matplantene var poteter og jordnøtter, som raskt ble overført fra Kina etter oppdagelsen av Nord-Amerika.
Ming- og Quing-dynastiene
Det var Ming-dynastiet (1386-1644) som styrte i Kina da europeerne kom sjøveien på 1500-tallet. Tross noen uroligheter med mongoler i nord og sjørøvere i sør er Ming-dynastiet kjent som en relativt rolig periode, men generelt gode tider for Kina.
Som i Europa skjedde det også økonomiske og sosiale endringer i denne perioden. Blant endringene var at stadig større deler av befolkningen gikk fra primært være bønder som dyrket jorda for å være selvforsynte, til å bli produsenter av handelsvarer. Slik økte antallet som produserte varer for markedet, og det ble også flere forbrukere som kjøpte varene som gradvis ble tilgjengelige.
Europeerne møter Kina
De kinesiske keiserne under Ming- og Quing var lite interessert i oversjøisk handel. Gjennom de kinesiske dynastienes historie hadde makten alltid ligget i å kontrollere innlandet, aldri kysten. Selv om det naturligvis var kinesere som både bodde og handlet langs kysten, fikk denne delen av Kina generelt lite oppmerksomhet. Unntaket var sjørøverne, som periodevis forstyrret folket både under Ming og Quing.
Da europeerne kom til den kinesiske kysten, ble de ikke ansett som noen trussel. Dels var myndighetene, som nevnt, ikke særlig interessert i kysten, og til dels var det så få europeere som kom, at de ikke gjorde særlig inntrykk.
De kinesiske myndighetene hadde valgt ut et mindre antall havner som hadde tillatelse til å drive oversjøisk handel, det vil si handel med land som Japan, Filippinene og landene i Sør-Asia. De europeiske landene falt inn i dette mønsteret. Europeerne fikk påbud om bare å handle i den kinesiske havnebyen Kanton. På slutten av 1700-tallet var det om lag 30-40 europeiske skip i Kanton i løpet av et år, 4-5 av dem seilte under dansk-norske flagg.
I Kina var europeerne ute etter silke, lakkerte møbler og særlig te. Gjennom 1700-tallet økte tehandelen fra 1 million kilo i 1720 til 5 millioner kilo omkring 1750 og 12 millioner kilo mot slutten av århundret. I bytte tok kineserne først og fremst sølv som betaling. De var stort sett uinteressert i i andre europeisk varer, selv om også indisk bomull etter hvert ble en viktig vare som europeerne førte til Kina.
En tredje vare som kineserne ville kjøpe fra europeerne på slutte av 1700-tallet, var opium. Opiumen ble hentet fra britenes kolonier i India, og fordi den var forbudt i Kina, ble den smuglet inn i landet ved hjelp av korrupte kinesiske handelsfolk og embetsmenn. Opiumshandelen brakte stor fortjeneste til alle som var involvert. Fordi mange ble avhengig av opium, ,eller av pengene de tjente på den, kom opiumshandelen til å spille en sentral rolle i å destabilisere den kinesiske staten. Etter to konflikter, opiumskrigene (1839-42 og 1856-60), mellom europeere og kinesiske myndigheter om salk av opium, fikk europeerne fri tilgang til handel i det kinesiske riket.
Les original på NDLA →
Europeerne i Asia
I praksis var europeerne derfor avhengig av allianser med lokale herskere for å klare seg i de asiatiske områdene.
Det var særlig to store riker europeerne møtte: stormogulene i India og Ming- og Qing-dynastiene i Kina.
India
De nordindiske slettene i Hindustan var blitt samlet til ett rike på 1500-tallet. Riket fortsatte å utvide seg, og på 1600-tallet dekket det mesteparten av den indiske halvøya. På 1700-tallet ble riket splittet. Da europeerne begynte å blande seg inn i de politiske forholdene på dette kontinentet utover på 1700-tallet, var det derfor ingen felles sterk stat som kunne stå imot dem.
De indiske herskerne på 1500- og 1600-tallet ble kalt stormoguler. Gjennom kriger hadde de samlet riket, og for å holde det sammen gjorde de flere lure trekk. Det ene var å reformere skattesystemet slik at det ble mer forutsigbart. Et annet trekk var å tolerere mange religioner. Stormogulene selv fulgte islam, mens de fleste som bodde i India, var hinduer. Men det fantes også flere minoritetsreligioner, deriblant sikhene.
Et tredje trekk var å flytte ansvaret for innsamling av skatter bort fra lokale stormenn. I stedet ga stormogulene denne oppgaven til egne statlige embetsmenn. For å hindre at de etablerte andre lojalitetsbånd enn til stormogulen, var embetet ikke arvelig, og embetsmennene ble ofte flyttet rundt i landet.
India for europeerne
På 1500- og 1600-tallet var stormogulenes India ansett som et mektig og rikt rike. Selv om det opprinnelig var asiatisk krydder som hadde motivert europeerne til å reise så langt, var det særlig bomull som kom til å bli den største varen fra India. Bomullstøy var lett og luftig og lot seg enkelt farge og trykke. Det var særlig «kaliko», bomull med trykkmønster, som ble en populær handelsvare. I tillegg til bomull var også råsilke en stor handelsvare, og dessuten salpeter, som europeerne trengte til produksjon av krutt. I bytte mot de indiske varene hadde europeerne med seg edelmetaller som gull, sølv og kobber (blant annet kobber fra Røros i Norge), men også finere europeiske varer som speil, glass og urverk, og ikke minst våpen.
Spesielt stormogulen Akbar (1556–1605) ble ansett som like mektig som sine europeiske motparter Elisabet 1. i England og Filip 2. i Spania. Den faktiske kunnskapen om India var likevel liten. Lenge hadde man kunnskaper om India bare gjennom beretninger fra europeiske misjonærer. Utover 1600-tallet økte derimot kontakten, siden stadig flere europeiske handelsmenn reiste til India og slo seg ned der. Også fra Danmark-Norge var det folk som reiste til disse områdene, og som seinere skrev om opplevelsene sine. En av dem var Ove Gjedde, som skrev dagbok fra en reise til Ceylon (dagens Sri Lanka) og Trankebar i India på vegne av den dansk-norske kongen. Det var Gjedde som fikk opprettet en dansk-norske handelsstasjon i Trankebar.
Kina
Også i Kina møtte europeerne en sterk og etablert stat, som på alle måter kunne måle seg med deres egne stater. På flere områder ble Kina også sett som overlegen.
Fellestrekk
Vest-Europa og Kina hadde mange fellestrekk. De lå på hver sin side av det eurasiske kontinentet. Det gjorde at de til dels hadde noen av de samme klimatiske utfordringene. Begge opplevde også den samme kraftige befolkningsveksten etter svartedauden, og fram mot 1800-tallet, og dermed også en del av de samme utfordringene.
Løsningene som ble valgt i de to eurasiske regionene var likevel til dels forskjellige. Der vesteuropeerne løste befolkningsveksten gjennom handel og kolonisering av nye områder, løste kineserne den ved å øke arbeidsinnsatsen som ble lagt ned i jordbruket, men også i annen produksjon.
I praksis tok dette form av at de vesteuropeiske landene gjennom handel, særlig med Russland, skaffet seg nødvendige ekstra matforsyninger. Utover 1700-tallet flyttet overskuddsbefolkningen, særlig i Storbritannia, over havet til Nord-Amerika, som ble kolonisert på denne tiden. I Kina var altså løsningen å intensivere arbeidsinnsatsen i jordbruket. Det skjedde blant annet gjennom forbedring av vanningssystemet og oppdyrking av skrinnere jord, men også gjennom bruk av nye matplanter, som kunne greie seg godt på skrinn jord. Blant de nye matplantene var poteter og jordnøtter, som raskt ble overført fra Kina etter oppdagelsen av Nord-Amerika.
Ming- og Quing-dynastiene
Det var Ming-dynastiet (1386-1644) som styrte i Kina da europeerne kom sjøveien på 1500-tallet. Tross noen uroligheter med mongoler i nord og sjørøvere i sør er Ming-dynastiet kjent som en relativt rolig periode, men generelt gode tider for Kina.
Som i Europa skjedde det også økonomiske og sosiale endringer i denne perioden. Blant endringene var at stadig større deler av befolkningen gikk fra primært være bønder som dyrket jorda for å være selvforsynte, til å bli produsenter av handelsvarer. Slik økte antallet som produserte varer for markedet, og det ble også flere forbrukere som kjøpte varene som gradvis ble tilgjengelige.
Europeerne møter Kina
De kinesiske keiserne under Ming- og Quing var lite interessert i oversjøisk handel. Gjennom de kinesiske dynastienes historie hadde makten alltid ligget i å kontrollere innlandet, aldri kysten. Selv om det naturligvis var kinesere som både bodde og handlet langs kysten, fikk denne delen av Kina generelt lite oppmerksomhet. Unntaket var sjørøverne, som periodevis forstyrret folket både under Ming og Quing.
Da europeerne kom til den kinesiske kysten, ble de ikke ansett som noen trussel. Dels var myndighetene, som nevnt, ikke særlig interessert i kysten, og til dels var det så få europeere som kom, at de ikke gjorde særlig inntrykk.
De kinesiske myndighetene hadde valgt ut et mindre antall havner som hadde tillatelse til å drive oversjøisk handel, det vil si handel med land som Japan, Filippinene og landene i Sør-Asia. De europeiske landene falt inn i dette mønsteret. Europeerne fikk påbud om bare å handle i den kinesiske havnebyen Kanton. På slutten av 1700-tallet var det om lag 30-40 europeiske skip i Kanton i løpet av et år, 4-5 av dem seilte under dansk-norske flagg.
I Kina var europeerne ute etter silke, lakkerte møbler og særlig te. Gjennom 1700-tallet økte tehandelen fra 1 million kilo i 1720 til 5 millioner kilo omkring 1750 og 12 millioner kilo mot slutten av århundret. I bytte tok kineserne først og fremst sølv som betaling. De var stort sett uinteressert i i andre europeisk varer, selv om også indisk bomull etter hvert ble en viktig vare som europeerne førte til Kina.
En tredje vare som kineserne ville kjøpe fra europeerne på slutte av 1700-tallet, var opium. Opiumen ble hentet fra britenes kolonier i India, og fordi den var forbudt i Kina, ble den smuglet inn i landet ved hjelp av korrupte kinesiske handelsfolk og embetsmenn. Opiumshandelen brakte stor fortjeneste til alle som var involvert. Fordi mange ble avhengig av opium, ,eller av pengene de tjente på den, kom opiumshandelen til å spille en sentral rolle i å destabilisere den kinesiske staten. Etter to konflikter, opiumskrigene (1839-42 og 1856-60), mellom europeere og kinesiske myndigheter om salk av opium, fikk europeerne fri tilgang til handel i det kinesiske riket.
Les original på NDLA →
Det var særlig to store riker europeerne møtte: stormogulene i India og Ming- og Qing-dynastiene i Kina.
India
De nordindiske slettene i Hindustan var blitt samlet til ett rike på 1500-tallet. Riket fortsatte å utvide seg, og på 1600-tallet dekket det mesteparten av den indiske halvøya. På 1700-tallet ble riket splittet. Da europeerne begynte å blande seg inn i de politiske forholdene på dette kontinentet utover på 1700-tallet, var det derfor ingen felles sterk stat som kunne stå imot dem.
De indiske herskerne på 1500- og 1600-tallet ble kalt stormoguler. Gjennom kriger hadde de samlet riket, og for å holde det sammen gjorde de flere lure trekk. Det ene var å reformere skattesystemet slik at det ble mer forutsigbart. Et annet trekk var å tolerere mange religioner. Stormogulene selv fulgte islam, mens de fleste som bodde i India, var hinduer. Men det fantes også flere minoritetsreligioner, deriblant sikhene.
Et tredje trekk var å flytte ansvaret for innsamling av skatter bort fra lokale stormenn. I stedet ga stormogulene denne oppgaven til egne statlige embetsmenn. For å hindre at de etablerte andre lojalitetsbånd enn til stormogulen, var embetet ikke arvelig, og embetsmennene ble ofte flyttet rundt i landet.
India for europeerne
På 1500- og 1600-tallet var stormogulenes India ansett som et mektig og rikt rike. Selv om det opprinnelig var asiatisk krydder som hadde motivert europeerne til å reise så langt, var det særlig bomull som kom til å bli den største varen fra India. Bomullstøy var lett og luftig og lot seg enkelt farge og trykke. Det var særlig «kaliko», bomull med trykkmønster, som ble en populær handelsvare. I tillegg til bomull var også råsilke en stor handelsvare, og dessuten salpeter, som europeerne trengte til produksjon av krutt. I bytte mot de indiske varene hadde europeerne med seg edelmetaller som gull, sølv og kobber (blant annet kobber fra Røros i Norge), men også finere europeiske varer som speil, glass og urverk, og ikke minst våpen.
Spesielt stormogulen Akbar (1556–1605) ble ansett som like mektig som sine europeiske motparter Elisabet 1. i England og Filip 2. i Spania. Den faktiske kunnskapen om India var likevel liten. Lenge hadde man kunnskaper om India bare gjennom beretninger fra europeiske misjonærer. Utover 1600-tallet økte derimot kontakten, siden stadig flere europeiske handelsmenn reiste til India og slo seg ned der. Også fra Danmark-Norge var det folk som reiste til disse områdene, og som seinere skrev om opplevelsene sine. En av dem var Ove Gjedde, som skrev dagbok fra en reise til Ceylon (dagens Sri Lanka) og Trankebar i India på vegne av den dansk-norske kongen. Det var Gjedde som fikk opprettet en dansk-norske handelsstasjon i Trankebar.
Kina
Også i Kina møtte europeerne en sterk og etablert stat, som på alle måter kunne måle seg med deres egne stater. På flere områder ble Kina også sett som overlegen.
Fellestrekk
Vest-Europa og Kina hadde mange fellestrekk. De lå på hver sin side av det eurasiske kontinentet. Det gjorde at de til dels hadde noen av de samme klimatiske utfordringene. Begge opplevde også den samme kraftige befolkningsveksten etter svartedauden, og fram mot 1800-tallet, og dermed også en del av de samme utfordringene.
Løsningene som ble valgt i de to eurasiske regionene var likevel til dels forskjellige. Der vesteuropeerne løste befolkningsveksten gjennom handel og kolonisering av nye områder, løste kineserne den ved å øke arbeidsinnsatsen som ble lagt ned i jordbruket, men også i annen produksjon.
I praksis tok dette form av at de vesteuropeiske landene gjennom handel, særlig med Russland, skaffet seg nødvendige ekstra matforsyninger. Utover 1700-tallet flyttet overskuddsbefolkningen, særlig i Storbritannia, over havet til Nord-Amerika, som ble kolonisert på denne tiden. I Kina var altså løsningen å intensivere arbeidsinnsatsen i jordbruket. Det skjedde blant annet gjennom forbedring av vanningssystemet og oppdyrking av skrinnere jord, men også gjennom bruk av nye matplanter, som kunne greie seg godt på skrinn jord. Blant de nye matplantene var poteter og jordnøtter, som raskt ble overført fra Kina etter oppdagelsen av Nord-Amerika.
Ming- og Quing-dynastiene
Det var Ming-dynastiet (1386-1644) som styrte i Kina da europeerne kom sjøveien på 1500-tallet. Tross noen uroligheter med mongoler i nord og sjørøvere i sør er Ming-dynastiet kjent som en relativt rolig periode, men generelt gode tider for Kina.
Som i Europa skjedde det også økonomiske og sosiale endringer i denne perioden. Blant endringene var at stadig større deler av befolkningen gikk fra primært være bønder som dyrket jorda for å være selvforsynte, til å bli produsenter av handelsvarer. Slik økte antallet som produserte varer for markedet, og det ble også flere forbrukere som kjøpte varene som gradvis ble tilgjengelige.
Europeerne møter Kina
De kinesiske keiserne under Ming- og Quing var lite interessert i oversjøisk handel. Gjennom de kinesiske dynastienes historie hadde makten alltid ligget i å kontrollere innlandet, aldri kysten. Selv om det naturligvis var kinesere som både bodde og handlet langs kysten, fikk denne delen av Kina generelt lite oppmerksomhet. Unntaket var sjørøverne, som periodevis forstyrret folket både under Ming og Quing.
Da europeerne kom til den kinesiske kysten, ble de ikke ansett som noen trussel. Dels var myndighetene, som nevnt, ikke særlig interessert i kysten, og til dels var det så få europeere som kom, at de ikke gjorde særlig inntrykk.
De kinesiske myndighetene hadde valgt ut et mindre antall havner som hadde tillatelse til å drive oversjøisk handel, det vil si handel med land som Japan, Filippinene og landene i Sør-Asia. De europeiske landene falt inn i dette mønsteret. Europeerne fikk påbud om bare å handle i den kinesiske havnebyen Kanton. På slutten av 1700-tallet var det om lag 30-40 europeiske skip i Kanton i løpet av et år, 4-5 av dem seilte under dansk-norske flagg.
I Kina var europeerne ute etter silke, lakkerte møbler og særlig te. Gjennom 1700-tallet økte tehandelen fra 1 million kilo i 1720 til 5 millioner kilo omkring 1750 og 12 millioner kilo mot slutten av århundret. I bytte tok kineserne først og fremst sølv som betaling. De var stort sett uinteressert i i andre europeisk varer, selv om også indisk bomull etter hvert ble en viktig vare som europeerne førte til Kina.
En tredje vare som kineserne ville kjøpe fra europeerne på slutte av 1700-tallet, var opium. Opiumen ble hentet fra britenes kolonier i India, og fordi den var forbudt i Kina, ble den smuglet inn i landet ved hjelp av korrupte kinesiske handelsfolk og embetsmenn. Opiumshandelen brakte stor fortjeneste til alle som var involvert. Fordi mange ble avhengig av opium, ,eller av pengene de tjente på den, kom opiumshandelen til å spille en sentral rolle i å destabilisere den kinesiske staten. Etter to konflikter, opiumskrigene (1839-42 og 1856-60), mellom europeere og kinesiske myndigheter om salk av opium, fikk europeerne fri tilgang til handel i det kinesiske riket.
Les original på NDLA →
Nederland som økonomisk stormakt i Europa og verden
Fraktere
I Europa bygget nederlenderne seg opp som fraktere, og gjennom sin strategiske beliggenhet ble landet også en omfordelingshavn. Varer som tømmer fra nord og vin fra sør, korn fra øst og tekstiler fra vest i Europa ble losset om og sendt ut igjen. Nederland ble en viktig mottaker av norsk tømmer, fisk og kobber, og i retur kom det mer luksuspregede varer som vin fra Sør-Europa. Nederlenderne begrenset likevel ikke handelsaktivitetene sine til Europa. De var aktive også i både Asia, Afrika og Amerika.
Organisering av handel
Nederlendernes suksess bunnet i måten de organiserte handelen på. De store, oversjøiske handelsekspedisjonene var kostnadskrevende og svært risikofylte. Utgifter for skip, mannskap og last måtte dekkes, og ferden var farefull. Det kunne ofte ta flere år før skipene, hvis de returnerte, kom i havn med varer som kunne dekke utleggene. En viktig forutsetning var å spre den finansielle risikoen som ekspedisjonene utgjorde, på flere hender. Slik ble risikoen spredd, samtidig som handelskompaniet sikret seg penger til å sende ut flere ekspedisjoner.
Det nederlandsk-ostindiske kompaniet etablerte utover 1600-tallet handelsposter i Asia, hvor Batavia i Indonesia var den fremste. Derfra styrte kompaniet all sin handelsaktivitet i Øst-Asia og sørget for at særlig laster med krydder og silke, og etter hvert te og porselen, kom tilbake til Europa. Det konkurrerte også blant annet med portugisere, engelskmenn og fra slutten av 1600-tallet også med skip sendt ut av Det dansk-ostindiske kompani; på dansk hetende Ostindisk Kompagni. Nederlenderne tapte terreng fra slutten av 1600-tallet og begynnelsen av 1700-tallet. England tok over som økonomisk stormakt, både i Europa og i fjerne strøk, og holdt den posisjonen til langt ut på 1800-tallet.
Når man snakker om europeernes aktivitet i Asia på denne tiden, er det viktig å huske at de var få sammenlignet med det store antallet, både lokale og andre, som var aktive i handelen i Asia. Hvilken betydning europeernes aktiviteter hadde i Asia på 1600- og 1700-tallet, diskuteres fremdeles av historikere. Det er klart at europeerne kom til som en ny aktør, og de hadde i mange tilfeller overlegne våpen, men siden de var få, måtte de hevde seg på andre måter. Innflytelsen de hadde, var derfor helt avhengig av deres evner og muligheter til å posisjonere seg i lokale konflikter. En vanlig brukt taktikk var å love våpen og krutt til en part i en lokal konflikt, i bytte mot privilegert handel med varer som det var etterspørsel etter i Europa.
Les original på NDLA →
I Europa bygget nederlenderne seg opp som fraktere, og gjennom sin strategiske beliggenhet ble landet også en omfordelingshavn. Varer som tømmer fra nord og vin fra sør, korn fra øst og tekstiler fra vest i Europa ble losset om og sendt ut igjen. Nederland ble en viktig mottaker av norsk tømmer, fisk og kobber, og i retur kom det mer luksuspregede varer som vin fra Sør-Europa. Nederlenderne begrenset likevel ikke handelsaktivitetene sine til Europa. De var aktive også i både Asia, Afrika og Amerika.
Organisering av handel
Nederlendernes suksess bunnet i måten de organiserte handelen på. De store, oversjøiske handelsekspedisjonene var kostnadskrevende og svært risikofylte. Utgifter for skip, mannskap og last måtte dekkes, og ferden var farefull. Det kunne ofte ta flere år før skipene, hvis de returnerte, kom i havn med varer som kunne dekke utleggene. En viktig forutsetning var å spre den finansielle risikoen som ekspedisjonene utgjorde, på flere hender. Slik ble risikoen spredd, samtidig som handelskompaniet sikret seg penger til å sende ut flere ekspedisjoner.
Det nederlandsk-ostindiske kompaniet etablerte utover 1600-tallet handelsposter i Asia, hvor Batavia i Indonesia var den fremste. Derfra styrte kompaniet all sin handelsaktivitet i Øst-Asia og sørget for at særlig laster med krydder og silke, og etter hvert te og porselen, kom tilbake til Europa. Det konkurrerte også blant annet med portugisere, engelskmenn og fra slutten av 1600-tallet også med skip sendt ut av Det dansk-ostindiske kompani; på dansk hetende Ostindisk Kompagni. Nederlenderne tapte terreng fra slutten av 1600-tallet og begynnelsen av 1700-tallet. England tok over som økonomisk stormakt, både i Europa og i fjerne strøk, og holdt den posisjonen til langt ut på 1800-tallet.
Når man snakker om europeernes aktivitet i Asia på denne tiden, er det viktig å huske at de var få sammenlignet med det store antallet, både lokale og andre, som var aktive i handelen i Asia. Hvilken betydning europeernes aktiviteter hadde i Asia på 1600- og 1700-tallet, diskuteres fremdeles av historikere. Det er klart at europeerne kom til som en ny aktør, og de hadde i mange tilfeller overlegne våpen, men siden de var få, måtte de hevde seg på andre måter. Innflytelsen de hadde, var derfor helt avhengig av deres evner og muligheter til å posisjonere seg i lokale konflikter. En vanlig brukt taktikk var å love våpen og krutt til en part i en lokal konflikt, i bytte mot privilegert handel med varer som det var etterspørsel etter i Europa.
Les original på NDLA →
Nederland som økonomisk stormakt i Europa og verden
Fraktere
I Europa bygget nederlenderne seg opp som fraktere, og gjennom sin strategiske beliggenhet ble landet også en omfordelingshavn. Varer som tømmer fra nord og vin fra sør, korn fra øst og tekstiler fra vest i Europa ble losset om og sendt ut igjen. Nederland ble en viktig mottaker av norsk tømmer, fisk og kobber, og i retur kom det mer luksuspregede varer som vin fra Sør-Europa. Nederlenderne begrenset likevel ikke handelsaktivitetene sine til Europa. De var aktive også i både Asia, Afrika og Amerika.
Organisering av handel
Nederlendernes suksess bunnet i måten de organiserte handelen på. De store, oversjøiske handelsekspedisjonene var kostnadskrevende og svært risikofylte. Utgifter for skip, mannskap og last måtte dekkes, og ferden var farefull. Det kunne ofte ta flere år før skipene, hvis de returnerte, kom i havn med varer som kunne dekke utleggene. En viktig forutsetning var å spre den finansielle risikoen som ekspedisjonene utgjorde, på flere hender. Slik ble risikoen spredd, samtidig som handelskompaniet sikret seg penger til å sende ut flere ekspedisjoner.
Det nederlandsk-ostindiske kompaniet etablerte utover 1600-tallet handelsposter i Asia, hvor Batavia i Indonesia var den fremste. Derfra styrte kompaniet all sin handelsaktivitet i Øst-Asia og sørget for at særlig laster med krydder og silke, og etter hvert te og porselen, kom tilbake til Europa. Det konkurrerte også blant annet med portugisere, engelskmenn og fra slutten av 1600-tallet også med skip sendt ut av Det dansk-ostindiske kompani; på dansk hetende Ostindisk Kompagni. Nederlenderne tapte terreng fra slutten av 1600-tallet og begynnelsen av 1700-tallet. England tok over som økonomisk stormakt, både i Europa og i fjerne strøk, og holdt den posisjonen til langt ut på 1800-tallet.
Når man snakker om europeernes aktivitet i Asia på denne tiden, er det viktig å huske at de var få sammenlignet med det store antallet, både lokale og andre, som var aktive i handelen i Asia. Hvilken betydning europeernes aktiviteter hadde i Asia på 1600- og 1700-tallet, diskuteres fremdeles av historikere. Det er klart at europeerne kom til som en ny aktør, og de hadde i mange tilfeller overlegne våpen, men siden de var få, måtte de hevde seg på andre måter. Innflytelsen de hadde, var derfor helt avhengig av deres evner og muligheter til å posisjonere seg i lokale konflikter. En vanlig brukt taktikk var å love våpen og krutt til en part i en lokal konflikt, i bytte mot privilegert handel med varer som det var etterspørsel etter i Europa.
Les original på NDLA →
I Europa bygget nederlenderne seg opp som fraktere, og gjennom sin strategiske beliggenhet ble landet også en omfordelingshavn. Varer som tømmer fra nord og vin fra sør, korn fra øst og tekstiler fra vest i Europa ble losset om og sendt ut igjen. Nederland ble en viktig mottaker av norsk tømmer, fisk og kobber, og i retur kom det mer luksuspregede varer som vin fra Sør-Europa. Nederlenderne begrenset likevel ikke handelsaktivitetene sine til Europa. De var aktive også i både Asia, Afrika og Amerika.
Organisering av handel
Nederlendernes suksess bunnet i måten de organiserte handelen på. De store, oversjøiske handelsekspedisjonene var kostnadskrevende og svært risikofylte. Utgifter for skip, mannskap og last måtte dekkes, og ferden var farefull. Det kunne ofte ta flere år før skipene, hvis de returnerte, kom i havn med varer som kunne dekke utleggene. En viktig forutsetning var å spre den finansielle risikoen som ekspedisjonene utgjorde, på flere hender. Slik ble risikoen spredd, samtidig som handelskompaniet sikret seg penger til å sende ut flere ekspedisjoner.
Det nederlandsk-ostindiske kompaniet etablerte utover 1600-tallet handelsposter i Asia, hvor Batavia i Indonesia var den fremste. Derfra styrte kompaniet all sin handelsaktivitet i Øst-Asia og sørget for at særlig laster med krydder og silke, og etter hvert te og porselen, kom tilbake til Europa. Det konkurrerte også blant annet med portugisere, engelskmenn og fra slutten av 1600-tallet også med skip sendt ut av Det dansk-ostindiske kompani; på dansk hetende Ostindisk Kompagni. Nederlenderne tapte terreng fra slutten av 1600-tallet og begynnelsen av 1700-tallet. England tok over som økonomisk stormakt, både i Europa og i fjerne strøk, og holdt den posisjonen til langt ut på 1800-tallet.
Når man snakker om europeernes aktivitet i Asia på denne tiden, er det viktig å huske at de var få sammenlignet med det store antallet, både lokale og andre, som var aktive i handelen i Asia. Hvilken betydning europeernes aktiviteter hadde i Asia på 1600- og 1700-tallet, diskuteres fremdeles av historikere. Det er klart at europeerne kom til som en ny aktør, og de hadde i mange tilfeller overlegne våpen, men siden de var få, måtte de hevde seg på andre måter. Innflytelsen de hadde, var derfor helt avhengig av deres evner og muligheter til å posisjonere seg i lokale konflikter. En vanlig brukt taktikk var å love våpen og krutt til en part i en lokal konflikt, i bytte mot privilegert handel med varer som det var etterspørsel etter i Europa.
Les original på NDLA →
Nord-Amerika
Koloniseringen av Nord-Amerika
Freden med spanjolene reduserte også faren for sjørøvere og kapring. Det gjorde reisen over havet mindre farefull. Kontinentet ble dermed mer attraktivt for de nye bosetterne, som ønsket å søke lykken eller rømme fra den «gamle verden», som Europa ble kalt.
De første som dro over, var lykkejegere og eventyrere. De dro først og fremst til det som i dag utgjør staten Virginia, i regi av det private selskapet Virginia Company. Selskapet hadde fått privilegium fra den engelske kong Jakob 1. til å slå seg ned der. Kongen så helt bort fra urfolkene som holdt til i området.
For de første bosetterne i Virginia gikk det dårlig. Mange var adelsmenn og folk fra overklassen og hadde lite erfaring med å klare seg som nybyggere. De var vant til å kjøpe det de trengte, i de velutviklede byene i England. Den første vinteren viste seg å være hard, og urfolkene var lite vennlige til nykommerne. Av 500 kolonister overlevde bare 60.
Tobakksplantasjer
Til tross for de harde forholdene vokste den engelske kolonien i Virginia sakte, men sikkert. Mye av grunnen var at tobakk hadde begynt å bli populært i Europa rundt 1600, og den trivdes godt i jorda i Virginia. For å ha råd til å importere nødvendige varer fra moderlandet satte de derfor i gang en storstilt tobakksproduksjon. Det første forsøket ble gjort i 1612. Allerede i 1619 ble det utført 60 000 pund tobakk. Noen tiår seinere hadde utførselen økt til 1,3 millioner pund. Nøkkelen til den store produksjonen var plantasjedrift. Det vil si at det bare ble produsert tobakk, ingenting annet, på gårdene. Alt annet av nødvendige varer ble kjøpt inn.
De som gjorde det praktiske arbeidet på tobakksplantasjene i Virginia, var til å begynne med engelskmenn som i bytte mot billett for reisen over havet forpliktet seg til noen år med arbeid. Andre var straffanger, sendt til Amerika for å arbeide i stedet for å sone dommene sine i engelske fengsler. Verken straffangene eller de andre arbeiderne ble behandlet godt. Etter hvert ble de fattige og kriminelle engelskmennene erstattet av slaver fra Afrika. Sammen med plantasjeproduksjonen kom slaveriet til å kjennetegne samfunnet i de sørlige delene av Nord-Amerika i flere hundre år framover.
Nybyggere i nord
Lenger nord, i New England, kom det nybyggere som hadde rømt fra Europa på grunn av religiøs forfølgelse. De første var kalvinister, en sekt som besto av konservative protestanter. De kom med skipet «Mayflower» i 1620 og blir i USA omtalt som pilegrimsfedrene.
Der bosetterne i sør i stor grad var menn og lykkejegere med lite samhold, var bosetterne i nord gjerne familier som var bundet sammen i små samfunn gjennom felles tro. Mange så på det nye kontinentet som en mulighet til å bygge et Guds rike på jord. Selv om mange hadde edle idealer, ble møtet med kalde og harde vintre, og dessuten med «hedningene» – det vil si urfolkene– et møte med en hard virkelighet.
Bosetterne i nord klarte etter hvert å bli noe mer selvforsynte, men satte aldri i gang med noe plantasjesystem, slik som i sør. Blant de viktigste varene som nybyggerne i nord solgte tilbake til Europa, var pelsverk og skinnvarer.
Selv om engelskmennene var de dominerende kolonistene i Nord-Amerika, var også andre land engasjert. Nederland sendte tidlig kolonister, det samme gjorde Sverige og Frankrike. De nederlandske og svenske koloniene ble etter hvert tatt opp i de engelske, mens de franske koloniene ble det som vi i dag kjenner som Canada.
Urbefolkningen
Urbefolkningen som bodde i Nord-Amerika, ble presset bort fra sine områder. De fleste urfolkssamfunnene var mobile jordbrukssamfunn. Det vil si at de dyrket jord, men når jorda var utarmet, flyttet de videre. Urfolkssamfunnet besto av mange mindre samfunn, som alene hadde vansker med å stå imot europeerne.
Urfolkene gjorde flere forsøk på å kjempe mot europeerne. Men i møtet med overlegen våpenkraft, og fordi det også var mange ulike stammer som allierte seg med europeerne, ble det likevel aldri noen samlet motstand. Slik mistet urbefolkningen over tid landet sitt til de europeiske nybyggerne.
Les original på NDLA →
Freden med spanjolene reduserte også faren for sjørøvere og kapring. Det gjorde reisen over havet mindre farefull. Kontinentet ble dermed mer attraktivt for de nye bosetterne, som ønsket å søke lykken eller rømme fra den «gamle verden», som Europa ble kalt.
De første som dro over, var lykkejegere og eventyrere. De dro først og fremst til det som i dag utgjør staten Virginia, i regi av det private selskapet Virginia Company. Selskapet hadde fått privilegium fra den engelske kong Jakob 1. til å slå seg ned der. Kongen så helt bort fra urfolkene som holdt til i området.
For de første bosetterne i Virginia gikk det dårlig. Mange var adelsmenn og folk fra overklassen og hadde lite erfaring med å klare seg som nybyggere. De var vant til å kjøpe det de trengte, i de velutviklede byene i England. Den første vinteren viste seg å være hard, og urfolkene var lite vennlige til nykommerne. Av 500 kolonister overlevde bare 60.
Tobakksplantasjer
Til tross for de harde forholdene vokste den engelske kolonien i Virginia sakte, men sikkert. Mye av grunnen var at tobakk hadde begynt å bli populært i Europa rundt 1600, og den trivdes godt i jorda i Virginia. For å ha råd til å importere nødvendige varer fra moderlandet satte de derfor i gang en storstilt tobakksproduksjon. Det første forsøket ble gjort i 1612. Allerede i 1619 ble det utført 60 000 pund tobakk. Noen tiår seinere hadde utførselen økt til 1,3 millioner pund. Nøkkelen til den store produksjonen var plantasjedrift. Det vil si at det bare ble produsert tobakk, ingenting annet, på gårdene. Alt annet av nødvendige varer ble kjøpt inn.
De som gjorde det praktiske arbeidet på tobakksplantasjene i Virginia, var til å begynne med engelskmenn som i bytte mot billett for reisen over havet forpliktet seg til noen år med arbeid. Andre var straffanger, sendt til Amerika for å arbeide i stedet for å sone dommene sine i engelske fengsler. Verken straffangene eller de andre arbeiderne ble behandlet godt. Etter hvert ble de fattige og kriminelle engelskmennene erstattet av slaver fra Afrika. Sammen med plantasjeproduksjonen kom slaveriet til å kjennetegne samfunnet i de sørlige delene av Nord-Amerika i flere hundre år framover.
Nybyggere i nord
Lenger nord, i New England, kom det nybyggere som hadde rømt fra Europa på grunn av religiøs forfølgelse. De første var kalvinister, en sekt som besto av konservative protestanter. De kom med skipet «Mayflower» i 1620 og blir i USA omtalt som pilegrimsfedrene.
Der bosetterne i sør i stor grad var menn og lykkejegere med lite samhold, var bosetterne i nord gjerne familier som var bundet sammen i små samfunn gjennom felles tro. Mange så på det nye kontinentet som en mulighet til å bygge et Guds rike på jord. Selv om mange hadde edle idealer, ble møtet med kalde og harde vintre, og dessuten med «hedningene» – det vil si urfolkene– et møte med en hard virkelighet.
Bosetterne i nord klarte etter hvert å bli noe mer selvforsynte, men satte aldri i gang med noe plantasjesystem, slik som i sør. Blant de viktigste varene som nybyggerne i nord solgte tilbake til Europa, var pelsverk og skinnvarer.
Selv om engelskmennene var de dominerende kolonistene i Nord-Amerika, var også andre land engasjert. Nederland sendte tidlig kolonister, det samme gjorde Sverige og Frankrike. De nederlandske og svenske koloniene ble etter hvert tatt opp i de engelske, mens de franske koloniene ble det som vi i dag kjenner som Canada.
Urbefolkningen
Urbefolkningen som bodde i Nord-Amerika, ble presset bort fra sine områder. De fleste urfolkssamfunnene var mobile jordbrukssamfunn. Det vil si at de dyrket jord, men når jorda var utarmet, flyttet de videre. Urfolkssamfunnet besto av mange mindre samfunn, som alene hadde vansker med å stå imot europeerne.
Urfolkene gjorde flere forsøk på å kjempe mot europeerne. Men i møtet med overlegen våpenkraft, og fordi det også var mange ulike stammer som allierte seg med europeerne, ble det likevel aldri noen samlet motstand. Slik mistet urbefolkningen over tid landet sitt til de europeiske nybyggerne.
Les original på NDLA →
Nord-Amerika
Koloniseringen av Nord-Amerika
Freden med spanjolene reduserte også faren for sjørøvere og kapring. Det gjorde reisen over havet mindre farefull. Kontinentet ble dermed mer attraktivt for de nye bosetterne, som ønsket å søke lykken eller rømme fra den «gamle verden», som Europa ble kalt.
De første som dro over, var lykkejegere og eventyrere. De dro først og fremst til det som i dag utgjør staten Virginia, i regi av det private selskapet Virginia Company. Selskapet hadde fått privilegium fra den engelske kong Jakob 1. til å slå seg ned der. Kongen så helt bort fra urfolkene som holdt til i området.
For de første bosetterne i Virginia gikk det dårlig. Mange var adelsmenn og folk fra overklassen og hadde lite erfaring med å klare seg som nybyggere. De var vant til å kjøpe det de trengte, i de velutviklede byene i England. Den første vinteren viste seg å være hard, og urfolkene var lite vennlige til nykommerne. Av 500 kolonister overlevde bare 60.
Tobakksplantasjer
Til tross for de harde forholdene vokste den engelske kolonien i Virginia sakte, men sikkert. Mye av grunnen var at tobakk hadde begynt å bli populært i Europa rundt 1600, og den trivdes godt i jorda i Virginia. For å ha råd til å importere nødvendige varer fra moderlandet satte de derfor i gang en storstilt tobakksproduksjon. Det første forsøket ble gjort i 1612. Allerede i 1619 ble det utført 60 000 pund tobakk. Noen tiår seinere hadde utførselen økt til 1,3 millioner pund. Nøkkelen til den store produksjonen var plantasjedrift. Det vil si at det bare ble produsert tobakk, ingenting annet, på gårdene. Alt annet av nødvendige varer ble kjøpt inn.
De som gjorde det praktiske arbeidet på tobakksplantasjene i Virginia, var til å begynne med engelskmenn som i bytte mot billett for reisen over havet forpliktet seg til noen år med arbeid. Andre var straffanger, sendt til Amerika for å arbeide i stedet for å sone dommene sine i engelske fengsler. Verken straffangene eller de andre arbeiderne ble behandlet godt. Etter hvert ble de fattige og kriminelle engelskmennene erstattet av slaver fra Afrika. Sammen med plantasjeproduksjonen kom slaveriet til å kjennetegne samfunnet i de sørlige delene av Nord-Amerika i flere hundre år framover.
Nybyggere i nord
Lenger nord, i New England, kom det nybyggere som hadde rømt fra Europa på grunn av religiøs forfølgelse. De første var kalvinister, en sekt som besto av konservative protestanter. De kom med skipet «Mayflower» i 1620 og blir i USA omtalt som pilegrimsfedrene.
Der bosetterne i sør i stor grad var menn og lykkejegere med lite samhold, var bosetterne i nord gjerne familier som var bundet sammen i små samfunn gjennom felles tro. Mange så på det nye kontinentet som en mulighet til å bygge et Guds rike på jord. Selv om mange hadde edle idealer, ble møtet med kalde og harde vintre, og dessuten med «hedningene» – det vil si urfolkene– et møte med en hard virkelighet.
Bosetterne i nord klarte etter hvert å bli noe mer selvforsynte, men satte aldri i gang med noe plantasjesystem, slik som i sør. Blant de viktigste varene som nybyggerne i nord solgte tilbake til Europa, var pelsverk og skinnvarer.
Selv om engelskmennene var de dominerende kolonistene i Nord-Amerika, var også andre land engasjert. Nederland sendte tidlig kolonister, det samme gjorde Sverige og Frankrike. De nederlandske og svenske koloniene ble etter hvert tatt opp i de engelske, mens de franske koloniene ble det som vi i dag kjenner som Canada.
Urbefolkningen
Urbefolkningen som bodde i Nord-Amerika, ble presset bort fra sine områder. De fleste urfolkssamfunnene var mobile jordbrukssamfunn. Det vil si at de dyrket jord, men når jorda var utarmet, flyttet de videre. Urfolkssamfunnet besto av mange mindre samfunn, som alene hadde vansker med å stå imot europeerne.
Urfolkene gjorde flere forsøk på å kjempe mot europeerne. Men i møtet med overlegen våpenkraft, og fordi det også var mange ulike stammer som allierte seg med europeerne, ble det likevel aldri noen samlet motstand. Slik mistet urbefolkningen over tid landet sitt til de europeiske nybyggerne.
Les original på NDLA →
Freden med spanjolene reduserte også faren for sjørøvere og kapring. Det gjorde reisen over havet mindre farefull. Kontinentet ble dermed mer attraktivt for de nye bosetterne, som ønsket å søke lykken eller rømme fra den «gamle verden», som Europa ble kalt.
De første som dro over, var lykkejegere og eventyrere. De dro først og fremst til det som i dag utgjør staten Virginia, i regi av det private selskapet Virginia Company. Selskapet hadde fått privilegium fra den engelske kong Jakob 1. til å slå seg ned der. Kongen så helt bort fra urfolkene som holdt til i området.
For de første bosetterne i Virginia gikk det dårlig. Mange var adelsmenn og folk fra overklassen og hadde lite erfaring med å klare seg som nybyggere. De var vant til å kjøpe det de trengte, i de velutviklede byene i England. Den første vinteren viste seg å være hard, og urfolkene var lite vennlige til nykommerne. Av 500 kolonister overlevde bare 60.
Tobakksplantasjer
Til tross for de harde forholdene vokste den engelske kolonien i Virginia sakte, men sikkert. Mye av grunnen var at tobakk hadde begynt å bli populært i Europa rundt 1600, og den trivdes godt i jorda i Virginia. For å ha råd til å importere nødvendige varer fra moderlandet satte de derfor i gang en storstilt tobakksproduksjon. Det første forsøket ble gjort i 1612. Allerede i 1619 ble det utført 60 000 pund tobakk. Noen tiår seinere hadde utførselen økt til 1,3 millioner pund. Nøkkelen til den store produksjonen var plantasjedrift. Det vil si at det bare ble produsert tobakk, ingenting annet, på gårdene. Alt annet av nødvendige varer ble kjøpt inn.
De som gjorde det praktiske arbeidet på tobakksplantasjene i Virginia, var til å begynne med engelskmenn som i bytte mot billett for reisen over havet forpliktet seg til noen år med arbeid. Andre var straffanger, sendt til Amerika for å arbeide i stedet for å sone dommene sine i engelske fengsler. Verken straffangene eller de andre arbeiderne ble behandlet godt. Etter hvert ble de fattige og kriminelle engelskmennene erstattet av slaver fra Afrika. Sammen med plantasjeproduksjonen kom slaveriet til å kjennetegne samfunnet i de sørlige delene av Nord-Amerika i flere hundre år framover.
Nybyggere i nord
Lenger nord, i New England, kom det nybyggere som hadde rømt fra Europa på grunn av religiøs forfølgelse. De første var kalvinister, en sekt som besto av konservative protestanter. De kom med skipet «Mayflower» i 1620 og blir i USA omtalt som pilegrimsfedrene.
Der bosetterne i sør i stor grad var menn og lykkejegere med lite samhold, var bosetterne i nord gjerne familier som var bundet sammen i små samfunn gjennom felles tro. Mange så på det nye kontinentet som en mulighet til å bygge et Guds rike på jord. Selv om mange hadde edle idealer, ble møtet med kalde og harde vintre, og dessuten med «hedningene» – det vil si urfolkene– et møte med en hard virkelighet.
Bosetterne i nord klarte etter hvert å bli noe mer selvforsynte, men satte aldri i gang med noe plantasjesystem, slik som i sør. Blant de viktigste varene som nybyggerne i nord solgte tilbake til Europa, var pelsverk og skinnvarer.
Selv om engelskmennene var de dominerende kolonistene i Nord-Amerika, var også andre land engasjert. Nederland sendte tidlig kolonister, det samme gjorde Sverige og Frankrike. De nederlandske og svenske koloniene ble etter hvert tatt opp i de engelske, mens de franske koloniene ble det som vi i dag kjenner som Canada.
Urbefolkningen
Urbefolkningen som bodde i Nord-Amerika, ble presset bort fra sine områder. De fleste urfolkssamfunnene var mobile jordbrukssamfunn. Det vil si at de dyrket jord, men når jorda var utarmet, flyttet de videre. Urfolkssamfunnet besto av mange mindre samfunn, som alene hadde vansker med å stå imot europeerne.
Urfolkene gjorde flere forsøk på å kjempe mot europeerne. Men i møtet med overlegen våpenkraft, og fordi det også var mange ulike stammer som allierte seg med europeerne, ble det likevel aldri noen samlet motstand. Slik mistet urbefolkningen over tid landet sitt til de europeiske nybyggerne.
Les original på NDLA →
Oversikt: Tidlig moderne tid
Denne perioden i europeisk historie har fått ulike navn, alt etter hvilke sider ved historien man legger vekt på. I kunst og filosofi snakker man om renessansen, men da regnes gjerne perioden bare frem til rundt år 1600. Begreper som oppdagelsenes tid eller kolonitiden legger vekt på den europeiske ekspansjonen og sier lite om indre forhold i Europa.
Tidlig moderne tid er en mer nøytral betegnelse. Man kan se perioden som en overgang mellom middelalderen og det moderne Europa. I denne perioden mister den katolske kirken sin totale dominans over Vest- og Nord-Europa, byborgerskapet vokser frem som en ny maktfaktor, nye tanker utvikles innen kunst, filosofi, religion og vitenskap, og Europa begynner å legge verden under seg.
Oppdagelsen av Amerika og Martin Luthers brudd med den katolske kirke skjedde med få års mellomrom rundt 1500, og derfor kan det være naturlig å regne periodens begynnelse fra 1500. Moderne tanker vokser fram, men Europa henger fortsatt igjen i gamle mønstre med udemokratiske monarkier og rester av føydalisme. Overgangen til moderne tid markeres av industrielle og politiske revolusjoner fra midten av 1700-tallet.
Les original på NDLA →
Tidlig moderne tid er en mer nøytral betegnelse. Man kan se perioden som en overgang mellom middelalderen og det moderne Europa. I denne perioden mister den katolske kirken sin totale dominans over Vest- og Nord-Europa, byborgerskapet vokser frem som en ny maktfaktor, nye tanker utvikles innen kunst, filosofi, religion og vitenskap, og Europa begynner å legge verden under seg.
Oppdagelsen av Amerika og Martin Luthers brudd med den katolske kirke skjedde med få års mellomrom rundt 1500, og derfor kan det være naturlig å regne periodens begynnelse fra 1500. Moderne tanker vokser fram, men Europa henger fortsatt igjen i gamle mønstre med udemokratiske monarkier og rester av føydalisme. Overgangen til moderne tid markeres av industrielle og politiske revolusjoner fra midten av 1700-tallet.
Les original på NDLA →
Oversikt: Tidlig moderne tid
Denne perioden i europeisk historie har fått ulike navn, alt etter hvilke sider ved historien man legger vekt på. I kunst og filosofi snakker man om renessansen, men da regnes gjerne perioden bare frem til rundt år 1600. Begreper som oppdagelsenes tid eller kolonitiden legger vekt på den europeiske ekspansjonen og sier lite om indre forhold i Europa.
Tidlig moderne tid er en mer nøytral betegnelse. Man kan se perioden som en overgang mellom middelalderen og det moderne Europa. I denne perioden mister den katolske kirken sin totale dominans over Vest- og Nord-Europa, byborgerskapet vokser frem som en ny maktfaktor, nye tanker utvikles innen kunst, filosofi, religion og vitenskap, og Europa begynner å legge verden under seg.
Oppdagelsen av Amerika og Martin Luthers brudd med den katolske kirke skjedde med få års mellomrom rundt 1500, og derfor kan det være naturlig å regne periodens begynnelse fra 1500. Moderne tanker vokser fram, men Europa henger fortsatt igjen i gamle mønstre med udemokratiske monarkier og rester av føydalisme. Overgangen til moderne tid markeres av industrielle og politiske revolusjoner fra midten av 1700-tallet.
Les original på NDLA →
Tidlig moderne tid er en mer nøytral betegnelse. Man kan se perioden som en overgang mellom middelalderen og det moderne Europa. I denne perioden mister den katolske kirken sin totale dominans over Vest- og Nord-Europa, byborgerskapet vokser frem som en ny maktfaktor, nye tanker utvikles innen kunst, filosofi, religion og vitenskap, og Europa begynner å legge verden under seg.
Oppdagelsen av Amerika og Martin Luthers brudd med den katolske kirke skjedde med få års mellomrom rundt 1500, og derfor kan det være naturlig å regne periodens begynnelse fra 1500. Moderne tanker vokser fram, men Europa henger fortsatt igjen i gamle mønstre med udemokratiske monarkier og rester av føydalisme. Overgangen til moderne tid markeres av industrielle og politiske revolusjoner fra midten av 1700-tallet.
Les original på NDLA →
Reformasjonen
Årsaker til og forutsetninger for reformasjonen
På begynnelsen av 1500-tallet ble stadig flere misfornøyd med at kirken tok seg mer betalt for sine tjenester, og de mente at pengene ble sløst bort på overdådige byggverk og luksus. Den tyske munken og professoren i teologi Martin Luther startet sin protest i 1517. Han ønsket i utgangspunktet å reformere den katolske kirke, men ble i stedet bannlyst av paven. Dette endte med den første store splittelsen i kristendommen på nesten 500 år.
Svekkelse av kirkens autoritet
Flere hendelser på 1300- og 1400-tallet hadde svekket kirkens stilling i Europa. På begynnelsen av 1300-tallet førte en konflikt mellom kirken og den franske kongen til at franskekongen tvang gjennom valget av en fransk pave og pavesetet ble flyttet fra Roma til Avignon i Frankrike. Da paven etter nesten 70 år i Avignon flyttet tilbake til Roma, oppstod det nye konflikter, og i perioder ble det utnevnt både to og tre paver.
Midt i dette kaoset slo også svartedauden til. Kirken mistet store inntekter når Europas befolkning ble kraftig redusert. Kristendommen hadde vært en kilde til håp, trygghet og frelse for middelalderens europeere. Men nå så de at kirken hadde lite å stille opp med i møte med den grusomme pestens herjinger. Mot slutten av 1300-tallet og utover på 1400-tallet oppstod det flere reformbevegelser som ble slått hardt ned av kirken.
Humanismen
Martin Luther var sterkt inspirert av renessansens humanistiske idealer med stor tro på menneskets kritiske fornuft. Renessansens tenkere var opptatt av å gå til kildene og studere dem kritisk, spesielt skrifter fra antikkens tenkere. For Luther var Bibelen den eneste kilden til rett tro. Derfor la han stor vekt på å lese Bibelen med et kritisk blikk og ikke stole blindt på kirkens tradisjonelle tolkninger. Det ble også viktig for Luther og andre reformatorer å få oversatt Bibelen til lokale språk, slik at man som kristen skulle få tilgang til kilden selv.
Boktrykkerkunsten
I Europa hadde bøker og dokumenter vært håndskrevne og dermed også tidkrevende og dyre å produsere. På midten av 1400-tallet fant den tyske gullsmeden Johan Gutenberg opp en effektiv måte å trykke bøker på som gjorde masseproduksjon av bøker og dokumenter mulig. Denne teknologien ble flittig brukt av Luther og andre reformatorer for å spre sitt budskap og å gjøre de nye oversatte biblene tilgjengelig for mange. Boktrykkerkunsten og oversatte bibler gjorde det også mulig for mange flere europeere å lære seg å lese.
Avlatshandel
En viktig del av Luthers protest var avlatshandelen. Dette var en praksis som hadde utviklet seg der kirken begynte å ta betalt for tilgivelse gjennom å selge såkalte avlatsbrev. I katolsk tro skal man gå til kirken og skrifte, det vil si bekjenne sine synder, for å få dem tilgitt. Man må også angre og gjøre botsøvelser. Dette innebærer for eksempel å faste eller be spesielle bønner. Synder som ikke er tilgitt, vil bli straffet med lidelse i skjærsilden, en slags mellomtilstand før man kommer til himmelen. Avlatshandelen var en måte å slippe unna denne straffen på, og man kunne også betale for sine døde slektninger.
Makt
Tyskland var på denne tiden en sammenslutning av fyrstedømmer som inngikk i det tysk-romerske keiserriket. Mange av fyrstene slo seg sammen med Luther og begynte å danne såkalte protestantiske kirker som bygde på Luthers lære. Dette ble statskirker som kuttet båndene til paven, noe som betydde mer makt og rikdom til den enkelte konge eller fyrste. Kirkens eiendommer ble overtatt av staten, og kongen ble den nye statskirkens overhode. Flere konger og fyrster var overbeviste lutheranere, men makt, rikdom og frigjøring fra paven var nok medvirkende årsaker til at de valgte å støtte Luther i konflikten.
Luthers lære
Troen alene
Sentralt i kristendommen står ideen om at Jesus tok på seg straffen for menneskets synder gjennom sin lidelse og død på korset, slik at man kunne bli frelst bare gjennom tro. Martin Luther mente den katolske kirke hadde mistet dette poenget ved å fokusere så sterkt på handlinger, ritualer og religiøse plikter. Som katolikk i middelalderen hadde man plikt til å oppsøke kirken for å bekjenne sine synder og angre. Luther mente dette var en sak mellom den enkelte angrende synder og Gud. Kirken skulle i mindre grad være et mellomledd mellom den troende og Gud.
Synd og straff i tidlig protestantisme
Selv om tilgivelsen var opp til Gud, var det ikke slik at kirken sluttet å fokusere på synd. Synden ble trukket inn i de statlige lovene, og straffen for synd ble gjerne utført av prestene, som ble et slags moralpoliti. Utover på 1600-tallet ble straffene bare strengere. Det er på denne tiden hekseprosessene er på sitt verste, og de protestantiske landene dominerte statistikken.
Skriften alene
De protestantiske kirkene avskaffet helgendyrkelse, klostervesen, avlatshandel og en rekke religiøse plikter som ifølge Luther ikke hadde grunnlag i Bibelen. Den katolske kirke har to kilder til hva som er rett tradisjon: Bibelen og den kirkelige tradisjon. Tanken er at den katolske kirke blir veiledet av den hellige ånd, slik at det som bestemmes i kirken også må regnes som rett tro. Dette var Luther uenig i. Han mente at det bare var Bibelen som skulle være kilde til den rette tro. Nå skulle også Bibelen og gudstjenestene være på det lokale språket og ikke latin. Budskapet fra Bibelen ble dermed mer tilgjengelig for folk flest, og kirken hadde i de protestantiske kirkene ikke lenger monopol på å tolke tekstene.
Hoc est corpus meum
Er det noe kjent med disse ordene?
Liturgien, dvs. de faste, rituelle delene av gudstjenesten, ble i de katolske kirkene holdt på latin. Latin er et gammelt italisk språk som ikke lenger er aktivt i bruk, men som har satt spor etter seg i kristendommen, i vitenskap og i europeiske språk generelt.
Hoc est corpus meum var ord som katolikker hørte hver søndag. De forstod kanskje ikke hva ordene betydde, men de forstod at når de ble sagt, skjedde det noe magisk. Dette er nemlig ordene som blir sagt under nattverden når vin og brød ifølge den katolske kirke blir forvandlet til Jesu blod og legeme. Hoc est corpus meum betyr "Dette er mitt legeme", og er trolig opprinnelsen til trylleformularet Hokus Pokus. Det er usikkert om trylleformularet oppstod før reformasjonen eller om det i begynnelsen ble brukt av protestanter som en slags parodi på den katolske liturgien.
Krig og konflikt
Reformasjonen spredte seg til store deler av Nord-Europa og førte til langvarige konflikter. Den tysk-romerske keiseren allierte seg med paven for å stoppe reformasjonen. I 1555 ble det inngått en avtale i Augsburg om at fyrstene selv skulle bestemme hvilken kirke som skulle gjelde i sitt fyrstedømme. Konflikten fortsatte likevel og ble først avgjort etter trettiårskrigen i fredsavtalen i Westfalen (1648). Keiseren tapte, og fyrstene fikk beholde sine rettigheter fra Augsburg. Fra freden i Westfalen har vi ideen om suverene stater som fortsatt i dag er en del av Folkeretten: En stat skal kunne bestemme over sine indre anliggender uten at andre blander seg inn.
Protestantiske kirker i dag
Martin Luther er den personen som fremfor noen forbindes med reformasjonen. I Norge fikk vi også en luthersk kirke 20 år etter Luthers brudd med den katolske kirke. Det er derfor lett å tenke at reformasjonen i stor grad handler om Luther og hans syn på religion. Samtidig som Luthers reformasjon og i tiden etter, oppstod imidlertid en rekke andre brudd i blant annet England, Sveits og Nederland. Den anglikanske kirke, baptisme, kalvinisme, metodistkirken og pinsebevegelsen har alle røtter i reformasjonen på 1500-tallet og regnes som protestantiske. Lutherske kristne utgjør i dag rundt 10 % av verdens protestanter, og denne formen for kristendom er viktigst i Tyskland og Norden.
Reformasjonen fra et katolsk perspektiv
Fra et katolsk perspektiv var reformasjonen en katastrofe. Kristendommen i Europa hadde opplevd et stort brudd tidligere da den katolske og ortodokse kirke skilte lag på 1000-tallet, og en av de viktigste oppgavene for paven i middelalderen var å hindre flere splittelser. Den katolske kirke gikk etter reformasjonen gjennom sin egen indre reformasjon, og mange katolikker mener fortsatt i dag at splittelsen burde vært unngått. Avlatshandelen ble forbudt i den katolske kirke i 1567. Læren om skjærsilden har også endret karakter. I dag forstås skjærsilden som en renselsesprosess og forberedelse til himmelen som ikke innebærer lidelse. Reformasjonen betydde også mange steder ødeleggelse av katolske bygg og gjenstander. Kirker ble plyndret og ødelagt, helgenbilder og statuer ble brent.
En omdiskutert reformasjon
I 2017 var det 500 år siden Martin Luther startet sin reformasjon. Feiringen i Norge og andre lutherske land førte til en del diskusjon rundt hvordan vi egentlig skal forstå reformasjonen, og om det i det hele tatt var noe å feire. Den lutherske kirken vi har i Norge i dag, er blant de mest liberale kirkene i kristendommen, og det er lett å tolke reformasjonen i lys av dette. I Europa på 1500-tallet var det imidlertid utenkelig med for eksempel kvinnelige prester eller homofile ekteskap, men samtidig var det sider ved Luthers lære som la grunnen for en slik utvikling. Det ble mulig for den enkelte kristne å lese og tolke Bibelen på egen hånd. Dette åpnet opp for en friere tolkningstradisjon som på sikt har ført til et liberalt syn på saker som homofili og kvinnelige prester i flere lutherske kirker.
Les original på NDLA →
På begynnelsen av 1500-tallet ble stadig flere misfornøyd med at kirken tok seg mer betalt for sine tjenester, og de mente at pengene ble sløst bort på overdådige byggverk og luksus. Den tyske munken og professoren i teologi Martin Luther startet sin protest i 1517. Han ønsket i utgangspunktet å reformere den katolske kirke, men ble i stedet bannlyst av paven. Dette endte med den første store splittelsen i kristendommen på nesten 500 år.
Svekkelse av kirkens autoritet
Flere hendelser på 1300- og 1400-tallet hadde svekket kirkens stilling i Europa. På begynnelsen av 1300-tallet førte en konflikt mellom kirken og den franske kongen til at franskekongen tvang gjennom valget av en fransk pave og pavesetet ble flyttet fra Roma til Avignon i Frankrike. Da paven etter nesten 70 år i Avignon flyttet tilbake til Roma, oppstod det nye konflikter, og i perioder ble det utnevnt både to og tre paver.
Midt i dette kaoset slo også svartedauden til. Kirken mistet store inntekter når Europas befolkning ble kraftig redusert. Kristendommen hadde vært en kilde til håp, trygghet og frelse for middelalderens europeere. Men nå så de at kirken hadde lite å stille opp med i møte med den grusomme pestens herjinger. Mot slutten av 1300-tallet og utover på 1400-tallet oppstod det flere reformbevegelser som ble slått hardt ned av kirken.
Humanismen
Martin Luther var sterkt inspirert av renessansens humanistiske idealer med stor tro på menneskets kritiske fornuft. Renessansens tenkere var opptatt av å gå til kildene og studere dem kritisk, spesielt skrifter fra antikkens tenkere. For Luther var Bibelen den eneste kilden til rett tro. Derfor la han stor vekt på å lese Bibelen med et kritisk blikk og ikke stole blindt på kirkens tradisjonelle tolkninger. Det ble også viktig for Luther og andre reformatorer å få oversatt Bibelen til lokale språk, slik at man som kristen skulle få tilgang til kilden selv.
Boktrykkerkunsten
I Europa hadde bøker og dokumenter vært håndskrevne og dermed også tidkrevende og dyre å produsere. På midten av 1400-tallet fant den tyske gullsmeden Johan Gutenberg opp en effektiv måte å trykke bøker på som gjorde masseproduksjon av bøker og dokumenter mulig. Denne teknologien ble flittig brukt av Luther og andre reformatorer for å spre sitt budskap og å gjøre de nye oversatte biblene tilgjengelig for mange. Boktrykkerkunsten og oversatte bibler gjorde det også mulig for mange flere europeere å lære seg å lese.
Avlatshandel
En viktig del av Luthers protest var avlatshandelen. Dette var en praksis som hadde utviklet seg der kirken begynte å ta betalt for tilgivelse gjennom å selge såkalte avlatsbrev. I katolsk tro skal man gå til kirken og skrifte, det vil si bekjenne sine synder, for å få dem tilgitt. Man må også angre og gjøre botsøvelser. Dette innebærer for eksempel å faste eller be spesielle bønner. Synder som ikke er tilgitt, vil bli straffet med lidelse i skjærsilden, en slags mellomtilstand før man kommer til himmelen. Avlatshandelen var en måte å slippe unna denne straffen på, og man kunne også betale for sine døde slektninger.
Makt
Tyskland var på denne tiden en sammenslutning av fyrstedømmer som inngikk i det tysk-romerske keiserriket. Mange av fyrstene slo seg sammen med Luther og begynte å danne såkalte protestantiske kirker som bygde på Luthers lære. Dette ble statskirker som kuttet båndene til paven, noe som betydde mer makt og rikdom til den enkelte konge eller fyrste. Kirkens eiendommer ble overtatt av staten, og kongen ble den nye statskirkens overhode. Flere konger og fyrster var overbeviste lutheranere, men makt, rikdom og frigjøring fra paven var nok medvirkende årsaker til at de valgte å støtte Luther i konflikten.
Luthers lære
Troen alene
Sentralt i kristendommen står ideen om at Jesus tok på seg straffen for menneskets synder gjennom sin lidelse og død på korset, slik at man kunne bli frelst bare gjennom tro. Martin Luther mente den katolske kirke hadde mistet dette poenget ved å fokusere så sterkt på handlinger, ritualer og religiøse plikter. Som katolikk i middelalderen hadde man plikt til å oppsøke kirken for å bekjenne sine synder og angre. Luther mente dette var en sak mellom den enkelte angrende synder og Gud. Kirken skulle i mindre grad være et mellomledd mellom den troende og Gud.
Synd og straff i tidlig protestantisme
Selv om tilgivelsen var opp til Gud, var det ikke slik at kirken sluttet å fokusere på synd. Synden ble trukket inn i de statlige lovene, og straffen for synd ble gjerne utført av prestene, som ble et slags moralpoliti. Utover på 1600-tallet ble straffene bare strengere. Det er på denne tiden hekseprosessene er på sitt verste, og de protestantiske landene dominerte statistikken.
Skriften alene
De protestantiske kirkene avskaffet helgendyrkelse, klostervesen, avlatshandel og en rekke religiøse plikter som ifølge Luther ikke hadde grunnlag i Bibelen. Den katolske kirke har to kilder til hva som er rett tradisjon: Bibelen og den kirkelige tradisjon. Tanken er at den katolske kirke blir veiledet av den hellige ånd, slik at det som bestemmes i kirken også må regnes som rett tro. Dette var Luther uenig i. Han mente at det bare var Bibelen som skulle være kilde til den rette tro. Nå skulle også Bibelen og gudstjenestene være på det lokale språket og ikke latin. Budskapet fra Bibelen ble dermed mer tilgjengelig for folk flest, og kirken hadde i de protestantiske kirkene ikke lenger monopol på å tolke tekstene.
Hoc est corpus meum
Er det noe kjent med disse ordene?
Liturgien, dvs. de faste, rituelle delene av gudstjenesten, ble i de katolske kirkene holdt på latin. Latin er et gammelt italisk språk som ikke lenger er aktivt i bruk, men som har satt spor etter seg i kristendommen, i vitenskap og i europeiske språk generelt.
Hoc est corpus meum var ord som katolikker hørte hver søndag. De forstod kanskje ikke hva ordene betydde, men de forstod at når de ble sagt, skjedde det noe magisk. Dette er nemlig ordene som blir sagt under nattverden når vin og brød ifølge den katolske kirke blir forvandlet til Jesu blod og legeme. Hoc est corpus meum betyr "Dette er mitt legeme", og er trolig opprinnelsen til trylleformularet Hokus Pokus. Det er usikkert om trylleformularet oppstod før reformasjonen eller om det i begynnelsen ble brukt av protestanter som en slags parodi på den katolske liturgien.
Krig og konflikt
Reformasjonen spredte seg til store deler av Nord-Europa og førte til langvarige konflikter. Den tysk-romerske keiseren allierte seg med paven for å stoppe reformasjonen. I 1555 ble det inngått en avtale i Augsburg om at fyrstene selv skulle bestemme hvilken kirke som skulle gjelde i sitt fyrstedømme. Konflikten fortsatte likevel og ble først avgjort etter trettiårskrigen i fredsavtalen i Westfalen (1648). Keiseren tapte, og fyrstene fikk beholde sine rettigheter fra Augsburg. Fra freden i Westfalen har vi ideen om suverene stater som fortsatt i dag er en del av Folkeretten: En stat skal kunne bestemme over sine indre anliggender uten at andre blander seg inn.
Protestantiske kirker i dag
Martin Luther er den personen som fremfor noen forbindes med reformasjonen. I Norge fikk vi også en luthersk kirke 20 år etter Luthers brudd med den katolske kirke. Det er derfor lett å tenke at reformasjonen i stor grad handler om Luther og hans syn på religion. Samtidig som Luthers reformasjon og i tiden etter, oppstod imidlertid en rekke andre brudd i blant annet England, Sveits og Nederland. Den anglikanske kirke, baptisme, kalvinisme, metodistkirken og pinsebevegelsen har alle røtter i reformasjonen på 1500-tallet og regnes som protestantiske. Lutherske kristne utgjør i dag rundt 10 % av verdens protestanter, og denne formen for kristendom er viktigst i Tyskland og Norden.
Reformasjonen fra et katolsk perspektiv
Fra et katolsk perspektiv var reformasjonen en katastrofe. Kristendommen i Europa hadde opplevd et stort brudd tidligere da den katolske og ortodokse kirke skilte lag på 1000-tallet, og en av de viktigste oppgavene for paven i middelalderen var å hindre flere splittelser. Den katolske kirke gikk etter reformasjonen gjennom sin egen indre reformasjon, og mange katolikker mener fortsatt i dag at splittelsen burde vært unngått. Avlatshandelen ble forbudt i den katolske kirke i 1567. Læren om skjærsilden har også endret karakter. I dag forstås skjærsilden som en renselsesprosess og forberedelse til himmelen som ikke innebærer lidelse. Reformasjonen betydde også mange steder ødeleggelse av katolske bygg og gjenstander. Kirker ble plyndret og ødelagt, helgenbilder og statuer ble brent.
En omdiskutert reformasjon
I 2017 var det 500 år siden Martin Luther startet sin reformasjon. Feiringen i Norge og andre lutherske land førte til en del diskusjon rundt hvordan vi egentlig skal forstå reformasjonen, og om det i det hele tatt var noe å feire. Den lutherske kirken vi har i Norge i dag, er blant de mest liberale kirkene i kristendommen, og det er lett å tolke reformasjonen i lys av dette. I Europa på 1500-tallet var det imidlertid utenkelig med for eksempel kvinnelige prester eller homofile ekteskap, men samtidig var det sider ved Luthers lære som la grunnen for en slik utvikling. Det ble mulig for den enkelte kristne å lese og tolke Bibelen på egen hånd. Dette åpnet opp for en friere tolkningstradisjon som på sikt har ført til et liberalt syn på saker som homofili og kvinnelige prester i flere lutherske kirker.
Les original på NDLA →
Reformasjonen
Årsaker til og forutsetninger for reformasjonen
På begynnelsen av 1500-tallet ble stadig flere misfornøyd med at kirken tok seg mer betalt for sine tjenester, og de mente at pengene ble sløst bort på overdådige byggverk og luksus. Den tyske munken og professoren i teologi Martin Luther startet sin protest i 1517. Han ønsket i utgangspunktet å reformere den katolske kirke, men ble i stedet bannlyst av paven. Dette endte med den første store splittelsen i kristendommen på nesten 500 år.
Svekkelse av kirkens autoritet
Flere hendelser på 1300- og 1400-tallet hadde svekket kirkens stilling i Europa. På begynnelsen av 1300-tallet førte en konflikt mellom kirken og den franske kongen til at franskekongen tvang gjennom valget av en fransk pave og pavesetet ble flyttet fra Roma til Avignon i Frankrike. Da paven etter nesten 70 år i Avignon flyttet tilbake til Roma, oppstod det nye konflikter, og i perioder ble det utnevnt både to og tre paver.
Midt i dette kaoset slo også svartedauden til. Kirken mistet store inntekter når Europas befolkning ble kraftig redusert. Kristendommen hadde vært en kilde til håp, trygghet og frelse for middelalderens europeere. Men nå så de at kirken hadde lite å stille opp med i møte med den grusomme pestens herjinger. Mot slutten av 1300-tallet og utover på 1400-tallet oppstod det flere reformbevegelser som ble slått hardt ned av kirken.
Humanismen
Martin Luther var sterkt inspirert av renessansens humanistiske idealer med stor tro på menneskets kritiske fornuft. Renessansens tenkere var opptatt av å gå til kildene og studere dem kritisk, spesielt skrifter fra antikkens tenkere. For Luther var Bibelen den eneste kilden til rett tro. Derfor la han stor vekt på å lese Bibelen med et kritisk blikk og ikke stole blindt på kirkens tradisjonelle tolkninger. Det ble også viktig for Luther og andre reformatorer å få oversatt Bibelen til lokale språk, slik at man som kristen skulle få tilgang til kilden selv.
Boktrykkerkunsten
I Europa hadde bøker og dokumenter vært håndskrevne og dermed også tidkrevende og dyre å produsere. På midten av 1400-tallet fant den tyske gullsmeden Johan Gutenberg opp en effektiv måte å trykke bøker på som gjorde masseproduksjon av bøker og dokumenter mulig. Denne teknologien ble flittig brukt av Luther og andre reformatorer for å spre sitt budskap og å gjøre de nye oversatte biblene tilgjengelig for mange. Boktrykkerkunsten og oversatte bibler gjorde det også mulig for mange flere europeere å lære seg å lese.
Avlatshandel
En viktig del av Luthers protest var avlatshandelen. Dette var en praksis som hadde utviklet seg der kirken begynte å ta betalt for tilgivelse gjennom å selge såkalte avlatsbrev. I katolsk tro skal man gå til kirken og skrifte, det vil si bekjenne sine synder, for å få dem tilgitt. Man må også angre og gjøre botsøvelser. Dette innebærer for eksempel å faste eller be spesielle bønner. Synder som ikke er tilgitt, vil bli straffet med lidelse i skjærsilden, en slags mellomtilstand før man kommer til himmelen. Avlatshandelen var en måte å slippe unna denne straffen på, og man kunne også betale for sine døde slektninger.
Makt
Tyskland var på denne tiden en sammenslutning av fyrstedømmer som inngikk i det tysk-romerske keiserriket. Mange av fyrstene slo seg sammen med Luther og begynte å danne såkalte protestantiske kirker som bygde på Luthers lære. Dette ble statskirker som kuttet båndene til paven, noe som betydde mer makt og rikdom til den enkelte konge eller fyrste. Kirkens eiendommer ble overtatt av staten, og kongen ble den nye statskirkens overhode. Flere konger og fyrster var overbeviste lutheranere, men makt, rikdom og frigjøring fra paven var nok medvirkende årsaker til at de valgte å støtte Luther i konflikten.
Luthers lære
Troen alene
Sentralt i kristendommen står ideen om at Jesus tok på seg straffen for menneskets synder gjennom sin lidelse og død på korset, slik at man kunne bli frelst bare gjennom tro. Martin Luther mente den katolske kirke hadde mistet dette poenget ved å fokusere så sterkt på handlinger, ritualer og religiøse plikter. Som katolikk i middelalderen hadde man plikt til å oppsøke kirken for å bekjenne sine synder og angre. Luther mente dette var en sak mellom den enkelte angrende synder og Gud. Kirken skulle i mindre grad være et mellomledd mellom den troende og Gud.
Synd og straff i tidlig protestantisme
Selv om tilgivelsen var opp til Gud, var det ikke slik at kirken sluttet å fokusere på synd. Synden ble trukket inn i de statlige lovene, og straffen for synd ble gjerne utført av prestene, som ble et slags moralpoliti. Utover på 1600-tallet ble straffene bare strengere. Det er på denne tiden hekseprosessene er på sitt verste, og de protestantiske landene dominerte statistikken.
Skriften alene
De protestantiske kirkene avskaffet helgendyrkelse, klostervesen, avlatshandel og en rekke religiøse plikter som ifølge Luther ikke hadde grunnlag i Bibelen. Den katolske kirke har to kilder til hva som er rett tradisjon: Bibelen og den kirkelige tradisjon. Tanken er at den katolske kirke blir veiledet av den hellige ånd, slik at det som bestemmes i kirken også må regnes som rett tro. Dette var Luther uenig i. Han mente at det bare var Bibelen som skulle være kilde til den rette tro. Nå skulle også Bibelen og gudstjenestene være på det lokale språket og ikke latin. Budskapet fra Bibelen ble dermed mer tilgjengelig for folk flest, og kirken hadde i de protestantiske kirkene ikke lenger monopol på å tolke tekstene.
Hoc est corpus meum
Er det noe kjent med disse ordene?
Liturgien, dvs. de faste, rituelle delene av gudstjenesten, ble i de katolske kirkene holdt på latin. Latin er et gammelt italisk språk som ikke lenger er aktivt i bruk, men som har satt spor etter seg i kristendommen, i vitenskap og i europeiske språk generelt.
Hoc est corpus meum var ord som katolikker hørte hver søndag. De forstod kanskje ikke hva ordene betydde, men de forstod at når de ble sagt, skjedde det noe magisk. Dette er nemlig ordene som blir sagt under nattverden når vin og brød ifølge den katolske kirke blir forvandlet til Jesu blod og legeme. Hoc est corpus meum betyr "Dette er mitt legeme", og er trolig opprinnelsen til trylleformularet Hokus Pokus. Det er usikkert om trylleformularet oppstod før reformasjonen eller om det i begynnelsen ble brukt av protestanter som en slags parodi på den katolske liturgien.
Krig og konflikt
Reformasjonen spredte seg til store deler av Nord-Europa og førte til langvarige konflikter. Den tysk-romerske keiseren allierte seg med paven for å stoppe reformasjonen. I 1555 ble det inngått en avtale i Augsburg om at fyrstene selv skulle bestemme hvilken kirke som skulle gjelde i sitt fyrstedømme. Konflikten fortsatte likevel og ble først avgjort etter trettiårskrigen i fredsavtalen i Westfalen (1648). Keiseren tapte, og fyrstene fikk beholde sine rettigheter fra Augsburg. Fra freden i Westfalen har vi ideen om suverene stater som fortsatt i dag er en del av Folkeretten: En stat skal kunne bestemme over sine indre anliggender uten at andre blander seg inn.
Protestantiske kirker i dag
Martin Luther er den personen som fremfor noen forbindes med reformasjonen. I Norge fikk vi også en luthersk kirke 20 år etter Luthers brudd med den katolske kirke. Det er derfor lett å tenke at reformasjonen i stor grad handler om Luther og hans syn på religion. Samtidig som Luthers reformasjon og i tiden etter, oppstod imidlertid en rekke andre brudd i blant annet England, Sveits og Nederland. Den anglikanske kirke, baptisme, kalvinisme, metodistkirken og pinsebevegelsen har alle røtter i reformasjonen på 1500-tallet og regnes som protestantiske. Lutherske kristne utgjør i dag rundt 10 % av verdens protestanter, og denne formen for kristendom er viktigst i Tyskland og Norden.
Reformasjonen fra et katolsk perspektiv
Fra et katolsk perspektiv var reformasjonen en katastrofe. Kristendommen i Europa hadde opplevd et stort brudd tidligere da den katolske og ortodokse kirke skilte lag på 1000-tallet, og en av de viktigste oppgavene for paven i middelalderen var å hindre flere splittelser. Den katolske kirke gikk etter reformasjonen gjennom sin egen indre reformasjon, og mange katolikker mener fortsatt i dag at splittelsen burde vært unngått. Avlatshandelen ble forbudt i den katolske kirke i 1567. Læren om skjærsilden har også endret karakter. I dag forstås skjærsilden som en renselsesprosess og forberedelse til himmelen som ikke innebærer lidelse. Reformasjonen betydde også mange steder ødeleggelse av katolske bygg og gjenstander. Kirker ble plyndret og ødelagt, helgenbilder og statuer ble brent.
En omdiskutert reformasjon
I 2017 var det 500 år siden Martin Luther startet sin reformasjon. Feiringen i Norge og andre lutherske land førte til en del diskusjon rundt hvordan vi egentlig skal forstå reformasjonen, og om det i det hele tatt var noe å feire. Den lutherske kirken vi har i Norge i dag, er blant de mest liberale kirkene i kristendommen, og det er lett å tolke reformasjonen i lys av dette. I Europa på 1500-tallet var det imidlertid utenkelig med for eksempel kvinnelige prester eller homofile ekteskap, men samtidig var det sider ved Luthers lære som la grunnen for en slik utvikling. Det ble mulig for den enkelte kristne å lese og tolke Bibelen på egen hånd. Dette åpnet opp for en friere tolkningstradisjon som på sikt har ført til et liberalt syn på saker som homofili og kvinnelige prester i flere lutherske kirker.
Les original på NDLA →
På begynnelsen av 1500-tallet ble stadig flere misfornøyd med at kirken tok seg mer betalt for sine tjenester, og de mente at pengene ble sløst bort på overdådige byggverk og luksus. Den tyske munken og professoren i teologi Martin Luther startet sin protest i 1517. Han ønsket i utgangspunktet å reformere den katolske kirke, men ble i stedet bannlyst av paven. Dette endte med den første store splittelsen i kristendommen på nesten 500 år.
Svekkelse av kirkens autoritet
Flere hendelser på 1300- og 1400-tallet hadde svekket kirkens stilling i Europa. På begynnelsen av 1300-tallet førte en konflikt mellom kirken og den franske kongen til at franskekongen tvang gjennom valget av en fransk pave og pavesetet ble flyttet fra Roma til Avignon i Frankrike. Da paven etter nesten 70 år i Avignon flyttet tilbake til Roma, oppstod det nye konflikter, og i perioder ble det utnevnt både to og tre paver.
Midt i dette kaoset slo også svartedauden til. Kirken mistet store inntekter når Europas befolkning ble kraftig redusert. Kristendommen hadde vært en kilde til håp, trygghet og frelse for middelalderens europeere. Men nå så de at kirken hadde lite å stille opp med i møte med den grusomme pestens herjinger. Mot slutten av 1300-tallet og utover på 1400-tallet oppstod det flere reformbevegelser som ble slått hardt ned av kirken.
Humanismen
Martin Luther var sterkt inspirert av renessansens humanistiske idealer med stor tro på menneskets kritiske fornuft. Renessansens tenkere var opptatt av å gå til kildene og studere dem kritisk, spesielt skrifter fra antikkens tenkere. For Luther var Bibelen den eneste kilden til rett tro. Derfor la han stor vekt på å lese Bibelen med et kritisk blikk og ikke stole blindt på kirkens tradisjonelle tolkninger. Det ble også viktig for Luther og andre reformatorer å få oversatt Bibelen til lokale språk, slik at man som kristen skulle få tilgang til kilden selv.
Boktrykkerkunsten
I Europa hadde bøker og dokumenter vært håndskrevne og dermed også tidkrevende og dyre å produsere. På midten av 1400-tallet fant den tyske gullsmeden Johan Gutenberg opp en effektiv måte å trykke bøker på som gjorde masseproduksjon av bøker og dokumenter mulig. Denne teknologien ble flittig brukt av Luther og andre reformatorer for å spre sitt budskap og å gjøre de nye oversatte biblene tilgjengelig for mange. Boktrykkerkunsten og oversatte bibler gjorde det også mulig for mange flere europeere å lære seg å lese.
Avlatshandel
En viktig del av Luthers protest var avlatshandelen. Dette var en praksis som hadde utviklet seg der kirken begynte å ta betalt for tilgivelse gjennom å selge såkalte avlatsbrev. I katolsk tro skal man gå til kirken og skrifte, det vil si bekjenne sine synder, for å få dem tilgitt. Man må også angre og gjøre botsøvelser. Dette innebærer for eksempel å faste eller be spesielle bønner. Synder som ikke er tilgitt, vil bli straffet med lidelse i skjærsilden, en slags mellomtilstand før man kommer til himmelen. Avlatshandelen var en måte å slippe unna denne straffen på, og man kunne også betale for sine døde slektninger.
Makt
Tyskland var på denne tiden en sammenslutning av fyrstedømmer som inngikk i det tysk-romerske keiserriket. Mange av fyrstene slo seg sammen med Luther og begynte å danne såkalte protestantiske kirker som bygde på Luthers lære. Dette ble statskirker som kuttet båndene til paven, noe som betydde mer makt og rikdom til den enkelte konge eller fyrste. Kirkens eiendommer ble overtatt av staten, og kongen ble den nye statskirkens overhode. Flere konger og fyrster var overbeviste lutheranere, men makt, rikdom og frigjøring fra paven var nok medvirkende årsaker til at de valgte å støtte Luther i konflikten.
Luthers lære
Troen alene
Sentralt i kristendommen står ideen om at Jesus tok på seg straffen for menneskets synder gjennom sin lidelse og død på korset, slik at man kunne bli frelst bare gjennom tro. Martin Luther mente den katolske kirke hadde mistet dette poenget ved å fokusere så sterkt på handlinger, ritualer og religiøse plikter. Som katolikk i middelalderen hadde man plikt til å oppsøke kirken for å bekjenne sine synder og angre. Luther mente dette var en sak mellom den enkelte angrende synder og Gud. Kirken skulle i mindre grad være et mellomledd mellom den troende og Gud.
Synd og straff i tidlig protestantisme
Selv om tilgivelsen var opp til Gud, var det ikke slik at kirken sluttet å fokusere på synd. Synden ble trukket inn i de statlige lovene, og straffen for synd ble gjerne utført av prestene, som ble et slags moralpoliti. Utover på 1600-tallet ble straffene bare strengere. Det er på denne tiden hekseprosessene er på sitt verste, og de protestantiske landene dominerte statistikken.
Skriften alene
De protestantiske kirkene avskaffet helgendyrkelse, klostervesen, avlatshandel og en rekke religiøse plikter som ifølge Luther ikke hadde grunnlag i Bibelen. Den katolske kirke har to kilder til hva som er rett tradisjon: Bibelen og den kirkelige tradisjon. Tanken er at den katolske kirke blir veiledet av den hellige ånd, slik at det som bestemmes i kirken også må regnes som rett tro. Dette var Luther uenig i. Han mente at det bare var Bibelen som skulle være kilde til den rette tro. Nå skulle også Bibelen og gudstjenestene være på det lokale språket og ikke latin. Budskapet fra Bibelen ble dermed mer tilgjengelig for folk flest, og kirken hadde i de protestantiske kirkene ikke lenger monopol på å tolke tekstene.
Hoc est corpus meum
Er det noe kjent med disse ordene?
Liturgien, dvs. de faste, rituelle delene av gudstjenesten, ble i de katolske kirkene holdt på latin. Latin er et gammelt italisk språk som ikke lenger er aktivt i bruk, men som har satt spor etter seg i kristendommen, i vitenskap og i europeiske språk generelt.
Hoc est corpus meum var ord som katolikker hørte hver søndag. De forstod kanskje ikke hva ordene betydde, men de forstod at når de ble sagt, skjedde det noe magisk. Dette er nemlig ordene som blir sagt under nattverden når vin og brød ifølge den katolske kirke blir forvandlet til Jesu blod og legeme. Hoc est corpus meum betyr "Dette er mitt legeme", og er trolig opprinnelsen til trylleformularet Hokus Pokus. Det er usikkert om trylleformularet oppstod før reformasjonen eller om det i begynnelsen ble brukt av protestanter som en slags parodi på den katolske liturgien.
Krig og konflikt
Reformasjonen spredte seg til store deler av Nord-Europa og førte til langvarige konflikter. Den tysk-romerske keiseren allierte seg med paven for å stoppe reformasjonen. I 1555 ble det inngått en avtale i Augsburg om at fyrstene selv skulle bestemme hvilken kirke som skulle gjelde i sitt fyrstedømme. Konflikten fortsatte likevel og ble først avgjort etter trettiårskrigen i fredsavtalen i Westfalen (1648). Keiseren tapte, og fyrstene fikk beholde sine rettigheter fra Augsburg. Fra freden i Westfalen har vi ideen om suverene stater som fortsatt i dag er en del av Folkeretten: En stat skal kunne bestemme over sine indre anliggender uten at andre blander seg inn.
Protestantiske kirker i dag
Martin Luther er den personen som fremfor noen forbindes med reformasjonen. I Norge fikk vi også en luthersk kirke 20 år etter Luthers brudd med den katolske kirke. Det er derfor lett å tenke at reformasjonen i stor grad handler om Luther og hans syn på religion. Samtidig som Luthers reformasjon og i tiden etter, oppstod imidlertid en rekke andre brudd i blant annet England, Sveits og Nederland. Den anglikanske kirke, baptisme, kalvinisme, metodistkirken og pinsebevegelsen har alle røtter i reformasjonen på 1500-tallet og regnes som protestantiske. Lutherske kristne utgjør i dag rundt 10 % av verdens protestanter, og denne formen for kristendom er viktigst i Tyskland og Norden.
Reformasjonen fra et katolsk perspektiv
Fra et katolsk perspektiv var reformasjonen en katastrofe. Kristendommen i Europa hadde opplevd et stort brudd tidligere da den katolske og ortodokse kirke skilte lag på 1000-tallet, og en av de viktigste oppgavene for paven i middelalderen var å hindre flere splittelser. Den katolske kirke gikk etter reformasjonen gjennom sin egen indre reformasjon, og mange katolikker mener fortsatt i dag at splittelsen burde vært unngått. Avlatshandelen ble forbudt i den katolske kirke i 1567. Læren om skjærsilden har også endret karakter. I dag forstås skjærsilden som en renselsesprosess og forberedelse til himmelen som ikke innebærer lidelse. Reformasjonen betydde også mange steder ødeleggelse av katolske bygg og gjenstander. Kirker ble plyndret og ødelagt, helgenbilder og statuer ble brent.
En omdiskutert reformasjon
I 2017 var det 500 år siden Martin Luther startet sin reformasjon. Feiringen i Norge og andre lutherske land førte til en del diskusjon rundt hvordan vi egentlig skal forstå reformasjonen, og om det i det hele tatt var noe å feire. Den lutherske kirken vi har i Norge i dag, er blant de mest liberale kirkene i kristendommen, og det er lett å tolke reformasjonen i lys av dette. I Europa på 1500-tallet var det imidlertid utenkelig med for eksempel kvinnelige prester eller homofile ekteskap, men samtidig var det sider ved Luthers lære som la grunnen for en slik utvikling. Det ble mulig for den enkelte kristne å lese og tolke Bibelen på egen hånd. Dette åpnet opp for en friere tolkningstradisjon som på sikt har ført til et liberalt syn på saker som homofili og kvinnelige prester i flere lutherske kirker.
Les original på NDLA →
Renessansen
I middelalderen hadde kirken i stor grad lagt rammene for kunst, vitenskap og filosofi, men fra slutten av 1300-tallet fikk kunstnere, filosofer og vitenskapsmenn i Firenze en ny interesse for antikkens kultur. ”Renessanse” betyr gjenfødelse, og det er antikkens kultur og idealer som blir født på ny. Dette innebar at man begynte å stole mer på menneskets fornuft og evner til å forstå verden. Man satte mennesket i sentrum og la grunnlaget for den moderne humanismen. I løpet av 1400-tallet spredte denne tenkemåten seg, og rundt år 1500 kan vi si at renessansen preget mye av Europas kunstneriske og akademiske elite.
Undersøk
Hva var spesielt med Firenze på 1300-tallet? Hvorfor tror du renessansen startet nettopp her?
Kunst
Det meste vi kjenner av bildekunst i middelalderen var bestilt av kirken. Motivene var først og fremst symbolske og skulle bekrefte kirkens verdensoppfatning. I en del europeiske byer vokste det etter hvert fram en ny overklasse av handelsmenn som også etterspurte ikke-religiøs kunst. I renessansen ble kunsten mer naturtro. Man gjenga verden slik menneskene så den, slik det også hadde vært i antikken.
Vitenskap
Fra 1500-tallet ble det utviklet flere nye forskningsmetoder som bygget på observasjon og fornuft og som ledet til fram til en vitenskapelig revolusjon. I noen tilfeller kunne de vitenskapelige konklusjonene føre til konflikt med kirken. En av de største konfliktene gjaldt synet på jordas plass i universet. Kirken sto for det geosentriske verdensbildet – at jorden var sentrum i universet. Dette var en sentral del av kirkens lære, der man så på jorda og mennesket som selve kronen på Guds skaperverk. Flere fremtredende vitenskapsmenn sto for et heliosentrisk verdensbilde – at sola var sentrum i universet. Kirken var ofte positiv til vitenskapelige fremskritt, men når vitenskapsmenn utfordret kirkens forståelse av Bibelen, ble de møtt med straff og sensur. Allikevel vant det heliosentriske verdensbildet etter hvert frem og ble en av de mest revolusjonerende vitenskapelige oppdagelsene i perioden.
Tenk etter
Stemmer det heliosentriske verdensbildet med dagens oppfatning av universet?
Humanisme
Humanisme betyr at man setter mennesket i sentrum. Mennesket kan forstå verden og avgjøre hva som er rett og galt gjennom fornuften. Slike humanistiske tanker kan spores tilbake til antikken, og de fikk nytt liv i renessansen. I dag forbinder vi gjerne humanisme med et ikke-religiøst livssyn, men humanismen i renessansen var en kristen humanisme. Fokuset på fornuft innebar blant annet at man i mindre grad tolket Bibelen bokstavelig. Det er først i ettertid at renessansen har blitt kalt humanistisk når man har søkt etter røttene til den moderne humanismen.
Religion
Det var ikke slik at renessansens kunstnere og vitenskapsmenn sluttet å bry seg om kristendommen eller ble ateister. De så fremdeles verden som Guds skaperverk, men studerte og fremstilte dette skaperverket på en mer fri og selvstendig måte enn tidligere. Fornuft og logikk var redskaper man hadde fått av Gud, og de var ment å brukes til å observere og forstå verden rundt seg. Ateisme og direkte kritikk mot religionen kommer først på 1700-tallet og øker i omfang og styrke på 1800- og 1900-tallet.
Ut av mørket?
Middelalderen blir ofte fremstilt som en mørk og brutal tidsalder der utviklingen sto mer eller mindre stille. Denne oppfatningen vokste fram i renessansen. Det var også på denne tiden at den historiske epoken fikk navnet middelalderen eller mellomalderen – perioden mellom antikken og renessansen. Synet på renessansen som et klart brudd med den mørke middelalderen henger fortsatt med oss i dag, men er nok ganske overdrevet.
Man hadde for eksempel drevet vitenskap og studert antikkens tekster også gjennom hele middelalderen. Det er også lett å tenke at kirken og vitenskapen var motsetninger. I virkeligheten var det i flere tilfeller nettopp på grunn av kirken at vitenskapen gikk fremover i middelalderen. Klostrene var viktige kunnskapssentre og på mange måter forløpere til de moderne universitetene. Den naturvitenskapelige tanken om at det finnes naturlover ble også støttet av kirken, som mente at naturen styres etter gudegitte lover.
Allikevel var det at man i det hele tatt ønsket å bryte med fortiden et viktig brudd i historien. Det gjorde at man kunne skifte fokus til fremtiden og et menneskeskapt fremskritt. Dette ble etter hvert sentralt i opplysningstiden, de politiske revolusjonene og den industrielle revolusjonen. Troen på fremtiden og fremskrittet er det som kjennetegner moderne tid. Renessansen representerer en ny tidsånd, og selv om den i utgangspunktet bygger på gamle idealer fra antikken, er det mange utviklingstrekk i moderne tid som kan spores tilbake til denne nye tidsånden.
Les original på NDLA →
Undersøk
Hva var spesielt med Firenze på 1300-tallet? Hvorfor tror du renessansen startet nettopp her?
Kunst
Det meste vi kjenner av bildekunst i middelalderen var bestilt av kirken. Motivene var først og fremst symbolske og skulle bekrefte kirkens verdensoppfatning. I en del europeiske byer vokste det etter hvert fram en ny overklasse av handelsmenn som også etterspurte ikke-religiøs kunst. I renessansen ble kunsten mer naturtro. Man gjenga verden slik menneskene så den, slik det også hadde vært i antikken.
Vitenskap
Fra 1500-tallet ble det utviklet flere nye forskningsmetoder som bygget på observasjon og fornuft og som ledet til fram til en vitenskapelig revolusjon. I noen tilfeller kunne de vitenskapelige konklusjonene føre til konflikt med kirken. En av de største konfliktene gjaldt synet på jordas plass i universet. Kirken sto for det geosentriske verdensbildet – at jorden var sentrum i universet. Dette var en sentral del av kirkens lære, der man så på jorda og mennesket som selve kronen på Guds skaperverk. Flere fremtredende vitenskapsmenn sto for et heliosentrisk verdensbilde – at sola var sentrum i universet. Kirken var ofte positiv til vitenskapelige fremskritt, men når vitenskapsmenn utfordret kirkens forståelse av Bibelen, ble de møtt med straff og sensur. Allikevel vant det heliosentriske verdensbildet etter hvert frem og ble en av de mest revolusjonerende vitenskapelige oppdagelsene i perioden.
Tenk etter
Stemmer det heliosentriske verdensbildet med dagens oppfatning av universet?
Humanisme
Humanisme betyr at man setter mennesket i sentrum. Mennesket kan forstå verden og avgjøre hva som er rett og galt gjennom fornuften. Slike humanistiske tanker kan spores tilbake til antikken, og de fikk nytt liv i renessansen. I dag forbinder vi gjerne humanisme med et ikke-religiøst livssyn, men humanismen i renessansen var en kristen humanisme. Fokuset på fornuft innebar blant annet at man i mindre grad tolket Bibelen bokstavelig. Det er først i ettertid at renessansen har blitt kalt humanistisk når man har søkt etter røttene til den moderne humanismen.
Religion
Det var ikke slik at renessansens kunstnere og vitenskapsmenn sluttet å bry seg om kristendommen eller ble ateister. De så fremdeles verden som Guds skaperverk, men studerte og fremstilte dette skaperverket på en mer fri og selvstendig måte enn tidligere. Fornuft og logikk var redskaper man hadde fått av Gud, og de var ment å brukes til å observere og forstå verden rundt seg. Ateisme og direkte kritikk mot religionen kommer først på 1700-tallet og øker i omfang og styrke på 1800- og 1900-tallet.
Ut av mørket?
Middelalderen blir ofte fremstilt som en mørk og brutal tidsalder der utviklingen sto mer eller mindre stille. Denne oppfatningen vokste fram i renessansen. Det var også på denne tiden at den historiske epoken fikk navnet middelalderen eller mellomalderen – perioden mellom antikken og renessansen. Synet på renessansen som et klart brudd med den mørke middelalderen henger fortsatt med oss i dag, men er nok ganske overdrevet.
Man hadde for eksempel drevet vitenskap og studert antikkens tekster også gjennom hele middelalderen. Det er også lett å tenke at kirken og vitenskapen var motsetninger. I virkeligheten var det i flere tilfeller nettopp på grunn av kirken at vitenskapen gikk fremover i middelalderen. Klostrene var viktige kunnskapssentre og på mange måter forløpere til de moderne universitetene. Den naturvitenskapelige tanken om at det finnes naturlover ble også støttet av kirken, som mente at naturen styres etter gudegitte lover.
Allikevel var det at man i det hele tatt ønsket å bryte med fortiden et viktig brudd i historien. Det gjorde at man kunne skifte fokus til fremtiden og et menneskeskapt fremskritt. Dette ble etter hvert sentralt i opplysningstiden, de politiske revolusjonene og den industrielle revolusjonen. Troen på fremtiden og fremskrittet er det som kjennetegner moderne tid. Renessansen representerer en ny tidsånd, og selv om den i utgangspunktet bygger på gamle idealer fra antikken, er det mange utviklingstrekk i moderne tid som kan spores tilbake til denne nye tidsånden.
Les original på NDLA →
Renessansen
I middelalderen hadde kirken i stor grad lagt rammene for kunst, vitenskap og filosofi, men fra slutten av 1300-tallet fikk kunstnere, filosofer og vitenskapsmenn i Firenze en ny interesse for antikkens kultur. ”Renessanse” betyr gjenfødelse, og det er antikkens kultur og idealer som blir født på ny. Dette innebar at man begynte å stole mer på menneskets fornuft og evner til å forstå verden. Man satte mennesket i sentrum og la grunnlaget for den moderne humanismen. I løpet av 1400-tallet spredte denne tenkemåten seg, og rundt år 1500 kan vi si at renessansen preget mye av Europas kunstneriske og akademiske elite.
Undersøk
Hva var spesielt med Firenze på 1300-tallet? Hvorfor tror du renessansen startet nettopp her?
Kunst
Det meste vi kjenner av bildekunst i middelalderen var bestilt av kirken. Motivene var først og fremst symbolske og skulle bekrefte kirkens verdensoppfatning. I en del europeiske byer vokste det etter hvert fram en ny overklasse av handelsmenn som også etterspurte ikke-religiøs kunst. I renessansen ble kunsten mer naturtro. Man gjenga verden slik menneskene så den, slik det også hadde vært i antikken.
Vitenskap
Fra 1500-tallet ble det utviklet flere nye forskningsmetoder som bygget på observasjon og fornuft og som ledet til fram til en vitenskapelig revolusjon. I noen tilfeller kunne de vitenskapelige konklusjonene føre til konflikt med kirken. En av de største konfliktene gjaldt synet på jordas plass i universet. Kirken sto for det geosentriske verdensbildet – at jorden var sentrum i universet. Dette var en sentral del av kirkens lære, der man så på jorda og mennesket som selve kronen på Guds skaperverk. Flere fremtredende vitenskapsmenn sto for et heliosentrisk verdensbilde – at sola var sentrum i universet. Kirken var ofte positiv til vitenskapelige fremskritt, men når vitenskapsmenn utfordret kirkens forståelse av Bibelen, ble de møtt med straff og sensur. Allikevel vant det heliosentriske verdensbildet etter hvert frem og ble en av de mest revolusjonerende vitenskapelige oppdagelsene i perioden.
Tenk etter
Stemmer det heliosentriske verdensbildet med dagens oppfatning av universet?
Humanisme
Humanisme betyr at man setter mennesket i sentrum. Mennesket kan forstå verden og avgjøre hva som er rett og galt gjennom fornuften. Slike humanistiske tanker kan spores tilbake til antikken, og de fikk nytt liv i renessansen. I dag forbinder vi gjerne humanisme med et ikke-religiøst livssyn, men humanismen i renessansen var en kristen humanisme. Fokuset på fornuft innebar blant annet at man i mindre grad tolket Bibelen bokstavelig. Det er først i ettertid at renessansen har blitt kalt humanistisk når man har søkt etter røttene til den moderne humanismen.
Religion
Det var ikke slik at renessansens kunstnere og vitenskapsmenn sluttet å bry seg om kristendommen eller ble ateister. De så fremdeles verden som Guds skaperverk, men studerte og fremstilte dette skaperverket på en mer fri og selvstendig måte enn tidligere. Fornuft og logikk var redskaper man hadde fått av Gud, og de var ment å brukes til å observere og forstå verden rundt seg. Ateisme og direkte kritikk mot religionen kommer først på 1700-tallet og øker i omfang og styrke på 1800- og 1900-tallet.
Ut av mørket?
Middelalderen blir ofte fremstilt som en mørk og brutal tidsalder der utviklingen sto mer eller mindre stille. Denne oppfatningen vokste fram i renessansen. Det var også på denne tiden at den historiske epoken fikk navnet middelalderen eller mellomalderen – perioden mellom antikken og renessansen. Synet på renessansen som et klart brudd med den mørke middelalderen henger fortsatt med oss i dag, men er nok ganske overdrevet.
Man hadde for eksempel drevet vitenskap og studert antikkens tekster også gjennom hele middelalderen. Det er også lett å tenke at kirken og vitenskapen var motsetninger. I virkeligheten var det i flere tilfeller nettopp på grunn av kirken at vitenskapen gikk fremover i middelalderen. Klostrene var viktige kunnskapssentre og på mange måter forløpere til de moderne universitetene. Den naturvitenskapelige tanken om at det finnes naturlover ble også støttet av kirken, som mente at naturen styres etter gudegitte lover.
Allikevel var det at man i det hele tatt ønsket å bryte med fortiden et viktig brudd i historien. Det gjorde at man kunne skifte fokus til fremtiden og et menneskeskapt fremskritt. Dette ble etter hvert sentralt i opplysningstiden, de politiske revolusjonene og den industrielle revolusjonen. Troen på fremtiden og fremskrittet er det som kjennetegner moderne tid. Renessansen representerer en ny tidsånd, og selv om den i utgangspunktet bygger på gamle idealer fra antikken, er det mange utviklingstrekk i moderne tid som kan spores tilbake til denne nye tidsånden.
Les original på NDLA →
Undersøk
Hva var spesielt med Firenze på 1300-tallet? Hvorfor tror du renessansen startet nettopp her?
Kunst
Det meste vi kjenner av bildekunst i middelalderen var bestilt av kirken. Motivene var først og fremst symbolske og skulle bekrefte kirkens verdensoppfatning. I en del europeiske byer vokste det etter hvert fram en ny overklasse av handelsmenn som også etterspurte ikke-religiøs kunst. I renessansen ble kunsten mer naturtro. Man gjenga verden slik menneskene så den, slik det også hadde vært i antikken.
Vitenskap
Fra 1500-tallet ble det utviklet flere nye forskningsmetoder som bygget på observasjon og fornuft og som ledet til fram til en vitenskapelig revolusjon. I noen tilfeller kunne de vitenskapelige konklusjonene føre til konflikt med kirken. En av de største konfliktene gjaldt synet på jordas plass i universet. Kirken sto for det geosentriske verdensbildet – at jorden var sentrum i universet. Dette var en sentral del av kirkens lære, der man så på jorda og mennesket som selve kronen på Guds skaperverk. Flere fremtredende vitenskapsmenn sto for et heliosentrisk verdensbilde – at sola var sentrum i universet. Kirken var ofte positiv til vitenskapelige fremskritt, men når vitenskapsmenn utfordret kirkens forståelse av Bibelen, ble de møtt med straff og sensur. Allikevel vant det heliosentriske verdensbildet etter hvert frem og ble en av de mest revolusjonerende vitenskapelige oppdagelsene i perioden.
Tenk etter
Stemmer det heliosentriske verdensbildet med dagens oppfatning av universet?
Humanisme
Humanisme betyr at man setter mennesket i sentrum. Mennesket kan forstå verden og avgjøre hva som er rett og galt gjennom fornuften. Slike humanistiske tanker kan spores tilbake til antikken, og de fikk nytt liv i renessansen. I dag forbinder vi gjerne humanisme med et ikke-religiøst livssyn, men humanismen i renessansen var en kristen humanisme. Fokuset på fornuft innebar blant annet at man i mindre grad tolket Bibelen bokstavelig. Det er først i ettertid at renessansen har blitt kalt humanistisk når man har søkt etter røttene til den moderne humanismen.
Religion
Det var ikke slik at renessansens kunstnere og vitenskapsmenn sluttet å bry seg om kristendommen eller ble ateister. De så fremdeles verden som Guds skaperverk, men studerte og fremstilte dette skaperverket på en mer fri og selvstendig måte enn tidligere. Fornuft og logikk var redskaper man hadde fått av Gud, og de var ment å brukes til å observere og forstå verden rundt seg. Ateisme og direkte kritikk mot religionen kommer først på 1700-tallet og øker i omfang og styrke på 1800- og 1900-tallet.
Ut av mørket?
Middelalderen blir ofte fremstilt som en mørk og brutal tidsalder der utviklingen sto mer eller mindre stille. Denne oppfatningen vokste fram i renessansen. Det var også på denne tiden at den historiske epoken fikk navnet middelalderen eller mellomalderen – perioden mellom antikken og renessansen. Synet på renessansen som et klart brudd med den mørke middelalderen henger fortsatt med oss i dag, men er nok ganske overdrevet.
Man hadde for eksempel drevet vitenskap og studert antikkens tekster også gjennom hele middelalderen. Det er også lett å tenke at kirken og vitenskapen var motsetninger. I virkeligheten var det i flere tilfeller nettopp på grunn av kirken at vitenskapen gikk fremover i middelalderen. Klostrene var viktige kunnskapssentre og på mange måter forløpere til de moderne universitetene. Den naturvitenskapelige tanken om at det finnes naturlover ble også støttet av kirken, som mente at naturen styres etter gudegitte lover.
Allikevel var det at man i det hele tatt ønsket å bryte med fortiden et viktig brudd i historien. Det gjorde at man kunne skifte fokus til fremtiden og et menneskeskapt fremskritt. Dette ble etter hvert sentralt i opplysningstiden, de politiske revolusjonene og den industrielle revolusjonen. Troen på fremtiden og fremskrittet er det som kjennetegner moderne tid. Renessansen representerer en ny tidsånd, og selv om den i utgangspunktet bygger på gamle idealer fra antikken, er det mange utviklingstrekk i moderne tid som kan spores tilbake til denne nye tidsånden.
Les original på NDLA →
Sør-Amerika
Plyndring og utnyttelse
Plyndringen ble ledet av conquistadorene og deres soldater. Ved å betale den spanske kongen om lag 1/5 av alt gull og sølv de kom over, fikk de beholde resten av verdiene de ranet til seg.
I løpet av de første tiårene på 1500-tallet ble det klart at spanjolene i stor grad kom til å bosette seg i Sør-Amerika. I denne fasen var det mange som begynte med gruvedrift for å hente opp mer sølv og gull. Urbefolkningen ble da brukt som slaver. Den spanske kongemakten ville etter hvert styrke sin posisjon, blant annet ble det sendt embetsmenn og prester for å få kontroll med de nye samfunnene.
Samtidig ble det klart, gjennom rapporter fra spanske prester, at det skjedde en humanitær katastrofe i Sør-Amerika. Det ble gjort forsøk på å beskytte urfolk mot den groveste utbyttingen, blant annet ved å samle dem i egne landsbyer og sette dem til arbeid – uten at det i praksis var til særlig hjelp i møtet med spanske slavejegere og gruveeiere som trengte arbeidskraft.
Jordbruk
Mot slutten av 1500-tallet ble spanjolene mer opptatt av jordbruk. De lettest tilgjengelige gull- og sølvforekomstene var nå hentet opp. For de fleste spanjoler som kom til Sør-Amerika, var det enklere å se seg om etter noe annet å leve av, og da ble altså løsningen jordbruk. Siden den opprinnelige befolkningen da var blitt mye mindre, og det var enkelt å fordrive den urbefolkningen som fremdeles drev jordbruk, var jorda også lett tilgjengelig.
Mye av jordbruket i Sør-Amerika var basert på kvegdrift. Dyrene ble slaktet og brukt til mat i koloniene, mens skinnet ble solgt som hud eller lær til Europa. Der ble det brukt til alt fra møbler til klær, emballasje og tauverk. Også sukkerproduksjon bredte om seg. Sukker stammer opprinnelig fra Midtøsten, men spanjolene hadde alt i middelalderen forsøkt å dyrke det i Spania, uten særlig suksess, bortsett fra på Kanariøyene. Det viste seg at sukkerplanten trivdes godt i Sør-Amerika, og etter hvert ble sukker en av de store eksportvarene til Europa.
Les original på NDLA →
Plyndringen ble ledet av conquistadorene og deres soldater. Ved å betale den spanske kongen om lag 1/5 av alt gull og sølv de kom over, fikk de beholde resten av verdiene de ranet til seg.
I løpet av de første tiårene på 1500-tallet ble det klart at spanjolene i stor grad kom til å bosette seg i Sør-Amerika. I denne fasen var det mange som begynte med gruvedrift for å hente opp mer sølv og gull. Urbefolkningen ble da brukt som slaver. Den spanske kongemakten ville etter hvert styrke sin posisjon, blant annet ble det sendt embetsmenn og prester for å få kontroll med de nye samfunnene.
Samtidig ble det klart, gjennom rapporter fra spanske prester, at det skjedde en humanitær katastrofe i Sør-Amerika. Det ble gjort forsøk på å beskytte urfolk mot den groveste utbyttingen, blant annet ved å samle dem i egne landsbyer og sette dem til arbeid – uten at det i praksis var til særlig hjelp i møtet med spanske slavejegere og gruveeiere som trengte arbeidskraft.
Jordbruk
Mot slutten av 1500-tallet ble spanjolene mer opptatt av jordbruk. De lettest tilgjengelige gull- og sølvforekomstene var nå hentet opp. For de fleste spanjoler som kom til Sør-Amerika, var det enklere å se seg om etter noe annet å leve av, og da ble altså løsningen jordbruk. Siden den opprinnelige befolkningen da var blitt mye mindre, og det var enkelt å fordrive den urbefolkningen som fremdeles drev jordbruk, var jorda også lett tilgjengelig.
Mye av jordbruket i Sør-Amerika var basert på kvegdrift. Dyrene ble slaktet og brukt til mat i koloniene, mens skinnet ble solgt som hud eller lær til Europa. Der ble det brukt til alt fra møbler til klær, emballasje og tauverk. Også sukkerproduksjon bredte om seg. Sukker stammer opprinnelig fra Midtøsten, men spanjolene hadde alt i middelalderen forsøkt å dyrke det i Spania, uten særlig suksess, bortsett fra på Kanariøyene. Det viste seg at sukkerplanten trivdes godt i Sør-Amerika, og etter hvert ble sukker en av de store eksportvarene til Europa.
Les original på NDLA →
Sør-Amerika
Plyndring og utnyttelse
Plyndringen ble ledet av conquistadorene og deres soldater. Ved å betale den spanske kongen om lag 1/5 av alt gull og sølv de kom over, fikk de beholde resten av verdiene de ranet til seg.
I løpet av de første tiårene på 1500-tallet ble det klart at spanjolene i stor grad kom til å bosette seg i Sør-Amerika. I denne fasen var det mange som begynte med gruvedrift for å hente opp mer sølv og gull. Urbefolkningen ble da brukt som slaver. Den spanske kongemakten ville etter hvert styrke sin posisjon, blant annet ble det sendt embetsmenn og prester for å få kontroll med de nye samfunnene.
Samtidig ble det klart, gjennom rapporter fra spanske prester, at det skjedde en humanitær katastrofe i Sør-Amerika. Det ble gjort forsøk på å beskytte urfolk mot den groveste utbyttingen, blant annet ved å samle dem i egne landsbyer og sette dem til arbeid – uten at det i praksis var til særlig hjelp i møtet med spanske slavejegere og gruveeiere som trengte arbeidskraft.
Jordbruk
Mot slutten av 1500-tallet ble spanjolene mer opptatt av jordbruk. De lettest tilgjengelige gull- og sølvforekomstene var nå hentet opp. For de fleste spanjoler som kom til Sør-Amerika, var det enklere å se seg om etter noe annet å leve av, og da ble altså løsningen jordbruk. Siden den opprinnelige befolkningen da var blitt mye mindre, og det var enkelt å fordrive den urbefolkningen som fremdeles drev jordbruk, var jorda også lett tilgjengelig.
Mye av jordbruket i Sør-Amerika var basert på kvegdrift. Dyrene ble slaktet og brukt til mat i koloniene, mens skinnet ble solgt som hud eller lær til Europa. Der ble det brukt til alt fra møbler til klær, emballasje og tauverk. Også sukkerproduksjon bredte om seg. Sukker stammer opprinnelig fra Midtøsten, men spanjolene hadde alt i middelalderen forsøkt å dyrke det i Spania, uten særlig suksess, bortsett fra på Kanariøyene. Det viste seg at sukkerplanten trivdes godt i Sør-Amerika, og etter hvert ble sukker en av de store eksportvarene til Europa.
Les original på NDLA →
Plyndringen ble ledet av conquistadorene og deres soldater. Ved å betale den spanske kongen om lag 1/5 av alt gull og sølv de kom over, fikk de beholde resten av verdiene de ranet til seg.
I løpet av de første tiårene på 1500-tallet ble det klart at spanjolene i stor grad kom til å bosette seg i Sør-Amerika. I denne fasen var det mange som begynte med gruvedrift for å hente opp mer sølv og gull. Urbefolkningen ble da brukt som slaver. Den spanske kongemakten ville etter hvert styrke sin posisjon, blant annet ble det sendt embetsmenn og prester for å få kontroll med de nye samfunnene.
Samtidig ble det klart, gjennom rapporter fra spanske prester, at det skjedde en humanitær katastrofe i Sør-Amerika. Det ble gjort forsøk på å beskytte urfolk mot den groveste utbyttingen, blant annet ved å samle dem i egne landsbyer og sette dem til arbeid – uten at det i praksis var til særlig hjelp i møtet med spanske slavejegere og gruveeiere som trengte arbeidskraft.
Jordbruk
Mot slutten av 1500-tallet ble spanjolene mer opptatt av jordbruk. De lettest tilgjengelige gull- og sølvforekomstene var nå hentet opp. For de fleste spanjoler som kom til Sør-Amerika, var det enklere å se seg om etter noe annet å leve av, og da ble altså løsningen jordbruk. Siden den opprinnelige befolkningen da var blitt mye mindre, og det var enkelt å fordrive den urbefolkningen som fremdeles drev jordbruk, var jorda også lett tilgjengelig.
Mye av jordbruket i Sør-Amerika var basert på kvegdrift. Dyrene ble slaktet og brukt til mat i koloniene, mens skinnet ble solgt som hud eller lær til Europa. Der ble det brukt til alt fra møbler til klær, emballasje og tauverk. Også sukkerproduksjon bredte om seg. Sukker stammer opprinnelig fra Midtøsten, men spanjolene hadde alt i middelalderen forsøkt å dyrke det i Spania, uten særlig suksess, bortsett fra på Kanariøyene. Det viste seg at sukkerplanten trivdes godt i Sør-Amerika, og etter hvert ble sukker en av de store eksportvarene til Europa.
Les original på NDLA →
Vikingtid
Bruken av vikingtiden som politisk middel i ettertiden
Vikingen og bonden i nasjonalromantikken
Da vi i tiden etter 1814 skulle finne vår nye identitet, var det i stor grad den gamle storhetstiden vi så tilbake på. For det første ble bonden sterkt idealisert. Han var tross alt den som hadde holdt de norske tradisjonene i hevd gjennom den 400 år lange unionstida. Den frie og uavhengige bonden, etter ekte middelalderidealer, ble hyllet som det typisk norske.
Noe av det andre vi så tilbake på, var den stolte norske historien. Det er ikke tilfeldig at 1800-tallet var en periode da mange begynte å studere sagalitteraturen og det gamle norrøne språket. Ivar Aasen laget for eksempel et skriftspråk som tok utgangspunkt i de reine, norske dialektene, de dialektene han mente stammet direkte fra det norrøne språket og var uberørt av dansk påvirkning. Det ble også stor interesse rundt de gamle vikingkongene, og i både kunst og litteratur ville man vise fram det «ekte» og gamle norske.
I tiden etter 1814 ble Norges eldre historie på denne måten brukt aktivt av politikere, diktere, kunstnere og andre kulturpersoner for å skape et nytt og enhetlig Norge. Nasjonalstaten sto sterkt på denne tiden, og man hadde en idé om at alle innenfor en stat måtte ha en felles kultur og et felles språk. Denne fellesnevneren fant man i den gamle storhetstiden, og til tross for 400 år med andre verdier og samfunnsformer, mente man altså at det var disse idealene nasjonen Norge måtte bygge på.
Eldre norsk historie i høyreekstreme grupper
Mens nasjonalromantikkens dyrking av vikingtiden kan virke ganske uskyldig, ble den gamle nordiske historien brukt i langt mer uhyggelige sammenhenger noen tiår seinere. I den nazistiske ideologien, med tanken om en ren arisk rase, sto nemlig den gamle nordiske historien sentralt. Mens man visste lite om den germanske historien for øvrig, var det ikke tvil om den nordgermanske, eller skandinaviske, fortiden. Den blonde, høyreiste vikingen som hersket på havene, ble derfor et viktig symbol for det nazistiske idealmennesket.
Mange av de nazistiske symbolene hadde også sitt utspring i den eldre nordiske historien. Dersom vi ser på det svært kjente SS-symbolet, kan vi lett kjenne igjen den gamle runebokstaven. Den dag i dag ser vi også at høyreekstreme grupper gjerne tyr til norrøne symboler og navn. På den måten kan de knytte bånd til en stolt tid i norsk historie som de gjerne vil identifisere seg med. Ofte ønsker de å vise til gamle vikingidealer som krigervilje og mot. Men like ofte har det sammenheng med rasediskriminering og fremmedhat og tanken om vikingen som «reinraset» nordisk. Vikingene selv viste imidlertid få tegn til fremmedfrykt. De handlet med folk over store deler av verden og tok mer enn gjerne opp utenlandske elementer i sin kultur.
Et godt eksempel på dette er en av kvinnene som ble funnet i gravhaugen på gården Oseberg i Vestfold. Hun hadde fått en storslått begravelse, noe som tyder på en høy posisjon i samfunnet. Men hun var ikke norsk! Etter undersøkelser av klær og skjelett har man kommet fram til at hun sannsynligvis var fra området rundt Svartehavet. Det ble også funnet norske vektlodd med arabiskinspirerte motiver på et jorde i Sandefjord. Den norske kulturen var altså ikke eksklusivt nordisk, men hentet impulser fra andre deler av verden.
Les original på NDLA →
Da vi i tiden etter 1814 skulle finne vår nye identitet, var det i stor grad den gamle storhetstiden vi så tilbake på. For det første ble bonden sterkt idealisert. Han var tross alt den som hadde holdt de norske tradisjonene i hevd gjennom den 400 år lange unionstida. Den frie og uavhengige bonden, etter ekte middelalderidealer, ble hyllet som det typisk norske.
Noe av det andre vi så tilbake på, var den stolte norske historien. Det er ikke tilfeldig at 1800-tallet var en periode da mange begynte å studere sagalitteraturen og det gamle norrøne språket. Ivar Aasen laget for eksempel et skriftspråk som tok utgangspunkt i de reine, norske dialektene, de dialektene han mente stammet direkte fra det norrøne språket og var uberørt av dansk påvirkning. Det ble også stor interesse rundt de gamle vikingkongene, og i både kunst og litteratur ville man vise fram det «ekte» og gamle norske.
I tiden etter 1814 ble Norges eldre historie på denne måten brukt aktivt av politikere, diktere, kunstnere og andre kulturpersoner for å skape et nytt og enhetlig Norge. Nasjonalstaten sto sterkt på denne tiden, og man hadde en idé om at alle innenfor en stat måtte ha en felles kultur og et felles språk. Denne fellesnevneren fant man i den gamle storhetstiden, og til tross for 400 år med andre verdier og samfunnsformer, mente man altså at det var disse idealene nasjonen Norge måtte bygge på.
Eldre norsk historie i høyreekstreme grupper
Mens nasjonalromantikkens dyrking av vikingtiden kan virke ganske uskyldig, ble den gamle nordiske historien brukt i langt mer uhyggelige sammenhenger noen tiår seinere. I den nazistiske ideologien, med tanken om en ren arisk rase, sto nemlig den gamle nordiske historien sentralt. Mens man visste lite om den germanske historien for øvrig, var det ikke tvil om den nordgermanske, eller skandinaviske, fortiden. Den blonde, høyreiste vikingen som hersket på havene, ble derfor et viktig symbol for det nazistiske idealmennesket.
Mange av de nazistiske symbolene hadde også sitt utspring i den eldre nordiske historien. Dersom vi ser på det svært kjente SS-symbolet, kan vi lett kjenne igjen den gamle runebokstaven. Den dag i dag ser vi også at høyreekstreme grupper gjerne tyr til norrøne symboler og navn. På den måten kan de knytte bånd til en stolt tid i norsk historie som de gjerne vil identifisere seg med. Ofte ønsker de å vise til gamle vikingidealer som krigervilje og mot. Men like ofte har det sammenheng med rasediskriminering og fremmedhat og tanken om vikingen som «reinraset» nordisk. Vikingene selv viste imidlertid få tegn til fremmedfrykt. De handlet med folk over store deler av verden og tok mer enn gjerne opp utenlandske elementer i sin kultur.
Et godt eksempel på dette er en av kvinnene som ble funnet i gravhaugen på gården Oseberg i Vestfold. Hun hadde fått en storslått begravelse, noe som tyder på en høy posisjon i samfunnet. Men hun var ikke norsk! Etter undersøkelser av klær og skjelett har man kommet fram til at hun sannsynligvis var fra området rundt Svartehavet. Det ble også funnet norske vektlodd med arabiskinspirerte motiver på et jorde i Sandefjord. Den norske kulturen var altså ikke eksklusivt nordisk, men hentet impulser fra andre deler av verden.
Les original på NDLA →
Bruken av vikingtiden som politisk middel i ettertiden
Vikingen og bonden i nasjonalromantikken
Da vi i tiden etter 1814 skulle finne vår nye identitet, var det i stor grad den gamle storhetstiden vi så tilbake på. For det første ble bonden sterkt idealisert. Han var tross alt den som hadde holdt de norske tradisjonene i hevd gjennom den 400 år lange unionstida. Den frie og uavhengige bonden, etter ekte middelalderidealer, ble hyllet som det typisk norske.
Noe av det andre vi så tilbake på, var den stolte norske historien. Det er ikke tilfeldig at 1800-tallet var en periode da mange begynte å studere sagalitteraturen og det gamle norrøne språket. Ivar Aasen laget for eksempel et skriftspråk som tok utgangspunkt i de reine, norske dialektene, de dialektene han mente stammet direkte fra det norrøne språket og var uberørt av dansk påvirkning. Det ble også stor interesse rundt de gamle vikingkongene, og i både kunst og litteratur ville man vise fram det «ekte» og gamle norske.
I tiden etter 1814 ble Norges eldre historie på denne måten brukt aktivt av politikere, diktere, kunstnere og andre kulturpersoner for å skape et nytt og enhetlig Norge. Nasjonalstaten sto sterkt på denne tiden, og man hadde en idé om at alle innenfor en stat måtte ha en felles kultur og et felles språk. Denne fellesnevneren fant man i den gamle storhetstiden, og til tross for 400 år med andre verdier og samfunnsformer, mente man altså at det var disse idealene nasjonen Norge måtte bygge på.
Eldre norsk historie i høyreekstreme grupper
Mens nasjonalromantikkens dyrking av vikingtiden kan virke ganske uskyldig, ble den gamle nordiske historien brukt i langt mer uhyggelige sammenhenger noen tiår seinere. I den nazistiske ideologien, med tanken om en ren arisk rase, sto nemlig den gamle nordiske historien sentralt. Mens man visste lite om den germanske historien for øvrig, var det ikke tvil om den nordgermanske, eller skandinaviske, fortiden. Den blonde, høyreiste vikingen som hersket på havene, ble derfor et viktig symbol for det nazistiske idealmennesket.
Mange av de nazistiske symbolene hadde også sitt utspring i den eldre nordiske historien. Dersom vi ser på det svært kjente SS-symbolet, kan vi lett kjenne igjen den gamle runebokstaven. Den dag i dag ser vi også at høyreekstreme grupper gjerne tyr til norrøne symboler og navn. På den måten kan de knytte bånd til en stolt tid i norsk historie som de gjerne vil identifisere seg med. Ofte ønsker de å vise til gamle vikingidealer som krigervilje og mot. Men like ofte har det sammenheng med rasediskriminering og fremmedhat og tanken om vikingen som «reinraset» nordisk. Vikingene selv viste imidlertid få tegn til fremmedfrykt. De handlet med folk over store deler av verden og tok mer enn gjerne opp utenlandske elementer i sin kultur.
Et godt eksempel på dette er en av kvinnene som ble funnet i gravhaugen på gården Oseberg i Vestfold. Hun hadde fått en storslått begravelse, noe som tyder på en høy posisjon i samfunnet. Men hun var ikke norsk! Etter undersøkelser av klær og skjelett har man kommet fram til at hun sannsynligvis var fra området rundt Svartehavet. Det ble også funnet norske vektlodd med arabiskinspirerte motiver på et jorde i Sandefjord. Den norske kulturen var altså ikke eksklusivt nordisk, men hentet impulser fra andre deler av verden.
Les original på NDLA →
Da vi i tiden etter 1814 skulle finne vår nye identitet, var det i stor grad den gamle storhetstiden vi så tilbake på. For det første ble bonden sterkt idealisert. Han var tross alt den som hadde holdt de norske tradisjonene i hevd gjennom den 400 år lange unionstida. Den frie og uavhengige bonden, etter ekte middelalderidealer, ble hyllet som det typisk norske.
Noe av det andre vi så tilbake på, var den stolte norske historien. Det er ikke tilfeldig at 1800-tallet var en periode da mange begynte å studere sagalitteraturen og det gamle norrøne språket. Ivar Aasen laget for eksempel et skriftspråk som tok utgangspunkt i de reine, norske dialektene, de dialektene han mente stammet direkte fra det norrøne språket og var uberørt av dansk påvirkning. Det ble også stor interesse rundt de gamle vikingkongene, og i både kunst og litteratur ville man vise fram det «ekte» og gamle norske.
I tiden etter 1814 ble Norges eldre historie på denne måten brukt aktivt av politikere, diktere, kunstnere og andre kulturpersoner for å skape et nytt og enhetlig Norge. Nasjonalstaten sto sterkt på denne tiden, og man hadde en idé om at alle innenfor en stat måtte ha en felles kultur og et felles språk. Denne fellesnevneren fant man i den gamle storhetstiden, og til tross for 400 år med andre verdier og samfunnsformer, mente man altså at det var disse idealene nasjonen Norge måtte bygge på.
Eldre norsk historie i høyreekstreme grupper
Mens nasjonalromantikkens dyrking av vikingtiden kan virke ganske uskyldig, ble den gamle nordiske historien brukt i langt mer uhyggelige sammenhenger noen tiår seinere. I den nazistiske ideologien, med tanken om en ren arisk rase, sto nemlig den gamle nordiske historien sentralt. Mens man visste lite om den germanske historien for øvrig, var det ikke tvil om den nordgermanske, eller skandinaviske, fortiden. Den blonde, høyreiste vikingen som hersket på havene, ble derfor et viktig symbol for det nazistiske idealmennesket.
Mange av de nazistiske symbolene hadde også sitt utspring i den eldre nordiske historien. Dersom vi ser på det svært kjente SS-symbolet, kan vi lett kjenne igjen den gamle runebokstaven. Den dag i dag ser vi også at høyreekstreme grupper gjerne tyr til norrøne symboler og navn. På den måten kan de knytte bånd til en stolt tid i norsk historie som de gjerne vil identifisere seg med. Ofte ønsker de å vise til gamle vikingidealer som krigervilje og mot. Men like ofte har det sammenheng med rasediskriminering og fremmedhat og tanken om vikingen som «reinraset» nordisk. Vikingene selv viste imidlertid få tegn til fremmedfrykt. De handlet med folk over store deler av verden og tok mer enn gjerne opp utenlandske elementer i sin kultur.
Et godt eksempel på dette er en av kvinnene som ble funnet i gravhaugen på gården Oseberg i Vestfold. Hun hadde fått en storslått begravelse, noe som tyder på en høy posisjon i samfunnet. Men hun var ikke norsk! Etter undersøkelser av klær og skjelett har man kommet fram til at hun sannsynligvis var fra området rundt Svartehavet. Det ble også funnet norske vektlodd med arabiskinspirerte motiver på et jorde i Sandefjord. Den norske kulturen var altså ikke eksklusivt nordisk, men hentet impulser fra andre deler av verden.
Les original på NDLA →
Høvdingsamfunnet – vennskap og allianser
Et samfunn uten sentralmakt
Før etableringen av den faste kongemakten fantes det ingen sentralmakt som vedtok lover, dømte dem som gjorde urett, eller tok vare på de svake, slik vi er vant til i dag. Dette var oppgaver som folk i de enkelte bygdene eller slektene selv måtte ta seg av. Det var selvsagt ikke slik at det var fritt fram for alle å gjøre som man ville, eller at hvert menneske sto helt alene i verden. Hvert lokalsamfunn hadde nemlig sine lover og regler, og sine måter å straffe lovbrytere på. Og familien og venner tok gjerne vare på de gamle, de syke og andre som havnet i uheldige situasjoner. Man sto altså ikke helt uten et sosialt sikkerhetsnett, selv i vikingtiden.
Men for at et slikt system skal fungere, trengs det en lokal leder, en som kan holde ro og orden, og som har makt nok til å straffe dem som bryter lover og regler. En slik rolle hadde høvdingen i vikingsamfunnet.
Høvdingene var altså de øverste lederne i samfunnet før kongemakten etablerte seg i Norge. Ordet høvding kommer av det norrøne ordet for «hode», og vi kan se på høvdingen nettopp som et overhode. Høvdingen var nemlig ikke en brutal hersker som la folk under seg med makt, men et overhode som folk frivillig valgte å være lojale mot.
Gjensidig avhengighet
En høvding måtte til enhver tid ha menn under seg som var villige til å stille opp dersom han havnet i en konflikt. Uten dem var han hjelpeløs i kamp mot andre. Det hjalp lite å være av god ætt og ha store rikdommer dersom ingen var villig til å stille opp når hjelpen trengtes. Derfor var det viktig for høvdingen å knytte vennskap med bønder og vanlige folk.
På den andre siden hadde også bøndene stadig behov for beskyttelse. De var hele tiden nødt til å forsvare seg og sitt mot andre, og de måtte kreve bot dersom noen gjorde urett mot dem. Det var vanskelig å greie dette på egen hånd, og her kunne en mektig høvding være god å ha. Å vise andre at man sto under en sterk manns beskyttelse, kunne virke avskrekkende nok for dem som ville noen vondt.
På denne måten kom både høvdingen og bøndene godt ut av det gjensidige forholdet. Begge oppfylte noen plikter, mot at de fikk noe tilbake. Slik kunne begge parter oppleve en viss trygghet og forutsigbarhet i et ellers turbulent samfunn.
Inngåelse av vennskap – gaver og fester
For å knytte bønder til seg måtte vikinghøvdingen først og fremst være rik og raus. Som nevnt var det vanskelig for en høvding å legge folk under seg med rein makt. Dersom han var voldelig og urimelig, ville bøndene heller gi sin støtte til en annen høvding. Det kunne han ikke risikere. Ved å gi flotte gaver og invitere til storslåtte gjestebud kunne høvdingen derimot sette folk i et slags avhengighetsforhold, der de hele tiden skyldte ham motytelser.
Samtidig var det ikke nok for høvdingen å overøse bøndene med gaver. Han måtte også vise at han stilte opp dersom noen trengte hjelp. Hvis han ikke gjorde det, ville andre fort forstå at han ikke var til å stole på, og da ville de heller støtte en annen.
Allianser på kryss og tvers
Høvdinger kunne også opprette vennskap med andre høvdinger. I et samfunn der makt og posisjoner var svært viktig, kunne det være lurt å skape fred og forsoning med andre høvdinger. Å ha gjensidig hjelp og støtte i hverandre var taktisk smart. Slike allianser måtte forsegles på andre måter enn avtalene med bøndene. For eksempel kunne man gifte seg med en fra den andre høvdingens familie eller sende sine barn til oppfostring hos den andre. Slik sikret man et avhengighetsbånd. Et kjent eksempel på dette er Harald Hårfagre, som sendte en av sønnene sine til kong Adalstein i England. Denne sønnen ble seinere konge i Norge, og slik hadde man sikret et godt forhold mellom de to statene.
Etter hvert som det norske samfunnet ble mer og mer samlet hos få og store makthavere, vokste det også fram en annen form for allianse, nemlig den mellom vanlige høvdinger og høvdinger som var mektigere, eller som var småkonger. På denne måten kunne én høvding eller småkonge knytte til seg flere små høvdingdømmer og slik sett ha et overordnet styre over flere mennesker enn det han selv kunne inngå vennskap og allianser med.
Et ættesamfunn
Norge i tiden før rikssamlingen er gjerne blitt regnet som et ættesamfunn. Det vil si at det var slekt og familie som skapte de sterkeste båndene i samfunnet. Makt og samfunnsposisjoner gikk i arv, og man hadde sterke forpliktelser til familien. For eksempel kunne man hevne en drept slektning, eller man kunne kreve bøter for drapet.
At slekt og familie sto sterkt i denne tiden, er det liten tvil om. Det var familien som skulle ta vare på deg når du ble gammel. Og det var vanskelig å arbeide seg oppover i samfunnet. Den som var fattig, forble gjerne fattig. Og ikke minst: Den som var født rik, kunne bruke rikdommen til å styrke sin egen posisjon. Slik sett var familietilknytningen en viktig faktor i samfunnet. Samtidig har forskningen de seinere årene i større grad framhevet vennskap som det viktigste båndet. Man kunne ha gode og dårlige slektninger, og gode og dårlige venner. Dette er kanskje en tenkemåte som ligger nåtidens nordmenn ganske nær. Vi kjenner igjen tanken om at familien danner et slags hovedgrunnlag, men erfarer vel også at en god venn kan være vel så viktig og støttende som en fjern onkel, når det virkelig røyner på.
Les original på NDLA →
Før etableringen av den faste kongemakten fantes det ingen sentralmakt som vedtok lover, dømte dem som gjorde urett, eller tok vare på de svake, slik vi er vant til i dag. Dette var oppgaver som folk i de enkelte bygdene eller slektene selv måtte ta seg av. Det var selvsagt ikke slik at det var fritt fram for alle å gjøre som man ville, eller at hvert menneske sto helt alene i verden. Hvert lokalsamfunn hadde nemlig sine lover og regler, og sine måter å straffe lovbrytere på. Og familien og venner tok gjerne vare på de gamle, de syke og andre som havnet i uheldige situasjoner. Man sto altså ikke helt uten et sosialt sikkerhetsnett, selv i vikingtiden.
Men for at et slikt system skal fungere, trengs det en lokal leder, en som kan holde ro og orden, og som har makt nok til å straffe dem som bryter lover og regler. En slik rolle hadde høvdingen i vikingsamfunnet.
Høvdingene var altså de øverste lederne i samfunnet før kongemakten etablerte seg i Norge. Ordet høvding kommer av det norrøne ordet for «hode», og vi kan se på høvdingen nettopp som et overhode. Høvdingen var nemlig ikke en brutal hersker som la folk under seg med makt, men et overhode som folk frivillig valgte å være lojale mot.
Gjensidig avhengighet
En høvding måtte til enhver tid ha menn under seg som var villige til å stille opp dersom han havnet i en konflikt. Uten dem var han hjelpeløs i kamp mot andre. Det hjalp lite å være av god ætt og ha store rikdommer dersom ingen var villig til å stille opp når hjelpen trengtes. Derfor var det viktig for høvdingen å knytte vennskap med bønder og vanlige folk.
På den andre siden hadde også bøndene stadig behov for beskyttelse. De var hele tiden nødt til å forsvare seg og sitt mot andre, og de måtte kreve bot dersom noen gjorde urett mot dem. Det var vanskelig å greie dette på egen hånd, og her kunne en mektig høvding være god å ha. Å vise andre at man sto under en sterk manns beskyttelse, kunne virke avskrekkende nok for dem som ville noen vondt.
På denne måten kom både høvdingen og bøndene godt ut av det gjensidige forholdet. Begge oppfylte noen plikter, mot at de fikk noe tilbake. Slik kunne begge parter oppleve en viss trygghet og forutsigbarhet i et ellers turbulent samfunn.
Inngåelse av vennskap – gaver og fester
For å knytte bønder til seg måtte vikinghøvdingen først og fremst være rik og raus. Som nevnt var det vanskelig for en høvding å legge folk under seg med rein makt. Dersom han var voldelig og urimelig, ville bøndene heller gi sin støtte til en annen høvding. Det kunne han ikke risikere. Ved å gi flotte gaver og invitere til storslåtte gjestebud kunne høvdingen derimot sette folk i et slags avhengighetsforhold, der de hele tiden skyldte ham motytelser.
Samtidig var det ikke nok for høvdingen å overøse bøndene med gaver. Han måtte også vise at han stilte opp dersom noen trengte hjelp. Hvis han ikke gjorde det, ville andre fort forstå at han ikke var til å stole på, og da ville de heller støtte en annen.
Allianser på kryss og tvers
Høvdinger kunne også opprette vennskap med andre høvdinger. I et samfunn der makt og posisjoner var svært viktig, kunne det være lurt å skape fred og forsoning med andre høvdinger. Å ha gjensidig hjelp og støtte i hverandre var taktisk smart. Slike allianser måtte forsegles på andre måter enn avtalene med bøndene. For eksempel kunne man gifte seg med en fra den andre høvdingens familie eller sende sine barn til oppfostring hos den andre. Slik sikret man et avhengighetsbånd. Et kjent eksempel på dette er Harald Hårfagre, som sendte en av sønnene sine til kong Adalstein i England. Denne sønnen ble seinere konge i Norge, og slik hadde man sikret et godt forhold mellom de to statene.
Etter hvert som det norske samfunnet ble mer og mer samlet hos få og store makthavere, vokste det også fram en annen form for allianse, nemlig den mellom vanlige høvdinger og høvdinger som var mektigere, eller som var småkonger. På denne måten kunne én høvding eller småkonge knytte til seg flere små høvdingdømmer og slik sett ha et overordnet styre over flere mennesker enn det han selv kunne inngå vennskap og allianser med.
Et ættesamfunn
Norge i tiden før rikssamlingen er gjerne blitt regnet som et ættesamfunn. Det vil si at det var slekt og familie som skapte de sterkeste båndene i samfunnet. Makt og samfunnsposisjoner gikk i arv, og man hadde sterke forpliktelser til familien. For eksempel kunne man hevne en drept slektning, eller man kunne kreve bøter for drapet.
At slekt og familie sto sterkt i denne tiden, er det liten tvil om. Det var familien som skulle ta vare på deg når du ble gammel. Og det var vanskelig å arbeide seg oppover i samfunnet. Den som var fattig, forble gjerne fattig. Og ikke minst: Den som var født rik, kunne bruke rikdommen til å styrke sin egen posisjon. Slik sett var familietilknytningen en viktig faktor i samfunnet. Samtidig har forskningen de seinere årene i større grad framhevet vennskap som det viktigste båndet. Man kunne ha gode og dårlige slektninger, og gode og dårlige venner. Dette er kanskje en tenkemåte som ligger nåtidens nordmenn ganske nær. Vi kjenner igjen tanken om at familien danner et slags hovedgrunnlag, men erfarer vel også at en god venn kan være vel så viktig og støttende som en fjern onkel, når det virkelig røyner på.
Les original på NDLA →
Høvdingsamfunnet – vennskap og allianser
Et samfunn uten sentralmakt
Før etableringen av den faste kongemakten fantes det ingen sentralmakt som vedtok lover, dømte dem som gjorde urett, eller tok vare på de svake, slik vi er vant til i dag. Dette var oppgaver som folk i de enkelte bygdene eller slektene selv måtte ta seg av. Det var selvsagt ikke slik at det var fritt fram for alle å gjøre som man ville, eller at hvert menneske sto helt alene i verden. Hvert lokalsamfunn hadde nemlig sine lover og regler, og sine måter å straffe lovbrytere på. Og familien og venner tok gjerne vare på de gamle, de syke og andre som havnet i uheldige situasjoner. Man sto altså ikke helt uten et sosialt sikkerhetsnett, selv i vikingtiden.
Men for at et slikt system skal fungere, trengs det en lokal leder, en som kan holde ro og orden, og som har makt nok til å straffe dem som bryter lover og regler. En slik rolle hadde høvdingen i vikingsamfunnet.
Høvdingene var altså de øverste lederne i samfunnet før kongemakten etablerte seg i Norge. Ordet høvding kommer av det norrøne ordet for «hode», og vi kan se på høvdingen nettopp som et overhode. Høvdingen var nemlig ikke en brutal hersker som la folk under seg med makt, men et overhode som folk frivillig valgte å være lojale mot.
Gjensidig avhengighet
En høvding måtte til enhver tid ha menn under seg som var villige til å stille opp dersom han havnet i en konflikt. Uten dem var han hjelpeløs i kamp mot andre. Det hjalp lite å være av god ætt og ha store rikdommer dersom ingen var villig til å stille opp når hjelpen trengtes. Derfor var det viktig for høvdingen å knytte vennskap med bønder og vanlige folk.
På den andre siden hadde også bøndene stadig behov for beskyttelse. De var hele tiden nødt til å forsvare seg og sitt mot andre, og de måtte kreve bot dersom noen gjorde urett mot dem. Det var vanskelig å greie dette på egen hånd, og her kunne en mektig høvding være god å ha. Å vise andre at man sto under en sterk manns beskyttelse, kunne virke avskrekkende nok for dem som ville noen vondt.
På denne måten kom både høvdingen og bøndene godt ut av det gjensidige forholdet. Begge oppfylte noen plikter, mot at de fikk noe tilbake. Slik kunne begge parter oppleve en viss trygghet og forutsigbarhet i et ellers turbulent samfunn.
Inngåelse av vennskap – gaver og fester
For å knytte bønder til seg måtte vikinghøvdingen først og fremst være rik og raus. Som nevnt var det vanskelig for en høvding å legge folk under seg med rein makt. Dersom han var voldelig og urimelig, ville bøndene heller gi sin støtte til en annen høvding. Det kunne han ikke risikere. Ved å gi flotte gaver og invitere til storslåtte gjestebud kunne høvdingen derimot sette folk i et slags avhengighetsforhold, der de hele tiden skyldte ham motytelser.
Samtidig var det ikke nok for høvdingen å overøse bøndene med gaver. Han måtte også vise at han stilte opp dersom noen trengte hjelp. Hvis han ikke gjorde det, ville andre fort forstå at han ikke var til å stole på, og da ville de heller støtte en annen.
Allianser på kryss og tvers
Høvdinger kunne også opprette vennskap med andre høvdinger. I et samfunn der makt og posisjoner var svært viktig, kunne det være lurt å skape fred og forsoning med andre høvdinger. Å ha gjensidig hjelp og støtte i hverandre var taktisk smart. Slike allianser måtte forsegles på andre måter enn avtalene med bøndene. For eksempel kunne man gifte seg med en fra den andre høvdingens familie eller sende sine barn til oppfostring hos den andre. Slik sikret man et avhengighetsbånd. Et kjent eksempel på dette er Harald Hårfagre, som sendte en av sønnene sine til kong Adalstein i England. Denne sønnen ble seinere konge i Norge, og slik hadde man sikret et godt forhold mellom de to statene.
Etter hvert som det norske samfunnet ble mer og mer samlet hos få og store makthavere, vokste det også fram en annen form for allianse, nemlig den mellom vanlige høvdinger og høvdinger som var mektigere, eller som var småkonger. På denne måten kunne én høvding eller småkonge knytte til seg flere små høvdingdømmer og slik sett ha et overordnet styre over flere mennesker enn det han selv kunne inngå vennskap og allianser med.
Et ættesamfunn
Norge i tiden før rikssamlingen er gjerne blitt regnet som et ættesamfunn. Det vil si at det var slekt og familie som skapte de sterkeste båndene i samfunnet. Makt og samfunnsposisjoner gikk i arv, og man hadde sterke forpliktelser til familien. For eksempel kunne man hevne en drept slektning, eller man kunne kreve bøter for drapet.
At slekt og familie sto sterkt i denne tiden, er det liten tvil om. Det var familien som skulle ta vare på deg når du ble gammel. Og det var vanskelig å arbeide seg oppover i samfunnet. Den som var fattig, forble gjerne fattig. Og ikke minst: Den som var født rik, kunne bruke rikdommen til å styrke sin egen posisjon. Slik sett var familietilknytningen en viktig faktor i samfunnet. Samtidig har forskningen de seinere årene i større grad framhevet vennskap som det viktigste båndet. Man kunne ha gode og dårlige slektninger, og gode og dårlige venner. Dette er kanskje en tenkemåte som ligger nåtidens nordmenn ganske nær. Vi kjenner igjen tanken om at familien danner et slags hovedgrunnlag, men erfarer vel også at en god venn kan være vel så viktig og støttende som en fjern onkel, når det virkelig røyner på.
Les original på NDLA →
Før etableringen av den faste kongemakten fantes det ingen sentralmakt som vedtok lover, dømte dem som gjorde urett, eller tok vare på de svake, slik vi er vant til i dag. Dette var oppgaver som folk i de enkelte bygdene eller slektene selv måtte ta seg av. Det var selvsagt ikke slik at det var fritt fram for alle å gjøre som man ville, eller at hvert menneske sto helt alene i verden. Hvert lokalsamfunn hadde nemlig sine lover og regler, og sine måter å straffe lovbrytere på. Og familien og venner tok gjerne vare på de gamle, de syke og andre som havnet i uheldige situasjoner. Man sto altså ikke helt uten et sosialt sikkerhetsnett, selv i vikingtiden.
Men for at et slikt system skal fungere, trengs det en lokal leder, en som kan holde ro og orden, og som har makt nok til å straffe dem som bryter lover og regler. En slik rolle hadde høvdingen i vikingsamfunnet.
Høvdingene var altså de øverste lederne i samfunnet før kongemakten etablerte seg i Norge. Ordet høvding kommer av det norrøne ordet for «hode», og vi kan se på høvdingen nettopp som et overhode. Høvdingen var nemlig ikke en brutal hersker som la folk under seg med makt, men et overhode som folk frivillig valgte å være lojale mot.
Gjensidig avhengighet
En høvding måtte til enhver tid ha menn under seg som var villige til å stille opp dersom han havnet i en konflikt. Uten dem var han hjelpeløs i kamp mot andre. Det hjalp lite å være av god ætt og ha store rikdommer dersom ingen var villig til å stille opp når hjelpen trengtes. Derfor var det viktig for høvdingen å knytte vennskap med bønder og vanlige folk.
På den andre siden hadde også bøndene stadig behov for beskyttelse. De var hele tiden nødt til å forsvare seg og sitt mot andre, og de måtte kreve bot dersom noen gjorde urett mot dem. Det var vanskelig å greie dette på egen hånd, og her kunne en mektig høvding være god å ha. Å vise andre at man sto under en sterk manns beskyttelse, kunne virke avskrekkende nok for dem som ville noen vondt.
På denne måten kom både høvdingen og bøndene godt ut av det gjensidige forholdet. Begge oppfylte noen plikter, mot at de fikk noe tilbake. Slik kunne begge parter oppleve en viss trygghet og forutsigbarhet i et ellers turbulent samfunn.
Inngåelse av vennskap – gaver og fester
For å knytte bønder til seg måtte vikinghøvdingen først og fremst være rik og raus. Som nevnt var det vanskelig for en høvding å legge folk under seg med rein makt. Dersom han var voldelig og urimelig, ville bøndene heller gi sin støtte til en annen høvding. Det kunne han ikke risikere. Ved å gi flotte gaver og invitere til storslåtte gjestebud kunne høvdingen derimot sette folk i et slags avhengighetsforhold, der de hele tiden skyldte ham motytelser.
Samtidig var det ikke nok for høvdingen å overøse bøndene med gaver. Han måtte også vise at han stilte opp dersom noen trengte hjelp. Hvis han ikke gjorde det, ville andre fort forstå at han ikke var til å stole på, og da ville de heller støtte en annen.
Allianser på kryss og tvers
Høvdinger kunne også opprette vennskap med andre høvdinger. I et samfunn der makt og posisjoner var svært viktig, kunne det være lurt å skape fred og forsoning med andre høvdinger. Å ha gjensidig hjelp og støtte i hverandre var taktisk smart. Slike allianser måtte forsegles på andre måter enn avtalene med bøndene. For eksempel kunne man gifte seg med en fra den andre høvdingens familie eller sende sine barn til oppfostring hos den andre. Slik sikret man et avhengighetsbånd. Et kjent eksempel på dette er Harald Hårfagre, som sendte en av sønnene sine til kong Adalstein i England. Denne sønnen ble seinere konge i Norge, og slik hadde man sikret et godt forhold mellom de to statene.
Etter hvert som det norske samfunnet ble mer og mer samlet hos få og store makthavere, vokste det også fram en annen form for allianse, nemlig den mellom vanlige høvdinger og høvdinger som var mektigere, eller som var småkonger. På denne måten kunne én høvding eller småkonge knytte til seg flere små høvdingdømmer og slik sett ha et overordnet styre over flere mennesker enn det han selv kunne inngå vennskap og allianser med.
Et ættesamfunn
Norge i tiden før rikssamlingen er gjerne blitt regnet som et ættesamfunn. Det vil si at det var slekt og familie som skapte de sterkeste båndene i samfunnet. Makt og samfunnsposisjoner gikk i arv, og man hadde sterke forpliktelser til familien. For eksempel kunne man hevne en drept slektning, eller man kunne kreve bøter for drapet.
At slekt og familie sto sterkt i denne tiden, er det liten tvil om. Det var familien som skulle ta vare på deg når du ble gammel. Og det var vanskelig å arbeide seg oppover i samfunnet. Den som var fattig, forble gjerne fattig. Og ikke minst: Den som var født rik, kunne bruke rikdommen til å styrke sin egen posisjon. Slik sett var familietilknytningen en viktig faktor i samfunnet. Samtidig har forskningen de seinere årene i større grad framhevet vennskap som det viktigste båndet. Man kunne ha gode og dårlige slektninger, og gode og dårlige venner. Dette er kanskje en tenkemåte som ligger nåtidens nordmenn ganske nær. Vi kjenner igjen tanken om at familien danner et slags hovedgrunnlag, men erfarer vel også at en god venn kan være vel så viktig og støttende som en fjern onkel, når det virkelig røyner på.
Les original på NDLA →
Oversikt: vikingtiden
Vikingtid og yngre jernalder
Arkeologene kaller gjerne vikingtida for yngre jernalder. Jernalderen var den perioden i norsk historie da man begynte å ta i bruk jern til redskaper og våpen. I Norge begynte man med dette rundt 500 f.Kr. Man hadde altså brukt jern i Norge i cirka 1 300 år da vikingtida begynte. Jern var viktig i vikingenes teknologi, for eksempel i skipsbygging og til våpen.
Vikingtid og tidlig middelalder
Vikingtida overlapper med epoken som i europeisk historie blir kalt tidlig middelalder. Årsaken til at historikere som regel ikke bruker samme navn på epoken i norsk historie, er at kjennetegnene på tidlig middelalder i Europa ikke stemmer med norske forhold. Norge var ikke hovedsakelig preget av katolsk kristen kultur, men av vikingenes egen kultur og norrøne religion. Det samme gjelder for Sverige og Danmark og de områdene vikingene slo seg ned i.
Starten: Lindisfarne
Epokens startpunkt er satt til omtrent 800, siden den tidligst kjente vikingferden skjedde i 793: angrepet på klosteret på øya Lindisfarne i Nord-England. Dette markerer starten på en 250 år lang periode da nordmenn, svensker og dansker reiste til store deler av Europa og til og med til Nord-Amerika.
Hvorfor reiste vikingene?
Opphavet til ordet "viking" er omdiskutert, men det er trolig knyttet til det å reise ut – å "dra i viking". En viking er da en som reiser ut i verden. Disse reisene var mulig blant annet på grunn av en avansert skipsteknologi. Rikdom og ære var mye av motivasjonen for å reise ut, enten man drev med fredelig handel eller plyndringstokt og krig. Andre reiste ut for å finne ledig land der de kunne slå seg ned og drive jordbruk.
Vikingkulturen og vikingsamfunnet
Norge besto i vikingtida av en rekke mindre høvdingdømmer. Høvdingene konkurrerte seg imellom om makt og ære. Rikdommene fra vikingtoktene ble ofte brukt for å kjøpe seg støttespillere.
Selv om vi forbinder vikingtida med blodtørstige krigere, var nordmenn flest jordbrukere. De drev også med jakt og fiske. Kvinnene kunne ha mye makt i vikingsamfunnet, spesielt når mennene var ute på vikingferd, eller når de ble enker. Det var også vanlig å ha slaver, såkalte treller, som jobbet på gårdene.
Religion var en viktig del av hverdagen. Troen på Tor og Odin og de andre de norrøne gudene var knyttet til jordbruk og jakt, men også til makt, krig og samfunnsstrukturer. Ofring var en viktig del av den religiøse praksisen.
Slutten: Stiklestad eller Stamford Bridge?
Vikingtidas slutt har ofte blitt satt til slaget ved Stiklestad i 1030 eller slaget ved Stamford Bridge i 1066, men slike klare skiller blir ofte ganske kunstige. Det blir mer riktig å si at avslutningen på vikingtida og overgangen til middelalderen skjedde gradvis i takt med kristning og rikssamling, og når indre konflikter og borgerkriger overtok for ytre ekspansjon. Derfor er det også ganske vanlig å regne vikingtidas slutt til omtrent 1050.
Les original på NDLA →
Arkeologene kaller gjerne vikingtida for yngre jernalder. Jernalderen var den perioden i norsk historie da man begynte å ta i bruk jern til redskaper og våpen. I Norge begynte man med dette rundt 500 f.Kr. Man hadde altså brukt jern i Norge i cirka 1 300 år da vikingtida begynte. Jern var viktig i vikingenes teknologi, for eksempel i skipsbygging og til våpen.
Vikingtid og tidlig middelalder
Vikingtida overlapper med epoken som i europeisk historie blir kalt tidlig middelalder. Årsaken til at historikere som regel ikke bruker samme navn på epoken i norsk historie, er at kjennetegnene på tidlig middelalder i Europa ikke stemmer med norske forhold. Norge var ikke hovedsakelig preget av katolsk kristen kultur, men av vikingenes egen kultur og norrøne religion. Det samme gjelder for Sverige og Danmark og de områdene vikingene slo seg ned i.
Starten: Lindisfarne
Epokens startpunkt er satt til omtrent 800, siden den tidligst kjente vikingferden skjedde i 793: angrepet på klosteret på øya Lindisfarne i Nord-England. Dette markerer starten på en 250 år lang periode da nordmenn, svensker og dansker reiste til store deler av Europa og til og med til Nord-Amerika.
Hvorfor reiste vikingene?
Opphavet til ordet "viking" er omdiskutert, men det er trolig knyttet til det å reise ut – å "dra i viking". En viking er da en som reiser ut i verden. Disse reisene var mulig blant annet på grunn av en avansert skipsteknologi. Rikdom og ære var mye av motivasjonen for å reise ut, enten man drev med fredelig handel eller plyndringstokt og krig. Andre reiste ut for å finne ledig land der de kunne slå seg ned og drive jordbruk.
Vikingkulturen og vikingsamfunnet
Norge besto i vikingtida av en rekke mindre høvdingdømmer. Høvdingene konkurrerte seg imellom om makt og ære. Rikdommene fra vikingtoktene ble ofte brukt for å kjøpe seg støttespillere.
Selv om vi forbinder vikingtida med blodtørstige krigere, var nordmenn flest jordbrukere. De drev også med jakt og fiske. Kvinnene kunne ha mye makt i vikingsamfunnet, spesielt når mennene var ute på vikingferd, eller når de ble enker. Det var også vanlig å ha slaver, såkalte treller, som jobbet på gårdene.
Religion var en viktig del av hverdagen. Troen på Tor og Odin og de andre de norrøne gudene var knyttet til jordbruk og jakt, men også til makt, krig og samfunnsstrukturer. Ofring var en viktig del av den religiøse praksisen.
Slutten: Stiklestad eller Stamford Bridge?
Vikingtidas slutt har ofte blitt satt til slaget ved Stiklestad i 1030 eller slaget ved Stamford Bridge i 1066, men slike klare skiller blir ofte ganske kunstige. Det blir mer riktig å si at avslutningen på vikingtida og overgangen til middelalderen skjedde gradvis i takt med kristning og rikssamling, og når indre konflikter og borgerkriger overtok for ytre ekspansjon. Derfor er det også ganske vanlig å regne vikingtidas slutt til omtrent 1050.
Les original på NDLA →
Oversikt: vikingtiden
Vikingtid og yngre jernalder
Arkeologene kaller gjerne vikingtida for yngre jernalder. Jernalderen var den perioden i norsk historie da man begynte å ta i bruk jern til redskaper og våpen. I Norge begynte man med dette rundt 500 f.Kr. Man hadde altså brukt jern i Norge i cirka 1 300 år da vikingtida begynte. Jern var viktig i vikingenes teknologi, for eksempel i skipsbygging og til våpen.
Vikingtid og tidlig middelalder
Vikingtida overlapper med epoken som i europeisk historie blir kalt tidlig middelalder. Årsaken til at historikere som regel ikke bruker samme navn på epoken i norsk historie, er at kjennetegnene på tidlig middelalder i Europa ikke stemmer med norske forhold. Norge var ikke hovedsakelig preget av katolsk kristen kultur, men av vikingenes egen kultur og norrøne religion. Det samme gjelder for Sverige og Danmark og de områdene vikingene slo seg ned i.
Starten: Lindisfarne
Epokens startpunkt er satt til omtrent 800, siden den tidligst kjente vikingferden skjedde i 793: angrepet på klosteret på øya Lindisfarne i Nord-England. Dette markerer starten på en 250 år lang periode da nordmenn, svensker og dansker reiste til store deler av Europa og til og med til Nord-Amerika.
Hvorfor reiste vikingene?
Opphavet til ordet "viking" er omdiskutert, men det er trolig knyttet til det å reise ut – å "dra i viking". En viking er da en som reiser ut i verden. Disse reisene var mulig blant annet på grunn av en avansert skipsteknologi. Rikdom og ære var mye av motivasjonen for å reise ut, enten man drev med fredelig handel eller plyndringstokt og krig. Andre reiste ut for å finne ledig land der de kunne slå seg ned og drive jordbruk.
Vikingkulturen og vikingsamfunnet
Norge besto i vikingtida av en rekke mindre høvdingdømmer. Høvdingene konkurrerte seg imellom om makt og ære. Rikdommene fra vikingtoktene ble ofte brukt for å kjøpe seg støttespillere.
Selv om vi forbinder vikingtida med blodtørstige krigere, var nordmenn flest jordbrukere. De drev også med jakt og fiske. Kvinnene kunne ha mye makt i vikingsamfunnet, spesielt når mennene var ute på vikingferd, eller når de ble enker. Det var også vanlig å ha slaver, såkalte treller, som jobbet på gårdene.
Religion var en viktig del av hverdagen. Troen på Tor og Odin og de andre de norrøne gudene var knyttet til jordbruk og jakt, men også til makt, krig og samfunnsstrukturer. Ofring var en viktig del av den religiøse praksisen.
Slutten: Stiklestad eller Stamford Bridge?
Vikingtidas slutt har ofte blitt satt til slaget ved Stiklestad i 1030 eller slaget ved Stamford Bridge i 1066, men slike klare skiller blir ofte ganske kunstige. Det blir mer riktig å si at avslutningen på vikingtida og overgangen til middelalderen skjedde gradvis i takt med kristning og rikssamling, og når indre konflikter og borgerkriger overtok for ytre ekspansjon. Derfor er det også ganske vanlig å regne vikingtidas slutt til omtrent 1050.
Les original på NDLA →
Arkeologene kaller gjerne vikingtida for yngre jernalder. Jernalderen var den perioden i norsk historie da man begynte å ta i bruk jern til redskaper og våpen. I Norge begynte man med dette rundt 500 f.Kr. Man hadde altså brukt jern i Norge i cirka 1 300 år da vikingtida begynte. Jern var viktig i vikingenes teknologi, for eksempel i skipsbygging og til våpen.
Vikingtid og tidlig middelalder
Vikingtida overlapper med epoken som i europeisk historie blir kalt tidlig middelalder. Årsaken til at historikere som regel ikke bruker samme navn på epoken i norsk historie, er at kjennetegnene på tidlig middelalder i Europa ikke stemmer med norske forhold. Norge var ikke hovedsakelig preget av katolsk kristen kultur, men av vikingenes egen kultur og norrøne religion. Det samme gjelder for Sverige og Danmark og de områdene vikingene slo seg ned i.
Starten: Lindisfarne
Epokens startpunkt er satt til omtrent 800, siden den tidligst kjente vikingferden skjedde i 793: angrepet på klosteret på øya Lindisfarne i Nord-England. Dette markerer starten på en 250 år lang periode da nordmenn, svensker og dansker reiste til store deler av Europa og til og med til Nord-Amerika.
Hvorfor reiste vikingene?
Opphavet til ordet "viking" er omdiskutert, men det er trolig knyttet til det å reise ut – å "dra i viking". En viking er da en som reiser ut i verden. Disse reisene var mulig blant annet på grunn av en avansert skipsteknologi. Rikdom og ære var mye av motivasjonen for å reise ut, enten man drev med fredelig handel eller plyndringstokt og krig. Andre reiste ut for å finne ledig land der de kunne slå seg ned og drive jordbruk.
Vikingkulturen og vikingsamfunnet
Norge besto i vikingtida av en rekke mindre høvdingdømmer. Høvdingene konkurrerte seg imellom om makt og ære. Rikdommene fra vikingtoktene ble ofte brukt for å kjøpe seg støttespillere.
Selv om vi forbinder vikingtida med blodtørstige krigere, var nordmenn flest jordbrukere. De drev også med jakt og fiske. Kvinnene kunne ha mye makt i vikingsamfunnet, spesielt når mennene var ute på vikingferd, eller når de ble enker. Det var også vanlig å ha slaver, såkalte treller, som jobbet på gårdene.
Religion var en viktig del av hverdagen. Troen på Tor og Odin og de andre de norrøne gudene var knyttet til jordbruk og jakt, men også til makt, krig og samfunnsstrukturer. Ofring var en viktig del av den religiøse praksisen.
Slutten: Stiklestad eller Stamford Bridge?
Vikingtidas slutt har ofte blitt satt til slaget ved Stiklestad i 1030 eller slaget ved Stamford Bridge i 1066, men slike klare skiller blir ofte ganske kunstige. Det blir mer riktig å si at avslutningen på vikingtida og overgangen til middelalderen skjedde gradvis i takt med kristning og rikssamling, og når indre konflikter og borgerkriger overtok for ytre ekspansjon. Derfor er det også ganske vanlig å regne vikingtidas slutt til omtrent 1050.
Les original på NDLA →
Nyere historie
Det moderne Norge blir til
Det første stortinget i 1814
Det overordentlige storting
Høsten 1814 ble det første stortinget avholdt. Dette første stortinget ble også kalt «den andre grunnlovsgivende forsamling» eller «det første overordentlige storting». Det ble kalt «overordentlig» (som betyr 'ekstra', 'uvanlig') fordi det møttes på et annet tidspunkt enn det Grunnloven forutsatte. Det var avtroppende konge, Christian Frederik, som skrev ut valget til dette overordentlige stortinget.
Som ved riksforsamlingen på Eidsvoll var det også denne gangen kort tidsfrist, og Nord-Norge ble ikke representert denne gangen heller. Reiseveien ble for lang. Dermed møtte 79 representanter i Katedralskolens auditorium som denne høsten fungerte som stortingssal.
Revisjon av Grunnloven og forhandlinger med svenskene
Representantene var samlet fra 7. oktober. De møttes for å revidere Grunnloven av 17. mai slik at den kunne fungere i en union med Sverige, og for å velge Karl Johan til ny konge. Bakteppet var sommerens korte selvstendighetskrig med svenskene og Mossekonvensjonen av 14. august 1814. Mossekonvensjonen avsluttet krigen og innebar at Karl Johan godtok Eidsvollgrunnloven med de endringer som var nødvendige for å gå i union med Sverige. Christian Frederik forpliktet seg der til å abdisere.
9. oktober holdt Christian Frederik en tale for 25 av stortingsrepresentantene på Bygdøy kongsgård. Der frasa han seg tronen ved Mossekonvensjonen. Han forlater Norge 10. oktober, og Stortinget med den nyvalgte Wilhelm F.K. Christie i spissen starter arbeidet med å revidere Grunnloven og forhandle med svenskene.
Inn i union med Sverige
Den 19. oktober lyktes Christie i å få gjennom to vedtak. Det første gikk ut på at Norge som selvstendig rike skulle gå inn i union med Sverige, det andre at kongevalget skulle utsettes til endringene i Grunnloven var gjennomført. Den 20. oktober vedtok Stortinget mot fem stemmer å gå inn i unionen med Sverige.
Stortinget gikk gjennom alle Grunnlovens paragrafer før den reviderte Grunnloven ble godkjent av de svenske forhandlerne den 4. november 1814. Karl 13. ble valgt til Norges konge. Selv om Norge ikke lenger var selvstendig, ble det understreket at kongen var en konstitusjonell konge som var valgt av et fritt storting. I tillegg hadde nasjonalforsamlingen fått beholde makten over de væpnede styrkene i Norge, og de fikk gjennomslag for avskaffelse av en framtidig adel.
Les original på NDLA →
Høsten 1814 ble det første stortinget avholdt. Dette første stortinget ble også kalt «den andre grunnlovsgivende forsamling» eller «det første overordentlige storting». Det ble kalt «overordentlig» (som betyr 'ekstra', 'uvanlig') fordi det møttes på et annet tidspunkt enn det Grunnloven forutsatte. Det var avtroppende konge, Christian Frederik, som skrev ut valget til dette overordentlige stortinget.
Som ved riksforsamlingen på Eidsvoll var det også denne gangen kort tidsfrist, og Nord-Norge ble ikke representert denne gangen heller. Reiseveien ble for lang. Dermed møtte 79 representanter i Katedralskolens auditorium som denne høsten fungerte som stortingssal.
Revisjon av Grunnloven og forhandlinger med svenskene
Representantene var samlet fra 7. oktober. De møttes for å revidere Grunnloven av 17. mai slik at den kunne fungere i en union med Sverige, og for å velge Karl Johan til ny konge. Bakteppet var sommerens korte selvstendighetskrig med svenskene og Mossekonvensjonen av 14. august 1814. Mossekonvensjonen avsluttet krigen og innebar at Karl Johan godtok Eidsvollgrunnloven med de endringer som var nødvendige for å gå i union med Sverige. Christian Frederik forpliktet seg der til å abdisere.
9. oktober holdt Christian Frederik en tale for 25 av stortingsrepresentantene på Bygdøy kongsgård. Der frasa han seg tronen ved Mossekonvensjonen. Han forlater Norge 10. oktober, og Stortinget med den nyvalgte Wilhelm F.K. Christie i spissen starter arbeidet med å revidere Grunnloven og forhandle med svenskene.
Inn i union med Sverige
Den 19. oktober lyktes Christie i å få gjennom to vedtak. Det første gikk ut på at Norge som selvstendig rike skulle gå inn i union med Sverige, det andre at kongevalget skulle utsettes til endringene i Grunnloven var gjennomført. Den 20. oktober vedtok Stortinget mot fem stemmer å gå inn i unionen med Sverige.
Stortinget gikk gjennom alle Grunnlovens paragrafer før den reviderte Grunnloven ble godkjent av de svenske forhandlerne den 4. november 1814. Karl 13. ble valgt til Norges konge. Selv om Norge ikke lenger var selvstendig, ble det understreket at kongen var en konstitusjonell konge som var valgt av et fritt storting. I tillegg hadde nasjonalforsamlingen fått beholde makten over de væpnede styrkene i Norge, og de fikk gjennomslag for avskaffelse av en framtidig adel.
Les original på NDLA →
Det første stortinget i 1814
Det overordentlige storting
Høsten 1814 ble det første stortinget avholdt. Dette første stortinget ble også kalt «den andre grunnlovsgivende forsamling» eller «det første overordentlige storting». Det ble kalt «overordentlig» (som betyr 'ekstra', 'uvanlig') fordi det møttes på et annet tidspunkt enn det Grunnloven forutsatte. Det var avtroppende konge, Christian Frederik, som skrev ut valget til dette overordentlige stortinget.
Som ved riksforsamlingen på Eidsvoll var det også denne gangen kort tidsfrist, og Nord-Norge ble ikke representert denne gangen heller. Reiseveien ble for lang. Dermed møtte 79 representanter i Katedralskolens auditorium som denne høsten fungerte som stortingssal.
Revisjon av Grunnloven og forhandlinger med svenskene
Representantene var samlet fra 7. oktober. De møttes for å revidere Grunnloven av 17. mai slik at den kunne fungere i en union med Sverige, og for å velge Karl Johan til ny konge. Bakteppet var sommerens korte selvstendighetskrig med svenskene og Mossekonvensjonen av 14. august 1814. Mossekonvensjonen avsluttet krigen og innebar at Karl Johan godtok Eidsvollgrunnloven med de endringer som var nødvendige for å gå i union med Sverige. Christian Frederik forpliktet seg der til å abdisere.
9. oktober holdt Christian Frederik en tale for 25 av stortingsrepresentantene på Bygdøy kongsgård. Der frasa han seg tronen ved Mossekonvensjonen. Han forlater Norge 10. oktober, og Stortinget med den nyvalgte Wilhelm F.K. Christie i spissen starter arbeidet med å revidere Grunnloven og forhandle med svenskene.
Inn i union med Sverige
Den 19. oktober lyktes Christie i å få gjennom to vedtak. Det første gikk ut på at Norge som selvstendig rike skulle gå inn i union med Sverige, det andre at kongevalget skulle utsettes til endringene i Grunnloven var gjennomført. Den 20. oktober vedtok Stortinget mot fem stemmer å gå inn i unionen med Sverige.
Stortinget gikk gjennom alle Grunnlovens paragrafer før den reviderte Grunnloven ble godkjent av de svenske forhandlerne den 4. november 1814. Karl 13. ble valgt til Norges konge. Selv om Norge ikke lenger var selvstendig, ble det understreket at kongen var en konstitusjonell konge som var valgt av et fritt storting. I tillegg hadde nasjonalforsamlingen fått beholde makten over de væpnede styrkene i Norge, og de fikk gjennomslag for avskaffelse av en framtidig adel.
Les original på NDLA →
Høsten 1814 ble det første stortinget avholdt. Dette første stortinget ble også kalt «den andre grunnlovsgivende forsamling» eller «det første overordentlige storting». Det ble kalt «overordentlig» (som betyr 'ekstra', 'uvanlig') fordi det møttes på et annet tidspunkt enn det Grunnloven forutsatte. Det var avtroppende konge, Christian Frederik, som skrev ut valget til dette overordentlige stortinget.
Som ved riksforsamlingen på Eidsvoll var det også denne gangen kort tidsfrist, og Nord-Norge ble ikke representert denne gangen heller. Reiseveien ble for lang. Dermed møtte 79 representanter i Katedralskolens auditorium som denne høsten fungerte som stortingssal.
Revisjon av Grunnloven og forhandlinger med svenskene
Representantene var samlet fra 7. oktober. De møttes for å revidere Grunnloven av 17. mai slik at den kunne fungere i en union med Sverige, og for å velge Karl Johan til ny konge. Bakteppet var sommerens korte selvstendighetskrig med svenskene og Mossekonvensjonen av 14. august 1814. Mossekonvensjonen avsluttet krigen og innebar at Karl Johan godtok Eidsvollgrunnloven med de endringer som var nødvendige for å gå i union med Sverige. Christian Frederik forpliktet seg der til å abdisere.
9. oktober holdt Christian Frederik en tale for 25 av stortingsrepresentantene på Bygdøy kongsgård. Der frasa han seg tronen ved Mossekonvensjonen. Han forlater Norge 10. oktober, og Stortinget med den nyvalgte Wilhelm F.K. Christie i spissen starter arbeidet med å revidere Grunnloven og forhandle med svenskene.
Inn i union med Sverige
Den 19. oktober lyktes Christie i å få gjennom to vedtak. Det første gikk ut på at Norge som selvstendig rike skulle gå inn i union med Sverige, det andre at kongevalget skulle utsettes til endringene i Grunnloven var gjennomført. Den 20. oktober vedtok Stortinget mot fem stemmer å gå inn i unionen med Sverige.
Stortinget gikk gjennom alle Grunnlovens paragrafer før den reviderte Grunnloven ble godkjent av de svenske forhandlerne den 4. november 1814. Karl 13. ble valgt til Norges konge. Selv om Norge ikke lenger var selvstendig, ble det understreket at kongen var en konstitusjonell konge som var valgt av et fritt storting. I tillegg hadde nasjonalforsamlingen fått beholde makten over de væpnede styrkene i Norge, og de fikk gjennomslag for avskaffelse av en framtidig adel.
Les original på NDLA →
Oversikt: Hamskifte og industrialisering
Den industrielle revolusjonen
Oppfinnelsen av maskiner og overgangen til fabrikkproduksjon har blitt kalt den industrielle revolusjon. Denne såkalte revolusjonen startet først i tekstilindustrien i England på midten av 1700-tallet. Fra 1840-årene så vi den samme utviklingen i Norge.
Den første industrialiseringen i Norge skjedde langs Akerselva i Oslo hvor vi fikk de første tekstilfabrikkene. Tekstilproduksjonen fikk etter hvert fotfeste over store deler av landet. Norge hadde nok av vannkraft som kunne drive maskinene ved veveriene.
Samtidig som vi fikk tekstilfabrikkene, startet det også opp en rekke mekaniske fabrikker, kalt mekaniske verksteder på den tiden. Flere av disse startet også opp med skipsbygging i løpet av et par tiår.
Etter hvert ble industrien viktig for mange næringer, og nyvinninger gjorde at produksjonen kunne økes betraktelig.
Hamskiftet
Det som blir kalt det store hamskiftet, er endringene i landbruket på 1800-tallet. Disse endringene hadde sammenheng med industrialiseringen. Landbruket fikk nye maskiner som gjorde gårdsdriften mer effektiv, derfor trengtes det ikke like mange folk på gårdene lenger. Hamskiftet handler også om overgangen fra selvhushold til salgsjordbruk.
Påvirkningen på samfunnet
Industrialiseringen påvirket både flyttinger og sosiale forhold. Flere flyttet fra landet og til byene ettersom det ble behov for færre folk i landbruket, og flere fikk arbeid ved fabrikkene i byene. Samtidig betydde den stadig økende urbaniseringen at folk måtte bo mange sammen i små leiligheter. Mange flyttet fra fattigdom på landsbygda, de så byen og fabrikkene som en mulighet til et bedre liv. Det ble nok likevel store overganger for mange.
Arbeidsvilkårene i industrien kunne være tøffe, og ved fabrikkene var det også en del barnearbeid. Boforholdene var som nevnt trange, og klasseskillene økte med den nye arbeiderklassen.
Utover på 1800-tallet begynte arbeiderne å organisere seg i fagforeninger. De kom med krav til både arbeidsforhold og lønn, og vi fikk de første streikene. I 1899 ble Landsorganisasjonen (LO) stiftet. Organisasjonen kunne fronte fagforeningenes krav om samfunnsendringer på nasjonalt nivå.
Les original på NDLA →
Oppfinnelsen av maskiner og overgangen til fabrikkproduksjon har blitt kalt den industrielle revolusjon. Denne såkalte revolusjonen startet først i tekstilindustrien i England på midten av 1700-tallet. Fra 1840-årene så vi den samme utviklingen i Norge.
Den første industrialiseringen i Norge skjedde langs Akerselva i Oslo hvor vi fikk de første tekstilfabrikkene. Tekstilproduksjonen fikk etter hvert fotfeste over store deler av landet. Norge hadde nok av vannkraft som kunne drive maskinene ved veveriene.
Samtidig som vi fikk tekstilfabrikkene, startet det også opp en rekke mekaniske fabrikker, kalt mekaniske verksteder på den tiden. Flere av disse startet også opp med skipsbygging i løpet av et par tiår.
Etter hvert ble industrien viktig for mange næringer, og nyvinninger gjorde at produksjonen kunne økes betraktelig.
Hamskiftet
Det som blir kalt det store hamskiftet, er endringene i landbruket på 1800-tallet. Disse endringene hadde sammenheng med industrialiseringen. Landbruket fikk nye maskiner som gjorde gårdsdriften mer effektiv, derfor trengtes det ikke like mange folk på gårdene lenger. Hamskiftet handler også om overgangen fra selvhushold til salgsjordbruk.
Påvirkningen på samfunnet
Industrialiseringen påvirket både flyttinger og sosiale forhold. Flere flyttet fra landet og til byene ettersom det ble behov for færre folk i landbruket, og flere fikk arbeid ved fabrikkene i byene. Samtidig betydde den stadig økende urbaniseringen at folk måtte bo mange sammen i små leiligheter. Mange flyttet fra fattigdom på landsbygda, de så byen og fabrikkene som en mulighet til et bedre liv. Det ble nok likevel store overganger for mange.
Arbeidsvilkårene i industrien kunne være tøffe, og ved fabrikkene var det også en del barnearbeid. Boforholdene var som nevnt trange, og klasseskillene økte med den nye arbeiderklassen.
Utover på 1800-tallet begynte arbeiderne å organisere seg i fagforeninger. De kom med krav til både arbeidsforhold og lønn, og vi fikk de første streikene. I 1899 ble Landsorganisasjonen (LO) stiftet. Organisasjonen kunne fronte fagforeningenes krav om samfunnsendringer på nasjonalt nivå.
Les original på NDLA →
Oversikt: Hamskifte og industrialisering
Den industrielle revolusjonen
Oppfinnelsen av maskiner og overgangen til fabrikkproduksjon har blitt kalt den industrielle revolusjon. Denne såkalte revolusjonen startet først i tekstilindustrien i England på midten av 1700-tallet. Fra 1840-årene så vi den samme utviklingen i Norge.
Den første industrialiseringen i Norge skjedde langs Akerselva i Oslo hvor vi fikk de første tekstilfabrikkene. Tekstilproduksjonen fikk etter hvert fotfeste over store deler av landet. Norge hadde nok av vannkraft som kunne drive maskinene ved veveriene.
Samtidig som vi fikk tekstilfabrikkene, startet det også opp en rekke mekaniske fabrikker, kalt mekaniske verksteder på den tiden. Flere av disse startet også opp med skipsbygging i løpet av et par tiår.
Etter hvert ble industrien viktig for mange næringer, og nyvinninger gjorde at produksjonen kunne økes betraktelig.
Hamskiftet
Det som blir kalt det store hamskiftet, er endringene i landbruket på 1800-tallet. Disse endringene hadde sammenheng med industrialiseringen. Landbruket fikk nye maskiner som gjorde gårdsdriften mer effektiv, derfor trengtes det ikke like mange folk på gårdene lenger. Hamskiftet handler også om overgangen fra selvhushold til salgsjordbruk.
Påvirkningen på samfunnet
Industrialiseringen påvirket både flyttinger og sosiale forhold. Flere flyttet fra landet og til byene ettersom det ble behov for færre folk i landbruket, og flere fikk arbeid ved fabrikkene i byene. Samtidig betydde den stadig økende urbaniseringen at folk måtte bo mange sammen i små leiligheter. Mange flyttet fra fattigdom på landsbygda, de så byen og fabrikkene som en mulighet til et bedre liv. Det ble nok likevel store overganger for mange.
Arbeidsvilkårene i industrien kunne være tøffe, og ved fabrikkene var det også en del barnearbeid. Boforholdene var som nevnt trange, og klasseskillene økte med den nye arbeiderklassen.
Utover på 1800-tallet begynte arbeiderne å organisere seg i fagforeninger. De kom med krav til både arbeidsforhold og lønn, og vi fikk de første streikene. I 1899 ble Landsorganisasjonen (LO) stiftet. Organisasjonen kunne fronte fagforeningenes krav om samfunnsendringer på nasjonalt nivå.
Les original på NDLA →
Oppfinnelsen av maskiner og overgangen til fabrikkproduksjon har blitt kalt den industrielle revolusjon. Denne såkalte revolusjonen startet først i tekstilindustrien i England på midten av 1700-tallet. Fra 1840-årene så vi den samme utviklingen i Norge.
Den første industrialiseringen i Norge skjedde langs Akerselva i Oslo hvor vi fikk de første tekstilfabrikkene. Tekstilproduksjonen fikk etter hvert fotfeste over store deler av landet. Norge hadde nok av vannkraft som kunne drive maskinene ved veveriene.
Samtidig som vi fikk tekstilfabrikkene, startet det også opp en rekke mekaniske fabrikker, kalt mekaniske verksteder på den tiden. Flere av disse startet også opp med skipsbygging i løpet av et par tiår.
Etter hvert ble industrien viktig for mange næringer, og nyvinninger gjorde at produksjonen kunne økes betraktelig.
Hamskiftet
Det som blir kalt det store hamskiftet, er endringene i landbruket på 1800-tallet. Disse endringene hadde sammenheng med industrialiseringen. Landbruket fikk nye maskiner som gjorde gårdsdriften mer effektiv, derfor trengtes det ikke like mange folk på gårdene lenger. Hamskiftet handler også om overgangen fra selvhushold til salgsjordbruk.
Påvirkningen på samfunnet
Industrialiseringen påvirket både flyttinger og sosiale forhold. Flere flyttet fra landet og til byene ettersom det ble behov for færre folk i landbruket, og flere fikk arbeid ved fabrikkene i byene. Samtidig betydde den stadig økende urbaniseringen at folk måtte bo mange sammen i små leiligheter. Mange flyttet fra fattigdom på landsbygda, de så byen og fabrikkene som en mulighet til et bedre liv. Det ble nok likevel store overganger for mange.
Arbeidsvilkårene i industrien kunne være tøffe, og ved fabrikkene var det også en del barnearbeid. Boforholdene var som nevnt trange, og klasseskillene økte med den nye arbeiderklassen.
Utover på 1800-tallet begynte arbeiderne å organisere seg i fagforeninger. De kom med krav til både arbeidsforhold og lønn, og vi fikk de første streikene. I 1899 ble Landsorganisasjonen (LO) stiftet. Organisasjonen kunne fronte fagforeningenes krav om samfunnsendringer på nasjonalt nivå.
Les original på NDLA →
Samling under Christian Michelsen
Konsulatsaken
Under unionsfellesskapet med Sverige hadde ikke Norge egen representasjon i utlandet, dvs. ingen egne konsuler og konsulater. Konsulene var felles for begge landene i unionen. Nordmennene mente at mange utenlandske havnebyer med stor norsk skipstrafikk manglet konsulat. Skipsfarten hadde større betydning for Norge enn for Sverige, og den norske flåten var større enn den svenske. Konsulatsaken var i tillegg sterkt symbolladet, for nordmennene ville selv representere landet sitt i utlandet.
Venstre var lenge partiet som frontet konsulatsaken sterkest. Høyre anså lenge unionen som noe positivt, men ønsket forhandlinger om norske konsuler. Forhandlinger om et norsk konsulatvesen ble gjenopptatt i 1902 av unionslandene. Det svenske forslaget fra desember 1904 ble oppfattet som «lydrikepunktene» og vakte sterke nasjonale og antisvenske strømninger rundt om i landet.
Politisk samling med Christian Michelsen
Forhandlingene med svenskene kjørte seg fast på vårparten 1905, og unionsspørsmålet ble nå ‹en knute som ikke kunne løses opp, men måtte hogges». Et virkelig gjennombrudd kom med Christian Michelsens samlingsregjering i mars 1905, som var villig til å vedta et norsk konsulatvesen selv om det skulle sette unionen i fare. Deretter foregikk det et politisk spill i Stortinget, hvor Stortinget vedtok et norsk konsulatvesen.
Christian Michelsen
Christian Michelsen (1857–1925) har en stor del av æren for unionsoppløsningen. Michelsen hadde bakgrunn både fra Høyre og seinere Venstre. Han var dermed egnet som en samlende figur.
7. juni-vedtaket
Kongens protokolltilførsel førte til vedtaket i Stortinget 7. juni, der unionen med Sverige ble erklært oppløst. I vedtaket heter det:
«Da Statsrådets samtlige medlemmer har nedlagt sine embeter, da Hans Majestet Kongen har erklært seg ute av stand til å skaffe landet ny regjering, og da den konstitusjonelle kongemakt således er trådt ut av virksomhet, bemyndiger Stortinget medlemmene av det i dag avtrådte Statsråd til inntil videre som den norske Regjering å utøve den Kongen tillagte myndighet i overensstemmelse med Norges Grunnlov og gjeldende lover – med de endringer som nødvendiggjøres derved, at foreningen med Sverige under én konge er oppløst som følge av, at kongen har opphørt å fungere som norsk konge.»
(kilde: Lausrivinga 1905)
Saksgang regjering, Storting og kongen
Stortinget vedtar å opprette et norsk konsulatvesen i slutten av mai 1905.
Kongen nekter sanksjon.
De norske myndigheter nekter å kontrasignere Kongens beslutning om sanksjonsnekting.
Statsrådene leverer inn sine avskjedssøknader.
Kongen nekter å ta imot disse (fordi han da ville være uten en norsk regjering).
Statsminister Michelsen melder i Stortinget at regjeringen har gått av.
Stortinget vedtar enstemmig 7. juni-erklæringen.
«Da det er meg klart, at noen annen Regjering ikke nu kan dannes, så bifaller jeg ikke statsrådenes avskjedsansøkninger.»
Oscar II
(kilde: Lausrivinga 1905)
Unionen går i oppløsning
Etter 7. juni-erklæringen kunngjorde Stortinget at Oscar II var ute av stand til å danne regjering i Norge, noe som etter Grunnloven er kongens plikt. Svært radikalt erklærte Stortinget at han heller ikke lenger var konge i Norge, og siden kongen var det eneste unionsleddet, tolket man at unionen også var oppløst. Den 7. juni 1905 la regjeringen sin makt i Stortingets hender, men ble bedt om å fortsette på midlertidig basis i overenstemmelse med den norske Grunnloven.
Forsvaret mobiliseres
Sommeren 1905 ble 20 000 innkalt til å være grensevakter. Mot et overlegent svensk forsvar, ble det norske forsvaret mobilisert uten at partene kom til militære sammenstøt. Oskar II valgte likevel å innkalle til forhandlinger i Karlstad. Svenske myndigheter gikk til forhandlingene med utgangspunkt om unionen skulle oppløses eller ikke, nordmennene om hvordan. Kongen krevde også folkeavstemning om unionsoppløsningen i Norge.
Les original på NDLA →
Under unionsfellesskapet med Sverige hadde ikke Norge egen representasjon i utlandet, dvs. ingen egne konsuler og konsulater. Konsulene var felles for begge landene i unionen. Nordmennene mente at mange utenlandske havnebyer med stor norsk skipstrafikk manglet konsulat. Skipsfarten hadde større betydning for Norge enn for Sverige, og den norske flåten var større enn den svenske. Konsulatsaken var i tillegg sterkt symbolladet, for nordmennene ville selv representere landet sitt i utlandet.
Venstre var lenge partiet som frontet konsulatsaken sterkest. Høyre anså lenge unionen som noe positivt, men ønsket forhandlinger om norske konsuler. Forhandlinger om et norsk konsulatvesen ble gjenopptatt i 1902 av unionslandene. Det svenske forslaget fra desember 1904 ble oppfattet som «lydrikepunktene» og vakte sterke nasjonale og antisvenske strømninger rundt om i landet.
Politisk samling med Christian Michelsen
Forhandlingene med svenskene kjørte seg fast på vårparten 1905, og unionsspørsmålet ble nå ‹en knute som ikke kunne løses opp, men måtte hogges». Et virkelig gjennombrudd kom med Christian Michelsens samlingsregjering i mars 1905, som var villig til å vedta et norsk konsulatvesen selv om det skulle sette unionen i fare. Deretter foregikk det et politisk spill i Stortinget, hvor Stortinget vedtok et norsk konsulatvesen.
Christian Michelsen
Christian Michelsen (1857–1925) har en stor del av æren for unionsoppløsningen. Michelsen hadde bakgrunn både fra Høyre og seinere Venstre. Han var dermed egnet som en samlende figur.
7. juni-vedtaket
Kongens protokolltilførsel førte til vedtaket i Stortinget 7. juni, der unionen med Sverige ble erklært oppløst. I vedtaket heter det:
«Da Statsrådets samtlige medlemmer har nedlagt sine embeter, da Hans Majestet Kongen har erklært seg ute av stand til å skaffe landet ny regjering, og da den konstitusjonelle kongemakt således er trådt ut av virksomhet, bemyndiger Stortinget medlemmene av det i dag avtrådte Statsråd til inntil videre som den norske Regjering å utøve den Kongen tillagte myndighet i overensstemmelse med Norges Grunnlov og gjeldende lover – med de endringer som nødvendiggjøres derved, at foreningen med Sverige under én konge er oppløst som følge av, at kongen har opphørt å fungere som norsk konge.»
(kilde: Lausrivinga 1905)
Saksgang regjering, Storting og kongen
Stortinget vedtar å opprette et norsk konsulatvesen i slutten av mai 1905.
Kongen nekter sanksjon.
De norske myndigheter nekter å kontrasignere Kongens beslutning om sanksjonsnekting.
Statsrådene leverer inn sine avskjedssøknader.
Kongen nekter å ta imot disse (fordi han da ville være uten en norsk regjering).
Statsminister Michelsen melder i Stortinget at regjeringen har gått av.
Stortinget vedtar enstemmig 7. juni-erklæringen.
«Da det er meg klart, at noen annen Regjering ikke nu kan dannes, så bifaller jeg ikke statsrådenes avskjedsansøkninger.»
Oscar II
(kilde: Lausrivinga 1905)
Unionen går i oppløsning
Etter 7. juni-erklæringen kunngjorde Stortinget at Oscar II var ute av stand til å danne regjering i Norge, noe som etter Grunnloven er kongens plikt. Svært radikalt erklærte Stortinget at han heller ikke lenger var konge i Norge, og siden kongen var det eneste unionsleddet, tolket man at unionen også var oppløst. Den 7. juni 1905 la regjeringen sin makt i Stortingets hender, men ble bedt om å fortsette på midlertidig basis i overenstemmelse med den norske Grunnloven.
Forsvaret mobiliseres
Sommeren 1905 ble 20 000 innkalt til å være grensevakter. Mot et overlegent svensk forsvar, ble det norske forsvaret mobilisert uten at partene kom til militære sammenstøt. Oskar II valgte likevel å innkalle til forhandlinger i Karlstad. Svenske myndigheter gikk til forhandlingene med utgangspunkt om unionen skulle oppløses eller ikke, nordmennene om hvordan. Kongen krevde også folkeavstemning om unionsoppløsningen i Norge.
Les original på NDLA →
Samling under Christian Michelsen
Konsulatsaken
Under unionsfellesskapet med Sverige hadde ikke Norge egen representasjon i utlandet, dvs. ingen egne konsuler og konsulater. Konsulene var felles for begge landene i unionen. Nordmennene mente at mange utenlandske havnebyer med stor norsk skipstrafikk manglet konsulat. Skipsfarten hadde større betydning for Norge enn for Sverige, og den norske flåten var større enn den svenske. Konsulatsaken var i tillegg sterkt symbolladet, for nordmennene ville selv representere landet sitt i utlandet.
Venstre var lenge partiet som frontet konsulatsaken sterkest. Høyre anså lenge unionen som noe positivt, men ønsket forhandlinger om norske konsuler. Forhandlinger om et norsk konsulatvesen ble gjenopptatt i 1902 av unionslandene. Det svenske forslaget fra desember 1904 ble oppfattet som «lydrikepunktene» og vakte sterke nasjonale og antisvenske strømninger rundt om i landet.
Politisk samling med Christian Michelsen
Forhandlingene med svenskene kjørte seg fast på vårparten 1905, og unionsspørsmålet ble nå ‹en knute som ikke kunne løses opp, men måtte hogges». Et virkelig gjennombrudd kom med Christian Michelsens samlingsregjering i mars 1905, som var villig til å vedta et norsk konsulatvesen selv om det skulle sette unionen i fare. Deretter foregikk det et politisk spill i Stortinget, hvor Stortinget vedtok et norsk konsulatvesen.
Christian Michelsen
Christian Michelsen (1857–1925) har en stor del av æren for unionsoppløsningen. Michelsen hadde bakgrunn både fra Høyre og seinere Venstre. Han var dermed egnet som en samlende figur.
7. juni-vedtaket
Kongens protokolltilførsel førte til vedtaket i Stortinget 7. juni, der unionen med Sverige ble erklært oppløst. I vedtaket heter det:
«Da Statsrådets samtlige medlemmer har nedlagt sine embeter, da Hans Majestet Kongen har erklært seg ute av stand til å skaffe landet ny regjering, og da den konstitusjonelle kongemakt således er trådt ut av virksomhet, bemyndiger Stortinget medlemmene av det i dag avtrådte Statsråd til inntil videre som den norske Regjering å utøve den Kongen tillagte myndighet i overensstemmelse med Norges Grunnlov og gjeldende lover – med de endringer som nødvendiggjøres derved, at foreningen med Sverige under én konge er oppløst som følge av, at kongen har opphørt å fungere som norsk konge.»
(kilde: Lausrivinga 1905)
Saksgang regjering, Storting og kongen
Stortinget vedtar å opprette et norsk konsulatvesen i slutten av mai 1905.
Kongen nekter sanksjon.
De norske myndigheter nekter å kontrasignere Kongens beslutning om sanksjonsnekting.
Statsrådene leverer inn sine avskjedssøknader.
Kongen nekter å ta imot disse (fordi han da ville være uten en norsk regjering).
Statsminister Michelsen melder i Stortinget at regjeringen har gått av.
Stortinget vedtar enstemmig 7. juni-erklæringen.
«Da det er meg klart, at noen annen Regjering ikke nu kan dannes, så bifaller jeg ikke statsrådenes avskjedsansøkninger.»
Oscar II
(kilde: Lausrivinga 1905)
Unionen går i oppløsning
Etter 7. juni-erklæringen kunngjorde Stortinget at Oscar II var ute av stand til å danne regjering i Norge, noe som etter Grunnloven er kongens plikt. Svært radikalt erklærte Stortinget at han heller ikke lenger var konge i Norge, og siden kongen var det eneste unionsleddet, tolket man at unionen også var oppløst. Den 7. juni 1905 la regjeringen sin makt i Stortingets hender, men ble bedt om å fortsette på midlertidig basis i overenstemmelse med den norske Grunnloven.
Forsvaret mobiliseres
Sommeren 1905 ble 20 000 innkalt til å være grensevakter. Mot et overlegent svensk forsvar, ble det norske forsvaret mobilisert uten at partene kom til militære sammenstøt. Oskar II valgte likevel å innkalle til forhandlinger i Karlstad. Svenske myndigheter gikk til forhandlingene med utgangspunkt om unionen skulle oppløses eller ikke, nordmennene om hvordan. Kongen krevde også folkeavstemning om unionsoppløsningen i Norge.
Les original på NDLA →
Under unionsfellesskapet med Sverige hadde ikke Norge egen representasjon i utlandet, dvs. ingen egne konsuler og konsulater. Konsulene var felles for begge landene i unionen. Nordmennene mente at mange utenlandske havnebyer med stor norsk skipstrafikk manglet konsulat. Skipsfarten hadde større betydning for Norge enn for Sverige, og den norske flåten var større enn den svenske. Konsulatsaken var i tillegg sterkt symbolladet, for nordmennene ville selv representere landet sitt i utlandet.
Venstre var lenge partiet som frontet konsulatsaken sterkest. Høyre anså lenge unionen som noe positivt, men ønsket forhandlinger om norske konsuler. Forhandlinger om et norsk konsulatvesen ble gjenopptatt i 1902 av unionslandene. Det svenske forslaget fra desember 1904 ble oppfattet som «lydrikepunktene» og vakte sterke nasjonale og antisvenske strømninger rundt om i landet.
Politisk samling med Christian Michelsen
Forhandlingene med svenskene kjørte seg fast på vårparten 1905, og unionsspørsmålet ble nå ‹en knute som ikke kunne løses opp, men måtte hogges». Et virkelig gjennombrudd kom med Christian Michelsens samlingsregjering i mars 1905, som var villig til å vedta et norsk konsulatvesen selv om det skulle sette unionen i fare. Deretter foregikk det et politisk spill i Stortinget, hvor Stortinget vedtok et norsk konsulatvesen.
Christian Michelsen
Christian Michelsen (1857–1925) har en stor del av æren for unionsoppløsningen. Michelsen hadde bakgrunn både fra Høyre og seinere Venstre. Han var dermed egnet som en samlende figur.
7. juni-vedtaket
Kongens protokolltilførsel førte til vedtaket i Stortinget 7. juni, der unionen med Sverige ble erklært oppløst. I vedtaket heter det:
«Da Statsrådets samtlige medlemmer har nedlagt sine embeter, da Hans Majestet Kongen har erklært seg ute av stand til å skaffe landet ny regjering, og da den konstitusjonelle kongemakt således er trådt ut av virksomhet, bemyndiger Stortinget medlemmene av det i dag avtrådte Statsråd til inntil videre som den norske Regjering å utøve den Kongen tillagte myndighet i overensstemmelse med Norges Grunnlov og gjeldende lover – med de endringer som nødvendiggjøres derved, at foreningen med Sverige under én konge er oppløst som følge av, at kongen har opphørt å fungere som norsk konge.»
(kilde: Lausrivinga 1905)
Saksgang regjering, Storting og kongen
Stortinget vedtar å opprette et norsk konsulatvesen i slutten av mai 1905.
Kongen nekter sanksjon.
De norske myndigheter nekter å kontrasignere Kongens beslutning om sanksjonsnekting.
Statsrådene leverer inn sine avskjedssøknader.
Kongen nekter å ta imot disse (fordi han da ville være uten en norsk regjering).
Statsminister Michelsen melder i Stortinget at regjeringen har gått av.
Stortinget vedtar enstemmig 7. juni-erklæringen.
«Da det er meg klart, at noen annen Regjering ikke nu kan dannes, så bifaller jeg ikke statsrådenes avskjedsansøkninger.»
Oscar II
(kilde: Lausrivinga 1905)
Unionen går i oppløsning
Etter 7. juni-erklæringen kunngjorde Stortinget at Oscar II var ute av stand til å danne regjering i Norge, noe som etter Grunnloven er kongens plikt. Svært radikalt erklærte Stortinget at han heller ikke lenger var konge i Norge, og siden kongen var det eneste unionsleddet, tolket man at unionen også var oppløst. Den 7. juni 1905 la regjeringen sin makt i Stortingets hender, men ble bedt om å fortsette på midlertidig basis i overenstemmelse med den norske Grunnloven.
Forsvaret mobiliseres
Sommeren 1905 ble 20 000 innkalt til å være grensevakter. Mot et overlegent svensk forsvar, ble det norske forsvaret mobilisert uten at partene kom til militære sammenstøt. Oskar II valgte likevel å innkalle til forhandlinger i Karlstad. Svenske myndigheter gikk til forhandlingene med utgangspunkt om unionen skulle oppløses eller ikke, nordmennene om hvordan. Kongen krevde også folkeavstemning om unionsoppløsningen i Norge.
Les original på NDLA →
Etterkrigstid og kald krig
Den kalde krigen
Spenningsforholdet endte ikke i væpnet kamp, og det er derfor man kalte det for en kald krig. Dette til tross for en opprustning av våpen og soldater på begge sider og en situasjon hvor begge land etter hvert hadde atomvåpen. Vi hadde også det man kalte stedfortredende kriger i bl.a. Korea, Vietnam og Afghanistan. Da var situasjonen at motpartene enten forsynte sider i konflikten med våpen, støttet økonomisk eller til og med satte inn egne soldater i konfliktene.
Den kalde krigen var i all hovedsak en ideologisk konflikt, en kamp mellom to måter å leve på. Enkelt sett kan vi si det var en kamp mellom kapitalisme og kommunisme.
Spent forhold
Det fins ikke én forklaring på hvorfor forholdet ble så spent. Vi må i stedet se på flere forskjellige årsaker. Fra 1945 ble de ideologiske forskjellene mellom Sovjetunionen og USA tydeligere. Sovjetunionen var kommunistisk, mens USA var et demokrati. Sovjetunionen hadde planøkonomi, mens det økonomiske systemet i USA var kapitalistisk.
Trumandoktrinen
I mars 1947 la den amerikanske presidenten Harry S. Truman fram en erklæring hvor han slo fast at USA skulle støtte alle frie nasjoner som røvde å motstå undertrykkelse fra så vel minoriteter i landet som utenlandske krefter.
Dette ble siden kalt for Trumandoktrinen. Den betydde at amerikanerne ville støtte regjeringer som var truet av kommunismen. Den umiddelbare bakgrunnen for dette var at i første omgang Hellas, men også Tyrkia, sto i fare for å komme under kommunistisk kontroll, noe amerikanerne ville unngå. De var redde for en kommunistisk revolusjon som ville ta over Europa.
Les original på NDLA →
Den kalde krigen var i all hovedsak en ideologisk konflikt, en kamp mellom to måter å leve på. Enkelt sett kan vi si det var en kamp mellom kapitalisme og kommunisme.
Spent forhold
Det fins ikke én forklaring på hvorfor forholdet ble så spent. Vi må i stedet se på flere forskjellige årsaker. Fra 1945 ble de ideologiske forskjellene mellom Sovjetunionen og USA tydeligere. Sovjetunionen var kommunistisk, mens USA var et demokrati. Sovjetunionen hadde planøkonomi, mens det økonomiske systemet i USA var kapitalistisk.
Trumandoktrinen
I mars 1947 la den amerikanske presidenten Harry S. Truman fram en erklæring hvor han slo fast at USA skulle støtte alle frie nasjoner som røvde å motstå undertrykkelse fra så vel minoriteter i landet som utenlandske krefter.
Dette ble siden kalt for Trumandoktrinen. Den betydde at amerikanerne ville støtte regjeringer som var truet av kommunismen. Den umiddelbare bakgrunnen for dette var at i første omgang Hellas, men også Tyrkia, sto i fare for å komme under kommunistisk kontroll, noe amerikanerne ville unngå. De var redde for en kommunistisk revolusjon som ville ta over Europa.
Les original på NDLA →
Den kalde krigen
Spenningsforholdet endte ikke i væpnet kamp, og det er derfor man kalte det for en kald krig. Dette til tross for en opprustning av våpen og soldater på begge sider og en situasjon hvor begge land etter hvert hadde atomvåpen. Vi hadde også det man kalte stedfortredende kriger i bl.a. Korea, Vietnam og Afghanistan. Da var situasjonen at motpartene enten forsynte sider i konflikten med våpen, støttet økonomisk eller til og med satte inn egne soldater i konfliktene.
Den kalde krigen var i all hovedsak en ideologisk konflikt, en kamp mellom to måter å leve på. Enkelt sett kan vi si det var en kamp mellom kapitalisme og kommunisme.
Spent forhold
Det fins ikke én forklaring på hvorfor forholdet ble så spent. Vi må i stedet se på flere forskjellige årsaker. Fra 1945 ble de ideologiske forskjellene mellom Sovjetunionen og USA tydeligere. Sovjetunionen var kommunistisk, mens USA var et demokrati. Sovjetunionen hadde planøkonomi, mens det økonomiske systemet i USA var kapitalistisk.
Trumandoktrinen
I mars 1947 la den amerikanske presidenten Harry S. Truman fram en erklæring hvor han slo fast at USA skulle støtte alle frie nasjoner som røvde å motstå undertrykkelse fra så vel minoriteter i landet som utenlandske krefter.
Dette ble siden kalt for Trumandoktrinen. Den betydde at amerikanerne ville støtte regjeringer som var truet av kommunismen. Den umiddelbare bakgrunnen for dette var at i første omgang Hellas, men også Tyrkia, sto i fare for å komme under kommunistisk kontroll, noe amerikanerne ville unngå. De var redde for en kommunistisk revolusjon som ville ta over Europa.
Les original på NDLA →
Den kalde krigen var i all hovedsak en ideologisk konflikt, en kamp mellom to måter å leve på. Enkelt sett kan vi si det var en kamp mellom kapitalisme og kommunisme.
Spent forhold
Det fins ikke én forklaring på hvorfor forholdet ble så spent. Vi må i stedet se på flere forskjellige årsaker. Fra 1945 ble de ideologiske forskjellene mellom Sovjetunionen og USA tydeligere. Sovjetunionen var kommunistisk, mens USA var et demokrati. Sovjetunionen hadde planøkonomi, mens det økonomiske systemet i USA var kapitalistisk.
Trumandoktrinen
I mars 1947 la den amerikanske presidenten Harry S. Truman fram en erklæring hvor han slo fast at USA skulle støtte alle frie nasjoner som røvde å motstå undertrykkelse fra så vel minoriteter i landet som utenlandske krefter.
Dette ble siden kalt for Trumandoktrinen. Den betydde at amerikanerne ville støtte regjeringer som var truet av kommunismen. Den umiddelbare bakgrunnen for dette var at i første omgang Hellas, men også Tyrkia, sto i fare for å komme under kommunistisk kontroll, noe amerikanerne ville unngå. De var redde for en kommunistisk revolusjon som ville ta over Europa.
Les original på NDLA →
Historien bak den europeiske integrasjonen
Schumanplanen
Marshallhjelpen (1948) skapte behovet for et tettere liberalisert økonomisk samarbeid i Vest-Europa. Den franske utenriksministeren Robert Schuman lanserte i 1950 en løsning på den fransk-tyske rivaliseringen om de jern- og kullrike grenseområdene Alsace-Lorraine og Ruhr-området. Gjennom Schumanplanen skulle Frankrike og Tyskland tvinges til samarbeid ved at en felles overstatlig myndighet skulle kontrollere kull- og stålproduksjonen i området. Andre europeiske land skulle inviteres til dette samarbeidet. Schumanplanen ble iverksatt i 1952, med Vest-Tyskland, Frankrike, Italia og Belgia, Nederland og Luxembourg som medlemmer.
Med kull- og stålunionen ble den første spiren til europeisk integrasjon sådd. For første gang i historien ble en sammenslutning opprettet, der de gamle nasjonalstatene frivillig ga avkall på sin rett til å råde over egen økonomi, mot å få innflytelse i nabostatenes økonomi. Samtidig var dette samarbeidet i utgangspunktet sterkt begrenset i forhold til hva som kom senere.
Utvidelse i dybden
Våren 1957 utvidet de seks medlemslandene samarbeidet. 25. mars ble to nye traktater undertegnet i Roma, og to nye fellesskap så dagens lys: Det europeiske økonomiske fellesskapet (EEC) og Det europeiske atomenergifellesskapet.
EEC-samarbeidet ble konkretisert gjennom Romatraktaten i 1957. Målet for traktaten var å innføre felles ytre tollgrenser, felles arbeidsmarked, fri kapitalbevegelse mellom landene og felles utvikling av kjernekraften. Utover i 60-årene ble EEC-landene også enige om en felles landbrukspolitikk.
Etter at Romatraktaten ble vedtatt, ble det opprettet flere overnasjonale styringsorganer, som Ministerrådet, Europakommisjonen, Europaparlamentet og EF-domstolen. Fra 1967 ble de ulike samarbeidsorganene slått sammen til Det Europeiske Fellesskap med et felles råd og kommisjon. Året etter ble fellesskapet ytterligere styrket. Da opphevet landene toll på all handel seg imellom.
De fire friheter (det indre marked)
Fri bevegelse av:
Varer
Tjenester
Kapital
Arbeidskraft (personer)
Det Europeiske Fellesskap (EF)
Frankrike ønsket gjennom den europeiske integrasjonen å være det ledende landet i Europa. Frankrikes mektige president Charles de Gaulle (1890–1970) var av den grunn mot britisk medlemskap i det europeiske samarbeidet. Etter at De Gaulle gikk av som fransk president i 1969, ble spørsmålet om utvidelse av det europeiske samarbeidet igjen aktualisert.
I 1973 ble Storbritannia, Irland og Danmark medlemmer av det europeiske samarbeidet. Hellas ble EF-medlem i 1981, deretter Portugal og Spania i 1986.
Etter at Berlinmuren falt i 1989, ble spørsmålet om ytterligere utvidelse aktuelt.
Nye EU-medlemmer
1990: Øst-Tyskland
1995: Finland, Sverige, Østerrike
2004: Malta, Kypros, Slovenia, Ungarn, Slovakia, Tsjekkia, Polen, Litauen, Latvia og Estland
2007: Bulgaria og Romania
2013: Kroatia
Den Europeiske Union (EU)
I 1991 ble Maastricht-avtalen vedtatt og den europeiske unionen (EU) etablert. I tillegg til opprettelsen av EUs indre marked, ble EU-landene enige om å føre en mer samordnet utenriks- og sikkerhetspolitikk enn tidligere.
Økonomisk samordning
For å tilrettelegge for fri flyt av varer, tjenester, kapital og personer ble en felles valuta EURO (2002) og en felles sentralbank etablert i 1999. Dette forpliktet medlemslandene til å samordne sin økonomiske politikk for å oppnå lav inflasjon, lav rente, lavt underskudd på statsbudsjettet, liten offentlig gjeld og stabile valutakurser.
På tvers av grenser
Opprettelsen av EUs indre marked skapte nye utfordringer. Derfor ble et felles politikontor (Europol) opprettet for å bekjempe kriminalitet, illegal innvandring og terrorisme. Gjennom Schengen-avtalen ble grensekontrollen mellom medlemslandene opphevet. I tillegg har medlemslandene opprettet en egen militær styrke på 60 000 mann, som skal kunne benyttes til humanitære oppgaver, og til fredsbevarende og fredsopprettende operasjoner.
Brexit
Sommeren 2016 holdt Storbritannia en folkeavstemning om fortsatt medlemskap i EU eller ikke. Flertallet stemte for å melde seg ut av EU, og Storbritannia er dermed det første medlemslandet som har gått ut av EU.
Les original på NDLA →
Marshallhjelpen (1948) skapte behovet for et tettere liberalisert økonomisk samarbeid i Vest-Europa. Den franske utenriksministeren Robert Schuman lanserte i 1950 en løsning på den fransk-tyske rivaliseringen om de jern- og kullrike grenseområdene Alsace-Lorraine og Ruhr-området. Gjennom Schumanplanen skulle Frankrike og Tyskland tvinges til samarbeid ved at en felles overstatlig myndighet skulle kontrollere kull- og stålproduksjonen i området. Andre europeiske land skulle inviteres til dette samarbeidet. Schumanplanen ble iverksatt i 1952, med Vest-Tyskland, Frankrike, Italia og Belgia, Nederland og Luxembourg som medlemmer.
Med kull- og stålunionen ble den første spiren til europeisk integrasjon sådd. For første gang i historien ble en sammenslutning opprettet, der de gamle nasjonalstatene frivillig ga avkall på sin rett til å råde over egen økonomi, mot å få innflytelse i nabostatenes økonomi. Samtidig var dette samarbeidet i utgangspunktet sterkt begrenset i forhold til hva som kom senere.
Utvidelse i dybden
Våren 1957 utvidet de seks medlemslandene samarbeidet. 25. mars ble to nye traktater undertegnet i Roma, og to nye fellesskap så dagens lys: Det europeiske økonomiske fellesskapet (EEC) og Det europeiske atomenergifellesskapet.
EEC-samarbeidet ble konkretisert gjennom Romatraktaten i 1957. Målet for traktaten var å innføre felles ytre tollgrenser, felles arbeidsmarked, fri kapitalbevegelse mellom landene og felles utvikling av kjernekraften. Utover i 60-årene ble EEC-landene også enige om en felles landbrukspolitikk.
Etter at Romatraktaten ble vedtatt, ble det opprettet flere overnasjonale styringsorganer, som Ministerrådet, Europakommisjonen, Europaparlamentet og EF-domstolen. Fra 1967 ble de ulike samarbeidsorganene slått sammen til Det Europeiske Fellesskap med et felles råd og kommisjon. Året etter ble fellesskapet ytterligere styrket. Da opphevet landene toll på all handel seg imellom.
De fire friheter (det indre marked)
Fri bevegelse av:
Varer
Tjenester
Kapital
Arbeidskraft (personer)
Det Europeiske Fellesskap (EF)
Frankrike ønsket gjennom den europeiske integrasjonen å være det ledende landet i Europa. Frankrikes mektige president Charles de Gaulle (1890–1970) var av den grunn mot britisk medlemskap i det europeiske samarbeidet. Etter at De Gaulle gikk av som fransk president i 1969, ble spørsmålet om utvidelse av det europeiske samarbeidet igjen aktualisert.
I 1973 ble Storbritannia, Irland og Danmark medlemmer av det europeiske samarbeidet. Hellas ble EF-medlem i 1981, deretter Portugal og Spania i 1986.
Etter at Berlinmuren falt i 1989, ble spørsmålet om ytterligere utvidelse aktuelt.
Nye EU-medlemmer
1990: Øst-Tyskland
1995: Finland, Sverige, Østerrike
2004: Malta, Kypros, Slovenia, Ungarn, Slovakia, Tsjekkia, Polen, Litauen, Latvia og Estland
2007: Bulgaria og Romania
2013: Kroatia
Den Europeiske Union (EU)
I 1991 ble Maastricht-avtalen vedtatt og den europeiske unionen (EU) etablert. I tillegg til opprettelsen av EUs indre marked, ble EU-landene enige om å føre en mer samordnet utenriks- og sikkerhetspolitikk enn tidligere.
Økonomisk samordning
For å tilrettelegge for fri flyt av varer, tjenester, kapital og personer ble en felles valuta EURO (2002) og en felles sentralbank etablert i 1999. Dette forpliktet medlemslandene til å samordne sin økonomiske politikk for å oppnå lav inflasjon, lav rente, lavt underskudd på statsbudsjettet, liten offentlig gjeld og stabile valutakurser.
På tvers av grenser
Opprettelsen av EUs indre marked skapte nye utfordringer. Derfor ble et felles politikontor (Europol) opprettet for å bekjempe kriminalitet, illegal innvandring og terrorisme. Gjennom Schengen-avtalen ble grensekontrollen mellom medlemslandene opphevet. I tillegg har medlemslandene opprettet en egen militær styrke på 60 000 mann, som skal kunne benyttes til humanitære oppgaver, og til fredsbevarende og fredsopprettende operasjoner.
Brexit
Sommeren 2016 holdt Storbritannia en folkeavstemning om fortsatt medlemskap i EU eller ikke. Flertallet stemte for å melde seg ut av EU, og Storbritannia er dermed det første medlemslandet som har gått ut av EU.
Les original på NDLA →
Historien bak den europeiske integrasjonen
Schumanplanen
Marshallhjelpen (1948) skapte behovet for et tettere liberalisert økonomisk samarbeid i Vest-Europa. Den franske utenriksministeren Robert Schuman lanserte i 1950 en løsning på den fransk-tyske rivaliseringen om de jern- og kullrike grenseområdene Alsace-Lorraine og Ruhr-området. Gjennom Schumanplanen skulle Frankrike og Tyskland tvinges til samarbeid ved at en felles overstatlig myndighet skulle kontrollere kull- og stålproduksjonen i området. Andre europeiske land skulle inviteres til dette samarbeidet. Schumanplanen ble iverksatt i 1952, med Vest-Tyskland, Frankrike, Italia og Belgia, Nederland og Luxembourg som medlemmer.
Med kull- og stålunionen ble den første spiren til europeisk integrasjon sådd. For første gang i historien ble en sammenslutning opprettet, der de gamle nasjonalstatene frivillig ga avkall på sin rett til å råde over egen økonomi, mot å få innflytelse i nabostatenes økonomi. Samtidig var dette samarbeidet i utgangspunktet sterkt begrenset i forhold til hva som kom senere.
Utvidelse i dybden
Våren 1957 utvidet de seks medlemslandene samarbeidet. 25. mars ble to nye traktater undertegnet i Roma, og to nye fellesskap så dagens lys: Det europeiske økonomiske fellesskapet (EEC) og Det europeiske atomenergifellesskapet.
EEC-samarbeidet ble konkretisert gjennom Romatraktaten i 1957. Målet for traktaten var å innføre felles ytre tollgrenser, felles arbeidsmarked, fri kapitalbevegelse mellom landene og felles utvikling av kjernekraften. Utover i 60-årene ble EEC-landene også enige om en felles landbrukspolitikk.
Etter at Romatraktaten ble vedtatt, ble det opprettet flere overnasjonale styringsorganer, som Ministerrådet, Europakommisjonen, Europaparlamentet og EF-domstolen. Fra 1967 ble de ulike samarbeidsorganene slått sammen til Det Europeiske Fellesskap med et felles råd og kommisjon. Året etter ble fellesskapet ytterligere styrket. Da opphevet landene toll på all handel seg imellom.
De fire friheter (det indre marked)
Fri bevegelse av:
Varer
Tjenester
Kapital
Arbeidskraft (personer)
Det Europeiske Fellesskap (EF)
Frankrike ønsket gjennom den europeiske integrasjonen å være det ledende landet i Europa. Frankrikes mektige president Charles de Gaulle (1890–1970) var av den grunn mot britisk medlemskap i det europeiske samarbeidet. Etter at De Gaulle gikk av som fransk president i 1969, ble spørsmålet om utvidelse av det europeiske samarbeidet igjen aktualisert.
I 1973 ble Storbritannia, Irland og Danmark medlemmer av det europeiske samarbeidet. Hellas ble EF-medlem i 1981, deretter Portugal og Spania i 1986.
Etter at Berlinmuren falt i 1989, ble spørsmålet om ytterligere utvidelse aktuelt.
Nye EU-medlemmer
1990: Øst-Tyskland
1995: Finland, Sverige, Østerrike
2004: Malta, Kypros, Slovenia, Ungarn, Slovakia, Tsjekkia, Polen, Litauen, Latvia og Estland
2007: Bulgaria og Romania
2013: Kroatia
Den Europeiske Union (EU)
I 1991 ble Maastricht-avtalen vedtatt og den europeiske unionen (EU) etablert. I tillegg til opprettelsen av EUs indre marked, ble EU-landene enige om å føre en mer samordnet utenriks- og sikkerhetspolitikk enn tidligere.
Økonomisk samordning
For å tilrettelegge for fri flyt av varer, tjenester, kapital og personer ble en felles valuta EURO (2002) og en felles sentralbank etablert i 1999. Dette forpliktet medlemslandene til å samordne sin økonomiske politikk for å oppnå lav inflasjon, lav rente, lavt underskudd på statsbudsjettet, liten offentlig gjeld og stabile valutakurser.
På tvers av grenser
Opprettelsen av EUs indre marked skapte nye utfordringer. Derfor ble et felles politikontor (Europol) opprettet for å bekjempe kriminalitet, illegal innvandring og terrorisme. Gjennom Schengen-avtalen ble grensekontrollen mellom medlemslandene opphevet. I tillegg har medlemslandene opprettet en egen militær styrke på 60 000 mann, som skal kunne benyttes til humanitære oppgaver, og til fredsbevarende og fredsopprettende operasjoner.
Brexit
Sommeren 2016 holdt Storbritannia en folkeavstemning om fortsatt medlemskap i EU eller ikke. Flertallet stemte for å melde seg ut av EU, og Storbritannia er dermed det første medlemslandet som har gått ut av EU.
Les original på NDLA →
Marshallhjelpen (1948) skapte behovet for et tettere liberalisert økonomisk samarbeid i Vest-Europa. Den franske utenriksministeren Robert Schuman lanserte i 1950 en løsning på den fransk-tyske rivaliseringen om de jern- og kullrike grenseområdene Alsace-Lorraine og Ruhr-området. Gjennom Schumanplanen skulle Frankrike og Tyskland tvinges til samarbeid ved at en felles overstatlig myndighet skulle kontrollere kull- og stålproduksjonen i området. Andre europeiske land skulle inviteres til dette samarbeidet. Schumanplanen ble iverksatt i 1952, med Vest-Tyskland, Frankrike, Italia og Belgia, Nederland og Luxembourg som medlemmer.
Med kull- og stålunionen ble den første spiren til europeisk integrasjon sådd. For første gang i historien ble en sammenslutning opprettet, der de gamle nasjonalstatene frivillig ga avkall på sin rett til å råde over egen økonomi, mot å få innflytelse i nabostatenes økonomi. Samtidig var dette samarbeidet i utgangspunktet sterkt begrenset i forhold til hva som kom senere.
Utvidelse i dybden
Våren 1957 utvidet de seks medlemslandene samarbeidet. 25. mars ble to nye traktater undertegnet i Roma, og to nye fellesskap så dagens lys: Det europeiske økonomiske fellesskapet (EEC) og Det europeiske atomenergifellesskapet.
EEC-samarbeidet ble konkretisert gjennom Romatraktaten i 1957. Målet for traktaten var å innføre felles ytre tollgrenser, felles arbeidsmarked, fri kapitalbevegelse mellom landene og felles utvikling av kjernekraften. Utover i 60-årene ble EEC-landene også enige om en felles landbrukspolitikk.
Etter at Romatraktaten ble vedtatt, ble det opprettet flere overnasjonale styringsorganer, som Ministerrådet, Europakommisjonen, Europaparlamentet og EF-domstolen. Fra 1967 ble de ulike samarbeidsorganene slått sammen til Det Europeiske Fellesskap med et felles råd og kommisjon. Året etter ble fellesskapet ytterligere styrket. Da opphevet landene toll på all handel seg imellom.
De fire friheter (det indre marked)
Fri bevegelse av:
Varer
Tjenester
Kapital
Arbeidskraft (personer)
Det Europeiske Fellesskap (EF)
Frankrike ønsket gjennom den europeiske integrasjonen å være det ledende landet i Europa. Frankrikes mektige president Charles de Gaulle (1890–1970) var av den grunn mot britisk medlemskap i det europeiske samarbeidet. Etter at De Gaulle gikk av som fransk president i 1969, ble spørsmålet om utvidelse av det europeiske samarbeidet igjen aktualisert.
I 1973 ble Storbritannia, Irland og Danmark medlemmer av det europeiske samarbeidet. Hellas ble EF-medlem i 1981, deretter Portugal og Spania i 1986.
Etter at Berlinmuren falt i 1989, ble spørsmålet om ytterligere utvidelse aktuelt.
Nye EU-medlemmer
1990: Øst-Tyskland
1995: Finland, Sverige, Østerrike
2004: Malta, Kypros, Slovenia, Ungarn, Slovakia, Tsjekkia, Polen, Litauen, Latvia og Estland
2007: Bulgaria og Romania
2013: Kroatia
Den Europeiske Union (EU)
I 1991 ble Maastricht-avtalen vedtatt og den europeiske unionen (EU) etablert. I tillegg til opprettelsen av EUs indre marked, ble EU-landene enige om å føre en mer samordnet utenriks- og sikkerhetspolitikk enn tidligere.
Økonomisk samordning
For å tilrettelegge for fri flyt av varer, tjenester, kapital og personer ble en felles valuta EURO (2002) og en felles sentralbank etablert i 1999. Dette forpliktet medlemslandene til å samordne sin økonomiske politikk for å oppnå lav inflasjon, lav rente, lavt underskudd på statsbudsjettet, liten offentlig gjeld og stabile valutakurser.
På tvers av grenser
Opprettelsen av EUs indre marked skapte nye utfordringer. Derfor ble et felles politikontor (Europol) opprettet for å bekjempe kriminalitet, illegal innvandring og terrorisme. Gjennom Schengen-avtalen ble grensekontrollen mellom medlemslandene opphevet. I tillegg har medlemslandene opprettet en egen militær styrke på 60 000 mann, som skal kunne benyttes til humanitære oppgaver, og til fredsbevarende og fredsopprettende operasjoner.
Brexit
Sommeren 2016 holdt Storbritannia en folkeavstemning om fortsatt medlemskap i EU eller ikke. Flertallet stemte for å melde seg ut av EU, og Storbritannia er dermed det første medlemslandet som har gått ut av EU.
Les original på NDLA →
Koloniene frigjør seg
Nye stormakter, svekkede imperier
Andre verdenskrig bidro til mer oppmerksomhet mot nasjonal frigjøring i koloniene. Både USA og Sovjetunionen ønsket kolonifrigjøring, men hadde ulike motiver. USA var en kapitalistisk supermakt og ønsket tilgang til markeder som var lite tilgjengelige på grunn av de store koloni-imperienes kontroll. Sovjetunionen så avkoloniseringen som en mulighet til å støtte kommunistiske gruppers kamp for frigjøring fra sine koloniherrer. Den kalde krigen lå som bakteppe for begge supermaktene. USA ønsket å støtte alle frigjøringsgrupper som kjempet mot kommunistiske grupper som var involverte i kolonifrigjøringen. De ville demme opp for kommunismens økende makt i verden.
Under andre verdenskrig så imperiene den betydningen koloniene hadde hatt under krigen, og ga koloniene løfter om økonomiske fordeler og større frihet. Koloni-imperiene Frankrike og Storbritannia var svekket etter krigen, men ga likevel ikke koloniene frihet uten kamp. I de franske koloniene ble kolonifrigjøringen mest voldelig. Frigjøringskrigen i Algerie 1952–1962 var det beste eksempelet på imperiemaktens vilje til å beholde kontrollen over koloniene.
Etableringen av De forente nasjoner (FN) i 1945 ga koloniene moralsk støtte i kampen for avkolonisering og frigjøring. Siden opprettelsen har FNs medlemstall økt fra 51 til dagens 193 land. En betydelig del av dette skyldes selve avkoloniseringen. I mange kolonier vokste det frem en utdanningselite som krevde frihet og selvstyre. Nasjonalistiske bevegelser fikk etter hvert større oppslutning i de brede lag av befolkningen.
Latin-Amerika
Allerede på 1800-tallet var mange stater i Latin-Amerika blitt frigjort fra sine koloniherrer. Statene som ble etablert, var dominert av folk med europeiske aner og tradisjoner. Den opprinnelige urbefolkningens kultur forsvant i områder som tidligere hadde vært spanske eller portugisiske kolonier.
Asia
I Asia ble den britiske kolonien India selvstendig i 1947, godt hjulpet gjennom Mahatma Gandhis (1869–1948) ikke-voldskamp mot det britiske kolonistyret. Samme år ble Pakistan, som var en del av den tidligere kolonien India, proklamert som egen stat av muslimene i området, ledet av Muhammad Ali Jinnah. Av andre tidligere britiske kolonier ble Myanmar (1947) og Malaysia (1963) etablert. I Fransk Indokina (områder som i dag er Kambodsja, Laos og Vietnam) ble kolonifrigjøringen blodig og langvarig. Supermaktene USA og Sovjetunionen bidro sterkt til det som en del av den kalde krigen. Lignende situasjon fantes ved etableringen av Indonesia.
Afrika
Egypt var blitt selvstendig allerede i 1922, men hadde liten innflytelse over Suez-kanelen. I 1956 oppsto det en internasjonal krise da Egypt forsøkte å nasjonalisere kanalen. Den etterfølgende Suezkrisen og den langvarige frigjøringskrigen i Algerie (1954–62) stimulerte til uavhengighetskrav for hele Afrika. I 1957 spredte frigjøringsbølgen seg til Afrika sør for Sahara med opprettelsen av Ghana (Gullkysten) som det første. På 1960-tallet fikk de fleste landa i Afrika sin selvstendighet. Etter diktaturets fall i Portugal i 1974 ble Angola, Mosambik og Guinea-Bissau selvstendige.
To land var fortsatt ufrie. I Sør-Rhodesia gjorde det svarte flertallet opprør, kvittet seg med det hvite styret i 1980 og forandret navnet på landet til Zimbabwe. Namibia, en tidligere tysk koloni, men som var blitt Sør-Afrikas koloni etter første verdenskrig, ble selvstendig i 1991.
I Sør-Afrika ble tida fram mot 1994 preget av apartheidregimet hvor det hvite mindretallet diskriminerte den svarte majoriteten. Den afrikanske nasjonalkongressen (ANC) er en tidligere nasjonalist- og frigjøringsbevegelse som er blitt et politisk parti i Sør-Afrika.
ANC førte en politisk og militær kamp som ga resultater. Regimets siste hvite president, Frederik de Klerk, førte en mer forsonlig politikk i Sør-Afrika. Alle politiske fanger ble sluppet fri i 1990. Nelson Mandela satt 27 år i fengsel og ble et symbol i kampen mot apartheid. I 1994 ble han valgt til president i Sør-Afrika av hele befolkningen.
Kolonifrigjøringen i Afrika
Bruk kartet til å finne informasjon om kolonifrigjøringen i Afrika. Bruk zoom-funksjonen for å få detaljer.
Les original på NDLA →
Andre verdenskrig bidro til mer oppmerksomhet mot nasjonal frigjøring i koloniene. Både USA og Sovjetunionen ønsket kolonifrigjøring, men hadde ulike motiver. USA var en kapitalistisk supermakt og ønsket tilgang til markeder som var lite tilgjengelige på grunn av de store koloni-imperienes kontroll. Sovjetunionen så avkoloniseringen som en mulighet til å støtte kommunistiske gruppers kamp for frigjøring fra sine koloniherrer. Den kalde krigen lå som bakteppe for begge supermaktene. USA ønsket å støtte alle frigjøringsgrupper som kjempet mot kommunistiske grupper som var involverte i kolonifrigjøringen. De ville demme opp for kommunismens økende makt i verden.
Under andre verdenskrig så imperiene den betydningen koloniene hadde hatt under krigen, og ga koloniene løfter om økonomiske fordeler og større frihet. Koloni-imperiene Frankrike og Storbritannia var svekket etter krigen, men ga likevel ikke koloniene frihet uten kamp. I de franske koloniene ble kolonifrigjøringen mest voldelig. Frigjøringskrigen i Algerie 1952–1962 var det beste eksempelet på imperiemaktens vilje til å beholde kontrollen over koloniene.
Etableringen av De forente nasjoner (FN) i 1945 ga koloniene moralsk støtte i kampen for avkolonisering og frigjøring. Siden opprettelsen har FNs medlemstall økt fra 51 til dagens 193 land. En betydelig del av dette skyldes selve avkoloniseringen. I mange kolonier vokste det frem en utdanningselite som krevde frihet og selvstyre. Nasjonalistiske bevegelser fikk etter hvert større oppslutning i de brede lag av befolkningen.
Latin-Amerika
Allerede på 1800-tallet var mange stater i Latin-Amerika blitt frigjort fra sine koloniherrer. Statene som ble etablert, var dominert av folk med europeiske aner og tradisjoner. Den opprinnelige urbefolkningens kultur forsvant i områder som tidligere hadde vært spanske eller portugisiske kolonier.
Asia
I Asia ble den britiske kolonien India selvstendig i 1947, godt hjulpet gjennom Mahatma Gandhis (1869–1948) ikke-voldskamp mot det britiske kolonistyret. Samme år ble Pakistan, som var en del av den tidligere kolonien India, proklamert som egen stat av muslimene i området, ledet av Muhammad Ali Jinnah. Av andre tidligere britiske kolonier ble Myanmar (1947) og Malaysia (1963) etablert. I Fransk Indokina (områder som i dag er Kambodsja, Laos og Vietnam) ble kolonifrigjøringen blodig og langvarig. Supermaktene USA og Sovjetunionen bidro sterkt til det som en del av den kalde krigen. Lignende situasjon fantes ved etableringen av Indonesia.
Afrika
Egypt var blitt selvstendig allerede i 1922, men hadde liten innflytelse over Suez-kanelen. I 1956 oppsto det en internasjonal krise da Egypt forsøkte å nasjonalisere kanalen. Den etterfølgende Suezkrisen og den langvarige frigjøringskrigen i Algerie (1954–62) stimulerte til uavhengighetskrav for hele Afrika. I 1957 spredte frigjøringsbølgen seg til Afrika sør for Sahara med opprettelsen av Ghana (Gullkysten) som det første. På 1960-tallet fikk de fleste landa i Afrika sin selvstendighet. Etter diktaturets fall i Portugal i 1974 ble Angola, Mosambik og Guinea-Bissau selvstendige.
To land var fortsatt ufrie. I Sør-Rhodesia gjorde det svarte flertallet opprør, kvittet seg med det hvite styret i 1980 og forandret navnet på landet til Zimbabwe. Namibia, en tidligere tysk koloni, men som var blitt Sør-Afrikas koloni etter første verdenskrig, ble selvstendig i 1991.
I Sør-Afrika ble tida fram mot 1994 preget av apartheidregimet hvor det hvite mindretallet diskriminerte den svarte majoriteten. Den afrikanske nasjonalkongressen (ANC) er en tidligere nasjonalist- og frigjøringsbevegelse som er blitt et politisk parti i Sør-Afrika.
ANC førte en politisk og militær kamp som ga resultater. Regimets siste hvite president, Frederik de Klerk, førte en mer forsonlig politikk i Sør-Afrika. Alle politiske fanger ble sluppet fri i 1990. Nelson Mandela satt 27 år i fengsel og ble et symbol i kampen mot apartheid. I 1994 ble han valgt til president i Sør-Afrika av hele befolkningen.
Kolonifrigjøringen i Afrika
Bruk kartet til å finne informasjon om kolonifrigjøringen i Afrika. Bruk zoom-funksjonen for å få detaljer.
Les original på NDLA →
Koloniene frigjør seg
Nye stormakter, svekkede imperier
Andre verdenskrig bidro til mer oppmerksomhet mot nasjonal frigjøring i koloniene. Både USA og Sovjetunionen ønsket kolonifrigjøring, men hadde ulike motiver. USA var en kapitalistisk supermakt og ønsket tilgang til markeder som var lite tilgjengelige på grunn av de store koloni-imperienes kontroll. Sovjetunionen så avkoloniseringen som en mulighet til å støtte kommunistiske gruppers kamp for frigjøring fra sine koloniherrer. Den kalde krigen lå som bakteppe for begge supermaktene. USA ønsket å støtte alle frigjøringsgrupper som kjempet mot kommunistiske grupper som var involverte i kolonifrigjøringen. De ville demme opp for kommunismens økende makt i verden.
Under andre verdenskrig så imperiene den betydningen koloniene hadde hatt under krigen, og ga koloniene løfter om økonomiske fordeler og større frihet. Koloni-imperiene Frankrike og Storbritannia var svekket etter krigen, men ga likevel ikke koloniene frihet uten kamp. I de franske koloniene ble kolonifrigjøringen mest voldelig. Frigjøringskrigen i Algerie 1952–1962 var det beste eksempelet på imperiemaktens vilje til å beholde kontrollen over koloniene.
Etableringen av De forente nasjoner (FN) i 1945 ga koloniene moralsk støtte i kampen for avkolonisering og frigjøring. Siden opprettelsen har FNs medlemstall økt fra 51 til dagens 193 land. En betydelig del av dette skyldes selve avkoloniseringen. I mange kolonier vokste det frem en utdanningselite som krevde frihet og selvstyre. Nasjonalistiske bevegelser fikk etter hvert større oppslutning i de brede lag av befolkningen.
Latin-Amerika
Allerede på 1800-tallet var mange stater i Latin-Amerika blitt frigjort fra sine koloniherrer. Statene som ble etablert, var dominert av folk med europeiske aner og tradisjoner. Den opprinnelige urbefolkningens kultur forsvant i områder som tidligere hadde vært spanske eller portugisiske kolonier.
Asia
I Asia ble den britiske kolonien India selvstendig i 1947, godt hjulpet gjennom Mahatma Gandhis (1869–1948) ikke-voldskamp mot det britiske kolonistyret. Samme år ble Pakistan, som var en del av den tidligere kolonien India, proklamert som egen stat av muslimene i området, ledet av Muhammad Ali Jinnah. Av andre tidligere britiske kolonier ble Myanmar (1947) og Malaysia (1963) etablert. I Fransk Indokina (områder som i dag er Kambodsja, Laos og Vietnam) ble kolonifrigjøringen blodig og langvarig. Supermaktene USA og Sovjetunionen bidro sterkt til det som en del av den kalde krigen. Lignende situasjon fantes ved etableringen av Indonesia.
Afrika
Egypt var blitt selvstendig allerede i 1922, men hadde liten innflytelse over Suez-kanelen. I 1956 oppsto det en internasjonal krise da Egypt forsøkte å nasjonalisere kanalen. Den etterfølgende Suezkrisen og den langvarige frigjøringskrigen i Algerie (1954–62) stimulerte til uavhengighetskrav for hele Afrika. I 1957 spredte frigjøringsbølgen seg til Afrika sør for Sahara med opprettelsen av Ghana (Gullkysten) som det første. På 1960-tallet fikk de fleste landa i Afrika sin selvstendighet. Etter diktaturets fall i Portugal i 1974 ble Angola, Mosambik og Guinea-Bissau selvstendige.
To land var fortsatt ufrie. I Sør-Rhodesia gjorde det svarte flertallet opprør, kvittet seg med det hvite styret i 1980 og forandret navnet på landet til Zimbabwe. Namibia, en tidligere tysk koloni, men som var blitt Sør-Afrikas koloni etter første verdenskrig, ble selvstendig i 1991.
I Sør-Afrika ble tida fram mot 1994 preget av apartheidregimet hvor det hvite mindretallet diskriminerte den svarte majoriteten. Den afrikanske nasjonalkongressen (ANC) er en tidligere nasjonalist- og frigjøringsbevegelse som er blitt et politisk parti i Sør-Afrika.
ANC førte en politisk og militær kamp som ga resultater. Regimets siste hvite president, Frederik de Klerk, førte en mer forsonlig politikk i Sør-Afrika. Alle politiske fanger ble sluppet fri i 1990. Nelson Mandela satt 27 år i fengsel og ble et symbol i kampen mot apartheid. I 1994 ble han valgt til president i Sør-Afrika av hele befolkningen.
Kolonifrigjøringen i Afrika
Bruk kartet til å finne informasjon om kolonifrigjøringen i Afrika. Bruk zoom-funksjonen for å få detaljer.
Les original på NDLA →
Andre verdenskrig bidro til mer oppmerksomhet mot nasjonal frigjøring i koloniene. Både USA og Sovjetunionen ønsket kolonifrigjøring, men hadde ulike motiver. USA var en kapitalistisk supermakt og ønsket tilgang til markeder som var lite tilgjengelige på grunn av de store koloni-imperienes kontroll. Sovjetunionen så avkoloniseringen som en mulighet til å støtte kommunistiske gruppers kamp for frigjøring fra sine koloniherrer. Den kalde krigen lå som bakteppe for begge supermaktene. USA ønsket å støtte alle frigjøringsgrupper som kjempet mot kommunistiske grupper som var involverte i kolonifrigjøringen. De ville demme opp for kommunismens økende makt i verden.
Under andre verdenskrig så imperiene den betydningen koloniene hadde hatt under krigen, og ga koloniene løfter om økonomiske fordeler og større frihet. Koloni-imperiene Frankrike og Storbritannia var svekket etter krigen, men ga likevel ikke koloniene frihet uten kamp. I de franske koloniene ble kolonifrigjøringen mest voldelig. Frigjøringskrigen i Algerie 1952–1962 var det beste eksempelet på imperiemaktens vilje til å beholde kontrollen over koloniene.
Etableringen av De forente nasjoner (FN) i 1945 ga koloniene moralsk støtte i kampen for avkolonisering og frigjøring. Siden opprettelsen har FNs medlemstall økt fra 51 til dagens 193 land. En betydelig del av dette skyldes selve avkoloniseringen. I mange kolonier vokste det frem en utdanningselite som krevde frihet og selvstyre. Nasjonalistiske bevegelser fikk etter hvert større oppslutning i de brede lag av befolkningen.
Latin-Amerika
Allerede på 1800-tallet var mange stater i Latin-Amerika blitt frigjort fra sine koloniherrer. Statene som ble etablert, var dominert av folk med europeiske aner og tradisjoner. Den opprinnelige urbefolkningens kultur forsvant i områder som tidligere hadde vært spanske eller portugisiske kolonier.
Asia
I Asia ble den britiske kolonien India selvstendig i 1947, godt hjulpet gjennom Mahatma Gandhis (1869–1948) ikke-voldskamp mot det britiske kolonistyret. Samme år ble Pakistan, som var en del av den tidligere kolonien India, proklamert som egen stat av muslimene i området, ledet av Muhammad Ali Jinnah. Av andre tidligere britiske kolonier ble Myanmar (1947) og Malaysia (1963) etablert. I Fransk Indokina (områder som i dag er Kambodsja, Laos og Vietnam) ble kolonifrigjøringen blodig og langvarig. Supermaktene USA og Sovjetunionen bidro sterkt til det som en del av den kalde krigen. Lignende situasjon fantes ved etableringen av Indonesia.
Afrika
Egypt var blitt selvstendig allerede i 1922, men hadde liten innflytelse over Suez-kanelen. I 1956 oppsto det en internasjonal krise da Egypt forsøkte å nasjonalisere kanalen. Den etterfølgende Suezkrisen og den langvarige frigjøringskrigen i Algerie (1954–62) stimulerte til uavhengighetskrav for hele Afrika. I 1957 spredte frigjøringsbølgen seg til Afrika sør for Sahara med opprettelsen av Ghana (Gullkysten) som det første. På 1960-tallet fikk de fleste landa i Afrika sin selvstendighet. Etter diktaturets fall i Portugal i 1974 ble Angola, Mosambik og Guinea-Bissau selvstendige.
To land var fortsatt ufrie. I Sør-Rhodesia gjorde det svarte flertallet opprør, kvittet seg med det hvite styret i 1980 og forandret navnet på landet til Zimbabwe. Namibia, en tidligere tysk koloni, men som var blitt Sør-Afrikas koloni etter første verdenskrig, ble selvstendig i 1991.
I Sør-Afrika ble tida fram mot 1994 preget av apartheidregimet hvor det hvite mindretallet diskriminerte den svarte majoriteten. Den afrikanske nasjonalkongressen (ANC) er en tidligere nasjonalist- og frigjøringsbevegelse som er blitt et politisk parti i Sør-Afrika.
ANC førte en politisk og militær kamp som ga resultater. Regimets siste hvite president, Frederik de Klerk, førte en mer forsonlig politikk i Sør-Afrika. Alle politiske fanger ble sluppet fri i 1990. Nelson Mandela satt 27 år i fengsel og ble et symbol i kampen mot apartheid. I 1994 ble han valgt til president i Sør-Afrika av hele befolkningen.
Kolonifrigjøringen i Afrika
Bruk kartet til å finne informasjon om kolonifrigjøringen i Afrika. Bruk zoom-funksjonen for å få detaljer.
Les original på NDLA →
Nasjonsbygging og imperialisme
1815–1914: Europas århundre?
Wienkongressen innledet en ny tid for Europa
Etter Napoleonskrigene møttes seierherrene i Wien til det som er kjent som Wienkongressen. Seierherrene, først og fremst Russland, Storbritannia, Østerrike og Preussen, satte prinsippene for et nytt Europa etter årtier med revolusjoner og Napoleonskriger.
Wienkongressen introduserte en lang periode, 1815–1914, som var forholdsvis fredelig. Dette var delvis på grunn av prinsippet om maktbalanse. Ingen stormakt skulle ha større territorier og makt enn andre. I perioden var det noen avgrensede kriger, som for eksempel Krimkrigen (1853–1856) og den fransk-tyske krigen (1870–1871). Men det skulle gå nærmere hundre år før alle de europeiske stormaktene ble involvert i en storkrig – første verdenskrig i 1914.
Tenk etter
Se på kartene nedenfor. Du kan bla mellom to kart ved å trykke på pilene i kartene.
Hva tror du stormaktene i Europa tenkte om grenseendringene som skjedde fra 1815 til 1914?
1800-tallets Europa
I løpet av 1800-tallet gjennomgikk Europa omfattende endringer på de fleste områder. Industrialiseringen spredte seg og endret karakter. Flere europeiske land beveget seg sakte i mer demokratisk retning, samtidig som nye nasjonalistiske idéer førte til geografiske endringer på europakartet. Spesielt fra 1870 involverte flere av stormaktene seg i et kappløp om kolonier, først og fremst i Afrika.
I årene før første verdenskrig hadde Europa blitt et kontinent preget av noen få stormakter som delte seg i to store allianser som sto mot hverandre. Maktbalansen de hadde forsøkt å få til under Wienkongressen, hadde i praksis blitt borte på begynnelsen av 1900-tallet.
Tidsrommet 1815–1914 var altså preget av en økende global europeisk dominans og en voldsom økonomisk, teknologisk, ideologisk og politisk utvikling. Hvordan henger dette sammen? Nedenfor presenterer vi fire sentrale hovedlinjer som må ses i sammenheng for å forstå denne utviklingen.
Industrialisering
Det industrielle gjennombruddet skjedde i Storbritannia på slutten av 1700-tallet. Dette kalles den første industrielle revolusjon og var hovedsakelig en britisk utvikling basert på kull og jern. Fra midten av 1800-tallet utviklet industrien seg videre i store deler av Vest-Europa, USA og i Japan. På slutten århundret var Tyskland og USA i ferd med å overta posisjonen som verdens fremste og mest moderne industrinasjoner. Spesielt Tysklands rolle skulle få betydning for Europa på slutten av 1800-tallet.
Ideologier
En ideologi er et tankesystem som gir uttrykk for et bestemt helhetlig syn på samfunnet. Ideologiene søker å gi svar på hvordan et samfunn bør være, hvordan det skal styres, og hvordan man kan få det samfunnet man ønsker seg. En ideologi legitimerer, rettferdiggjør og forklarer politiske beslutninger i et samfunn. I løpet av 1800-tallet vokser det fram en rekke ideologier som fikk stor betydning for verdenshistorien.
Liberalismen oppstod under opplysningstiden på 1700-tallet og spilte en viktig rolle under den franske revolusjonen og i utviklingen av moderne demokratier. Sentralt i liberalismen er frihet for enkeltindividet og et fritt marked. Spesielt innenfor økonomi fikk liberale reformer betydning utover 1800-tallet.
Konservative krefter vant fram etter Napoleonskrigene. De konservative i Europa var hovedsakelig geistlige, adelsmenn og offiserer. Disse var for enevelde, mer makt til kirke og adel, og de mente at all endring av samfunnet burde skje gradvis.
Sosialisme er en sekkebetegnelse på ulike idéer, basert på Karl Marx. Sosialismen ønsker å bekjempe økonomisk ulikhet, og målet er et klasseløst samfunn. De enorme økonomiske forskjellene mellom rike og fattige utover på 1800-tallet førte til at sosialismen ble en massebevegelse for arbeiderklassen mot slutten av århundret.
Nasjonalisme og nasjonsbygging
En nasjon er et avgrenset landområde der innbyggerne har felles språk, kultur og identitet. En stat er et avgrenset definert geografisk territorium, med en anerkjent regjering. En nasjonalstat skulle ideelt bestå av én nasjon–én stat. Utover 1800-tallet ble dette sett på som et naturlig ideal. Problemet i Europa var at nasjonene var spredt på tvers av landegrenser. For nasjonalistene ble målet å tegne opp europakartet på nytt, og nasjonalstaten skulle være regelen.
Nasjonalisme som bevegelse ble en av de sterkeste ideologiske kreftene utover 1800-tallet. Ideologiens kraft var sterk nok til å slå sammen eller til å oppløse eksisterende stater. I historiefaget er dette kjent som nasjonalisme som samlende eller splittende. Tysklands samling i 1871 og ulike frigjøringskrav i det østerriksk-ungarske keiserdømmet på 1800-tallet, er eksempler på at nasjonalisme kan være både samlende og splittende. Nasjonsbygging var middelet eller prosessen hvor en nasjonal identitet vokste frem. I denne prosessen ble både nasjonale institusjoner og en bevissthet om et nasjonalt fellesskap utviklet.
Imperialisme
Perioden 1870–1914 kalles imperialismens tidsalder. I løpet av noen få tiår, erobret europeiske stormakter nesten hele Afrika og store områder i Asia. Imperialisme og imperiebygging kjennetegnes ved at en stat eller hersker skaffer seg kontroll over landområder, stater, nasjoner eller folkegrupper som i utgangspunktet ikke tilhører deres område. Denne koloniseringen kan foregå politisk, økonomisk og kulturelt.
Årsakene til imperialisme er sammensatte, men henger sammen med en rekke utviklingstrekk som direkte eller indirekte førte til et ønske om å erobre territorier utenfor Europa.
Industrialiseringen i Europa førte til etterspørsel etter billige råvarer. I tillegg hadde industristatene behov for å finne nye markeder for å få solgt industriprodukter.
Konkurranse mellom stormaktene i Europa og økende rivalisering førte til frykt for å bli hengende etter i kolonikappløpet.
Nasjonalismen i Europa førte til et ønske om å utbre nasjonens storhet utover egne grenser. Imperialisme og erobring av territorier ble sett på noe positivt og var forbundet med prestisje.
Tenk etter
Er det egentlig riktig å kalle 1800-tallet for Europas århundre?
Kan du tenke deg noen problemer med å kalle 1800-tallet for Europas århundre? Hva sier dette om Europas syn på resten av verden?
Hva skjer egentlig i Amerika, Afrika og Asia på 1800-tallet?
Kilder
Knudsen O., F. & Ryste, M., E. (2018, 17.september). Nasjonalstat. I Store norske leksikon. Hentet fra https://snl.no/nasjonalstat
Knudsen O. (2019, 16.august) Nasjonalisme. I Store norske leksikon. Hentet fra https://snl.no/nasjonalisme
Palmer, R. R., Colton, J. Kramer, L. (2002). A history of the modern world, ninth edition. McGraw-Hill. New York.
Schrumpf E., Bull, E., Tvedt, K., A. (2021, 22.juni). Den industrielle revolusjon. I Store norske leksikon. Hentet fra https://snl.no/den_industrielle_revolusjon
Østerud, Ø. (2007). Hva er nasjonalisme? Universitetsforlaget. Oslo.
Les original på NDLA →
Etter Napoleonskrigene møttes seierherrene i Wien til det som er kjent som Wienkongressen. Seierherrene, først og fremst Russland, Storbritannia, Østerrike og Preussen, satte prinsippene for et nytt Europa etter årtier med revolusjoner og Napoleonskriger.
Wienkongressen introduserte en lang periode, 1815–1914, som var forholdsvis fredelig. Dette var delvis på grunn av prinsippet om maktbalanse. Ingen stormakt skulle ha større territorier og makt enn andre. I perioden var det noen avgrensede kriger, som for eksempel Krimkrigen (1853–1856) og den fransk-tyske krigen (1870–1871). Men det skulle gå nærmere hundre år før alle de europeiske stormaktene ble involvert i en storkrig – første verdenskrig i 1914.
Tenk etter
Se på kartene nedenfor. Du kan bla mellom to kart ved å trykke på pilene i kartene.
Hva tror du stormaktene i Europa tenkte om grenseendringene som skjedde fra 1815 til 1914?
1800-tallets Europa
I løpet av 1800-tallet gjennomgikk Europa omfattende endringer på de fleste områder. Industrialiseringen spredte seg og endret karakter. Flere europeiske land beveget seg sakte i mer demokratisk retning, samtidig som nye nasjonalistiske idéer førte til geografiske endringer på europakartet. Spesielt fra 1870 involverte flere av stormaktene seg i et kappløp om kolonier, først og fremst i Afrika.
I årene før første verdenskrig hadde Europa blitt et kontinent preget av noen få stormakter som delte seg i to store allianser som sto mot hverandre. Maktbalansen de hadde forsøkt å få til under Wienkongressen, hadde i praksis blitt borte på begynnelsen av 1900-tallet.
Tidsrommet 1815–1914 var altså preget av en økende global europeisk dominans og en voldsom økonomisk, teknologisk, ideologisk og politisk utvikling. Hvordan henger dette sammen? Nedenfor presenterer vi fire sentrale hovedlinjer som må ses i sammenheng for å forstå denne utviklingen.
Industrialisering
Det industrielle gjennombruddet skjedde i Storbritannia på slutten av 1700-tallet. Dette kalles den første industrielle revolusjon og var hovedsakelig en britisk utvikling basert på kull og jern. Fra midten av 1800-tallet utviklet industrien seg videre i store deler av Vest-Europa, USA og i Japan. På slutten århundret var Tyskland og USA i ferd med å overta posisjonen som verdens fremste og mest moderne industrinasjoner. Spesielt Tysklands rolle skulle få betydning for Europa på slutten av 1800-tallet.
Ideologier
En ideologi er et tankesystem som gir uttrykk for et bestemt helhetlig syn på samfunnet. Ideologiene søker å gi svar på hvordan et samfunn bør være, hvordan det skal styres, og hvordan man kan få det samfunnet man ønsker seg. En ideologi legitimerer, rettferdiggjør og forklarer politiske beslutninger i et samfunn. I løpet av 1800-tallet vokser det fram en rekke ideologier som fikk stor betydning for verdenshistorien.
Liberalismen oppstod under opplysningstiden på 1700-tallet og spilte en viktig rolle under den franske revolusjonen og i utviklingen av moderne demokratier. Sentralt i liberalismen er frihet for enkeltindividet og et fritt marked. Spesielt innenfor økonomi fikk liberale reformer betydning utover 1800-tallet.
Konservative krefter vant fram etter Napoleonskrigene. De konservative i Europa var hovedsakelig geistlige, adelsmenn og offiserer. Disse var for enevelde, mer makt til kirke og adel, og de mente at all endring av samfunnet burde skje gradvis.
Sosialisme er en sekkebetegnelse på ulike idéer, basert på Karl Marx. Sosialismen ønsker å bekjempe økonomisk ulikhet, og målet er et klasseløst samfunn. De enorme økonomiske forskjellene mellom rike og fattige utover på 1800-tallet førte til at sosialismen ble en massebevegelse for arbeiderklassen mot slutten av århundret.
Nasjonalisme og nasjonsbygging
En nasjon er et avgrenset landområde der innbyggerne har felles språk, kultur og identitet. En stat er et avgrenset definert geografisk territorium, med en anerkjent regjering. En nasjonalstat skulle ideelt bestå av én nasjon–én stat. Utover 1800-tallet ble dette sett på som et naturlig ideal. Problemet i Europa var at nasjonene var spredt på tvers av landegrenser. For nasjonalistene ble målet å tegne opp europakartet på nytt, og nasjonalstaten skulle være regelen.
Nasjonalisme som bevegelse ble en av de sterkeste ideologiske kreftene utover 1800-tallet. Ideologiens kraft var sterk nok til å slå sammen eller til å oppløse eksisterende stater. I historiefaget er dette kjent som nasjonalisme som samlende eller splittende. Tysklands samling i 1871 og ulike frigjøringskrav i det østerriksk-ungarske keiserdømmet på 1800-tallet, er eksempler på at nasjonalisme kan være både samlende og splittende. Nasjonsbygging var middelet eller prosessen hvor en nasjonal identitet vokste frem. I denne prosessen ble både nasjonale institusjoner og en bevissthet om et nasjonalt fellesskap utviklet.
Imperialisme
Perioden 1870–1914 kalles imperialismens tidsalder. I løpet av noen få tiår, erobret europeiske stormakter nesten hele Afrika og store områder i Asia. Imperialisme og imperiebygging kjennetegnes ved at en stat eller hersker skaffer seg kontroll over landområder, stater, nasjoner eller folkegrupper som i utgangspunktet ikke tilhører deres område. Denne koloniseringen kan foregå politisk, økonomisk og kulturelt.
Årsakene til imperialisme er sammensatte, men henger sammen med en rekke utviklingstrekk som direkte eller indirekte førte til et ønske om å erobre territorier utenfor Europa.
Industrialiseringen i Europa førte til etterspørsel etter billige råvarer. I tillegg hadde industristatene behov for å finne nye markeder for å få solgt industriprodukter.
Konkurranse mellom stormaktene i Europa og økende rivalisering førte til frykt for å bli hengende etter i kolonikappløpet.
Nasjonalismen i Europa førte til et ønske om å utbre nasjonens storhet utover egne grenser. Imperialisme og erobring av territorier ble sett på noe positivt og var forbundet med prestisje.
Tenk etter
Er det egentlig riktig å kalle 1800-tallet for Europas århundre?
Kan du tenke deg noen problemer med å kalle 1800-tallet for Europas århundre? Hva sier dette om Europas syn på resten av verden?
Hva skjer egentlig i Amerika, Afrika og Asia på 1800-tallet?
Kilder
Knudsen O., F. & Ryste, M., E. (2018, 17.september). Nasjonalstat. I Store norske leksikon. Hentet fra https://snl.no/nasjonalstat
Knudsen O. (2019, 16.august) Nasjonalisme. I Store norske leksikon. Hentet fra https://snl.no/nasjonalisme
Palmer, R. R., Colton, J. Kramer, L. (2002). A history of the modern world, ninth edition. McGraw-Hill. New York.
Schrumpf E., Bull, E., Tvedt, K., A. (2021, 22.juni). Den industrielle revolusjon. I Store norske leksikon. Hentet fra https://snl.no/den_industrielle_revolusjon
Østerud, Ø. (2007). Hva er nasjonalisme? Universitetsforlaget. Oslo.
Les original på NDLA →
1815–1914: Europas århundre?
Wienkongressen innledet en ny tid for Europa
Etter Napoleonskrigene møttes seierherrene i Wien til det som er kjent som Wienkongressen. Seierherrene, først og fremst Russland, Storbritannia, Østerrike og Preussen, satte prinsippene for et nytt Europa etter årtier med revolusjoner og Napoleonskriger.
Wienkongressen introduserte en lang periode, 1815–1914, som var forholdsvis fredelig. Dette var delvis på grunn av prinsippet om maktbalanse. Ingen stormakt skulle ha større territorier og makt enn andre. I perioden var det noen avgrensede kriger, som for eksempel Krimkrigen (1853–1856) og den fransk-tyske krigen (1870–1871). Men det skulle gå nærmere hundre år før alle de europeiske stormaktene ble involvert i en storkrig – første verdenskrig i 1914.
Tenk etter
Se på kartene nedenfor. Du kan bla mellom to kart ved å trykke på pilene i kartene.
Hva tror du stormaktene i Europa tenkte om grenseendringene som skjedde fra 1815 til 1914?
1800-tallets Europa
I løpet av 1800-tallet gjennomgikk Europa omfattende endringer på de fleste områder. Industrialiseringen spredte seg og endret karakter. Flere europeiske land beveget seg sakte i mer demokratisk retning, samtidig som nye nasjonalistiske idéer førte til geografiske endringer på europakartet. Spesielt fra 1870 involverte flere av stormaktene seg i et kappløp om kolonier, først og fremst i Afrika.
I årene før første verdenskrig hadde Europa blitt et kontinent preget av noen få stormakter som delte seg i to store allianser som sto mot hverandre. Maktbalansen de hadde forsøkt å få til under Wienkongressen, hadde i praksis blitt borte på begynnelsen av 1900-tallet.
Tidsrommet 1815–1914 var altså preget av en økende global europeisk dominans og en voldsom økonomisk, teknologisk, ideologisk og politisk utvikling. Hvordan henger dette sammen? Nedenfor presenterer vi fire sentrale hovedlinjer som må ses i sammenheng for å forstå denne utviklingen.
Industrialisering
Det industrielle gjennombruddet skjedde i Storbritannia på slutten av 1700-tallet. Dette kalles den første industrielle revolusjon og var hovedsakelig en britisk utvikling basert på kull og jern. Fra midten av 1800-tallet utviklet industrien seg videre i store deler av Vest-Europa, USA og i Japan. På slutten århundret var Tyskland og USA i ferd med å overta posisjonen som verdens fremste og mest moderne industrinasjoner. Spesielt Tysklands rolle skulle få betydning for Europa på slutten av 1800-tallet.
Ideologier
En ideologi er et tankesystem som gir uttrykk for et bestemt helhetlig syn på samfunnet. Ideologiene søker å gi svar på hvordan et samfunn bør være, hvordan det skal styres, og hvordan man kan få det samfunnet man ønsker seg. En ideologi legitimerer, rettferdiggjør og forklarer politiske beslutninger i et samfunn. I løpet av 1800-tallet vokser det fram en rekke ideologier som fikk stor betydning for verdenshistorien.
Liberalismen oppstod under opplysningstiden på 1700-tallet og spilte en viktig rolle under den franske revolusjonen og i utviklingen av moderne demokratier. Sentralt i liberalismen er frihet for enkeltindividet og et fritt marked. Spesielt innenfor økonomi fikk liberale reformer betydning utover 1800-tallet.
Konservative krefter vant fram etter Napoleonskrigene. De konservative i Europa var hovedsakelig geistlige, adelsmenn og offiserer. Disse var for enevelde, mer makt til kirke og adel, og de mente at all endring av samfunnet burde skje gradvis.
Sosialisme er en sekkebetegnelse på ulike idéer, basert på Karl Marx. Sosialismen ønsker å bekjempe økonomisk ulikhet, og målet er et klasseløst samfunn. De enorme økonomiske forskjellene mellom rike og fattige utover på 1800-tallet førte til at sosialismen ble en massebevegelse for arbeiderklassen mot slutten av århundret.
Nasjonalisme og nasjonsbygging
En nasjon er et avgrenset landområde der innbyggerne har felles språk, kultur og identitet. En stat er et avgrenset definert geografisk territorium, med en anerkjent regjering. En nasjonalstat skulle ideelt bestå av én nasjon–én stat. Utover 1800-tallet ble dette sett på som et naturlig ideal. Problemet i Europa var at nasjonene var spredt på tvers av landegrenser. For nasjonalistene ble målet å tegne opp europakartet på nytt, og nasjonalstaten skulle være regelen.
Nasjonalisme som bevegelse ble en av de sterkeste ideologiske kreftene utover 1800-tallet. Ideologiens kraft var sterk nok til å slå sammen eller til å oppløse eksisterende stater. I historiefaget er dette kjent som nasjonalisme som samlende eller splittende. Tysklands samling i 1871 og ulike frigjøringskrav i det østerriksk-ungarske keiserdømmet på 1800-tallet, er eksempler på at nasjonalisme kan være både samlende og splittende. Nasjonsbygging var middelet eller prosessen hvor en nasjonal identitet vokste frem. I denne prosessen ble både nasjonale institusjoner og en bevissthet om et nasjonalt fellesskap utviklet.
Imperialisme
Perioden 1870–1914 kalles imperialismens tidsalder. I løpet av noen få tiår, erobret europeiske stormakter nesten hele Afrika og store områder i Asia. Imperialisme og imperiebygging kjennetegnes ved at en stat eller hersker skaffer seg kontroll over landområder, stater, nasjoner eller folkegrupper som i utgangspunktet ikke tilhører deres område. Denne koloniseringen kan foregå politisk, økonomisk og kulturelt.
Årsakene til imperialisme er sammensatte, men henger sammen med en rekke utviklingstrekk som direkte eller indirekte førte til et ønske om å erobre territorier utenfor Europa.
Industrialiseringen i Europa førte til etterspørsel etter billige råvarer. I tillegg hadde industristatene behov for å finne nye markeder for å få solgt industriprodukter.
Konkurranse mellom stormaktene i Europa og økende rivalisering førte til frykt for å bli hengende etter i kolonikappløpet.
Nasjonalismen i Europa førte til et ønske om å utbre nasjonens storhet utover egne grenser. Imperialisme og erobring av territorier ble sett på noe positivt og var forbundet med prestisje.
Tenk etter
Er det egentlig riktig å kalle 1800-tallet for Europas århundre?
Kan du tenke deg noen problemer med å kalle 1800-tallet for Europas århundre? Hva sier dette om Europas syn på resten av verden?
Hva skjer egentlig i Amerika, Afrika og Asia på 1800-tallet?
Kilder
Knudsen O., F. & Ryste, M., E. (2018, 17.september). Nasjonalstat. I Store norske leksikon. Hentet fra https://snl.no/nasjonalstat
Knudsen O. (2019, 16.august) Nasjonalisme. I Store norske leksikon. Hentet fra https://snl.no/nasjonalisme
Palmer, R. R., Colton, J. Kramer, L. (2002). A history of the modern world, ninth edition. McGraw-Hill. New York.
Schrumpf E., Bull, E., Tvedt, K., A. (2021, 22.juni). Den industrielle revolusjon. I Store norske leksikon. Hentet fra https://snl.no/den_industrielle_revolusjon
Østerud, Ø. (2007). Hva er nasjonalisme? Universitetsforlaget. Oslo.
Les original på NDLA →
Etter Napoleonskrigene møttes seierherrene i Wien til det som er kjent som Wienkongressen. Seierherrene, først og fremst Russland, Storbritannia, Østerrike og Preussen, satte prinsippene for et nytt Europa etter årtier med revolusjoner og Napoleonskriger.
Wienkongressen introduserte en lang periode, 1815–1914, som var forholdsvis fredelig. Dette var delvis på grunn av prinsippet om maktbalanse. Ingen stormakt skulle ha større territorier og makt enn andre. I perioden var det noen avgrensede kriger, som for eksempel Krimkrigen (1853–1856) og den fransk-tyske krigen (1870–1871). Men det skulle gå nærmere hundre år før alle de europeiske stormaktene ble involvert i en storkrig – første verdenskrig i 1914.
Tenk etter
Se på kartene nedenfor. Du kan bla mellom to kart ved å trykke på pilene i kartene.
Hva tror du stormaktene i Europa tenkte om grenseendringene som skjedde fra 1815 til 1914?
1800-tallets Europa
I løpet av 1800-tallet gjennomgikk Europa omfattende endringer på de fleste områder. Industrialiseringen spredte seg og endret karakter. Flere europeiske land beveget seg sakte i mer demokratisk retning, samtidig som nye nasjonalistiske idéer førte til geografiske endringer på europakartet. Spesielt fra 1870 involverte flere av stormaktene seg i et kappløp om kolonier, først og fremst i Afrika.
I årene før første verdenskrig hadde Europa blitt et kontinent preget av noen få stormakter som delte seg i to store allianser som sto mot hverandre. Maktbalansen de hadde forsøkt å få til under Wienkongressen, hadde i praksis blitt borte på begynnelsen av 1900-tallet.
Tidsrommet 1815–1914 var altså preget av en økende global europeisk dominans og en voldsom økonomisk, teknologisk, ideologisk og politisk utvikling. Hvordan henger dette sammen? Nedenfor presenterer vi fire sentrale hovedlinjer som må ses i sammenheng for å forstå denne utviklingen.
Industrialisering
Det industrielle gjennombruddet skjedde i Storbritannia på slutten av 1700-tallet. Dette kalles den første industrielle revolusjon og var hovedsakelig en britisk utvikling basert på kull og jern. Fra midten av 1800-tallet utviklet industrien seg videre i store deler av Vest-Europa, USA og i Japan. På slutten århundret var Tyskland og USA i ferd med å overta posisjonen som verdens fremste og mest moderne industrinasjoner. Spesielt Tysklands rolle skulle få betydning for Europa på slutten av 1800-tallet.
Ideologier
En ideologi er et tankesystem som gir uttrykk for et bestemt helhetlig syn på samfunnet. Ideologiene søker å gi svar på hvordan et samfunn bør være, hvordan det skal styres, og hvordan man kan få det samfunnet man ønsker seg. En ideologi legitimerer, rettferdiggjør og forklarer politiske beslutninger i et samfunn. I løpet av 1800-tallet vokser det fram en rekke ideologier som fikk stor betydning for verdenshistorien.
Liberalismen oppstod under opplysningstiden på 1700-tallet og spilte en viktig rolle under den franske revolusjonen og i utviklingen av moderne demokratier. Sentralt i liberalismen er frihet for enkeltindividet og et fritt marked. Spesielt innenfor økonomi fikk liberale reformer betydning utover 1800-tallet.
Konservative krefter vant fram etter Napoleonskrigene. De konservative i Europa var hovedsakelig geistlige, adelsmenn og offiserer. Disse var for enevelde, mer makt til kirke og adel, og de mente at all endring av samfunnet burde skje gradvis.
Sosialisme er en sekkebetegnelse på ulike idéer, basert på Karl Marx. Sosialismen ønsker å bekjempe økonomisk ulikhet, og målet er et klasseløst samfunn. De enorme økonomiske forskjellene mellom rike og fattige utover på 1800-tallet førte til at sosialismen ble en massebevegelse for arbeiderklassen mot slutten av århundret.
Nasjonalisme og nasjonsbygging
En nasjon er et avgrenset landområde der innbyggerne har felles språk, kultur og identitet. En stat er et avgrenset definert geografisk territorium, med en anerkjent regjering. En nasjonalstat skulle ideelt bestå av én nasjon–én stat. Utover 1800-tallet ble dette sett på som et naturlig ideal. Problemet i Europa var at nasjonene var spredt på tvers av landegrenser. For nasjonalistene ble målet å tegne opp europakartet på nytt, og nasjonalstaten skulle være regelen.
Nasjonalisme som bevegelse ble en av de sterkeste ideologiske kreftene utover 1800-tallet. Ideologiens kraft var sterk nok til å slå sammen eller til å oppløse eksisterende stater. I historiefaget er dette kjent som nasjonalisme som samlende eller splittende. Tysklands samling i 1871 og ulike frigjøringskrav i det østerriksk-ungarske keiserdømmet på 1800-tallet, er eksempler på at nasjonalisme kan være både samlende og splittende. Nasjonsbygging var middelet eller prosessen hvor en nasjonal identitet vokste frem. I denne prosessen ble både nasjonale institusjoner og en bevissthet om et nasjonalt fellesskap utviklet.
Imperialisme
Perioden 1870–1914 kalles imperialismens tidsalder. I løpet av noen få tiår, erobret europeiske stormakter nesten hele Afrika og store områder i Asia. Imperialisme og imperiebygging kjennetegnes ved at en stat eller hersker skaffer seg kontroll over landområder, stater, nasjoner eller folkegrupper som i utgangspunktet ikke tilhører deres område. Denne koloniseringen kan foregå politisk, økonomisk og kulturelt.
Årsakene til imperialisme er sammensatte, men henger sammen med en rekke utviklingstrekk som direkte eller indirekte førte til et ønske om å erobre territorier utenfor Europa.
Industrialiseringen i Europa førte til etterspørsel etter billige råvarer. I tillegg hadde industristatene behov for å finne nye markeder for å få solgt industriprodukter.
Konkurranse mellom stormaktene i Europa og økende rivalisering førte til frykt for å bli hengende etter i kolonikappløpet.
Nasjonalismen i Europa førte til et ønske om å utbre nasjonens storhet utover egne grenser. Imperialisme og erobring av territorier ble sett på noe positivt og var forbundet med prestisje.
Tenk etter
Er det egentlig riktig å kalle 1800-tallet for Europas århundre?
Kan du tenke deg noen problemer med å kalle 1800-tallet for Europas århundre? Hva sier dette om Europas syn på resten av verden?
Hva skjer egentlig i Amerika, Afrika og Asia på 1800-tallet?
Kilder
Knudsen O., F. & Ryste, M., E. (2018, 17.september). Nasjonalstat. I Store norske leksikon. Hentet fra https://snl.no/nasjonalstat
Knudsen O. (2019, 16.august) Nasjonalisme. I Store norske leksikon. Hentet fra https://snl.no/nasjonalisme
Palmer, R. R., Colton, J. Kramer, L. (2002). A history of the modern world, ninth edition. McGraw-Hill. New York.
Schrumpf E., Bull, E., Tvedt, K., A. (2021, 22.juni). Den industrielle revolusjon. I Store norske leksikon. Hentet fra https://snl.no/den_industrielle_revolusjon
Østerud, Ø. (2007). Hva er nasjonalisme? Universitetsforlaget. Oslo.
Les original på NDLA →
Industrialisering og modernisering i Europa på 1800-tallet
Den industrielle revolusjonen
Den industrielle revolusjonen handlet i grove trekk om å øke produksjonen av varer, og varene ble billigere. Det industrielle gjennombruddet skjedde først i Storbritannia rundt 1760. Dette kalles den første industrielle revolusjon og var en utvikling basert på kull og jern.
Fra midten av 1800-tallet fikk vi den andre industrielle revolusjonen. Industrien utviklet seg videre og spredte seg i store deler av Vest-Europa, USA og Japan. Jern ble etter hvert erstattet av stål, som var et lettere og sterkere materiale, og de kulldrevne dampmaskinene ble erstattet av dieseldrevne motorer og elektrisitet.
En forutsetning for at industrien skulle spre seg, var at britene gikk bort fra merkantilismen. Fra 1840-tallet ble det åpnet for eksport av britiske fabrikkmaskiner, og regler som hindret fri handel ble fjernet. Mot slutten av perioden var Tyskland og USA i ferd med å overta posisjonen som verdens fremste og mest moderne industrinasjoner.
Industrialisering og makt
Storbritannias dominerende rolle i industrialiseringens første fase avtok utover 1800-tallet. Mens industriveksten i Storbritannia flatet ut etter 1870, tok USA og Tyskland over rollene som de ledende industristatene. Spesielt gjaldt dette innenfor stålindustri, kjemisk industri og bruk av elektrisitet.
Den globale verdenshandelen økte dramatisk på grunn av industrialiseringen. Stadig flere land ble trukket inn i verdenshandelen på grunn av økende etterspørsel etter varer og markeder. I tillegg økte det teknologiske gapet mellom de industrialiserte statene og de som sto utenfor. Moderniseringen ga kontroll over verdenshandelen, noe som igjen ga et globalt overtak. Ved inngangen til 1900-tallet hadde industrialiseringen ført til at flere ikke-europeiske stater, som USA og Japan, gjennomførte en moderniseringsprosess.
Den industrielle utviklingen førte til at frihandel, altså det vi kaller økonomisk liberalisme eller kapitalisme erstattet merkantilismen som økonomisk system.
I filmen nedenfor ser du hvordan industrialisering på 1800-tallet førte til økt produksjon, billigere priser og kapitalisme.
Industrialisering og imperialisme
Imperialismen i perioden 1870–1914 var på mange måter et produkt av den industrielle revolusjonen. Økning av vareproduksjon skapte enorme behov for nye råvarer og ressurser som stormaktene i Europa trengte til fabrikkene. Det ble økt konkurranse om ressursene, og det var frykt for å komme på etterskudd. Når stormaktene skaffet seg nye kolonier, sikret de seg tilgang på råvarer og billig arbeidskraft. Samtidig forhindret de at konkurrentene fikk tilgang til disse ressursene. I tillegg ville koloniene på sikt bety nye markeder som europeerne kunne selge sine varer til.
Industrialisering og modernisering førte til et teknologisk og militært gap mellom de industrialiserte statene og resten av verden. Jernbane, dampskip og nye våpen gjorde erobring av nye territorier mulig i et tempo verden ikke tidligere hadde sett. Og teknologiske nyvinninger innenfor medisin gjorde at tidligere dødelige tropesykdommer ikke lenger var en like stor trussel.
Tenk etter
I hvilken grad var den industrielle revolusjonen en forutsetning for imperialismen i perioden 1870–1914?
Hvorfor tror du nettopp Afrika var så attraktiv for europeiske kolonimakter?
Hvordan påvirket den industrielle revolusjonen andre forhold i Europa og verden på 1800-tallet?
Kilder
Schrumpf E., Bull, E., Tvedt, K., A. (2021, 22. juni). Den industrielle revolusjon. I Store norske leksikon. Hentet fra https://snl.no/den_industrielle_revolusjon
Palmer, R. R., Colton, J. Kramer, L. (2002). A history of the modern world (ninth edition). McGraw-Hill. New York.
Les original på NDLA →
Den industrielle revolusjonen handlet i grove trekk om å øke produksjonen av varer, og varene ble billigere. Det industrielle gjennombruddet skjedde først i Storbritannia rundt 1760. Dette kalles den første industrielle revolusjon og var en utvikling basert på kull og jern.
Fra midten av 1800-tallet fikk vi den andre industrielle revolusjonen. Industrien utviklet seg videre og spredte seg i store deler av Vest-Europa, USA og Japan. Jern ble etter hvert erstattet av stål, som var et lettere og sterkere materiale, og de kulldrevne dampmaskinene ble erstattet av dieseldrevne motorer og elektrisitet.
En forutsetning for at industrien skulle spre seg, var at britene gikk bort fra merkantilismen. Fra 1840-tallet ble det åpnet for eksport av britiske fabrikkmaskiner, og regler som hindret fri handel ble fjernet. Mot slutten av perioden var Tyskland og USA i ferd med å overta posisjonen som verdens fremste og mest moderne industrinasjoner.
Industrialisering og makt
Storbritannias dominerende rolle i industrialiseringens første fase avtok utover 1800-tallet. Mens industriveksten i Storbritannia flatet ut etter 1870, tok USA og Tyskland over rollene som de ledende industristatene. Spesielt gjaldt dette innenfor stålindustri, kjemisk industri og bruk av elektrisitet.
Den globale verdenshandelen økte dramatisk på grunn av industrialiseringen. Stadig flere land ble trukket inn i verdenshandelen på grunn av økende etterspørsel etter varer og markeder. I tillegg økte det teknologiske gapet mellom de industrialiserte statene og de som sto utenfor. Moderniseringen ga kontroll over verdenshandelen, noe som igjen ga et globalt overtak. Ved inngangen til 1900-tallet hadde industrialiseringen ført til at flere ikke-europeiske stater, som USA og Japan, gjennomførte en moderniseringsprosess.
Den industrielle utviklingen førte til at frihandel, altså det vi kaller økonomisk liberalisme eller kapitalisme erstattet merkantilismen som økonomisk system.
I filmen nedenfor ser du hvordan industrialisering på 1800-tallet førte til økt produksjon, billigere priser og kapitalisme.
Industrialisering og imperialisme
Imperialismen i perioden 1870–1914 var på mange måter et produkt av den industrielle revolusjonen. Økning av vareproduksjon skapte enorme behov for nye råvarer og ressurser som stormaktene i Europa trengte til fabrikkene. Det ble økt konkurranse om ressursene, og det var frykt for å komme på etterskudd. Når stormaktene skaffet seg nye kolonier, sikret de seg tilgang på råvarer og billig arbeidskraft. Samtidig forhindret de at konkurrentene fikk tilgang til disse ressursene. I tillegg ville koloniene på sikt bety nye markeder som europeerne kunne selge sine varer til.
Industrialisering og modernisering førte til et teknologisk og militært gap mellom de industrialiserte statene og resten av verden. Jernbane, dampskip og nye våpen gjorde erobring av nye territorier mulig i et tempo verden ikke tidligere hadde sett. Og teknologiske nyvinninger innenfor medisin gjorde at tidligere dødelige tropesykdommer ikke lenger var en like stor trussel.
Tenk etter
I hvilken grad var den industrielle revolusjonen en forutsetning for imperialismen i perioden 1870–1914?
Hvorfor tror du nettopp Afrika var så attraktiv for europeiske kolonimakter?
Hvordan påvirket den industrielle revolusjonen andre forhold i Europa og verden på 1800-tallet?
Kilder
Schrumpf E., Bull, E., Tvedt, K., A. (2021, 22. juni). Den industrielle revolusjon. I Store norske leksikon. Hentet fra https://snl.no/den_industrielle_revolusjon
Palmer, R. R., Colton, J. Kramer, L. (2002). A history of the modern world (ninth edition). McGraw-Hill. New York.
Les original på NDLA →
Industrialisering og modernisering i Europa på 1800-tallet
Den industrielle revolusjonen
Den industrielle revolusjonen handlet i grove trekk om å øke produksjonen av varer, og varene ble billigere. Det industrielle gjennombruddet skjedde først i Storbritannia rundt 1760. Dette kalles den første industrielle revolusjon og var en utvikling basert på kull og jern.
Fra midten av 1800-tallet fikk vi den andre industrielle revolusjonen. Industrien utviklet seg videre og spredte seg i store deler av Vest-Europa, USA og Japan. Jern ble etter hvert erstattet av stål, som var et lettere og sterkere materiale, og de kulldrevne dampmaskinene ble erstattet av dieseldrevne motorer og elektrisitet.
En forutsetning for at industrien skulle spre seg, var at britene gikk bort fra merkantilismen. Fra 1840-tallet ble det åpnet for eksport av britiske fabrikkmaskiner, og regler som hindret fri handel ble fjernet. Mot slutten av perioden var Tyskland og USA i ferd med å overta posisjonen som verdens fremste og mest moderne industrinasjoner.
Industrialisering og makt
Storbritannias dominerende rolle i industrialiseringens første fase avtok utover 1800-tallet. Mens industriveksten i Storbritannia flatet ut etter 1870, tok USA og Tyskland over rollene som de ledende industristatene. Spesielt gjaldt dette innenfor stålindustri, kjemisk industri og bruk av elektrisitet.
Den globale verdenshandelen økte dramatisk på grunn av industrialiseringen. Stadig flere land ble trukket inn i verdenshandelen på grunn av økende etterspørsel etter varer og markeder. I tillegg økte det teknologiske gapet mellom de industrialiserte statene og de som sto utenfor. Moderniseringen ga kontroll over verdenshandelen, noe som igjen ga et globalt overtak. Ved inngangen til 1900-tallet hadde industrialiseringen ført til at flere ikke-europeiske stater, som USA og Japan, gjennomførte en moderniseringsprosess.
Den industrielle utviklingen førte til at frihandel, altså det vi kaller økonomisk liberalisme eller kapitalisme erstattet merkantilismen som økonomisk system.
I filmen nedenfor ser du hvordan industrialisering på 1800-tallet førte til økt produksjon, billigere priser og kapitalisme.
Industrialisering og imperialisme
Imperialismen i perioden 1870–1914 var på mange måter et produkt av den industrielle revolusjonen. Økning av vareproduksjon skapte enorme behov for nye råvarer og ressurser som stormaktene i Europa trengte til fabrikkene. Det ble økt konkurranse om ressursene, og det var frykt for å komme på etterskudd. Når stormaktene skaffet seg nye kolonier, sikret de seg tilgang på råvarer og billig arbeidskraft. Samtidig forhindret de at konkurrentene fikk tilgang til disse ressursene. I tillegg ville koloniene på sikt bety nye markeder som europeerne kunne selge sine varer til.
Industrialisering og modernisering førte til et teknologisk og militært gap mellom de industrialiserte statene og resten av verden. Jernbane, dampskip og nye våpen gjorde erobring av nye territorier mulig i et tempo verden ikke tidligere hadde sett. Og teknologiske nyvinninger innenfor medisin gjorde at tidligere dødelige tropesykdommer ikke lenger var en like stor trussel.
Tenk etter
I hvilken grad var den industrielle revolusjonen en forutsetning for imperialismen i perioden 1870–1914?
Hvorfor tror du nettopp Afrika var så attraktiv for europeiske kolonimakter?
Hvordan påvirket den industrielle revolusjonen andre forhold i Europa og verden på 1800-tallet?
Kilder
Schrumpf E., Bull, E., Tvedt, K., A. (2021, 22. juni). Den industrielle revolusjon. I Store norske leksikon. Hentet fra https://snl.no/den_industrielle_revolusjon
Palmer, R. R., Colton, J. Kramer, L. (2002). A history of the modern world (ninth edition). McGraw-Hill. New York.
Les original på NDLA →
Den industrielle revolusjonen handlet i grove trekk om å øke produksjonen av varer, og varene ble billigere. Det industrielle gjennombruddet skjedde først i Storbritannia rundt 1760. Dette kalles den første industrielle revolusjon og var en utvikling basert på kull og jern.
Fra midten av 1800-tallet fikk vi den andre industrielle revolusjonen. Industrien utviklet seg videre og spredte seg i store deler av Vest-Europa, USA og Japan. Jern ble etter hvert erstattet av stål, som var et lettere og sterkere materiale, og de kulldrevne dampmaskinene ble erstattet av dieseldrevne motorer og elektrisitet.
En forutsetning for at industrien skulle spre seg, var at britene gikk bort fra merkantilismen. Fra 1840-tallet ble det åpnet for eksport av britiske fabrikkmaskiner, og regler som hindret fri handel ble fjernet. Mot slutten av perioden var Tyskland og USA i ferd med å overta posisjonen som verdens fremste og mest moderne industrinasjoner.
Industrialisering og makt
Storbritannias dominerende rolle i industrialiseringens første fase avtok utover 1800-tallet. Mens industriveksten i Storbritannia flatet ut etter 1870, tok USA og Tyskland over rollene som de ledende industristatene. Spesielt gjaldt dette innenfor stålindustri, kjemisk industri og bruk av elektrisitet.
Den globale verdenshandelen økte dramatisk på grunn av industrialiseringen. Stadig flere land ble trukket inn i verdenshandelen på grunn av økende etterspørsel etter varer og markeder. I tillegg økte det teknologiske gapet mellom de industrialiserte statene og de som sto utenfor. Moderniseringen ga kontroll over verdenshandelen, noe som igjen ga et globalt overtak. Ved inngangen til 1900-tallet hadde industrialiseringen ført til at flere ikke-europeiske stater, som USA og Japan, gjennomførte en moderniseringsprosess.
Den industrielle utviklingen førte til at frihandel, altså det vi kaller økonomisk liberalisme eller kapitalisme erstattet merkantilismen som økonomisk system.
I filmen nedenfor ser du hvordan industrialisering på 1800-tallet førte til økt produksjon, billigere priser og kapitalisme.
Industrialisering og imperialisme
Imperialismen i perioden 1870–1914 var på mange måter et produkt av den industrielle revolusjonen. Økning av vareproduksjon skapte enorme behov for nye råvarer og ressurser som stormaktene i Europa trengte til fabrikkene. Det ble økt konkurranse om ressursene, og det var frykt for å komme på etterskudd. Når stormaktene skaffet seg nye kolonier, sikret de seg tilgang på råvarer og billig arbeidskraft. Samtidig forhindret de at konkurrentene fikk tilgang til disse ressursene. I tillegg ville koloniene på sikt bety nye markeder som europeerne kunne selge sine varer til.
Industrialisering og modernisering førte til et teknologisk og militært gap mellom de industrialiserte statene og resten av verden. Jernbane, dampskip og nye våpen gjorde erobring av nye territorier mulig i et tempo verden ikke tidligere hadde sett. Og teknologiske nyvinninger innenfor medisin gjorde at tidligere dødelige tropesykdommer ikke lenger var en like stor trussel.
Tenk etter
I hvilken grad var den industrielle revolusjonen en forutsetning for imperialismen i perioden 1870–1914?
Hvorfor tror du nettopp Afrika var så attraktiv for europeiske kolonimakter?
Hvordan påvirket den industrielle revolusjonen andre forhold i Europa og verden på 1800-tallet?
Kilder
Schrumpf E., Bull, E., Tvedt, K., A. (2021, 22. juni). Den industrielle revolusjon. I Store norske leksikon. Hentet fra https://snl.no/den_industrielle_revolusjon
Palmer, R. R., Colton, J. Kramer, L. (2002). A history of the modern world (ninth edition). McGraw-Hill. New York.
Les original på NDLA →
Nasjonalisme, nasjonsbygging og imperialisme
Nasjonalismens århundre
Nasjonalisme og nasjonalstatenes samling var sentrale trekk ved europeisk historie på 1800-tallet. Nasjonalismen var en ideologisk bevegelse som ønsket å danne nasjonalstater bestående av én nasjon og én stat. En nasjon er en gruppe mennesker som deler samme kultur og identitet og føler et fellesskap, mens en stat er et avgrenset og definert geografisk territorium med en anerkjent regjering.
Europeiske stater hadde siden middelalderen ofte vært områder med forskjellige nasjoner som inneholdt flere etniske grupper med ulike språk og forskjellige kulturer. Utover 1800-tallet ble det et ideal at hver nasjon skulle ha sin egen stat med klart definerte grenser. Målet var etablering av en nasjonalstat som skulle bestå av en nasjon i en stat.
Nasjonalistiske tanker oppstod flere steder i Europa allerede på begynnelsen av 1800-tallet som reaksjon på Napoleons okkupasjon og fransk dominans i tysktalende områder. Denne varianten kalles ofte for den tyske kulturelle nasjonalismen. Folk med felles språk, historie og kultur ønsket å samles innenfor felles grenser. I Frankrike fikk vi en politisk nasjonalisme som i mindre grad fokuserte på kultur. Staten skulle her bygge på et fellesskap av mennesker som var født like og med grunnleggende rettigheter.
Nasjonalisme som samlende
Nasjonalismen som bevegelse ble en av de sterkeste ideologiske kreftene utover 1800-tallet. Ideologiens kraft var sterk nok til å slå sammen eller oppløse eksisterende stater. Målet var å skape et fellesskap og styrke tilhørigheten blant innbyggerne i nasjonen.
Etter Wienkongressen bestod Tyskland og Italia av mange småstater. Begge disse landene ble samlet rundt 1870 som resultat av økt nasjonalisme og bevisst nasjonsbygging fra dem som hadde makt. Samlingen av Tyskland og Italia er to eksempler på hvordan nasjonalismen hadde en samlende effekt.
I kartet nedenfor ser du hvordan Tyskland ble samlet gjennom tre kriger. Samlingen ble gjennomført i 1871.
Klikk på boksen i høyre hjørne på kartet for å få kartet i fullskjerm. Deretter klikker du på informasjonspunktene for å få en kort oversikt over de tre krigene mot Danmark, Østerrike og Frankrike.
Nasjonalisme som splittende
Nasjonalismen spilte mye på følelser, hvor følelse av tilhørighet knyttet til språk, kultur og religion i nasjonen sto sentralt. Denne følelsen av å tilhøre et fellesskap kan være positiv, men kan også skape en vi mot dem-tankegang. På denne måten var nasjonalismen splittende eller undertrykkende for dem som sto utenfor fellesskapet. I Norge ble for eksempel samer og kvener i perioden 1850–1950 behandlet dårlig av den norske stat som følge av en slik tankegang.
I andre tilfeller førte nasjonalisme til at stater og imperier gikk i oppløsning eller opplevde en indre splittelse. På 1800-tallet besto det østerrikske imperiet av mange ulike nasjoner, ulike språk og ulike kulturer. Etter hvert som disse nasjonene ønsket mer selvstyre og senere sine egne nasjonalstater, ble eksistensen av det østerrikske imperiet truet.
Det osmanske riket hadde vært en dominerende makt på Balkan i Sør-Europa i flere århundrer, men nasjonalisme førte til at Hellas, Serbia og Bulgaria fikk selvstendighet på slutten av 1800-tallet.
Nasjonalstatenes samling endret Europa
Dannelsen av nye nasjonalstater førte til endringer på europakartet. Maktbalanseprinsippet fra Wienkongressen fungerte dermed ikke lenger.
Keiserdømmet Tyskland ble erklært opprettet etter seieren over Frankrike i den fransk-tyske krigen i 1870–1871. Det franske nederlaget var en av årsakene til at den franske oppmerksomheten de neste tiårene ble rettet mot kolonial ekspansjon i Afrika, siden ekspansjon i Europa nå ble vanskeligere.
De europeiske stormaktene så på det nye tyske keiserdømmet som en trussel. Storbritannia fryktet Tysklands nye rolle i Europa. Selv om Tyskland i første omgang ikke fokuserte for mye på kolonier i Afrika, så Storbritannia et behov for å sikre seg strategiske, økonomiske og militære holdepunkter på det afrikanske kontinentet. Etter Berlinkonferansen i 1884, hvor kolonimaktene i Afrika delte kontinentet mellom seg, kom Tyskland for fullt med i kolonikappløpet. Nå ble motsetningene mellom de europeiske stormaktene enda tydeligere.
Nye allianser
Ved inngangen til 1900-tallet dominerte fem stormakter Europa: Storbritannia, Frankrike, Russland, Tyskland og Østerrike-Ungarn. På grunn av økt spenning og usikkerhet mellom stormaktene ble det fra 1880-tallet og fram mot første verdenskrig opprettet flere allianseavtaler mellom disse stormaktene. Resultatet var en tydelig todeling i Europa:
Trippelalliansen (Tyskland, Østerrike-Ungarn og Italia)
Trippelententen (Storbritannia, Frankrike og Russland)
I tillegg støttet Russland de nye nasjonene på Balkan. Dette gjorde Russland delvis av økonomiske årsaker, for å få enklere tilgang til handel gjennom Middelhavet. I tillegg følte Russland et fellesskap med landene som hadde slaviske språk og samme ortodokse tro. Dette fellesskapet og tanken om å forene slaviske folk kalles panslavisme.
Nasjonalisme blir en naturlig del av imperialismen
Endrede maktforhold i Europa sammen med nasjonalisme er med på å forklare hvorfor imperialismens tidsalder innledes i perioden 1870–1914. Imperialismen innebar å sikre seg politisk og økonomisk kontroll over områder, først og fremst i Afrika, mot viljen til de som bodde der.
Mange nasjonalstater fikk etter hvert stormaktsambisjoner og kastet seg ut i kolonisering, kriger og stridigheter med andre nasjoner. Nasjonalisme og nasjonsbygging fikk fotfeste i flere europeiske stater på 1800-tallet. Spesielt ønsket om å fremme nasjonens ære gjennomsyret politikken. Et stort imperium med oversjøiske kolonier ble forbundet med storhet og noe en nasjonalstat skulle streve etter. Imperialisme og imperiebygging ble sett på som noe positivt som viste egen nasjons status.
Utover 1800-tallet ble nasjonalismen i større grad preget av rasisme og sosialdarwinisme. Imperialistene argumenterte for at Europa var mer sivilisert, teknologisk overlegent og mer intelligent enn andre. De hvite europeerne hadde derfor ikke bare en plikt og en rett til å styre over innfødte, men også ansvar for å "hjelpe" de usiviliserte.
Tenk etter
Hvorfor tror du 1800-tallet har blitt kalt nasjonalismens århundre?
Ville imperialismen 1870–1914 funnet sted hvis ikke nasjonalismen hadde blitt en så viktig drivkraft i Europa på 1800-tallet? Hvorfor? Hvorfor ikke?
Kilder
Knudsen O. (2019, 16. august) Nasjonalisme. I Store norske leksikon. Hentet fra https://snl.no/nasjonalisme
Lima, G. & Wolff, E., C. (2021, 9. februar) Italias historie. I Store norske leksikon. Hentet fra https://snl.no/Italias_historie
Palmer, R. R., Colton, J. Kramer, L. (2002). A history of the modern world (ninth edition). McGraw-Hill. New York.
Panslavisme (2020, 13. desember). I Store norske leksikon. Hentet fra https://snl.no/panslavisme
Les original på NDLA →
Nasjonalisme og nasjonalstatenes samling var sentrale trekk ved europeisk historie på 1800-tallet. Nasjonalismen var en ideologisk bevegelse som ønsket å danne nasjonalstater bestående av én nasjon og én stat. En nasjon er en gruppe mennesker som deler samme kultur og identitet og føler et fellesskap, mens en stat er et avgrenset og definert geografisk territorium med en anerkjent regjering.
Europeiske stater hadde siden middelalderen ofte vært områder med forskjellige nasjoner som inneholdt flere etniske grupper med ulike språk og forskjellige kulturer. Utover 1800-tallet ble det et ideal at hver nasjon skulle ha sin egen stat med klart definerte grenser. Målet var etablering av en nasjonalstat som skulle bestå av en nasjon i en stat.
Nasjonalistiske tanker oppstod flere steder i Europa allerede på begynnelsen av 1800-tallet som reaksjon på Napoleons okkupasjon og fransk dominans i tysktalende områder. Denne varianten kalles ofte for den tyske kulturelle nasjonalismen. Folk med felles språk, historie og kultur ønsket å samles innenfor felles grenser. I Frankrike fikk vi en politisk nasjonalisme som i mindre grad fokuserte på kultur. Staten skulle her bygge på et fellesskap av mennesker som var født like og med grunnleggende rettigheter.
Nasjonalisme som samlende
Nasjonalismen som bevegelse ble en av de sterkeste ideologiske kreftene utover 1800-tallet. Ideologiens kraft var sterk nok til å slå sammen eller oppløse eksisterende stater. Målet var å skape et fellesskap og styrke tilhørigheten blant innbyggerne i nasjonen.
Etter Wienkongressen bestod Tyskland og Italia av mange småstater. Begge disse landene ble samlet rundt 1870 som resultat av økt nasjonalisme og bevisst nasjonsbygging fra dem som hadde makt. Samlingen av Tyskland og Italia er to eksempler på hvordan nasjonalismen hadde en samlende effekt.
I kartet nedenfor ser du hvordan Tyskland ble samlet gjennom tre kriger. Samlingen ble gjennomført i 1871.
Klikk på boksen i høyre hjørne på kartet for å få kartet i fullskjerm. Deretter klikker du på informasjonspunktene for å få en kort oversikt over de tre krigene mot Danmark, Østerrike og Frankrike.
Nasjonalisme som splittende
Nasjonalismen spilte mye på følelser, hvor følelse av tilhørighet knyttet til språk, kultur og religion i nasjonen sto sentralt. Denne følelsen av å tilhøre et fellesskap kan være positiv, men kan også skape en vi mot dem-tankegang. På denne måten var nasjonalismen splittende eller undertrykkende for dem som sto utenfor fellesskapet. I Norge ble for eksempel samer og kvener i perioden 1850–1950 behandlet dårlig av den norske stat som følge av en slik tankegang.
I andre tilfeller førte nasjonalisme til at stater og imperier gikk i oppløsning eller opplevde en indre splittelse. På 1800-tallet besto det østerrikske imperiet av mange ulike nasjoner, ulike språk og ulike kulturer. Etter hvert som disse nasjonene ønsket mer selvstyre og senere sine egne nasjonalstater, ble eksistensen av det østerrikske imperiet truet.
Det osmanske riket hadde vært en dominerende makt på Balkan i Sør-Europa i flere århundrer, men nasjonalisme førte til at Hellas, Serbia og Bulgaria fikk selvstendighet på slutten av 1800-tallet.
Nasjonalstatenes samling endret Europa
Dannelsen av nye nasjonalstater førte til endringer på europakartet. Maktbalanseprinsippet fra Wienkongressen fungerte dermed ikke lenger.
Keiserdømmet Tyskland ble erklært opprettet etter seieren over Frankrike i den fransk-tyske krigen i 1870–1871. Det franske nederlaget var en av årsakene til at den franske oppmerksomheten de neste tiårene ble rettet mot kolonial ekspansjon i Afrika, siden ekspansjon i Europa nå ble vanskeligere.
De europeiske stormaktene så på det nye tyske keiserdømmet som en trussel. Storbritannia fryktet Tysklands nye rolle i Europa. Selv om Tyskland i første omgang ikke fokuserte for mye på kolonier i Afrika, så Storbritannia et behov for å sikre seg strategiske, økonomiske og militære holdepunkter på det afrikanske kontinentet. Etter Berlinkonferansen i 1884, hvor kolonimaktene i Afrika delte kontinentet mellom seg, kom Tyskland for fullt med i kolonikappløpet. Nå ble motsetningene mellom de europeiske stormaktene enda tydeligere.
Nye allianser
Ved inngangen til 1900-tallet dominerte fem stormakter Europa: Storbritannia, Frankrike, Russland, Tyskland og Østerrike-Ungarn. På grunn av økt spenning og usikkerhet mellom stormaktene ble det fra 1880-tallet og fram mot første verdenskrig opprettet flere allianseavtaler mellom disse stormaktene. Resultatet var en tydelig todeling i Europa:
Trippelalliansen (Tyskland, Østerrike-Ungarn og Italia)
Trippelententen (Storbritannia, Frankrike og Russland)
I tillegg støttet Russland de nye nasjonene på Balkan. Dette gjorde Russland delvis av økonomiske årsaker, for å få enklere tilgang til handel gjennom Middelhavet. I tillegg følte Russland et fellesskap med landene som hadde slaviske språk og samme ortodokse tro. Dette fellesskapet og tanken om å forene slaviske folk kalles panslavisme.
Nasjonalisme blir en naturlig del av imperialismen
Endrede maktforhold i Europa sammen med nasjonalisme er med på å forklare hvorfor imperialismens tidsalder innledes i perioden 1870–1914. Imperialismen innebar å sikre seg politisk og økonomisk kontroll over områder, først og fremst i Afrika, mot viljen til de som bodde der.
Mange nasjonalstater fikk etter hvert stormaktsambisjoner og kastet seg ut i kolonisering, kriger og stridigheter med andre nasjoner. Nasjonalisme og nasjonsbygging fikk fotfeste i flere europeiske stater på 1800-tallet. Spesielt ønsket om å fremme nasjonens ære gjennomsyret politikken. Et stort imperium med oversjøiske kolonier ble forbundet med storhet og noe en nasjonalstat skulle streve etter. Imperialisme og imperiebygging ble sett på som noe positivt som viste egen nasjons status.
Utover 1800-tallet ble nasjonalismen i større grad preget av rasisme og sosialdarwinisme. Imperialistene argumenterte for at Europa var mer sivilisert, teknologisk overlegent og mer intelligent enn andre. De hvite europeerne hadde derfor ikke bare en plikt og en rett til å styre over innfødte, men også ansvar for å "hjelpe" de usiviliserte.
Tenk etter
Hvorfor tror du 1800-tallet har blitt kalt nasjonalismens århundre?
Ville imperialismen 1870–1914 funnet sted hvis ikke nasjonalismen hadde blitt en så viktig drivkraft i Europa på 1800-tallet? Hvorfor? Hvorfor ikke?
Kilder
Knudsen O. (2019, 16. august) Nasjonalisme. I Store norske leksikon. Hentet fra https://snl.no/nasjonalisme
Lima, G. & Wolff, E., C. (2021, 9. februar) Italias historie. I Store norske leksikon. Hentet fra https://snl.no/Italias_historie
Palmer, R. R., Colton, J. Kramer, L. (2002). A history of the modern world (ninth edition). McGraw-Hill. New York.
Panslavisme (2020, 13. desember). I Store norske leksikon. Hentet fra https://snl.no/panslavisme
Les original på NDLA →
Nasjonalisme, nasjonsbygging og imperialisme
Nasjonalismens århundre
Nasjonalisme og nasjonalstatenes samling var sentrale trekk ved europeisk historie på 1800-tallet. Nasjonalismen var en ideologisk bevegelse som ønsket å danne nasjonalstater bestående av én nasjon og én stat. En nasjon er en gruppe mennesker som deler samme kultur og identitet og føler et fellesskap, mens en stat er et avgrenset og definert geografisk territorium med en anerkjent regjering.
Europeiske stater hadde siden middelalderen ofte vært områder med forskjellige nasjoner som inneholdt flere etniske grupper med ulike språk og forskjellige kulturer. Utover 1800-tallet ble det et ideal at hver nasjon skulle ha sin egen stat med klart definerte grenser. Målet var etablering av en nasjonalstat som skulle bestå av en nasjon i en stat.
Nasjonalistiske tanker oppstod flere steder i Europa allerede på begynnelsen av 1800-tallet som reaksjon på Napoleons okkupasjon og fransk dominans i tysktalende områder. Denne varianten kalles ofte for den tyske kulturelle nasjonalismen. Folk med felles språk, historie og kultur ønsket å samles innenfor felles grenser. I Frankrike fikk vi en politisk nasjonalisme som i mindre grad fokuserte på kultur. Staten skulle her bygge på et fellesskap av mennesker som var født like og med grunnleggende rettigheter.
Nasjonalisme som samlende
Nasjonalismen som bevegelse ble en av de sterkeste ideologiske kreftene utover 1800-tallet. Ideologiens kraft var sterk nok til å slå sammen eller oppløse eksisterende stater. Målet var å skape et fellesskap og styrke tilhørigheten blant innbyggerne i nasjonen.
Etter Wienkongressen bestod Tyskland og Italia av mange småstater. Begge disse landene ble samlet rundt 1870 som resultat av økt nasjonalisme og bevisst nasjonsbygging fra dem som hadde makt. Samlingen av Tyskland og Italia er to eksempler på hvordan nasjonalismen hadde en samlende effekt.
I kartet nedenfor ser du hvordan Tyskland ble samlet gjennom tre kriger. Samlingen ble gjennomført i 1871.
Klikk på boksen i høyre hjørne på kartet for å få kartet i fullskjerm. Deretter klikker du på informasjonspunktene for å få en kort oversikt over de tre krigene mot Danmark, Østerrike og Frankrike.
Nasjonalisme som splittende
Nasjonalismen spilte mye på følelser, hvor følelse av tilhørighet knyttet til språk, kultur og religion i nasjonen sto sentralt. Denne følelsen av å tilhøre et fellesskap kan være positiv, men kan også skape en vi mot dem-tankegang. På denne måten var nasjonalismen splittende eller undertrykkende for dem som sto utenfor fellesskapet. I Norge ble for eksempel samer og kvener i perioden 1850–1950 behandlet dårlig av den norske stat som følge av en slik tankegang.
I andre tilfeller førte nasjonalisme til at stater og imperier gikk i oppløsning eller opplevde en indre splittelse. På 1800-tallet besto det østerrikske imperiet av mange ulike nasjoner, ulike språk og ulike kulturer. Etter hvert som disse nasjonene ønsket mer selvstyre og senere sine egne nasjonalstater, ble eksistensen av det østerrikske imperiet truet.
Det osmanske riket hadde vært en dominerende makt på Balkan i Sør-Europa i flere århundrer, men nasjonalisme førte til at Hellas, Serbia og Bulgaria fikk selvstendighet på slutten av 1800-tallet.
Nasjonalstatenes samling endret Europa
Dannelsen av nye nasjonalstater førte til endringer på europakartet. Maktbalanseprinsippet fra Wienkongressen fungerte dermed ikke lenger.
Keiserdømmet Tyskland ble erklært opprettet etter seieren over Frankrike i den fransk-tyske krigen i 1870–1871. Det franske nederlaget var en av årsakene til at den franske oppmerksomheten de neste tiårene ble rettet mot kolonial ekspansjon i Afrika, siden ekspansjon i Europa nå ble vanskeligere.
De europeiske stormaktene så på det nye tyske keiserdømmet som en trussel. Storbritannia fryktet Tysklands nye rolle i Europa. Selv om Tyskland i første omgang ikke fokuserte for mye på kolonier i Afrika, så Storbritannia et behov for å sikre seg strategiske, økonomiske og militære holdepunkter på det afrikanske kontinentet. Etter Berlinkonferansen i 1884, hvor kolonimaktene i Afrika delte kontinentet mellom seg, kom Tyskland for fullt med i kolonikappløpet. Nå ble motsetningene mellom de europeiske stormaktene enda tydeligere.
Nye allianser
Ved inngangen til 1900-tallet dominerte fem stormakter Europa: Storbritannia, Frankrike, Russland, Tyskland og Østerrike-Ungarn. På grunn av økt spenning og usikkerhet mellom stormaktene ble det fra 1880-tallet og fram mot første verdenskrig opprettet flere allianseavtaler mellom disse stormaktene. Resultatet var en tydelig todeling i Europa:
Trippelalliansen (Tyskland, Østerrike-Ungarn og Italia)
Trippelententen (Storbritannia, Frankrike og Russland)
I tillegg støttet Russland de nye nasjonene på Balkan. Dette gjorde Russland delvis av økonomiske årsaker, for å få enklere tilgang til handel gjennom Middelhavet. I tillegg følte Russland et fellesskap med landene som hadde slaviske språk og samme ortodokse tro. Dette fellesskapet og tanken om å forene slaviske folk kalles panslavisme.
Nasjonalisme blir en naturlig del av imperialismen
Endrede maktforhold i Europa sammen med nasjonalisme er med på å forklare hvorfor imperialismens tidsalder innledes i perioden 1870–1914. Imperialismen innebar å sikre seg politisk og økonomisk kontroll over områder, først og fremst i Afrika, mot viljen til de som bodde der.
Mange nasjonalstater fikk etter hvert stormaktsambisjoner og kastet seg ut i kolonisering, kriger og stridigheter med andre nasjoner. Nasjonalisme og nasjonsbygging fikk fotfeste i flere europeiske stater på 1800-tallet. Spesielt ønsket om å fremme nasjonens ære gjennomsyret politikken. Et stort imperium med oversjøiske kolonier ble forbundet med storhet og noe en nasjonalstat skulle streve etter. Imperialisme og imperiebygging ble sett på som noe positivt som viste egen nasjons status.
Utover 1800-tallet ble nasjonalismen i større grad preget av rasisme og sosialdarwinisme. Imperialistene argumenterte for at Europa var mer sivilisert, teknologisk overlegent og mer intelligent enn andre. De hvite europeerne hadde derfor ikke bare en plikt og en rett til å styre over innfødte, men også ansvar for å "hjelpe" de usiviliserte.
Tenk etter
Hvorfor tror du 1800-tallet har blitt kalt nasjonalismens århundre?
Ville imperialismen 1870–1914 funnet sted hvis ikke nasjonalismen hadde blitt en så viktig drivkraft i Europa på 1800-tallet? Hvorfor? Hvorfor ikke?
Kilder
Knudsen O. (2019, 16. august) Nasjonalisme. I Store norske leksikon. Hentet fra https://snl.no/nasjonalisme
Lima, G. & Wolff, E., C. (2021, 9. februar) Italias historie. I Store norske leksikon. Hentet fra https://snl.no/Italias_historie
Palmer, R. R., Colton, J. Kramer, L. (2002). A history of the modern world (ninth edition). McGraw-Hill. New York.
Panslavisme (2020, 13. desember). I Store norske leksikon. Hentet fra https://snl.no/panslavisme
Les original på NDLA →
Nasjonalisme og nasjonalstatenes samling var sentrale trekk ved europeisk historie på 1800-tallet. Nasjonalismen var en ideologisk bevegelse som ønsket å danne nasjonalstater bestående av én nasjon og én stat. En nasjon er en gruppe mennesker som deler samme kultur og identitet og føler et fellesskap, mens en stat er et avgrenset og definert geografisk territorium med en anerkjent regjering.
Europeiske stater hadde siden middelalderen ofte vært områder med forskjellige nasjoner som inneholdt flere etniske grupper med ulike språk og forskjellige kulturer. Utover 1800-tallet ble det et ideal at hver nasjon skulle ha sin egen stat med klart definerte grenser. Målet var etablering av en nasjonalstat som skulle bestå av en nasjon i en stat.
Nasjonalistiske tanker oppstod flere steder i Europa allerede på begynnelsen av 1800-tallet som reaksjon på Napoleons okkupasjon og fransk dominans i tysktalende områder. Denne varianten kalles ofte for den tyske kulturelle nasjonalismen. Folk med felles språk, historie og kultur ønsket å samles innenfor felles grenser. I Frankrike fikk vi en politisk nasjonalisme som i mindre grad fokuserte på kultur. Staten skulle her bygge på et fellesskap av mennesker som var født like og med grunnleggende rettigheter.
Nasjonalisme som samlende
Nasjonalismen som bevegelse ble en av de sterkeste ideologiske kreftene utover 1800-tallet. Ideologiens kraft var sterk nok til å slå sammen eller oppløse eksisterende stater. Målet var å skape et fellesskap og styrke tilhørigheten blant innbyggerne i nasjonen.
Etter Wienkongressen bestod Tyskland og Italia av mange småstater. Begge disse landene ble samlet rundt 1870 som resultat av økt nasjonalisme og bevisst nasjonsbygging fra dem som hadde makt. Samlingen av Tyskland og Italia er to eksempler på hvordan nasjonalismen hadde en samlende effekt.
I kartet nedenfor ser du hvordan Tyskland ble samlet gjennom tre kriger. Samlingen ble gjennomført i 1871.
Klikk på boksen i høyre hjørne på kartet for å få kartet i fullskjerm. Deretter klikker du på informasjonspunktene for å få en kort oversikt over de tre krigene mot Danmark, Østerrike og Frankrike.
Nasjonalisme som splittende
Nasjonalismen spilte mye på følelser, hvor følelse av tilhørighet knyttet til språk, kultur og religion i nasjonen sto sentralt. Denne følelsen av å tilhøre et fellesskap kan være positiv, men kan også skape en vi mot dem-tankegang. På denne måten var nasjonalismen splittende eller undertrykkende for dem som sto utenfor fellesskapet. I Norge ble for eksempel samer og kvener i perioden 1850–1950 behandlet dårlig av den norske stat som følge av en slik tankegang.
I andre tilfeller førte nasjonalisme til at stater og imperier gikk i oppløsning eller opplevde en indre splittelse. På 1800-tallet besto det østerrikske imperiet av mange ulike nasjoner, ulike språk og ulike kulturer. Etter hvert som disse nasjonene ønsket mer selvstyre og senere sine egne nasjonalstater, ble eksistensen av det østerrikske imperiet truet.
Det osmanske riket hadde vært en dominerende makt på Balkan i Sør-Europa i flere århundrer, men nasjonalisme førte til at Hellas, Serbia og Bulgaria fikk selvstendighet på slutten av 1800-tallet.
Nasjonalstatenes samling endret Europa
Dannelsen av nye nasjonalstater førte til endringer på europakartet. Maktbalanseprinsippet fra Wienkongressen fungerte dermed ikke lenger.
Keiserdømmet Tyskland ble erklært opprettet etter seieren over Frankrike i den fransk-tyske krigen i 1870–1871. Det franske nederlaget var en av årsakene til at den franske oppmerksomheten de neste tiårene ble rettet mot kolonial ekspansjon i Afrika, siden ekspansjon i Europa nå ble vanskeligere.
De europeiske stormaktene så på det nye tyske keiserdømmet som en trussel. Storbritannia fryktet Tysklands nye rolle i Europa. Selv om Tyskland i første omgang ikke fokuserte for mye på kolonier i Afrika, så Storbritannia et behov for å sikre seg strategiske, økonomiske og militære holdepunkter på det afrikanske kontinentet. Etter Berlinkonferansen i 1884, hvor kolonimaktene i Afrika delte kontinentet mellom seg, kom Tyskland for fullt med i kolonikappløpet. Nå ble motsetningene mellom de europeiske stormaktene enda tydeligere.
Nye allianser
Ved inngangen til 1900-tallet dominerte fem stormakter Europa: Storbritannia, Frankrike, Russland, Tyskland og Østerrike-Ungarn. På grunn av økt spenning og usikkerhet mellom stormaktene ble det fra 1880-tallet og fram mot første verdenskrig opprettet flere allianseavtaler mellom disse stormaktene. Resultatet var en tydelig todeling i Europa:
Trippelalliansen (Tyskland, Østerrike-Ungarn og Italia)
Trippelententen (Storbritannia, Frankrike og Russland)
I tillegg støttet Russland de nye nasjonene på Balkan. Dette gjorde Russland delvis av økonomiske årsaker, for å få enklere tilgang til handel gjennom Middelhavet. I tillegg følte Russland et fellesskap med landene som hadde slaviske språk og samme ortodokse tro. Dette fellesskapet og tanken om å forene slaviske folk kalles panslavisme.
Nasjonalisme blir en naturlig del av imperialismen
Endrede maktforhold i Europa sammen med nasjonalisme er med på å forklare hvorfor imperialismens tidsalder innledes i perioden 1870–1914. Imperialismen innebar å sikre seg politisk og økonomisk kontroll over områder, først og fremst i Afrika, mot viljen til de som bodde der.
Mange nasjonalstater fikk etter hvert stormaktsambisjoner og kastet seg ut i kolonisering, kriger og stridigheter med andre nasjoner. Nasjonalisme og nasjonsbygging fikk fotfeste i flere europeiske stater på 1800-tallet. Spesielt ønsket om å fremme nasjonens ære gjennomsyret politikken. Et stort imperium med oversjøiske kolonier ble forbundet med storhet og noe en nasjonalstat skulle streve etter. Imperialisme og imperiebygging ble sett på som noe positivt som viste egen nasjons status.
Utover 1800-tallet ble nasjonalismen i større grad preget av rasisme og sosialdarwinisme. Imperialistene argumenterte for at Europa var mer sivilisert, teknologisk overlegent og mer intelligent enn andre. De hvite europeerne hadde derfor ikke bare en plikt og en rett til å styre over innfødte, men også ansvar for å "hjelpe" de usiviliserte.
Tenk etter
Hvorfor tror du 1800-tallet har blitt kalt nasjonalismens århundre?
Ville imperialismen 1870–1914 funnet sted hvis ikke nasjonalismen hadde blitt en så viktig drivkraft i Europa på 1800-tallet? Hvorfor? Hvorfor ikke?
Kilder
Knudsen O. (2019, 16. august) Nasjonalisme. I Store norske leksikon. Hentet fra https://snl.no/nasjonalisme
Lima, G. & Wolff, E., C. (2021, 9. februar) Italias historie. I Store norske leksikon. Hentet fra https://snl.no/Italias_historie
Palmer, R. R., Colton, J. Kramer, L. (2002). A history of the modern world (ninth edition). McGraw-Hill. New York.
Panslavisme (2020, 13. desember). I Store norske leksikon. Hentet fra https://snl.no/panslavisme
Les original på NDLA →
Norsk etterkrigstid og oljealder
Fellesskap og gjenreising
Arbeiderpartiet fra 1945
Et tverrpolitisk samarbeid mot okkupasjonsmakten skapte grobunn for det såkalte Fellesprogrammet sommeren 1945. De politiske partiene sa seg enige i at gjenreisning av landet ble første prioritet, og bidro sterkt til å dempe de politiske motsetningene som fantes i Norge. Ved det første frie valget høsten 1945 vant Arbeiderpartiet flertall på Stortinget. Med folket i ryggen kunne Arbeiderpartiet gjennomføre gjenreising av landet.
Lydklipp: Einar Gerhardsens regjeringserklæring i Stortinget 1945 (NRK Skole 5:00).
Gjenreisning
Mange byer var blitt bombet under krigen, og ødeleggelser preget hele Finnmark og Nord-Troms. Praktisk talt alle hus, låver, kirker, skoler, bedrifter og annen infrastruktur var ødelagt eller ute av funksjon. I statsminister Einar Gerhardsens egne manuskripter november 1945 kommenter han Finnmark-problemene slik:
I sin brutale enkelthet er problemene følgende: Til en befolkning på 70 000 mennesker står det igjen hus til vel 10 000 mennesker. Problemet er å skaffe hus for 60 000 mennesker.
Men også i resten av landet var mye ødelagt, og behovet for vedlikehold var enormt. Derfor ble oppbygging av raserte områder gjenreisingens første mål. Gjennom konkrete planer, rasjonering av varer og prioritering skulle landet gjenoppbygges, på bekostning av forbruk og luksusvarer. Det private forbruket skulle holdes nede, til fordel for gjenreising og industriutbygging. Norges statsminister, Einar Gerhardsen oppfordret folket til å «stramme inn livreima». Gjenreisingen skulle skje gjennom lån fra utlandet og handelsflåtens inntekter.
Industriutvikling
Arbeiderpartiet gikk inn for at staten skulle spille en sentral rolle i utviklingen av Norge i etterkrigstiden. Målet var økt industrialisering og økonomisk vekst. I første runde vedtok Stortinget enstemmig å bygge Norsk Jernverk i Mo i Rana i 1946. Regjeringen så på Jernverket og utviklingen av den nye industribyen Mo i Rana som sitt utstillingsvindu for det nye Norge, med moderne boliger, bygninger og anlegg. Målet var en by uten klasseskiller og arbeidskonflikter. Staten overtok dessuten halvferdige kraftverk og anlegg for aluminiumsproduksjon som tyskerne etterlot seg. I tillegg kom betydelige tyske eierandeler i Norsk Hydro, i kjemisk og elektroteknisk industri og i treforedling. Staten gikk også inn som eier i en rekke gruveselskaper.
Blandingsøkonomi
Arbeiderpartiet la opp til å gjennomføre gjenreisningen etter blandingsøkonomiske prinsipper.
Det blandingsøkonomiske systemet i Norge handlet i første rekke om en statlig regulering og omfordeling av det frie markedet. Myndighetene lot det private næringslivet utfolde seg, men staten regulerte og prioriterte etter myndighetenes plan og ønsker innenfor prioriterte sektorer. I distriktene ble det gitt statsstøtte til private bedrifter. I tillegg spilte myndighetene en betydelig rolle med økonomisk støtte til utbygging av nye kraftverk for å forsyne industrien med rimelig strøm. Dette kom også mange familier til gode, og mange fikk innlagt strøm i boligene sine. Selve elektrifiseringen av jernbanenettet viser også hvordan staten la til rette for industri og kommunikasjonsutvikling.
Boligmangel
En annen utfordring var boligmangelen. Gjennom hele århundret foregikk det en urbanisering fra land til byer og nye tettsteder. Mange unge benyttet også freden til å etablere seg og stifte familie i de første etterkrigsårene. Fødselstallet i 1946 sprengte alle tidligere rekorder. Som følge av urbanisering (SSB 52,2 % bodde i tettbygde strøk i 1950) og befolkningsøkning ble derfor boligmangelen stor i byene. For å bøte på boligmangelen og regulere utbyggingen ble den statlige Husbanken etablert i 1946. Husbanken bidro til gjenreising for å øke boligstandarden hos vanlige folk til en regulert lav rente.
Les original på NDLA →
Et tverrpolitisk samarbeid mot okkupasjonsmakten skapte grobunn for det såkalte Fellesprogrammet sommeren 1945. De politiske partiene sa seg enige i at gjenreisning av landet ble første prioritet, og bidro sterkt til å dempe de politiske motsetningene som fantes i Norge. Ved det første frie valget høsten 1945 vant Arbeiderpartiet flertall på Stortinget. Med folket i ryggen kunne Arbeiderpartiet gjennomføre gjenreising av landet.
Lydklipp: Einar Gerhardsens regjeringserklæring i Stortinget 1945 (NRK Skole 5:00).
Gjenreisning
Mange byer var blitt bombet under krigen, og ødeleggelser preget hele Finnmark og Nord-Troms. Praktisk talt alle hus, låver, kirker, skoler, bedrifter og annen infrastruktur var ødelagt eller ute av funksjon. I statsminister Einar Gerhardsens egne manuskripter november 1945 kommenter han Finnmark-problemene slik:
I sin brutale enkelthet er problemene følgende: Til en befolkning på 70 000 mennesker står det igjen hus til vel 10 000 mennesker. Problemet er å skaffe hus for 60 000 mennesker.
Men også i resten av landet var mye ødelagt, og behovet for vedlikehold var enormt. Derfor ble oppbygging av raserte områder gjenreisingens første mål. Gjennom konkrete planer, rasjonering av varer og prioritering skulle landet gjenoppbygges, på bekostning av forbruk og luksusvarer. Det private forbruket skulle holdes nede, til fordel for gjenreising og industriutbygging. Norges statsminister, Einar Gerhardsen oppfordret folket til å «stramme inn livreima». Gjenreisingen skulle skje gjennom lån fra utlandet og handelsflåtens inntekter.
Industriutvikling
Arbeiderpartiet gikk inn for at staten skulle spille en sentral rolle i utviklingen av Norge i etterkrigstiden. Målet var økt industrialisering og økonomisk vekst. I første runde vedtok Stortinget enstemmig å bygge Norsk Jernverk i Mo i Rana i 1946. Regjeringen så på Jernverket og utviklingen av den nye industribyen Mo i Rana som sitt utstillingsvindu for det nye Norge, med moderne boliger, bygninger og anlegg. Målet var en by uten klasseskiller og arbeidskonflikter. Staten overtok dessuten halvferdige kraftverk og anlegg for aluminiumsproduksjon som tyskerne etterlot seg. I tillegg kom betydelige tyske eierandeler i Norsk Hydro, i kjemisk og elektroteknisk industri og i treforedling. Staten gikk også inn som eier i en rekke gruveselskaper.
Blandingsøkonomi
Arbeiderpartiet la opp til å gjennomføre gjenreisningen etter blandingsøkonomiske prinsipper.
Det blandingsøkonomiske systemet i Norge handlet i første rekke om en statlig regulering og omfordeling av det frie markedet. Myndighetene lot det private næringslivet utfolde seg, men staten regulerte og prioriterte etter myndighetenes plan og ønsker innenfor prioriterte sektorer. I distriktene ble det gitt statsstøtte til private bedrifter. I tillegg spilte myndighetene en betydelig rolle med økonomisk støtte til utbygging av nye kraftverk for å forsyne industrien med rimelig strøm. Dette kom også mange familier til gode, og mange fikk innlagt strøm i boligene sine. Selve elektrifiseringen av jernbanenettet viser også hvordan staten la til rette for industri og kommunikasjonsutvikling.
Boligmangel
En annen utfordring var boligmangelen. Gjennom hele århundret foregikk det en urbanisering fra land til byer og nye tettsteder. Mange unge benyttet også freden til å etablere seg og stifte familie i de første etterkrigsårene. Fødselstallet i 1946 sprengte alle tidligere rekorder. Som følge av urbanisering (SSB 52,2 % bodde i tettbygde strøk i 1950) og befolkningsøkning ble derfor boligmangelen stor i byene. For å bøte på boligmangelen og regulere utbyggingen ble den statlige Husbanken etablert i 1946. Husbanken bidro til gjenreising for å øke boligstandarden hos vanlige folk til en regulert lav rente.
Les original på NDLA →
Fellesskap og gjenreising
Arbeiderpartiet fra 1945
Et tverrpolitisk samarbeid mot okkupasjonsmakten skapte grobunn for det såkalte Fellesprogrammet sommeren 1945. De politiske partiene sa seg enige i at gjenreisning av landet ble første prioritet, og bidro sterkt til å dempe de politiske motsetningene som fantes i Norge. Ved det første frie valget høsten 1945 vant Arbeiderpartiet flertall på Stortinget. Med folket i ryggen kunne Arbeiderpartiet gjennomføre gjenreising av landet.
Lydklipp: Einar Gerhardsens regjeringserklæring i Stortinget 1945 (NRK Skole 5:00).
Gjenreisning
Mange byer var blitt bombet under krigen, og ødeleggelser preget hele Finnmark og Nord-Troms. Praktisk talt alle hus, låver, kirker, skoler, bedrifter og annen infrastruktur var ødelagt eller ute av funksjon. I statsminister Einar Gerhardsens egne manuskripter november 1945 kommenter han Finnmark-problemene slik:
I sin brutale enkelthet er problemene følgende: Til en befolkning på 70 000 mennesker står det igjen hus til vel 10 000 mennesker. Problemet er å skaffe hus for 60 000 mennesker.
Men også i resten av landet var mye ødelagt, og behovet for vedlikehold var enormt. Derfor ble oppbygging av raserte områder gjenreisingens første mål. Gjennom konkrete planer, rasjonering av varer og prioritering skulle landet gjenoppbygges, på bekostning av forbruk og luksusvarer. Det private forbruket skulle holdes nede, til fordel for gjenreising og industriutbygging. Norges statsminister, Einar Gerhardsen oppfordret folket til å «stramme inn livreima». Gjenreisingen skulle skje gjennom lån fra utlandet og handelsflåtens inntekter.
Industriutvikling
Arbeiderpartiet gikk inn for at staten skulle spille en sentral rolle i utviklingen av Norge i etterkrigstiden. Målet var økt industrialisering og økonomisk vekst. I første runde vedtok Stortinget enstemmig å bygge Norsk Jernverk i Mo i Rana i 1946. Regjeringen så på Jernverket og utviklingen av den nye industribyen Mo i Rana som sitt utstillingsvindu for det nye Norge, med moderne boliger, bygninger og anlegg. Målet var en by uten klasseskiller og arbeidskonflikter. Staten overtok dessuten halvferdige kraftverk og anlegg for aluminiumsproduksjon som tyskerne etterlot seg. I tillegg kom betydelige tyske eierandeler i Norsk Hydro, i kjemisk og elektroteknisk industri og i treforedling. Staten gikk også inn som eier i en rekke gruveselskaper.
Blandingsøkonomi
Arbeiderpartiet la opp til å gjennomføre gjenreisningen etter blandingsøkonomiske prinsipper.
Det blandingsøkonomiske systemet i Norge handlet i første rekke om en statlig regulering og omfordeling av det frie markedet. Myndighetene lot det private næringslivet utfolde seg, men staten regulerte og prioriterte etter myndighetenes plan og ønsker innenfor prioriterte sektorer. I distriktene ble det gitt statsstøtte til private bedrifter. I tillegg spilte myndighetene en betydelig rolle med økonomisk støtte til utbygging av nye kraftverk for å forsyne industrien med rimelig strøm. Dette kom også mange familier til gode, og mange fikk innlagt strøm i boligene sine. Selve elektrifiseringen av jernbanenettet viser også hvordan staten la til rette for industri og kommunikasjonsutvikling.
Boligmangel
En annen utfordring var boligmangelen. Gjennom hele århundret foregikk det en urbanisering fra land til byer og nye tettsteder. Mange unge benyttet også freden til å etablere seg og stifte familie i de første etterkrigsårene. Fødselstallet i 1946 sprengte alle tidligere rekorder. Som følge av urbanisering (SSB 52,2 % bodde i tettbygde strøk i 1950) og befolkningsøkning ble derfor boligmangelen stor i byene. For å bøte på boligmangelen og regulere utbyggingen ble den statlige Husbanken etablert i 1946. Husbanken bidro til gjenreising for å øke boligstandarden hos vanlige folk til en regulert lav rente.
Les original på NDLA →
Et tverrpolitisk samarbeid mot okkupasjonsmakten skapte grobunn for det såkalte Fellesprogrammet sommeren 1945. De politiske partiene sa seg enige i at gjenreisning av landet ble første prioritet, og bidro sterkt til å dempe de politiske motsetningene som fantes i Norge. Ved det første frie valget høsten 1945 vant Arbeiderpartiet flertall på Stortinget. Med folket i ryggen kunne Arbeiderpartiet gjennomføre gjenreising av landet.
Lydklipp: Einar Gerhardsens regjeringserklæring i Stortinget 1945 (NRK Skole 5:00).
Gjenreisning
Mange byer var blitt bombet under krigen, og ødeleggelser preget hele Finnmark og Nord-Troms. Praktisk talt alle hus, låver, kirker, skoler, bedrifter og annen infrastruktur var ødelagt eller ute av funksjon. I statsminister Einar Gerhardsens egne manuskripter november 1945 kommenter han Finnmark-problemene slik:
I sin brutale enkelthet er problemene følgende: Til en befolkning på 70 000 mennesker står det igjen hus til vel 10 000 mennesker. Problemet er å skaffe hus for 60 000 mennesker.
Men også i resten av landet var mye ødelagt, og behovet for vedlikehold var enormt. Derfor ble oppbygging av raserte områder gjenreisingens første mål. Gjennom konkrete planer, rasjonering av varer og prioritering skulle landet gjenoppbygges, på bekostning av forbruk og luksusvarer. Det private forbruket skulle holdes nede, til fordel for gjenreising og industriutbygging. Norges statsminister, Einar Gerhardsen oppfordret folket til å «stramme inn livreima». Gjenreisingen skulle skje gjennom lån fra utlandet og handelsflåtens inntekter.
Industriutvikling
Arbeiderpartiet gikk inn for at staten skulle spille en sentral rolle i utviklingen av Norge i etterkrigstiden. Målet var økt industrialisering og økonomisk vekst. I første runde vedtok Stortinget enstemmig å bygge Norsk Jernverk i Mo i Rana i 1946. Regjeringen så på Jernverket og utviklingen av den nye industribyen Mo i Rana som sitt utstillingsvindu for det nye Norge, med moderne boliger, bygninger og anlegg. Målet var en by uten klasseskiller og arbeidskonflikter. Staten overtok dessuten halvferdige kraftverk og anlegg for aluminiumsproduksjon som tyskerne etterlot seg. I tillegg kom betydelige tyske eierandeler i Norsk Hydro, i kjemisk og elektroteknisk industri og i treforedling. Staten gikk også inn som eier i en rekke gruveselskaper.
Blandingsøkonomi
Arbeiderpartiet la opp til å gjennomføre gjenreisningen etter blandingsøkonomiske prinsipper.
Det blandingsøkonomiske systemet i Norge handlet i første rekke om en statlig regulering og omfordeling av det frie markedet. Myndighetene lot det private næringslivet utfolde seg, men staten regulerte og prioriterte etter myndighetenes plan og ønsker innenfor prioriterte sektorer. I distriktene ble det gitt statsstøtte til private bedrifter. I tillegg spilte myndighetene en betydelig rolle med økonomisk støtte til utbygging av nye kraftverk for å forsyne industrien med rimelig strøm. Dette kom også mange familier til gode, og mange fikk innlagt strøm i boligene sine. Selve elektrifiseringen av jernbanenettet viser også hvordan staten la til rette for industri og kommunikasjonsutvikling.
Boligmangel
En annen utfordring var boligmangelen. Gjennom hele århundret foregikk det en urbanisering fra land til byer og nye tettsteder. Mange unge benyttet også freden til å etablere seg og stifte familie i de første etterkrigsårene. Fødselstallet i 1946 sprengte alle tidligere rekorder. Som følge av urbanisering (SSB 52,2 % bodde i tettbygde strøk i 1950) og befolkningsøkning ble derfor boligmangelen stor i byene. For å bøte på boligmangelen og regulere utbyggingen ble den statlige Husbanken etablert i 1946. Husbanken bidro til gjenreising for å øke boligstandarden hos vanlige folk til en regulert lav rente.
Les original på NDLA →
Utenriks- og forsvarspolitikk
Brobygger og De forente nasjoner
Norge forsøkte de første etterkrigsåra å manøvrere i det nye utenrikspolitiske landskapet. I utgangspunktet håpet mange at FN kunne gi den nødvendige tryggheten, gjennom kollektiv sikkerhet ledet av verdens fem stormakter. At Londonregjeringens utenriksminister, Trygve Lie (1946–1953), ble valgt til FNs første generalsekretær, styrket troen på at FN kunne sikre freden. Som nærmeste nabo og i frykt for å provosere Sovjetunionen fortsatte Norge de første etterkrigsåra sin "brobyggerpolitikk" i forsøket på å opprettholde et godt forhold til den mektige supermakten i øst.
Nøytralitetspolitikken utfordres
Andre verdenskrig hadde likevel synliggjort Norges utsatte strategiske stilling. Norsk nøytralitet hadde vært basert på støtte fra britene, men lærdommen fra krigen viste at landet nå trengte et organisert samarbeid med andre stater for å sikre sin uavhengighet.
Utviklingen av den kalde krigen framskyndet det norske behovet for forsvarspolitisk samarbeid med andre land. I takt med tilspissingen av den ideologiske konflikten mellom øst og vest måtte Norge oppgi sin tradisjonelle nøytralitetspolitikk. I første omgang ble det tatt initiativ til et nordisk forsvarssamarbeid, men dette prosjektet strandet raskt som følge av at svenskene ønsket å fortsette sin utenrikspolitiske nøytralitetspolitikk.
Til tross for at kommunistene i Norge hadde bidratt til motstandskampen under krigen, samt at NKP gjorde det sterkt ved det første frie valget høsten 1945, ble partiet sett på med økende skepsis etter hvert som den kalde krigen utviklet seg. Det endelige oppgjøret innenfor arbeiderbevegelsen ble tatt av Einar Gerhardsen og ledelsen i Arbeiderpartiet under den såkalte "Kråkerøytalen" i 1948. NKP ble erklært som en trussel mot demokratiet.
I utdrag fra den offisielle versjonen heter det:
(…) Hendingene i Tsjekkoslovakia har hos de fleste nordmenn ikke bare vakt sorg og harme – men også angst og uhyggestemning. Problemet for Norge er, så vidt jeg kan se, i første rekke et innenrikspolitisk problem. Det som kan true det norske folkets frihet og demokrati – det er den fare som det norske kommunistpartiet til enhver tid representerer. Den viktigste oppgaven i kampen for Norges selvstendighet, for demokratiet og rettssikkerheten er å redusere kommunistpartiet og kommunistenes innflytelse mest mulig.
(Pharo, 2015)
Tvilte seg fram til Nato-medlemskap
Det fantes en bred oppfatning blant de borgerlige partiene om at Norge måtte bli en del av Nato-samarbeidet som ble etablert i 1949. Innenfor Arbeiderpartiet fantes det en del skepsis mot et slikt forsvarssamarbeid, men på landsmøtet i 1949 greide ledelsen i partiet å overtale delegatene til å gå inn for et norsk Nato-medlemskap. I kjent partidisiplinstil bestemte derfor landsmøtet at Arbeiderpartiet var for et norsk medlemskap i Nato.
Nato-motstand og kampen mot atomvåpen
Nato-motstanderne i partiet valgte i første omgang ikke kamp, for å hindre en splittelse i partiet. Men Nato-motstanderne fantes fortsatt i arbeiderbevegelsen. I siste halvdel av 50-tallet ble avisa Orientering en viktig arena for Nato-motstanden i partiet, i tillegg til motstand mot atomvåpen. I 1961 stiftet de partiet Sosialistisk Folkeparti og vant to stortingsplasser ved valget samme år.
Kampen mot atomvåpen fikk oppslutning i den norske befolkningen og resulterte i basepolitikken i 60-åra. Dette innebar en erklæring om at Norge ikke ville åpne utenlandske militære baser og utplassere atomvåpen på norsk jord i fredstid.
Kilder
Lange, E. (2015, 25. november, endret 2020, 5. november). NATO-medlemskap og blokkpolitikk. Norgeshistorie. https://www.norgeshistorie.no/velferdsstat-og-vestvending/1814-NATO-medlemskap-og-blokkpolitikk.html
Pharo, H. Ø. (2018, 9. april, endret 2020, 5. november). Kråkerøytalen. Norgeshistorie. https://www.norgeshistorie.no/velferdsstat-og-vestvending/1823_krakeroytalen.html
Les original på NDLA →
Norge forsøkte de første etterkrigsåra å manøvrere i det nye utenrikspolitiske landskapet. I utgangspunktet håpet mange at FN kunne gi den nødvendige tryggheten, gjennom kollektiv sikkerhet ledet av verdens fem stormakter. At Londonregjeringens utenriksminister, Trygve Lie (1946–1953), ble valgt til FNs første generalsekretær, styrket troen på at FN kunne sikre freden. Som nærmeste nabo og i frykt for å provosere Sovjetunionen fortsatte Norge de første etterkrigsåra sin "brobyggerpolitikk" i forsøket på å opprettholde et godt forhold til den mektige supermakten i øst.
Nøytralitetspolitikken utfordres
Andre verdenskrig hadde likevel synliggjort Norges utsatte strategiske stilling. Norsk nøytralitet hadde vært basert på støtte fra britene, men lærdommen fra krigen viste at landet nå trengte et organisert samarbeid med andre stater for å sikre sin uavhengighet.
Utviklingen av den kalde krigen framskyndet det norske behovet for forsvarspolitisk samarbeid med andre land. I takt med tilspissingen av den ideologiske konflikten mellom øst og vest måtte Norge oppgi sin tradisjonelle nøytralitetspolitikk. I første omgang ble det tatt initiativ til et nordisk forsvarssamarbeid, men dette prosjektet strandet raskt som følge av at svenskene ønsket å fortsette sin utenrikspolitiske nøytralitetspolitikk.
Til tross for at kommunistene i Norge hadde bidratt til motstandskampen under krigen, samt at NKP gjorde det sterkt ved det første frie valget høsten 1945, ble partiet sett på med økende skepsis etter hvert som den kalde krigen utviklet seg. Det endelige oppgjøret innenfor arbeiderbevegelsen ble tatt av Einar Gerhardsen og ledelsen i Arbeiderpartiet under den såkalte "Kråkerøytalen" i 1948. NKP ble erklært som en trussel mot demokratiet.
I utdrag fra den offisielle versjonen heter det:
(…) Hendingene i Tsjekkoslovakia har hos de fleste nordmenn ikke bare vakt sorg og harme – men også angst og uhyggestemning. Problemet for Norge er, så vidt jeg kan se, i første rekke et innenrikspolitisk problem. Det som kan true det norske folkets frihet og demokrati – det er den fare som det norske kommunistpartiet til enhver tid representerer. Den viktigste oppgaven i kampen for Norges selvstendighet, for demokratiet og rettssikkerheten er å redusere kommunistpartiet og kommunistenes innflytelse mest mulig.
(Pharo, 2015)
Tvilte seg fram til Nato-medlemskap
Det fantes en bred oppfatning blant de borgerlige partiene om at Norge måtte bli en del av Nato-samarbeidet som ble etablert i 1949. Innenfor Arbeiderpartiet fantes det en del skepsis mot et slikt forsvarssamarbeid, men på landsmøtet i 1949 greide ledelsen i partiet å overtale delegatene til å gå inn for et norsk Nato-medlemskap. I kjent partidisiplinstil bestemte derfor landsmøtet at Arbeiderpartiet var for et norsk medlemskap i Nato.
Nato-motstand og kampen mot atomvåpen
Nato-motstanderne i partiet valgte i første omgang ikke kamp, for å hindre en splittelse i partiet. Men Nato-motstanderne fantes fortsatt i arbeiderbevegelsen. I siste halvdel av 50-tallet ble avisa Orientering en viktig arena for Nato-motstanden i partiet, i tillegg til motstand mot atomvåpen. I 1961 stiftet de partiet Sosialistisk Folkeparti og vant to stortingsplasser ved valget samme år.
Kampen mot atomvåpen fikk oppslutning i den norske befolkningen og resulterte i basepolitikken i 60-åra. Dette innebar en erklæring om at Norge ikke ville åpne utenlandske militære baser og utplassere atomvåpen på norsk jord i fredstid.
Kilder
Lange, E. (2015, 25. november, endret 2020, 5. november). NATO-medlemskap og blokkpolitikk. Norgeshistorie. https://www.norgeshistorie.no/velferdsstat-og-vestvending/1814-NATO-medlemskap-og-blokkpolitikk.html
Pharo, H. Ø. (2018, 9. april, endret 2020, 5. november). Kråkerøytalen. Norgeshistorie. https://www.norgeshistorie.no/velferdsstat-og-vestvending/1823_krakeroytalen.html
Les original på NDLA →
Utenriks- og forsvarspolitikk
Brobygger og De forente nasjoner
Norge forsøkte de første etterkrigsåra å manøvrere i det nye utenrikspolitiske landskapet. I utgangspunktet håpet mange at FN kunne gi den nødvendige tryggheten, gjennom kollektiv sikkerhet ledet av verdens fem stormakter. At Londonregjeringens utenriksminister, Trygve Lie (1946–1953), ble valgt til FNs første generalsekretær, styrket troen på at FN kunne sikre freden. Som nærmeste nabo og i frykt for å provosere Sovjetunionen fortsatte Norge de første etterkrigsåra sin "brobyggerpolitikk" i forsøket på å opprettholde et godt forhold til den mektige supermakten i øst.
Nøytralitetspolitikken utfordres
Andre verdenskrig hadde likevel synliggjort Norges utsatte strategiske stilling. Norsk nøytralitet hadde vært basert på støtte fra britene, men lærdommen fra krigen viste at landet nå trengte et organisert samarbeid med andre stater for å sikre sin uavhengighet.
Utviklingen av den kalde krigen framskyndet det norske behovet for forsvarspolitisk samarbeid med andre land. I takt med tilspissingen av den ideologiske konflikten mellom øst og vest måtte Norge oppgi sin tradisjonelle nøytralitetspolitikk. I første omgang ble det tatt initiativ til et nordisk forsvarssamarbeid, men dette prosjektet strandet raskt som følge av at svenskene ønsket å fortsette sin utenrikspolitiske nøytralitetspolitikk.
Til tross for at kommunistene i Norge hadde bidratt til motstandskampen under krigen, samt at NKP gjorde det sterkt ved det første frie valget høsten 1945, ble partiet sett på med økende skepsis etter hvert som den kalde krigen utviklet seg. Det endelige oppgjøret innenfor arbeiderbevegelsen ble tatt av Einar Gerhardsen og ledelsen i Arbeiderpartiet under den såkalte "Kråkerøytalen" i 1948. NKP ble erklært som en trussel mot demokratiet.
I utdrag fra den offisielle versjonen heter det:
(…) Hendingene i Tsjekkoslovakia har hos de fleste nordmenn ikke bare vakt sorg og harme – men også angst og uhyggestemning. Problemet for Norge er, så vidt jeg kan se, i første rekke et innenrikspolitisk problem. Det som kan true det norske folkets frihet og demokrati – det er den fare som det norske kommunistpartiet til enhver tid representerer. Den viktigste oppgaven i kampen for Norges selvstendighet, for demokratiet og rettssikkerheten er å redusere kommunistpartiet og kommunistenes innflytelse mest mulig.
(Pharo, 2015)
Tvilte seg fram til Nato-medlemskap
Det fantes en bred oppfatning blant de borgerlige partiene om at Norge måtte bli en del av Nato-samarbeidet som ble etablert i 1949. Innenfor Arbeiderpartiet fantes det en del skepsis mot et slikt forsvarssamarbeid, men på landsmøtet i 1949 greide ledelsen i partiet å overtale delegatene til å gå inn for et norsk Nato-medlemskap. I kjent partidisiplinstil bestemte derfor landsmøtet at Arbeiderpartiet var for et norsk medlemskap i Nato.
Nato-motstand og kampen mot atomvåpen
Nato-motstanderne i partiet valgte i første omgang ikke kamp, for å hindre en splittelse i partiet. Men Nato-motstanderne fantes fortsatt i arbeiderbevegelsen. I siste halvdel av 50-tallet ble avisa Orientering en viktig arena for Nato-motstanden i partiet, i tillegg til motstand mot atomvåpen. I 1961 stiftet de partiet Sosialistisk Folkeparti og vant to stortingsplasser ved valget samme år.
Kampen mot atomvåpen fikk oppslutning i den norske befolkningen og resulterte i basepolitikken i 60-åra. Dette innebar en erklæring om at Norge ikke ville åpne utenlandske militære baser og utplassere atomvåpen på norsk jord i fredstid.
Kilder
Lange, E. (2015, 25. november, endret 2020, 5. november). NATO-medlemskap og blokkpolitikk. Norgeshistorie. https://www.norgeshistorie.no/velferdsstat-og-vestvending/1814-NATO-medlemskap-og-blokkpolitikk.html
Pharo, H. Ø. (2018, 9. april, endret 2020, 5. november). Kråkerøytalen. Norgeshistorie. https://www.norgeshistorie.no/velferdsstat-og-vestvending/1823_krakeroytalen.html
Les original på NDLA →
Norge forsøkte de første etterkrigsåra å manøvrere i det nye utenrikspolitiske landskapet. I utgangspunktet håpet mange at FN kunne gi den nødvendige tryggheten, gjennom kollektiv sikkerhet ledet av verdens fem stormakter. At Londonregjeringens utenriksminister, Trygve Lie (1946–1953), ble valgt til FNs første generalsekretær, styrket troen på at FN kunne sikre freden. Som nærmeste nabo og i frykt for å provosere Sovjetunionen fortsatte Norge de første etterkrigsåra sin "brobyggerpolitikk" i forsøket på å opprettholde et godt forhold til den mektige supermakten i øst.
Nøytralitetspolitikken utfordres
Andre verdenskrig hadde likevel synliggjort Norges utsatte strategiske stilling. Norsk nøytralitet hadde vært basert på støtte fra britene, men lærdommen fra krigen viste at landet nå trengte et organisert samarbeid med andre stater for å sikre sin uavhengighet.
Utviklingen av den kalde krigen framskyndet det norske behovet for forsvarspolitisk samarbeid med andre land. I takt med tilspissingen av den ideologiske konflikten mellom øst og vest måtte Norge oppgi sin tradisjonelle nøytralitetspolitikk. I første omgang ble det tatt initiativ til et nordisk forsvarssamarbeid, men dette prosjektet strandet raskt som følge av at svenskene ønsket å fortsette sin utenrikspolitiske nøytralitetspolitikk.
Til tross for at kommunistene i Norge hadde bidratt til motstandskampen under krigen, samt at NKP gjorde det sterkt ved det første frie valget høsten 1945, ble partiet sett på med økende skepsis etter hvert som den kalde krigen utviklet seg. Det endelige oppgjøret innenfor arbeiderbevegelsen ble tatt av Einar Gerhardsen og ledelsen i Arbeiderpartiet under den såkalte "Kråkerøytalen" i 1948. NKP ble erklært som en trussel mot demokratiet.
I utdrag fra den offisielle versjonen heter det:
(…) Hendingene i Tsjekkoslovakia har hos de fleste nordmenn ikke bare vakt sorg og harme – men også angst og uhyggestemning. Problemet for Norge er, så vidt jeg kan se, i første rekke et innenrikspolitisk problem. Det som kan true det norske folkets frihet og demokrati – det er den fare som det norske kommunistpartiet til enhver tid representerer. Den viktigste oppgaven i kampen for Norges selvstendighet, for demokratiet og rettssikkerheten er å redusere kommunistpartiet og kommunistenes innflytelse mest mulig.
(Pharo, 2015)
Tvilte seg fram til Nato-medlemskap
Det fantes en bred oppfatning blant de borgerlige partiene om at Norge måtte bli en del av Nato-samarbeidet som ble etablert i 1949. Innenfor Arbeiderpartiet fantes det en del skepsis mot et slikt forsvarssamarbeid, men på landsmøtet i 1949 greide ledelsen i partiet å overtale delegatene til å gå inn for et norsk Nato-medlemskap. I kjent partidisiplinstil bestemte derfor landsmøtet at Arbeiderpartiet var for et norsk medlemskap i Nato.
Nato-motstand og kampen mot atomvåpen
Nato-motstanderne i partiet valgte i første omgang ikke kamp, for å hindre en splittelse i partiet. Men Nato-motstanderne fantes fortsatt i arbeiderbevegelsen. I siste halvdel av 50-tallet ble avisa Orientering en viktig arena for Nato-motstanden i partiet, i tillegg til motstand mot atomvåpen. I 1961 stiftet de partiet Sosialistisk Folkeparti og vant to stortingsplasser ved valget samme år.
Kampen mot atomvåpen fikk oppslutning i den norske befolkningen og resulterte i basepolitikken i 60-åra. Dette innebar en erklæring om at Norge ikke ville åpne utenlandske militære baser og utplassere atomvåpen på norsk jord i fredstid.
Kilder
Lange, E. (2015, 25. november, endret 2020, 5. november). NATO-medlemskap og blokkpolitikk. Norgeshistorie. https://www.norgeshistorie.no/velferdsstat-og-vestvending/1814-NATO-medlemskap-og-blokkpolitikk.html
Pharo, H. Ø. (2018, 9. april, endret 2020, 5. november). Kråkerøytalen. Norgeshistorie. https://www.norgeshistorie.no/velferdsstat-og-vestvending/1823_krakeroytalen.html
Les original på NDLA →
Opplysningstid og revolusjoner
Amerikansk uavhengighet og grunnlov
Den amerikanske uavhengighetskrigen
Stridighetene om Storbritannias rett til å skattlegge de nordamerikanske koloniene førte til The Boston Tea Party i 1773. Fram mot krigen var partene på kollisjonskurs. Kolonistene begynte å organisere seg i en felles kongress som valgte George Washington som øverstkommanderende for kolonistyrkene. Krigen brøt ut i 1775 da britiske tropper ble sendt for å beslaglegge et våpenlager i staten Massachusetts. Slagene ved Lexington og Concord i april er regnet som de første slagene i uavhengighetskrigen mot Storbritannia.
Suksessen i krigføringen mellom partene vekslet litt de første krigsårene. Fransk militær støtte til kolonistene fra 1778 endret krigslykken i amerikanernes favør. Den franske deltakelsen i den amerikanske uavhengighetskrigen skyldes stormaktsrivaliseringen med Storbritannia og tapet i sjuårskrigen. De økonomiske følgene skulle få konsekvenser for den franske enevoldskongens statsinntekter i åra som kom. Kolonistenes seier i slaget ved Yorktown i 1781 skulle bli avgjørende for uavhengighetskrigen. Ved fredsslutningen i Paris i 1783 anerkjente Storbritannia USAs uavhengighet.
Uavhengighet
Den 4. juli 1776 vedtok Kongressen en uavhengighetserklæring for de 13 koloniene sør for Canada. Her ble det hevdet at: "alle mennesker er født like og har rett til frihet og muligheten til å skape et lykkelig liv". Hovedarkitekten for erklæringen var Thomas Jefferson.
Denne setningen hadde et tydelig budskap om enkeltindividenes friheter. Ettertida har kritisert betydningen ordet "mennesker" hadde i erklæringen, siden ordet i realiteten betydde hvite menn med eiendom, og ikke slaver eller kvinner. Likevel var drømmen at individene skulle skape et nytt, republikansk USA uten stender, i motsetning til "det gamle Europa", der ulike stender hadde ulike rettigheter og innflytelse.
Les og tenk over:
"(...) Den amerikanske ordenen befestet også hierarkiet mellom fattig og rik. De færreste av datidens amerikanere så noe galt ved ulikhetene som ble skapt av at rike foreldre ga egne penger og forretninger videre til barna sine. Slik de så det, innebar likhet ganske enkelt at de samme lovene gjaldt for fattig og rik. Det hadde ingenting å gjøre med trygdeytelser for arbeidsløse, integrert utdannelse eller helseforsikring."
(Harari, Yuval Noah (2016): Sapiens, Bazaar Forlag, kapittel 8)
Diskuter:
Er den amerikanske drømmen mulig for alle amerikanere?
Mange av de samme prinsippene lå til grunn for den amerikanske grunnloven, som ble vedtatt i 1787. Opplysningsideene om folkesuverenitet, maktfordeling og rettssikkerhet ble fastslått. Spørsmålene om sentrale myndigheters makt kontra delstatenes egen myndighet ble heftig debattert. Amerikanernes egne erfaringer og skepsis mot kongemakten tvang fram en balansert løsning der de enkelte delstatene fikk stor innflytelse over eget område, mens president og regjering fikk ansvar for utenriks- og forsvarspolitikk.
USA: Republikansk forbundsstat
Uavhengigheten og USAs grunnlov viste resten av verden opplysningstidas ideer i praksis. Dette skapte begeistring i et Europa som var preget av stender, der ulike grupper i samfunnet hadde ulike rettigheter. For de franske soldatene som deltok i uavhengighetskrigen i USA, og befolkningen generelt, ble dette en inspirasjon. De revolusjonære bevegelsene som var på kant med det eneveldige Frankrike, ble styrket.
Les original på NDLA →
Stridighetene om Storbritannias rett til å skattlegge de nordamerikanske koloniene førte til The Boston Tea Party i 1773. Fram mot krigen var partene på kollisjonskurs. Kolonistene begynte å organisere seg i en felles kongress som valgte George Washington som øverstkommanderende for kolonistyrkene. Krigen brøt ut i 1775 da britiske tropper ble sendt for å beslaglegge et våpenlager i staten Massachusetts. Slagene ved Lexington og Concord i april er regnet som de første slagene i uavhengighetskrigen mot Storbritannia.
Suksessen i krigføringen mellom partene vekslet litt de første krigsårene. Fransk militær støtte til kolonistene fra 1778 endret krigslykken i amerikanernes favør. Den franske deltakelsen i den amerikanske uavhengighetskrigen skyldes stormaktsrivaliseringen med Storbritannia og tapet i sjuårskrigen. De økonomiske følgene skulle få konsekvenser for den franske enevoldskongens statsinntekter i åra som kom. Kolonistenes seier i slaget ved Yorktown i 1781 skulle bli avgjørende for uavhengighetskrigen. Ved fredsslutningen i Paris i 1783 anerkjente Storbritannia USAs uavhengighet.
Uavhengighet
Den 4. juli 1776 vedtok Kongressen en uavhengighetserklæring for de 13 koloniene sør for Canada. Her ble det hevdet at: "alle mennesker er født like og har rett til frihet og muligheten til å skape et lykkelig liv". Hovedarkitekten for erklæringen var Thomas Jefferson.
Denne setningen hadde et tydelig budskap om enkeltindividenes friheter. Ettertida har kritisert betydningen ordet "mennesker" hadde i erklæringen, siden ordet i realiteten betydde hvite menn med eiendom, og ikke slaver eller kvinner. Likevel var drømmen at individene skulle skape et nytt, republikansk USA uten stender, i motsetning til "det gamle Europa", der ulike stender hadde ulike rettigheter og innflytelse.
Les og tenk over:
"(...) Den amerikanske ordenen befestet også hierarkiet mellom fattig og rik. De færreste av datidens amerikanere så noe galt ved ulikhetene som ble skapt av at rike foreldre ga egne penger og forretninger videre til barna sine. Slik de så det, innebar likhet ganske enkelt at de samme lovene gjaldt for fattig og rik. Det hadde ingenting å gjøre med trygdeytelser for arbeidsløse, integrert utdannelse eller helseforsikring."
(Harari, Yuval Noah (2016): Sapiens, Bazaar Forlag, kapittel 8)
Diskuter:
Er den amerikanske drømmen mulig for alle amerikanere?
Mange av de samme prinsippene lå til grunn for den amerikanske grunnloven, som ble vedtatt i 1787. Opplysningsideene om folkesuverenitet, maktfordeling og rettssikkerhet ble fastslått. Spørsmålene om sentrale myndigheters makt kontra delstatenes egen myndighet ble heftig debattert. Amerikanernes egne erfaringer og skepsis mot kongemakten tvang fram en balansert løsning der de enkelte delstatene fikk stor innflytelse over eget område, mens president og regjering fikk ansvar for utenriks- og forsvarspolitikk.
USA: Republikansk forbundsstat
Uavhengigheten og USAs grunnlov viste resten av verden opplysningstidas ideer i praksis. Dette skapte begeistring i et Europa som var preget av stender, der ulike grupper i samfunnet hadde ulike rettigheter. For de franske soldatene som deltok i uavhengighetskrigen i USA, og befolkningen generelt, ble dette en inspirasjon. De revolusjonære bevegelsene som var på kant med det eneveldige Frankrike, ble styrket.
Les original på NDLA →
Amerikansk uavhengighet og grunnlov
Den amerikanske uavhengighetskrigen
Stridighetene om Storbritannias rett til å skattlegge de nordamerikanske koloniene førte til The Boston Tea Party i 1773. Fram mot krigen var partene på kollisjonskurs. Kolonistene begynte å organisere seg i en felles kongress som valgte George Washington som øverstkommanderende for kolonistyrkene. Krigen brøt ut i 1775 da britiske tropper ble sendt for å beslaglegge et våpenlager i staten Massachusetts. Slagene ved Lexington og Concord i april er regnet som de første slagene i uavhengighetskrigen mot Storbritannia.
Suksessen i krigføringen mellom partene vekslet litt de første krigsårene. Fransk militær støtte til kolonistene fra 1778 endret krigslykken i amerikanernes favør. Den franske deltakelsen i den amerikanske uavhengighetskrigen skyldes stormaktsrivaliseringen med Storbritannia og tapet i sjuårskrigen. De økonomiske følgene skulle få konsekvenser for den franske enevoldskongens statsinntekter i åra som kom. Kolonistenes seier i slaget ved Yorktown i 1781 skulle bli avgjørende for uavhengighetskrigen. Ved fredsslutningen i Paris i 1783 anerkjente Storbritannia USAs uavhengighet.
Uavhengighet
Den 4. juli 1776 vedtok Kongressen en uavhengighetserklæring for de 13 koloniene sør for Canada. Her ble det hevdet at: "alle mennesker er født like og har rett til frihet og muligheten til å skape et lykkelig liv". Hovedarkitekten for erklæringen var Thomas Jefferson.
Denne setningen hadde et tydelig budskap om enkeltindividenes friheter. Ettertida har kritisert betydningen ordet "mennesker" hadde i erklæringen, siden ordet i realiteten betydde hvite menn med eiendom, og ikke slaver eller kvinner. Likevel var drømmen at individene skulle skape et nytt, republikansk USA uten stender, i motsetning til "det gamle Europa", der ulike stender hadde ulike rettigheter og innflytelse.
Les og tenk over:
"(...) Den amerikanske ordenen befestet også hierarkiet mellom fattig og rik. De færreste av datidens amerikanere så noe galt ved ulikhetene som ble skapt av at rike foreldre ga egne penger og forretninger videre til barna sine. Slik de så det, innebar likhet ganske enkelt at de samme lovene gjaldt for fattig og rik. Det hadde ingenting å gjøre med trygdeytelser for arbeidsløse, integrert utdannelse eller helseforsikring."
(Harari, Yuval Noah (2016): Sapiens, Bazaar Forlag, kapittel 8)
Diskuter:
Er den amerikanske drømmen mulig for alle amerikanere?
Mange av de samme prinsippene lå til grunn for den amerikanske grunnloven, som ble vedtatt i 1787. Opplysningsideene om folkesuverenitet, maktfordeling og rettssikkerhet ble fastslått. Spørsmålene om sentrale myndigheters makt kontra delstatenes egen myndighet ble heftig debattert. Amerikanernes egne erfaringer og skepsis mot kongemakten tvang fram en balansert løsning der de enkelte delstatene fikk stor innflytelse over eget område, mens president og regjering fikk ansvar for utenriks- og forsvarspolitikk.
USA: Republikansk forbundsstat
Uavhengigheten og USAs grunnlov viste resten av verden opplysningstidas ideer i praksis. Dette skapte begeistring i et Europa som var preget av stender, der ulike grupper i samfunnet hadde ulike rettigheter. For de franske soldatene som deltok i uavhengighetskrigen i USA, og befolkningen generelt, ble dette en inspirasjon. De revolusjonære bevegelsene som var på kant med det eneveldige Frankrike, ble styrket.
Les original på NDLA →
Stridighetene om Storbritannias rett til å skattlegge de nordamerikanske koloniene førte til The Boston Tea Party i 1773. Fram mot krigen var partene på kollisjonskurs. Kolonistene begynte å organisere seg i en felles kongress som valgte George Washington som øverstkommanderende for kolonistyrkene. Krigen brøt ut i 1775 da britiske tropper ble sendt for å beslaglegge et våpenlager i staten Massachusetts. Slagene ved Lexington og Concord i april er regnet som de første slagene i uavhengighetskrigen mot Storbritannia.
Suksessen i krigføringen mellom partene vekslet litt de første krigsårene. Fransk militær støtte til kolonistene fra 1778 endret krigslykken i amerikanernes favør. Den franske deltakelsen i den amerikanske uavhengighetskrigen skyldes stormaktsrivaliseringen med Storbritannia og tapet i sjuårskrigen. De økonomiske følgene skulle få konsekvenser for den franske enevoldskongens statsinntekter i åra som kom. Kolonistenes seier i slaget ved Yorktown i 1781 skulle bli avgjørende for uavhengighetskrigen. Ved fredsslutningen i Paris i 1783 anerkjente Storbritannia USAs uavhengighet.
Uavhengighet
Den 4. juli 1776 vedtok Kongressen en uavhengighetserklæring for de 13 koloniene sør for Canada. Her ble det hevdet at: "alle mennesker er født like og har rett til frihet og muligheten til å skape et lykkelig liv". Hovedarkitekten for erklæringen var Thomas Jefferson.
Denne setningen hadde et tydelig budskap om enkeltindividenes friheter. Ettertida har kritisert betydningen ordet "mennesker" hadde i erklæringen, siden ordet i realiteten betydde hvite menn med eiendom, og ikke slaver eller kvinner. Likevel var drømmen at individene skulle skape et nytt, republikansk USA uten stender, i motsetning til "det gamle Europa", der ulike stender hadde ulike rettigheter og innflytelse.
Les og tenk over:
"(...) Den amerikanske ordenen befestet også hierarkiet mellom fattig og rik. De færreste av datidens amerikanere så noe galt ved ulikhetene som ble skapt av at rike foreldre ga egne penger og forretninger videre til barna sine. Slik de så det, innebar likhet ganske enkelt at de samme lovene gjaldt for fattig og rik. Det hadde ingenting å gjøre med trygdeytelser for arbeidsløse, integrert utdannelse eller helseforsikring."
(Harari, Yuval Noah (2016): Sapiens, Bazaar Forlag, kapittel 8)
Diskuter:
Er den amerikanske drømmen mulig for alle amerikanere?
Mange av de samme prinsippene lå til grunn for den amerikanske grunnloven, som ble vedtatt i 1787. Opplysningsideene om folkesuverenitet, maktfordeling og rettssikkerhet ble fastslått. Spørsmålene om sentrale myndigheters makt kontra delstatenes egen myndighet ble heftig debattert. Amerikanernes egne erfaringer og skepsis mot kongemakten tvang fram en balansert løsning der de enkelte delstatene fikk stor innflytelse over eget område, mens president og regjering fikk ansvar for utenriks- og forsvarspolitikk.
USA: Republikansk forbundsstat
Uavhengigheten og USAs grunnlov viste resten av verden opplysningstidas ideer i praksis. Dette skapte begeistring i et Europa som var preget av stender, der ulike grupper i samfunnet hadde ulike rettigheter. For de franske soldatene som deltok i uavhengighetskrigen i USA, og befolkningen generelt, ble dette en inspirasjon. De revolusjonære bevegelsene som var på kant med det eneveldige Frankrike, ble styrket.
Les original på NDLA →
Napoleonskrigene
Bruk kartet ovenfor:
Kartet ovenfor viser det historiske bildet av Europa i 1812. Bruk gjerne fullskjermmodus og klikk på informasjonspunktene for å få en gjennomgang av ulike slag, hendelser og forhold av betydning gjennom Napoleonskrigene.
Napoleon med sin hær
Betegnelsen Napoleonskrigene brukes om den krigstilstanden som rådde i Europa i perioden fra cirka 1802 til 1815, og er en fortsettelse av revolusjonskrigene fra 1792. Gjennom en rekke kriger oppnådde Napoleon kontroll over store deler av Europa.
Fra 1805 ble Østerrike, og etter hvert Preussen og Russland, beseiret etter flere slag, og måtte rette seg etter Frankrikes ønsker om nye territorier og mer innflytelse i Europa. Hovedfienden Storbritannia stod senere alene igjen. I et slag ved Trafalgar utenfor Spania i 1805 ble den franske flåten slått, og en invasjon av Storbritannia ble vanskelig.
Fra begeistring til misnøye
Mange steder i Europa ble franskmennene godt mottatt med sine opplysningsidéer fra den franske revolusjonen. Men begeistringen forsvant i takt med at okkuperte områder måtte stille med soldater og bidra økonomisk til Napoleons felttog og de krigene som fulgte med.
Fastlandsblokaden
For å presse britene iverksatte Napoleon en fastlandsblokade, kalt kontinentalsystemet. Målet var å stoppe all britisk handel med europeiske land som var under Frankrikes innflytelse. Russland, Østerrike og Preussen ble tvunget til å etterleve kontinentalsystemet. Britene svarte med en egen handelsblokade mot Frankrike.
For å hindre at Frankrike igjen skulle bli en sterk sjømakt, ble oppmerksomheten rettet mot den dansk-norske flåten i København. Britene gjorde forebyggende tiltak for å hindre at Napoleon fikk kontroll over flåten ved flåteranet i 1807. Britiske skip bombarderte København, senket mange skip og førte deler av flåten med tilbake til Storbritannia. Konsekvensen ble at Danmark-Norge ble med på Napoleons side i konflikten med britene. Dette skulle bli skjebnesvangert for Norge og Danmark i tiden framover, og ved Napoleons fall i 1814.
Norge – blokade og nød
Alliansen med Napoleon førte til at Norge ble fiende med sin viktigste handelsforbindelse Storbritannia. Den britiske blokaden av Skagerrak rammet Norge hardt og førte til større avstand mellom Danmark og Norge. Langs norskekysten foregikk det tidvis krigshandlinger og trefninger. Mest kjent var slaget Lyngør i 1812.
I perioden 1812–1814 steg matprisene og det ble mangel på korn. Dette førte til hungersnød blant fattigfolk i store deler av landet. Varemangelen skapte sosiale spenninger mellom fattige og rike. Blant flere fremtredende handelsfolk i Norge oppstod det en misnøye med den eneveldige dansk-norske kongen og de økonomiske betingelsene i Danmark-Norge
Svensk kamp mot Napoleon
Siden februar 1808 hadde kongeriket Danmark-Norge også vært i konflikt med Sverige, siden svenskene stod på Storbritannias side. Etter at svenskene tapte Finland til Russland i 1809, og tronfølgeren døde, fikk Sverige en ny riksdag. Svenskene valgte ny tronfølger i 1810, den tidligere franske generalen Jean-Baptiste Bernadotte, senere kjent som Karl Johan.
Karl Johans tidligere militære bragder spilte en viktig rolle, og med Storbritannias støtte reiste han krav om å få Norge som krigsbytte i kampen mot Napoleon.
Kieltraktaten
Med svensk hjelp ble Napoleons styrker slått i slaget ved Leipzig i 1813. For å hente inn "krigsbyttet Norge" vendte Karl Johan med sine militære styrker kursen mot Danmark sørfra. I frykt for en svensk invasjon av Danmark ble danskekongen tvunget til å gi fra seg Norge til Sverige. I Kieltraktaten i januar 1814 ble det bestemt at Norge skulle gå inn i en personalunion med Sverige og med Karl Johan som tronfølger i begge rikene.
Napoleons fall
Etter Napoleons mislykkede felttog mot Moskva i 1812 samlet en storkoalisjon mellom Russland, Storbritannia, Sverige, Spania, Østerrike og Preussen en felles front mot Napoleon og vant det avgjørende slaget ved Leipzig i 1813. I april ble Paris tatt, og Napoleon måtte gi fra seg tronen og ble plassert på øya Elba utenfor Italia, og Frankrike måtte godta de opprinnelige grensene fra 1792.
Wienkongressen (1814-1815) ble den første av en rekke politiske samlinger der de seirende stormaktene diskuterte vilkårene for stabilitet og fred etter Napoleons fall. Under kongressen klarte likevel Napoleon å reise et nytt opprør i Paris til et siste slag mot stormaktene ved Waterloo i dagens Belgia. Igjen ble Napoleons styrker slått, og han selv ble deportert til St. Helena utenfor Vest-Afrika, der han døde 1821.
Les original på NDLA →
Kartet ovenfor viser det historiske bildet av Europa i 1812. Bruk gjerne fullskjermmodus og klikk på informasjonspunktene for å få en gjennomgang av ulike slag, hendelser og forhold av betydning gjennom Napoleonskrigene.
Napoleon med sin hær
Betegnelsen Napoleonskrigene brukes om den krigstilstanden som rådde i Europa i perioden fra cirka 1802 til 1815, og er en fortsettelse av revolusjonskrigene fra 1792. Gjennom en rekke kriger oppnådde Napoleon kontroll over store deler av Europa.
Fra 1805 ble Østerrike, og etter hvert Preussen og Russland, beseiret etter flere slag, og måtte rette seg etter Frankrikes ønsker om nye territorier og mer innflytelse i Europa. Hovedfienden Storbritannia stod senere alene igjen. I et slag ved Trafalgar utenfor Spania i 1805 ble den franske flåten slått, og en invasjon av Storbritannia ble vanskelig.
Fra begeistring til misnøye
Mange steder i Europa ble franskmennene godt mottatt med sine opplysningsidéer fra den franske revolusjonen. Men begeistringen forsvant i takt med at okkuperte områder måtte stille med soldater og bidra økonomisk til Napoleons felttog og de krigene som fulgte med.
Fastlandsblokaden
For å presse britene iverksatte Napoleon en fastlandsblokade, kalt kontinentalsystemet. Målet var å stoppe all britisk handel med europeiske land som var under Frankrikes innflytelse. Russland, Østerrike og Preussen ble tvunget til å etterleve kontinentalsystemet. Britene svarte med en egen handelsblokade mot Frankrike.
For å hindre at Frankrike igjen skulle bli en sterk sjømakt, ble oppmerksomheten rettet mot den dansk-norske flåten i København. Britene gjorde forebyggende tiltak for å hindre at Napoleon fikk kontroll over flåten ved flåteranet i 1807. Britiske skip bombarderte København, senket mange skip og førte deler av flåten med tilbake til Storbritannia. Konsekvensen ble at Danmark-Norge ble med på Napoleons side i konflikten med britene. Dette skulle bli skjebnesvangert for Norge og Danmark i tiden framover, og ved Napoleons fall i 1814.
Norge – blokade og nød
Alliansen med Napoleon førte til at Norge ble fiende med sin viktigste handelsforbindelse Storbritannia. Den britiske blokaden av Skagerrak rammet Norge hardt og førte til større avstand mellom Danmark og Norge. Langs norskekysten foregikk det tidvis krigshandlinger og trefninger. Mest kjent var slaget Lyngør i 1812.
I perioden 1812–1814 steg matprisene og det ble mangel på korn. Dette førte til hungersnød blant fattigfolk i store deler av landet. Varemangelen skapte sosiale spenninger mellom fattige og rike. Blant flere fremtredende handelsfolk i Norge oppstod det en misnøye med den eneveldige dansk-norske kongen og de økonomiske betingelsene i Danmark-Norge
Svensk kamp mot Napoleon
Siden februar 1808 hadde kongeriket Danmark-Norge også vært i konflikt med Sverige, siden svenskene stod på Storbritannias side. Etter at svenskene tapte Finland til Russland i 1809, og tronfølgeren døde, fikk Sverige en ny riksdag. Svenskene valgte ny tronfølger i 1810, den tidligere franske generalen Jean-Baptiste Bernadotte, senere kjent som Karl Johan.
Karl Johans tidligere militære bragder spilte en viktig rolle, og med Storbritannias støtte reiste han krav om å få Norge som krigsbytte i kampen mot Napoleon.
Kieltraktaten
Med svensk hjelp ble Napoleons styrker slått i slaget ved Leipzig i 1813. For å hente inn "krigsbyttet Norge" vendte Karl Johan med sine militære styrker kursen mot Danmark sørfra. I frykt for en svensk invasjon av Danmark ble danskekongen tvunget til å gi fra seg Norge til Sverige. I Kieltraktaten i januar 1814 ble det bestemt at Norge skulle gå inn i en personalunion med Sverige og med Karl Johan som tronfølger i begge rikene.
Napoleons fall
Etter Napoleons mislykkede felttog mot Moskva i 1812 samlet en storkoalisjon mellom Russland, Storbritannia, Sverige, Spania, Østerrike og Preussen en felles front mot Napoleon og vant det avgjørende slaget ved Leipzig i 1813. I april ble Paris tatt, og Napoleon måtte gi fra seg tronen og ble plassert på øya Elba utenfor Italia, og Frankrike måtte godta de opprinnelige grensene fra 1792.
Wienkongressen (1814-1815) ble den første av en rekke politiske samlinger der de seirende stormaktene diskuterte vilkårene for stabilitet og fred etter Napoleons fall. Under kongressen klarte likevel Napoleon å reise et nytt opprør i Paris til et siste slag mot stormaktene ved Waterloo i dagens Belgia. Igjen ble Napoleons styrker slått, og han selv ble deportert til St. Helena utenfor Vest-Afrika, der han døde 1821.
Les original på NDLA →
Napoleonskrigene
Bruk kartet ovenfor:
Kartet ovenfor viser det historiske bildet av Europa i 1812. Bruk gjerne fullskjermmodus og klikk på informasjonspunktene for å få en gjennomgang av ulike slag, hendelser og forhold av betydning gjennom Napoleonskrigene.
Napoleon med sin hær
Betegnelsen Napoleonskrigene brukes om den krigstilstanden som rådde i Europa i perioden fra cirka 1802 til 1815, og er en fortsettelse av revolusjonskrigene fra 1792. Gjennom en rekke kriger oppnådde Napoleon kontroll over store deler av Europa.
Fra 1805 ble Østerrike, og etter hvert Preussen og Russland, beseiret etter flere slag, og måtte rette seg etter Frankrikes ønsker om nye territorier og mer innflytelse i Europa. Hovedfienden Storbritannia stod senere alene igjen. I et slag ved Trafalgar utenfor Spania i 1805 ble den franske flåten slått, og en invasjon av Storbritannia ble vanskelig.
Fra begeistring til misnøye
Mange steder i Europa ble franskmennene godt mottatt med sine opplysningsidéer fra den franske revolusjonen. Men begeistringen forsvant i takt med at okkuperte områder måtte stille med soldater og bidra økonomisk til Napoleons felttog og de krigene som fulgte med.
Fastlandsblokaden
For å presse britene iverksatte Napoleon en fastlandsblokade, kalt kontinentalsystemet. Målet var å stoppe all britisk handel med europeiske land som var under Frankrikes innflytelse. Russland, Østerrike og Preussen ble tvunget til å etterleve kontinentalsystemet. Britene svarte med en egen handelsblokade mot Frankrike.
For å hindre at Frankrike igjen skulle bli en sterk sjømakt, ble oppmerksomheten rettet mot den dansk-norske flåten i København. Britene gjorde forebyggende tiltak for å hindre at Napoleon fikk kontroll over flåten ved flåteranet i 1807. Britiske skip bombarderte København, senket mange skip og førte deler av flåten med tilbake til Storbritannia. Konsekvensen ble at Danmark-Norge ble med på Napoleons side i konflikten med britene. Dette skulle bli skjebnesvangert for Norge og Danmark i tiden framover, og ved Napoleons fall i 1814.
Norge – blokade og nød
Alliansen med Napoleon førte til at Norge ble fiende med sin viktigste handelsforbindelse Storbritannia. Den britiske blokaden av Skagerrak rammet Norge hardt og førte til større avstand mellom Danmark og Norge. Langs norskekysten foregikk det tidvis krigshandlinger og trefninger. Mest kjent var slaget Lyngør i 1812.
I perioden 1812–1814 steg matprisene og det ble mangel på korn. Dette førte til hungersnød blant fattigfolk i store deler av landet. Varemangelen skapte sosiale spenninger mellom fattige og rike. Blant flere fremtredende handelsfolk i Norge oppstod det en misnøye med den eneveldige dansk-norske kongen og de økonomiske betingelsene i Danmark-Norge
Svensk kamp mot Napoleon
Siden februar 1808 hadde kongeriket Danmark-Norge også vært i konflikt med Sverige, siden svenskene stod på Storbritannias side. Etter at svenskene tapte Finland til Russland i 1809, og tronfølgeren døde, fikk Sverige en ny riksdag. Svenskene valgte ny tronfølger i 1810, den tidligere franske generalen Jean-Baptiste Bernadotte, senere kjent som Karl Johan.
Karl Johans tidligere militære bragder spilte en viktig rolle, og med Storbritannias støtte reiste han krav om å få Norge som krigsbytte i kampen mot Napoleon.
Kieltraktaten
Med svensk hjelp ble Napoleons styrker slått i slaget ved Leipzig i 1813. For å hente inn "krigsbyttet Norge" vendte Karl Johan med sine militære styrker kursen mot Danmark sørfra. I frykt for en svensk invasjon av Danmark ble danskekongen tvunget til å gi fra seg Norge til Sverige. I Kieltraktaten i januar 1814 ble det bestemt at Norge skulle gå inn i en personalunion med Sverige og med Karl Johan som tronfølger i begge rikene.
Napoleons fall
Etter Napoleons mislykkede felttog mot Moskva i 1812 samlet en storkoalisjon mellom Russland, Storbritannia, Sverige, Spania, Østerrike og Preussen en felles front mot Napoleon og vant det avgjørende slaget ved Leipzig i 1813. I april ble Paris tatt, og Napoleon måtte gi fra seg tronen og ble plassert på øya Elba utenfor Italia, og Frankrike måtte godta de opprinnelige grensene fra 1792.
Wienkongressen (1814-1815) ble den første av en rekke politiske samlinger der de seirende stormaktene diskuterte vilkårene for stabilitet og fred etter Napoleons fall. Under kongressen klarte likevel Napoleon å reise et nytt opprør i Paris til et siste slag mot stormaktene ved Waterloo i dagens Belgia. Igjen ble Napoleons styrker slått, og han selv ble deportert til St. Helena utenfor Vest-Afrika, der han døde 1821.
Les original på NDLA →
Kartet ovenfor viser det historiske bildet av Europa i 1812. Bruk gjerne fullskjermmodus og klikk på informasjonspunktene for å få en gjennomgang av ulike slag, hendelser og forhold av betydning gjennom Napoleonskrigene.
Napoleon med sin hær
Betegnelsen Napoleonskrigene brukes om den krigstilstanden som rådde i Europa i perioden fra cirka 1802 til 1815, og er en fortsettelse av revolusjonskrigene fra 1792. Gjennom en rekke kriger oppnådde Napoleon kontroll over store deler av Europa.
Fra 1805 ble Østerrike, og etter hvert Preussen og Russland, beseiret etter flere slag, og måtte rette seg etter Frankrikes ønsker om nye territorier og mer innflytelse i Europa. Hovedfienden Storbritannia stod senere alene igjen. I et slag ved Trafalgar utenfor Spania i 1805 ble den franske flåten slått, og en invasjon av Storbritannia ble vanskelig.
Fra begeistring til misnøye
Mange steder i Europa ble franskmennene godt mottatt med sine opplysningsidéer fra den franske revolusjonen. Men begeistringen forsvant i takt med at okkuperte områder måtte stille med soldater og bidra økonomisk til Napoleons felttog og de krigene som fulgte med.
Fastlandsblokaden
For å presse britene iverksatte Napoleon en fastlandsblokade, kalt kontinentalsystemet. Målet var å stoppe all britisk handel med europeiske land som var under Frankrikes innflytelse. Russland, Østerrike og Preussen ble tvunget til å etterleve kontinentalsystemet. Britene svarte med en egen handelsblokade mot Frankrike.
For å hindre at Frankrike igjen skulle bli en sterk sjømakt, ble oppmerksomheten rettet mot den dansk-norske flåten i København. Britene gjorde forebyggende tiltak for å hindre at Napoleon fikk kontroll over flåten ved flåteranet i 1807. Britiske skip bombarderte København, senket mange skip og førte deler av flåten med tilbake til Storbritannia. Konsekvensen ble at Danmark-Norge ble med på Napoleons side i konflikten med britene. Dette skulle bli skjebnesvangert for Norge og Danmark i tiden framover, og ved Napoleons fall i 1814.
Norge – blokade og nød
Alliansen med Napoleon førte til at Norge ble fiende med sin viktigste handelsforbindelse Storbritannia. Den britiske blokaden av Skagerrak rammet Norge hardt og førte til større avstand mellom Danmark og Norge. Langs norskekysten foregikk det tidvis krigshandlinger og trefninger. Mest kjent var slaget Lyngør i 1812.
I perioden 1812–1814 steg matprisene og det ble mangel på korn. Dette førte til hungersnød blant fattigfolk i store deler av landet. Varemangelen skapte sosiale spenninger mellom fattige og rike. Blant flere fremtredende handelsfolk i Norge oppstod det en misnøye med den eneveldige dansk-norske kongen og de økonomiske betingelsene i Danmark-Norge
Svensk kamp mot Napoleon
Siden februar 1808 hadde kongeriket Danmark-Norge også vært i konflikt med Sverige, siden svenskene stod på Storbritannias side. Etter at svenskene tapte Finland til Russland i 1809, og tronfølgeren døde, fikk Sverige en ny riksdag. Svenskene valgte ny tronfølger i 1810, den tidligere franske generalen Jean-Baptiste Bernadotte, senere kjent som Karl Johan.
Karl Johans tidligere militære bragder spilte en viktig rolle, og med Storbritannias støtte reiste han krav om å få Norge som krigsbytte i kampen mot Napoleon.
Kieltraktaten
Med svensk hjelp ble Napoleons styrker slått i slaget ved Leipzig i 1813. For å hente inn "krigsbyttet Norge" vendte Karl Johan med sine militære styrker kursen mot Danmark sørfra. I frykt for en svensk invasjon av Danmark ble danskekongen tvunget til å gi fra seg Norge til Sverige. I Kieltraktaten i januar 1814 ble det bestemt at Norge skulle gå inn i en personalunion med Sverige og med Karl Johan som tronfølger i begge rikene.
Napoleons fall
Etter Napoleons mislykkede felttog mot Moskva i 1812 samlet en storkoalisjon mellom Russland, Storbritannia, Sverige, Spania, Østerrike og Preussen en felles front mot Napoleon og vant det avgjørende slaget ved Leipzig i 1813. I april ble Paris tatt, og Napoleon måtte gi fra seg tronen og ble plassert på øya Elba utenfor Italia, og Frankrike måtte godta de opprinnelige grensene fra 1792.
Wienkongressen (1814-1815) ble den første av en rekke politiske samlinger der de seirende stormaktene diskuterte vilkårene for stabilitet og fred etter Napoleons fall. Under kongressen klarte likevel Napoleon å reise et nytt opprør i Paris til et siste slag mot stormaktene ved Waterloo i dagens Belgia. Igjen ble Napoleons styrker slått, og han selv ble deportert til St. Helena utenfor Vest-Afrika, der han døde 1821.
Les original på NDLA →
Opplysningstid: revolusjonene
Tanker om individ og samfunn
Opplysningsfilosofene utviklet nye teorier om samfunnet. Mot slutten av perioden ble teoriene prøvd ut med mer eller mindre hell. Allikevel ender perioden med et tilbakeslag for disse nye tankene etter Napoleonskrigene. Det eneste unntaket er Norge som fikk grunnlov og selvstyre i 1814.
Et sentralt tema i opplysningstiden var: "Hvordan skape det perfekte samfunnet?" Den vanligste styreformen i Europa på denne tiden var eneveldet, der kongen hadde all makt. Flere tok til orde for et "opplyst" enevelde, der kongen skulle styre etter opplysningstidens nye idéer om individ og samfunn. I de fleste europeiske landene på 1700-tallet dominerte middelalderens standssamfunn. Der hadde spesielt adelen mye makt og ville beskytte sine egne interesser og privilegier.
For opplysningsfilosofer som John Locke, Charles Montesquieu og Jean-Jacques Rousseau var ikke dette nok. De ønsket seg en stat utgått fra folket. Derfor ble folkesuverenitet, maktfordeling, grunnlov, likhet for loven og ytringsfrihet sentrale kampsaker for opplysningstidens tenkere. Dette skulle bli fundamentet for revolusjoner og folkelige opprør gjennom århundret som fulgte.
Den amerikanske revolusjonen
Europeerne begynte å etablere kolonier i Nord-Amerika på 1600-tallet. Kolonister fra flere europeiske land startet med plantasjer, jordbruk og handel. Urbefolkningen ble gradvis fortrengt og drevet vestover. På 1700-tallet økte befolkningen betydelig, og gradvis ble det etablert en egen amerikansk identitet.
Konfliktene mellom urbefolkningen, franskmenn, amerikanske kolonister og briter endte i Storbritannias favør i 1763. Konsekvensene av krigen skjerpet allikevel motsetningene mellom kolonistene og kongeriket Storbritannia. "The Boston Tea Party" i 1773 markerte starten på uavhengighetskrigen.
Uavhengighetskrigen mot Storbritannia endte med grunnleggelsen av et selvstendig USA og en grunnlov etter opplysningstidens idéer og prinsipper i 1787.
Den franske revolusjonen
I store deler av 1700-tallet levde det franske eneveldets styrende eliter i en virkelighetsfjern verden, langt fra vanlige folk. Før revolusjonen i 1789 bestod det franske eneveldet av ulike stender med ulike rettigheter og plikter. Både opplysningstidens idéer om nye statsformer, med en samfunnskontrakt forankret i folket, og forholdene i det gamle standssamfunnet kan sees som bakenforliggende årsaker til den franske revolusjonen. Av mer utløsende årsaker er de økonomiske problemene og hendelsene under stenderforsamlingen i 1789.
Gjennom den franske revolusjonen i 1789 endret maktforholdene seg dramatisk. Med stor oppslutning blant borgerskap og bønder ble grunnloven og det konstitusjonelle monarkiet innført i 1791. Nå gjaldt slagordet "Frihet, likhet og brorskap".
Ulike revolusjonære grupper ville likevel drive den franske revolusjonen videre. Med henrettelsen av kongen ble republikken innført i 1793. De første årene ble preget av et skrekkvelde der ulike revolusjonære fraksjoner kjempet mot hverandre.
Da Napoleon og hans støttespillere i hæren gjorde statskupp i 1799, etter et tiår med revolusjon og krigstilstand, var stabilitet det viktigste for franskmennene. Napoleons moderne reformprogram sikret støtte i den franske befolkningen.
Oppgjøret etter Napoleonskrigene
Etter Napoleonskrigene (1803–1815) forsøkte seierherrene, først og fremst Russland, Storbritannia, Østerrike og Preussen å tilbakestille opplysningstidens liberale grunnlover og tegnet et nytt Europakart etter dynastiske prinsipper.
Til tross for stormaktenes seier og konservative programmer for Europa skapte dette forutsetninger for nye folkelige opprør. Idéen om at en nasjon og et folk skulle styre seg selv, ble framtredende utover 1800-tallet.
Les original på NDLA →
Opplysningsfilosofene utviklet nye teorier om samfunnet. Mot slutten av perioden ble teoriene prøvd ut med mer eller mindre hell. Allikevel ender perioden med et tilbakeslag for disse nye tankene etter Napoleonskrigene. Det eneste unntaket er Norge som fikk grunnlov og selvstyre i 1814.
Et sentralt tema i opplysningstiden var: "Hvordan skape det perfekte samfunnet?" Den vanligste styreformen i Europa på denne tiden var eneveldet, der kongen hadde all makt. Flere tok til orde for et "opplyst" enevelde, der kongen skulle styre etter opplysningstidens nye idéer om individ og samfunn. I de fleste europeiske landene på 1700-tallet dominerte middelalderens standssamfunn. Der hadde spesielt adelen mye makt og ville beskytte sine egne interesser og privilegier.
For opplysningsfilosofer som John Locke, Charles Montesquieu og Jean-Jacques Rousseau var ikke dette nok. De ønsket seg en stat utgått fra folket. Derfor ble folkesuverenitet, maktfordeling, grunnlov, likhet for loven og ytringsfrihet sentrale kampsaker for opplysningstidens tenkere. Dette skulle bli fundamentet for revolusjoner og folkelige opprør gjennom århundret som fulgte.
Den amerikanske revolusjonen
Europeerne begynte å etablere kolonier i Nord-Amerika på 1600-tallet. Kolonister fra flere europeiske land startet med plantasjer, jordbruk og handel. Urbefolkningen ble gradvis fortrengt og drevet vestover. På 1700-tallet økte befolkningen betydelig, og gradvis ble det etablert en egen amerikansk identitet.
Konfliktene mellom urbefolkningen, franskmenn, amerikanske kolonister og briter endte i Storbritannias favør i 1763. Konsekvensene av krigen skjerpet allikevel motsetningene mellom kolonistene og kongeriket Storbritannia. "The Boston Tea Party" i 1773 markerte starten på uavhengighetskrigen.
Uavhengighetskrigen mot Storbritannia endte med grunnleggelsen av et selvstendig USA og en grunnlov etter opplysningstidens idéer og prinsipper i 1787.
Den franske revolusjonen
I store deler av 1700-tallet levde det franske eneveldets styrende eliter i en virkelighetsfjern verden, langt fra vanlige folk. Før revolusjonen i 1789 bestod det franske eneveldet av ulike stender med ulike rettigheter og plikter. Både opplysningstidens idéer om nye statsformer, med en samfunnskontrakt forankret i folket, og forholdene i det gamle standssamfunnet kan sees som bakenforliggende årsaker til den franske revolusjonen. Av mer utløsende årsaker er de økonomiske problemene og hendelsene under stenderforsamlingen i 1789.
Gjennom den franske revolusjonen i 1789 endret maktforholdene seg dramatisk. Med stor oppslutning blant borgerskap og bønder ble grunnloven og det konstitusjonelle monarkiet innført i 1791. Nå gjaldt slagordet "Frihet, likhet og brorskap".
Ulike revolusjonære grupper ville likevel drive den franske revolusjonen videre. Med henrettelsen av kongen ble republikken innført i 1793. De første årene ble preget av et skrekkvelde der ulike revolusjonære fraksjoner kjempet mot hverandre.
Da Napoleon og hans støttespillere i hæren gjorde statskupp i 1799, etter et tiår med revolusjon og krigstilstand, var stabilitet det viktigste for franskmennene. Napoleons moderne reformprogram sikret støtte i den franske befolkningen.
Oppgjøret etter Napoleonskrigene
Etter Napoleonskrigene (1803–1815) forsøkte seierherrene, først og fremst Russland, Storbritannia, Østerrike og Preussen å tilbakestille opplysningstidens liberale grunnlover og tegnet et nytt Europakart etter dynastiske prinsipper.
Til tross for stormaktenes seier og konservative programmer for Europa skapte dette forutsetninger for nye folkelige opprør. Idéen om at en nasjon og et folk skulle styre seg selv, ble framtredende utover 1800-tallet.
Les original på NDLA →
Opplysningstid: revolusjonene
Tanker om individ og samfunn
Opplysningsfilosofene utviklet nye teorier om samfunnet. Mot slutten av perioden ble teoriene prøvd ut med mer eller mindre hell. Allikevel ender perioden med et tilbakeslag for disse nye tankene etter Napoleonskrigene. Det eneste unntaket er Norge som fikk grunnlov og selvstyre i 1814.
Et sentralt tema i opplysningstiden var: "Hvordan skape det perfekte samfunnet?" Den vanligste styreformen i Europa på denne tiden var eneveldet, der kongen hadde all makt. Flere tok til orde for et "opplyst" enevelde, der kongen skulle styre etter opplysningstidens nye idéer om individ og samfunn. I de fleste europeiske landene på 1700-tallet dominerte middelalderens standssamfunn. Der hadde spesielt adelen mye makt og ville beskytte sine egne interesser og privilegier.
For opplysningsfilosofer som John Locke, Charles Montesquieu og Jean-Jacques Rousseau var ikke dette nok. De ønsket seg en stat utgått fra folket. Derfor ble folkesuverenitet, maktfordeling, grunnlov, likhet for loven og ytringsfrihet sentrale kampsaker for opplysningstidens tenkere. Dette skulle bli fundamentet for revolusjoner og folkelige opprør gjennom århundret som fulgte.
Den amerikanske revolusjonen
Europeerne begynte å etablere kolonier i Nord-Amerika på 1600-tallet. Kolonister fra flere europeiske land startet med plantasjer, jordbruk og handel. Urbefolkningen ble gradvis fortrengt og drevet vestover. På 1700-tallet økte befolkningen betydelig, og gradvis ble det etablert en egen amerikansk identitet.
Konfliktene mellom urbefolkningen, franskmenn, amerikanske kolonister og briter endte i Storbritannias favør i 1763. Konsekvensene av krigen skjerpet allikevel motsetningene mellom kolonistene og kongeriket Storbritannia. "The Boston Tea Party" i 1773 markerte starten på uavhengighetskrigen.
Uavhengighetskrigen mot Storbritannia endte med grunnleggelsen av et selvstendig USA og en grunnlov etter opplysningstidens idéer og prinsipper i 1787.
Den franske revolusjonen
I store deler av 1700-tallet levde det franske eneveldets styrende eliter i en virkelighetsfjern verden, langt fra vanlige folk. Før revolusjonen i 1789 bestod det franske eneveldet av ulike stender med ulike rettigheter og plikter. Både opplysningstidens idéer om nye statsformer, med en samfunnskontrakt forankret i folket, og forholdene i det gamle standssamfunnet kan sees som bakenforliggende årsaker til den franske revolusjonen. Av mer utløsende årsaker er de økonomiske problemene og hendelsene under stenderforsamlingen i 1789.
Gjennom den franske revolusjonen i 1789 endret maktforholdene seg dramatisk. Med stor oppslutning blant borgerskap og bønder ble grunnloven og det konstitusjonelle monarkiet innført i 1791. Nå gjaldt slagordet "Frihet, likhet og brorskap".
Ulike revolusjonære grupper ville likevel drive den franske revolusjonen videre. Med henrettelsen av kongen ble republikken innført i 1793. De første årene ble preget av et skrekkvelde der ulike revolusjonære fraksjoner kjempet mot hverandre.
Da Napoleon og hans støttespillere i hæren gjorde statskupp i 1799, etter et tiår med revolusjon og krigstilstand, var stabilitet det viktigste for franskmennene. Napoleons moderne reformprogram sikret støtte i den franske befolkningen.
Oppgjøret etter Napoleonskrigene
Etter Napoleonskrigene (1803–1815) forsøkte seierherrene, først og fremst Russland, Storbritannia, Østerrike og Preussen å tilbakestille opplysningstidens liberale grunnlover og tegnet et nytt Europakart etter dynastiske prinsipper.
Til tross for stormaktenes seier og konservative programmer for Europa skapte dette forutsetninger for nye folkelige opprør. Idéen om at en nasjon og et folk skulle styre seg selv, ble framtredende utover 1800-tallet.
Les original på NDLA →
Opplysningsfilosofene utviklet nye teorier om samfunnet. Mot slutten av perioden ble teoriene prøvd ut med mer eller mindre hell. Allikevel ender perioden med et tilbakeslag for disse nye tankene etter Napoleonskrigene. Det eneste unntaket er Norge som fikk grunnlov og selvstyre i 1814.
Et sentralt tema i opplysningstiden var: "Hvordan skape det perfekte samfunnet?" Den vanligste styreformen i Europa på denne tiden var eneveldet, der kongen hadde all makt. Flere tok til orde for et "opplyst" enevelde, der kongen skulle styre etter opplysningstidens nye idéer om individ og samfunn. I de fleste europeiske landene på 1700-tallet dominerte middelalderens standssamfunn. Der hadde spesielt adelen mye makt og ville beskytte sine egne interesser og privilegier.
For opplysningsfilosofer som John Locke, Charles Montesquieu og Jean-Jacques Rousseau var ikke dette nok. De ønsket seg en stat utgått fra folket. Derfor ble folkesuverenitet, maktfordeling, grunnlov, likhet for loven og ytringsfrihet sentrale kampsaker for opplysningstidens tenkere. Dette skulle bli fundamentet for revolusjoner og folkelige opprør gjennom århundret som fulgte.
Den amerikanske revolusjonen
Europeerne begynte å etablere kolonier i Nord-Amerika på 1600-tallet. Kolonister fra flere europeiske land startet med plantasjer, jordbruk og handel. Urbefolkningen ble gradvis fortrengt og drevet vestover. På 1700-tallet økte befolkningen betydelig, og gradvis ble det etablert en egen amerikansk identitet.
Konfliktene mellom urbefolkningen, franskmenn, amerikanske kolonister og briter endte i Storbritannias favør i 1763. Konsekvensene av krigen skjerpet allikevel motsetningene mellom kolonistene og kongeriket Storbritannia. "The Boston Tea Party" i 1773 markerte starten på uavhengighetskrigen.
Uavhengighetskrigen mot Storbritannia endte med grunnleggelsen av et selvstendig USA og en grunnlov etter opplysningstidens idéer og prinsipper i 1787.
Den franske revolusjonen
I store deler av 1700-tallet levde det franske eneveldets styrende eliter i en virkelighetsfjern verden, langt fra vanlige folk. Før revolusjonen i 1789 bestod det franske eneveldet av ulike stender med ulike rettigheter og plikter. Både opplysningstidens idéer om nye statsformer, med en samfunnskontrakt forankret i folket, og forholdene i det gamle standssamfunnet kan sees som bakenforliggende årsaker til den franske revolusjonen. Av mer utløsende årsaker er de økonomiske problemene og hendelsene under stenderforsamlingen i 1789.
Gjennom den franske revolusjonen i 1789 endret maktforholdene seg dramatisk. Med stor oppslutning blant borgerskap og bønder ble grunnloven og det konstitusjonelle monarkiet innført i 1791. Nå gjaldt slagordet "Frihet, likhet og brorskap".
Ulike revolusjonære grupper ville likevel drive den franske revolusjonen videre. Med henrettelsen av kongen ble republikken innført i 1793. De første årene ble preget av et skrekkvelde der ulike revolusjonære fraksjoner kjempet mot hverandre.
Da Napoleon og hans støttespillere i hæren gjorde statskupp i 1799, etter et tiår med revolusjon og krigstilstand, var stabilitet det viktigste for franskmennene. Napoleons moderne reformprogram sikret støtte i den franske befolkningen.
Oppgjøret etter Napoleonskrigene
Etter Napoleonskrigene (1803–1815) forsøkte seierherrene, først og fremst Russland, Storbritannia, Østerrike og Preussen å tilbakestille opplysningstidens liberale grunnlover og tegnet et nytt Europakart etter dynastiske prinsipper.
Til tross for stormaktenes seier og konservative programmer for Europa skapte dette forutsetninger for nye folkelige opprør. Idéen om at en nasjon og et folk skulle styre seg selv, ble framtredende utover 1800-tallet.
Les original på NDLA →
Opplysningstid: samfunnsomveltninger
Samfunnsomveltninger
Perioden fra begynnelsen av 1700-tallet til begynnelsen av 1800-tallet er preget av nye ideer, store omveltninger eller forsøk på omveltninger. I Storbritannia begynner man å produsere varer på en nye måte: med fabrikker og maskiner. Dette skal etter hvert endre verden totalt. Mellom 1750 og 1850 skjedde det en total omveltning fra hjemmeproduksjon til fabrikkdrift i store deler av næringslivet i Storbritannia. Det var flere forhold som gjorde at denne endringen skjedde nettopp her.
Befolkningsvekst
Fra midten av 1700-tallet steg folketallet i Nord- og Vest-Europa, men Storbritannia lå i forkant av denne utviklingen. Her skjedde det samtidig en effektivisering i jordbruket ved at godseierne slo sammen jordstykker til større enheter. Effektiviseringen ga mer mat, noe som gjorde det mulig å fø flere mennesker. Mer mat ga bedre helse og bedre forsvar mot sykdom. Dette bidro igjen til økt befolkningsvekst.
Jordbruk og industri
Småbøndene ble presset ut av jordbruket på grunn av effektiviseringen og flyttet til byene for å søke arbeid. Dette ga arbeidskraft til industrien. Befolkningsvekst ga også mer etterspørsel etter varer, og siden fabrikkarbeiderne fikk lønn, kunne de også kjøpe varer for penger.
Men industrialiseringen hadde ikke vært mulig uten at det samtidig skjedde viktige endringer i hvordan varene ble produsert. I tekstilnæringen hadde de i Storbritannia utviklet forlagssystemet. Det ble et viktig skritt på veien mot industri.
Forlagssystemet
Kjøpmenn kunne ha flere hundre bønder som jobbet for seg og produserte tråd, garn og stoffer hjemme på gården. Produktene ble samlet inn og solgt av kjøpmennene, som etter hvert opparbeidet seg kapital. Gjennom å investere i fabrikker og samle produksjonen på ett sted, ble prosessen mer effektiv. Utover på 1700-tallet ble det utviklet ulike maskiner som ga en ekstrem økning i effektiviteten.
Dampmaskinen
Oppfinnelsen av dampmaskinen skjedde i utgangspunktet for å løse en praktisk vanske i gruvene. I takt med utvinning av kull fra gruvene ble vannet et problem. De første dampmaskinene ble konstruert for å frakte vannet ut, slik at tilgangen til kull og mineraler kunne øke. Senere ble maskinene forbedret og tilpasset til bruk i fabrikker, og på 1800-tallet på tog og skip. Her hadde også Storbritannia et fortrinn: god tilgang på kull til drivstoff og jern til maskiner og redskaper.
Klassesamfunnet
Industrialiseringen endret samfunnet radikalt. I de nye industribyene ble fabrikker satt opp, og en økende tilflytting fra landområdene rundt fant sted. Dette skapte nye logistiske problemer med fabrikkene, arbeiderboligene, kloakken og andre sanitære forhold.
Fabrikkeierne ønsket profitt og lave produksjonskostnader. De så i første omgang ingen hensikt i å bidra til å begrense giftige utslipp, eller gi arbeiderne en lønn å leve av. I det nye kapitalistiske systemet ble sosiale klasser etablert. Bedriftseierne eide fabrikkene og etterspurte villig arbeidskraft mot betaling.
Den nye industriarbeiderklassen hadde bare sin arbeidskraft å tilby. Dette skapte klassemotsetninger mellom kapitalistene og arbeiderne. Etter hvert som arbeiderne ble forent i fagforeninger, kunne de med større slagkraft utfordre bedriftseierne med krav om anstendig lønn, regler for arbeidstid og et trygt arbeidsmiljø.
Les original på NDLA →
Perioden fra begynnelsen av 1700-tallet til begynnelsen av 1800-tallet er preget av nye ideer, store omveltninger eller forsøk på omveltninger. I Storbritannia begynner man å produsere varer på en nye måte: med fabrikker og maskiner. Dette skal etter hvert endre verden totalt. Mellom 1750 og 1850 skjedde det en total omveltning fra hjemmeproduksjon til fabrikkdrift i store deler av næringslivet i Storbritannia. Det var flere forhold som gjorde at denne endringen skjedde nettopp her.
Befolkningsvekst
Fra midten av 1700-tallet steg folketallet i Nord- og Vest-Europa, men Storbritannia lå i forkant av denne utviklingen. Her skjedde det samtidig en effektivisering i jordbruket ved at godseierne slo sammen jordstykker til større enheter. Effektiviseringen ga mer mat, noe som gjorde det mulig å fø flere mennesker. Mer mat ga bedre helse og bedre forsvar mot sykdom. Dette bidro igjen til økt befolkningsvekst.
Jordbruk og industri
Småbøndene ble presset ut av jordbruket på grunn av effektiviseringen og flyttet til byene for å søke arbeid. Dette ga arbeidskraft til industrien. Befolkningsvekst ga også mer etterspørsel etter varer, og siden fabrikkarbeiderne fikk lønn, kunne de også kjøpe varer for penger.
Men industrialiseringen hadde ikke vært mulig uten at det samtidig skjedde viktige endringer i hvordan varene ble produsert. I tekstilnæringen hadde de i Storbritannia utviklet forlagssystemet. Det ble et viktig skritt på veien mot industri.
Forlagssystemet
Kjøpmenn kunne ha flere hundre bønder som jobbet for seg og produserte tråd, garn og stoffer hjemme på gården. Produktene ble samlet inn og solgt av kjøpmennene, som etter hvert opparbeidet seg kapital. Gjennom å investere i fabrikker og samle produksjonen på ett sted, ble prosessen mer effektiv. Utover på 1700-tallet ble det utviklet ulike maskiner som ga en ekstrem økning i effektiviteten.
Dampmaskinen
Oppfinnelsen av dampmaskinen skjedde i utgangspunktet for å løse en praktisk vanske i gruvene. I takt med utvinning av kull fra gruvene ble vannet et problem. De første dampmaskinene ble konstruert for å frakte vannet ut, slik at tilgangen til kull og mineraler kunne øke. Senere ble maskinene forbedret og tilpasset til bruk i fabrikker, og på 1800-tallet på tog og skip. Her hadde også Storbritannia et fortrinn: god tilgang på kull til drivstoff og jern til maskiner og redskaper.
Klassesamfunnet
Industrialiseringen endret samfunnet radikalt. I de nye industribyene ble fabrikker satt opp, og en økende tilflytting fra landområdene rundt fant sted. Dette skapte nye logistiske problemer med fabrikkene, arbeiderboligene, kloakken og andre sanitære forhold.
Fabrikkeierne ønsket profitt og lave produksjonskostnader. De så i første omgang ingen hensikt i å bidra til å begrense giftige utslipp, eller gi arbeiderne en lønn å leve av. I det nye kapitalistiske systemet ble sosiale klasser etablert. Bedriftseierne eide fabrikkene og etterspurte villig arbeidskraft mot betaling.
Den nye industriarbeiderklassen hadde bare sin arbeidskraft å tilby. Dette skapte klassemotsetninger mellom kapitalistene og arbeiderne. Etter hvert som arbeiderne ble forent i fagforeninger, kunne de med større slagkraft utfordre bedriftseierne med krav om anstendig lønn, regler for arbeidstid og et trygt arbeidsmiljø.
Les original på NDLA →
Opplysningstid: samfunnsomveltninger
Samfunnsomveltninger
Perioden fra begynnelsen av 1700-tallet til begynnelsen av 1800-tallet er preget av nye ideer, store omveltninger eller forsøk på omveltninger. I Storbritannia begynner man å produsere varer på en nye måte: med fabrikker og maskiner. Dette skal etter hvert endre verden totalt. Mellom 1750 og 1850 skjedde det en total omveltning fra hjemmeproduksjon til fabrikkdrift i store deler av næringslivet i Storbritannia. Det var flere forhold som gjorde at denne endringen skjedde nettopp her.
Befolkningsvekst
Fra midten av 1700-tallet steg folketallet i Nord- og Vest-Europa, men Storbritannia lå i forkant av denne utviklingen. Her skjedde det samtidig en effektivisering i jordbruket ved at godseierne slo sammen jordstykker til større enheter. Effektiviseringen ga mer mat, noe som gjorde det mulig å fø flere mennesker. Mer mat ga bedre helse og bedre forsvar mot sykdom. Dette bidro igjen til økt befolkningsvekst.
Jordbruk og industri
Småbøndene ble presset ut av jordbruket på grunn av effektiviseringen og flyttet til byene for å søke arbeid. Dette ga arbeidskraft til industrien. Befolkningsvekst ga også mer etterspørsel etter varer, og siden fabrikkarbeiderne fikk lønn, kunne de også kjøpe varer for penger.
Men industrialiseringen hadde ikke vært mulig uten at det samtidig skjedde viktige endringer i hvordan varene ble produsert. I tekstilnæringen hadde de i Storbritannia utviklet forlagssystemet. Det ble et viktig skritt på veien mot industri.
Forlagssystemet
Kjøpmenn kunne ha flere hundre bønder som jobbet for seg og produserte tråd, garn og stoffer hjemme på gården. Produktene ble samlet inn og solgt av kjøpmennene, som etter hvert opparbeidet seg kapital. Gjennom å investere i fabrikker og samle produksjonen på ett sted, ble prosessen mer effektiv. Utover på 1700-tallet ble det utviklet ulike maskiner som ga en ekstrem økning i effektiviteten.
Dampmaskinen
Oppfinnelsen av dampmaskinen skjedde i utgangspunktet for å løse en praktisk vanske i gruvene. I takt med utvinning av kull fra gruvene ble vannet et problem. De første dampmaskinene ble konstruert for å frakte vannet ut, slik at tilgangen til kull og mineraler kunne øke. Senere ble maskinene forbedret og tilpasset til bruk i fabrikker, og på 1800-tallet på tog og skip. Her hadde også Storbritannia et fortrinn: god tilgang på kull til drivstoff og jern til maskiner og redskaper.
Klassesamfunnet
Industrialiseringen endret samfunnet radikalt. I de nye industribyene ble fabrikker satt opp, og en økende tilflytting fra landområdene rundt fant sted. Dette skapte nye logistiske problemer med fabrikkene, arbeiderboligene, kloakken og andre sanitære forhold.
Fabrikkeierne ønsket profitt og lave produksjonskostnader. De så i første omgang ingen hensikt i å bidra til å begrense giftige utslipp, eller gi arbeiderne en lønn å leve av. I det nye kapitalistiske systemet ble sosiale klasser etablert. Bedriftseierne eide fabrikkene og etterspurte villig arbeidskraft mot betaling.
Den nye industriarbeiderklassen hadde bare sin arbeidskraft å tilby. Dette skapte klassemotsetninger mellom kapitalistene og arbeiderne. Etter hvert som arbeiderne ble forent i fagforeninger, kunne de med større slagkraft utfordre bedriftseierne med krav om anstendig lønn, regler for arbeidstid og et trygt arbeidsmiljø.
Les original på NDLA →
Perioden fra begynnelsen av 1700-tallet til begynnelsen av 1800-tallet er preget av nye ideer, store omveltninger eller forsøk på omveltninger. I Storbritannia begynner man å produsere varer på en nye måte: med fabrikker og maskiner. Dette skal etter hvert endre verden totalt. Mellom 1750 og 1850 skjedde det en total omveltning fra hjemmeproduksjon til fabrikkdrift i store deler av næringslivet i Storbritannia. Det var flere forhold som gjorde at denne endringen skjedde nettopp her.
Befolkningsvekst
Fra midten av 1700-tallet steg folketallet i Nord- og Vest-Europa, men Storbritannia lå i forkant av denne utviklingen. Her skjedde det samtidig en effektivisering i jordbruket ved at godseierne slo sammen jordstykker til større enheter. Effektiviseringen ga mer mat, noe som gjorde det mulig å fø flere mennesker. Mer mat ga bedre helse og bedre forsvar mot sykdom. Dette bidro igjen til økt befolkningsvekst.
Jordbruk og industri
Småbøndene ble presset ut av jordbruket på grunn av effektiviseringen og flyttet til byene for å søke arbeid. Dette ga arbeidskraft til industrien. Befolkningsvekst ga også mer etterspørsel etter varer, og siden fabrikkarbeiderne fikk lønn, kunne de også kjøpe varer for penger.
Men industrialiseringen hadde ikke vært mulig uten at det samtidig skjedde viktige endringer i hvordan varene ble produsert. I tekstilnæringen hadde de i Storbritannia utviklet forlagssystemet. Det ble et viktig skritt på veien mot industri.
Forlagssystemet
Kjøpmenn kunne ha flere hundre bønder som jobbet for seg og produserte tråd, garn og stoffer hjemme på gården. Produktene ble samlet inn og solgt av kjøpmennene, som etter hvert opparbeidet seg kapital. Gjennom å investere i fabrikker og samle produksjonen på ett sted, ble prosessen mer effektiv. Utover på 1700-tallet ble det utviklet ulike maskiner som ga en ekstrem økning i effektiviteten.
Dampmaskinen
Oppfinnelsen av dampmaskinen skjedde i utgangspunktet for å løse en praktisk vanske i gruvene. I takt med utvinning av kull fra gruvene ble vannet et problem. De første dampmaskinene ble konstruert for å frakte vannet ut, slik at tilgangen til kull og mineraler kunne øke. Senere ble maskinene forbedret og tilpasset til bruk i fabrikker, og på 1800-tallet på tog og skip. Her hadde også Storbritannia et fortrinn: god tilgang på kull til drivstoff og jern til maskiner og redskaper.
Klassesamfunnet
Industrialiseringen endret samfunnet radikalt. I de nye industribyene ble fabrikker satt opp, og en økende tilflytting fra landområdene rundt fant sted. Dette skapte nye logistiske problemer med fabrikkene, arbeiderboligene, kloakken og andre sanitære forhold.
Fabrikkeierne ønsket profitt og lave produksjonskostnader. De så i første omgang ingen hensikt i å bidra til å begrense giftige utslipp, eller gi arbeiderne en lønn å leve av. I det nye kapitalistiske systemet ble sosiale klasser etablert. Bedriftseierne eide fabrikkene og etterspurte villig arbeidskraft mot betaling.
Den nye industriarbeiderklassen hadde bare sin arbeidskraft å tilby. Dette skapte klassemotsetninger mellom kapitalistene og arbeiderne. Etter hvert som arbeiderne ble forent i fagforeninger, kunne de med større slagkraft utfordre bedriftseierne med krav om anstendig lønn, regler for arbeidstid og et trygt arbeidsmiljø.
Les original på NDLA →
Verdenskrigene og mellomkrigstid
Børskrakket i USA i 1929
-
De siste åra i forkant av børskrakket hadde det foregått vill aksjespekulasjon på de amerikanske børsene. Det var ikke uvanlig at to tredjedeler av aksjekjøpene var finansiert med lån. Etter "de glade 20-åra" og enorm økonomisk vekst for mange amerikanere flatet børsene ut høsten 1929. Til tross for selskapenes forsøk på holde veksten oppe gjennom ulike ordninger for kreditt og avbetaling var det amerikanske markedet mettet. Tilliten til markedet ble svekket, og folk begynte å selge aksjene sine i raskt tempo.
"Den svarte tirsdagen"
Tirsdag 29. oktober 1929, på engelsk kalt "Black Tuesday", oppstod det panikk på Wall Street-børsen i New York, og over 16 millioner aksjer ble solgt. I løpet av fem dager mistet det amerikanske aksjemarkedet 47 prosent av sin verdi.
Nedadgående økonomisk spiral
Da panikken brøt ut, startet en økonomisk nedtur som rammet alle sider ved det amerikanske samfunnet.
Kreditorene ville at kundene skulle innfri lånene sine.
Aksjekursene stupte, verdiene ble ofte halvert på et par måneder. Aksjeeierne greide derfor ikke å innfri lånene sine til bankene.
Banker gikk konkurs. Siden bankene var nødvendige for ulike selskapers drift og investeringer, gikk mange bedrifter konkurs, og folk mistet jobben.
Redusert kjøpekraft og lavere forbruk rammet alle sider av samfunnet. Folk mistet sparepengene sine og bøndenes inntekter sank drastisk.
Utenlandske lån ble tilbakekalt til USA.
USA trakk andre land med seg i en verdensomspennende depresjon, og spesielt Tyskland ble hardt rammet. Tilbakegangen i verdenshandelen rammet i tillegg særlig råvareproduserende land.
Resultat ble at bruttonasjonalproduktet gikk ned, og arbeidsledigheten steg enormt. Dalende etterspørsel etter biler, elektriske forbruksvarer og boliger bidro til å forsterke krisen. Trygder eller offentlige støtteordninger fantes ikke i USA, som sverget til en økonomisk liberalistisk politikk uten vesentlig statlig innblanding.
Fortsatt kapitalisme som løsning på den økonomiske krisen?
USA ble gjennom 20-åra styrt av republikanske presidenter. President Herbert Hoover (1874–1964) var USAs president under krakket på Wall Street-børsen. Blant republikanerne var en vanlig økonomisk tankegang at markedet regulerte seg selv. I mellomtida fikk man beskjed om å "stramme inn livreima". Men når folk sluttet å bruke penger, ble krisen forverret. Verdenshandelen ble ytterligere redusert da alle land prøvde å beskytte sin egen økonomi ved proteksjonistiske tiltak. Resultatet ble store tollmurer mellom landene og nedgang i verdenshandelen.
Arbeidsløsheten i USA steg til nye høyder i begynnelsen av 1930-åra. I 1929 var 1,5 millioner arbeidsledige, i 1930 var ledigheten steget til 3,5 millioner, og i mars 1933 var den oppe i hele 14,5 millioner. De europeiske demokratiene hadde store problemer med å mestre krisen. I 1932 nådde arbeidsløsheten Tyskland med hele 30 prosent.
Ved siden av de økonomiske problemene verden sto overfor på 1930-tallet, fikk børskrakket stor betydning ved at mange europeiske land valgte bort demokratiet som styreform og lot "sterke menn" ordne opp i kaoset.
Kilde
Billington, L. & Reisegg, Ø. (2021, 9. mars). Wall Street-krakket i 1929. I Store norske leksikon. https://snl.no/Wall_Street-krakket_i_1929
Les original på NDLA →
De siste åra i forkant av børskrakket hadde det foregått vill aksjespekulasjon på de amerikanske børsene. Det var ikke uvanlig at to tredjedeler av aksjekjøpene var finansiert med lån. Etter "de glade 20-åra" og enorm økonomisk vekst for mange amerikanere flatet børsene ut høsten 1929. Til tross for selskapenes forsøk på holde veksten oppe gjennom ulike ordninger for kreditt og avbetaling var det amerikanske markedet mettet. Tilliten til markedet ble svekket, og folk begynte å selge aksjene sine i raskt tempo.
"Den svarte tirsdagen"
Tirsdag 29. oktober 1929, på engelsk kalt "Black Tuesday", oppstod det panikk på Wall Street-børsen i New York, og over 16 millioner aksjer ble solgt. I løpet av fem dager mistet det amerikanske aksjemarkedet 47 prosent av sin verdi.
Nedadgående økonomisk spiral
Da panikken brøt ut, startet en økonomisk nedtur som rammet alle sider ved det amerikanske samfunnet.
Kreditorene ville at kundene skulle innfri lånene sine.
Aksjekursene stupte, verdiene ble ofte halvert på et par måneder. Aksjeeierne greide derfor ikke å innfri lånene sine til bankene.
Banker gikk konkurs. Siden bankene var nødvendige for ulike selskapers drift og investeringer, gikk mange bedrifter konkurs, og folk mistet jobben.
Redusert kjøpekraft og lavere forbruk rammet alle sider av samfunnet. Folk mistet sparepengene sine og bøndenes inntekter sank drastisk.
Utenlandske lån ble tilbakekalt til USA.
USA trakk andre land med seg i en verdensomspennende depresjon, og spesielt Tyskland ble hardt rammet. Tilbakegangen i verdenshandelen rammet i tillegg særlig råvareproduserende land.
Resultat ble at bruttonasjonalproduktet gikk ned, og arbeidsledigheten steg enormt. Dalende etterspørsel etter biler, elektriske forbruksvarer og boliger bidro til å forsterke krisen. Trygder eller offentlige støtteordninger fantes ikke i USA, som sverget til en økonomisk liberalistisk politikk uten vesentlig statlig innblanding.
Fortsatt kapitalisme som løsning på den økonomiske krisen?
USA ble gjennom 20-åra styrt av republikanske presidenter. President Herbert Hoover (1874–1964) var USAs president under krakket på Wall Street-børsen. Blant republikanerne var en vanlig økonomisk tankegang at markedet regulerte seg selv. I mellomtida fikk man beskjed om å "stramme inn livreima". Men når folk sluttet å bruke penger, ble krisen forverret. Verdenshandelen ble ytterligere redusert da alle land prøvde å beskytte sin egen økonomi ved proteksjonistiske tiltak. Resultatet ble store tollmurer mellom landene og nedgang i verdenshandelen.
Arbeidsløsheten i USA steg til nye høyder i begynnelsen av 1930-åra. I 1929 var 1,5 millioner arbeidsledige, i 1930 var ledigheten steget til 3,5 millioner, og i mars 1933 var den oppe i hele 14,5 millioner. De europeiske demokratiene hadde store problemer med å mestre krisen. I 1932 nådde arbeidsløsheten Tyskland med hele 30 prosent.
Ved siden av de økonomiske problemene verden sto overfor på 1930-tallet, fikk børskrakket stor betydning ved at mange europeiske land valgte bort demokratiet som styreform og lot "sterke menn" ordne opp i kaoset.
Kilde
Billington, L. & Reisegg, Ø. (2021, 9. mars). Wall Street-krakket i 1929. I Store norske leksikon. https://snl.no/Wall_Street-krakket_i_1929
Les original på NDLA →
Børskrakket i USA i 1929
-
De siste åra i forkant av børskrakket hadde det foregått vill aksjespekulasjon på de amerikanske børsene. Det var ikke uvanlig at to tredjedeler av aksjekjøpene var finansiert med lån. Etter "de glade 20-åra" og enorm økonomisk vekst for mange amerikanere flatet børsene ut høsten 1929. Til tross for selskapenes forsøk på holde veksten oppe gjennom ulike ordninger for kreditt og avbetaling var det amerikanske markedet mettet. Tilliten til markedet ble svekket, og folk begynte å selge aksjene sine i raskt tempo.
"Den svarte tirsdagen"
Tirsdag 29. oktober 1929, på engelsk kalt "Black Tuesday", oppstod det panikk på Wall Street-børsen i New York, og over 16 millioner aksjer ble solgt. I løpet av fem dager mistet det amerikanske aksjemarkedet 47 prosent av sin verdi.
Nedadgående økonomisk spiral
Da panikken brøt ut, startet en økonomisk nedtur som rammet alle sider ved det amerikanske samfunnet.
Kreditorene ville at kundene skulle innfri lånene sine.
Aksjekursene stupte, verdiene ble ofte halvert på et par måneder. Aksjeeierne greide derfor ikke å innfri lånene sine til bankene.
Banker gikk konkurs. Siden bankene var nødvendige for ulike selskapers drift og investeringer, gikk mange bedrifter konkurs, og folk mistet jobben.
Redusert kjøpekraft og lavere forbruk rammet alle sider av samfunnet. Folk mistet sparepengene sine og bøndenes inntekter sank drastisk.
Utenlandske lån ble tilbakekalt til USA.
USA trakk andre land med seg i en verdensomspennende depresjon, og spesielt Tyskland ble hardt rammet. Tilbakegangen i verdenshandelen rammet i tillegg særlig råvareproduserende land.
Resultat ble at bruttonasjonalproduktet gikk ned, og arbeidsledigheten steg enormt. Dalende etterspørsel etter biler, elektriske forbruksvarer og boliger bidro til å forsterke krisen. Trygder eller offentlige støtteordninger fantes ikke i USA, som sverget til en økonomisk liberalistisk politikk uten vesentlig statlig innblanding.
Fortsatt kapitalisme som løsning på den økonomiske krisen?
USA ble gjennom 20-åra styrt av republikanske presidenter. President Herbert Hoover (1874–1964) var USAs president under krakket på Wall Street-børsen. Blant republikanerne var en vanlig økonomisk tankegang at markedet regulerte seg selv. I mellomtida fikk man beskjed om å "stramme inn livreima". Men når folk sluttet å bruke penger, ble krisen forverret. Verdenshandelen ble ytterligere redusert da alle land prøvde å beskytte sin egen økonomi ved proteksjonistiske tiltak. Resultatet ble store tollmurer mellom landene og nedgang i verdenshandelen.
Arbeidsløsheten i USA steg til nye høyder i begynnelsen av 1930-åra. I 1929 var 1,5 millioner arbeidsledige, i 1930 var ledigheten steget til 3,5 millioner, og i mars 1933 var den oppe i hele 14,5 millioner. De europeiske demokratiene hadde store problemer med å mestre krisen. I 1932 nådde arbeidsløsheten Tyskland med hele 30 prosent.
Ved siden av de økonomiske problemene verden sto overfor på 1930-tallet, fikk børskrakket stor betydning ved at mange europeiske land valgte bort demokratiet som styreform og lot "sterke menn" ordne opp i kaoset.
Kilde
Billington, L. & Reisegg, Ø. (2021, 9. mars). Wall Street-krakket i 1929. I Store norske leksikon. https://snl.no/Wall_Street-krakket_i_1929
Les original på NDLA →
De siste åra i forkant av børskrakket hadde det foregått vill aksjespekulasjon på de amerikanske børsene. Det var ikke uvanlig at to tredjedeler av aksjekjøpene var finansiert med lån. Etter "de glade 20-åra" og enorm økonomisk vekst for mange amerikanere flatet børsene ut høsten 1929. Til tross for selskapenes forsøk på holde veksten oppe gjennom ulike ordninger for kreditt og avbetaling var det amerikanske markedet mettet. Tilliten til markedet ble svekket, og folk begynte å selge aksjene sine i raskt tempo.
"Den svarte tirsdagen"
Tirsdag 29. oktober 1929, på engelsk kalt "Black Tuesday", oppstod det panikk på Wall Street-børsen i New York, og over 16 millioner aksjer ble solgt. I løpet av fem dager mistet det amerikanske aksjemarkedet 47 prosent av sin verdi.
Nedadgående økonomisk spiral
Da panikken brøt ut, startet en økonomisk nedtur som rammet alle sider ved det amerikanske samfunnet.
Kreditorene ville at kundene skulle innfri lånene sine.
Aksjekursene stupte, verdiene ble ofte halvert på et par måneder. Aksjeeierne greide derfor ikke å innfri lånene sine til bankene.
Banker gikk konkurs. Siden bankene var nødvendige for ulike selskapers drift og investeringer, gikk mange bedrifter konkurs, og folk mistet jobben.
Redusert kjøpekraft og lavere forbruk rammet alle sider av samfunnet. Folk mistet sparepengene sine og bøndenes inntekter sank drastisk.
Utenlandske lån ble tilbakekalt til USA.
USA trakk andre land med seg i en verdensomspennende depresjon, og spesielt Tyskland ble hardt rammet. Tilbakegangen i verdenshandelen rammet i tillegg særlig råvareproduserende land.
Resultat ble at bruttonasjonalproduktet gikk ned, og arbeidsledigheten steg enormt. Dalende etterspørsel etter biler, elektriske forbruksvarer og boliger bidro til å forsterke krisen. Trygder eller offentlige støtteordninger fantes ikke i USA, som sverget til en økonomisk liberalistisk politikk uten vesentlig statlig innblanding.
Fortsatt kapitalisme som løsning på den økonomiske krisen?
USA ble gjennom 20-åra styrt av republikanske presidenter. President Herbert Hoover (1874–1964) var USAs president under krakket på Wall Street-børsen. Blant republikanerne var en vanlig økonomisk tankegang at markedet regulerte seg selv. I mellomtida fikk man beskjed om å "stramme inn livreima". Men når folk sluttet å bruke penger, ble krisen forverret. Verdenshandelen ble ytterligere redusert da alle land prøvde å beskytte sin egen økonomi ved proteksjonistiske tiltak. Resultatet ble store tollmurer mellom landene og nedgang i verdenshandelen.
Arbeidsløsheten i USA steg til nye høyder i begynnelsen av 1930-åra. I 1929 var 1,5 millioner arbeidsledige, i 1930 var ledigheten steget til 3,5 millioner, og i mars 1933 var den oppe i hele 14,5 millioner. De europeiske demokratiene hadde store problemer med å mestre krisen. I 1932 nådde arbeidsløsheten Tyskland med hele 30 prosent.
Ved siden av de økonomiske problemene verden sto overfor på 1930-tallet, fikk børskrakket stor betydning ved at mange europeiske land valgte bort demokratiet som styreform og lot "sterke menn" ordne opp i kaoset.
Kilde
Billington, L. & Reisegg, Ø. (2021, 9. mars). Wall Street-krakket i 1929. I Store norske leksikon. https://snl.no/Wall_Street-krakket_i_1929
Les original på NDLA →
Økonomi: de urolige 1920-årene
De glade 1920-årene i USA
Utgangspunktet for USAs økonomiske vekst i 1920-årene var oppgjøret etter første verdenskrig. Amerikanerne gikk inn i krigen med gjeld til Europa, men etter krigen ble rollene snudd. Etter hvert som nye produkter og forbruksvarer kom på markedet, økte også eksporten til Europa. Sammen med amerikanske lån var hovedtendensen på 1920-tallet en jevn kapitalstrøm fra europeiske land til USA.
Tyskland: krigsskade-erstatninger og hyperinflasjon
Mens den amerikanske middelklassen opplevde "de glade tjueårene", slet europeere flest med konkurser, arbeidsløshet og uro i arbeidslivet. For Tyskland fikk Versailles-traktaten stor betydning for økonomien i landet. Landet måtte betale krigsskade-erstatninger, særlig til Frankrike. Enorme beløp måtte skaffes til veie gjennom lån fra utlandet.
Tysklands økonomi ble ytterligere forverret da myndighetene tidlig på 1920-tallet valgte å trykke opp mer penger enn de hadde dekning for. Dette resulterte i en galopperende inflasjon som nådde toppen i 1923.
Lenge ble den tyske økonomien holdt gående på amerikanske lån. Derfor fikk børskrakket i USA direkte betydning for Tyskland tidlig på 1930-tallet.
USA: samlebåndet
Nye produksjonsmetoder og maskiner gjorde det mulig å effektivisere og øke produksjonen. Gjennom grundige analyser av hele arbeidsprosessen skulle mennesker og maskiner fungere som tannhjul i bedriftene. Med innføringen av samlebåndet i fabrikkene ble alle ledd i produksjonskjeden effektivisert. Større og mer effektiv produksjon skulle gi folk billigere varer, og bedriftene større inntekter. En sentral aktør bak tanken om vitenskapelig ledelse og produksjon var Frederick Winslow Taylor (1856–1915).
Henry Ford (1863–1947) tok i bruk disse prinsippene i produksjonen av T-Forden. Dette gjorde det mulig å levere biler til en meget lav pris, og nye kundegrupper strømmet til. I perioden 1910–1916 økte salget av T-Forden fra 20 000 til 600 000. I løpet av 1920-tallet ble T-Forden "allemannseie" i USA.
Nye forbruksvarer på markedet
Nye produkter og forbruksvarer kom på det amerikanske markedet etter første verdenskrig. I tillegg var det stor etterspørsel etter amerikanske varer i Europa i etterkrigsårene. Med ny kunnskap og teknologi ble nye produkter som radioer, støvsugere, kjøleskap og vaskemaskiner solgt på markedet. Målrettet reklame – for eksempel med budskapet om at kvinnene nå kunne bruke mindre tid på husarbeid – skapte behov for slike produkter i hjemmet. Kreditt eller avbetaling var alternativer hvis man ikke hadde mulighet til å betale med det samme.
Nye produkter: bildeserie
Pek på bildene for å få mer informasjon:
Forbruk og aksjespekulasjon
Den økonomiske veksten på 1920-tallet i USA var enorm. Store deler av middelklassen kunne kjøpe de nye produktene, noe reklamekampanjer og finansiering på avbetaling bidro til. Derfor fortsatte aksjekursene å stige, og mange trodde det ikke var noen grense for den økonomiske veksten.
Mange i USA valgte å spekulere i aksjer for å oppfylle drømmene sine. Med forventninger om fortsatt vekst i økonomien tok flere privatkunder opp banklån for å finansiere kjøp av aksjer. De markedsøkonomiske prinsippene fikk flyte fritt, uten kontroll av låneevne eller større regulering på børsene. Denne ville aksjespekulasjonen kunne ikke vare evig, og sommeren 1929 begynte veksten å flate ut på børsene i USA. 29. oktober kom "den svarte tirsdagen" på Wall-Street børsen, og panikken var et faktum.
Les original på NDLA →
Utgangspunktet for USAs økonomiske vekst i 1920-årene var oppgjøret etter første verdenskrig. Amerikanerne gikk inn i krigen med gjeld til Europa, men etter krigen ble rollene snudd. Etter hvert som nye produkter og forbruksvarer kom på markedet, økte også eksporten til Europa. Sammen med amerikanske lån var hovedtendensen på 1920-tallet en jevn kapitalstrøm fra europeiske land til USA.
Tyskland: krigsskade-erstatninger og hyperinflasjon
Mens den amerikanske middelklassen opplevde "de glade tjueårene", slet europeere flest med konkurser, arbeidsløshet og uro i arbeidslivet. For Tyskland fikk Versailles-traktaten stor betydning for økonomien i landet. Landet måtte betale krigsskade-erstatninger, særlig til Frankrike. Enorme beløp måtte skaffes til veie gjennom lån fra utlandet.
Tysklands økonomi ble ytterligere forverret da myndighetene tidlig på 1920-tallet valgte å trykke opp mer penger enn de hadde dekning for. Dette resulterte i en galopperende inflasjon som nådde toppen i 1923.
Lenge ble den tyske økonomien holdt gående på amerikanske lån. Derfor fikk børskrakket i USA direkte betydning for Tyskland tidlig på 1930-tallet.
USA: samlebåndet
Nye produksjonsmetoder og maskiner gjorde det mulig å effektivisere og øke produksjonen. Gjennom grundige analyser av hele arbeidsprosessen skulle mennesker og maskiner fungere som tannhjul i bedriftene. Med innføringen av samlebåndet i fabrikkene ble alle ledd i produksjonskjeden effektivisert. Større og mer effektiv produksjon skulle gi folk billigere varer, og bedriftene større inntekter. En sentral aktør bak tanken om vitenskapelig ledelse og produksjon var Frederick Winslow Taylor (1856–1915).
Henry Ford (1863–1947) tok i bruk disse prinsippene i produksjonen av T-Forden. Dette gjorde det mulig å levere biler til en meget lav pris, og nye kundegrupper strømmet til. I perioden 1910–1916 økte salget av T-Forden fra 20 000 til 600 000. I løpet av 1920-tallet ble T-Forden "allemannseie" i USA.
Nye forbruksvarer på markedet
Nye produkter og forbruksvarer kom på det amerikanske markedet etter første verdenskrig. I tillegg var det stor etterspørsel etter amerikanske varer i Europa i etterkrigsårene. Med ny kunnskap og teknologi ble nye produkter som radioer, støvsugere, kjøleskap og vaskemaskiner solgt på markedet. Målrettet reklame – for eksempel med budskapet om at kvinnene nå kunne bruke mindre tid på husarbeid – skapte behov for slike produkter i hjemmet. Kreditt eller avbetaling var alternativer hvis man ikke hadde mulighet til å betale med det samme.
Nye produkter: bildeserie
Pek på bildene for å få mer informasjon:
Forbruk og aksjespekulasjon
Den økonomiske veksten på 1920-tallet i USA var enorm. Store deler av middelklassen kunne kjøpe de nye produktene, noe reklamekampanjer og finansiering på avbetaling bidro til. Derfor fortsatte aksjekursene å stige, og mange trodde det ikke var noen grense for den økonomiske veksten.
Mange i USA valgte å spekulere i aksjer for å oppfylle drømmene sine. Med forventninger om fortsatt vekst i økonomien tok flere privatkunder opp banklån for å finansiere kjøp av aksjer. De markedsøkonomiske prinsippene fikk flyte fritt, uten kontroll av låneevne eller større regulering på børsene. Denne ville aksjespekulasjonen kunne ikke vare evig, og sommeren 1929 begynte veksten å flate ut på børsene i USA. 29. oktober kom "den svarte tirsdagen" på Wall-Street børsen, og panikken var et faktum.
Les original på NDLA →
Økonomi: de urolige 1920-årene
De glade 1920-årene i USA
Utgangspunktet for USAs økonomiske vekst i 1920-årene var oppgjøret etter første verdenskrig. Amerikanerne gikk inn i krigen med gjeld til Europa, men etter krigen ble rollene snudd. Etter hvert som nye produkter og forbruksvarer kom på markedet, økte også eksporten til Europa. Sammen med amerikanske lån var hovedtendensen på 1920-tallet en jevn kapitalstrøm fra europeiske land til USA.
Tyskland: krigsskade-erstatninger og hyperinflasjon
Mens den amerikanske middelklassen opplevde "de glade tjueårene", slet europeere flest med konkurser, arbeidsløshet og uro i arbeidslivet. For Tyskland fikk Versailles-traktaten stor betydning for økonomien i landet. Landet måtte betale krigsskade-erstatninger, særlig til Frankrike. Enorme beløp måtte skaffes til veie gjennom lån fra utlandet.
Tysklands økonomi ble ytterligere forverret da myndighetene tidlig på 1920-tallet valgte å trykke opp mer penger enn de hadde dekning for. Dette resulterte i en galopperende inflasjon som nådde toppen i 1923.
Lenge ble den tyske økonomien holdt gående på amerikanske lån. Derfor fikk børskrakket i USA direkte betydning for Tyskland tidlig på 1930-tallet.
USA: samlebåndet
Nye produksjonsmetoder og maskiner gjorde det mulig å effektivisere og øke produksjonen. Gjennom grundige analyser av hele arbeidsprosessen skulle mennesker og maskiner fungere som tannhjul i bedriftene. Med innføringen av samlebåndet i fabrikkene ble alle ledd i produksjonskjeden effektivisert. Større og mer effektiv produksjon skulle gi folk billigere varer, og bedriftene større inntekter. En sentral aktør bak tanken om vitenskapelig ledelse og produksjon var Frederick Winslow Taylor (1856–1915).
Henry Ford (1863–1947) tok i bruk disse prinsippene i produksjonen av T-Forden. Dette gjorde det mulig å levere biler til en meget lav pris, og nye kundegrupper strømmet til. I perioden 1910–1916 økte salget av T-Forden fra 20 000 til 600 000. I løpet av 1920-tallet ble T-Forden "allemannseie" i USA.
Nye forbruksvarer på markedet
Nye produkter og forbruksvarer kom på det amerikanske markedet etter første verdenskrig. I tillegg var det stor etterspørsel etter amerikanske varer i Europa i etterkrigsårene. Med ny kunnskap og teknologi ble nye produkter som radioer, støvsugere, kjøleskap og vaskemaskiner solgt på markedet. Målrettet reklame – for eksempel med budskapet om at kvinnene nå kunne bruke mindre tid på husarbeid – skapte behov for slike produkter i hjemmet. Kreditt eller avbetaling var alternativer hvis man ikke hadde mulighet til å betale med det samme.
Nye produkter: bildeserie
Pek på bildene for å få mer informasjon:
Forbruk og aksjespekulasjon
Den økonomiske veksten på 1920-tallet i USA var enorm. Store deler av middelklassen kunne kjøpe de nye produktene, noe reklamekampanjer og finansiering på avbetaling bidro til. Derfor fortsatte aksjekursene å stige, og mange trodde det ikke var noen grense for den økonomiske veksten.
Mange i USA valgte å spekulere i aksjer for å oppfylle drømmene sine. Med forventninger om fortsatt vekst i økonomien tok flere privatkunder opp banklån for å finansiere kjøp av aksjer. De markedsøkonomiske prinsippene fikk flyte fritt, uten kontroll av låneevne eller større regulering på børsene. Denne ville aksjespekulasjonen kunne ikke vare evig, og sommeren 1929 begynte veksten å flate ut på børsene i USA. 29. oktober kom "den svarte tirsdagen" på Wall-Street børsen, og panikken var et faktum.
Les original på NDLA →
Utgangspunktet for USAs økonomiske vekst i 1920-årene var oppgjøret etter første verdenskrig. Amerikanerne gikk inn i krigen med gjeld til Europa, men etter krigen ble rollene snudd. Etter hvert som nye produkter og forbruksvarer kom på markedet, økte også eksporten til Europa. Sammen med amerikanske lån var hovedtendensen på 1920-tallet en jevn kapitalstrøm fra europeiske land til USA.
Tyskland: krigsskade-erstatninger og hyperinflasjon
Mens den amerikanske middelklassen opplevde "de glade tjueårene", slet europeere flest med konkurser, arbeidsløshet og uro i arbeidslivet. For Tyskland fikk Versailles-traktaten stor betydning for økonomien i landet. Landet måtte betale krigsskade-erstatninger, særlig til Frankrike. Enorme beløp måtte skaffes til veie gjennom lån fra utlandet.
Tysklands økonomi ble ytterligere forverret da myndighetene tidlig på 1920-tallet valgte å trykke opp mer penger enn de hadde dekning for. Dette resulterte i en galopperende inflasjon som nådde toppen i 1923.
Lenge ble den tyske økonomien holdt gående på amerikanske lån. Derfor fikk børskrakket i USA direkte betydning for Tyskland tidlig på 1930-tallet.
USA: samlebåndet
Nye produksjonsmetoder og maskiner gjorde det mulig å effektivisere og øke produksjonen. Gjennom grundige analyser av hele arbeidsprosessen skulle mennesker og maskiner fungere som tannhjul i bedriftene. Med innføringen av samlebåndet i fabrikkene ble alle ledd i produksjonskjeden effektivisert. Større og mer effektiv produksjon skulle gi folk billigere varer, og bedriftene større inntekter. En sentral aktør bak tanken om vitenskapelig ledelse og produksjon var Frederick Winslow Taylor (1856–1915).
Henry Ford (1863–1947) tok i bruk disse prinsippene i produksjonen av T-Forden. Dette gjorde det mulig å levere biler til en meget lav pris, og nye kundegrupper strømmet til. I perioden 1910–1916 økte salget av T-Forden fra 20 000 til 600 000. I løpet av 1920-tallet ble T-Forden "allemannseie" i USA.
Nye forbruksvarer på markedet
Nye produkter og forbruksvarer kom på det amerikanske markedet etter første verdenskrig. I tillegg var det stor etterspørsel etter amerikanske varer i Europa i etterkrigsårene. Med ny kunnskap og teknologi ble nye produkter som radioer, støvsugere, kjøleskap og vaskemaskiner solgt på markedet. Målrettet reklame – for eksempel med budskapet om at kvinnene nå kunne bruke mindre tid på husarbeid – skapte behov for slike produkter i hjemmet. Kreditt eller avbetaling var alternativer hvis man ikke hadde mulighet til å betale med det samme.
Nye produkter: bildeserie
Pek på bildene for å få mer informasjon:
Forbruk og aksjespekulasjon
Den økonomiske veksten på 1920-tallet i USA var enorm. Store deler av middelklassen kunne kjøpe de nye produktene, noe reklamekampanjer og finansiering på avbetaling bidro til. Derfor fortsatte aksjekursene å stige, og mange trodde det ikke var noen grense for den økonomiske veksten.
Mange i USA valgte å spekulere i aksjer for å oppfylle drømmene sine. Med forventninger om fortsatt vekst i økonomien tok flere privatkunder opp banklån for å finansiere kjøp av aksjer. De markedsøkonomiske prinsippene fikk flyte fritt, uten kontroll av låneevne eller større regulering på børsene. Denne ville aksjespekulasjonen kunne ikke vare evig, og sommeren 1929 begynte veksten å flate ut på børsene i USA. 29. oktober kom "den svarte tirsdagen" på Wall-Street børsen, og panikken var et faktum.
Les original på NDLA →
Roosevelts "New Deal"
New Deal
Demokraten Franklin D. Roosevelt (1882–1945) ble i 1933 valgt til president i USA med slagordet New Deal. Slagordet er hentet fra kortspill og kan oversettes med "ny giv".
Konkret betydde New Deal et brudd med ideen om at markedet skulle regulere seg selv uten statlig innblanding. Staten fikk med New Deal større ansvar for enkeltmenneskets velferd. Det ble vedtatt en rekke reformer som skulle stimulere til vekst og etablering av arbeidsplasser for amerikanerne. Roosevelt gikk løs på den økonomiske krisen med stor energi og gjennomførte en rekke strakstiltak.
Eksempler på New Deal-tiltak
Nye lover skulle sikre strammere regulering av all børs- og bankvirksomhet. Hensikten var at markedet skulle få tilbake tilliten til denne virksomheten.
Statlig finansierte byggeprosjekter, for eksempel vannkraftverk, skulle sysselsette arbeidsledige.
Bøndene fikk ulike former for økonomisk støtte. Landbruket i USA hadde i lengre tid slitt med overproduksjon av jordbruksvarer. Mange bønder fikk derfor støtte for å la jorda ligge brakk. Dette skulle øke prisene på jordbruksprodukter og kjøpekraften hos bøndene.
Fagforeningene fikk støtte, og det ble innført enkelte trygdeordninger, blant annet Social Security Act i 1935.
Et flertall av velgerne hadde tillit til Roosevelt, som ved valget i 1936 økte oppslutningen sin. Selv om det amerikanske markedet snudde fra vinteren 1932–33 og tidene ble noe bedre, var arbeidsløsheten i USA fortsatt høy fram mot andre verdenskrig. New Deal hadde kanskje først og fremst en psykologisk effekt og bidro til å styrke demokratiet i USA.
Statlig engasjement i næringslivet
Utover på 1930-tallet ble staten stadig mer engasjert i næringslivet. Dette gjaldt både demokratier og fascistiske land. I demokratiske land ble blandingsøkonomi mer vanlig. I det fascistiske Tyskland og Italia fikk staten en dominerende plass i økonomien. Sovjetunionen, som var isolert og basert på et planøkonomisk system, var nesten uberørt av den økonomiske krisen på 1930-tallet.
Den aktive staten
Mellomkrigstida var preget av store konjunktursvingninger og økonomisk ustabilitet. Ifølge den økonomiske teorien til britiske John Maynard Keynes (1883–1946) burde staten være sentral og aktiv i å motvirke konjunktursvingninger. Gjennom blandingsøkonomiske prinsipper var målet å motvirke opp- og nedgangstider i markedet.
Spesielt i nedgangstider burde staten sette inn økonomiske tiltak for å stimulere aktiviteten i næringslivet. Eksempler på slike tiltak var lavere rente, skattelette og økt statlig byggevirksomhet.
I oppgangstider burde staten ifølge Keynes' modell "kjøle ned økonomien" gjennom trangere budsjetter og høyere avgifter på privat forbruk. Den såkalte motkonjunkturpolitikken handler om å "bruke penger i dårlige og spare penger i gode tider".
Kilder
Sirevåg, T. (2021, 18. januar). New Deal. I Store norske leksikon. Hentet 21. mars 2022 fra http://snl.no/New_Deal
Stoltz, G. (2018, 19. oktober). John Maynard Keynes. I Store norske leksikon. Hentet 21. mars 2022 fra https://snl.no/John_Maynard_Keynes
Les original på NDLA →
Demokraten Franklin D. Roosevelt (1882–1945) ble i 1933 valgt til president i USA med slagordet New Deal. Slagordet er hentet fra kortspill og kan oversettes med "ny giv".
Konkret betydde New Deal et brudd med ideen om at markedet skulle regulere seg selv uten statlig innblanding. Staten fikk med New Deal større ansvar for enkeltmenneskets velferd. Det ble vedtatt en rekke reformer som skulle stimulere til vekst og etablering av arbeidsplasser for amerikanerne. Roosevelt gikk løs på den økonomiske krisen med stor energi og gjennomførte en rekke strakstiltak.
Eksempler på New Deal-tiltak
Nye lover skulle sikre strammere regulering av all børs- og bankvirksomhet. Hensikten var at markedet skulle få tilbake tilliten til denne virksomheten.
Statlig finansierte byggeprosjekter, for eksempel vannkraftverk, skulle sysselsette arbeidsledige.
Bøndene fikk ulike former for økonomisk støtte. Landbruket i USA hadde i lengre tid slitt med overproduksjon av jordbruksvarer. Mange bønder fikk derfor støtte for å la jorda ligge brakk. Dette skulle øke prisene på jordbruksprodukter og kjøpekraften hos bøndene.
Fagforeningene fikk støtte, og det ble innført enkelte trygdeordninger, blant annet Social Security Act i 1935.
Et flertall av velgerne hadde tillit til Roosevelt, som ved valget i 1936 økte oppslutningen sin. Selv om det amerikanske markedet snudde fra vinteren 1932–33 og tidene ble noe bedre, var arbeidsløsheten i USA fortsatt høy fram mot andre verdenskrig. New Deal hadde kanskje først og fremst en psykologisk effekt og bidro til å styrke demokratiet i USA.
Statlig engasjement i næringslivet
Utover på 1930-tallet ble staten stadig mer engasjert i næringslivet. Dette gjaldt både demokratier og fascistiske land. I demokratiske land ble blandingsøkonomi mer vanlig. I det fascistiske Tyskland og Italia fikk staten en dominerende plass i økonomien. Sovjetunionen, som var isolert og basert på et planøkonomisk system, var nesten uberørt av den økonomiske krisen på 1930-tallet.
Den aktive staten
Mellomkrigstida var preget av store konjunktursvingninger og økonomisk ustabilitet. Ifølge den økonomiske teorien til britiske John Maynard Keynes (1883–1946) burde staten være sentral og aktiv i å motvirke konjunktursvingninger. Gjennom blandingsøkonomiske prinsipper var målet å motvirke opp- og nedgangstider i markedet.
Spesielt i nedgangstider burde staten sette inn økonomiske tiltak for å stimulere aktiviteten i næringslivet. Eksempler på slike tiltak var lavere rente, skattelette og økt statlig byggevirksomhet.
I oppgangstider burde staten ifølge Keynes' modell "kjøle ned økonomien" gjennom trangere budsjetter og høyere avgifter på privat forbruk. Den såkalte motkonjunkturpolitikken handler om å "bruke penger i dårlige og spare penger i gode tider".
Kilder
Sirevåg, T. (2021, 18. januar). New Deal. I Store norske leksikon. Hentet 21. mars 2022 fra http://snl.no/New_Deal
Stoltz, G. (2018, 19. oktober). John Maynard Keynes. I Store norske leksikon. Hentet 21. mars 2022 fra https://snl.no/John_Maynard_Keynes
Les original på NDLA →
Roosevelts "New Deal"
New Deal
Demokraten Franklin D. Roosevelt (1882–1945) ble i 1933 valgt til president i USA med slagordet New Deal. Slagordet er hentet fra kortspill og kan oversettes med "ny giv".
Konkret betydde New Deal et brudd med ideen om at markedet skulle regulere seg selv uten statlig innblanding. Staten fikk med New Deal større ansvar for enkeltmenneskets velferd. Det ble vedtatt en rekke reformer som skulle stimulere til vekst og etablering av arbeidsplasser for amerikanerne. Roosevelt gikk løs på den økonomiske krisen med stor energi og gjennomførte en rekke strakstiltak.
Eksempler på New Deal-tiltak
Nye lover skulle sikre strammere regulering av all børs- og bankvirksomhet. Hensikten var at markedet skulle få tilbake tilliten til denne virksomheten.
Statlig finansierte byggeprosjekter, for eksempel vannkraftverk, skulle sysselsette arbeidsledige.
Bøndene fikk ulike former for økonomisk støtte. Landbruket i USA hadde i lengre tid slitt med overproduksjon av jordbruksvarer. Mange bønder fikk derfor støtte for å la jorda ligge brakk. Dette skulle øke prisene på jordbruksprodukter og kjøpekraften hos bøndene.
Fagforeningene fikk støtte, og det ble innført enkelte trygdeordninger, blant annet Social Security Act i 1935.
Et flertall av velgerne hadde tillit til Roosevelt, som ved valget i 1936 økte oppslutningen sin. Selv om det amerikanske markedet snudde fra vinteren 1932–33 og tidene ble noe bedre, var arbeidsløsheten i USA fortsatt høy fram mot andre verdenskrig. New Deal hadde kanskje først og fremst en psykologisk effekt og bidro til å styrke demokratiet i USA.
Statlig engasjement i næringslivet
Utover på 1930-tallet ble staten stadig mer engasjert i næringslivet. Dette gjaldt både demokratier og fascistiske land. I demokratiske land ble blandingsøkonomi mer vanlig. I det fascistiske Tyskland og Italia fikk staten en dominerende plass i økonomien. Sovjetunionen, som var isolert og basert på et planøkonomisk system, var nesten uberørt av den økonomiske krisen på 1930-tallet.
Den aktive staten
Mellomkrigstida var preget av store konjunktursvingninger og økonomisk ustabilitet. Ifølge den økonomiske teorien til britiske John Maynard Keynes (1883–1946) burde staten være sentral og aktiv i å motvirke konjunktursvingninger. Gjennom blandingsøkonomiske prinsipper var målet å motvirke opp- og nedgangstider i markedet.
Spesielt i nedgangstider burde staten sette inn økonomiske tiltak for å stimulere aktiviteten i næringslivet. Eksempler på slike tiltak var lavere rente, skattelette og økt statlig byggevirksomhet.
I oppgangstider burde staten ifølge Keynes' modell "kjøle ned økonomien" gjennom trangere budsjetter og høyere avgifter på privat forbruk. Den såkalte motkonjunkturpolitikken handler om å "bruke penger i dårlige og spare penger i gode tider".
Kilder
Sirevåg, T. (2021, 18. januar). New Deal. I Store norske leksikon. Hentet 21. mars 2022 fra http://snl.no/New_Deal
Stoltz, G. (2018, 19. oktober). John Maynard Keynes. I Store norske leksikon. Hentet 21. mars 2022 fra https://snl.no/John_Maynard_Keynes
Les original på NDLA →
Demokraten Franklin D. Roosevelt (1882–1945) ble i 1933 valgt til president i USA med slagordet New Deal. Slagordet er hentet fra kortspill og kan oversettes med "ny giv".
Konkret betydde New Deal et brudd med ideen om at markedet skulle regulere seg selv uten statlig innblanding. Staten fikk med New Deal større ansvar for enkeltmenneskets velferd. Det ble vedtatt en rekke reformer som skulle stimulere til vekst og etablering av arbeidsplasser for amerikanerne. Roosevelt gikk løs på den økonomiske krisen med stor energi og gjennomførte en rekke strakstiltak.
Eksempler på New Deal-tiltak
Nye lover skulle sikre strammere regulering av all børs- og bankvirksomhet. Hensikten var at markedet skulle få tilbake tilliten til denne virksomheten.
Statlig finansierte byggeprosjekter, for eksempel vannkraftverk, skulle sysselsette arbeidsledige.
Bøndene fikk ulike former for økonomisk støtte. Landbruket i USA hadde i lengre tid slitt med overproduksjon av jordbruksvarer. Mange bønder fikk derfor støtte for å la jorda ligge brakk. Dette skulle øke prisene på jordbruksprodukter og kjøpekraften hos bøndene.
Fagforeningene fikk støtte, og det ble innført enkelte trygdeordninger, blant annet Social Security Act i 1935.
Et flertall av velgerne hadde tillit til Roosevelt, som ved valget i 1936 økte oppslutningen sin. Selv om det amerikanske markedet snudde fra vinteren 1932–33 og tidene ble noe bedre, var arbeidsløsheten i USA fortsatt høy fram mot andre verdenskrig. New Deal hadde kanskje først og fremst en psykologisk effekt og bidro til å styrke demokratiet i USA.
Statlig engasjement i næringslivet
Utover på 1930-tallet ble staten stadig mer engasjert i næringslivet. Dette gjaldt både demokratier og fascistiske land. I demokratiske land ble blandingsøkonomi mer vanlig. I det fascistiske Tyskland og Italia fikk staten en dominerende plass i økonomien. Sovjetunionen, som var isolert og basert på et planøkonomisk system, var nesten uberørt av den økonomiske krisen på 1930-tallet.
Den aktive staten
Mellomkrigstida var preget av store konjunktursvingninger og økonomisk ustabilitet. Ifølge den økonomiske teorien til britiske John Maynard Keynes (1883–1946) burde staten være sentral og aktiv i å motvirke konjunktursvingninger. Gjennom blandingsøkonomiske prinsipper var målet å motvirke opp- og nedgangstider i markedet.
Spesielt i nedgangstider burde staten sette inn økonomiske tiltak for å stimulere aktiviteten i næringslivet. Eksempler på slike tiltak var lavere rente, skattelette og økt statlig byggevirksomhet.
I oppgangstider burde staten ifølge Keynes' modell "kjøle ned økonomien" gjennom trangere budsjetter og høyere avgifter på privat forbruk. Den såkalte motkonjunkturpolitikken handler om å "bruke penger i dårlige og spare penger i gode tider".
Kilder
Sirevåg, T. (2021, 18. januar). New Deal. I Store norske leksikon. Hentet 21. mars 2022 fra http://snl.no/New_Deal
Stoltz, G. (2018, 19. oktober). John Maynard Keynes. I Store norske leksikon. Hentet 21. mars 2022 fra https://snl.no/John_Maynard_Keynes
Les original på NDLA →
Verdenskrigene og mellomkrigstid i Norge
Fra revolusjon til reformer
Verdenskrisen setter inn
"De harde tredveåra" ble symbolet på hvordan verdenskrisen rammet norsk økonomi og arbeidsliv. Verdenskrisen setter for alvor inn i Norge fra 1930. Dette påvirker også arbeiderbevegelsens syn på klassekamp som virkemiddel for å løse krisen i Norge. Foran stortingsvalget i 1930 ble den revolusjonære retorikken skjerpet, noe som kun førte til at Arbeiderpartiet tapte stemmer og stortingsrepresentanter.
Krisen var på sitt verste på begynnelsen av 30-tallet, og den skjerpet konfliktene mellom arbeiderbevegelsen og bedriftseierne. Den største arbeidskonflikten var Menstad-slaget i 1931, hvor Bondepartiet i regjering (25 representanter) sendte politi, soldater og krigsskip til Skien for å løse opp demonstrasjoner mot bruk av "kontraktsarbeidere" ved Menstad lasteplass.
På folkestyregrunn
Det første tegnet på politisk nyorientering i Arbeiderpartiet skjedde i 1930. Partiet tok navnet Det norske Arbeiderparti, og startet en prosess som skulle endre partiets syn på revolusjon som virkemiddel for å oppnå politisk makt og innflytelse.
Foran valget i 1933 ble den sosialdemokratiske parolen i Det norske Arbeiderparti tydeligere. Klassekamp og revolusjonsappeller ble tonet ned, til fordel for en aktiv kamp mot den økonomiske krisen i Norge. Paroler som "Hele folket i arbeid" og "By og land, hand i hand" viste at partiet nå henvendte seg til hele folket, og ikke kun arbeiderklassen. Nå ble det viktigere for partiet å bekjempe den økonomiske krisen innenfor det bestående parlamentariske demokratiet.
"På folkestyrets grunn kjemper i dag Det norske Arbeiderparti for å vinne denne makt og for å forsvare arbeidernes, bøndenes, fiskernes, de arbeidsløses og hele det arbeidende folks interesser." (Utdrag. Det norske Arbeiderparti. Landsmøtet 1933, protokoll, Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek.)
Utsagnet viste at Det norske Arbeiderparti ville kjempe for regjeringsmakten innenfor det parlamentariske systemet, med konkrete virkemidler for å løse den økonomiske krisen.
Et annet aspekt ved Det norske Arbeiderpartis sosialdemokratiske omvendelse skyldes også trolig stiftelsen av Nasjonal Samling i 1933. Frykten for at NS skulle sanke stemmer i arbeiderklassen, slik tendensen var i Tyskland, førte til en aktiv motstand for å demme opp for en slik utvikling.
Valg 1933: Hele folket i arbeid
Det norske Arbeiderparti gjorde et brakvalg i 1933 og vant 69 (+22) representanter på Stortinget. Så lenge de borgerlige partiene støttet Venstre i regjering (24 representanter), oppnådde ikke DNA regjeringsmakt i første omgang.
Oversikt fra Statistisk sentralbyrå over valgte representanter ved Stortingsvalg etter parti fra 1906 til 2001
Kriseforliket
I mars 1935 gikk Venstre-regjeringen Mowinckel av, og Det norske Arbeiderparti dannet regjering med støtte fra Bondepartiet.
De politiske partiene hadde i mellomkrigstida sin identitet og sine interesser knyttet enten til jord, til arbeid eller til kapital. Selve kriseforliket forente Bondepartiets interesser i jordbruket og Arbeiderpartiets ønske om å redusere arbeidsløsheten, ved hjelp av statlige tiltak. Kriseforliket hadde bakgrunn i at mange småbondefamilier anså at trusselen mot deres velferd ikke kom fra arbeiderbevegelsen, men fra den økonomiske liberalismen og de frie markedskreftene som frambrakte krisen i landet. Bøndenes og arbeidernes problemer hadde samme årsak. For at en slik politikk skulle kunne gjennomføres, måtte kapitalen reguleres og den økonomiske liberalismen bekjempes.
Den aktive krisepolitikken
Det var de store, kriserammede gruppene regjeringen ville hjelpe med sine tiltak. De arbeidsløse og familiene deres fikk hjelp gjennom tiltak som statlig byggevirksomhet og annen økonomisk støtte. Bondefamiliene fikk hjelp gjennom jordbruksreguleringer og støtte til landbruket. Lignende tiltak ble gjort i fiskerinæringen. Samlet sett fikk disse samfunnsgruppene økt sysselsetting og kjøpekraft. Dette gjorde det mulig å øke omsetningen i andre næringer, spesielt innenlands, ved at etterspørselen økte.
Hovedavtalen dempet arbeidskonfliktene
I 1935 inngikk LO, etter påtrykk fra Arbeiderpartiet, en hovedavtale med Norges Arbeidsgiverforening (i dag NHO) om prinsippene i arbeidslivet. Med hovedavtalen aksepterte LO og NAF hverandre som forhandlingsparter i tarifforhandlinger, og man avtalte de viktigste reglene for forhandlingene, og hvilken rolle staten skulle ha i forhandlingene. Hovedavtalen fikk stor betydning i mange tiår framover, og den medførte et sterkt brudd med den politikken som hadde ført til de mange arbeidskonfliktene i tiårene før.
Kilde
Protokoll over forhandlingene på Det Norske Arbeiderpartis 29. ordinære landsmøte i Oslo 26–28 mai 1933. (1934). Arbeidernes aktietrykkeri. https://www.arbark.no/eldok/DNA1933_2.pdf
Les original på NDLA →
"De harde tredveåra" ble symbolet på hvordan verdenskrisen rammet norsk økonomi og arbeidsliv. Verdenskrisen setter for alvor inn i Norge fra 1930. Dette påvirker også arbeiderbevegelsens syn på klassekamp som virkemiddel for å løse krisen i Norge. Foran stortingsvalget i 1930 ble den revolusjonære retorikken skjerpet, noe som kun førte til at Arbeiderpartiet tapte stemmer og stortingsrepresentanter.
Krisen var på sitt verste på begynnelsen av 30-tallet, og den skjerpet konfliktene mellom arbeiderbevegelsen og bedriftseierne. Den største arbeidskonflikten var Menstad-slaget i 1931, hvor Bondepartiet i regjering (25 representanter) sendte politi, soldater og krigsskip til Skien for å løse opp demonstrasjoner mot bruk av "kontraktsarbeidere" ved Menstad lasteplass.
På folkestyregrunn
Det første tegnet på politisk nyorientering i Arbeiderpartiet skjedde i 1930. Partiet tok navnet Det norske Arbeiderparti, og startet en prosess som skulle endre partiets syn på revolusjon som virkemiddel for å oppnå politisk makt og innflytelse.
Foran valget i 1933 ble den sosialdemokratiske parolen i Det norske Arbeiderparti tydeligere. Klassekamp og revolusjonsappeller ble tonet ned, til fordel for en aktiv kamp mot den økonomiske krisen i Norge. Paroler som "Hele folket i arbeid" og "By og land, hand i hand" viste at partiet nå henvendte seg til hele folket, og ikke kun arbeiderklassen. Nå ble det viktigere for partiet å bekjempe den økonomiske krisen innenfor det bestående parlamentariske demokratiet.
"På folkestyrets grunn kjemper i dag Det norske Arbeiderparti for å vinne denne makt og for å forsvare arbeidernes, bøndenes, fiskernes, de arbeidsløses og hele det arbeidende folks interesser." (Utdrag. Det norske Arbeiderparti. Landsmøtet 1933, protokoll, Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek.)
Utsagnet viste at Det norske Arbeiderparti ville kjempe for regjeringsmakten innenfor det parlamentariske systemet, med konkrete virkemidler for å løse den økonomiske krisen.
Et annet aspekt ved Det norske Arbeiderpartis sosialdemokratiske omvendelse skyldes også trolig stiftelsen av Nasjonal Samling i 1933. Frykten for at NS skulle sanke stemmer i arbeiderklassen, slik tendensen var i Tyskland, førte til en aktiv motstand for å demme opp for en slik utvikling.
Valg 1933: Hele folket i arbeid
Det norske Arbeiderparti gjorde et brakvalg i 1933 og vant 69 (+22) representanter på Stortinget. Så lenge de borgerlige partiene støttet Venstre i regjering (24 representanter), oppnådde ikke DNA regjeringsmakt i første omgang.
Oversikt fra Statistisk sentralbyrå over valgte representanter ved Stortingsvalg etter parti fra 1906 til 2001
Kriseforliket
I mars 1935 gikk Venstre-regjeringen Mowinckel av, og Det norske Arbeiderparti dannet regjering med støtte fra Bondepartiet.
De politiske partiene hadde i mellomkrigstida sin identitet og sine interesser knyttet enten til jord, til arbeid eller til kapital. Selve kriseforliket forente Bondepartiets interesser i jordbruket og Arbeiderpartiets ønske om å redusere arbeidsløsheten, ved hjelp av statlige tiltak. Kriseforliket hadde bakgrunn i at mange småbondefamilier anså at trusselen mot deres velferd ikke kom fra arbeiderbevegelsen, men fra den økonomiske liberalismen og de frie markedskreftene som frambrakte krisen i landet. Bøndenes og arbeidernes problemer hadde samme årsak. For at en slik politikk skulle kunne gjennomføres, måtte kapitalen reguleres og den økonomiske liberalismen bekjempes.
Den aktive krisepolitikken
Det var de store, kriserammede gruppene regjeringen ville hjelpe med sine tiltak. De arbeidsløse og familiene deres fikk hjelp gjennom tiltak som statlig byggevirksomhet og annen økonomisk støtte. Bondefamiliene fikk hjelp gjennom jordbruksreguleringer og støtte til landbruket. Lignende tiltak ble gjort i fiskerinæringen. Samlet sett fikk disse samfunnsgruppene økt sysselsetting og kjøpekraft. Dette gjorde det mulig å øke omsetningen i andre næringer, spesielt innenlands, ved at etterspørselen økte.
Hovedavtalen dempet arbeidskonfliktene
I 1935 inngikk LO, etter påtrykk fra Arbeiderpartiet, en hovedavtale med Norges Arbeidsgiverforening (i dag NHO) om prinsippene i arbeidslivet. Med hovedavtalen aksepterte LO og NAF hverandre som forhandlingsparter i tarifforhandlinger, og man avtalte de viktigste reglene for forhandlingene, og hvilken rolle staten skulle ha i forhandlingene. Hovedavtalen fikk stor betydning i mange tiår framover, og den medførte et sterkt brudd med den politikken som hadde ført til de mange arbeidskonfliktene i tiårene før.
Kilde
Protokoll over forhandlingene på Det Norske Arbeiderpartis 29. ordinære landsmøte i Oslo 26–28 mai 1933. (1934). Arbeidernes aktietrykkeri. https://www.arbark.no/eldok/DNA1933_2.pdf
Les original på NDLA →
Fra revolusjon til reformer
Verdenskrisen setter inn
"De harde tredveåra" ble symbolet på hvordan verdenskrisen rammet norsk økonomi og arbeidsliv. Verdenskrisen setter for alvor inn i Norge fra 1930. Dette påvirker også arbeiderbevegelsens syn på klassekamp som virkemiddel for å løse krisen i Norge. Foran stortingsvalget i 1930 ble den revolusjonære retorikken skjerpet, noe som kun førte til at Arbeiderpartiet tapte stemmer og stortingsrepresentanter.
Krisen var på sitt verste på begynnelsen av 30-tallet, og den skjerpet konfliktene mellom arbeiderbevegelsen og bedriftseierne. Den største arbeidskonflikten var Menstad-slaget i 1931, hvor Bondepartiet i regjering (25 representanter) sendte politi, soldater og krigsskip til Skien for å løse opp demonstrasjoner mot bruk av "kontraktsarbeidere" ved Menstad lasteplass.
På folkestyregrunn
Det første tegnet på politisk nyorientering i Arbeiderpartiet skjedde i 1930. Partiet tok navnet Det norske Arbeiderparti, og startet en prosess som skulle endre partiets syn på revolusjon som virkemiddel for å oppnå politisk makt og innflytelse.
Foran valget i 1933 ble den sosialdemokratiske parolen i Det norske Arbeiderparti tydeligere. Klassekamp og revolusjonsappeller ble tonet ned, til fordel for en aktiv kamp mot den økonomiske krisen i Norge. Paroler som "Hele folket i arbeid" og "By og land, hand i hand" viste at partiet nå henvendte seg til hele folket, og ikke kun arbeiderklassen. Nå ble det viktigere for partiet å bekjempe den økonomiske krisen innenfor det bestående parlamentariske demokratiet.
"På folkestyrets grunn kjemper i dag Det norske Arbeiderparti for å vinne denne makt og for å forsvare arbeidernes, bøndenes, fiskernes, de arbeidsløses og hele det arbeidende folks interesser." (Utdrag. Det norske Arbeiderparti. Landsmøtet 1933, protokoll, Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek.)
Utsagnet viste at Det norske Arbeiderparti ville kjempe for regjeringsmakten innenfor det parlamentariske systemet, med konkrete virkemidler for å løse den økonomiske krisen.
Et annet aspekt ved Det norske Arbeiderpartis sosialdemokratiske omvendelse skyldes også trolig stiftelsen av Nasjonal Samling i 1933. Frykten for at NS skulle sanke stemmer i arbeiderklassen, slik tendensen var i Tyskland, førte til en aktiv motstand for å demme opp for en slik utvikling.
Valg 1933: Hele folket i arbeid
Det norske Arbeiderparti gjorde et brakvalg i 1933 og vant 69 (+22) representanter på Stortinget. Så lenge de borgerlige partiene støttet Venstre i regjering (24 representanter), oppnådde ikke DNA regjeringsmakt i første omgang.
Oversikt fra Statistisk sentralbyrå over valgte representanter ved Stortingsvalg etter parti fra 1906 til 2001
Kriseforliket
I mars 1935 gikk Venstre-regjeringen Mowinckel av, og Det norske Arbeiderparti dannet regjering med støtte fra Bondepartiet.
De politiske partiene hadde i mellomkrigstida sin identitet og sine interesser knyttet enten til jord, til arbeid eller til kapital. Selve kriseforliket forente Bondepartiets interesser i jordbruket og Arbeiderpartiets ønske om å redusere arbeidsløsheten, ved hjelp av statlige tiltak. Kriseforliket hadde bakgrunn i at mange småbondefamilier anså at trusselen mot deres velferd ikke kom fra arbeiderbevegelsen, men fra den økonomiske liberalismen og de frie markedskreftene som frambrakte krisen i landet. Bøndenes og arbeidernes problemer hadde samme årsak. For at en slik politikk skulle kunne gjennomføres, måtte kapitalen reguleres og den økonomiske liberalismen bekjempes.
Den aktive krisepolitikken
Det var de store, kriserammede gruppene regjeringen ville hjelpe med sine tiltak. De arbeidsløse og familiene deres fikk hjelp gjennom tiltak som statlig byggevirksomhet og annen økonomisk støtte. Bondefamiliene fikk hjelp gjennom jordbruksreguleringer og støtte til landbruket. Lignende tiltak ble gjort i fiskerinæringen. Samlet sett fikk disse samfunnsgruppene økt sysselsetting og kjøpekraft. Dette gjorde det mulig å øke omsetningen i andre næringer, spesielt innenlands, ved at etterspørselen økte.
Hovedavtalen dempet arbeidskonfliktene
I 1935 inngikk LO, etter påtrykk fra Arbeiderpartiet, en hovedavtale med Norges Arbeidsgiverforening (i dag NHO) om prinsippene i arbeidslivet. Med hovedavtalen aksepterte LO og NAF hverandre som forhandlingsparter i tarifforhandlinger, og man avtalte de viktigste reglene for forhandlingene, og hvilken rolle staten skulle ha i forhandlingene. Hovedavtalen fikk stor betydning i mange tiår framover, og den medførte et sterkt brudd med den politikken som hadde ført til de mange arbeidskonfliktene i tiårene før.
Kilde
Protokoll over forhandlingene på Det Norske Arbeiderpartis 29. ordinære landsmøte i Oslo 26–28 mai 1933. (1934). Arbeidernes aktietrykkeri. https://www.arbark.no/eldok/DNA1933_2.pdf
Les original på NDLA →
"De harde tredveåra" ble symbolet på hvordan verdenskrisen rammet norsk økonomi og arbeidsliv. Verdenskrisen setter for alvor inn i Norge fra 1930. Dette påvirker også arbeiderbevegelsens syn på klassekamp som virkemiddel for å løse krisen i Norge. Foran stortingsvalget i 1930 ble den revolusjonære retorikken skjerpet, noe som kun førte til at Arbeiderpartiet tapte stemmer og stortingsrepresentanter.
Krisen var på sitt verste på begynnelsen av 30-tallet, og den skjerpet konfliktene mellom arbeiderbevegelsen og bedriftseierne. Den største arbeidskonflikten var Menstad-slaget i 1931, hvor Bondepartiet i regjering (25 representanter) sendte politi, soldater og krigsskip til Skien for å løse opp demonstrasjoner mot bruk av "kontraktsarbeidere" ved Menstad lasteplass.
På folkestyregrunn
Det første tegnet på politisk nyorientering i Arbeiderpartiet skjedde i 1930. Partiet tok navnet Det norske Arbeiderparti, og startet en prosess som skulle endre partiets syn på revolusjon som virkemiddel for å oppnå politisk makt og innflytelse.
Foran valget i 1933 ble den sosialdemokratiske parolen i Det norske Arbeiderparti tydeligere. Klassekamp og revolusjonsappeller ble tonet ned, til fordel for en aktiv kamp mot den økonomiske krisen i Norge. Paroler som "Hele folket i arbeid" og "By og land, hand i hand" viste at partiet nå henvendte seg til hele folket, og ikke kun arbeiderklassen. Nå ble det viktigere for partiet å bekjempe den økonomiske krisen innenfor det bestående parlamentariske demokratiet.
"På folkestyrets grunn kjemper i dag Det norske Arbeiderparti for å vinne denne makt og for å forsvare arbeidernes, bøndenes, fiskernes, de arbeidsløses og hele det arbeidende folks interesser." (Utdrag. Det norske Arbeiderparti. Landsmøtet 1933, protokoll, Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek.)
Utsagnet viste at Det norske Arbeiderparti ville kjempe for regjeringsmakten innenfor det parlamentariske systemet, med konkrete virkemidler for å løse den økonomiske krisen.
Et annet aspekt ved Det norske Arbeiderpartis sosialdemokratiske omvendelse skyldes også trolig stiftelsen av Nasjonal Samling i 1933. Frykten for at NS skulle sanke stemmer i arbeiderklassen, slik tendensen var i Tyskland, førte til en aktiv motstand for å demme opp for en slik utvikling.
Valg 1933: Hele folket i arbeid
Det norske Arbeiderparti gjorde et brakvalg i 1933 og vant 69 (+22) representanter på Stortinget. Så lenge de borgerlige partiene støttet Venstre i regjering (24 representanter), oppnådde ikke DNA regjeringsmakt i første omgang.
Oversikt fra Statistisk sentralbyrå over valgte representanter ved Stortingsvalg etter parti fra 1906 til 2001
Kriseforliket
I mars 1935 gikk Venstre-regjeringen Mowinckel av, og Det norske Arbeiderparti dannet regjering med støtte fra Bondepartiet.
De politiske partiene hadde i mellomkrigstida sin identitet og sine interesser knyttet enten til jord, til arbeid eller til kapital. Selve kriseforliket forente Bondepartiets interesser i jordbruket og Arbeiderpartiets ønske om å redusere arbeidsløsheten, ved hjelp av statlige tiltak. Kriseforliket hadde bakgrunn i at mange småbondefamilier anså at trusselen mot deres velferd ikke kom fra arbeiderbevegelsen, men fra den økonomiske liberalismen og de frie markedskreftene som frambrakte krisen i landet. Bøndenes og arbeidernes problemer hadde samme årsak. For at en slik politikk skulle kunne gjennomføres, måtte kapitalen reguleres og den økonomiske liberalismen bekjempes.
Den aktive krisepolitikken
Det var de store, kriserammede gruppene regjeringen ville hjelpe med sine tiltak. De arbeidsløse og familiene deres fikk hjelp gjennom tiltak som statlig byggevirksomhet og annen økonomisk støtte. Bondefamiliene fikk hjelp gjennom jordbruksreguleringer og støtte til landbruket. Lignende tiltak ble gjort i fiskerinæringen. Samlet sett fikk disse samfunnsgruppene økt sysselsetting og kjøpekraft. Dette gjorde det mulig å øke omsetningen i andre næringer, spesielt innenlands, ved at etterspørselen økte.
Hovedavtalen dempet arbeidskonfliktene
I 1935 inngikk LO, etter påtrykk fra Arbeiderpartiet, en hovedavtale med Norges Arbeidsgiverforening (i dag NHO) om prinsippene i arbeidslivet. Med hovedavtalen aksepterte LO og NAF hverandre som forhandlingsparter i tarifforhandlinger, og man avtalte de viktigste reglene for forhandlingene, og hvilken rolle staten skulle ha i forhandlingene. Hovedavtalen fikk stor betydning i mange tiår framover, og den medførte et sterkt brudd med den politikken som hadde ført til de mange arbeidskonfliktene i tiårene før.
Kilde
Protokoll over forhandlingene på Det Norske Arbeiderpartis 29. ordinære landsmøte i Oslo 26–28 mai 1933. (1934). Arbeidernes aktietrykkeri. https://www.arbark.no/eldok/DNA1933_2.pdf
Les original på NDLA →
Høyreorienterte bevegelser
Fedrelandslaget
Av de tidligere grupperingene var Fedrelandslaget. Fridtjov Nansen, bevegelsens "høvding", uttalte i 1928 at "(…) en nasjonal reisning måtte komme innenfra, fra folket selv, skal det gull heves som ligger dypt inne i folkesjelen". Styrking av den nasjonale egenarten ble en viktig kampsak i Fedrelandslaget i deres bestrebelser for å demme opp for den internasjonale kommunismen.
Løsningen for Fedrelandslaget var å arbeide for et samarbeid mellom de borgerlige partiene, for å være bedre rustet mot "det kommunistiske Arbeiderpartiet". Lignende politiske holdninger fantes i Samfundshjelpen, Grønlandsbegevelsen og Bygdefolkets krisehjelp.
Motstand mot nasjonalt arbeid
Arbeiderbevegelsen hevdet at Fedrelandslaget var spiren til en fascistisk bevegelse, og kjempet mot den. Enkelte i Arbeiderpartiet så på alt nasjonalt arbeid som en kamp mot arbeiderne, og fordømte dette på det sterkeste.
Tranmæl skrev foraktelig om "borgerskapets karnevalpatriotisme og 17. mai som portvinenes og sherryhylenes dag."
Videoklipp, NRK: Martin Tranmæl på talerstolen
Den røde fare og borgerskapets partikrangel
Fedrelandslaget ble aldri et politisk parti. Vidkun Quisling forsøkte etter beste evne å utnytte bevegelsen til skape et høyreorientert parti. Ved Nansens død i 1930 så Quisling sitt snitt til å foreslå og danne et samlingsparti med folk fra alle lag av befolkningen. Nettopp forholdet til arbeiderne og hele befolkningen stoppet videre samarbeid mellom Quisling og Fedrelandslagets leder Joakim Lehmkuhl. Fedrelandslaget ønsket ikke en "sterk mann" etter Nansens død, og forble en nasjonalkonservativ bevegelse med synkende medlemstall og innflytelse frem til oppløsningen i 1940.
Nasjonal Samling
Nasjonal Samling ble dannet 17. mai 1933, kort tid etter Hitlers maktovertakelse i Tyskland. Partiet ble ledet av Vidkun Quisling.
Nasjonal Samlings program bar preg av sterk nasjonalisme, der nasjonen ble sett på som en "organisk enhet". Målet var en nasjonal enhet uten klassemotsetninger, gjennom en revitalisering av "en åndelig og nasjonal reisning" mot det liberal-kapitalistiske demokrati, som ifølge NS hadde feilet.
Til forskjell fra de konservative mente Quisling og NS at Norge kunne trenge en fast hånd til å bekjempe kommunismen og økonomisk kaos. Quisling så på seg selv som "Norges Fører" som kunne lede landet ut av økonomisk og politisk kaos.
Nasjonal Samling ble aldri noen suksess på 30-tallet. Ved stortingsvalget i 1933 fikk partiet 2,2 prosent av stemmene. I andre halvdel av 30-tallet, i takt med utviklingen i Tyskland, ble antisemittismen mer framtredende i NS, og oppslutningen ble ytterligere svekket. Først ved hjelp av tyske okkupanter etter 9. april 1940 kom Nasjonal Samling til å spille en mer betydelig rolle i norsk politikk.
Kilde
Dahl, H. F. (1966): Norge mellom krigene 1920–40. Tidsskrift for politikk, kultur, kritikk. Oslo
Les original på NDLA →
Av de tidligere grupperingene var Fedrelandslaget. Fridtjov Nansen, bevegelsens "høvding", uttalte i 1928 at "(…) en nasjonal reisning måtte komme innenfra, fra folket selv, skal det gull heves som ligger dypt inne i folkesjelen". Styrking av den nasjonale egenarten ble en viktig kampsak i Fedrelandslaget i deres bestrebelser for å demme opp for den internasjonale kommunismen.
Løsningen for Fedrelandslaget var å arbeide for et samarbeid mellom de borgerlige partiene, for å være bedre rustet mot "det kommunistiske Arbeiderpartiet". Lignende politiske holdninger fantes i Samfundshjelpen, Grønlandsbegevelsen og Bygdefolkets krisehjelp.
Motstand mot nasjonalt arbeid
Arbeiderbevegelsen hevdet at Fedrelandslaget var spiren til en fascistisk bevegelse, og kjempet mot den. Enkelte i Arbeiderpartiet så på alt nasjonalt arbeid som en kamp mot arbeiderne, og fordømte dette på det sterkeste.
Tranmæl skrev foraktelig om "borgerskapets karnevalpatriotisme og 17. mai som portvinenes og sherryhylenes dag."
Videoklipp, NRK: Martin Tranmæl på talerstolen
Den røde fare og borgerskapets partikrangel
Fedrelandslaget ble aldri et politisk parti. Vidkun Quisling forsøkte etter beste evne å utnytte bevegelsen til skape et høyreorientert parti. Ved Nansens død i 1930 så Quisling sitt snitt til å foreslå og danne et samlingsparti med folk fra alle lag av befolkningen. Nettopp forholdet til arbeiderne og hele befolkningen stoppet videre samarbeid mellom Quisling og Fedrelandslagets leder Joakim Lehmkuhl. Fedrelandslaget ønsket ikke en "sterk mann" etter Nansens død, og forble en nasjonalkonservativ bevegelse med synkende medlemstall og innflytelse frem til oppløsningen i 1940.
Nasjonal Samling
Nasjonal Samling ble dannet 17. mai 1933, kort tid etter Hitlers maktovertakelse i Tyskland. Partiet ble ledet av Vidkun Quisling.
Nasjonal Samlings program bar preg av sterk nasjonalisme, der nasjonen ble sett på som en "organisk enhet". Målet var en nasjonal enhet uten klassemotsetninger, gjennom en revitalisering av "en åndelig og nasjonal reisning" mot det liberal-kapitalistiske demokrati, som ifølge NS hadde feilet.
Til forskjell fra de konservative mente Quisling og NS at Norge kunne trenge en fast hånd til å bekjempe kommunismen og økonomisk kaos. Quisling så på seg selv som "Norges Fører" som kunne lede landet ut av økonomisk og politisk kaos.
Nasjonal Samling ble aldri noen suksess på 30-tallet. Ved stortingsvalget i 1933 fikk partiet 2,2 prosent av stemmene. I andre halvdel av 30-tallet, i takt med utviklingen i Tyskland, ble antisemittismen mer framtredende i NS, og oppslutningen ble ytterligere svekket. Først ved hjelp av tyske okkupanter etter 9. april 1940 kom Nasjonal Samling til å spille en mer betydelig rolle i norsk politikk.
Kilde
Dahl, H. F. (1966): Norge mellom krigene 1920–40. Tidsskrift for politikk, kultur, kritikk. Oslo
Les original på NDLA →
Høyreorienterte bevegelser
Fedrelandslaget
Av de tidligere grupperingene var Fedrelandslaget. Fridtjov Nansen, bevegelsens "høvding", uttalte i 1928 at "(…) en nasjonal reisning måtte komme innenfra, fra folket selv, skal det gull heves som ligger dypt inne i folkesjelen". Styrking av den nasjonale egenarten ble en viktig kampsak i Fedrelandslaget i deres bestrebelser for å demme opp for den internasjonale kommunismen.
Løsningen for Fedrelandslaget var å arbeide for et samarbeid mellom de borgerlige partiene, for å være bedre rustet mot "det kommunistiske Arbeiderpartiet". Lignende politiske holdninger fantes i Samfundshjelpen, Grønlandsbegevelsen og Bygdefolkets krisehjelp.
Motstand mot nasjonalt arbeid
Arbeiderbevegelsen hevdet at Fedrelandslaget var spiren til en fascistisk bevegelse, og kjempet mot den. Enkelte i Arbeiderpartiet så på alt nasjonalt arbeid som en kamp mot arbeiderne, og fordømte dette på det sterkeste.
Tranmæl skrev foraktelig om "borgerskapets karnevalpatriotisme og 17. mai som portvinenes og sherryhylenes dag."
Videoklipp, NRK: Martin Tranmæl på talerstolen
Den røde fare og borgerskapets partikrangel
Fedrelandslaget ble aldri et politisk parti. Vidkun Quisling forsøkte etter beste evne å utnytte bevegelsen til skape et høyreorientert parti. Ved Nansens død i 1930 så Quisling sitt snitt til å foreslå og danne et samlingsparti med folk fra alle lag av befolkningen. Nettopp forholdet til arbeiderne og hele befolkningen stoppet videre samarbeid mellom Quisling og Fedrelandslagets leder Joakim Lehmkuhl. Fedrelandslaget ønsket ikke en "sterk mann" etter Nansens død, og forble en nasjonalkonservativ bevegelse med synkende medlemstall og innflytelse frem til oppløsningen i 1940.
Nasjonal Samling
Nasjonal Samling ble dannet 17. mai 1933, kort tid etter Hitlers maktovertakelse i Tyskland. Partiet ble ledet av Vidkun Quisling.
Nasjonal Samlings program bar preg av sterk nasjonalisme, der nasjonen ble sett på som en "organisk enhet". Målet var en nasjonal enhet uten klassemotsetninger, gjennom en revitalisering av "en åndelig og nasjonal reisning" mot det liberal-kapitalistiske demokrati, som ifølge NS hadde feilet.
Til forskjell fra de konservative mente Quisling og NS at Norge kunne trenge en fast hånd til å bekjempe kommunismen og økonomisk kaos. Quisling så på seg selv som "Norges Fører" som kunne lede landet ut av økonomisk og politisk kaos.
Nasjonal Samling ble aldri noen suksess på 30-tallet. Ved stortingsvalget i 1933 fikk partiet 2,2 prosent av stemmene. I andre halvdel av 30-tallet, i takt med utviklingen i Tyskland, ble antisemittismen mer framtredende i NS, og oppslutningen ble ytterligere svekket. Først ved hjelp av tyske okkupanter etter 9. april 1940 kom Nasjonal Samling til å spille en mer betydelig rolle i norsk politikk.
Kilde
Dahl, H. F. (1966): Norge mellom krigene 1920–40. Tidsskrift for politikk, kultur, kritikk. Oslo
Les original på NDLA →
Av de tidligere grupperingene var Fedrelandslaget. Fridtjov Nansen, bevegelsens "høvding", uttalte i 1928 at "(…) en nasjonal reisning måtte komme innenfra, fra folket selv, skal det gull heves som ligger dypt inne i folkesjelen". Styrking av den nasjonale egenarten ble en viktig kampsak i Fedrelandslaget i deres bestrebelser for å demme opp for den internasjonale kommunismen.
Løsningen for Fedrelandslaget var å arbeide for et samarbeid mellom de borgerlige partiene, for å være bedre rustet mot "det kommunistiske Arbeiderpartiet". Lignende politiske holdninger fantes i Samfundshjelpen, Grønlandsbegevelsen og Bygdefolkets krisehjelp.
Motstand mot nasjonalt arbeid
Arbeiderbevegelsen hevdet at Fedrelandslaget var spiren til en fascistisk bevegelse, og kjempet mot den. Enkelte i Arbeiderpartiet så på alt nasjonalt arbeid som en kamp mot arbeiderne, og fordømte dette på det sterkeste.
Tranmæl skrev foraktelig om "borgerskapets karnevalpatriotisme og 17. mai som portvinenes og sherryhylenes dag."
Videoklipp, NRK: Martin Tranmæl på talerstolen
Den røde fare og borgerskapets partikrangel
Fedrelandslaget ble aldri et politisk parti. Vidkun Quisling forsøkte etter beste evne å utnytte bevegelsen til skape et høyreorientert parti. Ved Nansens død i 1930 så Quisling sitt snitt til å foreslå og danne et samlingsparti med folk fra alle lag av befolkningen. Nettopp forholdet til arbeiderne og hele befolkningen stoppet videre samarbeid mellom Quisling og Fedrelandslagets leder Joakim Lehmkuhl. Fedrelandslaget ønsket ikke en "sterk mann" etter Nansens død, og forble en nasjonalkonservativ bevegelse med synkende medlemstall og innflytelse frem til oppløsningen i 1940.
Nasjonal Samling
Nasjonal Samling ble dannet 17. mai 1933, kort tid etter Hitlers maktovertakelse i Tyskland. Partiet ble ledet av Vidkun Quisling.
Nasjonal Samlings program bar preg av sterk nasjonalisme, der nasjonen ble sett på som en "organisk enhet". Målet var en nasjonal enhet uten klassemotsetninger, gjennom en revitalisering av "en åndelig og nasjonal reisning" mot det liberal-kapitalistiske demokrati, som ifølge NS hadde feilet.
Til forskjell fra de konservative mente Quisling og NS at Norge kunne trenge en fast hånd til å bekjempe kommunismen og økonomisk kaos. Quisling så på seg selv som "Norges Fører" som kunne lede landet ut av økonomisk og politisk kaos.
Nasjonal Samling ble aldri noen suksess på 30-tallet. Ved stortingsvalget i 1933 fikk partiet 2,2 prosent av stemmene. I andre halvdel av 30-tallet, i takt med utviklingen i Tyskland, ble antisemittismen mer framtredende i NS, og oppslutningen ble ytterligere svekket. Først ved hjelp av tyske okkupanter etter 9. april 1940 kom Nasjonal Samling til å spille en mer betydelig rolle i norsk politikk.
Kilde
Dahl, H. F. (1966): Norge mellom krigene 1920–40. Tidsskrift for politikk, kultur, kritikk. Oslo
Les original på NDLA →
Klassekamp og borgerlig motstand
Den økonomiske krisen gjorde at mange bønder på landsbygda «måtte gå fra gård og grunn», og byene var tidvis preget av store arbeidskonflikter. Troen på det parlamentariske demokratiet i Norge ble satt på alvorlig prøve i mellomkrigstiden.
Revolusjonær retorikk
Arbeiderpartiets landsmøtevedtak i 1918 og 1920 hadde revolusjonær språkbruk, og partiets innmelding i Komintern i 1920 viste at ledelsen i Arbeiderpartiet ønsket at det norske samfunnet skulle omformes til et sosialistisk samfunn. Stridighetene i arbeiderbevegelsen gjennom 20-tallet gjaldt hvilke metoder som skulle brukes og hvordan Arbeiderpartiet skulle forholde seg til det parlamentariske styresettet i Norge. Dette skapte motsetninger i arbeiderbevegelsen, etter hvert ble Arbeiderpartiet splittet. En gruppering gikk ut i 1921 og dannet Norges sosialdemokratiske parti , og i 1923 gikk en ny gruppering ut av partiet og dannet Norges Kommunistiske parti i 1923.
Modernisering av jordbruket og deflasjon
Etter en kort økonomisk høykonjunktur rett etter krigen, på grunn av økt etterspørsel etter varer, ble resten av 20-årene preget av en vedvarende økonomisk nedgangstid.
Som følge av den korte oppgangstida rett etter krigen, investerte mange bønder i nye redskaper og landbruksmaskiner for å øke fortjenesten. Denne moderniseringen av landbruket skulle vise seg å være svært uheldig for mange bønder. Den påfølgende tida ble den norske valutaen stadig devaluert.
Deflasjon betyr et fall i prisene. I løpet av 13 år ble prisene redusert med 67 %. Dette rammet i sin tur andre næringer og bankvesenet. Kommunene og det offentlige ble også rammet, gjennom tapte skatteinntekter som skulle finansiert offentlige tilbud. Dette gjorde lånene for bøndene svært ugunstige, siden prisene på landbruksproduktene stadig sank. Lånene forble de samme, men bøndene fikk stadig større problemer med å betjene dem. Resultatet ble en rekke tvangssalg av bondeeiendommer. I mellomkrigstida skal i alt 50 000 gårder ha vært lagt ut for tvangssalg.
Arbeidsløshet
Den økonomiske krisen gikk i bølger, og for hver krisebølge sank etterspørselen. Bedrifter måtte stenge eller innskrenke, og produksjonen gikk ned. Krisen og produksjonsnedgangen rammet industrien og arbeiderne. I en tid uten arbeidsledighetstrygd og klare rammer for lønnsforhandlinger, ble tiden preget av store motsetninger mellom bedriftseierne og arbeiderklassen. Streik og lockout ble flittig tatt bruk, og kampen mot streikebrytere ble et hovedanliggende for den organiserte arbeiderbevegelsen.
Konflikten rammet ikke bare arbeiderne, men også familiene deres. Tapt inntekt gjorde at barnefamilier sultet og led nød. Som hovedforsørger uten inntekt søkte i tillegg mange arbeidsløse til alkoholen, og slik sett ble den økonomiske krisen også et større sosialt problem for de arbeidsløse og deres familier.
Borgerlig front
De borgerlige partiene satt med regjeringsmakten i store deler av mellomkrigstida. Blant disse partiene var det en utbredt oppfatning at markedet regulerte seg selv, og de valgte derfor få statlige tiltak mot den økonomiske krisen. Gjennom mellomkrigstida mente mange i det norske borgerskapet at Arbeiderpartiet var en revolusjonær trussel. Dette førte også til organisering på høyresiden, med Fedrelandslaget som den fremste agitatoren mot den «internasjonale kommunistiske fare». Sentralt i denne konflikten var hvordan Arbeiderpartiet forholdt seg til nasjonale spørsmål. Arbeiderpartiets fokus på klassekampen framfor nasjonen styrket disse motsetningene. Lenge var nasjonale spørsmål for arbeiderbevegelsen synonymt med et borgerlig forsvar av overklassens interesser.
Hornsrud-regjeringen
Samarbeidet på borgerlig side var heller ikke stabilt, der ulike næringsinteresser var den største hindringen for å skape stabile regjeringer. I 1928 oppstod det en regjeringskrise, og for første gang i historien kom Arbeiderpartiet i regjeringsposisjon.
Arbeiderpartiets første regjering kom ikke til å sitte i mer enn 18 dager, men kongens praktisering av parlamentarismens spilleregler også overfor sosialistene har i ettertid vært bedømt som klok. Ved inngangen til 1930-tallet var motsetningene mellom borgerskapet og arbeiderbevegelsen fortsatt store. Endringer i Arbeiderpartiets syn på nasjonen og det parlamentariske systemet skjedde først etter den store verdenskrisen som oppsto i kjølvannet av krakket på Wall Street-børsen i 1929.
Les original på NDLA →
Revolusjonær retorikk
Arbeiderpartiets landsmøtevedtak i 1918 og 1920 hadde revolusjonær språkbruk, og partiets innmelding i Komintern i 1920 viste at ledelsen i Arbeiderpartiet ønsket at det norske samfunnet skulle omformes til et sosialistisk samfunn. Stridighetene i arbeiderbevegelsen gjennom 20-tallet gjaldt hvilke metoder som skulle brukes og hvordan Arbeiderpartiet skulle forholde seg til det parlamentariske styresettet i Norge. Dette skapte motsetninger i arbeiderbevegelsen, etter hvert ble Arbeiderpartiet splittet. En gruppering gikk ut i 1921 og dannet Norges sosialdemokratiske parti , og i 1923 gikk en ny gruppering ut av partiet og dannet Norges Kommunistiske parti i 1923.
Modernisering av jordbruket og deflasjon
Etter en kort økonomisk høykonjunktur rett etter krigen, på grunn av økt etterspørsel etter varer, ble resten av 20-årene preget av en vedvarende økonomisk nedgangstid.
Som følge av den korte oppgangstida rett etter krigen, investerte mange bønder i nye redskaper og landbruksmaskiner for å øke fortjenesten. Denne moderniseringen av landbruket skulle vise seg å være svært uheldig for mange bønder. Den påfølgende tida ble den norske valutaen stadig devaluert.
Deflasjon betyr et fall i prisene. I løpet av 13 år ble prisene redusert med 67 %. Dette rammet i sin tur andre næringer og bankvesenet. Kommunene og det offentlige ble også rammet, gjennom tapte skatteinntekter som skulle finansiert offentlige tilbud. Dette gjorde lånene for bøndene svært ugunstige, siden prisene på landbruksproduktene stadig sank. Lånene forble de samme, men bøndene fikk stadig større problemer med å betjene dem. Resultatet ble en rekke tvangssalg av bondeeiendommer. I mellomkrigstida skal i alt 50 000 gårder ha vært lagt ut for tvangssalg.
Arbeidsløshet
Den økonomiske krisen gikk i bølger, og for hver krisebølge sank etterspørselen. Bedrifter måtte stenge eller innskrenke, og produksjonen gikk ned. Krisen og produksjonsnedgangen rammet industrien og arbeiderne. I en tid uten arbeidsledighetstrygd og klare rammer for lønnsforhandlinger, ble tiden preget av store motsetninger mellom bedriftseierne og arbeiderklassen. Streik og lockout ble flittig tatt bruk, og kampen mot streikebrytere ble et hovedanliggende for den organiserte arbeiderbevegelsen.
Konflikten rammet ikke bare arbeiderne, men også familiene deres. Tapt inntekt gjorde at barnefamilier sultet og led nød. Som hovedforsørger uten inntekt søkte i tillegg mange arbeidsløse til alkoholen, og slik sett ble den økonomiske krisen også et større sosialt problem for de arbeidsløse og deres familier.
Borgerlig front
De borgerlige partiene satt med regjeringsmakten i store deler av mellomkrigstida. Blant disse partiene var det en utbredt oppfatning at markedet regulerte seg selv, og de valgte derfor få statlige tiltak mot den økonomiske krisen. Gjennom mellomkrigstida mente mange i det norske borgerskapet at Arbeiderpartiet var en revolusjonær trussel. Dette førte også til organisering på høyresiden, med Fedrelandslaget som den fremste agitatoren mot den «internasjonale kommunistiske fare». Sentralt i denne konflikten var hvordan Arbeiderpartiet forholdt seg til nasjonale spørsmål. Arbeiderpartiets fokus på klassekampen framfor nasjonen styrket disse motsetningene. Lenge var nasjonale spørsmål for arbeiderbevegelsen synonymt med et borgerlig forsvar av overklassens interesser.
Hornsrud-regjeringen
Samarbeidet på borgerlig side var heller ikke stabilt, der ulike næringsinteresser var den største hindringen for å skape stabile regjeringer. I 1928 oppstod det en regjeringskrise, og for første gang i historien kom Arbeiderpartiet i regjeringsposisjon.
Arbeiderpartiets første regjering kom ikke til å sitte i mer enn 18 dager, men kongens praktisering av parlamentarismens spilleregler også overfor sosialistene har i ettertid vært bedømt som klok. Ved inngangen til 1930-tallet var motsetningene mellom borgerskapet og arbeiderbevegelsen fortsatt store. Endringer i Arbeiderpartiets syn på nasjonen og det parlamentariske systemet skjedde først etter den store verdenskrisen som oppsto i kjølvannet av krakket på Wall Street-børsen i 1929.
Les original på NDLA →
Klassekamp og borgerlig motstand
Den økonomiske krisen gjorde at mange bønder på landsbygda «måtte gå fra gård og grunn», og byene var tidvis preget av store arbeidskonflikter. Troen på det parlamentariske demokratiet i Norge ble satt på alvorlig prøve i mellomkrigstiden.
Revolusjonær retorikk
Arbeiderpartiets landsmøtevedtak i 1918 og 1920 hadde revolusjonær språkbruk, og partiets innmelding i Komintern i 1920 viste at ledelsen i Arbeiderpartiet ønsket at det norske samfunnet skulle omformes til et sosialistisk samfunn. Stridighetene i arbeiderbevegelsen gjennom 20-tallet gjaldt hvilke metoder som skulle brukes og hvordan Arbeiderpartiet skulle forholde seg til det parlamentariske styresettet i Norge. Dette skapte motsetninger i arbeiderbevegelsen, etter hvert ble Arbeiderpartiet splittet. En gruppering gikk ut i 1921 og dannet Norges sosialdemokratiske parti , og i 1923 gikk en ny gruppering ut av partiet og dannet Norges Kommunistiske parti i 1923.
Modernisering av jordbruket og deflasjon
Etter en kort økonomisk høykonjunktur rett etter krigen, på grunn av økt etterspørsel etter varer, ble resten av 20-årene preget av en vedvarende økonomisk nedgangstid.
Som følge av den korte oppgangstida rett etter krigen, investerte mange bønder i nye redskaper og landbruksmaskiner for å øke fortjenesten. Denne moderniseringen av landbruket skulle vise seg å være svært uheldig for mange bønder. Den påfølgende tida ble den norske valutaen stadig devaluert.
Deflasjon betyr et fall i prisene. I løpet av 13 år ble prisene redusert med 67 %. Dette rammet i sin tur andre næringer og bankvesenet. Kommunene og det offentlige ble også rammet, gjennom tapte skatteinntekter som skulle finansiert offentlige tilbud. Dette gjorde lånene for bøndene svært ugunstige, siden prisene på landbruksproduktene stadig sank. Lånene forble de samme, men bøndene fikk stadig større problemer med å betjene dem. Resultatet ble en rekke tvangssalg av bondeeiendommer. I mellomkrigstida skal i alt 50 000 gårder ha vært lagt ut for tvangssalg.
Arbeidsløshet
Den økonomiske krisen gikk i bølger, og for hver krisebølge sank etterspørselen. Bedrifter måtte stenge eller innskrenke, og produksjonen gikk ned. Krisen og produksjonsnedgangen rammet industrien og arbeiderne. I en tid uten arbeidsledighetstrygd og klare rammer for lønnsforhandlinger, ble tiden preget av store motsetninger mellom bedriftseierne og arbeiderklassen. Streik og lockout ble flittig tatt bruk, og kampen mot streikebrytere ble et hovedanliggende for den organiserte arbeiderbevegelsen.
Konflikten rammet ikke bare arbeiderne, men også familiene deres. Tapt inntekt gjorde at barnefamilier sultet og led nød. Som hovedforsørger uten inntekt søkte i tillegg mange arbeidsløse til alkoholen, og slik sett ble den økonomiske krisen også et større sosialt problem for de arbeidsløse og deres familier.
Borgerlig front
De borgerlige partiene satt med regjeringsmakten i store deler av mellomkrigstida. Blant disse partiene var det en utbredt oppfatning at markedet regulerte seg selv, og de valgte derfor få statlige tiltak mot den økonomiske krisen. Gjennom mellomkrigstida mente mange i det norske borgerskapet at Arbeiderpartiet var en revolusjonær trussel. Dette førte også til organisering på høyresiden, med Fedrelandslaget som den fremste agitatoren mot den «internasjonale kommunistiske fare». Sentralt i denne konflikten var hvordan Arbeiderpartiet forholdt seg til nasjonale spørsmål. Arbeiderpartiets fokus på klassekampen framfor nasjonen styrket disse motsetningene. Lenge var nasjonale spørsmål for arbeiderbevegelsen synonymt med et borgerlig forsvar av overklassens interesser.
Hornsrud-regjeringen
Samarbeidet på borgerlig side var heller ikke stabilt, der ulike næringsinteresser var den største hindringen for å skape stabile regjeringer. I 1928 oppstod det en regjeringskrise, og for første gang i historien kom Arbeiderpartiet i regjeringsposisjon.
Arbeiderpartiets første regjering kom ikke til å sitte i mer enn 18 dager, men kongens praktisering av parlamentarismens spilleregler også overfor sosialistene har i ettertid vært bedømt som klok. Ved inngangen til 1930-tallet var motsetningene mellom borgerskapet og arbeiderbevegelsen fortsatt store. Endringer i Arbeiderpartiets syn på nasjonen og det parlamentariske systemet skjedde først etter den store verdenskrisen som oppsto i kjølvannet av krakket på Wall Street-børsen i 1929.
Les original på NDLA →
Revolusjonær retorikk
Arbeiderpartiets landsmøtevedtak i 1918 og 1920 hadde revolusjonær språkbruk, og partiets innmelding i Komintern i 1920 viste at ledelsen i Arbeiderpartiet ønsket at det norske samfunnet skulle omformes til et sosialistisk samfunn. Stridighetene i arbeiderbevegelsen gjennom 20-tallet gjaldt hvilke metoder som skulle brukes og hvordan Arbeiderpartiet skulle forholde seg til det parlamentariske styresettet i Norge. Dette skapte motsetninger i arbeiderbevegelsen, etter hvert ble Arbeiderpartiet splittet. En gruppering gikk ut i 1921 og dannet Norges sosialdemokratiske parti , og i 1923 gikk en ny gruppering ut av partiet og dannet Norges Kommunistiske parti i 1923.
Modernisering av jordbruket og deflasjon
Etter en kort økonomisk høykonjunktur rett etter krigen, på grunn av økt etterspørsel etter varer, ble resten av 20-årene preget av en vedvarende økonomisk nedgangstid.
Som følge av den korte oppgangstida rett etter krigen, investerte mange bønder i nye redskaper og landbruksmaskiner for å øke fortjenesten. Denne moderniseringen av landbruket skulle vise seg å være svært uheldig for mange bønder. Den påfølgende tida ble den norske valutaen stadig devaluert.
Deflasjon betyr et fall i prisene. I løpet av 13 år ble prisene redusert med 67 %. Dette rammet i sin tur andre næringer og bankvesenet. Kommunene og det offentlige ble også rammet, gjennom tapte skatteinntekter som skulle finansiert offentlige tilbud. Dette gjorde lånene for bøndene svært ugunstige, siden prisene på landbruksproduktene stadig sank. Lånene forble de samme, men bøndene fikk stadig større problemer med å betjene dem. Resultatet ble en rekke tvangssalg av bondeeiendommer. I mellomkrigstida skal i alt 50 000 gårder ha vært lagt ut for tvangssalg.
Arbeidsløshet
Den økonomiske krisen gikk i bølger, og for hver krisebølge sank etterspørselen. Bedrifter måtte stenge eller innskrenke, og produksjonen gikk ned. Krisen og produksjonsnedgangen rammet industrien og arbeiderne. I en tid uten arbeidsledighetstrygd og klare rammer for lønnsforhandlinger, ble tiden preget av store motsetninger mellom bedriftseierne og arbeiderklassen. Streik og lockout ble flittig tatt bruk, og kampen mot streikebrytere ble et hovedanliggende for den organiserte arbeiderbevegelsen.
Konflikten rammet ikke bare arbeiderne, men også familiene deres. Tapt inntekt gjorde at barnefamilier sultet og led nød. Som hovedforsørger uten inntekt søkte i tillegg mange arbeidsløse til alkoholen, og slik sett ble den økonomiske krisen også et større sosialt problem for de arbeidsløse og deres familier.
Borgerlig front
De borgerlige partiene satt med regjeringsmakten i store deler av mellomkrigstida. Blant disse partiene var det en utbredt oppfatning at markedet regulerte seg selv, og de valgte derfor få statlige tiltak mot den økonomiske krisen. Gjennom mellomkrigstida mente mange i det norske borgerskapet at Arbeiderpartiet var en revolusjonær trussel. Dette førte også til organisering på høyresiden, med Fedrelandslaget som den fremste agitatoren mot den «internasjonale kommunistiske fare». Sentralt i denne konflikten var hvordan Arbeiderpartiet forholdt seg til nasjonale spørsmål. Arbeiderpartiets fokus på klassekampen framfor nasjonen styrket disse motsetningene. Lenge var nasjonale spørsmål for arbeiderbevegelsen synonymt med et borgerlig forsvar av overklassens interesser.
Hornsrud-regjeringen
Samarbeidet på borgerlig side var heller ikke stabilt, der ulike næringsinteresser var den største hindringen for å skape stabile regjeringer. I 1928 oppstod det en regjeringskrise, og for første gang i historien kom Arbeiderpartiet i regjeringsposisjon.
Arbeiderpartiets første regjering kom ikke til å sitte i mer enn 18 dager, men kongens praktisering av parlamentarismens spilleregler også overfor sosialistene har i ettertid vært bedømt som klok. Ved inngangen til 1930-tallet var motsetningene mellom borgerskapet og arbeiderbevegelsen fortsatt store. Endringer i Arbeiderpartiets syn på nasjonen og det parlamentariske systemet skjedde først etter den store verdenskrisen som oppsto i kjølvannet av krakket på Wall Street-børsen i 1929.
Les original på NDLA →
Krigen kommer til Norge
Krysseren Blüchers oppdrag var, sammen med seks andre marinefartøy, å innta Oslo og ta regjeringen og den norske kongefamilien til fange. Om bord på skipet var flere tyske nøkkelpersoner som skulle overta viktige funksjoner i hovedstaden. Det var 1400 mann om bord.
Oscarsborg festning gjør motstand
På Oscarsborg festning i Drøbaksundet var de blitt varslet om de fremmede skipene. Men det var fortsatt uklart om de var venner eller fiender. Oscarsborg var dårlig bemannet med utrente soldater som bare hadde vært stasjonert der i to uker. De hadde ennå ikke hatt skytetrening. Bare to av de tunge kanonene ble gjort klare til kamp.
Øverstkommanderende på Oscarsborg var Birger Eriksen. Han hadde ingen kontakt med sine overordnede i Oslo, og måtte dermed selv ta bestemmelsen om de skulle angripe de fremmede skipene eller la være. Han bestemte seg for å angripe. Oscarsborg avfyrte to skudd mot Blüchers styrbord side, og skipet ble satt i brann.
Blücher senkes
På motsatt side av sundet begynte også kanonbatteriet på Kopås å avfyre skudd, og Blücher havnet dermed i en kryssild. Men det fortsatte å seile sakte innover fjorden. Oscarsborg skjøt to torpedoer mot skipet, begge traff, og skipet begynte å synke.
Soldatene om bord på Blücher hoppet i vannet med full oppakning. Det var bare 2 grader i vannet denne morgenen, og det gjorde det svært vanskelig for dem å svømme. Over 600 tyske soldater døde. Mange av disse er begravet på den tyske gravlunden ved Alfaset. Skipet sank 3 km nord for Askholmene. Det ligger i dag på rundt 90 meters dyp og lekker fortsatt olje.
Kongen og regjeringen flykter
Etter at Blücher sank, ble Oscarsborg angrepet av tyske bombefly. Tyskerne klarte snart å nedkjempe all norsk motstand, og rykket inn i Oslo. Men takket være Oscarsborgs forsvar ble Hitlers slagplan utsatt med ett døgn. Dermed klarte kongefamilien og den norske regjeringen å flykte nordover i landet og derfra videre i sikkerhet til England og USA.
Les original på NDLA →
Oscarsborg festning gjør motstand
På Oscarsborg festning i Drøbaksundet var de blitt varslet om de fremmede skipene. Men det var fortsatt uklart om de var venner eller fiender. Oscarsborg var dårlig bemannet med utrente soldater som bare hadde vært stasjonert der i to uker. De hadde ennå ikke hatt skytetrening. Bare to av de tunge kanonene ble gjort klare til kamp.
Øverstkommanderende på Oscarsborg var Birger Eriksen. Han hadde ingen kontakt med sine overordnede i Oslo, og måtte dermed selv ta bestemmelsen om de skulle angripe de fremmede skipene eller la være. Han bestemte seg for å angripe. Oscarsborg avfyrte to skudd mot Blüchers styrbord side, og skipet ble satt i brann.
Blücher senkes
På motsatt side av sundet begynte også kanonbatteriet på Kopås å avfyre skudd, og Blücher havnet dermed i en kryssild. Men det fortsatte å seile sakte innover fjorden. Oscarsborg skjøt to torpedoer mot skipet, begge traff, og skipet begynte å synke.
Soldatene om bord på Blücher hoppet i vannet med full oppakning. Det var bare 2 grader i vannet denne morgenen, og det gjorde det svært vanskelig for dem å svømme. Over 600 tyske soldater døde. Mange av disse er begravet på den tyske gravlunden ved Alfaset. Skipet sank 3 km nord for Askholmene. Det ligger i dag på rundt 90 meters dyp og lekker fortsatt olje.
Kongen og regjeringen flykter
Etter at Blücher sank, ble Oscarsborg angrepet av tyske bombefly. Tyskerne klarte snart å nedkjempe all norsk motstand, og rykket inn i Oslo. Men takket være Oscarsborgs forsvar ble Hitlers slagplan utsatt med ett døgn. Dermed klarte kongefamilien og den norske regjeringen å flykte nordover i landet og derfra videre i sikkerhet til England og USA.
Les original på NDLA →
Krigen kommer til Norge
Krysseren Blüchers oppdrag var, sammen med seks andre marinefartøy, å innta Oslo og ta regjeringen og den norske kongefamilien til fange. Om bord på skipet var flere tyske nøkkelpersoner som skulle overta viktige funksjoner i hovedstaden. Det var 1400 mann om bord.
Oscarsborg festning gjør motstand
På Oscarsborg festning i Drøbaksundet var de blitt varslet om de fremmede skipene. Men det var fortsatt uklart om de var venner eller fiender. Oscarsborg var dårlig bemannet med utrente soldater som bare hadde vært stasjonert der i to uker. De hadde ennå ikke hatt skytetrening. Bare to av de tunge kanonene ble gjort klare til kamp.
Øverstkommanderende på Oscarsborg var Birger Eriksen. Han hadde ingen kontakt med sine overordnede i Oslo, og måtte dermed selv ta bestemmelsen om de skulle angripe de fremmede skipene eller la være. Han bestemte seg for å angripe. Oscarsborg avfyrte to skudd mot Blüchers styrbord side, og skipet ble satt i brann.
Blücher senkes
På motsatt side av sundet begynte også kanonbatteriet på Kopås å avfyre skudd, og Blücher havnet dermed i en kryssild. Men det fortsatte å seile sakte innover fjorden. Oscarsborg skjøt to torpedoer mot skipet, begge traff, og skipet begynte å synke.
Soldatene om bord på Blücher hoppet i vannet med full oppakning. Det var bare 2 grader i vannet denne morgenen, og det gjorde det svært vanskelig for dem å svømme. Over 600 tyske soldater døde. Mange av disse er begravet på den tyske gravlunden ved Alfaset. Skipet sank 3 km nord for Askholmene. Det ligger i dag på rundt 90 meters dyp og lekker fortsatt olje.
Kongen og regjeringen flykter
Etter at Blücher sank, ble Oscarsborg angrepet av tyske bombefly. Tyskerne klarte snart å nedkjempe all norsk motstand, og rykket inn i Oslo. Men takket være Oscarsborgs forsvar ble Hitlers slagplan utsatt med ett døgn. Dermed klarte kongefamilien og den norske regjeringen å flykte nordover i landet og derfra videre i sikkerhet til England og USA.
Les original på NDLA →
Oscarsborg festning gjør motstand
På Oscarsborg festning i Drøbaksundet var de blitt varslet om de fremmede skipene. Men det var fortsatt uklart om de var venner eller fiender. Oscarsborg var dårlig bemannet med utrente soldater som bare hadde vært stasjonert der i to uker. De hadde ennå ikke hatt skytetrening. Bare to av de tunge kanonene ble gjort klare til kamp.
Øverstkommanderende på Oscarsborg var Birger Eriksen. Han hadde ingen kontakt med sine overordnede i Oslo, og måtte dermed selv ta bestemmelsen om de skulle angripe de fremmede skipene eller la være. Han bestemte seg for å angripe. Oscarsborg avfyrte to skudd mot Blüchers styrbord side, og skipet ble satt i brann.
Blücher senkes
På motsatt side av sundet begynte også kanonbatteriet på Kopås å avfyre skudd, og Blücher havnet dermed i en kryssild. Men det fortsatte å seile sakte innover fjorden. Oscarsborg skjøt to torpedoer mot skipet, begge traff, og skipet begynte å synke.
Soldatene om bord på Blücher hoppet i vannet med full oppakning. Det var bare 2 grader i vannet denne morgenen, og det gjorde det svært vanskelig for dem å svømme. Over 600 tyske soldater døde. Mange av disse er begravet på den tyske gravlunden ved Alfaset. Skipet sank 3 km nord for Askholmene. Det ligger i dag på rundt 90 meters dyp og lekker fortsatt olje.
Kongen og regjeringen flykter
Etter at Blücher sank, ble Oscarsborg angrepet av tyske bombefly. Tyskerne klarte snart å nedkjempe all norsk motstand, og rykket inn i Oslo. Men takket være Oscarsborgs forsvar ble Hitlers slagplan utsatt med ett døgn. Dermed klarte kongefamilien og den norske regjeringen å flykte nordover i landet og derfra videre i sikkerhet til England og USA.
Les original på NDLA →
Norge og andre verdenskrig
Invasjonen
I hele mellomkrigstiden holdt Norge seg nøytralt i forhold til de maktalliansene som bygde seg opp i Europa. Men vi lå strategisk til, og både Tyskland og Storbritannia var interessert i samarbeid med Norge. Den norske handelsflåten var stor og betydningsfull, og malmtransporten fra Narvik var for eksempel svært viktig for den tyske krigsindustrien.
I de første månedene av 1940 kom det flere illevarslende meldinger om fiendtlig interesse for Norge, men regjeringen tok ikke signalene alvorlig. Den norske NS-lederen Quisling hadde samtaler med Hitler i Berlin, der han drøftet en eventuell tysk inngripen i Norge. Storbritannia forberedte væpnet hjelp til Finland med styrker landsatt i Norge. Men den finsk-russiske våpenhvilen i mars kom før planene kunne settes i verk.
Altmarkaffæren i februar 1940 varslet at krigen var kommet til Norge. Da britene minela norske farvann i begynnelsen av april, var det klart at Norge ville bli trukket inn i stormaktenes krig. Men Hitler-Tysklands invasjonsplaner var forlengst satt i verk. Den 9. april landsatte tyskerne troppestyrker i de største norske byene i henhold til Operasjon Weserübung, som var kodenavnet for invasjonen.
Krigen
Krigen i Norge ble relativt kortvarig. Nedbyggingen av det norske forsvaret gjennom mange år hadde svekket vår forsvarsevne. Den norske hæren var ikke i stand til å møte en fiendtlig invasjon. Tyskerne satset på hurtige og målbevisste operasjoner. I løpet av tre uker var Sør-Norge okkupert.
Krigen i Nord-Norge fortsatte fram til den norske kapitulasjonen 10. juni. Selv om allierte styrker hadde kommet til unnsetning på Nordvestlandet og i Narvik, var det ikke nok til å stanse den tyske krigsmaskinen.
Norge etter frigjøringen
Mye av bygninger og infrastruktur var nedslitt og mangelfullt vedlikeholdt i okkupasjonsårene. Men samtidig var det også bygd opp mye nytt. Okkupasjonsmakten hadde drevet med omfattende veg- og jernbanearbeid (Nordlandsbanen) og satt i gang store industriprosjekter for eksempel på Vestlandet.
I motsetning til situasjonen ellers i Europa hadde det vært få aktive krigshandlinger med større ødeleggelser. Unntaket var selvfølgelig Finnmark og Nord-Troms, som ble utsatt for den brente jords taktikk, og bebyggelsen måtte gjenreises i sin helhet. Men stort sett gikk gjenreisingen etter fem års okkupasjon bedre enn man skulle ventet, ikke minst sammenlignet med mange andre land i Europa.
Politikk og rettsoppgjør
Landssvikoppgjøret var i forhold til folketallet et av de mest omfattende i Europa. 92 000 saker ble reist mot dem som på en eller annen måte hadde gått i okkupasjonsmaktens tjeneste. 50 000 ble dømt, de fleste til bøter, men 17 000 til fengselsstraffer. 25 nordmenn ble henrettet.
Like etter frigjøringen var det en overveldende stemning for å straffe landssvikerne hardt. Men etter hvert ble straffene mildere. I nyere tid har man tatt opp ulike sider ved disse rettssakene og reist tvil om grunnlaget for en del dommer. Noen ble kanskje straffet for strengt, som kvinner som gikk inn i tysk Røde Kors (frontsøstrene). Andre fikk liten eller ingen straff, som brakkebaroner og industrien som hadde tjent store penger på arbeid for fienden. De såkalte tyskerjentene fikk harde straffer, selv om de ikke ble straffet av domstolen, men ved folkelig justis.
Les mer om tyskerjentene:
Forbudt kjærlighet: Historien om "tyskerjentene"
Materielt
Varemangel førte med seg at man måtte fortsette rasjoneringen fra okkupasjonstiden. Landet hadde lite med hard valuta, og satset derfor på å bygge opp en eksportindustri som kunne tjene inn slik valuta. Først i 1960 var bilrasjoneringen over, og folk kunne fritt kjøpe privatbil. Før det fikk folk flest bare kjøpe østeuropeiske biler som var tatt inn i landet som bytte mot sild.
Bolignøden var stor, og folk bodde tett. Men en sterk vekst i økonomien førte etter hvert til at forholdene bedret seg. En streng planøkonomi lå til grunn for oppbyggingen av landet.
Les original på NDLA →
I hele mellomkrigstiden holdt Norge seg nøytralt i forhold til de maktalliansene som bygde seg opp i Europa. Men vi lå strategisk til, og både Tyskland og Storbritannia var interessert i samarbeid med Norge. Den norske handelsflåten var stor og betydningsfull, og malmtransporten fra Narvik var for eksempel svært viktig for den tyske krigsindustrien.
I de første månedene av 1940 kom det flere illevarslende meldinger om fiendtlig interesse for Norge, men regjeringen tok ikke signalene alvorlig. Den norske NS-lederen Quisling hadde samtaler med Hitler i Berlin, der han drøftet en eventuell tysk inngripen i Norge. Storbritannia forberedte væpnet hjelp til Finland med styrker landsatt i Norge. Men den finsk-russiske våpenhvilen i mars kom før planene kunne settes i verk.
Altmarkaffæren i februar 1940 varslet at krigen var kommet til Norge. Da britene minela norske farvann i begynnelsen av april, var det klart at Norge ville bli trukket inn i stormaktenes krig. Men Hitler-Tysklands invasjonsplaner var forlengst satt i verk. Den 9. april landsatte tyskerne troppestyrker i de største norske byene i henhold til Operasjon Weserübung, som var kodenavnet for invasjonen.
Krigen
Krigen i Norge ble relativt kortvarig. Nedbyggingen av det norske forsvaret gjennom mange år hadde svekket vår forsvarsevne. Den norske hæren var ikke i stand til å møte en fiendtlig invasjon. Tyskerne satset på hurtige og målbevisste operasjoner. I løpet av tre uker var Sør-Norge okkupert.
Krigen i Nord-Norge fortsatte fram til den norske kapitulasjonen 10. juni. Selv om allierte styrker hadde kommet til unnsetning på Nordvestlandet og i Narvik, var det ikke nok til å stanse den tyske krigsmaskinen.
Norge etter frigjøringen
Mye av bygninger og infrastruktur var nedslitt og mangelfullt vedlikeholdt i okkupasjonsårene. Men samtidig var det også bygd opp mye nytt. Okkupasjonsmakten hadde drevet med omfattende veg- og jernbanearbeid (Nordlandsbanen) og satt i gang store industriprosjekter for eksempel på Vestlandet.
I motsetning til situasjonen ellers i Europa hadde det vært få aktive krigshandlinger med større ødeleggelser. Unntaket var selvfølgelig Finnmark og Nord-Troms, som ble utsatt for den brente jords taktikk, og bebyggelsen måtte gjenreises i sin helhet. Men stort sett gikk gjenreisingen etter fem års okkupasjon bedre enn man skulle ventet, ikke minst sammenlignet med mange andre land i Europa.
Politikk og rettsoppgjør
Landssvikoppgjøret var i forhold til folketallet et av de mest omfattende i Europa. 92 000 saker ble reist mot dem som på en eller annen måte hadde gått i okkupasjonsmaktens tjeneste. 50 000 ble dømt, de fleste til bøter, men 17 000 til fengselsstraffer. 25 nordmenn ble henrettet.
Like etter frigjøringen var det en overveldende stemning for å straffe landssvikerne hardt. Men etter hvert ble straffene mildere. I nyere tid har man tatt opp ulike sider ved disse rettssakene og reist tvil om grunnlaget for en del dommer. Noen ble kanskje straffet for strengt, som kvinner som gikk inn i tysk Røde Kors (frontsøstrene). Andre fikk liten eller ingen straff, som brakkebaroner og industrien som hadde tjent store penger på arbeid for fienden. De såkalte tyskerjentene fikk harde straffer, selv om de ikke ble straffet av domstolen, men ved folkelig justis.
Les mer om tyskerjentene:
Forbudt kjærlighet: Historien om "tyskerjentene"
Materielt
Varemangel førte med seg at man måtte fortsette rasjoneringen fra okkupasjonstiden. Landet hadde lite med hard valuta, og satset derfor på å bygge opp en eksportindustri som kunne tjene inn slik valuta. Først i 1960 var bilrasjoneringen over, og folk kunne fritt kjøpe privatbil. Før det fikk folk flest bare kjøpe østeuropeiske biler som var tatt inn i landet som bytte mot sild.
Bolignøden var stor, og folk bodde tett. Men en sterk vekst i økonomien førte etter hvert til at forholdene bedret seg. En streng planøkonomi lå til grunn for oppbyggingen av landet.
Les original på NDLA →
Norge og andre verdenskrig
Invasjonen
I hele mellomkrigstiden holdt Norge seg nøytralt i forhold til de maktalliansene som bygde seg opp i Europa. Men vi lå strategisk til, og både Tyskland og Storbritannia var interessert i samarbeid med Norge. Den norske handelsflåten var stor og betydningsfull, og malmtransporten fra Narvik var for eksempel svært viktig for den tyske krigsindustrien.
I de første månedene av 1940 kom det flere illevarslende meldinger om fiendtlig interesse for Norge, men regjeringen tok ikke signalene alvorlig. Den norske NS-lederen Quisling hadde samtaler med Hitler i Berlin, der han drøftet en eventuell tysk inngripen i Norge. Storbritannia forberedte væpnet hjelp til Finland med styrker landsatt i Norge. Men den finsk-russiske våpenhvilen i mars kom før planene kunne settes i verk.
Altmarkaffæren i februar 1940 varslet at krigen var kommet til Norge. Da britene minela norske farvann i begynnelsen av april, var det klart at Norge ville bli trukket inn i stormaktenes krig. Men Hitler-Tysklands invasjonsplaner var forlengst satt i verk. Den 9. april landsatte tyskerne troppestyrker i de største norske byene i henhold til Operasjon Weserübung, som var kodenavnet for invasjonen.
Krigen
Krigen i Norge ble relativt kortvarig. Nedbyggingen av det norske forsvaret gjennom mange år hadde svekket vår forsvarsevne. Den norske hæren var ikke i stand til å møte en fiendtlig invasjon. Tyskerne satset på hurtige og målbevisste operasjoner. I løpet av tre uker var Sør-Norge okkupert.
Krigen i Nord-Norge fortsatte fram til den norske kapitulasjonen 10. juni. Selv om allierte styrker hadde kommet til unnsetning på Nordvestlandet og i Narvik, var det ikke nok til å stanse den tyske krigsmaskinen.
Norge etter frigjøringen
Mye av bygninger og infrastruktur var nedslitt og mangelfullt vedlikeholdt i okkupasjonsårene. Men samtidig var det også bygd opp mye nytt. Okkupasjonsmakten hadde drevet med omfattende veg- og jernbanearbeid (Nordlandsbanen) og satt i gang store industriprosjekter for eksempel på Vestlandet.
I motsetning til situasjonen ellers i Europa hadde det vært få aktive krigshandlinger med større ødeleggelser. Unntaket var selvfølgelig Finnmark og Nord-Troms, som ble utsatt for den brente jords taktikk, og bebyggelsen måtte gjenreises i sin helhet. Men stort sett gikk gjenreisingen etter fem års okkupasjon bedre enn man skulle ventet, ikke minst sammenlignet med mange andre land i Europa.
Politikk og rettsoppgjør
Landssvikoppgjøret var i forhold til folketallet et av de mest omfattende i Europa. 92 000 saker ble reist mot dem som på en eller annen måte hadde gått i okkupasjonsmaktens tjeneste. 50 000 ble dømt, de fleste til bøter, men 17 000 til fengselsstraffer. 25 nordmenn ble henrettet.
Like etter frigjøringen var det en overveldende stemning for å straffe landssvikerne hardt. Men etter hvert ble straffene mildere. I nyere tid har man tatt opp ulike sider ved disse rettssakene og reist tvil om grunnlaget for en del dommer. Noen ble kanskje straffet for strengt, som kvinner som gikk inn i tysk Røde Kors (frontsøstrene). Andre fikk liten eller ingen straff, som brakkebaroner og industrien som hadde tjent store penger på arbeid for fienden. De såkalte tyskerjentene fikk harde straffer, selv om de ikke ble straffet av domstolen, men ved folkelig justis.
Les mer om tyskerjentene:
Forbudt kjærlighet: Historien om "tyskerjentene"
Materielt
Varemangel førte med seg at man måtte fortsette rasjoneringen fra okkupasjonstiden. Landet hadde lite med hard valuta, og satset derfor på å bygge opp en eksportindustri som kunne tjene inn slik valuta. Først i 1960 var bilrasjoneringen over, og folk kunne fritt kjøpe privatbil. Før det fikk folk flest bare kjøpe østeuropeiske biler som var tatt inn i landet som bytte mot sild.
Bolignøden var stor, og folk bodde tett. Men en sterk vekst i økonomien førte etter hvert til at forholdene bedret seg. En streng planøkonomi lå til grunn for oppbyggingen av landet.
Les original på NDLA →
I hele mellomkrigstiden holdt Norge seg nøytralt i forhold til de maktalliansene som bygde seg opp i Europa. Men vi lå strategisk til, og både Tyskland og Storbritannia var interessert i samarbeid med Norge. Den norske handelsflåten var stor og betydningsfull, og malmtransporten fra Narvik var for eksempel svært viktig for den tyske krigsindustrien.
I de første månedene av 1940 kom det flere illevarslende meldinger om fiendtlig interesse for Norge, men regjeringen tok ikke signalene alvorlig. Den norske NS-lederen Quisling hadde samtaler med Hitler i Berlin, der han drøftet en eventuell tysk inngripen i Norge. Storbritannia forberedte væpnet hjelp til Finland med styrker landsatt i Norge. Men den finsk-russiske våpenhvilen i mars kom før planene kunne settes i verk.
Altmarkaffæren i februar 1940 varslet at krigen var kommet til Norge. Da britene minela norske farvann i begynnelsen av april, var det klart at Norge ville bli trukket inn i stormaktenes krig. Men Hitler-Tysklands invasjonsplaner var forlengst satt i verk. Den 9. april landsatte tyskerne troppestyrker i de største norske byene i henhold til Operasjon Weserübung, som var kodenavnet for invasjonen.
Krigen
Krigen i Norge ble relativt kortvarig. Nedbyggingen av det norske forsvaret gjennom mange år hadde svekket vår forsvarsevne. Den norske hæren var ikke i stand til å møte en fiendtlig invasjon. Tyskerne satset på hurtige og målbevisste operasjoner. I løpet av tre uker var Sør-Norge okkupert.
Krigen i Nord-Norge fortsatte fram til den norske kapitulasjonen 10. juni. Selv om allierte styrker hadde kommet til unnsetning på Nordvestlandet og i Narvik, var det ikke nok til å stanse den tyske krigsmaskinen.
Norge etter frigjøringen
Mye av bygninger og infrastruktur var nedslitt og mangelfullt vedlikeholdt i okkupasjonsårene. Men samtidig var det også bygd opp mye nytt. Okkupasjonsmakten hadde drevet med omfattende veg- og jernbanearbeid (Nordlandsbanen) og satt i gang store industriprosjekter for eksempel på Vestlandet.
I motsetning til situasjonen ellers i Europa hadde det vært få aktive krigshandlinger med større ødeleggelser. Unntaket var selvfølgelig Finnmark og Nord-Troms, som ble utsatt for den brente jords taktikk, og bebyggelsen måtte gjenreises i sin helhet. Men stort sett gikk gjenreisingen etter fem års okkupasjon bedre enn man skulle ventet, ikke minst sammenlignet med mange andre land i Europa.
Politikk og rettsoppgjør
Landssvikoppgjøret var i forhold til folketallet et av de mest omfattende i Europa. 92 000 saker ble reist mot dem som på en eller annen måte hadde gått i okkupasjonsmaktens tjeneste. 50 000 ble dømt, de fleste til bøter, men 17 000 til fengselsstraffer. 25 nordmenn ble henrettet.
Like etter frigjøringen var det en overveldende stemning for å straffe landssvikerne hardt. Men etter hvert ble straffene mildere. I nyere tid har man tatt opp ulike sider ved disse rettssakene og reist tvil om grunnlaget for en del dommer. Noen ble kanskje straffet for strengt, som kvinner som gikk inn i tysk Røde Kors (frontsøstrene). Andre fikk liten eller ingen straff, som brakkebaroner og industrien som hadde tjent store penger på arbeid for fienden. De såkalte tyskerjentene fikk harde straffer, selv om de ikke ble straffet av domstolen, men ved folkelig justis.
Les mer om tyskerjentene:
Forbudt kjærlighet: Historien om "tyskerjentene"
Materielt
Varemangel førte med seg at man måtte fortsette rasjoneringen fra okkupasjonstiden. Landet hadde lite med hard valuta, og satset derfor på å bygge opp en eksportindustri som kunne tjene inn slik valuta. Først i 1960 var bilrasjoneringen over, og folk kunne fritt kjøpe privatbil. Før det fikk folk flest bare kjøpe østeuropeiske biler som var tatt inn i landet som bytte mot sild.
Bolignøden var stor, og folk bodde tett. Men en sterk vekst i økonomien førte etter hvert til at forholdene bedret seg. En streng planøkonomi lå til grunn for oppbyggingen av landet.
Les original på NDLA →
Verdenskrig og radikalisering
Verdenskrig
Da verdenskrigen brøt ut i Europa i 1914, erklærte Norge seg nøytral. Som følge av at partene i krigen nøt godt av norsk handelsvirksomhet og eksportvarer, ble norsk utenrikspolitikk en balansekunst mellom de krigførende partene. Mot slutten av krigen ble Norge utsatt for massivt britisk press om å stoppe eksport av fisk og andre varer til Tyskland. Sammen med tyskernes uinnskrenkede ubåtkrig i fra 1917, som rammet norske skip, ble det riktigere å si at Norge ble «nøytral alliert» og knyttet en fastere forbindelse med Storbritannia.
Klassemotsetningene skjerpes
For aksjespekulantene var krigens første halvdel svært gunstig økonomisk. Ved å forsyne partene med varer og skipsleveranser tjente flere shippingselskaper store summer. Likevel reiste dette også etiske dilemmaer. Hva var en norsk sjømanns liv (2000 døde) verdt mot de enorme fortjenestene som krigen og nøytralitetspolitikken skapte?
Mot slutten av krigen ble varemangel og inflasjon konsekvensen av den produksjonsnedgangen krigen skapte. Prisene steg, og de sosiale motsetningene mellom kapitalister og arbeiderklassen ble skjerpet som følge av dyrtida. De rike levde i luksus, mens arbeidere, embetsmenn og offentlige tjenestemenn ble hengende etter.
Statens rolle
Staten tok derfor en større rolle for å bøte på de største problemene. De innførte et prisdirektorat, tok i bruk rasjonering av visse varer og opprettet et statlig kornmonopol. Første verdenskrig ble derfor et brudd med den økonomiske liberalismen, og folk ble mer positivt innstilt til statlige inngrep i økonomien.
Politisk strid
I årene før og under første verdenskrig oppstod det en politisk strid om arbeiderbevegelsens metoder for å skape et sosialistisk samfunn. En ledende opposisjonell talsmann for Fagopposisjonen av 1911 var Martin Tranmæl. Fagopposisjonen kritiserte Arbeiderpartiets tro på at Stortinget skulle være arena for politiske endringer, og agiterte i sterke ordelag for å nedkjempe borgerskapets makt over produksjonsmidlene og la fabrikkene bli underlagt arbeiderklassens kontroll.
Fagopposisjonen fra 1911 styrket sin stilling som følge av verdenskrigen og frontet en mer radikal linje innenfor Arbeiderpartiet.
Radikalisering av arbeiderbevegelsen
Virkningen av statens rolle, og de store økonomiske forskjellene verdenskrigen skapte, skjerpet frontene i arbeiderklassen etter første verdenskrig. Krigens grusomheter og den russiske revolusjonen i 1917 inspirerte til politiske endringer i arbeiderbevegelsen. Historiker Øystein Sørensen sier det slik:
At landsmøtet (1920) i Norges største parti med 285 mot 32 stemmer vedtok at de ville legge hele samfunnsmakten i hendene på "de revolusjonære krefter" og dermed avskaffe det politiske demokratiet - det viser de sterke kreftene som ble utløst av første verdenskrig, og hvordan denne krigen også påvirket det nøytrale Norge.
Verdensrevolusjon på vent
Arbeiderpartiet var til forskjell fra de etablerte partiene i større grad et kulturfellesskap, der partilagene og fagforeningene skapte et miljø med felles verdier, sosiale fellesskap og kulturelle særdrag. Om arbeiderbevegelsens historie fram mot første verdenskrig var preget av konsolidering innad, ble en ny konfrontasjonslinje mot det borgerlige samfunnet etablert i kjølvannet av krigen.
Med Martin Tranmæl og Kyrre Grepp i ledelsen, vedtok et stort flertall på Arbeiderpartiets landsmøtet i 1920 at partiet meldte seg inn i Den kommunistiske internasjonale (Komintern).
Det "sosialdemokratiske" mindretallet var kritisk til revolusjon som virkemiddel og den sterke tilknytningen til "Den kommunistiske internasjonale", spesielt etter at Lenins Moskvateser var vedtatt i 1920. Som en konsekvens stiftet partiets mindretall partiet Norges Socialdemokratiske Arbeiderparti i 1921 for å arbeide for sosialismen bygd på folkestyre.
Reformer og folkestyre
Verdenskrigens virkninger og den russiske revolusjonen spilte en betydelig rolle i radikaliseringen av arbeiderbevegelsen etter krigen. Likevel fantes det mer moderate krefter i Arbeiderpartiet med et mer demokratisk sinnelag. I 1920-årene ble derfor arbeiderbevegelsen splittet i synet på veien mot et sosialistisk samfunn.
I tillegg innførte Venstre i regjering en ny valgordning i 1919. Vi fikk et flerpartisystem mer i tråd med de endrede sosiale strukturene. Slik sett ble det norske valgsystemet mer demokratisk, og tilliten til det parlamentariske systemet styrket. 8 timers arbeidsdag ble innført, og med Gunnar Knudsen som statsminister i perioden 1912–20, ble staten mer aktiv i arbeid og næringsliv.
Til tross for Moskvatesene endte ikke 1. verdenskrig i en verdensrevolusjon. Selv om den norske arbeiderbevegelsen var splittet, syntes ikke «den norske kommunistiske revolusjon» å være innenfor rekkevidde, til tross for kommunistisk agitasjon og retorikk.
Kilder
Det norske Arbeiderparti (1934). Det norske Arbeiderpartis Landsmøter 1912–1933. Beslutninger og resolusjoner. Det norske Arbeiderpartis Forlag. https://www.arbark.no/eldok/DNA1912_2.pdf
Sørensen, Ø. (2014, 7. februar). Arbeiderpartiets revolusjonære parentes. VG. https://www.vg.no/nyheter/meninger/i/VEpAd/arbeiderpartiets-revolusjonaere-parentes
Les original på NDLA →
Da verdenskrigen brøt ut i Europa i 1914, erklærte Norge seg nøytral. Som følge av at partene i krigen nøt godt av norsk handelsvirksomhet og eksportvarer, ble norsk utenrikspolitikk en balansekunst mellom de krigførende partene. Mot slutten av krigen ble Norge utsatt for massivt britisk press om å stoppe eksport av fisk og andre varer til Tyskland. Sammen med tyskernes uinnskrenkede ubåtkrig i fra 1917, som rammet norske skip, ble det riktigere å si at Norge ble «nøytral alliert» og knyttet en fastere forbindelse med Storbritannia.
Klassemotsetningene skjerpes
For aksjespekulantene var krigens første halvdel svært gunstig økonomisk. Ved å forsyne partene med varer og skipsleveranser tjente flere shippingselskaper store summer. Likevel reiste dette også etiske dilemmaer. Hva var en norsk sjømanns liv (2000 døde) verdt mot de enorme fortjenestene som krigen og nøytralitetspolitikken skapte?
Mot slutten av krigen ble varemangel og inflasjon konsekvensen av den produksjonsnedgangen krigen skapte. Prisene steg, og de sosiale motsetningene mellom kapitalister og arbeiderklassen ble skjerpet som følge av dyrtida. De rike levde i luksus, mens arbeidere, embetsmenn og offentlige tjenestemenn ble hengende etter.
Statens rolle
Staten tok derfor en større rolle for å bøte på de største problemene. De innførte et prisdirektorat, tok i bruk rasjonering av visse varer og opprettet et statlig kornmonopol. Første verdenskrig ble derfor et brudd med den økonomiske liberalismen, og folk ble mer positivt innstilt til statlige inngrep i økonomien.
Politisk strid
I årene før og under første verdenskrig oppstod det en politisk strid om arbeiderbevegelsens metoder for å skape et sosialistisk samfunn. En ledende opposisjonell talsmann for Fagopposisjonen av 1911 var Martin Tranmæl. Fagopposisjonen kritiserte Arbeiderpartiets tro på at Stortinget skulle være arena for politiske endringer, og agiterte i sterke ordelag for å nedkjempe borgerskapets makt over produksjonsmidlene og la fabrikkene bli underlagt arbeiderklassens kontroll.
Fagopposisjonen fra 1911 styrket sin stilling som følge av verdenskrigen og frontet en mer radikal linje innenfor Arbeiderpartiet.
Radikalisering av arbeiderbevegelsen
Virkningen av statens rolle, og de store økonomiske forskjellene verdenskrigen skapte, skjerpet frontene i arbeiderklassen etter første verdenskrig. Krigens grusomheter og den russiske revolusjonen i 1917 inspirerte til politiske endringer i arbeiderbevegelsen. Historiker Øystein Sørensen sier det slik:
At landsmøtet (1920) i Norges største parti med 285 mot 32 stemmer vedtok at de ville legge hele samfunnsmakten i hendene på "de revolusjonære krefter" og dermed avskaffe det politiske demokratiet - det viser de sterke kreftene som ble utløst av første verdenskrig, og hvordan denne krigen også påvirket det nøytrale Norge.
Verdensrevolusjon på vent
Arbeiderpartiet var til forskjell fra de etablerte partiene i større grad et kulturfellesskap, der partilagene og fagforeningene skapte et miljø med felles verdier, sosiale fellesskap og kulturelle særdrag. Om arbeiderbevegelsens historie fram mot første verdenskrig var preget av konsolidering innad, ble en ny konfrontasjonslinje mot det borgerlige samfunnet etablert i kjølvannet av krigen.
Med Martin Tranmæl og Kyrre Grepp i ledelsen, vedtok et stort flertall på Arbeiderpartiets landsmøtet i 1920 at partiet meldte seg inn i Den kommunistiske internasjonale (Komintern).
Det "sosialdemokratiske" mindretallet var kritisk til revolusjon som virkemiddel og den sterke tilknytningen til "Den kommunistiske internasjonale", spesielt etter at Lenins Moskvateser var vedtatt i 1920. Som en konsekvens stiftet partiets mindretall partiet Norges Socialdemokratiske Arbeiderparti i 1921 for å arbeide for sosialismen bygd på folkestyre.
Reformer og folkestyre
Verdenskrigens virkninger og den russiske revolusjonen spilte en betydelig rolle i radikaliseringen av arbeiderbevegelsen etter krigen. Likevel fantes det mer moderate krefter i Arbeiderpartiet med et mer demokratisk sinnelag. I 1920-årene ble derfor arbeiderbevegelsen splittet i synet på veien mot et sosialistisk samfunn.
I tillegg innførte Venstre i regjering en ny valgordning i 1919. Vi fikk et flerpartisystem mer i tråd med de endrede sosiale strukturene. Slik sett ble det norske valgsystemet mer demokratisk, og tilliten til det parlamentariske systemet styrket. 8 timers arbeidsdag ble innført, og med Gunnar Knudsen som statsminister i perioden 1912–20, ble staten mer aktiv i arbeid og næringsliv.
Til tross for Moskvatesene endte ikke 1. verdenskrig i en verdensrevolusjon. Selv om den norske arbeiderbevegelsen var splittet, syntes ikke «den norske kommunistiske revolusjon» å være innenfor rekkevidde, til tross for kommunistisk agitasjon og retorikk.
Kilder
Det norske Arbeiderparti (1934). Det norske Arbeiderpartis Landsmøter 1912–1933. Beslutninger og resolusjoner. Det norske Arbeiderpartis Forlag. https://www.arbark.no/eldok/DNA1912_2.pdf
Sørensen, Ø. (2014, 7. februar). Arbeiderpartiets revolusjonære parentes. VG. https://www.vg.no/nyheter/meninger/i/VEpAd/arbeiderpartiets-revolusjonaere-parentes
Les original på NDLA →
Verdenskrig og radikalisering
Verdenskrig
Da verdenskrigen brøt ut i Europa i 1914, erklærte Norge seg nøytral. Som følge av at partene i krigen nøt godt av norsk handelsvirksomhet og eksportvarer, ble norsk utenrikspolitikk en balansekunst mellom de krigførende partene. Mot slutten av krigen ble Norge utsatt for massivt britisk press om å stoppe eksport av fisk og andre varer til Tyskland. Sammen med tyskernes uinnskrenkede ubåtkrig i fra 1917, som rammet norske skip, ble det riktigere å si at Norge ble «nøytral alliert» og knyttet en fastere forbindelse med Storbritannia.
Klassemotsetningene skjerpes
For aksjespekulantene var krigens første halvdel svært gunstig økonomisk. Ved å forsyne partene med varer og skipsleveranser tjente flere shippingselskaper store summer. Likevel reiste dette også etiske dilemmaer. Hva var en norsk sjømanns liv (2000 døde) verdt mot de enorme fortjenestene som krigen og nøytralitetspolitikken skapte?
Mot slutten av krigen ble varemangel og inflasjon konsekvensen av den produksjonsnedgangen krigen skapte. Prisene steg, og de sosiale motsetningene mellom kapitalister og arbeiderklassen ble skjerpet som følge av dyrtida. De rike levde i luksus, mens arbeidere, embetsmenn og offentlige tjenestemenn ble hengende etter.
Statens rolle
Staten tok derfor en større rolle for å bøte på de største problemene. De innførte et prisdirektorat, tok i bruk rasjonering av visse varer og opprettet et statlig kornmonopol. Første verdenskrig ble derfor et brudd med den økonomiske liberalismen, og folk ble mer positivt innstilt til statlige inngrep i økonomien.
Politisk strid
I årene før og under første verdenskrig oppstod det en politisk strid om arbeiderbevegelsens metoder for å skape et sosialistisk samfunn. En ledende opposisjonell talsmann for Fagopposisjonen av 1911 var Martin Tranmæl. Fagopposisjonen kritiserte Arbeiderpartiets tro på at Stortinget skulle være arena for politiske endringer, og agiterte i sterke ordelag for å nedkjempe borgerskapets makt over produksjonsmidlene og la fabrikkene bli underlagt arbeiderklassens kontroll.
Fagopposisjonen fra 1911 styrket sin stilling som følge av verdenskrigen og frontet en mer radikal linje innenfor Arbeiderpartiet.
Radikalisering av arbeiderbevegelsen
Virkningen av statens rolle, og de store økonomiske forskjellene verdenskrigen skapte, skjerpet frontene i arbeiderklassen etter første verdenskrig. Krigens grusomheter og den russiske revolusjonen i 1917 inspirerte til politiske endringer i arbeiderbevegelsen. Historiker Øystein Sørensen sier det slik:
At landsmøtet (1920) i Norges største parti med 285 mot 32 stemmer vedtok at de ville legge hele samfunnsmakten i hendene på "de revolusjonære krefter" og dermed avskaffe det politiske demokratiet - det viser de sterke kreftene som ble utløst av første verdenskrig, og hvordan denne krigen også påvirket det nøytrale Norge.
Verdensrevolusjon på vent
Arbeiderpartiet var til forskjell fra de etablerte partiene i større grad et kulturfellesskap, der partilagene og fagforeningene skapte et miljø med felles verdier, sosiale fellesskap og kulturelle særdrag. Om arbeiderbevegelsens historie fram mot første verdenskrig var preget av konsolidering innad, ble en ny konfrontasjonslinje mot det borgerlige samfunnet etablert i kjølvannet av krigen.
Med Martin Tranmæl og Kyrre Grepp i ledelsen, vedtok et stort flertall på Arbeiderpartiets landsmøtet i 1920 at partiet meldte seg inn i Den kommunistiske internasjonale (Komintern).
Det "sosialdemokratiske" mindretallet var kritisk til revolusjon som virkemiddel og den sterke tilknytningen til "Den kommunistiske internasjonale", spesielt etter at Lenins Moskvateser var vedtatt i 1920. Som en konsekvens stiftet partiets mindretall partiet Norges Socialdemokratiske Arbeiderparti i 1921 for å arbeide for sosialismen bygd på folkestyre.
Reformer og folkestyre
Verdenskrigens virkninger og den russiske revolusjonen spilte en betydelig rolle i radikaliseringen av arbeiderbevegelsen etter krigen. Likevel fantes det mer moderate krefter i Arbeiderpartiet med et mer demokratisk sinnelag. I 1920-årene ble derfor arbeiderbevegelsen splittet i synet på veien mot et sosialistisk samfunn.
I tillegg innførte Venstre i regjering en ny valgordning i 1919. Vi fikk et flerpartisystem mer i tråd med de endrede sosiale strukturene. Slik sett ble det norske valgsystemet mer demokratisk, og tilliten til det parlamentariske systemet styrket. 8 timers arbeidsdag ble innført, og med Gunnar Knudsen som statsminister i perioden 1912–20, ble staten mer aktiv i arbeid og næringsliv.
Til tross for Moskvatesene endte ikke 1. verdenskrig i en verdensrevolusjon. Selv om den norske arbeiderbevegelsen var splittet, syntes ikke «den norske kommunistiske revolusjon» å være innenfor rekkevidde, til tross for kommunistisk agitasjon og retorikk.
Kilder
Det norske Arbeiderparti (1934). Det norske Arbeiderpartis Landsmøter 1912–1933. Beslutninger og resolusjoner. Det norske Arbeiderpartis Forlag. https://www.arbark.no/eldok/DNA1912_2.pdf
Sørensen, Ø. (2014, 7. februar). Arbeiderpartiets revolusjonære parentes. VG. https://www.vg.no/nyheter/meninger/i/VEpAd/arbeiderpartiets-revolusjonaere-parentes
Les original på NDLA →
Da verdenskrigen brøt ut i Europa i 1914, erklærte Norge seg nøytral. Som følge av at partene i krigen nøt godt av norsk handelsvirksomhet og eksportvarer, ble norsk utenrikspolitikk en balansekunst mellom de krigførende partene. Mot slutten av krigen ble Norge utsatt for massivt britisk press om å stoppe eksport av fisk og andre varer til Tyskland. Sammen med tyskernes uinnskrenkede ubåtkrig i fra 1917, som rammet norske skip, ble det riktigere å si at Norge ble «nøytral alliert» og knyttet en fastere forbindelse med Storbritannia.
Klassemotsetningene skjerpes
For aksjespekulantene var krigens første halvdel svært gunstig økonomisk. Ved å forsyne partene med varer og skipsleveranser tjente flere shippingselskaper store summer. Likevel reiste dette også etiske dilemmaer. Hva var en norsk sjømanns liv (2000 døde) verdt mot de enorme fortjenestene som krigen og nøytralitetspolitikken skapte?
Mot slutten av krigen ble varemangel og inflasjon konsekvensen av den produksjonsnedgangen krigen skapte. Prisene steg, og de sosiale motsetningene mellom kapitalister og arbeiderklassen ble skjerpet som følge av dyrtida. De rike levde i luksus, mens arbeidere, embetsmenn og offentlige tjenestemenn ble hengende etter.
Statens rolle
Staten tok derfor en større rolle for å bøte på de største problemene. De innførte et prisdirektorat, tok i bruk rasjonering av visse varer og opprettet et statlig kornmonopol. Første verdenskrig ble derfor et brudd med den økonomiske liberalismen, og folk ble mer positivt innstilt til statlige inngrep i økonomien.
Politisk strid
I årene før og under første verdenskrig oppstod det en politisk strid om arbeiderbevegelsens metoder for å skape et sosialistisk samfunn. En ledende opposisjonell talsmann for Fagopposisjonen av 1911 var Martin Tranmæl. Fagopposisjonen kritiserte Arbeiderpartiets tro på at Stortinget skulle være arena for politiske endringer, og agiterte i sterke ordelag for å nedkjempe borgerskapets makt over produksjonsmidlene og la fabrikkene bli underlagt arbeiderklassens kontroll.
Fagopposisjonen fra 1911 styrket sin stilling som følge av verdenskrigen og frontet en mer radikal linje innenfor Arbeiderpartiet.
Radikalisering av arbeiderbevegelsen
Virkningen av statens rolle, og de store økonomiske forskjellene verdenskrigen skapte, skjerpet frontene i arbeiderklassen etter første verdenskrig. Krigens grusomheter og den russiske revolusjonen i 1917 inspirerte til politiske endringer i arbeiderbevegelsen. Historiker Øystein Sørensen sier det slik:
At landsmøtet (1920) i Norges største parti med 285 mot 32 stemmer vedtok at de ville legge hele samfunnsmakten i hendene på "de revolusjonære krefter" og dermed avskaffe det politiske demokratiet - det viser de sterke kreftene som ble utløst av første verdenskrig, og hvordan denne krigen også påvirket det nøytrale Norge.
Verdensrevolusjon på vent
Arbeiderpartiet var til forskjell fra de etablerte partiene i større grad et kulturfellesskap, der partilagene og fagforeningene skapte et miljø med felles verdier, sosiale fellesskap og kulturelle særdrag. Om arbeiderbevegelsens historie fram mot første verdenskrig var preget av konsolidering innad, ble en ny konfrontasjonslinje mot det borgerlige samfunnet etablert i kjølvannet av krigen.
Med Martin Tranmæl og Kyrre Grepp i ledelsen, vedtok et stort flertall på Arbeiderpartiets landsmøtet i 1920 at partiet meldte seg inn i Den kommunistiske internasjonale (Komintern).
Det "sosialdemokratiske" mindretallet var kritisk til revolusjon som virkemiddel og den sterke tilknytningen til "Den kommunistiske internasjonale", spesielt etter at Lenins Moskvateser var vedtatt i 1920. Som en konsekvens stiftet partiets mindretall partiet Norges Socialdemokratiske Arbeiderparti i 1921 for å arbeide for sosialismen bygd på folkestyre.
Reformer og folkestyre
Verdenskrigens virkninger og den russiske revolusjonen spilte en betydelig rolle i radikaliseringen av arbeiderbevegelsen etter krigen. Likevel fantes det mer moderate krefter i Arbeiderpartiet med et mer demokratisk sinnelag. I 1920-årene ble derfor arbeiderbevegelsen splittet i synet på veien mot et sosialistisk samfunn.
I tillegg innførte Venstre i regjering en ny valgordning i 1919. Vi fikk et flerpartisystem mer i tråd med de endrede sosiale strukturene. Slik sett ble det norske valgsystemet mer demokratisk, og tilliten til det parlamentariske systemet styrket. 8 timers arbeidsdag ble innført, og med Gunnar Knudsen som statsminister i perioden 1912–20, ble staten mer aktiv i arbeid og næringsliv.
Til tross for Moskvatesene endte ikke 1. verdenskrig i en verdensrevolusjon. Selv om den norske arbeiderbevegelsen var splittet, syntes ikke «den norske kommunistiske revolusjon» å være innenfor rekkevidde, til tross for kommunistisk agitasjon og retorikk.
Kilder
Det norske Arbeiderparti (1934). Det norske Arbeiderpartis Landsmøter 1912–1933. Beslutninger og resolusjoner. Det norske Arbeiderpartis Forlag. https://www.arbark.no/eldok/DNA1912_2.pdf
Sørensen, Ø. (2014, 7. februar). Arbeiderpartiets revolusjonære parentes. VG. https://www.vg.no/nyheter/meninger/i/VEpAd/arbeiderpartiets-revolusjonaere-parentes
Les original på NDLA →
Krig og konflikter
Andre verdenskrig
Andre verdenskrig - Europa og verden
Bakgrunnen for andre verdenskrig
Opptakten til andre verdenskrig
Årsakene til andre verdenskrig er sammensatte og henger sammen med Versaillestraktaten, fascismens framvekst, og økonomiske og politiske kriser i Europa i mellomkrigstida. Allikevel er den tyske diktatoren Adolf Hitlers utenrikspolitikk den direkte årsaken til at det ble ny verdenskrig i 1939.
Arven fra Versailles
I fredsoppgjøret etter første verdenskrig ble Tyskland, gjennom Versaillestraktaten, tvunget til å godta svært strenge vilkår.
Tyskland måtte ikke bare påta seg det juridiske og moralske ansvaret for krigen, men måtte også betale en gigantisk erstatning for skader og tap påført under første verdenskrig. Militæret måtte bygges ned, og Tyskland måtte avstå store landområder til nabolandene. Spesielt til det nyopprettede Polen, noe som førte til at Øst-Preussen ble adskilt fra resten av Tyskland gjennom "den polske korridoren". Tyskland mistet også grenseområdene Alsace og Lorraine til Frankrike. I tillegg ble det store tysktalende minoriteter i andre land, som for eksempel sudettyskerne i Tsjekkoslovakia.
Adolf Hitler brukte ydmykelsen som Versaillestraktaten representerte, til å skaffe seg støtte i den tyske befolkningen. Deretter skulle Tyskland få sin rette plass i Europa og igjen bli en stormakt.
Politisk ustabilitet og økonomisk sammenbrudd
Benito Mussolini og fascistene tok makten allerede i 1922 i Italia. Framveksten til den fascistiske bevegelsen henger sammen med en trøblete økonomi og italiensk misnøye etter første verdenskrig hvor det har blitt hevdet at "Italia vant krigen, men tapte freden".
I Tyskland kom Adolf Hitler og nazistene til makten i 1933. Det økonomiske sammenbruddet etter børskrakket i 1929 var avgjørende, sammen med Weimarrepublikkens manglende evne til å håndtere det. Tilliten til politikerne i Tyskland var lav, mens den nazistiske bevegelsen til Hitler trivdes godt i krisetider. Nazistene spilte på misnøyen med Versaillestraktaten, arbeidsledighet og frykt for kommunister.
Ekspansjon og aggresjon
Den viktigste årsaken til andre verdenskrig var ekspansjonen og aggresjonen fra de diktatorstyrte statene Tyskland og Italia i Europa, og fra Japan i Asia. I Japan fikk ytterliggående militære krefter stadig mer makt over den politiske ledelsen.
Italia hadde utenrikspolitiske ambisjoner om å utvide landets grenser, spesielt i Afrika. Derfor rustet Italia kraftig opp militært under diktator Benito Mussolini. I 1935 gikk Italia til angrep på Etiopia, uten at Folkeforbundet kunne gjøre annet enn å protestere.
I Japan førte den nasjonalistiske regjeringen, med sterk påvirkning fra militæret, en ekspansiv politikk som skulle gjøre landet til en stormakt. Japan ønsket å fjerne vestlig innflytelse i Asia og bygge opp stolt japansk makt og kultur. Dette ble understøttet av rasistiske holdninger, spesielt mot Kina. I 1931 ble den nordøstlige delen av Kina, Mandsjuria okkupert. Fra 1937 var det full krig mellom Japan og Kina.
Den spanske borgerkrigen 1936–1939Den spanske borgerkrigen 1936–1939 ble utkjempet mellom general Franco og nasjonalistene på den ene siden og republikanerne på den andre. General Franco seiret og innførte et fascistisk diktatur i Spania.
Aksemaktene hjalp general Franco med store mengder våpen, og Tyskland brukte anledningen til å teste ut sitt nye flyvåpen. Både Italia og Sovjetunionen sendte troppestyrker til de krigførende partene og vant på denne måten verdifull kamperfaring. Ingen av de vestlige landene bidro med offisiell krigshjelp, selv om et større antall frivillige reiste til Spania for å kjempe på den republikanske siden.
Borgerkrigen viste at de vestlige demokratiene verken hadde vilje eller kraft til å stå imot de fascistiske kreftene som nå reiste seg i Europa.
Aggressiv tysk utenrikspolitikk
Hitler hadde ambisjoner om å gjøre Tyskland til en stormakt og meldte landet ut av Folkeforbundet. Ifølge Hitler trengte tyskerne livsrom, eller Lebensraum, til å leve og vokse på. Dette innebar å innta en førerposisjon over landene i vest, og ekspandere territorialt østover på bekostning av slaviske folkeslag. Dette var ikke forenelig med Folkeforbundets mål om å avverge krig.
Hitler begynte raskt å bryte bestemmelsene i Versaillestraktaten etter maktovertakelsen. Det ble iverksatte storstilt militær opprustning, og i 1935 ble allmenn verneplikt innført. Samme år ble Saar-området på grensa til Frankrike gjenforent med Tyskland etter folkeavstemning. I 1936 gikk tyske tropper inn i Rhinland langs den franske grensa. Området skulle, ifølge Versaillestraktaten, være demilitarisert. Dette var et klart brudd med vilkårene i traktaten, men verken Frankrike eller Storbritannia gjorde noe annet enn å protestere.
Vennskapsbåndene mellom Tyskland, Italia og Japan ble formalisert i 1936 i den såkalte antikominternpakten. Hitler ga også støtte til Mussolinis aggressive linje i Afrika, og til general Francos borgerkrig i Spania.
Østerrike og Sudetlandet annekteres
Hitler ønsket å samle alle tyskere i et Stor-Tyskland og vendte blikket mot nabolandene. I 1938 ble Østerrike innlemmet i Tyskland (Anschluss) etter at tyske tropper marsjerte inn i landet. Heller ikke nå ble det sterke reaksjoner fra de andre stormaktene.
Deretter vendte Hitler oppmerksomheten mot sudettyskerne i Tsjekkoslovakia, som han hevdet skulle bli en del av det stortyske riket. Frankrike, Italia, Storbritannia og Tyskland møttes i München for å diskutere kravet. Tsjekkoslovakia ble ikke rådspurt.
Hvis Hitler fikk gjennom kravet sitt, skulle han som motytelse love å avstå fra framtidige territoriale krav. Den britiske statsministeren Neville Chamberlain aksepterte kravet for å hindre ny verdenskrig. Dette førte til den såkalte Münchenavtalen, hvor Tsjekkoslovakia måtte oppgi grenseområdet Sudetlandet til Tyskland. Etter at avtalen var signert, erklærte Chamberlain optimistisk at det ville sikre "Fred i vår tid".
Allerede i 1939 ble resten av Tsjekkoslovakia okkupert av Tyskland.
Appeasement-politikk
Appeasement er et begrep som brukes om den ettergivende og passive politikken de allierte førte i mellomkrigstida. Målet var at forsoning og avspenning skulle hindre ny verdenskrig.
I tilfelle uenigheter skulle Folkeforbundet sikre verdensfreden, men organisasjonen var handlingslammet. Dette hang sammen med flere forhold som berørte medlemslandene. Økonomiske nedgangstider og interne problemer gjorde at Frankrike og Storbritannia viste liten vilje og evne til å opprettholde verdensfreden. I tillegg hadde USA trukket seg tilbake til isolasjonisme, noe som innebar ikke å blande seg inn i forhold utenfor Amerika.
I Münchenavtalen øynet Neville Chamberlain håp om å unngå ny verdenskrig, selv om det betydde å ofre deler av Tsjekkoslovakia. Først etter at Hitler våren 1939 brøt avtalen og okkuperte hele Tsjekkoslovakia, var tålmodigheten til de allierte slutt. Det var nå klart for de fleste at Hitlers ekspansjonspolitikk ikke var over, og at nye områder i øst sto for tur. Frankrike og Storbritannia innledet militært samarbeid og garanterte for Polens sikkerhet.
Ikkeangrepspakt mellom Hitler og Stalin
I august 1939 ble det undertegnet en ikkeangrepspakt mellom Tyskland og Sovjetunionen. I en hemmelig del av avtalen fikk Stalin frie hender til å erobre tidligere russiske områder i Øst-Europa og den østlige delen av Polen. Samtidig skulle Hitler få frie hender i vest. Avtalen var overraskende og ikke minst forvirrende siden disse statene var ideologiske hovedfiender.
Avtalen ga imidlertid fordeler til begge partene. Stalin ønsket å vinne tid for å kunne bygge opp de militære styrkene. Hitler på sin side ønsket å ha ryggen fri når han angrep Frankrike. En ødeleggende tofrontskrig, som Tyskland opplevde i første verdenskrig, måtte unngås. Deretter kunne han gå løs på Sovjetunionen.
Krigen i Europa bryter ut
Tysklands neste territoriale krav var rettet mot Polen. Hitler ønsket en landforbindelse til Øst-Preussen, som var adskilt fra resten av Tyskland. 1. september 1939 ble Polen invadert, og to dager senere erklærte Storbritannia og Frankrike krig mot Tyskland. Andre verdenskrig var et faktum.
I filmen nedenfor forklarer professor Stein Ugelvik hva som var årsakene til andre verdenskrig.
Kilder
Hatlehol, G. D.(2021, 10. september) Andre verdenskrig. I Store Norske Leksikon. https://snl.no/andre_verdenskrig
Palmer, R. R. & Colton, J. & Kramer, L. (2002). A history of the modern world (ninth edition). McGraw-Hill. New York
Les original på NDLA →
Årsakene til andre verdenskrig er sammensatte og henger sammen med Versaillestraktaten, fascismens framvekst, og økonomiske og politiske kriser i Europa i mellomkrigstida. Allikevel er den tyske diktatoren Adolf Hitlers utenrikspolitikk den direkte årsaken til at det ble ny verdenskrig i 1939.
Arven fra Versailles
I fredsoppgjøret etter første verdenskrig ble Tyskland, gjennom Versaillestraktaten, tvunget til å godta svært strenge vilkår.
Tyskland måtte ikke bare påta seg det juridiske og moralske ansvaret for krigen, men måtte også betale en gigantisk erstatning for skader og tap påført under første verdenskrig. Militæret måtte bygges ned, og Tyskland måtte avstå store landområder til nabolandene. Spesielt til det nyopprettede Polen, noe som førte til at Øst-Preussen ble adskilt fra resten av Tyskland gjennom "den polske korridoren". Tyskland mistet også grenseområdene Alsace og Lorraine til Frankrike. I tillegg ble det store tysktalende minoriteter i andre land, som for eksempel sudettyskerne i Tsjekkoslovakia.
Adolf Hitler brukte ydmykelsen som Versaillestraktaten representerte, til å skaffe seg støtte i den tyske befolkningen. Deretter skulle Tyskland få sin rette plass i Europa og igjen bli en stormakt.
Politisk ustabilitet og økonomisk sammenbrudd
Benito Mussolini og fascistene tok makten allerede i 1922 i Italia. Framveksten til den fascistiske bevegelsen henger sammen med en trøblete økonomi og italiensk misnøye etter første verdenskrig hvor det har blitt hevdet at "Italia vant krigen, men tapte freden".
I Tyskland kom Adolf Hitler og nazistene til makten i 1933. Det økonomiske sammenbruddet etter børskrakket i 1929 var avgjørende, sammen med Weimarrepublikkens manglende evne til å håndtere det. Tilliten til politikerne i Tyskland var lav, mens den nazistiske bevegelsen til Hitler trivdes godt i krisetider. Nazistene spilte på misnøyen med Versaillestraktaten, arbeidsledighet og frykt for kommunister.
Ekspansjon og aggresjon
Den viktigste årsaken til andre verdenskrig var ekspansjonen og aggresjonen fra de diktatorstyrte statene Tyskland og Italia i Europa, og fra Japan i Asia. I Japan fikk ytterliggående militære krefter stadig mer makt over den politiske ledelsen.
Italia hadde utenrikspolitiske ambisjoner om å utvide landets grenser, spesielt i Afrika. Derfor rustet Italia kraftig opp militært under diktator Benito Mussolini. I 1935 gikk Italia til angrep på Etiopia, uten at Folkeforbundet kunne gjøre annet enn å protestere.
I Japan førte den nasjonalistiske regjeringen, med sterk påvirkning fra militæret, en ekspansiv politikk som skulle gjøre landet til en stormakt. Japan ønsket å fjerne vestlig innflytelse i Asia og bygge opp stolt japansk makt og kultur. Dette ble understøttet av rasistiske holdninger, spesielt mot Kina. I 1931 ble den nordøstlige delen av Kina, Mandsjuria okkupert. Fra 1937 var det full krig mellom Japan og Kina.
Den spanske borgerkrigen 1936–1939Den spanske borgerkrigen 1936–1939 ble utkjempet mellom general Franco og nasjonalistene på den ene siden og republikanerne på den andre. General Franco seiret og innførte et fascistisk diktatur i Spania.
Aksemaktene hjalp general Franco med store mengder våpen, og Tyskland brukte anledningen til å teste ut sitt nye flyvåpen. Både Italia og Sovjetunionen sendte troppestyrker til de krigførende partene og vant på denne måten verdifull kamperfaring. Ingen av de vestlige landene bidro med offisiell krigshjelp, selv om et større antall frivillige reiste til Spania for å kjempe på den republikanske siden.
Borgerkrigen viste at de vestlige demokratiene verken hadde vilje eller kraft til å stå imot de fascistiske kreftene som nå reiste seg i Europa.
Aggressiv tysk utenrikspolitikk
Hitler hadde ambisjoner om å gjøre Tyskland til en stormakt og meldte landet ut av Folkeforbundet. Ifølge Hitler trengte tyskerne livsrom, eller Lebensraum, til å leve og vokse på. Dette innebar å innta en førerposisjon over landene i vest, og ekspandere territorialt østover på bekostning av slaviske folkeslag. Dette var ikke forenelig med Folkeforbundets mål om å avverge krig.
Hitler begynte raskt å bryte bestemmelsene i Versaillestraktaten etter maktovertakelsen. Det ble iverksatte storstilt militær opprustning, og i 1935 ble allmenn verneplikt innført. Samme år ble Saar-området på grensa til Frankrike gjenforent med Tyskland etter folkeavstemning. I 1936 gikk tyske tropper inn i Rhinland langs den franske grensa. Området skulle, ifølge Versaillestraktaten, være demilitarisert. Dette var et klart brudd med vilkårene i traktaten, men verken Frankrike eller Storbritannia gjorde noe annet enn å protestere.
Vennskapsbåndene mellom Tyskland, Italia og Japan ble formalisert i 1936 i den såkalte antikominternpakten. Hitler ga også støtte til Mussolinis aggressive linje i Afrika, og til general Francos borgerkrig i Spania.
Østerrike og Sudetlandet annekteres
Hitler ønsket å samle alle tyskere i et Stor-Tyskland og vendte blikket mot nabolandene. I 1938 ble Østerrike innlemmet i Tyskland (Anschluss) etter at tyske tropper marsjerte inn i landet. Heller ikke nå ble det sterke reaksjoner fra de andre stormaktene.
Deretter vendte Hitler oppmerksomheten mot sudettyskerne i Tsjekkoslovakia, som han hevdet skulle bli en del av det stortyske riket. Frankrike, Italia, Storbritannia og Tyskland møttes i München for å diskutere kravet. Tsjekkoslovakia ble ikke rådspurt.
Hvis Hitler fikk gjennom kravet sitt, skulle han som motytelse love å avstå fra framtidige territoriale krav. Den britiske statsministeren Neville Chamberlain aksepterte kravet for å hindre ny verdenskrig. Dette førte til den såkalte Münchenavtalen, hvor Tsjekkoslovakia måtte oppgi grenseområdet Sudetlandet til Tyskland. Etter at avtalen var signert, erklærte Chamberlain optimistisk at det ville sikre "Fred i vår tid".
Allerede i 1939 ble resten av Tsjekkoslovakia okkupert av Tyskland.
Appeasement-politikk
Appeasement er et begrep som brukes om den ettergivende og passive politikken de allierte førte i mellomkrigstida. Målet var at forsoning og avspenning skulle hindre ny verdenskrig.
I tilfelle uenigheter skulle Folkeforbundet sikre verdensfreden, men organisasjonen var handlingslammet. Dette hang sammen med flere forhold som berørte medlemslandene. Økonomiske nedgangstider og interne problemer gjorde at Frankrike og Storbritannia viste liten vilje og evne til å opprettholde verdensfreden. I tillegg hadde USA trukket seg tilbake til isolasjonisme, noe som innebar ikke å blande seg inn i forhold utenfor Amerika.
I Münchenavtalen øynet Neville Chamberlain håp om å unngå ny verdenskrig, selv om det betydde å ofre deler av Tsjekkoslovakia. Først etter at Hitler våren 1939 brøt avtalen og okkuperte hele Tsjekkoslovakia, var tålmodigheten til de allierte slutt. Det var nå klart for de fleste at Hitlers ekspansjonspolitikk ikke var over, og at nye områder i øst sto for tur. Frankrike og Storbritannia innledet militært samarbeid og garanterte for Polens sikkerhet.
Ikkeangrepspakt mellom Hitler og Stalin
I august 1939 ble det undertegnet en ikkeangrepspakt mellom Tyskland og Sovjetunionen. I en hemmelig del av avtalen fikk Stalin frie hender til å erobre tidligere russiske områder i Øst-Europa og den østlige delen av Polen. Samtidig skulle Hitler få frie hender i vest. Avtalen var overraskende og ikke minst forvirrende siden disse statene var ideologiske hovedfiender.
Avtalen ga imidlertid fordeler til begge partene. Stalin ønsket å vinne tid for å kunne bygge opp de militære styrkene. Hitler på sin side ønsket å ha ryggen fri når han angrep Frankrike. En ødeleggende tofrontskrig, som Tyskland opplevde i første verdenskrig, måtte unngås. Deretter kunne han gå løs på Sovjetunionen.
Krigen i Europa bryter ut
Tysklands neste territoriale krav var rettet mot Polen. Hitler ønsket en landforbindelse til Øst-Preussen, som var adskilt fra resten av Tyskland. 1. september 1939 ble Polen invadert, og to dager senere erklærte Storbritannia og Frankrike krig mot Tyskland. Andre verdenskrig var et faktum.
I filmen nedenfor forklarer professor Stein Ugelvik hva som var årsakene til andre verdenskrig.
Kilder
Hatlehol, G. D.(2021, 10. september) Andre verdenskrig. I Store Norske Leksikon. https://snl.no/andre_verdenskrig
Palmer, R. R. & Colton, J. & Kramer, L. (2002). A history of the modern world (ninth edition). McGraw-Hill. New York
Les original på NDLA →
Film i historieundervisningen - andre verdenskrig
Litt om bruk av film
Det er mange fordeler med å bruke film i historieundervisningen. Vi vet at mange ungdommer henter sine historiepreferanser fra spillefilmer og tv-drama, og også fra spill. Dette kan det være aktuelt å nyttiggjøre seg i historieundervisningen. Film kan også gjøre det lettere å forestille seg hvordan fortida kan ha vært, og kan være et utgangspunkt for å få elevene interessert i en periode. Det kan også skape diskusjoner i klassen.
Flere av kjerneelementene i læreplanen i historie kan passe inn i det å bruke historiske filmer i undervisningen og å tenke på film som kilde. Historisk empati, sammenhenger og perspektiver er et sentralt kjerneelement i så måte. Vi vet fra forskning og fra lærere som har jobbet mye med dette, at elevene kan utvikle både historisk empati, kritisk tenkning og bli nysgjerrige på historien ved å ha sett film i faget.
Mange av de heftigste historiedebattene de siste årene har dreid seg om historiske dramaer og dokumentarer. Det er en gyllen sjanse til å få elevene til å reflektere over hva som er korrekt historisk sett, og hvilke grep en filmskaper tar når hen lager historiske fiksjonsfilmer.
Husk at andre verdenskrig alltid er interessant i filmer, og det kommer stadig nye filmer og tv-serier der krigen er bakteppe.
Nedenfor finner du ei liste over filmer som vi per i dag har på NDLA film.
Dokumentarfilmer
Blücher - Skipet som forandret Norges historie
Dokumentarfilm fra 2003 om Blücher, skipet som var i front da Hitler angrep Norge natt til 9. april 1940.
Dømt til å leve
Familien hennes var ungarske jøder. Alle ble sendt til Auschwitz under andre verdenskrig. Bare Edith overlevde. Edith Notowicz reiste tilbake til Auschwitz da hun fylte 80.
M/S Donau: deportasjonen av norske jøder til Auschwitz 26. november 1942
I denne dokumentarfilmen forteller Samuel Steinmann sin historie om deportasjonen av jøder fra Norge til Tyskland.
Spillefilmer
Diktatoren
Charlie Chaplin gjør narr av Hitler med morsomme parodier og skap satire. Filmen står igjen som et modig stikk mot intoleranse og antidemokratiske krefter.
Kongens tale
Prins Albert, som ble Kong George VI, var plaget med stamming. Filmen handler om hjelpen han fikk mot stammingen, og hvordan det hjalp ham da han skulle holde sin første radiotale som konge ved opptakten til andre verdenskrig.
Ni liv
Krigsdrama om motstandsmannen Jan Baalsruds flukt fra nazistene under andre verdenskrig. Filmen kom ut i 1957.
Saras nøkkel
Jødiske Sara og familien hennes blir arrestert i forbindelse med den beryktede arrestasjonen av jøder i Paris i juli 1942. Ti år gamle Sara rakk akkurat å låse lillebroren inn i et skap, og prøver komme seg tilbake for å redde han.
The Imitation Game
Basert på Alan Turings vitenskapelige krigsinnsats for å avdekke Nazi-Tysklands hemmelige radiokommunikasjon, som var kryptert gjennom den såkalte Enigma-koden.
TV-serier
Kampen om tungtvannet
TV-serie om sabotasjeaksjonene mot Norsk Hydros anlegg på Vemork under andre verdenskrig.
Krigens unge hjerter
Tysk TV-serie som kaster lys over hva andre verdenskrig gjorde med unge tyskere.
Kortfilm
Min bestemor strøk kongens skjorter
Animasjonsfilm om bestemoren til filmskaper Torill Kove som strøk kong Haakons skjorter. Da krigen brøt ut måtte hun stryke uniformene til tyske soldater. Filmen ble nominert til Oscar for beste korte animasjonsfilm.
Les original på NDLA →
Det er mange fordeler med å bruke film i historieundervisningen. Vi vet at mange ungdommer henter sine historiepreferanser fra spillefilmer og tv-drama, og også fra spill. Dette kan det være aktuelt å nyttiggjøre seg i historieundervisningen. Film kan også gjøre det lettere å forestille seg hvordan fortida kan ha vært, og kan være et utgangspunkt for å få elevene interessert i en periode. Det kan også skape diskusjoner i klassen.
Flere av kjerneelementene i læreplanen i historie kan passe inn i det å bruke historiske filmer i undervisningen og å tenke på film som kilde. Historisk empati, sammenhenger og perspektiver er et sentralt kjerneelement i så måte. Vi vet fra forskning og fra lærere som har jobbet mye med dette, at elevene kan utvikle både historisk empati, kritisk tenkning og bli nysgjerrige på historien ved å ha sett film i faget.
Mange av de heftigste historiedebattene de siste årene har dreid seg om historiske dramaer og dokumentarer. Det er en gyllen sjanse til å få elevene til å reflektere over hva som er korrekt historisk sett, og hvilke grep en filmskaper tar når hen lager historiske fiksjonsfilmer.
Husk at andre verdenskrig alltid er interessant i filmer, og det kommer stadig nye filmer og tv-serier der krigen er bakteppe.
Nedenfor finner du ei liste over filmer som vi per i dag har på NDLA film.
Dokumentarfilmer
Blücher - Skipet som forandret Norges historie
Dokumentarfilm fra 2003 om Blücher, skipet som var i front da Hitler angrep Norge natt til 9. april 1940.
Dømt til å leve
Familien hennes var ungarske jøder. Alle ble sendt til Auschwitz under andre verdenskrig. Bare Edith overlevde. Edith Notowicz reiste tilbake til Auschwitz da hun fylte 80.
M/S Donau: deportasjonen av norske jøder til Auschwitz 26. november 1942
I denne dokumentarfilmen forteller Samuel Steinmann sin historie om deportasjonen av jøder fra Norge til Tyskland.
Spillefilmer
Diktatoren
Charlie Chaplin gjør narr av Hitler med morsomme parodier og skap satire. Filmen står igjen som et modig stikk mot intoleranse og antidemokratiske krefter.
Kongens tale
Prins Albert, som ble Kong George VI, var plaget med stamming. Filmen handler om hjelpen han fikk mot stammingen, og hvordan det hjalp ham da han skulle holde sin første radiotale som konge ved opptakten til andre verdenskrig.
Ni liv
Krigsdrama om motstandsmannen Jan Baalsruds flukt fra nazistene under andre verdenskrig. Filmen kom ut i 1957.
Saras nøkkel
Jødiske Sara og familien hennes blir arrestert i forbindelse med den beryktede arrestasjonen av jøder i Paris i juli 1942. Ti år gamle Sara rakk akkurat å låse lillebroren inn i et skap, og prøver komme seg tilbake for å redde han.
The Imitation Game
Basert på Alan Turings vitenskapelige krigsinnsats for å avdekke Nazi-Tysklands hemmelige radiokommunikasjon, som var kryptert gjennom den såkalte Enigma-koden.
TV-serier
Kampen om tungtvannet
TV-serie om sabotasjeaksjonene mot Norsk Hydros anlegg på Vemork under andre verdenskrig.
Krigens unge hjerter
Tysk TV-serie som kaster lys over hva andre verdenskrig gjorde med unge tyskere.
Kortfilm
Min bestemor strøk kongens skjorter
Animasjonsfilm om bestemoren til filmskaper Torill Kove som strøk kong Haakons skjorter. Da krigen brøt ut måtte hun stryke uniformene til tyske soldater. Filmen ble nominert til Oscar for beste korte animasjonsfilm.
Les original på NDLA →
Frigjøringen av Auschwitz
Konsentrasjonsleiren Auschwitz
Auschwitz var en nazistisk konsentrasjonsleir i Polen under andre verdenskrig. Auschwitz brukes ofte som en samlebetegnelse på Auschwitz I som var hovedleiren, Auschwitz II-Birkenau som var utryddelsesleiren og Auschwitz III-Monowitz som var en arbeidsleir. Leiren ble først bygget som en fangeleir, men ble altså siden utvidet og ble den største utryddelsesleiren under krigen.
I løpet av krigen ble det bygget flere gasskamre i Auschwitz. Det anslås at minst 1,1 millioner mennesker ble drept i konsentrasjonsleiren. Flesteparten av disse var jøder fra hele Europa, men også sigøynere, funksjonshemmede, homofile og politiske fanger ble drept. Auschwitz har blitt stående som det fremste symbolet på holocaust, det statsledede folkemordet under andre verdenskrig.
Norske jøder i Auschwitz
772 norske jøder ble deportert fra Norge. Av disse kom bare 34 tilbake. Blant de overlevende var Julius Paltiel og Samuel Steinmann som begge overlevde Auschwitz, og som begge har brukt store deler av livet sitt i ettertid på å fortelle om konsentrasjonsleirene og holocaust. Julius Paltiel døde i 2008, Samuel Steinmann var tilstede på 70-årsmarkeringen ved Akershuskaia i Oslo i 2015, men døde få måneder senere.
Du kan se filmen om deportasjonen med M/S Donau i 1942 her på NDLA: M/S Donau : deportasjonen av norske jøder til Auschwitz 26.november 1942
Frigjøringen
Den 27. januar 1945 rullet tanks fra Sovjetunionens røde armé inn i Auschwitz. Soldatene møtte et forferdelig syn. De fant 7 500 fanger i live, utsultede og kalde. I tillegg fant de døde i likstabler, mange hundre tusen klesplagg og nærmere 50 000 par sko. Eiendeler som var igjen etter alle de drepte i leiren.
Etter frigjøringen av Auschwitz, ble det oppdaget og frigjort mange konsentrasjonsleirer i løpet av våren.
Markeringen 27. januar 2015
Tirsdag 27. januar 2015, på holocaustdagen, ble 70-årsjubileet for frigjøringen av Auschwitz markert mange steder verden over, og spesielt i Europa. Som nevnt ble det i Norge holdt en markering på Akershuskaia i Oslo ved minnesmerket over de norske deporterte jødene.
Den største markeringen var i Auschwitz hvor 300 overlevende og deres familier, statsoverhoder og kongelige deltok i en sterk minneseremoni. Både seremonien og besøket i leiren i forkant var svært tøft for de overlevende. Mange har aldri vært tilbake, og mange mistet sine kjære her.
Fra Norge deltok statsminister Erna Solberg, kronprins Haakon og to overlevende, Herman Kahan og Edith Notowicz. Begge er ungarskfødte jøder, men har bodd i Norge etter krigen. Herman Kahan mistet hele sin familie i Auschwitz. Edit Notowicz var en av de som ble plukket ut til å bli forsket på av den beryktede legen, Josef Mengele. Mengele ble også kalt "dødsengelen". Han utførte umenneskelige eksperimenter på fanger i leiren, og Notowicz har fortalt at hun ble tvangssterilisert uten bedøvelse av Mengele.
Se den sterke dokumentaren om Edit Notowicz på NDLA Film: Dømt til å leve
Les original på NDLA →
Auschwitz var en nazistisk konsentrasjonsleir i Polen under andre verdenskrig. Auschwitz brukes ofte som en samlebetegnelse på Auschwitz I som var hovedleiren, Auschwitz II-Birkenau som var utryddelsesleiren og Auschwitz III-Monowitz som var en arbeidsleir. Leiren ble først bygget som en fangeleir, men ble altså siden utvidet og ble den største utryddelsesleiren under krigen.
I løpet av krigen ble det bygget flere gasskamre i Auschwitz. Det anslås at minst 1,1 millioner mennesker ble drept i konsentrasjonsleiren. Flesteparten av disse var jøder fra hele Europa, men også sigøynere, funksjonshemmede, homofile og politiske fanger ble drept. Auschwitz har blitt stående som det fremste symbolet på holocaust, det statsledede folkemordet under andre verdenskrig.
Norske jøder i Auschwitz
772 norske jøder ble deportert fra Norge. Av disse kom bare 34 tilbake. Blant de overlevende var Julius Paltiel og Samuel Steinmann som begge overlevde Auschwitz, og som begge har brukt store deler av livet sitt i ettertid på å fortelle om konsentrasjonsleirene og holocaust. Julius Paltiel døde i 2008, Samuel Steinmann var tilstede på 70-årsmarkeringen ved Akershuskaia i Oslo i 2015, men døde få måneder senere.
Du kan se filmen om deportasjonen med M/S Donau i 1942 her på NDLA: M/S Donau : deportasjonen av norske jøder til Auschwitz 26.november 1942
Frigjøringen
Den 27. januar 1945 rullet tanks fra Sovjetunionens røde armé inn i Auschwitz. Soldatene møtte et forferdelig syn. De fant 7 500 fanger i live, utsultede og kalde. I tillegg fant de døde i likstabler, mange hundre tusen klesplagg og nærmere 50 000 par sko. Eiendeler som var igjen etter alle de drepte i leiren.
Etter frigjøringen av Auschwitz, ble det oppdaget og frigjort mange konsentrasjonsleirer i løpet av våren.
Markeringen 27. januar 2015
Tirsdag 27. januar 2015, på holocaustdagen, ble 70-årsjubileet for frigjøringen av Auschwitz markert mange steder verden over, og spesielt i Europa. Som nevnt ble det i Norge holdt en markering på Akershuskaia i Oslo ved minnesmerket over de norske deporterte jødene.
Den største markeringen var i Auschwitz hvor 300 overlevende og deres familier, statsoverhoder og kongelige deltok i en sterk minneseremoni. Både seremonien og besøket i leiren i forkant var svært tøft for de overlevende. Mange har aldri vært tilbake, og mange mistet sine kjære her.
Fra Norge deltok statsminister Erna Solberg, kronprins Haakon og to overlevende, Herman Kahan og Edith Notowicz. Begge er ungarskfødte jøder, men har bodd i Norge etter krigen. Herman Kahan mistet hele sin familie i Auschwitz. Edit Notowicz var en av de som ble plukket ut til å bli forsket på av den beryktede legen, Josef Mengele. Mengele ble også kalt "dødsengelen". Han utførte umenneskelige eksperimenter på fanger i leiren, og Notowicz har fortalt at hun ble tvangssterilisert uten bedøvelse av Mengele.
Se den sterke dokumentaren om Edit Notowicz på NDLA Film: Dømt til å leve
Les original på NDLA →
Hvorfor brukte USA atombomber i 1945?
For å få til dette besluttet president Truman at en av de helt nyutviklede atombombene skulle slippes over Japan. Den 6. august ble bomben sluppet over Hiroshima og tre dager senere over Nagasaki.
Mellom 60 000 og 80 000 mennesker ble drept momentant i Hiroshima, og minst 140 000 døde som følge av bomben i løpet av året. Minst 200 000 døde totalt. Rundt 10 000 av dem var militære, resten var sivile.
I Nagasaki døde om lag 140 000 mennesker, bare 150 av dem var militært personell, siden Nagasaki hadde veldig begrenset militær interesse.
Hvorfor ble atombombene brukt?
Her skal dere få lese utdrag fra tre forskjellige historikere og samfunnsforskere som diskuterer hvorfor USA valgte å bruke atombomben mot Japan i 1945. Vi skiller mellom "tradisjonalistiske" og "revisjonistiske" historieoppfatninger. Den tradisjonalistiske oppfatningen er på mange måter den offisielle forklaringen som de fleste godtok i perioden etter krigen. De revisjonistiske oppfatningene er nyere av dato og er mer kritiske.
Den tradisjonalistiske oppfatningen
Kilde 1: Det eneste rasjonelle valget?Fordelene ved det nye våpenet gjorde avgjørelsen om å ta det i bruk enkel og innlysende for Truman. Bomben ville muligens kunne påskynde avslutningen av krigen, uten en invasjon og uten de risikoene andre alternativer førte med seg. Trumans viktigste motivasjon var å tvinge fram en overgivelse så raskt som mulig fordi han ville redde amerikanske liv. Han var ikke opptatt av et eksakt antall sparte menneskeliv, han ønsket fullstendig å unngå amerikanske dødsfall. Japanerne hadde ikke vist tegn til at de var innstilt på å avslutte krigshandlingene, og Truman godkjente bomben fordi dette framstod som den mest sannsynlige måten å sikre amerikansk seier på – på amerikanernes vilkår og med minst mulig tap av amerikanske liv.
Med atombomben nådde Truman sitt viktigste mål. Angrepet på Hiroshima overbeviste til slutt Hirohito om at krigen måtte ta slutt, og keiserens avgjørelse var nødvendig for å få til en japansk overgivelse. Uten atombomben ville krigen ha fortsatt og kostet så mange amerikanske liv at Truman og folket han tjente, ikke ville kunnet akseptere det.
(Walker, 2016)
De revisjonistiske oppfatningene
Kilde 2: Diplomatisk markering og avskrekking?Faktaene er ganske klare: De fleste sentrale amerikanske militære ledere på den tida så ikke på atombombene over Hiroshima og Nagasaki som en militær nødvendighet. Amerikansk etterretning hadde knekt de japanske kodene og visste at den japanske regjeringen forsøkte å forhandle om en overgivelse gjennom Moskva. Den forventede russiske krigserklæringen i begynnelsen av august, samt forsikringer om at Japans keiser ville få lov til å forbli på tronen som formelt statsoverhode uten makt, ville føre til at Japan overga seg. Denne overgivelsen ville i så fall skje lenge før en amerikansk invasjon kunne begynne i november, tre måneder senere.
Historikerne har fortsatt ikke noe entydig svar på hvorfor bomben ble brukt. Amerikansk etterretning mente at krigen mest sannsynlig ville ta slutt om Japan fikk forsikringer angående keiseren, og det amerikanske militæret visste at de uansett måtte beholde keiseren for å kontrollere det okkuperte Japan. Det måtte være noe annet som helt klart var viktig.
Det vi vet, er at noen av president Trumans nærmeste rådgivere så på bomben, ikke bare som et militært, men også som et diplomatisk, våpen. Utenriksminister James Byrnes mente for eksempel at bruken av atomvåpen kunne bidra til at USA ville få en mer dominerende rolle i tida etter krigen. Leo Szilard, en forsker for "Manhattan Project", møtte Byrnes den 28. mai 1945. Ifølge Szilard var utenriksministeren bekymret for Russlands mulige framferd etter krigen. Han trodde russerne ville bli lettere å ha med å gjøre om de var imponert over amerikansk militærmakt, og at en demonstrasjon av bomben ville gjøre inntrykk på dem.
(Alperovitz, 2015)
Kilde 3: Hevn?Svaret mitt er svært enkelt, og det er absolutt ikke det eneste svaret på dette spørsmålet, bare ett av mange: Hiroshima var hevnen for Pearl Harbor. Pearl Harbor var den mest traumatiske hendelsen i amerikansk historie fram til da, en katastrofe som langt overgikk både uavhengighetskrigen og borgerkrigen. Begge disse krigene var på en måte naturlige deler av en ny nasjons fødsel, med noen grunnleggende interne selvmotsigelser. Pearl Harbor, derimot, var "the Day of Infamy", vanærens dag, som dagen fremdeles blir kalt.
Hypotesen er altså at USA ikke kunne tillate Japan å kapitulere før de hadde fått full hevn for Pearl Harbor. Man kan innvende at USA allerede hadde fått hevn, at de fryktelige ødeleggelsene B-29-angrepene på Tokyo hadde forårsaket, på alle mulige måter var større enn ødeleggelsene i Pearl Harbor. Men det er ikke poenget. Det er ikke et spørsmål om å forårsake like mye skade. Pearl Harbor-angrepet hadde en helt egen karakter, og hevnen måtte stå i forhold til den.
(Galtung, 1983)
Spørsmål til kildene
Hva er argumentene for hvorfor atombomben ble brukt i den tradisjonalistiske oppfatningen? Vurder om argumentene virker troverdige.
Hvem tror du det er mest sannsynlig at deler denne oppfatningen?
Hva er argumentene for hvorfor atombomben ble brukt i den revisjonistiske oppfatningen? Vurder om argumentene virker troverdige.
Hvem tror du det er mest sannsynlig at deler disse oppfatningene?
Hva synes du er de viktigste forskjellene mellom disse to retningene?
Hva synes du selv virker som den mest sannsynlige forklaringen, og hvorfor?
Kilder
Walker, J. S. (2016, 27. mai). Truman's Obvious Choice. U. S. News. https://www.usnews.com/opinion/articles/2016-05-27/the-atomic-bomb-was-necessary-to-force-a-prompt-japanese-surrender
Alperovitz, G. (2015, 6. august). The War Was Won Before Hiroshima - And The Generals Who Dropped The Bomb Knew It. The Nation. https://www.thenation.com/article/world/why-the-us-really-bombed-hiroshima/
Galtung, J. (1983). Why Hiroshima/Nagasaki? Wissenschaftskollega zu Berlin. https://www.transcend.org/galtung/papers/Why%20Hiroshima-Nagasaki.pdf
Les original på NDLA →
Mellom 60 000 og 80 000 mennesker ble drept momentant i Hiroshima, og minst 140 000 døde som følge av bomben i løpet av året. Minst 200 000 døde totalt. Rundt 10 000 av dem var militære, resten var sivile.
I Nagasaki døde om lag 140 000 mennesker, bare 150 av dem var militært personell, siden Nagasaki hadde veldig begrenset militær interesse.
Hvorfor ble atombombene brukt?
Her skal dere få lese utdrag fra tre forskjellige historikere og samfunnsforskere som diskuterer hvorfor USA valgte å bruke atombomben mot Japan i 1945. Vi skiller mellom "tradisjonalistiske" og "revisjonistiske" historieoppfatninger. Den tradisjonalistiske oppfatningen er på mange måter den offisielle forklaringen som de fleste godtok i perioden etter krigen. De revisjonistiske oppfatningene er nyere av dato og er mer kritiske.
Den tradisjonalistiske oppfatningen
Kilde 1: Det eneste rasjonelle valget?Fordelene ved det nye våpenet gjorde avgjørelsen om å ta det i bruk enkel og innlysende for Truman. Bomben ville muligens kunne påskynde avslutningen av krigen, uten en invasjon og uten de risikoene andre alternativer førte med seg. Trumans viktigste motivasjon var å tvinge fram en overgivelse så raskt som mulig fordi han ville redde amerikanske liv. Han var ikke opptatt av et eksakt antall sparte menneskeliv, han ønsket fullstendig å unngå amerikanske dødsfall. Japanerne hadde ikke vist tegn til at de var innstilt på å avslutte krigshandlingene, og Truman godkjente bomben fordi dette framstod som den mest sannsynlige måten å sikre amerikansk seier på – på amerikanernes vilkår og med minst mulig tap av amerikanske liv.
Med atombomben nådde Truman sitt viktigste mål. Angrepet på Hiroshima overbeviste til slutt Hirohito om at krigen måtte ta slutt, og keiserens avgjørelse var nødvendig for å få til en japansk overgivelse. Uten atombomben ville krigen ha fortsatt og kostet så mange amerikanske liv at Truman og folket han tjente, ikke ville kunnet akseptere det.
(Walker, 2016)
De revisjonistiske oppfatningene
Kilde 2: Diplomatisk markering og avskrekking?Faktaene er ganske klare: De fleste sentrale amerikanske militære ledere på den tida så ikke på atombombene over Hiroshima og Nagasaki som en militær nødvendighet. Amerikansk etterretning hadde knekt de japanske kodene og visste at den japanske regjeringen forsøkte å forhandle om en overgivelse gjennom Moskva. Den forventede russiske krigserklæringen i begynnelsen av august, samt forsikringer om at Japans keiser ville få lov til å forbli på tronen som formelt statsoverhode uten makt, ville føre til at Japan overga seg. Denne overgivelsen ville i så fall skje lenge før en amerikansk invasjon kunne begynne i november, tre måneder senere.
Historikerne har fortsatt ikke noe entydig svar på hvorfor bomben ble brukt. Amerikansk etterretning mente at krigen mest sannsynlig ville ta slutt om Japan fikk forsikringer angående keiseren, og det amerikanske militæret visste at de uansett måtte beholde keiseren for å kontrollere det okkuperte Japan. Det måtte være noe annet som helt klart var viktig.
Det vi vet, er at noen av president Trumans nærmeste rådgivere så på bomben, ikke bare som et militært, men også som et diplomatisk, våpen. Utenriksminister James Byrnes mente for eksempel at bruken av atomvåpen kunne bidra til at USA ville få en mer dominerende rolle i tida etter krigen. Leo Szilard, en forsker for "Manhattan Project", møtte Byrnes den 28. mai 1945. Ifølge Szilard var utenriksministeren bekymret for Russlands mulige framferd etter krigen. Han trodde russerne ville bli lettere å ha med å gjøre om de var imponert over amerikansk militærmakt, og at en demonstrasjon av bomben ville gjøre inntrykk på dem.
(Alperovitz, 2015)
Kilde 3: Hevn?Svaret mitt er svært enkelt, og det er absolutt ikke det eneste svaret på dette spørsmålet, bare ett av mange: Hiroshima var hevnen for Pearl Harbor. Pearl Harbor var den mest traumatiske hendelsen i amerikansk historie fram til da, en katastrofe som langt overgikk både uavhengighetskrigen og borgerkrigen. Begge disse krigene var på en måte naturlige deler av en ny nasjons fødsel, med noen grunnleggende interne selvmotsigelser. Pearl Harbor, derimot, var "the Day of Infamy", vanærens dag, som dagen fremdeles blir kalt.
Hypotesen er altså at USA ikke kunne tillate Japan å kapitulere før de hadde fått full hevn for Pearl Harbor. Man kan innvende at USA allerede hadde fått hevn, at de fryktelige ødeleggelsene B-29-angrepene på Tokyo hadde forårsaket, på alle mulige måter var større enn ødeleggelsene i Pearl Harbor. Men det er ikke poenget. Det er ikke et spørsmål om å forårsake like mye skade. Pearl Harbor-angrepet hadde en helt egen karakter, og hevnen måtte stå i forhold til den.
(Galtung, 1983)
Spørsmål til kildene
Hva er argumentene for hvorfor atombomben ble brukt i den tradisjonalistiske oppfatningen? Vurder om argumentene virker troverdige.
Hvem tror du det er mest sannsynlig at deler denne oppfatningen?
Hva er argumentene for hvorfor atombomben ble brukt i den revisjonistiske oppfatningen? Vurder om argumentene virker troverdige.
Hvem tror du det er mest sannsynlig at deler disse oppfatningene?
Hva synes du er de viktigste forskjellene mellom disse to retningene?
Hva synes du selv virker som den mest sannsynlige forklaringen, og hvorfor?
Kilder
Walker, J. S. (2016, 27. mai). Truman's Obvious Choice. U. S. News. https://www.usnews.com/opinion/articles/2016-05-27/the-atomic-bomb-was-necessary-to-force-a-prompt-japanese-surrender
Alperovitz, G. (2015, 6. august). The War Was Won Before Hiroshima - And The Generals Who Dropped The Bomb Knew It. The Nation. https://www.thenation.com/article/world/why-the-us-really-bombed-hiroshima/
Galtung, J. (1983). Why Hiroshima/Nagasaki? Wissenschaftskollega zu Berlin. https://www.transcend.org/galtung/papers/Why%20Hiroshima-Nagasaki.pdf
Les original på NDLA →
Kontrafaktisk historie – andre verdenskrig
Hva er kontrafaktisk historie?
Kontrafaktisk historie er fortellingen om det som ikke ble. En måte å forstå historie på er å stille spørsmål om hva som kunne ha skjedd. Dette er en spennende og utforskende arbeidsmåte for å gå dypere inn i ulike temaer.
For å kunne svare på slike spørsmål må du kjenne årsakene til det som faktisk skjedde, og kunne vurdere mulighetene for alternative forløp av begivenhetene.
TipsFør du svarer på oppgavene nedenfor, bør du ha lest følgende NDLA-artikler:
Hitlers vei til makten
Andre verdenskrig
Bakgrunnen for andre verdenskrig
Krigsutbruddet og aksemaktene på frammarsj
Vendepunkter
Krigens slutt, hva nå?
Oppgave
Jobb sammen parvis eller i små grupper.
Hva om Hitler ikke hadde blitt leder av nazipartiet NSDAP? Ville andre verdenskrig blitt unngått, eller ville det ha kommet en "annen Hitler" og gjort noe lignende?
Hva ville skjedd om Tyskland hadde beseiret Sovjetunionen i 1941–1943?
Hitler ble forsøkt drept flere ganger under andre verdenskrig. Hva ville skjedd om det hadde lyktes?
Hva ville skjedd om invasjonen i Normandie 6. juni 1944 hadde mislyktes?
Hva ville skjedd om Japan ikke hadde angrepet Pearl Harbor 7. desember 1941?
Hva ville skjedd om USA ikke hadde brukt atomvåpen mot Japan i 1945?
Til slutt, oppsummer i plenum.
Les original på NDLA →
Kontrafaktisk historie er fortellingen om det som ikke ble. En måte å forstå historie på er å stille spørsmål om hva som kunne ha skjedd. Dette er en spennende og utforskende arbeidsmåte for å gå dypere inn i ulike temaer.
For å kunne svare på slike spørsmål må du kjenne årsakene til det som faktisk skjedde, og kunne vurdere mulighetene for alternative forløp av begivenhetene.
TipsFør du svarer på oppgavene nedenfor, bør du ha lest følgende NDLA-artikler:
Hitlers vei til makten
Andre verdenskrig
Bakgrunnen for andre verdenskrig
Krigsutbruddet og aksemaktene på frammarsj
Vendepunkter
Krigens slutt, hva nå?
Oppgave
Jobb sammen parvis eller i små grupper.
Hva om Hitler ikke hadde blitt leder av nazipartiet NSDAP? Ville andre verdenskrig blitt unngått, eller ville det ha kommet en "annen Hitler" og gjort noe lignende?
Hva ville skjedd om Tyskland hadde beseiret Sovjetunionen i 1941–1943?
Hitler ble forsøkt drept flere ganger under andre verdenskrig. Hva ville skjedd om det hadde lyktes?
Hva ville skjedd om invasjonen i Normandie 6. juni 1944 hadde mislyktes?
Hva ville skjedd om Japan ikke hadde angrepet Pearl Harbor 7. desember 1941?
Hva ville skjedd om USA ikke hadde brukt atomvåpen mot Japan i 1945?
Til slutt, oppsummer i plenum.
Les original på NDLA →
Krigens slutt, hva nå?
Krigens fasit
Andre verdenskrig var en katastrofe. Sivilbefolkningen var blitt rammet i mye større grad enn i tidligere kriger. Det er vanskelig å anslå det totale antallet, men de fleste antar at omkring 70 millioner mennesker mistet livet i krigen. De fleste var sivile.
Krigen endte Europas dominans, og det kom et globalt politisk maktskifte. Frankrike og Storbritannia var blitt annenrangs stormakter, Tyskland ble oppdelt, mens Japans tid som dominant makt i Asia var over. Isteden fikk vi to supermakter: USA og Sovjetunionen. I tiåra etter andre verdenskrig skulle spenningen mellom disse to prege verden gjennom den påfølgende kalde krigen.
Europakartet ble endret nok en gang. På Jaltakonferansen i 1945 mellom Stalin, Churchill og Roosevelt hadde de allierte trukket opp grensene for etterkrigstidas Europa. Store deler av Tyskland ble avstått til Sovjetunionen og Polen, og grensene mot Tsjekkoslovakia og Frankrike skulle tilbakeføres dit de var før krigen.
For å unngå krig i framtida ble De forente nasjoner, FN, opprettet. Vi kan derfor si at demokrati og menneskerettigheter kom styrket ut av krigen.
Europa i grus
I mai 1945 lå store deler av Europa i grus. De fleste av de tyske byene var utbombet og lå i ruiner, og det meste av det som karakteriserer et moderne samfunn, fungerte ikke lenger.
Millioner av mennesker var drept i krigen, og hat og hevnlyst blomstret. Folk tok makten i egne hender. I Frankrike ble 10 000 såkalte kollaboratører, folk som hadde samarbeidet med tyskerne, henrettet uten lov og dom. I Jugoslavia ble anslagsvis 50 000 tyskættede kvinner og barn drept av partisaner, eller de døde av sykdom og dårlig behandling i fangeleirene som hevn for en grusom tysk okkupasjon. Eksemplene er mange på en hevnjustis som i stor grad gikk ut over kvinner og barn.
Livet skulle gå videre, og alt måtte bygges opp på ny fra ruinhaugene. En streng vinter i 1945–1946 gjorde sitt til at svært mange frøs og sultet i hjel, og det varte lenge før matleveransene ble tilfredsstillende igjen. Mat og annet nødvendig ble omsatt på svartebørsen, hvor mange skapte seg grunnlag for seinere formuer.
Det var ikke bare store deler av Europa som lå i ruiner. I Asia var krigens herjinger ødeleggende for alle landa der krigen var blitt utkjempet.
Flyktninger
Etter krigen vandret millioner av mennesker rundt uten mål og mening. Dette var frigitte fanger fra fangeleirene, sivile uten bosted, og barn skilt fra sine foreldre. Krigsfanger skulle bringes tilbake til landa de kom fra, og tvangsarbeidere fra Øst-Europa returneres til sine hjemland. De alliertes nøling med å ta imot flyktninger forverret også situasjonen.
Blant de mange millionene flyktninger i Europa var det 850 000 såkalte displaced persons. Dette var flyktninger uten statsborgerskap, eller som hadde strandet i Tyskland av ulike grunner. Det var blant annet tvangsarbeidere fra sovjetstatene og Øst-Europa, og soldater som hadde desertert fra Den røde armé. Disse ble satt i egne leirer og fikk etter hvert lov til å skaffe seg jobber og eiendom, men fikk ikke stemmerett og pass.
Tyskerne som bodde avståtte områder etter at det nye Europakartet var tegnet opp, måtte sendes til det som var igjen av Tyskland. Over tolv millioner mennesker ble på denne måten frivillig eller med tvang drevet på flukt vestover i krigens siste år og i åra som fulgte. To millioner av dem døde underveis, de sultet eller frøs i hjel, eller ble drept under flukten.
Jødenes situasjon
Jødiske fanger ble befridd fra dødsleirene da de allierte nådde fram til dem i 1944–1945. Tyskerne hadde hentet jøder fra hele Europa, og mange kunne ikke, eller ville ikke, vende tilbake til de områdene de kom fra. Mange jøder ble derfor såkalte displaced persons i de første etterkrigsåra og plassert i spesielle leirer beregnet på denne gruppa flyktninger.
Men det var en utvikling på gang for å skape en utvei for de hundretusener av jøder som nå befant seg uten hjem i Europa. Drømmen om et eget jødisk land ble sterkere og sterkere.
Rettsoppgjør
Etter aksemaktenes kapitulasjon ble krigens forbrytelser avslørt, og de ansvarlige ble stilt for retten i den internasjonale domstolen i Nürnberg. Krigsforbrytere og andre som hadde samarbeidet med fienden, skulle stilles for retten, og dette skulle gjøres i ordnede former etter demokratiske rettsprinsipper. Myndighetene ønsket å sette en stopper for de vilkårlige oppgjørene som skjedde i mange land, med henrettelser uten lov og dom.
Det var ikke bare aksemaktene som begikk krigsforbrytelser under andre verdenskrig. I filmen nedenfor forteller professor Stein Ugelvik Larsen hvorfor disse forbrytelsene ikke ble fulgt opp etter krigen.
Nürnbergdomstolen
Dommerne og aktoratet i domstolen var utnevnt av de fire store seiersmaktene USA, Sovjetunionen, Storbritannia og Frankrike. På tiltalebenken sto i første omgang de mest framstående av de tyske nazistene som skulle tiltales. Prosessen strakte seg over flere år og omfattet etter hvert flere tusen tiltalte.
Framtredende politiske og militære ledere i Nazi-Tyskland ble anklaget for forbrytelser mot freden, krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten.
I ettertid er kanskje et av de viktigste resultatene av Nürnbergdomstolen at den slo fast prinsippet om individuelt ansvar. Mange av de tiltalte unnskyldte seg med at de bare hadde fulgt ordre, men domstolen fant at dette ikke var nok til å unngå straff. Før Nürnberg hadde det heller ikke eksistert tiltalemulighet for forbrytelser mot menneskeheten. Dette nye punktet har fått langtrekkende virkninger fram til i dag.
I videoen nedenfor forklarer professor Stein Ugelvik Larsen hva som var tanken bak Nürnbergdomstolen.
Kilder
Hatlehol, G. D. (2021, 10. september). Andre verdenskrig. I Store norske leksikon. https://snl.no/andre_verdenskrig
Palmer, R. R., Colton, J. & Kramer, L. (2002). A history of the modern world (ninth edition). McGraw-Hill. New York
Les original på NDLA →
Andre verdenskrig var en katastrofe. Sivilbefolkningen var blitt rammet i mye større grad enn i tidligere kriger. Det er vanskelig å anslå det totale antallet, men de fleste antar at omkring 70 millioner mennesker mistet livet i krigen. De fleste var sivile.
Krigen endte Europas dominans, og det kom et globalt politisk maktskifte. Frankrike og Storbritannia var blitt annenrangs stormakter, Tyskland ble oppdelt, mens Japans tid som dominant makt i Asia var over. Isteden fikk vi to supermakter: USA og Sovjetunionen. I tiåra etter andre verdenskrig skulle spenningen mellom disse to prege verden gjennom den påfølgende kalde krigen.
Europakartet ble endret nok en gang. På Jaltakonferansen i 1945 mellom Stalin, Churchill og Roosevelt hadde de allierte trukket opp grensene for etterkrigstidas Europa. Store deler av Tyskland ble avstått til Sovjetunionen og Polen, og grensene mot Tsjekkoslovakia og Frankrike skulle tilbakeføres dit de var før krigen.
For å unngå krig i framtida ble De forente nasjoner, FN, opprettet. Vi kan derfor si at demokrati og menneskerettigheter kom styrket ut av krigen.
Europa i grus
I mai 1945 lå store deler av Europa i grus. De fleste av de tyske byene var utbombet og lå i ruiner, og det meste av det som karakteriserer et moderne samfunn, fungerte ikke lenger.
Millioner av mennesker var drept i krigen, og hat og hevnlyst blomstret. Folk tok makten i egne hender. I Frankrike ble 10 000 såkalte kollaboratører, folk som hadde samarbeidet med tyskerne, henrettet uten lov og dom. I Jugoslavia ble anslagsvis 50 000 tyskættede kvinner og barn drept av partisaner, eller de døde av sykdom og dårlig behandling i fangeleirene som hevn for en grusom tysk okkupasjon. Eksemplene er mange på en hevnjustis som i stor grad gikk ut over kvinner og barn.
Livet skulle gå videre, og alt måtte bygges opp på ny fra ruinhaugene. En streng vinter i 1945–1946 gjorde sitt til at svært mange frøs og sultet i hjel, og det varte lenge før matleveransene ble tilfredsstillende igjen. Mat og annet nødvendig ble omsatt på svartebørsen, hvor mange skapte seg grunnlag for seinere formuer.
Det var ikke bare store deler av Europa som lå i ruiner. I Asia var krigens herjinger ødeleggende for alle landa der krigen var blitt utkjempet.
Flyktninger
Etter krigen vandret millioner av mennesker rundt uten mål og mening. Dette var frigitte fanger fra fangeleirene, sivile uten bosted, og barn skilt fra sine foreldre. Krigsfanger skulle bringes tilbake til landa de kom fra, og tvangsarbeidere fra Øst-Europa returneres til sine hjemland. De alliertes nøling med å ta imot flyktninger forverret også situasjonen.
Blant de mange millionene flyktninger i Europa var det 850 000 såkalte displaced persons. Dette var flyktninger uten statsborgerskap, eller som hadde strandet i Tyskland av ulike grunner. Det var blant annet tvangsarbeidere fra sovjetstatene og Øst-Europa, og soldater som hadde desertert fra Den røde armé. Disse ble satt i egne leirer og fikk etter hvert lov til å skaffe seg jobber og eiendom, men fikk ikke stemmerett og pass.
Tyskerne som bodde avståtte områder etter at det nye Europakartet var tegnet opp, måtte sendes til det som var igjen av Tyskland. Over tolv millioner mennesker ble på denne måten frivillig eller med tvang drevet på flukt vestover i krigens siste år og i åra som fulgte. To millioner av dem døde underveis, de sultet eller frøs i hjel, eller ble drept under flukten.
Jødenes situasjon
Jødiske fanger ble befridd fra dødsleirene da de allierte nådde fram til dem i 1944–1945. Tyskerne hadde hentet jøder fra hele Europa, og mange kunne ikke, eller ville ikke, vende tilbake til de områdene de kom fra. Mange jøder ble derfor såkalte displaced persons i de første etterkrigsåra og plassert i spesielle leirer beregnet på denne gruppa flyktninger.
Men det var en utvikling på gang for å skape en utvei for de hundretusener av jøder som nå befant seg uten hjem i Europa. Drømmen om et eget jødisk land ble sterkere og sterkere.
Rettsoppgjør
Etter aksemaktenes kapitulasjon ble krigens forbrytelser avslørt, og de ansvarlige ble stilt for retten i den internasjonale domstolen i Nürnberg. Krigsforbrytere og andre som hadde samarbeidet med fienden, skulle stilles for retten, og dette skulle gjøres i ordnede former etter demokratiske rettsprinsipper. Myndighetene ønsket å sette en stopper for de vilkårlige oppgjørene som skjedde i mange land, med henrettelser uten lov og dom.
Det var ikke bare aksemaktene som begikk krigsforbrytelser under andre verdenskrig. I filmen nedenfor forteller professor Stein Ugelvik Larsen hvorfor disse forbrytelsene ikke ble fulgt opp etter krigen.
Nürnbergdomstolen
Dommerne og aktoratet i domstolen var utnevnt av de fire store seiersmaktene USA, Sovjetunionen, Storbritannia og Frankrike. På tiltalebenken sto i første omgang de mest framstående av de tyske nazistene som skulle tiltales. Prosessen strakte seg over flere år og omfattet etter hvert flere tusen tiltalte.
Framtredende politiske og militære ledere i Nazi-Tyskland ble anklaget for forbrytelser mot freden, krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten.
I ettertid er kanskje et av de viktigste resultatene av Nürnbergdomstolen at den slo fast prinsippet om individuelt ansvar. Mange av de tiltalte unnskyldte seg med at de bare hadde fulgt ordre, men domstolen fant at dette ikke var nok til å unngå straff. Før Nürnberg hadde det heller ikke eksistert tiltalemulighet for forbrytelser mot menneskeheten. Dette nye punktet har fått langtrekkende virkninger fram til i dag.
I videoen nedenfor forklarer professor Stein Ugelvik Larsen hva som var tanken bak Nürnbergdomstolen.
Kilder
Hatlehol, G. D. (2021, 10. september). Andre verdenskrig. I Store norske leksikon. https://snl.no/andre_verdenskrig
Palmer, R. R., Colton, J. & Kramer, L. (2002). A history of the modern world (ninth edition). McGraw-Hill. New York
Les original på NDLA →
Krig mot sivile
Krig mot sivile
Den andre verdenskrigen hadde et omfang som verden ikke tidligere hadde sett. Sivilsamfunnet ble rammet mer brutalt enn i forrige verdenskrig, og de sivile tapstallene oversteg de militære.
En total krig
Andre verdenskrig skiller seg fra andre kriger ved at hele samfunnet ble trukket inn i krigen. Storbritannia var først ute med å mobilisere alle tilgjengelige ressurser til krig. I Tyskland erklærte propagandaminister Josef Goebbels "total krig" etter nederlaget i Stalingrad i 1943. Fra da ble hele samfunnets ressurser mobilisert for krig. Det innebar at all sivil infrastruktur og alle ressurser ble legitime mål for motparten. Grensene mellom stridende og ikke-stridene ble dermed visket ut. Konsekvensene ble enorme sivile tap.
Folkemord og utrenskninger
I andre verdenskrig ble det gjennomført systematiske folkemord og utrenskninger av hele folkegrupper. Mest kjent er holocaust, folkemordet som tok livet av millioner av jøder. På samme måte, men i mindre målestokk, gjaldt dette også sigøynere og homofile.
Rasetenkningen til nazistene førte til grusomheter, også innad i det tyske riket. Flere hundre tusen funksjonshemmede ble drept i egne utryddelsesprogrammer. Japan hadde også rasistiske holdninger mot andre, spesielt mot kinesere. Krigen i Kina var svært brutal, og i den daværende hovedstaden Nanjing ble det gjennomført en massakre hvor hundretusener av mennesker mistet livet.
På 1930-tallet bygde Stalin ut et omfattende fangeleirsystem i hele Sovjetunionen, Gulag. Spesielt leirene i Sibir var beryktet. Her ble politiske motstandere og det som ble ansett som uromomenter, plassert. Under krigen ble hele folkegrupper som Stalin mente utgjorde en risiko for krigføringen, deportert til disse leirene. En stor del av de deporterte døde under umenneskelige forhold.
I filmen nedenfor forklarer professor Stein Ugelvik hva de tyske sivile visste om jødenes skjebne.
Behandling av krigsfanger
Genèvekonvensjonene regulerer hvordan krigsfanger skal behandles. I andre verdenskrig var det mange tilfeller hvor dette ikke ble fulgt. Spesielt sovjetiske fanger i tysk fangenskap ble behandlet dårlig. Dette kunne være bevisst utsulting, tortur eller grusom behandling i fangeleirene.
Japan opprettet fangeleirer som ble beryktet for de grusomme forholdene der. Fangene måtte arbeide under umenneskelige forhold, og svært mange døde.
Tyske og tyskallierte krigsfanger som ble tatt til fange av Sovjetunionen, ble plassert i de beryktede Gulag-leirene. De siste krigsfangene kom først hjem i 1953, etter Stalins død. Over en million av de tyske krigsfangene omkom av sult, hardt arbeid eller ble slått i hjel.
De allierte hadde leirer hvor de plasserte krigsfangene som kom inn fra slagmarkene. Mange døde i disse leirene, mye på grunn av matmangel og sykdom. Spesielt de amerikanske leirene var kjent for å gi fangene særlig dårlige vilkår, noe som førte til høye dødsrater.
Hevn mot sivilbefolkning
På Østfronten og i Jugoslavia var partisaner eller geriljagrupper et uromoment for de tyske okkupantene. Handlinger fra slike grupper rettet mot tyske tropper førte gjerne til hevn og gjengjeldelse mot sivilbefolkningen. Sivile ble henrettet og hele landsbyer utslettet. Dette var i tråd med Hitlers beskjed om at sivilbefolkningen i okkuperte land skulle behandles med største hardhet.
I Kina er de japanske grusomhetene mot den kinesiske sivilbefolkningen godt dokumentert, selv om Japan i ettertid har hatt store vansker med å innrømme det.
Bombing av sivile
Det første krigsåret bombet det tyske flyvåpenet engelske byer, og mange sivile liv gikk tapt. Denne terrorbombingen ble seinere systematisk gjengjeldt av den engelske generalen Arthur Harris, populært kalt "Bomber Harris". Det førte til at opp mot en million tyske sivile ble drept som følge av spreng- og brannbomber sluppet over de store byene.
I Japan var luftkrigen så massivt gjennomført at det amerikanske militæret det siste krigsåret klaget over at det ikke var flere bombemål igjen i Japan. Hele Tokyo hadde gått opp i flammer i løpet av 1944–1945. Blant de få byene som ikke var utbombet før krigens slutt, finner vi Nagasaki og Hiroshima, men disse slapp heller ikke unna.
Grusomheter mot sivile ble et av de alvorligste tiltalepunktene i den internasjonale domstolen i Nürnberg etter krigen, men luftkrig og terrorbombing mot sivile kom ikke med i tiltalene om krigsforbrytelser. Dette fikk store konsekvenser for seinere kriger, for eksempel Vietnamkrigen og andre kriger opp mot vår egen tid.
Tapstall i andre verdenskrig
Andre verdenskrig fikk katastrofale følger. Selv om tapstallene er usikre, antas det at rundt 70 millioner mennesker mistet livet.
De sivile tapene overgår langt de militære.
I filmen nedenfor snakker professor Stein Ugelvik Larsen om hvordan det gikk med de overlevende jødene etter krigen.
Tenk etter
Hvorfor går det alltid så hardt utover sivile når det er krig?
I hvilken grad ser vi at sivile blir rammet av krigføring i dag?
Les original på NDLA →
Den andre verdenskrigen hadde et omfang som verden ikke tidligere hadde sett. Sivilsamfunnet ble rammet mer brutalt enn i forrige verdenskrig, og de sivile tapstallene oversteg de militære.
En total krig
Andre verdenskrig skiller seg fra andre kriger ved at hele samfunnet ble trukket inn i krigen. Storbritannia var først ute med å mobilisere alle tilgjengelige ressurser til krig. I Tyskland erklærte propagandaminister Josef Goebbels "total krig" etter nederlaget i Stalingrad i 1943. Fra da ble hele samfunnets ressurser mobilisert for krig. Det innebar at all sivil infrastruktur og alle ressurser ble legitime mål for motparten. Grensene mellom stridende og ikke-stridene ble dermed visket ut. Konsekvensene ble enorme sivile tap.
Folkemord og utrenskninger
I andre verdenskrig ble det gjennomført systematiske folkemord og utrenskninger av hele folkegrupper. Mest kjent er holocaust, folkemordet som tok livet av millioner av jøder. På samme måte, men i mindre målestokk, gjaldt dette også sigøynere og homofile.
Rasetenkningen til nazistene førte til grusomheter, også innad i det tyske riket. Flere hundre tusen funksjonshemmede ble drept i egne utryddelsesprogrammer. Japan hadde også rasistiske holdninger mot andre, spesielt mot kinesere. Krigen i Kina var svært brutal, og i den daværende hovedstaden Nanjing ble det gjennomført en massakre hvor hundretusener av mennesker mistet livet.
På 1930-tallet bygde Stalin ut et omfattende fangeleirsystem i hele Sovjetunionen, Gulag. Spesielt leirene i Sibir var beryktet. Her ble politiske motstandere og det som ble ansett som uromomenter, plassert. Under krigen ble hele folkegrupper som Stalin mente utgjorde en risiko for krigføringen, deportert til disse leirene. En stor del av de deporterte døde under umenneskelige forhold.
I filmen nedenfor forklarer professor Stein Ugelvik hva de tyske sivile visste om jødenes skjebne.
Behandling av krigsfanger
Genèvekonvensjonene regulerer hvordan krigsfanger skal behandles. I andre verdenskrig var det mange tilfeller hvor dette ikke ble fulgt. Spesielt sovjetiske fanger i tysk fangenskap ble behandlet dårlig. Dette kunne være bevisst utsulting, tortur eller grusom behandling i fangeleirene.
Japan opprettet fangeleirer som ble beryktet for de grusomme forholdene der. Fangene måtte arbeide under umenneskelige forhold, og svært mange døde.
Tyske og tyskallierte krigsfanger som ble tatt til fange av Sovjetunionen, ble plassert i de beryktede Gulag-leirene. De siste krigsfangene kom først hjem i 1953, etter Stalins død. Over en million av de tyske krigsfangene omkom av sult, hardt arbeid eller ble slått i hjel.
De allierte hadde leirer hvor de plasserte krigsfangene som kom inn fra slagmarkene. Mange døde i disse leirene, mye på grunn av matmangel og sykdom. Spesielt de amerikanske leirene var kjent for å gi fangene særlig dårlige vilkår, noe som førte til høye dødsrater.
Hevn mot sivilbefolkning
På Østfronten og i Jugoslavia var partisaner eller geriljagrupper et uromoment for de tyske okkupantene. Handlinger fra slike grupper rettet mot tyske tropper førte gjerne til hevn og gjengjeldelse mot sivilbefolkningen. Sivile ble henrettet og hele landsbyer utslettet. Dette var i tråd med Hitlers beskjed om at sivilbefolkningen i okkuperte land skulle behandles med største hardhet.
I Kina er de japanske grusomhetene mot den kinesiske sivilbefolkningen godt dokumentert, selv om Japan i ettertid har hatt store vansker med å innrømme det.
Bombing av sivile
Det første krigsåret bombet det tyske flyvåpenet engelske byer, og mange sivile liv gikk tapt. Denne terrorbombingen ble seinere systematisk gjengjeldt av den engelske generalen Arthur Harris, populært kalt "Bomber Harris". Det førte til at opp mot en million tyske sivile ble drept som følge av spreng- og brannbomber sluppet over de store byene.
I Japan var luftkrigen så massivt gjennomført at det amerikanske militæret det siste krigsåret klaget over at det ikke var flere bombemål igjen i Japan. Hele Tokyo hadde gått opp i flammer i løpet av 1944–1945. Blant de få byene som ikke var utbombet før krigens slutt, finner vi Nagasaki og Hiroshima, men disse slapp heller ikke unna.
Grusomheter mot sivile ble et av de alvorligste tiltalepunktene i den internasjonale domstolen i Nürnberg etter krigen, men luftkrig og terrorbombing mot sivile kom ikke med i tiltalene om krigsforbrytelser. Dette fikk store konsekvenser for seinere kriger, for eksempel Vietnamkrigen og andre kriger opp mot vår egen tid.
Tapstall i andre verdenskrig
Andre verdenskrig fikk katastrofale følger. Selv om tapstallene er usikre, antas det at rundt 70 millioner mennesker mistet livet.
De sivile tapene overgår langt de militære.
I filmen nedenfor snakker professor Stein Ugelvik Larsen om hvordan det gikk med de overlevende jødene etter krigen.
Tenk etter
Hvorfor går det alltid så hardt utover sivile når det er krig?
I hvilken grad ser vi at sivile blir rammet av krigføring i dag?
Les original på NDLA →
Krigsutbruddet og aksemaktene på frammarsj
Tyskland invaderer Polen
Første september 1939 ble Polen invadert av Tyskland. Andre verdenskrig var i gang. Polen hadde lite å stille opp med mot den overlegne tyske krigsmakten. I løpet av noen uker var Polen nedkjempet og erobret. Til polakkenes store fortvilelse kom ikke de vestlige stormaktene dem til hjelp, på tross av løftene som var gitt. For Hitler var krigen mot Polen en generalprøve på den militære taktikken lynkrig, eller Blitzkrieg, som landets strateger hadde lagt opp til. Dette var et koordinert samspill mellom flyvåpen, pansrede stridsvogner og mobilt infanteri som ikke var prøvd ut før.
Mens den tyske hæren nedkjempet Polens forsvar i vest, rykket sovjetiske styrker inn i Øst-Polen. Hitler og Stalin hadde en ikkeangrepspakt, som skulle sikre at de ikke angrep hverandre. I den hemmelige delen av denne ikkeangrepspakten ble det avtalt at Sovjetunionen skulle få den østlige delen av Polen og også de baltiske landa.
Vinterkrigen i Finland 1939–1940
Stormaktsrivaliseringen og spenningen i Europa, særlig mellom Sovjetunionen og Tyskland, økte utover i 1939. Stalin ønsket derfor å skape buffersoner for å sikre seg mot angrep vestfra. Han forlangte at Finland skulle avstå landområder, men dette ble avslått. Dermed gikk Sovjetunionen til angrep på Finland i november 1939.
Stalin forventet rask seier, men slik gikk det ikke. Selv om Sovjetunionens styrker var militært overlegne, var disse dårlig ledet og til dels dårlig utrustet. Samtidig ga finnene uventet hard motstand, men i lengden kunne de ikke stå imot en slik militær overmakt. Finland sluttet fred med Sovjetunionen i mars 1940 og ble tvunget til å gi fra seg store områder.
Angrepet på Norge og Danmark
Den 9. april 1940 innledet Tyskland en dristig invasjon av Danmark og Norge, operasjon Weserübung. Tysklands motiver var sammensatte. De ønsket blant annet å sikre seg kontroll over norskekysten og tilførselen av den viktige jernmalmen fra Sverige som gikk gjennom Narvik.
Danmark overga seg etter kort tid, mens motstanden i Norge varte i to måneder. Angrepet på Norge kom overraskende og det norske forsvaret var dårlig forberedt. Allikevel fikk Tyskland store problemer ved Narvik da en kombinasjon av norske og allierte tropper gjenerobret byen fra tyskerne.
Nederlaget var allikevel uunngåelig for Norge, spesielt etter at Tyskland invaderte Vest-Europa, og de allierte troppene som var sendt til Norge måtte brukes andre steder. Kong Haakon 7. flyktet til England, og den norske hæren kapitulerte.
Hitler angriper vestover
Siden krigen brøt ut i september 1939, hadde det vært merkelig stille på fronten i vest. I England ble dette humoristisk kalt "the phony war", eller den falske krigen. Det var få krigshandlinger, og begge sider lå i stillinger på hver sin side av grensa. Franskmennene var avventede og stolte på at deres festningsverk i Maginotlinja langs grensa skulle stå imot ethvert tysk angrep.
Dette skulle endre seg i mai 1940. Tyskland invaderte de nøytrale landa Nederland, Belgia og Luxemburg og svingte deretter inn i Frankrike og omgikk dermed forsvarsverkene i Maginotlinja. Lynkrigen fungerte, og den overlegne tyske krigsmaskinen rullet over all motstand.
Denne gangen gikk det helt annerledes enn i 1914. Tyskerne fulgte samme plan som forrige gang, den såkalte Schlieffenplanen. En forskjell denne gangen var at militæret var mer mobilt, og de unngikk stillingskrig. Franske og britiske styrker ga motstand, men forgjeves. Frankrike ble erobret, men Tyskland lot den sørlige delen, det såkalte Vichy-Frankrike, beholde en viss suverenitet, men med et tyskvennlig styre.
Slaget om Storbritannia
Etter det franske nederlaget sto Storbritannia alene mot Tyskland. Størstedelen av de britiske styrkene som dro til Frankrike for å slåss mot Tyskland, var tilbake i sikkerhet i Storbritannia etter en dramatisk evakuering fra byen Dunkerque i slutten av mai 1940. Men nå var det fare for at øyriket skulle bli invadert av Tyskland.
Det viktigste forsvaret var Den engelske kanal og den britiske flåten, men for at en tysk invasjon skulle lykkes, måtte luftherredømmet først sikres. Dette kalles "slaget om Storbritannia". Det britiske luftforsvaret seiret, og den harde motstanden varslet at en invasjon av øya ville koste Tyskland dyrt. Hitler vendte oppmerksomheten østover.
Krigssonene Balkan og Nord-Afrika
I 1940 begynte Hitler å forberede felttoget i øst mot hovedfienden Stalin, kommunismen og Sovjetunionen. I mellomtida hadde Mussolini og Italia invadert Albania og innledet et angrep på Hellas. Italia møtte sterk motstand og klarte ikke å gjennomføre operasjonen.
Hitler bestemte seg for å komme sin forbundsfelle til unnsetning og angrep først Jugoslavia og deretter Hellas. De tyske troppene knuste all motstand, og snart var hele Balkan under kontroll av aksemaktene.
Afrika
I Nord-Afrika var Libya en italiensk koloni, og Mussolini hadde ambisjoner om å erobre områdene rundt Middelhavet. For å lykkes måtte britene i Egypt beseires. Det italienske angrepet mot Egypt i 1940 mislyktes, og Tyskland måtte sende "Afrikakorpset" til unnsetning for å hjelpe Italia. Dette snudde krigslykken for aksemaktene i Afrika.
Angrepet på Sovjetunionen
I juni 1941 brøt Hitler ikkeangrepspakten med Stalin og innledet operasjon Barbarossa, angrepet på Sovjetunionen. Både Finland, Romania, Slovakia og Ungarn, i tillegg til forbundsfellen Italia, støttet invasjonen.
For Hitler var angrepet på Sovjetunionen en nødvendighet. Kommunisme og nazisme var ideologiske motsetninger og dødsfiender. I tillegg trengte Hitler områdene for å gi tyskerne Lebensraum, livsrom, til å leve og vokse på.
Hitler hadde mobilisert en enorm invasjonshær som hadde som mål å knuse Sovjetunionen før vinteren satte inn. Innledningsvis rykket den tyske hæren hurtig fram og de sovjetiske militære tapene var overveldende. Men de tyske forsyningslinjene ble stadig lengre, og etter hvert møtte tyskerne sterkere motstand. Vinteren satte også inn, og den tyske offensiven stoppet opp utenfor Moskva i desember 1941. Sovjetiske motangrep stabiliserte fronten, og Hitlers plan om en kjapp seier mislyktes.
Sommeren 1942 iverksatte Tyskland en ny storoffensiv for å avslutte krigen. Denne gangen var fokuset på det sørlige Sovjetunionen med oljefeltene i Kaukasus og Stalingrad som mål. Samtidig hadde tyske og italienske styrker kommet langt inn i Egypt og sto overfor et avgjørende slag mot britene utenfor El Alamein. Dette var på høyden av Tysklands makt.
Krigen i Asia
Siden 1937 hadde Japan vært i krig mot Kina. Japan manglet viktige råvarer og måtte erobre territorier for å skaffe seg disse. I tillegg ønsket Japan å gjøre landet til en stormakt og fjerne vestlig innflytelse i Asia. I 1940 sluttet Japan seg til alliansen mellom Tyskland og Italia, den såkalte tremaktspakten som formaliserte forholdet mellom aksemaktene. Formålet var å skape et nytt Europa og Øst-Asia.
Fram til 1941 hadde Japan ekspandert militært i høyt tempo i Asia. Fransk Indokina, flere stillehavsøyer og store deler av det østlige Kina hadde blitt okkupert. Utfordringen for Japan var at på et eller annet tidspunkt måtte den andre stormakten i Stillehavet, USA, konfronteres. Den 7. desember 1941 gikk derfor Japan til angrep på den amerikanske marinebasen Pearl Harbor på Hawaii. USA erklærte da krig mot Japan. Siden Tyskland og Italia var allierte med Japan, erklærte de krig mot USA.
Det japanske angrepet på Pearl Harbor fikk USA til å gå med i krigen. Men var det også andre grunner til at USA gikk inn? I filmen nedenfor svarer professor Stein Ugelvik på det spørsmålet.
Kilder
Hatlehol, G. D. (2021, 10. september). Andre verdenskrig. I Store Norske Leksikon. https://snl.no/andre_verdenskrig
Opsahl, E. (2021, 18.juni). Vinterkrigen. I Store Norske Leksikon. https://snl.no/vinterkrigen
Palmer, R. R., Colton, J. & Kramer, L. (2002). A history of the modern world (ninth edition). McGraw-Hill. New York
Les original på NDLA →
Første september 1939 ble Polen invadert av Tyskland. Andre verdenskrig var i gang. Polen hadde lite å stille opp med mot den overlegne tyske krigsmakten. I løpet av noen uker var Polen nedkjempet og erobret. Til polakkenes store fortvilelse kom ikke de vestlige stormaktene dem til hjelp, på tross av løftene som var gitt. For Hitler var krigen mot Polen en generalprøve på den militære taktikken lynkrig, eller Blitzkrieg, som landets strateger hadde lagt opp til. Dette var et koordinert samspill mellom flyvåpen, pansrede stridsvogner og mobilt infanteri som ikke var prøvd ut før.
Mens den tyske hæren nedkjempet Polens forsvar i vest, rykket sovjetiske styrker inn i Øst-Polen. Hitler og Stalin hadde en ikkeangrepspakt, som skulle sikre at de ikke angrep hverandre. I den hemmelige delen av denne ikkeangrepspakten ble det avtalt at Sovjetunionen skulle få den østlige delen av Polen og også de baltiske landa.
Vinterkrigen i Finland 1939–1940
Stormaktsrivaliseringen og spenningen i Europa, særlig mellom Sovjetunionen og Tyskland, økte utover i 1939. Stalin ønsket derfor å skape buffersoner for å sikre seg mot angrep vestfra. Han forlangte at Finland skulle avstå landområder, men dette ble avslått. Dermed gikk Sovjetunionen til angrep på Finland i november 1939.
Stalin forventet rask seier, men slik gikk det ikke. Selv om Sovjetunionens styrker var militært overlegne, var disse dårlig ledet og til dels dårlig utrustet. Samtidig ga finnene uventet hard motstand, men i lengden kunne de ikke stå imot en slik militær overmakt. Finland sluttet fred med Sovjetunionen i mars 1940 og ble tvunget til å gi fra seg store områder.
Angrepet på Norge og Danmark
Den 9. april 1940 innledet Tyskland en dristig invasjon av Danmark og Norge, operasjon Weserübung. Tysklands motiver var sammensatte. De ønsket blant annet å sikre seg kontroll over norskekysten og tilførselen av den viktige jernmalmen fra Sverige som gikk gjennom Narvik.
Danmark overga seg etter kort tid, mens motstanden i Norge varte i to måneder. Angrepet på Norge kom overraskende og det norske forsvaret var dårlig forberedt. Allikevel fikk Tyskland store problemer ved Narvik da en kombinasjon av norske og allierte tropper gjenerobret byen fra tyskerne.
Nederlaget var allikevel uunngåelig for Norge, spesielt etter at Tyskland invaderte Vest-Europa, og de allierte troppene som var sendt til Norge måtte brukes andre steder. Kong Haakon 7. flyktet til England, og den norske hæren kapitulerte.
Hitler angriper vestover
Siden krigen brøt ut i september 1939, hadde det vært merkelig stille på fronten i vest. I England ble dette humoristisk kalt "the phony war", eller den falske krigen. Det var få krigshandlinger, og begge sider lå i stillinger på hver sin side av grensa. Franskmennene var avventede og stolte på at deres festningsverk i Maginotlinja langs grensa skulle stå imot ethvert tysk angrep.
Dette skulle endre seg i mai 1940. Tyskland invaderte de nøytrale landa Nederland, Belgia og Luxemburg og svingte deretter inn i Frankrike og omgikk dermed forsvarsverkene i Maginotlinja. Lynkrigen fungerte, og den overlegne tyske krigsmaskinen rullet over all motstand.
Denne gangen gikk det helt annerledes enn i 1914. Tyskerne fulgte samme plan som forrige gang, den såkalte Schlieffenplanen. En forskjell denne gangen var at militæret var mer mobilt, og de unngikk stillingskrig. Franske og britiske styrker ga motstand, men forgjeves. Frankrike ble erobret, men Tyskland lot den sørlige delen, det såkalte Vichy-Frankrike, beholde en viss suverenitet, men med et tyskvennlig styre.
Slaget om Storbritannia
Etter det franske nederlaget sto Storbritannia alene mot Tyskland. Størstedelen av de britiske styrkene som dro til Frankrike for å slåss mot Tyskland, var tilbake i sikkerhet i Storbritannia etter en dramatisk evakuering fra byen Dunkerque i slutten av mai 1940. Men nå var det fare for at øyriket skulle bli invadert av Tyskland.
Det viktigste forsvaret var Den engelske kanal og den britiske flåten, men for at en tysk invasjon skulle lykkes, måtte luftherredømmet først sikres. Dette kalles "slaget om Storbritannia". Det britiske luftforsvaret seiret, og den harde motstanden varslet at en invasjon av øya ville koste Tyskland dyrt. Hitler vendte oppmerksomheten østover.
Krigssonene Balkan og Nord-Afrika
I 1940 begynte Hitler å forberede felttoget i øst mot hovedfienden Stalin, kommunismen og Sovjetunionen. I mellomtida hadde Mussolini og Italia invadert Albania og innledet et angrep på Hellas. Italia møtte sterk motstand og klarte ikke å gjennomføre operasjonen.
Hitler bestemte seg for å komme sin forbundsfelle til unnsetning og angrep først Jugoslavia og deretter Hellas. De tyske troppene knuste all motstand, og snart var hele Balkan under kontroll av aksemaktene.
Afrika
I Nord-Afrika var Libya en italiensk koloni, og Mussolini hadde ambisjoner om å erobre områdene rundt Middelhavet. For å lykkes måtte britene i Egypt beseires. Det italienske angrepet mot Egypt i 1940 mislyktes, og Tyskland måtte sende "Afrikakorpset" til unnsetning for å hjelpe Italia. Dette snudde krigslykken for aksemaktene i Afrika.
Angrepet på Sovjetunionen
I juni 1941 brøt Hitler ikkeangrepspakten med Stalin og innledet operasjon Barbarossa, angrepet på Sovjetunionen. Både Finland, Romania, Slovakia og Ungarn, i tillegg til forbundsfellen Italia, støttet invasjonen.
For Hitler var angrepet på Sovjetunionen en nødvendighet. Kommunisme og nazisme var ideologiske motsetninger og dødsfiender. I tillegg trengte Hitler områdene for å gi tyskerne Lebensraum, livsrom, til å leve og vokse på.
Hitler hadde mobilisert en enorm invasjonshær som hadde som mål å knuse Sovjetunionen før vinteren satte inn. Innledningsvis rykket den tyske hæren hurtig fram og de sovjetiske militære tapene var overveldende. Men de tyske forsyningslinjene ble stadig lengre, og etter hvert møtte tyskerne sterkere motstand. Vinteren satte også inn, og den tyske offensiven stoppet opp utenfor Moskva i desember 1941. Sovjetiske motangrep stabiliserte fronten, og Hitlers plan om en kjapp seier mislyktes.
Sommeren 1942 iverksatte Tyskland en ny storoffensiv for å avslutte krigen. Denne gangen var fokuset på det sørlige Sovjetunionen med oljefeltene i Kaukasus og Stalingrad som mål. Samtidig hadde tyske og italienske styrker kommet langt inn i Egypt og sto overfor et avgjørende slag mot britene utenfor El Alamein. Dette var på høyden av Tysklands makt.
Krigen i Asia
Siden 1937 hadde Japan vært i krig mot Kina. Japan manglet viktige råvarer og måtte erobre territorier for å skaffe seg disse. I tillegg ønsket Japan å gjøre landet til en stormakt og fjerne vestlig innflytelse i Asia. I 1940 sluttet Japan seg til alliansen mellom Tyskland og Italia, den såkalte tremaktspakten som formaliserte forholdet mellom aksemaktene. Formålet var å skape et nytt Europa og Øst-Asia.
Fram til 1941 hadde Japan ekspandert militært i høyt tempo i Asia. Fransk Indokina, flere stillehavsøyer og store deler av det østlige Kina hadde blitt okkupert. Utfordringen for Japan var at på et eller annet tidspunkt måtte den andre stormakten i Stillehavet, USA, konfronteres. Den 7. desember 1941 gikk derfor Japan til angrep på den amerikanske marinebasen Pearl Harbor på Hawaii. USA erklærte da krig mot Japan. Siden Tyskland og Italia var allierte med Japan, erklærte de krig mot USA.
Det japanske angrepet på Pearl Harbor fikk USA til å gå med i krigen. Men var det også andre grunner til at USA gikk inn? I filmen nedenfor svarer professor Stein Ugelvik på det spørsmålet.
Kilder
Hatlehol, G. D. (2021, 10. september). Andre verdenskrig. I Store Norske Leksikon. https://snl.no/andre_verdenskrig
Opsahl, E. (2021, 18.juni). Vinterkrigen. I Store Norske Leksikon. https://snl.no/vinterkrigen
Palmer, R. R., Colton, J. & Kramer, L. (2002). A history of the modern world (ninth edition). McGraw-Hill. New York
Les original på NDLA →
Oversikt: andre verdenskrig
Hvorfor ble det ny verdenskrig?
Det skulle gå knapt 20 fra første verdenskrig var slutt til det brøt ut en enda verre krig. Grunnene til at det ble en ny verdenskrig, er sammensatt, og de viktigste er fredsoppgjøret etter første verdenskrig, nasjonalisme og fascisme, økonomiske kriser og Hitlers aggressive utenrikspolitikk.
Versaillestraktaten
Versaillestraktaten etter første verdenskrig var en bakenforliggende årsak til andre verdenskrig. Den skapte misnøye og frustrasjon hos både seierherrene og taperne. Tyskland tapte krigen og ble hardt straffet og ydmyket, mens blant seierherrene var det misnøye i Italia og Japan, som mente de ikke ble belønnet nok for krigsinnsatsen.
Politisk ustabilitet og økonomisk sammenbrudd
Politisk ustabilitet i mellomkrigstida ble forsterket av økonomisk sammenbrudd i 1930-åra. Benito Mussolini og fascistene tok makten i Italia allerede i 1922, mens Adolf Hitler og nasjonalsosialistene kom til makten i Tyskland i 1933. I Japan fikk ytterliggående militære krefter stadig mer makt over den politiske ledelsen.
Samtidig var demokratiet på vikende front i mellomkrigstida, og Folkeforbundet som skulle forhindre en ny verdenskrig, var til dels handlingslammet. USA fokuserte i liten grad på det som skjedde utenfor Amerika, mens Frankrike og Storbritannia viste liten vilje og evne til å opprettholde verdensfreden. Denne politikken er kjent som appeasement og assosieres med passivitet og ettergivenhet.
Tysk utenrikspolitikk
Etter Hitlers maktovertakelse kom ambisjonene hans om å gjøre Tyskland til en stormakt raskt til syne. Hitler begynte å bryte Versaillestraktaten, iverksatte militær opprustning og gjeninnførte allmenn verneplikt. Samme år ble Saar en del av Tyskland etter folkeavstemming, og Rhinland ble remilitarisert.
Deretter vendte Hitler blikket mot territorier utenfor Tysklands grenser. Først ut var Østerrike som ble innlemmet i Tyskland i 1938. Deretter ønsket Hitler å annektere Sudetlandet i Tsjekkoslovakia hvor sudettyskerne bodde. I den såkalte Münchenavtalen fra 1938 ble dette kravet godtatt av de allierte mot lovnader om at Tyskland skulle frastå fra framtidige territoriale krav. Allerede i 1939 ble likevel resten av Tsjekkoslovakia okkupert. Appeasementpolitikken til de allierte hadde mislyktes.
Tysklands neste territoriale krav var rettet mot Polen, som fikk garantert sikkerheten sin fra Storbritannia. Hitler fryktet en tofrontskrig og opprettet overraskende en ikkeangrepspakt med sin ideologiske motpart Sovjetunionen i 1939. Kort tid etter, 1. september 1939, gikk Tyskland til angrep på Polen. Andre verdenskrig var et faktum.
Japan på frammarsj i Asia
Japan ble raskt industrialisert rundt århundreskiftet, men slet med råvaremangel. Dette forsøke de å løse gjennom handel og ved å erobre tyske kolonier i Kina og Stillehavet under første verdenskrig.
Det økonomiske sammenbruddet i mellomkrigstida førte til at nasjonalistiske grupperinger i militæret fikk større innflytelse over Japans politikk. En mer aggressiv linje ble fulgt, og i 1931 ble den nordøstlige delen av Kina, Mandsjuria, okkupert. Fra 1937 var det full krig mellom Japan og Kina.
Tenk etter
Startet andre verdenskrig egentlig i 1937 etter at Japan og Kina var i full krig med hverandre?
Krigens gang og vendepunkter
Fram til 1942 var aksemaktene på frammarsj. I løpet av krigens to første år virket Tyskland uslåelige, og store deler av Europa ble underlagt fascismen. På rekke og rad ble Polen, Danmark, Norge, Nederland, Belgia, Frankrike og Jugoslavia beseiret. Hitler ønsket å tvinge Storbritannia til kapitulasjon i "slaget om Storbritannia", men det lyktes ikke.
I juni 1941 iverksatte Tyskland operasjon Barbarossa, angrep på Sovjetunionen. Invasjonen var vellykket i starten, men den tyske hæren ble stoppet utenfor Moskva etter at vinteren slo inn. Året etter, i 1942, gikk Hitler til angrep mot Sovjetunionens sørlige del, der målet var å erobre Kaukasus og Stalingrad. Slaget om Stalingrad ble en katastrofe for Tyskland, og store deler av den tyske hæren ble omringet og ødelagt. Dette blir ofte sett på som et av de viktigste vendepunktene i andre verdenskrig. Fra nå av var Tyskland på defensiven.
Samme år ble italienske og tyske styrker som kjempet i Nord-Afrika, beseiret i slaget om El Alamein i Egypt. Dette betød at aksemaktene gradvis ble nedkjempet i Afrika. I 1943 invaderte allierte soldater Sicilia og Italia. Tysklands viktigste alliert, Italia, kollapset samme år.
Vendepunktet i vest skjedde i 1944, på D-dagen. Da invaderte allierte styrker Normandie i Frankrike og begynte å presse de tyske styrkene ut av landet. Gradvis ble overmakten for stor Tyskland, som nå ble angrepet fra flere sider. De allierte fra vest og Sovjetunionen fra øst. 8. mai 1945 kapitulerte Tyskland. Krigen i Europa var over.
I Asia hadde Japan hatt stor militær suksess de første krigsåra, men for å vinne en avgjørende seier i Stillehavet måtte USA konfronteres. 7. desember 1941 gikk Japan til angrep på den amerikanske flåtebasen Pearl Harbor på Hawaii. USA gikk inn i krigen på alliert side med hele sin industrielle kapasitet. På sikt ble dette avgjørende. Det militære vendepunktet kom i 1942 hvor den japanske flåten ble påført store tap mot amerikanerne i slaget om Midway. Resten av krigen var Japan på defensiven.
Andre verdenskrig ble avsluttet etter at USA slapp atombomber over de japanske byene Hiroshima og Nagasaki.
Krigens slutt
Andre verdenskrig fikk katastrofale følger. Selv om tapstalla er usikre, antas det at rundt 70 millioner mennesker mistet livet. Andre verdenskrig var en total krig, det vil si at alle sider av samfunnet ble rammet. I motsetning til i første verdenskrig overgikk de sivile tapa de militære. I tillegg hadde nazistene med fullt overlegg gjennomført folkemord på jødene i holocaust.
Etter aksemaktenes kapitulasjon ble krigens forbrytelser avslørt, og de ansvarlige ble stilt for retten i den internasjonale domstolen i Nürnberg. Krigsforbrytere ble dømt for sine ugjerninger, og nazisme og fascisme i Europa forsvant nesten for godt. Japan ble avmilitarisert og demokratisert. For å unngå krig i framtida ble De forente nasjoner, FN, opprettet. Vi kan derfor si at demokrati og menneskerettigheter kom styrket ut av krigen.
Andre verdenskrig endret verden maktpolitisk. Europa var svekket, og de tradisjonelle stormaktene Storbritannia og Frankrike hadde blitt annenrangs i forhold til USA og Sovjetunionen, som nå framsto som supermakter. Tyskland ble delt opp, mens Japan fikk en begrenset rolle etter krigen.
I tiåra etter andre verdenskrig skulle forholdet og spenningen mellom USA og Sovjetunionen prege verden i den påfølgende kalde krigen.
Tenk etter
I hvilken grad har FN lyktes med å unngå krig etter 1945?
Kilder
Hatlehol, G. D. (2021, 10. september). Andre verdenskrig. I Store Norske Leksikon. https://snl.no/andre_verdenskrig
Palmer, R. R., Colton, J. & Kramer, L. (2002). A history of the modern world (ninth edition). McGraw-Hill. New York.
Les original på NDLA →
Det skulle gå knapt 20 fra første verdenskrig var slutt til det brøt ut en enda verre krig. Grunnene til at det ble en ny verdenskrig, er sammensatt, og de viktigste er fredsoppgjøret etter første verdenskrig, nasjonalisme og fascisme, økonomiske kriser og Hitlers aggressive utenrikspolitikk.
Versaillestraktaten
Versaillestraktaten etter første verdenskrig var en bakenforliggende årsak til andre verdenskrig. Den skapte misnøye og frustrasjon hos både seierherrene og taperne. Tyskland tapte krigen og ble hardt straffet og ydmyket, mens blant seierherrene var det misnøye i Italia og Japan, som mente de ikke ble belønnet nok for krigsinnsatsen.
Politisk ustabilitet og økonomisk sammenbrudd
Politisk ustabilitet i mellomkrigstida ble forsterket av økonomisk sammenbrudd i 1930-åra. Benito Mussolini og fascistene tok makten i Italia allerede i 1922, mens Adolf Hitler og nasjonalsosialistene kom til makten i Tyskland i 1933. I Japan fikk ytterliggående militære krefter stadig mer makt over den politiske ledelsen.
Samtidig var demokratiet på vikende front i mellomkrigstida, og Folkeforbundet som skulle forhindre en ny verdenskrig, var til dels handlingslammet. USA fokuserte i liten grad på det som skjedde utenfor Amerika, mens Frankrike og Storbritannia viste liten vilje og evne til å opprettholde verdensfreden. Denne politikken er kjent som appeasement og assosieres med passivitet og ettergivenhet.
Tysk utenrikspolitikk
Etter Hitlers maktovertakelse kom ambisjonene hans om å gjøre Tyskland til en stormakt raskt til syne. Hitler begynte å bryte Versaillestraktaten, iverksatte militær opprustning og gjeninnførte allmenn verneplikt. Samme år ble Saar en del av Tyskland etter folkeavstemming, og Rhinland ble remilitarisert.
Deretter vendte Hitler blikket mot territorier utenfor Tysklands grenser. Først ut var Østerrike som ble innlemmet i Tyskland i 1938. Deretter ønsket Hitler å annektere Sudetlandet i Tsjekkoslovakia hvor sudettyskerne bodde. I den såkalte Münchenavtalen fra 1938 ble dette kravet godtatt av de allierte mot lovnader om at Tyskland skulle frastå fra framtidige territoriale krav. Allerede i 1939 ble likevel resten av Tsjekkoslovakia okkupert. Appeasementpolitikken til de allierte hadde mislyktes.
Tysklands neste territoriale krav var rettet mot Polen, som fikk garantert sikkerheten sin fra Storbritannia. Hitler fryktet en tofrontskrig og opprettet overraskende en ikkeangrepspakt med sin ideologiske motpart Sovjetunionen i 1939. Kort tid etter, 1. september 1939, gikk Tyskland til angrep på Polen. Andre verdenskrig var et faktum.
Japan på frammarsj i Asia
Japan ble raskt industrialisert rundt århundreskiftet, men slet med råvaremangel. Dette forsøke de å løse gjennom handel og ved å erobre tyske kolonier i Kina og Stillehavet under første verdenskrig.
Det økonomiske sammenbruddet i mellomkrigstida førte til at nasjonalistiske grupperinger i militæret fikk større innflytelse over Japans politikk. En mer aggressiv linje ble fulgt, og i 1931 ble den nordøstlige delen av Kina, Mandsjuria, okkupert. Fra 1937 var det full krig mellom Japan og Kina.
Tenk etter
Startet andre verdenskrig egentlig i 1937 etter at Japan og Kina var i full krig med hverandre?
Krigens gang og vendepunkter
Fram til 1942 var aksemaktene på frammarsj. I løpet av krigens to første år virket Tyskland uslåelige, og store deler av Europa ble underlagt fascismen. På rekke og rad ble Polen, Danmark, Norge, Nederland, Belgia, Frankrike og Jugoslavia beseiret. Hitler ønsket å tvinge Storbritannia til kapitulasjon i "slaget om Storbritannia", men det lyktes ikke.
I juni 1941 iverksatte Tyskland operasjon Barbarossa, angrep på Sovjetunionen. Invasjonen var vellykket i starten, men den tyske hæren ble stoppet utenfor Moskva etter at vinteren slo inn. Året etter, i 1942, gikk Hitler til angrep mot Sovjetunionens sørlige del, der målet var å erobre Kaukasus og Stalingrad. Slaget om Stalingrad ble en katastrofe for Tyskland, og store deler av den tyske hæren ble omringet og ødelagt. Dette blir ofte sett på som et av de viktigste vendepunktene i andre verdenskrig. Fra nå av var Tyskland på defensiven.
Samme år ble italienske og tyske styrker som kjempet i Nord-Afrika, beseiret i slaget om El Alamein i Egypt. Dette betød at aksemaktene gradvis ble nedkjempet i Afrika. I 1943 invaderte allierte soldater Sicilia og Italia. Tysklands viktigste alliert, Italia, kollapset samme år.
Vendepunktet i vest skjedde i 1944, på D-dagen. Da invaderte allierte styrker Normandie i Frankrike og begynte å presse de tyske styrkene ut av landet. Gradvis ble overmakten for stor Tyskland, som nå ble angrepet fra flere sider. De allierte fra vest og Sovjetunionen fra øst. 8. mai 1945 kapitulerte Tyskland. Krigen i Europa var over.
I Asia hadde Japan hatt stor militær suksess de første krigsåra, men for å vinne en avgjørende seier i Stillehavet måtte USA konfronteres. 7. desember 1941 gikk Japan til angrep på den amerikanske flåtebasen Pearl Harbor på Hawaii. USA gikk inn i krigen på alliert side med hele sin industrielle kapasitet. På sikt ble dette avgjørende. Det militære vendepunktet kom i 1942 hvor den japanske flåten ble påført store tap mot amerikanerne i slaget om Midway. Resten av krigen var Japan på defensiven.
Andre verdenskrig ble avsluttet etter at USA slapp atombomber over de japanske byene Hiroshima og Nagasaki.
Krigens slutt
Andre verdenskrig fikk katastrofale følger. Selv om tapstalla er usikre, antas det at rundt 70 millioner mennesker mistet livet. Andre verdenskrig var en total krig, det vil si at alle sider av samfunnet ble rammet. I motsetning til i første verdenskrig overgikk de sivile tapa de militære. I tillegg hadde nazistene med fullt overlegg gjennomført folkemord på jødene i holocaust.
Etter aksemaktenes kapitulasjon ble krigens forbrytelser avslørt, og de ansvarlige ble stilt for retten i den internasjonale domstolen i Nürnberg. Krigsforbrytere ble dømt for sine ugjerninger, og nazisme og fascisme i Europa forsvant nesten for godt. Japan ble avmilitarisert og demokratisert. For å unngå krig i framtida ble De forente nasjoner, FN, opprettet. Vi kan derfor si at demokrati og menneskerettigheter kom styrket ut av krigen.
Andre verdenskrig endret verden maktpolitisk. Europa var svekket, og de tradisjonelle stormaktene Storbritannia og Frankrike hadde blitt annenrangs i forhold til USA og Sovjetunionen, som nå framsto som supermakter. Tyskland ble delt opp, mens Japan fikk en begrenset rolle etter krigen.
I tiåra etter andre verdenskrig skulle forholdet og spenningen mellom USA og Sovjetunionen prege verden i den påfølgende kalde krigen.
Tenk etter
I hvilken grad har FN lyktes med å unngå krig etter 1945?
Kilder
Hatlehol, G. D. (2021, 10. september). Andre verdenskrig. I Store Norske Leksikon. https://snl.no/andre_verdenskrig
Palmer, R. R., Colton, J. & Kramer, L. (2002). A history of the modern world (ninth edition). McGraw-Hill. New York.
Les original på NDLA →
Stillehavskrigen i Asia
Japansk ekspansjon
Japans store utfordring etter industrialiseringen i andre halvdel av 1800-tallet var å skaffe nok råvarer. Disse måtte enten skaffes gjennom handel eller ved erobring av territorier. Japan var på den seirende siden i første verdenskrig og fikk de tyske stillhavskoloniene samt besittelser i Kina. Landet hadde også kontroll over Taiwan og Korea. Dette dekket noe av råvarebehovet, men resten måtte skaffes gjennom handel. Dette ble vanskelig etter det økonomiske sammenbruddet i 1929.
Som følge av den økonomiske depresjonen vokste det fram nasjonalistiske grupperinger som minnet om fascisme. I tillegg var det ytterliggående militære krefter som ønsket en mer militaristisk linje for å sikre Japans interesser. Resultatet ble en nasjonalistiske regjering med sterk påvirkning fra militæret som ønsket å føre en ekspansiv politikk for å gjøre landet til en stormakt. Japan ønsket å fjerne vestlig innflytelse i Asia og bygge opp en stolt japansk makt og japansk kultur. Dette ble understøttet av rasistiske holdninger, spesielt mot Kina.
Japan går til krig
I 1931 ble den nordøstlige delen av Kina, Mandsjuria, okkupert. Fra 1937 var det full krig mellom Japan og Kina. Fram til 1941 ekspanderte Japan militært i høyt tempo i Asia. Fransk Indokina, flere stillehavsøyer og store deler av det østlige Kina ble okkupert. Slik var Japan på god vei til å sikre seg de råvareressursene som landet sårt trengte.
I 1940 sluttet Japan seg til alliansen mellom Tyskland og Italia, den såkalte tremaktspakten som formaliserte forholdet mellom aksemaktene. Formålet var å skape et nytt Europa og Øst-Asia.
Den store utfordringen for Japan var at på et eller annet tidspunkt måtte den andre stormakten i Stillehavet, USA, konfronteres. Japan var fortsatt avhengig av import av olje fra USA, men som følge av alliansen med Tyskland og Italia ble det iverksatt sanksjoner mot Japan. Da Japan så invaderte det nordlige Indokina, stoppet USA all handel og stanset også eksporten av olje.
Japansk ekspansjon:
Pearl Harbor
Japans svar var et ødeleggende angrep på den amerikanske flåtebasen Pearl Harbor ved Hawaii den 7. desember 1941. Krigen mellom Japan og USA var dermed et faktum. Tyskland og Italia fulgte opp med en krigserklæring for å støtte sin alliansepartner.
Japanerne fortsatte sin erobring sørover, og snart var de europeiske koloniene i Sørøst-Asia på japanske hender sammen med øyene i Stillehavet. Den amerikanske industrien la nå om til en gigantisk krigsproduksjon, og snart kunne amerikanerne sette store mengder tropper og materiell inn i Stillehavskrigen.
Stillehavskrigen
Etter angrepet på Pearl Harbor og erobringen av Sørøst-Asia fikk Japan overtak på USA i Stillehavet. Tilgangen til råvarer var sikret, men de japanske forsyningslinjene var blitt lange.
I 1942 forsøkte Japan å eliminere USA som strategisk makt i Stillehavet. Japan trodde enda et nederlag ville tvinge USA til forhandlingsbordet og avslutte krigen i Stillehavet. Operasjonen mislyktes, og Japan gikk på et nederlag i Korallhavet og spesielt i slaget om Midway. Dette hindret videre japansk framrykking, og den japanske marinen mistet flere av sine svært viktige hangarskip. USA med sin industrielle kapasitet hadde lettere for å erstatte militære tap og soldater enn Japan.
Etter slaget om Midway var de allierte i Stillehavet på offensiven. Stillehavskrigen ble langvarig da de amerikanske styrkene måtte erobre øy for øy fra de japanske styrkene, som forsvarte seg med innbitt motstand. For japanske soldater var det vanærende å overgi seg levende, de ga derfor motstand til siste slutt. Dette så vi spesielt i kampene om øya Iwo Jima. De ble usedvanlig harde.
Som et siste desperat forsøk på å stoppe amerikanerne satte japanerne inn kamikazefly i krigens sluttfase. Dette var selvmordsfly fulle av sprengstoff som skulle fly rett inn i amerikanske hangarskip.
Atombombene
Da krigen sluttet i Europa i mai 1945, var fremdeles store deler av Sørøst-Asia og Kina på japanske hender. Det var først med de to atombombeangrepene på Hiroshima og Nagasaki japanerne overga seg betingelsesløst.
Utviklingen av atombomben foregikk over flere år i USA. Tusenvis av vitenskapsmenn hadde i disse åra arbeidet med det såkalte Manhattan-prosjektet, dekknavnet på atombombeutviklingen. Den første prøvesprengningen fant sted 16. juli 1945 og var vellykket. Rent militært var en nå klar til å bruke bomben. Men den amerikanske regjeringen nølte da de visste hvilken enorm virkning den ville ha.
Det var argumenter både for og imot bruk, men til slutt ga president Truman den endelige ordren. Den 6. august ble Hiroshima ødelagt og 9. august Nagasaki. De sivile tapstallene var enorme, både etter selve eksplosjonene og som virkning av radioaktiviteten i åra etter.
Professor Stein Ugelvik Larsen forklarer hvordan Japans angrep på Pearl Harbor fikk USA med i andre verdenskrig.
Tenk etter
I hvilken grad er det riktig å si at andre verdenskrig egentlig startet da Japan gikk til full krig mot Kina i 1937?
Kilder
Hatlehol, G. D. (2021, 10.september). Andre verdenskrig. I Store norske leksikon. https://snl.no/andre_verdenskrig
Hatlehol, G. D. (2021, 10.september). Pearl Harbor. I Store norske leksikon. https://snl.no/Pearl_Harbor
Palmer, R. R., Colton, J. & Kramer, L. (2002). A history of the modern world (ninth edition). McGraw-Hill. New York
Thuesen, N., P. (2022, 11.februar.) Japans historie. I Store norske leksikon. https://snl.no/Japan#-Historie
Les original på NDLA →
Japans store utfordring etter industrialiseringen i andre halvdel av 1800-tallet var å skaffe nok råvarer. Disse måtte enten skaffes gjennom handel eller ved erobring av territorier. Japan var på den seirende siden i første verdenskrig og fikk de tyske stillhavskoloniene samt besittelser i Kina. Landet hadde også kontroll over Taiwan og Korea. Dette dekket noe av råvarebehovet, men resten måtte skaffes gjennom handel. Dette ble vanskelig etter det økonomiske sammenbruddet i 1929.
Som følge av den økonomiske depresjonen vokste det fram nasjonalistiske grupperinger som minnet om fascisme. I tillegg var det ytterliggående militære krefter som ønsket en mer militaristisk linje for å sikre Japans interesser. Resultatet ble en nasjonalistiske regjering med sterk påvirkning fra militæret som ønsket å føre en ekspansiv politikk for å gjøre landet til en stormakt. Japan ønsket å fjerne vestlig innflytelse i Asia og bygge opp en stolt japansk makt og japansk kultur. Dette ble understøttet av rasistiske holdninger, spesielt mot Kina.
Japan går til krig
I 1931 ble den nordøstlige delen av Kina, Mandsjuria, okkupert. Fra 1937 var det full krig mellom Japan og Kina. Fram til 1941 ekspanderte Japan militært i høyt tempo i Asia. Fransk Indokina, flere stillehavsøyer og store deler av det østlige Kina ble okkupert. Slik var Japan på god vei til å sikre seg de råvareressursene som landet sårt trengte.
I 1940 sluttet Japan seg til alliansen mellom Tyskland og Italia, den såkalte tremaktspakten som formaliserte forholdet mellom aksemaktene. Formålet var å skape et nytt Europa og Øst-Asia.
Den store utfordringen for Japan var at på et eller annet tidspunkt måtte den andre stormakten i Stillehavet, USA, konfronteres. Japan var fortsatt avhengig av import av olje fra USA, men som følge av alliansen med Tyskland og Italia ble det iverksatt sanksjoner mot Japan. Da Japan så invaderte det nordlige Indokina, stoppet USA all handel og stanset også eksporten av olje.
Japansk ekspansjon:
Pearl Harbor
Japans svar var et ødeleggende angrep på den amerikanske flåtebasen Pearl Harbor ved Hawaii den 7. desember 1941. Krigen mellom Japan og USA var dermed et faktum. Tyskland og Italia fulgte opp med en krigserklæring for å støtte sin alliansepartner.
Japanerne fortsatte sin erobring sørover, og snart var de europeiske koloniene i Sørøst-Asia på japanske hender sammen med øyene i Stillehavet. Den amerikanske industrien la nå om til en gigantisk krigsproduksjon, og snart kunne amerikanerne sette store mengder tropper og materiell inn i Stillehavskrigen.
Stillehavskrigen
Etter angrepet på Pearl Harbor og erobringen av Sørøst-Asia fikk Japan overtak på USA i Stillehavet. Tilgangen til råvarer var sikret, men de japanske forsyningslinjene var blitt lange.
I 1942 forsøkte Japan å eliminere USA som strategisk makt i Stillehavet. Japan trodde enda et nederlag ville tvinge USA til forhandlingsbordet og avslutte krigen i Stillehavet. Operasjonen mislyktes, og Japan gikk på et nederlag i Korallhavet og spesielt i slaget om Midway. Dette hindret videre japansk framrykking, og den japanske marinen mistet flere av sine svært viktige hangarskip. USA med sin industrielle kapasitet hadde lettere for å erstatte militære tap og soldater enn Japan.
Etter slaget om Midway var de allierte i Stillehavet på offensiven. Stillehavskrigen ble langvarig da de amerikanske styrkene måtte erobre øy for øy fra de japanske styrkene, som forsvarte seg med innbitt motstand. For japanske soldater var det vanærende å overgi seg levende, de ga derfor motstand til siste slutt. Dette så vi spesielt i kampene om øya Iwo Jima. De ble usedvanlig harde.
Som et siste desperat forsøk på å stoppe amerikanerne satte japanerne inn kamikazefly i krigens sluttfase. Dette var selvmordsfly fulle av sprengstoff som skulle fly rett inn i amerikanske hangarskip.
Atombombene
Da krigen sluttet i Europa i mai 1945, var fremdeles store deler av Sørøst-Asia og Kina på japanske hender. Det var først med de to atombombeangrepene på Hiroshima og Nagasaki japanerne overga seg betingelsesløst.
Utviklingen av atombomben foregikk over flere år i USA. Tusenvis av vitenskapsmenn hadde i disse åra arbeidet med det såkalte Manhattan-prosjektet, dekknavnet på atombombeutviklingen. Den første prøvesprengningen fant sted 16. juli 1945 og var vellykket. Rent militært var en nå klar til å bruke bomben. Men den amerikanske regjeringen nølte da de visste hvilken enorm virkning den ville ha.
Det var argumenter både for og imot bruk, men til slutt ga president Truman den endelige ordren. Den 6. august ble Hiroshima ødelagt og 9. august Nagasaki. De sivile tapstallene var enorme, både etter selve eksplosjonene og som virkning av radioaktiviteten i åra etter.
Professor Stein Ugelvik Larsen forklarer hvordan Japans angrep på Pearl Harbor fikk USA med i andre verdenskrig.
Tenk etter
I hvilken grad er det riktig å si at andre verdenskrig egentlig startet da Japan gikk til full krig mot Kina i 1937?
Kilder
Hatlehol, G. D. (2021, 10.september). Andre verdenskrig. I Store norske leksikon. https://snl.no/andre_verdenskrig
Hatlehol, G. D. (2021, 10.september). Pearl Harbor. I Store norske leksikon. https://snl.no/Pearl_Harbor
Palmer, R. R., Colton, J. & Kramer, L. (2002). A history of the modern world (ninth edition). McGraw-Hill. New York
Thuesen, N., P. (2022, 11.februar.) Japans historie. I Store norske leksikon. https://snl.no/Japan#-Historie
Les original på NDLA →
Temakart: Andre verdenskrig
Hvordan bruke temakartene?Temakartene skal hjelpe deg med å strukturere årsaker og konsekvenser i flere temaer i nyere historie. Temakartene består av bokser og piler. Både boksene og pilene skal fylles med tekst, og hvis du klikker på dem, kommer det opp en tekstboks som du kan skrive i.
Boksene representerer konkrete hendelser eller utviklingstrekk. Når du skriver i disse boksene, skal du øve deg på å trekke ut det aller viktigste. Prøv å begrense deg til 2–3 setninger.
Pilene skal forklare sammenhenger mellom boksene. En sammenheng kan være at boks A er årsak til boks B, at boks A påvirker boks B, eller at boks A hjelper oss til å forstå boks B. Noen ganger kan sammenhenger gå begge veier, slik at også boks B påvirker boks A. Noen ganger er det lett å se sammenhenger; de kan for eksempel stå direkte forklart i læremiddelet du bruker. Andre ganger må du tenke selv. I pilene bør du skrive så utfyllende du kan. I tillegg til å forklare kan du for eksempel trekke inn eksempler eller kilder dere har jobbet med som kan belyse denne sammenhengen.
Notatene dine lagres i nettleseren. For å lagre notatene lokalt kan du gå til Mine notater og kopiere teksten inn i et eget dokument.
Du bør jobbe med temakartet i fullskjermvisning.
Les original på NDLA →
Boksene representerer konkrete hendelser eller utviklingstrekk. Når du skriver i disse boksene, skal du øve deg på å trekke ut det aller viktigste. Prøv å begrense deg til 2–3 setninger.
Pilene skal forklare sammenhenger mellom boksene. En sammenheng kan være at boks A er årsak til boks B, at boks A påvirker boks B, eller at boks A hjelper oss til å forstå boks B. Noen ganger kan sammenhenger gå begge veier, slik at også boks B påvirker boks A. Noen ganger er det lett å se sammenhenger; de kan for eksempel stå direkte forklart i læremiddelet du bruker. Andre ganger må du tenke selv. I pilene bør du skrive så utfyllende du kan. I tillegg til å forklare kan du for eksempel trekke inn eksempler eller kilder dere har jobbet med som kan belyse denne sammenhengen.
Notatene dine lagres i nettleseren. For å lagre notatene lokalt kan du gå til Mine notater og kopiere teksten inn i et eget dokument.
Du bør jobbe med temakartet i fullskjermvisning.
Les original på NDLA →
Tysklandsproblemet
Hva er egentlig tysklandsproblemet?
Tyskland har vært og er i dag en betydelig maktfaktor i Europa. Dette skyldes flere forhold. Beliggenheten gjør landet til geografisk sentrum for Europa. Befolkningstall, naturressurser og maktpotensial i kombinasjon med stormaktsambisjoner har imidlertid ført landet ut i en rekke konflikter.
Tysklandsproblemet er en benevnelse som brukes om frykten for at Tyskland, med sitt enorme potensial, skal bli for mektig og dermed en trussel mot sikkerheten i Europa og i verden.
Spørsmålet om hvordan de europeiske stormaktene skal forholde seg til Tyskland, og hvordan landet skal behandles i fredsoppgjør, har vært sentralt for Europas historie i 200 år.
Preussen og det tyske keiserdømmet
Etter Napoleonskrigene (1803–1815) møttes seierherrene i Wien for å fastsatte prinsippene for et nytt Europa etter årtier med revolusjoner og kriger. Et sentralt prinsipp var maktbalanse i Europa, hvor ingen stormakt skulle være sterkere enn de andre. For at dette skulle fungere, måtte de tyske områdene forbli oppdelt i mindre stater. Blant stormaktene i Europa var det felles enighet om at et samlet Tyskland midt i Europa, ville forskyve maktbalansen.
Maktbalanseprinsippet fungerte store deler av 1800-tallet, men ble utfordret av samlingen av Tyskland i 1871. Den tyske staten Preussen, under ledelse av Otto von Bismarck, samlet de tyske områdene gjennom tre kriger. Etter at Frankrike var beseiret i 1871, ble keiserdømmet Tyskland opprettet. Tysklands nye rolle midt i Europa skremte de andre stormaktene. Gradvis ser vi nå en endring hvor det gamle maktbalanseprinsippet i Europa ble erstattet av to maktblokker, trippelalliansen og trippelententen, som sto mot hverandre.
I åra fram mot krigsutbruddet i 1914 ble Tyskland en økonomisk stormakt, og alliansebygging, opprustning og nasjonalisme kom til å prege Europa.
Første verdenskrig og Versaillestraktaten
Årsakene til utbruddet av første verdenskrig er sammensatte, men Tyskland spilte en sentral rolle. I fredsoppgjøret i 1919 måtte seierherrene ta stilling til hva som skulle skje med Tyskland. Den amerikanske presidenten Woodrow Wilson ønsket forsoning og en fredsavtale alle parter kunne leve med. Frankrike, og til dels Storbritannia, ønsket å straffe Tyskland, delvis for å hindre Tyskland fra å bli en trussel mot verdensfreden en gang til.
Resultatet ble et strengt fredsoppgjør som i ettertida har blitt kritisert. Versaillesfreden ble en ydmykelse for Tyskland og skapte en revansjelyst Adolf Hitler skulle utnytte. Virkningen av første verdenskrig og Versaillestraktaten førte til at mellomkrigstida ble preget av økonomisk kollaps, fascismens framvekst og aggressiv utenrikspolitikk.
For andre gang på få tiår beveget Europa seg igjen mot verdenskrig. I 1939 gikk Tyskland til angrep på Polen, og andre verdenskrig var et faktum. Siden 1870 hadde Tyskland nå gått til angrep på Frankrike tre ganger og invadert Russland/Sovjetunionen to ganger.
Hvordan løse Tysklandsproblemet etter 1945?
Etter Tysklands kapitulasjon i 1945 var andre verdenskrig i Europa over. Spørsmålet var nå igjen: Hva skulle skje med Tyskland? Etter forrige verdenskrig ble landet hardt straffet, men det hadde skapt flere problemer enn det løste. Skulle seierherrene gjøre noe tilsvarende en gang til?
De allierte var uenige i hvordan Tyskland skulle behandles. Frankrike og Sovjetunionen ønsket erstatning og forsikringer om at Tyskland aldri igjen skulle bli noen ny trussel. Storbritannia og USA ønsket å følge ei mer forsonende linje.
Som i Versaillestraktaten ble de tyske grensene endret, og store områder ble fratatt Tyskland. Samtidig måtte millioner av tyskere som nå endte opp utenfor egne grenser, flyttes. På Jaltakonferansen i februar 1945 ble Tyskland og Berlin delt opp i fire okkupasjonssoner administrert av seierherrene. Men den kalde krigen førte til at landet etter hvert ble delt opp i en vestlig og en østlig del. I 1949 ble disse til to nye stater, Vest-Tyskland (BRD) og Øst-Tyskland (DDR). Samme år ble NATO opprettet, og i 1955 ble Vest-Tyskland medlem av organisasjonen. Øst-Tyskland ble deretter medlem av det sovjetiske motsvaret kalt Warszawapakten.
I den kalde krigens begynnelse var Tysklands rolle sentral. Motsetningsforholdene mellom øst og vest førte til Berlinblokaden i 1948, hvor Sovjetunionen isolerte Berlin. Dette var en forsmak på delingen av Berlin, som ble handfast gjennomført med byggingen av en mur, Berlinmuren, tvers gjennom byen i 1961.
På mange vis ble forholdet mellom supermaktene USA og Sovjetunionen forverret av uenigheter om hva som skulle skje med Tyskland. Mellom linjene var det underforstått at den som kontrollerte Tyskland, dominerte Europa.
Tyskland gjenforenes
Berlinmurens fall i november 1989 var en av flere årsaker som framskyndet den kalde krigens slutt. Det fremste symbolet på et delt Europa var nå borte. For Tysklands del innebar dette en mulighet til å gjenforene landet. Sovjetunionen ga sitt samtykke til et gjenforent Tyskland sommeren 1990, og samlingen ble fullført allerede i oktober samme år.
I dag er Tyskland en av verdens største økonomier, en av EUs ledende stormakter og ingen trussel mot verdensfreden.
Er Tysklandsproblemet endelig løst?
Kilder
Julsrud, O. & Oldervoll, J. (2020, 13.januar) Tysklands historie. I Store norske leksikon. https://snl.no/Tysklands_historie
Kissinger, H. (1994) Diplomacy. Simon & Schuster. New York
Tvedt, K.A. (2021, 14. juli) Den kalde krigen. I Store norske leksikon. https://snl.no/den_kalde_krigen
Les original på NDLA →
Tyskland har vært og er i dag en betydelig maktfaktor i Europa. Dette skyldes flere forhold. Beliggenheten gjør landet til geografisk sentrum for Europa. Befolkningstall, naturressurser og maktpotensial i kombinasjon med stormaktsambisjoner har imidlertid ført landet ut i en rekke konflikter.
Tysklandsproblemet er en benevnelse som brukes om frykten for at Tyskland, med sitt enorme potensial, skal bli for mektig og dermed en trussel mot sikkerheten i Europa og i verden.
Spørsmålet om hvordan de europeiske stormaktene skal forholde seg til Tyskland, og hvordan landet skal behandles i fredsoppgjør, har vært sentralt for Europas historie i 200 år.
Preussen og det tyske keiserdømmet
Etter Napoleonskrigene (1803–1815) møttes seierherrene i Wien for å fastsatte prinsippene for et nytt Europa etter årtier med revolusjoner og kriger. Et sentralt prinsipp var maktbalanse i Europa, hvor ingen stormakt skulle være sterkere enn de andre. For at dette skulle fungere, måtte de tyske områdene forbli oppdelt i mindre stater. Blant stormaktene i Europa var det felles enighet om at et samlet Tyskland midt i Europa, ville forskyve maktbalansen.
Maktbalanseprinsippet fungerte store deler av 1800-tallet, men ble utfordret av samlingen av Tyskland i 1871. Den tyske staten Preussen, under ledelse av Otto von Bismarck, samlet de tyske områdene gjennom tre kriger. Etter at Frankrike var beseiret i 1871, ble keiserdømmet Tyskland opprettet. Tysklands nye rolle midt i Europa skremte de andre stormaktene. Gradvis ser vi nå en endring hvor det gamle maktbalanseprinsippet i Europa ble erstattet av to maktblokker, trippelalliansen og trippelententen, som sto mot hverandre.
I åra fram mot krigsutbruddet i 1914 ble Tyskland en økonomisk stormakt, og alliansebygging, opprustning og nasjonalisme kom til å prege Europa.
Første verdenskrig og Versaillestraktaten
Årsakene til utbruddet av første verdenskrig er sammensatte, men Tyskland spilte en sentral rolle. I fredsoppgjøret i 1919 måtte seierherrene ta stilling til hva som skulle skje med Tyskland. Den amerikanske presidenten Woodrow Wilson ønsket forsoning og en fredsavtale alle parter kunne leve med. Frankrike, og til dels Storbritannia, ønsket å straffe Tyskland, delvis for å hindre Tyskland fra å bli en trussel mot verdensfreden en gang til.
Resultatet ble et strengt fredsoppgjør som i ettertida har blitt kritisert. Versaillesfreden ble en ydmykelse for Tyskland og skapte en revansjelyst Adolf Hitler skulle utnytte. Virkningen av første verdenskrig og Versaillestraktaten førte til at mellomkrigstida ble preget av økonomisk kollaps, fascismens framvekst og aggressiv utenrikspolitikk.
For andre gang på få tiår beveget Europa seg igjen mot verdenskrig. I 1939 gikk Tyskland til angrep på Polen, og andre verdenskrig var et faktum. Siden 1870 hadde Tyskland nå gått til angrep på Frankrike tre ganger og invadert Russland/Sovjetunionen to ganger.
Hvordan løse Tysklandsproblemet etter 1945?
Etter Tysklands kapitulasjon i 1945 var andre verdenskrig i Europa over. Spørsmålet var nå igjen: Hva skulle skje med Tyskland? Etter forrige verdenskrig ble landet hardt straffet, men det hadde skapt flere problemer enn det løste. Skulle seierherrene gjøre noe tilsvarende en gang til?
De allierte var uenige i hvordan Tyskland skulle behandles. Frankrike og Sovjetunionen ønsket erstatning og forsikringer om at Tyskland aldri igjen skulle bli noen ny trussel. Storbritannia og USA ønsket å følge ei mer forsonende linje.
Som i Versaillestraktaten ble de tyske grensene endret, og store områder ble fratatt Tyskland. Samtidig måtte millioner av tyskere som nå endte opp utenfor egne grenser, flyttes. På Jaltakonferansen i februar 1945 ble Tyskland og Berlin delt opp i fire okkupasjonssoner administrert av seierherrene. Men den kalde krigen førte til at landet etter hvert ble delt opp i en vestlig og en østlig del. I 1949 ble disse til to nye stater, Vest-Tyskland (BRD) og Øst-Tyskland (DDR). Samme år ble NATO opprettet, og i 1955 ble Vest-Tyskland medlem av organisasjonen. Øst-Tyskland ble deretter medlem av det sovjetiske motsvaret kalt Warszawapakten.
I den kalde krigens begynnelse var Tysklands rolle sentral. Motsetningsforholdene mellom øst og vest førte til Berlinblokaden i 1948, hvor Sovjetunionen isolerte Berlin. Dette var en forsmak på delingen av Berlin, som ble handfast gjennomført med byggingen av en mur, Berlinmuren, tvers gjennom byen i 1961.
På mange vis ble forholdet mellom supermaktene USA og Sovjetunionen forverret av uenigheter om hva som skulle skje med Tyskland. Mellom linjene var det underforstått at den som kontrollerte Tyskland, dominerte Europa.
Tyskland gjenforenes
Berlinmurens fall i november 1989 var en av flere årsaker som framskyndet den kalde krigens slutt. Det fremste symbolet på et delt Europa var nå borte. For Tysklands del innebar dette en mulighet til å gjenforene landet. Sovjetunionen ga sitt samtykke til et gjenforent Tyskland sommeren 1990, og samlingen ble fullført allerede i oktober samme år.
I dag er Tyskland en av verdens største økonomier, en av EUs ledende stormakter og ingen trussel mot verdensfreden.
Er Tysklandsproblemet endelig løst?
Kilder
Julsrud, O. & Oldervoll, J. (2020, 13.januar) Tysklands historie. I Store norske leksikon. https://snl.no/Tysklands_historie
Kissinger, H. (1994) Diplomacy. Simon & Schuster. New York
Tvedt, K.A. (2021, 14. juli) Den kalde krigen. I Store norske leksikon. https://snl.no/den_kalde_krigen
Les original på NDLA →
Utforsk: Tysklandsproblemet
Oppgave 1. Tysklandsproblemet
Les først artikkelen om tysklandsproblemet. Deretter løser du oppgavene nedenfor.
Hva menes med det såkalte tysklandproblemet?
Hvordan ble tysklandproblemet håndtert etter samlingen av Tyskland i 1871, etter første verdenskrig og etter andre verdenskrig?
Hva kan vi lære av fredsoppgjørene etter første og andre verdenskrig? Hva har blitt gjort riktig, og hva burde blitt gjort annerledes?
Hvordan er Tysklands rolle i Europa og verden i dag?
Oppgave 2. Fred og forsoning
Undersøk en konflikt i verden etter 1945. Hvordan har de involverte partene forsøkt å skape fred og forsoning?
Hvordan burde en tapende part etter en krig bli behandlet?
Finnes det eksempler på vellykkede fredsoppgjør?
Les original på NDLA →
Les først artikkelen om tysklandsproblemet. Deretter løser du oppgavene nedenfor.
Hva menes med det såkalte tysklandproblemet?
Hvordan ble tysklandproblemet håndtert etter samlingen av Tyskland i 1871, etter første verdenskrig og etter andre verdenskrig?
Hva kan vi lære av fredsoppgjørene etter første og andre verdenskrig? Hva har blitt gjort riktig, og hva burde blitt gjort annerledes?
Hvordan er Tysklands rolle i Europa og verden i dag?
Oppgave 2. Fred og forsoning
Undersøk en konflikt i verden etter 1945. Hvordan har de involverte partene forsøkt å skape fred og forsoning?
Hvordan burde en tapende part etter en krig bli behandlet?
Finnes det eksempler på vellykkede fredsoppgjør?
Les original på NDLA →
Vendepunkter
Slaget om Atlanterhavet
Både Storbritannia og Sovjetunionen var avhengige av allierte forsyninger fra USA for å kunne fortsette krigen mot Hitler-Tyskland. Sett fra Tysklands side måtte disse forsyningene stoppes. Hitler iverksatte derfor en hensynsløs ubåtkrig, som kom til å vare krigen igjennom, for å senke handelsskip til og fra Storbritannia og til Murmansk i Sovjetunionen.
Storbritannia satte inn hele flåten i bekjempelse av ubåtene. Etter hvert som USA for alvor kom med i krigen, ble de alliertes overmakt for stor, og ubåtene fikk mindre å si. De allierte klarte også å knekke den hemmelige koden til det tyske kommunikasjonssystemet, Enigma, og kunne derfor sette inn målrettede angrep mot ubåtene.
De tyske ubåtene klarte ikke å tvinge Storbritannia i kne, og konvoiene med forsyninger til Den røde armé i Sovjetunionen var svært viktige for krigens utfall.
Invasjonen av Sovjetunionen
Det tyske overfallet på Sovjetunionen var et sjansespill som skulle bli avgjørende for Hitlers nederlag. Det var på østfronten den tyske krigsmaskinen sakte, men sikkert ble nedkjempet. Tyskland erobret enorme områder på kort tid i invasjonens startfase, men etter hvert ble forsyningslinjene stadig lengre og vanskeligere å forsvare. Da Moskva skulle erobres, var vinteren kommet, og den tyske hæren var utslitt og delvis dårlig forberedt på vinterkulden. Sovjetunionen kunne på sin side kaste inn friske og uthvilte soldater fra Sibir i kampen, og tyskerne ble tvunget til å trekke seg tilbake.
Hitler insisterte på å være den øverste hærføreren som tok alle de viktige valgene. Han gjorde flere store taktiske feil som førte til ødeleggende resultater for krigføringen. Stalin var klokere og overlot hærledelsen til sine egne dyktige generaler.
Stalingrad
I 1942 startet tyskerne på nytt med store offensiver, men måtte innse at de verken hadde nok troppestyrker eller nok materiell til noen endelig seier. Stalin på sin side fikk betydelig materiell hjelp fra sine vestallierte, og sovjeterne utviklet også nye våpen som påvirket krigslykken.
Denne gangen var målene oljefeltene i Kaukasus og Stalingrad i det sørlige Sovjetunionen. Slaget ved Stalingrad fra august 1942 til februar 1943 skulle bli selve symbolet på den oppofrende kampen mot fascismen. I en usedvanlig brutal bykrig klarte sovjetiske tropper å holde noen viktige nøkkelpunkter i byen. Deretter startet en større sovjetisk motoffensiv som omringet Stalingrad og tvang Hitlers sterkeste armé til å overgi seg.
Slaget ved Stalingrad regnes som et avgjørende vendepunkt i krigen. Seieren betydde et enormt oppsving i kampmoralen til de allierte, og sannsynligheten for tysk seier i krigen var nå betraktelig mindre.
Kursk
Det endelige militære vendepunktet på østfronten skjedde i 1943 ved byen Kursk. Her ble tyskernes siste forsøk på å vinne en avgjørende seier stanset. Dette er historiens største panserslag, og tapene som ble påført den tyske hæren, kunne aldri erstattes.
Nederlaget betydde at Tyskland ikke lenger hadde noen mulighet til å vinne andre verdenskrig.
Krigen i Afrika 1940–1943
Mussolini og Italia hadde ambisjoner om å erobre områdene rundt Middelhavet, men for å lykkes måtte britene i Egypt beseires. Det italienske angrepet mot Egypt i 1940 mislyktes, og Tyskland måtte sende "Afrikakorpset" til unnsetning for å hjelpe Italia. Dette snudde krigslykken for aksemaktene i Afrika.
Under sin dyktige general Erwin Rommel klarte tyskerne å drive fienden nesten tilbake til Suezkanalen før britene under ledelse av general Montgomery slo dem i et avgjørende slag ved El Alamein. De allierte drev de tyske og italienske styrkene mot kysten hvor de overga seg i 1943. Nå kunne de allierte styrkene i Nord-Afrika brukes andre steder mot Tyskland.
Landgang på Sicilia i 1943
For å avlaste Den røde armé på østfronten presset Stalin de vestallierte for å få en andre front mot tyskerne i Vest-Europa. Amerikanske og britiske styrker gjorde landgang på Sicilia i 1943 og drev deretter de tyske og italienske styrkene nordover på det italienske fastlandet.
Italia kollapset og overga seg i september 1943, og de nye italienske makthaverne fengslet Mussolini. I en dramatisk aksjon befridde tyske fallskjermjegere ham fra fengselet, og Mussolini ble evakuert til Nord-Italia sammen med de tyske styrkene. I 1945 tok partisaner ham til fange og avrettet ham.
Krigen snur i Asia
Det japanske angrepet på Pearl Harbor i desember 1941 ødela store deler av USAs stillehavsflåte. Japan fikk initiativet i Stillehavskrigen og kunne nå operere fritt og legge under seg europeiske kolonier i Sørøst-Asia og den amerikanske kolonien Filippinene. Japan sikret seg slik de råstoffkildene de hadde ønsket seg fra krigens begynnelse.
USA var nå en del av andre verdenskrig og la om den amerikanske industrien til en gigantisk krigsproduksjon. Både Tyskland og Italia erklærte krig mot USA for å støtte sin allierte Japan, men nå kunne amerikanerne sette inn store mengder tropper og materiell både i Stillehavskrigen og i Europa. På sikt skulle dette bli avgjørende.
Selv om de allierte var enige om å prioritere krigføringen i Europa, ble mye av grunnlaget for seier i Stillehavet lagt ved en avgjørende seier i slaget ved Midway, hvor Japan mistet de fleste hangarskipene sine. Disse var helt nødvendige for å drive krigføring til sjøs. Sakte, men sikkert kom USA mer på offensiven i Asia og erobret tilbake øy etter øy fra Japan, som forsvarte seg hardnakket.
Alliert landgang i Normandie: D-dag
D-dagen er et navn som ofte brukes om den allierte invasjonen i Frankrike i 1944. Den 6. juni 1944 kom endelig den dagen de okkuperte i Europa lenge hadde sett fram til. Allierte soldater gjorde landgang i Normandie i en dristig operasjon, som lett kunne gått galt. Tyskerne hadde laget en sammenhengende festningsrekke fra spanskegrensa i sør til Finnmark i nord, kalt Atlanterhavsvollen. Nå skulle de allierte bryte gjennom disse festningsanleggene på Normandiekysten i Frankrike.
Operasjonen var en suksess, og etter noen måneder med harde kamper ble Frankrike befridd. De alliertes øverstkommanderende, general Dwight Eisenhower, kunne lede divisjonene sine i sluttkampene østover mot Tyskland. Offensiven gikk raskt med en overlegen krigsmaskin, og bortsett fra et større tysk motangrep ved Ardennene vinteren 1944 rykket de allierte styrkene uten større motstand inn i Tyskland og Østerrike våren 1945.
Kilder
Hatlehol, G. D. (2021, 10. september) Andre verdenskrig. I Store norske leksikon. https://snl.no/andre_verdenskrig
Palmer, R. R., Colton, J. & Kramer, L. (2002). A history of the modern world (ninth edition). McGraw-Hill. New York
Rønning, O. M. (2020, 21.juli). Stalingrad. I Store norske leksikon. https://snl.no/Stalingrad
Les original på NDLA →
Både Storbritannia og Sovjetunionen var avhengige av allierte forsyninger fra USA for å kunne fortsette krigen mot Hitler-Tyskland. Sett fra Tysklands side måtte disse forsyningene stoppes. Hitler iverksatte derfor en hensynsløs ubåtkrig, som kom til å vare krigen igjennom, for å senke handelsskip til og fra Storbritannia og til Murmansk i Sovjetunionen.
Storbritannia satte inn hele flåten i bekjempelse av ubåtene. Etter hvert som USA for alvor kom med i krigen, ble de alliertes overmakt for stor, og ubåtene fikk mindre å si. De allierte klarte også å knekke den hemmelige koden til det tyske kommunikasjonssystemet, Enigma, og kunne derfor sette inn målrettede angrep mot ubåtene.
De tyske ubåtene klarte ikke å tvinge Storbritannia i kne, og konvoiene med forsyninger til Den røde armé i Sovjetunionen var svært viktige for krigens utfall.
Invasjonen av Sovjetunionen
Det tyske overfallet på Sovjetunionen var et sjansespill som skulle bli avgjørende for Hitlers nederlag. Det var på østfronten den tyske krigsmaskinen sakte, men sikkert ble nedkjempet. Tyskland erobret enorme områder på kort tid i invasjonens startfase, men etter hvert ble forsyningslinjene stadig lengre og vanskeligere å forsvare. Da Moskva skulle erobres, var vinteren kommet, og den tyske hæren var utslitt og delvis dårlig forberedt på vinterkulden. Sovjetunionen kunne på sin side kaste inn friske og uthvilte soldater fra Sibir i kampen, og tyskerne ble tvunget til å trekke seg tilbake.
Hitler insisterte på å være den øverste hærføreren som tok alle de viktige valgene. Han gjorde flere store taktiske feil som førte til ødeleggende resultater for krigføringen. Stalin var klokere og overlot hærledelsen til sine egne dyktige generaler.
Stalingrad
I 1942 startet tyskerne på nytt med store offensiver, men måtte innse at de verken hadde nok troppestyrker eller nok materiell til noen endelig seier. Stalin på sin side fikk betydelig materiell hjelp fra sine vestallierte, og sovjeterne utviklet også nye våpen som påvirket krigslykken.
Denne gangen var målene oljefeltene i Kaukasus og Stalingrad i det sørlige Sovjetunionen. Slaget ved Stalingrad fra august 1942 til februar 1943 skulle bli selve symbolet på den oppofrende kampen mot fascismen. I en usedvanlig brutal bykrig klarte sovjetiske tropper å holde noen viktige nøkkelpunkter i byen. Deretter startet en større sovjetisk motoffensiv som omringet Stalingrad og tvang Hitlers sterkeste armé til å overgi seg.
Slaget ved Stalingrad regnes som et avgjørende vendepunkt i krigen. Seieren betydde et enormt oppsving i kampmoralen til de allierte, og sannsynligheten for tysk seier i krigen var nå betraktelig mindre.
Kursk
Det endelige militære vendepunktet på østfronten skjedde i 1943 ved byen Kursk. Her ble tyskernes siste forsøk på å vinne en avgjørende seier stanset. Dette er historiens største panserslag, og tapene som ble påført den tyske hæren, kunne aldri erstattes.
Nederlaget betydde at Tyskland ikke lenger hadde noen mulighet til å vinne andre verdenskrig.
Krigen i Afrika 1940–1943
Mussolini og Italia hadde ambisjoner om å erobre områdene rundt Middelhavet, men for å lykkes måtte britene i Egypt beseires. Det italienske angrepet mot Egypt i 1940 mislyktes, og Tyskland måtte sende "Afrikakorpset" til unnsetning for å hjelpe Italia. Dette snudde krigslykken for aksemaktene i Afrika.
Under sin dyktige general Erwin Rommel klarte tyskerne å drive fienden nesten tilbake til Suezkanalen før britene under ledelse av general Montgomery slo dem i et avgjørende slag ved El Alamein. De allierte drev de tyske og italienske styrkene mot kysten hvor de overga seg i 1943. Nå kunne de allierte styrkene i Nord-Afrika brukes andre steder mot Tyskland.
Landgang på Sicilia i 1943
For å avlaste Den røde armé på østfronten presset Stalin de vestallierte for å få en andre front mot tyskerne i Vest-Europa. Amerikanske og britiske styrker gjorde landgang på Sicilia i 1943 og drev deretter de tyske og italienske styrkene nordover på det italienske fastlandet.
Italia kollapset og overga seg i september 1943, og de nye italienske makthaverne fengslet Mussolini. I en dramatisk aksjon befridde tyske fallskjermjegere ham fra fengselet, og Mussolini ble evakuert til Nord-Italia sammen med de tyske styrkene. I 1945 tok partisaner ham til fange og avrettet ham.
Krigen snur i Asia
Det japanske angrepet på Pearl Harbor i desember 1941 ødela store deler av USAs stillehavsflåte. Japan fikk initiativet i Stillehavskrigen og kunne nå operere fritt og legge under seg europeiske kolonier i Sørøst-Asia og den amerikanske kolonien Filippinene. Japan sikret seg slik de råstoffkildene de hadde ønsket seg fra krigens begynnelse.
USA var nå en del av andre verdenskrig og la om den amerikanske industrien til en gigantisk krigsproduksjon. Både Tyskland og Italia erklærte krig mot USA for å støtte sin allierte Japan, men nå kunne amerikanerne sette inn store mengder tropper og materiell både i Stillehavskrigen og i Europa. På sikt skulle dette bli avgjørende.
Selv om de allierte var enige om å prioritere krigføringen i Europa, ble mye av grunnlaget for seier i Stillehavet lagt ved en avgjørende seier i slaget ved Midway, hvor Japan mistet de fleste hangarskipene sine. Disse var helt nødvendige for å drive krigføring til sjøs. Sakte, men sikkert kom USA mer på offensiven i Asia og erobret tilbake øy etter øy fra Japan, som forsvarte seg hardnakket.
Alliert landgang i Normandie: D-dag
D-dagen er et navn som ofte brukes om den allierte invasjonen i Frankrike i 1944. Den 6. juni 1944 kom endelig den dagen de okkuperte i Europa lenge hadde sett fram til. Allierte soldater gjorde landgang i Normandie i en dristig operasjon, som lett kunne gått galt. Tyskerne hadde laget en sammenhengende festningsrekke fra spanskegrensa i sør til Finnmark i nord, kalt Atlanterhavsvollen. Nå skulle de allierte bryte gjennom disse festningsanleggene på Normandiekysten i Frankrike.
Operasjonen var en suksess, og etter noen måneder med harde kamper ble Frankrike befridd. De alliertes øverstkommanderende, general Dwight Eisenhower, kunne lede divisjonene sine i sluttkampene østover mot Tyskland. Offensiven gikk raskt med en overlegen krigsmaskin, og bortsett fra et større tysk motangrep ved Ardennene vinteren 1944 rykket de allierte styrkene uten større motstand inn i Tyskland og Østerrike våren 1945.
Kilder
Hatlehol, G. D. (2021, 10. september) Andre verdenskrig. I Store norske leksikon. https://snl.no/andre_verdenskrig
Palmer, R. R., Colton, J. & Kramer, L. (2002). A history of the modern world (ninth edition). McGraw-Hill. New York
Rønning, O. M. (2020, 21.juli). Stalingrad. I Store norske leksikon. https://snl.no/Stalingrad
Les original på NDLA →
Virkningene av andre verdenskrig
Det europeiske koloniherredømmet går i oppløsning
Fra 1500-tallet hadde europeiske land bygd opp store koloniimperier, og i løpet av imperialismens tidsalder, 1870-1914, ble nesten hele Afrika underlagt europeerne. Det største imperiet var det britiske, men også Frankrike, Spania, Portugal og Nederland hadde mange kolonier spredt rundt i verden. I fredsoppgjøret etter første verdenskrig hadde den amerikanske presidenten Woodrow Wilson forsøkt å få inn i avtalen en oppfordring til kolonimaktene om å føre mer human politikk mot de innfødte i koloniene. Han ville sikre dem flere rettigheter og en viss frihet. Dette mislyktes han med.
Ved freden i 1945 hadde de europeiske kolonimaktene fremdeles koloniene sine, men nå var det ei annen tid. Britene merket det ved opprør i India, selve kronjuvelen i samveldet. I 1947 fikk India sin selvstendighet, og det ble en inspirasjon for andre. I åra som fulgte, fikk kolonimaktene stadig større vanskeligheter med å holde på makten i de oversjøiske områdene. Resultatet ble langvarige kriger.
Årsakene til avkoloniseringen er sammensatte, men andre verdenskrig ble en avgjørende faktor. Kolonimaktene Storbritannia og Frankrike hadde blitt svekket i en slik grad at de ikke lenger maktet å sette inn store ressurser for å holde på koloniene. Samtidig vokste det gradvis fram frigjøring- og selvstendighetsbevegelser flere steder. I dem var det mange som hadde krigserfaring etter å ha deltatt på alliert side under krigen. I Asia hadde de europeiske kolonimaktene blitt beseiret av Japan under krigen, og etter 1945 var de ikke velkomne tilbake.
De nye supermaktene Sovjetunionen og USA var begge motstandere av europeisk kolonialisme. Amerikanerne var denne gang mer bestemt på å følge opp ønsket om frigjøring av koloniene, både av humanitære og økonomiske grunner. Også den nye internasjonale organisasjonen FN var en pådriver for frigjøring.
Opprettelsen av De forente nasjoner - FN
Etter redslene og grusomhetene under krigen vokste det med freden fram et sterkt ønske om å unngå en lignende krig igjen. Spesielt siden det nå hadde blitt utviklet atomvåpen, som i verste fall kunne ødelegge hele verden. Mistro og hat mellom nasjonene skulle bekjempes, og en måtte bygge opp redskaper for å samarbeide internasjonalt.
Det gamle Folkeforbundet fra 1919 mislyktes i sin viktigste oppgave, som var å hindre ny verdenskrig. I 1945 ble derfor De forente nasjoner (FN) opprettet. Håpet var at denne organisasjonen skulle være mer effektiv og kraftfull, den skulle være et redskap til å hindre framtidige kriger og jobbe for varig fred. FN-pakten trådte offisielt i kraft den 24. oktober 1945. Denne datoen er i dag den offisielle FN-dagen. Menneskerettserklæringen fra 1948 ble også et viktig dokument for det framtidige arbeidet til organisasjonen.
Det viktigste organet i FN ble Sikkerhetsrådet, som har hovedansvar for å bevare internasjonal fred og sikkerhet. Seierherrene USA, Storbritannia, Frankrike, Sovjetunionen og Kina ble faste medlemmer og fikk vetorett. Dette var nødvendig for å få med de viktigste landa og for å unngå at FN ble like handlingslammet som Folkeforbundet hadde vært i mellomkrigstida.
Kald krig
Andre verdenskrig endret verden maktpolitisk. Europa var svekket, og de tradisjonelle stormaktene Storbritannia og Frankrike hadde blitt annenrangs i forhold til USA og Sovjetunionen, som nå fremsto som supermakter. Tyskland ble delt opp i fire ulike okkupasjonssoner, mens Japan fikk en begrenset rolle etter krigen.
Under andre verdenskrig hadde de allierte, på tross av sine uenigheter, stått sammen mot aksemaktene. Dette skulle endre seg etter 1945. Stalins Røde armé okkupert store deler av Øst-Europa og så ikke ut til å ville trekke seg tilbake. USA, Frankrike og Storbritannia på sin side stolte ikke på Stalin og fryktet kommunismen. I tillegg var det ikke enighet om hva som skulle skje med Tyskland.
Det gode forholdet fra krigen kjølnet raskt og ble erstattet med mistenksomhet, trusler og konflikter. De tidligere allierte var ikke lenger venner, og jernteppet senket seg over Europa. Den kalde krigen var i anmarsj.
Den kalde krigen er et begrep vi bruker om perioden fra rundt 1945 til cirka1990. Kald krig er en tilstand med spenning mellom supermaktene USA og Sovjetunionen. Det ble aldri direkte konflikt mellom partene, men perioden kjennetegnes av ideologiske motsetninger, våpenkappløp, alliansebygging og oppdeling av verden i interessesfærer.
Kilder
FN-sambandet. (2021, 11. mai.). Hva er FN? Hentet 11. mai 2022 fra https://www.fn.no/om-fn/hva-er-fn
Knudsen, O. F. (2019, 8. september). Avkolonisering. I Store norske leksikon. https://snl.no/avkolonisering
Knudsen, O. F. (2020, 13. mars). Kald krig. I Store norske leksikon. https://snl.no/kald_krig
Palmer, R. R., Colton, J. & Kramer, L. (2002). A history of the modern world (ninth edition). McGraw-Hill. New York
Les original på NDLA →
Fra 1500-tallet hadde europeiske land bygd opp store koloniimperier, og i løpet av imperialismens tidsalder, 1870-1914, ble nesten hele Afrika underlagt europeerne. Det største imperiet var det britiske, men også Frankrike, Spania, Portugal og Nederland hadde mange kolonier spredt rundt i verden. I fredsoppgjøret etter første verdenskrig hadde den amerikanske presidenten Woodrow Wilson forsøkt å få inn i avtalen en oppfordring til kolonimaktene om å føre mer human politikk mot de innfødte i koloniene. Han ville sikre dem flere rettigheter og en viss frihet. Dette mislyktes han med.
Ved freden i 1945 hadde de europeiske kolonimaktene fremdeles koloniene sine, men nå var det ei annen tid. Britene merket det ved opprør i India, selve kronjuvelen i samveldet. I 1947 fikk India sin selvstendighet, og det ble en inspirasjon for andre. I åra som fulgte, fikk kolonimaktene stadig større vanskeligheter med å holde på makten i de oversjøiske områdene. Resultatet ble langvarige kriger.
Årsakene til avkoloniseringen er sammensatte, men andre verdenskrig ble en avgjørende faktor. Kolonimaktene Storbritannia og Frankrike hadde blitt svekket i en slik grad at de ikke lenger maktet å sette inn store ressurser for å holde på koloniene. Samtidig vokste det gradvis fram frigjøring- og selvstendighetsbevegelser flere steder. I dem var det mange som hadde krigserfaring etter å ha deltatt på alliert side under krigen. I Asia hadde de europeiske kolonimaktene blitt beseiret av Japan under krigen, og etter 1945 var de ikke velkomne tilbake.
De nye supermaktene Sovjetunionen og USA var begge motstandere av europeisk kolonialisme. Amerikanerne var denne gang mer bestemt på å følge opp ønsket om frigjøring av koloniene, både av humanitære og økonomiske grunner. Også den nye internasjonale organisasjonen FN var en pådriver for frigjøring.
Opprettelsen av De forente nasjoner - FN
Etter redslene og grusomhetene under krigen vokste det med freden fram et sterkt ønske om å unngå en lignende krig igjen. Spesielt siden det nå hadde blitt utviklet atomvåpen, som i verste fall kunne ødelegge hele verden. Mistro og hat mellom nasjonene skulle bekjempes, og en måtte bygge opp redskaper for å samarbeide internasjonalt.
Det gamle Folkeforbundet fra 1919 mislyktes i sin viktigste oppgave, som var å hindre ny verdenskrig. I 1945 ble derfor De forente nasjoner (FN) opprettet. Håpet var at denne organisasjonen skulle være mer effektiv og kraftfull, den skulle være et redskap til å hindre framtidige kriger og jobbe for varig fred. FN-pakten trådte offisielt i kraft den 24. oktober 1945. Denne datoen er i dag den offisielle FN-dagen. Menneskerettserklæringen fra 1948 ble også et viktig dokument for det framtidige arbeidet til organisasjonen.
Det viktigste organet i FN ble Sikkerhetsrådet, som har hovedansvar for å bevare internasjonal fred og sikkerhet. Seierherrene USA, Storbritannia, Frankrike, Sovjetunionen og Kina ble faste medlemmer og fikk vetorett. Dette var nødvendig for å få med de viktigste landa og for å unngå at FN ble like handlingslammet som Folkeforbundet hadde vært i mellomkrigstida.
Kald krig
Andre verdenskrig endret verden maktpolitisk. Europa var svekket, og de tradisjonelle stormaktene Storbritannia og Frankrike hadde blitt annenrangs i forhold til USA og Sovjetunionen, som nå fremsto som supermakter. Tyskland ble delt opp i fire ulike okkupasjonssoner, mens Japan fikk en begrenset rolle etter krigen.
Under andre verdenskrig hadde de allierte, på tross av sine uenigheter, stått sammen mot aksemaktene. Dette skulle endre seg etter 1945. Stalins Røde armé okkupert store deler av Øst-Europa og så ikke ut til å ville trekke seg tilbake. USA, Frankrike og Storbritannia på sin side stolte ikke på Stalin og fryktet kommunismen. I tillegg var det ikke enighet om hva som skulle skje med Tyskland.
Det gode forholdet fra krigen kjølnet raskt og ble erstattet med mistenksomhet, trusler og konflikter. De tidligere allierte var ikke lenger venner, og jernteppet senket seg over Europa. Den kalde krigen var i anmarsj.
Den kalde krigen er et begrep vi bruker om perioden fra rundt 1945 til cirka1990. Kald krig er en tilstand med spenning mellom supermaktene USA og Sovjetunionen. Det ble aldri direkte konflikt mellom partene, men perioden kjennetegnes av ideologiske motsetninger, våpenkappløp, alliansebygging og oppdeling av verden i interessesfærer.
Kilder
FN-sambandet. (2021, 11. mai.). Hva er FN? Hentet 11. mai 2022 fra https://www.fn.no/om-fn/hva-er-fn
Knudsen, O. F. (2019, 8. september). Avkolonisering. I Store norske leksikon. https://snl.no/avkolonisering
Knudsen, O. F. (2020, 13. mars). Kald krig. I Store norske leksikon. https://snl.no/kald_krig
Palmer, R. R., Colton, J. & Kramer, L. (2002). A history of the modern world (ninth edition). McGraw-Hill. New York
Les original på NDLA →
Krigen i Norge
Den jødiske tragedien
Starten på jødeforfølgelsene i Norge
Allerede i mai 1940 inndro norsk politi jødenes radioapparater etter ordre fra tyskerne. Forfølgelsen av jødene i Trøndelag startet i 1941, alle måtte da ha en J stemplet i passet. I resten av landet ble dette pålagt jødene fra januar 1942. Jødene måtte også fylle ut et skjema med personopplysninger. I tillegg ble alle eiendommer jødene hadde, spesielt registrert.
Synagogen beslaglagt
Den 21. april 1941 beslagla tyskerne synagogen i Trondheim. De kastet de hellige skriftene ut på gata og brukte lysekronen som skyteskive. Davidsstjernene i vinduene ble byttet ut med hakekors. Bedesjal og bønnebøker ble slengt ut av vinduene, og alle benkene ble fjernet. Så satte de inn køyesenger, og galleriet ble brukt som barbersalong. Men til tross for at alle skap ble brutt opp, lyktes det forstanderen å redde de hellige torarullene og enkelte bøker.
Etter å ha holdt til i ulike lokaler en periode fikk menigheten fra våren 1942 lov til å benytte lokaler i Metodistkirken. Metodistkirken var også behjelpelig med å gjemme unna de gjenstandene jødene hadde brakt dit, til krigen var over.
Arrestasjonene startet med unntakstilstanden
I oktober 1942 erklærte rikskommissær Josef Terboven sivil unntakstilstand i Midt-Norge. Unntakstilstanden skulle gjelde fra 6. oktober til 12. oktober i Trondheim, deler av Sør-Trøndelag, hele Nord-Trøndelag og Grane herred (kommune) i Nordland. Tyskernes begrunnelse for unntakstilstanden var en rekke sabotasjeaksjoner. Flere mer eller mindre tilfeldig utvalgte personer ble arrestert og sendt til Falstad fangeleir der de ble henrettet som såkalte sonoffer for disse aksjonene. Altså at de skulle sone for andres skyld.
Med unntakstilstanden startet også arrestasjonen av jødene. Samtlige jødiske menn over 15 år ble hentet av norsk politi og fraktet til Falstad fangeleir. Kvinnene og barna ble tvangsflyttet til et par leiligheter. Samtidig inndro tyskerne all jødisk eiendom og formue.
Mennene led forferdelig på Falstad, de ble behandlet mye verre enn de andre nordmennene fordi de var jøder. Daglig terror og tortur tok knekken på flere av dem. Det føltes særlig hardt at dette skjedde i deres eget land, i deres eget nærområde.
Deportasjon
I slutten av november 1942 ble samtlige trønderske jøder transportert sørover. De ble deportert med skipet MS Donau sammen med over 500 andre norske jøder fra hele landet. Det endelige bestemmelsesstedet var Auschwitz i Polen.
Av over 772 norske jøder som nazistene deporterte, overlevde bare noen få de tyske konsentrasjonsleirene. Resten ble enten sendt direkte i gasskammer, ble drept på andre måter eller døde av sykdom.
Fire jøder fra Trondheim overlevde oppholdet og kom tilbake til byen etter krigen. I alt ble 130 personer i Det Mosaiske Trossamfunn i Trondheim drept i Auschwitz. I 1945 var det bare 123 medlemmer som var tilsluttet menigheten i Trondheim, før krigen hadde de vært cirka 260 personer.
Av alle de norske jødene som ble deportert til dødsleirene, kom bare 37 tilbake.
Tida etter 1945
De som kom tilbake, hadde mistet alt, og det var bare sin faste eiendom de fikk tilbake. Løsøre og formue var det verre med. Alt gull og sølv var sendt til Tyskland. Verdien av dette skulle dekke kostnadene nazistene hadde med å sende jødene til Auschwitz. Quisling-regjeringen hadde beslaglagt all annen formue eid av jøder. Mange jøder sto derfor med tomme hender når de kom tilbake etter krigen, enten fra Sverige eller Tyskland/Polen.
Menigheten i Trondheim ble reorganisert i juli 1945. Man satte straks i gang med å sette i stand synagogen og få menigheten på beina igjen. I 1947 ble det reist et minnesmerke over dem som omkom i Auschwitz, på den jødiske gravlunden på Lademoen. I dag teller menigheten litt over hundre personer. En av årsakene til at det ikke er flere, er at mange av dem som b le drept i Auschwitz, normalt ville ha fått barn på førti- og femtitallet.
Kilder
Banik, V. K. (2023, 17. desember). Holocaust i Norge. I Store norske leksikon. https://snl.no/Holocaust_i_Norge
HL-senteret. (2024, 26. november). Deportasjonen av de norske jødene. https://www.hlsenteret.no/undervisning/kunnskapsbasen/Ulike%20folkemord/folkemord-under-nazismen/holocaust/norge/deportasjonen-av-de-norske-jodene.html
Fagerberg, I. (u.å.). Unntakstilstanden i Trøndelag og Grane herred (oktober 1942). Fanger.no. Hentet 6. desember 2024 fra https://www.fanger.no/stories/unntakstilstanden-i-trondelag-og-grane-herred
Fagerberg, I. (u.å.). Aksjonen mot jødene i Trondheim 6.-8. oktober 1942. Fanger.no. Hentet 6. desember 2024 fra https://www.fanger.no/stories/jode-aksjonen-i-trondheim-6-7-oktober-1942
Les original på NDLA →
Allerede i mai 1940 inndro norsk politi jødenes radioapparater etter ordre fra tyskerne. Forfølgelsen av jødene i Trøndelag startet i 1941, alle måtte da ha en J stemplet i passet. I resten av landet ble dette pålagt jødene fra januar 1942. Jødene måtte også fylle ut et skjema med personopplysninger. I tillegg ble alle eiendommer jødene hadde, spesielt registrert.
Synagogen beslaglagt
Den 21. april 1941 beslagla tyskerne synagogen i Trondheim. De kastet de hellige skriftene ut på gata og brukte lysekronen som skyteskive. Davidsstjernene i vinduene ble byttet ut med hakekors. Bedesjal og bønnebøker ble slengt ut av vinduene, og alle benkene ble fjernet. Så satte de inn køyesenger, og galleriet ble brukt som barbersalong. Men til tross for at alle skap ble brutt opp, lyktes det forstanderen å redde de hellige torarullene og enkelte bøker.
Etter å ha holdt til i ulike lokaler en periode fikk menigheten fra våren 1942 lov til å benytte lokaler i Metodistkirken. Metodistkirken var også behjelpelig med å gjemme unna de gjenstandene jødene hadde brakt dit, til krigen var over.
Arrestasjonene startet med unntakstilstanden
I oktober 1942 erklærte rikskommissær Josef Terboven sivil unntakstilstand i Midt-Norge. Unntakstilstanden skulle gjelde fra 6. oktober til 12. oktober i Trondheim, deler av Sør-Trøndelag, hele Nord-Trøndelag og Grane herred (kommune) i Nordland. Tyskernes begrunnelse for unntakstilstanden var en rekke sabotasjeaksjoner. Flere mer eller mindre tilfeldig utvalgte personer ble arrestert og sendt til Falstad fangeleir der de ble henrettet som såkalte sonoffer for disse aksjonene. Altså at de skulle sone for andres skyld.
Med unntakstilstanden startet også arrestasjonen av jødene. Samtlige jødiske menn over 15 år ble hentet av norsk politi og fraktet til Falstad fangeleir. Kvinnene og barna ble tvangsflyttet til et par leiligheter. Samtidig inndro tyskerne all jødisk eiendom og formue.
Mennene led forferdelig på Falstad, de ble behandlet mye verre enn de andre nordmennene fordi de var jøder. Daglig terror og tortur tok knekken på flere av dem. Det føltes særlig hardt at dette skjedde i deres eget land, i deres eget nærområde.
Deportasjon
I slutten av november 1942 ble samtlige trønderske jøder transportert sørover. De ble deportert med skipet MS Donau sammen med over 500 andre norske jøder fra hele landet. Det endelige bestemmelsesstedet var Auschwitz i Polen.
Av over 772 norske jøder som nazistene deporterte, overlevde bare noen få de tyske konsentrasjonsleirene. Resten ble enten sendt direkte i gasskammer, ble drept på andre måter eller døde av sykdom.
Fire jøder fra Trondheim overlevde oppholdet og kom tilbake til byen etter krigen. I alt ble 130 personer i Det Mosaiske Trossamfunn i Trondheim drept i Auschwitz. I 1945 var det bare 123 medlemmer som var tilsluttet menigheten i Trondheim, før krigen hadde de vært cirka 260 personer.
Av alle de norske jødene som ble deportert til dødsleirene, kom bare 37 tilbake.
Tida etter 1945
De som kom tilbake, hadde mistet alt, og det var bare sin faste eiendom de fikk tilbake. Løsøre og formue var det verre med. Alt gull og sølv var sendt til Tyskland. Verdien av dette skulle dekke kostnadene nazistene hadde med å sende jødene til Auschwitz. Quisling-regjeringen hadde beslaglagt all annen formue eid av jøder. Mange jøder sto derfor med tomme hender når de kom tilbake etter krigen, enten fra Sverige eller Tyskland/Polen.
Menigheten i Trondheim ble reorganisert i juli 1945. Man satte straks i gang med å sette i stand synagogen og få menigheten på beina igjen. I 1947 ble det reist et minnesmerke over dem som omkom i Auschwitz, på den jødiske gravlunden på Lademoen. I dag teller menigheten litt over hundre personer. En av årsakene til at det ikke er flere, er at mange av dem som b le drept i Auschwitz, normalt ville ha fått barn på førti- og femtitallet.
Kilder
Banik, V. K. (2023, 17. desember). Holocaust i Norge. I Store norske leksikon. https://snl.no/Holocaust_i_Norge
HL-senteret. (2024, 26. november). Deportasjonen av de norske jødene. https://www.hlsenteret.no/undervisning/kunnskapsbasen/Ulike%20folkemord/folkemord-under-nazismen/holocaust/norge/deportasjonen-av-de-norske-jodene.html
Fagerberg, I. (u.å.). Unntakstilstanden i Trøndelag og Grane herred (oktober 1942). Fanger.no. Hentet 6. desember 2024 fra https://www.fanger.no/stories/unntakstilstanden-i-trondelag-og-grane-herred
Fagerberg, I. (u.å.). Aksjonen mot jødene i Trondheim 6.-8. oktober 1942. Fanger.no. Hentet 6. desember 2024 fra https://www.fanger.no/stories/jode-aksjonen-i-trondheim-6-7-oktober-1942
Les original på NDLA →
Filmer med tidsvitner fra andre verdenskrig
ARKIVET freds- og menneskerettighetssenter
ARKIVET freds- og menneskerettighetssenter ligger i den tidligere statsarkivbygningen i Kristiansand. Bygningen var i årene 1942–45 Gestapos hovedkvarter på Sørlandet.
ARKIVET jobber med både forskning, dokumentasjon, formidling og undervisning og legger særlig vekt på arbeidet med krigsarkiver, blant annet tidsvitneintervjuer og historien til krigsseilerne.
Tidsvitner
ARKIVET sitter på et arkiv med tidsvitneintervjuer fra andre verdenskrig som er tatt opp på film. Av disse filmene har vi plukket ut sju, som du finner her på NDLA historie. Filmene er ikke nye, men de formidler personlige historier knyttet til krigen, opplevd fra forskjellige ståsteder.
Tidsvitnene har forskjellig bakgrunn; det er en motstandsmann, et NS-medlem, en frontkjemper, en jødisk kvinne, en såkalt tyskerunge, en krigsseiler og en som ble evakuert fra Finnmark i 1944.
Her finner du lenker til alle filmene:
Tidsvitne Edith Notowicz
Tidsvitne Harriet von Nickel
Tidsvitne Helge Sæther
Tidsvitne Nils Børstrand
Tidsvitne Søren Brandsnes
Tidsvitne Thorleif Moe
Tidsvitne Wolfgang Windingstad
Les original på NDLA →
ARKIVET freds- og menneskerettighetssenter ligger i den tidligere statsarkivbygningen i Kristiansand. Bygningen var i årene 1942–45 Gestapos hovedkvarter på Sørlandet.
ARKIVET jobber med både forskning, dokumentasjon, formidling og undervisning og legger særlig vekt på arbeidet med krigsarkiver, blant annet tidsvitneintervjuer og historien til krigsseilerne.
Tidsvitner
ARKIVET sitter på et arkiv med tidsvitneintervjuer fra andre verdenskrig som er tatt opp på film. Av disse filmene har vi plukket ut sju, som du finner her på NDLA historie. Filmene er ikke nye, men de formidler personlige historier knyttet til krigen, opplevd fra forskjellige ståsteder.
Tidsvitnene har forskjellig bakgrunn; det er en motstandsmann, et NS-medlem, en frontkjemper, en jødisk kvinne, en såkalt tyskerunge, en krigsseiler og en som ble evakuert fra Finnmark i 1944.
Her finner du lenker til alle filmene:
Tidsvitne Edith Notowicz
Tidsvitne Harriet von Nickel
Tidsvitne Helge Sæther
Tidsvitne Nils Børstrand
Tidsvitne Søren Brandsnes
Tidsvitne Thorleif Moe
Tidsvitne Wolfgang Windingstad
Les original på NDLA →
Forbudt kjærlighet: historien om "tyskerjentene"
Oppgjørets time
Tyskerjentene ble stemplet som landssvikere på linje med norske nazister. I tillegg ble de sett på som moralske utskudd og som en gruppe tilbakestående individer.
Problemet var at man ikke kunne stille dem for retten, for hva slags lovbrudd hadde de begått? Det å ha en tysk soldat som kjæreste var ikke straffbart etter loven. Likevel kom oppgjørets time også for tyskerjentene. I ukene etter frigjøringen tok folk seg til rette. Det var lynsjestemning, og hat og hevnlyst fikk utløp. Å gå løs på kvinnene var en enkel sak: De var svake, vergeløse og hadde ingens sympati. I hele Europa ble nå kvinner utsatt for voldelige og ydmykende handlinger.
"Vårt folk kan i framtiden med løftet panne se tilbake på oppgjørets dager i bevissthet om at vi ikke har noen utskeielse å skamme oss over – ingen overgrep."
(Aftenpostens morgenavis, 14. mai 1945)
"… det blir en forferdelig pris de kvinner får betale for resten av sin levetid, som ikke avviser tyskerne."
(Fra BBCs radiosendinger under krigen, den norske "stemmen fra London", Toralv Øksnevad, henvist i Korsvik, 2018)
Norske kvinners forhold til tyske soldater
Det er usikkert hvor mange norske kvinner som hadde forhold til tyske soldater og offiserer under krigen. Kildene opererer med tall fra 30 000 til 100 000. En dansk undersøkelse viser at omtrent 10 prosent av tilfellene i Danmark resulterte i barnefødsler. I Norge ble det født cirka 12 000 krigsbarn med tysk far.
Begreper som "tyskertøs", "tyskerjente" og "tyskerhore" ble brukt som betegnelser på kvinnene. Bare det å ha snakket med en tysker kunne være nok til å bli stemplet. Relasjonene kunne variere fra en kortvarig flørt eller et tilfeldig bekjentskap til rene seksuelle forbindelser eller langvarige kjærlighetsforhold. Det fantes også prostituerte kvinner som dro økonomiske fordeler av tyske kontakter. Majoriteten av kvinnene var under 30 år. De hadde sjelden en politisk agenda, men på grunn av omgang med tyskere ble de betraktet som politiske aktører.
Høflige og komplimenterende unge menn
De fleste soldatene var unge menn, utkommandert i krigen. Skal tro i hvilken grad de hadde lyst til å tilbringe fem år borte fra hjemsted og familie? Fra personlige beretninger og vitnesbyrd forstår vi at de tyske soldatene var høflige og komplimenterende og gjorde alt de kunne for å bli kjent med de norske jentene. På mindre steder kunne soldatene være i flertall. De levde tett på befolkningen, og slik utviklet det seg vennskap og kjærlighetsforhold. Det var ikke til å unngå at unge kvinner midt i "forelskelsesalderen" ble betatt.
Aksjoner mot tyskerjentene
Det var problematisk å straffeforfølge jentene. De hadde ikke begått noe lovbrudd. Flere av jentene ble skamklippet på åpen gate, og det antas at det skjedde med cirka 5000 kvinner. Stort sett ble nok skamklippingen utført av menn og gutter som ikke hadde fått vist sitt "heltemot" og "rette nasjonale sinnelag" under krigen. Mange mente kvinnene fikk som fortjent, men etter hvert vekket klippeaksjonene avsky i befolkningen.
Selv om det ikke var straffbart å ha tysk kjæreste, satte også hjemmefronten og politiet i gang aksjoner mot tyskerjentene. Det ble nødvendig å fatte vedtak som gjorde dette mulig. Helsedirektoratet og Justisdepartementet slo fast at kvinnene måtte innbringes 1) fordi de trengte beskyttelse 2) fordi de mest sannsynlig var smittebærere av kjønnssykdommer og måtte isoleres fra resten av befolkningen. Folk ble oppfordret til angiveri. Kvinner som var registrert i helserådets arkiv, og de man ellers klarte å oppspore, ble arrestert og innbrakt til forhør. De ble utspurt i detalj om sine forhold og sin seksuelle aktivitet, før eventuell reaksjon ble fastsatt. Mange kvinner mistet både jobb og husleiekontrakt. Kvinner som var gift med sin tyske soldat, mistet sitt norske statsborgerskap. Det samme skjedde med kvinnene som giftet seg rett etter krigen.
Interneringsleirer ble opprettet over hele landet. I Oslo ble i alt 1100 tyskerjenter plassert i tyskerleiren på Hovedøya utenfor byen. Oppholdet på øya kunne variere fra noen uker til inntil et år. Flere barn var internert med mødrene sine, men forholdene i leiren gjorde at den ble avviklet sommeren 1946.
Våren 1946 kom det celebert besøk til Hovedøya – selveste sosialminister Svein Oftedal. Han fikk nærmest sjokk da han besøkte leiren, som utseendemessig ga ham sterke assosiasjoner til konsentrasjonsleiren han selv hadde sittet i, og sosialministeren besluttet at leiren skulle nedlegges snarest mulig. I april var det kroken på døra, og de siste innsatte ble rodd over til Vippetangen …
(Pedersen, 2012)
Kilder
Aftenposten morgen. (1945, 14. mai). Seieren over oss selv. Hentet fra https://www.nb.no/items/3d95031a4c425bf884590a8126a5a956?page=1
Korsvik, T. R. (2018, 30. oktober). "Tyskertøsene": Straffet – og unnskyldt. Kilden. https://kjonnsforskning.no/nb/2018/10/tyskertosene-straffet-og-unnskyldt
Pedersen, T. A. (2012). Vi kalte dem tyskertøser. Scandinavian Academic Press.
Les original på NDLA →
Tyskerjentene ble stemplet som landssvikere på linje med norske nazister. I tillegg ble de sett på som moralske utskudd og som en gruppe tilbakestående individer.
Problemet var at man ikke kunne stille dem for retten, for hva slags lovbrudd hadde de begått? Det å ha en tysk soldat som kjæreste var ikke straffbart etter loven. Likevel kom oppgjørets time også for tyskerjentene. I ukene etter frigjøringen tok folk seg til rette. Det var lynsjestemning, og hat og hevnlyst fikk utløp. Å gå løs på kvinnene var en enkel sak: De var svake, vergeløse og hadde ingens sympati. I hele Europa ble nå kvinner utsatt for voldelige og ydmykende handlinger.
"Vårt folk kan i framtiden med løftet panne se tilbake på oppgjørets dager i bevissthet om at vi ikke har noen utskeielse å skamme oss over – ingen overgrep."
(Aftenpostens morgenavis, 14. mai 1945)
"… det blir en forferdelig pris de kvinner får betale for resten av sin levetid, som ikke avviser tyskerne."
(Fra BBCs radiosendinger under krigen, den norske "stemmen fra London", Toralv Øksnevad, henvist i Korsvik, 2018)
Norske kvinners forhold til tyske soldater
Det er usikkert hvor mange norske kvinner som hadde forhold til tyske soldater og offiserer under krigen. Kildene opererer med tall fra 30 000 til 100 000. En dansk undersøkelse viser at omtrent 10 prosent av tilfellene i Danmark resulterte i barnefødsler. I Norge ble det født cirka 12 000 krigsbarn med tysk far.
Begreper som "tyskertøs", "tyskerjente" og "tyskerhore" ble brukt som betegnelser på kvinnene. Bare det å ha snakket med en tysker kunne være nok til å bli stemplet. Relasjonene kunne variere fra en kortvarig flørt eller et tilfeldig bekjentskap til rene seksuelle forbindelser eller langvarige kjærlighetsforhold. Det fantes også prostituerte kvinner som dro økonomiske fordeler av tyske kontakter. Majoriteten av kvinnene var under 30 år. De hadde sjelden en politisk agenda, men på grunn av omgang med tyskere ble de betraktet som politiske aktører.
Høflige og komplimenterende unge menn
De fleste soldatene var unge menn, utkommandert i krigen. Skal tro i hvilken grad de hadde lyst til å tilbringe fem år borte fra hjemsted og familie? Fra personlige beretninger og vitnesbyrd forstår vi at de tyske soldatene var høflige og komplimenterende og gjorde alt de kunne for å bli kjent med de norske jentene. På mindre steder kunne soldatene være i flertall. De levde tett på befolkningen, og slik utviklet det seg vennskap og kjærlighetsforhold. Det var ikke til å unngå at unge kvinner midt i "forelskelsesalderen" ble betatt.
Aksjoner mot tyskerjentene
Det var problematisk å straffeforfølge jentene. De hadde ikke begått noe lovbrudd. Flere av jentene ble skamklippet på åpen gate, og det antas at det skjedde med cirka 5000 kvinner. Stort sett ble nok skamklippingen utført av menn og gutter som ikke hadde fått vist sitt "heltemot" og "rette nasjonale sinnelag" under krigen. Mange mente kvinnene fikk som fortjent, men etter hvert vekket klippeaksjonene avsky i befolkningen.
Selv om det ikke var straffbart å ha tysk kjæreste, satte også hjemmefronten og politiet i gang aksjoner mot tyskerjentene. Det ble nødvendig å fatte vedtak som gjorde dette mulig. Helsedirektoratet og Justisdepartementet slo fast at kvinnene måtte innbringes 1) fordi de trengte beskyttelse 2) fordi de mest sannsynlig var smittebærere av kjønnssykdommer og måtte isoleres fra resten av befolkningen. Folk ble oppfordret til angiveri. Kvinner som var registrert i helserådets arkiv, og de man ellers klarte å oppspore, ble arrestert og innbrakt til forhør. De ble utspurt i detalj om sine forhold og sin seksuelle aktivitet, før eventuell reaksjon ble fastsatt. Mange kvinner mistet både jobb og husleiekontrakt. Kvinner som var gift med sin tyske soldat, mistet sitt norske statsborgerskap. Det samme skjedde med kvinnene som giftet seg rett etter krigen.
Interneringsleirer ble opprettet over hele landet. I Oslo ble i alt 1100 tyskerjenter plassert i tyskerleiren på Hovedøya utenfor byen. Oppholdet på øya kunne variere fra noen uker til inntil et år. Flere barn var internert med mødrene sine, men forholdene i leiren gjorde at den ble avviklet sommeren 1946.
Våren 1946 kom det celebert besøk til Hovedøya – selveste sosialminister Svein Oftedal. Han fikk nærmest sjokk da han besøkte leiren, som utseendemessig ga ham sterke assosiasjoner til konsentrasjonsleiren han selv hadde sittet i, og sosialministeren besluttet at leiren skulle nedlegges snarest mulig. I april var det kroken på døra, og de siste innsatte ble rodd over til Vippetangen …
(Pedersen, 2012)
Kilder
Aftenposten morgen. (1945, 14. mai). Seieren over oss selv. Hentet fra https://www.nb.no/items/3d95031a4c425bf884590a8126a5a956?page=1
Korsvik, T. R. (2018, 30. oktober). "Tyskertøsene": Straffet – og unnskyldt. Kilden. https://kjonnsforskning.no/nb/2018/10/tyskertosene-straffet-og-unnskyldt
Pedersen, T. A. (2012). Vi kalte dem tyskertøser. Scandinavian Academic Press.
Les original på NDLA →
Frigjøringen 8. mai 1945
Frigjøringen og feiringen
Etter at Tyskland kapitulerte natt til 7. mai 1945, var det bare snakk om timer før de tyske troppene ellers i Europa trakk seg tilbake. I Norge overga tyskerne seg uten kamp natten mellom 8. og 9. mai. Om morgenen den 9. mai ble det igjen frie radiosendinger fra NRK.
Hjemmefrontens ledelse hadde fått fullmakter til å opptre på regjeringens vegne ved den tyske kapitulasjonen i Norge. Dette skulle vare til London-regjeringen og konge og kronprins var tilbake i Norge. De hadde blant annet ansvar da tyske soldater overga Akershus festning til hjemmefronten.
Maidagene ble en stor folkefest. Folk samlet seg i byene og på bygdene, og spesielt i Oslo ble det store folkemengder med norske flagg og jubel. Den 13. mai kom kronprins Olav sammen med militærsjefer og noen statsråder tilbake til Oslo. Resten av regjeringen med statsminister Johans Nygaardsvold og stortingspresidenten, Carl J. Hambro, kom 31. mai. Den 7. juni gikk også kong Haakon i land i Oslo.
Film
Film hvor tidsvitner forteller om fredsvåren 1945 (lengde 9:50).
Nettutstilling
For å finne ut mer om frigjøringen og tida etter andre verdenskrig, kan du se flere nettutstillinger på Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek: Arbeiderbevegelse fra krig til fred.
Bilder
Alle bildene i bildespillet under er fra maidagene 1945. Velg gjerne full størrelse når du skal se det.
Les original på NDLA →
Etter at Tyskland kapitulerte natt til 7. mai 1945, var det bare snakk om timer før de tyske troppene ellers i Europa trakk seg tilbake. I Norge overga tyskerne seg uten kamp natten mellom 8. og 9. mai. Om morgenen den 9. mai ble det igjen frie radiosendinger fra NRK.
Hjemmefrontens ledelse hadde fått fullmakter til å opptre på regjeringens vegne ved den tyske kapitulasjonen i Norge. Dette skulle vare til London-regjeringen og konge og kronprins var tilbake i Norge. De hadde blant annet ansvar da tyske soldater overga Akershus festning til hjemmefronten.
Maidagene ble en stor folkefest. Folk samlet seg i byene og på bygdene, og spesielt i Oslo ble det store folkemengder med norske flagg og jubel. Den 13. mai kom kronprins Olav sammen med militærsjefer og noen statsråder tilbake til Oslo. Resten av regjeringen med statsminister Johans Nygaardsvold og stortingspresidenten, Carl J. Hambro, kom 31. mai. Den 7. juni gikk også kong Haakon i land i Oslo.
Film
Film hvor tidsvitner forteller om fredsvåren 1945 (lengde 9:50).
Nettutstilling
For å finne ut mer om frigjøringen og tida etter andre verdenskrig, kan du se flere nettutstillinger på Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek: Arbeiderbevegelse fra krig til fred.
Bilder
Alle bildene i bildespillet under er fra maidagene 1945. Velg gjerne full størrelse når du skal se det.
Les original på NDLA →
Kongens nei
Tyske tropper okkuperer Norge
Tidlig om morgenen den 9. april 1940 ble det tyske krigsskipet Blücher senket i Drøbaksundet. Det norske forsvarets senkning av Blücher utsatte Hitlers plan om å okkupere Norge med et døgn. Dette ga kongefamilien og regjeringen tid til å flykte nordover i landet og derfra videre til England og USA.
Da kongen og regjeringen forlot Oslo 9. april, forsøkte Vidkun Quisling å overta makten ved et statskupp. Han holdt en radiotale hvor han utropte seg selv til statsminister.
Kongen nekter å samarbeide
Den 10. april hadde kongefamilien med følge kommet fram til Trysil. Tyskerne sendte en utsending til Trysil med krav om å innsette Quisling som ny statsminister. Saken ble tatt opp med Kongen i statsråd og resulterte i en kongelig resolusjon som kongen og statsminister Nygaardsvold skrev under på. I denne resolusjonen nektet Haakon 7. å gi etter for det tyske kravet.
Etter krigen ble Quisling arrestert og dømt til døden for landssvik. "Kongens nei" ble brukt som dokument i landssviksaken mot ham. De røde anmerkningene du ser på dokumentet, er fra tida da bevisene i saken ble samlet inn.
"Kongens nei" blir følgelig regnet som et av Norges viktigste dokumenter i nyere norsk historie.
Les original på NDLA →
Tidlig om morgenen den 9. april 1940 ble det tyske krigsskipet Blücher senket i Drøbaksundet. Det norske forsvarets senkning av Blücher utsatte Hitlers plan om å okkupere Norge med et døgn. Dette ga kongefamilien og regjeringen tid til å flykte nordover i landet og derfra videre til England og USA.
Da kongen og regjeringen forlot Oslo 9. april, forsøkte Vidkun Quisling å overta makten ved et statskupp. Han holdt en radiotale hvor han utropte seg selv til statsminister.
Kongen nekter å samarbeide
Den 10. april hadde kongefamilien med følge kommet fram til Trysil. Tyskerne sendte en utsending til Trysil med krav om å innsette Quisling som ny statsminister. Saken ble tatt opp med Kongen i statsråd og resulterte i en kongelig resolusjon som kongen og statsminister Nygaardsvold skrev under på. I denne resolusjonen nektet Haakon 7. å gi etter for det tyske kravet.
Etter krigen ble Quisling arrestert og dømt til døden for landssvik. "Kongens nei" ble brukt som dokument i landssviksaken mot ham. De røde anmerkningene du ser på dokumentet, er fra tida da bevisene i saken ble samlet inn.
"Kongens nei" blir følgelig regnet som et av Norges viktigste dokumenter i nyere norsk historie.
Les original på NDLA →
Krigsseiler forteller: Å seile i konvoi og senkingen av Bismarck
Egil Magnus Berg
Egil Magnus Berg fra Trondheim reiste til sjøs i 1934. I 1939 ble han uteksaminert styrmann ved Trondheim offentlige sjømannsskole. Under andre verdenskrig hadde han blant annet hyre på Bjørkhaug av Ålesund som blant annet gikk i stor konvoi mellom Canada og Storbritannia i 1941.
Berg forteller om å seile i konvoi over Atlanteren, og nyheten om senkingen av krigsskipet Bismarck, et skip mange sjøfolk fryktet i første del av krigen. Berg har fortalt sin historie til Bente Heggvik som har vært tilknyttet Statsarkivet i Trondheim.
Egil Magnus forteller
Jeg er født og vokst opp i Trondheim. Far min jobbet på havna og jeg var mye med ham. Her var det alltid noe som skjedde, mye folk og mange båter. Veldig spennende for en guttunge å følge med på aktivitetene – folk i farta som skulle ut og reise, dyr som ble levert til slakteriet og tonnevis av varer som ble lossa og lasta. Etter utdanning på skoleskipet Tordenskiold (1934) reiste jeg til sjøs. I 1939 ble jeg uteksaminert styrmann ved Trondheim offentlige sjømannsskole.
Konvoi fra Canada
I mai 1941 hadde jeg hyre som andrestyrmann om bord på Bjørkhaug av Ålesund. Vi gjorde oss klare for å gå i konvoi HX 127 fra Halifax i Canada, over til Storbritannia. Etter hvert hengte flere skip seg på, og til slutt talte konvoien rundt 60 - 70 båter. Fartøyene var av ulik størrelse. Bjørkhaug var på 3.000 tonn, mens noen av de største var på 15.000 tonn. Formasjonen var 9 i bredden, og hver kolonne var på 7 - 8 båter. For å verne båtene hadde de med en eskorte som besto av 4 destroyere og noen korvetter.
Livsfarlig og dyrebar last
Tankskipene som fraktet flybensin hadde plassering inne i gruppe. De hadde den farligste lasten. Ble disse truffet av fiendtlig skyts, fikk det katastrofale følger for båt og mannskap. For de allierte var det svært viktig å holde flyvåpenet i gang i kampen mot tyskerne.
Emergency turn
Etter noen dager i sjøen fikk vi beskjed om å ta en 180 graders emergency turn, det var altså en nødsituasjon. Vi spekulerte på hva dette skulle bety, men adlød selvsagt ordre. Med en så stor konvoi, og med så mange store skip var det ikke enkelt å gjøre en full turnover. Før alle hadde endra kurs vestover igjen, ble det mye kaos og rot. Omsider var alle skipene på retrett. Etter hvert ble konvoien gjenopptatt, og vi fikk ordre om å sette ny kurs mot Storbritannia.
HMS Ramillies
Konvoien fikk ekstra følge av det gamle britiske slagskipet HMS Ramillies. Hun var opprinnelig på vei til USA for å bygges om fra kullfyring til oljedrift, men dette ble nå utsatt. Slagskipet fulgte konvoien et par døgn før hun økte farten og forlot konvoien. I det hun passerte, så de gastene om bord ga en beskjed med signalflaggene. De tydet koden: «lag så lite røyk som mulig». Så forsvant gamle HMS Ramillies i en svart røyksky som varte i flere timer.
Marinefartøy i sikte
Skipene måtte hele tiden være på vakt og hadde derfor ei utsiktstønne montert i formasten. Dagen etter at det gamle britiske slagskipet hadde forlatt dem, ga karen som hadde utkikk beskjed om at han så master og overbygg på et større marinefartøy fremme i horisonten. Det ga en støkk i oss alle om bord på Bjørkhaug. Vi fryktet det verste, og tenkte det var et av fiendens tyngre slagskip som nærmet seg. Heldigvis var det en stor britisk krysser med eskorte som nærmet seg, og passerte oss. Vi dro et lettelsens sukk, men forsto det var noe i gjære.
Velberget over til Storbritannia
Heldigvis kom alle skipene i den store konvoien seg velberget over til de ulike destinasjonene på Englands vestkyst. Vi fikk levert lasten på de stedene vi var satt opp, og kunne puste ut etter en strabasiøs tur. Gudskjelov, denne gangen gikk det bra, ingen skip ble skadet og alle overlevde.
Hva skjedde med Bismarck?
Fakta om Bismarck
Bismarck var Tysklands største slagskip under andre verdenskrig. Det var oppkalt etter Otto von Bismarck. Skipet var på 41 700 tonn og mannskapet var på hele 2 200. Skipet hadde åtte store kanoner med en rekkevidde på 35 000 meter, og 81 mindre kanoner. Bismarck ble senket i Atlanteren 27. mai 1941. (kilde: wikipedia)
Ved innseilingen til Liverpool kunne losen fortelle oss at Bismarck var senket på vei til Brest i Frankrike. Årsaken til at vi måtte ta en 180 graders turnover og at HMS Ramillies økte farten, var informasjon om at Bismarck og Prinz Eugen hadde forlatt norskekysten. Det britiske slagskipet som nesten skremte vettet av oss, var med i jakta på Bismarck. De tyske krigsskipene hadde satt kurs ut i Atlanteren, det ble antatt de befant seg et sted mellom Island og Grønland. At Bismarck og Prinz Eugen skulle støte på en så stor konvoi med handelsskip var svært lite ønskelig.
Vi klappet i hendene da vi fikk høre denne nyheten, men i ettertid har jeg tenkt at de var jo mennesker om bord på det tyske slagskipet også. Det var sikkert en mor, kone eller barn som ble lei seg fordi de mistet noen de var glade i.
Kilde
"Bismarck" (1939). (2022, 4. mai). I Wikipedia. https://no.wikipedia.org/wiki/"Bismarck"_(1939)
Les original på NDLA →
Egil Magnus Berg fra Trondheim reiste til sjøs i 1934. I 1939 ble han uteksaminert styrmann ved Trondheim offentlige sjømannsskole. Under andre verdenskrig hadde han blant annet hyre på Bjørkhaug av Ålesund som blant annet gikk i stor konvoi mellom Canada og Storbritannia i 1941.
Berg forteller om å seile i konvoi over Atlanteren, og nyheten om senkingen av krigsskipet Bismarck, et skip mange sjøfolk fryktet i første del av krigen. Berg har fortalt sin historie til Bente Heggvik som har vært tilknyttet Statsarkivet i Trondheim.
Egil Magnus forteller
Jeg er født og vokst opp i Trondheim. Far min jobbet på havna og jeg var mye med ham. Her var det alltid noe som skjedde, mye folk og mange båter. Veldig spennende for en guttunge å følge med på aktivitetene – folk i farta som skulle ut og reise, dyr som ble levert til slakteriet og tonnevis av varer som ble lossa og lasta. Etter utdanning på skoleskipet Tordenskiold (1934) reiste jeg til sjøs. I 1939 ble jeg uteksaminert styrmann ved Trondheim offentlige sjømannsskole.
Konvoi fra Canada
I mai 1941 hadde jeg hyre som andrestyrmann om bord på Bjørkhaug av Ålesund. Vi gjorde oss klare for å gå i konvoi HX 127 fra Halifax i Canada, over til Storbritannia. Etter hvert hengte flere skip seg på, og til slutt talte konvoien rundt 60 - 70 båter. Fartøyene var av ulik størrelse. Bjørkhaug var på 3.000 tonn, mens noen av de største var på 15.000 tonn. Formasjonen var 9 i bredden, og hver kolonne var på 7 - 8 båter. For å verne båtene hadde de med en eskorte som besto av 4 destroyere og noen korvetter.
Livsfarlig og dyrebar last
Tankskipene som fraktet flybensin hadde plassering inne i gruppe. De hadde den farligste lasten. Ble disse truffet av fiendtlig skyts, fikk det katastrofale følger for båt og mannskap. For de allierte var det svært viktig å holde flyvåpenet i gang i kampen mot tyskerne.
Emergency turn
Etter noen dager i sjøen fikk vi beskjed om å ta en 180 graders emergency turn, det var altså en nødsituasjon. Vi spekulerte på hva dette skulle bety, men adlød selvsagt ordre. Med en så stor konvoi, og med så mange store skip var det ikke enkelt å gjøre en full turnover. Før alle hadde endra kurs vestover igjen, ble det mye kaos og rot. Omsider var alle skipene på retrett. Etter hvert ble konvoien gjenopptatt, og vi fikk ordre om å sette ny kurs mot Storbritannia.
HMS Ramillies
Konvoien fikk ekstra følge av det gamle britiske slagskipet HMS Ramillies. Hun var opprinnelig på vei til USA for å bygges om fra kullfyring til oljedrift, men dette ble nå utsatt. Slagskipet fulgte konvoien et par døgn før hun økte farten og forlot konvoien. I det hun passerte, så de gastene om bord ga en beskjed med signalflaggene. De tydet koden: «lag så lite røyk som mulig». Så forsvant gamle HMS Ramillies i en svart røyksky som varte i flere timer.
Marinefartøy i sikte
Skipene måtte hele tiden være på vakt og hadde derfor ei utsiktstønne montert i formasten. Dagen etter at det gamle britiske slagskipet hadde forlatt dem, ga karen som hadde utkikk beskjed om at han så master og overbygg på et større marinefartøy fremme i horisonten. Det ga en støkk i oss alle om bord på Bjørkhaug. Vi fryktet det verste, og tenkte det var et av fiendens tyngre slagskip som nærmet seg. Heldigvis var det en stor britisk krysser med eskorte som nærmet seg, og passerte oss. Vi dro et lettelsens sukk, men forsto det var noe i gjære.
Velberget over til Storbritannia
Heldigvis kom alle skipene i den store konvoien seg velberget over til de ulike destinasjonene på Englands vestkyst. Vi fikk levert lasten på de stedene vi var satt opp, og kunne puste ut etter en strabasiøs tur. Gudskjelov, denne gangen gikk det bra, ingen skip ble skadet og alle overlevde.
Hva skjedde med Bismarck?
Fakta om Bismarck
Bismarck var Tysklands største slagskip under andre verdenskrig. Det var oppkalt etter Otto von Bismarck. Skipet var på 41 700 tonn og mannskapet var på hele 2 200. Skipet hadde åtte store kanoner med en rekkevidde på 35 000 meter, og 81 mindre kanoner. Bismarck ble senket i Atlanteren 27. mai 1941. (kilde: wikipedia)
Ved innseilingen til Liverpool kunne losen fortelle oss at Bismarck var senket på vei til Brest i Frankrike. Årsaken til at vi måtte ta en 180 graders turnover og at HMS Ramillies økte farten, var informasjon om at Bismarck og Prinz Eugen hadde forlatt norskekysten. Det britiske slagskipet som nesten skremte vettet av oss, var med i jakta på Bismarck. De tyske krigsskipene hadde satt kurs ut i Atlanteren, det ble antatt de befant seg et sted mellom Island og Grønland. At Bismarck og Prinz Eugen skulle støte på en så stor konvoi med handelsskip var svært lite ønskelig.
Vi klappet i hendene da vi fikk høre denne nyheten, men i ettertid har jeg tenkt at de var jo mennesker om bord på det tyske slagskipet også. Det var sikkert en mor, kone eller barn som ble lei seg fordi de mistet noen de var glade i.
Kilde
"Bismarck" (1939). (2022, 4. mai). I Wikipedia. https://no.wikipedia.org/wiki/"Bismarck"_(1939)
Les original på NDLA →
Militær motstand
Milorg
Etter kongens og regjeringens flukt til England sommeren 1940 var mange nordmenn i villrede. Hvordan skulle de forholde seg til okkupasjonsmakten? Mange steder i landet oppstod det utover høsten ulike grupper som ville ta opp kampen mot tyskerne og NS. For å koordinere de ulike militære motstandsgruppene ble Rådet etablert. Først i november ble Milorg anerkjent av Londonregjeringen.
"Regjeringen anerkjenner Milorg i Norge og dets lederskap. Milorg skal stå direkte under den øverstkommanderende for den norske hær i Storbritannia. Alle som deltar i kampen for frihet i Norge blir oppfordret til å innordne seg under Milorg, og de skal betraktes som stående under militær kommando. Denne sak har vært forelagt for Hans Majestet Kongen som er enig med Regjeringen."
Forsvarsrådets vedtak, 20. november 1941
Lenge skulle Milorg bygge opp styrkene og forholde seg passivt overfor okkupasjonsmakten. Dette var Londonregjeringens ønske på grunn av frykt for at tyske hevnaksjoner kunne ramme uskyldige mennesker. Milorgs arbeid var, ved siden av å etablere militære enheter, kartlegging og spionasje mot den tyske okkupasjonsmakten samt å rapportere informasjon til Londonregjeringen og de allierte styrkene. Det ble også ført oversikt over nordmenn som gikk i fiendens tjeneste, som for eksempel medlemmer av Nasjonal Samling.
Sivil og militær motstandskamp foregikk parallelt. Hjemmefronten hjalp ettersøkte motstandsfolk på flukt med falske pass og transport til Sverige. De bidro med fagfolk, lokaler og utstyr til trykking og levering av illegale aviser. I tillegg sørget hjemmefronten for hjelp til familiene til motstandsfolk som satt i fengsel eller var blitt drept av nazistene.
Først i de siste krigsårene gikk Milorg til større aksjoner. De gjennomførte flere sabotasjeaksjoner som krevde mange menneskeliv.
Dette er London
Radiosendingene fra London var nødvendige for hjemmefronten i koordineringen av aksjoner, flyslipp og informasjon om krigens gang i Europa. Kodede beskjeder til Milorg kom i form av særmeldinger det utelukkende var mottakeren som kunne tolke.
Hør på eksempelet, og tenk over hva beskjedene kunne handle om.
Kommunistiske motstandsgrupper
Parallelt med Milorgs virksomhet under krigen drev kommunistiske motstandsgrupper i Norge, som Osvaldgruppa og Pellegruppa, mer aktiv sabotasjevirksomhet mot den tyske okkupasjonsmakten. Spesielt etter at Tyskland og deres allierte startet angrepet på Sovjetunionen sommeren 1941.
Den kommunistiske Osvaldgruppa gjennomførte omtrent 200 sabotasjeoperasjoner i Norge, ofte med støtte fra den norske regjeringen i London. Det var likevel bare den militære organisasjonen Milorg som ble fullt anerkjent av regjeringen og lagt under Forsvarets overkommando i London.
Først i 2013 ble medlemmer av Osvaldgruppa dekorerte for sin innsats under andre verdenskrig.
Med livet som innsats
Den tyske okkupasjonsmakten bygde sitt regime på frykt og trusler. Det var farlig å gjøre motstand mot nazistene, og mange ble torturert, fengslet eller sendt i fangeleirer. Folk som drev motstandsarbeid, risikerte å bli tatt av Gestapo, som var den mest brutale avdelingen i Nazi-Tysklands sikkerhetspoliti.
Gestapos viktigste oppgave i Norge var å bekjempe alle former for motstand. Gestapo i Norge utgjorde cirka 700 mann, hadde støttefunksjoner blant ulike politiavdelinger og fikk informasjon fra et stort antall angivere i Norge. Av dem var Rinnanbanden mest kjent. De opererte i tysk tjeneste i åra 1941–1945 ved å infiltrere motstandsgrupper og gi informasjon til tyskerne. Bandens leder, Henry Rinnan (1915–1947) deltok selv aktivt med tortur i avhørene av fengslede motstandsfolk. Under landsvikoppgjøret ble Rinnan dømt for 13 drap. Han ble dømt til døden og skutt i Trondheim i 1947.
Frigjøring
Milorgs viktigste oppgave det siste krigsåret var å beskytte viktige havner, kraft- og industrianlegg da krigsnederlaget var et faktum for den tyske okkupasjonsmakten. Spørsmålet var hva de tyske troppene ville foreta seg i Norge ved en kapitulasjon.
Milorg skulle ellers være en styrke som skulle tre i beredskap ved frigjøringen av Norge, og hovedmålet var å opprettholde fred og orden. Da tyskerne kapitulerte på alle fronter i maidagene i 1945, trådte et godt organisert Milorg fram på banen. Oppgaven var å gjøre overgangen fra krig til fred best mulig for det norske folk. I mai- og junidagene 1945 kom norske myndigheter inn i styringen av Norge. Demokratiets viktigste styringsorganer, som domstoler og en samlingsregjering, skulle legge til rette for et fritt stortingsvalg i september samme år.
Kilder
Skodvin, M. (2022). Hjemmefronten. I Store norske leksikon. Hentet 6. april 2022 fra https://snl.no/hjemmefronten
Skodvin, M. & Sæveraas, T. E. (2022, 3. januar). Henry Rinnan. I Store norske leksikon. https://snl.no/Henry_Rinnan
Les original på NDLA →
Etter kongens og regjeringens flukt til England sommeren 1940 var mange nordmenn i villrede. Hvordan skulle de forholde seg til okkupasjonsmakten? Mange steder i landet oppstod det utover høsten ulike grupper som ville ta opp kampen mot tyskerne og NS. For å koordinere de ulike militære motstandsgruppene ble Rådet etablert. Først i november ble Milorg anerkjent av Londonregjeringen.
"Regjeringen anerkjenner Milorg i Norge og dets lederskap. Milorg skal stå direkte under den øverstkommanderende for den norske hær i Storbritannia. Alle som deltar i kampen for frihet i Norge blir oppfordret til å innordne seg under Milorg, og de skal betraktes som stående under militær kommando. Denne sak har vært forelagt for Hans Majestet Kongen som er enig med Regjeringen."
Forsvarsrådets vedtak, 20. november 1941
Lenge skulle Milorg bygge opp styrkene og forholde seg passivt overfor okkupasjonsmakten. Dette var Londonregjeringens ønske på grunn av frykt for at tyske hevnaksjoner kunne ramme uskyldige mennesker. Milorgs arbeid var, ved siden av å etablere militære enheter, kartlegging og spionasje mot den tyske okkupasjonsmakten samt å rapportere informasjon til Londonregjeringen og de allierte styrkene. Det ble også ført oversikt over nordmenn som gikk i fiendens tjeneste, som for eksempel medlemmer av Nasjonal Samling.
Sivil og militær motstandskamp foregikk parallelt. Hjemmefronten hjalp ettersøkte motstandsfolk på flukt med falske pass og transport til Sverige. De bidro med fagfolk, lokaler og utstyr til trykking og levering av illegale aviser. I tillegg sørget hjemmefronten for hjelp til familiene til motstandsfolk som satt i fengsel eller var blitt drept av nazistene.
Først i de siste krigsårene gikk Milorg til større aksjoner. De gjennomførte flere sabotasjeaksjoner som krevde mange menneskeliv.
Dette er London
Radiosendingene fra London var nødvendige for hjemmefronten i koordineringen av aksjoner, flyslipp og informasjon om krigens gang i Europa. Kodede beskjeder til Milorg kom i form av særmeldinger det utelukkende var mottakeren som kunne tolke.
Hør på eksempelet, og tenk over hva beskjedene kunne handle om.
Kommunistiske motstandsgrupper
Parallelt med Milorgs virksomhet under krigen drev kommunistiske motstandsgrupper i Norge, som Osvaldgruppa og Pellegruppa, mer aktiv sabotasjevirksomhet mot den tyske okkupasjonsmakten. Spesielt etter at Tyskland og deres allierte startet angrepet på Sovjetunionen sommeren 1941.
Den kommunistiske Osvaldgruppa gjennomførte omtrent 200 sabotasjeoperasjoner i Norge, ofte med støtte fra den norske regjeringen i London. Det var likevel bare den militære organisasjonen Milorg som ble fullt anerkjent av regjeringen og lagt under Forsvarets overkommando i London.
Først i 2013 ble medlemmer av Osvaldgruppa dekorerte for sin innsats under andre verdenskrig.
Med livet som innsats
Den tyske okkupasjonsmakten bygde sitt regime på frykt og trusler. Det var farlig å gjøre motstand mot nazistene, og mange ble torturert, fengslet eller sendt i fangeleirer. Folk som drev motstandsarbeid, risikerte å bli tatt av Gestapo, som var den mest brutale avdelingen i Nazi-Tysklands sikkerhetspoliti.
Gestapos viktigste oppgave i Norge var å bekjempe alle former for motstand. Gestapo i Norge utgjorde cirka 700 mann, hadde støttefunksjoner blant ulike politiavdelinger og fikk informasjon fra et stort antall angivere i Norge. Av dem var Rinnanbanden mest kjent. De opererte i tysk tjeneste i åra 1941–1945 ved å infiltrere motstandsgrupper og gi informasjon til tyskerne. Bandens leder, Henry Rinnan (1915–1947) deltok selv aktivt med tortur i avhørene av fengslede motstandsfolk. Under landsvikoppgjøret ble Rinnan dømt for 13 drap. Han ble dømt til døden og skutt i Trondheim i 1947.
Frigjøring
Milorgs viktigste oppgave det siste krigsåret var å beskytte viktige havner, kraft- og industrianlegg da krigsnederlaget var et faktum for den tyske okkupasjonsmakten. Spørsmålet var hva de tyske troppene ville foreta seg i Norge ved en kapitulasjon.
Milorg skulle ellers være en styrke som skulle tre i beredskap ved frigjøringen av Norge, og hovedmålet var å opprettholde fred og orden. Da tyskerne kapitulerte på alle fronter i maidagene i 1945, trådte et godt organisert Milorg fram på banen. Oppgaven var å gjøre overgangen fra krig til fred best mulig for det norske folk. I mai- og junidagene 1945 kom norske myndigheter inn i styringen av Norge. Demokratiets viktigste styringsorganer, som domstoler og en samlingsregjering, skulle legge til rette for et fritt stortingsvalg i september samme år.
Kilder
Skodvin, M. (2022). Hjemmefronten. I Store norske leksikon. Hentet 6. april 2022 fra https://snl.no/hjemmefronten
Skodvin, M. & Sæveraas, T. E. (2022, 3. januar). Henry Rinnan. I Store norske leksikon. https://snl.no/Henry_Rinnan
Les original på NDLA →
Min familie i krigens dager
Krig og hverdagsliv
I løpet av en 200-årsperiode har Norge vært direkte involvert i krigshandlinger flere ganger – som en del av Danmark-Norge under Napoleonskrigene på 1800-tallet, som okkupert territorium under andre verdenskrig, og som medlem av Natos innsatsstyrker i Irak, Libya og Afghanistan på 2000-tallet.
Første verdenskrig og den kalde krigen påvirket også hverdagsliv og samfunnsliv i Norge, selv om vårt land ikke var direkte involvert. Mange som bor i Norge i dag, bærer dessuten med seg minner fra kriger andre steder i verden.
Arbeidsoppdrag
Du skal nå lage en tidslinje ved hjelp av verktøyet H5P Timeline som framstiller hvordan din familie, eller dine nærmeste, har blitt påvirket av krig gjennom generasjoner. Husk at beretninger fra hverdagslivet er like interessante som beretninger om modige krigshelter.
Bruk eldre slektninger eller bekjente som muntlige kilder. I tillegg kan du bruke dagbøker, brev, bygdebøker og personopplysninger på Internett. Besøk gjerne også Statsarkivet eller regionale arkiver på hjemstedet ditt. Der kan du få hjelp til å finne informasjon om slekta di.
Bruk arkivene!
Let på nettsidene til
Arkivverket
Bruk gjerne Digitalarkivet for å søke etter personer eller finne historiske bilder.
Skriv små fortellinger om hva de ulike familiemedlemmene opplevde, og plasser dem på tidslinja. Det blir ekstra fint dersom du også legger inn bilder fra gamle fotoalbum, avfotografering av gamle dokumenter, eller bilder fra de hendelsene som dine slektninger ble involvert i. Du kan også gjøre korte lyd- og videoopptak og publisere disse som en del av framstillingen din. Husk å spørre medvirkende om lov før du gjør dette.
Lykke til!
Dersom du bruker tid på dette arbeidsoppdraget, lærer du garantert mye om din egen familie, men også mye om hvordan krig og konflikter påvirker enkeltpersoners liv og det samfunnet de er en del av.
Les original på NDLA →
I løpet av en 200-årsperiode har Norge vært direkte involvert i krigshandlinger flere ganger – som en del av Danmark-Norge under Napoleonskrigene på 1800-tallet, som okkupert territorium under andre verdenskrig, og som medlem av Natos innsatsstyrker i Irak, Libya og Afghanistan på 2000-tallet.
Første verdenskrig og den kalde krigen påvirket også hverdagsliv og samfunnsliv i Norge, selv om vårt land ikke var direkte involvert. Mange som bor i Norge i dag, bærer dessuten med seg minner fra kriger andre steder i verden.
Arbeidsoppdrag
Du skal nå lage en tidslinje ved hjelp av verktøyet H5P Timeline som framstiller hvordan din familie, eller dine nærmeste, har blitt påvirket av krig gjennom generasjoner. Husk at beretninger fra hverdagslivet er like interessante som beretninger om modige krigshelter.
Bruk eldre slektninger eller bekjente som muntlige kilder. I tillegg kan du bruke dagbøker, brev, bygdebøker og personopplysninger på Internett. Besøk gjerne også Statsarkivet eller regionale arkiver på hjemstedet ditt. Der kan du få hjelp til å finne informasjon om slekta di.
Bruk arkivene!
Let på nettsidene til
Arkivverket
Bruk gjerne Digitalarkivet for å søke etter personer eller finne historiske bilder.
Skriv små fortellinger om hva de ulike familiemedlemmene opplevde, og plasser dem på tidslinja. Det blir ekstra fint dersom du også legger inn bilder fra gamle fotoalbum, avfotografering av gamle dokumenter, eller bilder fra de hendelsene som dine slektninger ble involvert i. Du kan også gjøre korte lyd- og videoopptak og publisere disse som en del av framstillingen din. Husk å spørre medvirkende om lov før du gjør dette.
Lykke til!
Dersom du bruker tid på dette arbeidsoppdraget, lærer du garantert mye om din egen familie, men også mye om hvordan krig og konflikter påvirker enkeltpersoners liv og det samfunnet de er en del av.
Les original på NDLA →
Nasjonal Samling – deltakelse og rekruttering
Nasjonal Samling (NS)
Den 25. september 1940 gjorde den tyske okkupasjonsmakten NS til Norges eneste lovlige parti. Gjennom fem krigsår forsøkte partiet å "nyordne" det norske samfunn i tråd med sin ideologi.
I løpet av de aller første dagene av okkupasjonen tok tyskerne kontroll over aviser, kringkasting, kino og teater ved hjelp av sensur. Medlemmer av Nasjonal Samling (NS) hjalp dem etter hvert med det. Men hvordan fikk man rekruttert medlemmer til NS?
Vidkun Quisling
Vidkun Quisling var en offiser og politiker som levde fra 1887 til 1945.
Før krigen var Quisling i perioden 1931–1933 forsvarsminister i bondepartiregjeringen.
Quisling er mest kjent for å ha stiftet Nasjonal Samling i 1933 og for å ha utført statskupp den 9. april 1940, der han proklamerte seg selv som statsminister. Etter tysk press måtte han trekke seg den 15. april.
Okkupasjonsmakten erklærte likevel i september 1940 NS som landets eneste lovlige parti. Den 1. februar 1942 ble Quisling utnevnt til "ministerpresident" og sjef for en "nasjonal regjering" av ministre som alle var medlemmer av NS.
Vidkun Quisling ble dømt til døden som landsforræder og henrettet ved skyting den 24. oktober 1945.
Fascismen slår rot
Mellomkrigstidens Europa var preget av frammarsjen av nazistiske og fascistiske bevegelser. Nasjonal Samling kan sees som en norsk utløper av dette. Fascismen var preget av sterk nasjonalisme, arbeiderfiendtlighet, kommunistfrykt, rasisme og anti-semittisme, og den var anti-demokratisk, militaristisk og imperialistisk. Denne politiske retningen slo gjennom i europeiske land som tapte første verdenskrig i 1918, og i land der demokratiet var kvalt alt før det fikk en sjanse.
NS vokser raskt etter okkupasjonen
Før okkupasjonen var NS et lite parti, men etter tyskernes okkupasjon økte medlemsmassen betydelig. Partiet mottok også økonomisk støtte fra statskassen. Dette gjorde det mulig å bygge opp et stort partiapparat. Det høyeste medlemstallet oppnådde partiet i 1943 da det hadde 43 400 medlemmer.
Middelklassen
Nasjonal Samling var under okkupasjonstida satt sammen av folk fra hele befolkningen, men middelklassen var sterkest representert. Medlemsmassen hadde i gjennomsnitt høyere utdanning enn resten av befolkningen. Andelen av funksjonærer og forretningsfolk var høyere enn blant de øvrige innbyggerne. Sammenliknet med andre partier hadde NS en stor andel kvinner: ett av tre NS-medlemmer var kvinne. I tillegg var over 30 prosent av medlemmene i perioden 1940–45 under 30 år.
NS-folk i ledende posisjoner
Fra denne gruppa skulle det rekrutteres menn til å lede og kontrollere alle viktige institusjoner i samfunnet, unntatt handels- og industribedrifter. Høsten 1940 utnevnte det NS-ledede Innenriksdepartementet et NS-medlem som ny fylkesmann. Så ble det kommunale selvstyret avskaffet, og nye ordførere skulle styre etter førerprinsippet. Det betydde at de tok alle kommunale beslutninger selv og var ansvarlige bare overfor fylkesmannen, ikke overfor innbyggerne. Andre ledere i offentlig forvaltning, fra politimestere og politiinspektører til rektorer og brannsjefer, ble også skiftet ut med NS-folk etter hvert. Til og med kirken prøvde NS å nazifisere.
Jentehird og guttehird
Nasjonal Samlings Ungdomsfylking (NSUF) var inndelt i en guttehird og jentehird. Navnet hird skulle knytte organisasjonene til gammel norrøn tradisjon og vikingtid. I Guttehirden var det egenskaper som mot og hardhet som gjaldt. Jentehirden, eller Gjentehirden, som ordet ble skrevet, var opptatt av det som gjaldt som tradisjonelle kvinnelige verdier. De som ønsket å melde seg inn i ungdomsbevegelsen til NS, måtte fylle ut et skjema med mange punkter. Der måtte man bevise at man var av arisk avstamning og ikke hadde jøder i familien.
I februar 1942 ble medlemskap i NS Ungdomsfylking gjort obligatorisk, og dette ble formidlet fra Kirkedepartementet. Dette vakte sterke reaksjoner blant lærere og foreldre.
Obligatorisk medlemskap
«Enhver norsk gutt eller gjente skal for sin nasjonale oppdragelses skyld og for å tjene sitt folk og fedreland tjenstgjøre i N.S. Ungdomsfylking.»
Hirden marsjerer
I løpet av sommeren 1940 ble alle andre politiske partier enn Nasjonal Samling forbudt. Ut over høsten opptrådte partiets kamporganisasjon, "Hirden", stadig mer truende i bygatene, der de marsjerte rundt i sine svarte uniformer. Etter at publikum hadde begynt å pipe da en tysk propagandafilm ble vist som forfilm i Verdensteateret i Trondheim, gikk Hirden løs på folk de mente hadde deltatt i dette. De provoserte også til bråk i Studentersamfundet for å få avsatt formannen der.
Les original på NDLA →
Den 25. september 1940 gjorde den tyske okkupasjonsmakten NS til Norges eneste lovlige parti. Gjennom fem krigsår forsøkte partiet å "nyordne" det norske samfunn i tråd med sin ideologi.
I løpet av de aller første dagene av okkupasjonen tok tyskerne kontroll over aviser, kringkasting, kino og teater ved hjelp av sensur. Medlemmer av Nasjonal Samling (NS) hjalp dem etter hvert med det. Men hvordan fikk man rekruttert medlemmer til NS?
Vidkun Quisling
Vidkun Quisling var en offiser og politiker som levde fra 1887 til 1945.
Før krigen var Quisling i perioden 1931–1933 forsvarsminister i bondepartiregjeringen.
Quisling er mest kjent for å ha stiftet Nasjonal Samling i 1933 og for å ha utført statskupp den 9. april 1940, der han proklamerte seg selv som statsminister. Etter tysk press måtte han trekke seg den 15. april.
Okkupasjonsmakten erklærte likevel i september 1940 NS som landets eneste lovlige parti. Den 1. februar 1942 ble Quisling utnevnt til "ministerpresident" og sjef for en "nasjonal regjering" av ministre som alle var medlemmer av NS.
Vidkun Quisling ble dømt til døden som landsforræder og henrettet ved skyting den 24. oktober 1945.
Fascismen slår rot
Mellomkrigstidens Europa var preget av frammarsjen av nazistiske og fascistiske bevegelser. Nasjonal Samling kan sees som en norsk utløper av dette. Fascismen var preget av sterk nasjonalisme, arbeiderfiendtlighet, kommunistfrykt, rasisme og anti-semittisme, og den var anti-demokratisk, militaristisk og imperialistisk. Denne politiske retningen slo gjennom i europeiske land som tapte første verdenskrig i 1918, og i land der demokratiet var kvalt alt før det fikk en sjanse.
NS vokser raskt etter okkupasjonen
Før okkupasjonen var NS et lite parti, men etter tyskernes okkupasjon økte medlemsmassen betydelig. Partiet mottok også økonomisk støtte fra statskassen. Dette gjorde det mulig å bygge opp et stort partiapparat. Det høyeste medlemstallet oppnådde partiet i 1943 da det hadde 43 400 medlemmer.
Middelklassen
Nasjonal Samling var under okkupasjonstida satt sammen av folk fra hele befolkningen, men middelklassen var sterkest representert. Medlemsmassen hadde i gjennomsnitt høyere utdanning enn resten av befolkningen. Andelen av funksjonærer og forretningsfolk var høyere enn blant de øvrige innbyggerne. Sammenliknet med andre partier hadde NS en stor andel kvinner: ett av tre NS-medlemmer var kvinne. I tillegg var over 30 prosent av medlemmene i perioden 1940–45 under 30 år.
NS-folk i ledende posisjoner
Fra denne gruppa skulle det rekrutteres menn til å lede og kontrollere alle viktige institusjoner i samfunnet, unntatt handels- og industribedrifter. Høsten 1940 utnevnte det NS-ledede Innenriksdepartementet et NS-medlem som ny fylkesmann. Så ble det kommunale selvstyret avskaffet, og nye ordførere skulle styre etter førerprinsippet. Det betydde at de tok alle kommunale beslutninger selv og var ansvarlige bare overfor fylkesmannen, ikke overfor innbyggerne. Andre ledere i offentlig forvaltning, fra politimestere og politiinspektører til rektorer og brannsjefer, ble også skiftet ut med NS-folk etter hvert. Til og med kirken prøvde NS å nazifisere.
Jentehird og guttehird
Nasjonal Samlings Ungdomsfylking (NSUF) var inndelt i en guttehird og jentehird. Navnet hird skulle knytte organisasjonene til gammel norrøn tradisjon og vikingtid. I Guttehirden var det egenskaper som mot og hardhet som gjaldt. Jentehirden, eller Gjentehirden, som ordet ble skrevet, var opptatt av det som gjaldt som tradisjonelle kvinnelige verdier. De som ønsket å melde seg inn i ungdomsbevegelsen til NS, måtte fylle ut et skjema med mange punkter. Der måtte man bevise at man var av arisk avstamning og ikke hadde jøder i familien.
I februar 1942 ble medlemskap i NS Ungdomsfylking gjort obligatorisk, og dette ble formidlet fra Kirkedepartementet. Dette vakte sterke reaksjoner blant lærere og foreldre.
Obligatorisk medlemskap
«Enhver norsk gutt eller gjente skal for sin nasjonale oppdragelses skyld og for å tjene sitt folk og fedreland tjenstgjøre i N.S. Ungdomsfylking.»
Hirden marsjerer
I løpet av sommeren 1940 ble alle andre politiske partier enn Nasjonal Samling forbudt. Ut over høsten opptrådte partiets kamporganisasjon, "Hirden", stadig mer truende i bygatene, der de marsjerte rundt i sine svarte uniformer. Etter at publikum hadde begynt å pipe da en tysk propagandafilm ble vist som forfilm i Verdensteateret i Trondheim, gikk Hirden løs på folk de mente hadde deltatt i dette. De provoserte også til bråk i Studentersamfundet for å få avsatt formannen der.
Les original på NDLA →
Okkupasjonen av Norge
Krigens første dager i Norge
9. april
Utover dagen sikret tyskerne seg kontroll over Oslo og andre byer i landet. I morgentimene hadde krysseren Blücher blitt senket ved Oscarsborg. Det forsinket angrepet på Oslo, der hovedmålet for tyskerne var å få kontroll over kongemakten og regjeringen. Da tyske militære styrker paraderte opp Karl Johan seinere på dagen, var den norske regjeringen og kongemakten allerede på vei til Hamar og Elverum. Parallelt tok Nasjonal Samlings leder Vidkun Quisling seg inn på NRKs radiostudio i sentrum og gjorde statskupp per radio. Hør opptaket av Quislings statskupp i radio på NRKs nettsider.
Elverumsfullmakten
Om kvelden den 9. april samlet Stortinget seg for siste gang, i en forsamlingssal på Elverum. Her ga Stortinget regjeringen fullmakt til å ta avgjørelser på Stortingets vegne. Det var ingen votering over vedtaket som ble foreslått av stortingspresident C. J. Hambro, men ingen representanter hadde noen innvendinger mot forslaget.
Kongens nei til Quisling
Dagen etter det første tyske angrepet på Norge avviste kongen tyskernes krav om å innsette Vidkun Quisling som landets nye leder. I en tale til regjeringen i Nybergsund 10. april sa han:
Men jeg har nøye prøvet meg selv og overveiet min stilling, og jeg kan ikke utnevne Quisling, som jeg vet ingen tillit har verken i vårt folk som helhet, eller i dets representasjon, Stortinget, til statsminister. (Det norske kongehus, u.å.a)
Det okkuperte Norge
Administrasjonsrådet
I Sør-Norge fortsatte motstanden mot tyskerne gjennom april 1940, men kampene opphørte tidlig i mai. I de okkuperte delene av Norge ble det den 15. april oppnevnt et administrasjonsråd av Høyesterett. Rådet skulle sørge for at det sivile samfunnet ble holdt i gang selv om landet var i krig – mat måtte produseres, skoler og sykehus måtte driftes og togene måtte gå.
Rikskommissær Terboven
Den lunkne støtten som Quisling fikk fra nordmenn, førte til at Adolf Hitler 24. april 1940 utnevnte Josef Terboven som rikskommissær i det okkuperte Norge. Terboven gikk raskt i forhandlinger med Stortingets presidentskap om dannelsen av et tyskvennlig riksråd til å styre Norge.
London-regjeringen
I Nord-Norge fortsatte kampen mot tyskerne utover i mai. Ved hjelp av polske, franske og britiske tropper ble den viktige byen Narvik gjenerobret i slutten av mai. Seieren ble likevel kortvarig, for tyskerne angrep Frankrike og utenlandske styrker ble prioritert der. Tidlig i juni valgte derfor kong Haakon og regjeringen å forlate Norge og gå i eksil i Storbritannia.
Riksrådsforhandlinger
I løpet av sommeren 1940 vant tyskerne flere militære seiere i Norge. Regjeringen og kongemakten var i eksil, og nordmennenes forhandlingsmuligheter med tyskerne ble stadig svekket. Stortingets presidentskap ble drevet fra skanse til skanse og sendte i juli 1940 kongen en anmodning om å abdisere fra den norske tronen. Kong Haakon nektet å abdisere fordi anmodningen ikke uttrykte folkets vilje, men var et resultat av tysk maktbruk. Han ville heller ikke at Norge skulle bli et lydrike under Tyskland. Som han selv uttrykte det: "En abdikasjon fra min side ville altså ikke engang formelt være til fordel for et selvstendig riksstyre i Norge" (Det norske kongehus, u.å.c).
I en tale til det norske folk 26. august 1940 begrunnet kong Haakon hvorfor han og regjeringen dro i eksil til Storbritannia:
Det er i visse kretser blitt påstått, at min og Regjeringens avreise fra Norge har skapt vanskeligheter for landet og for dem, som blev igjen.
Jeg mener, vi gjorde rett. Hadde vi blitt i Norge, kunde de nuværende makthavere ha tvunget oss til å akseptere alt det, de ønsket. Det var for å unngå dette, at vi drog av landet – og vi hadde Stortingets vedtak å bygge på, da vi gjorde det. (Det norske kongehus, u.å.c)
Tenk over
Hvilket handlingsrom og hvilke valgmuligheter hadde kongen og regjeringen i 1940?
"Kommissariske statsråder"
Kongens nei til å abdisere på tysk kommando vekte motstanden mot etablering av et riksråd i Norge. På sensommeren stoppet forhandlingene opp. Josef Terboven hadde et klart mål om å få på plass et tyskvennlig styre i Norge, og den 25. september 1940 oppnevnte han tretten "kommissariske statsråder" med ansvar for hvert sitt departement. Ti av dem var ti NS-medlemmer. Denne styringsformen var kjent i Tyskland siden Hitlers maktovertakelse i 1933.
Uten støtte i Stortinget kunne nå kommissariske statsråder under tysk innflytelse endre lovverket etter hva som passet det nye regimet. Derfor valgte Høyesterettsdommerne i desember 1940 å fratre sine stillinger. De begrunnet avgjørelsen sin med at de nye lovene hadde ikke forankring hos de folkevalgte, og at de brøt med Grunnloven.
"Nyordningen"
Med den tyske okkupasjonen forsvant demokratiet i Norge, og alle andre partier enn Nasjonal Samling ble forbudt. Gjennom "nyordningen" (nazifiseringen) skulle potensiell motstand mot regimet kontrolleres, og folket skulle indoktrineres med verdiene til NS.
1. februar 1942 ble Vidkun Quisling innsatt som "ministerpresident" for "den nasjonale regjering" av Josef Terboven. Quisling framstilte dette som en reell overføring av makt til hans regjering. I realiteten fortsatte den tyske innflytelsen på regjeringen og politikken i Norge resten av okkupasjonstida. I samfunnet ble nyordningen i hovedsak møtt med protester, og utover i okkupasjonstida med koordinert motstand og sabotasje.
Motstandsarbeidet starter
I takt med at kontrollen av informasjon økte, oppstod det illegale aviser. Høsten 1941 ble det forbudt å lytte til radio for alle unntatt NS-medlemmer. Da gjemte mange unna radioapparatene sine. Radiosendingene fra London ble den viktigste informasjonskilden for nordmenn flest gjennom krigsårene.
Radioklipp "Dette er London" (nrk.no)
Kampen mot NS og den tyske okkupasjonen
Ved siden av militær motstand fra Milorg og kommunistiske grupper ble holdningskampen mot nyordningen viktig for mange grupper i det sivile samfunnet.
De som produserte og distribuerte illegale aviser og som deltok organisert motstandsarbeid, utsatte seg for store farer. Lærere, prester og biskoper, ulike foreldreaksjoner og idrettsbevegelsen spilte en betydelig rolle i motstanden mot nyordningen i Norge.
Kilder
Det norske kongehus. (u.å.a) "Kongens Nei" i Nybergsund. https://www.kongehuset.no/tale.html?tid=96592&sek=26947&scope=27247
Det norske kongehus. (u.å.b) Mine plikter – "Kongens andre nei". https://www.kongehuset.no/tale.html?tid=29225
Det norske kongehus. (u.å.c) Spørsmålet om abdikasjon, reisen fra Norge mm. https://www.kongehuset.no/tale.html?tid=88678
Skodvin, M. (2018, 15. februar). "Elverumsfullmakten". I Store Norske Leksikon. https://snl.no/Elverumsfullmakten
Les original på NDLA →
9. april
Utover dagen sikret tyskerne seg kontroll over Oslo og andre byer i landet. I morgentimene hadde krysseren Blücher blitt senket ved Oscarsborg. Det forsinket angrepet på Oslo, der hovedmålet for tyskerne var å få kontroll over kongemakten og regjeringen. Da tyske militære styrker paraderte opp Karl Johan seinere på dagen, var den norske regjeringen og kongemakten allerede på vei til Hamar og Elverum. Parallelt tok Nasjonal Samlings leder Vidkun Quisling seg inn på NRKs radiostudio i sentrum og gjorde statskupp per radio. Hør opptaket av Quislings statskupp i radio på NRKs nettsider.
Elverumsfullmakten
Om kvelden den 9. april samlet Stortinget seg for siste gang, i en forsamlingssal på Elverum. Her ga Stortinget regjeringen fullmakt til å ta avgjørelser på Stortingets vegne. Det var ingen votering over vedtaket som ble foreslått av stortingspresident C. J. Hambro, men ingen representanter hadde noen innvendinger mot forslaget.
Kongens nei til Quisling
Dagen etter det første tyske angrepet på Norge avviste kongen tyskernes krav om å innsette Vidkun Quisling som landets nye leder. I en tale til regjeringen i Nybergsund 10. april sa han:
Men jeg har nøye prøvet meg selv og overveiet min stilling, og jeg kan ikke utnevne Quisling, som jeg vet ingen tillit har verken i vårt folk som helhet, eller i dets representasjon, Stortinget, til statsminister. (Det norske kongehus, u.å.a)
Det okkuperte Norge
Administrasjonsrådet
I Sør-Norge fortsatte motstanden mot tyskerne gjennom april 1940, men kampene opphørte tidlig i mai. I de okkuperte delene av Norge ble det den 15. april oppnevnt et administrasjonsråd av Høyesterett. Rådet skulle sørge for at det sivile samfunnet ble holdt i gang selv om landet var i krig – mat måtte produseres, skoler og sykehus måtte driftes og togene måtte gå.
Rikskommissær Terboven
Den lunkne støtten som Quisling fikk fra nordmenn, førte til at Adolf Hitler 24. april 1940 utnevnte Josef Terboven som rikskommissær i det okkuperte Norge. Terboven gikk raskt i forhandlinger med Stortingets presidentskap om dannelsen av et tyskvennlig riksråd til å styre Norge.
London-regjeringen
I Nord-Norge fortsatte kampen mot tyskerne utover i mai. Ved hjelp av polske, franske og britiske tropper ble den viktige byen Narvik gjenerobret i slutten av mai. Seieren ble likevel kortvarig, for tyskerne angrep Frankrike og utenlandske styrker ble prioritert der. Tidlig i juni valgte derfor kong Haakon og regjeringen å forlate Norge og gå i eksil i Storbritannia.
Riksrådsforhandlinger
I løpet av sommeren 1940 vant tyskerne flere militære seiere i Norge. Regjeringen og kongemakten var i eksil, og nordmennenes forhandlingsmuligheter med tyskerne ble stadig svekket. Stortingets presidentskap ble drevet fra skanse til skanse og sendte i juli 1940 kongen en anmodning om å abdisere fra den norske tronen. Kong Haakon nektet å abdisere fordi anmodningen ikke uttrykte folkets vilje, men var et resultat av tysk maktbruk. Han ville heller ikke at Norge skulle bli et lydrike under Tyskland. Som han selv uttrykte det: "En abdikasjon fra min side ville altså ikke engang formelt være til fordel for et selvstendig riksstyre i Norge" (Det norske kongehus, u.å.c).
I en tale til det norske folk 26. august 1940 begrunnet kong Haakon hvorfor han og regjeringen dro i eksil til Storbritannia:
Det er i visse kretser blitt påstått, at min og Regjeringens avreise fra Norge har skapt vanskeligheter for landet og for dem, som blev igjen.
Jeg mener, vi gjorde rett. Hadde vi blitt i Norge, kunde de nuværende makthavere ha tvunget oss til å akseptere alt det, de ønsket. Det var for å unngå dette, at vi drog av landet – og vi hadde Stortingets vedtak å bygge på, da vi gjorde det. (Det norske kongehus, u.å.c)
Tenk over
Hvilket handlingsrom og hvilke valgmuligheter hadde kongen og regjeringen i 1940?
"Kommissariske statsråder"
Kongens nei til å abdisere på tysk kommando vekte motstanden mot etablering av et riksråd i Norge. På sensommeren stoppet forhandlingene opp. Josef Terboven hadde et klart mål om å få på plass et tyskvennlig styre i Norge, og den 25. september 1940 oppnevnte han tretten "kommissariske statsråder" med ansvar for hvert sitt departement. Ti av dem var ti NS-medlemmer. Denne styringsformen var kjent i Tyskland siden Hitlers maktovertakelse i 1933.
Uten støtte i Stortinget kunne nå kommissariske statsråder under tysk innflytelse endre lovverket etter hva som passet det nye regimet. Derfor valgte Høyesterettsdommerne i desember 1940 å fratre sine stillinger. De begrunnet avgjørelsen sin med at de nye lovene hadde ikke forankring hos de folkevalgte, og at de brøt med Grunnloven.
"Nyordningen"
Med den tyske okkupasjonen forsvant demokratiet i Norge, og alle andre partier enn Nasjonal Samling ble forbudt. Gjennom "nyordningen" (nazifiseringen) skulle potensiell motstand mot regimet kontrolleres, og folket skulle indoktrineres med verdiene til NS.
1. februar 1942 ble Vidkun Quisling innsatt som "ministerpresident" for "den nasjonale regjering" av Josef Terboven. Quisling framstilte dette som en reell overføring av makt til hans regjering. I realiteten fortsatte den tyske innflytelsen på regjeringen og politikken i Norge resten av okkupasjonstida. I samfunnet ble nyordningen i hovedsak møtt med protester, og utover i okkupasjonstida med koordinert motstand og sabotasje.
Motstandsarbeidet starter
I takt med at kontrollen av informasjon økte, oppstod det illegale aviser. Høsten 1941 ble det forbudt å lytte til radio for alle unntatt NS-medlemmer. Da gjemte mange unna radioapparatene sine. Radiosendingene fra London ble den viktigste informasjonskilden for nordmenn flest gjennom krigsårene.
Radioklipp "Dette er London" (nrk.no)
Kampen mot NS og den tyske okkupasjonen
Ved siden av militær motstand fra Milorg og kommunistiske grupper ble holdningskampen mot nyordningen viktig for mange grupper i det sivile samfunnet.
De som produserte og distribuerte illegale aviser og som deltok organisert motstandsarbeid, utsatte seg for store farer. Lærere, prester og biskoper, ulike foreldreaksjoner og idrettsbevegelsen spilte en betydelig rolle i motstanden mot nyordningen i Norge.
Kilder
Det norske kongehus. (u.å.a) "Kongens Nei" i Nybergsund. https://www.kongehuset.no/tale.html?tid=96592&sek=26947&scope=27247
Det norske kongehus. (u.å.b) Mine plikter – "Kongens andre nei". https://www.kongehuset.no/tale.html?tid=29225
Det norske kongehus. (u.å.c) Spørsmålet om abdikasjon, reisen fra Norge mm. https://www.kongehuset.no/tale.html?tid=88678
Skodvin, M. (2018, 15. februar). "Elverumsfullmakten". I Store Norske Leksikon. https://snl.no/Elverumsfullmakten
Les original på NDLA →
Oppgave til Kongens nei
Oppgave 1 Beskriv kilden
Les artikkelen Hva er en historisk kilde?
Studer dokumentet på bildet. Hva er dette for et dokument? Når ble dokumentet skrevet?
Hvorfor ble det skrevet, tror du?
Oppgave 2: Analyser kilden
Les fagartikkelen Kongens nei
Studer kilden en gang til. Forteller kilden deg noe nytt nå? Begrunn svaret.
Hvorfor blir denne kilden ansett som en så viktig kilde i nyere norsk historie?
Gratulerer! Du har nå analysert en historisk kilde!
Les original på NDLA →
Les artikkelen Hva er en historisk kilde?
Studer dokumentet på bildet. Hva er dette for et dokument? Når ble dokumentet skrevet?
Hvorfor ble det skrevet, tror du?
Oppgave 2: Analyser kilden
Les fagartikkelen Kongens nei
Studer kilden en gang til. Forteller kilden deg noe nytt nå? Begrunn svaret.
Hvorfor blir denne kilden ansett som en så viktig kilde i nyere norsk historie?
Gratulerer! Du har nå analysert en historisk kilde!
Les original på NDLA →
Sivil motstand
Hjemmefronten
Motstandsbevegelsen, ofte kalt hjemmefronten, er en fellesbetegnelse på alle dem som tok opp kampen mot nazismen. Ved siden av militær motstand fra Milorg og kommunistiske grupper ble holdningskampen mot nyordningen viktig for mange i det sivile samfunnet. En rekke symboler og handlinger ble brukt til å skille folk som motsatte seg okkupasjonen, fra dem som gikk i fiendens tjeneste. Dette kunne være ei rød topplue, binders i jakka eller generell motvilje rettet mot den tyske okkupasjonen.
Mange i hjemmefronten utsatte seg for stor fare. Det gjaldt kvinner og menn som medvirket til produksjon og distribusjon av illegale aviser, etterretningsarbeid og ulike former for sabotasje. I tillegg var frakt av motstandsfolk og flyktninger ut av landet risikofylt arbeid.
Dikt
Lytt til Nordahl Grieg som leser sitt eget dikt "17. mai 1940". Dette diktet handler om hva som skjer under krigen, om folket som kjemper for sin frihet, og det lover at "vi skal komme igjen".
Nyordning i NS-regi
Demokratiet forsvant i Norge med den tyske okkupasjonen, og alle andre partier enn Nasjonal Samling ble forbudt. Med Vidkun Quisling som "Norges fører og ministerpresident" i 1942 fortsatte forsøkene på nyordning av landet i tråd med Nasjonal Samlings og Nazi-Tysklands interesser. Gjennom nyordninga skulle potensiell motstand mot regimet kontrolleres og folket skulle indoktrineres med de nye verdiene til NS. Men alle forsøkene ble i hovedsak møtt med motstand blant store og viktige grupper i det norske folk.
Lærerne
Allerede høsten 1940 sendte Kirkedepartementet ut et skriv der lærerne skulle undertegne en erklæring som forpliktet dem til å støtte det nye regimets tanker og idéer overfor skoleelevene. Som tilsvar på dette nazifiseringsforsøket sendte lærerne inn et svar der de skrev: "[derfor] erklærer jeg herved at jeg vil være tro mot mitt lærerkall og mot min samvittighet".
Med Quisling som ministerpresident i 1942 fikk lærerne medlemsplikt i Norges Lærersamband. En så å si samlet lærerfront protesterte åpenlyst mot disse lovene med argumenter om egen samvittighet og lærerkallet. Dette skulle få store konsekvenser for mange lærere. I mars 1942 ble 1100 lærere arrestert og utsatt for hard behandling. 500 lærere ble sendt til arbeidsleirer i Kirkenes. Først i august ble skolene satt i drift igjen. Motstandskampen til norske lærere fikk stor publisitet og fungerte som en viktig stimulans for det videre motstandsarbeidet.
Prester og biskoper
Særlig betydningsfullt ble hyrdebrevet som de norske biskopene i fellesskap sendte sine menigheter i februar 1941.
Brevet var en protest mot Hirdens opptreden og forsøkene fra de nazistiske myndighetene på å bryte prestenes taushetsplikt. I realiteten stilte hyrdebrevet spørsmål ved den norske rettsstaten under okkupasjonsmakten, siden Høyesterett hadde trådt tilbake.
Våren 1942 ble kampen mellom kirken og de nazistiske myndighetene ytterligere tilspisset. Da lovene om Nasjonal Samlings Ungdomsfylking (NSUF) ble fremmet, og lærerne ble forsøkt tvunget inn i Norges Lærersamband, gikk samtlige biskoper av. Det samme gjorde flertallet av norske prester. En alternativ kirkefront ble etablert og besto av avgåtte prester og deres menigheter, som tok klart avstand fra okkupasjonen.
Nasjonal Samlings Ungdomsfylking (NSUF)
Enhver norsk gutt eller jente skal for sin nasjonale oppdragelses skyld og for å tjene sitt folk og fedreland tjenstgjøre i N.S. Ungdomsfylking. Plikten til ungdomstjeneste begynner 1ste januar det året 10-års alderen nåes, og opphører 31te desember det år 18-års alderen nåes.
(Arkivverket, 2019)
Loven om en nasjonal ungdomstjeneste vakte enorme reaksjoner fra foreldre fra alle samfunnslag i Norge. En landsomfattende foreldreaksjon ble raskt satt i gang, og det strømmet inn 200 000 protestskriv fra norske foreldre, underskrevet med fullt navn. Kvinnene spesielt så ingen grunn til å la NS ta del i oppdragelsen av barna. Selve loven ble en stor fiasko for regimet, noe den klare motstanden fra lærere, kirke og foreldre må få æren for.
Idrettsstreiken
Organisasjoner tilknyttet norsk idrett ble oppløst etter en forordning fra Idrettsdepartementet 22. november 1940. Idretten skulle heretter styres av Nasjonal Samling. Ulike forbund, kretser og idrettslag gikk til en landsomfattende idrettsstreik der store deler av utøverne nektet å stille opp i konkurranser styrt av NS.
Samtidig ble det drevet mye illegal idrett, som i starten av krigen måtte avholdes i det skjulte. Kampen om idrettsfolket var en tapt sak for NS, og idrettsstreiken ble opprettholdt ut okkupasjonstida.
Datidas store idrettsforbilde Birger Ruud (1918–1998) var tre ganger olympisk mester i hopp og ble gjentatte ganger lokket med materielle goder og ære av det nazistiske idrettsforbundet. Ruuds kontante avslag gjorde Josef Terboven rasende. Under et illegalt renn i Asker i 1943 ble Ruud arrestert og sendt til Grini fangeleir. Dette ga et sterkt signal til resten av idretts-Norge.
Arbeidstjenesten
Under krigen kom arbeidstjenesten under NS-kontroll. Formålet hadde opprinnelig vært å få hjelp til skog- og jordbruksnæringen for å sikre landet viktige varer.
Motstandsbevegelsen fryktet etter hvert at tjenesten skulle brukes til tysk militærtjeneste eller krigsviktig arbeid utenfor Norge. Menn som var født i perioden 1921–23 fikk meldeplikt og skulle registreres i statsmaktens arkiver. I mars 1944 sendte hjemmefrontens ledelse opprop om boikott av arbeidstjenesten og satte i verk en rekke store aksjoner. Mest kjent er Milorgs sprengning av arbeidstjenestenes arkiver i Oslo 18. mai 1944, kjent gjennom filmen Max Manus fra 2008. De fleste "innkalte" til arbeidstjenesten fulgte motstandsbevegelsens oppfordring og rømte til skogs og ble hetende "gutta på skauen".
Kilder
Arkivverket. (2019, 8. mars). Sak mot NSUF-jente. https://www.arkivverket.no/utforsk-arkivene/skole/historiske-kilder/andre-verdenskrig-i-norge/sak-mot-nsuf-jente
Skodvin, M. (2022, 4. januar). Hjemmefronten. I Store norske leksikon. https://snl.no/hjemmefronten
Les original på NDLA →
Motstandsbevegelsen, ofte kalt hjemmefronten, er en fellesbetegnelse på alle dem som tok opp kampen mot nazismen. Ved siden av militær motstand fra Milorg og kommunistiske grupper ble holdningskampen mot nyordningen viktig for mange i det sivile samfunnet. En rekke symboler og handlinger ble brukt til å skille folk som motsatte seg okkupasjonen, fra dem som gikk i fiendens tjeneste. Dette kunne være ei rød topplue, binders i jakka eller generell motvilje rettet mot den tyske okkupasjonen.
Mange i hjemmefronten utsatte seg for stor fare. Det gjaldt kvinner og menn som medvirket til produksjon og distribusjon av illegale aviser, etterretningsarbeid og ulike former for sabotasje. I tillegg var frakt av motstandsfolk og flyktninger ut av landet risikofylt arbeid.
Dikt
Lytt til Nordahl Grieg som leser sitt eget dikt "17. mai 1940". Dette diktet handler om hva som skjer under krigen, om folket som kjemper for sin frihet, og det lover at "vi skal komme igjen".
Nyordning i NS-regi
Demokratiet forsvant i Norge med den tyske okkupasjonen, og alle andre partier enn Nasjonal Samling ble forbudt. Med Vidkun Quisling som "Norges fører og ministerpresident" i 1942 fortsatte forsøkene på nyordning av landet i tråd med Nasjonal Samlings og Nazi-Tysklands interesser. Gjennom nyordninga skulle potensiell motstand mot regimet kontrolleres og folket skulle indoktrineres med de nye verdiene til NS. Men alle forsøkene ble i hovedsak møtt med motstand blant store og viktige grupper i det norske folk.
Lærerne
Allerede høsten 1940 sendte Kirkedepartementet ut et skriv der lærerne skulle undertegne en erklæring som forpliktet dem til å støtte det nye regimets tanker og idéer overfor skoleelevene. Som tilsvar på dette nazifiseringsforsøket sendte lærerne inn et svar der de skrev: "[derfor] erklærer jeg herved at jeg vil være tro mot mitt lærerkall og mot min samvittighet".
Med Quisling som ministerpresident i 1942 fikk lærerne medlemsplikt i Norges Lærersamband. En så å si samlet lærerfront protesterte åpenlyst mot disse lovene med argumenter om egen samvittighet og lærerkallet. Dette skulle få store konsekvenser for mange lærere. I mars 1942 ble 1100 lærere arrestert og utsatt for hard behandling. 500 lærere ble sendt til arbeidsleirer i Kirkenes. Først i august ble skolene satt i drift igjen. Motstandskampen til norske lærere fikk stor publisitet og fungerte som en viktig stimulans for det videre motstandsarbeidet.
Prester og biskoper
Særlig betydningsfullt ble hyrdebrevet som de norske biskopene i fellesskap sendte sine menigheter i februar 1941.
Brevet var en protest mot Hirdens opptreden og forsøkene fra de nazistiske myndighetene på å bryte prestenes taushetsplikt. I realiteten stilte hyrdebrevet spørsmål ved den norske rettsstaten under okkupasjonsmakten, siden Høyesterett hadde trådt tilbake.
Våren 1942 ble kampen mellom kirken og de nazistiske myndighetene ytterligere tilspisset. Da lovene om Nasjonal Samlings Ungdomsfylking (NSUF) ble fremmet, og lærerne ble forsøkt tvunget inn i Norges Lærersamband, gikk samtlige biskoper av. Det samme gjorde flertallet av norske prester. En alternativ kirkefront ble etablert og besto av avgåtte prester og deres menigheter, som tok klart avstand fra okkupasjonen.
Nasjonal Samlings Ungdomsfylking (NSUF)
Enhver norsk gutt eller jente skal for sin nasjonale oppdragelses skyld og for å tjene sitt folk og fedreland tjenstgjøre i N.S. Ungdomsfylking. Plikten til ungdomstjeneste begynner 1ste januar det året 10-års alderen nåes, og opphører 31te desember det år 18-års alderen nåes.
(Arkivverket, 2019)
Loven om en nasjonal ungdomstjeneste vakte enorme reaksjoner fra foreldre fra alle samfunnslag i Norge. En landsomfattende foreldreaksjon ble raskt satt i gang, og det strømmet inn 200 000 protestskriv fra norske foreldre, underskrevet med fullt navn. Kvinnene spesielt så ingen grunn til å la NS ta del i oppdragelsen av barna. Selve loven ble en stor fiasko for regimet, noe den klare motstanden fra lærere, kirke og foreldre må få æren for.
Idrettsstreiken
Organisasjoner tilknyttet norsk idrett ble oppløst etter en forordning fra Idrettsdepartementet 22. november 1940. Idretten skulle heretter styres av Nasjonal Samling. Ulike forbund, kretser og idrettslag gikk til en landsomfattende idrettsstreik der store deler av utøverne nektet å stille opp i konkurranser styrt av NS.
Samtidig ble det drevet mye illegal idrett, som i starten av krigen måtte avholdes i det skjulte. Kampen om idrettsfolket var en tapt sak for NS, og idrettsstreiken ble opprettholdt ut okkupasjonstida.
Datidas store idrettsforbilde Birger Ruud (1918–1998) var tre ganger olympisk mester i hopp og ble gjentatte ganger lokket med materielle goder og ære av det nazistiske idrettsforbundet. Ruuds kontante avslag gjorde Josef Terboven rasende. Under et illegalt renn i Asker i 1943 ble Ruud arrestert og sendt til Grini fangeleir. Dette ga et sterkt signal til resten av idretts-Norge.
Arbeidstjenesten
Under krigen kom arbeidstjenesten under NS-kontroll. Formålet hadde opprinnelig vært å få hjelp til skog- og jordbruksnæringen for å sikre landet viktige varer.
Motstandsbevegelsen fryktet etter hvert at tjenesten skulle brukes til tysk militærtjeneste eller krigsviktig arbeid utenfor Norge. Menn som var født i perioden 1921–23 fikk meldeplikt og skulle registreres i statsmaktens arkiver. I mars 1944 sendte hjemmefrontens ledelse opprop om boikott av arbeidstjenesten og satte i verk en rekke store aksjoner. Mest kjent er Milorgs sprengning av arbeidstjenestenes arkiver i Oslo 18. mai 1944, kjent gjennom filmen Max Manus fra 2008. De fleste "innkalte" til arbeidstjenesten fulgte motstandsbevegelsens oppfordring og rømte til skogs og ble hetende "gutta på skauen".
Kilder
Arkivverket. (2019, 8. mars). Sak mot NSUF-jente. https://www.arkivverket.no/utforsk-arkivene/skole/historiske-kilder/andre-verdenskrig-i-norge/sak-mot-nsuf-jente
Skodvin, M. (2022, 4. januar). Hjemmefronten. I Store norske leksikon. https://snl.no/hjemmefronten
Les original på NDLA →
Skolen under krigen
Vanskelige forhold for undervisning
Det var ikke lett å drive skole under krigen. Skoler og forsamlingslokaler ble rekvirert, altså tatt over, av tyskerne allerede fra våren 1940. På grunn av dette ble det nødvendig å finne midlertidige skolelokaler. Menighetshus, butikklokaler, gårder, private hjem med mer ble brukt til undervisning over det ganske land. I Trondheim fikk 400 elever undervisningen sin i Bymarka, 140 av dem på Lian-restauranten.
De vanskelige forholdene gjorde at det var nødvendig med oppfinnsomhet og lærelyst, og det førte til sterkere nærhet og fellesskap mellom elever og lærere.
Ved juletider og ellers om vinteren hendte det at ferien ble utvidet på grunn av den vanskelige brenselssituasjonen. Det ville ikke være mulig å varme opp undervisningsrommene nok når vinteren var på det kaldeste. Barna måtte gjerne ha med seg en vedkubbe hjemmefra i skolesekken hver dag. Fridagene på de kaldeste dagene ble kalt brenselsferie.
Lærerstriden
Noe som gjorde forholdene vanskeligere, var da det i 1942 ble et læreropprør som førte til at mange lærere ble arrestert.
I februar 1942 kom to lover knyttet til lærere og barn og unge som bidro til at lærernes kamp mot nazifiseringen av skolen ble tilspisset. Den første loven opprettet Norges Lærersamband og forpliktet lærerne til å bli medlemmer av denne organisasjonen. De fleste lærerne boikottet dette. Samtidig kom det en lov hvor medlemskap i NS' ungdomsfylking ble gjort obligatorisk. Enhver norsk gutt eller jente skulle altså tjenestegjøre i ungdomsfylkingen fra de var ti til de fylte atten år.
Dette vedtaket ble også motarbeidet av landets lærere. I løpet av noen uker denne vinteren hadde 85 % av dem sendt inn et protestbrev der de nektet å medvirke til oppdragelse av norsk ungdom etter de linjene som var satt opp av Nasjonal Samling. Dette resulterte i at mange lærere ble arrestert. Omtrent 1100 lærere ble arrestert i mars 1942, og halvparten av dem ble sendt til Kirkenes for tvangsarbeid.
Også foreldre protesterte. Nærmere en halv million foreldre sendte inn protestbrev der de ikke ønsket at deres barn skulle delta i ungdomsfylkingen til NS, da det stred mot deres samvittighet.
Eksempler fra Finnmark og Nord-Troms
Den tyske okkupasjonen var særlig omfattende i Nord-Norge, og spesielt i Finnmark. Vinteren 1944–45 var 100 000 tyske soldater stasjonert i Øst-Finnmark. Mange steder var antallet soldater høyere enn lokalbefolkningen. I Porsanger økte for eksempel befolkningen fra 3000 til 30 000. Mangel på oppholdsrom for soldatene førte til at de rekvirerte og invaderte skoler, men også boliger, kontorbygg og andre offentlige lokaler.
Frigjøringen av Finnmark startet med de sovjetiske troppenes invasjon 18. oktober 1944. Men for å hemme framrykkingen til Den røde armé ga Hitler 28. oktober ordre om at Finnmark og Nord-Troms skulle totalødelegges og befolkningen tvangsevakueres. 75 000 mennesker måtte forlate alt de eide og hadde. Den brente jords taktikk utslettet det meste av bebyggelsen mellom Tanaelva og Lyngenfjorden i Troms.
Tapt utdanning som følge av krigen var særlig en konsekvens for befolkningen i Finnmark og Nord-Troms. I okkupasjonstida ble mange skoler og internater tatt av tyskerne, og vel 150 skoler ble brent. I Finnmark sto kun 16 av 70 skolebygg igjen etter krigen, og 10 av de 40 internatene. Også Nord-Troms ble hardt rammet.
I tillegg til krigshandlingene førte mangel på lærere også til tapt skolegang. Mange lærere ble oppsagt eller arrestert og sendt til fangeleire.
Les original på NDLA →
Det var ikke lett å drive skole under krigen. Skoler og forsamlingslokaler ble rekvirert, altså tatt over, av tyskerne allerede fra våren 1940. På grunn av dette ble det nødvendig å finne midlertidige skolelokaler. Menighetshus, butikklokaler, gårder, private hjem med mer ble brukt til undervisning over det ganske land. I Trondheim fikk 400 elever undervisningen sin i Bymarka, 140 av dem på Lian-restauranten.
De vanskelige forholdene gjorde at det var nødvendig med oppfinnsomhet og lærelyst, og det førte til sterkere nærhet og fellesskap mellom elever og lærere.
Ved juletider og ellers om vinteren hendte det at ferien ble utvidet på grunn av den vanskelige brenselssituasjonen. Det ville ikke være mulig å varme opp undervisningsrommene nok når vinteren var på det kaldeste. Barna måtte gjerne ha med seg en vedkubbe hjemmefra i skolesekken hver dag. Fridagene på de kaldeste dagene ble kalt brenselsferie.
Lærerstriden
Noe som gjorde forholdene vanskeligere, var da det i 1942 ble et læreropprør som førte til at mange lærere ble arrestert.
I februar 1942 kom to lover knyttet til lærere og barn og unge som bidro til at lærernes kamp mot nazifiseringen av skolen ble tilspisset. Den første loven opprettet Norges Lærersamband og forpliktet lærerne til å bli medlemmer av denne organisasjonen. De fleste lærerne boikottet dette. Samtidig kom det en lov hvor medlemskap i NS' ungdomsfylking ble gjort obligatorisk. Enhver norsk gutt eller jente skulle altså tjenestegjøre i ungdomsfylkingen fra de var ti til de fylte atten år.
Dette vedtaket ble også motarbeidet av landets lærere. I løpet av noen uker denne vinteren hadde 85 % av dem sendt inn et protestbrev der de nektet å medvirke til oppdragelse av norsk ungdom etter de linjene som var satt opp av Nasjonal Samling. Dette resulterte i at mange lærere ble arrestert. Omtrent 1100 lærere ble arrestert i mars 1942, og halvparten av dem ble sendt til Kirkenes for tvangsarbeid.
Også foreldre protesterte. Nærmere en halv million foreldre sendte inn protestbrev der de ikke ønsket at deres barn skulle delta i ungdomsfylkingen til NS, da det stred mot deres samvittighet.
Eksempler fra Finnmark og Nord-Troms
Den tyske okkupasjonen var særlig omfattende i Nord-Norge, og spesielt i Finnmark. Vinteren 1944–45 var 100 000 tyske soldater stasjonert i Øst-Finnmark. Mange steder var antallet soldater høyere enn lokalbefolkningen. I Porsanger økte for eksempel befolkningen fra 3000 til 30 000. Mangel på oppholdsrom for soldatene førte til at de rekvirerte og invaderte skoler, men også boliger, kontorbygg og andre offentlige lokaler.
Frigjøringen av Finnmark startet med de sovjetiske troppenes invasjon 18. oktober 1944. Men for å hemme framrykkingen til Den røde armé ga Hitler 28. oktober ordre om at Finnmark og Nord-Troms skulle totalødelegges og befolkningen tvangsevakueres. 75 000 mennesker måtte forlate alt de eide og hadde. Den brente jords taktikk utslettet det meste av bebyggelsen mellom Tanaelva og Lyngenfjorden i Troms.
Tapt utdanning som følge av krigen var særlig en konsekvens for befolkningen i Finnmark og Nord-Troms. I okkupasjonstida ble mange skoler og internater tatt av tyskerne, og vel 150 skoler ble brent. I Finnmark sto kun 16 av 70 skolebygg igjen etter krigen, og 10 av de 40 internatene. Også Nord-Troms ble hardt rammet.
I tillegg til krigshandlingene førte mangel på lærere også til tapt skolegang. Mange lærere ble oppsagt eller arrestert og sendt til fangeleire.
Les original på NDLA →
Tyskland seirer på alle fronter
Oppgave 1
Teksten som er hengt opp på tvers av Stortingsbygningen, er skrevet på tysk og betyr "Tyskland seirer på alle fronter".
Studer bildet nøye og svar på følgende spørsmål:
Når tror du dette bildet ble tatt?
Beskriv det du ser på bildet. Hvordan reagerer du?
Hvordan tror du nordmenn reagerte da de så dette?
Oppgave 2
Ofte kan et bilde ha forskjellig betydning alt etter hvilken sammenheng det brukes i. Et bilde som opprinnelig var ment å dokumentere en positiv hendelse, kan av en annen tolkes som bevis på at den samme hendelsen var negativ.
Se nøye på bildet en gang til. Forestill deg at du finner dette fotografiet i en norsk illegal avis fra 1940. Hvordan ville du som nordmann ha tolket bildet da? Gi en kort begrunnelse.
Forestill deg at du fant fotografiet i en tysk avis fra den samme tida. Hvordan ville du som tysker ha tolket dette bildet? Gi en kort begrunnelse.
Les original på NDLA →
Teksten som er hengt opp på tvers av Stortingsbygningen, er skrevet på tysk og betyr "Tyskland seirer på alle fronter".
Studer bildet nøye og svar på følgende spørsmål:
Når tror du dette bildet ble tatt?
Beskriv det du ser på bildet. Hvordan reagerer du?
Hvordan tror du nordmenn reagerte da de så dette?
Oppgave 2
Ofte kan et bilde ha forskjellig betydning alt etter hvilken sammenheng det brukes i. Et bilde som opprinnelig var ment å dokumentere en positiv hendelse, kan av en annen tolkes som bevis på at den samme hendelsen var negativ.
Se nøye på bildet en gang til. Forestill deg at du finner dette fotografiet i en norsk illegal avis fra 1940. Hvordan ville du som nordmann ha tolket bildet da? Gi en kort begrunnelse.
Forestill deg at du fant fotografiet i en tysk avis fra den samme tida. Hvordan ville du som tysker ha tolket dette bildet? Gi en kort begrunnelse.
Les original på NDLA →
Første verdenskrig
1917: revolusjon i Russland
Februarrevolusjonen: opprør mot tsaren
Krigen tærte på Russland økonomisk og politisk, og i februar 1917 begynte demonstrasjonene som skulle føre Russland inn i en langvarig revolusjonstilstand. Med kvinnelige tekstilarbeidere i spissen demonstrerte mange opposisjonelle mot uføret som tsarregimet befant seg i. Demonstrasjonene fortsatte i dagene som fulgte.
Som tidligere valgte tsaren å sette inn soldater mot demonstrantene, men de utkommanderte bondesoldatene var uvillige til å skyte på demonstrantene. Etter kort tid gjorde soldatene mytteri, og etter hvert sluttet hele regimenter opp om demonstrantene. Dette avgjorde tsarregimets skjebne, og tsaren valgte å abdisere i mars samme år.
"Dobbeltmakt": den provisoriske regjeringen og sovjetene
I det politiske vakuumet etter tsarens fall dannet det seg to sentre som gjorde krav på makten i Russland. Blant liberale politikere i Dumaen ble det dannet en provisorisk regjering. Målet for regjeringen var å styre landet fram til folket hadde stemt inn representanter til en ny grunnlovgivende forsamling. Den provisoriske regjeringen valgte samtidig å fortsette krigen mot Tyskland. Dette skulle vise seg å være et feilgrep.
Samtidig ble arbeiderrådene (sovjetene) viktige talerør for arbeiderklassen. En sentralkomité for sovjetene ble etablert, der både sosialrevolusjonære, mensjeviker og bolsjeviker var representert. I første omgang ønsket ikke sovjetene å ha makt. De skulle i stedet være et organ som sikret arbeiderklassens interesser overfor den provisoriske regjeringen. Likevel ble sovjetene raskt nødvendige for den provisoriske regjeringen, fordi de hadde stor innflytelse innenfor jernbane og post samt blant de militære styrkene i St. Petersburg. Regjeringen måtte derfor finne seg i at sovjetene var et uttrykk for folkeviljen.
Vladimir Lenin og bolsjevikene
Alt skulle endre seg med Vladimir Lenin (1870–1924). Lenin hadde lenge oppholdt seg i utlandet, men med tysk hjelp og økonomisk støtte ankom han St. Petersburg i april 1917. Han la fram sitt syn på det revolusjonære arbeidet i de såkalte apriltesene.
Dette oppfordret Lenin tilhengerne sine til:
Fred: Lenin ville at Russland skulle trekke seg ut av krigen. Som politisk utspill appellerte dette til krigstrøtte soldater og befolkningen generelt. Folk oppfattet derfor bolsjevikene som det eneste partiet som ville stoppe Russlands deltakelse i krigen.
Jord: Den langvarige konflikten om eierskap mellom ufrie bønder og godseiere skulle løses ved at bolsjevikene skulle dele ut jord til bøndene.
Brød: Matmangel som følge av krigens lidelser og tsarens vanstyre gjorde brød til et viktig symbol for en krigstrøtt bybefolkning.
All makt til sovjetene: Lenin oppfordret i tillegg partifellene sine til å gripe den politiske makten i Russland så raskt som mulig. Med slagordet "All makt til sovjetene" skulle bolsjevikene bekjempe den provisoriske regjeringen.
Som propagandautspill var Lenins aprilteser en suksess. Tesene skapte håp for ulike grupper i Russland og ga bolsjevikene større oppslutning enn før. Flere av Russlands nasjonale minoriteter benyttet anledningen til å kreve frihet og selvstendighet. Dette synet fikk støtte av Lenin.
Økt tilslutning til bolsjevikene
Den provisoriske regjeringen opplevde stor motstand i folket mot at Russland fortsatte krigen på østfronten sommeren 1917. Regjeringens vaklende politikk bidro til at de store massene i byene sluttet seg til bolsjevikenes tanker for Russland.
Rundt om i Russland ble bolsjevikene nå framtredende ledere for ulike sovjeter. I det viktige St. Petersburg-sovjetet ble Lev Trotskij (1879–1940) formann. Han startet straks arbeidet med å etablere det som skulle bli Den røde armé (rødegardister), for å konsolidere makten sin.
Venstresiden blant de sosialrevolusjonære sluttet også opp om bolsjevikenes ønske om å avsette den provisoriske regjeringen.
Oktoberrevolusjonen
Alle sovjetene blant arbeidere og soldater rundt om i Russland sendte representanter til en allrussisk kongress høsten 1917. I slutten av oktober, rett før kongressen skulle avholdes, inntok Lenin, Trotskij og St. Petersburg-sovjetet Vinterpalasset, der den provisoriske regjeringen holdt til. Regjeringen ble raskt arrestert uten større kamper. Bare statsminister Kerenskij klarte å unnslippe. Samtidig ble strategiske steder rundt om i hovedstaden besatt av rødegardister.
På den allrussiske sovjetkongressen den 25. oktober ble det erklært at den provisoriske regjeringen var avsatt, og at en ny bolsjevikisk regjering skulle overta styringen i landet. Mensjevikene og høyresiden blant de sosialrevolusjonære marsjerte ut av kongressen og erklærte at de ville motsette seg den bolsjevikiske maktovertakelsen. Både mensjevikene og de sosialrevolusjonære hadde hatt ministere i den provisoriske regjeringen og ble kritisert av folket. I løpet av høsten økte oppslutningen om bolsjevikene. Det skyldtes i stor grad at de andre partene spilte seg ut over sidelinja, og at ulike krigshendelser talte i bolsjevikenes favør.
Med stort flertall i den allrussiske sovjetkongressen opprettet deretter bolsjevikene en ny regjering som skulle få navnet Folkekommissærenes råd. Lenin ble leder, Trotskij ble utenriksminister og Josef Stalin (1878–1953) ble folkekommissær for nasjonalitetene. I tillegg ble det iverksatt en rekke tiltak for å institusjonalisere maktovertakelsen gjennom sovjetene.
Konsolidering av makten
Parallelt med den bolsjevikiske maktovertakelsen hadde Russland holdt valg til en ny grunnlovgivende forsamling. Valget hadde bakgrunn i februarrevolusjonen og tsarens abdikasjon samme år. I januar 1918 møtte de valgte representantene til forsamlingen, der de sosialrevolusjonære var i flertall. Bolsjevikene sto sterkt i byene, men oppnådde rundt 25 % på landsbasis.
Dette valget ble aldri akseptert av den nye bolsjevikiske regjeringen. Forsamlingen ble oppløst av troppeavdelinger fra Den røde armé allerede den første dagen. Lenins begrunnelse var at den grunnlovgivende forsamlingen ikke lenger var representativ. Han skyldte på at valgene ble holdt sammen med den bolsjevikiske maktovertakelsen. Bolsjevikene sto nå overfor de samme problemene som den provisoriske regjeringen hadde slitt med.
Den russiske revolusjonen – har du fått med deg dette?
Kilde
Egge, Å. (1993). Fra Aleksander II til Boris Jeltsin. Russlands og Sovjetunionens moderne historie. Universitetsforlaget.
Les original på NDLA →
Krigen tærte på Russland økonomisk og politisk, og i februar 1917 begynte demonstrasjonene som skulle føre Russland inn i en langvarig revolusjonstilstand. Med kvinnelige tekstilarbeidere i spissen demonstrerte mange opposisjonelle mot uføret som tsarregimet befant seg i. Demonstrasjonene fortsatte i dagene som fulgte.
Som tidligere valgte tsaren å sette inn soldater mot demonstrantene, men de utkommanderte bondesoldatene var uvillige til å skyte på demonstrantene. Etter kort tid gjorde soldatene mytteri, og etter hvert sluttet hele regimenter opp om demonstrantene. Dette avgjorde tsarregimets skjebne, og tsaren valgte å abdisere i mars samme år.
"Dobbeltmakt": den provisoriske regjeringen og sovjetene
I det politiske vakuumet etter tsarens fall dannet det seg to sentre som gjorde krav på makten i Russland. Blant liberale politikere i Dumaen ble det dannet en provisorisk regjering. Målet for regjeringen var å styre landet fram til folket hadde stemt inn representanter til en ny grunnlovgivende forsamling. Den provisoriske regjeringen valgte samtidig å fortsette krigen mot Tyskland. Dette skulle vise seg å være et feilgrep.
Samtidig ble arbeiderrådene (sovjetene) viktige talerør for arbeiderklassen. En sentralkomité for sovjetene ble etablert, der både sosialrevolusjonære, mensjeviker og bolsjeviker var representert. I første omgang ønsket ikke sovjetene å ha makt. De skulle i stedet være et organ som sikret arbeiderklassens interesser overfor den provisoriske regjeringen. Likevel ble sovjetene raskt nødvendige for den provisoriske regjeringen, fordi de hadde stor innflytelse innenfor jernbane og post samt blant de militære styrkene i St. Petersburg. Regjeringen måtte derfor finne seg i at sovjetene var et uttrykk for folkeviljen.
Vladimir Lenin og bolsjevikene
Alt skulle endre seg med Vladimir Lenin (1870–1924). Lenin hadde lenge oppholdt seg i utlandet, men med tysk hjelp og økonomisk støtte ankom han St. Petersburg i april 1917. Han la fram sitt syn på det revolusjonære arbeidet i de såkalte apriltesene.
Dette oppfordret Lenin tilhengerne sine til:
Fred: Lenin ville at Russland skulle trekke seg ut av krigen. Som politisk utspill appellerte dette til krigstrøtte soldater og befolkningen generelt. Folk oppfattet derfor bolsjevikene som det eneste partiet som ville stoppe Russlands deltakelse i krigen.
Jord: Den langvarige konflikten om eierskap mellom ufrie bønder og godseiere skulle løses ved at bolsjevikene skulle dele ut jord til bøndene.
Brød: Matmangel som følge av krigens lidelser og tsarens vanstyre gjorde brød til et viktig symbol for en krigstrøtt bybefolkning.
All makt til sovjetene: Lenin oppfordret i tillegg partifellene sine til å gripe den politiske makten i Russland så raskt som mulig. Med slagordet "All makt til sovjetene" skulle bolsjevikene bekjempe den provisoriske regjeringen.
Som propagandautspill var Lenins aprilteser en suksess. Tesene skapte håp for ulike grupper i Russland og ga bolsjevikene større oppslutning enn før. Flere av Russlands nasjonale minoriteter benyttet anledningen til å kreve frihet og selvstendighet. Dette synet fikk støtte av Lenin.
Økt tilslutning til bolsjevikene
Den provisoriske regjeringen opplevde stor motstand i folket mot at Russland fortsatte krigen på østfronten sommeren 1917. Regjeringens vaklende politikk bidro til at de store massene i byene sluttet seg til bolsjevikenes tanker for Russland.
Rundt om i Russland ble bolsjevikene nå framtredende ledere for ulike sovjeter. I det viktige St. Petersburg-sovjetet ble Lev Trotskij (1879–1940) formann. Han startet straks arbeidet med å etablere det som skulle bli Den røde armé (rødegardister), for å konsolidere makten sin.
Venstresiden blant de sosialrevolusjonære sluttet også opp om bolsjevikenes ønske om å avsette den provisoriske regjeringen.
Oktoberrevolusjonen
Alle sovjetene blant arbeidere og soldater rundt om i Russland sendte representanter til en allrussisk kongress høsten 1917. I slutten av oktober, rett før kongressen skulle avholdes, inntok Lenin, Trotskij og St. Petersburg-sovjetet Vinterpalasset, der den provisoriske regjeringen holdt til. Regjeringen ble raskt arrestert uten større kamper. Bare statsminister Kerenskij klarte å unnslippe. Samtidig ble strategiske steder rundt om i hovedstaden besatt av rødegardister.
På den allrussiske sovjetkongressen den 25. oktober ble det erklært at den provisoriske regjeringen var avsatt, og at en ny bolsjevikisk regjering skulle overta styringen i landet. Mensjevikene og høyresiden blant de sosialrevolusjonære marsjerte ut av kongressen og erklærte at de ville motsette seg den bolsjevikiske maktovertakelsen. Både mensjevikene og de sosialrevolusjonære hadde hatt ministere i den provisoriske regjeringen og ble kritisert av folket. I løpet av høsten økte oppslutningen om bolsjevikene. Det skyldtes i stor grad at de andre partene spilte seg ut over sidelinja, og at ulike krigshendelser talte i bolsjevikenes favør.
Med stort flertall i den allrussiske sovjetkongressen opprettet deretter bolsjevikene en ny regjering som skulle få navnet Folkekommissærenes råd. Lenin ble leder, Trotskij ble utenriksminister og Josef Stalin (1878–1953) ble folkekommissær for nasjonalitetene. I tillegg ble det iverksatt en rekke tiltak for å institusjonalisere maktovertakelsen gjennom sovjetene.
Konsolidering av makten
Parallelt med den bolsjevikiske maktovertakelsen hadde Russland holdt valg til en ny grunnlovgivende forsamling. Valget hadde bakgrunn i februarrevolusjonen og tsarens abdikasjon samme år. I januar 1918 møtte de valgte representantene til forsamlingen, der de sosialrevolusjonære var i flertall. Bolsjevikene sto sterkt i byene, men oppnådde rundt 25 % på landsbasis.
Dette valget ble aldri akseptert av den nye bolsjevikiske regjeringen. Forsamlingen ble oppløst av troppeavdelinger fra Den røde armé allerede den første dagen. Lenins begrunnelse var at den grunnlovgivende forsamlingen ikke lenger var representativ. Han skyldte på at valgene ble holdt sammen med den bolsjevikiske maktovertakelsen. Bolsjevikene sto nå overfor de samme problemene som den provisoriske regjeringen hadde slitt med.
Den russiske revolusjonen – har du fått med deg dette?
Kilde
Egge, Å. (1993). Fra Aleksander II til Boris Jeltsin. Russlands og Sovjetunionens moderne historie. Universitetsforlaget.
Les original på NDLA →
Afrika, Asia og Midtøsten etter første verdenskrig
Asia og Afrika
Kina og Japan deltok i første verdenskrig på ententemaktenes side, men for Kina endte fredsoppgjøret med skuffelse. Kina ønsket å få tilbake de tyske koloniene i landet, men disse, sammen med tyske besittelser i Stillehavet, ble til Kinas store frustrasjon overtatt av Japan.
Første verdenskrig hadde til dels blitt utkjempet i Afrika, selv om dette ikke var avgjørende for krigens utfall. Krigen forandret Afrika-kartet i liten grad, men Tyskland måtte på grunn av Versaillestraktaten gi slipp på sine kolonier. De tidligere tyske koloniene ble hovedsakelig overtatt av Storbritannia og Frankrike.
Midtøsten
Det osmanske riket, som hadde kjempet på sentralmaktenes side, kollapset etter første verdenskrig. I 1923 ble republikken Tyrkia opprettet, men områdene i Midtøsten som ikke ble en del av Tyrkia, ble administrert av Folkeforbundet. I praksis overtok Frankrike og Storbritannia kontrollen over Irak, Syria og Libanon.
Dette førte til at de arabiske folkene i Midtøsten ikke fikk den selvstendigheten de mente de hadde blitt lovet. Dette har fått store følger for situasjonen i Midtøsten fram til i dag.
Arabisk nasjonalisme
Den arabiske nasjonalismen hadde vokst fram på den arabiske halvøya og i Midtøsten fra omkring århundreskiftet. I dette området hadde Det osmanske riket hatt kontroll i nærmere 400 år. Den osmanske statens grep om makten hadde vært for sterk til at araberne kunne håpe på selvstendighet. Første verdenskrig endret på dette. Det var blant annet ved arabernes hjelp at Storbritannia og Frankrike hadde utmanøvrert osmanene. Til gjengjeld ble araberne lovet selvstendighet.
Men etter fredskongressen i Paris fikk franskmennene og britene herredømme over Midtøsten. Og stater som Irak, Jordan, Libanon og Syria ble etablert delvis på tvers av nasjonale, religiøse og kulturelle grenser. Dette var noe seierherrene gjorde bevisst for å redusere risikoen for nasjonale frigjøringsbevegelser. Taktikken blir gjerne kalt splitt og hersk. Den skapte forbitrelse og førte etter hvert til mange interne spenninger i de nye statene. Dette er noe av årsaken til de politiske utfordringene i Midtøsten i dag.
Palestina
Palestina ble opprettet som et internasjonalt område. Her ble det lagt til rette for jødisk bosettelse. Jødene hadde vært utsatt for antisemittisme og forfølgelse i Europa og Russland i århundrer. Britene aksepterte jødisk bosettelse, men det skulle skje
"under den klare forståelse at det ikke må gjøres noe som kan være til skade for de sivile og religiøse rettigheter til den nåværende ikke-jødiske befolkning i Palestina [...]".
(Balfour-erklæringen, 1917)
Palestina skulle etter andre verdenskrig bli hjemland for en nasjon basert på jødisk kultur og religion. Denne nye nasjonen kom raskt i konflikt med den opprinnelige befolkningen i området, som etter hvert utviklet en egen palestinsk nasjonal identitet.
Kilder
Leraand, D. (2019, 5. september). Balfour-erklæringen, I Store Norske Leksikon. https://snl.no/Balfour-erkl%C3%A6ringen
Leraand D. (2020, 24. januar). Midtøstens historie. I Store norske leksikon. https://snl.no/Midt%C3%B8stens_historie
Sæbø, M. og Leraand D. (2021, 21.april). Afrikas historie. I Store norske leksikon. https://snl.no/Afrikas_historie
Les original på NDLA →
Kina og Japan deltok i første verdenskrig på ententemaktenes side, men for Kina endte fredsoppgjøret med skuffelse. Kina ønsket å få tilbake de tyske koloniene i landet, men disse, sammen med tyske besittelser i Stillehavet, ble til Kinas store frustrasjon overtatt av Japan.
Første verdenskrig hadde til dels blitt utkjempet i Afrika, selv om dette ikke var avgjørende for krigens utfall. Krigen forandret Afrika-kartet i liten grad, men Tyskland måtte på grunn av Versaillestraktaten gi slipp på sine kolonier. De tidligere tyske koloniene ble hovedsakelig overtatt av Storbritannia og Frankrike.
Midtøsten
Det osmanske riket, som hadde kjempet på sentralmaktenes side, kollapset etter første verdenskrig. I 1923 ble republikken Tyrkia opprettet, men områdene i Midtøsten som ikke ble en del av Tyrkia, ble administrert av Folkeforbundet. I praksis overtok Frankrike og Storbritannia kontrollen over Irak, Syria og Libanon.
Dette førte til at de arabiske folkene i Midtøsten ikke fikk den selvstendigheten de mente de hadde blitt lovet. Dette har fått store følger for situasjonen i Midtøsten fram til i dag.
Arabisk nasjonalisme
Den arabiske nasjonalismen hadde vokst fram på den arabiske halvøya og i Midtøsten fra omkring århundreskiftet. I dette området hadde Det osmanske riket hatt kontroll i nærmere 400 år. Den osmanske statens grep om makten hadde vært for sterk til at araberne kunne håpe på selvstendighet. Første verdenskrig endret på dette. Det var blant annet ved arabernes hjelp at Storbritannia og Frankrike hadde utmanøvrert osmanene. Til gjengjeld ble araberne lovet selvstendighet.
Men etter fredskongressen i Paris fikk franskmennene og britene herredømme over Midtøsten. Og stater som Irak, Jordan, Libanon og Syria ble etablert delvis på tvers av nasjonale, religiøse og kulturelle grenser. Dette var noe seierherrene gjorde bevisst for å redusere risikoen for nasjonale frigjøringsbevegelser. Taktikken blir gjerne kalt splitt og hersk. Den skapte forbitrelse og førte etter hvert til mange interne spenninger i de nye statene. Dette er noe av årsaken til de politiske utfordringene i Midtøsten i dag.
Palestina
Palestina ble opprettet som et internasjonalt område. Her ble det lagt til rette for jødisk bosettelse. Jødene hadde vært utsatt for antisemittisme og forfølgelse i Europa og Russland i århundrer. Britene aksepterte jødisk bosettelse, men det skulle skje
"under den klare forståelse at det ikke må gjøres noe som kan være til skade for de sivile og religiøse rettigheter til den nåværende ikke-jødiske befolkning i Palestina [...]".
(Balfour-erklæringen, 1917)
Palestina skulle etter andre verdenskrig bli hjemland for en nasjon basert på jødisk kultur og religion. Denne nye nasjonen kom raskt i konflikt med den opprinnelige befolkningen i området, som etter hvert utviklet en egen palestinsk nasjonal identitet.
Kilder
Leraand, D. (2019, 5. september). Balfour-erklæringen, I Store Norske Leksikon. https://snl.no/Balfour-erkl%C3%A6ringen
Leraand D. (2020, 24. januar). Midtøstens historie. I Store norske leksikon. https://snl.no/Midt%C3%B8stens_historie
Sæbø, M. og Leraand D. (2021, 21.april). Afrikas historie. I Store norske leksikon. https://snl.no/Afrikas_historie
Les original på NDLA →
Bakgrunnen for første verdenskrig
Bakenforliggende årsaker
Når vi skal forklare årsakene til viktige hendelser som krig, bruker vi å skille mellom bakenforliggende og utløsende årsaker. Bakenforliggende årsaker er årsaker til en hendelse som går bakover i tid. For å forstå hvorfor første verdenskrig brøt ut 1914, og hvorfor krigen varte så lenge, må vi se på flere ulike årsaksforklaringer.
Nasjonalisme og Tysklands samling
Wienkongressen i 1815 introduserte prinsippet om en europeisk maktbalanse som skulle forhindre at en stormakt ble for sterk. Maktbalanseprinsippet fungerte store deler av 1800-tallet, men ble utfordret av den framvoksende nasjonalismen. I 1860-årene ble Italia samlet til en nasjonalstat, og i 1871 ble også Tysklands samling fullført. Samlingen av Tyskland var spesielt viktig.
I den tyske samlingsprosessen ble Frankrike beseiret og ydmyket i den fransk-tyske krigen (1870-1871) hvor Frankrike måtte avstå grenseområdene Alsace og Lorraine. Etter krigen ble keiserdømmet Tyskland opprettet og framsto snart som Europas nye økonomiske, politiske og militære stormakt. Tysklands nye rolle midt i Europa skremte de andre stormaktene. Gradvis ser vi nå en endring hvor det gamle maktbalanseprinsippet i Europa ble erstattet av to maktblokker som sto mot hverandre.
Revansjelyst og stormaktsrivalisering
I tiårene før krigsutbruddet i 1914 var det en økende stormaktsrivalisering i Europa. Frankrike hadde ikke glemt krigsnederlaget i 1871 og ønsket å ta tilbake områdene de hadde måttet avstå til Tyskland. I øst var russerne opptatt av ideen om å samle alle de slaviske folkene under sin ledelse. Denne panslavismen kunne imidlertid ikke gjennomføres så lenge Østerrike-Ungarn kontrollerte store slaviske områder.
Tyskland, under ledelse av keiser Vilhelm 2., mente det var en selvfølge at landet skulle være en europeisk stormakt. Tyskland kom sent med i kolonikappløpet i Afrika, men ønsket også å kontrollere Sentral- og Øst-Europa. En krig mot Russland ville sikre en slik tysk maktposisjon. Denne generasjonen tyskere var oppdratt til å være stolte av sin nasjon og skulle sørge for at Tyskland fikk sin rettmessige plass i det store verdensbildet.
Tysklands framtredende rolle i Europa, kombinert med ulike ambisjoner hos stormaktene, førte til en intens stormaktsrivalisering fram mot 1914.
Våpenkappløp
Stormaktsrivalisering kombinert med industrialiseringens masseproduksjon førte til våpenkappløp i tiårene før krigsutbruddet. Frykten for Tyskland førte til en anspent atmosfære i Europa. Alle stormaktene rustet opp militært, men Tyskland var spesielt ivrig og fikk en stor og moderne hær som var overlegen de andre stormaktene.
Keiser Vilhelm 2. av Tyskland hadde store ambisjoner og ønsket å utfordre Storbritannia som verdensmakt ved en storstilt oppbygging av militæret. Særlig vekt ble lagt på marinen. Den britiske flåten var verdens mektigste, noe som var en forutsetning for landets dominans på verdenshavene og i koloniene. Den tyske opprustningen førte til et flåtekappløp. De siste årene før krigsutbruddet steg utgiftene til våpenproduksjon med femti prosent for de europeiske stormaktene.
Europa blir delt opp i to allianser
Den endrede maktbalansen i Europa, økende usikkerhet og rivaliseringen førte gradvis til at stormaktene fant sammen i allianser for å beskytte seg selv.
Tyskland fryktet en tofrontskrig hvis de skulle bli angrepet av Frankrike og Russland. Derfor inngikk Tyskland og Østerrike-Ungarn en militær forsvarsallianse om å hjelpe hverandre hvis dette skulle skje. Senere ble også Italia med i alliansen, som fikk navnet trippelalliansen.
Frykten for Tyskland og den aggressive tyske utenrikspolitikken fikk de to gamle rivalene Frankrike og Russland til å inngå et militært samarbeid. Like etter århundreskiftet ble også Storbritannia med. Denne forståelsen ble kjent som trippelententen.
Europa ble nå delt i to militære allianser som sto mot hverandre. Stormaktene hadde i tillegg forståelser og samarbeid med mindre stater. Russland hadde en avtale med Serbia om å beskytte dem mot østerriksk aggresjon, mens Storbritannia garanterte sikkerheten til Belgia.
Kolonisering og imperialisme
Perioden 1870–1914 blir ofte kalt imperialismens tidsalder og kjennetegnes ved at det foregikk et intenst kappløp om kolonier i Afrika. Storbritannia og Frankrike var de to største kolonimaktene, men også mindre europeiske stater var involvert.
Tyskland kom sent med i kolonikappløpet, men ble etter hvert en konkurrent til de etablerte kolonimaktene. Den aggressive tyske utenrikspolitikken forbindes særlig med keiser Vilhelm 2. og var en endring fra den mer forsiktige utenrikspolitikken til rikskansler Otto von Bismarck. Tyskland skaffet seg kolonier i Stillehavet og Øst- og Vest-Afrika, men ønsket også å overta kolonier i Afrika fra mindre stater som Belgia.
Kolonikappløpet bidro til å skjerpe motsetningene mellom de europeiske stormaktene. Samarbeid og kommunikasjon var vanskelig og ble erstattet av militær opprustning, mistenksomhet og alliansebygging.
Balkankrigene
Mange av de europeiske stormaktene fokuserte på Afrika for å utvide sin territoriale makt. Samtidig var det flere stormakter som hadde ambisjoner på Balkan, som tradisjonelt har vært Europas urolige hjørne.
Det osmanske riket hadde vært en dominerende makt på Balkan i Sør-Europa i flere århundrer, men nasjonalisme førte til frigjøringskamp og selvstendighet for Hellas, Serbia og Bulgaria på slutten av 1800-tallet. I Balkankrigene (1912-1913) mistet Det osmanske riket nesten alle sine europeiske områder. Den store seierherren på Balkan var Serbia.
Etter hvert som Det osmanske riket ble svekket og grensene ble uklare, vokste de nasjonale motsetningene på Balkan. Serbia ønsket å bli en stormakt i regionen og danne et "Stor-Serbia". Blant annet var Bosnia og Hercegovina områder Serbia ønsket seg. Dette vakte bekymring i Østerrike-Ungarn som hadde innlemmet området i 1908. Russland støttet Serbia, delvis for å skaffe seg mer innflytelse på Balkan, og delvis på grunn av panslavismen, tanken om et fellesskap mellom slaviske folkeslag.
Motsetningene på Balkan, spesielt mellom Serbia og Østerrike-Ungarn la grunnlaget for gnisten som utløste krigen, skuddene i Sarajevo.
Tenk etter
Noen historikere mener Europa var som en "en kruttønne" i årene før utbruddet av første verdenskrig. Hva tror du disse historikerne legger i det utsagnet?
Utløsende årsak
Det er mange bakenforliggende årsaker til at det ble en verdenskrig i 1914, men det er spesielt en hendelse som satte Europa i brann, nemlig skuddene i Sarajevo. Denne hendelsen blir av de fleste historikere betraktet som den utløsende årsaken til første verdenskrig.
Skuddene i Sarajevo
28. juni 1914 var tronfølgeren i Østerrike-Ungarn, Franz Ferdinand, på besøk i Sarajevo, hovedstaden i Bosnia. Her ble han og hans kone skutt og drept av en bosnisk-serbisk nasjonalist ved navn Gavrilo Princip. Attentatmannen hadde forbindelser til den serbiske terrororganisasjon Den svarte hånd. Denne handlingen, kjent som skuddene i Sarajevo, var den utløsende årsaken til første verdenskrig.
Hendelsen førte til julikrisen hvor Østerrike-Ungarn påsto at serbiske myndigheter var involvert i attentatet. Østerrikerne brukte dermed situasjonen til å ta et oppgjør med Serbia gjennom å stille dem et ultimatum med mange krav. Hvis ikke kravene ble akseptert, ville det bli krig.
Tyskland ga sin alliansepartner full støtte, dersom det skulle bli krig, i det som er blitt kjent som blankofullmakten. Det har i ettertid blitt påstått at Tyskland ønsket krig på dette tidspunktet. Serbia fikk på sin side støtte fra Russland, som samtidig startet å mobilisere sine militære styrker.
Alliansesystemet aktiveres
Serbia aksepterte de fleste kravene til Østerrike-Ungarn, men ikke alle. 28. juli 1914 erklærte derfor Østerrike-Ungarn krig mot Serbia. Tyskland ba Russland stoppe mobiliseringen, noe de ikke gjorde. Den 1. august erklærte derfor Tyskland krig mot Russland. To dager senere erklærte Tyskland krig mot Frankrike og invaderte landet ved å gå gjennom Belgia. Storbritannia hadde garantert Belgias nøytralitet og erklærte krig mot Tyskland. De forskjellige krigserklæringene ble mottatt med jubel og begeistring blant befolkningene.
De ulike allianseforbindelsene ble altså aktivert som følge av skuddene i Sarajevo. Hærene ble mobilisert, og det virket som det ikke var noen vei tilbake. I ettertid er det lettere å se hvordan den ene hendelsen utløste den andre, og hvorfor begivenhetene øyensynlig ikke lot seg stanse. De store hærene krevde en mobilisering som tok tid. Alle var redde for at hvis de ensidig demobiliserte, ville de ikke få tid til å mobilisere på nytt før fienden slo til.
Tenk etter
Kunne første verdenskrig vært unngått, selv etter skuddene i Sarajevo?
Kilder
Brazier, E. & Kirkhusmo, A. (2021, 7. mai). Første verdenskrig. I Store norske leksikon. https://snl.no/f%C3%B8rste_verdenskrig
Palmer, R. R. & Colton, J. & Kramer, L. (2002). A history of the modern world (ninth edition). McGraw-Hill. New York.
Les original på NDLA →
Når vi skal forklare årsakene til viktige hendelser som krig, bruker vi å skille mellom bakenforliggende og utløsende årsaker. Bakenforliggende årsaker er årsaker til en hendelse som går bakover i tid. For å forstå hvorfor første verdenskrig brøt ut 1914, og hvorfor krigen varte så lenge, må vi se på flere ulike årsaksforklaringer.
Nasjonalisme og Tysklands samling
Wienkongressen i 1815 introduserte prinsippet om en europeisk maktbalanse som skulle forhindre at en stormakt ble for sterk. Maktbalanseprinsippet fungerte store deler av 1800-tallet, men ble utfordret av den framvoksende nasjonalismen. I 1860-årene ble Italia samlet til en nasjonalstat, og i 1871 ble også Tysklands samling fullført. Samlingen av Tyskland var spesielt viktig.
I den tyske samlingsprosessen ble Frankrike beseiret og ydmyket i den fransk-tyske krigen (1870-1871) hvor Frankrike måtte avstå grenseområdene Alsace og Lorraine. Etter krigen ble keiserdømmet Tyskland opprettet og framsto snart som Europas nye økonomiske, politiske og militære stormakt. Tysklands nye rolle midt i Europa skremte de andre stormaktene. Gradvis ser vi nå en endring hvor det gamle maktbalanseprinsippet i Europa ble erstattet av to maktblokker som sto mot hverandre.
Revansjelyst og stormaktsrivalisering
I tiårene før krigsutbruddet i 1914 var det en økende stormaktsrivalisering i Europa. Frankrike hadde ikke glemt krigsnederlaget i 1871 og ønsket å ta tilbake områdene de hadde måttet avstå til Tyskland. I øst var russerne opptatt av ideen om å samle alle de slaviske folkene under sin ledelse. Denne panslavismen kunne imidlertid ikke gjennomføres så lenge Østerrike-Ungarn kontrollerte store slaviske områder.
Tyskland, under ledelse av keiser Vilhelm 2., mente det var en selvfølge at landet skulle være en europeisk stormakt. Tyskland kom sent med i kolonikappløpet i Afrika, men ønsket også å kontrollere Sentral- og Øst-Europa. En krig mot Russland ville sikre en slik tysk maktposisjon. Denne generasjonen tyskere var oppdratt til å være stolte av sin nasjon og skulle sørge for at Tyskland fikk sin rettmessige plass i det store verdensbildet.
Tysklands framtredende rolle i Europa, kombinert med ulike ambisjoner hos stormaktene, førte til en intens stormaktsrivalisering fram mot 1914.
Våpenkappløp
Stormaktsrivalisering kombinert med industrialiseringens masseproduksjon førte til våpenkappløp i tiårene før krigsutbruddet. Frykten for Tyskland førte til en anspent atmosfære i Europa. Alle stormaktene rustet opp militært, men Tyskland var spesielt ivrig og fikk en stor og moderne hær som var overlegen de andre stormaktene.
Keiser Vilhelm 2. av Tyskland hadde store ambisjoner og ønsket å utfordre Storbritannia som verdensmakt ved en storstilt oppbygging av militæret. Særlig vekt ble lagt på marinen. Den britiske flåten var verdens mektigste, noe som var en forutsetning for landets dominans på verdenshavene og i koloniene. Den tyske opprustningen førte til et flåtekappløp. De siste årene før krigsutbruddet steg utgiftene til våpenproduksjon med femti prosent for de europeiske stormaktene.
Europa blir delt opp i to allianser
Den endrede maktbalansen i Europa, økende usikkerhet og rivaliseringen førte gradvis til at stormaktene fant sammen i allianser for å beskytte seg selv.
Tyskland fryktet en tofrontskrig hvis de skulle bli angrepet av Frankrike og Russland. Derfor inngikk Tyskland og Østerrike-Ungarn en militær forsvarsallianse om å hjelpe hverandre hvis dette skulle skje. Senere ble også Italia med i alliansen, som fikk navnet trippelalliansen.
Frykten for Tyskland og den aggressive tyske utenrikspolitikken fikk de to gamle rivalene Frankrike og Russland til å inngå et militært samarbeid. Like etter århundreskiftet ble også Storbritannia med. Denne forståelsen ble kjent som trippelententen.
Europa ble nå delt i to militære allianser som sto mot hverandre. Stormaktene hadde i tillegg forståelser og samarbeid med mindre stater. Russland hadde en avtale med Serbia om å beskytte dem mot østerriksk aggresjon, mens Storbritannia garanterte sikkerheten til Belgia.
Kolonisering og imperialisme
Perioden 1870–1914 blir ofte kalt imperialismens tidsalder og kjennetegnes ved at det foregikk et intenst kappløp om kolonier i Afrika. Storbritannia og Frankrike var de to største kolonimaktene, men også mindre europeiske stater var involvert.
Tyskland kom sent med i kolonikappløpet, men ble etter hvert en konkurrent til de etablerte kolonimaktene. Den aggressive tyske utenrikspolitikken forbindes særlig med keiser Vilhelm 2. og var en endring fra den mer forsiktige utenrikspolitikken til rikskansler Otto von Bismarck. Tyskland skaffet seg kolonier i Stillehavet og Øst- og Vest-Afrika, men ønsket også å overta kolonier i Afrika fra mindre stater som Belgia.
Kolonikappløpet bidro til å skjerpe motsetningene mellom de europeiske stormaktene. Samarbeid og kommunikasjon var vanskelig og ble erstattet av militær opprustning, mistenksomhet og alliansebygging.
Balkankrigene
Mange av de europeiske stormaktene fokuserte på Afrika for å utvide sin territoriale makt. Samtidig var det flere stormakter som hadde ambisjoner på Balkan, som tradisjonelt har vært Europas urolige hjørne.
Det osmanske riket hadde vært en dominerende makt på Balkan i Sør-Europa i flere århundrer, men nasjonalisme førte til frigjøringskamp og selvstendighet for Hellas, Serbia og Bulgaria på slutten av 1800-tallet. I Balkankrigene (1912-1913) mistet Det osmanske riket nesten alle sine europeiske områder. Den store seierherren på Balkan var Serbia.
Etter hvert som Det osmanske riket ble svekket og grensene ble uklare, vokste de nasjonale motsetningene på Balkan. Serbia ønsket å bli en stormakt i regionen og danne et "Stor-Serbia". Blant annet var Bosnia og Hercegovina områder Serbia ønsket seg. Dette vakte bekymring i Østerrike-Ungarn som hadde innlemmet området i 1908. Russland støttet Serbia, delvis for å skaffe seg mer innflytelse på Balkan, og delvis på grunn av panslavismen, tanken om et fellesskap mellom slaviske folkeslag.
Motsetningene på Balkan, spesielt mellom Serbia og Østerrike-Ungarn la grunnlaget for gnisten som utløste krigen, skuddene i Sarajevo.
Tenk etter
Noen historikere mener Europa var som en "en kruttønne" i årene før utbruddet av første verdenskrig. Hva tror du disse historikerne legger i det utsagnet?
Utløsende årsak
Det er mange bakenforliggende årsaker til at det ble en verdenskrig i 1914, men det er spesielt en hendelse som satte Europa i brann, nemlig skuddene i Sarajevo. Denne hendelsen blir av de fleste historikere betraktet som den utløsende årsaken til første verdenskrig.
Skuddene i Sarajevo
28. juni 1914 var tronfølgeren i Østerrike-Ungarn, Franz Ferdinand, på besøk i Sarajevo, hovedstaden i Bosnia. Her ble han og hans kone skutt og drept av en bosnisk-serbisk nasjonalist ved navn Gavrilo Princip. Attentatmannen hadde forbindelser til den serbiske terrororganisasjon Den svarte hånd. Denne handlingen, kjent som skuddene i Sarajevo, var den utløsende årsaken til første verdenskrig.
Hendelsen førte til julikrisen hvor Østerrike-Ungarn påsto at serbiske myndigheter var involvert i attentatet. Østerrikerne brukte dermed situasjonen til å ta et oppgjør med Serbia gjennom å stille dem et ultimatum med mange krav. Hvis ikke kravene ble akseptert, ville det bli krig.
Tyskland ga sin alliansepartner full støtte, dersom det skulle bli krig, i det som er blitt kjent som blankofullmakten. Det har i ettertid blitt påstått at Tyskland ønsket krig på dette tidspunktet. Serbia fikk på sin side støtte fra Russland, som samtidig startet å mobilisere sine militære styrker.
Alliansesystemet aktiveres
Serbia aksepterte de fleste kravene til Østerrike-Ungarn, men ikke alle. 28. juli 1914 erklærte derfor Østerrike-Ungarn krig mot Serbia. Tyskland ba Russland stoppe mobiliseringen, noe de ikke gjorde. Den 1. august erklærte derfor Tyskland krig mot Russland. To dager senere erklærte Tyskland krig mot Frankrike og invaderte landet ved å gå gjennom Belgia. Storbritannia hadde garantert Belgias nøytralitet og erklærte krig mot Tyskland. De forskjellige krigserklæringene ble mottatt med jubel og begeistring blant befolkningene.
De ulike allianseforbindelsene ble altså aktivert som følge av skuddene i Sarajevo. Hærene ble mobilisert, og det virket som det ikke var noen vei tilbake. I ettertid er det lettere å se hvordan den ene hendelsen utløste den andre, og hvorfor begivenhetene øyensynlig ikke lot seg stanse. De store hærene krevde en mobilisering som tok tid. Alle var redde for at hvis de ensidig demobiliserte, ville de ikke få tid til å mobilisere på nytt før fienden slo til.
Tenk etter
Kunne første verdenskrig vært unngått, selv etter skuddene i Sarajevo?
Kilder
Brazier, E. & Kirkhusmo, A. (2021, 7. mai). Første verdenskrig. I Store norske leksikon. https://snl.no/f%C3%B8rste_verdenskrig
Palmer, R. R. & Colton, J. & Kramer, L. (2002). A history of the modern world (ninth edition). McGraw-Hill. New York.
Les original på NDLA →
Borgerkrig og kommunisme
Bolsjevikene, nå kalt kommunistene, undertegnet en fredsavtale med Tyskland våren 1918 om avslutning av krigen på østfronten. Likevel skulle det ikke bli fred innad i Russland.
Bøndene og arbeiderne
Et annen utfordring som måtte løses, var de russiske bøndenes ønske om å eie jorda selv. Den såkalte jordhungeren gjorde sitt til at bøndene engasjerte seg i revolusjonen. Fram til da hadde jordbruket i stor grad vært føydalt, altså at jorda ble eid av få, rike storbønder. Bøndene hadde i løpet av sommeren tatt saken i egne hender og krevd at tsarens og kirkens jordbruksland skulle deles med bøndene uten motytelser, altså en nasjonal løsning for alle. For å få støtte blant bøndene godtok bolsjevikene denne løsningen og utstedte i februar 1918 et jorddekret som støttet bøndenes krav.
Arbeiderne som deltok i revolusjonen, opptrådte ofte uoppfordret og mer radikalt enn det bolsjevikledelsen fant tilrådelig. Bankene og de største bedriftene ble gjort statlige. Blant arbeiderne ble slagordet "arbeiderkontroll" sentralt, og ofte ble det etablert spontane fabrikkomitéer som fjernet ledelsen og overtok bedriftene.
Bolsjevikenes planer og deltakelse i oktoberrevolusjonen bygde på Lenins tanker om at første verdenskrig skulle utløse en verdensrevolusjon. I flere europeiske byer fantes det revolusjonsforsøk, men disse ble raskt slått ned av myndighetene. Sommeren 1918 startet borgerkrigen mellom de røde bolsjevikene og motstandere av styret fra alle samfunnslag og politiske retninger.
Borgerkrig
Røde og hvite i borgerkrigen
De hvite arméer
Hvite styrker var de som kjempet mot bolsjevikene i den russiske borgerkrigen. De bestod av ulike grupperinger og hadde ingen felles ideologi, men var alle motstandere av bolsjevikene og oktoberrevolusjonen. De fikk støtte av USA, Storbritannia og Frankrike.
Den røde armé
Den røde armé ble opprettet i 1918, var ledet av Lev Trotskij og bestod i hovedsak av bondesoldater som støttet kommunistenes forsvarskamp mot ulike hvite styrker.
Motstanderne av bolsjevikstyret hadde en felles fiende, men var politisk splittet. Sommeren 1918 kjempet ulike hvite styrker mot bolsjevikene med utenlandsk støtte. Målet var å knekke revolusjonen, men hva Russland skulle være, var det ulike interesser om blant de hvite styrkene. For de utenlandske styrkene var målet å få Russland med tilbake i krigen mot tyskerne på østfronten.
Selv om de hvite styrkene lenge hadde mange fordeler, gikk de røde styrkene til slutt seirende ut av borgerkrigen. Da utenlandske styrker trakk seg ut (1919) etter at tyskerne hadde kapitulert, ble de hvite preget av splittelse, politisk så vel som geografisk.
Bolsjevikene kontrollerte kjerneområdene i Russland. Til forskjell fra de røde, var de hvite styrkene dårlig koordinerte, og deres innsats fungerte i praksis som en rekke adskilte kriger uten sentral ledelse. Det eneste de hvite styrkene hadde til felles, var antibolsjevismen. De russiske bøndene og ulike minoriteter fryktet også i større grad de hvite styrkene enn de røde, fordi de ble betraktet som representanter for det gamle tsarregimet.
Befolkningens holdning avgjorde krigen
Med støtte fra arbeiderne, og i det minste velvillig nøytralitet fra bøndene, var Den røde armé i stand til å nedkjempe de ulike hvite arméene en etter en. I løpet av 1921 var bolsjevikene alene om makten i Russland, og året etter ble unionen av sovjeter etablert. Gjennom borgerkrigen mot de hvite gikk bolsjevikene på akkord med idealene om frihet og folkemakt. Frykten for kontrarevolusjon la forholdene til rette for et sterkt sentralisert ettpartistyre – med maktmidler til å forfølge potensielle fiender av den kommunistiske revolusjonen.
Komintern
Den tredje internasjonale var et internasjonalt forbund av kommunistiske og venstresosialistiske partier. Den ble grunnlagt i mars 1919 etter initiativ fra Lenin og det sovjetiske kommunistpartiet, og fikk spesielt betydning etter Moskvatesene på Lenins initiativ i 1920. Moskvatesene stilte ulike krav til medlemspartiene og fungerte etter hvert som Sovjetunionens talerør til den internasjonale arbeiderbevegelsen. Moskvatesene skapte splittelse innenfor en rekke lands arbeiderbevegelser og bidro til et sterkere skille mellom de revolusjonære kommunistene og sosialdemokratene.
Sovjetunionen (unionen av sovjeter)
For Lenin var arbeiderklassens enhet på tvers av nasjonale grenser viktigere enn krav om nasjonal selvbestemmelse. Sammenbruddet for tsarregimet framkalte krav om selvstyre blant Russlands mange minoriteter. Likevel ønsket ikke alle minoritetene full uavhengighet, men et autonomt selvstyre tilknyttet en føderasjon av sovjet-republikker. Polen, Finland og de baltiske statene valgte å bryte ut av dette samarbeidet og erklærte seg selvstendige.
Sovjetunionen ble etablert som "unionen av sovjeter" i 1922. Den enkelte sovjetrepublikkens makt ble likevel svært begrenset og håndterte bare jordbruk, utdannelse og helse- og sosialspørsmål.
Kommunistpartiet tok nå sterkere grep om makten overalt i det nye Sovjetunionen. De så på seg selv som arbeidereliten som skulle lede massene gjennom revolusjon til det klasseløse samfunnet. I praksis ble proletariatets diktatur erstattet med partiets. All opposisjon innad og utad i kommunistpartiet ble bekjempet, og virkemidlene preget hele befolkningen. Sensur, tvang og hemmelig politi ble brukt for å gjennomføre dette, og potensielle fiender av partiet ble vilkårlig dømt og plassert i arbeidsleire.
Kilder
Egge, Å. (1993). Fra Aleksander II til Boris Jeltsin. Russlands og Sovjetunionens moderne historie. Universitetsforlaget.
Nielsen, J. P. (2021, 15. januar). Den russiske borgerkrigen i Store norske leksikon https://snl.no/Den_russiske_borgerkrigen
Les original på NDLA →
Bøndene og arbeiderne
Et annen utfordring som måtte løses, var de russiske bøndenes ønske om å eie jorda selv. Den såkalte jordhungeren gjorde sitt til at bøndene engasjerte seg i revolusjonen. Fram til da hadde jordbruket i stor grad vært føydalt, altså at jorda ble eid av få, rike storbønder. Bøndene hadde i løpet av sommeren tatt saken i egne hender og krevd at tsarens og kirkens jordbruksland skulle deles med bøndene uten motytelser, altså en nasjonal løsning for alle. For å få støtte blant bøndene godtok bolsjevikene denne løsningen og utstedte i februar 1918 et jorddekret som støttet bøndenes krav.
Arbeiderne som deltok i revolusjonen, opptrådte ofte uoppfordret og mer radikalt enn det bolsjevikledelsen fant tilrådelig. Bankene og de største bedriftene ble gjort statlige. Blant arbeiderne ble slagordet "arbeiderkontroll" sentralt, og ofte ble det etablert spontane fabrikkomitéer som fjernet ledelsen og overtok bedriftene.
Bolsjevikenes planer og deltakelse i oktoberrevolusjonen bygde på Lenins tanker om at første verdenskrig skulle utløse en verdensrevolusjon. I flere europeiske byer fantes det revolusjonsforsøk, men disse ble raskt slått ned av myndighetene. Sommeren 1918 startet borgerkrigen mellom de røde bolsjevikene og motstandere av styret fra alle samfunnslag og politiske retninger.
Borgerkrig
Røde og hvite i borgerkrigen
De hvite arméer
Hvite styrker var de som kjempet mot bolsjevikene i den russiske borgerkrigen. De bestod av ulike grupperinger og hadde ingen felles ideologi, men var alle motstandere av bolsjevikene og oktoberrevolusjonen. De fikk støtte av USA, Storbritannia og Frankrike.
Den røde armé
Den røde armé ble opprettet i 1918, var ledet av Lev Trotskij og bestod i hovedsak av bondesoldater som støttet kommunistenes forsvarskamp mot ulike hvite styrker.
Motstanderne av bolsjevikstyret hadde en felles fiende, men var politisk splittet. Sommeren 1918 kjempet ulike hvite styrker mot bolsjevikene med utenlandsk støtte. Målet var å knekke revolusjonen, men hva Russland skulle være, var det ulike interesser om blant de hvite styrkene. For de utenlandske styrkene var målet å få Russland med tilbake i krigen mot tyskerne på østfronten.
Selv om de hvite styrkene lenge hadde mange fordeler, gikk de røde styrkene til slutt seirende ut av borgerkrigen. Da utenlandske styrker trakk seg ut (1919) etter at tyskerne hadde kapitulert, ble de hvite preget av splittelse, politisk så vel som geografisk.
Bolsjevikene kontrollerte kjerneområdene i Russland. Til forskjell fra de røde, var de hvite styrkene dårlig koordinerte, og deres innsats fungerte i praksis som en rekke adskilte kriger uten sentral ledelse. Det eneste de hvite styrkene hadde til felles, var antibolsjevismen. De russiske bøndene og ulike minoriteter fryktet også i større grad de hvite styrkene enn de røde, fordi de ble betraktet som representanter for det gamle tsarregimet.
Befolkningens holdning avgjorde krigen
Med støtte fra arbeiderne, og i det minste velvillig nøytralitet fra bøndene, var Den røde armé i stand til å nedkjempe de ulike hvite arméene en etter en. I løpet av 1921 var bolsjevikene alene om makten i Russland, og året etter ble unionen av sovjeter etablert. Gjennom borgerkrigen mot de hvite gikk bolsjevikene på akkord med idealene om frihet og folkemakt. Frykten for kontrarevolusjon la forholdene til rette for et sterkt sentralisert ettpartistyre – med maktmidler til å forfølge potensielle fiender av den kommunistiske revolusjonen.
Komintern
Den tredje internasjonale var et internasjonalt forbund av kommunistiske og venstresosialistiske partier. Den ble grunnlagt i mars 1919 etter initiativ fra Lenin og det sovjetiske kommunistpartiet, og fikk spesielt betydning etter Moskvatesene på Lenins initiativ i 1920. Moskvatesene stilte ulike krav til medlemspartiene og fungerte etter hvert som Sovjetunionens talerør til den internasjonale arbeiderbevegelsen. Moskvatesene skapte splittelse innenfor en rekke lands arbeiderbevegelser og bidro til et sterkere skille mellom de revolusjonære kommunistene og sosialdemokratene.
Sovjetunionen (unionen av sovjeter)
For Lenin var arbeiderklassens enhet på tvers av nasjonale grenser viktigere enn krav om nasjonal selvbestemmelse. Sammenbruddet for tsarregimet framkalte krav om selvstyre blant Russlands mange minoriteter. Likevel ønsket ikke alle minoritetene full uavhengighet, men et autonomt selvstyre tilknyttet en føderasjon av sovjet-republikker. Polen, Finland og de baltiske statene valgte å bryte ut av dette samarbeidet og erklærte seg selvstendige.
Sovjetunionen ble etablert som "unionen av sovjeter" i 1922. Den enkelte sovjetrepublikkens makt ble likevel svært begrenset og håndterte bare jordbruk, utdannelse og helse- og sosialspørsmål.
Kommunistpartiet tok nå sterkere grep om makten overalt i det nye Sovjetunionen. De så på seg selv som arbeidereliten som skulle lede massene gjennom revolusjon til det klasseløse samfunnet. I praksis ble proletariatets diktatur erstattet med partiets. All opposisjon innad og utad i kommunistpartiet ble bekjempet, og virkemidlene preget hele befolkningen. Sensur, tvang og hemmelig politi ble brukt for å gjennomføre dette, og potensielle fiender av partiet ble vilkårlig dømt og plassert i arbeidsleire.
Kilder
Egge, Å. (1993). Fra Aleksander II til Boris Jeltsin. Russlands og Sovjetunionens moderne historie. Universitetsforlaget.
Nielsen, J. P. (2021, 15. januar). Den russiske borgerkrigen i Store norske leksikon https://snl.no/Den_russiske_borgerkrigen
Les original på NDLA →
Første verdenskrig 1914–1918
Første verdenskrig
Første verdenskrig var en verdensomspennende krig som startet i 1914 og varte til 1918. Fram til utbruddet av andre verdenskrig ble denne krigen omtalt som "verdenskrigen" eller "den store krigen". Første verdenskrig ble utkjempet mellom to allianser som sto mot hverandre. På den ene siden var sentralmaktene Tyskland og Østerrike-Ungarn, og etter hvert Det osmanske riket, de viktigste aktørene. På den andre siden var ententemaktene Storbritannia, Frankrike, Russland og, fra 1917, USA.
Første verdenskrig fikk enorme konsekvenser og er en av de dødeligste konfliktene i nyere tid. Krigen startet og foregikk hovedsakelig i Europa, men spredte seg og fikk konsekvenser for Afrika, Midtøsten og deler av Asia. Mange av de involverte statene hadde kolonier i andre verdensdeler, og disse ble trukket inn i krigføringen. Det osmanske rikets og USAs inntreden bidro til å gjøre konflikten global.
Hvorfor ble det krig?
Det var mange sammensatte årsaker som førte til utbruddet av verdenskrigen. Industrialisering, nasjonalisme, imperialisme, våpenkappløp og stormaktsrivalisering er blant de medvirkende årsakene til krigen. Disse faktorene bidro til at Europa ble delt inn i to militære allianser som sto mot hverandre i årene før krigsutbruddet.
Trippelalliansen: Tyskland, Østerrike-Ungarn og Italia.
Trippelententen: Storbritannia, Frankrike og Russland.
Den utløsende årsaken til krigen var de såkalte "skuddene i Sarajevo". Her ble prins Franz Ferdinand av Østerrike-Ungarn skutt og drept av en bosnisk-serbisk nasjonalist. Østerrike-Ungarn, som var i allianse med Tyskland, hevdet at Serbia sto bak attentatet, og erklærte krig mot Serbia. Serbia ble støttet av Russland, og det gjorde at begge alliansene ble dratt inn i krigen.
Hvordan ble krigen utkjempet?
Første verdenskrig var den første moderne krigen. Den ble utkjempet med nye, moderne våpen, men krigstaktikkene var forankret i gammel tankegang. Flere teknologiske nyvinninger som tanks, fly, ubåter og kjemiske våpen ble tatt i bruk i løpet av krigen. Disse nye våpnene gjorde det enklere å forsvare seg, men vanskeligere å erobre land fra fienden. Resultatet var enorme tap av soldater på begge sider. Den første globale og moderne industrielle krigen ble svært dødelig.
På vestfronten, altså på slagmarken i Frankrike, klarte ingen av partene å bryte gjennom frontlinjen, og resultatet ble at begge sider gravde seg ned i skyttergraver. Krigen fikk derfor betegnelsen skyttergravskrig. Millioner av mennesker kjempet mot hverandre og mistet livet i en svært brutal krigføring. Kjemiske våpen, som gass, ble brukt av begge sider for å bryte gjennom motstandernes linjer.
I kampene på østfronten, i Afrika og i Asia var krigen annerledes. Her var frontene mer bevegelige. Krigen ble også for første gang utkjempet i luften og i flere havområder. Tyskland erklærte uinnskrenket ubåtkrig, hvor alle skip som fraktet varer og forsyninger til Storbritannia og Frankrike, risikerte å bli senket.
Hva ble resultatet av krigen?
Den 11. november 1918 ble det inngått våpenstillstand, altså våpenhvile mellom de stridende partene. Sentralmaktene, med Tyskland i spissen, hadde innsett at krigen ikke lenger kunne vinnes. Fra januar 1919 møttes representanter fra den seirende part i Paris for å forhandle fram utkast til fredsavtaler med den tapende part. Den viktigste avtalen gjaldt Tyskland og ble undertegnet i Versailles.
De viktigste aktørene i fredsoppgjøret var seierherrene USA, Frankrike og Storbritannia. Den amerikanske presidenten Woodrow Wilson var den mest forsonlige og hadde gjennom sine velkjente 14 punkter lagt fram forslag til hvordan fred kunne skapes i Europa. Storbritannia og Frankrike var på den andre siden mer opptatt av å straffe taperne, spesielt Tyskland.
Resultatet for Tyskland var knusende. Tyskland måtte ta på seg skylden for krigen og betale enorme krigsskadeerstatninger. Alle koloniene og store landområder i Europa ble fratatt Tyskland. Mange tyskere endte dermed utenfor Tysklands grenser. I tillegg ble det pålagt store restriksjoner på den tyske hæren, marinen og luftvåpenet.
Et nytt Europa
Etter første verdenskrig ble europakartet tegnet opp på nytt. Nye stater oppsto, mens gamle imperier ble borte. Keiserdømmet Tyskland ble til en republikk, den såkalte Weimarrepublikken. Keiserdømmet Østerrike-Ungarn ble oppløst og splittet. Store deler av det gamle keiserdømmet ble innlemmet i den nye staten Tsjekkoslovakia. Russland hadde blitt til Sovjetunionen etter den russiske revolusjonen. Polen fikk sin selvstendighet og fikk områder fra Tyskland, Russland og Østerrike-Ungarn. Det osmanske riket opphørte å eksistere og ble erstattet av Tyrkia. På Balkan ble Jugoslavia opprettet.
I tillegg til at det ble nye grenser og nye stater i Europa, sto problemene i kø for Europa. I en rekke land, selv blant vinnerne, var det misnøye etter fredsoppgjøret. Særlig gjaldt dette Tyskland, men også Italia, som var på den seirende siden. Italia var før krigen en del av trippelalliansen, men gikk inn i krigen på ententemaktenes side i 1915. I kjølvannet av fredsoppgjøret kunne man ane nye nasjonale og etniske konflikter i Europa. Mer enn 30 millioner europeere levde nå som minoriteter i andre stater. Verdensøkonomien hadde blitt sterkt påvirket av krigen, og europeiske stormakter som Frankrike og Storbritannia var svekket økonomisk. USA kom derimot økonomisk styrket ut av krigen.
Allikevel var det noe optimisme å spore. Dette var "krigen som skulle ende alle kriger". Framtidige konflikter skulle nå løses gjennom den nyopprettede organisasjonen Folkeforbundet. Potensielle konflikter skulle heretter løses gjennom diplomati i stedet for krig.
Tenk etter
Kan første verdenskrig sies å være en slags forløper for andre verdenskrig?
Kilder
Brazier, E. & Kirkhusmo, A. (2021, 7.mai). Første verdenskrig. I Store norske leksikon. https://snl.no/f%C3%B8rste_verdenskrig
Les original på NDLA →
Første verdenskrig var en verdensomspennende krig som startet i 1914 og varte til 1918. Fram til utbruddet av andre verdenskrig ble denne krigen omtalt som "verdenskrigen" eller "den store krigen". Første verdenskrig ble utkjempet mellom to allianser som sto mot hverandre. På den ene siden var sentralmaktene Tyskland og Østerrike-Ungarn, og etter hvert Det osmanske riket, de viktigste aktørene. På den andre siden var ententemaktene Storbritannia, Frankrike, Russland og, fra 1917, USA.
Første verdenskrig fikk enorme konsekvenser og er en av de dødeligste konfliktene i nyere tid. Krigen startet og foregikk hovedsakelig i Europa, men spredte seg og fikk konsekvenser for Afrika, Midtøsten og deler av Asia. Mange av de involverte statene hadde kolonier i andre verdensdeler, og disse ble trukket inn i krigføringen. Det osmanske rikets og USAs inntreden bidro til å gjøre konflikten global.
Hvorfor ble det krig?
Det var mange sammensatte årsaker som førte til utbruddet av verdenskrigen. Industrialisering, nasjonalisme, imperialisme, våpenkappløp og stormaktsrivalisering er blant de medvirkende årsakene til krigen. Disse faktorene bidro til at Europa ble delt inn i to militære allianser som sto mot hverandre i årene før krigsutbruddet.
Trippelalliansen: Tyskland, Østerrike-Ungarn og Italia.
Trippelententen: Storbritannia, Frankrike og Russland.
Den utløsende årsaken til krigen var de såkalte "skuddene i Sarajevo". Her ble prins Franz Ferdinand av Østerrike-Ungarn skutt og drept av en bosnisk-serbisk nasjonalist. Østerrike-Ungarn, som var i allianse med Tyskland, hevdet at Serbia sto bak attentatet, og erklærte krig mot Serbia. Serbia ble støttet av Russland, og det gjorde at begge alliansene ble dratt inn i krigen.
Hvordan ble krigen utkjempet?
Første verdenskrig var den første moderne krigen. Den ble utkjempet med nye, moderne våpen, men krigstaktikkene var forankret i gammel tankegang. Flere teknologiske nyvinninger som tanks, fly, ubåter og kjemiske våpen ble tatt i bruk i løpet av krigen. Disse nye våpnene gjorde det enklere å forsvare seg, men vanskeligere å erobre land fra fienden. Resultatet var enorme tap av soldater på begge sider. Den første globale og moderne industrielle krigen ble svært dødelig.
På vestfronten, altså på slagmarken i Frankrike, klarte ingen av partene å bryte gjennom frontlinjen, og resultatet ble at begge sider gravde seg ned i skyttergraver. Krigen fikk derfor betegnelsen skyttergravskrig. Millioner av mennesker kjempet mot hverandre og mistet livet i en svært brutal krigføring. Kjemiske våpen, som gass, ble brukt av begge sider for å bryte gjennom motstandernes linjer.
I kampene på østfronten, i Afrika og i Asia var krigen annerledes. Her var frontene mer bevegelige. Krigen ble også for første gang utkjempet i luften og i flere havområder. Tyskland erklærte uinnskrenket ubåtkrig, hvor alle skip som fraktet varer og forsyninger til Storbritannia og Frankrike, risikerte å bli senket.
Hva ble resultatet av krigen?
Den 11. november 1918 ble det inngått våpenstillstand, altså våpenhvile mellom de stridende partene. Sentralmaktene, med Tyskland i spissen, hadde innsett at krigen ikke lenger kunne vinnes. Fra januar 1919 møttes representanter fra den seirende part i Paris for å forhandle fram utkast til fredsavtaler med den tapende part. Den viktigste avtalen gjaldt Tyskland og ble undertegnet i Versailles.
De viktigste aktørene i fredsoppgjøret var seierherrene USA, Frankrike og Storbritannia. Den amerikanske presidenten Woodrow Wilson var den mest forsonlige og hadde gjennom sine velkjente 14 punkter lagt fram forslag til hvordan fred kunne skapes i Europa. Storbritannia og Frankrike var på den andre siden mer opptatt av å straffe taperne, spesielt Tyskland.
Resultatet for Tyskland var knusende. Tyskland måtte ta på seg skylden for krigen og betale enorme krigsskadeerstatninger. Alle koloniene og store landområder i Europa ble fratatt Tyskland. Mange tyskere endte dermed utenfor Tysklands grenser. I tillegg ble det pålagt store restriksjoner på den tyske hæren, marinen og luftvåpenet.
Et nytt Europa
Etter første verdenskrig ble europakartet tegnet opp på nytt. Nye stater oppsto, mens gamle imperier ble borte. Keiserdømmet Tyskland ble til en republikk, den såkalte Weimarrepublikken. Keiserdømmet Østerrike-Ungarn ble oppløst og splittet. Store deler av det gamle keiserdømmet ble innlemmet i den nye staten Tsjekkoslovakia. Russland hadde blitt til Sovjetunionen etter den russiske revolusjonen. Polen fikk sin selvstendighet og fikk områder fra Tyskland, Russland og Østerrike-Ungarn. Det osmanske riket opphørte å eksistere og ble erstattet av Tyrkia. På Balkan ble Jugoslavia opprettet.
I tillegg til at det ble nye grenser og nye stater i Europa, sto problemene i kø for Europa. I en rekke land, selv blant vinnerne, var det misnøye etter fredsoppgjøret. Særlig gjaldt dette Tyskland, men også Italia, som var på den seirende siden. Italia var før krigen en del av trippelalliansen, men gikk inn i krigen på ententemaktenes side i 1915. I kjølvannet av fredsoppgjøret kunne man ane nye nasjonale og etniske konflikter i Europa. Mer enn 30 millioner europeere levde nå som minoriteter i andre stater. Verdensøkonomien hadde blitt sterkt påvirket av krigen, og europeiske stormakter som Frankrike og Storbritannia var svekket økonomisk. USA kom derimot økonomisk styrket ut av krigen.
Allikevel var det noe optimisme å spore. Dette var "krigen som skulle ende alle kriger". Framtidige konflikter skulle nå løses gjennom den nyopprettede organisasjonen Folkeforbundet. Potensielle konflikter skulle heretter løses gjennom diplomati i stedet for krig.
Tenk etter
Kan første verdenskrig sies å være en slags forløper for andre verdenskrig?
Kilder
Brazier, E. & Kirkhusmo, A. (2021, 7.mai). Første verdenskrig. I Store norske leksikon. https://snl.no/f%C3%B8rste_verdenskrig
Les original på NDLA →
Fredsoppgjøret i Versailles i 1919
Første verdenskrigs sluttfase
I krigens sluttfase ble det mer og mer tydelig hvem som ville vinne. USAs inntreden i krigen på ententemaktenes side i 1917 ble et vendepunkt, og etter den siste mislykkede tyske offensiven på vestfronten i 1918 var krigen militært sett tapt for Tyskland. I tillegg var Tyskland på dette tidspunktet preget av krigstretthet, desertering, varemangel og spontane revolusjonsforsøk. Keiser Vilhelm 2. flyktet til Nederland, og keiserdømmet ble erstattet av en demokratisk republikk, den såkalte Weimarrepublikken.
11. november 1918 ble våpenhvilen undertegnet. Krigen var over, selv om ingen soldater fra ententemaktene hadde satt sine bein i Tyskland. På tross av problemene i Tyskland var det for mange tyskere uforståelig at krigen var tapt.
Spanskesyken
I tillegg til enorme tapstall i krigen rammet en global influensapandemi store deler av verden i åra 1918–1920. Denne influensaen ble kjent som spanskesyken, og mellom femti og hundre millioner mennesker mistet livet. Denne enorme katastrofen bidro til ønsket om å avslutte krigen.
Fredskonferansen i Paris
Etter krigen var fredsønsket i Europa stort, men utfordringene var enorme. Tre keiserriker var gått i oppløsning og europakartet måtte tegnes opp på nytt. I tillegg måtte de tapende partene, Tyskland, Østerrike-Ungarn og Det osmanske riket, straffes. I januar 1919 møttes representanter fra seierherrene Storbritannia, Frankrike, USA og Italia i Paris for å forhandle fram en fredsavtale. Fredsavtalen med Tyskland, den såkalte Versaillestraktaten, var den viktigste.
Utgangspunktet til de involverte partene var ulikt. Tyskland håpet at de kunne påvirke fredsbetingelsene ved å be om våpenhvile i 1918 og ikke kjempe til siste mann. Det de tyske lederne ønsket, var å bli behandlet etter den amerikanske presidenten Woodrow Wilsons 14 punkter for fred, som ble presentert i januar 1918. Disse punktene skulle være utgangspunkt for en fredsslutning alle parter kunne leve med. Ett av hovedprinsippene til Wilson var nasjonens selvbestemmelsesrett, hvor nasjonalitet skulle bestemme de nye statsgrensene. En slik fred ville være til å leve med for mange tyskere.
Wilsons 14 punkterI januar 1918 erklærte president Woodrow Wilson sine kjente 14 punkter. Wilson var opptatt av å legge til rette for en forsonende løsning alle involverte parter kunne akseptere. Her er hovedtrekkene i Wilsons 14 punkter:
Ingen hemmelige avtaler. Diplomatiet skal skje åpenlyst.
Fri ferdsel på verdenshavene.
Økonomiske hindre skal fjernes for å fremme fri og lik handel.
Gjensidige garantier for nedrustning til et minimum som kreves for å beskytte eget land.
Upartisk ordning av alle kolonikrav, hvor det tas hensyn til de folkene det gjelder.
Tilbaketrekning av alle fremmede soldater i russiske landområder.
Tilbaketrekning av alle fremmede tropper i Belgia. Belgisk uavhengighet skal gjenopprettes.
Tilbaketrekning av alle fremmede tropper i Frankrike. Okkuperte områder og Alsace-Lorraine må bli gitt tilbake til Frankrike.
Italias grenser trekkes etter nasjonalitet.
Folkene i Østerrike-Ungarn bør få anledning til selvstendig utvikling.
Tilbaketrekning av alle fremmede tropper i Romania, Serbia og Montenegro. Okkuperte områder må tilbakeføres. Serbia må få fri og sikker tilgang til sjøen. Nye grenser må trekkes etter nasjonalitet.
De tyrkiske delene av det nåværende osmanske riket må bli sikret selvstendighet. Andre nasjonaliteter under tyrkisk herredømme må få sin egen selvstendige utvikling.
En uavhengig polsk stat må bli opprettet hvor det bor polakker. Staten må ha adgang til havet.
Opprettelse av Folkeforbundet.
Kilde
Wilson's Fourteen Points (u.å.). I Library of Congress (u.å.). Hentet 20. februar 2022 fra https://www.loc.gov/collections/world-war-i-rotogravures/articles-and-essays/events-and-statistics/wilsons-fourteen-points/
Seierherrene på sin side var enige om at Tyskland måtte bære hovedansvaret for krigen og skulle straffes deretter, men det var uenighet om hvordan dette skulle gjøres.
USA og president Woodrow Wilson ønsket at fredsoppgjøret skulle være en forsoning mellom alle stridene parter og legge til rette for samarbeid og fred i Europa og verden. Frankrike hadde en mindre forsonlig linje og ønsket at Tyskland skulle straffes strengt. For Frankrike var det viktig at Tyskland aldri igjen skulle bli en trussel mot freden i Europa, og at de måtte betale for skadene påført Frankrike. Storbritannia ønsket også å straffe Tyskland økonomisk, men fulgte ikke samme harde linje som Frankrike. Italia, som endte opp på seierherrenes side, ønsket belønning for sin krigsinnsats, men det fikk de ikke. Italia "vant krigen, men tapte freden".
Versaillestraktaten
Tyskland fikk ikke delta ved forhandlingsbordet og ble presentert fredsforslaget fra seierherrene. Tyskerne hadde forventet en fredsavtale bygd på forsoning og felles ønsker om å bygge Europa opp på nytt, men fikk i stedet presentert en avtale med usedvanlig harde vilkår. Tyskerne ønsket ikke å godta fredsavtalen, men de hadde ikke noe valg. Ble ikke avtalen godtatt, ville krigshandlingene gjenopptas. Den nye Weimarrepublikken mente dessuten at de ikke kunne stå ansvarlig for hva det gamle keiserriket Tyskland hadde hatt ansvar for.
Ansvaret for krigen
Det punktet Tyskland hadde størst problemer med å akseptere, var punktet om krigsskyld. Tyskland måtte ta på seg det juridiske og moralske ansvaret for krigen. Dette vakte voldsomme tyske reaksjoner, både hos det tyske folk, fra politikere og i militæret. Tyskerne selv mente at skylden måtte fordeles, og at de alene ikke hadde hele ansvaret. Denne ydmykelsen skulle Adolf Hitler bruke i sin propaganda i årene før utbruddet av neste verdenskrig.
Militæret bygges ned
Hele Europa ble oppfordret til å ruste ned militært, men Tyskland ble pålagt å ruste ned i alle våpengreiner. Hæren skulle kun bestå av cirka 100 000 soldater. Dette var for lite til at det utgjorde noen trussel overfor nabolanda, men stort nok til å kunne ivareta indre fred og slå ned opprør og revolusjonsforsøk. Ved krigens slutt var det frykt for revolusjonsforsøk i Tyskland, spesielt fra kommunistene.
Det ble lagt ned forbud mot moderne militærteknologi, noe som innebar forbud mot ubåter, stridsvogner og fly. Flyvåpenet og Marinen ble altså dramatisk redusert. I tillegg skulle de vestlige områdene mot Frankrike demilitariseres, det vil si at det tyske forsvaret ikke kunne være til stede i disse områdene.
Tapte landområder
Tyskland måtte avstå store landområder til nabolanda. Det gjenoppståtte landet Polen fikk tildelt store områder spesielt fra Tyskland, men også fra Russland og Østerrike-Ungarn. Siden Polen skulle ha adgang til Østersjøen, ble Øst-Preussen adskilt fra resten av Tyskland av "den polske korridoren". Frankrike fikk tilbake Alsace og Lorraine, som Tyskland hadde erobret under den fransk-tyske krigen i 1870–1871. De viktige tyske kullgruvene i Saar-området ble overtatt av Frankrike for en periode på 15 år. Danmark fikk tilbake deler av Sør-Jylland som ble okkupert under den dansk-tyske krigen i 1864. Tyskland mistet alle koloniene sine, først og fremst til Frankrike og Storbritannia.
På grunn av fredsoppgjøret endte mange tyskere utenfor Tysklands grenser, ikke bare på grunn av tapte landområder for Tyskland, men også på grunn av andre grenseendringer. Som en følge av at Østerrike-Ungarn ble oppløst, ble det meste av den tysktalende minoriteten, sudettyskerne, i det tidligere dobbeltmonarkiet innlemmet i det nyopprettede Tsjekkoslovakia.
Krigsskadeerstatning
Seierherrene påla Tyskland å betale en gigantisk erstatning for skader og tap påført under første verdenskrig. Summen endte opp på 132 milliarder gullmark. De fleste mente at dette var umulig å gjennomføre, men seierherrene sto på sitt. Det nyttet lite å vise til at Tyskland lå utarmet etter krigen og at økonomien var lagt i ruiner. Som en konsekvens av krigsskadeerstatningene måtte Tyskland slite med økonomiske svingninger gjennom hele mellomkrigstida.
Tenk etter
Versaillestraktaten har i ettertid blitt kritisert for å ha straffet Tyskland for hardt. I hvilken grad er dette riktig?
Hør podkasten Freden som mislyktes i NRK-programmet Verdibørsen hvis du vil lære mer om Versaillestraktaten og konsekvensene av den.
Kilder
Brazier, E. & Kirkhusmo, A. (2021, 7. mai). Første verdenskrig. I Store norske leksikon. https://snl.no/f%C3%B8rste_verdenskrig
Fosshaugen, K. (2019, 1. september) Det armenske folkemordet. I Store norske leksikon. https://snl.no/Det_armenske_folkemordet
Mamelund, S. E. (11. august 2021). Spanskesyken. I Store norske leksikon. https://sml.snl.no/spanskesyken
Palmer, R. R., Colton, J. & Kramer, L. (2002). A history of the modern world (ninth edition). McGraw-Hill. New York.
Ugland, E. (2010) Å lykkes med nyere historie. Cappelen Damm.
Versailles-traktaten (2021, 19. januar). I Store norske leksikon. https://snl.no/Versailles-traktaten
Treaty of Versailles (2020, 22. mars) I Wikisource. https://en.wikisource.org/wiki/Treaty_of_Versailles/Part_V#Article_160\
Wilson's Fourteen Points (u.å.). I Library of Congress (u.å.). Hentet 20. februar 2022 fra https://www.loc.gov/collections/world-war-i-rotogravures/articles-and-essays/events-and-statistics/wilsons-fourteen-points/
Les original på NDLA →
I krigens sluttfase ble det mer og mer tydelig hvem som ville vinne. USAs inntreden i krigen på ententemaktenes side i 1917 ble et vendepunkt, og etter den siste mislykkede tyske offensiven på vestfronten i 1918 var krigen militært sett tapt for Tyskland. I tillegg var Tyskland på dette tidspunktet preget av krigstretthet, desertering, varemangel og spontane revolusjonsforsøk. Keiser Vilhelm 2. flyktet til Nederland, og keiserdømmet ble erstattet av en demokratisk republikk, den såkalte Weimarrepublikken.
11. november 1918 ble våpenhvilen undertegnet. Krigen var over, selv om ingen soldater fra ententemaktene hadde satt sine bein i Tyskland. På tross av problemene i Tyskland var det for mange tyskere uforståelig at krigen var tapt.
Spanskesyken
I tillegg til enorme tapstall i krigen rammet en global influensapandemi store deler av verden i åra 1918–1920. Denne influensaen ble kjent som spanskesyken, og mellom femti og hundre millioner mennesker mistet livet. Denne enorme katastrofen bidro til ønsket om å avslutte krigen.
Fredskonferansen i Paris
Etter krigen var fredsønsket i Europa stort, men utfordringene var enorme. Tre keiserriker var gått i oppløsning og europakartet måtte tegnes opp på nytt. I tillegg måtte de tapende partene, Tyskland, Østerrike-Ungarn og Det osmanske riket, straffes. I januar 1919 møttes representanter fra seierherrene Storbritannia, Frankrike, USA og Italia i Paris for å forhandle fram en fredsavtale. Fredsavtalen med Tyskland, den såkalte Versaillestraktaten, var den viktigste.
Utgangspunktet til de involverte partene var ulikt. Tyskland håpet at de kunne påvirke fredsbetingelsene ved å be om våpenhvile i 1918 og ikke kjempe til siste mann. Det de tyske lederne ønsket, var å bli behandlet etter den amerikanske presidenten Woodrow Wilsons 14 punkter for fred, som ble presentert i januar 1918. Disse punktene skulle være utgangspunkt for en fredsslutning alle parter kunne leve med. Ett av hovedprinsippene til Wilson var nasjonens selvbestemmelsesrett, hvor nasjonalitet skulle bestemme de nye statsgrensene. En slik fred ville være til å leve med for mange tyskere.
Wilsons 14 punkterI januar 1918 erklærte president Woodrow Wilson sine kjente 14 punkter. Wilson var opptatt av å legge til rette for en forsonende løsning alle involverte parter kunne akseptere. Her er hovedtrekkene i Wilsons 14 punkter:
Ingen hemmelige avtaler. Diplomatiet skal skje åpenlyst.
Fri ferdsel på verdenshavene.
Økonomiske hindre skal fjernes for å fremme fri og lik handel.
Gjensidige garantier for nedrustning til et minimum som kreves for å beskytte eget land.
Upartisk ordning av alle kolonikrav, hvor det tas hensyn til de folkene det gjelder.
Tilbaketrekning av alle fremmede soldater i russiske landområder.
Tilbaketrekning av alle fremmede tropper i Belgia. Belgisk uavhengighet skal gjenopprettes.
Tilbaketrekning av alle fremmede tropper i Frankrike. Okkuperte områder og Alsace-Lorraine må bli gitt tilbake til Frankrike.
Italias grenser trekkes etter nasjonalitet.
Folkene i Østerrike-Ungarn bør få anledning til selvstendig utvikling.
Tilbaketrekning av alle fremmede tropper i Romania, Serbia og Montenegro. Okkuperte områder må tilbakeføres. Serbia må få fri og sikker tilgang til sjøen. Nye grenser må trekkes etter nasjonalitet.
De tyrkiske delene av det nåværende osmanske riket må bli sikret selvstendighet. Andre nasjonaliteter under tyrkisk herredømme må få sin egen selvstendige utvikling.
En uavhengig polsk stat må bli opprettet hvor det bor polakker. Staten må ha adgang til havet.
Opprettelse av Folkeforbundet.
Kilde
Wilson's Fourteen Points (u.å.). I Library of Congress (u.å.). Hentet 20. februar 2022 fra https://www.loc.gov/collections/world-war-i-rotogravures/articles-and-essays/events-and-statistics/wilsons-fourteen-points/
Seierherrene på sin side var enige om at Tyskland måtte bære hovedansvaret for krigen og skulle straffes deretter, men det var uenighet om hvordan dette skulle gjøres.
USA og president Woodrow Wilson ønsket at fredsoppgjøret skulle være en forsoning mellom alle stridene parter og legge til rette for samarbeid og fred i Europa og verden. Frankrike hadde en mindre forsonlig linje og ønsket at Tyskland skulle straffes strengt. For Frankrike var det viktig at Tyskland aldri igjen skulle bli en trussel mot freden i Europa, og at de måtte betale for skadene påført Frankrike. Storbritannia ønsket også å straffe Tyskland økonomisk, men fulgte ikke samme harde linje som Frankrike. Italia, som endte opp på seierherrenes side, ønsket belønning for sin krigsinnsats, men det fikk de ikke. Italia "vant krigen, men tapte freden".
Versaillestraktaten
Tyskland fikk ikke delta ved forhandlingsbordet og ble presentert fredsforslaget fra seierherrene. Tyskerne hadde forventet en fredsavtale bygd på forsoning og felles ønsker om å bygge Europa opp på nytt, men fikk i stedet presentert en avtale med usedvanlig harde vilkår. Tyskerne ønsket ikke å godta fredsavtalen, men de hadde ikke noe valg. Ble ikke avtalen godtatt, ville krigshandlingene gjenopptas. Den nye Weimarrepublikken mente dessuten at de ikke kunne stå ansvarlig for hva det gamle keiserriket Tyskland hadde hatt ansvar for.
Ansvaret for krigen
Det punktet Tyskland hadde størst problemer med å akseptere, var punktet om krigsskyld. Tyskland måtte ta på seg det juridiske og moralske ansvaret for krigen. Dette vakte voldsomme tyske reaksjoner, både hos det tyske folk, fra politikere og i militæret. Tyskerne selv mente at skylden måtte fordeles, og at de alene ikke hadde hele ansvaret. Denne ydmykelsen skulle Adolf Hitler bruke i sin propaganda i årene før utbruddet av neste verdenskrig.
Militæret bygges ned
Hele Europa ble oppfordret til å ruste ned militært, men Tyskland ble pålagt å ruste ned i alle våpengreiner. Hæren skulle kun bestå av cirka 100 000 soldater. Dette var for lite til at det utgjorde noen trussel overfor nabolanda, men stort nok til å kunne ivareta indre fred og slå ned opprør og revolusjonsforsøk. Ved krigens slutt var det frykt for revolusjonsforsøk i Tyskland, spesielt fra kommunistene.
Det ble lagt ned forbud mot moderne militærteknologi, noe som innebar forbud mot ubåter, stridsvogner og fly. Flyvåpenet og Marinen ble altså dramatisk redusert. I tillegg skulle de vestlige områdene mot Frankrike demilitariseres, det vil si at det tyske forsvaret ikke kunne være til stede i disse områdene.
Tapte landområder
Tyskland måtte avstå store landområder til nabolanda. Det gjenoppståtte landet Polen fikk tildelt store områder spesielt fra Tyskland, men også fra Russland og Østerrike-Ungarn. Siden Polen skulle ha adgang til Østersjøen, ble Øst-Preussen adskilt fra resten av Tyskland av "den polske korridoren". Frankrike fikk tilbake Alsace og Lorraine, som Tyskland hadde erobret under den fransk-tyske krigen i 1870–1871. De viktige tyske kullgruvene i Saar-området ble overtatt av Frankrike for en periode på 15 år. Danmark fikk tilbake deler av Sør-Jylland som ble okkupert under den dansk-tyske krigen i 1864. Tyskland mistet alle koloniene sine, først og fremst til Frankrike og Storbritannia.
På grunn av fredsoppgjøret endte mange tyskere utenfor Tysklands grenser, ikke bare på grunn av tapte landområder for Tyskland, men også på grunn av andre grenseendringer. Som en følge av at Østerrike-Ungarn ble oppløst, ble det meste av den tysktalende minoriteten, sudettyskerne, i det tidligere dobbeltmonarkiet innlemmet i det nyopprettede Tsjekkoslovakia.
Krigsskadeerstatning
Seierherrene påla Tyskland å betale en gigantisk erstatning for skader og tap påført under første verdenskrig. Summen endte opp på 132 milliarder gullmark. De fleste mente at dette var umulig å gjennomføre, men seierherrene sto på sitt. Det nyttet lite å vise til at Tyskland lå utarmet etter krigen og at økonomien var lagt i ruiner. Som en konsekvens av krigsskadeerstatningene måtte Tyskland slite med økonomiske svingninger gjennom hele mellomkrigstida.
Tenk etter
Versaillestraktaten har i ettertid blitt kritisert for å ha straffet Tyskland for hardt. I hvilken grad er dette riktig?
Hør podkasten Freden som mislyktes i NRK-programmet Verdibørsen hvis du vil lære mer om Versaillestraktaten og konsekvensene av den.
Kilder
Brazier, E. & Kirkhusmo, A. (2021, 7. mai). Første verdenskrig. I Store norske leksikon. https://snl.no/f%C3%B8rste_verdenskrig
Fosshaugen, K. (2019, 1. september) Det armenske folkemordet. I Store norske leksikon. https://snl.no/Det_armenske_folkemordet
Mamelund, S. E. (11. august 2021). Spanskesyken. I Store norske leksikon. https://sml.snl.no/spanskesyken
Palmer, R. R., Colton, J. & Kramer, L. (2002). A history of the modern world (ninth edition). McGraw-Hill. New York.
Ugland, E. (2010) Å lykkes med nyere historie. Cappelen Damm.
Versailles-traktaten (2021, 19. januar). I Store norske leksikon. https://snl.no/Versailles-traktaten
Treaty of Versailles (2020, 22. mars) I Wikisource. https://en.wikisource.org/wiki/Treaty_of_Versailles/Part_V#Article_160\
Wilson's Fourteen Points (u.å.). I Library of Congress (u.å.). Hentet 20. februar 2022 fra https://www.loc.gov/collections/world-war-i-rotogravures/articles-and-essays/events-and-statistics/wilsons-fourteen-points/
Les original på NDLA →
Hvorfor ble det verdenskrig i 1914?
Oppgave 1
Bruk NDLA-artikkelen Bakgrunnen for første verdenskrig for å finne svar på spørsmålene.
Hvilke bakenforliggende årsaker mener du var viktigst for å forklare at det ble krig i 1914?
Tyskland og sentralmaktene fikk skylden for krigsutbruddet i 1914. I hvilke grad mener du dette var riktig?
Drøft hva som kunne vært gjort for å unngå at det ble krig i 1914.
Oppgave 2
Nedenfor er det fire korte filmer der professor Stein Ugelvik Larsen tar for seg ulike temaer som berører verdenskrigene. Se filmene og svar på spørsmålene.
Film 1: Spør historikeren - historikernes syn på årsakene til første verdenskrig
Spørsmål til film 1:
Hvordan har ulike historikere forklart årsakene til første verdenskrig?
Hvorfor tror du det finnes ulike forklaringer fra tyske og ikke-tyske historikere?
Film 2: Spør historikeren - prinsippet om maktbalanse
Spørsmål til film 2:
Hva mener historiker Stein Ugelvik Larsen når han sier at prinsippet om maktbalanse er en forklaring på verdenskrigene?
Finnes det en form for maktbalanse i verden i dag?
Film 3: Spør historikeren - logistikken bak krigsutbruddet
Spørsmål til film 3:
På hvilken måte kan logistikken bak krigføringen være en forklaring på at det blir krig?
I hvilken grad er du enig eller uenig i denne forklaringen?
Film 4: Spør historikeren - årsakene til verdenskrigene
Spørsmål til film 4:
Historikerne er ikke alltid enige om hvorfor noe har skjedd. Hvorfor er ikke alle enige om hva som var årsakene til at en verdenskrig startet?
Hvorfor har synet på årsakene til krigene endret seg?
Les original på NDLA →
Bruk NDLA-artikkelen Bakgrunnen for første verdenskrig for å finne svar på spørsmålene.
Hvilke bakenforliggende årsaker mener du var viktigst for å forklare at det ble krig i 1914?
Tyskland og sentralmaktene fikk skylden for krigsutbruddet i 1914. I hvilke grad mener du dette var riktig?
Drøft hva som kunne vært gjort for å unngå at det ble krig i 1914.
Oppgave 2
Nedenfor er det fire korte filmer der professor Stein Ugelvik Larsen tar for seg ulike temaer som berører verdenskrigene. Se filmene og svar på spørsmålene.
Film 1: Spør historikeren - historikernes syn på årsakene til første verdenskrig
Spørsmål til film 1:
Hvordan har ulike historikere forklart årsakene til første verdenskrig?
Hvorfor tror du det finnes ulike forklaringer fra tyske og ikke-tyske historikere?
Film 2: Spør historikeren - prinsippet om maktbalanse
Spørsmål til film 2:
Hva mener historiker Stein Ugelvik Larsen når han sier at prinsippet om maktbalanse er en forklaring på verdenskrigene?
Finnes det en form for maktbalanse i verden i dag?
Film 3: Spør historikeren - logistikken bak krigsutbruddet
Spørsmål til film 3:
På hvilken måte kan logistikken bak krigføringen være en forklaring på at det blir krig?
I hvilken grad er du enig eller uenig i denne forklaringen?
Film 4: Spør historikeren - årsakene til verdenskrigene
Spørsmål til film 4:
Historikerne er ikke alltid enige om hvorfor noe har skjedd. Hvorfor er ikke alle enige om hva som var årsakene til at en verdenskrig startet?
Hvorfor har synet på årsakene til krigene endret seg?
Les original på NDLA →
Krigens gang 1914–1918
Krigens gang i Europa 1914–1918
Som en følge av skuddene i Sarajevo, erklærte Østerrike-Ungarn krig mot Serbia i 1914. Denne krigserklæringen førte til en rekke hendelser som dro inn alliansesystemet og de andre stormaktene. I løpet av kort tid ble Tyskland, Russland, Frankrike og Storbritannia dratt inn i konflikten.
Første verdenskrig ble i hovedsak utkjempet i Europa, hvor vestfronten og østfronten var de viktigste arenaene. Spesielt vestfronten, der Tyskland kjempet mot den franske og britiske hæren, var avgjørende for utfallet av første verdenskrig.
Vestfronten
Tysklands største frykt var en tofrontskrig, der den tyske hæren måtte slåss på to fronter, mot Frankrike og Russland, samtidig. Løsningen på dette problemet var Schlieffenplanen, utarbeidet av den tyske strategen generalstabssjef Alfred von Schlieffen i 1906. Tyskland antok at det ville ta Russland seks uker å mobilisere hæren. I løpet av denne tiden måtte Tyskland sette inn alle kreftene for å beseire Frankrike så raskt som mulig. For at planen skulle lykkes, måtte Frankrike invaderes gjennom Belgia. Etter at Frankrike var beseiret, kunne alt så settes inn i øst mot Russland.
Invasjonen av Belgia førte til at Storbritannia erklærte krig mot Tyskland. Den ambisiøse Schlieffenplanen lyktes ikke, og den tyske hæren ble stoppet før den nådde Paris. Begge sidene gravde seg deretter ned i skyttergraver som strakk seg fra den engelske kanal til Sveits. Der ble soldatene værende i fire år.
Intet nytt fra Vestfronten
Filmen Intet nytt fra Vestfronten tar oss med til skyttergravene i første verdenskrig. Filmen er basert på en bok med samme tittel. Den regnes som en av verdens fremste krigsskildringer.
Østfronten
I øst var situasjonen annerledes. Her var fronten mye mer bevegelig og bølget fram og tilbake. Russland innledet et angrep på Tyskland i 1914, i det som kalles Øst-Preussen, men ble raskt slått tilbake. Deretter ble Russland presset tilbake til sine egne områder. Mesteparten av krigføringen i øst ble utkjempet på russisk territorium. Østerrike-Ungarn hadde også en viss suksess i kampene mot Russland. I 1916 kom det en vellykket motoffensiv fra Russland, men allerede året etter kollapset den russiske hæren, delvis på grunn av krigstretthet og mangel på forsyninger.
Krigen i øst ble avsluttet da Russland sluttet fred med Tyskland i Brest-Litovsk i 1918. Nå kunne Tyskland flytte styrkene til vestfronten for et siste desperat forsøk på å vinne krigen.
Bruk kartet nedenfor
Kartet viser noen hovedtrekk i første verdenskrig. Klikk på boksen i høyre hjørne på kartet for å få det i fullskjerm. Deretter klikker du på spørsmålstegnene for å få en kort oversikt over de viktigste hendelsene i løpet av krigen.
En moderne krig?
Krigserklæringene ble tatt imot med jubel og begeistring og det var en generell oppfatning om at soldatene "ville være hjemme til jul". Ingen forutså en lang og utmattende krig. Hvorfor det ikke ble sånn, henger sammen med at verken politikere eller militære forsto konsekvensene av moderne krigføring og ny teknologi.
Effektive hurtigskytende kanoner og helautomatiske maskingevær gjorde framrykking over "ingenmannsland", altså områdene mellom skyttergravene, til en livsfarlig aktivitet. Generalene på begge sider sendte tusenvis av soldater i tette formasjoner mot fienden, med forferdelige tapstall som eneste resultat. Med moderne våpen ble forsvar av stillinger mye enklere enn å erobre områder fra fienden. For å bryte stillstanden på vestfronten introduserte derfor begge sidene kjemiske våpen, som stridsgass. Krigen ble også utkjempet i luften, og på slutten av krigen fikk vi de første stridsvognene, uten at disse fikk avgjørende innflytelse. Et nytt, moderne våpen som derimot fikk stor betydning, var de tyske ubåtene.
Krigen på havet
Krigen ble ikke bare ført på land. Også til sjøs foregikk det en intens krigføring. Ententemaktene innførte total handelsblokade av Tyskland, både for å hindre at krigsviktige varer kom fram, og for å skape uro blant sivilbefolkningen når de ikke fikk nok mat. Tyskernes mottrekk var de effektive ubåtene som senket tusenvis av handelsskip som fraktet forsyninger til Storbritannia og Frankrike.
Den tyske ubåtkrigen gikk hardt utover nøytrale handelsskip som seilte i havområdene rundt Storbritannia. Tyskerne betraktet dette som en krigssone. Dette involverte også Norge, som mistet femti prosent av handelsflåten i krigsårene. En konsekvens av ubåtkrigen var at det britiske passasjerskipet Lusitania ble senket i 1915. Mange amerikanere mistet livet, og denne hendelsen bidro til at USA gikk bort fra sin nøytralitetslinje og gikk inn i krigen på ententemaktenes side i 1917. USA hadde ønsket å holde seg utenfor krigen, men krigsmotstanden endret seg gradvis på grunn av ubåtkrigen. Den amerikanske inntredenen ble et avgjørende vendepunkt, og balansen vippet i ententemaktenes favør.
Tiårene før første verdenskrig hadde Tyskland drevet en aggressiv flåteopprustning for å true britenes dominans på verdenshavene. Disse to flåtene braket sammen i første verdenskrigs største sjøslag utenfor Jylland i 1916. Slaget endte uten at noen parter fikk noen avgjørende fordel.
Krigen i Midtøsten og Asia
Det osmanske riket gikk inn i krigen på sentralmaktenes side høsten 1914, og dermed ble Midtøsten en del av krigen. Britene fryktet at osmanske styrker skulle true den strategisk viktige Suezkanalen og sendte soldater til Egypt, som var under britisk kontroll. I løpet av krigen tok britiske styrker, sammen med allierte, kontroll over Iran, Irak og Palestina. I Midtøsten var det arabisk misnøye mot Det osmanske riket, og den britiske utenriksministeren Arthur Balfour ba både arabere og jøder i Palestina om å slåss mot osmanene og tyskerne, med lovnader om at de skulle få opprette egne nasjonalstater etter krigen. Disse løftene ble ikke fulgt opp.
I 1915 forsøkte britiske, franske, australske og newzealandske styrker å invadere Det osmanske riket ved Gallipoli. Spesielt den britiske marineministeren Winston Churchill ivret for et slikt angrep hvor målet var å erobre Konstantinopel, skaffe kontroll over Dardanellene og hjelpe Russland. På grunn av dårlig planlegging, og at det osmanske forsvaret var bedre forberedt enn forventet, mislyktes operasjonen. Churchill måtte til slutt gå av som marineminister.
Britene tok i stor grad i bruk soldater fra India, både i kolonikrigene og på slagmarken i Europa. Japan, som var alliert med Storbritannia, erobret tyske områder i Kina og i Stillehavet.
Krig i Afrika
Første verdenskrig var ikke bare en europeisk krig, den ble utvidet til kamphandlinger i andre verdensdeler. Stormaktene i Europa hadde mange kolonier i Afrika, og disse ble dratt inn i krigshandlingene. Alle europeiske stater som kjempet i Afrika, innlemmet et stort antall lokale soldater i sine hærer.
Tyskland ble raskt nedkjempet i sine afrikanske kolonier, og områdene ble overtatt av ententemaktene. Bare tyske avdelinger i Øst-Afrika holdt ut helt fram til krigens slutt i 1918. De tyske styrkene i Afrika var underlegne sine motstandere i antall og utstyr. De ble allikevel sett på som viktige, siden de bant opp allierte styrker som ellers kunne blitt brukt på vestfronten. Kolonienes betydning kommer fram ved at Frankrike, for eksempel, sendte flere hundre tusen soldater fra sine kolonier i Afrika og satte dem inn i skyttergravskrigen på vestfronten.
Kilder
Brazier, E. & Kirkhusmo, A. (2021, 7.mai). Første verdenskrig. I Store norske leksikon. Hentet fra https://snl.no/første_verdenskrig
Palmer, R. R., Colton, J. & Kramer, L. (2002). A history of the modern world (ninth edition). McGraw-Hill. New York.
Les original på NDLA →
Som en følge av skuddene i Sarajevo, erklærte Østerrike-Ungarn krig mot Serbia i 1914. Denne krigserklæringen førte til en rekke hendelser som dro inn alliansesystemet og de andre stormaktene. I løpet av kort tid ble Tyskland, Russland, Frankrike og Storbritannia dratt inn i konflikten.
Første verdenskrig ble i hovedsak utkjempet i Europa, hvor vestfronten og østfronten var de viktigste arenaene. Spesielt vestfronten, der Tyskland kjempet mot den franske og britiske hæren, var avgjørende for utfallet av første verdenskrig.
Vestfronten
Tysklands største frykt var en tofrontskrig, der den tyske hæren måtte slåss på to fronter, mot Frankrike og Russland, samtidig. Løsningen på dette problemet var Schlieffenplanen, utarbeidet av den tyske strategen generalstabssjef Alfred von Schlieffen i 1906. Tyskland antok at det ville ta Russland seks uker å mobilisere hæren. I løpet av denne tiden måtte Tyskland sette inn alle kreftene for å beseire Frankrike så raskt som mulig. For at planen skulle lykkes, måtte Frankrike invaderes gjennom Belgia. Etter at Frankrike var beseiret, kunne alt så settes inn i øst mot Russland.
Invasjonen av Belgia førte til at Storbritannia erklærte krig mot Tyskland. Den ambisiøse Schlieffenplanen lyktes ikke, og den tyske hæren ble stoppet før den nådde Paris. Begge sidene gravde seg deretter ned i skyttergraver som strakk seg fra den engelske kanal til Sveits. Der ble soldatene værende i fire år.
Intet nytt fra Vestfronten
Filmen Intet nytt fra Vestfronten tar oss med til skyttergravene i første verdenskrig. Filmen er basert på en bok med samme tittel. Den regnes som en av verdens fremste krigsskildringer.
Østfronten
I øst var situasjonen annerledes. Her var fronten mye mer bevegelig og bølget fram og tilbake. Russland innledet et angrep på Tyskland i 1914, i det som kalles Øst-Preussen, men ble raskt slått tilbake. Deretter ble Russland presset tilbake til sine egne områder. Mesteparten av krigføringen i øst ble utkjempet på russisk territorium. Østerrike-Ungarn hadde også en viss suksess i kampene mot Russland. I 1916 kom det en vellykket motoffensiv fra Russland, men allerede året etter kollapset den russiske hæren, delvis på grunn av krigstretthet og mangel på forsyninger.
Krigen i øst ble avsluttet da Russland sluttet fred med Tyskland i Brest-Litovsk i 1918. Nå kunne Tyskland flytte styrkene til vestfronten for et siste desperat forsøk på å vinne krigen.
Bruk kartet nedenfor
Kartet viser noen hovedtrekk i første verdenskrig. Klikk på boksen i høyre hjørne på kartet for å få det i fullskjerm. Deretter klikker du på spørsmålstegnene for å få en kort oversikt over de viktigste hendelsene i løpet av krigen.
En moderne krig?
Krigserklæringene ble tatt imot med jubel og begeistring og det var en generell oppfatning om at soldatene "ville være hjemme til jul". Ingen forutså en lang og utmattende krig. Hvorfor det ikke ble sånn, henger sammen med at verken politikere eller militære forsto konsekvensene av moderne krigføring og ny teknologi.
Effektive hurtigskytende kanoner og helautomatiske maskingevær gjorde framrykking over "ingenmannsland", altså områdene mellom skyttergravene, til en livsfarlig aktivitet. Generalene på begge sider sendte tusenvis av soldater i tette formasjoner mot fienden, med forferdelige tapstall som eneste resultat. Med moderne våpen ble forsvar av stillinger mye enklere enn å erobre områder fra fienden. For å bryte stillstanden på vestfronten introduserte derfor begge sidene kjemiske våpen, som stridsgass. Krigen ble også utkjempet i luften, og på slutten av krigen fikk vi de første stridsvognene, uten at disse fikk avgjørende innflytelse. Et nytt, moderne våpen som derimot fikk stor betydning, var de tyske ubåtene.
Krigen på havet
Krigen ble ikke bare ført på land. Også til sjøs foregikk det en intens krigføring. Ententemaktene innførte total handelsblokade av Tyskland, både for å hindre at krigsviktige varer kom fram, og for å skape uro blant sivilbefolkningen når de ikke fikk nok mat. Tyskernes mottrekk var de effektive ubåtene som senket tusenvis av handelsskip som fraktet forsyninger til Storbritannia og Frankrike.
Den tyske ubåtkrigen gikk hardt utover nøytrale handelsskip som seilte i havområdene rundt Storbritannia. Tyskerne betraktet dette som en krigssone. Dette involverte også Norge, som mistet femti prosent av handelsflåten i krigsårene. En konsekvens av ubåtkrigen var at det britiske passasjerskipet Lusitania ble senket i 1915. Mange amerikanere mistet livet, og denne hendelsen bidro til at USA gikk bort fra sin nøytralitetslinje og gikk inn i krigen på ententemaktenes side i 1917. USA hadde ønsket å holde seg utenfor krigen, men krigsmotstanden endret seg gradvis på grunn av ubåtkrigen. Den amerikanske inntredenen ble et avgjørende vendepunkt, og balansen vippet i ententemaktenes favør.
Tiårene før første verdenskrig hadde Tyskland drevet en aggressiv flåteopprustning for å true britenes dominans på verdenshavene. Disse to flåtene braket sammen i første verdenskrigs største sjøslag utenfor Jylland i 1916. Slaget endte uten at noen parter fikk noen avgjørende fordel.
Krigen i Midtøsten og Asia
Det osmanske riket gikk inn i krigen på sentralmaktenes side høsten 1914, og dermed ble Midtøsten en del av krigen. Britene fryktet at osmanske styrker skulle true den strategisk viktige Suezkanalen og sendte soldater til Egypt, som var under britisk kontroll. I løpet av krigen tok britiske styrker, sammen med allierte, kontroll over Iran, Irak og Palestina. I Midtøsten var det arabisk misnøye mot Det osmanske riket, og den britiske utenriksministeren Arthur Balfour ba både arabere og jøder i Palestina om å slåss mot osmanene og tyskerne, med lovnader om at de skulle få opprette egne nasjonalstater etter krigen. Disse løftene ble ikke fulgt opp.
I 1915 forsøkte britiske, franske, australske og newzealandske styrker å invadere Det osmanske riket ved Gallipoli. Spesielt den britiske marineministeren Winston Churchill ivret for et slikt angrep hvor målet var å erobre Konstantinopel, skaffe kontroll over Dardanellene og hjelpe Russland. På grunn av dårlig planlegging, og at det osmanske forsvaret var bedre forberedt enn forventet, mislyktes operasjonen. Churchill måtte til slutt gå av som marineminister.
Britene tok i stor grad i bruk soldater fra India, både i kolonikrigene og på slagmarken i Europa. Japan, som var alliert med Storbritannia, erobret tyske områder i Kina og i Stillehavet.
Krig i Afrika
Første verdenskrig var ikke bare en europeisk krig, den ble utvidet til kamphandlinger i andre verdensdeler. Stormaktene i Europa hadde mange kolonier i Afrika, og disse ble dratt inn i krigshandlingene. Alle europeiske stater som kjempet i Afrika, innlemmet et stort antall lokale soldater i sine hærer.
Tyskland ble raskt nedkjempet i sine afrikanske kolonier, og områdene ble overtatt av ententemaktene. Bare tyske avdelinger i Øst-Afrika holdt ut helt fram til krigens slutt i 1918. De tyske styrkene i Afrika var underlegne sine motstandere i antall og utstyr. De ble allikevel sett på som viktige, siden de bant opp allierte styrker som ellers kunne blitt brukt på vestfronten. Kolonienes betydning kommer fram ved at Frankrike, for eksempel, sendte flere hundre tusen soldater fra sine kolonier i Afrika og satte dem inn i skyttergravskrigen på vestfronten.
Kilder
Brazier, E. & Kirkhusmo, A. (2021, 7.mai). Første verdenskrig. I Store norske leksikon. Hentet fra https://snl.no/første_verdenskrig
Palmer, R. R., Colton, J. & Kramer, L. (2002). A history of the modern world (ninth edition). McGraw-Hill. New York.
Les original på NDLA →
Norge og Norden
Trekongemøtet
Ved krigsutbruddet var alle de nordiske landene nøytrale, bortsett fra Finland, som var et storfyrstedømme under Russland. Norge så fremdeles på Sverige som den største potensielle trusselen mot norsk selvstendighet, og var også skeptisk til Russlands hensikter i nord.
Men de tre landene innså at de måtte stå sammen for å unngå å bli trukket inn i den store europeiske krigen. På trekongemøtet i Malmø i desember 1914 møttes de tre nordiske kongene og understreket enigheten om å verne en felles nøytralitet.
Norge ettertraktet
I utgangspunktet hadde ingen av de krigførende partene noe ønske om å trekke de nordiske landene inn i krigen. De hadde hver for seg nok av andre utfordringer og problemer. Men Norge ble mer ettertraktet utover krigen. Den norske handelsflåten var en av verdens største og hadde stor betydning for frakt av varer mellom landene. Dessuten var Norges betydelige råvareressurser ettertraktet av de krigførende landene.
Den norske opinionen var ved begynnelsen av krigen nøytral, men mest engelskvennlig på grunn av den tradisjonelle tilknytningen vi hadde hatt til Storbritannia. Båndene til Tyskland var imidlertid også sterke, både kulturelt og politisk. Men den tyske ubåtkrigen førte etter hvert til store tap av norske skip og menneskeliv, og dette fikk konsekvenser for norske holdninger. Særlig etter at Tyskland erklærte uinnskrenket ubåtkrig i 1917, og de norske tapene steg dramatisk, svingte pendelen avgjørende i favør av vestmaktene.
"Nøytral alliert"
Norge leverte viktige råvarer til den tyske våpenindustrien. I tillegg var begge de krigførende partene interessert i den betydelige norske sildeeksporten. Norge var samtidig sterkt avhengig av kulleveranser fra England. Britene ga i julen 1916 beskjed om at de ville stanse disse leveransene, hvis ikke Norge stanset sitt salg av sild til Tyskland og ellers sterkt begrenset råvareeksporten til tyskerne. Den norske regjeringen ga etter for trusselen. Norsk Rederiforbund forhandlet samtidig fram en avtale der mesteparten av den norske handelsflåten ble stilt til disposisjon for Storbritannia. Til gjengjeld skulle Norge bli sikret britiske leveranser av kull, olje og andre nødvendige varer.
På denne måten ble norsk nøytralitet vannet ut, og Norge ble nærmest en motvillig alliert av vestmaktene.
Følger for Norge
Selv om Norge forble nøytralt og unngikk å komme med i krigshandlingene, fikk krigen likevel store følger for landet. Importhindringer på mange varer førte til at vi måtte begynne å produsere disse varene selv, og etterspørselen etter norske varer økte sterkt internasjonalt. Vi bygde ut jordbruket og styrket selvforsyningsgraden betydelig.
Den britiskvennlige holdningen holdt seg etter krigen, på samme måte som den negative holdningen til Tyskland. Det førte til at vi ved utbruddet av andre verdenskrig hadde langt mer britiskvennlige og tilsvarende antityske sympatier enn da første verdenskrig startet.
Krigsprofitørene
Etter krigens slutt var det oppstått en stor gruppe millionærer her i landet. I Oslo var det før krigen bare noen få med millionformuer, men ved slutten av krigen var tallet steget til over femti. Hvordan hadde det blitt slik?
Nøkkelen ligger i yrket disse millionærene hadde, de var nemlig alle skipsredere. Norge hadde verdens fjerde største handelsflåte, og med krigen forsvant konkurransen fra den britiske og tyske handelsflåten. Den norske handelsflåten ble den største aktøren for forsyning av varer på havene og kunne nærmest diktere sine egne priser. Det var stor knapphet på skip, og profitten steg til himmels når fraktratene eksploderte.
Danmark
Danmark klarte, som Norge, å holde seg nøytralt gjennom hele krigen. Landet eksporterte varer til begge krigførende parter, men mistet mange skip og sjøfolk på grunn av ubåter og miner.
Mange danske forretningsfolk skaffet seg stor rikdom under krigen som følge av de gode tidene for handel. Disse ble på folkemunne kalt gulasjbaroner. Det siste krigsåret ble det imidlertid varemangel, og danskene så seg nødt til å innføre rasjonering. Dette førte til sosial uro.
En del av Danmark hadde kommet under tysk herredømme i den dansk-tyske krig i 1864, og over 30 000 soldater av dansk avstamning ble innkalt til den tyske hæren. 5000 av disse nordslesvigerne ble drept i løpet av krigen. Ved fredsslutningen i Versailles fikk Danmark tilbakeført de landområdene som i 1864 var blitt avstått til Tyskland.
Sverige
Sverige erklærte seg nøytralt ved utbruddet av første verdenskrig. Den konservative statsministeren Hjalmar Hammarskjöld førte en tyskvennlig nøytralitetspolitikk, noe som førte til hans avgang i 1917. Politikken hadde nemlig ført til stor misnøye i Storbritannia og gikk utover forsyningssituasjonen til landet.
Etter Finlands selvstendighet i 1917 og borgerkrigen mellom de hvite og de røde tok Sverige parti for de hvite. Men Sverige ga ikke den våpenhjelpen de ble bedt om. Etter krigens slutt ble landet preget av stor arbeidsledighet og mye sosial uro. Men i den nære etterkrigstiden så også flere store sosiale reformer dagens lys.
Finland
Finland var i 1914 en del av det russiske imperiet, men finner ble ikke innkalt til den russiske hæren. Over 100 000 russiske tropper ble i 1917 sendt inn i Finland for å hindre en eventuell tysk invasjon mot Russland gjennom landet.
I kjølvannet av den russiske revolusjonen erklærte Finland seg selvstendig i desember 1917. En blodig borgerkrig mellom de hvite og de røde fulgte. De hvite seiret, men borgerkrigen førte til mye vondt blod som det tok lang tid å kvitte seg med.
Les original på NDLA →
Ved krigsutbruddet var alle de nordiske landene nøytrale, bortsett fra Finland, som var et storfyrstedømme under Russland. Norge så fremdeles på Sverige som den største potensielle trusselen mot norsk selvstendighet, og var også skeptisk til Russlands hensikter i nord.
Men de tre landene innså at de måtte stå sammen for å unngå å bli trukket inn i den store europeiske krigen. På trekongemøtet i Malmø i desember 1914 møttes de tre nordiske kongene og understreket enigheten om å verne en felles nøytralitet.
Norge ettertraktet
I utgangspunktet hadde ingen av de krigførende partene noe ønske om å trekke de nordiske landene inn i krigen. De hadde hver for seg nok av andre utfordringer og problemer. Men Norge ble mer ettertraktet utover krigen. Den norske handelsflåten var en av verdens største og hadde stor betydning for frakt av varer mellom landene. Dessuten var Norges betydelige råvareressurser ettertraktet av de krigførende landene.
Den norske opinionen var ved begynnelsen av krigen nøytral, men mest engelskvennlig på grunn av den tradisjonelle tilknytningen vi hadde hatt til Storbritannia. Båndene til Tyskland var imidlertid også sterke, både kulturelt og politisk. Men den tyske ubåtkrigen førte etter hvert til store tap av norske skip og menneskeliv, og dette fikk konsekvenser for norske holdninger. Særlig etter at Tyskland erklærte uinnskrenket ubåtkrig i 1917, og de norske tapene steg dramatisk, svingte pendelen avgjørende i favør av vestmaktene.
"Nøytral alliert"
Norge leverte viktige råvarer til den tyske våpenindustrien. I tillegg var begge de krigførende partene interessert i den betydelige norske sildeeksporten. Norge var samtidig sterkt avhengig av kulleveranser fra England. Britene ga i julen 1916 beskjed om at de ville stanse disse leveransene, hvis ikke Norge stanset sitt salg av sild til Tyskland og ellers sterkt begrenset råvareeksporten til tyskerne. Den norske regjeringen ga etter for trusselen. Norsk Rederiforbund forhandlet samtidig fram en avtale der mesteparten av den norske handelsflåten ble stilt til disposisjon for Storbritannia. Til gjengjeld skulle Norge bli sikret britiske leveranser av kull, olje og andre nødvendige varer.
På denne måten ble norsk nøytralitet vannet ut, og Norge ble nærmest en motvillig alliert av vestmaktene.
Følger for Norge
Selv om Norge forble nøytralt og unngikk å komme med i krigshandlingene, fikk krigen likevel store følger for landet. Importhindringer på mange varer førte til at vi måtte begynne å produsere disse varene selv, og etterspørselen etter norske varer økte sterkt internasjonalt. Vi bygde ut jordbruket og styrket selvforsyningsgraden betydelig.
Den britiskvennlige holdningen holdt seg etter krigen, på samme måte som den negative holdningen til Tyskland. Det førte til at vi ved utbruddet av andre verdenskrig hadde langt mer britiskvennlige og tilsvarende antityske sympatier enn da første verdenskrig startet.
Krigsprofitørene
Etter krigens slutt var det oppstått en stor gruppe millionærer her i landet. I Oslo var det før krigen bare noen få med millionformuer, men ved slutten av krigen var tallet steget til over femti. Hvordan hadde det blitt slik?
Nøkkelen ligger i yrket disse millionærene hadde, de var nemlig alle skipsredere. Norge hadde verdens fjerde største handelsflåte, og med krigen forsvant konkurransen fra den britiske og tyske handelsflåten. Den norske handelsflåten ble den største aktøren for forsyning av varer på havene og kunne nærmest diktere sine egne priser. Det var stor knapphet på skip, og profitten steg til himmels når fraktratene eksploderte.
Danmark
Danmark klarte, som Norge, å holde seg nøytralt gjennom hele krigen. Landet eksporterte varer til begge krigførende parter, men mistet mange skip og sjøfolk på grunn av ubåter og miner.
Mange danske forretningsfolk skaffet seg stor rikdom under krigen som følge av de gode tidene for handel. Disse ble på folkemunne kalt gulasjbaroner. Det siste krigsåret ble det imidlertid varemangel, og danskene så seg nødt til å innføre rasjonering. Dette førte til sosial uro.
En del av Danmark hadde kommet under tysk herredømme i den dansk-tyske krig i 1864, og over 30 000 soldater av dansk avstamning ble innkalt til den tyske hæren. 5000 av disse nordslesvigerne ble drept i løpet av krigen. Ved fredsslutningen i Versailles fikk Danmark tilbakeført de landområdene som i 1864 var blitt avstått til Tyskland.
Sverige
Sverige erklærte seg nøytralt ved utbruddet av første verdenskrig. Den konservative statsministeren Hjalmar Hammarskjöld førte en tyskvennlig nøytralitetspolitikk, noe som førte til hans avgang i 1917. Politikken hadde nemlig ført til stor misnøye i Storbritannia og gikk utover forsyningssituasjonen til landet.
Etter Finlands selvstendighet i 1917 og borgerkrigen mellom de hvite og de røde tok Sverige parti for de hvite. Men Sverige ga ikke den våpenhjelpen de ble bedt om. Etter krigens slutt ble landet preget av stor arbeidsledighet og mye sosial uro. Men i den nære etterkrigstiden så også flere store sosiale reformer dagens lys.
Finland
Finland var i 1914 en del av det russiske imperiet, men finner ble ikke innkalt til den russiske hæren. Over 100 000 russiske tropper ble i 1917 sendt inn i Finland for å hindre en eventuell tysk invasjon mot Russland gjennom landet.
I kjølvannet av den russiske revolusjonen erklærte Finland seg selvstendig i desember 1917. En blodig borgerkrig mellom de hvite og de røde fulgte. De hvite seiret, men borgerkrigen førte til mye vondt blod som det tok lang tid å kvitte seg med.
Les original på NDLA →
Politisk opposisjon mot tsar-regimet
Oppdrag
Bruk illustrasjonen ovenfor, og klikk på punktene for å få mer informasjon. Bruk gjerne fullskjermsvisning.
Bruk deretter illustrasjonen til å forklare følgende:
Hva kjennetegnet tsar-regimet?
Hva kjennetegnet den politiske opposisjonen i Russland?
Les original på NDLA →
Bruk illustrasjonen ovenfor, og klikk på punktene for å få mer informasjon. Bruk gjerne fullskjermsvisning.
Bruk deretter illustrasjonen til å forklare følgende:
Hva kjennetegnet tsar-regimet?
Hva kjennetegnet den politiske opposisjonen i Russland?
Les original på NDLA →
Russland og første verdenskrig
Tsar-Russland
Russland hadde ved inngangen til første verdenskrig et autoritært styresett. Makten lå hos tsar Nicolai 2 av Romanov-slekten, godt understøttet av den russisk-ortodokse kirken og adelige godseiere med egne privilegier. Fra 1890-årene ble den russiske nasjonalismen mer framtredende i regimets offisielle politikk. Denne russifiseringen favoriserte alt russisk, og det førte til en sterkere radikalisering blant russiske minoriteter.
Regimet motsatte seg folkets ønsker om demokratisering i Russland og brukte makten sin til forfølgelse av politisk opposisjon, sensur og hemmelig politi. Dette skapte mer motstand mot tsar-regimet.
1905-revolusjonen
1905-revolusjonen var en betydelig konflikt mellom tsar-regimet og grupper som ønsket reformer i Russland. Tapet i den russisk-japanske krig samme år ble oppfattet som en nasjonal ydmykelse og forsterket motsetningene som fantes i det russiske samfunnet. Det som senere har blitt kjent som "den blodige søndagen" i januar 1905, startet som en fredelig folkelig demonstrasjon med krav om enkle reformer. Da demonstrantene nådde Vinterpalasset i St. Petersburg, åpnet tsarens soldater ild mot dem og drepte 130 personer. Denne massakren av den fredelige og ubevæpnede folkemassen vakte voldsom harme og styrket samarbeidet blant motstanderne av tsar-regimet.
I løpet av 1905 spredte folkeopprøret seg i Russland. Landet var preget av streiker, bondeopprør og uro blant minoritetene. Tsaren måtte derfor gjøre innrømmelser for å roe befolkningen. Liberale politikere fikk ønsket sitt innfridd da en rådgivende folkeforsamling – Dumaen – ble etablert. I tillegg lovet myndighetene at arbeidsforholdene i industrien skulle bedres.
Blant de sosialistiske partiene oppsto det ulike arbeiderråd (sovjeter) som følge av streikene knyttet til 1905-revolusjonen. Organiseringen styrket den revolusjonære opposisjonen og bidro til at arbeiderrådene ble en alternativ maktbase i kampen mot tsar-regimet.
Russland under første verdenskrig
1905-revolusjonen i Russland rystet tsar-regimet, men skapte også motsetninger blant de opposisjonelle partiene. I tida fram til første verdenskrig gjorde tsaren og hans støttespillere sitt ytterste for å begrense Dumaens makt. Mange av de russiske liberale politikerne mistet troen på et konstitusjonelt monarki og ble ytterligere radikalisert. Også blant revolusjonære partier var det sprikende oppfatninger av hva det nye Russland skulle bestå i.
Russland inngikk i trippelententen med Frankrike og Storbritannia. Ved krigsutbruddet ble den russiske arméen mobilisert og satt inn på østfronten i kamp mot tyske og østerrikske styrker. Til tross for indre sosial uro blomstret den russiske patriotismen i krigens første fase. Dette skulle vise seg å være kortvarig, og i takt med krigsnederlagene ble kritikken rettet mot tsar-regimets manglende evne til å styre landet i krig. Den politiske ledelsen ble oppfattet som udugelig, og tsaren unnlot å bruke de liberale politikerne i Dumaen for å skaffe seg støtte i befolkningen. Krigsnederlagene på østfronten endte med at tsar Nicolaj 2 i mars 1917 valgte å abdisere fra tronen. I det politiske vakuumet som oppsto utover sommeren, tok bolsjevikene makten i oktober 1917.
Fred med Tyskland
Etter at bolsjevikene kom til makten, undertegnet Russland i mars 1918 en fredsavtale med Tyskland i Brest-Litovsk. Det nye styret hadde lite forhandlingsrom og måtte godta at store russiske landområder i vest ble selvstendige eller annektert av Tyskland. Lenin trodde at første verdenskrig skulle ende i en verdensomspennende revolusjon, og så på denne fredsavtalen som et midlertidig tilbakeslag. Til tross for fred på østfronten brøt det ut en borgerkrig i Russland sommeren 1918 mellom bolsjevikene og motstanderne av det nye regimet.
Har du fått med deg dette?
Kilde
Egge, Å. (1993). Fra Aleksander II til Boris Jeltsin. Russlands og Sovjetunionens moderne historie. Universitetsforlaget.
Les original på NDLA →
Russland hadde ved inngangen til første verdenskrig et autoritært styresett. Makten lå hos tsar Nicolai 2 av Romanov-slekten, godt understøttet av den russisk-ortodokse kirken og adelige godseiere med egne privilegier. Fra 1890-årene ble den russiske nasjonalismen mer framtredende i regimets offisielle politikk. Denne russifiseringen favoriserte alt russisk, og det førte til en sterkere radikalisering blant russiske minoriteter.
Regimet motsatte seg folkets ønsker om demokratisering i Russland og brukte makten sin til forfølgelse av politisk opposisjon, sensur og hemmelig politi. Dette skapte mer motstand mot tsar-regimet.
1905-revolusjonen
1905-revolusjonen var en betydelig konflikt mellom tsar-regimet og grupper som ønsket reformer i Russland. Tapet i den russisk-japanske krig samme år ble oppfattet som en nasjonal ydmykelse og forsterket motsetningene som fantes i det russiske samfunnet. Det som senere har blitt kjent som "den blodige søndagen" i januar 1905, startet som en fredelig folkelig demonstrasjon med krav om enkle reformer. Da demonstrantene nådde Vinterpalasset i St. Petersburg, åpnet tsarens soldater ild mot dem og drepte 130 personer. Denne massakren av den fredelige og ubevæpnede folkemassen vakte voldsom harme og styrket samarbeidet blant motstanderne av tsar-regimet.
I løpet av 1905 spredte folkeopprøret seg i Russland. Landet var preget av streiker, bondeopprør og uro blant minoritetene. Tsaren måtte derfor gjøre innrømmelser for å roe befolkningen. Liberale politikere fikk ønsket sitt innfridd da en rådgivende folkeforsamling – Dumaen – ble etablert. I tillegg lovet myndighetene at arbeidsforholdene i industrien skulle bedres.
Blant de sosialistiske partiene oppsto det ulike arbeiderråd (sovjeter) som følge av streikene knyttet til 1905-revolusjonen. Organiseringen styrket den revolusjonære opposisjonen og bidro til at arbeiderrådene ble en alternativ maktbase i kampen mot tsar-regimet.
Russland under første verdenskrig
1905-revolusjonen i Russland rystet tsar-regimet, men skapte også motsetninger blant de opposisjonelle partiene. I tida fram til første verdenskrig gjorde tsaren og hans støttespillere sitt ytterste for å begrense Dumaens makt. Mange av de russiske liberale politikerne mistet troen på et konstitusjonelt monarki og ble ytterligere radikalisert. Også blant revolusjonære partier var det sprikende oppfatninger av hva det nye Russland skulle bestå i.
Russland inngikk i trippelententen med Frankrike og Storbritannia. Ved krigsutbruddet ble den russiske arméen mobilisert og satt inn på østfronten i kamp mot tyske og østerrikske styrker. Til tross for indre sosial uro blomstret den russiske patriotismen i krigens første fase. Dette skulle vise seg å være kortvarig, og i takt med krigsnederlagene ble kritikken rettet mot tsar-regimets manglende evne til å styre landet i krig. Den politiske ledelsen ble oppfattet som udugelig, og tsaren unnlot å bruke de liberale politikerne i Dumaen for å skaffe seg støtte i befolkningen. Krigsnederlagene på østfronten endte med at tsar Nicolaj 2 i mars 1917 valgte å abdisere fra tronen. I det politiske vakuumet som oppsto utover sommeren, tok bolsjevikene makten i oktober 1917.
Fred med Tyskland
Etter at bolsjevikene kom til makten, undertegnet Russland i mars 1918 en fredsavtale med Tyskland i Brest-Litovsk. Det nye styret hadde lite forhandlingsrom og måtte godta at store russiske landområder i vest ble selvstendige eller annektert av Tyskland. Lenin trodde at første verdenskrig skulle ende i en verdensomspennende revolusjon, og så på denne fredsavtalen som et midlertidig tilbakeslag. Til tross for fred på østfronten brøt det ut en borgerkrig i Russland sommeren 1918 mellom bolsjevikene og motstanderne av det nye regimet.
Har du fått med deg dette?
Kilde
Egge, Å. (1993). Fra Aleksander II til Boris Jeltsin. Russlands og Sovjetunionens moderne historie. Universitetsforlaget.
Les original på NDLA →
Sentrale personer i første verdenskrig
Woodrow Wilson
Woodrow Wilson var amerikansk president i åra 1913–21. Han var en idealist som ønsket fred i Europa etter første verdenskrig. For å oppnå dette måtte det etableres økonomisk stabilitet og en fredsavtale som sørget for forsoning mellom de europeiske landene. Wilson anbefalte en verdensomspennende organisasjon, Folkeforbundet, som skulle løse konflikter mellom land og hindre ny verdenskrig. I tillegg ønsket han et Europa hvor nasjonalitet skulle bestemme de nye statsgrensene. Disse tankene ble presentert som et program for fred i de såkalte Wilsons 14 punkter i januar 1918.
Wilson ble tildelt Nobels fredspris i 1919, men idéene hans fikk ikke så stort gjennomslag i fredsoppgjøret som han hadde håpet på.
Georges Clemenceau
Fransk statsminister i åra 1917–20. Clemenceau sto for den mest uforsonlige linjen under fredsforhandlingene i Versailles og preget den endelige teksten i fredstraktaten. Han var på mange måter kompromissløs, og var opptatt av å straffe Tyskland etter første verdenskrig. I hans øyne hadde Tyskland vært den mest aggressive stormakten før utbruddet av krigen. Alle ødeleggelsene i Frankrike måtte dermed erstattes av Tyskland. Clemenceau fryktet også at Tyskland igjen skulle bli en trussel i framtida. Derfor var det viktig at det tyske militæret aldri skulle kunne true Frankrike og Europa igjen.
David Lloyd George
David Lloyd George var britisk statsminister i åra 1916–22. Lloyd George gikk inn for å straffe Tyskland hardt i fredsoppgjøret, men var ikke like uforsonlig og kompromissløs som den franske statsministeren. Britene hadde lidd store tap i krigen, og det var forventninger i Storbritannia om at Tyskland skulle betale for dette. Lloyd George inntok ofte en meklerrolle mellom de andre deltakerne i fredsoppgjøret.
Vittorio Emanuele Orlando
Italia var i utgangspunktet en del av trippelalliansen før første verdenskrig, men gikk i krigen inn på ententemaktenes side. Italia byttet side hovedsakelig mot lovnader om å overta tyske kolonier i Afrika og for å utvide territoriet sitt på bekostning av Østerrike-Ungarn. I fredsoppgjøret etter krigen fikk Italia gjennom få av sine krav, og det har blitt hevdet at "Italia vant krigen, men tapte freden". Dette var en av årsakene til framveksten av fascismen og Mussolinis maktovertakelse på 1920-tallet.
Tsar Nikolaj 2.
Nikolaj 2. var tsar i Russland fram til den russiske revolusjonen i 1917. I løpet av sin tid som tsar tok han flere uheldige valg og ble svært upopulær. Spesielt den katastrofale krigføringen i første verdenskrig førte til at misnøyen mot den politiske ledelsen og tsaren endte opp i revolusjon. Nikolaj 2. ble tvunget til å gå av, og sammen med sin familie ble han henrettet av bolsjevikene under den russiske borgerkrigen i 1918.
Lenin
Vladimir Lenin var bolsjevik og sto i spissen for oktoberrevolusjon i 1917. Bolsjevikene var den mest radikale grupperingen blant kommunistene. Med slagord som "brød, fred og jord" kuppet bolsjevikene makten, inngikk en fredsavtale med Tyskland i 1918 og gjorde Russland til en kommunistisk stat. Etter en brutal borgerkrig i Russland i åra 1918–22, ble den kommunistiske Sovjetunionen opprettet. Lenin døde i 1924 og ble etter hvert etterfulgt av diktatoren Stalin.
Paul von Hindenburg
Paul von Hindenburg var offiser og politiker. Han skaffet seg heltestatus etter seieren mot Russland ved Tannenberg i 1914, og ble etter hvert øverstkommanderende for den tyske hæren. I perioden 1924–1933 var Hindenburg tysk president i Weimarrepublikken.
Erich Ludendorff
Erich Ludendorff var sammen med Hindenburg de to mest sentrale tyske offiserene og politikerne under første verdenskrig. Ludendorff var en av opphavsmennene bak dolkestøtlegenden, og han deltok i Adolf Hitlers kuppforsøk i Tyskland i 1923.
Adolf Hitler
Adolf Hitler var nazist, politiker og diktator. Under første verdenskrig deltok han som frivillig soldat på tysk side og ble dekorert for sin krigsinnsats. Det tyske nederlaget kom som et sjokk på ham og skulle prege resten av livet hans. I 1921 ble Hitler leder for nazipartiet NSDAP, og i 1933 ble han rikskansler i Tyskland. Første september 1939 gikk Hitler og Tyskland til krig mot Polen. Dette innledet andre verdenskrig.
Douglas Haig
Britisk feltmarskalk som ledet de britiske styrkene i Frankrike. Han var ansvarlig for noen av de blodigste offensivene ved fronten.
Philippe Pétain
Øverstkommanderende for de franske styrkene i de to siste krigsåra. Han var svært populær i hjemlandet, men fikk et tragisk ettermæle da han i 1940 ble statsminister i den tyskvennlige Vichy-regjeringen i Sør-Frankrike.
Kilder
Egge, Å. (2020, 28. oktober) Nikolaj 2. I Store norske leksikon. https://snl.no/Nikolaj_2.
Erich Ludendorff (2021, 27. oktober). I Store norske leksikon. https://snl.no/Erich_Ludendorff
Palmer, R. R., Colton & J. Kramer, L. (2002). A history of the modern world (ninth edition). McGraw-Hill. New York.
Paul von Hindenburg (2021, 27. oktober) I Store norske leksikon. https://snl.no/Paul_von_Hindenburg
Ugland, E. (2010) Å lykkes med nyere historie. Cappelen Damm. Oslo.
Versailles-traktaten (2021, 19. januar). I Store norske leksikon. https://snl.no/Versailles-traktaten
Wilson's Fourteen Points (u.å.). I Library of Congress (u.å.). Hentet 20.februar 2022 fra https://www.loc.gov/collections/world-war-i-rotogravures/articles-and-essays/events-and-statistics/wilsons-fourteen-points/
Les original på NDLA →
Woodrow Wilson var amerikansk president i åra 1913–21. Han var en idealist som ønsket fred i Europa etter første verdenskrig. For å oppnå dette måtte det etableres økonomisk stabilitet og en fredsavtale som sørget for forsoning mellom de europeiske landene. Wilson anbefalte en verdensomspennende organisasjon, Folkeforbundet, som skulle løse konflikter mellom land og hindre ny verdenskrig. I tillegg ønsket han et Europa hvor nasjonalitet skulle bestemme de nye statsgrensene. Disse tankene ble presentert som et program for fred i de såkalte Wilsons 14 punkter i januar 1918.
Wilson ble tildelt Nobels fredspris i 1919, men idéene hans fikk ikke så stort gjennomslag i fredsoppgjøret som han hadde håpet på.
Georges Clemenceau
Fransk statsminister i åra 1917–20. Clemenceau sto for den mest uforsonlige linjen under fredsforhandlingene i Versailles og preget den endelige teksten i fredstraktaten. Han var på mange måter kompromissløs, og var opptatt av å straffe Tyskland etter første verdenskrig. I hans øyne hadde Tyskland vært den mest aggressive stormakten før utbruddet av krigen. Alle ødeleggelsene i Frankrike måtte dermed erstattes av Tyskland. Clemenceau fryktet også at Tyskland igjen skulle bli en trussel i framtida. Derfor var det viktig at det tyske militæret aldri skulle kunne true Frankrike og Europa igjen.
David Lloyd George
David Lloyd George var britisk statsminister i åra 1916–22. Lloyd George gikk inn for å straffe Tyskland hardt i fredsoppgjøret, men var ikke like uforsonlig og kompromissløs som den franske statsministeren. Britene hadde lidd store tap i krigen, og det var forventninger i Storbritannia om at Tyskland skulle betale for dette. Lloyd George inntok ofte en meklerrolle mellom de andre deltakerne i fredsoppgjøret.
Vittorio Emanuele Orlando
Italia var i utgangspunktet en del av trippelalliansen før første verdenskrig, men gikk i krigen inn på ententemaktenes side. Italia byttet side hovedsakelig mot lovnader om å overta tyske kolonier i Afrika og for å utvide territoriet sitt på bekostning av Østerrike-Ungarn. I fredsoppgjøret etter krigen fikk Italia gjennom få av sine krav, og det har blitt hevdet at "Italia vant krigen, men tapte freden". Dette var en av årsakene til framveksten av fascismen og Mussolinis maktovertakelse på 1920-tallet.
Tsar Nikolaj 2.
Nikolaj 2. var tsar i Russland fram til den russiske revolusjonen i 1917. I løpet av sin tid som tsar tok han flere uheldige valg og ble svært upopulær. Spesielt den katastrofale krigføringen i første verdenskrig førte til at misnøyen mot den politiske ledelsen og tsaren endte opp i revolusjon. Nikolaj 2. ble tvunget til å gå av, og sammen med sin familie ble han henrettet av bolsjevikene under den russiske borgerkrigen i 1918.
Lenin
Vladimir Lenin var bolsjevik og sto i spissen for oktoberrevolusjon i 1917. Bolsjevikene var den mest radikale grupperingen blant kommunistene. Med slagord som "brød, fred og jord" kuppet bolsjevikene makten, inngikk en fredsavtale med Tyskland i 1918 og gjorde Russland til en kommunistisk stat. Etter en brutal borgerkrig i Russland i åra 1918–22, ble den kommunistiske Sovjetunionen opprettet. Lenin døde i 1924 og ble etter hvert etterfulgt av diktatoren Stalin.
Paul von Hindenburg
Paul von Hindenburg var offiser og politiker. Han skaffet seg heltestatus etter seieren mot Russland ved Tannenberg i 1914, og ble etter hvert øverstkommanderende for den tyske hæren. I perioden 1924–1933 var Hindenburg tysk president i Weimarrepublikken.
Erich Ludendorff
Erich Ludendorff var sammen med Hindenburg de to mest sentrale tyske offiserene og politikerne under første verdenskrig. Ludendorff var en av opphavsmennene bak dolkestøtlegenden, og han deltok i Adolf Hitlers kuppforsøk i Tyskland i 1923.
Adolf Hitler
Adolf Hitler var nazist, politiker og diktator. Under første verdenskrig deltok han som frivillig soldat på tysk side og ble dekorert for sin krigsinnsats. Det tyske nederlaget kom som et sjokk på ham og skulle prege resten av livet hans. I 1921 ble Hitler leder for nazipartiet NSDAP, og i 1933 ble han rikskansler i Tyskland. Første september 1939 gikk Hitler og Tyskland til krig mot Polen. Dette innledet andre verdenskrig.
Douglas Haig
Britisk feltmarskalk som ledet de britiske styrkene i Frankrike. Han var ansvarlig for noen av de blodigste offensivene ved fronten.
Philippe Pétain
Øverstkommanderende for de franske styrkene i de to siste krigsåra. Han var svært populær i hjemlandet, men fikk et tragisk ettermæle da han i 1940 ble statsminister i den tyskvennlige Vichy-regjeringen i Sør-Frankrike.
Kilder
Egge, Å. (2020, 28. oktober) Nikolaj 2. I Store norske leksikon. https://snl.no/Nikolaj_2.
Erich Ludendorff (2021, 27. oktober). I Store norske leksikon. https://snl.no/Erich_Ludendorff
Palmer, R. R., Colton & J. Kramer, L. (2002). A history of the modern world (ninth edition). McGraw-Hill. New York.
Paul von Hindenburg (2021, 27. oktober) I Store norske leksikon. https://snl.no/Paul_von_Hindenburg
Ugland, E. (2010) Å lykkes med nyere historie. Cappelen Damm. Oslo.
Versailles-traktaten (2021, 19. januar). I Store norske leksikon. https://snl.no/Versailles-traktaten
Wilson's Fourteen Points (u.å.). I Library of Congress (u.å.). Hentet 20.februar 2022 fra https://www.loc.gov/collections/world-war-i-rotogravures/articles-and-essays/events-and-statistics/wilsons-fourteen-points/
Les original på NDLA →
Temakart: Første verdenskrig
Hvordan bruke temakartene?Temakartene skal hjelpe deg med å strukturere årsaker og konsekvenser i flere temaer i nyere historie. Temakartene består av bokser og piler. Både boksene og pilene skal fylles med tekst, og hvis du klikker på dem, kommer det opp en tekstboks som du kan skrive i.
Boksene representerer konkrete hendelser eller utviklingstrekk. Når du skriver i disse boksene, skal du øve deg på å trekke ut det aller viktigste. Prøv å begrense deg til to–tre setninger.
Pilene skal forklare sammenhenger mellom boksene. En sammenheng kan være at boks A er årsak til boks B, at boks A påvirker boks B, eller at boks A hjelper oss til å forstå boks B. Noen ganger kan sammenhenger gå begge veier, slik at også boks B påvirker boks A. Noen ganger er det lett å se sammenhenger; de kan for eksempel stå direkte forklart i læremiddelet du bruker. Andre ganger må du tenke selv. I pilene bør du skrive så utfyllende du kan. I tillegg til å forklare kan du for eksempel trekke inn eksempler eller kilder dere har jobbet med som kan belyse denne sammenhengen.
Notatene dine lagres i nettleseren. For å lagre notatene lokalt kan du gå til Mine notater og kopiere teksten inn i et eget dokument.
Du bør jobbe med temakartet i fullskjermvisning.
Les original på NDLA →
Boksene representerer konkrete hendelser eller utviklingstrekk. Når du skriver i disse boksene, skal du øve deg på å trekke ut det aller viktigste. Prøv å begrense deg til to–tre setninger.
Pilene skal forklare sammenhenger mellom boksene. En sammenheng kan være at boks A er årsak til boks B, at boks A påvirker boks B, eller at boks A hjelper oss til å forstå boks B. Noen ganger kan sammenhenger gå begge veier, slik at også boks B påvirker boks A. Noen ganger er det lett å se sammenhenger; de kan for eksempel stå direkte forklart i læremiddelet du bruker. Andre ganger må du tenke selv. I pilene bør du skrive så utfyllende du kan. I tillegg til å forklare kan du for eksempel trekke inn eksempler eller kilder dere har jobbet med som kan belyse denne sammenhengen.
Notatene dine lagres i nettleseren. For å lagre notatene lokalt kan du gå til Mine notater og kopiere teksten inn i et eget dokument.
Du bør jobbe med temakartet i fullskjermvisning.
Les original på NDLA →
Versaillestraktaten. Hva skjedde egentlig?
Oppgave
Fredskonferansen i Paris var dominert av "de fire store", altså statsministerne fra Storbritannia, Frankrike og Italia, samt den amerikanske presidenten. I denne oppgaven skal dere sette dere inn i hvilke utgangspunkt de ulike statslederne hadde før og under fredskonferansen. Deretter skal dere drøfte ulike spørsmål til fredsoppgjøret.
Oppgaven skal løses ved å bruke puslespillmetoden, eller jigsaw-metoden. Du kan lese mer om jigsaw-metoden her. Hele opplegget tar cirka 90 minutter.
Les artikkelen Fredsoppgjøret i Versailles før dere begynner.
Forberedelser
Del dere inn i basisgrupper på fem elever. Hvis det ikke går opp, kan dere ha seks elever på noen av gruppene. Da må to elever på disse gruppene jobbe med samme tema.
Fordel temaene under på medlemmene i gruppa. Gruppemedlemmene skal nå bli eksperter på hvert sitt tema.
Ekspert 1: USA og Woodrow WilsonFinn ut:
Hvem var Woodrow Wilson?
Hva handlet Wilsons 14 punkter om?
Hva mente USA var viktigst å gjøre i fredsoppgjøret?
Tips:
Følgende kilder fra NDLA kan brukes, gjerne sammen med andre kilder, for finne ut mer om fredsoppgjøret.
Fredsoppgjøret i Versailles 1919
Virkningene av fredsoppgjøret
Sentrale personer i første verdenskrig
Ekspert 2: Frankrike og ClemenceauFinn ut:
Hvem var Georges Clemenceau?
Hva mente Frankrike om Tyskland etter krigen?
Hvilke krav vant Frankrike fram med i forhandlingene?
Tips:
Følgende kilder fra NDLA kan brukes, gjerne sammen med andre kilder, for finne ut mer om fredsoppgjøret.
Fredsoppgjøret i Versailles 1919
Virkningene av fredsoppgjøret
Sentrale personer i første verdenskrig
Ekspert 3: Storbritannia og GeorgeFinn ut:
Hvem var David Lloyd George?
Hva var Storbritannias standpunkt før freden i Paris?
På hvilken måte endret Storbritannia mening underveis?
Tips:
Følgende kilder fra NDLA kan brukes, gjerne sammen med andre kilder, for finne ut mer om fredsoppgjøret.
Fredsoppgjøret i Versailles 1919
Virkningene av fredsoppgjøret
Sentrale personer i første verdenskrig
Ekspert 4: Italia og OrlandoFinn ut:
Hvem var Vittorio Emanuele Orlando?
Hva ønsket Italia å få ut av fredsforhandlingene?
I hvilken grad ble ønskene til Italia oppfylt?
Tips:
Følgende kilder fra NDLA kan brukes, gjerne sammen med andre kilder, for finne ut mer om fredsoppgjøret.
Fredsoppgjøret i Versailles 1919
Virkningene av fredsoppgjøret
Sentrale personer i første verdenskrig
Ekspert 5: TysklandFinn ut:
Hvordan ble første verdenskrig avsluttet?
Hvordan så de tyske lederne for seg at fredsforhandlingene skulle ende?
Hva ble resultatet for Tyskland?
Tips:
Følgende kilder fra NDLA kan brukes, gjerne sammen med andre kilder, for finne ut mer om fredsoppgjøret.
Fredsoppgjøret i Versailles 1919
Virkningene av fredsoppgjøret
Sentrale personer i første verdenskrig
Individuelt arbeid
Jobb individuelt i 15–20 minutter. Fordyp deg i temaet ditt, og svar på spørsmålene.
Ekspertgrupper
Sett dere sammen i ekspertgrupper og jobb sammen i 10 minutter. De som har fordypet seg i samme tema, skal nå sitte sammen. Del det dere har funnet ut. Hjelp hverandre til å forstå og bli enige om hva som er viktigst. Forbered dere på hvordan deres tema skal presenteres for basisgruppa.
Deling og diskusjon
Sett dere tilbake i basisgruppene, og presenter for hverandre det dere har funnet ut. Presenter i riktig rekkefølge. Hver ekspert får 3–4 minutter til å presentere svar på sine spørsmål.
Når alle er ferdige med presentasjonene, skal dere oppsummere hovedtrekkene i fredsoppgjøret. Hva ble resultatet for Tyskland?
Deretter skal dere diskutere følgende spørsmål i basisgruppa:
Hvem var vinnerne og taperne etter fredsoppgjøret?
I hvilken grad ble Wilsons 14 punkter fulgt i fredsoppgjøret?
Hvordan påvirket prinsippet om nasjonens selvbestemmelsesrett europakartet etter første verdenskrig?
Seierherrene handlet etter hva de mente var riktig i 1919. Sett med nåtidens øyne, burde seierherrene gjort noe annerledes? I så fall hva?
I hvilken grad har første verdenskrig og fredsoppgjøret hatt betydning helt fram til i dag?
Til slutt: Snakk sammen i basisgruppa.
Hver basisgruppe skal skrive ned to ting dere har lært om fredsoppgjøret etter å ha jobbet med puslespillmetoden.
Vurder din egen innsats i basis- og ekspertgrupper med lav, middels eller høy måloppnåelse. Hva kunne du gjort annerledes?
Oppsummer i klassen hvis dere får tid.
Les original på NDLA →
Fredskonferansen i Paris var dominert av "de fire store", altså statsministerne fra Storbritannia, Frankrike og Italia, samt den amerikanske presidenten. I denne oppgaven skal dere sette dere inn i hvilke utgangspunkt de ulike statslederne hadde før og under fredskonferansen. Deretter skal dere drøfte ulike spørsmål til fredsoppgjøret.
Oppgaven skal løses ved å bruke puslespillmetoden, eller jigsaw-metoden. Du kan lese mer om jigsaw-metoden her. Hele opplegget tar cirka 90 minutter.
Les artikkelen Fredsoppgjøret i Versailles før dere begynner.
Forberedelser
Del dere inn i basisgrupper på fem elever. Hvis det ikke går opp, kan dere ha seks elever på noen av gruppene. Da må to elever på disse gruppene jobbe med samme tema.
Fordel temaene under på medlemmene i gruppa. Gruppemedlemmene skal nå bli eksperter på hvert sitt tema.
Ekspert 1: USA og Woodrow WilsonFinn ut:
Hvem var Woodrow Wilson?
Hva handlet Wilsons 14 punkter om?
Hva mente USA var viktigst å gjøre i fredsoppgjøret?
Tips:
Følgende kilder fra NDLA kan brukes, gjerne sammen med andre kilder, for finne ut mer om fredsoppgjøret.
Fredsoppgjøret i Versailles 1919
Virkningene av fredsoppgjøret
Sentrale personer i første verdenskrig
Ekspert 2: Frankrike og ClemenceauFinn ut:
Hvem var Georges Clemenceau?
Hva mente Frankrike om Tyskland etter krigen?
Hvilke krav vant Frankrike fram med i forhandlingene?
Tips:
Følgende kilder fra NDLA kan brukes, gjerne sammen med andre kilder, for finne ut mer om fredsoppgjøret.
Fredsoppgjøret i Versailles 1919
Virkningene av fredsoppgjøret
Sentrale personer i første verdenskrig
Ekspert 3: Storbritannia og GeorgeFinn ut:
Hvem var David Lloyd George?
Hva var Storbritannias standpunkt før freden i Paris?
På hvilken måte endret Storbritannia mening underveis?
Tips:
Følgende kilder fra NDLA kan brukes, gjerne sammen med andre kilder, for finne ut mer om fredsoppgjøret.
Fredsoppgjøret i Versailles 1919
Virkningene av fredsoppgjøret
Sentrale personer i første verdenskrig
Ekspert 4: Italia og OrlandoFinn ut:
Hvem var Vittorio Emanuele Orlando?
Hva ønsket Italia å få ut av fredsforhandlingene?
I hvilken grad ble ønskene til Italia oppfylt?
Tips:
Følgende kilder fra NDLA kan brukes, gjerne sammen med andre kilder, for finne ut mer om fredsoppgjøret.
Fredsoppgjøret i Versailles 1919
Virkningene av fredsoppgjøret
Sentrale personer i første verdenskrig
Ekspert 5: TysklandFinn ut:
Hvordan ble første verdenskrig avsluttet?
Hvordan så de tyske lederne for seg at fredsforhandlingene skulle ende?
Hva ble resultatet for Tyskland?
Tips:
Følgende kilder fra NDLA kan brukes, gjerne sammen med andre kilder, for finne ut mer om fredsoppgjøret.
Fredsoppgjøret i Versailles 1919
Virkningene av fredsoppgjøret
Sentrale personer i første verdenskrig
Individuelt arbeid
Jobb individuelt i 15–20 minutter. Fordyp deg i temaet ditt, og svar på spørsmålene.
Ekspertgrupper
Sett dere sammen i ekspertgrupper og jobb sammen i 10 minutter. De som har fordypet seg i samme tema, skal nå sitte sammen. Del det dere har funnet ut. Hjelp hverandre til å forstå og bli enige om hva som er viktigst. Forbered dere på hvordan deres tema skal presenteres for basisgruppa.
Deling og diskusjon
Sett dere tilbake i basisgruppene, og presenter for hverandre det dere har funnet ut. Presenter i riktig rekkefølge. Hver ekspert får 3–4 minutter til å presentere svar på sine spørsmål.
Når alle er ferdige med presentasjonene, skal dere oppsummere hovedtrekkene i fredsoppgjøret. Hva ble resultatet for Tyskland?
Deretter skal dere diskutere følgende spørsmål i basisgruppa:
Hvem var vinnerne og taperne etter fredsoppgjøret?
I hvilken grad ble Wilsons 14 punkter fulgt i fredsoppgjøret?
Hvordan påvirket prinsippet om nasjonens selvbestemmelsesrett europakartet etter første verdenskrig?
Seierherrene handlet etter hva de mente var riktig i 1919. Sett med nåtidens øyne, burde seierherrene gjort noe annerledes? I så fall hva?
I hvilken grad har første verdenskrig og fredsoppgjøret hatt betydning helt fram til i dag?
Til slutt: Snakk sammen i basisgruppa.
Hver basisgruppe skal skrive ned to ting dere har lært om fredsoppgjøret etter å ha jobbet med puslespillmetoden.
Vurder din egen innsats i basis- og ekspertgrupper med lav, middels eller høy måloppnåelse. Hva kunne du gjort annerledes?
Oppsummer i klassen hvis dere får tid.
Les original på NDLA →
Virkningene av fredsoppgjøret
Politiske virkninger
Første verdenskrig skulle være "krigen som endte alle kriger", men fredsoppgjøret endte opp med å legge grunnlaget for en enda verre verdenskrig. De økonomiske og politiske virkningene av krigen fikk store konsekvenser i mellomkrigstida og henger tydelig sammen.
Tyskland ydmyket
Fredsoppgjøret skulle avklare Tysklands rolle i Europa og løse det såkalte "tysklandsproblemet". Resultatet ble et ydmykende fredsoppgjør, som taperne i krigen måtte godta. Tyskland rolle som stormakt ble begrenset både økonomisk og militært. Kravene mot Tyskland var delvis for å svekke stormakten, men de hindret samtidig videre fred og stabilitet i Europa. Det unge demokratiet i Tyskland, Weimarrepublikken, fikk mange problemer å løse i mellomkrigstida.
Mange tyskere opplevde Versaillestraktaten som ydmykende, spesielt krigsskyldparagrafen og krigsskadeerstatningene var vanskelig å akseptere. Militæret ble redusert, landområder ble fratatt dem, og mange tyskere endte opp utenfor egne grenser. Skylda for elendigheten ble av mange tyskere lagt på en indre fiende som hadde "dolket Tyskland i ryggen" under krigen. Dette er den såkalte dolkestøtlegenden, hvor blant annet jøder og kommunister ble sett på som forrædere.
Frankrike og Storbritannia
Frankrike og Storbritannia vant krigen, men de menneskelige lidelsene og økonomiske kostnadene var svært høye. Folk var lei av krig, og militær nedrustning ble viktig for å holde utgiftene nede.
Frankrike og Storbritannia beholdt koloniene sine og fikk også noen nye etter krigen, men motstanden mot dette økte i mellomkrigstida. Første verdenskrig bidro til sterkere nasjonalfølelse i koloniserte områder, og spesielt for Storbritannia var det en utfordring å holde imperiet sammen. Frankrike på sin side måtte gjenoppbygge landet etter de enorme materielle ødeleggelsene av skyttergravskrigen, som hadde foregått på deres eget territorium.
USA
Den eneste stormakten som kom politisk og økonomisk styrket ut av krigen, var USA. På mange måter kan vi si at USA fikk en større politisk rolle internasjonalt, men de trakk seg etter krigen tilbake til sin tradisjonelle isolasjonisme. Dette var en tankegang innenfor amerikansk utenrikspolitikk hvor USA ikke skulle blande seg inn i forhold utenfor Amerika, spesielt gjaldt dette forhold i Europa.
Økonomisk fikk USA enormt oppsving på 1920-tallet, men dette skulle endre seg med børskrakket i New York i 1929.
Nytt europakart
Etter første verdenskrig forsvant europeiske keiserdømmer og imperier. De ble erstattet av nye nasjonalstater med demokrati som styreform. I mellomkrigstida skulle disse vise seg ikke å være rustet for de utfordringene som kom.
Kartet nedenfor viser hvordan europakartet ble endret etter Versaillestraktaten. Klikk på boksen i høyre hjørne på kartet for å få det i fullskjerm. Deretter klikker du på informasjonstegnene for å få en kort oversikt over hva som skjedde.
Folkeforbundet
Første verdenskrigs lidelser hadde vært enorme. Millioner var døde, mange var skadet og led av granatsjokk. Hvordan skulle man forhindre slike katastrofer i framtida?
Den amerikanske presidenten Woodrow Wilson ønsket å opprette en verdensomspennende organisasjon, Folkeforbundet, som skulle hindre ny verdenskrig. Folkeforbundet skulle være en arena hvor stater og nasjoner kunne avgjøre uenigheter gjennom forhandlinger i stedet for krig. Organisasjonen kan sies å være en forløper for dagens Forente Nasjoner (FN).
Det var mange svakheter med organisasjonen, og sett i ettertid var den ingen suksess. Folkeforbundet manglet handlekraft og troverdige sanksjonsmidler når konflikter oppstod. Dette så vi for eksempel da Italia invaderte Etiopia i 1936, Japan invaderte Mandsjuria i Kina i 1931, i den spanske borgerkrigen, 1936–1939, og ikke minst med Hitlers aggressive utenrikspolitikk etter 1933. En del av forklaringen på Folkeforbundets handlingslammelse var at mange stater sto utenfor organisasjonen. USA ble aldri med. Tyskland og Sovjetunionen ble de første årene holdt utenfor.
Økonomiske virkninger
Første verdenskrig forandret verdensøkonomien, og spesielt overgangen fra krigsøkonomi til fredsøkonomi var vanskelig. Under krigen hadde den sivile produksjonen måttet omstilles for å tilfredsstille de militære behovene. Etter krigen måtte økonomien legges om på nytt samtidig som mange fabrikker enten var nedslitte eller ødelagte. Denne overgangen var vanskelig for mange land, spesielt for Tyskland.
På grunn av ustabil valuta og trykking av for mye penger oppsto det i Tyskland en hyperinflasjon, som toppet seg i 1923. Pengene mistet i praksis all sin verdi. Weimarrepublikken var maktesløs og klarte ikke å håndtere alle problemene. Dette førte til en polarisering hvor både nazistene og kommunistene fikk større oppslutning.
Europa vant aldri tilbake sin økonomisk dominerende posisjon, og de økonomiske virkningene av krigen preget mellomkrigstida. For å finansiere krigføringen hadde franske og britiske myndigheter tatt opp store lån fra USA. Etter krigen måtte de betales tilbake. Frankrike og Storbritannia var avhengig av kriseskadeerstatning fra Tyskland for å finansiere tilbakebetalingen av de amerikanske lånene. Tyskland, på sin side, var avhengig av store, kortsiktige amerikanske lån for å opprettholde en stabil valuta, og for å betale erstatninger til Frankrike og Storbritannia. Siste nedbetaling skjedde i 2010.
Tenk etter
Hvordan henger de økonomiske og politiske virkningene av første verdenskrig sammen i mellomkrigstida?
Midtøsten
Det osmanske riket, som hadde kjempet på sentralmaktenes side, kollapset etter første verdenskrig. I 1923 ble republikken Tyrkia opprettet, men områdene i Midtøsten som ikke ble en del av Tyrkia, ble administrert av Folkeforbundet. I praksis overtok Frankrike og Storbritannia kontrollen over Irak, Syria og Libanon.
Palestina, som hadde vært underlagt Det osmanske riket, ble mot slutten av krigen okkupert av Storbritannia etter at osmanene ble fordrevet. Palestinerne hadde indirekte blitt lovet selvstyre som belønning for å sloss mot osmanene, men etter krigen ble ikke dette fulgt opp. Etter fredsforhandlingene ble Palestina et britisk mandatområde, og det ble lagt til rette for jødisk bosetting.
De arabiske folkene i Midtøsten fikk ikke den selvstendigheten de mente de hadde blitt lovet. Dette har fått store følger for situasjonen i Midtøsten fram til i dag.
Kilder
Gjerde, Å. B. (2020, 30. desember). Mellomkrigstiden. I Store norske leksikon. https://snl.no/mellomkrigstiden
Palmer, R. R., Colton, J. & Kramer, L. (2002). A history of the modern world (ninth edition). McGraw-Hill. New York.
Versailles-traktaten. (2021, 19. januar). I Store norske leksikon. https://snl.no/Versailles-traktaten
Les original på NDLA →
Første verdenskrig skulle være "krigen som endte alle kriger", men fredsoppgjøret endte opp med å legge grunnlaget for en enda verre verdenskrig. De økonomiske og politiske virkningene av krigen fikk store konsekvenser i mellomkrigstida og henger tydelig sammen.
Tyskland ydmyket
Fredsoppgjøret skulle avklare Tysklands rolle i Europa og løse det såkalte "tysklandsproblemet". Resultatet ble et ydmykende fredsoppgjør, som taperne i krigen måtte godta. Tyskland rolle som stormakt ble begrenset både økonomisk og militært. Kravene mot Tyskland var delvis for å svekke stormakten, men de hindret samtidig videre fred og stabilitet i Europa. Det unge demokratiet i Tyskland, Weimarrepublikken, fikk mange problemer å løse i mellomkrigstida.
Mange tyskere opplevde Versaillestraktaten som ydmykende, spesielt krigsskyldparagrafen og krigsskadeerstatningene var vanskelig å akseptere. Militæret ble redusert, landområder ble fratatt dem, og mange tyskere endte opp utenfor egne grenser. Skylda for elendigheten ble av mange tyskere lagt på en indre fiende som hadde "dolket Tyskland i ryggen" under krigen. Dette er den såkalte dolkestøtlegenden, hvor blant annet jøder og kommunister ble sett på som forrædere.
Frankrike og Storbritannia
Frankrike og Storbritannia vant krigen, men de menneskelige lidelsene og økonomiske kostnadene var svært høye. Folk var lei av krig, og militær nedrustning ble viktig for å holde utgiftene nede.
Frankrike og Storbritannia beholdt koloniene sine og fikk også noen nye etter krigen, men motstanden mot dette økte i mellomkrigstida. Første verdenskrig bidro til sterkere nasjonalfølelse i koloniserte områder, og spesielt for Storbritannia var det en utfordring å holde imperiet sammen. Frankrike på sin side måtte gjenoppbygge landet etter de enorme materielle ødeleggelsene av skyttergravskrigen, som hadde foregått på deres eget territorium.
USA
Den eneste stormakten som kom politisk og økonomisk styrket ut av krigen, var USA. På mange måter kan vi si at USA fikk en større politisk rolle internasjonalt, men de trakk seg etter krigen tilbake til sin tradisjonelle isolasjonisme. Dette var en tankegang innenfor amerikansk utenrikspolitikk hvor USA ikke skulle blande seg inn i forhold utenfor Amerika, spesielt gjaldt dette forhold i Europa.
Økonomisk fikk USA enormt oppsving på 1920-tallet, men dette skulle endre seg med børskrakket i New York i 1929.
Nytt europakart
Etter første verdenskrig forsvant europeiske keiserdømmer og imperier. De ble erstattet av nye nasjonalstater med demokrati som styreform. I mellomkrigstida skulle disse vise seg ikke å være rustet for de utfordringene som kom.
Kartet nedenfor viser hvordan europakartet ble endret etter Versaillestraktaten. Klikk på boksen i høyre hjørne på kartet for å få det i fullskjerm. Deretter klikker du på informasjonstegnene for å få en kort oversikt over hva som skjedde.
Folkeforbundet
Første verdenskrigs lidelser hadde vært enorme. Millioner var døde, mange var skadet og led av granatsjokk. Hvordan skulle man forhindre slike katastrofer i framtida?
Den amerikanske presidenten Woodrow Wilson ønsket å opprette en verdensomspennende organisasjon, Folkeforbundet, som skulle hindre ny verdenskrig. Folkeforbundet skulle være en arena hvor stater og nasjoner kunne avgjøre uenigheter gjennom forhandlinger i stedet for krig. Organisasjonen kan sies å være en forløper for dagens Forente Nasjoner (FN).
Det var mange svakheter med organisasjonen, og sett i ettertid var den ingen suksess. Folkeforbundet manglet handlekraft og troverdige sanksjonsmidler når konflikter oppstod. Dette så vi for eksempel da Italia invaderte Etiopia i 1936, Japan invaderte Mandsjuria i Kina i 1931, i den spanske borgerkrigen, 1936–1939, og ikke minst med Hitlers aggressive utenrikspolitikk etter 1933. En del av forklaringen på Folkeforbundets handlingslammelse var at mange stater sto utenfor organisasjonen. USA ble aldri med. Tyskland og Sovjetunionen ble de første årene holdt utenfor.
Økonomiske virkninger
Første verdenskrig forandret verdensøkonomien, og spesielt overgangen fra krigsøkonomi til fredsøkonomi var vanskelig. Under krigen hadde den sivile produksjonen måttet omstilles for å tilfredsstille de militære behovene. Etter krigen måtte økonomien legges om på nytt samtidig som mange fabrikker enten var nedslitte eller ødelagte. Denne overgangen var vanskelig for mange land, spesielt for Tyskland.
På grunn av ustabil valuta og trykking av for mye penger oppsto det i Tyskland en hyperinflasjon, som toppet seg i 1923. Pengene mistet i praksis all sin verdi. Weimarrepublikken var maktesløs og klarte ikke å håndtere alle problemene. Dette førte til en polarisering hvor både nazistene og kommunistene fikk større oppslutning.
Europa vant aldri tilbake sin økonomisk dominerende posisjon, og de økonomiske virkningene av krigen preget mellomkrigstida. For å finansiere krigføringen hadde franske og britiske myndigheter tatt opp store lån fra USA. Etter krigen måtte de betales tilbake. Frankrike og Storbritannia var avhengig av kriseskadeerstatning fra Tyskland for å finansiere tilbakebetalingen av de amerikanske lånene. Tyskland, på sin side, var avhengig av store, kortsiktige amerikanske lån for å opprettholde en stabil valuta, og for å betale erstatninger til Frankrike og Storbritannia. Siste nedbetaling skjedde i 2010.
Tenk etter
Hvordan henger de økonomiske og politiske virkningene av første verdenskrig sammen i mellomkrigstida?
Midtøsten
Det osmanske riket, som hadde kjempet på sentralmaktenes side, kollapset etter første verdenskrig. I 1923 ble republikken Tyrkia opprettet, men områdene i Midtøsten som ikke ble en del av Tyrkia, ble administrert av Folkeforbundet. I praksis overtok Frankrike og Storbritannia kontrollen over Irak, Syria og Libanon.
Palestina, som hadde vært underlagt Det osmanske riket, ble mot slutten av krigen okkupert av Storbritannia etter at osmanene ble fordrevet. Palestinerne hadde indirekte blitt lovet selvstyre som belønning for å sloss mot osmanene, men etter krigen ble ikke dette fulgt opp. Etter fredsforhandlingene ble Palestina et britisk mandatområde, og det ble lagt til rette for jødisk bosetting.
De arabiske folkene i Midtøsten fikk ikke den selvstendigheten de mente de hadde blitt lovet. Dette har fått store følger for situasjonen i Midtøsten fram til i dag.
Kilder
Gjerde, Å. B. (2020, 30. desember). Mellomkrigstiden. I Store norske leksikon. https://snl.no/mellomkrigstiden
Palmer, R. R., Colton, J. & Kramer, L. (2002). A history of the modern world (ninth edition). McGraw-Hill. New York.
Versailles-traktaten. (2021, 19. januar). I Store norske leksikon. https://snl.no/Versailles-traktaten
Les original på NDLA →
Wilsons 14 punkter og Versaillestraktaten
Forberedelse
Før du gjør oppgavene må du lese disse artiklene:
Fredsoppgjøret i Versailles i 1919
Virkningene av fredsoppgjøret
Oppgave 1
I fredsoppgjøret etter første verdenskrig mente den amerikanske presidenten Woodrow Wilson at seierherrene skulle ta hensyn til nasjonens selvbestemmelsesrett, hvor nasjonalitet skulle bestemme de nye statsgrensene.
I hvilken grad ble dette prinsippet fulgt med tanke på Tyskland og tyskere?
I hvilken grad ble dette prinsippet fulgt når europakartet ble tegnet opp på nytt etter første verdenskrig?
Hvilke konsekvenser fikk det nye europakartet i mellomkrigstida?
Oppgave 2
Woodrow Wilson presenterte i januar 1918 sine 14 punkter for fred. Disse punktene skulle være utgangspunkt for en fredsslutning alle parter kunne leve med. Hovedtrekkene i Wilsons 14 punkter er listet opp nedenfor:
Wilsons 14 punkterIngen hemmelige avtaler. Diplomatiet skal skje åpenlyst.
Fri ferdsel på verdenshavene.
Økonomiske hindre skal fjernes for å fremme fri og lik handel.
Gjensidige garantier for nedrustning til et minimum som kreves for å beskytte eget land.
Upartisk ordning av alle kolonikrav, hvor det tas hensyn til de folkene det gjelder.
Tilbaketrekning av alle fremmede soldater i russiske landområder.
Tilbaketrekning av alle fremmede tropper i Belgia. Belgisk uavhengighet skal gjenopprettes.
Tilbaketrekning av alle fremmede tropper i Frankrike. Okkuperte områder og Alsace-Lorraine må bli gitt tilbake til Frankrike.
Italias grenser trekkes etter nasjonalitet.
Folkene i Østerrike-Ungarn bør få anledning til selvstendig utvikling.
Tilbaketrekning av alle fremmede tropper i Romania, Serbia og Montenegro. Okkuperte områder må tilbakeføres. Serbia må få fri og sikker tilgang til sjøen. Nye grenser må trekkes etter nasjonalitet.
De tyrkiske delene av det nåværende osmanske riket må bli sikret selvstendighet. Andre nasjonaliteter under tyrkisk herredømme må få sin egen selvstendige utvikling.
En uavhengig polsk stat må bli opprettet hvor det bor polakker. Staten må ha adgang til havet.
Opprettelse av Folkeforbundet.
Kilde
Wilson's Fourteen Points (u.å.). I Library of Congress (u.å.). Hentet 20.februar 2022 fra https://www.loc.gov/collections/world-war-i-rotogravures/articles-and-essays/events-and-statistics/wilsons-fourteen-points/
Hvilke punkter ble fulgt i Versaillestraktaten?
Hvilke punkter ble ikke fulgt? I så fall hvorfor ikke?
Undersøk hvilken straff Tyskland fikk i Versaillestraktaten. Er det noe av straffen som ikke var nevnt i Wilsons 14 punkter?
Oppgave 3
Ett av Wilsons punkter var opprettelsen av Folkeforbundet. Den viktigste oppgaven til Folkeforbundet var å forhindre ny verdenskrig, men det ble kritisert for å ikke ha lykkes med dette.
Hvorfor lyktes ikke Folkeforbundet med å hindre utbruddet av en ny verdenskrig?
På mange måter er De forente nasjoner (FN) en etterfølger av Folkeforbundet. Undersøk hva som er likhetene og forskjellene mellom disse to organisasjonene.
Oppgave 4
Drøft følgende påstand:
Andre verdenskrig ville ikke skjedd om fredsoppgjøret hadde fulgt Wilsons 14 punkter.
Les original på NDLA →
Før du gjør oppgavene må du lese disse artiklene:
Fredsoppgjøret i Versailles i 1919
Virkningene av fredsoppgjøret
Oppgave 1
I fredsoppgjøret etter første verdenskrig mente den amerikanske presidenten Woodrow Wilson at seierherrene skulle ta hensyn til nasjonens selvbestemmelsesrett, hvor nasjonalitet skulle bestemme de nye statsgrensene.
I hvilken grad ble dette prinsippet fulgt med tanke på Tyskland og tyskere?
I hvilken grad ble dette prinsippet fulgt når europakartet ble tegnet opp på nytt etter første verdenskrig?
Hvilke konsekvenser fikk det nye europakartet i mellomkrigstida?
Oppgave 2
Woodrow Wilson presenterte i januar 1918 sine 14 punkter for fred. Disse punktene skulle være utgangspunkt for en fredsslutning alle parter kunne leve med. Hovedtrekkene i Wilsons 14 punkter er listet opp nedenfor:
Wilsons 14 punkterIngen hemmelige avtaler. Diplomatiet skal skje åpenlyst.
Fri ferdsel på verdenshavene.
Økonomiske hindre skal fjernes for å fremme fri og lik handel.
Gjensidige garantier for nedrustning til et minimum som kreves for å beskytte eget land.
Upartisk ordning av alle kolonikrav, hvor det tas hensyn til de folkene det gjelder.
Tilbaketrekning av alle fremmede soldater i russiske landområder.
Tilbaketrekning av alle fremmede tropper i Belgia. Belgisk uavhengighet skal gjenopprettes.
Tilbaketrekning av alle fremmede tropper i Frankrike. Okkuperte områder og Alsace-Lorraine må bli gitt tilbake til Frankrike.
Italias grenser trekkes etter nasjonalitet.
Folkene i Østerrike-Ungarn bør få anledning til selvstendig utvikling.
Tilbaketrekning av alle fremmede tropper i Romania, Serbia og Montenegro. Okkuperte områder må tilbakeføres. Serbia må få fri og sikker tilgang til sjøen. Nye grenser må trekkes etter nasjonalitet.
De tyrkiske delene av det nåværende osmanske riket må bli sikret selvstendighet. Andre nasjonaliteter under tyrkisk herredømme må få sin egen selvstendige utvikling.
En uavhengig polsk stat må bli opprettet hvor det bor polakker. Staten må ha adgang til havet.
Opprettelse av Folkeforbundet.
Kilde
Wilson's Fourteen Points (u.å.). I Library of Congress (u.å.). Hentet 20.februar 2022 fra https://www.loc.gov/collections/world-war-i-rotogravures/articles-and-essays/events-and-statistics/wilsons-fourteen-points/
Hvilke punkter ble fulgt i Versaillestraktaten?
Hvilke punkter ble ikke fulgt? I så fall hvorfor ikke?
Undersøk hvilken straff Tyskland fikk i Versaillestraktaten. Er det noe av straffen som ikke var nevnt i Wilsons 14 punkter?
Oppgave 3
Ett av Wilsons punkter var opprettelsen av Folkeforbundet. Den viktigste oppgaven til Folkeforbundet var å forhindre ny verdenskrig, men det ble kritisert for å ikke ha lykkes med dette.
Hvorfor lyktes ikke Folkeforbundet med å hindre utbruddet av en ny verdenskrig?
På mange måter er De forente nasjoner (FN) en etterfølger av Folkeforbundet. Undersøk hva som er likhetene og forskjellene mellom disse to organisasjonene.
Oppgave 4
Drøft følgende påstand:
Andre verdenskrig ville ikke skjedd om fredsoppgjøret hadde fulgt Wilsons 14 punkter.
Les original på NDLA →
Kriger og konflikter etter 1945
11. september – krigen mot terror
Terrorangrepene
11. september 2001 ble verden endret i løpet av noen timer. USA, som var verdens eneste supermakt, ble denne dagen utsatt for historiens mest spektakulære terrorangrep.
Fire passasjerfly ble på morgenen 11. september 2001 kapret på ulike steder i USA. Gjerningsmennene var 19 selvmordsaksjonister fra terrornettverket al-Qaida, ledet av Osama bin Laden. To av flyene ble styrtet i tvillingtårnene World Trade Center i New York, og begge tårnene kollapset. Det tredje flyet styrtet i hovedkvarteret til det amerikanske forsvarsdepartementet Pentagon. Det siste flyet styrtet på et jorde i Pennsylvania før det rakk å nå målet sitt, som kanskje var kongressbygningen eller Det hvite hus.
Angrepet på amerikansk jord var et sjokk, ikke bare for amerikanere, men for hele verden.
Krig mot terror
En reaksjon på terroren fra USA var uunngåelig. Den daværende amerikanske presidenten George W. Bush erklærte derfor krig mot terror samme dag som terrorhandlingene fant sted.
Krigen mot terror var en global kampanje som skulle kjennetegne amerikansk utenrikspolitikk i 20 år. Målet var å bekjempe internasjonale terrorgrupper og terrornettverk som kunne true USA eller amerikanske interesser.
Krigen mot terror var i utgangspunktet ikke en formell krigserklæring mot enkeltland, men den var rettet mot alle som støttet terrorister, inkludert stater som tillot terrorgrupper å oppholde seg på sitt territorium.
Invasjon av Afghanistan
Saudiaraberen Osama bin Laden og hans terrornettverk al-Qaida fikk hovedansvaret for angrepet. Terrorgruppa oppholdt seg i Afghanistan på denne tida under beskyttelse av den islamske bevegelsen Taliban, som hadde hatt makten i landet siden 1996. Det var herifra bin Laden forberedte terrorangrepet på USA.
Amerikanske myndigheter krevde at Taliban skulle utlevere bin Laden til USA. Taliban avviste dette med henvisning til at det ikke fantes dokumentasjon som beviste at bin Laden var skyldig.
USA invaderte Afghanistan etter å ha sikret seg bred internasjonal støtte. Amerikanerne hevdet at angrepet på Afghanistan var i tråd med folkerettens prinsipp om retten til selvforsvar. I tillegg utløste angrepet på USA artikkel 5 i Nato-traktaten. Denne sier at om ett eller flere Nato-land blir utsatt for angrep, skal dette oppfattes som et angrep mot samtlige medlemmer av Nato. Dette er eneste gang Natos artikkel 5 har blitt aktivert.
Hva oppnådde USA i Afghanistan?
Målet for invasjonen var todelt. Al-Qaida og Taliban skulle nedkjempes, og det skulle sikres at det ikke lenger var mulig å planlegge terroraksjoner fra Afghanistan. Taliban ble raskt nedkjempet, og al-Qaida ble svekket. Bin Laden rømte til Pakistan hvor han ble drept av amerikanske soldater i 2011.
Invasjonen av Afghanistan løste ikke årsakene til voldelig islamistisk terror. Det ble aldri etablert noe velfungerende styresett i Afghanistan, og landets problemer med krig og uro fortsatte de neste 20 åra. Sluttpunktet for krigen mot terror ble markert med amerikansk tilbaketrekning fra Afghanistan i 2021.
I videoen under forklarer NRKs Urix-redaksjon hva som skjedde i Afghanistan fra 2001 til 2021.
Invasjon av Irak
I 2003 førte den globale krigen mot terror til at USA, med sin allierte Storbritannia, invaderte Irak. Bakgrunnen for invasjonen var at USA beskyldte Irak og diktatoren Saddam Hussein for å støtte internasjonal terrorisme og samarbeide med al-Qaida og Osama bin Laden. I tillegg fryktet president George W. Bush at Irak var i ferd med å utvikle masseødeleggelsesvåpen, som kunne brukes mot USA.
USAs krigserklæring mot Irak kom uten støtte fra FN og Sikkerhetsrådet. Selv om Saddam Hussein hadde brukt kjemiske våpen mot kurdere på 1980-tallet, ble det etter invasjonen ikke funnet bevis for at Irak hadde utviklet nye masseødeleggelsesvåpen. Det har i ettertid heller ikke blitt påvist noen direkte forbindelse mellom Irak og al-Qaida.
Den USA-ledede invasjonen av Irak i 2003 har vært kontroversiell og blir av mange sett på som et feilsteg i krigen mot terror. Diktatoren Saddam Hussein ble fjernet av USA, men i kaoset som oppsto etterpå, kunne ytterliggående terrorgrupper som al-Qaida få større spillerom. Som en reaksjon på invasjonen av Irak vokste også terrorgruppen Den islamske staten (IS), også kjent som Isis eller Isil, fram i Irak og Syria.
Arven etter 11. september 2001
Terrorangrepet på USA 11. september 2001 påvirket internasjonal politikk og kan bli sett på som et historisk vendepunkt. Den spede optimismen etter den kalde krigen ble erstattet av terror, frykt og nye konfliktlinjer.
Menneskelige lidelser
Selve terrorangrepet 11. september 2001 førte til at nesten 3000 mennesker mistet livet. Det er anslått at krigen mot terror har ført til at minst 800 000 mennesker har mistet livet som en direkte konsekvens av krigføring i Afghanistan, Irak, Syria og Jemen. Sannsynligvis er tallet enda høyere.
Økonomi
Krigene etter 11. september har også påvirket verdensøkonomien. Krigføringen er en av årsakene til at den amerikanske statsgjelden har blitt historisk høy, og den har sannsynligvis bidratt til at Kinas økonomiske makt har blitt større.
Sikkerhetstiltak
Trusselen om terror har ført til en konstant frykt, spesielt i den vestlige verden. Det ble innført nye sikkerhetstiltak på flyplasser, og mange byer har de siste årene satt opp betongblokker som tiltak mot terror. Lovverket i flere land har også blitt endret slik at myndigheter og politi i større grad kan overvåke egen befolkning. Mange steder har frykt for terrorisme ført til økt diskriminering og rasisme rettet mot muslimer.
Al-Qaida i dag
Al-Qaida er i dag sannsynligvis svekket, men på ingen måte borte. Terrorgruppa er fortsatt operativ flere steder i Midtøsten. I Afghanistan har Taliban igjen kommet til makten etter en overraskende og rask maktovertakelse i 2021.
Tenk etter
Har du tenkt på hvorfor du ikke kan ta med vann gjennom sikkerhetskontrollen på flyplasser?
Har "krigen mot terror" gjort verden til et tryggere sted?
20 år med terror – Urix forklarer
I dokumentaren under kan du se Urix på NRK gå gjennom og forklare krigen mot terror.
KilderFN-sambandet. (2023, 13. januar). Al-Qaida. https://www.fn.no/konflikter/al-qaida
FN-sambandet. (2023, 1. mars). Den islamske staten. https://www.fn.no/konflikter/den-islamske-staten-is
Godbolt, G. (2022, 31.oktobet). Krigen mot terror. I Store norske leksikon. https://snl.no/krigen_mot_terror
Leerand, D. (2022, 4. mars) Irak-krigen. https://snl.no/Irak-krigen_2003
Notaker, H. (2022, 12. april). Terrorangrepet i USA 11. september 2001. I Store norske leksikon. https://snl.no/Terrorangrepet_i_USA_11._september_2001
Stenersen, A. (2022, 27. januar) Al-Qaida. I Store norske leksikon. https://snl.no/al-Qaida
Stormoen, O. M. (2022, 4. januar). Internasjonal politikk og arven etter 11. september. I NUPI skole. https://www.nupi.no/skole/hhd-artikler/2021/internasjonal-politikk-og-arven-etter-11.-september
Les original på NDLA →
11. september 2001 ble verden endret i løpet av noen timer. USA, som var verdens eneste supermakt, ble denne dagen utsatt for historiens mest spektakulære terrorangrep.
Fire passasjerfly ble på morgenen 11. september 2001 kapret på ulike steder i USA. Gjerningsmennene var 19 selvmordsaksjonister fra terrornettverket al-Qaida, ledet av Osama bin Laden. To av flyene ble styrtet i tvillingtårnene World Trade Center i New York, og begge tårnene kollapset. Det tredje flyet styrtet i hovedkvarteret til det amerikanske forsvarsdepartementet Pentagon. Det siste flyet styrtet på et jorde i Pennsylvania før det rakk å nå målet sitt, som kanskje var kongressbygningen eller Det hvite hus.
Angrepet på amerikansk jord var et sjokk, ikke bare for amerikanere, men for hele verden.
Krig mot terror
En reaksjon på terroren fra USA var uunngåelig. Den daværende amerikanske presidenten George W. Bush erklærte derfor krig mot terror samme dag som terrorhandlingene fant sted.
Krigen mot terror var en global kampanje som skulle kjennetegne amerikansk utenrikspolitikk i 20 år. Målet var å bekjempe internasjonale terrorgrupper og terrornettverk som kunne true USA eller amerikanske interesser.
Krigen mot terror var i utgangspunktet ikke en formell krigserklæring mot enkeltland, men den var rettet mot alle som støttet terrorister, inkludert stater som tillot terrorgrupper å oppholde seg på sitt territorium.
Invasjon av Afghanistan
Saudiaraberen Osama bin Laden og hans terrornettverk al-Qaida fikk hovedansvaret for angrepet. Terrorgruppa oppholdt seg i Afghanistan på denne tida under beskyttelse av den islamske bevegelsen Taliban, som hadde hatt makten i landet siden 1996. Det var herifra bin Laden forberedte terrorangrepet på USA.
Amerikanske myndigheter krevde at Taliban skulle utlevere bin Laden til USA. Taliban avviste dette med henvisning til at det ikke fantes dokumentasjon som beviste at bin Laden var skyldig.
USA invaderte Afghanistan etter å ha sikret seg bred internasjonal støtte. Amerikanerne hevdet at angrepet på Afghanistan var i tråd med folkerettens prinsipp om retten til selvforsvar. I tillegg utløste angrepet på USA artikkel 5 i Nato-traktaten. Denne sier at om ett eller flere Nato-land blir utsatt for angrep, skal dette oppfattes som et angrep mot samtlige medlemmer av Nato. Dette er eneste gang Natos artikkel 5 har blitt aktivert.
Hva oppnådde USA i Afghanistan?
Målet for invasjonen var todelt. Al-Qaida og Taliban skulle nedkjempes, og det skulle sikres at det ikke lenger var mulig å planlegge terroraksjoner fra Afghanistan. Taliban ble raskt nedkjempet, og al-Qaida ble svekket. Bin Laden rømte til Pakistan hvor han ble drept av amerikanske soldater i 2011.
Invasjonen av Afghanistan løste ikke årsakene til voldelig islamistisk terror. Det ble aldri etablert noe velfungerende styresett i Afghanistan, og landets problemer med krig og uro fortsatte de neste 20 åra. Sluttpunktet for krigen mot terror ble markert med amerikansk tilbaketrekning fra Afghanistan i 2021.
I videoen under forklarer NRKs Urix-redaksjon hva som skjedde i Afghanistan fra 2001 til 2021.
Invasjon av Irak
I 2003 førte den globale krigen mot terror til at USA, med sin allierte Storbritannia, invaderte Irak. Bakgrunnen for invasjonen var at USA beskyldte Irak og diktatoren Saddam Hussein for å støtte internasjonal terrorisme og samarbeide med al-Qaida og Osama bin Laden. I tillegg fryktet president George W. Bush at Irak var i ferd med å utvikle masseødeleggelsesvåpen, som kunne brukes mot USA.
USAs krigserklæring mot Irak kom uten støtte fra FN og Sikkerhetsrådet. Selv om Saddam Hussein hadde brukt kjemiske våpen mot kurdere på 1980-tallet, ble det etter invasjonen ikke funnet bevis for at Irak hadde utviklet nye masseødeleggelsesvåpen. Det har i ettertid heller ikke blitt påvist noen direkte forbindelse mellom Irak og al-Qaida.
Den USA-ledede invasjonen av Irak i 2003 har vært kontroversiell og blir av mange sett på som et feilsteg i krigen mot terror. Diktatoren Saddam Hussein ble fjernet av USA, men i kaoset som oppsto etterpå, kunne ytterliggående terrorgrupper som al-Qaida få større spillerom. Som en reaksjon på invasjonen av Irak vokste også terrorgruppen Den islamske staten (IS), også kjent som Isis eller Isil, fram i Irak og Syria.
Arven etter 11. september 2001
Terrorangrepet på USA 11. september 2001 påvirket internasjonal politikk og kan bli sett på som et historisk vendepunkt. Den spede optimismen etter den kalde krigen ble erstattet av terror, frykt og nye konfliktlinjer.
Menneskelige lidelser
Selve terrorangrepet 11. september 2001 førte til at nesten 3000 mennesker mistet livet. Det er anslått at krigen mot terror har ført til at minst 800 000 mennesker har mistet livet som en direkte konsekvens av krigføring i Afghanistan, Irak, Syria og Jemen. Sannsynligvis er tallet enda høyere.
Økonomi
Krigene etter 11. september har også påvirket verdensøkonomien. Krigføringen er en av årsakene til at den amerikanske statsgjelden har blitt historisk høy, og den har sannsynligvis bidratt til at Kinas økonomiske makt har blitt større.
Sikkerhetstiltak
Trusselen om terror har ført til en konstant frykt, spesielt i den vestlige verden. Det ble innført nye sikkerhetstiltak på flyplasser, og mange byer har de siste årene satt opp betongblokker som tiltak mot terror. Lovverket i flere land har også blitt endret slik at myndigheter og politi i større grad kan overvåke egen befolkning. Mange steder har frykt for terrorisme ført til økt diskriminering og rasisme rettet mot muslimer.
Al-Qaida i dag
Al-Qaida er i dag sannsynligvis svekket, men på ingen måte borte. Terrorgruppa er fortsatt operativ flere steder i Midtøsten. I Afghanistan har Taliban igjen kommet til makten etter en overraskende og rask maktovertakelse i 2021.
Tenk etter
Har du tenkt på hvorfor du ikke kan ta med vann gjennom sikkerhetskontrollen på flyplasser?
Har "krigen mot terror" gjort verden til et tryggere sted?
20 år med terror – Urix forklarer
I dokumentaren under kan du se Urix på NRK gå gjennom og forklare krigen mot terror.
KilderFN-sambandet. (2023, 13. januar). Al-Qaida. https://www.fn.no/konflikter/al-qaida
FN-sambandet. (2023, 1. mars). Den islamske staten. https://www.fn.no/konflikter/den-islamske-staten-is
Godbolt, G. (2022, 31.oktobet). Krigen mot terror. I Store norske leksikon. https://snl.no/krigen_mot_terror
Leerand, D. (2022, 4. mars) Irak-krigen. https://snl.no/Irak-krigen_2003
Notaker, H. (2022, 12. april). Terrorangrepet i USA 11. september 2001. I Store norske leksikon. https://snl.no/Terrorangrepet_i_USA_11._september_2001
Stenersen, A. (2022, 27. januar) Al-Qaida. I Store norske leksikon. https://snl.no/al-Qaida
Stormoen, O. M. (2022, 4. januar). Internasjonal politikk og arven etter 11. september. I NUPI skole. https://www.nupi.no/skole/hhd-artikler/2021/internasjonal-politikk-og-arven-etter-11.-september
Les original på NDLA →
1990-tallet, en ny begynnelse?
Den kalde krigen tar slutt
Den kalde krigen varte i rundt 50 år og var en konflikt mellom to supermakter, mellom øst og vest, kommunisme og kapitalisme. Det mest fysiske beviset på konflikten var den forhatte Berlinmuren, som hadde delt Berlin og Europa siden 1961. I november 1989 ble muren åpnet, og det var et tydelig tegn på at den kalde krigen gikk mot slutten. Oppløsningen av Sovjetunionen i 1991 markerte den endelige avslutningen.
Det var mange årsaker til at den kalde krigen gikk mot slutten på 1980-tallet. Over tid klarte ikke Sovjetunionen å holde tritt med USA, verken økonomisk eller teknologisk. Våpenkappløpet tærte for mye på de sovjetiske ressursene, noe som ble spesielt synlig under den amerikanske presidenten Ronald Reagans harde anti-sovjetiske linje.
Mange har også trukket fram endringene til sovjetlederen Mikhail Gorbatsjov som spesielt viktige. De indre forholdene i Sovjetunionen ble myket opp med reformer kjent som glasnost og perestrojka. Begrepene står for åpenhet og omstilling, og handlet om å åpne for politisk debatt og å omstrukturere økonomien, blant annet for å motvirke omfattende korrupsjon. Moskva sluttet også å blande seg inn i interne forhold i Øst-Europa. Dette hindret at skudd ble løsnet da muren falt.
USA blir eneste supermakt
Den kalde krigens slutt betydde for mange at USA og Vesten seiret, mens Sovjetunionen ble stående igjen som taper. Mange i Vesten oppfattet i hvert fall situasjonen slik. USA ble stående igjen som verdens eneste supermakt, mens det post-sovjetiske Russland opplevde et tiår med kraftig fall i levestandard og massive utfordringer. Overgangen fra kommunisme og diktatur til demokrati og kapitalisme var langt fra smertefri.
Sovjetunionen blir til Russland
Sovjetunionen ble oppløst i 1991, og de tidligere sovjetrepublikkene ble uavhengige stater. Russland var den største og viktigste, og overtok derfor det sovjetiske setet i FNs sikkerhetsråd.
Oppløsningen av Sovjetunionen gikk stort sett fredelig for seg, men det fantes unntak. I Nord-Kaukasus ble det konflikt i Tsjetsjenia, som ønsket å bli en selvstendig stat. I tillegg oppsto det spenninger mellom Russland og Ukraina om Krim, et område som var strategisk viktig for Russland på grunn av de russiske flåtebasene der. Krim ble ukrainsk territorium, og forble det fram til 2014 da Russland annekterte det på ulovlig vis.
Russlands betydning som global stormakt sank gjennom 1990-tallet. På en måte har ledelsen i Kreml følt at Russland som stormakt har blitt oversett siden den kalde krigen sluttet. Dette er noe den russiske presidenten Vladimir Putin har ønsket å gjøre noe med, blant annet gjennom invasjonen av Ukraina i 2022.
NATO og Warszawapakten
Mens den sovjetiske forsvarsalliansen Warszawapakten ble oppløst i 1991, fortsatte forsvarsorganisasjonen NATO å eksistere. Under den kalde krigen sto disse to mot hverandre og skulle garantere for medlemslandas sikkerhet gjennom prinsippet om at angrep på ett medlemsland representerte et angrep på alle.
NATOs rolle etter den kalde krigen handler fortsatt om å trygge medlemslandas sikkerhet, men det er samtidig økt fokus på krisehåndtering og fredsoperasjoner utenfor medlemslandas territorier. I praksis betyr det at NATO stiller styrker til disposisjon for FN som bidrag til konfliktløsning.
Global optimisme?
Avslutningen av den kalde krigen skapte forventninger om en fredeligere verden. 1990-tallet var på den måten et tiår med optimisme, selv om det var en del usikkerhet rundt den nye globale situasjonen. Hva ville skje i de tidligere sovjetrepublikkene? Ville nye konflikter oppstå? Hvordan ville USA håndtere rollen som eneste supermakt?
Europa i endring
I Øst-Europa gjennomgikk flere av de tidligere kommunistregimene en demokratiseringsprosess på 1990-tallet. Tyskland ble gjenforent i 1990, mens Tsjekkoslovakia ble delt i to land, Tsjekkia og Slovakia, i 1993. De fleste tidligere sovjetiske statene i Øst-Europa ønsket en tilnærming både til EU og NATO. Motivene var trygghet og utsikter for økonomisk vekst.
EU stilte krav om demokrati og menneskerettigheter til nye medlemmer, og det kan ha virket stabiliserende på ferske demokratier i Øst-Europa. EU har siden 1952 arbeidet for at medlemslanda skal jobbe tettere økonomisk og politisk. På grunn av det tettere samarbeidet i Europa etter murens fall, særlig økonomisk, ble det stadig vanskeligere å stå utenfor. Norge er et unntak her og stemte nei til EU for andre gang i 1994.
Selv om optimismen rådet i store deler av Europa, gikk det galt på Balkan. Jugoslavia, som besto av seks republikker på Balkan, gikk i oppløsning da flere av medlemmene brøt ut og erklærte seg som uavhengige stater i 1991–1992. Det førte til en borgerkrig som ikke opphørte før NATO bombet Serbia i 1999. Dette viste også den nye rollen til forsvarsalliansen NATO. Nå var det ikke sikkerheten til medlemslanda, men humanitære og moralske årsaker som førte til militær handling.
Nye konflikter
Under den kalde krigen var FN og Sikkerhetsrådet tidvis handlingslammet som følge av rivaliseringen mellom USA og Sovjetunionen. Etter den kalde krigen sto USA igjen som eneste supermakt. Dette ga forhåpninger om en fredeligere verden med et FN i en større og viktigere rolle.
USAs og FNs nye roller ble synlig under det som har blitt kalt Golfkrigen. Irak, med diktatoren Saddam Hussein, invaderte nabolandet Kuwait og truet Saudi-Arabia i 1990. Dette førte til en USA-ledet internasjonal koalisjon med FN-mandat om å bruke militær makt for å slå tilbake den irakiske hæren.
FN kommer til kort
Etter den kalde krigen økte antallet og omfanget av FN-operasjoner, men organisasjonen måtte erkjenne at ikke alle konfliktene var mulig å løse. I 1994 fant et av historiens verste folkemord sted i Rwanda, mens FN var handlingslammet. Her mistet et sted mellom 800 000 og 1 000 000 mennesker livet. Borgerkrigen i Somalia, etnisk rensing i Bosnia og massakren i Srebrenica er andre eksempler hvor FN ikke har klart å beskytte sivile.
Optimismen som preget FN ved inngangen til 1990-tallet sank etter hvert som antallet uløste konflikter steg. Det ble etter hvert vanskeligere for FN å gripe inn når det skjedde folkemord eller brudd på menneskerettighetene, og antallet FN-operasjoner sank. Utfordringene til FN på 1990-tallet var medvirkende til at organisasjonen innførte prinsippet Responsibility to Protect (R2P) i 2005. Det betyr at hvis en stat ikke evner å beskytte egen befolkning, har det internasjonale samfunnet både ansvar og plikt til å bidra.
Nye stormakter
Murens fall i Europa og Sovjetunionens oppløsning betydde også kommunismens sammenbrudd i Europa. I Asia derimot var fortsatt Kina kommunistisk. Landet tok store steg økonomisk på 1990-tallet, og i dag har Kina tatt en større rolle internasjonalt. Selv om USA har vært verdens eneste supermakt etter den kalde krigens slutt, ser vi at Kina utfordrer amerikansk hegemoni.
I dag ser vi en verden der USA fortsatt dominerer økonomisk, politisk, kulturelt og militært, men denne dominansen blir utfordret. I Europa har EU har blitt en regional stormakt, mens BRICS-landa (Brasil, Russland, India, Kina og Sør-Afrika) har økt sin økonomiske og politiske innflytelse globalt.
Etter den kalde krigen har vi altså ikke lenger to supermakter, men flere regionale stormakter.
Tenk etter
Enkelte hevder at den kalde krigen ikke sluttet i 1991, men har fortsatt fram til i dag. Kan du tenke deg argumenter for eller imot denne påstanden?
KilderAmundsen, B., Kjensli, B. & Bakken, H. B. (2014, 9. november). Dette har Berlinmurens fall betydd. Forskning.no. https://forskning.no/sport-menneskerettigheter-sikkerhet/dette-har-berlinmurens-fall-betydd/531859
Brelvega, M. (2021, 15. september). FNs historie. Folk og forsvar. https://folkogforsvar.no/fns-historie/
Cooper, C. G. (2023, 11. april). NATO. I Store norske leksikon. https://snl.no/NATO
Holm-Hansen, J. (2023, 19. april). Russland. I Store norske leksikon. https://snl.no/Russland#-Historie
Knudsen, O. F., Julsrud, O., Tvedt, K. A. & Trondal, J. (2023, 19. april). EU - Den europeiske union. I Store norske leksikon. https://snl.no/EU_-_Den_europeiske_union
Leraand, D. (2022, 2. august). Golfkrigen 1990–1991. I Store norske leksikon. https://snl.no/Golfkrigen_1990%E2%80%931991
NRK. (2022, 22. februar). Drømmen om et imperium og stormaktsspill. NRK Urix. https://www.nrk.no/urix/drommen-om-et-imperium-og-stormaktsspill-1.15864173
Palmer, R. R., Colton, J. & Kramer, L. (2002). A history of the modern world (ninth edition). McGraw-Hill. New York.
Petersen, T. (2022, 28. november). Den kalde krigen. I Store norske leksikon. https://snl.no/den_kalde_krigen
Tøllefsen, T. O. (2020, 17. desember). Berlinmuren. I Store norske leksikon. https://snl.no/Berlinmuren#-Murens_fall
Les original på NDLA →
Den kalde krigen varte i rundt 50 år og var en konflikt mellom to supermakter, mellom øst og vest, kommunisme og kapitalisme. Det mest fysiske beviset på konflikten var den forhatte Berlinmuren, som hadde delt Berlin og Europa siden 1961. I november 1989 ble muren åpnet, og det var et tydelig tegn på at den kalde krigen gikk mot slutten. Oppløsningen av Sovjetunionen i 1991 markerte den endelige avslutningen.
Det var mange årsaker til at den kalde krigen gikk mot slutten på 1980-tallet. Over tid klarte ikke Sovjetunionen å holde tritt med USA, verken økonomisk eller teknologisk. Våpenkappløpet tærte for mye på de sovjetiske ressursene, noe som ble spesielt synlig under den amerikanske presidenten Ronald Reagans harde anti-sovjetiske linje.
Mange har også trukket fram endringene til sovjetlederen Mikhail Gorbatsjov som spesielt viktige. De indre forholdene i Sovjetunionen ble myket opp med reformer kjent som glasnost og perestrojka. Begrepene står for åpenhet og omstilling, og handlet om å åpne for politisk debatt og å omstrukturere økonomien, blant annet for å motvirke omfattende korrupsjon. Moskva sluttet også å blande seg inn i interne forhold i Øst-Europa. Dette hindret at skudd ble løsnet da muren falt.
USA blir eneste supermakt
Den kalde krigens slutt betydde for mange at USA og Vesten seiret, mens Sovjetunionen ble stående igjen som taper. Mange i Vesten oppfattet i hvert fall situasjonen slik. USA ble stående igjen som verdens eneste supermakt, mens det post-sovjetiske Russland opplevde et tiår med kraftig fall i levestandard og massive utfordringer. Overgangen fra kommunisme og diktatur til demokrati og kapitalisme var langt fra smertefri.
Sovjetunionen blir til Russland
Sovjetunionen ble oppløst i 1991, og de tidligere sovjetrepublikkene ble uavhengige stater. Russland var den største og viktigste, og overtok derfor det sovjetiske setet i FNs sikkerhetsråd.
Oppløsningen av Sovjetunionen gikk stort sett fredelig for seg, men det fantes unntak. I Nord-Kaukasus ble det konflikt i Tsjetsjenia, som ønsket å bli en selvstendig stat. I tillegg oppsto det spenninger mellom Russland og Ukraina om Krim, et område som var strategisk viktig for Russland på grunn av de russiske flåtebasene der. Krim ble ukrainsk territorium, og forble det fram til 2014 da Russland annekterte det på ulovlig vis.
Russlands betydning som global stormakt sank gjennom 1990-tallet. På en måte har ledelsen i Kreml følt at Russland som stormakt har blitt oversett siden den kalde krigen sluttet. Dette er noe den russiske presidenten Vladimir Putin har ønsket å gjøre noe med, blant annet gjennom invasjonen av Ukraina i 2022.
NATO og Warszawapakten
Mens den sovjetiske forsvarsalliansen Warszawapakten ble oppløst i 1991, fortsatte forsvarsorganisasjonen NATO å eksistere. Under den kalde krigen sto disse to mot hverandre og skulle garantere for medlemslandas sikkerhet gjennom prinsippet om at angrep på ett medlemsland representerte et angrep på alle.
NATOs rolle etter den kalde krigen handler fortsatt om å trygge medlemslandas sikkerhet, men det er samtidig økt fokus på krisehåndtering og fredsoperasjoner utenfor medlemslandas territorier. I praksis betyr det at NATO stiller styrker til disposisjon for FN som bidrag til konfliktløsning.
Global optimisme?
Avslutningen av den kalde krigen skapte forventninger om en fredeligere verden. 1990-tallet var på den måten et tiår med optimisme, selv om det var en del usikkerhet rundt den nye globale situasjonen. Hva ville skje i de tidligere sovjetrepublikkene? Ville nye konflikter oppstå? Hvordan ville USA håndtere rollen som eneste supermakt?
Europa i endring
I Øst-Europa gjennomgikk flere av de tidligere kommunistregimene en demokratiseringsprosess på 1990-tallet. Tyskland ble gjenforent i 1990, mens Tsjekkoslovakia ble delt i to land, Tsjekkia og Slovakia, i 1993. De fleste tidligere sovjetiske statene i Øst-Europa ønsket en tilnærming både til EU og NATO. Motivene var trygghet og utsikter for økonomisk vekst.
EU stilte krav om demokrati og menneskerettigheter til nye medlemmer, og det kan ha virket stabiliserende på ferske demokratier i Øst-Europa. EU har siden 1952 arbeidet for at medlemslanda skal jobbe tettere økonomisk og politisk. På grunn av det tettere samarbeidet i Europa etter murens fall, særlig økonomisk, ble det stadig vanskeligere å stå utenfor. Norge er et unntak her og stemte nei til EU for andre gang i 1994.
Selv om optimismen rådet i store deler av Europa, gikk det galt på Balkan. Jugoslavia, som besto av seks republikker på Balkan, gikk i oppløsning da flere av medlemmene brøt ut og erklærte seg som uavhengige stater i 1991–1992. Det førte til en borgerkrig som ikke opphørte før NATO bombet Serbia i 1999. Dette viste også den nye rollen til forsvarsalliansen NATO. Nå var det ikke sikkerheten til medlemslanda, men humanitære og moralske årsaker som førte til militær handling.
Nye konflikter
Under den kalde krigen var FN og Sikkerhetsrådet tidvis handlingslammet som følge av rivaliseringen mellom USA og Sovjetunionen. Etter den kalde krigen sto USA igjen som eneste supermakt. Dette ga forhåpninger om en fredeligere verden med et FN i en større og viktigere rolle.
USAs og FNs nye roller ble synlig under det som har blitt kalt Golfkrigen. Irak, med diktatoren Saddam Hussein, invaderte nabolandet Kuwait og truet Saudi-Arabia i 1990. Dette førte til en USA-ledet internasjonal koalisjon med FN-mandat om å bruke militær makt for å slå tilbake den irakiske hæren.
FN kommer til kort
Etter den kalde krigen økte antallet og omfanget av FN-operasjoner, men organisasjonen måtte erkjenne at ikke alle konfliktene var mulig å løse. I 1994 fant et av historiens verste folkemord sted i Rwanda, mens FN var handlingslammet. Her mistet et sted mellom 800 000 og 1 000 000 mennesker livet. Borgerkrigen i Somalia, etnisk rensing i Bosnia og massakren i Srebrenica er andre eksempler hvor FN ikke har klart å beskytte sivile.
Optimismen som preget FN ved inngangen til 1990-tallet sank etter hvert som antallet uløste konflikter steg. Det ble etter hvert vanskeligere for FN å gripe inn når det skjedde folkemord eller brudd på menneskerettighetene, og antallet FN-operasjoner sank. Utfordringene til FN på 1990-tallet var medvirkende til at organisasjonen innførte prinsippet Responsibility to Protect (R2P) i 2005. Det betyr at hvis en stat ikke evner å beskytte egen befolkning, har det internasjonale samfunnet både ansvar og plikt til å bidra.
Nye stormakter
Murens fall i Europa og Sovjetunionens oppløsning betydde også kommunismens sammenbrudd i Europa. I Asia derimot var fortsatt Kina kommunistisk. Landet tok store steg økonomisk på 1990-tallet, og i dag har Kina tatt en større rolle internasjonalt. Selv om USA har vært verdens eneste supermakt etter den kalde krigens slutt, ser vi at Kina utfordrer amerikansk hegemoni.
I dag ser vi en verden der USA fortsatt dominerer økonomisk, politisk, kulturelt og militært, men denne dominansen blir utfordret. I Europa har EU har blitt en regional stormakt, mens BRICS-landa (Brasil, Russland, India, Kina og Sør-Afrika) har økt sin økonomiske og politiske innflytelse globalt.
Etter den kalde krigen har vi altså ikke lenger to supermakter, men flere regionale stormakter.
Tenk etter
Enkelte hevder at den kalde krigen ikke sluttet i 1991, men har fortsatt fram til i dag. Kan du tenke deg argumenter for eller imot denne påstanden?
KilderAmundsen, B., Kjensli, B. & Bakken, H. B. (2014, 9. november). Dette har Berlinmurens fall betydd. Forskning.no. https://forskning.no/sport-menneskerettigheter-sikkerhet/dette-har-berlinmurens-fall-betydd/531859
Brelvega, M. (2021, 15. september). FNs historie. Folk og forsvar. https://folkogforsvar.no/fns-historie/
Cooper, C. G. (2023, 11. april). NATO. I Store norske leksikon. https://snl.no/NATO
Holm-Hansen, J. (2023, 19. april). Russland. I Store norske leksikon. https://snl.no/Russland#-Historie
Knudsen, O. F., Julsrud, O., Tvedt, K. A. & Trondal, J. (2023, 19. april). EU - Den europeiske union. I Store norske leksikon. https://snl.no/EU_-_Den_europeiske_union
Leraand, D. (2022, 2. august). Golfkrigen 1990–1991. I Store norske leksikon. https://snl.no/Golfkrigen_1990%E2%80%931991
NRK. (2022, 22. februar). Drømmen om et imperium og stormaktsspill. NRK Urix. https://www.nrk.no/urix/drommen-om-et-imperium-og-stormaktsspill-1.15864173
Palmer, R. R., Colton, J. & Kramer, L. (2002). A history of the modern world (ninth edition). McGraw-Hill. New York.
Petersen, T. (2022, 28. november). Den kalde krigen. I Store norske leksikon. https://snl.no/den_kalde_krigen
Tøllefsen, T. O. (2020, 17. desember). Berlinmuren. I Store norske leksikon. https://snl.no/Berlinmuren#-Murens_fall
Les original på NDLA →
Cubakrisen
Bakgrunnen for Cubakrisen
Cubakrisen hadde sitt opphav i den cubanske revolusjonen i 1959 hvor Fidel Castro tok makten gjennom et væpnet kupp. Etter at den amerikanskvennlige diktatoren Batista ble styrtet, satte Castro i gang med å gjøre Cuba til den første sosialistiske staten på den vestlige halvkule.
Den cubanske revolusjonen ble radikalisert i sosialistisk retning, og amerikanske eiendommer på øya ble nasjonalisert. Dette førte til stadig dårligere forhold mellom USA og Cuba. I 1961 støttet USA eksilkubanere som hadde flyktet fra Castro, da de forsøkte å invadere Cuba fra Grisebukta på sørkysten av øya. Invasjonen var mislykket og førte til at Sovjetunionen ble en viktigere støttespiller for Castro og Cuba. Forholdet ble ytterligere forverret etter at USA igangsatte en langvarig økonomisk blokade av Cuba.
Krisen eskalerer
Etter den mislykkede USA-støttede invasjonen i 1961 økte det militære samarbeidet mellom Cuba og Sovjetunionen.
Høsten 1962 bygget Sovjetunionen opp en rakettbase på Cuba for å kunne utplassere atomraketter der. Cuba ligger midt i det som gjerne blir omtalt som "USAs bakgård", og raketter derifra ville ha kapasitet til å utslette en rekke store byer i USA. På grunn av den korte avstanden mellom Cuba og USA ville ikke det amerikanske forsvaret rekke å svare på et angrep.
16. oktober 1962 oppdaget et amerikansk spionfly byggingen av rakettbasene på Cuba. Den amerikanske presidenten John F. Kennedy samlet sine nærmeste rådgivere for å ta stilling til hva som skulle gjøres. Kennedy vurderte fullt luftangrep på rakettbasene eller invasjon av øya, men valgte i stedet en blokade av alle fartøy for å hindre flere rakettleveranser til Cuba. Dette ble offentliggjort i en tale hvor Kennedy informerte det amerikanske folket om situasjonen. I talen krevde han også at alle rakettinstallasjoner på Cuba måtte fjernes. Hvis ikke Sovjetunionen gjorde dette frivillig, ville USA gjøre det selv med makt.
Atomkrig?
Blokaden av Cuba ble fysisk kontrollert av den amerikanske marinen i havet utenfor Cuba. Hvis sovjetiske skip med atomraketter valgte å bryte blokadegrensen, ville amerikanerne være i sin rett til å angripe skipene. Dette ville vært en krigserklæring og kunne utløst atomkrig mellom USA og Sovjetunionen.
I løpet av hele krisen, som varte i 13 dager i oktober, foregikk det hemmelige forhandlinger mellom representanter fra USAs og Sovjetunionens regjeringer. Amerikanerne trodde de hadde nådd gjennom til sovjeterne, og at ingen ønsket krig, men selv to dager etter Kennedys erklæring om blokade av øya, fortsatte sovjetiske skip lastet med raketter sin kurs mot Cuba. Var dette en krigserklæring, eller hadde ikke skipene fått beskjed om å snu?
Skipene snudde i tide, og fredag 26. oktober kom det beskjed fra sovjetlederen Nikita Khrusjtsjov om at de lovet å fjerne rakettene på Cuba. Til gjengjeld måtte USA love ikke å angripe Cuba samt trekke tilbake egne raketter fra Tyrkia i 1963.
Den kalde krigens mest dramatiske øyeblikk, som nesten førte til atomkrig, var over.
Konsekvenser
Under Cubakrisen var hele verden tilskuere til en situasjon som kunne kommet ut av kontroll. Hvis supermaktene USA og Sovjetunionen hadde gått til krig mot hverandre, ville verden aldri blitt den sammen igjen. Reaksjonene fra verdenssamfunnet var derfor voldsomme. Fredskrefter ønsket nedrustning, kommunikasjon og mer dialog mellom supermaktene. Som følge av Cubakrisen ble det opprettet ei direkte telefonlinje mellom Moskva og Washington. I framtida kunne den hindre lignende situasjoner.
Etter Cubakrisen gikk den kalde krigen over i en fase preget av noe avspenning og en viss tilnærming mellom supermaktene. På den ene siden inngikk USA og Sovjetunionen avtaler om ikkespredning av atomvåpen til nye land. Alvoret i krisen ble en vekker, og begge parter viste nå ny respekt for følgene av kjernefysisk opprustning. På den andre siden fortsatte våpenkappløpet med konvensjonelle våpen i uforminsket fart.
KilderPalmer, R. R. & Colton, J. & Kramer, L. (2002). A history of the modern world (ninth edition). McGraw-Hill. New York.
Tvedt, K. A., Knudsen, O. F. (2021, 6. juli). Cubakrisen. I Store norske leksikon. https://snl.no/Cubakrisen
Les original på NDLA →
Cubakrisen hadde sitt opphav i den cubanske revolusjonen i 1959 hvor Fidel Castro tok makten gjennom et væpnet kupp. Etter at den amerikanskvennlige diktatoren Batista ble styrtet, satte Castro i gang med å gjøre Cuba til den første sosialistiske staten på den vestlige halvkule.
Den cubanske revolusjonen ble radikalisert i sosialistisk retning, og amerikanske eiendommer på øya ble nasjonalisert. Dette førte til stadig dårligere forhold mellom USA og Cuba. I 1961 støttet USA eksilkubanere som hadde flyktet fra Castro, da de forsøkte å invadere Cuba fra Grisebukta på sørkysten av øya. Invasjonen var mislykket og førte til at Sovjetunionen ble en viktigere støttespiller for Castro og Cuba. Forholdet ble ytterligere forverret etter at USA igangsatte en langvarig økonomisk blokade av Cuba.
Krisen eskalerer
Etter den mislykkede USA-støttede invasjonen i 1961 økte det militære samarbeidet mellom Cuba og Sovjetunionen.
Høsten 1962 bygget Sovjetunionen opp en rakettbase på Cuba for å kunne utplassere atomraketter der. Cuba ligger midt i det som gjerne blir omtalt som "USAs bakgård", og raketter derifra ville ha kapasitet til å utslette en rekke store byer i USA. På grunn av den korte avstanden mellom Cuba og USA ville ikke det amerikanske forsvaret rekke å svare på et angrep.
16. oktober 1962 oppdaget et amerikansk spionfly byggingen av rakettbasene på Cuba. Den amerikanske presidenten John F. Kennedy samlet sine nærmeste rådgivere for å ta stilling til hva som skulle gjøres. Kennedy vurderte fullt luftangrep på rakettbasene eller invasjon av øya, men valgte i stedet en blokade av alle fartøy for å hindre flere rakettleveranser til Cuba. Dette ble offentliggjort i en tale hvor Kennedy informerte det amerikanske folket om situasjonen. I talen krevde han også at alle rakettinstallasjoner på Cuba måtte fjernes. Hvis ikke Sovjetunionen gjorde dette frivillig, ville USA gjøre det selv med makt.
Atomkrig?
Blokaden av Cuba ble fysisk kontrollert av den amerikanske marinen i havet utenfor Cuba. Hvis sovjetiske skip med atomraketter valgte å bryte blokadegrensen, ville amerikanerne være i sin rett til å angripe skipene. Dette ville vært en krigserklæring og kunne utløst atomkrig mellom USA og Sovjetunionen.
I løpet av hele krisen, som varte i 13 dager i oktober, foregikk det hemmelige forhandlinger mellom representanter fra USAs og Sovjetunionens regjeringer. Amerikanerne trodde de hadde nådd gjennom til sovjeterne, og at ingen ønsket krig, men selv to dager etter Kennedys erklæring om blokade av øya, fortsatte sovjetiske skip lastet med raketter sin kurs mot Cuba. Var dette en krigserklæring, eller hadde ikke skipene fått beskjed om å snu?
Skipene snudde i tide, og fredag 26. oktober kom det beskjed fra sovjetlederen Nikita Khrusjtsjov om at de lovet å fjerne rakettene på Cuba. Til gjengjeld måtte USA love ikke å angripe Cuba samt trekke tilbake egne raketter fra Tyrkia i 1963.
Den kalde krigens mest dramatiske øyeblikk, som nesten førte til atomkrig, var over.
Konsekvenser
Under Cubakrisen var hele verden tilskuere til en situasjon som kunne kommet ut av kontroll. Hvis supermaktene USA og Sovjetunionen hadde gått til krig mot hverandre, ville verden aldri blitt den sammen igjen. Reaksjonene fra verdenssamfunnet var derfor voldsomme. Fredskrefter ønsket nedrustning, kommunikasjon og mer dialog mellom supermaktene. Som følge av Cubakrisen ble det opprettet ei direkte telefonlinje mellom Moskva og Washington. I framtida kunne den hindre lignende situasjoner.
Etter Cubakrisen gikk den kalde krigen over i en fase preget av noe avspenning og en viss tilnærming mellom supermaktene. På den ene siden inngikk USA og Sovjetunionen avtaler om ikkespredning av atomvåpen til nye land. Alvoret i krisen ble en vekker, og begge parter viste nå ny respekt for følgene av kjernefysisk opprustning. På den andre siden fortsatte våpenkappløpet med konvensjonelle våpen i uforminsket fart.
KilderPalmer, R. R. & Colton, J. & Kramer, L. (2002). A history of the modern world (ninth edition). McGraw-Hill. New York.
Tvedt, K. A., Knudsen, O. F. (2021, 6. juli). Cubakrisen. I Store norske leksikon. https://snl.no/Cubakrisen
Les original på NDLA →
Den kalde krigen
Oppgave 1. Analyse
Dere skal arbeide i grupper og bruke SPØKT-modellen for å analysere motsetningene mellom Sovjetunionen og USA under den kalde krigen. Les mer om modellen på sida vår om analyse i historiefaget.
Du må altså utforske sosiale, politiske, økonomiske, kulturelle og teknologiske forhold ved begge stormaktene.
Gruppene får tildelt ett av disse forholdene og skal sammenlikne hvordan dette var i USA og i Sovjetunionen. Etterpå skal dere presenter funnene for hverandre.
Noen spørsmål dere kan jobbe med:
Sosiale forhold
Var samfunnet delt i ulike grupper?
Hadde gruppene ulike rettigheter og plikter?
Hvordan var levekårene i de ulike landene og for de ulike gruppene i landene?
Hvilke kjønnsroller fantes?
Hvordan var befolkningsutviklingen?
Politiske forhold
Hvordan ble samfunnet styrt i de to statene under den kalde krigen?
Hvor mye frihet hadde ulike samfunnsgrupper?
Hvor mye politisk innflytelse hadde ulike samfunnsgrupper?
Var det konflikter internt eller med andre?
Økonomiske forhold
Hvordan var de økonomiske ressursene fordelt?
Hvilke naturressurser finnes/fantes?
Hvordan utnyttet de naturressursene?
Kulturelle forhold
Hvilken religion eller livssyn dominerte i de to statene?
Hvordan var synet på hva som var rett og galt?
Hadde samfunnene kulturelt mangfold eller var det én kultur som dominerte?
Teknologiske forhold
Hvilke redskaper og metoder var viktigst i produksjon av energi, mat og andre varer?
Hva slags våpenteknologi fantes?
Hva slags teknologi ble brukt til transport og kommunikasjon?
Plenumsdiskusjon
Når dere har presentert funnene for hverandre, skal dere diskutere i plenum hvilke faktorer som var de viktigste drivkreftene i den kalde krigen.
Oppgave 2. Slutten på den kalde krigen
Det var flere hendelser som ledet opp til det vi anser som slutten på den kalde krigen. Rivingen av Berlinmuren var en av dem.
Lag ei tidslinje over hendelser som var viktige mot slutten av den kalde krigen, fra 1985 til 1991.
Drøft deretter hvilke hendelser som var de viktigste bakgrunnsfaktorene og de viktigste utløsende faktorene da den kalde krigen sluttet.
Les original på NDLA →
Dere skal arbeide i grupper og bruke SPØKT-modellen for å analysere motsetningene mellom Sovjetunionen og USA under den kalde krigen. Les mer om modellen på sida vår om analyse i historiefaget.
Du må altså utforske sosiale, politiske, økonomiske, kulturelle og teknologiske forhold ved begge stormaktene.
Gruppene får tildelt ett av disse forholdene og skal sammenlikne hvordan dette var i USA og i Sovjetunionen. Etterpå skal dere presenter funnene for hverandre.
Noen spørsmål dere kan jobbe med:
Sosiale forhold
Var samfunnet delt i ulike grupper?
Hadde gruppene ulike rettigheter og plikter?
Hvordan var levekårene i de ulike landene og for de ulike gruppene i landene?
Hvilke kjønnsroller fantes?
Hvordan var befolkningsutviklingen?
Politiske forhold
Hvordan ble samfunnet styrt i de to statene under den kalde krigen?
Hvor mye frihet hadde ulike samfunnsgrupper?
Hvor mye politisk innflytelse hadde ulike samfunnsgrupper?
Var det konflikter internt eller med andre?
Økonomiske forhold
Hvordan var de økonomiske ressursene fordelt?
Hvilke naturressurser finnes/fantes?
Hvordan utnyttet de naturressursene?
Kulturelle forhold
Hvilken religion eller livssyn dominerte i de to statene?
Hvordan var synet på hva som var rett og galt?
Hadde samfunnene kulturelt mangfold eller var det én kultur som dominerte?
Teknologiske forhold
Hvilke redskaper og metoder var viktigst i produksjon av energi, mat og andre varer?
Hva slags våpenteknologi fantes?
Hva slags teknologi ble brukt til transport og kommunikasjon?
Plenumsdiskusjon
Når dere har presentert funnene for hverandre, skal dere diskutere i plenum hvilke faktorer som var de viktigste drivkreftene i den kalde krigen.
Oppgave 2. Slutten på den kalde krigen
Det var flere hendelser som ledet opp til det vi anser som slutten på den kalde krigen. Rivingen av Berlinmuren var en av dem.
Lag ei tidslinje over hendelser som var viktige mot slutten av den kalde krigen, fra 1985 til 1991.
Drøft deretter hvilke hendelser som var de viktigste bakgrunnsfaktorene og de viktigste utløsende faktorene da den kalde krigen sluttet.
Les original på NDLA →
Den kalde krigen – de første åra
Hvorfor ble det krig?
Hvorfor ble det kald krig? Etter andre verdenskrig oppstod det et spenningsforhold mellom øst og vest. Dette til tross for at USA og Sovjetunionen ved krigens slutt var allierte som samarbeidet om krigens avslutning og Europas framtid både på Jaltakonferansen i februar 1945 og på Potsdamkonferansen i juli 1945. Grunnen til at vi kaller det for kald krig, er at konflikten aldri førte til direkte væpnet kamp mellom Sovjetunionen og USA. Men i stedet involverte de seg i såkalte stedfortrederkriger, der de engasjerte seg økonomisk og militært på hver sin side i andre kriger og konflikter, som Koreakrigen og Vietnamkrigen.
Det fins ikke én forklaring på hvorfor forholdet ble så spent. Vi må i stedet se på flere forskjellige årsaker. Fra 1945 ble de ideologiske forskjellene mellom Sovjetunionen og USA tydeligere. Sovjetunionen var kommunistisk, mens USA var et demokrati. Sovjetunionen hadde planøkonomi, mens det økonomiske systemet i USA var kapitalistisk.
Kommunisme versus kapitalisme
Kommunismen var preget av planøkonomi. Det gikk ut på at staten bestemte hva som skulle produseres av varer og tjenester, hvor mye som skulle produseres av hva, og hvordan det skulle distribueres. Bedriftene var statseide, og overskuddet skulle tilbake til samfunnet. Innenfor dette systemet var alle garantert arbeid, men man måtte arbeide der staten bestemte. Arbeiderne hadde heller ikke streikerett. I Sovjetunionen var bare kommunistpartiet tillatt, mediene var under streng kontroll, og også religionsutøvelse var underlagt kontroll.
I USA, på den annen side, gjaldt demokratiske prinsipper og en kapitalistisk økonomi. Forskjellen fra planøkonomien er slående. Under kapitalismen kan folk selv velge hva de vil jobbe med, og bedriftene eies av det private. Overskuddet av produksjonen går til eierne. Arbeiderne har streikerett. I USA var det, og er det fortsatt i dag, religionsfrihet og tale- og trykkefrihet. Det er tillatt med flere partier, og det avholdes frie valg. Samtidig hadde ikke USA noen problemer med å samarbeide med diktaturer så lenge de var motstandere av kommunismen.
Trumandoktrinen
I mars 1947 uttalte den amerikanske presidenten Harry S. Truman at "Jeg går inn for at det må være De forente staters politikk å støtte frie folk i deres kamp mot væpnede minoriteters eller fremmede makters forsøk på undertrykkelse."
Denne setningen er en del av uttalelsen som siden har blitt kalt for Trumandoktrinen. Sagt på en enklere måte betydde den at amerikanerne ville støtte regjeringer som var truet av kommunismen. Den umiddelbare bakgrunnen for dette var at i første omgang Hellas, men også Tyrkia, sto i fare for å komme under kommunistisk kontroll, noe amerikanerne ville unngå. De var redde for en kommunistisk revolusjon som ville ta over Europa.
Marshallhjelpa
Marshallhjelpa, eller Marshallplanen, var et amerikansk hjelpeprogram lansert av utenriksminister George C. Marshall i juni 1947. Dette programmet skulle hjelpe Europa tilbake på beina etter de enorme ødeleggelsene under 2. verdenskrig. Alle de europeiske landene, også Sovjetunionen, fikk tilbud om hjelp. 18 land i Vest-Europa godtok nødhjelpa. Sovjetunionen, på den annen side, ønsket ikke at deres økonomi skulle komme under internasjonal kontroll og takket nei samtidig som de forbød de andre østeuropeiske landene å ta imot hjelpa.
Marshallplanen bidro til enorm økonomisk vekst, og Vest-Europa ble også mer stabilt politisk sett. Likevel kom det etter hvert kritikk av planen. Historikere på 60- og 70-tallet mente at planen var et uttrykk for økonomisk imperialisme og et forsøk på å kontrollere Vest-Europa slik Sovjetunionen kontrollerte Øst-Europa. Senere har det også blitt hevdet at Marshallhjelpa spilte en mindre rolle i gjenoppbyggingen av Europa enn først antatt.
Tsjekkoslovakia
I 1948 førte et sovjetstøttet kupp til at kommunistene tok over makten i Tsjekkoslovakia. Landet ble da erklært å være en sosialistisk republikk, og i realiteten en ettpartistat. Tsjekkoslovakia var et sentraleuropeisk land og hadde året før takket ja til Marshallhjelpa uten å konferere med Sovjetunionen. Etter kuppet ble dette trukket tilbake. At kommunistene nå hadde all makt, virket illevarslende for USA og Vest-Europa.
Berlinblokaden
Siden krigens slutt hadde Tyskland vært delt i fire soner kontrollert av henholdsvis Sovjetunionen, USA, Storbritannia og Frankrike. Også Berlin, som lå midt inne i den sovjetiske sonen, ble delt i fire. I juni 1948 iverksatte den sovjetiske lederen Josef Stalin en blokade av Vest-Berlin. Dette fordi vestmaktene ønsket tettere samarbeid mellom sine okkupasjonssoner, noe Stalin fryktet ville føre til varig splittelse av Tyskland. Han blookkerte derfor Berlin for å legge press på vestmaktene.
Blokaden gjorde at jernbane, veier og kanaler inn til Vest-Berlin ble stengt. Vestmaktenes løsning var å opprette ei såkalt luftbru til Berlin. De fløy inn alt av viktige varer, også kull. Ingen av partene ønsket å bruke makt i frykt for krig. Sovjetunionen hevet blokaden i mai året etter.
NATO og Warszawapakten
Opprettelsen av NATO i april 1949 var en direkte følge av Berlinblokaden. NATO var en forsvarsallianse mellom ti vesteuropeiske land, USA og Canada. De vedtok at et angrep på et av medlemslandene var det samme som et angrep på alle. Sovjetunionen svarte noen år senere med å lage sin egen militærallianse med landene i Øst-Europa, Warszawapakten. Pakten ble underskrevet i mai 1955 og trådte i verk måneden etter.
Det er nå det såkalte våpenkappløpet mellom øst og vest virkelig starter. Det ble en kamp om å lage de mest moderne og de mest effektive våpnene. På grunn av dette fikk vi etter hvert også en maktbalanse, eller våpenbalanse. Både USA og Sovjetunionen ble i stand til å utslette hverandre med atomvåpen og langdistanseraketter. Det betydde igjen at landene vegret seg for å bruke våpnene i frykt for hva svaret ville bli.
Vest- og Øst-Tyskland
Før den kalde krigen var Tyskland én stat. Men etter at landet ble delt i okkupasjonssoner, og med den økende spenningen mellom vest og øst, ble det en endring i dette. Vestmaktene slo sine tyske soner sammen i 1949 og opprettet med det en ny tysk stat: Forbundsrepublikken Tyskland, oftest kalt Vest-Tyskland. Selv om Vest-Berlin lå i den sovjetiske sonen, ble det erklært at denne delen også skulle tilhøre Vest-Tyskland. Sovjetunionen svarte raskt med å etablere Den tyske demokratiske republikk (Øst-Tyskland) i sin sone.
Den økte spenningen og den kalde krigen hadde bare vart i noen få år, men allerede var det store endringer på gang i Europa – både geografisk, militært og politisk. Etter hvert skulle disse endringene også påvirke områder i andre verdensdeler.
KilderLundestad, Geir (2004): Øst, vest, nord, sør: Hovedlinjer i internasjonal politikk etter 1945. Universitetsforlaget
Petersen, T. (28.11.2022. 28. november). Den kalde krigen. I Store norske leksikon. https://snl.no/den_kalde_krigen
Les original på NDLA →
Hvorfor ble det kald krig? Etter andre verdenskrig oppstod det et spenningsforhold mellom øst og vest. Dette til tross for at USA og Sovjetunionen ved krigens slutt var allierte som samarbeidet om krigens avslutning og Europas framtid både på Jaltakonferansen i februar 1945 og på Potsdamkonferansen i juli 1945. Grunnen til at vi kaller det for kald krig, er at konflikten aldri førte til direkte væpnet kamp mellom Sovjetunionen og USA. Men i stedet involverte de seg i såkalte stedfortrederkriger, der de engasjerte seg økonomisk og militært på hver sin side i andre kriger og konflikter, som Koreakrigen og Vietnamkrigen.
Det fins ikke én forklaring på hvorfor forholdet ble så spent. Vi må i stedet se på flere forskjellige årsaker. Fra 1945 ble de ideologiske forskjellene mellom Sovjetunionen og USA tydeligere. Sovjetunionen var kommunistisk, mens USA var et demokrati. Sovjetunionen hadde planøkonomi, mens det økonomiske systemet i USA var kapitalistisk.
Kommunisme versus kapitalisme
Kommunismen var preget av planøkonomi. Det gikk ut på at staten bestemte hva som skulle produseres av varer og tjenester, hvor mye som skulle produseres av hva, og hvordan det skulle distribueres. Bedriftene var statseide, og overskuddet skulle tilbake til samfunnet. Innenfor dette systemet var alle garantert arbeid, men man måtte arbeide der staten bestemte. Arbeiderne hadde heller ikke streikerett. I Sovjetunionen var bare kommunistpartiet tillatt, mediene var under streng kontroll, og også religionsutøvelse var underlagt kontroll.
I USA, på den annen side, gjaldt demokratiske prinsipper og en kapitalistisk økonomi. Forskjellen fra planøkonomien er slående. Under kapitalismen kan folk selv velge hva de vil jobbe med, og bedriftene eies av det private. Overskuddet av produksjonen går til eierne. Arbeiderne har streikerett. I USA var det, og er det fortsatt i dag, religionsfrihet og tale- og trykkefrihet. Det er tillatt med flere partier, og det avholdes frie valg. Samtidig hadde ikke USA noen problemer med å samarbeide med diktaturer så lenge de var motstandere av kommunismen.
Trumandoktrinen
I mars 1947 uttalte den amerikanske presidenten Harry S. Truman at "Jeg går inn for at det må være De forente staters politikk å støtte frie folk i deres kamp mot væpnede minoriteters eller fremmede makters forsøk på undertrykkelse."
Denne setningen er en del av uttalelsen som siden har blitt kalt for Trumandoktrinen. Sagt på en enklere måte betydde den at amerikanerne ville støtte regjeringer som var truet av kommunismen. Den umiddelbare bakgrunnen for dette var at i første omgang Hellas, men også Tyrkia, sto i fare for å komme under kommunistisk kontroll, noe amerikanerne ville unngå. De var redde for en kommunistisk revolusjon som ville ta over Europa.
Marshallhjelpa
Marshallhjelpa, eller Marshallplanen, var et amerikansk hjelpeprogram lansert av utenriksminister George C. Marshall i juni 1947. Dette programmet skulle hjelpe Europa tilbake på beina etter de enorme ødeleggelsene under 2. verdenskrig. Alle de europeiske landene, også Sovjetunionen, fikk tilbud om hjelp. 18 land i Vest-Europa godtok nødhjelpa. Sovjetunionen, på den annen side, ønsket ikke at deres økonomi skulle komme under internasjonal kontroll og takket nei samtidig som de forbød de andre østeuropeiske landene å ta imot hjelpa.
Marshallplanen bidro til enorm økonomisk vekst, og Vest-Europa ble også mer stabilt politisk sett. Likevel kom det etter hvert kritikk av planen. Historikere på 60- og 70-tallet mente at planen var et uttrykk for økonomisk imperialisme og et forsøk på å kontrollere Vest-Europa slik Sovjetunionen kontrollerte Øst-Europa. Senere har det også blitt hevdet at Marshallhjelpa spilte en mindre rolle i gjenoppbyggingen av Europa enn først antatt.
Tsjekkoslovakia
I 1948 førte et sovjetstøttet kupp til at kommunistene tok over makten i Tsjekkoslovakia. Landet ble da erklært å være en sosialistisk republikk, og i realiteten en ettpartistat. Tsjekkoslovakia var et sentraleuropeisk land og hadde året før takket ja til Marshallhjelpa uten å konferere med Sovjetunionen. Etter kuppet ble dette trukket tilbake. At kommunistene nå hadde all makt, virket illevarslende for USA og Vest-Europa.
Berlinblokaden
Siden krigens slutt hadde Tyskland vært delt i fire soner kontrollert av henholdsvis Sovjetunionen, USA, Storbritannia og Frankrike. Også Berlin, som lå midt inne i den sovjetiske sonen, ble delt i fire. I juni 1948 iverksatte den sovjetiske lederen Josef Stalin en blokade av Vest-Berlin. Dette fordi vestmaktene ønsket tettere samarbeid mellom sine okkupasjonssoner, noe Stalin fryktet ville føre til varig splittelse av Tyskland. Han blookkerte derfor Berlin for å legge press på vestmaktene.
Blokaden gjorde at jernbane, veier og kanaler inn til Vest-Berlin ble stengt. Vestmaktenes løsning var å opprette ei såkalt luftbru til Berlin. De fløy inn alt av viktige varer, også kull. Ingen av partene ønsket å bruke makt i frykt for krig. Sovjetunionen hevet blokaden i mai året etter.
NATO og Warszawapakten
Opprettelsen av NATO i april 1949 var en direkte følge av Berlinblokaden. NATO var en forsvarsallianse mellom ti vesteuropeiske land, USA og Canada. De vedtok at et angrep på et av medlemslandene var det samme som et angrep på alle. Sovjetunionen svarte noen år senere med å lage sin egen militærallianse med landene i Øst-Europa, Warszawapakten. Pakten ble underskrevet i mai 1955 og trådte i verk måneden etter.
Det er nå det såkalte våpenkappløpet mellom øst og vest virkelig starter. Det ble en kamp om å lage de mest moderne og de mest effektive våpnene. På grunn av dette fikk vi etter hvert også en maktbalanse, eller våpenbalanse. Både USA og Sovjetunionen ble i stand til å utslette hverandre med atomvåpen og langdistanseraketter. Det betydde igjen at landene vegret seg for å bruke våpnene i frykt for hva svaret ville bli.
Vest- og Øst-Tyskland
Før den kalde krigen var Tyskland én stat. Men etter at landet ble delt i okkupasjonssoner, og med den økende spenningen mellom vest og øst, ble det en endring i dette. Vestmaktene slo sine tyske soner sammen i 1949 og opprettet med det en ny tysk stat: Forbundsrepublikken Tyskland, oftest kalt Vest-Tyskland. Selv om Vest-Berlin lå i den sovjetiske sonen, ble det erklært at denne delen også skulle tilhøre Vest-Tyskland. Sovjetunionen svarte raskt med å etablere Den tyske demokratiske republikk (Øst-Tyskland) i sin sone.
Den økte spenningen og den kalde krigen hadde bare vart i noen få år, men allerede var det store endringer på gang i Europa – både geografisk, militært og politisk. Etter hvert skulle disse endringene også påvirke områder i andre verdensdeler.
KilderLundestad, Geir (2004): Øst, vest, nord, sør: Hovedlinjer i internasjonal politikk etter 1945. Universitetsforlaget
Petersen, T. (28.11.2022. 28. november). Den kalde krigen. I Store norske leksikon. https://snl.no/den_kalde_krigen
Les original på NDLA →
Den kalde krigen sprer seg
Stedfortrederkrig
Flere av krisene var så alvorlige at folk fryktet utbruddet av en tredje verdenskrig. Vi skal her se på de tre eksemplene nevnt ovenfor.
Koreakrigen, som varte fra 1950 til 1953, var den første krisen som fant sted utenfor Europa under den kalde krigen. Krigen, som i utgangspunktet var en borgerkrig mellom Nord- og Sør-Korea, hadde støtte hos henholdsvis Sovjetunionen og USA og var det vi kan kalle en stedfortrederkrig. USA og Sovjetunionen kriget ikke direkte med hverandre, men hadde en tredjepart som de støttet med penger, utstyr og personell i stedet.
Koreakrigen
Etter andre verdenskrig vedtok de allierte at Korea, som hadde vært annektert av Japan, skulle bli en selvstendig nasjon, men landet ble først delt i to okkupasjonssoner. Den kunstige grensa ble opprettet ved 38. breddegrad. Området nord for grensa ble okkupert av Sovjetunionen, mens området i sør ble okkupert av USA. Begge okkupasjonsmaktene styrte gjennom lokale regjeringer i sine soner.
I juni 1950 gikk nordkoreanerne over 38. breddegrad og angrep Sør-Korea med store styrker, og med støtte fra Stalin. USA svarte med å gi militær støtte til Sør-Korea. Også FN oppfordret medlemsland til å støtte sørkoreanerne, og etter flere måneder hvor sørkoreanerne var presset tilbake til et lite område, gikk amerikanerne til angrep blant annet med strategiske bombefly. I oktober krysset FN-styrken, ledet av general MacArthur, 38. breddegrad. Dette førte til at også det kommunistiske Kina gikk inn på nordkoreansk side.
Koreakrigen varte til en avtale om våpenhvile ble underskrevet 27. juli 1953. Man regner med at mellom to og tre millioner mennesker, både sivile og militære, omkom i løpet av den tre år lange krigen.
Vietnamkrigen
I 1955 ble Vietnam midlertidig delt i to under fredsforhandlingene etter frigjøringskampene mot den gamle kolonimakten Frankrike på slutten av 40-tallet og begynnelsen av 50-tallet. Nord-Vietnam var kommunistisk og ønsket å samle landet under kommunistisk styre, og på slutten av 50-tallet ble Sør-Vietnam invadert av Nord-Vietnam. På samme bakgrunn som under Koreakrigen – frykten for spredning av kommunismen – gikk USA inn med støtte på sørvietnamesisk side. Amerikanerne hadde en teori de kalte "dominoteorien", som gikk ut på at hvis et land falt for kommunismen, ville nabolandene rundt også komme under kommunistisk styre.
USA satte inn store styrker med det mest moderne som fantes av våpen og utstyr. Et av de viktigste og meste grufulle våpnene som ble brukt under Vietnamkrigen, var bomber med napalm. Napalm er en brennende væske som klistrer seg fast til huden og brenner mennesker i hjel. Utover i krigen, som varte helt fram til 1975, fikk også nordvietnameserne støtte både økonomisk og militært fra Sovjetunionen.
Cubakrisen
I løpet av 13 dager høsten 1962 fulgte hele verden med på en av de mest spente situasjonene i løpet av den kalde krigen. Mange var virkelig redde for en storkrig med bruk av atomvåpen.
Bakgrunnen for krisen var mangesidig. Cuba hadde i 1959 fått en ny leder, Fidel Castro, etter en krig som endte med at diktatoren Fulgencio Batista ble styrtet. Castro satte i gang med å gjøre om Cuba til den første sosialistiske stat på den vestlige halvkule og knyttet etter hvert sterke bånd til Sovjetunionen. Våren 1961 ble Grisebukta på Cuba invadert av eksilkubanere med støtte av USA. Denne invasjonen ble mislykket, og etter bare et par døgn hadde Castros hær slått tilbake. I februar 1962 igangsatte USA en økonomisk blokade av Cuba fordi Cuba hadde begynt å nasjonalisere industrien.
Høsten 1962 bygget Sovjetunionen opp en rakettbase på Cuba med den hensikt å plassere atomraketter der. Cuba ligger midt i det som gjerne blir omtalt som "USAs bakgård". At Sovjetunionen nå hadde raketter som kunne nå USA i løpet av få timer, gjorde trusselen mye mer reell. Tidligere ville USA hatt tid til å svare på et angrep fra Sovjet. Dette på grunn av de store avstandene. Etter at amerikanerne den 16. oktober hadde fått bevis på at mellomdistanseraketter var under utplassering på Cuba, vedtok president John F. Kennedy å omdefinere blokaden til å være en streng karantene, for å hindre militært utstyr på vei til Cuba med sovjetiske skip.
I internasjonal politikk er likevel en blokade sett på som en krigserklæring. Blokaden av Cuba ble fysisk kontrollert av den amerikanske marinen i havet utenfor Cuba. Hvis sovjetiske skip valgte å bryte blokadegrensa, ville amerikanerne være i sin rett til å angripe skipene. Samtidig foregikk det hemmelige forhandlinger mellom representanter fra USAs og Sovjets regjeringer. Amerikanerne trodde de hadde nådd igjennom til Sovjetunionen, at ingen ønsket en krig ut av dette, men selv to dager etter at Kennedy kom med uttalelsen om karantenen, fortsatte sovjetiske skip sin kurs mot Cuba. Var dette en krigserklæring, eller hadde ikke skipene fått beskjed om å snu?
Skipene snudde i tide, og fredag 26. oktober kom det beskjed fra sovjetlederen Krustsjov som lovet å fjerne rakettene på Cuba. Til gjengjeld måtte USA love ikke å angripe Cuba, samt trekke tilbake raketter fra Tyrkia. På bakgrunn av Cubakrisen ble det opprettet en direkte telefonlinje mellom Moskva og Washington.
KilderLundestad, G. (2004). Øst, vest, nord, sør: Hovedlinjer i internasjonal politikk etter 1945. Universitetsforlaget
Petersen, T. (2022, 28. november). Den kalde krigen. I Store norske leksikon. https://snl.no/den_kalde_krigen
Les original på NDLA →
Flere av krisene var så alvorlige at folk fryktet utbruddet av en tredje verdenskrig. Vi skal her se på de tre eksemplene nevnt ovenfor.
Koreakrigen, som varte fra 1950 til 1953, var den første krisen som fant sted utenfor Europa under den kalde krigen. Krigen, som i utgangspunktet var en borgerkrig mellom Nord- og Sør-Korea, hadde støtte hos henholdsvis Sovjetunionen og USA og var det vi kan kalle en stedfortrederkrig. USA og Sovjetunionen kriget ikke direkte med hverandre, men hadde en tredjepart som de støttet med penger, utstyr og personell i stedet.
Koreakrigen
Etter andre verdenskrig vedtok de allierte at Korea, som hadde vært annektert av Japan, skulle bli en selvstendig nasjon, men landet ble først delt i to okkupasjonssoner. Den kunstige grensa ble opprettet ved 38. breddegrad. Området nord for grensa ble okkupert av Sovjetunionen, mens området i sør ble okkupert av USA. Begge okkupasjonsmaktene styrte gjennom lokale regjeringer i sine soner.
I juni 1950 gikk nordkoreanerne over 38. breddegrad og angrep Sør-Korea med store styrker, og med støtte fra Stalin. USA svarte med å gi militær støtte til Sør-Korea. Også FN oppfordret medlemsland til å støtte sørkoreanerne, og etter flere måneder hvor sørkoreanerne var presset tilbake til et lite område, gikk amerikanerne til angrep blant annet med strategiske bombefly. I oktober krysset FN-styrken, ledet av general MacArthur, 38. breddegrad. Dette førte til at også det kommunistiske Kina gikk inn på nordkoreansk side.
Koreakrigen varte til en avtale om våpenhvile ble underskrevet 27. juli 1953. Man regner med at mellom to og tre millioner mennesker, både sivile og militære, omkom i løpet av den tre år lange krigen.
Vietnamkrigen
I 1955 ble Vietnam midlertidig delt i to under fredsforhandlingene etter frigjøringskampene mot den gamle kolonimakten Frankrike på slutten av 40-tallet og begynnelsen av 50-tallet. Nord-Vietnam var kommunistisk og ønsket å samle landet under kommunistisk styre, og på slutten av 50-tallet ble Sør-Vietnam invadert av Nord-Vietnam. På samme bakgrunn som under Koreakrigen – frykten for spredning av kommunismen – gikk USA inn med støtte på sørvietnamesisk side. Amerikanerne hadde en teori de kalte "dominoteorien", som gikk ut på at hvis et land falt for kommunismen, ville nabolandene rundt også komme under kommunistisk styre.
USA satte inn store styrker med det mest moderne som fantes av våpen og utstyr. Et av de viktigste og meste grufulle våpnene som ble brukt under Vietnamkrigen, var bomber med napalm. Napalm er en brennende væske som klistrer seg fast til huden og brenner mennesker i hjel. Utover i krigen, som varte helt fram til 1975, fikk også nordvietnameserne støtte både økonomisk og militært fra Sovjetunionen.
Cubakrisen
I løpet av 13 dager høsten 1962 fulgte hele verden med på en av de mest spente situasjonene i løpet av den kalde krigen. Mange var virkelig redde for en storkrig med bruk av atomvåpen.
Bakgrunnen for krisen var mangesidig. Cuba hadde i 1959 fått en ny leder, Fidel Castro, etter en krig som endte med at diktatoren Fulgencio Batista ble styrtet. Castro satte i gang med å gjøre om Cuba til den første sosialistiske stat på den vestlige halvkule og knyttet etter hvert sterke bånd til Sovjetunionen. Våren 1961 ble Grisebukta på Cuba invadert av eksilkubanere med støtte av USA. Denne invasjonen ble mislykket, og etter bare et par døgn hadde Castros hær slått tilbake. I februar 1962 igangsatte USA en økonomisk blokade av Cuba fordi Cuba hadde begynt å nasjonalisere industrien.
Høsten 1962 bygget Sovjetunionen opp en rakettbase på Cuba med den hensikt å plassere atomraketter der. Cuba ligger midt i det som gjerne blir omtalt som "USAs bakgård". At Sovjetunionen nå hadde raketter som kunne nå USA i løpet av få timer, gjorde trusselen mye mer reell. Tidligere ville USA hatt tid til å svare på et angrep fra Sovjet. Dette på grunn av de store avstandene. Etter at amerikanerne den 16. oktober hadde fått bevis på at mellomdistanseraketter var under utplassering på Cuba, vedtok president John F. Kennedy å omdefinere blokaden til å være en streng karantene, for å hindre militært utstyr på vei til Cuba med sovjetiske skip.
I internasjonal politikk er likevel en blokade sett på som en krigserklæring. Blokaden av Cuba ble fysisk kontrollert av den amerikanske marinen i havet utenfor Cuba. Hvis sovjetiske skip valgte å bryte blokadegrensa, ville amerikanerne være i sin rett til å angripe skipene. Samtidig foregikk det hemmelige forhandlinger mellom representanter fra USAs og Sovjets regjeringer. Amerikanerne trodde de hadde nådd igjennom til Sovjetunionen, at ingen ønsket en krig ut av dette, men selv to dager etter at Kennedy kom med uttalelsen om karantenen, fortsatte sovjetiske skip sin kurs mot Cuba. Var dette en krigserklæring, eller hadde ikke skipene fått beskjed om å snu?
Skipene snudde i tide, og fredag 26. oktober kom det beskjed fra sovjetlederen Krustsjov som lovet å fjerne rakettene på Cuba. Til gjengjeld måtte USA love ikke å angripe Cuba, samt trekke tilbake raketter fra Tyrkia. På bakgrunn av Cubakrisen ble det opprettet en direkte telefonlinje mellom Moskva og Washington.
KilderLundestad, G. (2004). Øst, vest, nord, sør: Hovedlinjer i internasjonal politikk etter 1945. Universitetsforlaget
Petersen, T. (2022, 28. november). Den kalde krigen. I Store norske leksikon. https://snl.no/den_kalde_krigen
Les original på NDLA →
Israel-Palestina-konflikten
Hva er Israel-Palestina-konflikten?
Det som er kjernen i Israel-Palestina-konflikten, er i dag det palestinske folkets rett til en selvstendig stat i Palestina. Betegnelsen Palestina brukes om området i Midtøsten der hvor Israel og de okkuperte palestinske områdene Gaza og Vestbredden ligger.
Konflikten er svært kompleks og kan deles inn i tre dimensjoner:
Den lokale dimensjonen gjelder hvem som har rett til å etablere statsdannelser i området som fram til 1948 var det britiske mandatområdet Palestina. I første omgang handlet dette om hvorvidt en jødisk stat kunne opprettes i området. I dag handler den lokale dimensjonen i større grad om palestinernes rett til en egen stat.
Den regionale dimensjonen viser til konflikten mellom Israel og nabolandene, spesielt Egypt, Jordan, Syria, Irak og Libanon.
Den globale dimensjonen tar for seg det internasjonale engasjementet omkring hvem som har rett til statsdannelser i området.
Historisk bakteppe
Konflikten mellom Israel og palestinere i dag går langt tilbake i tid. Fra midten av 1800-tallet var det en politisk bevegelse blant jødene, sionismen, som var opptatt av å få dra tilbake til det landet som de mente var hjemlandet deres, men som nå lå under Det osmanske riket.
Under første verdenskrig ble arabere i Midtøsten lovet selvstendighet mot å støtte Storbritannia og Frankrike i kampen mot Det osmanske riket. Samtidig støttet britene i 1917 tanken om å opprette et nasjonalt hjem for jødene i Palestina i den såkalte Balfour-erklæringen.
Etter første verdenskrig ble det britiske mandatområdet Palestina opprettet i Midtøsten. Her økte den jødiske innvandringen fram til andre verdenskrig, spesielt etter at Adolf Hitler kom til makten i Tyskland i 1933. Området var allerede bosatt av arabere, og det skapte spenning mellom folkegruppene.
Behovet for en egen jødisk stat ble en viktig sak i det nyopprettede FN etter andre verdenskrig. I 1947 skulle konflikten løses ved å opprette to stater i mandatområdet Palestina - en jødisk og en arabisk stat. Delingsplanen, som også har blitt kalt tostatsløsningen ble aldri gjennomført.
Staten Israel opprettes
I 1948 ble staten Israel opprettet. Dagen etterpå brøt den første arabisk-israelske krigen ut ved at alle nabolandene gikk til angrep på den nye staten Israel.
Araberne led et knusende nederlag, og Israel tok kontroll over store områder som var tiltenkt de palestinerne som nå ble sendt på flukt. Et sted mellom sju og åtte hundre tusen palestinere ble flyktninger. Etter krigen endte Gaza under Egypts kontroll, mens Vestbredden ble kontrollert av Jordan. Jerusalem ble delt i en jødisk og en arabisk del.
For palestinerne ble resultatet av krigen kalt al-Nakba, katastrofen. For Israel ble dette kjent som uavhengighetskrigen.
Kriser og kriger
Siden opprettelsen av Israel i 1948 har det vært spent mellom Israel og nabolandene. Under er det en oversikt over noen av hovedlinjene og konfliktene.
Seksdagerskrigen i 1967
I 1967 gjennomførte Israel en krig mot Egypt, Jordan og Syria. Resultatet var at Israel tok kontroll over store områder, deriblant Gazastripen, Vestbredden fra Jordan, Sinaiørkenen fra Egypt og Golanhøydene fra Syria. På ny måtte mange palestinere flytte fra sine hjem.
Fram til 1967 hadde mange sympatisert med Israels ønsker om å forsvare seg selv og trygge egne grenser. Seksdagerskrigen endret noe av denne oppfatningen da Israel erobret store territorier og begynte å etablere israelske bosetninger i områder der palestinerne ønsket å bygge sin egen stat. Disse israelske bosetningene inne på palestinsk område har gjort fredsforhandlinger vanskeligere i ettertid.
Områdene er fortsatt okkupert, og FN mener at både okkupasjonen og etableringen av bosetninger er i strid med folkeretten.
Den palestinske frigjøringsorganisasjonen PLO
I 1964 opprettes Den palestinske frigjøringsorganisasjonen (PLO) av Yasir Arafat. PLO er en paraplyorganisasjon for palestinsk motstandsbevegelse og ledet an i den væpnede frigjøringskampen etter seksdagerskrigen. Blant annet tok gruppa i bruk terroraksjoner for å få oppmerksomhet om konflikten i Palestina. I 1988 tok Arafat avstand fra bruk av terror i kampen for selvstendighet.
I dag er det den største medlemsorganisasjonen i PLO, den palestinske gruppa Fatah, som dominerer på Vestbredden. I det andre store palestinske området, Gaza, er det den palestinske bevegelsen Hamas som dominerer. Siden 2006 har det vært uenigheter mellom Fatah og Hamas.
Nye kriger på 1970- og 80-tallet
Under den jødiske høytiden Yom Kippur i 1973 gikk Egypt og Syria til angrep på Israel for å ta tilbake landområder de hadde tapt i seksdagerskrigen. Dette kalles ofte for Yom-Kippur-krigen. Israel fikk raskt militært overtak og slo tilbake invasjonen.
I 1979 ble det inngått en fredsavtale mellom Egypt og Israel. Egypt skulle anerkjenne staten Israel mot å få tilbake kontrollen over Sinai-halvøya. Dette var den såkalte Camp David-avtalen som var basert på prinsippet om land i bytte mot fred og sikkerhet.
På 1970-tallet brukte PLO det sørlige Libanon som base og utgangspunkt for geriljaangrep mot Israel. I 1982 invaderte Israel Sør-Libanon og ødela basene til PLO, som ble tvunget til å etablere seg i Tunisia.
Intifada
I 1987–1991 skjedde den første palestinske intifadaen. Dette var et palestinsk opprør mot den israelske okkupasjonen gjennomført av en ny generasjon unge og frustrerte palestinere. På mange måter var dette resultat av 20 år med frustrasjon og okkupasjon uten noen politisk løsning i sikte.
I 2000–2005 skjedde den andre intifadaen, som var langt blodigere enn den første. Opprøret var en reaksjon på de sterke begrensningene som ble lagt for utviklingen av en palestinsk stat. Dette var langt på vei en kamp mot okkupasjon og for selvstendighet. Hamas og andre militante radikale islamister fikk en mer framtredende rolle enn før, noe som førte til sterke militære motsvar fra Israel.
Gazastripen 2008-2021
Utover 2000-tallet har det vært flere konfrontasjoner mellom israelske militære styrker og palestinere på Gaza.
I 2005 trakk Israel ut militære styrker fra Gaza, men erstattet dette med en mur rundt området. Slik kunne Israel kontrollere handel og begrense reiser inn og ut av området.
Den palestinske bevegelsen Hamas, som dominerer på Gaza, blir betraktet som en terrororganisasjon av Israel. I 2008 brøt det ut krig mellom partene etter at palestinske raketter hadde blitt avfyrt mot Israel. Det samme skjedde i 2014 etter at nye raketter var blitt avfyrt fra Gaza mot Israel.
I 2021 var det igjen en israelsk militæroffensiv mot Gaza.
I alle disse krigene har tapstallene vært mye større på palestinsk side, og Israel har blitt møtt med kritikk for å ha bombet tett befolkede områder.
Israelsk apartheidIsraels okkupasjon av palestinske områder er omstridt, og i 2022 konkluderte FNs spesialrapportør Michael Lynk med at Israels 55 år lange okkupasjonspolitikk er apartheid.
Dette innebærer at palestinere blir undertrykt, diskriminert og forfulgt på rasistisk grunnlag. Innen folkeretten anses apartheid for å være en forbrytelse mot menneskeheten.
(United Nations, The Office of the High Commissioner for Human Rights, 2022)
Kan konflikten løses?
Israel-Palestina-konflikten er på mange måter en uløselig konflikt. Det har vært utallige planer for fred, men ingen har så langt lykkes.
Oslo-avtalen
Et forsøk på å løse Palestina-spørsmålet var Oslo-avtalen, inngått mellom Israel og PLO i 1993. Partene skulle anerkjenne hverandre, og avtalen skulle legge et politisk grunnlag for begrenset palestinsk selvstyre, og delvis israelsk tilbaketrekning fra okkuperte palestinske områder.
Det kunne se ut som Oslo-avtalen kunne danne grunnlag for en mulig løsning på konflikten, men i 1995 ble den israelske statsministeren Yitzhak Rabin drept av en jødisk ekstremist. I tillegg ble PLOs omdømme i Palestina gradvis svekket, blant annet på grunn av korrupsjon, mens Hamas økte sin oppslutning. Samtidig økte antallet israelske bosetninger i okkuperte områder. Resultatet var at progresjonen i Oslo-avtalen stagnerte, og i dag er det lite som tyder på at avtalen skal bli realisert.
Enstatsløsning eller tostatsløsning?
Det er to løsninger som ofte blir nevnt i Israel-Palestina-konflikten:
Det ene alternativet er en form for enstatsløsning, der det opprettes en stat innenfor det tidligere mandatområdet Palestina. Dette kan utformes som en forent stat eller en føderasjon.
Løsningen har tilhengere på begge sider, og kan på lang sikt være en forutsetning for varig fred og sikkerhet. Spesielt hvis løsningen innebærer demokrati og like rettigheter for alle, uavhengig av religion eller etnisitet. Utfordringen ligger i at dette ikke er en løsning mange i Israel ønsker seg. I tillegg spørs det om israelere og palestinere er klare til å samarbeide om en felles stat.
Det andre alternativet er en tostatsløsning hvor det etableres to selvstendige stater. Denne løsningen blir ofte framstilt som den mest realistiske, og fikk internasjonal anerkjennelse gjennom Oslo-avtalen. Allikevel er det stor skepsis knyttet til denne løsningen.
For at en tostatsløsning skal kunne realiseres, må disse forholdene løses:
Hvor skal grensene mellom en palestinsk og en israelsk stat gå? Skal grensene fra 1967 være utgangspunkt? Det vil i så fall bety at Vestbredden og Gaza skal danne en palestinsk stat, og at Israel må avslutte okkupasjonen. Her kommer også spørsmålet om jødiske bosetninger på Vestbredden og i Øst-Jerusalem. Hva skal skje med dem?
Både Israel og palestinerne insisterer på at Jerusalem skal være hovedstad. Det er usikkert hvordan en kan sikre begge parter tilgang til de respektive religionenes hellige steder.
Rundt halvparten av det palestinske folket er i dag flyktninger hvis man regner med dem som flyktet fra Palestina i 1948 og 1967 samt deres etterkommere. Hva skal skje med dem? Hvem får flytte til det som i dag er Israel, hvor mange skal integreres i en uavhengig palestinsk stat, og hvor mange skal få statsborgerskap i et tredjeland?
Begge parter må gjensidig anerkjenne hverandre. Dette betyr at Israel må anerkjenne en palestinsk stat, og den palestinske staten må anerkjenne Israel. En utfordring her vil være at Israel kanskje må akseptere at en palestinsk stat kan bygges opp militært. I tillegg må begge parter legge til side hat og mistro som har bygget seg opp over lang tid.
Ny krig i 2023
I oktober 2023 startet en ny krig mellom Israel og Palestina etter at Hamas gikk til angrep på i Israel 7. oktober. Dette var det mest omfattende angrepet i Israels historie. Hamas angrep både med raketter og med soldater på bakken. Mange israelere ble drept eller bortført. Israel erklærte krig og har gjengjeldt med store angrep mot ulike mål i Gaza.
Selv om konflikten mellom Israel og Palestina har vært preget av militære offensiver, så er det første gang på 50 år at Israel har erklært at landet er i krig. I løpet av de første dagene av krigen er det store sivile og militære tap på begge sider.
Angrep på sivile er regnet som krigsforbrytelser.
Tenk etter
Hvilken løsning, en- eller tostatsløsning, tenker du det er mest realistisk at det kan bli enighet om på lang sikt?
Hva kan den nye krigen i oktober 2023 bety for løsninger i området?
KilderBratberg, K. (2021, 7. april). Israel-Palestina-konflikten. I Folk og Forsvar. https://folkogforsvar.no/israel-palestina-konflikten/
Goplen, Å. & Jensehaugen, J. (2018, 12. september). Fatah. I Store norske leksikon. https://snl.no/Fatah
Jensehaugen, J. (2022). En kort introduksjon til Israel-Palestina-konflikten. Cappelen Damm Akademiske. Oslo
Leigland, L. E. (2021, 8. juni). Israel-Palestina-konflikten: Mange merkelapper, men hva sier FN? I FN-sambandet. https://www.fn.no/nyheter/israel-palestina-konflikten-mange-merkelapper-men-hva-sier-fn
Leraand, D. & Jensehaugen J. (2020, 12. mai). Palestinas historie etter 1948. I Store norske leksikon. https://snl.no/Palestinas_historie_etter_1948
Leraand, D. & Jensehaugen J. (2021, 6. juni). Hamas. I Store norske leksikon. https://snl.no/Hamas
Leraand, D. & Jensehaugen J. (2021, 19. august). Intifada. I Store norske leksikon. https://snl.no/intifada
Leraand, D. & Jensehaugen J. (2022, 8. juni). Midtøsten-konflikten. I Store norske leksikon. https://snl.no/Midt%C3%B8sten-konflikten
Leraand, D. & Jensehaugen J. (2023, 24. januar). PLO. I Store norske leksikon. https://snl.no/PLO_-_Den_palestinske_frigj%C3%B8ringsorganisasjonen
Leraand, D. & Jensehaugen J. (2023, 28. mars). Palestina. I Store norske leksikon. https://snl.no/Palestina
Palestina (2023, 21. juni). I FN-sambandet. https://www.fn.no/konflikter/palestina
Skare, E. (2022, 28. august). Palestinsk islamsk jihad. I Store norske leksikon. https://snl.no/Palestinsk_islamsk_jihad
Stamsø, M. B. (2000). Cappelen historiske atlas. J.W. Cappelen forlag A.S. Oslo
Tvedt, O. K. (2021). Midtøsten på 200 sider. Fra 1820 til i dag. Kagge forlag. Oslo
United Nations, The Office of the High Commissioner for Human Rights (2022, 25. mars). Israel’s 55-year occupation of Palestinian Territory is apartheid – UN human rights expert. https://www.ohchr.org/en/press-releases/2022/03/israels-55-year-occupation-palestinian-territory-apartheid-un-human-rights
Waage, H.H. (2018, 22. oktober). Hvorfor er det ikke fred mellom Israel og palestinerne? I NUPI skole. https://www.nupi.no/publikasjoner/innsikt-og-kommentar/hvor-hender-det/hhd-2018/hvorfor-er-det-ikke-fred-mellom-israel-og-palestinerne
Les original på NDLA →
Det som er kjernen i Israel-Palestina-konflikten, er i dag det palestinske folkets rett til en selvstendig stat i Palestina. Betegnelsen Palestina brukes om området i Midtøsten der hvor Israel og de okkuperte palestinske områdene Gaza og Vestbredden ligger.
Konflikten er svært kompleks og kan deles inn i tre dimensjoner:
Den lokale dimensjonen gjelder hvem som har rett til å etablere statsdannelser i området som fram til 1948 var det britiske mandatområdet Palestina. I første omgang handlet dette om hvorvidt en jødisk stat kunne opprettes i området. I dag handler den lokale dimensjonen i større grad om palestinernes rett til en egen stat.
Den regionale dimensjonen viser til konflikten mellom Israel og nabolandene, spesielt Egypt, Jordan, Syria, Irak og Libanon.
Den globale dimensjonen tar for seg det internasjonale engasjementet omkring hvem som har rett til statsdannelser i området.
Historisk bakteppe
Konflikten mellom Israel og palestinere i dag går langt tilbake i tid. Fra midten av 1800-tallet var det en politisk bevegelse blant jødene, sionismen, som var opptatt av å få dra tilbake til det landet som de mente var hjemlandet deres, men som nå lå under Det osmanske riket.
Under første verdenskrig ble arabere i Midtøsten lovet selvstendighet mot å støtte Storbritannia og Frankrike i kampen mot Det osmanske riket. Samtidig støttet britene i 1917 tanken om å opprette et nasjonalt hjem for jødene i Palestina i den såkalte Balfour-erklæringen.
Etter første verdenskrig ble det britiske mandatområdet Palestina opprettet i Midtøsten. Her økte den jødiske innvandringen fram til andre verdenskrig, spesielt etter at Adolf Hitler kom til makten i Tyskland i 1933. Området var allerede bosatt av arabere, og det skapte spenning mellom folkegruppene.
Behovet for en egen jødisk stat ble en viktig sak i det nyopprettede FN etter andre verdenskrig. I 1947 skulle konflikten løses ved å opprette to stater i mandatområdet Palestina - en jødisk og en arabisk stat. Delingsplanen, som også har blitt kalt tostatsløsningen ble aldri gjennomført.
Staten Israel opprettes
I 1948 ble staten Israel opprettet. Dagen etterpå brøt den første arabisk-israelske krigen ut ved at alle nabolandene gikk til angrep på den nye staten Israel.
Araberne led et knusende nederlag, og Israel tok kontroll over store områder som var tiltenkt de palestinerne som nå ble sendt på flukt. Et sted mellom sju og åtte hundre tusen palestinere ble flyktninger. Etter krigen endte Gaza under Egypts kontroll, mens Vestbredden ble kontrollert av Jordan. Jerusalem ble delt i en jødisk og en arabisk del.
For palestinerne ble resultatet av krigen kalt al-Nakba, katastrofen. For Israel ble dette kjent som uavhengighetskrigen.
Kriser og kriger
Siden opprettelsen av Israel i 1948 har det vært spent mellom Israel og nabolandene. Under er det en oversikt over noen av hovedlinjene og konfliktene.
Seksdagerskrigen i 1967
I 1967 gjennomførte Israel en krig mot Egypt, Jordan og Syria. Resultatet var at Israel tok kontroll over store områder, deriblant Gazastripen, Vestbredden fra Jordan, Sinaiørkenen fra Egypt og Golanhøydene fra Syria. På ny måtte mange palestinere flytte fra sine hjem.
Fram til 1967 hadde mange sympatisert med Israels ønsker om å forsvare seg selv og trygge egne grenser. Seksdagerskrigen endret noe av denne oppfatningen da Israel erobret store territorier og begynte å etablere israelske bosetninger i områder der palestinerne ønsket å bygge sin egen stat. Disse israelske bosetningene inne på palestinsk område har gjort fredsforhandlinger vanskeligere i ettertid.
Områdene er fortsatt okkupert, og FN mener at både okkupasjonen og etableringen av bosetninger er i strid med folkeretten.
Den palestinske frigjøringsorganisasjonen PLO
I 1964 opprettes Den palestinske frigjøringsorganisasjonen (PLO) av Yasir Arafat. PLO er en paraplyorganisasjon for palestinsk motstandsbevegelse og ledet an i den væpnede frigjøringskampen etter seksdagerskrigen. Blant annet tok gruppa i bruk terroraksjoner for å få oppmerksomhet om konflikten i Palestina. I 1988 tok Arafat avstand fra bruk av terror i kampen for selvstendighet.
I dag er det den største medlemsorganisasjonen i PLO, den palestinske gruppa Fatah, som dominerer på Vestbredden. I det andre store palestinske området, Gaza, er det den palestinske bevegelsen Hamas som dominerer. Siden 2006 har det vært uenigheter mellom Fatah og Hamas.
Nye kriger på 1970- og 80-tallet
Under den jødiske høytiden Yom Kippur i 1973 gikk Egypt og Syria til angrep på Israel for å ta tilbake landområder de hadde tapt i seksdagerskrigen. Dette kalles ofte for Yom-Kippur-krigen. Israel fikk raskt militært overtak og slo tilbake invasjonen.
I 1979 ble det inngått en fredsavtale mellom Egypt og Israel. Egypt skulle anerkjenne staten Israel mot å få tilbake kontrollen over Sinai-halvøya. Dette var den såkalte Camp David-avtalen som var basert på prinsippet om land i bytte mot fred og sikkerhet.
På 1970-tallet brukte PLO det sørlige Libanon som base og utgangspunkt for geriljaangrep mot Israel. I 1982 invaderte Israel Sør-Libanon og ødela basene til PLO, som ble tvunget til å etablere seg i Tunisia.
Intifada
I 1987–1991 skjedde den første palestinske intifadaen. Dette var et palestinsk opprør mot den israelske okkupasjonen gjennomført av en ny generasjon unge og frustrerte palestinere. På mange måter var dette resultat av 20 år med frustrasjon og okkupasjon uten noen politisk løsning i sikte.
I 2000–2005 skjedde den andre intifadaen, som var langt blodigere enn den første. Opprøret var en reaksjon på de sterke begrensningene som ble lagt for utviklingen av en palestinsk stat. Dette var langt på vei en kamp mot okkupasjon og for selvstendighet. Hamas og andre militante radikale islamister fikk en mer framtredende rolle enn før, noe som førte til sterke militære motsvar fra Israel.
Gazastripen 2008-2021
Utover 2000-tallet har det vært flere konfrontasjoner mellom israelske militære styrker og palestinere på Gaza.
I 2005 trakk Israel ut militære styrker fra Gaza, men erstattet dette med en mur rundt området. Slik kunne Israel kontrollere handel og begrense reiser inn og ut av området.
Den palestinske bevegelsen Hamas, som dominerer på Gaza, blir betraktet som en terrororganisasjon av Israel. I 2008 brøt det ut krig mellom partene etter at palestinske raketter hadde blitt avfyrt mot Israel. Det samme skjedde i 2014 etter at nye raketter var blitt avfyrt fra Gaza mot Israel.
I 2021 var det igjen en israelsk militæroffensiv mot Gaza.
I alle disse krigene har tapstallene vært mye større på palestinsk side, og Israel har blitt møtt med kritikk for å ha bombet tett befolkede områder.
Israelsk apartheidIsraels okkupasjon av palestinske områder er omstridt, og i 2022 konkluderte FNs spesialrapportør Michael Lynk med at Israels 55 år lange okkupasjonspolitikk er apartheid.
Dette innebærer at palestinere blir undertrykt, diskriminert og forfulgt på rasistisk grunnlag. Innen folkeretten anses apartheid for å være en forbrytelse mot menneskeheten.
(United Nations, The Office of the High Commissioner for Human Rights, 2022)
Kan konflikten løses?
Israel-Palestina-konflikten er på mange måter en uløselig konflikt. Det har vært utallige planer for fred, men ingen har så langt lykkes.
Oslo-avtalen
Et forsøk på å løse Palestina-spørsmålet var Oslo-avtalen, inngått mellom Israel og PLO i 1993. Partene skulle anerkjenne hverandre, og avtalen skulle legge et politisk grunnlag for begrenset palestinsk selvstyre, og delvis israelsk tilbaketrekning fra okkuperte palestinske områder.
Det kunne se ut som Oslo-avtalen kunne danne grunnlag for en mulig løsning på konflikten, men i 1995 ble den israelske statsministeren Yitzhak Rabin drept av en jødisk ekstremist. I tillegg ble PLOs omdømme i Palestina gradvis svekket, blant annet på grunn av korrupsjon, mens Hamas økte sin oppslutning. Samtidig økte antallet israelske bosetninger i okkuperte områder. Resultatet var at progresjonen i Oslo-avtalen stagnerte, og i dag er det lite som tyder på at avtalen skal bli realisert.
Enstatsløsning eller tostatsløsning?
Det er to løsninger som ofte blir nevnt i Israel-Palestina-konflikten:
Det ene alternativet er en form for enstatsløsning, der det opprettes en stat innenfor det tidligere mandatområdet Palestina. Dette kan utformes som en forent stat eller en føderasjon.
Løsningen har tilhengere på begge sider, og kan på lang sikt være en forutsetning for varig fred og sikkerhet. Spesielt hvis løsningen innebærer demokrati og like rettigheter for alle, uavhengig av religion eller etnisitet. Utfordringen ligger i at dette ikke er en løsning mange i Israel ønsker seg. I tillegg spørs det om israelere og palestinere er klare til å samarbeide om en felles stat.
Det andre alternativet er en tostatsløsning hvor det etableres to selvstendige stater. Denne løsningen blir ofte framstilt som den mest realistiske, og fikk internasjonal anerkjennelse gjennom Oslo-avtalen. Allikevel er det stor skepsis knyttet til denne løsningen.
For at en tostatsløsning skal kunne realiseres, må disse forholdene løses:
Hvor skal grensene mellom en palestinsk og en israelsk stat gå? Skal grensene fra 1967 være utgangspunkt? Det vil i så fall bety at Vestbredden og Gaza skal danne en palestinsk stat, og at Israel må avslutte okkupasjonen. Her kommer også spørsmålet om jødiske bosetninger på Vestbredden og i Øst-Jerusalem. Hva skal skje med dem?
Både Israel og palestinerne insisterer på at Jerusalem skal være hovedstad. Det er usikkert hvordan en kan sikre begge parter tilgang til de respektive religionenes hellige steder.
Rundt halvparten av det palestinske folket er i dag flyktninger hvis man regner med dem som flyktet fra Palestina i 1948 og 1967 samt deres etterkommere. Hva skal skje med dem? Hvem får flytte til det som i dag er Israel, hvor mange skal integreres i en uavhengig palestinsk stat, og hvor mange skal få statsborgerskap i et tredjeland?
Begge parter må gjensidig anerkjenne hverandre. Dette betyr at Israel må anerkjenne en palestinsk stat, og den palestinske staten må anerkjenne Israel. En utfordring her vil være at Israel kanskje må akseptere at en palestinsk stat kan bygges opp militært. I tillegg må begge parter legge til side hat og mistro som har bygget seg opp over lang tid.
Ny krig i 2023
I oktober 2023 startet en ny krig mellom Israel og Palestina etter at Hamas gikk til angrep på i Israel 7. oktober. Dette var det mest omfattende angrepet i Israels historie. Hamas angrep både med raketter og med soldater på bakken. Mange israelere ble drept eller bortført. Israel erklærte krig og har gjengjeldt med store angrep mot ulike mål i Gaza.
Selv om konflikten mellom Israel og Palestina har vært preget av militære offensiver, så er det første gang på 50 år at Israel har erklært at landet er i krig. I løpet av de første dagene av krigen er det store sivile og militære tap på begge sider.
Angrep på sivile er regnet som krigsforbrytelser.
Tenk etter
Hvilken løsning, en- eller tostatsløsning, tenker du det er mest realistisk at det kan bli enighet om på lang sikt?
Hva kan den nye krigen i oktober 2023 bety for løsninger i området?
KilderBratberg, K. (2021, 7. april). Israel-Palestina-konflikten. I Folk og Forsvar. https://folkogforsvar.no/israel-palestina-konflikten/
Goplen, Å. & Jensehaugen, J. (2018, 12. september). Fatah. I Store norske leksikon. https://snl.no/Fatah
Jensehaugen, J. (2022). En kort introduksjon til Israel-Palestina-konflikten. Cappelen Damm Akademiske. Oslo
Leigland, L. E. (2021, 8. juni). Israel-Palestina-konflikten: Mange merkelapper, men hva sier FN? I FN-sambandet. https://www.fn.no/nyheter/israel-palestina-konflikten-mange-merkelapper-men-hva-sier-fn
Leraand, D. & Jensehaugen J. (2020, 12. mai). Palestinas historie etter 1948. I Store norske leksikon. https://snl.no/Palestinas_historie_etter_1948
Leraand, D. & Jensehaugen J. (2021, 6. juni). Hamas. I Store norske leksikon. https://snl.no/Hamas
Leraand, D. & Jensehaugen J. (2021, 19. august). Intifada. I Store norske leksikon. https://snl.no/intifada
Leraand, D. & Jensehaugen J. (2022, 8. juni). Midtøsten-konflikten. I Store norske leksikon. https://snl.no/Midt%C3%B8sten-konflikten
Leraand, D. & Jensehaugen J. (2023, 24. januar). PLO. I Store norske leksikon. https://snl.no/PLO_-_Den_palestinske_frigj%C3%B8ringsorganisasjonen
Leraand, D. & Jensehaugen J. (2023, 28. mars). Palestina. I Store norske leksikon. https://snl.no/Palestina
Palestina (2023, 21. juni). I FN-sambandet. https://www.fn.no/konflikter/palestina
Skare, E. (2022, 28. august). Palestinsk islamsk jihad. I Store norske leksikon. https://snl.no/Palestinsk_islamsk_jihad
Stamsø, M. B. (2000). Cappelen historiske atlas. J.W. Cappelen forlag A.S. Oslo
Tvedt, O. K. (2021). Midtøsten på 200 sider. Fra 1820 til i dag. Kagge forlag. Oslo
United Nations, The Office of the High Commissioner for Human Rights (2022, 25. mars). Israel’s 55-year occupation of Palestinian Territory is apartheid – UN human rights expert. https://www.ohchr.org/en/press-releases/2022/03/israels-55-year-occupation-palestinian-territory-apartheid-un-human-rights
Waage, H.H. (2018, 22. oktober). Hvorfor er det ikke fred mellom Israel og palestinerne? I NUPI skole. https://www.nupi.no/publikasjoner/innsikt-og-kommentar/hvor-hender-det/hhd-2018/hvorfor-er-det-ikke-fred-mellom-israel-og-palestinerne
Les original på NDLA →
Koreakrigen
Den kalde krigen flytter seg til Asia
Etter andre verdenskrig oppstod det kald krig mellom USA og Sovjetunionen. Dette var en ideologisk og politisk maktkamp som varte fram til 1991. I den første fasen var Europa kjerneområde for konflikten. USA hadde en ledende rolle i Vest-Europa, mens Øst-Europa var under sovjetisk kontroll.
Supermaktene USA og Sovjetunionen kjempet om å skaffe seg innflytelse og makt, ikke bare i Europa, men også i andre verdensdeler. Maktbalansen mellom øst og vest ble endret da Mao Zedong kom til makten i Kina i 1949 og gjorde landet kommunistisk. I den neste fasen spredte dermed den kalde krigen seg til Asia, hvor den også skulle bli varm.
Siden de to supermaktene ikke kunne krige direkte mot hverandre på grunn av frykt for atomvåpen, støttet begge sidene vennligsinnede regimer og stater for å svekke motparten. Dette kalles stedfortrederkrig, og Koreakrigen var det første eksempelet på dette under den kalde krigen.
Korea
Det området som i dag er Nord-Korea og Sør-Korea, var ett land til slutten av andre verdenskrig. Siden 1910 hadde Korea vært en japansk koloni, men etter at Japan kapitulerte i 1945, ble det vedtatt at Korea skulle deles i to midlertidige okkupasjonssoner. Det ble opprettet ei kunstig grense ved 38. breddegrad som delte landet i to. Området nord for grensa ble okkupert av Sovjetunionen, mens området i sør ble okkupert av USA. Landet skulle gjenforenes etter frie valg, og en amerikansk-sovjetisk kommisjon skulle forberede dette, men uenigheter mellom nord og sør og mellom de to okkupasjonsmaktene gjorde dette umulig.
I 1948 ble det opprettet en selvstendig republikk i sør med et provestlig styre under ledelse av Syngman Rhee. I nord ble det opprettet en kommunistisk stat under ledelse av Kim Il Song. Både i nord og sør var styresettene antidemokratiske. Etter at Sovjetunionen og USA trakk ut styrkene sine i 1949, ønsket begge lederne å samle landet, men de var uenige om hvilket politisk system som skulle gjelde.
Koreakrigen 1950–1953
I juni 1950 gikk nordkoreanerne overraskende over den 38. breddegrad og angrep Sør-Korea med store styrker. FN fordømte angrepet og USA fryktet at en kommunistisk maktovertakelse i sør kunne føre til at flere land i Asia ble kommunistiske. På dette tidspunktet boikottet Sovjetunionen FNs sikkerhetsråd i protest mot at Taiwan hadde Kinas plass i FN. Dermed kunne ikke Sovjetunionen legge ned veto da FN godkjente en flernasjonal militær styrke som skulle støtte Sør-Korea og presse de nordkoreanske styrkene tilbake. 16 land deltok, men dette var i hovedsak en amerikansk militæroperasjon; 90 prosent av de militære styrkene var amerikanske. Nord-Korea på sin side fikk militær støtte fra Sovjetunionen og Kina.
I krigens første fase hadde nordkoreanerne rask framgang. De sørkoreanske styrkene ble presset tilbake til et lite område helt sør i landet. Men da den amerikanskledede FN-styrken gikk i land ved Seoul, ble den nordkoreanske hæren delt i to, og forsyningslinjene deres kuttet. Dette snudde krigslykken, og i løpet av høsten 1950 ble alle områdene gjenerobret.
General Douglas MacArthur, som var øverstkommanderende for FN-styrkene, ville fortsette krigen og ønsket å samle hele Korea ved bruk av militærmakt. I oktober 1950 krysset FN-styrken den 38. breddegrad. Dette førte til at det kommunistiske Kina gikk inn på nordkoreansk side og presset de amerikanskledede FN-styrkene tilbake. Resten av krigen foregikk rundt den 38. breddegrad.
Tenk etter
Kina ble kommunistisk i 1949. Hvor mye tror du dette påvirket USAs engasjement i Korea?
Hvorfor tror du Kina gikk inn med militære styrker i Korea og kjempet mot amerikanerne i 1950?
Våpenhvile 1953
Koreakrigen varte til en avtale om våpenhvile ble underskrevet 27. juli 1953. En regner med at mellom tre og fire millioner mennesker, både sivile og militære, omkom i løpet av den tre år lange krigen. I tillegg førte Koreakrigen til at opprustningen mellom supermaktene økte, og det amerikanske nærværet i Asia eskalerte.
Våpenhvileavtalen fra 1953 er enda ikke avløst av noen endelig fredsavtale, og det er fortsatt spent mellom Nord-Korea og Sør-Korea. I nord er det fremdeles et kommunistisk diktatur, mens sør har blitt et demokrati. Den spente situasjonen i dag henger sammen med at Nord-Korea frykter den amerikanske militære tilstedeværelsen i Sør-Korea, mens USA frykter Nord-Koreas militære opprustning, som blant annet inkluderer atomvåpen.
KilderHelgesen, G. (2023, 23. januar). Koreakrigen. I Store norske leksikon. https://snl.no/Koreakrigen
Palmer, R. R., Colton, J. & Kramer, L. (2002). A history of the modern world (ninth edition). McGraw-Hill. New York.
Les original på NDLA →
Etter andre verdenskrig oppstod det kald krig mellom USA og Sovjetunionen. Dette var en ideologisk og politisk maktkamp som varte fram til 1991. I den første fasen var Europa kjerneområde for konflikten. USA hadde en ledende rolle i Vest-Europa, mens Øst-Europa var under sovjetisk kontroll.
Supermaktene USA og Sovjetunionen kjempet om å skaffe seg innflytelse og makt, ikke bare i Europa, men også i andre verdensdeler. Maktbalansen mellom øst og vest ble endret da Mao Zedong kom til makten i Kina i 1949 og gjorde landet kommunistisk. I den neste fasen spredte dermed den kalde krigen seg til Asia, hvor den også skulle bli varm.
Siden de to supermaktene ikke kunne krige direkte mot hverandre på grunn av frykt for atomvåpen, støttet begge sidene vennligsinnede regimer og stater for å svekke motparten. Dette kalles stedfortrederkrig, og Koreakrigen var det første eksempelet på dette under den kalde krigen.
Korea
Det området som i dag er Nord-Korea og Sør-Korea, var ett land til slutten av andre verdenskrig. Siden 1910 hadde Korea vært en japansk koloni, men etter at Japan kapitulerte i 1945, ble det vedtatt at Korea skulle deles i to midlertidige okkupasjonssoner. Det ble opprettet ei kunstig grense ved 38. breddegrad som delte landet i to. Området nord for grensa ble okkupert av Sovjetunionen, mens området i sør ble okkupert av USA. Landet skulle gjenforenes etter frie valg, og en amerikansk-sovjetisk kommisjon skulle forberede dette, men uenigheter mellom nord og sør og mellom de to okkupasjonsmaktene gjorde dette umulig.
I 1948 ble det opprettet en selvstendig republikk i sør med et provestlig styre under ledelse av Syngman Rhee. I nord ble det opprettet en kommunistisk stat under ledelse av Kim Il Song. Både i nord og sør var styresettene antidemokratiske. Etter at Sovjetunionen og USA trakk ut styrkene sine i 1949, ønsket begge lederne å samle landet, men de var uenige om hvilket politisk system som skulle gjelde.
Koreakrigen 1950–1953
I juni 1950 gikk nordkoreanerne overraskende over den 38. breddegrad og angrep Sør-Korea med store styrker. FN fordømte angrepet og USA fryktet at en kommunistisk maktovertakelse i sør kunne føre til at flere land i Asia ble kommunistiske. På dette tidspunktet boikottet Sovjetunionen FNs sikkerhetsråd i protest mot at Taiwan hadde Kinas plass i FN. Dermed kunne ikke Sovjetunionen legge ned veto da FN godkjente en flernasjonal militær styrke som skulle støtte Sør-Korea og presse de nordkoreanske styrkene tilbake. 16 land deltok, men dette var i hovedsak en amerikansk militæroperasjon; 90 prosent av de militære styrkene var amerikanske. Nord-Korea på sin side fikk militær støtte fra Sovjetunionen og Kina.
I krigens første fase hadde nordkoreanerne rask framgang. De sørkoreanske styrkene ble presset tilbake til et lite område helt sør i landet. Men da den amerikanskledede FN-styrken gikk i land ved Seoul, ble den nordkoreanske hæren delt i to, og forsyningslinjene deres kuttet. Dette snudde krigslykken, og i løpet av høsten 1950 ble alle områdene gjenerobret.
General Douglas MacArthur, som var øverstkommanderende for FN-styrkene, ville fortsette krigen og ønsket å samle hele Korea ved bruk av militærmakt. I oktober 1950 krysset FN-styrken den 38. breddegrad. Dette førte til at det kommunistiske Kina gikk inn på nordkoreansk side og presset de amerikanskledede FN-styrkene tilbake. Resten av krigen foregikk rundt den 38. breddegrad.
Tenk etter
Kina ble kommunistisk i 1949. Hvor mye tror du dette påvirket USAs engasjement i Korea?
Hvorfor tror du Kina gikk inn med militære styrker i Korea og kjempet mot amerikanerne i 1950?
Våpenhvile 1953
Koreakrigen varte til en avtale om våpenhvile ble underskrevet 27. juli 1953. En regner med at mellom tre og fire millioner mennesker, både sivile og militære, omkom i løpet av den tre år lange krigen. I tillegg førte Koreakrigen til at opprustningen mellom supermaktene økte, og det amerikanske nærværet i Asia eskalerte.
Våpenhvileavtalen fra 1953 er enda ikke avløst av noen endelig fredsavtale, og det er fortsatt spent mellom Nord-Korea og Sør-Korea. I nord er det fremdeles et kommunistisk diktatur, mens sør har blitt et demokrati. Den spente situasjonen i dag henger sammen med at Nord-Korea frykter den amerikanske militære tilstedeværelsen i Sør-Korea, mens USA frykter Nord-Koreas militære opprustning, som blant annet inkluderer atomvåpen.
KilderHelgesen, G. (2023, 23. januar). Koreakrigen. I Store norske leksikon. https://snl.no/Koreakrigen
Palmer, R. R., Colton, J. & Kramer, L. (2002). A history of the modern world (ninth edition). McGraw-Hill. New York.
Les original på NDLA →
Krigene i Jugoslavia på 1990-tallet
Hva var Jugoslavia?
Jugoslavia var navnet på en statsdannelse på Balkan som eksisterte under ulike former fra 1918 til 2006.
På slutten av 1800-tallet oppsto det bevegelser som fremmet tanken om en sammenslutning av de slavisktalende regionene på Balkan. Som følge av seire i Balkankrigene i 1912–13 seilte Serbia opp som en dominerende stat med ambisjoner om et Stor-Serbia. Men på grunn av første verdenskrig og sammenbruddet av Østerrike-Ungarn ble den felles sørslaviske staten Jugoslavia opprettet i 1918. Den nye statsdannelsen kom i stand ved at Serbia, Kroatia, Bosnia-Hercegovina, Montenegro, Makedonia og Slovenia slo seg sammen.
Jugoslavia besto av flere ulike kulturer, religioner og språk. Det var flere etniske grupper, men ingen av dem var i flertall. Den største etniske gruppen i Jugoslavia var serbere, som i hovedsak bodde i Serbia, men også i Bosnia. De etniske gruppene bodde side om side, ofte overlappet de hverandre.
Indre motsetninger mellom de ulike områdene skapte grobunn for konflikter, men nasjonalismeproblemene ble foreløpig feid under teppet. Diktatoren Josip Broz Tito, som styrte Jugoslavia etter andre verdenskrig og fram til sin død i 1980, brukte jernhånd og greide å holde statsdannelsen intakt og folkegruppene samlet.
Oppløsning av Jugoslavia
I perioden 1991–2006 gikk Jugoslavia i oppløsning. De mest dramatiske hendelsene skjedde på 1990-tallet og førte til blodige kriger, massakrer, beleiring av byer, bruk av konsentrasjonsleirer og et stort antall mennesker på flukt.
På 1970-tallet fikk de forskjellige republikkene mer selvråderett, og etter Titos død økte nasjonalismen. Republikkene ønsket mer selvstyre og gjorde krav på historiske områder og territorier hvor egne etniske grupper var bosatt.
Slobodan Milošević ble valgt til president i Jugoslavia i 1989 og spilte på serbisk nasjonalisme for å holde Jugoslavia samlet, spesielt etter hvert som stadige økonomiske problemer rammet Jugoslavia.
Kommunistregimenes fall i Øst-Europa høsten 1989 skulle få stor betydning for Jugoslavia. Demokratiske reformer gikk tregt og statsdannelsen begynte å slå sprekker. I første omgang brøt Slovenia og Kroatia ut i 1991. Bosnia-Hercegovina erklærte seg uavhengig etter en folkeavstemning i 1992. Serbia svarte med å gå til krig.
Bosniakrigen 1992–1995
Bosniakrigen var en av mange kriger på Balkan i første halvdel av 1990-tallet i forbindelse med oppløsningen av Jugoslavia.
Årsakene til krigen er sammensatte, men henger sammen med religiøse, etniske og kulturelle motsetninger på Balkan. I tillegg var det økonomisk uro og ikke minst ønske om krig fra politiske ledere som Slobodan Milošević. Han hadde ambisjoner om et Stor-Serbia, og da måtte ingen stater bryte ut av Jugoslavia.
Slovenia fikk gå egne veier, men det kunne ikke Kroatia og Bosnia-Hercegovina. I begge republikkene var det serbiske minoriteter, men spesielt i Bosnia-Hercegovina bodde serbere, kroater og bosnjaker ved siden av hverandre i et slags etnisk lappeteppe. Bosniakene og kroatene skulle fjernes fra områdene og erstattes av serbere.
Borgerkrigen i Bosnia-Hercegovina varte fram til 1995 og var utrolig brutal. Kroater, bosniaker og serbere sloss om territorier, og konsekvensene var at rundt 100 000 mennesker mistet livet og utallige ble flyktninger.
Massakren i Srebrenica
Den verste enkeltstående forbrytelsen i Bosniakrigen var massakren i Srebrenica utført av bosnisk-serbiske styrker i juli 1995. Srebrenica er en bosnisk by som tok imot mange flyktninger under Bosniakrigen. Byen ble erklært som "sikker sone" av FN, som skulle beskytte flyktningene. Dette mislyktes, og rundt 8000 bosniakiske gutter og menn ble drept av serbiske styrker.
Srebrenica-massakeren skapte sterke reaksjoner, og NATO fikk fullmakt fra FN til å angripe serbiske mål i Bosnia. Dette, sammen med diplomati og fredsforhandlinger i USA (Dayton-avtalen), førte til at de serbiske styrkene trakk seg ut av Bosnia-Hercegovina i 1995.
En internasjonal fredsbevarende styrke i regi av FN skulle sikre fred og gjennomføring av demokratiske valg, delta i gjenoppbygging og ha ansvar for flyktningene. I tillegg begynte FNs krigsforbryterdomstol sitt arbeid med å stille krigsforbrytere for retten. Den tidligere bosnisk-serbiske lederen Radovan Karadžić og den bosnisk-serbiske øverstkommanderende Ratko Mladić ble dømt i Haag for blant annet forbrytelser mot menneskeheten.
Kosovokrigen 1998–1999
Kosovo var en provins i Serbia og ble av mange serbere betraktet som et kjerneområde med historisk betydning. Utfordringen var at området var preget av voldsomme etniske motsetninger. Den serbiske minoriteten ønsket overherredømme over flertallet av innbyggerne, som var muslimske albanere. Som et ledd i denne prosessen iverksatte Slobodan Milošević etnisk rensing av befolkningen i Kosovo. Målet var å bytte ut den kosovoalbanske befolkningen med serbere.
I 1996 eskalerte konflikten i Kosovo ved at den kosovoalbanske frigjøringshæren, UCK-geriljaen, i økende omfang kom i strid med serbiske styrker. Dette utviklet seg til full krig fra 1998.
NATOs bombing av Serbia
Verdenssamfunnet hadde i flere omganger forsøkt å skape enighet mellom kosovoalbanere og serbere uten å lykkes. Samtidig kom det rapporter om massakrer, drap og terror gjennomført av serbiske styrker flere steder i Kosovo. Dette var bakteppet for at NATO i 1999 valgte å bombe strategiske mål og serbiske militæranlegg i Kosovo og Serbia.
Saken ble ikke brakt inn for FNs Sikkerhetsråd, og dette var første gang NATO gikk til angrep på en suveren stat. Norske jagerfly ble også brukt i operasjonen. I tillegg førte bombingen til et mer anspent forhold til Russland, som hadde et nært forhold til Serbia.
Bombingen svekket de serbiske styrkene, som gikk med på å trekke seg ut av Kosovo. NATO, EU og FN overtok ansvaret for sikkerheten i regionen inntil Kosovo erklærte seg som uavhengig stat i 2008. Uavhengigheten er omstridt, men over halvparten av FNs medlemsland, inkludert Norge, anerkjenner Kosovo som selvstendig stat. Serbia og Russland har ennå ikke anerkjent Kosovos selvstendighet, og forholdet mellom kosovoalbanere og serbere er fortsatt betent.
Tenk etter
Kjenner du til andre tilfeller i historien hvor Serbia og Russland har hatt et nært forhold?
Slutten på Jugoslavia
Slobodan Milošević gikk av som Jugoslavias president i 2000. Året etter ble han arrestert og utlevert til krigsforbryterdomstolen i Haag. Her døde han på cella før saken rakk å komme opp for retten.
I 2006 ble Montenegro erklært som en selvstendig og uavhengig nasjonalstat etter folkeavstemning. Dermed er det ikke noe igjen av statsdannelsen Jugoslavia.
Flyktninger til Norge
Da Jugoslavia gikk i oppløsning, kom det omtrent 15 000 bosniere som flyktninger til Norge. I tillegg kom det flere tusen fra Kosovo. I filmen under møter du Leo Ajkic som måtte flykte fra Mostar i Bosnia til Norge.
KilderAune, O. (2009, 24. mars). Krigen som rystet Europa. I NRK Urix. https://www.nrk.no/urix/krigen-som-rystet-europa-1.6540030
FN-sambandet. (2021, 1. mars) Bosnia-Hercegovina. https://www.fn.no/Land/bosnia-hercegovina
Berg, O. T. (2022, 28. september). Jugoslavia. I Store norske leksikon. https://snl.no/Jugoslavia
Holm-Hansen, J. (2022, 21.april). Bosniakrigen. I Store norske leksikon. https://snl.no/Bosniakrigen
FN-sambandet. (2022, 30. november). Kosovo. https://www.fn.no/konflikter/Europa/kosovo
Lundbo, S. og Holm-Hansen, J. (2022, 14. september). Srebrenica-massakren. I Store norske leksikon. https://snl.no/Srebrenica-massakren
Mønnesland, S. (2021). En kort introduksjon til Jugoslaviakonflikten. Cappelen Damm akademisk.
Mønnesland, S. (1999). Før Jugoslavia og etter. Sypress Forlag.
Mønnesland, S. (2021, 14. desember). Jugoslavias historie. I Store norske leksikon. https://snl.no/Jugoslavias_historie
Les original på NDLA →
Jugoslavia var navnet på en statsdannelse på Balkan som eksisterte under ulike former fra 1918 til 2006.
På slutten av 1800-tallet oppsto det bevegelser som fremmet tanken om en sammenslutning av de slavisktalende regionene på Balkan. Som følge av seire i Balkankrigene i 1912–13 seilte Serbia opp som en dominerende stat med ambisjoner om et Stor-Serbia. Men på grunn av første verdenskrig og sammenbruddet av Østerrike-Ungarn ble den felles sørslaviske staten Jugoslavia opprettet i 1918. Den nye statsdannelsen kom i stand ved at Serbia, Kroatia, Bosnia-Hercegovina, Montenegro, Makedonia og Slovenia slo seg sammen.
Jugoslavia besto av flere ulike kulturer, religioner og språk. Det var flere etniske grupper, men ingen av dem var i flertall. Den største etniske gruppen i Jugoslavia var serbere, som i hovedsak bodde i Serbia, men også i Bosnia. De etniske gruppene bodde side om side, ofte overlappet de hverandre.
Indre motsetninger mellom de ulike områdene skapte grobunn for konflikter, men nasjonalismeproblemene ble foreløpig feid under teppet. Diktatoren Josip Broz Tito, som styrte Jugoslavia etter andre verdenskrig og fram til sin død i 1980, brukte jernhånd og greide å holde statsdannelsen intakt og folkegruppene samlet.
Oppløsning av Jugoslavia
I perioden 1991–2006 gikk Jugoslavia i oppløsning. De mest dramatiske hendelsene skjedde på 1990-tallet og førte til blodige kriger, massakrer, beleiring av byer, bruk av konsentrasjonsleirer og et stort antall mennesker på flukt.
På 1970-tallet fikk de forskjellige republikkene mer selvråderett, og etter Titos død økte nasjonalismen. Republikkene ønsket mer selvstyre og gjorde krav på historiske områder og territorier hvor egne etniske grupper var bosatt.
Slobodan Milošević ble valgt til president i Jugoslavia i 1989 og spilte på serbisk nasjonalisme for å holde Jugoslavia samlet, spesielt etter hvert som stadige økonomiske problemer rammet Jugoslavia.
Kommunistregimenes fall i Øst-Europa høsten 1989 skulle få stor betydning for Jugoslavia. Demokratiske reformer gikk tregt og statsdannelsen begynte å slå sprekker. I første omgang brøt Slovenia og Kroatia ut i 1991. Bosnia-Hercegovina erklærte seg uavhengig etter en folkeavstemning i 1992. Serbia svarte med å gå til krig.
Bosniakrigen 1992–1995
Bosniakrigen var en av mange kriger på Balkan i første halvdel av 1990-tallet i forbindelse med oppløsningen av Jugoslavia.
Årsakene til krigen er sammensatte, men henger sammen med religiøse, etniske og kulturelle motsetninger på Balkan. I tillegg var det økonomisk uro og ikke minst ønske om krig fra politiske ledere som Slobodan Milošević. Han hadde ambisjoner om et Stor-Serbia, og da måtte ingen stater bryte ut av Jugoslavia.
Slovenia fikk gå egne veier, men det kunne ikke Kroatia og Bosnia-Hercegovina. I begge republikkene var det serbiske minoriteter, men spesielt i Bosnia-Hercegovina bodde serbere, kroater og bosnjaker ved siden av hverandre i et slags etnisk lappeteppe. Bosniakene og kroatene skulle fjernes fra områdene og erstattes av serbere.
Borgerkrigen i Bosnia-Hercegovina varte fram til 1995 og var utrolig brutal. Kroater, bosniaker og serbere sloss om territorier, og konsekvensene var at rundt 100 000 mennesker mistet livet og utallige ble flyktninger.
Massakren i Srebrenica
Den verste enkeltstående forbrytelsen i Bosniakrigen var massakren i Srebrenica utført av bosnisk-serbiske styrker i juli 1995. Srebrenica er en bosnisk by som tok imot mange flyktninger under Bosniakrigen. Byen ble erklært som "sikker sone" av FN, som skulle beskytte flyktningene. Dette mislyktes, og rundt 8000 bosniakiske gutter og menn ble drept av serbiske styrker.
Srebrenica-massakeren skapte sterke reaksjoner, og NATO fikk fullmakt fra FN til å angripe serbiske mål i Bosnia. Dette, sammen med diplomati og fredsforhandlinger i USA (Dayton-avtalen), førte til at de serbiske styrkene trakk seg ut av Bosnia-Hercegovina i 1995.
En internasjonal fredsbevarende styrke i regi av FN skulle sikre fred og gjennomføring av demokratiske valg, delta i gjenoppbygging og ha ansvar for flyktningene. I tillegg begynte FNs krigsforbryterdomstol sitt arbeid med å stille krigsforbrytere for retten. Den tidligere bosnisk-serbiske lederen Radovan Karadžić og den bosnisk-serbiske øverstkommanderende Ratko Mladić ble dømt i Haag for blant annet forbrytelser mot menneskeheten.
Kosovokrigen 1998–1999
Kosovo var en provins i Serbia og ble av mange serbere betraktet som et kjerneområde med historisk betydning. Utfordringen var at området var preget av voldsomme etniske motsetninger. Den serbiske minoriteten ønsket overherredømme over flertallet av innbyggerne, som var muslimske albanere. Som et ledd i denne prosessen iverksatte Slobodan Milošević etnisk rensing av befolkningen i Kosovo. Målet var å bytte ut den kosovoalbanske befolkningen med serbere.
I 1996 eskalerte konflikten i Kosovo ved at den kosovoalbanske frigjøringshæren, UCK-geriljaen, i økende omfang kom i strid med serbiske styrker. Dette utviklet seg til full krig fra 1998.
NATOs bombing av Serbia
Verdenssamfunnet hadde i flere omganger forsøkt å skape enighet mellom kosovoalbanere og serbere uten å lykkes. Samtidig kom det rapporter om massakrer, drap og terror gjennomført av serbiske styrker flere steder i Kosovo. Dette var bakteppet for at NATO i 1999 valgte å bombe strategiske mål og serbiske militæranlegg i Kosovo og Serbia.
Saken ble ikke brakt inn for FNs Sikkerhetsråd, og dette var første gang NATO gikk til angrep på en suveren stat. Norske jagerfly ble også brukt i operasjonen. I tillegg førte bombingen til et mer anspent forhold til Russland, som hadde et nært forhold til Serbia.
Bombingen svekket de serbiske styrkene, som gikk med på å trekke seg ut av Kosovo. NATO, EU og FN overtok ansvaret for sikkerheten i regionen inntil Kosovo erklærte seg som uavhengig stat i 2008. Uavhengigheten er omstridt, men over halvparten av FNs medlemsland, inkludert Norge, anerkjenner Kosovo som selvstendig stat. Serbia og Russland har ennå ikke anerkjent Kosovos selvstendighet, og forholdet mellom kosovoalbanere og serbere er fortsatt betent.
Tenk etter
Kjenner du til andre tilfeller i historien hvor Serbia og Russland har hatt et nært forhold?
Slutten på Jugoslavia
Slobodan Milošević gikk av som Jugoslavias president i 2000. Året etter ble han arrestert og utlevert til krigsforbryterdomstolen i Haag. Her døde han på cella før saken rakk å komme opp for retten.
I 2006 ble Montenegro erklært som en selvstendig og uavhengig nasjonalstat etter folkeavstemning. Dermed er det ikke noe igjen av statsdannelsen Jugoslavia.
Flyktninger til Norge
Da Jugoslavia gikk i oppløsning, kom det omtrent 15 000 bosniere som flyktninger til Norge. I tillegg kom det flere tusen fra Kosovo. I filmen under møter du Leo Ajkic som måtte flykte fra Mostar i Bosnia til Norge.
KilderAune, O. (2009, 24. mars). Krigen som rystet Europa. I NRK Urix. https://www.nrk.no/urix/krigen-som-rystet-europa-1.6540030
FN-sambandet. (2021, 1. mars) Bosnia-Hercegovina. https://www.fn.no/Land/bosnia-hercegovina
Berg, O. T. (2022, 28. september). Jugoslavia. I Store norske leksikon. https://snl.no/Jugoslavia
Holm-Hansen, J. (2022, 21.april). Bosniakrigen. I Store norske leksikon. https://snl.no/Bosniakrigen
FN-sambandet. (2022, 30. november). Kosovo. https://www.fn.no/konflikter/Europa/kosovo
Lundbo, S. og Holm-Hansen, J. (2022, 14. september). Srebrenica-massakren. I Store norske leksikon. https://snl.no/Srebrenica-massakren
Mønnesland, S. (2021). En kort introduksjon til Jugoslaviakonflikten. Cappelen Damm akademisk.
Mønnesland, S. (1999). Før Jugoslavia og etter. Sypress Forlag.
Mønnesland, S. (2021, 14. desember). Jugoslavias historie. I Store norske leksikon. https://snl.no/Jugoslavias_historie
Les original på NDLA →
Sovjetunionen invaderer Afghanistan
Bakgrunn
I 1978 gjennomførte kommunistpartiet i Afghanistan et statskupp. Den nye kommunistregjeringen ønsket å gjennomføre en rekke reformer som kom på kollisjonskurs med de konservative islamske kreftene i landet. Dette førte til økt misnøye, spesielt i de østlige delene av landet. Etter hvert eskalerte det til åpen borgerkrig.
Sovjetunionen fryktet at kommunistpartiet ville falle, og invaderte derfor nabolandet Afghanistan i 1979.
"Sovjets Vietnam"
Supermakten Sovjetunionen var militært overlegen sin afghanske motpart. Men, som Vietnamkrigen hadde vist, er ikke det nødvendigvis nok til å vinne på slagmarka.
Selv om de sovjetiske styrkene talte over 100 000 soldater, klarte de ikke å kontrollere områder utenfor de større byene og hovedveiene. Sovjetisk krigføring gikk derfor mye ut på terrorbombing av landsbyer og minelegging av jordbruksområder for å svekke motstanden.
Den afghanske motstandsbevegelsen mujahedin kontrollerte det meste av landsbygda, men hadde problemer med å håndtere Sovjetunionens moderne våpen. Dette skulle endre seg etter hvert som motstandsbevegelsen fikk støtte fra USA i form av militær trening, våpen, penger og utstyr gjennom nabolandet Pakistan.
Den afghansk-sovjetiske krigen var en såkalt stedfortrederkrig. For USA ble denne krigen et viktig stridsområde i maktkampen mot Sovjetunionen i den kalde krigen.
En militær seier i Afghanistan ble umulig for Sovjetunionen, og etter flere år med forhandlinger ble det lagt fram en tidsplan for sovjetisk tilbaketrekning. I 1989 ble de siste sovjetiske styrkene trukket ut av landet.
Konsekvenser
Krigen hadde påført sivilbefolkningen enorme lidelser, og det antas at over en million mennesker mistet livet. I tillegg endte flere enn fem millioner afghanere som flyktninger i Pakistan og Iran.
Krigen i Afghanistan bidro til å knekke en allerede svekket sovjetisk økonomi i den kalde krigens sluttfase. Dette var altså en av flere årsaker som bidro til at Sovjetunionens ble oppløst i 1991. For mange markerte dette det endelige sluttpunktet for den kalde krigen.
Etter at Sovjetunionen trakk seg ut av Afghanistan i 1988 og kommunistregimet falt i 1992, ble det borgerkrig mellom ulike grupper innen mujahedin. Maktvakuumet som oppsto, førte til at ulike opprørsgrupper, folkegrupper og allianser kjempet mot hverandre. Den gruppa som, takket være betydelig støtte fra Pakistan, til slutt gikk seirende ut, kalte seg Taliban. I 1996 hadde gruppa tatt kontroll over hovedstaden Kabul og mesteparten av landet.
Taliban innførte et strengt islamistisk styresett i Afghanistan. Blant annet reduserte de jenters og kvinners mulighet til utdanning og arbeid. I tillegg fikk terrororganisasjonen al-Qaida planlegge og gjennomføre internasjonal terror fra Afghanistan under beskyttelse fra Taliban.
Den 11. september 2001 gjennomførte al-Qaida under ledelse av Osama Bin Laden et terrorangrep mot USA. Dette førte til det den amerikanske presidenten George W. Bush kalte "krigen mot terror", hvor USA invaderte Afghanistan siden Taliban nektet å utlevere Osama Bin Laden.
KilderFN-Sambandet. (2023, 13. januar). Afghanistan. https://www.fn.no/Konflikter/Asia/afghanistan
Johannessen, B., Holmboe, H. & Tvedt, K.A. (2023, 12. januar). Afghanistans historie. I Store Norske leksikon. https://snl.no/Afghanistans_historie
NUPI. (2021, oktober). Den lange krigen i Afghanistan. NUPI Skole. https://www.nupi.no/skole/hhd-artikler/2021/den-lange-krigen-i-afghanistan
Les original på NDLA →
I 1978 gjennomførte kommunistpartiet i Afghanistan et statskupp. Den nye kommunistregjeringen ønsket å gjennomføre en rekke reformer som kom på kollisjonskurs med de konservative islamske kreftene i landet. Dette førte til økt misnøye, spesielt i de østlige delene av landet. Etter hvert eskalerte det til åpen borgerkrig.
Sovjetunionen fryktet at kommunistpartiet ville falle, og invaderte derfor nabolandet Afghanistan i 1979.
"Sovjets Vietnam"
Supermakten Sovjetunionen var militært overlegen sin afghanske motpart. Men, som Vietnamkrigen hadde vist, er ikke det nødvendigvis nok til å vinne på slagmarka.
Selv om de sovjetiske styrkene talte over 100 000 soldater, klarte de ikke å kontrollere områder utenfor de større byene og hovedveiene. Sovjetisk krigføring gikk derfor mye ut på terrorbombing av landsbyer og minelegging av jordbruksområder for å svekke motstanden.
Den afghanske motstandsbevegelsen mujahedin kontrollerte det meste av landsbygda, men hadde problemer med å håndtere Sovjetunionens moderne våpen. Dette skulle endre seg etter hvert som motstandsbevegelsen fikk støtte fra USA i form av militær trening, våpen, penger og utstyr gjennom nabolandet Pakistan.
Den afghansk-sovjetiske krigen var en såkalt stedfortrederkrig. For USA ble denne krigen et viktig stridsområde i maktkampen mot Sovjetunionen i den kalde krigen.
En militær seier i Afghanistan ble umulig for Sovjetunionen, og etter flere år med forhandlinger ble det lagt fram en tidsplan for sovjetisk tilbaketrekning. I 1989 ble de siste sovjetiske styrkene trukket ut av landet.
Konsekvenser
Krigen hadde påført sivilbefolkningen enorme lidelser, og det antas at over en million mennesker mistet livet. I tillegg endte flere enn fem millioner afghanere som flyktninger i Pakistan og Iran.
Krigen i Afghanistan bidro til å knekke en allerede svekket sovjetisk økonomi i den kalde krigens sluttfase. Dette var altså en av flere årsaker som bidro til at Sovjetunionens ble oppløst i 1991. For mange markerte dette det endelige sluttpunktet for den kalde krigen.
Etter at Sovjetunionen trakk seg ut av Afghanistan i 1988 og kommunistregimet falt i 1992, ble det borgerkrig mellom ulike grupper innen mujahedin. Maktvakuumet som oppsto, førte til at ulike opprørsgrupper, folkegrupper og allianser kjempet mot hverandre. Den gruppa som, takket være betydelig støtte fra Pakistan, til slutt gikk seirende ut, kalte seg Taliban. I 1996 hadde gruppa tatt kontroll over hovedstaden Kabul og mesteparten av landet.
Taliban innførte et strengt islamistisk styresett i Afghanistan. Blant annet reduserte de jenters og kvinners mulighet til utdanning og arbeid. I tillegg fikk terrororganisasjonen al-Qaida planlegge og gjennomføre internasjonal terror fra Afghanistan under beskyttelse fra Taliban.
Den 11. september 2001 gjennomførte al-Qaida under ledelse av Osama Bin Laden et terrorangrep mot USA. Dette førte til det den amerikanske presidenten George W. Bush kalte "krigen mot terror", hvor USA invaderte Afghanistan siden Taliban nektet å utlevere Osama Bin Laden.
KilderFN-Sambandet. (2023, 13. januar). Afghanistan. https://www.fn.no/Konflikter/Asia/afghanistan
Johannessen, B., Holmboe, H. & Tvedt, K.A. (2023, 12. januar). Afghanistans historie. I Store Norske leksikon. https://snl.no/Afghanistans_historie
NUPI. (2021, oktober). Den lange krigen i Afghanistan. NUPI Skole. https://www.nupi.no/skole/hhd-artikler/2021/den-lange-krigen-i-afghanistan
Les original på NDLA →
Utforsk en valgt konflikt etter 1945
Hva skal du utforske?
Du skal utforske en selvvalgt konflikt eller krig i perioden 1945–2010. Jobb gjerne sammen i grupper på to-tre elever. Dere skal presentere det dere finner ut, for klassen. Hvilken presentasjonsform dere ønsker å bruke, er opp til dere.
Oppgave
Velg en av konfliktene som har pågått etter 1945.
Eksempler på kriger og konflikter du kan velge:
Den kalde krigen i sin helhet
Koreakrigen
Vietnamkrigen
Afghanistan:
Krigen 1979–1989: Kommunisme mot islamisme etter Sovjetunionens invasjon i 1970
Krig i Afghanistan fra 2001, krig mot terror og Al-Qaida
Israel og Palestina
Nord-Irland – kampen for frigjøring fra Storbritannia og ønske om et samlet Irland
Baskerland – kampen for selvstendighet for de baskiske områdene i Spania (og Frankrike)
Balkankrigene
Problemstilling og spørsmål å stille seg
Det kan være lurt å formulere en problemstilling om noe du er spesielt interessert i, før du/dere begynner.
Det kan også være lurt å ta med noen av disse punktene:
Var det en verdikonflikt eller en interessekonflikt? Kan konflikten ha elementer av begge?
Hva var bakgrunnen for konflikten? Bruk gjerne lista i fagartikkelen på samfunnskunnskap om bakgrunner for konflikter og kriger (se relatert innhold under).
Hvilke parter står mot hverandre i konflikten? Mottar disse partene støtte fra andre, for eksempel fra andre land?
Hvordan er tilstanden i landet og konflikten i dag?
Hvordan ble det jobbet / jobbes det med fredelige løsninger for konflikten?
Les original på NDLA →
Du skal utforske en selvvalgt konflikt eller krig i perioden 1945–2010. Jobb gjerne sammen i grupper på to-tre elever. Dere skal presentere det dere finner ut, for klassen. Hvilken presentasjonsform dere ønsker å bruke, er opp til dere.
Oppgave
Velg en av konfliktene som har pågått etter 1945.
Eksempler på kriger og konflikter du kan velge:
Den kalde krigen i sin helhet
Koreakrigen
Vietnamkrigen
Afghanistan:
Krigen 1979–1989: Kommunisme mot islamisme etter Sovjetunionens invasjon i 1970
Krig i Afghanistan fra 2001, krig mot terror og Al-Qaida
Israel og Palestina
Nord-Irland – kampen for frigjøring fra Storbritannia og ønske om et samlet Irland
Baskerland – kampen for selvstendighet for de baskiske områdene i Spania (og Frankrike)
Balkankrigene
Problemstilling og spørsmål å stille seg
Det kan være lurt å formulere en problemstilling om noe du er spesielt interessert i, før du/dere begynner.
Det kan også være lurt å ta med noen av disse punktene:
Var det en verdikonflikt eller en interessekonflikt? Kan konflikten ha elementer av begge?
Hva var bakgrunnen for konflikten? Bruk gjerne lista i fagartikkelen på samfunnskunnskap om bakgrunner for konflikter og kriger (se relatert innhold under).
Hvilke parter står mot hverandre i konflikten? Mottar disse partene støtte fra andre, for eksempel fra andre land?
Hvordan er tilstanden i landet og konflikten i dag?
Hvordan ble det jobbet / jobbes det med fredelige løsninger for konflikten?
Les original på NDLA →
Vietnamkrigen
Frankrike taper Indokina og Vietnam
Frankrike har lenge hatt en tilstedeværelse i Sørøst-Asia. Først gjennom handel og misjon på 1700-tallet. Deretter koloniserte Frankrike Kambodsja, Vietnam og Laos i imperialismens tidsalder på slutten av 1800-tallet. Dette området ble kalt Indokina og ble styrt direkte av Frankrike fra hovedsetet i den vietnamesiske byen Hanoi.
På 1900-tallet oppsto det en motstandsbevegelse mot den franske kolonimakten som ble kalt Viet Minh. Denne ble ledet av kommunistlederen Ho Chi Minh. Under andre verdenskrig kjempet Viet Minh ikke bare mot Frankrike, men også mot Japan, som besatte Indokina med tropper. Etter at Japan overga seg, grep Viet Minh og kommunistene makten og erklærte Vietnam selvstendig i 1945.
Etter andre verdenskrig ønsket Frankrike å gjenopprette koloniene i Sørøst-Asia og sendte derfor militære styrker for å gjenerobre Indokina. Frankrike ble støttet av Storbritannia og senere USA, men ble til slutt beseiret i 1954 av Viet Minh og Ho Chi Minh. Frankrike måtte trekke seg ut, og Indokina ble delt opp i nye stater, deriblant det kommunistiske Nord-Vietnam og et antikommunistisk Sør-Vietnam.
Dominoeffekt
Det kommunistiske Nord-Vietnam ønsket å samle hele landet under kommunistisk styre. I 1957 startet kommunister i Sør-Vietnam et væpnet opprør mot regimet. De dannet etter hvert frigjøringsfronten FNL. Nord-Vietnam støttet dem militært via et omfattende veinett gjennom Laos og Kambodsja.
Vietnamkrigen må ses i lys av den kalde krigen hvor USA og Sovjetunionen sto mot hverandre. Med samme bakgrunn som under Koreakrigen – frykt for spredning av kommunismen – gikk USA inn med støtte på sørvietnamesisk side. Amerikanerne fryktet at det korrupte og autoritære, men vestorienterte, sørvietnamesiske regimet skulle kollapse, og økte gradvis det militære engasjementet sitt i Sør-Vietnam. Frykten var at hvis ett land falt for kommunismen, ville nabolandene rundt også komme under kommunistisk styre. Dette kalles dominoteorien.
Vietnamkrigen
President John F. Kennedy økte antallet militære rådgivere og soldater i Vietnam, men det var president Lyndon B. Johnson som tok avgjørelsen om fullt amerikansk engasjement. USA satte inn store styrker med det mest moderne som fantes av våpen og utstyr. På det meste var det over en halv million amerikanske soldater i Vietnam.
Krigføringen var ufattelig brutal, og sivilbefolkningen både i nord og sør ble skadelidende. USA iverksatte massiv bombing av Nord-Vietnam for å presse fram en overgivelse. I løpet av Vietnamkrigen ble det sluppet flere bomber enn under hele andre verdenskrig, men den amerikanske bombingen virket mot sin hensikt. Frigjøringsfronten FNL drev geriljakrig i sør, i Nord-Vietnam ble kampmoralen styrket, og støtten fra Kina og Sovjetunionen økte.
Nord-Vietnam og FNL ga mer motstand enn forventet og amerikanerne fikk rask problemer på slagmarken. Krigen ble stadig mer upopulær både på hjemmebane i USA og internasjonalt. Det var tydelig at en militær seier ville være vanskelig å oppnå. President Richard Nixon reduserte de amerikanske troppene i Vietnam, og satset på en "vietnamisering" av krigen. Målet var å føre ansvaret for krigføringen mer og mer over til sørvietnamesiske soldater. Samtidig foregikk det fredsforhandlinger med Nord-Vietnam.
Kommunistene seirer
Etter lange fredsforhandlinger inngikk USA og Nord-Vietnam våpenhvile i 1973. USA trakk ut nesten alle sine tropper, slik at Sør-Vietnam ble stående alene militært. To år senere, i 1975, ble overmakten fra Nord-Vietnam og FNL for stor, og hele landet ble samlet til én kommunistisk stat.
Vietnamkrigen fikk store følger for alle involverte. Dette var første gang USA tapte en krig, og det skjedde mot et fattig jordbruksland som var militært underlegent. Krigens brutalitet og de høye tapstallene sjokkerte verden. Over 58 000 amerikanske soldater og sannsynligvis flere millioner vietnamesere mistet livet. I tillegg fikk krigen konsekvenser for nabolandene Laos og Kambodsja, som også ble kommunistiske stater.
KilderPalmer, R. R. & Colton, J. & Kramer, L. (2002). A history of the modern world (ninth edition). McGraw-Hill. New York.
Seland, E. H. (2022, 24. oktober). Indokina. I Store norske leksikon. https://snl.no/Indokina
Tønnesson, S. (2022, 23. november). Vietnamkrigen. I Store norske leksikon. https://snl.no/Vietnamkrigen
Les original på NDLA →
Frankrike har lenge hatt en tilstedeværelse i Sørøst-Asia. Først gjennom handel og misjon på 1700-tallet. Deretter koloniserte Frankrike Kambodsja, Vietnam og Laos i imperialismens tidsalder på slutten av 1800-tallet. Dette området ble kalt Indokina og ble styrt direkte av Frankrike fra hovedsetet i den vietnamesiske byen Hanoi.
På 1900-tallet oppsto det en motstandsbevegelse mot den franske kolonimakten som ble kalt Viet Minh. Denne ble ledet av kommunistlederen Ho Chi Minh. Under andre verdenskrig kjempet Viet Minh ikke bare mot Frankrike, men også mot Japan, som besatte Indokina med tropper. Etter at Japan overga seg, grep Viet Minh og kommunistene makten og erklærte Vietnam selvstendig i 1945.
Etter andre verdenskrig ønsket Frankrike å gjenopprette koloniene i Sørøst-Asia og sendte derfor militære styrker for å gjenerobre Indokina. Frankrike ble støttet av Storbritannia og senere USA, men ble til slutt beseiret i 1954 av Viet Minh og Ho Chi Minh. Frankrike måtte trekke seg ut, og Indokina ble delt opp i nye stater, deriblant det kommunistiske Nord-Vietnam og et antikommunistisk Sør-Vietnam.
Dominoeffekt
Det kommunistiske Nord-Vietnam ønsket å samle hele landet under kommunistisk styre. I 1957 startet kommunister i Sør-Vietnam et væpnet opprør mot regimet. De dannet etter hvert frigjøringsfronten FNL. Nord-Vietnam støttet dem militært via et omfattende veinett gjennom Laos og Kambodsja.
Vietnamkrigen må ses i lys av den kalde krigen hvor USA og Sovjetunionen sto mot hverandre. Med samme bakgrunn som under Koreakrigen – frykt for spredning av kommunismen – gikk USA inn med støtte på sørvietnamesisk side. Amerikanerne fryktet at det korrupte og autoritære, men vestorienterte, sørvietnamesiske regimet skulle kollapse, og økte gradvis det militære engasjementet sitt i Sør-Vietnam. Frykten var at hvis ett land falt for kommunismen, ville nabolandene rundt også komme under kommunistisk styre. Dette kalles dominoteorien.
Vietnamkrigen
President John F. Kennedy økte antallet militære rådgivere og soldater i Vietnam, men det var president Lyndon B. Johnson som tok avgjørelsen om fullt amerikansk engasjement. USA satte inn store styrker med det mest moderne som fantes av våpen og utstyr. På det meste var det over en halv million amerikanske soldater i Vietnam.
Krigføringen var ufattelig brutal, og sivilbefolkningen både i nord og sør ble skadelidende. USA iverksatte massiv bombing av Nord-Vietnam for å presse fram en overgivelse. I løpet av Vietnamkrigen ble det sluppet flere bomber enn under hele andre verdenskrig, men den amerikanske bombingen virket mot sin hensikt. Frigjøringsfronten FNL drev geriljakrig i sør, i Nord-Vietnam ble kampmoralen styrket, og støtten fra Kina og Sovjetunionen økte.
Nord-Vietnam og FNL ga mer motstand enn forventet og amerikanerne fikk rask problemer på slagmarken. Krigen ble stadig mer upopulær både på hjemmebane i USA og internasjonalt. Det var tydelig at en militær seier ville være vanskelig å oppnå. President Richard Nixon reduserte de amerikanske troppene i Vietnam, og satset på en "vietnamisering" av krigen. Målet var å føre ansvaret for krigføringen mer og mer over til sørvietnamesiske soldater. Samtidig foregikk det fredsforhandlinger med Nord-Vietnam.
Kommunistene seirer
Etter lange fredsforhandlinger inngikk USA og Nord-Vietnam våpenhvile i 1973. USA trakk ut nesten alle sine tropper, slik at Sør-Vietnam ble stående alene militært. To år senere, i 1975, ble overmakten fra Nord-Vietnam og FNL for stor, og hele landet ble samlet til én kommunistisk stat.
Vietnamkrigen fikk store følger for alle involverte. Dette var første gang USA tapte en krig, og det skjedde mot et fattig jordbruksland som var militært underlegent. Krigens brutalitet og de høye tapstallene sjokkerte verden. Over 58 000 amerikanske soldater og sannsynligvis flere millioner vietnamesere mistet livet. I tillegg fikk krigen konsekvenser for nabolandene Laos og Kambodsja, som også ble kommunistiske stater.
KilderPalmer, R. R. & Colton, J. & Kramer, L. (2002). A history of the modern world (ninth edition). McGraw-Hill. New York.
Seland, E. H. (2022, 24. oktober). Indokina. I Store norske leksikon. https://snl.no/Indokina
Tønnesson, S. (2022, 23. november). Vietnamkrigen. I Store norske leksikon. https://snl.no/Vietnamkrigen
Les original på NDLA →
Undertrykkelse, terror og folkemord
Antisemittisme – "alle konspirasjonsteoriers mor"
Antisemittisme
Begrepet antisemittisme brukes i dag som samlebegrep for alle former for fiendtlige holdninger og handlinger rettet mot jøder fordi de er jøder. Dette hatet mot en spesifikk folkegruppe kommer til uttrykk på ulike måter, fra forutinntatte forestillinger om jøder til trakassering og forfølgelse.
Antikken
Forfølgelse av jøder har lange historiske røtter i Europa og forekom i betydelig omfang allerede i antikkens Romerrike. Motivene bak forfølgelsene har vært religiøst begrunnet, men også mer generelle fordommer og fremmedfrykt har vært viktig. Jødene var annerledes med egne ritualer og sin egen religiøse praksis.
Middelalderen
Forfølgelsene av jødene eskalerte i middelalderen. Fiendtligheten hadde først og fremst et religiøst utgangspunkt; jødene ble beskyldt for å ha myrdet Jesus, for å forgifte drikkevannskilder og stå i ledtog med Satan. Spesielt i krisetider økte fiendtligheten mot jødene. Det fantes imidlertid unntak. Jødene hadde ganske fri stilling under det muslimske styret i dagens Spania og Portugal, og mot slutten av middelalderen også i Polen og Litauen.
Tidlig moderne tid
Verken reformasjonen på 1500‑tallet eller opplysningstida på 1700‑tallet førte til noen særlig bedring for jødenes stilling i Europa. Reformatoren Martin Luther utviklet hat mot jødene fordi de ikke omvendte seg til hans nye form for kristendom. Mange opplysningsfilosofer så jødene som et primitivt og gammeldags folk som sto i veien for framskrittet.
Antisemittisme i nyere tid
Den moderne antisemittismen, som utviklet seg mot slutten av 1800‑tallet, var annerledes enn tidligere jødefiendtlige holdninger og forfølgelser. Jødehatet endret seg fra å være basert på religiøse fordommer til også å inneholde påstander om at jødene var en egen rase med spesielt negative egenskaper.
Antisemittiske bevegelser og partier vokste fram, og et økende antall skrifter, blader og aviser var kritiske mot jødene. Det er i dette tidsrommet den store konspirasjonsteorien om jødene tar form.
Sions vises protokoller
En sentral del i den moderne antisemittismen er konspirasjonsteorien om at jødene i det skjulte jobber for å skaffe seg verdensherredømme.
Sions vises protokoller er en antisemittisk samling av forfalskede og fabrikkerte tekster. Angivelig var tekstene hemmelige møtereferater som avslørte en gigantisk jødisk sammensvergelse. Ifølge tekstene styrte jødene i det skjulte både kommunismen og kapitalismen, og det eksisterte planer om å gripe verdensmakten.
Sions vises protokoller ble første gang trykket i 1903, og allerede i 1921 ble protokollene avslørt som en forfalskning. Dette hindret allikevel ikke at tekstene ble spredt globalt. Antisemitter har brukt, og bruker fortsatt, tekstene som "bevis" på at det finnes et jødisk komplott om å oppnå jødisk verdensherredømme.
Mellomkrigstida
I mellomkrigstida økte antisemittismen i omfang og intensitet. I Russland brukte tsarens hemmelige politi Sions vises protokoller til å legitimere massakrer mot jødene i den russiske borgerkrigen. I USA finansierte bilprodusenten Henry Ford trykkingen av fem hundre tusen kopier av protokollene og fikk et særlig ansvar for spredningen i Amerika.
I Tyskland oppstod det en myte om at det tyske nederlaget i første verdenskrig skyldtes at militæret ble sviktet av en indre fiende, den såkalte dolkestøtlegenden. Nazistene mente at jødene, sammen med kommunister og andre "samfunnsundergravende elementer", hadde forrådt Tyskland.
Tenk etter
Er det likhet mellom tankegangen bak "dolkestøtlegenden" og idéene til terroristen bak handlingene 22. juli i 2011 i Norge?
Nazismen og holocaust
Den mest dramatiske effekten av protokollene var allikevel legitimeringen av nazismens antisemittisme. Adolf Hitler brukte Sions vises protokoller og antisemittiske idéer til å bekrefte sitt verdensbilde. Der sto man overfor en apokalyptisk sluttkamp mellom de tyske germanerne og deres fiender, jødene. I den nazistiske propagandaen i mellomkrigstida var kommunisme og jødedom to sider av samme sak, den såkalte "jødebolsjevismen". Jødene sto ikke bare i ledtog med kommunistene, det var jødene som sto bak kommunismen. Ifølge denne tankegangen var det egentlig jødene som sto bak den russiske revolusjon, som et ledd i planen om verdensherredømme.
Holocaust, utryddelsen av jødene under andre verdenskrig, står som antisemittismens frykteligste konsekvens. På grunn av den historiske betydningen og de katastrofale følgene kan forestillingen om jødenes verdenssammensvergelse kalles "alle konspirasjonsteoriers mor".
Konspirasjonsteorier om jødene i dag
Sions vises protokoller spres fortsatt og brukes aktivt blant både nynazister, rasistiske okkultister, kristenfundamentalister og islamister. Dette bidrar til at konspirasjonsteorien om jødenes verdensherredømme er aktuell også i dag.
Holocaustbenekterne antyder at folkemordet er en fabrikkert løgn iverksatt av jødene for å skjule den "egentlige sannheten" om et jødisk verdensherredømme.
I flere arabiske land brukes Sions vises protokoller for å vise at jødene ønsker herredømme over alle araberland. Blant annet henviste islamistbevegelsen Hamas til Sions vises protokoller i 1988 som bevis for staten Israels ondskap.
Kristenfundamentalister, også i Norge, har brukt protokollene som bevis for sine konspirasjonsteorier. Ifølge dem skal jødene ha samarbeidet med andre aktører for å sikre seg verdensherredømme.
En myte som oppstod etter terrorangrepet mot USA 11. september 2001, var at jødene, eller Israel, var involvert i angrepet. Angivelig skulle ansatte med jødisk bakgrunn ha rømt World Trade Center før flyene traff tårnene. Disse anklagene har blitt fremmet på nynazistiske nettsteder og i spekulative medier i Midtøsten, men har ingen rot i virkeligheten.
I mellomkrigstida beskyldte nazistene den jødiske bankfamilien Rothschild for å være såkalte "finansjøder", som ønsket å undergrave den rådende sosiale orden. I dag påstås det samme om den amerikanske finansmannen George Soros. Milliardæren Soros, som har jødisk bakgrunn, bruker mye av formuen sin til å støtte liberale prosjekter og demokratiutvikling verden rundt. I hatkampanjen mot Soros har det blitt brukt velkjente antisemittiske grep ved å beskylde ham for å tilhøre globalisteliten. Dette skal angivelig være en gruppe som "trekker i trådene", og som jobber for jødisk verdensherredømme.
Tenk etter
Kjenner du til noen stereotypier eller fordommer mot jøder i dag?
Er det likhetstrekk mellom konspirasjonsteorien om jødene og ulike konspirasjonsteorier om muslimer i Norge i dag?
Vil du vite mer om antisemittisme?
Du kan lese mer om antisemittisme og høre professor Christhard Hoffmann forklare begrepet hos religionsoraklene ved Universitetet i Bergen.
Kilder
Dyrendal, A. (2020, 23. oktober). Konspirasjonsteorier. I Store norske leksikon. https://snl.no/konspirasjonsteori
Dyrendal, A. (2020, 6. mai). Sions vises protokoller. I Store norske leksikon. https://snl.no/Sions_vises_protokoller
Dyrendal, A. & Emberland, T. (2019). Hva er konspirasjonsteorier. Universitetsforlaget.
Groth, B. & Mendelsohn O. (2021, 22. desember). Jødeforfølgelser i oldtid og middelalder. I Store norske leksikon. https://snl.no/j%C3%B8deforf%C3%B8lgelser_i_oldtid_og_middelalder
Hva er antisemittisme (2020, 29. oktober). I Religionsoraklene. Hentet fra https://religionsoraklene.no/hva-er-antisemittisme/
Simonsen, K. B. (2021, 9. juni). Den moderne antisemittismen. I Store norske leksikon. https://snl.no/Den_moderne_antisemittismen
Simonsen, K. B. (2018, 5.desember). Den kristne antijudaismen. I Store norske leksikon. https://snl.no/Den_kristne_antijudaismen
Les original på NDLA →
Begrepet antisemittisme brukes i dag som samlebegrep for alle former for fiendtlige holdninger og handlinger rettet mot jøder fordi de er jøder. Dette hatet mot en spesifikk folkegruppe kommer til uttrykk på ulike måter, fra forutinntatte forestillinger om jøder til trakassering og forfølgelse.
Antikken
Forfølgelse av jøder har lange historiske røtter i Europa og forekom i betydelig omfang allerede i antikkens Romerrike. Motivene bak forfølgelsene har vært religiøst begrunnet, men også mer generelle fordommer og fremmedfrykt har vært viktig. Jødene var annerledes med egne ritualer og sin egen religiøse praksis.
Middelalderen
Forfølgelsene av jødene eskalerte i middelalderen. Fiendtligheten hadde først og fremst et religiøst utgangspunkt; jødene ble beskyldt for å ha myrdet Jesus, for å forgifte drikkevannskilder og stå i ledtog med Satan. Spesielt i krisetider økte fiendtligheten mot jødene. Det fantes imidlertid unntak. Jødene hadde ganske fri stilling under det muslimske styret i dagens Spania og Portugal, og mot slutten av middelalderen også i Polen og Litauen.
Tidlig moderne tid
Verken reformasjonen på 1500‑tallet eller opplysningstida på 1700‑tallet førte til noen særlig bedring for jødenes stilling i Europa. Reformatoren Martin Luther utviklet hat mot jødene fordi de ikke omvendte seg til hans nye form for kristendom. Mange opplysningsfilosofer så jødene som et primitivt og gammeldags folk som sto i veien for framskrittet.
Antisemittisme i nyere tid
Den moderne antisemittismen, som utviklet seg mot slutten av 1800‑tallet, var annerledes enn tidligere jødefiendtlige holdninger og forfølgelser. Jødehatet endret seg fra å være basert på religiøse fordommer til også å inneholde påstander om at jødene var en egen rase med spesielt negative egenskaper.
Antisemittiske bevegelser og partier vokste fram, og et økende antall skrifter, blader og aviser var kritiske mot jødene. Det er i dette tidsrommet den store konspirasjonsteorien om jødene tar form.
Sions vises protokoller
En sentral del i den moderne antisemittismen er konspirasjonsteorien om at jødene i det skjulte jobber for å skaffe seg verdensherredømme.
Sions vises protokoller er en antisemittisk samling av forfalskede og fabrikkerte tekster. Angivelig var tekstene hemmelige møtereferater som avslørte en gigantisk jødisk sammensvergelse. Ifølge tekstene styrte jødene i det skjulte både kommunismen og kapitalismen, og det eksisterte planer om å gripe verdensmakten.
Sions vises protokoller ble første gang trykket i 1903, og allerede i 1921 ble protokollene avslørt som en forfalskning. Dette hindret allikevel ikke at tekstene ble spredt globalt. Antisemitter har brukt, og bruker fortsatt, tekstene som "bevis" på at det finnes et jødisk komplott om å oppnå jødisk verdensherredømme.
Mellomkrigstida
I mellomkrigstida økte antisemittismen i omfang og intensitet. I Russland brukte tsarens hemmelige politi Sions vises protokoller til å legitimere massakrer mot jødene i den russiske borgerkrigen. I USA finansierte bilprodusenten Henry Ford trykkingen av fem hundre tusen kopier av protokollene og fikk et særlig ansvar for spredningen i Amerika.
I Tyskland oppstod det en myte om at det tyske nederlaget i første verdenskrig skyldtes at militæret ble sviktet av en indre fiende, den såkalte dolkestøtlegenden. Nazistene mente at jødene, sammen med kommunister og andre "samfunnsundergravende elementer", hadde forrådt Tyskland.
Tenk etter
Er det likhet mellom tankegangen bak "dolkestøtlegenden" og idéene til terroristen bak handlingene 22. juli i 2011 i Norge?
Nazismen og holocaust
Den mest dramatiske effekten av protokollene var allikevel legitimeringen av nazismens antisemittisme. Adolf Hitler brukte Sions vises protokoller og antisemittiske idéer til å bekrefte sitt verdensbilde. Der sto man overfor en apokalyptisk sluttkamp mellom de tyske germanerne og deres fiender, jødene. I den nazistiske propagandaen i mellomkrigstida var kommunisme og jødedom to sider av samme sak, den såkalte "jødebolsjevismen". Jødene sto ikke bare i ledtog med kommunistene, det var jødene som sto bak kommunismen. Ifølge denne tankegangen var det egentlig jødene som sto bak den russiske revolusjon, som et ledd i planen om verdensherredømme.
Holocaust, utryddelsen av jødene under andre verdenskrig, står som antisemittismens frykteligste konsekvens. På grunn av den historiske betydningen og de katastrofale følgene kan forestillingen om jødenes verdenssammensvergelse kalles "alle konspirasjonsteoriers mor".
Konspirasjonsteorier om jødene i dag
Sions vises protokoller spres fortsatt og brukes aktivt blant både nynazister, rasistiske okkultister, kristenfundamentalister og islamister. Dette bidrar til at konspirasjonsteorien om jødenes verdensherredømme er aktuell også i dag.
Holocaustbenekterne antyder at folkemordet er en fabrikkert løgn iverksatt av jødene for å skjule den "egentlige sannheten" om et jødisk verdensherredømme.
I flere arabiske land brukes Sions vises protokoller for å vise at jødene ønsker herredømme over alle araberland. Blant annet henviste islamistbevegelsen Hamas til Sions vises protokoller i 1988 som bevis for staten Israels ondskap.
Kristenfundamentalister, også i Norge, har brukt protokollene som bevis for sine konspirasjonsteorier. Ifølge dem skal jødene ha samarbeidet med andre aktører for å sikre seg verdensherredømme.
En myte som oppstod etter terrorangrepet mot USA 11. september 2001, var at jødene, eller Israel, var involvert i angrepet. Angivelig skulle ansatte med jødisk bakgrunn ha rømt World Trade Center før flyene traff tårnene. Disse anklagene har blitt fremmet på nynazistiske nettsteder og i spekulative medier i Midtøsten, men har ingen rot i virkeligheten.
I mellomkrigstida beskyldte nazistene den jødiske bankfamilien Rothschild for å være såkalte "finansjøder", som ønsket å undergrave den rådende sosiale orden. I dag påstås det samme om den amerikanske finansmannen George Soros. Milliardæren Soros, som har jødisk bakgrunn, bruker mye av formuen sin til å støtte liberale prosjekter og demokratiutvikling verden rundt. I hatkampanjen mot Soros har det blitt brukt velkjente antisemittiske grep ved å beskylde ham for å tilhøre globalisteliten. Dette skal angivelig være en gruppe som "trekker i trådene", og som jobber for jødisk verdensherredømme.
Tenk etter
Kjenner du til noen stereotypier eller fordommer mot jøder i dag?
Er det likhetstrekk mellom konspirasjonsteorien om jødene og ulike konspirasjonsteorier om muslimer i Norge i dag?
Vil du vite mer om antisemittisme?
Du kan lese mer om antisemittisme og høre professor Christhard Hoffmann forklare begrepet hos religionsoraklene ved Universitetet i Bergen.
Kilder
Dyrendal, A. (2020, 23. oktober). Konspirasjonsteorier. I Store norske leksikon. https://snl.no/konspirasjonsteori
Dyrendal, A. (2020, 6. mai). Sions vises protokoller. I Store norske leksikon. https://snl.no/Sions_vises_protokoller
Dyrendal, A. & Emberland, T. (2019). Hva er konspirasjonsteorier. Universitetsforlaget.
Groth, B. & Mendelsohn O. (2021, 22. desember). Jødeforfølgelser i oldtid og middelalder. I Store norske leksikon. https://snl.no/j%C3%B8deforf%C3%B8lgelser_i_oldtid_og_middelalder
Hva er antisemittisme (2020, 29. oktober). I Religionsoraklene. Hentet fra https://religionsoraklene.no/hva-er-antisemittisme/
Simonsen, K. B. (2021, 9. juni). Den moderne antisemittismen. I Store norske leksikon. https://snl.no/Den_moderne_antisemittismen
Simonsen, K. B. (2018, 5.desember). Den kristne antijudaismen. I Store norske leksikon. https://snl.no/Den_kristne_antijudaismen
Les original på NDLA →
Autoritære ideologier
Oppgave 1. Autoritære ideologier
Som en reaksjon på den økonomiske og politiske krisen i mellomkrigstiden fikk store deler av Europa sterke autoritære innslag.
Oppgave 2. Likheter og forskjeller mellom ideologier
Ta utgangspunkt i ideologiene nedenfor, og lag en framstilling bestående av tre kolonner som viser likheter og forskjeller.
Likheter og forskjellerFascismen
Nasjonalsosialismen
Stalinismen
Grunnleggende verdier
Synet på menneske og samfunn
Statens rolle
Synet på demokrati
Strategi og mål
Betydning i samtida
Oppgave 3. Autoritære regimer – kjennetegn og fellestrekk
Dra og slipp bilder og tekst i riktig boks.
Les original på NDLA →
Som en reaksjon på den økonomiske og politiske krisen i mellomkrigstiden fikk store deler av Europa sterke autoritære innslag.
Oppgave 2. Likheter og forskjeller mellom ideologier
Ta utgangspunkt i ideologiene nedenfor, og lag en framstilling bestående av tre kolonner som viser likheter og forskjeller.
Likheter og forskjellerFascismen
Nasjonalsosialismen
Stalinismen
Grunnleggende verdier
Synet på menneske og samfunn
Statens rolle
Synet på demokrati
Strategi og mål
Betydning i samtida
Oppgave 3. Autoritære regimer – kjennetegn og fellestrekk
Dra og slipp bilder og tekst i riktig boks.
Les original på NDLA →
Benektelse av holocaust
Forarbeid
Hva kan du om holocaust fra før? Snakk med en medelev.
Oppgave 1
Les kilde 1 om benektelsen.
Holocaustbenektelse dreier seg kort fortalt om enkeltpersoner eller grupper som påstår at nazistenes mord på om lag seks millioner jøder under andre verdenskrig ikke fant sted. Holocaust er ifølge benekterne en myte som er opprettholdt av pro-jødiske historikere og jødiskdominerte medier.
Holocaustbenekterne hevder at myten om holocaust først og fremst eksisterer fordi historikerne arbeider ut fra ensrettede og ureflekterte kunnskaper og myter om andre verdenskrig. De påstår dessuten at holocaust er oppfunnet for å presse Tyskland for erstatningsbeløp og for å rettferdiggjøre Israels opprettelse og tilstedeværelse i Midtøsten. Slik kan jødisk kulturell og økonomisk makt fortsatt dominere verden.
Grunnsetninger hos benektere
Antall døde er sterkt overdrevet: Det døde ikke seks millioner jøder – og det var jødenes egen skyld at de ble forfulgt.
Det ble ikke brukt gasskamre til å myrde jøder.
Hitler beordret ikke jødeutryddelsen, som dermed ikke var offisiell politikk. Jødene ble bare deportert "østover".
Kilde: Molbæk-Steensig, S. (2020, 29. april). Holocaustfornektelse. Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter. https://www.hlsenteret.no/undervisning/kunnskapsbasen/Ulike%20folkemord/folkemord-under-nazismen/ettertid/holocaustbenektelse
Oppgave 2
Lytt til kilde 2, en podkast fra Verdibørsen på NRK:
Podkast, NRK: Hvorfor benekte holocaust?
Intervju med Øyvind Kopperud, spesialrådgiver og forsker ved Senter for studier av holocaust og livssynsminoriteter.
Oppgave 3
Studer andre kilder, for eksempel "Folkemord i Nazi-Tyskland" hos Senter for studier av holocaust og livssynsminoriteter.
Oppgave 4
Svar på spørsmålene:
Vil et forbud mot å benekte holocaust løse problemet i dag?
Hvilke motiver og hensikter har ulike bevegelser i dag med å benekte holocaust?
Hvordan kan man med kritisk argumentasjon motbevise en slik benektelse av folkemord? Les mer i fagartikkelen om kritisk tenkning.
Vil du fordype deg i andre folkemord som har skjedd i moderne tid? Bruk gjerne ressurssiden for folkemord hos Senter for studier av holocaust og livssynsminoriteter.
Les original på NDLA →
Hva kan du om holocaust fra før? Snakk med en medelev.
Oppgave 1
Les kilde 1 om benektelsen.
Holocaustbenektelse dreier seg kort fortalt om enkeltpersoner eller grupper som påstår at nazistenes mord på om lag seks millioner jøder under andre verdenskrig ikke fant sted. Holocaust er ifølge benekterne en myte som er opprettholdt av pro-jødiske historikere og jødiskdominerte medier.
Holocaustbenekterne hevder at myten om holocaust først og fremst eksisterer fordi historikerne arbeider ut fra ensrettede og ureflekterte kunnskaper og myter om andre verdenskrig. De påstår dessuten at holocaust er oppfunnet for å presse Tyskland for erstatningsbeløp og for å rettferdiggjøre Israels opprettelse og tilstedeværelse i Midtøsten. Slik kan jødisk kulturell og økonomisk makt fortsatt dominere verden.
Grunnsetninger hos benektere
Antall døde er sterkt overdrevet: Det døde ikke seks millioner jøder – og det var jødenes egen skyld at de ble forfulgt.
Det ble ikke brukt gasskamre til å myrde jøder.
Hitler beordret ikke jødeutryddelsen, som dermed ikke var offisiell politikk. Jødene ble bare deportert "østover".
Kilde: Molbæk-Steensig, S. (2020, 29. april). Holocaustfornektelse. Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter. https://www.hlsenteret.no/undervisning/kunnskapsbasen/Ulike%20folkemord/folkemord-under-nazismen/ettertid/holocaustbenektelse
Oppgave 2
Lytt til kilde 2, en podkast fra Verdibørsen på NRK:
Podkast, NRK: Hvorfor benekte holocaust?
Intervju med Øyvind Kopperud, spesialrådgiver og forsker ved Senter for studier av holocaust og livssynsminoriteter.
Oppgave 3
Studer andre kilder, for eksempel "Folkemord i Nazi-Tyskland" hos Senter for studier av holocaust og livssynsminoriteter.
Oppgave 4
Svar på spørsmålene:
Vil et forbud mot å benekte holocaust løse problemet i dag?
Hvilke motiver og hensikter har ulike bevegelser i dag med å benekte holocaust?
Hvordan kan man med kritisk argumentasjon motbevise en slik benektelse av folkemord? Les mer i fagartikkelen om kritisk tenkning.
Vil du fordype deg i andre folkemord som har skjedd i moderne tid? Bruk gjerne ressurssiden for folkemord hos Senter for studier av holocaust og livssynsminoriteter.
Les original på NDLA →
Fascismen
Krigens virkninger
Første verdenskrig endret de tradisjonelle politiske ideologiene og skapte nye varianter. Nasjonalistisk propaganda dominerte avisene. Gjennom den var menn blitt oppfordre til å la seg verve og til å ofre seg for fedrelandet i den store krigen. Ved krigens slutt var de ulike frontavsnittene omgjort til gjørmelandskap, millioner var døde, og et stort antall mennesker var varig skadet.
Den russiske revolusjonen i 1917 rystet befolkningen, og frykten for revolusjoner i Europa utfordret de demokratiske institusjonene. Fredsbetingelsene i Versailles gagnet seierherrene, men skapte også hevntanker og nye konfliktlinjer.
Den italienske fascismen
I dette politiske kaoset oppstod ideologien fascisme. Benito Mussolini (1883–1945) var lenge en engasjert sosialist, men første verdenskrig endret hans politiske ståsted i nasjonalistisk retning. I 1919 grunnla han Det nasjonale fascistiske partiet. I bevegelsen ble det også opprettet kampgrupper eller "svartskjorter". Høyresida i Italia fryktet ethvert tilløp til streik, revolusjon eller uro i samfunnet og støttet fascistenes kamp mot internasjonalt orienterte sosialister. Vold mot "unasjonale" elementer i befolkningen ble fort legitim praksis. Politi og øvrige myndigheter så bort fra den fascistiske voldsbruken og tok imot den hjelpen de kunne få i kampen mot den revolusjonære arbeiderbevegelsen.
Et politisk splittet Italia med liten tiltro til demokratiet åpnet veien for fascismen. Med slike betingelser ble ønsket om "en sterk og handlekraftig leder som gjenvant nasjonens ære" ønsket velkommen. Etter en regjeringskrise i 1922 gikk Mussolinis fascister til verks gjennom "marsjen mot Roma". Benito Mussolini hadde svært liten oppslutning i det italienske parlamentet, likevel utnevnte kongen ham til statsminister i Italia. Veien mot et fascistisk diktatur var påbegynt.
Fra 1925 fungerte i realiteten Italia som en totalitær ett-partistat, der all politisk opposisjon var satt ut av spill. Parlamentet ble oppløst, og senere ble fagforeninger og politiske partier, med Fascistpartiet som eneste unntak, forbudt. Statlig sensur fjernet kritiske meningsytringer, som ikke passet inn i den nasjonale revolusjonen av Italia.
Statens rolle
Fra venstresida hentet fascistene idéen om en kollektiv og sterk stat. I fascistisk kontekst skulle staten styre politikk og økonomi, og holde orden i samfunnet. Kollektivet skulle ledes av Il Duce, føreren, som skulle lede massene gjennom en nasjonal revolusjon. Næringslivet ble bygd opp i såkalte korporativer, med klart autoritære innslag. Her ble alle parter i arbeidslivet tvunget til samarbeid og produksjon etter statens interesser. Denne statsorganiseringen ble også framtredende i Tyskland og tyskokkuperte land under andre verdenskrig.
Romerske forbilder
Det nye, fascistiske Italia skulle uttrykke en moderne og framtidsrettet utgave av Romas gamle storhet. Kunst og arkitektur skulle markere renhet, orden og maskulinitet. Fascistene dyrket uniformer og militære verdier, og voldsbruk skulle disiplinere og herde menneskekarakteren. Disse verdiene skulle brukes i imperialistisk politikk for å skape et nytt middelhavsrike under fascistisk innflytelse.
Målet var en sterk, forent og moderne italiensk stat fri for klassekamp. Nasjonen var viktigere enn enkeltindividene. Demokratiet skapte, ifølge fascistene, motsetninger i samfunnet. Alternativet var å forene det italienske folket i korporativer, ledet av Il Duce og den fascistiske ledelsen. Kampen mot den internasjonale kommunismen var av den største betydning for fascistene på deres vei mot å bli en stormakt i middelhavsregionen.
Gjennom 1920-tallet var Italia fascismens kjerneområde i Europa, men de totalitære kreftene fantes i alle land. I Øst-Europa gikk mange av landene i totalitær retning. Demokratiene i Vest-Europa ble også utfordret av fascistiske (og kommunistiske) partier gjennom mellomkrigstida, men i hovedsak bestod demokratiene. Først under andre verdenskrig fikk de fleste europeere føle hvordan det var å leve i et fascistisk samfunn.
Fascismen i dag?
Den italienske fascismen forsvant med Mussolinis fall og Italias tap i andre verdenskrig. Men fascismen som idé ble ikke borte. Den gikk bare under jorden. Etter krigen oppsto nye, mindre fascistiske partier, og Spania og Portugal fortsatte sin diktatoriske styreform til midt på 1970-tallet. De fascistiske kreftene har fremdeles appell i samfunnet i dag, spesielt som enkle og populistiske løsninger ved misnøye med det politiske systemet. Spesielt i land under press, der det er nød og knapphet på goder, kan fascistiske løsninger framstå fristende.
Tenk over:
Finnes det statsledere eller politiske partier i dag som er villige til å innskrenke demokratiet i nasjonens, statens eller partiets interesse?
Kilder
Berg, O. T. & Thorsen, D. E, (2021, 7. november). Fascisme. I Store norske leksikon. https://snl.no/fascisme
Berg, O. T. (2021, 3. juni). Korporativ stat. I Store norske leksikon. https://snl.no/korporativ_stat
Les original på NDLA →
Første verdenskrig endret de tradisjonelle politiske ideologiene og skapte nye varianter. Nasjonalistisk propaganda dominerte avisene. Gjennom den var menn blitt oppfordre til å la seg verve og til å ofre seg for fedrelandet i den store krigen. Ved krigens slutt var de ulike frontavsnittene omgjort til gjørmelandskap, millioner var døde, og et stort antall mennesker var varig skadet.
Den russiske revolusjonen i 1917 rystet befolkningen, og frykten for revolusjoner i Europa utfordret de demokratiske institusjonene. Fredsbetingelsene i Versailles gagnet seierherrene, men skapte også hevntanker og nye konfliktlinjer.
Den italienske fascismen
I dette politiske kaoset oppstod ideologien fascisme. Benito Mussolini (1883–1945) var lenge en engasjert sosialist, men første verdenskrig endret hans politiske ståsted i nasjonalistisk retning. I 1919 grunnla han Det nasjonale fascistiske partiet. I bevegelsen ble det også opprettet kampgrupper eller "svartskjorter". Høyresida i Italia fryktet ethvert tilløp til streik, revolusjon eller uro i samfunnet og støttet fascistenes kamp mot internasjonalt orienterte sosialister. Vold mot "unasjonale" elementer i befolkningen ble fort legitim praksis. Politi og øvrige myndigheter så bort fra den fascistiske voldsbruken og tok imot den hjelpen de kunne få i kampen mot den revolusjonære arbeiderbevegelsen.
Et politisk splittet Italia med liten tiltro til demokratiet åpnet veien for fascismen. Med slike betingelser ble ønsket om "en sterk og handlekraftig leder som gjenvant nasjonens ære" ønsket velkommen. Etter en regjeringskrise i 1922 gikk Mussolinis fascister til verks gjennom "marsjen mot Roma". Benito Mussolini hadde svært liten oppslutning i det italienske parlamentet, likevel utnevnte kongen ham til statsminister i Italia. Veien mot et fascistisk diktatur var påbegynt.
Fra 1925 fungerte i realiteten Italia som en totalitær ett-partistat, der all politisk opposisjon var satt ut av spill. Parlamentet ble oppløst, og senere ble fagforeninger og politiske partier, med Fascistpartiet som eneste unntak, forbudt. Statlig sensur fjernet kritiske meningsytringer, som ikke passet inn i den nasjonale revolusjonen av Italia.
Statens rolle
Fra venstresida hentet fascistene idéen om en kollektiv og sterk stat. I fascistisk kontekst skulle staten styre politikk og økonomi, og holde orden i samfunnet. Kollektivet skulle ledes av Il Duce, føreren, som skulle lede massene gjennom en nasjonal revolusjon. Næringslivet ble bygd opp i såkalte korporativer, med klart autoritære innslag. Her ble alle parter i arbeidslivet tvunget til samarbeid og produksjon etter statens interesser. Denne statsorganiseringen ble også framtredende i Tyskland og tyskokkuperte land under andre verdenskrig.
Romerske forbilder
Det nye, fascistiske Italia skulle uttrykke en moderne og framtidsrettet utgave av Romas gamle storhet. Kunst og arkitektur skulle markere renhet, orden og maskulinitet. Fascistene dyrket uniformer og militære verdier, og voldsbruk skulle disiplinere og herde menneskekarakteren. Disse verdiene skulle brukes i imperialistisk politikk for å skape et nytt middelhavsrike under fascistisk innflytelse.
Målet var en sterk, forent og moderne italiensk stat fri for klassekamp. Nasjonen var viktigere enn enkeltindividene. Demokratiet skapte, ifølge fascistene, motsetninger i samfunnet. Alternativet var å forene det italienske folket i korporativer, ledet av Il Duce og den fascistiske ledelsen. Kampen mot den internasjonale kommunismen var av den største betydning for fascistene på deres vei mot å bli en stormakt i middelhavsregionen.
Gjennom 1920-tallet var Italia fascismens kjerneområde i Europa, men de totalitære kreftene fantes i alle land. I Øst-Europa gikk mange av landene i totalitær retning. Demokratiene i Vest-Europa ble også utfordret av fascistiske (og kommunistiske) partier gjennom mellomkrigstida, men i hovedsak bestod demokratiene. Først under andre verdenskrig fikk de fleste europeere føle hvordan det var å leve i et fascistisk samfunn.
Fascismen i dag?
Den italienske fascismen forsvant med Mussolinis fall og Italias tap i andre verdenskrig. Men fascismen som idé ble ikke borte. Den gikk bare under jorden. Etter krigen oppsto nye, mindre fascistiske partier, og Spania og Portugal fortsatte sin diktatoriske styreform til midt på 1970-tallet. De fascistiske kreftene har fremdeles appell i samfunnet i dag, spesielt som enkle og populistiske løsninger ved misnøye med det politiske systemet. Spesielt i land under press, der det er nød og knapphet på goder, kan fascistiske løsninger framstå fristende.
Tenk over:
Finnes det statsledere eller politiske partier i dag som er villige til å innskrenke demokratiet i nasjonens, statens eller partiets interesse?
Kilder
Berg, O. T. & Thorsen, D. E, (2021, 7. november). Fascisme. I Store norske leksikon. https://snl.no/fascisme
Berg, O. T. (2021, 3. juni). Korporativ stat. I Store norske leksikon. https://snl.no/korporativ_stat
Les original på NDLA →
Fra jødehat til antisemittisme
Fra jødehat til antisemittisme
Romerne i antikken så på jødene med skepsis og frykt for det fremmede siden jødene hadde sine særegne ritualer og religiøse praksis. I tidlig middelalder var fiendtligheten mellom jøder og kristne av mer religiøs art. Dette utviklet seg etter hvert til anklager fra de kristne om at "jødene forgiftet brønnene" og andre bisarre rykter som skulle forklare uår, epidemier og lignende. Fra høymiddelalderen vokste det fram antijødiske holdninger i det kristne Europa, og det kom lover som diskriminerte jødiske folkegrupper.
Moderne antisemittisme skilte seg imidlertid radikalt fra tidligere samfunns jødefiendtlige holdninger og forfølgelser. På 1900-tallet oppsto en kvasivitenskapelig rasevitenskap og en konspirasjonsteori om at "jødene ønsket verdensherredømme". Antisemittismen som ideologi ble utformet for å kunne begrunne og legitimere handlinger mot jødene.
Rasevitenskapen tok utgangspunkt i idéen om at ulike kulturer hadde ulike utviklingsnivå og potensiale. Øverst på rangstigen sto germanerne, lenger ned slaviske folkeslag og nederst jødene.
Antisemittismen i Nazi-Tyskland
Antisemittiske idéer var kjent for nazistene og deres støttespillere i 1920-årene og fra Hitlers Mein Kampf. Likevel trodde ikke tyskere flest på at de systematiske jødeforfølgelsene skulle bli satt ut i livet.
Med nasjonalsosialistenes maktovertakelse i 1933 ble jødene framstilt som "en parasittisk rase", som sugde ressurser ut av tyskerne og verden for øvrig. Antisemittisk propaganda spredte disse holdningene i skolen, ungdomsorganisasjoner, i pressen og ellers på ulike nivåer i samfunnet. Propagandaen mot jødene hadde til hensikt å forene det tyske folk og bekjempe og eliminere det nazistene mente var utyske og svake elementer i befolkningen. Bevegelsen brukte konspirasjonsteorier til å anspore det tyske folk til mistenksomhet mot den "hemmelige fienden", og de hevdet at det foregikk en eksistensiell kamp germanerne måtte vinne for å hindre "jødisk verdensherredømme".
Jean-Paul Sartre: ... "dersom jøden ikke eksisterte, ville antisemitten ha funnet ham opp."
(Sartre, 1946/1963, s. 9)
Nürnberglovene
Med nasjonalsosialismen som statsbærende ideologi skulle den nasjonale revolusjon gjennomføres med Adolf Hitler som folkets fører og diktator. Den antisemittiske propagandaen ble brukt for å legitimere lovendringer som rammet Tysklands jøder. Gjennom en rekke lover, kalt Nürnberglovene, fra 1935 ble lovverket aktivt brukt mot jødene i Tyskland. Dette var en tilsiktet og organisert statlig politikk "til beskyttelse av tysk blod og ære", som blant annet forbød ekteskap mellom ariere og jøder. I tillegg kom riksborgerloven, som slo fast at kun personer med tysk eller beslektet blod kunne være tyske borgere. Et intrikat organisasjonskart ble brukt til å registrere hvem som kunne defineres som jøder og fratas posisjoner og rettigheter i staten.
Åpen trakassering av jøder ble nå utbredt, og boikottaksjoner mot jødiske forretninger, leger med mer ble iverksatt. I tillegg ble mange jøder og politisk opposisjonelle sendt til de nyetablerte konsentrasjonsleirene.
Antisemittisk propaganda
Jødene i Tyskland utgjorde 1 % av befolkningen i 1933. Med økende trakassering og antisemittisk propaganda valgte mange jøder å flykte fra Tyskland. Mange land hadde på 30-tallet strenge immigrasjonsregler og valgte i mange tilfeller ikke å ta imot de jødiske flyktningene. 130 000 greide å komme seg ut av Tyskland. Fram mot krigsutbruddet fantes det flere eksempler på jødiske flyktninger som måtte returnere til en usikker skjebne i Tyskland og andre land i Europa. De fleste jødene i tyskokkuperte områder under krigen endte i dødsleirene.
Krystallnatten
Jødeforfølgelsene ble ytterligere intensivert da nazistene aksjonerte mot jødiske boliger, forretninger og synagoger i hele Tyskland 8. og 9. november 1938. Den aksjonen har for ettertida blitt kalt krystallnatta. I en organisert statlig aksjon fikk lokale SA-grupper fritt spillerom til å bekjempe jøder med alle midler over hele Tyskland.
Krystallnatta markerte en eskalering av forfølgelsene av jødene i Tyskland. Flere enn 30 000 jøder ble da arrestert og sendt til konsentrasjonsleirer. I løpet av 1939 ble jødiske barn fullstendig utelukket fra den offentlige skolen, og jøder ble tvangsflyttet fra sine hjem til egne "jødehus" i ulike gettoer.
Kilde
Sartre, J. P. (1963). Tanker om jødespørsmålet (B. Jensen, Overs.). J. W. Cappelens Forlag. (Opprinnelig utgitt 1946).
Les original på NDLA →
Romerne i antikken så på jødene med skepsis og frykt for det fremmede siden jødene hadde sine særegne ritualer og religiøse praksis. I tidlig middelalder var fiendtligheten mellom jøder og kristne av mer religiøs art. Dette utviklet seg etter hvert til anklager fra de kristne om at "jødene forgiftet brønnene" og andre bisarre rykter som skulle forklare uår, epidemier og lignende. Fra høymiddelalderen vokste det fram antijødiske holdninger i det kristne Europa, og det kom lover som diskriminerte jødiske folkegrupper.
Moderne antisemittisme skilte seg imidlertid radikalt fra tidligere samfunns jødefiendtlige holdninger og forfølgelser. På 1900-tallet oppsto en kvasivitenskapelig rasevitenskap og en konspirasjonsteori om at "jødene ønsket verdensherredømme". Antisemittismen som ideologi ble utformet for å kunne begrunne og legitimere handlinger mot jødene.
Rasevitenskapen tok utgangspunkt i idéen om at ulike kulturer hadde ulike utviklingsnivå og potensiale. Øverst på rangstigen sto germanerne, lenger ned slaviske folkeslag og nederst jødene.
Antisemittismen i Nazi-Tyskland
Antisemittiske idéer var kjent for nazistene og deres støttespillere i 1920-årene og fra Hitlers Mein Kampf. Likevel trodde ikke tyskere flest på at de systematiske jødeforfølgelsene skulle bli satt ut i livet.
Med nasjonalsosialistenes maktovertakelse i 1933 ble jødene framstilt som "en parasittisk rase", som sugde ressurser ut av tyskerne og verden for øvrig. Antisemittisk propaganda spredte disse holdningene i skolen, ungdomsorganisasjoner, i pressen og ellers på ulike nivåer i samfunnet. Propagandaen mot jødene hadde til hensikt å forene det tyske folk og bekjempe og eliminere det nazistene mente var utyske og svake elementer i befolkningen. Bevegelsen brukte konspirasjonsteorier til å anspore det tyske folk til mistenksomhet mot den "hemmelige fienden", og de hevdet at det foregikk en eksistensiell kamp germanerne måtte vinne for å hindre "jødisk verdensherredømme".
Jean-Paul Sartre: ... "dersom jøden ikke eksisterte, ville antisemitten ha funnet ham opp."
(Sartre, 1946/1963, s. 9)
Nürnberglovene
Med nasjonalsosialismen som statsbærende ideologi skulle den nasjonale revolusjon gjennomføres med Adolf Hitler som folkets fører og diktator. Den antisemittiske propagandaen ble brukt for å legitimere lovendringer som rammet Tysklands jøder. Gjennom en rekke lover, kalt Nürnberglovene, fra 1935 ble lovverket aktivt brukt mot jødene i Tyskland. Dette var en tilsiktet og organisert statlig politikk "til beskyttelse av tysk blod og ære", som blant annet forbød ekteskap mellom ariere og jøder. I tillegg kom riksborgerloven, som slo fast at kun personer med tysk eller beslektet blod kunne være tyske borgere. Et intrikat organisasjonskart ble brukt til å registrere hvem som kunne defineres som jøder og fratas posisjoner og rettigheter i staten.
Åpen trakassering av jøder ble nå utbredt, og boikottaksjoner mot jødiske forretninger, leger med mer ble iverksatt. I tillegg ble mange jøder og politisk opposisjonelle sendt til de nyetablerte konsentrasjonsleirene.
Antisemittisk propaganda
Jødene i Tyskland utgjorde 1 % av befolkningen i 1933. Med økende trakassering og antisemittisk propaganda valgte mange jøder å flykte fra Tyskland. Mange land hadde på 30-tallet strenge immigrasjonsregler og valgte i mange tilfeller ikke å ta imot de jødiske flyktningene. 130 000 greide å komme seg ut av Tyskland. Fram mot krigsutbruddet fantes det flere eksempler på jødiske flyktninger som måtte returnere til en usikker skjebne i Tyskland og andre land i Europa. De fleste jødene i tyskokkuperte områder under krigen endte i dødsleirene.
Krystallnatten
Jødeforfølgelsene ble ytterligere intensivert da nazistene aksjonerte mot jødiske boliger, forretninger og synagoger i hele Tyskland 8. og 9. november 1938. Den aksjonen har for ettertida blitt kalt krystallnatta. I en organisert statlig aksjon fikk lokale SA-grupper fritt spillerom til å bekjempe jøder med alle midler over hele Tyskland.
Krystallnatta markerte en eskalering av forfølgelsene av jødene i Tyskland. Flere enn 30 000 jøder ble da arrestert og sendt til konsentrasjonsleirer. I løpet av 1939 ble jødiske barn fullstendig utelukket fra den offentlige skolen, og jøder ble tvangsflyttet fra sine hjem til egne "jødehus" i ulike gettoer.
Kilde
Sartre, J. P. (1963). Tanker om jødespørsmålet (B. Jensen, Overs.). J. W. Cappelens Forlag. (Opprinnelig utgitt 1946).
Les original på NDLA →
Hitlers vei til makten
Weimarrepublikken
Weimarrepublikken er et mye brukt navn på den demokratiske første fellestyske republikken, som eksisterte fra 1919 til 1933. Det tyske demokratiet hadde store problemer med å håndtere de økonomiske og politiske problemene som preget mellomkrigstida. Weimarrepublikken endte med Adolf Hitlers maktovertakelse i 1933.
Det nasjonalsosialistiske tyske arbeiderparti, NSDAP, som Hitler ble leder av i 1921, spilte en beskjeden rolle ved riksdagsvalgene i Tyskland på 20-tallet. Etter ølkjellerkuppet i 1923 sank oppslutningen. Konsekvensene av den økonomiske verdenskrisen utløst på Wall Street børsen i 1929 ble omfattende i det tyske politiske landskapet i første halvdel av 30-tallet.
Virkninger av verdenskrisen
Nazistene gjorde seg bemerket ved å kreve at Tysklands krigsskadeerstatninger skulle opphøre før folkeavstemmingen om ny avtale i 1929. Partiet brukte aktivt propaganda og moderne virkemidler for å vinne innflytelse i Tyskland. Bevegelsen trivdes godt i krisetider og nørte opp om misnøyen, om dolkestøtlegenden og om kritikken av republikkens manglende evne til å løse den økonomiske krisen.
Ved valget til Riksdagen høsten 1930 hadde allerede arbeidsløsheten nådd 15 %. Partier både på ytre høyre og ytre venstre side økte markant sin oppslutning. NSDAP fikk nå 18 % oppslutning, kommunistpartiet (KDP) 13 %. Weimarrepublikken var svært demokratisk og hadde mange partier representert i Riksdagen. Mange regjeringsskifter og politiske kriser la på 30-tallet veien åpen for radikale løsninger og ledere med mye personlig makt og høye ambisjoner.
I 1932 nådde arbeidsløsheten 30 %, og to nye valg ble avholdt. NSDAP fortsatte sin oppsiktsvekkende framgang hos velgerne med 37 % i juni og 32 % i november. Store deler av middelklassen følte posisjonen sin truet og ønsket en handlekraftig regjering som skulle løse problemene og gjenopprette Tysklands ære.
Tabell Riksdagsvalgene: Weimarrepublikken 1919–33Riksdagsvalgene: Weimarrepublikken 1919–33 (ca. %)Parti
1919
1920
1924 (mai)
1924 (des)
1928
1930
1932 (juli)
1932 (nov)
1933
KDP
21391114151712USPD
8181SPD
382220261025222018Zentrum
2013141312121311BVP
43433332DDP
1995643111DVP
51391083121DNVP
10131920157687NSDAP
73318373244Andre
2487121244Demokratiet forsvinner
Trusselen fra kommunistene skremte den tyske middelklassen. De var redde for å miste personlig eiendom og verdier. Samtidig foregikk det regelrette gatekamper mellom uniformerte SA-grupper og revolusjonære kommunister. Blant makthaverne i store bedrifter, i hæren og i andre toppstillinger syntes det å være vilje til å sette Riksdagen til side og heller la en regjering styre med fullmakter for å ordne opp i kaoset. Hitler fikk økende sympati i konservative kretser og blant bedriftsledere, og ble frontet som deres foretrukne leder i Tyskland.
Som leder av landets største parti ble Adolf Hitler bedt av president Paul von Hindenburg om å danne en koalisjonsregjering 30. januar 1933. Herfra handlet Hitler raskt. Som rikskansler skrev han ut nyvalg i håp om å sikre flertall alene for NSDAP i Riksdagen. Fire uker senere ble riksdagsbygningen satt i brann, angivelig av en kommunist. Viktigere var det likevel hvordan brannen ble brukt politisk av Hitler og nazipartiet. Dagen etter fikk Hitler president Hindenburg til å innføre permanent unntakstilstand for å stoppe det nazistene hevdet var starten på en kommunistisk revolusjon. Ved det siste ordinære riksdagsvalget i mars 1933 fikk NSDAP ca. 44 %, sosialdemokratene ca. 20 % og kommunistene ca. 12 % av stemmene.
Fullmaktslovene
Etter riksdagsvalget i 1933 forlangte Hitler at Riksdagen skulle vedta den såkalte fullmaktsloven. Loven ga den sittende regjeringen rett til å vedta lover uten samtykke fra Riksdagen. Hitler og nazipartiet kunne dermed styre uten støtte fra Riksdagen. Inntil videre opphørte Weimarrepublikken og det tyske demokratiet. Mange av landets sentrale ledere trodde at Hitler kunne kontrolleres og ville moderere sitt politiske budskap som landets leder.
Hitler grep raskt muligheten og gjennomførte sin nasjonale revolusjon. Da den aldrende president Hindenburg døde i august 1934, benyttet Hitler anledningen til å sikre seg full politisk kontroll ved å slå sammen statsminister- (rikskansler) og presidentembetet. Tysklands leder gikk fra nå under tittelen "Der Führer".
Nazifisering av stat og samfunn
I 1934 startet nazifiseringen av stat og samfunn i Tyskland. I løpet av kort tid innførte Hitler et fascistisk diktatur. Andre partier ble forfulgt eller oppløste seg selv. De første konsentrasjonsleirene ble opprettet, der ble "fiender av staten", som kommunister og sosialdemokrater, internert. I løpet av de første årene av NSDAPs "nasjonale revolusjon" ble hele samfunnet underlagt nazistisk innflytelse og kontroll. Nye lover ble innført uten noen demokratisk prosess. Medlemmer av partiet ble innsatt i sentrale stillinger under førerens kontroll.
Innad i partiet slo Hitler også ned all potensiell opposisjon. Lederen i SA Ernst Röhm, som bidro sterkt til Hitlers vekst, ble fengslet og drept i 1934. Under den såkalte "de lange knivers natt", natta til 30. juni 1934, startet en blodig utrenskning i nazipartiet. Et hundretalls mennesker kan ha bli drept, både innenfor og utenfor partiet. Operasjonen var ledet av SS og hadde som mål å fjerne alle fraksjoner i bevegelsen og sikre Hitler all makt.
Verdensøkonomien var på vei oppover fra 1933. Dette kunne nazistene utnytte i Tyskland. Fram mot andre verdenskrig gikk arbeidsledigheten drastisk ned. Nazistene iverksatte statlige byggeprosjekter og rustet opp det tyske forsvaret.
Det brede lag av det tyske folket støttet Hitlers politikk for å gjenreise Tysklands ære. At det nye regimet klarte å avskaffe arbeidsløsheten, fikk all kritikk mot regimet til å stilne
Tenk over: "Å følge flokken"
Hvordan forholder du deg til gruppepress på skolen?
Ville du opponert mot den nasjonale revolusjonen i Tyskland på 30-tallet?
Har du fått med deg dette?
Kilder
Tøllefsen, T. O. (2021). Weimarrepublikken. i Store norske leksikon. Hentet 16. januar 2022 fra https://snl.no/Weimarrepublikken
Tysklands historie fra 1933 til 1945. (2021, 2. september). I Store norske leksikon. https://snl.no/Tysklands_historie_fra_1933_til_1945
Les original på NDLA →
Weimarrepublikken er et mye brukt navn på den demokratiske første fellestyske republikken, som eksisterte fra 1919 til 1933. Det tyske demokratiet hadde store problemer med å håndtere de økonomiske og politiske problemene som preget mellomkrigstida. Weimarrepublikken endte med Adolf Hitlers maktovertakelse i 1933.
Det nasjonalsosialistiske tyske arbeiderparti, NSDAP, som Hitler ble leder av i 1921, spilte en beskjeden rolle ved riksdagsvalgene i Tyskland på 20-tallet. Etter ølkjellerkuppet i 1923 sank oppslutningen. Konsekvensene av den økonomiske verdenskrisen utløst på Wall Street børsen i 1929 ble omfattende i det tyske politiske landskapet i første halvdel av 30-tallet.
Virkninger av verdenskrisen
Nazistene gjorde seg bemerket ved å kreve at Tysklands krigsskadeerstatninger skulle opphøre før folkeavstemmingen om ny avtale i 1929. Partiet brukte aktivt propaganda og moderne virkemidler for å vinne innflytelse i Tyskland. Bevegelsen trivdes godt i krisetider og nørte opp om misnøyen, om dolkestøtlegenden og om kritikken av republikkens manglende evne til å løse den økonomiske krisen.
Ved valget til Riksdagen høsten 1930 hadde allerede arbeidsløsheten nådd 15 %. Partier både på ytre høyre og ytre venstre side økte markant sin oppslutning. NSDAP fikk nå 18 % oppslutning, kommunistpartiet (KDP) 13 %. Weimarrepublikken var svært demokratisk og hadde mange partier representert i Riksdagen. Mange regjeringsskifter og politiske kriser la på 30-tallet veien åpen for radikale løsninger og ledere med mye personlig makt og høye ambisjoner.
I 1932 nådde arbeidsløsheten 30 %, og to nye valg ble avholdt. NSDAP fortsatte sin oppsiktsvekkende framgang hos velgerne med 37 % i juni og 32 % i november. Store deler av middelklassen følte posisjonen sin truet og ønsket en handlekraftig regjering som skulle løse problemene og gjenopprette Tysklands ære.
Tabell Riksdagsvalgene: Weimarrepublikken 1919–33Riksdagsvalgene: Weimarrepublikken 1919–33 (ca. %)Parti
1919
1920
1924 (mai)
1924 (des)
1928
1930
1932 (juli)
1932 (nov)
1933
KDP
21391114151712USPD
8181SPD
382220261025222018Zentrum
2013141312121311BVP
43433332DDP
1995643111DVP
51391083121DNVP
10131920157687NSDAP
73318373244Andre
2487121244Demokratiet forsvinner
Trusselen fra kommunistene skremte den tyske middelklassen. De var redde for å miste personlig eiendom og verdier. Samtidig foregikk det regelrette gatekamper mellom uniformerte SA-grupper og revolusjonære kommunister. Blant makthaverne i store bedrifter, i hæren og i andre toppstillinger syntes det å være vilje til å sette Riksdagen til side og heller la en regjering styre med fullmakter for å ordne opp i kaoset. Hitler fikk økende sympati i konservative kretser og blant bedriftsledere, og ble frontet som deres foretrukne leder i Tyskland.
Som leder av landets største parti ble Adolf Hitler bedt av president Paul von Hindenburg om å danne en koalisjonsregjering 30. januar 1933. Herfra handlet Hitler raskt. Som rikskansler skrev han ut nyvalg i håp om å sikre flertall alene for NSDAP i Riksdagen. Fire uker senere ble riksdagsbygningen satt i brann, angivelig av en kommunist. Viktigere var det likevel hvordan brannen ble brukt politisk av Hitler og nazipartiet. Dagen etter fikk Hitler president Hindenburg til å innføre permanent unntakstilstand for å stoppe det nazistene hevdet var starten på en kommunistisk revolusjon. Ved det siste ordinære riksdagsvalget i mars 1933 fikk NSDAP ca. 44 %, sosialdemokratene ca. 20 % og kommunistene ca. 12 % av stemmene.
Fullmaktslovene
Etter riksdagsvalget i 1933 forlangte Hitler at Riksdagen skulle vedta den såkalte fullmaktsloven. Loven ga den sittende regjeringen rett til å vedta lover uten samtykke fra Riksdagen. Hitler og nazipartiet kunne dermed styre uten støtte fra Riksdagen. Inntil videre opphørte Weimarrepublikken og det tyske demokratiet. Mange av landets sentrale ledere trodde at Hitler kunne kontrolleres og ville moderere sitt politiske budskap som landets leder.
Hitler grep raskt muligheten og gjennomførte sin nasjonale revolusjon. Da den aldrende president Hindenburg døde i august 1934, benyttet Hitler anledningen til å sikre seg full politisk kontroll ved å slå sammen statsminister- (rikskansler) og presidentembetet. Tysklands leder gikk fra nå under tittelen "Der Führer".
Nazifisering av stat og samfunn
I 1934 startet nazifiseringen av stat og samfunn i Tyskland. I løpet av kort tid innførte Hitler et fascistisk diktatur. Andre partier ble forfulgt eller oppløste seg selv. De første konsentrasjonsleirene ble opprettet, der ble "fiender av staten", som kommunister og sosialdemokrater, internert. I løpet av de første årene av NSDAPs "nasjonale revolusjon" ble hele samfunnet underlagt nazistisk innflytelse og kontroll. Nye lover ble innført uten noen demokratisk prosess. Medlemmer av partiet ble innsatt i sentrale stillinger under førerens kontroll.
Innad i partiet slo Hitler også ned all potensiell opposisjon. Lederen i SA Ernst Röhm, som bidro sterkt til Hitlers vekst, ble fengslet og drept i 1934. Under den såkalte "de lange knivers natt", natta til 30. juni 1934, startet en blodig utrenskning i nazipartiet. Et hundretalls mennesker kan ha bli drept, både innenfor og utenfor partiet. Operasjonen var ledet av SS og hadde som mål å fjerne alle fraksjoner i bevegelsen og sikre Hitler all makt.
Verdensøkonomien var på vei oppover fra 1933. Dette kunne nazistene utnytte i Tyskland. Fram mot andre verdenskrig gikk arbeidsledigheten drastisk ned. Nazistene iverksatte statlige byggeprosjekter og rustet opp det tyske forsvaret.
Det brede lag av det tyske folket støttet Hitlers politikk for å gjenreise Tysklands ære. At det nye regimet klarte å avskaffe arbeidsløsheten, fikk all kritikk mot regimet til å stilne
Tenk over: "Å følge flokken"
Hvordan forholder du deg til gruppepress på skolen?
Ville du opponert mot den nasjonale revolusjonen i Tyskland på 30-tallet?
Har du fått med deg dette?
Kilder
Tøllefsen, T. O. (2021). Weimarrepublikken. i Store norske leksikon. Hentet 16. januar 2022 fra https://snl.no/Weimarrepublikken
Tysklands historie fra 1933 til 1945. (2021, 2. september). I Store norske leksikon. https://snl.no/Tysklands_historie_fra_1933_til_1945
Les original på NDLA →
Holocaust
Krigen bryter ut
Med det tyske angrepet på Polen 1. september 1939 gikk Polens tre millioner jøder en usikker skjebne i møte. Raskt ble jødene internert og inntil videre plassert i gettoer i de største byene. Etter angrepet på Sovjetunionen sommeren 1941 kom flesteparten av Europas jøder under tysk kontroll. I kjølvannet av den militære framrykkingen opererte ulike Einsatz-grupper. De hadde som mål å likvidere jøder, kommunister og andre potensielle fiender. I stort omfang ble disse samlet, likvidert og begravd i massegraver. I mange tilfeller bisto lokale krefter i slike folkemord.
"Den endelige løsningen"
Nazistene hadde erfaringer med egne utryddelsesprogrammer før krigsutbruddet. For å eliminere "svake" elementer i den tyske befolkningen ble det iverksatt aktiv dødshjelp, et eutanasi-program, for å spare menneskeheten for "dårlig genmateriale". Gjennom rasjonell planlegging ble fysisk og psykisk funksjonshemmede og andre med psykiske lidelser stilltiende "fjernet" ved ulike sykehus. Denne erfaringen ble brukt i planleggingen og organiseringen av dødsleirene.
Utdrag fra Adolf Eichmanns protokoll på Wannsee-konferansen:
I stedet for utvandring foreslås en evakuering av jøder til Øst-Europa som et alternativ for å løse det jødiske spørsmålet. Dette alternativet krever godkjenning fra "der Führer".
[...]
Under egnet ledelse og som del av den den endelige løsningen skal jødene benyttes som arbeidskraft i Øst-Europa. I store kjønnsdelte arbeidstropper skal arbeidsdyktige jøder brukes til veibygging. Det vil uten tvil føre til omfattende naturlig reduksjon blant dem.
(Protokoll, Januar 1942, s. 5 og s. 7)
Under Wannsee-konferansen i januar 1942 ble "den endelige løsningen" bestemt av nazilederne. Dette innebar et storstilt program for å tilintetgjøre alle Europas jøder. Mens konsentrasjonsleirene fungerte som oppbevaring for "fiender av staten" og som arbeidsleirer, skulle dødsleirene systematisk likvidere jødene.
Einsatz-gruppenes massedrap i øst var ifølge SS-lederne ikke effektivt nok. Mange vurderte også den psykiske effekten dette fikk for soldatene som utførte grusomhetene. Sommeren før hadde tysk industri utviklet en ny gasstype, Zyklon B, som effektivt kunne øke omfanget i tilintetgjørelsen av jødene.
Folkemordet holocaust var tilsiktet, systematisk og godt organisert av nazilederne. Et stort antall SS-soldater ble engasjert for å drive leirene og gjennomføre utryddingsprogrammene. Dødsleirene lå strategisk plassert i nærheten av gettoer og områder med jødisk befolkning. Hele systemet hadde koordinert logistikk, fra registrering av jøder i tyskokkuperte land til transport og organisert mottak i dødsleirene. Tyskerne hadde i tillegg mange medhjelpere i de tyskokkuperte landene. De bidro med informasjon, arrestasjoner og transport. Kvinner, barn og eldre ble i hovedsak sendt rett til gasskamrene ved ankomst. Arbeidsføre mennesker fikk leve så lenge det var bruk for dem i slaveleirene. Alt av verdier og eiendom jødene hadde, ble konfiskert av den tyske stat.
Se animasjon: Mottak og utvelgelse i dødsleirene
Gassanleggene
Utryddelsesleirene fungerte som rene fabrikker, med god logistikk i alle ledd, fra utvelgelse og sortering av mennesker til destruksjon av likene.
Gassanleggene var enkelt og rasjonelt organisert. Fangene ble fortalt at de skulle dusje. Forværelset fungerte som avkledningsrom. Der ble det gitt beskjed på flere språk om hvordan de skulle oppbevare klær, sko og eiendeler. Etter badet skulle de få servert varm drikke.
Fra forværelset fikk de beskjed om å gå direkte inn i "dusjanlegget", altså gasskamrene. Dørene ble lukket, og giftgass strømmet ut fra dusjer og ventilasjonsåpninger. Alt etter gassmengden tok kvelningsdøden flere minutter. Hvis noen var levende etter at dørene ble åpnet, ble de raskt drept. Likene ble deretter fraktet til krematoriene.
Dødsleirene
Auschwitz
Sobibór
Treblinka
Bełżec
Majdanek
Chelmno
Maly Trostenets (Minsk)
Jasenovac (drevet av det kroatiske Ustasja-regimet)
Mot slutten av krigen fungerte enda flere konsentrasjonsleirer i utryddelsesprogrammet.
Tenk over:
Se på kartet og diskuter med en medelev hvorfor dødsleirene lå i dagens Polen. (Kartet kan forstørres.)
Krigens slutt
Det siste krigsåret ble dødsleirene i øst avdekket og befridd av sovjetiske styrker. I takt med sovjetisk framrykking ble fanger i konsentrasjonsleirene sendt ut på dødsmarsjer til andre leirer.
Frigjøringen av Auschwitz
Den 27. januar 1945 ble konsentrasjonsleiren Auschwitz-Birkenau i Polen frigjort av soldater fra den sovjetiske røde armé. Minst 1,1 millioner mennesker ble drept i Auschwitz. I ettertid har denne dagen blitt den internasjonale minnedagen for ofrene for holocaust.
Da de amerikanske styrkene befridde Belsen 24. april 1945, observerte soldatene tre hovedkategorier mennesker i leiren:
Friske, disse hadde klart å opprettholde renslighet, men nesten alle hadde tyfus.
Syke som mer eller mindre ble pleiet av vennene sine.
Muselmenn (Muselmänner): Mennesker som hadde mistet all selvrespekt, som levde i grusom skitt og elendighet og fremsto som halvgale. De kunne knapt stå oppreist og døde som fluer.
Det store omfanget av holocaust ble ved krigens slutt gjort kjent for hele verden. I alt ble seks millioner jøder drept under andre verdenskrig. Tre millioner av dem ble likvidert i dødsleirene. Ofrene i Auschwitz utgjorde en tredjedel. Det var ikke bare jødene som ble planmessig gasset i hjel. Også 600 000 sigøynerne ble systematisk utryddet av Einsatz-gruppene eller i konsentrasjonsleirene, i tillegg til kommunister og andre politisk opposisjonelle.
Forsøket på å tilintetgjøre alle Europas jøder er en skamplett i menneskehetens historie. Fremdeles søker vi forklaringer på hvordan dette var mulig i en moderne og sivilisert verden.
Kilder
Banik, V. K. (2021, 6. juli). Holocaust. I Store norske leksikon. https://snl.no/Holocaust
Gedenk- und Bildungsstätte Haus det Wannsee-Konferenz. (2022). Protokoll Januar 1942. https://www.ghwk.de/fileadmin/Redaktion/PDF/Konferenz/protokoll-januar1942_barrierefrei.pdf (Oversettelse: NDLA)
Les original på NDLA →
Med det tyske angrepet på Polen 1. september 1939 gikk Polens tre millioner jøder en usikker skjebne i møte. Raskt ble jødene internert og inntil videre plassert i gettoer i de største byene. Etter angrepet på Sovjetunionen sommeren 1941 kom flesteparten av Europas jøder under tysk kontroll. I kjølvannet av den militære framrykkingen opererte ulike Einsatz-grupper. De hadde som mål å likvidere jøder, kommunister og andre potensielle fiender. I stort omfang ble disse samlet, likvidert og begravd i massegraver. I mange tilfeller bisto lokale krefter i slike folkemord.
"Den endelige løsningen"
Nazistene hadde erfaringer med egne utryddelsesprogrammer før krigsutbruddet. For å eliminere "svake" elementer i den tyske befolkningen ble det iverksatt aktiv dødshjelp, et eutanasi-program, for å spare menneskeheten for "dårlig genmateriale". Gjennom rasjonell planlegging ble fysisk og psykisk funksjonshemmede og andre med psykiske lidelser stilltiende "fjernet" ved ulike sykehus. Denne erfaringen ble brukt i planleggingen og organiseringen av dødsleirene.
Utdrag fra Adolf Eichmanns protokoll på Wannsee-konferansen:
I stedet for utvandring foreslås en evakuering av jøder til Øst-Europa som et alternativ for å løse det jødiske spørsmålet. Dette alternativet krever godkjenning fra "der Führer".
[...]
Under egnet ledelse og som del av den den endelige løsningen skal jødene benyttes som arbeidskraft i Øst-Europa. I store kjønnsdelte arbeidstropper skal arbeidsdyktige jøder brukes til veibygging. Det vil uten tvil føre til omfattende naturlig reduksjon blant dem.
(Protokoll, Januar 1942, s. 5 og s. 7)
Under Wannsee-konferansen i januar 1942 ble "den endelige løsningen" bestemt av nazilederne. Dette innebar et storstilt program for å tilintetgjøre alle Europas jøder. Mens konsentrasjonsleirene fungerte som oppbevaring for "fiender av staten" og som arbeidsleirer, skulle dødsleirene systematisk likvidere jødene.
Einsatz-gruppenes massedrap i øst var ifølge SS-lederne ikke effektivt nok. Mange vurderte også den psykiske effekten dette fikk for soldatene som utførte grusomhetene. Sommeren før hadde tysk industri utviklet en ny gasstype, Zyklon B, som effektivt kunne øke omfanget i tilintetgjørelsen av jødene.
Folkemordet holocaust var tilsiktet, systematisk og godt organisert av nazilederne. Et stort antall SS-soldater ble engasjert for å drive leirene og gjennomføre utryddingsprogrammene. Dødsleirene lå strategisk plassert i nærheten av gettoer og områder med jødisk befolkning. Hele systemet hadde koordinert logistikk, fra registrering av jøder i tyskokkuperte land til transport og organisert mottak i dødsleirene. Tyskerne hadde i tillegg mange medhjelpere i de tyskokkuperte landene. De bidro med informasjon, arrestasjoner og transport. Kvinner, barn og eldre ble i hovedsak sendt rett til gasskamrene ved ankomst. Arbeidsføre mennesker fikk leve så lenge det var bruk for dem i slaveleirene. Alt av verdier og eiendom jødene hadde, ble konfiskert av den tyske stat.
Se animasjon: Mottak og utvelgelse i dødsleirene
Gassanleggene
Utryddelsesleirene fungerte som rene fabrikker, med god logistikk i alle ledd, fra utvelgelse og sortering av mennesker til destruksjon av likene.
Gassanleggene var enkelt og rasjonelt organisert. Fangene ble fortalt at de skulle dusje. Forværelset fungerte som avkledningsrom. Der ble det gitt beskjed på flere språk om hvordan de skulle oppbevare klær, sko og eiendeler. Etter badet skulle de få servert varm drikke.
Fra forværelset fikk de beskjed om å gå direkte inn i "dusjanlegget", altså gasskamrene. Dørene ble lukket, og giftgass strømmet ut fra dusjer og ventilasjonsåpninger. Alt etter gassmengden tok kvelningsdøden flere minutter. Hvis noen var levende etter at dørene ble åpnet, ble de raskt drept. Likene ble deretter fraktet til krematoriene.
Dødsleirene
Auschwitz
Sobibór
Treblinka
Bełżec
Majdanek
Chelmno
Maly Trostenets (Minsk)
Jasenovac (drevet av det kroatiske Ustasja-regimet)
Mot slutten av krigen fungerte enda flere konsentrasjonsleirer i utryddelsesprogrammet.
Tenk over:
Se på kartet og diskuter med en medelev hvorfor dødsleirene lå i dagens Polen. (Kartet kan forstørres.)
Krigens slutt
Det siste krigsåret ble dødsleirene i øst avdekket og befridd av sovjetiske styrker. I takt med sovjetisk framrykking ble fanger i konsentrasjonsleirene sendt ut på dødsmarsjer til andre leirer.
Frigjøringen av Auschwitz
Den 27. januar 1945 ble konsentrasjonsleiren Auschwitz-Birkenau i Polen frigjort av soldater fra den sovjetiske røde armé. Minst 1,1 millioner mennesker ble drept i Auschwitz. I ettertid har denne dagen blitt den internasjonale minnedagen for ofrene for holocaust.
Da de amerikanske styrkene befridde Belsen 24. april 1945, observerte soldatene tre hovedkategorier mennesker i leiren:
Friske, disse hadde klart å opprettholde renslighet, men nesten alle hadde tyfus.
Syke som mer eller mindre ble pleiet av vennene sine.
Muselmenn (Muselmänner): Mennesker som hadde mistet all selvrespekt, som levde i grusom skitt og elendighet og fremsto som halvgale. De kunne knapt stå oppreist og døde som fluer.
Det store omfanget av holocaust ble ved krigens slutt gjort kjent for hele verden. I alt ble seks millioner jøder drept under andre verdenskrig. Tre millioner av dem ble likvidert i dødsleirene. Ofrene i Auschwitz utgjorde en tredjedel. Det var ikke bare jødene som ble planmessig gasset i hjel. Også 600 000 sigøynerne ble systematisk utryddet av Einsatz-gruppene eller i konsentrasjonsleirene, i tillegg til kommunister og andre politisk opposisjonelle.
Forsøket på å tilintetgjøre alle Europas jøder er en skamplett i menneskehetens historie. Fremdeles søker vi forklaringer på hvordan dette var mulig i en moderne og sivilisert verden.
Kilder
Banik, V. K. (2021, 6. juli). Holocaust. I Store norske leksikon. https://snl.no/Holocaust
Gedenk- und Bildungsstätte Haus det Wannsee-Konferenz. (2022). Protokoll Januar 1942. https://www.ghwk.de/fileadmin/Redaktion/PDF/Konferenz/protokoll-januar1942_barrierefrei.pdf (Oversettelse: NDLA)
Les original på NDLA →
Jødene i Europa
Jødene
Jødenes historie i Europa har vært preget av både forfølgelse og samarbeid til ulike tider og i forskjellige regioner. Jødene hadde sin egen tro og sine egne ritualer. Allerede romerne og etter hvert også de kristne så på dem med skepsis. Det ga grobunn for konflikter.
Korstogene i høymiddelalderen endret jødenes betingelser i England og Frankrike. Fra England ble 6000 jøder forvist i 1290, og de få gjenværende ble fordrevet i 1358. De samme prosessene skjedde i Frankrike, der de siste jødene ble kastet ut i 1394.
Det fantes også jødiske grupper i de tyskspråklige landene. Martin Luther (1483–1546) forsvarte jødene mot forfølgelse og hån fra de kristne i starten av reformasjonen, men på sine eldre dager utga han et sterkt jødefiendtlig skrift: "Det utvalgte folk – om jødene og deres løgner" (1543). Dette bidro til antijødiske holdninger i protestantiske områder.
"Jødene og deres løgner"
De nuværende jøder er en suppe av løse knekter, skyllet sammen fra hele verden og som har sammenrottet sig og utbytter landene med sin åger og sitt forræderi, forgifter brønnene, tvinger sine varer frekt inn på folket, stjeler barn og gjør alle slags andre skjendige skader.
(Luther, M. (1543/1940), s. 14)
Ordforklaring:
åger – ulovlige eller urimelig høye renter av pengelån
Flere steder i Europa ble det å eie jord og adgang til håndverksyrkene forbudt for jøder. Derfor måtte jødene ofte livnære seg som handelsmenn og pengeutlånere, og jødekvartaler dukket opp i mange europeiske byer. Kirken forbød kristne å ta renter for lån, men kirke og stat brukte gjerne jødiske mellommenn for å sikre egne finanser og egen handel.
Den kristne skepsisen mot jødene førte til beskyldninger om at jødene var griske pengeutlånere. Jødene fikk også skylda for uår, pestepidemier og andre uforklarlige fenomener som skjedde.
Det muslimske Spania
På den iberiske halvøya var det lenge godt samarbeidsklima mellom kristne, muslimer og jøder. Med etableringen av det spanske, katolske kongedømmet i 1492, ble først jødene, og femti år seinere de muslimske maurerne, utvist eller tvunget til å konvertere til katolisismen. De utviste jødene fra Spania og Portugal ble kalt sefardiske jøder.
Mange jøder emigrerte til Italia, Det osmanske riket, til Nord-Afrika eller til "den nye verden" i vest. Også i Nederland havnet mange dyktige, jødiske handelsfolk. På 1600‑tallet kom de til å spille en avgjørende rolle i å utvikle landets økonomi, finansliv og sjøhandel.
Sentral- og Øst-Europa
Mange av jødene som flyktet fra forfølgelse i Vest-Europa i seinmiddelalderen endte i Øst-Europa. I Polen, de baltiske områdene og seinere Ukraina fikk jødene bedre betingelser og kunne praktisere sin kultur og religion. Dette ble ofte kalt "den gylne tidsalder" for det jødiske folk. Store deler av 1600-tallet var derimot en katastrofal tid for jødene, med omfattende forfølgelser og drap fra russiske kosakker. Etter at Polen opphørte å eksistere som stat mot slutten av 1700-tallet, havnet store deler av Øst-Europa under Russland. Langs Russlands vestlige grense mellom Svartehavet og Østersjøen utviklet det seg etter hvert et system der jøder bare fikk bo i bestemte bosetningssoner, kalt Shtetl.
I Tsar-Russland bar den storrussiske nasjonalismen mot slutten av 1800‑tallet preg av antisemittiske holdninger. Mange jøder ble utsatt for en rekke politiske og yrkesmessige begrensninger. I tillegg fabrikkerte det hemmelige tsarpolitiet de såkalte Sions vises protokoller; et falskt dokument som hevdet at det fantes en jødisk sammensvergelse om verdensherredømme.
Som minoritet, med forfølgelsene hengende over seg, sluttet mange russiske jøder opp om den radikale opposisjonen mot tsarregimet. Mange valgte å emigrere til andre land. Fra 1881 til 1914 emigrerte to millioner jøder fra Russland, Polen og de baltiske landene til USA og Vest-Europa. I tillegg ga russifiseringen en viktig stimulans til jødenes egen nasjonalisme, sionismen.
I takt med nasjonalismens framvekst gjennom 1800‑tallet ble det større kløft mellom tyskere og den jødiske befolkningen. I Tyskland fantes det gjennom 1800‑tallet en rekke jødiske miljøer som inspirerte mange tyske intellektuelle. Samtidig ble den tyske nasjonalstaten etablert, og spesielt i den ultranasjonalistiske tyske Völkisch-bevegelsen ble jødene sett på som et fremmedelement.
Krig og mellomkrigstid
Under og etter første verdenskrig økte antisemittismen generelt i Europa og USA. I ei tid der behovet for syndebukker var til stede, var jødene lette å ty til for å forklare nedgangstidene. I tillegg til den økende skepsisen mot den kommunistiske utviklingen ble "bolsjevikjøder" et samlebegrep for en uønsket gruppe. I mellomkrigstida, med nasjonalsosialistenes inntog på den politiske arenaen, ble antisemittismen satt i system i Tyskland.
Den russiske revolusjonen og kommunistenes maktovertakelse markerte et skille i den russiske antisemittismen. På grunn av tidligere forfølgelser hadde mange jøder sluttet seg aktivt til den russiske revolusjonen i 1917. Gjennom deler av 20-tallet fikk jødene drive egne kulturelle institusjoner og skoler. Under Josef Stalin ble likevel antireligiøse holdninger dominerende i Sovjetunionen. Dette fikk konsekvenser for de jødiske samfunnene i landet.
Kilder
Groth, B. (2021, 14. april ). Jødenes historie. I Store norske leksikon. https://snl.no/j%C3%B8denes_historie
Groth, B. & Mendelsohn, O (2021, 22. desember). Jødeforfølgelser i oldtid og middelalder. I Store norske leksikon. http://snl.no/j%C3%B8deforf%C3%B8lgelser_i_oldtid_og_middelalder
Luther, M. (1940). Det utvalgte folk - om jødene og deres løgner. Norsk Front. https://www.nb.no/items/0e7c13d68dc7be1095cff3a92709ffe2)
(Opprinnelig utgitt 1543)
Simonsen, K. B. & Thorsen, D. E. (2020, 28. juni ). Nazisme. I Store norske leksikon. https://snl.no/nazisme
Les original på NDLA →
Jødenes historie i Europa har vært preget av både forfølgelse og samarbeid til ulike tider og i forskjellige regioner. Jødene hadde sin egen tro og sine egne ritualer. Allerede romerne og etter hvert også de kristne så på dem med skepsis. Det ga grobunn for konflikter.
Korstogene i høymiddelalderen endret jødenes betingelser i England og Frankrike. Fra England ble 6000 jøder forvist i 1290, og de få gjenværende ble fordrevet i 1358. De samme prosessene skjedde i Frankrike, der de siste jødene ble kastet ut i 1394.
Det fantes også jødiske grupper i de tyskspråklige landene. Martin Luther (1483–1546) forsvarte jødene mot forfølgelse og hån fra de kristne i starten av reformasjonen, men på sine eldre dager utga han et sterkt jødefiendtlig skrift: "Det utvalgte folk – om jødene og deres løgner" (1543). Dette bidro til antijødiske holdninger i protestantiske områder.
"Jødene og deres løgner"
De nuværende jøder er en suppe av løse knekter, skyllet sammen fra hele verden og som har sammenrottet sig og utbytter landene med sin åger og sitt forræderi, forgifter brønnene, tvinger sine varer frekt inn på folket, stjeler barn og gjør alle slags andre skjendige skader.
(Luther, M. (1543/1940), s. 14)
Ordforklaring:
åger – ulovlige eller urimelig høye renter av pengelån
Flere steder i Europa ble det å eie jord og adgang til håndverksyrkene forbudt for jøder. Derfor måtte jødene ofte livnære seg som handelsmenn og pengeutlånere, og jødekvartaler dukket opp i mange europeiske byer. Kirken forbød kristne å ta renter for lån, men kirke og stat brukte gjerne jødiske mellommenn for å sikre egne finanser og egen handel.
Den kristne skepsisen mot jødene førte til beskyldninger om at jødene var griske pengeutlånere. Jødene fikk også skylda for uår, pestepidemier og andre uforklarlige fenomener som skjedde.
Det muslimske Spania
På den iberiske halvøya var det lenge godt samarbeidsklima mellom kristne, muslimer og jøder. Med etableringen av det spanske, katolske kongedømmet i 1492, ble først jødene, og femti år seinere de muslimske maurerne, utvist eller tvunget til å konvertere til katolisismen. De utviste jødene fra Spania og Portugal ble kalt sefardiske jøder.
Mange jøder emigrerte til Italia, Det osmanske riket, til Nord-Afrika eller til "den nye verden" i vest. Også i Nederland havnet mange dyktige, jødiske handelsfolk. På 1600‑tallet kom de til å spille en avgjørende rolle i å utvikle landets økonomi, finansliv og sjøhandel.
Sentral- og Øst-Europa
Mange av jødene som flyktet fra forfølgelse i Vest-Europa i seinmiddelalderen endte i Øst-Europa. I Polen, de baltiske områdene og seinere Ukraina fikk jødene bedre betingelser og kunne praktisere sin kultur og religion. Dette ble ofte kalt "den gylne tidsalder" for det jødiske folk. Store deler av 1600-tallet var derimot en katastrofal tid for jødene, med omfattende forfølgelser og drap fra russiske kosakker. Etter at Polen opphørte å eksistere som stat mot slutten av 1700-tallet, havnet store deler av Øst-Europa under Russland. Langs Russlands vestlige grense mellom Svartehavet og Østersjøen utviklet det seg etter hvert et system der jøder bare fikk bo i bestemte bosetningssoner, kalt Shtetl.
I Tsar-Russland bar den storrussiske nasjonalismen mot slutten av 1800‑tallet preg av antisemittiske holdninger. Mange jøder ble utsatt for en rekke politiske og yrkesmessige begrensninger. I tillegg fabrikkerte det hemmelige tsarpolitiet de såkalte Sions vises protokoller; et falskt dokument som hevdet at det fantes en jødisk sammensvergelse om verdensherredømme.
Som minoritet, med forfølgelsene hengende over seg, sluttet mange russiske jøder opp om den radikale opposisjonen mot tsarregimet. Mange valgte å emigrere til andre land. Fra 1881 til 1914 emigrerte to millioner jøder fra Russland, Polen og de baltiske landene til USA og Vest-Europa. I tillegg ga russifiseringen en viktig stimulans til jødenes egen nasjonalisme, sionismen.
I takt med nasjonalismens framvekst gjennom 1800‑tallet ble det større kløft mellom tyskere og den jødiske befolkningen. I Tyskland fantes det gjennom 1800‑tallet en rekke jødiske miljøer som inspirerte mange tyske intellektuelle. Samtidig ble den tyske nasjonalstaten etablert, og spesielt i den ultranasjonalistiske tyske Völkisch-bevegelsen ble jødene sett på som et fremmedelement.
Krig og mellomkrigstid
Under og etter første verdenskrig økte antisemittismen generelt i Europa og USA. I ei tid der behovet for syndebukker var til stede, var jødene lette å ty til for å forklare nedgangstidene. I tillegg til den økende skepsisen mot den kommunistiske utviklingen ble "bolsjevikjøder" et samlebegrep for en uønsket gruppe. I mellomkrigstida, med nasjonalsosialistenes inntog på den politiske arenaen, ble antisemittismen satt i system i Tyskland.
Den russiske revolusjonen og kommunistenes maktovertakelse markerte et skille i den russiske antisemittismen. På grunn av tidligere forfølgelser hadde mange jøder sluttet seg aktivt til den russiske revolusjonen i 1917. Gjennom deler av 20-tallet fikk jødene drive egne kulturelle institusjoner og skoler. Under Josef Stalin ble likevel antireligiøse holdninger dominerende i Sovjetunionen. Dette fikk konsekvenser for de jødiske samfunnene i landet.
Kilder
Groth, B. (2021, 14. april ). Jødenes historie. I Store norske leksikon. https://snl.no/j%C3%B8denes_historie
Groth, B. & Mendelsohn, O (2021, 22. desember). Jødeforfølgelser i oldtid og middelalder. I Store norske leksikon. http://snl.no/j%C3%B8deforf%C3%B8lgelser_i_oldtid_og_middelalder
Luther, M. (1940). Det utvalgte folk - om jødene og deres løgner. Norsk Front. https://www.nb.no/items/0e7c13d68dc7be1095cff3a92709ffe2)
(Opprinnelig utgitt 1543)
Simonsen, K. B. & Thorsen, D. E. (2020, 28. juni ). Nazisme. I Store norske leksikon. https://snl.no/nazisme
Les original på NDLA →
Nasjonalsosialismen
Hitler og nasjonalsosialismens framvekst
Adolf Hitler var sentral i etableringen av den tyske varianten av fascismen, bedre kjent som nasjonalsosialismen. Bevegelsen oppsto i kjølvannet av det tyske krigsnederlaget og de ydmykende fredsbetingelsene som ble diktert av seierherrene i Versailles i 1919. I denne perioden var det frykt for revolusjon i Tyskland.
Hitler ble leder for Det nasjonalsosialistiske tyske arbeiderparti (NSDAP) i 1921. Partiet fungerte som talerør for den frustrasjonen mange hjemvendte offiserer og soldater følte ved freden. De lanserte sin mytiske dolkestøtlegende som svar på krigsnederlaget.
Dolkestøtlegenden
Dolkestøtlegenden var en myte som gikk ut på at Tysklands nederlag i krigen skyldtes at den tyske befolkningen var blitt utsatt for sosialistisk og pasifistisk propaganda under krigen. Av den grunn hadde de tyske militære styrkene ved fronten blitt sviktet av sitt eget folk og "dolket i ryggen". I den nasjonalsosialistiske forståelsen ble myten brukt som en antisemittisk dolkestøtlegende med en fortelling om at en jødisk konspirasjon hadde forrådt den tyske hæren under første verdenskrig.
Som østerriker deltok Adolf Hitler frivillig i de tyske styrkene under første verdenskrig. Ved fredsslutningen 11.11.1918 lå han, som følge av et gassangrep, på sykehus, og skal ha uttrykt at "det var den verste dagen i hans liv".
Hitler viste seg å være en fremragende politisk taler og steg raskt i partiet. Størst var oppslutningen i Bayern, der det etter italiensk mønster ble opprettet paramilitære stormavdelinger (SA). De skulle lede gatekampene mot sosialistiske partier. I takt med partiets medlemsvekst ble SA utbygd med avdelinger over hele landet.
Inspirert av fascistenes marsj mot Roma i 1922 gikk Hitler og nasjonalsosialistene til verks under de politiske krisene i 1923. Med støtte fra kjente krigsveteraner marsjerte bevegelsen mot delstatsforsamlingen i Bayern. Motivet var at dette skulle være starten på en nasjonal revolusjon i Tyskland. Dette såkalte "ølkjellerkuppet" ble slått ned, og flere av lederne for aksjonen ble arrestert og dømt. Adolf Hitler benyttet rettssaken til et politisk forsvar for nasjonalsosialismen.
Mein Kampf
Dommen for høyforræderi ble likevel forbausende lav for Hitler. Han fikk en dom på fem år, der cirka ni måneder ble sonet. Myndighetene så tydeligvis gjennom fingrene med ham fordi de paramilitære SA-gruppene kjempet mot kommunismen og revolusjonsforsøk i Tyskland.
Under soningen skrev Hitler store deler av boka Mein Kampf. I den utformet han idéene som skulle bli det ideologiske fundamentet for nasjonalsosialismen i Tyskland.
En viktig lærdom for Adolf Hitler etter ølkjellerkuppet var at bevegelsen heretter måtte vinne innflytelse for en nasjonal revolusjon i Tyskland gjennom utbygging av partiet og ved å søke oppslutning ved valg.
Den nasjonalsosialistiske ideologien
Misnøye med Versaillestraktaten
I den nasjonalsosialistiske propagandaen ble skylden for Versaillesfreden lagt på sosialdemokrater og kommunister. Den første presidenten i Weimarrepublikken var sosialdemokraten Friedrich Ebert, og det var han som måtte undertegne den ydmykende Versaillestraktaten. Den tyske republikken fikk store økonomiske problemer fra første stund, noe nasjonalsosialistene visste å utnytte til det fulle på deres vei til makten.
Stat og lederskap
Nasjonalsosialismen var antidemokratisk. Den bygde på forakt for demokratiets manglende virkemidler for å løse mellomkrigstiden økonomiske og politiske utfordringer. For å gjenopprette Tysklands ære måtte det gjennomføres en nasjonal revolusjon, ledet av føreren og med partiapparatet til å kontrollere staten. Føreren skulle lede massene gjennom vilje, disiplin og lojalitet til planen om "seier på alle fronter".
Den som blir leder, får uinnskrenket autoritet, men har også et stort ansvar. Den som er for feig til å ta på seg følgene av sine handlinger, duger ikke som leder. Bare helter er kallet til å bli ledere.
(…)
Om bevegelsen deltar i parlamentariske forsamlinger, så kan den gjøre dette bare for å ødelegge disse som vi mener er menneskehetens verste forfall.
(Adolf Hitler, Mein Kampf)
Ekstrem nasjonalisme
Nasjonalsosialismen hevdet at de var det rette botemiddelet for å gjenopprette den tyske ære. Målet var å bygge opp Tyskland til en militær stormakt og hente tyskere "hjem til riket". I Mein Kampf argumenterte Hitler for at Tyskland trengte å utvide sitt "livsrom" (Lebensraum) mot øst. Under andre verdenskrig viste nazismen dette i praksis, der germanerne skulle fungere som en naturlig herskerklasse over de slaviske folkeslagene.
Rasebiologien
Utgangspunktet for ideologien var den tyske nasjonen. I en nasjonalsosialistisk kontekst er nasjon, folk og rase ett. Rasen var det viktigste fellesskapet i samfunnet, ifølge Hitler. Idéene tok utgangspunkt i allerede eksisterende sosialdarwinistiske oppfatninger i Europa. Andre folkelige fremmedelementer og svakheter i arvematerialet måtte renskes ut til fordel for en ren arisk rase, som skulle dominere framtida.
Blodblandingen og den derav følgende tilbakegangen i rasenivå er den eneste årsaken til at alle kulturer dør ut, for mennesket går ikke under som følge av en tapt krig, men på grunn av tapet av den motstandskraften som tilhører det rene blodet.
(Adolf Hitler, Mein Kampf)
Antikommunistisk
Nasjonalsosialismen hadde utelukkende forakt for alle unasjonale elementer i samfunnet. Verst var kommunismen og det internasjonale Komintern. At flere av kommunistlederne var av jødisk herkomst, ga næring til myten om en jødisk-kommunistisk sammensvergelse om verdensherredømme.
Rasisme og antisemittisme
I den nasjonalsosialistiske forståelsen av "rase" ble samtidas raseteorier brukt, utviklet og tilpasset deres egen rasebiologi. Begreper som ariere og semitter ble hentet fra Det gamle testamentet, og med sosialdarwinistiske idéer tilpasset deres helt egne logikk. Til tross for logiske brister og feilslutninger fikk rasebiologien stor betydning i Europa i tida framover.
Hitlers forakt for jødene inngikk i en lang historisk tradisjon, men fikk i Hitlers Nazi-Tyskland uhørte konsekvenser for jødene. Raseblanding var, ifølge Hitler, forbudt og ville føre til "degenerering av rasens arvemateriale". Etter krakket og den økonomiske verdenskrisen fra 1929 fikk jødene også skylden for følgene av den spekulative kapitalismen. Veien til holocaust lå kun et tiår fram i tid.
Moderne og tilbakeskuende
Nasjonalsosialistene brukte moderne virkemidler for å nå sine mål, men hadde et tradisjonelt syn på kjønnsroller og andre verdier. Film, radio og reklame ble brukt flittig i propaganda og formidling av den nasjonalsosialistiske ideologien. Moderne teknologi ble utnyttet av bevegelsen for å nå sine ambisjoner. Likevel var idealene tilbakeskuende, med drømmer om en svunnen tid der naturlige autoriteter sikret orden, familien utgjorde samfunnets fundament og kvinnenes plass var i hjemmet.
Mytene
Samlet sett forenes de nazistiske idéene i en nasjonalsosialistisk myte. Mange kan hevde at "sannheten ikke er tilstrekkelig for å sette massene i bevegelse". Konspirasjoner og rykter kan gjerne være spennende, mens sannheten kanskje er mer kjedelig.
De nasjonalistiske lederne holdt bevegelsen oppe ved å holde mytene levende. I en forestillingsverden der sannheten hele tiden må underordnes det handlingene krever, blir grenselinjene mellom løgn og sannhet flytende og etter hvert uvesentlig. Først etter andre verdenskrig ble den nasjonalsosialistiske myten avkledd og forsøkt fjernet fra den politiske dagsordenen.
Kilde
Hatlehol, G. D. (2021, 17. april). Dolkestøtlegenden. I Store norske leksikon. https://snl.no/dolkest%C3%B8tlegenden
Les original på NDLA →
Adolf Hitler var sentral i etableringen av den tyske varianten av fascismen, bedre kjent som nasjonalsosialismen. Bevegelsen oppsto i kjølvannet av det tyske krigsnederlaget og de ydmykende fredsbetingelsene som ble diktert av seierherrene i Versailles i 1919. I denne perioden var det frykt for revolusjon i Tyskland.
Hitler ble leder for Det nasjonalsosialistiske tyske arbeiderparti (NSDAP) i 1921. Partiet fungerte som talerør for den frustrasjonen mange hjemvendte offiserer og soldater følte ved freden. De lanserte sin mytiske dolkestøtlegende som svar på krigsnederlaget.
Dolkestøtlegenden
Dolkestøtlegenden var en myte som gikk ut på at Tysklands nederlag i krigen skyldtes at den tyske befolkningen var blitt utsatt for sosialistisk og pasifistisk propaganda under krigen. Av den grunn hadde de tyske militære styrkene ved fronten blitt sviktet av sitt eget folk og "dolket i ryggen". I den nasjonalsosialistiske forståelsen ble myten brukt som en antisemittisk dolkestøtlegende med en fortelling om at en jødisk konspirasjon hadde forrådt den tyske hæren under første verdenskrig.
Som østerriker deltok Adolf Hitler frivillig i de tyske styrkene under første verdenskrig. Ved fredsslutningen 11.11.1918 lå han, som følge av et gassangrep, på sykehus, og skal ha uttrykt at "det var den verste dagen i hans liv".
Hitler viste seg å være en fremragende politisk taler og steg raskt i partiet. Størst var oppslutningen i Bayern, der det etter italiensk mønster ble opprettet paramilitære stormavdelinger (SA). De skulle lede gatekampene mot sosialistiske partier. I takt med partiets medlemsvekst ble SA utbygd med avdelinger over hele landet.
Inspirert av fascistenes marsj mot Roma i 1922 gikk Hitler og nasjonalsosialistene til verks under de politiske krisene i 1923. Med støtte fra kjente krigsveteraner marsjerte bevegelsen mot delstatsforsamlingen i Bayern. Motivet var at dette skulle være starten på en nasjonal revolusjon i Tyskland. Dette såkalte "ølkjellerkuppet" ble slått ned, og flere av lederne for aksjonen ble arrestert og dømt. Adolf Hitler benyttet rettssaken til et politisk forsvar for nasjonalsosialismen.
Mein Kampf
Dommen for høyforræderi ble likevel forbausende lav for Hitler. Han fikk en dom på fem år, der cirka ni måneder ble sonet. Myndighetene så tydeligvis gjennom fingrene med ham fordi de paramilitære SA-gruppene kjempet mot kommunismen og revolusjonsforsøk i Tyskland.
Under soningen skrev Hitler store deler av boka Mein Kampf. I den utformet han idéene som skulle bli det ideologiske fundamentet for nasjonalsosialismen i Tyskland.
En viktig lærdom for Adolf Hitler etter ølkjellerkuppet var at bevegelsen heretter måtte vinne innflytelse for en nasjonal revolusjon i Tyskland gjennom utbygging av partiet og ved å søke oppslutning ved valg.
Den nasjonalsosialistiske ideologien
Misnøye med Versaillestraktaten
I den nasjonalsosialistiske propagandaen ble skylden for Versaillesfreden lagt på sosialdemokrater og kommunister. Den første presidenten i Weimarrepublikken var sosialdemokraten Friedrich Ebert, og det var han som måtte undertegne den ydmykende Versaillestraktaten. Den tyske republikken fikk store økonomiske problemer fra første stund, noe nasjonalsosialistene visste å utnytte til det fulle på deres vei til makten.
Stat og lederskap
Nasjonalsosialismen var antidemokratisk. Den bygde på forakt for demokratiets manglende virkemidler for å løse mellomkrigstiden økonomiske og politiske utfordringer. For å gjenopprette Tysklands ære måtte det gjennomføres en nasjonal revolusjon, ledet av føreren og med partiapparatet til å kontrollere staten. Føreren skulle lede massene gjennom vilje, disiplin og lojalitet til planen om "seier på alle fronter".
Den som blir leder, får uinnskrenket autoritet, men har også et stort ansvar. Den som er for feig til å ta på seg følgene av sine handlinger, duger ikke som leder. Bare helter er kallet til å bli ledere.
(…)
Om bevegelsen deltar i parlamentariske forsamlinger, så kan den gjøre dette bare for å ødelegge disse som vi mener er menneskehetens verste forfall.
(Adolf Hitler, Mein Kampf)
Ekstrem nasjonalisme
Nasjonalsosialismen hevdet at de var det rette botemiddelet for å gjenopprette den tyske ære. Målet var å bygge opp Tyskland til en militær stormakt og hente tyskere "hjem til riket". I Mein Kampf argumenterte Hitler for at Tyskland trengte å utvide sitt "livsrom" (Lebensraum) mot øst. Under andre verdenskrig viste nazismen dette i praksis, der germanerne skulle fungere som en naturlig herskerklasse over de slaviske folkeslagene.
Rasebiologien
Utgangspunktet for ideologien var den tyske nasjonen. I en nasjonalsosialistisk kontekst er nasjon, folk og rase ett. Rasen var det viktigste fellesskapet i samfunnet, ifølge Hitler. Idéene tok utgangspunkt i allerede eksisterende sosialdarwinistiske oppfatninger i Europa. Andre folkelige fremmedelementer og svakheter i arvematerialet måtte renskes ut til fordel for en ren arisk rase, som skulle dominere framtida.
Blodblandingen og den derav følgende tilbakegangen i rasenivå er den eneste årsaken til at alle kulturer dør ut, for mennesket går ikke under som følge av en tapt krig, men på grunn av tapet av den motstandskraften som tilhører det rene blodet.
(Adolf Hitler, Mein Kampf)
Antikommunistisk
Nasjonalsosialismen hadde utelukkende forakt for alle unasjonale elementer i samfunnet. Verst var kommunismen og det internasjonale Komintern. At flere av kommunistlederne var av jødisk herkomst, ga næring til myten om en jødisk-kommunistisk sammensvergelse om verdensherredømme.
Rasisme og antisemittisme
I den nasjonalsosialistiske forståelsen av "rase" ble samtidas raseteorier brukt, utviklet og tilpasset deres egen rasebiologi. Begreper som ariere og semitter ble hentet fra Det gamle testamentet, og med sosialdarwinistiske idéer tilpasset deres helt egne logikk. Til tross for logiske brister og feilslutninger fikk rasebiologien stor betydning i Europa i tida framover.
Hitlers forakt for jødene inngikk i en lang historisk tradisjon, men fikk i Hitlers Nazi-Tyskland uhørte konsekvenser for jødene. Raseblanding var, ifølge Hitler, forbudt og ville føre til "degenerering av rasens arvemateriale". Etter krakket og den økonomiske verdenskrisen fra 1929 fikk jødene også skylden for følgene av den spekulative kapitalismen. Veien til holocaust lå kun et tiår fram i tid.
Moderne og tilbakeskuende
Nasjonalsosialistene brukte moderne virkemidler for å nå sine mål, men hadde et tradisjonelt syn på kjønnsroller og andre verdier. Film, radio og reklame ble brukt flittig i propaganda og formidling av den nasjonalsosialistiske ideologien. Moderne teknologi ble utnyttet av bevegelsen for å nå sine ambisjoner. Likevel var idealene tilbakeskuende, med drømmer om en svunnen tid der naturlige autoriteter sikret orden, familien utgjorde samfunnets fundament og kvinnenes plass var i hjemmet.
Mytene
Samlet sett forenes de nazistiske idéene i en nasjonalsosialistisk myte. Mange kan hevde at "sannheten ikke er tilstrekkelig for å sette massene i bevegelse". Konspirasjoner og rykter kan gjerne være spennende, mens sannheten kanskje er mer kjedelig.
De nasjonalistiske lederne holdt bevegelsen oppe ved å holde mytene levende. I en forestillingsverden der sannheten hele tiden må underordnes det handlingene krever, blir grenselinjene mellom løgn og sannhet flytende og etter hvert uvesentlig. Først etter andre verdenskrig ble den nasjonalsosialistiske myten avkledd og forsøkt fjernet fra den politiske dagsordenen.
Kilde
Hatlehol, G. D. (2021, 17. april). Dolkestøtlegenden. I Store norske leksikon. https://snl.no/dolkest%C3%B8tlegenden
Les original på NDLA →
Stalin og stalinismen
Bakgrunn: Stalinismen
Begrepet stalinisme ble i hovedsak brukt om Josef Stalins lederskap av Sovjetunionen, og om hans hensynsløse maktmisbruk både innad i landet og overfor de nye kommunistiske statene i Øst-Europa etter andre verdenskrig. Den sterke persondyrkelsen av Stalin ble delvis fordømt av Nikita Khrusjtsjov i 1956 og ga navn til begrepet.
Vi skal her se på Stalins vei til makten, og hvordan han ledet Sovjetunionen.
Stålmannen Stalin fester grepet
Josef Stalin (1878–1953) hadde vært en revolusjonær aktivist blant bolsjevikene fra tidlig på 1900-tallet. I 1922 ble han valgt til generalsekretær i kommunistpartiet. Denne posisjonen sikret ham viktige allianser blant lederne i ulike sovjetrepublikker, noe han utnyttet i kampen for å nå toppen av kommunistpartiet.
Etter Vladimir Lenins død i 1924 fulgte en maktkamp i partiet. Lenin hadde, sammen med Lev Trotskij (1897–1940), vært sentral under oktoberrevolusjonen i 1917 og borgerkrigen som fulgte, og fram til etableringen av Sovjetunionen i 1922.
Under maktkampen etter Lenins død ble sentrale revolusjonære fra revolusjonen og borgerkrigen utmanøvrert og fjernet fra viktige posisjoner. Lev Trotskij, som ble ansett som Lenins naturlige etterfølger, ble bekjempet med alle midler og etter hvert landsforvist i 1929. I 1940 ble Trotskij drept av Stalins agenter i Mexico.
Marxismens idéer om det klasseløse samfunnet ble bare en utopi i Sovjetunionen. Under Stalins ledelse ble landet raskt et partidiktatur, der det russiske folks muligheter til demokratisk deltakelse ble satt til side. Dette fikk store konsekvenser for alle borgere av Sovjetunionen i lang tid framover.
Sosialisme i ett land
Den russiske revolusjonen og etableringen av den nye Sovjetstaten i 1922 ble møtt med stor skepsis fra USA og europeiske land. Frykten for kommunistiske revolusjoner i vest bidro til at Sovjetunionen ble isolert og måtte bygge opp landet med egne ressurser i mellomkrigstida.
Fra 1927 var i realiteten Josef Stalin enehersker i Sovjetunionen og tvang fram en storstilt plan om industrialisering av landet. Med konkrete femårsplaner i tungindustrien skulle Sovjetunionen ta igjen Vestens industrielle forsprang, koste hva det koste ville. Siden verdensrevolusjonen ikke var innenfor rekkevidde, var Stalins mål å gjøre Sovjetunionen til et industrielt utstillingsvindu og en inspirasjon for andre kommunistpartier over hele verden.
Den storstilte satsingen i tungindustrien skulle blant annet finansieres gjennom inntektene fra jordbruket. Bøndene skulle drive jordbruket i kollektiver, der store deler av inntektene tilfalt staten, under dekke av å skulle sikre byene og hæren korn. Salg av jordbruksprodukter til Vesten finansierte tungindustrien. Tvangskollektiviseringen av jordbruket brøt med Lenins løfte om "jord til bøndene". Mens Sovjetunionens ledere eksporterte jordbruksprodukter til utlandet, opplevde mange sovjetrussere matmangel og regelrette sultkatastrofer.
Den store terroren og Moskvaprosessene
All avvikende politikk og kritikk mot Stalin ble raskt definert som kontrarevolusjonært, og kritikerne ble oppfattet som fiender av staten. Sovjetunionen ble, under Stalins styre, totalitært, uten hensyn til folks personlige og juridiske rettigheter.
Utover 1930-tallet ble kampen mot "fiender av staten" intensivert. Vestens fordømmelse av kommunismen og frykten for utenlandske spioner forsterket Stalins paranoide politikk. I storstilte aksjoner ble potensielle kritikere av regimet forfulgt, fengslet eller sendt til straffekolonier og arbeidsleirer i Gulag-systemet. Gjennom 30-tallet økte antall Gulag-fanger fra i underkant av 180 000 til omtrent 450 000.
Sentrale revolusjonære kamerater ble heller ikke spart for Stalins paranoide politikk. Under den store terroren fra 1934 ble alle mulige rivaler og fraksjoner eliminert eller fjernet. Dette toppet seg med Moskvaprosessene i 1936–38, der sentrale partimedlemmer offentlig innrømte angivelig kontrarevolusjonær virksomhet mot Sovjetunionen. I løpet av de tre rettssakene ble til sammen 44 personer dømt til døden. De tiltalte ble utsatt for tortur og trusler om drap på egne familiemedlemmer i forkant av rettssakene, og innrømte derfor i hovedsak ethvert forhold de ble tiltalt for.
I større skala skjedde tilsvarende terror i de ulike sovjetrepublikkene. Stalin beordret visse personer fjernet fra sine posisjoner og innsatte sine egne Stalin-lojale i deres sted. For Stalin-tro ungdommer og voksne ble det sett på som en ærefull stalinistisk dyd hvis man valgte å angi familie og slektninger. Frykten hadde nådd alle sider av det sovjetiske samfunnet ved inngangen til andre verdenskrig.
Tenk over
Hvordan tror du det var for den vanlige sovjetrusser å leve i Sovjetunionen ved utbruddet av andre verdenskrig?
Skriv ned i stikkord hvilke assosiasjoner du fikk.
Den store fedrelandskrigen
Heller ikke militære ledere i ble spart under Stalins store terror på 30-tallet. Da andre verdenskrig brøt ut, var et stort antall offiserer og generaler fjernet fra sine stillinger i de sovjetiske arméene. Dette skapte et stort militært problem da Tyskland og deres allierte innledet angrepet på Sovjetunionen i juni 1941. Klokelig fulgte allikevel Stalin generalenes råd om tilbaketrekning og konsolidering av de sovjetiske styrkene.
Under forsvaret av Sovjetunionen valgte Stalin å nedtone den kommunistiske retorikken og appellerte til patriotisme og fedrelandskjærlighet i kampen mot fascismen. Etter kampene ved Stalingrad (Volgograd) i 1942–43 vant til slutt de sovjetiske styrkene og startet veien mot Berlin – ikke uten betydelige offer av menneskeliv. Et estimert tall viser at Sovjetunionen mistet i overkant av 10 millioner soldater under andre verdenskrig, og i alt 24 millioner når en regner med de sivile ofrene.
Avstalinisering av Sovjetunionen?
De sovjetiske styrkene spilte den betydeligste rollen i å beseire Nazi-Tyskland under andre verdenskrig. Derfor kunne Stalin være med på å definere Europa ved fredsoppgjøret. Sovjetunionens ønske om en buffersone av "vennligsinnede" land i Øst-Europa vant fram etter hvert som en rekke land ble kommunistiske i løpet av siste halvdel av 1940-årene.
Persondyrkelsen av Stalin fortsatte fram til hans død i 1953. Maktkampen for å etterfølge Stalin endte til slutt med at Nikita Khrusjtsjov (1894–1971) i praksis fungerte som Sovjetunionens leder. Under partikongressen i 1956 forsøkte Khrusjtsjov i en hemmelig tale å foreta et delvis oppgjør med Stalins ugjerninger fra 1934. En del fanger ble løslatt og mange steder ble dette sett på som en oppmykning av den kommunistiske politikken i Sovjetunionen. Men omfattende reformer kom ikke på tale, og partidiktaturet besto til Sovjetunionens fall i 1991.
Har du fått med deg dette?
Kilder
Egge, Å. (2021, 24. september). Gulag. I Store norske leksikon. https://snl.no/Gulag
Goplen, Å. (2020, 15. mai). Moskvaprosessene. I Store norske leksikon. https://snl.no/Moskvaprosessene
Moe, A. (2020, 14. april). Kollektivbruk. I Store norske leksikon. https://snl.no/kollektivbruk
Les original på NDLA →
Begrepet stalinisme ble i hovedsak brukt om Josef Stalins lederskap av Sovjetunionen, og om hans hensynsløse maktmisbruk både innad i landet og overfor de nye kommunistiske statene i Øst-Europa etter andre verdenskrig. Den sterke persondyrkelsen av Stalin ble delvis fordømt av Nikita Khrusjtsjov i 1956 og ga navn til begrepet.
Vi skal her se på Stalins vei til makten, og hvordan han ledet Sovjetunionen.
Stålmannen Stalin fester grepet
Josef Stalin (1878–1953) hadde vært en revolusjonær aktivist blant bolsjevikene fra tidlig på 1900-tallet. I 1922 ble han valgt til generalsekretær i kommunistpartiet. Denne posisjonen sikret ham viktige allianser blant lederne i ulike sovjetrepublikker, noe han utnyttet i kampen for å nå toppen av kommunistpartiet.
Etter Vladimir Lenins død i 1924 fulgte en maktkamp i partiet. Lenin hadde, sammen med Lev Trotskij (1897–1940), vært sentral under oktoberrevolusjonen i 1917 og borgerkrigen som fulgte, og fram til etableringen av Sovjetunionen i 1922.
Under maktkampen etter Lenins død ble sentrale revolusjonære fra revolusjonen og borgerkrigen utmanøvrert og fjernet fra viktige posisjoner. Lev Trotskij, som ble ansett som Lenins naturlige etterfølger, ble bekjempet med alle midler og etter hvert landsforvist i 1929. I 1940 ble Trotskij drept av Stalins agenter i Mexico.
Marxismens idéer om det klasseløse samfunnet ble bare en utopi i Sovjetunionen. Under Stalins ledelse ble landet raskt et partidiktatur, der det russiske folks muligheter til demokratisk deltakelse ble satt til side. Dette fikk store konsekvenser for alle borgere av Sovjetunionen i lang tid framover.
Sosialisme i ett land
Den russiske revolusjonen og etableringen av den nye Sovjetstaten i 1922 ble møtt med stor skepsis fra USA og europeiske land. Frykten for kommunistiske revolusjoner i vest bidro til at Sovjetunionen ble isolert og måtte bygge opp landet med egne ressurser i mellomkrigstida.
Fra 1927 var i realiteten Josef Stalin enehersker i Sovjetunionen og tvang fram en storstilt plan om industrialisering av landet. Med konkrete femårsplaner i tungindustrien skulle Sovjetunionen ta igjen Vestens industrielle forsprang, koste hva det koste ville. Siden verdensrevolusjonen ikke var innenfor rekkevidde, var Stalins mål å gjøre Sovjetunionen til et industrielt utstillingsvindu og en inspirasjon for andre kommunistpartier over hele verden.
Den storstilte satsingen i tungindustrien skulle blant annet finansieres gjennom inntektene fra jordbruket. Bøndene skulle drive jordbruket i kollektiver, der store deler av inntektene tilfalt staten, under dekke av å skulle sikre byene og hæren korn. Salg av jordbruksprodukter til Vesten finansierte tungindustrien. Tvangskollektiviseringen av jordbruket brøt med Lenins løfte om "jord til bøndene". Mens Sovjetunionens ledere eksporterte jordbruksprodukter til utlandet, opplevde mange sovjetrussere matmangel og regelrette sultkatastrofer.
Den store terroren og Moskvaprosessene
All avvikende politikk og kritikk mot Stalin ble raskt definert som kontrarevolusjonært, og kritikerne ble oppfattet som fiender av staten. Sovjetunionen ble, under Stalins styre, totalitært, uten hensyn til folks personlige og juridiske rettigheter.
Utover 1930-tallet ble kampen mot "fiender av staten" intensivert. Vestens fordømmelse av kommunismen og frykten for utenlandske spioner forsterket Stalins paranoide politikk. I storstilte aksjoner ble potensielle kritikere av regimet forfulgt, fengslet eller sendt til straffekolonier og arbeidsleirer i Gulag-systemet. Gjennom 30-tallet økte antall Gulag-fanger fra i underkant av 180 000 til omtrent 450 000.
Sentrale revolusjonære kamerater ble heller ikke spart for Stalins paranoide politikk. Under den store terroren fra 1934 ble alle mulige rivaler og fraksjoner eliminert eller fjernet. Dette toppet seg med Moskvaprosessene i 1936–38, der sentrale partimedlemmer offentlig innrømte angivelig kontrarevolusjonær virksomhet mot Sovjetunionen. I løpet av de tre rettssakene ble til sammen 44 personer dømt til døden. De tiltalte ble utsatt for tortur og trusler om drap på egne familiemedlemmer i forkant av rettssakene, og innrømte derfor i hovedsak ethvert forhold de ble tiltalt for.
I større skala skjedde tilsvarende terror i de ulike sovjetrepublikkene. Stalin beordret visse personer fjernet fra sine posisjoner og innsatte sine egne Stalin-lojale i deres sted. For Stalin-tro ungdommer og voksne ble det sett på som en ærefull stalinistisk dyd hvis man valgte å angi familie og slektninger. Frykten hadde nådd alle sider av det sovjetiske samfunnet ved inngangen til andre verdenskrig.
Tenk over
Hvordan tror du det var for den vanlige sovjetrusser å leve i Sovjetunionen ved utbruddet av andre verdenskrig?
Skriv ned i stikkord hvilke assosiasjoner du fikk.
Den store fedrelandskrigen
Heller ikke militære ledere i ble spart under Stalins store terror på 30-tallet. Da andre verdenskrig brøt ut, var et stort antall offiserer og generaler fjernet fra sine stillinger i de sovjetiske arméene. Dette skapte et stort militært problem da Tyskland og deres allierte innledet angrepet på Sovjetunionen i juni 1941. Klokelig fulgte allikevel Stalin generalenes råd om tilbaketrekning og konsolidering av de sovjetiske styrkene.
Under forsvaret av Sovjetunionen valgte Stalin å nedtone den kommunistiske retorikken og appellerte til patriotisme og fedrelandskjærlighet i kampen mot fascismen. Etter kampene ved Stalingrad (Volgograd) i 1942–43 vant til slutt de sovjetiske styrkene og startet veien mot Berlin – ikke uten betydelige offer av menneskeliv. Et estimert tall viser at Sovjetunionen mistet i overkant av 10 millioner soldater under andre verdenskrig, og i alt 24 millioner når en regner med de sivile ofrene.
Avstalinisering av Sovjetunionen?
De sovjetiske styrkene spilte den betydeligste rollen i å beseire Nazi-Tyskland under andre verdenskrig. Derfor kunne Stalin være med på å definere Europa ved fredsoppgjøret. Sovjetunionens ønske om en buffersone av "vennligsinnede" land i Øst-Europa vant fram etter hvert som en rekke land ble kommunistiske i løpet av siste halvdel av 1940-årene.
Persondyrkelsen av Stalin fortsatte fram til hans død i 1953. Maktkampen for å etterfølge Stalin endte til slutt med at Nikita Khrusjtsjov (1894–1971) i praksis fungerte som Sovjetunionens leder. Under partikongressen i 1956 forsøkte Khrusjtsjov i en hemmelig tale å foreta et delvis oppgjør med Stalins ugjerninger fra 1934. En del fanger ble løslatt og mange steder ble dette sett på som en oppmykning av den kommunistiske politikken i Sovjetunionen. Men omfattende reformer kom ikke på tale, og partidiktaturet besto til Sovjetunionens fall i 1991.
Har du fått med deg dette?
Kilder
Egge, Å. (2021, 24. september). Gulag. I Store norske leksikon. https://snl.no/Gulag
Goplen, Å. (2020, 15. mai). Moskvaprosessene. I Store norske leksikon. https://snl.no/Moskvaprosessene
Moe, A. (2020, 14. april). Kollektivbruk. I Store norske leksikon. https://snl.no/kollektivbruk
Les original på NDLA →
Naturressurser og bærekraft
Å skaffe mat og bruke naturressurser
Å skaffe mat
Jeger- og sankersamfunn
I de tidlige samfunnene var folket nomadiske, og de var avhengige av det de jaktet og sanket både for mat, klær og utstyr.
Dette gjaldt også de norske områdene. De første menneskene som kom, var jegere og sankere, og de bodde i stor grad med nærhet til sjøen. Tidligere var havnivået betraktelig høyere enn i dag, og selv om havnivået sank og landet hevet seg etter siste istid, var det fortsatt naturlig bo i nærheten av sjøen. De fleste steinalderboplasser er funnet nær de gamle strandlinjene. Dette gjorde at det for det meste var ulike typer fisk og skalldyr som sto på menyen.
Se hvordan isen økte og trakk seg tilbake i denne animerte framstillingen:
Icemap
Særlig med et varmere klima og mer småskog ble det også en økning i storvilt. Menneskene jaktet på storvilt som rein, elg og hjort. Hjortedyr var selvsagt en viktig kilde til mat, klær og utstyr, men det betydde også noe når det gjaldt å få anerkjennelse og makt.
Overgang til jordbruk
Overgangen til jordbruk var en av årsakene til at det ble bygget opp lokalsamfunn. Folk behøvde ikke lenger flytte rundt for å få tak i nyttevekster og vilt, for eksempel, men kunne nå dyrke det de trengte av vekster.
Man refererer gjerne til overgangen til jordbruk som en revolusjon, selv om det nok var en mye mer gradvis overgang enn som så i de aller fleste samfunn. I norsk historie kan man både si at det var en gradvis og etappevis overgang, men også at det var en usikker overgang. De aller første som begynte med dyrking, hadde det usikkert. Det førte i første omgang til et mer ensidig kosthold, og det var vanskelig hvis avlingen slo feil eller værforholdene ødela. Da var det fare for livsgrunnlaget.
Det er nok en grunn til at de fleste i en periode fortsatte med jakt og fiske, til tross for økende kunnskap om jordbruk, blant annet gjennom kontakt med andre skandinaviske samfunn for å utveksle varer.
Etter hvert fikk jordbruket likevel mer fotfeste. Selv om det altså var usikkert fra begynnelsen av, fikk produksjonen i jordbruket et gjennombrudd fra omkring 2350 f.Kr. Etter dette forandret samfunnene i Sør-Norge seg raskt. Noe av det viktigste her er at folk ble bosatte over tid ved at de bygget gårder og startet korndyrking. Etter hvert ble også dyr temmet og brukt i dyrehold, som kunne gi mer stabil kjøttproduksjon.
Gjennombruddet hadde sammenheng med teknologi i form av redskaper, befolkningsvekst, nye bosettingsmønstre og sjøfart.
Kildeliste:
Glørstad, H. (2015, sist oppdatert 21.10.20). Fisk i magen, elg på hjernen. Hentet fra https://www.norgeshistorie.no/eldre-steinalder/0105-fisk-i-magen-elg-pa-hjernen.html
Prescott, C. (2015, sist oppdatert 05.11.20). En jordbruksrevolusjon? Hentet fra https://www.norgeshistorie.no/yngre-steinalder/0202-en-jordbruksrevolusjon.html
Les original på NDLA →
I de tidlige samfunnene var folket nomadiske, og de var avhengige av det de jaktet og sanket både for mat, klær og utstyr.
Dette gjaldt også de norske områdene. De første menneskene som kom, var jegere og sankere, og de bodde i stor grad med nærhet til sjøen. Tidligere var havnivået betraktelig høyere enn i dag, og selv om havnivået sank og landet hevet seg etter siste istid, var det fortsatt naturlig bo i nærheten av sjøen. De fleste steinalderboplasser er funnet nær de gamle strandlinjene. Dette gjorde at det for det meste var ulike typer fisk og skalldyr som sto på menyen.
Se hvordan isen økte og trakk seg tilbake i denne animerte framstillingen:
Icemap
Særlig med et varmere klima og mer småskog ble det også en økning i storvilt. Menneskene jaktet på storvilt som rein, elg og hjort. Hjortedyr var selvsagt en viktig kilde til mat, klær og utstyr, men det betydde også noe når det gjaldt å få anerkjennelse og makt.
Overgang til jordbruk
Overgangen til jordbruk var en av årsakene til at det ble bygget opp lokalsamfunn. Folk behøvde ikke lenger flytte rundt for å få tak i nyttevekster og vilt, for eksempel, men kunne nå dyrke det de trengte av vekster.
Man refererer gjerne til overgangen til jordbruk som en revolusjon, selv om det nok var en mye mer gradvis overgang enn som så i de aller fleste samfunn. I norsk historie kan man både si at det var en gradvis og etappevis overgang, men også at det var en usikker overgang. De aller første som begynte med dyrking, hadde det usikkert. Det førte i første omgang til et mer ensidig kosthold, og det var vanskelig hvis avlingen slo feil eller værforholdene ødela. Da var det fare for livsgrunnlaget.
Det er nok en grunn til at de fleste i en periode fortsatte med jakt og fiske, til tross for økende kunnskap om jordbruk, blant annet gjennom kontakt med andre skandinaviske samfunn for å utveksle varer.
Etter hvert fikk jordbruket likevel mer fotfeste. Selv om det altså var usikkert fra begynnelsen av, fikk produksjonen i jordbruket et gjennombrudd fra omkring 2350 f.Kr. Etter dette forandret samfunnene i Sør-Norge seg raskt. Noe av det viktigste her er at folk ble bosatte over tid ved at de bygget gårder og startet korndyrking. Etter hvert ble også dyr temmet og brukt i dyrehold, som kunne gi mer stabil kjøttproduksjon.
Gjennombruddet hadde sammenheng med teknologi i form av redskaper, befolkningsvekst, nye bosettingsmønstre og sjøfart.
Kildeliste:
Glørstad, H. (2015, sist oppdatert 21.10.20). Fisk i magen, elg på hjernen. Hentet fra https://www.norgeshistorie.no/eldre-steinalder/0105-fisk-i-magen-elg-pa-hjernen.html
Prescott, C. (2015, sist oppdatert 05.11.20). En jordbruksrevolusjon? Hentet fra https://www.norgeshistorie.no/yngre-steinalder/0202-en-jordbruksrevolusjon.html
Les original på NDLA →
Å skaffe mat
Jeger- og sankersamfunn
I de tidlige samfunnene var folket nomadiske, og de var avhengige av det de jaktet og sanket både for mat, klær og utstyr.
Dette gjaldt også de norske områdene. De første menneskene som kom, var jegere og sankere, og de bodde i stor grad med nærhet til sjøen. Tidligere var havnivået betraktelig høyere enn i dag, og selv om havnivået sank og landet hevet seg etter siste istid, var det fortsatt naturlig bo i nærheten av sjøen. De fleste steinalderboplasser er funnet nær de gamle strandlinjene. Dette gjorde at det for det meste var ulike typer fisk og skalldyr som sto på menyen.
Se hvordan isen økte og trakk seg tilbake i denne animerte framstillingen:
Icemap
Særlig med et varmere klima og mer småskog ble det også en økning i storvilt. Menneskene jaktet på storvilt som rein, elg og hjort. Hjortedyr var selvsagt en viktig kilde til mat, klær og utstyr, men det betydde også noe når det gjaldt å få anerkjennelse og makt.
Overgang til jordbruk
Overgangen til jordbruk var en av årsakene til at det ble bygget opp lokalsamfunn. Folk behøvde ikke lenger flytte rundt for å få tak i nyttevekster og vilt, for eksempel, men kunne nå dyrke det de trengte av vekster.
Man refererer gjerne til overgangen til jordbruk som en revolusjon, selv om det nok var en mye mer gradvis overgang enn som så i de aller fleste samfunn. I norsk historie kan man både si at det var en gradvis og etappevis overgang, men også at det var en usikker overgang. De aller første som begynte med dyrking, hadde det usikkert. Det førte i første omgang til et mer ensidig kosthold, og det var vanskelig hvis avlingen slo feil eller værforholdene ødela. Da var det fare for livsgrunnlaget.
Det er nok en grunn til at de fleste i en periode fortsatte med jakt og fiske, til tross for økende kunnskap om jordbruk, blant annet gjennom kontakt med andre skandinaviske samfunn for å utveksle varer.
Etter hvert fikk jordbruket likevel mer fotfeste. Selv om det altså var usikkert fra begynnelsen av, fikk produksjonen i jordbruket et gjennombrudd fra omkring 2350 f.Kr. Etter dette forandret samfunnene i Sør-Norge seg raskt. Noe av det viktigste her er at folk ble bosatte over tid ved at de bygget gårder og startet korndyrking. Etter hvert ble også dyr temmet og brukt i dyrehold, som kunne gi mer stabil kjøttproduksjon.
Gjennombruddet hadde sammenheng med teknologi i form av redskaper, befolkningsvekst, nye bosettingsmønstre og sjøfart.
Kildeliste:
Glørstad, H. (2015, sist oppdatert 21.10.20). Fisk i magen, elg på hjernen. Hentet fra https://www.norgeshistorie.no/eldre-steinalder/0105-fisk-i-magen-elg-pa-hjernen.html
Prescott, C. (2015, sist oppdatert 05.11.20). En jordbruksrevolusjon? Hentet fra https://www.norgeshistorie.no/yngre-steinalder/0202-en-jordbruksrevolusjon.html
Les original på NDLA →
I de tidlige samfunnene var folket nomadiske, og de var avhengige av det de jaktet og sanket både for mat, klær og utstyr.
Dette gjaldt også de norske områdene. De første menneskene som kom, var jegere og sankere, og de bodde i stor grad med nærhet til sjøen. Tidligere var havnivået betraktelig høyere enn i dag, og selv om havnivået sank og landet hevet seg etter siste istid, var det fortsatt naturlig bo i nærheten av sjøen. De fleste steinalderboplasser er funnet nær de gamle strandlinjene. Dette gjorde at det for det meste var ulike typer fisk og skalldyr som sto på menyen.
Se hvordan isen økte og trakk seg tilbake i denne animerte framstillingen:
Icemap
Særlig med et varmere klima og mer småskog ble det også en økning i storvilt. Menneskene jaktet på storvilt som rein, elg og hjort. Hjortedyr var selvsagt en viktig kilde til mat, klær og utstyr, men det betydde også noe når det gjaldt å få anerkjennelse og makt.
Overgang til jordbruk
Overgangen til jordbruk var en av årsakene til at det ble bygget opp lokalsamfunn. Folk behøvde ikke lenger flytte rundt for å få tak i nyttevekster og vilt, for eksempel, men kunne nå dyrke det de trengte av vekster.
Man refererer gjerne til overgangen til jordbruk som en revolusjon, selv om det nok var en mye mer gradvis overgang enn som så i de aller fleste samfunn. I norsk historie kan man både si at det var en gradvis og etappevis overgang, men også at det var en usikker overgang. De aller første som begynte med dyrking, hadde det usikkert. Det førte i første omgang til et mer ensidig kosthold, og det var vanskelig hvis avlingen slo feil eller værforholdene ødela. Da var det fare for livsgrunnlaget.
Det er nok en grunn til at de fleste i en periode fortsatte med jakt og fiske, til tross for økende kunnskap om jordbruk, blant annet gjennom kontakt med andre skandinaviske samfunn for å utveksle varer.
Etter hvert fikk jordbruket likevel mer fotfeste. Selv om det altså var usikkert fra begynnelsen av, fikk produksjonen i jordbruket et gjennombrudd fra omkring 2350 f.Kr. Etter dette forandret samfunnene i Sør-Norge seg raskt. Noe av det viktigste her er at folk ble bosatte over tid ved at de bygget gårder og startet korndyrking. Etter hvert ble også dyr temmet og brukt i dyrehold, som kunne gi mer stabil kjøttproduksjon.
Gjennombruddet hadde sammenheng med teknologi i form av redskaper, befolkningsvekst, nye bosettingsmønstre og sjøfart.
Kildeliste:
Glørstad, H. (2015, sist oppdatert 21.10.20). Fisk i magen, elg på hjernen. Hentet fra https://www.norgeshistorie.no/eldre-steinalder/0105-fisk-i-magen-elg-pa-hjernen.html
Prescott, C. (2015, sist oppdatert 05.11.20). En jordbruksrevolusjon? Hentet fra https://www.norgeshistorie.no/yngre-steinalder/0202-en-jordbruksrevolusjon.html
Les original på NDLA →
De første menneskene i Norge
Doggerland
Mye av det som i dag er havbunnen i Nordsjøen, lå over havnivå for omtrent 12 000 år siden. Historikere i dag kaller det Nordsjølandet eller Doggerland. Da isen smeltet og Norge hevet seg etter istiden, gjorde de store mengdene smeltevann at Doggerland ble lagt under vann.
De første menneskene i Norge
De første sporene av mennesker i Norge er omtrent 11 000 år gamle. De første menneskene kom kanskje fra Nordsjøland. De kan ha krysset den smale Nordsjørenna, som skilte fastlandet i sør fra det som i dag er Norge. De kan også ha kommet landveien via det som i dag er Danmark og Sverige. Kysten var isfri der også. En tredje mulighet er at de første menneskene kom østfra og vandret inn i Nord-Norge fra det som i dag er Finland og Russland. Den isfrie kysten gjorde det etter hvert mulig å bosette seg langs hele landet. Isen dekket fortsatt det meste av innlandet, og trykket det ned. I dag ligger disse boplassene høyt over havnivå. Hele landet hevet seg da den tunge kappen av is som hadde presset landet ned, smeltet. Derfor kan vi finne gamle kystboplasser langt inne på land i dag.
Jegere og sankere
De første menneskene i Norge var jegere og sankere. Det var antakelig det rike fisket og jakt på sjøfugl og sel som lokket dem til det nye landet. Det er også mulig at de første menneskene fulgte flokker av rein som vandret hit. Det er usikkert om de tidligste boplassene arkeologene har funnet, har blitt brukt av folk som bodde fast i Norge. Det kan også dreie seg om jaktlag som kom hit da det var sesong for det og oppholdt seg andre steder på andre tider av året.
”Nordmenn” eller ikke, bofaste var disse menneskene sannsynligvis ikke. Stammene av jegere og sankere var stadig på vandring på jakt etter mat. Derfor er det ikke overraskende at de også beveget seg innover i landet etter hvert som isen smeltet. Det er funnet spor etter mennesker i norske fjellområder fra ca. 8.000 år f.Kr. Men det skulle ennå gå lang tid før nordmennene ble bofaste og begynte å dyrke jorda.
Les original på NDLA →
Mye av det som i dag er havbunnen i Nordsjøen, lå over havnivå for omtrent 12 000 år siden. Historikere i dag kaller det Nordsjølandet eller Doggerland. Da isen smeltet og Norge hevet seg etter istiden, gjorde de store mengdene smeltevann at Doggerland ble lagt under vann.
De første menneskene i Norge
De første sporene av mennesker i Norge er omtrent 11 000 år gamle. De første menneskene kom kanskje fra Nordsjøland. De kan ha krysset den smale Nordsjørenna, som skilte fastlandet i sør fra det som i dag er Norge. De kan også ha kommet landveien via det som i dag er Danmark og Sverige. Kysten var isfri der også. En tredje mulighet er at de første menneskene kom østfra og vandret inn i Nord-Norge fra det som i dag er Finland og Russland. Den isfrie kysten gjorde det etter hvert mulig å bosette seg langs hele landet. Isen dekket fortsatt det meste av innlandet, og trykket det ned. I dag ligger disse boplassene høyt over havnivå. Hele landet hevet seg da den tunge kappen av is som hadde presset landet ned, smeltet. Derfor kan vi finne gamle kystboplasser langt inne på land i dag.
Jegere og sankere
De første menneskene i Norge var jegere og sankere. Det var antakelig det rike fisket og jakt på sjøfugl og sel som lokket dem til det nye landet. Det er også mulig at de første menneskene fulgte flokker av rein som vandret hit. Det er usikkert om de tidligste boplassene arkeologene har funnet, har blitt brukt av folk som bodde fast i Norge. Det kan også dreie seg om jaktlag som kom hit da det var sesong for det og oppholdt seg andre steder på andre tider av året.
”Nordmenn” eller ikke, bofaste var disse menneskene sannsynligvis ikke. Stammene av jegere og sankere var stadig på vandring på jakt etter mat. Derfor er det ikke overraskende at de også beveget seg innover i landet etter hvert som isen smeltet. Det er funnet spor etter mennesker i norske fjellområder fra ca. 8.000 år f.Kr. Men det skulle ennå gå lang tid før nordmennene ble bofaste og begynte å dyrke jorda.
Les original på NDLA →
De første menneskene i Norge
Doggerland
Mye av det som i dag er havbunnen i Nordsjøen, lå over havnivå for omtrent 12 000 år siden. Historikere i dag kaller det Nordsjølandet eller Doggerland. Da isen smeltet og Norge hevet seg etter istiden, gjorde de store mengdene smeltevann at Doggerland ble lagt under vann.
De første menneskene i Norge
De første sporene av mennesker i Norge er omtrent 11 000 år gamle. De første menneskene kom kanskje fra Nordsjøland. De kan ha krysset den smale Nordsjørenna, som skilte fastlandet i sør fra det som i dag er Norge. De kan også ha kommet landveien via det som i dag er Danmark og Sverige. Kysten var isfri der også. En tredje mulighet er at de første menneskene kom østfra og vandret inn i Nord-Norge fra det som i dag er Finland og Russland. Den isfrie kysten gjorde det etter hvert mulig å bosette seg langs hele landet. Isen dekket fortsatt det meste av innlandet, og trykket det ned. I dag ligger disse boplassene høyt over havnivå. Hele landet hevet seg da den tunge kappen av is som hadde presset landet ned, smeltet. Derfor kan vi finne gamle kystboplasser langt inne på land i dag.
Jegere og sankere
De første menneskene i Norge var jegere og sankere. Det var antakelig det rike fisket og jakt på sjøfugl og sel som lokket dem til det nye landet. Det er også mulig at de første menneskene fulgte flokker av rein som vandret hit. Det er usikkert om de tidligste boplassene arkeologene har funnet, har blitt brukt av folk som bodde fast i Norge. Det kan også dreie seg om jaktlag som kom hit da det var sesong for det og oppholdt seg andre steder på andre tider av året.
”Nordmenn” eller ikke, bofaste var disse menneskene sannsynligvis ikke. Stammene av jegere og sankere var stadig på vandring på jakt etter mat. Derfor er det ikke overraskende at de også beveget seg innover i landet etter hvert som isen smeltet. Det er funnet spor etter mennesker i norske fjellområder fra ca. 8.000 år f.Kr. Men det skulle ennå gå lang tid før nordmennene ble bofaste og begynte å dyrke jorda.
Les original på NDLA →
Mye av det som i dag er havbunnen i Nordsjøen, lå over havnivå for omtrent 12 000 år siden. Historikere i dag kaller det Nordsjølandet eller Doggerland. Da isen smeltet og Norge hevet seg etter istiden, gjorde de store mengdene smeltevann at Doggerland ble lagt under vann.
De første menneskene i Norge
De første sporene av mennesker i Norge er omtrent 11 000 år gamle. De første menneskene kom kanskje fra Nordsjøland. De kan ha krysset den smale Nordsjørenna, som skilte fastlandet i sør fra det som i dag er Norge. De kan også ha kommet landveien via det som i dag er Danmark og Sverige. Kysten var isfri der også. En tredje mulighet er at de første menneskene kom østfra og vandret inn i Nord-Norge fra det som i dag er Finland og Russland. Den isfrie kysten gjorde det etter hvert mulig å bosette seg langs hele landet. Isen dekket fortsatt det meste av innlandet, og trykket det ned. I dag ligger disse boplassene høyt over havnivå. Hele landet hevet seg da den tunge kappen av is som hadde presset landet ned, smeltet. Derfor kan vi finne gamle kystboplasser langt inne på land i dag.
Jegere og sankere
De første menneskene i Norge var jegere og sankere. Det var antakelig det rike fisket og jakt på sjøfugl og sel som lokket dem til det nye landet. Det er også mulig at de første menneskene fulgte flokker av rein som vandret hit. Det er usikkert om de tidligste boplassene arkeologene har funnet, har blitt brukt av folk som bodde fast i Norge. Det kan også dreie seg om jaktlag som kom hit da det var sesong for det og oppholdt seg andre steder på andre tider av året.
”Nordmenn” eller ikke, bofaste var disse menneskene sannsynligvis ikke. Stammene av jegere og sankere var stadig på vandring på jakt etter mat. Derfor er det ikke overraskende at de også beveget seg innover i landet etter hvert som isen smeltet. Det er funnet spor etter mennesker i norske fjellområder fra ca. 8.000 år f.Kr. Men det skulle ennå gå lang tid før nordmennene ble bofaste og begynte å dyrke jorda.
Les original på NDLA →
Jegere og sankere
Jeger- og sankersamfunnene
Jegere og sankere er et begrep vi bruker om folkegrupper som lever av jakt på ville dyr, fiske og sanking av spiselige planter. I både norsk og internasjonal historie sier vi at dette var noe som alle menneskene på jorda drev med for rundt 10 000 år siden. Siden fikk vi overgang til jordbruk, men det finnes fortsatt folkegrupper som lever som jegere og sankere. De er i dag minoriteter som sliter med å beholde levemåtene sine. Dette gjelder blant annet folkegruppene semang i Malaysia, kubu i Indonesia og hadza i Tanzania. Det samme gjelder for mange urfolk som vil holde på tradisjonelle levevis.
Langs kysten i Norge var det særlig ressursene i havet de utnyttet. Det er også langs kysten de fleste steinalderboplassene er funnet. Lenger inn i landet var det vanlig å jakte på dyr som elg, villsvin og hjortedyr.
Nomadisk tilværelse
Vi regner med at de fleste levde i grupper på omtrent 30 personer, men gruppene kunne også være betraktelig større. Det var i hovedsak slekter som holdt sammen.
Menneskene kunne ikke bo et fast sted, men måtte flytte etter matressursene. Det kan ha vært vanlig at de fulgte etter flokker av dyr, som også var på årvisse, sesongbestemte vandringer.
Nomader
Nomader og nomadisme brukes som begrep på folkegrupper som flytter fra sted til sted. Man skiller gjerne mellom nomader som følger stammens beitedyr etter hver som de skifter beiteplass, og nomader som flytter på seg for å drive jakt og matsanking.
Eksempler på tradisjonelle nomadefolk er beduiner, berbere og tuareger.
I den nomadiske tilværelsen var det ikke praktisk å eie mange ting. Alt de eide, måtte de bære med seg. Folk i jeger og sankersamfunnene hadde klær av skinn, og redskaper og våpen som var laget av stein, tre og bein. Ellers hadde de ikke mye eiendom. Derfor er det rimelig å tro at det ikke var noen sterk sosial lagdeling. De som var eldst og mest erfarne, hadde antakelig en lederrolle, men "lederlønna" må ha begrenset seg til at de fikk de største og beste stykkene av byttedyret.
Mange forskere mener at jegere og sankere jobbet mindre enn menneskene har gjort senere, kanskje så lite som et par timer om dagen i gjennomsnitt. Prisen å betale var at det var kort vei fra velstand til krise. En jegergruppe kunne bukke under på kort tid hvis ikke de fant mat.
Kosthold og renslighet
Selv med en forventet levealder på omtrent en tredjedel av hva den er i dag, er det mye som tyder på at folk i jeger og sankersamfunnet levde sunt. Jakt og sanking ga et allsidig kosthold med mye proteiner og fett. I jordbrukssamfunnet ble kostholdet mer ensidig.
Jeger- og sankersamfunnene hadde også færre smittsomme sykdommer fordi de ikke hadde husdyr som smittebærere, og fordi de flyttet fra sitt eget avfall. I mer bofaste samfunn er renslighet og avfallshåndtering en utfordring. Jegere og sankere hadde også færre belastningsskader enn senere bønder, fordi de ikke hadde så ensidige, monotone arbeidsoppgaver.
Teknologisk innovasjon
Gjennom årtusenene kan vi se både teknologisk innovasjon og kunstnerisk produksjon i jeger og sankersamfunnene. Jakt med pil og bue, snarefangst og fiske med garn, er nyskapninger fra de siste 50 000 årene. Arkeologene har også funnet kunst i form av dekorerte våpen, små kvinnefigurer i leire eller stein og fantastiske hulemalerier.
Kanskje kan vi si at det var den samme evnen til innovativ tenkning som gjorde at homo sapiens sapiens på et tidspunkt begynte med å holde husdyr og dyrke jorda, og dermed startet en helt ny epoke i sin arts historie.
Kilder
Glørstad, H. (2023, 21. november). Fisk i magen, elg på hjernen. Norgeshistorie.no. https://www.norgeshistorie.no/eldre-steinalder/0105-fisk-i-magen-elg-pa-hjernen.html
Wæhle, E. (2024, 25. november). Jegere og sankere. I Store norske leksikon. https://snl.no/jegere_og_sankere
Les original på NDLA →
Jegere og sankere er et begrep vi bruker om folkegrupper som lever av jakt på ville dyr, fiske og sanking av spiselige planter. I både norsk og internasjonal historie sier vi at dette var noe som alle menneskene på jorda drev med for rundt 10 000 år siden. Siden fikk vi overgang til jordbruk, men det finnes fortsatt folkegrupper som lever som jegere og sankere. De er i dag minoriteter som sliter med å beholde levemåtene sine. Dette gjelder blant annet folkegruppene semang i Malaysia, kubu i Indonesia og hadza i Tanzania. Det samme gjelder for mange urfolk som vil holde på tradisjonelle levevis.
Langs kysten i Norge var det særlig ressursene i havet de utnyttet. Det er også langs kysten de fleste steinalderboplassene er funnet. Lenger inn i landet var det vanlig å jakte på dyr som elg, villsvin og hjortedyr.
Nomadisk tilværelse
Vi regner med at de fleste levde i grupper på omtrent 30 personer, men gruppene kunne også være betraktelig større. Det var i hovedsak slekter som holdt sammen.
Menneskene kunne ikke bo et fast sted, men måtte flytte etter matressursene. Det kan ha vært vanlig at de fulgte etter flokker av dyr, som også var på årvisse, sesongbestemte vandringer.
Nomader
Nomader og nomadisme brukes som begrep på folkegrupper som flytter fra sted til sted. Man skiller gjerne mellom nomader som følger stammens beitedyr etter hver som de skifter beiteplass, og nomader som flytter på seg for å drive jakt og matsanking.
Eksempler på tradisjonelle nomadefolk er beduiner, berbere og tuareger.
I den nomadiske tilværelsen var det ikke praktisk å eie mange ting. Alt de eide, måtte de bære med seg. Folk i jeger og sankersamfunnene hadde klær av skinn, og redskaper og våpen som var laget av stein, tre og bein. Ellers hadde de ikke mye eiendom. Derfor er det rimelig å tro at det ikke var noen sterk sosial lagdeling. De som var eldst og mest erfarne, hadde antakelig en lederrolle, men "lederlønna" må ha begrenset seg til at de fikk de største og beste stykkene av byttedyret.
Mange forskere mener at jegere og sankere jobbet mindre enn menneskene har gjort senere, kanskje så lite som et par timer om dagen i gjennomsnitt. Prisen å betale var at det var kort vei fra velstand til krise. En jegergruppe kunne bukke under på kort tid hvis ikke de fant mat.
Kosthold og renslighet
Selv med en forventet levealder på omtrent en tredjedel av hva den er i dag, er det mye som tyder på at folk i jeger og sankersamfunnet levde sunt. Jakt og sanking ga et allsidig kosthold med mye proteiner og fett. I jordbrukssamfunnet ble kostholdet mer ensidig.
Jeger- og sankersamfunnene hadde også færre smittsomme sykdommer fordi de ikke hadde husdyr som smittebærere, og fordi de flyttet fra sitt eget avfall. I mer bofaste samfunn er renslighet og avfallshåndtering en utfordring. Jegere og sankere hadde også færre belastningsskader enn senere bønder, fordi de ikke hadde så ensidige, monotone arbeidsoppgaver.
Teknologisk innovasjon
Gjennom årtusenene kan vi se både teknologisk innovasjon og kunstnerisk produksjon i jeger og sankersamfunnene. Jakt med pil og bue, snarefangst og fiske med garn, er nyskapninger fra de siste 50 000 årene. Arkeologene har også funnet kunst i form av dekorerte våpen, små kvinnefigurer i leire eller stein og fantastiske hulemalerier.
Kanskje kan vi si at det var den samme evnen til innovativ tenkning som gjorde at homo sapiens sapiens på et tidspunkt begynte med å holde husdyr og dyrke jorda, og dermed startet en helt ny epoke i sin arts historie.
Kilder
Glørstad, H. (2023, 21. november). Fisk i magen, elg på hjernen. Norgeshistorie.no. https://www.norgeshistorie.no/eldre-steinalder/0105-fisk-i-magen-elg-pa-hjernen.html
Wæhle, E. (2024, 25. november). Jegere og sankere. I Store norske leksikon. https://snl.no/jegere_og_sankere
Les original på NDLA →
Jegere og sankere
Jeger- og sankersamfunnene
Jegere og sankere er et begrep vi bruker om folkegrupper som lever av jakt på ville dyr, fiske og sanking av spiselige planter. I både norsk og internasjonal historie sier vi at dette var noe som alle menneskene på jorda drev med for rundt 10 000 år siden. Siden fikk vi overgang til jordbruk, men det finnes fortsatt folkegrupper som lever som jegere og sankere. De er i dag minoriteter som sliter med å beholde levemåtene sine. Dette gjelder blant annet folkegruppene semang i Malaysia, kubu i Indonesia og hadza i Tanzania. Det samme gjelder for mange urfolk som vil holde på tradisjonelle levevis.
Langs kysten i Norge var det særlig ressursene i havet de utnyttet. Det er også langs kysten de fleste steinalderboplassene er funnet. Lenger inn i landet var det vanlig å jakte på dyr som elg, villsvin og hjortedyr.
Nomadisk tilværelse
Vi regner med at de fleste levde i grupper på omtrent 30 personer, men gruppene kunne også være betraktelig større. Det var i hovedsak slekter som holdt sammen.
Menneskene kunne ikke bo et fast sted, men måtte flytte etter matressursene. Det kan ha vært vanlig at de fulgte etter flokker av dyr, som også var på årvisse, sesongbestemte vandringer.
Nomader
Nomader og nomadisme brukes som begrep på folkegrupper som flytter fra sted til sted. Man skiller gjerne mellom nomader som følger stammens beitedyr etter hver som de skifter beiteplass, og nomader som flytter på seg for å drive jakt og matsanking.
Eksempler på tradisjonelle nomadefolk er beduiner, berbere og tuareger.
I den nomadiske tilværelsen var det ikke praktisk å eie mange ting. Alt de eide, måtte de bære med seg. Folk i jeger og sankersamfunnene hadde klær av skinn, og redskaper og våpen som var laget av stein, tre og bein. Ellers hadde de ikke mye eiendom. Derfor er det rimelig å tro at det ikke var noen sterk sosial lagdeling. De som var eldst og mest erfarne, hadde antakelig en lederrolle, men "lederlønna" må ha begrenset seg til at de fikk de største og beste stykkene av byttedyret.
Mange forskere mener at jegere og sankere jobbet mindre enn menneskene har gjort senere, kanskje så lite som et par timer om dagen i gjennomsnitt. Prisen å betale var at det var kort vei fra velstand til krise. En jegergruppe kunne bukke under på kort tid hvis ikke de fant mat.
Kosthold og renslighet
Selv med en forventet levealder på omtrent en tredjedel av hva den er i dag, er det mye som tyder på at folk i jeger og sankersamfunnet levde sunt. Jakt og sanking ga et allsidig kosthold med mye proteiner og fett. I jordbrukssamfunnet ble kostholdet mer ensidig.
Jeger- og sankersamfunnene hadde også færre smittsomme sykdommer fordi de ikke hadde husdyr som smittebærere, og fordi de flyttet fra sitt eget avfall. I mer bofaste samfunn er renslighet og avfallshåndtering en utfordring. Jegere og sankere hadde også færre belastningsskader enn senere bønder, fordi de ikke hadde så ensidige, monotone arbeidsoppgaver.
Teknologisk innovasjon
Gjennom årtusenene kan vi se både teknologisk innovasjon og kunstnerisk produksjon i jeger og sankersamfunnene. Jakt med pil og bue, snarefangst og fiske med garn, er nyskapninger fra de siste 50 000 årene. Arkeologene har også funnet kunst i form av dekorerte våpen, små kvinnefigurer i leire eller stein og fantastiske hulemalerier.
Kanskje kan vi si at det var den samme evnen til innovativ tenkning som gjorde at homo sapiens sapiens på et tidspunkt begynte med å holde husdyr og dyrke jorda, og dermed startet en helt ny epoke i sin arts historie.
Kilder
Glørstad, H. (2023, 21. november). Fisk i magen, elg på hjernen. Norgeshistorie.no. https://www.norgeshistorie.no/eldre-steinalder/0105-fisk-i-magen-elg-pa-hjernen.html
Wæhle, E. (2024, 25. november). Jegere og sankere. I Store norske leksikon. https://snl.no/jegere_og_sankere
Les original på NDLA →
Jegere og sankere er et begrep vi bruker om folkegrupper som lever av jakt på ville dyr, fiske og sanking av spiselige planter. I både norsk og internasjonal historie sier vi at dette var noe som alle menneskene på jorda drev med for rundt 10 000 år siden. Siden fikk vi overgang til jordbruk, men det finnes fortsatt folkegrupper som lever som jegere og sankere. De er i dag minoriteter som sliter med å beholde levemåtene sine. Dette gjelder blant annet folkegruppene semang i Malaysia, kubu i Indonesia og hadza i Tanzania. Det samme gjelder for mange urfolk som vil holde på tradisjonelle levevis.
Langs kysten i Norge var det særlig ressursene i havet de utnyttet. Det er også langs kysten de fleste steinalderboplassene er funnet. Lenger inn i landet var det vanlig å jakte på dyr som elg, villsvin og hjortedyr.
Nomadisk tilværelse
Vi regner med at de fleste levde i grupper på omtrent 30 personer, men gruppene kunne også være betraktelig større. Det var i hovedsak slekter som holdt sammen.
Menneskene kunne ikke bo et fast sted, men måtte flytte etter matressursene. Det kan ha vært vanlig at de fulgte etter flokker av dyr, som også var på årvisse, sesongbestemte vandringer.
Nomader
Nomader og nomadisme brukes som begrep på folkegrupper som flytter fra sted til sted. Man skiller gjerne mellom nomader som følger stammens beitedyr etter hver som de skifter beiteplass, og nomader som flytter på seg for å drive jakt og matsanking.
Eksempler på tradisjonelle nomadefolk er beduiner, berbere og tuareger.
I den nomadiske tilværelsen var det ikke praktisk å eie mange ting. Alt de eide, måtte de bære med seg. Folk i jeger og sankersamfunnene hadde klær av skinn, og redskaper og våpen som var laget av stein, tre og bein. Ellers hadde de ikke mye eiendom. Derfor er det rimelig å tro at det ikke var noen sterk sosial lagdeling. De som var eldst og mest erfarne, hadde antakelig en lederrolle, men "lederlønna" må ha begrenset seg til at de fikk de største og beste stykkene av byttedyret.
Mange forskere mener at jegere og sankere jobbet mindre enn menneskene har gjort senere, kanskje så lite som et par timer om dagen i gjennomsnitt. Prisen å betale var at det var kort vei fra velstand til krise. En jegergruppe kunne bukke under på kort tid hvis ikke de fant mat.
Kosthold og renslighet
Selv med en forventet levealder på omtrent en tredjedel av hva den er i dag, er det mye som tyder på at folk i jeger og sankersamfunnet levde sunt. Jakt og sanking ga et allsidig kosthold med mye proteiner og fett. I jordbrukssamfunnet ble kostholdet mer ensidig.
Jeger- og sankersamfunnene hadde også færre smittsomme sykdommer fordi de ikke hadde husdyr som smittebærere, og fordi de flyttet fra sitt eget avfall. I mer bofaste samfunn er renslighet og avfallshåndtering en utfordring. Jegere og sankere hadde også færre belastningsskader enn senere bønder, fordi de ikke hadde så ensidige, monotone arbeidsoppgaver.
Teknologisk innovasjon
Gjennom årtusenene kan vi se både teknologisk innovasjon og kunstnerisk produksjon i jeger og sankersamfunnene. Jakt med pil og bue, snarefangst og fiske med garn, er nyskapninger fra de siste 50 000 årene. Arkeologene har også funnet kunst i form av dekorerte våpen, små kvinnefigurer i leire eller stein og fantastiske hulemalerier.
Kanskje kan vi si at det var den samme evnen til innovativ tenkning som gjorde at homo sapiens sapiens på et tidspunkt begynte med å holde husdyr og dyrke jorda, og dermed startet en helt ny epoke i sin arts historie.
Kilder
Glørstad, H. (2023, 21. november). Fisk i magen, elg på hjernen. Norgeshistorie.no. https://www.norgeshistorie.no/eldre-steinalder/0105-fisk-i-magen-elg-pa-hjernen.html
Wæhle, E. (2024, 25. november). Jegere og sankere. I Store norske leksikon. https://snl.no/jegere_og_sankere
Les original på NDLA →
Mat og bærekraft
I Norge var de første menneskene jegere og sankere, som skaffet det de trengte av fisk og kjøtt. Hvis vi ser på kostholdet, vil det nok for de fleste ha vært basert mye på fisk, selv om de også jaktet på storvilt.
Senere gikk man gjennom en overgang til jordbruket, begynte å dyrke ulike matplanter, og temmet dyr til husdyr.
Hvis du skulle funnet ut av hva som var den mest bærekraftige måten å skaffe seg mat på i de tidlige samfunnene, hvordan ville du gått fram?
Oppgave
Det er mange faktorer som påvirker om noe er bærekraftig eller ikke.
Jobb sammen i små grupper, og velg noe ved de tidligere samfunnene og deres måte å skaffe mat på som dere ønsker å finne ut mer om.
Dere kan for eksempel finne ut mer om
jakt på vilt
fiske
sanking av planter til mat
behov for trevirke til oppvarming, fyring og bygging
jordbruksproduksjon – korndyrking
Finn ut hva som skulle til for å drive bærekraftig, og se om dere klarer å sammenligne med i dag.
Les original på NDLA →
Senere gikk man gjennom en overgang til jordbruket, begynte å dyrke ulike matplanter, og temmet dyr til husdyr.
Hvis du skulle funnet ut av hva som var den mest bærekraftige måten å skaffe seg mat på i de tidlige samfunnene, hvordan ville du gått fram?
Oppgave
Det er mange faktorer som påvirker om noe er bærekraftig eller ikke.
Jobb sammen i små grupper, og velg noe ved de tidligere samfunnene og deres måte å skaffe mat på som dere ønsker å finne ut mer om.
Dere kan for eksempel finne ut mer om
jakt på vilt
fiske
sanking av planter til mat
behov for trevirke til oppvarming, fyring og bygging
jordbruksproduksjon – korndyrking
Finn ut hva som skulle til for å drive bærekraftig, og se om dere klarer å sammenligne med i dag.
Les original på NDLA →
Mat og bærekraft
I Norge var de første menneskene jegere og sankere, som skaffet det de trengte av fisk og kjøtt. Hvis vi ser på kostholdet, vil det nok for de fleste ha vært basert mye på fisk, selv om de også jaktet på storvilt.
Senere gikk man gjennom en overgang til jordbruket, begynte å dyrke ulike matplanter, og temmet dyr til husdyr.
Hvis du skulle funnet ut av hva som var den mest bærekraftige måten å skaffe seg mat på i de tidlige samfunnene, hvordan ville du gått fram?
Oppgave
Det er mange faktorer som påvirker om noe er bærekraftig eller ikke.
Jobb sammen i små grupper, og velg noe ved de tidligere samfunnene og deres måte å skaffe mat på som dere ønsker å finne ut mer om.
Dere kan for eksempel finne ut mer om
jakt på vilt
fiske
sanking av planter til mat
behov for trevirke til oppvarming, fyring og bygging
jordbruksproduksjon – korndyrking
Finn ut hva som skulle til for å drive bærekraftig, og se om dere klarer å sammenligne med i dag.
Les original på NDLA →
Senere gikk man gjennom en overgang til jordbruket, begynte å dyrke ulike matplanter, og temmet dyr til husdyr.
Hvis du skulle funnet ut av hva som var den mest bærekraftige måten å skaffe seg mat på i de tidlige samfunnene, hvordan ville du gått fram?
Oppgave
Det er mange faktorer som påvirker om noe er bærekraftig eller ikke.
Jobb sammen i små grupper, og velg noe ved de tidligere samfunnene og deres måte å skaffe mat på som dere ønsker å finne ut mer om.
Dere kan for eksempel finne ut mer om
jakt på vilt
fiske
sanking av planter til mat
behov for trevirke til oppvarming, fyring og bygging
jordbruksproduksjon – korndyrking
Finn ut hva som skulle til for å drive bærekraftig, og se om dere klarer å sammenligne med i dag.
Les original på NDLA →
Norrøne bønder og samiske jegere
Omlegging til jordbruk i sør
Da jordbruket først begynte å spre seg, skjedde omleggingen raskt i Sør-Norge. Man tror at overgangen til jordbruket skjedde så raskt at det skjedde i løpet av en generasjon. Dette i motsetning til ellers i Europa hvor omleggingen til jordbruket var en langsom prosess. Fra Sør-Norge spredte det så det snart også ble dyrket jord nordover langs kysten. Dermed ble det vanskeligere å leve som jeger. En medvirkende årsak kan være at mange hadde kunnet leve relativt bofast, selv som jegere og sankere, takket være den store ressursrikdommen fra både havet og skogen. Dermed var kanskje ikke terskelen så stor for å også dyrke jorda. Etter hvert som bronseredskapene kom, ble det også lettere å drive jordbruk.
For kaldt i nord
Men lengst nord i landet ble det for kaldt for å dyrke jorda, selv om noen forsøkte. Fra vikingtiden er det funnet spredte bosetninger av jordbrukere - antakelig innvandrere fra Sør-Norge - i Nord-Troms og på noen øyer i Vest-Finnmark. Men disse forsvinner igjen, og generelt kan vi si at Nord-Troms og Finnmark forble jegernes land. Forskere mener at samisk historie og samene som egen etnisitet kan føres tilbake til det første årtusen etter Kristus da noen begynte å dyrke jord, mens andre fortsatte å livnære seg av jakt og sanking. Samer kan ha blitt presset nordover av den stadig større utbredelsen av jordbruket.
De tidligste sporene av samisk liv
De tidligste sporene av samer er fra tidlig jernalder. Blant de eldste sporene arkeologene har funnet, er rester av gammer. De viser at samene har flyttet gjennom året. Om vinteren var det mye snø i innlandet. Da bodde samene ved kysten. Der fisket de, og fanget hval og sel. Det er funnet groper brukt til trankoking, helt fra den tiden. Om våren flyttet de inn i landet. Da fisket de i elver og vann, og jaktet småvilt. Om høsten plukket de bær og jaktet rein og elg.
Arkeologene finner også fangstgroper som samene har brukt til å fange rein. Samene holdt tamrein allerede i jernalderen, men bare noen få dyr som antakelig ble brukt som trekkdyr og til melking. De kunne også brukes som lokkedyr, for å lokke til seg villrein.
Også den samiske religionsutøvelsen har satt spor i naturen, i form av offersteiner. Samene ofret gjerne kjøtt, blod eller fett fra dyr, eller tran fra fisk. Ofringene tilbakeførte naturens gaver og gjenopprettet balanse i naturen. Samene levde i naturen uten å forsøke å bestemme over den. De trodde at hele naturen var levende; at steiner, elver og hav hadde liv og kraft, og at den sterkeste av alle, var solen. Naturen er dermed ikke noe man undertvinger seg og manipulerer, men en kraft man lever sammen med, i harmoni. En slik animistisk verdensanskuelse er vanlig blant urfolk mange steder i verden.
Les original på NDLA →
Da jordbruket først begynte å spre seg, skjedde omleggingen raskt i Sør-Norge. Man tror at overgangen til jordbruket skjedde så raskt at det skjedde i løpet av en generasjon. Dette i motsetning til ellers i Europa hvor omleggingen til jordbruket var en langsom prosess. Fra Sør-Norge spredte det så det snart også ble dyrket jord nordover langs kysten. Dermed ble det vanskeligere å leve som jeger. En medvirkende årsak kan være at mange hadde kunnet leve relativt bofast, selv som jegere og sankere, takket være den store ressursrikdommen fra både havet og skogen. Dermed var kanskje ikke terskelen så stor for å også dyrke jorda. Etter hvert som bronseredskapene kom, ble det også lettere å drive jordbruk.
For kaldt i nord
Men lengst nord i landet ble det for kaldt for å dyrke jorda, selv om noen forsøkte. Fra vikingtiden er det funnet spredte bosetninger av jordbrukere - antakelig innvandrere fra Sør-Norge - i Nord-Troms og på noen øyer i Vest-Finnmark. Men disse forsvinner igjen, og generelt kan vi si at Nord-Troms og Finnmark forble jegernes land. Forskere mener at samisk historie og samene som egen etnisitet kan føres tilbake til det første årtusen etter Kristus da noen begynte å dyrke jord, mens andre fortsatte å livnære seg av jakt og sanking. Samer kan ha blitt presset nordover av den stadig større utbredelsen av jordbruket.
De tidligste sporene av samisk liv
De tidligste sporene av samer er fra tidlig jernalder. Blant de eldste sporene arkeologene har funnet, er rester av gammer. De viser at samene har flyttet gjennom året. Om vinteren var det mye snø i innlandet. Da bodde samene ved kysten. Der fisket de, og fanget hval og sel. Det er funnet groper brukt til trankoking, helt fra den tiden. Om våren flyttet de inn i landet. Da fisket de i elver og vann, og jaktet småvilt. Om høsten plukket de bær og jaktet rein og elg.
Arkeologene finner også fangstgroper som samene har brukt til å fange rein. Samene holdt tamrein allerede i jernalderen, men bare noen få dyr som antakelig ble brukt som trekkdyr og til melking. De kunne også brukes som lokkedyr, for å lokke til seg villrein.
Også den samiske religionsutøvelsen har satt spor i naturen, i form av offersteiner. Samene ofret gjerne kjøtt, blod eller fett fra dyr, eller tran fra fisk. Ofringene tilbakeførte naturens gaver og gjenopprettet balanse i naturen. Samene levde i naturen uten å forsøke å bestemme over den. De trodde at hele naturen var levende; at steiner, elver og hav hadde liv og kraft, og at den sterkeste av alle, var solen. Naturen er dermed ikke noe man undertvinger seg og manipulerer, men en kraft man lever sammen med, i harmoni. En slik animistisk verdensanskuelse er vanlig blant urfolk mange steder i verden.
Les original på NDLA →
Norrøne bønder og samiske jegere
Omlegging til jordbruk i sør
Da jordbruket først begynte å spre seg, skjedde omleggingen raskt i Sør-Norge. Man tror at overgangen til jordbruket skjedde så raskt at det skjedde i løpet av en generasjon. Dette i motsetning til ellers i Europa hvor omleggingen til jordbruket var en langsom prosess. Fra Sør-Norge spredte det så det snart også ble dyrket jord nordover langs kysten. Dermed ble det vanskeligere å leve som jeger. En medvirkende årsak kan være at mange hadde kunnet leve relativt bofast, selv som jegere og sankere, takket være den store ressursrikdommen fra både havet og skogen. Dermed var kanskje ikke terskelen så stor for å også dyrke jorda. Etter hvert som bronseredskapene kom, ble det også lettere å drive jordbruk.
For kaldt i nord
Men lengst nord i landet ble det for kaldt for å dyrke jorda, selv om noen forsøkte. Fra vikingtiden er det funnet spredte bosetninger av jordbrukere - antakelig innvandrere fra Sør-Norge - i Nord-Troms og på noen øyer i Vest-Finnmark. Men disse forsvinner igjen, og generelt kan vi si at Nord-Troms og Finnmark forble jegernes land. Forskere mener at samisk historie og samene som egen etnisitet kan føres tilbake til det første årtusen etter Kristus da noen begynte å dyrke jord, mens andre fortsatte å livnære seg av jakt og sanking. Samer kan ha blitt presset nordover av den stadig større utbredelsen av jordbruket.
De tidligste sporene av samisk liv
De tidligste sporene av samer er fra tidlig jernalder. Blant de eldste sporene arkeologene har funnet, er rester av gammer. De viser at samene har flyttet gjennom året. Om vinteren var det mye snø i innlandet. Da bodde samene ved kysten. Der fisket de, og fanget hval og sel. Det er funnet groper brukt til trankoking, helt fra den tiden. Om våren flyttet de inn i landet. Da fisket de i elver og vann, og jaktet småvilt. Om høsten plukket de bær og jaktet rein og elg.
Arkeologene finner også fangstgroper som samene har brukt til å fange rein. Samene holdt tamrein allerede i jernalderen, men bare noen få dyr som antakelig ble brukt som trekkdyr og til melking. De kunne også brukes som lokkedyr, for å lokke til seg villrein.
Også den samiske religionsutøvelsen har satt spor i naturen, i form av offersteiner. Samene ofret gjerne kjøtt, blod eller fett fra dyr, eller tran fra fisk. Ofringene tilbakeførte naturens gaver og gjenopprettet balanse i naturen. Samene levde i naturen uten å forsøke å bestemme over den. De trodde at hele naturen var levende; at steiner, elver og hav hadde liv og kraft, og at den sterkeste av alle, var solen. Naturen er dermed ikke noe man undertvinger seg og manipulerer, men en kraft man lever sammen med, i harmoni. En slik animistisk verdensanskuelse er vanlig blant urfolk mange steder i verden.
Les original på NDLA →
Da jordbruket først begynte å spre seg, skjedde omleggingen raskt i Sør-Norge. Man tror at overgangen til jordbruket skjedde så raskt at det skjedde i løpet av en generasjon. Dette i motsetning til ellers i Europa hvor omleggingen til jordbruket var en langsom prosess. Fra Sør-Norge spredte det så det snart også ble dyrket jord nordover langs kysten. Dermed ble det vanskeligere å leve som jeger. En medvirkende årsak kan være at mange hadde kunnet leve relativt bofast, selv som jegere og sankere, takket være den store ressursrikdommen fra både havet og skogen. Dermed var kanskje ikke terskelen så stor for å også dyrke jorda. Etter hvert som bronseredskapene kom, ble det også lettere å drive jordbruk.
For kaldt i nord
Men lengst nord i landet ble det for kaldt for å dyrke jorda, selv om noen forsøkte. Fra vikingtiden er det funnet spredte bosetninger av jordbrukere - antakelig innvandrere fra Sør-Norge - i Nord-Troms og på noen øyer i Vest-Finnmark. Men disse forsvinner igjen, og generelt kan vi si at Nord-Troms og Finnmark forble jegernes land. Forskere mener at samisk historie og samene som egen etnisitet kan føres tilbake til det første årtusen etter Kristus da noen begynte å dyrke jord, mens andre fortsatte å livnære seg av jakt og sanking. Samer kan ha blitt presset nordover av den stadig større utbredelsen av jordbruket.
De tidligste sporene av samisk liv
De tidligste sporene av samer er fra tidlig jernalder. Blant de eldste sporene arkeologene har funnet, er rester av gammer. De viser at samene har flyttet gjennom året. Om vinteren var det mye snø i innlandet. Da bodde samene ved kysten. Der fisket de, og fanget hval og sel. Det er funnet groper brukt til trankoking, helt fra den tiden. Om våren flyttet de inn i landet. Da fisket de i elver og vann, og jaktet småvilt. Om høsten plukket de bær og jaktet rein og elg.
Arkeologene finner også fangstgroper som samene har brukt til å fange rein. Samene holdt tamrein allerede i jernalderen, men bare noen få dyr som antakelig ble brukt som trekkdyr og til melking. De kunne også brukes som lokkedyr, for å lokke til seg villrein.
Også den samiske religionsutøvelsen har satt spor i naturen, i form av offersteiner. Samene ofret gjerne kjøtt, blod eller fett fra dyr, eller tran fra fisk. Ofringene tilbakeførte naturens gaver og gjenopprettet balanse i naturen. Samene levde i naturen uten å forsøke å bestemme over den. De trodde at hele naturen var levende; at steiner, elver og hav hadde liv og kraft, og at den sterkeste av alle, var solen. Naturen er dermed ikke noe man undertvinger seg og manipulerer, men en kraft man lever sammen med, i harmoni. En slik animistisk verdensanskuelse er vanlig blant urfolk mange steder i verden.
Les original på NDLA →
Overgangen til et jordbrukssamfunn
Jordbruket gjorde at folk kunne slutte å flytte rundt for å sanke nyttevekstene de trengte, og heller dyrke dem der de bodde.
På samme måte som folk begynte å dyrke jorda, begynte de å ta kontroll over dyr. I utgangspunktet var naturligvis alle dyr ville. Men dyrene kunne gjerdes inn og temmes, og sikre tilgangen på kjøtt og melk til mat, og hud til klær og utstyr.
Lokalsamfunn
Denne endringen fikk enorm betydning for utviklingen av menneskesamfunn. Ikke bare gjorde det at mennesker slapp å flytte rundt. Det førte til at de kunne bygge opp lokalsamfunn. Fra å være omreisende med stadig skiftende omgivelser og naboforhold, kunne folk nå bygge opp en identitet knyttet til gården og lokalsamfunnet de bodde i. De kunne samarbeide med naboer om gårdsdrift, forsvar, og styre og stell i sitt nye samfunn. Overgangen til jordbruk gjorde også at folk kunne samle opp mye mer eiendom enn tidligere. Tidligere kunne ikke en stamme eie mer enn de kunne frakte med seg. Nå var det mulig å samle opp rikdom, noe folk gjorde gjennom generasjoner (jamfør det gamle idealet om å overlate gården videre til neste generasjon - i bedre skikk enn man selv overtok den). Da ble også handel viktigere, og det ble viktig å forsvare sin eiendom mot røvere.
Jordbruksrevolusjon?
Vanligvis bruker vi ordet revolusjon om brå og store samfunnsendringer. Overgangen til jordbruk blir ofte kalt en «jordbruksrevolusjon». Endringene var svært store, men det kan diskuteres om vi kan kalle dem brå.
Jordbruket startet i området vi kaller «den fruktbare halvmåne » for ca. 10 000 år siden, men nådde ikke Nord-Europa før 6000 år senere.
Det spredte seg imidlertid fortere langs øst-vest-aksen enn nordover og sydover. Det kan forklares med at land som ligger rett øst eller vest for hverandre, deler klimasone. Dermed kan de dyrke de samme plantene, og de kan drive handel med frø og dele kunnskaper om dyrking av dem. Dette har også vært brukt som forklaring på hvorfor denne utviklingen skjedde fortere på det Eurasiatiske kontinent enn i Afrika, og særlig Amerika, som har utstrekning i Nord-Syd-retning.
Les original på NDLA →
På samme måte som folk begynte å dyrke jorda, begynte de å ta kontroll over dyr. I utgangspunktet var naturligvis alle dyr ville. Men dyrene kunne gjerdes inn og temmes, og sikre tilgangen på kjøtt og melk til mat, og hud til klær og utstyr.
Lokalsamfunn
Denne endringen fikk enorm betydning for utviklingen av menneskesamfunn. Ikke bare gjorde det at mennesker slapp å flytte rundt. Det førte til at de kunne bygge opp lokalsamfunn. Fra å være omreisende med stadig skiftende omgivelser og naboforhold, kunne folk nå bygge opp en identitet knyttet til gården og lokalsamfunnet de bodde i. De kunne samarbeide med naboer om gårdsdrift, forsvar, og styre og stell i sitt nye samfunn. Overgangen til jordbruk gjorde også at folk kunne samle opp mye mer eiendom enn tidligere. Tidligere kunne ikke en stamme eie mer enn de kunne frakte med seg. Nå var det mulig å samle opp rikdom, noe folk gjorde gjennom generasjoner (jamfør det gamle idealet om å overlate gården videre til neste generasjon - i bedre skikk enn man selv overtok den). Da ble også handel viktigere, og det ble viktig å forsvare sin eiendom mot røvere.
Jordbruksrevolusjon?
Vanligvis bruker vi ordet revolusjon om brå og store samfunnsendringer. Overgangen til jordbruk blir ofte kalt en «jordbruksrevolusjon». Endringene var svært store, men det kan diskuteres om vi kan kalle dem brå.
Jordbruket startet i området vi kaller «den fruktbare halvmåne » for ca. 10 000 år siden, men nådde ikke Nord-Europa før 6000 år senere.
Det spredte seg imidlertid fortere langs øst-vest-aksen enn nordover og sydover. Det kan forklares med at land som ligger rett øst eller vest for hverandre, deler klimasone. Dermed kan de dyrke de samme plantene, og de kan drive handel med frø og dele kunnskaper om dyrking av dem. Dette har også vært brukt som forklaring på hvorfor denne utviklingen skjedde fortere på det Eurasiatiske kontinent enn i Afrika, og særlig Amerika, som har utstrekning i Nord-Syd-retning.
Les original på NDLA →
Overgangen til et jordbrukssamfunn
Jordbruket gjorde at folk kunne slutte å flytte rundt for å sanke nyttevekstene de trengte, og heller dyrke dem der de bodde.
På samme måte som folk begynte å dyrke jorda, begynte de å ta kontroll over dyr. I utgangspunktet var naturligvis alle dyr ville. Men dyrene kunne gjerdes inn og temmes, og sikre tilgangen på kjøtt og melk til mat, og hud til klær og utstyr.
Lokalsamfunn
Denne endringen fikk enorm betydning for utviklingen av menneskesamfunn. Ikke bare gjorde det at mennesker slapp å flytte rundt. Det førte til at de kunne bygge opp lokalsamfunn. Fra å være omreisende med stadig skiftende omgivelser og naboforhold, kunne folk nå bygge opp en identitet knyttet til gården og lokalsamfunnet de bodde i. De kunne samarbeide med naboer om gårdsdrift, forsvar, og styre og stell i sitt nye samfunn. Overgangen til jordbruk gjorde også at folk kunne samle opp mye mer eiendom enn tidligere. Tidligere kunne ikke en stamme eie mer enn de kunne frakte med seg. Nå var det mulig å samle opp rikdom, noe folk gjorde gjennom generasjoner (jamfør det gamle idealet om å overlate gården videre til neste generasjon - i bedre skikk enn man selv overtok den). Da ble også handel viktigere, og det ble viktig å forsvare sin eiendom mot røvere.
Jordbruksrevolusjon?
Vanligvis bruker vi ordet revolusjon om brå og store samfunnsendringer. Overgangen til jordbruk blir ofte kalt en «jordbruksrevolusjon». Endringene var svært store, men det kan diskuteres om vi kan kalle dem brå.
Jordbruket startet i området vi kaller «den fruktbare halvmåne » for ca. 10 000 år siden, men nådde ikke Nord-Europa før 6000 år senere.
Det spredte seg imidlertid fortere langs øst-vest-aksen enn nordover og sydover. Det kan forklares med at land som ligger rett øst eller vest for hverandre, deler klimasone. Dermed kan de dyrke de samme plantene, og de kan drive handel med frø og dele kunnskaper om dyrking av dem. Dette har også vært brukt som forklaring på hvorfor denne utviklingen skjedde fortere på det Eurasiatiske kontinent enn i Afrika, og særlig Amerika, som har utstrekning i Nord-Syd-retning.
Les original på NDLA →
På samme måte som folk begynte å dyrke jorda, begynte de å ta kontroll over dyr. I utgangspunktet var naturligvis alle dyr ville. Men dyrene kunne gjerdes inn og temmes, og sikre tilgangen på kjøtt og melk til mat, og hud til klær og utstyr.
Lokalsamfunn
Denne endringen fikk enorm betydning for utviklingen av menneskesamfunn. Ikke bare gjorde det at mennesker slapp å flytte rundt. Det førte til at de kunne bygge opp lokalsamfunn. Fra å være omreisende med stadig skiftende omgivelser og naboforhold, kunne folk nå bygge opp en identitet knyttet til gården og lokalsamfunnet de bodde i. De kunne samarbeide med naboer om gårdsdrift, forsvar, og styre og stell i sitt nye samfunn. Overgangen til jordbruk gjorde også at folk kunne samle opp mye mer eiendom enn tidligere. Tidligere kunne ikke en stamme eie mer enn de kunne frakte med seg. Nå var det mulig å samle opp rikdom, noe folk gjorde gjennom generasjoner (jamfør det gamle idealet om å overlate gården videre til neste generasjon - i bedre skikk enn man selv overtok den). Da ble også handel viktigere, og det ble viktig å forsvare sin eiendom mot røvere.
Jordbruksrevolusjon?
Vanligvis bruker vi ordet revolusjon om brå og store samfunnsendringer. Overgangen til jordbruk blir ofte kalt en «jordbruksrevolusjon». Endringene var svært store, men det kan diskuteres om vi kan kalle dem brå.
Jordbruket startet i området vi kaller «den fruktbare halvmåne » for ca. 10 000 år siden, men nådde ikke Nord-Europa før 6000 år senere.
Det spredte seg imidlertid fortere langs øst-vest-aksen enn nordover og sydover. Det kan forklares med at land som ligger rett øst eller vest for hverandre, deler klimasone. Dermed kan de dyrke de samme plantene, og de kan drive handel med frø og dele kunnskaper om dyrking av dem. Dette har også vært brukt som forklaring på hvorfor denne utviklingen skjedde fortere på det Eurasiatiske kontinent enn i Afrika, og særlig Amerika, som har utstrekning i Nord-Syd-retning.
Les original på NDLA →
Påvirkning på naturen
Oppgave 1
Hva slags påvirkning hadde jeger-/sankersamfunnet på naturen sammenliknet med jordbrukssamfunnet?
Med tanke på det du nå har lest om disse tidlige samfunnene; ville du levd som jeger/sanker eller jordbruker? Hvorfor mener du dette? Noter ned noen stikkord for deg selv før du diskuterer med sidemannen.
Oppgave 2
Diskuter i grupper:
Drøft hvilken betydning overgangen til jordbrukssamfunnet hadde for menneskene.
Hvilken betydning hadde denne overgangen på et bærekraftig samfunn? Kan vi snakke om bærekraftighet allerede i denne perioden? Hva syns dere?
Les original på NDLA →
Hva slags påvirkning hadde jeger-/sankersamfunnet på naturen sammenliknet med jordbrukssamfunnet?
Med tanke på det du nå har lest om disse tidlige samfunnene; ville du levd som jeger/sanker eller jordbruker? Hvorfor mener du dette? Noter ned noen stikkord for deg selv før du diskuterer med sidemannen.
Oppgave 2
Diskuter i grupper:
Drøft hvilken betydning overgangen til jordbrukssamfunnet hadde for menneskene.
Hvilken betydning hadde denne overgangen på et bærekraftig samfunn? Kan vi snakke om bærekraftighet allerede i denne perioden? Hva syns dere?
Les original på NDLA →
Påvirkning på naturen
Oppgave 1
Hva slags påvirkning hadde jeger-/sankersamfunnet på naturen sammenliknet med jordbrukssamfunnet?
Med tanke på det du nå har lest om disse tidlige samfunnene; ville du levd som jeger/sanker eller jordbruker? Hvorfor mener du dette? Noter ned noen stikkord for deg selv før du diskuterer med sidemannen.
Oppgave 2
Diskuter i grupper:
Drøft hvilken betydning overgangen til jordbrukssamfunnet hadde for menneskene.
Hvilken betydning hadde denne overgangen på et bærekraftig samfunn? Kan vi snakke om bærekraftighet allerede i denne perioden? Hva syns dere?
Les original på NDLA →
Hva slags påvirkning hadde jeger-/sankersamfunnet på naturen sammenliknet med jordbrukssamfunnet?
Med tanke på det du nå har lest om disse tidlige samfunnene; ville du levd som jeger/sanker eller jordbruker? Hvorfor mener du dette? Noter ned noen stikkord for deg selv før du diskuterer med sidemannen.
Oppgave 2
Diskuter i grupper:
Drøft hvilken betydning overgangen til jordbrukssamfunnet hadde for menneskene.
Hvilken betydning hadde denne overgangen på et bærekraftig samfunn? Kan vi snakke om bærekraftighet allerede i denne perioden? Hva syns dere?
Les original på NDLA →
Teknologi i forhistorisk tid
Diskuter i klassen:
Hvordan var teknologien i steinalderen?
Hvorfor tror dere skinn var viktig i denne perioden?
Hva tror dere var fordelen med jern sammenlignet med bronse?
Les original på NDLA →
Hvordan var teknologien i steinalderen?
Hvorfor tror dere skinn var viktig i denne perioden?
Hva tror dere var fordelen med jern sammenlignet med bronse?
Les original på NDLA →
Teknologi i forhistorisk tid
Diskuter i klassen:
Hvordan var teknologien i steinalderen?
Hvorfor tror dere skinn var viktig i denne perioden?
Hva tror dere var fordelen med jern sammenlignet med bronse?
Les original på NDLA →
Hvordan var teknologien i steinalderen?
Hvorfor tror dere skinn var viktig i denne perioden?
Hva tror dere var fordelen med jern sammenlignet med bronse?
Les original på NDLA →
Industrialisering og teknologiske omveltninger
Akerselva og den industrielle revolusjonen i Oslo
Den industrielle revolusjonen langs Akerselva
Kraften i Akerselva, eller Frysja, som den tidligere ble kalt, har blitt utnyttet av mennesker i århundrer. Vi har kilder helt fra middelalderen som viser at det har vært kornmøller langs elva. Kraften har også vært brukt til stamper av ulike slag, og til papirmøller, oljemøller og sagbruk.
Akerselva hadde stor betydning for den industrielle revolusjonen i Norge på 1850-tallet, og det var tekstilindustrien som startet det hele. Vi kan si at det er to fortellinger om industrialiseringen langs Akerselva:
Den ene handler om utviklingen, optimismen og framtidstroen som sørget for en betydelig verdiskapning i det fattige Kristiania. Industrialiseringen ga nemlig arbeid til mange, og framveksten av kapital ga kjøpekraft til både bedriftseiere og arbeidere. Denne framstillingen av historien kan vi kalle "den blå siden" – den forteller om kraften i kapitalismen.
Den andre siden av historien handler om de tøffe arbeidsvilkårene som de ansatte i industrien opplevde. Det resulterte blant annet i framveksten av arbeiderbevegelsen, og vi kan kalle dette for "den røde siden" av historien.
Les original på NDLA →
Kraften i Akerselva, eller Frysja, som den tidligere ble kalt, har blitt utnyttet av mennesker i århundrer. Vi har kilder helt fra middelalderen som viser at det har vært kornmøller langs elva. Kraften har også vært brukt til stamper av ulike slag, og til papirmøller, oljemøller og sagbruk.
Akerselva hadde stor betydning for den industrielle revolusjonen i Norge på 1850-tallet, og det var tekstilindustrien som startet det hele. Vi kan si at det er to fortellinger om industrialiseringen langs Akerselva:
Den ene handler om utviklingen, optimismen og framtidstroen som sørget for en betydelig verdiskapning i det fattige Kristiania. Industrialiseringen ga nemlig arbeid til mange, og framveksten av kapital ga kjøpekraft til både bedriftseiere og arbeidere. Denne framstillingen av historien kan vi kalle "den blå siden" – den forteller om kraften i kapitalismen.
Den andre siden av historien handler om de tøffe arbeidsvilkårene som de ansatte i industrien opplevde. Det resulterte blant annet i framveksten av arbeiderbevegelsen, og vi kan kalle dette for "den røde siden" av historien.
Les original på NDLA →
Akerselva og den industrielle revolusjonen i Oslo
Den industrielle revolusjonen langs Akerselva
Kraften i Akerselva, eller Frysja, som den tidligere ble kalt, har blitt utnyttet av mennesker i århundrer. Vi har kilder helt fra middelalderen som viser at det har vært kornmøller langs elva. Kraften har også vært brukt til stamper av ulike slag, og til papirmøller, oljemøller og sagbruk.
Akerselva hadde stor betydning for den industrielle revolusjonen i Norge på 1850-tallet, og det var tekstilindustrien som startet det hele. Vi kan si at det er to fortellinger om industrialiseringen langs Akerselva:
Den ene handler om utviklingen, optimismen og framtidstroen som sørget for en betydelig verdiskapning i det fattige Kristiania. Industrialiseringen ga nemlig arbeid til mange, og framveksten av kapital ga kjøpekraft til både bedriftseiere og arbeidere. Denne framstillingen av historien kan vi kalle "den blå siden" – den forteller om kraften i kapitalismen.
Den andre siden av historien handler om de tøffe arbeidsvilkårene som de ansatte i industrien opplevde. Det resulterte blant annet i framveksten av arbeiderbevegelsen, og vi kan kalle dette for "den røde siden" av historien.
Les original på NDLA →
Kraften i Akerselva, eller Frysja, som den tidligere ble kalt, har blitt utnyttet av mennesker i århundrer. Vi har kilder helt fra middelalderen som viser at det har vært kornmøller langs elva. Kraften har også vært brukt til stamper av ulike slag, og til papirmøller, oljemøller og sagbruk.
Akerselva hadde stor betydning for den industrielle revolusjonen i Norge på 1850-tallet, og det var tekstilindustrien som startet det hele. Vi kan si at det er to fortellinger om industrialiseringen langs Akerselva:
Den ene handler om utviklingen, optimismen og framtidstroen som sørget for en betydelig verdiskapning i det fattige Kristiania. Industrialiseringen ga nemlig arbeid til mange, og framveksten av kapital ga kjøpekraft til både bedriftseiere og arbeidere. Denne framstillingen av historien kan vi kalle "den blå siden" – den forteller om kraften i kapitalismen.
Den andre siden av historien handler om de tøffe arbeidsvilkårene som de ansatte i industrien opplevde. Det resulterte blant annet i framveksten av arbeiderbevegelsen, og vi kan kalle dette for "den røde siden" av historien.
Les original på NDLA →
Arbeiderbevegelsen etableres
Samfunn i endring
Samfunnet rundt århundreskiftet var i stor endring, med økende grad av industrialisering og urbanisering. Jern- og metallindustrien utvikles, hermetikkindustrien på Sør-Vestlandet blomstrer og treforedlingsindustrien med Borregaard i spissen vokser opp i nærheten av elvene på Østlandet. Bruk av elektrisitet som energikilde for å drive maskinene utnyttet vannkraften langt bedre enn tidligere, og skapte en mer forutsigbar produksjon og industriell utvikling.
Tungindustri
Etableringen av Norsk Hydro (1905) på Rjukan er kroneksempelet på kapital- og energikrevende industrietablering. Ved hjelp av elektrisitet, klarte Kristian Birkeland (1867-1917) og Sam Eyde (1866-1940) å finne en metode som kunne binde nitrogen i lufta og omdanne det til salpetersyre og kunstgjødsel. Produksjon av kunstgjødsel krevde avansert kompetanse innenfor kjemi og teknologi, samt store innvesteringer og rikelig tilgang på energi. Det store behovet for energi var den viktigste grunnen til at kunstgjødselproduksjon ble lagt til Rjukanfossen ved Vemork.
Klassesamfunnet
Med økende industrialisering ble den norske arbeiderbevegelsen etablert i andre halvdel av 1800-tallet. I 1890-årene ser vi konturene av et kapitalistisk klassesamfunn i Norge. Samfunnet preges etter hvert av tydelige klasseskiller, mellom bedriftseiere, en ny middelklasse og den framvoksende industriarbeiderklassen. Typograf- og fyrstikkarbeiderstreiken i 1889 viste tydelig klassemotsetningene i det norske samfunnet.
Fagorganisering
De første fagforeningene ble dannet av håndverksarbeidere som følte at arbeidsforholdene ble forverret. Nye maskiner og ny teknologi endret måten å arbeide på, og enkelte tradisjonelle yrkesgrupper ble erstattet med nye. De fleste lokale tariffavtaler som ble inngått før 1905, hadde bakgrunn i trusler fra arbeidsgiverne om å senke arbeidernes lønn og rettigheter. Etter hvert kom de nye industriarbeiderne med offensive krav. Alt dette bidro til å øke forståelsen av at fagorganisering og felles opptreden var nødvendig, også på landsbasis. Dette skapte også en større klassebevissthet innenfor arbeiderbevegelsen som etter dannelsen av Landsorganisasjonen (LO) i 1899 kunne fronte arbeiderbevegelsens krav om samfunnsendringer på nasjonalt nivå.
LO dannes
Ved etableringen av LO i 1899 hadde LO 1600 medlemmer. Motparten deres på arbeidsgiversiden, NAF (i dag NHO) ble dannet året etter. Fra 1905 til 1914 økte Landorganisasjonen medlemstallet til det firdobbelte. Fagbevegelsens mål var å øke lønningene og bedre arbeidsforholdene, og å stå samlet i kampen for en mer rettferdig fordeling i samfunnet. Den første landsomfattende tariffavtalen (lønnsavtalen) ble inngått i 1907, hvor jern- og metallarbeiderne forhandlet som kollektiv gruppe. Streikevåpenet ble også tatt i bruk. En landsomfattende konflikt i papirindustrien foregikk samme året.
Den alvorligste av alle konfliktene før 1914 inntraff 1911. En gruvearbeiderstreik ble utvidet med arbeidsgivernes lockout for 32 000 mann. Da grep regjeringen for første gang avgjørende inn i en konflikt, fikk i gang megling og til slutt frivillig voldgift, som løste striden.
Arbeiderpartiet
Ved siden av etablering av ulike lokale fagforeninger og etter hvert LO, spilte også den politiske kampen, først og fremst kampen for allmenn stemmerett for kvinner og menn en viktig rolle i arbeiderbevegelsens krav om en mer rettferdig fordeling i samfunnet. Arbeiderpartiet ble stiftet i Arendal i 1887, der Christian Holtermann Knutsen (1845-1929) og Carl Jeppesen (1858 -1930) hadde viktige lederroller. Partiorganisasjonen ble gradvis bygd opp, men partiets oppslutning ved stortingsvalgene ble lenge svekket som følge av begrenset stemmerett og en valgordning som favoriserte partiene Venstre og Høyre.
Allmenn stemmerett
Da Venstre i 1898 oppnådde grunnlovsflertall, vedtok Stortinget å innføre allmenn stemmerett for menn som på valgdagen hadde fylt 25 år. Menn som gikk på fattigkassa, hadde fremdeles ikke lov til å stemme. Grunnlovsendringen førte til at 19 prosent av befolkningen hadde stemmerett ved valget i 1900.
Etter innføringen av allmenn stemmerett for menn i 1898 kunne partiet kjempe mer aktivt i rikspolitikken. Ved stortingsvalget i 1903 fikk partiet sine første representanter på Stortinget (4). Etter unionsoppløsningen fikk Norge en ny valgordning (flertallsvalg i enmannskretser). I 1912 fikk partiet 27 % av stemmene ved stortingsvalget, men kun 23 representanter som følge av valgordningen. Dette bidro til økt radikalisering innenfor arbeiderbevegelsen. Fra Arbeiderpartiets landsmøte i 1911 ble det tydelig at det fantes en revolusjonær opposisjon som skulle spille en langt større rolle i partiet etter 1.verdenskrig.
Kamp for bedre arbeidsvilkår
LOs leder i perioden 1906-1925, Ole O. Lian, avsluttet talen ved den 8. skandinaviske arbeiderkongressen i Stockholm i 1912 med følgende ord:
«Som man vil forstaa av det tidligere anførte, mener jeg at fagorganisationen har betydning ikke bare for den daglige kamp for at vinde bedre arbeidsvilkaar og høine arbeiderklassens materielle liv. Den forbereder det nye samfund. Direkte ved at den skyver produktionen over i mere regulerte og tilsidst i samfundsmæssige former, og indirekte ved at arbeiderklassen gennem fagorganisationen oplæres til gode arbeidere, bygningsmænd og administratorer i det nye samfund. Vi indpoder solidaritetens og fælleprincippernes aand i arbeiderklassen. Og det er dette som er en hovedbetingelse for at det socialistiske samfund skal kunne gjennemføres».
Innenfor Arbeiderbevegelsen kjempet en hel generasjon fram 8-timersdagen da den endelig ble lovfestet i 1919. Bakgrunnen for kravet om 8 timers normalarbeidsdag var den urimelig lange arbeidstida, som kunne være både 10, 12 og helt opp i 14 timer for noen.
Kilde
Einar A. Terjesen (1999): "Respekt og selvrespekt. Perspektiver på fagbevegelsens historie", Arbeiderhistorie 1999
Arbeiderhistorie 12, 1977: Ole Lians tale på den skandinaviske arbeiderkongressen i Stockholm i 1912. Hentet fra https://www.arbark.no/eldok/Arbeiderhistorie1977_12.pdf
Les original på NDLA →
Samfunnet rundt århundreskiftet var i stor endring, med økende grad av industrialisering og urbanisering. Jern- og metallindustrien utvikles, hermetikkindustrien på Sør-Vestlandet blomstrer og treforedlingsindustrien med Borregaard i spissen vokser opp i nærheten av elvene på Østlandet. Bruk av elektrisitet som energikilde for å drive maskinene utnyttet vannkraften langt bedre enn tidligere, og skapte en mer forutsigbar produksjon og industriell utvikling.
Tungindustri
Etableringen av Norsk Hydro (1905) på Rjukan er kroneksempelet på kapital- og energikrevende industrietablering. Ved hjelp av elektrisitet, klarte Kristian Birkeland (1867-1917) og Sam Eyde (1866-1940) å finne en metode som kunne binde nitrogen i lufta og omdanne det til salpetersyre og kunstgjødsel. Produksjon av kunstgjødsel krevde avansert kompetanse innenfor kjemi og teknologi, samt store innvesteringer og rikelig tilgang på energi. Det store behovet for energi var den viktigste grunnen til at kunstgjødselproduksjon ble lagt til Rjukanfossen ved Vemork.
Klassesamfunnet
Med økende industrialisering ble den norske arbeiderbevegelsen etablert i andre halvdel av 1800-tallet. I 1890-årene ser vi konturene av et kapitalistisk klassesamfunn i Norge. Samfunnet preges etter hvert av tydelige klasseskiller, mellom bedriftseiere, en ny middelklasse og den framvoksende industriarbeiderklassen. Typograf- og fyrstikkarbeiderstreiken i 1889 viste tydelig klassemotsetningene i det norske samfunnet.
Fagorganisering
De første fagforeningene ble dannet av håndverksarbeidere som følte at arbeidsforholdene ble forverret. Nye maskiner og ny teknologi endret måten å arbeide på, og enkelte tradisjonelle yrkesgrupper ble erstattet med nye. De fleste lokale tariffavtaler som ble inngått før 1905, hadde bakgrunn i trusler fra arbeidsgiverne om å senke arbeidernes lønn og rettigheter. Etter hvert kom de nye industriarbeiderne med offensive krav. Alt dette bidro til å øke forståelsen av at fagorganisering og felles opptreden var nødvendig, også på landsbasis. Dette skapte også en større klassebevissthet innenfor arbeiderbevegelsen som etter dannelsen av Landsorganisasjonen (LO) i 1899 kunne fronte arbeiderbevegelsens krav om samfunnsendringer på nasjonalt nivå.
LO dannes
Ved etableringen av LO i 1899 hadde LO 1600 medlemmer. Motparten deres på arbeidsgiversiden, NAF (i dag NHO) ble dannet året etter. Fra 1905 til 1914 økte Landorganisasjonen medlemstallet til det firdobbelte. Fagbevegelsens mål var å øke lønningene og bedre arbeidsforholdene, og å stå samlet i kampen for en mer rettferdig fordeling i samfunnet. Den første landsomfattende tariffavtalen (lønnsavtalen) ble inngått i 1907, hvor jern- og metallarbeiderne forhandlet som kollektiv gruppe. Streikevåpenet ble også tatt i bruk. En landsomfattende konflikt i papirindustrien foregikk samme året.
Den alvorligste av alle konfliktene før 1914 inntraff 1911. En gruvearbeiderstreik ble utvidet med arbeidsgivernes lockout for 32 000 mann. Da grep regjeringen for første gang avgjørende inn i en konflikt, fikk i gang megling og til slutt frivillig voldgift, som løste striden.
Arbeiderpartiet
Ved siden av etablering av ulike lokale fagforeninger og etter hvert LO, spilte også den politiske kampen, først og fremst kampen for allmenn stemmerett for kvinner og menn en viktig rolle i arbeiderbevegelsens krav om en mer rettferdig fordeling i samfunnet. Arbeiderpartiet ble stiftet i Arendal i 1887, der Christian Holtermann Knutsen (1845-1929) og Carl Jeppesen (1858 -1930) hadde viktige lederroller. Partiorganisasjonen ble gradvis bygd opp, men partiets oppslutning ved stortingsvalgene ble lenge svekket som følge av begrenset stemmerett og en valgordning som favoriserte partiene Venstre og Høyre.
Allmenn stemmerett
Da Venstre i 1898 oppnådde grunnlovsflertall, vedtok Stortinget å innføre allmenn stemmerett for menn som på valgdagen hadde fylt 25 år. Menn som gikk på fattigkassa, hadde fremdeles ikke lov til å stemme. Grunnlovsendringen førte til at 19 prosent av befolkningen hadde stemmerett ved valget i 1900.
Etter innføringen av allmenn stemmerett for menn i 1898 kunne partiet kjempe mer aktivt i rikspolitikken. Ved stortingsvalget i 1903 fikk partiet sine første representanter på Stortinget (4). Etter unionsoppløsningen fikk Norge en ny valgordning (flertallsvalg i enmannskretser). I 1912 fikk partiet 27 % av stemmene ved stortingsvalget, men kun 23 representanter som følge av valgordningen. Dette bidro til økt radikalisering innenfor arbeiderbevegelsen. Fra Arbeiderpartiets landsmøte i 1911 ble det tydelig at det fantes en revolusjonær opposisjon som skulle spille en langt større rolle i partiet etter 1.verdenskrig.
Kamp for bedre arbeidsvilkår
LOs leder i perioden 1906-1925, Ole O. Lian, avsluttet talen ved den 8. skandinaviske arbeiderkongressen i Stockholm i 1912 med følgende ord:
«Som man vil forstaa av det tidligere anførte, mener jeg at fagorganisationen har betydning ikke bare for den daglige kamp for at vinde bedre arbeidsvilkaar og høine arbeiderklassens materielle liv. Den forbereder det nye samfund. Direkte ved at den skyver produktionen over i mere regulerte og tilsidst i samfundsmæssige former, og indirekte ved at arbeiderklassen gennem fagorganisationen oplæres til gode arbeidere, bygningsmænd og administratorer i det nye samfund. Vi indpoder solidaritetens og fælleprincippernes aand i arbeiderklassen. Og det er dette som er en hovedbetingelse for at det socialistiske samfund skal kunne gjennemføres».
Innenfor Arbeiderbevegelsen kjempet en hel generasjon fram 8-timersdagen da den endelig ble lovfestet i 1919. Bakgrunnen for kravet om 8 timers normalarbeidsdag var den urimelig lange arbeidstida, som kunne være både 10, 12 og helt opp i 14 timer for noen.
Kilde
Einar A. Terjesen (1999): "Respekt og selvrespekt. Perspektiver på fagbevegelsens historie", Arbeiderhistorie 1999
Arbeiderhistorie 12, 1977: Ole Lians tale på den skandinaviske arbeiderkongressen i Stockholm i 1912. Hentet fra https://www.arbark.no/eldok/Arbeiderhistorie1977_12.pdf
Les original på NDLA →
Arbeiderbevegelsen etableres
Samfunn i endring
Samfunnet rundt århundreskiftet var i stor endring, med økende grad av industrialisering og urbanisering. Jern- og metallindustrien utvikles, hermetikkindustrien på Sør-Vestlandet blomstrer og treforedlingsindustrien med Borregaard i spissen vokser opp i nærheten av elvene på Østlandet. Bruk av elektrisitet som energikilde for å drive maskinene utnyttet vannkraften langt bedre enn tidligere, og skapte en mer forutsigbar produksjon og industriell utvikling.
Tungindustri
Etableringen av Norsk Hydro (1905) på Rjukan er kroneksempelet på kapital- og energikrevende industrietablering. Ved hjelp av elektrisitet, klarte Kristian Birkeland (1867-1917) og Sam Eyde (1866-1940) å finne en metode som kunne binde nitrogen i lufta og omdanne det til salpetersyre og kunstgjødsel. Produksjon av kunstgjødsel krevde avansert kompetanse innenfor kjemi og teknologi, samt store innvesteringer og rikelig tilgang på energi. Det store behovet for energi var den viktigste grunnen til at kunstgjødselproduksjon ble lagt til Rjukanfossen ved Vemork.
Klassesamfunnet
Med økende industrialisering ble den norske arbeiderbevegelsen etablert i andre halvdel av 1800-tallet. I 1890-årene ser vi konturene av et kapitalistisk klassesamfunn i Norge. Samfunnet preges etter hvert av tydelige klasseskiller, mellom bedriftseiere, en ny middelklasse og den framvoksende industriarbeiderklassen. Typograf- og fyrstikkarbeiderstreiken i 1889 viste tydelig klassemotsetningene i det norske samfunnet.
Fagorganisering
De første fagforeningene ble dannet av håndverksarbeidere som følte at arbeidsforholdene ble forverret. Nye maskiner og ny teknologi endret måten å arbeide på, og enkelte tradisjonelle yrkesgrupper ble erstattet med nye. De fleste lokale tariffavtaler som ble inngått før 1905, hadde bakgrunn i trusler fra arbeidsgiverne om å senke arbeidernes lønn og rettigheter. Etter hvert kom de nye industriarbeiderne med offensive krav. Alt dette bidro til å øke forståelsen av at fagorganisering og felles opptreden var nødvendig, også på landsbasis. Dette skapte også en større klassebevissthet innenfor arbeiderbevegelsen som etter dannelsen av Landsorganisasjonen (LO) i 1899 kunne fronte arbeiderbevegelsens krav om samfunnsendringer på nasjonalt nivå.
LO dannes
Ved etableringen av LO i 1899 hadde LO 1600 medlemmer. Motparten deres på arbeidsgiversiden, NAF (i dag NHO) ble dannet året etter. Fra 1905 til 1914 økte Landorganisasjonen medlemstallet til det firdobbelte. Fagbevegelsens mål var å øke lønningene og bedre arbeidsforholdene, og å stå samlet i kampen for en mer rettferdig fordeling i samfunnet. Den første landsomfattende tariffavtalen (lønnsavtalen) ble inngått i 1907, hvor jern- og metallarbeiderne forhandlet som kollektiv gruppe. Streikevåpenet ble også tatt i bruk. En landsomfattende konflikt i papirindustrien foregikk samme året.
Den alvorligste av alle konfliktene før 1914 inntraff 1911. En gruvearbeiderstreik ble utvidet med arbeidsgivernes lockout for 32 000 mann. Da grep regjeringen for første gang avgjørende inn i en konflikt, fikk i gang megling og til slutt frivillig voldgift, som løste striden.
Arbeiderpartiet
Ved siden av etablering av ulike lokale fagforeninger og etter hvert LO, spilte også den politiske kampen, først og fremst kampen for allmenn stemmerett for kvinner og menn en viktig rolle i arbeiderbevegelsens krav om en mer rettferdig fordeling i samfunnet. Arbeiderpartiet ble stiftet i Arendal i 1887, der Christian Holtermann Knutsen (1845-1929) og Carl Jeppesen (1858 -1930) hadde viktige lederroller. Partiorganisasjonen ble gradvis bygd opp, men partiets oppslutning ved stortingsvalgene ble lenge svekket som følge av begrenset stemmerett og en valgordning som favoriserte partiene Venstre og Høyre.
Allmenn stemmerett
Da Venstre i 1898 oppnådde grunnlovsflertall, vedtok Stortinget å innføre allmenn stemmerett for menn som på valgdagen hadde fylt 25 år. Menn som gikk på fattigkassa, hadde fremdeles ikke lov til å stemme. Grunnlovsendringen førte til at 19 prosent av befolkningen hadde stemmerett ved valget i 1900.
Etter innføringen av allmenn stemmerett for menn i 1898 kunne partiet kjempe mer aktivt i rikspolitikken. Ved stortingsvalget i 1903 fikk partiet sine første representanter på Stortinget (4). Etter unionsoppløsningen fikk Norge en ny valgordning (flertallsvalg i enmannskretser). I 1912 fikk partiet 27 % av stemmene ved stortingsvalget, men kun 23 representanter som følge av valgordningen. Dette bidro til økt radikalisering innenfor arbeiderbevegelsen. Fra Arbeiderpartiets landsmøte i 1911 ble det tydelig at det fantes en revolusjonær opposisjon som skulle spille en langt større rolle i partiet etter 1.verdenskrig.
Kamp for bedre arbeidsvilkår
LOs leder i perioden 1906-1925, Ole O. Lian, avsluttet talen ved den 8. skandinaviske arbeiderkongressen i Stockholm i 1912 med følgende ord:
«Som man vil forstaa av det tidligere anførte, mener jeg at fagorganisationen har betydning ikke bare for den daglige kamp for at vinde bedre arbeidsvilkaar og høine arbeiderklassens materielle liv. Den forbereder det nye samfund. Direkte ved at den skyver produktionen over i mere regulerte og tilsidst i samfundsmæssige former, og indirekte ved at arbeiderklassen gennem fagorganisationen oplæres til gode arbeidere, bygningsmænd og administratorer i det nye samfund. Vi indpoder solidaritetens og fælleprincippernes aand i arbeiderklassen. Og det er dette som er en hovedbetingelse for at det socialistiske samfund skal kunne gjennemføres».
Innenfor Arbeiderbevegelsen kjempet en hel generasjon fram 8-timersdagen da den endelig ble lovfestet i 1919. Bakgrunnen for kravet om 8 timers normalarbeidsdag var den urimelig lange arbeidstida, som kunne være både 10, 12 og helt opp i 14 timer for noen.
Kilde
Einar A. Terjesen (1999): "Respekt og selvrespekt. Perspektiver på fagbevegelsens historie", Arbeiderhistorie 1999
Arbeiderhistorie 12, 1977: Ole Lians tale på den skandinaviske arbeiderkongressen i Stockholm i 1912. Hentet fra https://www.arbark.no/eldok/Arbeiderhistorie1977_12.pdf
Les original på NDLA →
Samfunnet rundt århundreskiftet var i stor endring, med økende grad av industrialisering og urbanisering. Jern- og metallindustrien utvikles, hermetikkindustrien på Sør-Vestlandet blomstrer og treforedlingsindustrien med Borregaard i spissen vokser opp i nærheten av elvene på Østlandet. Bruk av elektrisitet som energikilde for å drive maskinene utnyttet vannkraften langt bedre enn tidligere, og skapte en mer forutsigbar produksjon og industriell utvikling.
Tungindustri
Etableringen av Norsk Hydro (1905) på Rjukan er kroneksempelet på kapital- og energikrevende industrietablering. Ved hjelp av elektrisitet, klarte Kristian Birkeland (1867-1917) og Sam Eyde (1866-1940) å finne en metode som kunne binde nitrogen i lufta og omdanne det til salpetersyre og kunstgjødsel. Produksjon av kunstgjødsel krevde avansert kompetanse innenfor kjemi og teknologi, samt store innvesteringer og rikelig tilgang på energi. Det store behovet for energi var den viktigste grunnen til at kunstgjødselproduksjon ble lagt til Rjukanfossen ved Vemork.
Klassesamfunnet
Med økende industrialisering ble den norske arbeiderbevegelsen etablert i andre halvdel av 1800-tallet. I 1890-årene ser vi konturene av et kapitalistisk klassesamfunn i Norge. Samfunnet preges etter hvert av tydelige klasseskiller, mellom bedriftseiere, en ny middelklasse og den framvoksende industriarbeiderklassen. Typograf- og fyrstikkarbeiderstreiken i 1889 viste tydelig klassemotsetningene i det norske samfunnet.
Fagorganisering
De første fagforeningene ble dannet av håndverksarbeidere som følte at arbeidsforholdene ble forverret. Nye maskiner og ny teknologi endret måten å arbeide på, og enkelte tradisjonelle yrkesgrupper ble erstattet med nye. De fleste lokale tariffavtaler som ble inngått før 1905, hadde bakgrunn i trusler fra arbeidsgiverne om å senke arbeidernes lønn og rettigheter. Etter hvert kom de nye industriarbeiderne med offensive krav. Alt dette bidro til å øke forståelsen av at fagorganisering og felles opptreden var nødvendig, også på landsbasis. Dette skapte også en større klassebevissthet innenfor arbeiderbevegelsen som etter dannelsen av Landsorganisasjonen (LO) i 1899 kunne fronte arbeiderbevegelsens krav om samfunnsendringer på nasjonalt nivå.
LO dannes
Ved etableringen av LO i 1899 hadde LO 1600 medlemmer. Motparten deres på arbeidsgiversiden, NAF (i dag NHO) ble dannet året etter. Fra 1905 til 1914 økte Landorganisasjonen medlemstallet til det firdobbelte. Fagbevegelsens mål var å øke lønningene og bedre arbeidsforholdene, og å stå samlet i kampen for en mer rettferdig fordeling i samfunnet. Den første landsomfattende tariffavtalen (lønnsavtalen) ble inngått i 1907, hvor jern- og metallarbeiderne forhandlet som kollektiv gruppe. Streikevåpenet ble også tatt i bruk. En landsomfattende konflikt i papirindustrien foregikk samme året.
Den alvorligste av alle konfliktene før 1914 inntraff 1911. En gruvearbeiderstreik ble utvidet med arbeidsgivernes lockout for 32 000 mann. Da grep regjeringen for første gang avgjørende inn i en konflikt, fikk i gang megling og til slutt frivillig voldgift, som løste striden.
Arbeiderpartiet
Ved siden av etablering av ulike lokale fagforeninger og etter hvert LO, spilte også den politiske kampen, først og fremst kampen for allmenn stemmerett for kvinner og menn en viktig rolle i arbeiderbevegelsens krav om en mer rettferdig fordeling i samfunnet. Arbeiderpartiet ble stiftet i Arendal i 1887, der Christian Holtermann Knutsen (1845-1929) og Carl Jeppesen (1858 -1930) hadde viktige lederroller. Partiorganisasjonen ble gradvis bygd opp, men partiets oppslutning ved stortingsvalgene ble lenge svekket som følge av begrenset stemmerett og en valgordning som favoriserte partiene Venstre og Høyre.
Allmenn stemmerett
Da Venstre i 1898 oppnådde grunnlovsflertall, vedtok Stortinget å innføre allmenn stemmerett for menn som på valgdagen hadde fylt 25 år. Menn som gikk på fattigkassa, hadde fremdeles ikke lov til å stemme. Grunnlovsendringen førte til at 19 prosent av befolkningen hadde stemmerett ved valget i 1900.
Etter innføringen av allmenn stemmerett for menn i 1898 kunne partiet kjempe mer aktivt i rikspolitikken. Ved stortingsvalget i 1903 fikk partiet sine første representanter på Stortinget (4). Etter unionsoppløsningen fikk Norge en ny valgordning (flertallsvalg i enmannskretser). I 1912 fikk partiet 27 % av stemmene ved stortingsvalget, men kun 23 representanter som følge av valgordningen. Dette bidro til økt radikalisering innenfor arbeiderbevegelsen. Fra Arbeiderpartiets landsmøte i 1911 ble det tydelig at det fantes en revolusjonær opposisjon som skulle spille en langt større rolle i partiet etter 1.verdenskrig.
Kamp for bedre arbeidsvilkår
LOs leder i perioden 1906-1925, Ole O. Lian, avsluttet talen ved den 8. skandinaviske arbeiderkongressen i Stockholm i 1912 med følgende ord:
«Som man vil forstaa av det tidligere anførte, mener jeg at fagorganisationen har betydning ikke bare for den daglige kamp for at vinde bedre arbeidsvilkaar og høine arbeiderklassens materielle liv. Den forbereder det nye samfund. Direkte ved at den skyver produktionen over i mere regulerte og tilsidst i samfundsmæssige former, og indirekte ved at arbeiderklassen gennem fagorganisationen oplæres til gode arbeidere, bygningsmænd og administratorer i det nye samfund. Vi indpoder solidaritetens og fælleprincippernes aand i arbeiderklassen. Og det er dette som er en hovedbetingelse for at det socialistiske samfund skal kunne gjennemføres».
Innenfor Arbeiderbevegelsen kjempet en hel generasjon fram 8-timersdagen da den endelig ble lovfestet i 1919. Bakgrunnen for kravet om 8 timers normalarbeidsdag var den urimelig lange arbeidstida, som kunne være både 10, 12 og helt opp i 14 timer for noen.
Kilde
Einar A. Terjesen (1999): "Respekt og selvrespekt. Perspektiver på fagbevegelsens historie", Arbeiderhistorie 1999
Arbeiderhistorie 12, 1977: Ole Lians tale på den skandinaviske arbeiderkongressen i Stockholm i 1912. Hentet fra https://www.arbark.no/eldok/Arbeiderhistorie1977_12.pdf
Les original på NDLA →
Den industrielle revolusjonen
En industriell revolusjon?
Den industrielle revolusjonen er en av de største omveltningene i samfunnshistorien. Den handler om overgangen fra et jordbrukssamfunn til industri og urbanisering, fra håndverk og muskelkraft til fabrikker og maskinkraft. Alt dette førte også til et mer klassedelt samfunn der særlig arbeiderklassen, men også middelklassen, vokste sterkt.
Det er vanlig å dele den første perioden med industrialisering inn i to: Den første industrielle revolusjonen og den andre industrielle revolusjonen. Den første startet rundt 1750 og varte fram til om lag 1850, da den andre industrielle revolusjonen startet. Vi skal likevel ta disse årstallene med en klype salt, da historikerne stadig debatterer avgrensingene av denne perioden.
Noen historikere hevder også at vi ikke bør kalle denne perioden for noen «revolusjon», da de mener at det var en gradvis økonomisk og sosial endring. Joseph A. Montagna ved Yale University i USA skriver at termen «revolusjon» både er passende og upassende. Passende fordi denne perioden så til de grader endret måten man gjorde ting på. Upassende fordi ordet symboliserer plutselige forandringer, men disse endringene skjedde gradvis. Også den norske historikeren Tore Pryser understreker at den industrielle revolusjonen var en langvarig prosess, som først et godt stykke ut på 1800-tallet spredde seg til andre land i Europa og USA.
Bakgrunn
Hvilke årsaker lå bak den raske industriutviklingen i England? En av de viktigste faktorene var den sterke folketallsveksten på 1700-tallet. Folkeveksten skapte behov for større matproduksjon og en større etterspørsel etter billige klær. Matproduksjonen økte gjennom en modernisering av landbruket, og for å få billige klær måtte tekstilproduksjonen moderniseres. I tillegg hadde England lenge hatt stor produksjon av ull som de eksporterte, og det ble etter hvert nødvendig å effektivisere produksjonen og få opp inntjeningen for produsentene.
Begynnelsen
Det var nettopp i tekstilproduksjonen at den industrielle revolusjonen startet med innføring av nye spinne- og vevemaskiner. De første fabrikkbyene dukket opp i nærheten av elver, fordi de store maskinene ble drevet av vannkraft. Den første fabrikkbyen var Manchester nord i England.
Det var de mange oppfinnelsene i England som gjorde at industrien vokste så raskt at perioden fikk navnet Den industrielle revolusjonen. Disse oppfinnelsene, som dampmaskinen og spinnemaskinen Spinning Jenny, ble verdenskjente, og oppfinnelsene ble senere brukt også i andre land.
Spinning Jenny
En av de første og mest kjente tekniske oppfinnelsene til bruk i industrien var spinnemaskinen til James Hargreaves. Den kom i 1765 og fikk navnet «Spinning Jenny». Spinnemaskinene ble drevet med håndkraft, men kunne produsere 20 ganger mer enn ved en vanlig rokk.
Dampmaskinen
Den første maskinen som gjorde det lettere å fri seg fra håndkraft, var dampmaskinen. Det hadde vært forsøk på å lage dampmaskiner tidligere, men det er maskinen som James Watt tok patent på i 1769, som er den mest kjente. Den har blitt stående som den første dampmaskinen. Dampmaskinen er en motor som blir drevet av damp under trykk. Dampmaskinen ble først tatt i bruk i tekstilindustrien - blant annet til å drive spinnemaskinene som tidligere ble drevet med håndkraft. Det tok ikke lang tid før dampmaskiner ble brukt innenfor en lang rekke industrier, og kanskje særlig innenfor transport. Dampbåter og damplokomotiv ble viktige for å frakte varer raskere enn tidligere.
Spredning av industrien
En av grunnene til at det tok så lang tid før industrialiseringen spredde seg til andre land, var at engelskmennene la ned forbud mot eksport av maskiner fram til 1842. På denne måten hindret de en utvikling av moderne industri i andre land. I Norge dukket den første industrien opp rundt Akerselva ved Kristiania i 1840-årene. Det er likevel vanskelig å si at det er den industrielle revolusjonen i Norge, da industrireisinga her i landet var i startfasen helt fram til 1875. I Kristiania var det Akers Mekaniske Verksted som var først ute i 1841. Siden kom det flere verksted, og også her i landet var tekstilindustrien tidlig ute med spinneri og veveri langs elva.
Det første dampskipet i Norge
Trondheim var også tidlig ute med industri. I 1844 kom Fabriken ved Nidelva - Nidelvas mekaniske verksted. Det var ved Nidelva det første dampskipet ble bygd. Det første lokomotivet ble også bygd ved fabrikken. Trolla Brug kom i 1854 og ble i 1872 slått sammen med Nidelva til Trondhjems Mekaniske Værksted.
Denne artikkelen ble først publisert på kildnett.no.
Kilder
Montagna, Joseph A. (1981): "The Industrial Revolution", An Intediciplinary Approach to British Studies, 1981 Volume II. Yale-New Haven Institute. https://teachersinstitute.yale.edu/curriculum/units/1981/2/81.02.06.x.html
Pryser, Tore (1999): Norsk historie 1814-1860. Frå standssamfunn mot klassesamfunn. Det norske samlaget.
Les original på NDLA →
Den industrielle revolusjonen er en av de største omveltningene i samfunnshistorien. Den handler om overgangen fra et jordbrukssamfunn til industri og urbanisering, fra håndverk og muskelkraft til fabrikker og maskinkraft. Alt dette førte også til et mer klassedelt samfunn der særlig arbeiderklassen, men også middelklassen, vokste sterkt.
Det er vanlig å dele den første perioden med industrialisering inn i to: Den første industrielle revolusjonen og den andre industrielle revolusjonen. Den første startet rundt 1750 og varte fram til om lag 1850, da den andre industrielle revolusjonen startet. Vi skal likevel ta disse årstallene med en klype salt, da historikerne stadig debatterer avgrensingene av denne perioden.
Noen historikere hevder også at vi ikke bør kalle denne perioden for noen «revolusjon», da de mener at det var en gradvis økonomisk og sosial endring. Joseph A. Montagna ved Yale University i USA skriver at termen «revolusjon» både er passende og upassende. Passende fordi denne perioden så til de grader endret måten man gjorde ting på. Upassende fordi ordet symboliserer plutselige forandringer, men disse endringene skjedde gradvis. Også den norske historikeren Tore Pryser understreker at den industrielle revolusjonen var en langvarig prosess, som først et godt stykke ut på 1800-tallet spredde seg til andre land i Europa og USA.
Bakgrunn
Hvilke årsaker lå bak den raske industriutviklingen i England? En av de viktigste faktorene var den sterke folketallsveksten på 1700-tallet. Folkeveksten skapte behov for større matproduksjon og en større etterspørsel etter billige klær. Matproduksjonen økte gjennom en modernisering av landbruket, og for å få billige klær måtte tekstilproduksjonen moderniseres. I tillegg hadde England lenge hatt stor produksjon av ull som de eksporterte, og det ble etter hvert nødvendig å effektivisere produksjonen og få opp inntjeningen for produsentene.
Begynnelsen
Det var nettopp i tekstilproduksjonen at den industrielle revolusjonen startet med innføring av nye spinne- og vevemaskiner. De første fabrikkbyene dukket opp i nærheten av elver, fordi de store maskinene ble drevet av vannkraft. Den første fabrikkbyen var Manchester nord i England.
Det var de mange oppfinnelsene i England som gjorde at industrien vokste så raskt at perioden fikk navnet Den industrielle revolusjonen. Disse oppfinnelsene, som dampmaskinen og spinnemaskinen Spinning Jenny, ble verdenskjente, og oppfinnelsene ble senere brukt også i andre land.
Spinning Jenny
En av de første og mest kjente tekniske oppfinnelsene til bruk i industrien var spinnemaskinen til James Hargreaves. Den kom i 1765 og fikk navnet «Spinning Jenny». Spinnemaskinene ble drevet med håndkraft, men kunne produsere 20 ganger mer enn ved en vanlig rokk.
Dampmaskinen
Den første maskinen som gjorde det lettere å fri seg fra håndkraft, var dampmaskinen. Det hadde vært forsøk på å lage dampmaskiner tidligere, men det er maskinen som James Watt tok patent på i 1769, som er den mest kjente. Den har blitt stående som den første dampmaskinen. Dampmaskinen er en motor som blir drevet av damp under trykk. Dampmaskinen ble først tatt i bruk i tekstilindustrien - blant annet til å drive spinnemaskinene som tidligere ble drevet med håndkraft. Det tok ikke lang tid før dampmaskiner ble brukt innenfor en lang rekke industrier, og kanskje særlig innenfor transport. Dampbåter og damplokomotiv ble viktige for å frakte varer raskere enn tidligere.
Spredning av industrien
En av grunnene til at det tok så lang tid før industrialiseringen spredde seg til andre land, var at engelskmennene la ned forbud mot eksport av maskiner fram til 1842. På denne måten hindret de en utvikling av moderne industri i andre land. I Norge dukket den første industrien opp rundt Akerselva ved Kristiania i 1840-årene. Det er likevel vanskelig å si at det er den industrielle revolusjonen i Norge, da industrireisinga her i landet var i startfasen helt fram til 1875. I Kristiania var det Akers Mekaniske Verksted som var først ute i 1841. Siden kom det flere verksted, og også her i landet var tekstilindustrien tidlig ute med spinneri og veveri langs elva.
Det første dampskipet i Norge
Trondheim var også tidlig ute med industri. I 1844 kom Fabriken ved Nidelva - Nidelvas mekaniske verksted. Det var ved Nidelva det første dampskipet ble bygd. Det første lokomotivet ble også bygd ved fabrikken. Trolla Brug kom i 1854 og ble i 1872 slått sammen med Nidelva til Trondhjems Mekaniske Værksted.
Denne artikkelen ble først publisert på kildnett.no.
Kilder
Montagna, Joseph A. (1981): "The Industrial Revolution", An Intediciplinary Approach to British Studies, 1981 Volume II. Yale-New Haven Institute. https://teachersinstitute.yale.edu/curriculum/units/1981/2/81.02.06.x.html
Pryser, Tore (1999): Norsk historie 1814-1860. Frå standssamfunn mot klassesamfunn. Det norske samlaget.
Les original på NDLA →
Den industrielle revolusjonen
En industriell revolusjon?
Den industrielle revolusjonen er en av de største omveltningene i samfunnshistorien. Den handler om overgangen fra et jordbrukssamfunn til industri og urbanisering, fra håndverk og muskelkraft til fabrikker og maskinkraft. Alt dette førte også til et mer klassedelt samfunn der særlig arbeiderklassen, men også middelklassen, vokste sterkt.
Det er vanlig å dele den første perioden med industrialisering inn i to: Den første industrielle revolusjonen og den andre industrielle revolusjonen. Den første startet rundt 1750 og varte fram til om lag 1850, da den andre industrielle revolusjonen startet. Vi skal likevel ta disse årstallene med en klype salt, da historikerne stadig debatterer avgrensingene av denne perioden.
Noen historikere hevder også at vi ikke bør kalle denne perioden for noen «revolusjon», da de mener at det var en gradvis økonomisk og sosial endring. Joseph A. Montagna ved Yale University i USA skriver at termen «revolusjon» både er passende og upassende. Passende fordi denne perioden så til de grader endret måten man gjorde ting på. Upassende fordi ordet symboliserer plutselige forandringer, men disse endringene skjedde gradvis. Også den norske historikeren Tore Pryser understreker at den industrielle revolusjonen var en langvarig prosess, som først et godt stykke ut på 1800-tallet spredde seg til andre land i Europa og USA.
Bakgrunn
Hvilke årsaker lå bak den raske industriutviklingen i England? En av de viktigste faktorene var den sterke folketallsveksten på 1700-tallet. Folkeveksten skapte behov for større matproduksjon og en større etterspørsel etter billige klær. Matproduksjonen økte gjennom en modernisering av landbruket, og for å få billige klær måtte tekstilproduksjonen moderniseres. I tillegg hadde England lenge hatt stor produksjon av ull som de eksporterte, og det ble etter hvert nødvendig å effektivisere produksjonen og få opp inntjeningen for produsentene.
Begynnelsen
Det var nettopp i tekstilproduksjonen at den industrielle revolusjonen startet med innføring av nye spinne- og vevemaskiner. De første fabrikkbyene dukket opp i nærheten av elver, fordi de store maskinene ble drevet av vannkraft. Den første fabrikkbyen var Manchester nord i England.
Det var de mange oppfinnelsene i England som gjorde at industrien vokste så raskt at perioden fikk navnet Den industrielle revolusjonen. Disse oppfinnelsene, som dampmaskinen og spinnemaskinen Spinning Jenny, ble verdenskjente, og oppfinnelsene ble senere brukt også i andre land.
Spinning Jenny
En av de første og mest kjente tekniske oppfinnelsene til bruk i industrien var spinnemaskinen til James Hargreaves. Den kom i 1765 og fikk navnet «Spinning Jenny». Spinnemaskinene ble drevet med håndkraft, men kunne produsere 20 ganger mer enn ved en vanlig rokk.
Dampmaskinen
Den første maskinen som gjorde det lettere å fri seg fra håndkraft, var dampmaskinen. Det hadde vært forsøk på å lage dampmaskiner tidligere, men det er maskinen som James Watt tok patent på i 1769, som er den mest kjente. Den har blitt stående som den første dampmaskinen. Dampmaskinen er en motor som blir drevet av damp under trykk. Dampmaskinen ble først tatt i bruk i tekstilindustrien - blant annet til å drive spinnemaskinene som tidligere ble drevet med håndkraft. Det tok ikke lang tid før dampmaskiner ble brukt innenfor en lang rekke industrier, og kanskje særlig innenfor transport. Dampbåter og damplokomotiv ble viktige for å frakte varer raskere enn tidligere.
Spredning av industrien
En av grunnene til at det tok så lang tid før industrialiseringen spredde seg til andre land, var at engelskmennene la ned forbud mot eksport av maskiner fram til 1842. På denne måten hindret de en utvikling av moderne industri i andre land. I Norge dukket den første industrien opp rundt Akerselva ved Kristiania i 1840-årene. Det er likevel vanskelig å si at det er den industrielle revolusjonen i Norge, da industrireisinga her i landet var i startfasen helt fram til 1875. I Kristiania var det Akers Mekaniske Verksted som var først ute i 1841. Siden kom det flere verksted, og også her i landet var tekstilindustrien tidlig ute med spinneri og veveri langs elva.
Det første dampskipet i Norge
Trondheim var også tidlig ute med industri. I 1844 kom Fabriken ved Nidelva - Nidelvas mekaniske verksted. Det var ved Nidelva det første dampskipet ble bygd. Det første lokomotivet ble også bygd ved fabrikken. Trolla Brug kom i 1854 og ble i 1872 slått sammen med Nidelva til Trondhjems Mekaniske Værksted.
Denne artikkelen ble først publisert på kildnett.no.
Kilder
Montagna, Joseph A. (1981): "The Industrial Revolution", An Intediciplinary Approach to British Studies, 1981 Volume II. Yale-New Haven Institute. https://teachersinstitute.yale.edu/curriculum/units/1981/2/81.02.06.x.html
Pryser, Tore (1999): Norsk historie 1814-1860. Frå standssamfunn mot klassesamfunn. Det norske samlaget.
Les original på NDLA →
Den industrielle revolusjonen er en av de største omveltningene i samfunnshistorien. Den handler om overgangen fra et jordbrukssamfunn til industri og urbanisering, fra håndverk og muskelkraft til fabrikker og maskinkraft. Alt dette førte også til et mer klassedelt samfunn der særlig arbeiderklassen, men også middelklassen, vokste sterkt.
Det er vanlig å dele den første perioden med industrialisering inn i to: Den første industrielle revolusjonen og den andre industrielle revolusjonen. Den første startet rundt 1750 og varte fram til om lag 1850, da den andre industrielle revolusjonen startet. Vi skal likevel ta disse årstallene med en klype salt, da historikerne stadig debatterer avgrensingene av denne perioden.
Noen historikere hevder også at vi ikke bør kalle denne perioden for noen «revolusjon», da de mener at det var en gradvis økonomisk og sosial endring. Joseph A. Montagna ved Yale University i USA skriver at termen «revolusjon» både er passende og upassende. Passende fordi denne perioden så til de grader endret måten man gjorde ting på. Upassende fordi ordet symboliserer plutselige forandringer, men disse endringene skjedde gradvis. Også den norske historikeren Tore Pryser understreker at den industrielle revolusjonen var en langvarig prosess, som først et godt stykke ut på 1800-tallet spredde seg til andre land i Europa og USA.
Bakgrunn
Hvilke årsaker lå bak den raske industriutviklingen i England? En av de viktigste faktorene var den sterke folketallsveksten på 1700-tallet. Folkeveksten skapte behov for større matproduksjon og en større etterspørsel etter billige klær. Matproduksjonen økte gjennom en modernisering av landbruket, og for å få billige klær måtte tekstilproduksjonen moderniseres. I tillegg hadde England lenge hatt stor produksjon av ull som de eksporterte, og det ble etter hvert nødvendig å effektivisere produksjonen og få opp inntjeningen for produsentene.
Begynnelsen
Det var nettopp i tekstilproduksjonen at den industrielle revolusjonen startet med innføring av nye spinne- og vevemaskiner. De første fabrikkbyene dukket opp i nærheten av elver, fordi de store maskinene ble drevet av vannkraft. Den første fabrikkbyen var Manchester nord i England.
Det var de mange oppfinnelsene i England som gjorde at industrien vokste så raskt at perioden fikk navnet Den industrielle revolusjonen. Disse oppfinnelsene, som dampmaskinen og spinnemaskinen Spinning Jenny, ble verdenskjente, og oppfinnelsene ble senere brukt også i andre land.
Spinning Jenny
En av de første og mest kjente tekniske oppfinnelsene til bruk i industrien var spinnemaskinen til James Hargreaves. Den kom i 1765 og fikk navnet «Spinning Jenny». Spinnemaskinene ble drevet med håndkraft, men kunne produsere 20 ganger mer enn ved en vanlig rokk.
Dampmaskinen
Den første maskinen som gjorde det lettere å fri seg fra håndkraft, var dampmaskinen. Det hadde vært forsøk på å lage dampmaskiner tidligere, men det er maskinen som James Watt tok patent på i 1769, som er den mest kjente. Den har blitt stående som den første dampmaskinen. Dampmaskinen er en motor som blir drevet av damp under trykk. Dampmaskinen ble først tatt i bruk i tekstilindustrien - blant annet til å drive spinnemaskinene som tidligere ble drevet med håndkraft. Det tok ikke lang tid før dampmaskiner ble brukt innenfor en lang rekke industrier, og kanskje særlig innenfor transport. Dampbåter og damplokomotiv ble viktige for å frakte varer raskere enn tidligere.
Spredning av industrien
En av grunnene til at det tok så lang tid før industrialiseringen spredde seg til andre land, var at engelskmennene la ned forbud mot eksport av maskiner fram til 1842. På denne måten hindret de en utvikling av moderne industri i andre land. I Norge dukket den første industrien opp rundt Akerselva ved Kristiania i 1840-årene. Det er likevel vanskelig å si at det er den industrielle revolusjonen i Norge, da industrireisinga her i landet var i startfasen helt fram til 1875. I Kristiania var det Akers Mekaniske Verksted som var først ute i 1841. Siden kom det flere verksted, og også her i landet var tekstilindustrien tidlig ute med spinneri og veveri langs elva.
Det første dampskipet i Norge
Trondheim var også tidlig ute med industri. I 1844 kom Fabriken ved Nidelva - Nidelvas mekaniske verksted. Det var ved Nidelva det første dampskipet ble bygd. Det første lokomotivet ble også bygd ved fabrikken. Trolla Brug kom i 1854 og ble i 1872 slått sammen med Nidelva til Trondhjems Mekaniske Værksted.
Denne artikkelen ble først publisert på kildnett.no.
Kilder
Montagna, Joseph A. (1981): "The Industrial Revolution", An Intediciplinary Approach to British Studies, 1981 Volume II. Yale-New Haven Institute. https://teachersinstitute.yale.edu/curriculum/units/1981/2/81.02.06.x.html
Pryser, Tore (1999): Norsk historie 1814-1860. Frå standssamfunn mot klassesamfunn. Det norske samlaget.
Les original på NDLA →
Industrialiseringens betydning for samfunnet
Velg deg ett land som ble industrialisert for minst 100 år siden. Utforsk ulike måter som industrialiseringen og teknologien har påvirket samfunnet på.
Velg blant følgende land: Storbritannia, Tyskland, Frankrike, Norge, USA og Japan.
Jobb gjerne i par eller høyst tre personer sammen. Lag en kort presentasjon i det formatet dere selv ønsker, basert på funnene deres.
Det er fint om læreren passer på at ikke alle velger de samme landene.
Punkt som bør være med
Når ble landet industrialisert, og hva slags typer(r) industri var vanlig(e) i starten av industrialiseringen?
Hvor ble industrien etablert?
Hvilke muligheter og rettigheter hadde arbeiderne?
Hvordan utviklet industrien seg? Skjedde det endringer i typen industri eller i hvor det ble etablert fabrikker?
Hvor viktig var teknologiske nyvinninger?
Hvilke andre områder påvirket industrialiseringen?
eksempler: samferdsel, arbeidsforhold, barnearbeid, boligforhold, annet arbeidsliv
Hva slags industri har landet i dag? Hvorfor og hvordan har det utviklet seg slik?
Les original på NDLA →
Velg blant følgende land: Storbritannia, Tyskland, Frankrike, Norge, USA og Japan.
Jobb gjerne i par eller høyst tre personer sammen. Lag en kort presentasjon i det formatet dere selv ønsker, basert på funnene deres.
Det er fint om læreren passer på at ikke alle velger de samme landene.
Punkt som bør være med
Når ble landet industrialisert, og hva slags typer(r) industri var vanlig(e) i starten av industrialiseringen?
Hvor ble industrien etablert?
Hvilke muligheter og rettigheter hadde arbeiderne?
Hvordan utviklet industrien seg? Skjedde det endringer i typen industri eller i hvor det ble etablert fabrikker?
Hvor viktig var teknologiske nyvinninger?
Hvilke andre områder påvirket industrialiseringen?
eksempler: samferdsel, arbeidsforhold, barnearbeid, boligforhold, annet arbeidsliv
Hva slags industri har landet i dag? Hvorfor og hvordan har det utviklet seg slik?
Les original på NDLA →
Industrialiseringens betydning for samfunnet
Velg deg ett land som ble industrialisert for minst 100 år siden. Utforsk ulike måter som industrialiseringen og teknologien har påvirket samfunnet på.
Velg blant følgende land: Storbritannia, Tyskland, Frankrike, Norge, USA og Japan.
Jobb gjerne i par eller høyst tre personer sammen. Lag en kort presentasjon i det formatet dere selv ønsker, basert på funnene deres.
Det er fint om læreren passer på at ikke alle velger de samme landene.
Punkt som bør være med
Når ble landet industrialisert, og hva slags typer(r) industri var vanlig(e) i starten av industrialiseringen?
Hvor ble industrien etablert?
Hvilke muligheter og rettigheter hadde arbeiderne?
Hvordan utviklet industrien seg? Skjedde det endringer i typen industri eller i hvor det ble etablert fabrikker?
Hvor viktig var teknologiske nyvinninger?
Hvilke andre områder påvirket industrialiseringen?
eksempler: samferdsel, arbeidsforhold, barnearbeid, boligforhold, annet arbeidsliv
Hva slags industri har landet i dag? Hvorfor og hvordan har det utviklet seg slik?
Les original på NDLA →
Velg blant følgende land: Storbritannia, Tyskland, Frankrike, Norge, USA og Japan.
Jobb gjerne i par eller høyst tre personer sammen. Lag en kort presentasjon i det formatet dere selv ønsker, basert på funnene deres.
Det er fint om læreren passer på at ikke alle velger de samme landene.
Punkt som bør være med
Når ble landet industrialisert, og hva slags typer(r) industri var vanlig(e) i starten av industrialiseringen?
Hvor ble industrien etablert?
Hvilke muligheter og rettigheter hadde arbeiderne?
Hvordan utviklet industrien seg? Skjedde det endringer i typen industri eller i hvor det ble etablert fabrikker?
Hvor viktig var teknologiske nyvinninger?
Hvilke andre områder påvirket industrialiseringen?
eksempler: samferdsel, arbeidsforhold, barnearbeid, boligforhold, annet arbeidsliv
Hva slags industri har landet i dag? Hvorfor og hvordan har det utviklet seg slik?
Les original på NDLA →
Oversikt: industrialisering og teknologiske omveltninger
Omveltninger
Det er vanlig å tenke på den industrielle revolusjonen som en både sosial, økonomisk og politisk omveltning. Men det var også en teknologisk omveltning. Det var teknologi som muliggjorde industrien og nye oppfinnelser, blant annet dampmaskinen.
Industrialisering
Den industrielle revolusjonen var en av de største omveltningene i historien. Industrialiseringen skjedde ikke over natten, og den medførte endringer også i resten av samfunnet. Den industrielle revolusjonen var en gradvis økonomisk og sosial endring som også fikk politiske følger. Det som startet i England på midten av 1700-tallet, spredte seg til andre land, først og fremst i Europa, og kom til Norge på midten av 1800-tallet.
Den industrielle revolusjonen innebar en overgang fra håndverk til store fabrikker. Fra enkle redskaper og mye muskelkraft (og noe vannkraft) til maskinkraft, blant annet gjennom dampmaskinen. Fra å produsere til eget behov til å produsere store mengder for store markeder i både inn- og utland.
Tekstilproduksjon og mekaniske verksteder
Industrialiseringen gjorde seg gjeldende spesielt på to områder, som begge var knyttet til nye oppfinnelser og utvikling i samfunnet:
tekstilindustrien
jern- og metallindustrien
Tekstiler var i utgangspunktet noe de fleste lagde selv, men etter hvert var det syersker som lagde plagg som ble solgt. Med dampmaskin og spinnemaskiner ble tekstilproduksjonen mekanisert, og vi fikk de første industrialiserte veveriene som kunne produsere klær i større skala.
Jern- og metallindustri var viktig for ulike typer produksjon. Fra slutten av 1700-tallet kom man i gang med storproduksjon av jern i England, og landet ble etter hvert en stor eksportør av jern. Tilgang på jern var avgjørende i mange typer produksjon. Gruvedrift var viktig, og med dampmaskinen fikk man fabrikker i nærheten av gruvene.
De mekaniske verkstedene hadde ulike spesialiteter innen jern- og metallindustrien og kunne ha både smie, støperi og plateverksted. Etter hvert drev de også med skipsbygging.
Industrialisering i Norge
På samme måte som i England var det mekaniske verksteder og tekstilfabrikker som startet industrialiseringen her i landet. Et sentralt aspekt ved industrialiseringen i Norge er at industrien ble startet først og fremst ved hjelp av vannkraft. De første fabrikkene ble lagt ved elver der industrieierne kjøpte fallrettigheter, altså rettigheter til å bruke fallet i elven til å drive fabrikkene.
I Norge setter vi dessuten den industrielle revolusjonen i sammenheng med de teknologiske endringene i landbruket og overgangen fra selvhushold til salgsjordbruk, altså det såkalte hamskiftet. I tillegg hang industrialiseringen også her sammen med utviklingen av en moderne infrastruktur. Det vil si at samferdsel som jernbane og skipsfart fikk sitt store gjennombrudd.
Å være et industriland
Selv om industrialiseringen kom til Norge på midten av 1800-tallet, tok det noen tiår før vi kunne kalle oss et industriland. Dette gjelder selvfølgelig også andre land som hadde en form for industriell revolusjon. Historiker Jan Eivind Myhre skriver at det var først i 1914 at Norge kunne kalles et industriland. Grunnen er at det da var mange sysselsatte i industrien sammenlignet med andre næringsveier, og at industrien utgjorde en betydelig del av samfunnsøkonomien (Myhre, 2020).
Følger av industrialiseringen
Med industrialiseringen vokste byene rundt fabrikkene. Dette gjaldt blant annet noen av de store byene i Nord-England. I Norge var det Oslo, eller Kristiania, som vokste til å bli en storby, og befolkningsveksten i bygdene stoppet opp.
Mange flyttet til byene fordi det ikke lenger var like stort behov for dem i landbruket, og fordi de ville jobbe i industrien. For mange var dette en ny start. Lønnet arbeid var både nytt og viktig for de fleste.
Samtidig var de sosiale forholdene dårlige for mange. Veldig mange bodde trangt i bygårder og delte leilighet med flere andre. Forholdene på arbeidsplassen var heller ikke alltid så mye å skryte av – med tungt arbeid, dårlig belysning og lange arbeidsdager. Og de fleste hadde bare fri på søndager.
Klassesamfunn
Med industrialiseringen og urbaniseringen fikk vi et klassesamfunn. De som jobbet i industrien, ble den nye arbeiderklassen. Før vi fikk et klassesamfunn, hadde vi et standssamfunn. Kort fortalt var det forskjell på folk både i klassesamfunnet og i standssamfunnet, men mens man i standssamfunnet følte lojalitet til sine overordnede, medførte klassesamfunnet i stedet lojalitet til andre som tilhørte samme klasse. Tidligere hadde for eksempel adelen et ansvar for dem som hørte under godset. Fabrikkeiere hadde derimot ikke et personlig forhold til sine ansatte.
Den voksende arbeiderklassen fikk etter hvert behov for å organisere seg, slik at de kunne få innflytelse på forholdene på arbeidsplassen. Fagforeninger vokste fram, og på slutten av 1800-tallet fikk vi også de første streikene. Arbeidere fikk også mer å si med innføringen og utvidelsen av den allmenne stemmeretten i 1898 (alle menn) og 1913 (også alle kvinner).
Teknologisk utvikling
Begrepet teknologi ble først tatt i bruk på slutten av 1800-tallet, men utviklingen av fabrikker og driften av disse var i stor grad basert på teknologiske oppfinnelser.
Vi vet at det har skjedd ulike former for teknologiske omveltninger også før 1700-tallet. Hjulet, kompasset og teleskopet var for eksempel viktige oppfinnelser. Det samme var boktrykkerkunsten og utviklingen av skipsbyggingen.
For utviklingen av industrien var dampmaskinen og spinnemaskinen helt sentrale. Spinnemaskinen "Spinning Jenny" regnes som utgangspunktet for den industrielle revolusjonen, som startet med tekstilindustri i England. Dampmaskinen gjorde at man ikke hadde behov for tilgang til vannfall, og at man kunne legge fabrikker andre steder enn ved elver.
For landbrukets del var de teknologiske omveltningene med nye landbruksmaskiner viktige for å effektivisere produksjonen og frigjøre arbeidskraft. Denne arbeidskraften gikk ofte til byene og den nye industrien.
Endringene i transportmetoder gjorde at det som ble produsert i industrien, lettere kunne transporteres og eksporteres.
Opp gjennom historien har det skjedd flere store teknologiske omveltninger. Slike endringer kan ha stor innvirkning på samfunnet. De kan for eksempel effektivisere produksjonen og dermed påvirke arbeidet og økonomien. Mange teknologiske endringer påvirker dessuten transport.
I Norge fikk storindustrien et gjennombrudd rundt 1905. Da fikk vi blant annet verdens største kraftstasjoner og industri basert på elektrisitet.
Kilder
Myhre, J. E. (2020, 2. november). Norge blir et industriland. Norgeshistorie.no. Hentet fra https://www.norgeshistorie.no/industrialisering-og-demokrati/1504-norge-blir-et-industriland.html
Myhre, J. E. (2020, 2. november). Byene vokser. Norgeshistorie.no. Hentet fra https://www.norgeshistorie.no/industrialisering-og-demokrati/1524-byene-vokser.html
Godbolt, J. (2021, 22. juni). Den industrielle revolusjon. I Store norske leksikon. Hentet fra https://snl.no/den_industrielle_revolusjon
Les original på NDLA →
Det er vanlig å tenke på den industrielle revolusjonen som en både sosial, økonomisk og politisk omveltning. Men det var også en teknologisk omveltning. Det var teknologi som muliggjorde industrien og nye oppfinnelser, blant annet dampmaskinen.
Industrialisering
Den industrielle revolusjonen var en av de største omveltningene i historien. Industrialiseringen skjedde ikke over natten, og den medførte endringer også i resten av samfunnet. Den industrielle revolusjonen var en gradvis økonomisk og sosial endring som også fikk politiske følger. Det som startet i England på midten av 1700-tallet, spredte seg til andre land, først og fremst i Europa, og kom til Norge på midten av 1800-tallet.
Den industrielle revolusjonen innebar en overgang fra håndverk til store fabrikker. Fra enkle redskaper og mye muskelkraft (og noe vannkraft) til maskinkraft, blant annet gjennom dampmaskinen. Fra å produsere til eget behov til å produsere store mengder for store markeder i både inn- og utland.
Tekstilproduksjon og mekaniske verksteder
Industrialiseringen gjorde seg gjeldende spesielt på to områder, som begge var knyttet til nye oppfinnelser og utvikling i samfunnet:
tekstilindustrien
jern- og metallindustrien
Tekstiler var i utgangspunktet noe de fleste lagde selv, men etter hvert var det syersker som lagde plagg som ble solgt. Med dampmaskin og spinnemaskiner ble tekstilproduksjonen mekanisert, og vi fikk de første industrialiserte veveriene som kunne produsere klær i større skala.
Jern- og metallindustri var viktig for ulike typer produksjon. Fra slutten av 1700-tallet kom man i gang med storproduksjon av jern i England, og landet ble etter hvert en stor eksportør av jern. Tilgang på jern var avgjørende i mange typer produksjon. Gruvedrift var viktig, og med dampmaskinen fikk man fabrikker i nærheten av gruvene.
De mekaniske verkstedene hadde ulike spesialiteter innen jern- og metallindustrien og kunne ha både smie, støperi og plateverksted. Etter hvert drev de også med skipsbygging.
Industrialisering i Norge
På samme måte som i England var det mekaniske verksteder og tekstilfabrikker som startet industrialiseringen her i landet. Et sentralt aspekt ved industrialiseringen i Norge er at industrien ble startet først og fremst ved hjelp av vannkraft. De første fabrikkene ble lagt ved elver der industrieierne kjøpte fallrettigheter, altså rettigheter til å bruke fallet i elven til å drive fabrikkene.
I Norge setter vi dessuten den industrielle revolusjonen i sammenheng med de teknologiske endringene i landbruket og overgangen fra selvhushold til salgsjordbruk, altså det såkalte hamskiftet. I tillegg hang industrialiseringen også her sammen med utviklingen av en moderne infrastruktur. Det vil si at samferdsel som jernbane og skipsfart fikk sitt store gjennombrudd.
Å være et industriland
Selv om industrialiseringen kom til Norge på midten av 1800-tallet, tok det noen tiår før vi kunne kalle oss et industriland. Dette gjelder selvfølgelig også andre land som hadde en form for industriell revolusjon. Historiker Jan Eivind Myhre skriver at det var først i 1914 at Norge kunne kalles et industriland. Grunnen er at det da var mange sysselsatte i industrien sammenlignet med andre næringsveier, og at industrien utgjorde en betydelig del av samfunnsøkonomien (Myhre, 2020).
Følger av industrialiseringen
Med industrialiseringen vokste byene rundt fabrikkene. Dette gjaldt blant annet noen av de store byene i Nord-England. I Norge var det Oslo, eller Kristiania, som vokste til å bli en storby, og befolkningsveksten i bygdene stoppet opp.
Mange flyttet til byene fordi det ikke lenger var like stort behov for dem i landbruket, og fordi de ville jobbe i industrien. For mange var dette en ny start. Lønnet arbeid var både nytt og viktig for de fleste.
Samtidig var de sosiale forholdene dårlige for mange. Veldig mange bodde trangt i bygårder og delte leilighet med flere andre. Forholdene på arbeidsplassen var heller ikke alltid så mye å skryte av – med tungt arbeid, dårlig belysning og lange arbeidsdager. Og de fleste hadde bare fri på søndager.
Klassesamfunn
Med industrialiseringen og urbaniseringen fikk vi et klassesamfunn. De som jobbet i industrien, ble den nye arbeiderklassen. Før vi fikk et klassesamfunn, hadde vi et standssamfunn. Kort fortalt var det forskjell på folk både i klassesamfunnet og i standssamfunnet, men mens man i standssamfunnet følte lojalitet til sine overordnede, medførte klassesamfunnet i stedet lojalitet til andre som tilhørte samme klasse. Tidligere hadde for eksempel adelen et ansvar for dem som hørte under godset. Fabrikkeiere hadde derimot ikke et personlig forhold til sine ansatte.
Den voksende arbeiderklassen fikk etter hvert behov for å organisere seg, slik at de kunne få innflytelse på forholdene på arbeidsplassen. Fagforeninger vokste fram, og på slutten av 1800-tallet fikk vi også de første streikene. Arbeidere fikk også mer å si med innføringen og utvidelsen av den allmenne stemmeretten i 1898 (alle menn) og 1913 (også alle kvinner).
Teknologisk utvikling
Begrepet teknologi ble først tatt i bruk på slutten av 1800-tallet, men utviklingen av fabrikker og driften av disse var i stor grad basert på teknologiske oppfinnelser.
Vi vet at det har skjedd ulike former for teknologiske omveltninger også før 1700-tallet. Hjulet, kompasset og teleskopet var for eksempel viktige oppfinnelser. Det samme var boktrykkerkunsten og utviklingen av skipsbyggingen.
For utviklingen av industrien var dampmaskinen og spinnemaskinen helt sentrale. Spinnemaskinen "Spinning Jenny" regnes som utgangspunktet for den industrielle revolusjonen, som startet med tekstilindustri i England. Dampmaskinen gjorde at man ikke hadde behov for tilgang til vannfall, og at man kunne legge fabrikker andre steder enn ved elver.
For landbrukets del var de teknologiske omveltningene med nye landbruksmaskiner viktige for å effektivisere produksjonen og frigjøre arbeidskraft. Denne arbeidskraften gikk ofte til byene og den nye industrien.
Endringene i transportmetoder gjorde at det som ble produsert i industrien, lettere kunne transporteres og eksporteres.
Opp gjennom historien har det skjedd flere store teknologiske omveltninger. Slike endringer kan ha stor innvirkning på samfunnet. De kan for eksempel effektivisere produksjonen og dermed påvirke arbeidet og økonomien. Mange teknologiske endringer påvirker dessuten transport.
I Norge fikk storindustrien et gjennombrudd rundt 1905. Da fikk vi blant annet verdens største kraftstasjoner og industri basert på elektrisitet.
Kilder
Myhre, J. E. (2020, 2. november). Norge blir et industriland. Norgeshistorie.no. Hentet fra https://www.norgeshistorie.no/industrialisering-og-demokrati/1504-norge-blir-et-industriland.html
Myhre, J. E. (2020, 2. november). Byene vokser. Norgeshistorie.no. Hentet fra https://www.norgeshistorie.no/industrialisering-og-demokrati/1524-byene-vokser.html
Godbolt, J. (2021, 22. juni). Den industrielle revolusjon. I Store norske leksikon. Hentet fra https://snl.no/den_industrielle_revolusjon
Les original på NDLA →
Oversikt: industrialisering og teknologiske omveltninger
Omveltninger
Det er vanlig å tenke på den industrielle revolusjonen som en både sosial, økonomisk og politisk omveltning. Men det var også en teknologisk omveltning. Det var teknologi som muliggjorde industrien og nye oppfinnelser, blant annet dampmaskinen.
Industrialisering
Den industrielle revolusjonen var en av de største omveltningene i historien. Industrialiseringen skjedde ikke over natten, og den medførte endringer også i resten av samfunnet. Den industrielle revolusjonen var en gradvis økonomisk og sosial endring som også fikk politiske følger. Det som startet i England på midten av 1700-tallet, spredte seg til andre land, først og fremst i Europa, og kom til Norge på midten av 1800-tallet.
Den industrielle revolusjonen innebar en overgang fra håndverk til store fabrikker. Fra enkle redskaper og mye muskelkraft (og noe vannkraft) til maskinkraft, blant annet gjennom dampmaskinen. Fra å produsere til eget behov til å produsere store mengder for store markeder i både inn- og utland.
Tekstilproduksjon og mekaniske verksteder
Industrialiseringen gjorde seg gjeldende spesielt på to områder, som begge var knyttet til nye oppfinnelser og utvikling i samfunnet:
tekstilindustrien
jern- og metallindustrien
Tekstiler var i utgangspunktet noe de fleste lagde selv, men etter hvert var det syersker som lagde plagg som ble solgt. Med dampmaskin og spinnemaskiner ble tekstilproduksjonen mekanisert, og vi fikk de første industrialiserte veveriene som kunne produsere klær i større skala.
Jern- og metallindustri var viktig for ulike typer produksjon. Fra slutten av 1700-tallet kom man i gang med storproduksjon av jern i England, og landet ble etter hvert en stor eksportør av jern. Tilgang på jern var avgjørende i mange typer produksjon. Gruvedrift var viktig, og med dampmaskinen fikk man fabrikker i nærheten av gruvene.
De mekaniske verkstedene hadde ulike spesialiteter innen jern- og metallindustrien og kunne ha både smie, støperi og plateverksted. Etter hvert drev de også med skipsbygging.
Industrialisering i Norge
På samme måte som i England var det mekaniske verksteder og tekstilfabrikker som startet industrialiseringen her i landet. Et sentralt aspekt ved industrialiseringen i Norge er at industrien ble startet først og fremst ved hjelp av vannkraft. De første fabrikkene ble lagt ved elver der industrieierne kjøpte fallrettigheter, altså rettigheter til å bruke fallet i elven til å drive fabrikkene.
I Norge setter vi dessuten den industrielle revolusjonen i sammenheng med de teknologiske endringene i landbruket og overgangen fra selvhushold til salgsjordbruk, altså det såkalte hamskiftet. I tillegg hang industrialiseringen også her sammen med utviklingen av en moderne infrastruktur. Det vil si at samferdsel som jernbane og skipsfart fikk sitt store gjennombrudd.
Å være et industriland
Selv om industrialiseringen kom til Norge på midten av 1800-tallet, tok det noen tiår før vi kunne kalle oss et industriland. Dette gjelder selvfølgelig også andre land som hadde en form for industriell revolusjon. Historiker Jan Eivind Myhre skriver at det var først i 1914 at Norge kunne kalles et industriland. Grunnen er at det da var mange sysselsatte i industrien sammenlignet med andre næringsveier, og at industrien utgjorde en betydelig del av samfunnsøkonomien (Myhre, 2020).
Følger av industrialiseringen
Med industrialiseringen vokste byene rundt fabrikkene. Dette gjaldt blant annet noen av de store byene i Nord-England. I Norge var det Oslo, eller Kristiania, som vokste til å bli en storby, og befolkningsveksten i bygdene stoppet opp.
Mange flyttet til byene fordi det ikke lenger var like stort behov for dem i landbruket, og fordi de ville jobbe i industrien. For mange var dette en ny start. Lønnet arbeid var både nytt og viktig for de fleste.
Samtidig var de sosiale forholdene dårlige for mange. Veldig mange bodde trangt i bygårder og delte leilighet med flere andre. Forholdene på arbeidsplassen var heller ikke alltid så mye å skryte av – med tungt arbeid, dårlig belysning og lange arbeidsdager. Og de fleste hadde bare fri på søndager.
Klassesamfunn
Med industrialiseringen og urbaniseringen fikk vi et klassesamfunn. De som jobbet i industrien, ble den nye arbeiderklassen. Før vi fikk et klassesamfunn, hadde vi et standssamfunn. Kort fortalt var det forskjell på folk både i klassesamfunnet og i standssamfunnet, men mens man i standssamfunnet følte lojalitet til sine overordnede, medførte klassesamfunnet i stedet lojalitet til andre som tilhørte samme klasse. Tidligere hadde for eksempel adelen et ansvar for dem som hørte under godset. Fabrikkeiere hadde derimot ikke et personlig forhold til sine ansatte.
Den voksende arbeiderklassen fikk etter hvert behov for å organisere seg, slik at de kunne få innflytelse på forholdene på arbeidsplassen. Fagforeninger vokste fram, og på slutten av 1800-tallet fikk vi også de første streikene. Arbeidere fikk også mer å si med innføringen og utvidelsen av den allmenne stemmeretten i 1898 (alle menn) og 1913 (også alle kvinner).
Teknologisk utvikling
Begrepet teknologi ble først tatt i bruk på slutten av 1800-tallet, men utviklingen av fabrikker og driften av disse var i stor grad basert på teknologiske oppfinnelser.
Vi vet at det har skjedd ulike former for teknologiske omveltninger også før 1700-tallet. Hjulet, kompasset og teleskopet var for eksempel viktige oppfinnelser. Det samme var boktrykkerkunsten og utviklingen av skipsbyggingen.
For utviklingen av industrien var dampmaskinen og spinnemaskinen helt sentrale. Spinnemaskinen "Spinning Jenny" regnes som utgangspunktet for den industrielle revolusjonen, som startet med tekstilindustri i England. Dampmaskinen gjorde at man ikke hadde behov for tilgang til vannfall, og at man kunne legge fabrikker andre steder enn ved elver.
For landbrukets del var de teknologiske omveltningene med nye landbruksmaskiner viktige for å effektivisere produksjonen og frigjøre arbeidskraft. Denne arbeidskraften gikk ofte til byene og den nye industrien.
Endringene i transportmetoder gjorde at det som ble produsert i industrien, lettere kunne transporteres og eksporteres.
Opp gjennom historien har det skjedd flere store teknologiske omveltninger. Slike endringer kan ha stor innvirkning på samfunnet. De kan for eksempel effektivisere produksjonen og dermed påvirke arbeidet og økonomien. Mange teknologiske endringer påvirker dessuten transport.
I Norge fikk storindustrien et gjennombrudd rundt 1905. Da fikk vi blant annet verdens største kraftstasjoner og industri basert på elektrisitet.
Kilder
Myhre, J. E. (2020, 2. november). Norge blir et industriland. Norgeshistorie.no. Hentet fra https://www.norgeshistorie.no/industrialisering-og-demokrati/1504-norge-blir-et-industriland.html
Myhre, J. E. (2020, 2. november). Byene vokser. Norgeshistorie.no. Hentet fra https://www.norgeshistorie.no/industrialisering-og-demokrati/1524-byene-vokser.html
Godbolt, J. (2021, 22. juni). Den industrielle revolusjon. I Store norske leksikon. Hentet fra https://snl.no/den_industrielle_revolusjon
Les original på NDLA →
Det er vanlig å tenke på den industrielle revolusjonen som en både sosial, økonomisk og politisk omveltning. Men det var også en teknologisk omveltning. Det var teknologi som muliggjorde industrien og nye oppfinnelser, blant annet dampmaskinen.
Industrialisering
Den industrielle revolusjonen var en av de største omveltningene i historien. Industrialiseringen skjedde ikke over natten, og den medførte endringer også i resten av samfunnet. Den industrielle revolusjonen var en gradvis økonomisk og sosial endring som også fikk politiske følger. Det som startet i England på midten av 1700-tallet, spredte seg til andre land, først og fremst i Europa, og kom til Norge på midten av 1800-tallet.
Den industrielle revolusjonen innebar en overgang fra håndverk til store fabrikker. Fra enkle redskaper og mye muskelkraft (og noe vannkraft) til maskinkraft, blant annet gjennom dampmaskinen. Fra å produsere til eget behov til å produsere store mengder for store markeder i både inn- og utland.
Tekstilproduksjon og mekaniske verksteder
Industrialiseringen gjorde seg gjeldende spesielt på to områder, som begge var knyttet til nye oppfinnelser og utvikling i samfunnet:
tekstilindustrien
jern- og metallindustrien
Tekstiler var i utgangspunktet noe de fleste lagde selv, men etter hvert var det syersker som lagde plagg som ble solgt. Med dampmaskin og spinnemaskiner ble tekstilproduksjonen mekanisert, og vi fikk de første industrialiserte veveriene som kunne produsere klær i større skala.
Jern- og metallindustri var viktig for ulike typer produksjon. Fra slutten av 1700-tallet kom man i gang med storproduksjon av jern i England, og landet ble etter hvert en stor eksportør av jern. Tilgang på jern var avgjørende i mange typer produksjon. Gruvedrift var viktig, og med dampmaskinen fikk man fabrikker i nærheten av gruvene.
De mekaniske verkstedene hadde ulike spesialiteter innen jern- og metallindustrien og kunne ha både smie, støperi og plateverksted. Etter hvert drev de også med skipsbygging.
Industrialisering i Norge
På samme måte som i England var det mekaniske verksteder og tekstilfabrikker som startet industrialiseringen her i landet. Et sentralt aspekt ved industrialiseringen i Norge er at industrien ble startet først og fremst ved hjelp av vannkraft. De første fabrikkene ble lagt ved elver der industrieierne kjøpte fallrettigheter, altså rettigheter til å bruke fallet i elven til å drive fabrikkene.
I Norge setter vi dessuten den industrielle revolusjonen i sammenheng med de teknologiske endringene i landbruket og overgangen fra selvhushold til salgsjordbruk, altså det såkalte hamskiftet. I tillegg hang industrialiseringen også her sammen med utviklingen av en moderne infrastruktur. Det vil si at samferdsel som jernbane og skipsfart fikk sitt store gjennombrudd.
Å være et industriland
Selv om industrialiseringen kom til Norge på midten av 1800-tallet, tok det noen tiår før vi kunne kalle oss et industriland. Dette gjelder selvfølgelig også andre land som hadde en form for industriell revolusjon. Historiker Jan Eivind Myhre skriver at det var først i 1914 at Norge kunne kalles et industriland. Grunnen er at det da var mange sysselsatte i industrien sammenlignet med andre næringsveier, og at industrien utgjorde en betydelig del av samfunnsøkonomien (Myhre, 2020).
Følger av industrialiseringen
Med industrialiseringen vokste byene rundt fabrikkene. Dette gjaldt blant annet noen av de store byene i Nord-England. I Norge var det Oslo, eller Kristiania, som vokste til å bli en storby, og befolkningsveksten i bygdene stoppet opp.
Mange flyttet til byene fordi det ikke lenger var like stort behov for dem i landbruket, og fordi de ville jobbe i industrien. For mange var dette en ny start. Lønnet arbeid var både nytt og viktig for de fleste.
Samtidig var de sosiale forholdene dårlige for mange. Veldig mange bodde trangt i bygårder og delte leilighet med flere andre. Forholdene på arbeidsplassen var heller ikke alltid så mye å skryte av – med tungt arbeid, dårlig belysning og lange arbeidsdager. Og de fleste hadde bare fri på søndager.
Klassesamfunn
Med industrialiseringen og urbaniseringen fikk vi et klassesamfunn. De som jobbet i industrien, ble den nye arbeiderklassen. Før vi fikk et klassesamfunn, hadde vi et standssamfunn. Kort fortalt var det forskjell på folk både i klassesamfunnet og i standssamfunnet, men mens man i standssamfunnet følte lojalitet til sine overordnede, medførte klassesamfunnet i stedet lojalitet til andre som tilhørte samme klasse. Tidligere hadde for eksempel adelen et ansvar for dem som hørte under godset. Fabrikkeiere hadde derimot ikke et personlig forhold til sine ansatte.
Den voksende arbeiderklassen fikk etter hvert behov for å organisere seg, slik at de kunne få innflytelse på forholdene på arbeidsplassen. Fagforeninger vokste fram, og på slutten av 1800-tallet fikk vi også de første streikene. Arbeidere fikk også mer å si med innføringen og utvidelsen av den allmenne stemmeretten i 1898 (alle menn) og 1913 (også alle kvinner).
Teknologisk utvikling
Begrepet teknologi ble først tatt i bruk på slutten av 1800-tallet, men utviklingen av fabrikker og driften av disse var i stor grad basert på teknologiske oppfinnelser.
Vi vet at det har skjedd ulike former for teknologiske omveltninger også før 1700-tallet. Hjulet, kompasset og teleskopet var for eksempel viktige oppfinnelser. Det samme var boktrykkerkunsten og utviklingen av skipsbyggingen.
For utviklingen av industrien var dampmaskinen og spinnemaskinen helt sentrale. Spinnemaskinen "Spinning Jenny" regnes som utgangspunktet for den industrielle revolusjonen, som startet med tekstilindustri i England. Dampmaskinen gjorde at man ikke hadde behov for tilgang til vannfall, og at man kunne legge fabrikker andre steder enn ved elver.
For landbrukets del var de teknologiske omveltningene med nye landbruksmaskiner viktige for å effektivisere produksjonen og frigjøre arbeidskraft. Denne arbeidskraften gikk ofte til byene og den nye industrien.
Endringene i transportmetoder gjorde at det som ble produsert i industrien, lettere kunne transporteres og eksporteres.
Opp gjennom historien har det skjedd flere store teknologiske omveltninger. Slike endringer kan ha stor innvirkning på samfunnet. De kan for eksempel effektivisere produksjonen og dermed påvirke arbeidet og økonomien. Mange teknologiske endringer påvirker dessuten transport.
I Norge fikk storindustrien et gjennombrudd rundt 1905. Da fikk vi blant annet verdens største kraftstasjoner og industri basert på elektrisitet.
Kilder
Myhre, J. E. (2020, 2. november). Norge blir et industriland. Norgeshistorie.no. Hentet fra https://www.norgeshistorie.no/industrialisering-og-demokrati/1504-norge-blir-et-industriland.html
Myhre, J. E. (2020, 2. november). Byene vokser. Norgeshistorie.no. Hentet fra https://www.norgeshistorie.no/industrialisering-og-demokrati/1524-byene-vokser.html
Godbolt, J. (2021, 22. juni). Den industrielle revolusjon. I Store norske leksikon. Hentet fra https://snl.no/den_industrielle_revolusjon
Les original på NDLA →
Streik og fagorganisering
Arbeiderklassen kampsaker
I Norge kom industrialiseringen i gang på midten av 1800-tallet, og vi fikk arbeidsplasser med svært mange arbeidere som jobbet svært lange dager, og under til dels elendige forhold. Så lenge stemmeretten var forbeholdt bedrestilte borgere, bønder og embetsmann og vi hadde en indirekte valgordning, hadde arbeiderne liten politisk innflytelse.
Arbeiderklassens kampsaker var i stor grad knyttet til arbeidsplassen med krav om mer rettferdig lønn og levelige arbeidsforhold.
Historikere Einar A. Terjesen mener perioden fram til 1914 kan kalles konsolideringsfasen innenfor arbeiderbevegelsen. Blant faktorene som spilte en sentral rolle i etableringen av en fagbevegelse i Norge, var fyrstikkarbeiderstreiken og typografstreiken i 1889.
Fyrstikkarbeiderstreiken
Fyrstikkarbeiderstreiken i 1889 fikk stor offentlig oppmerksomhet. Streiken startet spontant og som en konsekvens av at bedriftsledere ville kutte i lønnen til de kvinnelige fyrstikkarbeiderne. I tillegg ble det reist krav om å senke arbeidstida fra 13,5 til 12 timer dagen. Siden kvinnenes arbeid var å pakke fosforholdige fyrstikker, ble dette også en kamp mot de helsefarlige forholdene på fabrikkene.
Fyrstikkarbeiderstreiken regnes blant de første i Norge med faglig organisering og streikeledelse. Streiken varte i seks uker, men ble oppløst uten at noen av kravene ble innfridd. En viktig konsekvens av streiken var at den kvinnelige fagforeningen ble stiftet 28. oktober 1889 med Margrethe Vullum fra Norsk Kvinnesaksforening som formann. Dagen etter ble den mannlige foreningen stiftet, med fyrstikkarbeider Johan Olsen som formann.
De kvinnelige fyrstikkarbeiderne fikk støtte fra mange hold. Blant flere intellektuelle talte Bjørnstjerne Bjørnson varmt for fyrstikkjentenes sak. Det ble holdt møter i Arbeidersamfunnet, arrangert veldedighetskonserter og samlet inn penger til de streikende kvinnene.
Bjørnstjerne Bjørnson engasjerer seg og varsler om et økende opprør i arbeiderbevegelsen. Et opprør som ville øke i styrke om ikke arbeidernes livskår ble forbedret:
Nu banker det paa ganske forsiktig – med en Fyrstikpigefinger; men næste Gang blir det med en Mands Knytnæve, og næste Gang igjen med en Slægge. Vi blir ikke kvit dette.
(Bjørnstjerne Bjørnson, Dagbladet 22. november 1889, sitert i Skaarer, 2005)
Typografstreiken
Typografene streiket også i 1889, men noen måneder tidligere enn fyrstikkarbeiderne. Bakgrunnen for streiken var typografarbeidernes krav om ny tariffavtalen høsten 1888.
Amandus Schibsted fra Aftenposten og boktrykker Carl Grøndahl frontet arbeidsgiversiden. For Schibsted var dette et prinsippspørsmål mer enn et spørsmål om kroner og øre: "Ingen utenforstående skulle gi ordre om hvem Schibsted skulle ansette, og hvilke lønninger han skulle betale." Arbeidernes ønske om makt over sine egne arbeidsforhold, kunne ikke aksepteres.
Den typografiske forening hadde gode økonomiske ressurser for å holde streiken gående, og hadde støtte fra fagforeninger utenfor Norges grenser. Arbeidsgiverne forsøkte på sin side å erstatte de streikende typografene med andre typografer som de blant annet hentet inn fra utlandet. Kampen mot streikebryterne ble spesielt bitter. Etter fire måneders konflikt gikk typografene, til tross for kampviljen, på et sviende nederlag. Og Aftenposten ble stengt for fagorganiserte i ti år framover.
Typografstreiken ble et symbol på klassemotsetningene som var i ferd med å etablere seg mellom bedriftsherrene og lønnsmottakere i det norske industrisamfunnet. Samarbeid i arbeidslivet hørte framtiden til.
Klassemotsetninger og kjønnsforskjeller
Disse streikene viser tydelig klassemotsetningene i det norske samfunnet fram mot århundreskiftet. Bedriftsledere viste lite, eller ingen sympati for arbeidernes krav. Så lenge det fantes nok arbeidskraft tilgjengelig, gagnet dette bedriftslederne. Behovet for en fagforening med lojale medlemmer ble helt nødvendig i arbeiderbevegelsen for å opptre i samlet flokk overfor bastante bedriftsledere. I tillegg viser konfliktene spennet i arbeiderklassen, mellom ufaglærte kvinner på den ene siden, og en resurssterk, faglært typografforening på den andre.
Kilder
Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotekt, Arbark (25.11.2020): Typografstreiken i 1889. Hentet fra https://www.arbark.no/Diverse/Typografstreiken_1889/Typografstreiken_1889.htm
Skaarer Å. C. (2005): Fyrstikkarbeiderstreiken i 1889, Kvinnehistorie.no. Hentet fra https://www.kvinnehistorie.no/artikkel/t-2658
Les original på NDLA →
I Norge kom industrialiseringen i gang på midten av 1800-tallet, og vi fikk arbeidsplasser med svært mange arbeidere som jobbet svært lange dager, og under til dels elendige forhold. Så lenge stemmeretten var forbeholdt bedrestilte borgere, bønder og embetsmann og vi hadde en indirekte valgordning, hadde arbeiderne liten politisk innflytelse.
Arbeiderklassens kampsaker var i stor grad knyttet til arbeidsplassen med krav om mer rettferdig lønn og levelige arbeidsforhold.
Historikere Einar A. Terjesen mener perioden fram til 1914 kan kalles konsolideringsfasen innenfor arbeiderbevegelsen. Blant faktorene som spilte en sentral rolle i etableringen av en fagbevegelse i Norge, var fyrstikkarbeiderstreiken og typografstreiken i 1889.
Fyrstikkarbeiderstreiken
Fyrstikkarbeiderstreiken i 1889 fikk stor offentlig oppmerksomhet. Streiken startet spontant og som en konsekvens av at bedriftsledere ville kutte i lønnen til de kvinnelige fyrstikkarbeiderne. I tillegg ble det reist krav om å senke arbeidstida fra 13,5 til 12 timer dagen. Siden kvinnenes arbeid var å pakke fosforholdige fyrstikker, ble dette også en kamp mot de helsefarlige forholdene på fabrikkene.
Fyrstikkarbeiderstreiken regnes blant de første i Norge med faglig organisering og streikeledelse. Streiken varte i seks uker, men ble oppløst uten at noen av kravene ble innfridd. En viktig konsekvens av streiken var at den kvinnelige fagforeningen ble stiftet 28. oktober 1889 med Margrethe Vullum fra Norsk Kvinnesaksforening som formann. Dagen etter ble den mannlige foreningen stiftet, med fyrstikkarbeider Johan Olsen som formann.
De kvinnelige fyrstikkarbeiderne fikk støtte fra mange hold. Blant flere intellektuelle talte Bjørnstjerne Bjørnson varmt for fyrstikkjentenes sak. Det ble holdt møter i Arbeidersamfunnet, arrangert veldedighetskonserter og samlet inn penger til de streikende kvinnene.
Bjørnstjerne Bjørnson engasjerer seg og varsler om et økende opprør i arbeiderbevegelsen. Et opprør som ville øke i styrke om ikke arbeidernes livskår ble forbedret:
Nu banker det paa ganske forsiktig – med en Fyrstikpigefinger; men næste Gang blir det med en Mands Knytnæve, og næste Gang igjen med en Slægge. Vi blir ikke kvit dette.
(Bjørnstjerne Bjørnson, Dagbladet 22. november 1889, sitert i Skaarer, 2005)
Typografstreiken
Typografene streiket også i 1889, men noen måneder tidligere enn fyrstikkarbeiderne. Bakgrunnen for streiken var typografarbeidernes krav om ny tariffavtalen høsten 1888.
Amandus Schibsted fra Aftenposten og boktrykker Carl Grøndahl frontet arbeidsgiversiden. For Schibsted var dette et prinsippspørsmål mer enn et spørsmål om kroner og øre: "Ingen utenforstående skulle gi ordre om hvem Schibsted skulle ansette, og hvilke lønninger han skulle betale." Arbeidernes ønske om makt over sine egne arbeidsforhold, kunne ikke aksepteres.
Den typografiske forening hadde gode økonomiske ressurser for å holde streiken gående, og hadde støtte fra fagforeninger utenfor Norges grenser. Arbeidsgiverne forsøkte på sin side å erstatte de streikende typografene med andre typografer som de blant annet hentet inn fra utlandet. Kampen mot streikebryterne ble spesielt bitter. Etter fire måneders konflikt gikk typografene, til tross for kampviljen, på et sviende nederlag. Og Aftenposten ble stengt for fagorganiserte i ti år framover.
Typografstreiken ble et symbol på klassemotsetningene som var i ferd med å etablere seg mellom bedriftsherrene og lønnsmottakere i det norske industrisamfunnet. Samarbeid i arbeidslivet hørte framtiden til.
Klassemotsetninger og kjønnsforskjeller
Disse streikene viser tydelig klassemotsetningene i det norske samfunnet fram mot århundreskiftet. Bedriftsledere viste lite, eller ingen sympati for arbeidernes krav. Så lenge det fantes nok arbeidskraft tilgjengelig, gagnet dette bedriftslederne. Behovet for en fagforening med lojale medlemmer ble helt nødvendig i arbeiderbevegelsen for å opptre i samlet flokk overfor bastante bedriftsledere. I tillegg viser konfliktene spennet i arbeiderklassen, mellom ufaglærte kvinner på den ene siden, og en resurssterk, faglært typografforening på den andre.
Kilder
Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotekt, Arbark (25.11.2020): Typografstreiken i 1889. Hentet fra https://www.arbark.no/Diverse/Typografstreiken_1889/Typografstreiken_1889.htm
Skaarer Å. C. (2005): Fyrstikkarbeiderstreiken i 1889, Kvinnehistorie.no. Hentet fra https://www.kvinnehistorie.no/artikkel/t-2658
Les original på NDLA →
Streik og fagorganisering
Arbeiderklassen kampsaker
I Norge kom industrialiseringen i gang på midten av 1800-tallet, og vi fikk arbeidsplasser med svært mange arbeidere som jobbet svært lange dager, og under til dels elendige forhold. Så lenge stemmeretten var forbeholdt bedrestilte borgere, bønder og embetsmann og vi hadde en indirekte valgordning, hadde arbeiderne liten politisk innflytelse.
Arbeiderklassens kampsaker var i stor grad knyttet til arbeidsplassen med krav om mer rettferdig lønn og levelige arbeidsforhold.
Historikere Einar A. Terjesen mener perioden fram til 1914 kan kalles konsolideringsfasen innenfor arbeiderbevegelsen. Blant faktorene som spilte en sentral rolle i etableringen av en fagbevegelse i Norge, var fyrstikkarbeiderstreiken og typografstreiken i 1889.
Fyrstikkarbeiderstreiken
Fyrstikkarbeiderstreiken i 1889 fikk stor offentlig oppmerksomhet. Streiken startet spontant og som en konsekvens av at bedriftsledere ville kutte i lønnen til de kvinnelige fyrstikkarbeiderne. I tillegg ble det reist krav om å senke arbeidstida fra 13,5 til 12 timer dagen. Siden kvinnenes arbeid var å pakke fosforholdige fyrstikker, ble dette også en kamp mot de helsefarlige forholdene på fabrikkene.
Fyrstikkarbeiderstreiken regnes blant de første i Norge med faglig organisering og streikeledelse. Streiken varte i seks uker, men ble oppløst uten at noen av kravene ble innfridd. En viktig konsekvens av streiken var at den kvinnelige fagforeningen ble stiftet 28. oktober 1889 med Margrethe Vullum fra Norsk Kvinnesaksforening som formann. Dagen etter ble den mannlige foreningen stiftet, med fyrstikkarbeider Johan Olsen som formann.
De kvinnelige fyrstikkarbeiderne fikk støtte fra mange hold. Blant flere intellektuelle talte Bjørnstjerne Bjørnson varmt for fyrstikkjentenes sak. Det ble holdt møter i Arbeidersamfunnet, arrangert veldedighetskonserter og samlet inn penger til de streikende kvinnene.
Bjørnstjerne Bjørnson engasjerer seg og varsler om et økende opprør i arbeiderbevegelsen. Et opprør som ville øke i styrke om ikke arbeidernes livskår ble forbedret:
Nu banker det paa ganske forsiktig – med en Fyrstikpigefinger; men næste Gang blir det med en Mands Knytnæve, og næste Gang igjen med en Slægge. Vi blir ikke kvit dette.
(Bjørnstjerne Bjørnson, Dagbladet 22. november 1889, sitert i Skaarer, 2005)
Typografstreiken
Typografene streiket også i 1889, men noen måneder tidligere enn fyrstikkarbeiderne. Bakgrunnen for streiken var typografarbeidernes krav om ny tariffavtalen høsten 1888.
Amandus Schibsted fra Aftenposten og boktrykker Carl Grøndahl frontet arbeidsgiversiden. For Schibsted var dette et prinsippspørsmål mer enn et spørsmål om kroner og øre: "Ingen utenforstående skulle gi ordre om hvem Schibsted skulle ansette, og hvilke lønninger han skulle betale." Arbeidernes ønske om makt over sine egne arbeidsforhold, kunne ikke aksepteres.
Den typografiske forening hadde gode økonomiske ressurser for å holde streiken gående, og hadde støtte fra fagforeninger utenfor Norges grenser. Arbeidsgiverne forsøkte på sin side å erstatte de streikende typografene med andre typografer som de blant annet hentet inn fra utlandet. Kampen mot streikebryterne ble spesielt bitter. Etter fire måneders konflikt gikk typografene, til tross for kampviljen, på et sviende nederlag. Og Aftenposten ble stengt for fagorganiserte i ti år framover.
Typografstreiken ble et symbol på klassemotsetningene som var i ferd med å etablere seg mellom bedriftsherrene og lønnsmottakere i det norske industrisamfunnet. Samarbeid i arbeidslivet hørte framtiden til.
Klassemotsetninger og kjønnsforskjeller
Disse streikene viser tydelig klassemotsetningene i det norske samfunnet fram mot århundreskiftet. Bedriftsledere viste lite, eller ingen sympati for arbeidernes krav. Så lenge det fantes nok arbeidskraft tilgjengelig, gagnet dette bedriftslederne. Behovet for en fagforening med lojale medlemmer ble helt nødvendig i arbeiderbevegelsen for å opptre i samlet flokk overfor bastante bedriftsledere. I tillegg viser konfliktene spennet i arbeiderklassen, mellom ufaglærte kvinner på den ene siden, og en resurssterk, faglært typografforening på den andre.
Kilder
Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotekt, Arbark (25.11.2020): Typografstreiken i 1889. Hentet fra https://www.arbark.no/Diverse/Typografstreiken_1889/Typografstreiken_1889.htm
Skaarer Å. C. (2005): Fyrstikkarbeiderstreiken i 1889, Kvinnehistorie.no. Hentet fra https://www.kvinnehistorie.no/artikkel/t-2658
Les original på NDLA →
I Norge kom industrialiseringen i gang på midten av 1800-tallet, og vi fikk arbeidsplasser med svært mange arbeidere som jobbet svært lange dager, og under til dels elendige forhold. Så lenge stemmeretten var forbeholdt bedrestilte borgere, bønder og embetsmann og vi hadde en indirekte valgordning, hadde arbeiderne liten politisk innflytelse.
Arbeiderklassens kampsaker var i stor grad knyttet til arbeidsplassen med krav om mer rettferdig lønn og levelige arbeidsforhold.
Historikere Einar A. Terjesen mener perioden fram til 1914 kan kalles konsolideringsfasen innenfor arbeiderbevegelsen. Blant faktorene som spilte en sentral rolle i etableringen av en fagbevegelse i Norge, var fyrstikkarbeiderstreiken og typografstreiken i 1889.
Fyrstikkarbeiderstreiken
Fyrstikkarbeiderstreiken i 1889 fikk stor offentlig oppmerksomhet. Streiken startet spontant og som en konsekvens av at bedriftsledere ville kutte i lønnen til de kvinnelige fyrstikkarbeiderne. I tillegg ble det reist krav om å senke arbeidstida fra 13,5 til 12 timer dagen. Siden kvinnenes arbeid var å pakke fosforholdige fyrstikker, ble dette også en kamp mot de helsefarlige forholdene på fabrikkene.
Fyrstikkarbeiderstreiken regnes blant de første i Norge med faglig organisering og streikeledelse. Streiken varte i seks uker, men ble oppløst uten at noen av kravene ble innfridd. En viktig konsekvens av streiken var at den kvinnelige fagforeningen ble stiftet 28. oktober 1889 med Margrethe Vullum fra Norsk Kvinnesaksforening som formann. Dagen etter ble den mannlige foreningen stiftet, med fyrstikkarbeider Johan Olsen som formann.
De kvinnelige fyrstikkarbeiderne fikk støtte fra mange hold. Blant flere intellektuelle talte Bjørnstjerne Bjørnson varmt for fyrstikkjentenes sak. Det ble holdt møter i Arbeidersamfunnet, arrangert veldedighetskonserter og samlet inn penger til de streikende kvinnene.
Bjørnstjerne Bjørnson engasjerer seg og varsler om et økende opprør i arbeiderbevegelsen. Et opprør som ville øke i styrke om ikke arbeidernes livskår ble forbedret:
Nu banker det paa ganske forsiktig – med en Fyrstikpigefinger; men næste Gang blir det med en Mands Knytnæve, og næste Gang igjen med en Slægge. Vi blir ikke kvit dette.
(Bjørnstjerne Bjørnson, Dagbladet 22. november 1889, sitert i Skaarer, 2005)
Typografstreiken
Typografene streiket også i 1889, men noen måneder tidligere enn fyrstikkarbeiderne. Bakgrunnen for streiken var typografarbeidernes krav om ny tariffavtalen høsten 1888.
Amandus Schibsted fra Aftenposten og boktrykker Carl Grøndahl frontet arbeidsgiversiden. For Schibsted var dette et prinsippspørsmål mer enn et spørsmål om kroner og øre: "Ingen utenforstående skulle gi ordre om hvem Schibsted skulle ansette, og hvilke lønninger han skulle betale." Arbeidernes ønske om makt over sine egne arbeidsforhold, kunne ikke aksepteres.
Den typografiske forening hadde gode økonomiske ressurser for å holde streiken gående, og hadde støtte fra fagforeninger utenfor Norges grenser. Arbeidsgiverne forsøkte på sin side å erstatte de streikende typografene med andre typografer som de blant annet hentet inn fra utlandet. Kampen mot streikebryterne ble spesielt bitter. Etter fire måneders konflikt gikk typografene, til tross for kampviljen, på et sviende nederlag. Og Aftenposten ble stengt for fagorganiserte i ti år framover.
Typografstreiken ble et symbol på klassemotsetningene som var i ferd med å etablere seg mellom bedriftsherrene og lønnsmottakere i det norske industrisamfunnet. Samarbeid i arbeidslivet hørte framtiden til.
Klassemotsetninger og kjønnsforskjeller
Disse streikene viser tydelig klassemotsetningene i det norske samfunnet fram mot århundreskiftet. Bedriftsledere viste lite, eller ingen sympati for arbeidernes krav. Så lenge det fantes nok arbeidskraft tilgjengelig, gagnet dette bedriftslederne. Behovet for en fagforening med lojale medlemmer ble helt nødvendig i arbeiderbevegelsen for å opptre i samlet flokk overfor bastante bedriftsledere. I tillegg viser konfliktene spennet i arbeiderklassen, mellom ufaglærte kvinner på den ene siden, og en resurssterk, faglært typografforening på den andre.
Kilder
Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotekt, Arbark (25.11.2020): Typografstreiken i 1889. Hentet fra https://www.arbark.no/Diverse/Typografstreiken_1889/Typografstreiken_1889.htm
Skaarer Å. C. (2005): Fyrstikkarbeiderstreiken i 1889, Kvinnehistorie.no. Hentet fra https://www.kvinnehistorie.no/artikkel/t-2658
Les original på NDLA →
Teknologihistorie
Hvorfor teknologihistorie?
Hvorfor skal vi lære om teknologihistorie? Teknologihistorie og de store teknologiske omveltningene, spesielt fra den industrielle revolusjonen og framover, har påvirket mennesker og samfunn. I tillegg har det hatt betydning for hvordan ulike mennesker til ulike tider har sett på framtida si.
Når vi skal analysere historiske hendelser og forhold, kan vi bruke en modell som kalles SPØKT. Der står T-en for teknologiske forhold, og vi kan blant annet spørre oss hvordan samfunnet så ut før og etter ulike teknologiske oppfinnelser. Ved hjelp av SPØKT kan vi se på årsaker til og virkninger av en hendelse. Ofte kan det være lurt å se på alle delene i modellen for å finne ut hvordan teknologiske forhold henger sammen med sosiale, politiske, økonomiske og kulturelle forhold. Hvis du vil, kan du også se på naturlige forhold. Hvordan har for eksempel naturforholdene i Norge, med fossefall og vannkraft, påvirket industrialiseringen?
Teknologi og Norge som industriland
I norsk historie henger teknologiutviklingen i landbruket og industrien tett sammen. Denne utviklingen, som i en del sammenhenger kan ses på som store omveltninger, påvirket også flyttemønstre og tilgang på arbeidskraft.
Med nye teknologiske omveltninger i landbruket – det såkalte hamskiftet på midten av 1800-tallet – fikk man et maskinelt landbruk. Det gjorde at man ikke lenger hadde like stort behov for arbeidskraft på gårdene. Slåmaskinen var det fremste symbolet på denne utviklingen.
I byene økte derimot behovet for arbeidskraft. Det kom av at den første industrien ble startet opp.
De store teknologiske omveltningene som industrialiseringen representerte, for eksempel maskinell produksjon av tekstiler, var en omveltning både når det gjaldt produksjon i større skala, og når det gjaldt menneskers muligheter til arbeid og deltakelse i samfunnet.
Historiker Jan Eivind Myhre (2020) gir eksempler på maskiner, produkter og produksjonsteknikker som preget det framvoksende industrisamfunnet:
dampmaskiner til drift av jernbane, skip og industri
redskaper i jordbruk og fiskeri, blant annet slåmaskiner, treskemaskiner og nye fiskeredskaper
treforedling som tresliperier og tremasse- og cellulosefabrikker (til papir)
tekstiler fra spinne- og vevemaskiner
jern og stål til konstruksjon av skip, bygninger og broer samt til spiker
murstein fra teglverk
telegraf, telefon og belysning
Tenk over
På hvilken måte ble menneskers mulighet til arbeid og deltakelse i samfunnet påvirket av industrialiseringen og den nye teknologien?
Velg deg et par av punktene over. Hvordan tror du disse maskinene og produktene preget samfunnet?
Teknologiske omveltninger innen transport og samferdsel
Ingen utvikling skjer isolert, altså alene. All utvikling påvirker eller blir påvirket av annen utvikling. Et godt eksempel her er den store utviklingen som skjedde fra midten av 1800-tallet og i mange tiår framover når det gjaldt muligheter til transport og reise.
Jernbanen, som fikk si første linje i Norge mellom Oslo og Eidsvoll i 1854, ble helt sentral både som offentlig transport for reisende og for å frakte varer mellom bygd og by. Jernbanen i Norge ble raskt utbygd de neste tiårene, og fram til slutten av 1880-tallet ble det åpnet baner både sentralt på Østlandet og til Stavanger, Bergen og Trondheim.
Nye typer skip bidro til raskere eksport og import av industrivarer. Også langs kysten skjedde det en utvikling ved at man etter hvert satset på ferger til persontrafikk. Dette skjedde særlig i fylker med lange fjorder og mange øyer. Det hele startet med dampskip allerede på midten av 1800-tallet, mens vi i dag har kommet helt fram til elektriske ferger. Det var også ferger over de store innsjøene.
Den andre industrielle revolusjonen
Den andre industrielle revolusjonen foregikk fra sent på 1800-tallet til rundt 1920. Den handlet i stor grad om teknologiske endringer basert på at man fikk tilgang til elektrisitet som energikilde.
Den første industrielle revolusjonen handlet i stor grad om større og mer effektiv produksjon av blant annet tekstiler ved hjelp av dampmaskin og spinnemaskiner. Den andre industrielle revolusjonen medførte en helt annen produksjon av produkter takket være elektrisitet og elektrokjemiske prosesser. Med dette fikk vi behov for nye yrkesgrupper som teknikere og ingeniører.
Den andre industrielle revolusjonen startet mer samtidig i større deler av Europa og verden, da bruk av elektrisitet raskere ble innført i mange land.
Industrieventyret i Norge
Vi sier ofte at tida rundt 1905 var storindustriens gjennombrudd i Norge. Det var i denne perioden vi fikk kraftstasjoner, gjerne langs norske elver, som gjorde at det ble etablert storindustri utenom de store byene. Disse fabrikkene og kraftstasjonene ble til det vi kaller hjørnesteinsbedrifter i nye lokalsamfunn rundt omkring i Norge. Det var også i denne perioden Norge fikk bedrifter som satset på aluminium og kunstgjødsel.
I 1914 var Norge et av Europas rikeste land. Dette skyldtes i stor grad eksport av industrivarer, men også eksport av varer som tømmer, plank og fisk.
Kommunikasjon og transport
Transportmåter for varer og reiser kaller vi gjerne kommunikasjonsmidler. Som du har lest over, var utbyggingen av jernbanen fra midten av 1800-tallet viktig både for industrien, for transport av varer til havnene og for privatpersoner.
Vi har snakket om elektrisitet som en ny type teknologi. Også den skapte nye kommunikasjonsmidler, nemlig trikken. Trikken kom til Oslo og Trondheim allerede tidlig på 1900-tallet.
Etter hvert kom det andre transportmidler også. Da Sørlandsbanen ble ferdig i 1944 og Nordlandsbanen så sent som i 1962, hadde bilen i stor grad tatt over for de små jernbanestrekningene.
Etter andre verdenskrig ble det også et stadig større fokus på veiutbygging som var tilpasset motorisert ferdsel. Etter at personbilene kom, dukket etter hvert lastebilene opp. Dette førte til mer godstransport og transport av ulike produksjonsvarer.
Nye typer teknologi på 1970-tallet
I noen større byer og gamle industriområder startet veksten i informasjonsteknologi og kunnskapsproduksjon i løpet av 1970-tallet. Disse områdene tok opp i seg en annen type teknologi.
Informasjonsnæringen var noe nytt i norsk arbeidsliv. Den handler om å skape, samle eller bruke informasjon. Når det gjelder teknologi, foregikk den viktigste utviklingen innen den nye datateknologien. Både mikroprosessor, programmeringsspråk og ikke minst muligheten til behandling av store datamengder var viktig. Fra 1980 kom det også personlige datamaskiner.
Informasjonsteknologi kombinert med forskning åpnet også for store framskritt i omsorgssektoren. Med ny teknologi kunne man stille bedre diagnoser gjennom blant annet ultralyd, mammografi og fiberoptikk. Den nye teknologien innebar også nye behandlingsmuligheter.
Oljeeventyret
Se filmen Olja – et norsk eventyr for å få med deg det viktigste om oljefunnet utenfor norskekysten, og om hvordan det ble til storproduksjonen som har gjort Norge til et av verdens rikeste land. Teknologien som tar opp oljen ute i sjøen, er sentral i oljeproduksjonen.
Kilder
Benum, E. (2020, 2. november). Teknisk kunnskap, storindustri og optimisme. I Norgeshistorie. Hentet fra https://www.norgeshistorie.no/industrialisering-og-demokrati/1549-teknisk-kunnskap-storindustri-og-optimisme.html
Benum, E. (2020, 3. november). Industrisamfunn på hell. I Norgeshistorie. Hentet fra https://www.norgeshistorie.no/oljealder-og-overflod/1927-industrisamfunn-pa-hell.html
Hundstad, D. (2020, 27. oktober). Landet bindes sammen: transport. I Norgeshistorie. Hentet fra https://www.norgeshistorie.no/forste-verdenskrig-og-mellomkrigstiden/1622-landet-bindes-sammen-transport.html
Myhre, J. E. (2020, 2. november). Norge blir et industriland. I Norgeshistorie. Hentet fra https://www.norgeshistorie.no/industrialisering-og-demokrati/1504-norge-blir-et-industriland.html
Les original på NDLA →
Hvorfor skal vi lære om teknologihistorie? Teknologihistorie og de store teknologiske omveltningene, spesielt fra den industrielle revolusjonen og framover, har påvirket mennesker og samfunn. I tillegg har det hatt betydning for hvordan ulike mennesker til ulike tider har sett på framtida si.
Når vi skal analysere historiske hendelser og forhold, kan vi bruke en modell som kalles SPØKT. Der står T-en for teknologiske forhold, og vi kan blant annet spørre oss hvordan samfunnet så ut før og etter ulike teknologiske oppfinnelser. Ved hjelp av SPØKT kan vi se på årsaker til og virkninger av en hendelse. Ofte kan det være lurt å se på alle delene i modellen for å finne ut hvordan teknologiske forhold henger sammen med sosiale, politiske, økonomiske og kulturelle forhold. Hvis du vil, kan du også se på naturlige forhold. Hvordan har for eksempel naturforholdene i Norge, med fossefall og vannkraft, påvirket industrialiseringen?
Teknologi og Norge som industriland
I norsk historie henger teknologiutviklingen i landbruket og industrien tett sammen. Denne utviklingen, som i en del sammenhenger kan ses på som store omveltninger, påvirket også flyttemønstre og tilgang på arbeidskraft.
Med nye teknologiske omveltninger i landbruket – det såkalte hamskiftet på midten av 1800-tallet – fikk man et maskinelt landbruk. Det gjorde at man ikke lenger hadde like stort behov for arbeidskraft på gårdene. Slåmaskinen var det fremste symbolet på denne utviklingen.
I byene økte derimot behovet for arbeidskraft. Det kom av at den første industrien ble startet opp.
De store teknologiske omveltningene som industrialiseringen representerte, for eksempel maskinell produksjon av tekstiler, var en omveltning både når det gjaldt produksjon i større skala, og når det gjaldt menneskers muligheter til arbeid og deltakelse i samfunnet.
Historiker Jan Eivind Myhre (2020) gir eksempler på maskiner, produkter og produksjonsteknikker som preget det framvoksende industrisamfunnet:
dampmaskiner til drift av jernbane, skip og industri
redskaper i jordbruk og fiskeri, blant annet slåmaskiner, treskemaskiner og nye fiskeredskaper
treforedling som tresliperier og tremasse- og cellulosefabrikker (til papir)
tekstiler fra spinne- og vevemaskiner
jern og stål til konstruksjon av skip, bygninger og broer samt til spiker
murstein fra teglverk
telegraf, telefon og belysning
Tenk over
På hvilken måte ble menneskers mulighet til arbeid og deltakelse i samfunnet påvirket av industrialiseringen og den nye teknologien?
Velg deg et par av punktene over. Hvordan tror du disse maskinene og produktene preget samfunnet?
Teknologiske omveltninger innen transport og samferdsel
Ingen utvikling skjer isolert, altså alene. All utvikling påvirker eller blir påvirket av annen utvikling. Et godt eksempel her er den store utviklingen som skjedde fra midten av 1800-tallet og i mange tiår framover når det gjaldt muligheter til transport og reise.
Jernbanen, som fikk si første linje i Norge mellom Oslo og Eidsvoll i 1854, ble helt sentral både som offentlig transport for reisende og for å frakte varer mellom bygd og by. Jernbanen i Norge ble raskt utbygd de neste tiårene, og fram til slutten av 1880-tallet ble det åpnet baner både sentralt på Østlandet og til Stavanger, Bergen og Trondheim.
Nye typer skip bidro til raskere eksport og import av industrivarer. Også langs kysten skjedde det en utvikling ved at man etter hvert satset på ferger til persontrafikk. Dette skjedde særlig i fylker med lange fjorder og mange øyer. Det hele startet med dampskip allerede på midten av 1800-tallet, mens vi i dag har kommet helt fram til elektriske ferger. Det var også ferger over de store innsjøene.
Den andre industrielle revolusjonen
Den andre industrielle revolusjonen foregikk fra sent på 1800-tallet til rundt 1920. Den handlet i stor grad om teknologiske endringer basert på at man fikk tilgang til elektrisitet som energikilde.
Den første industrielle revolusjonen handlet i stor grad om større og mer effektiv produksjon av blant annet tekstiler ved hjelp av dampmaskin og spinnemaskiner. Den andre industrielle revolusjonen medførte en helt annen produksjon av produkter takket være elektrisitet og elektrokjemiske prosesser. Med dette fikk vi behov for nye yrkesgrupper som teknikere og ingeniører.
Den andre industrielle revolusjonen startet mer samtidig i større deler av Europa og verden, da bruk av elektrisitet raskere ble innført i mange land.
Industrieventyret i Norge
Vi sier ofte at tida rundt 1905 var storindustriens gjennombrudd i Norge. Det var i denne perioden vi fikk kraftstasjoner, gjerne langs norske elver, som gjorde at det ble etablert storindustri utenom de store byene. Disse fabrikkene og kraftstasjonene ble til det vi kaller hjørnesteinsbedrifter i nye lokalsamfunn rundt omkring i Norge. Det var også i denne perioden Norge fikk bedrifter som satset på aluminium og kunstgjødsel.
I 1914 var Norge et av Europas rikeste land. Dette skyldtes i stor grad eksport av industrivarer, men også eksport av varer som tømmer, plank og fisk.
Kommunikasjon og transport
Transportmåter for varer og reiser kaller vi gjerne kommunikasjonsmidler. Som du har lest over, var utbyggingen av jernbanen fra midten av 1800-tallet viktig både for industrien, for transport av varer til havnene og for privatpersoner.
Vi har snakket om elektrisitet som en ny type teknologi. Også den skapte nye kommunikasjonsmidler, nemlig trikken. Trikken kom til Oslo og Trondheim allerede tidlig på 1900-tallet.
Etter hvert kom det andre transportmidler også. Da Sørlandsbanen ble ferdig i 1944 og Nordlandsbanen så sent som i 1962, hadde bilen i stor grad tatt over for de små jernbanestrekningene.
Etter andre verdenskrig ble det også et stadig større fokus på veiutbygging som var tilpasset motorisert ferdsel. Etter at personbilene kom, dukket etter hvert lastebilene opp. Dette førte til mer godstransport og transport av ulike produksjonsvarer.
Nye typer teknologi på 1970-tallet
I noen større byer og gamle industriområder startet veksten i informasjonsteknologi og kunnskapsproduksjon i løpet av 1970-tallet. Disse områdene tok opp i seg en annen type teknologi.
Informasjonsnæringen var noe nytt i norsk arbeidsliv. Den handler om å skape, samle eller bruke informasjon. Når det gjelder teknologi, foregikk den viktigste utviklingen innen den nye datateknologien. Både mikroprosessor, programmeringsspråk og ikke minst muligheten til behandling av store datamengder var viktig. Fra 1980 kom det også personlige datamaskiner.
Informasjonsteknologi kombinert med forskning åpnet også for store framskritt i omsorgssektoren. Med ny teknologi kunne man stille bedre diagnoser gjennom blant annet ultralyd, mammografi og fiberoptikk. Den nye teknologien innebar også nye behandlingsmuligheter.
Oljeeventyret
Se filmen Olja – et norsk eventyr for å få med deg det viktigste om oljefunnet utenfor norskekysten, og om hvordan det ble til storproduksjonen som har gjort Norge til et av verdens rikeste land. Teknologien som tar opp oljen ute i sjøen, er sentral i oljeproduksjonen.
Kilder
Benum, E. (2020, 2. november). Teknisk kunnskap, storindustri og optimisme. I Norgeshistorie. Hentet fra https://www.norgeshistorie.no/industrialisering-og-demokrati/1549-teknisk-kunnskap-storindustri-og-optimisme.html
Benum, E. (2020, 3. november). Industrisamfunn på hell. I Norgeshistorie. Hentet fra https://www.norgeshistorie.no/oljealder-og-overflod/1927-industrisamfunn-pa-hell.html
Hundstad, D. (2020, 27. oktober). Landet bindes sammen: transport. I Norgeshistorie. Hentet fra https://www.norgeshistorie.no/forste-verdenskrig-og-mellomkrigstiden/1622-landet-bindes-sammen-transport.html
Myhre, J. E. (2020, 2. november). Norge blir et industriland. I Norgeshistorie. Hentet fra https://www.norgeshistorie.no/industrialisering-og-demokrati/1504-norge-blir-et-industriland.html
Les original på NDLA →
Teknologihistorie
Hvorfor teknologihistorie?
Hvorfor skal vi lære om teknologihistorie? Teknologihistorie og de store teknologiske omveltningene, spesielt fra den industrielle revolusjonen og framover, har påvirket mennesker og samfunn. I tillegg har det hatt betydning for hvordan ulike mennesker til ulike tider har sett på framtida si.
Når vi skal analysere historiske hendelser og forhold, kan vi bruke en modell som kalles SPØKT. Der står T-en for teknologiske forhold, og vi kan blant annet spørre oss hvordan samfunnet så ut før og etter ulike teknologiske oppfinnelser. Ved hjelp av SPØKT kan vi se på årsaker til og virkninger av en hendelse. Ofte kan det være lurt å se på alle delene i modellen for å finne ut hvordan teknologiske forhold henger sammen med sosiale, politiske, økonomiske og kulturelle forhold. Hvis du vil, kan du også se på naturlige forhold. Hvordan har for eksempel naturforholdene i Norge, med fossefall og vannkraft, påvirket industrialiseringen?
Teknologi og Norge som industriland
I norsk historie henger teknologiutviklingen i landbruket og industrien tett sammen. Denne utviklingen, som i en del sammenhenger kan ses på som store omveltninger, påvirket også flyttemønstre og tilgang på arbeidskraft.
Med nye teknologiske omveltninger i landbruket – det såkalte hamskiftet på midten av 1800-tallet – fikk man et maskinelt landbruk. Det gjorde at man ikke lenger hadde like stort behov for arbeidskraft på gårdene. Slåmaskinen var det fremste symbolet på denne utviklingen.
I byene økte derimot behovet for arbeidskraft. Det kom av at den første industrien ble startet opp.
De store teknologiske omveltningene som industrialiseringen representerte, for eksempel maskinell produksjon av tekstiler, var en omveltning både når det gjaldt produksjon i større skala, og når det gjaldt menneskers muligheter til arbeid og deltakelse i samfunnet.
Historiker Jan Eivind Myhre (2020) gir eksempler på maskiner, produkter og produksjonsteknikker som preget det framvoksende industrisamfunnet:
dampmaskiner til drift av jernbane, skip og industri
redskaper i jordbruk og fiskeri, blant annet slåmaskiner, treskemaskiner og nye fiskeredskaper
treforedling som tresliperier og tremasse- og cellulosefabrikker (til papir)
tekstiler fra spinne- og vevemaskiner
jern og stål til konstruksjon av skip, bygninger og broer samt til spiker
murstein fra teglverk
telegraf, telefon og belysning
Tenk over
På hvilken måte ble menneskers mulighet til arbeid og deltakelse i samfunnet påvirket av industrialiseringen og den nye teknologien?
Velg deg et par av punktene over. Hvordan tror du disse maskinene og produktene preget samfunnet?
Teknologiske omveltninger innen transport og samferdsel
Ingen utvikling skjer isolert, altså alene. All utvikling påvirker eller blir påvirket av annen utvikling. Et godt eksempel her er den store utviklingen som skjedde fra midten av 1800-tallet og i mange tiår framover når det gjaldt muligheter til transport og reise.
Jernbanen, som fikk si første linje i Norge mellom Oslo og Eidsvoll i 1854, ble helt sentral både som offentlig transport for reisende og for å frakte varer mellom bygd og by. Jernbanen i Norge ble raskt utbygd de neste tiårene, og fram til slutten av 1880-tallet ble det åpnet baner både sentralt på Østlandet og til Stavanger, Bergen og Trondheim.
Nye typer skip bidro til raskere eksport og import av industrivarer. Også langs kysten skjedde det en utvikling ved at man etter hvert satset på ferger til persontrafikk. Dette skjedde særlig i fylker med lange fjorder og mange øyer. Det hele startet med dampskip allerede på midten av 1800-tallet, mens vi i dag har kommet helt fram til elektriske ferger. Det var også ferger over de store innsjøene.
Den andre industrielle revolusjonen
Den andre industrielle revolusjonen foregikk fra sent på 1800-tallet til rundt 1920. Den handlet i stor grad om teknologiske endringer basert på at man fikk tilgang til elektrisitet som energikilde.
Den første industrielle revolusjonen handlet i stor grad om større og mer effektiv produksjon av blant annet tekstiler ved hjelp av dampmaskin og spinnemaskiner. Den andre industrielle revolusjonen medførte en helt annen produksjon av produkter takket være elektrisitet og elektrokjemiske prosesser. Med dette fikk vi behov for nye yrkesgrupper som teknikere og ingeniører.
Den andre industrielle revolusjonen startet mer samtidig i større deler av Europa og verden, da bruk av elektrisitet raskere ble innført i mange land.
Industrieventyret i Norge
Vi sier ofte at tida rundt 1905 var storindustriens gjennombrudd i Norge. Det var i denne perioden vi fikk kraftstasjoner, gjerne langs norske elver, som gjorde at det ble etablert storindustri utenom de store byene. Disse fabrikkene og kraftstasjonene ble til det vi kaller hjørnesteinsbedrifter i nye lokalsamfunn rundt omkring i Norge. Det var også i denne perioden Norge fikk bedrifter som satset på aluminium og kunstgjødsel.
I 1914 var Norge et av Europas rikeste land. Dette skyldtes i stor grad eksport av industrivarer, men også eksport av varer som tømmer, plank og fisk.
Kommunikasjon og transport
Transportmåter for varer og reiser kaller vi gjerne kommunikasjonsmidler. Som du har lest over, var utbyggingen av jernbanen fra midten av 1800-tallet viktig både for industrien, for transport av varer til havnene og for privatpersoner.
Vi har snakket om elektrisitet som en ny type teknologi. Også den skapte nye kommunikasjonsmidler, nemlig trikken. Trikken kom til Oslo og Trondheim allerede tidlig på 1900-tallet.
Etter hvert kom det andre transportmidler også. Da Sørlandsbanen ble ferdig i 1944 og Nordlandsbanen så sent som i 1962, hadde bilen i stor grad tatt over for de små jernbanestrekningene.
Etter andre verdenskrig ble det også et stadig større fokus på veiutbygging som var tilpasset motorisert ferdsel. Etter at personbilene kom, dukket etter hvert lastebilene opp. Dette førte til mer godstransport og transport av ulike produksjonsvarer.
Nye typer teknologi på 1970-tallet
I noen større byer og gamle industriområder startet veksten i informasjonsteknologi og kunnskapsproduksjon i løpet av 1970-tallet. Disse områdene tok opp i seg en annen type teknologi.
Informasjonsnæringen var noe nytt i norsk arbeidsliv. Den handler om å skape, samle eller bruke informasjon. Når det gjelder teknologi, foregikk den viktigste utviklingen innen den nye datateknologien. Både mikroprosessor, programmeringsspråk og ikke minst muligheten til behandling av store datamengder var viktig. Fra 1980 kom det også personlige datamaskiner.
Informasjonsteknologi kombinert med forskning åpnet også for store framskritt i omsorgssektoren. Med ny teknologi kunne man stille bedre diagnoser gjennom blant annet ultralyd, mammografi og fiberoptikk. Den nye teknologien innebar også nye behandlingsmuligheter.
Oljeeventyret
Se filmen Olja – et norsk eventyr for å få med deg det viktigste om oljefunnet utenfor norskekysten, og om hvordan det ble til storproduksjonen som har gjort Norge til et av verdens rikeste land. Teknologien som tar opp oljen ute i sjøen, er sentral i oljeproduksjonen.
Kilder
Benum, E. (2020, 2. november). Teknisk kunnskap, storindustri og optimisme. I Norgeshistorie. Hentet fra https://www.norgeshistorie.no/industrialisering-og-demokrati/1549-teknisk-kunnskap-storindustri-og-optimisme.html
Benum, E. (2020, 3. november). Industrisamfunn på hell. I Norgeshistorie. Hentet fra https://www.norgeshistorie.no/oljealder-og-overflod/1927-industrisamfunn-pa-hell.html
Hundstad, D. (2020, 27. oktober). Landet bindes sammen: transport. I Norgeshistorie. Hentet fra https://www.norgeshistorie.no/forste-verdenskrig-og-mellomkrigstiden/1622-landet-bindes-sammen-transport.html
Myhre, J. E. (2020, 2. november). Norge blir et industriland. I Norgeshistorie. Hentet fra https://www.norgeshistorie.no/industrialisering-og-demokrati/1504-norge-blir-et-industriland.html
Les original på NDLA →
Hvorfor skal vi lære om teknologihistorie? Teknologihistorie og de store teknologiske omveltningene, spesielt fra den industrielle revolusjonen og framover, har påvirket mennesker og samfunn. I tillegg har det hatt betydning for hvordan ulike mennesker til ulike tider har sett på framtida si.
Når vi skal analysere historiske hendelser og forhold, kan vi bruke en modell som kalles SPØKT. Der står T-en for teknologiske forhold, og vi kan blant annet spørre oss hvordan samfunnet så ut før og etter ulike teknologiske oppfinnelser. Ved hjelp av SPØKT kan vi se på årsaker til og virkninger av en hendelse. Ofte kan det være lurt å se på alle delene i modellen for å finne ut hvordan teknologiske forhold henger sammen med sosiale, politiske, økonomiske og kulturelle forhold. Hvis du vil, kan du også se på naturlige forhold. Hvordan har for eksempel naturforholdene i Norge, med fossefall og vannkraft, påvirket industrialiseringen?
Teknologi og Norge som industriland
I norsk historie henger teknologiutviklingen i landbruket og industrien tett sammen. Denne utviklingen, som i en del sammenhenger kan ses på som store omveltninger, påvirket også flyttemønstre og tilgang på arbeidskraft.
Med nye teknologiske omveltninger i landbruket – det såkalte hamskiftet på midten av 1800-tallet – fikk man et maskinelt landbruk. Det gjorde at man ikke lenger hadde like stort behov for arbeidskraft på gårdene. Slåmaskinen var det fremste symbolet på denne utviklingen.
I byene økte derimot behovet for arbeidskraft. Det kom av at den første industrien ble startet opp.
De store teknologiske omveltningene som industrialiseringen representerte, for eksempel maskinell produksjon av tekstiler, var en omveltning både når det gjaldt produksjon i større skala, og når det gjaldt menneskers muligheter til arbeid og deltakelse i samfunnet.
Historiker Jan Eivind Myhre (2020) gir eksempler på maskiner, produkter og produksjonsteknikker som preget det framvoksende industrisamfunnet:
dampmaskiner til drift av jernbane, skip og industri
redskaper i jordbruk og fiskeri, blant annet slåmaskiner, treskemaskiner og nye fiskeredskaper
treforedling som tresliperier og tremasse- og cellulosefabrikker (til papir)
tekstiler fra spinne- og vevemaskiner
jern og stål til konstruksjon av skip, bygninger og broer samt til spiker
murstein fra teglverk
telegraf, telefon og belysning
Tenk over
På hvilken måte ble menneskers mulighet til arbeid og deltakelse i samfunnet påvirket av industrialiseringen og den nye teknologien?
Velg deg et par av punktene over. Hvordan tror du disse maskinene og produktene preget samfunnet?
Teknologiske omveltninger innen transport og samferdsel
Ingen utvikling skjer isolert, altså alene. All utvikling påvirker eller blir påvirket av annen utvikling. Et godt eksempel her er den store utviklingen som skjedde fra midten av 1800-tallet og i mange tiår framover når det gjaldt muligheter til transport og reise.
Jernbanen, som fikk si første linje i Norge mellom Oslo og Eidsvoll i 1854, ble helt sentral både som offentlig transport for reisende og for å frakte varer mellom bygd og by. Jernbanen i Norge ble raskt utbygd de neste tiårene, og fram til slutten av 1880-tallet ble det åpnet baner både sentralt på Østlandet og til Stavanger, Bergen og Trondheim.
Nye typer skip bidro til raskere eksport og import av industrivarer. Også langs kysten skjedde det en utvikling ved at man etter hvert satset på ferger til persontrafikk. Dette skjedde særlig i fylker med lange fjorder og mange øyer. Det hele startet med dampskip allerede på midten av 1800-tallet, mens vi i dag har kommet helt fram til elektriske ferger. Det var også ferger over de store innsjøene.
Den andre industrielle revolusjonen
Den andre industrielle revolusjonen foregikk fra sent på 1800-tallet til rundt 1920. Den handlet i stor grad om teknologiske endringer basert på at man fikk tilgang til elektrisitet som energikilde.
Den første industrielle revolusjonen handlet i stor grad om større og mer effektiv produksjon av blant annet tekstiler ved hjelp av dampmaskin og spinnemaskiner. Den andre industrielle revolusjonen medførte en helt annen produksjon av produkter takket være elektrisitet og elektrokjemiske prosesser. Med dette fikk vi behov for nye yrkesgrupper som teknikere og ingeniører.
Den andre industrielle revolusjonen startet mer samtidig i større deler av Europa og verden, da bruk av elektrisitet raskere ble innført i mange land.
Industrieventyret i Norge
Vi sier ofte at tida rundt 1905 var storindustriens gjennombrudd i Norge. Det var i denne perioden vi fikk kraftstasjoner, gjerne langs norske elver, som gjorde at det ble etablert storindustri utenom de store byene. Disse fabrikkene og kraftstasjonene ble til det vi kaller hjørnesteinsbedrifter i nye lokalsamfunn rundt omkring i Norge. Det var også i denne perioden Norge fikk bedrifter som satset på aluminium og kunstgjødsel.
I 1914 var Norge et av Europas rikeste land. Dette skyldtes i stor grad eksport av industrivarer, men også eksport av varer som tømmer, plank og fisk.
Kommunikasjon og transport
Transportmåter for varer og reiser kaller vi gjerne kommunikasjonsmidler. Som du har lest over, var utbyggingen av jernbanen fra midten av 1800-tallet viktig både for industrien, for transport av varer til havnene og for privatpersoner.
Vi har snakket om elektrisitet som en ny type teknologi. Også den skapte nye kommunikasjonsmidler, nemlig trikken. Trikken kom til Oslo og Trondheim allerede tidlig på 1900-tallet.
Etter hvert kom det andre transportmidler også. Da Sørlandsbanen ble ferdig i 1944 og Nordlandsbanen så sent som i 1962, hadde bilen i stor grad tatt over for de små jernbanestrekningene.
Etter andre verdenskrig ble det også et stadig større fokus på veiutbygging som var tilpasset motorisert ferdsel. Etter at personbilene kom, dukket etter hvert lastebilene opp. Dette førte til mer godstransport og transport av ulike produksjonsvarer.
Nye typer teknologi på 1970-tallet
I noen større byer og gamle industriområder startet veksten i informasjonsteknologi og kunnskapsproduksjon i løpet av 1970-tallet. Disse områdene tok opp i seg en annen type teknologi.
Informasjonsnæringen var noe nytt i norsk arbeidsliv. Den handler om å skape, samle eller bruke informasjon. Når det gjelder teknologi, foregikk den viktigste utviklingen innen den nye datateknologien. Både mikroprosessor, programmeringsspråk og ikke minst muligheten til behandling av store datamengder var viktig. Fra 1980 kom det også personlige datamaskiner.
Informasjonsteknologi kombinert med forskning åpnet også for store framskritt i omsorgssektoren. Med ny teknologi kunne man stille bedre diagnoser gjennom blant annet ultralyd, mammografi og fiberoptikk. Den nye teknologien innebar også nye behandlingsmuligheter.
Oljeeventyret
Se filmen Olja – et norsk eventyr for å få med deg det viktigste om oljefunnet utenfor norskekysten, og om hvordan det ble til storproduksjonen som har gjort Norge til et av verdens rikeste land. Teknologien som tar opp oljen ute i sjøen, er sentral i oljeproduksjonen.
Kilder
Benum, E. (2020, 2. november). Teknisk kunnskap, storindustri og optimisme. I Norgeshistorie. Hentet fra https://www.norgeshistorie.no/industrialisering-og-demokrati/1549-teknisk-kunnskap-storindustri-og-optimisme.html
Benum, E. (2020, 3. november). Industrisamfunn på hell. I Norgeshistorie. Hentet fra https://www.norgeshistorie.no/oljealder-og-overflod/1927-industrisamfunn-pa-hell.html
Hundstad, D. (2020, 27. oktober). Landet bindes sammen: transport. I Norgeshistorie. Hentet fra https://www.norgeshistorie.no/forste-verdenskrig-og-mellomkrigstiden/1622-landet-bindes-sammen-transport.html
Myhre, J. E. (2020, 2. november). Norge blir et industriland. I Norgeshistorie. Hentet fra https://www.norgeshistorie.no/industrialisering-og-demokrati/1504-norge-blir-et-industriland.html
Les original på NDLA →
Teknologiutvikling i din og familiens hverdag
I dag tar du kanskje teknologien for gitt, men hva er historien bak den teknologien du bruker, og hvordan utviklet den seg fram til slik vi kjenner den i dag? For eksempel er ikke mobiltelefonen veldig ny i historisk sammenheng. Hva var det første eksempelet på at folk kunne ta kontakt med hverandre uten å skrive brev?
Oppgave 1. Utforsk historien bak
Velg deg tre ting som du bruker i hverdagen, og som på en eller annen måte er preget av teknologi.
Hvorfor valgte du nettopp disse tre tingene? Forklar.
Utforsk deretter historien bak disse tre tingene. Klarer du å finne ut når de dukket opp for første gang?
Hvordan ble de brukt før?
Oppgave 2. Sammenlign med andre i familien
Når du har valgt dine ting, spør du noen andre i familien din hva de regnet som den viktigste nye teknologien da de vokste opp.
Hvis du har mulighet til å spørre slektninger som tilhører besteforeldregenerasjonen eller er enda eldre, vil du nok oppleve enda større forskjeller på hva som var nytt og spennende da de var unge, sammenlignet med i dag.
Les original på NDLA →
Oppgave 1. Utforsk historien bak
Velg deg tre ting som du bruker i hverdagen, og som på en eller annen måte er preget av teknologi.
Hvorfor valgte du nettopp disse tre tingene? Forklar.
Utforsk deretter historien bak disse tre tingene. Klarer du å finne ut når de dukket opp for første gang?
Hvordan ble de brukt før?
Oppgave 2. Sammenlign med andre i familien
Når du har valgt dine ting, spør du noen andre i familien din hva de regnet som den viktigste nye teknologien da de vokste opp.
Hvis du har mulighet til å spørre slektninger som tilhører besteforeldregenerasjonen eller er enda eldre, vil du nok oppleve enda større forskjeller på hva som var nytt og spennende da de var unge, sammenlignet med i dag.
Les original på NDLA →
Teknologiutvikling i din og familiens hverdag
I dag tar du kanskje teknologien for gitt, men hva er historien bak den teknologien du bruker, og hvordan utviklet den seg fram til slik vi kjenner den i dag? For eksempel er ikke mobiltelefonen veldig ny i historisk sammenheng. Hva var det første eksempelet på at folk kunne ta kontakt med hverandre uten å skrive brev?
Oppgave 1. Utforsk historien bak
Velg deg tre ting som du bruker i hverdagen, og som på en eller annen måte er preget av teknologi.
Hvorfor valgte du nettopp disse tre tingene? Forklar.
Utforsk deretter historien bak disse tre tingene. Klarer du å finne ut når de dukket opp for første gang?
Hvordan ble de brukt før?
Oppgave 2. Sammenlign med andre i familien
Når du har valgt dine ting, spør du noen andre i familien din hva de regnet som den viktigste nye teknologien da de vokste opp.
Hvis du har mulighet til å spørre slektninger som tilhører besteforeldregenerasjonen eller er enda eldre, vil du nok oppleve enda større forskjeller på hva som var nytt og spennende da de var unge, sammenlignet med i dag.
Les original på NDLA →
Oppgave 1. Utforsk historien bak
Velg deg tre ting som du bruker i hverdagen, og som på en eller annen måte er preget av teknologi.
Hvorfor valgte du nettopp disse tre tingene? Forklar.
Utforsk deretter historien bak disse tre tingene. Klarer du å finne ut når de dukket opp for første gang?
Hvordan ble de brukt før?
Oppgave 2. Sammenlign med andre i familien
Når du har valgt dine ting, spør du noen andre i familien din hva de regnet som den viktigste nye teknologien da de vokste opp.
Hvis du har mulighet til å spørre slektninger som tilhører besteforeldregenerasjonen eller er enda eldre, vil du nok oppleve enda større forskjeller på hva som var nytt og spennende da de var unge, sammenlignet med i dag.
Les original på NDLA →
Temakart: Den første industrielle revolusjonen
Hvordan bruke temakartene?Temakartene skal hjelpe deg med å strukturere årsaker og konsekvenser i flere temaer i nyere historie. Temakartene består av bokser og piler. Både boksene og pilene skal fylles med tekst, og hvis du klikker på dem, kommer det opp en tekstboks som du kan skrive i.
Boksene representerer konkrete hendelser eller utviklingstrekk. Når du skriver i disse boksene, skal du øve deg på å trekke ut det aller viktigste. Prøv å begrense deg til 2–3 setninger.
Pilene skal forklare sammenhenger mellom boksene. En sammenheng kan være at boks A er årsak til boks B, at boks A påvirker boks B, eller at boks A hjelper oss til å forstå boks B. Noen ganger kan sammenhenger gå begge veier, slik at også boks B påvirker boks A. Noen ganger er det lett å se sammenhenger; de kan for eksempel stå direkte forklart i læremiddelet du bruker. Andre ganger må du tenke selv. I pilene bør du skrive så utfyllende du kan. I tillegg til å forklare kan du for eksempel trekke inn eksempler eller kilder dere har jobbet med som kan belyse denne sammenhengen.
Notatene dine lagres i nettleseren. For å lagre notatene lokalt kan du gå til Mine notater og kopiere teksten inn i et eget dokument.
Du bør jobbe med temakartet i fullskjermvisning.
Les original på NDLA →
Boksene representerer konkrete hendelser eller utviklingstrekk. Når du skriver i disse boksene, skal du øve deg på å trekke ut det aller viktigste. Prøv å begrense deg til 2–3 setninger.
Pilene skal forklare sammenhenger mellom boksene. En sammenheng kan være at boks A er årsak til boks B, at boks A påvirker boks B, eller at boks A hjelper oss til å forstå boks B. Noen ganger kan sammenhenger gå begge veier, slik at også boks B påvirker boks A. Noen ganger er det lett å se sammenhenger; de kan for eksempel stå direkte forklart i læremiddelet du bruker. Andre ganger må du tenke selv. I pilene bør du skrive så utfyllende du kan. I tillegg til å forklare kan du for eksempel trekke inn eksempler eller kilder dere har jobbet med som kan belyse denne sammenhengen.
Notatene dine lagres i nettleseren. For å lagre notatene lokalt kan du gå til Mine notater og kopiere teksten inn i et eget dokument.
Du bør jobbe med temakartet i fullskjermvisning.
Les original på NDLA →
Temakart: Den første industrielle revolusjonen
Hvordan bruke temakartene?Temakartene skal hjelpe deg med å strukturere årsaker og konsekvenser i flere temaer i nyere historie. Temakartene består av bokser og piler. Både boksene og pilene skal fylles med tekst, og hvis du klikker på dem, kommer det opp en tekstboks som du kan skrive i.
Boksene representerer konkrete hendelser eller utviklingstrekk. Når du skriver i disse boksene, skal du øve deg på å trekke ut det aller viktigste. Prøv å begrense deg til 2–3 setninger.
Pilene skal forklare sammenhenger mellom boksene. En sammenheng kan være at boks A er årsak til boks B, at boks A påvirker boks B, eller at boks A hjelper oss til å forstå boks B. Noen ganger kan sammenhenger gå begge veier, slik at også boks B påvirker boks A. Noen ganger er det lett å se sammenhenger; de kan for eksempel stå direkte forklart i læremiddelet du bruker. Andre ganger må du tenke selv. I pilene bør du skrive så utfyllende du kan. I tillegg til å forklare kan du for eksempel trekke inn eksempler eller kilder dere har jobbet med som kan belyse denne sammenhengen.
Notatene dine lagres i nettleseren. For å lagre notatene lokalt kan du gå til Mine notater og kopiere teksten inn i et eget dokument.
Du bør jobbe med temakartet i fullskjermvisning.
Les original på NDLA →
Boksene representerer konkrete hendelser eller utviklingstrekk. Når du skriver i disse boksene, skal du øve deg på å trekke ut det aller viktigste. Prøv å begrense deg til 2–3 setninger.
Pilene skal forklare sammenhenger mellom boksene. En sammenheng kan være at boks A er årsak til boks B, at boks A påvirker boks B, eller at boks A hjelper oss til å forstå boks B. Noen ganger kan sammenhenger gå begge veier, slik at også boks B påvirker boks A. Noen ganger er det lett å se sammenhenger; de kan for eksempel stå direkte forklart i læremiddelet du bruker. Andre ganger må du tenke selv. I pilene bør du skrive så utfyllende du kan. I tillegg til å forklare kan du for eksempel trekke inn eksempler eller kilder dere har jobbet med som kan belyse denne sammenhengen.
Notatene dine lagres i nettleseren. For å lagre notatene lokalt kan du gå til Mine notater og kopiere teksten inn i et eget dokument.
Du bør jobbe med temakartet i fullskjermvisning.
Les original på NDLA →
Naturressurser og næringsutvikling
Å være tømrer på 1700-tallet
Tømmermann Anders Simenssen
Da Anders Simenssen var 22 år, hadde han vært ansatt i tre måneder ved Kongsberg Sølvverk. På den tiden var det totalt 23 tømmermenn der. Mer enn 1 000 mennesker var tilknyttet sølvverket på ulike vis.
De fleste av tømrerne ved sølvverket var ikke fra bygdene omkring Kongsberg. De kom langveis fra, som Gudbrandsdalen eller Hedemarken. Én tømrer hadde reist helt fra Magdeburg i Tyskland. Dersom Anders ikke ble utsatt for noen arbeidsuhell, kunne han trolig se fram til fast jobb og inntekt livet ut ved sølvverket.
Tømmermenn som Anders som jobbet ved sølvverket, bygde og vedlikeholdt alt av trekonstruksjoner. Det mest storslagne var kanskje transportsystemet der vannhjul ble brukt til å trekke opp malm fra gruvene. I gruvene var det også stiger og etasjer samt heissystem.
Å jobbe som tømrer
De færreste tømmermennene arbeidet på steder som Kongsberg Sølvverk i denne perioden. De fleste bygde bolighus, og mange reiste nok rundt og tok ulike byggeoppdrag. Husene både i byene og på landet var oftest bygd i lafteverk, men noen steder ble det bygd i utmurt bindingsverk. Da lagde tømreren skjelettet for bygget og la gulv og gulvåser.
Tømmermenn fikk økende ansvar ved byggearbeider på 1700-tallet, og noen av dem ble entreprenører. Tidligere hadde arkitektene hatt ansvaret. Det var på denne tiden at begrepet byggmester dukket opp.
Les original på NDLA →
Da Anders Simenssen var 22 år, hadde han vært ansatt i tre måneder ved Kongsberg Sølvverk. På den tiden var det totalt 23 tømmermenn der. Mer enn 1 000 mennesker var tilknyttet sølvverket på ulike vis.
De fleste av tømrerne ved sølvverket var ikke fra bygdene omkring Kongsberg. De kom langveis fra, som Gudbrandsdalen eller Hedemarken. Én tømrer hadde reist helt fra Magdeburg i Tyskland. Dersom Anders ikke ble utsatt for noen arbeidsuhell, kunne han trolig se fram til fast jobb og inntekt livet ut ved sølvverket.
Tømmermenn som Anders som jobbet ved sølvverket, bygde og vedlikeholdt alt av trekonstruksjoner. Det mest storslagne var kanskje transportsystemet der vannhjul ble brukt til å trekke opp malm fra gruvene. I gruvene var det også stiger og etasjer samt heissystem.
Å jobbe som tømrer
De færreste tømmermennene arbeidet på steder som Kongsberg Sølvverk i denne perioden. De fleste bygde bolighus, og mange reiste nok rundt og tok ulike byggeoppdrag. Husene både i byene og på landet var oftest bygd i lafteverk, men noen steder ble det bygd i utmurt bindingsverk. Da lagde tømreren skjelettet for bygget og la gulv og gulvåser.
Tømmermenn fikk økende ansvar ved byggearbeider på 1700-tallet, og noen av dem ble entreprenører. Tidligere hadde arkitektene hatt ansvaret. Det var på denne tiden at begrepet byggmester dukket opp.
Les original på NDLA →
Å være tømrer på 1700-tallet
Tømmermann Anders Simenssen
Da Anders Simenssen var 22 år, hadde han vært ansatt i tre måneder ved Kongsberg Sølvverk. På den tiden var det totalt 23 tømmermenn der. Mer enn 1 000 mennesker var tilknyttet sølvverket på ulike vis.
De fleste av tømrerne ved sølvverket var ikke fra bygdene omkring Kongsberg. De kom langveis fra, som Gudbrandsdalen eller Hedemarken. Én tømrer hadde reist helt fra Magdeburg i Tyskland. Dersom Anders ikke ble utsatt for noen arbeidsuhell, kunne han trolig se fram til fast jobb og inntekt livet ut ved sølvverket.
Tømmermenn som Anders som jobbet ved sølvverket, bygde og vedlikeholdt alt av trekonstruksjoner. Det mest storslagne var kanskje transportsystemet der vannhjul ble brukt til å trekke opp malm fra gruvene. I gruvene var det også stiger og etasjer samt heissystem.
Å jobbe som tømrer
De færreste tømmermennene arbeidet på steder som Kongsberg Sølvverk i denne perioden. De fleste bygde bolighus, og mange reiste nok rundt og tok ulike byggeoppdrag. Husene både i byene og på landet var oftest bygd i lafteverk, men noen steder ble det bygd i utmurt bindingsverk. Da lagde tømreren skjelettet for bygget og la gulv og gulvåser.
Tømmermenn fikk økende ansvar ved byggearbeider på 1700-tallet, og noen av dem ble entreprenører. Tidligere hadde arkitektene hatt ansvaret. Det var på denne tiden at begrepet byggmester dukket opp.
Les original på NDLA →
Da Anders Simenssen var 22 år, hadde han vært ansatt i tre måneder ved Kongsberg Sølvverk. På den tiden var det totalt 23 tømmermenn der. Mer enn 1 000 mennesker var tilknyttet sølvverket på ulike vis.
De fleste av tømrerne ved sølvverket var ikke fra bygdene omkring Kongsberg. De kom langveis fra, som Gudbrandsdalen eller Hedemarken. Én tømrer hadde reist helt fra Magdeburg i Tyskland. Dersom Anders ikke ble utsatt for noen arbeidsuhell, kunne han trolig se fram til fast jobb og inntekt livet ut ved sølvverket.
Tømmermenn som Anders som jobbet ved sølvverket, bygde og vedlikeholdt alt av trekonstruksjoner. Det mest storslagne var kanskje transportsystemet der vannhjul ble brukt til å trekke opp malm fra gruvene. I gruvene var det også stiger og etasjer samt heissystem.
Å jobbe som tømrer
De færreste tømmermennene arbeidet på steder som Kongsberg Sølvverk i denne perioden. De fleste bygde bolighus, og mange reiste nok rundt og tok ulike byggeoppdrag. Husene både i byene og på landet var oftest bygd i lafteverk, men noen steder ble det bygd i utmurt bindingsverk. Da lagde tømreren skjelettet for bygget og la gulv og gulvåser.
Tømmermenn fikk økende ansvar ved byggearbeider på 1700-tallet, og noen av dem ble entreprenører. Tidligere hadde arkitektene hatt ansvaret. Det var på denne tiden at begrepet byggmester dukket opp.
Les original på NDLA →
Bergverk og metaller
Staten, skogen og metallene
Det har vært gruvedrift langt tilbake i tid i Norge, men det var først i perioden 1600–1650 at gruve- og verksnæringen vokste fram for fullt. Det var i stor grad kongen som ga rettigheter til å drifte gruver. Kronen (kongen) ga verkene privilegert tilgang til skogen i området rundt verket, noe som ble kalt «sirkumferens». Skogen var viktig som brensel i gruvene og i produksjonen av metall ved verkene.
Sølv, kobber og jern var de viktigste metallene som ble utvunnet i Norge. Kongsberg sølvverk ble opprettet i 1623 og sørget for sølv til statens mynter. Jernverkene vokste fram på samme tid. På 1700-tallet var det til sammen 15 jernverk i drift. Jernverkene lå på Sørlandet og Østlandet og produserte halvfabrikat som jernplater og barrer, og ferdigvarer som ovner, gryter og spiker. Fra 1730 til 1794 hadde det norske jernet privilegert tilgang til det danske markedet. Dermed ble Danmark det viktigste eksportmarkedet. Jernproduksjonen økte opp gjennom hele 1700-tallet – fra 3200 tonn årlig i 1720-årene til 6000 tonn rundt 1760 og 9000 tonn etter 1800.
Kobber ble hovedsakelig utvunnet i Trøndelag. Av fem verk var Røros kobberverk, etablert i 1644, det klart største. Kobberproduksjonen nådde toppen i 1780, men fordi de internasjonale kobberprisene var høye, klarte verket å fortsette driften med overskudd i lang tid etter det.
Av jernet ble det laget gryter, ovner, spiker og stenger, og disse varene ble hovedsakelig solgt i Norge og Danmark. Kobberet ble laget til stenger eller plater og eksportert til Nederland. Der ble kobberet brukt til å lage gryter, kanoner og mynter, eller det ble brukt i legeringer som bronse eller messing. Sølv og gull ble til mynter.
Arbeiderne
Verkene i Norge sysselsatte til sammen 7000 personer i 1750. Vanskene under Napoleonskrigene gjorde at bergverkene nedbemannet til om lag 2000 ansatte i 1815, men så økte tallet til 5000 i 1840. Da hadde den industrielle revolusjonen skapt en ny teknologi og helt andre markedsforhold. I motsetning til skogsbøndene og fiskerbøndene hadde arbeiderne i gruvene og på verkene fulltidsjobb. Når verkene reduserte antall ansatte i nedgangstider, hadde de da lite å falle tilbake på. Store fattigdomstiltak ble derfor satt i gang i de første tiårene etter 1800, både i Kongsberg og på Røros.
Verkssamfunnene
I Norge var verkssamfunnene i praksis lukkede samfunn – nesten som «øyer» i bondesamfunnet. De hadde egne skoler og kirker, og egne lover for arbeiderne og familiene deres. Kontakten med samfunnet rundt var begrenset. Arbeiderne i gruvene og ved verkene var fagutdannede. Mange, i hvert fall i de ledende fagstillingene, var hentet fra utlandet. De fleste kom fra Tyskland, som den gangen hadde en ledende posisjon i bergverksindustrien.
Men også norske bønder var tilknyttet gruvene og verkene. Bøndene var hovedsakelig leverandører av ved og trekull, eller de kjørte malm eller varer. Arbeidet var pålagt bøndene i «sirkumferensen», men de fikk betaling. Det blir diskutert blant historikere hvor stor byrde det pålagte arbeidet utgjorde. Men det er klart at for mange ga kjøringen en viktig ekstrainntekt.
KilderBerg, Bjørn Ivar (2005): Glemte mennesker, Novus forlag, Norsk bergverksmuseum.
Johannessen, Finn Erhardt: "Nye næringer: Trelast og bergverk". Hentet 14. mai 2025 fra https://www.norgeshistorie.no/kirkestat/1105-nye-naringer-trelast-og-bergverk.html
Askheim, Svein: norsk bergindustrihistorie i Store Norske lekiskon på snl.no. Hentet 14. mai 2025 fra https://snl.no/norsk_bergindustrihistorie
Les original på NDLA →
Det har vært gruvedrift langt tilbake i tid i Norge, men det var først i perioden 1600–1650 at gruve- og verksnæringen vokste fram for fullt. Det var i stor grad kongen som ga rettigheter til å drifte gruver. Kronen (kongen) ga verkene privilegert tilgang til skogen i området rundt verket, noe som ble kalt «sirkumferens». Skogen var viktig som brensel i gruvene og i produksjonen av metall ved verkene.
Sølv, kobber og jern var de viktigste metallene som ble utvunnet i Norge. Kongsberg sølvverk ble opprettet i 1623 og sørget for sølv til statens mynter. Jernverkene vokste fram på samme tid. På 1700-tallet var det til sammen 15 jernverk i drift. Jernverkene lå på Sørlandet og Østlandet og produserte halvfabrikat som jernplater og barrer, og ferdigvarer som ovner, gryter og spiker. Fra 1730 til 1794 hadde det norske jernet privilegert tilgang til det danske markedet. Dermed ble Danmark det viktigste eksportmarkedet. Jernproduksjonen økte opp gjennom hele 1700-tallet – fra 3200 tonn årlig i 1720-årene til 6000 tonn rundt 1760 og 9000 tonn etter 1800.
Kobber ble hovedsakelig utvunnet i Trøndelag. Av fem verk var Røros kobberverk, etablert i 1644, det klart største. Kobberproduksjonen nådde toppen i 1780, men fordi de internasjonale kobberprisene var høye, klarte verket å fortsette driften med overskudd i lang tid etter det.
Av jernet ble det laget gryter, ovner, spiker og stenger, og disse varene ble hovedsakelig solgt i Norge og Danmark. Kobberet ble laget til stenger eller plater og eksportert til Nederland. Der ble kobberet brukt til å lage gryter, kanoner og mynter, eller det ble brukt i legeringer som bronse eller messing. Sølv og gull ble til mynter.
Arbeiderne
Verkene i Norge sysselsatte til sammen 7000 personer i 1750. Vanskene under Napoleonskrigene gjorde at bergverkene nedbemannet til om lag 2000 ansatte i 1815, men så økte tallet til 5000 i 1840. Da hadde den industrielle revolusjonen skapt en ny teknologi og helt andre markedsforhold. I motsetning til skogsbøndene og fiskerbøndene hadde arbeiderne i gruvene og på verkene fulltidsjobb. Når verkene reduserte antall ansatte i nedgangstider, hadde de da lite å falle tilbake på. Store fattigdomstiltak ble derfor satt i gang i de første tiårene etter 1800, både i Kongsberg og på Røros.
Verkssamfunnene
I Norge var verkssamfunnene i praksis lukkede samfunn – nesten som «øyer» i bondesamfunnet. De hadde egne skoler og kirker, og egne lover for arbeiderne og familiene deres. Kontakten med samfunnet rundt var begrenset. Arbeiderne i gruvene og ved verkene var fagutdannede. Mange, i hvert fall i de ledende fagstillingene, var hentet fra utlandet. De fleste kom fra Tyskland, som den gangen hadde en ledende posisjon i bergverksindustrien.
Men også norske bønder var tilknyttet gruvene og verkene. Bøndene var hovedsakelig leverandører av ved og trekull, eller de kjørte malm eller varer. Arbeidet var pålagt bøndene i «sirkumferensen», men de fikk betaling. Det blir diskutert blant historikere hvor stor byrde det pålagte arbeidet utgjorde. Men det er klart at for mange ga kjøringen en viktig ekstrainntekt.
KilderBerg, Bjørn Ivar (2005): Glemte mennesker, Novus forlag, Norsk bergverksmuseum.
Johannessen, Finn Erhardt: "Nye næringer: Trelast og bergverk". Hentet 14. mai 2025 fra https://www.norgeshistorie.no/kirkestat/1105-nye-naringer-trelast-og-bergverk.html
Askheim, Svein: norsk bergindustrihistorie i Store Norske lekiskon på snl.no. Hentet 14. mai 2025 fra https://snl.no/norsk_bergindustrihistorie
Les original på NDLA →
Bergverk og metaller
Staten, skogen og metallene
Det har vært gruvedrift langt tilbake i tid i Norge, men det var først i perioden 1600–1650 at gruve- og verksnæringen vokste fram for fullt. Det var i stor grad kongen som ga rettigheter til å drifte gruver. Kronen (kongen) ga verkene privilegert tilgang til skogen i området rundt verket, noe som ble kalt «sirkumferens». Skogen var viktig som brensel i gruvene og i produksjonen av metall ved verkene.
Sølv, kobber og jern var de viktigste metallene som ble utvunnet i Norge. Kongsberg sølvverk ble opprettet i 1623 og sørget for sølv til statens mynter. Jernverkene vokste fram på samme tid. På 1700-tallet var det til sammen 15 jernverk i drift. Jernverkene lå på Sørlandet og Østlandet og produserte halvfabrikat som jernplater og barrer, og ferdigvarer som ovner, gryter og spiker. Fra 1730 til 1794 hadde det norske jernet privilegert tilgang til det danske markedet. Dermed ble Danmark det viktigste eksportmarkedet. Jernproduksjonen økte opp gjennom hele 1700-tallet – fra 3200 tonn årlig i 1720-årene til 6000 tonn rundt 1760 og 9000 tonn etter 1800.
Kobber ble hovedsakelig utvunnet i Trøndelag. Av fem verk var Røros kobberverk, etablert i 1644, det klart største. Kobberproduksjonen nådde toppen i 1780, men fordi de internasjonale kobberprisene var høye, klarte verket å fortsette driften med overskudd i lang tid etter det.
Av jernet ble det laget gryter, ovner, spiker og stenger, og disse varene ble hovedsakelig solgt i Norge og Danmark. Kobberet ble laget til stenger eller plater og eksportert til Nederland. Der ble kobberet brukt til å lage gryter, kanoner og mynter, eller det ble brukt i legeringer som bronse eller messing. Sølv og gull ble til mynter.
Arbeiderne
Verkene i Norge sysselsatte til sammen 7000 personer i 1750. Vanskene under Napoleonskrigene gjorde at bergverkene nedbemannet til om lag 2000 ansatte i 1815, men så økte tallet til 5000 i 1840. Da hadde den industrielle revolusjonen skapt en ny teknologi og helt andre markedsforhold. I motsetning til skogsbøndene og fiskerbøndene hadde arbeiderne i gruvene og på verkene fulltidsjobb. Når verkene reduserte antall ansatte i nedgangstider, hadde de da lite å falle tilbake på. Store fattigdomstiltak ble derfor satt i gang i de første tiårene etter 1800, både i Kongsberg og på Røros.
Verkssamfunnene
I Norge var verkssamfunnene i praksis lukkede samfunn – nesten som «øyer» i bondesamfunnet. De hadde egne skoler og kirker, og egne lover for arbeiderne og familiene deres. Kontakten med samfunnet rundt var begrenset. Arbeiderne i gruvene og ved verkene var fagutdannede. Mange, i hvert fall i de ledende fagstillingene, var hentet fra utlandet. De fleste kom fra Tyskland, som den gangen hadde en ledende posisjon i bergverksindustrien.
Men også norske bønder var tilknyttet gruvene og verkene. Bøndene var hovedsakelig leverandører av ved og trekull, eller de kjørte malm eller varer. Arbeidet var pålagt bøndene i «sirkumferensen», men de fikk betaling. Det blir diskutert blant historikere hvor stor byrde det pålagte arbeidet utgjorde. Men det er klart at for mange ga kjøringen en viktig ekstrainntekt.
KilderBerg, Bjørn Ivar (2005): Glemte mennesker, Novus forlag, Norsk bergverksmuseum.
Johannessen, Finn Erhardt: "Nye næringer: Trelast og bergverk". Hentet 14. mai 2025 fra https://www.norgeshistorie.no/kirkestat/1105-nye-naringer-trelast-og-bergverk.html
Askheim, Svein: norsk bergindustrihistorie i Store Norske lekiskon på snl.no. Hentet 14. mai 2025 fra https://snl.no/norsk_bergindustrihistorie
Les original på NDLA →
Det har vært gruvedrift langt tilbake i tid i Norge, men det var først i perioden 1600–1650 at gruve- og verksnæringen vokste fram for fullt. Det var i stor grad kongen som ga rettigheter til å drifte gruver. Kronen (kongen) ga verkene privilegert tilgang til skogen i området rundt verket, noe som ble kalt «sirkumferens». Skogen var viktig som brensel i gruvene og i produksjonen av metall ved verkene.
Sølv, kobber og jern var de viktigste metallene som ble utvunnet i Norge. Kongsberg sølvverk ble opprettet i 1623 og sørget for sølv til statens mynter. Jernverkene vokste fram på samme tid. På 1700-tallet var det til sammen 15 jernverk i drift. Jernverkene lå på Sørlandet og Østlandet og produserte halvfabrikat som jernplater og barrer, og ferdigvarer som ovner, gryter og spiker. Fra 1730 til 1794 hadde det norske jernet privilegert tilgang til det danske markedet. Dermed ble Danmark det viktigste eksportmarkedet. Jernproduksjonen økte opp gjennom hele 1700-tallet – fra 3200 tonn årlig i 1720-årene til 6000 tonn rundt 1760 og 9000 tonn etter 1800.
Kobber ble hovedsakelig utvunnet i Trøndelag. Av fem verk var Røros kobberverk, etablert i 1644, det klart største. Kobberproduksjonen nådde toppen i 1780, men fordi de internasjonale kobberprisene var høye, klarte verket å fortsette driften med overskudd i lang tid etter det.
Av jernet ble det laget gryter, ovner, spiker og stenger, og disse varene ble hovedsakelig solgt i Norge og Danmark. Kobberet ble laget til stenger eller plater og eksportert til Nederland. Der ble kobberet brukt til å lage gryter, kanoner og mynter, eller det ble brukt i legeringer som bronse eller messing. Sølv og gull ble til mynter.
Arbeiderne
Verkene i Norge sysselsatte til sammen 7000 personer i 1750. Vanskene under Napoleonskrigene gjorde at bergverkene nedbemannet til om lag 2000 ansatte i 1815, men så økte tallet til 5000 i 1840. Da hadde den industrielle revolusjonen skapt en ny teknologi og helt andre markedsforhold. I motsetning til skogsbøndene og fiskerbøndene hadde arbeiderne i gruvene og på verkene fulltidsjobb. Når verkene reduserte antall ansatte i nedgangstider, hadde de da lite å falle tilbake på. Store fattigdomstiltak ble derfor satt i gang i de første tiårene etter 1800, både i Kongsberg og på Røros.
Verkssamfunnene
I Norge var verkssamfunnene i praksis lukkede samfunn – nesten som «øyer» i bondesamfunnet. De hadde egne skoler og kirker, og egne lover for arbeiderne og familiene deres. Kontakten med samfunnet rundt var begrenset. Arbeiderne i gruvene og ved verkene var fagutdannede. Mange, i hvert fall i de ledende fagstillingene, var hentet fra utlandet. De fleste kom fra Tyskland, som den gangen hadde en ledende posisjon i bergverksindustrien.
Men også norske bønder var tilknyttet gruvene og verkene. Bøndene var hovedsakelig leverandører av ved og trekull, eller de kjørte malm eller varer. Arbeidet var pålagt bøndene i «sirkumferensen», men de fikk betaling. Det blir diskutert blant historikere hvor stor byrde det pålagte arbeidet utgjorde. Men det er klart at for mange ga kjøringen en viktig ekstrainntekt.
KilderBerg, Bjørn Ivar (2005): Glemte mennesker, Novus forlag, Norsk bergverksmuseum.
Johannessen, Finn Erhardt: "Nye næringer: Trelast og bergverk". Hentet 14. mai 2025 fra https://www.norgeshistorie.no/kirkestat/1105-nye-naringer-trelast-og-bergverk.html
Askheim, Svein: norsk bergindustrihistorie i Store Norske lekiskon på snl.no. Hentet 14. mai 2025 fra https://snl.no/norsk_bergindustrihistorie
Les original på NDLA →
Eksport av varer fra Norge
I disse oppgavene skal du bruke kilder som viser import og eksport av varer til ulike havner i Norge. Oppgavene sier noe om hvilke havner du skal bruke, men alle oppgavene her handler om eksport – altså om utførsel av varer fra Norge. Listene er fra 1700-tallet, og Norge er da Danmark-Norge. Derfor vil du se at innenriks også innbefatter Danmark. Eksport vil da være til andre land.
Oppgave 1
Ta for deg eksporten av fiskevarer fra Bergen eller Trondheim ved å sjekke kilden:
Oversikt over havner og vareslag
Når du velger en vare, kan du klikke på den, og så velger du "vis detaljer" i øverste høyre hjørne for å se hvor mye som ble eksportert. Velg tabeller for eksport, for eksempel "Ut fra Bergen via utenrikshandel".
Hvor stor eksport var det av fiskevarer? Velg en av følgende fiskevarer: klippfisk, sild eller torsk. Velg et spesifikt år. Husk å skrive hvilket år du har valgt.
Flere av fiskeartene har tall i pund. Finn ut hvor mye vekt et pund tilsvarte.
Oppgave 2
Kilde: Varelister norske tollsteder
Tips: Klikk på tallet helt til venstre for å få listene i lesbar form, da gotisk skrift kan være vanskelig å lese.
Beskriv hvordan handelen med trelast forandret seg fra tidlig på 1500-tallet til seint på 1700-tallet.
Velg den havnen som er nærmest der du bor. Bruk så tollistene for å finne ut hvor mange ulike typer trelast som ble eksportert (se lister for "ut" fra havnene), og til hvilke land trelasten ble eksportert. Velg deg gjerne et år eller to.
Oppgave 3
Velg havnen som er nærmest der du bor. Velg så listene for utførsel av varer ("ut") på et valgt år i varelistene. (Husk: Klikk på tallet til venstre.) Velg gjerne et annet år enn du valgte i oppgave 2.
Hvilke næringer har det tradisjonelt vært i ditt lokalområde / din region?
Hvilke andre råvarer enn fisk og trelast finner du i listene?
Var det noe du synes var rart at ble sendt ut fra denne havnen? Klarer du å finne ut hvorfor akkurat denne varen ble eksportert?
Les original på NDLA →
Oppgave 1
Ta for deg eksporten av fiskevarer fra Bergen eller Trondheim ved å sjekke kilden:
Oversikt over havner og vareslag
Når du velger en vare, kan du klikke på den, og så velger du "vis detaljer" i øverste høyre hjørne for å se hvor mye som ble eksportert. Velg tabeller for eksport, for eksempel "Ut fra Bergen via utenrikshandel".
Hvor stor eksport var det av fiskevarer? Velg en av følgende fiskevarer: klippfisk, sild eller torsk. Velg et spesifikt år. Husk å skrive hvilket år du har valgt.
Flere av fiskeartene har tall i pund. Finn ut hvor mye vekt et pund tilsvarte.
Oppgave 2
Kilde: Varelister norske tollsteder
Tips: Klikk på tallet helt til venstre for å få listene i lesbar form, da gotisk skrift kan være vanskelig å lese.
Beskriv hvordan handelen med trelast forandret seg fra tidlig på 1500-tallet til seint på 1700-tallet.
Velg den havnen som er nærmest der du bor. Bruk så tollistene for å finne ut hvor mange ulike typer trelast som ble eksportert (se lister for "ut" fra havnene), og til hvilke land trelasten ble eksportert. Velg deg gjerne et år eller to.
Oppgave 3
Velg havnen som er nærmest der du bor. Velg så listene for utførsel av varer ("ut") på et valgt år i varelistene. (Husk: Klikk på tallet til venstre.) Velg gjerne et annet år enn du valgte i oppgave 2.
Hvilke næringer har det tradisjonelt vært i ditt lokalområde / din region?
Hvilke andre råvarer enn fisk og trelast finner du i listene?
Var det noe du synes var rart at ble sendt ut fra denne havnen? Klarer du å finne ut hvorfor akkurat denne varen ble eksportert?
Les original på NDLA →
Eksport av varer fra Norge
I disse oppgavene skal du bruke kilder som viser import og eksport av varer til ulike havner i Norge. Oppgavene sier noe om hvilke havner du skal bruke, men alle oppgavene her handler om eksport – altså om utførsel av varer fra Norge. Listene er fra 1700-tallet, og Norge er da Danmark-Norge. Derfor vil du se at innenriks også innbefatter Danmark. Eksport vil da være til andre land.
Oppgave 1
Ta for deg eksporten av fiskevarer fra Bergen eller Trondheim ved å sjekke kilden:
Oversikt over havner og vareslag
Når du velger en vare, kan du klikke på den, og så velger du "vis detaljer" i øverste høyre hjørne for å se hvor mye som ble eksportert. Velg tabeller for eksport, for eksempel "Ut fra Bergen via utenrikshandel".
Hvor stor eksport var det av fiskevarer? Velg en av følgende fiskevarer: klippfisk, sild eller torsk. Velg et spesifikt år. Husk å skrive hvilket år du har valgt.
Flere av fiskeartene har tall i pund. Finn ut hvor mye vekt et pund tilsvarte.
Oppgave 2
Kilde: Varelister norske tollsteder
Tips: Klikk på tallet helt til venstre for å få listene i lesbar form, da gotisk skrift kan være vanskelig å lese.
Beskriv hvordan handelen med trelast forandret seg fra tidlig på 1500-tallet til seint på 1700-tallet.
Velg den havnen som er nærmest der du bor. Bruk så tollistene for å finne ut hvor mange ulike typer trelast som ble eksportert (se lister for "ut" fra havnene), og til hvilke land trelasten ble eksportert. Velg deg gjerne et år eller to.
Oppgave 3
Velg havnen som er nærmest der du bor. Velg så listene for utførsel av varer ("ut") på et valgt år i varelistene. (Husk: Klikk på tallet til venstre.) Velg gjerne et annet år enn du valgte i oppgave 2.
Hvilke næringer har det tradisjonelt vært i ditt lokalområde / din region?
Hvilke andre råvarer enn fisk og trelast finner du i listene?
Var det noe du synes var rart at ble sendt ut fra denne havnen? Klarer du å finne ut hvorfor akkurat denne varen ble eksportert?
Les original på NDLA →
Oppgave 1
Ta for deg eksporten av fiskevarer fra Bergen eller Trondheim ved å sjekke kilden:
Oversikt over havner og vareslag
Når du velger en vare, kan du klikke på den, og så velger du "vis detaljer" i øverste høyre hjørne for å se hvor mye som ble eksportert. Velg tabeller for eksport, for eksempel "Ut fra Bergen via utenrikshandel".
Hvor stor eksport var det av fiskevarer? Velg en av følgende fiskevarer: klippfisk, sild eller torsk. Velg et spesifikt år. Husk å skrive hvilket år du har valgt.
Flere av fiskeartene har tall i pund. Finn ut hvor mye vekt et pund tilsvarte.
Oppgave 2
Kilde: Varelister norske tollsteder
Tips: Klikk på tallet helt til venstre for å få listene i lesbar form, da gotisk skrift kan være vanskelig å lese.
Beskriv hvordan handelen med trelast forandret seg fra tidlig på 1500-tallet til seint på 1700-tallet.
Velg den havnen som er nærmest der du bor. Bruk så tollistene for å finne ut hvor mange ulike typer trelast som ble eksportert (se lister for "ut" fra havnene), og til hvilke land trelasten ble eksportert. Velg deg gjerne et år eller to.
Oppgave 3
Velg havnen som er nærmest der du bor. Velg så listene for utførsel av varer ("ut") på et valgt år i varelistene. (Husk: Klikk på tallet til venstre.) Velg gjerne et annet år enn du valgte i oppgave 2.
Hvilke næringer har det tradisjonelt vært i ditt lokalområde / din region?
Hvilke andre råvarer enn fisk og trelast finner du i listene?
Var det noe du synes var rart at ble sendt ut fra denne havnen? Klarer du å finne ut hvorfor akkurat denne varen ble eksportert?
Les original på NDLA →
Fiske
Fisk som ressurs og ekstrainntekt
I Norge var fisk en sentral ressurs for dem som bodde langs kysten. Selve fisket krevde heller ikke større investeringer i båt og utstyr enn det en familie eller ei grend kunne ha råd til. Det gjorde at det var enkelt for folk langs kysten å engasjere seg i fisket, ikke bare for selvforsyning, men også som næring.
Bøndene langs kysten var oftest fiskerbønder, altså både bønder og fiskere. Det innebar at kvinnene ble igjen på gården og tok seg av husdyrene og dyrkinga av jorda, mens mennene dro til havs når det var sesong for fiske. Først dro de til relativt nære fiskebanker, men ut over 1600-tallet kunne for eksempel vestlandsfiskerne reise så langt nord som til Lofoten.
Med gården som fast utgangspunkt hadde familiene en liten sikkerhet i jordbruket dersom fisket skulle slå feil. Samtidig kunne fisket i gode tider gi fortjeneste nok til å sikre nødvendige matvarer og redskaper, men også til å skaffe seg luksusvarer. Eller man kunne legge noe til side til neste gang det ble dårlige tider.
Fisk som eksportvare
Fisk var en viktig eksportnæring allerede på 1100- og 1200-tallet. Fra 12–1300-tallet tok hanseatene over tørrfiskhandelen på Nord-Norge. Fisken som skulle gå til eksport, måtte konserveres for å tåle den lange reisen til markedene utenlands. Salting og tørking var den vanlige konserveringsmåten på 1500- og 1600-tallet. Mot slutten av 1700-tallet kom også klippfisken til. Klippfisk var både saltet og tørket.
Nye fiskevarer kom til ut gjennom perioden. Tran og rogn ble viktige eksportvarer. Trana ble brukt både som smurning, for eksempel til hjul og akslinger, men også som olje i lamper. Rogna ble eksportert til Frankrike. Der ble den brukt som agn i den franske fiskerinæringen. Bearbeidingen av fiskevarene skjedde i fiskeværene og ble ofte utført av kvinner og barn.
For å få inntekter fra fisket måte fiskerne selge fisken til noen som kunne få den ut på det internasjonale markedet. På 1500- og 1600-tallet dro de selv hele den lange veien til Bergen eller Trondheim. Der var det kjøpmenn som hadde eksportrettigheter.
Ut over 1700-tallet ble det mer vanlig at kjøpmennene selv dro dit fisket foregikk. De kunne også sende representanter som slo seg ned som gjestgivere eller kjøpmenn langs kysten. Det gjorde at fiskerne slapp de lange reisene. Men kjøpmannen fikk stor makt, siden han var den eneste folk kunne selge fisken til, eller kjøpe nødvendige varer fra.
Skifte i marked
På 1500- og 1600-tallet gikk fiskeeksporten til landene rundt Østersjøen. På 1500-tallet var denne handelen fremdeles delvis kontrollert av hanseatene. Men norske kjøpmenn, spesielt i Bergen, fikk etter hvert stadig større kontroll over fiskeeksporten.
I løpet av 1700-tallet ble Sør-Europa et viktigere marked. Tørrfisk, og etter hvert klippfisk, var etterspurt der. Skiftet i markedet kan forklares med reformasjonen. Før reformasjonen, da Nord-Tyskland var katolsk, var det stor etterspørsel etter fisk å spise på fastedager, altså onsdager og fredager. Heller ikke i uken før påske eller i forbindelse med dåp fikk de lov til å spise kjøtt.
Fastedagene ble det slutt på med innføringen av protestantismen, og etterspørselen etter fisk gikk ned. Den norske fisken måtte da finne nye markeder, og løsningen ble de katolske landene i sør.
Den europeiske etterspørselen etter fiskevarer vokste likevel gjennom hele perioden. Grunnen var at mange flyttet til byene eller tok arbeid som gjorde at de ikke lenger hadde mulighet til å være selvforsynt. I tillegg førte krigføringen til etterspørsel etter billige matforsyninger til soldatene. Tørrfisk var også viktig som matforsyning til den stadig voksende slavebefolkningen i Karibia, også i de dansk-norske koloniene.
Kilder
Dørum, K. & Hallenstvedt, A. (2024, 26. november). Norsk fiskerihistorie. I Store norske leksikon. https://snl.no/norsk_fiskerihistorie
Myhre, J. E. (2024, 6. november). Et bonde og fiskersamfunn. Norgeshistorie.no. https://www.norgeshistorie.no/bygging-av-stat-og-nasjon/1405-et-bonde-og-fiskersamfunn.html
Les original på NDLA →
I Norge var fisk en sentral ressurs for dem som bodde langs kysten. Selve fisket krevde heller ikke større investeringer i båt og utstyr enn det en familie eller ei grend kunne ha råd til. Det gjorde at det var enkelt for folk langs kysten å engasjere seg i fisket, ikke bare for selvforsyning, men også som næring.
Bøndene langs kysten var oftest fiskerbønder, altså både bønder og fiskere. Det innebar at kvinnene ble igjen på gården og tok seg av husdyrene og dyrkinga av jorda, mens mennene dro til havs når det var sesong for fiske. Først dro de til relativt nære fiskebanker, men ut over 1600-tallet kunne for eksempel vestlandsfiskerne reise så langt nord som til Lofoten.
Med gården som fast utgangspunkt hadde familiene en liten sikkerhet i jordbruket dersom fisket skulle slå feil. Samtidig kunne fisket i gode tider gi fortjeneste nok til å sikre nødvendige matvarer og redskaper, men også til å skaffe seg luksusvarer. Eller man kunne legge noe til side til neste gang det ble dårlige tider.
Fisk som eksportvare
Fisk var en viktig eksportnæring allerede på 1100- og 1200-tallet. Fra 12–1300-tallet tok hanseatene over tørrfiskhandelen på Nord-Norge. Fisken som skulle gå til eksport, måtte konserveres for å tåle den lange reisen til markedene utenlands. Salting og tørking var den vanlige konserveringsmåten på 1500- og 1600-tallet. Mot slutten av 1700-tallet kom også klippfisken til. Klippfisk var både saltet og tørket.
Nye fiskevarer kom til ut gjennom perioden. Tran og rogn ble viktige eksportvarer. Trana ble brukt både som smurning, for eksempel til hjul og akslinger, men også som olje i lamper. Rogna ble eksportert til Frankrike. Der ble den brukt som agn i den franske fiskerinæringen. Bearbeidingen av fiskevarene skjedde i fiskeværene og ble ofte utført av kvinner og barn.
For å få inntekter fra fisket måte fiskerne selge fisken til noen som kunne få den ut på det internasjonale markedet. På 1500- og 1600-tallet dro de selv hele den lange veien til Bergen eller Trondheim. Der var det kjøpmenn som hadde eksportrettigheter.
Ut over 1700-tallet ble det mer vanlig at kjøpmennene selv dro dit fisket foregikk. De kunne også sende representanter som slo seg ned som gjestgivere eller kjøpmenn langs kysten. Det gjorde at fiskerne slapp de lange reisene. Men kjøpmannen fikk stor makt, siden han var den eneste folk kunne selge fisken til, eller kjøpe nødvendige varer fra.
Skifte i marked
På 1500- og 1600-tallet gikk fiskeeksporten til landene rundt Østersjøen. På 1500-tallet var denne handelen fremdeles delvis kontrollert av hanseatene. Men norske kjøpmenn, spesielt i Bergen, fikk etter hvert stadig større kontroll over fiskeeksporten.
I løpet av 1700-tallet ble Sør-Europa et viktigere marked. Tørrfisk, og etter hvert klippfisk, var etterspurt der. Skiftet i markedet kan forklares med reformasjonen. Før reformasjonen, da Nord-Tyskland var katolsk, var det stor etterspørsel etter fisk å spise på fastedager, altså onsdager og fredager. Heller ikke i uken før påske eller i forbindelse med dåp fikk de lov til å spise kjøtt.
Fastedagene ble det slutt på med innføringen av protestantismen, og etterspørselen etter fisk gikk ned. Den norske fisken måtte da finne nye markeder, og løsningen ble de katolske landene i sør.
Den europeiske etterspørselen etter fiskevarer vokste likevel gjennom hele perioden. Grunnen var at mange flyttet til byene eller tok arbeid som gjorde at de ikke lenger hadde mulighet til å være selvforsynt. I tillegg førte krigføringen til etterspørsel etter billige matforsyninger til soldatene. Tørrfisk var også viktig som matforsyning til den stadig voksende slavebefolkningen i Karibia, også i de dansk-norske koloniene.
Kilder
Dørum, K. & Hallenstvedt, A. (2024, 26. november). Norsk fiskerihistorie. I Store norske leksikon. https://snl.no/norsk_fiskerihistorie
Myhre, J. E. (2024, 6. november). Et bonde og fiskersamfunn. Norgeshistorie.no. https://www.norgeshistorie.no/bygging-av-stat-og-nasjon/1405-et-bonde-og-fiskersamfunn.html
Les original på NDLA →
Fiske
Fisk som ressurs og ekstrainntekt
I Norge var fisk en sentral ressurs for dem som bodde langs kysten. Selve fisket krevde heller ikke større investeringer i båt og utstyr enn det en familie eller ei grend kunne ha råd til. Det gjorde at det var enkelt for folk langs kysten å engasjere seg i fisket, ikke bare for selvforsyning, men også som næring.
Bøndene langs kysten var oftest fiskerbønder, altså både bønder og fiskere. Det innebar at kvinnene ble igjen på gården og tok seg av husdyrene og dyrkinga av jorda, mens mennene dro til havs når det var sesong for fiske. Først dro de til relativt nære fiskebanker, men ut over 1600-tallet kunne for eksempel vestlandsfiskerne reise så langt nord som til Lofoten.
Med gården som fast utgangspunkt hadde familiene en liten sikkerhet i jordbruket dersom fisket skulle slå feil. Samtidig kunne fisket i gode tider gi fortjeneste nok til å sikre nødvendige matvarer og redskaper, men også til å skaffe seg luksusvarer. Eller man kunne legge noe til side til neste gang det ble dårlige tider.
Fisk som eksportvare
Fisk var en viktig eksportnæring allerede på 1100- og 1200-tallet. Fra 12–1300-tallet tok hanseatene over tørrfiskhandelen på Nord-Norge. Fisken som skulle gå til eksport, måtte konserveres for å tåle den lange reisen til markedene utenlands. Salting og tørking var den vanlige konserveringsmåten på 1500- og 1600-tallet. Mot slutten av 1700-tallet kom også klippfisken til. Klippfisk var både saltet og tørket.
Nye fiskevarer kom til ut gjennom perioden. Tran og rogn ble viktige eksportvarer. Trana ble brukt både som smurning, for eksempel til hjul og akslinger, men også som olje i lamper. Rogna ble eksportert til Frankrike. Der ble den brukt som agn i den franske fiskerinæringen. Bearbeidingen av fiskevarene skjedde i fiskeværene og ble ofte utført av kvinner og barn.
For å få inntekter fra fisket måte fiskerne selge fisken til noen som kunne få den ut på det internasjonale markedet. På 1500- og 1600-tallet dro de selv hele den lange veien til Bergen eller Trondheim. Der var det kjøpmenn som hadde eksportrettigheter.
Ut over 1700-tallet ble det mer vanlig at kjøpmennene selv dro dit fisket foregikk. De kunne også sende representanter som slo seg ned som gjestgivere eller kjøpmenn langs kysten. Det gjorde at fiskerne slapp de lange reisene. Men kjøpmannen fikk stor makt, siden han var den eneste folk kunne selge fisken til, eller kjøpe nødvendige varer fra.
Skifte i marked
På 1500- og 1600-tallet gikk fiskeeksporten til landene rundt Østersjøen. På 1500-tallet var denne handelen fremdeles delvis kontrollert av hanseatene. Men norske kjøpmenn, spesielt i Bergen, fikk etter hvert stadig større kontroll over fiskeeksporten.
I løpet av 1700-tallet ble Sør-Europa et viktigere marked. Tørrfisk, og etter hvert klippfisk, var etterspurt der. Skiftet i markedet kan forklares med reformasjonen. Før reformasjonen, da Nord-Tyskland var katolsk, var det stor etterspørsel etter fisk å spise på fastedager, altså onsdager og fredager. Heller ikke i uken før påske eller i forbindelse med dåp fikk de lov til å spise kjøtt.
Fastedagene ble det slutt på med innføringen av protestantismen, og etterspørselen etter fisk gikk ned. Den norske fisken måtte da finne nye markeder, og løsningen ble de katolske landene i sør.
Den europeiske etterspørselen etter fiskevarer vokste likevel gjennom hele perioden. Grunnen var at mange flyttet til byene eller tok arbeid som gjorde at de ikke lenger hadde mulighet til å være selvforsynt. I tillegg førte krigføringen til etterspørsel etter billige matforsyninger til soldatene. Tørrfisk var også viktig som matforsyning til den stadig voksende slavebefolkningen i Karibia, også i de dansk-norske koloniene.
Kilder
Dørum, K. & Hallenstvedt, A. (2024, 26. november). Norsk fiskerihistorie. I Store norske leksikon. https://snl.no/norsk_fiskerihistorie
Myhre, J. E. (2024, 6. november). Et bonde og fiskersamfunn. Norgeshistorie.no. https://www.norgeshistorie.no/bygging-av-stat-og-nasjon/1405-et-bonde-og-fiskersamfunn.html
Les original på NDLA →
I Norge var fisk en sentral ressurs for dem som bodde langs kysten. Selve fisket krevde heller ikke større investeringer i båt og utstyr enn det en familie eller ei grend kunne ha råd til. Det gjorde at det var enkelt for folk langs kysten å engasjere seg i fisket, ikke bare for selvforsyning, men også som næring.
Bøndene langs kysten var oftest fiskerbønder, altså både bønder og fiskere. Det innebar at kvinnene ble igjen på gården og tok seg av husdyrene og dyrkinga av jorda, mens mennene dro til havs når det var sesong for fiske. Først dro de til relativt nære fiskebanker, men ut over 1600-tallet kunne for eksempel vestlandsfiskerne reise så langt nord som til Lofoten.
Med gården som fast utgangspunkt hadde familiene en liten sikkerhet i jordbruket dersom fisket skulle slå feil. Samtidig kunne fisket i gode tider gi fortjeneste nok til å sikre nødvendige matvarer og redskaper, men også til å skaffe seg luksusvarer. Eller man kunne legge noe til side til neste gang det ble dårlige tider.
Fisk som eksportvare
Fisk var en viktig eksportnæring allerede på 1100- og 1200-tallet. Fra 12–1300-tallet tok hanseatene over tørrfiskhandelen på Nord-Norge. Fisken som skulle gå til eksport, måtte konserveres for å tåle den lange reisen til markedene utenlands. Salting og tørking var den vanlige konserveringsmåten på 1500- og 1600-tallet. Mot slutten av 1700-tallet kom også klippfisken til. Klippfisk var både saltet og tørket.
Nye fiskevarer kom til ut gjennom perioden. Tran og rogn ble viktige eksportvarer. Trana ble brukt både som smurning, for eksempel til hjul og akslinger, men også som olje i lamper. Rogna ble eksportert til Frankrike. Der ble den brukt som agn i den franske fiskerinæringen. Bearbeidingen av fiskevarene skjedde i fiskeværene og ble ofte utført av kvinner og barn.
For å få inntekter fra fisket måte fiskerne selge fisken til noen som kunne få den ut på det internasjonale markedet. På 1500- og 1600-tallet dro de selv hele den lange veien til Bergen eller Trondheim. Der var det kjøpmenn som hadde eksportrettigheter.
Ut over 1700-tallet ble det mer vanlig at kjøpmennene selv dro dit fisket foregikk. De kunne også sende representanter som slo seg ned som gjestgivere eller kjøpmenn langs kysten. Det gjorde at fiskerne slapp de lange reisene. Men kjøpmannen fikk stor makt, siden han var den eneste folk kunne selge fisken til, eller kjøpe nødvendige varer fra.
Skifte i marked
På 1500- og 1600-tallet gikk fiskeeksporten til landene rundt Østersjøen. På 1500-tallet var denne handelen fremdeles delvis kontrollert av hanseatene. Men norske kjøpmenn, spesielt i Bergen, fikk etter hvert stadig større kontroll over fiskeeksporten.
I løpet av 1700-tallet ble Sør-Europa et viktigere marked. Tørrfisk, og etter hvert klippfisk, var etterspurt der. Skiftet i markedet kan forklares med reformasjonen. Før reformasjonen, da Nord-Tyskland var katolsk, var det stor etterspørsel etter fisk å spise på fastedager, altså onsdager og fredager. Heller ikke i uken før påske eller i forbindelse med dåp fikk de lov til å spise kjøtt.
Fastedagene ble det slutt på med innføringen av protestantismen, og etterspørselen etter fisk gikk ned. Den norske fisken måtte da finne nye markeder, og løsningen ble de katolske landene i sør.
Den europeiske etterspørselen etter fiskevarer vokste likevel gjennom hele perioden. Grunnen var at mange flyttet til byene eller tok arbeid som gjorde at de ikke lenger hadde mulighet til å være selvforsynt. I tillegg førte krigføringen til etterspørsel etter billige matforsyninger til soldatene. Tørrfisk var også viktig som matforsyning til den stadig voksende slavebefolkningen i Karibia, også i de dansk-norske koloniene.
Kilder
Dørum, K. & Hallenstvedt, A. (2024, 26. november). Norsk fiskerihistorie. I Store norske leksikon. https://snl.no/norsk_fiskerihistorie
Myhre, J. E. (2024, 6. november). Et bonde og fiskersamfunn. Norgeshistorie.no. https://www.norgeshistorie.no/bygging-av-stat-og-nasjon/1405-et-bonde-og-fiskersamfunn.html
Les original på NDLA →
Jordbruk
Korn og husdyr
Som jordbruksland er Norge karrig. Karrig betyr at jorda ikke er dyrkbar eller gir lite avkastning. Bare om lag tre prosent av landet var, og er, dyrkbar jord. De beste jordbruksområdene finner vi på Østlandet, på Jæren og i Trøndelag. I disse områdene har det vært mye korndyrking, særlig av bygg og havre. Overskuddskorn fra disse områdene ble solgt til andre deler av landet og var dermed en god inntektskilde.
Husdyr har vært viktig for norske gårdsbruk opp gjennom tidene. Det gjelder særlig i innlandet, og spesielt i fjellområdene der klimaet gjorde korndyrking vanskelig. Helt fram til 1800 var husdyrholdet stort sett dominert av storfe, men sauehold økte mye fra 1750. Salg av kjøttvarer og melkeprodukter som ost og smør ble da en viktig inntektskilde for gårdene i disse områdene.
Befolkningsvekst og nyrydding
I Norge har vi hatt jordbruk helt siden yngre steinalder, 2500 f.Kr. Bosetning og jordbruk startet på kysten, spesielt i sør, men etter hvert ble det vanlig over hele Sør-Norge og også noe lenger nord.
Med svartedauden fikk vi en stor befolkningsnedgang, som det tok lang tid å bygge opp igjen. Med færre folk ble mange gårder ikke lenger drevet og ble såkalte ødegårder. Men fra 1500-tallet fikk vi en eksplosjon i befolkningsveksten. Mellom 1500 og 1650 tredoblet folketallet seg.
Fra 1500 til 1800 økte jordbruksproduksjonen kraftig og klarte dermed å holde tritt med befolkningsveksten. Dette var mulig fordi folk igjen tok i bruk landområder som hadde ligget brakk etter svartedauden på 1300-tallet.
Produksjonsvekst og import
I samme periode kom det også forbedringer i jordbruksteknologien. Blant annet ble det utviklet bedre redskaper og bedre metoder for vanning, gjødsling, dyrkingsrutiner og lagring av korn og såkorn. Forbedringene ser vi i økt kornproduksjon, men også i økt produksjon av melk og kjøtt.
Gjennom hele perioden var likevel Norge avhengig av å importere korn. De norske gårdene klarte rett og slett ikke å produsere nok til å mette befolkningen. Importkornet kom fra Østersjø-området, men også fra Danmark. Fra 1735 ble kornmonopolet innført. Det sikret dansk korn privilegert tilgang til markeder i Sør-Norge (fra Agder til svenskegrensen, og i fjellområdene innenfor). Vestlandet og Trondheim var ikke omfattet av kornmonopolet og fikk dermed kjøpe korn fritt på det internasjonale markedet.
Kjøp og salg av jordbruksprodukter.
Kundene som kjøpte jordbruksprodukter, var da de som hadde gårder som var for små eller karrige til å være selvforsynte. Kundene kunne også være folk som valgte å engasjere seg i en av de framvoksende næringene og derfor ikke selv hadde tid til å produsere nok mat til å være selvforsynte.
Nye plantevekster
Fra midten av 1700-tallet begynte andre matplanter sakte å bre om seg. Det gjaldt blant annet frukttrær, men også nye planteslag, for eksempel poteter. Mange av prestene var sentrale når det gjaldt å spre informasjon. De mest aktive blir av ettertiden gjerne kalt "potetprester". Engasjementet for matplanter var uttrykk for et ønske om et mer variert kosthold for befolkningen, som i stor grad levde av korn og melkeprodukter. Salgsannonser i aviser fra årene rundt 1800 forteller at flere bønder satte i gang med fruktdyrking for salg til byene.
Les original på NDLA →
Som jordbruksland er Norge karrig. Karrig betyr at jorda ikke er dyrkbar eller gir lite avkastning. Bare om lag tre prosent av landet var, og er, dyrkbar jord. De beste jordbruksområdene finner vi på Østlandet, på Jæren og i Trøndelag. I disse områdene har det vært mye korndyrking, særlig av bygg og havre. Overskuddskorn fra disse områdene ble solgt til andre deler av landet og var dermed en god inntektskilde.
Husdyr har vært viktig for norske gårdsbruk opp gjennom tidene. Det gjelder særlig i innlandet, og spesielt i fjellområdene der klimaet gjorde korndyrking vanskelig. Helt fram til 1800 var husdyrholdet stort sett dominert av storfe, men sauehold økte mye fra 1750. Salg av kjøttvarer og melkeprodukter som ost og smør ble da en viktig inntektskilde for gårdene i disse områdene.
Befolkningsvekst og nyrydding
I Norge har vi hatt jordbruk helt siden yngre steinalder, 2500 f.Kr. Bosetning og jordbruk startet på kysten, spesielt i sør, men etter hvert ble det vanlig over hele Sør-Norge og også noe lenger nord.
Med svartedauden fikk vi en stor befolkningsnedgang, som det tok lang tid å bygge opp igjen. Med færre folk ble mange gårder ikke lenger drevet og ble såkalte ødegårder. Men fra 1500-tallet fikk vi en eksplosjon i befolkningsveksten. Mellom 1500 og 1650 tredoblet folketallet seg.
Fra 1500 til 1800 økte jordbruksproduksjonen kraftig og klarte dermed å holde tritt med befolkningsveksten. Dette var mulig fordi folk igjen tok i bruk landområder som hadde ligget brakk etter svartedauden på 1300-tallet.
Produksjonsvekst og import
I samme periode kom det også forbedringer i jordbruksteknologien. Blant annet ble det utviklet bedre redskaper og bedre metoder for vanning, gjødsling, dyrkingsrutiner og lagring av korn og såkorn. Forbedringene ser vi i økt kornproduksjon, men også i økt produksjon av melk og kjøtt.
Gjennom hele perioden var likevel Norge avhengig av å importere korn. De norske gårdene klarte rett og slett ikke å produsere nok til å mette befolkningen. Importkornet kom fra Østersjø-området, men også fra Danmark. Fra 1735 ble kornmonopolet innført. Det sikret dansk korn privilegert tilgang til markeder i Sør-Norge (fra Agder til svenskegrensen, og i fjellområdene innenfor). Vestlandet og Trondheim var ikke omfattet av kornmonopolet og fikk dermed kjøpe korn fritt på det internasjonale markedet.
Kjøp og salg av jordbruksprodukter.
Kundene som kjøpte jordbruksprodukter, var da de som hadde gårder som var for små eller karrige til å være selvforsynte. Kundene kunne også være folk som valgte å engasjere seg i en av de framvoksende næringene og derfor ikke selv hadde tid til å produsere nok mat til å være selvforsynte.
Nye plantevekster
Fra midten av 1700-tallet begynte andre matplanter sakte å bre om seg. Det gjaldt blant annet frukttrær, men også nye planteslag, for eksempel poteter. Mange av prestene var sentrale når det gjaldt å spre informasjon. De mest aktive blir av ettertiden gjerne kalt "potetprester". Engasjementet for matplanter var uttrykk for et ønske om et mer variert kosthold for befolkningen, som i stor grad levde av korn og melkeprodukter. Salgsannonser i aviser fra årene rundt 1800 forteller at flere bønder satte i gang med fruktdyrking for salg til byene.
Les original på NDLA →
Jordbruk
Korn og husdyr
Som jordbruksland er Norge karrig. Karrig betyr at jorda ikke er dyrkbar eller gir lite avkastning. Bare om lag tre prosent av landet var, og er, dyrkbar jord. De beste jordbruksområdene finner vi på Østlandet, på Jæren og i Trøndelag. I disse områdene har det vært mye korndyrking, særlig av bygg og havre. Overskuddskorn fra disse områdene ble solgt til andre deler av landet og var dermed en god inntektskilde.
Husdyr har vært viktig for norske gårdsbruk opp gjennom tidene. Det gjelder særlig i innlandet, og spesielt i fjellområdene der klimaet gjorde korndyrking vanskelig. Helt fram til 1800 var husdyrholdet stort sett dominert av storfe, men sauehold økte mye fra 1750. Salg av kjøttvarer og melkeprodukter som ost og smør ble da en viktig inntektskilde for gårdene i disse områdene.
Befolkningsvekst og nyrydding
I Norge har vi hatt jordbruk helt siden yngre steinalder, 2500 f.Kr. Bosetning og jordbruk startet på kysten, spesielt i sør, men etter hvert ble det vanlig over hele Sør-Norge og også noe lenger nord.
Med svartedauden fikk vi en stor befolkningsnedgang, som det tok lang tid å bygge opp igjen. Med færre folk ble mange gårder ikke lenger drevet og ble såkalte ødegårder. Men fra 1500-tallet fikk vi en eksplosjon i befolkningsveksten. Mellom 1500 og 1650 tredoblet folketallet seg.
Fra 1500 til 1800 økte jordbruksproduksjonen kraftig og klarte dermed å holde tritt med befolkningsveksten. Dette var mulig fordi folk igjen tok i bruk landområder som hadde ligget brakk etter svartedauden på 1300-tallet.
Produksjonsvekst og import
I samme periode kom det også forbedringer i jordbruksteknologien. Blant annet ble det utviklet bedre redskaper og bedre metoder for vanning, gjødsling, dyrkingsrutiner og lagring av korn og såkorn. Forbedringene ser vi i økt kornproduksjon, men også i økt produksjon av melk og kjøtt.
Gjennom hele perioden var likevel Norge avhengig av å importere korn. De norske gårdene klarte rett og slett ikke å produsere nok til å mette befolkningen. Importkornet kom fra Østersjø-området, men også fra Danmark. Fra 1735 ble kornmonopolet innført. Det sikret dansk korn privilegert tilgang til markeder i Sør-Norge (fra Agder til svenskegrensen, og i fjellområdene innenfor). Vestlandet og Trondheim var ikke omfattet av kornmonopolet og fikk dermed kjøpe korn fritt på det internasjonale markedet.
Kjøp og salg av jordbruksprodukter.
Kundene som kjøpte jordbruksprodukter, var da de som hadde gårder som var for små eller karrige til å være selvforsynte. Kundene kunne også være folk som valgte å engasjere seg i en av de framvoksende næringene og derfor ikke selv hadde tid til å produsere nok mat til å være selvforsynte.
Nye plantevekster
Fra midten av 1700-tallet begynte andre matplanter sakte å bre om seg. Det gjaldt blant annet frukttrær, men også nye planteslag, for eksempel poteter. Mange av prestene var sentrale når det gjaldt å spre informasjon. De mest aktive blir av ettertiden gjerne kalt "potetprester". Engasjementet for matplanter var uttrykk for et ønske om et mer variert kosthold for befolkningen, som i stor grad levde av korn og melkeprodukter. Salgsannonser i aviser fra årene rundt 1800 forteller at flere bønder satte i gang med fruktdyrking for salg til byene.
Les original på NDLA →
Som jordbruksland er Norge karrig. Karrig betyr at jorda ikke er dyrkbar eller gir lite avkastning. Bare om lag tre prosent av landet var, og er, dyrkbar jord. De beste jordbruksområdene finner vi på Østlandet, på Jæren og i Trøndelag. I disse områdene har det vært mye korndyrking, særlig av bygg og havre. Overskuddskorn fra disse områdene ble solgt til andre deler av landet og var dermed en god inntektskilde.
Husdyr har vært viktig for norske gårdsbruk opp gjennom tidene. Det gjelder særlig i innlandet, og spesielt i fjellområdene der klimaet gjorde korndyrking vanskelig. Helt fram til 1800 var husdyrholdet stort sett dominert av storfe, men sauehold økte mye fra 1750. Salg av kjøttvarer og melkeprodukter som ost og smør ble da en viktig inntektskilde for gårdene i disse områdene.
Befolkningsvekst og nyrydding
I Norge har vi hatt jordbruk helt siden yngre steinalder, 2500 f.Kr. Bosetning og jordbruk startet på kysten, spesielt i sør, men etter hvert ble det vanlig over hele Sør-Norge og også noe lenger nord.
Med svartedauden fikk vi en stor befolkningsnedgang, som det tok lang tid å bygge opp igjen. Med færre folk ble mange gårder ikke lenger drevet og ble såkalte ødegårder. Men fra 1500-tallet fikk vi en eksplosjon i befolkningsveksten. Mellom 1500 og 1650 tredoblet folketallet seg.
Fra 1500 til 1800 økte jordbruksproduksjonen kraftig og klarte dermed å holde tritt med befolkningsveksten. Dette var mulig fordi folk igjen tok i bruk landområder som hadde ligget brakk etter svartedauden på 1300-tallet.
Produksjonsvekst og import
I samme periode kom det også forbedringer i jordbruksteknologien. Blant annet ble det utviklet bedre redskaper og bedre metoder for vanning, gjødsling, dyrkingsrutiner og lagring av korn og såkorn. Forbedringene ser vi i økt kornproduksjon, men også i økt produksjon av melk og kjøtt.
Gjennom hele perioden var likevel Norge avhengig av å importere korn. De norske gårdene klarte rett og slett ikke å produsere nok til å mette befolkningen. Importkornet kom fra Østersjø-området, men også fra Danmark. Fra 1735 ble kornmonopolet innført. Det sikret dansk korn privilegert tilgang til markeder i Sør-Norge (fra Agder til svenskegrensen, og i fjellområdene innenfor). Vestlandet og Trondheim var ikke omfattet av kornmonopolet og fikk dermed kjøpe korn fritt på det internasjonale markedet.
Kjøp og salg av jordbruksprodukter.
Kundene som kjøpte jordbruksprodukter, var da de som hadde gårder som var for små eller karrige til å være selvforsynte. Kundene kunne også være folk som valgte å engasjere seg i en av de framvoksende næringene og derfor ikke selv hadde tid til å produsere nok mat til å være selvforsynte.
Nye plantevekster
Fra midten av 1700-tallet begynte andre matplanter sakte å bre om seg. Det gjaldt blant annet frukttrær, men også nye planteslag, for eksempel poteter. Mange av prestene var sentrale når det gjaldt å spre informasjon. De mest aktive blir av ettertiden gjerne kalt "potetprester". Engasjementet for matplanter var uttrykk for et ønske om et mer variert kosthold for befolkningen, som i stor grad levde av korn og melkeprodukter. Salgsannonser i aviser fra årene rundt 1800 forteller at flere bønder satte i gang med fruktdyrking for salg til byene.
Les original på NDLA →
Næringer og påvirkningen på mennesker og samfunn
Næringsutviklingen i perioden 1500–1800 skapte store endringer selv om de fleste fortsatt var bønder. Det aller meste av næringsutviklingen i denne perioden var basert på utnyttelse av ulike naturressurser, og alt fra fiske til bergverk økte i produksjon, salg og eksport i perioden.
Les mer om spesielt trelast og bergverk på Norgeshistorie.no.
Oppgave 1 Fiske og trelast
Hvordan påvirket den økte fiskeeksporten og trelasthandelen menneskene som drev med dette?
Hva var sagbruksprivilegiene?
Drøft hvordan sagbruksprivilegiene påvirket produksjon og sosiale forhold.
Oppgave 2 Bergverk og samfunn
Vi vet at det rundt bergverkene og metallutvinningen ble bygd opp tettsteder med arbeid og andre tilbud. Jobb sammen i små grupper og se for dere at dere skulle bygge opp et slikt tettsted. Hva er nødvendig at man har på et sånt tettsted på rundt 1700? Sett opp en liste over hva dere tror behovene ville være. Her er en liten punktliste som kan være til hjelp – tenk for eksempel på
bygninger
tjenester
nye arbeidsplasser
infrastruktur som veier, gater, vareforsyning, vannforsyning og kraftforsyning
Hvordan tror du de store bergverkene påvirket samfunnet både lokalt og nasjonalt? Velg om du vil se på sosiale forhold og klasser lokalt eller økonomiske virkninger for samfunnet som helhet.
Les original på NDLA →
Les mer om spesielt trelast og bergverk på Norgeshistorie.no.
Oppgave 1 Fiske og trelast
Hvordan påvirket den økte fiskeeksporten og trelasthandelen menneskene som drev med dette?
Hva var sagbruksprivilegiene?
Drøft hvordan sagbruksprivilegiene påvirket produksjon og sosiale forhold.
Oppgave 2 Bergverk og samfunn
Vi vet at det rundt bergverkene og metallutvinningen ble bygd opp tettsteder med arbeid og andre tilbud. Jobb sammen i små grupper og se for dere at dere skulle bygge opp et slikt tettsted. Hva er nødvendig at man har på et sånt tettsted på rundt 1700? Sett opp en liste over hva dere tror behovene ville være. Her er en liten punktliste som kan være til hjelp – tenk for eksempel på
bygninger
tjenester
nye arbeidsplasser
infrastruktur som veier, gater, vareforsyning, vannforsyning og kraftforsyning
Hvordan tror du de store bergverkene påvirket samfunnet både lokalt og nasjonalt? Velg om du vil se på sosiale forhold og klasser lokalt eller økonomiske virkninger for samfunnet som helhet.
Les original på NDLA →
Næringer og påvirkningen på mennesker og samfunn
Næringsutviklingen i perioden 1500–1800 skapte store endringer selv om de fleste fortsatt var bønder. Det aller meste av næringsutviklingen i denne perioden var basert på utnyttelse av ulike naturressurser, og alt fra fiske til bergverk økte i produksjon, salg og eksport i perioden.
Les mer om spesielt trelast og bergverk på Norgeshistorie.no.
Oppgave 1 Fiske og trelast
Hvordan påvirket den økte fiskeeksporten og trelasthandelen menneskene som drev med dette?
Hva var sagbruksprivilegiene?
Drøft hvordan sagbruksprivilegiene påvirket produksjon og sosiale forhold.
Oppgave 2 Bergverk og samfunn
Vi vet at det rundt bergverkene og metallutvinningen ble bygd opp tettsteder med arbeid og andre tilbud. Jobb sammen i små grupper og se for dere at dere skulle bygge opp et slikt tettsted. Hva er nødvendig at man har på et sånt tettsted på rundt 1700? Sett opp en liste over hva dere tror behovene ville være. Her er en liten punktliste som kan være til hjelp – tenk for eksempel på
bygninger
tjenester
nye arbeidsplasser
infrastruktur som veier, gater, vareforsyning, vannforsyning og kraftforsyning
Hvordan tror du de store bergverkene påvirket samfunnet både lokalt og nasjonalt? Velg om du vil se på sosiale forhold og klasser lokalt eller økonomiske virkninger for samfunnet som helhet.
Les original på NDLA →
Les mer om spesielt trelast og bergverk på Norgeshistorie.no.
Oppgave 1 Fiske og trelast
Hvordan påvirket den økte fiskeeksporten og trelasthandelen menneskene som drev med dette?
Hva var sagbruksprivilegiene?
Drøft hvordan sagbruksprivilegiene påvirket produksjon og sosiale forhold.
Oppgave 2 Bergverk og samfunn
Vi vet at det rundt bergverkene og metallutvinningen ble bygd opp tettsteder med arbeid og andre tilbud. Jobb sammen i små grupper og se for dere at dere skulle bygge opp et slikt tettsted. Hva er nødvendig at man har på et sånt tettsted på rundt 1700? Sett opp en liste over hva dere tror behovene ville være. Her er en liten punktliste som kan være til hjelp – tenk for eksempel på
bygninger
tjenester
nye arbeidsplasser
infrastruktur som veier, gater, vareforsyning, vannforsyning og kraftforsyning
Hvordan tror du de store bergverkene påvirket samfunnet både lokalt og nasjonalt? Velg om du vil se på sosiale forhold og klasser lokalt eller økonomiske virkninger for samfunnet som helhet.
Les original på NDLA →
Røros kobberverk
Privilegiene og sirkumferensen
En kammertjener hadde tilfeldigvis skaffet seg en part i det tidlige bergverket på Røros. Han het Joachim Jürgens (Irgens) og henvendte seg direkte til kongen. Dette resulterte i at Christian 4. utstedet et såkalt privilegiebrev i 1646. Med det fikk Røros kobberverk mange rettigheter, ikke minst innenfor "sirkumferensen". Altså at verket innenfor en radius på 45 kilometer fra funngrunva (Gamle Storwartz) fikk omfattende rettigheter.
Privilegiene innebar at verket hadde rett til å utvinne samtlige malmforekomster og til naturressurser som gruvedriften var avhengig av. Dette var skogvirke til fyrsetning i gruvene og til smelteovnene. Videre retten til å bygge ut vassdrag for å drive vannhjul. Disse drev heiser og pumper. Det mest drastiske var dessuten pliktarbeidet som menneskene innenfor sirkumferensen måtte utføre.
Pliktarbeid
Røros kobberverk hadde egne lover og eget rettsapparat som gjaldt innenfor sirkumferensen. Dette fikk ikke bare innvirkning på selve driften av verket, men også på livet til menneskene som bodde innenfor verkets område. Pliktarbeidet var lønnet, men betalingen var ofte varer som ble prissatt av kobberverket. Dette førte flere ganger til konflikter mellom verksledelsen og arbeiderne.
Byens vokser fram
Bergverksbyen vokste fram der det i 1644 var fem gårder. Etter hvert som byen ble utvidet, kom befolkningen til å bestå av innflyttere. I hovedsak var disse fra naboregionene, men det var også innslag fra fjernere steder. Arbeiderne kom fra bonde- og småkårsbefolkningen. Verksadministrasjonen, bergverksspesialistene og embetsfolkene kom i hovedsak fra overklassen og bykulturer i Danmark og Tyskland.
Krigsår
Grådige og udugelige eiere skulle prege bergverket fra 1660- til 1680-årene. I 1678 toppet elendigheten seg da svenske tropper marsjerte inn i Røros uten å møte motstand. Alle bygninger i byen ble brent ned, bare kirken ble spart. Gruvene ble også ødelagt. På sin vei tilbake mot Sverige fortsatte svenskene nedbrenningen av gårder. For at de skulle berge seg gjennom vinteren, ble det bygd koier i skogen til arbeiderne og deres familier. Gjenoppbyggingen startet våren 1679. Men allerede i august var svenskene tilbake og brente ned det som var bygd opp.
Bedre tider
Flere alvorlige konflikter mellom eierne og arbeiderne tvang til slutt myndighetene i København til å opprette Det Nordenfjeldske Bergamt. Bergverket fikk da nye eiere som hovedsakelig besto av storkjøpmenn i Trondheim.
Bortsett fra under et nytt krigsoverfall fra svenskene i 1718 var det overskudd ved verket gjennom hele 1700-tallet. Under revolusjons- og Napoleonskrigene steg overskuddet til store høyder, og bergverket var kanskje den beste forretningen i datidas Norge. I tråd med økt drift vokste også arbeidsstokken til et par tusen mann. Dette var igjen medvirkende til Trondheims økonomiske framgang på 1700-tallet.
Tekniske nyvinninger
I 1878 ble Rørosbanen åpnet, og en ny epoke startet for bergverket. Man gikk dessuten over fra trekull til steinkull og koks til smelteprosessen. Dermed ble det slutt på kullbrenningen og kullkjøringen, noe som hadde vært en viktig næringsvei for flere hundre gårdbrukere.
Fra industri til turisme
Kobberprisene ble stadig lavere i takt med dårlige tider og økte arbeiderlønninger utover på 1900-tallet. Bortsett fra et stort oppsving i kobberprisene under første verdenskrig, var det vanskelige tider for verket.
I 1977 begjærte Røros kobberverk seg konkurs. Røros kom på UNESCOs verdensarvliste som første industristed i 1980. I dag er turisme den viktigste næringen i Rørosområdet, en næring som er tuftet på over 300 år med gruvedrift.
KilderBerg, B. I., Gvein, Ø. Indseth, A. Røros kobberverk. (2024, 25. november). I Store norske leksikon. https://snl.no/R%C3%B8ros_Kobberverk
Johannessen, F. E. (2024, 6. november). Nye næringer: Trelast og bergverk. Norgeshistorie.no. https://www.norgeshistorie.no/kirkestat/1105-nye-naringer-trelast-og-bergverk.html
Nyhus, A. (u.å.) Røros Kobberverk. Verdensarven Røros bergstad og Circumferensen. Hentet 26. mai 2025 fra https://verdensarvenroros.no/roros-kobberverk
Austnes, A. Privilegiene. Verdensarven Røros bergstad og Circumferensen. Hentet 26. mai 2025 fra https://verdensarvenroros.no/privilegiene
Les original på NDLA →
En kammertjener hadde tilfeldigvis skaffet seg en part i det tidlige bergverket på Røros. Han het Joachim Jürgens (Irgens) og henvendte seg direkte til kongen. Dette resulterte i at Christian 4. utstedet et såkalt privilegiebrev i 1646. Med det fikk Røros kobberverk mange rettigheter, ikke minst innenfor "sirkumferensen". Altså at verket innenfor en radius på 45 kilometer fra funngrunva (Gamle Storwartz) fikk omfattende rettigheter.
Privilegiene innebar at verket hadde rett til å utvinne samtlige malmforekomster og til naturressurser som gruvedriften var avhengig av. Dette var skogvirke til fyrsetning i gruvene og til smelteovnene. Videre retten til å bygge ut vassdrag for å drive vannhjul. Disse drev heiser og pumper. Det mest drastiske var dessuten pliktarbeidet som menneskene innenfor sirkumferensen måtte utføre.
Pliktarbeid
Røros kobberverk hadde egne lover og eget rettsapparat som gjaldt innenfor sirkumferensen. Dette fikk ikke bare innvirkning på selve driften av verket, men også på livet til menneskene som bodde innenfor verkets område. Pliktarbeidet var lønnet, men betalingen var ofte varer som ble prissatt av kobberverket. Dette førte flere ganger til konflikter mellom verksledelsen og arbeiderne.
Byens vokser fram
Bergverksbyen vokste fram der det i 1644 var fem gårder. Etter hvert som byen ble utvidet, kom befolkningen til å bestå av innflyttere. I hovedsak var disse fra naboregionene, men det var også innslag fra fjernere steder. Arbeiderne kom fra bonde- og småkårsbefolkningen. Verksadministrasjonen, bergverksspesialistene og embetsfolkene kom i hovedsak fra overklassen og bykulturer i Danmark og Tyskland.
Krigsår
Grådige og udugelige eiere skulle prege bergverket fra 1660- til 1680-årene. I 1678 toppet elendigheten seg da svenske tropper marsjerte inn i Røros uten å møte motstand. Alle bygninger i byen ble brent ned, bare kirken ble spart. Gruvene ble også ødelagt. På sin vei tilbake mot Sverige fortsatte svenskene nedbrenningen av gårder. For at de skulle berge seg gjennom vinteren, ble det bygd koier i skogen til arbeiderne og deres familier. Gjenoppbyggingen startet våren 1679. Men allerede i august var svenskene tilbake og brente ned det som var bygd opp.
Bedre tider
Flere alvorlige konflikter mellom eierne og arbeiderne tvang til slutt myndighetene i København til å opprette Det Nordenfjeldske Bergamt. Bergverket fikk da nye eiere som hovedsakelig besto av storkjøpmenn i Trondheim.
Bortsett fra under et nytt krigsoverfall fra svenskene i 1718 var det overskudd ved verket gjennom hele 1700-tallet. Under revolusjons- og Napoleonskrigene steg overskuddet til store høyder, og bergverket var kanskje den beste forretningen i datidas Norge. I tråd med økt drift vokste også arbeidsstokken til et par tusen mann. Dette var igjen medvirkende til Trondheims økonomiske framgang på 1700-tallet.
Tekniske nyvinninger
I 1878 ble Rørosbanen åpnet, og en ny epoke startet for bergverket. Man gikk dessuten over fra trekull til steinkull og koks til smelteprosessen. Dermed ble det slutt på kullbrenningen og kullkjøringen, noe som hadde vært en viktig næringsvei for flere hundre gårdbrukere.
Fra industri til turisme
Kobberprisene ble stadig lavere i takt med dårlige tider og økte arbeiderlønninger utover på 1900-tallet. Bortsett fra et stort oppsving i kobberprisene under første verdenskrig, var det vanskelige tider for verket.
I 1977 begjærte Røros kobberverk seg konkurs. Røros kom på UNESCOs verdensarvliste som første industristed i 1980. I dag er turisme den viktigste næringen i Rørosområdet, en næring som er tuftet på over 300 år med gruvedrift.
KilderBerg, B. I., Gvein, Ø. Indseth, A. Røros kobberverk. (2024, 25. november). I Store norske leksikon. https://snl.no/R%C3%B8ros_Kobberverk
Johannessen, F. E. (2024, 6. november). Nye næringer: Trelast og bergverk. Norgeshistorie.no. https://www.norgeshistorie.no/kirkestat/1105-nye-naringer-trelast-og-bergverk.html
Nyhus, A. (u.å.) Røros Kobberverk. Verdensarven Røros bergstad og Circumferensen. Hentet 26. mai 2025 fra https://verdensarvenroros.no/roros-kobberverk
Austnes, A. Privilegiene. Verdensarven Røros bergstad og Circumferensen. Hentet 26. mai 2025 fra https://verdensarvenroros.no/privilegiene
Les original på NDLA →
Røros kobberverk
Privilegiene og sirkumferensen
En kammertjener hadde tilfeldigvis skaffet seg en part i det tidlige bergverket på Røros. Han het Joachim Jürgens (Irgens) og henvendte seg direkte til kongen. Dette resulterte i at Christian 4. utstedet et såkalt privilegiebrev i 1646. Med det fikk Røros kobberverk mange rettigheter, ikke minst innenfor "sirkumferensen". Altså at verket innenfor en radius på 45 kilometer fra funngrunva (Gamle Storwartz) fikk omfattende rettigheter.
Privilegiene innebar at verket hadde rett til å utvinne samtlige malmforekomster og til naturressurser som gruvedriften var avhengig av. Dette var skogvirke til fyrsetning i gruvene og til smelteovnene. Videre retten til å bygge ut vassdrag for å drive vannhjul. Disse drev heiser og pumper. Det mest drastiske var dessuten pliktarbeidet som menneskene innenfor sirkumferensen måtte utføre.
Pliktarbeid
Røros kobberverk hadde egne lover og eget rettsapparat som gjaldt innenfor sirkumferensen. Dette fikk ikke bare innvirkning på selve driften av verket, men også på livet til menneskene som bodde innenfor verkets område. Pliktarbeidet var lønnet, men betalingen var ofte varer som ble prissatt av kobberverket. Dette førte flere ganger til konflikter mellom verksledelsen og arbeiderne.
Byens vokser fram
Bergverksbyen vokste fram der det i 1644 var fem gårder. Etter hvert som byen ble utvidet, kom befolkningen til å bestå av innflyttere. I hovedsak var disse fra naboregionene, men det var også innslag fra fjernere steder. Arbeiderne kom fra bonde- og småkårsbefolkningen. Verksadministrasjonen, bergverksspesialistene og embetsfolkene kom i hovedsak fra overklassen og bykulturer i Danmark og Tyskland.
Krigsår
Grådige og udugelige eiere skulle prege bergverket fra 1660- til 1680-årene. I 1678 toppet elendigheten seg da svenske tropper marsjerte inn i Røros uten å møte motstand. Alle bygninger i byen ble brent ned, bare kirken ble spart. Gruvene ble også ødelagt. På sin vei tilbake mot Sverige fortsatte svenskene nedbrenningen av gårder. For at de skulle berge seg gjennom vinteren, ble det bygd koier i skogen til arbeiderne og deres familier. Gjenoppbyggingen startet våren 1679. Men allerede i august var svenskene tilbake og brente ned det som var bygd opp.
Bedre tider
Flere alvorlige konflikter mellom eierne og arbeiderne tvang til slutt myndighetene i København til å opprette Det Nordenfjeldske Bergamt. Bergverket fikk da nye eiere som hovedsakelig besto av storkjøpmenn i Trondheim.
Bortsett fra under et nytt krigsoverfall fra svenskene i 1718 var det overskudd ved verket gjennom hele 1700-tallet. Under revolusjons- og Napoleonskrigene steg overskuddet til store høyder, og bergverket var kanskje den beste forretningen i datidas Norge. I tråd med økt drift vokste også arbeidsstokken til et par tusen mann. Dette var igjen medvirkende til Trondheims økonomiske framgang på 1700-tallet.
Tekniske nyvinninger
I 1878 ble Rørosbanen åpnet, og en ny epoke startet for bergverket. Man gikk dessuten over fra trekull til steinkull og koks til smelteprosessen. Dermed ble det slutt på kullbrenningen og kullkjøringen, noe som hadde vært en viktig næringsvei for flere hundre gårdbrukere.
Fra industri til turisme
Kobberprisene ble stadig lavere i takt med dårlige tider og økte arbeiderlønninger utover på 1900-tallet. Bortsett fra et stort oppsving i kobberprisene under første verdenskrig, var det vanskelige tider for verket.
I 1977 begjærte Røros kobberverk seg konkurs. Røros kom på UNESCOs verdensarvliste som første industristed i 1980. I dag er turisme den viktigste næringen i Rørosområdet, en næring som er tuftet på over 300 år med gruvedrift.
KilderBerg, B. I., Gvein, Ø. Indseth, A. Røros kobberverk. (2024, 25. november). I Store norske leksikon. https://snl.no/R%C3%B8ros_Kobberverk
Johannessen, F. E. (2024, 6. november). Nye næringer: Trelast og bergverk. Norgeshistorie.no. https://www.norgeshistorie.no/kirkestat/1105-nye-naringer-trelast-og-bergverk.html
Nyhus, A. (u.å.) Røros Kobberverk. Verdensarven Røros bergstad og Circumferensen. Hentet 26. mai 2025 fra https://verdensarvenroros.no/roros-kobberverk
Austnes, A. Privilegiene. Verdensarven Røros bergstad og Circumferensen. Hentet 26. mai 2025 fra https://verdensarvenroros.no/privilegiene
Les original på NDLA →
En kammertjener hadde tilfeldigvis skaffet seg en part i det tidlige bergverket på Røros. Han het Joachim Jürgens (Irgens) og henvendte seg direkte til kongen. Dette resulterte i at Christian 4. utstedet et såkalt privilegiebrev i 1646. Med det fikk Røros kobberverk mange rettigheter, ikke minst innenfor "sirkumferensen". Altså at verket innenfor en radius på 45 kilometer fra funngrunva (Gamle Storwartz) fikk omfattende rettigheter.
Privilegiene innebar at verket hadde rett til å utvinne samtlige malmforekomster og til naturressurser som gruvedriften var avhengig av. Dette var skogvirke til fyrsetning i gruvene og til smelteovnene. Videre retten til å bygge ut vassdrag for å drive vannhjul. Disse drev heiser og pumper. Det mest drastiske var dessuten pliktarbeidet som menneskene innenfor sirkumferensen måtte utføre.
Pliktarbeid
Røros kobberverk hadde egne lover og eget rettsapparat som gjaldt innenfor sirkumferensen. Dette fikk ikke bare innvirkning på selve driften av verket, men også på livet til menneskene som bodde innenfor verkets område. Pliktarbeidet var lønnet, men betalingen var ofte varer som ble prissatt av kobberverket. Dette førte flere ganger til konflikter mellom verksledelsen og arbeiderne.
Byens vokser fram
Bergverksbyen vokste fram der det i 1644 var fem gårder. Etter hvert som byen ble utvidet, kom befolkningen til å bestå av innflyttere. I hovedsak var disse fra naboregionene, men det var også innslag fra fjernere steder. Arbeiderne kom fra bonde- og småkårsbefolkningen. Verksadministrasjonen, bergverksspesialistene og embetsfolkene kom i hovedsak fra overklassen og bykulturer i Danmark og Tyskland.
Krigsår
Grådige og udugelige eiere skulle prege bergverket fra 1660- til 1680-årene. I 1678 toppet elendigheten seg da svenske tropper marsjerte inn i Røros uten å møte motstand. Alle bygninger i byen ble brent ned, bare kirken ble spart. Gruvene ble også ødelagt. På sin vei tilbake mot Sverige fortsatte svenskene nedbrenningen av gårder. For at de skulle berge seg gjennom vinteren, ble det bygd koier i skogen til arbeiderne og deres familier. Gjenoppbyggingen startet våren 1679. Men allerede i august var svenskene tilbake og brente ned det som var bygd opp.
Bedre tider
Flere alvorlige konflikter mellom eierne og arbeiderne tvang til slutt myndighetene i København til å opprette Det Nordenfjeldske Bergamt. Bergverket fikk da nye eiere som hovedsakelig besto av storkjøpmenn i Trondheim.
Bortsett fra under et nytt krigsoverfall fra svenskene i 1718 var det overskudd ved verket gjennom hele 1700-tallet. Under revolusjons- og Napoleonskrigene steg overskuddet til store høyder, og bergverket var kanskje den beste forretningen i datidas Norge. I tråd med økt drift vokste også arbeidsstokken til et par tusen mann. Dette var igjen medvirkende til Trondheims økonomiske framgang på 1700-tallet.
Tekniske nyvinninger
I 1878 ble Rørosbanen åpnet, og en ny epoke startet for bergverket. Man gikk dessuten over fra trekull til steinkull og koks til smelteprosessen. Dermed ble det slutt på kullbrenningen og kullkjøringen, noe som hadde vært en viktig næringsvei for flere hundre gårdbrukere.
Fra industri til turisme
Kobberprisene ble stadig lavere i takt med dårlige tider og økte arbeiderlønninger utover på 1900-tallet. Bortsett fra et stort oppsving i kobberprisene under første verdenskrig, var det vanskelige tider for verket.
I 1977 begjærte Røros kobberverk seg konkurs. Røros kom på UNESCOs verdensarvliste som første industristed i 1980. I dag er turisme den viktigste næringen i Rørosområdet, en næring som er tuftet på over 300 år med gruvedrift.
KilderBerg, B. I., Gvein, Ø. Indseth, A. Røros kobberverk. (2024, 25. november). I Store norske leksikon. https://snl.no/R%C3%B8ros_Kobberverk
Johannessen, F. E. (2024, 6. november). Nye næringer: Trelast og bergverk. Norgeshistorie.no. https://www.norgeshistorie.no/kirkestat/1105-nye-naringer-trelast-og-bergverk.html
Nyhus, A. (u.å.) Røros Kobberverk. Verdensarven Røros bergstad og Circumferensen. Hentet 26. mai 2025 fra https://verdensarvenroros.no/roros-kobberverk
Austnes, A. Privilegiene. Verdensarven Røros bergstad og Circumferensen. Hentet 26. mai 2025 fra https://verdensarvenroros.no/privilegiene
Les original på NDLA →
Snekkermester Edvard Sills
Edvard Sills
Edvard Sills ble født i 1781 og kom til Norge som tiåring. Han ble sendt hit av faren sin for at han skulle få utdanning og framtidsmuligheter. Faren hans var opprinnelig norsk, men var dommer på Saint Croix, en øy i Karibia som den dansk-norske staten eide. Øya ligger vest for Cuba, Haiti og Den dominikanske republikk. Moren hans vet vi mindre om, men vi vet at hun var en frigitt afrikansk slave.
Edvard bodde hos sin tante i Christiania (dagens Oslo) på 1790-tallet og fikk undervisning sammen med fetteren sin. Etter at Edvard ble konfirmert, begynte han i lære hos snekkermester Werner i Christiania.
Arbeid på Bærums Verk
Edvard må ha vært lærenem, for i 1801, bare 20 år gammel, var han blitt snekkermester ved Bærums Verk. I 1803 reiste han til København for å lære avansert snekkerarbeid.
Hva Edvard gjorde av snekkerarbeid på Bærums Verk, vet vi ikke, men vi kan anta det var arbeid knyttet til å bygge og vedlikeholde husene på verket.
Snekkerfaget
Snekkerfaget vokste ut av tømrerfaget fra 1500-tallet og var lenge et byfenomen. Snekkerfaget var et resultat av en ny interiørmote. Vinduer ble mer vanlig i husene, og man trengte vinduskarmer og -rammer. Det ble også populært med paneler og lette bord, stoler og skap som ikke var veggfaste. En dansk lov fra 1723, som trolig også ble fulgt i Norge, sa at alt trearbeid som limes, var snekkerens arbeid. Den nye interiørmoten var forbeholdt rike folk, vanlige folk bodde som regel fortsatt i enkle laftehus.
Les original på NDLA →
Edvard Sills ble født i 1781 og kom til Norge som tiåring. Han ble sendt hit av faren sin for at han skulle få utdanning og framtidsmuligheter. Faren hans var opprinnelig norsk, men var dommer på Saint Croix, en øy i Karibia som den dansk-norske staten eide. Øya ligger vest for Cuba, Haiti og Den dominikanske republikk. Moren hans vet vi mindre om, men vi vet at hun var en frigitt afrikansk slave.
Edvard bodde hos sin tante i Christiania (dagens Oslo) på 1790-tallet og fikk undervisning sammen med fetteren sin. Etter at Edvard ble konfirmert, begynte han i lære hos snekkermester Werner i Christiania.
Arbeid på Bærums Verk
Edvard må ha vært lærenem, for i 1801, bare 20 år gammel, var han blitt snekkermester ved Bærums Verk. I 1803 reiste han til København for å lære avansert snekkerarbeid.
Hva Edvard gjorde av snekkerarbeid på Bærums Verk, vet vi ikke, men vi kan anta det var arbeid knyttet til å bygge og vedlikeholde husene på verket.
Snekkerfaget
Snekkerfaget vokste ut av tømrerfaget fra 1500-tallet og var lenge et byfenomen. Snekkerfaget var et resultat av en ny interiørmote. Vinduer ble mer vanlig i husene, og man trengte vinduskarmer og -rammer. Det ble også populært med paneler og lette bord, stoler og skap som ikke var veggfaste. En dansk lov fra 1723, som trolig også ble fulgt i Norge, sa at alt trearbeid som limes, var snekkerens arbeid. Den nye interiørmoten var forbeholdt rike folk, vanlige folk bodde som regel fortsatt i enkle laftehus.
Les original på NDLA →
Snekkermester Edvard Sills
Edvard Sills
Edvard Sills ble født i 1781 og kom til Norge som tiåring. Han ble sendt hit av faren sin for at han skulle få utdanning og framtidsmuligheter. Faren hans var opprinnelig norsk, men var dommer på Saint Croix, en øy i Karibia som den dansk-norske staten eide. Øya ligger vest for Cuba, Haiti og Den dominikanske republikk. Moren hans vet vi mindre om, men vi vet at hun var en frigitt afrikansk slave.
Edvard bodde hos sin tante i Christiania (dagens Oslo) på 1790-tallet og fikk undervisning sammen med fetteren sin. Etter at Edvard ble konfirmert, begynte han i lære hos snekkermester Werner i Christiania.
Arbeid på Bærums Verk
Edvard må ha vært lærenem, for i 1801, bare 20 år gammel, var han blitt snekkermester ved Bærums Verk. I 1803 reiste han til København for å lære avansert snekkerarbeid.
Hva Edvard gjorde av snekkerarbeid på Bærums Verk, vet vi ikke, men vi kan anta det var arbeid knyttet til å bygge og vedlikeholde husene på verket.
Snekkerfaget
Snekkerfaget vokste ut av tømrerfaget fra 1500-tallet og var lenge et byfenomen. Snekkerfaget var et resultat av en ny interiørmote. Vinduer ble mer vanlig i husene, og man trengte vinduskarmer og -rammer. Det ble også populært med paneler og lette bord, stoler og skap som ikke var veggfaste. En dansk lov fra 1723, som trolig også ble fulgt i Norge, sa at alt trearbeid som limes, var snekkerens arbeid. Den nye interiørmoten var forbeholdt rike folk, vanlige folk bodde som regel fortsatt i enkle laftehus.
Les original på NDLA →
Edvard Sills ble født i 1781 og kom til Norge som tiåring. Han ble sendt hit av faren sin for at han skulle få utdanning og framtidsmuligheter. Faren hans var opprinnelig norsk, men var dommer på Saint Croix, en øy i Karibia som den dansk-norske staten eide. Øya ligger vest for Cuba, Haiti og Den dominikanske republikk. Moren hans vet vi mindre om, men vi vet at hun var en frigitt afrikansk slave.
Edvard bodde hos sin tante i Christiania (dagens Oslo) på 1790-tallet og fikk undervisning sammen med fetteren sin. Etter at Edvard ble konfirmert, begynte han i lære hos snekkermester Werner i Christiania.
Arbeid på Bærums Verk
Edvard må ha vært lærenem, for i 1801, bare 20 år gammel, var han blitt snekkermester ved Bærums Verk. I 1803 reiste han til København for å lære avansert snekkerarbeid.
Hva Edvard gjorde av snekkerarbeid på Bærums Verk, vet vi ikke, men vi kan anta det var arbeid knyttet til å bygge og vedlikeholde husene på verket.
Snekkerfaget
Snekkerfaget vokste ut av tømrerfaget fra 1500-tallet og var lenge et byfenomen. Snekkerfaget var et resultat av en ny interiørmote. Vinduer ble mer vanlig i husene, og man trengte vinduskarmer og -rammer. Det ble også populært med paneler og lette bord, stoler og skap som ikke var veggfaste. En dansk lov fra 1723, som trolig også ble fulgt i Norge, sa at alt trearbeid som limes, var snekkerens arbeid. Den nye interiørmoten var forbeholdt rike folk, vanlige folk bodde som regel fortsatt i enkle laftehus.
Les original på NDLA →
Trelasthandel
Bruk av tømmeret
Trevirket ble brukt til å bygge infrastruktur, blant annet havner og kanaler, for den voksende handelen. Tømmeret kunne også være til husbygging i de voksende byene, til møbler i husene, til skip og mindre båter og til kasser til å frakte alle varene som ble produsert. Norsk tømmer ble til og med brukt til likkister for den voksende europeiske befolkningen.
Tilgangen og markedene
De første skriftlige kildene om norsk trelasteksport stammer fra 1200-tallet. Men det er først fra 1500-tallet at vi kan snakke om noe særlig omfang. Økningen hadde sammenheng med den økte etterspørselen fra europeiske land og ble gjort mulig av at oppgangssaga kom i bruk langs vassdragene. Oppgangssaga gjorde sagingen enklere og dermed mer effektiv.
Nederland var hovedmarkedet i begynnelsen av perioden. Nederlenderne kjøpte tømmeret direkte fra bøndene, særlig langs kysten på ruta til Bergen. Handelen førte til at vestlandskysten i praksis ble avskoget i løpet av 1500- og tidlig på 1600-tallet.
Avskogingen langs vestlandskysten gjorde at handelen ikke bare flyttet østover, men også innover i landet. Særlig det siste forutsatte utvikling av mer organisert handel. Det vokste fram en gruppe mellommenn som skaffet tømmer fra innlandet for kjøpere i utlandet. Elveløpene spilte en særlig viktig rolle, siden tømmeret kunne fløtes ned elvene fra innlandet og ut til kysten. I mange tilfeller vokste det fram byer ved munningene av nettopp slike tømmerfløtingselver. Blant annet Drammen, Fredrikstad, Larvik og Arendal var viktige eksporthavner.
Fra 1680-årene og fram til 1800 vokste Storbritannia fram som Europas ledende økonomiske stormakt. Storbritannia tok også over rollen som det viktigste markedet for norsk tømmer. Et annet viktig tømmermarked var Danmark, men da hovedsakelig for tømmer av dårligere kvalitet.
Tømmerhandelen
Tømmerhandelen på slutten av 1700-tallet foregikk på denne måten: En representant fra kjøpmennene gikk sammen med bonden som eide skogen. Om sommeren valgte de ut trær som skulle felles. Bonden felte så trærne på seinhøsten. Om vinteren dro han stokkene over snøen til elva. Lenge var det også bonden som fløtet stokkene ned elva til eksporthavna. I siste del av 1700-tallet var det derimot sammenslutninger av kjøpmenn som organiserte fløtingen.
Fløtingen skjedde om våren og sommeren, mens det var godt med vann i elva. Når kjøpmannen fikk tømmeret, sørget han for at det ble saget til bord eller andre trevarer på ei av de privilegerte sagene. Bordene ble så tørket over vinteren og skipet ut våren etter. Hele prosessen fra treet ble merket og til det kunne skipes ut, tok dermed mellom ett og to år!
Privilegier og makt
Hvem som fikk selge trelast til utlandet, ble fra 1688 begrenset av «sagbruksprivilegiet». I denne ordningen lå det at bare eiere av en av de 700 sagene med «privilegium» (spesiell tillatelse) for å sage tømmer til eksport, fikk selge til utlandet. I praksis innebar sagbruksprivilegiet at det vokste fram en mektig gruppe handelsmenn som kontrollerte utenrikshandelen i byene. Som eneste salgsledd for tømmer kom de også i en maktposisjon overfor bondebefolkningen. Sagbruksprivilegiet ble opprettholdt fram til siste halvdel av 1800-tallet.
De som satt på disse privilegiene, ble gjerne kalt for "plankeadel".
Skogen som næring for bøndene
For bøndene i skogsområdene var arbeidet i skogen en binæring, det vil si en næring som de kombinerte med gårdsdriften. Tømmerhogsten fungerte altså som en ekstrainntekt ved siden av jordbruket. For bonden var dilemmaet at dersom han felte all skogen, ville det ta mange tiår før trærne vokste opp igjen. I denne perioden ville han ikke få inntekter. Mye tyder på at mange skogeiere først og fremst tenkte på å hente ut et stort utbytte med en gang, snarere enn å tenke på skogvern og planlagt uthogging. Særlig på slutten av 1700-tallet var det også mange som spekulerte i skogeiendom. De kjøpte da skogsområder, snauhogde dem for eksport, og så solgte de eiendommene videre.
Kilder
Hoen, H.F., Svendsrud, A. & Bækkelund, B. (2025, 17. januar). skogbruk i Norge. I Store norske leksikon. https://snl.no/skogbruk_i_Norge
Johannessen, F.E. (2024, 6. november). Nye næringer: Trelast og bergverk. Norgeshistorie. https://www.norgeshistorie.no/kirkestat/1105-nye-naringer-trelast-og-bergverk.html
Les original på NDLA →
Trevirket ble brukt til å bygge infrastruktur, blant annet havner og kanaler, for den voksende handelen. Tømmeret kunne også være til husbygging i de voksende byene, til møbler i husene, til skip og mindre båter og til kasser til å frakte alle varene som ble produsert. Norsk tømmer ble til og med brukt til likkister for den voksende europeiske befolkningen.
Tilgangen og markedene
De første skriftlige kildene om norsk trelasteksport stammer fra 1200-tallet. Men det er først fra 1500-tallet at vi kan snakke om noe særlig omfang. Økningen hadde sammenheng med den økte etterspørselen fra europeiske land og ble gjort mulig av at oppgangssaga kom i bruk langs vassdragene. Oppgangssaga gjorde sagingen enklere og dermed mer effektiv.
Nederland var hovedmarkedet i begynnelsen av perioden. Nederlenderne kjøpte tømmeret direkte fra bøndene, særlig langs kysten på ruta til Bergen. Handelen førte til at vestlandskysten i praksis ble avskoget i løpet av 1500- og tidlig på 1600-tallet.
Avskogingen langs vestlandskysten gjorde at handelen ikke bare flyttet østover, men også innover i landet. Særlig det siste forutsatte utvikling av mer organisert handel. Det vokste fram en gruppe mellommenn som skaffet tømmer fra innlandet for kjøpere i utlandet. Elveløpene spilte en særlig viktig rolle, siden tømmeret kunne fløtes ned elvene fra innlandet og ut til kysten. I mange tilfeller vokste det fram byer ved munningene av nettopp slike tømmerfløtingselver. Blant annet Drammen, Fredrikstad, Larvik og Arendal var viktige eksporthavner.
Fra 1680-årene og fram til 1800 vokste Storbritannia fram som Europas ledende økonomiske stormakt. Storbritannia tok også over rollen som det viktigste markedet for norsk tømmer. Et annet viktig tømmermarked var Danmark, men da hovedsakelig for tømmer av dårligere kvalitet.
Tømmerhandelen
Tømmerhandelen på slutten av 1700-tallet foregikk på denne måten: En representant fra kjøpmennene gikk sammen med bonden som eide skogen. Om sommeren valgte de ut trær som skulle felles. Bonden felte så trærne på seinhøsten. Om vinteren dro han stokkene over snøen til elva. Lenge var det også bonden som fløtet stokkene ned elva til eksporthavna. I siste del av 1700-tallet var det derimot sammenslutninger av kjøpmenn som organiserte fløtingen.
Fløtingen skjedde om våren og sommeren, mens det var godt med vann i elva. Når kjøpmannen fikk tømmeret, sørget han for at det ble saget til bord eller andre trevarer på ei av de privilegerte sagene. Bordene ble så tørket over vinteren og skipet ut våren etter. Hele prosessen fra treet ble merket og til det kunne skipes ut, tok dermed mellom ett og to år!
Privilegier og makt
Hvem som fikk selge trelast til utlandet, ble fra 1688 begrenset av «sagbruksprivilegiet». I denne ordningen lå det at bare eiere av en av de 700 sagene med «privilegium» (spesiell tillatelse) for å sage tømmer til eksport, fikk selge til utlandet. I praksis innebar sagbruksprivilegiet at det vokste fram en mektig gruppe handelsmenn som kontrollerte utenrikshandelen i byene. Som eneste salgsledd for tømmer kom de også i en maktposisjon overfor bondebefolkningen. Sagbruksprivilegiet ble opprettholdt fram til siste halvdel av 1800-tallet.
De som satt på disse privilegiene, ble gjerne kalt for "plankeadel".
Skogen som næring for bøndene
For bøndene i skogsområdene var arbeidet i skogen en binæring, det vil si en næring som de kombinerte med gårdsdriften. Tømmerhogsten fungerte altså som en ekstrainntekt ved siden av jordbruket. For bonden var dilemmaet at dersom han felte all skogen, ville det ta mange tiår før trærne vokste opp igjen. I denne perioden ville han ikke få inntekter. Mye tyder på at mange skogeiere først og fremst tenkte på å hente ut et stort utbytte med en gang, snarere enn å tenke på skogvern og planlagt uthogging. Særlig på slutten av 1700-tallet var det også mange som spekulerte i skogeiendom. De kjøpte da skogsområder, snauhogde dem for eksport, og så solgte de eiendommene videre.
Kilder
Hoen, H.F., Svendsrud, A. & Bækkelund, B. (2025, 17. januar). skogbruk i Norge. I Store norske leksikon. https://snl.no/skogbruk_i_Norge
Johannessen, F.E. (2024, 6. november). Nye næringer: Trelast og bergverk. Norgeshistorie. https://www.norgeshistorie.no/kirkestat/1105-nye-naringer-trelast-og-bergverk.html
Les original på NDLA →
Trelasthandel
Bruk av tømmeret
Trevirket ble brukt til å bygge infrastruktur, blant annet havner og kanaler, for den voksende handelen. Tømmeret kunne også være til husbygging i de voksende byene, til møbler i husene, til skip og mindre båter og til kasser til å frakte alle varene som ble produsert. Norsk tømmer ble til og med brukt til likkister for den voksende europeiske befolkningen.
Tilgangen og markedene
De første skriftlige kildene om norsk trelasteksport stammer fra 1200-tallet. Men det er først fra 1500-tallet at vi kan snakke om noe særlig omfang. Økningen hadde sammenheng med den økte etterspørselen fra europeiske land og ble gjort mulig av at oppgangssaga kom i bruk langs vassdragene. Oppgangssaga gjorde sagingen enklere og dermed mer effektiv.
Nederland var hovedmarkedet i begynnelsen av perioden. Nederlenderne kjøpte tømmeret direkte fra bøndene, særlig langs kysten på ruta til Bergen. Handelen førte til at vestlandskysten i praksis ble avskoget i løpet av 1500- og tidlig på 1600-tallet.
Avskogingen langs vestlandskysten gjorde at handelen ikke bare flyttet østover, men også innover i landet. Særlig det siste forutsatte utvikling av mer organisert handel. Det vokste fram en gruppe mellommenn som skaffet tømmer fra innlandet for kjøpere i utlandet. Elveløpene spilte en særlig viktig rolle, siden tømmeret kunne fløtes ned elvene fra innlandet og ut til kysten. I mange tilfeller vokste det fram byer ved munningene av nettopp slike tømmerfløtingselver. Blant annet Drammen, Fredrikstad, Larvik og Arendal var viktige eksporthavner.
Fra 1680-årene og fram til 1800 vokste Storbritannia fram som Europas ledende økonomiske stormakt. Storbritannia tok også over rollen som det viktigste markedet for norsk tømmer. Et annet viktig tømmermarked var Danmark, men da hovedsakelig for tømmer av dårligere kvalitet.
Tømmerhandelen
Tømmerhandelen på slutten av 1700-tallet foregikk på denne måten: En representant fra kjøpmennene gikk sammen med bonden som eide skogen. Om sommeren valgte de ut trær som skulle felles. Bonden felte så trærne på seinhøsten. Om vinteren dro han stokkene over snøen til elva. Lenge var det også bonden som fløtet stokkene ned elva til eksporthavna. I siste del av 1700-tallet var det derimot sammenslutninger av kjøpmenn som organiserte fløtingen.
Fløtingen skjedde om våren og sommeren, mens det var godt med vann i elva. Når kjøpmannen fikk tømmeret, sørget han for at det ble saget til bord eller andre trevarer på ei av de privilegerte sagene. Bordene ble så tørket over vinteren og skipet ut våren etter. Hele prosessen fra treet ble merket og til det kunne skipes ut, tok dermed mellom ett og to år!
Privilegier og makt
Hvem som fikk selge trelast til utlandet, ble fra 1688 begrenset av «sagbruksprivilegiet». I denne ordningen lå det at bare eiere av en av de 700 sagene med «privilegium» (spesiell tillatelse) for å sage tømmer til eksport, fikk selge til utlandet. I praksis innebar sagbruksprivilegiet at det vokste fram en mektig gruppe handelsmenn som kontrollerte utenrikshandelen i byene. Som eneste salgsledd for tømmer kom de også i en maktposisjon overfor bondebefolkningen. Sagbruksprivilegiet ble opprettholdt fram til siste halvdel av 1800-tallet.
De som satt på disse privilegiene, ble gjerne kalt for "plankeadel".
Skogen som næring for bøndene
For bøndene i skogsområdene var arbeidet i skogen en binæring, det vil si en næring som de kombinerte med gårdsdriften. Tømmerhogsten fungerte altså som en ekstrainntekt ved siden av jordbruket. For bonden var dilemmaet at dersom han felte all skogen, ville det ta mange tiår før trærne vokste opp igjen. I denne perioden ville han ikke få inntekter. Mye tyder på at mange skogeiere først og fremst tenkte på å hente ut et stort utbytte med en gang, snarere enn å tenke på skogvern og planlagt uthogging. Særlig på slutten av 1700-tallet var det også mange som spekulerte i skogeiendom. De kjøpte da skogsområder, snauhogde dem for eksport, og så solgte de eiendommene videre.
Kilder
Hoen, H.F., Svendsrud, A. & Bækkelund, B. (2025, 17. januar). skogbruk i Norge. I Store norske leksikon. https://snl.no/skogbruk_i_Norge
Johannessen, F.E. (2024, 6. november). Nye næringer: Trelast og bergverk. Norgeshistorie. https://www.norgeshistorie.no/kirkestat/1105-nye-naringer-trelast-og-bergverk.html
Les original på NDLA →
Trevirket ble brukt til å bygge infrastruktur, blant annet havner og kanaler, for den voksende handelen. Tømmeret kunne også være til husbygging i de voksende byene, til møbler i husene, til skip og mindre båter og til kasser til å frakte alle varene som ble produsert. Norsk tømmer ble til og med brukt til likkister for den voksende europeiske befolkningen.
Tilgangen og markedene
De første skriftlige kildene om norsk trelasteksport stammer fra 1200-tallet. Men det er først fra 1500-tallet at vi kan snakke om noe særlig omfang. Økningen hadde sammenheng med den økte etterspørselen fra europeiske land og ble gjort mulig av at oppgangssaga kom i bruk langs vassdragene. Oppgangssaga gjorde sagingen enklere og dermed mer effektiv.
Nederland var hovedmarkedet i begynnelsen av perioden. Nederlenderne kjøpte tømmeret direkte fra bøndene, særlig langs kysten på ruta til Bergen. Handelen førte til at vestlandskysten i praksis ble avskoget i løpet av 1500- og tidlig på 1600-tallet.
Avskogingen langs vestlandskysten gjorde at handelen ikke bare flyttet østover, men også innover i landet. Særlig det siste forutsatte utvikling av mer organisert handel. Det vokste fram en gruppe mellommenn som skaffet tømmer fra innlandet for kjøpere i utlandet. Elveløpene spilte en særlig viktig rolle, siden tømmeret kunne fløtes ned elvene fra innlandet og ut til kysten. I mange tilfeller vokste det fram byer ved munningene av nettopp slike tømmerfløtingselver. Blant annet Drammen, Fredrikstad, Larvik og Arendal var viktige eksporthavner.
Fra 1680-årene og fram til 1800 vokste Storbritannia fram som Europas ledende økonomiske stormakt. Storbritannia tok også over rollen som det viktigste markedet for norsk tømmer. Et annet viktig tømmermarked var Danmark, men da hovedsakelig for tømmer av dårligere kvalitet.
Tømmerhandelen
Tømmerhandelen på slutten av 1700-tallet foregikk på denne måten: En representant fra kjøpmennene gikk sammen med bonden som eide skogen. Om sommeren valgte de ut trær som skulle felles. Bonden felte så trærne på seinhøsten. Om vinteren dro han stokkene over snøen til elva. Lenge var det også bonden som fløtet stokkene ned elva til eksporthavna. I siste del av 1700-tallet var det derimot sammenslutninger av kjøpmenn som organiserte fløtingen.
Fløtingen skjedde om våren og sommeren, mens det var godt med vann i elva. Når kjøpmannen fikk tømmeret, sørget han for at det ble saget til bord eller andre trevarer på ei av de privilegerte sagene. Bordene ble så tørket over vinteren og skipet ut våren etter. Hele prosessen fra treet ble merket og til det kunne skipes ut, tok dermed mellom ett og to år!
Privilegier og makt
Hvem som fikk selge trelast til utlandet, ble fra 1688 begrenset av «sagbruksprivilegiet». I denne ordningen lå det at bare eiere av en av de 700 sagene med «privilegium» (spesiell tillatelse) for å sage tømmer til eksport, fikk selge til utlandet. I praksis innebar sagbruksprivilegiet at det vokste fram en mektig gruppe handelsmenn som kontrollerte utenrikshandelen i byene. Som eneste salgsledd for tømmer kom de også i en maktposisjon overfor bondebefolkningen. Sagbruksprivilegiet ble opprettholdt fram til siste halvdel av 1800-tallet.
De som satt på disse privilegiene, ble gjerne kalt for "plankeadel".
Skogen som næring for bøndene
For bøndene i skogsområdene var arbeidet i skogen en binæring, det vil si en næring som de kombinerte med gårdsdriften. Tømmerhogsten fungerte altså som en ekstrainntekt ved siden av jordbruket. For bonden var dilemmaet at dersom han felte all skogen, ville det ta mange tiår før trærne vokste opp igjen. I denne perioden ville han ikke få inntekter. Mye tyder på at mange skogeiere først og fremst tenkte på å hente ut et stort utbytte med en gang, snarere enn å tenke på skogvern og planlagt uthogging. Særlig på slutten av 1700-tallet var det også mange som spekulerte i skogeiendom. De kjøpte da skogsområder, snauhogde dem for eksport, og så solgte de eiendommene videre.
Kilder
Hoen, H.F., Svendsrud, A. & Bækkelund, B. (2025, 17. januar). skogbruk i Norge. I Store norske leksikon. https://snl.no/skogbruk_i_Norge
Johannessen, F.E. (2024, 6. november). Nye næringer: Trelast og bergverk. Norgeshistorie. https://www.norgeshistorie.no/kirkestat/1105-nye-naringer-trelast-og-bergverk.html
Les original på NDLA →
Utnyttelse av naturressurser
Utvikling
De aller fleste nordmenn var bønder. Dette gjaldt både i middelalderen, men også gjennom hele den perioden som vi kaller tidlig nytid, eller dansketida. Denne perioden er fra cirka 1500 til cirka 1800. I tillegg var det mange som drev med fiske, men all produksjon både i jordbruket og i fisket var en del av selvbergingshusholdet.
Likevel var det slik at i løpet av perioden ble det i økende grad en utnyttelse av flere naturressurser. Denne utviklingen gjorde at det etter hvert dreide seg vekk fra selvberging til handel og eksport.
Hvilke naturressurser kunne man utnytte?
Fiske
Langs kysten var fisket en viktig næring. I stor grad ble fisk solgt til kjøpmenn på Vestlandet, og Bergen ble en viktig havn for handel og transport av fisk. Den fisken som ble eksportert ut i Europa, var gjerne tørrfisk fordi man ikke hadde metoder for å holde fisken fersk i transporten med skip.
Tømmer
Fra 1500-tallet gjennomgikk skogbruket en stor endring med nye oppfinnelser som oppgangssaga. Oppgangssaga ble drevet med vannkraft, og med den kunne man utnytte tømmeret i mye større grad. Trelasthandelen vokste seg stor, og med den økte også skipsfarten.
Bergverk
Jordbruk, fiske og tømmer var tradisjonelle næringer selv om de utviklet seg i denne perioden. Bergverkene og utnyttelse av ulike metaller var derimot en relativt ny næring. Det hadde vært noe gruvedrift tidligere, men det ble startet opp i stor grad fra 1600-tallet. Det var Kong Christian 4. som så det økonomiske potensialet, og han ga såkalte privilegier til å drive ulike verk rundt om i landet. Jern, kobber og sølv var det som hovedsakelig ble utvunnet i Norge.
Les original på NDLA →
De aller fleste nordmenn var bønder. Dette gjaldt både i middelalderen, men også gjennom hele den perioden som vi kaller tidlig nytid, eller dansketida. Denne perioden er fra cirka 1500 til cirka 1800. I tillegg var det mange som drev med fiske, men all produksjon både i jordbruket og i fisket var en del av selvbergingshusholdet.
Likevel var det slik at i løpet av perioden ble det i økende grad en utnyttelse av flere naturressurser. Denne utviklingen gjorde at det etter hvert dreide seg vekk fra selvberging til handel og eksport.
Hvilke naturressurser kunne man utnytte?
Fiske
Langs kysten var fisket en viktig næring. I stor grad ble fisk solgt til kjøpmenn på Vestlandet, og Bergen ble en viktig havn for handel og transport av fisk. Den fisken som ble eksportert ut i Europa, var gjerne tørrfisk fordi man ikke hadde metoder for å holde fisken fersk i transporten med skip.
Tømmer
Fra 1500-tallet gjennomgikk skogbruket en stor endring med nye oppfinnelser som oppgangssaga. Oppgangssaga ble drevet med vannkraft, og med den kunne man utnytte tømmeret i mye større grad. Trelasthandelen vokste seg stor, og med den økte også skipsfarten.
Bergverk
Jordbruk, fiske og tømmer var tradisjonelle næringer selv om de utviklet seg i denne perioden. Bergverkene og utnyttelse av ulike metaller var derimot en relativt ny næring. Det hadde vært noe gruvedrift tidligere, men det ble startet opp i stor grad fra 1600-tallet. Det var Kong Christian 4. som så det økonomiske potensialet, og han ga såkalte privilegier til å drive ulike verk rundt om i landet. Jern, kobber og sølv var det som hovedsakelig ble utvunnet i Norge.
Les original på NDLA →
Utnyttelse av naturressurser
Utvikling
De aller fleste nordmenn var bønder. Dette gjaldt både i middelalderen, men også gjennom hele den perioden som vi kaller tidlig nytid, eller dansketida. Denne perioden er fra cirka 1500 til cirka 1800. I tillegg var det mange som drev med fiske, men all produksjon både i jordbruket og i fisket var en del av selvbergingshusholdet.
Likevel var det slik at i løpet av perioden ble det i økende grad en utnyttelse av flere naturressurser. Denne utviklingen gjorde at det etter hvert dreide seg vekk fra selvberging til handel og eksport.
Hvilke naturressurser kunne man utnytte?
Fiske
Langs kysten var fisket en viktig næring. I stor grad ble fisk solgt til kjøpmenn på Vestlandet, og Bergen ble en viktig havn for handel og transport av fisk. Den fisken som ble eksportert ut i Europa, var gjerne tørrfisk fordi man ikke hadde metoder for å holde fisken fersk i transporten med skip.
Tømmer
Fra 1500-tallet gjennomgikk skogbruket en stor endring med nye oppfinnelser som oppgangssaga. Oppgangssaga ble drevet med vannkraft, og med den kunne man utnytte tømmeret i mye større grad. Trelasthandelen vokste seg stor, og med den økte også skipsfarten.
Bergverk
Jordbruk, fiske og tømmer var tradisjonelle næringer selv om de utviklet seg i denne perioden. Bergverkene og utnyttelse av ulike metaller var derimot en relativt ny næring. Det hadde vært noe gruvedrift tidligere, men det ble startet opp i stor grad fra 1600-tallet. Det var Kong Christian 4. som så det økonomiske potensialet, og han ga såkalte privilegier til å drive ulike verk rundt om i landet. Jern, kobber og sølv var det som hovedsakelig ble utvunnet i Norge.
Les original på NDLA →
De aller fleste nordmenn var bønder. Dette gjaldt både i middelalderen, men også gjennom hele den perioden som vi kaller tidlig nytid, eller dansketida. Denne perioden er fra cirka 1500 til cirka 1800. I tillegg var det mange som drev med fiske, men all produksjon både i jordbruket og i fisket var en del av selvbergingshusholdet.
Likevel var det slik at i løpet av perioden ble det i økende grad en utnyttelse av flere naturressurser. Denne utviklingen gjorde at det etter hvert dreide seg vekk fra selvberging til handel og eksport.
Hvilke naturressurser kunne man utnytte?
Fiske
Langs kysten var fisket en viktig næring. I stor grad ble fisk solgt til kjøpmenn på Vestlandet, og Bergen ble en viktig havn for handel og transport av fisk. Den fisken som ble eksportert ut i Europa, var gjerne tørrfisk fordi man ikke hadde metoder for å holde fisken fersk i transporten med skip.
Tømmer
Fra 1500-tallet gjennomgikk skogbruket en stor endring med nye oppfinnelser som oppgangssaga. Oppgangssaga ble drevet med vannkraft, og med den kunne man utnytte tømmeret i mye større grad. Trelasthandelen vokste seg stor, og med den økte også skipsfarten.
Bergverk
Jordbruk, fiske og tømmer var tradisjonelle næringer selv om de utviklet seg i denne perioden. Bergverkene og utnyttelse av ulike metaller var derimot en relativt ny næring. Det hadde vært noe gruvedrift tidligere, men det ble startet opp i stor grad fra 1600-tallet. Det var Kong Christian 4. som så det økonomiske potensialet, og han ga såkalte privilegier til å drive ulike verk rundt om i landet. Jern, kobber og sølv var det som hovedsakelig ble utvunnet i Norge.
Les original på NDLA →
Kilder, historiebevissthet og sammenhenger
Å utforske fortiden
Å bruke folketellingene
Hvordan bruke folketellingene
Folketellingene inneholder mange opplysninger, blant annet om familieforhold og boforhold. Både for byene og for landsbygda finner vi informasjon om hvor mange som bodde i husa. Bygningen har gjerne et nummer som du kan klikke deg videre på. For de som bodde på gårder, noe et klart flertall gjorde på 1800-tallet, finner vi også informasjon om antall dyr, dyreslag, samt om hva de dyrket. Av personopplysninger finner vi blant mye annet informasjon om yrke og fødselsår.
Når du skal søke, bør du vite navn på personen og hvor hun eller han kom fra. Hvis du i tillegg vet fødselsår og kanskje fars navn, kommer du langt.
Gå inn på Digitalarkivets hjemmesider. Velg en av folketellingene der. I dette eksempelet bruker vi den fra 1865. Deretter kan du velge fylke og kommune. Når du er kommet inn i kommunens folketelling, kan du søke på navn, sivilstand, alder, kjønn, fødested med mer.
Eksempel
Her har vi laget et eksempel som det går an å prøve seg på for å bli kjent med folketellingene.
Fra forsida til Digitalarkivet kan du velge "Avansert personsøk". Du finner det under søkefeltet. I venstre kolonne kan du filtrere på kategori og geografi. Klikk på "Kategori" og velg "Folketellingen 1865". Gå deretter inn på "Geografi" og velg Nord-Trøndelag og Sparbu. Deretter bruker vi et navn som mange har. Fyll ut personinformasjon ved å skrive "Johan" som fornavn og "Olsen" som etternavn. Klikk på "Søk".
Finn Johan Peter Olsen, født i 1864, og klikk på navnet hans. Da får vi opp informasjon om Johan og alle som bodde på samme gård. Den informasjonen vi kan finne om Johan Peter Olsen er følgende:
Bosted/gårdsnavn: Søndre Tønne
Familiestilling: hans sønn – vi må gå lenger ned på lista for å se hvem han er sønnen til.
Sivilstand: ugift
Alder: 2 år
Fødested: Sparboen
Ved å gå lenger ned på lista ser vi at gårdbrukeren på Søndre Tønne er Peter Johnsen. Han er 58 år og gift med Hanna Hansdatter, som er 61 år. At de er foreldre til en gutt på to år, er lite sannsynlig. Lenger ned på lista finner vi Ole Andersen, 30 år. Han er "innerst" og svigersønn til gårdbrukeren. Han er gift med Hanna Marie Petersdatter og driver jordbruk sammen med svigerfaren. Disse to har tre barn på sju, fem og to år (Johan Peter Olsen). Det fins også en tjenestedreng på gården.
Vi kan også klikke på selve gårdsnavnet Søndre Tønne øverst på sida. Da får vi opp følgende informasjon:
Hjemmehørende personer: 12
Antall husholdninger: 2
Utsæd (det som dyrkes): Hvete, rug, bygg, havre og poteter
Husdyr: 2 hester, 8 kuer, 14 får (sauer) og 4 svin (griser).
Vi kan altså si ganske mye ut fra funn i folketellingene. Hvis du vet hvor en person har flyttet etter for eksempel å ha giftet seg eller for å studere, kan du finne personen i flere folketellinger. Da kan du finne ut mye om den personens liv bare ut fra folketellingene.
Les original på NDLA →
Folketellingene inneholder mange opplysninger, blant annet om familieforhold og boforhold. Både for byene og for landsbygda finner vi informasjon om hvor mange som bodde i husa. Bygningen har gjerne et nummer som du kan klikke deg videre på. For de som bodde på gårder, noe et klart flertall gjorde på 1800-tallet, finner vi også informasjon om antall dyr, dyreslag, samt om hva de dyrket. Av personopplysninger finner vi blant mye annet informasjon om yrke og fødselsår.
Når du skal søke, bør du vite navn på personen og hvor hun eller han kom fra. Hvis du i tillegg vet fødselsår og kanskje fars navn, kommer du langt.
Gå inn på Digitalarkivets hjemmesider. Velg en av folketellingene der. I dette eksempelet bruker vi den fra 1865. Deretter kan du velge fylke og kommune. Når du er kommet inn i kommunens folketelling, kan du søke på navn, sivilstand, alder, kjønn, fødested med mer.
Eksempel
Her har vi laget et eksempel som det går an å prøve seg på for å bli kjent med folketellingene.
Fra forsida til Digitalarkivet kan du velge "Avansert personsøk". Du finner det under søkefeltet. I venstre kolonne kan du filtrere på kategori og geografi. Klikk på "Kategori" og velg "Folketellingen 1865". Gå deretter inn på "Geografi" og velg Nord-Trøndelag og Sparbu. Deretter bruker vi et navn som mange har. Fyll ut personinformasjon ved å skrive "Johan" som fornavn og "Olsen" som etternavn. Klikk på "Søk".
Finn Johan Peter Olsen, født i 1864, og klikk på navnet hans. Da får vi opp informasjon om Johan og alle som bodde på samme gård. Den informasjonen vi kan finne om Johan Peter Olsen er følgende:
Bosted/gårdsnavn: Søndre Tønne
Familiestilling: hans sønn – vi må gå lenger ned på lista for å se hvem han er sønnen til.
Sivilstand: ugift
Alder: 2 år
Fødested: Sparboen
Ved å gå lenger ned på lista ser vi at gårdbrukeren på Søndre Tønne er Peter Johnsen. Han er 58 år og gift med Hanna Hansdatter, som er 61 år. At de er foreldre til en gutt på to år, er lite sannsynlig. Lenger ned på lista finner vi Ole Andersen, 30 år. Han er "innerst" og svigersønn til gårdbrukeren. Han er gift med Hanna Marie Petersdatter og driver jordbruk sammen med svigerfaren. Disse to har tre barn på sju, fem og to år (Johan Peter Olsen). Det fins også en tjenestedreng på gården.
Vi kan også klikke på selve gårdsnavnet Søndre Tønne øverst på sida. Da får vi opp følgende informasjon:
Hjemmehørende personer: 12
Antall husholdninger: 2
Utsæd (det som dyrkes): Hvete, rug, bygg, havre og poteter
Husdyr: 2 hester, 8 kuer, 14 får (sauer) og 4 svin (griser).
Vi kan altså si ganske mye ut fra funn i folketellingene. Hvis du vet hvor en person har flyttet etter for eksempel å ha giftet seg eller for å studere, kan du finne personen i flere folketellinger. Da kan du finne ut mye om den personens liv bare ut fra folketellingene.
Les original på NDLA →
Å bruke folketellingene
Hvordan bruke folketellingene
Folketellingene inneholder mange opplysninger, blant annet om familieforhold og boforhold. Både for byene og for landsbygda finner vi informasjon om hvor mange som bodde i husa. Bygningen har gjerne et nummer som du kan klikke deg videre på. For de som bodde på gårder, noe et klart flertall gjorde på 1800-tallet, finner vi også informasjon om antall dyr, dyreslag, samt om hva de dyrket. Av personopplysninger finner vi blant mye annet informasjon om yrke og fødselsår.
Når du skal søke, bør du vite navn på personen og hvor hun eller han kom fra. Hvis du i tillegg vet fødselsår og kanskje fars navn, kommer du langt.
Gå inn på Digitalarkivets hjemmesider. Velg en av folketellingene der. I dette eksempelet bruker vi den fra 1865. Deretter kan du velge fylke og kommune. Når du er kommet inn i kommunens folketelling, kan du søke på navn, sivilstand, alder, kjønn, fødested med mer.
Eksempel
Her har vi laget et eksempel som det går an å prøve seg på for å bli kjent med folketellingene.
Fra forsida til Digitalarkivet kan du velge "Avansert personsøk". Du finner det under søkefeltet. I venstre kolonne kan du filtrere på kategori og geografi. Klikk på "Kategori" og velg "Folketellingen 1865". Gå deretter inn på "Geografi" og velg Nord-Trøndelag og Sparbu. Deretter bruker vi et navn som mange har. Fyll ut personinformasjon ved å skrive "Johan" som fornavn og "Olsen" som etternavn. Klikk på "Søk".
Finn Johan Peter Olsen, født i 1864, og klikk på navnet hans. Da får vi opp informasjon om Johan og alle som bodde på samme gård. Den informasjonen vi kan finne om Johan Peter Olsen er følgende:
Bosted/gårdsnavn: Søndre Tønne
Familiestilling: hans sønn – vi må gå lenger ned på lista for å se hvem han er sønnen til.
Sivilstand: ugift
Alder: 2 år
Fødested: Sparboen
Ved å gå lenger ned på lista ser vi at gårdbrukeren på Søndre Tønne er Peter Johnsen. Han er 58 år og gift med Hanna Hansdatter, som er 61 år. At de er foreldre til en gutt på to år, er lite sannsynlig. Lenger ned på lista finner vi Ole Andersen, 30 år. Han er "innerst" og svigersønn til gårdbrukeren. Han er gift med Hanna Marie Petersdatter og driver jordbruk sammen med svigerfaren. Disse to har tre barn på sju, fem og to år (Johan Peter Olsen). Det fins også en tjenestedreng på gården.
Vi kan også klikke på selve gårdsnavnet Søndre Tønne øverst på sida. Da får vi opp følgende informasjon:
Hjemmehørende personer: 12
Antall husholdninger: 2
Utsæd (det som dyrkes): Hvete, rug, bygg, havre og poteter
Husdyr: 2 hester, 8 kuer, 14 får (sauer) og 4 svin (griser).
Vi kan altså si ganske mye ut fra funn i folketellingene. Hvis du vet hvor en person har flyttet etter for eksempel å ha giftet seg eller for å studere, kan du finne personen i flere folketellinger. Da kan du finne ut mye om den personens liv bare ut fra folketellingene.
Les original på NDLA →
Folketellingene inneholder mange opplysninger, blant annet om familieforhold og boforhold. Både for byene og for landsbygda finner vi informasjon om hvor mange som bodde i husa. Bygningen har gjerne et nummer som du kan klikke deg videre på. For de som bodde på gårder, noe et klart flertall gjorde på 1800-tallet, finner vi også informasjon om antall dyr, dyreslag, samt om hva de dyrket. Av personopplysninger finner vi blant mye annet informasjon om yrke og fødselsår.
Når du skal søke, bør du vite navn på personen og hvor hun eller han kom fra. Hvis du i tillegg vet fødselsår og kanskje fars navn, kommer du langt.
Gå inn på Digitalarkivets hjemmesider. Velg en av folketellingene der. I dette eksempelet bruker vi den fra 1865. Deretter kan du velge fylke og kommune. Når du er kommet inn i kommunens folketelling, kan du søke på navn, sivilstand, alder, kjønn, fødested med mer.
Eksempel
Her har vi laget et eksempel som det går an å prøve seg på for å bli kjent med folketellingene.
Fra forsida til Digitalarkivet kan du velge "Avansert personsøk". Du finner det under søkefeltet. I venstre kolonne kan du filtrere på kategori og geografi. Klikk på "Kategori" og velg "Folketellingen 1865". Gå deretter inn på "Geografi" og velg Nord-Trøndelag og Sparbu. Deretter bruker vi et navn som mange har. Fyll ut personinformasjon ved å skrive "Johan" som fornavn og "Olsen" som etternavn. Klikk på "Søk".
Finn Johan Peter Olsen, født i 1864, og klikk på navnet hans. Da får vi opp informasjon om Johan og alle som bodde på samme gård. Den informasjonen vi kan finne om Johan Peter Olsen er følgende:
Bosted/gårdsnavn: Søndre Tønne
Familiestilling: hans sønn – vi må gå lenger ned på lista for å se hvem han er sønnen til.
Sivilstand: ugift
Alder: 2 år
Fødested: Sparboen
Ved å gå lenger ned på lista ser vi at gårdbrukeren på Søndre Tønne er Peter Johnsen. Han er 58 år og gift med Hanna Hansdatter, som er 61 år. At de er foreldre til en gutt på to år, er lite sannsynlig. Lenger ned på lista finner vi Ole Andersen, 30 år. Han er "innerst" og svigersønn til gårdbrukeren. Han er gift med Hanna Marie Petersdatter og driver jordbruk sammen med svigerfaren. Disse to har tre barn på sju, fem og to år (Johan Peter Olsen). Det fins også en tjenestedreng på gården.
Vi kan også klikke på selve gårdsnavnet Søndre Tønne øverst på sida. Da får vi opp følgende informasjon:
Hjemmehørende personer: 12
Antall husholdninger: 2
Utsæd (det som dyrkes): Hvete, rug, bygg, havre og poteter
Husdyr: 2 hester, 8 kuer, 14 får (sauer) og 4 svin (griser).
Vi kan altså si ganske mye ut fra funn i folketellingene. Hvis du vet hvor en person har flyttet etter for eksempel å ha giftet seg eller for å studere, kan du finne personen i flere folketellinger. Da kan du finne ut mye om den personens liv bare ut fra folketellingene.
Les original på NDLA →
Å forske på en person
Hvorfor?
En historisk person kan være både en kjent person som "alle" vet hvem er og mer ukjente personer. De fleste finnes det kilder på. Kanskje vil du forske på noen i din familie?
Vi vil vise at ved å velge å forske på en helt vanlig person, kan man finne ut mye om den tida den personen levde i. Lover, regler og normer for hvordan man skulle oppføre seg, ville virke inn på vedkommendes liv. Det samme ville store hendelser i samtida gjøre. For eksempel vil man ved å se på noens liv i 1905 kunne si noe om hvordan unionsoppløsningen med Sverige virket inn på folk. Kanskje vil du da finne ut at de som bodde i grenseområdene mot Sverige, hadde et sterkere engasjement om dette enn de som bodde ved kysten. Å personifisere historien er en fin innfallsvinkel til å se nærmere på en spesiell tid eller et spesielt område.
Det er også viktig å være bevisst de sporene en selv etterlater seg, spesielt i dag med digitale tjenester og sosiale medier. Sporene du etterlater deg blir enda flere enn de som er igjen etter oldeforeldrene dine. Tenk på at de bildene du legger ut av deg selv, opprop du skriver under på, og oppgaver du legger ut på internett, kan søkes opp om 100 år.
Hvordan?
For de fleste av kildeoppgavene vi legger ut på NDLA, har vi gjort det enkelt for deg ved at vi allerede har funnet fram til kildene. Hvis du skal finne kilder selv, må du vite hvor du skal lete. Det finnes både private arkiv og offentlige arkiv. I Norge har vi Arkivverket som inkluderer både Riksarkivet og Statsarkivet for alle regionene i Norge. Det finnes også byarkiv/kommunearkiv og interkommunale arkiv.
Metode
Kilder om en person kan blant annet være private brev og dagbøker, vitnemål, folketellinger og kirkebøker.
Ved å lese dokumentene nøye kan man finne ut mange ting om tida de er skrevet i, og om personen de handler om. Når vi skal studere kilder, er det viktig at vi først finner opphavssituasjonen. Man må rett og slett på jakt i dokumentene for å finne svar. Ved å bruke sentrale spørreord kommer du langt. Når? Hvem? Hva? Hvor? Hvorfor? Hvis du skriver ned svar på spørsmål som begynner med disse spørreordene, kan du til slutt lage en hel historie om personen du har valgt ut.
Aktuelle lenker
Digitalarkivet
Arkivverket
Arkivverket: Nybegynner i slektsgransking
Tips knyttet til slektsgransking kan godt brukes til å finne kilder til personer du ikke er i slekt med også.
Les original på NDLA →
En historisk person kan være både en kjent person som "alle" vet hvem er og mer ukjente personer. De fleste finnes det kilder på. Kanskje vil du forske på noen i din familie?
Vi vil vise at ved å velge å forske på en helt vanlig person, kan man finne ut mye om den tida den personen levde i. Lover, regler og normer for hvordan man skulle oppføre seg, ville virke inn på vedkommendes liv. Det samme ville store hendelser i samtida gjøre. For eksempel vil man ved å se på noens liv i 1905 kunne si noe om hvordan unionsoppløsningen med Sverige virket inn på folk. Kanskje vil du da finne ut at de som bodde i grenseområdene mot Sverige, hadde et sterkere engasjement om dette enn de som bodde ved kysten. Å personifisere historien er en fin innfallsvinkel til å se nærmere på en spesiell tid eller et spesielt område.
Det er også viktig å være bevisst de sporene en selv etterlater seg, spesielt i dag med digitale tjenester og sosiale medier. Sporene du etterlater deg blir enda flere enn de som er igjen etter oldeforeldrene dine. Tenk på at de bildene du legger ut av deg selv, opprop du skriver under på, og oppgaver du legger ut på internett, kan søkes opp om 100 år.
Hvordan?
For de fleste av kildeoppgavene vi legger ut på NDLA, har vi gjort det enkelt for deg ved at vi allerede har funnet fram til kildene. Hvis du skal finne kilder selv, må du vite hvor du skal lete. Det finnes både private arkiv og offentlige arkiv. I Norge har vi Arkivverket som inkluderer både Riksarkivet og Statsarkivet for alle regionene i Norge. Det finnes også byarkiv/kommunearkiv og interkommunale arkiv.
Metode
Kilder om en person kan blant annet være private brev og dagbøker, vitnemål, folketellinger og kirkebøker.
Ved å lese dokumentene nøye kan man finne ut mange ting om tida de er skrevet i, og om personen de handler om. Når vi skal studere kilder, er det viktig at vi først finner opphavssituasjonen. Man må rett og slett på jakt i dokumentene for å finne svar. Ved å bruke sentrale spørreord kommer du langt. Når? Hvem? Hva? Hvor? Hvorfor? Hvis du skriver ned svar på spørsmål som begynner med disse spørreordene, kan du til slutt lage en hel historie om personen du har valgt ut.
Aktuelle lenker
Digitalarkivet
Arkivverket
Arkivverket: Nybegynner i slektsgransking
Tips knyttet til slektsgransking kan godt brukes til å finne kilder til personer du ikke er i slekt med også.
Les original på NDLA →
Å forske på en person
Hvorfor?
En historisk person kan være både en kjent person som "alle" vet hvem er og mer ukjente personer. De fleste finnes det kilder på. Kanskje vil du forske på noen i din familie?
Vi vil vise at ved å velge å forske på en helt vanlig person, kan man finne ut mye om den tida den personen levde i. Lover, regler og normer for hvordan man skulle oppføre seg, ville virke inn på vedkommendes liv. Det samme ville store hendelser i samtida gjøre. For eksempel vil man ved å se på noens liv i 1905 kunne si noe om hvordan unionsoppløsningen med Sverige virket inn på folk. Kanskje vil du da finne ut at de som bodde i grenseområdene mot Sverige, hadde et sterkere engasjement om dette enn de som bodde ved kysten. Å personifisere historien er en fin innfallsvinkel til å se nærmere på en spesiell tid eller et spesielt område.
Det er også viktig å være bevisst de sporene en selv etterlater seg, spesielt i dag med digitale tjenester og sosiale medier. Sporene du etterlater deg blir enda flere enn de som er igjen etter oldeforeldrene dine. Tenk på at de bildene du legger ut av deg selv, opprop du skriver under på, og oppgaver du legger ut på internett, kan søkes opp om 100 år.
Hvordan?
For de fleste av kildeoppgavene vi legger ut på NDLA, har vi gjort det enkelt for deg ved at vi allerede har funnet fram til kildene. Hvis du skal finne kilder selv, må du vite hvor du skal lete. Det finnes både private arkiv og offentlige arkiv. I Norge har vi Arkivverket som inkluderer både Riksarkivet og Statsarkivet for alle regionene i Norge. Det finnes også byarkiv/kommunearkiv og interkommunale arkiv.
Metode
Kilder om en person kan blant annet være private brev og dagbøker, vitnemål, folketellinger og kirkebøker.
Ved å lese dokumentene nøye kan man finne ut mange ting om tida de er skrevet i, og om personen de handler om. Når vi skal studere kilder, er det viktig at vi først finner opphavssituasjonen. Man må rett og slett på jakt i dokumentene for å finne svar. Ved å bruke sentrale spørreord kommer du langt. Når? Hvem? Hva? Hvor? Hvorfor? Hvis du skriver ned svar på spørsmål som begynner med disse spørreordene, kan du til slutt lage en hel historie om personen du har valgt ut.
Aktuelle lenker
Digitalarkivet
Arkivverket
Arkivverket: Nybegynner i slektsgransking
Tips knyttet til slektsgransking kan godt brukes til å finne kilder til personer du ikke er i slekt med også.
Les original på NDLA →
En historisk person kan være både en kjent person som "alle" vet hvem er og mer ukjente personer. De fleste finnes det kilder på. Kanskje vil du forske på noen i din familie?
Vi vil vise at ved å velge å forske på en helt vanlig person, kan man finne ut mye om den tida den personen levde i. Lover, regler og normer for hvordan man skulle oppføre seg, ville virke inn på vedkommendes liv. Det samme ville store hendelser i samtida gjøre. For eksempel vil man ved å se på noens liv i 1905 kunne si noe om hvordan unionsoppløsningen med Sverige virket inn på folk. Kanskje vil du da finne ut at de som bodde i grenseområdene mot Sverige, hadde et sterkere engasjement om dette enn de som bodde ved kysten. Å personifisere historien er en fin innfallsvinkel til å se nærmere på en spesiell tid eller et spesielt område.
Det er også viktig å være bevisst de sporene en selv etterlater seg, spesielt i dag med digitale tjenester og sosiale medier. Sporene du etterlater deg blir enda flere enn de som er igjen etter oldeforeldrene dine. Tenk på at de bildene du legger ut av deg selv, opprop du skriver under på, og oppgaver du legger ut på internett, kan søkes opp om 100 år.
Hvordan?
For de fleste av kildeoppgavene vi legger ut på NDLA, har vi gjort det enkelt for deg ved at vi allerede har funnet fram til kildene. Hvis du skal finne kilder selv, må du vite hvor du skal lete. Det finnes både private arkiv og offentlige arkiv. I Norge har vi Arkivverket som inkluderer både Riksarkivet og Statsarkivet for alle regionene i Norge. Det finnes også byarkiv/kommunearkiv og interkommunale arkiv.
Metode
Kilder om en person kan blant annet være private brev og dagbøker, vitnemål, folketellinger og kirkebøker.
Ved å lese dokumentene nøye kan man finne ut mange ting om tida de er skrevet i, og om personen de handler om. Når vi skal studere kilder, er det viktig at vi først finner opphavssituasjonen. Man må rett og slett på jakt i dokumentene for å finne svar. Ved å bruke sentrale spørreord kommer du langt. Når? Hvem? Hva? Hvor? Hvorfor? Hvis du skriver ned svar på spørsmål som begynner med disse spørreordene, kan du til slutt lage en hel historie om personen du har valgt ut.
Aktuelle lenker
Digitalarkivet
Arkivverket
Arkivverket: Nybegynner i slektsgransking
Tips knyttet til slektsgransking kan godt brukes til å finne kilder til personer du ikke er i slekt med også.
Les original på NDLA →
Fotografiet som historisk kilde
Ser kameraet alt?
Fotografier blir vanligvis brukt som illustrasjoner i historiske bøker. Men fotografier kan også brukes som historiske kilder på lik linje med skrevne dokumenter. Vi må da vurdere fotografiet kildekritisk på samme måte som alle andre typer kilder.
Kameraet fanger inn og bevarer objektet for ettertiden. Vi kan si at "kameraet ser alt", men vi kan ikke uten videre gå ut ifra at opplysninger på et eldre fotografi er historisk riktige. For eksempel var kameraene på 1800-tallet ikke gode nok til å kunne ta bilder inne i et mørkt rom. Løsningen ble å flytte motivet ut i sola. De kunne heller ikke ta bilder av motiv i bevegelse. Motivet måtte stå stille. Derfor kan eldre fotografier ofte virke kunstige og stive for oss i dag.
Vi må med andre ord hele tiden stille kildekritiske spørsmål og prøve opplysningene fra fotografiet mot opplysninger vi kan hente ut av andre kilder.
Fotografiets historie
Les om fotografiets historie og se video om emnet på mediefagsidene her på NDLA.
Fotografiets historie i Norge
Hensikten med bildet
Fotografen kan ha hatt en bestemt mening med å ta fotografiet akkurat slik det ble tatt. Vi kan i utgangspunktet skille mellom ulike motiver med ulike formål:
det presenterende fotografi, der fotografen ønsker å dokumentere hvordan noe og noen så ut akkurat der og da
det berettende fotografi, der fotografen prøver å vise noe som hendte akkurat da, og fortelle om dette
For å kunne bruke et fotografi som en historisk kilde må vi bestemme fotografiets opphav, innhold, troverdighet og brukbarhet.
Er fotografiet ekte?
Det første vi må gjøre, er å avgjøre om fotografiet er hva det ser ut til eller gir seg ut for å være. Hvem var fotografen, når og hvor ble bildet tatt? Vi må sette fotografiet inn i en større sammenheng. Er bildet retusjert eller forfalsket på annen måte? For å bestemme fotografiets opphav stiller vi spørsmålene om når, hvor, hva, hvem og hvordan.
Ekte eller falskt?
Hva forteller bildet?
Deretter ser vi nærmere på hva fotografiet inneholder. Først registrer vi bare hva som vises, så må vi prøve å tolke innholdet.
Hvorfor tok fotografen dette bildet? Hvis man ikke vet noe om den historiske sammenhengen, er det lett å legge til egen informasjon, basert på personlige erfaringer, i et forsøk på å gi fotografiet en mening. Dette kan føre til helt forskjellige tolkninger av det samme bildet.
Eksempel
Se nøye på bildet over. Beskriv kort hva du ser.
Hvorfor tok fotografen akkurat dette bildet, tror du?
Uten mer informasjon er det vanskelig å tolke dette bildet. Hensikten til fotografen kan være hva som helst. Bildet i seg selv viser bare noen tomme kunstrammer på en vegg. Var meningen å dokumentere et kunsttyveri?
Heldigvis har arkivskaper (NTBs krigsarkiv) skrevet en forklarende tekst bakpå bildet: «Våren 1940. Tysk innflytelse i Norge. Slik så Nasjonalgalleriet ut i dag; alle malerier er fjernet fra veggene.» Nå gir bildet mer mening. Vi vet når og hvor fotografiet er tatt. Og dette igjen kan hjelpe oss med å forstå hvorfor fotografen valgte å ta dette bildet.
Se på bildet en gang til. Beskriv på nytt hva du ser, i lys av hva du nå vet. Hva forteller bildet oss nå?
Når vi har stilt alle de kildekritiske spørsmålene og fått svar på disse, er neste spørsmål om vi faktisk kan bruke fotografiet som kilde til det vi lurer på. Kan vi bruke dette fotografiet når det gjelder akkurat det historiske problemet vi er opptatt av? Eller forteller det alt om noe helt annet, og ingenting om akkurat det vi lurer på?
Les original på NDLA →
Fotografier blir vanligvis brukt som illustrasjoner i historiske bøker. Men fotografier kan også brukes som historiske kilder på lik linje med skrevne dokumenter. Vi må da vurdere fotografiet kildekritisk på samme måte som alle andre typer kilder.
Kameraet fanger inn og bevarer objektet for ettertiden. Vi kan si at "kameraet ser alt", men vi kan ikke uten videre gå ut ifra at opplysninger på et eldre fotografi er historisk riktige. For eksempel var kameraene på 1800-tallet ikke gode nok til å kunne ta bilder inne i et mørkt rom. Løsningen ble å flytte motivet ut i sola. De kunne heller ikke ta bilder av motiv i bevegelse. Motivet måtte stå stille. Derfor kan eldre fotografier ofte virke kunstige og stive for oss i dag.
Vi må med andre ord hele tiden stille kildekritiske spørsmål og prøve opplysningene fra fotografiet mot opplysninger vi kan hente ut av andre kilder.
Fotografiets historie
Les om fotografiets historie og se video om emnet på mediefagsidene her på NDLA.
Fotografiets historie i Norge
Hensikten med bildet
Fotografen kan ha hatt en bestemt mening med å ta fotografiet akkurat slik det ble tatt. Vi kan i utgangspunktet skille mellom ulike motiver med ulike formål:
det presenterende fotografi, der fotografen ønsker å dokumentere hvordan noe og noen så ut akkurat der og da
det berettende fotografi, der fotografen prøver å vise noe som hendte akkurat da, og fortelle om dette
For å kunne bruke et fotografi som en historisk kilde må vi bestemme fotografiets opphav, innhold, troverdighet og brukbarhet.
Er fotografiet ekte?
Det første vi må gjøre, er å avgjøre om fotografiet er hva det ser ut til eller gir seg ut for å være. Hvem var fotografen, når og hvor ble bildet tatt? Vi må sette fotografiet inn i en større sammenheng. Er bildet retusjert eller forfalsket på annen måte? For å bestemme fotografiets opphav stiller vi spørsmålene om når, hvor, hva, hvem og hvordan.
Ekte eller falskt?
Hva forteller bildet?
Deretter ser vi nærmere på hva fotografiet inneholder. Først registrer vi bare hva som vises, så må vi prøve å tolke innholdet.
Hvorfor tok fotografen dette bildet? Hvis man ikke vet noe om den historiske sammenhengen, er det lett å legge til egen informasjon, basert på personlige erfaringer, i et forsøk på å gi fotografiet en mening. Dette kan føre til helt forskjellige tolkninger av det samme bildet.
Eksempel
Se nøye på bildet over. Beskriv kort hva du ser.
Hvorfor tok fotografen akkurat dette bildet, tror du?
Uten mer informasjon er det vanskelig å tolke dette bildet. Hensikten til fotografen kan være hva som helst. Bildet i seg selv viser bare noen tomme kunstrammer på en vegg. Var meningen å dokumentere et kunsttyveri?
Heldigvis har arkivskaper (NTBs krigsarkiv) skrevet en forklarende tekst bakpå bildet: «Våren 1940. Tysk innflytelse i Norge. Slik så Nasjonalgalleriet ut i dag; alle malerier er fjernet fra veggene.» Nå gir bildet mer mening. Vi vet når og hvor fotografiet er tatt. Og dette igjen kan hjelpe oss med å forstå hvorfor fotografen valgte å ta dette bildet.
Se på bildet en gang til. Beskriv på nytt hva du ser, i lys av hva du nå vet. Hva forteller bildet oss nå?
Når vi har stilt alle de kildekritiske spørsmålene og fått svar på disse, er neste spørsmål om vi faktisk kan bruke fotografiet som kilde til det vi lurer på. Kan vi bruke dette fotografiet når det gjelder akkurat det historiske problemet vi er opptatt av? Eller forteller det alt om noe helt annet, og ingenting om akkurat det vi lurer på?
Les original på NDLA →
Fotografiet som historisk kilde
Ser kameraet alt?
Fotografier blir vanligvis brukt som illustrasjoner i historiske bøker. Men fotografier kan også brukes som historiske kilder på lik linje med skrevne dokumenter. Vi må da vurdere fotografiet kildekritisk på samme måte som alle andre typer kilder.
Kameraet fanger inn og bevarer objektet for ettertiden. Vi kan si at "kameraet ser alt", men vi kan ikke uten videre gå ut ifra at opplysninger på et eldre fotografi er historisk riktige. For eksempel var kameraene på 1800-tallet ikke gode nok til å kunne ta bilder inne i et mørkt rom. Løsningen ble å flytte motivet ut i sola. De kunne heller ikke ta bilder av motiv i bevegelse. Motivet måtte stå stille. Derfor kan eldre fotografier ofte virke kunstige og stive for oss i dag.
Vi må med andre ord hele tiden stille kildekritiske spørsmål og prøve opplysningene fra fotografiet mot opplysninger vi kan hente ut av andre kilder.
Fotografiets historie
Les om fotografiets historie og se video om emnet på mediefagsidene her på NDLA.
Fotografiets historie i Norge
Hensikten med bildet
Fotografen kan ha hatt en bestemt mening med å ta fotografiet akkurat slik det ble tatt. Vi kan i utgangspunktet skille mellom ulike motiver med ulike formål:
det presenterende fotografi, der fotografen ønsker å dokumentere hvordan noe og noen så ut akkurat der og da
det berettende fotografi, der fotografen prøver å vise noe som hendte akkurat da, og fortelle om dette
For å kunne bruke et fotografi som en historisk kilde må vi bestemme fotografiets opphav, innhold, troverdighet og brukbarhet.
Er fotografiet ekte?
Det første vi må gjøre, er å avgjøre om fotografiet er hva det ser ut til eller gir seg ut for å være. Hvem var fotografen, når og hvor ble bildet tatt? Vi må sette fotografiet inn i en større sammenheng. Er bildet retusjert eller forfalsket på annen måte? For å bestemme fotografiets opphav stiller vi spørsmålene om når, hvor, hva, hvem og hvordan.
Ekte eller falskt?
Hva forteller bildet?
Deretter ser vi nærmere på hva fotografiet inneholder. Først registrer vi bare hva som vises, så må vi prøve å tolke innholdet.
Hvorfor tok fotografen dette bildet? Hvis man ikke vet noe om den historiske sammenhengen, er det lett å legge til egen informasjon, basert på personlige erfaringer, i et forsøk på å gi fotografiet en mening. Dette kan føre til helt forskjellige tolkninger av det samme bildet.
Eksempel
Se nøye på bildet over. Beskriv kort hva du ser.
Hvorfor tok fotografen akkurat dette bildet, tror du?
Uten mer informasjon er det vanskelig å tolke dette bildet. Hensikten til fotografen kan være hva som helst. Bildet i seg selv viser bare noen tomme kunstrammer på en vegg. Var meningen å dokumentere et kunsttyveri?
Heldigvis har arkivskaper (NTBs krigsarkiv) skrevet en forklarende tekst bakpå bildet: «Våren 1940. Tysk innflytelse i Norge. Slik så Nasjonalgalleriet ut i dag; alle malerier er fjernet fra veggene.» Nå gir bildet mer mening. Vi vet når og hvor fotografiet er tatt. Og dette igjen kan hjelpe oss med å forstå hvorfor fotografen valgte å ta dette bildet.
Se på bildet en gang til. Beskriv på nytt hva du ser, i lys av hva du nå vet. Hva forteller bildet oss nå?
Når vi har stilt alle de kildekritiske spørsmålene og fått svar på disse, er neste spørsmål om vi faktisk kan bruke fotografiet som kilde til det vi lurer på. Kan vi bruke dette fotografiet når det gjelder akkurat det historiske problemet vi er opptatt av? Eller forteller det alt om noe helt annet, og ingenting om akkurat det vi lurer på?
Les original på NDLA →
Fotografier blir vanligvis brukt som illustrasjoner i historiske bøker. Men fotografier kan også brukes som historiske kilder på lik linje med skrevne dokumenter. Vi må da vurdere fotografiet kildekritisk på samme måte som alle andre typer kilder.
Kameraet fanger inn og bevarer objektet for ettertiden. Vi kan si at "kameraet ser alt", men vi kan ikke uten videre gå ut ifra at opplysninger på et eldre fotografi er historisk riktige. For eksempel var kameraene på 1800-tallet ikke gode nok til å kunne ta bilder inne i et mørkt rom. Løsningen ble å flytte motivet ut i sola. De kunne heller ikke ta bilder av motiv i bevegelse. Motivet måtte stå stille. Derfor kan eldre fotografier ofte virke kunstige og stive for oss i dag.
Vi må med andre ord hele tiden stille kildekritiske spørsmål og prøve opplysningene fra fotografiet mot opplysninger vi kan hente ut av andre kilder.
Fotografiets historie
Les om fotografiets historie og se video om emnet på mediefagsidene her på NDLA.
Fotografiets historie i Norge
Hensikten med bildet
Fotografen kan ha hatt en bestemt mening med å ta fotografiet akkurat slik det ble tatt. Vi kan i utgangspunktet skille mellom ulike motiver med ulike formål:
det presenterende fotografi, der fotografen ønsker å dokumentere hvordan noe og noen så ut akkurat der og da
det berettende fotografi, der fotografen prøver å vise noe som hendte akkurat da, og fortelle om dette
For å kunne bruke et fotografi som en historisk kilde må vi bestemme fotografiets opphav, innhold, troverdighet og brukbarhet.
Er fotografiet ekte?
Det første vi må gjøre, er å avgjøre om fotografiet er hva det ser ut til eller gir seg ut for å være. Hvem var fotografen, når og hvor ble bildet tatt? Vi må sette fotografiet inn i en større sammenheng. Er bildet retusjert eller forfalsket på annen måte? For å bestemme fotografiets opphav stiller vi spørsmålene om når, hvor, hva, hvem og hvordan.
Ekte eller falskt?
Hva forteller bildet?
Deretter ser vi nærmere på hva fotografiet inneholder. Først registrer vi bare hva som vises, så må vi prøve å tolke innholdet.
Hvorfor tok fotografen dette bildet? Hvis man ikke vet noe om den historiske sammenhengen, er det lett å legge til egen informasjon, basert på personlige erfaringer, i et forsøk på å gi fotografiet en mening. Dette kan føre til helt forskjellige tolkninger av det samme bildet.
Eksempel
Se nøye på bildet over. Beskriv kort hva du ser.
Hvorfor tok fotografen akkurat dette bildet, tror du?
Uten mer informasjon er det vanskelig å tolke dette bildet. Hensikten til fotografen kan være hva som helst. Bildet i seg selv viser bare noen tomme kunstrammer på en vegg. Var meningen å dokumentere et kunsttyveri?
Heldigvis har arkivskaper (NTBs krigsarkiv) skrevet en forklarende tekst bakpå bildet: «Våren 1940. Tysk innflytelse i Norge. Slik så Nasjonalgalleriet ut i dag; alle malerier er fjernet fra veggene.» Nå gir bildet mer mening. Vi vet når og hvor fotografiet er tatt. Og dette igjen kan hjelpe oss med å forstå hvorfor fotografen valgte å ta dette bildet.
Se på bildet en gang til. Beskriv på nytt hva du ser, i lys av hva du nå vet. Hva forteller bildet oss nå?
Når vi har stilt alle de kildekritiske spørsmålene og fått svar på disse, er neste spørsmål om vi faktisk kan bruke fotografiet som kilde til det vi lurer på. Kan vi bruke dette fotografiet når det gjelder akkurat det historiske problemet vi er opptatt av? Eller forteller det alt om noe helt annet, og ingenting om akkurat det vi lurer på?
Les original på NDLA →
Hva er en historisk kilde?
Primærkilder og sekundærkilder
Historien, som vi kjenner den, er egentlig en gjenfortelling basert på fragmenter overlevert oss fra fortida. Disse fragmentene kalles kilder og kan være alt fra bilder, film, lydbånd, brev (private og offentlige), aviser og plakater. Selv små frimerker og mynter kan være en kilde. Dette kalles primærkilder.
En historiker som skriver en bok må bygge sin fortelling på nettopp slike primærkilder. Den fortellingen hen skriver, kalles da for en sekundærkilde.
Historikeren kan intervjue personer som opplevde tida hen skriver om. Et slikt intervju er også en primærkilde. Men dessverre er det ofte slik at personen ikke lever lenger, og hva da? Den helheten som primærkilden var en del av, er borte. Historikeren må da bruke de få kildene som er bevart, for å lage en ny helhet.
Beretninger og levninger
En kilde kan leses som en beretning, en fortelling om selve begivenheten, om det som hendte.
Førstehåndsberetning eller øyevitneskildring er opplysninger gitt av en person som selv har vært til stede ved en begivenhet. En slik beretning inneholder personens egne iakttagelser, fortalt ved egne ord, bilder, film eller lignende.
En andrehåndsberetning er en gjenfortelling av en begivenhet, den er gjengitt på grunnlag av noe andre har opplevd og fortalt om. Det for eksempel være en avisartikkel fra samtida.
Et eksempel på en førstehåndsberetning er forklaringen til en person som selv har opplevd en ulykke. En avisartikkel skrevet av en journalist som kom til ulykkesstedet senere, er et eksempel på en andrehåndsberetning.
En kilde kan også være en levning som forteller om situasjonen kilden er blitt til i. Er ulykkesforklaringen skrevet på vanlig papir eller i et skjema? Er det brukt blyant eller penn? Er skriften klar og tydelig eller utflytende og svak? Alt dette kan fortelle oss om personen som skrev forklaringen, var rolig eller sterkt preget av ulykken.
Å tolke kilder
Det er viktig å huske at en bok eller en læringsressurs som du kan ha tilgang til, bare er én av flere mulige måter å tolke fortiden på. Kildene kan tolkes forskjellig. Forrige generasjons tolkning blir ofte sett på som en feiltolkning av neste generasjons historikere.
I historiefaget er det derfor viktig å lære å stille kritiske spørsmål det du leser. Kanskje kan de kildene et læremiddel refererer til, tolkes på en annen måte? Eller kanskje du heller ville lagt vekt på andre emner enn det læremiddelet ditt gjør?
Still spørsmål til kildene
I vårt møte med primærkildene er det viktig å stille følgende spørsmål.
Hva slags kilde er dette?
Når ble kilden skapt?
Hvem laget kilden?
Hva var formålet med å lage denne kilden?
Hvor ble kilden til?
Hvorfor ble kilden skapt?
Er kilden troverdig?
Man må også ha i bakhodet at kilder dessverre ikke alltid er til å stole på. Det er derfor viktig å spørre om kildens troverdighet. Kan vi stole på at det kilden forteller oss, er sant?
Et annet viktig spørsmål går på kildens autentisitet. Er kilden virkelig så gammel som den utgir seg for å være? Kan vi stole på at kilden er ekte? Dette kaller vi kildekritikk.
Les original på NDLA →
Historien, som vi kjenner den, er egentlig en gjenfortelling basert på fragmenter overlevert oss fra fortida. Disse fragmentene kalles kilder og kan være alt fra bilder, film, lydbånd, brev (private og offentlige), aviser og plakater. Selv små frimerker og mynter kan være en kilde. Dette kalles primærkilder.
En historiker som skriver en bok må bygge sin fortelling på nettopp slike primærkilder. Den fortellingen hen skriver, kalles da for en sekundærkilde.
Historikeren kan intervjue personer som opplevde tida hen skriver om. Et slikt intervju er også en primærkilde. Men dessverre er det ofte slik at personen ikke lever lenger, og hva da? Den helheten som primærkilden var en del av, er borte. Historikeren må da bruke de få kildene som er bevart, for å lage en ny helhet.
Beretninger og levninger
En kilde kan leses som en beretning, en fortelling om selve begivenheten, om det som hendte.
Førstehåndsberetning eller øyevitneskildring er opplysninger gitt av en person som selv har vært til stede ved en begivenhet. En slik beretning inneholder personens egne iakttagelser, fortalt ved egne ord, bilder, film eller lignende.
En andrehåndsberetning er en gjenfortelling av en begivenhet, den er gjengitt på grunnlag av noe andre har opplevd og fortalt om. Det for eksempel være en avisartikkel fra samtida.
Et eksempel på en førstehåndsberetning er forklaringen til en person som selv har opplevd en ulykke. En avisartikkel skrevet av en journalist som kom til ulykkesstedet senere, er et eksempel på en andrehåndsberetning.
En kilde kan også være en levning som forteller om situasjonen kilden er blitt til i. Er ulykkesforklaringen skrevet på vanlig papir eller i et skjema? Er det brukt blyant eller penn? Er skriften klar og tydelig eller utflytende og svak? Alt dette kan fortelle oss om personen som skrev forklaringen, var rolig eller sterkt preget av ulykken.
Å tolke kilder
Det er viktig å huske at en bok eller en læringsressurs som du kan ha tilgang til, bare er én av flere mulige måter å tolke fortiden på. Kildene kan tolkes forskjellig. Forrige generasjons tolkning blir ofte sett på som en feiltolkning av neste generasjons historikere.
I historiefaget er det derfor viktig å lære å stille kritiske spørsmål det du leser. Kanskje kan de kildene et læremiddel refererer til, tolkes på en annen måte? Eller kanskje du heller ville lagt vekt på andre emner enn det læremiddelet ditt gjør?
Still spørsmål til kildene
I vårt møte med primærkildene er det viktig å stille følgende spørsmål.
Hva slags kilde er dette?
Når ble kilden skapt?
Hvem laget kilden?
Hva var formålet med å lage denne kilden?
Hvor ble kilden til?
Hvorfor ble kilden skapt?
Er kilden troverdig?
Man må også ha i bakhodet at kilder dessverre ikke alltid er til å stole på. Det er derfor viktig å spørre om kildens troverdighet. Kan vi stole på at det kilden forteller oss, er sant?
Et annet viktig spørsmål går på kildens autentisitet. Er kilden virkelig så gammel som den utgir seg for å være? Kan vi stole på at kilden er ekte? Dette kaller vi kildekritikk.
Les original på NDLA →
Hva er en historisk kilde?
Primærkilder og sekundærkilder
Historien, som vi kjenner den, er egentlig en gjenfortelling basert på fragmenter overlevert oss fra fortida. Disse fragmentene kalles kilder og kan være alt fra bilder, film, lydbånd, brev (private og offentlige), aviser og plakater. Selv små frimerker og mynter kan være en kilde. Dette kalles primærkilder.
En historiker som skriver en bok må bygge sin fortelling på nettopp slike primærkilder. Den fortellingen hen skriver, kalles da for en sekundærkilde.
Historikeren kan intervjue personer som opplevde tida hen skriver om. Et slikt intervju er også en primærkilde. Men dessverre er det ofte slik at personen ikke lever lenger, og hva da? Den helheten som primærkilden var en del av, er borte. Historikeren må da bruke de få kildene som er bevart, for å lage en ny helhet.
Beretninger og levninger
En kilde kan leses som en beretning, en fortelling om selve begivenheten, om det som hendte.
Førstehåndsberetning eller øyevitneskildring er opplysninger gitt av en person som selv har vært til stede ved en begivenhet. En slik beretning inneholder personens egne iakttagelser, fortalt ved egne ord, bilder, film eller lignende.
En andrehåndsberetning er en gjenfortelling av en begivenhet, den er gjengitt på grunnlag av noe andre har opplevd og fortalt om. Det for eksempel være en avisartikkel fra samtida.
Et eksempel på en førstehåndsberetning er forklaringen til en person som selv har opplevd en ulykke. En avisartikkel skrevet av en journalist som kom til ulykkesstedet senere, er et eksempel på en andrehåndsberetning.
En kilde kan også være en levning som forteller om situasjonen kilden er blitt til i. Er ulykkesforklaringen skrevet på vanlig papir eller i et skjema? Er det brukt blyant eller penn? Er skriften klar og tydelig eller utflytende og svak? Alt dette kan fortelle oss om personen som skrev forklaringen, var rolig eller sterkt preget av ulykken.
Å tolke kilder
Det er viktig å huske at en bok eller en læringsressurs som du kan ha tilgang til, bare er én av flere mulige måter å tolke fortiden på. Kildene kan tolkes forskjellig. Forrige generasjons tolkning blir ofte sett på som en feiltolkning av neste generasjons historikere.
I historiefaget er det derfor viktig å lære å stille kritiske spørsmål det du leser. Kanskje kan de kildene et læremiddel refererer til, tolkes på en annen måte? Eller kanskje du heller ville lagt vekt på andre emner enn det læremiddelet ditt gjør?
Still spørsmål til kildene
I vårt møte med primærkildene er det viktig å stille følgende spørsmål.
Hva slags kilde er dette?
Når ble kilden skapt?
Hvem laget kilden?
Hva var formålet med å lage denne kilden?
Hvor ble kilden til?
Hvorfor ble kilden skapt?
Er kilden troverdig?
Man må også ha i bakhodet at kilder dessverre ikke alltid er til å stole på. Det er derfor viktig å spørre om kildens troverdighet. Kan vi stole på at det kilden forteller oss, er sant?
Et annet viktig spørsmål går på kildens autentisitet. Er kilden virkelig så gammel som den utgir seg for å være? Kan vi stole på at kilden er ekte? Dette kaller vi kildekritikk.
Les original på NDLA →
Historien, som vi kjenner den, er egentlig en gjenfortelling basert på fragmenter overlevert oss fra fortida. Disse fragmentene kalles kilder og kan være alt fra bilder, film, lydbånd, brev (private og offentlige), aviser og plakater. Selv små frimerker og mynter kan være en kilde. Dette kalles primærkilder.
En historiker som skriver en bok må bygge sin fortelling på nettopp slike primærkilder. Den fortellingen hen skriver, kalles da for en sekundærkilde.
Historikeren kan intervjue personer som opplevde tida hen skriver om. Et slikt intervju er også en primærkilde. Men dessverre er det ofte slik at personen ikke lever lenger, og hva da? Den helheten som primærkilden var en del av, er borte. Historikeren må da bruke de få kildene som er bevart, for å lage en ny helhet.
Beretninger og levninger
En kilde kan leses som en beretning, en fortelling om selve begivenheten, om det som hendte.
Førstehåndsberetning eller øyevitneskildring er opplysninger gitt av en person som selv har vært til stede ved en begivenhet. En slik beretning inneholder personens egne iakttagelser, fortalt ved egne ord, bilder, film eller lignende.
En andrehåndsberetning er en gjenfortelling av en begivenhet, den er gjengitt på grunnlag av noe andre har opplevd og fortalt om. Det for eksempel være en avisartikkel fra samtida.
Et eksempel på en førstehåndsberetning er forklaringen til en person som selv har opplevd en ulykke. En avisartikkel skrevet av en journalist som kom til ulykkesstedet senere, er et eksempel på en andrehåndsberetning.
En kilde kan også være en levning som forteller om situasjonen kilden er blitt til i. Er ulykkesforklaringen skrevet på vanlig papir eller i et skjema? Er det brukt blyant eller penn? Er skriften klar og tydelig eller utflytende og svak? Alt dette kan fortelle oss om personen som skrev forklaringen, var rolig eller sterkt preget av ulykken.
Å tolke kilder
Det er viktig å huske at en bok eller en læringsressurs som du kan ha tilgang til, bare er én av flere mulige måter å tolke fortiden på. Kildene kan tolkes forskjellig. Forrige generasjons tolkning blir ofte sett på som en feiltolkning av neste generasjons historikere.
I historiefaget er det derfor viktig å lære å stille kritiske spørsmål det du leser. Kanskje kan de kildene et læremiddel refererer til, tolkes på en annen måte? Eller kanskje du heller ville lagt vekt på andre emner enn det læremiddelet ditt gjør?
Still spørsmål til kildene
I vårt møte med primærkildene er det viktig å stille følgende spørsmål.
Hva slags kilde er dette?
Når ble kilden skapt?
Hvem laget kilden?
Hva var formålet med å lage denne kilden?
Hvor ble kilden til?
Hvorfor ble kilden skapt?
Er kilden troverdig?
Man må også ha i bakhodet at kilder dessverre ikke alltid er til å stole på. Det er derfor viktig å spørre om kildens troverdighet. Kan vi stole på at det kilden forteller oss, er sant?
Et annet viktig spørsmål går på kildens autentisitet. Er kilden virkelig så gammel som den utgir seg for å være? Kan vi stole på at kilden er ekte? Dette kaller vi kildekritikk.
Les original på NDLA →
Hvordan jobbe seg bakover i slekta
Skal du komme langt tilbake i tid, må du som regel også bruke andre kilder enn familien. Det er uansett lurt å dobbeltsjekke opplysningene du får fra slektningene dine. Da er folketellingene et bra sted å begynne.
Digitalarkivet
På Digitalarkivet finner du folketellinger fra 1801 til 1920. Det vil si at du må finne opplysninger om personer som levde i 1920 eller tidligere for å komme i gang. Du finner en introduksjon til hvordan du bruker folketellingene i Å bruke folketellingene. Hvis du ønsker å komme videre i slektsforskningen, må du bruke en kombinasjon av ulike kilder. Her skal vi vise hvordan du kan kombinere folketellinger og kirkebøkenes lister over fødsler og dåp for å jobbe deg bakover i slekta.
Det kan være lurt å bruke en database når du driver slektsforskning. Det finnes flere digitale slektstrær på nett, som egner seg godt til dette. De er som regel gratis opp til et visst antall slektninger.
Se for eksempel nettressursene til My Heritage eller Geni.com
Eksempel: Henrik Ibsen
Vi bruker Henrik Ibsen som eksempel, og prøver å finne foreldrene hans. Siden Ibsen ikke er et så vanlig navn, kan du prøve å skrive navnet i søkefeltet på forsida til Digitalarkivet. Henrik Ibsen var født i Skien og het Johan til mellomnavn. Søk på "Henrik Johan Ibsen". Du får opp ei liste med de mest relevante treffa øverst. Ingen av treffa gir oss navn på foreldrene til Henrik, men fødselsdatoen hans og fødestedet står oppført i forbindelse med giftermålet. Da vet vi at han ble født 20. mars 1828 i Skien.
For å finne navna til Henriks foreldre kan du nå prøve å finne dåpen hans i de skannede kirkebøkene. Gå til Digitalarkivets forside og velg "Skanna arkiver" under menyen øverst til høyre. Klikk deretter på "Bla i kirkebøker i Norge" under "Kirkebøker". Skien ligger i Telemark, så da må du velge riktig fylke. Velg også Skien sokn og trykk "Søk". På 1800-tallet ble det som regel skrevet to kirkebøker: ministerialbøkene, som sognepresten skrev, og klokkerbøkene, som klokkeren skrev. De skal inneholde det samme, og hvis du ikke finner det du leter etter i den ene, eller ikke forstår håndskrifta, kan du se i den andre.
Denne lenka fører til søk på Henrik Ibsen i Digitalarkivet.
Denne lenka fører til søk på Knud Ibsen, Henrik Ibsens far, i Digitalarkivet.
Prøv ministerialboka for Skien for 1814–1843. Klikk på "Innhold". Klikk på åra 1826–1828 under "Fødte og døpte". Det første du bør gjøre når du åpner ei kirkebok, er å finne ut hvordan den er ordnet. Denne kirkeboka har ei side for "Mandkjøn" og ei for "Qvindekjøn". Du trenger bare å konsentrere deg om de venstre sidene, de for "Mandkjøn". Kolonnene viser fødselsdato, barnets navn, dåpsdato, foreldre, faddere og anmerkninger. Dette er ei liste over døpte barn, så den er ikke ordnet etter fødselsdato. Det kunne ofte ta mange måneder før barnet ble døpt, så det kan være lurt å lete et stykke inn i neste år, spesielt hvis barnet er født sent på året. I dette tilfellet må vi bla litt før vi kommer til 1828. Det kan være lurt å endre bildestørrelsen, slik at skrifta blir lettere å lese.
Når du kommer til overskrifta "For Kirkeaaret 1828", må du begynne å lete etter riktig navn. Hvis du tror du kan ha funnet rett, må du sjekke de andre opplysningene mot det du vet fra før. Øverst på ei av de første sidene står navnet "Henrich Johan". Til venstre står det riktig fødselsdato, og til høyre står det at faren heter Knud Ibsen og mora heter Marikken Altenborg. Dette kan være litt vanskelig å lese, men når du vet hva du leter etter, er det ofte lettere å forstå.
Den tidligste digitaliserte folketellingen er fra 1801. Foreldrene til Henrik Ibsen kan ha vært født før det. Gjør et søk i alle kildene på Knud Ibsen. Hvis du leter litt nedover i lista, finner du Knud Ibsen fra folketellingen i 1801. Klikk på navnet for å se detaljer. Han er tre år og bor sammen med broren sin og mora. Mora, Johanne Catharine Plesner, har giftet seg på nytt med skipper Ole Paus (som for øvrig er tipptippoldefaren til visesangeren Ole Paus). De har rukket å få to barn på to år. Mye tyder på at Knuds far døde omtrent samtidig som Knud ble født.
Prøv selv
Klarer du å finne mer informasjon om mor til Henrik Ibsen, Marikken Altenborg?
Finner du ikke det du leter etter?
Det kan være mange grunner til at du ikke finner det du leter etter. Her er en liten oversikt med forslag til løsninger.
Kildene kan ha feil eller mangler. Prøv å finne alternative kilder. Du kan finne interessante opplysninger i andre deler av kirkebøkene, for eksempel konfirmasjon, bryllup eller begravelser. En del av kirkebøkene er digitaliserte og søkbare. Du kan også søke på internett. Kanskje andre allerede har forsket på denne delen av slekta og lagt det ut på nett? En annen løsning kan være å søke etter navnet i det digitale innholdet på Nasjonalbiblioteket eller be om hjelp på Digitalarkivets forum.
Skrivemåten for navn kan variere eller være forkortet (jf. Henrik og Henrich). Prøv deg fram med ulike skrivemåter når du søker.
Årstalla i folketellingene fram til 1865 er automatisk beregnet etter oppgitt alder. Personen kan altså være født året før. Hvis du skal lete i dåpslistene, bør du derfor begynne å lete ett år tidligere, og siden det ofte tok tid før barn ble døpt, bør du fortsette å lete i året etter før du eventuelt gir opp.
Slektsnavn som gikk i arv, ble vanlig først mot slutten av 1800-tallet. Før det brukte en ofte navnet til faren som etternavn etterfulgt av -sen eller -datter. Et unntak var de som tilhørte borgerskapet (for eksempel familien Ibsen). Gradvis gikk flere og flere over til å bruke slektsnavn som gikk i arv, ofte navnet på gården eller plassen de bodde på, i kombinasjon med et -sen- eller -datternavn. Mange fortsatte å la et -sennavn gå i arv som slektsnavn. Hvis du ikke finner slektsnavnet ditt på 1800-tallet, kan du prøve å bruke farens navn etterfulgt av -sen eller -datter. Det går også an å sjekke samme gårdsnavn eller adresse i en tidligere folketelling og jobbe bakover på den måten.
Les original på NDLA →
Digitalarkivet
På Digitalarkivet finner du folketellinger fra 1801 til 1920. Det vil si at du må finne opplysninger om personer som levde i 1920 eller tidligere for å komme i gang. Du finner en introduksjon til hvordan du bruker folketellingene i Å bruke folketellingene. Hvis du ønsker å komme videre i slektsforskningen, må du bruke en kombinasjon av ulike kilder. Her skal vi vise hvordan du kan kombinere folketellinger og kirkebøkenes lister over fødsler og dåp for å jobbe deg bakover i slekta.
Det kan være lurt å bruke en database når du driver slektsforskning. Det finnes flere digitale slektstrær på nett, som egner seg godt til dette. De er som regel gratis opp til et visst antall slektninger.
Se for eksempel nettressursene til My Heritage eller Geni.com
Eksempel: Henrik Ibsen
Vi bruker Henrik Ibsen som eksempel, og prøver å finne foreldrene hans. Siden Ibsen ikke er et så vanlig navn, kan du prøve å skrive navnet i søkefeltet på forsida til Digitalarkivet. Henrik Ibsen var født i Skien og het Johan til mellomnavn. Søk på "Henrik Johan Ibsen". Du får opp ei liste med de mest relevante treffa øverst. Ingen av treffa gir oss navn på foreldrene til Henrik, men fødselsdatoen hans og fødestedet står oppført i forbindelse med giftermålet. Da vet vi at han ble født 20. mars 1828 i Skien.
For å finne navna til Henriks foreldre kan du nå prøve å finne dåpen hans i de skannede kirkebøkene. Gå til Digitalarkivets forside og velg "Skanna arkiver" under menyen øverst til høyre. Klikk deretter på "Bla i kirkebøker i Norge" under "Kirkebøker". Skien ligger i Telemark, så da må du velge riktig fylke. Velg også Skien sokn og trykk "Søk". På 1800-tallet ble det som regel skrevet to kirkebøker: ministerialbøkene, som sognepresten skrev, og klokkerbøkene, som klokkeren skrev. De skal inneholde det samme, og hvis du ikke finner det du leter etter i den ene, eller ikke forstår håndskrifta, kan du se i den andre.
Denne lenka fører til søk på Henrik Ibsen i Digitalarkivet.
Denne lenka fører til søk på Knud Ibsen, Henrik Ibsens far, i Digitalarkivet.
Prøv ministerialboka for Skien for 1814–1843. Klikk på "Innhold". Klikk på åra 1826–1828 under "Fødte og døpte". Det første du bør gjøre når du åpner ei kirkebok, er å finne ut hvordan den er ordnet. Denne kirkeboka har ei side for "Mandkjøn" og ei for "Qvindekjøn". Du trenger bare å konsentrere deg om de venstre sidene, de for "Mandkjøn". Kolonnene viser fødselsdato, barnets navn, dåpsdato, foreldre, faddere og anmerkninger. Dette er ei liste over døpte barn, så den er ikke ordnet etter fødselsdato. Det kunne ofte ta mange måneder før barnet ble døpt, så det kan være lurt å lete et stykke inn i neste år, spesielt hvis barnet er født sent på året. I dette tilfellet må vi bla litt før vi kommer til 1828. Det kan være lurt å endre bildestørrelsen, slik at skrifta blir lettere å lese.
Når du kommer til overskrifta "For Kirkeaaret 1828", må du begynne å lete etter riktig navn. Hvis du tror du kan ha funnet rett, må du sjekke de andre opplysningene mot det du vet fra før. Øverst på ei av de første sidene står navnet "Henrich Johan". Til venstre står det riktig fødselsdato, og til høyre står det at faren heter Knud Ibsen og mora heter Marikken Altenborg. Dette kan være litt vanskelig å lese, men når du vet hva du leter etter, er det ofte lettere å forstå.
Den tidligste digitaliserte folketellingen er fra 1801. Foreldrene til Henrik Ibsen kan ha vært født før det. Gjør et søk i alle kildene på Knud Ibsen. Hvis du leter litt nedover i lista, finner du Knud Ibsen fra folketellingen i 1801. Klikk på navnet for å se detaljer. Han er tre år og bor sammen med broren sin og mora. Mora, Johanne Catharine Plesner, har giftet seg på nytt med skipper Ole Paus (som for øvrig er tipptippoldefaren til visesangeren Ole Paus). De har rukket å få to barn på to år. Mye tyder på at Knuds far døde omtrent samtidig som Knud ble født.
Prøv selv
Klarer du å finne mer informasjon om mor til Henrik Ibsen, Marikken Altenborg?
Finner du ikke det du leter etter?
Det kan være mange grunner til at du ikke finner det du leter etter. Her er en liten oversikt med forslag til løsninger.
Kildene kan ha feil eller mangler. Prøv å finne alternative kilder. Du kan finne interessante opplysninger i andre deler av kirkebøkene, for eksempel konfirmasjon, bryllup eller begravelser. En del av kirkebøkene er digitaliserte og søkbare. Du kan også søke på internett. Kanskje andre allerede har forsket på denne delen av slekta og lagt det ut på nett? En annen løsning kan være å søke etter navnet i det digitale innholdet på Nasjonalbiblioteket eller be om hjelp på Digitalarkivets forum.
Skrivemåten for navn kan variere eller være forkortet (jf. Henrik og Henrich). Prøv deg fram med ulike skrivemåter når du søker.
Årstalla i folketellingene fram til 1865 er automatisk beregnet etter oppgitt alder. Personen kan altså være født året før. Hvis du skal lete i dåpslistene, bør du derfor begynne å lete ett år tidligere, og siden det ofte tok tid før barn ble døpt, bør du fortsette å lete i året etter før du eventuelt gir opp.
Slektsnavn som gikk i arv, ble vanlig først mot slutten av 1800-tallet. Før det brukte en ofte navnet til faren som etternavn etterfulgt av -sen eller -datter. Et unntak var de som tilhørte borgerskapet (for eksempel familien Ibsen). Gradvis gikk flere og flere over til å bruke slektsnavn som gikk i arv, ofte navnet på gården eller plassen de bodde på, i kombinasjon med et -sen- eller -datternavn. Mange fortsatte å la et -sennavn gå i arv som slektsnavn. Hvis du ikke finner slektsnavnet ditt på 1800-tallet, kan du prøve å bruke farens navn etterfulgt av -sen eller -datter. Det går også an å sjekke samme gårdsnavn eller adresse i en tidligere folketelling og jobbe bakover på den måten.
Les original på NDLA →
Hvordan jobbe seg bakover i slekta
Skal du komme langt tilbake i tid, må du som regel også bruke andre kilder enn familien. Det er uansett lurt å dobbeltsjekke opplysningene du får fra slektningene dine. Da er folketellingene et bra sted å begynne.
Digitalarkivet
På Digitalarkivet finner du folketellinger fra 1801 til 1920. Det vil si at du må finne opplysninger om personer som levde i 1920 eller tidligere for å komme i gang. Du finner en introduksjon til hvordan du bruker folketellingene i Å bruke folketellingene. Hvis du ønsker å komme videre i slektsforskningen, må du bruke en kombinasjon av ulike kilder. Her skal vi vise hvordan du kan kombinere folketellinger og kirkebøkenes lister over fødsler og dåp for å jobbe deg bakover i slekta.
Det kan være lurt å bruke en database når du driver slektsforskning. Det finnes flere digitale slektstrær på nett, som egner seg godt til dette. De er som regel gratis opp til et visst antall slektninger.
Se for eksempel nettressursene til My Heritage eller Geni.com
Eksempel: Henrik Ibsen
Vi bruker Henrik Ibsen som eksempel, og prøver å finne foreldrene hans. Siden Ibsen ikke er et så vanlig navn, kan du prøve å skrive navnet i søkefeltet på forsida til Digitalarkivet. Henrik Ibsen var født i Skien og het Johan til mellomnavn. Søk på "Henrik Johan Ibsen". Du får opp ei liste med de mest relevante treffa øverst. Ingen av treffa gir oss navn på foreldrene til Henrik, men fødselsdatoen hans og fødestedet står oppført i forbindelse med giftermålet. Da vet vi at han ble født 20. mars 1828 i Skien.
For å finne navna til Henriks foreldre kan du nå prøve å finne dåpen hans i de skannede kirkebøkene. Gå til Digitalarkivets forside og velg "Skanna arkiver" under menyen øverst til høyre. Klikk deretter på "Bla i kirkebøker i Norge" under "Kirkebøker". Skien ligger i Telemark, så da må du velge riktig fylke. Velg også Skien sokn og trykk "Søk". På 1800-tallet ble det som regel skrevet to kirkebøker: ministerialbøkene, som sognepresten skrev, og klokkerbøkene, som klokkeren skrev. De skal inneholde det samme, og hvis du ikke finner det du leter etter i den ene, eller ikke forstår håndskrifta, kan du se i den andre.
Denne lenka fører til søk på Henrik Ibsen i Digitalarkivet.
Denne lenka fører til søk på Knud Ibsen, Henrik Ibsens far, i Digitalarkivet.
Prøv ministerialboka for Skien for 1814–1843. Klikk på "Innhold". Klikk på åra 1826–1828 under "Fødte og døpte". Det første du bør gjøre når du åpner ei kirkebok, er å finne ut hvordan den er ordnet. Denne kirkeboka har ei side for "Mandkjøn" og ei for "Qvindekjøn". Du trenger bare å konsentrere deg om de venstre sidene, de for "Mandkjøn". Kolonnene viser fødselsdato, barnets navn, dåpsdato, foreldre, faddere og anmerkninger. Dette er ei liste over døpte barn, så den er ikke ordnet etter fødselsdato. Det kunne ofte ta mange måneder før barnet ble døpt, så det kan være lurt å lete et stykke inn i neste år, spesielt hvis barnet er født sent på året. I dette tilfellet må vi bla litt før vi kommer til 1828. Det kan være lurt å endre bildestørrelsen, slik at skrifta blir lettere å lese.
Når du kommer til overskrifta "For Kirkeaaret 1828", må du begynne å lete etter riktig navn. Hvis du tror du kan ha funnet rett, må du sjekke de andre opplysningene mot det du vet fra før. Øverst på ei av de første sidene står navnet "Henrich Johan". Til venstre står det riktig fødselsdato, og til høyre står det at faren heter Knud Ibsen og mora heter Marikken Altenborg. Dette kan være litt vanskelig å lese, men når du vet hva du leter etter, er det ofte lettere å forstå.
Den tidligste digitaliserte folketellingen er fra 1801. Foreldrene til Henrik Ibsen kan ha vært født før det. Gjør et søk i alle kildene på Knud Ibsen. Hvis du leter litt nedover i lista, finner du Knud Ibsen fra folketellingen i 1801. Klikk på navnet for å se detaljer. Han er tre år og bor sammen med broren sin og mora. Mora, Johanne Catharine Plesner, har giftet seg på nytt med skipper Ole Paus (som for øvrig er tipptippoldefaren til visesangeren Ole Paus). De har rukket å få to barn på to år. Mye tyder på at Knuds far døde omtrent samtidig som Knud ble født.
Prøv selv
Klarer du å finne mer informasjon om mor til Henrik Ibsen, Marikken Altenborg?
Finner du ikke det du leter etter?
Det kan være mange grunner til at du ikke finner det du leter etter. Her er en liten oversikt med forslag til løsninger.
Kildene kan ha feil eller mangler. Prøv å finne alternative kilder. Du kan finne interessante opplysninger i andre deler av kirkebøkene, for eksempel konfirmasjon, bryllup eller begravelser. En del av kirkebøkene er digitaliserte og søkbare. Du kan også søke på internett. Kanskje andre allerede har forsket på denne delen av slekta og lagt det ut på nett? En annen løsning kan være å søke etter navnet i det digitale innholdet på Nasjonalbiblioteket eller be om hjelp på Digitalarkivets forum.
Skrivemåten for navn kan variere eller være forkortet (jf. Henrik og Henrich). Prøv deg fram med ulike skrivemåter når du søker.
Årstalla i folketellingene fram til 1865 er automatisk beregnet etter oppgitt alder. Personen kan altså være født året før. Hvis du skal lete i dåpslistene, bør du derfor begynne å lete ett år tidligere, og siden det ofte tok tid før barn ble døpt, bør du fortsette å lete i året etter før du eventuelt gir opp.
Slektsnavn som gikk i arv, ble vanlig først mot slutten av 1800-tallet. Før det brukte en ofte navnet til faren som etternavn etterfulgt av -sen eller -datter. Et unntak var de som tilhørte borgerskapet (for eksempel familien Ibsen). Gradvis gikk flere og flere over til å bruke slektsnavn som gikk i arv, ofte navnet på gården eller plassen de bodde på, i kombinasjon med et -sen- eller -datternavn. Mange fortsatte å la et -sennavn gå i arv som slektsnavn. Hvis du ikke finner slektsnavnet ditt på 1800-tallet, kan du prøve å bruke farens navn etterfulgt av -sen eller -datter. Det går også an å sjekke samme gårdsnavn eller adresse i en tidligere folketelling og jobbe bakover på den måten.
Les original på NDLA →
Digitalarkivet
På Digitalarkivet finner du folketellinger fra 1801 til 1920. Det vil si at du må finne opplysninger om personer som levde i 1920 eller tidligere for å komme i gang. Du finner en introduksjon til hvordan du bruker folketellingene i Å bruke folketellingene. Hvis du ønsker å komme videre i slektsforskningen, må du bruke en kombinasjon av ulike kilder. Her skal vi vise hvordan du kan kombinere folketellinger og kirkebøkenes lister over fødsler og dåp for å jobbe deg bakover i slekta.
Det kan være lurt å bruke en database når du driver slektsforskning. Det finnes flere digitale slektstrær på nett, som egner seg godt til dette. De er som regel gratis opp til et visst antall slektninger.
Se for eksempel nettressursene til My Heritage eller Geni.com
Eksempel: Henrik Ibsen
Vi bruker Henrik Ibsen som eksempel, og prøver å finne foreldrene hans. Siden Ibsen ikke er et så vanlig navn, kan du prøve å skrive navnet i søkefeltet på forsida til Digitalarkivet. Henrik Ibsen var født i Skien og het Johan til mellomnavn. Søk på "Henrik Johan Ibsen". Du får opp ei liste med de mest relevante treffa øverst. Ingen av treffa gir oss navn på foreldrene til Henrik, men fødselsdatoen hans og fødestedet står oppført i forbindelse med giftermålet. Da vet vi at han ble født 20. mars 1828 i Skien.
For å finne navna til Henriks foreldre kan du nå prøve å finne dåpen hans i de skannede kirkebøkene. Gå til Digitalarkivets forside og velg "Skanna arkiver" under menyen øverst til høyre. Klikk deretter på "Bla i kirkebøker i Norge" under "Kirkebøker". Skien ligger i Telemark, så da må du velge riktig fylke. Velg også Skien sokn og trykk "Søk". På 1800-tallet ble det som regel skrevet to kirkebøker: ministerialbøkene, som sognepresten skrev, og klokkerbøkene, som klokkeren skrev. De skal inneholde det samme, og hvis du ikke finner det du leter etter i den ene, eller ikke forstår håndskrifta, kan du se i den andre.
Denne lenka fører til søk på Henrik Ibsen i Digitalarkivet.
Denne lenka fører til søk på Knud Ibsen, Henrik Ibsens far, i Digitalarkivet.
Prøv ministerialboka for Skien for 1814–1843. Klikk på "Innhold". Klikk på åra 1826–1828 under "Fødte og døpte". Det første du bør gjøre når du åpner ei kirkebok, er å finne ut hvordan den er ordnet. Denne kirkeboka har ei side for "Mandkjøn" og ei for "Qvindekjøn". Du trenger bare å konsentrere deg om de venstre sidene, de for "Mandkjøn". Kolonnene viser fødselsdato, barnets navn, dåpsdato, foreldre, faddere og anmerkninger. Dette er ei liste over døpte barn, så den er ikke ordnet etter fødselsdato. Det kunne ofte ta mange måneder før barnet ble døpt, så det kan være lurt å lete et stykke inn i neste år, spesielt hvis barnet er født sent på året. I dette tilfellet må vi bla litt før vi kommer til 1828. Det kan være lurt å endre bildestørrelsen, slik at skrifta blir lettere å lese.
Når du kommer til overskrifta "For Kirkeaaret 1828", må du begynne å lete etter riktig navn. Hvis du tror du kan ha funnet rett, må du sjekke de andre opplysningene mot det du vet fra før. Øverst på ei av de første sidene står navnet "Henrich Johan". Til venstre står det riktig fødselsdato, og til høyre står det at faren heter Knud Ibsen og mora heter Marikken Altenborg. Dette kan være litt vanskelig å lese, men når du vet hva du leter etter, er det ofte lettere å forstå.
Den tidligste digitaliserte folketellingen er fra 1801. Foreldrene til Henrik Ibsen kan ha vært født før det. Gjør et søk i alle kildene på Knud Ibsen. Hvis du leter litt nedover i lista, finner du Knud Ibsen fra folketellingen i 1801. Klikk på navnet for å se detaljer. Han er tre år og bor sammen med broren sin og mora. Mora, Johanne Catharine Plesner, har giftet seg på nytt med skipper Ole Paus (som for øvrig er tipptippoldefaren til visesangeren Ole Paus). De har rukket å få to barn på to år. Mye tyder på at Knuds far døde omtrent samtidig som Knud ble født.
Prøv selv
Klarer du å finne mer informasjon om mor til Henrik Ibsen, Marikken Altenborg?
Finner du ikke det du leter etter?
Det kan være mange grunner til at du ikke finner det du leter etter. Her er en liten oversikt med forslag til løsninger.
Kildene kan ha feil eller mangler. Prøv å finne alternative kilder. Du kan finne interessante opplysninger i andre deler av kirkebøkene, for eksempel konfirmasjon, bryllup eller begravelser. En del av kirkebøkene er digitaliserte og søkbare. Du kan også søke på internett. Kanskje andre allerede har forsket på denne delen av slekta og lagt det ut på nett? En annen løsning kan være å søke etter navnet i det digitale innholdet på Nasjonalbiblioteket eller be om hjelp på Digitalarkivets forum.
Skrivemåten for navn kan variere eller være forkortet (jf. Henrik og Henrich). Prøv deg fram med ulike skrivemåter når du søker.
Årstalla i folketellingene fram til 1865 er automatisk beregnet etter oppgitt alder. Personen kan altså være født året før. Hvis du skal lete i dåpslistene, bør du derfor begynne å lete ett år tidligere, og siden det ofte tok tid før barn ble døpt, bør du fortsette å lete i året etter før du eventuelt gir opp.
Slektsnavn som gikk i arv, ble vanlig først mot slutten av 1800-tallet. Før det brukte en ofte navnet til faren som etternavn etterfulgt av -sen eller -datter. Et unntak var de som tilhørte borgerskapet (for eksempel familien Ibsen). Gradvis gikk flere og flere over til å bruke slektsnavn som gikk i arv, ofte navnet på gården eller plassen de bodde på, i kombinasjon med et -sen- eller -datternavn. Mange fortsatte å la et -sennavn gå i arv som slektsnavn. Hvis du ikke finner slektsnavnet ditt på 1800-tallet, kan du prøve å bruke farens navn etterfulgt av -sen eller -datter. Det går også an å sjekke samme gårdsnavn eller adresse i en tidligere folketelling og jobbe bakover på den måten.
Les original på NDLA →
Kan vi bruke sagaer som kilde?
Hva er en saga?
Vi kaller prosatekstene om livet på Island og i Norge i vikingtida for sagaer. En prosatekst er ei fortelling som ikke er skrevet på rim. Det er den fortellerstilen som brukes i for eksempel romaner. Sagaene ble skrevet ned på 1200-tallet på Island. Men de handler om perioden fra 800-tallet til det tidlige 1100-tallet. Handlinga er hovedsakelig lagt til Norge og Island.
Vi skiller mellom ulike typer sagaer, men i det følgende skal vi konsentrere oss om ættesagaene som kilde.
Kort om kongesagaer først
I Norge er det nok spesielt Snorre Sturlasons kongesagaer som er kjente. Disse handler om de store norske kongene, deres liv, kristninga av Norge og kjente slag om makta. Det er gjennom disse sagaene vi er blitt spesielt godt kjent med historiene om Olav den hellige, Harald Hårfagre, Gyda og andre norske storheter fra vikingtida og middelalderen.
Ættesagaer
Ættesagaer forteller om ætter og hendinger på Island i perioden 900–1000. Denne perioden blir gjerne omtalt som landnåmstida, det vil si den tida da nordmenn tok land og bosatte seg på øya.
Et annet navn på ættesagaene er islendingesagaer. Saga (eller soge) betyr ‘fortelling: noe som blir sagt fram’, og sagaene blei opprinnelig framført av fortellere som rein underholdning.
En del av verdenslitteraturen
Islendingene er stolte av sagaene sine. Sagaene blir regna som stor kunst og er en viktig del av verdenslitteraturen. Mange kjente forfattere gjennom tidene har hatt islendingesagaene som forbilder. På 1600-tallet blei det funnet 700 pergamentruller (kalveskinn som det er skrevet på) på Island. Disse blei så nedtegna og samla.
Alt i alt fins det i dag ca. 40 sagaer. Njålssagaen regnes som den viktigste. Andre kjente sagaer er Sagaen om Egil Skallagrimsson, Sagaen om Gisle Sursson, Sagaen om Gunnlaug Ormstunge og Sagaen om laksdølene.
Kan vi bruke ættesagaene som kilde til vikingtida?
Men kan vi egentlig stole på innholdet i de gamle ættesagaene? Har det som står i fortellingene virkelig skjedd? Særlig de siste 100 åra er dette spørsmål historikere i Norge og på Island har stilt seg. For det er noen problemer ved å bruke ættesagaene som beretning, altså som kilde til hendelser i vikingtida:
Problem 1: Avstand i tid
Sagaene ble altså skrevet ned på 1200-tallet, men handler om livet til mennesker som levde 200–300 år tidligere. Fortellingene om disse er blitt fortalt muntlig gjennom generasjoner. Kan vi egentlig stole på muntlige overleveringer som har gått gjennom så mange ledd?
Problem 2: Fiksjon eller virkelighet?
En del historikere mener at de som skrev ned sagaene på 1200-tallet, må ses på som forfattere heller enn nedskrivere. De var mer opptatt av å lage gode historier enn å skrive ned de muntlige fortellingene på sannferdig vis. Dermed kunne de gjerne legge til en del for å gjøre historien enda bedre. Underholdning var altså viktigere enn å være sannferdig.
Enkelte forskere mener at ættesagaene rett og slett må leses som vi leser romaner i dag. Vi må se på hovedpersonene som oppdikta. Mange av sagaene er dessuten så lange og forseggjorte, at de umulig kan ha blitt overlevert muntlig i hundrevis av år.
Problem 3: Forfatternes egne holdninger
Kanskje er sagaene helt ubrukelige som kilder til vikingtida, men kan heller brukes som kilder til Norge på 1200-tallet? Det har blitt pekt på at verdisettet til forfatterne på 1200-tallet skinner gjennom i ætte- og kongesagaene. Spesielt tydelig kommer dette til syne når det er snakk om personer som blir kristne. Da kan vi lese at det beste som har skjedd Island, var at samfunnet gikk fra å tilbe de norrøne gudene til å be til Gud og Jesus, noe som uten tvil viser skribentens holdninger.
Men likevel verdifulle...
Men om ikke det som står i ættesagaene er sant, så kan sagaene fortelle oss noe om hvilke verdier, normer og levesett vikingene hadde. Synet på vennskap, ære, ætt og ettermæle hadde ikke blitt snudd helt på hodet på 200 år. Dermed kan vi bruke ættesagaene som kilde til å forstå mentaliteten til vikingene. Når vi leser ættesagaene, kan vi finne ut
hvilket forhold vikingene hadde til ætta
hva som var viktig for vikingene
hvilke kjønnsroller som fantes i vikingtida
hvordan vikingene skaffa seg ære og et godt ettermæle
hvilke idealer vikingene hadde
hvordan vikingene løste feider
Eller ikke...?
Samtidig mener en del historikere at det faktisk er slik at islendingene som skrev ned sagaene på 1200-tallet, hadde ganske andre verdier og normer enn nordmenn og islendinger 200 år tidligere. Kristendommen var innført, og særlig den geografiske avstanden mellom Norge og Island gjorde at vi også må være kritiske til om de verdiene det fortelles om i sagaene, heller tilhører en islending på 1200-tallet enn en nordmann eller islending på 1000-tallet.
Konklusjon
Vi kan konkludere med at vi må være forsiktige med å bruke sagaer som beretning, altså som kilde til vikingtida. Det som står i disse fortellingene, er ikke sannhet, men heller oppdikta historier. Ættesagaene bør vi kanskje lese som romaner: Det som står her er fiksjon, og det samme er tilfelle for hovedpersonene. Samtidig har de en historisk kjerne.
Riktigere er det å lese islendingesagaene for å få innsikt i verdiene fra middelalderen og vikingtida. Og selv om samfunnet nok hadde forandra seg fra hendelsene skjedde i vikingtida til de ble skrevet ned i middelalderen, så var den tida de skrev om, langt likere deres tid enn vår. Ved å lese disse sagaene kan vi altså få innsikt i at våre forfedre levde etter normer og verdier som var veldig ulike de vi har på 2000-tallet.
Kilde
Helle, K. (2011). Hvor står den historiske sagakritikken i dag? Henta fra file:///C:/Users/AFK02959/Downloads/49-48-1-PB.pdf
Les original på NDLA →
Vi kaller prosatekstene om livet på Island og i Norge i vikingtida for sagaer. En prosatekst er ei fortelling som ikke er skrevet på rim. Det er den fortellerstilen som brukes i for eksempel romaner. Sagaene ble skrevet ned på 1200-tallet på Island. Men de handler om perioden fra 800-tallet til det tidlige 1100-tallet. Handlinga er hovedsakelig lagt til Norge og Island.
Vi skiller mellom ulike typer sagaer, men i det følgende skal vi konsentrere oss om ættesagaene som kilde.
Kort om kongesagaer først
I Norge er det nok spesielt Snorre Sturlasons kongesagaer som er kjente. Disse handler om de store norske kongene, deres liv, kristninga av Norge og kjente slag om makta. Det er gjennom disse sagaene vi er blitt spesielt godt kjent med historiene om Olav den hellige, Harald Hårfagre, Gyda og andre norske storheter fra vikingtida og middelalderen.
Ættesagaer
Ættesagaer forteller om ætter og hendinger på Island i perioden 900–1000. Denne perioden blir gjerne omtalt som landnåmstida, det vil si den tida da nordmenn tok land og bosatte seg på øya.
Et annet navn på ættesagaene er islendingesagaer. Saga (eller soge) betyr ‘fortelling: noe som blir sagt fram’, og sagaene blei opprinnelig framført av fortellere som rein underholdning.
En del av verdenslitteraturen
Islendingene er stolte av sagaene sine. Sagaene blir regna som stor kunst og er en viktig del av verdenslitteraturen. Mange kjente forfattere gjennom tidene har hatt islendingesagaene som forbilder. På 1600-tallet blei det funnet 700 pergamentruller (kalveskinn som det er skrevet på) på Island. Disse blei så nedtegna og samla.
Alt i alt fins det i dag ca. 40 sagaer. Njålssagaen regnes som den viktigste. Andre kjente sagaer er Sagaen om Egil Skallagrimsson, Sagaen om Gisle Sursson, Sagaen om Gunnlaug Ormstunge og Sagaen om laksdølene.
Kan vi bruke ættesagaene som kilde til vikingtida?
Men kan vi egentlig stole på innholdet i de gamle ættesagaene? Har det som står i fortellingene virkelig skjedd? Særlig de siste 100 åra er dette spørsmål historikere i Norge og på Island har stilt seg. For det er noen problemer ved å bruke ættesagaene som beretning, altså som kilde til hendelser i vikingtida:
Problem 1: Avstand i tid
Sagaene ble altså skrevet ned på 1200-tallet, men handler om livet til mennesker som levde 200–300 år tidligere. Fortellingene om disse er blitt fortalt muntlig gjennom generasjoner. Kan vi egentlig stole på muntlige overleveringer som har gått gjennom så mange ledd?
Problem 2: Fiksjon eller virkelighet?
En del historikere mener at de som skrev ned sagaene på 1200-tallet, må ses på som forfattere heller enn nedskrivere. De var mer opptatt av å lage gode historier enn å skrive ned de muntlige fortellingene på sannferdig vis. Dermed kunne de gjerne legge til en del for å gjøre historien enda bedre. Underholdning var altså viktigere enn å være sannferdig.
Enkelte forskere mener at ættesagaene rett og slett må leses som vi leser romaner i dag. Vi må se på hovedpersonene som oppdikta. Mange av sagaene er dessuten så lange og forseggjorte, at de umulig kan ha blitt overlevert muntlig i hundrevis av år.
Problem 3: Forfatternes egne holdninger
Kanskje er sagaene helt ubrukelige som kilder til vikingtida, men kan heller brukes som kilder til Norge på 1200-tallet? Det har blitt pekt på at verdisettet til forfatterne på 1200-tallet skinner gjennom i ætte- og kongesagaene. Spesielt tydelig kommer dette til syne når det er snakk om personer som blir kristne. Da kan vi lese at det beste som har skjedd Island, var at samfunnet gikk fra å tilbe de norrøne gudene til å be til Gud og Jesus, noe som uten tvil viser skribentens holdninger.
Men likevel verdifulle...
Men om ikke det som står i ættesagaene er sant, så kan sagaene fortelle oss noe om hvilke verdier, normer og levesett vikingene hadde. Synet på vennskap, ære, ætt og ettermæle hadde ikke blitt snudd helt på hodet på 200 år. Dermed kan vi bruke ættesagaene som kilde til å forstå mentaliteten til vikingene. Når vi leser ættesagaene, kan vi finne ut
hvilket forhold vikingene hadde til ætta
hva som var viktig for vikingene
hvilke kjønnsroller som fantes i vikingtida
hvordan vikingene skaffa seg ære og et godt ettermæle
hvilke idealer vikingene hadde
hvordan vikingene løste feider
Eller ikke...?
Samtidig mener en del historikere at det faktisk er slik at islendingene som skrev ned sagaene på 1200-tallet, hadde ganske andre verdier og normer enn nordmenn og islendinger 200 år tidligere. Kristendommen var innført, og særlig den geografiske avstanden mellom Norge og Island gjorde at vi også må være kritiske til om de verdiene det fortelles om i sagaene, heller tilhører en islending på 1200-tallet enn en nordmann eller islending på 1000-tallet.
Konklusjon
Vi kan konkludere med at vi må være forsiktige med å bruke sagaer som beretning, altså som kilde til vikingtida. Det som står i disse fortellingene, er ikke sannhet, men heller oppdikta historier. Ættesagaene bør vi kanskje lese som romaner: Det som står her er fiksjon, og det samme er tilfelle for hovedpersonene. Samtidig har de en historisk kjerne.
Riktigere er det å lese islendingesagaene for å få innsikt i verdiene fra middelalderen og vikingtida. Og selv om samfunnet nok hadde forandra seg fra hendelsene skjedde i vikingtida til de ble skrevet ned i middelalderen, så var den tida de skrev om, langt likere deres tid enn vår. Ved å lese disse sagaene kan vi altså få innsikt i at våre forfedre levde etter normer og verdier som var veldig ulike de vi har på 2000-tallet.
Kilde
Helle, K. (2011). Hvor står den historiske sagakritikken i dag? Henta fra file:///C:/Users/AFK02959/Downloads/49-48-1-PB.pdf
Les original på NDLA →
Kan vi bruke sagaer som kilde?
Hva er en saga?
Vi kaller prosatekstene om livet på Island og i Norge i vikingtida for sagaer. En prosatekst er ei fortelling som ikke er skrevet på rim. Det er den fortellerstilen som brukes i for eksempel romaner. Sagaene ble skrevet ned på 1200-tallet på Island. Men de handler om perioden fra 800-tallet til det tidlige 1100-tallet. Handlinga er hovedsakelig lagt til Norge og Island.
Vi skiller mellom ulike typer sagaer, men i det følgende skal vi konsentrere oss om ættesagaene som kilde.
Kort om kongesagaer først
I Norge er det nok spesielt Snorre Sturlasons kongesagaer som er kjente. Disse handler om de store norske kongene, deres liv, kristninga av Norge og kjente slag om makta. Det er gjennom disse sagaene vi er blitt spesielt godt kjent med historiene om Olav den hellige, Harald Hårfagre, Gyda og andre norske storheter fra vikingtida og middelalderen.
Ættesagaer
Ættesagaer forteller om ætter og hendinger på Island i perioden 900–1000. Denne perioden blir gjerne omtalt som landnåmstida, det vil si den tida da nordmenn tok land og bosatte seg på øya.
Et annet navn på ættesagaene er islendingesagaer. Saga (eller soge) betyr ‘fortelling: noe som blir sagt fram’, og sagaene blei opprinnelig framført av fortellere som rein underholdning.
En del av verdenslitteraturen
Islendingene er stolte av sagaene sine. Sagaene blir regna som stor kunst og er en viktig del av verdenslitteraturen. Mange kjente forfattere gjennom tidene har hatt islendingesagaene som forbilder. På 1600-tallet blei det funnet 700 pergamentruller (kalveskinn som det er skrevet på) på Island. Disse blei så nedtegna og samla.
Alt i alt fins det i dag ca. 40 sagaer. Njålssagaen regnes som den viktigste. Andre kjente sagaer er Sagaen om Egil Skallagrimsson, Sagaen om Gisle Sursson, Sagaen om Gunnlaug Ormstunge og Sagaen om laksdølene.
Kan vi bruke ættesagaene som kilde til vikingtida?
Men kan vi egentlig stole på innholdet i de gamle ættesagaene? Har det som står i fortellingene virkelig skjedd? Særlig de siste 100 åra er dette spørsmål historikere i Norge og på Island har stilt seg. For det er noen problemer ved å bruke ættesagaene som beretning, altså som kilde til hendelser i vikingtida:
Problem 1: Avstand i tid
Sagaene ble altså skrevet ned på 1200-tallet, men handler om livet til mennesker som levde 200–300 år tidligere. Fortellingene om disse er blitt fortalt muntlig gjennom generasjoner. Kan vi egentlig stole på muntlige overleveringer som har gått gjennom så mange ledd?
Problem 2: Fiksjon eller virkelighet?
En del historikere mener at de som skrev ned sagaene på 1200-tallet, må ses på som forfattere heller enn nedskrivere. De var mer opptatt av å lage gode historier enn å skrive ned de muntlige fortellingene på sannferdig vis. Dermed kunne de gjerne legge til en del for å gjøre historien enda bedre. Underholdning var altså viktigere enn å være sannferdig.
Enkelte forskere mener at ættesagaene rett og slett må leses som vi leser romaner i dag. Vi må se på hovedpersonene som oppdikta. Mange av sagaene er dessuten så lange og forseggjorte, at de umulig kan ha blitt overlevert muntlig i hundrevis av år.
Problem 3: Forfatternes egne holdninger
Kanskje er sagaene helt ubrukelige som kilder til vikingtida, men kan heller brukes som kilder til Norge på 1200-tallet? Det har blitt pekt på at verdisettet til forfatterne på 1200-tallet skinner gjennom i ætte- og kongesagaene. Spesielt tydelig kommer dette til syne når det er snakk om personer som blir kristne. Da kan vi lese at det beste som har skjedd Island, var at samfunnet gikk fra å tilbe de norrøne gudene til å be til Gud og Jesus, noe som uten tvil viser skribentens holdninger.
Men likevel verdifulle...
Men om ikke det som står i ættesagaene er sant, så kan sagaene fortelle oss noe om hvilke verdier, normer og levesett vikingene hadde. Synet på vennskap, ære, ætt og ettermæle hadde ikke blitt snudd helt på hodet på 200 år. Dermed kan vi bruke ættesagaene som kilde til å forstå mentaliteten til vikingene. Når vi leser ættesagaene, kan vi finne ut
hvilket forhold vikingene hadde til ætta
hva som var viktig for vikingene
hvilke kjønnsroller som fantes i vikingtida
hvordan vikingene skaffa seg ære og et godt ettermæle
hvilke idealer vikingene hadde
hvordan vikingene løste feider
Eller ikke...?
Samtidig mener en del historikere at det faktisk er slik at islendingene som skrev ned sagaene på 1200-tallet, hadde ganske andre verdier og normer enn nordmenn og islendinger 200 år tidligere. Kristendommen var innført, og særlig den geografiske avstanden mellom Norge og Island gjorde at vi også må være kritiske til om de verdiene det fortelles om i sagaene, heller tilhører en islending på 1200-tallet enn en nordmann eller islending på 1000-tallet.
Konklusjon
Vi kan konkludere med at vi må være forsiktige med å bruke sagaer som beretning, altså som kilde til vikingtida. Det som står i disse fortellingene, er ikke sannhet, men heller oppdikta historier. Ættesagaene bør vi kanskje lese som romaner: Det som står her er fiksjon, og det samme er tilfelle for hovedpersonene. Samtidig har de en historisk kjerne.
Riktigere er det å lese islendingesagaene for å få innsikt i verdiene fra middelalderen og vikingtida. Og selv om samfunnet nok hadde forandra seg fra hendelsene skjedde i vikingtida til de ble skrevet ned i middelalderen, så var den tida de skrev om, langt likere deres tid enn vår. Ved å lese disse sagaene kan vi altså få innsikt i at våre forfedre levde etter normer og verdier som var veldig ulike de vi har på 2000-tallet.
Kilde
Helle, K. (2011). Hvor står den historiske sagakritikken i dag? Henta fra file:///C:/Users/AFK02959/Downloads/49-48-1-PB.pdf
Les original på NDLA →
Vi kaller prosatekstene om livet på Island og i Norge i vikingtida for sagaer. En prosatekst er ei fortelling som ikke er skrevet på rim. Det er den fortellerstilen som brukes i for eksempel romaner. Sagaene ble skrevet ned på 1200-tallet på Island. Men de handler om perioden fra 800-tallet til det tidlige 1100-tallet. Handlinga er hovedsakelig lagt til Norge og Island.
Vi skiller mellom ulike typer sagaer, men i det følgende skal vi konsentrere oss om ættesagaene som kilde.
Kort om kongesagaer først
I Norge er det nok spesielt Snorre Sturlasons kongesagaer som er kjente. Disse handler om de store norske kongene, deres liv, kristninga av Norge og kjente slag om makta. Det er gjennom disse sagaene vi er blitt spesielt godt kjent med historiene om Olav den hellige, Harald Hårfagre, Gyda og andre norske storheter fra vikingtida og middelalderen.
Ættesagaer
Ættesagaer forteller om ætter og hendinger på Island i perioden 900–1000. Denne perioden blir gjerne omtalt som landnåmstida, det vil si den tida da nordmenn tok land og bosatte seg på øya.
Et annet navn på ættesagaene er islendingesagaer. Saga (eller soge) betyr ‘fortelling: noe som blir sagt fram’, og sagaene blei opprinnelig framført av fortellere som rein underholdning.
En del av verdenslitteraturen
Islendingene er stolte av sagaene sine. Sagaene blir regna som stor kunst og er en viktig del av verdenslitteraturen. Mange kjente forfattere gjennom tidene har hatt islendingesagaene som forbilder. På 1600-tallet blei det funnet 700 pergamentruller (kalveskinn som det er skrevet på) på Island. Disse blei så nedtegna og samla.
Alt i alt fins det i dag ca. 40 sagaer. Njålssagaen regnes som den viktigste. Andre kjente sagaer er Sagaen om Egil Skallagrimsson, Sagaen om Gisle Sursson, Sagaen om Gunnlaug Ormstunge og Sagaen om laksdølene.
Kan vi bruke ættesagaene som kilde til vikingtida?
Men kan vi egentlig stole på innholdet i de gamle ættesagaene? Har det som står i fortellingene virkelig skjedd? Særlig de siste 100 åra er dette spørsmål historikere i Norge og på Island har stilt seg. For det er noen problemer ved å bruke ættesagaene som beretning, altså som kilde til hendelser i vikingtida:
Problem 1: Avstand i tid
Sagaene ble altså skrevet ned på 1200-tallet, men handler om livet til mennesker som levde 200–300 år tidligere. Fortellingene om disse er blitt fortalt muntlig gjennom generasjoner. Kan vi egentlig stole på muntlige overleveringer som har gått gjennom så mange ledd?
Problem 2: Fiksjon eller virkelighet?
En del historikere mener at de som skrev ned sagaene på 1200-tallet, må ses på som forfattere heller enn nedskrivere. De var mer opptatt av å lage gode historier enn å skrive ned de muntlige fortellingene på sannferdig vis. Dermed kunne de gjerne legge til en del for å gjøre historien enda bedre. Underholdning var altså viktigere enn å være sannferdig.
Enkelte forskere mener at ættesagaene rett og slett må leses som vi leser romaner i dag. Vi må se på hovedpersonene som oppdikta. Mange av sagaene er dessuten så lange og forseggjorte, at de umulig kan ha blitt overlevert muntlig i hundrevis av år.
Problem 3: Forfatternes egne holdninger
Kanskje er sagaene helt ubrukelige som kilder til vikingtida, men kan heller brukes som kilder til Norge på 1200-tallet? Det har blitt pekt på at verdisettet til forfatterne på 1200-tallet skinner gjennom i ætte- og kongesagaene. Spesielt tydelig kommer dette til syne når det er snakk om personer som blir kristne. Da kan vi lese at det beste som har skjedd Island, var at samfunnet gikk fra å tilbe de norrøne gudene til å be til Gud og Jesus, noe som uten tvil viser skribentens holdninger.
Men likevel verdifulle...
Men om ikke det som står i ættesagaene er sant, så kan sagaene fortelle oss noe om hvilke verdier, normer og levesett vikingene hadde. Synet på vennskap, ære, ætt og ettermæle hadde ikke blitt snudd helt på hodet på 200 år. Dermed kan vi bruke ættesagaene som kilde til å forstå mentaliteten til vikingene. Når vi leser ættesagaene, kan vi finne ut
hvilket forhold vikingene hadde til ætta
hva som var viktig for vikingene
hvilke kjønnsroller som fantes i vikingtida
hvordan vikingene skaffa seg ære og et godt ettermæle
hvilke idealer vikingene hadde
hvordan vikingene løste feider
Eller ikke...?
Samtidig mener en del historikere at det faktisk er slik at islendingene som skrev ned sagaene på 1200-tallet, hadde ganske andre verdier og normer enn nordmenn og islendinger 200 år tidligere. Kristendommen var innført, og særlig den geografiske avstanden mellom Norge og Island gjorde at vi også må være kritiske til om de verdiene det fortelles om i sagaene, heller tilhører en islending på 1200-tallet enn en nordmann eller islending på 1000-tallet.
Konklusjon
Vi kan konkludere med at vi må være forsiktige med å bruke sagaer som beretning, altså som kilde til vikingtida. Det som står i disse fortellingene, er ikke sannhet, men heller oppdikta historier. Ættesagaene bør vi kanskje lese som romaner: Det som står her er fiksjon, og det samme er tilfelle for hovedpersonene. Samtidig har de en historisk kjerne.
Riktigere er det å lese islendingesagaene for å få innsikt i verdiene fra middelalderen og vikingtida. Og selv om samfunnet nok hadde forandra seg fra hendelsene skjedde i vikingtida til de ble skrevet ned i middelalderen, så var den tida de skrev om, langt likere deres tid enn vår. Ved å lese disse sagaene kan vi altså få innsikt i at våre forfedre levde etter normer og verdier som var veldig ulike de vi har på 2000-tallet.
Kilde
Helle, K. (2011). Hvor står den historiske sagakritikken i dag? Henta fra file:///C:/Users/AFK02959/Downloads/49-48-1-PB.pdf
Les original på NDLA →
Nasjonaljubileet – Norge i tusen år
Bakgrunn
Slaget på Stiklestad, 29. juli 1030, der Olav Haraldsson døde, har senere blitt en milepæl for framveksten av Norge, både i forbindelse med riksdannelsen og med kristningen av landet. Olav Haraldsson ble helgenkonge, og han ble et symbol for det norske riket. I riksvåpenet vårt er det Olavs øks løven holder.
Det var kong Eirik Magnusson som først utstyrte løven i kongevåpenet med øks og krone. Det markerte at kongene nå skulle forstås som en slags stedfortredere for landets evige konge, Olav den hellige.
Jubileumsstafett
I forbindelse med Nasjonaljubileet blir det også andre jubileer knyttet til ulike temaer. All informasjon om jubileet og jubileumsstafetten finner du på Norge i tusen år, Nasjonaljubileet 2030.
I 2024 gjelder det Landslovjubileet. Vi feirer 750-årsjubileet for Magnus Lagabøtes landslov. Deretter kommer jubileene slag i slag. Alle er del av fortellingen om Norge.
2024 – Verdier i lovverket:
Landslovjubileet
Moster 2024, Gulating og Frostating
2025 – Migrasjon og identitet
Nasjonalt utvandrerjubileum
2026 – Slekt og samfunn
2027 – Tilhørighet – samisk miljø
2028 – Fortellinger om Norge
2029 – Folketradisjon
2030 – Fellesskap: jubileet for slaget på Stiklestad
2031 – Helgenkåring
Ressurser på NDLA
Vi har allerede flere ressurser på NDLA som handler om temaene i jubileumsstafetten og nasjonaljubileet. I perioden fram til 2030 kommer vi også til å publisere nytt innhold som er aktuelt i denne sammenhengen.
Rikssamling i vikingtid og tidlig norsk middelalder
Konge og kirke - maktkamp og gjensidig avhengighet
Fra kristenretten til Magnus Lagabøte
Høymiddelalderen i Norge
Crossings 200: Utvandrerjubileet 2025
Utvandring fra Norge
Les original på NDLA →
Slaget på Stiklestad, 29. juli 1030, der Olav Haraldsson døde, har senere blitt en milepæl for framveksten av Norge, både i forbindelse med riksdannelsen og med kristningen av landet. Olav Haraldsson ble helgenkonge, og han ble et symbol for det norske riket. I riksvåpenet vårt er det Olavs øks løven holder.
Det var kong Eirik Magnusson som først utstyrte løven i kongevåpenet med øks og krone. Det markerte at kongene nå skulle forstås som en slags stedfortredere for landets evige konge, Olav den hellige.
Jubileumsstafett
I forbindelse med Nasjonaljubileet blir det også andre jubileer knyttet til ulike temaer. All informasjon om jubileet og jubileumsstafetten finner du på Norge i tusen år, Nasjonaljubileet 2030.
I 2024 gjelder det Landslovjubileet. Vi feirer 750-årsjubileet for Magnus Lagabøtes landslov. Deretter kommer jubileene slag i slag. Alle er del av fortellingen om Norge.
2024 – Verdier i lovverket:
Landslovjubileet
Moster 2024, Gulating og Frostating
2025 – Migrasjon og identitet
Nasjonalt utvandrerjubileum
2026 – Slekt og samfunn
2027 – Tilhørighet – samisk miljø
2028 – Fortellinger om Norge
2029 – Folketradisjon
2030 – Fellesskap: jubileet for slaget på Stiklestad
2031 – Helgenkåring
Ressurser på NDLA
Vi har allerede flere ressurser på NDLA som handler om temaene i jubileumsstafetten og nasjonaljubileet. I perioden fram til 2030 kommer vi også til å publisere nytt innhold som er aktuelt i denne sammenhengen.
Rikssamling i vikingtid og tidlig norsk middelalder
Konge og kirke - maktkamp og gjensidig avhengighet
Fra kristenretten til Magnus Lagabøte
Høymiddelalderen i Norge
Crossings 200: Utvandrerjubileet 2025
Utvandring fra Norge
Les original på NDLA →
Nasjonaljubileet – Norge i tusen år
Bakgrunn
Slaget på Stiklestad, 29. juli 1030, der Olav Haraldsson døde, har senere blitt en milepæl for framveksten av Norge, både i forbindelse med riksdannelsen og med kristningen av landet. Olav Haraldsson ble helgenkonge, og han ble et symbol for det norske riket. I riksvåpenet vårt er det Olavs øks løven holder.
Det var kong Eirik Magnusson som først utstyrte løven i kongevåpenet med øks og krone. Det markerte at kongene nå skulle forstås som en slags stedfortredere for landets evige konge, Olav den hellige.
Jubileumsstafett
I forbindelse med Nasjonaljubileet blir det også andre jubileer knyttet til ulike temaer. All informasjon om jubileet og jubileumsstafetten finner du på Norge i tusen år, Nasjonaljubileet 2030.
I 2024 gjelder det Landslovjubileet. Vi feirer 750-årsjubileet for Magnus Lagabøtes landslov. Deretter kommer jubileene slag i slag. Alle er del av fortellingen om Norge.
2024 – Verdier i lovverket:
Landslovjubileet
Moster 2024, Gulating og Frostating
2025 – Migrasjon og identitet
Nasjonalt utvandrerjubileum
2026 – Slekt og samfunn
2027 – Tilhørighet – samisk miljø
2028 – Fortellinger om Norge
2029 – Folketradisjon
2030 – Fellesskap: jubileet for slaget på Stiklestad
2031 – Helgenkåring
Ressurser på NDLA
Vi har allerede flere ressurser på NDLA som handler om temaene i jubileumsstafetten og nasjonaljubileet. I perioden fram til 2030 kommer vi også til å publisere nytt innhold som er aktuelt i denne sammenhengen.
Rikssamling i vikingtid og tidlig norsk middelalder
Konge og kirke - maktkamp og gjensidig avhengighet
Fra kristenretten til Magnus Lagabøte
Høymiddelalderen i Norge
Crossings 200: Utvandrerjubileet 2025
Utvandring fra Norge
Les original på NDLA →
Slaget på Stiklestad, 29. juli 1030, der Olav Haraldsson døde, har senere blitt en milepæl for framveksten av Norge, både i forbindelse med riksdannelsen og med kristningen av landet. Olav Haraldsson ble helgenkonge, og han ble et symbol for det norske riket. I riksvåpenet vårt er det Olavs øks løven holder.
Det var kong Eirik Magnusson som først utstyrte løven i kongevåpenet med øks og krone. Det markerte at kongene nå skulle forstås som en slags stedfortredere for landets evige konge, Olav den hellige.
Jubileumsstafett
I forbindelse med Nasjonaljubileet blir det også andre jubileer knyttet til ulike temaer. All informasjon om jubileet og jubileumsstafetten finner du på Norge i tusen år, Nasjonaljubileet 2030.
I 2024 gjelder det Landslovjubileet. Vi feirer 750-årsjubileet for Magnus Lagabøtes landslov. Deretter kommer jubileene slag i slag. Alle er del av fortellingen om Norge.
2024 – Verdier i lovverket:
Landslovjubileet
Moster 2024, Gulating og Frostating
2025 – Migrasjon og identitet
Nasjonalt utvandrerjubileum
2026 – Slekt og samfunn
2027 – Tilhørighet – samisk miljø
2028 – Fortellinger om Norge
2029 – Folketradisjon
2030 – Fellesskap: jubileet for slaget på Stiklestad
2031 – Helgenkåring
Ressurser på NDLA
Vi har allerede flere ressurser på NDLA som handler om temaene i jubileumsstafetten og nasjonaljubileet. I perioden fram til 2030 kommer vi også til å publisere nytt innhold som er aktuelt i denne sammenhengen.
Rikssamling i vikingtid og tidlig norsk middelalder
Konge og kirke - maktkamp og gjensidig avhengighet
Fra kristenretten til Magnus Lagabøte
Høymiddelalderen i Norge
Crossings 200: Utvandrerjubileet 2025
Utvandring fra Norge
Les original på NDLA →
Tidsmaskinen
Se gjerne videoen under om hittebarnet Cathrine som innledning til Tidsmaskinen.
Instruksjoner til Tidsmaskinen
Tidsmaskinen er et slags digitalt escape room, eller på norsk: kodekammer. Det fungerer litt annerledes enn tradisjonelle kodekamre. Her får dere lov til å "jukse" så mye dere vil. Det kan være lurt å være to eller tre som spiller sammen. Én har Tidsmaskinen på sin skjerm, mens de andre kan søke etter informasjon på egen PC eller mobil. Det kan også være lurt om gruppene sprer seg litt rundt, siden spillet er best med lyden på.
Målet med spillet
I Tidsmaskinen skal dere finne ut hvilket år dere har kommet til. Undersøk rommet og bruk informasjon på nett eller i bøker for å fastsette årstallet. Årstallet skal plottes inn i Tidsmaskinen, som står i naborommet i spillet. I det siste rommet er det en annen type oppgave. Sjekk Tidsmaskinen igjen for å få hjelp til den siste oppgaven.
Tips: Hvis du for eksempel finner ei bok fra 1952, betyr ikke det at du har kommet til 1952. Det betyr bare at det ikke kan være tidligere enn 1952. Bruk ledetrådene i rommet til å snevre inn det mulige tidsrommet.
Etterarbeid
Underveis følger dere noen personlige historier. Det er ett tema som går igjen i dem. Når dere er ferdige med spillet, skal dere jobbe videre med å utforske de ulike historiene dere har møtt på tidsreisen. Til slutt kan dere også bruke noen av temaene fra Tidsmaskinen som utgangspunkt for videre utforskning. Dere finner informasjon om dette under spillet.
God tur!
Spill Tidsmaskinen
Tips til spilletSpill i fullskjermmodus.
Spillet er et kodekammer (escape room). Det vil si at du må løse noen oppgaver og finne et kodeord for å komme deg videre i spillet.
Det kan gjemme seg informasjon mange steder i rommet. Legg merke til når musepekeren går fra å være ei åpen hånd (🤚) til å peke(👆). Da kan du klikke.
Du kan velge å ha på lyd. Den slår du på nede i venstre hjørne (🔊).
Det kan være lurt å åpne videoer i fullskjermmodus også. Videoene lukkes igjen ved at du klikker på knappen nede til høyre.
Lærerveiledning
Ønsker du å få tilsendt lærerveiledning? Skriv til oss på hjelp@ndla.no.
Puslespill: undersøk historiene
I denne oppgaven skal dere pusle sammen brikkene i de ulike historiene og finne sammenhengen mellom dem. Dere skal bruke en puslespillmetode som blir forklart underveis.
Forberedelser
Del dere inn i basisgrupper på fire elever. Hvis det ikke går opp, kan dere være fem på noen av gruppene. Da må to elever på disse gruppene jobbe med samme person.
Fordel personene under på medlemmene i gruppa. Gruppemedlemmene skal nå bli eksperter på hver sin person fra Tidsmaskinen.
Person 1: Anna OlsenFor Anna Olsen er det det første og det siste rommet som er relevant. I tillegg trenger du informasjon om abortlovgivningen i Norge.
Finn ut:
Hva har skjedd med Anna i det første rommet?
Basert på det siste rommet: Hva skjer videre med Anna?
Hva var et mødrehjem?
Hva var ei abortnemnd?
Hva er illegal abort, og hvorfor var dette et viktig argument i abortkampen?
Hvordan har abortloven endret seg fram til i dag?
Hva hadde vært annerledes dersom dette hadde skjedd i 1950 eller i 1980?
Person 2: Fredrikke Marie SehestedKilder
For Fredrikke Marie Sehested er det rom nummer to som er mest relevant. I tillegg bør du lese brevet i skuffen i det første rommet.
Du finner hele fortellingen om Fredrikke og hennes datter "Hittebarnet Cathrine" i det lokalhistoriske tidsskriftet Runar på slektogdata.no
Finn ut:
Hva har skjedd med Cathrine, barnet i rom to?
Hva betyr det at et barn er "uekte"?
Hva er bakgrunnen for at Cathrines mor, Fredrikke, ikke kunne beholde barnet sitt?
Hvilken rolle spiller sosial status i denne historien?
Cathrine ble også gravid uten å være gift. Hun var ikke adelig, som sin biologiske mor, men av vanlig bondeslekt. Hva var vanlig å gjøre for "vanlige folk" på denne tida dersom de ble gravide uten å være gift?
Etter at Fredrikke døde og Cathrine fikk vite om sin adelige bakgrunn, fikk hun en datter som hun kalte Fredrikke Marie. Hva tror du kan være bakgrunnen for det navnevalget?
Person 3: Celestine GyldenstjerneKilder
Rom tre og fire, de to kjellerrommene, er viktige for å forstå Celestines historie. Du kan finne flere versjoner av historien hvis du søker på "Celestine Gyldenstjerne". Disse artiklene er også nyttige:
Norgeshistorie.no: Patriarkatets tidsalder
Norsk biografisk leksikon: Mogens Gyldenstjerne
Finn ut:
Hva har skjedd med Celestine?
Les brevet på benken i rom nummer tre. Dette er utdrag fra et faktisk brev fra teologen Peder Palladius til Mogens Gyldenstjerne. Vi vet ikke om brevet handler om Celestine, men det handler om en sak som kan ligne på Celestines situasjon. Kan du forstå hva brevet handler om?
Hvem var Celestines far Mogens Gyldenstjerne?
Hvorfor var det så farlig om ei jente fra en adelsfamilie ble gravid utenfor ekteskap med en som ikke var av adelsslekt? Stikkord: status, ære, religion, politisk uro og patriarkatets tidsalder.
Nyere undersøkelser har vist at historien om Celestine trolig er falsk. Hvem tror du kan ha interesse av å finne på en slik historie?
Person 4: Anna RogstadKilder
Anna Rogstad spiller en rolle både i rom fire og fem, men her må du støtte deg mest på andre kilder. Det finnes mye informasjon om henne på nett.
I artikkelen Kvinnekamp gjennom 1800-tallet kan du lese mer generelt om tida fram til kvinnene fikk stemmerett i 1913.
Finn ut:
Hvem var Anna Rogstad?
Hvordan og når begynte kampen for kvinners stemmerett?
Hvilke partier og grupper i samfunnet var for kvinners stemmerett, og hvilke var mot?
Hva var argumentene for og mot kvinners stemmerett?
Hvilke andre grupper i samfunnet hadde ikke stemmerett på begynnelsen av 1900-tallet?
Hvilke andre saker kjempet kvinner for på Anna Rogstads tid?
Individuelt arbeid
Jobb individuelt i 20 minutter. Fordyp deg i de oppgitte kildene og svar på spørsmålene under din person. Bruk gjerne andre ressurser også.
Ekspertgrupper
Sett dere sammen i ekspertgrupper og jobb sammen i 10 minutter. De som har fordypet seg i samme person, skal nå sitte sammen. Del det dere har funnet ut. Hjelp hverandre til å forstå og bli enige om hva som er viktigst. Forbered dere på hvordan deres tema skal presenteres for basisgruppa.
Deling og diskusjon
Sett dere tilbake i basisgruppene, og presenter for hverandre det dere har funnet ut. Presenter i riktig rekkefølge. Hver ekspert får 4–5 minutter til å presentere.
Diskuter i gruppa. Bruk 3–4 minutter på hvert spørsmål:
Hva er hovedtema for Tidsmaskinen, tror dere?
På hvilken måte er personene i Tidsmaskinen knyttet til hverandre? Er det flere ting som binder dem sammen?
Hva er de viktigste historiske endringene som kommer fram i Tidsmaskinen?
Hva viser Tidsmaskinen om betydningen av sosial status?
Anna Rogstad var første kvinne på Stortinget. Hvilke andre roller har kvinner måttet kjempe for å få tilgang til? Hint: En av dem er nevnt i Tidsmaskinen.
Hvilke andre grupper enn kvinner har måttet kjempe for myndiggjøring og rettigheter i norsk historie? Hint: Her er også en nevnt i Tidsmaskinen.
Hvordan kan personlige fortellinger gi et annet perspektiv på historien enn vanlige historiebøker?
Tips til videre utforskning
Tidsmaskinen kan være et fint utgangspunkt for utforskning. Her er noen forlag til temaer dere kan utforske videre:
"ekte" og "uekte" barn
graviditet, giftemål, ære og skam
de Castbergske barnelovene
abortsaken
mødrehjem
kampen for kvinners rettigheter
kampen for homofiles rettigheter
kvinnelige prester
kvinner i politikken
Les original på NDLA →
Instruksjoner til Tidsmaskinen
Tidsmaskinen er et slags digitalt escape room, eller på norsk: kodekammer. Det fungerer litt annerledes enn tradisjonelle kodekamre. Her får dere lov til å "jukse" så mye dere vil. Det kan være lurt å være to eller tre som spiller sammen. Én har Tidsmaskinen på sin skjerm, mens de andre kan søke etter informasjon på egen PC eller mobil. Det kan også være lurt om gruppene sprer seg litt rundt, siden spillet er best med lyden på.
Målet med spillet
I Tidsmaskinen skal dere finne ut hvilket år dere har kommet til. Undersøk rommet og bruk informasjon på nett eller i bøker for å fastsette årstallet. Årstallet skal plottes inn i Tidsmaskinen, som står i naborommet i spillet. I det siste rommet er det en annen type oppgave. Sjekk Tidsmaskinen igjen for å få hjelp til den siste oppgaven.
Tips: Hvis du for eksempel finner ei bok fra 1952, betyr ikke det at du har kommet til 1952. Det betyr bare at det ikke kan være tidligere enn 1952. Bruk ledetrådene i rommet til å snevre inn det mulige tidsrommet.
Etterarbeid
Underveis følger dere noen personlige historier. Det er ett tema som går igjen i dem. Når dere er ferdige med spillet, skal dere jobbe videre med å utforske de ulike historiene dere har møtt på tidsreisen. Til slutt kan dere også bruke noen av temaene fra Tidsmaskinen som utgangspunkt for videre utforskning. Dere finner informasjon om dette under spillet.
God tur!
Spill Tidsmaskinen
Tips til spilletSpill i fullskjermmodus.
Spillet er et kodekammer (escape room). Det vil si at du må løse noen oppgaver og finne et kodeord for å komme deg videre i spillet.
Det kan gjemme seg informasjon mange steder i rommet. Legg merke til når musepekeren går fra å være ei åpen hånd (🤚) til å peke(👆). Da kan du klikke.
Du kan velge å ha på lyd. Den slår du på nede i venstre hjørne (🔊).
Det kan være lurt å åpne videoer i fullskjermmodus også. Videoene lukkes igjen ved at du klikker på knappen nede til høyre.
Lærerveiledning
Ønsker du å få tilsendt lærerveiledning? Skriv til oss på hjelp@ndla.no.
Puslespill: undersøk historiene
I denne oppgaven skal dere pusle sammen brikkene i de ulike historiene og finne sammenhengen mellom dem. Dere skal bruke en puslespillmetode som blir forklart underveis.
Forberedelser
Del dere inn i basisgrupper på fire elever. Hvis det ikke går opp, kan dere være fem på noen av gruppene. Da må to elever på disse gruppene jobbe med samme person.
Fordel personene under på medlemmene i gruppa. Gruppemedlemmene skal nå bli eksperter på hver sin person fra Tidsmaskinen.
Person 1: Anna OlsenFor Anna Olsen er det det første og det siste rommet som er relevant. I tillegg trenger du informasjon om abortlovgivningen i Norge.
Finn ut:
Hva har skjedd med Anna i det første rommet?
Basert på det siste rommet: Hva skjer videre med Anna?
Hva var et mødrehjem?
Hva var ei abortnemnd?
Hva er illegal abort, og hvorfor var dette et viktig argument i abortkampen?
Hvordan har abortloven endret seg fram til i dag?
Hva hadde vært annerledes dersom dette hadde skjedd i 1950 eller i 1980?
Person 2: Fredrikke Marie SehestedKilder
For Fredrikke Marie Sehested er det rom nummer to som er mest relevant. I tillegg bør du lese brevet i skuffen i det første rommet.
Du finner hele fortellingen om Fredrikke og hennes datter "Hittebarnet Cathrine" i det lokalhistoriske tidsskriftet Runar på slektogdata.no
Finn ut:
Hva har skjedd med Cathrine, barnet i rom to?
Hva betyr det at et barn er "uekte"?
Hva er bakgrunnen for at Cathrines mor, Fredrikke, ikke kunne beholde barnet sitt?
Hvilken rolle spiller sosial status i denne historien?
Cathrine ble også gravid uten å være gift. Hun var ikke adelig, som sin biologiske mor, men av vanlig bondeslekt. Hva var vanlig å gjøre for "vanlige folk" på denne tida dersom de ble gravide uten å være gift?
Etter at Fredrikke døde og Cathrine fikk vite om sin adelige bakgrunn, fikk hun en datter som hun kalte Fredrikke Marie. Hva tror du kan være bakgrunnen for det navnevalget?
Person 3: Celestine GyldenstjerneKilder
Rom tre og fire, de to kjellerrommene, er viktige for å forstå Celestines historie. Du kan finne flere versjoner av historien hvis du søker på "Celestine Gyldenstjerne". Disse artiklene er også nyttige:
Norgeshistorie.no: Patriarkatets tidsalder
Norsk biografisk leksikon: Mogens Gyldenstjerne
Finn ut:
Hva har skjedd med Celestine?
Les brevet på benken i rom nummer tre. Dette er utdrag fra et faktisk brev fra teologen Peder Palladius til Mogens Gyldenstjerne. Vi vet ikke om brevet handler om Celestine, men det handler om en sak som kan ligne på Celestines situasjon. Kan du forstå hva brevet handler om?
Hvem var Celestines far Mogens Gyldenstjerne?
Hvorfor var det så farlig om ei jente fra en adelsfamilie ble gravid utenfor ekteskap med en som ikke var av adelsslekt? Stikkord: status, ære, religion, politisk uro og patriarkatets tidsalder.
Nyere undersøkelser har vist at historien om Celestine trolig er falsk. Hvem tror du kan ha interesse av å finne på en slik historie?
Person 4: Anna RogstadKilder
Anna Rogstad spiller en rolle både i rom fire og fem, men her må du støtte deg mest på andre kilder. Det finnes mye informasjon om henne på nett.
I artikkelen Kvinnekamp gjennom 1800-tallet kan du lese mer generelt om tida fram til kvinnene fikk stemmerett i 1913.
Finn ut:
Hvem var Anna Rogstad?
Hvordan og når begynte kampen for kvinners stemmerett?
Hvilke partier og grupper i samfunnet var for kvinners stemmerett, og hvilke var mot?
Hva var argumentene for og mot kvinners stemmerett?
Hvilke andre grupper i samfunnet hadde ikke stemmerett på begynnelsen av 1900-tallet?
Hvilke andre saker kjempet kvinner for på Anna Rogstads tid?
Individuelt arbeid
Jobb individuelt i 20 minutter. Fordyp deg i de oppgitte kildene og svar på spørsmålene under din person. Bruk gjerne andre ressurser også.
Ekspertgrupper
Sett dere sammen i ekspertgrupper og jobb sammen i 10 minutter. De som har fordypet seg i samme person, skal nå sitte sammen. Del det dere har funnet ut. Hjelp hverandre til å forstå og bli enige om hva som er viktigst. Forbered dere på hvordan deres tema skal presenteres for basisgruppa.
Deling og diskusjon
Sett dere tilbake i basisgruppene, og presenter for hverandre det dere har funnet ut. Presenter i riktig rekkefølge. Hver ekspert får 4–5 minutter til å presentere.
Diskuter i gruppa. Bruk 3–4 minutter på hvert spørsmål:
Hva er hovedtema for Tidsmaskinen, tror dere?
På hvilken måte er personene i Tidsmaskinen knyttet til hverandre? Er det flere ting som binder dem sammen?
Hva er de viktigste historiske endringene som kommer fram i Tidsmaskinen?
Hva viser Tidsmaskinen om betydningen av sosial status?
Anna Rogstad var første kvinne på Stortinget. Hvilke andre roller har kvinner måttet kjempe for å få tilgang til? Hint: En av dem er nevnt i Tidsmaskinen.
Hvilke andre grupper enn kvinner har måttet kjempe for myndiggjøring og rettigheter i norsk historie? Hint: Her er også en nevnt i Tidsmaskinen.
Hvordan kan personlige fortellinger gi et annet perspektiv på historien enn vanlige historiebøker?
Tips til videre utforskning
Tidsmaskinen kan være et fint utgangspunkt for utforskning. Her er noen forlag til temaer dere kan utforske videre:
"ekte" og "uekte" barn
graviditet, giftemål, ære og skam
de Castbergske barnelovene
abortsaken
mødrehjem
kampen for kvinners rettigheter
kampen for homofiles rettigheter
kvinnelige prester
kvinner i politikken
Les original på NDLA →
Tidsmaskinen
Se gjerne videoen under om hittebarnet Cathrine som innledning til Tidsmaskinen.
Instruksjoner til Tidsmaskinen
Tidsmaskinen er et slags digitalt escape room, eller på norsk: kodekammer. Det fungerer litt annerledes enn tradisjonelle kodekamre. Her får dere lov til å "jukse" så mye dere vil. Det kan være lurt å være to eller tre som spiller sammen. Én har Tidsmaskinen på sin skjerm, mens de andre kan søke etter informasjon på egen PC eller mobil. Det kan også være lurt om gruppene sprer seg litt rundt, siden spillet er best med lyden på.
Målet med spillet
I Tidsmaskinen skal dere finne ut hvilket år dere har kommet til. Undersøk rommet og bruk informasjon på nett eller i bøker for å fastsette årstallet. Årstallet skal plottes inn i Tidsmaskinen, som står i naborommet i spillet. I det siste rommet er det en annen type oppgave. Sjekk Tidsmaskinen igjen for å få hjelp til den siste oppgaven.
Tips: Hvis du for eksempel finner ei bok fra 1952, betyr ikke det at du har kommet til 1952. Det betyr bare at det ikke kan være tidligere enn 1952. Bruk ledetrådene i rommet til å snevre inn det mulige tidsrommet.
Etterarbeid
Underveis følger dere noen personlige historier. Det er ett tema som går igjen i dem. Når dere er ferdige med spillet, skal dere jobbe videre med å utforske de ulike historiene dere har møtt på tidsreisen. Til slutt kan dere også bruke noen av temaene fra Tidsmaskinen som utgangspunkt for videre utforskning. Dere finner informasjon om dette under spillet.
God tur!
Spill Tidsmaskinen
Tips til spilletSpill i fullskjermmodus.
Spillet er et kodekammer (escape room). Det vil si at du må løse noen oppgaver og finne et kodeord for å komme deg videre i spillet.
Det kan gjemme seg informasjon mange steder i rommet. Legg merke til når musepekeren går fra å være ei åpen hånd (🤚) til å peke(👆). Da kan du klikke.
Du kan velge å ha på lyd. Den slår du på nede i venstre hjørne (🔊).
Det kan være lurt å åpne videoer i fullskjermmodus også. Videoene lukkes igjen ved at du klikker på knappen nede til høyre.
Lærerveiledning
Ønsker du å få tilsendt lærerveiledning? Skriv til oss på hjelp@ndla.no.
Puslespill: undersøk historiene
I denne oppgaven skal dere pusle sammen brikkene i de ulike historiene og finne sammenhengen mellom dem. Dere skal bruke en puslespillmetode som blir forklart underveis.
Forberedelser
Del dere inn i basisgrupper på fire elever. Hvis det ikke går opp, kan dere være fem på noen av gruppene. Da må to elever på disse gruppene jobbe med samme person.
Fordel personene under på medlemmene i gruppa. Gruppemedlemmene skal nå bli eksperter på hver sin person fra Tidsmaskinen.
Person 1: Anna OlsenFor Anna Olsen er det det første og det siste rommet som er relevant. I tillegg trenger du informasjon om abortlovgivningen i Norge.
Finn ut:
Hva har skjedd med Anna i det første rommet?
Basert på det siste rommet: Hva skjer videre med Anna?
Hva var et mødrehjem?
Hva var ei abortnemnd?
Hva er illegal abort, og hvorfor var dette et viktig argument i abortkampen?
Hvordan har abortloven endret seg fram til i dag?
Hva hadde vært annerledes dersom dette hadde skjedd i 1950 eller i 1980?
Person 2: Fredrikke Marie SehestedKilder
For Fredrikke Marie Sehested er det rom nummer to som er mest relevant. I tillegg bør du lese brevet i skuffen i det første rommet.
Du finner hele fortellingen om Fredrikke og hennes datter "Hittebarnet Cathrine" i det lokalhistoriske tidsskriftet Runar på slektogdata.no
Finn ut:
Hva har skjedd med Cathrine, barnet i rom to?
Hva betyr det at et barn er "uekte"?
Hva er bakgrunnen for at Cathrines mor, Fredrikke, ikke kunne beholde barnet sitt?
Hvilken rolle spiller sosial status i denne historien?
Cathrine ble også gravid uten å være gift. Hun var ikke adelig, som sin biologiske mor, men av vanlig bondeslekt. Hva var vanlig å gjøre for "vanlige folk" på denne tida dersom de ble gravide uten å være gift?
Etter at Fredrikke døde og Cathrine fikk vite om sin adelige bakgrunn, fikk hun en datter som hun kalte Fredrikke Marie. Hva tror du kan være bakgrunnen for det navnevalget?
Person 3: Celestine GyldenstjerneKilder
Rom tre og fire, de to kjellerrommene, er viktige for å forstå Celestines historie. Du kan finne flere versjoner av historien hvis du søker på "Celestine Gyldenstjerne". Disse artiklene er også nyttige:
Norgeshistorie.no: Patriarkatets tidsalder
Norsk biografisk leksikon: Mogens Gyldenstjerne
Finn ut:
Hva har skjedd med Celestine?
Les brevet på benken i rom nummer tre. Dette er utdrag fra et faktisk brev fra teologen Peder Palladius til Mogens Gyldenstjerne. Vi vet ikke om brevet handler om Celestine, men det handler om en sak som kan ligne på Celestines situasjon. Kan du forstå hva brevet handler om?
Hvem var Celestines far Mogens Gyldenstjerne?
Hvorfor var det så farlig om ei jente fra en adelsfamilie ble gravid utenfor ekteskap med en som ikke var av adelsslekt? Stikkord: status, ære, religion, politisk uro og patriarkatets tidsalder.
Nyere undersøkelser har vist at historien om Celestine trolig er falsk. Hvem tror du kan ha interesse av å finne på en slik historie?
Person 4: Anna RogstadKilder
Anna Rogstad spiller en rolle både i rom fire og fem, men her må du støtte deg mest på andre kilder. Det finnes mye informasjon om henne på nett.
I artikkelen Kvinnekamp gjennom 1800-tallet kan du lese mer generelt om tida fram til kvinnene fikk stemmerett i 1913.
Finn ut:
Hvem var Anna Rogstad?
Hvordan og når begynte kampen for kvinners stemmerett?
Hvilke partier og grupper i samfunnet var for kvinners stemmerett, og hvilke var mot?
Hva var argumentene for og mot kvinners stemmerett?
Hvilke andre grupper i samfunnet hadde ikke stemmerett på begynnelsen av 1900-tallet?
Hvilke andre saker kjempet kvinner for på Anna Rogstads tid?
Individuelt arbeid
Jobb individuelt i 20 minutter. Fordyp deg i de oppgitte kildene og svar på spørsmålene under din person. Bruk gjerne andre ressurser også.
Ekspertgrupper
Sett dere sammen i ekspertgrupper og jobb sammen i 10 minutter. De som har fordypet seg i samme person, skal nå sitte sammen. Del det dere har funnet ut. Hjelp hverandre til å forstå og bli enige om hva som er viktigst. Forbered dere på hvordan deres tema skal presenteres for basisgruppa.
Deling og diskusjon
Sett dere tilbake i basisgruppene, og presenter for hverandre det dere har funnet ut. Presenter i riktig rekkefølge. Hver ekspert får 4–5 minutter til å presentere.
Diskuter i gruppa. Bruk 3–4 minutter på hvert spørsmål:
Hva er hovedtema for Tidsmaskinen, tror dere?
På hvilken måte er personene i Tidsmaskinen knyttet til hverandre? Er det flere ting som binder dem sammen?
Hva er de viktigste historiske endringene som kommer fram i Tidsmaskinen?
Hva viser Tidsmaskinen om betydningen av sosial status?
Anna Rogstad var første kvinne på Stortinget. Hvilke andre roller har kvinner måttet kjempe for å få tilgang til? Hint: En av dem er nevnt i Tidsmaskinen.
Hvilke andre grupper enn kvinner har måttet kjempe for myndiggjøring og rettigheter i norsk historie? Hint: Her er også en nevnt i Tidsmaskinen.
Hvordan kan personlige fortellinger gi et annet perspektiv på historien enn vanlige historiebøker?
Tips til videre utforskning
Tidsmaskinen kan være et fint utgangspunkt for utforskning. Her er noen forlag til temaer dere kan utforske videre:
"ekte" og "uekte" barn
graviditet, giftemål, ære og skam
de Castbergske barnelovene
abortsaken
mødrehjem
kampen for kvinners rettigheter
kampen for homofiles rettigheter
kvinnelige prester
kvinner i politikken
Les original på NDLA →
Instruksjoner til Tidsmaskinen
Tidsmaskinen er et slags digitalt escape room, eller på norsk: kodekammer. Det fungerer litt annerledes enn tradisjonelle kodekamre. Her får dere lov til å "jukse" så mye dere vil. Det kan være lurt å være to eller tre som spiller sammen. Én har Tidsmaskinen på sin skjerm, mens de andre kan søke etter informasjon på egen PC eller mobil. Det kan også være lurt om gruppene sprer seg litt rundt, siden spillet er best med lyden på.
Målet med spillet
I Tidsmaskinen skal dere finne ut hvilket år dere har kommet til. Undersøk rommet og bruk informasjon på nett eller i bøker for å fastsette årstallet. Årstallet skal plottes inn i Tidsmaskinen, som står i naborommet i spillet. I det siste rommet er det en annen type oppgave. Sjekk Tidsmaskinen igjen for å få hjelp til den siste oppgaven.
Tips: Hvis du for eksempel finner ei bok fra 1952, betyr ikke det at du har kommet til 1952. Det betyr bare at det ikke kan være tidligere enn 1952. Bruk ledetrådene i rommet til å snevre inn det mulige tidsrommet.
Etterarbeid
Underveis følger dere noen personlige historier. Det er ett tema som går igjen i dem. Når dere er ferdige med spillet, skal dere jobbe videre med å utforske de ulike historiene dere har møtt på tidsreisen. Til slutt kan dere også bruke noen av temaene fra Tidsmaskinen som utgangspunkt for videre utforskning. Dere finner informasjon om dette under spillet.
God tur!
Spill Tidsmaskinen
Tips til spilletSpill i fullskjermmodus.
Spillet er et kodekammer (escape room). Det vil si at du må løse noen oppgaver og finne et kodeord for å komme deg videre i spillet.
Det kan gjemme seg informasjon mange steder i rommet. Legg merke til når musepekeren går fra å være ei åpen hånd (🤚) til å peke(👆). Da kan du klikke.
Du kan velge å ha på lyd. Den slår du på nede i venstre hjørne (🔊).
Det kan være lurt å åpne videoer i fullskjermmodus også. Videoene lukkes igjen ved at du klikker på knappen nede til høyre.
Lærerveiledning
Ønsker du å få tilsendt lærerveiledning? Skriv til oss på hjelp@ndla.no.
Puslespill: undersøk historiene
I denne oppgaven skal dere pusle sammen brikkene i de ulike historiene og finne sammenhengen mellom dem. Dere skal bruke en puslespillmetode som blir forklart underveis.
Forberedelser
Del dere inn i basisgrupper på fire elever. Hvis det ikke går opp, kan dere være fem på noen av gruppene. Da må to elever på disse gruppene jobbe med samme person.
Fordel personene under på medlemmene i gruppa. Gruppemedlemmene skal nå bli eksperter på hver sin person fra Tidsmaskinen.
Person 1: Anna OlsenFor Anna Olsen er det det første og det siste rommet som er relevant. I tillegg trenger du informasjon om abortlovgivningen i Norge.
Finn ut:
Hva har skjedd med Anna i det første rommet?
Basert på det siste rommet: Hva skjer videre med Anna?
Hva var et mødrehjem?
Hva var ei abortnemnd?
Hva er illegal abort, og hvorfor var dette et viktig argument i abortkampen?
Hvordan har abortloven endret seg fram til i dag?
Hva hadde vært annerledes dersom dette hadde skjedd i 1950 eller i 1980?
Person 2: Fredrikke Marie SehestedKilder
For Fredrikke Marie Sehested er det rom nummer to som er mest relevant. I tillegg bør du lese brevet i skuffen i det første rommet.
Du finner hele fortellingen om Fredrikke og hennes datter "Hittebarnet Cathrine" i det lokalhistoriske tidsskriftet Runar på slektogdata.no
Finn ut:
Hva har skjedd med Cathrine, barnet i rom to?
Hva betyr det at et barn er "uekte"?
Hva er bakgrunnen for at Cathrines mor, Fredrikke, ikke kunne beholde barnet sitt?
Hvilken rolle spiller sosial status i denne historien?
Cathrine ble også gravid uten å være gift. Hun var ikke adelig, som sin biologiske mor, men av vanlig bondeslekt. Hva var vanlig å gjøre for "vanlige folk" på denne tida dersom de ble gravide uten å være gift?
Etter at Fredrikke døde og Cathrine fikk vite om sin adelige bakgrunn, fikk hun en datter som hun kalte Fredrikke Marie. Hva tror du kan være bakgrunnen for det navnevalget?
Person 3: Celestine GyldenstjerneKilder
Rom tre og fire, de to kjellerrommene, er viktige for å forstå Celestines historie. Du kan finne flere versjoner av historien hvis du søker på "Celestine Gyldenstjerne". Disse artiklene er også nyttige:
Norgeshistorie.no: Patriarkatets tidsalder
Norsk biografisk leksikon: Mogens Gyldenstjerne
Finn ut:
Hva har skjedd med Celestine?
Les brevet på benken i rom nummer tre. Dette er utdrag fra et faktisk brev fra teologen Peder Palladius til Mogens Gyldenstjerne. Vi vet ikke om brevet handler om Celestine, men det handler om en sak som kan ligne på Celestines situasjon. Kan du forstå hva brevet handler om?
Hvem var Celestines far Mogens Gyldenstjerne?
Hvorfor var det så farlig om ei jente fra en adelsfamilie ble gravid utenfor ekteskap med en som ikke var av adelsslekt? Stikkord: status, ære, religion, politisk uro og patriarkatets tidsalder.
Nyere undersøkelser har vist at historien om Celestine trolig er falsk. Hvem tror du kan ha interesse av å finne på en slik historie?
Person 4: Anna RogstadKilder
Anna Rogstad spiller en rolle både i rom fire og fem, men her må du støtte deg mest på andre kilder. Det finnes mye informasjon om henne på nett.
I artikkelen Kvinnekamp gjennom 1800-tallet kan du lese mer generelt om tida fram til kvinnene fikk stemmerett i 1913.
Finn ut:
Hvem var Anna Rogstad?
Hvordan og når begynte kampen for kvinners stemmerett?
Hvilke partier og grupper i samfunnet var for kvinners stemmerett, og hvilke var mot?
Hva var argumentene for og mot kvinners stemmerett?
Hvilke andre grupper i samfunnet hadde ikke stemmerett på begynnelsen av 1900-tallet?
Hvilke andre saker kjempet kvinner for på Anna Rogstads tid?
Individuelt arbeid
Jobb individuelt i 20 minutter. Fordyp deg i de oppgitte kildene og svar på spørsmålene under din person. Bruk gjerne andre ressurser også.
Ekspertgrupper
Sett dere sammen i ekspertgrupper og jobb sammen i 10 minutter. De som har fordypet seg i samme person, skal nå sitte sammen. Del det dere har funnet ut. Hjelp hverandre til å forstå og bli enige om hva som er viktigst. Forbered dere på hvordan deres tema skal presenteres for basisgruppa.
Deling og diskusjon
Sett dere tilbake i basisgruppene, og presenter for hverandre det dere har funnet ut. Presenter i riktig rekkefølge. Hver ekspert får 4–5 minutter til å presentere.
Diskuter i gruppa. Bruk 3–4 minutter på hvert spørsmål:
Hva er hovedtema for Tidsmaskinen, tror dere?
På hvilken måte er personene i Tidsmaskinen knyttet til hverandre? Er det flere ting som binder dem sammen?
Hva er de viktigste historiske endringene som kommer fram i Tidsmaskinen?
Hva viser Tidsmaskinen om betydningen av sosial status?
Anna Rogstad var første kvinne på Stortinget. Hvilke andre roller har kvinner måttet kjempe for å få tilgang til? Hint: En av dem er nevnt i Tidsmaskinen.
Hvilke andre grupper enn kvinner har måttet kjempe for myndiggjøring og rettigheter i norsk historie? Hint: Her er også en nevnt i Tidsmaskinen.
Hvordan kan personlige fortellinger gi et annet perspektiv på historien enn vanlige historiebøker?
Tips til videre utforskning
Tidsmaskinen kan være et fint utgangspunkt for utforskning. Her er noen forlag til temaer dere kan utforske videre:
"ekte" og "uekte" barn
graviditet, giftemål, ære og skam
de Castbergske barnelovene
abortsaken
mødrehjem
kampen for kvinners rettigheter
kampen for homofiles rettigheter
kvinnelige prester
kvinner i politikken
Les original på NDLA →
Historiesyn og bruk av historien
Bruk og misbruk av historien
Historie, ideologi og politikk
Krysningen mellom historie, ideologi og politikk har lenge vært sterk, og politiske miljøer har gjerne hatt egne oppfatninger om hva vi kan lære av historien. Mens kommunister har sett på historien som en lang fortelling om kamp mellom forskjellige samfunnsklasser, har høyreekstreme nasjonalister sett på historien som en kamp mellom etniske grupper eller "raser". Ideologi og politikk har også fått plass i det historiefaglige fellesskapet – enkelte historikere har oppfattet seg selv som marxister, andre har oppfattet seg som nasjonalister.
Tradisjonelt har denne makten blitt forvaltet av et fagfellesskap som har forsøkt – så godt det lar seg gjøre – å bli enig om noenlunde felles normer for hva som utgjør god historiefortelling. Her har et sentralt premiss vært at man skal være åpen og redelig med kildebruk, at andre kolleger kritisk skal vurdere arbeid før det blir gitt ut, og at enhver står fritt til å kritisere faglige svakheter i publiserte framstillinger.
Så lenge forlag hadde mer eller mindre monopol på å gi ut historiefaglige bøker, var situasjonen noenlunde oversiktlig. Historikerne var ikke alltid enige om tolkninger og vurderinger av hvordan og hvorfor ting skjedde, men stort sett var det underforstått at de forskjellige tolkningene var mer eller mindre rimelige og fremstilt med redelige hensikter.
I dag er situasjonen ganske annerledes.
Den mer eller mindre sammenhengende fagforståelsen utfordres sterkt av nye medier, ikke minst sosiale medier, og det finnes omtrent like mange forskjellige oppfatninger av hvorfor noe har skjedd som det finnes YouTube-kanaler. Siden det ikke finnes noen form for faglig fellesskap, er det heller ikke etablert felles normer for hva som utgjør god historiefortelling. Mulighetene er derfor store for dem som enten har uærlige hensikter med framstillingene sine eller rett og slett kanskje er litt naive og har misforstått noe, men som er hellig overbevist om at de har funnet ut "hvordan det egentlig var".
Bruk og misbruk av historien gjennom tidene
At historien brukes for å legitimere politiske prosjekter, er ikke noe nytt. Tenk bare på hvor sentral vikingtiden og middelalderen var for det norske nasjonsbyggingsprosjektet på 1800-tallet.
I den nasjonalromantiske perioden ble det norske bondesamfunnet i middelalderen en målestokk på hva det "egentlig norske" var, og alt fra målformer til bekledning (bunader) ble ivrig rekonstruert for å skape det norske på nytt etter mer eller mindre 400 år med dansk styre.
I mellomkrigstidens Italia og Tyskland ble symbolikk og arkitektur fra antikken og middelalderen utrolig viktig i Mussolinis og Hitlers forsøk på å gjenskape et nytt storhetsrike. Italia skulle bli et nytt romerrike, og særlig arkitektur fra antikken, med enorme dimensjoner, søyler og klassiske buer, preget Mussolinis bygningsprosjekter i Roma.
Hitler på sin side drømte om at Tyskland skulle bli til Det tredje riket, etter modell av Det tysk-romerske middelalderriket og det tyske keiserriket fra rikssamlingen og fram til slutten av første verdenskrig. Germanske sagaer og fortellinger ble inspirasjonskilder for en rekke nye nasjonalmonumenter. Men også her var antikke idealer – ikke minst forestillingen om storhet og imperialisme – viktige i måten Hitler og hans nærmeste planla et nytt Berlin og et nytt Tyskland på.
Også i Norge hentet de idealer fra fortiden. Særlig vikingtiden var helt sentral i symbolbruken til Vidkun Quisling og Nasjonal Samling under krigen. Det ble reist bautaer og minnesmerker med runeskrift og norrøne symboler, og nordmenn ble i Nasjonal Samlings propaganda sammenlignet med vikingkrigere.
Underforstått var budskapet til Nasjonal samling at deres medlemmer var helter som deltok i en nasjonal kamp med linjer tilbake til vikingtiden og middelalderkongedømmet Norge.
Dette var en fortelling som definitivt ikke var akseptert av alle under krigen, og som i alle fall fikk en brå slutt med krigsoppgjøret etter at Nazi-Tyskland kapitulerte. Quisling ble, sammen med andre fremtredende NS-medlemmer, skutt som landsforræder, og en rekke vanlige NS-medlemmer ble dømt til fengselsstraffer og til å betale erstatninger. Navnet Quisling ble etter krigen et synonym for forræder.
Stopp opp og reflekter:
Hvordan skiller Quislings bruk av vikingtidens historie seg fra dagens bruk av vikinger i populære tv-serier og filmer?
Bruk og misbruk av historien i dag
Den store fortellingen er kanskje over, men i enkelte miljøer lever disse fortellingene videre den dag i dag. Den nordiske motstandsbevegelsen, en nynazistisk bevegelse i Sverige, Finland og Norge, bruker symbolikk fra norrøn tid på samme måte som Nasjonal Samling gjorde under krigen. I flagget sitt har de runen "T" som symboliserer den norrøne og germanske krigsguden Tyr.
I tillegg til at referansene til det norrøne handler om at organisasjonen oppfatter seg som krigsvillige, viljesterke og heltemodige, ligger det nok også implisitt at det norrøne samfunnet var homogent og lite multikulturelt – et homogent samfunn som bare bestod av etniske, blonde nordmenn. I bevegelsens rasistiske verdensbilde var det derfor mer "ekte norsk" enn dagens flerkulturelle samfunn.
Dette er nok ikke en helt uvanlig oppfatning av vikingsamfunnet og norrøn tid, men forskere og historikere har gjennom genetiske analyser påvist at den er feilaktig. Det var stort mangfold, både genetisk og kulturelt, også i norrøn tid.
Refleksjonsoppgave:
Hvor synes dere grensene går mellom bruk og misbruk av historien?
Kilde
Ringgaard, A. (2020, 17. september). Rekordstor kartlegging av viking-DNA viser at mange hadde mørkt hår og sør-europeiske gener. forskning.no. https://forskning.no/dna-genetikk-vikingtiden/rekordstor-kartlegging-av-viking-dna-viser-at-mange-hadde-morkt-har-og-sor-europeiske-gener/1743402
Les original på NDLA →
Krysningen mellom historie, ideologi og politikk har lenge vært sterk, og politiske miljøer har gjerne hatt egne oppfatninger om hva vi kan lære av historien. Mens kommunister har sett på historien som en lang fortelling om kamp mellom forskjellige samfunnsklasser, har høyreekstreme nasjonalister sett på historien som en kamp mellom etniske grupper eller "raser". Ideologi og politikk har også fått plass i det historiefaglige fellesskapet – enkelte historikere har oppfattet seg selv som marxister, andre har oppfattet seg som nasjonalister.
Tradisjonelt har denne makten blitt forvaltet av et fagfellesskap som har forsøkt – så godt det lar seg gjøre – å bli enig om noenlunde felles normer for hva som utgjør god historiefortelling. Her har et sentralt premiss vært at man skal være åpen og redelig med kildebruk, at andre kolleger kritisk skal vurdere arbeid før det blir gitt ut, og at enhver står fritt til å kritisere faglige svakheter i publiserte framstillinger.
Så lenge forlag hadde mer eller mindre monopol på å gi ut historiefaglige bøker, var situasjonen noenlunde oversiktlig. Historikerne var ikke alltid enige om tolkninger og vurderinger av hvordan og hvorfor ting skjedde, men stort sett var det underforstått at de forskjellige tolkningene var mer eller mindre rimelige og fremstilt med redelige hensikter.
I dag er situasjonen ganske annerledes.
Den mer eller mindre sammenhengende fagforståelsen utfordres sterkt av nye medier, ikke minst sosiale medier, og det finnes omtrent like mange forskjellige oppfatninger av hvorfor noe har skjedd som det finnes YouTube-kanaler. Siden det ikke finnes noen form for faglig fellesskap, er det heller ikke etablert felles normer for hva som utgjør god historiefortelling. Mulighetene er derfor store for dem som enten har uærlige hensikter med framstillingene sine eller rett og slett kanskje er litt naive og har misforstått noe, men som er hellig overbevist om at de har funnet ut "hvordan det egentlig var".
Bruk og misbruk av historien gjennom tidene
At historien brukes for å legitimere politiske prosjekter, er ikke noe nytt. Tenk bare på hvor sentral vikingtiden og middelalderen var for det norske nasjonsbyggingsprosjektet på 1800-tallet.
I den nasjonalromantiske perioden ble det norske bondesamfunnet i middelalderen en målestokk på hva det "egentlig norske" var, og alt fra målformer til bekledning (bunader) ble ivrig rekonstruert for å skape det norske på nytt etter mer eller mindre 400 år med dansk styre.
I mellomkrigstidens Italia og Tyskland ble symbolikk og arkitektur fra antikken og middelalderen utrolig viktig i Mussolinis og Hitlers forsøk på å gjenskape et nytt storhetsrike. Italia skulle bli et nytt romerrike, og særlig arkitektur fra antikken, med enorme dimensjoner, søyler og klassiske buer, preget Mussolinis bygningsprosjekter i Roma.
Hitler på sin side drømte om at Tyskland skulle bli til Det tredje riket, etter modell av Det tysk-romerske middelalderriket og det tyske keiserriket fra rikssamlingen og fram til slutten av første verdenskrig. Germanske sagaer og fortellinger ble inspirasjonskilder for en rekke nye nasjonalmonumenter. Men også her var antikke idealer – ikke minst forestillingen om storhet og imperialisme – viktige i måten Hitler og hans nærmeste planla et nytt Berlin og et nytt Tyskland på.
Også i Norge hentet de idealer fra fortiden. Særlig vikingtiden var helt sentral i symbolbruken til Vidkun Quisling og Nasjonal Samling under krigen. Det ble reist bautaer og minnesmerker med runeskrift og norrøne symboler, og nordmenn ble i Nasjonal Samlings propaganda sammenlignet med vikingkrigere.
Underforstått var budskapet til Nasjonal samling at deres medlemmer var helter som deltok i en nasjonal kamp med linjer tilbake til vikingtiden og middelalderkongedømmet Norge.
Dette var en fortelling som definitivt ikke var akseptert av alle under krigen, og som i alle fall fikk en brå slutt med krigsoppgjøret etter at Nazi-Tyskland kapitulerte. Quisling ble, sammen med andre fremtredende NS-medlemmer, skutt som landsforræder, og en rekke vanlige NS-medlemmer ble dømt til fengselsstraffer og til å betale erstatninger. Navnet Quisling ble etter krigen et synonym for forræder.
Stopp opp og reflekter:
Hvordan skiller Quislings bruk av vikingtidens historie seg fra dagens bruk av vikinger i populære tv-serier og filmer?
Bruk og misbruk av historien i dag
Den store fortellingen er kanskje over, men i enkelte miljøer lever disse fortellingene videre den dag i dag. Den nordiske motstandsbevegelsen, en nynazistisk bevegelse i Sverige, Finland og Norge, bruker symbolikk fra norrøn tid på samme måte som Nasjonal Samling gjorde under krigen. I flagget sitt har de runen "T" som symboliserer den norrøne og germanske krigsguden Tyr.
I tillegg til at referansene til det norrøne handler om at organisasjonen oppfatter seg som krigsvillige, viljesterke og heltemodige, ligger det nok også implisitt at det norrøne samfunnet var homogent og lite multikulturelt – et homogent samfunn som bare bestod av etniske, blonde nordmenn. I bevegelsens rasistiske verdensbilde var det derfor mer "ekte norsk" enn dagens flerkulturelle samfunn.
Dette er nok ikke en helt uvanlig oppfatning av vikingsamfunnet og norrøn tid, men forskere og historikere har gjennom genetiske analyser påvist at den er feilaktig. Det var stort mangfold, både genetisk og kulturelt, også i norrøn tid.
Refleksjonsoppgave:
Hvor synes dere grensene går mellom bruk og misbruk av historien?
Kilde
Ringgaard, A. (2020, 17. september). Rekordstor kartlegging av viking-DNA viser at mange hadde mørkt hår og sør-europeiske gener. forskning.no. https://forskning.no/dna-genetikk-vikingtiden/rekordstor-kartlegging-av-viking-dna-viser-at-mange-hadde-morkt-har-og-sor-europeiske-gener/1743402
Les original på NDLA →
Bruk og misbruk av historien
Historie, ideologi og politikk
Krysningen mellom historie, ideologi og politikk har lenge vært sterk, og politiske miljøer har gjerne hatt egne oppfatninger om hva vi kan lære av historien. Mens kommunister har sett på historien som en lang fortelling om kamp mellom forskjellige samfunnsklasser, har høyreekstreme nasjonalister sett på historien som en kamp mellom etniske grupper eller "raser". Ideologi og politikk har også fått plass i det historiefaglige fellesskapet – enkelte historikere har oppfattet seg selv som marxister, andre har oppfattet seg som nasjonalister.
Tradisjonelt har denne makten blitt forvaltet av et fagfellesskap som har forsøkt – så godt det lar seg gjøre – å bli enig om noenlunde felles normer for hva som utgjør god historiefortelling. Her har et sentralt premiss vært at man skal være åpen og redelig med kildebruk, at andre kolleger kritisk skal vurdere arbeid før det blir gitt ut, og at enhver står fritt til å kritisere faglige svakheter i publiserte framstillinger.
Så lenge forlag hadde mer eller mindre monopol på å gi ut historiefaglige bøker, var situasjonen noenlunde oversiktlig. Historikerne var ikke alltid enige om tolkninger og vurderinger av hvordan og hvorfor ting skjedde, men stort sett var det underforstått at de forskjellige tolkningene var mer eller mindre rimelige og fremstilt med redelige hensikter.
I dag er situasjonen ganske annerledes.
Den mer eller mindre sammenhengende fagforståelsen utfordres sterkt av nye medier, ikke minst sosiale medier, og det finnes omtrent like mange forskjellige oppfatninger av hvorfor noe har skjedd som det finnes YouTube-kanaler. Siden det ikke finnes noen form for faglig fellesskap, er det heller ikke etablert felles normer for hva som utgjør god historiefortelling. Mulighetene er derfor store for dem som enten har uærlige hensikter med framstillingene sine eller rett og slett kanskje er litt naive og har misforstått noe, men som er hellig overbevist om at de har funnet ut "hvordan det egentlig var".
Bruk og misbruk av historien gjennom tidene
At historien brukes for å legitimere politiske prosjekter, er ikke noe nytt. Tenk bare på hvor sentral vikingtiden og middelalderen var for det norske nasjonsbyggingsprosjektet på 1800-tallet.
I den nasjonalromantiske perioden ble det norske bondesamfunnet i middelalderen en målestokk på hva det "egentlig norske" var, og alt fra målformer til bekledning (bunader) ble ivrig rekonstruert for å skape det norske på nytt etter mer eller mindre 400 år med dansk styre.
I mellomkrigstidens Italia og Tyskland ble symbolikk og arkitektur fra antikken og middelalderen utrolig viktig i Mussolinis og Hitlers forsøk på å gjenskape et nytt storhetsrike. Italia skulle bli et nytt romerrike, og særlig arkitektur fra antikken, med enorme dimensjoner, søyler og klassiske buer, preget Mussolinis bygningsprosjekter i Roma.
Hitler på sin side drømte om at Tyskland skulle bli til Det tredje riket, etter modell av Det tysk-romerske middelalderriket og det tyske keiserriket fra rikssamlingen og fram til slutten av første verdenskrig. Germanske sagaer og fortellinger ble inspirasjonskilder for en rekke nye nasjonalmonumenter. Men også her var antikke idealer – ikke minst forestillingen om storhet og imperialisme – viktige i måten Hitler og hans nærmeste planla et nytt Berlin og et nytt Tyskland på.
Også i Norge hentet de idealer fra fortiden. Særlig vikingtiden var helt sentral i symbolbruken til Vidkun Quisling og Nasjonal Samling under krigen. Det ble reist bautaer og minnesmerker med runeskrift og norrøne symboler, og nordmenn ble i Nasjonal Samlings propaganda sammenlignet med vikingkrigere.
Underforstått var budskapet til Nasjonal samling at deres medlemmer var helter som deltok i en nasjonal kamp med linjer tilbake til vikingtiden og middelalderkongedømmet Norge.
Dette var en fortelling som definitivt ikke var akseptert av alle under krigen, og som i alle fall fikk en brå slutt med krigsoppgjøret etter at Nazi-Tyskland kapitulerte. Quisling ble, sammen med andre fremtredende NS-medlemmer, skutt som landsforræder, og en rekke vanlige NS-medlemmer ble dømt til fengselsstraffer og til å betale erstatninger. Navnet Quisling ble etter krigen et synonym for forræder.
Stopp opp og reflekter:
Hvordan skiller Quislings bruk av vikingtidens historie seg fra dagens bruk av vikinger i populære tv-serier og filmer?
Bruk og misbruk av historien i dag
Den store fortellingen er kanskje over, men i enkelte miljøer lever disse fortellingene videre den dag i dag. Den nordiske motstandsbevegelsen, en nynazistisk bevegelse i Sverige, Finland og Norge, bruker symbolikk fra norrøn tid på samme måte som Nasjonal Samling gjorde under krigen. I flagget sitt har de runen "T" som symboliserer den norrøne og germanske krigsguden Tyr.
I tillegg til at referansene til det norrøne handler om at organisasjonen oppfatter seg som krigsvillige, viljesterke og heltemodige, ligger det nok også implisitt at det norrøne samfunnet var homogent og lite multikulturelt – et homogent samfunn som bare bestod av etniske, blonde nordmenn. I bevegelsens rasistiske verdensbilde var det derfor mer "ekte norsk" enn dagens flerkulturelle samfunn.
Dette er nok ikke en helt uvanlig oppfatning av vikingsamfunnet og norrøn tid, men forskere og historikere har gjennom genetiske analyser påvist at den er feilaktig. Det var stort mangfold, både genetisk og kulturelt, også i norrøn tid.
Refleksjonsoppgave:
Hvor synes dere grensene går mellom bruk og misbruk av historien?
Kilde
Ringgaard, A. (2020, 17. september). Rekordstor kartlegging av viking-DNA viser at mange hadde mørkt hår og sør-europeiske gener. forskning.no. https://forskning.no/dna-genetikk-vikingtiden/rekordstor-kartlegging-av-viking-dna-viser-at-mange-hadde-morkt-har-og-sor-europeiske-gener/1743402
Les original på NDLA →
Krysningen mellom historie, ideologi og politikk har lenge vært sterk, og politiske miljøer har gjerne hatt egne oppfatninger om hva vi kan lære av historien. Mens kommunister har sett på historien som en lang fortelling om kamp mellom forskjellige samfunnsklasser, har høyreekstreme nasjonalister sett på historien som en kamp mellom etniske grupper eller "raser". Ideologi og politikk har også fått plass i det historiefaglige fellesskapet – enkelte historikere har oppfattet seg selv som marxister, andre har oppfattet seg som nasjonalister.
Tradisjonelt har denne makten blitt forvaltet av et fagfellesskap som har forsøkt – så godt det lar seg gjøre – å bli enig om noenlunde felles normer for hva som utgjør god historiefortelling. Her har et sentralt premiss vært at man skal være åpen og redelig med kildebruk, at andre kolleger kritisk skal vurdere arbeid før det blir gitt ut, og at enhver står fritt til å kritisere faglige svakheter i publiserte framstillinger.
Så lenge forlag hadde mer eller mindre monopol på å gi ut historiefaglige bøker, var situasjonen noenlunde oversiktlig. Historikerne var ikke alltid enige om tolkninger og vurderinger av hvordan og hvorfor ting skjedde, men stort sett var det underforstått at de forskjellige tolkningene var mer eller mindre rimelige og fremstilt med redelige hensikter.
I dag er situasjonen ganske annerledes.
Den mer eller mindre sammenhengende fagforståelsen utfordres sterkt av nye medier, ikke minst sosiale medier, og det finnes omtrent like mange forskjellige oppfatninger av hvorfor noe har skjedd som det finnes YouTube-kanaler. Siden det ikke finnes noen form for faglig fellesskap, er det heller ikke etablert felles normer for hva som utgjør god historiefortelling. Mulighetene er derfor store for dem som enten har uærlige hensikter med framstillingene sine eller rett og slett kanskje er litt naive og har misforstått noe, men som er hellig overbevist om at de har funnet ut "hvordan det egentlig var".
Bruk og misbruk av historien gjennom tidene
At historien brukes for å legitimere politiske prosjekter, er ikke noe nytt. Tenk bare på hvor sentral vikingtiden og middelalderen var for det norske nasjonsbyggingsprosjektet på 1800-tallet.
I den nasjonalromantiske perioden ble det norske bondesamfunnet i middelalderen en målestokk på hva det "egentlig norske" var, og alt fra målformer til bekledning (bunader) ble ivrig rekonstruert for å skape det norske på nytt etter mer eller mindre 400 år med dansk styre.
I mellomkrigstidens Italia og Tyskland ble symbolikk og arkitektur fra antikken og middelalderen utrolig viktig i Mussolinis og Hitlers forsøk på å gjenskape et nytt storhetsrike. Italia skulle bli et nytt romerrike, og særlig arkitektur fra antikken, med enorme dimensjoner, søyler og klassiske buer, preget Mussolinis bygningsprosjekter i Roma.
Hitler på sin side drømte om at Tyskland skulle bli til Det tredje riket, etter modell av Det tysk-romerske middelalderriket og det tyske keiserriket fra rikssamlingen og fram til slutten av første verdenskrig. Germanske sagaer og fortellinger ble inspirasjonskilder for en rekke nye nasjonalmonumenter. Men også her var antikke idealer – ikke minst forestillingen om storhet og imperialisme – viktige i måten Hitler og hans nærmeste planla et nytt Berlin og et nytt Tyskland på.
Også i Norge hentet de idealer fra fortiden. Særlig vikingtiden var helt sentral i symbolbruken til Vidkun Quisling og Nasjonal Samling under krigen. Det ble reist bautaer og minnesmerker med runeskrift og norrøne symboler, og nordmenn ble i Nasjonal Samlings propaganda sammenlignet med vikingkrigere.
Underforstått var budskapet til Nasjonal samling at deres medlemmer var helter som deltok i en nasjonal kamp med linjer tilbake til vikingtiden og middelalderkongedømmet Norge.
Dette var en fortelling som definitivt ikke var akseptert av alle under krigen, og som i alle fall fikk en brå slutt med krigsoppgjøret etter at Nazi-Tyskland kapitulerte. Quisling ble, sammen med andre fremtredende NS-medlemmer, skutt som landsforræder, og en rekke vanlige NS-medlemmer ble dømt til fengselsstraffer og til å betale erstatninger. Navnet Quisling ble etter krigen et synonym for forræder.
Stopp opp og reflekter:
Hvordan skiller Quislings bruk av vikingtidens historie seg fra dagens bruk av vikinger i populære tv-serier og filmer?
Bruk og misbruk av historien i dag
Den store fortellingen er kanskje over, men i enkelte miljøer lever disse fortellingene videre den dag i dag. Den nordiske motstandsbevegelsen, en nynazistisk bevegelse i Sverige, Finland og Norge, bruker symbolikk fra norrøn tid på samme måte som Nasjonal Samling gjorde under krigen. I flagget sitt har de runen "T" som symboliserer den norrøne og germanske krigsguden Tyr.
I tillegg til at referansene til det norrøne handler om at organisasjonen oppfatter seg som krigsvillige, viljesterke og heltemodige, ligger det nok også implisitt at det norrøne samfunnet var homogent og lite multikulturelt – et homogent samfunn som bare bestod av etniske, blonde nordmenn. I bevegelsens rasistiske verdensbilde var det derfor mer "ekte norsk" enn dagens flerkulturelle samfunn.
Dette er nok ikke en helt uvanlig oppfatning av vikingsamfunnet og norrøn tid, men forskere og historikere har gjennom genetiske analyser påvist at den er feilaktig. Det var stort mangfold, både genetisk og kulturelt, også i norrøn tid.
Refleksjonsoppgave:
Hvor synes dere grensene går mellom bruk og misbruk av historien?
Kilde
Ringgaard, A. (2020, 17. september). Rekordstor kartlegging av viking-DNA viser at mange hadde mørkt hår og sør-europeiske gener. forskning.no. https://forskning.no/dna-genetikk-vikingtiden/rekordstor-kartlegging-av-viking-dna-viser-at-mange-hadde-morkt-har-og-sor-europeiske-gener/1743402
Les original på NDLA →
En eller flere historier?
Få ting engasjerer historikere og andre samfunnsengasjerte i like stor grad som den såkalte identitetspolitiske bevegelsens forsøk på å stille til ansvar, og noen ganger fjerne, historiske skikkelser fra våre fortellinger om fortiden, i tekster eller i form av monumenter og statuer.
Bildet ovenfor viser Black Lives Matter-demonstranter som 7. juni 2020 rev ned en statue i sentrum av Bristol i England og kastet den ut i havna. Statuen som ble revet ned, forestilte den britiske kjøpmannen og parlamentsmedlemmet Edward Colston (1636–1721).
I utgangspunktet var Colston en populær mann i Bristol på grunn av sin filantropiske virksomhet og generøse donasjoner til lokalsamfunnet. Han ga penger til fattighus, grunnla sykehus og kirker. Helt fram til 1960-tallet var det vanlig å kalle opp bygninger og gater i Bristol etter ham. Konserthuset i Bristol het for eksempel Colston Hall, fram til 2017.
En kontroversiell filantrop
Problemet med Edward Colston var årsaken til at han ble så enormt rik på 1600-tallet. I 1680 ble han medlem av The Royal African Company, som hadde monopol i England på all handel langs vestkysten av Afrika og på den transatlantiske slavehandelen. Han var også selskapets nestleder i 1689–1690. Her var han for øvrig i godt selskap: Selskapet ble grunnlagt av kong Karl 2. av England, og en veldig kjent investor var opplysningsfilosofen John Locke.
Fra slutten av 1990-tallet og fram til det kulminerte med demonstrasjonen i 2020, har det vært en prosess med å fjerne Edward Colston fra bybildet i Bristol. Bygninger og gater har gradvis fått nye navn, og til slutt ble han altså fullt og helt dumpet i havna av rasende demonstranter.
Edward Colston i dag
Eksempelet med Edward Colston er veldig interessant. Hans levetid var før abolisjonistbevegelsen (den politiske bevegelsen som ønsket å avskaffe slavehandelen) vokste fram på 1700-tallet, og de aller fleste i de høyere samfunnslagene, både intellektuelle, kongelige og Kirken, for eksempel, godtok slaveri og slavehandel mens han levde. Formuen hans, som i stor grad var basert på handel med gull, elfenben og slaver fra Vest-Afrika, ble også brukt til gode formål i Bristol.
Så på den ene siden er det forståelig at han har vært ansett som en av Bristols store helter fram til 1960-tallet, men kanskje like forståelig at han i dag er avskydd av antirasister?
Refleksjonsoppgave:
Var Edward Colston en god eller dårlig mann?
Synes du det riktig eller galt å fjerne ham fra Bristols historie?
Hva kan være grunner til å glemme ham, og hva kan være grunner til å huske ham?
Er det i det hele tatt mulig å skrive bare én historie om mennesker som Edward Colston?
Les original på NDLA →
Bildet ovenfor viser Black Lives Matter-demonstranter som 7. juni 2020 rev ned en statue i sentrum av Bristol i England og kastet den ut i havna. Statuen som ble revet ned, forestilte den britiske kjøpmannen og parlamentsmedlemmet Edward Colston (1636–1721).
I utgangspunktet var Colston en populær mann i Bristol på grunn av sin filantropiske virksomhet og generøse donasjoner til lokalsamfunnet. Han ga penger til fattighus, grunnla sykehus og kirker. Helt fram til 1960-tallet var det vanlig å kalle opp bygninger og gater i Bristol etter ham. Konserthuset i Bristol het for eksempel Colston Hall, fram til 2017.
En kontroversiell filantrop
Problemet med Edward Colston var årsaken til at han ble så enormt rik på 1600-tallet. I 1680 ble han medlem av The Royal African Company, som hadde monopol i England på all handel langs vestkysten av Afrika og på den transatlantiske slavehandelen. Han var også selskapets nestleder i 1689–1690. Her var han for øvrig i godt selskap: Selskapet ble grunnlagt av kong Karl 2. av England, og en veldig kjent investor var opplysningsfilosofen John Locke.
Fra slutten av 1990-tallet og fram til det kulminerte med demonstrasjonen i 2020, har det vært en prosess med å fjerne Edward Colston fra bybildet i Bristol. Bygninger og gater har gradvis fått nye navn, og til slutt ble han altså fullt og helt dumpet i havna av rasende demonstranter.
Edward Colston i dag
Eksempelet med Edward Colston er veldig interessant. Hans levetid var før abolisjonistbevegelsen (den politiske bevegelsen som ønsket å avskaffe slavehandelen) vokste fram på 1700-tallet, og de aller fleste i de høyere samfunnslagene, både intellektuelle, kongelige og Kirken, for eksempel, godtok slaveri og slavehandel mens han levde. Formuen hans, som i stor grad var basert på handel med gull, elfenben og slaver fra Vest-Afrika, ble også brukt til gode formål i Bristol.
Så på den ene siden er det forståelig at han har vært ansett som en av Bristols store helter fram til 1960-tallet, men kanskje like forståelig at han i dag er avskydd av antirasister?
Refleksjonsoppgave:
Var Edward Colston en god eller dårlig mann?
Synes du det riktig eller galt å fjerne ham fra Bristols historie?
Hva kan være grunner til å glemme ham, og hva kan være grunner til å huske ham?
Er det i det hele tatt mulig å skrive bare én historie om mennesker som Edward Colston?
Les original på NDLA →
En eller flere historier?
Få ting engasjerer historikere og andre samfunnsengasjerte i like stor grad som den såkalte identitetspolitiske bevegelsens forsøk på å stille til ansvar, og noen ganger fjerne, historiske skikkelser fra våre fortellinger om fortiden, i tekster eller i form av monumenter og statuer.
Bildet ovenfor viser Black Lives Matter-demonstranter som 7. juni 2020 rev ned en statue i sentrum av Bristol i England og kastet den ut i havna. Statuen som ble revet ned, forestilte den britiske kjøpmannen og parlamentsmedlemmet Edward Colston (1636–1721).
I utgangspunktet var Colston en populær mann i Bristol på grunn av sin filantropiske virksomhet og generøse donasjoner til lokalsamfunnet. Han ga penger til fattighus, grunnla sykehus og kirker. Helt fram til 1960-tallet var det vanlig å kalle opp bygninger og gater i Bristol etter ham. Konserthuset i Bristol het for eksempel Colston Hall, fram til 2017.
En kontroversiell filantrop
Problemet med Edward Colston var årsaken til at han ble så enormt rik på 1600-tallet. I 1680 ble han medlem av The Royal African Company, som hadde monopol i England på all handel langs vestkysten av Afrika og på den transatlantiske slavehandelen. Han var også selskapets nestleder i 1689–1690. Her var han for øvrig i godt selskap: Selskapet ble grunnlagt av kong Karl 2. av England, og en veldig kjent investor var opplysningsfilosofen John Locke.
Fra slutten av 1990-tallet og fram til det kulminerte med demonstrasjonen i 2020, har det vært en prosess med å fjerne Edward Colston fra bybildet i Bristol. Bygninger og gater har gradvis fått nye navn, og til slutt ble han altså fullt og helt dumpet i havna av rasende demonstranter.
Edward Colston i dag
Eksempelet med Edward Colston er veldig interessant. Hans levetid var før abolisjonistbevegelsen (den politiske bevegelsen som ønsket å avskaffe slavehandelen) vokste fram på 1700-tallet, og de aller fleste i de høyere samfunnslagene, både intellektuelle, kongelige og Kirken, for eksempel, godtok slaveri og slavehandel mens han levde. Formuen hans, som i stor grad var basert på handel med gull, elfenben og slaver fra Vest-Afrika, ble også brukt til gode formål i Bristol.
Så på den ene siden er det forståelig at han har vært ansett som en av Bristols store helter fram til 1960-tallet, men kanskje like forståelig at han i dag er avskydd av antirasister?
Refleksjonsoppgave:
Var Edward Colston en god eller dårlig mann?
Synes du det riktig eller galt å fjerne ham fra Bristols historie?
Hva kan være grunner til å glemme ham, og hva kan være grunner til å huske ham?
Er det i det hele tatt mulig å skrive bare én historie om mennesker som Edward Colston?
Les original på NDLA →
Bildet ovenfor viser Black Lives Matter-demonstranter som 7. juni 2020 rev ned en statue i sentrum av Bristol i England og kastet den ut i havna. Statuen som ble revet ned, forestilte den britiske kjøpmannen og parlamentsmedlemmet Edward Colston (1636–1721).
I utgangspunktet var Colston en populær mann i Bristol på grunn av sin filantropiske virksomhet og generøse donasjoner til lokalsamfunnet. Han ga penger til fattighus, grunnla sykehus og kirker. Helt fram til 1960-tallet var det vanlig å kalle opp bygninger og gater i Bristol etter ham. Konserthuset i Bristol het for eksempel Colston Hall, fram til 2017.
En kontroversiell filantrop
Problemet med Edward Colston var årsaken til at han ble så enormt rik på 1600-tallet. I 1680 ble han medlem av The Royal African Company, som hadde monopol i England på all handel langs vestkysten av Afrika og på den transatlantiske slavehandelen. Han var også selskapets nestleder i 1689–1690. Her var han for øvrig i godt selskap: Selskapet ble grunnlagt av kong Karl 2. av England, og en veldig kjent investor var opplysningsfilosofen John Locke.
Fra slutten av 1990-tallet og fram til det kulminerte med demonstrasjonen i 2020, har det vært en prosess med å fjerne Edward Colston fra bybildet i Bristol. Bygninger og gater har gradvis fått nye navn, og til slutt ble han altså fullt og helt dumpet i havna av rasende demonstranter.
Edward Colston i dag
Eksempelet med Edward Colston er veldig interessant. Hans levetid var før abolisjonistbevegelsen (den politiske bevegelsen som ønsket å avskaffe slavehandelen) vokste fram på 1700-tallet, og de aller fleste i de høyere samfunnslagene, både intellektuelle, kongelige og Kirken, for eksempel, godtok slaveri og slavehandel mens han levde. Formuen hans, som i stor grad var basert på handel med gull, elfenben og slaver fra Vest-Afrika, ble også brukt til gode formål i Bristol.
Så på den ene siden er det forståelig at han har vært ansett som en av Bristols store helter fram til 1960-tallet, men kanskje like forståelig at han i dag er avskydd av antirasister?
Refleksjonsoppgave:
Var Edward Colston en god eller dårlig mann?
Synes du det riktig eller galt å fjerne ham fra Bristols historie?
Hva kan være grunner til å glemme ham, og hva kan være grunner til å huske ham?
Er det i det hele tatt mulig å skrive bare én historie om mennesker som Edward Colston?
Les original på NDLA →
Fortiden i nåtidsperspektiv
Det er ikke alltid så lett å forstå hvorfor andre mennesker har helt andre tanker, meninger og oppfatninger enn våre egne.
Du kjenner helt sikkert til noen som har helt annen forståelse av våre dagers store spørsmål - om det nå er klima, innvandring, ruspolitikk eller kjønnsmangfold - enn du selv har. Kanskje ser de problemer der du ser muligheter, dømmer der du applauderer, eller omvendt?
Og hvis du opplever at det kan være vanskelig å bli enig om hvordan vi skal forstå prosesser som foregår i dag, tenk da så vanskelig det er å bli enig om hvordan vi skal forstå mennesker, prosesser og hendelser som skjedde for hundre eller tusenvis av år siden.
Det historiske blikket
Siden det moderne historiefaget etablerte seg tidlig på 1800-tallet, har historikere strebet etter å skrive historien så sann og troverdig som overhodet mulig. På midten av 1800-tallet tenkte mange historikere at det ideelt sett burde være mulig å skrive historien fullstendig "slik som den egentlig var" dersom man bare studerte kildene nøye og objektivt nok. Historiefaget burde fungere på samme måte som naturvitenskapene.
Senere ble historikere stadig mer bevisst at de nødvendigvis leste kildene med sitt eget blikk - eller sine egne forståelseshorisonter - og at det var en vanskelig, om ikke umulig, øvelse fullstendig å unnslippe egne oppfatninger, forestillinger og verdier i møte med de historiske kildene.
Siden den gang har det vært vanlig å snakke om historiske fremstillinger som en sammensmeltning mellom en historikers blikk og et utvalg historiske kilder. Historikerens verdensoppfatning vil med nødvendighet - i større eller mindre grad - påvirke hvordan fortellingen skrives. Det er ikke lenger mange som tror det finnes én helt objektiv og 100 % riktig framstilling av historien. I dag er de fleste enige om at det alltid vil finnes mange perspektiver på historiske hendelser. Idealet for historikere er å skrive så etterrettelig og troverdig som mulig, men som regel vil det finnes en rekke faglig, likeverdige oppfatninger av hvordan og hvorfor noe skjedde, hvordan og hvorfor verden har blitt som den har blitt.
Dette er det viktig for alle som leser historiske fremstillinger, å være klar over.
Historiske sammensmeltninger
Som en generell regel er det nok enklere å avsløre at historikere har vært påvirket av sine egne verdensbilder jo lenger bakover i tid verket har blitt skrevet, eller jo mer distanse vi har til dette verdensbildet selv.
Vi leser for eksempel tidlige 1900-tallshistorikere som skriver verdenshistorien som en lang fortelling om hvorfor England var skjebnebestemt til å bli verdenshistoriens mektigste imperium, og kanskje også til å underlegge seg mindre siviliserte folk og samfunn. Da er det enkelt å humre ironisk over at den samme historikeren hadde en framtredende, privilegert posisjon i 1900-tallets engelske samfunn, og over hvor blind historikeren ser ut til å ha vært for sine egne fordommer.
Men også kritiske historieframstillinger vil ha lett for å gjøre vurderinger av fortidens mennesker og hendelser basert på samtidige idealer.
Kristne middelalderskribenter fordømte ofte antikkens filosofer for å ha seksuelle relasjoner med unge menn. I middelalderen ble homofili oppfattet som en synd. Men "homofili" var ikke en kategori som antikkens mennesker forholdt seg til - det var ikke vanlig å tenke at mennesker enten var heterofile eller homofile i antikken. I seksuelle relasjoner skilte de i antikken bare mellom "aktiv" og "passiv" part, kjønn hadde ikke noen særlig betydning. Antikkens mennesker hadde heller ingen forestilling om "å leve i synd", slik de kristne europeiske middelaldermenneskene hadde.
På samme måte vil mange av oss i dag igjen fordømme europeiske middelaldersamfunn der homofili ble oppfattet som noe syndig, fordi vi er opptatt av toleranse og mangfold av kjønn og seksualitet. Men også her kan det være et problem at vi ikke lenger har noe utbredt begrep om synd, eller om at det finnes en religiøs verdensorden. Og middelaldermenneskene hadde naturlig nok heller ikke noen forestilling om at det fantes noe positivt mangfold av kjønn og seksualitet.
Kan vi vurdere fortidens mennesker ut fra dagens premisser?
De fleste er enige om at det er bra at vårt samfunn har en mer positiv holdning til likestilling, rasisme og kjønnsmangfold enn det tidligere samfunn som regel har hatt.
Et annet spørsmål er om det alltid er rett å vurdere eller dømme fortidens mennesker ut fra oppfatninger og problemstillinger som kanskje ikke eksisterte for dem.
Til refleksjon:
"Kjønnsmangfold" er et eksempel på et veldig moderne begrep.
Er det rimelig å kritisere mennesker som levde før begrepet ble introdusert, for ikke å respektere kjønnsmangfoldet?
Les original på NDLA →
Du kjenner helt sikkert til noen som har helt annen forståelse av våre dagers store spørsmål - om det nå er klima, innvandring, ruspolitikk eller kjønnsmangfold - enn du selv har. Kanskje ser de problemer der du ser muligheter, dømmer der du applauderer, eller omvendt?
Og hvis du opplever at det kan være vanskelig å bli enig om hvordan vi skal forstå prosesser som foregår i dag, tenk da så vanskelig det er å bli enig om hvordan vi skal forstå mennesker, prosesser og hendelser som skjedde for hundre eller tusenvis av år siden.
Det historiske blikket
Siden det moderne historiefaget etablerte seg tidlig på 1800-tallet, har historikere strebet etter å skrive historien så sann og troverdig som overhodet mulig. På midten av 1800-tallet tenkte mange historikere at det ideelt sett burde være mulig å skrive historien fullstendig "slik som den egentlig var" dersom man bare studerte kildene nøye og objektivt nok. Historiefaget burde fungere på samme måte som naturvitenskapene.
Senere ble historikere stadig mer bevisst at de nødvendigvis leste kildene med sitt eget blikk - eller sine egne forståelseshorisonter - og at det var en vanskelig, om ikke umulig, øvelse fullstendig å unnslippe egne oppfatninger, forestillinger og verdier i møte med de historiske kildene.
Siden den gang har det vært vanlig å snakke om historiske fremstillinger som en sammensmeltning mellom en historikers blikk og et utvalg historiske kilder. Historikerens verdensoppfatning vil med nødvendighet - i større eller mindre grad - påvirke hvordan fortellingen skrives. Det er ikke lenger mange som tror det finnes én helt objektiv og 100 % riktig framstilling av historien. I dag er de fleste enige om at det alltid vil finnes mange perspektiver på historiske hendelser. Idealet for historikere er å skrive så etterrettelig og troverdig som mulig, men som regel vil det finnes en rekke faglig, likeverdige oppfatninger av hvordan og hvorfor noe skjedde, hvordan og hvorfor verden har blitt som den har blitt.
Dette er det viktig for alle som leser historiske fremstillinger, å være klar over.
Historiske sammensmeltninger
Som en generell regel er det nok enklere å avsløre at historikere har vært påvirket av sine egne verdensbilder jo lenger bakover i tid verket har blitt skrevet, eller jo mer distanse vi har til dette verdensbildet selv.
Vi leser for eksempel tidlige 1900-tallshistorikere som skriver verdenshistorien som en lang fortelling om hvorfor England var skjebnebestemt til å bli verdenshistoriens mektigste imperium, og kanskje også til å underlegge seg mindre siviliserte folk og samfunn. Da er det enkelt å humre ironisk over at den samme historikeren hadde en framtredende, privilegert posisjon i 1900-tallets engelske samfunn, og over hvor blind historikeren ser ut til å ha vært for sine egne fordommer.
Men også kritiske historieframstillinger vil ha lett for å gjøre vurderinger av fortidens mennesker og hendelser basert på samtidige idealer.
Kristne middelalderskribenter fordømte ofte antikkens filosofer for å ha seksuelle relasjoner med unge menn. I middelalderen ble homofili oppfattet som en synd. Men "homofili" var ikke en kategori som antikkens mennesker forholdt seg til - det var ikke vanlig å tenke at mennesker enten var heterofile eller homofile i antikken. I seksuelle relasjoner skilte de i antikken bare mellom "aktiv" og "passiv" part, kjønn hadde ikke noen særlig betydning. Antikkens mennesker hadde heller ingen forestilling om "å leve i synd", slik de kristne europeiske middelaldermenneskene hadde.
På samme måte vil mange av oss i dag igjen fordømme europeiske middelaldersamfunn der homofili ble oppfattet som noe syndig, fordi vi er opptatt av toleranse og mangfold av kjønn og seksualitet. Men også her kan det være et problem at vi ikke lenger har noe utbredt begrep om synd, eller om at det finnes en religiøs verdensorden. Og middelaldermenneskene hadde naturlig nok heller ikke noen forestilling om at det fantes noe positivt mangfold av kjønn og seksualitet.
Kan vi vurdere fortidens mennesker ut fra dagens premisser?
De fleste er enige om at det er bra at vårt samfunn har en mer positiv holdning til likestilling, rasisme og kjønnsmangfold enn det tidligere samfunn som regel har hatt.
Et annet spørsmål er om det alltid er rett å vurdere eller dømme fortidens mennesker ut fra oppfatninger og problemstillinger som kanskje ikke eksisterte for dem.
Til refleksjon:
"Kjønnsmangfold" er et eksempel på et veldig moderne begrep.
Er det rimelig å kritisere mennesker som levde før begrepet ble introdusert, for ikke å respektere kjønnsmangfoldet?
Les original på NDLA →
Fortiden i nåtidsperspektiv
Det er ikke alltid så lett å forstå hvorfor andre mennesker har helt andre tanker, meninger og oppfatninger enn våre egne.
Du kjenner helt sikkert til noen som har helt annen forståelse av våre dagers store spørsmål - om det nå er klima, innvandring, ruspolitikk eller kjønnsmangfold - enn du selv har. Kanskje ser de problemer der du ser muligheter, dømmer der du applauderer, eller omvendt?
Og hvis du opplever at det kan være vanskelig å bli enig om hvordan vi skal forstå prosesser som foregår i dag, tenk da så vanskelig det er å bli enig om hvordan vi skal forstå mennesker, prosesser og hendelser som skjedde for hundre eller tusenvis av år siden.
Det historiske blikket
Siden det moderne historiefaget etablerte seg tidlig på 1800-tallet, har historikere strebet etter å skrive historien så sann og troverdig som overhodet mulig. På midten av 1800-tallet tenkte mange historikere at det ideelt sett burde være mulig å skrive historien fullstendig "slik som den egentlig var" dersom man bare studerte kildene nøye og objektivt nok. Historiefaget burde fungere på samme måte som naturvitenskapene.
Senere ble historikere stadig mer bevisst at de nødvendigvis leste kildene med sitt eget blikk - eller sine egne forståelseshorisonter - og at det var en vanskelig, om ikke umulig, øvelse fullstendig å unnslippe egne oppfatninger, forestillinger og verdier i møte med de historiske kildene.
Siden den gang har det vært vanlig å snakke om historiske fremstillinger som en sammensmeltning mellom en historikers blikk og et utvalg historiske kilder. Historikerens verdensoppfatning vil med nødvendighet - i større eller mindre grad - påvirke hvordan fortellingen skrives. Det er ikke lenger mange som tror det finnes én helt objektiv og 100 % riktig framstilling av historien. I dag er de fleste enige om at det alltid vil finnes mange perspektiver på historiske hendelser. Idealet for historikere er å skrive så etterrettelig og troverdig som mulig, men som regel vil det finnes en rekke faglig, likeverdige oppfatninger av hvordan og hvorfor noe skjedde, hvordan og hvorfor verden har blitt som den har blitt.
Dette er det viktig for alle som leser historiske fremstillinger, å være klar over.
Historiske sammensmeltninger
Som en generell regel er det nok enklere å avsløre at historikere har vært påvirket av sine egne verdensbilder jo lenger bakover i tid verket har blitt skrevet, eller jo mer distanse vi har til dette verdensbildet selv.
Vi leser for eksempel tidlige 1900-tallshistorikere som skriver verdenshistorien som en lang fortelling om hvorfor England var skjebnebestemt til å bli verdenshistoriens mektigste imperium, og kanskje også til å underlegge seg mindre siviliserte folk og samfunn. Da er det enkelt å humre ironisk over at den samme historikeren hadde en framtredende, privilegert posisjon i 1900-tallets engelske samfunn, og over hvor blind historikeren ser ut til å ha vært for sine egne fordommer.
Men også kritiske historieframstillinger vil ha lett for å gjøre vurderinger av fortidens mennesker og hendelser basert på samtidige idealer.
Kristne middelalderskribenter fordømte ofte antikkens filosofer for å ha seksuelle relasjoner med unge menn. I middelalderen ble homofili oppfattet som en synd. Men "homofili" var ikke en kategori som antikkens mennesker forholdt seg til - det var ikke vanlig å tenke at mennesker enten var heterofile eller homofile i antikken. I seksuelle relasjoner skilte de i antikken bare mellom "aktiv" og "passiv" part, kjønn hadde ikke noen særlig betydning. Antikkens mennesker hadde heller ingen forestilling om "å leve i synd", slik de kristne europeiske middelaldermenneskene hadde.
På samme måte vil mange av oss i dag igjen fordømme europeiske middelaldersamfunn der homofili ble oppfattet som noe syndig, fordi vi er opptatt av toleranse og mangfold av kjønn og seksualitet. Men også her kan det være et problem at vi ikke lenger har noe utbredt begrep om synd, eller om at det finnes en religiøs verdensorden. Og middelaldermenneskene hadde naturlig nok heller ikke noen forestilling om at det fantes noe positivt mangfold av kjønn og seksualitet.
Kan vi vurdere fortidens mennesker ut fra dagens premisser?
De fleste er enige om at det er bra at vårt samfunn har en mer positiv holdning til likestilling, rasisme og kjønnsmangfold enn det tidligere samfunn som regel har hatt.
Et annet spørsmål er om det alltid er rett å vurdere eller dømme fortidens mennesker ut fra oppfatninger og problemstillinger som kanskje ikke eksisterte for dem.
Til refleksjon:
"Kjønnsmangfold" er et eksempel på et veldig moderne begrep.
Er det rimelig å kritisere mennesker som levde før begrepet ble introdusert, for ikke å respektere kjønnsmangfoldet?
Les original på NDLA →
Du kjenner helt sikkert til noen som har helt annen forståelse av våre dagers store spørsmål - om det nå er klima, innvandring, ruspolitikk eller kjønnsmangfold - enn du selv har. Kanskje ser de problemer der du ser muligheter, dømmer der du applauderer, eller omvendt?
Og hvis du opplever at det kan være vanskelig å bli enig om hvordan vi skal forstå prosesser som foregår i dag, tenk da så vanskelig det er å bli enig om hvordan vi skal forstå mennesker, prosesser og hendelser som skjedde for hundre eller tusenvis av år siden.
Det historiske blikket
Siden det moderne historiefaget etablerte seg tidlig på 1800-tallet, har historikere strebet etter å skrive historien så sann og troverdig som overhodet mulig. På midten av 1800-tallet tenkte mange historikere at det ideelt sett burde være mulig å skrive historien fullstendig "slik som den egentlig var" dersom man bare studerte kildene nøye og objektivt nok. Historiefaget burde fungere på samme måte som naturvitenskapene.
Senere ble historikere stadig mer bevisst at de nødvendigvis leste kildene med sitt eget blikk - eller sine egne forståelseshorisonter - og at det var en vanskelig, om ikke umulig, øvelse fullstendig å unnslippe egne oppfatninger, forestillinger og verdier i møte med de historiske kildene.
Siden den gang har det vært vanlig å snakke om historiske fremstillinger som en sammensmeltning mellom en historikers blikk og et utvalg historiske kilder. Historikerens verdensoppfatning vil med nødvendighet - i større eller mindre grad - påvirke hvordan fortellingen skrives. Det er ikke lenger mange som tror det finnes én helt objektiv og 100 % riktig framstilling av historien. I dag er de fleste enige om at det alltid vil finnes mange perspektiver på historiske hendelser. Idealet for historikere er å skrive så etterrettelig og troverdig som mulig, men som regel vil det finnes en rekke faglig, likeverdige oppfatninger av hvordan og hvorfor noe skjedde, hvordan og hvorfor verden har blitt som den har blitt.
Dette er det viktig for alle som leser historiske fremstillinger, å være klar over.
Historiske sammensmeltninger
Som en generell regel er det nok enklere å avsløre at historikere har vært påvirket av sine egne verdensbilder jo lenger bakover i tid verket har blitt skrevet, eller jo mer distanse vi har til dette verdensbildet selv.
Vi leser for eksempel tidlige 1900-tallshistorikere som skriver verdenshistorien som en lang fortelling om hvorfor England var skjebnebestemt til å bli verdenshistoriens mektigste imperium, og kanskje også til å underlegge seg mindre siviliserte folk og samfunn. Da er det enkelt å humre ironisk over at den samme historikeren hadde en framtredende, privilegert posisjon i 1900-tallets engelske samfunn, og over hvor blind historikeren ser ut til å ha vært for sine egne fordommer.
Men også kritiske historieframstillinger vil ha lett for å gjøre vurderinger av fortidens mennesker og hendelser basert på samtidige idealer.
Kristne middelalderskribenter fordømte ofte antikkens filosofer for å ha seksuelle relasjoner med unge menn. I middelalderen ble homofili oppfattet som en synd. Men "homofili" var ikke en kategori som antikkens mennesker forholdt seg til - det var ikke vanlig å tenke at mennesker enten var heterofile eller homofile i antikken. I seksuelle relasjoner skilte de i antikken bare mellom "aktiv" og "passiv" part, kjønn hadde ikke noen særlig betydning. Antikkens mennesker hadde heller ingen forestilling om "å leve i synd", slik de kristne europeiske middelaldermenneskene hadde.
På samme måte vil mange av oss i dag igjen fordømme europeiske middelaldersamfunn der homofili ble oppfattet som noe syndig, fordi vi er opptatt av toleranse og mangfold av kjønn og seksualitet. Men også her kan det være et problem at vi ikke lenger har noe utbredt begrep om synd, eller om at det finnes en religiøs verdensorden. Og middelaldermenneskene hadde naturlig nok heller ikke noen forestilling om at det fantes noe positivt mangfold av kjønn og seksualitet.
Kan vi vurdere fortidens mennesker ut fra dagens premisser?
De fleste er enige om at det er bra at vårt samfunn har en mer positiv holdning til likestilling, rasisme og kjønnsmangfold enn det tidligere samfunn som regel har hatt.
Et annet spørsmål er om det alltid er rett å vurdere eller dømme fortidens mennesker ut fra oppfatninger og problemstillinger som kanskje ikke eksisterte for dem.
Til refleksjon:
"Kjønnsmangfold" er et eksempel på et veldig moderne begrep.
Er det rimelig å kritisere mennesker som levde før begrepet ble introdusert, for ikke å respektere kjønnsmangfoldet?
Les original på NDLA →
Samisk historiefortelling – utenfra og innenfra
Hvem forteller?
I denne artikkelen skal vi se at forståelsen av det samiske har endret seg opp gjennom historien, og at det er viktig å være bevisst på hvem som forteller.
Først dominerte utenfra-perspektivet
I historiefaget har oppfatningen av det samiske variert mye, og samenes historie ble lenge fortalt fra et vestlig, etnosentrert perspektiv. Et etnosentrisk perspektiv betyr at man bruker sin egen kultur som målestokk for hva som er "bra" eller "riktig" tenke- og levemåte. Dette kan føre til at man oppfatter andre kulturer som ufullstendige eller mindreverdige (Johannessen, 2007).
Dersom vi går tilbake til 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet, så var samfunnet og forskningen preget av idéer fra sosialdarwinismen. Inspirert av botanikk og biologi, der man sorterer plante- og dyreriket i ulike arter, så de for seg at de også kunne sortere og rangere mennesker som ulike raser.
Menneskene ble derfor sortert hierarkisk etter hvor "utviklet" de var. De trodde nemlig at nedarvede biologiske egenskaper skilte "rasene" fra hverandre, og at noen var bedre enn andre. Ulike samfunn og kulturer befant seg, slik de så det, på ulike utviklingsnivåer. I den vestlige varianten ble europeiske "raser" plassert på toppen som mest utviklet og overlegen (Andresen et al., 2021, s.17). Samene ble plassert på et lavere utviklingstrinn.
I dag vet vi at mennesker ikke kan deles inn i ulike raser, alle hører til den samme.
Perspektivet skifter
Gjennom 1900-tallet mobiliserer og organiserer flere samer seg. Særlig verdt å nevne er den første samekonferanse i Trondheim i 1917, og mobiliseringen i forbindelse med Alta-saken på 1970- og begynnelsen på 80-tallet. Det ytre presset mot samene over lang tid var en viktig årsak til at samene mobiliserte (Rymin og Nyysönen, 2013, i Andresen et al., 2021, s. 20).
Den darwinistiske oppfatningen av samene som laverestående og historieløse ble etter hvert forlatt – særlig etter andre verdenskrig (Andresen et al., 2021, s. 18). Den nye, kritiske holdningen kan forstås i sammenheng med at det også ble en global avkolonisering etter krigen.
Framstillingen og behandlingen av minoriteter og urfolk ble kritisert. Her i Norden gjaldt det det samiske. Fra 1960-tallet og framover begynte unge, radikale forskere å se samene i Norden som en undertrykt, diskriminert og kolonisert minoritet. Over hele verden fins det mange eksempler på at urfolk har blitt kolonisert. Det betyr at staten har skaffet seg politisk, kulturell og/eller økonomisk kontroll over et område eller et folk.
Dekolonisering og aktørskap
I nyere tid er forståelse av det samiske og samisk historie i økende grad fortalt av samene selv. Mange er i dag opptatt av å se samene fra et aktørperspektiv i stedet for å plassere dem i en passiv offerposisjon. Det betyr å se samene som aktive historiske aktører med evne til å handle og forme egne liv og skjebner. De skal få fortelle sin egen historie innenfra.
Dette henger sammen med en pågående prosess i samfunnet vårt som kalles dekolonisering. Det vil si "å bryte ned strukturer, lover og forestillinger som koloniseringsprosesser har skapt, og som fortsatt er virksomme i å frata urfolk og andre minoriteter menneskelighet og myndighet som kunnskapsprodusenter" (Eriksen 2021, i Eriksen et al. 2022). Dette kan for eksempel være forestillinger om samene som primitive eller historieløse. Det å overføre makten tilbake til dem man forteller om, kan kalles dekolonisering. Det er et politisk prosjekt som har som mål å forstå urfolks perspektiver ut fra deres egne premisser, i stedet for å forsøke å inkludere disse i allerede eksisterende fortellinger (Andreassen & Olsen 2020, i Eriksen et. al, 2022).
Oppsummert kan vi si at samisk historie kan fortelles fra et samisk perspektiv, fra et utenfra-perspektiv og fra et sted imellom disse to. Det viktigste er at du både er bevisst på ståstedet til historiefortelleren og på ditt eget kunnskapsgrunnlag. Å studere samisk historie er slik sett en god øvelse i å forstå at historiefortelling aldri er objektiv, den er subjektiv.
Kilder
Andresen, A., Evjen, B .& Ryymin, T. (Red.). (2021). Samenes historie fra 1751 til 2010. Cappelen Damm Akademiske
Berg-Nordlie, M. & Berg, B. A. (2023, 3. august). Elsa Laula Renberg.I Store norske leksikon. https://snl.no/Elsa_Laula_Renberg
Eriksen, K. G., Aamaas, Å. & Bjerknes, A.-L. (2022). Å lytte til - og engasjere seg i fortellinger. Dembra, Holocaustsenteret. https://www.usn.no/getfile.php/13714968-1654930178/usn.no/aktuelt/Refleksjonsverktoy-urfolk-2022.pdf
Hansen, L. I. & Olsen, B. (2022). Samenes historie fram til 1750. Cappelen Damm Akademiske
Johannessen, S. F. (2022, 24. august). Etnosentrisme. I Store norske leksikon. https://snl.no/etnosentrisme
Sannhets og forsoningskommisjonen. (2023, 1. juni). Sannhet og forsoning - grunnlag for et oppgjør med fornorskingspolitikk og urett mot samer, kvener/norskfinner og skogfinner. Rapport til Stortinget fra Sannhets- og forsoningskommisjonen. (Dokument 19, (2022-2023): Hentet fra https://www.stortinget.no/globalassets/pdf/sannhets--og-forsoningskommisjonen/rapport-til-stortinget-fra-sannhets--og-forsoningskommisjonen.pdf
Les original på NDLA →
I denne artikkelen skal vi se at forståelsen av det samiske har endret seg opp gjennom historien, og at det er viktig å være bevisst på hvem som forteller.
Først dominerte utenfra-perspektivet
I historiefaget har oppfatningen av det samiske variert mye, og samenes historie ble lenge fortalt fra et vestlig, etnosentrert perspektiv. Et etnosentrisk perspektiv betyr at man bruker sin egen kultur som målestokk for hva som er "bra" eller "riktig" tenke- og levemåte. Dette kan føre til at man oppfatter andre kulturer som ufullstendige eller mindreverdige (Johannessen, 2007).
Dersom vi går tilbake til 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet, så var samfunnet og forskningen preget av idéer fra sosialdarwinismen. Inspirert av botanikk og biologi, der man sorterer plante- og dyreriket i ulike arter, så de for seg at de også kunne sortere og rangere mennesker som ulike raser.
Menneskene ble derfor sortert hierarkisk etter hvor "utviklet" de var. De trodde nemlig at nedarvede biologiske egenskaper skilte "rasene" fra hverandre, og at noen var bedre enn andre. Ulike samfunn og kulturer befant seg, slik de så det, på ulike utviklingsnivåer. I den vestlige varianten ble europeiske "raser" plassert på toppen som mest utviklet og overlegen (Andresen et al., 2021, s.17). Samene ble plassert på et lavere utviklingstrinn.
I dag vet vi at mennesker ikke kan deles inn i ulike raser, alle hører til den samme.
Perspektivet skifter
Gjennom 1900-tallet mobiliserer og organiserer flere samer seg. Særlig verdt å nevne er den første samekonferanse i Trondheim i 1917, og mobiliseringen i forbindelse med Alta-saken på 1970- og begynnelsen på 80-tallet. Det ytre presset mot samene over lang tid var en viktig årsak til at samene mobiliserte (Rymin og Nyysönen, 2013, i Andresen et al., 2021, s. 20).
Den darwinistiske oppfatningen av samene som laverestående og historieløse ble etter hvert forlatt – særlig etter andre verdenskrig (Andresen et al., 2021, s. 18). Den nye, kritiske holdningen kan forstås i sammenheng med at det også ble en global avkolonisering etter krigen.
Framstillingen og behandlingen av minoriteter og urfolk ble kritisert. Her i Norden gjaldt det det samiske. Fra 1960-tallet og framover begynte unge, radikale forskere å se samene i Norden som en undertrykt, diskriminert og kolonisert minoritet. Over hele verden fins det mange eksempler på at urfolk har blitt kolonisert. Det betyr at staten har skaffet seg politisk, kulturell og/eller økonomisk kontroll over et område eller et folk.
Dekolonisering og aktørskap
I nyere tid er forståelse av det samiske og samisk historie i økende grad fortalt av samene selv. Mange er i dag opptatt av å se samene fra et aktørperspektiv i stedet for å plassere dem i en passiv offerposisjon. Det betyr å se samene som aktive historiske aktører med evne til å handle og forme egne liv og skjebner. De skal få fortelle sin egen historie innenfra.
Dette henger sammen med en pågående prosess i samfunnet vårt som kalles dekolonisering. Det vil si "å bryte ned strukturer, lover og forestillinger som koloniseringsprosesser har skapt, og som fortsatt er virksomme i å frata urfolk og andre minoriteter menneskelighet og myndighet som kunnskapsprodusenter" (Eriksen 2021, i Eriksen et al. 2022). Dette kan for eksempel være forestillinger om samene som primitive eller historieløse. Det å overføre makten tilbake til dem man forteller om, kan kalles dekolonisering. Det er et politisk prosjekt som har som mål å forstå urfolks perspektiver ut fra deres egne premisser, i stedet for å forsøke å inkludere disse i allerede eksisterende fortellinger (Andreassen & Olsen 2020, i Eriksen et. al, 2022).
Oppsummert kan vi si at samisk historie kan fortelles fra et samisk perspektiv, fra et utenfra-perspektiv og fra et sted imellom disse to. Det viktigste er at du både er bevisst på ståstedet til historiefortelleren og på ditt eget kunnskapsgrunnlag. Å studere samisk historie er slik sett en god øvelse i å forstå at historiefortelling aldri er objektiv, den er subjektiv.
Kilder
Andresen, A., Evjen, B .& Ryymin, T. (Red.). (2021). Samenes historie fra 1751 til 2010. Cappelen Damm Akademiske
Berg-Nordlie, M. & Berg, B. A. (2023, 3. august). Elsa Laula Renberg.I Store norske leksikon. https://snl.no/Elsa_Laula_Renberg
Eriksen, K. G., Aamaas, Å. & Bjerknes, A.-L. (2022). Å lytte til - og engasjere seg i fortellinger. Dembra, Holocaustsenteret. https://www.usn.no/getfile.php/13714968-1654930178/usn.no/aktuelt/Refleksjonsverktoy-urfolk-2022.pdf
Hansen, L. I. & Olsen, B. (2022). Samenes historie fram til 1750. Cappelen Damm Akademiske
Johannessen, S. F. (2022, 24. august). Etnosentrisme. I Store norske leksikon. https://snl.no/etnosentrisme
Sannhets og forsoningskommisjonen. (2023, 1. juni). Sannhet og forsoning - grunnlag for et oppgjør med fornorskingspolitikk og urett mot samer, kvener/norskfinner og skogfinner. Rapport til Stortinget fra Sannhets- og forsoningskommisjonen. (Dokument 19, (2022-2023): Hentet fra https://www.stortinget.no/globalassets/pdf/sannhets--og-forsoningskommisjonen/rapport-til-stortinget-fra-sannhets--og-forsoningskommisjonen.pdf
Les original på NDLA →
Samisk historiefortelling – utenfra og innenfra
Hvem forteller?
I denne artikkelen skal vi se at forståelsen av det samiske har endret seg opp gjennom historien, og at det er viktig å være bevisst på hvem som forteller.
Først dominerte utenfra-perspektivet
I historiefaget har oppfatningen av det samiske variert mye, og samenes historie ble lenge fortalt fra et vestlig, etnosentrert perspektiv. Et etnosentrisk perspektiv betyr at man bruker sin egen kultur som målestokk for hva som er "bra" eller "riktig" tenke- og levemåte. Dette kan føre til at man oppfatter andre kulturer som ufullstendige eller mindreverdige (Johannessen, 2007).
Dersom vi går tilbake til 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet, så var samfunnet og forskningen preget av idéer fra sosialdarwinismen. Inspirert av botanikk og biologi, der man sorterer plante- og dyreriket i ulike arter, så de for seg at de også kunne sortere og rangere mennesker som ulike raser.
Menneskene ble derfor sortert hierarkisk etter hvor "utviklet" de var. De trodde nemlig at nedarvede biologiske egenskaper skilte "rasene" fra hverandre, og at noen var bedre enn andre. Ulike samfunn og kulturer befant seg, slik de så det, på ulike utviklingsnivåer. I den vestlige varianten ble europeiske "raser" plassert på toppen som mest utviklet og overlegen (Andresen et al., 2021, s.17). Samene ble plassert på et lavere utviklingstrinn.
I dag vet vi at mennesker ikke kan deles inn i ulike raser, alle hører til den samme.
Perspektivet skifter
Gjennom 1900-tallet mobiliserer og organiserer flere samer seg. Særlig verdt å nevne er den første samekonferanse i Trondheim i 1917, og mobiliseringen i forbindelse med Alta-saken på 1970- og begynnelsen på 80-tallet. Det ytre presset mot samene over lang tid var en viktig årsak til at samene mobiliserte (Rymin og Nyysönen, 2013, i Andresen et al., 2021, s. 20).
Den darwinistiske oppfatningen av samene som laverestående og historieløse ble etter hvert forlatt – særlig etter andre verdenskrig (Andresen et al., 2021, s. 18). Den nye, kritiske holdningen kan forstås i sammenheng med at det også ble en global avkolonisering etter krigen.
Framstillingen og behandlingen av minoriteter og urfolk ble kritisert. Her i Norden gjaldt det det samiske. Fra 1960-tallet og framover begynte unge, radikale forskere å se samene i Norden som en undertrykt, diskriminert og kolonisert minoritet. Over hele verden fins det mange eksempler på at urfolk har blitt kolonisert. Det betyr at staten har skaffet seg politisk, kulturell og/eller økonomisk kontroll over et område eller et folk.
Dekolonisering og aktørskap
I nyere tid er forståelse av det samiske og samisk historie i økende grad fortalt av samene selv. Mange er i dag opptatt av å se samene fra et aktørperspektiv i stedet for å plassere dem i en passiv offerposisjon. Det betyr å se samene som aktive historiske aktører med evne til å handle og forme egne liv og skjebner. De skal få fortelle sin egen historie innenfra.
Dette henger sammen med en pågående prosess i samfunnet vårt som kalles dekolonisering. Det vil si "å bryte ned strukturer, lover og forestillinger som koloniseringsprosesser har skapt, og som fortsatt er virksomme i å frata urfolk og andre minoriteter menneskelighet og myndighet som kunnskapsprodusenter" (Eriksen 2021, i Eriksen et al. 2022). Dette kan for eksempel være forestillinger om samene som primitive eller historieløse. Det å overføre makten tilbake til dem man forteller om, kan kalles dekolonisering. Det er et politisk prosjekt som har som mål å forstå urfolks perspektiver ut fra deres egne premisser, i stedet for å forsøke å inkludere disse i allerede eksisterende fortellinger (Andreassen & Olsen 2020, i Eriksen et. al, 2022).
Oppsummert kan vi si at samisk historie kan fortelles fra et samisk perspektiv, fra et utenfra-perspektiv og fra et sted imellom disse to. Det viktigste er at du både er bevisst på ståstedet til historiefortelleren og på ditt eget kunnskapsgrunnlag. Å studere samisk historie er slik sett en god øvelse i å forstå at historiefortelling aldri er objektiv, den er subjektiv.
Kilder
Andresen, A., Evjen, B .& Ryymin, T. (Red.). (2021). Samenes historie fra 1751 til 2010. Cappelen Damm Akademiske
Berg-Nordlie, M. & Berg, B. A. (2023, 3. august). Elsa Laula Renberg.I Store norske leksikon. https://snl.no/Elsa_Laula_Renberg
Eriksen, K. G., Aamaas, Å. & Bjerknes, A.-L. (2022). Å lytte til - og engasjere seg i fortellinger. Dembra, Holocaustsenteret. https://www.usn.no/getfile.php/13714968-1654930178/usn.no/aktuelt/Refleksjonsverktoy-urfolk-2022.pdf
Hansen, L. I. & Olsen, B. (2022). Samenes historie fram til 1750. Cappelen Damm Akademiske
Johannessen, S. F. (2022, 24. august). Etnosentrisme. I Store norske leksikon. https://snl.no/etnosentrisme
Sannhets og forsoningskommisjonen. (2023, 1. juni). Sannhet og forsoning - grunnlag for et oppgjør med fornorskingspolitikk og urett mot samer, kvener/norskfinner og skogfinner. Rapport til Stortinget fra Sannhets- og forsoningskommisjonen. (Dokument 19, (2022-2023): Hentet fra https://www.stortinget.no/globalassets/pdf/sannhets--og-forsoningskommisjonen/rapport-til-stortinget-fra-sannhets--og-forsoningskommisjonen.pdf
Les original på NDLA →
I denne artikkelen skal vi se at forståelsen av det samiske har endret seg opp gjennom historien, og at det er viktig å være bevisst på hvem som forteller.
Først dominerte utenfra-perspektivet
I historiefaget har oppfatningen av det samiske variert mye, og samenes historie ble lenge fortalt fra et vestlig, etnosentrert perspektiv. Et etnosentrisk perspektiv betyr at man bruker sin egen kultur som målestokk for hva som er "bra" eller "riktig" tenke- og levemåte. Dette kan føre til at man oppfatter andre kulturer som ufullstendige eller mindreverdige (Johannessen, 2007).
Dersom vi går tilbake til 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet, så var samfunnet og forskningen preget av idéer fra sosialdarwinismen. Inspirert av botanikk og biologi, der man sorterer plante- og dyreriket i ulike arter, så de for seg at de også kunne sortere og rangere mennesker som ulike raser.
Menneskene ble derfor sortert hierarkisk etter hvor "utviklet" de var. De trodde nemlig at nedarvede biologiske egenskaper skilte "rasene" fra hverandre, og at noen var bedre enn andre. Ulike samfunn og kulturer befant seg, slik de så det, på ulike utviklingsnivåer. I den vestlige varianten ble europeiske "raser" plassert på toppen som mest utviklet og overlegen (Andresen et al., 2021, s.17). Samene ble plassert på et lavere utviklingstrinn.
I dag vet vi at mennesker ikke kan deles inn i ulike raser, alle hører til den samme.
Perspektivet skifter
Gjennom 1900-tallet mobiliserer og organiserer flere samer seg. Særlig verdt å nevne er den første samekonferanse i Trondheim i 1917, og mobiliseringen i forbindelse med Alta-saken på 1970- og begynnelsen på 80-tallet. Det ytre presset mot samene over lang tid var en viktig årsak til at samene mobiliserte (Rymin og Nyysönen, 2013, i Andresen et al., 2021, s. 20).
Den darwinistiske oppfatningen av samene som laverestående og historieløse ble etter hvert forlatt – særlig etter andre verdenskrig (Andresen et al., 2021, s. 18). Den nye, kritiske holdningen kan forstås i sammenheng med at det også ble en global avkolonisering etter krigen.
Framstillingen og behandlingen av minoriteter og urfolk ble kritisert. Her i Norden gjaldt det det samiske. Fra 1960-tallet og framover begynte unge, radikale forskere å se samene i Norden som en undertrykt, diskriminert og kolonisert minoritet. Over hele verden fins det mange eksempler på at urfolk har blitt kolonisert. Det betyr at staten har skaffet seg politisk, kulturell og/eller økonomisk kontroll over et område eller et folk.
Dekolonisering og aktørskap
I nyere tid er forståelse av det samiske og samisk historie i økende grad fortalt av samene selv. Mange er i dag opptatt av å se samene fra et aktørperspektiv i stedet for å plassere dem i en passiv offerposisjon. Det betyr å se samene som aktive historiske aktører med evne til å handle og forme egne liv og skjebner. De skal få fortelle sin egen historie innenfra.
Dette henger sammen med en pågående prosess i samfunnet vårt som kalles dekolonisering. Det vil si "å bryte ned strukturer, lover og forestillinger som koloniseringsprosesser har skapt, og som fortsatt er virksomme i å frata urfolk og andre minoriteter menneskelighet og myndighet som kunnskapsprodusenter" (Eriksen 2021, i Eriksen et al. 2022). Dette kan for eksempel være forestillinger om samene som primitive eller historieløse. Det å overføre makten tilbake til dem man forteller om, kan kalles dekolonisering. Det er et politisk prosjekt som har som mål å forstå urfolks perspektiver ut fra deres egne premisser, i stedet for å forsøke å inkludere disse i allerede eksisterende fortellinger (Andreassen & Olsen 2020, i Eriksen et. al, 2022).
Oppsummert kan vi si at samisk historie kan fortelles fra et samisk perspektiv, fra et utenfra-perspektiv og fra et sted imellom disse to. Det viktigste er at du både er bevisst på ståstedet til historiefortelleren og på ditt eget kunnskapsgrunnlag. Å studere samisk historie er slik sett en god øvelse i å forstå at historiefortelling aldri er objektiv, den er subjektiv.
Kilder
Andresen, A., Evjen, B .& Ryymin, T. (Red.). (2021). Samenes historie fra 1751 til 2010. Cappelen Damm Akademiske
Berg-Nordlie, M. & Berg, B. A. (2023, 3. august). Elsa Laula Renberg.I Store norske leksikon. https://snl.no/Elsa_Laula_Renberg
Eriksen, K. G., Aamaas, Å. & Bjerknes, A.-L. (2022). Å lytte til - og engasjere seg i fortellinger. Dembra, Holocaustsenteret. https://www.usn.no/getfile.php/13714968-1654930178/usn.no/aktuelt/Refleksjonsverktoy-urfolk-2022.pdf
Hansen, L. I. & Olsen, B. (2022). Samenes historie fram til 1750. Cappelen Damm Akademiske
Johannessen, S. F. (2022, 24. august). Etnosentrisme. I Store norske leksikon. https://snl.no/etnosentrisme
Sannhets og forsoningskommisjonen. (2023, 1. juni). Sannhet og forsoning - grunnlag for et oppgjør med fornorskingspolitikk og urett mot samer, kvener/norskfinner og skogfinner. Rapport til Stortinget fra Sannhets- og forsoningskommisjonen. (Dokument 19, (2022-2023): Hentet fra https://www.stortinget.no/globalassets/pdf/sannhets--og-forsoningskommisjonen/rapport-til-stortinget-fra-sannhets--og-forsoningskommisjonen.pdf
Les original på NDLA →
Sammenhenger og årsaker
Analyse i historiefaget
Det finnes ulike modeller som man kan bruke når man skal analysere historiske forhold. Det er vanlig å dele inn i sosiale, politiske, økonomiske og kulturelle forhold. Denne modellen kalles gjerne SPØK. Noen legger også til teknologiske forhold og kaller modellen for SPØKT. Vi velger i tillegg å inkludere naturlige forhold, og hvis du vil ha en huskeregel, må du gjerne kalle denne modellen for PØNSKT.
Her er en oversikt over spørsmål du kan stille deg når du skal analysere et historisk samfunn. De samme kategoriene kan brukes til å dele inn i ulike årsaker og konsekvenser.
Politiske forhold
Hvem har makt til å vedta lover og regler, og til å fordele goder, plikter og rettigheter?
Hvordan blir samfunnet styrt?
Hvor mye frihet har ulike samfunnsgrupper?
Hvor mye politisk innflytelse har ulike samfunnsgrupper?
Er det konflikter internt eller med andre samfunn?
Økonomiske forhold
Hvordan skaffer man seg mat?
Hvordan utnytter man naturressursene?
Hvordan er ressursene fordelt?
Hvilke næringsveier er viktige?
Hvordan drives handel?
Naturlige forhold
Hvilke naturressurser finnes?
Hvordan påvirker landskapet samfunnet?
Hvilken betydning har klimaet og været?
Hvilken betydning har naturkatastrofer?
Sosiale forhold
Hvordan lever mennesker sammen i samfunnet?
Er samfunnet delt i ulike grupper?
Har gruppene ulike rettigheter og plikter?
Hvordan er levekårene for de ulike gruppene?
Hvilke kjønnsroller finnes?
Hvordan er befolkningsutviklingen?
Kulturelle forhold
Hvilke religioner, livssyn og skikker dominerer samfunnet?
Hvilke verdier og idealer er viktige?
Hvordan er synet på hva som er rett og galt?
Hva slags utdannelse gis, og hvem får den?
Hva slags kunst og andre kulturuttrykk er viktige?
Har samfunnet et kulturelt mangfold, eller er det én kultur som dominerer?
Finnes det kulturelle konflikter mellom ulike grupper?
Teknologiske forhold
Hvilke redskaper og metoder blir tatt i bruk i produksjonen av energi, mat og andre varer?
Hva slags våpenteknologi finnes?
Hva slags teknologi brukes til transport og kommunikasjon?
Les original på NDLA →
Her er en oversikt over spørsmål du kan stille deg når du skal analysere et historisk samfunn. De samme kategoriene kan brukes til å dele inn i ulike årsaker og konsekvenser.
Politiske forhold
Hvem har makt til å vedta lover og regler, og til å fordele goder, plikter og rettigheter?
Hvordan blir samfunnet styrt?
Hvor mye frihet har ulike samfunnsgrupper?
Hvor mye politisk innflytelse har ulike samfunnsgrupper?
Er det konflikter internt eller med andre samfunn?
Økonomiske forhold
Hvordan skaffer man seg mat?
Hvordan utnytter man naturressursene?
Hvordan er ressursene fordelt?
Hvilke næringsveier er viktige?
Hvordan drives handel?
Naturlige forhold
Hvilke naturressurser finnes?
Hvordan påvirker landskapet samfunnet?
Hvilken betydning har klimaet og været?
Hvilken betydning har naturkatastrofer?
Sosiale forhold
Hvordan lever mennesker sammen i samfunnet?
Er samfunnet delt i ulike grupper?
Har gruppene ulike rettigheter og plikter?
Hvordan er levekårene for de ulike gruppene?
Hvilke kjønnsroller finnes?
Hvordan er befolkningsutviklingen?
Kulturelle forhold
Hvilke religioner, livssyn og skikker dominerer samfunnet?
Hvilke verdier og idealer er viktige?
Hvordan er synet på hva som er rett og galt?
Hva slags utdannelse gis, og hvem får den?
Hva slags kunst og andre kulturuttrykk er viktige?
Har samfunnet et kulturelt mangfold, eller er det én kultur som dominerer?
Finnes det kulturelle konflikter mellom ulike grupper?
Teknologiske forhold
Hvilke redskaper og metoder blir tatt i bruk i produksjonen av energi, mat og andre varer?
Hva slags våpenteknologi finnes?
Hva slags teknologi brukes til transport og kommunikasjon?
Les original på NDLA →
Analyse i historiefaget
Det finnes ulike modeller som man kan bruke når man skal analysere historiske forhold. Det er vanlig å dele inn i sosiale, politiske, økonomiske og kulturelle forhold. Denne modellen kalles gjerne SPØK. Noen legger også til teknologiske forhold og kaller modellen for SPØKT. Vi velger i tillegg å inkludere naturlige forhold, og hvis du vil ha en huskeregel, må du gjerne kalle denne modellen for PØNSKT.
Her er en oversikt over spørsmål du kan stille deg når du skal analysere et historisk samfunn. De samme kategoriene kan brukes til å dele inn i ulike årsaker og konsekvenser.
Politiske forhold
Hvem har makt til å vedta lover og regler, og til å fordele goder, plikter og rettigheter?
Hvordan blir samfunnet styrt?
Hvor mye frihet har ulike samfunnsgrupper?
Hvor mye politisk innflytelse har ulike samfunnsgrupper?
Er det konflikter internt eller med andre samfunn?
Økonomiske forhold
Hvordan skaffer man seg mat?
Hvordan utnytter man naturressursene?
Hvordan er ressursene fordelt?
Hvilke næringsveier er viktige?
Hvordan drives handel?
Naturlige forhold
Hvilke naturressurser finnes?
Hvordan påvirker landskapet samfunnet?
Hvilken betydning har klimaet og været?
Hvilken betydning har naturkatastrofer?
Sosiale forhold
Hvordan lever mennesker sammen i samfunnet?
Er samfunnet delt i ulike grupper?
Har gruppene ulike rettigheter og plikter?
Hvordan er levekårene for de ulike gruppene?
Hvilke kjønnsroller finnes?
Hvordan er befolkningsutviklingen?
Kulturelle forhold
Hvilke religioner, livssyn og skikker dominerer samfunnet?
Hvilke verdier og idealer er viktige?
Hvordan er synet på hva som er rett og galt?
Hva slags utdannelse gis, og hvem får den?
Hva slags kunst og andre kulturuttrykk er viktige?
Har samfunnet et kulturelt mangfold, eller er det én kultur som dominerer?
Finnes det kulturelle konflikter mellom ulike grupper?
Teknologiske forhold
Hvilke redskaper og metoder blir tatt i bruk i produksjonen av energi, mat og andre varer?
Hva slags våpenteknologi finnes?
Hva slags teknologi brukes til transport og kommunikasjon?
Les original på NDLA →
Her er en oversikt over spørsmål du kan stille deg når du skal analysere et historisk samfunn. De samme kategoriene kan brukes til å dele inn i ulike årsaker og konsekvenser.
Politiske forhold
Hvem har makt til å vedta lover og regler, og til å fordele goder, plikter og rettigheter?
Hvordan blir samfunnet styrt?
Hvor mye frihet har ulike samfunnsgrupper?
Hvor mye politisk innflytelse har ulike samfunnsgrupper?
Er det konflikter internt eller med andre samfunn?
Økonomiske forhold
Hvordan skaffer man seg mat?
Hvordan utnytter man naturressursene?
Hvordan er ressursene fordelt?
Hvilke næringsveier er viktige?
Hvordan drives handel?
Naturlige forhold
Hvilke naturressurser finnes?
Hvordan påvirker landskapet samfunnet?
Hvilken betydning har klimaet og været?
Hvilken betydning har naturkatastrofer?
Sosiale forhold
Hvordan lever mennesker sammen i samfunnet?
Er samfunnet delt i ulike grupper?
Har gruppene ulike rettigheter og plikter?
Hvordan er levekårene for de ulike gruppene?
Hvilke kjønnsroller finnes?
Hvordan er befolkningsutviklingen?
Kulturelle forhold
Hvilke religioner, livssyn og skikker dominerer samfunnet?
Hvilke verdier og idealer er viktige?
Hvordan er synet på hva som er rett og galt?
Hva slags utdannelse gis, og hvem får den?
Hva slags kunst og andre kulturuttrykk er viktige?
Har samfunnet et kulturelt mangfold, eller er det én kultur som dominerer?
Finnes det kulturelle konflikter mellom ulike grupper?
Teknologiske forhold
Hvilke redskaper og metoder blir tatt i bruk i produksjonen av energi, mat og andre varer?
Hva slags våpenteknologi finnes?
Hva slags teknologi brukes til transport og kommunikasjon?
Les original på NDLA →
Analyser vikingsamfunnet
Forberedelser
Del dere inn i basisgrupper på seks elever. Hvis det ikke går opp, kan dere ha sju elever på noen av gruppene. Da må to elever på disse gruppene jobbe med det samme temaet.
Fordel temaene under på medlemmene i gruppa.
Gruppemedlemmene skal nå bli eksperter på hvert sitt tema.
Ekspert 1: politiske forholdHvem har makt til å vedta lover og regler og til å fordele goder, plikter og rettigheter?
Hvordan blir samfunnet styrt?
Hvor mye frihet har ulike samfunnsgrupper?
Hvor mye politisk innflytelse har ulike samfunnsgrupper?
Er det konflikter internt eller med andre samfunn?
Kilder
Norgeshistorie.no: Treller, bønder og elite
Norgeshistorie.no: Høvdingenes tid
Ekspert 2: økonomiske forholdHvordan skaffer man seg mat?
Hvordan utnytter man naturressursene?
Hvordan er ressursene fordelt?
Hvilke næringsveier er viktige?
Hvordan drives handel?
Kilder
Norgeshistorie.no: Den mangfoldige vikingtidsgården
Norgeshistorie.no: Rane, bytte, kjøpe, gi
Ekspert 3: naturlige forholdHvilke naturressurser finnes?
Hvordan påvirker landskapet samfunnet?
Hvilken betydning har klimaet og været?
Hvilken betydning har naturkatastrofer?
Kilder
Norgeshistorie.no: Fangst, jern og serieproduksjon
Adresseavisen: Vikinger – takket være klimaendringer?
Ekspert 4: sosiale forholdHvordan lever mennesker sammen i samfunnet?
Er samfunnet delt i ulike grupper?
Har gruppene ulike rettigheter og plikter?
Hvordan er levekårene for de ulike gruppene?
Hvilke kjønnsroller finnes?
Hvordan er befolkningsutviklingen?
Kilder
Norgeshistorie.no: Den vennlige vikingen
Norgeshistorie.no: Vikingtidens kvinner og menn
Norgeshistorie.no: Treller, bønder og elite
Ekspert 5: kulturelle forholdHvilke religioner, livssyn og skikker dominerer samfunnet?
Hvilke verdier og idealer er viktige?
Hvordan er synet på hva som er rett og galt?
Hva slags kunst og andre kulturuttrykk er viktige?
Kilder
Norgeshistorie.no: Førkristen tro
Norgeshistorie.no: Seid – vikingenes mektige trolldomskunst
Ekspert 6: teknologiske forholdHvilke redskaper og metoder blir tatt i bruk i produksjonen av energi, mat og andre varer?
Hva slags våpenteknologi finnes?
Hva slags teknologi brukes til transport og kommunikasjon?
Kilder
Norgeshistorie.no: Fangst, jern og serieproduksjon
Store norske leksikon: Vikingskip
Forskning.no: Hvorfor var vikingene så overlegne i kamp?
Individuelt arbeid
Jobb individuelt i tjue minutter. Fordyp deg i de oppgitte kildene, og svar på spørsmålene under ditt tema. Bruk gjerne andre ressurser også.
Ekspertgrupper
Sett dere sammen i ekspertgrupper, og jobb sammen i ti minutter. De som har fordypet seg i samme tema, skal nå sitte sammen. Del det dere har funnet ut. Hjelp hverandre til å forstå, og bli enige om hva som er viktigst.
Deling og diskusjon
Sett dere tilbake i basisgruppene. Diskuter spørsmålene i boksen under i gruppa. Sørg for at alle får bidratt med sitt perspektiv der det er relevant. Bruk tre–fire minutter per spørsmål. Oppsummer gjerne i plenum, hvis det blir tid.
Spørsmål til diskusjonHva var årsakene til at vikingene kunne og ville dra ut for å plyndre, drive handel og bosette seg i andre land?
Var vikingsamfunnet et fritt samfunn?
Var vikingsamfunnet et primitivt og barbarisk samfunn?
Er det noe i norsk kultur i dag (for eksempel verdier, mentalitet, tradisjoner eller symboler) som er en arv fra vikingtiden?
Er det noen grunn til å være stolte av denne delen av norsk historie?
Hvordan ville dere klart dere dersom dere reiste med en tidsmaskin tilbake til vikingtiden?
Denne oppgaven er basert på puslespillmetoden, eller jigsaw-metoden, som ble utviklet av Eliot Aronson i 1971. Du kan lese mer om jigsaw-metoden på The Jigsaw Classroom (jigsaw.org).
Les original på NDLA →
Del dere inn i basisgrupper på seks elever. Hvis det ikke går opp, kan dere ha sju elever på noen av gruppene. Da må to elever på disse gruppene jobbe med det samme temaet.
Fordel temaene under på medlemmene i gruppa.
Gruppemedlemmene skal nå bli eksperter på hvert sitt tema.
Ekspert 1: politiske forholdHvem har makt til å vedta lover og regler og til å fordele goder, plikter og rettigheter?
Hvordan blir samfunnet styrt?
Hvor mye frihet har ulike samfunnsgrupper?
Hvor mye politisk innflytelse har ulike samfunnsgrupper?
Er det konflikter internt eller med andre samfunn?
Kilder
Norgeshistorie.no: Treller, bønder og elite
Norgeshistorie.no: Høvdingenes tid
Ekspert 2: økonomiske forholdHvordan skaffer man seg mat?
Hvordan utnytter man naturressursene?
Hvordan er ressursene fordelt?
Hvilke næringsveier er viktige?
Hvordan drives handel?
Kilder
Norgeshistorie.no: Den mangfoldige vikingtidsgården
Norgeshistorie.no: Rane, bytte, kjøpe, gi
Ekspert 3: naturlige forholdHvilke naturressurser finnes?
Hvordan påvirker landskapet samfunnet?
Hvilken betydning har klimaet og været?
Hvilken betydning har naturkatastrofer?
Kilder
Norgeshistorie.no: Fangst, jern og serieproduksjon
Adresseavisen: Vikinger – takket være klimaendringer?
Ekspert 4: sosiale forholdHvordan lever mennesker sammen i samfunnet?
Er samfunnet delt i ulike grupper?
Har gruppene ulike rettigheter og plikter?
Hvordan er levekårene for de ulike gruppene?
Hvilke kjønnsroller finnes?
Hvordan er befolkningsutviklingen?
Kilder
Norgeshistorie.no: Den vennlige vikingen
Norgeshistorie.no: Vikingtidens kvinner og menn
Norgeshistorie.no: Treller, bønder og elite
Ekspert 5: kulturelle forholdHvilke religioner, livssyn og skikker dominerer samfunnet?
Hvilke verdier og idealer er viktige?
Hvordan er synet på hva som er rett og galt?
Hva slags kunst og andre kulturuttrykk er viktige?
Kilder
Norgeshistorie.no: Førkristen tro
Norgeshistorie.no: Seid – vikingenes mektige trolldomskunst
Ekspert 6: teknologiske forholdHvilke redskaper og metoder blir tatt i bruk i produksjonen av energi, mat og andre varer?
Hva slags våpenteknologi finnes?
Hva slags teknologi brukes til transport og kommunikasjon?
Kilder
Norgeshistorie.no: Fangst, jern og serieproduksjon
Store norske leksikon: Vikingskip
Forskning.no: Hvorfor var vikingene så overlegne i kamp?
Individuelt arbeid
Jobb individuelt i tjue minutter. Fordyp deg i de oppgitte kildene, og svar på spørsmålene under ditt tema. Bruk gjerne andre ressurser også.
Ekspertgrupper
Sett dere sammen i ekspertgrupper, og jobb sammen i ti minutter. De som har fordypet seg i samme tema, skal nå sitte sammen. Del det dere har funnet ut. Hjelp hverandre til å forstå, og bli enige om hva som er viktigst.
Deling og diskusjon
Sett dere tilbake i basisgruppene. Diskuter spørsmålene i boksen under i gruppa. Sørg for at alle får bidratt med sitt perspektiv der det er relevant. Bruk tre–fire minutter per spørsmål. Oppsummer gjerne i plenum, hvis det blir tid.
Spørsmål til diskusjonHva var årsakene til at vikingene kunne og ville dra ut for å plyndre, drive handel og bosette seg i andre land?
Var vikingsamfunnet et fritt samfunn?
Var vikingsamfunnet et primitivt og barbarisk samfunn?
Er det noe i norsk kultur i dag (for eksempel verdier, mentalitet, tradisjoner eller symboler) som er en arv fra vikingtiden?
Er det noen grunn til å være stolte av denne delen av norsk historie?
Hvordan ville dere klart dere dersom dere reiste med en tidsmaskin tilbake til vikingtiden?
Denne oppgaven er basert på puslespillmetoden, eller jigsaw-metoden, som ble utviklet av Eliot Aronson i 1971. Du kan lese mer om jigsaw-metoden på The Jigsaw Classroom (jigsaw.org).
Les original på NDLA →
Analyser vikingsamfunnet
Forberedelser
Del dere inn i basisgrupper på seks elever. Hvis det ikke går opp, kan dere ha sju elever på noen av gruppene. Da må to elever på disse gruppene jobbe med det samme temaet.
Fordel temaene under på medlemmene i gruppa.
Gruppemedlemmene skal nå bli eksperter på hvert sitt tema.
Ekspert 1: politiske forholdHvem har makt til å vedta lover og regler og til å fordele goder, plikter og rettigheter?
Hvordan blir samfunnet styrt?
Hvor mye frihet har ulike samfunnsgrupper?
Hvor mye politisk innflytelse har ulike samfunnsgrupper?
Er det konflikter internt eller med andre samfunn?
Kilder
Norgeshistorie.no: Treller, bønder og elite
Norgeshistorie.no: Høvdingenes tid
Ekspert 2: økonomiske forholdHvordan skaffer man seg mat?
Hvordan utnytter man naturressursene?
Hvordan er ressursene fordelt?
Hvilke næringsveier er viktige?
Hvordan drives handel?
Kilder
Norgeshistorie.no: Den mangfoldige vikingtidsgården
Norgeshistorie.no: Rane, bytte, kjøpe, gi
Ekspert 3: naturlige forholdHvilke naturressurser finnes?
Hvordan påvirker landskapet samfunnet?
Hvilken betydning har klimaet og været?
Hvilken betydning har naturkatastrofer?
Kilder
Norgeshistorie.no: Fangst, jern og serieproduksjon
Adresseavisen: Vikinger – takket være klimaendringer?
Ekspert 4: sosiale forholdHvordan lever mennesker sammen i samfunnet?
Er samfunnet delt i ulike grupper?
Har gruppene ulike rettigheter og plikter?
Hvordan er levekårene for de ulike gruppene?
Hvilke kjønnsroller finnes?
Hvordan er befolkningsutviklingen?
Kilder
Norgeshistorie.no: Den vennlige vikingen
Norgeshistorie.no: Vikingtidens kvinner og menn
Norgeshistorie.no: Treller, bønder og elite
Ekspert 5: kulturelle forholdHvilke religioner, livssyn og skikker dominerer samfunnet?
Hvilke verdier og idealer er viktige?
Hvordan er synet på hva som er rett og galt?
Hva slags kunst og andre kulturuttrykk er viktige?
Kilder
Norgeshistorie.no: Førkristen tro
Norgeshistorie.no: Seid – vikingenes mektige trolldomskunst
Ekspert 6: teknologiske forholdHvilke redskaper og metoder blir tatt i bruk i produksjonen av energi, mat og andre varer?
Hva slags våpenteknologi finnes?
Hva slags teknologi brukes til transport og kommunikasjon?
Kilder
Norgeshistorie.no: Fangst, jern og serieproduksjon
Store norske leksikon: Vikingskip
Forskning.no: Hvorfor var vikingene så overlegne i kamp?
Individuelt arbeid
Jobb individuelt i tjue minutter. Fordyp deg i de oppgitte kildene, og svar på spørsmålene under ditt tema. Bruk gjerne andre ressurser også.
Ekspertgrupper
Sett dere sammen i ekspertgrupper, og jobb sammen i ti minutter. De som har fordypet seg i samme tema, skal nå sitte sammen. Del det dere har funnet ut. Hjelp hverandre til å forstå, og bli enige om hva som er viktigst.
Deling og diskusjon
Sett dere tilbake i basisgruppene. Diskuter spørsmålene i boksen under i gruppa. Sørg for at alle får bidratt med sitt perspektiv der det er relevant. Bruk tre–fire minutter per spørsmål. Oppsummer gjerne i plenum, hvis det blir tid.
Spørsmål til diskusjonHva var årsakene til at vikingene kunne og ville dra ut for å plyndre, drive handel og bosette seg i andre land?
Var vikingsamfunnet et fritt samfunn?
Var vikingsamfunnet et primitivt og barbarisk samfunn?
Er det noe i norsk kultur i dag (for eksempel verdier, mentalitet, tradisjoner eller symboler) som er en arv fra vikingtiden?
Er det noen grunn til å være stolte av denne delen av norsk historie?
Hvordan ville dere klart dere dersom dere reiste med en tidsmaskin tilbake til vikingtiden?
Denne oppgaven er basert på puslespillmetoden, eller jigsaw-metoden, som ble utviklet av Eliot Aronson i 1971. Du kan lese mer om jigsaw-metoden på The Jigsaw Classroom (jigsaw.org).
Les original på NDLA →
Del dere inn i basisgrupper på seks elever. Hvis det ikke går opp, kan dere ha sju elever på noen av gruppene. Da må to elever på disse gruppene jobbe med det samme temaet.
Fordel temaene under på medlemmene i gruppa.
Gruppemedlemmene skal nå bli eksperter på hvert sitt tema.
Ekspert 1: politiske forholdHvem har makt til å vedta lover og regler og til å fordele goder, plikter og rettigheter?
Hvordan blir samfunnet styrt?
Hvor mye frihet har ulike samfunnsgrupper?
Hvor mye politisk innflytelse har ulike samfunnsgrupper?
Er det konflikter internt eller med andre samfunn?
Kilder
Norgeshistorie.no: Treller, bønder og elite
Norgeshistorie.no: Høvdingenes tid
Ekspert 2: økonomiske forholdHvordan skaffer man seg mat?
Hvordan utnytter man naturressursene?
Hvordan er ressursene fordelt?
Hvilke næringsveier er viktige?
Hvordan drives handel?
Kilder
Norgeshistorie.no: Den mangfoldige vikingtidsgården
Norgeshistorie.no: Rane, bytte, kjøpe, gi
Ekspert 3: naturlige forholdHvilke naturressurser finnes?
Hvordan påvirker landskapet samfunnet?
Hvilken betydning har klimaet og været?
Hvilken betydning har naturkatastrofer?
Kilder
Norgeshistorie.no: Fangst, jern og serieproduksjon
Adresseavisen: Vikinger – takket være klimaendringer?
Ekspert 4: sosiale forholdHvordan lever mennesker sammen i samfunnet?
Er samfunnet delt i ulike grupper?
Har gruppene ulike rettigheter og plikter?
Hvordan er levekårene for de ulike gruppene?
Hvilke kjønnsroller finnes?
Hvordan er befolkningsutviklingen?
Kilder
Norgeshistorie.no: Den vennlige vikingen
Norgeshistorie.no: Vikingtidens kvinner og menn
Norgeshistorie.no: Treller, bønder og elite
Ekspert 5: kulturelle forholdHvilke religioner, livssyn og skikker dominerer samfunnet?
Hvilke verdier og idealer er viktige?
Hvordan er synet på hva som er rett og galt?
Hva slags kunst og andre kulturuttrykk er viktige?
Kilder
Norgeshistorie.no: Førkristen tro
Norgeshistorie.no: Seid – vikingenes mektige trolldomskunst
Ekspert 6: teknologiske forholdHvilke redskaper og metoder blir tatt i bruk i produksjonen av energi, mat og andre varer?
Hva slags våpenteknologi finnes?
Hva slags teknologi brukes til transport og kommunikasjon?
Kilder
Norgeshistorie.no: Fangst, jern og serieproduksjon
Store norske leksikon: Vikingskip
Forskning.no: Hvorfor var vikingene så overlegne i kamp?
Individuelt arbeid
Jobb individuelt i tjue minutter. Fordyp deg i de oppgitte kildene, og svar på spørsmålene under ditt tema. Bruk gjerne andre ressurser også.
Ekspertgrupper
Sett dere sammen i ekspertgrupper, og jobb sammen i ti minutter. De som har fordypet seg i samme tema, skal nå sitte sammen. Del det dere har funnet ut. Hjelp hverandre til å forstå, og bli enige om hva som er viktigst.
Deling og diskusjon
Sett dere tilbake i basisgruppene. Diskuter spørsmålene i boksen under i gruppa. Sørg for at alle får bidratt med sitt perspektiv der det er relevant. Bruk tre–fire minutter per spørsmål. Oppsummer gjerne i plenum, hvis det blir tid.
Spørsmål til diskusjonHva var årsakene til at vikingene kunne og ville dra ut for å plyndre, drive handel og bosette seg i andre land?
Var vikingsamfunnet et fritt samfunn?
Var vikingsamfunnet et primitivt og barbarisk samfunn?
Er det noe i norsk kultur i dag (for eksempel verdier, mentalitet, tradisjoner eller symboler) som er en arv fra vikingtiden?
Er det noen grunn til å være stolte av denne delen av norsk historie?
Hvordan ville dere klart dere dersom dere reiste med en tidsmaskin tilbake til vikingtiden?
Denne oppgaven er basert på puslespillmetoden, eller jigsaw-metoden, som ble utviklet av Eliot Aronson i 1971. Du kan lese mer om jigsaw-metoden på The Jigsaw Classroom (jigsaw.org).
Les original på NDLA →
Forklar historien!
Velg en historisk hendelse
Velg deg en historisk hendelse som du vil undersøke nærmere. Du kan for eksempel velge en fra lista under, eller dere kan bli enige i klassen om å jobbe med en felles hendelse.
dannelsen av de første jordbrukssamfunnene
vikingferdene
samlingen av Norge til ett rike
svartedauden
reformasjonen
Europas kolonisering i andre verdensdeler
Finn forklaringer
Fin fem ting som kan forklare hendelsen.
Kategoriser forklaringene
Gå gjennom forklaringene du har funnet og diskuter: Hvilke av disse merkelappene passer på de ulike forklaringene du har funnet?
årsaksforklaring
motivforklaring
indre årsak
ytre årsak
push-faktor
pull-faktor
utløsende årsak
bakenforliggende årsak
hovedårsak
biårsak
forutsetning
Les original på NDLA →
Velg deg en historisk hendelse som du vil undersøke nærmere. Du kan for eksempel velge en fra lista under, eller dere kan bli enige i klassen om å jobbe med en felles hendelse.
dannelsen av de første jordbrukssamfunnene
vikingferdene
samlingen av Norge til ett rike
svartedauden
reformasjonen
Europas kolonisering i andre verdensdeler
Finn forklaringer
Fin fem ting som kan forklare hendelsen.
Kategoriser forklaringene
Gå gjennom forklaringene du har funnet og diskuter: Hvilke av disse merkelappene passer på de ulike forklaringene du har funnet?
årsaksforklaring
motivforklaring
indre årsak
ytre årsak
push-faktor
pull-faktor
utløsende årsak
bakenforliggende årsak
hovedårsak
biårsak
forutsetning
Les original på NDLA →
Forklar historien!
Velg en historisk hendelse
Velg deg en historisk hendelse som du vil undersøke nærmere. Du kan for eksempel velge en fra lista under, eller dere kan bli enige i klassen om å jobbe med en felles hendelse.
dannelsen av de første jordbrukssamfunnene
vikingferdene
samlingen av Norge til ett rike
svartedauden
reformasjonen
Europas kolonisering i andre verdensdeler
Finn forklaringer
Fin fem ting som kan forklare hendelsen.
Kategoriser forklaringene
Gå gjennom forklaringene du har funnet og diskuter: Hvilke av disse merkelappene passer på de ulike forklaringene du har funnet?
årsaksforklaring
motivforklaring
indre årsak
ytre årsak
push-faktor
pull-faktor
utløsende årsak
bakenforliggende årsak
hovedårsak
biårsak
forutsetning
Les original på NDLA →
Velg deg en historisk hendelse som du vil undersøke nærmere. Du kan for eksempel velge en fra lista under, eller dere kan bli enige i klassen om å jobbe med en felles hendelse.
dannelsen av de første jordbrukssamfunnene
vikingferdene
samlingen av Norge til ett rike
svartedauden
reformasjonen
Europas kolonisering i andre verdensdeler
Finn forklaringer
Fin fem ting som kan forklare hendelsen.
Kategoriser forklaringene
Gå gjennom forklaringene du har funnet og diskuter: Hvilke av disse merkelappene passer på de ulike forklaringene du har funnet?
årsaksforklaring
motivforklaring
indre årsak
ytre årsak
push-faktor
pull-faktor
utløsende årsak
bakenforliggende årsak
hovedårsak
biårsak
forutsetning
Les original på NDLA →
Historiske forklaringer
Når du skal forstå og forklare historiske hendelser og fenomener, kan noen begreper hjelpe deg med å analysere og få struktur på forklaringene. Her er noen eksempler på slike begreper.
Årsaksforklaringer
Slike forklaringer sier noe om hendelser eller samfunnsforhold som får konsekvenser. Et eksempel på dette er at man kan bruke svartedauden til å forklare hvorfor adelen fikk mindre makt. Her kommer forklaringen forut for det som skal forklares: En årsak fører til en virkning.
Motivforklaringer
Slike forklaringer sier noe om hvorfor mennesker handler som de gjør. Dette kan gjelde hele samfunn eller grupper, for eksempel hvis man vil forklare hvorfor vikingene ønsket å bosette seg utenfor Norge. Det kan også gjelde enkeltpersoner, for eksempel hvis man vil forklare hvorfor Harald Hårfagre ønsket å samle Norge til ett rike. Her kommer forklaringen etter det som skal forklares: Menneskenes handlinger forstås ut fra hva de har tenkt vil bli konsekvensene av handlingene deres.
Indre og ytre årsaker
Hvis du undersøker et fenomen eller en hendelse i et land, kan du lete etter forklaringer både i landet og utenfor landet. Da kan vi skille mellom indre og ytre årsaker. Et godt eksempel er når man skal forklare bakgrunnen for vikingferdene. Noen av forklaringene er indre årsaker og handler om forholdene hjemme, mens andre forklaringer er ytre årsaker og handler om hva som lokket dem der ute.
Push- og pull-faktorer
Når man skal forklare hvorfor folk flytter på seg, kan man også bruke begrepene push-faktorer og pull-faktorer. Push-faktorer er det som "dytter" folk vekk fra der de bor, for eksempel fattigdom eller krig. Pull-faktorer er det som "trekker" folk til stedet de reiser til. Det kan være tilgang på dyrkbar jord eller store rikdommer som kan plyndres, slik det var for mange vikinger. Som regel er push-faktorene indre årsaker og pull-faktorene ytre årsaker.
Utløsende og bakenforliggende årsaker
En historisk hendelse har ofte en siste, avgjørende årsak som utløser den, samtidig som det ligger mange, ofte viktigere, årsaker bak den utløsende. Den utløsende årsaken til befolkningsnedgangen på 1300-tallet var selve sykdommen svartedauden, men bak dette ligger bakenforliggende årsaker som overbefolkning, byvekst, økt handel, dårlig helse og dårlig hygiene.
Hovedårsak og biårsak
Man kan også ordne forklaringer etter hvor viktige de er. Her kan man diskutere spennende problemstillinger som: Hva var hovedårsaken til at norske konger ønsket å kristne Norge? Var det deres religiøse overbevisning, eller var det for å styrke kongemakten? Går det an å peke ut en hovedårsak? Hvilke årsaker er mindre sentrale biårsaker?
Forutsetninger
Noen ganger kan det være litt upresist å snakke om årsak og mer naturlig å snakke om forutsetninger. Det at vikingene hadde tilgang til jern, var ikke årsaken til vikingferdene, men vikingferdene hadde trolig ikke vært mulig uten jern til våpen og skipsbygging. Da kan vi kalle tilgangen til jern en forutsetning for vikingferdene.
Konsekvenser
Årsaker henger sammen med konsekvenser. Ofte kan du få i oppgave å undersøke årsakene til en konsekvens, mens det andre ganger er konsekvensene som er i fokus. For eksempel: Hvilke konsekvenser hadde svartedauden for bøndene i Norge? Konsekvenser kan også ordnes i ulike kategorier. Her er noen eksempler:
Hovedeffekter og bieffekter
Hovedeffekt er den viktigste konsekvensen av noe, mens bieffekter er mindre viktige konsekvenser.
Kortvarige og langvarige konsekvenser
En kortvarig konsekvens av svartedauden var for eksempel at folk opplevde mye sykdom og død, mens en langvarig konsekvens var at adelen mistet makt. Du kan også si at noe har konsekvenser på kort eller lang sikt.
Tilsiktede og utilsiktede konsekvenser
Disse konsekvensene henger sammen med motivforklaringer. Får en handling en annen konsekvens enn det som var hensikten? Da er det i tilfelle en utilsiktet konsekvens.
Andre kategoriseringer
Årsaker og konsekvenser kan også ordnes etter ulike kategorier, på samme måte som når man analyserer et samfunn. Det kan for eksempel være snakk om politiske, kulturelle eller økonomiske årsaker eller konsekvenser. Du finner en oversikt over slike kategorier i artikkelen under.
Les original på NDLA →
Årsaksforklaringer
Slike forklaringer sier noe om hendelser eller samfunnsforhold som får konsekvenser. Et eksempel på dette er at man kan bruke svartedauden til å forklare hvorfor adelen fikk mindre makt. Her kommer forklaringen forut for det som skal forklares: En årsak fører til en virkning.
Motivforklaringer
Slike forklaringer sier noe om hvorfor mennesker handler som de gjør. Dette kan gjelde hele samfunn eller grupper, for eksempel hvis man vil forklare hvorfor vikingene ønsket å bosette seg utenfor Norge. Det kan også gjelde enkeltpersoner, for eksempel hvis man vil forklare hvorfor Harald Hårfagre ønsket å samle Norge til ett rike. Her kommer forklaringen etter det som skal forklares: Menneskenes handlinger forstås ut fra hva de har tenkt vil bli konsekvensene av handlingene deres.
Indre og ytre årsaker
Hvis du undersøker et fenomen eller en hendelse i et land, kan du lete etter forklaringer både i landet og utenfor landet. Da kan vi skille mellom indre og ytre årsaker. Et godt eksempel er når man skal forklare bakgrunnen for vikingferdene. Noen av forklaringene er indre årsaker og handler om forholdene hjemme, mens andre forklaringer er ytre årsaker og handler om hva som lokket dem der ute.
Push- og pull-faktorer
Når man skal forklare hvorfor folk flytter på seg, kan man også bruke begrepene push-faktorer og pull-faktorer. Push-faktorer er det som "dytter" folk vekk fra der de bor, for eksempel fattigdom eller krig. Pull-faktorer er det som "trekker" folk til stedet de reiser til. Det kan være tilgang på dyrkbar jord eller store rikdommer som kan plyndres, slik det var for mange vikinger. Som regel er push-faktorene indre årsaker og pull-faktorene ytre årsaker.
Utløsende og bakenforliggende årsaker
En historisk hendelse har ofte en siste, avgjørende årsak som utløser den, samtidig som det ligger mange, ofte viktigere, årsaker bak den utløsende. Den utløsende årsaken til befolkningsnedgangen på 1300-tallet var selve sykdommen svartedauden, men bak dette ligger bakenforliggende årsaker som overbefolkning, byvekst, økt handel, dårlig helse og dårlig hygiene.
Hovedårsak og biårsak
Man kan også ordne forklaringer etter hvor viktige de er. Her kan man diskutere spennende problemstillinger som: Hva var hovedårsaken til at norske konger ønsket å kristne Norge? Var det deres religiøse overbevisning, eller var det for å styrke kongemakten? Går det an å peke ut en hovedårsak? Hvilke årsaker er mindre sentrale biårsaker?
Forutsetninger
Noen ganger kan det være litt upresist å snakke om årsak og mer naturlig å snakke om forutsetninger. Det at vikingene hadde tilgang til jern, var ikke årsaken til vikingferdene, men vikingferdene hadde trolig ikke vært mulig uten jern til våpen og skipsbygging. Da kan vi kalle tilgangen til jern en forutsetning for vikingferdene.
Konsekvenser
Årsaker henger sammen med konsekvenser. Ofte kan du få i oppgave å undersøke årsakene til en konsekvens, mens det andre ganger er konsekvensene som er i fokus. For eksempel: Hvilke konsekvenser hadde svartedauden for bøndene i Norge? Konsekvenser kan også ordnes i ulike kategorier. Her er noen eksempler:
Hovedeffekter og bieffekter
Hovedeffekt er den viktigste konsekvensen av noe, mens bieffekter er mindre viktige konsekvenser.
Kortvarige og langvarige konsekvenser
En kortvarig konsekvens av svartedauden var for eksempel at folk opplevde mye sykdom og død, mens en langvarig konsekvens var at adelen mistet makt. Du kan også si at noe har konsekvenser på kort eller lang sikt.
Tilsiktede og utilsiktede konsekvenser
Disse konsekvensene henger sammen med motivforklaringer. Får en handling en annen konsekvens enn det som var hensikten? Da er det i tilfelle en utilsiktet konsekvens.
Andre kategoriseringer
Årsaker og konsekvenser kan også ordnes etter ulike kategorier, på samme måte som når man analyserer et samfunn. Det kan for eksempel være snakk om politiske, kulturelle eller økonomiske årsaker eller konsekvenser. Du finner en oversikt over slike kategorier i artikkelen under.
Les original på NDLA →
Historiske forklaringer
Når du skal forstå og forklare historiske hendelser og fenomener, kan noen begreper hjelpe deg med å analysere og få struktur på forklaringene. Her er noen eksempler på slike begreper.
Årsaksforklaringer
Slike forklaringer sier noe om hendelser eller samfunnsforhold som får konsekvenser. Et eksempel på dette er at man kan bruke svartedauden til å forklare hvorfor adelen fikk mindre makt. Her kommer forklaringen forut for det som skal forklares: En årsak fører til en virkning.
Motivforklaringer
Slike forklaringer sier noe om hvorfor mennesker handler som de gjør. Dette kan gjelde hele samfunn eller grupper, for eksempel hvis man vil forklare hvorfor vikingene ønsket å bosette seg utenfor Norge. Det kan også gjelde enkeltpersoner, for eksempel hvis man vil forklare hvorfor Harald Hårfagre ønsket å samle Norge til ett rike. Her kommer forklaringen etter det som skal forklares: Menneskenes handlinger forstås ut fra hva de har tenkt vil bli konsekvensene av handlingene deres.
Indre og ytre årsaker
Hvis du undersøker et fenomen eller en hendelse i et land, kan du lete etter forklaringer både i landet og utenfor landet. Da kan vi skille mellom indre og ytre årsaker. Et godt eksempel er når man skal forklare bakgrunnen for vikingferdene. Noen av forklaringene er indre årsaker og handler om forholdene hjemme, mens andre forklaringer er ytre årsaker og handler om hva som lokket dem der ute.
Push- og pull-faktorer
Når man skal forklare hvorfor folk flytter på seg, kan man også bruke begrepene push-faktorer og pull-faktorer. Push-faktorer er det som "dytter" folk vekk fra der de bor, for eksempel fattigdom eller krig. Pull-faktorer er det som "trekker" folk til stedet de reiser til. Det kan være tilgang på dyrkbar jord eller store rikdommer som kan plyndres, slik det var for mange vikinger. Som regel er push-faktorene indre årsaker og pull-faktorene ytre årsaker.
Utløsende og bakenforliggende årsaker
En historisk hendelse har ofte en siste, avgjørende årsak som utløser den, samtidig som det ligger mange, ofte viktigere, årsaker bak den utløsende. Den utløsende årsaken til befolkningsnedgangen på 1300-tallet var selve sykdommen svartedauden, men bak dette ligger bakenforliggende årsaker som overbefolkning, byvekst, økt handel, dårlig helse og dårlig hygiene.
Hovedårsak og biårsak
Man kan også ordne forklaringer etter hvor viktige de er. Her kan man diskutere spennende problemstillinger som: Hva var hovedårsaken til at norske konger ønsket å kristne Norge? Var det deres religiøse overbevisning, eller var det for å styrke kongemakten? Går det an å peke ut en hovedårsak? Hvilke årsaker er mindre sentrale biårsaker?
Forutsetninger
Noen ganger kan det være litt upresist å snakke om årsak og mer naturlig å snakke om forutsetninger. Det at vikingene hadde tilgang til jern, var ikke årsaken til vikingferdene, men vikingferdene hadde trolig ikke vært mulig uten jern til våpen og skipsbygging. Da kan vi kalle tilgangen til jern en forutsetning for vikingferdene.
Konsekvenser
Årsaker henger sammen med konsekvenser. Ofte kan du få i oppgave å undersøke årsakene til en konsekvens, mens det andre ganger er konsekvensene som er i fokus. For eksempel: Hvilke konsekvenser hadde svartedauden for bøndene i Norge? Konsekvenser kan også ordnes i ulike kategorier. Her er noen eksempler:
Hovedeffekter og bieffekter
Hovedeffekt er den viktigste konsekvensen av noe, mens bieffekter er mindre viktige konsekvenser.
Kortvarige og langvarige konsekvenser
En kortvarig konsekvens av svartedauden var for eksempel at folk opplevde mye sykdom og død, mens en langvarig konsekvens var at adelen mistet makt. Du kan også si at noe har konsekvenser på kort eller lang sikt.
Tilsiktede og utilsiktede konsekvenser
Disse konsekvensene henger sammen med motivforklaringer. Får en handling en annen konsekvens enn det som var hensikten? Da er det i tilfelle en utilsiktet konsekvens.
Andre kategoriseringer
Årsaker og konsekvenser kan også ordnes etter ulike kategorier, på samme måte som når man analyserer et samfunn. Det kan for eksempel være snakk om politiske, kulturelle eller økonomiske årsaker eller konsekvenser. Du finner en oversikt over slike kategorier i artikkelen under.
Les original på NDLA →
Årsaksforklaringer
Slike forklaringer sier noe om hendelser eller samfunnsforhold som får konsekvenser. Et eksempel på dette er at man kan bruke svartedauden til å forklare hvorfor adelen fikk mindre makt. Her kommer forklaringen forut for det som skal forklares: En årsak fører til en virkning.
Motivforklaringer
Slike forklaringer sier noe om hvorfor mennesker handler som de gjør. Dette kan gjelde hele samfunn eller grupper, for eksempel hvis man vil forklare hvorfor vikingene ønsket å bosette seg utenfor Norge. Det kan også gjelde enkeltpersoner, for eksempel hvis man vil forklare hvorfor Harald Hårfagre ønsket å samle Norge til ett rike. Her kommer forklaringen etter det som skal forklares: Menneskenes handlinger forstås ut fra hva de har tenkt vil bli konsekvensene av handlingene deres.
Indre og ytre årsaker
Hvis du undersøker et fenomen eller en hendelse i et land, kan du lete etter forklaringer både i landet og utenfor landet. Da kan vi skille mellom indre og ytre årsaker. Et godt eksempel er når man skal forklare bakgrunnen for vikingferdene. Noen av forklaringene er indre årsaker og handler om forholdene hjemme, mens andre forklaringer er ytre årsaker og handler om hva som lokket dem der ute.
Push- og pull-faktorer
Når man skal forklare hvorfor folk flytter på seg, kan man også bruke begrepene push-faktorer og pull-faktorer. Push-faktorer er det som "dytter" folk vekk fra der de bor, for eksempel fattigdom eller krig. Pull-faktorer er det som "trekker" folk til stedet de reiser til. Det kan være tilgang på dyrkbar jord eller store rikdommer som kan plyndres, slik det var for mange vikinger. Som regel er push-faktorene indre årsaker og pull-faktorene ytre årsaker.
Utløsende og bakenforliggende årsaker
En historisk hendelse har ofte en siste, avgjørende årsak som utløser den, samtidig som det ligger mange, ofte viktigere, årsaker bak den utløsende. Den utløsende årsaken til befolkningsnedgangen på 1300-tallet var selve sykdommen svartedauden, men bak dette ligger bakenforliggende årsaker som overbefolkning, byvekst, økt handel, dårlig helse og dårlig hygiene.
Hovedårsak og biårsak
Man kan også ordne forklaringer etter hvor viktige de er. Her kan man diskutere spennende problemstillinger som: Hva var hovedårsaken til at norske konger ønsket å kristne Norge? Var det deres religiøse overbevisning, eller var det for å styrke kongemakten? Går det an å peke ut en hovedårsak? Hvilke årsaker er mindre sentrale biårsaker?
Forutsetninger
Noen ganger kan det være litt upresist å snakke om årsak og mer naturlig å snakke om forutsetninger. Det at vikingene hadde tilgang til jern, var ikke årsaken til vikingferdene, men vikingferdene hadde trolig ikke vært mulig uten jern til våpen og skipsbygging. Da kan vi kalle tilgangen til jern en forutsetning for vikingferdene.
Konsekvenser
Årsaker henger sammen med konsekvenser. Ofte kan du få i oppgave å undersøke årsakene til en konsekvens, mens det andre ganger er konsekvensene som er i fokus. For eksempel: Hvilke konsekvenser hadde svartedauden for bøndene i Norge? Konsekvenser kan også ordnes i ulike kategorier. Her er noen eksempler:
Hovedeffekter og bieffekter
Hovedeffekt er den viktigste konsekvensen av noe, mens bieffekter er mindre viktige konsekvenser.
Kortvarige og langvarige konsekvenser
En kortvarig konsekvens av svartedauden var for eksempel at folk opplevde mye sykdom og død, mens en langvarig konsekvens var at adelen mistet makt. Du kan også si at noe har konsekvenser på kort eller lang sikt.
Tilsiktede og utilsiktede konsekvenser
Disse konsekvensene henger sammen med motivforklaringer. Får en handling en annen konsekvens enn det som var hensikten? Da er det i tilfelle en utilsiktet konsekvens.
Andre kategoriseringer
Årsaker og konsekvenser kan også ordnes etter ulike kategorier, på samme måte som når man analyserer et samfunn. Det kan for eksempel være snakk om politiske, kulturelle eller økonomiske årsaker eller konsekvenser. Du finner en oversikt over slike kategorier i artikkelen under.
Les original på NDLA →
Jobb med temakart
Temakartene
Temakart: Den første industrielle revolusjonen
Temakart: Den franske revolusjonen
Temakart: 1814
Temakart: Første verdenskrig
Temakart: Andre verdenskrig
Å strukturere årsaker og konsekvenser
Disse temakartene skal hjelpe deg til å strukturere årsaker og konsekvenser i flere temaer i nyere historie. Temakartene består av bokser og piler. Både boksene og pilene skal fylles med tekst, og hvis du klikker på dem, kommer det opp en tekstboks som du kan skrive i.
Boksene i temakartene skal hjelpe deg til å trene på å trekke ut det viktigste av en tekst. Når du har jobbet ferdig med et temakart, vil det dessuten hjelpe deg å huske en omfattende mengde fagstoff.
Hvordan det virker
Boksene representerer konkrete hendelser eller utviklingstrekk. Når du skriver i disse boksene, skal du øve deg på å trekke ut det aller viktigste. Prøv å begrense deg til to–tre setninger.
Pilene skal forklare sammenhenger mellom boksene. En sammenheng kan være at boks A er årsak til boks B, at boks A påvirker boks B, eller at boks A hjelper oss til å forstå boks B. Noen ganger kan sammenhenger gå begge veier, slik at også boks B påvirker boks A. Noen ganger er det lett å se sammenhenger; de kan for eksempel stå direkte forklart i læremiddelet du bruker. Andre ganger må du tenke selv. I pilene bør du skrive så utfyllende du kan. I tillegg til å forklare kan du for eksempel trekke inn eksempler eller kilder dere har jobbet med, som kan belyse denne sammenhengen.
Når du er ferdig, kan du eksportere eller skrive ut tekstene dine.
Ser du etter de gamle temakartene?Vi har laget nye temakart. Hvis du trenger de gamle, finner du dem her:
Temakart: Den franske revolusjon
Temakart: Den første industrielle revolusjon
Temakart: Den andre industrielle revolusjon
Temakart: 1814
Temakart: 1814–1905
Temakart: Første verdenskrig og den russiske revolusjon
Temakart: Andre verdenskrig
Temakart: Sovjetunionens fall
Les original på NDLA →
Temakart: Den første industrielle revolusjonen
Temakart: Den franske revolusjonen
Temakart: 1814
Temakart: Første verdenskrig
Temakart: Andre verdenskrig
Å strukturere årsaker og konsekvenser
Disse temakartene skal hjelpe deg til å strukturere årsaker og konsekvenser i flere temaer i nyere historie. Temakartene består av bokser og piler. Både boksene og pilene skal fylles med tekst, og hvis du klikker på dem, kommer det opp en tekstboks som du kan skrive i.
Boksene i temakartene skal hjelpe deg til å trene på å trekke ut det viktigste av en tekst. Når du har jobbet ferdig med et temakart, vil det dessuten hjelpe deg å huske en omfattende mengde fagstoff.
Hvordan det virker
Boksene representerer konkrete hendelser eller utviklingstrekk. Når du skriver i disse boksene, skal du øve deg på å trekke ut det aller viktigste. Prøv å begrense deg til to–tre setninger.
Pilene skal forklare sammenhenger mellom boksene. En sammenheng kan være at boks A er årsak til boks B, at boks A påvirker boks B, eller at boks A hjelper oss til å forstå boks B. Noen ganger kan sammenhenger gå begge veier, slik at også boks B påvirker boks A. Noen ganger er det lett å se sammenhenger; de kan for eksempel stå direkte forklart i læremiddelet du bruker. Andre ganger må du tenke selv. I pilene bør du skrive så utfyllende du kan. I tillegg til å forklare kan du for eksempel trekke inn eksempler eller kilder dere har jobbet med, som kan belyse denne sammenhengen.
Når du er ferdig, kan du eksportere eller skrive ut tekstene dine.
Ser du etter de gamle temakartene?Vi har laget nye temakart. Hvis du trenger de gamle, finner du dem her:
Temakart: Den franske revolusjon
Temakart: Den første industrielle revolusjon
Temakart: Den andre industrielle revolusjon
Temakart: 1814
Temakart: 1814–1905
Temakart: Første verdenskrig og den russiske revolusjon
Temakart: Andre verdenskrig
Temakart: Sovjetunionens fall
Les original på NDLA →
Jobb med temakart
Temakartene
Temakart: Den første industrielle revolusjonen
Temakart: Den franske revolusjonen
Temakart: 1814
Temakart: Første verdenskrig
Temakart: Andre verdenskrig
Å strukturere årsaker og konsekvenser
Disse temakartene skal hjelpe deg til å strukturere årsaker og konsekvenser i flere temaer i nyere historie. Temakartene består av bokser og piler. Både boksene og pilene skal fylles med tekst, og hvis du klikker på dem, kommer det opp en tekstboks som du kan skrive i.
Boksene i temakartene skal hjelpe deg til å trene på å trekke ut det viktigste av en tekst. Når du har jobbet ferdig med et temakart, vil det dessuten hjelpe deg å huske en omfattende mengde fagstoff.
Hvordan det virker
Boksene representerer konkrete hendelser eller utviklingstrekk. Når du skriver i disse boksene, skal du øve deg på å trekke ut det aller viktigste. Prøv å begrense deg til to–tre setninger.
Pilene skal forklare sammenhenger mellom boksene. En sammenheng kan være at boks A er årsak til boks B, at boks A påvirker boks B, eller at boks A hjelper oss til å forstå boks B. Noen ganger kan sammenhenger gå begge veier, slik at også boks B påvirker boks A. Noen ganger er det lett å se sammenhenger; de kan for eksempel stå direkte forklart i læremiddelet du bruker. Andre ganger må du tenke selv. I pilene bør du skrive så utfyllende du kan. I tillegg til å forklare kan du for eksempel trekke inn eksempler eller kilder dere har jobbet med, som kan belyse denne sammenhengen.
Når du er ferdig, kan du eksportere eller skrive ut tekstene dine.
Ser du etter de gamle temakartene?Vi har laget nye temakart. Hvis du trenger de gamle, finner du dem her:
Temakart: Den franske revolusjon
Temakart: Den første industrielle revolusjon
Temakart: Den andre industrielle revolusjon
Temakart: 1814
Temakart: 1814–1905
Temakart: Første verdenskrig og den russiske revolusjon
Temakart: Andre verdenskrig
Temakart: Sovjetunionens fall
Les original på NDLA →
Temakart: Den første industrielle revolusjonen
Temakart: Den franske revolusjonen
Temakart: 1814
Temakart: Første verdenskrig
Temakart: Andre verdenskrig
Å strukturere årsaker og konsekvenser
Disse temakartene skal hjelpe deg til å strukturere årsaker og konsekvenser i flere temaer i nyere historie. Temakartene består av bokser og piler. Både boksene og pilene skal fylles med tekst, og hvis du klikker på dem, kommer det opp en tekstboks som du kan skrive i.
Boksene i temakartene skal hjelpe deg til å trene på å trekke ut det viktigste av en tekst. Når du har jobbet ferdig med et temakart, vil det dessuten hjelpe deg å huske en omfattende mengde fagstoff.
Hvordan det virker
Boksene representerer konkrete hendelser eller utviklingstrekk. Når du skriver i disse boksene, skal du øve deg på å trekke ut det aller viktigste. Prøv å begrense deg til to–tre setninger.
Pilene skal forklare sammenhenger mellom boksene. En sammenheng kan være at boks A er årsak til boks B, at boks A påvirker boks B, eller at boks A hjelper oss til å forstå boks B. Noen ganger kan sammenhenger gå begge veier, slik at også boks B påvirker boks A. Noen ganger er det lett å se sammenhenger; de kan for eksempel stå direkte forklart i læremiddelet du bruker. Andre ganger må du tenke selv. I pilene bør du skrive så utfyllende du kan. I tillegg til å forklare kan du for eksempel trekke inn eksempler eller kilder dere har jobbet med, som kan belyse denne sammenhengen.
Når du er ferdig, kan du eksportere eller skrive ut tekstene dine.
Ser du etter de gamle temakartene?Vi har laget nye temakart. Hvis du trenger de gamle, finner du dem her:
Temakart: Den franske revolusjon
Temakart: Den første industrielle revolusjon
Temakart: Den andre industrielle revolusjon
Temakart: 1814
Temakart: 1814–1905
Temakart: Første verdenskrig og den russiske revolusjon
Temakart: Andre verdenskrig
Temakart: Sovjetunionens fall
Les original på NDLA →
Tall og statistikk i historiefaget
Hva er historisk statistikk?
Historisk statistikk
Historisk statistikk er statistikk som omhandler temaer et stykke tilbake i tid, som for eksempel hvor mange som ble født i Norge i 1900, eller hvor mange som døde av tuberkulose i 1950. Historisk statistikk omfatter også lange tidsserier som går tilbake i tid. Statistikken over folketallet i Norge er et eksempel på det.
Hvor lang en tidsserie skal være eller hvor langt tilbake vi må gå for at en statistikk skal være historisk, finnes det ikke noe eksakt svar på, men det er vanlig å si om lag 30 år, altså statistikk fra rundt 1990 og tidligere.
Hvor finner du historisk statistikk?
Statistisk sentralbyrå (SSB) publiserer i dag alt innholdet sitt løpende på nettstedet ssb.no, mens alle eldre utgivelser fra 1828 til 2000 er digitalisert og gjort tilgjengelig i PDF-format fra nettstedet. Denne samlingen kalles også "Historisk statistikk".
Statistisk sentralbyrå: Historisk statistikk
Hvordan finner du fram i de historiske publikasjonene?
Inndelingen er tematisk. Det første temaet heter "Oversikter", og det kan være et bra sted å starte. Her finnes blant annet
historisk statistikk (utgitt i 1968, 1978 og 1994) med lange tidsserier for de fleste temaer
statistiske årbøker, som ble utgitt årlig i perioden 1880 til 2013
I tillegg til oversiktene finner du andre temaer som "Befolkning" og "Arbeid og lønn". Her kan du klikke deg videre inn til enkeltpublikasjoner. Du kan for eksempel klikke deg inn på "Befolkning", deretter på "Folkemengde og befolkningsendringer", deretter "Folkemengdens bevegelse 1926–1950" og til slutt på "Folkemengdens bevegelse 1933". I en slik publikasjon kan du i tillegg til folketallet for det valgte året, finne informasjon om valg, industri, post- og bankvesen, fiskerier og bergverksdrift, skolens tilstand og mye mer.
TipsDe gamle publikasjonene har en innholdsfortegnelse. Bla deg fram til den for å se hva som finnes i publikasjonen. Et alternativ er å bruke CTRL + F og søke på det du er ute etter, for eksempel fisk eller skole. Husk at de kanskje brukte andre betegnelser enn i dag, folkeskole i stedet for barneskole og så videre.
Under de tematiske inngangene er det flere innganger under overskriften "Mer historisk innhold".
For eksempel er "Statistikkbanktabeller" med lange tidsserier en nyttig inngang der du får muligheten til å lage egne, lange tidsserier
Norgeshistorie fortalt gjennom statistikk
Som du skjønner, innebærer historisk statistikk litt gravearbeid, men desto mer gøy er det når man finner fram til noe interessant, enten det er noe om hvordan forholdene var før i tiden, eller du ser hvordan noe har utviklet seg fra langt tilbake og fram til i dag.
SSB lager statistikk til nytte for samfunnet. Hva som er til nytte for samfunnet, endrer seg over tid. Noen statistikker er ikke lenger aktuelle og avsluttes, mens nye statistikker opprettes for å avdekke nyere samfunnsforhold.
Et eksempel: Fram til 1940 lagde SSB statistikk på tilfeller av spedalske, eller leprapasienter, som vi sier i dag. Det var en alvorlig og stigmatiserende sykdom som preget samfunnet. For eksempel var det egne lepralover med blant annet restriksjoner for ekteskapsinngåelser. Forekomsten av lepratilfeller var viktig, og SSB ga ut årlige oversikter. Siden 1950-tallet har det vært effektiv behandling mot sykdommen, og en egen statistikk var ikke lenger aktuell i Norge.
Folketellingene
Norske folketellinger (ssb.no) inneholder opplysninger om alle personer som bodde i Norge på en bestemt dato i et bestemt år. Den første folketellingen i Norge ble gjennomført i 1769. Hos SSB finner du statistikken fra folketellingene, mens hos Digitalarkivet (digitalarkivet.no) finner du personopplysningene (men bare fra minst 100 år tilbake på grunn av personvern).
Fram til 1970 ble folketellingene gjennomført med tellere og manuell registrering. Folketellingene ble gjennomført hvert tiende år og var et stort og krevende arbeid. I dag merker du ikke at du blir telt. I 1964 ble det opprettet et sentralt folkeregister. Når SSB gjennomfører en folketelling, henter de alle opplysninger fra Folkeregisteret og andre administrative registre.
Hva kan du bruke folketellingene til? Folketellingene gir et unikt innblikk i samfunnet på den tiden tellingen ble gjennomført. Du vil finne tall i form av tabeller, men også mange beskrivelser og forklaringer til tallene. Fra 1960 vil du i folketellingenes kommunehefter finne detaljert informasjon ned på den enkelte bygd/grunnkrets i Norge.
Selv om det skal gjennomføres folketelling i 2021, er det meste i folketellingene i de senere år blitt bedre dekket av annen statistikk.
Annen historisk statistikk
SSB er hovedprodusenten av offisiell statistikk i Norge, men også andre offentlige institusjoner utgir statistikk, også historisk statistikk. Her kan nevnes NAVs Historisk statistikk om arbeidsmarkedet (nav.no) og Norges Banks Historisk monetær statistikk (norges-bank.no) som blant annet inneholder svært lange tidsserier for konsumpriser, huspriser og lønninger.
Kilde
Folkehelseinstituttet (2019, 2. februar). Lepra (spedalskhet). https://www.fhi.no/nettpub/smittevernveilederen/sykdommer-a-a/lepra-spedalskhet---veileder-for-he/#forekomst-i-norge
Les original på NDLA →
Historisk statistikk er statistikk som omhandler temaer et stykke tilbake i tid, som for eksempel hvor mange som ble født i Norge i 1900, eller hvor mange som døde av tuberkulose i 1950. Historisk statistikk omfatter også lange tidsserier som går tilbake i tid. Statistikken over folketallet i Norge er et eksempel på det.
Hvor lang en tidsserie skal være eller hvor langt tilbake vi må gå for at en statistikk skal være historisk, finnes det ikke noe eksakt svar på, men det er vanlig å si om lag 30 år, altså statistikk fra rundt 1990 og tidligere.
Hvor finner du historisk statistikk?
Statistisk sentralbyrå (SSB) publiserer i dag alt innholdet sitt løpende på nettstedet ssb.no, mens alle eldre utgivelser fra 1828 til 2000 er digitalisert og gjort tilgjengelig i PDF-format fra nettstedet. Denne samlingen kalles også "Historisk statistikk".
Statistisk sentralbyrå: Historisk statistikk
Hvordan finner du fram i de historiske publikasjonene?
Inndelingen er tematisk. Det første temaet heter "Oversikter", og det kan være et bra sted å starte. Her finnes blant annet
historisk statistikk (utgitt i 1968, 1978 og 1994) med lange tidsserier for de fleste temaer
statistiske årbøker, som ble utgitt årlig i perioden 1880 til 2013
I tillegg til oversiktene finner du andre temaer som "Befolkning" og "Arbeid og lønn". Her kan du klikke deg videre inn til enkeltpublikasjoner. Du kan for eksempel klikke deg inn på "Befolkning", deretter på "Folkemengde og befolkningsendringer", deretter "Folkemengdens bevegelse 1926–1950" og til slutt på "Folkemengdens bevegelse 1933". I en slik publikasjon kan du i tillegg til folketallet for det valgte året, finne informasjon om valg, industri, post- og bankvesen, fiskerier og bergverksdrift, skolens tilstand og mye mer.
TipsDe gamle publikasjonene har en innholdsfortegnelse. Bla deg fram til den for å se hva som finnes i publikasjonen. Et alternativ er å bruke CTRL + F og søke på det du er ute etter, for eksempel fisk eller skole. Husk at de kanskje brukte andre betegnelser enn i dag, folkeskole i stedet for barneskole og så videre.
Under de tematiske inngangene er det flere innganger under overskriften "Mer historisk innhold".
For eksempel er "Statistikkbanktabeller" med lange tidsserier en nyttig inngang der du får muligheten til å lage egne, lange tidsserier
Norgeshistorie fortalt gjennom statistikk
Som du skjønner, innebærer historisk statistikk litt gravearbeid, men desto mer gøy er det når man finner fram til noe interessant, enten det er noe om hvordan forholdene var før i tiden, eller du ser hvordan noe har utviklet seg fra langt tilbake og fram til i dag.
SSB lager statistikk til nytte for samfunnet. Hva som er til nytte for samfunnet, endrer seg over tid. Noen statistikker er ikke lenger aktuelle og avsluttes, mens nye statistikker opprettes for å avdekke nyere samfunnsforhold.
Et eksempel: Fram til 1940 lagde SSB statistikk på tilfeller av spedalske, eller leprapasienter, som vi sier i dag. Det var en alvorlig og stigmatiserende sykdom som preget samfunnet. For eksempel var det egne lepralover med blant annet restriksjoner for ekteskapsinngåelser. Forekomsten av lepratilfeller var viktig, og SSB ga ut årlige oversikter. Siden 1950-tallet har det vært effektiv behandling mot sykdommen, og en egen statistikk var ikke lenger aktuell i Norge.
Folketellingene
Norske folketellinger (ssb.no) inneholder opplysninger om alle personer som bodde i Norge på en bestemt dato i et bestemt år. Den første folketellingen i Norge ble gjennomført i 1769. Hos SSB finner du statistikken fra folketellingene, mens hos Digitalarkivet (digitalarkivet.no) finner du personopplysningene (men bare fra minst 100 år tilbake på grunn av personvern).
Fram til 1970 ble folketellingene gjennomført med tellere og manuell registrering. Folketellingene ble gjennomført hvert tiende år og var et stort og krevende arbeid. I dag merker du ikke at du blir telt. I 1964 ble det opprettet et sentralt folkeregister. Når SSB gjennomfører en folketelling, henter de alle opplysninger fra Folkeregisteret og andre administrative registre.
Hva kan du bruke folketellingene til? Folketellingene gir et unikt innblikk i samfunnet på den tiden tellingen ble gjennomført. Du vil finne tall i form av tabeller, men også mange beskrivelser og forklaringer til tallene. Fra 1960 vil du i folketellingenes kommunehefter finne detaljert informasjon ned på den enkelte bygd/grunnkrets i Norge.
Selv om det skal gjennomføres folketelling i 2021, er det meste i folketellingene i de senere år blitt bedre dekket av annen statistikk.
Annen historisk statistikk
SSB er hovedprodusenten av offisiell statistikk i Norge, men også andre offentlige institusjoner utgir statistikk, også historisk statistikk. Her kan nevnes NAVs Historisk statistikk om arbeidsmarkedet (nav.no) og Norges Banks Historisk monetær statistikk (norges-bank.no) som blant annet inneholder svært lange tidsserier for konsumpriser, huspriser og lønninger.
Kilde
Folkehelseinstituttet (2019, 2. februar). Lepra (spedalskhet). https://www.fhi.no/nettpub/smittevernveilederen/sykdommer-a-a/lepra-spedalskhet---veileder-for-he/#forekomst-i-norge
Les original på NDLA →
Hva er historisk statistikk?
Historisk statistikk
Historisk statistikk er statistikk som omhandler temaer et stykke tilbake i tid, som for eksempel hvor mange som ble født i Norge i 1900, eller hvor mange som døde av tuberkulose i 1950. Historisk statistikk omfatter også lange tidsserier som går tilbake i tid. Statistikken over folketallet i Norge er et eksempel på det.
Hvor lang en tidsserie skal være eller hvor langt tilbake vi må gå for at en statistikk skal være historisk, finnes det ikke noe eksakt svar på, men det er vanlig å si om lag 30 år, altså statistikk fra rundt 1990 og tidligere.
Hvor finner du historisk statistikk?
Statistisk sentralbyrå (SSB) publiserer i dag alt innholdet sitt løpende på nettstedet ssb.no, mens alle eldre utgivelser fra 1828 til 2000 er digitalisert og gjort tilgjengelig i PDF-format fra nettstedet. Denne samlingen kalles også "Historisk statistikk".
Statistisk sentralbyrå: Historisk statistikk
Hvordan finner du fram i de historiske publikasjonene?
Inndelingen er tematisk. Det første temaet heter "Oversikter", og det kan være et bra sted å starte. Her finnes blant annet
historisk statistikk (utgitt i 1968, 1978 og 1994) med lange tidsserier for de fleste temaer
statistiske årbøker, som ble utgitt årlig i perioden 1880 til 2013
I tillegg til oversiktene finner du andre temaer som "Befolkning" og "Arbeid og lønn". Her kan du klikke deg videre inn til enkeltpublikasjoner. Du kan for eksempel klikke deg inn på "Befolkning", deretter på "Folkemengde og befolkningsendringer", deretter "Folkemengdens bevegelse 1926–1950" og til slutt på "Folkemengdens bevegelse 1933". I en slik publikasjon kan du i tillegg til folketallet for det valgte året, finne informasjon om valg, industri, post- og bankvesen, fiskerier og bergverksdrift, skolens tilstand og mye mer.
TipsDe gamle publikasjonene har en innholdsfortegnelse. Bla deg fram til den for å se hva som finnes i publikasjonen. Et alternativ er å bruke CTRL + F og søke på det du er ute etter, for eksempel fisk eller skole. Husk at de kanskje brukte andre betegnelser enn i dag, folkeskole i stedet for barneskole og så videre.
Under de tematiske inngangene er det flere innganger under overskriften "Mer historisk innhold".
For eksempel er "Statistikkbanktabeller" med lange tidsserier en nyttig inngang der du får muligheten til å lage egne, lange tidsserier
Norgeshistorie fortalt gjennom statistikk
Som du skjønner, innebærer historisk statistikk litt gravearbeid, men desto mer gøy er det når man finner fram til noe interessant, enten det er noe om hvordan forholdene var før i tiden, eller du ser hvordan noe har utviklet seg fra langt tilbake og fram til i dag.
SSB lager statistikk til nytte for samfunnet. Hva som er til nytte for samfunnet, endrer seg over tid. Noen statistikker er ikke lenger aktuelle og avsluttes, mens nye statistikker opprettes for å avdekke nyere samfunnsforhold.
Et eksempel: Fram til 1940 lagde SSB statistikk på tilfeller av spedalske, eller leprapasienter, som vi sier i dag. Det var en alvorlig og stigmatiserende sykdom som preget samfunnet. For eksempel var det egne lepralover med blant annet restriksjoner for ekteskapsinngåelser. Forekomsten av lepratilfeller var viktig, og SSB ga ut årlige oversikter. Siden 1950-tallet har det vært effektiv behandling mot sykdommen, og en egen statistikk var ikke lenger aktuell i Norge.
Folketellingene
Norske folketellinger (ssb.no) inneholder opplysninger om alle personer som bodde i Norge på en bestemt dato i et bestemt år. Den første folketellingen i Norge ble gjennomført i 1769. Hos SSB finner du statistikken fra folketellingene, mens hos Digitalarkivet (digitalarkivet.no) finner du personopplysningene (men bare fra minst 100 år tilbake på grunn av personvern).
Fram til 1970 ble folketellingene gjennomført med tellere og manuell registrering. Folketellingene ble gjennomført hvert tiende år og var et stort og krevende arbeid. I dag merker du ikke at du blir telt. I 1964 ble det opprettet et sentralt folkeregister. Når SSB gjennomfører en folketelling, henter de alle opplysninger fra Folkeregisteret og andre administrative registre.
Hva kan du bruke folketellingene til? Folketellingene gir et unikt innblikk i samfunnet på den tiden tellingen ble gjennomført. Du vil finne tall i form av tabeller, men også mange beskrivelser og forklaringer til tallene. Fra 1960 vil du i folketellingenes kommunehefter finne detaljert informasjon ned på den enkelte bygd/grunnkrets i Norge.
Selv om det skal gjennomføres folketelling i 2021, er det meste i folketellingene i de senere år blitt bedre dekket av annen statistikk.
Annen historisk statistikk
SSB er hovedprodusenten av offisiell statistikk i Norge, men også andre offentlige institusjoner utgir statistikk, også historisk statistikk. Her kan nevnes NAVs Historisk statistikk om arbeidsmarkedet (nav.no) og Norges Banks Historisk monetær statistikk (norges-bank.no) som blant annet inneholder svært lange tidsserier for konsumpriser, huspriser og lønninger.
Kilde
Folkehelseinstituttet (2019, 2. februar). Lepra (spedalskhet). https://www.fhi.no/nettpub/smittevernveilederen/sykdommer-a-a/lepra-spedalskhet---veileder-for-he/#forekomst-i-norge
Les original på NDLA →
Historisk statistikk er statistikk som omhandler temaer et stykke tilbake i tid, som for eksempel hvor mange som ble født i Norge i 1900, eller hvor mange som døde av tuberkulose i 1950. Historisk statistikk omfatter også lange tidsserier som går tilbake i tid. Statistikken over folketallet i Norge er et eksempel på det.
Hvor lang en tidsserie skal være eller hvor langt tilbake vi må gå for at en statistikk skal være historisk, finnes det ikke noe eksakt svar på, men det er vanlig å si om lag 30 år, altså statistikk fra rundt 1990 og tidligere.
Hvor finner du historisk statistikk?
Statistisk sentralbyrå (SSB) publiserer i dag alt innholdet sitt løpende på nettstedet ssb.no, mens alle eldre utgivelser fra 1828 til 2000 er digitalisert og gjort tilgjengelig i PDF-format fra nettstedet. Denne samlingen kalles også "Historisk statistikk".
Statistisk sentralbyrå: Historisk statistikk
Hvordan finner du fram i de historiske publikasjonene?
Inndelingen er tematisk. Det første temaet heter "Oversikter", og det kan være et bra sted å starte. Her finnes blant annet
historisk statistikk (utgitt i 1968, 1978 og 1994) med lange tidsserier for de fleste temaer
statistiske årbøker, som ble utgitt årlig i perioden 1880 til 2013
I tillegg til oversiktene finner du andre temaer som "Befolkning" og "Arbeid og lønn". Her kan du klikke deg videre inn til enkeltpublikasjoner. Du kan for eksempel klikke deg inn på "Befolkning", deretter på "Folkemengde og befolkningsendringer", deretter "Folkemengdens bevegelse 1926–1950" og til slutt på "Folkemengdens bevegelse 1933". I en slik publikasjon kan du i tillegg til folketallet for det valgte året, finne informasjon om valg, industri, post- og bankvesen, fiskerier og bergverksdrift, skolens tilstand og mye mer.
TipsDe gamle publikasjonene har en innholdsfortegnelse. Bla deg fram til den for å se hva som finnes i publikasjonen. Et alternativ er å bruke CTRL + F og søke på det du er ute etter, for eksempel fisk eller skole. Husk at de kanskje brukte andre betegnelser enn i dag, folkeskole i stedet for barneskole og så videre.
Under de tematiske inngangene er det flere innganger under overskriften "Mer historisk innhold".
For eksempel er "Statistikkbanktabeller" med lange tidsserier en nyttig inngang der du får muligheten til å lage egne, lange tidsserier
Norgeshistorie fortalt gjennom statistikk
Som du skjønner, innebærer historisk statistikk litt gravearbeid, men desto mer gøy er det når man finner fram til noe interessant, enten det er noe om hvordan forholdene var før i tiden, eller du ser hvordan noe har utviklet seg fra langt tilbake og fram til i dag.
SSB lager statistikk til nytte for samfunnet. Hva som er til nytte for samfunnet, endrer seg over tid. Noen statistikker er ikke lenger aktuelle og avsluttes, mens nye statistikker opprettes for å avdekke nyere samfunnsforhold.
Et eksempel: Fram til 1940 lagde SSB statistikk på tilfeller av spedalske, eller leprapasienter, som vi sier i dag. Det var en alvorlig og stigmatiserende sykdom som preget samfunnet. For eksempel var det egne lepralover med blant annet restriksjoner for ekteskapsinngåelser. Forekomsten av lepratilfeller var viktig, og SSB ga ut årlige oversikter. Siden 1950-tallet har det vært effektiv behandling mot sykdommen, og en egen statistikk var ikke lenger aktuell i Norge.
Folketellingene
Norske folketellinger (ssb.no) inneholder opplysninger om alle personer som bodde i Norge på en bestemt dato i et bestemt år. Den første folketellingen i Norge ble gjennomført i 1769. Hos SSB finner du statistikken fra folketellingene, mens hos Digitalarkivet (digitalarkivet.no) finner du personopplysningene (men bare fra minst 100 år tilbake på grunn av personvern).
Fram til 1970 ble folketellingene gjennomført med tellere og manuell registrering. Folketellingene ble gjennomført hvert tiende år og var et stort og krevende arbeid. I dag merker du ikke at du blir telt. I 1964 ble det opprettet et sentralt folkeregister. Når SSB gjennomfører en folketelling, henter de alle opplysninger fra Folkeregisteret og andre administrative registre.
Hva kan du bruke folketellingene til? Folketellingene gir et unikt innblikk i samfunnet på den tiden tellingen ble gjennomført. Du vil finne tall i form av tabeller, men også mange beskrivelser og forklaringer til tallene. Fra 1960 vil du i folketellingenes kommunehefter finne detaljert informasjon ned på den enkelte bygd/grunnkrets i Norge.
Selv om det skal gjennomføres folketelling i 2021, er det meste i folketellingene i de senere år blitt bedre dekket av annen statistikk.
Annen historisk statistikk
SSB er hovedprodusenten av offisiell statistikk i Norge, men også andre offentlige institusjoner utgir statistikk, også historisk statistikk. Her kan nevnes NAVs Historisk statistikk om arbeidsmarkedet (nav.no) og Norges Banks Historisk monetær statistikk (norges-bank.no) som blant annet inneholder svært lange tidsserier for konsumpriser, huspriser og lønninger.
Kilde
Folkehelseinstituttet (2019, 2. februar). Lepra (spedalskhet). https://www.fhi.no/nettpub/smittevernveilederen/sykdommer-a-a/lepra-spedalskhet---veileder-for-he/#forekomst-i-norge
Les original på NDLA →
Kvalitativ og kvantitativ metode
Kvalitativ metode
Kvalitativ metode i historiefaget betyr å gå i dybden når en skal analysere for eksempel personer, stater og institusjoner. Historikerne bruker som oftest da dokumenter, brev eller andre tekster. De analyserer disse kildene for blant annet å finne svar på årsaker til hendelser.
Vanligvis forklarer vi kvalitativ metode som en metode basert på intervjuer og deltakende observasjon. Det er ikke alltid like aktuelt i historie siden historikerne forsker på noe som er avsluttet. Vi kan altså ikke spørre aktørene eller deltakerne. I samtidshistorie, altså nyere tid, kan vi derimot også bruke intervju som metode.
Ulempen med kvalitativ metode er at materialet ofte bare forteller fra en eller noen få personers ståsted. Dette gjør det vanskelig å trekke generelle konklusjoner for flere enn akkurat dem det gjelder.
Fordelene er blant annet at vi kan få mer inngående innsikt i motivasjoner og drivkrefter til enkelte personers handlinger.
Kvantitativ metode
Kvantitativ metode i historiefaget inkluderer studier av blant annet folketellinger, kirkebøker og historisk statistikk.
Kvantitative metoder benytter tall og målbare enheter som utgangspunkt for analyser. Statistikk er sentrale verktøy, og resultatene blir gjerne framstilt i tabeller, grafer eller andre statistiske framstillinger. Kvantitative metoder kan gjøre det mulig å få mer overordnet kunnskap om større grupper.
Ulempen med kvantitative metoder er at de kan gi for generelle bilder, og at det kan være svakheter i datamaterialet som blir usynlig i mengden og analysen.
Fordelen med denne metoden er at den kan gi et mer overordnet bilde av situasjonen man undersøker. I begge tilfellene er det viktig å kjenne til styrker og svakheter i kildematerialet man bruker.
Les original på NDLA →
Kvalitativ metode i historiefaget betyr å gå i dybden når en skal analysere for eksempel personer, stater og institusjoner. Historikerne bruker som oftest da dokumenter, brev eller andre tekster. De analyserer disse kildene for blant annet å finne svar på årsaker til hendelser.
Vanligvis forklarer vi kvalitativ metode som en metode basert på intervjuer og deltakende observasjon. Det er ikke alltid like aktuelt i historie siden historikerne forsker på noe som er avsluttet. Vi kan altså ikke spørre aktørene eller deltakerne. I samtidshistorie, altså nyere tid, kan vi derimot også bruke intervju som metode.
Ulempen med kvalitativ metode er at materialet ofte bare forteller fra en eller noen få personers ståsted. Dette gjør det vanskelig å trekke generelle konklusjoner for flere enn akkurat dem det gjelder.
Fordelene er blant annet at vi kan få mer inngående innsikt i motivasjoner og drivkrefter til enkelte personers handlinger.
Kvantitativ metode
Kvantitativ metode i historiefaget inkluderer studier av blant annet folketellinger, kirkebøker og historisk statistikk.
Kvantitative metoder benytter tall og målbare enheter som utgangspunkt for analyser. Statistikk er sentrale verktøy, og resultatene blir gjerne framstilt i tabeller, grafer eller andre statistiske framstillinger. Kvantitative metoder kan gjøre det mulig å få mer overordnet kunnskap om større grupper.
Ulempen med kvantitative metoder er at de kan gi for generelle bilder, og at det kan være svakheter i datamaterialet som blir usynlig i mengden og analysen.
Fordelen med denne metoden er at den kan gi et mer overordnet bilde av situasjonen man undersøker. I begge tilfellene er det viktig å kjenne til styrker og svakheter i kildematerialet man bruker.
Les original på NDLA →
Kvalitativ og kvantitativ metode
Kvalitativ metode
Kvalitativ metode i historiefaget betyr å gå i dybden når en skal analysere for eksempel personer, stater og institusjoner. Historikerne bruker som oftest da dokumenter, brev eller andre tekster. De analyserer disse kildene for blant annet å finne svar på årsaker til hendelser.
Vanligvis forklarer vi kvalitativ metode som en metode basert på intervjuer og deltakende observasjon. Det er ikke alltid like aktuelt i historie siden historikerne forsker på noe som er avsluttet. Vi kan altså ikke spørre aktørene eller deltakerne. I samtidshistorie, altså nyere tid, kan vi derimot også bruke intervju som metode.
Ulempen med kvalitativ metode er at materialet ofte bare forteller fra en eller noen få personers ståsted. Dette gjør det vanskelig å trekke generelle konklusjoner for flere enn akkurat dem det gjelder.
Fordelene er blant annet at vi kan få mer inngående innsikt i motivasjoner og drivkrefter til enkelte personers handlinger.
Kvantitativ metode
Kvantitativ metode i historiefaget inkluderer studier av blant annet folketellinger, kirkebøker og historisk statistikk.
Kvantitative metoder benytter tall og målbare enheter som utgangspunkt for analyser. Statistikk er sentrale verktøy, og resultatene blir gjerne framstilt i tabeller, grafer eller andre statistiske framstillinger. Kvantitative metoder kan gjøre det mulig å få mer overordnet kunnskap om større grupper.
Ulempen med kvantitative metoder er at de kan gi for generelle bilder, og at det kan være svakheter i datamaterialet som blir usynlig i mengden og analysen.
Fordelen med denne metoden er at den kan gi et mer overordnet bilde av situasjonen man undersøker. I begge tilfellene er det viktig å kjenne til styrker og svakheter i kildematerialet man bruker.
Les original på NDLA →
Kvalitativ metode i historiefaget betyr å gå i dybden når en skal analysere for eksempel personer, stater og institusjoner. Historikerne bruker som oftest da dokumenter, brev eller andre tekster. De analyserer disse kildene for blant annet å finne svar på årsaker til hendelser.
Vanligvis forklarer vi kvalitativ metode som en metode basert på intervjuer og deltakende observasjon. Det er ikke alltid like aktuelt i historie siden historikerne forsker på noe som er avsluttet. Vi kan altså ikke spørre aktørene eller deltakerne. I samtidshistorie, altså nyere tid, kan vi derimot også bruke intervju som metode.
Ulempen med kvalitativ metode er at materialet ofte bare forteller fra en eller noen få personers ståsted. Dette gjør det vanskelig å trekke generelle konklusjoner for flere enn akkurat dem det gjelder.
Fordelene er blant annet at vi kan få mer inngående innsikt i motivasjoner og drivkrefter til enkelte personers handlinger.
Kvantitativ metode
Kvantitativ metode i historiefaget inkluderer studier av blant annet folketellinger, kirkebøker og historisk statistikk.
Kvantitative metoder benytter tall og målbare enheter som utgangspunkt for analyser. Statistikk er sentrale verktøy, og resultatene blir gjerne framstilt i tabeller, grafer eller andre statistiske framstillinger. Kvantitative metoder kan gjøre det mulig å få mer overordnet kunnskap om større grupper.
Ulempen med kvantitative metoder er at de kan gi for generelle bilder, og at det kan være svakheter i datamaterialet som blir usynlig i mengden og analysen.
Fordelen med denne metoden er at den kan gi et mer overordnet bilde av situasjonen man undersøker. I begge tilfellene er det viktig å kjenne til styrker og svakheter i kildematerialet man bruker.
Les original på NDLA →
Om bruk av kvantitativ metode i historie
Mindre oppmerksomhet om "vanlige folk"
Bruken av kvantitative metoder i historie bredte om seg særlig fra 1960- og -70-tallet. For mange historikere var det en reaksjon på den tradisjonelle historieskrivingen, som først og fremst handlet om eliter, "store menn", diplomati og politikk.
Det var disse gruppene og temaene som stort sett hadde etterlatt seg skriftlig materiale. De var ofte også blitt sentrale i et lands eller ei gruppes fortellinger om seg selv. Slik hadde de blitt førstevalget for mange historikere å skrive om.
Mer "vanlige folk" samt andre sider av samfunnet enn de politiske, hadde fått langt mindre oppmerksomhet. Dels fordi de hadde etterlatt seg færre kvalitative spor, og slik vært vanskeligere å skrive historien til. Dels var det også politiske strømninger i Vest-Europa som inspirerte en ny forskningsagenda. Denne ønsket å vite mer om historien til flere grupper i samfunnet og flere sider av ulike samfunn. Slik vokste det fram historie om for eksempel arbeidere, kvinner, barn eller innvandrere, og om tema som økonomisk og sosial utvikling.
Kvantitative metoder ble viktige
For å få innsikt i de nye gruppene og temaene måtte historikere vende seg til nye kilder, og for mange ble også kvantitative metoder viktige. Disse gruppene og temaene hadde ofte ikke etterlatt seg særlig med direkte spor i form av for eksempel brev eller dagbøker. Løsningen ble derfor å bruke kilder som kirkebøker, folketellinger eller skattelister som bare indirekte forteller om de nye gruppene eller temaene. Ved å bearbeide disse med ulike verktøy ble det mulig for historikerne å hente ut ny informasjon om de nye forskningsområdene.
Statistikk var, og er fremdeles, et nyttig verktøy i bearbeiding av mange av disse kildene. Kirkebøker som lister opp når folk ble døpt, gift og begravd, ga, med bruk av gjennomsnitt, innsikt i levealder og familiestørrelse. Fra folketellinger ble det mulig å finne frekvensen av ulike yrker både nasjonalt og i lokalsamfunn. Regnskapsprotokoller for institusjoner som fattighus eller fengsel avslørte hva slags og hvor mye mat innsatte fikk. Tollprotokoller kunne vise om og hvordan lokalsamfunn deltok i varehandel ved at man regnet ut varemengder og skipstrafikk og holdt dette opp mot nasjonale tall.
Les original på NDLA →
Bruken av kvantitative metoder i historie bredte om seg særlig fra 1960- og -70-tallet. For mange historikere var det en reaksjon på den tradisjonelle historieskrivingen, som først og fremst handlet om eliter, "store menn", diplomati og politikk.
Det var disse gruppene og temaene som stort sett hadde etterlatt seg skriftlig materiale. De var ofte også blitt sentrale i et lands eller ei gruppes fortellinger om seg selv. Slik hadde de blitt førstevalget for mange historikere å skrive om.
Mer "vanlige folk" samt andre sider av samfunnet enn de politiske, hadde fått langt mindre oppmerksomhet. Dels fordi de hadde etterlatt seg færre kvalitative spor, og slik vært vanskeligere å skrive historien til. Dels var det også politiske strømninger i Vest-Europa som inspirerte en ny forskningsagenda. Denne ønsket å vite mer om historien til flere grupper i samfunnet og flere sider av ulike samfunn. Slik vokste det fram historie om for eksempel arbeidere, kvinner, barn eller innvandrere, og om tema som økonomisk og sosial utvikling.
Kvantitative metoder ble viktige
For å få innsikt i de nye gruppene og temaene måtte historikere vende seg til nye kilder, og for mange ble også kvantitative metoder viktige. Disse gruppene og temaene hadde ofte ikke etterlatt seg særlig med direkte spor i form av for eksempel brev eller dagbøker. Løsningen ble derfor å bruke kilder som kirkebøker, folketellinger eller skattelister som bare indirekte forteller om de nye gruppene eller temaene. Ved å bearbeide disse med ulike verktøy ble det mulig for historikerne å hente ut ny informasjon om de nye forskningsområdene.
Statistikk var, og er fremdeles, et nyttig verktøy i bearbeiding av mange av disse kildene. Kirkebøker som lister opp når folk ble døpt, gift og begravd, ga, med bruk av gjennomsnitt, innsikt i levealder og familiestørrelse. Fra folketellinger ble det mulig å finne frekvensen av ulike yrker både nasjonalt og i lokalsamfunn. Regnskapsprotokoller for institusjoner som fattighus eller fengsel avslørte hva slags og hvor mye mat innsatte fikk. Tollprotokoller kunne vise om og hvordan lokalsamfunn deltok i varehandel ved at man regnet ut varemengder og skipstrafikk og holdt dette opp mot nasjonale tall.
Les original på NDLA →
Om bruk av kvantitativ metode i historie
Mindre oppmerksomhet om "vanlige folk"
Bruken av kvantitative metoder i historie bredte om seg særlig fra 1960- og -70-tallet. For mange historikere var det en reaksjon på den tradisjonelle historieskrivingen, som først og fremst handlet om eliter, "store menn", diplomati og politikk.
Det var disse gruppene og temaene som stort sett hadde etterlatt seg skriftlig materiale. De var ofte også blitt sentrale i et lands eller ei gruppes fortellinger om seg selv. Slik hadde de blitt førstevalget for mange historikere å skrive om.
Mer "vanlige folk" samt andre sider av samfunnet enn de politiske, hadde fått langt mindre oppmerksomhet. Dels fordi de hadde etterlatt seg færre kvalitative spor, og slik vært vanskeligere å skrive historien til. Dels var det også politiske strømninger i Vest-Europa som inspirerte en ny forskningsagenda. Denne ønsket å vite mer om historien til flere grupper i samfunnet og flere sider av ulike samfunn. Slik vokste det fram historie om for eksempel arbeidere, kvinner, barn eller innvandrere, og om tema som økonomisk og sosial utvikling.
Kvantitative metoder ble viktige
For å få innsikt i de nye gruppene og temaene måtte historikere vende seg til nye kilder, og for mange ble også kvantitative metoder viktige. Disse gruppene og temaene hadde ofte ikke etterlatt seg særlig med direkte spor i form av for eksempel brev eller dagbøker. Løsningen ble derfor å bruke kilder som kirkebøker, folketellinger eller skattelister som bare indirekte forteller om de nye gruppene eller temaene. Ved å bearbeide disse med ulike verktøy ble det mulig for historikerne å hente ut ny informasjon om de nye forskningsområdene.
Statistikk var, og er fremdeles, et nyttig verktøy i bearbeiding av mange av disse kildene. Kirkebøker som lister opp når folk ble døpt, gift og begravd, ga, med bruk av gjennomsnitt, innsikt i levealder og familiestørrelse. Fra folketellinger ble det mulig å finne frekvensen av ulike yrker både nasjonalt og i lokalsamfunn. Regnskapsprotokoller for institusjoner som fattighus eller fengsel avslørte hva slags og hvor mye mat innsatte fikk. Tollprotokoller kunne vise om og hvordan lokalsamfunn deltok i varehandel ved at man regnet ut varemengder og skipstrafikk og holdt dette opp mot nasjonale tall.
Les original på NDLA →
Bruken av kvantitative metoder i historie bredte om seg særlig fra 1960- og -70-tallet. For mange historikere var det en reaksjon på den tradisjonelle historieskrivingen, som først og fremst handlet om eliter, "store menn", diplomati og politikk.
Det var disse gruppene og temaene som stort sett hadde etterlatt seg skriftlig materiale. De var ofte også blitt sentrale i et lands eller ei gruppes fortellinger om seg selv. Slik hadde de blitt førstevalget for mange historikere å skrive om.
Mer "vanlige folk" samt andre sider av samfunnet enn de politiske, hadde fått langt mindre oppmerksomhet. Dels fordi de hadde etterlatt seg færre kvalitative spor, og slik vært vanskeligere å skrive historien til. Dels var det også politiske strømninger i Vest-Europa som inspirerte en ny forskningsagenda. Denne ønsket å vite mer om historien til flere grupper i samfunnet og flere sider av ulike samfunn. Slik vokste det fram historie om for eksempel arbeidere, kvinner, barn eller innvandrere, og om tema som økonomisk og sosial utvikling.
Kvantitative metoder ble viktige
For å få innsikt i de nye gruppene og temaene måtte historikere vende seg til nye kilder, og for mange ble også kvantitative metoder viktige. Disse gruppene og temaene hadde ofte ikke etterlatt seg særlig med direkte spor i form av for eksempel brev eller dagbøker. Løsningen ble derfor å bruke kilder som kirkebøker, folketellinger eller skattelister som bare indirekte forteller om de nye gruppene eller temaene. Ved å bearbeide disse med ulike verktøy ble det mulig for historikerne å hente ut ny informasjon om de nye forskningsområdene.
Statistikk var, og er fremdeles, et nyttig verktøy i bearbeiding av mange av disse kildene. Kirkebøker som lister opp når folk ble døpt, gift og begravd, ga, med bruk av gjennomsnitt, innsikt i levealder og familiestørrelse. Fra folketellinger ble det mulig å finne frekvensen av ulike yrker både nasjonalt og i lokalsamfunn. Regnskapsprotokoller for institusjoner som fattighus eller fengsel avslørte hva slags og hvor mye mat innsatte fikk. Tollprotokoller kunne vise om og hvordan lokalsamfunn deltok i varehandel ved at man regnet ut varemengder og skipstrafikk og holdt dette opp mot nasjonale tall.
Les original på NDLA →
Styrker og svakheter ved kvantitativ metode
Opp gjennom historien var det først og fremst eliten som kunne skrive, og dermed hadde mulighet til å nedtegne egne tanker eller erfaringer for ettertiden. Resten av befolkningen kunne ofte ikke skrive, og om de kunne ble det de skrev kanskje ikke ansett som like verdifullt å ta vare på. Nettopp derfor vet vi langt mer om hva konger tenkte og mente, enn om fattigfolk og deres opplevelser.
Innsikt
Kvantitative metoder kan hjelpe oss til å få bedre innsikt i de som ikke selv har etterlatt seg skriftlige spor. Med statistikk kan vi behandle kildemateriale som er vanskelig å analysere kvalitativt. Typiske eksempler på slikt kildemateriale er oversikter som staten eller større institusjoner samlet for å få oversikt over det de administrerte. Disse er i praksis bare lange lister med navn og/eller tall, men med statistiske analyser kan de fortelle historikeren mye om samfunnet.
Skattelister og folketellinger
Skattelister ble lagd for å ha oversikt over hvem som skulle betale skatt, men viser historikere hvem som hadde formuer og hvor rike disse var. Folketellinger ble lagd for å få oversikt over befolkningen, dels med sikte på skattlegging, men også for å planlegge militær utskriving. Historikere har brukt dem til å forstå grunnleggende strukturer i historiske samfunn, slik som hva den vanlige familiestørrelsen var, eller utbredelsen av ulike yrker.
En stor fordel med kvantitative metoder er at det ofte er lett å formidle resultatene. En graf eller et diagram kan enklere vise et poeng enn om man skal forklare med ord. Premissene som statistikken er basert på, er også allment akseptert som logiske. Sammen gjør disse det enklere å kommunisere på tvers av språk eller andre forskjeller.
Representativt utvalg
Med kvantitative metoder kan man også hente ut representative utvalg av en befolkning. Dette er enormt arbeidsbesparende fordi man slipper å gå gjennom hvert enkelt datapunkt. I stedet klarer det seg med et mindre utvalg som likevel kan representere en større helhet. Har man datamateriale som strekker seg over tid, kan tidsserier vise utvikling og endring. Den teknologiske utviklingen de siste årene har også gjort det lettere å analysere store datamengder og å behandle og formidle materialet på nye måter. Man sitter ikke lenger med blyant og kalkulator, det holder kanskje å klikke på en knapp i et dataprogram.
Kan vi stole på kilden?
Før vi går i gang med en historisk analyse, må vi vurdere om vi kan stole på kildematerialet vi skal bruke. Vi må for eksempel vurdere om kilden snakker sant, eller kanskje rett ut lyver, eller om ting har blitt utelatt enten med vilje eller ikke.
Arbeider vi for eksempel med historiske skattelister, må vi anta at i hvert fall noen personer har holdt skjult formuer for å slippe beskatning. Siden det var beskatning på varehandel og skipsanløp, må vi nok også anta at dette er tilfelle for materialer vi finner i tollarkivene. Disse antakelsene kan vi finne støtte for i kvalitative undersøkelser av rettsprotokoller som forteller om flere tilfeller av skattesvik og smugling.
Det kan også oppstå situasjoner der vi rett og slett ikke forstår hva noe i kilden betyr. Det kan være ord eller samfunnsforhold som har blitt så endret over tid, at vi ikke lenger kjenner dem. Ved slike tilfeller er det viktig å gjøre klart det vi er usikre på, ikke bare det vi er sikre på. Skal vi bruke datamateriale som andre har behandlet, er det også et poeng å vurdere om disse kan ha skrevet av feil, eventuelt tatt valg som har gjort at kilden har mistet noe av sin nøyaktighet.
Er kilden representativ?
Vi må også vurdere om kilden vi bruker, er representativ. Særlig for historiske kilder er det et problem at ting ofte har gått tapt. Brann i arkivene, embetsmenn som har mistet protokoller over bord under en storm mens de var på reise i distriktene sine, eller overivrig rydding som har ført til at ting har blitt kastet. Ofte har rett og slett dårlige lagringsforhold resultert i at materialet har blitt ødelagt av mugg, eventuelt, i varmere deler av verden, blitt spist av termitter. Et problem mange arkivarer frykter når vi bevarer nåtidig materiale for fremtidige historikere, er at dataprogrammene vi bruker i dag ikke vil kunne leses. Folk og institusjoner kan også rett og slett ha mistet eller slettet arkiv og bevaringsverdig materiale i det de har byttet datamaskiner eller program. Hull i arkivserier kalles lakuner.
Statistiske kilder er også begrenset av at de forteller begrenset om noen grupper. Et eksempel er folketeller der det lenge ikke var vanlig å notere ned gifte kvinners yrker. Menns yrker ble derimot stort sett notert. En slik skeivregistrering skjuler kvinnenes økonomiske bidrag til familien. Ved slike tilfeller må vi vurdere og diskutere hver enkelt kilde, avgjøre om vi kan bruke den i analyse vi skal gjøre, og tydeliggjøre eventuelle forhold.
Les original på NDLA →
Innsikt
Kvantitative metoder kan hjelpe oss til å få bedre innsikt i de som ikke selv har etterlatt seg skriftlige spor. Med statistikk kan vi behandle kildemateriale som er vanskelig å analysere kvalitativt. Typiske eksempler på slikt kildemateriale er oversikter som staten eller større institusjoner samlet for å få oversikt over det de administrerte. Disse er i praksis bare lange lister med navn og/eller tall, men med statistiske analyser kan de fortelle historikeren mye om samfunnet.
Skattelister og folketellinger
Skattelister ble lagd for å ha oversikt over hvem som skulle betale skatt, men viser historikere hvem som hadde formuer og hvor rike disse var. Folketellinger ble lagd for å få oversikt over befolkningen, dels med sikte på skattlegging, men også for å planlegge militær utskriving. Historikere har brukt dem til å forstå grunnleggende strukturer i historiske samfunn, slik som hva den vanlige familiestørrelsen var, eller utbredelsen av ulike yrker.
En stor fordel med kvantitative metoder er at det ofte er lett å formidle resultatene. En graf eller et diagram kan enklere vise et poeng enn om man skal forklare med ord. Premissene som statistikken er basert på, er også allment akseptert som logiske. Sammen gjør disse det enklere å kommunisere på tvers av språk eller andre forskjeller.
Representativt utvalg
Med kvantitative metoder kan man også hente ut representative utvalg av en befolkning. Dette er enormt arbeidsbesparende fordi man slipper å gå gjennom hvert enkelt datapunkt. I stedet klarer det seg med et mindre utvalg som likevel kan representere en større helhet. Har man datamateriale som strekker seg over tid, kan tidsserier vise utvikling og endring. Den teknologiske utviklingen de siste årene har også gjort det lettere å analysere store datamengder og å behandle og formidle materialet på nye måter. Man sitter ikke lenger med blyant og kalkulator, det holder kanskje å klikke på en knapp i et dataprogram.
Kan vi stole på kilden?
Før vi går i gang med en historisk analyse, må vi vurdere om vi kan stole på kildematerialet vi skal bruke. Vi må for eksempel vurdere om kilden snakker sant, eller kanskje rett ut lyver, eller om ting har blitt utelatt enten med vilje eller ikke.
Arbeider vi for eksempel med historiske skattelister, må vi anta at i hvert fall noen personer har holdt skjult formuer for å slippe beskatning. Siden det var beskatning på varehandel og skipsanløp, må vi nok også anta at dette er tilfelle for materialer vi finner i tollarkivene. Disse antakelsene kan vi finne støtte for i kvalitative undersøkelser av rettsprotokoller som forteller om flere tilfeller av skattesvik og smugling.
Det kan også oppstå situasjoner der vi rett og slett ikke forstår hva noe i kilden betyr. Det kan være ord eller samfunnsforhold som har blitt så endret over tid, at vi ikke lenger kjenner dem. Ved slike tilfeller er det viktig å gjøre klart det vi er usikre på, ikke bare det vi er sikre på. Skal vi bruke datamateriale som andre har behandlet, er det også et poeng å vurdere om disse kan ha skrevet av feil, eventuelt tatt valg som har gjort at kilden har mistet noe av sin nøyaktighet.
Er kilden representativ?
Vi må også vurdere om kilden vi bruker, er representativ. Særlig for historiske kilder er det et problem at ting ofte har gått tapt. Brann i arkivene, embetsmenn som har mistet protokoller over bord under en storm mens de var på reise i distriktene sine, eller overivrig rydding som har ført til at ting har blitt kastet. Ofte har rett og slett dårlige lagringsforhold resultert i at materialet har blitt ødelagt av mugg, eventuelt, i varmere deler av verden, blitt spist av termitter. Et problem mange arkivarer frykter når vi bevarer nåtidig materiale for fremtidige historikere, er at dataprogrammene vi bruker i dag ikke vil kunne leses. Folk og institusjoner kan også rett og slett ha mistet eller slettet arkiv og bevaringsverdig materiale i det de har byttet datamaskiner eller program. Hull i arkivserier kalles lakuner.
Statistiske kilder er også begrenset av at de forteller begrenset om noen grupper. Et eksempel er folketeller der det lenge ikke var vanlig å notere ned gifte kvinners yrker. Menns yrker ble derimot stort sett notert. En slik skeivregistrering skjuler kvinnenes økonomiske bidrag til familien. Ved slike tilfeller må vi vurdere og diskutere hver enkelt kilde, avgjøre om vi kan bruke den i analyse vi skal gjøre, og tydeliggjøre eventuelle forhold.
Les original på NDLA →
Styrker og svakheter ved kvantitativ metode
Opp gjennom historien var det først og fremst eliten som kunne skrive, og dermed hadde mulighet til å nedtegne egne tanker eller erfaringer for ettertiden. Resten av befolkningen kunne ofte ikke skrive, og om de kunne ble det de skrev kanskje ikke ansett som like verdifullt å ta vare på. Nettopp derfor vet vi langt mer om hva konger tenkte og mente, enn om fattigfolk og deres opplevelser.
Innsikt
Kvantitative metoder kan hjelpe oss til å få bedre innsikt i de som ikke selv har etterlatt seg skriftlige spor. Med statistikk kan vi behandle kildemateriale som er vanskelig å analysere kvalitativt. Typiske eksempler på slikt kildemateriale er oversikter som staten eller større institusjoner samlet for å få oversikt over det de administrerte. Disse er i praksis bare lange lister med navn og/eller tall, men med statistiske analyser kan de fortelle historikeren mye om samfunnet.
Skattelister og folketellinger
Skattelister ble lagd for å ha oversikt over hvem som skulle betale skatt, men viser historikere hvem som hadde formuer og hvor rike disse var. Folketellinger ble lagd for å få oversikt over befolkningen, dels med sikte på skattlegging, men også for å planlegge militær utskriving. Historikere har brukt dem til å forstå grunnleggende strukturer i historiske samfunn, slik som hva den vanlige familiestørrelsen var, eller utbredelsen av ulike yrker.
En stor fordel med kvantitative metoder er at det ofte er lett å formidle resultatene. En graf eller et diagram kan enklere vise et poeng enn om man skal forklare med ord. Premissene som statistikken er basert på, er også allment akseptert som logiske. Sammen gjør disse det enklere å kommunisere på tvers av språk eller andre forskjeller.
Representativt utvalg
Med kvantitative metoder kan man også hente ut representative utvalg av en befolkning. Dette er enormt arbeidsbesparende fordi man slipper å gå gjennom hvert enkelt datapunkt. I stedet klarer det seg med et mindre utvalg som likevel kan representere en større helhet. Har man datamateriale som strekker seg over tid, kan tidsserier vise utvikling og endring. Den teknologiske utviklingen de siste årene har også gjort det lettere å analysere store datamengder og å behandle og formidle materialet på nye måter. Man sitter ikke lenger med blyant og kalkulator, det holder kanskje å klikke på en knapp i et dataprogram.
Kan vi stole på kilden?
Før vi går i gang med en historisk analyse, må vi vurdere om vi kan stole på kildematerialet vi skal bruke. Vi må for eksempel vurdere om kilden snakker sant, eller kanskje rett ut lyver, eller om ting har blitt utelatt enten med vilje eller ikke.
Arbeider vi for eksempel med historiske skattelister, må vi anta at i hvert fall noen personer har holdt skjult formuer for å slippe beskatning. Siden det var beskatning på varehandel og skipsanløp, må vi nok også anta at dette er tilfelle for materialer vi finner i tollarkivene. Disse antakelsene kan vi finne støtte for i kvalitative undersøkelser av rettsprotokoller som forteller om flere tilfeller av skattesvik og smugling.
Det kan også oppstå situasjoner der vi rett og slett ikke forstår hva noe i kilden betyr. Det kan være ord eller samfunnsforhold som har blitt så endret over tid, at vi ikke lenger kjenner dem. Ved slike tilfeller er det viktig å gjøre klart det vi er usikre på, ikke bare det vi er sikre på. Skal vi bruke datamateriale som andre har behandlet, er det også et poeng å vurdere om disse kan ha skrevet av feil, eventuelt tatt valg som har gjort at kilden har mistet noe av sin nøyaktighet.
Er kilden representativ?
Vi må også vurdere om kilden vi bruker, er representativ. Særlig for historiske kilder er det et problem at ting ofte har gått tapt. Brann i arkivene, embetsmenn som har mistet protokoller over bord under en storm mens de var på reise i distriktene sine, eller overivrig rydding som har ført til at ting har blitt kastet. Ofte har rett og slett dårlige lagringsforhold resultert i at materialet har blitt ødelagt av mugg, eventuelt, i varmere deler av verden, blitt spist av termitter. Et problem mange arkivarer frykter når vi bevarer nåtidig materiale for fremtidige historikere, er at dataprogrammene vi bruker i dag ikke vil kunne leses. Folk og institusjoner kan også rett og slett ha mistet eller slettet arkiv og bevaringsverdig materiale i det de har byttet datamaskiner eller program. Hull i arkivserier kalles lakuner.
Statistiske kilder er også begrenset av at de forteller begrenset om noen grupper. Et eksempel er folketeller der det lenge ikke var vanlig å notere ned gifte kvinners yrker. Menns yrker ble derimot stort sett notert. En slik skeivregistrering skjuler kvinnenes økonomiske bidrag til familien. Ved slike tilfeller må vi vurdere og diskutere hver enkelt kilde, avgjøre om vi kan bruke den i analyse vi skal gjøre, og tydeliggjøre eventuelle forhold.
Les original på NDLA →
Innsikt
Kvantitative metoder kan hjelpe oss til å få bedre innsikt i de som ikke selv har etterlatt seg skriftlige spor. Med statistikk kan vi behandle kildemateriale som er vanskelig å analysere kvalitativt. Typiske eksempler på slikt kildemateriale er oversikter som staten eller større institusjoner samlet for å få oversikt over det de administrerte. Disse er i praksis bare lange lister med navn og/eller tall, men med statistiske analyser kan de fortelle historikeren mye om samfunnet.
Skattelister og folketellinger
Skattelister ble lagd for å ha oversikt over hvem som skulle betale skatt, men viser historikere hvem som hadde formuer og hvor rike disse var. Folketellinger ble lagd for å få oversikt over befolkningen, dels med sikte på skattlegging, men også for å planlegge militær utskriving. Historikere har brukt dem til å forstå grunnleggende strukturer i historiske samfunn, slik som hva den vanlige familiestørrelsen var, eller utbredelsen av ulike yrker.
En stor fordel med kvantitative metoder er at det ofte er lett å formidle resultatene. En graf eller et diagram kan enklere vise et poeng enn om man skal forklare med ord. Premissene som statistikken er basert på, er også allment akseptert som logiske. Sammen gjør disse det enklere å kommunisere på tvers av språk eller andre forskjeller.
Representativt utvalg
Med kvantitative metoder kan man også hente ut representative utvalg av en befolkning. Dette er enormt arbeidsbesparende fordi man slipper å gå gjennom hvert enkelt datapunkt. I stedet klarer det seg med et mindre utvalg som likevel kan representere en større helhet. Har man datamateriale som strekker seg over tid, kan tidsserier vise utvikling og endring. Den teknologiske utviklingen de siste årene har også gjort det lettere å analysere store datamengder og å behandle og formidle materialet på nye måter. Man sitter ikke lenger med blyant og kalkulator, det holder kanskje å klikke på en knapp i et dataprogram.
Kan vi stole på kilden?
Før vi går i gang med en historisk analyse, må vi vurdere om vi kan stole på kildematerialet vi skal bruke. Vi må for eksempel vurdere om kilden snakker sant, eller kanskje rett ut lyver, eller om ting har blitt utelatt enten med vilje eller ikke.
Arbeider vi for eksempel med historiske skattelister, må vi anta at i hvert fall noen personer har holdt skjult formuer for å slippe beskatning. Siden det var beskatning på varehandel og skipsanløp, må vi nok også anta at dette er tilfelle for materialer vi finner i tollarkivene. Disse antakelsene kan vi finne støtte for i kvalitative undersøkelser av rettsprotokoller som forteller om flere tilfeller av skattesvik og smugling.
Det kan også oppstå situasjoner der vi rett og slett ikke forstår hva noe i kilden betyr. Det kan være ord eller samfunnsforhold som har blitt så endret over tid, at vi ikke lenger kjenner dem. Ved slike tilfeller er det viktig å gjøre klart det vi er usikre på, ikke bare det vi er sikre på. Skal vi bruke datamateriale som andre har behandlet, er det også et poeng å vurdere om disse kan ha skrevet av feil, eventuelt tatt valg som har gjort at kilden har mistet noe av sin nøyaktighet.
Er kilden representativ?
Vi må også vurdere om kilden vi bruker, er representativ. Særlig for historiske kilder er det et problem at ting ofte har gått tapt. Brann i arkivene, embetsmenn som har mistet protokoller over bord under en storm mens de var på reise i distriktene sine, eller overivrig rydding som har ført til at ting har blitt kastet. Ofte har rett og slett dårlige lagringsforhold resultert i at materialet har blitt ødelagt av mugg, eventuelt, i varmere deler av verden, blitt spist av termitter. Et problem mange arkivarer frykter når vi bevarer nåtidig materiale for fremtidige historikere, er at dataprogrammene vi bruker i dag ikke vil kunne leses. Folk og institusjoner kan også rett og slett ha mistet eller slettet arkiv og bevaringsverdig materiale i det de har byttet datamaskiner eller program. Hull i arkivserier kalles lakuner.
Statistiske kilder er også begrenset av at de forteller begrenset om noen grupper. Et eksempel er folketeller der det lenge ikke var vanlig å notere ned gifte kvinners yrker. Menns yrker ble derimot stort sett notert. En slik skeivregistrering skjuler kvinnenes økonomiske bidrag til familien. Ved slike tilfeller må vi vurdere og diskutere hver enkelt kilde, avgjøre om vi kan bruke den i analyse vi skal gjøre, og tydeliggjøre eventuelle forhold.
Les original på NDLA →
Folk, flytting og handel
Demografiske endringer
"Hva vet jeg?" Svartedauden
Podkastepisoden med Marlen Ferrer
Les original på NDLA →
Les original på NDLA →
"Hva vet jeg?" Svartedauden
Podkastepisoden med Marlen Ferrer
Les original på NDLA →
Les original på NDLA →
Svartedauden i Norge
Svartedauden kommer
Fra Bergen skal smitten ha spredt seg som en farsott over hele landet. Men disse gamle kildene hadde kun oversikt over kysten på Vestlandet og nordover.
Nyere kilder argumenterer derimot for at svartedauden ankom Oslo havn allerede i 1348, og at den spredte seg til deler av Østlandet derfra fram til vinteren samme år. Men så ser det ut til at den gikk i vinterdvale før den på nytt spredte seg våren 1349.
I løpet av noen måneder hadde svartedauden utslettet rundt 60 prosent av Norges befolkning. Det siste kjente offeret for pesten var biskopen i Stavanger, Guttorm Pålsson, som døde 7. januar 1350.
Hva er svartedauden?
Svartedauden er en gnagersykdom som spres via lopper. Når loppa når rottene, er veien til menneskene kort. Man tror at det var den svarte rotta (Rattus rattus) som spredte smitten i 1340–1350-årene. Smittede rotter gikk om bord på skipene som lå i havn, og slik spredte pesten seg til rotter i nye havnebyer. Når rottebestanden døde ut av pesten, hoppet loppene videre over på menneskene.
Svartedauden eksisterer fortsatt den dag i dag og arter seg i to former: byllepest og lungepest. Den er fortsatt en farlig sykdom, men når du legen i tide, vil du med dagens legemidler ha en svært god sjanse for å overleve. I dag er dødeligheten for byllepest 0–5 prosent og for lungepest 5–10 prosent.
Legene i middelalderen hadde derimot ikke antibiotika å tilby sine pasienter. Av dem som fikk byllepesten, overlevde ca. 20 prosent, mens lungepesten tok alle.
Hvordan smittet pesten?
I de tettbygde middelalderbyene var forholdene optimale for en pandemi som svartedauden. Folks personlige hygiene var ikke like god som i dag. Lopper og lus var en del av hverdagen. Rottene var heller ikke et ukjent syn i folks hjem. Når rottebestandene døde ut, var det derfor en enkel sak for loppene å hoppe videre på menneskene og spre smitten der.
På landet var det derimot ikke like trangt og skittent, og dessuten likte den svarte rotta det norske innlandsklimaet dårlig. Den foretrakk havnebyene. Likevel spredte smitten seg fra gård til gård og bygd til bygd. Her hadde folks sedvaner mye å si.
Når noen ble syke, var det normal høflighet å besøke den syke
og familien. Når denne personen senere døde, møtte man på nytt opp til likvaken (man våket over den døde natt og dag) og selve begravelsen. Ettersom klær var en luksusvare, var det også vanlig å arve klær og lintøy (blant annet sengetøy) etter den døde. Slik spredte loppene seg til nye ofre.
«Pesta»
Legene på denne tida hadde ingen begreper om bakterier og smitte på samme måte som vi har i dag. Datidas legevitenskap baserte seg på greske teorier om at sykdom skyldes uren luft. De anbefalte derfor folk å dekke til munn og nese. Denne tankegangen fungerer greit ved sykdommer som spres ved dråpesmitte, men ikke mot en sykdom som spres ved hjelp av loppebitt.
På folkemunne ble smitten forklart med at det var en kvinneskikkelse, «Pesta», som spredte sykdommen. Hun var utstyrt med to typiske redskaper for tida, en kost og en rive. Der hun kostet for døren, overlevde ingen på gården. Brukte hun derimot riva, ville noen få unnslippe døden.
Pesta gjorde ikke forskjell på folk. Alle, uansett stand i
samfunnet, ble rammet. Spesielt var prestene utsatt. Gjennom sitt virke som sjelesørgere kom de i kontakt med mange pestofre.
Les original på NDLA →
Fra Bergen skal smitten ha spredt seg som en farsott over hele landet. Men disse gamle kildene hadde kun oversikt over kysten på Vestlandet og nordover.
Nyere kilder argumenterer derimot for at svartedauden ankom Oslo havn allerede i 1348, og at den spredte seg til deler av Østlandet derfra fram til vinteren samme år. Men så ser det ut til at den gikk i vinterdvale før den på nytt spredte seg våren 1349.
I løpet av noen måneder hadde svartedauden utslettet rundt 60 prosent av Norges befolkning. Det siste kjente offeret for pesten var biskopen i Stavanger, Guttorm Pålsson, som døde 7. januar 1350.
Hva er svartedauden?
Svartedauden er en gnagersykdom som spres via lopper. Når loppa når rottene, er veien til menneskene kort. Man tror at det var den svarte rotta (Rattus rattus) som spredte smitten i 1340–1350-årene. Smittede rotter gikk om bord på skipene som lå i havn, og slik spredte pesten seg til rotter i nye havnebyer. Når rottebestanden døde ut av pesten, hoppet loppene videre over på menneskene.
Svartedauden eksisterer fortsatt den dag i dag og arter seg i to former: byllepest og lungepest. Den er fortsatt en farlig sykdom, men når du legen i tide, vil du med dagens legemidler ha en svært god sjanse for å overleve. I dag er dødeligheten for byllepest 0–5 prosent og for lungepest 5–10 prosent.
Legene i middelalderen hadde derimot ikke antibiotika å tilby sine pasienter. Av dem som fikk byllepesten, overlevde ca. 20 prosent, mens lungepesten tok alle.
Hvordan smittet pesten?
I de tettbygde middelalderbyene var forholdene optimale for en pandemi som svartedauden. Folks personlige hygiene var ikke like god som i dag. Lopper og lus var en del av hverdagen. Rottene var heller ikke et ukjent syn i folks hjem. Når rottebestandene døde ut, var det derfor en enkel sak for loppene å hoppe videre på menneskene og spre smitten der.
På landet var det derimot ikke like trangt og skittent, og dessuten likte den svarte rotta det norske innlandsklimaet dårlig. Den foretrakk havnebyene. Likevel spredte smitten seg fra gård til gård og bygd til bygd. Her hadde folks sedvaner mye å si.
Når noen ble syke, var det normal høflighet å besøke den syke
og familien. Når denne personen senere døde, møtte man på nytt opp til likvaken (man våket over den døde natt og dag) og selve begravelsen. Ettersom klær var en luksusvare, var det også vanlig å arve klær og lintøy (blant annet sengetøy) etter den døde. Slik spredte loppene seg til nye ofre.
«Pesta»
Legene på denne tida hadde ingen begreper om bakterier og smitte på samme måte som vi har i dag. Datidas legevitenskap baserte seg på greske teorier om at sykdom skyldes uren luft. De anbefalte derfor folk å dekke til munn og nese. Denne tankegangen fungerer greit ved sykdommer som spres ved dråpesmitte, men ikke mot en sykdom som spres ved hjelp av loppebitt.
På folkemunne ble smitten forklart med at det var en kvinneskikkelse, «Pesta», som spredte sykdommen. Hun var utstyrt med to typiske redskaper for tida, en kost og en rive. Der hun kostet for døren, overlevde ingen på gården. Brukte hun derimot riva, ville noen få unnslippe døden.
Pesta gjorde ikke forskjell på folk. Alle, uansett stand i
samfunnet, ble rammet. Spesielt var prestene utsatt. Gjennom sitt virke som sjelesørgere kom de i kontakt med mange pestofre.
Les original på NDLA →
Svartedauden i Norge
Svartedauden kommer
Fra Bergen skal smitten ha spredt seg som en farsott over hele landet. Men disse gamle kildene hadde kun oversikt over kysten på Vestlandet og nordover.
Nyere kilder argumenterer derimot for at svartedauden ankom Oslo havn allerede i 1348, og at den spredte seg til deler av Østlandet derfra fram til vinteren samme år. Men så ser det ut til at den gikk i vinterdvale før den på nytt spredte seg våren 1349.
I løpet av noen måneder hadde svartedauden utslettet rundt 60 prosent av Norges befolkning. Det siste kjente offeret for pesten var biskopen i Stavanger, Guttorm Pålsson, som døde 7. januar 1350.
Hva er svartedauden?
Svartedauden er en gnagersykdom som spres via lopper. Når loppa når rottene, er veien til menneskene kort. Man tror at det var den svarte rotta (Rattus rattus) som spredte smitten i 1340–1350-årene. Smittede rotter gikk om bord på skipene som lå i havn, og slik spredte pesten seg til rotter i nye havnebyer. Når rottebestanden døde ut av pesten, hoppet loppene videre over på menneskene.
Svartedauden eksisterer fortsatt den dag i dag og arter seg i to former: byllepest og lungepest. Den er fortsatt en farlig sykdom, men når du legen i tide, vil du med dagens legemidler ha en svært god sjanse for å overleve. I dag er dødeligheten for byllepest 0–5 prosent og for lungepest 5–10 prosent.
Legene i middelalderen hadde derimot ikke antibiotika å tilby sine pasienter. Av dem som fikk byllepesten, overlevde ca. 20 prosent, mens lungepesten tok alle.
Hvordan smittet pesten?
I de tettbygde middelalderbyene var forholdene optimale for en pandemi som svartedauden. Folks personlige hygiene var ikke like god som i dag. Lopper og lus var en del av hverdagen. Rottene var heller ikke et ukjent syn i folks hjem. Når rottebestandene døde ut, var det derfor en enkel sak for loppene å hoppe videre på menneskene og spre smitten der.
På landet var det derimot ikke like trangt og skittent, og dessuten likte den svarte rotta det norske innlandsklimaet dårlig. Den foretrakk havnebyene. Likevel spredte smitten seg fra gård til gård og bygd til bygd. Her hadde folks sedvaner mye å si.
Når noen ble syke, var det normal høflighet å besøke den syke
og familien. Når denne personen senere døde, møtte man på nytt opp til likvaken (man våket over den døde natt og dag) og selve begravelsen. Ettersom klær var en luksusvare, var det også vanlig å arve klær og lintøy (blant annet sengetøy) etter den døde. Slik spredte loppene seg til nye ofre.
«Pesta»
Legene på denne tida hadde ingen begreper om bakterier og smitte på samme måte som vi har i dag. Datidas legevitenskap baserte seg på greske teorier om at sykdom skyldes uren luft. De anbefalte derfor folk å dekke til munn og nese. Denne tankegangen fungerer greit ved sykdommer som spres ved dråpesmitte, men ikke mot en sykdom som spres ved hjelp av loppebitt.
På folkemunne ble smitten forklart med at det var en kvinneskikkelse, «Pesta», som spredte sykdommen. Hun var utstyrt med to typiske redskaper for tida, en kost og en rive. Der hun kostet for døren, overlevde ingen på gården. Brukte hun derimot riva, ville noen få unnslippe døden.
Pesta gjorde ikke forskjell på folk. Alle, uansett stand i
samfunnet, ble rammet. Spesielt var prestene utsatt. Gjennom sitt virke som sjelesørgere kom de i kontakt med mange pestofre.
Les original på NDLA →
Fra Bergen skal smitten ha spredt seg som en farsott over hele landet. Men disse gamle kildene hadde kun oversikt over kysten på Vestlandet og nordover.
Nyere kilder argumenterer derimot for at svartedauden ankom Oslo havn allerede i 1348, og at den spredte seg til deler av Østlandet derfra fram til vinteren samme år. Men så ser det ut til at den gikk i vinterdvale før den på nytt spredte seg våren 1349.
I løpet av noen måneder hadde svartedauden utslettet rundt 60 prosent av Norges befolkning. Det siste kjente offeret for pesten var biskopen i Stavanger, Guttorm Pålsson, som døde 7. januar 1350.
Hva er svartedauden?
Svartedauden er en gnagersykdom som spres via lopper. Når loppa når rottene, er veien til menneskene kort. Man tror at det var den svarte rotta (Rattus rattus) som spredte smitten i 1340–1350-årene. Smittede rotter gikk om bord på skipene som lå i havn, og slik spredte pesten seg til rotter i nye havnebyer. Når rottebestanden døde ut av pesten, hoppet loppene videre over på menneskene.
Svartedauden eksisterer fortsatt den dag i dag og arter seg i to former: byllepest og lungepest. Den er fortsatt en farlig sykdom, men når du legen i tide, vil du med dagens legemidler ha en svært god sjanse for å overleve. I dag er dødeligheten for byllepest 0–5 prosent og for lungepest 5–10 prosent.
Legene i middelalderen hadde derimot ikke antibiotika å tilby sine pasienter. Av dem som fikk byllepesten, overlevde ca. 20 prosent, mens lungepesten tok alle.
Hvordan smittet pesten?
I de tettbygde middelalderbyene var forholdene optimale for en pandemi som svartedauden. Folks personlige hygiene var ikke like god som i dag. Lopper og lus var en del av hverdagen. Rottene var heller ikke et ukjent syn i folks hjem. Når rottebestandene døde ut, var det derfor en enkel sak for loppene å hoppe videre på menneskene og spre smitten der.
På landet var det derimot ikke like trangt og skittent, og dessuten likte den svarte rotta det norske innlandsklimaet dårlig. Den foretrakk havnebyene. Likevel spredte smitten seg fra gård til gård og bygd til bygd. Her hadde folks sedvaner mye å si.
Når noen ble syke, var det normal høflighet å besøke den syke
og familien. Når denne personen senere døde, møtte man på nytt opp til likvaken (man våket over den døde natt og dag) og selve begravelsen. Ettersom klær var en luksusvare, var det også vanlig å arve klær og lintøy (blant annet sengetøy) etter den døde. Slik spredte loppene seg til nye ofre.
«Pesta»
Legene på denne tida hadde ingen begreper om bakterier og smitte på samme måte som vi har i dag. Datidas legevitenskap baserte seg på greske teorier om at sykdom skyldes uren luft. De anbefalte derfor folk å dekke til munn og nese. Denne tankegangen fungerer greit ved sykdommer som spres ved dråpesmitte, men ikke mot en sykdom som spres ved hjelp av loppebitt.
På folkemunne ble smitten forklart med at det var en kvinneskikkelse, «Pesta», som spredte sykdommen. Hun var utstyrt med to typiske redskaper for tida, en kost og en rive. Der hun kostet for døren, overlevde ingen på gården. Brukte hun derimot riva, ville noen få unnslippe døden.
Pesta gjorde ikke forskjell på folk. Alle, uansett stand i
samfunnet, ble rammet. Spesielt var prestene utsatt. Gjennom sitt virke som sjelesørgere kom de i kontakt med mange pestofre.
Les original på NDLA →
Tida etter svartedauden i Norge
Jordbruket
Svartedauden var selvsagt en personlig tragedie for dem som ble rammet. Men rent økonomisk var tida etter pestens herjinger en stor lettelse for bonden.
Mange gårder, ja hele bygder, sto folketomme. Dermed kunne de gjenlevende bøndene flytte inn og overta gårdene der jordsmonnet var mest fruktbart. I tillegg ble de andre tomme gårdene i nærheten brukt som utmark til blant annet beite for dyrene. Til tross for at den samlede produksjonen i landet falt dramatisk, gikk produksjonen per innbygger opp nettopp fordi det kun var den beste jorda som ble brukt.
Bonden fikk også et mer variert kosthold. For med så mye ledig utmark og beite til kyrne ble det lettere og mer lønnsomt å drive februk. Nå hadde bonden større tilgang på melk, smør og kjøtt enn før, og kornet fikk en litt mindre sentral rolle enn før Svartedauden.
Siden etterspørselen etter jord gikk ned, sto bøndene sterkere når de skulle forhandle med jordeierne om hva leien for jorda skulle være.
Adelen
For adelen ble det store endringer etter Svartedauden. Nå var det leiers marked, og prisen på jordleien sank med hele 75 % i gjennomsnitt. De sterke båndene mellom godseier og bonde begynte å løsne. I tillegg måtte flere blant lavadelen begynne å dyrke jorda de eide, selv. De ble altså bønder. En fordel var det likevel at det var færre til å dele på inntektene. Siden så mange døde, ble både jord og løsørekapital samlet på færre hender. Folketallet fortsatte dessuten å holde seg lavt ut middelalderen. Fra andre halvdel av 1300-tallet og på 1400-tallet er det en tydelig tendens til økt luksusforbruk blant overklassen.
Kirken
Økonomisk var kirken, som adelen, jordeiere som baserte størsteparten av sin inntekt på jordleien. Men kirken hadde også andre muligheter til å tjene penger.
Utover 1300-tallet ble det et økt fokus på at folk skulle ha personlig ansvar for sin egen frelse. En ren og uskyldig sjel var sikret en plass i paradis på dommedag. Guds- og dødsfrykten var mye mer reell enn vi kan forestille oss i våre dager. Det var derfor vanlig å få kirken til å be for seg den tida man befant seg i skjærsilden etter at man døde. Andre ba kirken om å be for sin sjel til evig tid. Dette var en oppgave kirken tok seg godt betalt for – avlatsbetaling.
Hadde man råd til det, kunne man også betale kirken for å ta vare på seg når en ble gammel – en slags pensjonsordning. Det vanlige var da å gi kirken en del av familiens eiendom som betaling mot god pleie livet ut.
I tida etter svartedauden skal derfor kirkens andel av eid jord i Norge ha steget til opp mot 50 %. Denne økningen var nok en god kompensasjon for tapt jordleie.
Kongen
Historieforskningen har tradisjonelt ment at kongemakten ble svekket etter Svartedauden. Dette tilbakevises av nyere forskning.
Kong Håkon 6. Magnusson (1355–1380) hadde økonomiske ressurser til å drive utstrakt og langvarig krig mot kong Albrekt av Sverige om den svenske tronen. Trolig fullførte han også byggingen av Akershus festning – landets fremste middelalderborg.
Kongen hadde tre store inntektskilder: jordleie, skatt og bøter. Jordleien kunne han gjøre lite med. Den var jo markedsstyrt. Når jordleien gikk ned, burde også skatten gjøre det, men det lyktes kongen til en viss grad å få denne utbetalt etter gamle takster.
Ved drap og andre alvorlige forbrytelser skulle forbryteren betale bot til kongen i tillegg til erstatning til de etterlatte eller fornærmede. I verste fall kunne kongen konfiskere vedkommendes eiendom. Men med færre mennesker i landet ble det også færre forbrytere og forbrytelser. Dermed gikk også bøteinntektene ned. Siden det meste av bøtene gikk med til å lønne kongens embetsmenn rundt i landet, påvirket ikke dette kongens personlige økonomi i alt for stor grad.
Kongen kunne også trekke på andre ressurser. Vi har en rekke eksempler på at kongen krevde inn kirkens tiende på kirkens vegne. Ikke sjelden beholdt kongen hele tienden som lån, men som han aldri betalte tilbake.
Den norske adelen bidro også til kongens ressurser, særlig i krig, ved å stille sine væpnede sveiner gratis til kongens disposisjon.
At kongemakten hadde mye å gå på, kan vi se av den voldsomme beskatningen fra tidlig på 1500-tallet.
Eldre historieforskere henviste gjerne til dronning Margretes nødbrev som bevis på at det sto dårlig til. De mente at et fattig og svekket Norge var årsaken til at vi etter hvert kom inn under dansk styre. Men den norske kongemakten brøt altså ikke sammen, slik de tidligere historieforskere trodde.
Kilder
Moseng, O. G. (2024, 26. november).Svartedauden,I Store norske leksikon. https://snl.no/svartedauden
Orning, H. J. (2025, 3. februar). Svartedauden. Norgeshistorie. https://www.norgeshistorie.no/senmiddelalder/1001-Svartedauden.html
Sandmo, E. (2025, 5. mars). Livet og pesten. Norgeshistorie. https://www.norgeshistorie.no/kirkestat/1112-livet-og-pesten.html
Les original på NDLA →
Svartedauden var selvsagt en personlig tragedie for dem som ble rammet. Men rent økonomisk var tida etter pestens herjinger en stor lettelse for bonden.
Mange gårder, ja hele bygder, sto folketomme. Dermed kunne de gjenlevende bøndene flytte inn og overta gårdene der jordsmonnet var mest fruktbart. I tillegg ble de andre tomme gårdene i nærheten brukt som utmark til blant annet beite for dyrene. Til tross for at den samlede produksjonen i landet falt dramatisk, gikk produksjonen per innbygger opp nettopp fordi det kun var den beste jorda som ble brukt.
Bonden fikk også et mer variert kosthold. For med så mye ledig utmark og beite til kyrne ble det lettere og mer lønnsomt å drive februk. Nå hadde bonden større tilgang på melk, smør og kjøtt enn før, og kornet fikk en litt mindre sentral rolle enn før Svartedauden.
Siden etterspørselen etter jord gikk ned, sto bøndene sterkere når de skulle forhandle med jordeierne om hva leien for jorda skulle være.
Adelen
For adelen ble det store endringer etter Svartedauden. Nå var det leiers marked, og prisen på jordleien sank med hele 75 % i gjennomsnitt. De sterke båndene mellom godseier og bonde begynte å løsne. I tillegg måtte flere blant lavadelen begynne å dyrke jorda de eide, selv. De ble altså bønder. En fordel var det likevel at det var færre til å dele på inntektene. Siden så mange døde, ble både jord og løsørekapital samlet på færre hender. Folketallet fortsatte dessuten å holde seg lavt ut middelalderen. Fra andre halvdel av 1300-tallet og på 1400-tallet er det en tydelig tendens til økt luksusforbruk blant overklassen.
Kirken
Økonomisk var kirken, som adelen, jordeiere som baserte størsteparten av sin inntekt på jordleien. Men kirken hadde også andre muligheter til å tjene penger.
Utover 1300-tallet ble det et økt fokus på at folk skulle ha personlig ansvar for sin egen frelse. En ren og uskyldig sjel var sikret en plass i paradis på dommedag. Guds- og dødsfrykten var mye mer reell enn vi kan forestille oss i våre dager. Det var derfor vanlig å få kirken til å be for seg den tida man befant seg i skjærsilden etter at man døde. Andre ba kirken om å be for sin sjel til evig tid. Dette var en oppgave kirken tok seg godt betalt for – avlatsbetaling.
Hadde man råd til det, kunne man også betale kirken for å ta vare på seg når en ble gammel – en slags pensjonsordning. Det vanlige var da å gi kirken en del av familiens eiendom som betaling mot god pleie livet ut.
I tida etter svartedauden skal derfor kirkens andel av eid jord i Norge ha steget til opp mot 50 %. Denne økningen var nok en god kompensasjon for tapt jordleie.
Kongen
Historieforskningen har tradisjonelt ment at kongemakten ble svekket etter Svartedauden. Dette tilbakevises av nyere forskning.
Kong Håkon 6. Magnusson (1355–1380) hadde økonomiske ressurser til å drive utstrakt og langvarig krig mot kong Albrekt av Sverige om den svenske tronen. Trolig fullførte han også byggingen av Akershus festning – landets fremste middelalderborg.
Kongen hadde tre store inntektskilder: jordleie, skatt og bøter. Jordleien kunne han gjøre lite med. Den var jo markedsstyrt. Når jordleien gikk ned, burde også skatten gjøre det, men det lyktes kongen til en viss grad å få denne utbetalt etter gamle takster.
Ved drap og andre alvorlige forbrytelser skulle forbryteren betale bot til kongen i tillegg til erstatning til de etterlatte eller fornærmede. I verste fall kunne kongen konfiskere vedkommendes eiendom. Men med færre mennesker i landet ble det også færre forbrytere og forbrytelser. Dermed gikk også bøteinntektene ned. Siden det meste av bøtene gikk med til å lønne kongens embetsmenn rundt i landet, påvirket ikke dette kongens personlige økonomi i alt for stor grad.
Kongen kunne også trekke på andre ressurser. Vi har en rekke eksempler på at kongen krevde inn kirkens tiende på kirkens vegne. Ikke sjelden beholdt kongen hele tienden som lån, men som han aldri betalte tilbake.
Den norske adelen bidro også til kongens ressurser, særlig i krig, ved å stille sine væpnede sveiner gratis til kongens disposisjon.
At kongemakten hadde mye å gå på, kan vi se av den voldsomme beskatningen fra tidlig på 1500-tallet.
Eldre historieforskere henviste gjerne til dronning Margretes nødbrev som bevis på at det sto dårlig til. De mente at et fattig og svekket Norge var årsaken til at vi etter hvert kom inn under dansk styre. Men den norske kongemakten brøt altså ikke sammen, slik de tidligere historieforskere trodde.
Kilder
Moseng, O. G. (2024, 26. november).Svartedauden,I Store norske leksikon. https://snl.no/svartedauden
Orning, H. J. (2025, 3. februar). Svartedauden. Norgeshistorie. https://www.norgeshistorie.no/senmiddelalder/1001-Svartedauden.html
Sandmo, E. (2025, 5. mars). Livet og pesten. Norgeshistorie. https://www.norgeshistorie.no/kirkestat/1112-livet-og-pesten.html
Les original på NDLA →
Tida etter svartedauden i Norge
Jordbruket
Svartedauden var selvsagt en personlig tragedie for dem som ble rammet. Men rent økonomisk var tida etter pestens herjinger en stor lettelse for bonden.
Mange gårder, ja hele bygder, sto folketomme. Dermed kunne de gjenlevende bøndene flytte inn og overta gårdene der jordsmonnet var mest fruktbart. I tillegg ble de andre tomme gårdene i nærheten brukt som utmark til blant annet beite for dyrene. Til tross for at den samlede produksjonen i landet falt dramatisk, gikk produksjonen per innbygger opp nettopp fordi det kun var den beste jorda som ble brukt.
Bonden fikk også et mer variert kosthold. For med så mye ledig utmark og beite til kyrne ble det lettere og mer lønnsomt å drive februk. Nå hadde bonden større tilgang på melk, smør og kjøtt enn før, og kornet fikk en litt mindre sentral rolle enn før Svartedauden.
Siden etterspørselen etter jord gikk ned, sto bøndene sterkere når de skulle forhandle med jordeierne om hva leien for jorda skulle være.
Adelen
For adelen ble det store endringer etter Svartedauden. Nå var det leiers marked, og prisen på jordleien sank med hele 75 % i gjennomsnitt. De sterke båndene mellom godseier og bonde begynte å løsne. I tillegg måtte flere blant lavadelen begynne å dyrke jorda de eide, selv. De ble altså bønder. En fordel var det likevel at det var færre til å dele på inntektene. Siden så mange døde, ble både jord og løsørekapital samlet på færre hender. Folketallet fortsatte dessuten å holde seg lavt ut middelalderen. Fra andre halvdel av 1300-tallet og på 1400-tallet er det en tydelig tendens til økt luksusforbruk blant overklassen.
Kirken
Økonomisk var kirken, som adelen, jordeiere som baserte størsteparten av sin inntekt på jordleien. Men kirken hadde også andre muligheter til å tjene penger.
Utover 1300-tallet ble det et økt fokus på at folk skulle ha personlig ansvar for sin egen frelse. En ren og uskyldig sjel var sikret en plass i paradis på dommedag. Guds- og dødsfrykten var mye mer reell enn vi kan forestille oss i våre dager. Det var derfor vanlig å få kirken til å be for seg den tida man befant seg i skjærsilden etter at man døde. Andre ba kirken om å be for sin sjel til evig tid. Dette var en oppgave kirken tok seg godt betalt for – avlatsbetaling.
Hadde man råd til det, kunne man også betale kirken for å ta vare på seg når en ble gammel – en slags pensjonsordning. Det vanlige var da å gi kirken en del av familiens eiendom som betaling mot god pleie livet ut.
I tida etter svartedauden skal derfor kirkens andel av eid jord i Norge ha steget til opp mot 50 %. Denne økningen var nok en god kompensasjon for tapt jordleie.
Kongen
Historieforskningen har tradisjonelt ment at kongemakten ble svekket etter Svartedauden. Dette tilbakevises av nyere forskning.
Kong Håkon 6. Magnusson (1355–1380) hadde økonomiske ressurser til å drive utstrakt og langvarig krig mot kong Albrekt av Sverige om den svenske tronen. Trolig fullførte han også byggingen av Akershus festning – landets fremste middelalderborg.
Kongen hadde tre store inntektskilder: jordleie, skatt og bøter. Jordleien kunne han gjøre lite med. Den var jo markedsstyrt. Når jordleien gikk ned, burde også skatten gjøre det, men det lyktes kongen til en viss grad å få denne utbetalt etter gamle takster.
Ved drap og andre alvorlige forbrytelser skulle forbryteren betale bot til kongen i tillegg til erstatning til de etterlatte eller fornærmede. I verste fall kunne kongen konfiskere vedkommendes eiendom. Men med færre mennesker i landet ble det også færre forbrytere og forbrytelser. Dermed gikk også bøteinntektene ned. Siden det meste av bøtene gikk med til å lønne kongens embetsmenn rundt i landet, påvirket ikke dette kongens personlige økonomi i alt for stor grad.
Kongen kunne også trekke på andre ressurser. Vi har en rekke eksempler på at kongen krevde inn kirkens tiende på kirkens vegne. Ikke sjelden beholdt kongen hele tienden som lån, men som han aldri betalte tilbake.
Den norske adelen bidro også til kongens ressurser, særlig i krig, ved å stille sine væpnede sveiner gratis til kongens disposisjon.
At kongemakten hadde mye å gå på, kan vi se av den voldsomme beskatningen fra tidlig på 1500-tallet.
Eldre historieforskere henviste gjerne til dronning Margretes nødbrev som bevis på at det sto dårlig til. De mente at et fattig og svekket Norge var årsaken til at vi etter hvert kom inn under dansk styre. Men den norske kongemakten brøt altså ikke sammen, slik de tidligere historieforskere trodde.
Kilder
Moseng, O. G. (2024, 26. november).Svartedauden,I Store norske leksikon. https://snl.no/svartedauden
Orning, H. J. (2025, 3. februar). Svartedauden. Norgeshistorie. https://www.norgeshistorie.no/senmiddelalder/1001-Svartedauden.html
Sandmo, E. (2025, 5. mars). Livet og pesten. Norgeshistorie. https://www.norgeshistorie.no/kirkestat/1112-livet-og-pesten.html
Les original på NDLA →
Svartedauden var selvsagt en personlig tragedie for dem som ble rammet. Men rent økonomisk var tida etter pestens herjinger en stor lettelse for bonden.
Mange gårder, ja hele bygder, sto folketomme. Dermed kunne de gjenlevende bøndene flytte inn og overta gårdene der jordsmonnet var mest fruktbart. I tillegg ble de andre tomme gårdene i nærheten brukt som utmark til blant annet beite for dyrene. Til tross for at den samlede produksjonen i landet falt dramatisk, gikk produksjonen per innbygger opp nettopp fordi det kun var den beste jorda som ble brukt.
Bonden fikk også et mer variert kosthold. For med så mye ledig utmark og beite til kyrne ble det lettere og mer lønnsomt å drive februk. Nå hadde bonden større tilgang på melk, smør og kjøtt enn før, og kornet fikk en litt mindre sentral rolle enn før Svartedauden.
Siden etterspørselen etter jord gikk ned, sto bøndene sterkere når de skulle forhandle med jordeierne om hva leien for jorda skulle være.
Adelen
For adelen ble det store endringer etter Svartedauden. Nå var det leiers marked, og prisen på jordleien sank med hele 75 % i gjennomsnitt. De sterke båndene mellom godseier og bonde begynte å løsne. I tillegg måtte flere blant lavadelen begynne å dyrke jorda de eide, selv. De ble altså bønder. En fordel var det likevel at det var færre til å dele på inntektene. Siden så mange døde, ble både jord og løsørekapital samlet på færre hender. Folketallet fortsatte dessuten å holde seg lavt ut middelalderen. Fra andre halvdel av 1300-tallet og på 1400-tallet er det en tydelig tendens til økt luksusforbruk blant overklassen.
Kirken
Økonomisk var kirken, som adelen, jordeiere som baserte størsteparten av sin inntekt på jordleien. Men kirken hadde også andre muligheter til å tjene penger.
Utover 1300-tallet ble det et økt fokus på at folk skulle ha personlig ansvar for sin egen frelse. En ren og uskyldig sjel var sikret en plass i paradis på dommedag. Guds- og dødsfrykten var mye mer reell enn vi kan forestille oss i våre dager. Det var derfor vanlig å få kirken til å be for seg den tida man befant seg i skjærsilden etter at man døde. Andre ba kirken om å be for sin sjel til evig tid. Dette var en oppgave kirken tok seg godt betalt for – avlatsbetaling.
Hadde man råd til det, kunne man også betale kirken for å ta vare på seg når en ble gammel – en slags pensjonsordning. Det vanlige var da å gi kirken en del av familiens eiendom som betaling mot god pleie livet ut.
I tida etter svartedauden skal derfor kirkens andel av eid jord i Norge ha steget til opp mot 50 %. Denne økningen var nok en god kompensasjon for tapt jordleie.
Kongen
Historieforskningen har tradisjonelt ment at kongemakten ble svekket etter Svartedauden. Dette tilbakevises av nyere forskning.
Kong Håkon 6. Magnusson (1355–1380) hadde økonomiske ressurser til å drive utstrakt og langvarig krig mot kong Albrekt av Sverige om den svenske tronen. Trolig fullførte han også byggingen av Akershus festning – landets fremste middelalderborg.
Kongen hadde tre store inntektskilder: jordleie, skatt og bøter. Jordleien kunne han gjøre lite med. Den var jo markedsstyrt. Når jordleien gikk ned, burde også skatten gjøre det, men det lyktes kongen til en viss grad å få denne utbetalt etter gamle takster.
Ved drap og andre alvorlige forbrytelser skulle forbryteren betale bot til kongen i tillegg til erstatning til de etterlatte eller fornærmede. I verste fall kunne kongen konfiskere vedkommendes eiendom. Men med færre mennesker i landet ble det også færre forbrytere og forbrytelser. Dermed gikk også bøteinntektene ned. Siden det meste av bøtene gikk med til å lønne kongens embetsmenn rundt i landet, påvirket ikke dette kongens personlige økonomi i alt for stor grad.
Kongen kunne også trekke på andre ressurser. Vi har en rekke eksempler på at kongen krevde inn kirkens tiende på kirkens vegne. Ikke sjelden beholdt kongen hele tienden som lån, men som han aldri betalte tilbake.
Den norske adelen bidro også til kongens ressurser, særlig i krig, ved å stille sine væpnede sveiner gratis til kongens disposisjon.
At kongemakten hadde mye å gå på, kan vi se av den voldsomme beskatningen fra tidlig på 1500-tallet.
Eldre historieforskere henviste gjerne til dronning Margretes nødbrev som bevis på at det sto dårlig til. De mente at et fattig og svekket Norge var årsaken til at vi etter hvert kom inn under dansk styre. Men den norske kongemakten brøt altså ikke sammen, slik de tidligere historieforskere trodde.
Kilder
Moseng, O. G. (2024, 26. november).Svartedauden,I Store norske leksikon. https://snl.no/svartedauden
Orning, H. J. (2025, 3. februar). Svartedauden. Norgeshistorie. https://www.norgeshistorie.no/senmiddelalder/1001-Svartedauden.html
Sandmo, E. (2025, 5. mars). Livet og pesten. Norgeshistorie. https://www.norgeshistorie.no/kirkestat/1112-livet-og-pesten.html
Les original på NDLA →
Tolk grafen!
Tips til læreren: "Bilde fra minnet"Denne oppgaven kan alternativt løses ved hjelp av en metode som historiedidaktiker Erik Lund har kalt "Bilde fra minnet".
Forberedelse
"Bilde fra minnet" er en tegnestafett der elevene deles i grupper på 4–5. Hver gruppe deles så inn i enere, toere og så videre. På hvert gruppebord må man ha et ark å tegne på. Læreren har bildet av grafen på sin PC, men skjuler dette for elevene foreløpig.
Stafetten
Først kommer enerne fra alle gruppene opp til kateteret. De får se tegningen i cirka 30 sekunder, så får de ett minutt til å begynne til å gjenskape tegningen på gruppas ark. Det er viktig at de forklarer mens de tegner, og at de instruerer nestemann som skal opp. Så kommer toerne opp og gjør det samme og fortsetter på den samme tegningen. Slik fortsetter det til alle har tegnet.
Diskusjon i gruppe
Sett av tid til at gruppene diskuterer seg imellom hva de har tegnet. De kan diskutere disse spørsmålene:
Hva betyr de ulike detaljene, tror dere?
Hva er budskapet til illustrasjonen?
Metakognisjon i plenum
Ta en runde i fellesskap der gruppene deler sin strategi under stafetten og deler hva de har funnet ut om tegningen, og hvordan de tenkte da de skulle tolke og forstå tegningen.
Vis originalbildet på storskjerm og fortsett samtalen rundt detaljene og hensikten med tegningen. Her kan man også gjerne samle inn tegningene og kåre en vinner, det vil si den som er nærmest originalen.
Kilde: Lund, E. (2006). Tren Tanken. Læringsstrategier og læringsstiler i samfunnsfag. Håndbok til
Aschehougs samfunnsfagserie for ungdomstrinnet. Aschehoug.
Sett dere i grupper på 3–4 elever, og jobb med oppgavene under.
Del 1. Uten hjelpemidler
Studer illustrasjonen over. Forsøk å forstå mest mulig ved hjelp av deres egen kunnskap og gjetting. Bruk cirka 10 minutter.
Hva betyr de ulike detaljene, tror dere?
Hva er budskapet til illustrasjonen?
Del 2. Med hjelpemidler
Bruk bøker og kilder på nettet for å undersøke de tingene dere var usikre på. Endre på svarene i del 1 hvis nødvendig. Bruk cirka 10 minutter.
Del 3. I plenum
Se på illustrasjonen sammen i klassen. Del hva dere har funnet ut.
Er dere enige i alle detaljene?
Er dere enige i hva budskapet er med illustrasjonen?
Kan illustrasjonen brukes til å si noe generelt om historiske utviklingstrekk og sammenhenger?
Videre utforskningEtter en lang periode med pest, kaldt klima og dårlige år i jordbruket i århundrene etter Svartedauden, begynte befolkningstallet i Europa for alvor å skyte fart utover på 1800-tallet.
Undersøk hva som lå bak befolkningsveksten i Norge på 1800-tallet, og hva som ble konsekvensene av den.
Sammenlign med utviklingen på 1300-tallet.
Lag en graf som illustrerer årsaker til og konsekvenser av befolkningsveksten i Norge på 1800-tallet. Bruk gjerne illustrasjonen fra 1300-tallet som inspirasjon.
Aktuelle kilder
Norgeshistorie: Befolkningsøkningen
Norgeshistorie: Utvandring fra Norge
Les original på NDLA →
Forberedelse
"Bilde fra minnet" er en tegnestafett der elevene deles i grupper på 4–5. Hver gruppe deles så inn i enere, toere og så videre. På hvert gruppebord må man ha et ark å tegne på. Læreren har bildet av grafen på sin PC, men skjuler dette for elevene foreløpig.
Stafetten
Først kommer enerne fra alle gruppene opp til kateteret. De får se tegningen i cirka 30 sekunder, så får de ett minutt til å begynne til å gjenskape tegningen på gruppas ark. Det er viktig at de forklarer mens de tegner, og at de instruerer nestemann som skal opp. Så kommer toerne opp og gjør det samme og fortsetter på den samme tegningen. Slik fortsetter det til alle har tegnet.
Diskusjon i gruppe
Sett av tid til at gruppene diskuterer seg imellom hva de har tegnet. De kan diskutere disse spørsmålene:
Hva betyr de ulike detaljene, tror dere?
Hva er budskapet til illustrasjonen?
Metakognisjon i plenum
Ta en runde i fellesskap der gruppene deler sin strategi under stafetten og deler hva de har funnet ut om tegningen, og hvordan de tenkte da de skulle tolke og forstå tegningen.
Vis originalbildet på storskjerm og fortsett samtalen rundt detaljene og hensikten med tegningen. Her kan man også gjerne samle inn tegningene og kåre en vinner, det vil si den som er nærmest originalen.
Kilde: Lund, E. (2006). Tren Tanken. Læringsstrategier og læringsstiler i samfunnsfag. Håndbok til
Aschehougs samfunnsfagserie for ungdomstrinnet. Aschehoug.
Sett dere i grupper på 3–4 elever, og jobb med oppgavene under.
Del 1. Uten hjelpemidler
Studer illustrasjonen over. Forsøk å forstå mest mulig ved hjelp av deres egen kunnskap og gjetting. Bruk cirka 10 minutter.
Hva betyr de ulike detaljene, tror dere?
Hva er budskapet til illustrasjonen?
Del 2. Med hjelpemidler
Bruk bøker og kilder på nettet for å undersøke de tingene dere var usikre på. Endre på svarene i del 1 hvis nødvendig. Bruk cirka 10 minutter.
Del 3. I plenum
Se på illustrasjonen sammen i klassen. Del hva dere har funnet ut.
Er dere enige i alle detaljene?
Er dere enige i hva budskapet er med illustrasjonen?
Kan illustrasjonen brukes til å si noe generelt om historiske utviklingstrekk og sammenhenger?
Videre utforskningEtter en lang periode med pest, kaldt klima og dårlige år i jordbruket i århundrene etter Svartedauden, begynte befolkningstallet i Europa for alvor å skyte fart utover på 1800-tallet.
Undersøk hva som lå bak befolkningsveksten i Norge på 1800-tallet, og hva som ble konsekvensene av den.
Sammenlign med utviklingen på 1300-tallet.
Lag en graf som illustrerer årsaker til og konsekvenser av befolkningsveksten i Norge på 1800-tallet. Bruk gjerne illustrasjonen fra 1300-tallet som inspirasjon.
Aktuelle kilder
Norgeshistorie: Befolkningsøkningen
Norgeshistorie: Utvandring fra Norge
Les original på NDLA →
Tolk grafen!
Tips til læreren: "Bilde fra minnet"Denne oppgaven kan alternativt løses ved hjelp av en metode som historiedidaktiker Erik Lund har kalt "Bilde fra minnet".
Forberedelse
"Bilde fra minnet" er en tegnestafett der elevene deles i grupper på 4–5. Hver gruppe deles så inn i enere, toere og så videre. På hvert gruppebord må man ha et ark å tegne på. Læreren har bildet av grafen på sin PC, men skjuler dette for elevene foreløpig.
Stafetten
Først kommer enerne fra alle gruppene opp til kateteret. De får se tegningen i cirka 30 sekunder, så får de ett minutt til å begynne til å gjenskape tegningen på gruppas ark. Det er viktig at de forklarer mens de tegner, og at de instruerer nestemann som skal opp. Så kommer toerne opp og gjør det samme og fortsetter på den samme tegningen. Slik fortsetter det til alle har tegnet.
Diskusjon i gruppe
Sett av tid til at gruppene diskuterer seg imellom hva de har tegnet. De kan diskutere disse spørsmålene:
Hva betyr de ulike detaljene, tror dere?
Hva er budskapet til illustrasjonen?
Metakognisjon i plenum
Ta en runde i fellesskap der gruppene deler sin strategi under stafetten og deler hva de har funnet ut om tegningen, og hvordan de tenkte da de skulle tolke og forstå tegningen.
Vis originalbildet på storskjerm og fortsett samtalen rundt detaljene og hensikten med tegningen. Her kan man også gjerne samle inn tegningene og kåre en vinner, det vil si den som er nærmest originalen.
Kilde: Lund, E. (2006). Tren Tanken. Læringsstrategier og læringsstiler i samfunnsfag. Håndbok til
Aschehougs samfunnsfagserie for ungdomstrinnet. Aschehoug.
Sett dere i grupper på 3–4 elever, og jobb med oppgavene under.
Del 1. Uten hjelpemidler
Studer illustrasjonen over. Forsøk å forstå mest mulig ved hjelp av deres egen kunnskap og gjetting. Bruk cirka 10 minutter.
Hva betyr de ulike detaljene, tror dere?
Hva er budskapet til illustrasjonen?
Del 2. Med hjelpemidler
Bruk bøker og kilder på nettet for å undersøke de tingene dere var usikre på. Endre på svarene i del 1 hvis nødvendig. Bruk cirka 10 minutter.
Del 3. I plenum
Se på illustrasjonen sammen i klassen. Del hva dere har funnet ut.
Er dere enige i alle detaljene?
Er dere enige i hva budskapet er med illustrasjonen?
Kan illustrasjonen brukes til å si noe generelt om historiske utviklingstrekk og sammenhenger?
Videre utforskningEtter en lang periode med pest, kaldt klima og dårlige år i jordbruket i århundrene etter Svartedauden, begynte befolkningstallet i Europa for alvor å skyte fart utover på 1800-tallet.
Undersøk hva som lå bak befolkningsveksten i Norge på 1800-tallet, og hva som ble konsekvensene av den.
Sammenlign med utviklingen på 1300-tallet.
Lag en graf som illustrerer årsaker til og konsekvenser av befolkningsveksten i Norge på 1800-tallet. Bruk gjerne illustrasjonen fra 1300-tallet som inspirasjon.
Aktuelle kilder
Norgeshistorie: Befolkningsøkningen
Norgeshistorie: Utvandring fra Norge
Les original på NDLA →
Forberedelse
"Bilde fra minnet" er en tegnestafett der elevene deles i grupper på 4–5. Hver gruppe deles så inn i enere, toere og så videre. På hvert gruppebord må man ha et ark å tegne på. Læreren har bildet av grafen på sin PC, men skjuler dette for elevene foreløpig.
Stafetten
Først kommer enerne fra alle gruppene opp til kateteret. De får se tegningen i cirka 30 sekunder, så får de ett minutt til å begynne til å gjenskape tegningen på gruppas ark. Det er viktig at de forklarer mens de tegner, og at de instruerer nestemann som skal opp. Så kommer toerne opp og gjør det samme og fortsetter på den samme tegningen. Slik fortsetter det til alle har tegnet.
Diskusjon i gruppe
Sett av tid til at gruppene diskuterer seg imellom hva de har tegnet. De kan diskutere disse spørsmålene:
Hva betyr de ulike detaljene, tror dere?
Hva er budskapet til illustrasjonen?
Metakognisjon i plenum
Ta en runde i fellesskap der gruppene deler sin strategi under stafetten og deler hva de har funnet ut om tegningen, og hvordan de tenkte da de skulle tolke og forstå tegningen.
Vis originalbildet på storskjerm og fortsett samtalen rundt detaljene og hensikten med tegningen. Her kan man også gjerne samle inn tegningene og kåre en vinner, det vil si den som er nærmest originalen.
Kilde: Lund, E. (2006). Tren Tanken. Læringsstrategier og læringsstiler i samfunnsfag. Håndbok til
Aschehougs samfunnsfagserie for ungdomstrinnet. Aschehoug.
Sett dere i grupper på 3–4 elever, og jobb med oppgavene under.
Del 1. Uten hjelpemidler
Studer illustrasjonen over. Forsøk å forstå mest mulig ved hjelp av deres egen kunnskap og gjetting. Bruk cirka 10 minutter.
Hva betyr de ulike detaljene, tror dere?
Hva er budskapet til illustrasjonen?
Del 2. Med hjelpemidler
Bruk bøker og kilder på nettet for å undersøke de tingene dere var usikre på. Endre på svarene i del 1 hvis nødvendig. Bruk cirka 10 minutter.
Del 3. I plenum
Se på illustrasjonen sammen i klassen. Del hva dere har funnet ut.
Er dere enige i alle detaljene?
Er dere enige i hva budskapet er med illustrasjonen?
Kan illustrasjonen brukes til å si noe generelt om historiske utviklingstrekk og sammenhenger?
Videre utforskningEtter en lang periode med pest, kaldt klima og dårlige år i jordbruket i århundrene etter Svartedauden, begynte befolkningstallet i Europa for alvor å skyte fart utover på 1800-tallet.
Undersøk hva som lå bak befolkningsveksten i Norge på 1800-tallet, og hva som ble konsekvensene av den.
Sammenlign med utviklingen på 1300-tallet.
Lag en graf som illustrerer årsaker til og konsekvenser av befolkningsveksten i Norge på 1800-tallet. Bruk gjerne illustrasjonen fra 1300-tallet som inspirasjon.
Aktuelle kilder
Norgeshistorie: Befolkningsøkningen
Norgeshistorie: Utvandring fra Norge
Les original på NDLA →
Utvandringen til Amerika
Starten på den norske utvandringen
Vi regner med at det første skipet med emigranter fra Norge var «Restauration» som reiste fra Stavanger sommeren 1825 i retning New York. Det var 45 passasjerer og et mannskap på syv om bord, og mange av disse var kvekere og haugianere, som søkte religiøs frihet i Amerika. «Restauration»s ferd over Atlanterhavet har fått en symbolsk betydning, men det er først fra 1836 at vi kan si vi får starten på den norske utvandringen.
Hvem emigrerte?
Fra 1866 fikk vi det vi kaller de store utvandringsbølgene. I begynnelsen var det stort sett gårdbrukere som emigrerte, men etter hvert var det en minst like stor andel med byfolk som satte kursen mot Amerika. De første tiårene hadde vi det vi kaller familieemigrasjon. Noen ganger emigrerte familien sammen, men oftest var det nok at mennene flyttet først. Når mannen hadde fått etablert seg, kom kona og barna etter. At menn flyttet først, har sammenheng både med at det var et mannsoverskudd i de periodene hvor utvandringen var størst, men også at det gjerne var de som tok initiativ til å reise. De siste tiårene var det ofte enkeltpersoner, også da flest menn, som reiste over.
Hvorfor utvandring?
Det har vært flere forklaringer på hvorfor så mange valgte å emigrere til Amerika. Det vi vet, er at det er altfor enkelt å peke på kun enkelte forklaringer. Utvandringen er basert på sammensatte og komplekse årsaksforhold. Forhold både i hjemlandet og i Amerika virket inn. Noen årsaker er generelle og gjelder for mange, men det kan også være helt private årsaker til at noen valgte å dra.
Flere historikere har pekt på moderniseringen som en årsak til flytting, men de første bølgene med emigranter reiste fra et førindustrielt samfunn. Vi kan dermed ikke si at moderniseringen nødvendigvis var en årsak til flytting, spesielt ikke i startfasen. Det ser ut til at moderniseringen i landbruket både var et resultat av økt utvandring, og noe senere en medvirkende årsak til at flere dro. Mekanisering i landbruket ble presset fram.
Drømmen om Amerika
En ting var årsaker i hjemlandet, men det var også noe som trakk folk, på den andre siden av Atlanterhavet. I 1862 ble den såkalte Homestead Act (hjemstedsloven) vedtatt i USA. Denne loven åpnet for fri eiendomsrett til jord. Alle som ville bosette seg i USA og drive jordbruk, fikk 650 mål til odel og eie, mot at de bosatte seg på plassen og dyrket jorda i minst fem år. Dette trakk gårdbrukere som ønsket å fortsette med jordbruk i ei tid hvor det ikke alltid var like enkelt å gjøre det i Norge.
"Slik sett kan vi hevde at dei første utvandrarane hadde ein tanke om å ta gamle Noreg på slep etter seg. Dei gav ikkje utan vidare opp tanken om ei agrar livsform, tufta på norske verdier og livsformer."
Noen forteller likevel om at det ikke bestandig var like enkelt å drive jordbruk i Amerika. Karl Hansen Frøseth skriver at det var enkelt nok å skaffe seg land for dyrking, men utstyret man behøvde, var dyrt, og han mener det derfor vil ta lang tid for mange å komme i gang, særlig hvis man reiste som en familie.
Etter hvert ble utvandringen en drivkraft i seg selv. At noen hadde dratt tidlig og sendte brev hjem om hvor fantastisk alt var «over there», lokket mange til å reise. Hjemme var det trange forhold og mange ønsket seg et nytt og bedre liv i et Amerika med større muligheter.
Omfattende flyttemønster
Utvandringen til Amerika faller inn som en del av et mer omfattende flyttemønster. I hele perioden ser vi flyttinger innad i landet, det vi kaller migrasjon, og flytting ut av landet – utvandring eller emigrasjon. På 1800-tallet fikk vi industrialisering og urbanisering. Byene vokste og viser at de ofte fanget opp de første flyttingene fra landet. I perioder da byene hadde mindre vekst, ser vi større utvandring til Amerika.
Påvirkning på det norske samfunnet
Utvandringen fungerte som en slags sikringsventil for det norske samfunnet, som tok av for det store fødselsoverskuddet. Den økende befolkningsmengden i Norge skapte et press på samfunnet, og det er klart at uten den store utvandringen ville befolkningsveksten skapt større problemer for samfunnet og fordeling av ressurser.
I tillegg ga utvandringen folk et alternativ til å flytte til byen om man ikke hadde muligheten til å fortsette i jordbruket. Folk hadde flyttet før også, men over mindre avstander og med mindre drastiske endringer for livssituasjonen. Med utbyggingen av veier og transportmuligheter i løpet av 1800-tallet ble det enklere å bryte opp og flytte til tettsteder, byer – eller til et helt annet land.
KilderMyhre, Jan Eivind (2.11.2020): "Utvandring fra Norge" i norgeshistorie.no. Hentet fra: https://www.norgeshistorie.no/industrialisering-og-demokrati/1537-utvandring-fra-norge.html
Nerbøvik, Jostein (1999): Norsk historie 1860-1914. Eit bondesamfunn i oppbrot, Det norske samlaget, Oslo
Pryser, Tore (1999): Norsk historie 1814-1860. Frå standssamfunn mot klassesamfunn, Det norske samlaget, Oslo
Østrem, Nils Olav (2006): Norsk utvandringshistorie, Det norske samlaget, Oslo.
Les original på NDLA →
Vi regner med at det første skipet med emigranter fra Norge var «Restauration» som reiste fra Stavanger sommeren 1825 i retning New York. Det var 45 passasjerer og et mannskap på syv om bord, og mange av disse var kvekere og haugianere, som søkte religiøs frihet i Amerika. «Restauration»s ferd over Atlanterhavet har fått en symbolsk betydning, men det er først fra 1836 at vi kan si vi får starten på den norske utvandringen.
Hvem emigrerte?
Fra 1866 fikk vi det vi kaller de store utvandringsbølgene. I begynnelsen var det stort sett gårdbrukere som emigrerte, men etter hvert var det en minst like stor andel med byfolk som satte kursen mot Amerika. De første tiårene hadde vi det vi kaller familieemigrasjon. Noen ganger emigrerte familien sammen, men oftest var det nok at mennene flyttet først. Når mannen hadde fått etablert seg, kom kona og barna etter. At menn flyttet først, har sammenheng både med at det var et mannsoverskudd i de periodene hvor utvandringen var størst, men også at det gjerne var de som tok initiativ til å reise. De siste tiårene var det ofte enkeltpersoner, også da flest menn, som reiste over.
Hvorfor utvandring?
Det har vært flere forklaringer på hvorfor så mange valgte å emigrere til Amerika. Det vi vet, er at det er altfor enkelt å peke på kun enkelte forklaringer. Utvandringen er basert på sammensatte og komplekse årsaksforhold. Forhold både i hjemlandet og i Amerika virket inn. Noen årsaker er generelle og gjelder for mange, men det kan også være helt private årsaker til at noen valgte å dra.
Flere historikere har pekt på moderniseringen som en årsak til flytting, men de første bølgene med emigranter reiste fra et førindustrielt samfunn. Vi kan dermed ikke si at moderniseringen nødvendigvis var en årsak til flytting, spesielt ikke i startfasen. Det ser ut til at moderniseringen i landbruket både var et resultat av økt utvandring, og noe senere en medvirkende årsak til at flere dro. Mekanisering i landbruket ble presset fram.
Drømmen om Amerika
En ting var årsaker i hjemlandet, men det var også noe som trakk folk, på den andre siden av Atlanterhavet. I 1862 ble den såkalte Homestead Act (hjemstedsloven) vedtatt i USA. Denne loven åpnet for fri eiendomsrett til jord. Alle som ville bosette seg i USA og drive jordbruk, fikk 650 mål til odel og eie, mot at de bosatte seg på plassen og dyrket jorda i minst fem år. Dette trakk gårdbrukere som ønsket å fortsette med jordbruk i ei tid hvor det ikke alltid var like enkelt å gjøre det i Norge.
"Slik sett kan vi hevde at dei første utvandrarane hadde ein tanke om å ta gamle Noreg på slep etter seg. Dei gav ikkje utan vidare opp tanken om ei agrar livsform, tufta på norske verdier og livsformer."
Noen forteller likevel om at det ikke bestandig var like enkelt å drive jordbruk i Amerika. Karl Hansen Frøseth skriver at det var enkelt nok å skaffe seg land for dyrking, men utstyret man behøvde, var dyrt, og han mener det derfor vil ta lang tid for mange å komme i gang, særlig hvis man reiste som en familie.
Etter hvert ble utvandringen en drivkraft i seg selv. At noen hadde dratt tidlig og sendte brev hjem om hvor fantastisk alt var «over there», lokket mange til å reise. Hjemme var det trange forhold og mange ønsket seg et nytt og bedre liv i et Amerika med større muligheter.
Omfattende flyttemønster
Utvandringen til Amerika faller inn som en del av et mer omfattende flyttemønster. I hele perioden ser vi flyttinger innad i landet, det vi kaller migrasjon, og flytting ut av landet – utvandring eller emigrasjon. På 1800-tallet fikk vi industrialisering og urbanisering. Byene vokste og viser at de ofte fanget opp de første flyttingene fra landet. I perioder da byene hadde mindre vekst, ser vi større utvandring til Amerika.
Påvirkning på det norske samfunnet
Utvandringen fungerte som en slags sikringsventil for det norske samfunnet, som tok av for det store fødselsoverskuddet. Den økende befolkningsmengden i Norge skapte et press på samfunnet, og det er klart at uten den store utvandringen ville befolkningsveksten skapt større problemer for samfunnet og fordeling av ressurser.
I tillegg ga utvandringen folk et alternativ til å flytte til byen om man ikke hadde muligheten til å fortsette i jordbruket. Folk hadde flyttet før også, men over mindre avstander og med mindre drastiske endringer for livssituasjonen. Med utbyggingen av veier og transportmuligheter i løpet av 1800-tallet ble det enklere å bryte opp og flytte til tettsteder, byer – eller til et helt annet land.
KilderMyhre, Jan Eivind (2.11.2020): "Utvandring fra Norge" i norgeshistorie.no. Hentet fra: https://www.norgeshistorie.no/industrialisering-og-demokrati/1537-utvandring-fra-norge.html
Nerbøvik, Jostein (1999): Norsk historie 1860-1914. Eit bondesamfunn i oppbrot, Det norske samlaget, Oslo
Pryser, Tore (1999): Norsk historie 1814-1860. Frå standssamfunn mot klassesamfunn, Det norske samlaget, Oslo
Østrem, Nils Olav (2006): Norsk utvandringshistorie, Det norske samlaget, Oslo.
Les original på NDLA →
Utvandringen til Amerika
Starten på den norske utvandringen
Vi regner med at det første skipet med emigranter fra Norge var «Restauration» som reiste fra Stavanger sommeren 1825 i retning New York. Det var 45 passasjerer og et mannskap på syv om bord, og mange av disse var kvekere og haugianere, som søkte religiøs frihet i Amerika. «Restauration»s ferd over Atlanterhavet har fått en symbolsk betydning, men det er først fra 1836 at vi kan si vi får starten på den norske utvandringen.
Hvem emigrerte?
Fra 1866 fikk vi det vi kaller de store utvandringsbølgene. I begynnelsen var det stort sett gårdbrukere som emigrerte, men etter hvert var det en minst like stor andel med byfolk som satte kursen mot Amerika. De første tiårene hadde vi det vi kaller familieemigrasjon. Noen ganger emigrerte familien sammen, men oftest var det nok at mennene flyttet først. Når mannen hadde fått etablert seg, kom kona og barna etter. At menn flyttet først, har sammenheng både med at det var et mannsoverskudd i de periodene hvor utvandringen var størst, men også at det gjerne var de som tok initiativ til å reise. De siste tiårene var det ofte enkeltpersoner, også da flest menn, som reiste over.
Hvorfor utvandring?
Det har vært flere forklaringer på hvorfor så mange valgte å emigrere til Amerika. Det vi vet, er at det er altfor enkelt å peke på kun enkelte forklaringer. Utvandringen er basert på sammensatte og komplekse årsaksforhold. Forhold både i hjemlandet og i Amerika virket inn. Noen årsaker er generelle og gjelder for mange, men det kan også være helt private årsaker til at noen valgte å dra.
Flere historikere har pekt på moderniseringen som en årsak til flytting, men de første bølgene med emigranter reiste fra et førindustrielt samfunn. Vi kan dermed ikke si at moderniseringen nødvendigvis var en årsak til flytting, spesielt ikke i startfasen. Det ser ut til at moderniseringen i landbruket både var et resultat av økt utvandring, og noe senere en medvirkende årsak til at flere dro. Mekanisering i landbruket ble presset fram.
Drømmen om Amerika
En ting var årsaker i hjemlandet, men det var også noe som trakk folk, på den andre siden av Atlanterhavet. I 1862 ble den såkalte Homestead Act (hjemstedsloven) vedtatt i USA. Denne loven åpnet for fri eiendomsrett til jord. Alle som ville bosette seg i USA og drive jordbruk, fikk 650 mål til odel og eie, mot at de bosatte seg på plassen og dyrket jorda i minst fem år. Dette trakk gårdbrukere som ønsket å fortsette med jordbruk i ei tid hvor det ikke alltid var like enkelt å gjøre det i Norge.
"Slik sett kan vi hevde at dei første utvandrarane hadde ein tanke om å ta gamle Noreg på slep etter seg. Dei gav ikkje utan vidare opp tanken om ei agrar livsform, tufta på norske verdier og livsformer."
Noen forteller likevel om at det ikke bestandig var like enkelt å drive jordbruk i Amerika. Karl Hansen Frøseth skriver at det var enkelt nok å skaffe seg land for dyrking, men utstyret man behøvde, var dyrt, og han mener det derfor vil ta lang tid for mange å komme i gang, særlig hvis man reiste som en familie.
Etter hvert ble utvandringen en drivkraft i seg selv. At noen hadde dratt tidlig og sendte brev hjem om hvor fantastisk alt var «over there», lokket mange til å reise. Hjemme var det trange forhold og mange ønsket seg et nytt og bedre liv i et Amerika med større muligheter.
Omfattende flyttemønster
Utvandringen til Amerika faller inn som en del av et mer omfattende flyttemønster. I hele perioden ser vi flyttinger innad i landet, det vi kaller migrasjon, og flytting ut av landet – utvandring eller emigrasjon. På 1800-tallet fikk vi industrialisering og urbanisering. Byene vokste og viser at de ofte fanget opp de første flyttingene fra landet. I perioder da byene hadde mindre vekst, ser vi større utvandring til Amerika.
Påvirkning på det norske samfunnet
Utvandringen fungerte som en slags sikringsventil for det norske samfunnet, som tok av for det store fødselsoverskuddet. Den økende befolkningsmengden i Norge skapte et press på samfunnet, og det er klart at uten den store utvandringen ville befolkningsveksten skapt større problemer for samfunnet og fordeling av ressurser.
I tillegg ga utvandringen folk et alternativ til å flytte til byen om man ikke hadde muligheten til å fortsette i jordbruket. Folk hadde flyttet før også, men over mindre avstander og med mindre drastiske endringer for livssituasjonen. Med utbyggingen av veier og transportmuligheter i løpet av 1800-tallet ble det enklere å bryte opp og flytte til tettsteder, byer – eller til et helt annet land.
KilderMyhre, Jan Eivind (2.11.2020): "Utvandring fra Norge" i norgeshistorie.no. Hentet fra: https://www.norgeshistorie.no/industrialisering-og-demokrati/1537-utvandring-fra-norge.html
Nerbøvik, Jostein (1999): Norsk historie 1860-1914. Eit bondesamfunn i oppbrot, Det norske samlaget, Oslo
Pryser, Tore (1999): Norsk historie 1814-1860. Frå standssamfunn mot klassesamfunn, Det norske samlaget, Oslo
Østrem, Nils Olav (2006): Norsk utvandringshistorie, Det norske samlaget, Oslo.
Les original på NDLA →
Vi regner med at det første skipet med emigranter fra Norge var «Restauration» som reiste fra Stavanger sommeren 1825 i retning New York. Det var 45 passasjerer og et mannskap på syv om bord, og mange av disse var kvekere og haugianere, som søkte religiøs frihet i Amerika. «Restauration»s ferd over Atlanterhavet har fått en symbolsk betydning, men det er først fra 1836 at vi kan si vi får starten på den norske utvandringen.
Hvem emigrerte?
Fra 1866 fikk vi det vi kaller de store utvandringsbølgene. I begynnelsen var det stort sett gårdbrukere som emigrerte, men etter hvert var det en minst like stor andel med byfolk som satte kursen mot Amerika. De første tiårene hadde vi det vi kaller familieemigrasjon. Noen ganger emigrerte familien sammen, men oftest var det nok at mennene flyttet først. Når mannen hadde fått etablert seg, kom kona og barna etter. At menn flyttet først, har sammenheng både med at det var et mannsoverskudd i de periodene hvor utvandringen var størst, men også at det gjerne var de som tok initiativ til å reise. De siste tiårene var det ofte enkeltpersoner, også da flest menn, som reiste over.
Hvorfor utvandring?
Det har vært flere forklaringer på hvorfor så mange valgte å emigrere til Amerika. Det vi vet, er at det er altfor enkelt å peke på kun enkelte forklaringer. Utvandringen er basert på sammensatte og komplekse årsaksforhold. Forhold både i hjemlandet og i Amerika virket inn. Noen årsaker er generelle og gjelder for mange, men det kan også være helt private årsaker til at noen valgte å dra.
Flere historikere har pekt på moderniseringen som en årsak til flytting, men de første bølgene med emigranter reiste fra et førindustrielt samfunn. Vi kan dermed ikke si at moderniseringen nødvendigvis var en årsak til flytting, spesielt ikke i startfasen. Det ser ut til at moderniseringen i landbruket både var et resultat av økt utvandring, og noe senere en medvirkende årsak til at flere dro. Mekanisering i landbruket ble presset fram.
Drømmen om Amerika
En ting var årsaker i hjemlandet, men det var også noe som trakk folk, på den andre siden av Atlanterhavet. I 1862 ble den såkalte Homestead Act (hjemstedsloven) vedtatt i USA. Denne loven åpnet for fri eiendomsrett til jord. Alle som ville bosette seg i USA og drive jordbruk, fikk 650 mål til odel og eie, mot at de bosatte seg på plassen og dyrket jorda i minst fem år. Dette trakk gårdbrukere som ønsket å fortsette med jordbruk i ei tid hvor det ikke alltid var like enkelt å gjøre det i Norge.
"Slik sett kan vi hevde at dei første utvandrarane hadde ein tanke om å ta gamle Noreg på slep etter seg. Dei gav ikkje utan vidare opp tanken om ei agrar livsform, tufta på norske verdier og livsformer."
Noen forteller likevel om at det ikke bestandig var like enkelt å drive jordbruk i Amerika. Karl Hansen Frøseth skriver at det var enkelt nok å skaffe seg land for dyrking, men utstyret man behøvde, var dyrt, og han mener det derfor vil ta lang tid for mange å komme i gang, særlig hvis man reiste som en familie.
Etter hvert ble utvandringen en drivkraft i seg selv. At noen hadde dratt tidlig og sendte brev hjem om hvor fantastisk alt var «over there», lokket mange til å reise. Hjemme var det trange forhold og mange ønsket seg et nytt og bedre liv i et Amerika med større muligheter.
Omfattende flyttemønster
Utvandringen til Amerika faller inn som en del av et mer omfattende flyttemønster. I hele perioden ser vi flyttinger innad i landet, det vi kaller migrasjon, og flytting ut av landet – utvandring eller emigrasjon. På 1800-tallet fikk vi industrialisering og urbanisering. Byene vokste og viser at de ofte fanget opp de første flyttingene fra landet. I perioder da byene hadde mindre vekst, ser vi større utvandring til Amerika.
Påvirkning på det norske samfunnet
Utvandringen fungerte som en slags sikringsventil for det norske samfunnet, som tok av for det store fødselsoverskuddet. Den økende befolkningsmengden i Norge skapte et press på samfunnet, og det er klart at uten den store utvandringen ville befolkningsveksten skapt større problemer for samfunnet og fordeling av ressurser.
I tillegg ga utvandringen folk et alternativ til å flytte til byen om man ikke hadde muligheten til å fortsette i jordbruket. Folk hadde flyttet før også, men over mindre avstander og med mindre drastiske endringer for livssituasjonen. Med utbyggingen av veier og transportmuligheter i løpet av 1800-tallet ble det enklere å bryte opp og flytte til tettsteder, byer – eller til et helt annet land.
KilderMyhre, Jan Eivind (2.11.2020): "Utvandring fra Norge" i norgeshistorie.no. Hentet fra: https://www.norgeshistorie.no/industrialisering-og-demokrati/1537-utvandring-fra-norge.html
Nerbøvik, Jostein (1999): Norsk historie 1860-1914. Eit bondesamfunn i oppbrot, Det norske samlaget, Oslo
Pryser, Tore (1999): Norsk historie 1814-1860. Frå standssamfunn mot klassesamfunn, Det norske samlaget, Oslo
Østrem, Nils Olav (2006): Norsk utvandringshistorie, Det norske samlaget, Oslo.
Les original på NDLA →
Viktige demografiske endringer i norsk historie
Hva påvirker befolkningsutviklingen?
Hvis vi skal se på hvordan demografien endrer seg gjennom tidene, må vi se på hva som er årsakene til for eksempel dødeligheten, og hva som er årsakene til at folk flytter på seg.
Levekår er et viktig stikkord her. Hva er det som gjør at vi har dårlige eller gode levekår? Her har økonomiske og sosiale forhold, helse og ulike samlivsformer betydning.
Vi vet at den store befolkningseksplosjonen i Norge med bedre levekår og økt gjennomsnittsalder først skjedde på 1800-tallet. Her har økt kunnskap og utvikling av medisin vært betydningsfull. Dette vil være annerledes når vi skal se på fruktbarhet og dødelighet i eldre historie, altså i en veldig lang periode fra de første jeger- og sankersamfunnene via overgangen til jordbruket og middelalderens byvekst, men også svartedauden, før vi kommer til tidlig nytid fram til 1800.
Demografiske endringer i eldre historie
Her vil vi ikke ha muligheten til å gå inn på alle forhold i så mange tusener av år som det er snakk om i eldre historie, men vi skal se på noen faktorer og de viktigste demografiske endringene.
Steinalder
Hvis vi går langt tilbake til de første menneskene i norske områder, steinaldermenneskene, så var gjennomsnittlig levealder mye lavere enn i dag. Funn og utforskning av skjeletter viser at man kan anta at gjennomsnittsalderen var rundt 30 år. Noen funn antyder at noen kunne bli så gamle som 60–70 år. Mange kvinner døde i forbindelse at de fødte barn. Ellers døde mange av skader og ulykker, og både sykdom og sult var nok vanlig. Enkelte skjeletter viser tegn på matmangel.
Vikingtid og høymiddelalder
I jernalderen ble det utviklet bedre verktøy til bruk i jordbruket, og med ny kunnskap om utnytting av jorda ga det befolkningen mer mat og bedre næring. Den påfølgende vikingtiden ble dermed en periode med sterk befolkningsvekst. Man hadde behov for ny jord. Først startet man med nyrydding av jord (kalt indre landnåm), og så førte behovet for jord også til ekspansjon ut av landet. Det var ikke bare vikingraid, men etter hvert bosetninger og kolonisering (ytre landnåm). Historikere antyder at befolkningen økte fra 70 000 til 170 000 i løpet av vikingtiden.
Den sterke befolkningsveksten økte gjennom høymiddelalderen. Samtidig var man helt avhengig av å klare seg med egne midler. Gjorde man ikke det, var det brutale tider for mange fattige. Samtidig var det noen spede tilløp til et slags velferdssystem i denne perioden. Det var forpliktelser innad i slekten man var født inn i, og et system som het gilder kunne fungere som et slags forsikringsselskap. Med en sterkere kirke kom også almisser, altså en type donasjoner eller hjelp til fattige.
Svartedauden
Svartedauden kom til Norge i 1349 og drepte omtrent en tredjedel av Norges befolkning i løpet av kort tid. Pest kommer igjen og igjen, og sånn var det med svartedauden også. Den påvirket demografien i Norge i lang tid framover. Befolkningsnedgangen fortsatte i godt over 100 år, og man regner ikke med at den tok seg opp igjen før på slutten av 1400-tallet. Først utpå 1500-tallet var den norske befolkningen på linje med det den hadde vært før svartedauden.
1600- og 1700-tallet
Fra 1600-tallet av ble det vanligere med pipe og peis i husene. Denne overgangen fra røykfylte årestuer med åpent ildsted og åpen ljore i taket hadde påvirkning ikke bare på boforhold, men også levekår og helse generelt sett. Overgangen til pipe og peis skjedde først blant borgerskapet i byene, men utover på 1600- og 1700-tallet fikk også gårdene pipe og peis. Pipa ledet røyken ut av rommet, og inneklimaet ble da mye bedre. Utviklingen av husbyggingen gjorde at man også etter hvert fikk vinduer og dagslys inn i husene.
Dødeligheten sank i denne perioden, og det at man fikk bedre inneklima og slapp å puste inn røyk i kalde og trekkfulle hus, hadde sitt å si for dette.
Midt på 1700-tallet var fortsatt den forventede levealderen ganske lav. Snittalderen for kvinner var på omtrent 35 år. Dette var på grunn av at mange kvinner døde i barsel, og ikke minst var barnedødeligheten høy. I 1750 antar man at 25 prosent av barn døde i løpet av det første leveåret. Til sammenlikning er det i dag bare 0,25 prosent av de fødte som dør i løpet av det første leveåret (Sandmo 2020).
De neste 100 årene økte befolkningen kraftig, og barnedødeligheten gikk ned. Folk fikk færre barn også, og ikke minst ble det færre av de store pestepidemiene og det man kalte katastrofeår.
Folketelling
Den første offisielle folketellingen i Norge ble avholdt i 1769. Det var ikke en full oversikt over hvem som bodde hvor, og hvor mange som hørte hjemme på ulike gårder i bygd og by, slik som senere folketellinger. Formålet var rett og slett å telle opp antall innbyggere i landet.
Folketellingen ble gjennomført ved at prestegjeldene skulle fylle ut skjemaer. Noen fikk ikke gjennomført, og noen fylte ut lange navnelister. Til slutt fikk man likevel et tall man kunne basere seg på, og i 1769 ble det oppgitt at det bodde 723 618 personer i Norge. 90 prosent av dem bodde på landsbygda.
Kilder
Solerød, H. og Tønnessen, M. (2021, 2. mars): Demografi. I Store norske leksikon. https://snl.no/demografi
Statistisk sentralbyrå (u.å.). Norske folketeljingar. Hentet 25. juni 2021 fra https://www.ssb.no/a/folketellinger/
Sandmo, E. (2020, 21. oktober). Historisk levealder i Norge: bedre helse, lengre liv. Norgeshistorie.no. https://www.norgeshistorie.no/enevelde/1201-historisk-levealder-i-norge.html
Bandlien, B., Solberg, B. & Røvik, S. (2019, 6. februar). Vikingtiden. I Store norske leksikon. https://snl.no/vikingtiden
Orning, H. J. (2021, 23. mars). Svartedauden. Norgeshistorie.no. https://www.norgeshistorie.no/senmiddelalder/1001-Svartedauden.html
Les original på NDLA →
Hvis vi skal se på hvordan demografien endrer seg gjennom tidene, må vi se på hva som er årsakene til for eksempel dødeligheten, og hva som er årsakene til at folk flytter på seg.
Levekår er et viktig stikkord her. Hva er det som gjør at vi har dårlige eller gode levekår? Her har økonomiske og sosiale forhold, helse og ulike samlivsformer betydning.
Vi vet at den store befolkningseksplosjonen i Norge med bedre levekår og økt gjennomsnittsalder først skjedde på 1800-tallet. Her har økt kunnskap og utvikling av medisin vært betydningsfull. Dette vil være annerledes når vi skal se på fruktbarhet og dødelighet i eldre historie, altså i en veldig lang periode fra de første jeger- og sankersamfunnene via overgangen til jordbruket og middelalderens byvekst, men også svartedauden, før vi kommer til tidlig nytid fram til 1800.
Demografiske endringer i eldre historie
Her vil vi ikke ha muligheten til å gå inn på alle forhold i så mange tusener av år som det er snakk om i eldre historie, men vi skal se på noen faktorer og de viktigste demografiske endringene.
Steinalder
Hvis vi går langt tilbake til de første menneskene i norske områder, steinaldermenneskene, så var gjennomsnittlig levealder mye lavere enn i dag. Funn og utforskning av skjeletter viser at man kan anta at gjennomsnittsalderen var rundt 30 år. Noen funn antyder at noen kunne bli så gamle som 60–70 år. Mange kvinner døde i forbindelse at de fødte barn. Ellers døde mange av skader og ulykker, og både sykdom og sult var nok vanlig. Enkelte skjeletter viser tegn på matmangel.
Vikingtid og høymiddelalder
I jernalderen ble det utviklet bedre verktøy til bruk i jordbruket, og med ny kunnskap om utnytting av jorda ga det befolkningen mer mat og bedre næring. Den påfølgende vikingtiden ble dermed en periode med sterk befolkningsvekst. Man hadde behov for ny jord. Først startet man med nyrydding av jord (kalt indre landnåm), og så førte behovet for jord også til ekspansjon ut av landet. Det var ikke bare vikingraid, men etter hvert bosetninger og kolonisering (ytre landnåm). Historikere antyder at befolkningen økte fra 70 000 til 170 000 i løpet av vikingtiden.
Den sterke befolkningsveksten økte gjennom høymiddelalderen. Samtidig var man helt avhengig av å klare seg med egne midler. Gjorde man ikke det, var det brutale tider for mange fattige. Samtidig var det noen spede tilløp til et slags velferdssystem i denne perioden. Det var forpliktelser innad i slekten man var født inn i, og et system som het gilder kunne fungere som et slags forsikringsselskap. Med en sterkere kirke kom også almisser, altså en type donasjoner eller hjelp til fattige.
Svartedauden
Svartedauden kom til Norge i 1349 og drepte omtrent en tredjedel av Norges befolkning i løpet av kort tid. Pest kommer igjen og igjen, og sånn var det med svartedauden også. Den påvirket demografien i Norge i lang tid framover. Befolkningsnedgangen fortsatte i godt over 100 år, og man regner ikke med at den tok seg opp igjen før på slutten av 1400-tallet. Først utpå 1500-tallet var den norske befolkningen på linje med det den hadde vært før svartedauden.
1600- og 1700-tallet
Fra 1600-tallet av ble det vanligere med pipe og peis i husene. Denne overgangen fra røykfylte årestuer med åpent ildsted og åpen ljore i taket hadde påvirkning ikke bare på boforhold, men også levekår og helse generelt sett. Overgangen til pipe og peis skjedde først blant borgerskapet i byene, men utover på 1600- og 1700-tallet fikk også gårdene pipe og peis. Pipa ledet røyken ut av rommet, og inneklimaet ble da mye bedre. Utviklingen av husbyggingen gjorde at man også etter hvert fikk vinduer og dagslys inn i husene.
Dødeligheten sank i denne perioden, og det at man fikk bedre inneklima og slapp å puste inn røyk i kalde og trekkfulle hus, hadde sitt å si for dette.
Midt på 1700-tallet var fortsatt den forventede levealderen ganske lav. Snittalderen for kvinner var på omtrent 35 år. Dette var på grunn av at mange kvinner døde i barsel, og ikke minst var barnedødeligheten høy. I 1750 antar man at 25 prosent av barn døde i løpet av det første leveåret. Til sammenlikning er det i dag bare 0,25 prosent av de fødte som dør i løpet av det første leveåret (Sandmo 2020).
De neste 100 årene økte befolkningen kraftig, og barnedødeligheten gikk ned. Folk fikk færre barn også, og ikke minst ble det færre av de store pestepidemiene og det man kalte katastrofeår.
Folketelling
Den første offisielle folketellingen i Norge ble avholdt i 1769. Det var ikke en full oversikt over hvem som bodde hvor, og hvor mange som hørte hjemme på ulike gårder i bygd og by, slik som senere folketellinger. Formålet var rett og slett å telle opp antall innbyggere i landet.
Folketellingen ble gjennomført ved at prestegjeldene skulle fylle ut skjemaer. Noen fikk ikke gjennomført, og noen fylte ut lange navnelister. Til slutt fikk man likevel et tall man kunne basere seg på, og i 1769 ble det oppgitt at det bodde 723 618 personer i Norge. 90 prosent av dem bodde på landsbygda.
Kilder
Solerød, H. og Tønnessen, M. (2021, 2. mars): Demografi. I Store norske leksikon. https://snl.no/demografi
Statistisk sentralbyrå (u.å.). Norske folketeljingar. Hentet 25. juni 2021 fra https://www.ssb.no/a/folketellinger/
Sandmo, E. (2020, 21. oktober). Historisk levealder i Norge: bedre helse, lengre liv. Norgeshistorie.no. https://www.norgeshistorie.no/enevelde/1201-historisk-levealder-i-norge.html
Bandlien, B., Solberg, B. & Røvik, S. (2019, 6. februar). Vikingtiden. I Store norske leksikon. https://snl.no/vikingtiden
Orning, H. J. (2021, 23. mars). Svartedauden. Norgeshistorie.no. https://www.norgeshistorie.no/senmiddelalder/1001-Svartedauden.html
Les original på NDLA →
Viktige demografiske endringer i norsk historie
Hva påvirker befolkningsutviklingen?
Hvis vi skal se på hvordan demografien endrer seg gjennom tidene, må vi se på hva som er årsakene til for eksempel dødeligheten, og hva som er årsakene til at folk flytter på seg.
Levekår er et viktig stikkord her. Hva er det som gjør at vi har dårlige eller gode levekår? Her har økonomiske og sosiale forhold, helse og ulike samlivsformer betydning.
Vi vet at den store befolkningseksplosjonen i Norge med bedre levekår og økt gjennomsnittsalder først skjedde på 1800-tallet. Her har økt kunnskap og utvikling av medisin vært betydningsfull. Dette vil være annerledes når vi skal se på fruktbarhet og dødelighet i eldre historie, altså i en veldig lang periode fra de første jeger- og sankersamfunnene via overgangen til jordbruket og middelalderens byvekst, men også svartedauden, før vi kommer til tidlig nytid fram til 1800.
Demografiske endringer i eldre historie
Her vil vi ikke ha muligheten til å gå inn på alle forhold i så mange tusener av år som det er snakk om i eldre historie, men vi skal se på noen faktorer og de viktigste demografiske endringene.
Steinalder
Hvis vi går langt tilbake til de første menneskene i norske områder, steinaldermenneskene, så var gjennomsnittlig levealder mye lavere enn i dag. Funn og utforskning av skjeletter viser at man kan anta at gjennomsnittsalderen var rundt 30 år. Noen funn antyder at noen kunne bli så gamle som 60–70 år. Mange kvinner døde i forbindelse at de fødte barn. Ellers døde mange av skader og ulykker, og både sykdom og sult var nok vanlig. Enkelte skjeletter viser tegn på matmangel.
Vikingtid og høymiddelalder
I jernalderen ble det utviklet bedre verktøy til bruk i jordbruket, og med ny kunnskap om utnytting av jorda ga det befolkningen mer mat og bedre næring. Den påfølgende vikingtiden ble dermed en periode med sterk befolkningsvekst. Man hadde behov for ny jord. Først startet man med nyrydding av jord (kalt indre landnåm), og så førte behovet for jord også til ekspansjon ut av landet. Det var ikke bare vikingraid, men etter hvert bosetninger og kolonisering (ytre landnåm). Historikere antyder at befolkningen økte fra 70 000 til 170 000 i løpet av vikingtiden.
Den sterke befolkningsveksten økte gjennom høymiddelalderen. Samtidig var man helt avhengig av å klare seg med egne midler. Gjorde man ikke det, var det brutale tider for mange fattige. Samtidig var det noen spede tilløp til et slags velferdssystem i denne perioden. Det var forpliktelser innad i slekten man var født inn i, og et system som het gilder kunne fungere som et slags forsikringsselskap. Med en sterkere kirke kom også almisser, altså en type donasjoner eller hjelp til fattige.
Svartedauden
Svartedauden kom til Norge i 1349 og drepte omtrent en tredjedel av Norges befolkning i løpet av kort tid. Pest kommer igjen og igjen, og sånn var det med svartedauden også. Den påvirket demografien i Norge i lang tid framover. Befolkningsnedgangen fortsatte i godt over 100 år, og man regner ikke med at den tok seg opp igjen før på slutten av 1400-tallet. Først utpå 1500-tallet var den norske befolkningen på linje med det den hadde vært før svartedauden.
1600- og 1700-tallet
Fra 1600-tallet av ble det vanligere med pipe og peis i husene. Denne overgangen fra røykfylte årestuer med åpent ildsted og åpen ljore i taket hadde påvirkning ikke bare på boforhold, men også levekår og helse generelt sett. Overgangen til pipe og peis skjedde først blant borgerskapet i byene, men utover på 1600- og 1700-tallet fikk også gårdene pipe og peis. Pipa ledet røyken ut av rommet, og inneklimaet ble da mye bedre. Utviklingen av husbyggingen gjorde at man også etter hvert fikk vinduer og dagslys inn i husene.
Dødeligheten sank i denne perioden, og det at man fikk bedre inneklima og slapp å puste inn røyk i kalde og trekkfulle hus, hadde sitt å si for dette.
Midt på 1700-tallet var fortsatt den forventede levealderen ganske lav. Snittalderen for kvinner var på omtrent 35 år. Dette var på grunn av at mange kvinner døde i barsel, og ikke minst var barnedødeligheten høy. I 1750 antar man at 25 prosent av barn døde i løpet av det første leveåret. Til sammenlikning er det i dag bare 0,25 prosent av de fødte som dør i løpet av det første leveåret (Sandmo 2020).
De neste 100 årene økte befolkningen kraftig, og barnedødeligheten gikk ned. Folk fikk færre barn også, og ikke minst ble det færre av de store pestepidemiene og det man kalte katastrofeår.
Folketelling
Den første offisielle folketellingen i Norge ble avholdt i 1769. Det var ikke en full oversikt over hvem som bodde hvor, og hvor mange som hørte hjemme på ulike gårder i bygd og by, slik som senere folketellinger. Formålet var rett og slett å telle opp antall innbyggere i landet.
Folketellingen ble gjennomført ved at prestegjeldene skulle fylle ut skjemaer. Noen fikk ikke gjennomført, og noen fylte ut lange navnelister. Til slutt fikk man likevel et tall man kunne basere seg på, og i 1769 ble det oppgitt at det bodde 723 618 personer i Norge. 90 prosent av dem bodde på landsbygda.
Kilder
Solerød, H. og Tønnessen, M. (2021, 2. mars): Demografi. I Store norske leksikon. https://snl.no/demografi
Statistisk sentralbyrå (u.å.). Norske folketeljingar. Hentet 25. juni 2021 fra https://www.ssb.no/a/folketellinger/
Sandmo, E. (2020, 21. oktober). Historisk levealder i Norge: bedre helse, lengre liv. Norgeshistorie.no. https://www.norgeshistorie.no/enevelde/1201-historisk-levealder-i-norge.html
Bandlien, B., Solberg, B. & Røvik, S. (2019, 6. februar). Vikingtiden. I Store norske leksikon. https://snl.no/vikingtiden
Orning, H. J. (2021, 23. mars). Svartedauden. Norgeshistorie.no. https://www.norgeshistorie.no/senmiddelalder/1001-Svartedauden.html
Les original på NDLA →
Hvis vi skal se på hvordan demografien endrer seg gjennom tidene, må vi se på hva som er årsakene til for eksempel dødeligheten, og hva som er årsakene til at folk flytter på seg.
Levekår er et viktig stikkord her. Hva er det som gjør at vi har dårlige eller gode levekår? Her har økonomiske og sosiale forhold, helse og ulike samlivsformer betydning.
Vi vet at den store befolkningseksplosjonen i Norge med bedre levekår og økt gjennomsnittsalder først skjedde på 1800-tallet. Her har økt kunnskap og utvikling av medisin vært betydningsfull. Dette vil være annerledes når vi skal se på fruktbarhet og dødelighet i eldre historie, altså i en veldig lang periode fra de første jeger- og sankersamfunnene via overgangen til jordbruket og middelalderens byvekst, men også svartedauden, før vi kommer til tidlig nytid fram til 1800.
Demografiske endringer i eldre historie
Her vil vi ikke ha muligheten til å gå inn på alle forhold i så mange tusener av år som det er snakk om i eldre historie, men vi skal se på noen faktorer og de viktigste demografiske endringene.
Steinalder
Hvis vi går langt tilbake til de første menneskene i norske områder, steinaldermenneskene, så var gjennomsnittlig levealder mye lavere enn i dag. Funn og utforskning av skjeletter viser at man kan anta at gjennomsnittsalderen var rundt 30 år. Noen funn antyder at noen kunne bli så gamle som 60–70 år. Mange kvinner døde i forbindelse at de fødte barn. Ellers døde mange av skader og ulykker, og både sykdom og sult var nok vanlig. Enkelte skjeletter viser tegn på matmangel.
Vikingtid og høymiddelalder
I jernalderen ble det utviklet bedre verktøy til bruk i jordbruket, og med ny kunnskap om utnytting av jorda ga det befolkningen mer mat og bedre næring. Den påfølgende vikingtiden ble dermed en periode med sterk befolkningsvekst. Man hadde behov for ny jord. Først startet man med nyrydding av jord (kalt indre landnåm), og så førte behovet for jord også til ekspansjon ut av landet. Det var ikke bare vikingraid, men etter hvert bosetninger og kolonisering (ytre landnåm). Historikere antyder at befolkningen økte fra 70 000 til 170 000 i løpet av vikingtiden.
Den sterke befolkningsveksten økte gjennom høymiddelalderen. Samtidig var man helt avhengig av å klare seg med egne midler. Gjorde man ikke det, var det brutale tider for mange fattige. Samtidig var det noen spede tilløp til et slags velferdssystem i denne perioden. Det var forpliktelser innad i slekten man var født inn i, og et system som het gilder kunne fungere som et slags forsikringsselskap. Med en sterkere kirke kom også almisser, altså en type donasjoner eller hjelp til fattige.
Svartedauden
Svartedauden kom til Norge i 1349 og drepte omtrent en tredjedel av Norges befolkning i løpet av kort tid. Pest kommer igjen og igjen, og sånn var det med svartedauden også. Den påvirket demografien i Norge i lang tid framover. Befolkningsnedgangen fortsatte i godt over 100 år, og man regner ikke med at den tok seg opp igjen før på slutten av 1400-tallet. Først utpå 1500-tallet var den norske befolkningen på linje med det den hadde vært før svartedauden.
1600- og 1700-tallet
Fra 1600-tallet av ble det vanligere med pipe og peis i husene. Denne overgangen fra røykfylte årestuer med åpent ildsted og åpen ljore i taket hadde påvirkning ikke bare på boforhold, men også levekår og helse generelt sett. Overgangen til pipe og peis skjedde først blant borgerskapet i byene, men utover på 1600- og 1700-tallet fikk også gårdene pipe og peis. Pipa ledet røyken ut av rommet, og inneklimaet ble da mye bedre. Utviklingen av husbyggingen gjorde at man også etter hvert fikk vinduer og dagslys inn i husene.
Dødeligheten sank i denne perioden, og det at man fikk bedre inneklima og slapp å puste inn røyk i kalde og trekkfulle hus, hadde sitt å si for dette.
Midt på 1700-tallet var fortsatt den forventede levealderen ganske lav. Snittalderen for kvinner var på omtrent 35 år. Dette var på grunn av at mange kvinner døde i barsel, og ikke minst var barnedødeligheten høy. I 1750 antar man at 25 prosent av barn døde i løpet av det første leveåret. Til sammenlikning er det i dag bare 0,25 prosent av de fødte som dør i løpet av det første leveåret (Sandmo 2020).
De neste 100 årene økte befolkningen kraftig, og barnedødeligheten gikk ned. Folk fikk færre barn også, og ikke minst ble det færre av de store pestepidemiene og det man kalte katastrofeår.
Folketelling
Den første offisielle folketellingen i Norge ble avholdt i 1769. Det var ikke en full oversikt over hvem som bodde hvor, og hvor mange som hørte hjemme på ulike gårder i bygd og by, slik som senere folketellinger. Formålet var rett og slett å telle opp antall innbyggere i landet.
Folketellingen ble gjennomført ved at prestegjeldene skulle fylle ut skjemaer. Noen fikk ikke gjennomført, og noen fylte ut lange navnelister. Til slutt fikk man likevel et tall man kunne basere seg på, og i 1769 ble det oppgitt at det bodde 723 618 personer i Norge. 90 prosent av dem bodde på landsbygda.
Kilder
Solerød, H. og Tønnessen, M. (2021, 2. mars): Demografi. I Store norske leksikon. https://snl.no/demografi
Statistisk sentralbyrå (u.å.). Norske folketeljingar. Hentet 25. juni 2021 fra https://www.ssb.no/a/folketellinger/
Sandmo, E. (2020, 21. oktober). Historisk levealder i Norge: bedre helse, lengre liv. Norgeshistorie.no. https://www.norgeshistorie.no/enevelde/1201-historisk-levealder-i-norge.html
Bandlien, B., Solberg, B. & Røvik, S. (2019, 6. februar). Vikingtiden. I Store norske leksikon. https://snl.no/vikingtiden
Orning, H. J. (2021, 23. mars). Svartedauden. Norgeshistorie.no. https://www.norgeshistorie.no/senmiddelalder/1001-Svartedauden.html
Les original på NDLA →
Handel og økonomiske systemer
Akerendam-forliset ved Runde i 1725
Akerendam var eid av Hollandske VOC Vereenigde Oostindische Compagnie (Det nederlandsk-ostindiske handelskompani). Man antar at det var 200 mennesker om bord, ingen overlevende ble funnet.
Handel og sjøfart i Nederland
På 1600- og utover på 1700-tallet var Nederland ledende innen handel, sjøfart, bank- og militærvesen. Nederland var også det fremste vitenskapelige senteret i Europa. I motsetning til i de fleste land i Europa, var det religionsfrihet i Nederland.
Det nederlandsk-ostindiske handelskompani
Dette var også et godt arbeidsmarked, og førte til at mange mennesker med ulik bakgrunn ble lokket til Nederland. Det Vereenigde Oostindische Compagnie (VOC) var verdens første aksjeselskap. Kompaniet kan sammenlignes med vår tids multinasjonale selskaper. De hadde den største flåten i verden og en egen hær som skulle passe på interessene til selskapet. Et skip som gikk ut fra øya Texel i Nederland med kurs for Batavia (Jakarta) i Indonesia, kunne ha enorme rikdommer om bord. Omregnet til dagens pengeverdi kunne et skip ha verdier som tilsvarte datidens norske statsbudsjett. Dette medførte at VOC var avhengig av å forsikre skip og last, noe de kunne gjøre i Nederland som var ledende innen forsikring.
Skipene som gikk til Østen, fraktet varer og penger som skulle brukes til å lønne funksjonærer, matroser og soldater som var tilsluttet kompaniet på de ulike stasjonene i De østindiske øyer (Ostindia). En del av lasten var vareprøver som ble kopiert og produsert før de ble fraktet tilbake til det europeiske markedet. Om bord i skipene som gikk tilbake, var også luksusvarer som krydder, bomull og fine stoffer.
Akerendam
Om bord på Akerendam antar man at det var rundt 200 personer. Mannskapet utgjorde en tredel av disse. De andre skulle til Ostindia i kompaniets tjeneste, hovedsakelig som soldater. Vanlig tjenestetid for matroser og soldater i kompaniet var tre til fem år. Bare en tredel av de som reiste ut, overlevde sin tjenestetid. De fleste av de som døde, døde av sykdom.
Skipene fra VOC gikk ut fra Texel tidlig på året. Dette var for å komme rundt Kapp Horn (sørspissen av Afrika), slik at de rakk å komme inn i monsunvindene som førte skipene over Det indiske hav. Utover på 1700-tallet gikk skipene til Østen også til andre tider på året. To andre skip fulgte Akerendam på ferden mot Østen. Skipene valgte å seile rundt Skottland på reisen til Batavia. Dette var trolig for å komme inn i de sørlige vindene i Atlanteren. Det raste en storm i Nordsjøen da de gikk oppover langs kystene av England og Skottland. Akerendam må ha kommet ut av kurs og mistet kontakten med de andre skipene.
Forlis
Skipet forliste utenfor Runde på Sunnmøre. Ingen var vitne til ulykken. Beboerne på Runde fant vrakrester i fjæra om morgenen den 8. mars 1725. Ikke langt unna skulle det samtidig holdes vårting, og amtmann Erik Must fikk derfor raskt melding om forliset. Det ble organisert bergingsarbeid, og en offentlig auksjon ble holdt bare noen uker etter forliset. Det som ble auksjonert bort, var ting som jernbånd, seilduk og noen tønner fransk vin.
VOCs konsul i Bergen, Niels Sandessen Weinwech, fikk også beskjed om forliset. En konsul er en person som skal representere interessene til innbyggere og interesser til fremmede land. Hans hjelpesmann på stedet ble lensmann Ole Olsen Hoxholmen Wiig fra Ørsta. På jomfru Marias bebudelsesdag (25. mars) besøkte Wiig stedet for forliset. I justisprotokollen fra 12. desember 1725 kan vi lese hva han så:
... Ole Olsen Hoxholmen fortalte retten at han på Maria bebudelsesdag forleden år, da det var godt vær, etterså området der omkring og fant at på førnevnte sted og grunder, lå ved Bonden en stor del nakne og døde mennesker som alle var istykkerslåtte, han så også en stor del gods samme sted på samme grunn ...
Funn fra forliset
Utover våren og sommeren ble det funnet ulike varer og vrakrester fra dypet og fra strendene. Pengekistene var av størst interesse, og konsulen i Bergen var raskt ute med å kreve retten til verdiene som ble berget. Det ble berget fem kister med gull og sølvmynter, to av disse ble sendt til konsul Weinwech i Bergen før de var registrert av amtmannens menn. Den som organiserte arbeidet utover våren og sommeren, var Ole Olsen Hoxholmen Wiig.
Justisprotokollen forteller detaljene
Takket være justisprotokollen, som oppbevares ved Statsarkivet i Trondheim, finnes det en detaljert beskrivelse av hva som ble berget, og hvordan bergingsarbeidet foregikk. Ifølge datidens lover ble det holdt sjøforklaring den 12. desember 1725 ved Sunnmøre sorenskriveri. Sorenskriveriet var den domstolen som avgjorde lokale saker. Sorenskriverkontorene eksisterer fremdeles.
De 200 døde etter forliset er tildelt liten plass i justisprotokollen. Samtlige døde etter forliset ble funnet nakne. Dette er underlig, da man kan anta at mannskapet på Akerendam var godt kledd for en vinterstorm i Nordsjøen. Vrakrestene etter Akerendam lå inntil kysten av Runde på mellom 10 og 18 meters dyp.
Det er gjengitt nøyaktige lister over hva som ble funnet og klargjort for fortolling. I tillegg til ulike typer metaller førte også skipet større partier med manufakturvarer, både fløyel og andre finere stoffer. Dette var varer som skulle brukes som vareprøver i Østen. Stoffene ble kopiert og produsert i større kvanta i Østen og fraktet til det europeiske markedet. Vrakbergerne fisket også opp store mengder metaller; messing, kopper og jern.
Bergingsarbeid
Bergingsarbeidet ved Runde foregikk utover sommeren, men dette kolliderte med onnearbeidet, og bøndene måtte prioritere gårdsdriften. Konsulen i Bergen var utålmodig med å få bergingen gjort, og det ble leid inn folk fra Nordmøre. Disse fikk daglønn. Bøndene ble også tilbudt daglønn. Den var dobbelt så høy som det strandforordningen satte som vanlig arbeidslønn. De lokale bøndene fikk dessuten bergingslønn for enkeltfunn, noe som tilsvarte en viss prosent av de bergede varenes verdi. Man kan anta at mange tjente gode penger på forliset.
Bergingen pågikk utover høsten, men da vinterstormene satte inn, ble arbeidet vanskelig å fortsette. Folk på Runde fortsatte å finne enkelte mynter i bergsprekker og i fjæra. Etter hvert gikk forliset i glemmeboka, og myntfunnene ble knyttet til et sagn om et skip fra den spanske armada som sank utenfor Runde på 1500-tallet.
Les original på NDLA →
Handel og sjøfart i Nederland
På 1600- og utover på 1700-tallet var Nederland ledende innen handel, sjøfart, bank- og militærvesen. Nederland var også det fremste vitenskapelige senteret i Europa. I motsetning til i de fleste land i Europa, var det religionsfrihet i Nederland.
Det nederlandsk-ostindiske handelskompani
Dette var også et godt arbeidsmarked, og førte til at mange mennesker med ulik bakgrunn ble lokket til Nederland. Det Vereenigde Oostindische Compagnie (VOC) var verdens første aksjeselskap. Kompaniet kan sammenlignes med vår tids multinasjonale selskaper. De hadde den største flåten i verden og en egen hær som skulle passe på interessene til selskapet. Et skip som gikk ut fra øya Texel i Nederland med kurs for Batavia (Jakarta) i Indonesia, kunne ha enorme rikdommer om bord. Omregnet til dagens pengeverdi kunne et skip ha verdier som tilsvarte datidens norske statsbudsjett. Dette medførte at VOC var avhengig av å forsikre skip og last, noe de kunne gjøre i Nederland som var ledende innen forsikring.
Skipene som gikk til Østen, fraktet varer og penger som skulle brukes til å lønne funksjonærer, matroser og soldater som var tilsluttet kompaniet på de ulike stasjonene i De østindiske øyer (Ostindia). En del av lasten var vareprøver som ble kopiert og produsert før de ble fraktet tilbake til det europeiske markedet. Om bord i skipene som gikk tilbake, var også luksusvarer som krydder, bomull og fine stoffer.
Akerendam
Om bord på Akerendam antar man at det var rundt 200 personer. Mannskapet utgjorde en tredel av disse. De andre skulle til Ostindia i kompaniets tjeneste, hovedsakelig som soldater. Vanlig tjenestetid for matroser og soldater i kompaniet var tre til fem år. Bare en tredel av de som reiste ut, overlevde sin tjenestetid. De fleste av de som døde, døde av sykdom.
Skipene fra VOC gikk ut fra Texel tidlig på året. Dette var for å komme rundt Kapp Horn (sørspissen av Afrika), slik at de rakk å komme inn i monsunvindene som førte skipene over Det indiske hav. Utover på 1700-tallet gikk skipene til Østen også til andre tider på året. To andre skip fulgte Akerendam på ferden mot Østen. Skipene valgte å seile rundt Skottland på reisen til Batavia. Dette var trolig for å komme inn i de sørlige vindene i Atlanteren. Det raste en storm i Nordsjøen da de gikk oppover langs kystene av England og Skottland. Akerendam må ha kommet ut av kurs og mistet kontakten med de andre skipene.
Forlis
Skipet forliste utenfor Runde på Sunnmøre. Ingen var vitne til ulykken. Beboerne på Runde fant vrakrester i fjæra om morgenen den 8. mars 1725. Ikke langt unna skulle det samtidig holdes vårting, og amtmann Erik Must fikk derfor raskt melding om forliset. Det ble organisert bergingsarbeid, og en offentlig auksjon ble holdt bare noen uker etter forliset. Det som ble auksjonert bort, var ting som jernbånd, seilduk og noen tønner fransk vin.
VOCs konsul i Bergen, Niels Sandessen Weinwech, fikk også beskjed om forliset. En konsul er en person som skal representere interessene til innbyggere og interesser til fremmede land. Hans hjelpesmann på stedet ble lensmann Ole Olsen Hoxholmen Wiig fra Ørsta. På jomfru Marias bebudelsesdag (25. mars) besøkte Wiig stedet for forliset. I justisprotokollen fra 12. desember 1725 kan vi lese hva han så:
... Ole Olsen Hoxholmen fortalte retten at han på Maria bebudelsesdag forleden år, da det var godt vær, etterså området der omkring og fant at på førnevnte sted og grunder, lå ved Bonden en stor del nakne og døde mennesker som alle var istykkerslåtte, han så også en stor del gods samme sted på samme grunn ...
Funn fra forliset
Utover våren og sommeren ble det funnet ulike varer og vrakrester fra dypet og fra strendene. Pengekistene var av størst interesse, og konsulen i Bergen var raskt ute med å kreve retten til verdiene som ble berget. Det ble berget fem kister med gull og sølvmynter, to av disse ble sendt til konsul Weinwech i Bergen før de var registrert av amtmannens menn. Den som organiserte arbeidet utover våren og sommeren, var Ole Olsen Hoxholmen Wiig.
Justisprotokollen forteller detaljene
Takket være justisprotokollen, som oppbevares ved Statsarkivet i Trondheim, finnes det en detaljert beskrivelse av hva som ble berget, og hvordan bergingsarbeidet foregikk. Ifølge datidens lover ble det holdt sjøforklaring den 12. desember 1725 ved Sunnmøre sorenskriveri. Sorenskriveriet var den domstolen som avgjorde lokale saker. Sorenskriverkontorene eksisterer fremdeles.
De 200 døde etter forliset er tildelt liten plass i justisprotokollen. Samtlige døde etter forliset ble funnet nakne. Dette er underlig, da man kan anta at mannskapet på Akerendam var godt kledd for en vinterstorm i Nordsjøen. Vrakrestene etter Akerendam lå inntil kysten av Runde på mellom 10 og 18 meters dyp.
Det er gjengitt nøyaktige lister over hva som ble funnet og klargjort for fortolling. I tillegg til ulike typer metaller førte også skipet større partier med manufakturvarer, både fløyel og andre finere stoffer. Dette var varer som skulle brukes som vareprøver i Østen. Stoffene ble kopiert og produsert i større kvanta i Østen og fraktet til det europeiske markedet. Vrakbergerne fisket også opp store mengder metaller; messing, kopper og jern.
Bergingsarbeid
Bergingsarbeidet ved Runde foregikk utover sommeren, men dette kolliderte med onnearbeidet, og bøndene måtte prioritere gårdsdriften. Konsulen i Bergen var utålmodig med å få bergingen gjort, og det ble leid inn folk fra Nordmøre. Disse fikk daglønn. Bøndene ble også tilbudt daglønn. Den var dobbelt så høy som det strandforordningen satte som vanlig arbeidslønn. De lokale bøndene fikk dessuten bergingslønn for enkeltfunn, noe som tilsvarte en viss prosent av de bergede varenes verdi. Man kan anta at mange tjente gode penger på forliset.
Bergingen pågikk utover høsten, men da vinterstormene satte inn, ble arbeidet vanskelig å fortsette. Folk på Runde fortsatte å finne enkelte mynter i bergsprekker og i fjæra. Etter hvert gikk forliset i glemmeboka, og myntfunnene ble knyttet til et sagn om et skip fra den spanske armada som sank utenfor Runde på 1500-tallet.
Les original på NDLA →
Akerendam-forliset ved Runde i 1725
Akerendam var eid av Hollandske VOC Vereenigde Oostindische Compagnie (Det nederlandsk-ostindiske handelskompani). Man antar at det var 200 mennesker om bord, ingen overlevende ble funnet.
Handel og sjøfart i Nederland
På 1600- og utover på 1700-tallet var Nederland ledende innen handel, sjøfart, bank- og militærvesen. Nederland var også det fremste vitenskapelige senteret i Europa. I motsetning til i de fleste land i Europa, var det religionsfrihet i Nederland.
Det nederlandsk-ostindiske handelskompani
Dette var også et godt arbeidsmarked, og førte til at mange mennesker med ulik bakgrunn ble lokket til Nederland. Det Vereenigde Oostindische Compagnie (VOC) var verdens første aksjeselskap. Kompaniet kan sammenlignes med vår tids multinasjonale selskaper. De hadde den største flåten i verden og en egen hær som skulle passe på interessene til selskapet. Et skip som gikk ut fra øya Texel i Nederland med kurs for Batavia (Jakarta) i Indonesia, kunne ha enorme rikdommer om bord. Omregnet til dagens pengeverdi kunne et skip ha verdier som tilsvarte datidens norske statsbudsjett. Dette medførte at VOC var avhengig av å forsikre skip og last, noe de kunne gjøre i Nederland som var ledende innen forsikring.
Skipene som gikk til Østen, fraktet varer og penger som skulle brukes til å lønne funksjonærer, matroser og soldater som var tilsluttet kompaniet på de ulike stasjonene i De østindiske øyer (Ostindia). En del av lasten var vareprøver som ble kopiert og produsert før de ble fraktet tilbake til det europeiske markedet. Om bord i skipene som gikk tilbake, var også luksusvarer som krydder, bomull og fine stoffer.
Akerendam
Om bord på Akerendam antar man at det var rundt 200 personer. Mannskapet utgjorde en tredel av disse. De andre skulle til Ostindia i kompaniets tjeneste, hovedsakelig som soldater. Vanlig tjenestetid for matroser og soldater i kompaniet var tre til fem år. Bare en tredel av de som reiste ut, overlevde sin tjenestetid. De fleste av de som døde, døde av sykdom.
Skipene fra VOC gikk ut fra Texel tidlig på året. Dette var for å komme rundt Kapp Horn (sørspissen av Afrika), slik at de rakk å komme inn i monsunvindene som førte skipene over Det indiske hav. Utover på 1700-tallet gikk skipene til Østen også til andre tider på året. To andre skip fulgte Akerendam på ferden mot Østen. Skipene valgte å seile rundt Skottland på reisen til Batavia. Dette var trolig for å komme inn i de sørlige vindene i Atlanteren. Det raste en storm i Nordsjøen da de gikk oppover langs kystene av England og Skottland. Akerendam må ha kommet ut av kurs og mistet kontakten med de andre skipene.
Forlis
Skipet forliste utenfor Runde på Sunnmøre. Ingen var vitne til ulykken. Beboerne på Runde fant vrakrester i fjæra om morgenen den 8. mars 1725. Ikke langt unna skulle det samtidig holdes vårting, og amtmann Erik Must fikk derfor raskt melding om forliset. Det ble organisert bergingsarbeid, og en offentlig auksjon ble holdt bare noen uker etter forliset. Det som ble auksjonert bort, var ting som jernbånd, seilduk og noen tønner fransk vin.
VOCs konsul i Bergen, Niels Sandessen Weinwech, fikk også beskjed om forliset. En konsul er en person som skal representere interessene til innbyggere og interesser til fremmede land. Hans hjelpesmann på stedet ble lensmann Ole Olsen Hoxholmen Wiig fra Ørsta. På jomfru Marias bebudelsesdag (25. mars) besøkte Wiig stedet for forliset. I justisprotokollen fra 12. desember 1725 kan vi lese hva han så:
... Ole Olsen Hoxholmen fortalte retten at han på Maria bebudelsesdag forleden år, da det var godt vær, etterså området der omkring og fant at på førnevnte sted og grunder, lå ved Bonden en stor del nakne og døde mennesker som alle var istykkerslåtte, han så også en stor del gods samme sted på samme grunn ...
Funn fra forliset
Utover våren og sommeren ble det funnet ulike varer og vrakrester fra dypet og fra strendene. Pengekistene var av størst interesse, og konsulen i Bergen var raskt ute med å kreve retten til verdiene som ble berget. Det ble berget fem kister med gull og sølvmynter, to av disse ble sendt til konsul Weinwech i Bergen før de var registrert av amtmannens menn. Den som organiserte arbeidet utover våren og sommeren, var Ole Olsen Hoxholmen Wiig.
Justisprotokollen forteller detaljene
Takket være justisprotokollen, som oppbevares ved Statsarkivet i Trondheim, finnes det en detaljert beskrivelse av hva som ble berget, og hvordan bergingsarbeidet foregikk. Ifølge datidens lover ble det holdt sjøforklaring den 12. desember 1725 ved Sunnmøre sorenskriveri. Sorenskriveriet var den domstolen som avgjorde lokale saker. Sorenskriverkontorene eksisterer fremdeles.
De 200 døde etter forliset er tildelt liten plass i justisprotokollen. Samtlige døde etter forliset ble funnet nakne. Dette er underlig, da man kan anta at mannskapet på Akerendam var godt kledd for en vinterstorm i Nordsjøen. Vrakrestene etter Akerendam lå inntil kysten av Runde på mellom 10 og 18 meters dyp.
Det er gjengitt nøyaktige lister over hva som ble funnet og klargjort for fortolling. I tillegg til ulike typer metaller førte også skipet større partier med manufakturvarer, både fløyel og andre finere stoffer. Dette var varer som skulle brukes som vareprøver i Østen. Stoffene ble kopiert og produsert i større kvanta i Østen og fraktet til det europeiske markedet. Vrakbergerne fisket også opp store mengder metaller; messing, kopper og jern.
Bergingsarbeid
Bergingsarbeidet ved Runde foregikk utover sommeren, men dette kolliderte med onnearbeidet, og bøndene måtte prioritere gårdsdriften. Konsulen i Bergen var utålmodig med å få bergingen gjort, og det ble leid inn folk fra Nordmøre. Disse fikk daglønn. Bøndene ble også tilbudt daglønn. Den var dobbelt så høy som det strandforordningen satte som vanlig arbeidslønn. De lokale bøndene fikk dessuten bergingslønn for enkeltfunn, noe som tilsvarte en viss prosent av de bergede varenes verdi. Man kan anta at mange tjente gode penger på forliset.
Bergingen pågikk utover høsten, men da vinterstormene satte inn, ble arbeidet vanskelig å fortsette. Folk på Runde fortsatte å finne enkelte mynter i bergsprekker og i fjæra. Etter hvert gikk forliset i glemmeboka, og myntfunnene ble knyttet til et sagn om et skip fra den spanske armada som sank utenfor Runde på 1500-tallet.
Les original på NDLA →
Handel og sjøfart i Nederland
På 1600- og utover på 1700-tallet var Nederland ledende innen handel, sjøfart, bank- og militærvesen. Nederland var også det fremste vitenskapelige senteret i Europa. I motsetning til i de fleste land i Europa, var det religionsfrihet i Nederland.
Det nederlandsk-ostindiske handelskompani
Dette var også et godt arbeidsmarked, og førte til at mange mennesker med ulik bakgrunn ble lokket til Nederland. Det Vereenigde Oostindische Compagnie (VOC) var verdens første aksjeselskap. Kompaniet kan sammenlignes med vår tids multinasjonale selskaper. De hadde den største flåten i verden og en egen hær som skulle passe på interessene til selskapet. Et skip som gikk ut fra øya Texel i Nederland med kurs for Batavia (Jakarta) i Indonesia, kunne ha enorme rikdommer om bord. Omregnet til dagens pengeverdi kunne et skip ha verdier som tilsvarte datidens norske statsbudsjett. Dette medførte at VOC var avhengig av å forsikre skip og last, noe de kunne gjøre i Nederland som var ledende innen forsikring.
Skipene som gikk til Østen, fraktet varer og penger som skulle brukes til å lønne funksjonærer, matroser og soldater som var tilsluttet kompaniet på de ulike stasjonene i De østindiske øyer (Ostindia). En del av lasten var vareprøver som ble kopiert og produsert før de ble fraktet tilbake til det europeiske markedet. Om bord i skipene som gikk tilbake, var også luksusvarer som krydder, bomull og fine stoffer.
Akerendam
Om bord på Akerendam antar man at det var rundt 200 personer. Mannskapet utgjorde en tredel av disse. De andre skulle til Ostindia i kompaniets tjeneste, hovedsakelig som soldater. Vanlig tjenestetid for matroser og soldater i kompaniet var tre til fem år. Bare en tredel av de som reiste ut, overlevde sin tjenestetid. De fleste av de som døde, døde av sykdom.
Skipene fra VOC gikk ut fra Texel tidlig på året. Dette var for å komme rundt Kapp Horn (sørspissen av Afrika), slik at de rakk å komme inn i monsunvindene som førte skipene over Det indiske hav. Utover på 1700-tallet gikk skipene til Østen også til andre tider på året. To andre skip fulgte Akerendam på ferden mot Østen. Skipene valgte å seile rundt Skottland på reisen til Batavia. Dette var trolig for å komme inn i de sørlige vindene i Atlanteren. Det raste en storm i Nordsjøen da de gikk oppover langs kystene av England og Skottland. Akerendam må ha kommet ut av kurs og mistet kontakten med de andre skipene.
Forlis
Skipet forliste utenfor Runde på Sunnmøre. Ingen var vitne til ulykken. Beboerne på Runde fant vrakrester i fjæra om morgenen den 8. mars 1725. Ikke langt unna skulle det samtidig holdes vårting, og amtmann Erik Must fikk derfor raskt melding om forliset. Det ble organisert bergingsarbeid, og en offentlig auksjon ble holdt bare noen uker etter forliset. Det som ble auksjonert bort, var ting som jernbånd, seilduk og noen tønner fransk vin.
VOCs konsul i Bergen, Niels Sandessen Weinwech, fikk også beskjed om forliset. En konsul er en person som skal representere interessene til innbyggere og interesser til fremmede land. Hans hjelpesmann på stedet ble lensmann Ole Olsen Hoxholmen Wiig fra Ørsta. På jomfru Marias bebudelsesdag (25. mars) besøkte Wiig stedet for forliset. I justisprotokollen fra 12. desember 1725 kan vi lese hva han så:
... Ole Olsen Hoxholmen fortalte retten at han på Maria bebudelsesdag forleden år, da det var godt vær, etterså området der omkring og fant at på førnevnte sted og grunder, lå ved Bonden en stor del nakne og døde mennesker som alle var istykkerslåtte, han så også en stor del gods samme sted på samme grunn ...
Funn fra forliset
Utover våren og sommeren ble det funnet ulike varer og vrakrester fra dypet og fra strendene. Pengekistene var av størst interesse, og konsulen i Bergen var raskt ute med å kreve retten til verdiene som ble berget. Det ble berget fem kister med gull og sølvmynter, to av disse ble sendt til konsul Weinwech i Bergen før de var registrert av amtmannens menn. Den som organiserte arbeidet utover våren og sommeren, var Ole Olsen Hoxholmen Wiig.
Justisprotokollen forteller detaljene
Takket være justisprotokollen, som oppbevares ved Statsarkivet i Trondheim, finnes det en detaljert beskrivelse av hva som ble berget, og hvordan bergingsarbeidet foregikk. Ifølge datidens lover ble det holdt sjøforklaring den 12. desember 1725 ved Sunnmøre sorenskriveri. Sorenskriveriet var den domstolen som avgjorde lokale saker. Sorenskriverkontorene eksisterer fremdeles.
De 200 døde etter forliset er tildelt liten plass i justisprotokollen. Samtlige døde etter forliset ble funnet nakne. Dette er underlig, da man kan anta at mannskapet på Akerendam var godt kledd for en vinterstorm i Nordsjøen. Vrakrestene etter Akerendam lå inntil kysten av Runde på mellom 10 og 18 meters dyp.
Det er gjengitt nøyaktige lister over hva som ble funnet og klargjort for fortolling. I tillegg til ulike typer metaller førte også skipet større partier med manufakturvarer, både fløyel og andre finere stoffer. Dette var varer som skulle brukes som vareprøver i Østen. Stoffene ble kopiert og produsert i større kvanta i Østen og fraktet til det europeiske markedet. Vrakbergerne fisket også opp store mengder metaller; messing, kopper og jern.
Bergingsarbeid
Bergingsarbeidet ved Runde foregikk utover sommeren, men dette kolliderte med onnearbeidet, og bøndene måtte prioritere gårdsdriften. Konsulen i Bergen var utålmodig med å få bergingen gjort, og det ble leid inn folk fra Nordmøre. Disse fikk daglønn. Bøndene ble også tilbudt daglønn. Den var dobbelt så høy som det strandforordningen satte som vanlig arbeidslønn. De lokale bøndene fikk dessuten bergingslønn for enkeltfunn, noe som tilsvarte en viss prosent av de bergede varenes verdi. Man kan anta at mange tjente gode penger på forliset.
Bergingen pågikk utover høsten, men da vinterstormene satte inn, ble arbeidet vanskelig å fortsette. Folk på Runde fortsatte å finne enkelte mynter i bergsprekker og i fjæra. Etter hvert gikk forliset i glemmeboka, og myntfunnene ble knyttet til et sagn om et skip fra den spanske armada som sank utenfor Runde på 1500-tallet.
Les original på NDLA →
Det danske ostindiske kompani
På lik linje med det Hollandske kompaniet (VCO), fikk det dansk-norske kompaniet også kongelig tillatelse til å drive krig, etablere festninger og inngå traktater. Kompaniet ble en viktig brikke i etableringen av Danmarks kolonirike.
Trankebar – dansk hovedsete i India
Den første danske besittelsen i Østen ble Trankebar på østkysten av den indiske halvøy. Her ble det etablert en festning som fikk navnet Dansborg. Dette ble det danske hovedsete i India helt fram til 1845, da britene kjøpte kolonien.
Kolonieventyret ble preget av noen oppturer, men mest nedturer for danskene. Flere skip forliste, og handelen var i perioder feilslått. I likhet med de andre europeiske kompaniene var også danske og norske embetsmenn fristet av korrupsjon for å berike seg selv. Statsadministrasjonen i Danmark var svært langt unna, og enkelte embetsmenn opererte som småkonger. I kortere tidsrom var det danske kompaniet nedlagt. Trankebar ble da blant annet benyttet til havn for pirater som opererte i Bengalbukta.
Smugling
I deler av 1600- og 1700-tallet sto Danmark-Norge utenfor konfliktene mellom de europeiske stormakter. Tvillingriket kunne da operere som mellomledd for europeiske smuglere. Danskene gjorde gode penger på å selge kinesisk te til engelske smuglerskip i India. Det hendte også at franske og nederlandske handelsskip seilte under dansk flagg når revolusjonskrigene raste i Europa.
Universitet i dansk koloni
En annen dansk koloni i India var Fredriksnagore (Serampore). Den lå innerst i Bengalbukten. Her etablerte tre baptistprester det første universitet i India 1819. På 1700-tallet var en nordmann, trønderen Ole Bie, kongens representant der. Av inderne ble han sett på som en stor organisator og forretningsmann, men i Danmark ble han beskyldt for korrupsjon. Til tross for dette ble han sittende som kongens mann i 30 år.
Fortet Dansborg i Trankebar er i dag museum over danskenes virksomhet gjennom over 200 år i India.
Kilder:
Dansk kolonihistorie. Indføring og studier. Redaksjon: Peter Hoxer Jensen, Leif Haar m.fl. Forlaget Historia, 1981.
Ole Feldbæk og Ole Justesen. Kolonierne i Asien og Afrika. I Danmarks historie. Politikens forlag, 1980.
Sindre W. Aarsbog. For en neve gylden. Trøndere i hollandsk østindia ca. 1600 – 1800. Artikkel i Trondhjemske Samlinger, 2004.
Yngvar Ustvedt. Trankebar. Nordmenn i de gamle tropekolonier. Cappelen Damm, 2001.
Les original på NDLA →
Trankebar – dansk hovedsete i India
Den første danske besittelsen i Østen ble Trankebar på østkysten av den indiske halvøy. Her ble det etablert en festning som fikk navnet Dansborg. Dette ble det danske hovedsete i India helt fram til 1845, da britene kjøpte kolonien.
Kolonieventyret ble preget av noen oppturer, men mest nedturer for danskene. Flere skip forliste, og handelen var i perioder feilslått. I likhet med de andre europeiske kompaniene var også danske og norske embetsmenn fristet av korrupsjon for å berike seg selv. Statsadministrasjonen i Danmark var svært langt unna, og enkelte embetsmenn opererte som småkonger. I kortere tidsrom var det danske kompaniet nedlagt. Trankebar ble da blant annet benyttet til havn for pirater som opererte i Bengalbukta.
Smugling
I deler av 1600- og 1700-tallet sto Danmark-Norge utenfor konfliktene mellom de europeiske stormakter. Tvillingriket kunne da operere som mellomledd for europeiske smuglere. Danskene gjorde gode penger på å selge kinesisk te til engelske smuglerskip i India. Det hendte også at franske og nederlandske handelsskip seilte under dansk flagg når revolusjonskrigene raste i Europa.
Universitet i dansk koloni
En annen dansk koloni i India var Fredriksnagore (Serampore). Den lå innerst i Bengalbukten. Her etablerte tre baptistprester det første universitet i India 1819. På 1700-tallet var en nordmann, trønderen Ole Bie, kongens representant der. Av inderne ble han sett på som en stor organisator og forretningsmann, men i Danmark ble han beskyldt for korrupsjon. Til tross for dette ble han sittende som kongens mann i 30 år.
Fortet Dansborg i Trankebar er i dag museum over danskenes virksomhet gjennom over 200 år i India.
Kilder:
Dansk kolonihistorie. Indføring og studier. Redaksjon: Peter Hoxer Jensen, Leif Haar m.fl. Forlaget Historia, 1981.
Ole Feldbæk og Ole Justesen. Kolonierne i Asien og Afrika. I Danmarks historie. Politikens forlag, 1980.
Sindre W. Aarsbog. For en neve gylden. Trøndere i hollandsk østindia ca. 1600 – 1800. Artikkel i Trondhjemske Samlinger, 2004.
Yngvar Ustvedt. Trankebar. Nordmenn i de gamle tropekolonier. Cappelen Damm, 2001.
Les original på NDLA →
Det danske ostindiske kompani
På lik linje med det Hollandske kompaniet (VCO), fikk det dansk-norske kompaniet også kongelig tillatelse til å drive krig, etablere festninger og inngå traktater. Kompaniet ble en viktig brikke i etableringen av Danmarks kolonirike.
Trankebar – dansk hovedsete i India
Den første danske besittelsen i Østen ble Trankebar på østkysten av den indiske halvøy. Her ble det etablert en festning som fikk navnet Dansborg. Dette ble det danske hovedsete i India helt fram til 1845, da britene kjøpte kolonien.
Kolonieventyret ble preget av noen oppturer, men mest nedturer for danskene. Flere skip forliste, og handelen var i perioder feilslått. I likhet med de andre europeiske kompaniene var også danske og norske embetsmenn fristet av korrupsjon for å berike seg selv. Statsadministrasjonen i Danmark var svært langt unna, og enkelte embetsmenn opererte som småkonger. I kortere tidsrom var det danske kompaniet nedlagt. Trankebar ble da blant annet benyttet til havn for pirater som opererte i Bengalbukta.
Smugling
I deler av 1600- og 1700-tallet sto Danmark-Norge utenfor konfliktene mellom de europeiske stormakter. Tvillingriket kunne da operere som mellomledd for europeiske smuglere. Danskene gjorde gode penger på å selge kinesisk te til engelske smuglerskip i India. Det hendte også at franske og nederlandske handelsskip seilte under dansk flagg når revolusjonskrigene raste i Europa.
Universitet i dansk koloni
En annen dansk koloni i India var Fredriksnagore (Serampore). Den lå innerst i Bengalbukten. Her etablerte tre baptistprester det første universitet i India 1819. På 1700-tallet var en nordmann, trønderen Ole Bie, kongens representant der. Av inderne ble han sett på som en stor organisator og forretningsmann, men i Danmark ble han beskyldt for korrupsjon. Til tross for dette ble han sittende som kongens mann i 30 år.
Fortet Dansborg i Trankebar er i dag museum over danskenes virksomhet gjennom over 200 år i India.
Kilder:
Dansk kolonihistorie. Indføring og studier. Redaksjon: Peter Hoxer Jensen, Leif Haar m.fl. Forlaget Historia, 1981.
Ole Feldbæk og Ole Justesen. Kolonierne i Asien og Afrika. I Danmarks historie. Politikens forlag, 1980.
Sindre W. Aarsbog. For en neve gylden. Trøndere i hollandsk østindia ca. 1600 – 1800. Artikkel i Trondhjemske Samlinger, 2004.
Yngvar Ustvedt. Trankebar. Nordmenn i de gamle tropekolonier. Cappelen Damm, 2001.
Les original på NDLA →
Trankebar – dansk hovedsete i India
Den første danske besittelsen i Østen ble Trankebar på østkysten av den indiske halvøy. Her ble det etablert en festning som fikk navnet Dansborg. Dette ble det danske hovedsete i India helt fram til 1845, da britene kjøpte kolonien.
Kolonieventyret ble preget av noen oppturer, men mest nedturer for danskene. Flere skip forliste, og handelen var i perioder feilslått. I likhet med de andre europeiske kompaniene var også danske og norske embetsmenn fristet av korrupsjon for å berike seg selv. Statsadministrasjonen i Danmark var svært langt unna, og enkelte embetsmenn opererte som småkonger. I kortere tidsrom var det danske kompaniet nedlagt. Trankebar ble da blant annet benyttet til havn for pirater som opererte i Bengalbukta.
Smugling
I deler av 1600- og 1700-tallet sto Danmark-Norge utenfor konfliktene mellom de europeiske stormakter. Tvillingriket kunne da operere som mellomledd for europeiske smuglere. Danskene gjorde gode penger på å selge kinesisk te til engelske smuglerskip i India. Det hendte også at franske og nederlandske handelsskip seilte under dansk flagg når revolusjonskrigene raste i Europa.
Universitet i dansk koloni
En annen dansk koloni i India var Fredriksnagore (Serampore). Den lå innerst i Bengalbukten. Her etablerte tre baptistprester det første universitet i India 1819. På 1700-tallet var en nordmann, trønderen Ole Bie, kongens representant der. Av inderne ble han sett på som en stor organisator og forretningsmann, men i Danmark ble han beskyldt for korrupsjon. Til tross for dette ble han sittende som kongens mann i 30 år.
Fortet Dansborg i Trankebar er i dag museum over danskenes virksomhet gjennom over 200 år i India.
Kilder:
Dansk kolonihistorie. Indføring og studier. Redaksjon: Peter Hoxer Jensen, Leif Haar m.fl. Forlaget Historia, 1981.
Ole Feldbæk og Ole Justesen. Kolonierne i Asien og Afrika. I Danmarks historie. Politikens forlag, 1980.
Sindre W. Aarsbog. For en neve gylden. Trøndere i hollandsk østindia ca. 1600 – 1800. Artikkel i Trondhjemske Samlinger, 2004.
Yngvar Ustvedt. Trankebar. Nordmenn i de gamle tropekolonier. Cappelen Damm, 2001.
Les original på NDLA →
Fra byttehandel og selvforsyning til pengeøkonomi og eksport
Viktigheten av handel
Handel mellom mennesker har hatt stor betydning opp gjennom historien. Ikke bare har det betydd noe økonomisk, men det handler også om sosial og politisk utvikling.
De tidlige sivilisasjonene
I de tidlige sivilisasjonene som Mesopotamia og Egypt og etter hvert Kina utviklet det seg avanserte samfunn allerede for mer enn 5 000 år siden. I disse samfunnene drev de først med jordbruk, men når de fikk et jordbruksoverskudd, altså at de hadde mer enn de trengte, kunne flere spesialisere seg innen andre yrkesgrupper. I denne perioden fikk man blant annet pottemakere, andre håndverkere og handelsmenn. Dette ga igjen grunnlaget for en pengeøkonomi.
Europa
Vi vet at handel i en eller annen form har foregått i europeiske områder i lang tid. Blant annet dominerte grekerne handel i middelhavsområdet i mer enn 500 år, fram til cirka 600 f.Kr. Vi vet også at det har vært handel i områdene ved Østersjøen og Russland.
Den store handelskapitalismen kom først med middelalderen, og i høymiddelalderen var det stor vekst i både byer, bynæringer og handel. Etter hvert flyttet denne handelen seg til oversjøiske områder med handelskolonier.
Norge
Det norske samfunnet var i all hovedsak tuftet på selvforsyning fram til middelalderen. Selvforsyning handlet om å sanke eller produsere det du selv trengte av mat og utstyr. Tidligere skaffet man mat gjennom jakt, fiske og sanking, så det ble en overgang til et jordbrukssamfunn med husdyrhold. I middelalderen var det slik at man ble nødt til å produsere mer enn det man selv brukte, fordi det skulle betales avgifter til kirke og kongemakt.
Utover i middelalderen utviklet det seg handelsnettverk slik at man kunne utveksle varer for eksempel mellom de østlige og vestlige delene av landet. Da kunne folk få byttet til seg det de selv ikke hadde muligheten til å dyrke eller utvinne av naturen der de bodde.
Fra 1500-tallet startet det en større utvinning av naturressursene i Norge, og det ble flere arbeidere på ulike verk og gruver, blant annet kobberverk og jernverk. Dermed ble det etter hvert en eksport i stor skala som skaffet penger til import, men også til lønninger og en økt pengeøkonomi her i landet. Vi kaller den økonomiske tankeretningen i denne perioden for merkantilisme.
Merkantilisme dominerte både norsk-dansk og europeisk handel på 1500- og 1700-tallet, og det handlet om at man skulle importere minst mulig og eksportere mest mulig. Det ville føre til et stort handelsoverskudd og dermed en sterk statsmakt. Noen av virkemidlene her var at selskaper fikk privilegier og monopol. Denne spesielle beskyttelsen gjorde det enklere for dem å produsere eller utvinne det de var sterke på. Dette gjaldt blant annet kobberverket på Røros.
Handelen og markedsøkonomien vokste med byene. I en markedsøkonomi er det markedet og den frie konkurransen som bestemmer prisene. I den større sammenhengen var det markedsøkonomien som tok over for merkantilismen på 1800-tallet.
Til tross for byvekst og pengeøkonomi var Norge i stor grad fortsatt et bondesamfunn til slutten av 1800-tallet. Bøndene ønsket i all hovedsak å være selvforsynte og drev gjerne såkalt mangesysleri, som vil si at de både dyrket mark, fisket og kanskje hadde skog i tillegg. I 1875 bodde fortsatt 76 prosent av befolkningen utenfor byer og andre tettsteder.
Kilder
Munthe, P. & Thomassen, E. (2020, 28. september). Handel (historie). I Store norske leksikon. https://snl.no/handel_-_historie
Orning, H. J. (2020, 30. oktober). Middelalderens økonomi: bytte og kjøpe. Norgeshistorie. https://www.norgeshistorie.no/hoymiddelalder/0905-middelalderens-okonomi-bytte-og-kjope.html
Les original på NDLA →
Handel mellom mennesker har hatt stor betydning opp gjennom historien. Ikke bare har det betydd noe økonomisk, men det handler også om sosial og politisk utvikling.
De tidlige sivilisasjonene
I de tidlige sivilisasjonene som Mesopotamia og Egypt og etter hvert Kina utviklet det seg avanserte samfunn allerede for mer enn 5 000 år siden. I disse samfunnene drev de først med jordbruk, men når de fikk et jordbruksoverskudd, altså at de hadde mer enn de trengte, kunne flere spesialisere seg innen andre yrkesgrupper. I denne perioden fikk man blant annet pottemakere, andre håndverkere og handelsmenn. Dette ga igjen grunnlaget for en pengeøkonomi.
Europa
Vi vet at handel i en eller annen form har foregått i europeiske områder i lang tid. Blant annet dominerte grekerne handel i middelhavsområdet i mer enn 500 år, fram til cirka 600 f.Kr. Vi vet også at det har vært handel i områdene ved Østersjøen og Russland.
Den store handelskapitalismen kom først med middelalderen, og i høymiddelalderen var det stor vekst i både byer, bynæringer og handel. Etter hvert flyttet denne handelen seg til oversjøiske områder med handelskolonier.
Norge
Det norske samfunnet var i all hovedsak tuftet på selvforsyning fram til middelalderen. Selvforsyning handlet om å sanke eller produsere det du selv trengte av mat og utstyr. Tidligere skaffet man mat gjennom jakt, fiske og sanking, så det ble en overgang til et jordbrukssamfunn med husdyrhold. I middelalderen var det slik at man ble nødt til å produsere mer enn det man selv brukte, fordi det skulle betales avgifter til kirke og kongemakt.
Utover i middelalderen utviklet det seg handelsnettverk slik at man kunne utveksle varer for eksempel mellom de østlige og vestlige delene av landet. Da kunne folk få byttet til seg det de selv ikke hadde muligheten til å dyrke eller utvinne av naturen der de bodde.
Fra 1500-tallet startet det en større utvinning av naturressursene i Norge, og det ble flere arbeidere på ulike verk og gruver, blant annet kobberverk og jernverk. Dermed ble det etter hvert en eksport i stor skala som skaffet penger til import, men også til lønninger og en økt pengeøkonomi her i landet. Vi kaller den økonomiske tankeretningen i denne perioden for merkantilisme.
Merkantilisme dominerte både norsk-dansk og europeisk handel på 1500- og 1700-tallet, og det handlet om at man skulle importere minst mulig og eksportere mest mulig. Det ville føre til et stort handelsoverskudd og dermed en sterk statsmakt. Noen av virkemidlene her var at selskaper fikk privilegier og monopol. Denne spesielle beskyttelsen gjorde det enklere for dem å produsere eller utvinne det de var sterke på. Dette gjaldt blant annet kobberverket på Røros.
Handelen og markedsøkonomien vokste med byene. I en markedsøkonomi er det markedet og den frie konkurransen som bestemmer prisene. I den større sammenhengen var det markedsøkonomien som tok over for merkantilismen på 1800-tallet.
Til tross for byvekst og pengeøkonomi var Norge i stor grad fortsatt et bondesamfunn til slutten av 1800-tallet. Bøndene ønsket i all hovedsak å være selvforsynte og drev gjerne såkalt mangesysleri, som vil si at de både dyrket mark, fisket og kanskje hadde skog i tillegg. I 1875 bodde fortsatt 76 prosent av befolkningen utenfor byer og andre tettsteder.
Kilder
Munthe, P. & Thomassen, E. (2020, 28. september). Handel (historie). I Store norske leksikon. https://snl.no/handel_-_historie
Orning, H. J. (2020, 30. oktober). Middelalderens økonomi: bytte og kjøpe. Norgeshistorie. https://www.norgeshistorie.no/hoymiddelalder/0905-middelalderens-okonomi-bytte-og-kjope.html
Les original på NDLA →
Fra byttehandel og selvforsyning til pengeøkonomi og eksport
Viktigheten av handel
Handel mellom mennesker har hatt stor betydning opp gjennom historien. Ikke bare har det betydd noe økonomisk, men det handler også om sosial og politisk utvikling.
De tidlige sivilisasjonene
I de tidlige sivilisasjonene som Mesopotamia og Egypt og etter hvert Kina utviklet det seg avanserte samfunn allerede for mer enn 5 000 år siden. I disse samfunnene drev de først med jordbruk, men når de fikk et jordbruksoverskudd, altså at de hadde mer enn de trengte, kunne flere spesialisere seg innen andre yrkesgrupper. I denne perioden fikk man blant annet pottemakere, andre håndverkere og handelsmenn. Dette ga igjen grunnlaget for en pengeøkonomi.
Europa
Vi vet at handel i en eller annen form har foregått i europeiske områder i lang tid. Blant annet dominerte grekerne handel i middelhavsområdet i mer enn 500 år, fram til cirka 600 f.Kr. Vi vet også at det har vært handel i områdene ved Østersjøen og Russland.
Den store handelskapitalismen kom først med middelalderen, og i høymiddelalderen var det stor vekst i både byer, bynæringer og handel. Etter hvert flyttet denne handelen seg til oversjøiske områder med handelskolonier.
Norge
Det norske samfunnet var i all hovedsak tuftet på selvforsyning fram til middelalderen. Selvforsyning handlet om å sanke eller produsere det du selv trengte av mat og utstyr. Tidligere skaffet man mat gjennom jakt, fiske og sanking, så det ble en overgang til et jordbrukssamfunn med husdyrhold. I middelalderen var det slik at man ble nødt til å produsere mer enn det man selv brukte, fordi det skulle betales avgifter til kirke og kongemakt.
Utover i middelalderen utviklet det seg handelsnettverk slik at man kunne utveksle varer for eksempel mellom de østlige og vestlige delene av landet. Da kunne folk få byttet til seg det de selv ikke hadde muligheten til å dyrke eller utvinne av naturen der de bodde.
Fra 1500-tallet startet det en større utvinning av naturressursene i Norge, og det ble flere arbeidere på ulike verk og gruver, blant annet kobberverk og jernverk. Dermed ble det etter hvert en eksport i stor skala som skaffet penger til import, men også til lønninger og en økt pengeøkonomi her i landet. Vi kaller den økonomiske tankeretningen i denne perioden for merkantilisme.
Merkantilisme dominerte både norsk-dansk og europeisk handel på 1500- og 1700-tallet, og det handlet om at man skulle importere minst mulig og eksportere mest mulig. Det ville føre til et stort handelsoverskudd og dermed en sterk statsmakt. Noen av virkemidlene her var at selskaper fikk privilegier og monopol. Denne spesielle beskyttelsen gjorde det enklere for dem å produsere eller utvinne det de var sterke på. Dette gjaldt blant annet kobberverket på Røros.
Handelen og markedsøkonomien vokste med byene. I en markedsøkonomi er det markedet og den frie konkurransen som bestemmer prisene. I den større sammenhengen var det markedsøkonomien som tok over for merkantilismen på 1800-tallet.
Til tross for byvekst og pengeøkonomi var Norge i stor grad fortsatt et bondesamfunn til slutten av 1800-tallet. Bøndene ønsket i all hovedsak å være selvforsynte og drev gjerne såkalt mangesysleri, som vil si at de både dyrket mark, fisket og kanskje hadde skog i tillegg. I 1875 bodde fortsatt 76 prosent av befolkningen utenfor byer og andre tettsteder.
Kilder
Munthe, P. & Thomassen, E. (2020, 28. september). Handel (historie). I Store norske leksikon. https://snl.no/handel_-_historie
Orning, H. J. (2020, 30. oktober). Middelalderens økonomi: bytte og kjøpe. Norgeshistorie. https://www.norgeshistorie.no/hoymiddelalder/0905-middelalderens-okonomi-bytte-og-kjope.html
Les original på NDLA →
Handel mellom mennesker har hatt stor betydning opp gjennom historien. Ikke bare har det betydd noe økonomisk, men det handler også om sosial og politisk utvikling.
De tidlige sivilisasjonene
I de tidlige sivilisasjonene som Mesopotamia og Egypt og etter hvert Kina utviklet det seg avanserte samfunn allerede for mer enn 5 000 år siden. I disse samfunnene drev de først med jordbruk, men når de fikk et jordbruksoverskudd, altså at de hadde mer enn de trengte, kunne flere spesialisere seg innen andre yrkesgrupper. I denne perioden fikk man blant annet pottemakere, andre håndverkere og handelsmenn. Dette ga igjen grunnlaget for en pengeøkonomi.
Europa
Vi vet at handel i en eller annen form har foregått i europeiske områder i lang tid. Blant annet dominerte grekerne handel i middelhavsområdet i mer enn 500 år, fram til cirka 600 f.Kr. Vi vet også at det har vært handel i områdene ved Østersjøen og Russland.
Den store handelskapitalismen kom først med middelalderen, og i høymiddelalderen var det stor vekst i både byer, bynæringer og handel. Etter hvert flyttet denne handelen seg til oversjøiske områder med handelskolonier.
Norge
Det norske samfunnet var i all hovedsak tuftet på selvforsyning fram til middelalderen. Selvforsyning handlet om å sanke eller produsere det du selv trengte av mat og utstyr. Tidligere skaffet man mat gjennom jakt, fiske og sanking, så det ble en overgang til et jordbrukssamfunn med husdyrhold. I middelalderen var det slik at man ble nødt til å produsere mer enn det man selv brukte, fordi det skulle betales avgifter til kirke og kongemakt.
Utover i middelalderen utviklet det seg handelsnettverk slik at man kunne utveksle varer for eksempel mellom de østlige og vestlige delene av landet. Da kunne folk få byttet til seg det de selv ikke hadde muligheten til å dyrke eller utvinne av naturen der de bodde.
Fra 1500-tallet startet det en større utvinning av naturressursene i Norge, og det ble flere arbeidere på ulike verk og gruver, blant annet kobberverk og jernverk. Dermed ble det etter hvert en eksport i stor skala som skaffet penger til import, men også til lønninger og en økt pengeøkonomi her i landet. Vi kaller den økonomiske tankeretningen i denne perioden for merkantilisme.
Merkantilisme dominerte både norsk-dansk og europeisk handel på 1500- og 1700-tallet, og det handlet om at man skulle importere minst mulig og eksportere mest mulig. Det ville føre til et stort handelsoverskudd og dermed en sterk statsmakt. Noen av virkemidlene her var at selskaper fikk privilegier og monopol. Denne spesielle beskyttelsen gjorde det enklere for dem å produsere eller utvinne det de var sterke på. Dette gjaldt blant annet kobberverket på Røros.
Handelen og markedsøkonomien vokste med byene. I en markedsøkonomi er det markedet og den frie konkurransen som bestemmer prisene. I den større sammenhengen var det markedsøkonomien som tok over for merkantilismen på 1800-tallet.
Til tross for byvekst og pengeøkonomi var Norge i stor grad fortsatt et bondesamfunn til slutten av 1800-tallet. Bøndene ønsket i all hovedsak å være selvforsynte og drev gjerne såkalt mangesysleri, som vil si at de både dyrket mark, fisket og kanskje hadde skog i tillegg. I 1875 bodde fortsatt 76 prosent av befolkningen utenfor byer og andre tettsteder.
Kilder
Munthe, P. & Thomassen, E. (2020, 28. september). Handel (historie). I Store norske leksikon. https://snl.no/handel_-_historie
Orning, H. J. (2020, 30. oktober). Middelalderens økonomi: bytte og kjøpe. Norgeshistorie. https://www.norgeshistorie.no/hoymiddelalder/0905-middelalderens-okonomi-bytte-og-kjope.html
Les original på NDLA →
Handel innad i Norge
Skipsanløpslistene og toll-listene viser at norske tollsteder tidlig på 1700-tallet først og fremst handlet med andre norske havner som lå i nærheten. Med «i nærheten» menes da ikke bare langs kysten, men også på tvers av fjorden.
Derimot ser det ut til å ha vært lite kontakt mellom de større regionene. Dette kan delvis forklares ved at Trøndelag og Bergen gjennom mye av 1700-tallet hadde privilegert tilgang til å handle med Nord-Norge. Dette gjorde at folk i nord ikke reiste til for eksempel Østlandet for å kjøpe varer, men heller til Bergen eller Trondheim.
Mellom Bergen og Trondheim var det heller ikke mye kontakt. Noe av årsaken kan være at de produserte mange av de samme varene, og derfor ikke trengte kontakten.
Øst- og Sørlandet og de andre regionene hadde heller ikke mye kontakt med Vest- og Nord-Norge, eller Trøndelag. Fra vest til øst ble det fraktet noe fiskevarer, samt talg og tran som særlig ble brukt til produksjon av lys. I retur kom det blant annet jernvarer.
Noen tollsteder ser ut til å ha vært omlastningspunkter enten for utenlandske varer, for varer som kom fra Danmark, eller fra andre deler av Norge. Med et stort antall skipsanløp, peker særlig Langesund, Arendal og Risør seg ut som slike havner. Fra disse havnene ble varene så fraktet videre til andre steder i Norge, og muligens også Danmark.
Les original på NDLA →
Derimot ser det ut til å ha vært lite kontakt mellom de større regionene. Dette kan delvis forklares ved at Trøndelag og Bergen gjennom mye av 1700-tallet hadde privilegert tilgang til å handle med Nord-Norge. Dette gjorde at folk i nord ikke reiste til for eksempel Østlandet for å kjøpe varer, men heller til Bergen eller Trondheim.
Mellom Bergen og Trondheim var det heller ikke mye kontakt. Noe av årsaken kan være at de produserte mange av de samme varene, og derfor ikke trengte kontakten.
Øst- og Sørlandet og de andre regionene hadde heller ikke mye kontakt med Vest- og Nord-Norge, eller Trøndelag. Fra vest til øst ble det fraktet noe fiskevarer, samt talg og tran som særlig ble brukt til produksjon av lys. I retur kom det blant annet jernvarer.
Noen tollsteder ser ut til å ha vært omlastningspunkter enten for utenlandske varer, for varer som kom fra Danmark, eller fra andre deler av Norge. Med et stort antall skipsanløp, peker særlig Langesund, Arendal og Risør seg ut som slike havner. Fra disse havnene ble varene så fraktet videre til andre steder i Norge, og muligens også Danmark.
Les original på NDLA →
Handel innad i Norge
Skipsanløpslistene og toll-listene viser at norske tollsteder tidlig på 1700-tallet først og fremst handlet med andre norske havner som lå i nærheten. Med «i nærheten» menes da ikke bare langs kysten, men også på tvers av fjorden.
Derimot ser det ut til å ha vært lite kontakt mellom de større regionene. Dette kan delvis forklares ved at Trøndelag og Bergen gjennom mye av 1700-tallet hadde privilegert tilgang til å handle med Nord-Norge. Dette gjorde at folk i nord ikke reiste til for eksempel Østlandet for å kjøpe varer, men heller til Bergen eller Trondheim.
Mellom Bergen og Trondheim var det heller ikke mye kontakt. Noe av årsaken kan være at de produserte mange av de samme varene, og derfor ikke trengte kontakten.
Øst- og Sørlandet og de andre regionene hadde heller ikke mye kontakt med Vest- og Nord-Norge, eller Trøndelag. Fra vest til øst ble det fraktet noe fiskevarer, samt talg og tran som særlig ble brukt til produksjon av lys. I retur kom det blant annet jernvarer.
Noen tollsteder ser ut til å ha vært omlastningspunkter enten for utenlandske varer, for varer som kom fra Danmark, eller fra andre deler av Norge. Med et stort antall skipsanløp, peker særlig Langesund, Arendal og Risør seg ut som slike havner. Fra disse havnene ble varene så fraktet videre til andre steder i Norge, og muligens også Danmark.
Les original på NDLA →
Derimot ser det ut til å ha vært lite kontakt mellom de større regionene. Dette kan delvis forklares ved at Trøndelag og Bergen gjennom mye av 1700-tallet hadde privilegert tilgang til å handle med Nord-Norge. Dette gjorde at folk i nord ikke reiste til for eksempel Østlandet for å kjøpe varer, men heller til Bergen eller Trondheim.
Mellom Bergen og Trondheim var det heller ikke mye kontakt. Noe av årsaken kan være at de produserte mange av de samme varene, og derfor ikke trengte kontakten.
Øst- og Sørlandet og de andre regionene hadde heller ikke mye kontakt med Vest- og Nord-Norge, eller Trøndelag. Fra vest til øst ble det fraktet noe fiskevarer, samt talg og tran som særlig ble brukt til produksjon av lys. I retur kom det blant annet jernvarer.
Noen tollsteder ser ut til å ha vært omlastningspunkter enten for utenlandske varer, for varer som kom fra Danmark, eller fra andre deler av Norge. Med et stort antall skipsanløp, peker særlig Langesund, Arendal og Risør seg ut som slike havner. Fra disse havnene ble varene så fraktet videre til andre steder i Norge, og muligens også Danmark.
Les original på NDLA →
Handel med andre deler av det dansk-norske riket
Dette var blant annet tanken bak korn- og jernmonopolene. Danmark hadde bedre forutsetninger for korndyrking, mens Norge hadde jern. Handel mellom rikets deler var også beskyttet ved at den ikke var pålagt toll, slik handel med utlandet var.
Tettest kontakt fra Øst- og Sørlandet
Handelen med Danmark var særlig tett på Øst- og Sørlandet. Disse områdene handlet også mye med hertugdømmene Slesvig og Holstein. Avstanden til disse delene av riket var kort, så det å reise fram og tilbake i årets varme måneder var enkelt. At kornmonopolet påla Sør-Norge å kjøpe kornet sitt fra Danmark eller hertugdømmene, motiverte også mye av denne handelen. For Vestlandet og lenger nordover, der man fritt kunne kjøpe korn på det internasjonale markedet, og der reiseveien til broderlandet og hertugdømmene var mye lengre, var kontakten også langt mindre.
Island
De ulike norske regionene handlet imidlertid ikke bare med Danmark. Kontakten mellom Bergen og Island var jevn. Bergen fungerte som en omlastingshavn for islendingene; viktige varer som korn og tobakk ble ført via Bergen til Island, og islandsk fisk kom via Bergen til Europa.
Kontakt med dansk-norske kolonier
Flere norske havner hadde også noe direkte kontakt med de dansk-norske koloniene i Vestindia/Karibia. Det var først og fremst havner som hadde eget sukkerraffineri, slik som Trondheim, Halden og Bergen. Disse havnene fikk direkteforsyninger av råsukker. Også Arendal var involvert i handelen på disse øyene. Det meste av Danmark-Norges handel med sukkerøyene gikk likevel via København.
Ingen av de norske havnene hadde direktekontakt med Asia. Alle varer som skulle mellom Norge og Asia, kom via København. For Bergen og Trondheims del kom også noen asiatiske varer via andre utenlandske havner.
Les original på NDLA →
Tettest kontakt fra Øst- og Sørlandet
Handelen med Danmark var særlig tett på Øst- og Sørlandet. Disse områdene handlet også mye med hertugdømmene Slesvig og Holstein. Avstanden til disse delene av riket var kort, så det å reise fram og tilbake i årets varme måneder var enkelt. At kornmonopolet påla Sør-Norge å kjøpe kornet sitt fra Danmark eller hertugdømmene, motiverte også mye av denne handelen. For Vestlandet og lenger nordover, der man fritt kunne kjøpe korn på det internasjonale markedet, og der reiseveien til broderlandet og hertugdømmene var mye lengre, var kontakten også langt mindre.
Island
De ulike norske regionene handlet imidlertid ikke bare med Danmark. Kontakten mellom Bergen og Island var jevn. Bergen fungerte som en omlastingshavn for islendingene; viktige varer som korn og tobakk ble ført via Bergen til Island, og islandsk fisk kom via Bergen til Europa.
Kontakt med dansk-norske kolonier
Flere norske havner hadde også noe direkte kontakt med de dansk-norske koloniene i Vestindia/Karibia. Det var først og fremst havner som hadde eget sukkerraffineri, slik som Trondheim, Halden og Bergen. Disse havnene fikk direkteforsyninger av råsukker. Også Arendal var involvert i handelen på disse øyene. Det meste av Danmark-Norges handel med sukkerøyene gikk likevel via København.
Ingen av de norske havnene hadde direktekontakt med Asia. Alle varer som skulle mellom Norge og Asia, kom via København. For Bergen og Trondheims del kom også noen asiatiske varer via andre utenlandske havner.
Les original på NDLA →
Handel med andre deler av det dansk-norske riket
Dette var blant annet tanken bak korn- og jernmonopolene. Danmark hadde bedre forutsetninger for korndyrking, mens Norge hadde jern. Handel mellom rikets deler var også beskyttet ved at den ikke var pålagt toll, slik handel med utlandet var.
Tettest kontakt fra Øst- og Sørlandet
Handelen med Danmark var særlig tett på Øst- og Sørlandet. Disse områdene handlet også mye med hertugdømmene Slesvig og Holstein. Avstanden til disse delene av riket var kort, så det å reise fram og tilbake i årets varme måneder var enkelt. At kornmonopolet påla Sør-Norge å kjøpe kornet sitt fra Danmark eller hertugdømmene, motiverte også mye av denne handelen. For Vestlandet og lenger nordover, der man fritt kunne kjøpe korn på det internasjonale markedet, og der reiseveien til broderlandet og hertugdømmene var mye lengre, var kontakten også langt mindre.
Island
De ulike norske regionene handlet imidlertid ikke bare med Danmark. Kontakten mellom Bergen og Island var jevn. Bergen fungerte som en omlastingshavn for islendingene; viktige varer som korn og tobakk ble ført via Bergen til Island, og islandsk fisk kom via Bergen til Europa.
Kontakt med dansk-norske kolonier
Flere norske havner hadde også noe direkte kontakt med de dansk-norske koloniene i Vestindia/Karibia. Det var først og fremst havner som hadde eget sukkerraffineri, slik som Trondheim, Halden og Bergen. Disse havnene fikk direkteforsyninger av råsukker. Også Arendal var involvert i handelen på disse øyene. Det meste av Danmark-Norges handel med sukkerøyene gikk likevel via København.
Ingen av de norske havnene hadde direktekontakt med Asia. Alle varer som skulle mellom Norge og Asia, kom via København. For Bergen og Trondheims del kom også noen asiatiske varer via andre utenlandske havner.
Les original på NDLA →
Tettest kontakt fra Øst- og Sørlandet
Handelen med Danmark var særlig tett på Øst- og Sørlandet. Disse områdene handlet også mye med hertugdømmene Slesvig og Holstein. Avstanden til disse delene av riket var kort, så det å reise fram og tilbake i årets varme måneder var enkelt. At kornmonopolet påla Sør-Norge å kjøpe kornet sitt fra Danmark eller hertugdømmene, motiverte også mye av denne handelen. For Vestlandet og lenger nordover, der man fritt kunne kjøpe korn på det internasjonale markedet, og der reiseveien til broderlandet og hertugdømmene var mye lengre, var kontakten også langt mindre.
Island
De ulike norske regionene handlet imidlertid ikke bare med Danmark. Kontakten mellom Bergen og Island var jevn. Bergen fungerte som en omlastingshavn for islendingene; viktige varer som korn og tobakk ble ført via Bergen til Island, og islandsk fisk kom via Bergen til Europa.
Kontakt med dansk-norske kolonier
Flere norske havner hadde også noe direkte kontakt med de dansk-norske koloniene i Vestindia/Karibia. Det var først og fremst havner som hadde eget sukkerraffineri, slik som Trondheim, Halden og Bergen. Disse havnene fikk direkteforsyninger av råsukker. Også Arendal var involvert i handelen på disse øyene. Det meste av Danmark-Norges handel med sukkerøyene gikk likevel via København.
Ingen av de norske havnene hadde direktekontakt med Asia. Alle varer som skulle mellom Norge og Asia, kom via København. For Bergen og Trondheims del kom også noen asiatiske varer via andre utenlandske havner.
Les original på NDLA →
Handel med utlandet
De britiske øyene
Til England, Skottland og Irland eksporterte Norge i all hovedsak tømmer. Det var særlig Østlandet som sto for dette, og alle havnene fra Halden til Stavanger var involvert. Også Trondheim eksporterte tømmer, først og fremst til Irland. I England var den industrielle revolusjon i startfasen, og stadig flere folk flyttet til byene. Derfor var det en jevnt voksende etterspørsel etter tømmer til hus og møbler, infrastruktur som havner, reisverk til fabrikker og kullgruver, og kasser til å transportere varene i. Det norske tømmeret hadde faktisk omtrent 80 % av det sivile britiske tømmermarkedet.
Norsk tømmer
Etterspørselen etter norsk tømmer var så stor at kystområdene snart var uthugget, og man måtte gjennom 1700-tallet hente tømmeret fra stadig lenger inn i landet. Slik ble ikke bare kyststrøkene, men også innlandet, inkludert i den internasjonale tømmerhandelen. Tømmeret ble hugget på vinteren og slept med hest fram til nærmeste elv. Når isen så gikk om våren, ble det fløtet ned til nærmeste handelssted. Selv om tømmeret ofte hadde vokst i bondens skog og ble solgt av ham, var det bare kjøpmenn med egne privilegier på å selge tømmer til utlandet som sto for selve eksporten.
Tilbake fra England kom skipene ofte nesten tomme. Engelskmennene klaget i samtiden på at de hadde vansker med å få solgt varene sine til Danmark-Norge og andre land i Norden og Østersjø-området. Mye av grunnen, mente engelskmennene, var at befolkningen var for fattige til å kjøpe de engelske varene. Samtidig ser vi fra toll-listene at det ble importert og innført stadig mer varer til Norge. Det var da særlig fra de nordtyske områdene av Østersjøen, men også fra Danmark. Det indikerer at man i Norge hadde råd til å importere ulike varer, men at man heller kjøpte dem fra andre steder enn England. Økningen i importen viser også at man i løpet av 1700-tallet fikk gradvis mer penger å rutte med.
Østersjølandene
Østersjølandene var en viktig kornleverandør for nordenfjelske Norge. Denne delen av Norge var ikke omfattet av det omtalte kornmonopolet, og kjøpmenn med rett til å handle med utlandet kunne derfor fritt kjøpe korn på det internasjonale markedet. Fra de nordtyske områdene av Østersjøen kom også mange av ferdigvarene, eller forbruksvarene, slik som fuglebur, tekstiler og ferdigsydde klær, metallbestikk og fargestoffer. Noen av disse var produsert i de tyske statene, men en del hadde også sin opprinnelse andre steder, deriblant England. De nordtyske havnene hadde bare fungert som omlastingssentrum. I retur fikk østersjølandene først og fremst norske fiskevarer som klippfisk og tørrfisk.
Baltikum og Nord-Tyskland leverte korn også til sønnenfjelske Norge når Danmark ikke var i stand til det, og kongen hadde gitt dispensasjon.
Handel med Nederland
Nederland, og da særlig Amsterdam, var en viktig handelspartner for Norge gjennom hele 1600-tallet, og også 1700-tallet (se undervisningsopplegg 1). Fra Østlandet og Sørlandet ble det skipet ut tømmer, da særlig bjelker som nederlenderne selv saget til stokker som ble brukt til å bygge diker, havner, hus og møbler i Nederland. Gjennom 1600-tallet hadde Vestlandet også solgt mye tømmer til Nederland, men på 1700-tallet var denne delen av kysten så avskoget at det ikke lenger var mulig. Fiskevarer hadde tatt over i Bergen, mens man fra Trondheim i tillegg til fisk, også eksporterte kobber til nederlenderne. Fisken og kobberet ble delvis brukt i Nederland, men en del ble solgt videre.
Tilbake fra Nederland kom mange av de samme varene som fra de nordtyske områdene; ferdigvarer som klær, men også finere tekstiler og eksotiske matvarer. Til Sør- og Øst-Norge kom det også mye nederlandsk ost.
Utveksling av varer
Fiskevarer fra Bergen og Trondheim gikk også direkte til Frankrike, Spania og Portugal. Rognen som gikk fra Bergen, ble så brukt av franskmennene som agn i deres eget fiske. I retur kom vin, olje og eksotiske matvarer slik som mandler, sitroner og appelsiner.
I nord var særlig handelen med Russland viktig. Denne handelen har fått navnet pomorhandelen. Den sørget for utveksling av varer mellom de to landene. For Nord-Norge var Russland en viktig leverandør av både korn- og linvarer.
Les original på NDLA →
Til England, Skottland og Irland eksporterte Norge i all hovedsak tømmer. Det var særlig Østlandet som sto for dette, og alle havnene fra Halden til Stavanger var involvert. Også Trondheim eksporterte tømmer, først og fremst til Irland. I England var den industrielle revolusjon i startfasen, og stadig flere folk flyttet til byene. Derfor var det en jevnt voksende etterspørsel etter tømmer til hus og møbler, infrastruktur som havner, reisverk til fabrikker og kullgruver, og kasser til å transportere varene i. Det norske tømmeret hadde faktisk omtrent 80 % av det sivile britiske tømmermarkedet.
Norsk tømmer
Etterspørselen etter norsk tømmer var så stor at kystområdene snart var uthugget, og man måtte gjennom 1700-tallet hente tømmeret fra stadig lenger inn i landet. Slik ble ikke bare kyststrøkene, men også innlandet, inkludert i den internasjonale tømmerhandelen. Tømmeret ble hugget på vinteren og slept med hest fram til nærmeste elv. Når isen så gikk om våren, ble det fløtet ned til nærmeste handelssted. Selv om tømmeret ofte hadde vokst i bondens skog og ble solgt av ham, var det bare kjøpmenn med egne privilegier på å selge tømmer til utlandet som sto for selve eksporten.
Tilbake fra England kom skipene ofte nesten tomme. Engelskmennene klaget i samtiden på at de hadde vansker med å få solgt varene sine til Danmark-Norge og andre land i Norden og Østersjø-området. Mye av grunnen, mente engelskmennene, var at befolkningen var for fattige til å kjøpe de engelske varene. Samtidig ser vi fra toll-listene at det ble importert og innført stadig mer varer til Norge. Det var da særlig fra de nordtyske områdene av Østersjøen, men også fra Danmark. Det indikerer at man i Norge hadde råd til å importere ulike varer, men at man heller kjøpte dem fra andre steder enn England. Økningen i importen viser også at man i løpet av 1700-tallet fikk gradvis mer penger å rutte med.
Østersjølandene
Østersjølandene var en viktig kornleverandør for nordenfjelske Norge. Denne delen av Norge var ikke omfattet av det omtalte kornmonopolet, og kjøpmenn med rett til å handle med utlandet kunne derfor fritt kjøpe korn på det internasjonale markedet. Fra de nordtyske områdene av Østersjøen kom også mange av ferdigvarene, eller forbruksvarene, slik som fuglebur, tekstiler og ferdigsydde klær, metallbestikk og fargestoffer. Noen av disse var produsert i de tyske statene, men en del hadde også sin opprinnelse andre steder, deriblant England. De nordtyske havnene hadde bare fungert som omlastingssentrum. I retur fikk østersjølandene først og fremst norske fiskevarer som klippfisk og tørrfisk.
Baltikum og Nord-Tyskland leverte korn også til sønnenfjelske Norge når Danmark ikke var i stand til det, og kongen hadde gitt dispensasjon.
Handel med Nederland
Nederland, og da særlig Amsterdam, var en viktig handelspartner for Norge gjennom hele 1600-tallet, og også 1700-tallet (se undervisningsopplegg 1). Fra Østlandet og Sørlandet ble det skipet ut tømmer, da særlig bjelker som nederlenderne selv saget til stokker som ble brukt til å bygge diker, havner, hus og møbler i Nederland. Gjennom 1600-tallet hadde Vestlandet også solgt mye tømmer til Nederland, men på 1700-tallet var denne delen av kysten så avskoget at det ikke lenger var mulig. Fiskevarer hadde tatt over i Bergen, mens man fra Trondheim i tillegg til fisk, også eksporterte kobber til nederlenderne. Fisken og kobberet ble delvis brukt i Nederland, men en del ble solgt videre.
Tilbake fra Nederland kom mange av de samme varene som fra de nordtyske områdene; ferdigvarer som klær, men også finere tekstiler og eksotiske matvarer. Til Sør- og Øst-Norge kom det også mye nederlandsk ost.
Utveksling av varer
Fiskevarer fra Bergen og Trondheim gikk også direkte til Frankrike, Spania og Portugal. Rognen som gikk fra Bergen, ble så brukt av franskmennene som agn i deres eget fiske. I retur kom vin, olje og eksotiske matvarer slik som mandler, sitroner og appelsiner.
I nord var særlig handelen med Russland viktig. Denne handelen har fått navnet pomorhandelen. Den sørget for utveksling av varer mellom de to landene. For Nord-Norge var Russland en viktig leverandør av både korn- og linvarer.
Les original på NDLA →
Handel med utlandet
De britiske øyene
Til England, Skottland og Irland eksporterte Norge i all hovedsak tømmer. Det var særlig Østlandet som sto for dette, og alle havnene fra Halden til Stavanger var involvert. Også Trondheim eksporterte tømmer, først og fremst til Irland. I England var den industrielle revolusjon i startfasen, og stadig flere folk flyttet til byene. Derfor var det en jevnt voksende etterspørsel etter tømmer til hus og møbler, infrastruktur som havner, reisverk til fabrikker og kullgruver, og kasser til å transportere varene i. Det norske tømmeret hadde faktisk omtrent 80 % av det sivile britiske tømmermarkedet.
Norsk tømmer
Etterspørselen etter norsk tømmer var så stor at kystområdene snart var uthugget, og man måtte gjennom 1700-tallet hente tømmeret fra stadig lenger inn i landet. Slik ble ikke bare kyststrøkene, men også innlandet, inkludert i den internasjonale tømmerhandelen. Tømmeret ble hugget på vinteren og slept med hest fram til nærmeste elv. Når isen så gikk om våren, ble det fløtet ned til nærmeste handelssted. Selv om tømmeret ofte hadde vokst i bondens skog og ble solgt av ham, var det bare kjøpmenn med egne privilegier på å selge tømmer til utlandet som sto for selve eksporten.
Tilbake fra England kom skipene ofte nesten tomme. Engelskmennene klaget i samtiden på at de hadde vansker med å få solgt varene sine til Danmark-Norge og andre land i Norden og Østersjø-området. Mye av grunnen, mente engelskmennene, var at befolkningen var for fattige til å kjøpe de engelske varene. Samtidig ser vi fra toll-listene at det ble importert og innført stadig mer varer til Norge. Det var da særlig fra de nordtyske områdene av Østersjøen, men også fra Danmark. Det indikerer at man i Norge hadde råd til å importere ulike varer, men at man heller kjøpte dem fra andre steder enn England. Økningen i importen viser også at man i løpet av 1700-tallet fikk gradvis mer penger å rutte med.
Østersjølandene
Østersjølandene var en viktig kornleverandør for nordenfjelske Norge. Denne delen av Norge var ikke omfattet av det omtalte kornmonopolet, og kjøpmenn med rett til å handle med utlandet kunne derfor fritt kjøpe korn på det internasjonale markedet. Fra de nordtyske områdene av Østersjøen kom også mange av ferdigvarene, eller forbruksvarene, slik som fuglebur, tekstiler og ferdigsydde klær, metallbestikk og fargestoffer. Noen av disse var produsert i de tyske statene, men en del hadde også sin opprinnelse andre steder, deriblant England. De nordtyske havnene hadde bare fungert som omlastingssentrum. I retur fikk østersjølandene først og fremst norske fiskevarer som klippfisk og tørrfisk.
Baltikum og Nord-Tyskland leverte korn også til sønnenfjelske Norge når Danmark ikke var i stand til det, og kongen hadde gitt dispensasjon.
Handel med Nederland
Nederland, og da særlig Amsterdam, var en viktig handelspartner for Norge gjennom hele 1600-tallet, og også 1700-tallet (se undervisningsopplegg 1). Fra Østlandet og Sørlandet ble det skipet ut tømmer, da særlig bjelker som nederlenderne selv saget til stokker som ble brukt til å bygge diker, havner, hus og møbler i Nederland. Gjennom 1600-tallet hadde Vestlandet også solgt mye tømmer til Nederland, men på 1700-tallet var denne delen av kysten så avskoget at det ikke lenger var mulig. Fiskevarer hadde tatt over i Bergen, mens man fra Trondheim i tillegg til fisk, også eksporterte kobber til nederlenderne. Fisken og kobberet ble delvis brukt i Nederland, men en del ble solgt videre.
Tilbake fra Nederland kom mange av de samme varene som fra de nordtyske områdene; ferdigvarer som klær, men også finere tekstiler og eksotiske matvarer. Til Sør- og Øst-Norge kom det også mye nederlandsk ost.
Utveksling av varer
Fiskevarer fra Bergen og Trondheim gikk også direkte til Frankrike, Spania og Portugal. Rognen som gikk fra Bergen, ble så brukt av franskmennene som agn i deres eget fiske. I retur kom vin, olje og eksotiske matvarer slik som mandler, sitroner og appelsiner.
I nord var særlig handelen med Russland viktig. Denne handelen har fått navnet pomorhandelen. Den sørget for utveksling av varer mellom de to landene. For Nord-Norge var Russland en viktig leverandør av både korn- og linvarer.
Les original på NDLA →
Til England, Skottland og Irland eksporterte Norge i all hovedsak tømmer. Det var særlig Østlandet som sto for dette, og alle havnene fra Halden til Stavanger var involvert. Også Trondheim eksporterte tømmer, først og fremst til Irland. I England var den industrielle revolusjon i startfasen, og stadig flere folk flyttet til byene. Derfor var det en jevnt voksende etterspørsel etter tømmer til hus og møbler, infrastruktur som havner, reisverk til fabrikker og kullgruver, og kasser til å transportere varene i. Det norske tømmeret hadde faktisk omtrent 80 % av det sivile britiske tømmermarkedet.
Norsk tømmer
Etterspørselen etter norsk tømmer var så stor at kystområdene snart var uthugget, og man måtte gjennom 1700-tallet hente tømmeret fra stadig lenger inn i landet. Slik ble ikke bare kyststrøkene, men også innlandet, inkludert i den internasjonale tømmerhandelen. Tømmeret ble hugget på vinteren og slept med hest fram til nærmeste elv. Når isen så gikk om våren, ble det fløtet ned til nærmeste handelssted. Selv om tømmeret ofte hadde vokst i bondens skog og ble solgt av ham, var det bare kjøpmenn med egne privilegier på å selge tømmer til utlandet som sto for selve eksporten.
Tilbake fra England kom skipene ofte nesten tomme. Engelskmennene klaget i samtiden på at de hadde vansker med å få solgt varene sine til Danmark-Norge og andre land i Norden og Østersjø-området. Mye av grunnen, mente engelskmennene, var at befolkningen var for fattige til å kjøpe de engelske varene. Samtidig ser vi fra toll-listene at det ble importert og innført stadig mer varer til Norge. Det var da særlig fra de nordtyske områdene av Østersjøen, men også fra Danmark. Det indikerer at man i Norge hadde råd til å importere ulike varer, men at man heller kjøpte dem fra andre steder enn England. Økningen i importen viser også at man i løpet av 1700-tallet fikk gradvis mer penger å rutte med.
Østersjølandene
Østersjølandene var en viktig kornleverandør for nordenfjelske Norge. Denne delen av Norge var ikke omfattet av det omtalte kornmonopolet, og kjøpmenn med rett til å handle med utlandet kunne derfor fritt kjøpe korn på det internasjonale markedet. Fra de nordtyske områdene av Østersjøen kom også mange av ferdigvarene, eller forbruksvarene, slik som fuglebur, tekstiler og ferdigsydde klær, metallbestikk og fargestoffer. Noen av disse var produsert i de tyske statene, men en del hadde også sin opprinnelse andre steder, deriblant England. De nordtyske havnene hadde bare fungert som omlastingssentrum. I retur fikk østersjølandene først og fremst norske fiskevarer som klippfisk og tørrfisk.
Baltikum og Nord-Tyskland leverte korn også til sønnenfjelske Norge når Danmark ikke var i stand til det, og kongen hadde gitt dispensasjon.
Handel med Nederland
Nederland, og da særlig Amsterdam, var en viktig handelspartner for Norge gjennom hele 1600-tallet, og også 1700-tallet (se undervisningsopplegg 1). Fra Østlandet og Sørlandet ble det skipet ut tømmer, da særlig bjelker som nederlenderne selv saget til stokker som ble brukt til å bygge diker, havner, hus og møbler i Nederland. Gjennom 1600-tallet hadde Vestlandet også solgt mye tømmer til Nederland, men på 1700-tallet var denne delen av kysten så avskoget at det ikke lenger var mulig. Fiskevarer hadde tatt over i Bergen, mens man fra Trondheim i tillegg til fisk, også eksporterte kobber til nederlenderne. Fisken og kobberet ble delvis brukt i Nederland, men en del ble solgt videre.
Tilbake fra Nederland kom mange av de samme varene som fra de nordtyske områdene; ferdigvarer som klær, men også finere tekstiler og eksotiske matvarer. Til Sør- og Øst-Norge kom det også mye nederlandsk ost.
Utveksling av varer
Fiskevarer fra Bergen og Trondheim gikk også direkte til Frankrike, Spania og Portugal. Rognen som gikk fra Bergen, ble så brukt av franskmennene som agn i deres eget fiske. I retur kom vin, olje og eksotiske matvarer slik som mandler, sitroner og appelsiner.
I nord var særlig handelen med Russland viktig. Denne handelen har fått navnet pomorhandelen. Den sørget for utveksling av varer mellom de to landene. For Nord-Norge var Russland en viktig leverandør av både korn- og linvarer.
Les original på NDLA →
Handel på 1700-tallet
Økningen i handel
Utnyttelse av naturressurser, utviklingen av ulike håndverksfag og byutvikling er sammen om å påvirke den økte handelen fra 1500-tallet av. Dette øker stadig, og på 1700-tallet er handelen blitt sentral både innad i landet, men også med utlandet. Eksporten av varer fra Norge tiltar sterkt i denne perioden, og det gjør også importen. Med de europeiske koloniene og handelen med andre verdensdeler kommer det også eksotiske varer til Norge.
Aktuelle ressurser om handelen på 1700-tallet
Oversiktsartikkelen Handelsforholdene på 1700-tallet (NDLA) er en fin introduksjon til perioden.
NDLA: Handel innad i Norge
NDLA: Handel med andre deler av det dansk-norske riket
NDLA: Handel med utlandet
Les original på NDLA →
Utnyttelse av naturressurser, utviklingen av ulike håndverksfag og byutvikling er sammen om å påvirke den økte handelen fra 1500-tallet av. Dette øker stadig, og på 1700-tallet er handelen blitt sentral både innad i landet, men også med utlandet. Eksporten av varer fra Norge tiltar sterkt i denne perioden, og det gjør også importen. Med de europeiske koloniene og handelen med andre verdensdeler kommer det også eksotiske varer til Norge.
Aktuelle ressurser om handelen på 1700-tallet
Oversiktsartikkelen Handelsforholdene på 1700-tallet (NDLA) er en fin introduksjon til perioden.
NDLA: Handel innad i Norge
NDLA: Handel med andre deler av det dansk-norske riket
NDLA: Handel med utlandet
Les original på NDLA →
Handel på 1700-tallet
Økningen i handel
Utnyttelse av naturressurser, utviklingen av ulike håndverksfag og byutvikling er sammen om å påvirke den økte handelen fra 1500-tallet av. Dette øker stadig, og på 1700-tallet er handelen blitt sentral både innad i landet, men også med utlandet. Eksporten av varer fra Norge tiltar sterkt i denne perioden, og det gjør også importen. Med de europeiske koloniene og handelen med andre verdensdeler kommer det også eksotiske varer til Norge.
Aktuelle ressurser om handelen på 1700-tallet
Oversiktsartikkelen Handelsforholdene på 1700-tallet (NDLA) er en fin introduksjon til perioden.
NDLA: Handel innad i Norge
NDLA: Handel med andre deler av det dansk-norske riket
NDLA: Handel med utlandet
Les original på NDLA →
Utnyttelse av naturressurser, utviklingen av ulike håndverksfag og byutvikling er sammen om å påvirke den økte handelen fra 1500-tallet av. Dette øker stadig, og på 1700-tallet er handelen blitt sentral både innad i landet, men også med utlandet. Eksporten av varer fra Norge tiltar sterkt i denne perioden, og det gjør også importen. Med de europeiske koloniene og handelen med andre verdensdeler kommer det også eksotiske varer til Norge.
Aktuelle ressurser om handelen på 1700-tallet
Oversiktsartikkelen Handelsforholdene på 1700-tallet (NDLA) er en fin introduksjon til perioden.
NDLA: Handel innad i Norge
NDLA: Handel med andre deler av det dansk-norske riket
NDLA: Handel med utlandet
Les original på NDLA →
Handelsforholdene på 1700-tallet
Noe av det var laget i Europa, annet kom fra Asia, Karibia eller Amerika. I bytte gikk det fiskevarer, tømmer, jern og skinnvarer ut av landet. Slik endte norsk fisk på spanske bord, norsk tømmer som britiske gulv og norsk jern som spiker på skip som reiste til den andre siden av kloden.
Forhold som påvirket handelen
Det var særlig gjennom 1700-tallet at handel begynte å knytte land og regioner tettere sammen. Med økt kontakt over grenser ble markedene større. I praksis betydde det at de som produserte ting, kunne nå ut til flere potensielle kunder. Dette gjorde at mulighetene for fortjeneste og profitt vokste.
Utviklingen i det norske handelsmønsteret viser tydelig hvordan markedet ble større, også for norske produsenter og handlende. Særlig viser veksten i skipstrafikk til og fra norske havner fra 1731, til 1756, 1786 og 1794 at kontakten økte både utenlands og innenlands gjennom 1700-tallet. Også utvalget og mengden av varer tok seg opp gjennom denne perioden, både med tanke på det som ble solgt i Norge, og norske varer som ble solgt i utlandet.
Føringer fra Danmark
Norge var på denne tiden en del av det dansk-norske riket. Dette la flere føringer på handelen, deriblant hvem og hva nordmennene kunne handle med. Fra 1735 til 1788 var Sør-Norge pålagt å kjøpe det kornet som trengtes (men som regionen ikke selv klarte å produsere), først og fremst fra Danmark eller andre steder i riket. Bare dersom Danmark ikke kunne levere det nødvendige kornet, kunne man kjøpe dette fra andre land. Dette fortrinnet ble kalt kornmonopolet, og tanken var at broderlandet Danmark, som i utgangspunktet hadde godt med korn, skulle forsyne nordmennene som ikke klarte å dyrke tilstrekkelig mat – selv i gode år. Et tilsvarende monopol gjaldt for norsk jern i Danmark mellom 1730 og 1794.
For å utvikle særskilte næringer og beskytte innenlandsk produksjon innførte også Danmark-Norge tollsystem som favoriserte handel med andre deler av riket. I praksis betydde det at tollen var høyere på utenlandske varer enn på varer produsert for eksempel i Danmark eller på Island. Egne privilegier ble også gitt til produsenter og handlende innen næringer som staten ønsket å utvikle, slik som glassproduksjon. Sammen ga dette næringene og foretakene beskyttelse mot konkurranse.
Les original på NDLA →
Forhold som påvirket handelen
Det var særlig gjennom 1700-tallet at handel begynte å knytte land og regioner tettere sammen. Med økt kontakt over grenser ble markedene større. I praksis betydde det at de som produserte ting, kunne nå ut til flere potensielle kunder. Dette gjorde at mulighetene for fortjeneste og profitt vokste.
Utviklingen i det norske handelsmønsteret viser tydelig hvordan markedet ble større, også for norske produsenter og handlende. Særlig viser veksten i skipstrafikk til og fra norske havner fra 1731, til 1756, 1786 og 1794 at kontakten økte både utenlands og innenlands gjennom 1700-tallet. Også utvalget og mengden av varer tok seg opp gjennom denne perioden, både med tanke på det som ble solgt i Norge, og norske varer som ble solgt i utlandet.
Føringer fra Danmark
Norge var på denne tiden en del av det dansk-norske riket. Dette la flere føringer på handelen, deriblant hvem og hva nordmennene kunne handle med. Fra 1735 til 1788 var Sør-Norge pålagt å kjøpe det kornet som trengtes (men som regionen ikke selv klarte å produsere), først og fremst fra Danmark eller andre steder i riket. Bare dersom Danmark ikke kunne levere det nødvendige kornet, kunne man kjøpe dette fra andre land. Dette fortrinnet ble kalt kornmonopolet, og tanken var at broderlandet Danmark, som i utgangspunktet hadde godt med korn, skulle forsyne nordmennene som ikke klarte å dyrke tilstrekkelig mat – selv i gode år. Et tilsvarende monopol gjaldt for norsk jern i Danmark mellom 1730 og 1794.
For å utvikle særskilte næringer og beskytte innenlandsk produksjon innførte også Danmark-Norge tollsystem som favoriserte handel med andre deler av riket. I praksis betydde det at tollen var høyere på utenlandske varer enn på varer produsert for eksempel i Danmark eller på Island. Egne privilegier ble også gitt til produsenter og handlende innen næringer som staten ønsket å utvikle, slik som glassproduksjon. Sammen ga dette næringene og foretakene beskyttelse mot konkurranse.
Les original på NDLA →
Handelsforholdene på 1700-tallet
Noe av det var laget i Europa, annet kom fra Asia, Karibia eller Amerika. I bytte gikk det fiskevarer, tømmer, jern og skinnvarer ut av landet. Slik endte norsk fisk på spanske bord, norsk tømmer som britiske gulv og norsk jern som spiker på skip som reiste til den andre siden av kloden.
Forhold som påvirket handelen
Det var særlig gjennom 1700-tallet at handel begynte å knytte land og regioner tettere sammen. Med økt kontakt over grenser ble markedene større. I praksis betydde det at de som produserte ting, kunne nå ut til flere potensielle kunder. Dette gjorde at mulighetene for fortjeneste og profitt vokste.
Utviklingen i det norske handelsmønsteret viser tydelig hvordan markedet ble større, også for norske produsenter og handlende. Særlig viser veksten i skipstrafikk til og fra norske havner fra 1731, til 1756, 1786 og 1794 at kontakten økte både utenlands og innenlands gjennom 1700-tallet. Også utvalget og mengden av varer tok seg opp gjennom denne perioden, både med tanke på det som ble solgt i Norge, og norske varer som ble solgt i utlandet.
Føringer fra Danmark
Norge var på denne tiden en del av det dansk-norske riket. Dette la flere føringer på handelen, deriblant hvem og hva nordmennene kunne handle med. Fra 1735 til 1788 var Sør-Norge pålagt å kjøpe det kornet som trengtes (men som regionen ikke selv klarte å produsere), først og fremst fra Danmark eller andre steder i riket. Bare dersom Danmark ikke kunne levere det nødvendige kornet, kunne man kjøpe dette fra andre land. Dette fortrinnet ble kalt kornmonopolet, og tanken var at broderlandet Danmark, som i utgangspunktet hadde godt med korn, skulle forsyne nordmennene som ikke klarte å dyrke tilstrekkelig mat – selv i gode år. Et tilsvarende monopol gjaldt for norsk jern i Danmark mellom 1730 og 1794.
For å utvikle særskilte næringer og beskytte innenlandsk produksjon innførte også Danmark-Norge tollsystem som favoriserte handel med andre deler av riket. I praksis betydde det at tollen var høyere på utenlandske varer enn på varer produsert for eksempel i Danmark eller på Island. Egne privilegier ble også gitt til produsenter og handlende innen næringer som staten ønsket å utvikle, slik som glassproduksjon. Sammen ga dette næringene og foretakene beskyttelse mot konkurranse.
Les original på NDLA →
Forhold som påvirket handelen
Det var særlig gjennom 1700-tallet at handel begynte å knytte land og regioner tettere sammen. Med økt kontakt over grenser ble markedene større. I praksis betydde det at de som produserte ting, kunne nå ut til flere potensielle kunder. Dette gjorde at mulighetene for fortjeneste og profitt vokste.
Utviklingen i det norske handelsmønsteret viser tydelig hvordan markedet ble større, også for norske produsenter og handlende. Særlig viser veksten i skipstrafikk til og fra norske havner fra 1731, til 1756, 1786 og 1794 at kontakten økte både utenlands og innenlands gjennom 1700-tallet. Også utvalget og mengden av varer tok seg opp gjennom denne perioden, både med tanke på det som ble solgt i Norge, og norske varer som ble solgt i utlandet.
Føringer fra Danmark
Norge var på denne tiden en del av det dansk-norske riket. Dette la flere føringer på handelen, deriblant hvem og hva nordmennene kunne handle med. Fra 1735 til 1788 var Sør-Norge pålagt å kjøpe det kornet som trengtes (men som regionen ikke selv klarte å produsere), først og fremst fra Danmark eller andre steder i riket. Bare dersom Danmark ikke kunne levere det nødvendige kornet, kunne man kjøpe dette fra andre land. Dette fortrinnet ble kalt kornmonopolet, og tanken var at broderlandet Danmark, som i utgangspunktet hadde godt med korn, skulle forsyne nordmennene som ikke klarte å dyrke tilstrekkelig mat – selv i gode år. Et tilsvarende monopol gjaldt for norsk jern i Danmark mellom 1730 og 1794.
For å utvikle særskilte næringer og beskytte innenlandsk produksjon innførte også Danmark-Norge tollsystem som favoriserte handel med andre deler av riket. I praksis betydde det at tollen var høyere på utenlandske varer enn på varer produsert for eksempel i Danmark eller på Island. Egne privilegier ble også gitt til produsenter og handlende innen næringer som staten ønsket å utvikle, slik som glassproduksjon. Sammen ga dette næringene og foretakene beskyttelse mot konkurranse.
Les original på NDLA →
Handelskompanier
Farefullt og dyrt
Årsaken til at de store handelsekspedisjonene var dyre, var at utgifter for skip, mannskap og last måtte dekkes. Ferden var lang og farefull, og det tok ofte flere år før skipene, om de i det hele tatt returnerte, kom i havn med varer som kunne dekke utleggene.
Spredning av risiko ved reiser
For å spre risikoen, men fremdeles sikre at det kom inn nok penger for å finansiere reisen, ble det utviklet en ny måte å organisere finansieringen på. Der det tidligere hadde vært én stor investor, ofte staten, solgte man nå andeler i ekspedisjonen til privatpersoner. Det var altså flere deltakere som sammen dannet et handelskompani.
Slik fikk man inn mange små summer som til sammen dekket kostnadene. De som eide andeler, fikk en tilsvarende andel av overskuddet når (og hvis) ekspedisjonen kom tilbake. Kom det ingen skip tilbake, var tapet i det minste blitt fordelt på mange.
Det nederlandsk-ostindiske handelskompani
Det var nederlenderne som var først ute med den nye organiseringen. For å skaffe penger til å finansiere handelsekspedisjoner til Asia, ble det i 1602 solgt andeler i Det nederlandsk-ostindiske handelskompani (Vereenigde Oostindische Compagnie – VOC).
Etter hvert som handelskompanier ble etablert også i andre land, ble de organisert etter det samme mønsteret. Danmark-Norge, Sverige, Frankrike, Portugal, England og flere andre startet å drive virksomhet på denne måten.
Det samme gjaldt også andre foretak som krevde store investeringer for å bli realisert. Handel i disse andelene utviklet seg også. I dag kjenner vi denne måten å organisere investeringer på som aksjeselskap og stedene der andelene blir handlet med som børs.
Handel med Østen
Hensikten med virksomheten til de europeiske kompaniene var å drive import av varer til Europa. Det var særlig krydder, finere stoffer og etter hvert te som var etterspurt i Europa. Problemet var at de asiatiske handelsmennene ikke var særlig interessert i europeiske varer. Dette ble et problem for de europeiske kompaniene, og de fant ut at dette kunne løses på tre måter.
For det første kunne man betale med edelmetall eller noen europeiske varer som var interessante for asiatene. Edelmetallet stammet i stor grad fra spanjolenes kolonier i Mellom- og Sør-Amerika. For det andre kunne kompaniene betale for varene med overskuddet de fikk fra handel de drev mellom de asiatiske landene. Den siste løsningen var å låne penger på det indiske markedet. Dette siste ble en stor byrde for danskenes kompani, og det medførte større utgifter enn inntekter. Resultatet av handelen var at mye av det sølvet og gullet som spanjolene fraktet hjem til Europa fra Amerika etter hvert havnet på asiatiske hender.
Les original på NDLA →
Årsaken til at de store handelsekspedisjonene var dyre, var at utgifter for skip, mannskap og last måtte dekkes. Ferden var lang og farefull, og det tok ofte flere år før skipene, om de i det hele tatt returnerte, kom i havn med varer som kunne dekke utleggene.
Spredning av risiko ved reiser
For å spre risikoen, men fremdeles sikre at det kom inn nok penger for å finansiere reisen, ble det utviklet en ny måte å organisere finansieringen på. Der det tidligere hadde vært én stor investor, ofte staten, solgte man nå andeler i ekspedisjonen til privatpersoner. Det var altså flere deltakere som sammen dannet et handelskompani.
Slik fikk man inn mange små summer som til sammen dekket kostnadene. De som eide andeler, fikk en tilsvarende andel av overskuddet når (og hvis) ekspedisjonen kom tilbake. Kom det ingen skip tilbake, var tapet i det minste blitt fordelt på mange.
Det nederlandsk-ostindiske handelskompani
Det var nederlenderne som var først ute med den nye organiseringen. For å skaffe penger til å finansiere handelsekspedisjoner til Asia, ble det i 1602 solgt andeler i Det nederlandsk-ostindiske handelskompani (Vereenigde Oostindische Compagnie – VOC).
Etter hvert som handelskompanier ble etablert også i andre land, ble de organisert etter det samme mønsteret. Danmark-Norge, Sverige, Frankrike, Portugal, England og flere andre startet å drive virksomhet på denne måten.
Det samme gjaldt også andre foretak som krevde store investeringer for å bli realisert. Handel i disse andelene utviklet seg også. I dag kjenner vi denne måten å organisere investeringer på som aksjeselskap og stedene der andelene blir handlet med som børs.
Handel med Østen
Hensikten med virksomheten til de europeiske kompaniene var å drive import av varer til Europa. Det var særlig krydder, finere stoffer og etter hvert te som var etterspurt i Europa. Problemet var at de asiatiske handelsmennene ikke var særlig interessert i europeiske varer. Dette ble et problem for de europeiske kompaniene, og de fant ut at dette kunne løses på tre måter.
For det første kunne man betale med edelmetall eller noen europeiske varer som var interessante for asiatene. Edelmetallet stammet i stor grad fra spanjolenes kolonier i Mellom- og Sør-Amerika. For det andre kunne kompaniene betale for varene med overskuddet de fikk fra handel de drev mellom de asiatiske landene. Den siste løsningen var å låne penger på det indiske markedet. Dette siste ble en stor byrde for danskenes kompani, og det medførte større utgifter enn inntekter. Resultatet av handelen var at mye av det sølvet og gullet som spanjolene fraktet hjem til Europa fra Amerika etter hvert havnet på asiatiske hender.
Les original på NDLA →
Handelskompanier
Farefullt og dyrt
Årsaken til at de store handelsekspedisjonene var dyre, var at utgifter for skip, mannskap og last måtte dekkes. Ferden var lang og farefull, og det tok ofte flere år før skipene, om de i det hele tatt returnerte, kom i havn med varer som kunne dekke utleggene.
Spredning av risiko ved reiser
For å spre risikoen, men fremdeles sikre at det kom inn nok penger for å finansiere reisen, ble det utviklet en ny måte å organisere finansieringen på. Der det tidligere hadde vært én stor investor, ofte staten, solgte man nå andeler i ekspedisjonen til privatpersoner. Det var altså flere deltakere som sammen dannet et handelskompani.
Slik fikk man inn mange små summer som til sammen dekket kostnadene. De som eide andeler, fikk en tilsvarende andel av overskuddet når (og hvis) ekspedisjonen kom tilbake. Kom det ingen skip tilbake, var tapet i det minste blitt fordelt på mange.
Det nederlandsk-ostindiske handelskompani
Det var nederlenderne som var først ute med den nye organiseringen. For å skaffe penger til å finansiere handelsekspedisjoner til Asia, ble det i 1602 solgt andeler i Det nederlandsk-ostindiske handelskompani (Vereenigde Oostindische Compagnie – VOC).
Etter hvert som handelskompanier ble etablert også i andre land, ble de organisert etter det samme mønsteret. Danmark-Norge, Sverige, Frankrike, Portugal, England og flere andre startet å drive virksomhet på denne måten.
Det samme gjaldt også andre foretak som krevde store investeringer for å bli realisert. Handel i disse andelene utviklet seg også. I dag kjenner vi denne måten å organisere investeringer på som aksjeselskap og stedene der andelene blir handlet med som børs.
Handel med Østen
Hensikten med virksomheten til de europeiske kompaniene var å drive import av varer til Europa. Det var særlig krydder, finere stoffer og etter hvert te som var etterspurt i Europa. Problemet var at de asiatiske handelsmennene ikke var særlig interessert i europeiske varer. Dette ble et problem for de europeiske kompaniene, og de fant ut at dette kunne løses på tre måter.
For det første kunne man betale med edelmetall eller noen europeiske varer som var interessante for asiatene. Edelmetallet stammet i stor grad fra spanjolenes kolonier i Mellom- og Sør-Amerika. For det andre kunne kompaniene betale for varene med overskuddet de fikk fra handel de drev mellom de asiatiske landene. Den siste løsningen var å låne penger på det indiske markedet. Dette siste ble en stor byrde for danskenes kompani, og det medførte større utgifter enn inntekter. Resultatet av handelen var at mye av det sølvet og gullet som spanjolene fraktet hjem til Europa fra Amerika etter hvert havnet på asiatiske hender.
Les original på NDLA →
Årsaken til at de store handelsekspedisjonene var dyre, var at utgifter for skip, mannskap og last måtte dekkes. Ferden var lang og farefull, og det tok ofte flere år før skipene, om de i det hele tatt returnerte, kom i havn med varer som kunne dekke utleggene.
Spredning av risiko ved reiser
For å spre risikoen, men fremdeles sikre at det kom inn nok penger for å finansiere reisen, ble det utviklet en ny måte å organisere finansieringen på. Der det tidligere hadde vært én stor investor, ofte staten, solgte man nå andeler i ekspedisjonen til privatpersoner. Det var altså flere deltakere som sammen dannet et handelskompani.
Slik fikk man inn mange små summer som til sammen dekket kostnadene. De som eide andeler, fikk en tilsvarende andel av overskuddet når (og hvis) ekspedisjonen kom tilbake. Kom det ingen skip tilbake, var tapet i det minste blitt fordelt på mange.
Det nederlandsk-ostindiske handelskompani
Det var nederlenderne som var først ute med den nye organiseringen. For å skaffe penger til å finansiere handelsekspedisjoner til Asia, ble det i 1602 solgt andeler i Det nederlandsk-ostindiske handelskompani (Vereenigde Oostindische Compagnie – VOC).
Etter hvert som handelskompanier ble etablert også i andre land, ble de organisert etter det samme mønsteret. Danmark-Norge, Sverige, Frankrike, Portugal, England og flere andre startet å drive virksomhet på denne måten.
Det samme gjaldt også andre foretak som krevde store investeringer for å bli realisert. Handel i disse andelene utviklet seg også. I dag kjenner vi denne måten å organisere investeringer på som aksjeselskap og stedene der andelene blir handlet med som børs.
Handel med Østen
Hensikten med virksomheten til de europeiske kompaniene var å drive import av varer til Europa. Det var særlig krydder, finere stoffer og etter hvert te som var etterspurt i Europa. Problemet var at de asiatiske handelsmennene ikke var særlig interessert i europeiske varer. Dette ble et problem for de europeiske kompaniene, og de fant ut at dette kunne løses på tre måter.
For det første kunne man betale med edelmetall eller noen europeiske varer som var interessante for asiatene. Edelmetallet stammet i stor grad fra spanjolenes kolonier i Mellom- og Sør-Amerika. For det andre kunne kompaniene betale for varene med overskuddet de fikk fra handel de drev mellom de asiatiske landene. Den siste løsningen var å låne penger på det indiske markedet. Dette siste ble en stor byrde for danskenes kompani, og det medførte større utgifter enn inntekter. Resultatet av handelen var at mye av det sølvet og gullet som spanjolene fraktet hjem til Europa fra Amerika etter hvert havnet på asiatiske hender.
Les original på NDLA →
Handelsprivilegier
Næringspolitikk
Privilegier ble ofte brukt som næringspolitikk. Store produksjonsenheter som gruver eller jernverk fikk privilegier som gjorde at de fikk lavere produksjonskostnader, f.eks. fikk de rett på fyringsved i et område kalt «cirkumferens», rundt gruven eller verket.
Små foretak, slik som skomakere, bakere eller andre håndverk, var også regulert. Laugene, som altså var samling av håndverkere, regulerte i utgangspunktet mange av disse næringene, men i løpet av 1700-tallet hadde kongen tatt til seg kontrollen. Det gjorde han enten ved å oppløse laugene eller ved å kreve at alle, også laugsmedlemmer, skulle søke myndighetene om rett til å drive virksomhet.
Handelsprivilegier
Også handelen var regulert av privilegier gjennom 1700-tallet. I Norge var det bare et utvalg byer som hadde rett til å handle med utlandet. I 1660 var det åtte kjøpsteder, men dette var blitt utvidet til 23 i 1800 og 34 omkring 1850. Økningen i antall kjøpsteder forteller at det også var en sterk økning i handelen, særlig med utlandet, i denne perioden.
Hvem som fikk handle, var også begrenset av privilegier. De som hadde rett til å drive handel, måtte være borgere av en kjøpstad. Noen særgrupper fikk også rett til å drive småhandel eller håndverk i liten skala for at de skulle ha noe å livnære seg av. Dette var gjerne grupper som myndighetene fryktet at ellers ville bli tiggere og fattigfolk, og slik sett et problem og en utgift for staten. Pensjonerte eller skadde soldater og deres enker var en typisk slik gruppe. De som handlet ulovlig ble kalt «bissekremmere», og det var mange forsøk på å stanse dem. Eksport av sagtømmer var også underlagt begrensninger. Bare de som eide sagbruk og hadde fått eksportrettigheter av staten, fikk selge til utlandet.
Mot slutten av 1700-tallet ble flere av de strenge, proteksjonistiske handelslovene fjernet. Handelen ble gradvis liberalisert, eller frigitt, fram mot 1850-tallet.
Industri
I siste del av 1700-tallet gjorde staten flere forsøk på å utvikle industri i Danmark-Norge. Målet var å gjøre landet minst mulig avhengig av import. Som ledd i dette ga myndighetene privilegier til dem som ville starte opp i et utvalg næringer. Det kunne være store foretak, slik som glassverk, som fikk enerett på salg i hele Norge mot at de produserte et bredt utvalg glass. Det kunne også være mindre foretak som fikk enerett på salg i sitt lokalområde i oppstartsårene. Andre ble støttet ved at myndighetene bistod med utdanning av nøkkelpersonell.
Les original på NDLA →
Privilegier ble ofte brukt som næringspolitikk. Store produksjonsenheter som gruver eller jernverk fikk privilegier som gjorde at de fikk lavere produksjonskostnader, f.eks. fikk de rett på fyringsved i et område kalt «cirkumferens», rundt gruven eller verket.
Små foretak, slik som skomakere, bakere eller andre håndverk, var også regulert. Laugene, som altså var samling av håndverkere, regulerte i utgangspunktet mange av disse næringene, men i løpet av 1700-tallet hadde kongen tatt til seg kontrollen. Det gjorde han enten ved å oppløse laugene eller ved å kreve at alle, også laugsmedlemmer, skulle søke myndighetene om rett til å drive virksomhet.
Handelsprivilegier
Også handelen var regulert av privilegier gjennom 1700-tallet. I Norge var det bare et utvalg byer som hadde rett til å handle med utlandet. I 1660 var det åtte kjøpsteder, men dette var blitt utvidet til 23 i 1800 og 34 omkring 1850. Økningen i antall kjøpsteder forteller at det også var en sterk økning i handelen, særlig med utlandet, i denne perioden.
Hvem som fikk handle, var også begrenset av privilegier. De som hadde rett til å drive handel, måtte være borgere av en kjøpstad. Noen særgrupper fikk også rett til å drive småhandel eller håndverk i liten skala for at de skulle ha noe å livnære seg av. Dette var gjerne grupper som myndighetene fryktet at ellers ville bli tiggere og fattigfolk, og slik sett et problem og en utgift for staten. Pensjonerte eller skadde soldater og deres enker var en typisk slik gruppe. De som handlet ulovlig ble kalt «bissekremmere», og det var mange forsøk på å stanse dem. Eksport av sagtømmer var også underlagt begrensninger. Bare de som eide sagbruk og hadde fått eksportrettigheter av staten, fikk selge til utlandet.
Mot slutten av 1700-tallet ble flere av de strenge, proteksjonistiske handelslovene fjernet. Handelen ble gradvis liberalisert, eller frigitt, fram mot 1850-tallet.
Industri
I siste del av 1700-tallet gjorde staten flere forsøk på å utvikle industri i Danmark-Norge. Målet var å gjøre landet minst mulig avhengig av import. Som ledd i dette ga myndighetene privilegier til dem som ville starte opp i et utvalg næringer. Det kunne være store foretak, slik som glassverk, som fikk enerett på salg i hele Norge mot at de produserte et bredt utvalg glass. Det kunne også være mindre foretak som fikk enerett på salg i sitt lokalområde i oppstartsårene. Andre ble støttet ved at myndighetene bistod med utdanning av nøkkelpersonell.
Les original på NDLA →
Handelsprivilegier
Næringspolitikk
Privilegier ble ofte brukt som næringspolitikk. Store produksjonsenheter som gruver eller jernverk fikk privilegier som gjorde at de fikk lavere produksjonskostnader, f.eks. fikk de rett på fyringsved i et område kalt «cirkumferens», rundt gruven eller verket.
Små foretak, slik som skomakere, bakere eller andre håndverk, var også regulert. Laugene, som altså var samling av håndverkere, regulerte i utgangspunktet mange av disse næringene, men i løpet av 1700-tallet hadde kongen tatt til seg kontrollen. Det gjorde han enten ved å oppløse laugene eller ved å kreve at alle, også laugsmedlemmer, skulle søke myndighetene om rett til å drive virksomhet.
Handelsprivilegier
Også handelen var regulert av privilegier gjennom 1700-tallet. I Norge var det bare et utvalg byer som hadde rett til å handle med utlandet. I 1660 var det åtte kjøpsteder, men dette var blitt utvidet til 23 i 1800 og 34 omkring 1850. Økningen i antall kjøpsteder forteller at det også var en sterk økning i handelen, særlig med utlandet, i denne perioden.
Hvem som fikk handle, var også begrenset av privilegier. De som hadde rett til å drive handel, måtte være borgere av en kjøpstad. Noen særgrupper fikk også rett til å drive småhandel eller håndverk i liten skala for at de skulle ha noe å livnære seg av. Dette var gjerne grupper som myndighetene fryktet at ellers ville bli tiggere og fattigfolk, og slik sett et problem og en utgift for staten. Pensjonerte eller skadde soldater og deres enker var en typisk slik gruppe. De som handlet ulovlig ble kalt «bissekremmere», og det var mange forsøk på å stanse dem. Eksport av sagtømmer var også underlagt begrensninger. Bare de som eide sagbruk og hadde fått eksportrettigheter av staten, fikk selge til utlandet.
Mot slutten av 1700-tallet ble flere av de strenge, proteksjonistiske handelslovene fjernet. Handelen ble gradvis liberalisert, eller frigitt, fram mot 1850-tallet.
Industri
I siste del av 1700-tallet gjorde staten flere forsøk på å utvikle industri i Danmark-Norge. Målet var å gjøre landet minst mulig avhengig av import. Som ledd i dette ga myndighetene privilegier til dem som ville starte opp i et utvalg næringer. Det kunne være store foretak, slik som glassverk, som fikk enerett på salg i hele Norge mot at de produserte et bredt utvalg glass. Det kunne også være mindre foretak som fikk enerett på salg i sitt lokalområde i oppstartsårene. Andre ble støttet ved at myndighetene bistod med utdanning av nøkkelpersonell.
Les original på NDLA →
Privilegier ble ofte brukt som næringspolitikk. Store produksjonsenheter som gruver eller jernverk fikk privilegier som gjorde at de fikk lavere produksjonskostnader, f.eks. fikk de rett på fyringsved i et område kalt «cirkumferens», rundt gruven eller verket.
Små foretak, slik som skomakere, bakere eller andre håndverk, var også regulert. Laugene, som altså var samling av håndverkere, regulerte i utgangspunktet mange av disse næringene, men i løpet av 1700-tallet hadde kongen tatt til seg kontrollen. Det gjorde han enten ved å oppløse laugene eller ved å kreve at alle, også laugsmedlemmer, skulle søke myndighetene om rett til å drive virksomhet.
Handelsprivilegier
Også handelen var regulert av privilegier gjennom 1700-tallet. I Norge var det bare et utvalg byer som hadde rett til å handle med utlandet. I 1660 var det åtte kjøpsteder, men dette var blitt utvidet til 23 i 1800 og 34 omkring 1850. Økningen i antall kjøpsteder forteller at det også var en sterk økning i handelen, særlig med utlandet, i denne perioden.
Hvem som fikk handle, var også begrenset av privilegier. De som hadde rett til å drive handel, måtte være borgere av en kjøpstad. Noen særgrupper fikk også rett til å drive småhandel eller håndverk i liten skala for at de skulle ha noe å livnære seg av. Dette var gjerne grupper som myndighetene fryktet at ellers ville bli tiggere og fattigfolk, og slik sett et problem og en utgift for staten. Pensjonerte eller skadde soldater og deres enker var en typisk slik gruppe. De som handlet ulovlig ble kalt «bissekremmere», og det var mange forsøk på å stanse dem. Eksport av sagtømmer var også underlagt begrensninger. Bare de som eide sagbruk og hadde fått eksportrettigheter av staten, fikk selge til utlandet.
Mot slutten av 1700-tallet ble flere av de strenge, proteksjonistiske handelslovene fjernet. Handelen ble gradvis liberalisert, eller frigitt, fram mot 1850-tallet.
Industri
I siste del av 1700-tallet gjorde staten flere forsøk på å utvikle industri i Danmark-Norge. Målet var å gjøre landet minst mulig avhengig av import. Som ledd i dette ga myndighetene privilegier til dem som ville starte opp i et utvalg næringer. Det kunne være store foretak, slik som glassverk, som fikk enerett på salg i hele Norge mot at de produserte et bredt utvalg glass. Det kunne også være mindre foretak som fikk enerett på salg i sitt lokalområde i oppstartsårene. Andre ble støttet ved at myndighetene bistod med utdanning av nøkkelpersonell.
Les original på NDLA →
Handelsruter
Handel og handelsreiser
Handel på tvers av områder er kjent helt tilbake i tidlige samfunn, og ikke minst kjenner vi til flere eksempler fra vikingtiden. Vikingene reiste ikke bare vestover, men også østover.
Enda tidligere enn vikingtidens handel, var den såkalte Silkeveien, en karavanevei mellom Europa og Kina som ble tatt i bruk allerede fra 100-tallet.
De oversjøiske handelsrutene økte da man fant sjøveien til Kina, India og Amerika med de store oppdagerne. Den store oversjøiske handelen økte spesielt fra 1500-tallet.
Silkeveien
Silkeveien var en karavanevei med flere greiner mellom Europa og Kina. Som navnet tyder på, var utgangspunktet for denne karavaneveien behovet for å hente silke fra Kina. Etter hvert ble det også handlet med andre varer via denne lange ruten på 6 000 kilometer. I tillegg til handel ble Silkeveien viktig for kulturell utveksling, som religiøse idéer, kunst og levesett. Som nevnt startet dette allerede fra 100-tallet, og veien var i bruk helt fram til Mongolriket på 1200- og 1300-tallet. Etter dette vet vi at sjøveien ble viktigere i utveksling av varer mellom Europa og Asia.
Vikingtidens handelsruter
Det er lett å tenke på vikingene som voldelige menn som plyndret og ranet når de dro i viking, men handel var viktig også for vikingene. Når vikingene reiste ut, sikret de rikdom både ved hjelp av varebytte, kjøp og salg og ved krigføring, ran og gavebytte. De skandinaviske vikingene hadde handelsruter over store deler av dagens Europa og så langt øst som Bysants, der Istanbul ligger i dag, og som vikingene kalte Miklagard. De drev også handel øst for Svartehavet. Vi kan si at vikingtiden var en økonomisk brytningstid. Kjøp og salg peker framover mot høymiddelalderen, mens gave- og varebytte peker bakover i tid.
Sjøveien til Asia
Selv om det var blitt gjort reiser til Kina og resten av Asia der deler av reisen gikk til sjøs allerede fra slutten av 1200-tallet, var det først da Vasco da Gama fant sjøveien til Asia ved å seile rundt Afrika, at sjøfarten og handelen økte. Ved å bruke skip og gjerne flere skip i den samme ekspedisjonen, kunne man få med seg flere varer enn man gjorde med karavanene langs Silkeveien, og man fant også andre markeder enn Kina. Likevel kunne slike reiser være farefulle. Det kan du lese mer om i artikkelen Hva var oversjøisk ekspansjon?.
Trekanthandelen
Trekanthandelen var handel mellom Europa, Afrika og Amerika. Utgangspunktet for trekanthandelen var slavehandelen. Europeerne byttet til seg slaver fra Afrika ved å tilby afrikanske høvdinger og slavehandlere europeiske varer som skytevåpen, jern og glass. Slavene ble fraktet over Atlanterhavet til sukker- og tobakksplantasjer i Amerika, og varer derfra ble solgt til Europa. Du kan lese mer om dette i artikkelen Trekanthandelen.
Kilder
Pedersen, U. & Sigurdsson, J. V. (2020, 5. november). Rane, bytte, kjøpe, gi. Norgeshistorie. https://www.norgeshistorie.no/vikingtid/0806-rane-bytte-kjope-gi.html
Filseth, G. (2018, 5. november). Silkeveien. I Store norske leksikon. https://snl.no/Silkeveien
Les original på NDLA →
Handel på tvers av områder er kjent helt tilbake i tidlige samfunn, og ikke minst kjenner vi til flere eksempler fra vikingtiden. Vikingene reiste ikke bare vestover, men også østover.
Enda tidligere enn vikingtidens handel, var den såkalte Silkeveien, en karavanevei mellom Europa og Kina som ble tatt i bruk allerede fra 100-tallet.
De oversjøiske handelsrutene økte da man fant sjøveien til Kina, India og Amerika med de store oppdagerne. Den store oversjøiske handelen økte spesielt fra 1500-tallet.
Silkeveien
Silkeveien var en karavanevei med flere greiner mellom Europa og Kina. Som navnet tyder på, var utgangspunktet for denne karavaneveien behovet for å hente silke fra Kina. Etter hvert ble det også handlet med andre varer via denne lange ruten på 6 000 kilometer. I tillegg til handel ble Silkeveien viktig for kulturell utveksling, som religiøse idéer, kunst og levesett. Som nevnt startet dette allerede fra 100-tallet, og veien var i bruk helt fram til Mongolriket på 1200- og 1300-tallet. Etter dette vet vi at sjøveien ble viktigere i utveksling av varer mellom Europa og Asia.
Vikingtidens handelsruter
Det er lett å tenke på vikingene som voldelige menn som plyndret og ranet når de dro i viking, men handel var viktig også for vikingene. Når vikingene reiste ut, sikret de rikdom både ved hjelp av varebytte, kjøp og salg og ved krigføring, ran og gavebytte. De skandinaviske vikingene hadde handelsruter over store deler av dagens Europa og så langt øst som Bysants, der Istanbul ligger i dag, og som vikingene kalte Miklagard. De drev også handel øst for Svartehavet. Vi kan si at vikingtiden var en økonomisk brytningstid. Kjøp og salg peker framover mot høymiddelalderen, mens gave- og varebytte peker bakover i tid.
Sjøveien til Asia
Selv om det var blitt gjort reiser til Kina og resten av Asia der deler av reisen gikk til sjøs allerede fra slutten av 1200-tallet, var det først da Vasco da Gama fant sjøveien til Asia ved å seile rundt Afrika, at sjøfarten og handelen økte. Ved å bruke skip og gjerne flere skip i den samme ekspedisjonen, kunne man få med seg flere varer enn man gjorde med karavanene langs Silkeveien, og man fant også andre markeder enn Kina. Likevel kunne slike reiser være farefulle. Det kan du lese mer om i artikkelen Hva var oversjøisk ekspansjon?.
Trekanthandelen
Trekanthandelen var handel mellom Europa, Afrika og Amerika. Utgangspunktet for trekanthandelen var slavehandelen. Europeerne byttet til seg slaver fra Afrika ved å tilby afrikanske høvdinger og slavehandlere europeiske varer som skytevåpen, jern og glass. Slavene ble fraktet over Atlanterhavet til sukker- og tobakksplantasjer i Amerika, og varer derfra ble solgt til Europa. Du kan lese mer om dette i artikkelen Trekanthandelen.
Kilder
Pedersen, U. & Sigurdsson, J. V. (2020, 5. november). Rane, bytte, kjøpe, gi. Norgeshistorie. https://www.norgeshistorie.no/vikingtid/0806-rane-bytte-kjope-gi.html
Filseth, G. (2018, 5. november). Silkeveien. I Store norske leksikon. https://snl.no/Silkeveien
Les original på NDLA →
Handelsruter
Handel og handelsreiser
Handel på tvers av områder er kjent helt tilbake i tidlige samfunn, og ikke minst kjenner vi til flere eksempler fra vikingtiden. Vikingene reiste ikke bare vestover, men også østover.
Enda tidligere enn vikingtidens handel, var den såkalte Silkeveien, en karavanevei mellom Europa og Kina som ble tatt i bruk allerede fra 100-tallet.
De oversjøiske handelsrutene økte da man fant sjøveien til Kina, India og Amerika med de store oppdagerne. Den store oversjøiske handelen økte spesielt fra 1500-tallet.
Silkeveien
Silkeveien var en karavanevei med flere greiner mellom Europa og Kina. Som navnet tyder på, var utgangspunktet for denne karavaneveien behovet for å hente silke fra Kina. Etter hvert ble det også handlet med andre varer via denne lange ruten på 6 000 kilometer. I tillegg til handel ble Silkeveien viktig for kulturell utveksling, som religiøse idéer, kunst og levesett. Som nevnt startet dette allerede fra 100-tallet, og veien var i bruk helt fram til Mongolriket på 1200- og 1300-tallet. Etter dette vet vi at sjøveien ble viktigere i utveksling av varer mellom Europa og Asia.
Vikingtidens handelsruter
Det er lett å tenke på vikingene som voldelige menn som plyndret og ranet når de dro i viking, men handel var viktig også for vikingene. Når vikingene reiste ut, sikret de rikdom både ved hjelp av varebytte, kjøp og salg og ved krigføring, ran og gavebytte. De skandinaviske vikingene hadde handelsruter over store deler av dagens Europa og så langt øst som Bysants, der Istanbul ligger i dag, og som vikingene kalte Miklagard. De drev også handel øst for Svartehavet. Vi kan si at vikingtiden var en økonomisk brytningstid. Kjøp og salg peker framover mot høymiddelalderen, mens gave- og varebytte peker bakover i tid.
Sjøveien til Asia
Selv om det var blitt gjort reiser til Kina og resten av Asia der deler av reisen gikk til sjøs allerede fra slutten av 1200-tallet, var det først da Vasco da Gama fant sjøveien til Asia ved å seile rundt Afrika, at sjøfarten og handelen økte. Ved å bruke skip og gjerne flere skip i den samme ekspedisjonen, kunne man få med seg flere varer enn man gjorde med karavanene langs Silkeveien, og man fant også andre markeder enn Kina. Likevel kunne slike reiser være farefulle. Det kan du lese mer om i artikkelen Hva var oversjøisk ekspansjon?.
Trekanthandelen
Trekanthandelen var handel mellom Europa, Afrika og Amerika. Utgangspunktet for trekanthandelen var slavehandelen. Europeerne byttet til seg slaver fra Afrika ved å tilby afrikanske høvdinger og slavehandlere europeiske varer som skytevåpen, jern og glass. Slavene ble fraktet over Atlanterhavet til sukker- og tobakksplantasjer i Amerika, og varer derfra ble solgt til Europa. Du kan lese mer om dette i artikkelen Trekanthandelen.
Kilder
Pedersen, U. & Sigurdsson, J. V. (2020, 5. november). Rane, bytte, kjøpe, gi. Norgeshistorie. https://www.norgeshistorie.no/vikingtid/0806-rane-bytte-kjope-gi.html
Filseth, G. (2018, 5. november). Silkeveien. I Store norske leksikon. https://snl.no/Silkeveien
Les original på NDLA →
Handel på tvers av områder er kjent helt tilbake i tidlige samfunn, og ikke minst kjenner vi til flere eksempler fra vikingtiden. Vikingene reiste ikke bare vestover, men også østover.
Enda tidligere enn vikingtidens handel, var den såkalte Silkeveien, en karavanevei mellom Europa og Kina som ble tatt i bruk allerede fra 100-tallet.
De oversjøiske handelsrutene økte da man fant sjøveien til Kina, India og Amerika med de store oppdagerne. Den store oversjøiske handelen økte spesielt fra 1500-tallet.
Silkeveien
Silkeveien var en karavanevei med flere greiner mellom Europa og Kina. Som navnet tyder på, var utgangspunktet for denne karavaneveien behovet for å hente silke fra Kina. Etter hvert ble det også handlet med andre varer via denne lange ruten på 6 000 kilometer. I tillegg til handel ble Silkeveien viktig for kulturell utveksling, som religiøse idéer, kunst og levesett. Som nevnt startet dette allerede fra 100-tallet, og veien var i bruk helt fram til Mongolriket på 1200- og 1300-tallet. Etter dette vet vi at sjøveien ble viktigere i utveksling av varer mellom Europa og Asia.
Vikingtidens handelsruter
Det er lett å tenke på vikingene som voldelige menn som plyndret og ranet når de dro i viking, men handel var viktig også for vikingene. Når vikingene reiste ut, sikret de rikdom både ved hjelp av varebytte, kjøp og salg og ved krigføring, ran og gavebytte. De skandinaviske vikingene hadde handelsruter over store deler av dagens Europa og så langt øst som Bysants, der Istanbul ligger i dag, og som vikingene kalte Miklagard. De drev også handel øst for Svartehavet. Vi kan si at vikingtiden var en økonomisk brytningstid. Kjøp og salg peker framover mot høymiddelalderen, mens gave- og varebytte peker bakover i tid.
Sjøveien til Asia
Selv om det var blitt gjort reiser til Kina og resten av Asia der deler av reisen gikk til sjøs allerede fra slutten av 1200-tallet, var det først da Vasco da Gama fant sjøveien til Asia ved å seile rundt Afrika, at sjøfarten og handelen økte. Ved å bruke skip og gjerne flere skip i den samme ekspedisjonen, kunne man få med seg flere varer enn man gjorde med karavanene langs Silkeveien, og man fant også andre markeder enn Kina. Likevel kunne slike reiser være farefulle. Det kan du lese mer om i artikkelen Hva var oversjøisk ekspansjon?.
Trekanthandelen
Trekanthandelen var handel mellom Europa, Afrika og Amerika. Utgangspunktet for trekanthandelen var slavehandelen. Europeerne byttet til seg slaver fra Afrika ved å tilby afrikanske høvdinger og slavehandlere europeiske varer som skytevåpen, jern og glass. Slavene ble fraktet over Atlanterhavet til sukker- og tobakksplantasjer i Amerika, og varer derfra ble solgt til Europa. Du kan lese mer om dette i artikkelen Trekanthandelen.
Kilder
Pedersen, U. & Sigurdsson, J. V. (2020, 5. november). Rane, bytte, kjøpe, gi. Norgeshistorie. https://www.norgeshistorie.no/vikingtid/0806-rane-bytte-kjope-gi.html
Filseth, G. (2018, 5. november). Silkeveien. I Store norske leksikon. https://snl.no/Silkeveien
Les original på NDLA →
Sjøfart
Fra utenlandske til norske eiere
Hvem som eide skipene, varierte over tid. I den tidligste perioden var det stort sett utenlandske skip som kom til Norge. På 1700-tallet var skipsfarten i større grad på norske hender. Inntekter fra frakten sørget dermed for fortjeneste for norske eiere. Lønnen gikk til norske matroser, og bestillinger på leveranser av proviant, tauverk eller skipsbygging gikk i større grad til norske produsenter og handelsfolk.
Sjøfarten i praksis
Skipsfarten på 1500-tallet og fram til 1800-tallet var styrt av været og sesongene. For Norges del var høysesongen de varme og rolige sommermånedene. Om vinteren var det lite eller ingen trafikk. Årsaken var til dels faren for vinterstormer, men også at mange havner var utilgjengelige på grunn av is. Det gjaldt blant annet havnene i indre Oslofjord.
Sjøfarten sysselsatte særlig unge menn fra kysten, men mange fra innlandet søkte også lykken som sjømenn. Siden sjøfarten hovedsakelig sikret arbeid i sommermånedene, måtte de finne annet arbeid om vinteren. Noen av dem søkte da tilbake til innlandet og tok arbeid i skogen. En del ble også igjen langs kysten og fikk arbeid ved skipsverftene, som vokste fram utover 1700-tallet.
Frakten
Skipsfarten gikk mye til utlandet, men også til Danmark og til ulike havner langs norskekysten. Særlig trelasten fra Norge til utlandet var blomstrende særlig fra 1700-tallet.
Utenrikshandelen krevde store skip og mye kapital, for skipene måtte ofte være på havet i lang tid. Handelen hadde en særlig stor oppgang på 1700-tallet, fordi Danmark-Norge var en av få nøytrale stater i et Europa preget av ufred. Dansk-norske skip fikk dermed tilgang til havner i de landene som lå i krig, mens konkurrenter som deltok i krigene, ble holdt utenfor. De norske skipene utnyttet dette ved å ta på seg fraktoppdrag for de krigførende landenes varer.
Frakten til andre deler av Danmark-Norge foregikk gjerne med mindre skip. Reisen til Danmark var kort, og skipene kunne ta flere turer i løpet av en sesong. Østlandet og Sørlandet hadde mye kontakt med Danmark, mens Bergen og Trondheim hadde mindre direkte kontakt. Fra Bergen gikk flere skip til og fra Island.
Langs kysten gikk det også mindre båter som sørget for vareutveksling og leveringer mellom de norske havnene. Denne innenriksfrakten var viktig for å fordele varer fra Danmark og utlandet videre i Norge.
Les original på NDLA →
Hvem som eide skipene, varierte over tid. I den tidligste perioden var det stort sett utenlandske skip som kom til Norge. På 1700-tallet var skipsfarten i større grad på norske hender. Inntekter fra frakten sørget dermed for fortjeneste for norske eiere. Lønnen gikk til norske matroser, og bestillinger på leveranser av proviant, tauverk eller skipsbygging gikk i større grad til norske produsenter og handelsfolk.
Sjøfarten i praksis
Skipsfarten på 1500-tallet og fram til 1800-tallet var styrt av været og sesongene. For Norges del var høysesongen de varme og rolige sommermånedene. Om vinteren var det lite eller ingen trafikk. Årsaken var til dels faren for vinterstormer, men også at mange havner var utilgjengelige på grunn av is. Det gjaldt blant annet havnene i indre Oslofjord.
Sjøfarten sysselsatte særlig unge menn fra kysten, men mange fra innlandet søkte også lykken som sjømenn. Siden sjøfarten hovedsakelig sikret arbeid i sommermånedene, måtte de finne annet arbeid om vinteren. Noen av dem søkte da tilbake til innlandet og tok arbeid i skogen. En del ble også igjen langs kysten og fikk arbeid ved skipsverftene, som vokste fram utover 1700-tallet.
Frakten
Skipsfarten gikk mye til utlandet, men også til Danmark og til ulike havner langs norskekysten. Særlig trelasten fra Norge til utlandet var blomstrende særlig fra 1700-tallet.
Utenrikshandelen krevde store skip og mye kapital, for skipene måtte ofte være på havet i lang tid. Handelen hadde en særlig stor oppgang på 1700-tallet, fordi Danmark-Norge var en av få nøytrale stater i et Europa preget av ufred. Dansk-norske skip fikk dermed tilgang til havner i de landene som lå i krig, mens konkurrenter som deltok i krigene, ble holdt utenfor. De norske skipene utnyttet dette ved å ta på seg fraktoppdrag for de krigførende landenes varer.
Frakten til andre deler av Danmark-Norge foregikk gjerne med mindre skip. Reisen til Danmark var kort, og skipene kunne ta flere turer i løpet av en sesong. Østlandet og Sørlandet hadde mye kontakt med Danmark, mens Bergen og Trondheim hadde mindre direkte kontakt. Fra Bergen gikk flere skip til og fra Island.
Langs kysten gikk det også mindre båter som sørget for vareutveksling og leveringer mellom de norske havnene. Denne innenriksfrakten var viktig for å fordele varer fra Danmark og utlandet videre i Norge.
Les original på NDLA →
Sjøfart
Fra utenlandske til norske eiere
Hvem som eide skipene, varierte over tid. I den tidligste perioden var det stort sett utenlandske skip som kom til Norge. På 1700-tallet var skipsfarten i større grad på norske hender. Inntekter fra frakten sørget dermed for fortjeneste for norske eiere. Lønnen gikk til norske matroser, og bestillinger på leveranser av proviant, tauverk eller skipsbygging gikk i større grad til norske produsenter og handelsfolk.
Sjøfarten i praksis
Skipsfarten på 1500-tallet og fram til 1800-tallet var styrt av været og sesongene. For Norges del var høysesongen de varme og rolige sommermånedene. Om vinteren var det lite eller ingen trafikk. Årsaken var til dels faren for vinterstormer, men også at mange havner var utilgjengelige på grunn av is. Det gjaldt blant annet havnene i indre Oslofjord.
Sjøfarten sysselsatte særlig unge menn fra kysten, men mange fra innlandet søkte også lykken som sjømenn. Siden sjøfarten hovedsakelig sikret arbeid i sommermånedene, måtte de finne annet arbeid om vinteren. Noen av dem søkte da tilbake til innlandet og tok arbeid i skogen. En del ble også igjen langs kysten og fikk arbeid ved skipsverftene, som vokste fram utover 1700-tallet.
Frakten
Skipsfarten gikk mye til utlandet, men også til Danmark og til ulike havner langs norskekysten. Særlig trelasten fra Norge til utlandet var blomstrende særlig fra 1700-tallet.
Utenrikshandelen krevde store skip og mye kapital, for skipene måtte ofte være på havet i lang tid. Handelen hadde en særlig stor oppgang på 1700-tallet, fordi Danmark-Norge var en av få nøytrale stater i et Europa preget av ufred. Dansk-norske skip fikk dermed tilgang til havner i de landene som lå i krig, mens konkurrenter som deltok i krigene, ble holdt utenfor. De norske skipene utnyttet dette ved å ta på seg fraktoppdrag for de krigførende landenes varer.
Frakten til andre deler av Danmark-Norge foregikk gjerne med mindre skip. Reisen til Danmark var kort, og skipene kunne ta flere turer i løpet av en sesong. Østlandet og Sørlandet hadde mye kontakt med Danmark, mens Bergen og Trondheim hadde mindre direkte kontakt. Fra Bergen gikk flere skip til og fra Island.
Langs kysten gikk det også mindre båter som sørget for vareutveksling og leveringer mellom de norske havnene. Denne innenriksfrakten var viktig for å fordele varer fra Danmark og utlandet videre i Norge.
Les original på NDLA →
Hvem som eide skipene, varierte over tid. I den tidligste perioden var det stort sett utenlandske skip som kom til Norge. På 1700-tallet var skipsfarten i større grad på norske hender. Inntekter fra frakten sørget dermed for fortjeneste for norske eiere. Lønnen gikk til norske matroser, og bestillinger på leveranser av proviant, tauverk eller skipsbygging gikk i større grad til norske produsenter og handelsfolk.
Sjøfarten i praksis
Skipsfarten på 1500-tallet og fram til 1800-tallet var styrt av været og sesongene. For Norges del var høysesongen de varme og rolige sommermånedene. Om vinteren var det lite eller ingen trafikk. Årsaken var til dels faren for vinterstormer, men også at mange havner var utilgjengelige på grunn av is. Det gjaldt blant annet havnene i indre Oslofjord.
Sjøfarten sysselsatte særlig unge menn fra kysten, men mange fra innlandet søkte også lykken som sjømenn. Siden sjøfarten hovedsakelig sikret arbeid i sommermånedene, måtte de finne annet arbeid om vinteren. Noen av dem søkte da tilbake til innlandet og tok arbeid i skogen. En del ble også igjen langs kysten og fikk arbeid ved skipsverftene, som vokste fram utover 1700-tallet.
Frakten
Skipsfarten gikk mye til utlandet, men også til Danmark og til ulike havner langs norskekysten. Særlig trelasten fra Norge til utlandet var blomstrende særlig fra 1700-tallet.
Utenrikshandelen krevde store skip og mye kapital, for skipene måtte ofte være på havet i lang tid. Handelen hadde en særlig stor oppgang på 1700-tallet, fordi Danmark-Norge var en av få nøytrale stater i et Europa preget av ufred. Dansk-norske skip fikk dermed tilgang til havner i de landene som lå i krig, mens konkurrenter som deltok i krigene, ble holdt utenfor. De norske skipene utnyttet dette ved å ta på seg fraktoppdrag for de krigførende landenes varer.
Frakten til andre deler av Danmark-Norge foregikk gjerne med mindre skip. Reisen til Danmark var kort, og skipene kunne ta flere turer i løpet av en sesong. Østlandet og Sørlandet hadde mye kontakt med Danmark, mens Bergen og Trondheim hadde mindre direkte kontakt. Fra Bergen gikk flere skip til og fra Island.
Langs kysten gikk det også mindre båter som sørget for vareutveksling og leveringer mellom de norske havnene. Denne innenriksfrakten var viktig for å fordele varer fra Danmark og utlandet videre i Norge.
Les original på NDLA →
Utforsk handelsruter
Oppgave
Jobb sammen i små grupper, og velg en av de følgende handelsruter som dere ønsker å vite mer om:
vikingtidens handelsruter vestover
vikingtidens handelsruter østover
Silkeveien
trekanthandelen
sjøveien til Asia
Utforsk så hvordan handelen langs den valgte ruten foregikk.
Dere bør ha med de følgende punktene:
Hva var bakgrunnen for handelen langs denne ruten?
Hvem handlet med hvem langs ruten?
Hvordan foregikk handelen? Hvordan ble varene fraktet?
Hvem hadde makt i handelsforholdene? Hvem fikk fordeler av denne handelen?
Hvordan påvirket handelen menneskers liv?
Lag så en liten presentasjon om det dere har funnet ut.
Les original på NDLA →
Jobb sammen i små grupper, og velg en av de følgende handelsruter som dere ønsker å vite mer om:
vikingtidens handelsruter vestover
vikingtidens handelsruter østover
Silkeveien
trekanthandelen
sjøveien til Asia
Utforsk så hvordan handelen langs den valgte ruten foregikk.
Dere bør ha med de følgende punktene:
Hva var bakgrunnen for handelen langs denne ruten?
Hvem handlet med hvem langs ruten?
Hvordan foregikk handelen? Hvordan ble varene fraktet?
Hvem hadde makt i handelsforholdene? Hvem fikk fordeler av denne handelen?
Hvordan påvirket handelen menneskers liv?
Lag så en liten presentasjon om det dere har funnet ut.
Les original på NDLA →
Utforsk handelsruter
Oppgave
Jobb sammen i små grupper, og velg en av de følgende handelsruter som dere ønsker å vite mer om:
vikingtidens handelsruter vestover
vikingtidens handelsruter østover
Silkeveien
trekanthandelen
sjøveien til Asia
Utforsk så hvordan handelen langs den valgte ruten foregikk.
Dere bør ha med de følgende punktene:
Hva var bakgrunnen for handelen langs denne ruten?
Hvem handlet med hvem langs ruten?
Hvordan foregikk handelen? Hvordan ble varene fraktet?
Hvem hadde makt i handelsforholdene? Hvem fikk fordeler av denne handelen?
Hvordan påvirket handelen menneskers liv?
Lag så en liten presentasjon om det dere har funnet ut.
Les original på NDLA →
Jobb sammen i små grupper, og velg en av de følgende handelsruter som dere ønsker å vite mer om:
vikingtidens handelsruter vestover
vikingtidens handelsruter østover
Silkeveien
trekanthandelen
sjøveien til Asia
Utforsk så hvordan handelen langs den valgte ruten foregikk.
Dere bør ha med de følgende punktene:
Hva var bakgrunnen for handelen langs denne ruten?
Hvem handlet med hvem langs ruten?
Hvordan foregikk handelen? Hvordan ble varene fraktet?
Hvem hadde makt i handelsforholdene? Hvem fikk fordeler av denne handelen?
Hvordan påvirket handelen menneskers liv?
Lag så en liten presentasjon om det dere har funnet ut.
Les original på NDLA →
Kolonialisme og imperialisme
Berlinkonferansen: årsaker og konsekvenser
I denne oppgaven skal dere bruke puslespillmetoden, eller jigsaw-metoden. Du kan lese om den på The Jigsaw Classroom. Hele opplegget tar cirka 90 minutter. Les artikkelen artikkelen Den europeiske dominansen tar form: Berlinkonferansen før dere begynner.
Forberedelser
Del dere inn i basisgrupper på fem elever. Hvis det ikke går opp, kan dere ha seks elever på noen av gruppene. Da må to elever på disse gruppene jobbe med samme tema.
Fordel temaene nedenfor på medlemmene i gruppa. Gruppemedlemmene skal nå bli eksperter på hvert sitt tema.
Ekspert 1: BakgrunnFinn ut:
Hva visste europeerne om Afrika før 1870?
Hvordan var forholdet mellom de europeiske stormaktene før Berlinkonferansen?
Otto von Bismarck og samlingen av Tyskland har en sentral rolle før konferansen. På hvilken måte?
Hvorfor var stormaktene i Europa bekymret for kong Leopold av Belgias aktiviteter rundt Kongovassdraget?
Tips:
I tillegg til læreboka kan du bruke følgende kilder for å finne ut mer om bakgrunnen for Berlinkonferansen:
artikkelen Den europeiske dominansen tar form: Berlinkonferansen
artikkel i Store norske leksikon: Berlinkonferansen
Ekspert 2: KonferansenFinn ut:
Hvilke stater var deltakere på konferansen?
Hvilke motiver og mål hadde disse statene? Hva ønsket disse statene å få ut av møtet?
Var det noen andre interesser eller folkegrupper som burde vært med på konferansen? Hvorfor var ikke disse med?
Tips:
I tillegg til læreboka kan du bruke følgende kilder for å finne ut mer om Berlinkonferansen:
artikkelen Den europeiske dominansen tar form: Berlinkonferansen
artikkel i Store norske leksikon: Berlinkonferansen
Ekspert 3: ResultatFinn ut:
Hva ble bestemt på konferansen? Utdyp om dette var positivt eller negativt.
Hvem var vinnerne og hvem var taperne etter konferansen? Hvorfor?
Tips:
I tillegg til læreboka kan du bruke følgende kilder for å finne ut mer om Berlinkonferansen:
artikkelen Den europeiske dominansen tar form: Berlinkonferansen
artikkelen Virkningene av imperialismen
artikkel i Store norske leksikon: Berlinkonferansen
Ekspert 4: KonsekvenserFinn ut:
Hva skjedde i Afrika i årene etter Berlinkonferansen?
Fikk Berlinkonferansen langsiktige konsekvenser for Europa og Afrika?
Tips:
I tillegg til læreboka kan du bruke følgende kilder for å finne ut mer om Berlinkonferansen:
artikkelen Den europeiske dominansen tar form: Berlinkonferansen
artikkelen Virkningene av imperialismen
Ekspert 5: Kontrafaktisk historieKontrafaktisk historie er fortellingen om det som ikke skjedde.
Finn ut:
Kunne historien til Afrika og Europa vært annerledes om det hadde vært afrikanske deltakere på Berlinkonferansen?
Hva tror du ville skjedd i Afrika om Berlinkonferansen ikke hadde funnet sted?
Tips:
I tillegg til læreboka kan du bruke følgende kilder for å finne ut mer om Berlinkonferansen:
artikkelen Den europeiske dominansen tar form: Berlinkonferansen
artikkel i Store norske leksikon: Berlinkonferansen
artikkelen Virkningene av imperialismen
Individuelt arbeid
Jobb individuelt i 15–20 minutter. Fordyp deg i temaet ditt og svar på spørsmålene.
Ekspertgrupper
Sett dere sammen i ekspertgrupper og jobb sammen i 10 minutter. De som har fordypet seg i samme tema, skal nå sitte sammen. Del det dere har funnet ut. Hjelp hverandre til å forstå, og bli enige om hva som er viktigst. Forbered dere på hvordan deres tema skal presenteres for basisgruppa.
Deling og diskusjon
Sett dere tilbake i basisgruppene, og presenter det dere har funnet ut for hverandre. Presenter i riktig rekkefølge. Hver ekspert får 3–4 minutter til å presentere svar på sine spørsmål.
Deretter skal dere diskutere følgende spørsmål i basisgruppa:
Hva kan Berlinkonferansen fortelle oss om europeernes menneskesyn, synet på afrikanere og på seg selv?
Er det mulig å forstå europeernes handlinger på Berlinkonferansen ut fra tiden de levde i?
Hadde deltakerne på konferansen mulighet til å gjøre andre valg?
Hvilken avgjørelse på Berlinkonferansen tenker dere fikk størst konsekvenser for Europa og Afrika?
Oppsummer i klassen hvis dere får tid.
Les original på NDLA →
Forberedelser
Del dere inn i basisgrupper på fem elever. Hvis det ikke går opp, kan dere ha seks elever på noen av gruppene. Da må to elever på disse gruppene jobbe med samme tema.
Fordel temaene nedenfor på medlemmene i gruppa. Gruppemedlemmene skal nå bli eksperter på hvert sitt tema.
Ekspert 1: BakgrunnFinn ut:
Hva visste europeerne om Afrika før 1870?
Hvordan var forholdet mellom de europeiske stormaktene før Berlinkonferansen?
Otto von Bismarck og samlingen av Tyskland har en sentral rolle før konferansen. På hvilken måte?
Hvorfor var stormaktene i Europa bekymret for kong Leopold av Belgias aktiviteter rundt Kongovassdraget?
Tips:
I tillegg til læreboka kan du bruke følgende kilder for å finne ut mer om bakgrunnen for Berlinkonferansen:
artikkelen Den europeiske dominansen tar form: Berlinkonferansen
artikkel i Store norske leksikon: Berlinkonferansen
Ekspert 2: KonferansenFinn ut:
Hvilke stater var deltakere på konferansen?
Hvilke motiver og mål hadde disse statene? Hva ønsket disse statene å få ut av møtet?
Var det noen andre interesser eller folkegrupper som burde vært med på konferansen? Hvorfor var ikke disse med?
Tips:
I tillegg til læreboka kan du bruke følgende kilder for å finne ut mer om Berlinkonferansen:
artikkelen Den europeiske dominansen tar form: Berlinkonferansen
artikkel i Store norske leksikon: Berlinkonferansen
Ekspert 3: ResultatFinn ut:
Hva ble bestemt på konferansen? Utdyp om dette var positivt eller negativt.
Hvem var vinnerne og hvem var taperne etter konferansen? Hvorfor?
Tips:
I tillegg til læreboka kan du bruke følgende kilder for å finne ut mer om Berlinkonferansen:
artikkelen Den europeiske dominansen tar form: Berlinkonferansen
artikkelen Virkningene av imperialismen
artikkel i Store norske leksikon: Berlinkonferansen
Ekspert 4: KonsekvenserFinn ut:
Hva skjedde i Afrika i årene etter Berlinkonferansen?
Fikk Berlinkonferansen langsiktige konsekvenser for Europa og Afrika?
Tips:
I tillegg til læreboka kan du bruke følgende kilder for å finne ut mer om Berlinkonferansen:
artikkelen Den europeiske dominansen tar form: Berlinkonferansen
artikkelen Virkningene av imperialismen
Ekspert 5: Kontrafaktisk historieKontrafaktisk historie er fortellingen om det som ikke skjedde.
Finn ut:
Kunne historien til Afrika og Europa vært annerledes om det hadde vært afrikanske deltakere på Berlinkonferansen?
Hva tror du ville skjedd i Afrika om Berlinkonferansen ikke hadde funnet sted?
Tips:
I tillegg til læreboka kan du bruke følgende kilder for å finne ut mer om Berlinkonferansen:
artikkelen Den europeiske dominansen tar form: Berlinkonferansen
artikkel i Store norske leksikon: Berlinkonferansen
artikkelen Virkningene av imperialismen
Individuelt arbeid
Jobb individuelt i 15–20 minutter. Fordyp deg i temaet ditt og svar på spørsmålene.
Ekspertgrupper
Sett dere sammen i ekspertgrupper og jobb sammen i 10 minutter. De som har fordypet seg i samme tema, skal nå sitte sammen. Del det dere har funnet ut. Hjelp hverandre til å forstå, og bli enige om hva som er viktigst. Forbered dere på hvordan deres tema skal presenteres for basisgruppa.
Deling og diskusjon
Sett dere tilbake i basisgruppene, og presenter det dere har funnet ut for hverandre. Presenter i riktig rekkefølge. Hver ekspert får 3–4 minutter til å presentere svar på sine spørsmål.
Deretter skal dere diskutere følgende spørsmål i basisgruppa:
Hva kan Berlinkonferansen fortelle oss om europeernes menneskesyn, synet på afrikanere og på seg selv?
Er det mulig å forstå europeernes handlinger på Berlinkonferansen ut fra tiden de levde i?
Hadde deltakerne på konferansen mulighet til å gjøre andre valg?
Hvilken avgjørelse på Berlinkonferansen tenker dere fikk størst konsekvenser for Europa og Afrika?
Oppsummer i klassen hvis dere får tid.
Les original på NDLA →
Den europeiske dominansen tar form: Berlinkonferansen
Den fransk-tyske krigen
Den fransk-tyske krigen 1870–1871 var en krig mellom Frankrike på den ene siden og Preussen på den andre. Kongeriket Preussen var en tysk stat som hadde lederposisjon i en samling av mindre stater som hadde gått sammen i Det tyske forbundet. Nå gikk prøyssiske ledere, med politikeren Otto von Bismarck i spissen, inn for å samle disse statene og sikre seg mer økonomisk og politisk makt.
Både franske og prøyssiske myndigheter var ute etter kontroll over Alsace og Lorraine, grenseområdene mellom Tyskland og Frankrike. Her var det gode kullreserver og fruktbar jord som lokket. Etter at Frankrike tapte krigen i 1871, kom områdene over på prøyssiske hender. Seieren førte dessuten til et tettere fellesskap mellom statene som hadde kjempet sammen på prøyssisk side. Etter krigen ble de tyske statene samlet til ett tysk rike, og kong Vilhelm av Preussen ble utropt til keiser Vilhelm 1. av Tyskland.
Den vesteuropeiske jakten på kolonier
Slutten på den fransk-tyske krigen markerte et skille i de vesteuropeiske statenes utenrikspolitikk. Maktbalansen fra Wienkongressen hadde endret seg med samlingen av et sterkt Tyskland i hjertet av Europa. Flere politikere var nå blitt klar over at det var vanskelig å underlegge seg landområder og naturressurser i Europa. Mellom de vesteuropeiske statene startet en ny jakt på rikdom og politisk styrke utenfor egne grenser. Først og fremst fikk dette store konsekvenser for Afrika, Asia og Sør-Amerika.
I Afrika var det i all hovedsak europeiske land som tok kolonier. Men i Asia var også USA og Japan kolonimakter. USA hadde i tillegg koloniinteresser i Latin-Amerika. Likevel var det først og fremst britiske selskaper som sikret seg kontroll over handelen med råvarer fra de latinamerikanske områdene.
Kolonialismen i Afrika
Etter 1870 opplevde folk på det afrikanske kontinentet et stadig økende antall oppdagere, vitenskapsmenn, misjonærer, handelsmenn og politiske sendebud fra Storbritannia, Frankrike, Tyskland, Portugal, Belgia, Spania og Italia. Stadig kom det tilreisende fra Europa som på oppdrag fra hjemstatene var på jakt etter nytt land og nye ressurser. Europeerne var særlig interessert i å kontrollere de store elvene, Kongo og Niger. Elvene var sentrale transportveier. Dermed var det duket for konflikt mellom stormaktene i Afrika.
Berlinkonferansen
I 1884–85 samlet de europeiske stormaktene seg i Berlin for å diskutere hvordan de skulle dele det afrikanske kontinentet mellom seg. Hensikten med Berlinkonferansen var å regulere det politiske spillet mellom de europeiske statene. Den tyske rikskansleren Otto von Bismarck ønsket også å sikre tyske områder i Afrika.
Konferansen ga flere resultater. Tyskland fikk støtte for at de kunne "få" noen kolonier, blant annet dagens Tanzania og Namibia. Men konfliktene i Afrika var ikke over. Mange av de afrikanske grensene vi kjenner i dag, ble den gangen tegnet med linjal. Landegrensene tok ikke hensyn til hvor de ulike folkegruppene levde og kjente seg hjemme. De tok heller ikke hensyn til naturressursene som folket var avhengig av. Berlinkonferansen satte derfor dype spor i mange afrikanske områder. Grensene splittet folkegrupper. Slik ble det dannet nye samfunn der grupper kunne oppleve at de ble tvunget sammen med tidligere fiender.
Konfliktene fortsatte også fordi både Frankrike og Storbritannia hadde store og motstridende planer for Afrika. Britene arbeidet for å sikre seg kontroll fra nord til sør – fra Kapp til Kairo. Tidlig på 1800-tallet hadde britene hatt kontroll over store deler av dagens Sør-Afrika, Kappkolonien. Derfra arbeidet de seg nordover til Botswana, Zimbabwe og Zambia. Også Kenya, Uganda, Sudan og Egypt kom under britisk kontroll. I sør kjempet britiske tropper først mot den nederlandske innvandrergruppen, boerne, som hadde etablert seg i Sør-Afrika allerede på 1600-tallet. Men i stor grad var det den afrikanske sivilbefolkningen som fikk føle de britiske troppenes aggresjon.
Den franske strategien var å sikre seg kontroll med et belte fra vest til øst i Afrika. Det førte til at folk i dagens Algerie, Tunisia, Mauretania, Mali, Niger og Tsjad mistet kontrollen over sine områder. Strategien førte også til at de franske troppene støtte på britiske tropper i Sudan i 1889. Nå var en europeisk krig i Afrika nært forestående, men britene var militært overlegne, og franskmennene trakk seg.
Tenk etter
Hvordan tror du folk i Afrika reagerte på Berlinkonferansen?
Hvilke konsekvenser fikk europeernes erobring av Afrika?
Kilder
Fransk-tyske krig (2020, 12. desember). I Store norske leksikon. https://snl.no/Fransk-tyske_krig
Palmer, R. R., Colton, J. Kramer, L. (2002). A history of the modern world (ninth edition). McGraw-Hill. New York.
Sæbø, M. (2019, 3. januar). Berlinkonferansen. I Store norske leksikon. https://snl.no/Berlinkonferansen
Les original på NDLA →
Den fransk-tyske krigen 1870–1871 var en krig mellom Frankrike på den ene siden og Preussen på den andre. Kongeriket Preussen var en tysk stat som hadde lederposisjon i en samling av mindre stater som hadde gått sammen i Det tyske forbundet. Nå gikk prøyssiske ledere, med politikeren Otto von Bismarck i spissen, inn for å samle disse statene og sikre seg mer økonomisk og politisk makt.
Både franske og prøyssiske myndigheter var ute etter kontroll over Alsace og Lorraine, grenseområdene mellom Tyskland og Frankrike. Her var det gode kullreserver og fruktbar jord som lokket. Etter at Frankrike tapte krigen i 1871, kom områdene over på prøyssiske hender. Seieren førte dessuten til et tettere fellesskap mellom statene som hadde kjempet sammen på prøyssisk side. Etter krigen ble de tyske statene samlet til ett tysk rike, og kong Vilhelm av Preussen ble utropt til keiser Vilhelm 1. av Tyskland.
Den vesteuropeiske jakten på kolonier
Slutten på den fransk-tyske krigen markerte et skille i de vesteuropeiske statenes utenrikspolitikk. Maktbalansen fra Wienkongressen hadde endret seg med samlingen av et sterkt Tyskland i hjertet av Europa. Flere politikere var nå blitt klar over at det var vanskelig å underlegge seg landområder og naturressurser i Europa. Mellom de vesteuropeiske statene startet en ny jakt på rikdom og politisk styrke utenfor egne grenser. Først og fremst fikk dette store konsekvenser for Afrika, Asia og Sør-Amerika.
I Afrika var det i all hovedsak europeiske land som tok kolonier. Men i Asia var også USA og Japan kolonimakter. USA hadde i tillegg koloniinteresser i Latin-Amerika. Likevel var det først og fremst britiske selskaper som sikret seg kontroll over handelen med råvarer fra de latinamerikanske områdene.
Kolonialismen i Afrika
Etter 1870 opplevde folk på det afrikanske kontinentet et stadig økende antall oppdagere, vitenskapsmenn, misjonærer, handelsmenn og politiske sendebud fra Storbritannia, Frankrike, Tyskland, Portugal, Belgia, Spania og Italia. Stadig kom det tilreisende fra Europa som på oppdrag fra hjemstatene var på jakt etter nytt land og nye ressurser. Europeerne var særlig interessert i å kontrollere de store elvene, Kongo og Niger. Elvene var sentrale transportveier. Dermed var det duket for konflikt mellom stormaktene i Afrika.
Berlinkonferansen
I 1884–85 samlet de europeiske stormaktene seg i Berlin for å diskutere hvordan de skulle dele det afrikanske kontinentet mellom seg. Hensikten med Berlinkonferansen var å regulere det politiske spillet mellom de europeiske statene. Den tyske rikskansleren Otto von Bismarck ønsket også å sikre tyske områder i Afrika.
Konferansen ga flere resultater. Tyskland fikk støtte for at de kunne "få" noen kolonier, blant annet dagens Tanzania og Namibia. Men konfliktene i Afrika var ikke over. Mange av de afrikanske grensene vi kjenner i dag, ble den gangen tegnet med linjal. Landegrensene tok ikke hensyn til hvor de ulike folkegruppene levde og kjente seg hjemme. De tok heller ikke hensyn til naturressursene som folket var avhengig av. Berlinkonferansen satte derfor dype spor i mange afrikanske områder. Grensene splittet folkegrupper. Slik ble det dannet nye samfunn der grupper kunne oppleve at de ble tvunget sammen med tidligere fiender.
Konfliktene fortsatte også fordi både Frankrike og Storbritannia hadde store og motstridende planer for Afrika. Britene arbeidet for å sikre seg kontroll fra nord til sør – fra Kapp til Kairo. Tidlig på 1800-tallet hadde britene hatt kontroll over store deler av dagens Sør-Afrika, Kappkolonien. Derfra arbeidet de seg nordover til Botswana, Zimbabwe og Zambia. Også Kenya, Uganda, Sudan og Egypt kom under britisk kontroll. I sør kjempet britiske tropper først mot den nederlandske innvandrergruppen, boerne, som hadde etablert seg i Sør-Afrika allerede på 1600-tallet. Men i stor grad var det den afrikanske sivilbefolkningen som fikk føle de britiske troppenes aggresjon.
Den franske strategien var å sikre seg kontroll med et belte fra vest til øst i Afrika. Det førte til at folk i dagens Algerie, Tunisia, Mauretania, Mali, Niger og Tsjad mistet kontrollen over sine områder. Strategien førte også til at de franske troppene støtte på britiske tropper i Sudan i 1889. Nå var en europeisk krig i Afrika nært forestående, men britene var militært overlegne, og franskmennene trakk seg.
Tenk etter
Hvordan tror du folk i Afrika reagerte på Berlinkonferansen?
Hvilke konsekvenser fikk europeernes erobring av Afrika?
Kilder
Fransk-tyske krig (2020, 12. desember). I Store norske leksikon. https://snl.no/Fransk-tyske_krig
Palmer, R. R., Colton, J. Kramer, L. (2002). A history of the modern world (ninth edition). McGraw-Hill. New York.
Sæbø, M. (2019, 3. januar). Berlinkonferansen. I Store norske leksikon. https://snl.no/Berlinkonferansen
Les original på NDLA →
Forutsetninger for imperialismen
Etterspørsel etter råvarer og nye markeder
Den industrielle utviklingen i Europa på 1800-tallet førte til en enorm økonomisk vekst og økende etterspørsel etter råvarer til industrien. Eksempler på slike råvarer var bomull, metaller og naturgummi som i stor grad var å finne i Sør-Amerika, Afrika og Asia. Europeiske kapitalister var hele tiden på utkikk etter nye steder å investere og hadde sammenfallende interesser med statsledere og politikere som ønsket å påvirke ut over egne grenser. I tillegg var det ambisjoner om å etablere markeder for å selge industriprodukter utenfor Europa. Spesielt Afrika var interessant, siden store deler av kontinentet hittil var uberørt av europeere.
Bedre kommunikasjon
Utviklingen av telegraf, og etter hvert telefon, bandt Europa sammen med omverdenen på en helt ny måte. Nye transportmidler, som dampskip og jernbane, spilte en viktig rolle ved at folk og varer kunne transporteres langt raskere og billigere enn tidligere.
Infrastrukturen, altså det som trengs for at samfunnet skal fungere, ble også utbygd i koloniene, men da i første rekke for at eksport av råvarer tilbake til moderlandet og markedene kunne skje mer effektivt. Infrastrukturen var altså tilpasset europeernes interesser.
Våpen og militær overlegenhet
Europeernes militære overlegenhet spilte en betydelig rolle i erobringen av kolonier: Geværer, kanonbåter og mitraljøser, samt effektiv militær organisering, gjorde at europeerne kunne vinne slag og ta over landområder med langt færre soldater enn hva lokalbefolkningen rådde over. I tillegg ble ofte ulike folkegrupper spilt ut mot hverandre slik at motstanden mot europeerne ble svekket.
Medisinske fremskritt
Lenge var sykdommer som malaria den fremste begrensningen for europeerne for å underlegge seg kolonier i Afrika. Spanjolene ble først kjent med sykdommen på 1600-tallet, men tilgang til legemiddelet kinin, som utvinnes fra kinabark, bidro til å bekjempe malaria. Slike medisinske framskritt bidro til at koloniene kunne utvides fra handelsstasjonene ved kysten til kolonisering av innlandet som tidligere ble betegnet som "den hvite manns grav".
Hvordan var Afrika før europeerne kom?
Før imperialismens tidsalder var Nord-Afrika godt kjent for europeerne siden disse områdene var en del av det arabiske kulturområdet i Midtøsten. Med unntak av kysten var de fleste områdene sør for Sahara på den andre siden i stor grad ukjent før oppdagelsesreisende og misjonærer kom til Afrika på 1800-tallet.
Selv om det i middelalderen vokste fram store og velorganiserte riker i deler av Afrika, spesielt i vest og sør, levde de fleste afrikanerne av jordbruk, jakt og fiske på 1800-tallet. Det var få statsdannelser, og teknologisk lå disse områdene etter Europa som hadde vært gjennom en omfattende industrialisering.
Mangelen på sterke stater i Afrika kan ha vært en medvirkende faktor til at erobringen av kontinentet skjedde såpass raskt. I Asia var det på den andre siden sterkere statsmakter, og i disse områdene opplevde europeerne mye mer organisert motstand mot imperialistene.
Tenk etter
Kunne imperialismen i perioden 1870–1914 skjedd uten den industrielle revolusjonen?
Hvordan ville Afrika vært i dag om ikke mesteparten av kontinentet hadde blitt underlagt europeisk styre?
Kilder
Schrumpf E., Bull, E., Tvedt, K., A. (2021, 22. juni). Den industrielle revolusjon. I Store norske leksikon. Hentet fra https://snl.no/den_industrielle_revolusjon
Palmer, R. R., Colton, J. Kramer, L. (2002). A history of the modern world (ninth edition). McGraw-Hill. New York.
Les original på NDLA →
Den industrielle utviklingen i Europa på 1800-tallet førte til en enorm økonomisk vekst og økende etterspørsel etter råvarer til industrien. Eksempler på slike råvarer var bomull, metaller og naturgummi som i stor grad var å finne i Sør-Amerika, Afrika og Asia. Europeiske kapitalister var hele tiden på utkikk etter nye steder å investere og hadde sammenfallende interesser med statsledere og politikere som ønsket å påvirke ut over egne grenser. I tillegg var det ambisjoner om å etablere markeder for å selge industriprodukter utenfor Europa. Spesielt Afrika var interessant, siden store deler av kontinentet hittil var uberørt av europeere.
Bedre kommunikasjon
Utviklingen av telegraf, og etter hvert telefon, bandt Europa sammen med omverdenen på en helt ny måte. Nye transportmidler, som dampskip og jernbane, spilte en viktig rolle ved at folk og varer kunne transporteres langt raskere og billigere enn tidligere.
Infrastrukturen, altså det som trengs for at samfunnet skal fungere, ble også utbygd i koloniene, men da i første rekke for at eksport av råvarer tilbake til moderlandet og markedene kunne skje mer effektivt. Infrastrukturen var altså tilpasset europeernes interesser.
Våpen og militær overlegenhet
Europeernes militære overlegenhet spilte en betydelig rolle i erobringen av kolonier: Geværer, kanonbåter og mitraljøser, samt effektiv militær organisering, gjorde at europeerne kunne vinne slag og ta over landområder med langt færre soldater enn hva lokalbefolkningen rådde over. I tillegg ble ofte ulike folkegrupper spilt ut mot hverandre slik at motstanden mot europeerne ble svekket.
Medisinske fremskritt
Lenge var sykdommer som malaria den fremste begrensningen for europeerne for å underlegge seg kolonier i Afrika. Spanjolene ble først kjent med sykdommen på 1600-tallet, men tilgang til legemiddelet kinin, som utvinnes fra kinabark, bidro til å bekjempe malaria. Slike medisinske framskritt bidro til at koloniene kunne utvides fra handelsstasjonene ved kysten til kolonisering av innlandet som tidligere ble betegnet som "den hvite manns grav".
Hvordan var Afrika før europeerne kom?
Før imperialismens tidsalder var Nord-Afrika godt kjent for europeerne siden disse områdene var en del av det arabiske kulturområdet i Midtøsten. Med unntak av kysten var de fleste områdene sør for Sahara på den andre siden i stor grad ukjent før oppdagelsesreisende og misjonærer kom til Afrika på 1800-tallet.
Selv om det i middelalderen vokste fram store og velorganiserte riker i deler av Afrika, spesielt i vest og sør, levde de fleste afrikanerne av jordbruk, jakt og fiske på 1800-tallet. Det var få statsdannelser, og teknologisk lå disse områdene etter Europa som hadde vært gjennom en omfattende industrialisering.
Mangelen på sterke stater i Afrika kan ha vært en medvirkende faktor til at erobringen av kontinentet skjedde såpass raskt. I Asia var det på den andre siden sterkere statsmakter, og i disse områdene opplevde europeerne mye mer organisert motstand mot imperialistene.
Tenk etter
Kunne imperialismen i perioden 1870–1914 skjedd uten den industrielle revolusjonen?
Hvordan ville Afrika vært i dag om ikke mesteparten av kontinentet hadde blitt underlagt europeisk styre?
Kilder
Schrumpf E., Bull, E., Tvedt, K., A. (2021, 22. juni). Den industrielle revolusjon. I Store norske leksikon. Hentet fra https://snl.no/den_industrielle_revolusjon
Palmer, R. R., Colton, J. Kramer, L. (2002). A history of the modern world (ninth edition). McGraw-Hill. New York.
Les original på NDLA →
Imperialisme: årsaker og konsekvenser
"The White Man's Burden"Rudyard Kipling skrev diktet "The White Man's Burden" (Den hvite manns byrde) i 1899. Tankeforestillingene i diktet ble tatt i bruk for å rettferdiggjøre vestlig imperialisme.
Hvite mennesker og den vestlige sivilisasjonen ble ansett som mer velutviklet og høytstående. De hadde derfor en moralsk plikt og byrde til å sivilisere, altså til å oppdra andre folkeslag.
Du kan lese diktet "The White Man's Burden" på Wikisource.
Oppgave 1
Se på bildet ovenfor. Hva tror du Rudyard Kipling mente med "den hvite manns byrde"?
Hvordan kan vi forklare det sterke europeiske ønsket om kontroll med oversjøiske områder på 1800-tallet?
Hva kan tankegangen europeerne hadde på 1800-tallet, fortelle oss om det menneskesynet de hadde om seg selv, og hva sier det om synet på ikke-europeere?
Se for deg at europeerne i denne perioden hadde sett på mennesker med ikke-europeisk bakgrunn som likeverdige. Hvilke konsekvenser kunne det ha fått for den globale utviklingen i perioden 1870–1914?
Oppgave 2
Er det mulig å påstå at kulturmøtene på 1800-tallet hadde både positive og negative konsekvenser for landene som ble utsatt for imperialisme?
Hvordan kunne verden ha sett ut i dag dersom europeerne ikke hadde søkt ut over Europas grenser for å sikre seg politisk, økonomisk og kulturell kontroll i andre deler av verden?
Hva mener du er årsaken til at fordelingen av de globale ressursene er så skjev som den er i dag?
Les original på NDLA →
Hvite mennesker og den vestlige sivilisasjonen ble ansett som mer velutviklet og høytstående. De hadde derfor en moralsk plikt og byrde til å sivilisere, altså til å oppdra andre folkeslag.
Du kan lese diktet "The White Man's Burden" på Wikisource.
Oppgave 1
Se på bildet ovenfor. Hva tror du Rudyard Kipling mente med "den hvite manns byrde"?
Hvordan kan vi forklare det sterke europeiske ønsket om kontroll med oversjøiske områder på 1800-tallet?
Hva kan tankegangen europeerne hadde på 1800-tallet, fortelle oss om det menneskesynet de hadde om seg selv, og hva sier det om synet på ikke-europeere?
Se for deg at europeerne i denne perioden hadde sett på mennesker med ikke-europeisk bakgrunn som likeverdige. Hvilke konsekvenser kunne det ha fått for den globale utviklingen i perioden 1870–1914?
Oppgave 2
Er det mulig å påstå at kulturmøtene på 1800-tallet hadde både positive og negative konsekvenser for landene som ble utsatt for imperialisme?
Hvordan kunne verden ha sett ut i dag dersom europeerne ikke hadde søkt ut over Europas grenser for å sikre seg politisk, økonomisk og kulturell kontroll i andre deler av verden?
Hva mener du er årsaken til at fordelingen av de globale ressursene er så skjev som den er i dag?
Les original på NDLA →
Imperialisme i Asia
Bruk kartet nedenfor
Kartet gir deg en oversikt over imperier og kolonier i verden i 1914, før første verdenskrig. Klikk på boksen i høyre hjørne på kartet for å få det i fullskjerm. Deretter klikker du på informasjonspunktene for å få en kort oversikt over de viktigste kolonimaktene i Asia.
Oppgave 1
Vi kaller ofte perioden 1870–1914 imperialismens tidsalder, eller nyimperialismen. Hva skiller denne perioden fra tidligere perioder med kolonisering?
Oppgave 2
Jobb sammen i små grupper, og velg et område i Asia som ble kolonisert på 1800-tallet. Bruk kartet ovenfor som inspirasjon. Dere skal så lage en presentasjon hvor dere svarer på følgende spørsmål:
Hvorfor underla kolonimakten seg dette landområdet?
Hvilke konsekvenser fikk koloniseringen for mennesker og samfunn i det området som ble kolonisert?
Her er noen underspørsmål som kan være nyttig når dere undersøker emnet:
Hvilken kolonimakt etablerte seg her? Var det flere?
Hvorfor var nettopp dette området interessant for kolonimakten?
Hvordan påvirket koloniseringen befolkningen og den lokale kulturen i det valgte området?
Fikk koloniseringen noen negative konsekvenser for kolonimakten på kort eller lang sikt? Var det noen positive konsekvenser?
Når ble det valgte området avkolonisert? Hvordan skjedde det?
Hvordan går det med det valgte området i dag?
Les original på NDLA →
Kartet gir deg en oversikt over imperier og kolonier i verden i 1914, før første verdenskrig. Klikk på boksen i høyre hjørne på kartet for å få det i fullskjerm. Deretter klikker du på informasjonspunktene for å få en kort oversikt over de viktigste kolonimaktene i Asia.
Oppgave 1
Vi kaller ofte perioden 1870–1914 imperialismens tidsalder, eller nyimperialismen. Hva skiller denne perioden fra tidligere perioder med kolonisering?
Oppgave 2
Jobb sammen i små grupper, og velg et område i Asia som ble kolonisert på 1800-tallet. Bruk kartet ovenfor som inspirasjon. Dere skal så lage en presentasjon hvor dere svarer på følgende spørsmål:
Hvorfor underla kolonimakten seg dette landområdet?
Hvilke konsekvenser fikk koloniseringen for mennesker og samfunn i det området som ble kolonisert?
Her er noen underspørsmål som kan være nyttig når dere undersøker emnet:
Hvilken kolonimakt etablerte seg her? Var det flere?
Hvorfor var nettopp dette området interessant for kolonimakten?
Hvordan påvirket koloniseringen befolkningen og den lokale kulturen i det valgte området?
Fikk koloniseringen noen negative konsekvenser for kolonimakten på kort eller lang sikt? Var det noen positive konsekvenser?
Når ble det valgte området avkolonisert? Hvordan skjedde det?
Hvordan går det med det valgte området i dag?
Les original på NDLA →
Imperialismens tidsalder
Imperialisme, imperiebygging og nyimperialisme
Imperialisme og imperiebygging kjennetegnes ved at en stat eller en hersker skaffer seg kontroll over landområder, stater, nasjoner eller folkegrupper som i utgangspunktet ikke tilhører deres område. Denne koloniseringen kan foregå politisk, økonomisk og kulturelt. At stater utvider sin territorielle makt på bekostning av andre, er ikke noe nytt, det har skjedd til alle tider.
Den europeiske imperialismen i årene 1870–1914 skiller seg allikevel fra tidligere former for kolonisering. Ofte brukes begrepet nyimperialisme om denne ekspansjonen, og den har følgende kjennetegn:
Enorme områder ble underlagt de europeiske kolonimaktene på svært kort tid. Tempoet og omfanget var altså større enn tidligere.
Rivaliseringen mellom stormaktene førte til et kappløp om å skaffe seg kontroll over mest mulig område.
De underlagte områdene ble tvunget til å gi fra seg politisk og økonomisk kontroll til europeiske stater.
Den europeiske aggresjonen satte mye dypere spor i de berørte områdene enn under kolonitiden fra 1500-tallet til 1800-tallet.
Imperialismens tidsalder 1870–1914
Siden 1500-tallet hadde europeiske stormakter, spesielt Spania og Portugal, opprettet en rekke kolonier i Latin-Amerika. Dette kalles den europeiske oversjøiske ekspansjon og ble innledet med Christoffer Columbus' reise i 1492. De fleste av disse koloniene fikk sin selvstendighet i løpet av 1700-tallet og begynnelsen av 1800-tallet.
I perioden 1870–1914 kommer det en ny periode med kolonisering kjent som imperialismens tidsalder, eller nyimperialismen. I løpet av disse få tiårene erobret de europeiske stormaktene nesten hele Afrika og territorier i Asia og Amerika.
Hvorfor skjedde dette nå?
Imperialismen som foregikk i perioden 1870–1914, var på mange måter resultatet av en rekke utviklingstrekk i Europa på 1800-tallet. Industrialisering, nasjonalisme, sterkere stormakter i Europa og økt konkurranse mellom dem førte til en intens kamp om kolonier, spesielt i Afrika.
Storbritannia og Frankrike, som var veletablerte kolonimakter på denne tiden, gikk i spissen for å sikre flere oversjøiske landområder. Disse ble nå utfordret av nye, aggressive stater i Europa, som nasjonalstatene Tyskland og Italia. I tillegg ønsket Kong Leopold 2. av Belgia egne kolonier i Afrika.
Selv om imperialismens tidsalder ofte blir tidfestet til perioden 1870–1914, er det viktig å huske på at her er det flytende overganger. Frankrike hadde for eksempel allerede startet erobringen av Algerie i 1830 og hadde begynt å vise mer interesse for Indokina. I samme periode hadde Storbritannia styrket sin posisjon i India. Dette innebar blant annet å skaffe seg kontroll over strategiske punkter langs sjøveien til India, for eksempel ved å kjøpe andeler i Suezkanalen som forbinder Middelhavet og Rødehavet.
Tenk etter
Hva er det første du tenker på når du hører begrepet imperialisme?
Hva er egentlig forskjellen når du sammenligner koloniseringen som fant sted på 1500- og 1600-tallet med imperialismen i perioden 1870–1914?
Kilder
Knudsen, O. F. (2021, 6. juli). Imperialisme. I Store norske leksikon. Hentet fra https://snl.no/imperialisme
Knudsen, O. F., Hansen, K. F., Ryste, M. E., Hovde, K.O., Steen, T., Greve, T. (2021, 10 juni). Kolonialisme. I Store norske leksikon. Hentet fra https://snl.no/kolonialisme
Palmer, R. R., Colton, J. Kramer, L. (2002). A history of the modern world (ninth edition). McGraw-Hill. New York.
Les original på NDLA →
Imperialisme og imperiebygging kjennetegnes ved at en stat eller en hersker skaffer seg kontroll over landområder, stater, nasjoner eller folkegrupper som i utgangspunktet ikke tilhører deres område. Denne koloniseringen kan foregå politisk, økonomisk og kulturelt. At stater utvider sin territorielle makt på bekostning av andre, er ikke noe nytt, det har skjedd til alle tider.
Den europeiske imperialismen i årene 1870–1914 skiller seg allikevel fra tidligere former for kolonisering. Ofte brukes begrepet nyimperialisme om denne ekspansjonen, og den har følgende kjennetegn:
Enorme områder ble underlagt de europeiske kolonimaktene på svært kort tid. Tempoet og omfanget var altså større enn tidligere.
Rivaliseringen mellom stormaktene førte til et kappløp om å skaffe seg kontroll over mest mulig område.
De underlagte områdene ble tvunget til å gi fra seg politisk og økonomisk kontroll til europeiske stater.
Den europeiske aggresjonen satte mye dypere spor i de berørte områdene enn under kolonitiden fra 1500-tallet til 1800-tallet.
Imperialismens tidsalder 1870–1914
Siden 1500-tallet hadde europeiske stormakter, spesielt Spania og Portugal, opprettet en rekke kolonier i Latin-Amerika. Dette kalles den europeiske oversjøiske ekspansjon og ble innledet med Christoffer Columbus' reise i 1492. De fleste av disse koloniene fikk sin selvstendighet i løpet av 1700-tallet og begynnelsen av 1800-tallet.
I perioden 1870–1914 kommer det en ny periode med kolonisering kjent som imperialismens tidsalder, eller nyimperialismen. I løpet av disse få tiårene erobret de europeiske stormaktene nesten hele Afrika og territorier i Asia og Amerika.
Hvorfor skjedde dette nå?
Imperialismen som foregikk i perioden 1870–1914, var på mange måter resultatet av en rekke utviklingstrekk i Europa på 1800-tallet. Industrialisering, nasjonalisme, sterkere stormakter i Europa og økt konkurranse mellom dem førte til en intens kamp om kolonier, spesielt i Afrika.
Storbritannia og Frankrike, som var veletablerte kolonimakter på denne tiden, gikk i spissen for å sikre flere oversjøiske landområder. Disse ble nå utfordret av nye, aggressive stater i Europa, som nasjonalstatene Tyskland og Italia. I tillegg ønsket Kong Leopold 2. av Belgia egne kolonier i Afrika.
Selv om imperialismens tidsalder ofte blir tidfestet til perioden 1870–1914, er det viktig å huske på at her er det flytende overganger. Frankrike hadde for eksempel allerede startet erobringen av Algerie i 1830 og hadde begynt å vise mer interesse for Indokina. I samme periode hadde Storbritannia styrket sin posisjon i India. Dette innebar blant annet å skaffe seg kontroll over strategiske punkter langs sjøveien til India, for eksempel ved å kjøpe andeler i Suezkanalen som forbinder Middelhavet og Rødehavet.
Tenk etter
Hva er det første du tenker på når du hører begrepet imperialisme?
Hva er egentlig forskjellen når du sammenligner koloniseringen som fant sted på 1500- og 1600-tallet med imperialismen i perioden 1870–1914?
Kilder
Knudsen, O. F. (2021, 6. juli). Imperialisme. I Store norske leksikon. Hentet fra https://snl.no/imperialisme
Knudsen, O. F., Hansen, K. F., Ryste, M. E., Hovde, K.O., Steen, T., Greve, T. (2021, 10 juni). Kolonialisme. I Store norske leksikon. Hentet fra https://snl.no/kolonialisme
Palmer, R. R., Colton, J. Kramer, L. (2002). A history of the modern world (ninth edition). McGraw-Hill. New York.
Les original på NDLA →
Imperialisme til alle tider?
Definisjon av imperialisme
Ifølge Store norske leksikon er imperialisme "politikk som føres av en stat når den underlegger seg, eller forsøker å underlegge seg, andre stater og samfunn og former dem i sitt eget samfunnsbilde, ofte med religiøs eller ideologisk inspirasjon".
Oppgave
I eldre historie, altså perioden før den industrielle revolusjon, har vi hatt flere store imperier som Romerriket eller Det osmanske riket. Ta utgangspunkt i ett av disse imperiene og undersøk om politikken de førte mot andre, kan kalles imperialisme?
Finnes det eksempler i verdenshistorien hvor religion har vært utgangspunkt for imperialistisk tankegang?
Ta utgangspunkt i definisjonen av imperialisme. Er det noen stater i dag som driver med imperialistisk politikk?
Drøft følgende påstand: Imperialisme har eksistert til alle tider og vil alltid være et mål for stormakter.
Kilde
Knudsen, O.F. (2021, 6. juli). Imperialisme. I Store norske leksikon. https://snl.no/imperialisme
Les original på NDLA →
Ifølge Store norske leksikon er imperialisme "politikk som føres av en stat når den underlegger seg, eller forsøker å underlegge seg, andre stater og samfunn og former dem i sitt eget samfunnsbilde, ofte med religiøs eller ideologisk inspirasjon".
Oppgave
I eldre historie, altså perioden før den industrielle revolusjon, har vi hatt flere store imperier som Romerriket eller Det osmanske riket. Ta utgangspunkt i ett av disse imperiene og undersøk om politikken de førte mot andre, kan kalles imperialisme?
Finnes det eksempler i verdenshistorien hvor religion har vært utgangspunkt for imperialistisk tankegang?
Ta utgangspunkt i definisjonen av imperialisme. Er det noen stater i dag som driver med imperialistisk politikk?
Drøft følgende påstand: Imperialisme har eksistert til alle tider og vil alltid være et mål for stormakter.
Kilde
Knudsen, O.F. (2021, 6. juli). Imperialisme. I Store norske leksikon. https://snl.no/imperialisme
Les original på NDLA →
Kolonimaktene i Afrika
Afrika
I kartet nedenfor ser du en oversikt over hvor europeerne hadde kolonier i Afrika på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet. Klikk på boksen i høyre hjørne på kartet for å få kartet i fullskjerm. Deretter klikker du på plusstegnene for å få mer informasjon om kolonimaktene.
Oppgave 1
Frankrike og Storbritannia hadde overlappende interesser i Afrika. Undersøk om det finnes eksempler på konfrontasjon mellom franske og britiske soldater i Afrika på 1800-tallet.
Oppgave 2
Koloniseringen av Kongo blir ofte dratt frem som en av de mest brutale eksemplene på europeisk kolonisering og imperialisme. Undersøk hvordan kong Leopold 2. av Belgia koloniserte Kongo.
Oppgave 3
Tyskland kom sent med i kappløpet om Afrika. Undersøk hvorfor Tyskland ikke ble med fra starten, og hvordan keiser Vilhelm 2. endret mye av tysk imperialistisk tankegang.
Oppgave 4
Etiopia og Liberia ble ikke kolonisert av europeiske stater på slutten av 1800-tallet. Undersøk hvorfor disse to områdene var unntakene.
Les original på NDLA →
I kartet nedenfor ser du en oversikt over hvor europeerne hadde kolonier i Afrika på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet. Klikk på boksen i høyre hjørne på kartet for å få kartet i fullskjerm. Deretter klikker du på plusstegnene for å få mer informasjon om kolonimaktene.
Oppgave 1
Frankrike og Storbritannia hadde overlappende interesser i Afrika. Undersøk om det finnes eksempler på konfrontasjon mellom franske og britiske soldater i Afrika på 1800-tallet.
Oppgave 2
Koloniseringen av Kongo blir ofte dratt frem som en av de mest brutale eksemplene på europeisk kolonisering og imperialisme. Undersøk hvordan kong Leopold 2. av Belgia koloniserte Kongo.
Oppgave 3
Tyskland kom sent med i kappløpet om Afrika. Undersøk hvorfor Tyskland ikke ble med fra starten, og hvordan keiser Vilhelm 2. endret mye av tysk imperialistisk tankegang.
Oppgave 4
Etiopia og Liberia ble ikke kolonisert av europeiske stater på slutten av 1800-tallet. Undersøk hvorfor disse to områdene var unntakene.
Les original på NDLA →
Kontroll over sjøveien til Østen
Suezkanalen
Reise- og handelsrutene mellom Europa og Asia har tradisjonelt gått over land langs silkeveien eller på sjøen rundt Afrika. Disse rutene var både farlige og langsomme. Gjennom historien har det vært flere planer om å etablere en kortere rute gjennom Middelhavet til Rødehavet, men da måtte det først bygges en kanal mellom disse to havene.
I 1859 ble arbeidet på en slik kanal startet, og i 1869 åpnet endelig Suezkanalen som forkortet reisetiden med omtrent 30 dager mellom Europa og Asia. Dette var spesielt viktig med tanke på økningen av den globale handelen som følge av industrialiseringen. Veien til Østen hadde nå blitt betydelig kortere, men kanalen gjorde det også lettere å sikre seg politisk kontroll over områder i Asia og Afrika.
Strategisk betydning
Britenes sterke ønske om kontroll over Suezkanalen hang sammen med de nære båndene til de indiske områdene som britene hadde hatt i over hundre år. Kontroll med sjøveien østover var av strategisk betydning. Franske politikere tenkte på samme måte. Fra 1850-årene hadde franske misjonærer og handelsmenn etablert en stasjon sør i Vietnam. De ønsket å utvide den franske kontrollen i de vietnamesiske områdene. Den politiske dragkampen mellom Frankrike og Storbritannia i europeisk politikk spilte også en viktig rolle for spørsmålet om kontroll med sjøveien østover.
India var "juvelen i kronen"
For å forstå det britiske ønsket om kontroll over Suezkanalen og Rødehavet er det viktig å danne seg et bilde av de britiske interessene i de indiske områdene. Fra omkring 1750 hadde det britiske Ostindiske kompani sikret seg inntekter og kontroll i flere indiske områder. Kompaniet drev handel med råvarer og salg av ferdigvarer.
Fra 1858 overtok britiske myndigheter det direkte styret over områdene. Den nye styreformen kom som et svar på politisk uro i India. Indiske soldater som tjenestegjorde for britiske tropper, hadde gjort opprør. De reagerte på at det britiske systemet holdt inderne økonomisk og sosialt nede. Svaret de fikk, var at landene vi i dag kjenner som Pakistan, Sri Lanka, Bangladesh og deler av Myanmar ble en del av britenes kanskje viktigste koloni – gjerne kalt juvelen i kronen.
Begrepet juvelen i kronen er interessant. På den ene siden kommer navnet av at den britiske dronningen, Victoria, lot seg krone til keiserinne av India i 1877. På den andre siden forteller navnet at kolonien var sentral for den britiske imperiebyggingen. Den var så viktig for britene at det ble opprettet en egen statsrådsstilling for indiske saker i London. Den britiske koloniguvernøren fikk tittelen "visekonge".
Etter at kolonien ble opprettet, var det heller ingen tvil om at den britiske innflytelsen preget det indiske samfunnet. Engelsk språk, britiske lover og britisk kultur ble påtvunget den indiske befolkningen. I tillegg ble store grupper av unge indiske menn tvunget inn i den britiske kolonihæren. Soldatene bidro til å sikre og bygge ut det britiske imperiet i land som Myanmar, Kina, Egypt, Etiopia, Sudan, Sør-Afrika og Somalia.
Tenk etter
Europa har tradisjonelt sett handlet mye med Asia. Er denne handelen fortsatt like viktig?
Hvilken rolle har Suezkanalen i dag?
Har Storbritannia og Frankrike fremdeles oversjøiske kolonier?
Kilde
Suezkanalen (2021, 23. april). I Store norske leksikon. https://snl.no/Suezkanalen
Les original på NDLA →
Reise- og handelsrutene mellom Europa og Asia har tradisjonelt gått over land langs silkeveien eller på sjøen rundt Afrika. Disse rutene var både farlige og langsomme. Gjennom historien har det vært flere planer om å etablere en kortere rute gjennom Middelhavet til Rødehavet, men da måtte det først bygges en kanal mellom disse to havene.
I 1859 ble arbeidet på en slik kanal startet, og i 1869 åpnet endelig Suezkanalen som forkortet reisetiden med omtrent 30 dager mellom Europa og Asia. Dette var spesielt viktig med tanke på økningen av den globale handelen som følge av industrialiseringen. Veien til Østen hadde nå blitt betydelig kortere, men kanalen gjorde det også lettere å sikre seg politisk kontroll over områder i Asia og Afrika.
Strategisk betydning
Britenes sterke ønske om kontroll over Suezkanalen hang sammen med de nære båndene til de indiske områdene som britene hadde hatt i over hundre år. Kontroll med sjøveien østover var av strategisk betydning. Franske politikere tenkte på samme måte. Fra 1850-årene hadde franske misjonærer og handelsmenn etablert en stasjon sør i Vietnam. De ønsket å utvide den franske kontrollen i de vietnamesiske områdene. Den politiske dragkampen mellom Frankrike og Storbritannia i europeisk politikk spilte også en viktig rolle for spørsmålet om kontroll med sjøveien østover.
India var "juvelen i kronen"
For å forstå det britiske ønsket om kontroll over Suezkanalen og Rødehavet er det viktig å danne seg et bilde av de britiske interessene i de indiske områdene. Fra omkring 1750 hadde det britiske Ostindiske kompani sikret seg inntekter og kontroll i flere indiske områder. Kompaniet drev handel med råvarer og salg av ferdigvarer.
Fra 1858 overtok britiske myndigheter det direkte styret over områdene. Den nye styreformen kom som et svar på politisk uro i India. Indiske soldater som tjenestegjorde for britiske tropper, hadde gjort opprør. De reagerte på at det britiske systemet holdt inderne økonomisk og sosialt nede. Svaret de fikk, var at landene vi i dag kjenner som Pakistan, Sri Lanka, Bangladesh og deler av Myanmar ble en del av britenes kanskje viktigste koloni – gjerne kalt juvelen i kronen.
Begrepet juvelen i kronen er interessant. På den ene siden kommer navnet av at den britiske dronningen, Victoria, lot seg krone til keiserinne av India i 1877. På den andre siden forteller navnet at kolonien var sentral for den britiske imperiebyggingen. Den var så viktig for britene at det ble opprettet en egen statsrådsstilling for indiske saker i London. Den britiske koloniguvernøren fikk tittelen "visekonge".
Etter at kolonien ble opprettet, var det heller ingen tvil om at den britiske innflytelsen preget det indiske samfunnet. Engelsk språk, britiske lover og britisk kultur ble påtvunget den indiske befolkningen. I tillegg ble store grupper av unge indiske menn tvunget inn i den britiske kolonihæren. Soldatene bidro til å sikre og bygge ut det britiske imperiet i land som Myanmar, Kina, Egypt, Etiopia, Sudan, Sør-Afrika og Somalia.
Tenk etter
Europa har tradisjonelt sett handlet mye med Asia. Er denne handelen fortsatt like viktig?
Hvilken rolle har Suezkanalen i dag?
Har Storbritannia og Frankrike fremdeles oversjøiske kolonier?
Kilde
Suezkanalen (2021, 23. april). I Store norske leksikon. https://snl.no/Suezkanalen
Les original på NDLA →
Motiver og drivkrefter bak imperialismen
Sammensatte årsaker til imperialisme
Den industrielle revolusjonen var både en forutsetning for og en årsak til imperialismen. Den industrielle revolusjonen skapte ny teknologi, muligheter for økonomisk gevinst, og den åpnet globale markeder. Jakten etter ressurser og nye markeder utenfor egne grenser ble en drivkraft for oversjøisk ekspansjon. Teknologisk utvikling av raskere kommunikasjon og moderne våpen gjorde at samfunn som ble invadert, hadde små sjanser til å stå imot europeerne.
Den fransk-tyske krigen og samlingen av Tyskland
I 1871 ble Tyskland samlet til en stat under Otto von Bismarcks ledelse. Samlingen ble gjennomført gjennom tre kriger, der spesielt den fransk-tyske krigen, 1870–1871, fikk stor betydning. Etter at Frankrike var beseiret, ble keiserdømmet Tyskland opprettet med Vilhelm 1. som keiser.
Frankrike måtte avstå de ressursrike områdene Alsace-Lorraine i tillegg til at de måtte betale krigsskadeerstatning. Nederlaget var ydmykende, og Frankrike følte bitterhet og hevnlyst overfor det nyopprettede tyske keiserdømmet. Etter Tysklands samling framsto denne nye staten som Europas nye økonomiske, politiske og militære stormakt.
Økonomisk var Tysklands industrielle utvikling i andre halvdel av 1800-tallet i ferd med å overgå Storbritannia. Etter at Vilhelm 2. overtok som keiser i 1888, beveget Tyskland seg i en mer aggressiv og militarisert retning. Keiser Vilhelm 2. drømte om et stort tysk imperium og førte en aggressiv imperialistisk kolonipolitikk. Den tyske hæren og flåten ble vesentlig utbygd og oppgradert på slutten av 1800-tallet.
Nasjonalisme og stormaktsrivalisering
Blant de europeiske stormaktene forgikk en omfattende rivalisering om territorier fram mot første verdenskrig. Ved å underlegge seg kolonier og landområder hevdet de ulike europeiske statene sin status som sterke og mektige stater. De nye nasjonalstatene Italia og Tyskland ville bli anerkjente stormakter og kastet seg etter hvert inn i kolonikappløpet, mens Frankrike ønsket oppreisning etter nederlaget i den fransk-tyske krigen. Storbritannia ønsket å erobre landområder, blant annet for å sikre seg kontroll over sjøveien til India, men også på grunn av økende frykt for flåteopprustningen til Tyskland.
I tillegg til å rivalisere om kontrollen over kolonier var stormaktene opptatt av å fremme sin egen kulturs overlegenhet. Stolthet og ære knyttet til egen kultur var en av drivkreftene bak stormaktsrivaliseringen. Erobring av oversjøiske kolonier ble selve målestokken for en ambisiøs stormakt. Imperialistisk tankegang ble sett på som noe positivt på 1800-tallet.
Rasisme og sosialdarwinisme
Nasjonalismen og imperialismen ble etter hvert gjennomsyret av rasisme. Darwins lære ble, i det som ble kalt sosialdarwinisme, brukt for å begrunne at hvite europeere var overlegne andre folk. Denne læren bygger på en feilslutning av Darwins utviklingslære, men den ble brukt for å legitimere europeernes erobring av kolonier.
Ifølge sosialdarwinismen hadde den vestlige sivilisasjonen utviklet seg til den mest avanserte, og det skyltes at den hvite mann hadde nådd et høyere utviklingsnivå enn andre. Imperialistene hevdet de hadde både en moralsk plikt og en byrde til å sivilisere, altså å oppdra, andre folkeslag. I Europa ble det i liten grad reist kritikk mot denne tankegangen – eller mot imperialismen i det hele.
Tenk etter
Hvorfor var ikke folk på 1800-tallet mer kritiske til imperialismen?
Religion, misjonering og idealisme
Europeerne økte også sin innflytelse over koloniene gjennom religion og idealisme. Europeiske misjonærer forkynte kristendommen for de innfødte i koloniene, og skoler ble opprettet med undervisning av fag etter europeisk modell. De kristne så også på omvendelse av ikke-kristne som et mål i seg selv, og som en forutsetning for at folket skulle bli "sivilisert".
Ved siden av kristendom ble også kolonilandene påvirket av europeiske politiske ideer. Dette gjaldt i første rekke en elite blant kolonibefolkningen som fikk utdanning ved europeiske universiteter.
Befolkningspress
En av årsakene til imperialismen var den sterke befolkningsøkningen i Europa på 1800-tallet. Økt folketall og press på ressursene førte til stor utvandring, spesielt til USA, men også til Sør-Amerika, Asia, Oseania og Afrika.
Befolkningsveksten gjorde at flere unge menn kunne sendes på erobringstokter og til bosettinger i nye områder. I mange europeiske land var adelens makt på 1800-tallet svekket, eller hele systemet med adel var avskaffet. For den gjenværende adelen ble viktige stillinger i koloniadministrasjonen en mulighet til fortsatt å spille en rolle i samfunnets øverste sjikt.
Kilder
Fransk-tyske krig (2020, 12. desember). I Store norske leksikon. Hentet fra https://snl.no/Fransk-tyske_krig
Schrumpf E., Bull, E., Tvedt, K., A. (2021, 22. juni). Den industrielle revolusjon. I Store norske leksikon. Hentet fra https://snl.no/den_industrielle_revolusjon
Palmer, R. R., Colton, J. Kramer, L. (2002). A history of the modern world (ninth edition). McGraw-Hill. New York.
Les original på NDLA →
Den industrielle revolusjonen var både en forutsetning for og en årsak til imperialismen. Den industrielle revolusjonen skapte ny teknologi, muligheter for økonomisk gevinst, og den åpnet globale markeder. Jakten etter ressurser og nye markeder utenfor egne grenser ble en drivkraft for oversjøisk ekspansjon. Teknologisk utvikling av raskere kommunikasjon og moderne våpen gjorde at samfunn som ble invadert, hadde små sjanser til å stå imot europeerne.
Den fransk-tyske krigen og samlingen av Tyskland
I 1871 ble Tyskland samlet til en stat under Otto von Bismarcks ledelse. Samlingen ble gjennomført gjennom tre kriger, der spesielt den fransk-tyske krigen, 1870–1871, fikk stor betydning. Etter at Frankrike var beseiret, ble keiserdømmet Tyskland opprettet med Vilhelm 1. som keiser.
Frankrike måtte avstå de ressursrike områdene Alsace-Lorraine i tillegg til at de måtte betale krigsskadeerstatning. Nederlaget var ydmykende, og Frankrike følte bitterhet og hevnlyst overfor det nyopprettede tyske keiserdømmet. Etter Tysklands samling framsto denne nye staten som Europas nye økonomiske, politiske og militære stormakt.
Økonomisk var Tysklands industrielle utvikling i andre halvdel av 1800-tallet i ferd med å overgå Storbritannia. Etter at Vilhelm 2. overtok som keiser i 1888, beveget Tyskland seg i en mer aggressiv og militarisert retning. Keiser Vilhelm 2. drømte om et stort tysk imperium og førte en aggressiv imperialistisk kolonipolitikk. Den tyske hæren og flåten ble vesentlig utbygd og oppgradert på slutten av 1800-tallet.
Nasjonalisme og stormaktsrivalisering
Blant de europeiske stormaktene forgikk en omfattende rivalisering om territorier fram mot første verdenskrig. Ved å underlegge seg kolonier og landområder hevdet de ulike europeiske statene sin status som sterke og mektige stater. De nye nasjonalstatene Italia og Tyskland ville bli anerkjente stormakter og kastet seg etter hvert inn i kolonikappløpet, mens Frankrike ønsket oppreisning etter nederlaget i den fransk-tyske krigen. Storbritannia ønsket å erobre landområder, blant annet for å sikre seg kontroll over sjøveien til India, men også på grunn av økende frykt for flåteopprustningen til Tyskland.
I tillegg til å rivalisere om kontrollen over kolonier var stormaktene opptatt av å fremme sin egen kulturs overlegenhet. Stolthet og ære knyttet til egen kultur var en av drivkreftene bak stormaktsrivaliseringen. Erobring av oversjøiske kolonier ble selve målestokken for en ambisiøs stormakt. Imperialistisk tankegang ble sett på som noe positivt på 1800-tallet.
Rasisme og sosialdarwinisme
Nasjonalismen og imperialismen ble etter hvert gjennomsyret av rasisme. Darwins lære ble, i det som ble kalt sosialdarwinisme, brukt for å begrunne at hvite europeere var overlegne andre folk. Denne læren bygger på en feilslutning av Darwins utviklingslære, men den ble brukt for å legitimere europeernes erobring av kolonier.
Ifølge sosialdarwinismen hadde den vestlige sivilisasjonen utviklet seg til den mest avanserte, og det skyltes at den hvite mann hadde nådd et høyere utviklingsnivå enn andre. Imperialistene hevdet de hadde både en moralsk plikt og en byrde til å sivilisere, altså å oppdra, andre folkeslag. I Europa ble det i liten grad reist kritikk mot denne tankegangen – eller mot imperialismen i det hele.
Tenk etter
Hvorfor var ikke folk på 1800-tallet mer kritiske til imperialismen?
Religion, misjonering og idealisme
Europeerne økte også sin innflytelse over koloniene gjennom religion og idealisme. Europeiske misjonærer forkynte kristendommen for de innfødte i koloniene, og skoler ble opprettet med undervisning av fag etter europeisk modell. De kristne så også på omvendelse av ikke-kristne som et mål i seg selv, og som en forutsetning for at folket skulle bli "sivilisert".
Ved siden av kristendom ble også kolonilandene påvirket av europeiske politiske ideer. Dette gjaldt i første rekke en elite blant kolonibefolkningen som fikk utdanning ved europeiske universiteter.
Befolkningspress
En av årsakene til imperialismen var den sterke befolkningsøkningen i Europa på 1800-tallet. Økt folketall og press på ressursene førte til stor utvandring, spesielt til USA, men også til Sør-Amerika, Asia, Oseania og Afrika.
Befolkningsveksten gjorde at flere unge menn kunne sendes på erobringstokter og til bosettinger i nye områder. I mange europeiske land var adelens makt på 1800-tallet svekket, eller hele systemet med adel var avskaffet. For den gjenværende adelen ble viktige stillinger i koloniadministrasjonen en mulighet til fortsatt å spille en rolle i samfunnets øverste sjikt.
Kilder
Fransk-tyske krig (2020, 12. desember). I Store norske leksikon. Hentet fra https://snl.no/Fransk-tyske_krig
Schrumpf E., Bull, E., Tvedt, K., A. (2021, 22. juni). Den industrielle revolusjon. I Store norske leksikon. Hentet fra https://snl.no/den_industrielle_revolusjon
Palmer, R. R., Colton, J. Kramer, L. (2002). A history of the modern world (ninth edition). McGraw-Hill. New York.
Les original på NDLA →
Ulike typer kolonier
Handelskoloni
En handelskoloni var et område under kontroll av europeiske handelskompanier. Mange av handelskoloniene hadde historiske røtter tilbake til den første europeiske oversjøiske ekspansjonen som startet på 1500-tallet. India er et eksempel på en koloni som i utgangspunktet var styrt av det britiske Ostindiske kompani. Dette handelsselskapet kontrollerte produksjonen og salget av bomull, te og krydder til Storbritannia. De sørget også for at britiske ferdigvarer ble solgt til det indiske markedet.
Settlerkolonier
Settlerkolonier var områder der det var stor innvandring fra europeiske bosettere. Europeerne overtok den politiske og økonomiske kontrollen i kolonien. Algerie var en fransk settlerkoloni. Her var det stor innvandring av franske næringsdrivende og administrativt ansatte som kom for å styrke den franske maktposisjonen.
Protektorat
Et protektorat er et område som delvis er kontrollert av en annen stat. Det kan for eksempel være tollinntektene, utenrikspolitikken eller andre sider av det politiske styret som er underlagt en annen stat. Samtidig kan protektoratet ha råderett over andre sider ved det politiske eller økonomiske livet i landet. Protektoratet skiller seg fra kolonien ved at det blir regnet som et selvstendig land og ikke underlagt kolonistaten.
Strategiske kolonier
Det lå mange motiver og interesser bak imperialismen, og den utviklet seg etter hvert til å bli et kappløp mellom kolonimaktene. Det politiske kappløpet førte til at noen områder fikk strategisk betydning. Slik var det for eksempel med de somaliske områdene som hadde en viktig strategisk beliggenhet nær Suezkanalen og Rødehavet ved østkysten av Afrika. Den strategiske kystlinjen og nærheten til reiseruten mot Asia gjorde området viktig for kolonimaktene.
Les original på NDLA →
En handelskoloni var et område under kontroll av europeiske handelskompanier. Mange av handelskoloniene hadde historiske røtter tilbake til den første europeiske oversjøiske ekspansjonen som startet på 1500-tallet. India er et eksempel på en koloni som i utgangspunktet var styrt av det britiske Ostindiske kompani. Dette handelsselskapet kontrollerte produksjonen og salget av bomull, te og krydder til Storbritannia. De sørget også for at britiske ferdigvarer ble solgt til det indiske markedet.
Settlerkolonier
Settlerkolonier var områder der det var stor innvandring fra europeiske bosettere. Europeerne overtok den politiske og økonomiske kontrollen i kolonien. Algerie var en fransk settlerkoloni. Her var det stor innvandring av franske næringsdrivende og administrativt ansatte som kom for å styrke den franske maktposisjonen.
Protektorat
Et protektorat er et område som delvis er kontrollert av en annen stat. Det kan for eksempel være tollinntektene, utenrikspolitikken eller andre sider av det politiske styret som er underlagt en annen stat. Samtidig kan protektoratet ha råderett over andre sider ved det politiske eller økonomiske livet i landet. Protektoratet skiller seg fra kolonien ved at det blir regnet som et selvstendig land og ikke underlagt kolonistaten.
Strategiske kolonier
Det lå mange motiver og interesser bak imperialismen, og den utviklet seg etter hvert til å bli et kappløp mellom kolonimaktene. Det politiske kappløpet førte til at noen områder fikk strategisk betydning. Slik var det for eksempel med de somaliske områdene som hadde en viktig strategisk beliggenhet nær Suezkanalen og Rødehavet ved østkysten av Afrika. Den strategiske kystlinjen og nærheten til reiseruten mot Asia gjorde området viktig for kolonimaktene.
Les original på NDLA →
Virkningene av imperialismen
Europa
Konsekvensene av imperialismen for Europa er sammensatte og avhengig av hva man fokuserer på, og hvilken kolonimakt det er snakk om. Allikevel er det hevet over enhver tvil at europeiske kolonimakter kom bedre ut av perioden enn de koloniserte områdene.
Kolonikappløpet bidro til å skjerpe motsetningene mellom de europeiske stormaktene. Samarbeid og kommunikasjon var vanskelig og ble erstattet med militær opprustning, mistenksomhet og alliansebygging. I perioden 1870–1914 var Europa blitt et kontinent dominert av noen få stormakter som delte seg i to store allianser for å forsøke å opprettholde en slags maktbalanse. På denne måten var imperialismen en av de bakenforliggende årsakene til første verdenskrig.
Råvarene og ressursene fra koloniene var helt nødvendige for europeisk industri på slutten av 1800-tallet og slik særdeles viktig for økonomien. Allikevel var utgiftene til drift og administrasjon av koloniene i mange tilfeller høye. De fleste koloniene ble heller ikke betydningsfulle markeder for europeiske industrivarer. Det var altså ikke slik at alle koloniene var økonomisk lønnsomme for stormaktene i Europa.
Tenk etter
Imperialisme blir ofte dratt fram som en av årsakene til første verdenskrig. På hvilken måte henger disse to temaene sammen?
Afrika
Innen 1913 var hele Afrika, utenom Liberia og Etiopia, kolonisert av fremmede makter. De europeiske stormaktene delte områdene mellom seg, stammesamfunn ble splittet, og tradisjonelle samfunn ble ødelagt. Det ble ikke tatt hensyn til kulturell, etnisk eller geografisk tilhørighet. Dette har fram til i dag bidratt til flere borgerkriger og mellomstatlige kriger på kontinentet.
Imperialismen har påvirket selvoppfattelsen i koloniene og er en av årsakene til rasisme i dag. Lokalbefolkningene ble påtvunget språk, klær og utdanning av kolonistene. Mange befolkningsgrupper har kjent på en følelse av mindreverdighet og må ha følt seg underlegne de vestlige kolonimaktene. For eksempel var det vanlig på 1800-tallet å omtale afrikanere i koloniene som late og passive. Dette er karakteristikker som i enkelte miljøer fortsatt lever i dag.
En virkning av kulturmøter mellom Afrika og Europa var de mange brutale overgrepene sivilbefolkningen ble utsatt for. Kong Leopold 2. av Belgia etablerte Fristaten Kongo i hjertet av Afrika. Leopold betraktet Kongo som sin personlige eiendom og styrte kolonien med en usedvanlig brutalitet. Spesielt gummiplantasjene var beryktet for umenneskelig behandling av tvangsarbeiderne. Pisking og avhugging av hender var vanlige straffemetoder.
Imperialismen innebar en økonomisk utbytting som fikk katastrofale konsekvenser for Afrika. I realiteten var dette en fortsettelse av utbyttingen som hadde foregått på kontinentet siden 1600-tallet, hvor Afrika ble tappet for arbeidskraft gjennom slave- og trekanthandelen. Kolonistene tok ut råvarer og ressurser som ble foredlet i Europa, og hindret på denne måten industrialisering av koloniene. De vestlige industristatene produserte ferdigvarer, mens koloniene produserte råvarer. Denne internasjonale arbeidsdelingen, hvor de industrialiserte statene satt med fordelene, har ført til at verdens ressurser fortsatt er skjevt fordelt. Mange av årsakene til dette kan spores tilbake til koloniseringen og imperialismen på 1800-tallet.
Tenk etter
Hvordan har kulturmøter mellom Europa og Afrika satt dype spor i Afrika?
Asia
Det er likhetstrekk mellom konsekvensene av imperialismen i Afrika og Asia, men det er noen forskjeller. Dette henger sammen med at imperialismen artet seg annerledes i Asia enn i Afrika.
I Afrika var hovedsakelig vest-europeiske stormakter med koloniale ambisjoner representert, mens i Asia var også Russland, USA og Japan involvert. Selv om det var flere stormakter som ønsket innflytelse i Asia, var det flere områder som ikke ble direkte underlagt kolonialt styre. Dette har en sammenheng med at det var sterkere statsdannelser i Asia, og enkelte stater klarte å motstå vestlig imperialisme. Japan er et eksempel på en stat som både beholdte sin uavhengighet, og som selv ble en imperialist i Asia.
Kina ble ikke en koloni, men mistet mye av selvstendigheten til både europeiske stater, Japan og USA på 1800-tallet. Kolonimaktene brukte militærmakt til å skaffe seg kontroll over handelen i Kina uten å måtte ta territoriell kontroll over området. India, på den andre siden, ble underlagt og direkte styrt av Storbritannia.
Tenk etter
India blir ofte beskrevet som juvelen i kronen for det britiske imperiet. Hvorfor det, tror du?
Finnes det positive virkninger av imperialismen?
Imperialismen og koloniseringen har satt varige spor etter seg og førte til store negative konsekvenser for koloniene. På den andre siden er det andre som har lagt vekt på at det kom noe bra ut av koloniseringen.
Imperialismen og koloniseringen førte til rask modernisering av de koloniserte områdene, og det ble et gode for mange mennesker. Jernbaner og skoler ble etablert, og medisiner ble distribuert. Mange steder erfarte mennesker å få bedre beskyttelse. Nye lover og et fungerende rettsapparat dempet voldsbruken og sikret mange sivile mot inhumane tradisjoner. Ikke minst var det en fordel med fastsatte lover for eiendom og ressursbruk i områder der private selskaper ønsket å etablere seg. Europeiske koloniledere etablerte også byråkratier i en rekke stater. Slik ble det mulig å koordinere handel, skole, helsestell og kontakt over større områder.
Virkningene av imperialismen er altså sammensatte. Ulike europeiske strategier ga ulike konsekvenser. Ikke minst hadde det mye å si hva slags samfunn europeerne møtte.
Tenk etter
Hvordan tror du menneskene i koloniene oppfattet europeerne?
På hvilken måte tjente utbygging av infrastruktur og modernisering av koloniene først og fremst kolonimaktene?
Kilder
Godbolt, J. (2021, 10. juni). Kolonialisme. I Store norske leksikon. https://snl.no/kolonialisme
Palmer, R. R., Colton, J. Kramer, L. (2002). A history of the modern world (ninth edition). McGraw-Hill. New York.
Les original på NDLA →
Konsekvensene av imperialismen for Europa er sammensatte og avhengig av hva man fokuserer på, og hvilken kolonimakt det er snakk om. Allikevel er det hevet over enhver tvil at europeiske kolonimakter kom bedre ut av perioden enn de koloniserte områdene.
Kolonikappløpet bidro til å skjerpe motsetningene mellom de europeiske stormaktene. Samarbeid og kommunikasjon var vanskelig og ble erstattet med militær opprustning, mistenksomhet og alliansebygging. I perioden 1870–1914 var Europa blitt et kontinent dominert av noen få stormakter som delte seg i to store allianser for å forsøke å opprettholde en slags maktbalanse. På denne måten var imperialismen en av de bakenforliggende årsakene til første verdenskrig.
Råvarene og ressursene fra koloniene var helt nødvendige for europeisk industri på slutten av 1800-tallet og slik særdeles viktig for økonomien. Allikevel var utgiftene til drift og administrasjon av koloniene i mange tilfeller høye. De fleste koloniene ble heller ikke betydningsfulle markeder for europeiske industrivarer. Det var altså ikke slik at alle koloniene var økonomisk lønnsomme for stormaktene i Europa.
Tenk etter
Imperialisme blir ofte dratt fram som en av årsakene til første verdenskrig. På hvilken måte henger disse to temaene sammen?
Afrika
Innen 1913 var hele Afrika, utenom Liberia og Etiopia, kolonisert av fremmede makter. De europeiske stormaktene delte områdene mellom seg, stammesamfunn ble splittet, og tradisjonelle samfunn ble ødelagt. Det ble ikke tatt hensyn til kulturell, etnisk eller geografisk tilhørighet. Dette har fram til i dag bidratt til flere borgerkriger og mellomstatlige kriger på kontinentet.
Imperialismen har påvirket selvoppfattelsen i koloniene og er en av årsakene til rasisme i dag. Lokalbefolkningene ble påtvunget språk, klær og utdanning av kolonistene. Mange befolkningsgrupper har kjent på en følelse av mindreverdighet og må ha følt seg underlegne de vestlige kolonimaktene. For eksempel var det vanlig på 1800-tallet å omtale afrikanere i koloniene som late og passive. Dette er karakteristikker som i enkelte miljøer fortsatt lever i dag.
En virkning av kulturmøter mellom Afrika og Europa var de mange brutale overgrepene sivilbefolkningen ble utsatt for. Kong Leopold 2. av Belgia etablerte Fristaten Kongo i hjertet av Afrika. Leopold betraktet Kongo som sin personlige eiendom og styrte kolonien med en usedvanlig brutalitet. Spesielt gummiplantasjene var beryktet for umenneskelig behandling av tvangsarbeiderne. Pisking og avhugging av hender var vanlige straffemetoder.
Imperialismen innebar en økonomisk utbytting som fikk katastrofale konsekvenser for Afrika. I realiteten var dette en fortsettelse av utbyttingen som hadde foregått på kontinentet siden 1600-tallet, hvor Afrika ble tappet for arbeidskraft gjennom slave- og trekanthandelen. Kolonistene tok ut råvarer og ressurser som ble foredlet i Europa, og hindret på denne måten industrialisering av koloniene. De vestlige industristatene produserte ferdigvarer, mens koloniene produserte råvarer. Denne internasjonale arbeidsdelingen, hvor de industrialiserte statene satt med fordelene, har ført til at verdens ressurser fortsatt er skjevt fordelt. Mange av årsakene til dette kan spores tilbake til koloniseringen og imperialismen på 1800-tallet.
Tenk etter
Hvordan har kulturmøter mellom Europa og Afrika satt dype spor i Afrika?
Asia
Det er likhetstrekk mellom konsekvensene av imperialismen i Afrika og Asia, men det er noen forskjeller. Dette henger sammen med at imperialismen artet seg annerledes i Asia enn i Afrika.
I Afrika var hovedsakelig vest-europeiske stormakter med koloniale ambisjoner representert, mens i Asia var også Russland, USA og Japan involvert. Selv om det var flere stormakter som ønsket innflytelse i Asia, var det flere områder som ikke ble direkte underlagt kolonialt styre. Dette har en sammenheng med at det var sterkere statsdannelser i Asia, og enkelte stater klarte å motstå vestlig imperialisme. Japan er et eksempel på en stat som både beholdte sin uavhengighet, og som selv ble en imperialist i Asia.
Kina ble ikke en koloni, men mistet mye av selvstendigheten til både europeiske stater, Japan og USA på 1800-tallet. Kolonimaktene brukte militærmakt til å skaffe seg kontroll over handelen i Kina uten å måtte ta territoriell kontroll over området. India, på den andre siden, ble underlagt og direkte styrt av Storbritannia.
Tenk etter
India blir ofte beskrevet som juvelen i kronen for det britiske imperiet. Hvorfor det, tror du?
Finnes det positive virkninger av imperialismen?
Imperialismen og koloniseringen har satt varige spor etter seg og førte til store negative konsekvenser for koloniene. På den andre siden er det andre som har lagt vekt på at det kom noe bra ut av koloniseringen.
Imperialismen og koloniseringen førte til rask modernisering av de koloniserte områdene, og det ble et gode for mange mennesker. Jernbaner og skoler ble etablert, og medisiner ble distribuert. Mange steder erfarte mennesker å få bedre beskyttelse. Nye lover og et fungerende rettsapparat dempet voldsbruken og sikret mange sivile mot inhumane tradisjoner. Ikke minst var det en fordel med fastsatte lover for eiendom og ressursbruk i områder der private selskaper ønsket å etablere seg. Europeiske koloniledere etablerte også byråkratier i en rekke stater. Slik ble det mulig å koordinere handel, skole, helsestell og kontakt over større områder.
Virkningene av imperialismen er altså sammensatte. Ulike europeiske strategier ga ulike konsekvenser. Ikke minst hadde det mye å si hva slags samfunn europeerne møtte.
Tenk etter
Hvordan tror du menneskene i koloniene oppfattet europeerne?
På hvilken måte tjente utbygging av infrastruktur og modernisering av koloniene først og fremst kolonimaktene?
Kilder
Godbolt, J. (2021, 10. juni). Kolonialisme. I Store norske leksikon. https://snl.no/kolonialisme
Palmer, R. R., Colton, J. Kramer, L. (2002). A history of the modern world (ninth edition). McGraw-Hill. New York.
Les original på NDLA →
Migrasjon og kulturmøter
Befolkningsutvikling: flytting i ditt lokalsamfunn
Tips
Bruk folketellingene som du finner på ssb.no eller digitalarkivet.no. Du kan velge å se på fylkesnivå (amt) eller kommunenivå (sokn).
Du kan også bruke gamle utgaver av lokalaviser og lokalarkivets kilder – og skolebibliotekaren har sikkert flere tips til hvordan du kan gå fram.
Oppgave 1. 1800-tallet
Hvordan var befolkningsutviklingen i ditt lokalsamfunn på 1800-tallet?
Sammenlign tallene for ditt område med tallene fra andre deler av landet.
Oppgave 2. 1900-tallet
Hvordan var befolkningsutviklingen på 1900-tallet i det området du har valgt?
Hva med de siste tiårene – hva er trenden der du bor?
Oppgave 3. Flytting
Bruk push- og pull-faktorer til å forklare hvorfor folk har flyttet til og fra ditt lokalsamfunn.
Hvordan har push- og pull-faktorene endret seg i ditt lokalsamfunn fra 1800-tallet til i dag?
Oppsummering
Oppsummer til slutt i klassen.
Push- og pull-faktorerPush-faktorer er det som "dytter" folk vekk fra der de bor, for eksempel fattigdom eller krig.
Pull-faktorer er det som "trekker" folk til stedet de reiser til, for eksempel tilgang på dyrkbar jord.
Les original på NDLA →
Bruk folketellingene som du finner på ssb.no eller digitalarkivet.no. Du kan velge å se på fylkesnivå (amt) eller kommunenivå (sokn).
Du kan også bruke gamle utgaver av lokalaviser og lokalarkivets kilder – og skolebibliotekaren har sikkert flere tips til hvordan du kan gå fram.
Oppgave 1. 1800-tallet
Hvordan var befolkningsutviklingen i ditt lokalsamfunn på 1800-tallet?
Sammenlign tallene for ditt område med tallene fra andre deler av landet.
Oppgave 2. 1900-tallet
Hvordan var befolkningsutviklingen på 1900-tallet i det området du har valgt?
Hva med de siste tiårene – hva er trenden der du bor?
Oppgave 3. Flytting
Bruk push- og pull-faktorer til å forklare hvorfor folk har flyttet til og fra ditt lokalsamfunn.
Hvordan har push- og pull-faktorene endret seg i ditt lokalsamfunn fra 1800-tallet til i dag?
Oppsummering
Oppsummer til slutt i klassen.
Push- og pull-faktorerPush-faktorer er det som "dytter" folk vekk fra der de bor, for eksempel fattigdom eller krig.
Pull-faktorer er det som "trekker" folk til stedet de reiser til, for eksempel tilgang på dyrkbar jord.
Les original på NDLA →
Befolkningsutvikling og flytting i Norge på 1900-tallet
Befolkningsutvikling i Norge på 1900-tallet
I løpet av 1900-tallet vokste Norges befolkning fra 2,2 millioner i 1900 til 5,4 millioner i 2022. Fram til 1920 var det svært høye fødselstall i Norge, men dette avtok i tida fram mot andre verdenskrig. Etter andre verdenskrig og til 1960-tallet økte fødselstallene igjen, mens det har sunket framover mot i dag. Den naturlige tilveksten er nå lav, men befolkningen fortsetter å øke, delvis på grunn av innvandring.
Utvandring
I første halvdel av 1900-tallet var Norge et utvandringsland. Siden 1830-tallet hadde det vært stor utvandring, først og fremst til Amerika. Første verdenskrig satte en midlertidig stopper for dette, før utvandringen igjen tok seg opp fram til den økonomiske verdenskrisen stanset utvandringen helt på 1930-tallet.
Utvandringen, spesielt til USA i andre halvdel av 1800-tallet og i begynnelsen av 1900-tallet, spilte en stor rolle både for utviklingen i landets samlede befolkning og for den regionale befolkningssammensetningen.
De siste tiåra har utvandringen fra Norge økt betydelig. Sannsynligvis har utvandringen vært høyere enn under de store utvandringsbølene på 18- og 1900-tallet, men tallene er ikke helt sammenlignbare siden det tidligere bare var oversjøisk utvandring det ble ført statistikk over.
Innvandring
Samtidig som vi fikk lavere fødselstall i Norge fra 1960-tallet, økte innvandringen til Norge. En innvandrer er en person som har opphold og bor i Norge, men er født i utlandet av utenlandsfødte foreldre.
Fram til 1970-tallet var innvandringen til Norge relativ lav, men nå gikk Norge fra å være et utvandringsland til å bli et innvandringsland. Det vil si at flere innvandrer enn utvandrer. Innvandringen til Norge har skjedd i ulike faser:
Arbeidsinnvandring fra Asia på 1970-tallet. Den største gruppen var pakistanere. I 1975 innførte Stortinget innvandringsstopp for å begrense arbeidsinnvandringen.
Familieinnvandrere og asylsøkere på 1980 og 1990-tallet. Dette inkluderer de som kom for å gjenforenes med familie.
I 2004 ble Den europeiske union (EU) utvidet. Dette gjorde det enklere for arbeidsinnvandring fra de nye EU-landa i Øst-Europa. I tillegg til innvandring fra våre naboland har det kommet særlig mange innvandrere fra Polen og Litauen.
Etter århundreskiftet har nettoinnflyttingen til Norge hatt særlig sterk vekst. I toppåra 2011 og 2012 utgjorde nettoinnvandringen cirka 47 000 personer, men senere har innflyttingen til Norge avtatt betydelig. Dette skyldes både lavere innvandring og økt utvandring.
Flyktninger og asylsøkere
En flyktning er en person som har flyktet på grunn av fare for sitt liv. Flyktningkonvensjonen sier at alle mennesker har rett til å søke beskyttelse i et annet land, og at flyktninger ikke kan returneres til land der de vil bli forfulgt.
Før andre verdenskrig flyktet mange jøder fra Tyskland, Østerrike og Tsjekkoslovakia. Antallet som kom til Norge er usikkert siden mange dro videre eller oppholdt seg illegalt i landet, men sannsynligvis levde mellom 1500 og 2000 jødiske flyktninger i Norge.
Under andre verdenskrig flyktet cirka 60 000 nordmenn til Sverige. Dette var alt fra folk som ønsket å slippe unna krigssonene, til unge menn som ville fortsette kampen mot Tyskland fra utlandet. Og det var jøder som klarte å komme seg unna.
Etter andre verdenskrig var mange mennesker på flukt i Europa, og Norge var et av mange land som tok imot disse flyktningene. I 1953 ble Det Norske Flyktningeråd opprettet for å organisere det praktiske ansvaret for å ta imot dem. Videre under den kalde krigen tok Norge imot flyktninger fra kommunistiske regimer.
På 1970-tallet ble det lettere å reise langt, men etter at Stortinget stanset arbeidsinnvandringen i 1975 ble det vanskeligere å få opphold i Norge. Politisk asyl, også kalt flyktningstatus, var et av de viktigste grunnlagene for opphold i Norge. Utover 1980-tallet og fram til i dag har antallet asylsøkere økt kraftig. Disse har kommet fra områder preget av krig eller fra land der myndighetene forfølger egen befolkning.
Flyttemønstre innad i Norge
Innenlands flytting skjer på grunn av en rekke faktorer. Dette kan være muligheter for arbeid, utdanning, boforhold, boligpriser, samt tilknytning til stedet man flytter til. Det er mest vanlig å flytte for personer i 20-30-åra.
På 1800-tallet og fram til første verdenskrig var det to store flyttemønstre innenlands i Norge. Flyttestrømmene gikk fra bygder til byer og tettsteder. I tillegg flyttet mennesker mellom regioner i Norge, for eksempel til Nord-Norge for å utnytte muligheter knyttet til fiske og ledig jord.
Etter andre verdenskrig vokste befolkningen i Norge raskt, og nesten halve befolkningen bodde enda i distriktene. I tiåra etter krigen gikk flere bort fra tradisjonelle livsformer knyttet til landbruk og fiske, og flyttet til byer og tettsteder. Tempoet var så høyt at folketallet for første gang sank i distriktene. Mange kalte dette en "flukt fra landsbygda".
Tilstrømmingene fra utkantene inn mot sentrum ser vi tydeligst i Oslo-området. Her vokste befolkningen dramatisk på 1950- og 60-tallet, og for å imøtekomme den store innflyttingen ble de første drabantbyene i Groruddalen og Østensjøbyen bygd. Også andre byer, som Bergen og Trondheim, fikk moderne forstadsområder der befolkningen pendlet inn til bykjernen.
Fra 1970-tallet endret flyttemønsteret seg noe. Nettoinnflyttingen til sentrale strøk avtok. Dette henger sammen med reduserte fødselstall og økende satsning på arbeidsplasser i distriktene. Innføringen av folketrygden i 1967 bidro også til å bremse utflyttingen fra distriktene.
Utover 1980-tallet og fram til i dag har Oslo-området og andre storbyer opplevd sterkere vekst igjen. Dette er delvis på grunn av økt tilflytting fra distriktene, men også innvandring av folk som i stor grad bosetter seg i sentrale strøk.
Kulturmøter
På 1900-tallet har det kommet folk til Norge fra gradvis fjernere strøk. I første omgang kom innvandringen fra naboland, og senere fra det øvrige Europa. Fra 1960-tallet begynte det å komme innvandrere fra andre kontinenter. I mange tilfeller har innvandrerne blitt plassert nederst på den sosiale rangstigen, men hovedmønsteret er at alle innvandrergrupper fra tidligere epoker er klassemessig og sosialt integrert i Norge.
For en innvandrer vil det alltid være vanskelig å møte et nytt samfunn, og å komme til Norge er intet unntak her. Tilpassing til nye samfunn er en smertefull prosess, men i de fleste tilfeller har det lyktes her. Dette er ikke bare tilfelle for dem som har flyttet til Norge fra andre land. På 1950- og 60-tallet ble tilflyttede nordlendinger i Oslo diskriminert på boligmarkedet fordi de ble sett på som brautende, primitive og drikkfeldige.
Kilder
Benum, E. (2015, 25. november). Oslo får drabantbyer. Norgeshistorie. https://www.norgeshistorie.no/velferdsstat-og-vestvending/1840-oslo-far-drabantbyer.html
Brochmann, G. (2015, 25. november). Den nye innvandringen. Norgeshistorie. https://www.norgeshistorie.no/oljealder-og-overflod/1955-den-nye-innvandringen.html
Grimnes, O. K. (2015, 25. november). Flukten til Sverige. Norgeshistorie. https://www.norgeshistorie.no/andre-verdenskrig/1753-flukten-til-sverige.html
Lange, E. (2020, 5. november). Flukten fra landsbygda. Norgeshistorie. https://www.norgeshistorie.no/velferdsstat-og-vestvending/1802-flukten-fra-landsbygda.html
Lorenz, E. (2020, 10. desember). Hitler-flyktninger i Norge. Norgeshistorie. Hentet fra https://www.norgeshistorie.no/forste-verdenskrig-og-mellomkrigstiden/1652-hitler-flyktninger-i-norge.html
Myhre, J. E. (2021, 9. juni). På flyttefot til og innen Norge. Norgeshistorie. Hentet fra https://www.norgeshistorie.no/industrialisering-og-demokrati/1505-pa-flyttefot-til-og-innen-norge.html
Thorsnæs, G. (2022, 19. april). Norges befolkningsutvikling. I Store norske leksikon. https://snl.no/Norge_-_befolkningsutvikling
Tønnesen, M. (2022, 3. mars). Innvandring. I Store norske leksikon. https://snl.no/innvandring
Tønnesen, M. (2022, 8. februar). Migrasjon. I Store norske leksikon. https://snl.no/migrasjon
Tønnesen, M. (2022, 19. april). Utvandring. I Store norske leksikon. https://snl.no/utvandring
Seeberg, M. L. (2015, 25. november). Fra flukt til asyl. Norgeshistorie. https://www.norgeshistorie.no/oljealder-og-overflod/1960-fra-flukt-til-asyl.html
Les original på NDLA →
I løpet av 1900-tallet vokste Norges befolkning fra 2,2 millioner i 1900 til 5,4 millioner i 2022. Fram til 1920 var det svært høye fødselstall i Norge, men dette avtok i tida fram mot andre verdenskrig. Etter andre verdenskrig og til 1960-tallet økte fødselstallene igjen, mens det har sunket framover mot i dag. Den naturlige tilveksten er nå lav, men befolkningen fortsetter å øke, delvis på grunn av innvandring.
Utvandring
I første halvdel av 1900-tallet var Norge et utvandringsland. Siden 1830-tallet hadde det vært stor utvandring, først og fremst til Amerika. Første verdenskrig satte en midlertidig stopper for dette, før utvandringen igjen tok seg opp fram til den økonomiske verdenskrisen stanset utvandringen helt på 1930-tallet.
Utvandringen, spesielt til USA i andre halvdel av 1800-tallet og i begynnelsen av 1900-tallet, spilte en stor rolle både for utviklingen i landets samlede befolkning og for den regionale befolkningssammensetningen.
De siste tiåra har utvandringen fra Norge økt betydelig. Sannsynligvis har utvandringen vært høyere enn under de store utvandringsbølene på 18- og 1900-tallet, men tallene er ikke helt sammenlignbare siden det tidligere bare var oversjøisk utvandring det ble ført statistikk over.
Innvandring
Samtidig som vi fikk lavere fødselstall i Norge fra 1960-tallet, økte innvandringen til Norge. En innvandrer er en person som har opphold og bor i Norge, men er født i utlandet av utenlandsfødte foreldre.
Fram til 1970-tallet var innvandringen til Norge relativ lav, men nå gikk Norge fra å være et utvandringsland til å bli et innvandringsland. Det vil si at flere innvandrer enn utvandrer. Innvandringen til Norge har skjedd i ulike faser:
Arbeidsinnvandring fra Asia på 1970-tallet. Den største gruppen var pakistanere. I 1975 innførte Stortinget innvandringsstopp for å begrense arbeidsinnvandringen.
Familieinnvandrere og asylsøkere på 1980 og 1990-tallet. Dette inkluderer de som kom for å gjenforenes med familie.
I 2004 ble Den europeiske union (EU) utvidet. Dette gjorde det enklere for arbeidsinnvandring fra de nye EU-landa i Øst-Europa. I tillegg til innvandring fra våre naboland har det kommet særlig mange innvandrere fra Polen og Litauen.
Etter århundreskiftet har nettoinnflyttingen til Norge hatt særlig sterk vekst. I toppåra 2011 og 2012 utgjorde nettoinnvandringen cirka 47 000 personer, men senere har innflyttingen til Norge avtatt betydelig. Dette skyldes både lavere innvandring og økt utvandring.
Flyktninger og asylsøkere
En flyktning er en person som har flyktet på grunn av fare for sitt liv. Flyktningkonvensjonen sier at alle mennesker har rett til å søke beskyttelse i et annet land, og at flyktninger ikke kan returneres til land der de vil bli forfulgt.
Før andre verdenskrig flyktet mange jøder fra Tyskland, Østerrike og Tsjekkoslovakia. Antallet som kom til Norge er usikkert siden mange dro videre eller oppholdt seg illegalt i landet, men sannsynligvis levde mellom 1500 og 2000 jødiske flyktninger i Norge.
Under andre verdenskrig flyktet cirka 60 000 nordmenn til Sverige. Dette var alt fra folk som ønsket å slippe unna krigssonene, til unge menn som ville fortsette kampen mot Tyskland fra utlandet. Og det var jøder som klarte å komme seg unna.
Etter andre verdenskrig var mange mennesker på flukt i Europa, og Norge var et av mange land som tok imot disse flyktningene. I 1953 ble Det Norske Flyktningeråd opprettet for å organisere det praktiske ansvaret for å ta imot dem. Videre under den kalde krigen tok Norge imot flyktninger fra kommunistiske regimer.
På 1970-tallet ble det lettere å reise langt, men etter at Stortinget stanset arbeidsinnvandringen i 1975 ble det vanskeligere å få opphold i Norge. Politisk asyl, også kalt flyktningstatus, var et av de viktigste grunnlagene for opphold i Norge. Utover 1980-tallet og fram til i dag har antallet asylsøkere økt kraftig. Disse har kommet fra områder preget av krig eller fra land der myndighetene forfølger egen befolkning.
Flyttemønstre innad i Norge
Innenlands flytting skjer på grunn av en rekke faktorer. Dette kan være muligheter for arbeid, utdanning, boforhold, boligpriser, samt tilknytning til stedet man flytter til. Det er mest vanlig å flytte for personer i 20-30-åra.
På 1800-tallet og fram til første verdenskrig var det to store flyttemønstre innenlands i Norge. Flyttestrømmene gikk fra bygder til byer og tettsteder. I tillegg flyttet mennesker mellom regioner i Norge, for eksempel til Nord-Norge for å utnytte muligheter knyttet til fiske og ledig jord.
Etter andre verdenskrig vokste befolkningen i Norge raskt, og nesten halve befolkningen bodde enda i distriktene. I tiåra etter krigen gikk flere bort fra tradisjonelle livsformer knyttet til landbruk og fiske, og flyttet til byer og tettsteder. Tempoet var så høyt at folketallet for første gang sank i distriktene. Mange kalte dette en "flukt fra landsbygda".
Tilstrømmingene fra utkantene inn mot sentrum ser vi tydeligst i Oslo-området. Her vokste befolkningen dramatisk på 1950- og 60-tallet, og for å imøtekomme den store innflyttingen ble de første drabantbyene i Groruddalen og Østensjøbyen bygd. Også andre byer, som Bergen og Trondheim, fikk moderne forstadsområder der befolkningen pendlet inn til bykjernen.
Fra 1970-tallet endret flyttemønsteret seg noe. Nettoinnflyttingen til sentrale strøk avtok. Dette henger sammen med reduserte fødselstall og økende satsning på arbeidsplasser i distriktene. Innføringen av folketrygden i 1967 bidro også til å bremse utflyttingen fra distriktene.
Utover 1980-tallet og fram til i dag har Oslo-området og andre storbyer opplevd sterkere vekst igjen. Dette er delvis på grunn av økt tilflytting fra distriktene, men også innvandring av folk som i stor grad bosetter seg i sentrale strøk.
Kulturmøter
På 1900-tallet har det kommet folk til Norge fra gradvis fjernere strøk. I første omgang kom innvandringen fra naboland, og senere fra det øvrige Europa. Fra 1960-tallet begynte det å komme innvandrere fra andre kontinenter. I mange tilfeller har innvandrerne blitt plassert nederst på den sosiale rangstigen, men hovedmønsteret er at alle innvandrergrupper fra tidligere epoker er klassemessig og sosialt integrert i Norge.
For en innvandrer vil det alltid være vanskelig å møte et nytt samfunn, og å komme til Norge er intet unntak her. Tilpassing til nye samfunn er en smertefull prosess, men i de fleste tilfeller har det lyktes her. Dette er ikke bare tilfelle for dem som har flyttet til Norge fra andre land. På 1950- og 60-tallet ble tilflyttede nordlendinger i Oslo diskriminert på boligmarkedet fordi de ble sett på som brautende, primitive og drikkfeldige.
Kilder
Benum, E. (2015, 25. november). Oslo får drabantbyer. Norgeshistorie. https://www.norgeshistorie.no/velferdsstat-og-vestvending/1840-oslo-far-drabantbyer.html
Brochmann, G. (2015, 25. november). Den nye innvandringen. Norgeshistorie. https://www.norgeshistorie.no/oljealder-og-overflod/1955-den-nye-innvandringen.html
Grimnes, O. K. (2015, 25. november). Flukten til Sverige. Norgeshistorie. https://www.norgeshistorie.no/andre-verdenskrig/1753-flukten-til-sverige.html
Lange, E. (2020, 5. november). Flukten fra landsbygda. Norgeshistorie. https://www.norgeshistorie.no/velferdsstat-og-vestvending/1802-flukten-fra-landsbygda.html
Lorenz, E. (2020, 10. desember). Hitler-flyktninger i Norge. Norgeshistorie. Hentet fra https://www.norgeshistorie.no/forste-verdenskrig-og-mellomkrigstiden/1652-hitler-flyktninger-i-norge.html
Myhre, J. E. (2021, 9. juni). På flyttefot til og innen Norge. Norgeshistorie. Hentet fra https://www.norgeshistorie.no/industrialisering-og-demokrati/1505-pa-flyttefot-til-og-innen-norge.html
Thorsnæs, G. (2022, 19. april). Norges befolkningsutvikling. I Store norske leksikon. https://snl.no/Norge_-_befolkningsutvikling
Tønnesen, M. (2022, 3. mars). Innvandring. I Store norske leksikon. https://snl.no/innvandring
Tønnesen, M. (2022, 8. februar). Migrasjon. I Store norske leksikon. https://snl.no/migrasjon
Tønnesen, M. (2022, 19. april). Utvandring. I Store norske leksikon. https://snl.no/utvandring
Seeberg, M. L. (2015, 25. november). Fra flukt til asyl. Norgeshistorie. https://www.norgeshistorie.no/oljealder-og-overflod/1960-fra-flukt-til-asyl.html
Les original på NDLA →
Befolkningsutvikling og flytting på 1800-tallet
Befolkningsvekst på 1800-tallet
I løpet av 1800-tallet opplevde Norge en sterk befolkningsvekst. I 1801 var folketallet i Norge omtrent 884 000. I 1865 hadde det økt til mer enn 1,7 millioner og i 1875 til over 1,8 millioner. Hva var bakgrunnen for denne sterke befolkningsøkningen?
Det som bestemmer utviklingen av folketallet i et område, er fødselstall, dødstall samt inn- og utflytting. På 1800-tallet holdt fødselstallene seg noenlunde stabile, men dødeligheten gikk ned. Det gjaldt spesielt barnedødeligheten, noe som innebar at flere vokste opp.
Hvorfor gikk dødeligheten ned?
Det er flere årsaker til at dødeligheten i befolkningen gikk ned. Én forklaring er at koppevaksinen ble påbudt i 1810. Selv om forholdsvis få barn døde av kopper, bidro det likevel til å redusere barnedødeligheten. Koppevaksinen ga livsvarig immunitet og kan ha vært med på å redusere dødeligheten også blant voksne.
En annen faktor som kan ha vært minst like viktig, er at folk i løpet av 1800-tallet fikk et bedre og mer balansert kosthold. Spesielt viktig var poteten, som kom for fullt i 1809. Den ga nemlig store og sikrere avlinger. Tidligere spiste folk flest bygg-grøt, men med kombinasjonen av poteter og sild fikk de i seg flere vitaminer, noe som beskyttet dem mot infeksjonssykdommer.
Bedre boforhold i andre halvdel av 1800-tallet hadde også noe å si for nedgangen i dødeligheten. Spesielt etter 1850 begynte man i store deler av landet å bytte ut røykfylte årestuer eller røykstuer med ovn eller peis. Dette ga bedre utlufting og renere hus.
Konsekvenser av befolkningsveksten
I første del av 1800-tallet bodde de aller fleste nordmenn på bygda, men nå skjedde det en endring. Byene og tettstedene vokste, mens befolkningsveksten på bygda stoppet opp.
Befolkningsveksten flater ut på bygda
Den enorme befolkningsveksten i Norge på 1800-tallet førte til at det ikke var nok arbeid til alle i jordbruket. Det var lite nytt land å rydde, samtidig som bedre metoder, blant annet ny teknologi, førte til mindre behov for arbeidskraft i bygdene. Slåmaskiner, treskeverk og potetopptakere gjorde jordbruket mer effektivt. Husmannsvesenet ble gradvis avskaffet i andre halvdel av 1800-tallet, og folk flyttet fra bygdene til byene.
Byvekst og urbanisering
På grunn av den sterke befolkningsveksten i Norge på 1800-tallet holdt folketallet på bygda seg stabilt, mens overskuddsbefolkningen dro til byene for å få jobb. Dermed fikk vi i andre halvdel av 1800-tallet den sterkeste urbaniseringen i Norges historie.
Folk flyttet til byene, der det var nye arbeidsplasser, blant annet innenfor industri. Resultatet ble at de fleste mindre byer opplevde stor vekst, spesielt industribyer som Fredrikstad og Sarpsborg. Også mindre steder uten bystatus, for eksempel Rjukan og Odda, levde først og fremst av industri og vokste fram fra ingenting. Den byen som opplevde den sterkeste veksten, var hovedstaden Kristiania (Oslo).
Andre faktorer som skapte byvekst, var fiskerier, militær virksomhet og turisme. I tillegg vokste det fram "stasjonsbyer", altså viktige kommunikasjonssteder ved veier, havner eller jernbane.
Utvandring
I perioden 1850–1912 var det flere bølger med utvandring fra Norge. Rundt 800 000 nordmenn utvandret til såkalte "oversjøiske land", altså land i andre verdensdeler. Dette utgjorde over en tredjedel av befolkningen. Likevel økte folketallet i Norge på samme tid.
Mange dro til Amerika, men hvorfor var det så mange som dro nettopp dit? Dette kan forklares gjennom såkalte push- og pullfaktorer.
Push-faktorer, eller skyvfaktorer, peker på forhold i hjemlandet som gjør at mennesker ønsker å flytte. I Norge var befolkningsvekst og arbeidsledighet på landsbygda slike forhold.
Pull-faktorer, eller drafaktorer, peker på forhold som gjør et land attraktivt. I USA var det tilgang på dyrkbar jord, og det var gode arbeidsmuligheter. For mange framsto USA som "mulighetenes land".
Kilder
Dyvik, S. (2004). Den demografiske overgangen. Samlaget.
Myhre, J. E. (2020, 21. oktober). Byvekst og bygdemiljø. I Norgeshistorie. Hentet fra https://www.norgeshistorie.no/bygging-av-stat-og-nasjon/1403-byvekst-og-bygdemiljo.html
Myhre, J. E. (2020, 2. november). Byene vokser. I Norgeshistorie. Hentet fra https://www.norgeshistorie.no/industrialisering-og-demokrati/1524-byene-vokser.html
Myhre, J. E. (2020, 2. november). Utvandring fra Norge. I Norgeshistorie. Hentet fra https://www.norgeshistorie.no/industrialisering-og-demokrati/1537-utvandring-fra-norge.html
Myhre, J. E. (2021, 9. juni). På flyttefot til og innen Norge. I Norgeshistorie. Hentet fra https://www.norgeshistorie.no/industrialisering-og-demokrati/1505-pa-flyttefot-til-og-innen-norge.html
Pryser, T. (2006). Norsk historie 1814–1860: frå standssamfunn mot klassesamfunn. Samlaget.
Les original på NDLA →
I løpet av 1800-tallet opplevde Norge en sterk befolkningsvekst. I 1801 var folketallet i Norge omtrent 884 000. I 1865 hadde det økt til mer enn 1,7 millioner og i 1875 til over 1,8 millioner. Hva var bakgrunnen for denne sterke befolkningsøkningen?
Det som bestemmer utviklingen av folketallet i et område, er fødselstall, dødstall samt inn- og utflytting. På 1800-tallet holdt fødselstallene seg noenlunde stabile, men dødeligheten gikk ned. Det gjaldt spesielt barnedødeligheten, noe som innebar at flere vokste opp.
Hvorfor gikk dødeligheten ned?
Det er flere årsaker til at dødeligheten i befolkningen gikk ned. Én forklaring er at koppevaksinen ble påbudt i 1810. Selv om forholdsvis få barn døde av kopper, bidro det likevel til å redusere barnedødeligheten. Koppevaksinen ga livsvarig immunitet og kan ha vært med på å redusere dødeligheten også blant voksne.
En annen faktor som kan ha vært minst like viktig, er at folk i løpet av 1800-tallet fikk et bedre og mer balansert kosthold. Spesielt viktig var poteten, som kom for fullt i 1809. Den ga nemlig store og sikrere avlinger. Tidligere spiste folk flest bygg-grøt, men med kombinasjonen av poteter og sild fikk de i seg flere vitaminer, noe som beskyttet dem mot infeksjonssykdommer.
Bedre boforhold i andre halvdel av 1800-tallet hadde også noe å si for nedgangen i dødeligheten. Spesielt etter 1850 begynte man i store deler av landet å bytte ut røykfylte årestuer eller røykstuer med ovn eller peis. Dette ga bedre utlufting og renere hus.
Konsekvenser av befolkningsveksten
I første del av 1800-tallet bodde de aller fleste nordmenn på bygda, men nå skjedde det en endring. Byene og tettstedene vokste, mens befolkningsveksten på bygda stoppet opp.
Befolkningsveksten flater ut på bygda
Den enorme befolkningsveksten i Norge på 1800-tallet førte til at det ikke var nok arbeid til alle i jordbruket. Det var lite nytt land å rydde, samtidig som bedre metoder, blant annet ny teknologi, førte til mindre behov for arbeidskraft i bygdene. Slåmaskiner, treskeverk og potetopptakere gjorde jordbruket mer effektivt. Husmannsvesenet ble gradvis avskaffet i andre halvdel av 1800-tallet, og folk flyttet fra bygdene til byene.
Byvekst og urbanisering
På grunn av den sterke befolkningsveksten i Norge på 1800-tallet holdt folketallet på bygda seg stabilt, mens overskuddsbefolkningen dro til byene for å få jobb. Dermed fikk vi i andre halvdel av 1800-tallet den sterkeste urbaniseringen i Norges historie.
Folk flyttet til byene, der det var nye arbeidsplasser, blant annet innenfor industri. Resultatet ble at de fleste mindre byer opplevde stor vekst, spesielt industribyer som Fredrikstad og Sarpsborg. Også mindre steder uten bystatus, for eksempel Rjukan og Odda, levde først og fremst av industri og vokste fram fra ingenting. Den byen som opplevde den sterkeste veksten, var hovedstaden Kristiania (Oslo).
Andre faktorer som skapte byvekst, var fiskerier, militær virksomhet og turisme. I tillegg vokste det fram "stasjonsbyer", altså viktige kommunikasjonssteder ved veier, havner eller jernbane.
Utvandring
I perioden 1850–1912 var det flere bølger med utvandring fra Norge. Rundt 800 000 nordmenn utvandret til såkalte "oversjøiske land", altså land i andre verdensdeler. Dette utgjorde over en tredjedel av befolkningen. Likevel økte folketallet i Norge på samme tid.
Mange dro til Amerika, men hvorfor var det så mange som dro nettopp dit? Dette kan forklares gjennom såkalte push- og pullfaktorer.
Push-faktorer, eller skyvfaktorer, peker på forhold i hjemlandet som gjør at mennesker ønsker å flytte. I Norge var befolkningsvekst og arbeidsledighet på landsbygda slike forhold.
Pull-faktorer, eller drafaktorer, peker på forhold som gjør et land attraktivt. I USA var det tilgang på dyrkbar jord, og det var gode arbeidsmuligheter. For mange framsto USA som "mulighetenes land".
Kilder
Dyvik, S. (2004). Den demografiske overgangen. Samlaget.
Myhre, J. E. (2020, 21. oktober). Byvekst og bygdemiljø. I Norgeshistorie. Hentet fra https://www.norgeshistorie.no/bygging-av-stat-og-nasjon/1403-byvekst-og-bygdemiljo.html
Myhre, J. E. (2020, 2. november). Byene vokser. I Norgeshistorie. Hentet fra https://www.norgeshistorie.no/industrialisering-og-demokrati/1524-byene-vokser.html
Myhre, J. E. (2020, 2. november). Utvandring fra Norge. I Norgeshistorie. Hentet fra https://www.norgeshistorie.no/industrialisering-og-demokrati/1537-utvandring-fra-norge.html
Myhre, J. E. (2021, 9. juni). På flyttefot til og innen Norge. I Norgeshistorie. Hentet fra https://www.norgeshistorie.no/industrialisering-og-demokrati/1505-pa-flyttefot-til-og-innen-norge.html
Pryser, T. (2006). Norsk historie 1814–1860: frå standssamfunn mot klassesamfunn. Samlaget.
Les original på NDLA →
Crossings 200: Utvandrerjubileet 2025
Hvem reiste med "Restauration"?
Skipet Restauration seilte fra Stavanger til New York den 4. juli 1825. Denne første seilasen regnes som starten på den organiserte utvandringen fra Norge til Amerika.
Det var 45 passasjerer om bord. De var kvekere, eller de sympatiserte med kvekerne, og søkte trosfrihet i Amerika. Kapteinen selv, Lars Larsen Geilane, var kveker og leder for gruppa. De øvrige var fra Tysvær og noen andre byger i Rogaland, og følte seg forfulgt i Norge i en periode hvor alle nordmenn var forpliktet til å stå i statskirken. Dette var ikke fattige mennesker. De hadde selv skaffet penger til å kjøpe fartøyet og forsyninger for reisen.
Jubileumsåret 2025
"Crossings 200" er en del av Nasjonaljubileet 2030 – Norge i tusen år, og temaet for utvandringsjubileet er migrasjon og identitet. I løpet av året skal de ikke bare se på den historiske utvandringen fra Norge, men også på dagens innvandring til Norge.
Utvandringen fra Norge skjedde fra veldige mange steder i landet. I vår tid er det mange, både barn og voksne, som har opplevd å komme til Norge fra et annet land. Og når folk migrerer, altså flytter på seg, gjør noe med identiteten.
Det er Norsk utvandrermuseum som har hovedansvar for jubileet, men mange andre museer og institusjoner er med og har sine arrangementer. Kanskje fins det arrangementer i ditt lokalmiljø også?
Tenk over
Utvandringsjubileet skriver: "Ett lands utvandrer er et annet lands innvandrer, da som nå. Hvordan kan vi sammenligne de to? Hva er likheter og forskjeller?"
Hva tror du? Hva kan likhetene være mellom de som utvandret til Amerika, og de som kommer hit til Norge fra andre land?
Utvandringen fra Norge
800 000 nordmenn utvandret i perioden 1830 til 1920. De aller fleste utvandret til Amerika, mens noen reiste til andre verdensdeler, som Australia og Sør-Amerika. Til Nord-Amerika regner vi med at utvandringen skjedde i tre store bølger, særlig fra 1860-årene. I 1882 var det så mange som 28 000 mennesker som emigrerte fra Norge.
I begynnelsen var utvandringen særlig stor fra fjordbygdene på Vestlandet og fra fjellbygder på Østlandet. Etter hvert som ryktene om mulighetene i Amerika spredte seg, ble det utvandring fra byene også.
Kilder
Myhre, J. E. (2025, 23. juni). Utvandring fra Norge. Norgeshistorie.no. https://www.norgeshistorie.no/industrialisering-og-demokrati/1537-utvandring-fra-norge.html
Nerbøvik, J. (2025 4. juli). Utvandringa frå Noreg til Nord-Amerika. I Store norske leksikon. https://snl.no/Utvandringa_fr%C3%A5_Noreg_til_Nord-Amerika
Norsk utvandrermuseum. (u.å.). 200 år med norsk-amerikansk historie. Har vi egentlig lært noe? CROSSINGS 200 1825–2025. Norge & Nord-Amerika. Hentet 22. august 2025 fra https://utvandrermuseet.no/2025
Norsk utvandrermuseum. (u.å.). Restauration. CROSSINGS 200 1825–2025.Norge og Nord-Amerika. Hentet 22. august 2025 fra https://utvandrermuseet.no/2025/restauration
Les original på NDLA →
Skipet Restauration seilte fra Stavanger til New York den 4. juli 1825. Denne første seilasen regnes som starten på den organiserte utvandringen fra Norge til Amerika.
Det var 45 passasjerer om bord. De var kvekere, eller de sympatiserte med kvekerne, og søkte trosfrihet i Amerika. Kapteinen selv, Lars Larsen Geilane, var kveker og leder for gruppa. De øvrige var fra Tysvær og noen andre byger i Rogaland, og følte seg forfulgt i Norge i en periode hvor alle nordmenn var forpliktet til å stå i statskirken. Dette var ikke fattige mennesker. De hadde selv skaffet penger til å kjøpe fartøyet og forsyninger for reisen.
Jubileumsåret 2025
"Crossings 200" er en del av Nasjonaljubileet 2030 – Norge i tusen år, og temaet for utvandringsjubileet er migrasjon og identitet. I løpet av året skal de ikke bare se på den historiske utvandringen fra Norge, men også på dagens innvandring til Norge.
Utvandringen fra Norge skjedde fra veldige mange steder i landet. I vår tid er det mange, både barn og voksne, som har opplevd å komme til Norge fra et annet land. Og når folk migrerer, altså flytter på seg, gjør noe med identiteten.
Det er Norsk utvandrermuseum som har hovedansvar for jubileet, men mange andre museer og institusjoner er med og har sine arrangementer. Kanskje fins det arrangementer i ditt lokalmiljø også?
Tenk over
Utvandringsjubileet skriver: "Ett lands utvandrer er et annet lands innvandrer, da som nå. Hvordan kan vi sammenligne de to? Hva er likheter og forskjeller?"
Hva tror du? Hva kan likhetene være mellom de som utvandret til Amerika, og de som kommer hit til Norge fra andre land?
Utvandringen fra Norge
800 000 nordmenn utvandret i perioden 1830 til 1920. De aller fleste utvandret til Amerika, mens noen reiste til andre verdensdeler, som Australia og Sør-Amerika. Til Nord-Amerika regner vi med at utvandringen skjedde i tre store bølger, særlig fra 1860-årene. I 1882 var det så mange som 28 000 mennesker som emigrerte fra Norge.
I begynnelsen var utvandringen særlig stor fra fjordbygdene på Vestlandet og fra fjellbygder på Østlandet. Etter hvert som ryktene om mulighetene i Amerika spredte seg, ble det utvandring fra byene også.
Kilder
Myhre, J. E. (2025, 23. juni). Utvandring fra Norge. Norgeshistorie.no. https://www.norgeshistorie.no/industrialisering-og-demokrati/1537-utvandring-fra-norge.html
Nerbøvik, J. (2025 4. juli). Utvandringa frå Noreg til Nord-Amerika. I Store norske leksikon. https://snl.no/Utvandringa_fr%C3%A5_Noreg_til_Nord-Amerika
Norsk utvandrermuseum. (u.å.). 200 år med norsk-amerikansk historie. Har vi egentlig lært noe? CROSSINGS 200 1825–2025. Norge & Nord-Amerika. Hentet 22. august 2025 fra https://utvandrermuseet.no/2025
Norsk utvandrermuseum. (u.å.). Restauration. CROSSINGS 200 1825–2025.Norge og Nord-Amerika. Hentet 22. august 2025 fra https://utvandrermuseet.no/2025/restauration
Les original på NDLA →
Nordmennene har aldri vært alene i verden
Du kan også lese artikkelen "Nordmennene har aldri vært alene i verden", skrevet av Erling Sandmo, på Norgeshistorie .
Globaliseringen er ikke noen ny prosess. Foreningen med Danmark og nærheten til Sverige ga sterke globaliserende impulser til norsk historie gjennom hele vår periode. En annen viktig impuls var den selvsagte kontakten med de andre landene i Nord-Europa.
På Sørvestlandskysten var det ganske vanlig for unge kvinner å søke tjeneste i Amsterdam. Borgerskapet i de norske byene regnet deres erfaringer i utlandet som en verdifull kvalifikasjon. Mennene reiste ut for å finne arbeid som sjøfolk, og i perioder var så mange som hver syvende sjømann i den store nederlandske fjernhandelsflåten norsk.
De vendte hjem ikke bare med penger, men med kauriskjell, musikkinstrumenter, malaria, underlige historier og fremmede språk. Kontaktflatene mot en stadig større verden er dermed blitt flere og flere – for flere og flere.
Hverdagens kulturmøter
Når bønder og borgere gikk på fest og skulle danse, var det som regel til musikk fra lokale spillemenn. Disse musikerne kom med egne, håndskrevne notebøker med stykker de hadde samlet selv, og mange av disse bøkene er bevart.
De viser at Norge var del av en felles europeisk musikkultur, der dansesatser fra Frankrike, Tyskland og England sirkulerte fritt og ble fremført på lokal maner. Melodier som norske bønder danset til, vil i dag være kjent for eksempel fra Bachs Goldberg-variasjoner.
Den dansk-norske slavehandelen
I mer strukturelt henseende var det eneveldige Danmark-Norge ikke bare en forening av to stater, men en kolonimakt og en aktør i den internasjonale handelen. Mest omtalt er slavehandelen, der Danmark-Norge var en betydelig aktør. Skipene seilte fra København til det dansk-norske nettverket av slavefort på Gullkysten, vest i Afrika. Det mest kjente er Christiansborg, som ligger i Accra, den nåværende hovedstaden i Ghana.
I Afrika byttet slavehandlerne bort europeiske varer, særlig våpen og brennevin, mot slaver, som de så først og fremst fraktet til Karibia og til de danske koloniøyene der. Viktigst var St. Croix, der slavene arbeidet på sukkerplantasjer under fryktelige forhold. Skipene vendte så tilbake til København med varer fra koloniene.
Dette var den dansk-norske varianten av den såkalte trekanthandelen, som var slaveøkonomiens infrastruktur: Man fraktet varer til Afrika, kjøpte slaver som man transporterte til Amerika, og tok så med kolonivarer til Europa. I 1792 kom det en lov som forbød all slavehandel fra og med 1803. Loven var den første i sitt slag, men slaveriet som sådan ble ikke forbudt før i 1848.
Trankebar: sjørøvere og misjonærer
Om vi ser bort fra slaveøyene og Grønland, som i en viss forstand fremdeles kan sies å være en dansk koloni, var den viktigste dansk-norske kolonien i vår periode handelsstasjonen Trankebar, som ligger på østsiden av Sør-India. Kolonien ble opprettet i 1620, fire år etter grunnleggelsen av Danske ostindisk Kompani.
Gjennom det meste av 1600-tallet var kontakten mellom Danmark-Norge og Trankebar begrenset, og handelsstasjonens økonomi var først og fremst basert på den regionale handelen og sjørøveri. På 1700-tallet ble kontakten tilbake til København mer regelmessig, og handelen med asiatiske varer ble ganske omfattende: Sansen for det eksotiske var sterk, og "orientalske" motiver var fremtredende i både kunst, musikk og design.
Mot slutten av 1700-tallet gikk det sterkt tilbake med handelen i Trankebar, og da Danmark solgte kolonien til Storbritannia i 1845, var det lenge siden den hadde hatt noen økonomisk betydning. Den direkte kontakten med den danske og norske befolkningen hadde likevel gitt viktige kulturelle impulser gjennom to århundrer. En bemerkelsesverdig impuls i motsatt retning var det at Trankebar var basen for historiens første lutherske misjon, etablert i 1706.
Se NRKs program om nordmenns reiser til Amsterdam på 1600- og 1700-tallet:
Lenke til opprinnelig artikkelArtikkel: Nordmennene har aldri vært alene i verden
Les original på NDLA →
Globaliseringen er ikke noen ny prosess. Foreningen med Danmark og nærheten til Sverige ga sterke globaliserende impulser til norsk historie gjennom hele vår periode. En annen viktig impuls var den selvsagte kontakten med de andre landene i Nord-Europa.
På Sørvestlandskysten var det ganske vanlig for unge kvinner å søke tjeneste i Amsterdam. Borgerskapet i de norske byene regnet deres erfaringer i utlandet som en verdifull kvalifikasjon. Mennene reiste ut for å finne arbeid som sjøfolk, og i perioder var så mange som hver syvende sjømann i den store nederlandske fjernhandelsflåten norsk.
De vendte hjem ikke bare med penger, men med kauriskjell, musikkinstrumenter, malaria, underlige historier og fremmede språk. Kontaktflatene mot en stadig større verden er dermed blitt flere og flere – for flere og flere.
Hverdagens kulturmøter
Når bønder og borgere gikk på fest og skulle danse, var det som regel til musikk fra lokale spillemenn. Disse musikerne kom med egne, håndskrevne notebøker med stykker de hadde samlet selv, og mange av disse bøkene er bevart.
De viser at Norge var del av en felles europeisk musikkultur, der dansesatser fra Frankrike, Tyskland og England sirkulerte fritt og ble fremført på lokal maner. Melodier som norske bønder danset til, vil i dag være kjent for eksempel fra Bachs Goldberg-variasjoner.
Den dansk-norske slavehandelen
I mer strukturelt henseende var det eneveldige Danmark-Norge ikke bare en forening av to stater, men en kolonimakt og en aktør i den internasjonale handelen. Mest omtalt er slavehandelen, der Danmark-Norge var en betydelig aktør. Skipene seilte fra København til det dansk-norske nettverket av slavefort på Gullkysten, vest i Afrika. Det mest kjente er Christiansborg, som ligger i Accra, den nåværende hovedstaden i Ghana.
I Afrika byttet slavehandlerne bort europeiske varer, særlig våpen og brennevin, mot slaver, som de så først og fremst fraktet til Karibia og til de danske koloniøyene der. Viktigst var St. Croix, der slavene arbeidet på sukkerplantasjer under fryktelige forhold. Skipene vendte så tilbake til København med varer fra koloniene.
Dette var den dansk-norske varianten av den såkalte trekanthandelen, som var slaveøkonomiens infrastruktur: Man fraktet varer til Afrika, kjøpte slaver som man transporterte til Amerika, og tok så med kolonivarer til Europa. I 1792 kom det en lov som forbød all slavehandel fra og med 1803. Loven var den første i sitt slag, men slaveriet som sådan ble ikke forbudt før i 1848.
Trankebar: sjørøvere og misjonærer
Om vi ser bort fra slaveøyene og Grønland, som i en viss forstand fremdeles kan sies å være en dansk koloni, var den viktigste dansk-norske kolonien i vår periode handelsstasjonen Trankebar, som ligger på østsiden av Sør-India. Kolonien ble opprettet i 1620, fire år etter grunnleggelsen av Danske ostindisk Kompani.
Gjennom det meste av 1600-tallet var kontakten mellom Danmark-Norge og Trankebar begrenset, og handelsstasjonens økonomi var først og fremst basert på den regionale handelen og sjørøveri. På 1700-tallet ble kontakten tilbake til København mer regelmessig, og handelen med asiatiske varer ble ganske omfattende: Sansen for det eksotiske var sterk, og "orientalske" motiver var fremtredende i både kunst, musikk og design.
Mot slutten av 1700-tallet gikk det sterkt tilbake med handelen i Trankebar, og da Danmark solgte kolonien til Storbritannia i 1845, var det lenge siden den hadde hatt noen økonomisk betydning. Den direkte kontakten med den danske og norske befolkningen hadde likevel gitt viktige kulturelle impulser gjennom to århundrer. En bemerkelsesverdig impuls i motsatt retning var det at Trankebar var basen for historiens første lutherske misjon, etablert i 1706.
Se NRKs program om nordmenns reiser til Amsterdam på 1600- og 1700-tallet:
Lenke til opprinnelig artikkelArtikkel: Nordmennene har aldri vært alene i verden
Les original på NDLA →
På flyttefot i Norge på 1800-tallet
Flytting i Norge
På 1800-tallet hadde befolkningsvekst, industrialisering og modernisering i Norge ført til at det var færre muligheter på bygdene – og langt flere i byene, i utlandet eller andre steder i landet. Derfor ble det stadig vanligere at folk flyttet på seg. I hovedsak kan vi snakke om to store flyttemønstre innenlands på 1800-tallet og fram til utbruddet av første verdenskrig:
Den ene flyttestrømmen gikk fra bygder til byer og tettsteder. De nye industristedene og de største byene tiltrakk seg flest mennesker. Dette gjaldt spesielt hovedstaden Kristiania (Oslo).
Den andre flyttestrømmen gikk mellom regioner. For eksempel flyttet mange til Nord-Norge på grunn av mulighetene knyttet til fiske og fordi det var mye ledig jord.
Innvandring til Norge
Den største gruppa med innvandrere til Norge på 1800-tallet kom fra Sverige. Over 100 000 personer kom fra Sverige til Norge i andre halvdel av 1800-tallet. I tillegg kom det grupper med dansker, finner, tyskere, briter og enkelte jøder. Ingen av disse gruppene besto av mer enn 4000 personer.
Svensker og finner bosatte seg i både byer og bygder. Finnene, eller kvenene, bosatte seg først og fremst i Nord-Norge, mens skogfinnene bosatte seg i grenseområdene på Østlandet. Svenskene fant seg til rette rundt Oslofjorden. Andre grupper med innvandrere bosatte seg først og fremst i byene.
I filmen Svenskene kommer! får du et historisk blikk på svensk arbeidsinnvandring til Norge.
Kulturmøter
De fleste innvandrerne ble lett integrert i det norske samfunnet. I mange tilfeller ble de assimilert. Det vil si at minoritetskulturen velger eller blir tvunget til å ta over majoritetskulturen, og dermed mister den opprinnelige kulturen sin.
For svenskene var språk og kultur såpass beslektet at integreringen gikk raskt. For andre nasjonaliteter var det nødvendig å lære seg språket raskt for å få arbeid.
Kvenene i Finnmark brukte lengre tid på lære seg språket, men ble integrert over tid. Enkelte steder dominerte ulike innvandrergrupper lokalmiljøet. Det gjaldt for eksempel "svenskebyen" i Halden og "kvenbyen" i Vadsø.
Se episoden Jakten på Norge 1814–2014: På vandring fra NRK Skole for å lære mer om utvandring, innvandring og flytting i Norge.
Kilde
Myhre, J. E. (2021, 9. juni). På flyttefot til og innen Norge. I Norgeshistorie. Hentet fra https://www.norgeshistorie.no/industrialisering-og-demokrati/1505-pa-flyttefot-til-og-innen-norge.html
Les original på NDLA →
På 1800-tallet hadde befolkningsvekst, industrialisering og modernisering i Norge ført til at det var færre muligheter på bygdene – og langt flere i byene, i utlandet eller andre steder i landet. Derfor ble det stadig vanligere at folk flyttet på seg. I hovedsak kan vi snakke om to store flyttemønstre innenlands på 1800-tallet og fram til utbruddet av første verdenskrig:
Den ene flyttestrømmen gikk fra bygder til byer og tettsteder. De nye industristedene og de største byene tiltrakk seg flest mennesker. Dette gjaldt spesielt hovedstaden Kristiania (Oslo).
Den andre flyttestrømmen gikk mellom regioner. For eksempel flyttet mange til Nord-Norge på grunn av mulighetene knyttet til fiske og fordi det var mye ledig jord.
Innvandring til Norge
Den største gruppa med innvandrere til Norge på 1800-tallet kom fra Sverige. Over 100 000 personer kom fra Sverige til Norge i andre halvdel av 1800-tallet. I tillegg kom det grupper med dansker, finner, tyskere, briter og enkelte jøder. Ingen av disse gruppene besto av mer enn 4000 personer.
Svensker og finner bosatte seg i både byer og bygder. Finnene, eller kvenene, bosatte seg først og fremst i Nord-Norge, mens skogfinnene bosatte seg i grenseområdene på Østlandet. Svenskene fant seg til rette rundt Oslofjorden. Andre grupper med innvandrere bosatte seg først og fremst i byene.
I filmen Svenskene kommer! får du et historisk blikk på svensk arbeidsinnvandring til Norge.
Kulturmøter
De fleste innvandrerne ble lett integrert i det norske samfunnet. I mange tilfeller ble de assimilert. Det vil si at minoritetskulturen velger eller blir tvunget til å ta over majoritetskulturen, og dermed mister den opprinnelige kulturen sin.
For svenskene var språk og kultur såpass beslektet at integreringen gikk raskt. For andre nasjonaliteter var det nødvendig å lære seg språket raskt for å få arbeid.
Kvenene i Finnmark brukte lengre tid på lære seg språket, men ble integrert over tid. Enkelte steder dominerte ulike innvandrergrupper lokalmiljøet. Det gjaldt for eksempel "svenskebyen" i Halden og "kvenbyen" i Vadsø.
Se episoden Jakten på Norge 1814–2014: På vandring fra NRK Skole for å lære mer om utvandring, innvandring og flytting i Norge.
Kilde
Myhre, J. E. (2021, 9. juni). På flyttefot til og innen Norge. I Norgeshistorie. Hentet fra https://www.norgeshistorie.no/industrialisering-og-demokrati/1505-pa-flyttefot-til-og-innen-norge.html
Les original på NDLA →
Slaveskipet: Norges mørke kolonihistorie
Før dere ser filmen:
Snakk sammen parvis eller diskuter i klassen.
Hva vet dere om kolonitiden på 1700-tallet?
Hva kan dere om Danmark-Norge på 1700-tallet?
Tips
Før dere ser filmen, kan dere lese artikkelen Nordmennene har aldri vært alene i verden.
Oppgave 1
Beskriv hvordan slavehandelen foregikk.
Hvilken rolle hadde Kirken i slavehandelen?
Hvilket menneskesyn hadde man overfor slavene?
Beskriv hvordan en slave ble behandlet på slavefortet i Vest-Afrika, under den oversjøiske overfarten og etter ankomst i den nye verden.
Hvorfor oppstod det kritikk mot slaveri og slavehandel på 1700-tallet?
Oppgave 2
Diskuter: Har Norge en like mørk fortid som andre kolonimakter som var involvert i slavehandelen?
Anbefalte kilder for mer fordypning i temaet om norsk slavehandel:
Artikkel om Slaveskipet Fredensborg, fra Norgeshistorie
Kildeutdrag: Slaveskipet Fredensborg i triangelfart, fra Norgeshistorie
Artikkel om Dei vestindiske øyane og den dansk/norske slavehandel, fra Arkivverket
Oppgave 3
På 1700-tallet var nordmenn mannskap på slaveskip, jobbet på slavefort i Afrika, og vi finner nordmenn på handelskontorer i København. Dikteren Ludvig Holberg tapte penger på slavehandel, og den norske sjøhelten Peter Wessel "Tordenskiold" har blitt kritisert for sin deltakelse i slavehandelen.
Diskuter om det er moralsk riktig at det finnes statuer av disse personene i dag?
Søk på Internett og se om du finner en nyhetssak som tar for seg kjente historiske personer med en problematisk fortid. Kanskje finnes det statuer av kjente personer i lokalmiljøet ditt, eller har det skjedd noe i nærområdet som kan knyttes til en ubehagelig fortid?
Les original på NDLA →
Snakk sammen parvis eller diskuter i klassen.
Hva vet dere om kolonitiden på 1700-tallet?
Hva kan dere om Danmark-Norge på 1700-tallet?
Tips
Før dere ser filmen, kan dere lese artikkelen Nordmennene har aldri vært alene i verden.
Oppgave 1
Beskriv hvordan slavehandelen foregikk.
Hvilken rolle hadde Kirken i slavehandelen?
Hvilket menneskesyn hadde man overfor slavene?
Beskriv hvordan en slave ble behandlet på slavefortet i Vest-Afrika, under den oversjøiske overfarten og etter ankomst i den nye verden.
Hvorfor oppstod det kritikk mot slaveri og slavehandel på 1700-tallet?
Oppgave 2
Diskuter: Har Norge en like mørk fortid som andre kolonimakter som var involvert i slavehandelen?
Anbefalte kilder for mer fordypning i temaet om norsk slavehandel:
Artikkel om Slaveskipet Fredensborg, fra Norgeshistorie
Kildeutdrag: Slaveskipet Fredensborg i triangelfart, fra Norgeshistorie
Artikkel om Dei vestindiske øyane og den dansk/norske slavehandel, fra Arkivverket
Oppgave 3
På 1700-tallet var nordmenn mannskap på slaveskip, jobbet på slavefort i Afrika, og vi finner nordmenn på handelskontorer i København. Dikteren Ludvig Holberg tapte penger på slavehandel, og den norske sjøhelten Peter Wessel "Tordenskiold" har blitt kritisert for sin deltakelse i slavehandelen.
Diskuter om det er moralsk riktig at det finnes statuer av disse personene i dag?
Søk på Internett og se om du finner en nyhetssak som tar for seg kjente historiske personer med en problematisk fortid. Kanskje finnes det statuer av kjente personer i lokalmiljøet ditt, eller har det skjedd noe i nærområdet som kan knyttes til en ubehagelig fortid?
Les original på NDLA →
Utvandring fra Norge
Utvandring fra Norge
På grunn av industrialisering og modernisering i Norge begynte nordmenn i løpet av 1800-tallet å flytte på seg. Mange dro fra bygdene til byene, mens andre dro utenlands. Den mest omtalte utvandringen fra Norge gikk til Nord-Amerika, men nordmenn utvandret også til Australia, New Zealand, Sør-Amerika, Afrika og resten av Europa.
Vi regner med at det første skipet med emigranter fra Norge var "Restauration", som reiste fra Stavanger sommeren 1825 i retning New York. Det var 52 mennesker om bord, og mange av disse var kvekere og haugianere som søkte religionsfrihet i Amerika.
Utvandringsbølger til Amerika
Fra 1830-tallet ble utvandringen fra Norge regelmessig, og fra midten av 1860-tallet fikk vi det vi kaller for tre store utvandringsbølger:
fra 1866 til 1873
fra slutten av 1870-årene til begynnelsen av 1890-årene
fra 1903 til rundt 1910
Fra 1866 var det mange gårdbrukere som emigrerte, men etter hvert var det en minst like stor andel med byfolk som satte kursen mot Amerika. De første tiårene hadde vi det vi kaller familieemigrasjon. Noen ganger emigrerte hele familien sammen, men det vanligste var nok at mannen flyttet først. Når han hadde fått etablert seg, kom kona og barna etter. At mennene flyttet først, har sammenheng med både at det var mannsoverskudd i de periodene utvandringen var størst, og at det gjerne var de som tok initiativ til å reise. De siste tiårene var det ofte enkeltpersoner, også da flest menn, som reiste over.
Hvorfor utvandret så mange?
Fram til første verdenskrig var Norge det europeiske landet som hadde nest størst utvandring i forhold til folketallet. Bare Irland hadde mer. Det er flere forklaringer på hvorfor så mange valgte å emigrere til Amerika. Det vi vet, er nemlig at det er altfor enkelt å peke på enkeltårsaker.
Den enorme folketallsveksten, som førte til overbefolkning i norske bygder, er én forklaring. Det samme er økonomiske kriser på 1870-tallet. Det er likevel ingen grunn til å anta at det var nød og elendighet som fikk nordmenn til å emigrere. Sammenlignet med andre europeiske land hadde Norge en forholdsvis høy levestandard og sterk økonomisk vekst.
Private årsaker, eventyrlyst og muligheter for arbeid andre steder spilte inn. Mange europeere så på Amerika som "mulighetenes land". Dette gjaldt spesielt nordmenn og kan skyldes at mange nordmenn hadde kontakt med omverden gjennom skipsfart, og at folk hadde lese- og skriveferdigheter.
Amerikabrev
Etter hvert ble utvandringen en drivkraft i seg selv. At noen hadde dratt tidlig og sendte brev hjem om hvor fantastisk alt var "over there", lokket mange til å reise. Hjemme var det trange forhold, og mange ønsket seg et nytt og bedre liv i Amerika.
Push- og pull-faktorer
Når man skal forklare hvorfor folk flytter på seg, kan man også bruke begrepene push- og pull-faktorer:
Push-faktorer er det som "dytter" folk vekk fra der de bor.
Pull-faktorer er det som "trekker" folk til stedet de reiser til.
Påvirkning på det norske samfunnet
Jostein Nerbøvik skriver at utvandringen fungerte som en slags sikringsventil for det norske samfunnet ved at den tok av for det store fødselsoverskuddet. Uten den store utvandringen ville befolkningsveksten skapt større problemer for samfunnet og ressursfordelingen. I tillegg ga utvandringen folk et alternativ til å flytte til byen hvis de ikke hadde mulighet til å fortsette i jordbruket.
Folk hadde flyttet før også, men over mindre avstander og med mindre drastiske endringer for livssituasjonen. Med utbyggingen av veier og transportmuligheter i løpet av 1800-tallet ble det enklere å bryte opp og flytte til tettsteder eller byer – eller til et helt annet land.
Tenk gjennom
Hvilke push- og pull-faktorer kan brukes til å forklare innvandring og utvandring til og fra Norge i dag?
Kilder
Myhre, J. E. (2020, 2.november). Utvandring fra Norge. I Norgeshistorie. Hentet fra https://www.norgeshistorie.no/industrialisering-og-demokrati/1537-utvandring-fra-norge.html
Nerbøvik, J. (1999). Norsk historie 1860–1914: eit bondesamfunn i oppbrot. Samlaget.
Pryser, T. (1999). Norsk historie 1814–1860: frå standssamfunn mot klassesamfunn. Samlaget.
Østrem, N. O. (2006): Norsk utvandringshistorie. Samlaget.
Les original på NDLA →
På grunn av industrialisering og modernisering i Norge begynte nordmenn i løpet av 1800-tallet å flytte på seg. Mange dro fra bygdene til byene, mens andre dro utenlands. Den mest omtalte utvandringen fra Norge gikk til Nord-Amerika, men nordmenn utvandret også til Australia, New Zealand, Sør-Amerika, Afrika og resten av Europa.
Vi regner med at det første skipet med emigranter fra Norge var "Restauration", som reiste fra Stavanger sommeren 1825 i retning New York. Det var 52 mennesker om bord, og mange av disse var kvekere og haugianere som søkte religionsfrihet i Amerika.
Utvandringsbølger til Amerika
Fra 1830-tallet ble utvandringen fra Norge regelmessig, og fra midten av 1860-tallet fikk vi det vi kaller for tre store utvandringsbølger:
fra 1866 til 1873
fra slutten av 1870-årene til begynnelsen av 1890-årene
fra 1903 til rundt 1910
Fra 1866 var det mange gårdbrukere som emigrerte, men etter hvert var det en minst like stor andel med byfolk som satte kursen mot Amerika. De første tiårene hadde vi det vi kaller familieemigrasjon. Noen ganger emigrerte hele familien sammen, men det vanligste var nok at mannen flyttet først. Når han hadde fått etablert seg, kom kona og barna etter. At mennene flyttet først, har sammenheng med både at det var mannsoverskudd i de periodene utvandringen var størst, og at det gjerne var de som tok initiativ til å reise. De siste tiårene var det ofte enkeltpersoner, også da flest menn, som reiste over.
Hvorfor utvandret så mange?
Fram til første verdenskrig var Norge det europeiske landet som hadde nest størst utvandring i forhold til folketallet. Bare Irland hadde mer. Det er flere forklaringer på hvorfor så mange valgte å emigrere til Amerika. Det vi vet, er nemlig at det er altfor enkelt å peke på enkeltårsaker.
Den enorme folketallsveksten, som førte til overbefolkning i norske bygder, er én forklaring. Det samme er økonomiske kriser på 1870-tallet. Det er likevel ingen grunn til å anta at det var nød og elendighet som fikk nordmenn til å emigrere. Sammenlignet med andre europeiske land hadde Norge en forholdsvis høy levestandard og sterk økonomisk vekst.
Private årsaker, eventyrlyst og muligheter for arbeid andre steder spilte inn. Mange europeere så på Amerika som "mulighetenes land". Dette gjaldt spesielt nordmenn og kan skyldes at mange nordmenn hadde kontakt med omverden gjennom skipsfart, og at folk hadde lese- og skriveferdigheter.
Amerikabrev
Etter hvert ble utvandringen en drivkraft i seg selv. At noen hadde dratt tidlig og sendte brev hjem om hvor fantastisk alt var "over there", lokket mange til å reise. Hjemme var det trange forhold, og mange ønsket seg et nytt og bedre liv i Amerika.
Push- og pull-faktorer
Når man skal forklare hvorfor folk flytter på seg, kan man også bruke begrepene push- og pull-faktorer:
Push-faktorer er det som "dytter" folk vekk fra der de bor.
Pull-faktorer er det som "trekker" folk til stedet de reiser til.
Påvirkning på det norske samfunnet
Jostein Nerbøvik skriver at utvandringen fungerte som en slags sikringsventil for det norske samfunnet ved at den tok av for det store fødselsoverskuddet. Uten den store utvandringen ville befolkningsveksten skapt større problemer for samfunnet og ressursfordelingen. I tillegg ga utvandringen folk et alternativ til å flytte til byen hvis de ikke hadde mulighet til å fortsette i jordbruket.
Folk hadde flyttet før også, men over mindre avstander og med mindre drastiske endringer for livssituasjonen. Med utbyggingen av veier og transportmuligheter i løpet av 1800-tallet ble det enklere å bryte opp og flytte til tettsteder eller byer – eller til et helt annet land.
Tenk gjennom
Hvilke push- og pull-faktorer kan brukes til å forklare innvandring og utvandring til og fra Norge i dag?
Kilder
Myhre, J. E. (2020, 2.november). Utvandring fra Norge. I Norgeshistorie. Hentet fra https://www.norgeshistorie.no/industrialisering-og-demokrati/1537-utvandring-fra-norge.html
Nerbøvik, J. (1999). Norsk historie 1860–1914: eit bondesamfunn i oppbrot. Samlaget.
Pryser, T. (1999). Norsk historie 1814–1860: frå standssamfunn mot klassesamfunn. Samlaget.
Østrem, N. O. (2006): Norsk utvandringshistorie. Samlaget.
Les original på NDLA →
Utvandring fra Norge til Amerika: Fra 1825 fram til i dag
Migrasjon
Migrasjon er ikke noe nytt. Etter at "Restauration" reiste fra Stavanger til New York, fulgte flere etter i kjølvannet av den. Ryktene om de gode forholdene i Amerika spredte seg tilbake til Norge, og etter en litt treg start skjøt utvandringen fart fra 1860-årene og fram til andre verdenskrig.
Fra 1825 til 1915 kom om lag 800 000 personer til å utvandre fra Norge til Nord-Amerika, de aller fleste til USA. Nest etter Irland var Norge det landet i Europa flest reiste fra i forhold til folketallet.
Begrep om migrasjon
En migrant er en som har bosatt seg i et annet land enn der vedkommande er født.
En emigrant, eller utvandrer, er en som reiser fra fødelandet sitt og til et annet land for å bosette seg der.
En immigrant, eller innvandrer en som kommer til et land fra et annet, med mål om å bosette seg der.
Periodene og antall personer som utvandret
De første norske emigrantene støtte umiddelbart på utfordringer i det nye landet. De forsøkte først å bosette seg i Kendall i delstaten New York, men stedet var dårlig egnet for jordbruk. Noen år senere flyttet mange av dem videre til Fox River i Illionis. Der etablerte de den første permanente norske bosettingen. Stedet fungerte som knutepunkt for flere tusen norske immigranter som kom de neste årene.
Ryktene om de gode forholdene i Fox River spredte seg etter hvert til Norge, men det var først i 1836 at den neste skuta med emigranter forlot Norge. De neste ti årene utvandret om lag 6000 personer årlig fra Norge til Amerika. Fra 1865, etter den amerikanske borgerkrigen, skjøt utvandringen virkelig fart.
Utvandringen fra 1860-årene og fram til første verdenskrig kan deles inn i tre bølger:
Fra 1866 til 1873 utvandret årlig om lag 12 000 personer. Fra 1880 til 1893 og fra 1903 til 1920 var det årlige gjennomsnittet på 18 000 personer. Toppene i den norske utvandringen til Amerika var 1882 med 29 000 og 1903 med 27 000 personer.
Etter 1900 var det også et en del tilbakevandring, altså at mange returnerte fra Amerika og tilbake til Norge. Spesielt unge mennesker kunne reise opptil flere ganger fram og tilbake til Amerika for å arbeide der i perioder.
Hva møtte de første som reiste?
De som reiste i den første perioden, var ofte dårlig forberedt, både på reisen og hva som ventet dem i Amerika. Få kunne engelsk, og mange hadde ikke mer penger enn til selve båtbilletten. På havna i New York ble mange lurt av taskenspillere og lurendreiere, som var folk som var ute etter å tjene penger på nyankomne immigranter.
Målet for reisen var ofte Midtvesten eller andre områder innover i landet. Der hadde gjerne slektninger, venner eller andre kjenninger allerede bosatt seg. Overfarten skjedde som oftest om sommeren, så immigrantene tilbragte gjerne den første vinteren hos bekjente før de selv begynte å rydde jord og bygge hus den påfølgende våren.
Selve overfarten
Ferden til Amerika gikk med båt over Atlanterhavet. I perioden fram til 1865 kom de fleste norske migrantene til Quebec i Canada og reiste videre mot målet derfra. Senere ble New York hovedporten for immigranter til USA. Noen få skip gikk direkte fra Norge, men de aller flere reiste via England, Tyskland eller Holland.
Med seilskip tok overfarten omkring to måneder. I en periode gikk det både seilskip og dampskip, men rundt 1873 var dampskipene blitt dominerende. Med dampskip kunne en reise over Atlanterhavet på ei drøy uke.
Hvem reiste og hvorfor?
Årsakene til utvandringen var sammensatt, men en viktig grunn var "drømmen om Amerika". I Amerika var det utsikter til arbeid og til å skaffe et bedre liv for seg og sine. Muligheten til å kunne reise til slekt og venner var også viktig.
I enkelte norske bygder var det en stor andel av befolkningen som utvandret, og de bosatte seg gjerne på samme sted i Amerika. Dette åpnet et nytt "mulighetsrom" for folk. Folk reiste til steder der de visste det kunne være kjentfolk fra før, slik at de kunne få hjelp og veiledning til å finne seg til rette. En såkalt utvandrerkultur utviklet seg.
Den første perioden, fram til 1880, var det ofte hele familier som dro. De var som regel blant mellomsjiktet i lokalsamfunnet. Mange kom fra fjellbygder og fra grisgrendte strøk. I denne perioden var det god tilgang på landområder i Amerika, og mange skaffet seg jord og ryddet seg en gård.
Senere ble det mulig for husmenn og tjenestefolk å reise, både fordi selve reisen ble billigere, men også fordi mange kjentfolk hadde reist over før og kunne hjelpe til med å skaffe jobb. Utvandringen fra byene økte også.
Fra 1880-årene økte antallet ugifte unge som reiste for å søke lykken i Amerika, betraktelig. I 1880 var 60 prosent av kvinnene som reiste, ugifte, og i 1907 var 75 prosent ugifte. Blant dem var de aller fleste tjenestejenter da de dro fra Norge.
I alle periodene var det litt flere menn enn kvinner blant utvandrerne.
Periodene med sterk utvandring var også perioder med dårlige økonomiske kår i Norge. Gjennom 1800-tallet vokste befolkningen sterkt, og mange unge måtte søke vekk fra hjemgården og ut av bygda for å skaffa seg livsopphold. Mange flyttet til byene i Norge for å arbeide i industrien, men byene ble for en del bare et stoppested på vei til Amerika.
Hvor dro de, og hva gjorde de?
Gjennom hele 1800-tallet og godt inn på 1900-tallet foregikk det en storstilt bosetting av det amerikanske kontinentet. Gjennom lover som Homestead Act fra 1862 kunne alle voksne menn, samt kvinner og immigranter som hadde søkt om statsborgerskap, under visse betingelser legge krav på inntil 160 acres, cirka 650 mål, jord. Der kunne de bygge seg en gård eller et hjem. Bakgrunnen for denne utdelingen av jord til vanlige folk var blant annet frykt for at oppkjøpere skulle legge under seg store områder.
De enorme jordområdene var blitt tilgjengelige etter at amerikanske urinnvånere – tidligere ofte kalt indianere – ble fordrevet fra sine leveområder. Urinnvånerne hadde som regel måttet oppgi områdene som en del av fredsavtaler etter kriger og massakrer, eller ved såkalt salg av enorme landområder til svært lave priser.
De som inntok de nye områdene, var både amerikanske bosettere fra lenger øst og immigranter fra den andre siden av Atlanterhavet. Nordmenn deltok for fullt i dette landnåmet – erobringen av land – i Nord-Amerika. Gjennom årene ble det etablert bosettinger over hele kontinentet, blant annet i Montana, Texas og Washington. De fleste dro likevel til delstatene Minnesota, Illionis, Wisconsin og Nord-Dakota.
De fleste nordmennene som utvandret til Nord-Amerika, bosatte seg på landsbygda, på gårder eller i små landsbyer. Her kunne de skape seg et liv de kjente igjen hjemmefra, men med høyere sosial og økonomisk status. Nordmennene var – i følge folketellingen i 1900 – med god margin den mest rurale, eller landlige, innvandringsgruppa av alle. I 19020 var 80 prosent av omkring en million norske første- og andregenerasjons innvandrere i USA bosatt i øvre Midtvesten.
Det var likevel flere som slo seg ned i byene. I den tidlige perioden var det mange som bosatte seg i byene rundt de store sjøene: Chicago, Milwaukee og Detroit. Etter hvert utviklet det seg også et stort norsk miljø i Brooklyn utenfor New York.
Fra 1870-årene ble Brooklyn hovedområde for skipsbygging, dokking og skipsreparasjoner. Siden mange nordmenn hadde kompetanse og erfaring fra denne næringen, var dette en grunn til at de søkte arbeid og bosted der. I tillegg tiltrakk området seg mange norske sjømenn som var i utenriksfart på New York.
I 1910 bodde det om lag 30 000 første- og andregenerasjons nordmenn i Brooklyn. Her var det norske bakerier, restauranter og butikker. 8th Avenue fikk til og med kallenavnet "Lapskaus Boulevard". Brooklyn var lenge en base for unge norske menn og kvinner, særlig frå Sørvestlandet, som kom som arbeidsinnvandrere. På 1950- og 60-tallet virket "Brooklyn nærmere enn Oslo" for mange som allerede hadde slekt og venner som arbeidet der.
Kommunikasjon
Etter hvert som flere reiste over, ble det skrevet brev som ble sendt hjem til familie og venner i Norge. Det kom også bøker og artikler med råd og vink til dem som ville reise.
Brevene som norske utvandrere sendte hjem, blir kalt amerikabrev. I brevene fortalte avsenderne om livet i Amerika og om hvilke muligheter som var der. Brevene holdt også slekt og venner oppdaterte om barnefødsler og andre viktige begivenheter. Ofte oppfordret de som skrev, slekt og venner til selv å reise over, og brevene ble lest av mange. I en del tilfeller ble de også trykket i avisene i Norge.
De norske bosetterne utga også egne norsk-amerikanske aviser. De skrev om saker som opptok nordmenn i Amerika, og delt nytt om stort og smått fra Norge. Et eksempel er Decorah-posten. Den kom ut på norsk i Decorah i Iowa fra 1874 til 1972.
Samkvem og påvirkning over Atlanterhavet
I flere århundrer har Norge og USA påvirket hverandre, både kulturelt og økonomisk. Den norske grunnloven fra 1814 var sterkt inspirert av den amerikanske grunnloven fra 1787. Og den store norske og europeiske innvandringen til USA på 1800-tallet endret amerikansk samfunnsliv.
Innvandrerne, som de norske, brakte med seg egne skikker, egen religion, kunst og musikk. Mange holdt på sitt eget språk og på kontakten med hjemlandet. I dag blir det fremdeles feiret 17. mai og norske festivaler enkelte steder i USA, blant annet i regi av Vesterheim, det norsk-amerikanske museet, i delstaten Iowa.
De sterke båndene til Europa var en av årsakene til at USA ble med i første og andre verdenskrig. Etter andre verdenskrig bidro USA sterkt til gjenoppbyggingen av Europa gjennom hjelpeprogrammet Marshallhjelpen. Den bidro blant annet til mekanisering av landbruket i Norge. Populærkultur fra USA, som musikk og film, ble også dominerende her i etterkrigsperioden.
I år 2000 var det 4,5 millioner amerikanere som oppga å ha norsk avstamming – omtrent like mange som det da bodde i Norge. I dagens amerikanske samfunnsliv og politikk er det flere med norsk avstamming, som for eksempel Pete Hegseth, som er forsvarminister.
Innvandringen til Nord-Amerika i et større perspektiv
Mellom 1850 og 1940 forlot omtrent 60 millioner mennesker Europa. Halvparten dro til USA, de andre innvandret til andre verdensdeler. Det anslås at omtrent hver femte som dro, senere vendte tilbake til fødelandet.
Årsakene til den store emigrasjonen fra Europa til andre steder i verden deles inn i både pull og push, dra- og skyvkrefter. Det som dro immigrantene, var først og fremst at landene de dro til, ønsket emigranter velkommen. Det trengtes folk å dyrke jorda, til å arbeide i industrien, bygge hus og grave gruver.
Fra rundt første verdenskrig ble pull-årsakene mindre. Da begynte flere land, deriblant USA, Australia og New Zealand, å begrense hvem og hvor mange som fikk komme. Begrensingene kom gjerne fordi det var begynt å bli konkurranse om arbeid, land og andre ressurser, og grupper i disse landene ønsket å verne dem som alt var der.
En push-årsak var de harde tidene i Europa. Sultkatastrofen i Irland i 1846, revolusjonene i flere europeiske land i 1848 og 1849 samt forfølgelsen av jøder i Russland og deler av Øst-Europa gjorde at flere valgte å søke bedre liv på andre kontinenter.
En annen viktig push-årsak som skal nevnes, er at det i Europa i perioden faktisk ble mulig å reise. Reiseteknologien ble enklere og billigere. Dampskip og dampdrevne tog kortet ned reisetidene betraktelig og gjorde billettene billigere. Samtidig hadde den økonomiske utviklingen i Europa gjennom siste del av 1800- og tidlig på 1900-tallet gjort det mulig for flere å spare opp penger.
Kilder
Lovoll, O. S. (2005). Norske småbyer på prærien – En kulturhistorisk studie. Forlaget Vett og Viten.
Myhre, J. E. (2025, 23. juni). Utvandring fra Norge. Norgeshistorie.no. Hentet 4. mars 2025 fra https://www.norgeshistorie.no/industrialisering-og-demokrati/1537-utvandring-fra-norge.html
Nerbøvik, J. (2025, 13. september). Utvandringa frå Noreg til Nord-Amerika. I Store norske leksikon. Hentet 4. mars 2025 fra https://snl.no/Utvandringa_fr%C3%A5_Noreg_til_Nord-Amerika
Nerheim, G. (2020). I hjertet av Texas – Den ukjente historien om Cleng Peerson og norske immigranter i Texas. Fagbokforlaget.
Sogner, S. & Telste, K. (2005). Ut og søkje teneste – historia om tenestejentene. Det Norske Samlaget.
Østrem, N. O. (2014). Norsk utvandringshistorie. Det Norske Samlaget.
Østrem, N.O. (2024, 16. januar). Suget frå Amerika. Norgeshistorie.no. https://www.norgeshistorie.no/industrialisering-og-demokrati/1546-suget-fra-amerika.html.
Østrem, N. O. (2024, 16. januar).Tre søsken drar til «våre folk» i Amerika. Norgeshistorie.no. https://www.norgeshistorie.no/industrialisering-og-demokrati/1538-tre-sosken-drar-til-vare-folk-i-amerika.html.
Les original på NDLA →
Migrasjon er ikke noe nytt. Etter at "Restauration" reiste fra Stavanger til New York, fulgte flere etter i kjølvannet av den. Ryktene om de gode forholdene i Amerika spredte seg tilbake til Norge, og etter en litt treg start skjøt utvandringen fart fra 1860-årene og fram til andre verdenskrig.
Fra 1825 til 1915 kom om lag 800 000 personer til å utvandre fra Norge til Nord-Amerika, de aller fleste til USA. Nest etter Irland var Norge det landet i Europa flest reiste fra i forhold til folketallet.
Begrep om migrasjon
En migrant er en som har bosatt seg i et annet land enn der vedkommande er født.
En emigrant, eller utvandrer, er en som reiser fra fødelandet sitt og til et annet land for å bosette seg der.
En immigrant, eller innvandrer en som kommer til et land fra et annet, med mål om å bosette seg der.
Periodene og antall personer som utvandret
De første norske emigrantene støtte umiddelbart på utfordringer i det nye landet. De forsøkte først å bosette seg i Kendall i delstaten New York, men stedet var dårlig egnet for jordbruk. Noen år senere flyttet mange av dem videre til Fox River i Illionis. Der etablerte de den første permanente norske bosettingen. Stedet fungerte som knutepunkt for flere tusen norske immigranter som kom de neste årene.
Ryktene om de gode forholdene i Fox River spredte seg etter hvert til Norge, men det var først i 1836 at den neste skuta med emigranter forlot Norge. De neste ti årene utvandret om lag 6000 personer årlig fra Norge til Amerika. Fra 1865, etter den amerikanske borgerkrigen, skjøt utvandringen virkelig fart.
Utvandringen fra 1860-årene og fram til første verdenskrig kan deles inn i tre bølger:
Fra 1866 til 1873 utvandret årlig om lag 12 000 personer. Fra 1880 til 1893 og fra 1903 til 1920 var det årlige gjennomsnittet på 18 000 personer. Toppene i den norske utvandringen til Amerika var 1882 med 29 000 og 1903 med 27 000 personer.
Etter 1900 var det også et en del tilbakevandring, altså at mange returnerte fra Amerika og tilbake til Norge. Spesielt unge mennesker kunne reise opptil flere ganger fram og tilbake til Amerika for å arbeide der i perioder.
Hva møtte de første som reiste?
De som reiste i den første perioden, var ofte dårlig forberedt, både på reisen og hva som ventet dem i Amerika. Få kunne engelsk, og mange hadde ikke mer penger enn til selve båtbilletten. På havna i New York ble mange lurt av taskenspillere og lurendreiere, som var folk som var ute etter å tjene penger på nyankomne immigranter.
Målet for reisen var ofte Midtvesten eller andre områder innover i landet. Der hadde gjerne slektninger, venner eller andre kjenninger allerede bosatt seg. Overfarten skjedde som oftest om sommeren, så immigrantene tilbragte gjerne den første vinteren hos bekjente før de selv begynte å rydde jord og bygge hus den påfølgende våren.
Selve overfarten
Ferden til Amerika gikk med båt over Atlanterhavet. I perioden fram til 1865 kom de fleste norske migrantene til Quebec i Canada og reiste videre mot målet derfra. Senere ble New York hovedporten for immigranter til USA. Noen få skip gikk direkte fra Norge, men de aller flere reiste via England, Tyskland eller Holland.
Med seilskip tok overfarten omkring to måneder. I en periode gikk det både seilskip og dampskip, men rundt 1873 var dampskipene blitt dominerende. Med dampskip kunne en reise over Atlanterhavet på ei drøy uke.
Hvem reiste og hvorfor?
Årsakene til utvandringen var sammensatt, men en viktig grunn var "drømmen om Amerika". I Amerika var det utsikter til arbeid og til å skaffe et bedre liv for seg og sine. Muligheten til å kunne reise til slekt og venner var også viktig.
I enkelte norske bygder var det en stor andel av befolkningen som utvandret, og de bosatte seg gjerne på samme sted i Amerika. Dette åpnet et nytt "mulighetsrom" for folk. Folk reiste til steder der de visste det kunne være kjentfolk fra før, slik at de kunne få hjelp og veiledning til å finne seg til rette. En såkalt utvandrerkultur utviklet seg.
Den første perioden, fram til 1880, var det ofte hele familier som dro. De var som regel blant mellomsjiktet i lokalsamfunnet. Mange kom fra fjellbygder og fra grisgrendte strøk. I denne perioden var det god tilgang på landområder i Amerika, og mange skaffet seg jord og ryddet seg en gård.
Senere ble det mulig for husmenn og tjenestefolk å reise, både fordi selve reisen ble billigere, men også fordi mange kjentfolk hadde reist over før og kunne hjelpe til med å skaffe jobb. Utvandringen fra byene økte også.
Fra 1880-årene økte antallet ugifte unge som reiste for å søke lykken i Amerika, betraktelig. I 1880 var 60 prosent av kvinnene som reiste, ugifte, og i 1907 var 75 prosent ugifte. Blant dem var de aller fleste tjenestejenter da de dro fra Norge.
I alle periodene var det litt flere menn enn kvinner blant utvandrerne.
Periodene med sterk utvandring var også perioder med dårlige økonomiske kår i Norge. Gjennom 1800-tallet vokste befolkningen sterkt, og mange unge måtte søke vekk fra hjemgården og ut av bygda for å skaffa seg livsopphold. Mange flyttet til byene i Norge for å arbeide i industrien, men byene ble for en del bare et stoppested på vei til Amerika.
Hvor dro de, og hva gjorde de?
Gjennom hele 1800-tallet og godt inn på 1900-tallet foregikk det en storstilt bosetting av det amerikanske kontinentet. Gjennom lover som Homestead Act fra 1862 kunne alle voksne menn, samt kvinner og immigranter som hadde søkt om statsborgerskap, under visse betingelser legge krav på inntil 160 acres, cirka 650 mål, jord. Der kunne de bygge seg en gård eller et hjem. Bakgrunnen for denne utdelingen av jord til vanlige folk var blant annet frykt for at oppkjøpere skulle legge under seg store områder.
De enorme jordområdene var blitt tilgjengelige etter at amerikanske urinnvånere – tidligere ofte kalt indianere – ble fordrevet fra sine leveområder. Urinnvånerne hadde som regel måttet oppgi områdene som en del av fredsavtaler etter kriger og massakrer, eller ved såkalt salg av enorme landområder til svært lave priser.
De som inntok de nye områdene, var både amerikanske bosettere fra lenger øst og immigranter fra den andre siden av Atlanterhavet. Nordmenn deltok for fullt i dette landnåmet – erobringen av land – i Nord-Amerika. Gjennom årene ble det etablert bosettinger over hele kontinentet, blant annet i Montana, Texas og Washington. De fleste dro likevel til delstatene Minnesota, Illionis, Wisconsin og Nord-Dakota.
De fleste nordmennene som utvandret til Nord-Amerika, bosatte seg på landsbygda, på gårder eller i små landsbyer. Her kunne de skape seg et liv de kjente igjen hjemmefra, men med høyere sosial og økonomisk status. Nordmennene var – i følge folketellingen i 1900 – med god margin den mest rurale, eller landlige, innvandringsgruppa av alle. I 19020 var 80 prosent av omkring en million norske første- og andregenerasjons innvandrere i USA bosatt i øvre Midtvesten.
Det var likevel flere som slo seg ned i byene. I den tidlige perioden var det mange som bosatte seg i byene rundt de store sjøene: Chicago, Milwaukee og Detroit. Etter hvert utviklet det seg også et stort norsk miljø i Brooklyn utenfor New York.
Fra 1870-årene ble Brooklyn hovedområde for skipsbygging, dokking og skipsreparasjoner. Siden mange nordmenn hadde kompetanse og erfaring fra denne næringen, var dette en grunn til at de søkte arbeid og bosted der. I tillegg tiltrakk området seg mange norske sjømenn som var i utenriksfart på New York.
I 1910 bodde det om lag 30 000 første- og andregenerasjons nordmenn i Brooklyn. Her var det norske bakerier, restauranter og butikker. 8th Avenue fikk til og med kallenavnet "Lapskaus Boulevard". Brooklyn var lenge en base for unge norske menn og kvinner, særlig frå Sørvestlandet, som kom som arbeidsinnvandrere. På 1950- og 60-tallet virket "Brooklyn nærmere enn Oslo" for mange som allerede hadde slekt og venner som arbeidet der.
Kommunikasjon
Etter hvert som flere reiste over, ble det skrevet brev som ble sendt hjem til familie og venner i Norge. Det kom også bøker og artikler med råd og vink til dem som ville reise.
Brevene som norske utvandrere sendte hjem, blir kalt amerikabrev. I brevene fortalte avsenderne om livet i Amerika og om hvilke muligheter som var der. Brevene holdt også slekt og venner oppdaterte om barnefødsler og andre viktige begivenheter. Ofte oppfordret de som skrev, slekt og venner til selv å reise over, og brevene ble lest av mange. I en del tilfeller ble de også trykket i avisene i Norge.
De norske bosetterne utga også egne norsk-amerikanske aviser. De skrev om saker som opptok nordmenn i Amerika, og delt nytt om stort og smått fra Norge. Et eksempel er Decorah-posten. Den kom ut på norsk i Decorah i Iowa fra 1874 til 1972.
Samkvem og påvirkning over Atlanterhavet
I flere århundrer har Norge og USA påvirket hverandre, både kulturelt og økonomisk. Den norske grunnloven fra 1814 var sterkt inspirert av den amerikanske grunnloven fra 1787. Og den store norske og europeiske innvandringen til USA på 1800-tallet endret amerikansk samfunnsliv.
Innvandrerne, som de norske, brakte med seg egne skikker, egen religion, kunst og musikk. Mange holdt på sitt eget språk og på kontakten med hjemlandet. I dag blir det fremdeles feiret 17. mai og norske festivaler enkelte steder i USA, blant annet i regi av Vesterheim, det norsk-amerikanske museet, i delstaten Iowa.
De sterke båndene til Europa var en av årsakene til at USA ble med i første og andre verdenskrig. Etter andre verdenskrig bidro USA sterkt til gjenoppbyggingen av Europa gjennom hjelpeprogrammet Marshallhjelpen. Den bidro blant annet til mekanisering av landbruket i Norge. Populærkultur fra USA, som musikk og film, ble også dominerende her i etterkrigsperioden.
I år 2000 var det 4,5 millioner amerikanere som oppga å ha norsk avstamming – omtrent like mange som det da bodde i Norge. I dagens amerikanske samfunnsliv og politikk er det flere med norsk avstamming, som for eksempel Pete Hegseth, som er forsvarminister.
Innvandringen til Nord-Amerika i et større perspektiv
Mellom 1850 og 1940 forlot omtrent 60 millioner mennesker Europa. Halvparten dro til USA, de andre innvandret til andre verdensdeler. Det anslås at omtrent hver femte som dro, senere vendte tilbake til fødelandet.
Årsakene til den store emigrasjonen fra Europa til andre steder i verden deles inn i både pull og push, dra- og skyvkrefter. Det som dro immigrantene, var først og fremst at landene de dro til, ønsket emigranter velkommen. Det trengtes folk å dyrke jorda, til å arbeide i industrien, bygge hus og grave gruver.
Fra rundt første verdenskrig ble pull-årsakene mindre. Da begynte flere land, deriblant USA, Australia og New Zealand, å begrense hvem og hvor mange som fikk komme. Begrensingene kom gjerne fordi det var begynt å bli konkurranse om arbeid, land og andre ressurser, og grupper i disse landene ønsket å verne dem som alt var der.
En push-årsak var de harde tidene i Europa. Sultkatastrofen i Irland i 1846, revolusjonene i flere europeiske land i 1848 og 1849 samt forfølgelsen av jøder i Russland og deler av Øst-Europa gjorde at flere valgte å søke bedre liv på andre kontinenter.
En annen viktig push-årsak som skal nevnes, er at det i Europa i perioden faktisk ble mulig å reise. Reiseteknologien ble enklere og billigere. Dampskip og dampdrevne tog kortet ned reisetidene betraktelig og gjorde billettene billigere. Samtidig hadde den økonomiske utviklingen i Europa gjennom siste del av 1800- og tidlig på 1900-tallet gjort det mulig for flere å spare opp penger.
Kilder
Lovoll, O. S. (2005). Norske småbyer på prærien – En kulturhistorisk studie. Forlaget Vett og Viten.
Myhre, J. E. (2025, 23. juni). Utvandring fra Norge. Norgeshistorie.no. Hentet 4. mars 2025 fra https://www.norgeshistorie.no/industrialisering-og-demokrati/1537-utvandring-fra-norge.html
Nerbøvik, J. (2025, 13. september). Utvandringa frå Noreg til Nord-Amerika. I Store norske leksikon. Hentet 4. mars 2025 fra https://snl.no/Utvandringa_fr%C3%A5_Noreg_til_Nord-Amerika
Nerheim, G. (2020). I hjertet av Texas – Den ukjente historien om Cleng Peerson og norske immigranter i Texas. Fagbokforlaget.
Sogner, S. & Telste, K. (2005). Ut og søkje teneste – historia om tenestejentene. Det Norske Samlaget.
Østrem, N. O. (2014). Norsk utvandringshistorie. Det Norske Samlaget.
Østrem, N.O. (2024, 16. januar). Suget frå Amerika. Norgeshistorie.no. https://www.norgeshistorie.no/industrialisering-og-demokrati/1546-suget-fra-amerika.html.
Østrem, N. O. (2024, 16. januar).Tre søsken drar til «våre folk» i Amerika. Norgeshistorie.no. https://www.norgeshistorie.no/industrialisering-og-demokrati/1538-tre-sosken-drar-til-vare-folk-i-amerika.html.
Les original på NDLA →
Oversjøisk ekspansjon og kolonisering
Den europeiske ekspansjonens påvirkning
Oppgave
Gå sammen i små grupper på to eller tre, og velg dere et av de oversjøiske områdene der europeerne ekspanderte. Dere skal så lage en presentasjon basert på det dere finner ut om området dere har valgt. Det er valgfritt hvordan dere vil presentere innholdet deres. Det kan være en vanlig PowerPoint eller Prezi, film, lyd, en veggavis, eller kanskje en blanding?
Her er noen spørsmål som kan hjelpe dere når dere skal undersøke emnet:
Hvilket europeisk land etablerte seg her? Var det flere?
Hvorfor valgte europeerne å starte handel her?
Hvordan påvirket dette befolkningen i det valgte området?
Hvordan ble den lokale kulturen påvirket av kontakten med europeere?
Hvordan utviklet forholdet seg mellom europeerne og den lokale befolkningen?
Ble det noe mer enn en handelskoloni (økonomisk, militær eller politisk betydning)?
Hvilke negative konsekvenser fikk det for europeerne på kort sikt? Var det noen positive konsekvenser?
Filmen på denne siden og artiklene om emnet her på NDLA er nyttige kilder til denne oppgaven.
Les original på NDLA →
Gå sammen i små grupper på to eller tre, og velg dere et av de oversjøiske områdene der europeerne ekspanderte. Dere skal så lage en presentasjon basert på det dere finner ut om området dere har valgt. Det er valgfritt hvordan dere vil presentere innholdet deres. Det kan være en vanlig PowerPoint eller Prezi, film, lyd, en veggavis, eller kanskje en blanding?
Her er noen spørsmål som kan hjelpe dere når dere skal undersøke emnet:
Hvilket europeisk land etablerte seg her? Var det flere?
Hvorfor valgte europeerne å starte handel her?
Hvordan påvirket dette befolkningen i det valgte området?
Hvordan ble den lokale kulturen påvirket av kontakten med europeere?
Hvordan utviklet forholdet seg mellom europeerne og den lokale befolkningen?
Ble det noe mer enn en handelskoloni (økonomisk, militær eller politisk betydning)?
Hvilke negative konsekvenser fikk det for europeerne på kort sikt? Var det noen positive konsekvenser?
Filmen på denne siden og artiklene om emnet her på NDLA er nyttige kilder til denne oppgaven.
Les original på NDLA →
Den europeiske ekspansjonens påvirkning
Oppgave
Gå sammen i små grupper på to eller tre, og velg dere et av de oversjøiske områdene der europeerne ekspanderte. Dere skal så lage en presentasjon basert på det dere finner ut om området dere har valgt. Det er valgfritt hvordan dere vil presentere innholdet deres. Det kan være en vanlig PowerPoint eller Prezi, film, lyd, en veggavis, eller kanskje en blanding?
Her er noen spørsmål som kan hjelpe dere når dere skal undersøke emnet:
Hvilket europeisk land etablerte seg her? Var det flere?
Hvorfor valgte europeerne å starte handel her?
Hvordan påvirket dette befolkningen i det valgte området?
Hvordan ble den lokale kulturen påvirket av kontakten med europeere?
Hvordan utviklet forholdet seg mellom europeerne og den lokale befolkningen?
Ble det noe mer enn en handelskoloni (økonomisk, militær eller politisk betydning)?
Hvilke negative konsekvenser fikk det for europeerne på kort sikt? Var det noen positive konsekvenser?
Filmen på denne siden og artiklene om emnet her på NDLA er nyttige kilder til denne oppgaven.
Les original på NDLA →
Gå sammen i små grupper på to eller tre, og velg dere et av de oversjøiske områdene der europeerne ekspanderte. Dere skal så lage en presentasjon basert på det dere finner ut om området dere har valgt. Det er valgfritt hvordan dere vil presentere innholdet deres. Det kan være en vanlig PowerPoint eller Prezi, film, lyd, en veggavis, eller kanskje en blanding?
Her er noen spørsmål som kan hjelpe dere når dere skal undersøke emnet:
Hvilket europeisk land etablerte seg her? Var det flere?
Hvorfor valgte europeerne å starte handel her?
Hvordan påvirket dette befolkningen i det valgte området?
Hvordan ble den lokale kulturen påvirket av kontakten med europeere?
Hvordan utviklet forholdet seg mellom europeerne og den lokale befolkningen?
Ble det noe mer enn en handelskoloni (økonomisk, militær eller politisk betydning)?
Hvilke negative konsekvenser fikk det for europeerne på kort sikt? Var det noen positive konsekvenser?
Filmen på denne siden og artiklene om emnet her på NDLA er nyttige kilder til denne oppgaven.
Les original på NDLA →
Globalisering?
Oppgave
Diskuter påstanden: Verden begynte å bli globalisert på 1600- og 1700-tallet.
Hva var de første eksemplene på at denne tidligere globaliseringen begynte å påvirke vanlige folks hverdag også i Norge?
Hva er globalisering for deg, og hvordan påvirker det deg og din hverdag?
Les original på NDLA →
Diskuter påstanden: Verden begynte å bli globalisert på 1600- og 1700-tallet.
Hva var de første eksemplene på at denne tidligere globaliseringen begynte å påvirke vanlige folks hverdag også i Norge?
Hva er globalisering for deg, og hvordan påvirker det deg og din hverdag?
Les original på NDLA →
Globalisering?
Oppgave
Diskuter påstanden: Verden begynte å bli globalisert på 1600- og 1700-tallet.
Hva var de første eksemplene på at denne tidligere globaliseringen begynte å påvirke vanlige folks hverdag også i Norge?
Hva er globalisering for deg, og hvordan påvirker det deg og din hverdag?
Les original på NDLA →
Diskuter påstanden: Verden begynte å bli globalisert på 1600- og 1700-tallet.
Hva var de første eksemplene på at denne tidligere globaliseringen begynte å påvirke vanlige folks hverdag også i Norge?
Hva er globalisering for deg, og hvordan påvirker det deg og din hverdag?
Les original på NDLA →
Globalisering på 1700-tallet
Spor etter handel
Arkeologer har funnet spor etter handel over store landområder mange tusen år før vår tidsregning. Men selv om europeere, afrikanere og kinesere har byttet varer i lang tid, ligger det i begrepet globalisering at handelen, målt både i antall folk som deltok, og i mengden varer som vekslet hender, hadde en viss størrelse. Nøyaktig hvor stor er vanskelig å si, men de fleste historikere mener varestrømmen må være stor nok til at ikke bare en liten elite, men faktisk en relativt stor del av befolkningen, hadde mulighet til i hvert fall å prøve.
Globalisering fra 1600- og 1700-tallet
Man bruker å si at den moderne tids globalisering begynte med at Columbus kom til Amerika i 1492, men at den først virkelig kom i gang fra 1600- og kanskje særlig 1700-tallet av. Portugiserne, og etter hvert spanjolene, etablerte handelskontakt og kolonier i Asia og Amerika. Særlig handelen med Sør-Amerika, som spanjolene klarte å ha kontroll på gjennom 1500- og inn på 1600-tallet, ble innbringende i form av nye råvarer og edelmetaller. Nederlenderne begynte å hevde seg på 1600-tallet, og på tross av at de var et lite land, hadde de handelsskip og marine til å hevde seg på havene. På slutten av 1600- og begynnelsen av 1700-tallet tok England over dominansen og holdt den til inn på 1900-tallet.
Kontroll over ressurser
Politisk handlet ekspansjonen til nye kontinent om å sikre staten kontroll over mer ressurser. Det rådende synet på politisk økonomi, kalt merkantilismen, forstod verdens ressurser som en gitt mengde. Et land kunne derfor bare øke sin andel ressurser ved å ta dem fra andre gjennom krig eller handel, eller få kontroll over nye kontinent og områder.
Handelsskip på lange reiser
Antallet skip som reiste langs de nye handelsrutene til Asia og Amerika, var til å begynne med få, og mengden varer de brakte tilbake, var små. Handelen tok seg først opp da utvikling i skipsbygging og navigasjon mot slutten av 1500-tallet, men særlig utover 1600- og 1700-tallet, gjorde det mulig å sende skip ut på de lange reisene relativt trygt, samt når organiseringen av handelen gjorde at den finansielle risikoen ble fordelt på flere hender.
Handelsvarer
Særlig te, kaffe, sukker, sjokolade, krydder og porselen var viktige handelsvarer for å motivere sjøfolk og forretningsmenn til å satse liv og penger på å handle med fjerne steder. Disse varene veide lite og kunne lagres lenge, og var dermed lette å frakte. De små mengdene som ankom Europa de første hundre årene, var dyre og eksklusive varer, forbeholdt adel og rikfolk. Bedre transport og nye produksjonsmetoder, slik som slavedrevne plantasjer i Karibia og Amerika, førte til økt handel. De stadig større mengdene av varer fra eksotiske steder som ble tilgjengelige for mer vanlige folk gjennom siste halvdel av 1700-tallet, fikk etter hvert stor betydning for utviklingen av det europeiske samfunnet.
Reflekter
Reflekter over hvordan din hverdag er påvirket av globalisering. Av varene du kjøper i butikken i dag, hvilke er produsert i Norge? Og hvilke er produsert andre steder i verden?
Les original på NDLA →
Arkeologer har funnet spor etter handel over store landområder mange tusen år før vår tidsregning. Men selv om europeere, afrikanere og kinesere har byttet varer i lang tid, ligger det i begrepet globalisering at handelen, målt både i antall folk som deltok, og i mengden varer som vekslet hender, hadde en viss størrelse. Nøyaktig hvor stor er vanskelig å si, men de fleste historikere mener varestrømmen må være stor nok til at ikke bare en liten elite, men faktisk en relativt stor del av befolkningen, hadde mulighet til i hvert fall å prøve.
Globalisering fra 1600- og 1700-tallet
Man bruker å si at den moderne tids globalisering begynte med at Columbus kom til Amerika i 1492, men at den først virkelig kom i gang fra 1600- og kanskje særlig 1700-tallet av. Portugiserne, og etter hvert spanjolene, etablerte handelskontakt og kolonier i Asia og Amerika. Særlig handelen med Sør-Amerika, som spanjolene klarte å ha kontroll på gjennom 1500- og inn på 1600-tallet, ble innbringende i form av nye råvarer og edelmetaller. Nederlenderne begynte å hevde seg på 1600-tallet, og på tross av at de var et lite land, hadde de handelsskip og marine til å hevde seg på havene. På slutten av 1600- og begynnelsen av 1700-tallet tok England over dominansen og holdt den til inn på 1900-tallet.
Kontroll over ressurser
Politisk handlet ekspansjonen til nye kontinent om å sikre staten kontroll over mer ressurser. Det rådende synet på politisk økonomi, kalt merkantilismen, forstod verdens ressurser som en gitt mengde. Et land kunne derfor bare øke sin andel ressurser ved å ta dem fra andre gjennom krig eller handel, eller få kontroll over nye kontinent og områder.
Handelsskip på lange reiser
Antallet skip som reiste langs de nye handelsrutene til Asia og Amerika, var til å begynne med få, og mengden varer de brakte tilbake, var små. Handelen tok seg først opp da utvikling i skipsbygging og navigasjon mot slutten av 1500-tallet, men særlig utover 1600- og 1700-tallet, gjorde det mulig å sende skip ut på de lange reisene relativt trygt, samt når organiseringen av handelen gjorde at den finansielle risikoen ble fordelt på flere hender.
Handelsvarer
Særlig te, kaffe, sukker, sjokolade, krydder og porselen var viktige handelsvarer for å motivere sjøfolk og forretningsmenn til å satse liv og penger på å handle med fjerne steder. Disse varene veide lite og kunne lagres lenge, og var dermed lette å frakte. De små mengdene som ankom Europa de første hundre årene, var dyre og eksklusive varer, forbeholdt adel og rikfolk. Bedre transport og nye produksjonsmetoder, slik som slavedrevne plantasjer i Karibia og Amerika, førte til økt handel. De stadig større mengdene av varer fra eksotiske steder som ble tilgjengelige for mer vanlige folk gjennom siste halvdel av 1700-tallet, fikk etter hvert stor betydning for utviklingen av det europeiske samfunnet.
Reflekter
Reflekter over hvordan din hverdag er påvirket av globalisering. Av varene du kjøper i butikken i dag, hvilke er produsert i Norge? Og hvilke er produsert andre steder i verden?
Les original på NDLA →
Globalisering på 1700-tallet
Spor etter handel
Arkeologer har funnet spor etter handel over store landområder mange tusen år før vår tidsregning. Men selv om europeere, afrikanere og kinesere har byttet varer i lang tid, ligger det i begrepet globalisering at handelen, målt både i antall folk som deltok, og i mengden varer som vekslet hender, hadde en viss størrelse. Nøyaktig hvor stor er vanskelig å si, men de fleste historikere mener varestrømmen må være stor nok til at ikke bare en liten elite, men faktisk en relativt stor del av befolkningen, hadde mulighet til i hvert fall å prøve.
Globalisering fra 1600- og 1700-tallet
Man bruker å si at den moderne tids globalisering begynte med at Columbus kom til Amerika i 1492, men at den først virkelig kom i gang fra 1600- og kanskje særlig 1700-tallet av. Portugiserne, og etter hvert spanjolene, etablerte handelskontakt og kolonier i Asia og Amerika. Særlig handelen med Sør-Amerika, som spanjolene klarte å ha kontroll på gjennom 1500- og inn på 1600-tallet, ble innbringende i form av nye råvarer og edelmetaller. Nederlenderne begynte å hevde seg på 1600-tallet, og på tross av at de var et lite land, hadde de handelsskip og marine til å hevde seg på havene. På slutten av 1600- og begynnelsen av 1700-tallet tok England over dominansen og holdt den til inn på 1900-tallet.
Kontroll over ressurser
Politisk handlet ekspansjonen til nye kontinent om å sikre staten kontroll over mer ressurser. Det rådende synet på politisk økonomi, kalt merkantilismen, forstod verdens ressurser som en gitt mengde. Et land kunne derfor bare øke sin andel ressurser ved å ta dem fra andre gjennom krig eller handel, eller få kontroll over nye kontinent og områder.
Handelsskip på lange reiser
Antallet skip som reiste langs de nye handelsrutene til Asia og Amerika, var til å begynne med få, og mengden varer de brakte tilbake, var små. Handelen tok seg først opp da utvikling i skipsbygging og navigasjon mot slutten av 1500-tallet, men særlig utover 1600- og 1700-tallet, gjorde det mulig å sende skip ut på de lange reisene relativt trygt, samt når organiseringen av handelen gjorde at den finansielle risikoen ble fordelt på flere hender.
Handelsvarer
Særlig te, kaffe, sukker, sjokolade, krydder og porselen var viktige handelsvarer for å motivere sjøfolk og forretningsmenn til å satse liv og penger på å handle med fjerne steder. Disse varene veide lite og kunne lagres lenge, og var dermed lette å frakte. De små mengdene som ankom Europa de første hundre årene, var dyre og eksklusive varer, forbeholdt adel og rikfolk. Bedre transport og nye produksjonsmetoder, slik som slavedrevne plantasjer i Karibia og Amerika, førte til økt handel. De stadig større mengdene av varer fra eksotiske steder som ble tilgjengelige for mer vanlige folk gjennom siste halvdel av 1700-tallet, fikk etter hvert stor betydning for utviklingen av det europeiske samfunnet.
Reflekter
Reflekter over hvordan din hverdag er påvirket av globalisering. Av varene du kjøper i butikken i dag, hvilke er produsert i Norge? Og hvilke er produsert andre steder i verden?
Les original på NDLA →
Arkeologer har funnet spor etter handel over store landområder mange tusen år før vår tidsregning. Men selv om europeere, afrikanere og kinesere har byttet varer i lang tid, ligger det i begrepet globalisering at handelen, målt både i antall folk som deltok, og i mengden varer som vekslet hender, hadde en viss størrelse. Nøyaktig hvor stor er vanskelig å si, men de fleste historikere mener varestrømmen må være stor nok til at ikke bare en liten elite, men faktisk en relativt stor del av befolkningen, hadde mulighet til i hvert fall å prøve.
Globalisering fra 1600- og 1700-tallet
Man bruker å si at den moderne tids globalisering begynte med at Columbus kom til Amerika i 1492, men at den først virkelig kom i gang fra 1600- og kanskje særlig 1700-tallet av. Portugiserne, og etter hvert spanjolene, etablerte handelskontakt og kolonier i Asia og Amerika. Særlig handelen med Sør-Amerika, som spanjolene klarte å ha kontroll på gjennom 1500- og inn på 1600-tallet, ble innbringende i form av nye råvarer og edelmetaller. Nederlenderne begynte å hevde seg på 1600-tallet, og på tross av at de var et lite land, hadde de handelsskip og marine til å hevde seg på havene. På slutten av 1600- og begynnelsen av 1700-tallet tok England over dominansen og holdt den til inn på 1900-tallet.
Kontroll over ressurser
Politisk handlet ekspansjonen til nye kontinent om å sikre staten kontroll over mer ressurser. Det rådende synet på politisk økonomi, kalt merkantilismen, forstod verdens ressurser som en gitt mengde. Et land kunne derfor bare øke sin andel ressurser ved å ta dem fra andre gjennom krig eller handel, eller få kontroll over nye kontinent og områder.
Handelsskip på lange reiser
Antallet skip som reiste langs de nye handelsrutene til Asia og Amerika, var til å begynne med få, og mengden varer de brakte tilbake, var små. Handelen tok seg først opp da utvikling i skipsbygging og navigasjon mot slutten av 1500-tallet, men særlig utover 1600- og 1700-tallet, gjorde det mulig å sende skip ut på de lange reisene relativt trygt, samt når organiseringen av handelen gjorde at den finansielle risikoen ble fordelt på flere hender.
Handelsvarer
Særlig te, kaffe, sukker, sjokolade, krydder og porselen var viktige handelsvarer for å motivere sjøfolk og forretningsmenn til å satse liv og penger på å handle med fjerne steder. Disse varene veide lite og kunne lagres lenge, og var dermed lette å frakte. De små mengdene som ankom Europa de første hundre årene, var dyre og eksklusive varer, forbeholdt adel og rikfolk. Bedre transport og nye produksjonsmetoder, slik som slavedrevne plantasjer i Karibia og Amerika, førte til økt handel. De stadig større mengdene av varer fra eksotiske steder som ble tilgjengelige for mer vanlige folk gjennom siste halvdel av 1700-tallet, fikk etter hvert stor betydning for utviklingen av det europeiske samfunnet.
Reflekter
Reflekter over hvordan din hverdag er påvirket av globalisering. Av varene du kjøper i butikken i dag, hvilke er produsert i Norge? Og hvilke er produsert andre steder i verden?
Les original på NDLA →
Hva var oversjøisk ekspansjon?
Drivkrefter
En viktig drivkraft bak ekspansjonen var europeernes ønske om å finne nye verdier i form av gull, sølv og andre edle metaller. I tillegg ville europeerne finne sjøveien til Asia, der det fantes varer som krydder og silke, som kunne selges for store summer i Europa. Forbedringer i navigasjonsmetoder og skipsteknologi gjorde det tryggere å seile i fremmede farvann, og dermed kunne europeiske oppdagelsesreisende legge ut på lange sjøreiser.
Europa var altså knutepunktet i det nye globale nettverket. Det ble utvekslet matvarer og andre varer, dyr, planter, ideer og sykdommer mellom kontinentene. Utvekslingen fikk store konsekvenser både på kort og lang sikt.
Kulturmøter
I Afrika tilpasset samfunnene seg den europeiske etterspørselen. I Asia skjedde kontakten med europeerne lenge på de asiatiske samfunnenes betingelser, selv om kontakten med europeerne nok var årsak til mye ustabilitet på 1700-tallet. I Amerika ble mesteparten av den opprinnelige befolkningen utryddet, og nye samfunn ble bygd på europeernes premisser.
Selv om europeerne var de som tok initiativet til kontakt med andre kontinenter, og også var sentrum for det globale nettverket, er det viktig å presisere at befolkningen på de andre kontinentene ikke var passive. Det var ikke europeerne alene som satte premissene for utviklingen. Samfunnene de møtte, valgte selv hvordan de skulle møte europeerne. Historien om den europeiske ekspansjonen er derfor også historien om kulturmøter, og om hvordan de kan foregå på ulike måter, med svært ulike ringvirkninger.
Les original på NDLA →
En viktig drivkraft bak ekspansjonen var europeernes ønske om å finne nye verdier i form av gull, sølv og andre edle metaller. I tillegg ville europeerne finne sjøveien til Asia, der det fantes varer som krydder og silke, som kunne selges for store summer i Europa. Forbedringer i navigasjonsmetoder og skipsteknologi gjorde det tryggere å seile i fremmede farvann, og dermed kunne europeiske oppdagelsesreisende legge ut på lange sjøreiser.
Europa var altså knutepunktet i det nye globale nettverket. Det ble utvekslet matvarer og andre varer, dyr, planter, ideer og sykdommer mellom kontinentene. Utvekslingen fikk store konsekvenser både på kort og lang sikt.
Kulturmøter
I Afrika tilpasset samfunnene seg den europeiske etterspørselen. I Asia skjedde kontakten med europeerne lenge på de asiatiske samfunnenes betingelser, selv om kontakten med europeerne nok var årsak til mye ustabilitet på 1700-tallet. I Amerika ble mesteparten av den opprinnelige befolkningen utryddet, og nye samfunn ble bygd på europeernes premisser.
Selv om europeerne var de som tok initiativet til kontakt med andre kontinenter, og også var sentrum for det globale nettverket, er det viktig å presisere at befolkningen på de andre kontinentene ikke var passive. Det var ikke europeerne alene som satte premissene for utviklingen. Samfunnene de møtte, valgte selv hvordan de skulle møte europeerne. Historien om den europeiske ekspansjonen er derfor også historien om kulturmøter, og om hvordan de kan foregå på ulike måter, med svært ulike ringvirkninger.
Les original på NDLA →
Hva var oversjøisk ekspansjon?
Drivkrefter
En viktig drivkraft bak ekspansjonen var europeernes ønske om å finne nye verdier i form av gull, sølv og andre edle metaller. I tillegg ville europeerne finne sjøveien til Asia, der det fantes varer som krydder og silke, som kunne selges for store summer i Europa. Forbedringer i navigasjonsmetoder og skipsteknologi gjorde det tryggere å seile i fremmede farvann, og dermed kunne europeiske oppdagelsesreisende legge ut på lange sjøreiser.
Europa var altså knutepunktet i det nye globale nettverket. Det ble utvekslet matvarer og andre varer, dyr, planter, ideer og sykdommer mellom kontinentene. Utvekslingen fikk store konsekvenser både på kort og lang sikt.
Kulturmøter
I Afrika tilpasset samfunnene seg den europeiske etterspørselen. I Asia skjedde kontakten med europeerne lenge på de asiatiske samfunnenes betingelser, selv om kontakten med europeerne nok var årsak til mye ustabilitet på 1700-tallet. I Amerika ble mesteparten av den opprinnelige befolkningen utryddet, og nye samfunn ble bygd på europeernes premisser.
Selv om europeerne var de som tok initiativet til kontakt med andre kontinenter, og også var sentrum for det globale nettverket, er det viktig å presisere at befolkningen på de andre kontinentene ikke var passive. Det var ikke europeerne alene som satte premissene for utviklingen. Samfunnene de møtte, valgte selv hvordan de skulle møte europeerne. Historien om den europeiske ekspansjonen er derfor også historien om kulturmøter, og om hvordan de kan foregå på ulike måter, med svært ulike ringvirkninger.
Les original på NDLA →
En viktig drivkraft bak ekspansjonen var europeernes ønske om å finne nye verdier i form av gull, sølv og andre edle metaller. I tillegg ville europeerne finne sjøveien til Asia, der det fantes varer som krydder og silke, som kunne selges for store summer i Europa. Forbedringer i navigasjonsmetoder og skipsteknologi gjorde det tryggere å seile i fremmede farvann, og dermed kunne europeiske oppdagelsesreisende legge ut på lange sjøreiser.
Europa var altså knutepunktet i det nye globale nettverket. Det ble utvekslet matvarer og andre varer, dyr, planter, ideer og sykdommer mellom kontinentene. Utvekslingen fikk store konsekvenser både på kort og lang sikt.
Kulturmøter
I Afrika tilpasset samfunnene seg den europeiske etterspørselen. I Asia skjedde kontakten med europeerne lenge på de asiatiske samfunnenes betingelser, selv om kontakten med europeerne nok var årsak til mye ustabilitet på 1700-tallet. I Amerika ble mesteparten av den opprinnelige befolkningen utryddet, og nye samfunn ble bygd på europeernes premisser.
Selv om europeerne var de som tok initiativet til kontakt med andre kontinenter, og også var sentrum for det globale nettverket, er det viktig å presisere at befolkningen på de andre kontinentene ikke var passive. Det var ikke europeerne alene som satte premissene for utviklingen. Samfunnene de møtte, valgte selv hvordan de skulle møte europeerne. Historien om den europeiske ekspansjonen er derfor også historien om kulturmøter, og om hvordan de kan foregå på ulike måter, med svært ulike ringvirkninger.
Les original på NDLA →
Trekanthandelen
Trekanthandelen
Trekanthandelen var handel som gikk mellom Europa, Afrika og Amerika, og var et handelsmønster som utviklet seg på grunn av europeernes stadige etterspørsel etter sukker, tobakk og kaffe. For å tjene penger på etterspørselen satte man i gang produksjon av råvarer i plantasjer i Karibia og Amerika, der de vokste godt. Plantasjedrift sørget for effektiv og spesialisert produksjon, og bruken av ulønnede slaver gav billig arbeidskraft. Slik ble kostnadene holdt lave, og muligheten for profitt var store.
Skipene fraktet de etterspurte varene til Europa og deretter varer som våpen og alkohol fra Europa til Afrika. Varene fra Europa ble brukt til å betale for afrikanere som skulle brukes som slaver.
Slaveskipene tok om lag tre måneder på ferden til Karibia eller Amerika. Det var den største og meste brutale forflytningen av folk i menneskenes historie.
Tenk over
Hva tenker du om denne måten å behandle folk på ?
Har du eksempler på moderne former for menneskehandel?
Slavene og slavehandelen
Menneskene som ble solgt som slaver kom fra hele Afrika. Det var oftest afrikanere som røvet dem, og som så solgte dem til europeiske slavehandlere som holdt til i fort og handelsstasjoner langs vestkysten av Afrika. Europeerne betalte for slavene med varer de hadde med fra Europa, deriblant tekstiler, sprit, våpen og krutt.
Danmark-Norge og slavehandelen
Danmark-Norge var også engasjert i slavehandelen, og hadde slavefort i Ghana. Mellom 1660 og 1806 var 344 dansk-norske skip engasjert i farten. Til sammen fraktet de minst 85 650 slaver.
Fra Afrika til Karibia
Fra Vestkysten av Afrika ble de som ble solgt som slaver, ført til Karibia. Reisen var hard. Sykdom, fangenskap og mangel på mat gjorde at mellom 15 og 20 % døde under overfarten. Dødsraten blant sjøfolkene var nesten den samme som for slavene på dette strekket. Dette blant annet fordi sykdommer smittet lett på en båt, og de europeiske sjøfolkene var ikke vant til bakteriefloraen og sykdommene de ble utsatt for under oppholdet i Afrika.
Plantasjedrift
I Karibia ble slavene solgt til plantasjeeiere, enten på øyene eller på fastlandet, og så satt til arbeid på plantasjer eller farmer som spesialiserte seg på en av de store kolonivarene sukker, kaffe eller tobakk (i Sør-Amerika var det også sjokolade). Også Danmark-Norge hadde kolonier i Karibia, tidvis kalt sukkerøyene fordi de først og fremst produserte sukker. Det var øyene St. Croix, St. Thomas og St. John, som i dag er en del av Virgin Islands.
Produksjon og etterspørsel
Varene som ble produsert av slavene på plantasjene, ble så fraktet tilbake til Europa der de ble spredd i befolkningen. Desto mer slavene produserte, desto billigere ble varene. Dermed kunne også flere kjøpe dem. Men siden etterspørselen økte, trengtes det enda flere slaver for å produsere mer. Slik vokste handelen både med mennesker og varer i trekanthandelen til å bli en stor, global handel.
Les mer
Voyages. The Trans-Atlantic Slave Trade Database
Historiske skipsanløpslister
KilderHestvik, Håkon (28.06.2022): Slavehandel i Afrika, Sølvberget. Hentet 12.08.2025 fra https://www.solvberget.no/artikkel/Slavehandel-i-Afrika
Eriksen, Tore Linnè (21.02.2025): Slaveri i Store Norske leksikon på snl.n.o. Hentet 12. august 2025 fra https://snl.no/slaveri
Les original på NDLA →
Trekanthandelen var handel som gikk mellom Europa, Afrika og Amerika, og var et handelsmønster som utviklet seg på grunn av europeernes stadige etterspørsel etter sukker, tobakk og kaffe. For å tjene penger på etterspørselen satte man i gang produksjon av råvarer i plantasjer i Karibia og Amerika, der de vokste godt. Plantasjedrift sørget for effektiv og spesialisert produksjon, og bruken av ulønnede slaver gav billig arbeidskraft. Slik ble kostnadene holdt lave, og muligheten for profitt var store.
Skipene fraktet de etterspurte varene til Europa og deretter varer som våpen og alkohol fra Europa til Afrika. Varene fra Europa ble brukt til å betale for afrikanere som skulle brukes som slaver.
Slaveskipene tok om lag tre måneder på ferden til Karibia eller Amerika. Det var den største og meste brutale forflytningen av folk i menneskenes historie.
Tenk over
Hva tenker du om denne måten å behandle folk på ?
Har du eksempler på moderne former for menneskehandel?
Slavene og slavehandelen
Menneskene som ble solgt som slaver kom fra hele Afrika. Det var oftest afrikanere som røvet dem, og som så solgte dem til europeiske slavehandlere som holdt til i fort og handelsstasjoner langs vestkysten av Afrika. Europeerne betalte for slavene med varer de hadde med fra Europa, deriblant tekstiler, sprit, våpen og krutt.
Danmark-Norge og slavehandelen
Danmark-Norge var også engasjert i slavehandelen, og hadde slavefort i Ghana. Mellom 1660 og 1806 var 344 dansk-norske skip engasjert i farten. Til sammen fraktet de minst 85 650 slaver.
Fra Afrika til Karibia
Fra Vestkysten av Afrika ble de som ble solgt som slaver, ført til Karibia. Reisen var hard. Sykdom, fangenskap og mangel på mat gjorde at mellom 15 og 20 % døde under overfarten. Dødsraten blant sjøfolkene var nesten den samme som for slavene på dette strekket. Dette blant annet fordi sykdommer smittet lett på en båt, og de europeiske sjøfolkene var ikke vant til bakteriefloraen og sykdommene de ble utsatt for under oppholdet i Afrika.
Plantasjedrift
I Karibia ble slavene solgt til plantasjeeiere, enten på øyene eller på fastlandet, og så satt til arbeid på plantasjer eller farmer som spesialiserte seg på en av de store kolonivarene sukker, kaffe eller tobakk (i Sør-Amerika var det også sjokolade). Også Danmark-Norge hadde kolonier i Karibia, tidvis kalt sukkerøyene fordi de først og fremst produserte sukker. Det var øyene St. Croix, St. Thomas og St. John, som i dag er en del av Virgin Islands.
Produksjon og etterspørsel
Varene som ble produsert av slavene på plantasjene, ble så fraktet tilbake til Europa der de ble spredd i befolkningen. Desto mer slavene produserte, desto billigere ble varene. Dermed kunne også flere kjøpe dem. Men siden etterspørselen økte, trengtes det enda flere slaver for å produsere mer. Slik vokste handelen både med mennesker og varer i trekanthandelen til å bli en stor, global handel.
Les mer
Voyages. The Trans-Atlantic Slave Trade Database
Historiske skipsanløpslister
KilderHestvik, Håkon (28.06.2022): Slavehandel i Afrika, Sølvberget. Hentet 12.08.2025 fra https://www.solvberget.no/artikkel/Slavehandel-i-Afrika
Eriksen, Tore Linnè (21.02.2025): Slaveri i Store Norske leksikon på snl.n.o. Hentet 12. august 2025 fra https://snl.no/slaveri
Les original på NDLA →
Trekanthandelen
Trekanthandelen
Trekanthandelen var handel som gikk mellom Europa, Afrika og Amerika, og var et handelsmønster som utviklet seg på grunn av europeernes stadige etterspørsel etter sukker, tobakk og kaffe. For å tjene penger på etterspørselen satte man i gang produksjon av råvarer i plantasjer i Karibia og Amerika, der de vokste godt. Plantasjedrift sørget for effektiv og spesialisert produksjon, og bruken av ulønnede slaver gav billig arbeidskraft. Slik ble kostnadene holdt lave, og muligheten for profitt var store.
Skipene fraktet de etterspurte varene til Europa og deretter varer som våpen og alkohol fra Europa til Afrika. Varene fra Europa ble brukt til å betale for afrikanere som skulle brukes som slaver.
Slaveskipene tok om lag tre måneder på ferden til Karibia eller Amerika. Det var den største og meste brutale forflytningen av folk i menneskenes historie.
Tenk over
Hva tenker du om denne måten å behandle folk på ?
Har du eksempler på moderne former for menneskehandel?
Slavene og slavehandelen
Menneskene som ble solgt som slaver kom fra hele Afrika. Det var oftest afrikanere som røvet dem, og som så solgte dem til europeiske slavehandlere som holdt til i fort og handelsstasjoner langs vestkysten av Afrika. Europeerne betalte for slavene med varer de hadde med fra Europa, deriblant tekstiler, sprit, våpen og krutt.
Danmark-Norge og slavehandelen
Danmark-Norge var også engasjert i slavehandelen, og hadde slavefort i Ghana. Mellom 1660 og 1806 var 344 dansk-norske skip engasjert i farten. Til sammen fraktet de minst 85 650 slaver.
Fra Afrika til Karibia
Fra Vestkysten av Afrika ble de som ble solgt som slaver, ført til Karibia. Reisen var hard. Sykdom, fangenskap og mangel på mat gjorde at mellom 15 og 20 % døde under overfarten. Dødsraten blant sjøfolkene var nesten den samme som for slavene på dette strekket. Dette blant annet fordi sykdommer smittet lett på en båt, og de europeiske sjøfolkene var ikke vant til bakteriefloraen og sykdommene de ble utsatt for under oppholdet i Afrika.
Plantasjedrift
I Karibia ble slavene solgt til plantasjeeiere, enten på øyene eller på fastlandet, og så satt til arbeid på plantasjer eller farmer som spesialiserte seg på en av de store kolonivarene sukker, kaffe eller tobakk (i Sør-Amerika var det også sjokolade). Også Danmark-Norge hadde kolonier i Karibia, tidvis kalt sukkerøyene fordi de først og fremst produserte sukker. Det var øyene St. Croix, St. Thomas og St. John, som i dag er en del av Virgin Islands.
Produksjon og etterspørsel
Varene som ble produsert av slavene på plantasjene, ble så fraktet tilbake til Europa der de ble spredd i befolkningen. Desto mer slavene produserte, desto billigere ble varene. Dermed kunne også flere kjøpe dem. Men siden etterspørselen økte, trengtes det enda flere slaver for å produsere mer. Slik vokste handelen både med mennesker og varer i trekanthandelen til å bli en stor, global handel.
Les mer
Voyages. The Trans-Atlantic Slave Trade Database
Historiske skipsanløpslister
KilderHestvik, Håkon (28.06.2022): Slavehandel i Afrika, Sølvberget. Hentet 12.08.2025 fra https://www.solvberget.no/artikkel/Slavehandel-i-Afrika
Eriksen, Tore Linnè (21.02.2025): Slaveri i Store Norske leksikon på snl.n.o. Hentet 12. august 2025 fra https://snl.no/slaveri
Les original på NDLA →
Trekanthandelen var handel som gikk mellom Europa, Afrika og Amerika, og var et handelsmønster som utviklet seg på grunn av europeernes stadige etterspørsel etter sukker, tobakk og kaffe. For å tjene penger på etterspørselen satte man i gang produksjon av råvarer i plantasjer i Karibia og Amerika, der de vokste godt. Plantasjedrift sørget for effektiv og spesialisert produksjon, og bruken av ulønnede slaver gav billig arbeidskraft. Slik ble kostnadene holdt lave, og muligheten for profitt var store.
Skipene fraktet de etterspurte varene til Europa og deretter varer som våpen og alkohol fra Europa til Afrika. Varene fra Europa ble brukt til å betale for afrikanere som skulle brukes som slaver.
Slaveskipene tok om lag tre måneder på ferden til Karibia eller Amerika. Det var den største og meste brutale forflytningen av folk i menneskenes historie.
Tenk over
Hva tenker du om denne måten å behandle folk på ?
Har du eksempler på moderne former for menneskehandel?
Slavene og slavehandelen
Menneskene som ble solgt som slaver kom fra hele Afrika. Det var oftest afrikanere som røvet dem, og som så solgte dem til europeiske slavehandlere som holdt til i fort og handelsstasjoner langs vestkysten av Afrika. Europeerne betalte for slavene med varer de hadde med fra Europa, deriblant tekstiler, sprit, våpen og krutt.
Danmark-Norge og slavehandelen
Danmark-Norge var også engasjert i slavehandelen, og hadde slavefort i Ghana. Mellom 1660 og 1806 var 344 dansk-norske skip engasjert i farten. Til sammen fraktet de minst 85 650 slaver.
Fra Afrika til Karibia
Fra Vestkysten av Afrika ble de som ble solgt som slaver, ført til Karibia. Reisen var hard. Sykdom, fangenskap og mangel på mat gjorde at mellom 15 og 20 % døde under overfarten. Dødsraten blant sjøfolkene var nesten den samme som for slavene på dette strekket. Dette blant annet fordi sykdommer smittet lett på en båt, og de europeiske sjøfolkene var ikke vant til bakteriefloraen og sykdommene de ble utsatt for under oppholdet i Afrika.
Plantasjedrift
I Karibia ble slavene solgt til plantasjeeiere, enten på øyene eller på fastlandet, og så satt til arbeid på plantasjer eller farmer som spesialiserte seg på en av de store kolonivarene sukker, kaffe eller tobakk (i Sør-Amerika var det også sjokolade). Også Danmark-Norge hadde kolonier i Karibia, tidvis kalt sukkerøyene fordi de først og fremst produserte sukker. Det var øyene St. Croix, St. Thomas og St. John, som i dag er en del av Virgin Islands.
Produksjon og etterspørsel
Varene som ble produsert av slavene på plantasjene, ble så fraktet tilbake til Europa der de ble spredd i befolkningen. Desto mer slavene produserte, desto billigere ble varene. Dermed kunne også flere kjøpe dem. Men siden etterspørselen økte, trengtes det enda flere slaver for å produsere mer. Slik vokste handelen både med mennesker og varer i trekanthandelen til å bli en stor, global handel.
Les mer
Voyages. The Trans-Atlantic Slave Trade Database
Historiske skipsanløpslister
KilderHestvik, Håkon (28.06.2022): Slavehandel i Afrika, Sølvberget. Hentet 12.08.2025 fra https://www.solvberget.no/artikkel/Slavehandel-i-Afrika
Eriksen, Tore Linnè (21.02.2025): Slaveri i Store Norske leksikon på snl.n.o. Hentet 12. august 2025 fra https://snl.no/slaveri
Les original på NDLA →
Demokrati, ideologier og medborgerskap
Demokratiets utvikling og demokratisk deltakelse
Direkte og indirekte demokrati
Oppgave 1: Begrepsforklaringer
Undersøk og forklar kort:
Hva er direkte demokrati?
Hva er indirekte demokrati?
Hva er forskjellene og likhetene mellom disse to ulike formene for demokrati?
Oppgave 2: Undersøk det athenske og norske demokratiet
Undersøk hvordan det direkte demokratiet i Athen fungerte, og forklar kort.
Undersøk hvordan det indirekte demokratiet i Norge fungerer, og forklar kort.
Norge har også tatt i bruk direkte demokrati i enkelte tilfeller i moderne tid. Undersøk hvordan dette blir gjennomført, og i hvilke tilfeller dette er blitt gjort. Forklar kort.
Oppgave 3: Drøft påstanden
For borgerne i antikkens Athen betydde demokrati at de selv var med på å ta beslutninger som påvirket deres eget liv. Drøft påstanden:
Direkte demokrati er mer demokratisk enn indirekte demokrati.
Oppgave 4: Er et indirekte demokrati nok?
I nyere tid har Norge deltatt i flere kriger, som for eksempel i tidligere Jugoslavia i 1999, i Afghanistan i 2001 og i Libya i 2011. I 1999 og 2001 ble saken behandlet både i Regjeringen og på Stortinget, men i 2011 ble avgjørelsen tatt av Regjeringen alene. Dette er mulig etter norsk lov. Uansett ble ikke de norske velgerne spurt direkte i noen av tilfellene.
Å gå i krig er en alvorlig avgjørelse. Er det et demokratisk problem at velgerne ofte ikke får noen direkte medvirkning i slike store spørsmål, eller er et indirekte demokrati tilstrekkelig i slike tilfeller? Prøv å finne argumenter for begge synspunktene.
Oppgave 5: Indirekte demokrati i et moderne samfunn?
Er det praktisk mulig å kun bruke en direkte form for demokrati i et moderne samfunn som Norge? Begrunn svaret!
I hvilke tilfeller mener du man bør bruke direkte demokrati i Norge?
Kilder
Galtung, I. M. A. (2018). Regjeringens plikt til å innhente Stortingets samtykke til norske militæroperasjoner (Masteroppgave, Universitetet i Oslo). Hentet fra https://www.duo.uio.no/handle/10852/64236?show=full
Les original på NDLA →
Undersøk og forklar kort:
Hva er direkte demokrati?
Hva er indirekte demokrati?
Hva er forskjellene og likhetene mellom disse to ulike formene for demokrati?
Oppgave 2: Undersøk det athenske og norske demokratiet
Undersøk hvordan det direkte demokratiet i Athen fungerte, og forklar kort.
Undersøk hvordan det indirekte demokratiet i Norge fungerer, og forklar kort.
Norge har også tatt i bruk direkte demokrati i enkelte tilfeller i moderne tid. Undersøk hvordan dette blir gjennomført, og i hvilke tilfeller dette er blitt gjort. Forklar kort.
Oppgave 3: Drøft påstanden
For borgerne i antikkens Athen betydde demokrati at de selv var med på å ta beslutninger som påvirket deres eget liv. Drøft påstanden:
Direkte demokrati er mer demokratisk enn indirekte demokrati.
Oppgave 4: Er et indirekte demokrati nok?
I nyere tid har Norge deltatt i flere kriger, som for eksempel i tidligere Jugoslavia i 1999, i Afghanistan i 2001 og i Libya i 2011. I 1999 og 2001 ble saken behandlet både i Regjeringen og på Stortinget, men i 2011 ble avgjørelsen tatt av Regjeringen alene. Dette er mulig etter norsk lov. Uansett ble ikke de norske velgerne spurt direkte i noen av tilfellene.
Å gå i krig er en alvorlig avgjørelse. Er det et demokratisk problem at velgerne ofte ikke får noen direkte medvirkning i slike store spørsmål, eller er et indirekte demokrati tilstrekkelig i slike tilfeller? Prøv å finne argumenter for begge synspunktene.
Oppgave 5: Indirekte demokrati i et moderne samfunn?
Er det praktisk mulig å kun bruke en direkte form for demokrati i et moderne samfunn som Norge? Begrunn svaret!
I hvilke tilfeller mener du man bør bruke direkte demokrati i Norge?
Kilder
Galtung, I. M. A. (2018). Regjeringens plikt til å innhente Stortingets samtykke til norske militæroperasjoner (Masteroppgave, Universitetet i Oslo). Hentet fra https://www.duo.uio.no/handle/10852/64236?show=full
Les original på NDLA →
Direkte og indirekte demokrati
Oppgave 1: Begrepsforklaringer
Undersøk og forklar kort:
Hva er direkte demokrati?
Hva er indirekte demokrati?
Hva er forskjellene og likhetene mellom disse to ulike formene for demokrati?
Oppgave 2: Undersøk det athenske og norske demokratiet
Undersøk hvordan det direkte demokratiet i Athen fungerte, og forklar kort.
Undersøk hvordan det indirekte demokratiet i Norge fungerer, og forklar kort.
Norge har også tatt i bruk direkte demokrati i enkelte tilfeller i moderne tid. Undersøk hvordan dette blir gjennomført, og i hvilke tilfeller dette er blitt gjort. Forklar kort.
Oppgave 3: Drøft påstanden
For borgerne i antikkens Athen betydde demokrati at de selv var med på å ta beslutninger som påvirket deres eget liv. Drøft påstanden:
Direkte demokrati er mer demokratisk enn indirekte demokrati.
Oppgave 4: Er et indirekte demokrati nok?
I nyere tid har Norge deltatt i flere kriger, som for eksempel i tidligere Jugoslavia i 1999, i Afghanistan i 2001 og i Libya i 2011. I 1999 og 2001 ble saken behandlet både i Regjeringen og på Stortinget, men i 2011 ble avgjørelsen tatt av Regjeringen alene. Dette er mulig etter norsk lov. Uansett ble ikke de norske velgerne spurt direkte i noen av tilfellene.
Å gå i krig er en alvorlig avgjørelse. Er det et demokratisk problem at velgerne ofte ikke får noen direkte medvirkning i slike store spørsmål, eller er et indirekte demokrati tilstrekkelig i slike tilfeller? Prøv å finne argumenter for begge synspunktene.
Oppgave 5: Indirekte demokrati i et moderne samfunn?
Er det praktisk mulig å kun bruke en direkte form for demokrati i et moderne samfunn som Norge? Begrunn svaret!
I hvilke tilfeller mener du man bør bruke direkte demokrati i Norge?
Kilder
Galtung, I. M. A. (2018). Regjeringens plikt til å innhente Stortingets samtykke til norske militæroperasjoner (Masteroppgave, Universitetet i Oslo). Hentet fra https://www.duo.uio.no/handle/10852/64236?show=full
Les original på NDLA →
Undersøk og forklar kort:
Hva er direkte demokrati?
Hva er indirekte demokrati?
Hva er forskjellene og likhetene mellom disse to ulike formene for demokrati?
Oppgave 2: Undersøk det athenske og norske demokratiet
Undersøk hvordan det direkte demokratiet i Athen fungerte, og forklar kort.
Undersøk hvordan det indirekte demokratiet i Norge fungerer, og forklar kort.
Norge har også tatt i bruk direkte demokrati i enkelte tilfeller i moderne tid. Undersøk hvordan dette blir gjennomført, og i hvilke tilfeller dette er blitt gjort. Forklar kort.
Oppgave 3: Drøft påstanden
For borgerne i antikkens Athen betydde demokrati at de selv var med på å ta beslutninger som påvirket deres eget liv. Drøft påstanden:
Direkte demokrati er mer demokratisk enn indirekte demokrati.
Oppgave 4: Er et indirekte demokrati nok?
I nyere tid har Norge deltatt i flere kriger, som for eksempel i tidligere Jugoslavia i 1999, i Afghanistan i 2001 og i Libya i 2011. I 1999 og 2001 ble saken behandlet både i Regjeringen og på Stortinget, men i 2011 ble avgjørelsen tatt av Regjeringen alene. Dette er mulig etter norsk lov. Uansett ble ikke de norske velgerne spurt direkte i noen av tilfellene.
Å gå i krig er en alvorlig avgjørelse. Er det et demokratisk problem at velgerne ofte ikke får noen direkte medvirkning i slike store spørsmål, eller er et indirekte demokrati tilstrekkelig i slike tilfeller? Prøv å finne argumenter for begge synspunktene.
Oppgave 5: Indirekte demokrati i et moderne samfunn?
Er det praktisk mulig å kun bruke en direkte form for demokrati i et moderne samfunn som Norge? Begrunn svaret!
I hvilke tilfeller mener du man bør bruke direkte demokrati i Norge?
Kilder
Galtung, I. M. A. (2018). Regjeringens plikt til å innhente Stortingets samtykke til norske militæroperasjoner (Masteroppgave, Universitetet i Oslo). Hentet fra https://www.duo.uio.no/handle/10852/64236?show=full
Les original på NDLA →
Er Roma demokratiets vugge?
Oppgave 1: Hvor demokratisk var den romerske republikken?
Hvilke sider ved den romerske republikken var demokratiske, og hvilke var udemokratiske?
Sammenlign med Athen: Var antikkens Athen eller den romerske republikken mest demokratisk?
Sammenlign med moderne demokratier: Hvilke av disse to ligner mest på et moderne demokrati?
Oppgave 2: Er det en myte at Athen er demokratiets vugge?
Den danske oldtidsforskeren Jens Krasilnikoff mener det er en myte at vårt moderne demokrati bygger på Athens demokrati fra antikken.
Les artikkelen "Det gamle Athen ga oss ikke demokratiet" fra forskning.no og svar på spørsmålene under.
Hva er Krasilnikoffs viktigste påstander og argumenter?
Når og hvorfor oppstod myten om Athen som demokratiets vugge, ifølge Krasilnikoff?
Krasilnikoff mener opplysningsfilosofene var inspirert av Roma og ikke Athen. Hvem var opplysningsfilosofene, og hvorfor er de viktige i denne sammenhengen?
Les original på NDLA →
Hvilke sider ved den romerske republikken var demokratiske, og hvilke var udemokratiske?
Sammenlign med Athen: Var antikkens Athen eller den romerske republikken mest demokratisk?
Sammenlign med moderne demokratier: Hvilke av disse to ligner mest på et moderne demokrati?
Oppgave 2: Er det en myte at Athen er demokratiets vugge?
Den danske oldtidsforskeren Jens Krasilnikoff mener det er en myte at vårt moderne demokrati bygger på Athens demokrati fra antikken.
Les artikkelen "Det gamle Athen ga oss ikke demokratiet" fra forskning.no og svar på spørsmålene under.
Hva er Krasilnikoffs viktigste påstander og argumenter?
Når og hvorfor oppstod myten om Athen som demokratiets vugge, ifølge Krasilnikoff?
Krasilnikoff mener opplysningsfilosofene var inspirert av Roma og ikke Athen. Hvem var opplysningsfilosofene, og hvorfor er de viktige i denne sammenhengen?
Les original på NDLA →
Er Roma demokratiets vugge?
Oppgave 1: Hvor demokratisk var den romerske republikken?
Hvilke sider ved den romerske republikken var demokratiske, og hvilke var udemokratiske?
Sammenlign med Athen: Var antikkens Athen eller den romerske republikken mest demokratisk?
Sammenlign med moderne demokratier: Hvilke av disse to ligner mest på et moderne demokrati?
Oppgave 2: Er det en myte at Athen er demokratiets vugge?
Den danske oldtidsforskeren Jens Krasilnikoff mener det er en myte at vårt moderne demokrati bygger på Athens demokrati fra antikken.
Les artikkelen "Det gamle Athen ga oss ikke demokratiet" fra forskning.no og svar på spørsmålene under.
Hva er Krasilnikoffs viktigste påstander og argumenter?
Når og hvorfor oppstod myten om Athen som demokratiets vugge, ifølge Krasilnikoff?
Krasilnikoff mener opplysningsfilosofene var inspirert av Roma og ikke Athen. Hvem var opplysningsfilosofene, og hvorfor er de viktige i denne sammenhengen?
Les original på NDLA →
Hvilke sider ved den romerske republikken var demokratiske, og hvilke var udemokratiske?
Sammenlign med Athen: Var antikkens Athen eller den romerske republikken mest demokratisk?
Sammenlign med moderne demokratier: Hvilke av disse to ligner mest på et moderne demokrati?
Oppgave 2: Er det en myte at Athen er demokratiets vugge?
Den danske oldtidsforskeren Jens Krasilnikoff mener det er en myte at vårt moderne demokrati bygger på Athens demokrati fra antikken.
Les artikkelen "Det gamle Athen ga oss ikke demokratiet" fra forskning.no og svar på spørsmålene under.
Hva er Krasilnikoffs viktigste påstander og argumenter?
Når og hvorfor oppstod myten om Athen som demokratiets vugge, ifølge Krasilnikoff?
Krasilnikoff mener opplysningsfilosofene var inspirert av Roma og ikke Athen. Hvem var opplysningsfilosofene, og hvorfor er de viktige i denne sammenhengen?
Les original på NDLA →
Hvor demokratisk var Athen?
Oppgave 1: I klassen
Hva legger dere i «moderne demokrati»? Lag en oversikt over hvilke kriterier dere mener bør ligge til grunn for at en moderne stat skal kunne kalles et demokrati.
Oppgave 2: Individuelt
Sett opp et skjema der du sammenlikner Athens styresett med klassens syn på hva et demokrati skal være. Bruk animasjonen, det du har lest her på NDLA, og det du har lest andre steder. Kanskje må du også gjøre noen søk.
Oppgave 3: Individuelt
Vurder følgende:
Hvilke argumenter taler for at vi har kan kalle antikkens Athen for et demokrati?
Hvilke argumenter taler mot at vi kan kalle antikkens Athen for et demokrati?
Konklusjon: Ut fra de argumentene du har funnet, er det riktig å si at Athen var et demokrati? Begrunn svaret.
Oppgave 4: I klassen
Del argumentene med klassen og sett opp en oversikt på tavla.
Diskuter konklusjonen. Er dere enige?
Les original på NDLA →
Hva legger dere i «moderne demokrati»? Lag en oversikt over hvilke kriterier dere mener bør ligge til grunn for at en moderne stat skal kunne kalles et demokrati.
Oppgave 2: Individuelt
Sett opp et skjema der du sammenlikner Athens styresett med klassens syn på hva et demokrati skal være. Bruk animasjonen, det du har lest her på NDLA, og det du har lest andre steder. Kanskje må du også gjøre noen søk.
Oppgave 3: Individuelt
Vurder følgende:
Hvilke argumenter taler for at vi har kan kalle antikkens Athen for et demokrati?
Hvilke argumenter taler mot at vi kan kalle antikkens Athen for et demokrati?
Konklusjon: Ut fra de argumentene du har funnet, er det riktig å si at Athen var et demokrati? Begrunn svaret.
Oppgave 4: I klassen
Del argumentene med klassen og sett opp en oversikt på tavla.
Diskuter konklusjonen. Er dere enige?
Les original på NDLA →
Hvor demokratisk var Athen?
Oppgave 1: I klassen
Hva legger dere i «moderne demokrati»? Lag en oversikt over hvilke kriterier dere mener bør ligge til grunn for at en moderne stat skal kunne kalles et demokrati.
Oppgave 2: Individuelt
Sett opp et skjema der du sammenlikner Athens styresett med klassens syn på hva et demokrati skal være. Bruk animasjonen, det du har lest her på NDLA, og det du har lest andre steder. Kanskje må du også gjøre noen søk.
Oppgave 3: Individuelt
Vurder følgende:
Hvilke argumenter taler for at vi har kan kalle antikkens Athen for et demokrati?
Hvilke argumenter taler mot at vi kan kalle antikkens Athen for et demokrati?
Konklusjon: Ut fra de argumentene du har funnet, er det riktig å si at Athen var et demokrati? Begrunn svaret.
Oppgave 4: I klassen
Del argumentene med klassen og sett opp en oversikt på tavla.
Diskuter konklusjonen. Er dere enige?
Les original på NDLA →
Hva legger dere i «moderne demokrati»? Lag en oversikt over hvilke kriterier dere mener bør ligge til grunn for at en moderne stat skal kunne kalles et demokrati.
Oppgave 2: Individuelt
Sett opp et skjema der du sammenlikner Athens styresett med klassens syn på hva et demokrati skal være. Bruk animasjonen, det du har lest her på NDLA, og det du har lest andre steder. Kanskje må du også gjøre noen søk.
Oppgave 3: Individuelt
Vurder følgende:
Hvilke argumenter taler for at vi har kan kalle antikkens Athen for et demokrati?
Hvilke argumenter taler mot at vi kan kalle antikkens Athen for et demokrati?
Konklusjon: Ut fra de argumentene du har funnet, er det riktig å si at Athen var et demokrati? Begrunn svaret.
Oppgave 4: I klassen
Del argumentene med klassen og sett opp en oversikt på tavla.
Diskuter konklusjonen. Er dere enige?
Les original på NDLA →
Hvor kommer demokratiet fra?
Oppgave
Skriv en tekst der du drøfter påstanden «Athen er demokratiets vugge». Du kan bygge videre på oppgaver som du har jobbet med underveis i dette temaet.
Teksten bør inneholde
en innledning
en vurdering av demokratiske sider ved antikkens Athen og den romerske republikken sammenlignet med et moderne demokrati
en vurdering av hvor viktig Roma og Athen har vært som inspirasjonskilder for det moderne demokratiet
en oversikt over eventuelle andre viktige inspirasjonskilder til det moderne demokratiet
en konklusjon: Er det riktig å kalle Athen demokratiets vugge?
Les original på NDLA →
Skriv en tekst der du drøfter påstanden «Athen er demokratiets vugge». Du kan bygge videre på oppgaver som du har jobbet med underveis i dette temaet.
Teksten bør inneholde
en innledning
en vurdering av demokratiske sider ved antikkens Athen og den romerske republikken sammenlignet med et moderne demokrati
en vurdering av hvor viktig Roma og Athen har vært som inspirasjonskilder for det moderne demokratiet
en oversikt over eventuelle andre viktige inspirasjonskilder til det moderne demokratiet
en konklusjon: Er det riktig å kalle Athen demokratiets vugge?
Les original på NDLA →
Hvor kommer demokratiet fra?
Oppgave
Skriv en tekst der du drøfter påstanden «Athen er demokratiets vugge». Du kan bygge videre på oppgaver som du har jobbet med underveis i dette temaet.
Teksten bør inneholde
en innledning
en vurdering av demokratiske sider ved antikkens Athen og den romerske republikken sammenlignet med et moderne demokrati
en vurdering av hvor viktig Roma og Athen har vært som inspirasjonskilder for det moderne demokratiet
en oversikt over eventuelle andre viktige inspirasjonskilder til det moderne demokratiet
en konklusjon: Er det riktig å kalle Athen demokratiets vugge?
Les original på NDLA →
Skriv en tekst der du drøfter påstanden «Athen er demokratiets vugge». Du kan bygge videre på oppgaver som du har jobbet med underveis i dette temaet.
Teksten bør inneholde
en innledning
en vurdering av demokratiske sider ved antikkens Athen og den romerske republikken sammenlignet med et moderne demokrati
en vurdering av hvor viktig Roma og Athen har vært som inspirasjonskilder for det moderne demokratiet
en oversikt over eventuelle andre viktige inspirasjonskilder til det moderne demokratiet
en konklusjon: Er det riktig å kalle Athen demokratiets vugge?
Les original på NDLA →
Politikk og kultur i Athen
Athen - den ideelle polis?
Det store flertallet i Athen var imidlertid ikke borgere. Kvinner, slaver, første- og andregenerasjons innvandrere og alle under 18 år, fikk ikke være med å bestemme. Til sammen utgjorde de 90 % av Athens befolkning. I Athen ble det laget ordninger som skulle sørge for at de rikeste borgerne ikke fikk for mye politisk makt. Politiske verv ble lønnet, slik at også fattige borgere hadde råd til å delta i politikken. De fleste verv ble fordelt gjennom loddtrekning, slik at ingen kunne betale seg inn i verv.
Athen innførte også et mer drastisk tiltak for å forhindre at nye tyranner skulle komme til makten: ostrakisme. Folkeforsamlingen kunne foreta en anonym avstemning over hvem som utgjorde en trussel for staten. Hvis én borger fikk over 50 % av stemmene ble han utvist fra Athen i 10 år. Dette var ikke sett på som en straff, men en måte å sikre staten og demokratiet på. Den utviste beholdt sine borgerretter og kunne fritt komme tilbake etter ti år. Ordningen viser at fellesskapet i polis var viktigere enn den enkeltes individuelle rettigheter.
Kultur og filosofi
Utviklingen av den greske polisstaten, er først og fremst en politisk utvikling. Men borgeridealet og den frie politiske debatten, utviklet seg sammen med tenkning og debatt på andre områder.
Et uttrykk for dette, var de filosofiske skolene som ble grunnlagt i mange greske poliser. Den mest kjente av disse, var Platons akademi i Athen. Platon var elev av Sokrates, og lærer til Aristoteles. Alle tre er blant historiens mest kjente og innflytelsesrike filosofer.
Platons Staten
Platon skrev dialoger med Sokrates i hovedrollen. Sokrates diskuterte med folk i Athen. Gjennom samtalene formidles tankene vi kjenner som Platons filosofi. Hovedspørsmålet, i den kanskje mest kjente dialogen, Staten, er hva rettferdighet egentlig betyr. Mye av samtalen i dialogen dreier seg om hva som er den ideelle stat. Platons idealstat var imidlertid ikke det greske idealpolis vi har sett på, men en stat som styres av «filosofkonger» som skulle ha over 50 års utdannelse og ingen eiendomsrett!
Naturvitenskapens far
En annen gren av filosofien er representert av Platons elev, Aristoteles. Han omtales gjerne som naturvitenskapens far. I forhold til sin læremester, var Aristoteles mindre idealistisk og mer opptatt av den observerbare naturen rundt oss. Hans filosofi er imidlertid veldig allsidig, og omfatter både etikk, estetikk og metafysikk.
Antikken var altså også en tid for naturvitenskap. Over hundre år før Platons tid filosoferte Pythagoras over tallenes magi, og hundre år etter Aristoteles utviklet Euklid geometriens grunnsetninger. Euklid bodde i Alexandria i dagens Egypt, og er dermed et eksempel på hellenismens spredning.
Med disse eksemplene ser vi hvordan filosofi og vitenskap utviklet seg som både en årsak til, og en konsekvens av, det politiske klimaet i demokratiet.
Les original på NDLA →
Det store flertallet i Athen var imidlertid ikke borgere. Kvinner, slaver, første- og andregenerasjons innvandrere og alle under 18 år, fikk ikke være med å bestemme. Til sammen utgjorde de 90 % av Athens befolkning. I Athen ble det laget ordninger som skulle sørge for at de rikeste borgerne ikke fikk for mye politisk makt. Politiske verv ble lønnet, slik at også fattige borgere hadde råd til å delta i politikken. De fleste verv ble fordelt gjennom loddtrekning, slik at ingen kunne betale seg inn i verv.
Athen innførte også et mer drastisk tiltak for å forhindre at nye tyranner skulle komme til makten: ostrakisme. Folkeforsamlingen kunne foreta en anonym avstemning over hvem som utgjorde en trussel for staten. Hvis én borger fikk over 50 % av stemmene ble han utvist fra Athen i 10 år. Dette var ikke sett på som en straff, men en måte å sikre staten og demokratiet på. Den utviste beholdt sine borgerretter og kunne fritt komme tilbake etter ti år. Ordningen viser at fellesskapet i polis var viktigere enn den enkeltes individuelle rettigheter.
Kultur og filosofi
Utviklingen av den greske polisstaten, er først og fremst en politisk utvikling. Men borgeridealet og den frie politiske debatten, utviklet seg sammen med tenkning og debatt på andre områder.
Et uttrykk for dette, var de filosofiske skolene som ble grunnlagt i mange greske poliser. Den mest kjente av disse, var Platons akademi i Athen. Platon var elev av Sokrates, og lærer til Aristoteles. Alle tre er blant historiens mest kjente og innflytelsesrike filosofer.
Platons Staten
Platon skrev dialoger med Sokrates i hovedrollen. Sokrates diskuterte med folk i Athen. Gjennom samtalene formidles tankene vi kjenner som Platons filosofi. Hovedspørsmålet, i den kanskje mest kjente dialogen, Staten, er hva rettferdighet egentlig betyr. Mye av samtalen i dialogen dreier seg om hva som er den ideelle stat. Platons idealstat var imidlertid ikke det greske idealpolis vi har sett på, men en stat som styres av «filosofkonger» som skulle ha over 50 års utdannelse og ingen eiendomsrett!
Naturvitenskapens far
En annen gren av filosofien er representert av Platons elev, Aristoteles. Han omtales gjerne som naturvitenskapens far. I forhold til sin læremester, var Aristoteles mindre idealistisk og mer opptatt av den observerbare naturen rundt oss. Hans filosofi er imidlertid veldig allsidig, og omfatter både etikk, estetikk og metafysikk.
Antikken var altså også en tid for naturvitenskap. Over hundre år før Platons tid filosoferte Pythagoras over tallenes magi, og hundre år etter Aristoteles utviklet Euklid geometriens grunnsetninger. Euklid bodde i Alexandria i dagens Egypt, og er dermed et eksempel på hellenismens spredning.
Med disse eksemplene ser vi hvordan filosofi og vitenskap utviklet seg som både en årsak til, og en konsekvens av, det politiske klimaet i demokratiet.
Les original på NDLA →
Politikk og kultur i Athen
Athen - den ideelle polis?
Det store flertallet i Athen var imidlertid ikke borgere. Kvinner, slaver, første- og andregenerasjons innvandrere og alle under 18 år, fikk ikke være med å bestemme. Til sammen utgjorde de 90 % av Athens befolkning. I Athen ble det laget ordninger som skulle sørge for at de rikeste borgerne ikke fikk for mye politisk makt. Politiske verv ble lønnet, slik at også fattige borgere hadde råd til å delta i politikken. De fleste verv ble fordelt gjennom loddtrekning, slik at ingen kunne betale seg inn i verv.
Athen innførte også et mer drastisk tiltak for å forhindre at nye tyranner skulle komme til makten: ostrakisme. Folkeforsamlingen kunne foreta en anonym avstemning over hvem som utgjorde en trussel for staten. Hvis én borger fikk over 50 % av stemmene ble han utvist fra Athen i 10 år. Dette var ikke sett på som en straff, men en måte å sikre staten og demokratiet på. Den utviste beholdt sine borgerretter og kunne fritt komme tilbake etter ti år. Ordningen viser at fellesskapet i polis var viktigere enn den enkeltes individuelle rettigheter.
Kultur og filosofi
Utviklingen av den greske polisstaten, er først og fremst en politisk utvikling. Men borgeridealet og den frie politiske debatten, utviklet seg sammen med tenkning og debatt på andre områder.
Et uttrykk for dette, var de filosofiske skolene som ble grunnlagt i mange greske poliser. Den mest kjente av disse, var Platons akademi i Athen. Platon var elev av Sokrates, og lærer til Aristoteles. Alle tre er blant historiens mest kjente og innflytelsesrike filosofer.
Platons Staten
Platon skrev dialoger med Sokrates i hovedrollen. Sokrates diskuterte med folk i Athen. Gjennom samtalene formidles tankene vi kjenner som Platons filosofi. Hovedspørsmålet, i den kanskje mest kjente dialogen, Staten, er hva rettferdighet egentlig betyr. Mye av samtalen i dialogen dreier seg om hva som er den ideelle stat. Platons idealstat var imidlertid ikke det greske idealpolis vi har sett på, men en stat som styres av «filosofkonger» som skulle ha over 50 års utdannelse og ingen eiendomsrett!
Naturvitenskapens far
En annen gren av filosofien er representert av Platons elev, Aristoteles. Han omtales gjerne som naturvitenskapens far. I forhold til sin læremester, var Aristoteles mindre idealistisk og mer opptatt av den observerbare naturen rundt oss. Hans filosofi er imidlertid veldig allsidig, og omfatter både etikk, estetikk og metafysikk.
Antikken var altså også en tid for naturvitenskap. Over hundre år før Platons tid filosoferte Pythagoras over tallenes magi, og hundre år etter Aristoteles utviklet Euklid geometriens grunnsetninger. Euklid bodde i Alexandria i dagens Egypt, og er dermed et eksempel på hellenismens spredning.
Med disse eksemplene ser vi hvordan filosofi og vitenskap utviklet seg som både en årsak til, og en konsekvens av, det politiske klimaet i demokratiet.
Les original på NDLA →
Det store flertallet i Athen var imidlertid ikke borgere. Kvinner, slaver, første- og andregenerasjons innvandrere og alle under 18 år, fikk ikke være med å bestemme. Til sammen utgjorde de 90 % av Athens befolkning. I Athen ble det laget ordninger som skulle sørge for at de rikeste borgerne ikke fikk for mye politisk makt. Politiske verv ble lønnet, slik at også fattige borgere hadde råd til å delta i politikken. De fleste verv ble fordelt gjennom loddtrekning, slik at ingen kunne betale seg inn i verv.
Athen innførte også et mer drastisk tiltak for å forhindre at nye tyranner skulle komme til makten: ostrakisme. Folkeforsamlingen kunne foreta en anonym avstemning over hvem som utgjorde en trussel for staten. Hvis én borger fikk over 50 % av stemmene ble han utvist fra Athen i 10 år. Dette var ikke sett på som en straff, men en måte å sikre staten og demokratiet på. Den utviste beholdt sine borgerretter og kunne fritt komme tilbake etter ti år. Ordningen viser at fellesskapet i polis var viktigere enn den enkeltes individuelle rettigheter.
Kultur og filosofi
Utviklingen av den greske polisstaten, er først og fremst en politisk utvikling. Men borgeridealet og den frie politiske debatten, utviklet seg sammen med tenkning og debatt på andre områder.
Et uttrykk for dette, var de filosofiske skolene som ble grunnlagt i mange greske poliser. Den mest kjente av disse, var Platons akademi i Athen. Platon var elev av Sokrates, og lærer til Aristoteles. Alle tre er blant historiens mest kjente og innflytelsesrike filosofer.
Platons Staten
Platon skrev dialoger med Sokrates i hovedrollen. Sokrates diskuterte med folk i Athen. Gjennom samtalene formidles tankene vi kjenner som Platons filosofi. Hovedspørsmålet, i den kanskje mest kjente dialogen, Staten, er hva rettferdighet egentlig betyr. Mye av samtalen i dialogen dreier seg om hva som er den ideelle stat. Platons idealstat var imidlertid ikke det greske idealpolis vi har sett på, men en stat som styres av «filosofkonger» som skulle ha over 50 års utdannelse og ingen eiendomsrett!
Naturvitenskapens far
En annen gren av filosofien er representert av Platons elev, Aristoteles. Han omtales gjerne som naturvitenskapens far. I forhold til sin læremester, var Aristoteles mindre idealistisk og mer opptatt av den observerbare naturen rundt oss. Hans filosofi er imidlertid veldig allsidig, og omfatter både etikk, estetikk og metafysikk.
Antikken var altså også en tid for naturvitenskap. Over hundre år før Platons tid filosoferte Pythagoras over tallenes magi, og hundre år etter Aristoteles utviklet Euklid geometriens grunnsetninger. Euklid bodde i Alexandria i dagens Egypt, og er dermed et eksempel på hellenismens spredning.
Med disse eksemplene ser vi hvordan filosofi og vitenskap utviklet seg som både en årsak til, og en konsekvens av, det politiske klimaet i demokratiet.
Les original på NDLA →
Romerriket: Fra polis til imperium
Romas historie
Romerrikets historie handler mye om byen Roma. Ifølge myten ble grunnleggeren av Roma, Romulus, og tvillingbroren hans, Remus, oppfostret av en ulv i ei hytte oppe på Palatinhøyden. Hytta er fra det åttende århundre f.Kr., altså omtrent samtidig som de greske bystatene begynte å vokse fram
Senere romerske bygninger, som Colosseum og Pantheon er langt mer imponerende. De ble bygget over 800 år etter Romulus' hytte. Utviklingen fra den lille hytta til de imponerende byggverkene som besøkes av hundretusenvis av turister hvert år, viser utviklingen av et av verdenshistoriens mektigste riker. Det som begynte som en liten landsby, vokste til et imperium.
Republikken
Når det gjelder romernes tidligste historie, er det vanskelig å skille myter fra fakta. Men de som levde i den lille hytta på Palatinhøyden, ble antakelig styrt av en fremmed konge. De første sporene av romerne finner vi nemlig i et område som var dominert av et annet folk: etruskerne. Derfor var det et historisk brudd da romerne avsatte den siste kongen, og etablerte republikken i år 509 f.Kr.
Men revolusjonen førte ikke til et system der alle romerske borgere fikk like mye innflytelse. De gamle adelsslektene fortsatte å øve stor innflytelse på staten. Republikkens tidlige historie ble preget av en konflikt som kalles “stenderkampene”, hvor folkeflertallet, plebeierne, måtte sloss for politiske rettigheter og medbestemmelse. Den rike overklassen, kalt patrisiere, måtte gå med på å gradvis åpne for at flere skulle bli representert og få muligheter til å påvirke systemet. Den romerske republikken fortsatte likevel å være styrt av relativt få. Vi kaller det gjerne et fåmannsvelde, eller oligarki.
Folket og politikken
En årsak til at republikken beskrives som et oligarki, er Senatets makt. Senatets oppgave var egentlig å gi råd til folkeforsamlingen. I praksis var det som regel Senatet som fortalte folkeforsamlingen hva de skulle bestemme. Senatorene kom fra Romas rikeste og mektigste familier, og få våget å gå mot senatets råd.
Vi har vært inne på de rike adelsslektenes betydning, og for de fleste var antakelig familien en viktigere institusjon enn det politiske systemet. Familiefaren, pater familias, hadde domsmyndighet over sin familie og var ansvarlig for religiøse seremonier for husgudene. Noen historikere mener at det eksisterte en familie-liknende relasjon i politikken også; rike borgere tok fattigere borgere “under sine vinger”, som en far. Til gjengjeld stemte de fattige på sin “beskytter”. Det kalles et patron-klient-system. Kanskje ble oligarkiet opprettholdt på denne måten? I dag ser vi på slike avhengighetsforhold som ødeleggende for et demokratisk system.
Det romerske systemet ser allikevel ut til å ha vært effektivt på andre måter. Det synes spesielt på slagmarken. Gjennom mange kriger ekspanderte den romerske republikken raskt. På 200-tallet f.Kr. kontrollerte romerne hele Italia, og utvidelsen fortsatte i alle himmelretninger.
Borgerrett
Borgerrett er en nøkkel når vi skal forstå hvordan polisen Roma utviklet seg fra bystat til imperium. I de greske polisene måtte man blant annet eie jord for å være en borger.
I Romerriket gikk de bort fra dette kravet da de begynte å ekspandere. Romerne delte ut borgerstatus som en måte å bygge allianser på. Soldater uten jord opparbeidet seg også borgerrett. Dermed fikk man etter hvert mange eiendomsløse borgere. Fra 200-tallet f. Kr. fikk alle frie menn borgerrett.
Det har vært forskjellige typer borgerrett i Romerriket, men stort sett har borgerretten gitt politiske rettigheter, økonomiske fordeler og beskyttelse av det romerske rettssystemet.
Les original på NDLA →
Romerrikets historie handler mye om byen Roma. Ifølge myten ble grunnleggeren av Roma, Romulus, og tvillingbroren hans, Remus, oppfostret av en ulv i ei hytte oppe på Palatinhøyden. Hytta er fra det åttende århundre f.Kr., altså omtrent samtidig som de greske bystatene begynte å vokse fram
Senere romerske bygninger, som Colosseum og Pantheon er langt mer imponerende. De ble bygget over 800 år etter Romulus' hytte. Utviklingen fra den lille hytta til de imponerende byggverkene som besøkes av hundretusenvis av turister hvert år, viser utviklingen av et av verdenshistoriens mektigste riker. Det som begynte som en liten landsby, vokste til et imperium.
Republikken
Når det gjelder romernes tidligste historie, er det vanskelig å skille myter fra fakta. Men de som levde i den lille hytta på Palatinhøyden, ble antakelig styrt av en fremmed konge. De første sporene av romerne finner vi nemlig i et område som var dominert av et annet folk: etruskerne. Derfor var det et historisk brudd da romerne avsatte den siste kongen, og etablerte republikken i år 509 f.Kr.
Men revolusjonen førte ikke til et system der alle romerske borgere fikk like mye innflytelse. De gamle adelsslektene fortsatte å øve stor innflytelse på staten. Republikkens tidlige historie ble preget av en konflikt som kalles “stenderkampene”, hvor folkeflertallet, plebeierne, måtte sloss for politiske rettigheter og medbestemmelse. Den rike overklassen, kalt patrisiere, måtte gå med på å gradvis åpne for at flere skulle bli representert og få muligheter til å påvirke systemet. Den romerske republikken fortsatte likevel å være styrt av relativt få. Vi kaller det gjerne et fåmannsvelde, eller oligarki.
Folket og politikken
En årsak til at republikken beskrives som et oligarki, er Senatets makt. Senatets oppgave var egentlig å gi råd til folkeforsamlingen. I praksis var det som regel Senatet som fortalte folkeforsamlingen hva de skulle bestemme. Senatorene kom fra Romas rikeste og mektigste familier, og få våget å gå mot senatets råd.
Vi har vært inne på de rike adelsslektenes betydning, og for de fleste var antakelig familien en viktigere institusjon enn det politiske systemet. Familiefaren, pater familias, hadde domsmyndighet over sin familie og var ansvarlig for religiøse seremonier for husgudene. Noen historikere mener at det eksisterte en familie-liknende relasjon i politikken også; rike borgere tok fattigere borgere “under sine vinger”, som en far. Til gjengjeld stemte de fattige på sin “beskytter”. Det kalles et patron-klient-system. Kanskje ble oligarkiet opprettholdt på denne måten? I dag ser vi på slike avhengighetsforhold som ødeleggende for et demokratisk system.
Det romerske systemet ser allikevel ut til å ha vært effektivt på andre måter. Det synes spesielt på slagmarken. Gjennom mange kriger ekspanderte den romerske republikken raskt. På 200-tallet f.Kr. kontrollerte romerne hele Italia, og utvidelsen fortsatte i alle himmelretninger.
Borgerrett
Borgerrett er en nøkkel når vi skal forstå hvordan polisen Roma utviklet seg fra bystat til imperium. I de greske polisene måtte man blant annet eie jord for å være en borger.
I Romerriket gikk de bort fra dette kravet da de begynte å ekspandere. Romerne delte ut borgerstatus som en måte å bygge allianser på. Soldater uten jord opparbeidet seg også borgerrett. Dermed fikk man etter hvert mange eiendomsløse borgere. Fra 200-tallet f. Kr. fikk alle frie menn borgerrett.
Det har vært forskjellige typer borgerrett i Romerriket, men stort sett har borgerretten gitt politiske rettigheter, økonomiske fordeler og beskyttelse av det romerske rettssystemet.
Les original på NDLA →
Romerriket: Fra polis til imperium
Romas historie
Romerrikets historie handler mye om byen Roma. Ifølge myten ble grunnleggeren av Roma, Romulus, og tvillingbroren hans, Remus, oppfostret av en ulv i ei hytte oppe på Palatinhøyden. Hytta er fra det åttende århundre f.Kr., altså omtrent samtidig som de greske bystatene begynte å vokse fram
Senere romerske bygninger, som Colosseum og Pantheon er langt mer imponerende. De ble bygget over 800 år etter Romulus' hytte. Utviklingen fra den lille hytta til de imponerende byggverkene som besøkes av hundretusenvis av turister hvert år, viser utviklingen av et av verdenshistoriens mektigste riker. Det som begynte som en liten landsby, vokste til et imperium.
Republikken
Når det gjelder romernes tidligste historie, er det vanskelig å skille myter fra fakta. Men de som levde i den lille hytta på Palatinhøyden, ble antakelig styrt av en fremmed konge. De første sporene av romerne finner vi nemlig i et område som var dominert av et annet folk: etruskerne. Derfor var det et historisk brudd da romerne avsatte den siste kongen, og etablerte republikken i år 509 f.Kr.
Men revolusjonen førte ikke til et system der alle romerske borgere fikk like mye innflytelse. De gamle adelsslektene fortsatte å øve stor innflytelse på staten. Republikkens tidlige historie ble preget av en konflikt som kalles “stenderkampene”, hvor folkeflertallet, plebeierne, måtte sloss for politiske rettigheter og medbestemmelse. Den rike overklassen, kalt patrisiere, måtte gå med på å gradvis åpne for at flere skulle bli representert og få muligheter til å påvirke systemet. Den romerske republikken fortsatte likevel å være styrt av relativt få. Vi kaller det gjerne et fåmannsvelde, eller oligarki.
Folket og politikken
En årsak til at republikken beskrives som et oligarki, er Senatets makt. Senatets oppgave var egentlig å gi råd til folkeforsamlingen. I praksis var det som regel Senatet som fortalte folkeforsamlingen hva de skulle bestemme. Senatorene kom fra Romas rikeste og mektigste familier, og få våget å gå mot senatets råd.
Vi har vært inne på de rike adelsslektenes betydning, og for de fleste var antakelig familien en viktigere institusjon enn det politiske systemet. Familiefaren, pater familias, hadde domsmyndighet over sin familie og var ansvarlig for religiøse seremonier for husgudene. Noen historikere mener at det eksisterte en familie-liknende relasjon i politikken også; rike borgere tok fattigere borgere “under sine vinger”, som en far. Til gjengjeld stemte de fattige på sin “beskytter”. Det kalles et patron-klient-system. Kanskje ble oligarkiet opprettholdt på denne måten? I dag ser vi på slike avhengighetsforhold som ødeleggende for et demokratisk system.
Det romerske systemet ser allikevel ut til å ha vært effektivt på andre måter. Det synes spesielt på slagmarken. Gjennom mange kriger ekspanderte den romerske republikken raskt. På 200-tallet f.Kr. kontrollerte romerne hele Italia, og utvidelsen fortsatte i alle himmelretninger.
Borgerrett
Borgerrett er en nøkkel når vi skal forstå hvordan polisen Roma utviklet seg fra bystat til imperium. I de greske polisene måtte man blant annet eie jord for å være en borger.
I Romerriket gikk de bort fra dette kravet da de begynte å ekspandere. Romerne delte ut borgerstatus som en måte å bygge allianser på. Soldater uten jord opparbeidet seg også borgerrett. Dermed fikk man etter hvert mange eiendomsløse borgere. Fra 200-tallet f. Kr. fikk alle frie menn borgerrett.
Det har vært forskjellige typer borgerrett i Romerriket, men stort sett har borgerretten gitt politiske rettigheter, økonomiske fordeler og beskyttelse av det romerske rettssystemet.
Les original på NDLA →
Romerrikets historie handler mye om byen Roma. Ifølge myten ble grunnleggeren av Roma, Romulus, og tvillingbroren hans, Remus, oppfostret av en ulv i ei hytte oppe på Palatinhøyden. Hytta er fra det åttende århundre f.Kr., altså omtrent samtidig som de greske bystatene begynte å vokse fram
Senere romerske bygninger, som Colosseum og Pantheon er langt mer imponerende. De ble bygget over 800 år etter Romulus' hytte. Utviklingen fra den lille hytta til de imponerende byggverkene som besøkes av hundretusenvis av turister hvert år, viser utviklingen av et av verdenshistoriens mektigste riker. Det som begynte som en liten landsby, vokste til et imperium.
Republikken
Når det gjelder romernes tidligste historie, er det vanskelig å skille myter fra fakta. Men de som levde i den lille hytta på Palatinhøyden, ble antakelig styrt av en fremmed konge. De første sporene av romerne finner vi nemlig i et område som var dominert av et annet folk: etruskerne. Derfor var det et historisk brudd da romerne avsatte den siste kongen, og etablerte republikken i år 509 f.Kr.
Men revolusjonen førte ikke til et system der alle romerske borgere fikk like mye innflytelse. De gamle adelsslektene fortsatte å øve stor innflytelse på staten. Republikkens tidlige historie ble preget av en konflikt som kalles “stenderkampene”, hvor folkeflertallet, plebeierne, måtte sloss for politiske rettigheter og medbestemmelse. Den rike overklassen, kalt patrisiere, måtte gå med på å gradvis åpne for at flere skulle bli representert og få muligheter til å påvirke systemet. Den romerske republikken fortsatte likevel å være styrt av relativt få. Vi kaller det gjerne et fåmannsvelde, eller oligarki.
Folket og politikken
En årsak til at republikken beskrives som et oligarki, er Senatets makt. Senatets oppgave var egentlig å gi råd til folkeforsamlingen. I praksis var det som regel Senatet som fortalte folkeforsamlingen hva de skulle bestemme. Senatorene kom fra Romas rikeste og mektigste familier, og få våget å gå mot senatets råd.
Vi har vært inne på de rike adelsslektenes betydning, og for de fleste var antakelig familien en viktigere institusjon enn det politiske systemet. Familiefaren, pater familias, hadde domsmyndighet over sin familie og var ansvarlig for religiøse seremonier for husgudene. Noen historikere mener at det eksisterte en familie-liknende relasjon i politikken også; rike borgere tok fattigere borgere “under sine vinger”, som en far. Til gjengjeld stemte de fattige på sin “beskytter”. Det kalles et patron-klient-system. Kanskje ble oligarkiet opprettholdt på denne måten? I dag ser vi på slike avhengighetsforhold som ødeleggende for et demokratisk system.
Det romerske systemet ser allikevel ut til å ha vært effektivt på andre måter. Det synes spesielt på slagmarken. Gjennom mange kriger ekspanderte den romerske republikken raskt. På 200-tallet f.Kr. kontrollerte romerne hele Italia, og utvidelsen fortsatte i alle himmelretninger.
Borgerrett
Borgerrett er en nøkkel når vi skal forstå hvordan polisen Roma utviklet seg fra bystat til imperium. I de greske polisene måtte man blant annet eie jord for å være en borger.
I Romerriket gikk de bort fra dette kravet da de begynte å ekspandere. Romerne delte ut borgerstatus som en måte å bygge allianser på. Soldater uten jord opparbeidet seg også borgerrett. Dermed fikk man etter hvert mange eiendomsløse borgere. Fra 200-tallet f. Kr. fikk alle frie menn borgerrett.
Det har vært forskjellige typer borgerrett i Romerriket, men stort sett har borgerretten gitt politiske rettigheter, økonomiske fordeler og beskyttelse av det romerske rettssystemet.
Les original på NDLA →
Myndiggjøring og frigjøring
Demokratisering
1814: Skjebneåret for Norge
Napoleonskrigene fikk stor betydning for Norge i 1814. Kieltraktaten gav Norge til kongen av Sverige som krigsbytte etter den svenske innsatsen for å beseire Napoleon i slaget ved Leipzig i 1813.
Da nyheten om Kieltraktaten nådde nordmennene, var reaksjonene ulike. Blant brukseiere og handelsborgere, som så nytten av handelen med Storbritannia, hevdet man at en personalunion med Sverige var å foretrekke, siden eneveldet var avskaffet der i 1809, og de hadde fått en grunnlov.
Blant embetsmennene, som hadde lang erfaring i administrasjon av det eneveldige Danmark-Norge, var det ikke noe uttalt ønske om en løsrivelse fra Danmark før Kieltraktaten ble gjort kjent.
Opprør mot Kieltraktaten
For å reise et nasjonalt opprør mot Kieltraktaten spilte den danske kronprinsen, Christian Frederik, en sentral rolle. Året før hadde kronprinsen reist til Norge og blitt stattholder på vegne av danskekongen. For å få støtte sammenkalte han embetsmenn og forretningsmenn til et stormannsmøte hos jernverkseier Carsten Anker på Eidsvoll i februar.
Christian Frederik reiste først krav om at stormennene skulle støtte hans rett til den norske tronen. Professor Georg Sverdrup argumenterte for at dersom man ville få i gang et folkeopprør mot Kieltraktaten, måtte man søke folkets støtte gjennom et demokratisk valg, og ikke bare støtte seg på kronprinsens rett til å arve tronen.
Mange av stormennene var kjent med opplysningsidéene, og møtet endte med at kongen aksepterte at det skulle velges en grunnlovgivende nasjonalforsamling utgått fra folket. Prosessen videre skulle skje ved valg av representanter til en riksforsamling som skulle samles på Eidsvoll i april 1814. Her skulle Grunnloven utformes og kongen skulle velges av representantene.
Georg Sverdrup var en norsk filolog og politiker. Han var den første professoren i klassiske fag i Norge og hovedansvarlig for oppbyggingen av Universitetsbiblioteket. Det nye biblioteksbygget på Blindern, som åpnet i 1999, fikk navnet Georg Sverdrups hus.
(Mardal, 2021)
Enig og tro til Dovre faller
Senere i februar skulle folk avlegge ed i kirken på å ville "hevde Norges selvstendighet og ofre liv og blod for det elskede fedreland", og velge representanter fra distriktene til riksforsamlingen.
Forsamlingen møttes på Eidsvoll tidlig i april og bestod av til sammen 112 representanter. 57 embetsmenn, 18 forretningsmenn og 37 bønder. Representanter fra Nord-Norge rakk ikke fram i tide. Christian Frederik skulle i prinsippet ikke ha noen rolle på riksforsamlingen, men deltok som observatør.
Riksforsamlingen på Eidsvoll
Blant de 112 representantene oppstod det raskt to hovedfløyer i synet på norsk selvstendighet. Flertallet, som særlig besto av embetsmenn og bønder, samlet seg bak Christian Magnus Falsen i Selvstendighetspartiet. Av motstanderne ble de kalt "Prinsepartiet". De ønsket et selvstendig norsk kongerike under Christian Frederik.
Grev Herman Wedel Jarlsberg ble talsmann for unionsfløyen. De hevdet at Kieltraktaten var bindende, og at en union med Sverige, under forutsetning av fullt indre selvstyre, ville være langt bedre. Unionspartiet, eller "Svenskepartiet", hadde støtte av representanter blant brukseiere og handelsborgere.
Veien mot 17. mai-grunnloven
Christian Magnus Falsen kom til Eidsvoll et med utkast til Grunnloven som ble drøftet i aprildagene. Eidsvollsmennene hadde flere andre grunnlover tilgjengelig og lot seg inspirere av opplysningstidens tanker i utformingen av det norske grunnloven.
Selvstendighetslinjen vant fram i Eidsvollsforsamlingen, og Grunnloven ble vedtatt. Den 17. mai ble Christian Frederik valgt til norsk konge i et konstitusjonelt monarki, altså et monarki som skulle styre i henhold til Grunnloven. En grunnlov som var sterkt preget av Montesquieus maktfordelingsprinsipp.
Den utøvende makt
En sterk kongemakt skulle styre landet. Kongen hadde makt til å velge regjering, til å kommandere militæret og til å bestemme utenrikspolitikk, krig og fred. Til forskjell fra eneveldet var makten nå utgått fra folket. Derfor måtte kongen styre i samsvar med norske lover.
Den lovgivende makt
Stortinget utgjorde den folkevalgte forsamlingen. Stortinget fikk makt til å vedta lover og til å pålegge folket skatter og avgifter til statens utgifter.
Den dømmende makt
Domstolene, med Høyesterett i spissen, skulle dømme etter de lovene som folket gjennom Stortinget hadde vedtatt.
Maktfordelingen sikret at de ulike statsmaktene skulle opptre uavhengige av hverandre. Et eksempel i Grunnloven var at statsrådene ikke hadde adgang til Stortinget. Dette ble først opphevet i praksis med innføringen av parlamentarismen i 1884.
Stemmeretten
Det hersket noe uenighet om hvem skulle få stemmerett i stortingsvalg under utarbeidelsen av Grunnloven. Flertallet blant eidsvollsmennene stemte for at eiendomsretten skulle ligge til grunn for stemmeretten.
Grunnloven av 1814 gav stemmerett til embetsmenn, bedrestilte byborgere og bønder som enten eide, eller som i mer enn fem år hadde leid jord. Sett i samtidens Europa virket dette svært demokratisk, siden ca. 40 % av alle menn over 25 år fikk stemmerett og medbestemmelse.
Enkeltindividets frihet
Norge ble en rettsstat med Grunnloven av 17. mai. Rettsstatsprinsippene ble vedtatt uten stor diskusjon. Alle borgere var like for loven, uavhengig av både maktorganer og status. Retten til å disponere egen eiendom stod også fast.
Etter den franske revolusjonen hadde det vært livlig debatt i den dansk-norske offentligheten om temaer det egentlig var forbudt å snakke om, som kritikk av politikk og økonomi. I 1799 hadde derfor kongemakten sendt ut en "Forordning som nærmere bestemmer Trykkefrihedens Grændser". På norgeshistorie.no kan du lese om forbudene og straffereaksjonene.
1814-grunnloven satte en stopper for den kongelige sensuren med paragraf 100 som slo fast at "Trykkefrihed bør finde Sted".
Religionsfrihet fantes imidlertid ikke i den norske grunnloven. Grunnloven inneholdt forbud mot religiøst definerte grupper som jøder, jesuitter og munkeordener.
Tenk over:
Hva betyr Grunnloven for deg?
Hvilke opplysningsidéer finner du i den norske grunnloven?
Krigen mellom Norge og Sverige
Med stormaktenes støtte var Karl Johan villig til å gå til krig for å tvinge igjennom Kieltraktatens bestemmelser. Men etter to ukers militære trefninger i Østfold og Kongsvinger var begge parter beredt til å finne akseptable løsninger på konflikten.
Christian Frederik regnet krigen og selvstendighetspolitikken som mislykket. Fredsforhandlingene førte fram til Mossekonvensjonen den 14. august. Norge aksepterte unionen med Sverige, og Christian Frederik måtte abdisere.
Resultatene var allikevel gode for de norske utsendingene. Utgangspunktet for forhandlingene var at rikene skulle være selvstendige, og at svenskene godtok Eidsvoll-grunnloven. Denne skulle nå revideres og tilpasses unionen med Sverige. Norge skulle gå inn i en personalunion med Sverige, med felles konge og utenrikspolitikk.
Novembergrunnloven
I forhandlingene med svenskene spilte Norges første stortingspresident, Wilhelm Friman Koren Christie, en betydelig rolle i tilpasningene til unionen med Sverige. I 17. mai-grunnloven var kongemakten meget sterk, men Christie greide i forhandlingene med svenskene å begrense kongens makt. Blant annet ble det gjennomslag for at norske militære styrker ikke kunne brukes til angrepskrig uten Stortingets samtykke. Unionen ble formalisert i Riksakten av 1815. Norge og Sverige var i union, med felles konge og utenrikspolitikk, men Norge hadde eget selvstyre gjennom Grunnloven.
Kilder
Frydenlund, B. (2020, 27.oktober). Året 1814. I Norgeshistorie.no. https://www.norgeshistorie.no/grunnlov-og-ny-union/1312-%C3%85ret-1814.html
Hommerstad, M. (2020, 27. oktober). Hvem fikk stemmerett i 1814?. I Norgeshistorie.no. https://www.norgeshistorie.no/grunnlov-og-ny-union/1337-hvem-fikk-stemmerett-i-1814.html
Mardal, M. A. (2021, 25. januar). Georg Sverdrup - filolog. I Store norske leksikon. https://snl.no/Georg_Sverdrup_-_filolog
Norgeshistorie.no/UiO. (2020, 7. mai). Forordning om trykkefrihetens grenser. https://www.norgeshistorie.no/kilder/grunnlov-og-ny-union/K1316-Forordning-om-trykkefrihetens-grenser.html
Storsveen, O. A. (2020, 27. oktober). Grunnlovens hovedprinsipper. I Norgeshistorie.no. https://www.norgeshistorie.no/grunnlov-og-ny-union/1332-grunnlovens-hovedprinsipper.html
Les original på NDLA →
Da nyheten om Kieltraktaten nådde nordmennene, var reaksjonene ulike. Blant brukseiere og handelsborgere, som så nytten av handelen med Storbritannia, hevdet man at en personalunion med Sverige var å foretrekke, siden eneveldet var avskaffet der i 1809, og de hadde fått en grunnlov.
Blant embetsmennene, som hadde lang erfaring i administrasjon av det eneveldige Danmark-Norge, var det ikke noe uttalt ønske om en løsrivelse fra Danmark før Kieltraktaten ble gjort kjent.
Opprør mot Kieltraktaten
For å reise et nasjonalt opprør mot Kieltraktaten spilte den danske kronprinsen, Christian Frederik, en sentral rolle. Året før hadde kronprinsen reist til Norge og blitt stattholder på vegne av danskekongen. For å få støtte sammenkalte han embetsmenn og forretningsmenn til et stormannsmøte hos jernverkseier Carsten Anker på Eidsvoll i februar.
Christian Frederik reiste først krav om at stormennene skulle støtte hans rett til den norske tronen. Professor Georg Sverdrup argumenterte for at dersom man ville få i gang et folkeopprør mot Kieltraktaten, måtte man søke folkets støtte gjennom et demokratisk valg, og ikke bare støtte seg på kronprinsens rett til å arve tronen.
Mange av stormennene var kjent med opplysningsidéene, og møtet endte med at kongen aksepterte at det skulle velges en grunnlovgivende nasjonalforsamling utgått fra folket. Prosessen videre skulle skje ved valg av representanter til en riksforsamling som skulle samles på Eidsvoll i april 1814. Her skulle Grunnloven utformes og kongen skulle velges av representantene.
Georg Sverdrup var en norsk filolog og politiker. Han var den første professoren i klassiske fag i Norge og hovedansvarlig for oppbyggingen av Universitetsbiblioteket. Det nye biblioteksbygget på Blindern, som åpnet i 1999, fikk navnet Georg Sverdrups hus.
(Mardal, 2021)
Enig og tro til Dovre faller
Senere i februar skulle folk avlegge ed i kirken på å ville "hevde Norges selvstendighet og ofre liv og blod for det elskede fedreland", og velge representanter fra distriktene til riksforsamlingen.
Forsamlingen møttes på Eidsvoll tidlig i april og bestod av til sammen 112 representanter. 57 embetsmenn, 18 forretningsmenn og 37 bønder. Representanter fra Nord-Norge rakk ikke fram i tide. Christian Frederik skulle i prinsippet ikke ha noen rolle på riksforsamlingen, men deltok som observatør.
Riksforsamlingen på Eidsvoll
Blant de 112 representantene oppstod det raskt to hovedfløyer i synet på norsk selvstendighet. Flertallet, som særlig besto av embetsmenn og bønder, samlet seg bak Christian Magnus Falsen i Selvstendighetspartiet. Av motstanderne ble de kalt "Prinsepartiet". De ønsket et selvstendig norsk kongerike under Christian Frederik.
Grev Herman Wedel Jarlsberg ble talsmann for unionsfløyen. De hevdet at Kieltraktaten var bindende, og at en union med Sverige, under forutsetning av fullt indre selvstyre, ville være langt bedre. Unionspartiet, eller "Svenskepartiet", hadde støtte av representanter blant brukseiere og handelsborgere.
Veien mot 17. mai-grunnloven
Christian Magnus Falsen kom til Eidsvoll et med utkast til Grunnloven som ble drøftet i aprildagene. Eidsvollsmennene hadde flere andre grunnlover tilgjengelig og lot seg inspirere av opplysningstidens tanker i utformingen av det norske grunnloven.
Selvstendighetslinjen vant fram i Eidsvollsforsamlingen, og Grunnloven ble vedtatt. Den 17. mai ble Christian Frederik valgt til norsk konge i et konstitusjonelt monarki, altså et monarki som skulle styre i henhold til Grunnloven. En grunnlov som var sterkt preget av Montesquieus maktfordelingsprinsipp.
Den utøvende makt
En sterk kongemakt skulle styre landet. Kongen hadde makt til å velge regjering, til å kommandere militæret og til å bestemme utenrikspolitikk, krig og fred. Til forskjell fra eneveldet var makten nå utgått fra folket. Derfor måtte kongen styre i samsvar med norske lover.
Den lovgivende makt
Stortinget utgjorde den folkevalgte forsamlingen. Stortinget fikk makt til å vedta lover og til å pålegge folket skatter og avgifter til statens utgifter.
Den dømmende makt
Domstolene, med Høyesterett i spissen, skulle dømme etter de lovene som folket gjennom Stortinget hadde vedtatt.
Maktfordelingen sikret at de ulike statsmaktene skulle opptre uavhengige av hverandre. Et eksempel i Grunnloven var at statsrådene ikke hadde adgang til Stortinget. Dette ble først opphevet i praksis med innføringen av parlamentarismen i 1884.
Stemmeretten
Det hersket noe uenighet om hvem skulle få stemmerett i stortingsvalg under utarbeidelsen av Grunnloven. Flertallet blant eidsvollsmennene stemte for at eiendomsretten skulle ligge til grunn for stemmeretten.
Grunnloven av 1814 gav stemmerett til embetsmenn, bedrestilte byborgere og bønder som enten eide, eller som i mer enn fem år hadde leid jord. Sett i samtidens Europa virket dette svært demokratisk, siden ca. 40 % av alle menn over 25 år fikk stemmerett og medbestemmelse.
Enkeltindividets frihet
Norge ble en rettsstat med Grunnloven av 17. mai. Rettsstatsprinsippene ble vedtatt uten stor diskusjon. Alle borgere var like for loven, uavhengig av både maktorganer og status. Retten til å disponere egen eiendom stod også fast.
Etter den franske revolusjonen hadde det vært livlig debatt i den dansk-norske offentligheten om temaer det egentlig var forbudt å snakke om, som kritikk av politikk og økonomi. I 1799 hadde derfor kongemakten sendt ut en "Forordning som nærmere bestemmer Trykkefrihedens Grændser". På norgeshistorie.no kan du lese om forbudene og straffereaksjonene.
1814-grunnloven satte en stopper for den kongelige sensuren med paragraf 100 som slo fast at "Trykkefrihed bør finde Sted".
Religionsfrihet fantes imidlertid ikke i den norske grunnloven. Grunnloven inneholdt forbud mot religiøst definerte grupper som jøder, jesuitter og munkeordener.
Tenk over:
Hva betyr Grunnloven for deg?
Hvilke opplysningsidéer finner du i den norske grunnloven?
Krigen mellom Norge og Sverige
Med stormaktenes støtte var Karl Johan villig til å gå til krig for å tvinge igjennom Kieltraktatens bestemmelser. Men etter to ukers militære trefninger i Østfold og Kongsvinger var begge parter beredt til å finne akseptable løsninger på konflikten.
Christian Frederik regnet krigen og selvstendighetspolitikken som mislykket. Fredsforhandlingene førte fram til Mossekonvensjonen den 14. august. Norge aksepterte unionen med Sverige, og Christian Frederik måtte abdisere.
Resultatene var allikevel gode for de norske utsendingene. Utgangspunktet for forhandlingene var at rikene skulle være selvstendige, og at svenskene godtok Eidsvoll-grunnloven. Denne skulle nå revideres og tilpasses unionen med Sverige. Norge skulle gå inn i en personalunion med Sverige, med felles konge og utenrikspolitikk.
Novembergrunnloven
I forhandlingene med svenskene spilte Norges første stortingspresident, Wilhelm Friman Koren Christie, en betydelig rolle i tilpasningene til unionen med Sverige. I 17. mai-grunnloven var kongemakten meget sterk, men Christie greide i forhandlingene med svenskene å begrense kongens makt. Blant annet ble det gjennomslag for at norske militære styrker ikke kunne brukes til angrepskrig uten Stortingets samtykke. Unionen ble formalisert i Riksakten av 1815. Norge og Sverige var i union, med felles konge og utenrikspolitikk, men Norge hadde eget selvstyre gjennom Grunnloven.
Kilder
Frydenlund, B. (2020, 27.oktober). Året 1814. I Norgeshistorie.no. https://www.norgeshistorie.no/grunnlov-og-ny-union/1312-%C3%85ret-1814.html
Hommerstad, M. (2020, 27. oktober). Hvem fikk stemmerett i 1814?. I Norgeshistorie.no. https://www.norgeshistorie.no/grunnlov-og-ny-union/1337-hvem-fikk-stemmerett-i-1814.html
Mardal, M. A. (2021, 25. januar). Georg Sverdrup - filolog. I Store norske leksikon. https://snl.no/Georg_Sverdrup_-_filolog
Norgeshistorie.no/UiO. (2020, 7. mai). Forordning om trykkefrihetens grenser. https://www.norgeshistorie.no/kilder/grunnlov-og-ny-union/K1316-Forordning-om-trykkefrihetens-grenser.html
Storsveen, O. A. (2020, 27. oktober). Grunnlovens hovedprinsipper. I Norgeshistorie.no. https://www.norgeshistorie.no/grunnlov-og-ny-union/1332-grunnlovens-hovedprinsipper.html
Les original på NDLA →
Hamskiftet og politisk aktive bønder
Det store hamskiftet
"Det store hamskiftet" er et begrep som første gang ble brukt av forfatteren Inge Krokann i 1942 for å beskrive endringsprosessene i bondesamfunnet fra midten av 1800-tallet. Nye landbruksmaskiner og overgang fra naturalhushold til salgsjordbruk var noen av de viktigste endringene.
Salgsjordbruk
Gjennom hamskiftet ble gårdsdriften endret mot et «salgsjordbruk». Som følge av utenlandsk konkurranse ble det spesielt på Østlandet lagt om fra korndyrking til kjøttproduksjon. I tillegg gjorde nye industriproduserte redskaper, som slåmaskiner, og mer spesialisert drift sitt inntog på landsbygda. De nye kommunikasjonsmidlene brakte jordbruksprodukter til meierier og ysterier eller til markedet i byene.
Bondevennene
Som følge av at bøndene i større grad rettet sin jordbruksproduksjon mot salg og marked, ble rikspolitikken en mer interessant politisk arena for bøndene. I løpet av 1860-tallet ble det opprettet «bondevenneforeninger» rundt omkring på bygdene, og disse kan regnes som forløpere til norske politiske partier. De ca. 200 bondevennforeningene ble etter hvert samlet under Søren Jaabæks (1814-94) ledelse og ble snart det fremste politiske uttrykket for motkulturenes krav om endringer i det norske samfunnet. Bøndene gjorde seg snart gjeldende på Stortinget og protesterte mot økte statsutgifter og byråkratisk kontroll. Dette virket som en trussel mot det etablerte embetsverket som hadde styrt landet siden 1814. I 1868 kom bonderepresentantene i flertall på Stortinget.
Statsrådsaken
Da det ble innført årlige storting i 1869, ble opposisjonen mot kongen og embetsmennenes makt mer samlet. Dette gjorde at opposisjonen kunne føre en sterkere politisk kamp for Stortingets krav om kontroll av regjering og embetsverket. En av Stortingets fremste politikere, Johan Sverdrup, krevde økt folkestyre. Sverdrup og bøndenes stortingsrepresentanter reiste derfor krav om at kongens statsråder skulle møte i Stortinget og vise «ministeransvarlighet». Dette utfordret 1814-grunnlovens maktfordelingsprinsipp, som krevde at storting, regjering og domstolene skulle være strengt adskilte, uavhengige institusjoner. Fra 1870 samlet Johan Sverdrup bonderepresentantene på Stortinget sammen med radikale byrepresentanter i kravet om at regjeringen måtte ta hensyn til folkeviljen. På denne måte ville Stortinget i større grad kunne kontrollere og etterprøve de kongelige statsrådenes arbeid. Dette var embetsmennene og kongen sterkt imot og viste til at det brøt med maktfordelingsprinsippet.
Kongen nekter sanksjon
Utover i 1870-årene skulle statsrådsaken bli den viktigste saken på Stortinget. I 1872 vedtok et flertall på Stortinget «statsrådsaken» for første gang. Regjeringen var selvsagt imot denne lovendringen i grunnloven, og frarådde kongen å sanksjonere grunnlovsendringen. I de påfølgende stortingsperiodene ble statsrådsaken vedtatt i alt 4 ganger fram til 1880 (3 ganger med samme ordlyd). Hver gang loven kom til Kongen i statsråd, nektet kong Oskar 2 å sanksjonere grunnlovsendringen. 9.juni 1880 besluttet Stortinget at vedtaket om statsrådenes møteplikt på storting var gjeldende i grunnloven.
Spørsmål om kongens vetorett i grunnlovssaker ble det store stridstemaet fram mot 1884. I følge grunnloven hadde kongen utsettende veto i lovsaker, men sa ingen ting om kongens veto i grunnlovssaker. Dette førte til vetostriden, som ble den mest framtredende saken fram mot 1884. Konge, regjering og et mindretall i Stortinget mente kongen hadde absolutt veto og var forsvarer av grunnloven. Opposisjonen mente at kongen hadde samme veto som i lovsaker, siden grunnloven var utgått fra folket.
Les original på NDLA →
"Det store hamskiftet" er et begrep som første gang ble brukt av forfatteren Inge Krokann i 1942 for å beskrive endringsprosessene i bondesamfunnet fra midten av 1800-tallet. Nye landbruksmaskiner og overgang fra naturalhushold til salgsjordbruk var noen av de viktigste endringene.
Salgsjordbruk
Gjennom hamskiftet ble gårdsdriften endret mot et «salgsjordbruk». Som følge av utenlandsk konkurranse ble det spesielt på Østlandet lagt om fra korndyrking til kjøttproduksjon. I tillegg gjorde nye industriproduserte redskaper, som slåmaskiner, og mer spesialisert drift sitt inntog på landsbygda. De nye kommunikasjonsmidlene brakte jordbruksprodukter til meierier og ysterier eller til markedet i byene.
Bondevennene
Som følge av at bøndene i større grad rettet sin jordbruksproduksjon mot salg og marked, ble rikspolitikken en mer interessant politisk arena for bøndene. I løpet av 1860-tallet ble det opprettet «bondevenneforeninger» rundt omkring på bygdene, og disse kan regnes som forløpere til norske politiske partier. De ca. 200 bondevennforeningene ble etter hvert samlet under Søren Jaabæks (1814-94) ledelse og ble snart det fremste politiske uttrykket for motkulturenes krav om endringer i det norske samfunnet. Bøndene gjorde seg snart gjeldende på Stortinget og protesterte mot økte statsutgifter og byråkratisk kontroll. Dette virket som en trussel mot det etablerte embetsverket som hadde styrt landet siden 1814. I 1868 kom bonderepresentantene i flertall på Stortinget.
Statsrådsaken
Da det ble innført årlige storting i 1869, ble opposisjonen mot kongen og embetsmennenes makt mer samlet. Dette gjorde at opposisjonen kunne føre en sterkere politisk kamp for Stortingets krav om kontroll av regjering og embetsverket. En av Stortingets fremste politikere, Johan Sverdrup, krevde økt folkestyre. Sverdrup og bøndenes stortingsrepresentanter reiste derfor krav om at kongens statsråder skulle møte i Stortinget og vise «ministeransvarlighet». Dette utfordret 1814-grunnlovens maktfordelingsprinsipp, som krevde at storting, regjering og domstolene skulle være strengt adskilte, uavhengige institusjoner. Fra 1870 samlet Johan Sverdrup bonderepresentantene på Stortinget sammen med radikale byrepresentanter i kravet om at regjeringen måtte ta hensyn til folkeviljen. På denne måte ville Stortinget i større grad kunne kontrollere og etterprøve de kongelige statsrådenes arbeid. Dette var embetsmennene og kongen sterkt imot og viste til at det brøt med maktfordelingsprinsippet.
Kongen nekter sanksjon
Utover i 1870-årene skulle statsrådsaken bli den viktigste saken på Stortinget. I 1872 vedtok et flertall på Stortinget «statsrådsaken» for første gang. Regjeringen var selvsagt imot denne lovendringen i grunnloven, og frarådde kongen å sanksjonere grunnlovsendringen. I de påfølgende stortingsperiodene ble statsrådsaken vedtatt i alt 4 ganger fram til 1880 (3 ganger med samme ordlyd). Hver gang loven kom til Kongen i statsråd, nektet kong Oskar 2 å sanksjonere grunnlovsendringen. 9.juni 1880 besluttet Stortinget at vedtaket om statsrådenes møteplikt på storting var gjeldende i grunnloven.
Spørsmål om kongens vetorett i grunnlovssaker ble det store stridstemaet fram mot 1884. I følge grunnloven hadde kongen utsettende veto i lovsaker, men sa ingen ting om kongens veto i grunnlovssaker. Dette førte til vetostriden, som ble den mest framtredende saken fram mot 1884. Konge, regjering og et mindretall i Stortinget mente kongen hadde absolutt veto og var forsvarer av grunnloven. Opposisjonen mente at kongen hadde samme veto som i lovsaker, siden grunnloven var utgått fra folket.
Les original på NDLA →
Innføringen av parlamentarismen
Vetostriden
Fram mot 1884 er kongen og Stortinget på kollisjonskurs. 9. juni-vedtaket fra 1880 om at statsrådene hadde møteplikt i Stortinget, skapte begeistring hos opposisjonen og provoserte motstanderne. Dette ble fulgt opp gjennom politisk agitasjon i den framvoksende pressen som støttet hver sine leire. Statsminister Fredrik Stang søkte avskjed og ble erstattet av Christian August Selmer som fortsatte sin lojalitet til kongen. Likevel hadde Selmer ikke slik autoritet som sin forgjenger, verken blant motstanderne eller blant sine støttespillere.
All makt i denne sal
Dette var en krise som måtte få en politisk løsning, Sverdrup og hans tilhengere planla å stille regjeringen for Riksretten, fordi den ikke tok hensyn til stortingsflertallet. Kongen og embetsmennene oppfattet dette som svært provoserende og skjerpet frontene ytterligere. Riksretten bestod av Høyesterett og lagtingsmedlemmene (i dag valgt av Stortinget) som er i flertall, og var en spesiell domstol for å dømme statsråder. Odelstinget (i dag Stortinget i plenum) reiste tiltale i riksretten.
Riksretten
Valget i 1882 ble det første partivalget i norsk historie. Rundt omkring i hele landet ble det holdt heftige politiske debatter og møter i forkant av valget. Hovedtemaet var tillitt eller mistillit til regjeringen Selmer. Det foregikk en stor politisk velgermobilisering ved dette valget, som til slutt førte til at Sverdrup og hans venstreopposisjon vant en knusende politisk seier ved stortingsvalget. Det som skulle bli partiet Venstre, besatte alle plassene i Lagtinget, og fikk flertall i Odelstinget. Dermed kunne de stevne regjeringen Selmer for riksrett.
Parlamentarismen blir innført
Riksretten kom sammen i 1883. Fra begge politiske leire hersket det usikkerhet om hva høyre- og venstresiden skulle foreta seg. Enkelte på høyresiden oppfordret kongen indirekte om å ta makten gjennom å oppløse Stortinget, og i hemmelighet ble slike planer lagt. Kongen og forsvarsledelsen tvilte imidlertid på soldatenes lojalitet. Venstresiden var også villig til å sette makt bak kravene, og hadde støtte i de landsomfattende frivillige skytterlagene.
Dom i riksrettssaken falt våren 1884. Lagtingsrepresentantene i riksretten fikk gjennomslag for sitt syn i dommen. Statsminister Selmer og flere regjeringsmedlemmer ble fradømt sine embeter, andre fikk bøter. Høyesterettsdommerne stemte for frifinnelse. Røster fra høyresiden mente riksrettsdommen var en politisk rettsak, der et «politisk tribunal» dømte sine politiske motstandere. Johan Sverdrup forsvarte riksrettsdommen med at siden normal politisk saksgang ikke ble respektert, så fantes det ingen annen vei enn gjennom riksretten for at myndighetene skulle respektere folkeviljen. Det viktigste var likevel at riksrettsdommen ble akseptert av Høyesterett, selv om kongen i første omgang utnevnte en ny regjering uten støtte i Stortinget.
Parlamentarisme
Et politisk system som går ut på at en regjering ikke kan styre uten å ha flertall i nasjonalforsamlingen bak seg.
Regjeringen Sverdrup
Sommeren 1884 måtte kongen gi etter for stortingsflertallet og riksrettsdommen. Han henvendte seg for første gang i historien til stortingsflertallets leder, Johan Sverdrup. Dannelsen av regjeringen Sverdrup regnes dermed som parlamentarismens gjennombrudd i Norge.
Les original på NDLA →
Fram mot 1884 er kongen og Stortinget på kollisjonskurs. 9. juni-vedtaket fra 1880 om at statsrådene hadde møteplikt i Stortinget, skapte begeistring hos opposisjonen og provoserte motstanderne. Dette ble fulgt opp gjennom politisk agitasjon i den framvoksende pressen som støttet hver sine leire. Statsminister Fredrik Stang søkte avskjed og ble erstattet av Christian August Selmer som fortsatte sin lojalitet til kongen. Likevel hadde Selmer ikke slik autoritet som sin forgjenger, verken blant motstanderne eller blant sine støttespillere.
All makt i denne sal
Dette var en krise som måtte få en politisk løsning, Sverdrup og hans tilhengere planla å stille regjeringen for Riksretten, fordi den ikke tok hensyn til stortingsflertallet. Kongen og embetsmennene oppfattet dette som svært provoserende og skjerpet frontene ytterligere. Riksretten bestod av Høyesterett og lagtingsmedlemmene (i dag valgt av Stortinget) som er i flertall, og var en spesiell domstol for å dømme statsråder. Odelstinget (i dag Stortinget i plenum) reiste tiltale i riksretten.
Riksretten
Valget i 1882 ble det første partivalget i norsk historie. Rundt omkring i hele landet ble det holdt heftige politiske debatter og møter i forkant av valget. Hovedtemaet var tillitt eller mistillit til regjeringen Selmer. Det foregikk en stor politisk velgermobilisering ved dette valget, som til slutt førte til at Sverdrup og hans venstreopposisjon vant en knusende politisk seier ved stortingsvalget. Det som skulle bli partiet Venstre, besatte alle plassene i Lagtinget, og fikk flertall i Odelstinget. Dermed kunne de stevne regjeringen Selmer for riksrett.
Parlamentarismen blir innført
Riksretten kom sammen i 1883. Fra begge politiske leire hersket det usikkerhet om hva høyre- og venstresiden skulle foreta seg. Enkelte på høyresiden oppfordret kongen indirekte om å ta makten gjennom å oppløse Stortinget, og i hemmelighet ble slike planer lagt. Kongen og forsvarsledelsen tvilte imidlertid på soldatenes lojalitet. Venstresiden var også villig til å sette makt bak kravene, og hadde støtte i de landsomfattende frivillige skytterlagene.
Dom i riksrettssaken falt våren 1884. Lagtingsrepresentantene i riksretten fikk gjennomslag for sitt syn i dommen. Statsminister Selmer og flere regjeringsmedlemmer ble fradømt sine embeter, andre fikk bøter. Høyesterettsdommerne stemte for frifinnelse. Røster fra høyresiden mente riksrettsdommen var en politisk rettsak, der et «politisk tribunal» dømte sine politiske motstandere. Johan Sverdrup forsvarte riksrettsdommen med at siden normal politisk saksgang ikke ble respektert, så fantes det ingen annen vei enn gjennom riksretten for at myndighetene skulle respektere folkeviljen. Det viktigste var likevel at riksrettsdommen ble akseptert av Høyesterett, selv om kongen i første omgang utnevnte en ny regjering uten støtte i Stortinget.
Parlamentarisme
Et politisk system som går ut på at en regjering ikke kan styre uten å ha flertall i nasjonalforsamlingen bak seg.
Regjeringen Sverdrup
Sommeren 1884 måtte kongen gi etter for stortingsflertallet og riksrettsdommen. Han henvendte seg for første gang i historien til stortingsflertallets leder, Johan Sverdrup. Dannelsen av regjeringen Sverdrup regnes dermed som parlamentarismens gjennombrudd i Norge.
Les original på NDLA →
Lag din egen graf over ytringsfrihetens historie
Del 1: Forberedelse
Du skal bruke artikkelen "Ytringsfrihetens historie" for å løse oppgaven. Les artikkelen før du starter på oppgaven.
Sett dere sammen parvis eller i små grupper. I denne oppgaven skal dere bruke læringsstrategien "levende graf" av historiedidaktiker Erik Lund.
Del 2: Oppgave – Levende graf
Dere skal gruppevis tegne en historisk graf som viser hvordan utviklingen av ytringsfrihet har utviklet seg over tid. Grafen skal inneholde en tidsakse (x-aksen) og en "verdiakse" (y-aksen). Verdiaksen skal vise en skala fra 1–10 som illustrerer grad av ytringsfrihet. Verdien 10 viser at det er full ytringsfrihet uten begrensninger. Verdien 1 viser svært lite ytringsfrihet.
Lag en graf som viser hvordan ytringsfriheten har utviklet seg fra 1750 til i dag. Ta utgangspunkt i Norge.
Velg ut minst to hendelser dere mener har påvirket utviklingen i stor grad, enten positivt eller negativt.
Del 3: Plenum
Alle parene eller gruppene presenterer sin graf for resten av klassen. Del hva dere har funnet ut. Hvilke to hendelser har dere valgt å framheve? Hvorfor har dere valgt nettopp disse to?
Kilde
Lund, E. (2006). Tren Tanken. Læringsstrategier og læringsstiler i samfunnsfag. Håndbok til Aschehougs samfunnsfagserie for ungdomstrinnet. Aschehoug.
Les original på NDLA →
Du skal bruke artikkelen "Ytringsfrihetens historie" for å løse oppgaven. Les artikkelen før du starter på oppgaven.
Sett dere sammen parvis eller i små grupper. I denne oppgaven skal dere bruke læringsstrategien "levende graf" av historiedidaktiker Erik Lund.
Del 2: Oppgave – Levende graf
Dere skal gruppevis tegne en historisk graf som viser hvordan utviklingen av ytringsfrihet har utviklet seg over tid. Grafen skal inneholde en tidsakse (x-aksen) og en "verdiakse" (y-aksen). Verdiaksen skal vise en skala fra 1–10 som illustrerer grad av ytringsfrihet. Verdien 10 viser at det er full ytringsfrihet uten begrensninger. Verdien 1 viser svært lite ytringsfrihet.
Lag en graf som viser hvordan ytringsfriheten har utviklet seg fra 1750 til i dag. Ta utgangspunkt i Norge.
Velg ut minst to hendelser dere mener har påvirket utviklingen i stor grad, enten positivt eller negativt.
Del 3: Plenum
Alle parene eller gruppene presenterer sin graf for resten av klassen. Del hva dere har funnet ut. Hvilke to hendelser har dere valgt å framheve? Hvorfor har dere valgt nettopp disse to?
Kilde
Lund, E. (2006). Tren Tanken. Læringsstrategier og læringsstiler i samfunnsfag. Håndbok til Aschehougs samfunnsfagserie for ungdomstrinnet. Aschehoug.
Les original på NDLA →
Nasjonalisme og demokratisering nedenfra
Nasjonalromantikken
Fra 1840-årene ble nasjonalromantikken en kulturell bevegelse som hadde som mål å konstruere en norsk kultur som skilte seg fra tidligere dansk dominans. Grunnloven og selvstyre fra 1814 la grunnlaget for den politiske forståelsen av nasjonen. Nasjonalromantikken var en kulturnasjonalistisk bevegelse som skulle ha som oppgave å definere «det norske og den norske folkesjela». Natur og historie ble viktige nasjonale markører i denne sammenhengen, for å skille vår kultur fra de andre nordiske landene. Spesielt ble den norske storhetstiden i middelalderen dyrket og definert som den norske kulturarv. I mangel av nasjonale byggverk og monumenter ble fjell, bønder og bondesamfunn inkludert i den norske folkesjela.
Landsmålet
Noen år senere fortsatte Ivar Aasen med sitt landsmålsprosjekt. Å etablere et ekte og mer opprinnelig skriftspråk, basert på dialekter som var minst påvirket av det danske språket, var et kulturnasjonalistisk prosjekt som definerte den norske kulturen i andre halvdel av 1800-tallet.
Thranebevegelsen
Det første tegnet på demokratiske krav fra de lavere klassene i Norge kom i kjølvannet av revolusjonene i 1848. I 1849 fremmet sosialisten og arbeiderlederen Marcus Thrane krav om stemmerett for alle norske menn. Bevegelsen bestod av husmenn, småbrukere, håndverkere og arbeidsfolk som reiste kritikk mot de økende sosiale og økonomiske forskjellene som preget landet. Thranebevegelsen ble nedkjempet, men ble i norsk historie stående som en tidlig forløper for klassekampen i det moderne industrisamfunnet.
Motkulturene
Ute i bygdene vokste det på 1860-tallet fram organiserte «motkulturer» som hadde en klar front mot bykulturen, unionen med Sverige og lojale, kongetro norske embetsmenn. Bevegelsene hadde et i hovedsak nasjonalt og demokratisk mål. Blant dem fantes lekmannskristne, som agiterte imot embetsprestenes forkynningsmonopol og en kristen avholdsbevegelse som drev «indremisjon» og kamp mot folkets dårlige moral.
Like viktig var etableringen av folkehøgskoler, basert på praktisk tilnærming til kunnskap etter Grundtvigs nasjonale og demokratiske visjoner, og de frilynte ungdomslagene. Felles for motkulturene var at de bidro til større politisk engasjement i befolkningen og ønsket et utvidet folkestyre lokalt og nasjonalt.
De viktigste kampsakene for disse «motkulturene» var likestilling av skriftspråkene og å styrke Stortingets makt. Opposisjonen mot embetsmennene og unionen var en nasjonal-demokratisk politisk bevegelse som skulle bidra til endringer i det politiske systemet gjennom innføringen av parlamentarismen i 1884. Denne politiske opposisjonen oppsto samtidig med at det norske samfunnet gjennomgikk store endringer.
Det norske samfunnet i endring
Industrialiseringen, utviklingen av kommunikasjoner og hamskiftet i jordbruket skapte nye kulturelle fellesskap på tvers av landsdeler. Jernbanen bandt sentrum og periferi tettere sammen, postruter og dampskip knyttet Norge sammen langs kysten og i innlandet. Mer organisert skolegang med skoleloven i 1860 og vekst i antall aviser stimulerte leseferdigheter og gjorde politisk motstand mulig. I tillegg ble det norske samfunnet preget av økende urbanisering, og emigrasjon til Amerika.
Les original på NDLA →
Fra 1840-årene ble nasjonalromantikken en kulturell bevegelse som hadde som mål å konstruere en norsk kultur som skilte seg fra tidligere dansk dominans. Grunnloven og selvstyre fra 1814 la grunnlaget for den politiske forståelsen av nasjonen. Nasjonalromantikken var en kulturnasjonalistisk bevegelse som skulle ha som oppgave å definere «det norske og den norske folkesjela». Natur og historie ble viktige nasjonale markører i denne sammenhengen, for å skille vår kultur fra de andre nordiske landene. Spesielt ble den norske storhetstiden i middelalderen dyrket og definert som den norske kulturarv. I mangel av nasjonale byggverk og monumenter ble fjell, bønder og bondesamfunn inkludert i den norske folkesjela.
Landsmålet
Noen år senere fortsatte Ivar Aasen med sitt landsmålsprosjekt. Å etablere et ekte og mer opprinnelig skriftspråk, basert på dialekter som var minst påvirket av det danske språket, var et kulturnasjonalistisk prosjekt som definerte den norske kulturen i andre halvdel av 1800-tallet.
Thranebevegelsen
Det første tegnet på demokratiske krav fra de lavere klassene i Norge kom i kjølvannet av revolusjonene i 1848. I 1849 fremmet sosialisten og arbeiderlederen Marcus Thrane krav om stemmerett for alle norske menn. Bevegelsen bestod av husmenn, småbrukere, håndverkere og arbeidsfolk som reiste kritikk mot de økende sosiale og økonomiske forskjellene som preget landet. Thranebevegelsen ble nedkjempet, men ble i norsk historie stående som en tidlig forløper for klassekampen i det moderne industrisamfunnet.
Motkulturene
Ute i bygdene vokste det på 1860-tallet fram organiserte «motkulturer» som hadde en klar front mot bykulturen, unionen med Sverige og lojale, kongetro norske embetsmenn. Bevegelsene hadde et i hovedsak nasjonalt og demokratisk mål. Blant dem fantes lekmannskristne, som agiterte imot embetsprestenes forkynningsmonopol og en kristen avholdsbevegelse som drev «indremisjon» og kamp mot folkets dårlige moral.
Like viktig var etableringen av folkehøgskoler, basert på praktisk tilnærming til kunnskap etter Grundtvigs nasjonale og demokratiske visjoner, og de frilynte ungdomslagene. Felles for motkulturene var at de bidro til større politisk engasjement i befolkningen og ønsket et utvidet folkestyre lokalt og nasjonalt.
De viktigste kampsakene for disse «motkulturene» var likestilling av skriftspråkene og å styrke Stortingets makt. Opposisjonen mot embetsmennene og unionen var en nasjonal-demokratisk politisk bevegelse som skulle bidra til endringer i det politiske systemet gjennom innføringen av parlamentarismen i 1884. Denne politiske opposisjonen oppsto samtidig med at det norske samfunnet gjennomgikk store endringer.
Det norske samfunnet i endring
Industrialiseringen, utviklingen av kommunikasjoner og hamskiftet i jordbruket skapte nye kulturelle fellesskap på tvers av landsdeler. Jernbanen bandt sentrum og periferi tettere sammen, postruter og dampskip knyttet Norge sammen langs kysten og i innlandet. Mer organisert skolegang med skoleloven i 1860 og vekst i antall aviser stimulerte leseferdigheter og gjorde politisk motstand mulig. I tillegg ble det norske samfunnet preget av økende urbanisering, og emigrasjon til Amerika.
Les original på NDLA →
Norsk selvstyre
Maktfordeling
I løpet av hektiske måneder i 1814 skiftet Norge styreform fra kongelig enevelde til et konstitusjonelt monarki. Inspirert av opplysningstiden ble kongemakten begrenset og måtte deles med et storting utgått fra folket og uavhengige domstoler.
Demokratiet i Norge er basert på Montesquieus maktfordelingsprinsipp, der kongen og hans råd var det utøvende organ som styrte landet, etter lover og bevilgninger vedtatt av Stortinget. I tillegg skulle domstolene dømme etter lover vedtatt av Stortinget. Slik maktfordeling skulle sikre folket innflytelse, og var et klart brudd med eneveldets statsstyring.
Riksakten
Gjennom riksakten av 1815 gikk Norge i union med Sverige. Likevel fikk nordmenn selvstyre gjennom egen regjering, storting og domstolene. I tillegg fikk vi en egen nasjonalbank og valuta, samt egen hær og marine. Det som bandt Sverige og Norge sammen i union, var en felles konge og utenriksvesen.
Individets frihet
Et annet viktig prinsipp med grunnlovene fra 1814 var prinsippet om individets frihet. Grunnloven av 1814 ga stemmerett til embetsmenn, bedrestilte byborgere og bønder som enten eide, eller som i mer enn 5 år hadde leid jord. Dette ble oppfattet som svært demokratisk etter datidens målestokk. Ytringsfrihet, rettssikkerhet og respekt for eiendomsretten ble også sikret i grunnloven. Likevel gjaldt disse rettighetene kun norske borgere, blant annet hadde «jøder og jesuitter ikke adgang til riket» og alle religiøse samfunn utenfor statskirken ble forbudt.
Embetsmennene og Karl Johan
Embetsmennene spilte en sentral rolle på Eidsvoll og gjennom store deler av 1800-tallet i norsk politisk historie. Et kongelig embete hadde sin bakgrunn i den administrative styringen av Danmark-Norge i enevoldstida. Prester, sorenskrivere, dommere og offiserer var embetsmenn og naturlige politiske ledere i by og bygd. I første halvdel av 1800-tallet skulle embetsmennene forsvare den norske grunnloven, mot Karl Johans iherdige forsøk på å begrense det norske Stortingets handlingsrom.
17. mai og Henrik Wergeland
Under embetsmennenes forsvar av grunnloven ble feiringen av 17. mai et symbol på det norske selvstyret. I 1828 ble det innført forbud mot feiringen. Som mottrekk oppfordret studentene til spontane markeringer i Christiania i forkant av 17. mai 1829. Da dampskipet «Konstitusjonen» skulle legge til kai på nasjonaldagen, sto Henrik Wergeland på festningsvollen iført sin private studentuniform og ropte: «Leve Konstitusjonen». Dette skulle bli kjent som torgslaget, der den svenske stattholderen gjorde alt som sto i sin makt for å oppløse folkemengdene som hadde samlet seg. Torgslaget satte standarden for markeringen av den norske nasjonaldagen, men først i 1833 ble forbudet mot feiring opphevet. Da holdt Henrik Wergeland den første 17. mai-talen.
Bondestortinget og lokalt selvstyre
Embetsmennene og bøndene hadde tilsynelatende felles politiske interesser på Eidsvoll i 1814. I den påfølgende tiden med selvstyre lot bøndene embetsmennene ta ansvar for styringen av rikspolitikken. Dette skulle endre seg på 1830-tallet da bønder stemte inn egne bonderepresentanter på Stortinget. Bøndene fikk gjennom stortingsflertallet fra 1833 gjennomslag for formannskapslovene i 1836. Slik ble det lokale selvstyret etablert, og et nytt formannskap skulle styre i kommunene. Enkelte vil kanskje hevde at innføringen av lokalt selvstyre var bøndenes måte å vise avstand til den svenske regjeringen i Stockholm, og ta kontroll over lokalpolitikken uten kongelig innblanding. Demokratiet ble ytterligere styrket med innføringen av lokalt selvstyre.
Les original på NDLA →
I løpet av hektiske måneder i 1814 skiftet Norge styreform fra kongelig enevelde til et konstitusjonelt monarki. Inspirert av opplysningstiden ble kongemakten begrenset og måtte deles med et storting utgått fra folket og uavhengige domstoler.
Demokratiet i Norge er basert på Montesquieus maktfordelingsprinsipp, der kongen og hans råd var det utøvende organ som styrte landet, etter lover og bevilgninger vedtatt av Stortinget. I tillegg skulle domstolene dømme etter lover vedtatt av Stortinget. Slik maktfordeling skulle sikre folket innflytelse, og var et klart brudd med eneveldets statsstyring.
Riksakten
Gjennom riksakten av 1815 gikk Norge i union med Sverige. Likevel fikk nordmenn selvstyre gjennom egen regjering, storting og domstolene. I tillegg fikk vi en egen nasjonalbank og valuta, samt egen hær og marine. Det som bandt Sverige og Norge sammen i union, var en felles konge og utenriksvesen.
Individets frihet
Et annet viktig prinsipp med grunnlovene fra 1814 var prinsippet om individets frihet. Grunnloven av 1814 ga stemmerett til embetsmenn, bedrestilte byborgere og bønder som enten eide, eller som i mer enn 5 år hadde leid jord. Dette ble oppfattet som svært demokratisk etter datidens målestokk. Ytringsfrihet, rettssikkerhet og respekt for eiendomsretten ble også sikret i grunnloven. Likevel gjaldt disse rettighetene kun norske borgere, blant annet hadde «jøder og jesuitter ikke adgang til riket» og alle religiøse samfunn utenfor statskirken ble forbudt.
Embetsmennene og Karl Johan
Embetsmennene spilte en sentral rolle på Eidsvoll og gjennom store deler av 1800-tallet i norsk politisk historie. Et kongelig embete hadde sin bakgrunn i den administrative styringen av Danmark-Norge i enevoldstida. Prester, sorenskrivere, dommere og offiserer var embetsmenn og naturlige politiske ledere i by og bygd. I første halvdel av 1800-tallet skulle embetsmennene forsvare den norske grunnloven, mot Karl Johans iherdige forsøk på å begrense det norske Stortingets handlingsrom.
17. mai og Henrik Wergeland
Under embetsmennenes forsvar av grunnloven ble feiringen av 17. mai et symbol på det norske selvstyret. I 1828 ble det innført forbud mot feiringen. Som mottrekk oppfordret studentene til spontane markeringer i Christiania i forkant av 17. mai 1829. Da dampskipet «Konstitusjonen» skulle legge til kai på nasjonaldagen, sto Henrik Wergeland på festningsvollen iført sin private studentuniform og ropte: «Leve Konstitusjonen». Dette skulle bli kjent som torgslaget, der den svenske stattholderen gjorde alt som sto i sin makt for å oppløse folkemengdene som hadde samlet seg. Torgslaget satte standarden for markeringen av den norske nasjonaldagen, men først i 1833 ble forbudet mot feiring opphevet. Da holdt Henrik Wergeland den første 17. mai-talen.
Bondestortinget og lokalt selvstyre
Embetsmennene og bøndene hadde tilsynelatende felles politiske interesser på Eidsvoll i 1814. I den påfølgende tiden med selvstyre lot bøndene embetsmennene ta ansvar for styringen av rikspolitikken. Dette skulle endre seg på 1830-tallet da bønder stemte inn egne bonderepresentanter på Stortinget. Bøndene fikk gjennom stortingsflertallet fra 1833 gjennomslag for formannskapslovene i 1836. Slik ble det lokale selvstyret etablert, og et nytt formannskap skulle styre i kommunene. Enkelte vil kanskje hevde at innføringen av lokalt selvstyre var bøndenes måte å vise avstand til den svenske regjeringen i Stockholm, og ta kontroll over lokalpolitikken uten kongelig innblanding. Demokratiet ble ytterligere styrket med innføringen av lokalt selvstyre.
Les original på NDLA →
Oversikt: Demokratisering 1814–1905
Grunnlov og selvstyre
Med Grunnloven av 1814 gikk Norge fra kongelig enevelde til konstitusjonelt monarki, og vi fikk en tredeling av makten mellom Kongen, Stortinget og domstolene.
Selv om Norge gikk inn i en ny union, nå med Sverige, fikk landet økt selvstyre. Dette ga grobunn for økt demokratisering og nasjonalfølelse.
Demokratisering, nasjonalisme og parlamentarisme
En stor del av 1800-tallet var preget av ønsket om, og kampen for, lokalt selvstyre og mer demokratisering. Dette ble blant annet ledet av bonderepresentantene, som begynte å markere seg fra 1830-årene av. På 1800-tallet fikk vi også økende nasjonalisme, noe som medvirket til ønsket om et selvstendig Norge.
Innføringen av parlamentarismen, utvidelse av stemmeretten, økonomiske interesser og nasjonal sikkerhet var av betydning for hendelsene som ledet fram til unionsoppløsningen fra Sverige i 1905.
Les original på NDLA →
Med Grunnloven av 1814 gikk Norge fra kongelig enevelde til konstitusjonelt monarki, og vi fikk en tredeling av makten mellom Kongen, Stortinget og domstolene.
Selv om Norge gikk inn i en ny union, nå med Sverige, fikk landet økt selvstyre. Dette ga grobunn for økt demokratisering og nasjonalfølelse.
Demokratisering, nasjonalisme og parlamentarisme
En stor del av 1800-tallet var preget av ønsket om, og kampen for, lokalt selvstyre og mer demokratisering. Dette ble blant annet ledet av bonderepresentantene, som begynte å markere seg fra 1830-årene av. På 1800-tallet fikk vi også økende nasjonalisme, noe som medvirket til ønsket om et selvstendig Norge.
Innføringen av parlamentarismen, utvidelse av stemmeretten, økonomiske interesser og nasjonal sikkerhet var av betydning for hendelsene som ledet fram til unionsoppløsningen fra Sverige i 1905.
Les original på NDLA →
Parlamentarisme og politiske partier
Parlamentarisme i praksis
Innføringen av parlamentarismen førte også til dannelsen av politiske partier og parlamentarisk praksis.
Utover i 1880-årene ble den store venstrekoalisjonen splittet i de lekmannskristne og de radikale intellektuelle byrepresentantene. Etter at parlamentarismen ble innført, mistet bevegelsen sitt samarbeidsgrunnlag. Etter hvert ble den parlamentariske praksisen utviklet. I 1889 fremmet Høyre mistillitsforslag mot regjeringen Sverdrup, som valgte å søke avskjed. Høyre dannet en ny regjering i 1889. En annen parlamentarisk praksis som ble innført, var kabinettspørsmål, da Høyres statsminister Emil Stang som første statsminister truet med å gå av i 1891. Han fikk ikke støtte i Stortinget for sine forslag, og valgte å gå av.
Stortinget får større innflytelse
Grunnloven ble ikke endret, men den parlamentariske praksisen ble innført som det som kalles konstitusjonell sedvanerett. Det betyr at praksisen ble endret så det ble oppfattet som en regel, eller lov.
I praksis fikk Stortinget større innflytelse over regjeringen gjennom større kontroll. Kongemakten og embetsmennenes maktmonopol ble svekket etter 1884, til fordel for et økt folkestyre. I forlengelsen av innføringen av parlamentarisme vedtok Stortinget en forsiktig stemmerettsutvidelse i 1885. Først i 1898 fikk alle menn over 25 år stemmerett, kvinner i 1913. Av andre viktige saker fikk Sverdrup-regjeringen innført en juryordning i straffesaker, likestilling av norsk riksmål og landsmål, og en skolereform som skulle lede fram til folkeskoleloven av 1889.
Politiske partier
En annen viktig endring gjennom parlamentarisk praksis i Norge er at partiene blir dannet. Tidligere representerte stortingsrepresentantene seg selv og valgdistriktet og stemte «ut fra sin egen overbevisning». Etter innføringen av parlamentarismen ble det en fordel for en regjering å ha en organisert partigruppe i ryggen for å kjempe fram politiske saker. Nå kunne ikke stortingsrepresentantene kun stemme ut fra egne politiske og moralske overbevisninger, men måtte forholde seg til partiprogram og partilojalitet.
Les original på NDLA →
Innføringen av parlamentarismen førte også til dannelsen av politiske partier og parlamentarisk praksis.
Utover i 1880-årene ble den store venstrekoalisjonen splittet i de lekmannskristne og de radikale intellektuelle byrepresentantene. Etter at parlamentarismen ble innført, mistet bevegelsen sitt samarbeidsgrunnlag. Etter hvert ble den parlamentariske praksisen utviklet. I 1889 fremmet Høyre mistillitsforslag mot regjeringen Sverdrup, som valgte å søke avskjed. Høyre dannet en ny regjering i 1889. En annen parlamentarisk praksis som ble innført, var kabinettspørsmål, da Høyres statsminister Emil Stang som første statsminister truet med å gå av i 1891. Han fikk ikke støtte i Stortinget for sine forslag, og valgte å gå av.
Stortinget får større innflytelse
Grunnloven ble ikke endret, men den parlamentariske praksisen ble innført som det som kalles konstitusjonell sedvanerett. Det betyr at praksisen ble endret så det ble oppfattet som en regel, eller lov.
I praksis fikk Stortinget større innflytelse over regjeringen gjennom større kontroll. Kongemakten og embetsmennenes maktmonopol ble svekket etter 1884, til fordel for et økt folkestyre. I forlengelsen av innføringen av parlamentarisme vedtok Stortinget en forsiktig stemmerettsutvidelse i 1885. Først i 1898 fikk alle menn over 25 år stemmerett, kvinner i 1913. Av andre viktige saker fikk Sverdrup-regjeringen innført en juryordning i straffesaker, likestilling av norsk riksmål og landsmål, og en skolereform som skulle lede fram til folkeskoleloven av 1889.
Politiske partier
En annen viktig endring gjennom parlamentarisk praksis i Norge er at partiene blir dannet. Tidligere representerte stortingsrepresentantene seg selv og valgdistriktet og stemte «ut fra sin egen overbevisning». Etter innføringen av parlamentarismen ble det en fordel for en regjering å ha en organisert partigruppe i ryggen for å kjempe fram politiske saker. Nå kunne ikke stortingsrepresentantene kun stemme ut fra egne politiske og moralske overbevisninger, men måtte forholde seg til partiprogram og partilojalitet.
Les original på NDLA →
Temakart: 1814
Hvordan bruke temakartene?Temakartene skal hjelpe deg med å strukturere årsaker og konsekvenser i flere temaer i nyere historie. Temakartene består av bokser og piler. Både boksene og pilene skal fylles med tekst, og hvis du klikker på dem, kommer det opp en tekstboks som du kan skrive i.
Boksene representerer konkrete hendelser eller utviklingstrekk. Når du skriver i disse boksene, skal du øve deg på å trekke ut det aller viktigste. Prøv å begrense deg til 2–3 setninger.
Pilene skal forklare sammenhenger mellom boksene. En sammenheng kan være at boks A er årsak til boks B, at boks A påvirker boks B, eller at boks A hjelper oss til å forstå boks B. Noen ganger kan sammenhenger gå begge veier, slik at også boks B påvirker boks A. Noen ganger er det lett å se sammenhenger; de kan for eksempel stå direkte forklart i læremiddelet du bruker. Andre ganger må du tenke selv. I pilene bør du skrive så utfyllende du kan. I tillegg til å forklare kan du for eksempel trekke inn eksempler eller kilder dere har jobbet med som kan belyse denne sammenhengen.
Notatene dine lagres i nettleseren. For å lagre notatene lokalt kan du gå til Mine notater og kopiere teksten inn i et eget dokument.
Du bør jobbe med temakartet i fullskjermvisning
Les original på NDLA →
Boksene representerer konkrete hendelser eller utviklingstrekk. Når du skriver i disse boksene, skal du øve deg på å trekke ut det aller viktigste. Prøv å begrense deg til 2–3 setninger.
Pilene skal forklare sammenhenger mellom boksene. En sammenheng kan være at boks A er årsak til boks B, at boks A påvirker boks B, eller at boks A hjelper oss til å forstå boks B. Noen ganger kan sammenhenger gå begge veier, slik at også boks B påvirker boks A. Noen ganger er det lett å se sammenhenger; de kan for eksempel stå direkte forklart i læremiddelet du bruker. Andre ganger må du tenke selv. I pilene bør du skrive så utfyllende du kan. I tillegg til å forklare kan du for eksempel trekke inn eksempler eller kilder dere har jobbet med som kan belyse denne sammenhengen.
Notatene dine lagres i nettleseren. For å lagre notatene lokalt kan du gå til Mine notater og kopiere teksten inn i et eget dokument.
Du bør jobbe med temakartet i fullskjermvisning
Les original på NDLA →
Ytringsfrihetens historie
Ytringsfrihetens historie før 1814
Ytringsfrihet er den grunnleggende friheten alle mennesker har til å uttrykke seg om det de ønsker å si noe om. Ytringsfrihet omfatter friheten til å velge å ytre seg, eller til å la være. Dette gjelder også friheten til å motta andres ytringer. Siden slutten av 1700-tallet har ytringsfrihet blitt ansett som en menneskerett og er beskyttet både av nasjonale og overnasjonale lovverk.
I dag tar vi ytringsfrihet for gitt, men utviklingen fram til et samfunn med fri kommunikasjon har vært kronglete. Makthavere har alltid forsøkt å kontrollere meninger og ytringer i det offentlige rom, men å kontrollere hva som skjer i det private rom, har vært vanskeligere.
Magnus Lagabøtes landslov
Norge var et av de første kongerikene i Europa med en landslov som gjaldt for hele landet. Det fikk vi med kong Magnus Lagabøtes landslov på 1270-tallet. Mange av lovene regulerte jordeiendom, men det ble også innført bøter for dem som diktet rim som spottet og vanæret andre. Dette gjorde han ikke bare fordi slike ytringer var uønsket, men fordi de kunne oppfordre til vold og blodhevn. Slik kunne lovverket til en viss grad begrense ytringer som kunne være til skade for samfunnet.
I NRK-programmet Ekko - samfunnspodden kan du høre mer om Magnus Lagabøtes landslov.
Dansketid og sensur
Under dansketida mistet Norge sin selvstendighet. Fra 1537 ble vi et såkalt lydrike styrt fra København. Danmark bestemte over Norge og innførte et prinsipp om forhåndssensur av trykt skrift. Universitetet i København skulle kontrollere hvilke bøker som kunne utgis i Danmark-Norge.
På 1600-tallet var det dårlige kår for ytringsfrihet i Danmark-Norge og i Europa for øvrig. Christian Vs danske og norske lovbok fra 1687 innførte strengere regler om sensur, majestetsfornærmelser, gudsbespottelse og import av bøker. Lovverket ble altså strengere, men det skulle endre seg i løpet av andre halvdel av 1700-tallet. Opplysningstida, sammen med utvikling av leseferdigheter og en sterk økning av aviser og bøker, bidro til økt debatt i samfunnet og mer meningsutveksling. Dette var det vanskelig for myndighetene å kontrollere.
Selv om det var liberale tendenser i samfunnet, måtte man trå forsiktig. Sensuren ble beholdt. Spesielt trosspørsmål og samfunnsautoriteter var det lite rom for å uttale seg kritisk om i offentligheten.
Struensees liberale reformer på 1770-tallet
I 1770–1772 innførte statsmannen Johann Friedrich Struensee trykkefrihet og opphevet sensuren. Det ble åpnet for fri offentlig debatt, og vi fikk et frislipp av litteratur og aviser. Mange tolket endringene slik at det var mulig å ytre seg om hva som helst uten å måtte stå til ansvar. Denne mangelen på grensesetting førte til mengder av samfunnskritikk og anonyme personangrep. Reformene var derfor ikke noe alle satte pris på.
Etter bare halvannet år var motstanden så stor at nye krefter fikk Struensee styrtet fra makten. Struensee ble dømt til døden og henrettet. Trykkefriheten ble innskrenket, men sensuren ble ikke gjeninnført før i 1799, under Napoleonskrigene.
Tenk etter
Kan du se noen paralleller mellom i 1770-årenes ytringskultur og vår tids meningsytringer i sosiale medier?
"Trykkefrihed bør finde Sted"
Innføringen av Grunnloven i 1814 slo fast at "Trykkefrihed bør finde Sted". Det skulle ikke lenger være risikabelt å kritisere myndigheter, regjeringen eller kongen. Sensur skulle ikke lenger finne sted. Denne lovbestemmelsen banet også vei for at hele befolkningen etter hvert fikk tilgang til kunnskap som tidligere hadde vært forbeholdt de få. Dette viser Grunnlovens liberale karakter og reflekterer den tolerante holdningen fra opplysningstida.
Noe av det viktigste som skjedde før 1814, var at Norge fikk eget universitet i 1811. Et moderne, liberalt samfunn på begynnelsen av 1800-tallet var utenkelig uten et eget universitet som arena for intellektuell debatt og ideologiske brytninger. Det foregikk ikke minst i Det Norske Studentersamfund.
Torgslaget 1829
Utviklingen mot et mer åpent samfunn i Norge, med mer ytringsfrihet, skjedde gradvis, men med enkelte tilbakeslag. I åra etter 1814 betraktet kong Karl Johan feiringen av 17. mai som en politisk demonstrasjon mot kongen og personalunionen med Sverige. Karl Johan la ned forbud mot enhver feiring av nasjonaldagen, men dette skulle vise seg å være nytteløst. I Christiania, datidas navn på Oslo, samlet en stor, fredelig folkemasse seg på Stortorget, men de ble jaget bort av militære styrker til hest. Hendelsen skapte mye misnøye og framskyndet gjennombruddet for feiringen av 17. mai.
Utvikling på 1800- og 1900-tallet
De som hadde makt på 1800-tallet tolererte ikke alltid det som ble betraktet som kritikk mot deres autoritet. Myndighetene aksepterte i mye større grad ytringsfrihet på andre områder. Blasfemi ble tolerert så lenge det var snakk om andre religioner enn statens religion. På det litterære området var det stor grad av ytringsfrihet. Dette henger sammen med at litteratur er basert på fiksjon, og at samfunnskritikk kan skjules i fiksjonens form.
Utover 1800-tallet var utviklingen av skolesystemet avgjørende for å få en opplyst befolkning som kunne delta i demokratiet. Bedre leseferdigheter blant folk og flere aviser skapte mer meningsutveksling og offentlig debatt. Det er her vi finner begynnelsen på den kritiske journalistikken.
Mot slutten av 1800-tallet dukket spørsmålet om ulik kontroll av ulike medier opp, spesielt bildemedier. Bildemediene ble ansett for å ha større påvirkningskraft enn ord, og ble dermed underlagt sterkere kontroll. Denne problematikken ser vi også tydelig i første halvdel av 1900-tallet med introduksjonen av film, radio og etter hvert fjernsyn. Disse mediene ble møtt med skepsis og vilje til å regulere dem.
I 1933 ble det innført statlig kringkastingsmonopol. NRK var eid og kontrollert av staten og hadde i starten som hovedoppgave å drive folkeopplysning. I utgangspunktet kan monopolet ses som en sterk begrensning i ytringsfriheten. I 1960 ble fjernsynet introdusert, men politikk var i utgangspunktet så godt som utelukket fra sendingene. Det skulle ikke være kontroversielle emner i fjernsynet, men det tok ikke lang tid før politiske diskusjoner var på plass der også. Det kontroversielle med kringkastingsmonopolet var at staten kontrollerte de viktigste kanalene ut i det offentlige rom.
Tenk etter
Har sosiale medier de siste årene blitt tatt imot med skepsis på samme måte som film, radio og fjernsyn ble?
Hvordan tror du hverdagen hadde vært hvis det fortsatt hadde vært NRK-monopol?
Ytringsfriheten oppheves under andre verdenskrig
Under andre verdenskrig ble Norge okkupert, ytringsfriheten opphevet og sensur ble en del av hverdagen. I de viktigste mediekanalene ut til folket ble det innsatt naziredaktører, og radioene ble etter hvert inndratt. Brudd på sensurlovene kunne føre til strenge straffer. En risikerte dødsstraff for å lytte på radiosendere som ikke var under tysk kontroll. Tanken bak dette var militære hensyn hvor tyskerne ønsket å hindre deling av informasjon, og det norske nazipartiet Nasjonal Samlings ønske om å nazifisere nordmenn gjennom å kontrollere mediene.
Nasjonal Samling og tyskerne lyktes med å få kontroll over radio og aviser, men den illegale pressen blomstret opp. Det ble også gjort forsøk på å kontrollere universitetet, skoler og idrettsorganisasjoner, uten å lykkes. Nazistene klarte aldri effektivt å påvirke nordmenn under krigen. Sensur og tvang førte heller til at mange ble provosert og jobbet mer aktivt mot okkupasjonsmakten. Dette har sannsynligvis en sammenheng med nordmenns demokratiske tradisjon og holdninger.
Tenk etter
Er det grenser for hvor mye det er mulig å manipulere mennesker? Hvor går i så fall grensa?
Rettsoppgjøret og etterkrigstida
Etter andre verdenskrig fikk vi et rettsoppgjør hvor regnskapet fra krigen skulle gjøres opp. Under rettsoppgjøret ble norsk presse et talerør for forakten for dem som hadde sveket Norge, og ikke en vokter av ytringsfrihet og liberale rettigheter.
Den påfølgende kalde krigen ga heller ikke de beste vilkåra for ytringsfrihet eller informasjonsfrihet. Erfaringer fra krigen, nye fiendebilder og en ytre trussel svekket ytringsfrihetens vilkår. Kommunister ble utpekt som en trussel og den politiske situasjonen la begrensninger på hvilke politiske ytringer man kunne komme med. Hvis en ble stemplet som kommunist, eller mistenkt for å være kommunist, risikerte en å bli overvåket av norske myndigheter. I 1996 la Stortingets granskningskommisjon, den såkalte Lund-kommisjonen fram en rapport om at venstresida i Norge hadde blitt utsatt for ulovlig politisk overvåkning. Under den kalde krigen ble altså demokratiske rettigheter satt til side av hensyn til landets sikkerhet.
Til tross for svikt i spesielle perioder har frihet, mangfold og ytringsfrihet bestått i Norge. Dette er kanskje takket være de etablerte institusjonene, den demokratiske tradisjonen vår, og vår vilje til å bevare våre verdier.
Grunnloven og ytringsfriheten i dag
I Norges grunnlov står det at alle har rett til ytringsfrihet i dette landet. I 2004 ble paragraf 100 endret til også å gjelde levende bilder og andre ytringer og uttrykk som vi finner i sosiale medier og annen medieteknologi. Grunnloven ble språklig modernisert i 2014. Opprinnelig sto det at "Trykkefrihed bør finde Sted", nå ble "Trykkefrihed" erstattet av det mer generelle "Ytringsfrihet".
Ikke bare Grunnloven, men også internasjonale lover og regler beskytter ytringsfriheten i Norge. Her er den viktigste, Den europeiske menneskerettskonvensjonen, EMK, som ble utformet i 1950 for å verne om viktige verdier etter andre verdenskrig.
I FNs verdenserklæring om menneskerettigheter, vedtatt i 1948, er ytringsfrihet fastsatt som et mål for alle verdens land gjennom artikkel 19:
Artikkel 19
Enhver har rett til menings- og ytringsfrihet. Denne rett omfatter frihet til å hevde meninger uten innblanding og til å søke, motta og meddele opplysninger og ideer gjennom ethvert meddelelsesmiddel og uten hensyn til landegrenser.
(FNs verdenserklæring om menneskerettigheter, 1948/2020)
Tenk etter
Kjenner du til begrensninger i ytringsfriheten i Norge i dag?
Kilder
FNs verdenserklæring om menneskerettigheter (2020, 21. desember). I FN sambandet. Hentet fra https://www.fn.no/om-fn/avtaler/menneskerettigheter/fns-verdenserklaering-om-menneskerettigheter
Kierult, A. & Gisle, J. (2021, 21. desember) Ytringsfrihet. I Store norske leksikon. https://snl.no/ytringsfrihet
Lund-kommisjonen (2018, 8. september). I Store norske leksikon. https://snl.no/Lund-kommisjonen
Mardal, M. A. (2020, 20. juli) Johan Friedrisch Struensee. I Store norske leksikon. https://snl.no/Johann_Friedrich_Struensee
Mardal, M. A. (2017, 29. mai). Torgslaget. I Store norske leksikon. https://snl.no/Torgslaget
Norske Intelligenz-Seddeler (2021, 21. juni). I Store norske leksikon. https://snl.no/Norske_Intelligenz-Seddeler
NOU 1999: 27. «Ytringsfrihed bør finde Sted»— Forslag til ny Grunnlov § 100. Hentet fra https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/nou-1999-27/id142119/?ch=4#kap3-2
Rønning, O. A. (2020, 14. desember) Magnus Lagabøtes landslov. I Norgeshistorie. https://www.norgeshistorie.no/hoymiddelalder/0935-magnus-lagabotes-landslov.html
Les original på NDLA →
Ytringsfrihet er den grunnleggende friheten alle mennesker har til å uttrykke seg om det de ønsker å si noe om. Ytringsfrihet omfatter friheten til å velge å ytre seg, eller til å la være. Dette gjelder også friheten til å motta andres ytringer. Siden slutten av 1700-tallet har ytringsfrihet blitt ansett som en menneskerett og er beskyttet både av nasjonale og overnasjonale lovverk.
I dag tar vi ytringsfrihet for gitt, men utviklingen fram til et samfunn med fri kommunikasjon har vært kronglete. Makthavere har alltid forsøkt å kontrollere meninger og ytringer i det offentlige rom, men å kontrollere hva som skjer i det private rom, har vært vanskeligere.
Magnus Lagabøtes landslov
Norge var et av de første kongerikene i Europa med en landslov som gjaldt for hele landet. Det fikk vi med kong Magnus Lagabøtes landslov på 1270-tallet. Mange av lovene regulerte jordeiendom, men det ble også innført bøter for dem som diktet rim som spottet og vanæret andre. Dette gjorde han ikke bare fordi slike ytringer var uønsket, men fordi de kunne oppfordre til vold og blodhevn. Slik kunne lovverket til en viss grad begrense ytringer som kunne være til skade for samfunnet.
I NRK-programmet Ekko - samfunnspodden kan du høre mer om Magnus Lagabøtes landslov.
Dansketid og sensur
Under dansketida mistet Norge sin selvstendighet. Fra 1537 ble vi et såkalt lydrike styrt fra København. Danmark bestemte over Norge og innførte et prinsipp om forhåndssensur av trykt skrift. Universitetet i København skulle kontrollere hvilke bøker som kunne utgis i Danmark-Norge.
På 1600-tallet var det dårlige kår for ytringsfrihet i Danmark-Norge og i Europa for øvrig. Christian Vs danske og norske lovbok fra 1687 innførte strengere regler om sensur, majestetsfornærmelser, gudsbespottelse og import av bøker. Lovverket ble altså strengere, men det skulle endre seg i løpet av andre halvdel av 1700-tallet. Opplysningstida, sammen med utvikling av leseferdigheter og en sterk økning av aviser og bøker, bidro til økt debatt i samfunnet og mer meningsutveksling. Dette var det vanskelig for myndighetene å kontrollere.
Selv om det var liberale tendenser i samfunnet, måtte man trå forsiktig. Sensuren ble beholdt. Spesielt trosspørsmål og samfunnsautoriteter var det lite rom for å uttale seg kritisk om i offentligheten.
Struensees liberale reformer på 1770-tallet
I 1770–1772 innførte statsmannen Johann Friedrich Struensee trykkefrihet og opphevet sensuren. Det ble åpnet for fri offentlig debatt, og vi fikk et frislipp av litteratur og aviser. Mange tolket endringene slik at det var mulig å ytre seg om hva som helst uten å måtte stå til ansvar. Denne mangelen på grensesetting førte til mengder av samfunnskritikk og anonyme personangrep. Reformene var derfor ikke noe alle satte pris på.
Etter bare halvannet år var motstanden så stor at nye krefter fikk Struensee styrtet fra makten. Struensee ble dømt til døden og henrettet. Trykkefriheten ble innskrenket, men sensuren ble ikke gjeninnført før i 1799, under Napoleonskrigene.
Tenk etter
Kan du se noen paralleller mellom i 1770-årenes ytringskultur og vår tids meningsytringer i sosiale medier?
"Trykkefrihed bør finde Sted"
Innføringen av Grunnloven i 1814 slo fast at "Trykkefrihed bør finde Sted". Det skulle ikke lenger være risikabelt å kritisere myndigheter, regjeringen eller kongen. Sensur skulle ikke lenger finne sted. Denne lovbestemmelsen banet også vei for at hele befolkningen etter hvert fikk tilgang til kunnskap som tidligere hadde vært forbeholdt de få. Dette viser Grunnlovens liberale karakter og reflekterer den tolerante holdningen fra opplysningstida.
Noe av det viktigste som skjedde før 1814, var at Norge fikk eget universitet i 1811. Et moderne, liberalt samfunn på begynnelsen av 1800-tallet var utenkelig uten et eget universitet som arena for intellektuell debatt og ideologiske brytninger. Det foregikk ikke minst i Det Norske Studentersamfund.
Torgslaget 1829
Utviklingen mot et mer åpent samfunn i Norge, med mer ytringsfrihet, skjedde gradvis, men med enkelte tilbakeslag. I åra etter 1814 betraktet kong Karl Johan feiringen av 17. mai som en politisk demonstrasjon mot kongen og personalunionen med Sverige. Karl Johan la ned forbud mot enhver feiring av nasjonaldagen, men dette skulle vise seg å være nytteløst. I Christiania, datidas navn på Oslo, samlet en stor, fredelig folkemasse seg på Stortorget, men de ble jaget bort av militære styrker til hest. Hendelsen skapte mye misnøye og framskyndet gjennombruddet for feiringen av 17. mai.
Utvikling på 1800- og 1900-tallet
De som hadde makt på 1800-tallet tolererte ikke alltid det som ble betraktet som kritikk mot deres autoritet. Myndighetene aksepterte i mye større grad ytringsfrihet på andre områder. Blasfemi ble tolerert så lenge det var snakk om andre religioner enn statens religion. På det litterære området var det stor grad av ytringsfrihet. Dette henger sammen med at litteratur er basert på fiksjon, og at samfunnskritikk kan skjules i fiksjonens form.
Utover 1800-tallet var utviklingen av skolesystemet avgjørende for å få en opplyst befolkning som kunne delta i demokratiet. Bedre leseferdigheter blant folk og flere aviser skapte mer meningsutveksling og offentlig debatt. Det er her vi finner begynnelsen på den kritiske journalistikken.
Mot slutten av 1800-tallet dukket spørsmålet om ulik kontroll av ulike medier opp, spesielt bildemedier. Bildemediene ble ansett for å ha større påvirkningskraft enn ord, og ble dermed underlagt sterkere kontroll. Denne problematikken ser vi også tydelig i første halvdel av 1900-tallet med introduksjonen av film, radio og etter hvert fjernsyn. Disse mediene ble møtt med skepsis og vilje til å regulere dem.
I 1933 ble det innført statlig kringkastingsmonopol. NRK var eid og kontrollert av staten og hadde i starten som hovedoppgave å drive folkeopplysning. I utgangspunktet kan monopolet ses som en sterk begrensning i ytringsfriheten. I 1960 ble fjernsynet introdusert, men politikk var i utgangspunktet så godt som utelukket fra sendingene. Det skulle ikke være kontroversielle emner i fjernsynet, men det tok ikke lang tid før politiske diskusjoner var på plass der også. Det kontroversielle med kringkastingsmonopolet var at staten kontrollerte de viktigste kanalene ut i det offentlige rom.
Tenk etter
Har sosiale medier de siste årene blitt tatt imot med skepsis på samme måte som film, radio og fjernsyn ble?
Hvordan tror du hverdagen hadde vært hvis det fortsatt hadde vært NRK-monopol?
Ytringsfriheten oppheves under andre verdenskrig
Under andre verdenskrig ble Norge okkupert, ytringsfriheten opphevet og sensur ble en del av hverdagen. I de viktigste mediekanalene ut til folket ble det innsatt naziredaktører, og radioene ble etter hvert inndratt. Brudd på sensurlovene kunne føre til strenge straffer. En risikerte dødsstraff for å lytte på radiosendere som ikke var under tysk kontroll. Tanken bak dette var militære hensyn hvor tyskerne ønsket å hindre deling av informasjon, og det norske nazipartiet Nasjonal Samlings ønske om å nazifisere nordmenn gjennom å kontrollere mediene.
Nasjonal Samling og tyskerne lyktes med å få kontroll over radio og aviser, men den illegale pressen blomstret opp. Det ble også gjort forsøk på å kontrollere universitetet, skoler og idrettsorganisasjoner, uten å lykkes. Nazistene klarte aldri effektivt å påvirke nordmenn under krigen. Sensur og tvang førte heller til at mange ble provosert og jobbet mer aktivt mot okkupasjonsmakten. Dette har sannsynligvis en sammenheng med nordmenns demokratiske tradisjon og holdninger.
Tenk etter
Er det grenser for hvor mye det er mulig å manipulere mennesker? Hvor går i så fall grensa?
Rettsoppgjøret og etterkrigstida
Etter andre verdenskrig fikk vi et rettsoppgjør hvor regnskapet fra krigen skulle gjøres opp. Under rettsoppgjøret ble norsk presse et talerør for forakten for dem som hadde sveket Norge, og ikke en vokter av ytringsfrihet og liberale rettigheter.
Den påfølgende kalde krigen ga heller ikke de beste vilkåra for ytringsfrihet eller informasjonsfrihet. Erfaringer fra krigen, nye fiendebilder og en ytre trussel svekket ytringsfrihetens vilkår. Kommunister ble utpekt som en trussel og den politiske situasjonen la begrensninger på hvilke politiske ytringer man kunne komme med. Hvis en ble stemplet som kommunist, eller mistenkt for å være kommunist, risikerte en å bli overvåket av norske myndigheter. I 1996 la Stortingets granskningskommisjon, den såkalte Lund-kommisjonen fram en rapport om at venstresida i Norge hadde blitt utsatt for ulovlig politisk overvåkning. Under den kalde krigen ble altså demokratiske rettigheter satt til side av hensyn til landets sikkerhet.
Til tross for svikt i spesielle perioder har frihet, mangfold og ytringsfrihet bestått i Norge. Dette er kanskje takket være de etablerte institusjonene, den demokratiske tradisjonen vår, og vår vilje til å bevare våre verdier.
Grunnloven og ytringsfriheten i dag
I Norges grunnlov står det at alle har rett til ytringsfrihet i dette landet. I 2004 ble paragraf 100 endret til også å gjelde levende bilder og andre ytringer og uttrykk som vi finner i sosiale medier og annen medieteknologi. Grunnloven ble språklig modernisert i 2014. Opprinnelig sto det at "Trykkefrihed bør finde Sted", nå ble "Trykkefrihed" erstattet av det mer generelle "Ytringsfrihet".
Ikke bare Grunnloven, men også internasjonale lover og regler beskytter ytringsfriheten i Norge. Her er den viktigste, Den europeiske menneskerettskonvensjonen, EMK, som ble utformet i 1950 for å verne om viktige verdier etter andre verdenskrig.
I FNs verdenserklæring om menneskerettigheter, vedtatt i 1948, er ytringsfrihet fastsatt som et mål for alle verdens land gjennom artikkel 19:
Artikkel 19
Enhver har rett til menings- og ytringsfrihet. Denne rett omfatter frihet til å hevde meninger uten innblanding og til å søke, motta og meddele opplysninger og ideer gjennom ethvert meddelelsesmiddel og uten hensyn til landegrenser.
(FNs verdenserklæring om menneskerettigheter, 1948/2020)
Tenk etter
Kjenner du til begrensninger i ytringsfriheten i Norge i dag?
Kilder
FNs verdenserklæring om menneskerettigheter (2020, 21. desember). I FN sambandet. Hentet fra https://www.fn.no/om-fn/avtaler/menneskerettigheter/fns-verdenserklaering-om-menneskerettigheter
Kierult, A. & Gisle, J. (2021, 21. desember) Ytringsfrihet. I Store norske leksikon. https://snl.no/ytringsfrihet
Lund-kommisjonen (2018, 8. september). I Store norske leksikon. https://snl.no/Lund-kommisjonen
Mardal, M. A. (2020, 20. juli) Johan Friedrisch Struensee. I Store norske leksikon. https://snl.no/Johann_Friedrich_Struensee
Mardal, M. A. (2017, 29. mai). Torgslaget. I Store norske leksikon. https://snl.no/Torgslaget
Norske Intelligenz-Seddeler (2021, 21. juni). I Store norske leksikon. https://snl.no/Norske_Intelligenz-Seddeler
NOU 1999: 27. «Ytringsfrihed bør finde Sted»— Forslag til ny Grunnlov § 100. Hentet fra https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/nou-1999-27/id142119/?ch=4#kap3-2
Rønning, O. A. (2020, 14. desember) Magnus Lagabøtes landslov. I Norgeshistorie. https://www.norgeshistorie.no/hoymiddelalder/0935-magnus-lagabotes-landslov.html
Les original på NDLA →
Myndiggjøring og frigjøring av ulike grupper
De nasjonale minoritetene i Norge
Minoritetspolitikken
Statens minoritetspolitikk overfor de fem minoritetsgruppene har klare likhetstrekk, men også store forskjeller. Likhetstrekk i den forstand at det har vært et negativt stempel på disse minoritetene. De har vært sett på som annenrangs innbyggere, og "eigentleg innvandrarar" (St.meld. nr. 15 (2000-2001), kap. 4). Politikken har også til tider vært preget av det faktum at alle de fem minoritetene i tillegg til sin tilknytning til Norge har en tilknytning til internasjonale fellesskap, som har vært med på å definere gruppenes kultur og identitet. Forskjellig i den forstand at noen av minoritetsgruppene har vært utsatt for til dels svært grove overgrep.
Kvener og skogfinner
Politikken overfor kvener og skogfinner er noe som endret seg fra positivt til negativt på 1800-tallet. Disse to minoritetene er grenseminoriteter, og har på hver sin måte blitt behandlet ut ifra sikkerhetspolitiske hensyn i Norge. Der i hvert fall kvenene ble ønsket velkommen på 1600- og 1700-tallet på grunn av jordbrukskulturen og en mulighet til å sikre norsk territorium i grensetraktene, ble både kvenene og skogfinnene på 1800-tallet et symbol på "den russiske fare" og "den finske fare". Dette legitimerte fornorskningspolitikken, som etter hvert ble rådende minoritetspolitikk både overfor kvener og skogfinner.
Skogfinnene begynte å bosette seg i grenseområdene på Østlandet rundt 1600. På 1800-tallet begynte myndighetene å frykte finsk separatisme i grenseområdene.
Fornorskningspolitikken overfor kvener og skogfinner var noe annerledes i uttrykk enn overfor samene. Her var det mer kulturpolitisk. Selv om det var fornorskning i skolen, var det viktigste grepet et jordsalgsreglement om at salg av jord bare skulle skje til norske statsborgere som kunne lese, skrive og snakke norsk. Politikken ble særlig ført mot kvenene og førte til holdninger, og en følelse hos kvenene selv, om at de var mindreverdige.
Til tross for fornorskningspolitikken vet man at finsk ble snakket på Finnskogen (langs grensa mot Sverige fra Våler og Trysil i nord til Vinger i sør) til midt på 1900-tallet. Noen finske ord og uttrykk er fortsatt i bruk.
Jødene i Norge
Jødenes historie i Norge er kortere enn i andre europeiske land. På 1600- og 1700-tallet var myndighetenes politikk preget av ambivalens. Lovene var restriktive overfor jødene, men samtidig fikk de gjerne såkalte leidebrev som ga dem rett til å drive handel i perioder hvor det var behov for tilførsel av kapital.
Lovene både på 1600-tallet og i Grunnloven av 1814 utestengte jøder fra riket. Jødeparagrafen fra 1814, eller religionsparagrafen, var definert etter religiøse kriterier, men hadde bakgrunn i fordommer. Det ble blant annet argumentert med at jødene var grådige og for mektige og dyktige innen handel. I 1851 ble Grunnloven endret slik at jøder fikk reise inn og bosette seg. Det tok likevel tid før det kom et større antall jødiske innvandrere. Først med forfølgelser av jøder i Øst-Europa fra 1800-tallet kom det noen flere. De fleste som kom, bosatte seg i Trondheim og Oslo.
I 1920 var det omtrent 1500 jøder i Norge. Men med andre verdenskrig skulle dette endre seg. Krigen ble en katastrofe også for de norske jødene. 772 jøder ble deportert fra Norge til tysk-kontrollerte konsentrasjonsleirer der 735 av dem ble drept. 230 familier med norske jøder ble helt utryddet. Først i dag nærmer antallet norske jøder seg det samme nivået som det var på før krigen.
Politikken overfor romer og romanifolket
Minoritetspolitikken overfor romer og romanifolket/taterne har i forskjellige perioder opp gjennom historien vært hardere og til dels preget av overgrep i statlig regi. De forskjellige fremmedlovene fra 1901 og fra 1915 spesielt skulle hindre innreise og ferdsel, og myndighetene skulle registrere og kontrollere innreisende til landet.
I 1924 ga Justisdepartementet beskjed om at hvis en rom kunne vise fram norske papirer, skulle man gå ut fra at de var falske, tilhørte noen andre eller var utstedt ved en feil. Den såkalte "sigøynerparagrafen" i fremmedloven av 1927 slo fast at "sigøynere og andre omstreifere som ikke godtgjør å ha norsk statsborgerrett, skal nektes adgang til riket" (Brustad, 2023).
Den norske politikken overfor romer og romanifolket har delvis vært med samme utgangspunkt. Begge var reisende folk, og Eilert Sundt lanserte på 1800-tallet en teori om "fantefolket" som bestod av to grupper. For begge gruppene gjaldt at de ble sett på som en slags landeplage, og man forsøkte å kontrollere dem. Kontrollen var blant annet gjennom kriminalisering av den omreisende måten å leve på.
Men mens målet med politikken overfor romani/tatere var tvungen fornorskning, var den rådende holdningen at romer aldri ville kunne bli "gode nordmenn" og derfor måtte jages ut og nektes adgang til landet. Romani/tatere skulle også få kristen oppdragelse, og foreningen Norsk misjon blant hjemløse ble opprettet i 1935. Misjonen tok barna fra de reisende og plasserte dem på institusjoner og i fosterhjem for at de skulle få det man anså som en norsk og kristen oppdragelse.
Stikkord som tvangssterilisering, tvangsplassering av barn i fosterhjem og kriminalisering av livsformen preger fornorskningspolitikken overfor denne gruppa. Denne politikken har bidratt til å undergrave romanifolkets/taternes tradisjonelle levesett og kultur, og har ført til at mange i dag er tilbakeholdne med å fortelle om sin bakgrunn og identitet.
Rom (tidligere kalt for sigøynere) har lang historie i landet. Norske romer innvandret til Norge fra Valakia i dagens Romania fra rundt 1860. På denne tida hadde Norge en åpen innvandringspolitikk. Romske barn som ble født i Norge, fikk norske statsborgerskap og/eller rett til opphold. Fra rundt år 1900 ble politikken mot romer mye strengere i mange europeiske land. Norge brukte den stadig mer antisiganske (anti-romske) fremmedloven til å gjøre flere romer statsløse og hindre norske romer å komme inn i landet når de var på vei tilbake etter opphold i andre land. Også utenlandske romer var uønsket og ble nektet adgang til riket.
I 1934 forsøkte ei gruppe på 68 romer med tilknytning til Norge å reise tilbake til hjemlandet. Etter beskjed fra norske myndigheter, ble de stoppet på grensa mellom Tyskland og Danmark, og Norge ga beskjed om at de ikke var ønsket. Mellom 1938 og 1939 begynte det nazistiske Tyskland å internere større grupper romer i Tyskland, og mange mistet livet i konsentrasjonsleirene. Da krigen brøt ut, befant de fleste norske romene seg i enten Belgia eller Frankrike. Mellom 1943 og 1944 ble til sammen 66 romer med tilknytning til Norge deportert fra Belgia til utryddelsesleiren Auschwitz-Birkenau. Av dem overlevde bare fire.
Unnskyldning for statlig politikk
I stortingsmelding nr. 15 (2000–2001) om de nasjonale minoritetene kan vi lese at:
"Regjeringa seier seg òg lei for den fornorskingspolitikken som har råka alle dei nasjonale minoritetane, og vil på staten sine vegner be om orsaking for den måten minoritetane er blitt behandla på."
I samme stortingsmelding går unnskyldningen spesielt til romanifolket som ble utsatt for alvorlige overgrep.
Med presentasjonen av NOU 2015: Assimilering og motstand - Norsk politikk overfor taterne/romanifolket fra 1850 til i dag kom til slutt også Kirkens Sosialtjeneste, som er en organisasjonen som har utspring i Norsk misjon blant hjemløse, med en uforbeholden unnskyldning for de krenkelsene og overgrepene Misjonen utsatte tater- og romanifolket for.
På romenes internasjonale dag, den 8. april i 2015, beklaget daværende statsminister Erna Solberg på vegne av staten den rasistiske ekskluderingspolitikken Norge hadde ført mot romer. Beklagelsen kom som en følge av HL-senterets dokumentasjon av Norges tidligere politikk mot romer i rapporten "Å bli dem kvit". Utviklingen av en "sigøynerpolitikk" og utryddelsen av norske rom.
KilderBanik, V. K. (2017, 11. august). Nasjonale minoriteter i Norge. I Store Norske Leksikon. https://snl.no/nasjonale_minoriteter_i_Norge
Brustad, J.A.S. (2023, 29. september). Norske rom og det nazistiske folkemordet. HL-senteret. https://www.hlsenteret.no/undervisning/kunnskapsbasen/Ulike%20folkemord/folkemord-under-nazismen/andre-grupper/norske-rom-og-det-nazistiske-folkemordet.html
NOU 2015: 7. (2015) Assimilering og motstand - Norsk politikk overfor taterne/romanifolket fra 1850 til i dag. Kommunal- og moderniseringsdepartementet. https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/nou-2015-7/id2414316/
NTB (2015, 1. juni). Misjonsorganisasjon ber tatere om unnskyldning. Stavanger Aftenblad. https://www.aftenbladet.no/innenriks/i/e5m5Q/misjonsorganisasjon-ber-tatere-om-unnskyldning
Rosvoll, M., Lien, L. & Brustad, J.A. (2015). "Å bli dem kvit". Utviklingen av en "sigøynerpolitikk" og utryddelsen av norske rom. Senter for studier av holocaust og livssynsminoriteter. https://www.regjeringen.no/contentassets/a10ae43b518a4a80b98dd4df0f1c3964/a_bli_dem_kvit_hl_senteret.pdf
St.meld. nr. 15 (2000–2001). Nasjonale minoritetar i Noreg - om statleg politikk overfor jødar, kvener, rom, romanifolket og skogfinnar. Kommunal og moderniseringsdepartementet. https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/stmeld-nr-15-2000-2001-/id585195/
St.meld. nr. 44 (2003–2004). Erstatningsordning for krigsbarn og erstatningsordninger for romanifolk/tatere og eldre utdanningslidende samer og kvener. Justis- og beredskapsdepartementet. https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/stmeld-nr-44-2003-2004-/id198295/
Les original på NDLA →
Statens minoritetspolitikk overfor de fem minoritetsgruppene har klare likhetstrekk, men også store forskjeller. Likhetstrekk i den forstand at det har vært et negativt stempel på disse minoritetene. De har vært sett på som annenrangs innbyggere, og "eigentleg innvandrarar" (St.meld. nr. 15 (2000-2001), kap. 4). Politikken har også til tider vært preget av det faktum at alle de fem minoritetene i tillegg til sin tilknytning til Norge har en tilknytning til internasjonale fellesskap, som har vært med på å definere gruppenes kultur og identitet. Forskjellig i den forstand at noen av minoritetsgruppene har vært utsatt for til dels svært grove overgrep.
Kvener og skogfinner
Politikken overfor kvener og skogfinner er noe som endret seg fra positivt til negativt på 1800-tallet. Disse to minoritetene er grenseminoriteter, og har på hver sin måte blitt behandlet ut ifra sikkerhetspolitiske hensyn i Norge. Der i hvert fall kvenene ble ønsket velkommen på 1600- og 1700-tallet på grunn av jordbrukskulturen og en mulighet til å sikre norsk territorium i grensetraktene, ble både kvenene og skogfinnene på 1800-tallet et symbol på "den russiske fare" og "den finske fare". Dette legitimerte fornorskningspolitikken, som etter hvert ble rådende minoritetspolitikk både overfor kvener og skogfinner.
Skogfinnene begynte å bosette seg i grenseområdene på Østlandet rundt 1600. På 1800-tallet begynte myndighetene å frykte finsk separatisme i grenseområdene.
Fornorskningspolitikken overfor kvener og skogfinner var noe annerledes i uttrykk enn overfor samene. Her var det mer kulturpolitisk. Selv om det var fornorskning i skolen, var det viktigste grepet et jordsalgsreglement om at salg av jord bare skulle skje til norske statsborgere som kunne lese, skrive og snakke norsk. Politikken ble særlig ført mot kvenene og førte til holdninger, og en følelse hos kvenene selv, om at de var mindreverdige.
Til tross for fornorskningspolitikken vet man at finsk ble snakket på Finnskogen (langs grensa mot Sverige fra Våler og Trysil i nord til Vinger i sør) til midt på 1900-tallet. Noen finske ord og uttrykk er fortsatt i bruk.
Jødene i Norge
Jødenes historie i Norge er kortere enn i andre europeiske land. På 1600- og 1700-tallet var myndighetenes politikk preget av ambivalens. Lovene var restriktive overfor jødene, men samtidig fikk de gjerne såkalte leidebrev som ga dem rett til å drive handel i perioder hvor det var behov for tilførsel av kapital.
Lovene både på 1600-tallet og i Grunnloven av 1814 utestengte jøder fra riket. Jødeparagrafen fra 1814, eller religionsparagrafen, var definert etter religiøse kriterier, men hadde bakgrunn i fordommer. Det ble blant annet argumentert med at jødene var grådige og for mektige og dyktige innen handel. I 1851 ble Grunnloven endret slik at jøder fikk reise inn og bosette seg. Det tok likevel tid før det kom et større antall jødiske innvandrere. Først med forfølgelser av jøder i Øst-Europa fra 1800-tallet kom det noen flere. De fleste som kom, bosatte seg i Trondheim og Oslo.
I 1920 var det omtrent 1500 jøder i Norge. Men med andre verdenskrig skulle dette endre seg. Krigen ble en katastrofe også for de norske jødene. 772 jøder ble deportert fra Norge til tysk-kontrollerte konsentrasjonsleirer der 735 av dem ble drept. 230 familier med norske jøder ble helt utryddet. Først i dag nærmer antallet norske jøder seg det samme nivået som det var på før krigen.
Politikken overfor romer og romanifolket
Minoritetspolitikken overfor romer og romanifolket/taterne har i forskjellige perioder opp gjennom historien vært hardere og til dels preget av overgrep i statlig regi. De forskjellige fremmedlovene fra 1901 og fra 1915 spesielt skulle hindre innreise og ferdsel, og myndighetene skulle registrere og kontrollere innreisende til landet.
I 1924 ga Justisdepartementet beskjed om at hvis en rom kunne vise fram norske papirer, skulle man gå ut fra at de var falske, tilhørte noen andre eller var utstedt ved en feil. Den såkalte "sigøynerparagrafen" i fremmedloven av 1927 slo fast at "sigøynere og andre omstreifere som ikke godtgjør å ha norsk statsborgerrett, skal nektes adgang til riket" (Brustad, 2023).
Den norske politikken overfor romer og romanifolket har delvis vært med samme utgangspunkt. Begge var reisende folk, og Eilert Sundt lanserte på 1800-tallet en teori om "fantefolket" som bestod av to grupper. For begge gruppene gjaldt at de ble sett på som en slags landeplage, og man forsøkte å kontrollere dem. Kontrollen var blant annet gjennom kriminalisering av den omreisende måten å leve på.
Men mens målet med politikken overfor romani/tatere var tvungen fornorskning, var den rådende holdningen at romer aldri ville kunne bli "gode nordmenn" og derfor måtte jages ut og nektes adgang til landet. Romani/tatere skulle også få kristen oppdragelse, og foreningen Norsk misjon blant hjemløse ble opprettet i 1935. Misjonen tok barna fra de reisende og plasserte dem på institusjoner og i fosterhjem for at de skulle få det man anså som en norsk og kristen oppdragelse.
Stikkord som tvangssterilisering, tvangsplassering av barn i fosterhjem og kriminalisering av livsformen preger fornorskningspolitikken overfor denne gruppa. Denne politikken har bidratt til å undergrave romanifolkets/taternes tradisjonelle levesett og kultur, og har ført til at mange i dag er tilbakeholdne med å fortelle om sin bakgrunn og identitet.
Rom (tidligere kalt for sigøynere) har lang historie i landet. Norske romer innvandret til Norge fra Valakia i dagens Romania fra rundt 1860. På denne tida hadde Norge en åpen innvandringspolitikk. Romske barn som ble født i Norge, fikk norske statsborgerskap og/eller rett til opphold. Fra rundt år 1900 ble politikken mot romer mye strengere i mange europeiske land. Norge brukte den stadig mer antisiganske (anti-romske) fremmedloven til å gjøre flere romer statsløse og hindre norske romer å komme inn i landet når de var på vei tilbake etter opphold i andre land. Også utenlandske romer var uønsket og ble nektet adgang til riket.
I 1934 forsøkte ei gruppe på 68 romer med tilknytning til Norge å reise tilbake til hjemlandet. Etter beskjed fra norske myndigheter, ble de stoppet på grensa mellom Tyskland og Danmark, og Norge ga beskjed om at de ikke var ønsket. Mellom 1938 og 1939 begynte det nazistiske Tyskland å internere større grupper romer i Tyskland, og mange mistet livet i konsentrasjonsleirene. Da krigen brøt ut, befant de fleste norske romene seg i enten Belgia eller Frankrike. Mellom 1943 og 1944 ble til sammen 66 romer med tilknytning til Norge deportert fra Belgia til utryddelsesleiren Auschwitz-Birkenau. Av dem overlevde bare fire.
Unnskyldning for statlig politikk
I stortingsmelding nr. 15 (2000–2001) om de nasjonale minoritetene kan vi lese at:
"Regjeringa seier seg òg lei for den fornorskingspolitikken som har råka alle dei nasjonale minoritetane, og vil på staten sine vegner be om orsaking for den måten minoritetane er blitt behandla på."
I samme stortingsmelding går unnskyldningen spesielt til romanifolket som ble utsatt for alvorlige overgrep.
Med presentasjonen av NOU 2015: Assimilering og motstand - Norsk politikk overfor taterne/romanifolket fra 1850 til i dag kom til slutt også Kirkens Sosialtjeneste, som er en organisasjonen som har utspring i Norsk misjon blant hjemløse, med en uforbeholden unnskyldning for de krenkelsene og overgrepene Misjonen utsatte tater- og romanifolket for.
På romenes internasjonale dag, den 8. april i 2015, beklaget daværende statsminister Erna Solberg på vegne av staten den rasistiske ekskluderingspolitikken Norge hadde ført mot romer. Beklagelsen kom som en følge av HL-senterets dokumentasjon av Norges tidligere politikk mot romer i rapporten "Å bli dem kvit". Utviklingen av en "sigøynerpolitikk" og utryddelsen av norske rom.
KilderBanik, V. K. (2017, 11. august). Nasjonale minoriteter i Norge. I Store Norske Leksikon. https://snl.no/nasjonale_minoriteter_i_Norge
Brustad, J.A.S. (2023, 29. september). Norske rom og det nazistiske folkemordet. HL-senteret. https://www.hlsenteret.no/undervisning/kunnskapsbasen/Ulike%20folkemord/folkemord-under-nazismen/andre-grupper/norske-rom-og-det-nazistiske-folkemordet.html
NOU 2015: 7. (2015) Assimilering og motstand - Norsk politikk overfor taterne/romanifolket fra 1850 til i dag. Kommunal- og moderniseringsdepartementet. https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/nou-2015-7/id2414316/
NTB (2015, 1. juni). Misjonsorganisasjon ber tatere om unnskyldning. Stavanger Aftenblad. https://www.aftenbladet.no/innenriks/i/e5m5Q/misjonsorganisasjon-ber-tatere-om-unnskyldning
Rosvoll, M., Lien, L. & Brustad, J.A. (2015). "Å bli dem kvit". Utviklingen av en "sigøynerpolitikk" og utryddelsen av norske rom. Senter for studier av holocaust og livssynsminoriteter. https://www.regjeringen.no/contentassets/a10ae43b518a4a80b98dd4df0f1c3964/a_bli_dem_kvit_hl_senteret.pdf
St.meld. nr. 15 (2000–2001). Nasjonale minoritetar i Noreg - om statleg politikk overfor jødar, kvener, rom, romanifolket og skogfinnar. Kommunal og moderniseringsdepartementet. https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/stmeld-nr-15-2000-2001-/id585195/
St.meld. nr. 44 (2003–2004). Erstatningsordning for krigsbarn og erstatningsordninger for romanifolk/tatere og eldre utdanningslidende samer og kvener. Justis- og beredskapsdepartementet. https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/stmeld-nr-44-2003-2004-/id198295/
Les original på NDLA →
Fornorskningspolitikken
Oppgave
Når startet norske myndigheter med fornorskningspolitikk, og hva var bakgrunnen for denne politikken?
Kjenner du til fordommer mot samene?
Hvordan tror du disse fordommene har oppstått?
Drøft hvordan fornorskningspolitikken har ødelagt for samenes identitet og kultur.
Les original på NDLA →
Når startet norske myndigheter med fornorskningspolitikk, og hva var bakgrunnen for denne politikken?
Kjenner du til fordommer mot samene?
Hvordan tror du disse fordommene har oppstått?
Drøft hvordan fornorskningspolitikken har ødelagt for samenes identitet og kultur.
Les original på NDLA →
Fornorskningspolitikken overfor samene
Vi skal fokusere på samene i denne fagartikkelen, selv om vi også vil omtale noe av politikken overfor kvenene. Du kan lese mer om i artikkelen om kvenene.
Fornorskningspolitikken
Fornorskningspolitikken startet allerede fra 1850, men spesielt fra 1870-tallet og utover var dette gjeldende minoritetspolitikk fra norske myndigheter.
Tanken var at man kunne hjelpe samene på best mulig måte dersom de ga slipp på sitt eget språk, sin religion og klesstil, som signaliserte hvilken minoritet de hørte til.
Det var en generell nedvurdering av samer og samisk kultur, og fornorskningen ble presentert som om den var til deres eget beste. Det var likevel gjennom tvang dette ble gjennomført. Det har blitt sagt at det ikke var mye motstand blant samer og kvener, men i senere tid har det kommet fram at det var en sterk avmaktsfølelse. Inntrykket var at de som satt med makten, bestemte, men uten interesse for hva de som ble utsatt for denne politikken, mente som saken.
Fornorskningspolitikken er bare et annet navn på assimileringspolitikk. Assimilering betyr "å gjøre lik". Assimilering beskrives gjerne som en politikk som en stat eller regjering fører overfor en språklig og kulturell minoritet for å gjøre denne mest mulig lik flertallet i befolkningen.
Assimilering av minoriteter var vanlig i flere land enn Norge, men i alle landene som gjennomførte assimileringspolitikk, var denne politikken nært tilknyttet framveksten av nasjonalstaten. Norge skilte seg ut med at denne politikken var målbevisst og langvarig.
Språket og skolen
For å ta vare på minoritetskultur og -språk er det avgjørende at de nasjonale institusjonene verner om og legge til rette for utøvelse av kulturen og bruk av språket. Dersom det motsatte skjer, blir minoritetsgruppa enda mer sårbar. Med fornorskningspolitikken ble de nasjonale institusjonene brukt til å undertrykke det samiske språket og kulturen. Skolen, og etter hvert internatene, ble viktige institusjoner for denne fornorskningspolitikken.
Selv om denne politikken handlet om mye mer enn språk, så var språket det temaet som kom i fokus. Og det var i skolen det norske språket skulle undervises.
I 1851 opprettet Stortinget "Finnefondet", som skulle fremme undervisning av norsk og sørge for en såkalt opplysning av det samiske folket. Dette var bevilgninger på til dels store summer som gikk til fornorskningstiltak både i den samiske og kvenske befolkningen.
I 1898 kom den såkalte Wexelsenplakaten. Dette var en språkinstruks til skolen utformet av kirkeminister Wilhelm Andreas Wexelsen. Wexelsenplakaten sa at bruk av kvensk og samisk som hjelpespråk i undervisningen skulle strammes kraftig inn. Dette gjorde at norsk i realiteten ble det eneste opplæringsspråket også i samiske områder. Skoleinstruksen sa også at lærerne skulle passe på at samiske og kvenske elever ikke brukte morsmålet sitt i friminuttene. Det ble også utarbeidet det man kan kalle et premieringssystem for de lærerne som klarte å fornorske mest.
I tillegg til fokuset på norsk som opplæringsspråk ble det også bygget en rekke internatskoler i Finnmark på begynnelsen av 1900-tallet, drevet fram av skoledirektør Bernt Thomassen. Finnmark var det første fylket som fikk egen skoledirektør, nettopp for å intensivere fornorskningsarbeidet. Ketil Zachariassen skriver at skoleinternatene ble en sentral institusjon for å fremme norsk språk og kultur. Internatskolene var skoler der barna bodde på skolen i løpet av skoleåret, og mange barn ble skilt fra foreldrene sine mesteparten av året.
Følger av fornorskningspolitikken
Fornorskningspolitikken hadde innvirkning på hele befolkningen i Finnmark på grunn av det store omfanget, og ikke minst varigheten. Fornorskningen fortsatte til omtrent midt på 1900-tallet, men den har hatt følger helt fram til i dag. Formelt stod skoleinstruksen fra 1898 helt fram til 1963 da den såkalte Samekomiteens innstilling ble behandlet i Stortinget.
Samekomiteen het egentlig Komiteen til å utrede samespørsmål. Komiteen gikk inn for at samene skulle integreres, ikke assimileres, med sikte på å oppnå likeverd i fellesskapet. Komiteens innstilling fikk støtte i Stortinget.
Blant annet med Alta-saken fra slutten av 1970-tallet fikk man en større bevisstgjøring om samenes situasjon i den norske befolkningen, og også større bevisstgjøring blant samene selv.
Det skal understrekes at mange helt fram til i dag har vært sterkt påvirket av den fornorskningspolitikken som ble ført. Folk mistet språket og identiteten sin som kulturell minoritet, og man hadde også tidligere vært gjenstand for misjonsvirksomhet som gjorde at den samiske religionen nærmest var forsvunnet. En del holdt også sin samiske identitet skjult for etterkommerne sine, da det å være same var blitt sett på som noe negativt gjennom så mange år.
Kong Harald ba om tilgivelse for den norske statens fornorskningspolitikk da han åpnet Sametinget i 1997. På samenes nasjonaldag i 2017, som også var 100-årsmarkeringen for det første samiske landsmøtet, uttalte daværende statsminister Erna Solberg at fornorskningspolitikken var et svart kapittel i norsk historie fordi den tvang samer til å legge bort sin kultur og sine språk. Solberg la til at dette heldigvis ikke er norsk politikk i dag.
I 2023 publiserte Sannhets- og forsoningskommisjonen sin rapport som blant annet viste til at flere former for fornorskning fortsatt skjer i dag. Dette gjelder blant annet språktap og fornorskning av navn. Mange, både samer og kvener, gikk over til å snakke norsk blant annet på grunn av mindreverdighetsfølelsen som marginalisering og stigmatisering av kvensk og samiske språk førte til. På grunn av fornorskningen ble samiske personer oppfordret til å endre sine samiske navn til norske navn. På grunn av dette gikk betydningen til de samiske navnene tapt. Dette er konsekvenser vi lever med den dag i dag.
KilderGaski, H. (2021, 5. januar). Samenes historie. I Store norske leksikon. https://snl.no/samenes_historie
Minde, H. (2005). Fornorskinga av samene – hvorfor, hvordan og hvilke følger. Gáldu čála, tidsskrift for urfolks rettigheter, nr. 3/2005.
Samisk skolehistorie. (u.å.). http://skuvla.info/index-n.htm
Zachariassen, K. (2022, 8. august). Fornorskingspolitikken overfor samar og kvenar. Norgehistorie.no. https://www.norgeshistorie.no/industrialisering-og-demokrati/1554-fornorskingspolitikken-overfor-samar-og-kvenar.html
Les original på NDLA →
Fornorskningspolitikken
Fornorskningspolitikken startet allerede fra 1850, men spesielt fra 1870-tallet og utover var dette gjeldende minoritetspolitikk fra norske myndigheter.
Tanken var at man kunne hjelpe samene på best mulig måte dersom de ga slipp på sitt eget språk, sin religion og klesstil, som signaliserte hvilken minoritet de hørte til.
Det var en generell nedvurdering av samer og samisk kultur, og fornorskningen ble presentert som om den var til deres eget beste. Det var likevel gjennom tvang dette ble gjennomført. Det har blitt sagt at det ikke var mye motstand blant samer og kvener, men i senere tid har det kommet fram at det var en sterk avmaktsfølelse. Inntrykket var at de som satt med makten, bestemte, men uten interesse for hva de som ble utsatt for denne politikken, mente som saken.
Fornorskningspolitikken er bare et annet navn på assimileringspolitikk. Assimilering betyr "å gjøre lik". Assimilering beskrives gjerne som en politikk som en stat eller regjering fører overfor en språklig og kulturell minoritet for å gjøre denne mest mulig lik flertallet i befolkningen.
Assimilering av minoriteter var vanlig i flere land enn Norge, men i alle landene som gjennomførte assimileringspolitikk, var denne politikken nært tilknyttet framveksten av nasjonalstaten. Norge skilte seg ut med at denne politikken var målbevisst og langvarig.
Språket og skolen
For å ta vare på minoritetskultur og -språk er det avgjørende at de nasjonale institusjonene verner om og legge til rette for utøvelse av kulturen og bruk av språket. Dersom det motsatte skjer, blir minoritetsgruppa enda mer sårbar. Med fornorskningspolitikken ble de nasjonale institusjonene brukt til å undertrykke det samiske språket og kulturen. Skolen, og etter hvert internatene, ble viktige institusjoner for denne fornorskningspolitikken.
Selv om denne politikken handlet om mye mer enn språk, så var språket det temaet som kom i fokus. Og det var i skolen det norske språket skulle undervises.
I 1851 opprettet Stortinget "Finnefondet", som skulle fremme undervisning av norsk og sørge for en såkalt opplysning av det samiske folket. Dette var bevilgninger på til dels store summer som gikk til fornorskningstiltak både i den samiske og kvenske befolkningen.
I 1898 kom den såkalte Wexelsenplakaten. Dette var en språkinstruks til skolen utformet av kirkeminister Wilhelm Andreas Wexelsen. Wexelsenplakaten sa at bruk av kvensk og samisk som hjelpespråk i undervisningen skulle strammes kraftig inn. Dette gjorde at norsk i realiteten ble det eneste opplæringsspråket også i samiske områder. Skoleinstruksen sa også at lærerne skulle passe på at samiske og kvenske elever ikke brukte morsmålet sitt i friminuttene. Det ble også utarbeidet det man kan kalle et premieringssystem for de lærerne som klarte å fornorske mest.
I tillegg til fokuset på norsk som opplæringsspråk ble det også bygget en rekke internatskoler i Finnmark på begynnelsen av 1900-tallet, drevet fram av skoledirektør Bernt Thomassen. Finnmark var det første fylket som fikk egen skoledirektør, nettopp for å intensivere fornorskningsarbeidet. Ketil Zachariassen skriver at skoleinternatene ble en sentral institusjon for å fremme norsk språk og kultur. Internatskolene var skoler der barna bodde på skolen i løpet av skoleåret, og mange barn ble skilt fra foreldrene sine mesteparten av året.
Følger av fornorskningspolitikken
Fornorskningspolitikken hadde innvirkning på hele befolkningen i Finnmark på grunn av det store omfanget, og ikke minst varigheten. Fornorskningen fortsatte til omtrent midt på 1900-tallet, men den har hatt følger helt fram til i dag. Formelt stod skoleinstruksen fra 1898 helt fram til 1963 da den såkalte Samekomiteens innstilling ble behandlet i Stortinget.
Samekomiteen het egentlig Komiteen til å utrede samespørsmål. Komiteen gikk inn for at samene skulle integreres, ikke assimileres, med sikte på å oppnå likeverd i fellesskapet. Komiteens innstilling fikk støtte i Stortinget.
Blant annet med Alta-saken fra slutten av 1970-tallet fikk man en større bevisstgjøring om samenes situasjon i den norske befolkningen, og også større bevisstgjøring blant samene selv.
Det skal understrekes at mange helt fram til i dag har vært sterkt påvirket av den fornorskningspolitikken som ble ført. Folk mistet språket og identiteten sin som kulturell minoritet, og man hadde også tidligere vært gjenstand for misjonsvirksomhet som gjorde at den samiske religionen nærmest var forsvunnet. En del holdt også sin samiske identitet skjult for etterkommerne sine, da det å være same var blitt sett på som noe negativt gjennom så mange år.
Kong Harald ba om tilgivelse for den norske statens fornorskningspolitikk da han åpnet Sametinget i 1997. På samenes nasjonaldag i 2017, som også var 100-årsmarkeringen for det første samiske landsmøtet, uttalte daværende statsminister Erna Solberg at fornorskningspolitikken var et svart kapittel i norsk historie fordi den tvang samer til å legge bort sin kultur og sine språk. Solberg la til at dette heldigvis ikke er norsk politikk i dag.
I 2023 publiserte Sannhets- og forsoningskommisjonen sin rapport som blant annet viste til at flere former for fornorskning fortsatt skjer i dag. Dette gjelder blant annet språktap og fornorskning av navn. Mange, både samer og kvener, gikk over til å snakke norsk blant annet på grunn av mindreverdighetsfølelsen som marginalisering og stigmatisering av kvensk og samiske språk førte til. På grunn av fornorskningen ble samiske personer oppfordret til å endre sine samiske navn til norske navn. På grunn av dette gikk betydningen til de samiske navnene tapt. Dette er konsekvenser vi lever med den dag i dag.
KilderGaski, H. (2021, 5. januar). Samenes historie. I Store norske leksikon. https://snl.no/samenes_historie
Minde, H. (2005). Fornorskinga av samene – hvorfor, hvordan og hvilke følger. Gáldu čála, tidsskrift for urfolks rettigheter, nr. 3/2005.
Samisk skolehistorie. (u.å.). http://skuvla.info/index-n.htm
Zachariassen, K. (2022, 8. august). Fornorskingspolitikken overfor samar og kvenar. Norgehistorie.no. https://www.norgeshistorie.no/industrialisering-og-demokrati/1554-fornorskingspolitikken-overfor-samar-og-kvenar.html
Les original på NDLA →
Hvem er romer?
Betegnelse
Romer ble tidligere kalt sigøynere, men siden 2010 er den offisielle betegnelsen romer. Mange romer synes at ordet "sigøyner" er nedsettende, og de forbinder det med rasisme og undertrykkelse – på lignende vis som n-ordet ikke er gangbart fordi det er rasistisk. Ordet rom betyr "mann" på romanes. Ordet for kvinne er romni.
Opprinnelse
Vi vet ikke mye om den tidlige historien til romer, men språket, romanes, har sitt opphav i India. Språk reiser med folk, og språket regnes som beviset for romenes indiske opphav. Det er cirka 1500 år siden forfedrene til dagens romer vandret ut fra Nord-India. De kom til Balkan via Midtøsten mellom år 1000 og 1300. På 1300-tallet spredte de seg videre utover resten av Europa. På denne tida kan vi begynne å snakke om språket som romanes. Derfor er det naturlig å forstå romer som europeiske folk.
Romer ble holdt som slaver i nesten 500 år i Valakia og Moldova, to fyrstedømmer som lå i dagens Romania og Moldova. Romer ble født som slaver, og de kunne kjøpes og selges. En slave hadde ingen rettigheter og levde under veldig vanskelige, ofte grusomme, forhold. I andre deler av Europa fikk romer leve mer fritt, men de fikk gjerne ikke slå seg ned på ett sted over lengre tid.
Ulike skriftlige kilder viser at romer har reist i Skandinavia siden 1500-tallet. Noen romer slo seg også ned i Skandinavia og ble opphavet til den minoriteten vi i dag kaller romani eller tatere. I flere land, for eksempel i Sverige, hører romani/tatere til den nasjonale minoriteten romer, men i Norge er romani/tatere og romer definert som to ulike nasjonale minoriteter.
Romer i Norge
Det er verdt å merke seg at romer ikke er ei ensartet gruppe. Det finnes veldig mange ulike grupper som snakker ulike dialekter og har forskjellige tradisjoner, leveregler og normer. Siden norske romer har aner fra Valakia, kalles de valakiske romer.
Da romene kom til Norge, var det ikke så strenge innvandringslover i landet. Men dette endret seg etter hvert. Fra 1921 begynte norske myndigheter å utforme en "sigøynerpolitikk" som enkelt sagt gikk ut på å kvitte seg med romene. Politikken i andre europeiske land gikk i samme retning, så romer ble jaget nesten overalt. I fremmedloven av 1927 sto det at "sigøynere og andre utenlandske omstreifere" ikke hadde adgang til Norge. Etter 1927 ble livssituasjonen for romer i Norge helt umulig. Loven ble også kalt "sigøynerparagrafen". Den ble først opphevet i 1956.
Myndighetene registrerte alle romene for å få oversikt over dem. De tok folks pass og strøk over "norsk" på sida hvor nasjonalitet sto oppgitt, og skrev i stedet "ingen". Dermed ble romene gjort statsløse, og tidlig på 1930-tallet hadde myndighetene klart å få så godt som alle romene ut av landet. De havnet i Tyskland, Belgia og Frankrike og andre land på kontinentet. Da Hitler kom til makten i Tyskland i 1933, var romer blant de første som havnet i konsentrasjonsleirer. På lik linje med jødene ble romene forsøkt utryddet som folk.
Internering under krigen
En større gruppe norske romer oppholdt seg i Belgia da det nazistiske Tyskland angrep landet i mai 1940. I perioden fra november 1943 til slutten av januar 1944 deporterte nazistiske styresmakter 66 norske romer fra det okkuperte Belgia til utryddelsesleiren Auschwitz II-Birkenau. I likhet med deporterte romer fra andre europeiske land ble de innesperret i en egen seksjon av leiren, den såkalte Zigeunerlager, eller "Sigøynerleiren". Bare fire av de 66 deporterte overlevde fangenskapet. De andre døde av sult, smittsomme sykdommer, vilkårlig vold eller ble myrdet i gasskamrene. En mindre gruppe norske romer befant seg i Frankrike under krigen. Der satt mange av dem internert i nazistiske arbeids- og konsentrasjonsleirer i perioden 1940–44.
Etter krigens slutt slo de overlevende seg ned i Belgia, men søkte etter hvert om å få komme til Norge. Det gikk likevel lang tid før den første norske familien fikk lov til å bli i landet. Det skjedde ikke før i 1956. Den siste familien fikk ikke bosette seg her før i 1972. Først i 2015 beklaget den norske staten den rasistiske utestengelsespolitikken i tiårene før og etter andre verdenskrig.
Etter krigen og i dag
Det viste seg å være vanskelig å etablere seg i Norge igjen. Familiene var fattige og preget av krigens grufullheter, og de hadde mistet det meste av det de eide. De opplevde også at det familiene tidligere hadde levd av, for eksempel hestehandel, ikke lenger var aktuelle næringsveier. Men fra 1970-tallet og utover fikk de fleste familiene tilgang på boliger og fikk gradvis bedre levestandard. Likevel sliter mange fortsatt med dårlige livsvilkår sammenliknet med andre nordmenn.
I Norge, som i resten av verden, er de fleste romene i dag bofaste. Inntil rundt 2015 hadde mange norske romer en livsform hvor de reiste i sommerhalvåret og tjente til livets opphold gjennom salg av varer og forskjellige typer håndverk. Men en del av reisingen var høyst ufrivillig, familier ble ofte jaget fra sted til sted.
Norske romer har sterke familie- og vennskapsrelasjoner til valakiske romer på tvers av landegrensene. Det at de holder kontakten med venner og slektninger i andre land, bidrar til at de har bevart språket sitt, dermed er romanes fortsatt et levende språk.
Nasjonal minoritet
Norske romer fikk status som nasjonal minoritet i 1999. De fleste romer som tilhører den nasjonale minoriteten, bor i Oslo-området. I tillegg bor det mange romer i hele Norge som ikke tilhører de familiene som vandret inn på 1800-tallet, men som har flyttet inn i senere år.
Vi vet ikke hvor mange mennesker det er snakk om, for i Norge registreres ikke folk på grunnlag av etnisitet, og mange velger å skjule at de er romer fordi de er redde for diskminierting og hets. Den norske statens tidligere forfølgelse og utestengelse av romer gjennom mange år, og det at nazistene forsøkte å utrydde romene under andre verdenskrig, gjør at mange romer har vanskelig for å stole på myndigheter og offentlige institusjoner.
Holdningsundersøkelser viser at romer er den minoriteten som det finnes flest fordommer mot i Norge.
Romsk motstand
Gjennom historien har romer ofte blitt forfulgt og diskriminert. Men historien er også full av eksempler på romsk motstand. Et kjent eksempel er da 600 romer den 16. mai 1944 barrikaderte seg i brakkene i Auschwitz-Birkenau bevæpnet med treplanker, hammere, økser og spader. Opprøret ble slått ned, men 16. mai markeres fortsatt som Den romske motstandsdagen.
På tross av stadig undertrykkelse i Europa etter andre verdenskrig, vokste det fram en stadig sterkere romsk bevegelse. I Norge var Frans Josef Czardas, overlevende etter andre verdenskrig, viktig i arbeidet for å få opphevet "sigøynerparagrafen". I Sverige var søstrene Katarina og Rosa Taikon på 1960- og 70-tallet ledende i kampen for fulle rettigheter for romer, blant annet for retten til å gå på skole på lik linje med andre svenske barn.
I dag er bevisstheten om, og kampen mot, antisigansime en viktige sak for mange romer. Antisiganisme er i følge Europarådet en "ideologi basert på ideen om en rasemessig overlegenhet, en form for avhumanisering og institusjonell rasisme, næret av en historisk diskriminering".
KilderRosvoll, Maria (26.1.2023): "Antisiganisme" i Store norske leksikon. Hentet fra https://snl.no/antisiganisme
Les original på NDLA →
Romer ble tidligere kalt sigøynere, men siden 2010 er den offisielle betegnelsen romer. Mange romer synes at ordet "sigøyner" er nedsettende, og de forbinder det med rasisme og undertrykkelse – på lignende vis som n-ordet ikke er gangbart fordi det er rasistisk. Ordet rom betyr "mann" på romanes. Ordet for kvinne er romni.
Opprinnelse
Vi vet ikke mye om den tidlige historien til romer, men språket, romanes, har sitt opphav i India. Språk reiser med folk, og språket regnes som beviset for romenes indiske opphav. Det er cirka 1500 år siden forfedrene til dagens romer vandret ut fra Nord-India. De kom til Balkan via Midtøsten mellom år 1000 og 1300. På 1300-tallet spredte de seg videre utover resten av Europa. På denne tida kan vi begynne å snakke om språket som romanes. Derfor er det naturlig å forstå romer som europeiske folk.
Romer ble holdt som slaver i nesten 500 år i Valakia og Moldova, to fyrstedømmer som lå i dagens Romania og Moldova. Romer ble født som slaver, og de kunne kjøpes og selges. En slave hadde ingen rettigheter og levde under veldig vanskelige, ofte grusomme, forhold. I andre deler av Europa fikk romer leve mer fritt, men de fikk gjerne ikke slå seg ned på ett sted over lengre tid.
Ulike skriftlige kilder viser at romer har reist i Skandinavia siden 1500-tallet. Noen romer slo seg også ned i Skandinavia og ble opphavet til den minoriteten vi i dag kaller romani eller tatere. I flere land, for eksempel i Sverige, hører romani/tatere til den nasjonale minoriteten romer, men i Norge er romani/tatere og romer definert som to ulike nasjonale minoriteter.
Romer i Norge
Det er verdt å merke seg at romer ikke er ei ensartet gruppe. Det finnes veldig mange ulike grupper som snakker ulike dialekter og har forskjellige tradisjoner, leveregler og normer. Siden norske romer har aner fra Valakia, kalles de valakiske romer.
Da romene kom til Norge, var det ikke så strenge innvandringslover i landet. Men dette endret seg etter hvert. Fra 1921 begynte norske myndigheter å utforme en "sigøynerpolitikk" som enkelt sagt gikk ut på å kvitte seg med romene. Politikken i andre europeiske land gikk i samme retning, så romer ble jaget nesten overalt. I fremmedloven av 1927 sto det at "sigøynere og andre utenlandske omstreifere" ikke hadde adgang til Norge. Etter 1927 ble livssituasjonen for romer i Norge helt umulig. Loven ble også kalt "sigøynerparagrafen". Den ble først opphevet i 1956.
Myndighetene registrerte alle romene for å få oversikt over dem. De tok folks pass og strøk over "norsk" på sida hvor nasjonalitet sto oppgitt, og skrev i stedet "ingen". Dermed ble romene gjort statsløse, og tidlig på 1930-tallet hadde myndighetene klart å få så godt som alle romene ut av landet. De havnet i Tyskland, Belgia og Frankrike og andre land på kontinentet. Da Hitler kom til makten i Tyskland i 1933, var romer blant de første som havnet i konsentrasjonsleirer. På lik linje med jødene ble romene forsøkt utryddet som folk.
Internering under krigen
En større gruppe norske romer oppholdt seg i Belgia da det nazistiske Tyskland angrep landet i mai 1940. I perioden fra november 1943 til slutten av januar 1944 deporterte nazistiske styresmakter 66 norske romer fra det okkuperte Belgia til utryddelsesleiren Auschwitz II-Birkenau. I likhet med deporterte romer fra andre europeiske land ble de innesperret i en egen seksjon av leiren, den såkalte Zigeunerlager, eller "Sigøynerleiren". Bare fire av de 66 deporterte overlevde fangenskapet. De andre døde av sult, smittsomme sykdommer, vilkårlig vold eller ble myrdet i gasskamrene. En mindre gruppe norske romer befant seg i Frankrike under krigen. Der satt mange av dem internert i nazistiske arbeids- og konsentrasjonsleirer i perioden 1940–44.
Etter krigens slutt slo de overlevende seg ned i Belgia, men søkte etter hvert om å få komme til Norge. Det gikk likevel lang tid før den første norske familien fikk lov til å bli i landet. Det skjedde ikke før i 1956. Den siste familien fikk ikke bosette seg her før i 1972. Først i 2015 beklaget den norske staten den rasistiske utestengelsespolitikken i tiårene før og etter andre verdenskrig.
Etter krigen og i dag
Det viste seg å være vanskelig å etablere seg i Norge igjen. Familiene var fattige og preget av krigens grufullheter, og de hadde mistet det meste av det de eide. De opplevde også at det familiene tidligere hadde levd av, for eksempel hestehandel, ikke lenger var aktuelle næringsveier. Men fra 1970-tallet og utover fikk de fleste familiene tilgang på boliger og fikk gradvis bedre levestandard. Likevel sliter mange fortsatt med dårlige livsvilkår sammenliknet med andre nordmenn.
I Norge, som i resten av verden, er de fleste romene i dag bofaste. Inntil rundt 2015 hadde mange norske romer en livsform hvor de reiste i sommerhalvåret og tjente til livets opphold gjennom salg av varer og forskjellige typer håndverk. Men en del av reisingen var høyst ufrivillig, familier ble ofte jaget fra sted til sted.
Norske romer har sterke familie- og vennskapsrelasjoner til valakiske romer på tvers av landegrensene. Det at de holder kontakten med venner og slektninger i andre land, bidrar til at de har bevart språket sitt, dermed er romanes fortsatt et levende språk.
Nasjonal minoritet
Norske romer fikk status som nasjonal minoritet i 1999. De fleste romer som tilhører den nasjonale minoriteten, bor i Oslo-området. I tillegg bor det mange romer i hele Norge som ikke tilhører de familiene som vandret inn på 1800-tallet, men som har flyttet inn i senere år.
Vi vet ikke hvor mange mennesker det er snakk om, for i Norge registreres ikke folk på grunnlag av etnisitet, og mange velger å skjule at de er romer fordi de er redde for diskminierting og hets. Den norske statens tidligere forfølgelse og utestengelse av romer gjennom mange år, og det at nazistene forsøkte å utrydde romene under andre verdenskrig, gjør at mange romer har vanskelig for å stole på myndigheter og offentlige institusjoner.
Holdningsundersøkelser viser at romer er den minoriteten som det finnes flest fordommer mot i Norge.
Romsk motstand
Gjennom historien har romer ofte blitt forfulgt og diskriminert. Men historien er også full av eksempler på romsk motstand. Et kjent eksempel er da 600 romer den 16. mai 1944 barrikaderte seg i brakkene i Auschwitz-Birkenau bevæpnet med treplanker, hammere, økser og spader. Opprøret ble slått ned, men 16. mai markeres fortsatt som Den romske motstandsdagen.
På tross av stadig undertrykkelse i Europa etter andre verdenskrig, vokste det fram en stadig sterkere romsk bevegelse. I Norge var Frans Josef Czardas, overlevende etter andre verdenskrig, viktig i arbeidet for å få opphevet "sigøynerparagrafen". I Sverige var søstrene Katarina og Rosa Taikon på 1960- og 70-tallet ledende i kampen for fulle rettigheter for romer, blant annet for retten til å gå på skole på lik linje med andre svenske barn.
I dag er bevisstheten om, og kampen mot, antisigansime en viktige sak for mange romer. Antisiganisme er i følge Europarådet en "ideologi basert på ideen om en rasemessig overlegenhet, en form for avhumanisering og institusjonell rasisme, næret av en historisk diskriminering".
KilderRosvoll, Maria (26.1.2023): "Antisiganisme" i Store norske leksikon. Hentet fra https://snl.no/antisiganisme
Les original på NDLA →
Kautokeino-opprøret i 1852
Kautokeino-opprøret – hva skjedde?
Kautokeino-opprøret er betegnelsen på et både religiøst og politisk opprør som fant sted i Kautokeino i 1852. Dette voldelige sammenstøtet var resultatet av en konflikt som hadde pågått i flere år. Konflikten var mellom ei gruppe samer som hadde tilhørighet til vekkelsesbevegelsen læstadianismen, og den ikke-samiske øvrigheten i Kautokeino, nemlig handelsmannen, presten og lensmannen. Den 8. november 1852 endte konflikten med at handelsmannen i bygda og lensmannen mistet livet, og presten ble pisket.
I rettsaken som fulgte, ble mange av de samiske opprørerne dømt til straffarbeid, mens to av lederne, Mons Somby og Aslak Hætta, ble henrettet to år senere.
Hva var bakgrunnen for denne hendelsen, og hvordan kunne det ha seg at konflikten kunne eskalere som den gjorde?
Bakgrunnen for opprøret
Bakgrunnen for Kautokeino-opprøret er komplisert og sammensatt. Økonomiske, sosiale og religiøse faktorer spilte alle en stor rolle. For å forstå hva som fikk de involverte i Kautokeino-opprøret til å reagere så kraftig mot makthaverne, må vi gå tilbake til tida noen år før opprøret.
Kautokeino-samene
Samene i området rundt Kautokeino var flyttsamer. Det vil si at de flyttet etter reinen der denne beitet til forskjellige tider på året. I vintermånedene flyttet reinen seg til beiteområder i Finland og Nord-Sverige. I disse områdene snakket befolkningen finsk. De fleste Kautokeino-samene kunne derfor også snakke finsk i tillegg til sitt eget morsmål. Men norskkunnskapene sto det dårlig til med, og bare unntaksvis behersket de storsamfunnets språk. Det at de norske samene jevnlig hadde kontakter over grensen, gjorde dem også mer mottakelige for kulturpåvirkninger derfra.
Alkoholmisbruk
En av de avgjørende faktorene bak Kautokeino-opprøret var handelsmannen Carl Johan Ruth sitt handelsmonopol i Finnmark. Han styrte blant annet brennevinshandelen i området. Mange samer ble avhengige av alkoholen og satte seg i dyp gjeld. Samenes økonomi var nært knyttet til reindriften. Når gjelden ikke kunne betales, ble reinsdyrene konfiskert og slaktet. Dette skapte en ond sirkel med fattigdom og alkoholmisbruk for de rammede familiene.
Læstadianismen
En redning for mange av disse familiene ble den læstadianske vekkelsesbevegelsens forkynnelse blant samene. Læstadianismen fikk navnet sitt etter den svenske presten Lars Levi Læstadius (1800–1861) i svensk Lappland. Læstadius kombinerte kristendommens budskap med gamle samiske forestillinger og nådde derfor lettere fram til den samiske delen av befolkningen enn den tradisjonelle kirken. I 1840-årene spredte vekkelsen seg til Finland og Nord-Norge. Læstadius forsøkte å få bukt med fattigdommen og alkoholmisbruket som rådet blant samene. Han gikk hardt ut mot brennevinshandlere som beriket seg på folk som drakk for mye. Kirken, derimot, tuktet dem og var i beste fall likegyldig i avholdssaken.
Flere av de omvendte samene i Kautokeino ble religiøse fanatikere ("de åndelige") som avbrøt gudstjenester og ellers oppførte seg truende mot dem som ikke hadde latt seg omvende. Sommeren 1851 avbrøt noen av disse konfirmasjonsgudstjenesten i Skjervøy. Dette utnyttet sognepresten og sørget for at 22 kvinner og menn fikk bøter eller fengselsstraff etter denne hendelsen. Straffen ruinerte familiene til flere av dem siden de allerede hadde det økonomisk trangt. Igjen ble reinsdyr konfiskert for at de skulle kunne betale bøtene. I tillegg satt flere lenge i fengsel før de fikk endelig dom. Avmakten samene satt igjen med, gjorde at det for alvor begynte å ulme.
Stengte grenser og påfølgende krise
En konflikt mellom Russland og den svensk-norske unionen førte til at grensen mellom Norge-Sverige og Finland ble stengt. Dermed mistet samene også adgang til viktige beitemarker i Finland.
I 1852 samlet så flere samer reinflokkene sine i en stor-sida for å komme lettere gjennom krisen. Men i denne stor-sidaen ble stemningen stadig mer amper på grunn av de rådende forholdene. Det var i dette miljøet opprøret fikk sin umiddelbare grobunn. I november reiste 35 voksne og 22 barn mot Kautokeino. De nådde fram 8. november 1852.
Oppgjøret i etterkant
Høyesterett så på opprøret i Kautokeino som en undergraving av ro og orden og en hat-hevnaksjon rettet mot det siviliserte samfunnet.
32 av de som deltok i opprøret, ble stilt for retten i Alta senere samme år. De var fra 14 til 30 år gamle og stort sett i slekt med hverandre. Dommen falt i august 1853. Fire av dem ble frikjent, de fleste ble dømt til alt fra noen dagers fengsel til livsvarig tvangsarbeid. De fem som ble ansett som lederne av opprøret, ble dømt til døden. Blant disse var Aslak Jacobsen Hætta og Mons Aslaksen Somby.
Høyesterett innstilte tre av dem som fikk dødsdom i retten i Alta for benådning hos kongen. Lars Hætta og Henrik Skum ble benådet på grunn av sin unge alder (18 og 19 år), mens Ellen Skum ble benådet fordi hun var kvinne. For Hætta og Somby, derimot, ga ikke Høyesterett etter for innspill om benådning.
Hætta og Somby ble halshugget i Bossekop i Alta 14. oktober 1853. Kroppene ble gravlagt på skyggesiden av Kåfjord kirke, mens hodeskallene ble sendt til Anatomisk institutt i Oslo og skulle brukes i rasehygienisk forskning. Først i 1997 ble begge hodeskallene tilbakeført til Kåfjord og begravet sammen med levningene av de to mennene.
Klipp fra filmen Kautokeino-opprøret
NDLA har tilgang til tre klipp fra filmen Kautokeino-opprøret som viser noe av den historien du nå har lest om. Filmen kom ut i 2007 og ble regissert av Nils Gaup.
Filmklipp 1: Bucht og Ruth på kroa
Filmklipp 2: Læstadius i kirken
Filmklipp 3: Opprøret
Les original på NDLA →
Kautokeino-opprøret er betegnelsen på et både religiøst og politisk opprør som fant sted i Kautokeino i 1852. Dette voldelige sammenstøtet var resultatet av en konflikt som hadde pågått i flere år. Konflikten var mellom ei gruppe samer som hadde tilhørighet til vekkelsesbevegelsen læstadianismen, og den ikke-samiske øvrigheten i Kautokeino, nemlig handelsmannen, presten og lensmannen. Den 8. november 1852 endte konflikten med at handelsmannen i bygda og lensmannen mistet livet, og presten ble pisket.
I rettsaken som fulgte, ble mange av de samiske opprørerne dømt til straffarbeid, mens to av lederne, Mons Somby og Aslak Hætta, ble henrettet to år senere.
Hva var bakgrunnen for denne hendelsen, og hvordan kunne det ha seg at konflikten kunne eskalere som den gjorde?
Bakgrunnen for opprøret
Bakgrunnen for Kautokeino-opprøret er komplisert og sammensatt. Økonomiske, sosiale og religiøse faktorer spilte alle en stor rolle. For å forstå hva som fikk de involverte i Kautokeino-opprøret til å reagere så kraftig mot makthaverne, må vi gå tilbake til tida noen år før opprøret.
Kautokeino-samene
Samene i området rundt Kautokeino var flyttsamer. Det vil si at de flyttet etter reinen der denne beitet til forskjellige tider på året. I vintermånedene flyttet reinen seg til beiteområder i Finland og Nord-Sverige. I disse områdene snakket befolkningen finsk. De fleste Kautokeino-samene kunne derfor også snakke finsk i tillegg til sitt eget morsmål. Men norskkunnskapene sto det dårlig til med, og bare unntaksvis behersket de storsamfunnets språk. Det at de norske samene jevnlig hadde kontakter over grensen, gjorde dem også mer mottakelige for kulturpåvirkninger derfra.
Alkoholmisbruk
En av de avgjørende faktorene bak Kautokeino-opprøret var handelsmannen Carl Johan Ruth sitt handelsmonopol i Finnmark. Han styrte blant annet brennevinshandelen i området. Mange samer ble avhengige av alkoholen og satte seg i dyp gjeld. Samenes økonomi var nært knyttet til reindriften. Når gjelden ikke kunne betales, ble reinsdyrene konfiskert og slaktet. Dette skapte en ond sirkel med fattigdom og alkoholmisbruk for de rammede familiene.
Læstadianismen
En redning for mange av disse familiene ble den læstadianske vekkelsesbevegelsens forkynnelse blant samene. Læstadianismen fikk navnet sitt etter den svenske presten Lars Levi Læstadius (1800–1861) i svensk Lappland. Læstadius kombinerte kristendommens budskap med gamle samiske forestillinger og nådde derfor lettere fram til den samiske delen av befolkningen enn den tradisjonelle kirken. I 1840-årene spredte vekkelsen seg til Finland og Nord-Norge. Læstadius forsøkte å få bukt med fattigdommen og alkoholmisbruket som rådet blant samene. Han gikk hardt ut mot brennevinshandlere som beriket seg på folk som drakk for mye. Kirken, derimot, tuktet dem og var i beste fall likegyldig i avholdssaken.
Flere av de omvendte samene i Kautokeino ble religiøse fanatikere ("de åndelige") som avbrøt gudstjenester og ellers oppførte seg truende mot dem som ikke hadde latt seg omvende. Sommeren 1851 avbrøt noen av disse konfirmasjonsgudstjenesten i Skjervøy. Dette utnyttet sognepresten og sørget for at 22 kvinner og menn fikk bøter eller fengselsstraff etter denne hendelsen. Straffen ruinerte familiene til flere av dem siden de allerede hadde det økonomisk trangt. Igjen ble reinsdyr konfiskert for at de skulle kunne betale bøtene. I tillegg satt flere lenge i fengsel før de fikk endelig dom. Avmakten samene satt igjen med, gjorde at det for alvor begynte å ulme.
Stengte grenser og påfølgende krise
En konflikt mellom Russland og den svensk-norske unionen førte til at grensen mellom Norge-Sverige og Finland ble stengt. Dermed mistet samene også adgang til viktige beitemarker i Finland.
I 1852 samlet så flere samer reinflokkene sine i en stor-sida for å komme lettere gjennom krisen. Men i denne stor-sidaen ble stemningen stadig mer amper på grunn av de rådende forholdene. Det var i dette miljøet opprøret fikk sin umiddelbare grobunn. I november reiste 35 voksne og 22 barn mot Kautokeino. De nådde fram 8. november 1852.
Oppgjøret i etterkant
Høyesterett så på opprøret i Kautokeino som en undergraving av ro og orden og en hat-hevnaksjon rettet mot det siviliserte samfunnet.
32 av de som deltok i opprøret, ble stilt for retten i Alta senere samme år. De var fra 14 til 30 år gamle og stort sett i slekt med hverandre. Dommen falt i august 1853. Fire av dem ble frikjent, de fleste ble dømt til alt fra noen dagers fengsel til livsvarig tvangsarbeid. De fem som ble ansett som lederne av opprøret, ble dømt til døden. Blant disse var Aslak Jacobsen Hætta og Mons Aslaksen Somby.
Høyesterett innstilte tre av dem som fikk dødsdom i retten i Alta for benådning hos kongen. Lars Hætta og Henrik Skum ble benådet på grunn av sin unge alder (18 og 19 år), mens Ellen Skum ble benådet fordi hun var kvinne. For Hætta og Somby, derimot, ga ikke Høyesterett etter for innspill om benådning.
Hætta og Somby ble halshugget i Bossekop i Alta 14. oktober 1853. Kroppene ble gravlagt på skyggesiden av Kåfjord kirke, mens hodeskallene ble sendt til Anatomisk institutt i Oslo og skulle brukes i rasehygienisk forskning. Først i 1997 ble begge hodeskallene tilbakeført til Kåfjord og begravet sammen med levningene av de to mennene.
Klipp fra filmen Kautokeino-opprøret
NDLA har tilgang til tre klipp fra filmen Kautokeino-opprøret som viser noe av den historien du nå har lest om. Filmen kom ut i 2007 og ble regissert av Nils Gaup.
Filmklipp 1: Bucht og Ruth på kroa
Filmklipp 2: Læstadius i kirken
Filmklipp 3: Opprøret
Les original på NDLA →
Kvenene
Kvensk innvandring
Den første perioden med kvensk flytting til Finnmark og Nord-Troms handlet først og fremst om attraktive områder for jordbruk og fiske. Kvenene ble sett på som viktige i nordområdene, og myndighetene var glade for at folk kom og tok jorda i bruk (St.meld. nr. 15 (2000–2001), s. 29, Hjort-Larsen, 2012).
Senere kom kvenene mer på grunn av arbeidsplasser. Fra 1820-tallet til slutten av 1800-tallet hadde kvensk innvandring preg av moderne arbeidsinnvandring (Kvensk institutt). En av arbeidsplassene som førte til denne arbeidsinnvandringen, var kopperverket i Kåfjord i Alta som ble etablert i 1826. Verket drev til og med verving av arbeidere blant annet i finsk Lappland.
Det gode fisket i Varangerfjorden fra midten av 1800-tallet førte også til en stor innflytting til Vadsø og andre plasser i Øst-Finnmark (Forsgren og Minken, 2022).
Fra cirka 1890 tok innvandringen slutt, og man fikk et mer fast bosettingsmønster av kvener. Gjennom hele perioden ser vi at kvenene bosatte seg sammen, og vi fikk såkalte kvenbyer i både Alta og Vadsø. En slik bosetting betydde også at både kultur og språk ble opprettholdt. Dermed ble også språket til dels en barriere.
Grenseminoritet og "den finske faren"
Sammen med skogfinnene lenger sør var kvenene en grenseminoritet. Minoriteter som bodde i grenseområdene, og gjerne på begge sider av grensene, ble sett som på som ekstra utfordrende på grunn av utenriks- og sikkerhetspolitiske implikasjoner.
Fornorskingspolitikken kom blant annet på bakgrunn av nye trusselbilder utover på 1800-tallet. Trusselbildet hadde bakgrunn i nye ideologier. På 1800-tallet var Finland underlagt den russiske tsaren, og i Norge hadde man en frykt for det man kalte "den russiske faren". Etter at Finland ble selvstendig i 1917, snakket man etter hvert også om "den finske faren". Dette var basert på en frykt for at finnene var nasjonalistisk aggressive og ekspansjonistiske, altså at de ville påvirke andre land med sin nasjonalisme.
Krav til språk
For kvenene sin del var fornorskingspolitikken stort sett synlig i skolen. Lenge ble finsk brukt som hjelpespråk, selv om det i hovedsak ble undervist på norsk. Fra 1936 ble det bestemt at all bruk av finsk i skolen skulle opphøre. Fra 1970-tallet ble det etter hvert noe finsk undervisning igjen.
Språkkrav for innbyggere i Norge kom allerede i 1902 da jordsalgsloven kom. Salg av jord skulle bare skje til "norske statsborgere som kunne snakke, lese og skrive det norske språket, og som brukte dette til daglig" (St.meld. nr. 15 (2000–2001), s. 30). Dette utelukket mange, både kvener og samer.
Folketellinger
Den siste folketellingen som registrerte kvenene som en egen gruppe, var folketellingen i 1930. Før dette kan vi finne registreringer av kvener i tellingene.
Ved folketellingen i 1845 ble det registrert cirka 1700 kvener i Finnmark, noe som tilsvarte 13 prosent av befolkningen. I 1875 utgjorde kvenene 8 prosent av befolkningen i Troms og 25 prosent av befolkningen i Finnmark.
Du kan lese Folketællingen i Kongeriget Norge hos Statistisk sentralbyrå, denne er fra 1891.
I dag
Man regner med at det i dag er mellom 10 000 og 15 000 personer som regner seg som kvener. På grunn av fornorskingsprosessen på 1800- og 1900-tallet, snakker de fleste i dag ikke lenger finsk.
Kilder
Forsgren, A. og Minken, A. (2022, 16. mars). Kvener. I Store norske leksikon. https://snl.no/kvener
Hjort-Larsen, A. (2012, 1. februar). Kvenene: Innvandrere i generasjoner. Forskningsmagasinet Apollon. https://www.apollon.uio.no/artikler/2002/kvenene.html
Kvensk institutt: Nasjonalt senter for kvensk språk og kultur. https://www.kvenskinstitutt.no/
St.meld. nr. 15 (2000–2001). Nasjonale minoritetar i Noreg – om statleg politikk overfor jødar, kvener, rom, romanifolket og skogfinnar. Kommunal- og regionaldepartementet. https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/stmeld-nr-15-2000-2001-/id585195/
Les original på NDLA →
Den første perioden med kvensk flytting til Finnmark og Nord-Troms handlet først og fremst om attraktive områder for jordbruk og fiske. Kvenene ble sett på som viktige i nordområdene, og myndighetene var glade for at folk kom og tok jorda i bruk (St.meld. nr. 15 (2000–2001), s. 29, Hjort-Larsen, 2012).
Senere kom kvenene mer på grunn av arbeidsplasser. Fra 1820-tallet til slutten av 1800-tallet hadde kvensk innvandring preg av moderne arbeidsinnvandring (Kvensk institutt). En av arbeidsplassene som førte til denne arbeidsinnvandringen, var kopperverket i Kåfjord i Alta som ble etablert i 1826. Verket drev til og med verving av arbeidere blant annet i finsk Lappland.
Det gode fisket i Varangerfjorden fra midten av 1800-tallet førte også til en stor innflytting til Vadsø og andre plasser i Øst-Finnmark (Forsgren og Minken, 2022).
Fra cirka 1890 tok innvandringen slutt, og man fikk et mer fast bosettingsmønster av kvener. Gjennom hele perioden ser vi at kvenene bosatte seg sammen, og vi fikk såkalte kvenbyer i både Alta og Vadsø. En slik bosetting betydde også at både kultur og språk ble opprettholdt. Dermed ble også språket til dels en barriere.
Grenseminoritet og "den finske faren"
Sammen med skogfinnene lenger sør var kvenene en grenseminoritet. Minoriteter som bodde i grenseområdene, og gjerne på begge sider av grensene, ble sett som på som ekstra utfordrende på grunn av utenriks- og sikkerhetspolitiske implikasjoner.
Fornorskingspolitikken kom blant annet på bakgrunn av nye trusselbilder utover på 1800-tallet. Trusselbildet hadde bakgrunn i nye ideologier. På 1800-tallet var Finland underlagt den russiske tsaren, og i Norge hadde man en frykt for det man kalte "den russiske faren". Etter at Finland ble selvstendig i 1917, snakket man etter hvert også om "den finske faren". Dette var basert på en frykt for at finnene var nasjonalistisk aggressive og ekspansjonistiske, altså at de ville påvirke andre land med sin nasjonalisme.
Krav til språk
For kvenene sin del var fornorskingspolitikken stort sett synlig i skolen. Lenge ble finsk brukt som hjelpespråk, selv om det i hovedsak ble undervist på norsk. Fra 1936 ble det bestemt at all bruk av finsk i skolen skulle opphøre. Fra 1970-tallet ble det etter hvert noe finsk undervisning igjen.
Språkkrav for innbyggere i Norge kom allerede i 1902 da jordsalgsloven kom. Salg av jord skulle bare skje til "norske statsborgere som kunne snakke, lese og skrive det norske språket, og som brukte dette til daglig" (St.meld. nr. 15 (2000–2001), s. 30). Dette utelukket mange, både kvener og samer.
Folketellinger
Den siste folketellingen som registrerte kvenene som en egen gruppe, var folketellingen i 1930. Før dette kan vi finne registreringer av kvener i tellingene.
Ved folketellingen i 1845 ble det registrert cirka 1700 kvener i Finnmark, noe som tilsvarte 13 prosent av befolkningen. I 1875 utgjorde kvenene 8 prosent av befolkningen i Troms og 25 prosent av befolkningen i Finnmark.
Du kan lese Folketællingen i Kongeriget Norge hos Statistisk sentralbyrå, denne er fra 1891.
I dag
Man regner med at det i dag er mellom 10 000 og 15 000 personer som regner seg som kvener. På grunn av fornorskingsprosessen på 1800- og 1900-tallet, snakker de fleste i dag ikke lenger finsk.
Kilder
Forsgren, A. og Minken, A. (2022, 16. mars). Kvener. I Store norske leksikon. https://snl.no/kvener
Hjort-Larsen, A. (2012, 1. februar). Kvenene: Innvandrere i generasjoner. Forskningsmagasinet Apollon. https://www.apollon.uio.no/artikler/2002/kvenene.html
Kvensk institutt: Nasjonalt senter for kvensk språk og kultur. https://www.kvenskinstitutt.no/
St.meld. nr. 15 (2000–2001). Nasjonale minoritetar i Noreg – om statleg politikk overfor jødar, kvener, rom, romanifolket og skogfinnar. Kommunal- og regionaldepartementet. https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/stmeld-nr-15-2000-2001-/id585195/
Les original på NDLA →
Kvinnekamp gjennom 1800-tallet
Bruk tidslinja (gjerne i fullskjermmodus) for å gjøre deg kjent med kvinnenes kamp for likeverd og rettigheter i Norge i perioden 1814–1913.
Kvinner i dag
I dag er det lett å ta for gitt at kvinner og menn har like rettigheter i samfunnet, men lenge fantes diskriminerende holdninger basert på gamle sosiale koder og sedvaner. Gjennom historien har ulike kvinner fra alle samfunnslag kjempet for likestilling på alle områder. Kampen har vært langvarig og til dels brokete fram til vår tid, og ikke uten frustrasjoner og latterliggjøring fra menn med holdninger som at "kvinnenes sjeleliv ikke skulle bli besudlet med politikk og økonomiske spørsmål". Kampen fortsetter i vår tid.
Kvinnekamp for retten til arbeid
I den norske grunnloven av 1814 var spørsmålet om kvinnenes stemmerett ikke oppe til diskusjon siden mannen ble ansett som familiens overhode og formynder. Gjennom store deler av 1800-tallet forble dette den vanlige oppfatningen i samfunnet.
Diskusjonen om enker og ugifte kvinners muligheter til å tjene sine egne penger kom opp i 1840-åra i takt med økende industri og tilstrømming av mennesker til byene. Fra 1844 fikk enker rett til å drive handel, og fra 1863 fikk ugifte kvinner myndighet over egen økonomi og sine egne arbeidsforhold.
Ettersom industrialiseringen av Norge i andre halvdel av 1800-tallet skapte nye arbeidsplasser, ble argumentet om ugifte kvinners rett til lønnsarbeid mer aktuelt. Kvinner i arbeidslivet brøt kanskje med normer og forestillinger om hva som "sømmet seg", men industrisamfunnet trengte arbeidskraft på mange områder. Likevel, hvis kvinnen ble gift, fantes det bare en vei for henne: ansvar for barn og hjem.
Arbeiderkvinnenes kamp for levelige forhold
For mange kvinner i arbeiderklassen var lønnsinntekt nødvendig for å overleve, alene eller for hele familien. I industrisamfunnet var det lenge vanlig å betale menn bedre kvinner, uavhengig av om jobben var den samme. Industrieiernes utnyttelse av kvinnelig arbeidskraft ble synliggjort med fyrstikkarbeiderstreiken i 1889.
Fyrstikkarbeiderstreiken 1889Fyrstikkarbeiderstreiken i 1889 fikk stor offentlig oppmerksomhet. Streiken startet spontant som en konsekvens av at bedriftslederne ville kutte i lønna til de kvinnelige fyrstikkarbeiderne. De streikende krevde også at arbeidstida skulle senkes fra 13,5 til 12 timer dagen. Siden kvinnenes arbeid var å pakke fosforholdige fyrstikker, ble dette også en kamp mot de helsefarlige forholdene på fabrikkene.
Fyrstikkarbeiderstreiken regnes blant de første arbeidskonfliktene i Norge med faglig organisering og streikeledelse. Streiken varte i seks uker, men ble oppløst uten at noen av krava ble innfridd. En viktig konsekvens av streiken var likevel at den kvinnelige fagforeningen ble stiftet 28. oktober 1889 med Margrethe Vullum fra Norsk Kvinnesaksforening som leder. Dagen etter ble den mannlige foreningen stiftet, med fyrstikkarbeider Johan Olsen som formann.
De kvinnelige fyrstikkarbeiderne fikk støtte fra mange hold. Blant flere intellektuelle talte Bjørnstjerne Bjørnson varmt for fyrstikkjentenes sak. Det ble holdt møter i Arbeidersamfunnet, arrangert veldedighetskonserter og samlet inn penger til de streikende kvinnene.
Kvinner i litteraturen
Camilla Colletts (1813–1895) roman Amtmandens Døttre (1854) fikk folk til å åpne øynene for hva som rørte seg i "det kvinnelige sinn". Boka er en kritikk av 1800-tallets kvinneideal, der kvinnen skulle være tilbakeholden og beskjeden og konsentrere seg om oppgavene som sin manns hustru og barnas mor. I den litterære epoken realismen skulle romanen sette problemer under debatt, noe Amtmandens Døttre absolutt gjorde. Kvinnenes rolle i samfunnets ble satt på dagsordenen i bøker, aviser og debatter i store deler av kulturlivet i tida som fulgte.
Amalie Skram (1846–1905) videreførte kritikken av kvinners levevilkår i sitt forfatterskap og synliggjorde det borgerlige samfunnets dobbeltmoral og samtidas kvinnesyn. Gjennom litteraturen og samfunnsdebatten fikk kvinnene en stemme og mulighet til å kjempe for mer styring over egne liv.
Kamp mot prostitusjonen
Romanen Albertine av Christian Krohg (1852–1925) tok opp tidas dobbeltmoral og utnytting av unge kvinner. Da boka kom ut i 1886, ble den umiddelbart beslaglagt av politiet. Hovedpersonen i boka er en ung og livsglad sypike som voldtas av en politifullmektig og havner i prostitusjon.
Boka fikk stor oppmerksomhet i avisene og skapte debatt om den offentlige prostitusjonen og dobbeltmoralen hos menn som oppsøkte "offentlige fruentimre". Den generelle oppfatningen var at prostitusjon var et nødvendig onde, men måtte reguleres for å hindre spredning av kjønnssykdommer. Reguleringen gikk ut på at de prostituerte ble registrert, og en til to ganger i uka ble de kontrollert for kjønnssykdommer på politilegens kontor, den såkalte visitasjonen.
Kvinneforeninger mobiliserte til kamp mot meldeplikten de prostituerte hadde hos myndighetene, og i 1888 avskaffet Stortinget visitasjonssystemet.
Til romanen Albertine har Christian Krohg malt en rekke bilder som illustrerer forskjellige scener, som nedenfor der vi ser Albertine gå inn til politilegen.
Norsk kvinnesaksforening
På slutten av 1800-tallet ble kravet om stemmerett for kvinner en kampsak for den gryende kvinnebevegelsen. Med utgangspunkt i diskusjonsklubben Skuld, en klubb utelukkende for kvinner, ble Norsk Kvinnesaksforening stiftet i 1884.
Ifølge formålsparagrafen skulle foreningen kjempe mot alt som "medvirker til å skape eller opprettholde holdninger, lover og bestemmelser som diskriminerer kvinner og hindrer kvinnefrigjøring og likestilling mellom kjønnene".
Foreningens første formann Hagbard Berner, ble raskt utfordret av mer progressive kvinner som ville ha fortgang i å få stemmerett for kvinner. Derfor ble Kvinnestemmerettsforeningen startet i 1885, med tidsskriftet Nylænde fra 1887 som bevegelsen politiske talerør. Kravet var full likestilling både økonomisk og politisk. Noen av de fremste kvinnene i denne kampen var Gina Krog (1847–1916), Betzy Kjelsberg (1866–1950), Fernanda Nissen (1862–1920) og Fredrikke Qvam (1843–1938).
Kampen for kvinnelig stemmerett
Stemmerett for kvinner på samme vilkår som for menn ble første gang foreslått for Stortinget i 1886 av Viggo Ullmann og Ole Anton Qvam fra partiet Venstre. Det skulle ta nesten 30 år før kampen for kvinnelig stemmerett var vunnet. Kvinnelige pionerer kjempet ufortrødent mot fordommene gjennom disse åra. I 1901 vant bevegelsen sin første seier da kvinner med en viss inntekt fikk stemme ved kommunevalg. Dette gjaldt cirka 200 000 kvinner. I 1907 ble samme ordning innført ved stortingsvalg. Allmenn stemmerett for kvinner ved kommunevalg ble innført i 1910.
Samtidig mobiliserte kvinnene under folkeavstemningen om unionsoppløsning i 1905. Til tross for at kvinnene da ikke kunne stemme, ble nesten 300 000 underskrifter samlet fra kvinner over hele Norge. Den vellykkede kampanjen styrket synet på kvinners rett til å stemme i befolkningen. Norge innførte endelig i 1913 alminnelig statsborgerlig stemmerett for kvinner, som det fjerde landet i verden. Unntakene gjaldt de som mottok fattigstøtte blant kvinner og menn. Dette unntaket ble opphevet i 1919.
Kvinnenes politiske rettigheter var i hovedsak nå sikret, og kvinnekampen ble etter dette ført på andre samfunnsarenaer der diskrimineringen fortsatte.
Kilder
Lønnå, E. (2019, 10. april). Kvinners rettigheter i Norge fra 1814 til 1913. I Store norske leksikon. https://snl.no/Kvinners_rettigheter_i_Norge_fra_1814_til_1913
Duckert, H. (2021). Norsk kvinnehistorie på 200 sider – fra forsørgede fruentimmer til skamløse jenter. Kagge forlag.
Skaarer, Å. C. & Kåss, I. W. (2019). De første feministiske gruppene: Skuld og Norsk kvinnesaksforening. https://www.kvinnehistorie.no/artikkel/t-1596
Sandnes, H. E. & Kåss, I. W. (2019). Høvdingen for stemmerettskampen: Gina Krog https://www.kvinnehistorie.no/person/t-1297
Les original på NDLA →
Kvinner i dag
I dag er det lett å ta for gitt at kvinner og menn har like rettigheter i samfunnet, men lenge fantes diskriminerende holdninger basert på gamle sosiale koder og sedvaner. Gjennom historien har ulike kvinner fra alle samfunnslag kjempet for likestilling på alle områder. Kampen har vært langvarig og til dels brokete fram til vår tid, og ikke uten frustrasjoner og latterliggjøring fra menn med holdninger som at "kvinnenes sjeleliv ikke skulle bli besudlet med politikk og økonomiske spørsmål". Kampen fortsetter i vår tid.
Kvinnekamp for retten til arbeid
I den norske grunnloven av 1814 var spørsmålet om kvinnenes stemmerett ikke oppe til diskusjon siden mannen ble ansett som familiens overhode og formynder. Gjennom store deler av 1800-tallet forble dette den vanlige oppfatningen i samfunnet.
Diskusjonen om enker og ugifte kvinners muligheter til å tjene sine egne penger kom opp i 1840-åra i takt med økende industri og tilstrømming av mennesker til byene. Fra 1844 fikk enker rett til å drive handel, og fra 1863 fikk ugifte kvinner myndighet over egen økonomi og sine egne arbeidsforhold.
Ettersom industrialiseringen av Norge i andre halvdel av 1800-tallet skapte nye arbeidsplasser, ble argumentet om ugifte kvinners rett til lønnsarbeid mer aktuelt. Kvinner i arbeidslivet brøt kanskje med normer og forestillinger om hva som "sømmet seg", men industrisamfunnet trengte arbeidskraft på mange områder. Likevel, hvis kvinnen ble gift, fantes det bare en vei for henne: ansvar for barn og hjem.
Arbeiderkvinnenes kamp for levelige forhold
For mange kvinner i arbeiderklassen var lønnsinntekt nødvendig for å overleve, alene eller for hele familien. I industrisamfunnet var det lenge vanlig å betale menn bedre kvinner, uavhengig av om jobben var den samme. Industrieiernes utnyttelse av kvinnelig arbeidskraft ble synliggjort med fyrstikkarbeiderstreiken i 1889.
Fyrstikkarbeiderstreiken 1889Fyrstikkarbeiderstreiken i 1889 fikk stor offentlig oppmerksomhet. Streiken startet spontant som en konsekvens av at bedriftslederne ville kutte i lønna til de kvinnelige fyrstikkarbeiderne. De streikende krevde også at arbeidstida skulle senkes fra 13,5 til 12 timer dagen. Siden kvinnenes arbeid var å pakke fosforholdige fyrstikker, ble dette også en kamp mot de helsefarlige forholdene på fabrikkene.
Fyrstikkarbeiderstreiken regnes blant de første arbeidskonfliktene i Norge med faglig organisering og streikeledelse. Streiken varte i seks uker, men ble oppløst uten at noen av krava ble innfridd. En viktig konsekvens av streiken var likevel at den kvinnelige fagforeningen ble stiftet 28. oktober 1889 med Margrethe Vullum fra Norsk Kvinnesaksforening som leder. Dagen etter ble den mannlige foreningen stiftet, med fyrstikkarbeider Johan Olsen som formann.
De kvinnelige fyrstikkarbeiderne fikk støtte fra mange hold. Blant flere intellektuelle talte Bjørnstjerne Bjørnson varmt for fyrstikkjentenes sak. Det ble holdt møter i Arbeidersamfunnet, arrangert veldedighetskonserter og samlet inn penger til de streikende kvinnene.
Kvinner i litteraturen
Camilla Colletts (1813–1895) roman Amtmandens Døttre (1854) fikk folk til å åpne øynene for hva som rørte seg i "det kvinnelige sinn". Boka er en kritikk av 1800-tallets kvinneideal, der kvinnen skulle være tilbakeholden og beskjeden og konsentrere seg om oppgavene som sin manns hustru og barnas mor. I den litterære epoken realismen skulle romanen sette problemer under debatt, noe Amtmandens Døttre absolutt gjorde. Kvinnenes rolle i samfunnets ble satt på dagsordenen i bøker, aviser og debatter i store deler av kulturlivet i tida som fulgte.
Amalie Skram (1846–1905) videreførte kritikken av kvinners levevilkår i sitt forfatterskap og synliggjorde det borgerlige samfunnets dobbeltmoral og samtidas kvinnesyn. Gjennom litteraturen og samfunnsdebatten fikk kvinnene en stemme og mulighet til å kjempe for mer styring over egne liv.
Kamp mot prostitusjonen
Romanen Albertine av Christian Krohg (1852–1925) tok opp tidas dobbeltmoral og utnytting av unge kvinner. Da boka kom ut i 1886, ble den umiddelbart beslaglagt av politiet. Hovedpersonen i boka er en ung og livsglad sypike som voldtas av en politifullmektig og havner i prostitusjon.
Boka fikk stor oppmerksomhet i avisene og skapte debatt om den offentlige prostitusjonen og dobbeltmoralen hos menn som oppsøkte "offentlige fruentimre". Den generelle oppfatningen var at prostitusjon var et nødvendig onde, men måtte reguleres for å hindre spredning av kjønnssykdommer. Reguleringen gikk ut på at de prostituerte ble registrert, og en til to ganger i uka ble de kontrollert for kjønnssykdommer på politilegens kontor, den såkalte visitasjonen.
Kvinneforeninger mobiliserte til kamp mot meldeplikten de prostituerte hadde hos myndighetene, og i 1888 avskaffet Stortinget visitasjonssystemet.
Til romanen Albertine har Christian Krohg malt en rekke bilder som illustrerer forskjellige scener, som nedenfor der vi ser Albertine gå inn til politilegen.
Norsk kvinnesaksforening
På slutten av 1800-tallet ble kravet om stemmerett for kvinner en kampsak for den gryende kvinnebevegelsen. Med utgangspunkt i diskusjonsklubben Skuld, en klubb utelukkende for kvinner, ble Norsk Kvinnesaksforening stiftet i 1884.
Ifølge formålsparagrafen skulle foreningen kjempe mot alt som "medvirker til å skape eller opprettholde holdninger, lover og bestemmelser som diskriminerer kvinner og hindrer kvinnefrigjøring og likestilling mellom kjønnene".
Foreningens første formann Hagbard Berner, ble raskt utfordret av mer progressive kvinner som ville ha fortgang i å få stemmerett for kvinner. Derfor ble Kvinnestemmerettsforeningen startet i 1885, med tidsskriftet Nylænde fra 1887 som bevegelsen politiske talerør. Kravet var full likestilling både økonomisk og politisk. Noen av de fremste kvinnene i denne kampen var Gina Krog (1847–1916), Betzy Kjelsberg (1866–1950), Fernanda Nissen (1862–1920) og Fredrikke Qvam (1843–1938).
Kampen for kvinnelig stemmerett
Stemmerett for kvinner på samme vilkår som for menn ble første gang foreslått for Stortinget i 1886 av Viggo Ullmann og Ole Anton Qvam fra partiet Venstre. Det skulle ta nesten 30 år før kampen for kvinnelig stemmerett var vunnet. Kvinnelige pionerer kjempet ufortrødent mot fordommene gjennom disse åra. I 1901 vant bevegelsen sin første seier da kvinner med en viss inntekt fikk stemme ved kommunevalg. Dette gjaldt cirka 200 000 kvinner. I 1907 ble samme ordning innført ved stortingsvalg. Allmenn stemmerett for kvinner ved kommunevalg ble innført i 1910.
Samtidig mobiliserte kvinnene under folkeavstemningen om unionsoppløsning i 1905. Til tross for at kvinnene da ikke kunne stemme, ble nesten 300 000 underskrifter samlet fra kvinner over hele Norge. Den vellykkede kampanjen styrket synet på kvinners rett til å stemme i befolkningen. Norge innførte endelig i 1913 alminnelig statsborgerlig stemmerett for kvinner, som det fjerde landet i verden. Unntakene gjaldt de som mottok fattigstøtte blant kvinner og menn. Dette unntaket ble opphevet i 1919.
Kvinnenes politiske rettigheter var i hovedsak nå sikret, og kvinnekampen ble etter dette ført på andre samfunnsarenaer der diskrimineringen fortsatte.
Kilder
Lønnå, E. (2019, 10. april). Kvinners rettigheter i Norge fra 1814 til 1913. I Store norske leksikon. https://snl.no/Kvinners_rettigheter_i_Norge_fra_1814_til_1913
Duckert, H. (2021). Norsk kvinnehistorie på 200 sider – fra forsørgede fruentimmer til skamløse jenter. Kagge forlag.
Skaarer, Å. C. & Kåss, I. W. (2019). De første feministiske gruppene: Skuld og Norsk kvinnesaksforening. https://www.kvinnehistorie.no/artikkel/t-1596
Sandnes, H. E. & Kåss, I. W. (2019). Høvdingen for stemmerettskampen: Gina Krog https://www.kvinnehistorie.no/person/t-1297
Les original på NDLA →
Kvinnekamp gjennom 1900-tallet
Tidslinje
Bruk tidslinja (gjerne i fullskjermmodus) for å gjøre deg kjent med kvinnenes kamp for likeverd og rettigheter i Norge gjennom 1900-tallet.
Vern om kvinner og barn
1913 var året da kvinner i Norge ble politisk likestilt og myndiggjort som velgere ved stortingsvalg. På andre områder i samfunnet var kvinnekamp fortsatt aktuelt. Etter unionsoppløsningen ble sosiale og økonomiske spørsmål mer framtredende i norsk politikk.
En sak kvinnebevegelsen var særlig opptatt av, var mødres og barns rettigheter og levekår. Unge kvinner som "falt i ulykka" og fødte barn utenfor ekteskap, gikk ei usikker økonomisk framtid i møte. Mange unge kvinner arbeidet som tjenestejenter og kunne lett bli offer for husbondens begjær. Denne problemstillingen var sentral under utviklingen av barnelovene, som ble vedtatt av Stortinget i 1915. Lovene gav "uekte" barn rett til farsarv og mødrene økonomisk støtte fra fødselen av.
De Castbergske barneloveneDe Castbergske barnelovene, oppkalt etter venstrepolitikeren Johan Castberg (1862–1926), besto av flere lover som alle kom i april 1915. Disse lovene var:
Lov om barn hvis foreldre ikke har inngått ekteskap med hverandre
Lov om forsorg for barn
Lov om foreldre og ektebarn
I den første loven ble barnets rettigheter kraftig styrket i det at barnet fikk rett til farens navn og arv etter ham. Barn som var født utenfor ekteskap, fikk de samme rettighetene som barn født innenfor ekteskap. Samtidig ble det gitt regler som sikret mora økonomisk hjelp fra faren allerede fra fødselen av.
Katti Anker Møller (1868–1945) kjempet hele livet for bedre leveforhold og rettigheter for mor og barn og var sentral i etableringen av barnelovene. Sammen med Arbeiderpartiets Kvindeforbund spilte hun en viktig rolle ved mødrehygienekontoret i Oslo fra 1924. Kontoret ga konkret hjelp med prevensjon og drev opplysningsvirksomhet for å støtte kvinners og barns levekår.
Borgerskapets og arbeiderklassens kvinner
Selv om alle kvinner ønsket å styrke likestilling med menn i det norske samfunnet, ble mellomkrigstidas politikk også trukket inn i kvinnekampen. Mens borgerlige kvinner kjempet for politiske rettigheter likestilt med menn, oppfordret ledene kvinner i arbeiderbevegelsen til at kvinnekampen skulle være en del av klassekampen.
Begrunnelsen var at motsetningene gikk mellom klasser, mellom borgerskapet og arbeiderklassen, ikke mellom menn og kvinner. Arbeiderpartikvinnene kritiserte de borgerlige kvinnesakskvinnene for å rette kampen mot mannen og ikke mot det bestående kapitalistiske samfunnssystemet. Da den internasjonale kvinnedagen 8. mars ble markert i Norge for første gang i 1915, var det Arbeiderpartiets Kvindeforbund som stod for arrangementet.
"Tilbake til kjøkkenbenken"
Kvinnene i arbeidslivet hadde vist at de kunne gjøre samme arbeid som menn. Dette var også en utfordring for mennenes stolthet som familiens forsørgere.
Mellomkrigstida ble preget av økonomiske kriser med konkurser og arbeidsledighet. I perioden 1925–1937 var LOs uttalte politikk at mannen skulle prioriteres i arbeidslivet. Oppfordringen var at i krisetid måtte de gifte kvinnene vise solidaritet, det vil si vike plassen for en arbeidsløs mann eller ei ugift kvinne. Dette fikk også støtte blant arbeiderkvinnene.
Etter hvert som tidene ble bedre i andre del av 1930-tallet, kom spørsmålet om gifte kvinners rett til lønnsarbeid opp igjen.
Kvinner i krig
Under andre verdenskrig gjorde mange kvinner en innsats for fedrelandet. De drev etterretning, var grenseloser, formidlet informasjon og produserte illegale aviser med mer.
Enkelte kvinner var også med i motstandsgrupper i Milorg eller blant kommunistene. Mange overtok mot slutten av krigen ledende oppgaver og hadde ansvar for ulike militære enheter. Men da freden kom i 1945, ble kvinnenes bidrag fort glemt i heltefortellingene om motstandskampen. Et godt eksempel er hun som gikk under dekknavnet "Jacob", som egentlig het Eva (Jørgensen) Kløvstad (1921–2014). Hun spilte en sentral rolle i Milorg på Hamar mot slutten av krigen. Under Milorgs parade gjennom Hamar 17. mai gikk hun blant de fremste i opptoget. Under frigjøringsmarkeringen i Oslo noen uker senere var kvinnene plassert på sidelinja. At kvinner ikke hadde noe der å gjøre, var holdningen hos de som skulle definere historien om krigen for ettertida.
Husmortida
De første tiåra etter andre verdenskrig var kjernefamiliens gullalder. Arbeiderpartiet hadde flertall på Stortinget og la planmessig forholdene til rette for nye boliger og familienes ve og vel. Drømmen for de fleste var tre rom og kjøkken, innlagt vann og elektrisitet, ei hjemmeværende husmor som holdt orden på hus og barn, og en mann med fast inntekt.
For å lykkes var husmorskoler viktige for å lære kvinner husholdsfag og husarbeid. Toppunktet var i 1957 da det fantes 64 husmorskoler i Norge. Kunnskaper om husholdning og hygiene ble ansett som viktig for å bekjempe folkesykdommer og for å forbedre familienes levekår i by og bygd, blant både fattige og rike. Etter hvert som kvinnene kom mer ut i arbeidslivet, ble utdanningen ved husmorskolene dreid mot lønnet arbeid for eksempel på sykehjem, gamlehjem og i barnehager. I 1976 ble de siste husmorskolene avviklet.
På 1970-tallet tok flere kvinner utdanning, og flere gikk ut i arbeidslivet så snart barna var store nok. Det ble samtidig mer vanlig med barnehager til barna. Gradvis skiftet samfunnet holdninger så ei gift husmor med barn helt eller delvis kunne gå ut i arbeidslivet ‑ gjerne i yrker innenfor omsorg for barn, syke og eldre, noe som også tidligere hadde vært kvinnenes ansvar i familien.
Nyfeminisme og likestilling
I overgangen til 1970-tallet startet en massiv mobilisering for kvinnenes likestilling på alle nivåer i samfunnet. Kvinner stod på barrikadene og krevde sin rett til å bli behandlet likt med menn.
Perioden innledet et sterkt politisk engasjement og høyt aktivitetsnivå blant diverse feministiske grupper. Kvinnekampen bidro til at mange kjønnsdiskriminerende holdninger stod for fall i tida som fulgte. Konkrete mål for aksjonene var adgang til prevensjon og abort, tiltak mot seksuell vold og trakassering, rett til skilsmisse, likestilling i ekteskapet, utbygging av barnehager, kvotering av kvinner der de var underrepresentert, og like rettigheter i arbeidslivet.
Høydepunktet for kvinnebevegelsen var 1975, FNs internasjonale kvinneår, da likestilling ble satt på dagsordenen både lokalt, nasjonalt og internasjonalt. De fleste kvinnegruppene på 1970-tallet hørte til på venstresiden i norsk politikk og krevde samfunnsendringer. Nyfeministene gikk til flere aksjoner mot den kvinneundertrykkinga som både kom fra en mannsdominert elite og fra samfunnets stereotypiske kjønnsroller. Også menn deltok i kvinnekampen.
Feminismen på 1970-tallet delte kvinneorganisasjonene etter politisk orientering. De politiske skillelinjene mellom "rødstrømper" på venstresiden og "borgerlige" kvinner til høyre er fortsatt aktuell blant feministene.
Se filmklippet om kvinnekamp på 1970- og 80-tallet for å se hvilke saker kvinnebevegelsen kjempet for på den tida.
Selvbestemt abort
Allerede i 1915 lanserte Katti Anker Møller idéen om "det frivillige moderskap" og avskaffelse av fengselsstraff for "fosterfordrivelse". Stor motstand i samtida gjorde at saken først 50 år senere ble fremmet på nytt.
Den nye kvinnebevegelsen på 1970-tallet gjorde abortspørsmålet til en av sine hovedsaker og sloss for en ny abortlov der kvinnenes selvbestemmelse var sikret. De ville ha vekk nemndene og la den enkelte kvinna avgjøre i abortspørsmål. Raskt kom det en folkeaksjon mot abort fra kristne organisasjoner. Men tida var moden for endring av lovverket. Etter flere runder i Stortinget ble loven om selvbestemt abort vedtatt i 1978.
Likestillingslov og likestillingsombud
Kvinnekampen ga politiske resultater med likestillingsloven i 1978. Loven forbød diskriminering på grunnlag av kjønn og stilte krav om aktivt arbeid for likestilling. Den ga også regler om håndheving av loven, og om rettslige reaksjoner dersom loven ble brutt. I 2017 ble loven erstattet av likestillings- og diskrimineringsloven. Den har til formål å fremme likestilling og hindre diskriminering i alle deler av samfunnet. I 1979 kom likestillingsombudet på plass og skulle sørge for at loven ble gjennomført i praksis.
Kvinnemakt
Norge ble et foregangsland i verden når det gjaldt kvinnelige politikere. I Gro Harlem Brundtlands regjering fra 1985 var nesten halvparten av statsrådene kvinner. Etter stortingsvalget samme år var 34 % av stortingsrepresentantene kvinner. Til tross for likestillingsloven gikk utviklingen noe tregere for antall kvinnelige ledere på andre områder i samfunnet. Siden 1980-tallet har feministiske grupper kjempet videre for likestilling mellom kjønnene. Kampen er fortsatt like aktuell i dag.
KilderDuckert, H. (2021). Norsk kvinnehistorie på 200 sider, fra forsørgede fruentimmer til skamløse jenter. Kagge forlag.
Ikdahl, I. (2020, 24. januar). Likestillingsloven. I Store norske leksikon. https://snl.no/likestillingsloven
Lønnå, E. (2019). Den nye kvinnebevegelsen i 1970-årene. Kvinnehistorie.no. Hentet 5. mai 2022 fra https://www.kvinnehistorie.no/artikkel/t-780
Ryste, M. E. (2019). Abortkampen på 1970-tallet. Kvinnehistorie.no. Hentet 5. mai 2022 fra https://www.kvinnehistorie.no/artikkel/t-1823
Skaarer, Å. C. (2019). Arbeiderpartiets Kvinneforbund: Kvinnekamp som klassekamp. Kvinnehistorie.no. Hentet 5. mai 2022 fra https://www.kvinnehistorie.no/artikkel/t-2491
Les original på NDLA →
Bruk tidslinja (gjerne i fullskjermmodus) for å gjøre deg kjent med kvinnenes kamp for likeverd og rettigheter i Norge gjennom 1900-tallet.
Vern om kvinner og barn
1913 var året da kvinner i Norge ble politisk likestilt og myndiggjort som velgere ved stortingsvalg. På andre områder i samfunnet var kvinnekamp fortsatt aktuelt. Etter unionsoppløsningen ble sosiale og økonomiske spørsmål mer framtredende i norsk politikk.
En sak kvinnebevegelsen var særlig opptatt av, var mødres og barns rettigheter og levekår. Unge kvinner som "falt i ulykka" og fødte barn utenfor ekteskap, gikk ei usikker økonomisk framtid i møte. Mange unge kvinner arbeidet som tjenestejenter og kunne lett bli offer for husbondens begjær. Denne problemstillingen var sentral under utviklingen av barnelovene, som ble vedtatt av Stortinget i 1915. Lovene gav "uekte" barn rett til farsarv og mødrene økonomisk støtte fra fødselen av.
De Castbergske barneloveneDe Castbergske barnelovene, oppkalt etter venstrepolitikeren Johan Castberg (1862–1926), besto av flere lover som alle kom i april 1915. Disse lovene var:
Lov om barn hvis foreldre ikke har inngått ekteskap med hverandre
Lov om forsorg for barn
Lov om foreldre og ektebarn
I den første loven ble barnets rettigheter kraftig styrket i det at barnet fikk rett til farens navn og arv etter ham. Barn som var født utenfor ekteskap, fikk de samme rettighetene som barn født innenfor ekteskap. Samtidig ble det gitt regler som sikret mora økonomisk hjelp fra faren allerede fra fødselen av.
Katti Anker Møller (1868–1945) kjempet hele livet for bedre leveforhold og rettigheter for mor og barn og var sentral i etableringen av barnelovene. Sammen med Arbeiderpartiets Kvindeforbund spilte hun en viktig rolle ved mødrehygienekontoret i Oslo fra 1924. Kontoret ga konkret hjelp med prevensjon og drev opplysningsvirksomhet for å støtte kvinners og barns levekår.
Borgerskapets og arbeiderklassens kvinner
Selv om alle kvinner ønsket å styrke likestilling med menn i det norske samfunnet, ble mellomkrigstidas politikk også trukket inn i kvinnekampen. Mens borgerlige kvinner kjempet for politiske rettigheter likestilt med menn, oppfordret ledene kvinner i arbeiderbevegelsen til at kvinnekampen skulle være en del av klassekampen.
Begrunnelsen var at motsetningene gikk mellom klasser, mellom borgerskapet og arbeiderklassen, ikke mellom menn og kvinner. Arbeiderpartikvinnene kritiserte de borgerlige kvinnesakskvinnene for å rette kampen mot mannen og ikke mot det bestående kapitalistiske samfunnssystemet. Da den internasjonale kvinnedagen 8. mars ble markert i Norge for første gang i 1915, var det Arbeiderpartiets Kvindeforbund som stod for arrangementet.
"Tilbake til kjøkkenbenken"
Kvinnene i arbeidslivet hadde vist at de kunne gjøre samme arbeid som menn. Dette var også en utfordring for mennenes stolthet som familiens forsørgere.
Mellomkrigstida ble preget av økonomiske kriser med konkurser og arbeidsledighet. I perioden 1925–1937 var LOs uttalte politikk at mannen skulle prioriteres i arbeidslivet. Oppfordringen var at i krisetid måtte de gifte kvinnene vise solidaritet, det vil si vike plassen for en arbeidsløs mann eller ei ugift kvinne. Dette fikk også støtte blant arbeiderkvinnene.
Etter hvert som tidene ble bedre i andre del av 1930-tallet, kom spørsmålet om gifte kvinners rett til lønnsarbeid opp igjen.
Kvinner i krig
Under andre verdenskrig gjorde mange kvinner en innsats for fedrelandet. De drev etterretning, var grenseloser, formidlet informasjon og produserte illegale aviser med mer.
Enkelte kvinner var også med i motstandsgrupper i Milorg eller blant kommunistene. Mange overtok mot slutten av krigen ledende oppgaver og hadde ansvar for ulike militære enheter. Men da freden kom i 1945, ble kvinnenes bidrag fort glemt i heltefortellingene om motstandskampen. Et godt eksempel er hun som gikk under dekknavnet "Jacob", som egentlig het Eva (Jørgensen) Kløvstad (1921–2014). Hun spilte en sentral rolle i Milorg på Hamar mot slutten av krigen. Under Milorgs parade gjennom Hamar 17. mai gikk hun blant de fremste i opptoget. Under frigjøringsmarkeringen i Oslo noen uker senere var kvinnene plassert på sidelinja. At kvinner ikke hadde noe der å gjøre, var holdningen hos de som skulle definere historien om krigen for ettertida.
Husmortida
De første tiåra etter andre verdenskrig var kjernefamiliens gullalder. Arbeiderpartiet hadde flertall på Stortinget og la planmessig forholdene til rette for nye boliger og familienes ve og vel. Drømmen for de fleste var tre rom og kjøkken, innlagt vann og elektrisitet, ei hjemmeværende husmor som holdt orden på hus og barn, og en mann med fast inntekt.
For å lykkes var husmorskoler viktige for å lære kvinner husholdsfag og husarbeid. Toppunktet var i 1957 da det fantes 64 husmorskoler i Norge. Kunnskaper om husholdning og hygiene ble ansett som viktig for å bekjempe folkesykdommer og for å forbedre familienes levekår i by og bygd, blant både fattige og rike. Etter hvert som kvinnene kom mer ut i arbeidslivet, ble utdanningen ved husmorskolene dreid mot lønnet arbeid for eksempel på sykehjem, gamlehjem og i barnehager. I 1976 ble de siste husmorskolene avviklet.
På 1970-tallet tok flere kvinner utdanning, og flere gikk ut i arbeidslivet så snart barna var store nok. Det ble samtidig mer vanlig med barnehager til barna. Gradvis skiftet samfunnet holdninger så ei gift husmor med barn helt eller delvis kunne gå ut i arbeidslivet ‑ gjerne i yrker innenfor omsorg for barn, syke og eldre, noe som også tidligere hadde vært kvinnenes ansvar i familien.
Nyfeminisme og likestilling
I overgangen til 1970-tallet startet en massiv mobilisering for kvinnenes likestilling på alle nivåer i samfunnet. Kvinner stod på barrikadene og krevde sin rett til å bli behandlet likt med menn.
Perioden innledet et sterkt politisk engasjement og høyt aktivitetsnivå blant diverse feministiske grupper. Kvinnekampen bidro til at mange kjønnsdiskriminerende holdninger stod for fall i tida som fulgte. Konkrete mål for aksjonene var adgang til prevensjon og abort, tiltak mot seksuell vold og trakassering, rett til skilsmisse, likestilling i ekteskapet, utbygging av barnehager, kvotering av kvinner der de var underrepresentert, og like rettigheter i arbeidslivet.
Høydepunktet for kvinnebevegelsen var 1975, FNs internasjonale kvinneår, da likestilling ble satt på dagsordenen både lokalt, nasjonalt og internasjonalt. De fleste kvinnegruppene på 1970-tallet hørte til på venstresiden i norsk politikk og krevde samfunnsendringer. Nyfeministene gikk til flere aksjoner mot den kvinneundertrykkinga som både kom fra en mannsdominert elite og fra samfunnets stereotypiske kjønnsroller. Også menn deltok i kvinnekampen.
Feminismen på 1970-tallet delte kvinneorganisasjonene etter politisk orientering. De politiske skillelinjene mellom "rødstrømper" på venstresiden og "borgerlige" kvinner til høyre er fortsatt aktuell blant feministene.
Se filmklippet om kvinnekamp på 1970- og 80-tallet for å se hvilke saker kvinnebevegelsen kjempet for på den tida.
Selvbestemt abort
Allerede i 1915 lanserte Katti Anker Møller idéen om "det frivillige moderskap" og avskaffelse av fengselsstraff for "fosterfordrivelse". Stor motstand i samtida gjorde at saken først 50 år senere ble fremmet på nytt.
Den nye kvinnebevegelsen på 1970-tallet gjorde abortspørsmålet til en av sine hovedsaker og sloss for en ny abortlov der kvinnenes selvbestemmelse var sikret. De ville ha vekk nemndene og la den enkelte kvinna avgjøre i abortspørsmål. Raskt kom det en folkeaksjon mot abort fra kristne organisasjoner. Men tida var moden for endring av lovverket. Etter flere runder i Stortinget ble loven om selvbestemt abort vedtatt i 1978.
Likestillingslov og likestillingsombud
Kvinnekampen ga politiske resultater med likestillingsloven i 1978. Loven forbød diskriminering på grunnlag av kjønn og stilte krav om aktivt arbeid for likestilling. Den ga også regler om håndheving av loven, og om rettslige reaksjoner dersom loven ble brutt. I 2017 ble loven erstattet av likestillings- og diskrimineringsloven. Den har til formål å fremme likestilling og hindre diskriminering i alle deler av samfunnet. I 1979 kom likestillingsombudet på plass og skulle sørge for at loven ble gjennomført i praksis.
Kvinnemakt
Norge ble et foregangsland i verden når det gjaldt kvinnelige politikere. I Gro Harlem Brundtlands regjering fra 1985 var nesten halvparten av statsrådene kvinner. Etter stortingsvalget samme år var 34 % av stortingsrepresentantene kvinner. Til tross for likestillingsloven gikk utviklingen noe tregere for antall kvinnelige ledere på andre områder i samfunnet. Siden 1980-tallet har feministiske grupper kjempet videre for likestilling mellom kjønnene. Kampen er fortsatt like aktuell i dag.
KilderDuckert, H. (2021). Norsk kvinnehistorie på 200 sider, fra forsørgede fruentimmer til skamløse jenter. Kagge forlag.
Ikdahl, I. (2020, 24. januar). Likestillingsloven. I Store norske leksikon. https://snl.no/likestillingsloven
Lønnå, E. (2019). Den nye kvinnebevegelsen i 1970-årene. Kvinnehistorie.no. Hentet 5. mai 2022 fra https://www.kvinnehistorie.no/artikkel/t-780
Ryste, M. E. (2019). Abortkampen på 1970-tallet. Kvinnehistorie.no. Hentet 5. mai 2022 fra https://www.kvinnehistorie.no/artikkel/t-1823
Skaarer, Å. C. (2019). Arbeiderpartiets Kvinneforbund: Kvinnekamp som klassekamp. Kvinnehistorie.no. Hentet 5. mai 2022 fra https://www.kvinnehistorie.no/artikkel/t-2491
Les original på NDLA →
Nasjonale minoriteter
Oppgave 1
Hvilke nasjonale minoriteter har vi i Norge?
Hva betyr det å ha status som nasjonal minoritet?
Oppgave 2
Velg deg to av de nasjonale minoritetene som du ønsker å lære mer om. Skriv litt om minoritetsgruppene – deres historie, bakgrunn og hvordan situasjonen er i dag.
Drøft deretter hvordan det norske samfunnet har behandlet de to minoritetene du har valgt, og hvordan dette har påvirket deres identitet og kultur. Er det forskjell på myndighetenes politikk og storsamfunnets holdninger?
Les original på NDLA →
Hvilke nasjonale minoriteter har vi i Norge?
Hva betyr det å ha status som nasjonal minoritet?
Oppgave 2
Velg deg to av de nasjonale minoritetene som du ønsker å lære mer om. Skriv litt om minoritetsgruppene – deres historie, bakgrunn og hvordan situasjonen er i dag.
Drøft deretter hvordan det norske samfunnet har behandlet de to minoritetene du har valgt, og hvordan dette har påvirket deres identitet og kultur. Er det forskjell på myndighetenes politikk og storsamfunnets holdninger?
Les original på NDLA →
Oversikt: Myndiggjøring og frigjøring
Definisjon
Myndiggjøring handler om en prosess der mennesker oppnår større kontroll over beslutninger og handlinger som påvirker livene deres. I denne sammenhengen snakker vi om ulike grupper i norsk og samisk historie, men det er like aktuelt i verdenshistorien. Ofte gjelder det ulike minoritetsgrupper i samfunnet, som samenes kamp for råderett over egne områder, men det kan også handle om store grupper som ikke har hatt nok rettigheter, som arbeidere etter industrialiseringen, eller kvinners kamp for stemmerett for å kunne delta i samfunnet på lik linje med menn.
Kamp for myndiggjøring og frigjøring
Ofte handler det om ulike minoriteter når vi snakker om det å kjempe for myndiggjøring og frigjøring.
I Norge er det i stor grad snakk om urfolk, altså samer, og de fem nasjonale minoritetene jøder, kvener, rom, romanifolk og skogfinner. De har fått sin status fordi de har hatt lang tilknytning til Norge. Samtidig har disse ulike gruppene hatt ulike utfordringer og blitt kontrollert i ulik grad av norske myndigheter og storsamfunnet.
I løpet av historien har de nasjonale minoritetene i ulik grad vært ofre for fornorskning, overgrep og andre store inngrep i levemåter og kultur. De siste åra er det lagt mer vekt på å fortelle historien deres, og at folk skal få større forståelse for kulturen til de ulike gruppene.
Samene har hatt sin kamp for myndiggjøring etter fornorskningsprosessene norske myndigheter gjennomførte fra midten av 1800-tallet og i lang tid framover. Det har handlet om råderett over egne områder, religionsfrihet og rettigheter knyttet til dem som urbefolkning.
Alt dette kan du lese mer om under emnet denne artikkelen er en introduksjon til.
Interesseorganisasjoner
Mange av minoritetsgruppene, men også kvinner og arbeidere som ikke hadde like rettigheter som de som eide produksjonsmidlene og rike menn, opprettet interesseorganisasjoner som skulle hjelpe til med å snakke deres sak. Både for å få oppmerksomhet om saken og for å få hjelp med å påvirke myndighetene til å endre politikk.
Eksempler på slike interesseorganisasjoner er alt fra fagforbund, der arbeidere organiserte seg, til kvinnesaksorganisasjoner som Norsk kvinnesaksforening. For de nasjonale minoritetene ser vi eksempler i Norske Kveners Forbund og i Landsorganisasjonen for Romanifolket.
I samenes tilfelle har det vært flere ulike organisasjoner og partier, blant annet Norske Samers Riksforbund og Samenes Landsforbund. I 1989 ble Sametinget opprettet. Sametinget, som er et folkevalgt organ, skal snakke samenes sak, styrke samenes politiske stilling og fremme samenes interesser i Norge. De skal også arbeide for å legge forholda til rette for at samene skal kunne sikre og utvikle egne språk, egen kultur og sitt eget samfunnsliv.
Hvordan har kampen påvirket og utviklet demokratiet?
At flere personer og grupper blir inkludert i storsamfunnet, får stemmerett, får råderett over egne områder og eget liv, er viktig for den demokratiske prosessen i landet vårt. Det handler om å føle seg velkommen, inkludert og ha mulighet til å delta i demokratiet. Jo flere som engasjerer seg, jo større påvirkning får folk over sine egne liv og sine egne rettigheter.
Tenk over
Det er sagt at kvaliteten på et demokrati best kan måles ut fra hvordan demokratiet behandler minoritetene sine.
Basert på denne setningen, hvordan mener du statusen er for demokratiet i Norge?
Les original på NDLA →
Myndiggjøring handler om en prosess der mennesker oppnår større kontroll over beslutninger og handlinger som påvirker livene deres. I denne sammenhengen snakker vi om ulike grupper i norsk og samisk historie, men det er like aktuelt i verdenshistorien. Ofte gjelder det ulike minoritetsgrupper i samfunnet, som samenes kamp for råderett over egne områder, men det kan også handle om store grupper som ikke har hatt nok rettigheter, som arbeidere etter industrialiseringen, eller kvinners kamp for stemmerett for å kunne delta i samfunnet på lik linje med menn.
Kamp for myndiggjøring og frigjøring
Ofte handler det om ulike minoriteter når vi snakker om det å kjempe for myndiggjøring og frigjøring.
I Norge er det i stor grad snakk om urfolk, altså samer, og de fem nasjonale minoritetene jøder, kvener, rom, romanifolk og skogfinner. De har fått sin status fordi de har hatt lang tilknytning til Norge. Samtidig har disse ulike gruppene hatt ulike utfordringer og blitt kontrollert i ulik grad av norske myndigheter og storsamfunnet.
I løpet av historien har de nasjonale minoritetene i ulik grad vært ofre for fornorskning, overgrep og andre store inngrep i levemåter og kultur. De siste åra er det lagt mer vekt på å fortelle historien deres, og at folk skal få større forståelse for kulturen til de ulike gruppene.
Samene har hatt sin kamp for myndiggjøring etter fornorskningsprosessene norske myndigheter gjennomførte fra midten av 1800-tallet og i lang tid framover. Det har handlet om råderett over egne områder, religionsfrihet og rettigheter knyttet til dem som urbefolkning.
Alt dette kan du lese mer om under emnet denne artikkelen er en introduksjon til.
Interesseorganisasjoner
Mange av minoritetsgruppene, men også kvinner og arbeidere som ikke hadde like rettigheter som de som eide produksjonsmidlene og rike menn, opprettet interesseorganisasjoner som skulle hjelpe til med å snakke deres sak. Både for å få oppmerksomhet om saken og for å få hjelp med å påvirke myndighetene til å endre politikk.
Eksempler på slike interesseorganisasjoner er alt fra fagforbund, der arbeidere organiserte seg, til kvinnesaksorganisasjoner som Norsk kvinnesaksforening. For de nasjonale minoritetene ser vi eksempler i Norske Kveners Forbund og i Landsorganisasjonen for Romanifolket.
I samenes tilfelle har det vært flere ulike organisasjoner og partier, blant annet Norske Samers Riksforbund og Samenes Landsforbund. I 1989 ble Sametinget opprettet. Sametinget, som er et folkevalgt organ, skal snakke samenes sak, styrke samenes politiske stilling og fremme samenes interesser i Norge. De skal også arbeide for å legge forholda til rette for at samene skal kunne sikre og utvikle egne språk, egen kultur og sitt eget samfunnsliv.
Hvordan har kampen påvirket og utviklet demokratiet?
At flere personer og grupper blir inkludert i storsamfunnet, får stemmerett, får råderett over egne områder og eget liv, er viktig for den demokratiske prosessen i landet vårt. Det handler om å føle seg velkommen, inkludert og ha mulighet til å delta i demokratiet. Jo flere som engasjerer seg, jo større påvirkning får folk over sine egne liv og sine egne rettigheter.
Tenk over
Det er sagt at kvaliteten på et demokrati best kan måles ut fra hvordan demokratiet behandler minoritetene sine.
Basert på denne setningen, hvordan mener du statusen er for demokratiet i Norge?
Les original på NDLA →
Romanifolket/taterne i Norge
Hvor kom de fra?
En antar at romanifolket utvandret fra India rundt år 1000 e.Kr. Språklig har de slektskap med det gamle indiske språket sanskrit. Romanifolket vandret inn i Europa på 1300-tallet. Til Skandinavia kom de på begynnelsen av 1500-tallet. Romaniene ble raskt stemplet som syndebukker i samfunnene de oppholdt seg i. Både kirken og myndighetene forfulgte dem med forbud og straff, og de hadde ikke den samme rettssikkerheten som andre borgere.
Omstreifere
Før 1860 var det passtvang i Norge. De som skulle reise, måtte få utstedt pass av myndighetene. Med slike restriksjoner var det vanskelig for romanifolket, hvor reising var en vesentlig del av kulturen. Selv når det ble lempet på passtvangen overfor befolkningen, gjaldt dette ikke romanifolket. De ble forfulgt helt til siste halvdel av forrige århundre.
Kulturbærere
Det er storfamilien og deretter slekta som er de viktigste institusjonene i romanifolkets liv og kultur. Taterne har tradisjonelt vært viktige bærere av norsk folkemusikkultur. Mange var dyktige spillemenn som tok vare på og spredte folkemusikken utover landet. Sentralt i romani-/taterkulturen står også deres egen musikk, som ofte har vært egne versjoner av tradisjonell norsk folkemusikk. Mange kjente kulturpersoner er av romanislekt, for eksempel musikerne Åge Aleksandersen og Elias Akselsen.
Undervisningsfilm
Se film om romanifolket/taterne. Her får du møte både de som selv kaller seg tatere, og en som jobber på Glomdalsmuseet. Glomdalsmuseet har utstillingen Latjo drom, som viser romanifolkets/taternes kultur og historie i Norge. Vi besøker også Nasjonalbiblioteket.
Grov behandling av de reisende
Til langt ut i etterkrigstida ble taterne og romanifolket grovt behandlet av myndighetene. Med hjemmel i lovverket forsøkte man å begrense livsførselen deres og utslette kulturen. Tradisjonelt har omstreifere og løsgjengere vært utsatt for tvangstiltak, som internering og isolasjon. I tukthusenes arkiver ser vi at mange personer av taterslekt ble innesperret på grunn av løsgjengeri.
I mellomkrigstida var de fleste vestlige land opptatt av mennesker som lå samfunnet til byrde. Leger og andre hevdet at dette ikke nødvendigvis var rasebetinget, men var rettet mot personer med "mindreverdige" arveanlegg. Bak dette sto både samfunnsøkonomer, leger, politikere og kristne organisasjoner. Løsgjengerloven av 1900 og sterliseringsloven av 1934 var blant annet resultater av denne tankegangen.
Rehabilitering og erstatning
Fra slutten av 1990-åra tok myndighetene et oppgjør med sin behandling av romanifolket/taterne. I 2005 besluttet regjeringen Bondevik å opprette et fond som skulle benyttes av romanifolket. Dette var en kollektiv oppreisning for de overgrepene romaniene/taterne var utsatt for gjennom historien.
I 2015 kom en utredning om den norske politikken overfor romanifolket/taterne fra 1850 og fram til da. Den utredningen viste at folkegruppen på 1900-tallet ble utsatt for hardhendt assimileringspolitikk fra norske myndigheter. De viktigste tiltakene var omsorgsovertakelse av barn og bosetting, delvis med tvang. Det ble også gjennomført tvangssterilisering av reisende.
Revitalisering
I dag opplever man en gryende revitalisering av romani- og taterkulturen. Til tross for dette ser man at gruppen fortsatt utsettes for mistenksomhet og forhåndsdømming.
Kilder
Minken, A. (4. april 2022). Romanifolk. I Store norske leksikon. https://snl.no/romanifolk
NOU 2015:7: Assimilering og motstand - Norsk politikk overfor taterne/romanifolket fra 1850 til i dag. Kommunal og distriktsdepartementet. Hentet fra https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/nou-2015-7/id2414316/
Les original på NDLA →
En antar at romanifolket utvandret fra India rundt år 1000 e.Kr. Språklig har de slektskap med det gamle indiske språket sanskrit. Romanifolket vandret inn i Europa på 1300-tallet. Til Skandinavia kom de på begynnelsen av 1500-tallet. Romaniene ble raskt stemplet som syndebukker i samfunnene de oppholdt seg i. Både kirken og myndighetene forfulgte dem med forbud og straff, og de hadde ikke den samme rettssikkerheten som andre borgere.
Omstreifere
Før 1860 var det passtvang i Norge. De som skulle reise, måtte få utstedt pass av myndighetene. Med slike restriksjoner var det vanskelig for romanifolket, hvor reising var en vesentlig del av kulturen. Selv når det ble lempet på passtvangen overfor befolkningen, gjaldt dette ikke romanifolket. De ble forfulgt helt til siste halvdel av forrige århundre.
Kulturbærere
Det er storfamilien og deretter slekta som er de viktigste institusjonene i romanifolkets liv og kultur. Taterne har tradisjonelt vært viktige bærere av norsk folkemusikkultur. Mange var dyktige spillemenn som tok vare på og spredte folkemusikken utover landet. Sentralt i romani-/taterkulturen står også deres egen musikk, som ofte har vært egne versjoner av tradisjonell norsk folkemusikk. Mange kjente kulturpersoner er av romanislekt, for eksempel musikerne Åge Aleksandersen og Elias Akselsen.
Undervisningsfilm
Se film om romanifolket/taterne. Her får du møte både de som selv kaller seg tatere, og en som jobber på Glomdalsmuseet. Glomdalsmuseet har utstillingen Latjo drom, som viser romanifolkets/taternes kultur og historie i Norge. Vi besøker også Nasjonalbiblioteket.
Grov behandling av de reisende
Til langt ut i etterkrigstida ble taterne og romanifolket grovt behandlet av myndighetene. Med hjemmel i lovverket forsøkte man å begrense livsførselen deres og utslette kulturen. Tradisjonelt har omstreifere og løsgjengere vært utsatt for tvangstiltak, som internering og isolasjon. I tukthusenes arkiver ser vi at mange personer av taterslekt ble innesperret på grunn av løsgjengeri.
I mellomkrigstida var de fleste vestlige land opptatt av mennesker som lå samfunnet til byrde. Leger og andre hevdet at dette ikke nødvendigvis var rasebetinget, men var rettet mot personer med "mindreverdige" arveanlegg. Bak dette sto både samfunnsøkonomer, leger, politikere og kristne organisasjoner. Løsgjengerloven av 1900 og sterliseringsloven av 1934 var blant annet resultater av denne tankegangen.
Rehabilitering og erstatning
Fra slutten av 1990-åra tok myndighetene et oppgjør med sin behandling av romanifolket/taterne. I 2005 besluttet regjeringen Bondevik å opprette et fond som skulle benyttes av romanifolket. Dette var en kollektiv oppreisning for de overgrepene romaniene/taterne var utsatt for gjennom historien.
I 2015 kom en utredning om den norske politikken overfor romanifolket/taterne fra 1850 og fram til da. Den utredningen viste at folkegruppen på 1900-tallet ble utsatt for hardhendt assimileringspolitikk fra norske myndigheter. De viktigste tiltakene var omsorgsovertakelse av barn og bosetting, delvis med tvang. Det ble også gjennomført tvangssterilisering av reisende.
Revitalisering
I dag opplever man en gryende revitalisering av romani- og taterkulturen. Til tross for dette ser man at gruppen fortsatt utsettes for mistenksomhet og forhåndsdømming.
Kilder
Minken, A. (4. april 2022). Romanifolk. I Store norske leksikon. https://snl.no/romanifolk
NOU 2015:7: Assimilering og motstand - Norsk politikk overfor taterne/romanifolket fra 1850 til i dag. Kommunal og distriktsdepartementet. Hentet fra https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/nou-2015-7/id2414316/
Les original på NDLA →
Samene – minoritet i eget land
Definisjon på urfolk
Urfolk defineres ofte som "folk som helt eller delvis, har bevart sin tradisjonelle kultur, verdier og institusjoner, og som levde i et bestemt landområde før storsamfunnet overtok det eller staten ble etablert" (ILO-konvensjon nr. 169).
I 90 land verden over lever til sammen 370 millioner mennesker som regnes som urfolk. Aboriginene i Australia, mayaindianerne i Sør-Amerika, inuittene på Grønland og samene i Norden er alle eksempler på urfolk.
Samene
I Norge har vi et urfolk, samene. Den samiske befolkningen er bosatt i Norge, Sverige, Finland og Russland. Samene er en etnisk, språklig og kulturell minoritet innenfor disse fire nasjonalstatene. Området samene lever i, heter Sápmi.
Den samiske tradisjonelle kulturen er bevart gjennom svært lang tid og en rekke samfunnsendringer. Men samisk historie handler også om undertrykking og kamp for rettigheter. Norge har, gjennom å ha ratifisert ILO-konvensjon nr. 169 om urfolks rettigheter, forpliktet seg til å støtte samenes arbeid for å bevare og utvikle kulturen sin også i framtida.
Et særtrekk ved samenes kultur er deres nære forhold til naturen og utnyttelse av naturressursene. Ved reinslakt bruker de hele dyret til mat, og pelsen og gevir utnyttes til klær og utstyr. Forholdet til naturen har også preget måten samfunnet er bygd opp på. Reindriftssamer er organisert i siidaer. Siidaen organiserer reineiere som utøver reindrift i fellesskap. Det kan være flere familier eller hushold som i fellesskap disponerer et område. Siida kan også bety "fellesskap" og "hjem" på nordsamisk.
Fornorskningspolitikk
Mye av samisk historie, spesielt fra 1700-tallet, er preget av undertrykkelse, misjonering og en sterk assimileringstanke. Assimileringspolitikken hadde som utgangspunkt at samer og kvener skulle tilpasse seg det norske samfunnet.
Fornorskningen ble presentert som om den var til deres eget beste. Majoriteten kunne lettere hjelpe minoriteten hvis de ga slipp på sitt eget språk, religion og klesstil, mente man. Dette ble gjennomført med tvang. Det ble forbudt å snakke samisk og å få undervisning på samisk.
Fornorskningen varte til omtrent midt på 1900-tallet og har hatt stor betydning for hvordan samene har sett på seg selv. De mistet språket sitt og den kulturelle identiteten sin gjennom denne politikken. Flere holdt i lang tid bakgrunnen sin skjult for etterkommerne sine.
Utvikling de siste tiårene
De siste tiårene har det vært en sterkere bevissthet rundt samisk kultur og språk. Samenes stilling som urbefolkning innenfor den norske stat har blitt befestet, blant annet gjennom opprettelsen av Sametinget og et forvaltningsområde for samisk språk. I tillegg har det kommet en oppblomstring av samisk musikk og film, og i 2017 ble det arrangert et stort samisk jubileum som fikk mye oppmerksomhet nasjonalt.
Kilder
Kommunal- og distriktsdepartementet. (2020, 13. februar). ILO-konvensjon nr. 169 om urfolk og stammefolk i selvstendige stater. Regjeringen.no. https://www.regjeringen.no/no/tema/urfolk-og-minoriteter/samepolitikk/midtspalte/ilokonvensjon-nr-169-om-urbefolkninger-o/id451312/
Ravna, Ø. (2020, 9. januar). Siida. I Store norske leksikon. https://snl.no/siida
Samiske veivisere. (u.å.). Ett folk i fire land. Henta 13. februar 2020 frå https://samiskeveivisere.no/kategori/ett-folk-fire-land/
Les original på NDLA →
Urfolk defineres ofte som "folk som helt eller delvis, har bevart sin tradisjonelle kultur, verdier og institusjoner, og som levde i et bestemt landområde før storsamfunnet overtok det eller staten ble etablert" (ILO-konvensjon nr. 169).
I 90 land verden over lever til sammen 370 millioner mennesker som regnes som urfolk. Aboriginene i Australia, mayaindianerne i Sør-Amerika, inuittene på Grønland og samene i Norden er alle eksempler på urfolk.
Samene
I Norge har vi et urfolk, samene. Den samiske befolkningen er bosatt i Norge, Sverige, Finland og Russland. Samene er en etnisk, språklig og kulturell minoritet innenfor disse fire nasjonalstatene. Området samene lever i, heter Sápmi.
Den samiske tradisjonelle kulturen er bevart gjennom svært lang tid og en rekke samfunnsendringer. Men samisk historie handler også om undertrykking og kamp for rettigheter. Norge har, gjennom å ha ratifisert ILO-konvensjon nr. 169 om urfolks rettigheter, forpliktet seg til å støtte samenes arbeid for å bevare og utvikle kulturen sin også i framtida.
Et særtrekk ved samenes kultur er deres nære forhold til naturen og utnyttelse av naturressursene. Ved reinslakt bruker de hele dyret til mat, og pelsen og gevir utnyttes til klær og utstyr. Forholdet til naturen har også preget måten samfunnet er bygd opp på. Reindriftssamer er organisert i siidaer. Siidaen organiserer reineiere som utøver reindrift i fellesskap. Det kan være flere familier eller hushold som i fellesskap disponerer et område. Siida kan også bety "fellesskap" og "hjem" på nordsamisk.
Fornorskningspolitikk
Mye av samisk historie, spesielt fra 1700-tallet, er preget av undertrykkelse, misjonering og en sterk assimileringstanke. Assimileringspolitikken hadde som utgangspunkt at samer og kvener skulle tilpasse seg det norske samfunnet.
Fornorskningen ble presentert som om den var til deres eget beste. Majoriteten kunne lettere hjelpe minoriteten hvis de ga slipp på sitt eget språk, religion og klesstil, mente man. Dette ble gjennomført med tvang. Det ble forbudt å snakke samisk og å få undervisning på samisk.
Fornorskningen varte til omtrent midt på 1900-tallet og har hatt stor betydning for hvordan samene har sett på seg selv. De mistet språket sitt og den kulturelle identiteten sin gjennom denne politikken. Flere holdt i lang tid bakgrunnen sin skjult for etterkommerne sine.
Utvikling de siste tiårene
De siste tiårene har det vært en sterkere bevissthet rundt samisk kultur og språk. Samenes stilling som urbefolkning innenfor den norske stat har blitt befestet, blant annet gjennom opprettelsen av Sametinget og et forvaltningsområde for samisk språk. I tillegg har det kommet en oppblomstring av samisk musikk og film, og i 2017 ble det arrangert et stort samisk jubileum som fikk mye oppmerksomhet nasjonalt.
Kilder
Kommunal- og distriktsdepartementet. (2020, 13. februar). ILO-konvensjon nr. 169 om urfolk og stammefolk i selvstendige stater. Regjeringen.no. https://www.regjeringen.no/no/tema/urfolk-og-minoriteter/samepolitikk/midtspalte/ilokonvensjon-nr-169-om-urbefolkninger-o/id451312/
Ravna, Ø. (2020, 9. januar). Siida. I Store norske leksikon. https://snl.no/siida
Samiske veivisere. (u.å.). Ett folk i fire land. Henta 13. februar 2020 frå https://samiskeveivisere.no/kategori/ett-folk-fire-land/
Les original på NDLA →
Samenes nasjonaldag 6. februar
Det første landsmøtet
I 1917 møttes rundt hundre sør- og nordsamer fra Norge og Sverige i Trondheim. På møtet tok de opp saker som var viktige for det samiske folk. Det kanskje viktigste med møtet var å samles som en gruppe som kunne stille felles krav overfor myndighetene. Saker samene tok opp, var blant annet skolespørsmålet, om hva samebarna skulle lære på skolen, og reinbeitesaken, om beite i utmarka og kompensasjon for innskrenket beiteland.
Renberg og Mortensson
De to markante lederskikkelsene på samelandsmøtet var Elsa Laula Renberg og Daniel Mortensson. Samekvinnen Elsa Laula Renberg var opptatt av samenes livsvilkår, barns oppvekstkår, opplæring på samisk og undervisning tilpasset samisk kultur. Daniel Mortensson hadde hele sitt liv arbeidet for samenes rettigheter og var kanskje mer diplomatisk enn Renberg. Han var videre mer opptatt av å fremme generelle krav enn å fronte særinteresser.
Flaggdag
I 1992 fastsatte den 15. samekonferansen i Helsinki 6. februar som samisk flaggdag. Samenes nasjonaldag ble første gang feiret i 1993, med lokale markeringer og lokal flagging. Den 6. februar 2004 ble det samiske flagget heist utenfor Stortinget sammen med det norske flagget. Dette ble starten på det som siden er blitt en offisiell flaggdag for både Norge, Sverige og Finland. Når det er offisiell flaggdag, skal det flagges med nasjonalflagget over hele landet, eventuelt sammen med det samiske flagget.
Nå markeres samenes nasjonaldag i hele Norge av barnehager og skoler, og det flagges fra offentlige bygninger.
Historiske bilder
Les original på NDLA →
I 1917 møttes rundt hundre sør- og nordsamer fra Norge og Sverige i Trondheim. På møtet tok de opp saker som var viktige for det samiske folk. Det kanskje viktigste med møtet var å samles som en gruppe som kunne stille felles krav overfor myndighetene. Saker samene tok opp, var blant annet skolespørsmålet, om hva samebarna skulle lære på skolen, og reinbeitesaken, om beite i utmarka og kompensasjon for innskrenket beiteland.
Renberg og Mortensson
De to markante lederskikkelsene på samelandsmøtet var Elsa Laula Renberg og Daniel Mortensson. Samekvinnen Elsa Laula Renberg var opptatt av samenes livsvilkår, barns oppvekstkår, opplæring på samisk og undervisning tilpasset samisk kultur. Daniel Mortensson hadde hele sitt liv arbeidet for samenes rettigheter og var kanskje mer diplomatisk enn Renberg. Han var videre mer opptatt av å fremme generelle krav enn å fronte særinteresser.
Flaggdag
I 1992 fastsatte den 15. samekonferansen i Helsinki 6. februar som samisk flaggdag. Samenes nasjonaldag ble første gang feiret i 1993, med lokale markeringer og lokal flagging. Den 6. februar 2004 ble det samiske flagget heist utenfor Stortinget sammen med det norske flagget. Dette ble starten på det som siden er blitt en offisiell flaggdag for både Norge, Sverige og Finland. Når det er offisiell flaggdag, skal det flagges med nasjonalflagget over hele landet, eventuelt sammen med det samiske flagget.
Nå markeres samenes nasjonaldag i hele Norge av barnehager og skoler, og det flagges fra offentlige bygninger.
Historiske bilder
Les original på NDLA →
Sterilisering av taterjenter
Bøkene Romanifolket og det norske samfunn (red. Bjørn Hvinden) og En landevei mot undergang (Baastrup og Sivertsen) gir sterke skildringer av taterjenter som har opplevd uønsket sterilisering.
Nora
Nora var tolv år da hun ble sterilisert. Her er hennes historie:
Det var det at jeg led veldig av blærebetennelse som jeg hadde hjemmefra fordi jeg gikk barbeint i snøen. Så på skolen sa de at de skulle kurere meg for blærebetennelse. Og så ble jeg sendt ned til en doktor dagen etter. Det var en av lærerinnene fra skolen som fulgte meg. Jeg kan ikke riktig huske om det var på et sykehus eller på et legekontor. Jeg tror helst det var på et legekontor. Jeg fikk bedøvelse - narkose. Og doktoren klarte ikke å kurere meg for blærebetennelsen. Det var ikke det han gjorde, han tok og steriliserte meg isteden.... Jeg kom dit for å bli frisk av blærekataren.
Etter at de hadde operert meg sa de ingenting. … Jeg kom nå ut fra disse skolehjemmene etter nesten fire år, da. Og så traff jeg en gutt. Jeg var 17 år, og så forlovet jeg meg. Og ville gjerne ha en unge. Men så fikk vi ikke det. Så gikk jeg til en doktor i byen og sa at jeg gjerne ville ha en unge, men kom ikke på vei. …. Så undersøkte han meg da, og så sa han at det var ikke rart, for du er jo sterilisert. Han syntes det var rart - men gjorde ingenting. (Fobstad 2000.)
Etter mange år fikk Nora tilgang på dokumentene i saken sin, som var i Riksarkivet. Der sto det ingenting om at Nora skulle steriliseres eller at hun ble sterilisert. Men i korrespondansen mellom pastoren i det lokale vergerådet og Norsk Misjon blant hjemløse som drev barnehjemmene, skriver blant annet pastoren at det burde settes i gang tiltak overfor familien til Nora.
Det var kostbart for samfunnet å ha så mange barn i barnehjem. Men i hjemmene hadde man kontroll over barna, det hadde de ikke så fort barna ble sluppet ut. Et virkemiddel myndighetene og kirken brukte, var å sterilisere barna/ungdommene før de ble sluppet ut av hjemmene. På den måten unngikk myndighetene og kirken at personene de så på som samfunnets utskudd, formerte seg.
Da Nora som voksen mottok dokumentene fra Riksarkivet, uttalte hun:
Jeg visste jo ikke hva sterilisering var! Jeg var tolv år da de gjorde det, og hadde ikke fått menstruasjon engang! Den fikk jeg den samme sommeren, mens jeg var på skolehjemmet. Jeg visste ikke hva det var for noe, engang. Så jeg forstår det ikke. (Fobstad 2000).
Laila
Laila var 4 år da hun ble fjernet fra foreldrene og plassert på et barnehjem på Vestlandet. Hvorfor hun ble tatt fra foreldrene, er ikke kjent, og man vet ikke om atskillelsen kom etter vedtak i vergerådet eller om misjonen handlet på egen hånd.
Laila var 19 år da hun ble sterilisert, uten å vite det. Som mange taterbarn hadde hun levd store deler av livet på barnehjem. Leira skolehjem var for vanskelige piker i Strinda. Laila ble beskrevet som en normalt begavet jente. På skolen klarte hun seg godt, og hun utmerket seg i sang og musikk. Lailas eldre søster som var etablert i trygge kår, ønsket å overta omsorgen for lillesøsteren. Men dette ble avvist av Norsk Misjon blant hjemløse.
Åndssvakeomsorgen
Laila ble på slutten av 1940-tallet utredet med tanke på plassering i institusjon under åndssvakeomsorgen. På denne tiden var det sterkt press på disse institusjonene, og det var dessuten kostbart. Men det fantes et alternativ som man mente var både billigere for samfunnet og mer forsvarlig i forbindelse med en utskriving fra Leira skolehjem. Løsningen ble sterilisering, etter samråd mellom bestyrerinnen ved hjemmet og Norsk Misjon blant hjemløse.
Steriliseringen
Laila ble ikke informert om hvorfor hun skulle gjennomgå en operasjon. Men det ble sagt henne at hun måtte opereres før hun kunne bli utskrevet fra skolehjemmet. Også etter inngrepet ble hun sparsommelig informert. Det eneste de sa var at hun hadde menstruasjonssmerter som gjorde et inngrep nødvendig. Laila opplyste at hun ikke hadde noen slike smerter.
Lailas søster ble heller ikke informert om steriliseringen. Hvilken operasjon Laila hadde gjennomgått, fikk de først vite etter at de hadde kommet i kontakt med en sykepleier ved Strinda sykehus, hvor inngrepet ble utført.
14 år kamp
Laila og søsteren ble fortvilet da det gikk opp for dem hva som hadde skjedd. Den store drømmen til Laila hadde vært å få egne barn. Spørsmålet de nå stilte seg, var hvorfor Laila var blitt sterilisert. I løpet av de neste 14 årene sendte storesøsteren utallige henvendelser til myndighetene hvor hun krevde å få vite hvorfor Laila var blitt sterilisert. Men myndighetene nektet å opplyse om grunnen til inngrepet. I mellomtiden giftet Laila seg og etablerte seg med sin mann.
Det var først da søsteren satte Dagbladet på saken etter 14 år, at bestyrerinnen på skolehjemmet og misjonen måtte komme med en forklaring. Men de hadde ingen god forklaring på hvorfor hun ble sterilisert. Den eneste grunnen de kom med, var «pga. familiens habitus og forhold forøvrig».
Hvor mange tatere ble sterilisert?
Både mannlige og kvinnelige tatere ble sterilisert i kjølvannet av steriliseringsloven av 1934, men hvor mange det var, er det vanskelig å beregne. Bastrup og Sivertsen beregner i boka En landevei mot undergangen at så mange som ca. 500 taterkvinner ble sterilisert fra 1934 til 1970-årene. I den senere tid har man moderert dette tallet noe. Men i denne saken er det vanskelig å komme med talldata. Dokumentasjonen er ufullstendig, og det er et svært betent tema for myndighetene og kirken.
Kilder:
Olav Rune E. Bastrup og Aage Georg Sivertsen En landevei mot undergangen. Universitetsforlaget 1996. s. 19–29.
Hjørdis Fodstad «Erfaringer fra tvangssterilisering og andre tap». I Romanifolket og det norske samfunnet (Bjørn Hvinden red.) Fagbokforlaget 2000. s. 141–143.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på kildenett.no
Les original på NDLA →
Nora
Nora var tolv år da hun ble sterilisert. Her er hennes historie:
Det var det at jeg led veldig av blærebetennelse som jeg hadde hjemmefra fordi jeg gikk barbeint i snøen. Så på skolen sa de at de skulle kurere meg for blærebetennelse. Og så ble jeg sendt ned til en doktor dagen etter. Det var en av lærerinnene fra skolen som fulgte meg. Jeg kan ikke riktig huske om det var på et sykehus eller på et legekontor. Jeg tror helst det var på et legekontor. Jeg fikk bedøvelse - narkose. Og doktoren klarte ikke å kurere meg for blærebetennelsen. Det var ikke det han gjorde, han tok og steriliserte meg isteden.... Jeg kom dit for å bli frisk av blærekataren.
Etter at de hadde operert meg sa de ingenting. … Jeg kom nå ut fra disse skolehjemmene etter nesten fire år, da. Og så traff jeg en gutt. Jeg var 17 år, og så forlovet jeg meg. Og ville gjerne ha en unge. Men så fikk vi ikke det. Så gikk jeg til en doktor i byen og sa at jeg gjerne ville ha en unge, men kom ikke på vei. …. Så undersøkte han meg da, og så sa han at det var ikke rart, for du er jo sterilisert. Han syntes det var rart - men gjorde ingenting. (Fobstad 2000.)
Etter mange år fikk Nora tilgang på dokumentene i saken sin, som var i Riksarkivet. Der sto det ingenting om at Nora skulle steriliseres eller at hun ble sterilisert. Men i korrespondansen mellom pastoren i det lokale vergerådet og Norsk Misjon blant hjemløse som drev barnehjemmene, skriver blant annet pastoren at det burde settes i gang tiltak overfor familien til Nora.
Det var kostbart for samfunnet å ha så mange barn i barnehjem. Men i hjemmene hadde man kontroll over barna, det hadde de ikke så fort barna ble sluppet ut. Et virkemiddel myndighetene og kirken brukte, var å sterilisere barna/ungdommene før de ble sluppet ut av hjemmene. På den måten unngikk myndighetene og kirken at personene de så på som samfunnets utskudd, formerte seg.
Da Nora som voksen mottok dokumentene fra Riksarkivet, uttalte hun:
Jeg visste jo ikke hva sterilisering var! Jeg var tolv år da de gjorde det, og hadde ikke fått menstruasjon engang! Den fikk jeg den samme sommeren, mens jeg var på skolehjemmet. Jeg visste ikke hva det var for noe, engang. Så jeg forstår det ikke. (Fobstad 2000).
Laila
Laila var 4 år da hun ble fjernet fra foreldrene og plassert på et barnehjem på Vestlandet. Hvorfor hun ble tatt fra foreldrene, er ikke kjent, og man vet ikke om atskillelsen kom etter vedtak i vergerådet eller om misjonen handlet på egen hånd.
Laila var 19 år da hun ble sterilisert, uten å vite det. Som mange taterbarn hadde hun levd store deler av livet på barnehjem. Leira skolehjem var for vanskelige piker i Strinda. Laila ble beskrevet som en normalt begavet jente. På skolen klarte hun seg godt, og hun utmerket seg i sang og musikk. Lailas eldre søster som var etablert i trygge kår, ønsket å overta omsorgen for lillesøsteren. Men dette ble avvist av Norsk Misjon blant hjemløse.
Åndssvakeomsorgen
Laila ble på slutten av 1940-tallet utredet med tanke på plassering i institusjon under åndssvakeomsorgen. På denne tiden var det sterkt press på disse institusjonene, og det var dessuten kostbart. Men det fantes et alternativ som man mente var både billigere for samfunnet og mer forsvarlig i forbindelse med en utskriving fra Leira skolehjem. Løsningen ble sterilisering, etter samråd mellom bestyrerinnen ved hjemmet og Norsk Misjon blant hjemløse.
Steriliseringen
Laila ble ikke informert om hvorfor hun skulle gjennomgå en operasjon. Men det ble sagt henne at hun måtte opereres før hun kunne bli utskrevet fra skolehjemmet. Også etter inngrepet ble hun sparsommelig informert. Det eneste de sa var at hun hadde menstruasjonssmerter som gjorde et inngrep nødvendig. Laila opplyste at hun ikke hadde noen slike smerter.
Lailas søster ble heller ikke informert om steriliseringen. Hvilken operasjon Laila hadde gjennomgått, fikk de først vite etter at de hadde kommet i kontakt med en sykepleier ved Strinda sykehus, hvor inngrepet ble utført.
14 år kamp
Laila og søsteren ble fortvilet da det gikk opp for dem hva som hadde skjedd. Den store drømmen til Laila hadde vært å få egne barn. Spørsmålet de nå stilte seg, var hvorfor Laila var blitt sterilisert. I løpet av de neste 14 årene sendte storesøsteren utallige henvendelser til myndighetene hvor hun krevde å få vite hvorfor Laila var blitt sterilisert. Men myndighetene nektet å opplyse om grunnen til inngrepet. I mellomtiden giftet Laila seg og etablerte seg med sin mann.
Det var først da søsteren satte Dagbladet på saken etter 14 år, at bestyrerinnen på skolehjemmet og misjonen måtte komme med en forklaring. Men de hadde ingen god forklaring på hvorfor hun ble sterilisert. Den eneste grunnen de kom med, var «pga. familiens habitus og forhold forøvrig».
Hvor mange tatere ble sterilisert?
Både mannlige og kvinnelige tatere ble sterilisert i kjølvannet av steriliseringsloven av 1934, men hvor mange det var, er det vanskelig å beregne. Bastrup og Sivertsen beregner i boka En landevei mot undergangen at så mange som ca. 500 taterkvinner ble sterilisert fra 1934 til 1970-årene. I den senere tid har man moderert dette tallet noe. Men i denne saken er det vanskelig å komme med talldata. Dokumentasjonen er ufullstendig, og det er et svært betent tema for myndighetene og kirken.
Kilder:
Olav Rune E. Bastrup og Aage Georg Sivertsen En landevei mot undergangen. Universitetsforlaget 1996. s. 19–29.
Hjørdis Fodstad «Erfaringer fra tvangssterilisering og andre tap». I Romanifolket og det norske samfunnet (Bjørn Hvinden red.) Fagbokforlaget 2000. s. 141–143.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på kildenett.no
Les original på NDLA →
Tvangssterilisering
Laverestående individer
Rasehygiene og utvelgelse var ikke bare noe man drev med i det nasjonalsosialistiske Tyskland på 1930-tallet. Tanken om å renske samfunnet for det som ble betraktet som lite verdifulle samfunnsborgere, var vanlig sosialpolitikk i den vestlige verden på den tida. Norge var ikke noe unntak. Allerede tidlig på 1900-tallet hadde man diskutert en egen steriliseringslov. I de første diskusjonene om loven var det seksualforbryterne man ønsket å kontrollere.
Å hindre dårlig arvemateriale
Spørsmålet var hvordan man skulle hindre dårlig arvemateriale i å spre seg. Helsevesenet hadde flere alternativer å forholde seg til:
Sterilisering (kutting av henholdsvis eggledere og sædledere)
Kastrering (fjerning av henholdsvis eggstokker og testikler)
Atskillelse fra foreldre, plassering på institusjon
En streng ekteskapslovgivning
Prevensjonsveiledning
Alle disse virkemidlene ble til dels benyttet i mellomkrigstidas Norge.
Forakten for de svake
Sterke grupper i og utenfor det offentlige hjelpeapparatet ønsket å renske ut de laverestående individene som besudlet samfunnet og var til sjenanse for den veltilpassede borgeren. I et Norge som var preget av krisetid utover 1930-tallet, ble tiltak som kunne spare de offentlige budsjettene, tatt i mot med takk. Forkjemperne for en steriliseringslov mente at personer som selv ikke kunne oppdra sine barn, burde forhindres i å få barn. Ellers kunne disse barna falle samfunnet til byrde og spre sitt arvemateriale til nye generasjoner.
Internasjonale tanker
At lignede argumenter og lovgivning var å finne i flere vestlige land, styrket steriliseringslovens forkjempere. Det var også en lik oppfatning av steriliseringsspørsmålet blant legene i USA, Sveits, Tyskland, England og i de nordiske land.
Legen Ingeborg Aas
Ingeborg Aas var lege i Trondheim fra 1905, hvor hun drev privatpraksis. Fra 1913 ledet hun en nyopprettet poliklinikk for veneriske sykdommer i samme by. Hun var en aktiv pådriver for en steriliseringslov. Mange av de anmodningene som ble sendt Storting og regjering, kom i stand på hennes initiativ.
I en artikkel i tidsskriftet Sosialt Arbeid, skrev hun følgende om taterne: «De nyere undersøkelser viser, at en meget stor prosent av omstreiferne er defekte og psykiske undermålere, og de sosiale hensyn ligger tydelig i dagen».
Den norske misjon blant hjemløse
Også kristne grupper ivret for en steriliseringslov. Det var særlig omstreifere misjonen ønsket å kontrollere. De så på omstreiferne som parasitter, og deres levemåte sto i sterk kontrast til de fastboendes livsform og levesett. Omstreiferne eller taterne ble sett på som en trussel mot samfunnets sosiale, kulturelle og moralske orden. Misjonen hadde også egne virkemidler i kampen mot omstreiferne, de etablerte barnehjem for omstreiferbarna. Her ble barna plassert med eller uten foreldrenes velsignelse. Ofte hadde vergerådene grepet inn for å frata tatere foreldreretten til sine barn.
Kamp mot voldtektsmenn
Kvinner med ulik politisk bakgrunn engasjerte seg i kampen mot sedelighetsforbrytere. Norske Kvinners Nasjonalråd skrev i en resolusjon til Justisdepartementet i 1929 at straffelovens sikringsbestemmelser måtte håndheves strengere for å beskytte samfunnet mot seksualforbrytere. Samtidig burde det innføres regler for tvangskastrering av farlige sedelighetsforbrytere.
Befolkningen var for sterilisering
Det var sterke grupper som ivret for en steriliseringslov utover 1920–30-tallet. Store deler av befolkningen var positive til en lov som kunne frarøve forplantningsevnen hos mennesker som lå samfunnet til byrde.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på kildenett.no
Les original på NDLA →
Rasehygiene og utvelgelse var ikke bare noe man drev med i det nasjonalsosialistiske Tyskland på 1930-tallet. Tanken om å renske samfunnet for det som ble betraktet som lite verdifulle samfunnsborgere, var vanlig sosialpolitikk i den vestlige verden på den tida. Norge var ikke noe unntak. Allerede tidlig på 1900-tallet hadde man diskutert en egen steriliseringslov. I de første diskusjonene om loven var det seksualforbryterne man ønsket å kontrollere.
Å hindre dårlig arvemateriale
Spørsmålet var hvordan man skulle hindre dårlig arvemateriale i å spre seg. Helsevesenet hadde flere alternativer å forholde seg til:
Sterilisering (kutting av henholdsvis eggledere og sædledere)
Kastrering (fjerning av henholdsvis eggstokker og testikler)
Atskillelse fra foreldre, plassering på institusjon
En streng ekteskapslovgivning
Prevensjonsveiledning
Alle disse virkemidlene ble til dels benyttet i mellomkrigstidas Norge.
Forakten for de svake
Sterke grupper i og utenfor det offentlige hjelpeapparatet ønsket å renske ut de laverestående individene som besudlet samfunnet og var til sjenanse for den veltilpassede borgeren. I et Norge som var preget av krisetid utover 1930-tallet, ble tiltak som kunne spare de offentlige budsjettene, tatt i mot med takk. Forkjemperne for en steriliseringslov mente at personer som selv ikke kunne oppdra sine barn, burde forhindres i å få barn. Ellers kunne disse barna falle samfunnet til byrde og spre sitt arvemateriale til nye generasjoner.
Internasjonale tanker
At lignede argumenter og lovgivning var å finne i flere vestlige land, styrket steriliseringslovens forkjempere. Det var også en lik oppfatning av steriliseringsspørsmålet blant legene i USA, Sveits, Tyskland, England og i de nordiske land.
Legen Ingeborg Aas
Ingeborg Aas var lege i Trondheim fra 1905, hvor hun drev privatpraksis. Fra 1913 ledet hun en nyopprettet poliklinikk for veneriske sykdommer i samme by. Hun var en aktiv pådriver for en steriliseringslov. Mange av de anmodningene som ble sendt Storting og regjering, kom i stand på hennes initiativ.
I en artikkel i tidsskriftet Sosialt Arbeid, skrev hun følgende om taterne: «De nyere undersøkelser viser, at en meget stor prosent av omstreiferne er defekte og psykiske undermålere, og de sosiale hensyn ligger tydelig i dagen».
Den norske misjon blant hjemløse
Også kristne grupper ivret for en steriliseringslov. Det var særlig omstreifere misjonen ønsket å kontrollere. De så på omstreiferne som parasitter, og deres levemåte sto i sterk kontrast til de fastboendes livsform og levesett. Omstreiferne eller taterne ble sett på som en trussel mot samfunnets sosiale, kulturelle og moralske orden. Misjonen hadde også egne virkemidler i kampen mot omstreiferne, de etablerte barnehjem for omstreiferbarna. Her ble barna plassert med eller uten foreldrenes velsignelse. Ofte hadde vergerådene grepet inn for å frata tatere foreldreretten til sine barn.
Kamp mot voldtektsmenn
Kvinner med ulik politisk bakgrunn engasjerte seg i kampen mot sedelighetsforbrytere. Norske Kvinners Nasjonalråd skrev i en resolusjon til Justisdepartementet i 1929 at straffelovens sikringsbestemmelser måtte håndheves strengere for å beskytte samfunnet mot seksualforbrytere. Samtidig burde det innføres regler for tvangskastrering av farlige sedelighetsforbrytere.
Befolkningen var for sterilisering
Det var sterke grupper som ivret for en steriliseringslov utover 1920–30-tallet. Store deler av befolkningen var positive til en lov som kunne frarøve forplantningsevnen hos mennesker som lå samfunnet til byrde.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på kildenett.no
Les original på NDLA →
Ideologier og politiske omveltninger
Årsaker til den franske revolusjonen
Bakenforliggende årsaker
Vi skal først se på en rekke bakenforliggende årsaker til den franske revolusjonen. Vi ser nærmere på hvordan det franske eneveldet var, og hvordan standssamfunnet var bygd opp. Deretter tar vi for oss opplysningstiden og inspirasjonen fra USA og den amerikanske grunnloven.
Eneveldet og standssamfunnet
Ideologisk var den franske revolusjonen et oppgjør med det gamle standssamfunnet, som var preget av store forskjeller mellom folk, politisk, økonomisk og juridisk. Standssamfunnet hadde røtter i middelalderens føydale system.
Ludvig 14s utsagn "Staten, det er meg", kan illustrere det franske eneveldet. Kongen var innsatt av Gud, og middelalderens føydale system var ordnet etter den eneveldige kongen og første- og andrestandens privilegier. 98 % av befolkningen utgjorde tredjestanden. De fleste av dem var bønder, men også byborgerne hørte til her.
I dette systemet sto den eneveldige "kongen av Guds nåde" over stendene.
Førstestanden - de geistlige, Kirkens menn
Andrestanden - adelen, som for eksempel godseiere
Tredjestanden: bønder, handelsborgere og øvrig bybefolkning
De to førstnevnte stendene hadde politiske, sosiale og økonomiske fordeler, såkalte privilegier, som gikk i arv. Disse stendene hadde skattefritak, monopoler på handel og andre fordeler i samfunnet. De to øverste stendene utgjorde til sammen 2 % av befolkningen.
Tredjestanden var de som betalte skatter og avgifter og måtte stille som soldater i den den eneveldige kongens kriger.
Bøndene utgjorde den største andelen i tredjestanden og var i stor grad underlagt adelige godseiere. Adelen hadde enerett på jakt, på å drive møller, vedhogst og så videre. Bøndene måtte betale føydalavgifter og hadde arbeidsplikt på godsene.
Det framvoksende handelsborgerskapet i byene var viktig i tredjestanden. Til tross for at disse skapte store verdier, hadde de ingen reell politisk innflytelse. Deres krav var mer politisk innflytelse og et konstitusjonelt monarki. I tillegg var de imot økonomiske hindringer og for en mer liberal handel. Mange av tredjestandens representanter til stenderforsamlingen i 1789 var utdannet jurister.
For fattige i byene var kritikken rettet mot elendige levekår. Ved uår ble store grupper rammet av sult. Blant dem fantes en sammensatt gruppe kalt sanskulotter. De besto av radikale, daglønte arbeidere, håndverkere og småhandlere, og skulle komme til å spille en sentral rolle utover i revolusjonen.
Opplysningstid
Vitenskapen og fornuftstenkningen som ble utformet på 1700-tallet, utfordret standssamfunnet og det kongelige eneveldet i Frankrike.
Opplysningsfilosofene stilte krav om at styresettet skulle forankres i naturrett og folkesuverenitet. Fram mot utbruddet av den franske revolusjon i 1789 nådde disse ideene også ut til folket i tredjestanden. De ønsket å omdanne idéene til politisk handling.
Inspirasjon fra USA
Kolonistene i USA beviste for Europa at krav om folkestyre og en republikansk styreform var mulig i opplysningstiden. USAs grunnlov i 1787 hadde et styresett basert på maktfordeling og ga hvite amerikanske menn en rekke individuelle friheter.
De franske soldatene som var utkommandert av den eneveldige kongen til å støtte kolonistenes frigjøringskamp mot britene, tok disse idéene med hjem til Frankrike. Hjem til en eneveldig stat som hadde opparbeidet seg stor gjeld på grunn av krig, og luksus i øvre lag av befolkningen.
Utløsende årsaker
Vi skal nå se på de utløsende årsakene til den franske revolusjonen. Den økonomiske situasjonen var en av de viktigste utløsende årsakene, slik også samlingen av stendene i mai 1789 var det.
Økonomi
Statsgjelden i Frankrike var stor etter den amerikanske uavhengighetskrigen. Kongen forsøkte å øke skattene, og for første gang skattlegge adelen. Adelen protesterte og forlangte at den gamle, føydale stenderforsamlingen skulle innkalles. Den hadde ikke vært innkalt siden 1614.
Samtidig var det uår i jordbruket. Dette fikk konsekvenser for bøndenes inntekter og gjorde at brødprisene økte, noe som rammet en fattig bybefolkning hardt.
Stenderforsamlingen
Da stenderforsamlingen ble samlet i mai 1789, var forsamlingen splittet i en sterk opposisjon mot det kongelige eneveldet, og en svekket adel og geistlighet som forsvarte privilegiesamfunnet.
I forkant av stenderforsamlingen reiste tredjestanden krav om at de skulle få stille med like mange representanter som første- og andrestanden til sammen. I forsøk på å vise seg som en opplysningsmann valgte kongen å etterkomme dette kravet.
I tillegg ble det strid om stemmefordelingen. Tredjestanden forlangte at man skulle telle stemmer per hode og ikke for hele standen samlet. En del liberale adelsmenn og flere geistlige representanter støttet tredjestanden i dette kravet.
Revolusjonen bryter ut
Da tredjestanden, støttet av mer liberale adelsmenn og prester, erklærte seg som en nasjonalforsamling sommeren 1789, brøt revolusjonen ut. I første omgang med stormingen av Bastillen 14. juli. En konfrontasjon mellom de revolusjonære, som støttet seg på nasjonalforsamlingen, og de kongetro, som forsvarte eneveldet og privilegiesamfunnet, var i gang.
Les original på NDLA →
Vi skal først se på en rekke bakenforliggende årsaker til den franske revolusjonen. Vi ser nærmere på hvordan det franske eneveldet var, og hvordan standssamfunnet var bygd opp. Deretter tar vi for oss opplysningstiden og inspirasjonen fra USA og den amerikanske grunnloven.
Eneveldet og standssamfunnet
Ideologisk var den franske revolusjonen et oppgjør med det gamle standssamfunnet, som var preget av store forskjeller mellom folk, politisk, økonomisk og juridisk. Standssamfunnet hadde røtter i middelalderens føydale system.
Ludvig 14s utsagn "Staten, det er meg", kan illustrere det franske eneveldet. Kongen var innsatt av Gud, og middelalderens føydale system var ordnet etter den eneveldige kongen og første- og andrestandens privilegier. 98 % av befolkningen utgjorde tredjestanden. De fleste av dem var bønder, men også byborgerne hørte til her.
I dette systemet sto den eneveldige "kongen av Guds nåde" over stendene.
Førstestanden - de geistlige, Kirkens menn
Andrestanden - adelen, som for eksempel godseiere
Tredjestanden: bønder, handelsborgere og øvrig bybefolkning
De to førstnevnte stendene hadde politiske, sosiale og økonomiske fordeler, såkalte privilegier, som gikk i arv. Disse stendene hadde skattefritak, monopoler på handel og andre fordeler i samfunnet. De to øverste stendene utgjorde til sammen 2 % av befolkningen.
Tredjestanden var de som betalte skatter og avgifter og måtte stille som soldater i den den eneveldige kongens kriger.
Bøndene utgjorde den største andelen i tredjestanden og var i stor grad underlagt adelige godseiere. Adelen hadde enerett på jakt, på å drive møller, vedhogst og så videre. Bøndene måtte betale føydalavgifter og hadde arbeidsplikt på godsene.
Det framvoksende handelsborgerskapet i byene var viktig i tredjestanden. Til tross for at disse skapte store verdier, hadde de ingen reell politisk innflytelse. Deres krav var mer politisk innflytelse og et konstitusjonelt monarki. I tillegg var de imot økonomiske hindringer og for en mer liberal handel. Mange av tredjestandens representanter til stenderforsamlingen i 1789 var utdannet jurister.
For fattige i byene var kritikken rettet mot elendige levekår. Ved uår ble store grupper rammet av sult. Blant dem fantes en sammensatt gruppe kalt sanskulotter. De besto av radikale, daglønte arbeidere, håndverkere og småhandlere, og skulle komme til å spille en sentral rolle utover i revolusjonen.
Opplysningstid
Vitenskapen og fornuftstenkningen som ble utformet på 1700-tallet, utfordret standssamfunnet og det kongelige eneveldet i Frankrike.
Opplysningsfilosofene stilte krav om at styresettet skulle forankres i naturrett og folkesuverenitet. Fram mot utbruddet av den franske revolusjon i 1789 nådde disse ideene også ut til folket i tredjestanden. De ønsket å omdanne idéene til politisk handling.
Inspirasjon fra USA
Kolonistene i USA beviste for Europa at krav om folkestyre og en republikansk styreform var mulig i opplysningstiden. USAs grunnlov i 1787 hadde et styresett basert på maktfordeling og ga hvite amerikanske menn en rekke individuelle friheter.
De franske soldatene som var utkommandert av den eneveldige kongen til å støtte kolonistenes frigjøringskamp mot britene, tok disse idéene med hjem til Frankrike. Hjem til en eneveldig stat som hadde opparbeidet seg stor gjeld på grunn av krig, og luksus i øvre lag av befolkningen.
Utløsende årsaker
Vi skal nå se på de utløsende årsakene til den franske revolusjonen. Den økonomiske situasjonen var en av de viktigste utløsende årsakene, slik også samlingen av stendene i mai 1789 var det.
Økonomi
Statsgjelden i Frankrike var stor etter den amerikanske uavhengighetskrigen. Kongen forsøkte å øke skattene, og for første gang skattlegge adelen. Adelen protesterte og forlangte at den gamle, føydale stenderforsamlingen skulle innkalles. Den hadde ikke vært innkalt siden 1614.
Samtidig var det uår i jordbruket. Dette fikk konsekvenser for bøndenes inntekter og gjorde at brødprisene økte, noe som rammet en fattig bybefolkning hardt.
Stenderforsamlingen
Da stenderforsamlingen ble samlet i mai 1789, var forsamlingen splittet i en sterk opposisjon mot det kongelige eneveldet, og en svekket adel og geistlighet som forsvarte privilegiesamfunnet.
I forkant av stenderforsamlingen reiste tredjestanden krav om at de skulle få stille med like mange representanter som første- og andrestanden til sammen. I forsøk på å vise seg som en opplysningsmann valgte kongen å etterkomme dette kravet.
I tillegg ble det strid om stemmefordelingen. Tredjestanden forlangte at man skulle telle stemmer per hode og ikke for hele standen samlet. En del liberale adelsmenn og flere geistlige representanter støttet tredjestanden i dette kravet.
Revolusjonen bryter ut
Da tredjestanden, støttet av mer liberale adelsmenn og prester, erklærte seg som en nasjonalforsamling sommeren 1789, brøt revolusjonen ut. I første omgang med stormingen av Bastillen 14. juli. En konfrontasjon mellom de revolusjonære, som støttet seg på nasjonalforsamlingen, og de kongetro, som forsvarte eneveldet og privilegiesamfunnet, var i gang.
Les original på NDLA →
Årsaker til den franske revolusjonen
Bakenforliggende årsaker
Vi skal først se på en rekke bakenforliggende årsaker til den franske revolusjonen. Vi ser nærmere på hvordan det franske eneveldet var, og hvordan standssamfunnet var bygd opp. Deretter tar vi for oss opplysningstiden og inspirasjonen fra USA og den amerikanske grunnloven.
Eneveldet og standssamfunnet
Ideologisk var den franske revolusjonen et oppgjør med det gamle standssamfunnet, som var preget av store forskjeller mellom folk, politisk, økonomisk og juridisk. Standssamfunnet hadde røtter i middelalderens føydale system.
Ludvig 14s utsagn "Staten, det er meg", kan illustrere det franske eneveldet. Kongen var innsatt av Gud, og middelalderens føydale system var ordnet etter den eneveldige kongen og første- og andrestandens privilegier. 98 % av befolkningen utgjorde tredjestanden. De fleste av dem var bønder, men også byborgerne hørte til her.
I dette systemet sto den eneveldige "kongen av Guds nåde" over stendene.
Førstestanden - de geistlige, Kirkens menn
Andrestanden - adelen, som for eksempel godseiere
Tredjestanden: bønder, handelsborgere og øvrig bybefolkning
De to førstnevnte stendene hadde politiske, sosiale og økonomiske fordeler, såkalte privilegier, som gikk i arv. Disse stendene hadde skattefritak, monopoler på handel og andre fordeler i samfunnet. De to øverste stendene utgjorde til sammen 2 % av befolkningen.
Tredjestanden var de som betalte skatter og avgifter og måtte stille som soldater i den den eneveldige kongens kriger.
Bøndene utgjorde den største andelen i tredjestanden og var i stor grad underlagt adelige godseiere. Adelen hadde enerett på jakt, på å drive møller, vedhogst og så videre. Bøndene måtte betale føydalavgifter og hadde arbeidsplikt på godsene.
Det framvoksende handelsborgerskapet i byene var viktig i tredjestanden. Til tross for at disse skapte store verdier, hadde de ingen reell politisk innflytelse. Deres krav var mer politisk innflytelse og et konstitusjonelt monarki. I tillegg var de imot økonomiske hindringer og for en mer liberal handel. Mange av tredjestandens representanter til stenderforsamlingen i 1789 var utdannet jurister.
For fattige i byene var kritikken rettet mot elendige levekår. Ved uår ble store grupper rammet av sult. Blant dem fantes en sammensatt gruppe kalt sanskulotter. De besto av radikale, daglønte arbeidere, håndverkere og småhandlere, og skulle komme til å spille en sentral rolle utover i revolusjonen.
Opplysningstid
Vitenskapen og fornuftstenkningen som ble utformet på 1700-tallet, utfordret standssamfunnet og det kongelige eneveldet i Frankrike.
Opplysningsfilosofene stilte krav om at styresettet skulle forankres i naturrett og folkesuverenitet. Fram mot utbruddet av den franske revolusjon i 1789 nådde disse ideene også ut til folket i tredjestanden. De ønsket å omdanne idéene til politisk handling.
Inspirasjon fra USA
Kolonistene i USA beviste for Europa at krav om folkestyre og en republikansk styreform var mulig i opplysningstiden. USAs grunnlov i 1787 hadde et styresett basert på maktfordeling og ga hvite amerikanske menn en rekke individuelle friheter.
De franske soldatene som var utkommandert av den eneveldige kongen til å støtte kolonistenes frigjøringskamp mot britene, tok disse idéene med hjem til Frankrike. Hjem til en eneveldig stat som hadde opparbeidet seg stor gjeld på grunn av krig, og luksus i øvre lag av befolkningen.
Utløsende årsaker
Vi skal nå se på de utløsende årsakene til den franske revolusjonen. Den økonomiske situasjonen var en av de viktigste utløsende årsakene, slik også samlingen av stendene i mai 1789 var det.
Økonomi
Statsgjelden i Frankrike var stor etter den amerikanske uavhengighetskrigen. Kongen forsøkte å øke skattene, og for første gang skattlegge adelen. Adelen protesterte og forlangte at den gamle, føydale stenderforsamlingen skulle innkalles. Den hadde ikke vært innkalt siden 1614.
Samtidig var det uår i jordbruket. Dette fikk konsekvenser for bøndenes inntekter og gjorde at brødprisene økte, noe som rammet en fattig bybefolkning hardt.
Stenderforsamlingen
Da stenderforsamlingen ble samlet i mai 1789, var forsamlingen splittet i en sterk opposisjon mot det kongelige eneveldet, og en svekket adel og geistlighet som forsvarte privilegiesamfunnet.
I forkant av stenderforsamlingen reiste tredjestanden krav om at de skulle få stille med like mange representanter som første- og andrestanden til sammen. I forsøk på å vise seg som en opplysningsmann valgte kongen å etterkomme dette kravet.
I tillegg ble det strid om stemmefordelingen. Tredjestanden forlangte at man skulle telle stemmer per hode og ikke for hele standen samlet. En del liberale adelsmenn og flere geistlige representanter støttet tredjestanden i dette kravet.
Revolusjonen bryter ut
Da tredjestanden, støttet av mer liberale adelsmenn og prester, erklærte seg som en nasjonalforsamling sommeren 1789, brøt revolusjonen ut. I første omgang med stormingen av Bastillen 14. juli. En konfrontasjon mellom de revolusjonære, som støttet seg på nasjonalforsamlingen, og de kongetro, som forsvarte eneveldet og privilegiesamfunnet, var i gang.
Les original på NDLA →
Vi skal først se på en rekke bakenforliggende årsaker til den franske revolusjonen. Vi ser nærmere på hvordan det franske eneveldet var, og hvordan standssamfunnet var bygd opp. Deretter tar vi for oss opplysningstiden og inspirasjonen fra USA og den amerikanske grunnloven.
Eneveldet og standssamfunnet
Ideologisk var den franske revolusjonen et oppgjør med det gamle standssamfunnet, som var preget av store forskjeller mellom folk, politisk, økonomisk og juridisk. Standssamfunnet hadde røtter i middelalderens føydale system.
Ludvig 14s utsagn "Staten, det er meg", kan illustrere det franske eneveldet. Kongen var innsatt av Gud, og middelalderens føydale system var ordnet etter den eneveldige kongen og første- og andrestandens privilegier. 98 % av befolkningen utgjorde tredjestanden. De fleste av dem var bønder, men også byborgerne hørte til her.
I dette systemet sto den eneveldige "kongen av Guds nåde" over stendene.
Førstestanden - de geistlige, Kirkens menn
Andrestanden - adelen, som for eksempel godseiere
Tredjestanden: bønder, handelsborgere og øvrig bybefolkning
De to førstnevnte stendene hadde politiske, sosiale og økonomiske fordeler, såkalte privilegier, som gikk i arv. Disse stendene hadde skattefritak, monopoler på handel og andre fordeler i samfunnet. De to øverste stendene utgjorde til sammen 2 % av befolkningen.
Tredjestanden var de som betalte skatter og avgifter og måtte stille som soldater i den den eneveldige kongens kriger.
Bøndene utgjorde den største andelen i tredjestanden og var i stor grad underlagt adelige godseiere. Adelen hadde enerett på jakt, på å drive møller, vedhogst og så videre. Bøndene måtte betale føydalavgifter og hadde arbeidsplikt på godsene.
Det framvoksende handelsborgerskapet i byene var viktig i tredjestanden. Til tross for at disse skapte store verdier, hadde de ingen reell politisk innflytelse. Deres krav var mer politisk innflytelse og et konstitusjonelt monarki. I tillegg var de imot økonomiske hindringer og for en mer liberal handel. Mange av tredjestandens representanter til stenderforsamlingen i 1789 var utdannet jurister.
For fattige i byene var kritikken rettet mot elendige levekår. Ved uår ble store grupper rammet av sult. Blant dem fantes en sammensatt gruppe kalt sanskulotter. De besto av radikale, daglønte arbeidere, håndverkere og småhandlere, og skulle komme til å spille en sentral rolle utover i revolusjonen.
Opplysningstid
Vitenskapen og fornuftstenkningen som ble utformet på 1700-tallet, utfordret standssamfunnet og det kongelige eneveldet i Frankrike.
Opplysningsfilosofene stilte krav om at styresettet skulle forankres i naturrett og folkesuverenitet. Fram mot utbruddet av den franske revolusjon i 1789 nådde disse ideene også ut til folket i tredjestanden. De ønsket å omdanne idéene til politisk handling.
Inspirasjon fra USA
Kolonistene i USA beviste for Europa at krav om folkestyre og en republikansk styreform var mulig i opplysningstiden. USAs grunnlov i 1787 hadde et styresett basert på maktfordeling og ga hvite amerikanske menn en rekke individuelle friheter.
De franske soldatene som var utkommandert av den eneveldige kongen til å støtte kolonistenes frigjøringskamp mot britene, tok disse idéene med hjem til Frankrike. Hjem til en eneveldig stat som hadde opparbeidet seg stor gjeld på grunn av krig, og luksus i øvre lag av befolkningen.
Utløsende årsaker
Vi skal nå se på de utløsende årsakene til den franske revolusjonen. Den økonomiske situasjonen var en av de viktigste utløsende årsakene, slik også samlingen av stendene i mai 1789 var det.
Økonomi
Statsgjelden i Frankrike var stor etter den amerikanske uavhengighetskrigen. Kongen forsøkte å øke skattene, og for første gang skattlegge adelen. Adelen protesterte og forlangte at den gamle, føydale stenderforsamlingen skulle innkalles. Den hadde ikke vært innkalt siden 1614.
Samtidig var det uår i jordbruket. Dette fikk konsekvenser for bøndenes inntekter og gjorde at brødprisene økte, noe som rammet en fattig bybefolkning hardt.
Stenderforsamlingen
Da stenderforsamlingen ble samlet i mai 1789, var forsamlingen splittet i en sterk opposisjon mot det kongelige eneveldet, og en svekket adel og geistlighet som forsvarte privilegiesamfunnet.
I forkant av stenderforsamlingen reiste tredjestanden krav om at de skulle få stille med like mange representanter som første- og andrestanden til sammen. I forsøk på å vise seg som en opplysningsmann valgte kongen å etterkomme dette kravet.
I tillegg ble det strid om stemmefordelingen. Tredjestanden forlangte at man skulle telle stemmer per hode og ikke for hele standen samlet. En del liberale adelsmenn og flere geistlige representanter støttet tredjestanden i dette kravet.
Revolusjonen bryter ut
Da tredjestanden, støttet av mer liberale adelsmenn og prester, erklærte seg som en nasjonalforsamling sommeren 1789, brøt revolusjonen ut. I første omgang med stormingen av Bastillen 14. juli. En konfrontasjon mellom de revolusjonære, som støttet seg på nasjonalforsamlingen, og de kongetro, som forsvarte eneveldet og privilegiesamfunnet, var i gang.
Les original på NDLA →
Arven fra opplysningstiden
Wienkongressen
Etter Napoleonskrigene (1803–1815) forsøkte stormaktene i Europa å fjerne grunnlover som skulle sikre folkene innflytelse over egne liv. Wienkongressen, 1814 til 1815, kan trygt kalles de konservatives midlertidige seier over opplysningstidens liberale idéer. Seierherrene, først og fremst Russland, Storbritannia, Østerrike og Preussen, fastsatte prinsippene for et nytt Europa etter årtier med revolusjoner og Napoleonskriger.
Et sentralt prinsipp på kongressen var maktbalanse. Ingen stormakt skulle ha større territorier og makt enn andre. Slik kunne man forebygge nye aggressive statsledere og aggressive land, slike som Napoleons Frankrike. Dette sikret fred mellom stormaktene i flere tiår.
Et annet prinsipp var gjenopprettelsen av de "legitime" monarkiene i Europa. Gamle kongedynastier ble hentet fram, i Frankrike ble Ludvig 18. (Ludvig 16.s bror) innsatt til å styre landet.
Nasjonalisme og liberalisme
Til tross for stormaktenes seier og konservative program for Europa skapte dette forutsetninger for nye folkelige opprør. Ideen om at nasjon og folk skal styre seg selv, ble framtredende utover på 1800-tallet. Nasjonale grupper, som tsjekkere, ungarere og polakker, følte seg undertrykt, og skapte nasjonale bevegelser med krav om selvstyre. For disse opprørene var nasjonalisme og liberalisme to sider av samme sak. Et folk, en nasjon, en stat. En ny stat skulle bygge på maktfordeling, grunnlov og frihet for enkeltindividene.
Julirevolusjonen i Frankrike i 1830 og revolusjonsforsøkene i en rekke land i 1848 (februarrevolusjonen) kan sees som arvtakere av opplysningsidéene inn i det moderne Europa.
Kampen for frihet og likhet
Perioden fram til 1914 kan kalles nasjonens århundre, der ønsket om nasjonalt selvstyre var fremtredende for store deler av Europas ulike folkegrupper. Blant stormaktene var det også et økende fokus på nasjonal selvhevdelse.
Samtidig oppstod krav om mer folkestyre og flere demokratiske rettigheter fra en ny industriarbeiderklasse og fra venstreorienterte partier. Det samme gjaldt for ulike kvinnebevegelser, som krevde politisk likestilling på lik linje med menn.
Etter første verdenskrig ble mange nye nasjoner i Europa selvstendige. Nasjonal selvbestemmelse var et viktig prinsipp ved fredsslutningen.
Totalitære regimer
I mellomkrigstiden fikk demokratiene i Europa store utfordringer med å håndtere de politiske og økonomiske problemene som oppstod. Troen på at totalitære systemer kunne løse problemene, fikk et oppsving fram mot andre verdenskrig. Bare enkelte europeiske stater i Europa holdt på ideen om at vanskelighetene kunne løse gjennom demokratiske institusjoner. Andre verdenskrig viste med all tydelighet hva totalitære regimer kunne gjøre.
De forente nasjoner og menneskerettighetene
Et nytt forsøk på å sikre verdensfreden ble skapt på ruinene av andre verdenskrig. De forente nasjoner skulle skape fred, sikkerhet og utvikling i verden. Fundamentet var menneskerettserklæringen.
Artikkel 1: Alle mennesker er født frie og med samme menneskeverd og menneskerettigheter. De er utstyrt med fornuft og samvittighet og bør handle mot hverandre i brorskapets ånd.
I dag er menneskerettighetene og demokratiet den foretrukne styreformen i de aller fleste land i verden. Opplysningstidens ideer om folkesuverenitet, maktfordeling, rettsprinsipper og likhet for loven er fortsatt idealbildet. Et ønske om et velfungerende samfunn tar utgangspunkt i demokratiske prinsipper som gjelder alle, men som samtidig sikrer individene størst mulig frihet over egne liv.
Man kan kanskje diskutere om volden innenfor stater har avtatt eller økt siden 1945. Det ingen kan nekte for, er at internasjonal vold har falt til et rekordlavt nivå.
[...]
Etter 1945 intet selvstendig land anerkjent av FN blitt erobret eller slettet fra kartet. Begrensende internasjonale kriger oppstår fra tid til annen, og det er fortsatt millioner som dør av kriger, men krig er ikke lengre normen. (Harari, 2011/2018)
Kilder
Harari, Y. N. (2018). Sapiens. En kort historie om menneskeheten (L. Stokseth, Overs.). Bazar. (Opprinnelig utgitt 2011)
Knudsen, O. F. (2020, 17. mars). Maktbalanse. I Store norske leksikon. https://snl.no/maktbalanse
Les original på NDLA →
Etter Napoleonskrigene (1803–1815) forsøkte stormaktene i Europa å fjerne grunnlover som skulle sikre folkene innflytelse over egne liv. Wienkongressen, 1814 til 1815, kan trygt kalles de konservatives midlertidige seier over opplysningstidens liberale idéer. Seierherrene, først og fremst Russland, Storbritannia, Østerrike og Preussen, fastsatte prinsippene for et nytt Europa etter årtier med revolusjoner og Napoleonskriger.
Et sentralt prinsipp på kongressen var maktbalanse. Ingen stormakt skulle ha større territorier og makt enn andre. Slik kunne man forebygge nye aggressive statsledere og aggressive land, slike som Napoleons Frankrike. Dette sikret fred mellom stormaktene i flere tiår.
Et annet prinsipp var gjenopprettelsen av de "legitime" monarkiene i Europa. Gamle kongedynastier ble hentet fram, i Frankrike ble Ludvig 18. (Ludvig 16.s bror) innsatt til å styre landet.
Nasjonalisme og liberalisme
Til tross for stormaktenes seier og konservative program for Europa skapte dette forutsetninger for nye folkelige opprør. Ideen om at nasjon og folk skal styre seg selv, ble framtredende utover på 1800-tallet. Nasjonale grupper, som tsjekkere, ungarere og polakker, følte seg undertrykt, og skapte nasjonale bevegelser med krav om selvstyre. For disse opprørene var nasjonalisme og liberalisme to sider av samme sak. Et folk, en nasjon, en stat. En ny stat skulle bygge på maktfordeling, grunnlov og frihet for enkeltindividene.
Julirevolusjonen i Frankrike i 1830 og revolusjonsforsøkene i en rekke land i 1848 (februarrevolusjonen) kan sees som arvtakere av opplysningsidéene inn i det moderne Europa.
Kampen for frihet og likhet
Perioden fram til 1914 kan kalles nasjonens århundre, der ønsket om nasjonalt selvstyre var fremtredende for store deler av Europas ulike folkegrupper. Blant stormaktene var det også et økende fokus på nasjonal selvhevdelse.
Samtidig oppstod krav om mer folkestyre og flere demokratiske rettigheter fra en ny industriarbeiderklasse og fra venstreorienterte partier. Det samme gjaldt for ulike kvinnebevegelser, som krevde politisk likestilling på lik linje med menn.
Etter første verdenskrig ble mange nye nasjoner i Europa selvstendige. Nasjonal selvbestemmelse var et viktig prinsipp ved fredsslutningen.
Totalitære regimer
I mellomkrigstiden fikk demokratiene i Europa store utfordringer med å håndtere de politiske og økonomiske problemene som oppstod. Troen på at totalitære systemer kunne løse problemene, fikk et oppsving fram mot andre verdenskrig. Bare enkelte europeiske stater i Europa holdt på ideen om at vanskelighetene kunne løse gjennom demokratiske institusjoner. Andre verdenskrig viste med all tydelighet hva totalitære regimer kunne gjøre.
De forente nasjoner og menneskerettighetene
Et nytt forsøk på å sikre verdensfreden ble skapt på ruinene av andre verdenskrig. De forente nasjoner skulle skape fred, sikkerhet og utvikling i verden. Fundamentet var menneskerettserklæringen.
Artikkel 1: Alle mennesker er født frie og med samme menneskeverd og menneskerettigheter. De er utstyrt med fornuft og samvittighet og bør handle mot hverandre i brorskapets ånd.
I dag er menneskerettighetene og demokratiet den foretrukne styreformen i de aller fleste land i verden. Opplysningstidens ideer om folkesuverenitet, maktfordeling, rettsprinsipper og likhet for loven er fortsatt idealbildet. Et ønske om et velfungerende samfunn tar utgangspunkt i demokratiske prinsipper som gjelder alle, men som samtidig sikrer individene størst mulig frihet over egne liv.
Man kan kanskje diskutere om volden innenfor stater har avtatt eller økt siden 1945. Det ingen kan nekte for, er at internasjonal vold har falt til et rekordlavt nivå.
[...]
Etter 1945 intet selvstendig land anerkjent av FN blitt erobret eller slettet fra kartet. Begrensende internasjonale kriger oppstår fra tid til annen, og det er fortsatt millioner som dør av kriger, men krig er ikke lengre normen. (Harari, 2011/2018)
Kilder
Harari, Y. N. (2018). Sapiens. En kort historie om menneskeheten (L. Stokseth, Overs.). Bazar. (Opprinnelig utgitt 2011)
Knudsen, O. F. (2020, 17. mars). Maktbalanse. I Store norske leksikon. https://snl.no/maktbalanse
Les original på NDLA →
Franske opplysningsfilosofer
Kritikk av eneveldet
I første halvdel av 1700-tallet drev franske filosofer tankene om naturretten og fornuftstenkningen videre. I første rekke mot det eneveldige vanstyret kongen og hans administrasjon førte.
Kritikken dreide seg om at eneveldet ikke var effektivt og rasjonelt nok for borgerskapets næringsliv. Bøndene kritiserte adelens privilegier, og for størsteparten av tredjestanden handlet kritikken om at de hadde liten mulighet til å påvirke sine egne liv. Det var kongemakten og adelen som styrte landet, skrev ut lover og skatter og dømte slik det passet dem.
Montesquieu og maktfordelingsprinsippet
John Locke inspirerte mange av politikerne og tenkerne i opplysningstiden. Han holdt også liberale verdier høyt. Den amerikanske grunnloven ble tydelig påvirket av ideene hans. Også i Frankrike var det mange som leste Lockes skrifter. Den franske politiske tenkeren Charles Montesquieu omsatte mange av Lockes tanker til politiske styringsprinsipper.
"Republikken var basert på dygder, despotiet på frykt og monarkiet på ære"
(Charles Montesquieu: Lovens ånd, 1748)
Montesquieu utfordret eneveldet med maktfordelingsprinsippet. Ideen bak dette prinsippet er at makten i en stat bør deles mellom tre statsmakter: den utøvende, den lovgivende og den dømmende makten. De tre statsmaktene skal utnevnes uavhengig av hverandre.
Balansen mellom disse tre og institusjonenes selvstendighet skulle motvirke maktkonsentrasjonen i eneveldet. En slik maktbalanse ville hindre at folk ble vilkårlig og urettferdig behandlet. Montesquieus maktbalanse og maktfordeling skulle få stor betydning for framtidige styresett og konstitusjonell tenkning. I Norge i dag er det Regjeringen, Stortinget og domstolene som representerer de tre statsmaktene.
En sekulær fritenkertradisjon: Encyklopedien
Opplysningstiden blir preget av offentlig meningsutveksling, men samtidig "oppdagelsen" av å vere sensurert. En kritisk offentlighet åpnet for å reise krav om ytringsfrihet og folkesuverenitet, og den nye trykkpressen gjorde det mulig å nå flere. De franske opplysningsfilosofene Montesquieu, Voltaire og Rousseau bidro med tekster til de fornuftsbaserte bøkene som skulle opplyse den franske befolkningen.
Voltaire og ytringsfriheten
François-Marie Arouet (1694-1778), bedre kjent under pseudonymet Voltaire, blir regnet blant opplysningstidens fremste tenkere.
Religionen var for Voltaire menneskeskapt og ble brukt av Kirken og det kongelige eneveldet til å undertrykke folk og holde oppe første- og andrestandens privilegier i samfunnet. De mange endeløse diskusjonene blant teologene viste også at moralen kunne fristilles fra religionen. Fornuftige mennesker kunne selv finne fram til hva som var godt og ondt.
Ytringsfriheten sto sentralt hos Voltaire. Kampen for ytringsfrihet i det kongelige eneveldet ble essensielt i det før-revolusjonære Frankrike. Ytringsfrihet er en forutsetning for politiske partier og demokratiet. Av den grunn skal Voltaire ha blitt tillagt denne utsagnet: "Jeg er uenig i det du sier, men jeg vil gå i døden for din rett til å si det".
Jean-Jacques Rousseau og allmenviljen
"Tilbake til naturen" er et slagord som er tillagt den franske filosofen Jean-Jacques Rousseau. Han så for seg at mennesket var født med en rekke gode egenskaper, men at storsamfunnet skapte egoistiske og uærlige mennesker. Rousseau skrev om dette i verket Om samfunnspakten, som kom ut i 1762. Han så for seg samfunnspakten som en avtale mellom alle innbyggerne i en stat der de gikk sammen om å sikre sine egne friheter og rettigheter. I motsetning til Locke, som ville ha en kontrakt mellom de styrte og de styrende, ville Rousseau ha en kontrakt mellom menneskene. Den enkeltes vilje ble med dette overdratt til allmennviljen som sto over enkeltmenneskets vilje. Fellesinteresser skulle gå foran særinteresser. Allmennviljen skulle virke for samfunnets beste, og den skulle legitimere maktutøvelse over enkeltmenneskene.
Det er likevel noe uklart hos Rousseau hvem som skulle sørge for at allmennviljen ble gjennomført. Historien har vist hvordan ulike ledere har definert og utnyttet "folkets egentlige vilje" til egen vinning. Både Adolf Hitler og Josef Stalin ville hevde at de styrte på vegne av folkets vilje, uten at det reelle folkeflertallet ble lagt til grunn. Filosofens tanker har derfor både blitt brukt til å legitimere demokrati og nasjonalisme, men også diktaturer og totalitære regimer.
Har du fått med deg dette?
Les original på NDLA →
I første halvdel av 1700-tallet drev franske filosofer tankene om naturretten og fornuftstenkningen videre. I første rekke mot det eneveldige vanstyret kongen og hans administrasjon førte.
Kritikken dreide seg om at eneveldet ikke var effektivt og rasjonelt nok for borgerskapets næringsliv. Bøndene kritiserte adelens privilegier, og for størsteparten av tredjestanden handlet kritikken om at de hadde liten mulighet til å påvirke sine egne liv. Det var kongemakten og adelen som styrte landet, skrev ut lover og skatter og dømte slik det passet dem.
Montesquieu og maktfordelingsprinsippet
John Locke inspirerte mange av politikerne og tenkerne i opplysningstiden. Han holdt også liberale verdier høyt. Den amerikanske grunnloven ble tydelig påvirket av ideene hans. Også i Frankrike var det mange som leste Lockes skrifter. Den franske politiske tenkeren Charles Montesquieu omsatte mange av Lockes tanker til politiske styringsprinsipper.
"Republikken var basert på dygder, despotiet på frykt og monarkiet på ære"
(Charles Montesquieu: Lovens ånd, 1748)
Montesquieu utfordret eneveldet med maktfordelingsprinsippet. Ideen bak dette prinsippet er at makten i en stat bør deles mellom tre statsmakter: den utøvende, den lovgivende og den dømmende makten. De tre statsmaktene skal utnevnes uavhengig av hverandre.
Balansen mellom disse tre og institusjonenes selvstendighet skulle motvirke maktkonsentrasjonen i eneveldet. En slik maktbalanse ville hindre at folk ble vilkårlig og urettferdig behandlet. Montesquieus maktbalanse og maktfordeling skulle få stor betydning for framtidige styresett og konstitusjonell tenkning. I Norge i dag er det Regjeringen, Stortinget og domstolene som representerer de tre statsmaktene.
En sekulær fritenkertradisjon: Encyklopedien
Opplysningstiden blir preget av offentlig meningsutveksling, men samtidig "oppdagelsen" av å vere sensurert. En kritisk offentlighet åpnet for å reise krav om ytringsfrihet og folkesuverenitet, og den nye trykkpressen gjorde det mulig å nå flere. De franske opplysningsfilosofene Montesquieu, Voltaire og Rousseau bidro med tekster til de fornuftsbaserte bøkene som skulle opplyse den franske befolkningen.
Voltaire og ytringsfriheten
François-Marie Arouet (1694-1778), bedre kjent under pseudonymet Voltaire, blir regnet blant opplysningstidens fremste tenkere.
Religionen var for Voltaire menneskeskapt og ble brukt av Kirken og det kongelige eneveldet til å undertrykke folk og holde oppe første- og andrestandens privilegier i samfunnet. De mange endeløse diskusjonene blant teologene viste også at moralen kunne fristilles fra religionen. Fornuftige mennesker kunne selv finne fram til hva som var godt og ondt.
Ytringsfriheten sto sentralt hos Voltaire. Kampen for ytringsfrihet i det kongelige eneveldet ble essensielt i det før-revolusjonære Frankrike. Ytringsfrihet er en forutsetning for politiske partier og demokratiet. Av den grunn skal Voltaire ha blitt tillagt denne utsagnet: "Jeg er uenig i det du sier, men jeg vil gå i døden for din rett til å si det".
Jean-Jacques Rousseau og allmenviljen
"Tilbake til naturen" er et slagord som er tillagt den franske filosofen Jean-Jacques Rousseau. Han så for seg at mennesket var født med en rekke gode egenskaper, men at storsamfunnet skapte egoistiske og uærlige mennesker. Rousseau skrev om dette i verket Om samfunnspakten, som kom ut i 1762. Han så for seg samfunnspakten som en avtale mellom alle innbyggerne i en stat der de gikk sammen om å sikre sine egne friheter og rettigheter. I motsetning til Locke, som ville ha en kontrakt mellom de styrte og de styrende, ville Rousseau ha en kontrakt mellom menneskene. Den enkeltes vilje ble med dette overdratt til allmennviljen som sto over enkeltmenneskets vilje. Fellesinteresser skulle gå foran særinteresser. Allmennviljen skulle virke for samfunnets beste, og den skulle legitimere maktutøvelse over enkeltmenneskene.
Det er likevel noe uklart hos Rousseau hvem som skulle sørge for at allmennviljen ble gjennomført. Historien har vist hvordan ulike ledere har definert og utnyttet "folkets egentlige vilje" til egen vinning. Både Adolf Hitler og Josef Stalin ville hevde at de styrte på vegne av folkets vilje, uten at det reelle folkeflertallet ble lagt til grunn. Filosofens tanker har derfor både blitt brukt til å legitimere demokrati og nasjonalisme, men også diktaturer og totalitære regimer.
Har du fått med deg dette?
Les original på NDLA →
Franske opplysningsfilosofer
Kritikk av eneveldet
I første halvdel av 1700-tallet drev franske filosofer tankene om naturretten og fornuftstenkningen videre. I første rekke mot det eneveldige vanstyret kongen og hans administrasjon førte.
Kritikken dreide seg om at eneveldet ikke var effektivt og rasjonelt nok for borgerskapets næringsliv. Bøndene kritiserte adelens privilegier, og for størsteparten av tredjestanden handlet kritikken om at de hadde liten mulighet til å påvirke sine egne liv. Det var kongemakten og adelen som styrte landet, skrev ut lover og skatter og dømte slik det passet dem.
Montesquieu og maktfordelingsprinsippet
John Locke inspirerte mange av politikerne og tenkerne i opplysningstiden. Han holdt også liberale verdier høyt. Den amerikanske grunnloven ble tydelig påvirket av ideene hans. Også i Frankrike var det mange som leste Lockes skrifter. Den franske politiske tenkeren Charles Montesquieu omsatte mange av Lockes tanker til politiske styringsprinsipper.
"Republikken var basert på dygder, despotiet på frykt og monarkiet på ære"
(Charles Montesquieu: Lovens ånd, 1748)
Montesquieu utfordret eneveldet med maktfordelingsprinsippet. Ideen bak dette prinsippet er at makten i en stat bør deles mellom tre statsmakter: den utøvende, den lovgivende og den dømmende makten. De tre statsmaktene skal utnevnes uavhengig av hverandre.
Balansen mellom disse tre og institusjonenes selvstendighet skulle motvirke maktkonsentrasjonen i eneveldet. En slik maktbalanse ville hindre at folk ble vilkårlig og urettferdig behandlet. Montesquieus maktbalanse og maktfordeling skulle få stor betydning for framtidige styresett og konstitusjonell tenkning. I Norge i dag er det Regjeringen, Stortinget og domstolene som representerer de tre statsmaktene.
En sekulær fritenkertradisjon: Encyklopedien
Opplysningstiden blir preget av offentlig meningsutveksling, men samtidig "oppdagelsen" av å vere sensurert. En kritisk offentlighet åpnet for å reise krav om ytringsfrihet og folkesuverenitet, og den nye trykkpressen gjorde det mulig å nå flere. De franske opplysningsfilosofene Montesquieu, Voltaire og Rousseau bidro med tekster til de fornuftsbaserte bøkene som skulle opplyse den franske befolkningen.
Voltaire og ytringsfriheten
François-Marie Arouet (1694-1778), bedre kjent under pseudonymet Voltaire, blir regnet blant opplysningstidens fremste tenkere.
Religionen var for Voltaire menneskeskapt og ble brukt av Kirken og det kongelige eneveldet til å undertrykke folk og holde oppe første- og andrestandens privilegier i samfunnet. De mange endeløse diskusjonene blant teologene viste også at moralen kunne fristilles fra religionen. Fornuftige mennesker kunne selv finne fram til hva som var godt og ondt.
Ytringsfriheten sto sentralt hos Voltaire. Kampen for ytringsfrihet i det kongelige eneveldet ble essensielt i det før-revolusjonære Frankrike. Ytringsfrihet er en forutsetning for politiske partier og demokratiet. Av den grunn skal Voltaire ha blitt tillagt denne utsagnet: "Jeg er uenig i det du sier, men jeg vil gå i døden for din rett til å si det".
Jean-Jacques Rousseau og allmenviljen
"Tilbake til naturen" er et slagord som er tillagt den franske filosofen Jean-Jacques Rousseau. Han så for seg at mennesket var født med en rekke gode egenskaper, men at storsamfunnet skapte egoistiske og uærlige mennesker. Rousseau skrev om dette i verket Om samfunnspakten, som kom ut i 1762. Han så for seg samfunnspakten som en avtale mellom alle innbyggerne i en stat der de gikk sammen om å sikre sine egne friheter og rettigheter. I motsetning til Locke, som ville ha en kontrakt mellom de styrte og de styrende, ville Rousseau ha en kontrakt mellom menneskene. Den enkeltes vilje ble med dette overdratt til allmennviljen som sto over enkeltmenneskets vilje. Fellesinteresser skulle gå foran særinteresser. Allmennviljen skulle virke for samfunnets beste, og den skulle legitimere maktutøvelse over enkeltmenneskene.
Det er likevel noe uklart hos Rousseau hvem som skulle sørge for at allmennviljen ble gjennomført. Historien har vist hvordan ulike ledere har definert og utnyttet "folkets egentlige vilje" til egen vinning. Både Adolf Hitler og Josef Stalin ville hevde at de styrte på vegne av folkets vilje, uten at det reelle folkeflertallet ble lagt til grunn. Filosofens tanker har derfor både blitt brukt til å legitimere demokrati og nasjonalisme, men også diktaturer og totalitære regimer.
Har du fått med deg dette?
Les original på NDLA →
I første halvdel av 1700-tallet drev franske filosofer tankene om naturretten og fornuftstenkningen videre. I første rekke mot det eneveldige vanstyret kongen og hans administrasjon førte.
Kritikken dreide seg om at eneveldet ikke var effektivt og rasjonelt nok for borgerskapets næringsliv. Bøndene kritiserte adelens privilegier, og for størsteparten av tredjestanden handlet kritikken om at de hadde liten mulighet til å påvirke sine egne liv. Det var kongemakten og adelen som styrte landet, skrev ut lover og skatter og dømte slik det passet dem.
Montesquieu og maktfordelingsprinsippet
John Locke inspirerte mange av politikerne og tenkerne i opplysningstiden. Han holdt også liberale verdier høyt. Den amerikanske grunnloven ble tydelig påvirket av ideene hans. Også i Frankrike var det mange som leste Lockes skrifter. Den franske politiske tenkeren Charles Montesquieu omsatte mange av Lockes tanker til politiske styringsprinsipper.
"Republikken var basert på dygder, despotiet på frykt og monarkiet på ære"
(Charles Montesquieu: Lovens ånd, 1748)
Montesquieu utfordret eneveldet med maktfordelingsprinsippet. Ideen bak dette prinsippet er at makten i en stat bør deles mellom tre statsmakter: den utøvende, den lovgivende og den dømmende makten. De tre statsmaktene skal utnevnes uavhengig av hverandre.
Balansen mellom disse tre og institusjonenes selvstendighet skulle motvirke maktkonsentrasjonen i eneveldet. En slik maktbalanse ville hindre at folk ble vilkårlig og urettferdig behandlet. Montesquieus maktbalanse og maktfordeling skulle få stor betydning for framtidige styresett og konstitusjonell tenkning. I Norge i dag er det Regjeringen, Stortinget og domstolene som representerer de tre statsmaktene.
En sekulær fritenkertradisjon: Encyklopedien
Opplysningstiden blir preget av offentlig meningsutveksling, men samtidig "oppdagelsen" av å vere sensurert. En kritisk offentlighet åpnet for å reise krav om ytringsfrihet og folkesuverenitet, og den nye trykkpressen gjorde det mulig å nå flere. De franske opplysningsfilosofene Montesquieu, Voltaire og Rousseau bidro med tekster til de fornuftsbaserte bøkene som skulle opplyse den franske befolkningen.
Voltaire og ytringsfriheten
François-Marie Arouet (1694-1778), bedre kjent under pseudonymet Voltaire, blir regnet blant opplysningstidens fremste tenkere.
Religionen var for Voltaire menneskeskapt og ble brukt av Kirken og det kongelige eneveldet til å undertrykke folk og holde oppe første- og andrestandens privilegier i samfunnet. De mange endeløse diskusjonene blant teologene viste også at moralen kunne fristilles fra religionen. Fornuftige mennesker kunne selv finne fram til hva som var godt og ondt.
Ytringsfriheten sto sentralt hos Voltaire. Kampen for ytringsfrihet i det kongelige eneveldet ble essensielt i det før-revolusjonære Frankrike. Ytringsfrihet er en forutsetning for politiske partier og demokratiet. Av den grunn skal Voltaire ha blitt tillagt denne utsagnet: "Jeg er uenig i det du sier, men jeg vil gå i døden for din rett til å si det".
Jean-Jacques Rousseau og allmenviljen
"Tilbake til naturen" er et slagord som er tillagt den franske filosofen Jean-Jacques Rousseau. Han så for seg at mennesket var født med en rekke gode egenskaper, men at storsamfunnet skapte egoistiske og uærlige mennesker. Rousseau skrev om dette i verket Om samfunnspakten, som kom ut i 1762. Han så for seg samfunnspakten som en avtale mellom alle innbyggerne i en stat der de gikk sammen om å sikre sine egne friheter og rettigheter. I motsetning til Locke, som ville ha en kontrakt mellom de styrte og de styrende, ville Rousseau ha en kontrakt mellom menneskene. Den enkeltes vilje ble med dette overdratt til allmennviljen som sto over enkeltmenneskets vilje. Fellesinteresser skulle gå foran særinteresser. Allmennviljen skulle virke for samfunnets beste, og den skulle legitimere maktutøvelse over enkeltmenneskene.
Det er likevel noe uklart hos Rousseau hvem som skulle sørge for at allmennviljen ble gjennomført. Historien har vist hvordan ulike ledere har definert og utnyttet "folkets egentlige vilje" til egen vinning. Både Adolf Hitler og Josef Stalin ville hevde at de styrte på vegne av folkets vilje, uten at det reelle folkeflertallet ble lagt til grunn. Filosofens tanker har derfor både blitt brukt til å legitimere demokrati og nasjonalisme, men også diktaturer og totalitære regimer.
Har du fått med deg dette?
Les original på NDLA →
Fra stenderforsamling til konstitusjonelt monarki
Nasjonalforsamlingen etableres
Kongens økonomiske problemer, uår i jordbruket, matmangel og en opprørsk bonde- og bybefolkning krevde endringer i Frankrike.
Stenderforsamlingen kom sammen i mai 1789. Etter kort tid erklærte tredjestanden og enkelte opplysningsorienterte blant adelen og de geistlige at de nå var en nasjonalforsamling; medlemmene skulle representere nasjonen og ikke stendene. Kongen motsatte seg dette, men var villig til å etterkomme en del opplysningsidéer i en ny styreform. Kongen forsøkte også å stenge stenderforsamlingen med makt, men da flyttet nasjonalforsamlingen til et annet lokale og la ed på at den: "ikke skulle la seg oppløse, (…) men møtes overalt hvor omstendighetene måtte kreve det, like til grunnloven er utarbeidet og befestet på trygg grunn".
Stormen av Bastillen
Kong Ludvig den 16. slo seg imidlertid ikke til ro med tingenes tilstand. Fra utenlandske regimenter hentet han 20 000 soldater til Versailles og Paris. Rykter om at kongen skulle oppløse nasjonalforsamlingen, gjorde at de revolusjonære massene i Paris stormet Bastillen. Bastillen var en gammel festning som på dette tidspunktet ble brukt til politiske fanger, men først og fremst som kruttlager. De revolusjonære beseiret vaktstyrken raskt og kunne bevæpne en ny revolusjonær hær som ble underlagt nasjonalforsamlingen. Bastillens fall ble et symbol på seieren over eneveldet, og 14. juli ble derfor Frankrikes nasjonaldag.
Podkast: NRK Episode 1 - Stormen på Bastillen
Frankrike anno 1789 er Europas supermakt med en befolkning tre ganger så stor som i England. Fra sitt slott i Versailles hersker kongen med eneveldig makt.
Men under overflaten ulmer det, landet er bankerott etter flere dyre og mislykkede kriger. Folket blir tynget ned av skatter, mens adelen lever i sus og dus. En dårlig kornhøst gjør at prisen på brød skyter i været, folk sulter. Det skal bare en liten gnist til for å tenne bålet.
Revolusjonen sprer seg til distriktene
Utover sommeren 1789 spredte opprøret seg til landdistriktene. Rundt om i Frankrike tok flere bønder oppfordringen og gikk til angrep på sine godseiere og deres privilegier. Flere steder gikk bøndene brutalt fram, og opprøret kom ut av kontroll. I et forsøk på å roe bøndenes opprør opphevet nasjonalforsamlingen "loven om føydalavgiftene" 4. august 1789. Slik ble adelens privilegier og gamle rettigheter avskaffet.
Frihet, likhet og brorskap
Kongemakten og nasjonalforsamlingen var på kollisjonskurs i synet på hva Frankrike skulle bli. For nasjonalforsamlingen og de som støttet revolusjonen, var slagordet "frihet, likhet, brorskap". Den 26. august 1789 ble "Erklæringen om menneskets og borgernes rettigheter" vedtatt. Disse menneskerettighetene skulle sikre rettigheter for enkeltindividene. Inspirert av opplysningsfilosofien stod det skrevet at "menneskene fødes og forblir frie og like i rettigheter".
Podkast NRK Episode 2 - Kvinnemarsjen til Versailles
I Paris er det fremdeles høye brødpriser – folk er sultne og sinte – og i oktober 1789 drar et kvinnetog fra Paris til kongens slott i Versailles for å hente brød.
I tiden fra revolusjonsutbruddet til grunnloven blir vedtatt i 1791, ble nasjonalforsamlingen styrket på bekostning av kongemakten. På grunn av økende matmangel utover høsten 1789 tok kvinnene saken i egne hender og marsjerte til Versailles for å tvinge kongen til å åpne sine matlagre. Kvinnemarsjen bidro til at kongemakten måtte flytte til Paris og kom under nasjonalforsamlingens kontroll.
Grunnloven av 1791
Grunnloven bygde på ideen om et konstitusjonelt monarki. Det betydde at Ludvig 16. måtte dele makten med nasjonalforsamlingen og domstolene jf. Montesquieus maktfordelingsprinsipp. Individenes rettigheter ble garantert i grunnloven. De franske borgerne ble nå lovet:
slutt på eneveldet av Guds nåde
privat eiendomsrett
religionsfrihet, ytringsfrihet
likhet for loven, og rettsikkerhet for alle borgere
næringsfrihet, frihandel
Opplysningsfilosofenes bidrag til grunnloven var betydelig. Voltaires krav om ytringsfrihet og religionsfrihet ble et bærende prinsipp. Adam Smiths kritikk av merkantilismen banet vei for næringsfrihet og frihandel. Den private eiendomsretten sikret bønder og borgere rettigheter over egne eiendommer og bedrifter. Ideen om samfunnskontrakter og allmennviljen ble forankret i folkesuvereniteten.
Grunnloven av 1791 ble gjerne kalt "Borgernes og bøndenes grunnlov". For bøndene var eiendomsretten viktigst, for handelsborgerne var økonomisk frihet det avgjørende. For disse gruppene var revolusjonens mål nådd med grunnloven av 1791. Men andre revolusjonære ville føre revolusjonen videre.
Les original på NDLA →
Kongens økonomiske problemer, uår i jordbruket, matmangel og en opprørsk bonde- og bybefolkning krevde endringer i Frankrike.
Stenderforsamlingen kom sammen i mai 1789. Etter kort tid erklærte tredjestanden og enkelte opplysningsorienterte blant adelen og de geistlige at de nå var en nasjonalforsamling; medlemmene skulle representere nasjonen og ikke stendene. Kongen motsatte seg dette, men var villig til å etterkomme en del opplysningsidéer i en ny styreform. Kongen forsøkte også å stenge stenderforsamlingen med makt, men da flyttet nasjonalforsamlingen til et annet lokale og la ed på at den: "ikke skulle la seg oppløse, (…) men møtes overalt hvor omstendighetene måtte kreve det, like til grunnloven er utarbeidet og befestet på trygg grunn".
Stormen av Bastillen
Kong Ludvig den 16. slo seg imidlertid ikke til ro med tingenes tilstand. Fra utenlandske regimenter hentet han 20 000 soldater til Versailles og Paris. Rykter om at kongen skulle oppløse nasjonalforsamlingen, gjorde at de revolusjonære massene i Paris stormet Bastillen. Bastillen var en gammel festning som på dette tidspunktet ble brukt til politiske fanger, men først og fremst som kruttlager. De revolusjonære beseiret vaktstyrken raskt og kunne bevæpne en ny revolusjonær hær som ble underlagt nasjonalforsamlingen. Bastillens fall ble et symbol på seieren over eneveldet, og 14. juli ble derfor Frankrikes nasjonaldag.
Podkast: NRK Episode 1 - Stormen på Bastillen
Frankrike anno 1789 er Europas supermakt med en befolkning tre ganger så stor som i England. Fra sitt slott i Versailles hersker kongen med eneveldig makt.
Men under overflaten ulmer det, landet er bankerott etter flere dyre og mislykkede kriger. Folket blir tynget ned av skatter, mens adelen lever i sus og dus. En dårlig kornhøst gjør at prisen på brød skyter i været, folk sulter. Det skal bare en liten gnist til for å tenne bålet.
Revolusjonen sprer seg til distriktene
Utover sommeren 1789 spredte opprøret seg til landdistriktene. Rundt om i Frankrike tok flere bønder oppfordringen og gikk til angrep på sine godseiere og deres privilegier. Flere steder gikk bøndene brutalt fram, og opprøret kom ut av kontroll. I et forsøk på å roe bøndenes opprør opphevet nasjonalforsamlingen "loven om føydalavgiftene" 4. august 1789. Slik ble adelens privilegier og gamle rettigheter avskaffet.
Frihet, likhet og brorskap
Kongemakten og nasjonalforsamlingen var på kollisjonskurs i synet på hva Frankrike skulle bli. For nasjonalforsamlingen og de som støttet revolusjonen, var slagordet "frihet, likhet, brorskap". Den 26. august 1789 ble "Erklæringen om menneskets og borgernes rettigheter" vedtatt. Disse menneskerettighetene skulle sikre rettigheter for enkeltindividene. Inspirert av opplysningsfilosofien stod det skrevet at "menneskene fødes og forblir frie og like i rettigheter".
Podkast NRK Episode 2 - Kvinnemarsjen til Versailles
I Paris er det fremdeles høye brødpriser – folk er sultne og sinte – og i oktober 1789 drar et kvinnetog fra Paris til kongens slott i Versailles for å hente brød.
I tiden fra revolusjonsutbruddet til grunnloven blir vedtatt i 1791, ble nasjonalforsamlingen styrket på bekostning av kongemakten. På grunn av økende matmangel utover høsten 1789 tok kvinnene saken i egne hender og marsjerte til Versailles for å tvinge kongen til å åpne sine matlagre. Kvinnemarsjen bidro til at kongemakten måtte flytte til Paris og kom under nasjonalforsamlingens kontroll.
Grunnloven av 1791
Grunnloven bygde på ideen om et konstitusjonelt monarki. Det betydde at Ludvig 16. måtte dele makten med nasjonalforsamlingen og domstolene jf. Montesquieus maktfordelingsprinsipp. Individenes rettigheter ble garantert i grunnloven. De franske borgerne ble nå lovet:
slutt på eneveldet av Guds nåde
privat eiendomsrett
religionsfrihet, ytringsfrihet
likhet for loven, og rettsikkerhet for alle borgere
næringsfrihet, frihandel
Opplysningsfilosofenes bidrag til grunnloven var betydelig. Voltaires krav om ytringsfrihet og religionsfrihet ble et bærende prinsipp. Adam Smiths kritikk av merkantilismen banet vei for næringsfrihet og frihandel. Den private eiendomsretten sikret bønder og borgere rettigheter over egne eiendommer og bedrifter. Ideen om samfunnskontrakter og allmennviljen ble forankret i folkesuvereniteten.
Grunnloven av 1791 ble gjerne kalt "Borgernes og bøndenes grunnlov". For bøndene var eiendomsretten viktigst, for handelsborgerne var økonomisk frihet det avgjørende. For disse gruppene var revolusjonens mål nådd med grunnloven av 1791. Men andre revolusjonære ville føre revolusjonen videre.
Les original på NDLA →
Fra stenderforsamling til konstitusjonelt monarki
Nasjonalforsamlingen etableres
Kongens økonomiske problemer, uår i jordbruket, matmangel og en opprørsk bonde- og bybefolkning krevde endringer i Frankrike.
Stenderforsamlingen kom sammen i mai 1789. Etter kort tid erklærte tredjestanden og enkelte opplysningsorienterte blant adelen og de geistlige at de nå var en nasjonalforsamling; medlemmene skulle representere nasjonen og ikke stendene. Kongen motsatte seg dette, men var villig til å etterkomme en del opplysningsidéer i en ny styreform. Kongen forsøkte også å stenge stenderforsamlingen med makt, men da flyttet nasjonalforsamlingen til et annet lokale og la ed på at den: "ikke skulle la seg oppløse, (…) men møtes overalt hvor omstendighetene måtte kreve det, like til grunnloven er utarbeidet og befestet på trygg grunn".
Stormen av Bastillen
Kong Ludvig den 16. slo seg imidlertid ikke til ro med tingenes tilstand. Fra utenlandske regimenter hentet han 20 000 soldater til Versailles og Paris. Rykter om at kongen skulle oppløse nasjonalforsamlingen, gjorde at de revolusjonære massene i Paris stormet Bastillen. Bastillen var en gammel festning som på dette tidspunktet ble brukt til politiske fanger, men først og fremst som kruttlager. De revolusjonære beseiret vaktstyrken raskt og kunne bevæpne en ny revolusjonær hær som ble underlagt nasjonalforsamlingen. Bastillens fall ble et symbol på seieren over eneveldet, og 14. juli ble derfor Frankrikes nasjonaldag.
Podkast: NRK Episode 1 - Stormen på Bastillen
Frankrike anno 1789 er Europas supermakt med en befolkning tre ganger så stor som i England. Fra sitt slott i Versailles hersker kongen med eneveldig makt.
Men under overflaten ulmer det, landet er bankerott etter flere dyre og mislykkede kriger. Folket blir tynget ned av skatter, mens adelen lever i sus og dus. En dårlig kornhøst gjør at prisen på brød skyter i været, folk sulter. Det skal bare en liten gnist til for å tenne bålet.
Revolusjonen sprer seg til distriktene
Utover sommeren 1789 spredte opprøret seg til landdistriktene. Rundt om i Frankrike tok flere bønder oppfordringen og gikk til angrep på sine godseiere og deres privilegier. Flere steder gikk bøndene brutalt fram, og opprøret kom ut av kontroll. I et forsøk på å roe bøndenes opprør opphevet nasjonalforsamlingen "loven om føydalavgiftene" 4. august 1789. Slik ble adelens privilegier og gamle rettigheter avskaffet.
Frihet, likhet og brorskap
Kongemakten og nasjonalforsamlingen var på kollisjonskurs i synet på hva Frankrike skulle bli. For nasjonalforsamlingen og de som støttet revolusjonen, var slagordet "frihet, likhet, brorskap". Den 26. august 1789 ble "Erklæringen om menneskets og borgernes rettigheter" vedtatt. Disse menneskerettighetene skulle sikre rettigheter for enkeltindividene. Inspirert av opplysningsfilosofien stod det skrevet at "menneskene fødes og forblir frie og like i rettigheter".
Podkast NRK Episode 2 - Kvinnemarsjen til Versailles
I Paris er det fremdeles høye brødpriser – folk er sultne og sinte – og i oktober 1789 drar et kvinnetog fra Paris til kongens slott i Versailles for å hente brød.
I tiden fra revolusjonsutbruddet til grunnloven blir vedtatt i 1791, ble nasjonalforsamlingen styrket på bekostning av kongemakten. På grunn av økende matmangel utover høsten 1789 tok kvinnene saken i egne hender og marsjerte til Versailles for å tvinge kongen til å åpne sine matlagre. Kvinnemarsjen bidro til at kongemakten måtte flytte til Paris og kom under nasjonalforsamlingens kontroll.
Grunnloven av 1791
Grunnloven bygde på ideen om et konstitusjonelt monarki. Det betydde at Ludvig 16. måtte dele makten med nasjonalforsamlingen og domstolene jf. Montesquieus maktfordelingsprinsipp. Individenes rettigheter ble garantert i grunnloven. De franske borgerne ble nå lovet:
slutt på eneveldet av Guds nåde
privat eiendomsrett
religionsfrihet, ytringsfrihet
likhet for loven, og rettsikkerhet for alle borgere
næringsfrihet, frihandel
Opplysningsfilosofenes bidrag til grunnloven var betydelig. Voltaires krav om ytringsfrihet og religionsfrihet ble et bærende prinsipp. Adam Smiths kritikk av merkantilismen banet vei for næringsfrihet og frihandel. Den private eiendomsretten sikret bønder og borgere rettigheter over egne eiendommer og bedrifter. Ideen om samfunnskontrakter og allmennviljen ble forankret i folkesuvereniteten.
Grunnloven av 1791 ble gjerne kalt "Borgernes og bøndenes grunnlov". For bøndene var eiendomsretten viktigst, for handelsborgerne var økonomisk frihet det avgjørende. For disse gruppene var revolusjonens mål nådd med grunnloven av 1791. Men andre revolusjonære ville føre revolusjonen videre.
Les original på NDLA →
Kongens økonomiske problemer, uår i jordbruket, matmangel og en opprørsk bonde- og bybefolkning krevde endringer i Frankrike.
Stenderforsamlingen kom sammen i mai 1789. Etter kort tid erklærte tredjestanden og enkelte opplysningsorienterte blant adelen og de geistlige at de nå var en nasjonalforsamling; medlemmene skulle representere nasjonen og ikke stendene. Kongen motsatte seg dette, men var villig til å etterkomme en del opplysningsidéer i en ny styreform. Kongen forsøkte også å stenge stenderforsamlingen med makt, men da flyttet nasjonalforsamlingen til et annet lokale og la ed på at den: "ikke skulle la seg oppløse, (…) men møtes overalt hvor omstendighetene måtte kreve det, like til grunnloven er utarbeidet og befestet på trygg grunn".
Stormen av Bastillen
Kong Ludvig den 16. slo seg imidlertid ikke til ro med tingenes tilstand. Fra utenlandske regimenter hentet han 20 000 soldater til Versailles og Paris. Rykter om at kongen skulle oppløse nasjonalforsamlingen, gjorde at de revolusjonære massene i Paris stormet Bastillen. Bastillen var en gammel festning som på dette tidspunktet ble brukt til politiske fanger, men først og fremst som kruttlager. De revolusjonære beseiret vaktstyrken raskt og kunne bevæpne en ny revolusjonær hær som ble underlagt nasjonalforsamlingen. Bastillens fall ble et symbol på seieren over eneveldet, og 14. juli ble derfor Frankrikes nasjonaldag.
Podkast: NRK Episode 1 - Stormen på Bastillen
Frankrike anno 1789 er Europas supermakt med en befolkning tre ganger så stor som i England. Fra sitt slott i Versailles hersker kongen med eneveldig makt.
Men under overflaten ulmer det, landet er bankerott etter flere dyre og mislykkede kriger. Folket blir tynget ned av skatter, mens adelen lever i sus og dus. En dårlig kornhøst gjør at prisen på brød skyter i været, folk sulter. Det skal bare en liten gnist til for å tenne bålet.
Revolusjonen sprer seg til distriktene
Utover sommeren 1789 spredte opprøret seg til landdistriktene. Rundt om i Frankrike tok flere bønder oppfordringen og gikk til angrep på sine godseiere og deres privilegier. Flere steder gikk bøndene brutalt fram, og opprøret kom ut av kontroll. I et forsøk på å roe bøndenes opprør opphevet nasjonalforsamlingen "loven om føydalavgiftene" 4. august 1789. Slik ble adelens privilegier og gamle rettigheter avskaffet.
Frihet, likhet og brorskap
Kongemakten og nasjonalforsamlingen var på kollisjonskurs i synet på hva Frankrike skulle bli. For nasjonalforsamlingen og de som støttet revolusjonen, var slagordet "frihet, likhet, brorskap". Den 26. august 1789 ble "Erklæringen om menneskets og borgernes rettigheter" vedtatt. Disse menneskerettighetene skulle sikre rettigheter for enkeltindividene. Inspirert av opplysningsfilosofien stod det skrevet at "menneskene fødes og forblir frie og like i rettigheter".
Podkast NRK Episode 2 - Kvinnemarsjen til Versailles
I Paris er det fremdeles høye brødpriser – folk er sultne og sinte – og i oktober 1789 drar et kvinnetog fra Paris til kongens slott i Versailles for å hente brød.
I tiden fra revolusjonsutbruddet til grunnloven blir vedtatt i 1791, ble nasjonalforsamlingen styrket på bekostning av kongemakten. På grunn av økende matmangel utover høsten 1789 tok kvinnene saken i egne hender og marsjerte til Versailles for å tvinge kongen til å åpne sine matlagre. Kvinnemarsjen bidro til at kongemakten måtte flytte til Paris og kom under nasjonalforsamlingens kontroll.
Grunnloven av 1791
Grunnloven bygde på ideen om et konstitusjonelt monarki. Det betydde at Ludvig 16. måtte dele makten med nasjonalforsamlingen og domstolene jf. Montesquieus maktfordelingsprinsipp. Individenes rettigheter ble garantert i grunnloven. De franske borgerne ble nå lovet:
slutt på eneveldet av Guds nåde
privat eiendomsrett
religionsfrihet, ytringsfrihet
likhet for loven, og rettsikkerhet for alle borgere
næringsfrihet, frihandel
Opplysningsfilosofenes bidrag til grunnloven var betydelig. Voltaires krav om ytringsfrihet og religionsfrihet ble et bærende prinsipp. Adam Smiths kritikk av merkantilismen banet vei for næringsfrihet og frihandel. Den private eiendomsretten sikret bønder og borgere rettigheter over egne eiendommer og bedrifter. Ideen om samfunnskontrakter og allmennviljen ble forankret i folkesuvereniteten.
Grunnloven av 1791 ble gjerne kalt "Borgernes og bøndenes grunnlov". For bøndene var eiendomsretten viktigst, for handelsborgerne var økonomisk frihet det avgjørende. For disse gruppene var revolusjonens mål nådd med grunnloven av 1791. Men andre revolusjonære ville føre revolusjonen videre.
Les original på NDLA →
Ideologi
Tanker om samfunnet
De politiske ideologiene oppstod som en reaksjon på samfunnsomveltningene som skjedde gjennom den industrielle revolusjonen og opplysningstidens tanker om individ og samfunn. Alle ideologier har en kjerneverdi, et syn på mennesket og samfunnet, et syn på hvilken rolle staten og demokratiet bør ha, og strategier og mål for å skape sitt eget idealsamfunn.
Politiske idéer og ideologier bygger på tanker om hvordan samfunnet bør organiseres, og hvordan vi fordeler makt, goder og byrder. Ideologiene forsøker å fortolke virkeligheten og menneskets plass i tilværelsen både i fortid, nåtid og framtid. Hendelser i fortiden og tilstander i nåtiden settes inn i en sammenheng der virkeligheten får mål og mening. Slik sett forenkler ideologiene verden og gir ulike forslag om hvordan man bør leve og handle.
Ideologienes historie
De moderne ideologiene oppstod i kjølvannet av opplysningstidens tanker på 1700-tallet om at samfunnet skulle baseres på fornuft og vitenskap, ikke på religiøse forestillinger og tradisjonelle sedvaner. Den påfølgende industrielle revolusjonen fra 1770-årene skapte grunnleggende økonomiske og sosiale samfunnsendringer. Resultatet var økende urbanisering omkring de nye, moderne industribyene som vokste fram.
De tre ideologiene nedenfor regnes som de første. De var reaksjoner på de endringene opplysningstiden brakte med seg.
Liberalismen
Konservatismen
Sosialismen
Borgerskapets interesser var å sikre den politiske og økonomiske friheten som ble kjempet fram under de politiske revolusjonene i siste halvdel av 1700-tallet.
Den konservative adelen ville bekjempe de store samfunnsomveltningene som fant sted, og gjenvinne sin tradisjonelle posisjon.
I takt med veksten i industrialiseringen oppstod en stor ny arbeiderklasse, industriarbeidere som ønsket å endre livsbetingelsene sine.
Tenk over
Finn eksempler på hvordan ulike ideologier har vært brukt som maktgrunnlag i politiske beslutninger opp gjennom historien.
Kilde
Hagtvet, B. (2010). Ideologienes århundre: en personlig vandring i det 20. århundrets politiske idéhistorie. Dreyers forlag.
Les original på NDLA →
De politiske ideologiene oppstod som en reaksjon på samfunnsomveltningene som skjedde gjennom den industrielle revolusjonen og opplysningstidens tanker om individ og samfunn. Alle ideologier har en kjerneverdi, et syn på mennesket og samfunnet, et syn på hvilken rolle staten og demokratiet bør ha, og strategier og mål for å skape sitt eget idealsamfunn.
Politiske idéer og ideologier bygger på tanker om hvordan samfunnet bør organiseres, og hvordan vi fordeler makt, goder og byrder. Ideologiene forsøker å fortolke virkeligheten og menneskets plass i tilværelsen både i fortid, nåtid og framtid. Hendelser i fortiden og tilstander i nåtiden settes inn i en sammenheng der virkeligheten får mål og mening. Slik sett forenkler ideologiene verden og gir ulike forslag om hvordan man bør leve og handle.
Ideologienes historie
De moderne ideologiene oppstod i kjølvannet av opplysningstidens tanker på 1700-tallet om at samfunnet skulle baseres på fornuft og vitenskap, ikke på religiøse forestillinger og tradisjonelle sedvaner. Den påfølgende industrielle revolusjonen fra 1770-årene skapte grunnleggende økonomiske og sosiale samfunnsendringer. Resultatet var økende urbanisering omkring de nye, moderne industribyene som vokste fram.
De tre ideologiene nedenfor regnes som de første. De var reaksjoner på de endringene opplysningstiden brakte med seg.
Liberalismen
Konservatismen
Sosialismen
Borgerskapets interesser var å sikre den politiske og økonomiske friheten som ble kjempet fram under de politiske revolusjonene i siste halvdel av 1700-tallet.
Den konservative adelen ville bekjempe de store samfunnsomveltningene som fant sted, og gjenvinne sin tradisjonelle posisjon.
I takt med veksten i industrialiseringen oppstod en stor ny arbeiderklasse, industriarbeidere som ønsket å endre livsbetingelsene sine.
Tenk over
Finn eksempler på hvordan ulike ideologier har vært brukt som maktgrunnlag i politiske beslutninger opp gjennom historien.
Kilde
Hagtvet, B. (2010). Ideologienes århundre: en personlig vandring i det 20. århundrets politiske idéhistorie. Dreyers forlag.
Les original på NDLA →
Ideologier
Kolonistene mot opprør
Krigen mot indianerne og franskmennene
Kolonistene hadde i lengre tid fordrevet den amerikanske urbefolkningen i øst i takt med befolkningsøkningen. Urbefolkningens jakt og naturlige levemåte passet ikke inn i kolonistenes ønske om ekspansjon vestover. Dette førte til stadige konfrontasjoner mellom kolonistene og ulike lokale indianerstammer.
Frankrike og Storbritannia kjempet gjennom 1700-tallet om dominans i verdenshandelen og var stadig i væpnet konflikt av den grunn. Til tross for at de 13 koloniene i Nord-Amerika var underlagt Storbritannia, opplevde kolonistene en stor grad av frihet og lite skattlegging. Under krigen mot indianere og franskmennene i perioden 1754–63 ble kolonistenes bånd til moderlandet styrket, idet franske besittelser og indianerområder ble lagt under Storbritannia. Spesielt i nord var det et utstrakt ønske om å utvide koloniene vestover med britisk hjelp.
Storbritannia, med støtte fra kolonistene, gikk seirende ut av krigen, og fredsbetingelsene ble avklart i 1763 med Parisfreden. Avtalen innebar at syvårskrigen ble avsluttet, og Storbritannias dominans utenfor Europa ble styrket.
Merkantilisme
I den første tida var merkantilismen en fordel for kolonistene, ettersom de gjennom den var sikret fast handel og skipsfart. Etter hvert ble interessene mer motstridende. I britenes merkantilistiske system var det åpenbart at koloniene skulle tjene britenes økonomiske interesser. Kolonienes handel med Europa skulle gå gjennom britiske havner og på britiske skip ifølge navigasjonsakten av 1651.
Parisfreden i 1763 ble et vendepunkt for koloniene. Det britiske parlamentet vedtok i 1764 å innføre importtoll på en rekke varer til koloniene. I 1765 fulgte en såkalt stempelskatt på offentlige dokumenter. Påleggene var delvis en følge av at det hadde kostet Storbritannia mye å føre alle krigene mot Frankrike, til dels på kolonienes vegne. Dette førte til protester mot Storbritannias rett til å skattlegge koloniene. Britene valgte, etter press fra kolonistene, å fjerne ulike avgifter, men opprettholdt avgiften på te. Dette skulle til slutt bli startpunktet for kolonistenes ønske om å løsrive seg fra Storbritannia.
"Ingen skatt uten representasjon i parlamentet"
Spørsmålet om Storbritannias rett til å skattlegge koloniene, uten at kolonistene var representert i det britiske parlamentet, har rot i sentrale tanker i opplysningstida. Makt bør utgå fra folket og baseres på folkesuvereniteten. Tanken er at skattlegging og lovverk bør vedtas av folket alene og ikke av privilegerte grupper eller monarker. Amerikanernes ideer om folkesuverenitet har bakgrunn i britenes Glorious Revolution og Bill of Rights fra 1689. Med Bill of Rights ble kongemakten begrenset, og det ble stadfestet at kongen ikke kunne styre landet uten støtte i parlamentet. Tankene bak var fra John Locke, som mente at statens viktigste oppgave var å sikre innbyggerne grunnleggende naturlige rettigheter. Bare slik kunne staten legitimere eller rettferdiggjøre sin makt. Ifølge John Lockes politiske tanker er "makten til låns", og folket har rett til opprør mot kongemakt og myndigheter hvis de ikke styrer etter folkeflertallets vilje.
Tenk over
Er de amerikanske kolonistenes kritikk av Storbritannia forståelig?
Opprør i Boston
John Lockes ideer om folkets rett til opprør sto sentralt i kolonistenes krav om uavhengighet og løsrivelse fra Storbritannia. Hendelsene rundt "teselskapet i Boston" ble startskuddet for konflikten som skulle ende i en uavhengighetskrig og dannelsen av USA. Utkledd som innfødte gjennomførte nordamerikanske kolonister en protestaksjon mot den forhatte te-avgiften i 1773. Et skip som lå ankret opp med en te-last klar til fortolling i Boston, ble angrepet, og teen ble kastet på sjøen. Utkledningen var symbolsk, siden britene ikke støttet kolonistenes ønske om å utvide koloniene vestover inn i urfolksområdene i Ohio-dalen.
Les original på NDLA →
Kolonistene hadde i lengre tid fordrevet den amerikanske urbefolkningen i øst i takt med befolkningsøkningen. Urbefolkningens jakt og naturlige levemåte passet ikke inn i kolonistenes ønske om ekspansjon vestover. Dette førte til stadige konfrontasjoner mellom kolonistene og ulike lokale indianerstammer.
Frankrike og Storbritannia kjempet gjennom 1700-tallet om dominans i verdenshandelen og var stadig i væpnet konflikt av den grunn. Til tross for at de 13 koloniene i Nord-Amerika var underlagt Storbritannia, opplevde kolonistene en stor grad av frihet og lite skattlegging. Under krigen mot indianere og franskmennene i perioden 1754–63 ble kolonistenes bånd til moderlandet styrket, idet franske besittelser og indianerområder ble lagt under Storbritannia. Spesielt i nord var det et utstrakt ønske om å utvide koloniene vestover med britisk hjelp.
Storbritannia, med støtte fra kolonistene, gikk seirende ut av krigen, og fredsbetingelsene ble avklart i 1763 med Parisfreden. Avtalen innebar at syvårskrigen ble avsluttet, og Storbritannias dominans utenfor Europa ble styrket.
Merkantilisme
I den første tida var merkantilismen en fordel for kolonistene, ettersom de gjennom den var sikret fast handel og skipsfart. Etter hvert ble interessene mer motstridende. I britenes merkantilistiske system var det åpenbart at koloniene skulle tjene britenes økonomiske interesser. Kolonienes handel med Europa skulle gå gjennom britiske havner og på britiske skip ifølge navigasjonsakten av 1651.
Parisfreden i 1763 ble et vendepunkt for koloniene. Det britiske parlamentet vedtok i 1764 å innføre importtoll på en rekke varer til koloniene. I 1765 fulgte en såkalt stempelskatt på offentlige dokumenter. Påleggene var delvis en følge av at det hadde kostet Storbritannia mye å føre alle krigene mot Frankrike, til dels på kolonienes vegne. Dette førte til protester mot Storbritannias rett til å skattlegge koloniene. Britene valgte, etter press fra kolonistene, å fjerne ulike avgifter, men opprettholdt avgiften på te. Dette skulle til slutt bli startpunktet for kolonistenes ønske om å løsrive seg fra Storbritannia.
"Ingen skatt uten representasjon i parlamentet"
Spørsmålet om Storbritannias rett til å skattlegge koloniene, uten at kolonistene var representert i det britiske parlamentet, har rot i sentrale tanker i opplysningstida. Makt bør utgå fra folket og baseres på folkesuvereniteten. Tanken er at skattlegging og lovverk bør vedtas av folket alene og ikke av privilegerte grupper eller monarker. Amerikanernes ideer om folkesuverenitet har bakgrunn i britenes Glorious Revolution og Bill of Rights fra 1689. Med Bill of Rights ble kongemakten begrenset, og det ble stadfestet at kongen ikke kunne styre landet uten støtte i parlamentet. Tankene bak var fra John Locke, som mente at statens viktigste oppgave var å sikre innbyggerne grunnleggende naturlige rettigheter. Bare slik kunne staten legitimere eller rettferdiggjøre sin makt. Ifølge John Lockes politiske tanker er "makten til låns", og folket har rett til opprør mot kongemakt og myndigheter hvis de ikke styrer etter folkeflertallets vilje.
Tenk over
Er de amerikanske kolonistenes kritikk av Storbritannia forståelig?
Opprør i Boston
John Lockes ideer om folkets rett til opprør sto sentralt i kolonistenes krav om uavhengighet og løsrivelse fra Storbritannia. Hendelsene rundt "teselskapet i Boston" ble startskuddet for konflikten som skulle ende i en uavhengighetskrig og dannelsen av USA. Utkledd som innfødte gjennomførte nordamerikanske kolonister en protestaksjon mot den forhatte te-avgiften i 1773. Et skip som lå ankret opp med en te-last klar til fortolling i Boston, ble angrepet, og teen ble kastet på sjøen. Utkledningen var symbolsk, siden britene ikke støttet kolonistenes ønske om å utvide koloniene vestover inn i urfolksområdene i Ohio-dalen.
Les original på NDLA →
Kolonistene mot opprør
Krigen mot indianerne og franskmennene
Kolonistene hadde i lengre tid fordrevet den amerikanske urbefolkningen i øst i takt med befolkningsøkningen. Urbefolkningens jakt og naturlige levemåte passet ikke inn i kolonistenes ønske om ekspansjon vestover. Dette førte til stadige konfrontasjoner mellom kolonistene og ulike lokale indianerstammer.
Frankrike og Storbritannia kjempet gjennom 1700-tallet om dominans i verdenshandelen og var stadig i væpnet konflikt av den grunn. Til tross for at de 13 koloniene i Nord-Amerika var underlagt Storbritannia, opplevde kolonistene en stor grad av frihet og lite skattlegging. Under krigen mot indianere og franskmennene i perioden 1754–63 ble kolonistenes bånd til moderlandet styrket, idet franske besittelser og indianerområder ble lagt under Storbritannia. Spesielt i nord var det et utstrakt ønske om å utvide koloniene vestover med britisk hjelp.
Storbritannia, med støtte fra kolonistene, gikk seirende ut av krigen, og fredsbetingelsene ble avklart i 1763 med Parisfreden. Avtalen innebar at syvårskrigen ble avsluttet, og Storbritannias dominans utenfor Europa ble styrket.
Merkantilisme
I den første tida var merkantilismen en fordel for kolonistene, ettersom de gjennom den var sikret fast handel og skipsfart. Etter hvert ble interessene mer motstridende. I britenes merkantilistiske system var det åpenbart at koloniene skulle tjene britenes økonomiske interesser. Kolonienes handel med Europa skulle gå gjennom britiske havner og på britiske skip ifølge navigasjonsakten av 1651.
Parisfreden i 1763 ble et vendepunkt for koloniene. Det britiske parlamentet vedtok i 1764 å innføre importtoll på en rekke varer til koloniene. I 1765 fulgte en såkalt stempelskatt på offentlige dokumenter. Påleggene var delvis en følge av at det hadde kostet Storbritannia mye å føre alle krigene mot Frankrike, til dels på kolonienes vegne. Dette førte til protester mot Storbritannias rett til å skattlegge koloniene. Britene valgte, etter press fra kolonistene, å fjerne ulike avgifter, men opprettholdt avgiften på te. Dette skulle til slutt bli startpunktet for kolonistenes ønske om å løsrive seg fra Storbritannia.
"Ingen skatt uten representasjon i parlamentet"
Spørsmålet om Storbritannias rett til å skattlegge koloniene, uten at kolonistene var representert i det britiske parlamentet, har rot i sentrale tanker i opplysningstida. Makt bør utgå fra folket og baseres på folkesuvereniteten. Tanken er at skattlegging og lovverk bør vedtas av folket alene og ikke av privilegerte grupper eller monarker. Amerikanernes ideer om folkesuverenitet har bakgrunn i britenes Glorious Revolution og Bill of Rights fra 1689. Med Bill of Rights ble kongemakten begrenset, og det ble stadfestet at kongen ikke kunne styre landet uten støtte i parlamentet. Tankene bak var fra John Locke, som mente at statens viktigste oppgave var å sikre innbyggerne grunnleggende naturlige rettigheter. Bare slik kunne staten legitimere eller rettferdiggjøre sin makt. Ifølge John Lockes politiske tanker er "makten til låns", og folket har rett til opprør mot kongemakt og myndigheter hvis de ikke styrer etter folkeflertallets vilje.
Tenk over
Er de amerikanske kolonistenes kritikk av Storbritannia forståelig?
Opprør i Boston
John Lockes ideer om folkets rett til opprør sto sentralt i kolonistenes krav om uavhengighet og løsrivelse fra Storbritannia. Hendelsene rundt "teselskapet i Boston" ble startskuddet for konflikten som skulle ende i en uavhengighetskrig og dannelsen av USA. Utkledd som innfødte gjennomførte nordamerikanske kolonister en protestaksjon mot den forhatte te-avgiften i 1773. Et skip som lå ankret opp med en te-last klar til fortolling i Boston, ble angrepet, og teen ble kastet på sjøen. Utkledningen var symbolsk, siden britene ikke støttet kolonistenes ønske om å utvide koloniene vestover inn i urfolksområdene i Ohio-dalen.
Les original på NDLA →
Kolonistene hadde i lengre tid fordrevet den amerikanske urbefolkningen i øst i takt med befolkningsøkningen. Urbefolkningens jakt og naturlige levemåte passet ikke inn i kolonistenes ønske om ekspansjon vestover. Dette førte til stadige konfrontasjoner mellom kolonistene og ulike lokale indianerstammer.
Frankrike og Storbritannia kjempet gjennom 1700-tallet om dominans i verdenshandelen og var stadig i væpnet konflikt av den grunn. Til tross for at de 13 koloniene i Nord-Amerika var underlagt Storbritannia, opplevde kolonistene en stor grad av frihet og lite skattlegging. Under krigen mot indianere og franskmennene i perioden 1754–63 ble kolonistenes bånd til moderlandet styrket, idet franske besittelser og indianerområder ble lagt under Storbritannia. Spesielt i nord var det et utstrakt ønske om å utvide koloniene vestover med britisk hjelp.
Storbritannia, med støtte fra kolonistene, gikk seirende ut av krigen, og fredsbetingelsene ble avklart i 1763 med Parisfreden. Avtalen innebar at syvårskrigen ble avsluttet, og Storbritannias dominans utenfor Europa ble styrket.
Merkantilisme
I den første tida var merkantilismen en fordel for kolonistene, ettersom de gjennom den var sikret fast handel og skipsfart. Etter hvert ble interessene mer motstridende. I britenes merkantilistiske system var det åpenbart at koloniene skulle tjene britenes økonomiske interesser. Kolonienes handel med Europa skulle gå gjennom britiske havner og på britiske skip ifølge navigasjonsakten av 1651.
Parisfreden i 1763 ble et vendepunkt for koloniene. Det britiske parlamentet vedtok i 1764 å innføre importtoll på en rekke varer til koloniene. I 1765 fulgte en såkalt stempelskatt på offentlige dokumenter. Påleggene var delvis en følge av at det hadde kostet Storbritannia mye å føre alle krigene mot Frankrike, til dels på kolonienes vegne. Dette førte til protester mot Storbritannias rett til å skattlegge koloniene. Britene valgte, etter press fra kolonistene, å fjerne ulike avgifter, men opprettholdt avgiften på te. Dette skulle til slutt bli startpunktet for kolonistenes ønske om å løsrive seg fra Storbritannia.
"Ingen skatt uten representasjon i parlamentet"
Spørsmålet om Storbritannias rett til å skattlegge koloniene, uten at kolonistene var representert i det britiske parlamentet, har rot i sentrale tanker i opplysningstida. Makt bør utgå fra folket og baseres på folkesuvereniteten. Tanken er at skattlegging og lovverk bør vedtas av folket alene og ikke av privilegerte grupper eller monarker. Amerikanernes ideer om folkesuverenitet har bakgrunn i britenes Glorious Revolution og Bill of Rights fra 1689. Med Bill of Rights ble kongemakten begrenset, og det ble stadfestet at kongen ikke kunne styre landet uten støtte i parlamentet. Tankene bak var fra John Locke, som mente at statens viktigste oppgave var å sikre innbyggerne grunnleggende naturlige rettigheter. Bare slik kunne staten legitimere eller rettferdiggjøre sin makt. Ifølge John Lockes politiske tanker er "makten til låns", og folket har rett til opprør mot kongemakt og myndigheter hvis de ikke styrer etter folkeflertallets vilje.
Tenk over
Er de amerikanske kolonistenes kritikk av Storbritannia forståelig?
Opprør i Boston
John Lockes ideer om folkets rett til opprør sto sentralt i kolonistenes krav om uavhengighet og løsrivelse fra Storbritannia. Hendelsene rundt "teselskapet i Boston" ble startskuddet for konflikten som skulle ende i en uavhengighetskrig og dannelsen av USA. Utkledd som innfødte gjennomførte nordamerikanske kolonister en protestaksjon mot den forhatte te-avgiften i 1773. Et skip som lå ankret opp med en te-last klar til fortolling i Boston, ble angrepet, og teen ble kastet på sjøen. Utkledningen var symbolsk, siden britene ikke støttet kolonistenes ønske om å utvide koloniene vestover inn i urfolksområdene i Ohio-dalen.
Les original på NDLA →
Kolonistenes Amerika
De første nybyggerne
Historien om prinsessen Pocahontas (snl.no) og møtet med John Smith er vel kjent i moderne populærkultur. Hva som er fakta i historien om Pocahontas, er mer usikkert. Likevel kan beretningen belyse kulturmøtene mellom de første europeiske nybyggerne og den amerikanske urbefolkningen. Opprettelsen av Jamestown i Virginia er det første forsøket på en permanent bosetting av britiske nybyggere fra 1607.
Senere skulle flere ulike europeiske stater etablere kolonier i Nord-Amerika. Franskmennene slo seg ned langs Mississippi-deltaet og i Québec-området i dagens Canada, spanske besittelser ble etablert i sør, mens nederlandske og svenske emigranter opererte på nordøstkysten.
Nord og sør
Hovedtendensen utover 1600-tallet i koloniområdene ble plantasjedrift i sør og jordbruk og handel i de nordlige koloniene.
Flere kolonier ble etablert i New England, der religiøse immigranter kom til å prege kulturen. Mange hadde flyktet fra ulike religiøse konflikter i Europa. I koloniene ville de skape nye og alternative samfunn.
Med utgangspunkt i kolonien Virginia ble økonomien i sør basert på plantasjedrift og import av slaver. Slik oppstod de ulike økonomiske systemene i nord og sør, mens det i midtstatene var større variasjon.
Befolkningsøkning
Befolkningen i de engelske koloniene økte betydelig gjennom 1700-tallet. I 1690 levde 200 000 i koloniene, i 1765 var antallet 2.6 millioner. I dag regner man med at det også kom cirka tolv millioner slaver til Amerika fra Afrika gjennom den transatlantiske slavehandelen (NDLA). Mange endte opp på plantasjene i sørstatene.
Etter flere generasjoner ble den sosiale og kulturelle avstanden til Storbritannia større. Fra 1730-åra begynte ei opplysningstid blant kolonistene. Blant kolonistene i Nord-Amerika ble det gradvis etablert en egen identitet som markerte avstand til moderlandet Storbritannia. Oppgjøret etter sjuårskrigen (1756-63) i Nord-Amerika, kjent som "krigen mot indianerne og franskmennene" ble en viktig årsak til kolonistenes ønske om selvstendighet og frihet fra Storbritannia.
Tenk over
Mange av kolonistene som søkte lykken i Nord-Amerika, var religiøse flyktninger. Kjenner du til tilsvarende historiske eksempler? Er problemstillingen aktuell i dag?
Kilde
Pharo, H, (2.3.2020). "USAs historie", i Store norske leksikon. https://snl.no/USAs_historie
Les original på NDLA →
Historien om prinsessen Pocahontas (snl.no) og møtet med John Smith er vel kjent i moderne populærkultur. Hva som er fakta i historien om Pocahontas, er mer usikkert. Likevel kan beretningen belyse kulturmøtene mellom de første europeiske nybyggerne og den amerikanske urbefolkningen. Opprettelsen av Jamestown i Virginia er det første forsøket på en permanent bosetting av britiske nybyggere fra 1607.
Senere skulle flere ulike europeiske stater etablere kolonier i Nord-Amerika. Franskmennene slo seg ned langs Mississippi-deltaet og i Québec-området i dagens Canada, spanske besittelser ble etablert i sør, mens nederlandske og svenske emigranter opererte på nordøstkysten.
Nord og sør
Hovedtendensen utover 1600-tallet i koloniområdene ble plantasjedrift i sør og jordbruk og handel i de nordlige koloniene.
Flere kolonier ble etablert i New England, der religiøse immigranter kom til å prege kulturen. Mange hadde flyktet fra ulike religiøse konflikter i Europa. I koloniene ville de skape nye og alternative samfunn.
Med utgangspunkt i kolonien Virginia ble økonomien i sør basert på plantasjedrift og import av slaver. Slik oppstod de ulike økonomiske systemene i nord og sør, mens det i midtstatene var større variasjon.
Befolkningsøkning
Befolkningen i de engelske koloniene økte betydelig gjennom 1700-tallet. I 1690 levde 200 000 i koloniene, i 1765 var antallet 2.6 millioner. I dag regner man med at det også kom cirka tolv millioner slaver til Amerika fra Afrika gjennom den transatlantiske slavehandelen (NDLA). Mange endte opp på plantasjene i sørstatene.
Etter flere generasjoner ble den sosiale og kulturelle avstanden til Storbritannia større. Fra 1730-åra begynte ei opplysningstid blant kolonistene. Blant kolonistene i Nord-Amerika ble det gradvis etablert en egen identitet som markerte avstand til moderlandet Storbritannia. Oppgjøret etter sjuårskrigen (1756-63) i Nord-Amerika, kjent som "krigen mot indianerne og franskmennene" ble en viktig årsak til kolonistenes ønske om selvstendighet og frihet fra Storbritannia.
Tenk over
Mange av kolonistene som søkte lykken i Nord-Amerika, var religiøse flyktninger. Kjenner du til tilsvarende historiske eksempler? Er problemstillingen aktuell i dag?
Kilde
Pharo, H, (2.3.2020). "USAs historie", i Store norske leksikon. https://snl.no/USAs_historie
Les original på NDLA →
Kolonistenes Amerika
De første nybyggerne
Historien om prinsessen Pocahontas (snl.no) og møtet med John Smith er vel kjent i moderne populærkultur. Hva som er fakta i historien om Pocahontas, er mer usikkert. Likevel kan beretningen belyse kulturmøtene mellom de første europeiske nybyggerne og den amerikanske urbefolkningen. Opprettelsen av Jamestown i Virginia er det første forsøket på en permanent bosetting av britiske nybyggere fra 1607.
Senere skulle flere ulike europeiske stater etablere kolonier i Nord-Amerika. Franskmennene slo seg ned langs Mississippi-deltaet og i Québec-området i dagens Canada, spanske besittelser ble etablert i sør, mens nederlandske og svenske emigranter opererte på nordøstkysten.
Nord og sør
Hovedtendensen utover 1600-tallet i koloniområdene ble plantasjedrift i sør og jordbruk og handel i de nordlige koloniene.
Flere kolonier ble etablert i New England, der religiøse immigranter kom til å prege kulturen. Mange hadde flyktet fra ulike religiøse konflikter i Europa. I koloniene ville de skape nye og alternative samfunn.
Med utgangspunkt i kolonien Virginia ble økonomien i sør basert på plantasjedrift og import av slaver. Slik oppstod de ulike økonomiske systemene i nord og sør, mens det i midtstatene var større variasjon.
Befolkningsøkning
Befolkningen i de engelske koloniene økte betydelig gjennom 1700-tallet. I 1690 levde 200 000 i koloniene, i 1765 var antallet 2.6 millioner. I dag regner man med at det også kom cirka tolv millioner slaver til Amerika fra Afrika gjennom den transatlantiske slavehandelen (NDLA). Mange endte opp på plantasjene i sørstatene.
Etter flere generasjoner ble den sosiale og kulturelle avstanden til Storbritannia større. Fra 1730-åra begynte ei opplysningstid blant kolonistene. Blant kolonistene i Nord-Amerika ble det gradvis etablert en egen identitet som markerte avstand til moderlandet Storbritannia. Oppgjøret etter sjuårskrigen (1756-63) i Nord-Amerika, kjent som "krigen mot indianerne og franskmennene" ble en viktig årsak til kolonistenes ønske om selvstendighet og frihet fra Storbritannia.
Tenk over
Mange av kolonistene som søkte lykken i Nord-Amerika, var religiøse flyktninger. Kjenner du til tilsvarende historiske eksempler? Er problemstillingen aktuell i dag?
Kilde
Pharo, H, (2.3.2020). "USAs historie", i Store norske leksikon. https://snl.no/USAs_historie
Les original på NDLA →
Historien om prinsessen Pocahontas (snl.no) og møtet med John Smith er vel kjent i moderne populærkultur. Hva som er fakta i historien om Pocahontas, er mer usikkert. Likevel kan beretningen belyse kulturmøtene mellom de første europeiske nybyggerne og den amerikanske urbefolkningen. Opprettelsen av Jamestown i Virginia er det første forsøket på en permanent bosetting av britiske nybyggere fra 1607.
Senere skulle flere ulike europeiske stater etablere kolonier i Nord-Amerika. Franskmennene slo seg ned langs Mississippi-deltaet og i Québec-området i dagens Canada, spanske besittelser ble etablert i sør, mens nederlandske og svenske emigranter opererte på nordøstkysten.
Nord og sør
Hovedtendensen utover 1600-tallet i koloniområdene ble plantasjedrift i sør og jordbruk og handel i de nordlige koloniene.
Flere kolonier ble etablert i New England, der religiøse immigranter kom til å prege kulturen. Mange hadde flyktet fra ulike religiøse konflikter i Europa. I koloniene ville de skape nye og alternative samfunn.
Med utgangspunkt i kolonien Virginia ble økonomien i sør basert på plantasjedrift og import av slaver. Slik oppstod de ulike økonomiske systemene i nord og sør, mens det i midtstatene var større variasjon.
Befolkningsøkning
Befolkningen i de engelske koloniene økte betydelig gjennom 1700-tallet. I 1690 levde 200 000 i koloniene, i 1765 var antallet 2.6 millioner. I dag regner man med at det også kom cirka tolv millioner slaver til Amerika fra Afrika gjennom den transatlantiske slavehandelen (NDLA). Mange endte opp på plantasjene i sørstatene.
Etter flere generasjoner ble den sosiale og kulturelle avstanden til Storbritannia større. Fra 1730-åra begynte ei opplysningstid blant kolonistene. Blant kolonistene i Nord-Amerika ble det gradvis etablert en egen identitet som markerte avstand til moderlandet Storbritannia. Oppgjøret etter sjuårskrigen (1756-63) i Nord-Amerika, kjent som "krigen mot indianerne og franskmennene" ble en viktig årsak til kolonistenes ønske om selvstendighet og frihet fra Storbritannia.
Tenk over
Mange av kolonistene som søkte lykken i Nord-Amerika, var religiøse flyktninger. Kjenner du til tilsvarende historiske eksempler? Er problemstillingen aktuell i dag?
Kilde
Pharo, H, (2.3.2020). "USAs historie", i Store norske leksikon. https://snl.no/USAs_historie
Les original på NDLA →
Konservatismen
Å bevare samfunnet
Tidlige konservative tenkere mente at samfunnsutviklingen hadde skjedd gjennom en evolusjon der alle samfunnsmedlemmene fikk sin naturlige plass i samfunnshierarkiet. Å bevare, eller konservere, samfunnet slik det var, ble viktig for konservative tenkere. Konservatismen ønsket likevel reformer, men at endringene skulle skje gradvis og uten å fjerne seg fra samfunnets tradisjonelle verdier.
Samfunnet som organisme
Konservatismens tanke om mennesket og samfunnet bygde på forestillingen om at tradisjon og sedvaner inneholdt mer visdom og erfaring enn enkeltpersoners idéer og teorier. De konservative har derfor hatt større tiltro til naturlige autoriteter og tradisjoner enn til enkeltmenneskets frihet og fornuft. Begrunnelsen ligger i troen på at samfunnet er en kompleks organisme der alle individer og sosiale klasser inngår i et naturlig hierarki. Å endre dette ble for de konservative direkte meningsløst og en trussel mot samfunnets orden.
Samfunnsorganismen dannet til sammen fellesskapet der ulike individer og samfunnsgrupper hadde funnet sin naturlige plass. De konservative mente at menneskene var ulike, og det rettferdiggjorde at arbeidsfordeling, klasseskiller og økonomisk ulikhet både var nødvendig og naturlig. Slik kunne adelsstanden opprettholde sine naturlige posisjoner og forsvare sine særrettigheter og privilegier i samfunnet. Likevel hadde alle individer rett til liv, men samfunnet som organisme fungerte best når individene forble på sin naturlige plass.
Et sentralt poeng for konservatismen var at raske samfunnsendringer ikke var til det beste for samfunnsmedlemmene. Artikkelen Terroren under den franske revolusjonen viser hva som hendte hvis man fjernet naturlige tradisjoner. Konsekvensene så man ikke før skaden hadde skjedd. Derfor argumenterte de konservative med at det var viktig "å reformere for å bevare". Tanken var at mindre og trinnvise endringer var å foretrekke framfor revolusjon. Da unngikk man å ødelegge gode sider ved de samfunnsinstitusjonene som hadde fått utvikle seg og tilpasse seg over tid.
Stat og "demokrati"
For konservative tenkere er statsformer som har utviklet seg naturlig, de beste for samfunnet. For en presset adelsstand var konservative idéer et virkemiddel for å gjenvinne samfunnsgruppens tradisjonelle posisjon. Derfor argumenterte de for sterk kirke- og kongemakt og for naturlige hierarkier som eksisterte før den franske revolusjonen.
Makten skal utgå fra folket, men erfaringene fra den franske revolusjonen gjorde at Edmund Burke forkastet folkestyre som styringsprinsipp. De tidligste konservative tankene om samfunnsstyringen bygde på forestillingen om at det fantes naturlig utvalgte mennesker som kunne lede massene. Makten skulle utgå fra menn med eiendom og personlig uavhengighet. Parlamentet skulle utvelges blant disse medlemmene. Deres standpunkter og personlige egnethet skulle avgjøre, ikke allmenn stemmerett og flertallstyranni.
Nasjonen
Nasjonalisme spilte en betydelig rolle for liberale tenkere i første halvdel av 1800-tallet. Målet for liberale nasjonalister var frigjøring og selvstyre for nasjonene, og et statsstyre der et folkestyre lå til grunn.
I andre halvdel av 1800-tallet var konservative idéer framtredende i nasjonalismen. Nasjonen var, i de konservatives øyne, det unike og storslagne ved eget folkeslag. Forherligelsen av ens eget folk skapte avstand til andre nasjoner. I sin ytterste konsekvens, og ispedd sosialdarwinistisk og imperialistisk tankegods, ledet denne oppfatningen oss til "nasjonenes krig" i 1914–18.
Konservatismens betydning før og nå
Flere vil hevde at konservatismen ikke er en sammenhengende ideologi, men et sett av ulike verdier for samfunnsgrupper i maktposisjoner. Fascismen og nazismen hadde tydelige konservative verdier i mellomkrigstiden; de ønsket tradisjonelle kjønnsroller og at makten skulle utgå fra egendefinerte "naturlige autoriteter". Det samme kan trolig sies om diktatoriske statsledere på venstresiden, som så på endringer som en trussel mot egen maktposisjon.
I vår tid spiller konservative verdier fortsatt en viktig rolle. Blant verdikonservative innen religiøse miljøer ser man med skepsis på de liberales tanker om homofili, abort og andre etter deres skjønn radikale idéer. I sin ekstreme form finner vi krefter i IS-tankegangen og blant nynazistiske grupperinger som ønsker å gjeninnføre samfunnstilstander og ordninger som eksisterte i fortiden.
Tenk over:
Har konservative tenkere rett i at raske endringer er en trussel mot samfunnsordenen?
Les original på NDLA →
Tidlige konservative tenkere mente at samfunnsutviklingen hadde skjedd gjennom en evolusjon der alle samfunnsmedlemmene fikk sin naturlige plass i samfunnshierarkiet. Å bevare, eller konservere, samfunnet slik det var, ble viktig for konservative tenkere. Konservatismen ønsket likevel reformer, men at endringene skulle skje gradvis og uten å fjerne seg fra samfunnets tradisjonelle verdier.
Samfunnet som organisme
Konservatismens tanke om mennesket og samfunnet bygde på forestillingen om at tradisjon og sedvaner inneholdt mer visdom og erfaring enn enkeltpersoners idéer og teorier. De konservative har derfor hatt større tiltro til naturlige autoriteter og tradisjoner enn til enkeltmenneskets frihet og fornuft. Begrunnelsen ligger i troen på at samfunnet er en kompleks organisme der alle individer og sosiale klasser inngår i et naturlig hierarki. Å endre dette ble for de konservative direkte meningsløst og en trussel mot samfunnets orden.
Samfunnsorganismen dannet til sammen fellesskapet der ulike individer og samfunnsgrupper hadde funnet sin naturlige plass. De konservative mente at menneskene var ulike, og det rettferdiggjorde at arbeidsfordeling, klasseskiller og økonomisk ulikhet både var nødvendig og naturlig. Slik kunne adelsstanden opprettholde sine naturlige posisjoner og forsvare sine særrettigheter og privilegier i samfunnet. Likevel hadde alle individer rett til liv, men samfunnet som organisme fungerte best når individene forble på sin naturlige plass.
Et sentralt poeng for konservatismen var at raske samfunnsendringer ikke var til det beste for samfunnsmedlemmene. Artikkelen Terroren under den franske revolusjonen viser hva som hendte hvis man fjernet naturlige tradisjoner. Konsekvensene så man ikke før skaden hadde skjedd. Derfor argumenterte de konservative med at det var viktig "å reformere for å bevare". Tanken var at mindre og trinnvise endringer var å foretrekke framfor revolusjon. Da unngikk man å ødelegge gode sider ved de samfunnsinstitusjonene som hadde fått utvikle seg og tilpasse seg over tid.
Stat og "demokrati"
For konservative tenkere er statsformer som har utviklet seg naturlig, de beste for samfunnet. For en presset adelsstand var konservative idéer et virkemiddel for å gjenvinne samfunnsgruppens tradisjonelle posisjon. Derfor argumenterte de for sterk kirke- og kongemakt og for naturlige hierarkier som eksisterte før den franske revolusjonen.
Makten skal utgå fra folket, men erfaringene fra den franske revolusjonen gjorde at Edmund Burke forkastet folkestyre som styringsprinsipp. De tidligste konservative tankene om samfunnsstyringen bygde på forestillingen om at det fantes naturlig utvalgte mennesker som kunne lede massene. Makten skulle utgå fra menn med eiendom og personlig uavhengighet. Parlamentet skulle utvelges blant disse medlemmene. Deres standpunkter og personlige egnethet skulle avgjøre, ikke allmenn stemmerett og flertallstyranni.
Nasjonen
Nasjonalisme spilte en betydelig rolle for liberale tenkere i første halvdel av 1800-tallet. Målet for liberale nasjonalister var frigjøring og selvstyre for nasjonene, og et statsstyre der et folkestyre lå til grunn.
I andre halvdel av 1800-tallet var konservative idéer framtredende i nasjonalismen. Nasjonen var, i de konservatives øyne, det unike og storslagne ved eget folkeslag. Forherligelsen av ens eget folk skapte avstand til andre nasjoner. I sin ytterste konsekvens, og ispedd sosialdarwinistisk og imperialistisk tankegods, ledet denne oppfatningen oss til "nasjonenes krig" i 1914–18.
Konservatismens betydning før og nå
Flere vil hevde at konservatismen ikke er en sammenhengende ideologi, men et sett av ulike verdier for samfunnsgrupper i maktposisjoner. Fascismen og nazismen hadde tydelige konservative verdier i mellomkrigstiden; de ønsket tradisjonelle kjønnsroller og at makten skulle utgå fra egendefinerte "naturlige autoriteter". Det samme kan trolig sies om diktatoriske statsledere på venstresiden, som så på endringer som en trussel mot egen maktposisjon.
I vår tid spiller konservative verdier fortsatt en viktig rolle. Blant verdikonservative innen religiøse miljøer ser man med skepsis på de liberales tanker om homofili, abort og andre etter deres skjønn radikale idéer. I sin ekstreme form finner vi krefter i IS-tankegangen og blant nynazistiske grupperinger som ønsker å gjeninnføre samfunnstilstander og ordninger som eksisterte i fortiden.
Tenk over:
Har konservative tenkere rett i at raske endringer er en trussel mot samfunnsordenen?
Les original på NDLA →
Liberalismen
Synet på mennesket og samfunnet
Liberalismens kjerneverdi er frihet for individene og et fritt marked. Ideologien tok utgangspunkt i at menneskene var selvstendige, tenkende og fornuftige vesener. Krav om ytringsfrihet, likhet for loven og styrking av enkeltindividenes rettigheter overfor staten har vært viktige kampsaker for liberalismen fram til vår tid. Samfunnet ble sett på som summen av individene. Hvis staten skapte gode betingelser for det selvstendige og frie individet, ville samfunnet blomstre til det beste for alle i samfunnet.
Borgerlig demokrati
Liberalismen har spilt en sentral rolle i etableringen av moderne demokratier. Deler av borgerskapet i Vest-Europa var svært misfornøyde med det kongelige eneveldets sterke innflytelse over det politiske styret og økonomien. I pakt med opplysningstidens krav om fornuft og rasjonelle argumenter krevde liberale tenkere at makten skulle utgå fra folket. De mente at statsstyret skulle ta utgangspunkt i maktfordelingsprinsippet og forankres i en grunnlov som regulerte forholdet mellom myndighetene og folket.
En svak stat
I liberalismens tidligste fase så de liberale med stor skepsis på hvilke oppgaver en stat skulle ha. Erfaringene fra autoritære og eneveldige styresett spilte en rolle i denne sammenhengen. I utgangspunktet hevdet liberalistene at staten skulle operere som en "nattvekterstat", altså en stat som hadde et minimum av oppgaver. Staten skulle sikre lov og orden gjennom politi og domstoler, den skulle forsvare landet og forvalte demokratiske institusjoner. Alle andre samfunnsoppgaver kunne utføres i det private markedet.
Det private markedet
Markedsliberalismen er et sentralt begrep i denne sammenhengen. Med utgangspunkt i Adam Smiths bok Nasjonenes velstand, fra 1776, skulle markedet regulere seg selv gjennom private aktører. Smith hevdet at markedet fungerte best når produksjonen av varer og tjenester ble styrt av en "usynlig hånd" og regulert av tilbud og etterspørsel. Hvis staten ikke blandet seg i det frie markedet, ville konkurransen være lik for alle. Tidligere hadde bare privilegerte grupper tilgang til handelsvirksomhet. Med mekanismen "den usynlige hånd" kunne alle, også fattige mennesker, delta i handelsmarkedet.
En liberalistisk forståelse av fordelingen av goder og byrder i et samfunn er at man er "sin egen lykkes smed". Ordtaket sier at det er hvert individs eget ansvar å søke lykke og bidra til å få et godt liv. I et liberalistisk samfunn vil det alltid være konkurranse mellom individene. En har selv ansvar for å delta, noen vinner og andre taper. Over tid skapte dette store klasseforskjeller.
Kapitalisme
Industrialiseringen vokste og bredte om seg, og begrepet kapitalisme kunne etter hvert brukes om den økonomiske utviklingen. I kapitalismen er det bedriftsledere, bankierer og spekulanter som styrer økonomien. Dette skaper ytterligere økonomiske og sosiale forskjeller i samfunnet. Med store private og profittjagende aktører i markedet var veien kort til monopoler og utnytting av ressurser og arbeidere.
Sosialliberalisme
I takt med en økende arbeiderklasse fantes det liberale krefter som ønsket å bøte på de store forskjellene kapitalismen skapte. Blant sosialliberale politikere fantes det vilje til å bruke statlige tiltak for å unngå at familier og enkeltpersoner gikk til grunne i fattigdom.
Liberalismens betydning før og nå
I norsk historie har liberale tanker vært sentrale i etableringen av det norske selvstyret fra 1814, innføringen av parlamentarismen og i unionsoppløsningen fra Sverige i 1905. Liberalismens utvikling fram til våre dager har vist klare tendenser til å akseptere en sterkere stat i omfordelingen av goder og byrder i samfunnet.
Liberale partier har omfavnet en rekke sosiale reformer og har spilt en viktig rolle i etableringen av velferdsstaten i Norge. Venstres sosiale reformer rundt første verdenskrig startet et velferdsprogram som ble fullført med den offentlige folketrygden i 1967.
I etterkrigstiden har mange liberale partier vært en viktig motvekt til økt byråkratisering og makt til staten i nærings- og samfunnsliv. Høyresiden i norsk politikk har gjerne fremmet en liberalistisk politikk, men har ofte vært uenige om virkemidlene siden partiene har representert ulike interesser og verdier. Tidvis har nyliberalisme og kapitalistiske tendenser vært framtredende liberal politikk, andre ganger ikke. I dag spiller liberalismen fortsatt en viktig rolle for å sikre individene frihet og valgmuligheter politisk og økonomisk.
Kilde
Hagtvet, B. (2010) Ideologienes århundre, en personlig vandring i det 20. århundrets politiske idéhistorie. Dreyers forlag
Les original på NDLA →
Liberalismens kjerneverdi er frihet for individene og et fritt marked. Ideologien tok utgangspunkt i at menneskene var selvstendige, tenkende og fornuftige vesener. Krav om ytringsfrihet, likhet for loven og styrking av enkeltindividenes rettigheter overfor staten har vært viktige kampsaker for liberalismen fram til vår tid. Samfunnet ble sett på som summen av individene. Hvis staten skapte gode betingelser for det selvstendige og frie individet, ville samfunnet blomstre til det beste for alle i samfunnet.
Borgerlig demokrati
Liberalismen har spilt en sentral rolle i etableringen av moderne demokratier. Deler av borgerskapet i Vest-Europa var svært misfornøyde med det kongelige eneveldets sterke innflytelse over det politiske styret og økonomien. I pakt med opplysningstidens krav om fornuft og rasjonelle argumenter krevde liberale tenkere at makten skulle utgå fra folket. De mente at statsstyret skulle ta utgangspunkt i maktfordelingsprinsippet og forankres i en grunnlov som regulerte forholdet mellom myndighetene og folket.
En svak stat
I liberalismens tidligste fase så de liberale med stor skepsis på hvilke oppgaver en stat skulle ha. Erfaringene fra autoritære og eneveldige styresett spilte en rolle i denne sammenhengen. I utgangspunktet hevdet liberalistene at staten skulle operere som en "nattvekterstat", altså en stat som hadde et minimum av oppgaver. Staten skulle sikre lov og orden gjennom politi og domstoler, den skulle forsvare landet og forvalte demokratiske institusjoner. Alle andre samfunnsoppgaver kunne utføres i det private markedet.
Det private markedet
Markedsliberalismen er et sentralt begrep i denne sammenhengen. Med utgangspunkt i Adam Smiths bok Nasjonenes velstand, fra 1776, skulle markedet regulere seg selv gjennom private aktører. Smith hevdet at markedet fungerte best når produksjonen av varer og tjenester ble styrt av en "usynlig hånd" og regulert av tilbud og etterspørsel. Hvis staten ikke blandet seg i det frie markedet, ville konkurransen være lik for alle. Tidligere hadde bare privilegerte grupper tilgang til handelsvirksomhet. Med mekanismen "den usynlige hånd" kunne alle, også fattige mennesker, delta i handelsmarkedet.
En liberalistisk forståelse av fordelingen av goder og byrder i et samfunn er at man er "sin egen lykkes smed". Ordtaket sier at det er hvert individs eget ansvar å søke lykke og bidra til å få et godt liv. I et liberalistisk samfunn vil det alltid være konkurranse mellom individene. En har selv ansvar for å delta, noen vinner og andre taper. Over tid skapte dette store klasseforskjeller.
Kapitalisme
Industrialiseringen vokste og bredte om seg, og begrepet kapitalisme kunne etter hvert brukes om den økonomiske utviklingen. I kapitalismen er det bedriftsledere, bankierer og spekulanter som styrer økonomien. Dette skaper ytterligere økonomiske og sosiale forskjeller i samfunnet. Med store private og profittjagende aktører i markedet var veien kort til monopoler og utnytting av ressurser og arbeidere.
Sosialliberalisme
I takt med en økende arbeiderklasse fantes det liberale krefter som ønsket å bøte på de store forskjellene kapitalismen skapte. Blant sosialliberale politikere fantes det vilje til å bruke statlige tiltak for å unngå at familier og enkeltpersoner gikk til grunne i fattigdom.
Liberalismens betydning før og nå
I norsk historie har liberale tanker vært sentrale i etableringen av det norske selvstyret fra 1814, innføringen av parlamentarismen og i unionsoppløsningen fra Sverige i 1905. Liberalismens utvikling fram til våre dager har vist klare tendenser til å akseptere en sterkere stat i omfordelingen av goder og byrder i samfunnet.
Liberale partier har omfavnet en rekke sosiale reformer og har spilt en viktig rolle i etableringen av velferdsstaten i Norge. Venstres sosiale reformer rundt første verdenskrig startet et velferdsprogram som ble fullført med den offentlige folketrygden i 1967.
I etterkrigstiden har mange liberale partier vært en viktig motvekt til økt byråkratisering og makt til staten i nærings- og samfunnsliv. Høyresiden i norsk politikk har gjerne fremmet en liberalistisk politikk, men har ofte vært uenige om virkemidlene siden partiene har representert ulike interesser og verdier. Tidvis har nyliberalisme og kapitalistiske tendenser vært framtredende liberal politikk, andre ganger ikke. I dag spiller liberalismen fortsatt en viktig rolle for å sikre individene frihet og valgmuligheter politisk og økonomisk.
Kilde
Hagtvet, B. (2010) Ideologienes århundre, en personlig vandring i det 20. århundrets politiske idéhistorie. Dreyers forlag
Les original på NDLA →
Napoleon, Frankrikes redningsmann?
Den franske nasjonen
Da Napoleon og hans støttespillere gjorde statskupp ved inngangen til 1800-tallet, var han i realiteten ønsket. Etter ti år med revolusjonære tilstander, store omveltninger og krig ønsket franskmenn stabilitet. Med tittelen førstekonsul fikk Napoleon makt til å forsøke å forene ulike politiske bevegelser og samfunnsklasser i den nye franske nasjonen.
Podkast: NRK Episode 6 - Revolusjonens keiser
Etter Robespierres fall i juli 1794 vedtar Nasjonalforsamlingen en ny grunnlov med begrenset stemmerett. Landet styres av det upopulære Direktoriet, og det er flere forsøk på statskupp. Krigslykken snur, og generalen Napoleon Bonaparte utmerker seg med flere seire. I 1799 vender han tilbake fra felttoget i Egypt til Paris. Snart skal han erklære revolusjonen for over.
En moderne statsmann
Napoleon regnes som en moderne statsmann som bygde den nye franske nasjonen på fornuft og reformer. Slik sett videreførte Napoleon opplysningstidens ideer, samtidig som han opprettholdt deler av det gamle regimet.
Gjennom etableringen av et enhetlig lovverk, senere kalt Code Napoléon, ble det juridiske fundamentet for den nye nasjonen lagt.
Likhet for loven sikret støtte i de brede lag i befolkningen.
Privat eiendomsrett sikret borgerskapets støtte.
Napoleon fungerte også som garantist mot å gjeninnføre adelsprivilegiene. Dette sikret bøndenes støtte.
Tidligere hadde sentrale posisjoner i samfunnet vært forbeholdt de øverste stendene. Napoleons reformprogram la opp til at menn etter evner og talent, ikke arv og slektskap, kunne få posisjoner i samfunnet.
Offentlige skoler ble utbygd etter samme prinsipp. Det ble også opprettet muligheter for høyere utdanning der talent og kunnskaper var forutsetning for opptak, ikke gamle privilegier. Dette gjorde det mulig for større deler av befolkningen å få høyere utdanning. Dette gjaldt unge gutter og menn, jenter fikk ikke denne muligheten. Det ble Kirkens ansvar å drive en moralsk og praktisk opplæring for dem.
Forliket med paven
De revolusjonæres kamp mot Kirkens posisjon i samfunnet skapte store motsetninger, spesielt bøndene mislikte dette. Med Napoleons avtale med paven og den katolske kirken i 1801 ble Kirkens tradisjonelle posisjon i samfunnet gjenopprettet.
Keiser Napoleon
Napoleon oppnådde stor popularitet i folket. Det var flere hendelser som gjorde dette. Først ved statskuppet i 1799 og siden under Napoleonskrigene. Med støtte i sin popularitet lot Napoleon seg i 1804 krone til keiser i Frankrike etter en folkeavstemning.
Først og fremst skapte Napoleon fransk enhet og stabilitet etter et tiår med kaos og revolusjon. Men som keiser førte han Frankrike ut i Napoleonskrigene, noe som skapte krig og utrygghet i store deler av Europa fram mot hans endelige fall i 1815.
Les original på NDLA →
Da Napoleon og hans støttespillere gjorde statskupp ved inngangen til 1800-tallet, var han i realiteten ønsket. Etter ti år med revolusjonære tilstander, store omveltninger og krig ønsket franskmenn stabilitet. Med tittelen førstekonsul fikk Napoleon makt til å forsøke å forene ulike politiske bevegelser og samfunnsklasser i den nye franske nasjonen.
Podkast: NRK Episode 6 - Revolusjonens keiser
Etter Robespierres fall i juli 1794 vedtar Nasjonalforsamlingen en ny grunnlov med begrenset stemmerett. Landet styres av det upopulære Direktoriet, og det er flere forsøk på statskupp. Krigslykken snur, og generalen Napoleon Bonaparte utmerker seg med flere seire. I 1799 vender han tilbake fra felttoget i Egypt til Paris. Snart skal han erklære revolusjonen for over.
En moderne statsmann
Napoleon regnes som en moderne statsmann som bygde den nye franske nasjonen på fornuft og reformer. Slik sett videreførte Napoleon opplysningstidens ideer, samtidig som han opprettholdt deler av det gamle regimet.
Gjennom etableringen av et enhetlig lovverk, senere kalt Code Napoléon, ble det juridiske fundamentet for den nye nasjonen lagt.
Likhet for loven sikret støtte i de brede lag i befolkningen.
Privat eiendomsrett sikret borgerskapets støtte.
Napoleon fungerte også som garantist mot å gjeninnføre adelsprivilegiene. Dette sikret bøndenes støtte.
Tidligere hadde sentrale posisjoner i samfunnet vært forbeholdt de øverste stendene. Napoleons reformprogram la opp til at menn etter evner og talent, ikke arv og slektskap, kunne få posisjoner i samfunnet.
Offentlige skoler ble utbygd etter samme prinsipp. Det ble også opprettet muligheter for høyere utdanning der talent og kunnskaper var forutsetning for opptak, ikke gamle privilegier. Dette gjorde det mulig for større deler av befolkningen å få høyere utdanning. Dette gjaldt unge gutter og menn, jenter fikk ikke denne muligheten. Det ble Kirkens ansvar å drive en moralsk og praktisk opplæring for dem.
Forliket med paven
De revolusjonæres kamp mot Kirkens posisjon i samfunnet skapte store motsetninger, spesielt bøndene mislikte dette. Med Napoleons avtale med paven og den katolske kirken i 1801 ble Kirkens tradisjonelle posisjon i samfunnet gjenopprettet.
Keiser Napoleon
Napoleon oppnådde stor popularitet i folket. Det var flere hendelser som gjorde dette. Først ved statskuppet i 1799 og siden under Napoleonskrigene. Med støtte i sin popularitet lot Napoleon seg i 1804 krone til keiser i Frankrike etter en folkeavstemning.
Først og fremst skapte Napoleon fransk enhet og stabilitet etter et tiår med kaos og revolusjon. Men som keiser førte han Frankrike ut i Napoleonskrigene, noe som skapte krig og utrygghet i store deler av Europa fram mot hans endelige fall i 1815.
Les original på NDLA →
Nasjon og nasjonalisme
Nasjon
Begrepet nasjon har flere betydninger. I den politiske forståelsen tok nasjonen utgangspunkt i en stat som omfattet en gruppe med felles identitet. I den kulturelle forståelsen av begrepet utgjorde nasjonen en gruppe av mennesker som delte en felles kulturell identitet.
Behovet for en nasjonal tilhørighet oppsto blant annet som følge av den industrielle revolusjonen med økende urbanisering, større markeder og utviklingen av kommunikasjonsmåter som knyttet by og land tettere sammen.
Politisk nasjonalisme
I opplysningstidens Frankrike oppstod den politiske forståelsen av nasjonalismen. Revolusjonens mål var å begrense konge- og adelsmakten og styrke folkesuvereniteten. Dette var et klart brudd med standssamfunnets hierarkier og privilegier. Alle franskmenn som var lojale til idéene om frihet, likhet og brorskap, var per definisjon borgere av nasjonen Frankrike, og ikke lenger kongens undersåtter.
Kulturell nasjonalisme
Under Napoleons okkupasjon av deler av dagens Tyskland oppsto en mer kulturnasjonalistisk forståelse av nasjonsbegrepet. Her var kulturelle særtrekk og folkegruppens egenart det viktigste. For tyskerne ble det derfor viktig å vise forskjellene fra okkupantene. Den tyske nasjonsforståelsen bygde på idéen om at et folk med felles språk og historie, og som delte en rekke kulturelle særtrekk, var en nasjon. I ytterste konsekvens kunne et begrep som avstamning bli lagt til grunn for å definere hvem som var tyskere.
I nasjonalromantikken ble det følgelig viktig å finne landets opprinnelige kulturelle egenart. Språket, naturen og historien definerte folket og satte grenser mot folkegrupper med annen etnisitet.
I norsk historie kan den politiske nasjonsforståelsen forankres i 1814 og lojaliteten mot Grunnloven, mens den kulturelle forståelsen knyttes til nasjonalromantikken fra 1840-årene der nordmennenes egenart og folkesjel vektlegges.
Årsaker til nasjonalismen
Klikk på plusstegnene for mer informasjon
Nasjonene vokser fram
Wienkongressen i 1815 definerte maktbalansen i Europa. Seierherrene etter Napoleonskrigene gjeninnførte prinsippet om at makten skulle ligge hos kongemakten og privilegerte grupper. Til tross for dette ble kravene om nasjonal selvstendighet og folkesuverenitet sentrale kampsaker for europeere flest.
Nasjonalismen kan lett tilpasses politiske ideologier. I første halvdel av 1800-tallet var nasjonalisme og liberalisme to sider av samme sak. Ulike folkegrupper kjempet for selvstyre, og nasjonene skulle baseres på folkesuverenitet og demokratiske institusjoner.
Revolusjoner og folkeopprør
Revolusjonene i 1830 og 1848 var preget av motstand mot forsøk fra kongemakt og adel på å begrense folkets medbestemmelse og individuelle rettigheter. I tillegg var flere av opprørene i Europa preget av ulike folkegruppers ønsker om selvstendighet.
Revolusjonene i 1830 og 1848
Klikk inn på kartet og se noen utvalgte revolusjoner og opprør.
Konservatisme og nasjonsbegrepet
I andre halvdel 1800-tallet tok de konservative kreftene kontroll over nasjonsbegrepet. Nå handlet det ikke om "taler og parlamentariske beslutninger, men om blod og jern", slik Preussens leder Otto von Bismarck formulerte det. Statsmakten brukte nasjonalistisk propaganda i aviser, i skolen og gjennom allmenn verneplikt for å vise nasjonal selvhevdelse. Sosialdarwinistiske idéer ble også lagt til i kappløpet om kolonier. Med stormaktenes oppblåste, nasjonalistiske selvbilde var veien mot første verdenskrig kort.
Samlende og splittende
Nasjonalismen fungerte som samlende og splittende. Samlingen av Tyskland og Italia i 1860-årene var forankret i den konservative nasjonalismen der henholdsvis Preussen og kongeriket Sardinia ledet samlingsprosessen. Delstatene var industrielt sterke og trengte kontroll over nye markeder. Otto von Bismarck, Preussen, og Camillo Cavour, Sardinia, drev gjennom samlingene ved hjelp av et sterkt militærapparat, nasjonalistisk propaganda og krigføring mot nabostatene. I 1871 ble det tyske keiserriket proklamert i speilsalen i Versailles. Samme år ble Kirkestaten innlemmet i det nye kongeriket Italia.
For de gamle imperiene Østerrike, Russland og Det osmanske riket fungerte nasjonalismen som splittende. Rikene bestod av en rekke folkegrupper som kjempet for selvstendighet og selvstyre innad i rikene. Først etter første verdenskrig fikk de fleste folkegruppene lønn for strevet da en rekke nye nasjoner ble selvstendige i Øst-Europa.
Nasjonalismen under fascismen
I mellomkrigstiden tok fascistene kontroll over nasjonalismen som ideologi. Den tyske nasjonalsosialismen hadde som mål å samle etniske tyskere på tvers av sosiale klasser i et storgermansk rike. Nasjonalismen i den fascistiske utgaven stod langt fra opplysningstidens idéer om maktfordeling og folkesuverenitet. Da Adolf Hitler kom til makten i Tyskland i 1933, ble andre partier forbudt og demokratiet satt til side. Fram mot utbruddet av andre verdenskrig ble alle sider ved det tyske samfunnet underlagt føreren og partiets kontroll, og den nasjonalsosialistiske propagandaen indoktrinerte det tyske folket fram til krigens slutt i 1945.
Ragnar Vold (1906-67) var tidlig ute med å se hva den totalitære utviklingen gjorde med mennesker i boka Tyskland marsjerer fra 1934:
"Demokrati uten politisk opplysning er som en by uten lys; borgerne famler i blinde. Og når det er mørkt, har man lett for å tro på politiske spøkelseshistorier."
Dette gjaldt ikke bare i Tyskland. Den fascistiske tenkningen preget store deler av Europa i mellomkrigstiden. De totalitære kreftene satte en rekke demokratier ut av spill i forsøket på å løse mellomkrigstidens økonomiske og politiske problemer med et totalitært politisk program.
Tenk over
Hva forbinder du med begrepet nasjonalisme i dag?
Kilder
Knudsen, O. F. & Berg, O. T. (2021, 8. november). Nasjon. I Store norske leksikon. http://snl.no/nasjon
Theodorsen, C. (2020, 14. mai). Blut und Eisen. I Store norske leksikon https://snl.no/Blut_und_Eisen
Les original på NDLA →
Begrepet nasjon har flere betydninger. I den politiske forståelsen tok nasjonen utgangspunkt i en stat som omfattet en gruppe med felles identitet. I den kulturelle forståelsen av begrepet utgjorde nasjonen en gruppe av mennesker som delte en felles kulturell identitet.
Behovet for en nasjonal tilhørighet oppsto blant annet som følge av den industrielle revolusjonen med økende urbanisering, større markeder og utviklingen av kommunikasjonsmåter som knyttet by og land tettere sammen.
Politisk nasjonalisme
I opplysningstidens Frankrike oppstod den politiske forståelsen av nasjonalismen. Revolusjonens mål var å begrense konge- og adelsmakten og styrke folkesuvereniteten. Dette var et klart brudd med standssamfunnets hierarkier og privilegier. Alle franskmenn som var lojale til idéene om frihet, likhet og brorskap, var per definisjon borgere av nasjonen Frankrike, og ikke lenger kongens undersåtter.
Kulturell nasjonalisme
Under Napoleons okkupasjon av deler av dagens Tyskland oppsto en mer kulturnasjonalistisk forståelse av nasjonsbegrepet. Her var kulturelle særtrekk og folkegruppens egenart det viktigste. For tyskerne ble det derfor viktig å vise forskjellene fra okkupantene. Den tyske nasjonsforståelsen bygde på idéen om at et folk med felles språk og historie, og som delte en rekke kulturelle særtrekk, var en nasjon. I ytterste konsekvens kunne et begrep som avstamning bli lagt til grunn for å definere hvem som var tyskere.
I nasjonalromantikken ble det følgelig viktig å finne landets opprinnelige kulturelle egenart. Språket, naturen og historien definerte folket og satte grenser mot folkegrupper med annen etnisitet.
I norsk historie kan den politiske nasjonsforståelsen forankres i 1814 og lojaliteten mot Grunnloven, mens den kulturelle forståelsen knyttes til nasjonalromantikken fra 1840-årene der nordmennenes egenart og folkesjel vektlegges.
Årsaker til nasjonalismen
Klikk på plusstegnene for mer informasjon
Nasjonene vokser fram
Wienkongressen i 1815 definerte maktbalansen i Europa. Seierherrene etter Napoleonskrigene gjeninnførte prinsippet om at makten skulle ligge hos kongemakten og privilegerte grupper. Til tross for dette ble kravene om nasjonal selvstendighet og folkesuverenitet sentrale kampsaker for europeere flest.
Nasjonalismen kan lett tilpasses politiske ideologier. I første halvdel av 1800-tallet var nasjonalisme og liberalisme to sider av samme sak. Ulike folkegrupper kjempet for selvstyre, og nasjonene skulle baseres på folkesuverenitet og demokratiske institusjoner.
Revolusjoner og folkeopprør
Revolusjonene i 1830 og 1848 var preget av motstand mot forsøk fra kongemakt og adel på å begrense folkets medbestemmelse og individuelle rettigheter. I tillegg var flere av opprørene i Europa preget av ulike folkegruppers ønsker om selvstendighet.
Revolusjonene i 1830 og 1848
Klikk inn på kartet og se noen utvalgte revolusjoner og opprør.
Konservatisme og nasjonsbegrepet
I andre halvdel 1800-tallet tok de konservative kreftene kontroll over nasjonsbegrepet. Nå handlet det ikke om "taler og parlamentariske beslutninger, men om blod og jern", slik Preussens leder Otto von Bismarck formulerte det. Statsmakten brukte nasjonalistisk propaganda i aviser, i skolen og gjennom allmenn verneplikt for å vise nasjonal selvhevdelse. Sosialdarwinistiske idéer ble også lagt til i kappløpet om kolonier. Med stormaktenes oppblåste, nasjonalistiske selvbilde var veien mot første verdenskrig kort.
Samlende og splittende
Nasjonalismen fungerte som samlende og splittende. Samlingen av Tyskland og Italia i 1860-årene var forankret i den konservative nasjonalismen der henholdsvis Preussen og kongeriket Sardinia ledet samlingsprosessen. Delstatene var industrielt sterke og trengte kontroll over nye markeder. Otto von Bismarck, Preussen, og Camillo Cavour, Sardinia, drev gjennom samlingene ved hjelp av et sterkt militærapparat, nasjonalistisk propaganda og krigføring mot nabostatene. I 1871 ble det tyske keiserriket proklamert i speilsalen i Versailles. Samme år ble Kirkestaten innlemmet i det nye kongeriket Italia.
For de gamle imperiene Østerrike, Russland og Det osmanske riket fungerte nasjonalismen som splittende. Rikene bestod av en rekke folkegrupper som kjempet for selvstendighet og selvstyre innad i rikene. Først etter første verdenskrig fikk de fleste folkegruppene lønn for strevet da en rekke nye nasjoner ble selvstendige i Øst-Europa.
Nasjonalismen under fascismen
I mellomkrigstiden tok fascistene kontroll over nasjonalismen som ideologi. Den tyske nasjonalsosialismen hadde som mål å samle etniske tyskere på tvers av sosiale klasser i et storgermansk rike. Nasjonalismen i den fascistiske utgaven stod langt fra opplysningstidens idéer om maktfordeling og folkesuverenitet. Da Adolf Hitler kom til makten i Tyskland i 1933, ble andre partier forbudt og demokratiet satt til side. Fram mot utbruddet av andre verdenskrig ble alle sider ved det tyske samfunnet underlagt føreren og partiets kontroll, og den nasjonalsosialistiske propagandaen indoktrinerte det tyske folket fram til krigens slutt i 1945.
Ragnar Vold (1906-67) var tidlig ute med å se hva den totalitære utviklingen gjorde med mennesker i boka Tyskland marsjerer fra 1934:
"Demokrati uten politisk opplysning er som en by uten lys; borgerne famler i blinde. Og når det er mørkt, har man lett for å tro på politiske spøkelseshistorier."
Dette gjaldt ikke bare i Tyskland. Den fascistiske tenkningen preget store deler av Europa i mellomkrigstiden. De totalitære kreftene satte en rekke demokratier ut av spill i forsøket på å løse mellomkrigstidens økonomiske og politiske problemer med et totalitært politisk program.
Tenk over
Hva forbinder du med begrepet nasjonalisme i dag?
Kilder
Knudsen, O. F. & Berg, O. T. (2021, 8. november). Nasjon. I Store norske leksikon. http://snl.no/nasjon
Theodorsen, C. (2020, 14. mai). Blut und Eisen. I Store norske leksikon https://snl.no/Blut_und_Eisen
Les original på NDLA →
Opplysningstidens idégrunnlag
Enevelde og merkantilisme
Den vanligste styreformen i Europa på 1600-tallet var enevelde i en eller annen form. Tanken bak dette systemet var at kongen var enerådende. Han kunne vedta lover og regler, bestemme hvem som skulle sitte i regjeringen, og kunne benåde dømte lovbrytere. Han hadde også full kontroll over statens økonomi. Den mest kjente eneveldige kongen i Frankrike, Ludvig 14. (1643–1715) skal ha uttalt: "Staten, det er jeg!"
Det dominerende økonomiske systemet i Europa var i samme tidsrom merkantilismen. Systemet var i de eneveldige kongenes og privilegerte gruppenes interesse, og målet var å oppnå et handelsoverskudd i forhold til andre land. Store mengder "edle metaller" var uttrykk for landets rikdom og velstand. For å skaffe dette ble import av varer fra utlandet pålagt høy toll og store avgifter. I tillegg fikk handelskompanier enerett på handel med stormaktenes oversjøiske kolonier.
Adam Smith ble den fremste kritikeren av dette systemet. Han hevdet i boka Nasjonenes velstand fra 1776 at det frie markedet burde regulere seg selv gjennom tilbud og etterspørsel, heller enn å bli strengt regulert av en stat.
Naturretten
Den naturvitenskapelige metodens logikk ble også forsøkt overført til menneskene og samfunnet. Ifølge opplysningsfilosofene skulle rettsstaten og lovene som omfattet menneskene, gjelde for alle. De utviklet en rettsoppfatning som ble kalt naturretten. De så for seg at naturens orden og lovmessighet ga mennesket visse opprinnelige og allmenne rettigheter og plikter. Disse rettighetene og pliktene er grunnleggende for alle mennesker.
Menneskerettighetene, som vi kjenner dem i dag, fikk sin spede begynnelse med naturretten. Naturretten hentet sine idealer blant annet fra senantikken og romersk rettslære.
Samfunnskontrakt
Den engelske filosofen Thomas Hobbes tok utgangspunkt i naturen da han formulerte sin kontraktsteori. Han mente at siden alle mennesker i utgangspunktet var frie, ville det bli en alles kamp mot alle dersom menneskets primitive egenskaper fikk fritt spillerom i naturtilstanden. Staten måtte derfor være der for å verne menneskene og sikre dem grunnleggende rettigheter og plikter. Menneskene skulle så gi makt og deler av sin frihet tilbake til dem som styrte. I det politiske hovedverket sitt, Leviathan, fra 1651, kalte Hobbes denne gjensidige ordningen en samfunnskontrakt. Styringssystemet enevelde, som var utbredt i Europa fra midten av 1600-tallet, passet godt inn i den politiske filosofien til Hobbes.
Bill of Rights
Det var i England at opplysningstidens ideer først fikk fotfeste i politikken. Den såkalte glorious revolution i 1688 avsatte den katolske kong Jakob 2. og innsatte datteren hans, Maria, og svigersønnen Vilhelm som dronning og konge. De ble lovet støtte av Parlamentet dersom de godtok en samling av rettsregler som ga Underhuset større fullmakter til å utøve politikk og til å bestemme over hæren og flåten. Et annet krav var at kongen også måtte sette sammen regjeringen med utgangspunkt i hvem som hadde flertall i Underhuset. Dette systemet kalles parlamentarisme.
I dag har vi parlamentarisme også i Norge. Kongen må henvende seg til lederen av det største partiet etter hvert stortingsvalg for å be ham eller henne om å danne regjering. Parlamentarismen var ett av flere steg i retning av det vi i dag kjenner som demokrati. Med The Bill of Rights ble det umulig å innføre enevelde i England.
John Lockes politiske filosofi
Den engelske filosofen John Locke var arkitekten bak Bill of Rights og gikk enda et steg lenger enn Thomas Hobbes i sin politiske filosofi. Han var både enig og uenig med Hobbes. Som Hobbes mente Locke at statens viktigste oppgave var å sikre innbyggerne grunnleggende naturlige rettigheter. Bare slik kunne staten legitimere – eller rettferdiggjøre – sin makt. Makten burde fordeles på flere instanser. Samspillet mellom myndighetene og innbyggerne ble regulert i en tenkt kontrakt. Locke var derimot uenig med Hobbes i at menneskene var "primitive" i naturtilstanden. Locke mente at menneskene var grunnleggende fornuftige og tolerante.
Dersom myndighetene ikke overholdt sin del av kontrakten – som var å sikre trygge rammer for alle – hadde innbyggerne rett og plikt til å gjøre opprør og å finne nye makthavere. Denne retten og plikten bygde på folkesuverenitetsprinsippet, som sier at all statsmakt og styring av samfunnet skal utgå fra folket. Oftest skjer det via et folkevalgt parlament (en nasjonalforsamling).
Tenk over
Opplysningsfilosofene bygde sin tenkning på fornuft og vitenskap. Trenger vi en ny folkeopplysning i dagens samfunn?
Les original på NDLA →
Den vanligste styreformen i Europa på 1600-tallet var enevelde i en eller annen form. Tanken bak dette systemet var at kongen var enerådende. Han kunne vedta lover og regler, bestemme hvem som skulle sitte i regjeringen, og kunne benåde dømte lovbrytere. Han hadde også full kontroll over statens økonomi. Den mest kjente eneveldige kongen i Frankrike, Ludvig 14. (1643–1715) skal ha uttalt: "Staten, det er jeg!"
Det dominerende økonomiske systemet i Europa var i samme tidsrom merkantilismen. Systemet var i de eneveldige kongenes og privilegerte gruppenes interesse, og målet var å oppnå et handelsoverskudd i forhold til andre land. Store mengder "edle metaller" var uttrykk for landets rikdom og velstand. For å skaffe dette ble import av varer fra utlandet pålagt høy toll og store avgifter. I tillegg fikk handelskompanier enerett på handel med stormaktenes oversjøiske kolonier.
Adam Smith ble den fremste kritikeren av dette systemet. Han hevdet i boka Nasjonenes velstand fra 1776 at det frie markedet burde regulere seg selv gjennom tilbud og etterspørsel, heller enn å bli strengt regulert av en stat.
Naturretten
Den naturvitenskapelige metodens logikk ble også forsøkt overført til menneskene og samfunnet. Ifølge opplysningsfilosofene skulle rettsstaten og lovene som omfattet menneskene, gjelde for alle. De utviklet en rettsoppfatning som ble kalt naturretten. De så for seg at naturens orden og lovmessighet ga mennesket visse opprinnelige og allmenne rettigheter og plikter. Disse rettighetene og pliktene er grunnleggende for alle mennesker.
Menneskerettighetene, som vi kjenner dem i dag, fikk sin spede begynnelse med naturretten. Naturretten hentet sine idealer blant annet fra senantikken og romersk rettslære.
Samfunnskontrakt
Den engelske filosofen Thomas Hobbes tok utgangspunkt i naturen da han formulerte sin kontraktsteori. Han mente at siden alle mennesker i utgangspunktet var frie, ville det bli en alles kamp mot alle dersom menneskets primitive egenskaper fikk fritt spillerom i naturtilstanden. Staten måtte derfor være der for å verne menneskene og sikre dem grunnleggende rettigheter og plikter. Menneskene skulle så gi makt og deler av sin frihet tilbake til dem som styrte. I det politiske hovedverket sitt, Leviathan, fra 1651, kalte Hobbes denne gjensidige ordningen en samfunnskontrakt. Styringssystemet enevelde, som var utbredt i Europa fra midten av 1600-tallet, passet godt inn i den politiske filosofien til Hobbes.
Bill of Rights
Det var i England at opplysningstidens ideer først fikk fotfeste i politikken. Den såkalte glorious revolution i 1688 avsatte den katolske kong Jakob 2. og innsatte datteren hans, Maria, og svigersønnen Vilhelm som dronning og konge. De ble lovet støtte av Parlamentet dersom de godtok en samling av rettsregler som ga Underhuset større fullmakter til å utøve politikk og til å bestemme over hæren og flåten. Et annet krav var at kongen også måtte sette sammen regjeringen med utgangspunkt i hvem som hadde flertall i Underhuset. Dette systemet kalles parlamentarisme.
I dag har vi parlamentarisme også i Norge. Kongen må henvende seg til lederen av det største partiet etter hvert stortingsvalg for å be ham eller henne om å danne regjering. Parlamentarismen var ett av flere steg i retning av det vi i dag kjenner som demokrati. Med The Bill of Rights ble det umulig å innføre enevelde i England.
John Lockes politiske filosofi
Den engelske filosofen John Locke var arkitekten bak Bill of Rights og gikk enda et steg lenger enn Thomas Hobbes i sin politiske filosofi. Han var både enig og uenig med Hobbes. Som Hobbes mente Locke at statens viktigste oppgave var å sikre innbyggerne grunnleggende naturlige rettigheter. Bare slik kunne staten legitimere – eller rettferdiggjøre – sin makt. Makten burde fordeles på flere instanser. Samspillet mellom myndighetene og innbyggerne ble regulert i en tenkt kontrakt. Locke var derimot uenig med Hobbes i at menneskene var "primitive" i naturtilstanden. Locke mente at menneskene var grunnleggende fornuftige og tolerante.
Dersom myndighetene ikke overholdt sin del av kontrakten – som var å sikre trygge rammer for alle – hadde innbyggerne rett og plikt til å gjøre opprør og å finne nye makthavere. Denne retten og plikten bygde på folkesuverenitetsprinsippet, som sier at all statsmakt og styring av samfunnet skal utgå fra folket. Oftest skjer det via et folkevalgt parlament (en nasjonalforsamling).
Tenk over
Opplysningsfilosofene bygde sin tenkning på fornuft og vitenskap. Trenger vi en ny folkeopplysning i dagens samfunn?
Les original på NDLA →
Opplysningstidens idégrunnlag
Enevelde og merkantilisme
Den vanligste styreformen i Europa på 1600-tallet var enevelde i en eller annen form. Tanken bak dette systemet var at kongen var enerådende. Han kunne vedta lover og regler, bestemme hvem som skulle sitte i regjeringen, og kunne benåde dømte lovbrytere. Han hadde også full kontroll over statens økonomi. Den mest kjente eneveldige kongen i Frankrike, Ludvig 14. (1643–1715) skal ha uttalt: "Staten, det er jeg!"
Det dominerende økonomiske systemet i Europa var i samme tidsrom merkantilismen. Systemet var i de eneveldige kongenes og privilegerte gruppenes interesse, og målet var å oppnå et handelsoverskudd i forhold til andre land. Store mengder "edle metaller" var uttrykk for landets rikdom og velstand. For å skaffe dette ble import av varer fra utlandet pålagt høy toll og store avgifter. I tillegg fikk handelskompanier enerett på handel med stormaktenes oversjøiske kolonier.
Adam Smith ble den fremste kritikeren av dette systemet. Han hevdet i boka Nasjonenes velstand fra 1776 at det frie markedet burde regulere seg selv gjennom tilbud og etterspørsel, heller enn å bli strengt regulert av en stat.
Naturretten
Den naturvitenskapelige metodens logikk ble også forsøkt overført til menneskene og samfunnet. Ifølge opplysningsfilosofene skulle rettsstaten og lovene som omfattet menneskene, gjelde for alle. De utviklet en rettsoppfatning som ble kalt naturretten. De så for seg at naturens orden og lovmessighet ga mennesket visse opprinnelige og allmenne rettigheter og plikter. Disse rettighetene og pliktene er grunnleggende for alle mennesker.
Menneskerettighetene, som vi kjenner dem i dag, fikk sin spede begynnelse med naturretten. Naturretten hentet sine idealer blant annet fra senantikken og romersk rettslære.
Samfunnskontrakt
Den engelske filosofen Thomas Hobbes tok utgangspunkt i naturen da han formulerte sin kontraktsteori. Han mente at siden alle mennesker i utgangspunktet var frie, ville det bli en alles kamp mot alle dersom menneskets primitive egenskaper fikk fritt spillerom i naturtilstanden. Staten måtte derfor være der for å verne menneskene og sikre dem grunnleggende rettigheter og plikter. Menneskene skulle så gi makt og deler av sin frihet tilbake til dem som styrte. I det politiske hovedverket sitt, Leviathan, fra 1651, kalte Hobbes denne gjensidige ordningen en samfunnskontrakt. Styringssystemet enevelde, som var utbredt i Europa fra midten av 1600-tallet, passet godt inn i den politiske filosofien til Hobbes.
Bill of Rights
Det var i England at opplysningstidens ideer først fikk fotfeste i politikken. Den såkalte glorious revolution i 1688 avsatte den katolske kong Jakob 2. og innsatte datteren hans, Maria, og svigersønnen Vilhelm som dronning og konge. De ble lovet støtte av Parlamentet dersom de godtok en samling av rettsregler som ga Underhuset større fullmakter til å utøve politikk og til å bestemme over hæren og flåten. Et annet krav var at kongen også måtte sette sammen regjeringen med utgangspunkt i hvem som hadde flertall i Underhuset. Dette systemet kalles parlamentarisme.
I dag har vi parlamentarisme også i Norge. Kongen må henvende seg til lederen av det største partiet etter hvert stortingsvalg for å be ham eller henne om å danne regjering. Parlamentarismen var ett av flere steg i retning av det vi i dag kjenner som demokrati. Med The Bill of Rights ble det umulig å innføre enevelde i England.
John Lockes politiske filosofi
Den engelske filosofen John Locke var arkitekten bak Bill of Rights og gikk enda et steg lenger enn Thomas Hobbes i sin politiske filosofi. Han var både enig og uenig med Hobbes. Som Hobbes mente Locke at statens viktigste oppgave var å sikre innbyggerne grunnleggende naturlige rettigheter. Bare slik kunne staten legitimere – eller rettferdiggjøre – sin makt. Makten burde fordeles på flere instanser. Samspillet mellom myndighetene og innbyggerne ble regulert i en tenkt kontrakt. Locke var derimot uenig med Hobbes i at menneskene var "primitive" i naturtilstanden. Locke mente at menneskene var grunnleggende fornuftige og tolerante.
Dersom myndighetene ikke overholdt sin del av kontrakten – som var å sikre trygge rammer for alle – hadde innbyggerne rett og plikt til å gjøre opprør og å finne nye makthavere. Denne retten og plikten bygde på folkesuverenitetsprinsippet, som sier at all statsmakt og styring av samfunnet skal utgå fra folket. Oftest skjer det via et folkevalgt parlament (en nasjonalforsamling).
Tenk over
Opplysningsfilosofene bygde sin tenkning på fornuft og vitenskap. Trenger vi en ny folkeopplysning i dagens samfunn?
Les original på NDLA →
Den vanligste styreformen i Europa på 1600-tallet var enevelde i en eller annen form. Tanken bak dette systemet var at kongen var enerådende. Han kunne vedta lover og regler, bestemme hvem som skulle sitte i regjeringen, og kunne benåde dømte lovbrytere. Han hadde også full kontroll over statens økonomi. Den mest kjente eneveldige kongen i Frankrike, Ludvig 14. (1643–1715) skal ha uttalt: "Staten, det er jeg!"
Det dominerende økonomiske systemet i Europa var i samme tidsrom merkantilismen. Systemet var i de eneveldige kongenes og privilegerte gruppenes interesse, og målet var å oppnå et handelsoverskudd i forhold til andre land. Store mengder "edle metaller" var uttrykk for landets rikdom og velstand. For å skaffe dette ble import av varer fra utlandet pålagt høy toll og store avgifter. I tillegg fikk handelskompanier enerett på handel med stormaktenes oversjøiske kolonier.
Adam Smith ble den fremste kritikeren av dette systemet. Han hevdet i boka Nasjonenes velstand fra 1776 at det frie markedet burde regulere seg selv gjennom tilbud og etterspørsel, heller enn å bli strengt regulert av en stat.
Naturretten
Den naturvitenskapelige metodens logikk ble også forsøkt overført til menneskene og samfunnet. Ifølge opplysningsfilosofene skulle rettsstaten og lovene som omfattet menneskene, gjelde for alle. De utviklet en rettsoppfatning som ble kalt naturretten. De så for seg at naturens orden og lovmessighet ga mennesket visse opprinnelige og allmenne rettigheter og plikter. Disse rettighetene og pliktene er grunnleggende for alle mennesker.
Menneskerettighetene, som vi kjenner dem i dag, fikk sin spede begynnelse med naturretten. Naturretten hentet sine idealer blant annet fra senantikken og romersk rettslære.
Samfunnskontrakt
Den engelske filosofen Thomas Hobbes tok utgangspunkt i naturen da han formulerte sin kontraktsteori. Han mente at siden alle mennesker i utgangspunktet var frie, ville det bli en alles kamp mot alle dersom menneskets primitive egenskaper fikk fritt spillerom i naturtilstanden. Staten måtte derfor være der for å verne menneskene og sikre dem grunnleggende rettigheter og plikter. Menneskene skulle så gi makt og deler av sin frihet tilbake til dem som styrte. I det politiske hovedverket sitt, Leviathan, fra 1651, kalte Hobbes denne gjensidige ordningen en samfunnskontrakt. Styringssystemet enevelde, som var utbredt i Europa fra midten av 1600-tallet, passet godt inn i den politiske filosofien til Hobbes.
Bill of Rights
Det var i England at opplysningstidens ideer først fikk fotfeste i politikken. Den såkalte glorious revolution i 1688 avsatte den katolske kong Jakob 2. og innsatte datteren hans, Maria, og svigersønnen Vilhelm som dronning og konge. De ble lovet støtte av Parlamentet dersom de godtok en samling av rettsregler som ga Underhuset større fullmakter til å utøve politikk og til å bestemme over hæren og flåten. Et annet krav var at kongen også måtte sette sammen regjeringen med utgangspunkt i hvem som hadde flertall i Underhuset. Dette systemet kalles parlamentarisme.
I dag har vi parlamentarisme også i Norge. Kongen må henvende seg til lederen av det største partiet etter hvert stortingsvalg for å be ham eller henne om å danne regjering. Parlamentarismen var ett av flere steg i retning av det vi i dag kjenner som demokrati. Med The Bill of Rights ble det umulig å innføre enevelde i England.
John Lockes politiske filosofi
Den engelske filosofen John Locke var arkitekten bak Bill of Rights og gikk enda et steg lenger enn Thomas Hobbes i sin politiske filosofi. Han var både enig og uenig med Hobbes. Som Hobbes mente Locke at statens viktigste oppgave var å sikre innbyggerne grunnleggende naturlige rettigheter. Bare slik kunne staten legitimere – eller rettferdiggjøre – sin makt. Makten burde fordeles på flere instanser. Samspillet mellom myndighetene og innbyggerne ble regulert i en tenkt kontrakt. Locke var derimot uenig med Hobbes i at menneskene var "primitive" i naturtilstanden. Locke mente at menneskene var grunnleggende fornuftige og tolerante.
Dersom myndighetene ikke overholdt sin del av kontrakten – som var å sikre trygge rammer for alle – hadde innbyggerne rett og plikt til å gjøre opprør og å finne nye makthavere. Denne retten og plikten bygde på folkesuverenitetsprinsippet, som sier at all statsmakt og styring av samfunnet skal utgå fra folket. Oftest skjer det via et folkevalgt parlament (en nasjonalforsamling).
Tenk over
Opplysningsfilosofene bygde sin tenkning på fornuft og vitenskap. Trenger vi en ny folkeopplysning i dagens samfunn?
Les original på NDLA →
Opplysningstid og revolusjoner: Demokratiet utvikles
I relatert innhold nederst på sida finner du flere aktuelle artikler du kan bruke som kilder i oppgavene.
Oppgave 1: Arven fra antikken
Se animasjonen Det athenske demokrati nedenfor og svar på spørsmålet:
Hva gjenkjenner du fra det athenske demokratiet i vårt eget politiske system?
Oppgave 2: Demokratiets utvikling
Se filmen Demokrati nedenfor og lag en skjematisk framstilling av de mest framtredende styreformene i Europa i:
antikken
middelalderen
tidlig nytid
Oppgave 3: Opplysningstid og revolusjoner
Opplysningsfilosofene var kritiske til det kongelige eneveldet og krevde nye styreformer med folkelig medbestemmelse.
Se filmen Opplysningstiden nedenfor og formuler et sammendrag av opplysningsfilosofenes kritikk og tanker om et mer demokratisk styre.
Oppgave 4: Arven fra opplysningstiden
Etter Napoleonskrigene ble mange av opplysningstidens liberale tanker satt tilbake. Bruk artikkelen Arven fra opplysningstiden og drøft utviklingen av demokratiet i Europa fram mot vår tid.
Les original på NDLA →
Oppgave 1: Arven fra antikken
Se animasjonen Det athenske demokrati nedenfor og svar på spørsmålet:
Hva gjenkjenner du fra det athenske demokratiet i vårt eget politiske system?
Oppgave 2: Demokratiets utvikling
Se filmen Demokrati nedenfor og lag en skjematisk framstilling av de mest framtredende styreformene i Europa i:
antikken
middelalderen
tidlig nytid
Oppgave 3: Opplysningstid og revolusjoner
Opplysningsfilosofene var kritiske til det kongelige eneveldet og krevde nye styreformer med folkelig medbestemmelse.
Se filmen Opplysningstiden nedenfor og formuler et sammendrag av opplysningsfilosofenes kritikk og tanker om et mer demokratisk styre.
Oppgave 4: Arven fra opplysningstiden
Etter Napoleonskrigene ble mange av opplysningstidens liberale tanker satt tilbake. Bruk artikkelen Arven fra opplysningstiden og drøft utviklingen av demokratiet i Europa fram mot vår tid.
Les original på NDLA →
Republikk og terrorvelde
Krig og kongens fall
Etter at grunnloven ble vedtatt i 1791 ble den nye samfunnsordningen truet fra flere hold. Adelen søkte støtte i utlandet for å gjeninnføre sine privilegier. Kongemakten ble svekket i den nye grunnloven, og kongen var derfor sterkt imot de samfunnsendringene som den nye franske nasjonen skulle bygge på. Med ulike motiver gikk Frankrike til krig mot Østerrike og Preussen våren 1792. For en svekket adel og kongemakt var målet å stoppe revolusjonen ved hjelp av utenlandske styrker. For de revolusjonære var tanken at ved å spre revolusjonens ideer til de eneveldige nabolandene, sikret man at samfunnsendringene ble permanente.
Blant de revolusjonære fantes det mange ulike fraksjoner med ulike syn på hvilken politisk vei den nye nasjonen skulle ta. De var alle imot det kongelige eneveldet og ønsket et nytt og "opplyst" Frankrike, men hadde ulike syn på hvilke virkemidler som skulle brukes. Slik ble den politiske høyre/venstre-aksen dannet mellom moderate og radikale republikanere. Dette ble synlig i forbindelse med kong Ludvig 16s fluktforsøk og pågripelsen av ham i juni 1791. I den påfølgende rettssaken ble han dømt skyldig i landsforræderi. Et stort mindretall blant de moderate republikanerne ønsket ikke at kongen skulle dømmes til døden. Dødsdommen ble likevel fullbyrdet med giljotinen i januar 1793. Dødsdommen mot kongen skapte større politiske motsetninger blant de revolusjonære. I første omgang fikk de radikale gjennomslag for sitt syn og etablerte republikken.
Republikken
De radikale, revolusjonære jakobinerne spilte en stor rolle i etableringen av republikken i 1792. Med støtte i folkemassene i byene, kalt sanskulottene, forsøkte jakobinerne å føre revolusjonen inn i et enda mer radikalt spor. Etter kongens død ble det holdt valg på en ny grunnlovgivende forsamling, også kalt nasjonalkonventet. De innførte republikk, og en ny og meget demokratisk grunnlov ble vedtatt i juni 1793. Den innførte blant annet allmenn stemmerett for menn. Republikkens grunnlov trådte aldri i kraft, fordi Frankrike var i krig med nabolandene. Inntil videre fikk to komitéer i realiteten nærmest diktatorisk makt for å verne landet mot indre og ytre fiender.
Republikken innførte en rekke endringer som skapte splittelse i nasjonen. En ny kirkeordning der geistlige ble underlagt staten, skapte motsetninger. Senere skulle republikkens ledere sette i gang kampanjer for å erstatte kristendommen med en ny fornuftsreligion. Kirker ble brukt som kornlagre, og andre kirker ble omgjort til fornuftstempler. Alt i samfunnet skulle bygge på fornuften. Et forslag om nye måleenheter, metersystemet, ble utviklet og etablert som standard i 1795. Det nye kalendersystemet inneholdt ti dager, og tidligere religiøse navn ble erstattet med nye, fornuftsbaserte benevnelser. Dette forsøket på sekularisering og avkristning av nasjonen vant lite tilslutning i befolkningen, spesielt utenfor byene.
Podkast: NRK Episode 5 - Robespierre, helt eller monster?
Den store terroren i Frankrike. Krigen går dårlig og landet herjes fremdeles av borgerkrig og opprør. Terror blir et uttalt politisk virkemiddel – titusenvis henrettes uten lov og dom. I spissen for det blodige styret er en rettskaffen, prinsippfast og svært omstridt person i fransk historie: Maximilien Robespierre.
Terrorvelde
I republikkens første år dominerte de radikale jakobinerne komitéene med bruk av terror mot potensielle fiender som ønsket en annen retning i revolusjonen. En markant revolusjonsleder for terrorveldet var juristen Maximilien Robespierre (1758–1794). Han ble valgt inn i velferdskomitéen, der de viktigste beslutningene ble tatt. I samarbeid med sanskulottene og på bakgrunn av krigssituasjonen ble det erklært revolusjonær unntakstilstand våren 1793.
Skrekkveldets fremste våpen var frykt og terror. Et kjent utsagn fra den franske revolusjonen er at "revolusjonen spiser sine barn". Blant revolusjonslederne ble en etter en henrettet etter hvert som maktkampen skred fram. Giljotinen ble brukt til å fjerne fraksjoner og politiske motstandere. Nærmere 17 000 mennesker ble dømt til døden under terrorveldet. I frykt for at Robespierre skulle erklære seg som diktator, samlet motstanderne seg imot ham sommeren 1794. Symbolet på terroren ble selv offer for giljotinen.
Etter Robespierres fall tok rike og mer moderate borgere over styringen. Direktoriet var Frankrikes utøvende organ i tidsrommet 1795–99. Perioden ble preget av opprør i ulike deler av Frankrike og var kjennetegnet av korrupsjon og økende inflasjon. Hæren spilte en sentral rolle i å bekjempe opprørene og fikk økende makt og innflytelse i Frankrike. Blant offiserene fantes den unge og suksessrike generalen Napoleon Bonaparte. Sammen med sentrale ledere i hæren gjorde Napoleon statskupp i november 1799 og tok tittelen førstekonsul.
Les original på NDLA →
Etter at grunnloven ble vedtatt i 1791 ble den nye samfunnsordningen truet fra flere hold. Adelen søkte støtte i utlandet for å gjeninnføre sine privilegier. Kongemakten ble svekket i den nye grunnloven, og kongen var derfor sterkt imot de samfunnsendringene som den nye franske nasjonen skulle bygge på. Med ulike motiver gikk Frankrike til krig mot Østerrike og Preussen våren 1792. For en svekket adel og kongemakt var målet å stoppe revolusjonen ved hjelp av utenlandske styrker. For de revolusjonære var tanken at ved å spre revolusjonens ideer til de eneveldige nabolandene, sikret man at samfunnsendringene ble permanente.
Blant de revolusjonære fantes det mange ulike fraksjoner med ulike syn på hvilken politisk vei den nye nasjonen skulle ta. De var alle imot det kongelige eneveldet og ønsket et nytt og "opplyst" Frankrike, men hadde ulike syn på hvilke virkemidler som skulle brukes. Slik ble den politiske høyre/venstre-aksen dannet mellom moderate og radikale republikanere. Dette ble synlig i forbindelse med kong Ludvig 16s fluktforsøk og pågripelsen av ham i juni 1791. I den påfølgende rettssaken ble han dømt skyldig i landsforræderi. Et stort mindretall blant de moderate republikanerne ønsket ikke at kongen skulle dømmes til døden. Dødsdommen ble likevel fullbyrdet med giljotinen i januar 1793. Dødsdommen mot kongen skapte større politiske motsetninger blant de revolusjonære. I første omgang fikk de radikale gjennomslag for sitt syn og etablerte republikken.
Republikken
De radikale, revolusjonære jakobinerne spilte en stor rolle i etableringen av republikken i 1792. Med støtte i folkemassene i byene, kalt sanskulottene, forsøkte jakobinerne å føre revolusjonen inn i et enda mer radikalt spor. Etter kongens død ble det holdt valg på en ny grunnlovgivende forsamling, også kalt nasjonalkonventet. De innførte republikk, og en ny og meget demokratisk grunnlov ble vedtatt i juni 1793. Den innførte blant annet allmenn stemmerett for menn. Republikkens grunnlov trådte aldri i kraft, fordi Frankrike var i krig med nabolandene. Inntil videre fikk to komitéer i realiteten nærmest diktatorisk makt for å verne landet mot indre og ytre fiender.
Republikken innførte en rekke endringer som skapte splittelse i nasjonen. En ny kirkeordning der geistlige ble underlagt staten, skapte motsetninger. Senere skulle republikkens ledere sette i gang kampanjer for å erstatte kristendommen med en ny fornuftsreligion. Kirker ble brukt som kornlagre, og andre kirker ble omgjort til fornuftstempler. Alt i samfunnet skulle bygge på fornuften. Et forslag om nye måleenheter, metersystemet, ble utviklet og etablert som standard i 1795. Det nye kalendersystemet inneholdt ti dager, og tidligere religiøse navn ble erstattet med nye, fornuftsbaserte benevnelser. Dette forsøket på sekularisering og avkristning av nasjonen vant lite tilslutning i befolkningen, spesielt utenfor byene.
Podkast: NRK Episode 5 - Robespierre, helt eller monster?
Den store terroren i Frankrike. Krigen går dårlig og landet herjes fremdeles av borgerkrig og opprør. Terror blir et uttalt politisk virkemiddel – titusenvis henrettes uten lov og dom. I spissen for det blodige styret er en rettskaffen, prinsippfast og svært omstridt person i fransk historie: Maximilien Robespierre.
Terrorvelde
I republikkens første år dominerte de radikale jakobinerne komitéene med bruk av terror mot potensielle fiender som ønsket en annen retning i revolusjonen. En markant revolusjonsleder for terrorveldet var juristen Maximilien Robespierre (1758–1794). Han ble valgt inn i velferdskomitéen, der de viktigste beslutningene ble tatt. I samarbeid med sanskulottene og på bakgrunn av krigssituasjonen ble det erklært revolusjonær unntakstilstand våren 1793.
Skrekkveldets fremste våpen var frykt og terror. Et kjent utsagn fra den franske revolusjonen er at "revolusjonen spiser sine barn". Blant revolusjonslederne ble en etter en henrettet etter hvert som maktkampen skred fram. Giljotinen ble brukt til å fjerne fraksjoner og politiske motstandere. Nærmere 17 000 mennesker ble dømt til døden under terrorveldet. I frykt for at Robespierre skulle erklære seg som diktator, samlet motstanderne seg imot ham sommeren 1794. Symbolet på terroren ble selv offer for giljotinen.
Etter Robespierres fall tok rike og mer moderate borgere over styringen. Direktoriet var Frankrikes utøvende organ i tidsrommet 1795–99. Perioden ble preget av opprør i ulike deler av Frankrike og var kjennetegnet av korrupsjon og økende inflasjon. Hæren spilte en sentral rolle i å bekjempe opprørene og fikk økende makt og innflytelse i Frankrike. Blant offiserene fantes den unge og suksessrike generalen Napoleon Bonaparte. Sammen med sentrale ledere i hæren gjorde Napoleon statskupp i november 1799 og tok tittelen førstekonsul.
Les original på NDLA →
Republikk og terrorvelde
Krig og kongens fall
Etter at grunnloven ble vedtatt i 1791 ble den nye samfunnsordningen truet fra flere hold. Adelen søkte støtte i utlandet for å gjeninnføre sine privilegier. Kongemakten ble svekket i den nye grunnloven, og kongen var derfor sterkt imot de samfunnsendringene som den nye franske nasjonen skulle bygge på. Med ulike motiver gikk Frankrike til krig mot Østerrike og Preussen våren 1792. For en svekket adel og kongemakt var målet å stoppe revolusjonen ved hjelp av utenlandske styrker. For de revolusjonære var tanken at ved å spre revolusjonens ideer til de eneveldige nabolandene, sikret man at samfunnsendringene ble permanente.
Blant de revolusjonære fantes det mange ulike fraksjoner med ulike syn på hvilken politisk vei den nye nasjonen skulle ta. De var alle imot det kongelige eneveldet og ønsket et nytt og "opplyst" Frankrike, men hadde ulike syn på hvilke virkemidler som skulle brukes. Slik ble den politiske høyre/venstre-aksen dannet mellom moderate og radikale republikanere. Dette ble synlig i forbindelse med kong Ludvig 16s fluktforsøk og pågripelsen av ham i juni 1791. I den påfølgende rettssaken ble han dømt skyldig i landsforræderi. Et stort mindretall blant de moderate republikanerne ønsket ikke at kongen skulle dømmes til døden. Dødsdommen ble likevel fullbyrdet med giljotinen i januar 1793. Dødsdommen mot kongen skapte større politiske motsetninger blant de revolusjonære. I første omgang fikk de radikale gjennomslag for sitt syn og etablerte republikken.
Republikken
De radikale, revolusjonære jakobinerne spilte en stor rolle i etableringen av republikken i 1792. Med støtte i folkemassene i byene, kalt sanskulottene, forsøkte jakobinerne å føre revolusjonen inn i et enda mer radikalt spor. Etter kongens død ble det holdt valg på en ny grunnlovgivende forsamling, også kalt nasjonalkonventet. De innførte republikk, og en ny og meget demokratisk grunnlov ble vedtatt i juni 1793. Den innførte blant annet allmenn stemmerett for menn. Republikkens grunnlov trådte aldri i kraft, fordi Frankrike var i krig med nabolandene. Inntil videre fikk to komitéer i realiteten nærmest diktatorisk makt for å verne landet mot indre og ytre fiender.
Republikken innførte en rekke endringer som skapte splittelse i nasjonen. En ny kirkeordning der geistlige ble underlagt staten, skapte motsetninger. Senere skulle republikkens ledere sette i gang kampanjer for å erstatte kristendommen med en ny fornuftsreligion. Kirker ble brukt som kornlagre, og andre kirker ble omgjort til fornuftstempler. Alt i samfunnet skulle bygge på fornuften. Et forslag om nye måleenheter, metersystemet, ble utviklet og etablert som standard i 1795. Det nye kalendersystemet inneholdt ti dager, og tidligere religiøse navn ble erstattet med nye, fornuftsbaserte benevnelser. Dette forsøket på sekularisering og avkristning av nasjonen vant lite tilslutning i befolkningen, spesielt utenfor byene.
Podkast: NRK Episode 5 - Robespierre, helt eller monster?
Den store terroren i Frankrike. Krigen går dårlig og landet herjes fremdeles av borgerkrig og opprør. Terror blir et uttalt politisk virkemiddel – titusenvis henrettes uten lov og dom. I spissen for det blodige styret er en rettskaffen, prinsippfast og svært omstridt person i fransk historie: Maximilien Robespierre.
Terrorvelde
I republikkens første år dominerte de radikale jakobinerne komitéene med bruk av terror mot potensielle fiender som ønsket en annen retning i revolusjonen. En markant revolusjonsleder for terrorveldet var juristen Maximilien Robespierre (1758–1794). Han ble valgt inn i velferdskomitéen, der de viktigste beslutningene ble tatt. I samarbeid med sanskulottene og på bakgrunn av krigssituasjonen ble det erklært revolusjonær unntakstilstand våren 1793.
Skrekkveldets fremste våpen var frykt og terror. Et kjent utsagn fra den franske revolusjonen er at "revolusjonen spiser sine barn". Blant revolusjonslederne ble en etter en henrettet etter hvert som maktkampen skred fram. Giljotinen ble brukt til å fjerne fraksjoner og politiske motstandere. Nærmere 17 000 mennesker ble dømt til døden under terrorveldet. I frykt for at Robespierre skulle erklære seg som diktator, samlet motstanderne seg imot ham sommeren 1794. Symbolet på terroren ble selv offer for giljotinen.
Etter Robespierres fall tok rike og mer moderate borgere over styringen. Direktoriet var Frankrikes utøvende organ i tidsrommet 1795–99. Perioden ble preget av opprør i ulike deler av Frankrike og var kjennetegnet av korrupsjon og økende inflasjon. Hæren spilte en sentral rolle i å bekjempe opprørene og fikk økende makt og innflytelse i Frankrike. Blant offiserene fantes den unge og suksessrike generalen Napoleon Bonaparte. Sammen med sentrale ledere i hæren gjorde Napoleon statskupp i november 1799 og tok tittelen førstekonsul.
Les original på NDLA →
Etter at grunnloven ble vedtatt i 1791 ble den nye samfunnsordningen truet fra flere hold. Adelen søkte støtte i utlandet for å gjeninnføre sine privilegier. Kongemakten ble svekket i den nye grunnloven, og kongen var derfor sterkt imot de samfunnsendringene som den nye franske nasjonen skulle bygge på. Med ulike motiver gikk Frankrike til krig mot Østerrike og Preussen våren 1792. For en svekket adel og kongemakt var målet å stoppe revolusjonen ved hjelp av utenlandske styrker. For de revolusjonære var tanken at ved å spre revolusjonens ideer til de eneveldige nabolandene, sikret man at samfunnsendringene ble permanente.
Blant de revolusjonære fantes det mange ulike fraksjoner med ulike syn på hvilken politisk vei den nye nasjonen skulle ta. De var alle imot det kongelige eneveldet og ønsket et nytt og "opplyst" Frankrike, men hadde ulike syn på hvilke virkemidler som skulle brukes. Slik ble den politiske høyre/venstre-aksen dannet mellom moderate og radikale republikanere. Dette ble synlig i forbindelse med kong Ludvig 16s fluktforsøk og pågripelsen av ham i juni 1791. I den påfølgende rettssaken ble han dømt skyldig i landsforræderi. Et stort mindretall blant de moderate republikanerne ønsket ikke at kongen skulle dømmes til døden. Dødsdommen ble likevel fullbyrdet med giljotinen i januar 1793. Dødsdommen mot kongen skapte større politiske motsetninger blant de revolusjonære. I første omgang fikk de radikale gjennomslag for sitt syn og etablerte republikken.
Republikken
De radikale, revolusjonære jakobinerne spilte en stor rolle i etableringen av republikken i 1792. Med støtte i folkemassene i byene, kalt sanskulottene, forsøkte jakobinerne å føre revolusjonen inn i et enda mer radikalt spor. Etter kongens død ble det holdt valg på en ny grunnlovgivende forsamling, også kalt nasjonalkonventet. De innførte republikk, og en ny og meget demokratisk grunnlov ble vedtatt i juni 1793. Den innførte blant annet allmenn stemmerett for menn. Republikkens grunnlov trådte aldri i kraft, fordi Frankrike var i krig med nabolandene. Inntil videre fikk to komitéer i realiteten nærmest diktatorisk makt for å verne landet mot indre og ytre fiender.
Republikken innførte en rekke endringer som skapte splittelse i nasjonen. En ny kirkeordning der geistlige ble underlagt staten, skapte motsetninger. Senere skulle republikkens ledere sette i gang kampanjer for å erstatte kristendommen med en ny fornuftsreligion. Kirker ble brukt som kornlagre, og andre kirker ble omgjort til fornuftstempler. Alt i samfunnet skulle bygge på fornuften. Et forslag om nye måleenheter, metersystemet, ble utviklet og etablert som standard i 1795. Det nye kalendersystemet inneholdt ti dager, og tidligere religiøse navn ble erstattet med nye, fornuftsbaserte benevnelser. Dette forsøket på sekularisering og avkristning av nasjonen vant lite tilslutning i befolkningen, spesielt utenfor byene.
Podkast: NRK Episode 5 - Robespierre, helt eller monster?
Den store terroren i Frankrike. Krigen går dårlig og landet herjes fremdeles av borgerkrig og opprør. Terror blir et uttalt politisk virkemiddel – titusenvis henrettes uten lov og dom. I spissen for det blodige styret er en rettskaffen, prinsippfast og svært omstridt person i fransk historie: Maximilien Robespierre.
Terrorvelde
I republikkens første år dominerte de radikale jakobinerne komitéene med bruk av terror mot potensielle fiender som ønsket en annen retning i revolusjonen. En markant revolusjonsleder for terrorveldet var juristen Maximilien Robespierre (1758–1794). Han ble valgt inn i velferdskomitéen, der de viktigste beslutningene ble tatt. I samarbeid med sanskulottene og på bakgrunn av krigssituasjonen ble det erklært revolusjonær unntakstilstand våren 1793.
Skrekkveldets fremste våpen var frykt og terror. Et kjent utsagn fra den franske revolusjonen er at "revolusjonen spiser sine barn". Blant revolusjonslederne ble en etter en henrettet etter hvert som maktkampen skred fram. Giljotinen ble brukt til å fjerne fraksjoner og politiske motstandere. Nærmere 17 000 mennesker ble dømt til døden under terrorveldet. I frykt for at Robespierre skulle erklære seg som diktator, samlet motstanderne seg imot ham sommeren 1794. Symbolet på terroren ble selv offer for giljotinen.
Etter Robespierres fall tok rike og mer moderate borgere over styringen. Direktoriet var Frankrikes utøvende organ i tidsrommet 1795–99. Perioden ble preget av opprør i ulike deler av Frankrike og var kjennetegnet av korrupsjon og økende inflasjon. Hæren spilte en sentral rolle i å bekjempe opprørene og fikk økende makt og innflytelse i Frankrike. Blant offiserene fantes den unge og suksessrike generalen Napoleon Bonaparte. Sammen med sentrale ledere i hæren gjorde Napoleon statskupp i november 1799 og tok tittelen førstekonsul.
Les original på NDLA →
Sosialdemokrati
Det sosialdemokratiske alternativet til revolusjon
Ifølge marxismen ville kapitalismen gå mot sitt endelige sammenbrudd, og en ny sosialistisk omveltning kom til å finne sted en gang i framtiden. Men mot slutten av 1800-tallet ble et sosialdemokratisk alternativ til revolusjon fremmet blant sosialistiske tenkere.
Eduard Bernstein (1850–1932) hevdet at det Marx forutså, hadde slått feil, og at kampen for et sosialistisk samfunn heller burde gå gjennom det etablerte demokratiet. Samfunnet kunne reformeres gjennom demokratiske prosesser, og "siden flertallet av folket tilhører arbeiderklassen, er sosialismens seier ugjenkallelig". (Hagtvet, 2010, s. 11)
Reformer
Ifølge sosialdemokratiske tenkere kunne overgangen til et sosialistisk samfunn skje gjennom demokratiske valg. Kampen for stemmerett for arbeiderklassen var den siste skansen på vei mot makten siden industriarbeiderne i første halvdel av 1900-tallet utgjorde flertallet i store deler av den europeiske befolkningen. Med denne makten skulle samfunnet omformes gjennom reformer og regulering.
Sosialdemokratiske politikere har foretrukket det blandingsøkonomiske systemet. Altså en blanding av privat og statlig eierskap. Det skulle fortsatt være produksjon basert på tilbud og etterspørsel, men staten skulle hjelpe til med å omfordele produksjonsoverskuddet. På den måten ville det komme en større del av folket til gode.
Sosialdemokratenes tanker om reformer innenfor det bestående borgerlige demokratiet skapte forakt hos de revolusjonære, kommunistiske partiene. Sosialdemokratene ble framstilt som klasseforrædere av kommunistene og ble nedsettende kalt borgerskapets medløpere.
Synet på første verdenskrig skapte et vedvarende skille i arbeiderbevegelsen mellom reformvennlige sosialdemokrater og de revolusjonære, kommunistiske partiene. Sosialdemokratiske partier støttet i hovedsak nasjonale interesser og stemte for krigen, mens kommunistiske partier vendte seg til den internasjonale Komintern og verdensrevolusjonen som de mente måtte komme. Et stort flertall på landsmøtet i Det norske Arbeiderparti vedtok i 1920 at "partiet innmeldes, med de forbehold som er tatt i premissene, i Den kommunistiske Internasjonale". Arbeiderpartiet var dermed et revolusjonært parti, men meldte seg ut av Komintern allerede i 1923.
Utviklingen av sosialdemokratiet i Norge
Fra 1933 spilte den sosialdemokratiske retningen i Det norske Arbeiderpartiet (AP) en viktig rolle for å styrke demokratiet i Norge. I regjeringsposisjon bidro AP til en rekke velferdsreformer. Dette fortsatte etter andre verdenskrig, og blandingsøkonomi, omfordeling og utjevning mellom sosiale klasser var klare politisk mål. Den sosialdemokratiske politikken i etterkrigstiden bygde ut velferdsstaten, der alle nordmenn skulle sikres muligheten til gode liv "fra vugge til grav".
Mot årtusenskiftet kan det stilles spørsmål om den tradisjonelle sosialdemokratiske oppfatningen i AP begynte å endre seg til mer sosialliberal politisk praksis. På mange samfunnsområder har statens engasjement i næringslivet blitt overtatt av private eiere. I tillegg har en rekke statlige institusjoner blitt avviklet eller konkurranseutsatt. Kravene om budsjettkontroll og effektiv styring i statlig virksomhet har økt betraktelig siden 1980-tallet. Skillet mellom den sosialdemokratiske og den sosialliberale ideologien er i dag langt mer flytende enn før, og de politiske diskusjonene handler i større grad om prinsippsaker enn om ren ideologi.
Tenk over
Er den norske velferdsmodellen det nærmeste sosialismen har kommet det klasseløse samfunnet?
Kilde
Hagtvet, B. (2010). Ideologienes århundre: en personlig vandring i det 20. århundrets politiske idéhistorie. Dreyers forlag.
Les original på NDLA →
Ifølge marxismen ville kapitalismen gå mot sitt endelige sammenbrudd, og en ny sosialistisk omveltning kom til å finne sted en gang i framtiden. Men mot slutten av 1800-tallet ble et sosialdemokratisk alternativ til revolusjon fremmet blant sosialistiske tenkere.
Eduard Bernstein (1850–1932) hevdet at det Marx forutså, hadde slått feil, og at kampen for et sosialistisk samfunn heller burde gå gjennom det etablerte demokratiet. Samfunnet kunne reformeres gjennom demokratiske prosesser, og "siden flertallet av folket tilhører arbeiderklassen, er sosialismens seier ugjenkallelig". (Hagtvet, 2010, s. 11)
Reformer
Ifølge sosialdemokratiske tenkere kunne overgangen til et sosialistisk samfunn skje gjennom demokratiske valg. Kampen for stemmerett for arbeiderklassen var den siste skansen på vei mot makten siden industriarbeiderne i første halvdel av 1900-tallet utgjorde flertallet i store deler av den europeiske befolkningen. Med denne makten skulle samfunnet omformes gjennom reformer og regulering.
Sosialdemokratiske politikere har foretrukket det blandingsøkonomiske systemet. Altså en blanding av privat og statlig eierskap. Det skulle fortsatt være produksjon basert på tilbud og etterspørsel, men staten skulle hjelpe til med å omfordele produksjonsoverskuddet. På den måten ville det komme en større del av folket til gode.
Sosialdemokratenes tanker om reformer innenfor det bestående borgerlige demokratiet skapte forakt hos de revolusjonære, kommunistiske partiene. Sosialdemokratene ble framstilt som klasseforrædere av kommunistene og ble nedsettende kalt borgerskapets medløpere.
Synet på første verdenskrig skapte et vedvarende skille i arbeiderbevegelsen mellom reformvennlige sosialdemokrater og de revolusjonære, kommunistiske partiene. Sosialdemokratiske partier støttet i hovedsak nasjonale interesser og stemte for krigen, mens kommunistiske partier vendte seg til den internasjonale Komintern og verdensrevolusjonen som de mente måtte komme. Et stort flertall på landsmøtet i Det norske Arbeiderparti vedtok i 1920 at "partiet innmeldes, med de forbehold som er tatt i premissene, i Den kommunistiske Internasjonale". Arbeiderpartiet var dermed et revolusjonært parti, men meldte seg ut av Komintern allerede i 1923.
Utviklingen av sosialdemokratiet i Norge
Fra 1933 spilte den sosialdemokratiske retningen i Det norske Arbeiderpartiet (AP) en viktig rolle for å styrke demokratiet i Norge. I regjeringsposisjon bidro AP til en rekke velferdsreformer. Dette fortsatte etter andre verdenskrig, og blandingsøkonomi, omfordeling og utjevning mellom sosiale klasser var klare politisk mål. Den sosialdemokratiske politikken i etterkrigstiden bygde ut velferdsstaten, der alle nordmenn skulle sikres muligheten til gode liv "fra vugge til grav".
Mot årtusenskiftet kan det stilles spørsmål om den tradisjonelle sosialdemokratiske oppfatningen i AP begynte å endre seg til mer sosialliberal politisk praksis. På mange samfunnsområder har statens engasjement i næringslivet blitt overtatt av private eiere. I tillegg har en rekke statlige institusjoner blitt avviklet eller konkurranseutsatt. Kravene om budsjettkontroll og effektiv styring i statlig virksomhet har økt betraktelig siden 1980-tallet. Skillet mellom den sosialdemokratiske og den sosialliberale ideologien er i dag langt mer flytende enn før, og de politiske diskusjonene handler i større grad om prinsippsaker enn om ren ideologi.
Tenk over
Er den norske velferdsmodellen det nærmeste sosialismen har kommet det klasseløse samfunnet?
Kilde
Hagtvet, B. (2010). Ideologienes århundre: en personlig vandring i det 20. århundrets politiske idéhistorie. Dreyers forlag.
Les original på NDLA →
Sosialismen
Fellesskapet først
Sosialismen var den ideologiske motparten til liberalismen. De sosialistiske tankene forente seg i kravene om bedre livsbetingelser for den nye industriarbeiderklassen som følte seg utnyttet av den rådende kapitalistiske samfunnsstrukturen. Sosialistene hevdet at liberalismen skapte store økonomiske og sosiale ulikheter. I den voksende arbeiderklassen ble det utover 1800-tallet reist krav om at økonomien måtte styres av staten og ikke av næringslivet. De ville ha det som kalles en planøkonomisk modell.
I synet på menneske og samfunn innenfor den sosialistiske bevegelsen har fellesskapet i hovedsak vært viktigere enn individene. Dette skyldes en materialistisk historieoppfatning. Den forklarer de mekanismene som, ifølge sosialistene, styrer den økonomiske utviklingen. Så lenge bedriftseierne kunne utnytte industriarbeiderne med lav lønn og dårlige arbeidsvilkår, ville forskjellene i samfunnet fortsette å øke. Sosialistiske tenkere ville at eiendomsretten til bedriftene skulle overføres til staten. Da kunne overskuddet i bedriftene tilfalle alle i samfunnet etter behov.
Den vitenskapelige marxismen
Den teoretiske analysen av det kapitalistiske samfunnet ble utformet av Karl Marx (1818–1883). De store økonomiske og sosiale ulikhetene i samfunnet skyldes, ifølge Marx, at borgerskapet eide produksjonsmidlene og kontrollerte det framvoksende proletariatet, altså industriarbeiderklassen. Målet for Marx var økonomisk utjevning og/eller et klasseløst samfunn der staten eller arbeiderkollektiver eide produksjonsmidlene (bedriftene). Ifølge Karl Marx kunne denne overgangen skje gjennom en revolusjon.
Revolusjonen måtte ledes gjennom en overgangsfase som Marx kalte proletariatets diktatur. Idet arbeiderene tok kontroll over bedriftene og maskinene, ville eierne av bedriftene kjempe imot. Denne maktkampen ville ende i en væpnet konflikt mellom partene.
Proletariatets diktatur skulle være tidsbegrenset og en overgangsfase på vei mot det klasseløse samfunnet. Når arbeiderne hadde bestemt hvordan samfunnets verdier kunne gis tilbake til fellesskapet, skulle diktaturet opphøre, og man ville få et klasseløst samfunn.
Marxismens abc
Revolusjon eller reformer?
De største forskjellene mellom de ulike sosialistiske retningene er i synet på revolusjon som virkemiddel for å skape det sosialistiske samfunn. Anarkistene brøt med Marx' oppfordring om å skulle innføre proletariatets diktatur. Friheten kunne først virkeliggjøres, ifølge anarkistiske tenkere, uten en undertrykkende stat, uavhengig av hvem som satt med makten i staten.
I den anarkistiske tradisjon fantes […] en intens frihetstrang, dyp uvilje imot staten og alle hierarkier og en innbitt tro på samarbeid og frivillighet, dertil et lyst menneskesyn som hevder at bare all nedbrytning av all autoritet vil kunne frigjøre menneskets iboende godhet. (Hagtvet, 2010)
Mot slutten av 1800-tallet oppstod det også en sosialdemokratisk retning som hevdet at det var mulig å skape et sosialistisk samfunn innenfor det demokratiet som fantes. Det kunne gjøres ved å vinne makt gjennom valg og så endre samfunnet innenfra med reformer som gavnet fellesskapet.
Tenk over: Utopia?
Gjennom historien har flere bevegelser hatt idéer om, og forsøkt å skape, det perfekte samfunn. Drømmen om et bedre samfunn er gjerne blitt kalt "Utopia" etter Thomas Mores bok (ca. 1516) ved samme navn.
Er det klasseløse samfunnet bare en utopi?
Kilde
Hagtvet, B. (2010). Ideologienes århundre: en personlig vandring i det 20. århundrets politiske idéhistorie. Dreyers forlag.
Les original på NDLA →
Sosialismen var den ideologiske motparten til liberalismen. De sosialistiske tankene forente seg i kravene om bedre livsbetingelser for den nye industriarbeiderklassen som følte seg utnyttet av den rådende kapitalistiske samfunnsstrukturen. Sosialistene hevdet at liberalismen skapte store økonomiske og sosiale ulikheter. I den voksende arbeiderklassen ble det utover 1800-tallet reist krav om at økonomien måtte styres av staten og ikke av næringslivet. De ville ha det som kalles en planøkonomisk modell.
I synet på menneske og samfunn innenfor den sosialistiske bevegelsen har fellesskapet i hovedsak vært viktigere enn individene. Dette skyldes en materialistisk historieoppfatning. Den forklarer de mekanismene som, ifølge sosialistene, styrer den økonomiske utviklingen. Så lenge bedriftseierne kunne utnytte industriarbeiderne med lav lønn og dårlige arbeidsvilkår, ville forskjellene i samfunnet fortsette å øke. Sosialistiske tenkere ville at eiendomsretten til bedriftene skulle overføres til staten. Da kunne overskuddet i bedriftene tilfalle alle i samfunnet etter behov.
Den vitenskapelige marxismen
Den teoretiske analysen av det kapitalistiske samfunnet ble utformet av Karl Marx (1818–1883). De store økonomiske og sosiale ulikhetene i samfunnet skyldes, ifølge Marx, at borgerskapet eide produksjonsmidlene og kontrollerte det framvoksende proletariatet, altså industriarbeiderklassen. Målet for Marx var økonomisk utjevning og/eller et klasseløst samfunn der staten eller arbeiderkollektiver eide produksjonsmidlene (bedriftene). Ifølge Karl Marx kunne denne overgangen skje gjennom en revolusjon.
Revolusjonen måtte ledes gjennom en overgangsfase som Marx kalte proletariatets diktatur. Idet arbeiderene tok kontroll over bedriftene og maskinene, ville eierne av bedriftene kjempe imot. Denne maktkampen ville ende i en væpnet konflikt mellom partene.
Proletariatets diktatur skulle være tidsbegrenset og en overgangsfase på vei mot det klasseløse samfunnet. Når arbeiderne hadde bestemt hvordan samfunnets verdier kunne gis tilbake til fellesskapet, skulle diktaturet opphøre, og man ville få et klasseløst samfunn.
Marxismens abc
Revolusjon eller reformer?
De største forskjellene mellom de ulike sosialistiske retningene er i synet på revolusjon som virkemiddel for å skape det sosialistiske samfunn. Anarkistene brøt med Marx' oppfordring om å skulle innføre proletariatets diktatur. Friheten kunne først virkeliggjøres, ifølge anarkistiske tenkere, uten en undertrykkende stat, uavhengig av hvem som satt med makten i staten.
I den anarkistiske tradisjon fantes […] en intens frihetstrang, dyp uvilje imot staten og alle hierarkier og en innbitt tro på samarbeid og frivillighet, dertil et lyst menneskesyn som hevder at bare all nedbrytning av all autoritet vil kunne frigjøre menneskets iboende godhet. (Hagtvet, 2010)
Mot slutten av 1800-tallet oppstod det også en sosialdemokratisk retning som hevdet at det var mulig å skape et sosialistisk samfunn innenfor det demokratiet som fantes. Det kunne gjøres ved å vinne makt gjennom valg og så endre samfunnet innenfra med reformer som gavnet fellesskapet.
Tenk over: Utopia?
Gjennom historien har flere bevegelser hatt idéer om, og forsøkt å skape, det perfekte samfunn. Drømmen om et bedre samfunn er gjerne blitt kalt "Utopia" etter Thomas Mores bok (ca. 1516) ved samme navn.
Er det klasseløse samfunnet bare en utopi?
Kilde
Hagtvet, B. (2010). Ideologienes århundre: en personlig vandring i det 20. århundrets politiske idéhistorie. Dreyers forlag.
Les original på NDLA →
Temakart: Den franske revolusjonen
Hvordan bruke temakartene?Temakartene skal hjelpe deg med å strukturere årsaker og konsekvenser i flere temaer i nyere historie. Temakartene består av bokser og piler. Både boksene og pilene skal fylles med tekst, og hvis du klikker på dem, kommer det opp en tekstboks som du kan skrive i.
Boksene representerer konkrete hendelser eller utviklingstrekk. Når du skriver i disse boksene, skal du øve deg på å trekke ut det aller viktigste. Prøv å begrense deg til 2–3 setninger.
Pilene skal forklare sammenhenger mellom boksene. En sammenheng kan være at boks A er årsak til boks B, at boks A påvirker boks B, eller at boks A hjelper oss til å forstå boks B. Noen ganger kan sammenhenger gå begge veier, slik at også boks B påvirker boks A. Noen ganger er det lett å se sammenhenger; de kan for eksempel stå direkte forklart i læremiddelet du bruker. Andre ganger må du tenke selv. I pilene bør du skrive så utfyllende du kan. I tillegg til å forklare kan du for eksempel trekke inn eksempler eller kilder dere har jobbet med som kan belyse denne sammenhengen.
Notatene dine lagres i nettleseren. For å lagre notatene lokalt kan du gå til Mine notater og kopiere teksten inn i et eget dokument.
Du bør jobbe med temakartet i fullskjermvisning.
Les original på NDLA →
Boksene representerer konkrete hendelser eller utviklingstrekk. Når du skriver i disse boksene, skal du øve deg på å trekke ut det aller viktigste. Prøv å begrense deg til 2–3 setninger.
Pilene skal forklare sammenhenger mellom boksene. En sammenheng kan være at boks A er årsak til boks B, at boks A påvirker boks B, eller at boks A hjelper oss til å forstå boks B. Noen ganger kan sammenhenger gå begge veier, slik at også boks B påvirker boks A. Noen ganger er det lett å se sammenhenger; de kan for eksempel stå direkte forklart i læremiddelet du bruker. Andre ganger må du tenke selv. I pilene bør du skrive så utfyllende du kan. I tillegg til å forklare kan du for eksempel trekke inn eksempler eller kilder dere har jobbet med som kan belyse denne sammenhengen.
Notatene dine lagres i nettleseren. For å lagre notatene lokalt kan du gå til Mine notater og kopiere teksten inn i et eget dokument.
Du bør jobbe med temakartet i fullskjermvisning.
Les original på NDLA →
Vitenskap og fornuft
Tidlig nytid
I renessansen oppstod et nytt borgerskap i de italienske bystatene. Økt handel og større markeder gjorde at flere i borgerskapet ble rike og kunne bruke sin økonomiske makt til å stille spørsmål ved og utfordre Kirkens "vedtatte sannheter" og kongenes maktposisjoner i Europa. Ideene i renessansen var å rette søkelyset mot enkeltmenneskenes muligheter, noe som er kjernen i humanismen. I tillegg ga mange rike borgere økonomisk støtte til vitenskapsmenn og kunstnere. Protestantismens brudd med pavekirken hører også med i dette bildet av store endringer. Boktrykkerkunsten på sin side gjorde både reformasjonen og den vitenskapelige revolusjonen mulig.
I tida mellom renessansen og opplysningstida ble altså både konge og kirkemakt utfordret. Det skjedde gjennom en vitenskapelig revolusjon, gjennom humanismen med vekt på enkeltmennesket og gjennom reformasjonen. I tillegg kom et økonomisk sterkere og mer uavhengig borgerskap som krevde politiske endringer; samfunnet skulle bygge på fornuften.
Naturvitenskapens gjennombrudd
En viktig faktor som var med på å forme opplysningstiden, var utviklingen av naturvitenskapene på 1600-tallet. Med naturvitenskapelige metoder gikk man til verks for å forstå lovmessigheter i naturen. Det fikk enorm betydning for teknologiutviklingen, og det ble gjort epokegjørende oppfinnelser innenfor en rekke fag.
Tidligere var naturvitenskap en kombinasjon av filosofi og teologi. Man brukte fornuften kombinert med vedtatte teologiske sannheter om verden til å forstå hvordan naturen fungerte. På 15- og 1600-tallet ble det utviklet nye metoder for å forstå naturen. Systematisk observasjon og eksperimenter kombinert med logisk argumentasjon ble grunnlaget for den moderne naturvitenskapen.
Den vitenskapelige revolusjonen
Allerede på 1500-tallet kom den polske vitenskapsmannen Nicolaus Copernicus fram til at sola var midtpunktet i universet. Denne oppfatningen (det heliosentriske verdensbildet) var i strid med Kirkens oppfatning om at jorda stod i sentrum, og at sola kretset rundt jorda. Flere av Copernicus' tilhengere og etterfølgere ble forfulgt og dømt av Kirken.
Men vitenskapen slo likevel gjennom i flere land. Det blir fortalt at på slutten av 1600-tallet, så den engelske vitenskapsmannen Isaac Newton et eple falle til jorda samtidig som han så månen. Det var slik han fikk tanken om at det var de samme kreftene som trakk eplet mot bakken som holdt månen i bane rundt jorda. Om fortellingen er sann, vet vi ikke, men det var Newton som først formulerte gravitasjonslovene. Newton studerte bevegelse, lys og gravitasjon, og arbeidene hans la grunnlaget for moderne fysikk. Han påpekte at de samme naturlovene gjaldt for hele universet. Newton visste at hans framgang bygde på tidligere vitenskap, og skal ha sagt: "Hvis jeg har sett lenger, er det fordi jeg har stått på skuldrene til kjemper".
Finn ut og tenk, kunnskap er makt
Med økende kunnskap om naturlovene kom ideen om å kunne forutse og kontrollere naturen. En integrert del av denne ideen er at mennesket kan styre utviklingen frigjort fra en guddommelig plan. Denne tenkningen kalles utviklingsoptimisme og er fundamentet for industrialiseringen og framveksten av moderne samfunn.
Finn noen eksempler på nye vitenskapelige oppdagelser i opplysningstiden som forandret vanlige menneskers liv.
Hvor bevisste mener du vi har vært på konsekvensene av menneskenes forvaltning av naturen fram til vår tid?
Har du fått med deg dette?
Les original på NDLA →
I renessansen oppstod et nytt borgerskap i de italienske bystatene. Økt handel og større markeder gjorde at flere i borgerskapet ble rike og kunne bruke sin økonomiske makt til å stille spørsmål ved og utfordre Kirkens "vedtatte sannheter" og kongenes maktposisjoner i Europa. Ideene i renessansen var å rette søkelyset mot enkeltmenneskenes muligheter, noe som er kjernen i humanismen. I tillegg ga mange rike borgere økonomisk støtte til vitenskapsmenn og kunstnere. Protestantismens brudd med pavekirken hører også med i dette bildet av store endringer. Boktrykkerkunsten på sin side gjorde både reformasjonen og den vitenskapelige revolusjonen mulig.
I tida mellom renessansen og opplysningstida ble altså både konge og kirkemakt utfordret. Det skjedde gjennom en vitenskapelig revolusjon, gjennom humanismen med vekt på enkeltmennesket og gjennom reformasjonen. I tillegg kom et økonomisk sterkere og mer uavhengig borgerskap som krevde politiske endringer; samfunnet skulle bygge på fornuften.
Naturvitenskapens gjennombrudd
En viktig faktor som var med på å forme opplysningstiden, var utviklingen av naturvitenskapene på 1600-tallet. Med naturvitenskapelige metoder gikk man til verks for å forstå lovmessigheter i naturen. Det fikk enorm betydning for teknologiutviklingen, og det ble gjort epokegjørende oppfinnelser innenfor en rekke fag.
Tidligere var naturvitenskap en kombinasjon av filosofi og teologi. Man brukte fornuften kombinert med vedtatte teologiske sannheter om verden til å forstå hvordan naturen fungerte. På 15- og 1600-tallet ble det utviklet nye metoder for å forstå naturen. Systematisk observasjon og eksperimenter kombinert med logisk argumentasjon ble grunnlaget for den moderne naturvitenskapen.
Den vitenskapelige revolusjonen
Allerede på 1500-tallet kom den polske vitenskapsmannen Nicolaus Copernicus fram til at sola var midtpunktet i universet. Denne oppfatningen (det heliosentriske verdensbildet) var i strid med Kirkens oppfatning om at jorda stod i sentrum, og at sola kretset rundt jorda. Flere av Copernicus' tilhengere og etterfølgere ble forfulgt og dømt av Kirken.
Men vitenskapen slo likevel gjennom i flere land. Det blir fortalt at på slutten av 1600-tallet, så den engelske vitenskapsmannen Isaac Newton et eple falle til jorda samtidig som han så månen. Det var slik han fikk tanken om at det var de samme kreftene som trakk eplet mot bakken som holdt månen i bane rundt jorda. Om fortellingen er sann, vet vi ikke, men det var Newton som først formulerte gravitasjonslovene. Newton studerte bevegelse, lys og gravitasjon, og arbeidene hans la grunnlaget for moderne fysikk. Han påpekte at de samme naturlovene gjaldt for hele universet. Newton visste at hans framgang bygde på tidligere vitenskap, og skal ha sagt: "Hvis jeg har sett lenger, er det fordi jeg har stått på skuldrene til kjemper".
Finn ut og tenk, kunnskap er makt
Med økende kunnskap om naturlovene kom ideen om å kunne forutse og kontrollere naturen. En integrert del av denne ideen er at mennesket kan styre utviklingen frigjort fra en guddommelig plan. Denne tenkningen kalles utviklingsoptimisme og er fundamentet for industrialiseringen og framveksten av moderne samfunn.
Finn noen eksempler på nye vitenskapelige oppdagelser i opplysningstiden som forandret vanlige menneskers liv.
Hvor bevisste mener du vi har vært på konsekvensene av menneskenes forvaltning av naturen fram til vår tid?
Har du fått med deg dette?
Les original på NDLA →
Vitenskap og fornuft
Tidlig nytid
I renessansen oppstod et nytt borgerskap i de italienske bystatene. Økt handel og større markeder gjorde at flere i borgerskapet ble rike og kunne bruke sin økonomiske makt til å stille spørsmål ved og utfordre Kirkens "vedtatte sannheter" og kongenes maktposisjoner i Europa. Ideene i renessansen var å rette søkelyset mot enkeltmenneskenes muligheter, noe som er kjernen i humanismen. I tillegg ga mange rike borgere økonomisk støtte til vitenskapsmenn og kunstnere. Protestantismens brudd med pavekirken hører også med i dette bildet av store endringer. Boktrykkerkunsten på sin side gjorde både reformasjonen og den vitenskapelige revolusjonen mulig.
I tida mellom renessansen og opplysningstida ble altså både konge og kirkemakt utfordret. Det skjedde gjennom en vitenskapelig revolusjon, gjennom humanismen med vekt på enkeltmennesket og gjennom reformasjonen. I tillegg kom et økonomisk sterkere og mer uavhengig borgerskap som krevde politiske endringer; samfunnet skulle bygge på fornuften.
Naturvitenskapens gjennombrudd
En viktig faktor som var med på å forme opplysningstiden, var utviklingen av naturvitenskapene på 1600-tallet. Med naturvitenskapelige metoder gikk man til verks for å forstå lovmessigheter i naturen. Det fikk enorm betydning for teknologiutviklingen, og det ble gjort epokegjørende oppfinnelser innenfor en rekke fag.
Tidligere var naturvitenskap en kombinasjon av filosofi og teologi. Man brukte fornuften kombinert med vedtatte teologiske sannheter om verden til å forstå hvordan naturen fungerte. På 15- og 1600-tallet ble det utviklet nye metoder for å forstå naturen. Systematisk observasjon og eksperimenter kombinert med logisk argumentasjon ble grunnlaget for den moderne naturvitenskapen.
Den vitenskapelige revolusjonen
Allerede på 1500-tallet kom den polske vitenskapsmannen Nicolaus Copernicus fram til at sola var midtpunktet i universet. Denne oppfatningen (det heliosentriske verdensbildet) var i strid med Kirkens oppfatning om at jorda stod i sentrum, og at sola kretset rundt jorda. Flere av Copernicus' tilhengere og etterfølgere ble forfulgt og dømt av Kirken.
Men vitenskapen slo likevel gjennom i flere land. Det blir fortalt at på slutten av 1600-tallet, så den engelske vitenskapsmannen Isaac Newton et eple falle til jorda samtidig som han så månen. Det var slik han fikk tanken om at det var de samme kreftene som trakk eplet mot bakken som holdt månen i bane rundt jorda. Om fortellingen er sann, vet vi ikke, men det var Newton som først formulerte gravitasjonslovene. Newton studerte bevegelse, lys og gravitasjon, og arbeidene hans la grunnlaget for moderne fysikk. Han påpekte at de samme naturlovene gjaldt for hele universet. Newton visste at hans framgang bygde på tidligere vitenskap, og skal ha sagt: "Hvis jeg har sett lenger, er det fordi jeg har stått på skuldrene til kjemper".
Finn ut og tenk, kunnskap er makt
Med økende kunnskap om naturlovene kom ideen om å kunne forutse og kontrollere naturen. En integrert del av denne ideen er at mennesket kan styre utviklingen frigjort fra en guddommelig plan. Denne tenkningen kalles utviklingsoptimisme og er fundamentet for industrialiseringen og framveksten av moderne samfunn.
Finn noen eksempler på nye vitenskapelige oppdagelser i opplysningstiden som forandret vanlige menneskers liv.
Hvor bevisste mener du vi har vært på konsekvensene av menneskenes forvaltning av naturen fram til vår tid?
Har du fått med deg dette?
Les original på NDLA →
I renessansen oppstod et nytt borgerskap i de italienske bystatene. Økt handel og større markeder gjorde at flere i borgerskapet ble rike og kunne bruke sin økonomiske makt til å stille spørsmål ved og utfordre Kirkens "vedtatte sannheter" og kongenes maktposisjoner i Europa. Ideene i renessansen var å rette søkelyset mot enkeltmenneskenes muligheter, noe som er kjernen i humanismen. I tillegg ga mange rike borgere økonomisk støtte til vitenskapsmenn og kunstnere. Protestantismens brudd med pavekirken hører også med i dette bildet av store endringer. Boktrykkerkunsten på sin side gjorde både reformasjonen og den vitenskapelige revolusjonen mulig.
I tida mellom renessansen og opplysningstida ble altså både konge og kirkemakt utfordret. Det skjedde gjennom en vitenskapelig revolusjon, gjennom humanismen med vekt på enkeltmennesket og gjennom reformasjonen. I tillegg kom et økonomisk sterkere og mer uavhengig borgerskap som krevde politiske endringer; samfunnet skulle bygge på fornuften.
Naturvitenskapens gjennombrudd
En viktig faktor som var med på å forme opplysningstiden, var utviklingen av naturvitenskapene på 1600-tallet. Med naturvitenskapelige metoder gikk man til verks for å forstå lovmessigheter i naturen. Det fikk enorm betydning for teknologiutviklingen, og det ble gjort epokegjørende oppfinnelser innenfor en rekke fag.
Tidligere var naturvitenskap en kombinasjon av filosofi og teologi. Man brukte fornuften kombinert med vedtatte teologiske sannheter om verden til å forstå hvordan naturen fungerte. På 15- og 1600-tallet ble det utviklet nye metoder for å forstå naturen. Systematisk observasjon og eksperimenter kombinert med logisk argumentasjon ble grunnlaget for den moderne naturvitenskapen.
Den vitenskapelige revolusjonen
Allerede på 1500-tallet kom den polske vitenskapsmannen Nicolaus Copernicus fram til at sola var midtpunktet i universet. Denne oppfatningen (det heliosentriske verdensbildet) var i strid med Kirkens oppfatning om at jorda stod i sentrum, og at sola kretset rundt jorda. Flere av Copernicus' tilhengere og etterfølgere ble forfulgt og dømt av Kirken.
Men vitenskapen slo likevel gjennom i flere land. Det blir fortalt at på slutten av 1600-tallet, så den engelske vitenskapsmannen Isaac Newton et eple falle til jorda samtidig som han så månen. Det var slik han fikk tanken om at det var de samme kreftene som trakk eplet mot bakken som holdt månen i bane rundt jorda. Om fortellingen er sann, vet vi ikke, men det var Newton som først formulerte gravitasjonslovene. Newton studerte bevegelse, lys og gravitasjon, og arbeidene hans la grunnlaget for moderne fysikk. Han påpekte at de samme naturlovene gjaldt for hele universet. Newton visste at hans framgang bygde på tidligere vitenskap, og skal ha sagt: "Hvis jeg har sett lenger, er det fordi jeg har stått på skuldrene til kjemper".
Finn ut og tenk, kunnskap er makt
Med økende kunnskap om naturlovene kom ideen om å kunne forutse og kontrollere naturen. En integrert del av denne ideen er at mennesket kan styre utviklingen frigjort fra en guddommelig plan. Denne tenkningen kalles utviklingsoptimisme og er fundamentet for industrialiseringen og framveksten av moderne samfunn.
Finn noen eksempler på nye vitenskapelige oppdagelser i opplysningstiden som forandret vanlige menneskers liv.
Hvor bevisste mener du vi har vært på konsekvensene av menneskenes forvaltning av naturen fram til vår tid?
Har du fått med deg dette?
Les original på NDLA →
Velferdsutviklingen i Norge på 1900-tallet
Drabantbyene
Mellomkrigstid og funksjonalisme
Sunnhet, lys og luft til alle sto øverst på politikernes dagsorden i mellomkrigstida. Den moderne boligen skulle være en funksjonell "bomaskin" uten fordyrende, unødvendig "krimskrams". Generalplanen for Stor-Oslo fra 1929 var bygd på funksjonalistiske idéer og ble preget av "funkisstilen", som folk kalte den. Rene linjer, store flater, stål, glass og betong preget de nye boligene som ble bygd.
Den sveitsisk-franske arkitekten Le Corbusier var en av opphavsmennene til de nye løsningene og til blokkbebyggelse. For ham var de store grønne arealene mellom boligene like viktige som boligene. Der skulle folk samles til lek og rekreasjon.
Ny, sunn by
Ønsket om å skape en ny, sunn by sto sterkt blant etterkrigstidas byplanleggere og arkitekter. 1800-tallets klassedelte bysamfunn skulle erstattes av noe nytt og bedre. Boligområder og industri skulle skilles, boligkvartalene løses opp og naturen trekkes inn i bebyggelsen.
Drabantbyplanene var inspirert av svenske, engelske og tyske forbilder som la vekt på funkisidéer om lys, luft og natur i byene. Sosialdemokratisk likhetsideologi spilte også en viktig rolle.
Utbyggingen av drabantbyene avskaffet bolignøden i Oslo, men ikke helt uten kamp. Bøndene i Aker måtte avgi mye grunn i forbindelse med byutvidelsen i 1948. Grepet gjorde byen seks ganger større og ga de nødvendige tomtene for utbygginga. Fra 1960 til 1990 ble det oppført 112 000 nye boliger. De fleste var blokkleiligheter, men det ble også bygd eneboliger, to- og firemannsboliger og rekkehus.
Utbygginga av drabantbyene i Oslo foregikk i samvirke mellom politikere, ulike kommunale etater og private aktører.
Inn i velferdssamfunnet
De fleste som flyttet inn i de nye boligområdene, var unge barnefamilier eller nygifte par. Mange hadde stått på venteliste i flere år før de fikk bolig. Tildeling av leilighet skjedde ved loddtrekning. Folk gledet seg over mer plass og lyse rom, over bad og moderne kjøkken, og over trygge oppvekstmiljøer nær naturen.
Å flytte inn i en ny og hygienisk leilighet i en av drabantbyene var for mange å ta skrittet inn i moderniteten og velferdssamfunnet.
Familien og barna sto i sentrum i etterkrigstidas boligplanlegging. Barna fikk egne rom med plass til skolearbeid, lek og utfoldelse. Slik skulle de utvikle seg til selvstendige individer og skjermes fra foreldrenes seksualliv.
Boligstandard og politikk
Søkelyset på boligstandard handlet om langsiktig politikk. Boligen ble sett på som et av de viktigste midlene for å skape sunne og arbeidsdyktige samfunnsborgere, som kunne sikre velferden og demokratiet.
Tanken om det sosiale fellesskapet sto sterkt hos drabantby-planleggerne. Boligene ble samlet innenfor et nabolag, og fellesskapet skulle utvikles gjennom et hierarki av fellesinstitusjoner som idrettslag, kirkesamfunn, bibliotek og dugnader.
På grunn av knappe ressurser ble boligbygginga prioritert, og fellesanleggene lot ofte vente på seg.
Les original på NDLA →
Sunnhet, lys og luft til alle sto øverst på politikernes dagsorden i mellomkrigstida. Den moderne boligen skulle være en funksjonell "bomaskin" uten fordyrende, unødvendig "krimskrams". Generalplanen for Stor-Oslo fra 1929 var bygd på funksjonalistiske idéer og ble preget av "funkisstilen", som folk kalte den. Rene linjer, store flater, stål, glass og betong preget de nye boligene som ble bygd.
Den sveitsisk-franske arkitekten Le Corbusier var en av opphavsmennene til de nye løsningene og til blokkbebyggelse. For ham var de store grønne arealene mellom boligene like viktige som boligene. Der skulle folk samles til lek og rekreasjon.
Ny, sunn by
Ønsket om å skape en ny, sunn by sto sterkt blant etterkrigstidas byplanleggere og arkitekter. 1800-tallets klassedelte bysamfunn skulle erstattes av noe nytt og bedre. Boligområder og industri skulle skilles, boligkvartalene løses opp og naturen trekkes inn i bebyggelsen.
Drabantbyplanene var inspirert av svenske, engelske og tyske forbilder som la vekt på funkisidéer om lys, luft og natur i byene. Sosialdemokratisk likhetsideologi spilte også en viktig rolle.
Utbyggingen av drabantbyene avskaffet bolignøden i Oslo, men ikke helt uten kamp. Bøndene i Aker måtte avgi mye grunn i forbindelse med byutvidelsen i 1948. Grepet gjorde byen seks ganger større og ga de nødvendige tomtene for utbygginga. Fra 1960 til 1990 ble det oppført 112 000 nye boliger. De fleste var blokkleiligheter, men det ble også bygd eneboliger, to- og firemannsboliger og rekkehus.
Utbygginga av drabantbyene i Oslo foregikk i samvirke mellom politikere, ulike kommunale etater og private aktører.
Inn i velferdssamfunnet
De fleste som flyttet inn i de nye boligområdene, var unge barnefamilier eller nygifte par. Mange hadde stått på venteliste i flere år før de fikk bolig. Tildeling av leilighet skjedde ved loddtrekning. Folk gledet seg over mer plass og lyse rom, over bad og moderne kjøkken, og over trygge oppvekstmiljøer nær naturen.
Å flytte inn i en ny og hygienisk leilighet i en av drabantbyene var for mange å ta skrittet inn i moderniteten og velferdssamfunnet.
Familien og barna sto i sentrum i etterkrigstidas boligplanlegging. Barna fikk egne rom med plass til skolearbeid, lek og utfoldelse. Slik skulle de utvikle seg til selvstendige individer og skjermes fra foreldrenes seksualliv.
Boligstandard og politikk
Søkelyset på boligstandard handlet om langsiktig politikk. Boligen ble sett på som et av de viktigste midlene for å skape sunne og arbeidsdyktige samfunnsborgere, som kunne sikre velferden og demokratiet.
Tanken om det sosiale fellesskapet sto sterkt hos drabantby-planleggerne. Boligene ble samlet innenfor et nabolag, og fellesskapet skulle utvikles gjennom et hierarki av fellesinstitusjoner som idrettslag, kirkesamfunn, bibliotek og dugnader.
På grunn av knappe ressurser ble boligbygginga prioritert, og fellesanleggene lot ofte vente på seg.
Les original på NDLA →
Oversikt: Velferdsutviklingen i Norge
Velferdsutvikling
Innbyggerne i Norge opplevde enorm velstandsutvikling i løpet av 1900-tallet. De fikk bedre levekår og økt levestandard.
Velferdsutviklingen handlet i stor grad om utviklingen av en velferdsstat, der staten tok ansvar for at folk fikk støtte hele livet igjennom. Velferdsutvikling handler dermed ikke bare om bedre levekår og økt levestandard, men også om en trygghet i arbeidsliv og privatliv som gjorde at folk fikk det litt bedre på flere områder.
Utvikling fra slutten av 1800-tallet
Selv om hovedinteressen vår i dette emnet er utviklingen på 1900-tallet, er det viktig å se litt på bakgrunnen fra slutten av 1800-tallet.
Levekårene økte betraktelig allerede fra siste halvdel av 1800-tallet. I perioden 1870–1914 var likevel mange fattige. Men med starten på et mer moderne liv med ny teknologisk utvikling fikk folk det lettere både på arbeid og i hjemmene.
Den begynnende arbeiderbevegelsen jobbet for økt sikkerhet og bedre lønnsvilkår for arbeiderne i industrien. Omtrent fra århundreskiftet ble arbeidet mer regulert, spesielt i byene og industristedene, samtidig som lønna økte.
Velferdsutvikling på 1900-tallet
Både staten Norge og nordmenn generelt opplevde stor velferdsutvikling i løpet av 1900-tallet. Vi ble rikere. Ofte er det sagt at vi ble rike da vi fant olje, men Norge lå godt an også fra begynnelsen av 1900-tallet. Sammenliknet med andre land i Europa var Norge rikt allerede da.
Det handlet om videre industrialisering og økt eksport både av industrivarer og andre varer. Og det handlet om at flere fikk utdanning, også kvinner. Kvinner ble nå i større grad en del av arbeidslivet, mens de før hadde vært hjemmeværende med til dels store barneflokker.
Det var selvsagt perioder på 1900-tallet da velferd og levekår ikke var like gode. Verdenskrigene, også første verdenskrig, påvirket Norge på mange måter, og mellomkrigstida var vanskelig økonomisk.
Velferdsstat
Når vi snakker om velferdsstaten, så snakker vi ofte om sosial trygghet fra vugge til grav. En slik utvikling, med en helhetlig tankegang, ble iverksatt i etterkrigstida. Bakteppet var den økonomiske krisa i 1930-åra, som gjorde at arbeid med nye sosiale løsninger ble igangsatt både i USA, Storbritannia og i Norden.
Norge var likevel tidlig ute med ulike sosiale reformer. De såkalte "Castbergske barnelover" kom allerede i 1915, og sikret blant annet at barn født utenfor ekteskap fikk rett til arv og navn etter faren. Barn og mødre uten bidrag fra faren fikk også rett til bidrag ved fødselen og seks måneder framover. Dette var en forløper for barselpermisjon og barnetrygd.
Selv om det var vanskelig økonomisk og politisk i mellomkrigstida, vedtok Stortinget lover om uføretrygd, utvidet syketrygd og arbeidsledighetstrygd.
I Norge var man svært påvirket av Storbritannia og økonomen William Beveridge. Idéene derfra gjaldt kamp mot fattigdom, sykdom, dårlige boforhold og arbeidsledighet. I Norge kom dette til uttrykk i politikken fra 1945 og "Fellesprogrammet", som var et tverrpolitisk politisk program fra alle de norske partiene.
I løpet av 1950- og 60-tallet fikk vi den velferdsstaten vi kjenner i dag. Målet var å sikre alle et økonomisk sikkerhetsnett. I 1967 ble folketrygden innført. Det markerte gjennomføringen av velferdsstaten. Folketrygden tok opp i seg ulike tidligere trygder som alderspensjon, arbeidsledighetstrygd og uføretrygd, og det ble et helhetlig system rundt velferdsordningene.
Levestandard og livskvalitet
De nye velferdsordningene etter krigen gjorde at levestandarden relativt raskt økte for mange.
Regjeringene i Norge etter andre verdenskrig mente at de store beløpene som velferdsprogrammene kostet, var vel anvendte penger. "[D]et er penger som vi får mangedobbelt tilbake - gjennom større arbeidsevne, lykkeligere mennesker", het det i et vedtaksdokument.
Resultatene handlet blant annet om at dødeligheten blant spedbarn sank til under en tredjedel av hva den hadde vært før krigen, og tuberkulose ble nærmest uryddet. Når det gjaldt boliger og hjem, fikk flere bedre plass, det ga bedre levestandard og bedre livskvalitet. På 1930-tallet bodde de aller fleste i Oslo og Bergen på ett eller to rom. I 1970, derimot, bodde over 80 prosent av befolkningen i leiligheter hvor det var minst ett rom per person.
Med bedre levestandard fikk folk også bedre livskvalitet. Hvis du har bedre boforhold, ei lønn å handle mat for og bedre helse, vil du også føle deg bedre og være mer fornøyd med tingenes tilstand.
Tenk over
Hvordan tror du det var å reise til byen for å skaffe seg jobb og et sted å bo på begynnelsen av 1900-tallet? Hva slags hjem var det mulig for deg å få hvis du skulle jobbe i industrien?
Hvor stor tror du forskjellen er fra den gang til i dag?
KilderLange, E. (2015, 25. november). Trygghet og økt velferd. Norgeshistorie, Universitetet i Oslo. https://www.norgeshistorie.no/velferdsstat-og-vestvending/1801-trygghet-og-okt-velferd.html
Myhre, J. E. (2020, 2. november). Dagligliv og levekår. Norgeshistorie, Universitetet i Oslo. https://www.norgeshistorie.no/industrialisering-og-demokrati/1521-dagligliv-og-levekar.html
Les original på NDLA →
Innbyggerne i Norge opplevde enorm velstandsutvikling i løpet av 1900-tallet. De fikk bedre levekår og økt levestandard.
Velferdsutviklingen handlet i stor grad om utviklingen av en velferdsstat, der staten tok ansvar for at folk fikk støtte hele livet igjennom. Velferdsutvikling handler dermed ikke bare om bedre levekår og økt levestandard, men også om en trygghet i arbeidsliv og privatliv som gjorde at folk fikk det litt bedre på flere områder.
Utvikling fra slutten av 1800-tallet
Selv om hovedinteressen vår i dette emnet er utviklingen på 1900-tallet, er det viktig å se litt på bakgrunnen fra slutten av 1800-tallet.
Levekårene økte betraktelig allerede fra siste halvdel av 1800-tallet. I perioden 1870–1914 var likevel mange fattige. Men med starten på et mer moderne liv med ny teknologisk utvikling fikk folk det lettere både på arbeid og i hjemmene.
Den begynnende arbeiderbevegelsen jobbet for økt sikkerhet og bedre lønnsvilkår for arbeiderne i industrien. Omtrent fra århundreskiftet ble arbeidet mer regulert, spesielt i byene og industristedene, samtidig som lønna økte.
Velferdsutvikling på 1900-tallet
Både staten Norge og nordmenn generelt opplevde stor velferdsutvikling i løpet av 1900-tallet. Vi ble rikere. Ofte er det sagt at vi ble rike da vi fant olje, men Norge lå godt an også fra begynnelsen av 1900-tallet. Sammenliknet med andre land i Europa var Norge rikt allerede da.
Det handlet om videre industrialisering og økt eksport både av industrivarer og andre varer. Og det handlet om at flere fikk utdanning, også kvinner. Kvinner ble nå i større grad en del av arbeidslivet, mens de før hadde vært hjemmeværende med til dels store barneflokker.
Det var selvsagt perioder på 1900-tallet da velferd og levekår ikke var like gode. Verdenskrigene, også første verdenskrig, påvirket Norge på mange måter, og mellomkrigstida var vanskelig økonomisk.
Velferdsstat
Når vi snakker om velferdsstaten, så snakker vi ofte om sosial trygghet fra vugge til grav. En slik utvikling, med en helhetlig tankegang, ble iverksatt i etterkrigstida. Bakteppet var den økonomiske krisa i 1930-åra, som gjorde at arbeid med nye sosiale løsninger ble igangsatt både i USA, Storbritannia og i Norden.
Norge var likevel tidlig ute med ulike sosiale reformer. De såkalte "Castbergske barnelover" kom allerede i 1915, og sikret blant annet at barn født utenfor ekteskap fikk rett til arv og navn etter faren. Barn og mødre uten bidrag fra faren fikk også rett til bidrag ved fødselen og seks måneder framover. Dette var en forløper for barselpermisjon og barnetrygd.
Selv om det var vanskelig økonomisk og politisk i mellomkrigstida, vedtok Stortinget lover om uføretrygd, utvidet syketrygd og arbeidsledighetstrygd.
I Norge var man svært påvirket av Storbritannia og økonomen William Beveridge. Idéene derfra gjaldt kamp mot fattigdom, sykdom, dårlige boforhold og arbeidsledighet. I Norge kom dette til uttrykk i politikken fra 1945 og "Fellesprogrammet", som var et tverrpolitisk politisk program fra alle de norske partiene.
I løpet av 1950- og 60-tallet fikk vi den velferdsstaten vi kjenner i dag. Målet var å sikre alle et økonomisk sikkerhetsnett. I 1967 ble folketrygden innført. Det markerte gjennomføringen av velferdsstaten. Folketrygden tok opp i seg ulike tidligere trygder som alderspensjon, arbeidsledighetstrygd og uføretrygd, og det ble et helhetlig system rundt velferdsordningene.
Levestandard og livskvalitet
De nye velferdsordningene etter krigen gjorde at levestandarden relativt raskt økte for mange.
Regjeringene i Norge etter andre verdenskrig mente at de store beløpene som velferdsprogrammene kostet, var vel anvendte penger. "[D]et er penger som vi får mangedobbelt tilbake - gjennom større arbeidsevne, lykkeligere mennesker", het det i et vedtaksdokument.
Resultatene handlet blant annet om at dødeligheten blant spedbarn sank til under en tredjedel av hva den hadde vært før krigen, og tuberkulose ble nærmest uryddet. Når det gjaldt boliger og hjem, fikk flere bedre plass, det ga bedre levestandard og bedre livskvalitet. På 1930-tallet bodde de aller fleste i Oslo og Bergen på ett eller to rom. I 1970, derimot, bodde over 80 prosent av befolkningen i leiligheter hvor det var minst ett rom per person.
Med bedre levestandard fikk folk også bedre livskvalitet. Hvis du har bedre boforhold, ei lønn å handle mat for og bedre helse, vil du også føle deg bedre og være mer fornøyd med tingenes tilstand.
Tenk over
Hvordan tror du det var å reise til byen for å skaffe seg jobb og et sted å bo på begynnelsen av 1900-tallet? Hva slags hjem var det mulig for deg å få hvis du skulle jobbe i industrien?
Hvor stor tror du forskjellen er fra den gang til i dag?
KilderLange, E. (2015, 25. november). Trygghet og økt velferd. Norgeshistorie, Universitetet i Oslo. https://www.norgeshistorie.no/velferdsstat-og-vestvending/1801-trygghet-og-okt-velferd.html
Myhre, J. E. (2020, 2. november). Dagligliv og levekår. Norgeshistorie, Universitetet i Oslo. https://www.norgeshistorie.no/industrialisering-og-demokrati/1521-dagligliv-og-levekar.html
Les original på NDLA →
Velferdsstaten
Sosiale reformer
At staten skulle ta vare på sine egne innbyggere, er ingen ny tanke. I Norge spilte partiet Venstre de første tiårene etter 1900 en stor rolle i reformer som skulle komme landets innbyggere til gode. Gjennom en rekke sosiale reformer ble flere grupper i samfunnet ivaretatt og sikret et minimum av økonomisk sikkerhet. Spesielt ble kvinnenes posisjon styrket gjennom stemmerett i 1913 og "de Castbergske barnelovene" i 1915, der det ble lovfestet at menn hadde forsørgeransvar.
Mellomkrigstidas økonomiske og politiske turbulens gjorde det vanskelig å innføre nye velferdsgoder, men etter kriseforliket i 1935 ble velferdsstaten utvidet ytterligere. I årene fram mot krigen vedtok Stortinget lover om omsorg for blinde og vanføre (1936), uføretrygd (1936–1937), utvida sjuketrygd (1935–1936), behovsprøvd alderstrygd til kvinner og menn over 70 år (1936) og arbeidsledighetstrygd (1938). I disse årene ble velferdsreformer prioritert framfor økt militær opprustning.
Den moderne velferdsstaten
Fellesprogrammet videreførte denne velferdspolitikken. Etter gjenreisningsperioden ble krav om nye velferdsgoder igjen tydelige. I løpet av et par tiår skulle alle nordmenn bli sikret nødvendig økonomisk støtte fra det offentlige hvis deres eget livsgrunnlag sviktet. Tatere, romfolk og den samiske befolkningen ville kanskje mene at dette ikke var tilfelle for dem.
Dagens norske velferdssystem ble til på 1950- og 1960-tallet. Da ble trygdesystemet vårt og de offentlige tjenestene innenfor helse-, sosial- og utdanningssektorene utbygd. Barnetrygd kom i 1946, og i 1957 fikk vi alderstrygden (uten behovsprøving). Mange trygdeordninger ble samlet i folketrygden i 1967, selve hjørnesteinen i den norske velferdsstaten.
Folketrygdens formål er å gi økonomisk trygghet ved å sikre inntekt og kompensere for særlige utgifter ved arbeidsløshet, svangerskap og fødsel, aleneomsorg for barn, sykdom og skade, uførhet, alderdom og dødsfall. (Folketrygdloven, 1997, §1–1)
Den grunnleggende tanken bak velferdsstaten er at staten har påtatt seg ansvaret for å sikre velferden til alle i samfunnet. Blant annet skal de som ikke er i stand til å forsørge seg selv, sikres livsopphold. En annen ting er at det skal lønne seg å jobbe. Mange av dagens velferdsordninger får man del i gjennom å jobbe og være inkludert i samfunnet.
Et av hovedmålene er en omfordeling av inntektene. På den måten er vi som borgere sikret minimumsinntekt og omsorg, uavhengig av prestasjon i arbeidslivet og vår status i samfunnet. Derfor er høy grad av likhet og lite fattigdom et fellestrekk ved de nordiske samfunnene.
Folketrygden
Arbeiderpartiet satt med regjeringsmakten i hele perioden 1945–1965, med unntak av en knapp måned i 1963, og den moderne velferdsstaten ble bygd ut i sosialdemokratisk regi. Men alle de politiske partiene stilte seg bak ønsket om trygghet og utjevning. Sosialpolitikken ble et tydelig uttrykk for etterkrigstidas samling om felles verdier, og den borgerlige regjeringen som styrte 1965–1971, gjennomførte folketrygdreformen som selve kronen på verket.
Folketrygden er regulert i lov om folketrygd (folketrygdloven) og omfatter blant annet følgende ytelser:
alderspensjon
arbeidsledighetstrygd
uføretrygd
sykepenger
arbeidsavklaringspenger
KilderFolketrygdloven. (1997). Lov om folketrygd (LOV-1997-02-28-19). Lovdata. Hentet fra https://lovdata.no/lov/1997-02-28-19
Lange, Even (2020, 2. september). Trygghet og økt velferd. Norgeshistorie.no. Hentet fra https://www.norgeshistorie.no/velferdsstat-og-vestvending/1801-trygghet-og-okt-velferd.html
Lange, Even (5.11.2020): Bedre levekår, Norgeshistorie.no. Hentet fra https://www.norgeshistorie.no/velferdsstat-og-vestvending/1862-bedre-levekar.html
Christensen, Johan og Berg, Ole T. (12.8.2022): Velferdsstat, Store norske leksikon. Hentet fra https://snl.no/velferdsstat
Les original på NDLA →
At staten skulle ta vare på sine egne innbyggere, er ingen ny tanke. I Norge spilte partiet Venstre de første tiårene etter 1900 en stor rolle i reformer som skulle komme landets innbyggere til gode. Gjennom en rekke sosiale reformer ble flere grupper i samfunnet ivaretatt og sikret et minimum av økonomisk sikkerhet. Spesielt ble kvinnenes posisjon styrket gjennom stemmerett i 1913 og "de Castbergske barnelovene" i 1915, der det ble lovfestet at menn hadde forsørgeransvar.
Mellomkrigstidas økonomiske og politiske turbulens gjorde det vanskelig å innføre nye velferdsgoder, men etter kriseforliket i 1935 ble velferdsstaten utvidet ytterligere. I årene fram mot krigen vedtok Stortinget lover om omsorg for blinde og vanføre (1936), uføretrygd (1936–1937), utvida sjuketrygd (1935–1936), behovsprøvd alderstrygd til kvinner og menn over 70 år (1936) og arbeidsledighetstrygd (1938). I disse årene ble velferdsreformer prioritert framfor økt militær opprustning.
Den moderne velferdsstaten
Fellesprogrammet videreførte denne velferdspolitikken. Etter gjenreisningsperioden ble krav om nye velferdsgoder igjen tydelige. I løpet av et par tiår skulle alle nordmenn bli sikret nødvendig økonomisk støtte fra det offentlige hvis deres eget livsgrunnlag sviktet. Tatere, romfolk og den samiske befolkningen ville kanskje mene at dette ikke var tilfelle for dem.
Dagens norske velferdssystem ble til på 1950- og 1960-tallet. Da ble trygdesystemet vårt og de offentlige tjenestene innenfor helse-, sosial- og utdanningssektorene utbygd. Barnetrygd kom i 1946, og i 1957 fikk vi alderstrygden (uten behovsprøving). Mange trygdeordninger ble samlet i folketrygden i 1967, selve hjørnesteinen i den norske velferdsstaten.
Folketrygdens formål er å gi økonomisk trygghet ved å sikre inntekt og kompensere for særlige utgifter ved arbeidsløshet, svangerskap og fødsel, aleneomsorg for barn, sykdom og skade, uførhet, alderdom og dødsfall. (Folketrygdloven, 1997, §1–1)
Den grunnleggende tanken bak velferdsstaten er at staten har påtatt seg ansvaret for å sikre velferden til alle i samfunnet. Blant annet skal de som ikke er i stand til å forsørge seg selv, sikres livsopphold. En annen ting er at det skal lønne seg å jobbe. Mange av dagens velferdsordninger får man del i gjennom å jobbe og være inkludert i samfunnet.
Et av hovedmålene er en omfordeling av inntektene. På den måten er vi som borgere sikret minimumsinntekt og omsorg, uavhengig av prestasjon i arbeidslivet og vår status i samfunnet. Derfor er høy grad av likhet og lite fattigdom et fellestrekk ved de nordiske samfunnene.
Folketrygden
Arbeiderpartiet satt med regjeringsmakten i hele perioden 1945–1965, med unntak av en knapp måned i 1963, og den moderne velferdsstaten ble bygd ut i sosialdemokratisk regi. Men alle de politiske partiene stilte seg bak ønsket om trygghet og utjevning. Sosialpolitikken ble et tydelig uttrykk for etterkrigstidas samling om felles verdier, og den borgerlige regjeringen som styrte 1965–1971, gjennomførte folketrygdreformen som selve kronen på verket.
Folketrygden er regulert i lov om folketrygd (folketrygdloven) og omfatter blant annet følgende ytelser:
alderspensjon
arbeidsledighetstrygd
uføretrygd
sykepenger
arbeidsavklaringspenger
KilderFolketrygdloven. (1997). Lov om folketrygd (LOV-1997-02-28-19). Lovdata. Hentet fra https://lovdata.no/lov/1997-02-28-19
Lange, Even (2020, 2. september). Trygghet og økt velferd. Norgeshistorie.no. Hentet fra https://www.norgeshistorie.no/velferdsstat-og-vestvending/1801-trygghet-og-okt-velferd.html
Lange, Even (5.11.2020): Bedre levekår, Norgeshistorie.no. Hentet fra https://www.norgeshistorie.no/velferdsstat-og-vestvending/1862-bedre-levekar.html
Christensen, Johan og Berg, Ole T. (12.8.2022): Velferdsstat, Store norske leksikon. Hentet fra https://snl.no/velferdsstat
Les original på NDLA →
Velferdsutvikling og velferdsstat
Oppgave 1
Sett deg inn i hvordan levestandarden var for folk rundt år 1900.
Du skal nå forestille deg at du er en ungdom som lever i 1910. Ta gjerne utgangspunkt i der du bor i dag.
Hvordan er hverdagen?
Hvilke gleder og bekymringer har du?
Hvilke håp har du for framtida?
Du kan gjøre noen valg av andre ting som det kan være aktuelt å tenke over:
kjønn
alder
sosial status
bosted
Relevante kilder:
Å bruke folketellingene
Oversikt: Velferdsutviklingen i Norge
Folketellingen 1910 på Digitalarkivet
Hvordan kom Norge ut av fattigdommen? på Norgeshistorie.no
Det kan også være aktuelt å søke etter historiske bilder for å se hvordan det faktisk var i den valgte perioden. Historiske bilder kan du finne blant annet på Digitalt Museum og på Digitalarkivets database med historiske foto.
Et annet tips er å besøke de lokale arkivene (for eksempel statsarkivet, kommunale arkiver, avisarkiver) for å finne stoff som kan fortelle deg om livet i Norge og i din region i 1910.
Oppgave 2
Med utgangspunkt i det du har lest om velferdsutviklingen i løpet av 1900-tallet skal du først notere deg noen sentrale stikkord, før du skal drøfte hva denne utviklingen betydde for folk flest.
Levekårene på bygda ble bedre, hvorfor flyttet likevel mange til byene? Diskutere to og to, og noter noen stikkord som dere bruker til diskusjon med resten av klassen.
Hva var den historiske bakgrunnen for utviklingen av velferdsstaten? Noter noen faktorer du mener var viktige.
Hvorfor ble velferdsutbyggingen kalt et sosial sikkerhetsnett? Noter sentrale stikkord for det.
Drøft til slutt hvilke konsekvenser velferdsstatens utvikling hadde for menneskers liv.
Les original på NDLA →
Sett deg inn i hvordan levestandarden var for folk rundt år 1900.
Du skal nå forestille deg at du er en ungdom som lever i 1910. Ta gjerne utgangspunkt i der du bor i dag.
Hvordan er hverdagen?
Hvilke gleder og bekymringer har du?
Hvilke håp har du for framtida?
Du kan gjøre noen valg av andre ting som det kan være aktuelt å tenke over:
kjønn
alder
sosial status
bosted
Relevante kilder:
Å bruke folketellingene
Oversikt: Velferdsutviklingen i Norge
Folketellingen 1910 på Digitalarkivet
Hvordan kom Norge ut av fattigdommen? på Norgeshistorie.no
Det kan også være aktuelt å søke etter historiske bilder for å se hvordan det faktisk var i den valgte perioden. Historiske bilder kan du finne blant annet på Digitalt Museum og på Digitalarkivets database med historiske foto.
Et annet tips er å besøke de lokale arkivene (for eksempel statsarkivet, kommunale arkiver, avisarkiver) for å finne stoff som kan fortelle deg om livet i Norge og i din region i 1910.
Oppgave 2
Med utgangspunkt i det du har lest om velferdsutviklingen i løpet av 1900-tallet skal du først notere deg noen sentrale stikkord, før du skal drøfte hva denne utviklingen betydde for folk flest.
Levekårene på bygda ble bedre, hvorfor flyttet likevel mange til byene? Diskutere to og to, og noter noen stikkord som dere bruker til diskusjon med resten av klassen.
Hva var den historiske bakgrunnen for utviklingen av velferdsstaten? Noter noen faktorer du mener var viktige.
Hvorfor ble velferdsutbyggingen kalt et sosial sikkerhetsnett? Noter sentrale stikkord for det.
Drøft til slutt hvilke konsekvenser velferdsstatens utvikling hadde for menneskers liv.
Les original på NDLA →
Makt og religion
Fordeling og legitimering av makt
Adelsveldet i Europa
Adelens makt
Som navnet tilsier, var adelens makt en sentral del av statsstyringen. Adelen var i praksis store landeiere, som gjennom sine eiendommer også kontrollerte dem som enten leide jorda, eller, i noen land, var bundet til landeieren som livegne. Denne kontrollen over folk gjorde at adelen kunne stille soldater. Kongen var den fremste av landeierne.
Riksrådet
Kongen ble valgt av riksrådet, som besto av representanter for adelen. Riksrådet forhandlet også fram avtalen som kongen skulle styre etter. Avtalen kaltes «håndfesting». Medlemmene av riksrådet var dermed i en posisjon der de kunne forhandle seg fram til betingelser som var til deres fordel, for eksempel at de skulle tas med på råd i styringen av riket.
Stendene
I tillegg til riksrådet var stendene med i statsstyringen. Samfunnet var delt i tre grupper eller stender. Det var presteskapet (de geistlige), som utgjorde førstestanden, adelen, som utgjorde andrestanden og borgerskapet i byene, sammen med de frie bøndene, som utgjorde tredjestanden. Skillene mellom stendene var tydelige, og det var nærmest umulig å bevege seg fra én stand til en annen. Selv en fattig adelsmann var adel, og en rik bonde en bonde. Avhengig av hvilken stand man tilhørte, fulgte det ulike rettigheter og plikter i samfunnet.
Adelen skulle sørge for å stille soldater for kongen. I bytte fikk de adelige skattefrihet og enerett på viktige stillinger i statsapparatet.
Presteskapet representerte kirken. Denne standen ble fra slutten av 1500-tallet i de fleste europeiske land utvidet til å gjelde alle sivile embetsmenn i staten. Blant pliktene deres var å være statens representanter og utføre statens oppgaver ute blant folket. De hadde rett til noen skattefordeler og slapp unna militære plikter.
Den tredje standen besto i de fleste europeiske landene av byborgere og frie bønder. Det var de som hadde borgerbrev, som utgjorde borgerskapet i byene. Og det var bare borgerne som hadde rett til å drive med handel og håndverk. Byborgerne hadde en stor grad av selvstyre, men måtte være beredt på å bistå kongen med ekstraordinære skatter dersom situasjonen krevde det.
De frie bøndene var forpliktet til å stille soldater i kongens hær og var også de som sto for hoveddelen av skattene i normalår. De hadde likevel rett til å protestere dersom skattene ble økt urettmessig. I mange europeiske land var det få frie bønder, så storparten av bøndene var mange steder i praksis ikke med i tredjestanden.
Småkårsfolket, de fattigste, for eksempel husmennene på landet og arbeiderne i byene, tilhørte ikke noen egen stand. Det var adelsmannen som eide jorda de var knyttet til, eller borgerne eller andre som de arbeidet for, som ble regnet som deres representanter. De hadde dermed liten mulighet til å påvirke samfunnet.
Stenderforsamlingen
Hver av stendene hadde representanter i stenderforsamlingen. Stenderforsamlingen skulle komme sammen når en ny konge eller tronfølger skulle hylles, etter at riksrådet hadde valgt kongen. Stendene kunne også bli kalt inn for å gi samtykke til nye skatter som skulle pålegges befolkningen.
I mange stater var det ikke bare én stenderforsamling. I Frankrike måtte kongene forholde seg til flere regionale forsamlinger. Det samme gjaldt kongene i Spania. I Danmark-Norge var det også to stenderforsamlinger på 1500-tallet, en for Danmark og en for Norge.
Hvordan representantene fra hver stand ble valgt, varierte også. Ofte hadde alle adelens familieoverhoder rett til å møte, mens de andre stendene valgte sine representanter.
Makten og stenderforsamlingen
Det var kongen som kalte inn til stenderforsamling. Dette gjaldt ikke bare ved valg av ny konge, men også ved forhandlinger om nye skatter. Forhandlingene skjedde da enten samlet i stenderforsamlingen eller i forhandlinger med hver enkelt stand. For å forhandle om lokale skatter kunne det også kalles inn til stenderforsamling for en mindre del av landet, for eksempel et bestemt landdistrikt.
Hvor mye makt og innflytelse de ulike stendene hadde på styringen av landet, varierte fra land til land, og over tid. I Polen på 1500-tallet hadde adelen uvanlig mye makt. Gjennom et eget parlament og råd valgte de kongen. Kongens handlingsrom var begrenset, og han var bundet til å lytte til adelens råd. De andre stendene var i stor grad skjøvet ut av styringen av staten.
I mange tilfeller ble stendene kalt inn stadig sjeldnere opp gjennom 1500- og 1600-tallet. Grunnen var ikke at kongen ikke trengte å hente inn nye skatter. I noen tilfeller fant kronen nye måter å pålegge skatter på som ikke trengte stendenes godkjenning. Slik var det blant annet med framveksten av toll på handel med utlandet. I andre tilfeller var noen av stendene blitt satt så mye ut av spill at det ikke lenger var noen å kalle inn. Dette var ofte tilfellet med tredjestanden, altså by- og bondebefolkningen. Det skjedde blant annet både i Danmark og i Frankrike.
Les original på NDLA →
Som navnet tilsier, var adelens makt en sentral del av statsstyringen. Adelen var i praksis store landeiere, som gjennom sine eiendommer også kontrollerte dem som enten leide jorda, eller, i noen land, var bundet til landeieren som livegne. Denne kontrollen over folk gjorde at adelen kunne stille soldater. Kongen var den fremste av landeierne.
Riksrådet
Kongen ble valgt av riksrådet, som besto av representanter for adelen. Riksrådet forhandlet også fram avtalen som kongen skulle styre etter. Avtalen kaltes «håndfesting». Medlemmene av riksrådet var dermed i en posisjon der de kunne forhandle seg fram til betingelser som var til deres fordel, for eksempel at de skulle tas med på råd i styringen av riket.
Stendene
I tillegg til riksrådet var stendene med i statsstyringen. Samfunnet var delt i tre grupper eller stender. Det var presteskapet (de geistlige), som utgjorde førstestanden, adelen, som utgjorde andrestanden og borgerskapet i byene, sammen med de frie bøndene, som utgjorde tredjestanden. Skillene mellom stendene var tydelige, og det var nærmest umulig å bevege seg fra én stand til en annen. Selv en fattig adelsmann var adel, og en rik bonde en bonde. Avhengig av hvilken stand man tilhørte, fulgte det ulike rettigheter og plikter i samfunnet.
Adelen skulle sørge for å stille soldater for kongen. I bytte fikk de adelige skattefrihet og enerett på viktige stillinger i statsapparatet.
Presteskapet representerte kirken. Denne standen ble fra slutten av 1500-tallet i de fleste europeiske land utvidet til å gjelde alle sivile embetsmenn i staten. Blant pliktene deres var å være statens representanter og utføre statens oppgaver ute blant folket. De hadde rett til noen skattefordeler og slapp unna militære plikter.
Den tredje standen besto i de fleste europeiske landene av byborgere og frie bønder. Det var de som hadde borgerbrev, som utgjorde borgerskapet i byene. Og det var bare borgerne som hadde rett til å drive med handel og håndverk. Byborgerne hadde en stor grad av selvstyre, men måtte være beredt på å bistå kongen med ekstraordinære skatter dersom situasjonen krevde det.
De frie bøndene var forpliktet til å stille soldater i kongens hær og var også de som sto for hoveddelen av skattene i normalår. De hadde likevel rett til å protestere dersom skattene ble økt urettmessig. I mange europeiske land var det få frie bønder, så storparten av bøndene var mange steder i praksis ikke med i tredjestanden.
Småkårsfolket, de fattigste, for eksempel husmennene på landet og arbeiderne i byene, tilhørte ikke noen egen stand. Det var adelsmannen som eide jorda de var knyttet til, eller borgerne eller andre som de arbeidet for, som ble regnet som deres representanter. De hadde dermed liten mulighet til å påvirke samfunnet.
Stenderforsamlingen
Hver av stendene hadde representanter i stenderforsamlingen. Stenderforsamlingen skulle komme sammen når en ny konge eller tronfølger skulle hylles, etter at riksrådet hadde valgt kongen. Stendene kunne også bli kalt inn for å gi samtykke til nye skatter som skulle pålegges befolkningen.
I mange stater var det ikke bare én stenderforsamling. I Frankrike måtte kongene forholde seg til flere regionale forsamlinger. Det samme gjaldt kongene i Spania. I Danmark-Norge var det også to stenderforsamlinger på 1500-tallet, en for Danmark og en for Norge.
Hvordan representantene fra hver stand ble valgt, varierte også. Ofte hadde alle adelens familieoverhoder rett til å møte, mens de andre stendene valgte sine representanter.
Makten og stenderforsamlingen
Det var kongen som kalte inn til stenderforsamling. Dette gjaldt ikke bare ved valg av ny konge, men også ved forhandlinger om nye skatter. Forhandlingene skjedde da enten samlet i stenderforsamlingen eller i forhandlinger med hver enkelt stand. For å forhandle om lokale skatter kunne det også kalles inn til stenderforsamling for en mindre del av landet, for eksempel et bestemt landdistrikt.
Hvor mye makt og innflytelse de ulike stendene hadde på styringen av landet, varierte fra land til land, og over tid. I Polen på 1500-tallet hadde adelen uvanlig mye makt. Gjennom et eget parlament og råd valgte de kongen. Kongens handlingsrom var begrenset, og han var bundet til å lytte til adelens råd. De andre stendene var i stor grad skjøvet ut av styringen av staten.
I mange tilfeller ble stendene kalt inn stadig sjeldnere opp gjennom 1500- og 1600-tallet. Grunnen var ikke at kongen ikke trengte å hente inn nye skatter. I noen tilfeller fant kronen nye måter å pålegge skatter på som ikke trengte stendenes godkjenning. Slik var det blant annet med framveksten av toll på handel med utlandet. I andre tilfeller var noen av stendene blitt satt så mye ut av spill at det ikke lenger var noen å kalle inn. Dette var ofte tilfellet med tredjestanden, altså by- og bondebefolkningen. Det skjedde blant annet både i Danmark og i Frankrike.
Les original på NDLA →
Adelsveldet i Europa
Adelens makt
Som navnet tilsier, var adelens makt en sentral del av statsstyringen. Adelen var i praksis store landeiere, som gjennom sine eiendommer også kontrollerte dem som enten leide jorda, eller, i noen land, var bundet til landeieren som livegne. Denne kontrollen over folk gjorde at adelen kunne stille soldater. Kongen var den fremste av landeierne.
Riksrådet
Kongen ble valgt av riksrådet, som besto av representanter for adelen. Riksrådet forhandlet også fram avtalen som kongen skulle styre etter. Avtalen kaltes «håndfesting». Medlemmene av riksrådet var dermed i en posisjon der de kunne forhandle seg fram til betingelser som var til deres fordel, for eksempel at de skulle tas med på råd i styringen av riket.
Stendene
I tillegg til riksrådet var stendene med i statsstyringen. Samfunnet var delt i tre grupper eller stender. Det var presteskapet (de geistlige), som utgjorde førstestanden, adelen, som utgjorde andrestanden og borgerskapet i byene, sammen med de frie bøndene, som utgjorde tredjestanden. Skillene mellom stendene var tydelige, og det var nærmest umulig å bevege seg fra én stand til en annen. Selv en fattig adelsmann var adel, og en rik bonde en bonde. Avhengig av hvilken stand man tilhørte, fulgte det ulike rettigheter og plikter i samfunnet.
Adelen skulle sørge for å stille soldater for kongen. I bytte fikk de adelige skattefrihet og enerett på viktige stillinger i statsapparatet.
Presteskapet representerte kirken. Denne standen ble fra slutten av 1500-tallet i de fleste europeiske land utvidet til å gjelde alle sivile embetsmenn i staten. Blant pliktene deres var å være statens representanter og utføre statens oppgaver ute blant folket. De hadde rett til noen skattefordeler og slapp unna militære plikter.
Den tredje standen besto i de fleste europeiske landene av byborgere og frie bønder. Det var de som hadde borgerbrev, som utgjorde borgerskapet i byene. Og det var bare borgerne som hadde rett til å drive med handel og håndverk. Byborgerne hadde en stor grad av selvstyre, men måtte være beredt på å bistå kongen med ekstraordinære skatter dersom situasjonen krevde det.
De frie bøndene var forpliktet til å stille soldater i kongens hær og var også de som sto for hoveddelen av skattene i normalår. De hadde likevel rett til å protestere dersom skattene ble økt urettmessig. I mange europeiske land var det få frie bønder, så storparten av bøndene var mange steder i praksis ikke med i tredjestanden.
Småkårsfolket, de fattigste, for eksempel husmennene på landet og arbeiderne i byene, tilhørte ikke noen egen stand. Det var adelsmannen som eide jorda de var knyttet til, eller borgerne eller andre som de arbeidet for, som ble regnet som deres representanter. De hadde dermed liten mulighet til å påvirke samfunnet.
Stenderforsamlingen
Hver av stendene hadde representanter i stenderforsamlingen. Stenderforsamlingen skulle komme sammen når en ny konge eller tronfølger skulle hylles, etter at riksrådet hadde valgt kongen. Stendene kunne også bli kalt inn for å gi samtykke til nye skatter som skulle pålegges befolkningen.
I mange stater var det ikke bare én stenderforsamling. I Frankrike måtte kongene forholde seg til flere regionale forsamlinger. Det samme gjaldt kongene i Spania. I Danmark-Norge var det også to stenderforsamlinger på 1500-tallet, en for Danmark og en for Norge.
Hvordan representantene fra hver stand ble valgt, varierte også. Ofte hadde alle adelens familieoverhoder rett til å møte, mens de andre stendene valgte sine representanter.
Makten og stenderforsamlingen
Det var kongen som kalte inn til stenderforsamling. Dette gjaldt ikke bare ved valg av ny konge, men også ved forhandlinger om nye skatter. Forhandlingene skjedde da enten samlet i stenderforsamlingen eller i forhandlinger med hver enkelt stand. For å forhandle om lokale skatter kunne det også kalles inn til stenderforsamling for en mindre del av landet, for eksempel et bestemt landdistrikt.
Hvor mye makt og innflytelse de ulike stendene hadde på styringen av landet, varierte fra land til land, og over tid. I Polen på 1500-tallet hadde adelen uvanlig mye makt. Gjennom et eget parlament og råd valgte de kongen. Kongens handlingsrom var begrenset, og han var bundet til å lytte til adelens råd. De andre stendene var i stor grad skjøvet ut av styringen av staten.
I mange tilfeller ble stendene kalt inn stadig sjeldnere opp gjennom 1500- og 1600-tallet. Grunnen var ikke at kongen ikke trengte å hente inn nye skatter. I noen tilfeller fant kronen nye måter å pålegge skatter på som ikke trengte stendenes godkjenning. Slik var det blant annet med framveksten av toll på handel med utlandet. I andre tilfeller var noen av stendene blitt satt så mye ut av spill at det ikke lenger var noen å kalle inn. Dette var ofte tilfellet med tredjestanden, altså by- og bondebefolkningen. Det skjedde blant annet både i Danmark og i Frankrike.
Les original på NDLA →
Som navnet tilsier, var adelens makt en sentral del av statsstyringen. Adelen var i praksis store landeiere, som gjennom sine eiendommer også kontrollerte dem som enten leide jorda, eller, i noen land, var bundet til landeieren som livegne. Denne kontrollen over folk gjorde at adelen kunne stille soldater. Kongen var den fremste av landeierne.
Riksrådet
Kongen ble valgt av riksrådet, som besto av representanter for adelen. Riksrådet forhandlet også fram avtalen som kongen skulle styre etter. Avtalen kaltes «håndfesting». Medlemmene av riksrådet var dermed i en posisjon der de kunne forhandle seg fram til betingelser som var til deres fordel, for eksempel at de skulle tas med på råd i styringen av riket.
Stendene
I tillegg til riksrådet var stendene med i statsstyringen. Samfunnet var delt i tre grupper eller stender. Det var presteskapet (de geistlige), som utgjorde førstestanden, adelen, som utgjorde andrestanden og borgerskapet i byene, sammen med de frie bøndene, som utgjorde tredjestanden. Skillene mellom stendene var tydelige, og det var nærmest umulig å bevege seg fra én stand til en annen. Selv en fattig adelsmann var adel, og en rik bonde en bonde. Avhengig av hvilken stand man tilhørte, fulgte det ulike rettigheter og plikter i samfunnet.
Adelen skulle sørge for å stille soldater for kongen. I bytte fikk de adelige skattefrihet og enerett på viktige stillinger i statsapparatet.
Presteskapet representerte kirken. Denne standen ble fra slutten av 1500-tallet i de fleste europeiske land utvidet til å gjelde alle sivile embetsmenn i staten. Blant pliktene deres var å være statens representanter og utføre statens oppgaver ute blant folket. De hadde rett til noen skattefordeler og slapp unna militære plikter.
Den tredje standen besto i de fleste europeiske landene av byborgere og frie bønder. Det var de som hadde borgerbrev, som utgjorde borgerskapet i byene. Og det var bare borgerne som hadde rett til å drive med handel og håndverk. Byborgerne hadde en stor grad av selvstyre, men måtte være beredt på å bistå kongen med ekstraordinære skatter dersom situasjonen krevde det.
De frie bøndene var forpliktet til å stille soldater i kongens hær og var også de som sto for hoveddelen av skattene i normalår. De hadde likevel rett til å protestere dersom skattene ble økt urettmessig. I mange europeiske land var det få frie bønder, så storparten av bøndene var mange steder i praksis ikke med i tredjestanden.
Småkårsfolket, de fattigste, for eksempel husmennene på landet og arbeiderne i byene, tilhørte ikke noen egen stand. Det var adelsmannen som eide jorda de var knyttet til, eller borgerne eller andre som de arbeidet for, som ble regnet som deres representanter. De hadde dermed liten mulighet til å påvirke samfunnet.
Stenderforsamlingen
Hver av stendene hadde representanter i stenderforsamlingen. Stenderforsamlingen skulle komme sammen når en ny konge eller tronfølger skulle hylles, etter at riksrådet hadde valgt kongen. Stendene kunne også bli kalt inn for å gi samtykke til nye skatter som skulle pålegges befolkningen.
I mange stater var det ikke bare én stenderforsamling. I Frankrike måtte kongene forholde seg til flere regionale forsamlinger. Det samme gjaldt kongene i Spania. I Danmark-Norge var det også to stenderforsamlinger på 1500-tallet, en for Danmark og en for Norge.
Hvordan representantene fra hver stand ble valgt, varierte også. Ofte hadde alle adelens familieoverhoder rett til å møte, mens de andre stendene valgte sine representanter.
Makten og stenderforsamlingen
Det var kongen som kalte inn til stenderforsamling. Dette gjaldt ikke bare ved valg av ny konge, men også ved forhandlinger om nye skatter. Forhandlingene skjedde da enten samlet i stenderforsamlingen eller i forhandlinger med hver enkelt stand. For å forhandle om lokale skatter kunne det også kalles inn til stenderforsamling for en mindre del av landet, for eksempel et bestemt landdistrikt.
Hvor mye makt og innflytelse de ulike stendene hadde på styringen av landet, varierte fra land til land, og over tid. I Polen på 1500-tallet hadde adelen uvanlig mye makt. Gjennom et eget parlament og råd valgte de kongen. Kongens handlingsrom var begrenset, og han var bundet til å lytte til adelens råd. De andre stendene var i stor grad skjøvet ut av styringen av staten.
I mange tilfeller ble stendene kalt inn stadig sjeldnere opp gjennom 1500- og 1600-tallet. Grunnen var ikke at kongen ikke trengte å hente inn nye skatter. I noen tilfeller fant kronen nye måter å pålegge skatter på som ikke trengte stendenes godkjenning. Slik var det blant annet med framveksten av toll på handel med utlandet. I andre tilfeller var noen av stendene blitt satt så mye ut av spill at det ikke lenger var noen å kalle inn. Dette var ofte tilfellet med tredjestanden, altså by- og bondebefolkningen. Det skjedde blant annet både i Danmark og i Frankrike.
Les original på NDLA →
Å reise i viking
Å reise i viking
Bønner fra 900-tallet forteller om frykten for folket fra nord: «Fri oss herre, fra nordmennenes vrede» ba de i britiske kirker på 900-tallet.
Svenske grupper reiste ofte østover, langs de østlige elvene Volga og Dnipro, og etablerte seg blant annet i Novgorod og Kyiv. Politisk uro og folkevandring i Vest-Europa var et hinder for veien sørover. Derfor var handel i «austerveg» mer fristende.
Danske og norske vikinger dro i «vesterveg», til de britiske områdene og langs kysten sørover på det europeiske kontinentet. Men norske vikinger dro også i «austerveg», til Konstantinopel, som de kalte «Miklagard» – den store byen. I den største kirken der risset de inn runene sine i rekkverket. Runene står der den dag i dag. Det var likevel veien vestover, til Irland, Skottland, Hebridene, Orknøyene, Shetland og Færøyene, og til Island og Grønland, som var den vanligste veien for de norske handelsferdene.
Hvorfor reiste vikingene ut?
Historikerne legger særlig vekt på at befolkningsvekst i de skandinaviske områdene skapte press på jorda og behov for mer ressurser og nytt land. Det ble ryddet nytt land, men trolig var tilgangen på egnet jord begrenset. Mange valgte derfor å reise ut av landet. De etablerte seg på nye steder, der de kunne drive nydyrking, slik som på Island. Båtene ser ut til å ha blitt bedre egnet for lengre seilaser. Arkeologiske funn viser at skandinavene tidligere hadde rodd båtene, men etter 700 var båtene utrustet med seil. Dessuten gjorde flate bunnformer at farkostene var stødige og i stand til å legge til der det var langgrunt. De kunne også brukes på grunne elver. Mer kontakt sjøveien gjorde at handelen i de norske områdene økte.
En forklaring på at mange av toktene var rene plyndringstokt, er at vold, heltemot og ære var høyt skattede verdier i det norrøne samfunnet. Å dø i kamp og krig sto høyere enn å dø av alderdom eller sykdom. Den som døde i krig, var sikret plass i gudenes rike, Åsgard. Her har det trolig også hatt betydning at ættens ære sto høyt i den norrøne kulturen. En ætt som kunne vise til rikdom, jordeiendommer og store heltebragder, var sikret status i høvdingsamfunnene i nord.
I tillegg var trellene en viktig arbeidskraft i det nordiske jordbruket. Å ta til fange folk som kunne håndtere tunge løft i et værhardt klima, var trolig avgjørende for å sikre driften på gårdene.
Landene vikingene reiste til, var heller ikke så vanskelige å angripe. Forsvarsstyrkene i de nye kongedømmene i Vest-Europa var lite koordinerte. Ikke alle føydalherrer holdt løftet til kongen om å stille med bondesoldater til forsvar av kongedømmet. Derfor kan det ha vært et uorganisert og tynt forsvar vikingene møtte når de var på tokt. Lite motstand og rike skatter gjorde toktene fristende.
Endrede årsaker til å reise i viking
Vikingtoktene ser ut til å ha endret karakter over tid. Angrepet på klosteret i Lindisfarne i 793 regnes som starten på vikingtiden. Det var det første av en rekke spontane handels- og plyndringstokt på 800-tallet. Seinere fulgte mer organiserte tokt, der vikingene overvintret og ryddet nye bosetninger.
Mot slutten av perioden dro kongsemner på vikingtokt for å forsøke å utvide kongedømmet sitt. Rundt 878 etablerte danske høvdinger seg i midtre deler av England og innførte danske lover. Områdene ble derfor kalt Danelag. Harald Hardrådes forsøk på å legge under seg England i 1066 regnes som det siste vikingtoktet.
At vikingtoktene tok slutt omkring år 1000, hadde flere årsaker. De nye kongedømmene i England og Frankrike sikret seg mer effektive hærer, med bondesoldater og væpnede riddere. Nå var det ikke lenger så enkelt å komme seirende ut av røvertoktene! Og kristendommen endret den gamle krigerske kulturen. Et annet sentralt element var at ideen om å samle større områder i kristne kongedømmer også hadde nådd Skandinavia.
Les original på NDLA →
Bønner fra 900-tallet forteller om frykten for folket fra nord: «Fri oss herre, fra nordmennenes vrede» ba de i britiske kirker på 900-tallet.
Svenske grupper reiste ofte østover, langs de østlige elvene Volga og Dnipro, og etablerte seg blant annet i Novgorod og Kyiv. Politisk uro og folkevandring i Vest-Europa var et hinder for veien sørover. Derfor var handel i «austerveg» mer fristende.
Danske og norske vikinger dro i «vesterveg», til de britiske områdene og langs kysten sørover på det europeiske kontinentet. Men norske vikinger dro også i «austerveg», til Konstantinopel, som de kalte «Miklagard» – den store byen. I den største kirken der risset de inn runene sine i rekkverket. Runene står der den dag i dag. Det var likevel veien vestover, til Irland, Skottland, Hebridene, Orknøyene, Shetland og Færøyene, og til Island og Grønland, som var den vanligste veien for de norske handelsferdene.
Hvorfor reiste vikingene ut?
Historikerne legger særlig vekt på at befolkningsvekst i de skandinaviske områdene skapte press på jorda og behov for mer ressurser og nytt land. Det ble ryddet nytt land, men trolig var tilgangen på egnet jord begrenset. Mange valgte derfor å reise ut av landet. De etablerte seg på nye steder, der de kunne drive nydyrking, slik som på Island. Båtene ser ut til å ha blitt bedre egnet for lengre seilaser. Arkeologiske funn viser at skandinavene tidligere hadde rodd båtene, men etter 700 var båtene utrustet med seil. Dessuten gjorde flate bunnformer at farkostene var stødige og i stand til å legge til der det var langgrunt. De kunne også brukes på grunne elver. Mer kontakt sjøveien gjorde at handelen i de norske områdene økte.
En forklaring på at mange av toktene var rene plyndringstokt, er at vold, heltemot og ære var høyt skattede verdier i det norrøne samfunnet. Å dø i kamp og krig sto høyere enn å dø av alderdom eller sykdom. Den som døde i krig, var sikret plass i gudenes rike, Åsgard. Her har det trolig også hatt betydning at ættens ære sto høyt i den norrøne kulturen. En ætt som kunne vise til rikdom, jordeiendommer og store heltebragder, var sikret status i høvdingsamfunnene i nord.
I tillegg var trellene en viktig arbeidskraft i det nordiske jordbruket. Å ta til fange folk som kunne håndtere tunge løft i et værhardt klima, var trolig avgjørende for å sikre driften på gårdene.
Landene vikingene reiste til, var heller ikke så vanskelige å angripe. Forsvarsstyrkene i de nye kongedømmene i Vest-Europa var lite koordinerte. Ikke alle føydalherrer holdt løftet til kongen om å stille med bondesoldater til forsvar av kongedømmet. Derfor kan det ha vært et uorganisert og tynt forsvar vikingene møtte når de var på tokt. Lite motstand og rike skatter gjorde toktene fristende.
Endrede årsaker til å reise i viking
Vikingtoktene ser ut til å ha endret karakter over tid. Angrepet på klosteret i Lindisfarne i 793 regnes som starten på vikingtiden. Det var det første av en rekke spontane handels- og plyndringstokt på 800-tallet. Seinere fulgte mer organiserte tokt, der vikingene overvintret og ryddet nye bosetninger.
Mot slutten av perioden dro kongsemner på vikingtokt for å forsøke å utvide kongedømmet sitt. Rundt 878 etablerte danske høvdinger seg i midtre deler av England og innførte danske lover. Områdene ble derfor kalt Danelag. Harald Hardrådes forsøk på å legge under seg England i 1066 regnes som det siste vikingtoktet.
At vikingtoktene tok slutt omkring år 1000, hadde flere årsaker. De nye kongedømmene i England og Frankrike sikret seg mer effektive hærer, med bondesoldater og væpnede riddere. Nå var det ikke lenger så enkelt å komme seirende ut av røvertoktene! Og kristendommen endret den gamle krigerske kulturen. Et annet sentralt element var at ideen om å samle større områder i kristne kongedømmer også hadde nådd Skandinavia.
Les original på NDLA →
Å reise i viking
Å reise i viking
Bønner fra 900-tallet forteller om frykten for folket fra nord: «Fri oss herre, fra nordmennenes vrede» ba de i britiske kirker på 900-tallet.
Svenske grupper reiste ofte østover, langs de østlige elvene Volga og Dnipro, og etablerte seg blant annet i Novgorod og Kyiv. Politisk uro og folkevandring i Vest-Europa var et hinder for veien sørover. Derfor var handel i «austerveg» mer fristende.
Danske og norske vikinger dro i «vesterveg», til de britiske områdene og langs kysten sørover på det europeiske kontinentet. Men norske vikinger dro også i «austerveg», til Konstantinopel, som de kalte «Miklagard» – den store byen. I den største kirken der risset de inn runene sine i rekkverket. Runene står der den dag i dag. Det var likevel veien vestover, til Irland, Skottland, Hebridene, Orknøyene, Shetland og Færøyene, og til Island og Grønland, som var den vanligste veien for de norske handelsferdene.
Hvorfor reiste vikingene ut?
Historikerne legger særlig vekt på at befolkningsvekst i de skandinaviske områdene skapte press på jorda og behov for mer ressurser og nytt land. Det ble ryddet nytt land, men trolig var tilgangen på egnet jord begrenset. Mange valgte derfor å reise ut av landet. De etablerte seg på nye steder, der de kunne drive nydyrking, slik som på Island. Båtene ser ut til å ha blitt bedre egnet for lengre seilaser. Arkeologiske funn viser at skandinavene tidligere hadde rodd båtene, men etter 700 var båtene utrustet med seil. Dessuten gjorde flate bunnformer at farkostene var stødige og i stand til å legge til der det var langgrunt. De kunne også brukes på grunne elver. Mer kontakt sjøveien gjorde at handelen i de norske områdene økte.
En forklaring på at mange av toktene var rene plyndringstokt, er at vold, heltemot og ære var høyt skattede verdier i det norrøne samfunnet. Å dø i kamp og krig sto høyere enn å dø av alderdom eller sykdom. Den som døde i krig, var sikret plass i gudenes rike, Åsgard. Her har det trolig også hatt betydning at ættens ære sto høyt i den norrøne kulturen. En ætt som kunne vise til rikdom, jordeiendommer og store heltebragder, var sikret status i høvdingsamfunnene i nord.
I tillegg var trellene en viktig arbeidskraft i det nordiske jordbruket. Å ta til fange folk som kunne håndtere tunge løft i et værhardt klima, var trolig avgjørende for å sikre driften på gårdene.
Landene vikingene reiste til, var heller ikke så vanskelige å angripe. Forsvarsstyrkene i de nye kongedømmene i Vest-Europa var lite koordinerte. Ikke alle føydalherrer holdt løftet til kongen om å stille med bondesoldater til forsvar av kongedømmet. Derfor kan det ha vært et uorganisert og tynt forsvar vikingene møtte når de var på tokt. Lite motstand og rike skatter gjorde toktene fristende.
Endrede årsaker til å reise i viking
Vikingtoktene ser ut til å ha endret karakter over tid. Angrepet på klosteret i Lindisfarne i 793 regnes som starten på vikingtiden. Det var det første av en rekke spontane handels- og plyndringstokt på 800-tallet. Seinere fulgte mer organiserte tokt, der vikingene overvintret og ryddet nye bosetninger.
Mot slutten av perioden dro kongsemner på vikingtokt for å forsøke å utvide kongedømmet sitt. Rundt 878 etablerte danske høvdinger seg i midtre deler av England og innførte danske lover. Områdene ble derfor kalt Danelag. Harald Hardrådes forsøk på å legge under seg England i 1066 regnes som det siste vikingtoktet.
At vikingtoktene tok slutt omkring år 1000, hadde flere årsaker. De nye kongedømmene i England og Frankrike sikret seg mer effektive hærer, med bondesoldater og væpnede riddere. Nå var det ikke lenger så enkelt å komme seirende ut av røvertoktene! Og kristendommen endret den gamle krigerske kulturen. Et annet sentralt element var at ideen om å samle større områder i kristne kongedømmer også hadde nådd Skandinavia.
Les original på NDLA →
Bønner fra 900-tallet forteller om frykten for folket fra nord: «Fri oss herre, fra nordmennenes vrede» ba de i britiske kirker på 900-tallet.
Svenske grupper reiste ofte østover, langs de østlige elvene Volga og Dnipro, og etablerte seg blant annet i Novgorod og Kyiv. Politisk uro og folkevandring i Vest-Europa var et hinder for veien sørover. Derfor var handel i «austerveg» mer fristende.
Danske og norske vikinger dro i «vesterveg», til de britiske områdene og langs kysten sørover på det europeiske kontinentet. Men norske vikinger dro også i «austerveg», til Konstantinopel, som de kalte «Miklagard» – den store byen. I den største kirken der risset de inn runene sine i rekkverket. Runene står der den dag i dag. Det var likevel veien vestover, til Irland, Skottland, Hebridene, Orknøyene, Shetland og Færøyene, og til Island og Grønland, som var den vanligste veien for de norske handelsferdene.
Hvorfor reiste vikingene ut?
Historikerne legger særlig vekt på at befolkningsvekst i de skandinaviske områdene skapte press på jorda og behov for mer ressurser og nytt land. Det ble ryddet nytt land, men trolig var tilgangen på egnet jord begrenset. Mange valgte derfor å reise ut av landet. De etablerte seg på nye steder, der de kunne drive nydyrking, slik som på Island. Båtene ser ut til å ha blitt bedre egnet for lengre seilaser. Arkeologiske funn viser at skandinavene tidligere hadde rodd båtene, men etter 700 var båtene utrustet med seil. Dessuten gjorde flate bunnformer at farkostene var stødige og i stand til å legge til der det var langgrunt. De kunne også brukes på grunne elver. Mer kontakt sjøveien gjorde at handelen i de norske områdene økte.
En forklaring på at mange av toktene var rene plyndringstokt, er at vold, heltemot og ære var høyt skattede verdier i det norrøne samfunnet. Å dø i kamp og krig sto høyere enn å dø av alderdom eller sykdom. Den som døde i krig, var sikret plass i gudenes rike, Åsgard. Her har det trolig også hatt betydning at ættens ære sto høyt i den norrøne kulturen. En ætt som kunne vise til rikdom, jordeiendommer og store heltebragder, var sikret status i høvdingsamfunnene i nord.
I tillegg var trellene en viktig arbeidskraft i det nordiske jordbruket. Å ta til fange folk som kunne håndtere tunge løft i et værhardt klima, var trolig avgjørende for å sikre driften på gårdene.
Landene vikingene reiste til, var heller ikke så vanskelige å angripe. Forsvarsstyrkene i de nye kongedømmene i Vest-Europa var lite koordinerte. Ikke alle føydalherrer holdt løftet til kongen om å stille med bondesoldater til forsvar av kongedømmet. Derfor kan det ha vært et uorganisert og tynt forsvar vikingene møtte når de var på tokt. Lite motstand og rike skatter gjorde toktene fristende.
Endrede årsaker til å reise i viking
Vikingtoktene ser ut til å ha endret karakter over tid. Angrepet på klosteret i Lindisfarne i 793 regnes som starten på vikingtiden. Det var det første av en rekke spontane handels- og plyndringstokt på 800-tallet. Seinere fulgte mer organiserte tokt, der vikingene overvintret og ryddet nye bosetninger.
Mot slutten av perioden dro kongsemner på vikingtokt for å forsøke å utvide kongedømmet sitt. Rundt 878 etablerte danske høvdinger seg i midtre deler av England og innførte danske lover. Områdene ble derfor kalt Danelag. Harald Hardrådes forsøk på å legge under seg England i 1066 regnes som det siste vikingtoktet.
At vikingtoktene tok slutt omkring år 1000, hadde flere årsaker. De nye kongedømmene i England og Frankrike sikret seg mer effektive hærer, med bondesoldater og væpnede riddere. Nå var det ikke lenger så enkelt å komme seirende ut av røvertoktene! Og kristendommen endret den gamle krigerske kulturen. Et annet sentralt element var at ideen om å samle større områder i kristne kongedømmer også hadde nådd Skandinavia.
Les original på NDLA →
Dronning Margretes nødbrev – en forklaring
I pengeknipe
At dronning Margrete virkelig ikke hadde mat og drikke til seg og hoffet, kan vi neppe tvile på. Sant er det nok også at hun var i en lei pengeknipe. Kronisk pengemangel var imidlertid noe som karakteriserte alle europeiske kongehus i middelalderen. Men at pengemangel direkte skulle ramme kongefamiliens husholdning, var likevel uvanlig, selv om man ofte hadde problemer med å betjene sin private gjeld.
Nyere forskning hevder at kongen ikke var i økonomisk krise. Om så er tilfelle, hvorfor satt da Norges dronning uten mat og drikke?
En historikers oppgave er å forklare kildene. Vi må derfor se på andre mulige årsaker. Skatt og jordleie ble betalt i form av naturalia, det vil si at de ikke ble betalt i penger, men i varer. Mottakeren av denne skatten eller jordleien benyttet slike naturalier i eget hushold. Dette gjaldt også det norske kongehuset.
Dårlige veier
I middelalderen var forsyningssituasjonen svært dårlig, preget av til dels elendige veier og dårlige framkomstmidler. Spesielt om våren var veiene gjørmete og utilgjengelige, og "vårknipa" var et kjent fenomen. Det var perioden da vinterlageret av mat begynte å ta slutt, før man fikk tilgang på nye varer. Lettest var det å få fram varer vinterstid når man kunne bruke slede og dessuten ta snarveier over isbelagte elver og innsjøer. Landtransporten sommerstid var derimot vanskelig og kostbar. Vær og føreforhold spilte selvsagt også inn når jordleie og skatt skulle betales i naturalia.
Nye pestangrep
I tida etter svartedauden fikk man ca. hvert tiende år et nytt pestangrep som var med på å holde folketallet nede helt til ut på 1600-tallet. I 1360 fikk vi "Den store barnedauden", som særlig krevde unge ofre. I 1370–1371 kom enda ny pest, etterfulgt av to nye i 1379 og 1391–1392.
En mulig forklaring på dronning Margretes mangel på mat og drikke kan altså være en vanskelig forsyningssituasjon i kjølvannet av et pestangrep sensommeren 1370.
Les original på NDLA →
At dronning Margrete virkelig ikke hadde mat og drikke til seg og hoffet, kan vi neppe tvile på. Sant er det nok også at hun var i en lei pengeknipe. Kronisk pengemangel var imidlertid noe som karakteriserte alle europeiske kongehus i middelalderen. Men at pengemangel direkte skulle ramme kongefamiliens husholdning, var likevel uvanlig, selv om man ofte hadde problemer med å betjene sin private gjeld.
Nyere forskning hevder at kongen ikke var i økonomisk krise. Om så er tilfelle, hvorfor satt da Norges dronning uten mat og drikke?
En historikers oppgave er å forklare kildene. Vi må derfor se på andre mulige årsaker. Skatt og jordleie ble betalt i form av naturalia, det vil si at de ikke ble betalt i penger, men i varer. Mottakeren av denne skatten eller jordleien benyttet slike naturalier i eget hushold. Dette gjaldt også det norske kongehuset.
Dårlige veier
I middelalderen var forsyningssituasjonen svært dårlig, preget av til dels elendige veier og dårlige framkomstmidler. Spesielt om våren var veiene gjørmete og utilgjengelige, og "vårknipa" var et kjent fenomen. Det var perioden da vinterlageret av mat begynte å ta slutt, før man fikk tilgang på nye varer. Lettest var det å få fram varer vinterstid når man kunne bruke slede og dessuten ta snarveier over isbelagte elver og innsjøer. Landtransporten sommerstid var derimot vanskelig og kostbar. Vær og føreforhold spilte selvsagt også inn når jordleie og skatt skulle betales i naturalia.
Nye pestangrep
I tida etter svartedauden fikk man ca. hvert tiende år et nytt pestangrep som var med på å holde folketallet nede helt til ut på 1600-tallet. I 1360 fikk vi "Den store barnedauden", som særlig krevde unge ofre. I 1370–1371 kom enda ny pest, etterfulgt av to nye i 1379 og 1391–1392.
En mulig forklaring på dronning Margretes mangel på mat og drikke kan altså være en vanskelig forsyningssituasjon i kjølvannet av et pestangrep sensommeren 1370.
Les original på NDLA →
Dronning Margretes nødbrev – en forklaring
I pengeknipe
At dronning Margrete virkelig ikke hadde mat og drikke til seg og hoffet, kan vi neppe tvile på. Sant er det nok også at hun var i en lei pengeknipe. Kronisk pengemangel var imidlertid noe som karakteriserte alle europeiske kongehus i middelalderen. Men at pengemangel direkte skulle ramme kongefamiliens husholdning, var likevel uvanlig, selv om man ofte hadde problemer med å betjene sin private gjeld.
Nyere forskning hevder at kongen ikke var i økonomisk krise. Om så er tilfelle, hvorfor satt da Norges dronning uten mat og drikke?
En historikers oppgave er å forklare kildene. Vi må derfor se på andre mulige årsaker. Skatt og jordleie ble betalt i form av naturalia, det vil si at de ikke ble betalt i penger, men i varer. Mottakeren av denne skatten eller jordleien benyttet slike naturalier i eget hushold. Dette gjaldt også det norske kongehuset.
Dårlige veier
I middelalderen var forsyningssituasjonen svært dårlig, preget av til dels elendige veier og dårlige framkomstmidler. Spesielt om våren var veiene gjørmete og utilgjengelige, og "vårknipa" var et kjent fenomen. Det var perioden da vinterlageret av mat begynte å ta slutt, før man fikk tilgang på nye varer. Lettest var det å få fram varer vinterstid når man kunne bruke slede og dessuten ta snarveier over isbelagte elver og innsjøer. Landtransporten sommerstid var derimot vanskelig og kostbar. Vær og føreforhold spilte selvsagt også inn når jordleie og skatt skulle betales i naturalia.
Nye pestangrep
I tida etter svartedauden fikk man ca. hvert tiende år et nytt pestangrep som var med på å holde folketallet nede helt til ut på 1600-tallet. I 1360 fikk vi "Den store barnedauden", som særlig krevde unge ofre. I 1370–1371 kom enda ny pest, etterfulgt av to nye i 1379 og 1391–1392.
En mulig forklaring på dronning Margretes mangel på mat og drikke kan altså være en vanskelig forsyningssituasjon i kjølvannet av et pestangrep sensommeren 1370.
Les original på NDLA →
At dronning Margrete virkelig ikke hadde mat og drikke til seg og hoffet, kan vi neppe tvile på. Sant er det nok også at hun var i en lei pengeknipe. Kronisk pengemangel var imidlertid noe som karakteriserte alle europeiske kongehus i middelalderen. Men at pengemangel direkte skulle ramme kongefamiliens husholdning, var likevel uvanlig, selv om man ofte hadde problemer med å betjene sin private gjeld.
Nyere forskning hevder at kongen ikke var i økonomisk krise. Om så er tilfelle, hvorfor satt da Norges dronning uten mat og drikke?
En historikers oppgave er å forklare kildene. Vi må derfor se på andre mulige årsaker. Skatt og jordleie ble betalt i form av naturalia, det vil si at de ikke ble betalt i penger, men i varer. Mottakeren av denne skatten eller jordleien benyttet slike naturalier i eget hushold. Dette gjaldt også det norske kongehuset.
Dårlige veier
I middelalderen var forsyningssituasjonen svært dårlig, preget av til dels elendige veier og dårlige framkomstmidler. Spesielt om våren var veiene gjørmete og utilgjengelige, og "vårknipa" var et kjent fenomen. Det var perioden da vinterlageret av mat begynte å ta slutt, før man fikk tilgang på nye varer. Lettest var det å få fram varer vinterstid når man kunne bruke slede og dessuten ta snarveier over isbelagte elver og innsjøer. Landtransporten sommerstid var derimot vanskelig og kostbar. Vær og føreforhold spilte selvsagt også inn når jordleie og skatt skulle betales i naturalia.
Nye pestangrep
I tida etter svartedauden fikk man ca. hvert tiende år et nytt pestangrep som var med på å holde folketallet nede helt til ut på 1600-tallet. I 1360 fikk vi "Den store barnedauden", som særlig krevde unge ofre. I 1370–1371 kom enda ny pest, etterfulgt av to nye i 1379 og 1391–1392.
En mulig forklaring på dronning Margretes mangel på mat og drikke kan altså være en vanskelig forsyningssituasjon i kjølvannet av et pestangrep sensommeren 1370.
Les original på NDLA →
Dronning Margretes nødbrev fra 1370
Dem min allerkjæreste herre, hilser jeg Margareta inderlig med Gud. Kunngjør jeg Dem at jeg lever vel; Gud la meg det samme fra dem spørre. Vite skal De det, min kjære herre, at jeg og mine tjenere lider stor nød på mat og drikke, så at hverken jeg eller de får det vi behøver.
Og derfor beder jeg Dem, min kjære herre, at De finner noen utvei til at det kan bedres, så at de, som er med meg, ei skal skilles fra meg for hungers skyld; og ber jeg Dem, at De skriver til Vestfal (en lokal kjøpmann i Oslo), at han skal låne meg det som jeg måtte be om og trenge til. Og si til ham, at De vil betale ham det som han låner meg. Og vil De skrive til ham herom, da skriv også et brev til meg om, på hvilken måte De skriver til ham.
Fremdeles ber jeg Dem, at De gjør hans myntmester således til lags, at han kan bli i Deres tjeneste og ei skilles fra Dem; for jeg har forstått på ham, at han gjerne vil bli i Deres tjeneste. Og kommer De overens med ham, da ordne det så med ham, at han skal låne meg, hvis her kan komme skip; og skriver meg herom et svar.
Likeledes kunngjør jeg Dem, min kjære herre, at jeg har fått brev fra Bartolomeus gullsmed, i hvilket han bad meg gjøre unnskyldning for Dem, fordi han ei kom til Dem, således som De skrev til ham, av den grunn, at hadde han reist til Dem, da hadde skipet seilt fra ham med det gods, som han skulde betale i Flandern, og bad meg sige Dem, at han har tenkt med Guds hjelp å komme hjem før vinteren, og hva han da har ført med, skal De by over så meget De behager.
Gjør derfor vel for Guds og min bønns skyld, og vær ikke vred på ham. Og heller ikke på Gaute Erikssøn, fordi at han ikke før kunne komme etter Dem, av den grunn at han ikke kunne bli ferdig før. Gud være med Dem, min kjære herre. Skrevet på Akershus på den hellige evangelist Lucas' dag.
Les original på NDLA →
Og derfor beder jeg Dem, min kjære herre, at De finner noen utvei til at det kan bedres, så at de, som er med meg, ei skal skilles fra meg for hungers skyld; og ber jeg Dem, at De skriver til Vestfal (en lokal kjøpmann i Oslo), at han skal låne meg det som jeg måtte be om og trenge til. Og si til ham, at De vil betale ham det som han låner meg. Og vil De skrive til ham herom, da skriv også et brev til meg om, på hvilken måte De skriver til ham.
Fremdeles ber jeg Dem, at De gjør hans myntmester således til lags, at han kan bli i Deres tjeneste og ei skilles fra Dem; for jeg har forstått på ham, at han gjerne vil bli i Deres tjeneste. Og kommer De overens med ham, da ordne det så med ham, at han skal låne meg, hvis her kan komme skip; og skriver meg herom et svar.
Likeledes kunngjør jeg Dem, min kjære herre, at jeg har fått brev fra Bartolomeus gullsmed, i hvilket han bad meg gjøre unnskyldning for Dem, fordi han ei kom til Dem, således som De skrev til ham, av den grunn, at hadde han reist til Dem, da hadde skipet seilt fra ham med det gods, som han skulde betale i Flandern, og bad meg sige Dem, at han har tenkt med Guds hjelp å komme hjem før vinteren, og hva han da har ført med, skal De by over så meget De behager.
Gjør derfor vel for Guds og min bønns skyld, og vær ikke vred på ham. Og heller ikke på Gaute Erikssøn, fordi at han ikke før kunne komme etter Dem, av den grunn at han ikke kunne bli ferdig før. Gud være med Dem, min kjære herre. Skrevet på Akershus på den hellige evangelist Lucas' dag.
Les original på NDLA →
Dronning Margretes nødbrev fra 1370
Dem min allerkjæreste herre, hilser jeg Margareta inderlig med Gud. Kunngjør jeg Dem at jeg lever vel; Gud la meg det samme fra dem spørre. Vite skal De det, min kjære herre, at jeg og mine tjenere lider stor nød på mat og drikke, så at hverken jeg eller de får det vi behøver.
Og derfor beder jeg Dem, min kjære herre, at De finner noen utvei til at det kan bedres, så at de, som er med meg, ei skal skilles fra meg for hungers skyld; og ber jeg Dem, at De skriver til Vestfal (en lokal kjøpmann i Oslo), at han skal låne meg det som jeg måtte be om og trenge til. Og si til ham, at De vil betale ham det som han låner meg. Og vil De skrive til ham herom, da skriv også et brev til meg om, på hvilken måte De skriver til ham.
Fremdeles ber jeg Dem, at De gjør hans myntmester således til lags, at han kan bli i Deres tjeneste og ei skilles fra Dem; for jeg har forstått på ham, at han gjerne vil bli i Deres tjeneste. Og kommer De overens med ham, da ordne det så med ham, at han skal låne meg, hvis her kan komme skip; og skriver meg herom et svar.
Likeledes kunngjør jeg Dem, min kjære herre, at jeg har fått brev fra Bartolomeus gullsmed, i hvilket han bad meg gjøre unnskyldning for Dem, fordi han ei kom til Dem, således som De skrev til ham, av den grunn, at hadde han reist til Dem, da hadde skipet seilt fra ham med det gods, som han skulde betale i Flandern, og bad meg sige Dem, at han har tenkt med Guds hjelp å komme hjem før vinteren, og hva han da har ført med, skal De by over så meget De behager.
Gjør derfor vel for Guds og min bønns skyld, og vær ikke vred på ham. Og heller ikke på Gaute Erikssøn, fordi at han ikke før kunne komme etter Dem, av den grunn at han ikke kunne bli ferdig før. Gud være med Dem, min kjære herre. Skrevet på Akershus på den hellige evangelist Lucas' dag.
Les original på NDLA →
Og derfor beder jeg Dem, min kjære herre, at De finner noen utvei til at det kan bedres, så at de, som er med meg, ei skal skilles fra meg for hungers skyld; og ber jeg Dem, at De skriver til Vestfal (en lokal kjøpmann i Oslo), at han skal låne meg det som jeg måtte be om og trenge til. Og si til ham, at De vil betale ham det som han låner meg. Og vil De skrive til ham herom, da skriv også et brev til meg om, på hvilken måte De skriver til ham.
Fremdeles ber jeg Dem, at De gjør hans myntmester således til lags, at han kan bli i Deres tjeneste og ei skilles fra Dem; for jeg har forstått på ham, at han gjerne vil bli i Deres tjeneste. Og kommer De overens med ham, da ordne det så med ham, at han skal låne meg, hvis her kan komme skip; og skriver meg herom et svar.
Likeledes kunngjør jeg Dem, min kjære herre, at jeg har fått brev fra Bartolomeus gullsmed, i hvilket han bad meg gjøre unnskyldning for Dem, fordi han ei kom til Dem, således som De skrev til ham, av den grunn, at hadde han reist til Dem, da hadde skipet seilt fra ham med det gods, som han skulde betale i Flandern, og bad meg sige Dem, at han har tenkt med Guds hjelp å komme hjem før vinteren, og hva han da har ført med, skal De by over så meget De behager.
Gjør derfor vel for Guds og min bønns skyld, og vær ikke vred på ham. Og heller ikke på Gaute Erikssøn, fordi at han ikke før kunne komme etter Dem, av den grunn at han ikke kunne bli ferdig før. Gud være med Dem, min kjære herre. Skrevet på Akershus på den hellige evangelist Lucas' dag.
Les original på NDLA →
Eneveldet i praksis – omlegging av statsadministrasjonen
I kretsen rundt kongen var det nødvendig med kunnskap og innsikt i stadig mer kompliserte samfunnsforhold. Det gjaldt både økonomi, militæret og forholdet til andre land. For å sikre bedre og mer veloverveide valg ble det opprettet nye administrative organer. De fikk navnet «kollegier».
Kollegiene
Kollegiene var mindre forsamlinger av likeverdige «kolleger», ofte med spesielle fagkunnskaper. Kollegiene diskuterte og vurderte sakene som kom opp. De presenterte så flere alternativer for kongen, som så kunne ta velbegrunnede valg.
Gjennom 1500- og 1600-tallet hadde statens oppgaver vokst kraftig. Det gjaldt særlig innkrevingen av skatter og avgifter. Det gamle, desentraliserte systemet med lensherrer og fogder som samlet inn skatt, egnet seg ikke lenger. Stadig mer av de offentlige oppgavene ble derfor flyttet fra lensherrene og over til nye statlige administrative enheter, eller etater. Etatene lå direkte under kongen og sentraladministrasjonen i København.
Embetsfolkets lojalitet
Et sentralt element i arbeidet med ny statsadministrasjon var prosessen med å knytte statens embetsverk direkte til kronen. Embetsverket var de som utførte de statlige oppgavene. Under det gamle adelsveldet var embetsverket oftest utnevnt av byborgerne eller en lokal adelsmann. De hadde dermed tette og sterke bånd til lokale interesser, enten fordi de rett og slett var lojale overfor noen som hadde skaffet dem jobben, eller fordi de kanskje var i slekt med noen de skulle bestemme over.
For kongen var dette et problem. For å sikre embetsmennenes lojalitet ble derfor stadig flere av dem direkte utnevnt av kongen. Kongen bestemte dermed hvem som skulle bli ansatt til å utføre oppgaver på hans vegne – ikke en lokal maktperson. Utnevningene kunne kongen bruke som belønning, men vel så viktig var det at han bandt lojaliteten til dem som skulle utføre kronens oppgaver, tettere til seg. For å begrense eventuelle andre lojalitetsbånd ble det også vanlig at de som ble tildelt embeter, fikk embete i områder som de selv ikke var fra. Oftest ble norske embeter gitt til dansker, mens nordmenn fikk embeter på Island eller i andre deler av riket. Slik hindret kongen at gamle lojalitetsbånd, for eksempel familie eller gammelt naboskap, var sterkere enn båndene til kongen.
Les original på NDLA →
Kollegiene
Kollegiene var mindre forsamlinger av likeverdige «kolleger», ofte med spesielle fagkunnskaper. Kollegiene diskuterte og vurderte sakene som kom opp. De presenterte så flere alternativer for kongen, som så kunne ta velbegrunnede valg.
Gjennom 1500- og 1600-tallet hadde statens oppgaver vokst kraftig. Det gjaldt særlig innkrevingen av skatter og avgifter. Det gamle, desentraliserte systemet med lensherrer og fogder som samlet inn skatt, egnet seg ikke lenger. Stadig mer av de offentlige oppgavene ble derfor flyttet fra lensherrene og over til nye statlige administrative enheter, eller etater. Etatene lå direkte under kongen og sentraladministrasjonen i København.
Embetsfolkets lojalitet
Et sentralt element i arbeidet med ny statsadministrasjon var prosessen med å knytte statens embetsverk direkte til kronen. Embetsverket var de som utførte de statlige oppgavene. Under det gamle adelsveldet var embetsverket oftest utnevnt av byborgerne eller en lokal adelsmann. De hadde dermed tette og sterke bånd til lokale interesser, enten fordi de rett og slett var lojale overfor noen som hadde skaffet dem jobben, eller fordi de kanskje var i slekt med noen de skulle bestemme over.
For kongen var dette et problem. For å sikre embetsmennenes lojalitet ble derfor stadig flere av dem direkte utnevnt av kongen. Kongen bestemte dermed hvem som skulle bli ansatt til å utføre oppgaver på hans vegne – ikke en lokal maktperson. Utnevningene kunne kongen bruke som belønning, men vel så viktig var det at han bandt lojaliteten til dem som skulle utføre kronens oppgaver, tettere til seg. For å begrense eventuelle andre lojalitetsbånd ble det også vanlig at de som ble tildelt embeter, fikk embete i områder som de selv ikke var fra. Oftest ble norske embeter gitt til dansker, mens nordmenn fikk embeter på Island eller i andre deler av riket. Slik hindret kongen at gamle lojalitetsbånd, for eksempel familie eller gammelt naboskap, var sterkere enn båndene til kongen.
Les original på NDLA →
Eneveldet i praksis – omlegging av statsadministrasjonen
I kretsen rundt kongen var det nødvendig med kunnskap og innsikt i stadig mer kompliserte samfunnsforhold. Det gjaldt både økonomi, militæret og forholdet til andre land. For å sikre bedre og mer veloverveide valg ble det opprettet nye administrative organer. De fikk navnet «kollegier».
Kollegiene
Kollegiene var mindre forsamlinger av likeverdige «kolleger», ofte med spesielle fagkunnskaper. Kollegiene diskuterte og vurderte sakene som kom opp. De presenterte så flere alternativer for kongen, som så kunne ta velbegrunnede valg.
Gjennom 1500- og 1600-tallet hadde statens oppgaver vokst kraftig. Det gjaldt særlig innkrevingen av skatter og avgifter. Det gamle, desentraliserte systemet med lensherrer og fogder som samlet inn skatt, egnet seg ikke lenger. Stadig mer av de offentlige oppgavene ble derfor flyttet fra lensherrene og over til nye statlige administrative enheter, eller etater. Etatene lå direkte under kongen og sentraladministrasjonen i København.
Embetsfolkets lojalitet
Et sentralt element i arbeidet med ny statsadministrasjon var prosessen med å knytte statens embetsverk direkte til kronen. Embetsverket var de som utførte de statlige oppgavene. Under det gamle adelsveldet var embetsverket oftest utnevnt av byborgerne eller en lokal adelsmann. De hadde dermed tette og sterke bånd til lokale interesser, enten fordi de rett og slett var lojale overfor noen som hadde skaffet dem jobben, eller fordi de kanskje var i slekt med noen de skulle bestemme over.
For kongen var dette et problem. For å sikre embetsmennenes lojalitet ble derfor stadig flere av dem direkte utnevnt av kongen. Kongen bestemte dermed hvem som skulle bli ansatt til å utføre oppgaver på hans vegne – ikke en lokal maktperson. Utnevningene kunne kongen bruke som belønning, men vel så viktig var det at han bandt lojaliteten til dem som skulle utføre kronens oppgaver, tettere til seg. For å begrense eventuelle andre lojalitetsbånd ble det også vanlig at de som ble tildelt embeter, fikk embete i områder som de selv ikke var fra. Oftest ble norske embeter gitt til dansker, mens nordmenn fikk embeter på Island eller i andre deler av riket. Slik hindret kongen at gamle lojalitetsbånd, for eksempel familie eller gammelt naboskap, var sterkere enn båndene til kongen.
Les original på NDLA →
Kollegiene
Kollegiene var mindre forsamlinger av likeverdige «kolleger», ofte med spesielle fagkunnskaper. Kollegiene diskuterte og vurderte sakene som kom opp. De presenterte så flere alternativer for kongen, som så kunne ta velbegrunnede valg.
Gjennom 1500- og 1600-tallet hadde statens oppgaver vokst kraftig. Det gjaldt særlig innkrevingen av skatter og avgifter. Det gamle, desentraliserte systemet med lensherrer og fogder som samlet inn skatt, egnet seg ikke lenger. Stadig mer av de offentlige oppgavene ble derfor flyttet fra lensherrene og over til nye statlige administrative enheter, eller etater. Etatene lå direkte under kongen og sentraladministrasjonen i København.
Embetsfolkets lojalitet
Et sentralt element i arbeidet med ny statsadministrasjon var prosessen med å knytte statens embetsverk direkte til kronen. Embetsverket var de som utførte de statlige oppgavene. Under det gamle adelsveldet var embetsverket oftest utnevnt av byborgerne eller en lokal adelsmann. De hadde dermed tette og sterke bånd til lokale interesser, enten fordi de rett og slett var lojale overfor noen som hadde skaffet dem jobben, eller fordi de kanskje var i slekt med noen de skulle bestemme over.
For kongen var dette et problem. For å sikre embetsmennenes lojalitet ble derfor stadig flere av dem direkte utnevnt av kongen. Kongen bestemte dermed hvem som skulle bli ansatt til å utføre oppgaver på hans vegne – ikke en lokal maktperson. Utnevningene kunne kongen bruke som belønning, men vel så viktig var det at han bandt lojaliteten til dem som skulle utføre kronens oppgaver, tettere til seg. For å begrense eventuelle andre lojalitetsbånd ble det også vanlig at de som ble tildelt embeter, fikk embete i områder som de selv ikke var fra. Oftest ble norske embeter gitt til dansker, mens nordmenn fikk embeter på Island eller i andre deler av riket. Slik hindret kongen at gamle lojalitetsbånd, for eksempel familie eller gammelt naboskap, var sterkere enn båndene til kongen.
Les original på NDLA →
Eneveldet og andre styreformer i Europa
Det mest fullstendige eneveldet var Frankrike, der kongen fikk absolutt all makt. Danmark-Norge var også et av landene der eneveldet var sterkt. I begge disse landene spilte riksrådet og stenderforsamlingen en ubetydelig rolle i styringen av staten gjennom 1600- og 1700-tallet. Det var kongen, med sine rådgivere, som styrte. I Spania og i de tyske statene var eneveldet utgangspunkt for styreformen, men med noen lokale variasjoner.
Sverige
Også i Sverige var kongen eneveldig, men riksrådet og stenderforsamlingen (Riksdagen) var fremdeles med i statsstyringen. I motsetning til riksdagene i mange andre land var bøndene fremdeles representert i den svenske Riksdagen på 1600- og 1700-tallet. Det var likevel kongen, med hjelp av rådgivere, som gjennom sin eneveldige posisjon i all hovedsak var den som utformet lover og gjorde vedtak. Riksrådet og stenderforsamlingen fikk bare akseptere vedtakene.
England
I England var statsstyringen lagt opp på en annen måte. Stendene var ikke med her. I stedet hadde det over tid vokst fram en bestemt maktfordeling mellom kongen og Parlamentet. Parlamentet besto i all hovedsak av landeiere, og noen byfolk og jurister, og eiendom var en viktig forutsetning for å kunne bli valgt inn. Særlig på 1600-tallet oppsto det interessekonflikter mellom kongen og Parlamentet om hvem som skulle ha makt over ulike beslutninger. Parlamentet ville ha større innflytelse enn det kongen var villig til å gå med på. Kombinert med religiøse og andre interessekonflikter eskalerte striden til borgerkrig i 1642, henrettelse av kong Karl 1. i januar 1649 og et forsøk på republikk, som Oliver Cromwell ledet til han døde i 1658. I 1660 ble Karl 2., sønn av Karl 1., hyllet som konge.
Nederland
Styreformen var også annerledes i Nederland. Nederland besto av en sammenslutning av sju mindre provinser, som ble kalt De forente provinser. Hver provins sendte delegater til en felles stenderforsamling, med om lag 30 medlemmer. Delegatene var bundet til å stemme slik stenderforsamlingen i deres landsdel hadde bestemt. Om nødvendig ble møter avbrutt fordi noen måtte dra hjem og diskutere med sin lokale forsamling. De 30 møttes daglig og behandlet saker som i mange andre land var forbeholdt kongen, deriblant utenrikssaker, organisering av forsvaret og skattlegging. Hvor mye makt dette rådet hadde, varierte over tid – dels med forholdet til de ulike provinsenes stenderforsamlinger og dels med forholdet til fyrstehuset Oranien, som hadde en stilling som tilsvarte et kongehus.
Russland
I Russland var tsaren eneveldig, men strukturen var i stor grad slik som i de europeiske enevoldsstatene, selv om Russland ikke hadde hatt samme tradisjon med adelsvelde. Det var tsaren som innkalte forsamlingen Zemsky Sobor, og som også utpekte medlemmene. Formelt og juridisk hadde denne forsamlingen lite å si. I praksis kom den likevel til å spille en viktig rolle i den russiske statsstyringen gjennom siste del av 1500-tallet og første del av 1600-tallet ved at den godkjente lover og valgte tronfølgere. Mye av grunnen til den sterke posisjonen var at reglene for arvefølgen var uklare i lange perioder.
Les original på NDLA →
Sverige
Også i Sverige var kongen eneveldig, men riksrådet og stenderforsamlingen (Riksdagen) var fremdeles med i statsstyringen. I motsetning til riksdagene i mange andre land var bøndene fremdeles representert i den svenske Riksdagen på 1600- og 1700-tallet. Det var likevel kongen, med hjelp av rådgivere, som gjennom sin eneveldige posisjon i all hovedsak var den som utformet lover og gjorde vedtak. Riksrådet og stenderforsamlingen fikk bare akseptere vedtakene.
England
I England var statsstyringen lagt opp på en annen måte. Stendene var ikke med her. I stedet hadde det over tid vokst fram en bestemt maktfordeling mellom kongen og Parlamentet. Parlamentet besto i all hovedsak av landeiere, og noen byfolk og jurister, og eiendom var en viktig forutsetning for å kunne bli valgt inn. Særlig på 1600-tallet oppsto det interessekonflikter mellom kongen og Parlamentet om hvem som skulle ha makt over ulike beslutninger. Parlamentet ville ha større innflytelse enn det kongen var villig til å gå med på. Kombinert med religiøse og andre interessekonflikter eskalerte striden til borgerkrig i 1642, henrettelse av kong Karl 1. i januar 1649 og et forsøk på republikk, som Oliver Cromwell ledet til han døde i 1658. I 1660 ble Karl 2., sønn av Karl 1., hyllet som konge.
Nederland
Styreformen var også annerledes i Nederland. Nederland besto av en sammenslutning av sju mindre provinser, som ble kalt De forente provinser. Hver provins sendte delegater til en felles stenderforsamling, med om lag 30 medlemmer. Delegatene var bundet til å stemme slik stenderforsamlingen i deres landsdel hadde bestemt. Om nødvendig ble møter avbrutt fordi noen måtte dra hjem og diskutere med sin lokale forsamling. De 30 møttes daglig og behandlet saker som i mange andre land var forbeholdt kongen, deriblant utenrikssaker, organisering av forsvaret og skattlegging. Hvor mye makt dette rådet hadde, varierte over tid – dels med forholdet til de ulike provinsenes stenderforsamlinger og dels med forholdet til fyrstehuset Oranien, som hadde en stilling som tilsvarte et kongehus.
Russland
I Russland var tsaren eneveldig, men strukturen var i stor grad slik som i de europeiske enevoldsstatene, selv om Russland ikke hadde hatt samme tradisjon med adelsvelde. Det var tsaren som innkalte forsamlingen Zemsky Sobor, og som også utpekte medlemmene. Formelt og juridisk hadde denne forsamlingen lite å si. I praksis kom den likevel til å spille en viktig rolle i den russiske statsstyringen gjennom siste del av 1500-tallet og første del av 1600-tallet ved at den godkjente lover og valgte tronfølgere. Mye av grunnen til den sterke posisjonen var at reglene for arvefølgen var uklare i lange perioder.
Les original på NDLA →
Eneveldet og andre styreformer i Europa
Det mest fullstendige eneveldet var Frankrike, der kongen fikk absolutt all makt. Danmark-Norge var også et av landene der eneveldet var sterkt. I begge disse landene spilte riksrådet og stenderforsamlingen en ubetydelig rolle i styringen av staten gjennom 1600- og 1700-tallet. Det var kongen, med sine rådgivere, som styrte. I Spania og i de tyske statene var eneveldet utgangspunkt for styreformen, men med noen lokale variasjoner.
Sverige
Også i Sverige var kongen eneveldig, men riksrådet og stenderforsamlingen (Riksdagen) var fremdeles med i statsstyringen. I motsetning til riksdagene i mange andre land var bøndene fremdeles representert i den svenske Riksdagen på 1600- og 1700-tallet. Det var likevel kongen, med hjelp av rådgivere, som gjennom sin eneveldige posisjon i all hovedsak var den som utformet lover og gjorde vedtak. Riksrådet og stenderforsamlingen fikk bare akseptere vedtakene.
England
I England var statsstyringen lagt opp på en annen måte. Stendene var ikke med her. I stedet hadde det over tid vokst fram en bestemt maktfordeling mellom kongen og Parlamentet. Parlamentet besto i all hovedsak av landeiere, og noen byfolk og jurister, og eiendom var en viktig forutsetning for å kunne bli valgt inn. Særlig på 1600-tallet oppsto det interessekonflikter mellom kongen og Parlamentet om hvem som skulle ha makt over ulike beslutninger. Parlamentet ville ha større innflytelse enn det kongen var villig til å gå med på. Kombinert med religiøse og andre interessekonflikter eskalerte striden til borgerkrig i 1642, henrettelse av kong Karl 1. i januar 1649 og et forsøk på republikk, som Oliver Cromwell ledet til han døde i 1658. I 1660 ble Karl 2., sønn av Karl 1., hyllet som konge.
Nederland
Styreformen var også annerledes i Nederland. Nederland besto av en sammenslutning av sju mindre provinser, som ble kalt De forente provinser. Hver provins sendte delegater til en felles stenderforsamling, med om lag 30 medlemmer. Delegatene var bundet til å stemme slik stenderforsamlingen i deres landsdel hadde bestemt. Om nødvendig ble møter avbrutt fordi noen måtte dra hjem og diskutere med sin lokale forsamling. De 30 møttes daglig og behandlet saker som i mange andre land var forbeholdt kongen, deriblant utenrikssaker, organisering av forsvaret og skattlegging. Hvor mye makt dette rådet hadde, varierte over tid – dels med forholdet til de ulike provinsenes stenderforsamlinger og dels med forholdet til fyrstehuset Oranien, som hadde en stilling som tilsvarte et kongehus.
Russland
I Russland var tsaren eneveldig, men strukturen var i stor grad slik som i de europeiske enevoldsstatene, selv om Russland ikke hadde hatt samme tradisjon med adelsvelde. Det var tsaren som innkalte forsamlingen Zemsky Sobor, og som også utpekte medlemmene. Formelt og juridisk hadde denne forsamlingen lite å si. I praksis kom den likevel til å spille en viktig rolle i den russiske statsstyringen gjennom siste del av 1500-tallet og første del av 1600-tallet ved at den godkjente lover og valgte tronfølgere. Mye av grunnen til den sterke posisjonen var at reglene for arvefølgen var uklare i lange perioder.
Les original på NDLA →
Sverige
Også i Sverige var kongen eneveldig, men riksrådet og stenderforsamlingen (Riksdagen) var fremdeles med i statsstyringen. I motsetning til riksdagene i mange andre land var bøndene fremdeles representert i den svenske Riksdagen på 1600- og 1700-tallet. Det var likevel kongen, med hjelp av rådgivere, som gjennom sin eneveldige posisjon i all hovedsak var den som utformet lover og gjorde vedtak. Riksrådet og stenderforsamlingen fikk bare akseptere vedtakene.
England
I England var statsstyringen lagt opp på en annen måte. Stendene var ikke med her. I stedet hadde det over tid vokst fram en bestemt maktfordeling mellom kongen og Parlamentet. Parlamentet besto i all hovedsak av landeiere, og noen byfolk og jurister, og eiendom var en viktig forutsetning for å kunne bli valgt inn. Særlig på 1600-tallet oppsto det interessekonflikter mellom kongen og Parlamentet om hvem som skulle ha makt over ulike beslutninger. Parlamentet ville ha større innflytelse enn det kongen var villig til å gå med på. Kombinert med religiøse og andre interessekonflikter eskalerte striden til borgerkrig i 1642, henrettelse av kong Karl 1. i januar 1649 og et forsøk på republikk, som Oliver Cromwell ledet til han døde i 1658. I 1660 ble Karl 2., sønn av Karl 1., hyllet som konge.
Nederland
Styreformen var også annerledes i Nederland. Nederland besto av en sammenslutning av sju mindre provinser, som ble kalt De forente provinser. Hver provins sendte delegater til en felles stenderforsamling, med om lag 30 medlemmer. Delegatene var bundet til å stemme slik stenderforsamlingen i deres landsdel hadde bestemt. Om nødvendig ble møter avbrutt fordi noen måtte dra hjem og diskutere med sin lokale forsamling. De 30 møttes daglig og behandlet saker som i mange andre land var forbeholdt kongen, deriblant utenrikssaker, organisering av forsvaret og skattlegging. Hvor mye makt dette rådet hadde, varierte over tid – dels med forholdet til de ulike provinsenes stenderforsamlinger og dels med forholdet til fyrstehuset Oranien, som hadde en stilling som tilsvarte et kongehus.
Russland
I Russland var tsaren eneveldig, men strukturen var i stor grad slik som i de europeiske enevoldsstatene, selv om Russland ikke hadde hatt samme tradisjon med adelsvelde. Det var tsaren som innkalte forsamlingen Zemsky Sobor, og som også utpekte medlemmene. Formelt og juridisk hadde denne forsamlingen lite å si. I praksis kom den likevel til å spille en viktig rolle i den russiske statsstyringen gjennom siste del av 1500-tallet og første del av 1600-tallet ved at den godkjente lover og valgte tronfølgere. Mye av grunnen til den sterke posisjonen var at reglene for arvefølgen var uklare i lange perioder.
Les original på NDLA →
Fordeling og legitimering av makt i Norge
Noen historiske hendelser har hatt spesiell betydning for hvordan legitimering og fordeling av makt har endret seg i Norge. De viktigste er:
kristningen og samlingen av riket under én konge på 1000-tallet
svartedauden og starten på unionstiden på slutten av 1300-tallet
reformasjonen og tap av norsk selvstendighet i 1536–37
innføringen av eneveldet i 1660
Oppgave
Undersøk hvordan maktforholdene i Norge har endret seg fra vikingtiden fram til 1700-tallet. Skiv en tekst eller lag en presentasjon. Velg et av alternativene under for å løse oppgaven.
Velg 3–4 tidspunkter i norsk historie fra ulike perioder. Undersøk hvordan makten er fordelt mellom ulike personer, samfunnsgrupper og institusjoner. Undersøk hvordan hendelsene som er listet opp over, har endret maktforholdene.
Velg 3–4 konger fra ulike perioder. Undersøk hva slags makt disse kongene har, og hvordan de legitimerer sin makt. Undersøk hvordan hendelsene som er listet opp over, har endret maktforholdene.
Velg 3–4 tidspunkter i norsk historie fra ulike perioder. Undersøk hva slags makt kirken har, og hvordan de legitimerer sin makt. Undersøk hvordan hendelsene som er listet opp over, har endret maktforholdene.
Velg 3–4 tidspunkter i norsk historie fra ulike perioder. Undersøk hva slags makt adelen har, og hvordan de legitimerer sin makt. Undersøk hvordan hendelsene som er listet opp over, har endret maktforholdene.
Velg 3–4 av hendelsene som er listet opp over. Undersøk hvordan og hvorfor disse hendelsene endret maktforholdene i Norge.
Tips
I artikkelen "Oversikt: fordeling og legitimering av makt" finner du en oversikt over maktforhold og viktige endringer, i tillegg til nyttige begreper du kan bruke i besvarelsen. Du finner lenke til denne artikkelen og andre relevante artikler i listen under.
Les original på NDLA →
kristningen og samlingen av riket under én konge på 1000-tallet
svartedauden og starten på unionstiden på slutten av 1300-tallet
reformasjonen og tap av norsk selvstendighet i 1536–37
innføringen av eneveldet i 1660
Oppgave
Undersøk hvordan maktforholdene i Norge har endret seg fra vikingtiden fram til 1700-tallet. Skiv en tekst eller lag en presentasjon. Velg et av alternativene under for å løse oppgaven.
Velg 3–4 tidspunkter i norsk historie fra ulike perioder. Undersøk hvordan makten er fordelt mellom ulike personer, samfunnsgrupper og institusjoner. Undersøk hvordan hendelsene som er listet opp over, har endret maktforholdene.
Velg 3–4 konger fra ulike perioder. Undersøk hva slags makt disse kongene har, og hvordan de legitimerer sin makt. Undersøk hvordan hendelsene som er listet opp over, har endret maktforholdene.
Velg 3–4 tidspunkter i norsk historie fra ulike perioder. Undersøk hva slags makt kirken har, og hvordan de legitimerer sin makt. Undersøk hvordan hendelsene som er listet opp over, har endret maktforholdene.
Velg 3–4 tidspunkter i norsk historie fra ulike perioder. Undersøk hva slags makt adelen har, og hvordan de legitimerer sin makt. Undersøk hvordan hendelsene som er listet opp over, har endret maktforholdene.
Velg 3–4 av hendelsene som er listet opp over. Undersøk hvordan og hvorfor disse hendelsene endret maktforholdene i Norge.
Tips
I artikkelen "Oversikt: fordeling og legitimering av makt" finner du en oversikt over maktforhold og viktige endringer, i tillegg til nyttige begreper du kan bruke i besvarelsen. Du finner lenke til denne artikkelen og andre relevante artikler i listen under.
Les original på NDLA →
Fordeling og legitimering av makt i Norge
Noen historiske hendelser har hatt spesiell betydning for hvordan legitimering og fordeling av makt har endret seg i Norge. De viktigste er:
kristningen og samlingen av riket under én konge på 1000-tallet
svartedauden og starten på unionstiden på slutten av 1300-tallet
reformasjonen og tap av norsk selvstendighet i 1536–37
innføringen av eneveldet i 1660
Oppgave
Undersøk hvordan maktforholdene i Norge har endret seg fra vikingtiden fram til 1700-tallet. Skiv en tekst eller lag en presentasjon. Velg et av alternativene under for å løse oppgaven.
Velg 3–4 tidspunkter i norsk historie fra ulike perioder. Undersøk hvordan makten er fordelt mellom ulike personer, samfunnsgrupper og institusjoner. Undersøk hvordan hendelsene som er listet opp over, har endret maktforholdene.
Velg 3–4 konger fra ulike perioder. Undersøk hva slags makt disse kongene har, og hvordan de legitimerer sin makt. Undersøk hvordan hendelsene som er listet opp over, har endret maktforholdene.
Velg 3–4 tidspunkter i norsk historie fra ulike perioder. Undersøk hva slags makt kirken har, og hvordan de legitimerer sin makt. Undersøk hvordan hendelsene som er listet opp over, har endret maktforholdene.
Velg 3–4 tidspunkter i norsk historie fra ulike perioder. Undersøk hva slags makt adelen har, og hvordan de legitimerer sin makt. Undersøk hvordan hendelsene som er listet opp over, har endret maktforholdene.
Velg 3–4 av hendelsene som er listet opp over. Undersøk hvordan og hvorfor disse hendelsene endret maktforholdene i Norge.
Tips
I artikkelen "Oversikt: fordeling og legitimering av makt" finner du en oversikt over maktforhold og viktige endringer, i tillegg til nyttige begreper du kan bruke i besvarelsen. Du finner lenke til denne artikkelen og andre relevante artikler i listen under.
Les original på NDLA →
kristningen og samlingen av riket under én konge på 1000-tallet
svartedauden og starten på unionstiden på slutten av 1300-tallet
reformasjonen og tap av norsk selvstendighet i 1536–37
innføringen av eneveldet i 1660
Oppgave
Undersøk hvordan maktforholdene i Norge har endret seg fra vikingtiden fram til 1700-tallet. Skiv en tekst eller lag en presentasjon. Velg et av alternativene under for å løse oppgaven.
Velg 3–4 tidspunkter i norsk historie fra ulike perioder. Undersøk hvordan makten er fordelt mellom ulike personer, samfunnsgrupper og institusjoner. Undersøk hvordan hendelsene som er listet opp over, har endret maktforholdene.
Velg 3–4 konger fra ulike perioder. Undersøk hva slags makt disse kongene har, og hvordan de legitimerer sin makt. Undersøk hvordan hendelsene som er listet opp over, har endret maktforholdene.
Velg 3–4 tidspunkter i norsk historie fra ulike perioder. Undersøk hva slags makt kirken har, og hvordan de legitimerer sin makt. Undersøk hvordan hendelsene som er listet opp over, har endret maktforholdene.
Velg 3–4 tidspunkter i norsk historie fra ulike perioder. Undersøk hva slags makt adelen har, og hvordan de legitimerer sin makt. Undersøk hvordan hendelsene som er listet opp over, har endret maktforholdene.
Velg 3–4 av hendelsene som er listet opp over. Undersøk hvordan og hvorfor disse hendelsene endret maktforholdene i Norge.
Tips
I artikkelen "Oversikt: fordeling og legitimering av makt" finner du en oversikt over maktforhold og viktige endringer, i tillegg til nyttige begreper du kan bruke i besvarelsen. Du finner lenke til denne artikkelen og andre relevante artikler i listen under.
Les original på NDLA →
Fra kristenretten til Magnus Lagabøte
Kristningen av Norge og kristenretten
Kristenretten var den delen av norsk rett som helt fram til reformasjonen (1537) gjaldt kirkelige forhold, altså en samling av regler som folk måtte følge for å leve et kristent liv.
Den første kristenretten dateres tilbake til Moster i 1024 da Olav den hellige skal ha fått vedtatt den på et ting der. Dette var den formelle kristningen av Norge siden bøndene vedtok kristendom som den eneste troen på dette tinget. Kristenretten regulerte alt det kirkelige, som dåp, gravferd og helligdager. Den regulerte også presters og biskopers retter og plikter.
Lagtingene
Fra vikingtida var det ulike lagting som var rettsorganene i landet. Det var fire lagtingsområder: Gulating, Frostating, Eidsivating og Borgarting. Disse lagtingene vokste fram i forbindelse med rikssamlingen etter Harald Hårfagre. Alle lagtingene var egne lovområder, og kongemakten måtte derfor forhandle med hver enkelt tingsamling for å få vedtatt nye rettsregler.
Magnus Lagabøte
Magnus Lagabøte var norsk konge fra 1263 til 1280. Han het egentlig Magnus Håkonsson og var sønn av Håkon Håkonsson. Magnus ble kronet to år før farens død, og da hadde han allerede fungert som konge noen år. Tilnavnet Lagabøte ble lagt til i ettertid og betyr egentlig "lovforbedreren". Dette fordi han ledet arbeidet med en felles landslov som skulle gjelde for hele Norge.
Landsloven
Arbeidet med Landsloven tok lang tid og var blant annet basert på de gamle landskapslovene, eller tinglovene. Landsloven ble gjeldende fra 1274, og gjaldt i hele 400 år. Loven er dermed et av de aller viktigste dokumentene fra middelalderen.
Landsloven var faktisk et foregangsarbeid i Europa, og det var far til Magnus, kong Håkon 4. Håkonsson som så smått hadde startet arbeidet.
Landsloven ble først tatt til lov på Frostatinget i Trøndelag i juni 1274. Året etter ble loven lagt fram og godtatt på Gulatinget, og etter hvert også på Borgarting og Eidsivating. Mange historikere mener at det først er med Landsloven, vi kan si at Norge ble samlet til ett rike.
Landsloven var altså en lov for hele landet, og den styrte ikke bare det overordnede i riket, som hvem som skulle avgjøre i lov og rett, men gikk også ned i detaljnivå om regulering av jordeiendom og odel, om ekteskap og arv og i saker som fattigomsorg, skatt og militærvesen. Loven sa at ingen skulle stjele, men fikk man ikke arbeid til å forsørge seg selv, så ville det ikke straffes om man stjal mat for å berge seg fra sultedøden. Ekteskapet ble viktig slik at kvinner som fikk barn utenfor ekteskap, fikk færre rettigheter og hadde brutt loven – både den verdslige og den kristne retten.
Sættargjerden i Tunsberg
I perioden med lovarbeidet ble kongen motarbeidet, blant andre av erkebiskop Jon Raude. Dette fordi kong Magnus ønsket å revidere ikke bare landskapslovene, som Frostating og Gulating, men også de kirkelige lovene, kristenretten. Kirken mente at de selv skulle beholde retten til å dømme i kristenrettsaker. Det tok fire år med forhandlinger før kongen og erkebiskopen ble enige. Dette ble fastsatt i den såkalte sættargjerden i Tunsberg (Tønsberg). Sættargjerd betyr "forlik" eller "avtale". Kirken fikk beholde kristenretten, men fikk ikke lenger ha medvirkning i kongevalg eller i valg av biskoper. Vi fikk altså en todeling av makten mellom konge og kirke.
KilderNasjonalbiblioteket. ( u.å.). Kva er Landslova av 1274? Hentet 4. oktober 2024 fra https://www.nb.no/landslovjubileet2024/#h-kva-er-landslova-av-1274
Helle, Knut og Salvesen, Helge (2024, 30. april). Magnus Lagabøte. I Store norske leksikon. https://snl.no/Magnus_Lagab%C3%B8te
Rønning, O. A. (2023, 29. november). Magnus Lagabøtes landslov. Norgeshistorie. https://www.norgeshistorie.no/hoymiddelalder/0935-magnus-lagabotes-landslov.html
Les original på NDLA →
Kristenretten var den delen av norsk rett som helt fram til reformasjonen (1537) gjaldt kirkelige forhold, altså en samling av regler som folk måtte følge for å leve et kristent liv.
Den første kristenretten dateres tilbake til Moster i 1024 da Olav den hellige skal ha fått vedtatt den på et ting der. Dette var den formelle kristningen av Norge siden bøndene vedtok kristendom som den eneste troen på dette tinget. Kristenretten regulerte alt det kirkelige, som dåp, gravferd og helligdager. Den regulerte også presters og biskopers retter og plikter.
Lagtingene
Fra vikingtida var det ulike lagting som var rettsorganene i landet. Det var fire lagtingsområder: Gulating, Frostating, Eidsivating og Borgarting. Disse lagtingene vokste fram i forbindelse med rikssamlingen etter Harald Hårfagre. Alle lagtingene var egne lovområder, og kongemakten måtte derfor forhandle med hver enkelt tingsamling for å få vedtatt nye rettsregler.
Magnus Lagabøte
Magnus Lagabøte var norsk konge fra 1263 til 1280. Han het egentlig Magnus Håkonsson og var sønn av Håkon Håkonsson. Magnus ble kronet to år før farens død, og da hadde han allerede fungert som konge noen år. Tilnavnet Lagabøte ble lagt til i ettertid og betyr egentlig "lovforbedreren". Dette fordi han ledet arbeidet med en felles landslov som skulle gjelde for hele Norge.
Landsloven
Arbeidet med Landsloven tok lang tid og var blant annet basert på de gamle landskapslovene, eller tinglovene. Landsloven ble gjeldende fra 1274, og gjaldt i hele 400 år. Loven er dermed et av de aller viktigste dokumentene fra middelalderen.
Landsloven var faktisk et foregangsarbeid i Europa, og det var far til Magnus, kong Håkon 4. Håkonsson som så smått hadde startet arbeidet.
Landsloven ble først tatt til lov på Frostatinget i Trøndelag i juni 1274. Året etter ble loven lagt fram og godtatt på Gulatinget, og etter hvert også på Borgarting og Eidsivating. Mange historikere mener at det først er med Landsloven, vi kan si at Norge ble samlet til ett rike.
Landsloven var altså en lov for hele landet, og den styrte ikke bare det overordnede i riket, som hvem som skulle avgjøre i lov og rett, men gikk også ned i detaljnivå om regulering av jordeiendom og odel, om ekteskap og arv og i saker som fattigomsorg, skatt og militærvesen. Loven sa at ingen skulle stjele, men fikk man ikke arbeid til å forsørge seg selv, så ville det ikke straffes om man stjal mat for å berge seg fra sultedøden. Ekteskapet ble viktig slik at kvinner som fikk barn utenfor ekteskap, fikk færre rettigheter og hadde brutt loven – både den verdslige og den kristne retten.
Sættargjerden i Tunsberg
I perioden med lovarbeidet ble kongen motarbeidet, blant andre av erkebiskop Jon Raude. Dette fordi kong Magnus ønsket å revidere ikke bare landskapslovene, som Frostating og Gulating, men også de kirkelige lovene, kristenretten. Kirken mente at de selv skulle beholde retten til å dømme i kristenrettsaker. Det tok fire år med forhandlinger før kongen og erkebiskopen ble enige. Dette ble fastsatt i den såkalte sættargjerden i Tunsberg (Tønsberg). Sættargjerd betyr "forlik" eller "avtale". Kirken fikk beholde kristenretten, men fikk ikke lenger ha medvirkning i kongevalg eller i valg av biskoper. Vi fikk altså en todeling av makten mellom konge og kirke.
KilderNasjonalbiblioteket. ( u.å.). Kva er Landslova av 1274? Hentet 4. oktober 2024 fra https://www.nb.no/landslovjubileet2024/#h-kva-er-landslova-av-1274
Helle, Knut og Salvesen, Helge (2024, 30. april). Magnus Lagabøte. I Store norske leksikon. https://snl.no/Magnus_Lagab%C3%B8te
Rønning, O. A. (2023, 29. november). Magnus Lagabøtes landslov. Norgeshistorie. https://www.norgeshistorie.no/hoymiddelalder/0935-magnus-lagabotes-landslov.html
Les original på NDLA →
Fra kristenretten til Magnus Lagabøte
Kristningen av Norge og kristenretten
Kristenretten var den delen av norsk rett som helt fram til reformasjonen (1537) gjaldt kirkelige forhold, altså en samling av regler som folk måtte følge for å leve et kristent liv.
Den første kristenretten dateres tilbake til Moster i 1024 da Olav den hellige skal ha fått vedtatt den på et ting der. Dette var den formelle kristningen av Norge siden bøndene vedtok kristendom som den eneste troen på dette tinget. Kristenretten regulerte alt det kirkelige, som dåp, gravferd og helligdager. Den regulerte også presters og biskopers retter og plikter.
Lagtingene
Fra vikingtida var det ulike lagting som var rettsorganene i landet. Det var fire lagtingsområder: Gulating, Frostating, Eidsivating og Borgarting. Disse lagtingene vokste fram i forbindelse med rikssamlingen etter Harald Hårfagre. Alle lagtingene var egne lovområder, og kongemakten måtte derfor forhandle med hver enkelt tingsamling for å få vedtatt nye rettsregler.
Magnus Lagabøte
Magnus Lagabøte var norsk konge fra 1263 til 1280. Han het egentlig Magnus Håkonsson og var sønn av Håkon Håkonsson. Magnus ble kronet to år før farens død, og da hadde han allerede fungert som konge noen år. Tilnavnet Lagabøte ble lagt til i ettertid og betyr egentlig "lovforbedreren". Dette fordi han ledet arbeidet med en felles landslov som skulle gjelde for hele Norge.
Landsloven
Arbeidet med Landsloven tok lang tid og var blant annet basert på de gamle landskapslovene, eller tinglovene. Landsloven ble gjeldende fra 1274, og gjaldt i hele 400 år. Loven er dermed et av de aller viktigste dokumentene fra middelalderen.
Landsloven var faktisk et foregangsarbeid i Europa, og det var far til Magnus, kong Håkon 4. Håkonsson som så smått hadde startet arbeidet.
Landsloven ble først tatt til lov på Frostatinget i Trøndelag i juni 1274. Året etter ble loven lagt fram og godtatt på Gulatinget, og etter hvert også på Borgarting og Eidsivating. Mange historikere mener at det først er med Landsloven, vi kan si at Norge ble samlet til ett rike.
Landsloven var altså en lov for hele landet, og den styrte ikke bare det overordnede i riket, som hvem som skulle avgjøre i lov og rett, men gikk også ned i detaljnivå om regulering av jordeiendom og odel, om ekteskap og arv og i saker som fattigomsorg, skatt og militærvesen. Loven sa at ingen skulle stjele, men fikk man ikke arbeid til å forsørge seg selv, så ville det ikke straffes om man stjal mat for å berge seg fra sultedøden. Ekteskapet ble viktig slik at kvinner som fikk barn utenfor ekteskap, fikk færre rettigheter og hadde brutt loven – både den verdslige og den kristne retten.
Sættargjerden i Tunsberg
I perioden med lovarbeidet ble kongen motarbeidet, blant andre av erkebiskop Jon Raude. Dette fordi kong Magnus ønsket å revidere ikke bare landskapslovene, som Frostating og Gulating, men også de kirkelige lovene, kristenretten. Kirken mente at de selv skulle beholde retten til å dømme i kristenrettsaker. Det tok fire år med forhandlinger før kongen og erkebiskopen ble enige. Dette ble fastsatt i den såkalte sættargjerden i Tunsberg (Tønsberg). Sættargjerd betyr "forlik" eller "avtale". Kirken fikk beholde kristenretten, men fikk ikke lenger ha medvirkning i kongevalg eller i valg av biskoper. Vi fikk altså en todeling av makten mellom konge og kirke.
KilderNasjonalbiblioteket. ( u.å.). Kva er Landslova av 1274? Hentet 4. oktober 2024 fra https://www.nb.no/landslovjubileet2024/#h-kva-er-landslova-av-1274
Helle, Knut og Salvesen, Helge (2024, 30. april). Magnus Lagabøte. I Store norske leksikon. https://snl.no/Magnus_Lagab%C3%B8te
Rønning, O. A. (2023, 29. november). Magnus Lagabøtes landslov. Norgeshistorie. https://www.norgeshistorie.no/hoymiddelalder/0935-magnus-lagabotes-landslov.html
Les original på NDLA →
Kristenretten var den delen av norsk rett som helt fram til reformasjonen (1537) gjaldt kirkelige forhold, altså en samling av regler som folk måtte følge for å leve et kristent liv.
Den første kristenretten dateres tilbake til Moster i 1024 da Olav den hellige skal ha fått vedtatt den på et ting der. Dette var den formelle kristningen av Norge siden bøndene vedtok kristendom som den eneste troen på dette tinget. Kristenretten regulerte alt det kirkelige, som dåp, gravferd og helligdager. Den regulerte også presters og biskopers retter og plikter.
Lagtingene
Fra vikingtida var det ulike lagting som var rettsorganene i landet. Det var fire lagtingsområder: Gulating, Frostating, Eidsivating og Borgarting. Disse lagtingene vokste fram i forbindelse med rikssamlingen etter Harald Hårfagre. Alle lagtingene var egne lovområder, og kongemakten måtte derfor forhandle med hver enkelt tingsamling for å få vedtatt nye rettsregler.
Magnus Lagabøte
Magnus Lagabøte var norsk konge fra 1263 til 1280. Han het egentlig Magnus Håkonsson og var sønn av Håkon Håkonsson. Magnus ble kronet to år før farens død, og da hadde han allerede fungert som konge noen år. Tilnavnet Lagabøte ble lagt til i ettertid og betyr egentlig "lovforbedreren". Dette fordi han ledet arbeidet med en felles landslov som skulle gjelde for hele Norge.
Landsloven
Arbeidet med Landsloven tok lang tid og var blant annet basert på de gamle landskapslovene, eller tinglovene. Landsloven ble gjeldende fra 1274, og gjaldt i hele 400 år. Loven er dermed et av de aller viktigste dokumentene fra middelalderen.
Landsloven var faktisk et foregangsarbeid i Europa, og det var far til Magnus, kong Håkon 4. Håkonsson som så smått hadde startet arbeidet.
Landsloven ble først tatt til lov på Frostatinget i Trøndelag i juni 1274. Året etter ble loven lagt fram og godtatt på Gulatinget, og etter hvert også på Borgarting og Eidsivating. Mange historikere mener at det først er med Landsloven, vi kan si at Norge ble samlet til ett rike.
Landsloven var altså en lov for hele landet, og den styrte ikke bare det overordnede i riket, som hvem som skulle avgjøre i lov og rett, men gikk også ned i detaljnivå om regulering av jordeiendom og odel, om ekteskap og arv og i saker som fattigomsorg, skatt og militærvesen. Loven sa at ingen skulle stjele, men fikk man ikke arbeid til å forsørge seg selv, så ville det ikke straffes om man stjal mat for å berge seg fra sultedøden. Ekteskapet ble viktig slik at kvinner som fikk barn utenfor ekteskap, fikk færre rettigheter og hadde brutt loven – både den verdslige og den kristne retten.
Sættargjerden i Tunsberg
I perioden med lovarbeidet ble kongen motarbeidet, blant andre av erkebiskop Jon Raude. Dette fordi kong Magnus ønsket å revidere ikke bare landskapslovene, som Frostating og Gulating, men også de kirkelige lovene, kristenretten. Kirken mente at de selv skulle beholde retten til å dømme i kristenrettsaker. Det tok fire år med forhandlinger før kongen og erkebiskopen ble enige. Dette ble fastsatt i den såkalte sættargjerden i Tunsberg (Tønsberg). Sættargjerd betyr "forlik" eller "avtale". Kirken fikk beholde kristenretten, men fikk ikke lenger ha medvirkning i kongevalg eller i valg av biskoper. Vi fikk altså en todeling av makten mellom konge og kirke.
KilderNasjonalbiblioteket. ( u.å.). Kva er Landslova av 1274? Hentet 4. oktober 2024 fra https://www.nb.no/landslovjubileet2024/#h-kva-er-landslova-av-1274
Helle, Knut og Salvesen, Helge (2024, 30. april). Magnus Lagabøte. I Store norske leksikon. https://snl.no/Magnus_Lagab%C3%B8te
Rønning, O. A. (2023, 29. november). Magnus Lagabøtes landslov. Norgeshistorie. https://www.norgeshistorie.no/hoymiddelalder/0935-magnus-lagabotes-landslov.html
Les original på NDLA →
Innføringen av eneveldet i Danmark-Norge
Situasjonen før 1660
Kong Kristian 4. døde i 1648. Men tronfølgeren, kongens eldste sønn, som stenderforsamlingen hadde hyllet som tronfølger allerede i 1610, var død året før. Derfor var tronfølgersituasjonen uavklart da kongen døde. Riksrådet, som skulle velge tronfølger, sto derfor sterkt i forhandlingene med kongens andre sønn, Fredrik. Riksrådet brukte dette til sin fordel, og håndfestingen, eller avtalen, med Fredrik 3., bandt kongen sterkere enn noen gang til det danske valgmonarkiet og til riksrådet.
I 1660 ble dette snudd tvert om gjennom innføringen av eneveldet. Den utløsende faktoren var Karl Gustav-krigene mot Sverige, som hadde gjort at staten var i dyp økonomisk krise. For å sikre nye inntekter kalte kongen og riksrådet inn stenderforsamlingen for å forhandle fram nye, store skatter, inkludert fra adelen.
Kuppet
Stendene var i utgangspunktet villige til å gå med på den nye avgiften, men det var uenighet om hvordan den skulle fordeles. Adelen ville selv bestemme hvor mye de skulle bidra med. Borgerne og de geistlige allierte seg. De la sammen fram et økonomisk reformprogram som rett nok godtok den nye avgiften, men som også innebar omfattende nedskjæringer i de militære utgiftene. I tillegg ønsket de jevnlige stenderforsamlingsmøter, der stendene skulle være likestilt, og de skulle ha større innflytelse på viktige offentlige saker.
I begynnelsen av oktober 1660 skjøt forhandlingene fart. Borgerne og de geistlige la fram et forslag om at kongen skulle ha arverett. Det ble avvist av riksrådet, som fram til da hadde rett til å velge tronarving. Kongen ba likevel riksrådet og adelen ta stilling til forslaget. For å sikre at adelen ikke saboterte forhandlingene ved å forlate stenderforsamlingen, innførte kongen militær unntakstilstand. Han satte hæren til å sperre adelen inne i København til de ga opp! Kort tid etter vedtok de tre stendene å gi kongens etterkommere arverett til tronen.
Kongen reagerte raskt og satte ned et utvalg som skulle vurdere hvordan arveretten fikk konsekvenser for måten å styre riket på. En kort uke etterpå konkluderte utvalget med at håndfestingen fra 1648 måtte oppheves. I stedet skulle kongen selv utforme forfatningen.
Da kongen og medarbeiderne hans i januar 1661 la fram den nye forfatningen, sto det ikke lenger noe om stendenes representasjon. Forfatningen gikk bare på en runde for signering til medlemmene av riksrådet og til adelsmenn, prester og embetsmenn rundt om i landet. Ved å underskrive gjorde de monarkiet arvelig og kongen eneveldig, og kongen fikk selv makt til å utforme sin egen styreform og arvefølge! Samtidig skrev de under på ikke å kritisere eller motarbeide kongen.
Eneveldet videre
Selv med ny statsform hadde kronen likevel fremdeles de samme økonomiske utfordringene som før. Gjelden som den dansk-norske staten hadde samlet gjennom alle krigene i første halvdel av 1600-tallet, måtte betales. At kongen fortsatte med en aktiv krigførende politikk, gjorde at pengebehovet heller ikke ble mindre.
Kronen benyttet seg av flere løsninger for å skaffe penger. Den ene var å selge krongods, det vil si eiendommer som kongen eide. Ved reformasjonen hadde kongen tatt over kirkens eiendommer. Mange av disse eiendommene ble etter 1660 solgt til private. I forlengelse av dette salget ble det også åpnet for salg av adelstitler og privilegier. Dette fungerte både som en måte å få inn penger på og som en belønning for lojalitet til kongen.
Økte skatter og avgifter var andre tiltak som ble gjennomført. Det ble innført mange ekstraskatter. De var midlertidige og skulle løse helt konkrete pengebehov, blant annet deltakelse i krig eller reparasjon av krigsskadde byer. I tillegg skulle de også sørge for finansiering av spesielle tilstelninger, for eksempel kongelige giftermål.
I noen tilfeller tydde kongen også til utblanding av mynten. Det vil si at han blandet bly eller annet metall i myntene av sølv eller kobber. Slik ble pengene mindre verdt enn den verdien som sto på dem. Ulempen med dette var at kreditorene ikke likte å få betalt i penger med lavere verdi, og slik utblanding ble derfor bare brukt i noen få tilfeller.
Kilder Weidling, Tor Ragnar; Njåstad, Magne: Norge under dansk styre - 1537-1814 i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 25. november 2025 fra https://snl.no/Norge_under_dansk_styre_-_1537-1814
Norgeshistorie.no, Erling Sandmo, «Innføringen av eneveldet». Hentet 25. nov. 2025 fra https://www.norgeshistorie.no/enevelde/1211-innforingen-av-eneveldet.html.
Les original på NDLA →
Kong Kristian 4. døde i 1648. Men tronfølgeren, kongens eldste sønn, som stenderforsamlingen hadde hyllet som tronfølger allerede i 1610, var død året før. Derfor var tronfølgersituasjonen uavklart da kongen døde. Riksrådet, som skulle velge tronfølger, sto derfor sterkt i forhandlingene med kongens andre sønn, Fredrik. Riksrådet brukte dette til sin fordel, og håndfestingen, eller avtalen, med Fredrik 3., bandt kongen sterkere enn noen gang til det danske valgmonarkiet og til riksrådet.
I 1660 ble dette snudd tvert om gjennom innføringen av eneveldet. Den utløsende faktoren var Karl Gustav-krigene mot Sverige, som hadde gjort at staten var i dyp økonomisk krise. For å sikre nye inntekter kalte kongen og riksrådet inn stenderforsamlingen for å forhandle fram nye, store skatter, inkludert fra adelen.
Kuppet
Stendene var i utgangspunktet villige til å gå med på den nye avgiften, men det var uenighet om hvordan den skulle fordeles. Adelen ville selv bestemme hvor mye de skulle bidra med. Borgerne og de geistlige allierte seg. De la sammen fram et økonomisk reformprogram som rett nok godtok den nye avgiften, men som også innebar omfattende nedskjæringer i de militære utgiftene. I tillegg ønsket de jevnlige stenderforsamlingsmøter, der stendene skulle være likestilt, og de skulle ha større innflytelse på viktige offentlige saker.
I begynnelsen av oktober 1660 skjøt forhandlingene fart. Borgerne og de geistlige la fram et forslag om at kongen skulle ha arverett. Det ble avvist av riksrådet, som fram til da hadde rett til å velge tronarving. Kongen ba likevel riksrådet og adelen ta stilling til forslaget. For å sikre at adelen ikke saboterte forhandlingene ved å forlate stenderforsamlingen, innførte kongen militær unntakstilstand. Han satte hæren til å sperre adelen inne i København til de ga opp! Kort tid etter vedtok de tre stendene å gi kongens etterkommere arverett til tronen.
Kongen reagerte raskt og satte ned et utvalg som skulle vurdere hvordan arveretten fikk konsekvenser for måten å styre riket på. En kort uke etterpå konkluderte utvalget med at håndfestingen fra 1648 måtte oppheves. I stedet skulle kongen selv utforme forfatningen.
Da kongen og medarbeiderne hans i januar 1661 la fram den nye forfatningen, sto det ikke lenger noe om stendenes representasjon. Forfatningen gikk bare på en runde for signering til medlemmene av riksrådet og til adelsmenn, prester og embetsmenn rundt om i landet. Ved å underskrive gjorde de monarkiet arvelig og kongen eneveldig, og kongen fikk selv makt til å utforme sin egen styreform og arvefølge! Samtidig skrev de under på ikke å kritisere eller motarbeide kongen.
Eneveldet videre
Selv med ny statsform hadde kronen likevel fremdeles de samme økonomiske utfordringene som før. Gjelden som den dansk-norske staten hadde samlet gjennom alle krigene i første halvdel av 1600-tallet, måtte betales. At kongen fortsatte med en aktiv krigførende politikk, gjorde at pengebehovet heller ikke ble mindre.
Kronen benyttet seg av flere løsninger for å skaffe penger. Den ene var å selge krongods, det vil si eiendommer som kongen eide. Ved reformasjonen hadde kongen tatt over kirkens eiendommer. Mange av disse eiendommene ble etter 1660 solgt til private. I forlengelse av dette salget ble det også åpnet for salg av adelstitler og privilegier. Dette fungerte både som en måte å få inn penger på og som en belønning for lojalitet til kongen.
Økte skatter og avgifter var andre tiltak som ble gjennomført. Det ble innført mange ekstraskatter. De var midlertidige og skulle løse helt konkrete pengebehov, blant annet deltakelse i krig eller reparasjon av krigsskadde byer. I tillegg skulle de også sørge for finansiering av spesielle tilstelninger, for eksempel kongelige giftermål.
I noen tilfeller tydde kongen også til utblanding av mynten. Det vil si at han blandet bly eller annet metall i myntene av sølv eller kobber. Slik ble pengene mindre verdt enn den verdien som sto på dem. Ulempen med dette var at kreditorene ikke likte å få betalt i penger med lavere verdi, og slik utblanding ble derfor bare brukt i noen få tilfeller.
Kilder Weidling, Tor Ragnar; Njåstad, Magne: Norge under dansk styre - 1537-1814 i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 25. november 2025 fra https://snl.no/Norge_under_dansk_styre_-_1537-1814
Norgeshistorie.no, Erling Sandmo, «Innføringen av eneveldet». Hentet 25. nov. 2025 fra https://www.norgeshistorie.no/enevelde/1211-innforingen-av-eneveldet.html.
Les original på NDLA →
Innføringen av eneveldet i Danmark-Norge
Situasjonen før 1660
Kong Kristian 4. døde i 1648. Men tronfølgeren, kongens eldste sønn, som stenderforsamlingen hadde hyllet som tronfølger allerede i 1610, var død året før. Derfor var tronfølgersituasjonen uavklart da kongen døde. Riksrådet, som skulle velge tronfølger, sto derfor sterkt i forhandlingene med kongens andre sønn, Fredrik. Riksrådet brukte dette til sin fordel, og håndfestingen, eller avtalen, med Fredrik 3., bandt kongen sterkere enn noen gang til det danske valgmonarkiet og til riksrådet.
I 1660 ble dette snudd tvert om gjennom innføringen av eneveldet. Den utløsende faktoren var Karl Gustav-krigene mot Sverige, som hadde gjort at staten var i dyp økonomisk krise. For å sikre nye inntekter kalte kongen og riksrådet inn stenderforsamlingen for å forhandle fram nye, store skatter, inkludert fra adelen.
Kuppet
Stendene var i utgangspunktet villige til å gå med på den nye avgiften, men det var uenighet om hvordan den skulle fordeles. Adelen ville selv bestemme hvor mye de skulle bidra med. Borgerne og de geistlige allierte seg. De la sammen fram et økonomisk reformprogram som rett nok godtok den nye avgiften, men som også innebar omfattende nedskjæringer i de militære utgiftene. I tillegg ønsket de jevnlige stenderforsamlingsmøter, der stendene skulle være likestilt, og de skulle ha større innflytelse på viktige offentlige saker.
I begynnelsen av oktober 1660 skjøt forhandlingene fart. Borgerne og de geistlige la fram et forslag om at kongen skulle ha arverett. Det ble avvist av riksrådet, som fram til da hadde rett til å velge tronarving. Kongen ba likevel riksrådet og adelen ta stilling til forslaget. For å sikre at adelen ikke saboterte forhandlingene ved å forlate stenderforsamlingen, innførte kongen militær unntakstilstand. Han satte hæren til å sperre adelen inne i København til de ga opp! Kort tid etter vedtok de tre stendene å gi kongens etterkommere arverett til tronen.
Kongen reagerte raskt og satte ned et utvalg som skulle vurdere hvordan arveretten fikk konsekvenser for måten å styre riket på. En kort uke etterpå konkluderte utvalget med at håndfestingen fra 1648 måtte oppheves. I stedet skulle kongen selv utforme forfatningen.
Da kongen og medarbeiderne hans i januar 1661 la fram den nye forfatningen, sto det ikke lenger noe om stendenes representasjon. Forfatningen gikk bare på en runde for signering til medlemmene av riksrådet og til adelsmenn, prester og embetsmenn rundt om i landet. Ved å underskrive gjorde de monarkiet arvelig og kongen eneveldig, og kongen fikk selv makt til å utforme sin egen styreform og arvefølge! Samtidig skrev de under på ikke å kritisere eller motarbeide kongen.
Eneveldet videre
Selv med ny statsform hadde kronen likevel fremdeles de samme økonomiske utfordringene som før. Gjelden som den dansk-norske staten hadde samlet gjennom alle krigene i første halvdel av 1600-tallet, måtte betales. At kongen fortsatte med en aktiv krigførende politikk, gjorde at pengebehovet heller ikke ble mindre.
Kronen benyttet seg av flere løsninger for å skaffe penger. Den ene var å selge krongods, det vil si eiendommer som kongen eide. Ved reformasjonen hadde kongen tatt over kirkens eiendommer. Mange av disse eiendommene ble etter 1660 solgt til private. I forlengelse av dette salget ble det også åpnet for salg av adelstitler og privilegier. Dette fungerte både som en måte å få inn penger på og som en belønning for lojalitet til kongen.
Økte skatter og avgifter var andre tiltak som ble gjennomført. Det ble innført mange ekstraskatter. De var midlertidige og skulle løse helt konkrete pengebehov, blant annet deltakelse i krig eller reparasjon av krigsskadde byer. I tillegg skulle de også sørge for finansiering av spesielle tilstelninger, for eksempel kongelige giftermål.
I noen tilfeller tydde kongen også til utblanding av mynten. Det vil si at han blandet bly eller annet metall i myntene av sølv eller kobber. Slik ble pengene mindre verdt enn den verdien som sto på dem. Ulempen med dette var at kreditorene ikke likte å få betalt i penger med lavere verdi, og slik utblanding ble derfor bare brukt i noen få tilfeller.
Kilder Weidling, Tor Ragnar; Njåstad, Magne: Norge under dansk styre - 1537-1814 i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 25. november 2025 fra https://snl.no/Norge_under_dansk_styre_-_1537-1814
Norgeshistorie.no, Erling Sandmo, «Innføringen av eneveldet». Hentet 25. nov. 2025 fra https://www.norgeshistorie.no/enevelde/1211-innforingen-av-eneveldet.html.
Les original på NDLA →
Kong Kristian 4. døde i 1648. Men tronfølgeren, kongens eldste sønn, som stenderforsamlingen hadde hyllet som tronfølger allerede i 1610, var død året før. Derfor var tronfølgersituasjonen uavklart da kongen døde. Riksrådet, som skulle velge tronfølger, sto derfor sterkt i forhandlingene med kongens andre sønn, Fredrik. Riksrådet brukte dette til sin fordel, og håndfestingen, eller avtalen, med Fredrik 3., bandt kongen sterkere enn noen gang til det danske valgmonarkiet og til riksrådet.
I 1660 ble dette snudd tvert om gjennom innføringen av eneveldet. Den utløsende faktoren var Karl Gustav-krigene mot Sverige, som hadde gjort at staten var i dyp økonomisk krise. For å sikre nye inntekter kalte kongen og riksrådet inn stenderforsamlingen for å forhandle fram nye, store skatter, inkludert fra adelen.
Kuppet
Stendene var i utgangspunktet villige til å gå med på den nye avgiften, men det var uenighet om hvordan den skulle fordeles. Adelen ville selv bestemme hvor mye de skulle bidra med. Borgerne og de geistlige allierte seg. De la sammen fram et økonomisk reformprogram som rett nok godtok den nye avgiften, men som også innebar omfattende nedskjæringer i de militære utgiftene. I tillegg ønsket de jevnlige stenderforsamlingsmøter, der stendene skulle være likestilt, og de skulle ha større innflytelse på viktige offentlige saker.
I begynnelsen av oktober 1660 skjøt forhandlingene fart. Borgerne og de geistlige la fram et forslag om at kongen skulle ha arverett. Det ble avvist av riksrådet, som fram til da hadde rett til å velge tronarving. Kongen ba likevel riksrådet og adelen ta stilling til forslaget. For å sikre at adelen ikke saboterte forhandlingene ved å forlate stenderforsamlingen, innførte kongen militær unntakstilstand. Han satte hæren til å sperre adelen inne i København til de ga opp! Kort tid etter vedtok de tre stendene å gi kongens etterkommere arverett til tronen.
Kongen reagerte raskt og satte ned et utvalg som skulle vurdere hvordan arveretten fikk konsekvenser for måten å styre riket på. En kort uke etterpå konkluderte utvalget med at håndfestingen fra 1648 måtte oppheves. I stedet skulle kongen selv utforme forfatningen.
Da kongen og medarbeiderne hans i januar 1661 la fram den nye forfatningen, sto det ikke lenger noe om stendenes representasjon. Forfatningen gikk bare på en runde for signering til medlemmene av riksrådet og til adelsmenn, prester og embetsmenn rundt om i landet. Ved å underskrive gjorde de monarkiet arvelig og kongen eneveldig, og kongen fikk selv makt til å utforme sin egen styreform og arvefølge! Samtidig skrev de under på ikke å kritisere eller motarbeide kongen.
Eneveldet videre
Selv med ny statsform hadde kronen likevel fremdeles de samme økonomiske utfordringene som før. Gjelden som den dansk-norske staten hadde samlet gjennom alle krigene i første halvdel av 1600-tallet, måtte betales. At kongen fortsatte med en aktiv krigførende politikk, gjorde at pengebehovet heller ikke ble mindre.
Kronen benyttet seg av flere løsninger for å skaffe penger. Den ene var å selge krongods, det vil si eiendommer som kongen eide. Ved reformasjonen hadde kongen tatt over kirkens eiendommer. Mange av disse eiendommene ble etter 1660 solgt til private. I forlengelse av dette salget ble det også åpnet for salg av adelstitler og privilegier. Dette fungerte både som en måte å få inn penger på og som en belønning for lojalitet til kongen.
Økte skatter og avgifter var andre tiltak som ble gjennomført. Det ble innført mange ekstraskatter. De var midlertidige og skulle løse helt konkrete pengebehov, blant annet deltakelse i krig eller reparasjon av krigsskadde byer. I tillegg skulle de også sørge for finansiering av spesielle tilstelninger, for eksempel kongelige giftermål.
I noen tilfeller tydde kongen også til utblanding av mynten. Det vil si at han blandet bly eller annet metall i myntene av sølv eller kobber. Slik ble pengene mindre verdt enn den verdien som sto på dem. Ulempen med dette var at kreditorene ikke likte å få betalt i penger med lavere verdi, og slik utblanding ble derfor bare brukt i noen få tilfeller.
Kilder Weidling, Tor Ragnar; Njåstad, Magne: Norge under dansk styre - 1537-1814 i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 25. november 2025 fra https://snl.no/Norge_under_dansk_styre_-_1537-1814
Norgeshistorie.no, Erling Sandmo, «Innføringen av eneveldet». Hentet 25. nov. 2025 fra https://www.norgeshistorie.no/enevelde/1211-innforingen-av-eneveldet.html.
Les original på NDLA →
Kilde: Dronning Margretes valgbrev 1388
Orker du ikke å lese hele teksten, leser du den delen som er uthevet. Men les gjerne hele om du vil.
Vinald, med Guds nåde erkebiskop i Nidaros, Øystein av Oslo, Olav av Stavanger, Sigurd av Hamar, Henrik av Grønland, biskoper med den samme nåde, prosten ved Mariakirken i Oslo og rikets kansler i Norge, Henrik Henriksson, Ulv Holmgeirsson, Ulv Jonsson, riddere, Håkon Jonsson, Gaute Eiriksson, Jon Martinsson, Alv Haraldsson, Benedikt Nikulausson, Ogmund Bolt, Jon Darre, Håkon Stumpe, Peter Nikolasson, Nikolas Galle, Finn Gyrdsson, Guldbrand Erlingsson, Torald Sigurdsson, Herleik Åsulvsson, Magnus Stoltekarl, Håkon Topp, Jappe Fastalsson og Svale Ottesson sender alle menn over hele Norge og dets skattland Guds og sin hilsen.
Vi gjør åpent kjent med dette vårt åpne brev at fordi den høybårne fyrstinne, vår kjære frue, fru Margareta, med Guds nåde Norges og svears dronning og rett arving og fyrstinne til riket i Danmark, var vår kjære herre kong Håkons hustru og mor til vår kjære herre kong Olav, som nå nylig døde - måtte Gud ha sjelene til dem begge - og på grunn av den gunst og gode vilje som vi alltid har erfart av henne, og fremdeles setter det samme håp til hennes nåde, så har vi alle førnevnte, erkebiskop, biskoper, prost, riddere og sveiner, på våre vegne og på vegne av hele Norges rike, enstemmig annammet, utvalgt og med god vilje mottatt den høybårne fyrstinne, den førnevnte fru dronning Margareta, til mektig frue og rett husbond for oss alle førnevnte, erkebiskop, biskoper, prost, riddere og sveiner og hele Norges rike, og [vi gjør kjent] at denne førnevnte dronning Margareta skal ha fullmakt til å stå for og rå for riket i Norge, med makt og myndighet i alle deler, over hele Norges rike, både land, slott, festninger og tegner, både sørlig og nordlig over hele Norge og dets skattland, med Guds hjelp i alle hennes levedager, og at alle førnevnte, og enhver især for seg, skal styrke og hjelpe henne i all hennes rett og ikke hindre noe av det som hun har rett til.
Og alle vi førnevnte, erkebiskop, biskoper, prost, riddere og sveiner har på våre vegne og på vegne av hele riket i Norge tilsagt, lovt og svoret den samme førnevnte, vår kjære fru dronning Margareta, hull og tro tjeneste så lenge hun lever, og i alle deler å holde den førnevnte, vår kjære fru dronning Margareta, slik som her står foreskrevet.
Videre har vi alle sammen, erkebiskopen, biskoper, prost, riddere og sveiner, samtykt i at ingen av oss skal ha flere huskarer og setesveiner enn lovboken og Hirdskråen vitner.
Likeledes har vi alle sammen, erkebiskop, biskop, prost, riddere og sveiner samtykt i at på grunn av nødvendige tarv som påhviler riket både i sør og i nord, skal allmuen i hele Norge utrede allmenning nå i ett år.
Likeledes har vi alle sammen, erkebiskop, biskop, prost, riddere og sveiner lovt, tilsagt og svoret på våre som på deres vegne, all den hullskap og troskap som vi og dere skylder rikets rette høvding. Så har hun også lovt og tilsvoret oss og dere at hun skal holde lov og landsens rett mot oss og dere i alle sine levedager. Derfor ber vi og rår dere til at dere avlegger den samme troskapsed til vår førnevnte kjære fru dronningen, og at hver syslemann skal ta i mot denne eden i sin sysle, og at dere skal være greie og velvillige, lydige og underdanige mot henne og hennes ombudsmenn, og la henne og hennes ombudsmenn lett komme til at det som dere er skyldige til å yte rikets rette høvding etter lovene og landets gamle sedvane, og [det] så mye mer som hun har budt alle syslemenn og deres ombudsmenn at hver av dem i sin sysle skal holde og styrke lov og landsens rett.
Dette brev ble gjort i Oslo kyndelsmessdag [2. feb.] 1388 år etter Guds fødsel, under våre segl.
OrdlisteVinald, med Guds nåde - erkebiskopens navn var Vinald
Erkebiskop - i dette tilfellet; katolsk kirkelig overhode, altså den øverste katolske embetsmannen i Norge
Biskop - kirkelig embetsmann som er åndelig og kirkerettslig overhode for et bispedømme
Prost - øverste kirkelige embetsmann i et prosti
Kansler - en geistlig i kongens tjeneste som bl.a. hadde ansvaret for oppbevaringen av riksseglet. Han fungerte som kongens rådgiver
Ridder - en adelstittel. Fra 1315 var ridder den høyeste adelstittelen i Norge
Svein - en væpner, adelstittel med rang under ridder
Svears - svenskene. Svea riket = Sverige.
Gunst - velvilje, ære, fortjeneste, favør
(enstemmig) annammet - (enstemmig) anerkjennelse
Mektig frue og rett husbond - kvinnelig riksstyre
Huskarer - kongens / dronningens væpnede følger
Setesveiner - en som har svoret troskapsed til en stormann og tjener denne som sin konge. Erkebiskopen og biskopene hadde setesveiner. Disse var fritatt for skatt og militærtjeneste
Hird - kongens hoff og livvakt
Hirdskråen - den skrevne hirdloven
(nødvendig) tarv - behov, trang, krav, interesse
Allmenning - i dette tilfellet; skatt
Hullskap (og troskap) - avlagt troskapsed
Syslemann - sysselmann; kongens øverste embetsmann i et syssel. Han hadde bl.a. anklagerett, politi- og straffemyndighet
Sysle - syssel; et forvaltningsområde ledet av en sysselmann
Ombudsmenn - kongelig embetsmann
Kyndelsmessedag - kyndel = lys. En katolsk lysmesse som feires for Jomfru Maria den 2. februar
Les original på NDLA →
Vinald, med Guds nåde erkebiskop i Nidaros, Øystein av Oslo, Olav av Stavanger, Sigurd av Hamar, Henrik av Grønland, biskoper med den samme nåde, prosten ved Mariakirken i Oslo og rikets kansler i Norge, Henrik Henriksson, Ulv Holmgeirsson, Ulv Jonsson, riddere, Håkon Jonsson, Gaute Eiriksson, Jon Martinsson, Alv Haraldsson, Benedikt Nikulausson, Ogmund Bolt, Jon Darre, Håkon Stumpe, Peter Nikolasson, Nikolas Galle, Finn Gyrdsson, Guldbrand Erlingsson, Torald Sigurdsson, Herleik Åsulvsson, Magnus Stoltekarl, Håkon Topp, Jappe Fastalsson og Svale Ottesson sender alle menn over hele Norge og dets skattland Guds og sin hilsen.
Vi gjør åpent kjent med dette vårt åpne brev at fordi den høybårne fyrstinne, vår kjære frue, fru Margareta, med Guds nåde Norges og svears dronning og rett arving og fyrstinne til riket i Danmark, var vår kjære herre kong Håkons hustru og mor til vår kjære herre kong Olav, som nå nylig døde - måtte Gud ha sjelene til dem begge - og på grunn av den gunst og gode vilje som vi alltid har erfart av henne, og fremdeles setter det samme håp til hennes nåde, så har vi alle førnevnte, erkebiskop, biskoper, prost, riddere og sveiner, på våre vegne og på vegne av hele Norges rike, enstemmig annammet, utvalgt og med god vilje mottatt den høybårne fyrstinne, den førnevnte fru dronning Margareta, til mektig frue og rett husbond for oss alle førnevnte, erkebiskop, biskoper, prost, riddere og sveiner og hele Norges rike, og [vi gjør kjent] at denne førnevnte dronning Margareta skal ha fullmakt til å stå for og rå for riket i Norge, med makt og myndighet i alle deler, over hele Norges rike, både land, slott, festninger og tegner, både sørlig og nordlig over hele Norge og dets skattland, med Guds hjelp i alle hennes levedager, og at alle førnevnte, og enhver især for seg, skal styrke og hjelpe henne i all hennes rett og ikke hindre noe av det som hun har rett til.
Og alle vi førnevnte, erkebiskop, biskoper, prost, riddere og sveiner har på våre vegne og på vegne av hele riket i Norge tilsagt, lovt og svoret den samme førnevnte, vår kjære fru dronning Margareta, hull og tro tjeneste så lenge hun lever, og i alle deler å holde den førnevnte, vår kjære fru dronning Margareta, slik som her står foreskrevet.
Videre har vi alle sammen, erkebiskopen, biskoper, prost, riddere og sveiner, samtykt i at ingen av oss skal ha flere huskarer og setesveiner enn lovboken og Hirdskråen vitner.
Likeledes har vi alle sammen, erkebiskop, biskop, prost, riddere og sveiner samtykt i at på grunn av nødvendige tarv som påhviler riket både i sør og i nord, skal allmuen i hele Norge utrede allmenning nå i ett år.
Likeledes har vi alle sammen, erkebiskop, biskop, prost, riddere og sveiner lovt, tilsagt og svoret på våre som på deres vegne, all den hullskap og troskap som vi og dere skylder rikets rette høvding. Så har hun også lovt og tilsvoret oss og dere at hun skal holde lov og landsens rett mot oss og dere i alle sine levedager. Derfor ber vi og rår dere til at dere avlegger den samme troskapsed til vår førnevnte kjære fru dronningen, og at hver syslemann skal ta i mot denne eden i sin sysle, og at dere skal være greie og velvillige, lydige og underdanige mot henne og hennes ombudsmenn, og la henne og hennes ombudsmenn lett komme til at det som dere er skyldige til å yte rikets rette høvding etter lovene og landets gamle sedvane, og [det] så mye mer som hun har budt alle syslemenn og deres ombudsmenn at hver av dem i sin sysle skal holde og styrke lov og landsens rett.
Dette brev ble gjort i Oslo kyndelsmessdag [2. feb.] 1388 år etter Guds fødsel, under våre segl.
OrdlisteVinald, med Guds nåde - erkebiskopens navn var Vinald
Erkebiskop - i dette tilfellet; katolsk kirkelig overhode, altså den øverste katolske embetsmannen i Norge
Biskop - kirkelig embetsmann som er åndelig og kirkerettslig overhode for et bispedømme
Prost - øverste kirkelige embetsmann i et prosti
Kansler - en geistlig i kongens tjeneste som bl.a. hadde ansvaret for oppbevaringen av riksseglet. Han fungerte som kongens rådgiver
Ridder - en adelstittel. Fra 1315 var ridder den høyeste adelstittelen i Norge
Svein - en væpner, adelstittel med rang under ridder
Svears - svenskene. Svea riket = Sverige.
Gunst - velvilje, ære, fortjeneste, favør
(enstemmig) annammet - (enstemmig) anerkjennelse
Mektig frue og rett husbond - kvinnelig riksstyre
Huskarer - kongens / dronningens væpnede følger
Setesveiner - en som har svoret troskapsed til en stormann og tjener denne som sin konge. Erkebiskopen og biskopene hadde setesveiner. Disse var fritatt for skatt og militærtjeneste
Hird - kongens hoff og livvakt
Hirdskråen - den skrevne hirdloven
(nødvendig) tarv - behov, trang, krav, interesse
Allmenning - i dette tilfellet; skatt
Hullskap (og troskap) - avlagt troskapsed
Syslemann - sysselmann; kongens øverste embetsmann i et syssel. Han hadde bl.a. anklagerett, politi- og straffemyndighet
Sysle - syssel; et forvaltningsområde ledet av en sysselmann
Ombudsmenn - kongelig embetsmann
Kyndelsmessedag - kyndel = lys. En katolsk lysmesse som feires for Jomfru Maria den 2. februar
Les original på NDLA →
Kilde: Dronning Margretes valgbrev 1388
Orker du ikke å lese hele teksten, leser du den delen som er uthevet. Men les gjerne hele om du vil.
Vinald, med Guds nåde erkebiskop i Nidaros, Øystein av Oslo, Olav av Stavanger, Sigurd av Hamar, Henrik av Grønland, biskoper med den samme nåde, prosten ved Mariakirken i Oslo og rikets kansler i Norge, Henrik Henriksson, Ulv Holmgeirsson, Ulv Jonsson, riddere, Håkon Jonsson, Gaute Eiriksson, Jon Martinsson, Alv Haraldsson, Benedikt Nikulausson, Ogmund Bolt, Jon Darre, Håkon Stumpe, Peter Nikolasson, Nikolas Galle, Finn Gyrdsson, Guldbrand Erlingsson, Torald Sigurdsson, Herleik Åsulvsson, Magnus Stoltekarl, Håkon Topp, Jappe Fastalsson og Svale Ottesson sender alle menn over hele Norge og dets skattland Guds og sin hilsen.
Vi gjør åpent kjent med dette vårt åpne brev at fordi den høybårne fyrstinne, vår kjære frue, fru Margareta, med Guds nåde Norges og svears dronning og rett arving og fyrstinne til riket i Danmark, var vår kjære herre kong Håkons hustru og mor til vår kjære herre kong Olav, som nå nylig døde - måtte Gud ha sjelene til dem begge - og på grunn av den gunst og gode vilje som vi alltid har erfart av henne, og fremdeles setter det samme håp til hennes nåde, så har vi alle førnevnte, erkebiskop, biskoper, prost, riddere og sveiner, på våre vegne og på vegne av hele Norges rike, enstemmig annammet, utvalgt og med god vilje mottatt den høybårne fyrstinne, den førnevnte fru dronning Margareta, til mektig frue og rett husbond for oss alle førnevnte, erkebiskop, biskoper, prost, riddere og sveiner og hele Norges rike, og [vi gjør kjent] at denne førnevnte dronning Margareta skal ha fullmakt til å stå for og rå for riket i Norge, med makt og myndighet i alle deler, over hele Norges rike, både land, slott, festninger og tegner, både sørlig og nordlig over hele Norge og dets skattland, med Guds hjelp i alle hennes levedager, og at alle førnevnte, og enhver især for seg, skal styrke og hjelpe henne i all hennes rett og ikke hindre noe av det som hun har rett til.
Og alle vi førnevnte, erkebiskop, biskoper, prost, riddere og sveiner har på våre vegne og på vegne av hele riket i Norge tilsagt, lovt og svoret den samme førnevnte, vår kjære fru dronning Margareta, hull og tro tjeneste så lenge hun lever, og i alle deler å holde den førnevnte, vår kjære fru dronning Margareta, slik som her står foreskrevet.
Videre har vi alle sammen, erkebiskopen, biskoper, prost, riddere og sveiner, samtykt i at ingen av oss skal ha flere huskarer og setesveiner enn lovboken og Hirdskråen vitner.
Likeledes har vi alle sammen, erkebiskop, biskop, prost, riddere og sveiner samtykt i at på grunn av nødvendige tarv som påhviler riket både i sør og i nord, skal allmuen i hele Norge utrede allmenning nå i ett år.
Likeledes har vi alle sammen, erkebiskop, biskop, prost, riddere og sveiner lovt, tilsagt og svoret på våre som på deres vegne, all den hullskap og troskap som vi og dere skylder rikets rette høvding. Så har hun også lovt og tilsvoret oss og dere at hun skal holde lov og landsens rett mot oss og dere i alle sine levedager. Derfor ber vi og rår dere til at dere avlegger den samme troskapsed til vår førnevnte kjære fru dronningen, og at hver syslemann skal ta i mot denne eden i sin sysle, og at dere skal være greie og velvillige, lydige og underdanige mot henne og hennes ombudsmenn, og la henne og hennes ombudsmenn lett komme til at det som dere er skyldige til å yte rikets rette høvding etter lovene og landets gamle sedvane, og [det] så mye mer som hun har budt alle syslemenn og deres ombudsmenn at hver av dem i sin sysle skal holde og styrke lov og landsens rett.
Dette brev ble gjort i Oslo kyndelsmessdag [2. feb.] 1388 år etter Guds fødsel, under våre segl.
OrdlisteVinald, med Guds nåde - erkebiskopens navn var Vinald
Erkebiskop - i dette tilfellet; katolsk kirkelig overhode, altså den øverste katolske embetsmannen i Norge
Biskop - kirkelig embetsmann som er åndelig og kirkerettslig overhode for et bispedømme
Prost - øverste kirkelige embetsmann i et prosti
Kansler - en geistlig i kongens tjeneste som bl.a. hadde ansvaret for oppbevaringen av riksseglet. Han fungerte som kongens rådgiver
Ridder - en adelstittel. Fra 1315 var ridder den høyeste adelstittelen i Norge
Svein - en væpner, adelstittel med rang under ridder
Svears - svenskene. Svea riket = Sverige.
Gunst - velvilje, ære, fortjeneste, favør
(enstemmig) annammet - (enstemmig) anerkjennelse
Mektig frue og rett husbond - kvinnelig riksstyre
Huskarer - kongens / dronningens væpnede følger
Setesveiner - en som har svoret troskapsed til en stormann og tjener denne som sin konge. Erkebiskopen og biskopene hadde setesveiner. Disse var fritatt for skatt og militærtjeneste
Hird - kongens hoff og livvakt
Hirdskråen - den skrevne hirdloven
(nødvendig) tarv - behov, trang, krav, interesse
Allmenning - i dette tilfellet; skatt
Hullskap (og troskap) - avlagt troskapsed
Syslemann - sysselmann; kongens øverste embetsmann i et syssel. Han hadde bl.a. anklagerett, politi- og straffemyndighet
Sysle - syssel; et forvaltningsområde ledet av en sysselmann
Ombudsmenn - kongelig embetsmann
Kyndelsmessedag - kyndel = lys. En katolsk lysmesse som feires for Jomfru Maria den 2. februar
Les original på NDLA →
Vinald, med Guds nåde erkebiskop i Nidaros, Øystein av Oslo, Olav av Stavanger, Sigurd av Hamar, Henrik av Grønland, biskoper med den samme nåde, prosten ved Mariakirken i Oslo og rikets kansler i Norge, Henrik Henriksson, Ulv Holmgeirsson, Ulv Jonsson, riddere, Håkon Jonsson, Gaute Eiriksson, Jon Martinsson, Alv Haraldsson, Benedikt Nikulausson, Ogmund Bolt, Jon Darre, Håkon Stumpe, Peter Nikolasson, Nikolas Galle, Finn Gyrdsson, Guldbrand Erlingsson, Torald Sigurdsson, Herleik Åsulvsson, Magnus Stoltekarl, Håkon Topp, Jappe Fastalsson og Svale Ottesson sender alle menn over hele Norge og dets skattland Guds og sin hilsen.
Vi gjør åpent kjent med dette vårt åpne brev at fordi den høybårne fyrstinne, vår kjære frue, fru Margareta, med Guds nåde Norges og svears dronning og rett arving og fyrstinne til riket i Danmark, var vår kjære herre kong Håkons hustru og mor til vår kjære herre kong Olav, som nå nylig døde - måtte Gud ha sjelene til dem begge - og på grunn av den gunst og gode vilje som vi alltid har erfart av henne, og fremdeles setter det samme håp til hennes nåde, så har vi alle førnevnte, erkebiskop, biskoper, prost, riddere og sveiner, på våre vegne og på vegne av hele Norges rike, enstemmig annammet, utvalgt og med god vilje mottatt den høybårne fyrstinne, den førnevnte fru dronning Margareta, til mektig frue og rett husbond for oss alle førnevnte, erkebiskop, biskoper, prost, riddere og sveiner og hele Norges rike, og [vi gjør kjent] at denne førnevnte dronning Margareta skal ha fullmakt til å stå for og rå for riket i Norge, med makt og myndighet i alle deler, over hele Norges rike, både land, slott, festninger og tegner, både sørlig og nordlig over hele Norge og dets skattland, med Guds hjelp i alle hennes levedager, og at alle førnevnte, og enhver især for seg, skal styrke og hjelpe henne i all hennes rett og ikke hindre noe av det som hun har rett til.
Og alle vi førnevnte, erkebiskop, biskoper, prost, riddere og sveiner har på våre vegne og på vegne av hele riket i Norge tilsagt, lovt og svoret den samme førnevnte, vår kjære fru dronning Margareta, hull og tro tjeneste så lenge hun lever, og i alle deler å holde den førnevnte, vår kjære fru dronning Margareta, slik som her står foreskrevet.
Videre har vi alle sammen, erkebiskopen, biskoper, prost, riddere og sveiner, samtykt i at ingen av oss skal ha flere huskarer og setesveiner enn lovboken og Hirdskråen vitner.
Likeledes har vi alle sammen, erkebiskop, biskop, prost, riddere og sveiner samtykt i at på grunn av nødvendige tarv som påhviler riket både i sør og i nord, skal allmuen i hele Norge utrede allmenning nå i ett år.
Likeledes har vi alle sammen, erkebiskop, biskop, prost, riddere og sveiner lovt, tilsagt og svoret på våre som på deres vegne, all den hullskap og troskap som vi og dere skylder rikets rette høvding. Så har hun også lovt og tilsvoret oss og dere at hun skal holde lov og landsens rett mot oss og dere i alle sine levedager. Derfor ber vi og rår dere til at dere avlegger den samme troskapsed til vår førnevnte kjære fru dronningen, og at hver syslemann skal ta i mot denne eden i sin sysle, og at dere skal være greie og velvillige, lydige og underdanige mot henne og hennes ombudsmenn, og la henne og hennes ombudsmenn lett komme til at det som dere er skyldige til å yte rikets rette høvding etter lovene og landets gamle sedvane, og [det] så mye mer som hun har budt alle syslemenn og deres ombudsmenn at hver av dem i sin sysle skal holde og styrke lov og landsens rett.
Dette brev ble gjort i Oslo kyndelsmessdag [2. feb.] 1388 år etter Guds fødsel, under våre segl.
OrdlisteVinald, med Guds nåde - erkebiskopens navn var Vinald
Erkebiskop - i dette tilfellet; katolsk kirkelig overhode, altså den øverste katolske embetsmannen i Norge
Biskop - kirkelig embetsmann som er åndelig og kirkerettslig overhode for et bispedømme
Prost - øverste kirkelige embetsmann i et prosti
Kansler - en geistlig i kongens tjeneste som bl.a. hadde ansvaret for oppbevaringen av riksseglet. Han fungerte som kongens rådgiver
Ridder - en adelstittel. Fra 1315 var ridder den høyeste adelstittelen i Norge
Svein - en væpner, adelstittel med rang under ridder
Svears - svenskene. Svea riket = Sverige.
Gunst - velvilje, ære, fortjeneste, favør
(enstemmig) annammet - (enstemmig) anerkjennelse
Mektig frue og rett husbond - kvinnelig riksstyre
Huskarer - kongens / dronningens væpnede følger
Setesveiner - en som har svoret troskapsed til en stormann og tjener denne som sin konge. Erkebiskopen og biskopene hadde setesveiner. Disse var fritatt for skatt og militærtjeneste
Hird - kongens hoff og livvakt
Hirdskråen - den skrevne hirdloven
(nødvendig) tarv - behov, trang, krav, interesse
Allmenning - i dette tilfellet; skatt
Hullskap (og troskap) - avlagt troskapsed
Syslemann - sysselmann; kongens øverste embetsmann i et syssel. Han hadde bl.a. anklagerett, politi- og straffemyndighet
Sysle - syssel; et forvaltningsområde ledet av en sysselmann
Ombudsmenn - kongelig embetsmann
Kyndelsmessedag - kyndel = lys. En katolsk lysmesse som feires for Jomfru Maria den 2. februar
Les original på NDLA →
Kongeriker og føydalisme i middelalderen
Tre nye riker
Tre riker vokste fram på det europeiske kontinentet etter at Vestromerriket falt. Det var Frankerriket, det tidligere Østromerriket (Bysants) og det arabiske riket som strakte seg til den iberiske halvøy (Spania og Portugal). Roma mistet med dette sin politiske posisjon som sentrum i Europa.
Konge, adel og kirken
I Vest-Europa utviklet det seg i løpet av middelalderen flere kongedømmer i stadig kamp mot både adelen og kirken i vakuumet etter Romerriket. I det bysantinske riket, derimot, var kirken underlagt keisermakten. Det store arabiske riket som vokste fram i perioden fra 600 til 1000, var basert på islamsk erobring. Vi skal først og fremst konsentrere oss om Vest-Europa. For å forstå utviklingen i Vest-Europa må vi likevel trekke inn påvirkningen fra de to andre områdene.
Føydalisme
Føydalisme er et nøkkelbegrep når vi snakker om tidlig middelalder i Vest-Europa. Grunnen er at det føydale samfunnet var en økonomisk og politisk grunnmur både for kirken og for de nye kongedømmene som vokste mot slutten av seinmiddelalderen.
Føydalstatene var jordbruksområder med lokale politiske, rettslige og økonomiske funksjoner. Lokalstatene ga beskyttelse til bøndene og sikret økonomisk overskudd for de store jordeierne, adelen. Grunnlaget for denne ordningen var at beskyttelsen som romerne hadde gitt innbyggerne sine, forsvant med Vestromerrikets fall. Nå ble det urolige tider. Store folkevandringer og stadige angrep fra andre folkegrupper, for eksempel vikingene, førte til utrygge handelsveier. Å drive handel var ikke lenger så lett, og jordbruk ble den viktigste næringsveien.
Føydalismen kjennetegnes ved at lokale godseiere eller storbønder fikk kontroll over større jordeiendommer og et økonomisk overskudd fra de eiendommene de rådde over. Eiendomsløse bønder og håndverkere var deres viktigste arbeidskraft. «Ufrie» bønder drev jordbruket for godseieren. Noen hadde slaveliknende kontrakter, andre sto friere. Mange bønder i Vest-Europa var livegne, det vil si at de ble regnet som godseierens eiendom. I tillegg var det vanlig at de var stavnsbundne. Det vil si at de ikke hadde lov til å flytte fra godset.
Til forskjell fra slavene i antikken var de livegne ikke rettsløse. Siden føydalsamfunnet var helt avhengig av at bøndene produserte et økonomisk overskudd, var det viktig å gi dem vern. Vanligvis hadde føydalherren et eget rettsapparat, med eget fengsel og egen domstol.
Noen føydalherrer samlet seg etter hvert under de mektigste jordeierne. Den aller mektigste fikk tittelen konge. Slik utviklet det seg et hierarki av adelsmenn. I maktpyramiden sto kongen øverst, så lensherrer med rett til å styre over kongens jord. Kongens jord var delt opp i ulike «len». Lensherrene hadde rett til å bestemme over lenene. De fikk inntekter fra bøndene som drev jorda, mot å sikre kongen de skatteinntektene han krevde. I tillegg måtte de skaffe soldater og utstyr til kongens hær. En slik lensherre var adelig og fikk tittelen kronvasall. Lenger nede i pyramiden fantes lensherrer med mindre jord og makt. Noen var lensherrer under kronvasallene.
Biskoper forvaltet også ofte kirkens jordeiendommer, som geistlige føydalherrer. Ønsket om å sikre seg kirkens gunst – og frelse – hadde gjort det vanlig med donasjoner (gaver) til kirken, gjerne i form av eiendom. Det gjorde det mulig å hente inn kirkeskatt og sikre økonomisk overskudd til paven i Roma. Selv om Romerriket hadde gått i oppløsning politisk, fortsatte pavekirken å være en viktig maktfaktor i Vest-Europa.
Les original på NDLA →
Tre riker vokste fram på det europeiske kontinentet etter at Vestromerriket falt. Det var Frankerriket, det tidligere Østromerriket (Bysants) og det arabiske riket som strakte seg til den iberiske halvøy (Spania og Portugal). Roma mistet med dette sin politiske posisjon som sentrum i Europa.
Konge, adel og kirken
I Vest-Europa utviklet det seg i løpet av middelalderen flere kongedømmer i stadig kamp mot både adelen og kirken i vakuumet etter Romerriket. I det bysantinske riket, derimot, var kirken underlagt keisermakten. Det store arabiske riket som vokste fram i perioden fra 600 til 1000, var basert på islamsk erobring. Vi skal først og fremst konsentrere oss om Vest-Europa. For å forstå utviklingen i Vest-Europa må vi likevel trekke inn påvirkningen fra de to andre områdene.
Føydalisme
Føydalisme er et nøkkelbegrep når vi snakker om tidlig middelalder i Vest-Europa. Grunnen er at det føydale samfunnet var en økonomisk og politisk grunnmur både for kirken og for de nye kongedømmene som vokste mot slutten av seinmiddelalderen.
Føydalstatene var jordbruksområder med lokale politiske, rettslige og økonomiske funksjoner. Lokalstatene ga beskyttelse til bøndene og sikret økonomisk overskudd for de store jordeierne, adelen. Grunnlaget for denne ordningen var at beskyttelsen som romerne hadde gitt innbyggerne sine, forsvant med Vestromerrikets fall. Nå ble det urolige tider. Store folkevandringer og stadige angrep fra andre folkegrupper, for eksempel vikingene, førte til utrygge handelsveier. Å drive handel var ikke lenger så lett, og jordbruk ble den viktigste næringsveien.
Føydalismen kjennetegnes ved at lokale godseiere eller storbønder fikk kontroll over større jordeiendommer og et økonomisk overskudd fra de eiendommene de rådde over. Eiendomsløse bønder og håndverkere var deres viktigste arbeidskraft. «Ufrie» bønder drev jordbruket for godseieren. Noen hadde slaveliknende kontrakter, andre sto friere. Mange bønder i Vest-Europa var livegne, det vil si at de ble regnet som godseierens eiendom. I tillegg var det vanlig at de var stavnsbundne. Det vil si at de ikke hadde lov til å flytte fra godset.
Til forskjell fra slavene i antikken var de livegne ikke rettsløse. Siden føydalsamfunnet var helt avhengig av at bøndene produserte et økonomisk overskudd, var det viktig å gi dem vern. Vanligvis hadde føydalherren et eget rettsapparat, med eget fengsel og egen domstol.
Noen føydalherrer samlet seg etter hvert under de mektigste jordeierne. Den aller mektigste fikk tittelen konge. Slik utviklet det seg et hierarki av adelsmenn. I maktpyramiden sto kongen øverst, så lensherrer med rett til å styre over kongens jord. Kongens jord var delt opp i ulike «len». Lensherrene hadde rett til å bestemme over lenene. De fikk inntekter fra bøndene som drev jorda, mot å sikre kongen de skatteinntektene han krevde. I tillegg måtte de skaffe soldater og utstyr til kongens hær. En slik lensherre var adelig og fikk tittelen kronvasall. Lenger nede i pyramiden fantes lensherrer med mindre jord og makt. Noen var lensherrer under kronvasallene.
Biskoper forvaltet også ofte kirkens jordeiendommer, som geistlige føydalherrer. Ønsket om å sikre seg kirkens gunst – og frelse – hadde gjort det vanlig med donasjoner (gaver) til kirken, gjerne i form av eiendom. Det gjorde det mulig å hente inn kirkeskatt og sikre økonomisk overskudd til paven i Roma. Selv om Romerriket hadde gått i oppløsning politisk, fortsatte pavekirken å være en viktig maktfaktor i Vest-Europa.
Les original på NDLA →
Kongeriker og føydalisme i middelalderen
Tre nye riker
Tre riker vokste fram på det europeiske kontinentet etter at Vestromerriket falt. Det var Frankerriket, det tidligere Østromerriket (Bysants) og det arabiske riket som strakte seg til den iberiske halvøy (Spania og Portugal). Roma mistet med dette sin politiske posisjon som sentrum i Europa.
Konge, adel og kirken
I Vest-Europa utviklet det seg i løpet av middelalderen flere kongedømmer i stadig kamp mot både adelen og kirken i vakuumet etter Romerriket. I det bysantinske riket, derimot, var kirken underlagt keisermakten. Det store arabiske riket som vokste fram i perioden fra 600 til 1000, var basert på islamsk erobring. Vi skal først og fremst konsentrere oss om Vest-Europa. For å forstå utviklingen i Vest-Europa må vi likevel trekke inn påvirkningen fra de to andre områdene.
Føydalisme
Føydalisme er et nøkkelbegrep når vi snakker om tidlig middelalder i Vest-Europa. Grunnen er at det føydale samfunnet var en økonomisk og politisk grunnmur både for kirken og for de nye kongedømmene som vokste mot slutten av seinmiddelalderen.
Føydalstatene var jordbruksområder med lokale politiske, rettslige og økonomiske funksjoner. Lokalstatene ga beskyttelse til bøndene og sikret økonomisk overskudd for de store jordeierne, adelen. Grunnlaget for denne ordningen var at beskyttelsen som romerne hadde gitt innbyggerne sine, forsvant med Vestromerrikets fall. Nå ble det urolige tider. Store folkevandringer og stadige angrep fra andre folkegrupper, for eksempel vikingene, førte til utrygge handelsveier. Å drive handel var ikke lenger så lett, og jordbruk ble den viktigste næringsveien.
Føydalismen kjennetegnes ved at lokale godseiere eller storbønder fikk kontroll over større jordeiendommer og et økonomisk overskudd fra de eiendommene de rådde over. Eiendomsløse bønder og håndverkere var deres viktigste arbeidskraft. «Ufrie» bønder drev jordbruket for godseieren. Noen hadde slaveliknende kontrakter, andre sto friere. Mange bønder i Vest-Europa var livegne, det vil si at de ble regnet som godseierens eiendom. I tillegg var det vanlig at de var stavnsbundne. Det vil si at de ikke hadde lov til å flytte fra godset.
Til forskjell fra slavene i antikken var de livegne ikke rettsløse. Siden føydalsamfunnet var helt avhengig av at bøndene produserte et økonomisk overskudd, var det viktig å gi dem vern. Vanligvis hadde føydalherren et eget rettsapparat, med eget fengsel og egen domstol.
Noen føydalherrer samlet seg etter hvert under de mektigste jordeierne. Den aller mektigste fikk tittelen konge. Slik utviklet det seg et hierarki av adelsmenn. I maktpyramiden sto kongen øverst, så lensherrer med rett til å styre over kongens jord. Kongens jord var delt opp i ulike «len». Lensherrene hadde rett til å bestemme over lenene. De fikk inntekter fra bøndene som drev jorda, mot å sikre kongen de skatteinntektene han krevde. I tillegg måtte de skaffe soldater og utstyr til kongens hær. En slik lensherre var adelig og fikk tittelen kronvasall. Lenger nede i pyramiden fantes lensherrer med mindre jord og makt. Noen var lensherrer under kronvasallene.
Biskoper forvaltet også ofte kirkens jordeiendommer, som geistlige føydalherrer. Ønsket om å sikre seg kirkens gunst – og frelse – hadde gjort det vanlig med donasjoner (gaver) til kirken, gjerne i form av eiendom. Det gjorde det mulig å hente inn kirkeskatt og sikre økonomisk overskudd til paven i Roma. Selv om Romerriket hadde gått i oppløsning politisk, fortsatte pavekirken å være en viktig maktfaktor i Vest-Europa.
Les original på NDLA →
Tre riker vokste fram på det europeiske kontinentet etter at Vestromerriket falt. Det var Frankerriket, det tidligere Østromerriket (Bysants) og det arabiske riket som strakte seg til den iberiske halvøy (Spania og Portugal). Roma mistet med dette sin politiske posisjon som sentrum i Europa.
Konge, adel og kirken
I Vest-Europa utviklet det seg i løpet av middelalderen flere kongedømmer i stadig kamp mot både adelen og kirken i vakuumet etter Romerriket. I det bysantinske riket, derimot, var kirken underlagt keisermakten. Det store arabiske riket som vokste fram i perioden fra 600 til 1000, var basert på islamsk erobring. Vi skal først og fremst konsentrere oss om Vest-Europa. For å forstå utviklingen i Vest-Europa må vi likevel trekke inn påvirkningen fra de to andre områdene.
Føydalisme
Føydalisme er et nøkkelbegrep når vi snakker om tidlig middelalder i Vest-Europa. Grunnen er at det føydale samfunnet var en økonomisk og politisk grunnmur både for kirken og for de nye kongedømmene som vokste mot slutten av seinmiddelalderen.
Føydalstatene var jordbruksområder med lokale politiske, rettslige og økonomiske funksjoner. Lokalstatene ga beskyttelse til bøndene og sikret økonomisk overskudd for de store jordeierne, adelen. Grunnlaget for denne ordningen var at beskyttelsen som romerne hadde gitt innbyggerne sine, forsvant med Vestromerrikets fall. Nå ble det urolige tider. Store folkevandringer og stadige angrep fra andre folkegrupper, for eksempel vikingene, førte til utrygge handelsveier. Å drive handel var ikke lenger så lett, og jordbruk ble den viktigste næringsveien.
Føydalismen kjennetegnes ved at lokale godseiere eller storbønder fikk kontroll over større jordeiendommer og et økonomisk overskudd fra de eiendommene de rådde over. Eiendomsløse bønder og håndverkere var deres viktigste arbeidskraft. «Ufrie» bønder drev jordbruket for godseieren. Noen hadde slaveliknende kontrakter, andre sto friere. Mange bønder i Vest-Europa var livegne, det vil si at de ble regnet som godseierens eiendom. I tillegg var det vanlig at de var stavnsbundne. Det vil si at de ikke hadde lov til å flytte fra godset.
Til forskjell fra slavene i antikken var de livegne ikke rettsløse. Siden føydalsamfunnet var helt avhengig av at bøndene produserte et økonomisk overskudd, var det viktig å gi dem vern. Vanligvis hadde føydalherren et eget rettsapparat, med eget fengsel og egen domstol.
Noen føydalherrer samlet seg etter hvert under de mektigste jordeierne. Den aller mektigste fikk tittelen konge. Slik utviklet det seg et hierarki av adelsmenn. I maktpyramiden sto kongen øverst, så lensherrer med rett til å styre over kongens jord. Kongens jord var delt opp i ulike «len». Lensherrene hadde rett til å bestemme over lenene. De fikk inntekter fra bøndene som drev jorda, mot å sikre kongen de skatteinntektene han krevde. I tillegg måtte de skaffe soldater og utstyr til kongens hær. En slik lensherre var adelig og fikk tittelen kronvasall. Lenger nede i pyramiden fantes lensherrer med mindre jord og makt. Noen var lensherrer under kronvasallene.
Biskoper forvaltet også ofte kirkens jordeiendommer, som geistlige føydalherrer. Ønsket om å sikre seg kirkens gunst – og frelse – hadde gjort det vanlig med donasjoner (gaver) til kirken, gjerne i form av eiendom. Det gjorde det mulig å hente inn kirkeskatt og sikre økonomisk overskudd til paven i Roma. Selv om Romerriket hadde gått i oppløsning politisk, fortsatte pavekirken å være en viktig maktfaktor i Vest-Europa.
Les original på NDLA →
Maktens korridorer 1380
En mektig familie
Dronning Margrete er en kløktig politiker. Da hennes far, den danske kong Valdemar Atterdag, døde i 1374, var det egentlig Olavs fetter som var utpekt som arvtaker til den danske tronen. Men Margrete hadde andre planer og klarte å få de danske stormennene på sin side. Samtidig fikk hun de tyske sjøbyene, som hadde vetorett ved danske kongevalg, til å holde seg nøytrale ved å love dem fornyede privilegier i Norge. Dermed var det enkelt å få Olav valgt til dansk konge ved riksmøtet i 1376. Ettersom Olav den gang bare var 4 år gammel, ble det opprettet et formynderskap som skulle styre i hans sted, med dronning Margrete i spissen.
Den norske kongefamilien begynner å bli en mektig familie. Kong Håkon 6. styrer Norge og Vest-Sverige, og dronning Margrete styrer Danmark for sønnen Olav.
Kong Håkon 6. dør
I 1380 dør kong Håkon 6., og sønnen Olav 4. arver den norske tronen. Da Olav fortsatt er umyndig, blir det opprettet enda et formynderskap for ham. Ridderen Ogmund Finnsson blir drottsete, og sammen med riksrådet styrer de i Olavs sted til han blir myndig.
Olav 4. er nå konge av Norge, Vest-Sverige og Danmark. I 1381 blir han hyllet som norsk konge i Nidaros. I 1385 blir han myndig konge og tar også tittelen "Sann arvtaker til Sverige".
Men i 1387 dør plutselig Olav 4. på Falsterbro slott i Skåne. Norge har ingen andre direkte arvtakere til den norske tronen.
Maktkampen om den norske tronen er et faktum. Etter norsk tronfølgelov er det den svenske kong Albrekt 3. av Mecklenburg som er nærmeste arvtaker. Men dette er en uholdbar løsning for den norske adelen som i en årrekke har kriget for Håkon 6. mot Mecklenburgerne om makten i Sverige. Det rasles i sablene, Norge er i en dyp politisk krise. Er Margretes faste politiske grep i ferd med å glippe? Hva vil egentlig det norske riksrådet gjøre?
Konge av Sverige
Fordi kong Håkon styrte Vest-Sverige, kunne han også titulere seg som konge av Sverige.
Olavs farfar Magnus Eriksson arvet både den norske og svenske tronen i 1319. Men personalunionen førte til en del konflikter med adelen i begge landene. Da han fikk to sønner, ble det bestemt at eldstesønnen Erik skulle være arvtaker til Sverige, mens Håkon 6. fikk arve Norge da han ble myndig i 1355. Håkon 6. måtte derimot stadig hjelpe faren som slet med indre konflikter i Sverige i årene som fulgte.
Les original på NDLA →
Dronning Margrete er en kløktig politiker. Da hennes far, den danske kong Valdemar Atterdag, døde i 1374, var det egentlig Olavs fetter som var utpekt som arvtaker til den danske tronen. Men Margrete hadde andre planer og klarte å få de danske stormennene på sin side. Samtidig fikk hun de tyske sjøbyene, som hadde vetorett ved danske kongevalg, til å holde seg nøytrale ved å love dem fornyede privilegier i Norge. Dermed var det enkelt å få Olav valgt til dansk konge ved riksmøtet i 1376. Ettersom Olav den gang bare var 4 år gammel, ble det opprettet et formynderskap som skulle styre i hans sted, med dronning Margrete i spissen.
Den norske kongefamilien begynner å bli en mektig familie. Kong Håkon 6. styrer Norge og Vest-Sverige, og dronning Margrete styrer Danmark for sønnen Olav.
Kong Håkon 6. dør
I 1380 dør kong Håkon 6., og sønnen Olav 4. arver den norske tronen. Da Olav fortsatt er umyndig, blir det opprettet enda et formynderskap for ham. Ridderen Ogmund Finnsson blir drottsete, og sammen med riksrådet styrer de i Olavs sted til han blir myndig.
Olav 4. er nå konge av Norge, Vest-Sverige og Danmark. I 1381 blir han hyllet som norsk konge i Nidaros. I 1385 blir han myndig konge og tar også tittelen "Sann arvtaker til Sverige".
Men i 1387 dør plutselig Olav 4. på Falsterbro slott i Skåne. Norge har ingen andre direkte arvtakere til den norske tronen.
Maktkampen om den norske tronen er et faktum. Etter norsk tronfølgelov er det den svenske kong Albrekt 3. av Mecklenburg som er nærmeste arvtaker. Men dette er en uholdbar løsning for den norske adelen som i en årrekke har kriget for Håkon 6. mot Mecklenburgerne om makten i Sverige. Det rasles i sablene, Norge er i en dyp politisk krise. Er Margretes faste politiske grep i ferd med å glippe? Hva vil egentlig det norske riksrådet gjøre?
Konge av Sverige
Fordi kong Håkon styrte Vest-Sverige, kunne han også titulere seg som konge av Sverige.
Olavs farfar Magnus Eriksson arvet både den norske og svenske tronen i 1319. Men personalunionen førte til en del konflikter med adelen i begge landene. Da han fikk to sønner, ble det bestemt at eldstesønnen Erik skulle være arvtaker til Sverige, mens Håkon 6. fikk arve Norge da han ble myndig i 1355. Håkon 6. måtte derimot stadig hjelpe faren som slet med indre konflikter i Sverige i årene som fulgte.
Les original på NDLA →
Maktens korridorer 1380
En mektig familie
Dronning Margrete er en kløktig politiker. Da hennes far, den danske kong Valdemar Atterdag, døde i 1374, var det egentlig Olavs fetter som var utpekt som arvtaker til den danske tronen. Men Margrete hadde andre planer og klarte å få de danske stormennene på sin side. Samtidig fikk hun de tyske sjøbyene, som hadde vetorett ved danske kongevalg, til å holde seg nøytrale ved å love dem fornyede privilegier i Norge. Dermed var det enkelt å få Olav valgt til dansk konge ved riksmøtet i 1376. Ettersom Olav den gang bare var 4 år gammel, ble det opprettet et formynderskap som skulle styre i hans sted, med dronning Margrete i spissen.
Den norske kongefamilien begynner å bli en mektig familie. Kong Håkon 6. styrer Norge og Vest-Sverige, og dronning Margrete styrer Danmark for sønnen Olav.
Kong Håkon 6. dør
I 1380 dør kong Håkon 6., og sønnen Olav 4. arver den norske tronen. Da Olav fortsatt er umyndig, blir det opprettet enda et formynderskap for ham. Ridderen Ogmund Finnsson blir drottsete, og sammen med riksrådet styrer de i Olavs sted til han blir myndig.
Olav 4. er nå konge av Norge, Vest-Sverige og Danmark. I 1381 blir han hyllet som norsk konge i Nidaros. I 1385 blir han myndig konge og tar også tittelen "Sann arvtaker til Sverige".
Men i 1387 dør plutselig Olav 4. på Falsterbro slott i Skåne. Norge har ingen andre direkte arvtakere til den norske tronen.
Maktkampen om den norske tronen er et faktum. Etter norsk tronfølgelov er det den svenske kong Albrekt 3. av Mecklenburg som er nærmeste arvtaker. Men dette er en uholdbar løsning for den norske adelen som i en årrekke har kriget for Håkon 6. mot Mecklenburgerne om makten i Sverige. Det rasles i sablene, Norge er i en dyp politisk krise. Er Margretes faste politiske grep i ferd med å glippe? Hva vil egentlig det norske riksrådet gjøre?
Konge av Sverige
Fordi kong Håkon styrte Vest-Sverige, kunne han også titulere seg som konge av Sverige.
Olavs farfar Magnus Eriksson arvet både den norske og svenske tronen i 1319. Men personalunionen førte til en del konflikter med adelen i begge landene. Da han fikk to sønner, ble det bestemt at eldstesønnen Erik skulle være arvtaker til Sverige, mens Håkon 6. fikk arve Norge da han ble myndig i 1355. Håkon 6. måtte derimot stadig hjelpe faren som slet med indre konflikter i Sverige i årene som fulgte.
Les original på NDLA →
Dronning Margrete er en kløktig politiker. Da hennes far, den danske kong Valdemar Atterdag, døde i 1374, var det egentlig Olavs fetter som var utpekt som arvtaker til den danske tronen. Men Margrete hadde andre planer og klarte å få de danske stormennene på sin side. Samtidig fikk hun de tyske sjøbyene, som hadde vetorett ved danske kongevalg, til å holde seg nøytrale ved å love dem fornyede privilegier i Norge. Dermed var det enkelt å få Olav valgt til dansk konge ved riksmøtet i 1376. Ettersom Olav den gang bare var 4 år gammel, ble det opprettet et formynderskap som skulle styre i hans sted, med dronning Margrete i spissen.
Den norske kongefamilien begynner å bli en mektig familie. Kong Håkon 6. styrer Norge og Vest-Sverige, og dronning Margrete styrer Danmark for sønnen Olav.
Kong Håkon 6. dør
I 1380 dør kong Håkon 6., og sønnen Olav 4. arver den norske tronen. Da Olav fortsatt er umyndig, blir det opprettet enda et formynderskap for ham. Ridderen Ogmund Finnsson blir drottsete, og sammen med riksrådet styrer de i Olavs sted til han blir myndig.
Olav 4. er nå konge av Norge, Vest-Sverige og Danmark. I 1381 blir han hyllet som norsk konge i Nidaros. I 1385 blir han myndig konge og tar også tittelen "Sann arvtaker til Sverige".
Men i 1387 dør plutselig Olav 4. på Falsterbro slott i Skåne. Norge har ingen andre direkte arvtakere til den norske tronen.
Maktkampen om den norske tronen er et faktum. Etter norsk tronfølgelov er det den svenske kong Albrekt 3. av Mecklenburg som er nærmeste arvtaker. Men dette er en uholdbar løsning for den norske adelen som i en årrekke har kriget for Håkon 6. mot Mecklenburgerne om makten i Sverige. Det rasles i sablene, Norge er i en dyp politisk krise. Er Margretes faste politiske grep i ferd med å glippe? Hva vil egentlig det norske riksrådet gjøre?
Konge av Sverige
Fordi kong Håkon styrte Vest-Sverige, kunne han også titulere seg som konge av Sverige.
Olavs farfar Magnus Eriksson arvet både den norske og svenske tronen i 1319. Men personalunionen førte til en del konflikter med adelen i begge landene. Da han fikk to sønner, ble det bestemt at eldstesønnen Erik skulle være arvtaker til Sverige, mens Håkon 6. fikk arve Norge da han ble myndig i 1355. Håkon 6. måtte derimot stadig hjelpe faren som slet med indre konflikter i Sverige i årene som fulgte.
Les original på NDLA →
Maktens korridorer 1388
«Mektig husfrue og rett husbond»
Dronning Margrete står nemlig ikke på helt bar bakke. Allerede en uke etter at sønnen dør, velger det danske riksrådet henne til Danmarks «Frue og husbonde». Det vil si at hun får regjerende makt i Danmark, selv om hun aldri kan titulere seg som dronning. Nå ser Margrete muligheten for å få tilbake Norge.
Det norske riksrådet bestemmer seg nemlig for å velge dronning Margrete som Norges «mektig husfrue og rett husbond». Hun får titulere seg som Norges dronning, og samtidig blir det bestemt at arverekken fra nå av skal regnes fra henne. Hun velger sin søsterdattersønn, Erik av Pommern, som arvtaker til Norges trone. Erik er kun seks år gammel, så det blir opprettet et formynderskap for ham hvor Dronning Margrete styrer i hans sted sammen med det norske riksrådet.
Kong Albrekt mister fotfeste
Vi beveger oss ett år fram i tid til 1389, for nå begynner kong Albrekt å få problemer med adelsmennene i Sverige. De er lei av at han gir så store fordeler til Mecklenburgske menn på bekostning av den svenske adelen.
Dette er riktig så heldig for dronning Margrete, for samme år går også svenskene bak kongens rygg og velger henne som Sveriges «riktige husfrue og husbonde». Sammen legger de nå planer om å felle kong Albrekt.
Kong Albrekts fall
Dronning Margrete har nå en norsk-svensk-dansk hær på rundt 10.000 mann som marsjerer mot kong Albrekts hær i Falköping i Sverige.
Albrekts hær på 18.000 mann har allerede forskanset seg i Falköping, og kongen funderer nå på hva han skal gjøre. Han får motsigende råd. En av de svenske adelsmennene råder ham til å unngå myra som ligger mellom de to hærene og heller gå rundt. Han anbefaler også kongen på det sterkeste å avvente noen dager. Men en av de tyske rådgiverne anbefaler heller å angripe umiddelbart og ri gjennom myra. Kongen velger å følge det tyske rådet.
24. februar 1389 er riktignok en vinterdag, men myra er ikke frossen nok til å tåle vekten av alle de tungt utstyrte hestene som nå rir over den. Hestene synker, og de og ridderne kaver snart rundt i myra uten skikkelig fotfeste. Det er nå en smal sak for dronning Margretes hær å ta kong Albrekt til fange.
Historien om Albrekts fall er hentet fra «Svenska familj-journalen 1866» i revidert utgave fra 2008 Slaget vid Falköping 1389
Du finner beskrivelsen halvveis ned på siden.
Kong Albrekt i fangenskap
Kong Albrekt må sitte som dronning Margretes fange på Lindholm slott i Sverige helt til 1395. Etter det får han reise tilbake til Mecklenburg hvor han dør i 1412. *Sagnet sier at kong Albrekt skal ha hånet dronning Margrete ved å kalle henne «kong bukseløs». Han skal også ha sendt henne en slipesten til hennes synåler. En klar fornærmelse til nabolandets dronning.
Videre skal han også ha sverget aldri å bruke hette (hodeplagg) før han erobret Danmark. Som svar på tiltale skal dronning Margrete derfor ha fått sydd en hatt til Albrekt med langt slep når han satt på Lindholm som fange. En hatt med langt slep kan neppe ha vært et særlig mandig hodeplagg og må ha vært svært nedverdigende for den tidligere svenske kongen å få satt på hodet.
Les original på NDLA →
Dronning Margrete står nemlig ikke på helt bar bakke. Allerede en uke etter at sønnen dør, velger det danske riksrådet henne til Danmarks «Frue og husbonde». Det vil si at hun får regjerende makt i Danmark, selv om hun aldri kan titulere seg som dronning. Nå ser Margrete muligheten for å få tilbake Norge.
Det norske riksrådet bestemmer seg nemlig for å velge dronning Margrete som Norges «mektig husfrue og rett husbond». Hun får titulere seg som Norges dronning, og samtidig blir det bestemt at arverekken fra nå av skal regnes fra henne. Hun velger sin søsterdattersønn, Erik av Pommern, som arvtaker til Norges trone. Erik er kun seks år gammel, så det blir opprettet et formynderskap for ham hvor Dronning Margrete styrer i hans sted sammen med det norske riksrådet.
Kong Albrekt mister fotfeste
Vi beveger oss ett år fram i tid til 1389, for nå begynner kong Albrekt å få problemer med adelsmennene i Sverige. De er lei av at han gir så store fordeler til Mecklenburgske menn på bekostning av den svenske adelen.
Dette er riktig så heldig for dronning Margrete, for samme år går også svenskene bak kongens rygg og velger henne som Sveriges «riktige husfrue og husbonde». Sammen legger de nå planer om å felle kong Albrekt.
Kong Albrekts fall
Dronning Margrete har nå en norsk-svensk-dansk hær på rundt 10.000 mann som marsjerer mot kong Albrekts hær i Falköping i Sverige.
Albrekts hær på 18.000 mann har allerede forskanset seg i Falköping, og kongen funderer nå på hva han skal gjøre. Han får motsigende råd. En av de svenske adelsmennene råder ham til å unngå myra som ligger mellom de to hærene og heller gå rundt. Han anbefaler også kongen på det sterkeste å avvente noen dager. Men en av de tyske rådgiverne anbefaler heller å angripe umiddelbart og ri gjennom myra. Kongen velger å følge det tyske rådet.
24. februar 1389 er riktignok en vinterdag, men myra er ikke frossen nok til å tåle vekten av alle de tungt utstyrte hestene som nå rir over den. Hestene synker, og de og ridderne kaver snart rundt i myra uten skikkelig fotfeste. Det er nå en smal sak for dronning Margretes hær å ta kong Albrekt til fange.
Historien om Albrekts fall er hentet fra «Svenska familj-journalen 1866» i revidert utgave fra 2008 Slaget vid Falköping 1389
Du finner beskrivelsen halvveis ned på siden.
Kong Albrekt i fangenskap
Kong Albrekt må sitte som dronning Margretes fange på Lindholm slott i Sverige helt til 1395. Etter det får han reise tilbake til Mecklenburg hvor han dør i 1412. *Sagnet sier at kong Albrekt skal ha hånet dronning Margrete ved å kalle henne «kong bukseløs». Han skal også ha sendt henne en slipesten til hennes synåler. En klar fornærmelse til nabolandets dronning.
Videre skal han også ha sverget aldri å bruke hette (hodeplagg) før han erobret Danmark. Som svar på tiltale skal dronning Margrete derfor ha fått sydd en hatt til Albrekt med langt slep når han satt på Lindholm som fange. En hatt med langt slep kan neppe ha vært et særlig mandig hodeplagg og må ha vært svært nedverdigende for den tidligere svenske kongen å få satt på hodet.
Les original på NDLA →
Maktens korridorer 1388
«Mektig husfrue og rett husbond»
Dronning Margrete står nemlig ikke på helt bar bakke. Allerede en uke etter at sønnen dør, velger det danske riksrådet henne til Danmarks «Frue og husbonde». Det vil si at hun får regjerende makt i Danmark, selv om hun aldri kan titulere seg som dronning. Nå ser Margrete muligheten for å få tilbake Norge.
Det norske riksrådet bestemmer seg nemlig for å velge dronning Margrete som Norges «mektig husfrue og rett husbond». Hun får titulere seg som Norges dronning, og samtidig blir det bestemt at arverekken fra nå av skal regnes fra henne. Hun velger sin søsterdattersønn, Erik av Pommern, som arvtaker til Norges trone. Erik er kun seks år gammel, så det blir opprettet et formynderskap for ham hvor Dronning Margrete styrer i hans sted sammen med det norske riksrådet.
Kong Albrekt mister fotfeste
Vi beveger oss ett år fram i tid til 1389, for nå begynner kong Albrekt å få problemer med adelsmennene i Sverige. De er lei av at han gir så store fordeler til Mecklenburgske menn på bekostning av den svenske adelen.
Dette er riktig så heldig for dronning Margrete, for samme år går også svenskene bak kongens rygg og velger henne som Sveriges «riktige husfrue og husbonde». Sammen legger de nå planer om å felle kong Albrekt.
Kong Albrekts fall
Dronning Margrete har nå en norsk-svensk-dansk hær på rundt 10.000 mann som marsjerer mot kong Albrekts hær i Falköping i Sverige.
Albrekts hær på 18.000 mann har allerede forskanset seg i Falköping, og kongen funderer nå på hva han skal gjøre. Han får motsigende råd. En av de svenske adelsmennene råder ham til å unngå myra som ligger mellom de to hærene og heller gå rundt. Han anbefaler også kongen på det sterkeste å avvente noen dager. Men en av de tyske rådgiverne anbefaler heller å angripe umiddelbart og ri gjennom myra. Kongen velger å følge det tyske rådet.
24. februar 1389 er riktignok en vinterdag, men myra er ikke frossen nok til å tåle vekten av alle de tungt utstyrte hestene som nå rir over den. Hestene synker, og de og ridderne kaver snart rundt i myra uten skikkelig fotfeste. Det er nå en smal sak for dronning Margretes hær å ta kong Albrekt til fange.
Historien om Albrekts fall er hentet fra «Svenska familj-journalen 1866» i revidert utgave fra 2008 Slaget vid Falköping 1389
Du finner beskrivelsen halvveis ned på siden.
Kong Albrekt i fangenskap
Kong Albrekt må sitte som dronning Margretes fange på Lindholm slott i Sverige helt til 1395. Etter det får han reise tilbake til Mecklenburg hvor han dør i 1412. *Sagnet sier at kong Albrekt skal ha hånet dronning Margrete ved å kalle henne «kong bukseløs». Han skal også ha sendt henne en slipesten til hennes synåler. En klar fornærmelse til nabolandets dronning.
Videre skal han også ha sverget aldri å bruke hette (hodeplagg) før han erobret Danmark. Som svar på tiltale skal dronning Margrete derfor ha fått sydd en hatt til Albrekt med langt slep når han satt på Lindholm som fange. En hatt med langt slep kan neppe ha vært et særlig mandig hodeplagg og må ha vært svært nedverdigende for den tidligere svenske kongen å få satt på hodet.
Les original på NDLA →
Dronning Margrete står nemlig ikke på helt bar bakke. Allerede en uke etter at sønnen dør, velger det danske riksrådet henne til Danmarks «Frue og husbonde». Det vil si at hun får regjerende makt i Danmark, selv om hun aldri kan titulere seg som dronning. Nå ser Margrete muligheten for å få tilbake Norge.
Det norske riksrådet bestemmer seg nemlig for å velge dronning Margrete som Norges «mektig husfrue og rett husbond». Hun får titulere seg som Norges dronning, og samtidig blir det bestemt at arverekken fra nå av skal regnes fra henne. Hun velger sin søsterdattersønn, Erik av Pommern, som arvtaker til Norges trone. Erik er kun seks år gammel, så det blir opprettet et formynderskap for ham hvor Dronning Margrete styrer i hans sted sammen med det norske riksrådet.
Kong Albrekt mister fotfeste
Vi beveger oss ett år fram i tid til 1389, for nå begynner kong Albrekt å få problemer med adelsmennene i Sverige. De er lei av at han gir så store fordeler til Mecklenburgske menn på bekostning av den svenske adelen.
Dette er riktig så heldig for dronning Margrete, for samme år går også svenskene bak kongens rygg og velger henne som Sveriges «riktige husfrue og husbonde». Sammen legger de nå planer om å felle kong Albrekt.
Kong Albrekts fall
Dronning Margrete har nå en norsk-svensk-dansk hær på rundt 10.000 mann som marsjerer mot kong Albrekts hær i Falköping i Sverige.
Albrekts hær på 18.000 mann har allerede forskanset seg i Falköping, og kongen funderer nå på hva han skal gjøre. Han får motsigende råd. En av de svenske adelsmennene råder ham til å unngå myra som ligger mellom de to hærene og heller gå rundt. Han anbefaler også kongen på det sterkeste å avvente noen dager. Men en av de tyske rådgiverne anbefaler heller å angripe umiddelbart og ri gjennom myra. Kongen velger å følge det tyske rådet.
24. februar 1389 er riktignok en vinterdag, men myra er ikke frossen nok til å tåle vekten av alle de tungt utstyrte hestene som nå rir over den. Hestene synker, og de og ridderne kaver snart rundt i myra uten skikkelig fotfeste. Det er nå en smal sak for dronning Margretes hær å ta kong Albrekt til fange.
Historien om Albrekts fall er hentet fra «Svenska familj-journalen 1866» i revidert utgave fra 2008 Slaget vid Falköping 1389
Du finner beskrivelsen halvveis ned på siden.
Kong Albrekt i fangenskap
Kong Albrekt må sitte som dronning Margretes fange på Lindholm slott i Sverige helt til 1395. Etter det får han reise tilbake til Mecklenburg hvor han dør i 1412. *Sagnet sier at kong Albrekt skal ha hånet dronning Margrete ved å kalle henne «kong bukseløs». Han skal også ha sendt henne en slipesten til hennes synåler. En klar fornærmelse til nabolandets dronning.
Videre skal han også ha sverget aldri å bruke hette (hodeplagg) før han erobret Danmark. Som svar på tiltale skal dronning Margrete derfor ha fått sydd en hatt til Albrekt med langt slep når han satt på Lindholm som fange. En hatt med langt slep kan neppe ha vært et særlig mandig hodeplagg og må ha vært svært nedverdigende for den tidligere svenske kongen å få satt på hodet.
Les original på NDLA →
Norge - et unntak i det føydale Europa
Bøndene hadde relativt mye makt over egen hverdag, og det var mindre forskjell på fattig og rik i Norge enn i de fleste andre europeiske land på denne tiden.
De tre samfunnsklassene
I eddadiktet «Rigstula» beskrives de tre samfunnsklassene i vikingtiden – treller, bønder og eliten. Trellene sto nederst på rangstigen og var ufrie. Bøndene var den største gruppen, og det var store økonomiske og sosiale forskjeller innenfor denne gruppen. Felles for dem var at de var frie, og at de kunne møte på tinget. Mange av dem eide også sin egen jord. Eliten var den lille gruppen på toppen, som konger og høvdinger.
Det viser seg imidlertid at det ikke var vanntette skott mellom gruppene. Det var fullt mulig for en bonde å arbeide seg oppover, og en høvding kunne miste både rikdom og makt. Derfor var det viktig hele tiden å spille kortene sine godt og ha gode venner og allianser i bakhånd.
Europeiske forhold – føydalsystemet
Mens bøndene sto sterkt i Norge, og høvdingene var avhengig av allianser med bønder for å få makt, var det annerledes i Europa. Der kom makten i større grad ovenfra, og sentralmakten ga mye av sin makt videre til føydalherrer. Føydalherrene kunne i sin tur styre lokalt og få stor makt over bøndene i området. I motsetning til i Norge var det svært få bønder som eide sin egen jord lenger sør i Europa. Derfor var de i stor grad avhengig av å leie jord av føydalherrene.
Dette systemet kaller vi gjerne «føydalisme». Føydalsystemet skapte ro og orden i samfunnet, men kunne samtidig gå hardt ut over bøndene, som ofte ble grovt utnyttet. At føydalherrene også i stor utstrekning hadde rett til å dømme over bøndene, kunne føre til tilfeldige avgjørelser og urettferdige dommer.
Norske forhold
I Norge var det derimot slik at de fleste bøndene eide sin egen jord og derfor ikke var avhengig av føydalherrer. Med en sterk bondestand og lite innslag av adel, var det umulig å innføre et liknende system her.
I Norge var det slik at alle frie menn hadde rett og plikt til å møte på tinget. Tinget var stedet der de møttes for å løse konflikter, drøfte lovene og forvalte lokalsamfunnet. Tingordningen førte til at mange fikk innflytelse i styre og stell i de ulike bygdene. Siden det var slik at høvdinger og småkonger ikke kunne legge områder under seg gjennom maktbruk, men måtte vise seg verdige for bøndene i området, er det lett å forstå at de beslutningene som ble tatt på de lokale tingene, fikk stor betydning. Selv etter rikssamlingen og opprettelsen av en sentralmakt var det vanskelig for kongen å legge for stort press på bøndene. For siden bøndene i Norge ikke sto i samme avhengighetsforhold til makthaverne som de eiendomsløse bøndene i Europa, kunne de protestere eller gjøre opprør uten å risikere for mye.
Et likestilt samfunn?
Vi har sett at det var forskjell på fattig og rik i Norge på denne tiden. Det vitner de tre samfunnsklassene om. Men i forhold til andre land på samme tid kan vi si at samfunnet var ganske rettferdig og egalitært. Folk hadde rett til å bli dømt på tinget, etter de fastsatte lovene, og ikke etter en føydalherres egne interesser. I tillegg utgjorde tinget en betydningsfull motvekt mot de sentrale makthaverne. Makthaverne kunne ikke peke ut føydalherrer til å styre lokalsamfunnene, slik de kunne andre steder i Europa. De måtte i større grad vinne tillit og velvilje hos folket.
Les original på NDLA →
De tre samfunnsklassene
I eddadiktet «Rigstula» beskrives de tre samfunnsklassene i vikingtiden – treller, bønder og eliten. Trellene sto nederst på rangstigen og var ufrie. Bøndene var den største gruppen, og det var store økonomiske og sosiale forskjeller innenfor denne gruppen. Felles for dem var at de var frie, og at de kunne møte på tinget. Mange av dem eide også sin egen jord. Eliten var den lille gruppen på toppen, som konger og høvdinger.
Det viser seg imidlertid at det ikke var vanntette skott mellom gruppene. Det var fullt mulig for en bonde å arbeide seg oppover, og en høvding kunne miste både rikdom og makt. Derfor var det viktig hele tiden å spille kortene sine godt og ha gode venner og allianser i bakhånd.
Europeiske forhold – føydalsystemet
Mens bøndene sto sterkt i Norge, og høvdingene var avhengig av allianser med bønder for å få makt, var det annerledes i Europa. Der kom makten i større grad ovenfra, og sentralmakten ga mye av sin makt videre til føydalherrer. Føydalherrene kunne i sin tur styre lokalt og få stor makt over bøndene i området. I motsetning til i Norge var det svært få bønder som eide sin egen jord lenger sør i Europa. Derfor var de i stor grad avhengig av å leie jord av føydalherrene.
Dette systemet kaller vi gjerne «føydalisme». Føydalsystemet skapte ro og orden i samfunnet, men kunne samtidig gå hardt ut over bøndene, som ofte ble grovt utnyttet. At føydalherrene også i stor utstrekning hadde rett til å dømme over bøndene, kunne føre til tilfeldige avgjørelser og urettferdige dommer.
Norske forhold
I Norge var det derimot slik at de fleste bøndene eide sin egen jord og derfor ikke var avhengig av føydalherrer. Med en sterk bondestand og lite innslag av adel, var det umulig å innføre et liknende system her.
I Norge var det slik at alle frie menn hadde rett og plikt til å møte på tinget. Tinget var stedet der de møttes for å løse konflikter, drøfte lovene og forvalte lokalsamfunnet. Tingordningen førte til at mange fikk innflytelse i styre og stell i de ulike bygdene. Siden det var slik at høvdinger og småkonger ikke kunne legge områder under seg gjennom maktbruk, men måtte vise seg verdige for bøndene i området, er det lett å forstå at de beslutningene som ble tatt på de lokale tingene, fikk stor betydning. Selv etter rikssamlingen og opprettelsen av en sentralmakt var det vanskelig for kongen å legge for stort press på bøndene. For siden bøndene i Norge ikke sto i samme avhengighetsforhold til makthaverne som de eiendomsløse bøndene i Europa, kunne de protestere eller gjøre opprør uten å risikere for mye.
Et likestilt samfunn?
Vi har sett at det var forskjell på fattig og rik i Norge på denne tiden. Det vitner de tre samfunnsklassene om. Men i forhold til andre land på samme tid kan vi si at samfunnet var ganske rettferdig og egalitært. Folk hadde rett til å bli dømt på tinget, etter de fastsatte lovene, og ikke etter en føydalherres egne interesser. I tillegg utgjorde tinget en betydningsfull motvekt mot de sentrale makthaverne. Makthaverne kunne ikke peke ut føydalherrer til å styre lokalsamfunnene, slik de kunne andre steder i Europa. De måtte i større grad vinne tillit og velvilje hos folket.
Les original på NDLA →
Norge - et unntak i det føydale Europa
Bøndene hadde relativt mye makt over egen hverdag, og det var mindre forskjell på fattig og rik i Norge enn i de fleste andre europeiske land på denne tiden.
De tre samfunnsklassene
I eddadiktet «Rigstula» beskrives de tre samfunnsklassene i vikingtiden – treller, bønder og eliten. Trellene sto nederst på rangstigen og var ufrie. Bøndene var den største gruppen, og det var store økonomiske og sosiale forskjeller innenfor denne gruppen. Felles for dem var at de var frie, og at de kunne møte på tinget. Mange av dem eide også sin egen jord. Eliten var den lille gruppen på toppen, som konger og høvdinger.
Det viser seg imidlertid at det ikke var vanntette skott mellom gruppene. Det var fullt mulig for en bonde å arbeide seg oppover, og en høvding kunne miste både rikdom og makt. Derfor var det viktig hele tiden å spille kortene sine godt og ha gode venner og allianser i bakhånd.
Europeiske forhold – føydalsystemet
Mens bøndene sto sterkt i Norge, og høvdingene var avhengig av allianser med bønder for å få makt, var det annerledes i Europa. Der kom makten i større grad ovenfra, og sentralmakten ga mye av sin makt videre til føydalherrer. Føydalherrene kunne i sin tur styre lokalt og få stor makt over bøndene i området. I motsetning til i Norge var det svært få bønder som eide sin egen jord lenger sør i Europa. Derfor var de i stor grad avhengig av å leie jord av føydalherrene.
Dette systemet kaller vi gjerne «føydalisme». Føydalsystemet skapte ro og orden i samfunnet, men kunne samtidig gå hardt ut over bøndene, som ofte ble grovt utnyttet. At føydalherrene også i stor utstrekning hadde rett til å dømme over bøndene, kunne føre til tilfeldige avgjørelser og urettferdige dommer.
Norske forhold
I Norge var det derimot slik at de fleste bøndene eide sin egen jord og derfor ikke var avhengig av føydalherrer. Med en sterk bondestand og lite innslag av adel, var det umulig å innføre et liknende system her.
I Norge var det slik at alle frie menn hadde rett og plikt til å møte på tinget. Tinget var stedet der de møttes for å løse konflikter, drøfte lovene og forvalte lokalsamfunnet. Tingordningen førte til at mange fikk innflytelse i styre og stell i de ulike bygdene. Siden det var slik at høvdinger og småkonger ikke kunne legge områder under seg gjennom maktbruk, men måtte vise seg verdige for bøndene i området, er det lett å forstå at de beslutningene som ble tatt på de lokale tingene, fikk stor betydning. Selv etter rikssamlingen og opprettelsen av en sentralmakt var det vanskelig for kongen å legge for stort press på bøndene. For siden bøndene i Norge ikke sto i samme avhengighetsforhold til makthaverne som de eiendomsløse bøndene i Europa, kunne de protestere eller gjøre opprør uten å risikere for mye.
Et likestilt samfunn?
Vi har sett at det var forskjell på fattig og rik i Norge på denne tiden. Det vitner de tre samfunnsklassene om. Men i forhold til andre land på samme tid kan vi si at samfunnet var ganske rettferdig og egalitært. Folk hadde rett til å bli dømt på tinget, etter de fastsatte lovene, og ikke etter en føydalherres egne interesser. I tillegg utgjorde tinget en betydningsfull motvekt mot de sentrale makthaverne. Makthaverne kunne ikke peke ut føydalherrer til å styre lokalsamfunnene, slik de kunne andre steder i Europa. De måtte i større grad vinne tillit og velvilje hos folket.
Les original på NDLA →
De tre samfunnsklassene
I eddadiktet «Rigstula» beskrives de tre samfunnsklassene i vikingtiden – treller, bønder og eliten. Trellene sto nederst på rangstigen og var ufrie. Bøndene var den største gruppen, og det var store økonomiske og sosiale forskjeller innenfor denne gruppen. Felles for dem var at de var frie, og at de kunne møte på tinget. Mange av dem eide også sin egen jord. Eliten var den lille gruppen på toppen, som konger og høvdinger.
Det viser seg imidlertid at det ikke var vanntette skott mellom gruppene. Det var fullt mulig for en bonde å arbeide seg oppover, og en høvding kunne miste både rikdom og makt. Derfor var det viktig hele tiden å spille kortene sine godt og ha gode venner og allianser i bakhånd.
Europeiske forhold – føydalsystemet
Mens bøndene sto sterkt i Norge, og høvdingene var avhengig av allianser med bønder for å få makt, var det annerledes i Europa. Der kom makten i større grad ovenfra, og sentralmakten ga mye av sin makt videre til føydalherrer. Føydalherrene kunne i sin tur styre lokalt og få stor makt over bøndene i området. I motsetning til i Norge var det svært få bønder som eide sin egen jord lenger sør i Europa. Derfor var de i stor grad avhengig av å leie jord av føydalherrene.
Dette systemet kaller vi gjerne «føydalisme». Føydalsystemet skapte ro og orden i samfunnet, men kunne samtidig gå hardt ut over bøndene, som ofte ble grovt utnyttet. At føydalherrene også i stor utstrekning hadde rett til å dømme over bøndene, kunne føre til tilfeldige avgjørelser og urettferdige dommer.
Norske forhold
I Norge var det derimot slik at de fleste bøndene eide sin egen jord og derfor ikke var avhengig av føydalherrer. Med en sterk bondestand og lite innslag av adel, var det umulig å innføre et liknende system her.
I Norge var det slik at alle frie menn hadde rett og plikt til å møte på tinget. Tinget var stedet der de møttes for å løse konflikter, drøfte lovene og forvalte lokalsamfunnet. Tingordningen førte til at mange fikk innflytelse i styre og stell i de ulike bygdene. Siden det var slik at høvdinger og småkonger ikke kunne legge områder under seg gjennom maktbruk, men måtte vise seg verdige for bøndene i området, er det lett å forstå at de beslutningene som ble tatt på de lokale tingene, fikk stor betydning. Selv etter rikssamlingen og opprettelsen av en sentralmakt var det vanskelig for kongen å legge for stort press på bøndene. For siden bøndene i Norge ikke sto i samme avhengighetsforhold til makthaverne som de eiendomsløse bøndene i Europa, kunne de protestere eller gjøre opprør uten å risikere for mye.
Et likestilt samfunn?
Vi har sett at det var forskjell på fattig og rik i Norge på denne tiden. Det vitner de tre samfunnsklassene om. Men i forhold til andre land på samme tid kan vi si at samfunnet var ganske rettferdig og egalitært. Folk hadde rett til å bli dømt på tinget, etter de fastsatte lovene, og ikke etter en føydalherres egne interesser. I tillegg utgjorde tinget en betydningsfull motvekt mot de sentrale makthaverne. Makthaverne kunne ikke peke ut føydalherrer til å styre lokalsamfunnene, slik de kunne andre steder i Europa. De måtte i større grad vinne tillit og velvilje hos folket.
Les original på NDLA →
Oversikt: fordeling og legitimering av makt
Ifølge læreplanen skal du kunne vurdere endringer i fordeling og legitimering av makt fra middelalderen til og med tidlig nytid. Her får du en oversikt over disse endringene og en innføring i sentrale begreper knyttet til makt. Men først må vi klargjøre hvilken periode og hvilket geografisk område dette temaet dreier seg om.
Avgrensning i tid og rom
Perioden fra middelalderen til tidlig nytid i Europa varer fra ca. 500 e.Kr. til ca. 1750. I Norge starter middelalderen først på 1000-tallet. Middelalderen og tidlig nytid er perioder som er spesielt knyttet til Europa, og når vi skal se på fordeling og legitimering av maktforhold i denne perioden, handler det først og fremst om interne forhold i Europa. Andre deler av verden har i denne sammenhengen først og fremst betydning i forbindelse med koloniseringen som startet på 1500-tallet og fikk innvirkning på maktforholdet mellom europeiske land. De som hadde kolonier med viktige ressurser, fikk mer økonomisk makt.
Hvem hadde makt i middelalderen?
Konge og adel
Interne maktforhold kunne variere fra land til land, men de fleste europeiske land hadde i hele denne perioden konger som satt med den øverste statlige makten. I middelalderen var kongene i stor grad avhengige av adelens støtte. Adelen var en overklasse med jordeiere som arvet sin adelige tittel. Adelen var også en krigerklasse som skulle være til disposisjon for kongen, og i tillegg skulle de beskytte bøndene som drev jorda de eide. Denne organiseringen av samfunnet kalles føydalisme. Mange steder hadde kongen et råd av høytstående adelsmenn som var med på alle store avgjørelser. I Norge hadde vi for eksempel et riksråd. En slik styreform der adelen har mye makt, kalles gjerne for et adelsvelde.
Kirken
Den katolske kirke med paven i Roma som øverste leder hadde mye makt i middelalderen. Kirken var en organisasjon som gikk på tvers av landegrenser i Vest- og Mellom-Europa. Perioden var preget av mye konflikt mellom konge- og kirkemakt, men de kunne også styrke hverandres makt når de samarbeidet. Som regel satt kirkens menn også i kongens råd.
Viktige endringer
Svartedauden
Svartedauden på midten av 1300-tallet fikk store konsekvenser for maktforholdene i Europa. Først og fremst var det en katastrofe for mange i adelen, som mistet mye av inntektsgrunnlaget sitt, og en del av dem måtte selv bli bønder. Kongene erstattet de adelige ridder-krigerne med soldater som gikk til fots, og slik ble de mer uavhengige av adelen og fikk dermed også mer makt. I flere land ble kongene eneveldige. Det vil si at de styrte alene, uavhengig av et råd.
Reformasjonen
Reformasjonen på begynnelsen av 1500-tallet betydde slutten på den katolske kirkens monopol på religion i Vest- og Mellom-Europa. Kirken ble splittet, og i de områdene som brøt med den katolske kirke, ble kirken underlagt kongen. Den katolske kirke og paven hadde fremdeles en del makt i de områdene som forble katolske.
Borgerskapet
I løpet av perioden vokste borgerskapet fram som en stadig større og mektigere samfunnsgruppe. Borgerskapet besto av folk som tjente penger på håndverk eller handel. Spesielt handelsmenn kunne bli rike og mektige. Dette var en utvikling som startet allerede i middelalderen da byene i Europa vokste og handelen økte. På 1700-tallet begynte denne nye middelklassen mange steder å kreve flere rettigheter og mer makt. Borgerskapet ble viktig i de politiske revolusjonene som oppsto på slutten av 1700-tallet og utover på 1800-tallet.
Viktige begreperMakt
Makt vil si at man har evnen og muligheten til å få andre til å gjøre som man vil, også hvis det man vil de skal gjøre, er noe de ellers ikke ville ha gjort. Det kan for eksempel være at kongen krever skatt fra folket.
Legitimering av makt
Legitimering av makt er å begrunne hvorfor noen skal ha makt. Man kan for eksempel legitimere sin makt ved å påstå at man har fått den fra Gud eller ved at man er valgt av folket.
Økonomisk makt
Det å ha økonomisk makt handler om å ha ressurser til å gjennomføre det man vil. Det kan være snakk om tilgang til naturressurser eller innkreving av skatter. Det handler også om makt til å fordele ressursene i samfunnet. Økonomisk makt er ofte en forutsetning for militær makt. I middelalderen og tidlig nytid måtte for eksempel kongene stadig kreve høyere skatter for å finansiere krig.
Fysisk / militær makt
Fysisk makt er å bruke vold eller trusler om vold for å gjennomføre det man vil. Myndighetene i et land kan bruke dette mot sine egne innbyggere gjennom fysisk straff knyttet til lovbrudd eller ved å bruke militær makt mot opprør.
Militær makt forbinder vi kanskje mest med det å erobre nye områder eller å forsvare seg fra andre. Militær makt har også blitt brukt til å overta makten gjennom kupp og til å drive krig internt (borgerkrig). Krig har også vært en viktig kilde til økonomisk makt gjennom plyndring og erobring av områder med viktige ressurser. Krig var for eksempel en viktig inntektskilde for adelen i middelalderen, siden plyndring var en viktig del av krigføringen.
Ideologisk makt
Ideologisk makt er makt over tanker, verdier, følelser og selvoppfatning. Vi kan si at det handler om å kunne påvirke eller overbevise andre uten å bruke økonomisk eller militær makt. Historisk har religion spilt en stor rolle i ideologisk makt. Religiøse bud, ritualer og forestillinger om straff eller belønning etter døden har virket sterkt inn på folks atferd i hele perioden. Derfor har kirken hatt spesielt mye ideologisk makt.
Ideologisk makt henger også ofte nært sammen med legitimering av makt, siden legitimering av makt gjerne handler om å overbevise andre om at man har rett til makt. Slik kunne konge og kirke dra nytte av hverandre ved at det var kirken som innsatte kongen, mens kongen lovet å beskytte kirkens verdier og interesser. Kongen ble da ansett for å være "konge av Guds nåde", som var den sterkeste legitimeringen av makt som noen kunne ha.
Les original på NDLA →
Avgrensning i tid og rom
Perioden fra middelalderen til tidlig nytid i Europa varer fra ca. 500 e.Kr. til ca. 1750. I Norge starter middelalderen først på 1000-tallet. Middelalderen og tidlig nytid er perioder som er spesielt knyttet til Europa, og når vi skal se på fordeling og legitimering av maktforhold i denne perioden, handler det først og fremst om interne forhold i Europa. Andre deler av verden har i denne sammenhengen først og fremst betydning i forbindelse med koloniseringen som startet på 1500-tallet og fikk innvirkning på maktforholdet mellom europeiske land. De som hadde kolonier med viktige ressurser, fikk mer økonomisk makt.
Hvem hadde makt i middelalderen?
Konge og adel
Interne maktforhold kunne variere fra land til land, men de fleste europeiske land hadde i hele denne perioden konger som satt med den øverste statlige makten. I middelalderen var kongene i stor grad avhengige av adelens støtte. Adelen var en overklasse med jordeiere som arvet sin adelige tittel. Adelen var også en krigerklasse som skulle være til disposisjon for kongen, og i tillegg skulle de beskytte bøndene som drev jorda de eide. Denne organiseringen av samfunnet kalles føydalisme. Mange steder hadde kongen et råd av høytstående adelsmenn som var med på alle store avgjørelser. I Norge hadde vi for eksempel et riksråd. En slik styreform der adelen har mye makt, kalles gjerne for et adelsvelde.
Kirken
Den katolske kirke med paven i Roma som øverste leder hadde mye makt i middelalderen. Kirken var en organisasjon som gikk på tvers av landegrenser i Vest- og Mellom-Europa. Perioden var preget av mye konflikt mellom konge- og kirkemakt, men de kunne også styrke hverandres makt når de samarbeidet. Som regel satt kirkens menn også i kongens råd.
Viktige endringer
Svartedauden
Svartedauden på midten av 1300-tallet fikk store konsekvenser for maktforholdene i Europa. Først og fremst var det en katastrofe for mange i adelen, som mistet mye av inntektsgrunnlaget sitt, og en del av dem måtte selv bli bønder. Kongene erstattet de adelige ridder-krigerne med soldater som gikk til fots, og slik ble de mer uavhengige av adelen og fikk dermed også mer makt. I flere land ble kongene eneveldige. Det vil si at de styrte alene, uavhengig av et råd.
Reformasjonen
Reformasjonen på begynnelsen av 1500-tallet betydde slutten på den katolske kirkens monopol på religion i Vest- og Mellom-Europa. Kirken ble splittet, og i de områdene som brøt med den katolske kirke, ble kirken underlagt kongen. Den katolske kirke og paven hadde fremdeles en del makt i de områdene som forble katolske.
Borgerskapet
I løpet av perioden vokste borgerskapet fram som en stadig større og mektigere samfunnsgruppe. Borgerskapet besto av folk som tjente penger på håndverk eller handel. Spesielt handelsmenn kunne bli rike og mektige. Dette var en utvikling som startet allerede i middelalderen da byene i Europa vokste og handelen økte. På 1700-tallet begynte denne nye middelklassen mange steder å kreve flere rettigheter og mer makt. Borgerskapet ble viktig i de politiske revolusjonene som oppsto på slutten av 1700-tallet og utover på 1800-tallet.
Viktige begreperMakt
Makt vil si at man har evnen og muligheten til å få andre til å gjøre som man vil, også hvis det man vil de skal gjøre, er noe de ellers ikke ville ha gjort. Det kan for eksempel være at kongen krever skatt fra folket.
Legitimering av makt
Legitimering av makt er å begrunne hvorfor noen skal ha makt. Man kan for eksempel legitimere sin makt ved å påstå at man har fått den fra Gud eller ved at man er valgt av folket.
Økonomisk makt
Det å ha økonomisk makt handler om å ha ressurser til å gjennomføre det man vil. Det kan være snakk om tilgang til naturressurser eller innkreving av skatter. Det handler også om makt til å fordele ressursene i samfunnet. Økonomisk makt er ofte en forutsetning for militær makt. I middelalderen og tidlig nytid måtte for eksempel kongene stadig kreve høyere skatter for å finansiere krig.
Fysisk / militær makt
Fysisk makt er å bruke vold eller trusler om vold for å gjennomføre det man vil. Myndighetene i et land kan bruke dette mot sine egne innbyggere gjennom fysisk straff knyttet til lovbrudd eller ved å bruke militær makt mot opprør.
Militær makt forbinder vi kanskje mest med det å erobre nye områder eller å forsvare seg fra andre. Militær makt har også blitt brukt til å overta makten gjennom kupp og til å drive krig internt (borgerkrig). Krig har også vært en viktig kilde til økonomisk makt gjennom plyndring og erobring av områder med viktige ressurser. Krig var for eksempel en viktig inntektskilde for adelen i middelalderen, siden plyndring var en viktig del av krigføringen.
Ideologisk makt
Ideologisk makt er makt over tanker, verdier, følelser og selvoppfatning. Vi kan si at det handler om å kunne påvirke eller overbevise andre uten å bruke økonomisk eller militær makt. Historisk har religion spilt en stor rolle i ideologisk makt. Religiøse bud, ritualer og forestillinger om straff eller belønning etter døden har virket sterkt inn på folks atferd i hele perioden. Derfor har kirken hatt spesielt mye ideologisk makt.
Ideologisk makt henger også ofte nært sammen med legitimering av makt, siden legitimering av makt gjerne handler om å overbevise andre om at man har rett til makt. Slik kunne konge og kirke dra nytte av hverandre ved at det var kirken som innsatte kongen, mens kongen lovet å beskytte kirkens verdier og interesser. Kongen ble da ansett for å være "konge av Guds nåde", som var den sterkeste legitimeringen av makt som noen kunne ha.
Les original på NDLA →
Oversikt: fordeling og legitimering av makt
Ifølge læreplanen skal du kunne vurdere endringer i fordeling og legitimering av makt fra middelalderen til og med tidlig nytid. Her får du en oversikt over disse endringene og en innføring i sentrale begreper knyttet til makt. Men først må vi klargjøre hvilken periode og hvilket geografisk område dette temaet dreier seg om.
Avgrensning i tid og rom
Perioden fra middelalderen til tidlig nytid i Europa varer fra ca. 500 e.Kr. til ca. 1750. I Norge starter middelalderen først på 1000-tallet. Middelalderen og tidlig nytid er perioder som er spesielt knyttet til Europa, og når vi skal se på fordeling og legitimering av maktforhold i denne perioden, handler det først og fremst om interne forhold i Europa. Andre deler av verden har i denne sammenhengen først og fremst betydning i forbindelse med koloniseringen som startet på 1500-tallet og fikk innvirkning på maktforholdet mellom europeiske land. De som hadde kolonier med viktige ressurser, fikk mer økonomisk makt.
Hvem hadde makt i middelalderen?
Konge og adel
Interne maktforhold kunne variere fra land til land, men de fleste europeiske land hadde i hele denne perioden konger som satt med den øverste statlige makten. I middelalderen var kongene i stor grad avhengige av adelens støtte. Adelen var en overklasse med jordeiere som arvet sin adelige tittel. Adelen var også en krigerklasse som skulle være til disposisjon for kongen, og i tillegg skulle de beskytte bøndene som drev jorda de eide. Denne organiseringen av samfunnet kalles føydalisme. Mange steder hadde kongen et råd av høytstående adelsmenn som var med på alle store avgjørelser. I Norge hadde vi for eksempel et riksråd. En slik styreform der adelen har mye makt, kalles gjerne for et adelsvelde.
Kirken
Den katolske kirke med paven i Roma som øverste leder hadde mye makt i middelalderen. Kirken var en organisasjon som gikk på tvers av landegrenser i Vest- og Mellom-Europa. Perioden var preget av mye konflikt mellom konge- og kirkemakt, men de kunne også styrke hverandres makt når de samarbeidet. Som regel satt kirkens menn også i kongens råd.
Viktige endringer
Svartedauden
Svartedauden på midten av 1300-tallet fikk store konsekvenser for maktforholdene i Europa. Først og fremst var det en katastrofe for mange i adelen, som mistet mye av inntektsgrunnlaget sitt, og en del av dem måtte selv bli bønder. Kongene erstattet de adelige ridder-krigerne med soldater som gikk til fots, og slik ble de mer uavhengige av adelen og fikk dermed også mer makt. I flere land ble kongene eneveldige. Det vil si at de styrte alene, uavhengig av et råd.
Reformasjonen
Reformasjonen på begynnelsen av 1500-tallet betydde slutten på den katolske kirkens monopol på religion i Vest- og Mellom-Europa. Kirken ble splittet, og i de områdene som brøt med den katolske kirke, ble kirken underlagt kongen. Den katolske kirke og paven hadde fremdeles en del makt i de områdene som forble katolske.
Borgerskapet
I løpet av perioden vokste borgerskapet fram som en stadig større og mektigere samfunnsgruppe. Borgerskapet besto av folk som tjente penger på håndverk eller handel. Spesielt handelsmenn kunne bli rike og mektige. Dette var en utvikling som startet allerede i middelalderen da byene i Europa vokste og handelen økte. På 1700-tallet begynte denne nye middelklassen mange steder å kreve flere rettigheter og mer makt. Borgerskapet ble viktig i de politiske revolusjonene som oppsto på slutten av 1700-tallet og utover på 1800-tallet.
Viktige begreperMakt
Makt vil si at man har evnen og muligheten til å få andre til å gjøre som man vil, også hvis det man vil de skal gjøre, er noe de ellers ikke ville ha gjort. Det kan for eksempel være at kongen krever skatt fra folket.
Legitimering av makt
Legitimering av makt er å begrunne hvorfor noen skal ha makt. Man kan for eksempel legitimere sin makt ved å påstå at man har fått den fra Gud eller ved at man er valgt av folket.
Økonomisk makt
Det å ha økonomisk makt handler om å ha ressurser til å gjennomføre det man vil. Det kan være snakk om tilgang til naturressurser eller innkreving av skatter. Det handler også om makt til å fordele ressursene i samfunnet. Økonomisk makt er ofte en forutsetning for militær makt. I middelalderen og tidlig nytid måtte for eksempel kongene stadig kreve høyere skatter for å finansiere krig.
Fysisk / militær makt
Fysisk makt er å bruke vold eller trusler om vold for å gjennomføre det man vil. Myndighetene i et land kan bruke dette mot sine egne innbyggere gjennom fysisk straff knyttet til lovbrudd eller ved å bruke militær makt mot opprør.
Militær makt forbinder vi kanskje mest med det å erobre nye områder eller å forsvare seg fra andre. Militær makt har også blitt brukt til å overta makten gjennom kupp og til å drive krig internt (borgerkrig). Krig har også vært en viktig kilde til økonomisk makt gjennom plyndring og erobring av områder med viktige ressurser. Krig var for eksempel en viktig inntektskilde for adelen i middelalderen, siden plyndring var en viktig del av krigføringen.
Ideologisk makt
Ideologisk makt er makt over tanker, verdier, følelser og selvoppfatning. Vi kan si at det handler om å kunne påvirke eller overbevise andre uten å bruke økonomisk eller militær makt. Historisk har religion spilt en stor rolle i ideologisk makt. Religiøse bud, ritualer og forestillinger om straff eller belønning etter døden har virket sterkt inn på folks atferd i hele perioden. Derfor har kirken hatt spesielt mye ideologisk makt.
Ideologisk makt henger også ofte nært sammen med legitimering av makt, siden legitimering av makt gjerne handler om å overbevise andre om at man har rett til makt. Slik kunne konge og kirke dra nytte av hverandre ved at det var kirken som innsatte kongen, mens kongen lovet å beskytte kirkens verdier og interesser. Kongen ble da ansett for å være "konge av Guds nåde", som var den sterkeste legitimeringen av makt som noen kunne ha.
Les original på NDLA →
Avgrensning i tid og rom
Perioden fra middelalderen til tidlig nytid i Europa varer fra ca. 500 e.Kr. til ca. 1750. I Norge starter middelalderen først på 1000-tallet. Middelalderen og tidlig nytid er perioder som er spesielt knyttet til Europa, og når vi skal se på fordeling og legitimering av maktforhold i denne perioden, handler det først og fremst om interne forhold i Europa. Andre deler av verden har i denne sammenhengen først og fremst betydning i forbindelse med koloniseringen som startet på 1500-tallet og fikk innvirkning på maktforholdet mellom europeiske land. De som hadde kolonier med viktige ressurser, fikk mer økonomisk makt.
Hvem hadde makt i middelalderen?
Konge og adel
Interne maktforhold kunne variere fra land til land, men de fleste europeiske land hadde i hele denne perioden konger som satt med den øverste statlige makten. I middelalderen var kongene i stor grad avhengige av adelens støtte. Adelen var en overklasse med jordeiere som arvet sin adelige tittel. Adelen var også en krigerklasse som skulle være til disposisjon for kongen, og i tillegg skulle de beskytte bøndene som drev jorda de eide. Denne organiseringen av samfunnet kalles føydalisme. Mange steder hadde kongen et råd av høytstående adelsmenn som var med på alle store avgjørelser. I Norge hadde vi for eksempel et riksråd. En slik styreform der adelen har mye makt, kalles gjerne for et adelsvelde.
Kirken
Den katolske kirke med paven i Roma som øverste leder hadde mye makt i middelalderen. Kirken var en organisasjon som gikk på tvers av landegrenser i Vest- og Mellom-Europa. Perioden var preget av mye konflikt mellom konge- og kirkemakt, men de kunne også styrke hverandres makt når de samarbeidet. Som regel satt kirkens menn også i kongens råd.
Viktige endringer
Svartedauden
Svartedauden på midten av 1300-tallet fikk store konsekvenser for maktforholdene i Europa. Først og fremst var det en katastrofe for mange i adelen, som mistet mye av inntektsgrunnlaget sitt, og en del av dem måtte selv bli bønder. Kongene erstattet de adelige ridder-krigerne med soldater som gikk til fots, og slik ble de mer uavhengige av adelen og fikk dermed også mer makt. I flere land ble kongene eneveldige. Det vil si at de styrte alene, uavhengig av et råd.
Reformasjonen
Reformasjonen på begynnelsen av 1500-tallet betydde slutten på den katolske kirkens monopol på religion i Vest- og Mellom-Europa. Kirken ble splittet, og i de områdene som brøt med den katolske kirke, ble kirken underlagt kongen. Den katolske kirke og paven hadde fremdeles en del makt i de områdene som forble katolske.
Borgerskapet
I løpet av perioden vokste borgerskapet fram som en stadig større og mektigere samfunnsgruppe. Borgerskapet besto av folk som tjente penger på håndverk eller handel. Spesielt handelsmenn kunne bli rike og mektige. Dette var en utvikling som startet allerede i middelalderen da byene i Europa vokste og handelen økte. På 1700-tallet begynte denne nye middelklassen mange steder å kreve flere rettigheter og mer makt. Borgerskapet ble viktig i de politiske revolusjonene som oppsto på slutten av 1700-tallet og utover på 1800-tallet.
Viktige begreperMakt
Makt vil si at man har evnen og muligheten til å få andre til å gjøre som man vil, også hvis det man vil de skal gjøre, er noe de ellers ikke ville ha gjort. Det kan for eksempel være at kongen krever skatt fra folket.
Legitimering av makt
Legitimering av makt er å begrunne hvorfor noen skal ha makt. Man kan for eksempel legitimere sin makt ved å påstå at man har fått den fra Gud eller ved at man er valgt av folket.
Økonomisk makt
Det å ha økonomisk makt handler om å ha ressurser til å gjennomføre det man vil. Det kan være snakk om tilgang til naturressurser eller innkreving av skatter. Det handler også om makt til å fordele ressursene i samfunnet. Økonomisk makt er ofte en forutsetning for militær makt. I middelalderen og tidlig nytid måtte for eksempel kongene stadig kreve høyere skatter for å finansiere krig.
Fysisk / militær makt
Fysisk makt er å bruke vold eller trusler om vold for å gjennomføre det man vil. Myndighetene i et land kan bruke dette mot sine egne innbyggere gjennom fysisk straff knyttet til lovbrudd eller ved å bruke militær makt mot opprør.
Militær makt forbinder vi kanskje mest med det å erobre nye områder eller å forsvare seg fra andre. Militær makt har også blitt brukt til å overta makten gjennom kupp og til å drive krig internt (borgerkrig). Krig har også vært en viktig kilde til økonomisk makt gjennom plyndring og erobring av områder med viktige ressurser. Krig var for eksempel en viktig inntektskilde for adelen i middelalderen, siden plyndring var en viktig del av krigføringen.
Ideologisk makt
Ideologisk makt er makt over tanker, verdier, følelser og selvoppfatning. Vi kan si at det handler om å kunne påvirke eller overbevise andre uten å bruke økonomisk eller militær makt. Historisk har religion spilt en stor rolle i ideologisk makt. Religiøse bud, ritualer og forestillinger om straff eller belønning etter døden har virket sterkt inn på folks atferd i hele perioden. Derfor har kirken hatt spesielt mye ideologisk makt.
Ideologisk makt henger også ofte nært sammen med legitimering av makt, siden legitimering av makt gjerne handler om å overbevise andre om at man har rett til makt. Slik kunne konge og kirke dra nytte av hverandre ved at det var kirken som innsatte kongen, mens kongen lovet å beskytte kirkens verdier og interesser. Kongen ble da ansett for å være "konge av Guds nåde", som var den sterkeste legitimeringen av makt som noen kunne ha.
Les original på NDLA →
Rikssamling i vikingtid og tidlig norsk middelalder
Den første rikssamling
Harald Hårfagres seier i slaget ved Hafrsfjord omkring år 900 regnes som den første rikssamlingen. Men kongedømmet hans utgjorde bare en liten del av dagens norske område. Ideen om politisk samling av de tradisjonelle høvdingområdene var likevel sådd. Sannsynligvis var denne ideen hentet fra det europeiske kontinentet. Vikingtoktene hadde gitt innsikt i statsdannelsene som foregikk i Vest-Europa.
Leidang, lagting og lendmenn
Tre viktige samfunnsinstitusjoner ble etablert på denne tiden: lagtingene, leidangen og lendmennene. Dette var institusjoner som alle bidro til å samle folk i større geografiske fellesskap enn bare ætten.
Lagtingene var møteplasser der bøndene forhandlet om rettigheter og plikter. Frostating, lagtinget for Trøndelag, og Gulating, for vestlandsområdene, ble faste lagting. Folkeveksten gjorde at ættesamfunnet ikke lenger klarte å løse alle rettstvister. Lagtingsordningen var trolig formet etter modell fra europeiske rettsordninger.
Kongens sjøforsvar ble kalt leidangen. Leidangen besto av bønder som måtte stille båter, mannskap og utstyr til rådighet for å forsvare kongens landområder. Kongen hadde dessuten behov for lojale menn som kunne styre områdene i hans fravær. Han allierte seg med storbønder, såkalte «årmenn».
Olav den hellige – kristningskongen
Statsdannelsen endret seg med Olav Haraldssons kongedømme (1015–1028). Nå ble kongemakten knyttet til kristendommen.
Olav Haraldsson etablerte en kirkeinstitusjon med prester, biskoper og kirkehus. Han krevde også at bøndene på lagtingene avla ed på at de ville støtte kirkens institusjoner og eiendom. Slik formet han et system med seg selv som kirkens øverste beskytter. Etter at Olav tapte mot ladejarlens menn på Stiklestad i 1030, fikk han helgenstatus, og i ettertiden er han blitt kalt Olav den hellige.
Maktpolitisk spill og sosial uro
I 1152 opprettet paven i Roma et eget erkebispesete i Trondheim. Nå ble Nidaros, Bergen, Hamar, Oslo og Stavanger egne bispedømmer. I tillegg ble Grønland, Island, Færøyene, Shetland, Hebridene og Man kirkeprovinser. Opprettelsen av erkebispesetet skjedde i en periode som blir kalt borgerkrigstiden.
Urolighetene kan forklares med at kampen om ressursene i landet ble hardere. Å reise «i viking» var ikke lenger en vei å gå for å sikre seg rikdom og makt. På kontinentet møtte de nå motstand fra effektive hærstyrker. Kampen for å sikre seg ressurser ble stadig hardere. Uroen kan også forklares politisk. Arverekkefølgen var uklar, og ulike kongsemner kjempet om tronen.
Ny tronfølgelov – «rex iustus» til Norge
Ønsket om politisk stabilitet førte til at erkebiskop Øystein velsignet barnekongen Magnus Erlingsson og kronet ham til konge i 1163. Magnus var sønn av Erling Skakke og Ingrid, datteren til Sigurd Jorsalfare. Dermed var Magnus født med rett til tronen bare gjennom morsarven. Kirken var en viktig alliert for barnekongen.
Alliansen ga landet en ny tronfølgelov. Rammene for et enekongedømme var lagt. Loven krevde nå at kun den første ektefødte sønnen skulle regnes som rettmessig kongsemne. Før dette kunne alle sønner, både ektefødte og uektefødte, av tidligere konger bli ny konge. I tillegg styrket loven kongemakten i Norge ved å velsigne kongen og gi ham status som «rex iustus», et bindeledd mellom Gud og folket. Arven fra Augustin hadde altså nådd Norge.
Opposisjon
Sterke grupper så med bekymring på at kirken og kongen hadde samlet så mye makt i den nye alliansen. Derfor fikk et nytt kongsemne, Sverre Sigurdsson, støtte da han kom til landet i 1176. Han samlet en sterk hær av eiendomsløse og fattige – som ble kalt birkebeinere. Navnet kom av at de var kjent for å ha så dårlig skotøy at de måtte surre bjørkenever rundt føttene. Sverre var en sterk lederskikkelse og en god strateg i kamp.
Sverres styrke viste seg ved at Erling Skakke måtte bøte med livet i slaget på Kalvskinnet i Nidaros i 1179. Kong Magnus Erlingsson måtte også gi tapt for Sverres styrker i 1184, i slaget ved Fimreite.
Erkebiskopen nektet å krone Sverre til konge, fordi han hadde drept kong Magnus. Biskopene samlet en militær motstandsgruppe mot Sverre, som ble kalt baglerne. Sverre svarte med å trekke tilbake kirkens rett til å ansette biskoper og prester. Biskopene flyktet utenlands. Pavekirkens svar var å lyse Sverre i bann.
På dødsleiet rådet Sverre sønnen Håkon til å inngå forlik med kirken. Sverre hadde erfart hvor vanskelig det var å være konge uten kirkens velsignelse. Både kong Magnus og kong Sverres erfaringer med kirken forteller oss at statsdannelsen og utviklingen av kirkeorganisasjonen gikk hånd i hånd. De vokste seg sterkere med støtte fra hverandre.
Kong Sverre
Fortellingene om kong Sverres krigerske lynne og seiere har satt mange spor i norsk kultur. I 1862 malte Peter Nicolai Arbo «Kong Sverres tog over Vossefjellene». Her ser dere Sverre fremstilt seirende med stridshornet som skal ha hett Andvake. Ordet «andvake» er fra norrønt å kan ha betydd søvnløshet eller nattevakt. Snorre Sturlasson omtaler hornet i sine tekster fra 1200-tallet.
I nyere tid har Jon Fosse kalt en av sine romaner Andvake. Teksten handler om kjærlighet og menneskelig brutalitet.
KilderBandlien, Bjørn; Andersen, Per Sveaas; Norseng, Per G.; Scott, Ida: Norges historie fra 800 til 1130 i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 20. november 2025 fra https://snl.no/Norges_historie_fra_800_til_1130
Norgeshistorie.no, Unn Pedersen, Jon Vidar Sigurdsson, «Samlingen av «Norge»». Hentet 20. nov. 2025 fra https://www.norgeshistorie.no/vikingtid/0811-samlingen-av-norge.html.
Helle, Knut; Norseng, Per G.: Sverre - norsk konge i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 20. november 2025 fra https://snl.no/Sverre_-_norsk_konge
Les original på NDLA →
Harald Hårfagres seier i slaget ved Hafrsfjord omkring år 900 regnes som den første rikssamlingen. Men kongedømmet hans utgjorde bare en liten del av dagens norske område. Ideen om politisk samling av de tradisjonelle høvdingområdene var likevel sådd. Sannsynligvis var denne ideen hentet fra det europeiske kontinentet. Vikingtoktene hadde gitt innsikt i statsdannelsene som foregikk i Vest-Europa.
Leidang, lagting og lendmenn
Tre viktige samfunnsinstitusjoner ble etablert på denne tiden: lagtingene, leidangen og lendmennene. Dette var institusjoner som alle bidro til å samle folk i større geografiske fellesskap enn bare ætten.
Lagtingene var møteplasser der bøndene forhandlet om rettigheter og plikter. Frostating, lagtinget for Trøndelag, og Gulating, for vestlandsområdene, ble faste lagting. Folkeveksten gjorde at ættesamfunnet ikke lenger klarte å løse alle rettstvister. Lagtingsordningen var trolig formet etter modell fra europeiske rettsordninger.
Kongens sjøforsvar ble kalt leidangen. Leidangen besto av bønder som måtte stille båter, mannskap og utstyr til rådighet for å forsvare kongens landområder. Kongen hadde dessuten behov for lojale menn som kunne styre områdene i hans fravær. Han allierte seg med storbønder, såkalte «årmenn».
Olav den hellige – kristningskongen
Statsdannelsen endret seg med Olav Haraldssons kongedømme (1015–1028). Nå ble kongemakten knyttet til kristendommen.
Olav Haraldsson etablerte en kirkeinstitusjon med prester, biskoper og kirkehus. Han krevde også at bøndene på lagtingene avla ed på at de ville støtte kirkens institusjoner og eiendom. Slik formet han et system med seg selv som kirkens øverste beskytter. Etter at Olav tapte mot ladejarlens menn på Stiklestad i 1030, fikk han helgenstatus, og i ettertiden er han blitt kalt Olav den hellige.
Maktpolitisk spill og sosial uro
I 1152 opprettet paven i Roma et eget erkebispesete i Trondheim. Nå ble Nidaros, Bergen, Hamar, Oslo og Stavanger egne bispedømmer. I tillegg ble Grønland, Island, Færøyene, Shetland, Hebridene og Man kirkeprovinser. Opprettelsen av erkebispesetet skjedde i en periode som blir kalt borgerkrigstiden.
Urolighetene kan forklares med at kampen om ressursene i landet ble hardere. Å reise «i viking» var ikke lenger en vei å gå for å sikre seg rikdom og makt. På kontinentet møtte de nå motstand fra effektive hærstyrker. Kampen for å sikre seg ressurser ble stadig hardere. Uroen kan også forklares politisk. Arverekkefølgen var uklar, og ulike kongsemner kjempet om tronen.
Ny tronfølgelov – «rex iustus» til Norge
Ønsket om politisk stabilitet førte til at erkebiskop Øystein velsignet barnekongen Magnus Erlingsson og kronet ham til konge i 1163. Magnus var sønn av Erling Skakke og Ingrid, datteren til Sigurd Jorsalfare. Dermed var Magnus født med rett til tronen bare gjennom morsarven. Kirken var en viktig alliert for barnekongen.
Alliansen ga landet en ny tronfølgelov. Rammene for et enekongedømme var lagt. Loven krevde nå at kun den første ektefødte sønnen skulle regnes som rettmessig kongsemne. Før dette kunne alle sønner, både ektefødte og uektefødte, av tidligere konger bli ny konge. I tillegg styrket loven kongemakten i Norge ved å velsigne kongen og gi ham status som «rex iustus», et bindeledd mellom Gud og folket. Arven fra Augustin hadde altså nådd Norge.
Opposisjon
Sterke grupper så med bekymring på at kirken og kongen hadde samlet så mye makt i den nye alliansen. Derfor fikk et nytt kongsemne, Sverre Sigurdsson, støtte da han kom til landet i 1176. Han samlet en sterk hær av eiendomsløse og fattige – som ble kalt birkebeinere. Navnet kom av at de var kjent for å ha så dårlig skotøy at de måtte surre bjørkenever rundt føttene. Sverre var en sterk lederskikkelse og en god strateg i kamp.
Sverres styrke viste seg ved at Erling Skakke måtte bøte med livet i slaget på Kalvskinnet i Nidaros i 1179. Kong Magnus Erlingsson måtte også gi tapt for Sverres styrker i 1184, i slaget ved Fimreite.
Erkebiskopen nektet å krone Sverre til konge, fordi han hadde drept kong Magnus. Biskopene samlet en militær motstandsgruppe mot Sverre, som ble kalt baglerne. Sverre svarte med å trekke tilbake kirkens rett til å ansette biskoper og prester. Biskopene flyktet utenlands. Pavekirkens svar var å lyse Sverre i bann.
På dødsleiet rådet Sverre sønnen Håkon til å inngå forlik med kirken. Sverre hadde erfart hvor vanskelig det var å være konge uten kirkens velsignelse. Både kong Magnus og kong Sverres erfaringer med kirken forteller oss at statsdannelsen og utviklingen av kirkeorganisasjonen gikk hånd i hånd. De vokste seg sterkere med støtte fra hverandre.
Kong Sverre
Fortellingene om kong Sverres krigerske lynne og seiere har satt mange spor i norsk kultur. I 1862 malte Peter Nicolai Arbo «Kong Sverres tog over Vossefjellene». Her ser dere Sverre fremstilt seirende med stridshornet som skal ha hett Andvake. Ordet «andvake» er fra norrønt å kan ha betydd søvnløshet eller nattevakt. Snorre Sturlasson omtaler hornet i sine tekster fra 1200-tallet.
I nyere tid har Jon Fosse kalt en av sine romaner Andvake. Teksten handler om kjærlighet og menneskelig brutalitet.
KilderBandlien, Bjørn; Andersen, Per Sveaas; Norseng, Per G.; Scott, Ida: Norges historie fra 800 til 1130 i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 20. november 2025 fra https://snl.no/Norges_historie_fra_800_til_1130
Norgeshistorie.no, Unn Pedersen, Jon Vidar Sigurdsson, «Samlingen av «Norge»». Hentet 20. nov. 2025 fra https://www.norgeshistorie.no/vikingtid/0811-samlingen-av-norge.html.
Helle, Knut; Norseng, Per G.: Sverre - norsk konge i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 20. november 2025 fra https://snl.no/Sverre_-_norsk_konge
Les original på NDLA →
Rikssamling i vikingtid og tidlig norsk middelalder
Den første rikssamling
Harald Hårfagres seier i slaget ved Hafrsfjord omkring år 900 regnes som den første rikssamlingen. Men kongedømmet hans utgjorde bare en liten del av dagens norske område. Ideen om politisk samling av de tradisjonelle høvdingområdene var likevel sådd. Sannsynligvis var denne ideen hentet fra det europeiske kontinentet. Vikingtoktene hadde gitt innsikt i statsdannelsene som foregikk i Vest-Europa.
Leidang, lagting og lendmenn
Tre viktige samfunnsinstitusjoner ble etablert på denne tiden: lagtingene, leidangen og lendmennene. Dette var institusjoner som alle bidro til å samle folk i større geografiske fellesskap enn bare ætten.
Lagtingene var møteplasser der bøndene forhandlet om rettigheter og plikter. Frostating, lagtinget for Trøndelag, og Gulating, for vestlandsområdene, ble faste lagting. Folkeveksten gjorde at ættesamfunnet ikke lenger klarte å løse alle rettstvister. Lagtingsordningen var trolig formet etter modell fra europeiske rettsordninger.
Kongens sjøforsvar ble kalt leidangen. Leidangen besto av bønder som måtte stille båter, mannskap og utstyr til rådighet for å forsvare kongens landområder. Kongen hadde dessuten behov for lojale menn som kunne styre områdene i hans fravær. Han allierte seg med storbønder, såkalte «årmenn».
Olav den hellige – kristningskongen
Statsdannelsen endret seg med Olav Haraldssons kongedømme (1015–1028). Nå ble kongemakten knyttet til kristendommen.
Olav Haraldsson etablerte en kirkeinstitusjon med prester, biskoper og kirkehus. Han krevde også at bøndene på lagtingene avla ed på at de ville støtte kirkens institusjoner og eiendom. Slik formet han et system med seg selv som kirkens øverste beskytter. Etter at Olav tapte mot ladejarlens menn på Stiklestad i 1030, fikk han helgenstatus, og i ettertiden er han blitt kalt Olav den hellige.
Maktpolitisk spill og sosial uro
I 1152 opprettet paven i Roma et eget erkebispesete i Trondheim. Nå ble Nidaros, Bergen, Hamar, Oslo og Stavanger egne bispedømmer. I tillegg ble Grønland, Island, Færøyene, Shetland, Hebridene og Man kirkeprovinser. Opprettelsen av erkebispesetet skjedde i en periode som blir kalt borgerkrigstiden.
Urolighetene kan forklares med at kampen om ressursene i landet ble hardere. Å reise «i viking» var ikke lenger en vei å gå for å sikre seg rikdom og makt. På kontinentet møtte de nå motstand fra effektive hærstyrker. Kampen for å sikre seg ressurser ble stadig hardere. Uroen kan også forklares politisk. Arverekkefølgen var uklar, og ulike kongsemner kjempet om tronen.
Ny tronfølgelov – «rex iustus» til Norge
Ønsket om politisk stabilitet førte til at erkebiskop Øystein velsignet barnekongen Magnus Erlingsson og kronet ham til konge i 1163. Magnus var sønn av Erling Skakke og Ingrid, datteren til Sigurd Jorsalfare. Dermed var Magnus født med rett til tronen bare gjennom morsarven. Kirken var en viktig alliert for barnekongen.
Alliansen ga landet en ny tronfølgelov. Rammene for et enekongedømme var lagt. Loven krevde nå at kun den første ektefødte sønnen skulle regnes som rettmessig kongsemne. Før dette kunne alle sønner, både ektefødte og uektefødte, av tidligere konger bli ny konge. I tillegg styrket loven kongemakten i Norge ved å velsigne kongen og gi ham status som «rex iustus», et bindeledd mellom Gud og folket. Arven fra Augustin hadde altså nådd Norge.
Opposisjon
Sterke grupper så med bekymring på at kirken og kongen hadde samlet så mye makt i den nye alliansen. Derfor fikk et nytt kongsemne, Sverre Sigurdsson, støtte da han kom til landet i 1176. Han samlet en sterk hær av eiendomsløse og fattige – som ble kalt birkebeinere. Navnet kom av at de var kjent for å ha så dårlig skotøy at de måtte surre bjørkenever rundt føttene. Sverre var en sterk lederskikkelse og en god strateg i kamp.
Sverres styrke viste seg ved at Erling Skakke måtte bøte med livet i slaget på Kalvskinnet i Nidaros i 1179. Kong Magnus Erlingsson måtte også gi tapt for Sverres styrker i 1184, i slaget ved Fimreite.
Erkebiskopen nektet å krone Sverre til konge, fordi han hadde drept kong Magnus. Biskopene samlet en militær motstandsgruppe mot Sverre, som ble kalt baglerne. Sverre svarte med å trekke tilbake kirkens rett til å ansette biskoper og prester. Biskopene flyktet utenlands. Pavekirkens svar var å lyse Sverre i bann.
På dødsleiet rådet Sverre sønnen Håkon til å inngå forlik med kirken. Sverre hadde erfart hvor vanskelig det var å være konge uten kirkens velsignelse. Både kong Magnus og kong Sverres erfaringer med kirken forteller oss at statsdannelsen og utviklingen av kirkeorganisasjonen gikk hånd i hånd. De vokste seg sterkere med støtte fra hverandre.
Kong Sverre
Fortellingene om kong Sverres krigerske lynne og seiere har satt mange spor i norsk kultur. I 1862 malte Peter Nicolai Arbo «Kong Sverres tog over Vossefjellene». Her ser dere Sverre fremstilt seirende med stridshornet som skal ha hett Andvake. Ordet «andvake» er fra norrønt å kan ha betydd søvnløshet eller nattevakt. Snorre Sturlasson omtaler hornet i sine tekster fra 1200-tallet.
I nyere tid har Jon Fosse kalt en av sine romaner Andvake. Teksten handler om kjærlighet og menneskelig brutalitet.
KilderBandlien, Bjørn; Andersen, Per Sveaas; Norseng, Per G.; Scott, Ida: Norges historie fra 800 til 1130 i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 20. november 2025 fra https://snl.no/Norges_historie_fra_800_til_1130
Norgeshistorie.no, Unn Pedersen, Jon Vidar Sigurdsson, «Samlingen av «Norge»». Hentet 20. nov. 2025 fra https://www.norgeshistorie.no/vikingtid/0811-samlingen-av-norge.html.
Helle, Knut; Norseng, Per G.: Sverre - norsk konge i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 20. november 2025 fra https://snl.no/Sverre_-_norsk_konge
Les original på NDLA →
Harald Hårfagres seier i slaget ved Hafrsfjord omkring år 900 regnes som den første rikssamlingen. Men kongedømmet hans utgjorde bare en liten del av dagens norske område. Ideen om politisk samling av de tradisjonelle høvdingområdene var likevel sådd. Sannsynligvis var denne ideen hentet fra det europeiske kontinentet. Vikingtoktene hadde gitt innsikt i statsdannelsene som foregikk i Vest-Europa.
Leidang, lagting og lendmenn
Tre viktige samfunnsinstitusjoner ble etablert på denne tiden: lagtingene, leidangen og lendmennene. Dette var institusjoner som alle bidro til å samle folk i større geografiske fellesskap enn bare ætten.
Lagtingene var møteplasser der bøndene forhandlet om rettigheter og plikter. Frostating, lagtinget for Trøndelag, og Gulating, for vestlandsområdene, ble faste lagting. Folkeveksten gjorde at ættesamfunnet ikke lenger klarte å løse alle rettstvister. Lagtingsordningen var trolig formet etter modell fra europeiske rettsordninger.
Kongens sjøforsvar ble kalt leidangen. Leidangen besto av bønder som måtte stille båter, mannskap og utstyr til rådighet for å forsvare kongens landområder. Kongen hadde dessuten behov for lojale menn som kunne styre områdene i hans fravær. Han allierte seg med storbønder, såkalte «årmenn».
Olav den hellige – kristningskongen
Statsdannelsen endret seg med Olav Haraldssons kongedømme (1015–1028). Nå ble kongemakten knyttet til kristendommen.
Olav Haraldsson etablerte en kirkeinstitusjon med prester, biskoper og kirkehus. Han krevde også at bøndene på lagtingene avla ed på at de ville støtte kirkens institusjoner og eiendom. Slik formet han et system med seg selv som kirkens øverste beskytter. Etter at Olav tapte mot ladejarlens menn på Stiklestad i 1030, fikk han helgenstatus, og i ettertiden er han blitt kalt Olav den hellige.
Maktpolitisk spill og sosial uro
I 1152 opprettet paven i Roma et eget erkebispesete i Trondheim. Nå ble Nidaros, Bergen, Hamar, Oslo og Stavanger egne bispedømmer. I tillegg ble Grønland, Island, Færøyene, Shetland, Hebridene og Man kirkeprovinser. Opprettelsen av erkebispesetet skjedde i en periode som blir kalt borgerkrigstiden.
Urolighetene kan forklares med at kampen om ressursene i landet ble hardere. Å reise «i viking» var ikke lenger en vei å gå for å sikre seg rikdom og makt. På kontinentet møtte de nå motstand fra effektive hærstyrker. Kampen for å sikre seg ressurser ble stadig hardere. Uroen kan også forklares politisk. Arverekkefølgen var uklar, og ulike kongsemner kjempet om tronen.
Ny tronfølgelov – «rex iustus» til Norge
Ønsket om politisk stabilitet førte til at erkebiskop Øystein velsignet barnekongen Magnus Erlingsson og kronet ham til konge i 1163. Magnus var sønn av Erling Skakke og Ingrid, datteren til Sigurd Jorsalfare. Dermed var Magnus født med rett til tronen bare gjennom morsarven. Kirken var en viktig alliert for barnekongen.
Alliansen ga landet en ny tronfølgelov. Rammene for et enekongedømme var lagt. Loven krevde nå at kun den første ektefødte sønnen skulle regnes som rettmessig kongsemne. Før dette kunne alle sønner, både ektefødte og uektefødte, av tidligere konger bli ny konge. I tillegg styrket loven kongemakten i Norge ved å velsigne kongen og gi ham status som «rex iustus», et bindeledd mellom Gud og folket. Arven fra Augustin hadde altså nådd Norge.
Opposisjon
Sterke grupper så med bekymring på at kirken og kongen hadde samlet så mye makt i den nye alliansen. Derfor fikk et nytt kongsemne, Sverre Sigurdsson, støtte da han kom til landet i 1176. Han samlet en sterk hær av eiendomsløse og fattige – som ble kalt birkebeinere. Navnet kom av at de var kjent for å ha så dårlig skotøy at de måtte surre bjørkenever rundt føttene. Sverre var en sterk lederskikkelse og en god strateg i kamp.
Sverres styrke viste seg ved at Erling Skakke måtte bøte med livet i slaget på Kalvskinnet i Nidaros i 1179. Kong Magnus Erlingsson måtte også gi tapt for Sverres styrker i 1184, i slaget ved Fimreite.
Erkebiskopen nektet å krone Sverre til konge, fordi han hadde drept kong Magnus. Biskopene samlet en militær motstandsgruppe mot Sverre, som ble kalt baglerne. Sverre svarte med å trekke tilbake kirkens rett til å ansette biskoper og prester. Biskopene flyktet utenlands. Pavekirkens svar var å lyse Sverre i bann.
På dødsleiet rådet Sverre sønnen Håkon til å inngå forlik med kirken. Sverre hadde erfart hvor vanskelig det var å være konge uten kirkens velsignelse. Både kong Magnus og kong Sverres erfaringer med kirken forteller oss at statsdannelsen og utviklingen av kirkeorganisasjonen gikk hånd i hånd. De vokste seg sterkere med støtte fra hverandre.
Kong Sverre
Fortellingene om kong Sverres krigerske lynne og seiere har satt mange spor i norsk kultur. I 1862 malte Peter Nicolai Arbo «Kong Sverres tog over Vossefjellene». Her ser dere Sverre fremstilt seirende med stridshornet som skal ha hett Andvake. Ordet «andvake» er fra norrønt å kan ha betydd søvnløshet eller nattevakt. Snorre Sturlasson omtaler hornet i sine tekster fra 1200-tallet.
I nyere tid har Jon Fosse kalt en av sine romaner Andvake. Teksten handler om kjærlighet og menneskelig brutalitet.
KilderBandlien, Bjørn; Andersen, Per Sveaas; Norseng, Per G.; Scott, Ida: Norges historie fra 800 til 1130 i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 20. november 2025 fra https://snl.no/Norges_historie_fra_800_til_1130
Norgeshistorie.no, Unn Pedersen, Jon Vidar Sigurdsson, «Samlingen av «Norge»». Hentet 20. nov. 2025 fra https://www.norgeshistorie.no/vikingtid/0811-samlingen-av-norge.html.
Helle, Knut; Norseng, Per G.: Sverre - norsk konge i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 20. november 2025 fra https://snl.no/Sverre_-_norsk_konge
Les original på NDLA →
Statsadministrasjonen fra 1660-tallet
Amt og stiftsamt
Det var fire stiftamt i Norge: Akershus, Stavanger (fra 1682 Kristiansand), Bergenhus og Trondheim. Under stiftamtene lå amtene. I 1670 var det 12 amt, i 1814 var antallet økt til 18. I tiden etter 1660 holdt kongen og sentraladministrasjonen hardt på kontrollen, men utover 1700-tallet ble det etter hvert mer lokalt selvstyre.
Embetsmenn
Stiftamtmannen sto øverst på rangstigen. Under seg hadde han amtmennene og embetsmenn knyttet til amtets oppgaver. Kirkens folk var også embetsmenn i statsapparatet. For den jevne nordmann skjedde møtet med staten gjennom fire embetsfolk: sognepresten, som tok seg av sognets kirkelige tjenester, fogden eller futen, som var skatteoppkrever, offentlig påtalemyndighet, politi og utøver av straffene, sorenskriveren, som var dommer på bygdetingene og ellers bisto i juridiske saker, og til slutt kompanisjefen, som hadde ansvar for utskriving av soldater og for forsvaret. Bygdetinget var det nærmeste nivået der folk kom i kontakt med staten. Dit gikk de med nabokrangler, klager på statens embetsmenn og andre problemer som de trengte statens hjelp til å løse.
Det gamle lenssystemet var kjennetegnet av at adelen og lensherrene satt som mellommenn mellom kongen og befolkningen. Ikke bare ga dette adelen mye makt, men det innebar også at det var store ulikheter mellom de ulike delene av riket og lite kontakt mellom dem. Under eneveldet var det et poeng å flytte befolkningens lojalitet fra regionene og adelen til kronen og riket. Flere tiltak ble satt i verk for å få dette til. Blant annet ble det innført et felles skolesystem, der undervisningen la vekt på troskap til kongen. Også innføringen av et felles system for mål og vekt, som erstattet regionale systemer, var viktig for å binde de ulike delene av riket tettere sammen.
Skolesystemet
Allmennskolen i Norge er nøye knyttet til forskriftene om konfirmasjon, som kom i 1736. Gjennom konfirmasjonsundervisningen ville staten sørge for at den oppvoksende slekten hadde samme forståelse av kristendommen. Forståelsen skulle selvsagt falle sammen med den forståelsen av troen som kongen og staten hadde. Sentrale undervisningsmål var derfor troskap til kongen, fedrelandet og autoritetene i samfunnet. Med autoriteter menes statens embetsmenn, men også foreldre.
Konfirmasjonen ble et ritual som de unge måtte igjennom for å kunne tre inn i de voksnes rekker. De fikk undervisning i kristendom, men for å få bedre kjennskap til Bibelen måte de også kunne lese! Fra 1739 ble det derfor innført en lov om allmueskoler på landet. Loven innførte et skolesystem der alle fikk undervisning i kristendom og lesing, og dessuten i skriving og regning. De to siste fagene var frivillige. Det ble også undervist i geografi og historie, og der det var aktuelt, også i morsmål.
Allmueskolene fra 1739 gjorde at vanlige folk i Danmark-Norge var bedre til å lese enn det som var tilfellet i mange andre europeiske land. Fra allmueskolene kunne flinke elever gå videre til de mer spesialiserte latinskolene i byene, og etter hvert også til universitetet i København.
Mål og vekt
Litt forenklet kan vi si at før eneveldet hadde hver region hatt sitt eget målesystem. I Norge hadde for eksempel kornmålene variert. Kjøpte du en tønne korn i Bergen, fikk du ikke den samme vekten som i Trondheim eller Oslo. Og ingen av dem var like det de brukte på Sjælland eller på Island.
Når folk skulle handle utenfor egen region, måtte de kjenne de lokale mål- og vektenhetene. Eller de konverterte til enten «københavnsk» eller «kølnsk» vekt (vektenhet brukt i Köln). Konverteringen var særlig brukt i forbindelse med betaling av skatt. Men det var lett å regne feil, ta høye gebyrer eller kanskje stikke noe i egen lomme når man konverterte. Det skjedde særlig når personen som skulle samle inn pengene, hadde sterkest lojalitet til den lokale lensherren, og ikke til kongen.
I 1683 innførte derfor kongen et nytt mål- og vektsystem, som alle delene av det dansk-norske riket skulle bruke. Som del av systemet ble det også innført rutiner for å sikre at måle- og veieredskapene som ble brukt, var riktige. Nå ble det enklere å handle mellom regionene. Handelstransaksjoner ble mer forutsigbare, og det ble vanskeligere å gjøre underslag eller motarbeide statens økonomiske interesser.
Les original på NDLA →
Det var fire stiftamt i Norge: Akershus, Stavanger (fra 1682 Kristiansand), Bergenhus og Trondheim. Under stiftamtene lå amtene. I 1670 var det 12 amt, i 1814 var antallet økt til 18. I tiden etter 1660 holdt kongen og sentraladministrasjonen hardt på kontrollen, men utover 1700-tallet ble det etter hvert mer lokalt selvstyre.
Embetsmenn
Stiftamtmannen sto øverst på rangstigen. Under seg hadde han amtmennene og embetsmenn knyttet til amtets oppgaver. Kirkens folk var også embetsmenn i statsapparatet. For den jevne nordmann skjedde møtet med staten gjennom fire embetsfolk: sognepresten, som tok seg av sognets kirkelige tjenester, fogden eller futen, som var skatteoppkrever, offentlig påtalemyndighet, politi og utøver av straffene, sorenskriveren, som var dommer på bygdetingene og ellers bisto i juridiske saker, og til slutt kompanisjefen, som hadde ansvar for utskriving av soldater og for forsvaret. Bygdetinget var det nærmeste nivået der folk kom i kontakt med staten. Dit gikk de med nabokrangler, klager på statens embetsmenn og andre problemer som de trengte statens hjelp til å løse.
Det gamle lenssystemet var kjennetegnet av at adelen og lensherrene satt som mellommenn mellom kongen og befolkningen. Ikke bare ga dette adelen mye makt, men det innebar også at det var store ulikheter mellom de ulike delene av riket og lite kontakt mellom dem. Under eneveldet var det et poeng å flytte befolkningens lojalitet fra regionene og adelen til kronen og riket. Flere tiltak ble satt i verk for å få dette til. Blant annet ble det innført et felles skolesystem, der undervisningen la vekt på troskap til kongen. Også innføringen av et felles system for mål og vekt, som erstattet regionale systemer, var viktig for å binde de ulike delene av riket tettere sammen.
Skolesystemet
Allmennskolen i Norge er nøye knyttet til forskriftene om konfirmasjon, som kom i 1736. Gjennom konfirmasjonsundervisningen ville staten sørge for at den oppvoksende slekten hadde samme forståelse av kristendommen. Forståelsen skulle selvsagt falle sammen med den forståelsen av troen som kongen og staten hadde. Sentrale undervisningsmål var derfor troskap til kongen, fedrelandet og autoritetene i samfunnet. Med autoriteter menes statens embetsmenn, men også foreldre.
Konfirmasjonen ble et ritual som de unge måtte igjennom for å kunne tre inn i de voksnes rekker. De fikk undervisning i kristendom, men for å få bedre kjennskap til Bibelen måte de også kunne lese! Fra 1739 ble det derfor innført en lov om allmueskoler på landet. Loven innførte et skolesystem der alle fikk undervisning i kristendom og lesing, og dessuten i skriving og regning. De to siste fagene var frivillige. Det ble også undervist i geografi og historie, og der det var aktuelt, også i morsmål.
Allmueskolene fra 1739 gjorde at vanlige folk i Danmark-Norge var bedre til å lese enn det som var tilfellet i mange andre europeiske land. Fra allmueskolene kunne flinke elever gå videre til de mer spesialiserte latinskolene i byene, og etter hvert også til universitetet i København.
Mål og vekt
Litt forenklet kan vi si at før eneveldet hadde hver region hatt sitt eget målesystem. I Norge hadde for eksempel kornmålene variert. Kjøpte du en tønne korn i Bergen, fikk du ikke den samme vekten som i Trondheim eller Oslo. Og ingen av dem var like det de brukte på Sjælland eller på Island.
Når folk skulle handle utenfor egen region, måtte de kjenne de lokale mål- og vektenhetene. Eller de konverterte til enten «københavnsk» eller «kølnsk» vekt (vektenhet brukt i Köln). Konverteringen var særlig brukt i forbindelse med betaling av skatt. Men det var lett å regne feil, ta høye gebyrer eller kanskje stikke noe i egen lomme når man konverterte. Det skjedde særlig når personen som skulle samle inn pengene, hadde sterkest lojalitet til den lokale lensherren, og ikke til kongen.
I 1683 innførte derfor kongen et nytt mål- og vektsystem, som alle delene av det dansk-norske riket skulle bruke. Som del av systemet ble det også innført rutiner for å sikre at måle- og veieredskapene som ble brukt, var riktige. Nå ble det enklere å handle mellom regionene. Handelstransaksjoner ble mer forutsigbare, og det ble vanskeligere å gjøre underslag eller motarbeide statens økonomiske interesser.
Les original på NDLA →
Statsadministrasjonen fra 1660-tallet
Amt og stiftsamt
Det var fire stiftamt i Norge: Akershus, Stavanger (fra 1682 Kristiansand), Bergenhus og Trondheim. Under stiftamtene lå amtene. I 1670 var det 12 amt, i 1814 var antallet økt til 18. I tiden etter 1660 holdt kongen og sentraladministrasjonen hardt på kontrollen, men utover 1700-tallet ble det etter hvert mer lokalt selvstyre.
Embetsmenn
Stiftamtmannen sto øverst på rangstigen. Under seg hadde han amtmennene og embetsmenn knyttet til amtets oppgaver. Kirkens folk var også embetsmenn i statsapparatet. For den jevne nordmann skjedde møtet med staten gjennom fire embetsfolk: sognepresten, som tok seg av sognets kirkelige tjenester, fogden eller futen, som var skatteoppkrever, offentlig påtalemyndighet, politi og utøver av straffene, sorenskriveren, som var dommer på bygdetingene og ellers bisto i juridiske saker, og til slutt kompanisjefen, som hadde ansvar for utskriving av soldater og for forsvaret. Bygdetinget var det nærmeste nivået der folk kom i kontakt med staten. Dit gikk de med nabokrangler, klager på statens embetsmenn og andre problemer som de trengte statens hjelp til å løse.
Det gamle lenssystemet var kjennetegnet av at adelen og lensherrene satt som mellommenn mellom kongen og befolkningen. Ikke bare ga dette adelen mye makt, men det innebar også at det var store ulikheter mellom de ulike delene av riket og lite kontakt mellom dem. Under eneveldet var det et poeng å flytte befolkningens lojalitet fra regionene og adelen til kronen og riket. Flere tiltak ble satt i verk for å få dette til. Blant annet ble det innført et felles skolesystem, der undervisningen la vekt på troskap til kongen. Også innføringen av et felles system for mål og vekt, som erstattet regionale systemer, var viktig for å binde de ulike delene av riket tettere sammen.
Skolesystemet
Allmennskolen i Norge er nøye knyttet til forskriftene om konfirmasjon, som kom i 1736. Gjennom konfirmasjonsundervisningen ville staten sørge for at den oppvoksende slekten hadde samme forståelse av kristendommen. Forståelsen skulle selvsagt falle sammen med den forståelsen av troen som kongen og staten hadde. Sentrale undervisningsmål var derfor troskap til kongen, fedrelandet og autoritetene i samfunnet. Med autoriteter menes statens embetsmenn, men også foreldre.
Konfirmasjonen ble et ritual som de unge måtte igjennom for å kunne tre inn i de voksnes rekker. De fikk undervisning i kristendom, men for å få bedre kjennskap til Bibelen måte de også kunne lese! Fra 1739 ble det derfor innført en lov om allmueskoler på landet. Loven innførte et skolesystem der alle fikk undervisning i kristendom og lesing, og dessuten i skriving og regning. De to siste fagene var frivillige. Det ble også undervist i geografi og historie, og der det var aktuelt, også i morsmål.
Allmueskolene fra 1739 gjorde at vanlige folk i Danmark-Norge var bedre til å lese enn det som var tilfellet i mange andre europeiske land. Fra allmueskolene kunne flinke elever gå videre til de mer spesialiserte latinskolene i byene, og etter hvert også til universitetet i København.
Mål og vekt
Litt forenklet kan vi si at før eneveldet hadde hver region hatt sitt eget målesystem. I Norge hadde for eksempel kornmålene variert. Kjøpte du en tønne korn i Bergen, fikk du ikke den samme vekten som i Trondheim eller Oslo. Og ingen av dem var like det de brukte på Sjælland eller på Island.
Når folk skulle handle utenfor egen region, måtte de kjenne de lokale mål- og vektenhetene. Eller de konverterte til enten «københavnsk» eller «kølnsk» vekt (vektenhet brukt i Köln). Konverteringen var særlig brukt i forbindelse med betaling av skatt. Men det var lett å regne feil, ta høye gebyrer eller kanskje stikke noe i egen lomme når man konverterte. Det skjedde særlig når personen som skulle samle inn pengene, hadde sterkest lojalitet til den lokale lensherren, og ikke til kongen.
I 1683 innførte derfor kongen et nytt mål- og vektsystem, som alle delene av det dansk-norske riket skulle bruke. Som del av systemet ble det også innført rutiner for å sikre at måle- og veieredskapene som ble brukt, var riktige. Nå ble det enklere å handle mellom regionene. Handelstransaksjoner ble mer forutsigbare, og det ble vanskeligere å gjøre underslag eller motarbeide statens økonomiske interesser.
Les original på NDLA →
Det var fire stiftamt i Norge: Akershus, Stavanger (fra 1682 Kristiansand), Bergenhus og Trondheim. Under stiftamtene lå amtene. I 1670 var det 12 amt, i 1814 var antallet økt til 18. I tiden etter 1660 holdt kongen og sentraladministrasjonen hardt på kontrollen, men utover 1700-tallet ble det etter hvert mer lokalt selvstyre.
Embetsmenn
Stiftamtmannen sto øverst på rangstigen. Under seg hadde han amtmennene og embetsmenn knyttet til amtets oppgaver. Kirkens folk var også embetsmenn i statsapparatet. For den jevne nordmann skjedde møtet med staten gjennom fire embetsfolk: sognepresten, som tok seg av sognets kirkelige tjenester, fogden eller futen, som var skatteoppkrever, offentlig påtalemyndighet, politi og utøver av straffene, sorenskriveren, som var dommer på bygdetingene og ellers bisto i juridiske saker, og til slutt kompanisjefen, som hadde ansvar for utskriving av soldater og for forsvaret. Bygdetinget var det nærmeste nivået der folk kom i kontakt med staten. Dit gikk de med nabokrangler, klager på statens embetsmenn og andre problemer som de trengte statens hjelp til å løse.
Det gamle lenssystemet var kjennetegnet av at adelen og lensherrene satt som mellommenn mellom kongen og befolkningen. Ikke bare ga dette adelen mye makt, men det innebar også at det var store ulikheter mellom de ulike delene av riket og lite kontakt mellom dem. Under eneveldet var det et poeng å flytte befolkningens lojalitet fra regionene og adelen til kronen og riket. Flere tiltak ble satt i verk for å få dette til. Blant annet ble det innført et felles skolesystem, der undervisningen la vekt på troskap til kongen. Også innføringen av et felles system for mål og vekt, som erstattet regionale systemer, var viktig for å binde de ulike delene av riket tettere sammen.
Skolesystemet
Allmennskolen i Norge er nøye knyttet til forskriftene om konfirmasjon, som kom i 1736. Gjennom konfirmasjonsundervisningen ville staten sørge for at den oppvoksende slekten hadde samme forståelse av kristendommen. Forståelsen skulle selvsagt falle sammen med den forståelsen av troen som kongen og staten hadde. Sentrale undervisningsmål var derfor troskap til kongen, fedrelandet og autoritetene i samfunnet. Med autoriteter menes statens embetsmenn, men også foreldre.
Konfirmasjonen ble et ritual som de unge måtte igjennom for å kunne tre inn i de voksnes rekker. De fikk undervisning i kristendom, men for å få bedre kjennskap til Bibelen måte de også kunne lese! Fra 1739 ble det derfor innført en lov om allmueskoler på landet. Loven innførte et skolesystem der alle fikk undervisning i kristendom og lesing, og dessuten i skriving og regning. De to siste fagene var frivillige. Det ble også undervist i geografi og historie, og der det var aktuelt, også i morsmål.
Allmueskolene fra 1739 gjorde at vanlige folk i Danmark-Norge var bedre til å lese enn det som var tilfellet i mange andre europeiske land. Fra allmueskolene kunne flinke elever gå videre til de mer spesialiserte latinskolene i byene, og etter hvert også til universitetet i København.
Mål og vekt
Litt forenklet kan vi si at før eneveldet hadde hver region hatt sitt eget målesystem. I Norge hadde for eksempel kornmålene variert. Kjøpte du en tønne korn i Bergen, fikk du ikke den samme vekten som i Trondheim eller Oslo. Og ingen av dem var like det de brukte på Sjælland eller på Island.
Når folk skulle handle utenfor egen region, måtte de kjenne de lokale mål- og vektenhetene. Eller de konverterte til enten «københavnsk» eller «kølnsk» vekt (vektenhet brukt i Köln). Konverteringen var særlig brukt i forbindelse med betaling av skatt. Men det var lett å regne feil, ta høye gebyrer eller kanskje stikke noe i egen lomme når man konverterte. Det skjedde særlig når personen som skulle samle inn pengene, hadde sterkest lojalitet til den lokale lensherren, og ikke til kongen.
I 1683 innførte derfor kongen et nytt mål- og vektsystem, som alle delene av det dansk-norske riket skulle bruke. Som del av systemet ble det også innført rutiner for å sikre at måle- og veieredskapene som ble brukt, var riktige. Nå ble det enklere å handle mellom regionene. Handelstransaksjoner ble mer forutsigbare, og det ble vanskeligere å gjøre underslag eller motarbeide statens økonomiske interesser.
Les original på NDLA →
Tap av selvstendighet – Norge under dansk styre
Opptakten til unionen
Borgerkrigstiden Norge, der konger og kongsemner kjempet om makten, var ikke unik. Våre naboer i øst og sør opplevde også tilsvarende uroligheter og kamper om tronen omtrent på samme tid. I slike tilfeller var det ekstra viktig å skaffe seg støtte på tvers av landegrensene. Som vi har sett, var en av de vanligste måtene for konger å inngå slike allianser på, å la barna gifte seg med hverandre. Dette skjedde flere ganger i Norge, Sverige og Danmark gjennom 1200- og 1300-tallet.
Kalmarunionen og dronning Margrete
Denne stadige inngiftingen førte på slutten av 1300-tallet til at den unge Olav Håkonsson sto som eneste arving til tronen i alle de tre skandinaviske landene. Men Olav rakk aldri å bli konge i alle de tre landene før han selv døde, bare 17 år gammel. I stedet var det moren hans, den listige og politisk dyktige dronning Margrete, som klarte å samle de tre landene under seg.
Kalmarunionen var en personalunion mellom kongerikene Danmark, Norge og Sverige. Unionen ble undertegnet under et møte på Kalmar slott i Sverige i 1397, der den norske, danske og svenske adelen var samlet for å være med på å utarbeide og godkjenne unionsbrevet, og for å overvære kroningen av Erik av Pommern som konge over de tre rikene. Erik av Pommern var sønn av dronning Margretes søsterdatter. I 1389 ble han hyllet som konge i Norge, under Margretes formynderskap. Da var han bare sju år gammel. Margrete holdt den reelle makten til sin død i 1412.
Unionen fikk raskt sitt tyngdepunkt i Danmark, selv om partene i utgangspunktet skulle være likeverdige. Svenskene var ikke fornøyd med situasjonen, og det skjedde stadig opprør fra svensk side. Den endelige slutten på Kalmarunionen kom i 1523, da Gustav Vasa ble valgt til svensk konge. Norge brøt imidlertid ikke ut av unionsfellesskapet med Danmark før i 1814. I løpet av disse årene hadde unionen fått et enda tydeligere tyngdepunkt i Danmark, og Norge var for alvor blitt lillebror blant de skandinaviske landene.
Hvorfor union?
Mange historikere har forsøkt å svare på hvorfor og hvordan Norge kunne gå fra å være en tilsynelatende velfungerende stat til å bli en underlegen part i en 400 år lang union. Forklaringene har vært mange og ulike, men politikken i tiden før unionen ble inngått, ser ut til å være en utløsende faktor. Ønsket om å skaffe politisk slagkraft og makt var stort, og giftemålsalliansene på tvers av landegrensene ble derfor mange. Slik ble de tre kongehusene tett sammenvevd, til man til slutt sto med én arving til alle tronene.
Samtidig står vi igjen med spørsmålet om hvorfor Norge ble stående som den svakeste parten i unionen. En av forklaringene har vært at svartedauden slo hardt til i Norge, og at vi hadde liten mulighet til å stable en egen sentralmakt på beina etter «den store manndauden». Nå er det liten tvil om at pesten også herjet i de to andre skandinaviske landene, så dette er vel neppe en tilfredsstillende forklaring alene. En annen faktor kan være at Norge er geografisk stort, og dermed vanskelig å styre. I en tid med få og ineffektive kommunikasjoner måtte det en godt utviklet sentralmakt til for å greie det. Derfor kan det ha vært en fordel å inngå i en større og sterkere enhet.
KilderScott, Ida: borgerkrigstiden i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 20. november 2025 fra https://snl.no/borgerkrigstiden
Norgeshistorie.no, Hans Jacob Orning, «Kalmarunionen». Hentet 20. nov. 2025 fra https://www.norgeshistorie.no/senmiddelalder/1010-kalmarunionen.html.
Les original på NDLA →
Borgerkrigstiden Norge, der konger og kongsemner kjempet om makten, var ikke unik. Våre naboer i øst og sør opplevde også tilsvarende uroligheter og kamper om tronen omtrent på samme tid. I slike tilfeller var det ekstra viktig å skaffe seg støtte på tvers av landegrensene. Som vi har sett, var en av de vanligste måtene for konger å inngå slike allianser på, å la barna gifte seg med hverandre. Dette skjedde flere ganger i Norge, Sverige og Danmark gjennom 1200- og 1300-tallet.
Kalmarunionen og dronning Margrete
Denne stadige inngiftingen førte på slutten av 1300-tallet til at den unge Olav Håkonsson sto som eneste arving til tronen i alle de tre skandinaviske landene. Men Olav rakk aldri å bli konge i alle de tre landene før han selv døde, bare 17 år gammel. I stedet var det moren hans, den listige og politisk dyktige dronning Margrete, som klarte å samle de tre landene under seg.
Kalmarunionen var en personalunion mellom kongerikene Danmark, Norge og Sverige. Unionen ble undertegnet under et møte på Kalmar slott i Sverige i 1397, der den norske, danske og svenske adelen var samlet for å være med på å utarbeide og godkjenne unionsbrevet, og for å overvære kroningen av Erik av Pommern som konge over de tre rikene. Erik av Pommern var sønn av dronning Margretes søsterdatter. I 1389 ble han hyllet som konge i Norge, under Margretes formynderskap. Da var han bare sju år gammel. Margrete holdt den reelle makten til sin død i 1412.
Unionen fikk raskt sitt tyngdepunkt i Danmark, selv om partene i utgangspunktet skulle være likeverdige. Svenskene var ikke fornøyd med situasjonen, og det skjedde stadig opprør fra svensk side. Den endelige slutten på Kalmarunionen kom i 1523, da Gustav Vasa ble valgt til svensk konge. Norge brøt imidlertid ikke ut av unionsfellesskapet med Danmark før i 1814. I løpet av disse årene hadde unionen fått et enda tydeligere tyngdepunkt i Danmark, og Norge var for alvor blitt lillebror blant de skandinaviske landene.
Hvorfor union?
Mange historikere har forsøkt å svare på hvorfor og hvordan Norge kunne gå fra å være en tilsynelatende velfungerende stat til å bli en underlegen part i en 400 år lang union. Forklaringene har vært mange og ulike, men politikken i tiden før unionen ble inngått, ser ut til å være en utløsende faktor. Ønsket om å skaffe politisk slagkraft og makt var stort, og giftemålsalliansene på tvers av landegrensene ble derfor mange. Slik ble de tre kongehusene tett sammenvevd, til man til slutt sto med én arving til alle tronene.
Samtidig står vi igjen med spørsmålet om hvorfor Norge ble stående som den svakeste parten i unionen. En av forklaringene har vært at svartedauden slo hardt til i Norge, og at vi hadde liten mulighet til å stable en egen sentralmakt på beina etter «den store manndauden». Nå er det liten tvil om at pesten også herjet i de to andre skandinaviske landene, så dette er vel neppe en tilfredsstillende forklaring alene. En annen faktor kan være at Norge er geografisk stort, og dermed vanskelig å styre. I en tid med få og ineffektive kommunikasjoner måtte det en godt utviklet sentralmakt til for å greie det. Derfor kan det ha vært en fordel å inngå i en større og sterkere enhet.
KilderScott, Ida: borgerkrigstiden i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 20. november 2025 fra https://snl.no/borgerkrigstiden
Norgeshistorie.no, Hans Jacob Orning, «Kalmarunionen». Hentet 20. nov. 2025 fra https://www.norgeshistorie.no/senmiddelalder/1010-kalmarunionen.html.
Les original på NDLA →
Tap av selvstendighet – Norge under dansk styre
Opptakten til unionen
Borgerkrigstiden Norge, der konger og kongsemner kjempet om makten, var ikke unik. Våre naboer i øst og sør opplevde også tilsvarende uroligheter og kamper om tronen omtrent på samme tid. I slike tilfeller var det ekstra viktig å skaffe seg støtte på tvers av landegrensene. Som vi har sett, var en av de vanligste måtene for konger å inngå slike allianser på, å la barna gifte seg med hverandre. Dette skjedde flere ganger i Norge, Sverige og Danmark gjennom 1200- og 1300-tallet.
Kalmarunionen og dronning Margrete
Denne stadige inngiftingen førte på slutten av 1300-tallet til at den unge Olav Håkonsson sto som eneste arving til tronen i alle de tre skandinaviske landene. Men Olav rakk aldri å bli konge i alle de tre landene før han selv døde, bare 17 år gammel. I stedet var det moren hans, den listige og politisk dyktige dronning Margrete, som klarte å samle de tre landene under seg.
Kalmarunionen var en personalunion mellom kongerikene Danmark, Norge og Sverige. Unionen ble undertegnet under et møte på Kalmar slott i Sverige i 1397, der den norske, danske og svenske adelen var samlet for å være med på å utarbeide og godkjenne unionsbrevet, og for å overvære kroningen av Erik av Pommern som konge over de tre rikene. Erik av Pommern var sønn av dronning Margretes søsterdatter. I 1389 ble han hyllet som konge i Norge, under Margretes formynderskap. Da var han bare sju år gammel. Margrete holdt den reelle makten til sin død i 1412.
Unionen fikk raskt sitt tyngdepunkt i Danmark, selv om partene i utgangspunktet skulle være likeverdige. Svenskene var ikke fornøyd med situasjonen, og det skjedde stadig opprør fra svensk side. Den endelige slutten på Kalmarunionen kom i 1523, da Gustav Vasa ble valgt til svensk konge. Norge brøt imidlertid ikke ut av unionsfellesskapet med Danmark før i 1814. I løpet av disse årene hadde unionen fått et enda tydeligere tyngdepunkt i Danmark, og Norge var for alvor blitt lillebror blant de skandinaviske landene.
Hvorfor union?
Mange historikere har forsøkt å svare på hvorfor og hvordan Norge kunne gå fra å være en tilsynelatende velfungerende stat til å bli en underlegen part i en 400 år lang union. Forklaringene har vært mange og ulike, men politikken i tiden før unionen ble inngått, ser ut til å være en utløsende faktor. Ønsket om å skaffe politisk slagkraft og makt var stort, og giftemålsalliansene på tvers av landegrensene ble derfor mange. Slik ble de tre kongehusene tett sammenvevd, til man til slutt sto med én arving til alle tronene.
Samtidig står vi igjen med spørsmålet om hvorfor Norge ble stående som den svakeste parten i unionen. En av forklaringene har vært at svartedauden slo hardt til i Norge, og at vi hadde liten mulighet til å stable en egen sentralmakt på beina etter «den store manndauden». Nå er det liten tvil om at pesten også herjet i de to andre skandinaviske landene, så dette er vel neppe en tilfredsstillende forklaring alene. En annen faktor kan være at Norge er geografisk stort, og dermed vanskelig å styre. I en tid med få og ineffektive kommunikasjoner måtte det en godt utviklet sentralmakt til for å greie det. Derfor kan det ha vært en fordel å inngå i en større og sterkere enhet.
KilderScott, Ida: borgerkrigstiden i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 20. november 2025 fra https://snl.no/borgerkrigstiden
Norgeshistorie.no, Hans Jacob Orning, «Kalmarunionen». Hentet 20. nov. 2025 fra https://www.norgeshistorie.no/senmiddelalder/1010-kalmarunionen.html.
Les original på NDLA →
Borgerkrigstiden Norge, der konger og kongsemner kjempet om makten, var ikke unik. Våre naboer i øst og sør opplevde også tilsvarende uroligheter og kamper om tronen omtrent på samme tid. I slike tilfeller var det ekstra viktig å skaffe seg støtte på tvers av landegrensene. Som vi har sett, var en av de vanligste måtene for konger å inngå slike allianser på, å la barna gifte seg med hverandre. Dette skjedde flere ganger i Norge, Sverige og Danmark gjennom 1200- og 1300-tallet.
Kalmarunionen og dronning Margrete
Denne stadige inngiftingen førte på slutten av 1300-tallet til at den unge Olav Håkonsson sto som eneste arving til tronen i alle de tre skandinaviske landene. Men Olav rakk aldri å bli konge i alle de tre landene før han selv døde, bare 17 år gammel. I stedet var det moren hans, den listige og politisk dyktige dronning Margrete, som klarte å samle de tre landene under seg.
Kalmarunionen var en personalunion mellom kongerikene Danmark, Norge og Sverige. Unionen ble undertegnet under et møte på Kalmar slott i Sverige i 1397, der den norske, danske og svenske adelen var samlet for å være med på å utarbeide og godkjenne unionsbrevet, og for å overvære kroningen av Erik av Pommern som konge over de tre rikene. Erik av Pommern var sønn av dronning Margretes søsterdatter. I 1389 ble han hyllet som konge i Norge, under Margretes formynderskap. Da var han bare sju år gammel. Margrete holdt den reelle makten til sin død i 1412.
Unionen fikk raskt sitt tyngdepunkt i Danmark, selv om partene i utgangspunktet skulle være likeverdige. Svenskene var ikke fornøyd med situasjonen, og det skjedde stadig opprør fra svensk side. Den endelige slutten på Kalmarunionen kom i 1523, da Gustav Vasa ble valgt til svensk konge. Norge brøt imidlertid ikke ut av unionsfellesskapet med Danmark før i 1814. I løpet av disse årene hadde unionen fått et enda tydeligere tyngdepunkt i Danmark, og Norge var for alvor blitt lillebror blant de skandinaviske landene.
Hvorfor union?
Mange historikere har forsøkt å svare på hvorfor og hvordan Norge kunne gå fra å være en tilsynelatende velfungerende stat til å bli en underlegen part i en 400 år lang union. Forklaringene har vært mange og ulike, men politikken i tiden før unionen ble inngått, ser ut til å være en utløsende faktor. Ønsket om å skaffe politisk slagkraft og makt var stort, og giftemålsalliansene på tvers av landegrensene ble derfor mange. Slik ble de tre kongehusene tett sammenvevd, til man til slutt sto med én arving til alle tronene.
Samtidig står vi igjen med spørsmålet om hvorfor Norge ble stående som den svakeste parten i unionen. En av forklaringene har vært at svartedauden slo hardt til i Norge, og at vi hadde liten mulighet til å stable en egen sentralmakt på beina etter «den store manndauden». Nå er det liten tvil om at pesten også herjet i de to andre skandinaviske landene, så dette er vel neppe en tilfredsstillende forklaring alene. En annen faktor kan være at Norge er geografisk stort, og dermed vanskelig å styre. I en tid med få og ineffektive kommunikasjoner måtte det en godt utviklet sentralmakt til for å greie det. Derfor kan det ha vært en fordel å inngå i en større og sterkere enhet.
KilderScott, Ida: borgerkrigstiden i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 20. november 2025 fra https://snl.no/borgerkrigstiden
Norgeshistorie.no, Hans Jacob Orning, «Kalmarunionen». Hentet 20. nov. 2025 fra https://www.norgeshistorie.no/senmiddelalder/1010-kalmarunionen.html.
Les original på NDLA →
Utforskning: dronning Margrete
I denne oppgaven skal dere bruke puslespillmetoden, eller jigsaw-metoden, som ble utviklet av Eliot Aronson i 1971. Du kan lese mer om jigsaw-metoden her. Hele opplegget tar cirka 90 minutter. Se videoen over om dronning Margrete før dere begynner.
Forberedelser
Del dere inn i basisgrupper på fem elever. Hvis det ikke går opp, kan dere ha seks elever på noen av gruppene. Da må to elever på disse gruppene jobbe med samme tema.
Fordel temaene under på medlemmene i gruppa. Gruppemedlemmene skal nå bli eksperter på hvert sitt tema.
Ekspert 1: Norge etter svartedaudenFinn ut:
Hva vet vi om hvor hardt svartedauden rammet Norge?
Hva ble bedre og hva ble verre etter svartedauden i Norge?
På hvilke måter rammet pesten ulike grupper forskjellig?
Kilder:
Svartedauden i Norge (NDLA)
Tida etter svartedauden i Norge (NDLA)
Svartedauden (norgeshistorie.no)
Ekspert 2: Dronning Margretes nødbrevFinn ut:
Hvordan beskriver Margrete sin situasjon i nødbrevet?
Hva ønsker hun hjelp til?
Hvilke andre ting ber hun om?
Hva forteller kilden deg om mulighetene for å kommunisere på tvers av landegrenser på denne tida?
Hvordan kan man forklare den situasjonen Margrete hadde kommet i?
Kilder:
Dronning Margretes nødbrev fra 1370 (NDLA)
Dronning Margretes nødbrev – en forklaring (NDLA)
Ekspert 3: Maktforholdene på Margretes tidFinn ut:
Hvilke hendelser skaper endringer i maktforholdene mellom 1380 og 1388?
Hvorfor var det politisk krise i Danmark og Norge i 1388?
Hvordan ble denne krisen løst?
Hvordan kommer Sverige inn i bildet?
Kilder:
Maktens korridorer 1380 (NDLA)
Maktens korridorer 1388 (NDLA)
Ekspert 4: Dronning Margretes valgbrevFinn ut:
Hva var riksrådet?
Hva slags folk satt i det norske riksrådet?
Hva sier kilden, kort fortalt?
Hva sier kilden om bakgrunnen for at Margrete blir valgt til Norges øverste regent?
Kilder:
Dronning Margretes valgbrev (norgeshistorie.no)
Ekspert 5: KalmarunionenFinn ut:
Hvordan endte det med en union mellom Norge, Sverige og Danmark i 1397?
Hvilken rolle spilte Margrete i dette?
Hvordan gikk det med unionen?
Hva ble konsekvensene for Norge på sikt?
Kilder:
Tap av selvstendighet – Norge under dansk styre (NDLA)
Kalmarunionen (norgeshistorie.no)
Individuelt arbeid
Jobb individuelt i 20 minutter. Fordyp deg i de oppgitte kildene og svar på spørsmålene under ditt tema. Bruk gjerne andre ressurser også.
Ekspertgrupper
Sett dere sammen i ekspertgrupper og jobb sammen i 10 minutter. De som har fordypet seg i samme tema, skal nå sitte sammen. Del det dere har funnet ut. Hjelp hverandre til å forstå, og bli enige om hva som er viktigst. Forbered dere på hvordan deres tema skal presenteres for basisgruppa.
Deling og diskusjon
Sett dere tilbake i basisgruppene, og presenter for hverandre det dere har funnet ut. Presenter i riktig rekkefølge. Hver ekspert får 3–4 minutter til å presentere.
Diskuter i gruppa. Bruk 3–4 minutter per spørsmål:
Hva slags situasjon var Margrete i da hun skrev nødbrevet?
Hva var viktig for å få makt på 1300-tallet, og hvordan fikk Margrete så mye makt?
Kan historien om Margrete si noe om kvinners stilling i Norge på 1300-tallet?
Hvordan var det å være dronning i Norge på slutten av 1300-tallet sammenlignet med i dag, tror dere?
Har forskjellene mellom de kongelige og vanlige folk blitt større eller mindre fra 1300-tallet til i dag?
Hvordan klarte Margrete å få i stand Kalmarunionen?
Var det noen demokratiske prosesser involvert i det politiske spillet fram til unionen?
Hva ville vært annerledes i dag dersom Kalmarunionen fremdeles eksisterte?
Oppsummer i klassen, hvis dere får tid.
Les original på NDLA →
Forberedelser
Del dere inn i basisgrupper på fem elever. Hvis det ikke går opp, kan dere ha seks elever på noen av gruppene. Da må to elever på disse gruppene jobbe med samme tema.
Fordel temaene under på medlemmene i gruppa. Gruppemedlemmene skal nå bli eksperter på hvert sitt tema.
Ekspert 1: Norge etter svartedaudenFinn ut:
Hva vet vi om hvor hardt svartedauden rammet Norge?
Hva ble bedre og hva ble verre etter svartedauden i Norge?
På hvilke måter rammet pesten ulike grupper forskjellig?
Kilder:
Svartedauden i Norge (NDLA)
Tida etter svartedauden i Norge (NDLA)
Svartedauden (norgeshistorie.no)
Ekspert 2: Dronning Margretes nødbrevFinn ut:
Hvordan beskriver Margrete sin situasjon i nødbrevet?
Hva ønsker hun hjelp til?
Hvilke andre ting ber hun om?
Hva forteller kilden deg om mulighetene for å kommunisere på tvers av landegrenser på denne tida?
Hvordan kan man forklare den situasjonen Margrete hadde kommet i?
Kilder:
Dronning Margretes nødbrev fra 1370 (NDLA)
Dronning Margretes nødbrev – en forklaring (NDLA)
Ekspert 3: Maktforholdene på Margretes tidFinn ut:
Hvilke hendelser skaper endringer i maktforholdene mellom 1380 og 1388?
Hvorfor var det politisk krise i Danmark og Norge i 1388?
Hvordan ble denne krisen løst?
Hvordan kommer Sverige inn i bildet?
Kilder:
Maktens korridorer 1380 (NDLA)
Maktens korridorer 1388 (NDLA)
Ekspert 4: Dronning Margretes valgbrevFinn ut:
Hva var riksrådet?
Hva slags folk satt i det norske riksrådet?
Hva sier kilden, kort fortalt?
Hva sier kilden om bakgrunnen for at Margrete blir valgt til Norges øverste regent?
Kilder:
Dronning Margretes valgbrev (norgeshistorie.no)
Ekspert 5: KalmarunionenFinn ut:
Hvordan endte det med en union mellom Norge, Sverige og Danmark i 1397?
Hvilken rolle spilte Margrete i dette?
Hvordan gikk det med unionen?
Hva ble konsekvensene for Norge på sikt?
Kilder:
Tap av selvstendighet – Norge under dansk styre (NDLA)
Kalmarunionen (norgeshistorie.no)
Individuelt arbeid
Jobb individuelt i 20 minutter. Fordyp deg i de oppgitte kildene og svar på spørsmålene under ditt tema. Bruk gjerne andre ressurser også.
Ekspertgrupper
Sett dere sammen i ekspertgrupper og jobb sammen i 10 minutter. De som har fordypet seg i samme tema, skal nå sitte sammen. Del det dere har funnet ut. Hjelp hverandre til å forstå, og bli enige om hva som er viktigst. Forbered dere på hvordan deres tema skal presenteres for basisgruppa.
Deling og diskusjon
Sett dere tilbake i basisgruppene, og presenter for hverandre det dere har funnet ut. Presenter i riktig rekkefølge. Hver ekspert får 3–4 minutter til å presentere.
Diskuter i gruppa. Bruk 3–4 minutter per spørsmål:
Hva slags situasjon var Margrete i da hun skrev nødbrevet?
Hva var viktig for å få makt på 1300-tallet, og hvordan fikk Margrete så mye makt?
Kan historien om Margrete si noe om kvinners stilling i Norge på 1300-tallet?
Hvordan var det å være dronning i Norge på slutten av 1300-tallet sammenlignet med i dag, tror dere?
Har forskjellene mellom de kongelige og vanlige folk blitt større eller mindre fra 1300-tallet til i dag?
Hvordan klarte Margrete å få i stand Kalmarunionen?
Var det noen demokratiske prosesser involvert i det politiske spillet fram til unionen?
Hva ville vært annerledes i dag dersom Kalmarunionen fremdeles eksisterte?
Oppsummer i klassen, hvis dere får tid.
Les original på NDLA →
Utforskning: dronning Margrete
I denne oppgaven skal dere bruke puslespillmetoden, eller jigsaw-metoden, som ble utviklet av Eliot Aronson i 1971. Du kan lese mer om jigsaw-metoden her. Hele opplegget tar cirka 90 minutter. Se videoen over om dronning Margrete før dere begynner.
Forberedelser
Del dere inn i basisgrupper på fem elever. Hvis det ikke går opp, kan dere ha seks elever på noen av gruppene. Da må to elever på disse gruppene jobbe med samme tema.
Fordel temaene under på medlemmene i gruppa. Gruppemedlemmene skal nå bli eksperter på hvert sitt tema.
Ekspert 1: Norge etter svartedaudenFinn ut:
Hva vet vi om hvor hardt svartedauden rammet Norge?
Hva ble bedre og hva ble verre etter svartedauden i Norge?
På hvilke måter rammet pesten ulike grupper forskjellig?
Kilder:
Svartedauden i Norge (NDLA)
Tida etter svartedauden i Norge (NDLA)
Svartedauden (norgeshistorie.no)
Ekspert 2: Dronning Margretes nødbrevFinn ut:
Hvordan beskriver Margrete sin situasjon i nødbrevet?
Hva ønsker hun hjelp til?
Hvilke andre ting ber hun om?
Hva forteller kilden deg om mulighetene for å kommunisere på tvers av landegrenser på denne tida?
Hvordan kan man forklare den situasjonen Margrete hadde kommet i?
Kilder:
Dronning Margretes nødbrev fra 1370 (NDLA)
Dronning Margretes nødbrev – en forklaring (NDLA)
Ekspert 3: Maktforholdene på Margretes tidFinn ut:
Hvilke hendelser skaper endringer i maktforholdene mellom 1380 og 1388?
Hvorfor var det politisk krise i Danmark og Norge i 1388?
Hvordan ble denne krisen løst?
Hvordan kommer Sverige inn i bildet?
Kilder:
Maktens korridorer 1380 (NDLA)
Maktens korridorer 1388 (NDLA)
Ekspert 4: Dronning Margretes valgbrevFinn ut:
Hva var riksrådet?
Hva slags folk satt i det norske riksrådet?
Hva sier kilden, kort fortalt?
Hva sier kilden om bakgrunnen for at Margrete blir valgt til Norges øverste regent?
Kilder:
Dronning Margretes valgbrev (norgeshistorie.no)
Ekspert 5: KalmarunionenFinn ut:
Hvordan endte det med en union mellom Norge, Sverige og Danmark i 1397?
Hvilken rolle spilte Margrete i dette?
Hvordan gikk det med unionen?
Hva ble konsekvensene for Norge på sikt?
Kilder:
Tap av selvstendighet – Norge under dansk styre (NDLA)
Kalmarunionen (norgeshistorie.no)
Individuelt arbeid
Jobb individuelt i 20 minutter. Fordyp deg i de oppgitte kildene og svar på spørsmålene under ditt tema. Bruk gjerne andre ressurser også.
Ekspertgrupper
Sett dere sammen i ekspertgrupper og jobb sammen i 10 minutter. De som har fordypet seg i samme tema, skal nå sitte sammen. Del det dere har funnet ut. Hjelp hverandre til å forstå, og bli enige om hva som er viktigst. Forbered dere på hvordan deres tema skal presenteres for basisgruppa.
Deling og diskusjon
Sett dere tilbake i basisgruppene, og presenter for hverandre det dere har funnet ut. Presenter i riktig rekkefølge. Hver ekspert får 3–4 minutter til å presentere.
Diskuter i gruppa. Bruk 3–4 minutter per spørsmål:
Hva slags situasjon var Margrete i da hun skrev nødbrevet?
Hva var viktig for å få makt på 1300-tallet, og hvordan fikk Margrete så mye makt?
Kan historien om Margrete si noe om kvinners stilling i Norge på 1300-tallet?
Hvordan var det å være dronning i Norge på slutten av 1300-tallet sammenlignet med i dag, tror dere?
Har forskjellene mellom de kongelige og vanlige folk blitt større eller mindre fra 1300-tallet til i dag?
Hvordan klarte Margrete å få i stand Kalmarunionen?
Var det noen demokratiske prosesser involvert i det politiske spillet fram til unionen?
Hva ville vært annerledes i dag dersom Kalmarunionen fremdeles eksisterte?
Oppsummer i klassen, hvis dere får tid.
Les original på NDLA →
Forberedelser
Del dere inn i basisgrupper på fem elever. Hvis det ikke går opp, kan dere ha seks elever på noen av gruppene. Da må to elever på disse gruppene jobbe med samme tema.
Fordel temaene under på medlemmene i gruppa. Gruppemedlemmene skal nå bli eksperter på hvert sitt tema.
Ekspert 1: Norge etter svartedaudenFinn ut:
Hva vet vi om hvor hardt svartedauden rammet Norge?
Hva ble bedre og hva ble verre etter svartedauden i Norge?
På hvilke måter rammet pesten ulike grupper forskjellig?
Kilder:
Svartedauden i Norge (NDLA)
Tida etter svartedauden i Norge (NDLA)
Svartedauden (norgeshistorie.no)
Ekspert 2: Dronning Margretes nødbrevFinn ut:
Hvordan beskriver Margrete sin situasjon i nødbrevet?
Hva ønsker hun hjelp til?
Hvilke andre ting ber hun om?
Hva forteller kilden deg om mulighetene for å kommunisere på tvers av landegrenser på denne tida?
Hvordan kan man forklare den situasjonen Margrete hadde kommet i?
Kilder:
Dronning Margretes nødbrev fra 1370 (NDLA)
Dronning Margretes nødbrev – en forklaring (NDLA)
Ekspert 3: Maktforholdene på Margretes tidFinn ut:
Hvilke hendelser skaper endringer i maktforholdene mellom 1380 og 1388?
Hvorfor var det politisk krise i Danmark og Norge i 1388?
Hvordan ble denne krisen løst?
Hvordan kommer Sverige inn i bildet?
Kilder:
Maktens korridorer 1380 (NDLA)
Maktens korridorer 1388 (NDLA)
Ekspert 4: Dronning Margretes valgbrevFinn ut:
Hva var riksrådet?
Hva slags folk satt i det norske riksrådet?
Hva sier kilden, kort fortalt?
Hva sier kilden om bakgrunnen for at Margrete blir valgt til Norges øverste regent?
Kilder:
Dronning Margretes valgbrev (norgeshistorie.no)
Ekspert 5: KalmarunionenFinn ut:
Hvordan endte det med en union mellom Norge, Sverige og Danmark i 1397?
Hvilken rolle spilte Margrete i dette?
Hvordan gikk det med unionen?
Hva ble konsekvensene for Norge på sikt?
Kilder:
Tap av selvstendighet – Norge under dansk styre (NDLA)
Kalmarunionen (norgeshistorie.no)
Individuelt arbeid
Jobb individuelt i 20 minutter. Fordyp deg i de oppgitte kildene og svar på spørsmålene under ditt tema. Bruk gjerne andre ressurser også.
Ekspertgrupper
Sett dere sammen i ekspertgrupper og jobb sammen i 10 minutter. De som har fordypet seg i samme tema, skal nå sitte sammen. Del det dere har funnet ut. Hjelp hverandre til å forstå, og bli enige om hva som er viktigst. Forbered dere på hvordan deres tema skal presenteres for basisgruppa.
Deling og diskusjon
Sett dere tilbake i basisgruppene, og presenter for hverandre det dere har funnet ut. Presenter i riktig rekkefølge. Hver ekspert får 3–4 minutter til å presentere.
Diskuter i gruppa. Bruk 3–4 minutter per spørsmål:
Hva slags situasjon var Margrete i da hun skrev nødbrevet?
Hva var viktig for å få makt på 1300-tallet, og hvordan fikk Margrete så mye makt?
Kan historien om Margrete si noe om kvinners stilling i Norge på 1300-tallet?
Hvordan var det å være dronning i Norge på slutten av 1300-tallet sammenlignet med i dag, tror dere?
Har forskjellene mellom de kongelige og vanlige folk blitt større eller mindre fra 1300-tallet til i dag?
Hvordan klarte Margrete å få i stand Kalmarunionen?
Var det noen demokratiske prosesser involvert i det politiske spillet fram til unionen?
Hva ville vært annerledes i dag dersom Kalmarunionen fremdeles eksisterte?
Oppsummer i klassen, hvis dere får tid.
Les original på NDLA →
Religionens betydning
1536–37: Reformasjon og lydrike
Fra personalunion til lydrike
Allerede i 1319 gikk Norge inn i en personalunion med Sverige. Det vil si at landene hadde felles konge, men var ellers selvstendige riker. Vi manglet en kongssønn og fikk felles konge med Sverige gjennom giftemål. Dette var en løs union som senere ble delvis oppløst, men da Norge fikk den danske kongsdatteren Margrethe til dronning, skulle dette endre seg. Hun hadde et mål om å bringe de tre landene sammen under én konge, og ved hjelp av sine gode kontakter og politiske kløkt klarte hun å få hyllet sin søsters barnebarn, Erik av Pommern, til konge i en skandinavisk union i den svenske byen Kalmar i 1397, den såkalte Kalmarunionen. I et opprør ledet av Gustav Vasa klarte Sverige å bryte ut av unionen i 1520. Norge, som den klart svakeste parten, sto igjen i unionen med Danmark.
Etter en blodig borgerkrig i Danmark på 1530-tallet innsettes Christian 3. som konge. Christian hadde selv møtt Martin Luther og var overbevist lutheraner. I 1536 innførte kongen reformasjonen i Norge og avsatte det norske Riksrådet. Dette ble gjennomført i praksis først året etter. Riksrådet var en slags regjering som besto av norske biskoper og adelsmenn som kongen måtte styre i samråd med. I Kalmarunionen hadde både Norge, Sverige og Danmark vært regnet som selvstendige riker med felles konge. Fra 1537 mistet Norge sin selvstendighet og skulle fra nå av være et såkalt lydrike styrt fra København. Slik skulle det bli helt fram til 1814.
"Norgesparagrafen" fra Christian 3.s håndfestning
Heretter skal Norge og alle dets landsdeler være og forbli under Danmarks krone, liksom de andre landsdelene, Jylland, Fyn, Sjælland eller Skåne er, og heretter ikke være eller kalles et eget kongerike, men en del av Danmarks rike og under Danmarks krone til evig tid.
Reformasjon ovenfra
I Danmark og de fleste andre land der kirkene ble reformerte, fantes det folkelige bevegelser som ønsket en reformasjon av kirken. Slik var det ikke i Norge. I fem hundre år hadde det norske folk forholdt seg til en katolsk kirke som de gikk til hver søndag. Bare gjennom å delta i kirkens ritualer og bekjenne sine synder til en katolsk prest kunne de ha et håp om å slippe unna skjærsilden. De nye tankene fra Martin Luther om at man kan bli frelst bare ved å tro og at man kunne bekjenne sine synder direkte til Gud, hadde i liten grad nådd nordmenn. Mange må ha vært livredde for de endringene som skjedde.
Det ble også et opprør i Norge ledet av erkebiskop Olav Engelbrektsson. Opprøret ble slått ned, og erkebiskopen rømte fra landet. De fleste norske prester og biskoper gikk over til lutheranismen og fortsatte i sine kirker. All katolsk forkynnelse ble forbudt og klostrene ble nedlagt, men blant folk flest fortsatte katolsk tro og praksis i skjul i lang tid. Selve omvendelsen av nordmenn skjedde altså gradvis, selv om endringen formelt sett skjedde plutselig.
I den nye lutherske statskirken var Bibelen ikke lenger på latin, men på dansk. Stillingene som biskoper og prester ble også heretter stort sett fylt av dansker. Dette førte til økt dansk innflytelse ikke bare politisk, men også kulturelt. Det danske språket hadde allerede før reformasjonen begynt å dominere som skriftspråk, men reformasjonen befestet dansk språk som skriftspråk i Norge.
Her er en kort oppsummering av reformasjonen i Europa og Norge fra NRK skole:
Tenk etter:
Bildet øverst i artikkelen er fra "Reformationsmonumentet" i København. Det ble satt opp i forbindelse med 400-årsjubileet for reformasjonen i Danmark og Norge. Tror du et slikt monument kunne bli satt opp i Norge?
Les original på NDLA →
Allerede i 1319 gikk Norge inn i en personalunion med Sverige. Det vil si at landene hadde felles konge, men var ellers selvstendige riker. Vi manglet en kongssønn og fikk felles konge med Sverige gjennom giftemål. Dette var en løs union som senere ble delvis oppløst, men da Norge fikk den danske kongsdatteren Margrethe til dronning, skulle dette endre seg. Hun hadde et mål om å bringe de tre landene sammen under én konge, og ved hjelp av sine gode kontakter og politiske kløkt klarte hun å få hyllet sin søsters barnebarn, Erik av Pommern, til konge i en skandinavisk union i den svenske byen Kalmar i 1397, den såkalte Kalmarunionen. I et opprør ledet av Gustav Vasa klarte Sverige å bryte ut av unionen i 1520. Norge, som den klart svakeste parten, sto igjen i unionen med Danmark.
Etter en blodig borgerkrig i Danmark på 1530-tallet innsettes Christian 3. som konge. Christian hadde selv møtt Martin Luther og var overbevist lutheraner. I 1536 innførte kongen reformasjonen i Norge og avsatte det norske Riksrådet. Dette ble gjennomført i praksis først året etter. Riksrådet var en slags regjering som besto av norske biskoper og adelsmenn som kongen måtte styre i samråd med. I Kalmarunionen hadde både Norge, Sverige og Danmark vært regnet som selvstendige riker med felles konge. Fra 1537 mistet Norge sin selvstendighet og skulle fra nå av være et såkalt lydrike styrt fra København. Slik skulle det bli helt fram til 1814.
"Norgesparagrafen" fra Christian 3.s håndfestning
Heretter skal Norge og alle dets landsdeler være og forbli under Danmarks krone, liksom de andre landsdelene, Jylland, Fyn, Sjælland eller Skåne er, og heretter ikke være eller kalles et eget kongerike, men en del av Danmarks rike og under Danmarks krone til evig tid.
Reformasjon ovenfra
I Danmark og de fleste andre land der kirkene ble reformerte, fantes det folkelige bevegelser som ønsket en reformasjon av kirken. Slik var det ikke i Norge. I fem hundre år hadde det norske folk forholdt seg til en katolsk kirke som de gikk til hver søndag. Bare gjennom å delta i kirkens ritualer og bekjenne sine synder til en katolsk prest kunne de ha et håp om å slippe unna skjærsilden. De nye tankene fra Martin Luther om at man kan bli frelst bare ved å tro og at man kunne bekjenne sine synder direkte til Gud, hadde i liten grad nådd nordmenn. Mange må ha vært livredde for de endringene som skjedde.
Det ble også et opprør i Norge ledet av erkebiskop Olav Engelbrektsson. Opprøret ble slått ned, og erkebiskopen rømte fra landet. De fleste norske prester og biskoper gikk over til lutheranismen og fortsatte i sine kirker. All katolsk forkynnelse ble forbudt og klostrene ble nedlagt, men blant folk flest fortsatte katolsk tro og praksis i skjul i lang tid. Selve omvendelsen av nordmenn skjedde altså gradvis, selv om endringen formelt sett skjedde plutselig.
I den nye lutherske statskirken var Bibelen ikke lenger på latin, men på dansk. Stillingene som biskoper og prester ble også heretter stort sett fylt av dansker. Dette førte til økt dansk innflytelse ikke bare politisk, men også kulturelt. Det danske språket hadde allerede før reformasjonen begynt å dominere som skriftspråk, men reformasjonen befestet dansk språk som skriftspråk i Norge.
Her er en kort oppsummering av reformasjonen i Europa og Norge fra NRK skole:
Tenk etter:
Bildet øverst i artikkelen er fra "Reformationsmonumentet" i København. Det ble satt opp i forbindelse med 400-årsjubileet for reformasjonen i Danmark og Norge. Tror du et slikt monument kunne bli satt opp i Norge?
Les original på NDLA →
1536–37: Reformasjon og lydrike
Fra personalunion til lydrike
Allerede i 1319 gikk Norge inn i en personalunion med Sverige. Det vil si at landene hadde felles konge, men var ellers selvstendige riker. Vi manglet en kongssønn og fikk felles konge med Sverige gjennom giftemål. Dette var en løs union som senere ble delvis oppløst, men da Norge fikk den danske kongsdatteren Margrethe til dronning, skulle dette endre seg. Hun hadde et mål om å bringe de tre landene sammen under én konge, og ved hjelp av sine gode kontakter og politiske kløkt klarte hun å få hyllet sin søsters barnebarn, Erik av Pommern, til konge i en skandinavisk union i den svenske byen Kalmar i 1397, den såkalte Kalmarunionen. I et opprør ledet av Gustav Vasa klarte Sverige å bryte ut av unionen i 1520. Norge, som den klart svakeste parten, sto igjen i unionen med Danmark.
Etter en blodig borgerkrig i Danmark på 1530-tallet innsettes Christian 3. som konge. Christian hadde selv møtt Martin Luther og var overbevist lutheraner. I 1536 innførte kongen reformasjonen i Norge og avsatte det norske Riksrådet. Dette ble gjennomført i praksis først året etter. Riksrådet var en slags regjering som besto av norske biskoper og adelsmenn som kongen måtte styre i samråd med. I Kalmarunionen hadde både Norge, Sverige og Danmark vært regnet som selvstendige riker med felles konge. Fra 1537 mistet Norge sin selvstendighet og skulle fra nå av være et såkalt lydrike styrt fra København. Slik skulle det bli helt fram til 1814.
"Norgesparagrafen" fra Christian 3.s håndfestning
Heretter skal Norge og alle dets landsdeler være og forbli under Danmarks krone, liksom de andre landsdelene, Jylland, Fyn, Sjælland eller Skåne er, og heretter ikke være eller kalles et eget kongerike, men en del av Danmarks rike og under Danmarks krone til evig tid.
Reformasjon ovenfra
I Danmark og de fleste andre land der kirkene ble reformerte, fantes det folkelige bevegelser som ønsket en reformasjon av kirken. Slik var det ikke i Norge. I fem hundre år hadde det norske folk forholdt seg til en katolsk kirke som de gikk til hver søndag. Bare gjennom å delta i kirkens ritualer og bekjenne sine synder til en katolsk prest kunne de ha et håp om å slippe unna skjærsilden. De nye tankene fra Martin Luther om at man kan bli frelst bare ved å tro og at man kunne bekjenne sine synder direkte til Gud, hadde i liten grad nådd nordmenn. Mange må ha vært livredde for de endringene som skjedde.
Det ble også et opprør i Norge ledet av erkebiskop Olav Engelbrektsson. Opprøret ble slått ned, og erkebiskopen rømte fra landet. De fleste norske prester og biskoper gikk over til lutheranismen og fortsatte i sine kirker. All katolsk forkynnelse ble forbudt og klostrene ble nedlagt, men blant folk flest fortsatte katolsk tro og praksis i skjul i lang tid. Selve omvendelsen av nordmenn skjedde altså gradvis, selv om endringen formelt sett skjedde plutselig.
I den nye lutherske statskirken var Bibelen ikke lenger på latin, men på dansk. Stillingene som biskoper og prester ble også heretter stort sett fylt av dansker. Dette førte til økt dansk innflytelse ikke bare politisk, men også kulturelt. Det danske språket hadde allerede før reformasjonen begynt å dominere som skriftspråk, men reformasjonen befestet dansk språk som skriftspråk i Norge.
Her er en kort oppsummering av reformasjonen i Europa og Norge fra NRK skole:
Tenk etter:
Bildet øverst i artikkelen er fra "Reformationsmonumentet" i København. Det ble satt opp i forbindelse med 400-årsjubileet for reformasjonen i Danmark og Norge. Tror du et slikt monument kunne bli satt opp i Norge?
Les original på NDLA →
Allerede i 1319 gikk Norge inn i en personalunion med Sverige. Det vil si at landene hadde felles konge, men var ellers selvstendige riker. Vi manglet en kongssønn og fikk felles konge med Sverige gjennom giftemål. Dette var en løs union som senere ble delvis oppløst, men da Norge fikk den danske kongsdatteren Margrethe til dronning, skulle dette endre seg. Hun hadde et mål om å bringe de tre landene sammen under én konge, og ved hjelp av sine gode kontakter og politiske kløkt klarte hun å få hyllet sin søsters barnebarn, Erik av Pommern, til konge i en skandinavisk union i den svenske byen Kalmar i 1397, den såkalte Kalmarunionen. I et opprør ledet av Gustav Vasa klarte Sverige å bryte ut av unionen i 1520. Norge, som den klart svakeste parten, sto igjen i unionen med Danmark.
Etter en blodig borgerkrig i Danmark på 1530-tallet innsettes Christian 3. som konge. Christian hadde selv møtt Martin Luther og var overbevist lutheraner. I 1536 innførte kongen reformasjonen i Norge og avsatte det norske Riksrådet. Dette ble gjennomført i praksis først året etter. Riksrådet var en slags regjering som besto av norske biskoper og adelsmenn som kongen måtte styre i samråd med. I Kalmarunionen hadde både Norge, Sverige og Danmark vært regnet som selvstendige riker med felles konge. Fra 1537 mistet Norge sin selvstendighet og skulle fra nå av være et såkalt lydrike styrt fra København. Slik skulle det bli helt fram til 1814.
"Norgesparagrafen" fra Christian 3.s håndfestning
Heretter skal Norge og alle dets landsdeler være og forbli under Danmarks krone, liksom de andre landsdelene, Jylland, Fyn, Sjælland eller Skåne er, og heretter ikke være eller kalles et eget kongerike, men en del av Danmarks rike og under Danmarks krone til evig tid.
Reformasjon ovenfra
I Danmark og de fleste andre land der kirkene ble reformerte, fantes det folkelige bevegelser som ønsket en reformasjon av kirken. Slik var det ikke i Norge. I fem hundre år hadde det norske folk forholdt seg til en katolsk kirke som de gikk til hver søndag. Bare gjennom å delta i kirkens ritualer og bekjenne sine synder til en katolsk prest kunne de ha et håp om å slippe unna skjærsilden. De nye tankene fra Martin Luther om at man kan bli frelst bare ved å tro og at man kunne bekjenne sine synder direkte til Gud, hadde i liten grad nådd nordmenn. Mange må ha vært livredde for de endringene som skjedde.
Det ble også et opprør i Norge ledet av erkebiskop Olav Engelbrektsson. Opprøret ble slått ned, og erkebiskopen rømte fra landet. De fleste norske prester og biskoper gikk over til lutheranismen og fortsatte i sine kirker. All katolsk forkynnelse ble forbudt og klostrene ble nedlagt, men blant folk flest fortsatte katolsk tro og praksis i skjul i lang tid. Selve omvendelsen av nordmenn skjedde altså gradvis, selv om endringen formelt sett skjedde plutselig.
I den nye lutherske statskirken var Bibelen ikke lenger på latin, men på dansk. Stillingene som biskoper og prester ble også heretter stort sett fylt av dansker. Dette førte til økt dansk innflytelse ikke bare politisk, men også kulturelt. Det danske språket hadde allerede før reformasjonen begynt å dominere som skriftspråk, men reformasjonen befestet dansk språk som skriftspråk i Norge.
Her er en kort oppsummering av reformasjonen i Europa og Norge fra NRK skole:
Tenk etter:
Bildet øverst i artikkelen er fra "Reformationsmonumentet" i København. Det ble satt opp i forbindelse med 400-årsjubileet for reformasjonen i Danmark og Norge. Tror du et slikt monument kunne bli satt opp i Norge?
Les original på NDLA →
Innføring av kristendommen – virkningen for folk flest
Endringer i tenkemåte
Kristendommen ble innført gradvis, og i en tilpasset form. Likevel førte den nye religionen til at visse sider ved samfunnet måtte endres.
Noe av det mest uvante må ha vært begrepet «synd». Riktignok hadde man hatt regler for rett og galt også før innføringen av kristendommen, men nå ble man også ansvarlig overfor Gud. Man kunne rett og slett risikere å komme til helvete. Samtidig skjedde det også en endring i hva som var synd eller ikke. Seksuelle forbindelser utenfor ekteskapet ble for eksempel tidligere sett på som noe ganske normalt, men nå ble dette absolutt forbudt. Det samme gjaldt en del norrøne skikker som nå ble sett på som barbariske, for eksempel det å sette ut uønskede barn i skogen for å dø.
I tillegg til den nye forestillingen om synd, førte kristendommen også med seg andre endringer i måten å tenke på. Æresbegrepet, som i stor grad hadde vært knyttet til mot og krigervilje, endret seg. Med den nye religionen ble også ære noe som skulle knyttes til Gud og det å være en god kristen. Nestekjærlighet, ydmykhet og tilgivelse var kristne idealer som var ganske revolusjonerende for det norrøne samfunnet.
Folks forhold til døden må også ha forandret seg grunnleggende. Vikingenes ideal var å gå fryktløs inn i døden, men nå ble stilt spørsmål om man i det hele tatt var verdig en plass i himmelriket. Forestillingen om helvetet og skjærsilden må ha gjort møtet med døden til en skremmende opplevelse for mange.
Praktiske endringer
Den største endringen for folk må ha vært overgangen fra den private gudsdyrkelsen til den organiserte. Mens den gamle religiøse kulten kunne utføres hjemme eller på mindre steder, med ulike ledere, ble kristendommen et anliggende for presteskapet. Man kunne ikke komme i direkte kontakt med Gud, men var nødt til å henvende seg til ham via en spesialist – presten. På denne måten hadde kirken monopol på gudsdyrkelsen og kunne bestemme hvor, hvordan og ved hjelp av hvem den skulle foregå. Spesielt ble dette gjeldende for kvinner, som tidligere kunne ha en sentral plass i gudsdyrkelsen. Nå fikk de ikke lenger ha sentrale posisjoner i det religiøse livet.
Les original på NDLA →
Kristendommen ble innført gradvis, og i en tilpasset form. Likevel førte den nye religionen til at visse sider ved samfunnet måtte endres.
Noe av det mest uvante må ha vært begrepet «synd». Riktignok hadde man hatt regler for rett og galt også før innføringen av kristendommen, men nå ble man også ansvarlig overfor Gud. Man kunne rett og slett risikere å komme til helvete. Samtidig skjedde det også en endring i hva som var synd eller ikke. Seksuelle forbindelser utenfor ekteskapet ble for eksempel tidligere sett på som noe ganske normalt, men nå ble dette absolutt forbudt. Det samme gjaldt en del norrøne skikker som nå ble sett på som barbariske, for eksempel det å sette ut uønskede barn i skogen for å dø.
I tillegg til den nye forestillingen om synd, førte kristendommen også med seg andre endringer i måten å tenke på. Æresbegrepet, som i stor grad hadde vært knyttet til mot og krigervilje, endret seg. Med den nye religionen ble også ære noe som skulle knyttes til Gud og det å være en god kristen. Nestekjærlighet, ydmykhet og tilgivelse var kristne idealer som var ganske revolusjonerende for det norrøne samfunnet.
Folks forhold til døden må også ha forandret seg grunnleggende. Vikingenes ideal var å gå fryktløs inn i døden, men nå ble stilt spørsmål om man i det hele tatt var verdig en plass i himmelriket. Forestillingen om helvetet og skjærsilden må ha gjort møtet med døden til en skremmende opplevelse for mange.
Praktiske endringer
Den største endringen for folk må ha vært overgangen fra den private gudsdyrkelsen til den organiserte. Mens den gamle religiøse kulten kunne utføres hjemme eller på mindre steder, med ulike ledere, ble kristendommen et anliggende for presteskapet. Man kunne ikke komme i direkte kontakt med Gud, men var nødt til å henvende seg til ham via en spesialist – presten. På denne måten hadde kirken monopol på gudsdyrkelsen og kunne bestemme hvor, hvordan og ved hjelp av hvem den skulle foregå. Spesielt ble dette gjeldende for kvinner, som tidligere kunne ha en sentral plass i gudsdyrkelsen. Nå fikk de ikke lenger ha sentrale posisjoner i det religiøse livet.
Les original på NDLA →
Innføring av kristendommen – virkningen for folk flest
Endringer i tenkemåte
Kristendommen ble innført gradvis, og i en tilpasset form. Likevel førte den nye religionen til at visse sider ved samfunnet måtte endres.
Noe av det mest uvante må ha vært begrepet «synd». Riktignok hadde man hatt regler for rett og galt også før innføringen av kristendommen, men nå ble man også ansvarlig overfor Gud. Man kunne rett og slett risikere å komme til helvete. Samtidig skjedde det også en endring i hva som var synd eller ikke. Seksuelle forbindelser utenfor ekteskapet ble for eksempel tidligere sett på som noe ganske normalt, men nå ble dette absolutt forbudt. Det samme gjaldt en del norrøne skikker som nå ble sett på som barbariske, for eksempel det å sette ut uønskede barn i skogen for å dø.
I tillegg til den nye forestillingen om synd, førte kristendommen også med seg andre endringer i måten å tenke på. Æresbegrepet, som i stor grad hadde vært knyttet til mot og krigervilje, endret seg. Med den nye religionen ble også ære noe som skulle knyttes til Gud og det å være en god kristen. Nestekjærlighet, ydmykhet og tilgivelse var kristne idealer som var ganske revolusjonerende for det norrøne samfunnet.
Folks forhold til døden må også ha forandret seg grunnleggende. Vikingenes ideal var å gå fryktløs inn i døden, men nå ble stilt spørsmål om man i det hele tatt var verdig en plass i himmelriket. Forestillingen om helvetet og skjærsilden må ha gjort møtet med døden til en skremmende opplevelse for mange.
Praktiske endringer
Den største endringen for folk må ha vært overgangen fra den private gudsdyrkelsen til den organiserte. Mens den gamle religiøse kulten kunne utføres hjemme eller på mindre steder, med ulike ledere, ble kristendommen et anliggende for presteskapet. Man kunne ikke komme i direkte kontakt med Gud, men var nødt til å henvende seg til ham via en spesialist – presten. På denne måten hadde kirken monopol på gudsdyrkelsen og kunne bestemme hvor, hvordan og ved hjelp av hvem den skulle foregå. Spesielt ble dette gjeldende for kvinner, som tidligere kunne ha en sentral plass i gudsdyrkelsen. Nå fikk de ikke lenger ha sentrale posisjoner i det religiøse livet.
Les original på NDLA →
Kristendommen ble innført gradvis, og i en tilpasset form. Likevel førte den nye religionen til at visse sider ved samfunnet måtte endres.
Noe av det mest uvante må ha vært begrepet «synd». Riktignok hadde man hatt regler for rett og galt også før innføringen av kristendommen, men nå ble man også ansvarlig overfor Gud. Man kunne rett og slett risikere å komme til helvete. Samtidig skjedde det også en endring i hva som var synd eller ikke. Seksuelle forbindelser utenfor ekteskapet ble for eksempel tidligere sett på som noe ganske normalt, men nå ble dette absolutt forbudt. Det samme gjaldt en del norrøne skikker som nå ble sett på som barbariske, for eksempel det å sette ut uønskede barn i skogen for å dø.
I tillegg til den nye forestillingen om synd, førte kristendommen også med seg andre endringer i måten å tenke på. Æresbegrepet, som i stor grad hadde vært knyttet til mot og krigervilje, endret seg. Med den nye religionen ble også ære noe som skulle knyttes til Gud og det å være en god kristen. Nestekjærlighet, ydmykhet og tilgivelse var kristne idealer som var ganske revolusjonerende for det norrøne samfunnet.
Folks forhold til døden må også ha forandret seg grunnleggende. Vikingenes ideal var å gå fryktløs inn i døden, men nå ble stilt spørsmål om man i det hele tatt var verdig en plass i himmelriket. Forestillingen om helvetet og skjærsilden må ha gjort møtet med døden til en skremmende opplevelse for mange.
Praktiske endringer
Den største endringen for folk må ha vært overgangen fra den private gudsdyrkelsen til den organiserte. Mens den gamle religiøse kulten kunne utføres hjemme eller på mindre steder, med ulike ledere, ble kristendommen et anliggende for presteskapet. Man kunne ikke komme i direkte kontakt med Gud, men var nødt til å henvende seg til ham via en spesialist – presten. På denne måten hadde kirken monopol på gudsdyrkelsen og kunne bestemme hvor, hvordan og ved hjelp av hvem den skulle foregå. Spesielt ble dette gjeldende for kvinner, som tidligere kunne ha en sentral plass i gudsdyrkelsen. Nå fikk de ikke lenger ha sentrale posisjoner i det religiøse livet.
Les original på NDLA →
Kirken i høymiddelalderen
Korstogene
Paven oppfordret folk til å reise i korstog mot Det hellige land i Palestina. Han ønsket å spre kristendommen østover, men også økonomiske motiver var viktige. Korstogene skulle samle kristne over hele Europa om en felles sak. Viktig var også tilgangen til helligdommene, blant annet Jesu grav, i Jerusalem.
Selv om ikke korstogene sikret pavestaten særlig større landområder over tid, fikk de konsekvenser. Fiendskapet mellom korstogfarere og muslimske krigere økte, og mange mennesker ble drept. Korsfarerne var beryktet for sin råskap og kamplyst. Enkelte kristne samfunn ble etablert i Midtøsten etter føydalt mønster for kortere perioder. Samtidig fikk Europa kjennskap til matematikk og navigasjonsteknologi fra de muslimske områdene. En annen konsekvens var et større skille mellom kirken i det bysantinske riket, østkirken, og kirken i Roma.
Så mange som 150 000 mennesker kan i årene fra 1095 til 1100 e.Kr. ha reist for å kjempe mot de muslimske rikene øst for Middelhavet. Også norrøne vikinger, mellom dem Sigurd Jorsalfare, deltok i korstog i tiden fra 1010 til 1110.
Inkvisisjonen
At kirkens makt økte, kom også av at kirken innførte kristendommen gjennom krigføring innenfor de europeiske områdene. Blant annet ble områder som var under muslimsk okkupasjon i Spania og Portugal, angrepet av korsfarere. Kirken opprettet en egen trosdomstol, inkvisisjonen. Den hadde til oppgave å straffe folk som kirken mistenkte for vranglære. Tortur og brenning på bål var kjente straffemetoder. På 1400-tallet, under den spanske inkvisisjonen, var konvertitter særlig utsatt for å ende sitt liv på denne måten. Konvertitter var de som hadde gått over fra jødedommen eller islam til kristendommen. Konvertittene ble mistenkt for å undergrave kirkens posisjon i Europa.
Investiturstriden
Kirkens ønske om å sikre seg samfunnsmakt førte til åpen konflikt under kong Otto 1. (912–973). Otto 1. var den første kongen som samlet tysk-italienske områder under det samme kongedømmet. Paven ba Otto 1. om politisk beskyttelse. Alliansen førte til at Otto 1. ble kronet til keiser over Det tysk-romerske riket i 962.
I alliansen med paven sikret Otto 1. seg retten til investitur. Investitur er retten til å bestemme hvem som skal innsettes som biskoper eller utnevnes til andre geistlige embeter. Slik sikret den tysk-romerske keiseren seg også makt over kirken. Ordningen ble kalt «det ottonske systemet».
Investitur var viktig for keiseren. Kirken var en stor jordeier. Å sikre seg kontroll over kirkens eiendommer var derfor svært interessant for keiseren. Men i kirken vokste motstanden mot «det ottonske systemet».
Da Gregor 7. ble valgt til pave i 1073, krevde hans straks rett til å kunne avsette keisere. Keiser Henrik 4. svarte med å hevde at paven ikke var rettmessig pave – altså en løgner. Konflikten fortsatte med at Gregor 7. lyste Henrik i bann. Det innebar at han ikke fikk lov til å delta i messer eller ha åndelige samtaler med prester. Nå vendte flere lensherrer keiseren ryggen.
Resultatet av konflikten ble et kompromiss: Den tysk-romerske keiseren måtte si fra seg retten til å bestemme over bispetilsettelsene. Til gjengjeld måtte biskopene love troskap og å stille bønder som soldater. Kirkens seier når det gjaldt bispetilsettelsene, bidro til å styrke kirkens makt i hele det katolske Europa.
Les original på NDLA →
Paven oppfordret folk til å reise i korstog mot Det hellige land i Palestina. Han ønsket å spre kristendommen østover, men også økonomiske motiver var viktige. Korstogene skulle samle kristne over hele Europa om en felles sak. Viktig var også tilgangen til helligdommene, blant annet Jesu grav, i Jerusalem.
Selv om ikke korstogene sikret pavestaten særlig større landområder over tid, fikk de konsekvenser. Fiendskapet mellom korstogfarere og muslimske krigere økte, og mange mennesker ble drept. Korsfarerne var beryktet for sin råskap og kamplyst. Enkelte kristne samfunn ble etablert i Midtøsten etter føydalt mønster for kortere perioder. Samtidig fikk Europa kjennskap til matematikk og navigasjonsteknologi fra de muslimske områdene. En annen konsekvens var et større skille mellom kirken i det bysantinske riket, østkirken, og kirken i Roma.
Så mange som 150 000 mennesker kan i årene fra 1095 til 1100 e.Kr. ha reist for å kjempe mot de muslimske rikene øst for Middelhavet. Også norrøne vikinger, mellom dem Sigurd Jorsalfare, deltok i korstog i tiden fra 1010 til 1110.
Inkvisisjonen
At kirkens makt økte, kom også av at kirken innførte kristendommen gjennom krigføring innenfor de europeiske områdene. Blant annet ble områder som var under muslimsk okkupasjon i Spania og Portugal, angrepet av korsfarere. Kirken opprettet en egen trosdomstol, inkvisisjonen. Den hadde til oppgave å straffe folk som kirken mistenkte for vranglære. Tortur og brenning på bål var kjente straffemetoder. På 1400-tallet, under den spanske inkvisisjonen, var konvertitter særlig utsatt for å ende sitt liv på denne måten. Konvertitter var de som hadde gått over fra jødedommen eller islam til kristendommen. Konvertittene ble mistenkt for å undergrave kirkens posisjon i Europa.
Investiturstriden
Kirkens ønske om å sikre seg samfunnsmakt førte til åpen konflikt under kong Otto 1. (912–973). Otto 1. var den første kongen som samlet tysk-italienske områder under det samme kongedømmet. Paven ba Otto 1. om politisk beskyttelse. Alliansen førte til at Otto 1. ble kronet til keiser over Det tysk-romerske riket i 962.
I alliansen med paven sikret Otto 1. seg retten til investitur. Investitur er retten til å bestemme hvem som skal innsettes som biskoper eller utnevnes til andre geistlige embeter. Slik sikret den tysk-romerske keiseren seg også makt over kirken. Ordningen ble kalt «det ottonske systemet».
Investitur var viktig for keiseren. Kirken var en stor jordeier. Å sikre seg kontroll over kirkens eiendommer var derfor svært interessant for keiseren. Men i kirken vokste motstanden mot «det ottonske systemet».
Da Gregor 7. ble valgt til pave i 1073, krevde hans straks rett til å kunne avsette keisere. Keiser Henrik 4. svarte med å hevde at paven ikke var rettmessig pave – altså en løgner. Konflikten fortsatte med at Gregor 7. lyste Henrik i bann. Det innebar at han ikke fikk lov til å delta i messer eller ha åndelige samtaler med prester. Nå vendte flere lensherrer keiseren ryggen.
Resultatet av konflikten ble et kompromiss: Den tysk-romerske keiseren måtte si fra seg retten til å bestemme over bispetilsettelsene. Til gjengjeld måtte biskopene love troskap og å stille bønder som soldater. Kirkens seier når det gjaldt bispetilsettelsene, bidro til å styrke kirkens makt i hele det katolske Europa.
Les original på NDLA →
Kirken i høymiddelalderen
Korstogene
Paven oppfordret folk til å reise i korstog mot Det hellige land i Palestina. Han ønsket å spre kristendommen østover, men også økonomiske motiver var viktige. Korstogene skulle samle kristne over hele Europa om en felles sak. Viktig var også tilgangen til helligdommene, blant annet Jesu grav, i Jerusalem.
Selv om ikke korstogene sikret pavestaten særlig større landområder over tid, fikk de konsekvenser. Fiendskapet mellom korstogfarere og muslimske krigere økte, og mange mennesker ble drept. Korsfarerne var beryktet for sin råskap og kamplyst. Enkelte kristne samfunn ble etablert i Midtøsten etter føydalt mønster for kortere perioder. Samtidig fikk Europa kjennskap til matematikk og navigasjonsteknologi fra de muslimske områdene. En annen konsekvens var et større skille mellom kirken i det bysantinske riket, østkirken, og kirken i Roma.
Så mange som 150 000 mennesker kan i årene fra 1095 til 1100 e.Kr. ha reist for å kjempe mot de muslimske rikene øst for Middelhavet. Også norrøne vikinger, mellom dem Sigurd Jorsalfare, deltok i korstog i tiden fra 1010 til 1110.
Inkvisisjonen
At kirkens makt økte, kom også av at kirken innførte kristendommen gjennom krigføring innenfor de europeiske områdene. Blant annet ble områder som var under muslimsk okkupasjon i Spania og Portugal, angrepet av korsfarere. Kirken opprettet en egen trosdomstol, inkvisisjonen. Den hadde til oppgave å straffe folk som kirken mistenkte for vranglære. Tortur og brenning på bål var kjente straffemetoder. På 1400-tallet, under den spanske inkvisisjonen, var konvertitter særlig utsatt for å ende sitt liv på denne måten. Konvertitter var de som hadde gått over fra jødedommen eller islam til kristendommen. Konvertittene ble mistenkt for å undergrave kirkens posisjon i Europa.
Investiturstriden
Kirkens ønske om å sikre seg samfunnsmakt førte til åpen konflikt under kong Otto 1. (912–973). Otto 1. var den første kongen som samlet tysk-italienske områder under det samme kongedømmet. Paven ba Otto 1. om politisk beskyttelse. Alliansen førte til at Otto 1. ble kronet til keiser over Det tysk-romerske riket i 962.
I alliansen med paven sikret Otto 1. seg retten til investitur. Investitur er retten til å bestemme hvem som skal innsettes som biskoper eller utnevnes til andre geistlige embeter. Slik sikret den tysk-romerske keiseren seg også makt over kirken. Ordningen ble kalt «det ottonske systemet».
Investitur var viktig for keiseren. Kirken var en stor jordeier. Å sikre seg kontroll over kirkens eiendommer var derfor svært interessant for keiseren. Men i kirken vokste motstanden mot «det ottonske systemet».
Da Gregor 7. ble valgt til pave i 1073, krevde hans straks rett til å kunne avsette keisere. Keiser Henrik 4. svarte med å hevde at paven ikke var rettmessig pave – altså en løgner. Konflikten fortsatte med at Gregor 7. lyste Henrik i bann. Det innebar at han ikke fikk lov til å delta i messer eller ha åndelige samtaler med prester. Nå vendte flere lensherrer keiseren ryggen.
Resultatet av konflikten ble et kompromiss: Den tysk-romerske keiseren måtte si fra seg retten til å bestemme over bispetilsettelsene. Til gjengjeld måtte biskopene love troskap og å stille bønder som soldater. Kirkens seier når det gjaldt bispetilsettelsene, bidro til å styrke kirkens makt i hele det katolske Europa.
Les original på NDLA →
Paven oppfordret folk til å reise i korstog mot Det hellige land i Palestina. Han ønsket å spre kristendommen østover, men også økonomiske motiver var viktige. Korstogene skulle samle kristne over hele Europa om en felles sak. Viktig var også tilgangen til helligdommene, blant annet Jesu grav, i Jerusalem.
Selv om ikke korstogene sikret pavestaten særlig større landområder over tid, fikk de konsekvenser. Fiendskapet mellom korstogfarere og muslimske krigere økte, og mange mennesker ble drept. Korsfarerne var beryktet for sin råskap og kamplyst. Enkelte kristne samfunn ble etablert i Midtøsten etter føydalt mønster for kortere perioder. Samtidig fikk Europa kjennskap til matematikk og navigasjonsteknologi fra de muslimske områdene. En annen konsekvens var et større skille mellom kirken i det bysantinske riket, østkirken, og kirken i Roma.
Så mange som 150 000 mennesker kan i årene fra 1095 til 1100 e.Kr. ha reist for å kjempe mot de muslimske rikene øst for Middelhavet. Også norrøne vikinger, mellom dem Sigurd Jorsalfare, deltok i korstog i tiden fra 1010 til 1110.
Inkvisisjonen
At kirkens makt økte, kom også av at kirken innførte kristendommen gjennom krigføring innenfor de europeiske områdene. Blant annet ble områder som var under muslimsk okkupasjon i Spania og Portugal, angrepet av korsfarere. Kirken opprettet en egen trosdomstol, inkvisisjonen. Den hadde til oppgave å straffe folk som kirken mistenkte for vranglære. Tortur og brenning på bål var kjente straffemetoder. På 1400-tallet, under den spanske inkvisisjonen, var konvertitter særlig utsatt for å ende sitt liv på denne måten. Konvertitter var de som hadde gått over fra jødedommen eller islam til kristendommen. Konvertittene ble mistenkt for å undergrave kirkens posisjon i Europa.
Investiturstriden
Kirkens ønske om å sikre seg samfunnsmakt førte til åpen konflikt under kong Otto 1. (912–973). Otto 1. var den første kongen som samlet tysk-italienske områder under det samme kongedømmet. Paven ba Otto 1. om politisk beskyttelse. Alliansen førte til at Otto 1. ble kronet til keiser over Det tysk-romerske riket i 962.
I alliansen med paven sikret Otto 1. seg retten til investitur. Investitur er retten til å bestemme hvem som skal innsettes som biskoper eller utnevnes til andre geistlige embeter. Slik sikret den tysk-romerske keiseren seg også makt over kirken. Ordningen ble kalt «det ottonske systemet».
Investitur var viktig for keiseren. Kirken var en stor jordeier. Å sikre seg kontroll over kirkens eiendommer var derfor svært interessant for keiseren. Men i kirken vokste motstanden mot «det ottonske systemet».
Da Gregor 7. ble valgt til pave i 1073, krevde hans straks rett til å kunne avsette keisere. Keiser Henrik 4. svarte med å hevde at paven ikke var rettmessig pave – altså en løgner. Konflikten fortsatte med at Gregor 7. lyste Henrik i bann. Det innebar at han ikke fikk lov til å delta i messer eller ha åndelige samtaler med prester. Nå vendte flere lensherrer keiseren ryggen.
Resultatet av konflikten ble et kompromiss: Den tysk-romerske keiseren måtte si fra seg retten til å bestemme over bispetilsettelsene. Til gjengjeld måtte biskopene love troskap og å stille bønder som soldater. Kirkens seier når det gjaldt bispetilsettelsene, bidro til å styrke kirkens makt i hele det katolske Europa.
Les original på NDLA →
Konge og kirke - maktkamp og gjensidig avhengighet
For var det egentlig kongen eller kirken som skulle ha mest makt i det nyopprettede Norge?
Gjensidig avhengighet
Kristendommen var en viktig faktor i samlingen av Norge. Kristendommens ideal var en sterk konge som styrte over store områder, og man så på kongen som Guds utsendte på jorda. Dette ga kongen en enorm legitimitet, og ikke minst makt over den nyopprettede kirkeorganisasjonen. Slik kunne kongene, med religionen på sin side, legge under seg lokale høvdinger og ledere. På denne måten dannet den nye religionen grunnlag for en sterk kongemakt.
Det var også viktig for kirken å tilpasse seg de lokale forholdene. Ellers ville den neppe ha fått så stor oppslutning. Derfor var det fornuftig for kirken å inngå et tett samarbeid med den framvoksende kongemakten. På den måten kunne de sikre seg inntekter i form av kongelige donasjoner og en viktig posisjon i det nye norske samfunnet. Det var også viktig for kirken å samarbeide med en sterk konge, som kunne forhindre krig, slik at kirken kunne etablere seg i fred og ro. På denne måten var kirken like avhengig av kongemakten som kongen var av kirken.
Maktkamp
Da kirken ble etablert i Norge, var det med kongen i spissen. Han var Guds representant på jorda, og han fikk derfor stor makt over kirkeadministrasjonen, både økonomisk og ideologisk. Slik var det også de fleste andre steder i Europa på samme tid.
På 1000-tallet vokste det fram en ny kirkelig bevegelse i Frankrike. De ønsket at kirken i større grad skulle styre seg selv og ikke være underlagt verdslige makthavere. Denne ideen førte til store stridigheter mellom kirken og kongemakten flere steder i Europa, og på midten av 1100-tallet nådde urolighetene Norge.
Som en konsekvens av denne striden fikk Norge sitt eget erkebispesete i Nidaros i 1152/53. Det førte til at kirken fikk utvidet makt i Norge, på bekostning av kongen. Blant annet ble det bestemt at kirken skulle ha «tiende». Tienden var en skatt som utgjorde ti prosent av landets kornproduksjon. På den måten ble kirken, som tidligere hadde vært avhengig av kongelige donasjoner, i stor grad økonomisk uavhengig. Kirken kunne også bannlyse enkeltmennesker og dermed utestenge dem fra kirken. I et samfunn der nettopp den felles gudsdyrkelsen var svært viktig, var en slik straff ganske hard. Derfor var det viktig for både konger og andre å opprettholde et godt forhold til kirken, noe som også bidro til kirkens utvidede maktposisjon.
Starten på en urolig tid - borgerkrigstiden
Den norske tronfølgeordningen var ikke helt ukomplisert i begynnelsen. Den kombinerte nemlig arv og kåring. Det vil si at alle sønner av kongen hadde rett på tronen, samme om han var yngst eller eldst, eller var født i eller utenfor ekteskap. Derfor var det mange kandidater å velge mellom hver gang tronen ble ledig. Den som var best skikket, hadde flest politiske støttespillere eller på annen måte fikk overtaket på brødrene sine, ble konge. Dette systemet kunne dessverre føre til store konflikter mellom de ulike kandidatene. Da Sigurd Jorsalfare døde i 1130, var det nettopp det som skjedde. Stridighetene etterpå skulle vise seg å bli starten på en over hundre år lang periode med uro rundt kongemakten, kjent som borgerkrigstiden.
Med bakgrunn i sin nye maktposisjon kunne også kirken blande seg inn i denne typen konflikter, ved å gi sin støtte til en av kandidatene. Ettersom kirken hadde en viktig rolle i kroningen av kongen, og ikke minst legitimeringen av kongemakten, var denne støtten viktig.
Birkebeinere og baglere
Mot slutten av 1100-tallet dannet det seg to grupper som støttet hver sin tronfølger, birkebeinerne og baglerne. Birkebeinerne fikk navnet sitt fordi noen av dem var så fattige at de bandt bjørkenever under føttene i stedet for å bruke ordentlige sko. Denne gruppen støttet kongsemnet Sverre Sigurdsson. Sverre skulle angivelig være uekte sønn av kong Sigurd Munn. Om det var tilfelle, er likevel tvilsomt. Ikke desto mindre var det dette som dannet grunnlaget for at han gjorde krav på den norske tronen. Men etter kirkens idealer var ikke Sverre en god nok kandidat. Kirken ville ha en tronfølger som var født innenfor ekteskap. Det var Magnus Erlingsson, som var barnebarn av Sigurd Jorsalfare. Derfor støttet kirken opp om Magnus. Denne gruppen ble kalt baglere, etter det norrøne ordet for bispestav – «bagall».
Sverre var konge i Norge fra 1177 til han døde i 1202. Men konfliktene mellom de to gruppene pågikk lenge etter at han var død. De støttet fremdeles hver sine kandidater. Det var i forbindelse med denne striden at birkebeinerne fikk fraktet den mindreårige Håkon Håkonsson over fjellet til Nidaros i 1206. Håkon var barnebarn av kong Sverre og birkebeinernes kandidat til tronen. Det var viktig å få den blivende kongen fram til Nidaros, som sto i sentrum for begivenhetene. Skituren over fjellet er blitt stående som et viktig symbol i norsk historie, og Håkon ble også valgt til konge i 1217. Etter at mennene hans hadde slått ned det siste opprøret fra baglernes side i 1240, ble det endelig fredeligere tider i Norge.
Norge etter borgerkrigstiden - et nytt samfunn
Birkebeinerne sto igjen som seierherrer etter borgerkrigstiden, og baglerne måtte innse nederlaget. Likevel innebar ikke dette noen svekkelse av kirkens makt. Tvert imot hadde hundre års stridigheter gjort at både statsmakten og kirken hadde festet et hardere grep om den norske befolkningen. Opprettelsen av ganske faste interessegrupper, som viste tydelig hva de sto for, gjorde at folk enkelt kunne velge hvem de ville støtte. For kongens del kunne han bruke militærmakt til å kreve inn skatter og skape lojalitet hos folket. På den måten styrket kongen sin maktposisjon.
I løpet av den urolige tiden var flere sider ved kongedømmet også blitt formalisert og tydelig bestemt. Kirken hadde fått igjennom sitt krav om at det var den eldste ektefødte sønnen som skulle arve tronen. Denne tronfølgeloven ble vedtatt i 1163. I løpet av 1200-tallet hadde kongen også fått et kongsråd. Kongsrådet besto av mektige menn som skulle veilede kongen og hjelpe ham med å administrere landet. Med innføringen av tronfølgeloven og kongsrådet kan vi si at kongedømmet ikke lenger var like sterkt avhengig av den enkelte kongens personlige egenskaper som tidligere. Det var den eldste sønnen som arvet tronen, ikke den som ble oppfattet som best skikket. Samtidig fikk kongen med seg rådgivere, som kunne sikre styringen av landet selv om kongen selv manglet de nødvendige egenskapene. Andre sider ved statsadministrasjonen ble også bygd ut i denne perioden, med for eksempel fastere skatteinnkreving og utbygging av forsvaret.
Vi kan på mange måter si at ved slutten av borgerkrigstiden hadde Norge gått fra å være et løst sammenbundet og personavhengig kongerike til å bli en stat med en godt utbygd statsadministrasjon.
KilderNorgeshistorie.no, Hans Jacob Orning, «Borgerkrigene i Norge». Hentet 20. nov. 2025 fra https://www.norgeshistorie.no/hoymiddelalder/0909-borgerkrigene-i-norge.html.
Norseng, Per G.; Opsahl, Erik: Norge i høymiddelalderen i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 20. november 2025 fra https://snl.no/Norge_i_h%C3%B8ymiddelalderen
Les original på NDLA →
Gjensidig avhengighet
Kristendommen var en viktig faktor i samlingen av Norge. Kristendommens ideal var en sterk konge som styrte over store områder, og man så på kongen som Guds utsendte på jorda. Dette ga kongen en enorm legitimitet, og ikke minst makt over den nyopprettede kirkeorganisasjonen. Slik kunne kongene, med religionen på sin side, legge under seg lokale høvdinger og ledere. På denne måten dannet den nye religionen grunnlag for en sterk kongemakt.
Det var også viktig for kirken å tilpasse seg de lokale forholdene. Ellers ville den neppe ha fått så stor oppslutning. Derfor var det fornuftig for kirken å inngå et tett samarbeid med den framvoksende kongemakten. På den måten kunne de sikre seg inntekter i form av kongelige donasjoner og en viktig posisjon i det nye norske samfunnet. Det var også viktig for kirken å samarbeide med en sterk konge, som kunne forhindre krig, slik at kirken kunne etablere seg i fred og ro. På denne måten var kirken like avhengig av kongemakten som kongen var av kirken.
Maktkamp
Da kirken ble etablert i Norge, var det med kongen i spissen. Han var Guds representant på jorda, og han fikk derfor stor makt over kirkeadministrasjonen, både økonomisk og ideologisk. Slik var det også de fleste andre steder i Europa på samme tid.
På 1000-tallet vokste det fram en ny kirkelig bevegelse i Frankrike. De ønsket at kirken i større grad skulle styre seg selv og ikke være underlagt verdslige makthavere. Denne ideen førte til store stridigheter mellom kirken og kongemakten flere steder i Europa, og på midten av 1100-tallet nådde urolighetene Norge.
Som en konsekvens av denne striden fikk Norge sitt eget erkebispesete i Nidaros i 1152/53. Det førte til at kirken fikk utvidet makt i Norge, på bekostning av kongen. Blant annet ble det bestemt at kirken skulle ha «tiende». Tienden var en skatt som utgjorde ti prosent av landets kornproduksjon. På den måten ble kirken, som tidligere hadde vært avhengig av kongelige donasjoner, i stor grad økonomisk uavhengig. Kirken kunne også bannlyse enkeltmennesker og dermed utestenge dem fra kirken. I et samfunn der nettopp den felles gudsdyrkelsen var svært viktig, var en slik straff ganske hard. Derfor var det viktig for både konger og andre å opprettholde et godt forhold til kirken, noe som også bidro til kirkens utvidede maktposisjon.
Starten på en urolig tid - borgerkrigstiden
Den norske tronfølgeordningen var ikke helt ukomplisert i begynnelsen. Den kombinerte nemlig arv og kåring. Det vil si at alle sønner av kongen hadde rett på tronen, samme om han var yngst eller eldst, eller var født i eller utenfor ekteskap. Derfor var det mange kandidater å velge mellom hver gang tronen ble ledig. Den som var best skikket, hadde flest politiske støttespillere eller på annen måte fikk overtaket på brødrene sine, ble konge. Dette systemet kunne dessverre føre til store konflikter mellom de ulike kandidatene. Da Sigurd Jorsalfare døde i 1130, var det nettopp det som skjedde. Stridighetene etterpå skulle vise seg å bli starten på en over hundre år lang periode med uro rundt kongemakten, kjent som borgerkrigstiden.
Med bakgrunn i sin nye maktposisjon kunne også kirken blande seg inn i denne typen konflikter, ved å gi sin støtte til en av kandidatene. Ettersom kirken hadde en viktig rolle i kroningen av kongen, og ikke minst legitimeringen av kongemakten, var denne støtten viktig.
Birkebeinere og baglere
Mot slutten av 1100-tallet dannet det seg to grupper som støttet hver sin tronfølger, birkebeinerne og baglerne. Birkebeinerne fikk navnet sitt fordi noen av dem var så fattige at de bandt bjørkenever under føttene i stedet for å bruke ordentlige sko. Denne gruppen støttet kongsemnet Sverre Sigurdsson. Sverre skulle angivelig være uekte sønn av kong Sigurd Munn. Om det var tilfelle, er likevel tvilsomt. Ikke desto mindre var det dette som dannet grunnlaget for at han gjorde krav på den norske tronen. Men etter kirkens idealer var ikke Sverre en god nok kandidat. Kirken ville ha en tronfølger som var født innenfor ekteskap. Det var Magnus Erlingsson, som var barnebarn av Sigurd Jorsalfare. Derfor støttet kirken opp om Magnus. Denne gruppen ble kalt baglere, etter det norrøne ordet for bispestav – «bagall».
Sverre var konge i Norge fra 1177 til han døde i 1202. Men konfliktene mellom de to gruppene pågikk lenge etter at han var død. De støttet fremdeles hver sine kandidater. Det var i forbindelse med denne striden at birkebeinerne fikk fraktet den mindreårige Håkon Håkonsson over fjellet til Nidaros i 1206. Håkon var barnebarn av kong Sverre og birkebeinernes kandidat til tronen. Det var viktig å få den blivende kongen fram til Nidaros, som sto i sentrum for begivenhetene. Skituren over fjellet er blitt stående som et viktig symbol i norsk historie, og Håkon ble også valgt til konge i 1217. Etter at mennene hans hadde slått ned det siste opprøret fra baglernes side i 1240, ble det endelig fredeligere tider i Norge.
Norge etter borgerkrigstiden - et nytt samfunn
Birkebeinerne sto igjen som seierherrer etter borgerkrigstiden, og baglerne måtte innse nederlaget. Likevel innebar ikke dette noen svekkelse av kirkens makt. Tvert imot hadde hundre års stridigheter gjort at både statsmakten og kirken hadde festet et hardere grep om den norske befolkningen. Opprettelsen av ganske faste interessegrupper, som viste tydelig hva de sto for, gjorde at folk enkelt kunne velge hvem de ville støtte. For kongens del kunne han bruke militærmakt til å kreve inn skatter og skape lojalitet hos folket. På den måten styrket kongen sin maktposisjon.
I løpet av den urolige tiden var flere sider ved kongedømmet også blitt formalisert og tydelig bestemt. Kirken hadde fått igjennom sitt krav om at det var den eldste ektefødte sønnen som skulle arve tronen. Denne tronfølgeloven ble vedtatt i 1163. I løpet av 1200-tallet hadde kongen også fått et kongsråd. Kongsrådet besto av mektige menn som skulle veilede kongen og hjelpe ham med å administrere landet. Med innføringen av tronfølgeloven og kongsrådet kan vi si at kongedømmet ikke lenger var like sterkt avhengig av den enkelte kongens personlige egenskaper som tidligere. Det var den eldste sønnen som arvet tronen, ikke den som ble oppfattet som best skikket. Samtidig fikk kongen med seg rådgivere, som kunne sikre styringen av landet selv om kongen selv manglet de nødvendige egenskapene. Andre sider ved statsadministrasjonen ble også bygd ut i denne perioden, med for eksempel fastere skatteinnkreving og utbygging av forsvaret.
Vi kan på mange måter si at ved slutten av borgerkrigstiden hadde Norge gått fra å være et løst sammenbundet og personavhengig kongerike til å bli en stat med en godt utbygd statsadministrasjon.
KilderNorgeshistorie.no, Hans Jacob Orning, «Borgerkrigene i Norge». Hentet 20. nov. 2025 fra https://www.norgeshistorie.no/hoymiddelalder/0909-borgerkrigene-i-norge.html.
Norseng, Per G.; Opsahl, Erik: Norge i høymiddelalderen i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 20. november 2025 fra https://snl.no/Norge_i_h%C3%B8ymiddelalderen
Les original på NDLA →
Konge og kirke - maktkamp og gjensidig avhengighet
For var det egentlig kongen eller kirken som skulle ha mest makt i det nyopprettede Norge?
Gjensidig avhengighet
Kristendommen var en viktig faktor i samlingen av Norge. Kristendommens ideal var en sterk konge som styrte over store områder, og man så på kongen som Guds utsendte på jorda. Dette ga kongen en enorm legitimitet, og ikke minst makt over den nyopprettede kirkeorganisasjonen. Slik kunne kongene, med religionen på sin side, legge under seg lokale høvdinger og ledere. På denne måten dannet den nye religionen grunnlag for en sterk kongemakt.
Det var også viktig for kirken å tilpasse seg de lokale forholdene. Ellers ville den neppe ha fått så stor oppslutning. Derfor var det fornuftig for kirken å inngå et tett samarbeid med den framvoksende kongemakten. På den måten kunne de sikre seg inntekter i form av kongelige donasjoner og en viktig posisjon i det nye norske samfunnet. Det var også viktig for kirken å samarbeide med en sterk konge, som kunne forhindre krig, slik at kirken kunne etablere seg i fred og ro. På denne måten var kirken like avhengig av kongemakten som kongen var av kirken.
Maktkamp
Da kirken ble etablert i Norge, var det med kongen i spissen. Han var Guds representant på jorda, og han fikk derfor stor makt over kirkeadministrasjonen, både økonomisk og ideologisk. Slik var det også de fleste andre steder i Europa på samme tid.
På 1000-tallet vokste det fram en ny kirkelig bevegelse i Frankrike. De ønsket at kirken i større grad skulle styre seg selv og ikke være underlagt verdslige makthavere. Denne ideen førte til store stridigheter mellom kirken og kongemakten flere steder i Europa, og på midten av 1100-tallet nådde urolighetene Norge.
Som en konsekvens av denne striden fikk Norge sitt eget erkebispesete i Nidaros i 1152/53. Det førte til at kirken fikk utvidet makt i Norge, på bekostning av kongen. Blant annet ble det bestemt at kirken skulle ha «tiende». Tienden var en skatt som utgjorde ti prosent av landets kornproduksjon. På den måten ble kirken, som tidligere hadde vært avhengig av kongelige donasjoner, i stor grad økonomisk uavhengig. Kirken kunne også bannlyse enkeltmennesker og dermed utestenge dem fra kirken. I et samfunn der nettopp den felles gudsdyrkelsen var svært viktig, var en slik straff ganske hard. Derfor var det viktig for både konger og andre å opprettholde et godt forhold til kirken, noe som også bidro til kirkens utvidede maktposisjon.
Starten på en urolig tid - borgerkrigstiden
Den norske tronfølgeordningen var ikke helt ukomplisert i begynnelsen. Den kombinerte nemlig arv og kåring. Det vil si at alle sønner av kongen hadde rett på tronen, samme om han var yngst eller eldst, eller var født i eller utenfor ekteskap. Derfor var det mange kandidater å velge mellom hver gang tronen ble ledig. Den som var best skikket, hadde flest politiske støttespillere eller på annen måte fikk overtaket på brødrene sine, ble konge. Dette systemet kunne dessverre føre til store konflikter mellom de ulike kandidatene. Da Sigurd Jorsalfare døde i 1130, var det nettopp det som skjedde. Stridighetene etterpå skulle vise seg å bli starten på en over hundre år lang periode med uro rundt kongemakten, kjent som borgerkrigstiden.
Med bakgrunn i sin nye maktposisjon kunne også kirken blande seg inn i denne typen konflikter, ved å gi sin støtte til en av kandidatene. Ettersom kirken hadde en viktig rolle i kroningen av kongen, og ikke minst legitimeringen av kongemakten, var denne støtten viktig.
Birkebeinere og baglere
Mot slutten av 1100-tallet dannet det seg to grupper som støttet hver sin tronfølger, birkebeinerne og baglerne. Birkebeinerne fikk navnet sitt fordi noen av dem var så fattige at de bandt bjørkenever under føttene i stedet for å bruke ordentlige sko. Denne gruppen støttet kongsemnet Sverre Sigurdsson. Sverre skulle angivelig være uekte sønn av kong Sigurd Munn. Om det var tilfelle, er likevel tvilsomt. Ikke desto mindre var det dette som dannet grunnlaget for at han gjorde krav på den norske tronen. Men etter kirkens idealer var ikke Sverre en god nok kandidat. Kirken ville ha en tronfølger som var født innenfor ekteskap. Det var Magnus Erlingsson, som var barnebarn av Sigurd Jorsalfare. Derfor støttet kirken opp om Magnus. Denne gruppen ble kalt baglere, etter det norrøne ordet for bispestav – «bagall».
Sverre var konge i Norge fra 1177 til han døde i 1202. Men konfliktene mellom de to gruppene pågikk lenge etter at han var død. De støttet fremdeles hver sine kandidater. Det var i forbindelse med denne striden at birkebeinerne fikk fraktet den mindreårige Håkon Håkonsson over fjellet til Nidaros i 1206. Håkon var barnebarn av kong Sverre og birkebeinernes kandidat til tronen. Det var viktig å få den blivende kongen fram til Nidaros, som sto i sentrum for begivenhetene. Skituren over fjellet er blitt stående som et viktig symbol i norsk historie, og Håkon ble også valgt til konge i 1217. Etter at mennene hans hadde slått ned det siste opprøret fra baglernes side i 1240, ble det endelig fredeligere tider i Norge.
Norge etter borgerkrigstiden - et nytt samfunn
Birkebeinerne sto igjen som seierherrer etter borgerkrigstiden, og baglerne måtte innse nederlaget. Likevel innebar ikke dette noen svekkelse av kirkens makt. Tvert imot hadde hundre års stridigheter gjort at både statsmakten og kirken hadde festet et hardere grep om den norske befolkningen. Opprettelsen av ganske faste interessegrupper, som viste tydelig hva de sto for, gjorde at folk enkelt kunne velge hvem de ville støtte. For kongens del kunne han bruke militærmakt til å kreve inn skatter og skape lojalitet hos folket. På den måten styrket kongen sin maktposisjon.
I løpet av den urolige tiden var flere sider ved kongedømmet også blitt formalisert og tydelig bestemt. Kirken hadde fått igjennom sitt krav om at det var den eldste ektefødte sønnen som skulle arve tronen. Denne tronfølgeloven ble vedtatt i 1163. I løpet av 1200-tallet hadde kongen også fått et kongsråd. Kongsrådet besto av mektige menn som skulle veilede kongen og hjelpe ham med å administrere landet. Med innføringen av tronfølgeloven og kongsrådet kan vi si at kongedømmet ikke lenger var like sterkt avhengig av den enkelte kongens personlige egenskaper som tidligere. Det var den eldste sønnen som arvet tronen, ikke den som ble oppfattet som best skikket. Samtidig fikk kongen med seg rådgivere, som kunne sikre styringen av landet selv om kongen selv manglet de nødvendige egenskapene. Andre sider ved statsadministrasjonen ble også bygd ut i denne perioden, med for eksempel fastere skatteinnkreving og utbygging av forsvaret.
Vi kan på mange måter si at ved slutten av borgerkrigstiden hadde Norge gått fra å være et løst sammenbundet og personavhengig kongerike til å bli en stat med en godt utbygd statsadministrasjon.
KilderNorgeshistorie.no, Hans Jacob Orning, «Borgerkrigene i Norge». Hentet 20. nov. 2025 fra https://www.norgeshistorie.no/hoymiddelalder/0909-borgerkrigene-i-norge.html.
Norseng, Per G.; Opsahl, Erik: Norge i høymiddelalderen i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 20. november 2025 fra https://snl.no/Norge_i_h%C3%B8ymiddelalderen
Les original på NDLA →
Gjensidig avhengighet
Kristendommen var en viktig faktor i samlingen av Norge. Kristendommens ideal var en sterk konge som styrte over store områder, og man så på kongen som Guds utsendte på jorda. Dette ga kongen en enorm legitimitet, og ikke minst makt over den nyopprettede kirkeorganisasjonen. Slik kunne kongene, med religionen på sin side, legge under seg lokale høvdinger og ledere. På denne måten dannet den nye religionen grunnlag for en sterk kongemakt.
Det var også viktig for kirken å tilpasse seg de lokale forholdene. Ellers ville den neppe ha fått så stor oppslutning. Derfor var det fornuftig for kirken å inngå et tett samarbeid med den framvoksende kongemakten. På den måten kunne de sikre seg inntekter i form av kongelige donasjoner og en viktig posisjon i det nye norske samfunnet. Det var også viktig for kirken å samarbeide med en sterk konge, som kunne forhindre krig, slik at kirken kunne etablere seg i fred og ro. På denne måten var kirken like avhengig av kongemakten som kongen var av kirken.
Maktkamp
Da kirken ble etablert i Norge, var det med kongen i spissen. Han var Guds representant på jorda, og han fikk derfor stor makt over kirkeadministrasjonen, både økonomisk og ideologisk. Slik var det også de fleste andre steder i Europa på samme tid.
På 1000-tallet vokste det fram en ny kirkelig bevegelse i Frankrike. De ønsket at kirken i større grad skulle styre seg selv og ikke være underlagt verdslige makthavere. Denne ideen førte til store stridigheter mellom kirken og kongemakten flere steder i Europa, og på midten av 1100-tallet nådde urolighetene Norge.
Som en konsekvens av denne striden fikk Norge sitt eget erkebispesete i Nidaros i 1152/53. Det førte til at kirken fikk utvidet makt i Norge, på bekostning av kongen. Blant annet ble det bestemt at kirken skulle ha «tiende». Tienden var en skatt som utgjorde ti prosent av landets kornproduksjon. På den måten ble kirken, som tidligere hadde vært avhengig av kongelige donasjoner, i stor grad økonomisk uavhengig. Kirken kunne også bannlyse enkeltmennesker og dermed utestenge dem fra kirken. I et samfunn der nettopp den felles gudsdyrkelsen var svært viktig, var en slik straff ganske hard. Derfor var det viktig for både konger og andre å opprettholde et godt forhold til kirken, noe som også bidro til kirkens utvidede maktposisjon.
Starten på en urolig tid - borgerkrigstiden
Den norske tronfølgeordningen var ikke helt ukomplisert i begynnelsen. Den kombinerte nemlig arv og kåring. Det vil si at alle sønner av kongen hadde rett på tronen, samme om han var yngst eller eldst, eller var født i eller utenfor ekteskap. Derfor var det mange kandidater å velge mellom hver gang tronen ble ledig. Den som var best skikket, hadde flest politiske støttespillere eller på annen måte fikk overtaket på brødrene sine, ble konge. Dette systemet kunne dessverre føre til store konflikter mellom de ulike kandidatene. Da Sigurd Jorsalfare døde i 1130, var det nettopp det som skjedde. Stridighetene etterpå skulle vise seg å bli starten på en over hundre år lang periode med uro rundt kongemakten, kjent som borgerkrigstiden.
Med bakgrunn i sin nye maktposisjon kunne også kirken blande seg inn i denne typen konflikter, ved å gi sin støtte til en av kandidatene. Ettersom kirken hadde en viktig rolle i kroningen av kongen, og ikke minst legitimeringen av kongemakten, var denne støtten viktig.
Birkebeinere og baglere
Mot slutten av 1100-tallet dannet det seg to grupper som støttet hver sin tronfølger, birkebeinerne og baglerne. Birkebeinerne fikk navnet sitt fordi noen av dem var så fattige at de bandt bjørkenever under føttene i stedet for å bruke ordentlige sko. Denne gruppen støttet kongsemnet Sverre Sigurdsson. Sverre skulle angivelig være uekte sønn av kong Sigurd Munn. Om det var tilfelle, er likevel tvilsomt. Ikke desto mindre var det dette som dannet grunnlaget for at han gjorde krav på den norske tronen. Men etter kirkens idealer var ikke Sverre en god nok kandidat. Kirken ville ha en tronfølger som var født innenfor ekteskap. Det var Magnus Erlingsson, som var barnebarn av Sigurd Jorsalfare. Derfor støttet kirken opp om Magnus. Denne gruppen ble kalt baglere, etter det norrøne ordet for bispestav – «bagall».
Sverre var konge i Norge fra 1177 til han døde i 1202. Men konfliktene mellom de to gruppene pågikk lenge etter at han var død. De støttet fremdeles hver sine kandidater. Det var i forbindelse med denne striden at birkebeinerne fikk fraktet den mindreårige Håkon Håkonsson over fjellet til Nidaros i 1206. Håkon var barnebarn av kong Sverre og birkebeinernes kandidat til tronen. Det var viktig å få den blivende kongen fram til Nidaros, som sto i sentrum for begivenhetene. Skituren over fjellet er blitt stående som et viktig symbol i norsk historie, og Håkon ble også valgt til konge i 1217. Etter at mennene hans hadde slått ned det siste opprøret fra baglernes side i 1240, ble det endelig fredeligere tider i Norge.
Norge etter borgerkrigstiden - et nytt samfunn
Birkebeinerne sto igjen som seierherrer etter borgerkrigstiden, og baglerne måtte innse nederlaget. Likevel innebar ikke dette noen svekkelse av kirkens makt. Tvert imot hadde hundre års stridigheter gjort at både statsmakten og kirken hadde festet et hardere grep om den norske befolkningen. Opprettelsen av ganske faste interessegrupper, som viste tydelig hva de sto for, gjorde at folk enkelt kunne velge hvem de ville støtte. For kongens del kunne han bruke militærmakt til å kreve inn skatter og skape lojalitet hos folket. På den måten styrket kongen sin maktposisjon.
I løpet av den urolige tiden var flere sider ved kongedømmet også blitt formalisert og tydelig bestemt. Kirken hadde fått igjennom sitt krav om at det var den eldste ektefødte sønnen som skulle arve tronen. Denne tronfølgeloven ble vedtatt i 1163. I løpet av 1200-tallet hadde kongen også fått et kongsråd. Kongsrådet besto av mektige menn som skulle veilede kongen og hjelpe ham med å administrere landet. Med innføringen av tronfølgeloven og kongsrådet kan vi si at kongedømmet ikke lenger var like sterkt avhengig av den enkelte kongens personlige egenskaper som tidligere. Det var den eldste sønnen som arvet tronen, ikke den som ble oppfattet som best skikket. Samtidig fikk kongen med seg rådgivere, som kunne sikre styringen av landet selv om kongen selv manglet de nødvendige egenskapene. Andre sider ved statsadministrasjonen ble også bygd ut i denne perioden, med for eksempel fastere skatteinnkreving og utbygging av forsvaret.
Vi kan på mange måter si at ved slutten av borgerkrigstiden hadde Norge gått fra å være et løst sammenbundet og personavhengig kongerike til å bli en stat med en godt utbygd statsadministrasjon.
KilderNorgeshistorie.no, Hans Jacob Orning, «Borgerkrigene i Norge». Hentet 20. nov. 2025 fra https://www.norgeshistorie.no/hoymiddelalder/0909-borgerkrigene-i-norge.html.
Norseng, Per G.; Opsahl, Erik: Norge i høymiddelalderen i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 20. november 2025 fra https://snl.no/Norge_i_h%C3%B8ymiddelalderen
Les original på NDLA →
Kristendommen – opprinnelse og utbredelse
Kristendommens begynnelse
Kristendommen startet som en jødisk sekt sentrert rundt personen og læren til Jesus fra Nasaret. Jesus ble anklaget for blasfemi og henrettet via korsfestelse, men stod opp fra de døde ifølge sine nærmeste tilhengere, apostlene. Oppstandelsen ble ansett som bevis for at Jesus var den lovede Messias nevnt i jødenes bibel.
Videoen under gir et kort sammendrag av kristendommens historie.
Fra jødisk sekt til universalreligion
Ifølge de fire evangeliene viser Jesus seg for apostlene etter Oppstandelsen. Da beordrer Jesus apostlene til å spre budskapet hans til alle folkeslag – dette kalles for misjonsbefalingen. Apostlene begynte deretter å misjonere til alle, ikke bare jøder. De startet også med å organisere oldkirken, dvs. de tidligste menighetene.
I tillegg til misjonsbefalingen er apostelen Paulus sentral for kristendommens tidligste utvikling. Han regnes av flere forskere som kristendommens andre grunnlegger, fordi hans forståelse av Jesu lære ble den dominerende. Det er særlig Paulus som sprer kristendommen til ikke-jødiske deler av Romerriket.
Kristendommen ble dermed misjonerende og universal, åpen for alle, i motsetning til jødedommen, som er en etnisk ikke-misjonerende religion. Det vil si at det ligger i kristendommens natur å spre læren til alle mennesker på jorden. Dette er en av grunnene til at kristendommen har blitt verdens største religion.
Kirken går under jorden
Det nye testamentet forteller at de kristne raskt ble flere og spredte seg til de fleste romerske byene i løpet av de første hundre årene. Årsaken til det var blant annet at kristendommens lære om tilgivelse for alle appellerte til alle samfunnslag i antikken, etter hvert også blant den romerske politiske eliten.
Apostlene ledet an i den voksende misjonsvirksomheten. Alle apostlene, unntatt Johannes, den yngste av dem, led martyrdøden. Det vil si at de ble forfulgt og henrettet på grunn av sin tro på Jesus Kristus som verdens frelser, og at de fleste nektet å ofre til andre guder eller keiseren.
Antikken – Konstantin rydder vei for den kristne kirken
På 300-tallet gjennomgår kristendommen radikale forandringer.
Keiser Konstantin så at den kristne kirken var godt organisert, populær i alle samfunnslag, og kunne bli en støtte for styret hans. Derfor valgte han å organisere kirkemøtet i Nikea i år 325, hvor kristne biskoper skulle bli enige om en felles trosbekjennelse.
Denne trosbekjennelsen blir grunnlaget for at ett bestemt kirkesamfunn, den katolske kirke, senere får statsstøtte i Romerriket, i år 380. I de etterfølgende tiårene forbys alle andre religioner og andre former for kristendom, og annerledestenkende blir forfulgt og tolereres ikke. Den katolske kirkeorganisasjonen blir mer sentralisert og får maktmonopol.
Dermed blir kirken et klassisk kontrollorgan for keiserne til å samle og kontrollere befolkningen.
Middelalderen – Skismaet mellom Østkirken og Vestkirken
Da kirken fikk statsmakt, startet en utviklingsprosess som til slutt medførte en absolutt splittelse av kirken i 1054.
I middelalderen ble det politisk maktkamp mellom datidens to mektigste bispeseter – biskopen i Roma, som etter hvert fikk tittelen pave, og erkebiskopen av Konstantinopel (dagens Istanbul), som bærer tittelen patriark. Paven ønsket å bli hele kristendommens leder, men dette ble ikke godtatt i Konstantinopel. Religiøst skilte Roma og Konstantinopel seg ytterligere ved ulike gudstjenesteform, ulikt fokus på treenigheten, synd og gudserfaring.
I år 1054 bannlyste patriarken av Konstantinopel og paven i Roma hverandre. Dette førte til en kirkelig splittelse, ofte kalt Det store skisma. Østkirken ble kalt den gresk-ortodokse (rettroende), mens Vestkirken ble kalt den romersk-katolske (allmenne). Bannlysningen ble ikke opphevet før i 1965.
Reformasjonen – Martin Luther og protestantene
Munken Martin Luther regnes som en av de viktigste skikkelsen som igangsetter reformasjonen i 1517. Luther var kritisk til den katolske kirkes praksis og læringsgrunnlag, og ønsket å reformere kirken. Han mente blant annet at kirken praktiserte ting som ikke stod i bibelen, slik som avlatshandel.
Dette ble senere regnet som starten på en reformbevegelse som førte til brudd med den romersk-katolske kirken. Dermed ble Vestkirken delt i løpet av 1500-tallet, og det oppstod mange nye kirkesamfunn. Disse kalles for protestantiske kirkesamfunn.
Blant disse nye har vi for eksempel den evangelisk-lutherske kirken, basert på læren til Luther: den reformerte kirken, kalvinistene, basert på den strenge læren til sveitserne Jean Calvin og Ulrich Zwingli, og Den anglikanske kirken, som er et resultat av at den engelske kongen Henrik 8. brøt med paven og den katolske kirken i 1534, fordi Henrik ville skilles og gifte seg på nytt.
Moderne tid – Religionsfrihet åpner for frikirker
Etter reformasjonen ble det opprettet en rekke frikirker – dvs. kirkesamfunn som ikke er underlagt statlige myndigheter. Kjente senere eksempler kom fra land som England og USA, for eksempel metodistene og baptistene. Andre frikirker ble dannet i Norge, for eksempel Brunstad Christian Church (BCC).
Noen kristne grupper endret så mye på trosinnholdet, at de av mange ikke regnes som kristne. Et eksempel på det er Jehovas vitner. Andre grupper, blant annet mormonene i USA, eller Jesu Kristi kirke av siste dagers hellige, viser til nye oppdagelser av skrifter som grunnlag for sin tro (Mormons bok).
Viktige begreper
apostel
misjonsbefalingen
oldkirken
misjonerende religion
universalreligion
martyrdøden
pave
patriark
Det store skisma
Den gresk-ortodokse kirke
Den romersk-katolske kirke
protestantiske kirkesamfunn
frikirker
Les original på NDLA →
Kristendommen startet som en jødisk sekt sentrert rundt personen og læren til Jesus fra Nasaret. Jesus ble anklaget for blasfemi og henrettet via korsfestelse, men stod opp fra de døde ifølge sine nærmeste tilhengere, apostlene. Oppstandelsen ble ansett som bevis for at Jesus var den lovede Messias nevnt i jødenes bibel.
Videoen under gir et kort sammendrag av kristendommens historie.
Fra jødisk sekt til universalreligion
Ifølge de fire evangeliene viser Jesus seg for apostlene etter Oppstandelsen. Da beordrer Jesus apostlene til å spre budskapet hans til alle folkeslag – dette kalles for misjonsbefalingen. Apostlene begynte deretter å misjonere til alle, ikke bare jøder. De startet også med å organisere oldkirken, dvs. de tidligste menighetene.
I tillegg til misjonsbefalingen er apostelen Paulus sentral for kristendommens tidligste utvikling. Han regnes av flere forskere som kristendommens andre grunnlegger, fordi hans forståelse av Jesu lære ble den dominerende. Det er særlig Paulus som sprer kristendommen til ikke-jødiske deler av Romerriket.
Kristendommen ble dermed misjonerende og universal, åpen for alle, i motsetning til jødedommen, som er en etnisk ikke-misjonerende religion. Det vil si at det ligger i kristendommens natur å spre læren til alle mennesker på jorden. Dette er en av grunnene til at kristendommen har blitt verdens største religion.
Kirken går under jorden
Det nye testamentet forteller at de kristne raskt ble flere og spredte seg til de fleste romerske byene i løpet av de første hundre årene. Årsaken til det var blant annet at kristendommens lære om tilgivelse for alle appellerte til alle samfunnslag i antikken, etter hvert også blant den romerske politiske eliten.
Apostlene ledet an i den voksende misjonsvirksomheten. Alle apostlene, unntatt Johannes, den yngste av dem, led martyrdøden. Det vil si at de ble forfulgt og henrettet på grunn av sin tro på Jesus Kristus som verdens frelser, og at de fleste nektet å ofre til andre guder eller keiseren.
Antikken – Konstantin rydder vei for den kristne kirken
På 300-tallet gjennomgår kristendommen radikale forandringer.
Keiser Konstantin så at den kristne kirken var godt organisert, populær i alle samfunnslag, og kunne bli en støtte for styret hans. Derfor valgte han å organisere kirkemøtet i Nikea i år 325, hvor kristne biskoper skulle bli enige om en felles trosbekjennelse.
Denne trosbekjennelsen blir grunnlaget for at ett bestemt kirkesamfunn, den katolske kirke, senere får statsstøtte i Romerriket, i år 380. I de etterfølgende tiårene forbys alle andre religioner og andre former for kristendom, og annerledestenkende blir forfulgt og tolereres ikke. Den katolske kirkeorganisasjonen blir mer sentralisert og får maktmonopol.
Dermed blir kirken et klassisk kontrollorgan for keiserne til å samle og kontrollere befolkningen.
Middelalderen – Skismaet mellom Østkirken og Vestkirken
Da kirken fikk statsmakt, startet en utviklingsprosess som til slutt medførte en absolutt splittelse av kirken i 1054.
I middelalderen ble det politisk maktkamp mellom datidens to mektigste bispeseter – biskopen i Roma, som etter hvert fikk tittelen pave, og erkebiskopen av Konstantinopel (dagens Istanbul), som bærer tittelen patriark. Paven ønsket å bli hele kristendommens leder, men dette ble ikke godtatt i Konstantinopel. Religiøst skilte Roma og Konstantinopel seg ytterligere ved ulike gudstjenesteform, ulikt fokus på treenigheten, synd og gudserfaring.
I år 1054 bannlyste patriarken av Konstantinopel og paven i Roma hverandre. Dette førte til en kirkelig splittelse, ofte kalt Det store skisma. Østkirken ble kalt den gresk-ortodokse (rettroende), mens Vestkirken ble kalt den romersk-katolske (allmenne). Bannlysningen ble ikke opphevet før i 1965.
Reformasjonen – Martin Luther og protestantene
Munken Martin Luther regnes som en av de viktigste skikkelsen som igangsetter reformasjonen i 1517. Luther var kritisk til den katolske kirkes praksis og læringsgrunnlag, og ønsket å reformere kirken. Han mente blant annet at kirken praktiserte ting som ikke stod i bibelen, slik som avlatshandel.
Dette ble senere regnet som starten på en reformbevegelse som førte til brudd med den romersk-katolske kirken. Dermed ble Vestkirken delt i løpet av 1500-tallet, og det oppstod mange nye kirkesamfunn. Disse kalles for protestantiske kirkesamfunn.
Blant disse nye har vi for eksempel den evangelisk-lutherske kirken, basert på læren til Luther: den reformerte kirken, kalvinistene, basert på den strenge læren til sveitserne Jean Calvin og Ulrich Zwingli, og Den anglikanske kirken, som er et resultat av at den engelske kongen Henrik 8. brøt med paven og den katolske kirken i 1534, fordi Henrik ville skilles og gifte seg på nytt.
Moderne tid – Religionsfrihet åpner for frikirker
Etter reformasjonen ble det opprettet en rekke frikirker – dvs. kirkesamfunn som ikke er underlagt statlige myndigheter. Kjente senere eksempler kom fra land som England og USA, for eksempel metodistene og baptistene. Andre frikirker ble dannet i Norge, for eksempel Brunstad Christian Church (BCC).
Noen kristne grupper endret så mye på trosinnholdet, at de av mange ikke regnes som kristne. Et eksempel på det er Jehovas vitner. Andre grupper, blant annet mormonene i USA, eller Jesu Kristi kirke av siste dagers hellige, viser til nye oppdagelser av skrifter som grunnlag for sin tro (Mormons bok).
Viktige begreper
apostel
misjonsbefalingen
oldkirken
misjonerende religion
universalreligion
martyrdøden
pave
patriark
Det store skisma
Den gresk-ortodokse kirke
Den romersk-katolske kirke
protestantiske kirkesamfunn
frikirker
Les original på NDLA →
Kristendommen – opprinnelse og utbredelse
Kristendommens begynnelse
Kristendommen startet som en jødisk sekt sentrert rundt personen og læren til Jesus fra Nasaret. Jesus ble anklaget for blasfemi og henrettet via korsfestelse, men stod opp fra de døde ifølge sine nærmeste tilhengere, apostlene. Oppstandelsen ble ansett som bevis for at Jesus var den lovede Messias nevnt i jødenes bibel.
Videoen under gir et kort sammendrag av kristendommens historie.
Fra jødisk sekt til universalreligion
Ifølge de fire evangeliene viser Jesus seg for apostlene etter Oppstandelsen. Da beordrer Jesus apostlene til å spre budskapet hans til alle folkeslag – dette kalles for misjonsbefalingen. Apostlene begynte deretter å misjonere til alle, ikke bare jøder. De startet også med å organisere oldkirken, dvs. de tidligste menighetene.
I tillegg til misjonsbefalingen er apostelen Paulus sentral for kristendommens tidligste utvikling. Han regnes av flere forskere som kristendommens andre grunnlegger, fordi hans forståelse av Jesu lære ble den dominerende. Det er særlig Paulus som sprer kristendommen til ikke-jødiske deler av Romerriket.
Kristendommen ble dermed misjonerende og universal, åpen for alle, i motsetning til jødedommen, som er en etnisk ikke-misjonerende religion. Det vil si at det ligger i kristendommens natur å spre læren til alle mennesker på jorden. Dette er en av grunnene til at kristendommen har blitt verdens største religion.
Kirken går under jorden
Det nye testamentet forteller at de kristne raskt ble flere og spredte seg til de fleste romerske byene i løpet av de første hundre årene. Årsaken til det var blant annet at kristendommens lære om tilgivelse for alle appellerte til alle samfunnslag i antikken, etter hvert også blant den romerske politiske eliten.
Apostlene ledet an i den voksende misjonsvirksomheten. Alle apostlene, unntatt Johannes, den yngste av dem, led martyrdøden. Det vil si at de ble forfulgt og henrettet på grunn av sin tro på Jesus Kristus som verdens frelser, og at de fleste nektet å ofre til andre guder eller keiseren.
Antikken – Konstantin rydder vei for den kristne kirken
På 300-tallet gjennomgår kristendommen radikale forandringer.
Keiser Konstantin så at den kristne kirken var godt organisert, populær i alle samfunnslag, og kunne bli en støtte for styret hans. Derfor valgte han å organisere kirkemøtet i Nikea i år 325, hvor kristne biskoper skulle bli enige om en felles trosbekjennelse.
Denne trosbekjennelsen blir grunnlaget for at ett bestemt kirkesamfunn, den katolske kirke, senere får statsstøtte i Romerriket, i år 380. I de etterfølgende tiårene forbys alle andre religioner og andre former for kristendom, og annerledestenkende blir forfulgt og tolereres ikke. Den katolske kirkeorganisasjonen blir mer sentralisert og får maktmonopol.
Dermed blir kirken et klassisk kontrollorgan for keiserne til å samle og kontrollere befolkningen.
Middelalderen – Skismaet mellom Østkirken og Vestkirken
Da kirken fikk statsmakt, startet en utviklingsprosess som til slutt medførte en absolutt splittelse av kirken i 1054.
I middelalderen ble det politisk maktkamp mellom datidens to mektigste bispeseter – biskopen i Roma, som etter hvert fikk tittelen pave, og erkebiskopen av Konstantinopel (dagens Istanbul), som bærer tittelen patriark. Paven ønsket å bli hele kristendommens leder, men dette ble ikke godtatt i Konstantinopel. Religiøst skilte Roma og Konstantinopel seg ytterligere ved ulike gudstjenesteform, ulikt fokus på treenigheten, synd og gudserfaring.
I år 1054 bannlyste patriarken av Konstantinopel og paven i Roma hverandre. Dette førte til en kirkelig splittelse, ofte kalt Det store skisma. Østkirken ble kalt den gresk-ortodokse (rettroende), mens Vestkirken ble kalt den romersk-katolske (allmenne). Bannlysningen ble ikke opphevet før i 1965.
Reformasjonen – Martin Luther og protestantene
Munken Martin Luther regnes som en av de viktigste skikkelsen som igangsetter reformasjonen i 1517. Luther var kritisk til den katolske kirkes praksis og læringsgrunnlag, og ønsket å reformere kirken. Han mente blant annet at kirken praktiserte ting som ikke stod i bibelen, slik som avlatshandel.
Dette ble senere regnet som starten på en reformbevegelse som førte til brudd med den romersk-katolske kirken. Dermed ble Vestkirken delt i løpet av 1500-tallet, og det oppstod mange nye kirkesamfunn. Disse kalles for protestantiske kirkesamfunn.
Blant disse nye har vi for eksempel den evangelisk-lutherske kirken, basert på læren til Luther: den reformerte kirken, kalvinistene, basert på den strenge læren til sveitserne Jean Calvin og Ulrich Zwingli, og Den anglikanske kirken, som er et resultat av at den engelske kongen Henrik 8. brøt med paven og den katolske kirken i 1534, fordi Henrik ville skilles og gifte seg på nytt.
Moderne tid – Religionsfrihet åpner for frikirker
Etter reformasjonen ble det opprettet en rekke frikirker – dvs. kirkesamfunn som ikke er underlagt statlige myndigheter. Kjente senere eksempler kom fra land som England og USA, for eksempel metodistene og baptistene. Andre frikirker ble dannet i Norge, for eksempel Brunstad Christian Church (BCC).
Noen kristne grupper endret så mye på trosinnholdet, at de av mange ikke regnes som kristne. Et eksempel på det er Jehovas vitner. Andre grupper, blant annet mormonene i USA, eller Jesu Kristi kirke av siste dagers hellige, viser til nye oppdagelser av skrifter som grunnlag for sin tro (Mormons bok).
Viktige begreper
apostel
misjonsbefalingen
oldkirken
misjonerende religion
universalreligion
martyrdøden
pave
patriark
Det store skisma
Den gresk-ortodokse kirke
Den romersk-katolske kirke
protestantiske kirkesamfunn
frikirker
Les original på NDLA →
Kristendommen startet som en jødisk sekt sentrert rundt personen og læren til Jesus fra Nasaret. Jesus ble anklaget for blasfemi og henrettet via korsfestelse, men stod opp fra de døde ifølge sine nærmeste tilhengere, apostlene. Oppstandelsen ble ansett som bevis for at Jesus var den lovede Messias nevnt i jødenes bibel.
Videoen under gir et kort sammendrag av kristendommens historie.
Fra jødisk sekt til universalreligion
Ifølge de fire evangeliene viser Jesus seg for apostlene etter Oppstandelsen. Da beordrer Jesus apostlene til å spre budskapet hans til alle folkeslag – dette kalles for misjonsbefalingen. Apostlene begynte deretter å misjonere til alle, ikke bare jøder. De startet også med å organisere oldkirken, dvs. de tidligste menighetene.
I tillegg til misjonsbefalingen er apostelen Paulus sentral for kristendommens tidligste utvikling. Han regnes av flere forskere som kristendommens andre grunnlegger, fordi hans forståelse av Jesu lære ble den dominerende. Det er særlig Paulus som sprer kristendommen til ikke-jødiske deler av Romerriket.
Kristendommen ble dermed misjonerende og universal, åpen for alle, i motsetning til jødedommen, som er en etnisk ikke-misjonerende religion. Det vil si at det ligger i kristendommens natur å spre læren til alle mennesker på jorden. Dette er en av grunnene til at kristendommen har blitt verdens største religion.
Kirken går under jorden
Det nye testamentet forteller at de kristne raskt ble flere og spredte seg til de fleste romerske byene i løpet av de første hundre årene. Årsaken til det var blant annet at kristendommens lære om tilgivelse for alle appellerte til alle samfunnslag i antikken, etter hvert også blant den romerske politiske eliten.
Apostlene ledet an i den voksende misjonsvirksomheten. Alle apostlene, unntatt Johannes, den yngste av dem, led martyrdøden. Det vil si at de ble forfulgt og henrettet på grunn av sin tro på Jesus Kristus som verdens frelser, og at de fleste nektet å ofre til andre guder eller keiseren.
Antikken – Konstantin rydder vei for den kristne kirken
På 300-tallet gjennomgår kristendommen radikale forandringer.
Keiser Konstantin så at den kristne kirken var godt organisert, populær i alle samfunnslag, og kunne bli en støtte for styret hans. Derfor valgte han å organisere kirkemøtet i Nikea i år 325, hvor kristne biskoper skulle bli enige om en felles trosbekjennelse.
Denne trosbekjennelsen blir grunnlaget for at ett bestemt kirkesamfunn, den katolske kirke, senere får statsstøtte i Romerriket, i år 380. I de etterfølgende tiårene forbys alle andre religioner og andre former for kristendom, og annerledestenkende blir forfulgt og tolereres ikke. Den katolske kirkeorganisasjonen blir mer sentralisert og får maktmonopol.
Dermed blir kirken et klassisk kontrollorgan for keiserne til å samle og kontrollere befolkningen.
Middelalderen – Skismaet mellom Østkirken og Vestkirken
Da kirken fikk statsmakt, startet en utviklingsprosess som til slutt medførte en absolutt splittelse av kirken i 1054.
I middelalderen ble det politisk maktkamp mellom datidens to mektigste bispeseter – biskopen i Roma, som etter hvert fikk tittelen pave, og erkebiskopen av Konstantinopel (dagens Istanbul), som bærer tittelen patriark. Paven ønsket å bli hele kristendommens leder, men dette ble ikke godtatt i Konstantinopel. Religiøst skilte Roma og Konstantinopel seg ytterligere ved ulike gudstjenesteform, ulikt fokus på treenigheten, synd og gudserfaring.
I år 1054 bannlyste patriarken av Konstantinopel og paven i Roma hverandre. Dette førte til en kirkelig splittelse, ofte kalt Det store skisma. Østkirken ble kalt den gresk-ortodokse (rettroende), mens Vestkirken ble kalt den romersk-katolske (allmenne). Bannlysningen ble ikke opphevet før i 1965.
Reformasjonen – Martin Luther og protestantene
Munken Martin Luther regnes som en av de viktigste skikkelsen som igangsetter reformasjonen i 1517. Luther var kritisk til den katolske kirkes praksis og læringsgrunnlag, og ønsket å reformere kirken. Han mente blant annet at kirken praktiserte ting som ikke stod i bibelen, slik som avlatshandel.
Dette ble senere regnet som starten på en reformbevegelse som førte til brudd med den romersk-katolske kirken. Dermed ble Vestkirken delt i løpet av 1500-tallet, og det oppstod mange nye kirkesamfunn. Disse kalles for protestantiske kirkesamfunn.
Blant disse nye har vi for eksempel den evangelisk-lutherske kirken, basert på læren til Luther: den reformerte kirken, kalvinistene, basert på den strenge læren til sveitserne Jean Calvin og Ulrich Zwingli, og Den anglikanske kirken, som er et resultat av at den engelske kongen Henrik 8. brøt med paven og den katolske kirken i 1534, fordi Henrik ville skilles og gifte seg på nytt.
Moderne tid – Religionsfrihet åpner for frikirker
Etter reformasjonen ble det opprettet en rekke frikirker – dvs. kirkesamfunn som ikke er underlagt statlige myndigheter. Kjente senere eksempler kom fra land som England og USA, for eksempel metodistene og baptistene. Andre frikirker ble dannet i Norge, for eksempel Brunstad Christian Church (BCC).
Noen kristne grupper endret så mye på trosinnholdet, at de av mange ikke regnes som kristne. Et eksempel på det er Jehovas vitner. Andre grupper, blant annet mormonene i USA, eller Jesu Kristi kirke av siste dagers hellige, viser til nye oppdagelser av skrifter som grunnlag for sin tro (Mormons bok).
Viktige begreper
apostel
misjonsbefalingen
oldkirken
misjonerende religion
universalreligion
martyrdøden
pave
patriark
Det store skisma
Den gresk-ortodokse kirke
Den romersk-katolske kirke
protestantiske kirkesamfunn
frikirker
Les original på NDLA →
Kristendommens historie
Kristendommens begynnelse
Kristendommen startet som en jødisk sekt sentrert rundt personen og læren til Jesus fra Nasaret. Jesus ble anklaget for blasfemi og henrettet via korsfestelse, men sto opp fra de døde ifølge sine nærmeste tilhengere, apostlene. Oppstandelsen ble ansett som bevis for at Jesus var den lovede Messias nevnt i jødenes bibel.
Fra jødisk sekt til universalreligion
Ifølge de fire evangeliene viser Jesus seg for apostlene etter Oppstandelsen. Da beordrer Jesus apostlene til å spre budskapet hans til alle folkeslag – dette kalles for misjonsbefalingen. Apostlene begynte deretter å misjonere til alle, ikke bare til jøder. De startet også med å organisere oldkirken, det vil si de tidligste menighetene.
Kristendommen ble dermed misjonerende og universal, åpen for alle, i motsetning til jødedommen, som er en etnisk, ikke-misjonerende religion. Det vil si at det ligger i kristendommens natur å spre læren til alle mennesker på jorda. Dette er en av grunnene til at kristendommen har blitt verdens største religion.
Kirken går under jorda
Det nye testamentet forteller at de kristne raskt ble flere og spredte seg til de fleste romerske byene i løpet av de første hundre årene. Årsaken til det var blant annet at kristendommens lære om tilgivelse for alle appellerte til alle samfunnslag i antikken, etter hvert også blant den romerske politiske eliten.
Antikken – Konstantin rydder vei for den kristne kirken
På 300-tallet gjennomgår kristendommen radikale forandringer.
Keiser Konstantin så at den kristne kirken var godt organisert, var populær i alle samfunnslag, og kunne bli en støtte for styret hans. Derfor valgte han å organisere kirkemøtet i Nikea i år 325, hvor kristne biskoper skulle bli enige om en felles trosbekjennelse.
Denne trosbekjennelsen blir grunnlaget for at ett bestemt kirkesamfunn, den katolske kirken, senere får statsstøtte i Romerriket i år 380. I de etterfølgende tiårene forbys alle andre religioner og former for kristendommen, og annerledestenkende blir forfulgt og tolereres ikke. Den katolske kirkeorganisasjonen blir mer sentralisert og får maktmonopol.
Dermed blir kirken et klassisk kontrollorgan for keiserne til å samle og kontrollere befolkningen.
Middelalderen – splittelsen mellom Østkirken og Vestkirken
Da kirken fikk statsmakt, startet en utviklingsprosess som til slutt medførte en absolutt splittelse av kirken i 1054.
I middelalderen ble det politisk maktkamp mellom datidas to mektigste bispeseter – biskopen i Roma, som etter hvert fikk tittelen pave, og erkebiskopen av Konstantinopel (dagens Istanbul), som bærer tittelen patriark. Paven ønsket å bli hele kristendommens leder, men dette ble ikke godtatt i Konstantinopel. Religiøst skilte Roma og Konstantinopel seg ytterligere ved ulike gudstjenesteformer og ulikt fokus på treenigheten, synd og gudserfaring.
I år 1054 bannlyste patriarken av Konstantinopel og paven i Roma hverandre. Dette førte til en kirkelig splittelse, ofte kalt Det store skisma. Østkirken ble kalt den gresk-ortodokse (rettroende), mens Vestkirken ble kalt den romersk-katolske (allmenne). Bannlysningen ble ikke opphevet før i 1965.
Reformasjonen – Martin Luther og protestantene
Munken Martin Luther regnes som en av de viktigste skikkelsene som igangsetter reformasjonen i 1517. Luther var kritisk til den katolske kirkens praksis og læringsgrunnlag, og han ønsket å reformere kirken. Han mente blant annet at kirken praktiserte ting som ikke sto i bibelen, slik som avlatshandel.
Dette ble senere regnet som starten på en reformbevegelse som førte til brudd med den romersk-katolske kirken. Dermed ble Vestkirken delt i løpet av 1500-tallet, og det oppsto mange nye kirkesamfunn. Disse kalles for protestantiske kirkesamfunn.
Blant disse nye har vi for eksempel den evangelisk-lutherske kirken, basert på læren til Luther, den reformerte kirken, kalvinistene, basert på den strenge læren til sveitserne Jean Calvin og Ulrich Zwingli, og den anglikanske kirken, som er et resultat av at den engelske kongen Henrik 8. brøt med paven og den katolske kirken i 1534, fordi Henrik ville skilles og gifte seg på nytt.
Les original på NDLA →
Kristendommen startet som en jødisk sekt sentrert rundt personen og læren til Jesus fra Nasaret. Jesus ble anklaget for blasfemi og henrettet via korsfestelse, men sto opp fra de døde ifølge sine nærmeste tilhengere, apostlene. Oppstandelsen ble ansett som bevis for at Jesus var den lovede Messias nevnt i jødenes bibel.
Fra jødisk sekt til universalreligion
Ifølge de fire evangeliene viser Jesus seg for apostlene etter Oppstandelsen. Da beordrer Jesus apostlene til å spre budskapet hans til alle folkeslag – dette kalles for misjonsbefalingen. Apostlene begynte deretter å misjonere til alle, ikke bare til jøder. De startet også med å organisere oldkirken, det vil si de tidligste menighetene.
Kristendommen ble dermed misjonerende og universal, åpen for alle, i motsetning til jødedommen, som er en etnisk, ikke-misjonerende religion. Det vil si at det ligger i kristendommens natur å spre læren til alle mennesker på jorda. Dette er en av grunnene til at kristendommen har blitt verdens største religion.
Kirken går under jorda
Det nye testamentet forteller at de kristne raskt ble flere og spredte seg til de fleste romerske byene i løpet av de første hundre årene. Årsaken til det var blant annet at kristendommens lære om tilgivelse for alle appellerte til alle samfunnslag i antikken, etter hvert også blant den romerske politiske eliten.
Antikken – Konstantin rydder vei for den kristne kirken
På 300-tallet gjennomgår kristendommen radikale forandringer.
Keiser Konstantin så at den kristne kirken var godt organisert, var populær i alle samfunnslag, og kunne bli en støtte for styret hans. Derfor valgte han å organisere kirkemøtet i Nikea i år 325, hvor kristne biskoper skulle bli enige om en felles trosbekjennelse.
Denne trosbekjennelsen blir grunnlaget for at ett bestemt kirkesamfunn, den katolske kirken, senere får statsstøtte i Romerriket i år 380. I de etterfølgende tiårene forbys alle andre religioner og former for kristendommen, og annerledestenkende blir forfulgt og tolereres ikke. Den katolske kirkeorganisasjonen blir mer sentralisert og får maktmonopol.
Dermed blir kirken et klassisk kontrollorgan for keiserne til å samle og kontrollere befolkningen.
Middelalderen – splittelsen mellom Østkirken og Vestkirken
Da kirken fikk statsmakt, startet en utviklingsprosess som til slutt medførte en absolutt splittelse av kirken i 1054.
I middelalderen ble det politisk maktkamp mellom datidas to mektigste bispeseter – biskopen i Roma, som etter hvert fikk tittelen pave, og erkebiskopen av Konstantinopel (dagens Istanbul), som bærer tittelen patriark. Paven ønsket å bli hele kristendommens leder, men dette ble ikke godtatt i Konstantinopel. Religiøst skilte Roma og Konstantinopel seg ytterligere ved ulike gudstjenesteformer og ulikt fokus på treenigheten, synd og gudserfaring.
I år 1054 bannlyste patriarken av Konstantinopel og paven i Roma hverandre. Dette førte til en kirkelig splittelse, ofte kalt Det store skisma. Østkirken ble kalt den gresk-ortodokse (rettroende), mens Vestkirken ble kalt den romersk-katolske (allmenne). Bannlysningen ble ikke opphevet før i 1965.
Reformasjonen – Martin Luther og protestantene
Munken Martin Luther regnes som en av de viktigste skikkelsene som igangsetter reformasjonen i 1517. Luther var kritisk til den katolske kirkens praksis og læringsgrunnlag, og han ønsket å reformere kirken. Han mente blant annet at kirken praktiserte ting som ikke sto i bibelen, slik som avlatshandel.
Dette ble senere regnet som starten på en reformbevegelse som førte til brudd med den romersk-katolske kirken. Dermed ble Vestkirken delt i løpet av 1500-tallet, og det oppsto mange nye kirkesamfunn. Disse kalles for protestantiske kirkesamfunn.
Blant disse nye har vi for eksempel den evangelisk-lutherske kirken, basert på læren til Luther, den reformerte kirken, kalvinistene, basert på den strenge læren til sveitserne Jean Calvin og Ulrich Zwingli, og den anglikanske kirken, som er et resultat av at den engelske kongen Henrik 8. brøt med paven og den katolske kirken i 1534, fordi Henrik ville skilles og gifte seg på nytt.
Les original på NDLA →
Kristendommens historie
Kristendommens begynnelse
Kristendommen startet som en jødisk sekt sentrert rundt personen og læren til Jesus fra Nasaret. Jesus ble anklaget for blasfemi og henrettet via korsfestelse, men sto opp fra de døde ifølge sine nærmeste tilhengere, apostlene. Oppstandelsen ble ansett som bevis for at Jesus var den lovede Messias nevnt i jødenes bibel.
Fra jødisk sekt til universalreligion
Ifølge de fire evangeliene viser Jesus seg for apostlene etter Oppstandelsen. Da beordrer Jesus apostlene til å spre budskapet hans til alle folkeslag – dette kalles for misjonsbefalingen. Apostlene begynte deretter å misjonere til alle, ikke bare til jøder. De startet også med å organisere oldkirken, det vil si de tidligste menighetene.
Kristendommen ble dermed misjonerende og universal, åpen for alle, i motsetning til jødedommen, som er en etnisk, ikke-misjonerende religion. Det vil si at det ligger i kristendommens natur å spre læren til alle mennesker på jorda. Dette er en av grunnene til at kristendommen har blitt verdens største religion.
Kirken går under jorda
Det nye testamentet forteller at de kristne raskt ble flere og spredte seg til de fleste romerske byene i løpet av de første hundre årene. Årsaken til det var blant annet at kristendommens lære om tilgivelse for alle appellerte til alle samfunnslag i antikken, etter hvert også blant den romerske politiske eliten.
Antikken – Konstantin rydder vei for den kristne kirken
På 300-tallet gjennomgår kristendommen radikale forandringer.
Keiser Konstantin så at den kristne kirken var godt organisert, var populær i alle samfunnslag, og kunne bli en støtte for styret hans. Derfor valgte han å organisere kirkemøtet i Nikea i år 325, hvor kristne biskoper skulle bli enige om en felles trosbekjennelse.
Denne trosbekjennelsen blir grunnlaget for at ett bestemt kirkesamfunn, den katolske kirken, senere får statsstøtte i Romerriket i år 380. I de etterfølgende tiårene forbys alle andre religioner og former for kristendommen, og annerledestenkende blir forfulgt og tolereres ikke. Den katolske kirkeorganisasjonen blir mer sentralisert og får maktmonopol.
Dermed blir kirken et klassisk kontrollorgan for keiserne til å samle og kontrollere befolkningen.
Middelalderen – splittelsen mellom Østkirken og Vestkirken
Da kirken fikk statsmakt, startet en utviklingsprosess som til slutt medførte en absolutt splittelse av kirken i 1054.
I middelalderen ble det politisk maktkamp mellom datidas to mektigste bispeseter – biskopen i Roma, som etter hvert fikk tittelen pave, og erkebiskopen av Konstantinopel (dagens Istanbul), som bærer tittelen patriark. Paven ønsket å bli hele kristendommens leder, men dette ble ikke godtatt i Konstantinopel. Religiøst skilte Roma og Konstantinopel seg ytterligere ved ulike gudstjenesteformer og ulikt fokus på treenigheten, synd og gudserfaring.
I år 1054 bannlyste patriarken av Konstantinopel og paven i Roma hverandre. Dette førte til en kirkelig splittelse, ofte kalt Det store skisma. Østkirken ble kalt den gresk-ortodokse (rettroende), mens Vestkirken ble kalt den romersk-katolske (allmenne). Bannlysningen ble ikke opphevet før i 1965.
Reformasjonen – Martin Luther og protestantene
Munken Martin Luther regnes som en av de viktigste skikkelsene som igangsetter reformasjonen i 1517. Luther var kritisk til den katolske kirkens praksis og læringsgrunnlag, og han ønsket å reformere kirken. Han mente blant annet at kirken praktiserte ting som ikke sto i bibelen, slik som avlatshandel.
Dette ble senere regnet som starten på en reformbevegelse som førte til brudd med den romersk-katolske kirken. Dermed ble Vestkirken delt i løpet av 1500-tallet, og det oppsto mange nye kirkesamfunn. Disse kalles for protestantiske kirkesamfunn.
Blant disse nye har vi for eksempel den evangelisk-lutherske kirken, basert på læren til Luther, den reformerte kirken, kalvinistene, basert på den strenge læren til sveitserne Jean Calvin og Ulrich Zwingli, og den anglikanske kirken, som er et resultat av at den engelske kongen Henrik 8. brøt med paven og den katolske kirken i 1534, fordi Henrik ville skilles og gifte seg på nytt.
Les original på NDLA →
Kristendommen startet som en jødisk sekt sentrert rundt personen og læren til Jesus fra Nasaret. Jesus ble anklaget for blasfemi og henrettet via korsfestelse, men sto opp fra de døde ifølge sine nærmeste tilhengere, apostlene. Oppstandelsen ble ansett som bevis for at Jesus var den lovede Messias nevnt i jødenes bibel.
Fra jødisk sekt til universalreligion
Ifølge de fire evangeliene viser Jesus seg for apostlene etter Oppstandelsen. Da beordrer Jesus apostlene til å spre budskapet hans til alle folkeslag – dette kalles for misjonsbefalingen. Apostlene begynte deretter å misjonere til alle, ikke bare til jøder. De startet også med å organisere oldkirken, det vil si de tidligste menighetene.
Kristendommen ble dermed misjonerende og universal, åpen for alle, i motsetning til jødedommen, som er en etnisk, ikke-misjonerende religion. Det vil si at det ligger i kristendommens natur å spre læren til alle mennesker på jorda. Dette er en av grunnene til at kristendommen har blitt verdens største religion.
Kirken går under jorda
Det nye testamentet forteller at de kristne raskt ble flere og spredte seg til de fleste romerske byene i løpet av de første hundre årene. Årsaken til det var blant annet at kristendommens lære om tilgivelse for alle appellerte til alle samfunnslag i antikken, etter hvert også blant den romerske politiske eliten.
Antikken – Konstantin rydder vei for den kristne kirken
På 300-tallet gjennomgår kristendommen radikale forandringer.
Keiser Konstantin så at den kristne kirken var godt organisert, var populær i alle samfunnslag, og kunne bli en støtte for styret hans. Derfor valgte han å organisere kirkemøtet i Nikea i år 325, hvor kristne biskoper skulle bli enige om en felles trosbekjennelse.
Denne trosbekjennelsen blir grunnlaget for at ett bestemt kirkesamfunn, den katolske kirken, senere får statsstøtte i Romerriket i år 380. I de etterfølgende tiårene forbys alle andre religioner og former for kristendommen, og annerledestenkende blir forfulgt og tolereres ikke. Den katolske kirkeorganisasjonen blir mer sentralisert og får maktmonopol.
Dermed blir kirken et klassisk kontrollorgan for keiserne til å samle og kontrollere befolkningen.
Middelalderen – splittelsen mellom Østkirken og Vestkirken
Da kirken fikk statsmakt, startet en utviklingsprosess som til slutt medførte en absolutt splittelse av kirken i 1054.
I middelalderen ble det politisk maktkamp mellom datidas to mektigste bispeseter – biskopen i Roma, som etter hvert fikk tittelen pave, og erkebiskopen av Konstantinopel (dagens Istanbul), som bærer tittelen patriark. Paven ønsket å bli hele kristendommens leder, men dette ble ikke godtatt i Konstantinopel. Religiøst skilte Roma og Konstantinopel seg ytterligere ved ulike gudstjenesteformer og ulikt fokus på treenigheten, synd og gudserfaring.
I år 1054 bannlyste patriarken av Konstantinopel og paven i Roma hverandre. Dette førte til en kirkelig splittelse, ofte kalt Det store skisma. Østkirken ble kalt den gresk-ortodokse (rettroende), mens Vestkirken ble kalt den romersk-katolske (allmenne). Bannlysningen ble ikke opphevet før i 1965.
Reformasjonen – Martin Luther og protestantene
Munken Martin Luther regnes som en av de viktigste skikkelsene som igangsetter reformasjonen i 1517. Luther var kritisk til den katolske kirkens praksis og læringsgrunnlag, og han ønsket å reformere kirken. Han mente blant annet at kirken praktiserte ting som ikke sto i bibelen, slik som avlatshandel.
Dette ble senere regnet som starten på en reformbevegelse som førte til brudd med den romersk-katolske kirken. Dermed ble Vestkirken delt i løpet av 1500-tallet, og det oppsto mange nye kirkesamfunn. Disse kalles for protestantiske kirkesamfunn.
Blant disse nye har vi for eksempel den evangelisk-lutherske kirken, basert på læren til Luther, den reformerte kirken, kalvinistene, basert på den strenge læren til sveitserne Jean Calvin og Ulrich Zwingli, og den anglikanske kirken, som er et resultat av at den engelske kongen Henrik 8. brøt med paven og den katolske kirken i 1534, fordi Henrik ville skilles og gifte seg på nytt.
Les original på NDLA →
Makt og kristningen av Norge
Fra Håkon Adalsteinsfostre til slaget på Stiklestad
Harald Hårfagre sendte den yngste sønnen sin, Håkon, til kong Adalstein i England. Ettersom England var et kristent land, ble også Håkon oppdratt som kristen. Da han seinere overtok den norske tronen rundt 933, fikk vi altså en kristen konge. Han hadde også med seg en engelsk biskop til hjemlandet da han returnerte fra England. Likevel skulle det ta nesten hundre år før Norge offisielt ble kristnet.
I mellomtiden hadde vi to såkalte «kristningskonger», Olav Tryggvason og Olav Haraldsson (den hellige). De to kongene er kjent for å ha brukt ganske brutale metoder. Vi sier gjerne at de kristnet Norge med sverd, det vil si at de gikk hensynsløst til verks overfor dem som ikke ville godta den nye religionen. Men hvorfor var det så viktig for dem at folk skulle omvende seg til kristendommen? Og hvorfor tok de i bruk så harde midler?
Kristendommen som verktøy for maktsamling
Den nye religionen egnet seg svært godt for den som ønsket et samlet Norge, under én konge. I kristendommen rettferdiggjøres og framheves nemlig den eneherskende kongen, han som har fått sin makt fra Gud.
I høvdingsamfunnet hadde kongen, eller den øverste lederen, vært en primus inter pares, altså «den første blant likemenn». Han skulle bygge sin makt nedenfra og opp, ved å være raus, vennlig og rettferdig. Han måtte være en dyktig kriger og en god strateg. Ved overgangen til kristendommen kom det typisk kristne kongsidealet, nemlig rex iustus, eller «rettferdig konge». En slik konge fikk sin makt fra Gud og måtte dermed ikke kjempe seg opp som en «første blant likemenn». Han kunne rettferdiggjøre sin posisjon uten å måtte overbevise bøndene om at han var den beste krigeren og den rauseste velgjøreren. Idealet for de kristne middelalderkongene var å sikre at Guds lov ble overholdt på jorden og skape et godt samfunn for sitt folk, selv om dette ikke alltid var like tydelig i praksis.
En annen grunn til å kristne landet var rett og slett forholdet til andre stater. Så å si hele resten av Europa var på denne tiden kristnet, og det å ha samme religion som de andre var nok en viktig faktor. Det kunne lette handelen og annen kontakt mellom statene.
Personlig religiøsitet
At kristendommen var gunstig for dem som hadde maktambisjoner i Norge, er det ingen tvil om. Samtidig må vi huske at den personlige overbevisningen hos disse kongene nok også har vært sterk. Det kristne budskapet om nestekjærlighet og tilgivelse sto i sterk kontrast til vikingenes brutale æreskultur. De kristne mytene og det kristne budskapet har sikkert også spilt en viktig rolle for disse kongene og for andre vanlige folk som lot seg omvende på eget initiativ.
I dag tenker de aller fleste nordmenn på religion på en annen måte enn det folk gjorde for tusen år siden. Den gangen var religion mer enn noe å tro på – det var en måte å leve på. Troen gjennomsyret det meste man gjorde, og frykten for å havne i helvete var høyst reell. Å se kristningen av Norge bare som en måte å skaffe seg makt på blir derfor for enkelt. Disse kongene hadde nok vært i utlandet og blitt omvendt der. Da de kom hjem, ønsket de å innlemme resten av folket i det de trodde på.
Samtidig som kongene ønsket å kristne folket, var det nok også noen som ble omvendt på eget initiativ. Allerede på 800-tallet finner vi kristne symboler blandet med norrøne. I løpet av 900-tallet bygges de første kirkene, og vi ser spor av at kristendommen enkelte steder overtar for den norrøne religionen. Mange nordmenn hadde vært i utlandet, og de kunne ha plukket opp den nye religionen der. Kanskje var de blitt overbevist etter et besøk i et fransk kloster, eller de hadde møtt en engelskmann med gode overtalelsesevner? Videre er det mulig at de snakket varmt om kristendommen til andre i hjembygda. Slik har sannsynligvis den nye religionen spredd seg, parallelt med at kongene innførte den med makt. Dette ser vi blant annet ved at det er funnet kristne symboler i Norge som stammer fra før den offisielle kristningen.
En tilpasset form for kristendom
Da kristendommen først ble innført i Norge, måtte den tilpasses norske forhold. Å erstatte de gamle norrøne gudene med én ny og enestående Gud må ha vært en veldig omveltning for folk. Derfor var det også viktig å trekke fram de sidene ved den nye religionen som passet inn i den gamle kulturen og livsvilkåra til nordmennene. Slik kunne det nye tilpasses det gamle, og man slapp å gi opp alt det kjente og kjære med en gang. Det finnes også skriftlige framstillinger av både Jesus, Maria og Den hellige ånd som sammenlikner dem med norrøne guder som Tor og Odin.
De norrøne verdiene hadde i stor grad vært ære, krigervilje og mot. Dette ble også gjenspeilet i de norrøne gudene, som i stor grad var barske og modige. Å skulle erstatte slike verdier med en lidende Kristus på korset var nok en urealistisk tanke i Norge. Folk verdsatte fremdeles de samme idealene som før, og en lidende Kristus hadde nok lett blitt sett på som svak. Når vi ser på tidlige framstillinger av Kristus i Norge, ser vi at han ofte er framstilt som stridende, stikk i strid med det europeiske idealet, der den stille lidelsen gjerne ble trukket fram som et ideal. På denne måten skapte nordmennene sin egen vri på den nye religionen.
For mange var det nok også viktig å fortsette de gamle skikkene med å ofre til forskjellige guder, etter hva de hadde behov for. De var vant til å henvende seg til én gud for fruktbarhet, én for krig osv. Den formen for kristendom som ble innført i Norge på 1000-tallet, var katolisismen. I den katolske kirken dyrker man ulike helgener. En helgen er en person som Kristus angivelig skal ha levd gjennom, og man kan derfor ære Kristus gjennom å tilbe helgenen. Helgendyrkelsen kunne på mange måter erstatte det gamle systemet med flere guder. Man kunne tilbe en spesiell helgen, ut fra denne helgenens egenskaper. At helgenkulten sto sterkt i Norge, er derfor ikke så rart.
Les original på NDLA →
Harald Hårfagre sendte den yngste sønnen sin, Håkon, til kong Adalstein i England. Ettersom England var et kristent land, ble også Håkon oppdratt som kristen. Da han seinere overtok den norske tronen rundt 933, fikk vi altså en kristen konge. Han hadde også med seg en engelsk biskop til hjemlandet da han returnerte fra England. Likevel skulle det ta nesten hundre år før Norge offisielt ble kristnet.
I mellomtiden hadde vi to såkalte «kristningskonger», Olav Tryggvason og Olav Haraldsson (den hellige). De to kongene er kjent for å ha brukt ganske brutale metoder. Vi sier gjerne at de kristnet Norge med sverd, det vil si at de gikk hensynsløst til verks overfor dem som ikke ville godta den nye religionen. Men hvorfor var det så viktig for dem at folk skulle omvende seg til kristendommen? Og hvorfor tok de i bruk så harde midler?
Kristendommen som verktøy for maktsamling
Den nye religionen egnet seg svært godt for den som ønsket et samlet Norge, under én konge. I kristendommen rettferdiggjøres og framheves nemlig den eneherskende kongen, han som har fått sin makt fra Gud.
I høvdingsamfunnet hadde kongen, eller den øverste lederen, vært en primus inter pares, altså «den første blant likemenn». Han skulle bygge sin makt nedenfra og opp, ved å være raus, vennlig og rettferdig. Han måtte være en dyktig kriger og en god strateg. Ved overgangen til kristendommen kom det typisk kristne kongsidealet, nemlig rex iustus, eller «rettferdig konge». En slik konge fikk sin makt fra Gud og måtte dermed ikke kjempe seg opp som en «første blant likemenn». Han kunne rettferdiggjøre sin posisjon uten å måtte overbevise bøndene om at han var den beste krigeren og den rauseste velgjøreren. Idealet for de kristne middelalderkongene var å sikre at Guds lov ble overholdt på jorden og skape et godt samfunn for sitt folk, selv om dette ikke alltid var like tydelig i praksis.
En annen grunn til å kristne landet var rett og slett forholdet til andre stater. Så å si hele resten av Europa var på denne tiden kristnet, og det å ha samme religion som de andre var nok en viktig faktor. Det kunne lette handelen og annen kontakt mellom statene.
Personlig religiøsitet
At kristendommen var gunstig for dem som hadde maktambisjoner i Norge, er det ingen tvil om. Samtidig må vi huske at den personlige overbevisningen hos disse kongene nok også har vært sterk. Det kristne budskapet om nestekjærlighet og tilgivelse sto i sterk kontrast til vikingenes brutale æreskultur. De kristne mytene og det kristne budskapet har sikkert også spilt en viktig rolle for disse kongene og for andre vanlige folk som lot seg omvende på eget initiativ.
I dag tenker de aller fleste nordmenn på religion på en annen måte enn det folk gjorde for tusen år siden. Den gangen var religion mer enn noe å tro på – det var en måte å leve på. Troen gjennomsyret det meste man gjorde, og frykten for å havne i helvete var høyst reell. Å se kristningen av Norge bare som en måte å skaffe seg makt på blir derfor for enkelt. Disse kongene hadde nok vært i utlandet og blitt omvendt der. Da de kom hjem, ønsket de å innlemme resten av folket i det de trodde på.
Samtidig som kongene ønsket å kristne folket, var det nok også noen som ble omvendt på eget initiativ. Allerede på 800-tallet finner vi kristne symboler blandet med norrøne. I løpet av 900-tallet bygges de første kirkene, og vi ser spor av at kristendommen enkelte steder overtar for den norrøne religionen. Mange nordmenn hadde vært i utlandet, og de kunne ha plukket opp den nye religionen der. Kanskje var de blitt overbevist etter et besøk i et fransk kloster, eller de hadde møtt en engelskmann med gode overtalelsesevner? Videre er det mulig at de snakket varmt om kristendommen til andre i hjembygda. Slik har sannsynligvis den nye religionen spredd seg, parallelt med at kongene innførte den med makt. Dette ser vi blant annet ved at det er funnet kristne symboler i Norge som stammer fra før den offisielle kristningen.
En tilpasset form for kristendom
Da kristendommen først ble innført i Norge, måtte den tilpasses norske forhold. Å erstatte de gamle norrøne gudene med én ny og enestående Gud må ha vært en veldig omveltning for folk. Derfor var det også viktig å trekke fram de sidene ved den nye religionen som passet inn i den gamle kulturen og livsvilkåra til nordmennene. Slik kunne det nye tilpasses det gamle, og man slapp å gi opp alt det kjente og kjære med en gang. Det finnes også skriftlige framstillinger av både Jesus, Maria og Den hellige ånd som sammenlikner dem med norrøne guder som Tor og Odin.
De norrøne verdiene hadde i stor grad vært ære, krigervilje og mot. Dette ble også gjenspeilet i de norrøne gudene, som i stor grad var barske og modige. Å skulle erstatte slike verdier med en lidende Kristus på korset var nok en urealistisk tanke i Norge. Folk verdsatte fremdeles de samme idealene som før, og en lidende Kristus hadde nok lett blitt sett på som svak. Når vi ser på tidlige framstillinger av Kristus i Norge, ser vi at han ofte er framstilt som stridende, stikk i strid med det europeiske idealet, der den stille lidelsen gjerne ble trukket fram som et ideal. På denne måten skapte nordmennene sin egen vri på den nye religionen.
For mange var det nok også viktig å fortsette de gamle skikkene med å ofre til forskjellige guder, etter hva de hadde behov for. De var vant til å henvende seg til én gud for fruktbarhet, én for krig osv. Den formen for kristendom som ble innført i Norge på 1000-tallet, var katolisismen. I den katolske kirken dyrker man ulike helgener. En helgen er en person som Kristus angivelig skal ha levd gjennom, og man kan derfor ære Kristus gjennom å tilbe helgenen. Helgendyrkelsen kunne på mange måter erstatte det gamle systemet med flere guder. Man kunne tilbe en spesiell helgen, ut fra denne helgenens egenskaper. At helgenkulten sto sterkt i Norge, er derfor ikke så rart.
Les original på NDLA →
Makt og kristningen av Norge
Fra Håkon Adalsteinsfostre til slaget på Stiklestad
Harald Hårfagre sendte den yngste sønnen sin, Håkon, til kong Adalstein i England. Ettersom England var et kristent land, ble også Håkon oppdratt som kristen. Da han seinere overtok den norske tronen rundt 933, fikk vi altså en kristen konge. Han hadde også med seg en engelsk biskop til hjemlandet da han returnerte fra England. Likevel skulle det ta nesten hundre år før Norge offisielt ble kristnet.
I mellomtiden hadde vi to såkalte «kristningskonger», Olav Tryggvason og Olav Haraldsson (den hellige). De to kongene er kjent for å ha brukt ganske brutale metoder. Vi sier gjerne at de kristnet Norge med sverd, det vil si at de gikk hensynsløst til verks overfor dem som ikke ville godta den nye religionen. Men hvorfor var det så viktig for dem at folk skulle omvende seg til kristendommen? Og hvorfor tok de i bruk så harde midler?
Kristendommen som verktøy for maktsamling
Den nye religionen egnet seg svært godt for den som ønsket et samlet Norge, under én konge. I kristendommen rettferdiggjøres og framheves nemlig den eneherskende kongen, han som har fått sin makt fra Gud.
I høvdingsamfunnet hadde kongen, eller den øverste lederen, vært en primus inter pares, altså «den første blant likemenn». Han skulle bygge sin makt nedenfra og opp, ved å være raus, vennlig og rettferdig. Han måtte være en dyktig kriger og en god strateg. Ved overgangen til kristendommen kom det typisk kristne kongsidealet, nemlig rex iustus, eller «rettferdig konge». En slik konge fikk sin makt fra Gud og måtte dermed ikke kjempe seg opp som en «første blant likemenn». Han kunne rettferdiggjøre sin posisjon uten å måtte overbevise bøndene om at han var den beste krigeren og den rauseste velgjøreren. Idealet for de kristne middelalderkongene var å sikre at Guds lov ble overholdt på jorden og skape et godt samfunn for sitt folk, selv om dette ikke alltid var like tydelig i praksis.
En annen grunn til å kristne landet var rett og slett forholdet til andre stater. Så å si hele resten av Europa var på denne tiden kristnet, og det å ha samme religion som de andre var nok en viktig faktor. Det kunne lette handelen og annen kontakt mellom statene.
Personlig religiøsitet
At kristendommen var gunstig for dem som hadde maktambisjoner i Norge, er det ingen tvil om. Samtidig må vi huske at den personlige overbevisningen hos disse kongene nok også har vært sterk. Det kristne budskapet om nestekjærlighet og tilgivelse sto i sterk kontrast til vikingenes brutale æreskultur. De kristne mytene og det kristne budskapet har sikkert også spilt en viktig rolle for disse kongene og for andre vanlige folk som lot seg omvende på eget initiativ.
I dag tenker de aller fleste nordmenn på religion på en annen måte enn det folk gjorde for tusen år siden. Den gangen var religion mer enn noe å tro på – det var en måte å leve på. Troen gjennomsyret det meste man gjorde, og frykten for å havne i helvete var høyst reell. Å se kristningen av Norge bare som en måte å skaffe seg makt på blir derfor for enkelt. Disse kongene hadde nok vært i utlandet og blitt omvendt der. Da de kom hjem, ønsket de å innlemme resten av folket i det de trodde på.
Samtidig som kongene ønsket å kristne folket, var det nok også noen som ble omvendt på eget initiativ. Allerede på 800-tallet finner vi kristne symboler blandet med norrøne. I løpet av 900-tallet bygges de første kirkene, og vi ser spor av at kristendommen enkelte steder overtar for den norrøne religionen. Mange nordmenn hadde vært i utlandet, og de kunne ha plukket opp den nye religionen der. Kanskje var de blitt overbevist etter et besøk i et fransk kloster, eller de hadde møtt en engelskmann med gode overtalelsesevner? Videre er det mulig at de snakket varmt om kristendommen til andre i hjembygda. Slik har sannsynligvis den nye religionen spredd seg, parallelt med at kongene innførte den med makt. Dette ser vi blant annet ved at det er funnet kristne symboler i Norge som stammer fra før den offisielle kristningen.
En tilpasset form for kristendom
Da kristendommen først ble innført i Norge, måtte den tilpasses norske forhold. Å erstatte de gamle norrøne gudene med én ny og enestående Gud må ha vært en veldig omveltning for folk. Derfor var det også viktig å trekke fram de sidene ved den nye religionen som passet inn i den gamle kulturen og livsvilkåra til nordmennene. Slik kunne det nye tilpasses det gamle, og man slapp å gi opp alt det kjente og kjære med en gang. Det finnes også skriftlige framstillinger av både Jesus, Maria og Den hellige ånd som sammenlikner dem med norrøne guder som Tor og Odin.
De norrøne verdiene hadde i stor grad vært ære, krigervilje og mot. Dette ble også gjenspeilet i de norrøne gudene, som i stor grad var barske og modige. Å skulle erstatte slike verdier med en lidende Kristus på korset var nok en urealistisk tanke i Norge. Folk verdsatte fremdeles de samme idealene som før, og en lidende Kristus hadde nok lett blitt sett på som svak. Når vi ser på tidlige framstillinger av Kristus i Norge, ser vi at han ofte er framstilt som stridende, stikk i strid med det europeiske idealet, der den stille lidelsen gjerne ble trukket fram som et ideal. På denne måten skapte nordmennene sin egen vri på den nye religionen.
For mange var det nok også viktig å fortsette de gamle skikkene med å ofre til forskjellige guder, etter hva de hadde behov for. De var vant til å henvende seg til én gud for fruktbarhet, én for krig osv. Den formen for kristendom som ble innført i Norge på 1000-tallet, var katolisismen. I den katolske kirken dyrker man ulike helgener. En helgen er en person som Kristus angivelig skal ha levd gjennom, og man kan derfor ære Kristus gjennom å tilbe helgenen. Helgendyrkelsen kunne på mange måter erstatte det gamle systemet med flere guder. Man kunne tilbe en spesiell helgen, ut fra denne helgenens egenskaper. At helgenkulten sto sterkt i Norge, er derfor ikke så rart.
Les original på NDLA →
Harald Hårfagre sendte den yngste sønnen sin, Håkon, til kong Adalstein i England. Ettersom England var et kristent land, ble også Håkon oppdratt som kristen. Da han seinere overtok den norske tronen rundt 933, fikk vi altså en kristen konge. Han hadde også med seg en engelsk biskop til hjemlandet da han returnerte fra England. Likevel skulle det ta nesten hundre år før Norge offisielt ble kristnet.
I mellomtiden hadde vi to såkalte «kristningskonger», Olav Tryggvason og Olav Haraldsson (den hellige). De to kongene er kjent for å ha brukt ganske brutale metoder. Vi sier gjerne at de kristnet Norge med sverd, det vil si at de gikk hensynsløst til verks overfor dem som ikke ville godta den nye religionen. Men hvorfor var det så viktig for dem at folk skulle omvende seg til kristendommen? Og hvorfor tok de i bruk så harde midler?
Kristendommen som verktøy for maktsamling
Den nye religionen egnet seg svært godt for den som ønsket et samlet Norge, under én konge. I kristendommen rettferdiggjøres og framheves nemlig den eneherskende kongen, han som har fått sin makt fra Gud.
I høvdingsamfunnet hadde kongen, eller den øverste lederen, vært en primus inter pares, altså «den første blant likemenn». Han skulle bygge sin makt nedenfra og opp, ved å være raus, vennlig og rettferdig. Han måtte være en dyktig kriger og en god strateg. Ved overgangen til kristendommen kom det typisk kristne kongsidealet, nemlig rex iustus, eller «rettferdig konge». En slik konge fikk sin makt fra Gud og måtte dermed ikke kjempe seg opp som en «første blant likemenn». Han kunne rettferdiggjøre sin posisjon uten å måtte overbevise bøndene om at han var den beste krigeren og den rauseste velgjøreren. Idealet for de kristne middelalderkongene var å sikre at Guds lov ble overholdt på jorden og skape et godt samfunn for sitt folk, selv om dette ikke alltid var like tydelig i praksis.
En annen grunn til å kristne landet var rett og slett forholdet til andre stater. Så å si hele resten av Europa var på denne tiden kristnet, og det å ha samme religion som de andre var nok en viktig faktor. Det kunne lette handelen og annen kontakt mellom statene.
Personlig religiøsitet
At kristendommen var gunstig for dem som hadde maktambisjoner i Norge, er det ingen tvil om. Samtidig må vi huske at den personlige overbevisningen hos disse kongene nok også har vært sterk. Det kristne budskapet om nestekjærlighet og tilgivelse sto i sterk kontrast til vikingenes brutale æreskultur. De kristne mytene og det kristne budskapet har sikkert også spilt en viktig rolle for disse kongene og for andre vanlige folk som lot seg omvende på eget initiativ.
I dag tenker de aller fleste nordmenn på religion på en annen måte enn det folk gjorde for tusen år siden. Den gangen var religion mer enn noe å tro på – det var en måte å leve på. Troen gjennomsyret det meste man gjorde, og frykten for å havne i helvete var høyst reell. Å se kristningen av Norge bare som en måte å skaffe seg makt på blir derfor for enkelt. Disse kongene hadde nok vært i utlandet og blitt omvendt der. Da de kom hjem, ønsket de å innlemme resten av folket i det de trodde på.
Samtidig som kongene ønsket å kristne folket, var det nok også noen som ble omvendt på eget initiativ. Allerede på 800-tallet finner vi kristne symboler blandet med norrøne. I løpet av 900-tallet bygges de første kirkene, og vi ser spor av at kristendommen enkelte steder overtar for den norrøne religionen. Mange nordmenn hadde vært i utlandet, og de kunne ha plukket opp den nye religionen der. Kanskje var de blitt overbevist etter et besøk i et fransk kloster, eller de hadde møtt en engelskmann med gode overtalelsesevner? Videre er det mulig at de snakket varmt om kristendommen til andre i hjembygda. Slik har sannsynligvis den nye religionen spredd seg, parallelt med at kongene innførte den med makt. Dette ser vi blant annet ved at det er funnet kristne symboler i Norge som stammer fra før den offisielle kristningen.
En tilpasset form for kristendom
Da kristendommen først ble innført i Norge, måtte den tilpasses norske forhold. Å erstatte de gamle norrøne gudene med én ny og enestående Gud må ha vært en veldig omveltning for folk. Derfor var det også viktig å trekke fram de sidene ved den nye religionen som passet inn i den gamle kulturen og livsvilkåra til nordmennene. Slik kunne det nye tilpasses det gamle, og man slapp å gi opp alt det kjente og kjære med en gang. Det finnes også skriftlige framstillinger av både Jesus, Maria og Den hellige ånd som sammenlikner dem med norrøne guder som Tor og Odin.
De norrøne verdiene hadde i stor grad vært ære, krigervilje og mot. Dette ble også gjenspeilet i de norrøne gudene, som i stor grad var barske og modige. Å skulle erstatte slike verdier med en lidende Kristus på korset var nok en urealistisk tanke i Norge. Folk verdsatte fremdeles de samme idealene som før, og en lidende Kristus hadde nok lett blitt sett på som svak. Når vi ser på tidlige framstillinger av Kristus i Norge, ser vi at han ofte er framstilt som stridende, stikk i strid med det europeiske idealet, der den stille lidelsen gjerne ble trukket fram som et ideal. På denne måten skapte nordmennene sin egen vri på den nye religionen.
For mange var det nok også viktig å fortsette de gamle skikkene med å ofre til forskjellige guder, etter hva de hadde behov for. De var vant til å henvende seg til én gud for fruktbarhet, én for krig osv. Den formen for kristendom som ble innført i Norge på 1000-tallet, var katolisismen. I den katolske kirken dyrker man ulike helgener. En helgen er en person som Kristus angivelig skal ha levd gjennom, og man kan derfor ære Kristus gjennom å tilbe helgenen. Helgendyrkelsen kunne på mange måter erstatte det gamle systemet med flere guder. Man kunne tilbe en spesiell helgen, ut fra denne helgenens egenskaper. At helgenkulten sto sterkt i Norge, er derfor ikke så rart.
Les original på NDLA →
Oversikt: Religion, makt og menneskesyn
Ifølge læreplanen i historie skal du kunne "beskrive religionens betydning for samfunns- og maktforhold fra middelalderen til og med vår tid og vurdere dens rolle i menneskers selvoppfatning og syn på andre". I denne teksten får du en oversikt over viktige hendelser og endringer i religionens betydning samt en innføring i noen sentrale begreper knyttet til religion, makt og menneskesyn.
Avgrensning i tid og rom
Fra middelalderen (500–1500) til vår tid har kristendommen vært den dominerende religionen i Europa. Etter 1500 ble kristendommen også spredt til resten av verden, og den er i dag verdens største religion. Når vi skal studere utviklingen fra middelalderen til vår tid, er det mest naturlig å legge vekt på europeiske forhold og kristendommens utvikling, men mange av perspektivene som tas opp i dette temaet, kan også overføres til andre områder og andre religioner.
Monopol og splittelser
På 300-tallet, mens Romerriket fortsatt eksisterte, ble kristendommen innført som statsreligion og ble etter hvert eneste tillatte religion i riket. Samtidig ble riket delt i to: Øst- og Vest-Romerriket. Kirken utviklet seg forskjellig i de to delene av riket, og i 1054 ble kirken splittet i det som vi i dag kjenner som den katolske kirke i vest og den ortodokse kirke i øst.
Kristendommen var på dette tidspunktet fullstendig dominerende i Europa. Det var i liten grad rom for andre religioner eller andre varianter av kristendommen. Man kan si at kristendommen hadde monopol på religion, og i Vest- og Mellom-Europa var det den katolske kirke med paven i spissen som dominerte helt fram til nye splittelser under reformasjonen på 1500-tallet. Den katolske kirke fortsatte å dominere i sør, men i nord brøt flere land med paven og dannet sine egne nasjonale kirker.
Menneskesyn
Kirkens makt var først og fremst en ideologisk makt, det vil si makt over folks tro, tanker og ideer. Kirken hadde makt fordi folk trodde på kirkens budskap. Kristendommens gjennombrudd i Europa betydde en radikal endring i europeernes menneskesyn. Noe av det mest uvante må ha vært begrepet "synd". Riktignok hadde man hatt regler for rett og galt også før innføringen av kristendommen, men nå ble man også ansvarlig overfor Gud.
I tillegg til den nye forestillingen om synd, førte kristendommen også med seg andre endringer i måten å tenke på. Æresbegrepet, som i stor grad hadde vært knyttet til mot og krigervilje, endret seg. Med den nye religionen ble også ære noe som skulle knyttes til Gud og det å være en god kristen. Nestekjærlighet, ydmykhet og tilgivelse var kristne idealer som var ganske revolusjonerende både for europeerne i antikken og, senere, for det norrøne vikingsamfunnet.
Humanisme
Rundt 1500 hadde en bølge av nye tanker og idealer spredt seg i Europa. Denne bølgen kaller vi renessansen. Renessanse betyr "gjenfødelse", og det er antikkens kultur og idealer som blir født på ny. Dette innebar at man begynte å stole mer på menneskets fornuft og evner til å forstå verden. Man satte mennesket i sentrum og la grunnlaget for den moderne humanismen.
Disse nye tankene førte også til endringer i kristendommen. Et eksempel på dette er at man i de nye kirkene som oppstod under reformasjonen, oversatte Bibelen til lokale språk. Da kunne alle "gå til kilden" selv og bruke sine egen fornuft til å tolke den. De var ikke lenger avhengig av kirkens tolkning av den latinske Bibelen.
Sekularisering og mangfold
I nyere tid har religionens betydning blitt mindre på en del områder. Dette kalles sekularisering. Selv om de fleste i verden er religiøse, er religion i mindre grad noe som gjennomsyrer folks liv og alle sider av samfunnet. Det er også stadig flere som ikke regner seg som religiøse.
Graden av sekularisering varierer mye fra sted til sted, og på enkelte områder kan også religion i perioder få mer betydning, for eksempel i forbindelse med krig eller konflikt der religion er et tema. På grunn av globalisering og flytting på tvers av landegrenser finner vi nå også et mye større mangfold av religioner enn før, og nye former for religiøsitet oppstår.
I videoen under får du en oppsummering av årsaker og utviklingstrekk knyttet til sekularisering og moderne religionsmangfold.
Kilde
Utdanningsdirektoratet. (2021). Læreplan i historie – fellesfag i studieforberedende utdanningsprogram (HIS01‑03). Hentet fra https://www.udir.no/lk20/his01-03
Les original på NDLA →
Avgrensning i tid og rom
Fra middelalderen (500–1500) til vår tid har kristendommen vært den dominerende religionen i Europa. Etter 1500 ble kristendommen også spredt til resten av verden, og den er i dag verdens største religion. Når vi skal studere utviklingen fra middelalderen til vår tid, er det mest naturlig å legge vekt på europeiske forhold og kristendommens utvikling, men mange av perspektivene som tas opp i dette temaet, kan også overføres til andre områder og andre religioner.
Monopol og splittelser
På 300-tallet, mens Romerriket fortsatt eksisterte, ble kristendommen innført som statsreligion og ble etter hvert eneste tillatte religion i riket. Samtidig ble riket delt i to: Øst- og Vest-Romerriket. Kirken utviklet seg forskjellig i de to delene av riket, og i 1054 ble kirken splittet i det som vi i dag kjenner som den katolske kirke i vest og den ortodokse kirke i øst.
Kristendommen var på dette tidspunktet fullstendig dominerende i Europa. Det var i liten grad rom for andre religioner eller andre varianter av kristendommen. Man kan si at kristendommen hadde monopol på religion, og i Vest- og Mellom-Europa var det den katolske kirke med paven i spissen som dominerte helt fram til nye splittelser under reformasjonen på 1500-tallet. Den katolske kirke fortsatte å dominere i sør, men i nord brøt flere land med paven og dannet sine egne nasjonale kirker.
Menneskesyn
Kirkens makt var først og fremst en ideologisk makt, det vil si makt over folks tro, tanker og ideer. Kirken hadde makt fordi folk trodde på kirkens budskap. Kristendommens gjennombrudd i Europa betydde en radikal endring i europeernes menneskesyn. Noe av det mest uvante må ha vært begrepet "synd". Riktignok hadde man hatt regler for rett og galt også før innføringen av kristendommen, men nå ble man også ansvarlig overfor Gud.
I tillegg til den nye forestillingen om synd, førte kristendommen også med seg andre endringer i måten å tenke på. Æresbegrepet, som i stor grad hadde vært knyttet til mot og krigervilje, endret seg. Med den nye religionen ble også ære noe som skulle knyttes til Gud og det å være en god kristen. Nestekjærlighet, ydmykhet og tilgivelse var kristne idealer som var ganske revolusjonerende både for europeerne i antikken og, senere, for det norrøne vikingsamfunnet.
Humanisme
Rundt 1500 hadde en bølge av nye tanker og idealer spredt seg i Europa. Denne bølgen kaller vi renessansen. Renessanse betyr "gjenfødelse", og det er antikkens kultur og idealer som blir født på ny. Dette innebar at man begynte å stole mer på menneskets fornuft og evner til å forstå verden. Man satte mennesket i sentrum og la grunnlaget for den moderne humanismen.
Disse nye tankene førte også til endringer i kristendommen. Et eksempel på dette er at man i de nye kirkene som oppstod under reformasjonen, oversatte Bibelen til lokale språk. Da kunne alle "gå til kilden" selv og bruke sine egen fornuft til å tolke den. De var ikke lenger avhengig av kirkens tolkning av den latinske Bibelen.
Sekularisering og mangfold
I nyere tid har religionens betydning blitt mindre på en del områder. Dette kalles sekularisering. Selv om de fleste i verden er religiøse, er religion i mindre grad noe som gjennomsyrer folks liv og alle sider av samfunnet. Det er også stadig flere som ikke regner seg som religiøse.
Graden av sekularisering varierer mye fra sted til sted, og på enkelte områder kan også religion i perioder få mer betydning, for eksempel i forbindelse med krig eller konflikt der religion er et tema. På grunn av globalisering og flytting på tvers av landegrenser finner vi nå også et mye større mangfold av religioner enn før, og nye former for religiøsitet oppstår.
I videoen under får du en oppsummering av årsaker og utviklingstrekk knyttet til sekularisering og moderne religionsmangfold.
Kilde
Utdanningsdirektoratet. (2021). Læreplan i historie – fellesfag i studieforberedende utdanningsprogram (HIS01‑03). Hentet fra https://www.udir.no/lk20/his01-03
Les original på NDLA →
Oversikt: Religion, makt og menneskesyn
Ifølge læreplanen i historie skal du kunne "beskrive religionens betydning for samfunns- og maktforhold fra middelalderen til og med vår tid og vurdere dens rolle i menneskers selvoppfatning og syn på andre". I denne teksten får du en oversikt over viktige hendelser og endringer i religionens betydning samt en innføring i noen sentrale begreper knyttet til religion, makt og menneskesyn.
Avgrensning i tid og rom
Fra middelalderen (500–1500) til vår tid har kristendommen vært den dominerende religionen i Europa. Etter 1500 ble kristendommen også spredt til resten av verden, og den er i dag verdens største religion. Når vi skal studere utviklingen fra middelalderen til vår tid, er det mest naturlig å legge vekt på europeiske forhold og kristendommens utvikling, men mange av perspektivene som tas opp i dette temaet, kan også overføres til andre områder og andre religioner.
Monopol og splittelser
På 300-tallet, mens Romerriket fortsatt eksisterte, ble kristendommen innført som statsreligion og ble etter hvert eneste tillatte religion i riket. Samtidig ble riket delt i to: Øst- og Vest-Romerriket. Kirken utviklet seg forskjellig i de to delene av riket, og i 1054 ble kirken splittet i det som vi i dag kjenner som den katolske kirke i vest og den ortodokse kirke i øst.
Kristendommen var på dette tidspunktet fullstendig dominerende i Europa. Det var i liten grad rom for andre religioner eller andre varianter av kristendommen. Man kan si at kristendommen hadde monopol på religion, og i Vest- og Mellom-Europa var det den katolske kirke med paven i spissen som dominerte helt fram til nye splittelser under reformasjonen på 1500-tallet. Den katolske kirke fortsatte å dominere i sør, men i nord brøt flere land med paven og dannet sine egne nasjonale kirker.
Menneskesyn
Kirkens makt var først og fremst en ideologisk makt, det vil si makt over folks tro, tanker og ideer. Kirken hadde makt fordi folk trodde på kirkens budskap. Kristendommens gjennombrudd i Europa betydde en radikal endring i europeernes menneskesyn. Noe av det mest uvante må ha vært begrepet "synd". Riktignok hadde man hatt regler for rett og galt også før innføringen av kristendommen, men nå ble man også ansvarlig overfor Gud.
I tillegg til den nye forestillingen om synd, førte kristendommen også med seg andre endringer i måten å tenke på. Æresbegrepet, som i stor grad hadde vært knyttet til mot og krigervilje, endret seg. Med den nye religionen ble også ære noe som skulle knyttes til Gud og det å være en god kristen. Nestekjærlighet, ydmykhet og tilgivelse var kristne idealer som var ganske revolusjonerende både for europeerne i antikken og, senere, for det norrøne vikingsamfunnet.
Humanisme
Rundt 1500 hadde en bølge av nye tanker og idealer spredt seg i Europa. Denne bølgen kaller vi renessansen. Renessanse betyr "gjenfødelse", og det er antikkens kultur og idealer som blir født på ny. Dette innebar at man begynte å stole mer på menneskets fornuft og evner til å forstå verden. Man satte mennesket i sentrum og la grunnlaget for den moderne humanismen.
Disse nye tankene førte også til endringer i kristendommen. Et eksempel på dette er at man i de nye kirkene som oppstod under reformasjonen, oversatte Bibelen til lokale språk. Da kunne alle "gå til kilden" selv og bruke sine egen fornuft til å tolke den. De var ikke lenger avhengig av kirkens tolkning av den latinske Bibelen.
Sekularisering og mangfold
I nyere tid har religionens betydning blitt mindre på en del områder. Dette kalles sekularisering. Selv om de fleste i verden er religiøse, er religion i mindre grad noe som gjennomsyrer folks liv og alle sider av samfunnet. Det er også stadig flere som ikke regner seg som religiøse.
Graden av sekularisering varierer mye fra sted til sted, og på enkelte områder kan også religion i perioder få mer betydning, for eksempel i forbindelse med krig eller konflikt der religion er et tema. På grunn av globalisering og flytting på tvers av landegrenser finner vi nå også et mye større mangfold av religioner enn før, og nye former for religiøsitet oppstår.
I videoen under får du en oppsummering av årsaker og utviklingstrekk knyttet til sekularisering og moderne religionsmangfold.
Kilde
Utdanningsdirektoratet. (2021). Læreplan i historie – fellesfag i studieforberedende utdanningsprogram (HIS01‑03). Hentet fra https://www.udir.no/lk20/his01-03
Les original på NDLA →
Avgrensning i tid og rom
Fra middelalderen (500–1500) til vår tid har kristendommen vært den dominerende religionen i Europa. Etter 1500 ble kristendommen også spredt til resten av verden, og den er i dag verdens største religion. Når vi skal studere utviklingen fra middelalderen til vår tid, er det mest naturlig å legge vekt på europeiske forhold og kristendommens utvikling, men mange av perspektivene som tas opp i dette temaet, kan også overføres til andre områder og andre religioner.
Monopol og splittelser
På 300-tallet, mens Romerriket fortsatt eksisterte, ble kristendommen innført som statsreligion og ble etter hvert eneste tillatte religion i riket. Samtidig ble riket delt i to: Øst- og Vest-Romerriket. Kirken utviklet seg forskjellig i de to delene av riket, og i 1054 ble kirken splittet i det som vi i dag kjenner som den katolske kirke i vest og den ortodokse kirke i øst.
Kristendommen var på dette tidspunktet fullstendig dominerende i Europa. Det var i liten grad rom for andre religioner eller andre varianter av kristendommen. Man kan si at kristendommen hadde monopol på religion, og i Vest- og Mellom-Europa var det den katolske kirke med paven i spissen som dominerte helt fram til nye splittelser under reformasjonen på 1500-tallet. Den katolske kirke fortsatte å dominere i sør, men i nord brøt flere land med paven og dannet sine egne nasjonale kirker.
Menneskesyn
Kirkens makt var først og fremst en ideologisk makt, det vil si makt over folks tro, tanker og ideer. Kirken hadde makt fordi folk trodde på kirkens budskap. Kristendommens gjennombrudd i Europa betydde en radikal endring i europeernes menneskesyn. Noe av det mest uvante må ha vært begrepet "synd". Riktignok hadde man hatt regler for rett og galt også før innføringen av kristendommen, men nå ble man også ansvarlig overfor Gud.
I tillegg til den nye forestillingen om synd, førte kristendommen også med seg andre endringer i måten å tenke på. Æresbegrepet, som i stor grad hadde vært knyttet til mot og krigervilje, endret seg. Med den nye religionen ble også ære noe som skulle knyttes til Gud og det å være en god kristen. Nestekjærlighet, ydmykhet og tilgivelse var kristne idealer som var ganske revolusjonerende både for europeerne i antikken og, senere, for det norrøne vikingsamfunnet.
Humanisme
Rundt 1500 hadde en bølge av nye tanker og idealer spredt seg i Europa. Denne bølgen kaller vi renessansen. Renessanse betyr "gjenfødelse", og det er antikkens kultur og idealer som blir født på ny. Dette innebar at man begynte å stole mer på menneskets fornuft og evner til å forstå verden. Man satte mennesket i sentrum og la grunnlaget for den moderne humanismen.
Disse nye tankene førte også til endringer i kristendommen. Et eksempel på dette er at man i de nye kirkene som oppstod under reformasjonen, oversatte Bibelen til lokale språk. Da kunne alle "gå til kilden" selv og bruke sine egen fornuft til å tolke den. De var ikke lenger avhengig av kirkens tolkning av den latinske Bibelen.
Sekularisering og mangfold
I nyere tid har religionens betydning blitt mindre på en del områder. Dette kalles sekularisering. Selv om de fleste i verden er religiøse, er religion i mindre grad noe som gjennomsyrer folks liv og alle sider av samfunnet. Det er også stadig flere som ikke regner seg som religiøse.
Graden av sekularisering varierer mye fra sted til sted, og på enkelte områder kan også religion i perioder få mer betydning, for eksempel i forbindelse med krig eller konflikt der religion er et tema. På grunn av globalisering og flytting på tvers av landegrenser finner vi nå også et mye større mangfold av religioner enn før, og nye former for religiøsitet oppstår.
I videoen under får du en oppsummering av årsaker og utviklingstrekk knyttet til sekularisering og moderne religionsmangfold.
Kilde
Utdanningsdirektoratet. (2021). Læreplan i historie – fellesfag i studieforberedende utdanningsprogram (HIS01‑03). Hentet fra https://www.udir.no/lk20/his01-03
Les original på NDLA →
Pavestaten – en arv fra Romerriket
I Bibelen heter det at Jesus ville bygge sin kirke på apostelen Peter. Pavene så derfor på seg selv som Peters etterfølgere og dermed som kirkens naturlige overhode.
Rex iustus – konge av Guds nåde
Tanker om forholdet mellom kongemakt, kirke og Gud hadde mye å si for utviklingen i Vest-Europa. Særlig kom ideer fra biskop Augustin av Hippo (354–430) til å spille en viktig rolle. Augustin var fra det som i dag er Algerie. Her var både den greske og den romerske arven levende.
Augustin mente at kampen mellom det gode og det onde ble utkjempet i dagliglivet. Det var viktig at det verdslige lederskapet sikret at Guds lov ble holdt på jorden, og at mennesker skulle holdes i tømme. Folket trengte en «rex iustus», en rettferdig konge som la til rette for et godt samfunn. En slik konge ville dessuten fungere som et bindeledd mellom kirken og folket, en konge av Guds nåde. Dette var tanker som kom kongemakten til gode. Å bli sett på som bindeledd mellom Gud og folket var en fordel, for slik kunne kongen sikre seg sterkere støtte hos undersåttene sine.
Kirkemakt og kongemakt i allianse
De nye tankene om «rex iustus» falt sammen med politisk uro i Vest-Europa. Nå så både kirken og kongene at de hadde gjensidig nytte av hverandre. Da arabiske tropper forsøkte å legge under seg frankernes områder, fikk kongemakten støtte fra paven. Kongens militære forsvar var avgjørende for å sikre kirkens eiendommer.
Alliansen mellom kirken og det nye politiske lederskapet var bakgrunnen for at Karl den store ble kronet til keiser i Roma i 800 e.Kr., slik som tidligere romerske keisere. Dette var en symbolsk handling for Karls kristne rike.
Likevel forble ikke Karl den stores rike et stabilt og nytt romersk rike. Konflikter mellom arvtakerne til Karl den store førte til at riket ble delt: De vestlige områdene var deler av dagens Frankrike, mens de østlige områdene etter hvert ble opphavet til det vi i dag kjenner som Tyskland.
Så langt skulle det vise seg vanskelig å samle Vest-Europa i en ny og sterk sentralmakt. Sterke føydalherrer og konflikter om arverett gjorde det problematisk. Kirken sikret seg alliansepartnere hos de verdslige lederne som tjente deres sak best. Slik var kirken med på å hindre en ny stabil sentralmakt i Europa.
Les original på NDLA →
Rex iustus – konge av Guds nåde
Tanker om forholdet mellom kongemakt, kirke og Gud hadde mye å si for utviklingen i Vest-Europa. Særlig kom ideer fra biskop Augustin av Hippo (354–430) til å spille en viktig rolle. Augustin var fra det som i dag er Algerie. Her var både den greske og den romerske arven levende.
Augustin mente at kampen mellom det gode og det onde ble utkjempet i dagliglivet. Det var viktig at det verdslige lederskapet sikret at Guds lov ble holdt på jorden, og at mennesker skulle holdes i tømme. Folket trengte en «rex iustus», en rettferdig konge som la til rette for et godt samfunn. En slik konge ville dessuten fungere som et bindeledd mellom kirken og folket, en konge av Guds nåde. Dette var tanker som kom kongemakten til gode. Å bli sett på som bindeledd mellom Gud og folket var en fordel, for slik kunne kongen sikre seg sterkere støtte hos undersåttene sine.
Kirkemakt og kongemakt i allianse
De nye tankene om «rex iustus» falt sammen med politisk uro i Vest-Europa. Nå så både kirken og kongene at de hadde gjensidig nytte av hverandre. Da arabiske tropper forsøkte å legge under seg frankernes områder, fikk kongemakten støtte fra paven. Kongens militære forsvar var avgjørende for å sikre kirkens eiendommer.
Alliansen mellom kirken og det nye politiske lederskapet var bakgrunnen for at Karl den store ble kronet til keiser i Roma i 800 e.Kr., slik som tidligere romerske keisere. Dette var en symbolsk handling for Karls kristne rike.
Likevel forble ikke Karl den stores rike et stabilt og nytt romersk rike. Konflikter mellom arvtakerne til Karl den store førte til at riket ble delt: De vestlige områdene var deler av dagens Frankrike, mens de østlige områdene etter hvert ble opphavet til det vi i dag kjenner som Tyskland.
Så langt skulle det vise seg vanskelig å samle Vest-Europa i en ny og sterk sentralmakt. Sterke føydalherrer og konflikter om arverett gjorde det problematisk. Kirken sikret seg alliansepartnere hos de verdslige lederne som tjente deres sak best. Slik var kirken med på å hindre en ny stabil sentralmakt i Europa.
Les original på NDLA →
Pavestaten – en arv fra Romerriket
I Bibelen heter det at Jesus ville bygge sin kirke på apostelen Peter. Pavene så derfor på seg selv som Peters etterfølgere og dermed som kirkens naturlige overhode.
Rex iustus – konge av Guds nåde
Tanker om forholdet mellom kongemakt, kirke og Gud hadde mye å si for utviklingen i Vest-Europa. Særlig kom ideer fra biskop Augustin av Hippo (354–430) til å spille en viktig rolle. Augustin var fra det som i dag er Algerie. Her var både den greske og den romerske arven levende.
Augustin mente at kampen mellom det gode og det onde ble utkjempet i dagliglivet. Det var viktig at det verdslige lederskapet sikret at Guds lov ble holdt på jorden, og at mennesker skulle holdes i tømme. Folket trengte en «rex iustus», en rettferdig konge som la til rette for et godt samfunn. En slik konge ville dessuten fungere som et bindeledd mellom kirken og folket, en konge av Guds nåde. Dette var tanker som kom kongemakten til gode. Å bli sett på som bindeledd mellom Gud og folket var en fordel, for slik kunne kongen sikre seg sterkere støtte hos undersåttene sine.
Kirkemakt og kongemakt i allianse
De nye tankene om «rex iustus» falt sammen med politisk uro i Vest-Europa. Nå så både kirken og kongene at de hadde gjensidig nytte av hverandre. Da arabiske tropper forsøkte å legge under seg frankernes områder, fikk kongemakten støtte fra paven. Kongens militære forsvar var avgjørende for å sikre kirkens eiendommer.
Alliansen mellom kirken og det nye politiske lederskapet var bakgrunnen for at Karl den store ble kronet til keiser i Roma i 800 e.Kr., slik som tidligere romerske keisere. Dette var en symbolsk handling for Karls kristne rike.
Likevel forble ikke Karl den stores rike et stabilt og nytt romersk rike. Konflikter mellom arvtakerne til Karl den store førte til at riket ble delt: De vestlige områdene var deler av dagens Frankrike, mens de østlige områdene etter hvert ble opphavet til det vi i dag kjenner som Tyskland.
Så langt skulle det vise seg vanskelig å samle Vest-Europa i en ny og sterk sentralmakt. Sterke føydalherrer og konflikter om arverett gjorde det problematisk. Kirken sikret seg alliansepartnere hos de verdslige lederne som tjente deres sak best. Slik var kirken med på å hindre en ny stabil sentralmakt i Europa.
Les original på NDLA →
Rex iustus – konge av Guds nåde
Tanker om forholdet mellom kongemakt, kirke og Gud hadde mye å si for utviklingen i Vest-Europa. Særlig kom ideer fra biskop Augustin av Hippo (354–430) til å spille en viktig rolle. Augustin var fra det som i dag er Algerie. Her var både den greske og den romerske arven levende.
Augustin mente at kampen mellom det gode og det onde ble utkjempet i dagliglivet. Det var viktig at det verdslige lederskapet sikret at Guds lov ble holdt på jorden, og at mennesker skulle holdes i tømme. Folket trengte en «rex iustus», en rettferdig konge som la til rette for et godt samfunn. En slik konge ville dessuten fungere som et bindeledd mellom kirken og folket, en konge av Guds nåde. Dette var tanker som kom kongemakten til gode. Å bli sett på som bindeledd mellom Gud og folket var en fordel, for slik kunne kongen sikre seg sterkere støtte hos undersåttene sine.
Kirkemakt og kongemakt i allianse
De nye tankene om «rex iustus» falt sammen med politisk uro i Vest-Europa. Nå så både kirken og kongene at de hadde gjensidig nytte av hverandre. Da arabiske tropper forsøkte å legge under seg frankernes områder, fikk kongemakten støtte fra paven. Kongens militære forsvar var avgjørende for å sikre kirkens eiendommer.
Alliansen mellom kirken og det nye politiske lederskapet var bakgrunnen for at Karl den store ble kronet til keiser i Roma i 800 e.Kr., slik som tidligere romerske keisere. Dette var en symbolsk handling for Karls kristne rike.
Likevel forble ikke Karl den stores rike et stabilt og nytt romersk rike. Konflikter mellom arvtakerne til Karl den store førte til at riket ble delt: De vestlige områdene var deler av dagens Frankrike, mens de østlige områdene etter hvert ble opphavet til det vi i dag kjenner som Tyskland.
Så langt skulle det vise seg vanskelig å samle Vest-Europa i en ny og sterk sentralmakt. Sterke føydalherrer og konflikter om arverett gjorde det problematisk. Kirken sikret seg alliansepartnere hos de verdslige lederne som tjente deres sak best. Slik var kirken med på å hindre en ny stabil sentralmakt i Europa.
Les original på NDLA →
Religion, selvoppfatning og syn på andre
I denne oppgaven skal du vurdere hvordan religion har påvirket menneskers selvoppfatning og syn på andre. Du skal velge en av problemstillingene under og fordype deg i viktige endringer som har skjedd på dette området i historien.
Oppgavene kan løses muntlig eller skriftlig, individuelt eller i grupper. Avslutt gjerne med en felles diskusjon rundt hvordan religionens betydning har endret seg.
Tips til stikkord som kan være aktuelle når du jobber med problemstillingen: etikk, synd, ære, skam, idealer, verdier, rasisme, nestekjærlighet, tilgivelse, rettferdighet.
Under problemstillingene finner du tips ressurser som kan være nyttige.
1. Kristendommen i Europa
Hvordan endret kristendommen europeernes selvoppfatning og syn på andre?
2. Kristendommen i Norge
Hvordan endret kristendommen nordmenns selvoppfatning og syn på andre?
3. Reformasjonen
Hvilken betydning fikk reformasjonen for nordmenns selvoppfatning og syn på andre?
4. Kolonitida 1
Hvordan ble religion brukt for å legitimere kolonisering og slaveri? Hva sier dette om europeernes selvoppfatning og syn på andre?
5. Kolonitida 2
Velg et land som har vært en europeisk koloni. Hvordan påvirket koloniseringen og misjonsvirksomhet folks selvoppfatning og syn på andre i det landet dere har valgt?
6. Humanisme
Hvilken rolle spilte religion i de nye tankene om mennesket som oppsto i humanismen på 1400- og 1500-tallet?
7. Opplysningstida
Hvilken rolle spilte religion i de nye tankene om mennesket som oppsto i opplysningstida?
8. Sekularisering
Hvilken betydning har sekulariseringen hatt for nordmenns selvoppfatning og syn på andre?
9. Nazismen
Hvilken betydning hadde religion for nazistenes selvoppfatning og syn på andre? Hadde andre ikke-religiøse ideer og virkelighetsoppfatninger mer å si enn religion?
10. Verden i dag
I hvilken grad er religion viktig for menneskers selvoppfatning og syn på andre i dag? Er det store variasjoner?
Les original på NDLA →
Oppgavene kan løses muntlig eller skriftlig, individuelt eller i grupper. Avslutt gjerne med en felles diskusjon rundt hvordan religionens betydning har endret seg.
Tips til stikkord som kan være aktuelle når du jobber med problemstillingen: etikk, synd, ære, skam, idealer, verdier, rasisme, nestekjærlighet, tilgivelse, rettferdighet.
Under problemstillingene finner du tips ressurser som kan være nyttige.
1. Kristendommen i Europa
Hvordan endret kristendommen europeernes selvoppfatning og syn på andre?
2. Kristendommen i Norge
Hvordan endret kristendommen nordmenns selvoppfatning og syn på andre?
3. Reformasjonen
Hvilken betydning fikk reformasjonen for nordmenns selvoppfatning og syn på andre?
4. Kolonitida 1
Hvordan ble religion brukt for å legitimere kolonisering og slaveri? Hva sier dette om europeernes selvoppfatning og syn på andre?
5. Kolonitida 2
Velg et land som har vært en europeisk koloni. Hvordan påvirket koloniseringen og misjonsvirksomhet folks selvoppfatning og syn på andre i det landet dere har valgt?
6. Humanisme
Hvilken rolle spilte religion i de nye tankene om mennesket som oppsto i humanismen på 1400- og 1500-tallet?
7. Opplysningstida
Hvilken rolle spilte religion i de nye tankene om mennesket som oppsto i opplysningstida?
8. Sekularisering
Hvilken betydning har sekulariseringen hatt for nordmenns selvoppfatning og syn på andre?
9. Nazismen
Hvilken betydning hadde religion for nazistenes selvoppfatning og syn på andre? Hadde andre ikke-religiøse ideer og virkelighetsoppfatninger mer å si enn religion?
10. Verden i dag
I hvilken grad er religion viktig for menneskers selvoppfatning og syn på andre i dag? Er det store variasjoner?
Les original på NDLA →
Religion, selvoppfatning og syn på andre
I denne oppgaven skal du vurdere hvordan religion har påvirket menneskers selvoppfatning og syn på andre. Du skal velge en av problemstillingene under og fordype deg i viktige endringer som har skjedd på dette området i historien.
Oppgavene kan løses muntlig eller skriftlig, individuelt eller i grupper. Avslutt gjerne med en felles diskusjon rundt hvordan religionens betydning har endret seg.
Tips til stikkord som kan være aktuelle når du jobber med problemstillingen: etikk, synd, ære, skam, idealer, verdier, rasisme, nestekjærlighet, tilgivelse, rettferdighet.
Under problemstillingene finner du tips ressurser som kan være nyttige.
1. Kristendommen i Europa
Hvordan endret kristendommen europeernes selvoppfatning og syn på andre?
2. Kristendommen i Norge
Hvordan endret kristendommen nordmenns selvoppfatning og syn på andre?
3. Reformasjonen
Hvilken betydning fikk reformasjonen for nordmenns selvoppfatning og syn på andre?
4. Kolonitida 1
Hvordan ble religion brukt for å legitimere kolonisering og slaveri? Hva sier dette om europeernes selvoppfatning og syn på andre?
5. Kolonitida 2
Velg et land som har vært en europeisk koloni. Hvordan påvirket koloniseringen og misjonsvirksomhet folks selvoppfatning og syn på andre i det landet dere har valgt?
6. Humanisme
Hvilken rolle spilte religion i de nye tankene om mennesket som oppsto i humanismen på 1400- og 1500-tallet?
7. Opplysningstida
Hvilken rolle spilte religion i de nye tankene om mennesket som oppsto i opplysningstida?
8. Sekularisering
Hvilken betydning har sekulariseringen hatt for nordmenns selvoppfatning og syn på andre?
9. Nazismen
Hvilken betydning hadde religion for nazistenes selvoppfatning og syn på andre? Hadde andre ikke-religiøse ideer og virkelighetsoppfatninger mer å si enn religion?
10. Verden i dag
I hvilken grad er religion viktig for menneskers selvoppfatning og syn på andre i dag? Er det store variasjoner?
Les original på NDLA →
Oppgavene kan løses muntlig eller skriftlig, individuelt eller i grupper. Avslutt gjerne med en felles diskusjon rundt hvordan religionens betydning har endret seg.
Tips til stikkord som kan være aktuelle når du jobber med problemstillingen: etikk, synd, ære, skam, idealer, verdier, rasisme, nestekjærlighet, tilgivelse, rettferdighet.
Under problemstillingene finner du tips ressurser som kan være nyttige.
1. Kristendommen i Europa
Hvordan endret kristendommen europeernes selvoppfatning og syn på andre?
2. Kristendommen i Norge
Hvordan endret kristendommen nordmenns selvoppfatning og syn på andre?
3. Reformasjonen
Hvilken betydning fikk reformasjonen for nordmenns selvoppfatning og syn på andre?
4. Kolonitida 1
Hvordan ble religion brukt for å legitimere kolonisering og slaveri? Hva sier dette om europeernes selvoppfatning og syn på andre?
5. Kolonitida 2
Velg et land som har vært en europeisk koloni. Hvordan påvirket koloniseringen og misjonsvirksomhet folks selvoppfatning og syn på andre i det landet dere har valgt?
6. Humanisme
Hvilken rolle spilte religion i de nye tankene om mennesket som oppsto i humanismen på 1400- og 1500-tallet?
7. Opplysningstida
Hvilken rolle spilte religion i de nye tankene om mennesket som oppsto i opplysningstida?
8. Sekularisering
Hvilken betydning har sekulariseringen hatt for nordmenns selvoppfatning og syn på andre?
9. Nazismen
Hvilken betydning hadde religion for nazistenes selvoppfatning og syn på andre? Hadde andre ikke-religiøse ideer og virkelighetsoppfatninger mer å si enn religion?
10. Verden i dag
I hvilken grad er religion viktig for menneskers selvoppfatning og syn på andre i dag? Er det store variasjoner?
Les original på NDLA →
Sosiologi og sosialantropologi
Sosiologi og sosialantropologi
Samfunnsvitenskapelig metode og kildebruk
Å jobbe med forskningsoppgave
Analyse og drøfting av kvalitative data
Analyse og drøfting i kvalitative forskningsprosjekt
I et kvalitativt forskningsprosjekt vil de forskningsdataene du har samlet inn, bestå av tekster, observasjoner eller lyd og filmopptak. Når du skal analysere det materialet du har samlet inn, starter du gjerne med å forenkle og sammenfatte innholdet i disse tekstene. Deretter kan du ordne og kategorisere innholdet og lete etter fellestrekk og mønstre. Du bør også bruke tidligere forskning og relevant teori til å diskutere det du har kommet fram til fra flere forskjellige sider.
I et kvalitativt forskningsprosjekt foregår ofte analysen av data samtidig med datainnsamlingen. Du trenger derfor ikke vente med analysen til etter at du har samlet inn alt materialet. Etter hvert som du analyserer svarene eller observasjonene, kan du endre på problemstilling, fokus i observasjonene og spørsmålene du stiller i intervjuene. En av de store fordelene med den kvalitative metoden er at du kan tilpasse kartet til terrenget underveis i undersøkelsen.
Forskningsetikk
De som deltar skal være anonyme. Det skal derfor ikke være mulig å kunne identifisere enkeltpersoner.
Observasjoner og svar skal behandles konfidensielt. Du kan ikke lagre observasjoner og svar sammen med reelle navn. Bruk i stedet fiktive navn, pseudonymer eller dekknavn.
Svarene og observasjonene du samler inn, må gjengis objektivt, nøytralt og presist. Du må ikke utelate viktig informasjon, forfalske svar eller observasjoner, eller forsøke å tilpasse materialet en bestemt konklusjon.
Analyse av data
Det finnes ulike måter å analysere kvalitative data, og det er først og fremst problemstillingen din som bestemmer hvordan du skal gå fram, og hva du skal se etter. I starten kan det ofte være lurt å lese gjennom og gjøre deg kjent med datamaterialet. Deretter kan du forenkle og sammenfatte innholdet i materialet for å få en bedre oversikt.
Når du får en bedre oversikt over materialet, kan du lettere se mønstre og generelle tendenser. I denne prosessen kan du gjerne plukke ut enkelte sitater som på en god måte illustrer det du har funnet ut. Det kan være sitater som er typiske for mange av intervjuene eller observasjonene, eller sitater som på en tydelig måte skiller seg ut. Dette er sitater som du også vil få bruk for når du skal presentere forskningsprosjektet senere.
En framgangsmåte for å forenkle og få oversikt over materialet er å kode det. Når du koder, finner du fram til viktige kategorier og nøkkelord som kan beskrive ulike deler av materialet. Kategoriene og nøkkelordene kalles koder, og det er problemstillingen din som bestemmer hvilke koder du skal bruke. Det kan for eksempel være viktige tema, personer, hendelser, handlinger eller årsaker.
Eksempel på kodeskjema om rusmiddelbruk blant ungdomKategorier (årsaker til rusbruk)
Nøkkelord fra materialet
Sitater fra materialet
Nysgjerrighet
"Fortellinger fra andre", "Finne ut selv"
"De andre snakket så mye om det, så jeg fikk lyst til å prøve." "Ville vite hvordan det var."
Miljøet
«Vennene spør», «Utenfor», «En av gutta»
"Det var noen av gutta som startet, så ble alle med. Jeg hadde ikke lyst til å si nei når de andre spurte. Alle gjorde det. Hvorfor skulle jeg være den eneste som ikke ble med? Ville ikke være utenfor. Ville være en av gutta. "
Rusen
«Deilig følelse»
"Første gang jeg prøvde. Det var skikkelig deilig. Vi fikk latterkrampe og alt var skikkelig kult."
Dette er et eksempel på kodeskjema for en undersøkelse om rusmiddelbruk. Problemstillingen i undersøkelsen er: Hva er årsakene til illegal rusmiddelbruk blant ungdom? Basert på fem dybdeintervjuer med ungdom har forskeren først funnet fram til noen viktige nøkkelord og sitater som oppsummerer viktige deler av materialet. Ut fra disse nøkkelordene og sitatene har forskeren deretter kommet fram til tre kategorier med årsaker til rusmiddelbruk (nysgjerrighet, miljøet, rusen). Disse kategoriene blir til slutt brukt til å lage et skjema hvor de ulike nøkkelordene og sitatene som forskeren har samlet inn, kan sorteres.
Drøfting
Når du analyserer, tolker du materialet på en bestemt måte. Det er viktig at du begrunner din tolkning med det tekstmaterialet du har samlet inn. Samtidig vil det alltid kunne finnes andre mulige tolkninger av det samme materialet. For å få en best mulig forståelse av det fenomenet du forsker på er det derfor viktig at du drøfter tolkningene dine og utforsker alternativer. Spør deg selv om det kan finnes andre forklaringer og diskuter disse ulike tolkningene opp mot hverandre.
Hvis du for eksempel undersøker kroppspress blant ungdom, kan det hende at informantene dine sier at de i stor grad møter dette kroppspresset på sosiale medier. Det kan tolkes som om sosiale medier skaper et overdrevent fokus på kropp hos ungdommer. En alternativ tolkning er at ungdommene selv oppsøker sosiale medier og bruker dem aktivt til å kommunisere kroppsfokuserte bilder. Det trenger derfor ikke være de sosiale mediene i seg selv som skaper kroppspress.
En drøfting består imidlertid ikke bare av at du kommer med argumenter for og imot en bestemt tolkning. Du må også veie de ulike tolkningene opp imot hverandre for å finne ut hvilken av dem som forteller mest og veier tyngst.
Det er også viktig at du drøfter mulige feilkilder ved det du har funnet ut. Kan utvelgelsen av informanter, spørsmålene du stilte, eller måten du observerte på ha påvirket resultatene av undersøkelsen på en bestemt måte? Kan det for eksempel hende at noen informanter har misforstått spørsmålene eller løyet? Kan det være noen feilkilder i måten du registrerte og analyserte materialet, noe du kanskje har misforstått eller unnlatt å få med deg?
Bruk av teori og forskning
Når du analyserer og tolker forskningsmaterialet ditt, kan du også trekke inn relevant teori og forskning. Ulike teorier kan hjelpe deg å oppdage nye sider i forskningsmaterialet ditt og gjøre det lettere å diskutere resultatene dine fra flere forskjellige vinkler. Det kan også være interessant å trekke inn tidligere forskning på det temaet du undersøker. Da kan du for eksempel peke på likheter og forskjeller mellom de svarene og observasjonene du har samlet inn og tidligere forskning.
Kilder
Andersen, G. (2008). Analyse og tolkning av det empiriske materialet. NDLA. Hentet fra https://ndla.no/nb/subjects/subject:ee3f7a15-feb6-4e78-8b37-65930ad73a09/topic:432baee9-5671-47ce-870e-48b8fc3b7a42/topic:b3fbb969-5f03-44d9-8aca-8b77416e72bf/resource:1:57135
Eriksen, T.H. ( 2010). Små steder - store spørsmål. Innføring i sosialantropologi. Oslo: Universitetsforlaget.
Grønmo, S. (2004). Samfunnsvitenskapelige metoder. Bergen: Fagbokforlaget.
Melvær, K. (2014). Forskning for forskerspirer. Hentet fra https://holbergprisen.no/sites/default/files/2019-11/Forskning%20for%20forskerspirer%202019_ALT_mindre.pdf
Schiefloe, P.M. (2019). Mennesker og Samfunn (3. utg.) Oslo: Vigmostad & Bjørke.
Les original på NDLA →
I et kvalitativt forskningsprosjekt vil de forskningsdataene du har samlet inn, bestå av tekster, observasjoner eller lyd og filmopptak. Når du skal analysere det materialet du har samlet inn, starter du gjerne med å forenkle og sammenfatte innholdet i disse tekstene. Deretter kan du ordne og kategorisere innholdet og lete etter fellestrekk og mønstre. Du bør også bruke tidligere forskning og relevant teori til å diskutere det du har kommet fram til fra flere forskjellige sider.
I et kvalitativt forskningsprosjekt foregår ofte analysen av data samtidig med datainnsamlingen. Du trenger derfor ikke vente med analysen til etter at du har samlet inn alt materialet. Etter hvert som du analyserer svarene eller observasjonene, kan du endre på problemstilling, fokus i observasjonene og spørsmålene du stiller i intervjuene. En av de store fordelene med den kvalitative metoden er at du kan tilpasse kartet til terrenget underveis i undersøkelsen.
Forskningsetikk
De som deltar skal være anonyme. Det skal derfor ikke være mulig å kunne identifisere enkeltpersoner.
Observasjoner og svar skal behandles konfidensielt. Du kan ikke lagre observasjoner og svar sammen med reelle navn. Bruk i stedet fiktive navn, pseudonymer eller dekknavn.
Svarene og observasjonene du samler inn, må gjengis objektivt, nøytralt og presist. Du må ikke utelate viktig informasjon, forfalske svar eller observasjoner, eller forsøke å tilpasse materialet en bestemt konklusjon.
Analyse av data
Det finnes ulike måter å analysere kvalitative data, og det er først og fremst problemstillingen din som bestemmer hvordan du skal gå fram, og hva du skal se etter. I starten kan det ofte være lurt å lese gjennom og gjøre deg kjent med datamaterialet. Deretter kan du forenkle og sammenfatte innholdet i materialet for å få en bedre oversikt.
Når du får en bedre oversikt over materialet, kan du lettere se mønstre og generelle tendenser. I denne prosessen kan du gjerne plukke ut enkelte sitater som på en god måte illustrer det du har funnet ut. Det kan være sitater som er typiske for mange av intervjuene eller observasjonene, eller sitater som på en tydelig måte skiller seg ut. Dette er sitater som du også vil få bruk for når du skal presentere forskningsprosjektet senere.
En framgangsmåte for å forenkle og få oversikt over materialet er å kode det. Når du koder, finner du fram til viktige kategorier og nøkkelord som kan beskrive ulike deler av materialet. Kategoriene og nøkkelordene kalles koder, og det er problemstillingen din som bestemmer hvilke koder du skal bruke. Det kan for eksempel være viktige tema, personer, hendelser, handlinger eller årsaker.
Eksempel på kodeskjema om rusmiddelbruk blant ungdomKategorier (årsaker til rusbruk)
Nøkkelord fra materialet
Sitater fra materialet
Nysgjerrighet
"Fortellinger fra andre", "Finne ut selv"
"De andre snakket så mye om det, så jeg fikk lyst til å prøve." "Ville vite hvordan det var."
Miljøet
«Vennene spør», «Utenfor», «En av gutta»
"Det var noen av gutta som startet, så ble alle med. Jeg hadde ikke lyst til å si nei når de andre spurte. Alle gjorde det. Hvorfor skulle jeg være den eneste som ikke ble med? Ville ikke være utenfor. Ville være en av gutta. "
Rusen
«Deilig følelse»
"Første gang jeg prøvde. Det var skikkelig deilig. Vi fikk latterkrampe og alt var skikkelig kult."
Dette er et eksempel på kodeskjema for en undersøkelse om rusmiddelbruk. Problemstillingen i undersøkelsen er: Hva er årsakene til illegal rusmiddelbruk blant ungdom? Basert på fem dybdeintervjuer med ungdom har forskeren først funnet fram til noen viktige nøkkelord og sitater som oppsummerer viktige deler av materialet. Ut fra disse nøkkelordene og sitatene har forskeren deretter kommet fram til tre kategorier med årsaker til rusmiddelbruk (nysgjerrighet, miljøet, rusen). Disse kategoriene blir til slutt brukt til å lage et skjema hvor de ulike nøkkelordene og sitatene som forskeren har samlet inn, kan sorteres.
Drøfting
Når du analyserer, tolker du materialet på en bestemt måte. Det er viktig at du begrunner din tolkning med det tekstmaterialet du har samlet inn. Samtidig vil det alltid kunne finnes andre mulige tolkninger av det samme materialet. For å få en best mulig forståelse av det fenomenet du forsker på er det derfor viktig at du drøfter tolkningene dine og utforsker alternativer. Spør deg selv om det kan finnes andre forklaringer og diskuter disse ulike tolkningene opp mot hverandre.
Hvis du for eksempel undersøker kroppspress blant ungdom, kan det hende at informantene dine sier at de i stor grad møter dette kroppspresset på sosiale medier. Det kan tolkes som om sosiale medier skaper et overdrevent fokus på kropp hos ungdommer. En alternativ tolkning er at ungdommene selv oppsøker sosiale medier og bruker dem aktivt til å kommunisere kroppsfokuserte bilder. Det trenger derfor ikke være de sosiale mediene i seg selv som skaper kroppspress.
En drøfting består imidlertid ikke bare av at du kommer med argumenter for og imot en bestemt tolkning. Du må også veie de ulike tolkningene opp imot hverandre for å finne ut hvilken av dem som forteller mest og veier tyngst.
Det er også viktig at du drøfter mulige feilkilder ved det du har funnet ut. Kan utvelgelsen av informanter, spørsmålene du stilte, eller måten du observerte på ha påvirket resultatene av undersøkelsen på en bestemt måte? Kan det for eksempel hende at noen informanter har misforstått spørsmålene eller løyet? Kan det være noen feilkilder i måten du registrerte og analyserte materialet, noe du kanskje har misforstått eller unnlatt å få med deg?
Bruk av teori og forskning
Når du analyserer og tolker forskningsmaterialet ditt, kan du også trekke inn relevant teori og forskning. Ulike teorier kan hjelpe deg å oppdage nye sider i forskningsmaterialet ditt og gjøre det lettere å diskutere resultatene dine fra flere forskjellige vinkler. Det kan også være interessant å trekke inn tidligere forskning på det temaet du undersøker. Da kan du for eksempel peke på likheter og forskjeller mellom de svarene og observasjonene du har samlet inn og tidligere forskning.
Kilder
Andersen, G. (2008). Analyse og tolkning av det empiriske materialet. NDLA. Hentet fra https://ndla.no/nb/subjects/subject:ee3f7a15-feb6-4e78-8b37-65930ad73a09/topic:432baee9-5671-47ce-870e-48b8fc3b7a42/topic:b3fbb969-5f03-44d9-8aca-8b77416e72bf/resource:1:57135
Eriksen, T.H. ( 2010). Små steder - store spørsmål. Innføring i sosialantropologi. Oslo: Universitetsforlaget.
Grønmo, S. (2004). Samfunnsvitenskapelige metoder. Bergen: Fagbokforlaget.
Melvær, K. (2014). Forskning for forskerspirer. Hentet fra https://holbergprisen.no/sites/default/files/2019-11/Forskning%20for%20forskerspirer%202019_ALT_mindre.pdf
Schiefloe, P.M. (2019). Mennesker og Samfunn (3. utg.) Oslo: Vigmostad & Bjørke.
Les original på NDLA →
Analyse og drøfting av kvantitative data
I et kvantitativt forskningsprosjekt starter analysen etter at du har samlet inn datamaterialet. Det er derfor viktig at du har planlagt datainnsamlingen godt på forhånd. Det første du kan gjøre, er å få en oversikt over det materialet du har samlet inn. Deretter kan du se etter sammenhenger og mønstre i datamaterialet. Til slutt kan du drøfte resultatene ved hjelp av tidligere forskning og relevant teori.
Siden de kvantitative dataene består av tall, er analysen basert på statistiske metoder og standardiserte teknikker. Hvilken metode du velger, vil være avhengig av problemstillingen, datamaterialet og utvalget i undersøkelsen. Det finnes også mange dataprogrammer som kan hjelpe deg i analysen.
Viktige fagbegreperVariabelVariabel er en egenskap ved det vi ønsker å måle. I en spørreundersøkelse vil variablene være egenskaper ved respondentene (de som svarer), for eksempel kan det være kjønn, alder, utdanning og bosted.
Generalisering Generalisering vil si at resultatene fra det begrensede utvalget skal kunne gjelde for en større gruppe / hele gruppen. Se også feilmargin og konfidensintervall.
Feilmargin Feilmargin er den sannsynligheten for at det du har observert i utvalget ditt, ikke gjelder for populasjonen som helhet. Feilmarginen settes av to faktorer: konfidensintervall og utvalgsstørrelse.
Konfidensintervall Konfidensintervall er en tallfesting av sannsynligheten for at vi har rett resultat.
Validitet Validitet (gyldighet) gir datamaterialet vårt et faktisk svar på forskningsspørsmålet.
Reliabilitet Reliabilitet vil si om undersøkelsen er utført på en slik måte at den er til å stole på, altså at vi ville ha fått det samme resultatet hvis vi hadde gjennomført undersøkelsen på nytt.
Representativt utvalg Representativt utvalg handler om at man ønsker at utvalget man har trukket/valgt, i så stor grad som mulig skal representere resten av befolkningen/gruppen man skal undersøke. Det betyr at fordelingen med tanke på både kjønn, alder, etnisitet, utdanning og så videre må være så nær som mulig fordelingen i befolkningen som helhet.
Forskningsetikk
De som deltar, skal være anonyme. Det skal derfor ikke være mulig å kunne identifisere enkeltpersoner.
Observasjoner og svar skal behandles konfidensielt. Du kan ikke lagre observasjoner og svar sammen med reelle navn. Bruk i stedet fiktive navn, pseudonymer eller dekknavn.
Svarene og observasjonene du samler inn, må gjengis objektivt, nøytralt og presist. Du må ikke utelate viktig informasjon, forfalske svar eller observasjoner eller forsøke å tilpasse materialet en bestemt konklusjon.
Analyse av kvantitative data
Når du har samlet inn datamaterialet, kan du begynne å systematisere og bearbeide dataene i en tabell. Denne tabellen kaller vi en datamatrise, og den inneholder all informasjonen du har samlet inn. Hvis du har samlet inn forskningsdataene dine ved hjelp av et dataprogram, vil dataene dine bli systematisert automatisk, og du trenger ikke lage en egen datamatrise.
Det er oftest lettest å lage datamatrisen i et regneark (Excel) eller et statistikkprogram. Du finner en mer detaljert beskrivelse av hvordan du kan lage en datamatrise i artikkelen "Bearbeiding av datamaterialet", som vi har lenket til nederst på siden.
Analyse av enkeltvariabler
Den enkleste måten å analysere en spørreundersøkelse på er å beskrive hvor mange som har svart hva på hvert enkelt spørsmål. Du beskriver da fordelingen på hver enkelt variabel i undersøkelsen. Ved hjelp av tabeller eller grafiske framstillinger kan du illustrere resultatene og på en enkel og oversiktlig måte vise hva du har kommet fram til.
Frekvenstabell for skulking i klasse 2BSkulking siste to uker
Frekvens råtall
Relativ fordeling
Null ganger2080%En gang28%Flere ganger312%I undersøkelsen over har vi spurt 25 elever i en klasse om hvor ofte de har skulket på skolen de siste to ukene, og satt opp resultatet i en frekvenstabell. Resultatene er også regnet om i prosent for å illustrere dem bedre.
Du kan visualisere dataene på forskjellige måter. Under kan du se hvordan du kan illustrere frekvenstabellen i et kakediagram.
Sammenhenger mellom flere variabler
Det kan ofte være interessant å analysere flere forskjellige variabler sammen. På den måten kan du undersøke sammenhenger mellom ulike egenskaper for å finne mønstre og utviklingstrekk. Hvis du for eksempel vil undersøke om det er noen sammenheng mellom de to variablene skulking og kjønn i en klasse, kan du regne om resultatet i prosent og sette det opp i en krysstabell.
Krysstabell for skulking i klasse 2B etter kjønnSkulking siste to uker
Gutter
Jenter
Ingen ganger79%82%Én gang7%9%Flere ganger14%9%Totalt antall (N) = 25N = 14N = 11Denne tabellen analyserer sammenhengen mellom de to variablene skulking og kjønn, og antall skulk. Du kan sammenligne prosenttallene i hver kolonne for å finne ut om det er noen store forskjeller mellom guttene og jentene i klassen når det gjelder hvor mye og hvor ofte de skulker.
Du kan visualisere dataene dine på flere forskjellige måter. Under kan du se hvordan denne krysstabellen kan illustreres ved hjelp av et stolpediagram.
Programmer for innsamling og analyse av data
Det finnes mange dataprogrammer som kan hjelpe deg å samle inn intervjudata og analysere dataene etterpå. Flere av programmene er gratis og krever bare innlogging.
Programmer for innsamling og analyse av dataEasyQuest
Facebook-undersøkelser
Google-skjemaer
Microsoft Forms
SurveyMonkey
Generaliseringer og årsakssammenhenger
Formålet med en kvantitativ analyse vil ofte være å generalisere og si noe allmenngyldig om en gruppe mennesker. Hva er for eksempel holdningen til juks og skulking blant elevene på din skole?
For å kunne generalisere må både utvelgelsen av forsøkspersoner og gjennomføringen av undersøkelsen oppfylle bestemte krav. På nettsida spørreundersøkelser.no finner du mer informasjon om disse kravene og en kalkulator for å beregne feilmarginen.
Det er også viktig å huske at selv om du finner en statistisk sammenheng mellom flere variabler, betyr ikke det nødvendigvis at det også finnes en årsakssammenheng. Det kan finnes andre forklaringer. Den statistiske sammenhengen gjelder også bare for grupper og ikke for enkeltpersoner. Det kan finnes unntak, og du kan ikke bruke den statistiske sammenhengen til å si noe om enkeltpersoner i utvalget.
Les mer om statistiske sammenhenger og årsakssammenhenger i artikkelen "Hvordan forstå vitenskap?".
Drøfting av kvantitative data
Når du har analysert resultatene av undersøkelsen, kan du tolke dem. Det er viktig at du begrunner tolkningene med de forskningsdataene du har samlet inn. Det vil ofte være mulig å tolke resultatene på forskjellige måter, og du burde derfor drøfte de ulike tolkningene opp mot hverandre for å finne ut hvilken av dem som forteller mest og veier tyngst.
Det er også viktig at du drøfter ulike feilkilder som kan ha påvirket resultatet av undersøkelsen. Du må diskutere både validitet og reliabilitet.
Validitet handler om at undersøkelsen faktisk beskriver det den skal. Er det samsvar mellom spørsmålene eller observasjonene og problemstillingen? Er spørsmålene i undersøkelsen relevante og presise? Kan noen ha svart uærlig eller misvisende på enkelte spørsmål fordi spørsmålene for eksempel var pinlige eller ubehagelige?
Reliabilitet handler om at den registreringsmåten du har brukt, er pålitelig. Kan noen for eksempel ha misforstått spørsmålene, eller kan det ha oppstått feil i måten du registrerte svar eller observasjoner på?
Teori og tidligere forskning
Når du analyserer og tolker resultatene dine, kan du også trekke inn relevant teori og forskning. Ulike teorier kan hjelpe deg å oppdage nye sider ved forskningsmaterialet ditt og tolke det fra forskjellige vinkler. Det kan også være interessant å trekke inn tidligere statistikk og forskning på det temaet du undersøker. Da kan du for eksempel peke på likheter og forskjeller mellom de svarene og observasjonene du har samlet inn, og tidligere statistikk og forskning.
Kilder
Grønmo, S. (2004). Samfunnsvitenskapelige metoder. Bergen: Fagbokforlaget
Jansen, A. (2018). Analysere resultatene av undersøkelsen. NDLA. Hentet fra https://ndla.no/subjects/subject:25/topic:1:193104/topic:1:124570/resource:1:124589?filters=urn:filter:9d6d3241-014d-4a5f-b0bc-ae0f83d1cd71
Melvær, K. (2014). Forskning for forskerspirer. Hentet fra https://holbergprisen.no/sites/default/files/2019-11/Forskning%20for%20forskerspirer%202019_ALT_mindre.pdf
Schiefloe, P.M. (2019). Mennesker og Samfunn (3. utg.). Oslo: Vigmostad & Bjørke
Les original på NDLA →
Siden de kvantitative dataene består av tall, er analysen basert på statistiske metoder og standardiserte teknikker. Hvilken metode du velger, vil være avhengig av problemstillingen, datamaterialet og utvalget i undersøkelsen. Det finnes også mange dataprogrammer som kan hjelpe deg i analysen.
Viktige fagbegreperVariabelVariabel er en egenskap ved det vi ønsker å måle. I en spørreundersøkelse vil variablene være egenskaper ved respondentene (de som svarer), for eksempel kan det være kjønn, alder, utdanning og bosted.
Generalisering Generalisering vil si at resultatene fra det begrensede utvalget skal kunne gjelde for en større gruppe / hele gruppen. Se også feilmargin og konfidensintervall.
Feilmargin Feilmargin er den sannsynligheten for at det du har observert i utvalget ditt, ikke gjelder for populasjonen som helhet. Feilmarginen settes av to faktorer: konfidensintervall og utvalgsstørrelse.
Konfidensintervall Konfidensintervall er en tallfesting av sannsynligheten for at vi har rett resultat.
Validitet Validitet (gyldighet) gir datamaterialet vårt et faktisk svar på forskningsspørsmålet.
Reliabilitet Reliabilitet vil si om undersøkelsen er utført på en slik måte at den er til å stole på, altså at vi ville ha fått det samme resultatet hvis vi hadde gjennomført undersøkelsen på nytt.
Representativt utvalg Representativt utvalg handler om at man ønsker at utvalget man har trukket/valgt, i så stor grad som mulig skal representere resten av befolkningen/gruppen man skal undersøke. Det betyr at fordelingen med tanke på både kjønn, alder, etnisitet, utdanning og så videre må være så nær som mulig fordelingen i befolkningen som helhet.
Forskningsetikk
De som deltar, skal være anonyme. Det skal derfor ikke være mulig å kunne identifisere enkeltpersoner.
Observasjoner og svar skal behandles konfidensielt. Du kan ikke lagre observasjoner og svar sammen med reelle navn. Bruk i stedet fiktive navn, pseudonymer eller dekknavn.
Svarene og observasjonene du samler inn, må gjengis objektivt, nøytralt og presist. Du må ikke utelate viktig informasjon, forfalske svar eller observasjoner eller forsøke å tilpasse materialet en bestemt konklusjon.
Analyse av kvantitative data
Når du har samlet inn datamaterialet, kan du begynne å systematisere og bearbeide dataene i en tabell. Denne tabellen kaller vi en datamatrise, og den inneholder all informasjonen du har samlet inn. Hvis du har samlet inn forskningsdataene dine ved hjelp av et dataprogram, vil dataene dine bli systematisert automatisk, og du trenger ikke lage en egen datamatrise.
Det er oftest lettest å lage datamatrisen i et regneark (Excel) eller et statistikkprogram. Du finner en mer detaljert beskrivelse av hvordan du kan lage en datamatrise i artikkelen "Bearbeiding av datamaterialet", som vi har lenket til nederst på siden.
Analyse av enkeltvariabler
Den enkleste måten å analysere en spørreundersøkelse på er å beskrive hvor mange som har svart hva på hvert enkelt spørsmål. Du beskriver da fordelingen på hver enkelt variabel i undersøkelsen. Ved hjelp av tabeller eller grafiske framstillinger kan du illustrere resultatene og på en enkel og oversiktlig måte vise hva du har kommet fram til.
Frekvenstabell for skulking i klasse 2BSkulking siste to uker
Frekvens råtall
Relativ fordeling
Null ganger2080%En gang28%Flere ganger312%I undersøkelsen over har vi spurt 25 elever i en klasse om hvor ofte de har skulket på skolen de siste to ukene, og satt opp resultatet i en frekvenstabell. Resultatene er også regnet om i prosent for å illustrere dem bedre.
Du kan visualisere dataene på forskjellige måter. Under kan du se hvordan du kan illustrere frekvenstabellen i et kakediagram.
Sammenhenger mellom flere variabler
Det kan ofte være interessant å analysere flere forskjellige variabler sammen. På den måten kan du undersøke sammenhenger mellom ulike egenskaper for å finne mønstre og utviklingstrekk. Hvis du for eksempel vil undersøke om det er noen sammenheng mellom de to variablene skulking og kjønn i en klasse, kan du regne om resultatet i prosent og sette det opp i en krysstabell.
Krysstabell for skulking i klasse 2B etter kjønnSkulking siste to uker
Gutter
Jenter
Ingen ganger79%82%Én gang7%9%Flere ganger14%9%Totalt antall (N) = 25N = 14N = 11Denne tabellen analyserer sammenhengen mellom de to variablene skulking og kjønn, og antall skulk. Du kan sammenligne prosenttallene i hver kolonne for å finne ut om det er noen store forskjeller mellom guttene og jentene i klassen når det gjelder hvor mye og hvor ofte de skulker.
Du kan visualisere dataene dine på flere forskjellige måter. Under kan du se hvordan denne krysstabellen kan illustreres ved hjelp av et stolpediagram.
Programmer for innsamling og analyse av data
Det finnes mange dataprogrammer som kan hjelpe deg å samle inn intervjudata og analysere dataene etterpå. Flere av programmene er gratis og krever bare innlogging.
Programmer for innsamling og analyse av dataEasyQuest
Facebook-undersøkelser
Google-skjemaer
Microsoft Forms
SurveyMonkey
Generaliseringer og årsakssammenhenger
Formålet med en kvantitativ analyse vil ofte være å generalisere og si noe allmenngyldig om en gruppe mennesker. Hva er for eksempel holdningen til juks og skulking blant elevene på din skole?
For å kunne generalisere må både utvelgelsen av forsøkspersoner og gjennomføringen av undersøkelsen oppfylle bestemte krav. På nettsida spørreundersøkelser.no finner du mer informasjon om disse kravene og en kalkulator for å beregne feilmarginen.
Det er også viktig å huske at selv om du finner en statistisk sammenheng mellom flere variabler, betyr ikke det nødvendigvis at det også finnes en årsakssammenheng. Det kan finnes andre forklaringer. Den statistiske sammenhengen gjelder også bare for grupper og ikke for enkeltpersoner. Det kan finnes unntak, og du kan ikke bruke den statistiske sammenhengen til å si noe om enkeltpersoner i utvalget.
Les mer om statistiske sammenhenger og årsakssammenhenger i artikkelen "Hvordan forstå vitenskap?".
Drøfting av kvantitative data
Når du har analysert resultatene av undersøkelsen, kan du tolke dem. Det er viktig at du begrunner tolkningene med de forskningsdataene du har samlet inn. Det vil ofte være mulig å tolke resultatene på forskjellige måter, og du burde derfor drøfte de ulike tolkningene opp mot hverandre for å finne ut hvilken av dem som forteller mest og veier tyngst.
Det er også viktig at du drøfter ulike feilkilder som kan ha påvirket resultatet av undersøkelsen. Du må diskutere både validitet og reliabilitet.
Validitet handler om at undersøkelsen faktisk beskriver det den skal. Er det samsvar mellom spørsmålene eller observasjonene og problemstillingen? Er spørsmålene i undersøkelsen relevante og presise? Kan noen ha svart uærlig eller misvisende på enkelte spørsmål fordi spørsmålene for eksempel var pinlige eller ubehagelige?
Reliabilitet handler om at den registreringsmåten du har brukt, er pålitelig. Kan noen for eksempel ha misforstått spørsmålene, eller kan det ha oppstått feil i måten du registrerte svar eller observasjoner på?
Teori og tidligere forskning
Når du analyserer og tolker resultatene dine, kan du også trekke inn relevant teori og forskning. Ulike teorier kan hjelpe deg å oppdage nye sider ved forskningsmaterialet ditt og tolke det fra forskjellige vinkler. Det kan også være interessant å trekke inn tidligere statistikk og forskning på det temaet du undersøker. Da kan du for eksempel peke på likheter og forskjeller mellom de svarene og observasjonene du har samlet inn, og tidligere statistikk og forskning.
Kilder
Grønmo, S. (2004). Samfunnsvitenskapelige metoder. Bergen: Fagbokforlaget
Jansen, A. (2018). Analysere resultatene av undersøkelsen. NDLA. Hentet fra https://ndla.no/subjects/subject:25/topic:1:193104/topic:1:124570/resource:1:124589?filters=urn:filter:9d6d3241-014d-4a5f-b0bc-ae0f83d1cd71
Melvær, K. (2014). Forskning for forskerspirer. Hentet fra https://holbergprisen.no/sites/default/files/2019-11/Forskning%20for%20forskerspirer%202019_ALT_mindre.pdf
Schiefloe, P.M. (2019). Mennesker og Samfunn (3. utg.). Oslo: Vigmostad & Bjørke
Les original på NDLA →
Forskningslogg
Et forskningsprosjekt er alltid en reise inn i et nytt og ukjent landskap. Du vet ikke på forhånd hva du vil finne. For å beholde oversikten og hjelpe deg å navigere kan du starte med å skrive en logg. Der kan du skrive ned hvilke tanker og spørsmål du har underveis i prosjektet.
Du vil også få god bruk for forskningsloggen i siste del av forskningsprosjektet. Hvis du har beskrevet hva du har gjort og notert ned refleksjoner underveis, kan du bygge videre på dem når du til slutt skal analysere, diskutere og presentere forskningsmaterialet ditt.
En forskningslogg vil også gjøre det lettere for læreren din å følge med på arbeidet ditt og gi deg nyttige og relevante innspill underveis i prosessen. Et forskningsprosjekt krever ofte mye tid og innsats. Det kan være lett å komme skjevt ut og gode tips og veiledning kan spare deg for mye ekstra arbeid underveis.
Tips: Bruk en digital notatblokk til forskningsloggen. Den kan du dele med læreren og medelever og få gode innspill underveis.
Hva er en forskningslogg?
En forskningslogg er et sted du kan gjøre notater underveis i forskningsprosjektet. I loggen kan du dokumentere hva du har gjort og hva du planlegger videre.
Forskningsloggen er først og fremst noe du skriver for deg selv. Det skal være et sted der en kan prøve ut nye tanker og ideer, og et sted det skal være lov å gjøre feil. Du kan utforme forskningsloggen på flere forskjellige måter, men du bør ha en klar struktur og datere innleggene dine. Da kan du lett finne tilbake til det du har skrevet.
Loggføring underveis i forskningsprosjektet
En forskningslogg skrives ofte kronologisk. Det betyr at du starter å skrive loggen samtidig som du starter med forskningsprosjektet. Etter hvert som du går gjennom de ulike stegene i forskningsprosjektet, noterer du ned det du har gjort og det du tenker å gjøre.
Skriv et notat i loggen for hvert steg i forskningsprosjektet
Skriv et notat når du:
formulerer en problemstilling
velger forskningsmetode
velger forskningsutvalg
samler inn forskningsdata
analyserer og drøfter data
Hva skal forskningsloggen inneholde?
Det er først og fremst problemstillingen og forskningsopplegget du velger som bestemmer innholdet i forskningsloggen. Det er likevel noen generelle spørsmål det kan være lurt å ha i bakhodet når du loggfører de ulike stegene i forskningsprosjektet.
Hva konkret har jeg gjort?
Hva konkret tenker jeg å gjøre videre?
Hvilke alternative løsninger kunne jeg valgt?
Hvorfor passer løsningen jeg har valgt til mitt prosjekt og min problemstilling?
Hvilke feilkilder må jeg være klar over, og hvordan kan de påvirke resultatet av forskningsprosjektet?
Hvilke forskningsetiske utfordringer må jeg være klar over, og hvordan løser jeg dem?
Tips: Del gjerne loggen din med andre og gi hverandre råd og innspill underveis.
Kilder
Dysthe, O., Hertzberg, F. & Hoel, T.L. (2000) Skrive for å lære. Skriving i høyere utdanning. Oslo: Abstrakt forlag
Les original på NDLA →
Du vil også få god bruk for forskningsloggen i siste del av forskningsprosjektet. Hvis du har beskrevet hva du har gjort og notert ned refleksjoner underveis, kan du bygge videre på dem når du til slutt skal analysere, diskutere og presentere forskningsmaterialet ditt.
En forskningslogg vil også gjøre det lettere for læreren din å følge med på arbeidet ditt og gi deg nyttige og relevante innspill underveis i prosessen. Et forskningsprosjekt krever ofte mye tid og innsats. Det kan være lett å komme skjevt ut og gode tips og veiledning kan spare deg for mye ekstra arbeid underveis.
Tips: Bruk en digital notatblokk til forskningsloggen. Den kan du dele med læreren og medelever og få gode innspill underveis.
Hva er en forskningslogg?
En forskningslogg er et sted du kan gjøre notater underveis i forskningsprosjektet. I loggen kan du dokumentere hva du har gjort og hva du planlegger videre.
Forskningsloggen er først og fremst noe du skriver for deg selv. Det skal være et sted der en kan prøve ut nye tanker og ideer, og et sted det skal være lov å gjøre feil. Du kan utforme forskningsloggen på flere forskjellige måter, men du bør ha en klar struktur og datere innleggene dine. Da kan du lett finne tilbake til det du har skrevet.
Loggføring underveis i forskningsprosjektet
En forskningslogg skrives ofte kronologisk. Det betyr at du starter å skrive loggen samtidig som du starter med forskningsprosjektet. Etter hvert som du går gjennom de ulike stegene i forskningsprosjektet, noterer du ned det du har gjort og det du tenker å gjøre.
Skriv et notat i loggen for hvert steg i forskningsprosjektet
Skriv et notat når du:
formulerer en problemstilling
velger forskningsmetode
velger forskningsutvalg
samler inn forskningsdata
analyserer og drøfter data
Hva skal forskningsloggen inneholde?
Det er først og fremst problemstillingen og forskningsopplegget du velger som bestemmer innholdet i forskningsloggen. Det er likevel noen generelle spørsmål det kan være lurt å ha i bakhodet når du loggfører de ulike stegene i forskningsprosjektet.
Hva konkret har jeg gjort?
Hva konkret tenker jeg å gjøre videre?
Hvilke alternative løsninger kunne jeg valgt?
Hvorfor passer løsningen jeg har valgt til mitt prosjekt og min problemstilling?
Hvilke feilkilder må jeg være klar over, og hvordan kan de påvirke resultatet av forskningsprosjektet?
Hvilke forskningsetiske utfordringer må jeg være klar over, og hvordan løser jeg dem?
Tips: Del gjerne loggen din med andre og gi hverandre råd og innspill underveis.
Kilder
Dysthe, O., Hertzberg, F. & Hoel, T.L. (2000) Skrive for å lære. Skriving i høyere utdanning. Oslo: Abstrakt forlag
Les original på NDLA →
Forskningsprosessen – en kort oversikt
Trinnene i en forskningsprosess
Filmen under (lengde 2:43) viser en kort innføring i hvordan en forskningsprosess foregår. Under filmen finner du en beskrivelse av prosessen delt opp i åtte trinn.
Her får du en kort oversikt over de ulike trinnene i forskningsprosessen og lenker til artikler hvor du kan finne mer informasjon om hvert enkelt trinn.
1. Velg tema
Først må du velge hva du vil forske på. Hva skal være tema for undersøkelsen? Vil du for eksempel forske på kulturforskjeller, kriminalitet, sosialisering eller sosiale forskjeller?
2. Lag en problemstilling
Bruk temaet ditt til å velge en problemstilling. En problemstilling er et begrunnet forskningsspørsmål. Det blir vanligvis formulert som et enkelt spørsmål, for eksempel: "Hvordan kan sosiale medier skape kroppspress?", "Hva er konsekvensene av mobbing?" eller "Hvorfor blir jenter med hidsjab utsatt for negative sosiale sanksjoner?"
Hvordan lage en god problemstilling (ndla.no)
3. Finn relevant bakgrunnsinformasjon
Bruk faglitteratur og kilder på nett til å finne bakgrunnsinformasjon om problemstillingen din. Vær kritisk til den informasjonen du finner. Den må være pålitelig og troverdig.
Kildevalg og kildekritikk (ndla.no)
4. Velg forskningsmetode
Finn ut hvilken metode som passer best til prosjektet ditt. Hvilken framgangsmåte bør du velge for å få svar på problemstillingen din? Du kan enten velge en kvalitativ metode, der du går i dybden på færre personer, eller en kvantitativ metode, der du samler inn mer begrenset informasjon om flere.
Hvordan velge forskningsmetode (ndla.no)
5. Velg forskningsutvalg
Finn ut hvem du skal forske på. Hvilke personer kan du undersøke for å få svar på problemstillingen din? Når du velger ut deltakere, må du være deg bevisst hvilken framgangsmåte du bruker slik at utvalget ikke blir skjevt og gir et ensidig bilde av virkeligheten.
Forskningsutvalg i kvalitative forskningsprosjekt (ndla.no)
Forskningsutvalg i kvantitative forskningsprosjekt (ndla.no)
6. Saml inn data
Gå ut i samfunnet og gjennomfør datainnsamlingen. Velg den innsamlingsmåten som i størst mulig grad kan svare på problemstillingen din. Du kan for eksempel bruke intervju, observasjoner eller dokumentanalyser.
Innsamling av kvalitative data (ndla.no)
Innsamling av kvantitative data (ndla.no)
7. Analyser og drøft dataene
Systematiser og tolk den informasjonen du har samlet inn. Finn fram til mønstre og sammenhenger, og diskuter det du har kommet fram til ved hjelp av relevant teori og tidligere forskning.
Analyse og drøfting av kvalitative data (ndla.no)
Analyse og drøfting av kvantitative data (ndla.no)
8. Presenter forskningsprosjektet
Til slutt skal du formidle det du har kommet fram til. Du kan skrive en forskningsrapport eller gjennomføre en forskningspresentasjon.
Forskningsrapport og forskningspresentasjon (ndla.no)
Les original på NDLA →
Filmen under (lengde 2:43) viser en kort innføring i hvordan en forskningsprosess foregår. Under filmen finner du en beskrivelse av prosessen delt opp i åtte trinn.
Her får du en kort oversikt over de ulike trinnene i forskningsprosessen og lenker til artikler hvor du kan finne mer informasjon om hvert enkelt trinn.
1. Velg tema
Først må du velge hva du vil forske på. Hva skal være tema for undersøkelsen? Vil du for eksempel forske på kulturforskjeller, kriminalitet, sosialisering eller sosiale forskjeller?
2. Lag en problemstilling
Bruk temaet ditt til å velge en problemstilling. En problemstilling er et begrunnet forskningsspørsmål. Det blir vanligvis formulert som et enkelt spørsmål, for eksempel: "Hvordan kan sosiale medier skape kroppspress?", "Hva er konsekvensene av mobbing?" eller "Hvorfor blir jenter med hidsjab utsatt for negative sosiale sanksjoner?"
Hvordan lage en god problemstilling (ndla.no)
3. Finn relevant bakgrunnsinformasjon
Bruk faglitteratur og kilder på nett til å finne bakgrunnsinformasjon om problemstillingen din. Vær kritisk til den informasjonen du finner. Den må være pålitelig og troverdig.
Kildevalg og kildekritikk (ndla.no)
4. Velg forskningsmetode
Finn ut hvilken metode som passer best til prosjektet ditt. Hvilken framgangsmåte bør du velge for å få svar på problemstillingen din? Du kan enten velge en kvalitativ metode, der du går i dybden på færre personer, eller en kvantitativ metode, der du samler inn mer begrenset informasjon om flere.
Hvordan velge forskningsmetode (ndla.no)
5. Velg forskningsutvalg
Finn ut hvem du skal forske på. Hvilke personer kan du undersøke for å få svar på problemstillingen din? Når du velger ut deltakere, må du være deg bevisst hvilken framgangsmåte du bruker slik at utvalget ikke blir skjevt og gir et ensidig bilde av virkeligheten.
Forskningsutvalg i kvalitative forskningsprosjekt (ndla.no)
Forskningsutvalg i kvantitative forskningsprosjekt (ndla.no)
6. Saml inn data
Gå ut i samfunnet og gjennomfør datainnsamlingen. Velg den innsamlingsmåten som i størst mulig grad kan svare på problemstillingen din. Du kan for eksempel bruke intervju, observasjoner eller dokumentanalyser.
Innsamling av kvalitative data (ndla.no)
Innsamling av kvantitative data (ndla.no)
7. Analyser og drøft dataene
Systematiser og tolk den informasjonen du har samlet inn. Finn fram til mønstre og sammenhenger, og diskuter det du har kommet fram til ved hjelp av relevant teori og tidligere forskning.
Analyse og drøfting av kvalitative data (ndla.no)
Analyse og drøfting av kvantitative data (ndla.no)
8. Presenter forskningsprosjektet
Til slutt skal du formidle det du har kommet fram til. Du kan skrive en forskningsrapport eller gjennomføre en forskningspresentasjon.
Forskningsrapport og forskningspresentasjon (ndla.no)
Les original på NDLA →
Forskningsrapport og forskningspresentasjoner
Et forskningsprosjekt må formidles klart og oversiktlig. Dette kan du gjøre på flere forskjellige måter, men det er mest vanlig å levere en forskningsrapport eller ha en muntlig presentasjon. Du kan også gjøre begge deler.
En forskningsrapport er en skriftlig framstilling av forskningsprosjektet. Den må være saklig, ha en klar struktur og inneholde en liste over litteratur og relevante vedlegg.
En forskningspresentasjon er en muntlig formidling av forskningsprosjektet. For å illustrere resultatene for tilhørerne og gjøre det lettere å følge med er det vanlig å bruke PowerPoint eller et annet presentasjonsverktøy. Det kan også være lurt å øve deg på presentasjonen på forhånd.
Forskningsetikk
Du må presentere resultatene saklig og nøyaktig. Du må også ta med viktige opplysninger som ikke passer med konklusjonen.
Du må oppgi kilder og referanser. Det gjør det lett for andre å finne ut hvor du har din informasjon fra. Hvis du bruker andres ideer eller tekster uten å oppgi kilder, blir det sett på som juks.
Som forsker bør dele kunnskapen din og gi noe tilbake til samfunnet du har forsket på. Hvis du for eksempel har studert en skoleklasse, kan du presentere resultatene for dem. Hvis du har intervjuet noen, kan du sende dem forskningsrapporten.
Struktur
Det finnes forskjellige måter å strukturere en muntlig eller skriftlig presentasjon av forskningsprosessen, og du må tilpasse presentasjonen ditt prosjekt. Her finner du et forslag til disposisjon og en liste med de viktigste punktene du burde ha med.
1. Tittel og innledning
Tittelen skal beskrive innholdet i forskningsprosjektet samtidig som den helst skal vekke interesse. I innledningen bør du presentere problemstillingen og begrunne hvorfor den er spennende og faglig relevant. Du burde også avgrense problemstillingen og presentere og begrunne eventuelle hypoteser og underproblemstillinger.
2. Presenter relevant teori og tidligere forskning
De aller fleste forskningsprosjekt bygger videre på faglige teorier og tidligere forskning. Det er problemstillingen din som avgjør hva slags teori og forskning du eventuelt skal bruke. Hvis det er relevant å presentere teorier eller tidligere forskning, må du beskrive hvorfor det er relevant, og hvordan det kan belyse din problemstilling. Du kan også trekke inn dette senere i presentasjonen, når du skal drøfte resultatet av undersøkelsen.
3. Beskriv og begrunn forskningsopplegget
Beskriv hvert steg i forskningsprosessen saklig og nøyaktig.
Hvilken metode har du valgt?
Hvordan har du valgt forskningsutvalg?
På hvilken måte har du gjennomført innsamlingen av data?
Bruk problemstillingen din til å begrunne valgene. Hvorfor kan forskningsopplegget du har valgt, gi et godt svar på problemstillingen?
Du kan også peke på ulike forskningsetiske utfordringer ved forskningsopplegget, og du kan diskutere eventuelle feilkilder som kan ha påvirket prosessen.
4. Presenter og drøft resultatene
Presenter resultatene fra undersøkelsen på en klar og tydelig måte. Begrunn resultatene ved å vise til datamaterialet. Hvis du har gjennomført et kvalitativt forskningsprosjekt, kan du hente ut relevante sitater eller observasjoner fra forskningsmaterialet som eksempler. Hvis du har gjennomført et kvantitativt forskningsprosjekt, kan du illustrere resultatene og datamaterialet med tabeller, grafer og diagrammer.
Uansett om du presenterer sitater, grafer, tabeller eller diagrammer, er det viktig at du også beskriver innholdet ved hjelp av egne ord. Du må forklare hvorfor og på hvilken måte de er relevante for problemstillingen. Selv om betydningen av et sitat kan være helt åpenbart for deg, er det ikke sikkert at det er åpenbart for leseren.
Det vil alltid finnes ulike måter å tolke resultatene fra en undersøkelse. Det er derfor viktig at du drøfter ulike tolkninger opp mot hverandre – gjerne ved hjelp av ulike teoretiske perspektiver og tidligere forskning. Hvis du ikke tidligere har diskutert forskningsetiske utfordringer og feilkilder som kan ha påvirket resultatet, kan du også gjøre det i denne delen.
5. Avslutning
I avslutningen skal du ikke presentere noe nytt, men oppsummere de viktigste resultatene av undersøkelsen. Du kan også bruke oppsummeringen til å si noe om hva det kan være aktuelt å forske videre på.
6. Litteraturliste og vedlegg
I litteraturlisten skal du ha med alle kildene du har brukt i undersøkelsen, for eksempel artikler, statistikker eller fagbøker. I vedleggene skal du legge ved det datamaterialet du har samlet inn og brukt i undersøkelsen. Det kan være observasjonslogg, lister over kvalitative kilder, intervjuutskrifter, spørreskjemaer og resultater fra spørreundersøkelser.
Eksempler på forskningsrapporter
Her er noen eksempler på forskningsrapporter skrevet av elever i videregående skole i forbindelse med Holberg i skolen. Forskningsrapportene ligger som pdf.-fil nederst i artikkelen. De kan gi deg gode tips til hvordan du selv kan formidle ditt forskningsprosjekt.
Diskriminering i arbeidslivet. Et kvalitativt forskningsprosjekt med intervjuer om diskriminering i arbeidslivet.
Når litt surdeig gjennomsyrer hele deigen. Et kvalitativt forskningsprosjekt basert på dybdeintervjuer om felleskapet i Jehovas Vitner.
Livet med gullbilletten. Et kvalitativt forskningsprosjekt basert på dybdeintervjuer om muligheter og utfordringer for unge voksne som kom alene til Norge som mindreårige.
Venteromskultur. Et kvalitativt og kvantitativt forskningsprosjekt basert på feltarbeid og spørreskjemaer om venteromskultur.
Lego – en bremsekloss for likestilling. Et kvalitativt forskningsprosjekt basert på deltagende observasjon om kjønnsstereotypiske leker.
De usynlige innvandrerne. Et kvalitativt forskningsprosjekt basert på intervjuer om hvordan det er å flytte tilbake til Norge etter å ha vært mange år i utlandet.
Trivsel og læringsmiljø i store og små klasser. Et kvantitativt forskningsprosjekt om forskjeller i læringsmiljø i store og små klasser.
Kilder
Andersen, G. (2008). Forskningsrapporten. NDLA. Hentet fra https://ndla.no/nb/subjects/subject:19/topic:1:195989/topic:1:195829/resource:1:57136
Grønmo, S. (2004). Samfunnsvitenskapelige metoder. Bergen: Fagbokforlaget
Holberg i skolen. (u.å.). Tidligere prosjektoppgaver. Hentet fra https://holbergprisen.no/nb/holbergprisen-i-skolen/tidligere-prosjektoppgaver
Melvær, K. (2014). Forskning for forskerspirer. Hentet fra https://holbergprisen.no/sites/default/files/2019-11/Forskning%20for%20forskerspirer%202019_ALT_mindre.pdf
Les original på NDLA →
En forskningsrapport er en skriftlig framstilling av forskningsprosjektet. Den må være saklig, ha en klar struktur og inneholde en liste over litteratur og relevante vedlegg.
En forskningspresentasjon er en muntlig formidling av forskningsprosjektet. For å illustrere resultatene for tilhørerne og gjøre det lettere å følge med er det vanlig å bruke PowerPoint eller et annet presentasjonsverktøy. Det kan også være lurt å øve deg på presentasjonen på forhånd.
Forskningsetikk
Du må presentere resultatene saklig og nøyaktig. Du må også ta med viktige opplysninger som ikke passer med konklusjonen.
Du må oppgi kilder og referanser. Det gjør det lett for andre å finne ut hvor du har din informasjon fra. Hvis du bruker andres ideer eller tekster uten å oppgi kilder, blir det sett på som juks.
Som forsker bør dele kunnskapen din og gi noe tilbake til samfunnet du har forsket på. Hvis du for eksempel har studert en skoleklasse, kan du presentere resultatene for dem. Hvis du har intervjuet noen, kan du sende dem forskningsrapporten.
Struktur
Det finnes forskjellige måter å strukturere en muntlig eller skriftlig presentasjon av forskningsprosessen, og du må tilpasse presentasjonen ditt prosjekt. Her finner du et forslag til disposisjon og en liste med de viktigste punktene du burde ha med.
1. Tittel og innledning
Tittelen skal beskrive innholdet i forskningsprosjektet samtidig som den helst skal vekke interesse. I innledningen bør du presentere problemstillingen og begrunne hvorfor den er spennende og faglig relevant. Du burde også avgrense problemstillingen og presentere og begrunne eventuelle hypoteser og underproblemstillinger.
2. Presenter relevant teori og tidligere forskning
De aller fleste forskningsprosjekt bygger videre på faglige teorier og tidligere forskning. Det er problemstillingen din som avgjør hva slags teori og forskning du eventuelt skal bruke. Hvis det er relevant å presentere teorier eller tidligere forskning, må du beskrive hvorfor det er relevant, og hvordan det kan belyse din problemstilling. Du kan også trekke inn dette senere i presentasjonen, når du skal drøfte resultatet av undersøkelsen.
3. Beskriv og begrunn forskningsopplegget
Beskriv hvert steg i forskningsprosessen saklig og nøyaktig.
Hvilken metode har du valgt?
Hvordan har du valgt forskningsutvalg?
På hvilken måte har du gjennomført innsamlingen av data?
Bruk problemstillingen din til å begrunne valgene. Hvorfor kan forskningsopplegget du har valgt, gi et godt svar på problemstillingen?
Du kan også peke på ulike forskningsetiske utfordringer ved forskningsopplegget, og du kan diskutere eventuelle feilkilder som kan ha påvirket prosessen.
4. Presenter og drøft resultatene
Presenter resultatene fra undersøkelsen på en klar og tydelig måte. Begrunn resultatene ved å vise til datamaterialet. Hvis du har gjennomført et kvalitativt forskningsprosjekt, kan du hente ut relevante sitater eller observasjoner fra forskningsmaterialet som eksempler. Hvis du har gjennomført et kvantitativt forskningsprosjekt, kan du illustrere resultatene og datamaterialet med tabeller, grafer og diagrammer.
Uansett om du presenterer sitater, grafer, tabeller eller diagrammer, er det viktig at du også beskriver innholdet ved hjelp av egne ord. Du må forklare hvorfor og på hvilken måte de er relevante for problemstillingen. Selv om betydningen av et sitat kan være helt åpenbart for deg, er det ikke sikkert at det er åpenbart for leseren.
Det vil alltid finnes ulike måter å tolke resultatene fra en undersøkelse. Det er derfor viktig at du drøfter ulike tolkninger opp mot hverandre – gjerne ved hjelp av ulike teoretiske perspektiver og tidligere forskning. Hvis du ikke tidligere har diskutert forskningsetiske utfordringer og feilkilder som kan ha påvirket resultatet, kan du også gjøre det i denne delen.
5. Avslutning
I avslutningen skal du ikke presentere noe nytt, men oppsummere de viktigste resultatene av undersøkelsen. Du kan også bruke oppsummeringen til å si noe om hva det kan være aktuelt å forske videre på.
6. Litteraturliste og vedlegg
I litteraturlisten skal du ha med alle kildene du har brukt i undersøkelsen, for eksempel artikler, statistikker eller fagbøker. I vedleggene skal du legge ved det datamaterialet du har samlet inn og brukt i undersøkelsen. Det kan være observasjonslogg, lister over kvalitative kilder, intervjuutskrifter, spørreskjemaer og resultater fra spørreundersøkelser.
Eksempler på forskningsrapporter
Her er noen eksempler på forskningsrapporter skrevet av elever i videregående skole i forbindelse med Holberg i skolen. Forskningsrapportene ligger som pdf.-fil nederst i artikkelen. De kan gi deg gode tips til hvordan du selv kan formidle ditt forskningsprosjekt.
Diskriminering i arbeidslivet. Et kvalitativt forskningsprosjekt med intervjuer om diskriminering i arbeidslivet.
Når litt surdeig gjennomsyrer hele deigen. Et kvalitativt forskningsprosjekt basert på dybdeintervjuer om felleskapet i Jehovas Vitner.
Livet med gullbilletten. Et kvalitativt forskningsprosjekt basert på dybdeintervjuer om muligheter og utfordringer for unge voksne som kom alene til Norge som mindreårige.
Venteromskultur. Et kvalitativt og kvantitativt forskningsprosjekt basert på feltarbeid og spørreskjemaer om venteromskultur.
Lego – en bremsekloss for likestilling. Et kvalitativt forskningsprosjekt basert på deltagende observasjon om kjønnsstereotypiske leker.
De usynlige innvandrerne. Et kvalitativt forskningsprosjekt basert på intervjuer om hvordan det er å flytte tilbake til Norge etter å ha vært mange år i utlandet.
Trivsel og læringsmiljø i store og små klasser. Et kvantitativt forskningsprosjekt om forskjeller i læringsmiljø i store og små klasser.
Kilder
Andersen, G. (2008). Forskningsrapporten. NDLA. Hentet fra https://ndla.no/nb/subjects/subject:19/topic:1:195989/topic:1:195829/resource:1:57136
Grønmo, S. (2004). Samfunnsvitenskapelige metoder. Bergen: Fagbokforlaget
Holberg i skolen. (u.å.). Tidligere prosjektoppgaver. Hentet fra https://holbergprisen.no/nb/holbergprisen-i-skolen/tidligere-prosjektoppgaver
Melvær, K. (2014). Forskning for forskerspirer. Hentet fra https://holbergprisen.no/sites/default/files/2019-11/Forskning%20for%20forskerspirer%202019_ALT_mindre.pdf
Les original på NDLA →
Forskningsutvalg i kvalitative forskningsprosjekt
Hvem skal du velge ut til å delta i en undersøkelse, og hvordan skal du finne fram til dem? Hvis du for eksempel ønsker å studere asylsøkere, kan du ikke snakke med alle asylsøkere som har kommet til Norge. Du må velge ut noen og gjøre et utvalg. Det er flere forskjellige måter å velge et utvalg til et kvalitativt forskningsprosjekt, og det er først og fremst problemstillingen din som bestemmer hvilken metode som egner seg best.
Utvalg i kvalitative forskningsopplegg
I kvalitative metoder velger man som regel strategisk utvelging. Det vil si at man ut fra en faglig vurdering velger ut et begrenset antall personer eller enheter som relevante og interessante for undersøkelsen. Du må derfor være på utkikk etter eksempler som på en god måte kan gi deg informasjon om problemstillingen din.
Når du bruker strategisk utvelging, kan du både velge ut typiske tilfeller på det du vil undersøke eller mer ekstreme tilfeller som kan sette problemstillingen din på spissen. Hvis du for eksempel vil studere et rånemiljø, kan du både velge personer som på en veldig åpenlys måte identifiserer seg som rånere, helt vanlige medlemmer og personer som oppholder seg mer i utkanten av miljøet.
Viktige fagbegreper Enheter: Det undersøkelsesobjektet du samler informasjon om i undersøkelsen. Det er ofte personer, men kan også være organisasjoner, land, holdninger eller handlinger.Informanter:De personene du intervjuer eller snakker med i kvalitative undersøkelser.Populasjon/univers: Alle de personene eller enhetene en ønsker å si noe om i undersøkelsen, for eksempel ungdom i Norge. Utvalg: De personene eller enhetene som faktisk deltar i undersøkelsen.Strategisk utvelging:Utvalget bygger på systematiske vurderinger av hvilke enheter i universet som ut fra teoretiske og analytiske formål er mest relevante og mest interessante å inkludere i undersøkelsen. Sannsynlighetsutvelging: Utvalget blir trukket tilfeldig, og alle enhetene i universet har derfor en lik mulighet for å komme med i utvalget. Utvalgsstørrelse
Hvor mange personer eller enheter trenger du å velge ut? I kvalitative forskningsprosjekt velger en ofte ganske få personer til undersøkelsen. Utvalget må bare være stort nok til å belyse problemstillingen din på en god måte.
Forskningsetikk
Når du velger hvem du skal forske på, må du huske på at:
Deltagelsen skal være frivillig, og de som deltar kan når som helst kunne trekke seg fra undersøkelsen.
De som deltar må vite hva slags undersøkelse de skal være med på og gi informert samtykke.
Selv om du bare observerer, har de du observerer rett til å vite at de deltar i en undersøkelse og få muligheten til å ikke være med.
Les mer om informert samtykke i en artikkel fra NDLA.
Strategisk utvelging
Når du bruker strategisk utvelging, velger du ut de informantene som er godt tilpasset problemstillingen din. Det kan være personer som deler bestemte egenskaper, tilhører et bestemt miljø, har et spesielt yrke eller bor i et bestemt område.
En fare ved strategisk utvelging er at du får tak i personer som tilhører helt spesielle nettverk og miljøer. Dette er ikke noe du alltid kan unngå, men det er viktig at du er klar over skjevhetene og tar det med når du skal drøfte resultatene.
Slumpmessig utvelging
Her velger du ut de som tilfeldigvis er på et bestemt sted til en bestemt tid. Du kan for eksempel velge å intervjue dem som tilfeldigvis sitter i kantina på skolen klokka to på ettermiddagen. På denne måten kan du lettvint finne fram til deltakere. Du må imidlertid huske på at det kan være spesielle grunner til at akkurat disse personene sitter i kantina da, og det kan føre til et skjevt utvalg.
Kvoteutvelging
Her velger du først ut ett eller flere spesielle kjennetegn ved dem du ønsker å ha med i undersøkelsen. Deretter bruker du disse kjennetegnene til å velge ut hvem som skal være med. Hvis du for eksempel ønsker å studere kjønnsforskjeller, kan det være viktig å ha med like mange gutter og jenter i undersøkelser. Basert på kjennetegnet kjønn velger du derfor ut to like store grupper, én andel eller kvote med gutter og én andel eller kvote med jenter.
Utvelging ved selvseleksjon
Her velger du ut de som har lyst til å delta i undersøkelsen og melder seg frivillig til å være med. Du kan for eksempel sette opp en plakat på skolen og be om frivillige. På denne måten kan du finne fram til personer som er motivert til å delta og gjerne er interessert i tema.
Denne metoden gir deg imidlertid mindre kontroll over hvem som velger å være med eller ikke. Det kan også føre til skjevheter ved at du bare får med de som er veldig motivert til å delta.
Snøballutvelging
Her ber du den første deltakeren i undersøkelsen forslå et par andre aktuelle personer som kan være med. De nye personene du får tak i, forslår deretter andre aktuelle personer, og slik kommer du i kontakt med flere og flere. Hvis du forsker på bruken av hijab, kan du først finne en som bruker hijab og spørre henne om hun kjenner andre som bruker hijab som du også kan snakke med.
Denne metoden kan hjelpe deg å komme i kontakt med folk som har spesiell kunnskap, bestemte egenskaper eller tilhører et visst miljø. Samtidig har du selv begrenset kontroll og oversikt over hvem som blir med, og du risikerer å finne fram til personer som tilhører et helt spesielt nettverk.
KilderFangen, K. (2004) Deltagende observasjon. Bergen: Fagbokforlaget.
Grønmo, S. (2004) Samfunnsvitenskapelige metoder. Bergen: Fagbokforlaget
Grønmo, S. (2020, 3. januar) Enhet. I Store norske leksikon. Hentet fra https://snl.no/enhet_-_forskningsmetode
Grønmo, S. (2020, 22 mai) Utvalg. I Store norske leksikon. Hentet fra https://snl.no/utvalg
Schiefloe, P.M. (2019) Mennesker og Samfunn (3. utg.) Oslo: Vigmostad & Bjørke
Les original på NDLA →
Utvalg i kvalitative forskningsopplegg
I kvalitative metoder velger man som regel strategisk utvelging. Det vil si at man ut fra en faglig vurdering velger ut et begrenset antall personer eller enheter som relevante og interessante for undersøkelsen. Du må derfor være på utkikk etter eksempler som på en god måte kan gi deg informasjon om problemstillingen din.
Når du bruker strategisk utvelging, kan du både velge ut typiske tilfeller på det du vil undersøke eller mer ekstreme tilfeller som kan sette problemstillingen din på spissen. Hvis du for eksempel vil studere et rånemiljø, kan du både velge personer som på en veldig åpenlys måte identifiserer seg som rånere, helt vanlige medlemmer og personer som oppholder seg mer i utkanten av miljøet.
Viktige fagbegreper Enheter: Det undersøkelsesobjektet du samler informasjon om i undersøkelsen. Det er ofte personer, men kan også være organisasjoner, land, holdninger eller handlinger.Informanter:De personene du intervjuer eller snakker med i kvalitative undersøkelser.Populasjon/univers: Alle de personene eller enhetene en ønsker å si noe om i undersøkelsen, for eksempel ungdom i Norge. Utvalg: De personene eller enhetene som faktisk deltar i undersøkelsen.Strategisk utvelging:Utvalget bygger på systematiske vurderinger av hvilke enheter i universet som ut fra teoretiske og analytiske formål er mest relevante og mest interessante å inkludere i undersøkelsen. Sannsynlighetsutvelging: Utvalget blir trukket tilfeldig, og alle enhetene i universet har derfor en lik mulighet for å komme med i utvalget. Utvalgsstørrelse
Hvor mange personer eller enheter trenger du å velge ut? I kvalitative forskningsprosjekt velger en ofte ganske få personer til undersøkelsen. Utvalget må bare være stort nok til å belyse problemstillingen din på en god måte.
Forskningsetikk
Når du velger hvem du skal forske på, må du huske på at:
Deltagelsen skal være frivillig, og de som deltar kan når som helst kunne trekke seg fra undersøkelsen.
De som deltar må vite hva slags undersøkelse de skal være med på og gi informert samtykke.
Selv om du bare observerer, har de du observerer rett til å vite at de deltar i en undersøkelse og få muligheten til å ikke være med.
Les mer om informert samtykke i en artikkel fra NDLA.
Strategisk utvelging
Når du bruker strategisk utvelging, velger du ut de informantene som er godt tilpasset problemstillingen din. Det kan være personer som deler bestemte egenskaper, tilhører et bestemt miljø, har et spesielt yrke eller bor i et bestemt område.
En fare ved strategisk utvelging er at du får tak i personer som tilhører helt spesielle nettverk og miljøer. Dette er ikke noe du alltid kan unngå, men det er viktig at du er klar over skjevhetene og tar det med når du skal drøfte resultatene.
Slumpmessig utvelging
Her velger du ut de som tilfeldigvis er på et bestemt sted til en bestemt tid. Du kan for eksempel velge å intervjue dem som tilfeldigvis sitter i kantina på skolen klokka to på ettermiddagen. På denne måten kan du lettvint finne fram til deltakere. Du må imidlertid huske på at det kan være spesielle grunner til at akkurat disse personene sitter i kantina da, og det kan føre til et skjevt utvalg.
Kvoteutvelging
Her velger du først ut ett eller flere spesielle kjennetegn ved dem du ønsker å ha med i undersøkelsen. Deretter bruker du disse kjennetegnene til å velge ut hvem som skal være med. Hvis du for eksempel ønsker å studere kjønnsforskjeller, kan det være viktig å ha med like mange gutter og jenter i undersøkelser. Basert på kjennetegnet kjønn velger du derfor ut to like store grupper, én andel eller kvote med gutter og én andel eller kvote med jenter.
Utvelging ved selvseleksjon
Her velger du ut de som har lyst til å delta i undersøkelsen og melder seg frivillig til å være med. Du kan for eksempel sette opp en plakat på skolen og be om frivillige. På denne måten kan du finne fram til personer som er motivert til å delta og gjerne er interessert i tema.
Denne metoden gir deg imidlertid mindre kontroll over hvem som velger å være med eller ikke. Det kan også føre til skjevheter ved at du bare får med de som er veldig motivert til å delta.
Snøballutvelging
Her ber du den første deltakeren i undersøkelsen forslå et par andre aktuelle personer som kan være med. De nye personene du får tak i, forslår deretter andre aktuelle personer, og slik kommer du i kontakt med flere og flere. Hvis du forsker på bruken av hijab, kan du først finne en som bruker hijab og spørre henne om hun kjenner andre som bruker hijab som du også kan snakke med.
Denne metoden kan hjelpe deg å komme i kontakt med folk som har spesiell kunnskap, bestemte egenskaper eller tilhører et visst miljø. Samtidig har du selv begrenset kontroll og oversikt over hvem som blir med, og du risikerer å finne fram til personer som tilhører et helt spesielt nettverk.
KilderFangen, K. (2004) Deltagende observasjon. Bergen: Fagbokforlaget.
Grønmo, S. (2004) Samfunnsvitenskapelige metoder. Bergen: Fagbokforlaget
Grønmo, S. (2020, 3. januar) Enhet. I Store norske leksikon. Hentet fra https://snl.no/enhet_-_forskningsmetode
Grønmo, S. (2020, 22 mai) Utvalg. I Store norske leksikon. Hentet fra https://snl.no/utvalg
Schiefloe, P.M. (2019) Mennesker og Samfunn (3. utg.) Oslo: Vigmostad & Bjørke
Les original på NDLA →
Forskningsutvalg i kvantitative forskningsprosjekt
Utvalg i kvantitative forskningsopplegg
Hvem skal du velge ut til delta i en kvantitativ undersøkelse, og hvordan skal du finne fram til dem? Hvis du for eksempel ønsker å studere ungdomskriminalitet, er det ikke mulig å spørre alle ungdommer i Norge. Du må velge ut noen og gjøre et utvalg. Det er flere forskjellige måter å velge et utvalg til en undersøkelse, og det er først og fremst problemstillingen din som bestemmer hvilken metode du kan bruke.
I kvantitative metoder velger en som regel sannsynlighetsutvelging. Det vil si at du velger ut personer og enheter tilfeldig. Hvis du for eksempel ønsker å studere 16-åringer i din kommune, må alle sekstenåringene i hele kommunen ha like stor mulighet til å bli trukket ut til å være med i undersøkelsen.
Det kan ofte være vanskelig å gjennomføre et slikt utvalg hvis du er skoleelev. Et alternativ for elever vil derfor ofte være å bruke en klasse, et klassetrinn eller hele skolen som enheter i undersøkelsen. Da må du huske på at du strengt tatt ikke kan bruke resultatene til å si noe om andre ungdommer enn de som går i akkurat den klassen eller på den skolen du har undersøkt.
Viktige fagbegreper
EnheterDet undersøkelsesobjektet du samler informasjon om i undersøkelsen. Det er ofte personer, men kan også være organisasjoner, land, holdninger eller handlinger.Populasjon/universAlle de personene eller enhetene en ønsker å si noe om i undersøkelsen. For eksempel ungdom i Norge.UtvalgDe personene eller enhetene som faktisk deltar i undersøkelsen.Strategisk utvelgingUtvalget bygger på systematiske vurderinger av hvilke enheter i universet som er mest relevante og mest interessant å inkludere i undersøkelsen.SannsynlighetsutvelgingUtvalget blir trukket tilfeldig, og alle enhetene i universet har derfor en lik mulighet for å komme med i utvalget.Utvalgsstørrelse og feilmargin
Kan vi stole på resultatene i en undersøkelse? Vi har jo tross alt ikke spurt alle i den populasjonen vi ønsker å undersøke. Hvor mange personer eller enheter trenger du å velge ut? For å få svar på dette, må vi gjøre det vi kaller en feilmarginanalyse.
Feilmarginene i en undersøkelse blir i hovedsak bestemt av to ting:
KonfidensintervallDette er en tall på hvor sannsynlig det er at vi har rett resultat. Med et konfidensintervall på 95 % er det 95 % sannsynlighet for at resultatet fra utvalget gjelder for hele populasjonen. Jo større krav til sannsynlighet, jo større vil feilmarginen bli.UtvalgsstørrelseI kvantitative metoder har en ofte med et stort antall personer fordi en ønsker å si noe om en stor gruppe mennesker. Jo flere personer du har med, jo mer sannsynlig er det at resultatene stemmer. Vær oppmerksom på at det bare er utvalgsstørrelsen som har betydning for feilmarginen, bortsett fra ved svært små populasjoner. Ved store populasjoner betyr det ingenting om størrelsen på populasjonen er Norges befolkning på 5 millioner mennesker, eller om det er størrelsen på USAs befolkning på 200 millioner mennesker.
I en feilmargintabell kan du lese hvor stor feilmarginen er ved ulike utvalgsstørrelser. De fleste undersøkelser bruker et signifikansnivå på 95 %.
Spørreundersøkelser.no har en kalkulator du kan bruke til å regne ut sannsynligheten for feil ved ulike utvalgsstørrelser.
Forskningsetikk
Når du velger hvem du skal forske på, må du huske på at:
Deltagelsen skal være frivillig, og de som deltar kan når som helst kunne trekke seg fra undersøkelsen.
De som deltar må vite hva slags undersøkelse de skal være med på og gi informert samtykke.
Selv om du bare observerer, har de du observerer rett til å vite at de deltar i en undersøkelse og må få muligheten til å ikke være med.
Les mer om informert samtykke i en artikkel fra NDLA.
Sannsynlighetsutvelging
Hvis du ønsker å komme med statistiske generaliseringer og for eksempel finne ut hvor mange på din skole som har bestemte holdninger, kan du bruke sannsynlighetsutvelging. Det vil si at alle i den gruppen (populasjonen) du ønsker å si noe om, har like stor mulighet til å bli valgt ut som deltakere.
Dersom du for eksempel ønsker å undersøke holdningen til svart arbeid på din skole, kan bruke en liste over alle elevene på skolen. Ut fra denne listen kan du på en tilfeldig måte trekke ut et visst antall elever. Da vil alle elevene ha like stor sjanse for å bli trukket ut.
Sannsynlighetsutvelging krever som oftest mange deltakere og kan derfor være vanskelig å gjennomføre for skolelever. Ofte vil det være mest aktuelt å gjennomføre en forenklet versjon. Da er det viktig at du diskuterer hvordan en forenklet utvelgelse kan ha påvirket resultatet av undersøkelsen når du presenterer forskningsprosjektet.
Sannsynlighetsutvelging vil også være aktuell hvis du bruker statistikk som allerede eksisterer. Det finnes flere forskjellige former sannsynlighetsutvelging, og de kan kombineres på ulike måter.
Enkel tilfeldig utvelging
Her starter du med en oversikt over hele den gruppen du ønsker å si noe om, for eksempel ungdommer som tilhører et klassetrinn på en skole. Deretter trekker du tilfeldig én etter én person til du har det riktige antallet.
Systematisk utvelging
Denne metoden ligner enkel tilfeldig utvelging. Du starter med en liste med en klar og entydig rekkefølge. Først trekker du en tilfeldig deltaker, og deretter velger du dem som står i en bestemt avstand eller rekkefølge fra den første. Hvis du for eksempel først trekker nummer 11, kan du fortsette å velge nummer 1, 21, 31, 41, 51, 61, 71 osv. på listen.
Stratifisert utvelging
Her starter du med å dele populasjonen i ulike grupper basert på visse kjennetegn, for eksempel kjønn eller alder. Deretter trekker du på en tilfeldig måte det riktige antallet personer fra hver gruppe. På den måten kan du sikre deg at du for eksempel får like mange kvinner som menn eller like mange ungdommer, voksne og eldre.
Klyngeutvelging
I likhet med stratifisert utvelging starter du med å dele populasjonen i ulike grupper, men her deler du dem i grupper etter fysisk og geografisk nærhet. Du kan for eksempel dele inn elever etter ulike skoler eller ulike klasser på samme skole. Hver skole eller klasse er da en klynge. Deretter kan du trekke på en tilfeldig måte hvilken skole eller klasse du skal studere. Denne formen for utvelgelse kan ofte være lettere å gjennomføre i praksis.
Kilder
Grønmo, S. (2004). Samfunnsvitenskapelige metoder. Bergen: Fagbokforlaget
Grønmo, S. (2020, 3. januar). Enhet – forskningsmetode. I Store norske leksikon. Hentet fra https://snl.no/enhet_-_forskningsmetode
Grønmo, S. (2020, 22 mai). Utvalg. I Store norske leksikon. Hentet fra https://snl.no/utvalg
Schiefloe, P.M. (2019). Mennesker og Samfunn (3. utg.) Oslo: Vigmostad & Bjørke
Les original på NDLA →
Hvem skal du velge ut til delta i en kvantitativ undersøkelse, og hvordan skal du finne fram til dem? Hvis du for eksempel ønsker å studere ungdomskriminalitet, er det ikke mulig å spørre alle ungdommer i Norge. Du må velge ut noen og gjøre et utvalg. Det er flere forskjellige måter å velge et utvalg til en undersøkelse, og det er først og fremst problemstillingen din som bestemmer hvilken metode du kan bruke.
I kvantitative metoder velger en som regel sannsynlighetsutvelging. Det vil si at du velger ut personer og enheter tilfeldig. Hvis du for eksempel ønsker å studere 16-åringer i din kommune, må alle sekstenåringene i hele kommunen ha like stor mulighet til å bli trukket ut til å være med i undersøkelsen.
Det kan ofte være vanskelig å gjennomføre et slikt utvalg hvis du er skoleelev. Et alternativ for elever vil derfor ofte være å bruke en klasse, et klassetrinn eller hele skolen som enheter i undersøkelsen. Da må du huske på at du strengt tatt ikke kan bruke resultatene til å si noe om andre ungdommer enn de som går i akkurat den klassen eller på den skolen du har undersøkt.
Viktige fagbegreper
EnheterDet undersøkelsesobjektet du samler informasjon om i undersøkelsen. Det er ofte personer, men kan også være organisasjoner, land, holdninger eller handlinger.Populasjon/universAlle de personene eller enhetene en ønsker å si noe om i undersøkelsen. For eksempel ungdom i Norge.UtvalgDe personene eller enhetene som faktisk deltar i undersøkelsen.Strategisk utvelgingUtvalget bygger på systematiske vurderinger av hvilke enheter i universet som er mest relevante og mest interessant å inkludere i undersøkelsen.SannsynlighetsutvelgingUtvalget blir trukket tilfeldig, og alle enhetene i universet har derfor en lik mulighet for å komme med i utvalget.Utvalgsstørrelse og feilmargin
Kan vi stole på resultatene i en undersøkelse? Vi har jo tross alt ikke spurt alle i den populasjonen vi ønsker å undersøke. Hvor mange personer eller enheter trenger du å velge ut? For å få svar på dette, må vi gjøre det vi kaller en feilmarginanalyse.
Feilmarginene i en undersøkelse blir i hovedsak bestemt av to ting:
KonfidensintervallDette er en tall på hvor sannsynlig det er at vi har rett resultat. Med et konfidensintervall på 95 % er det 95 % sannsynlighet for at resultatet fra utvalget gjelder for hele populasjonen. Jo større krav til sannsynlighet, jo større vil feilmarginen bli.UtvalgsstørrelseI kvantitative metoder har en ofte med et stort antall personer fordi en ønsker å si noe om en stor gruppe mennesker. Jo flere personer du har med, jo mer sannsynlig er det at resultatene stemmer. Vær oppmerksom på at det bare er utvalgsstørrelsen som har betydning for feilmarginen, bortsett fra ved svært små populasjoner. Ved store populasjoner betyr det ingenting om størrelsen på populasjonen er Norges befolkning på 5 millioner mennesker, eller om det er størrelsen på USAs befolkning på 200 millioner mennesker.
I en feilmargintabell kan du lese hvor stor feilmarginen er ved ulike utvalgsstørrelser. De fleste undersøkelser bruker et signifikansnivå på 95 %.
Spørreundersøkelser.no har en kalkulator du kan bruke til å regne ut sannsynligheten for feil ved ulike utvalgsstørrelser.
Forskningsetikk
Når du velger hvem du skal forske på, må du huske på at:
Deltagelsen skal være frivillig, og de som deltar kan når som helst kunne trekke seg fra undersøkelsen.
De som deltar må vite hva slags undersøkelse de skal være med på og gi informert samtykke.
Selv om du bare observerer, har de du observerer rett til å vite at de deltar i en undersøkelse og må få muligheten til å ikke være med.
Les mer om informert samtykke i en artikkel fra NDLA.
Sannsynlighetsutvelging
Hvis du ønsker å komme med statistiske generaliseringer og for eksempel finne ut hvor mange på din skole som har bestemte holdninger, kan du bruke sannsynlighetsutvelging. Det vil si at alle i den gruppen (populasjonen) du ønsker å si noe om, har like stor mulighet til å bli valgt ut som deltakere.
Dersom du for eksempel ønsker å undersøke holdningen til svart arbeid på din skole, kan bruke en liste over alle elevene på skolen. Ut fra denne listen kan du på en tilfeldig måte trekke ut et visst antall elever. Da vil alle elevene ha like stor sjanse for å bli trukket ut.
Sannsynlighetsutvelging krever som oftest mange deltakere og kan derfor være vanskelig å gjennomføre for skolelever. Ofte vil det være mest aktuelt å gjennomføre en forenklet versjon. Da er det viktig at du diskuterer hvordan en forenklet utvelgelse kan ha påvirket resultatet av undersøkelsen når du presenterer forskningsprosjektet.
Sannsynlighetsutvelging vil også være aktuell hvis du bruker statistikk som allerede eksisterer. Det finnes flere forskjellige former sannsynlighetsutvelging, og de kan kombineres på ulike måter.
Enkel tilfeldig utvelging
Her starter du med en oversikt over hele den gruppen du ønsker å si noe om, for eksempel ungdommer som tilhører et klassetrinn på en skole. Deretter trekker du tilfeldig én etter én person til du har det riktige antallet.
Systematisk utvelging
Denne metoden ligner enkel tilfeldig utvelging. Du starter med en liste med en klar og entydig rekkefølge. Først trekker du en tilfeldig deltaker, og deretter velger du dem som står i en bestemt avstand eller rekkefølge fra den første. Hvis du for eksempel først trekker nummer 11, kan du fortsette å velge nummer 1, 21, 31, 41, 51, 61, 71 osv. på listen.
Stratifisert utvelging
Her starter du med å dele populasjonen i ulike grupper basert på visse kjennetegn, for eksempel kjønn eller alder. Deretter trekker du på en tilfeldig måte det riktige antallet personer fra hver gruppe. På den måten kan du sikre deg at du for eksempel får like mange kvinner som menn eller like mange ungdommer, voksne og eldre.
Klyngeutvelging
I likhet med stratifisert utvelging starter du med å dele populasjonen i ulike grupper, men her deler du dem i grupper etter fysisk og geografisk nærhet. Du kan for eksempel dele inn elever etter ulike skoler eller ulike klasser på samme skole. Hver skole eller klasse er da en klynge. Deretter kan du trekke på en tilfeldig måte hvilken skole eller klasse du skal studere. Denne formen for utvelgelse kan ofte være lettere å gjennomføre i praksis.
Kilder
Grønmo, S. (2004). Samfunnsvitenskapelige metoder. Bergen: Fagbokforlaget
Grønmo, S. (2020, 3. januar). Enhet – forskningsmetode. I Store norske leksikon. Hentet fra https://snl.no/enhet_-_forskningsmetode
Grønmo, S. (2020, 22 mai). Utvalg. I Store norske leksikon. Hentet fra https://snl.no/utvalg
Schiefloe, P.M. (2019). Mennesker og Samfunn (3. utg.) Oslo: Vigmostad & Bjørke
Les original på NDLA →
Hvordan lage en god problemstilling
Hva er en problemstilling?
En problemstilling er et begrunnet forskningsspørsmål. Det vil si at du ved hjelp av faglig kunnskap lager et spørsmål om det temaet du ønsker å forske på. Når du lager en problemstilling må du derfor:
Ta utgangspunkt i sosiologisk og sosialantropologisk kunnskap.
Bruke denne kunnskapen til å lage et spørsmål som du kan få svar på ved hjelp av en undersøkelse.
Hvis du skal forske på kriminalitet, kan du for eksempel ta utgangspunkt i tidligere forskning som viser at det er langt flere kriminelle menn enn kvinner. På bakgrunn av denne kunnskapen kan du formulere problemstillinger som:
Har gutter og jenter ulike holdninger til kriminalitet på min skole?
Hvilke normer har gutter og jenter når det gjelder bruken av vold?
Hvordan lager du en problemstilling?
Når du skal lage en problemstilling, må du starte med å formulere et spørsmål. Den enkleste måten å lage et spørsmål på er å bruke spørreord som hva, hvem, hvor, hvilke, hvordan og hvorfor. Problemstillingen bør også være kort og blir vanligvis formulert i en setning og ett enkelt spørsmål.
La oss si at du ønsker å forske på kultur og integrering i Norge. Fra før av vet du at det eksisterer mange fordommer mot muslimer, og du ønsker å forske på bruken av hijab blant muslimske jenter. Da kan du enten formulere en bred og utforskende problemstilling som for eksempel:
Hvilke erfaringer har unge muslimske jenter med å bruke hijab i samfunnet?
Du kan også velge å formulere en mer presis og avgrenset problemstilling som for eksempel:
Hva slags negative sanksjoner møter unge muslimske jenter med hijab i kollektivtrafikken i Stavanger?
Hvordan du formulerer problemstillingen, er avhengig av formålet med undersøkelsen.
Hvis formålet er å beskrive et fenomen, kan du spørre om hvordan det oppleves for unge muslimske jenter å bruke hijab.
Hvis formålet er å forklare et fenomen, kan du spørre om hvorfor muslimske jenter med hijab blir utsatt for negative sanksjoner?
Hvis formålet er å undersøke konsekvenser, kan du spørre om hvilke konsekvenser negative sanksjoner har for muslimske jenter som bruker hijab.
Ulike former for problemstillingerTheo Koritzinsky har kommet fram til følgende hovedkategorier av problemstillinger:
Faktaspørsmål:
Forklarer grunnleggende begreper og gir informasjon.
Spørsmål: Hva / hvor / hvem er…? Hvordan virker…?
Forklaringsspørsmål:
Forklarer sammenhenger. Spørsmål: Hvorfor er det slik at…?
Vurderingsspørsmål:
Avdekker synspunkter og holdninger. Spørsmål: Hva synes vi om…? Hvilken holdning har vi til…?
Handlingsspørsmål
Leder til handling. Spørsmål: Hva kan vi gjøre for å…?
Kilde: Roland, E.S. & Alnæs, S. (2011 ) Hvordan ser en god problemstilling ut. NDLA. Hentet fra https://2011.arkiv.ndla.no/node/64026
Avgrens problemstillingen
Jo mer konkret og presis problemstillingen er, jo lettere blir det ofte å gjennomføre undersøkelsen i praksis. En måte å avgrense problemstillingen er å formulere helt presist hva og hvem du vil undersøke.
Hvis du for eksempel vil undersøke holdninger blant ungdom, kan du avgrense denne gruppen og si at du vil undersøke holdninger blant ungdom mellom 16 og 18 år i Tvedestrand kommune.
Hvis du vil undersøke undersøke utdanningsvalg, kan du avgrense problemstillingen ved å si at du vil undersøke tiendeklassingers valg av studieretning på videregående.
En annen måte å avgrense problemstillingen på er å beskrive hva du vil fokusere på i innledningen av oppgaven. Du bør også begrunne hvorfor du har valgt nettopp dette fokuset.
Hvis du vil undersøke ungdomskriminalitet i din kommune, kan du avgrense oppgaven og bare fokusere på narkotikakriminalitet. En begrunnelse for det valget kan være at lokalavisen har hatt flere saker om narkotikabruk blant unge de siste månedene.
Kjennetegn på en god problemstilling
Relevant og aktuell
Problemstillingen må være faglig relevant og kunne knyttes til læreplanen. Det er også en fordel om du kan trekke inn ulike deler av faget. Ofte kan det være lurt å ta utgangspunkt i dagsaktuelle tema. Det gjør ofte forskningsprosjektet mer engasjerende for deg selv og andre.
Tydelig og presis
Problemstillingen bør være enkel og unngå ord og formuleringer som kan tolkes på mange ulike måter. Bruk i stedet fagbegreper som kan defineres presist og kutt ut alle unødvendige ord.
Anvendelig og forskbar
Det må være mulig å undersøke eller forske på problemstillingen i praksis. Det kan for eksempel være spennende å forske på terrorisme, men for de fleste skoleelever er terrorister vanskelig å komme i kontakt med.
Åpner for refleksjon og drøfting
Svaret på problemstillingen kan ikke være åpenbart. En god problemstilling åpner for refleksjon og diskusjon. I stedet for å spørre hvem som tjener mest av kvinner og menn kan du spørre om hvorfor det er så store lønnsforskjeller mellom dem.
Spesifisering av problemstillingen
Problemstillingen styrer hele undersøkelsen, og det er flere måter å gjøre den mer presis og anvendelig på. I tillegg til å avgrense problemstillingen kan du også formulere hypoteser eller underspørsmål.
Hypoteser
Du kan formulere eller dele opp problemstillingen din i én eller flere hypoteser. En hypotese er en form for kvalifisert gjetning. Du formulerer en påstand om hvordan du tror virkeligheten ser ut. Denne påstanden kan deretter bekreftes eller avkreftes i undersøkelsen.
Hvis du ønsker å utforske om det er en sammenheng mellom bruken av sosiale medier og kroppspress, kan du lage følgende hypoteser:
De som bruker mye tid på sosiale medier, opplever mer kroppspress enn de som bruker lite tid.
De som deler mange bilder på sosiale medier, opplever mer kroppspress enn de som deler få bilder.
Disse hypotesene kan du deretter bekrefte eller avkrefte gjennom en spørreundersøkelse.
Underspørsmål
Hvis du har en relativ bred problemstilling, kan du dele den opp i enklere og mer konkrete underspørsmål. La oss si du at du ønsker å undersøke hva som er konsekvensene av hatytringer på sosiale medier. Da kan du for eksempel stille følgende underspørsmål:
Hva slags typer hatytringer mottar ungdommer?
På hvilke sosiale medier opplever ungdom hatytringer?
Hvordan opplever ungdom selv å bli påvirket av hatytringer?
Øvelse
Lag forslag til problemstillinger og diskuter dem:
Hva var bra med problemstillingen?
Hva var uklart og må utdypes eller gjøres tydeligere og mer presist?
Hva kan endres og forbedres? Hvordan?
Kilder
Andersen, G. (2008) Forskningsprosessen. Hentet fra https://holbergprisen.no/nb/holbergprisen-i-skolen/forskningsprosessen
Grønmo, S. (2004) Samfunnsvitenskapelige metoder. Bergen: Fagbokforlaget
Rienecker, L. & Jørgensen, P.S. (2013) Den gode oppgaven. Bergen: Fagbokforlaget
Roland, E.S. & Alnæs, S. (2011 ) Hvordan ser en god problemstilling ut. NDLA. Hentet fra https://2011.arkiv.ndla.no/node/64026
Les original på NDLA →
En problemstilling er et begrunnet forskningsspørsmål. Det vil si at du ved hjelp av faglig kunnskap lager et spørsmål om det temaet du ønsker å forske på. Når du lager en problemstilling må du derfor:
Ta utgangspunkt i sosiologisk og sosialantropologisk kunnskap.
Bruke denne kunnskapen til å lage et spørsmål som du kan få svar på ved hjelp av en undersøkelse.
Hvis du skal forske på kriminalitet, kan du for eksempel ta utgangspunkt i tidligere forskning som viser at det er langt flere kriminelle menn enn kvinner. På bakgrunn av denne kunnskapen kan du formulere problemstillinger som:
Har gutter og jenter ulike holdninger til kriminalitet på min skole?
Hvilke normer har gutter og jenter når det gjelder bruken av vold?
Hvordan lager du en problemstilling?
Når du skal lage en problemstilling, må du starte med å formulere et spørsmål. Den enkleste måten å lage et spørsmål på er å bruke spørreord som hva, hvem, hvor, hvilke, hvordan og hvorfor. Problemstillingen bør også være kort og blir vanligvis formulert i en setning og ett enkelt spørsmål.
La oss si at du ønsker å forske på kultur og integrering i Norge. Fra før av vet du at det eksisterer mange fordommer mot muslimer, og du ønsker å forske på bruken av hijab blant muslimske jenter. Da kan du enten formulere en bred og utforskende problemstilling som for eksempel:
Hvilke erfaringer har unge muslimske jenter med å bruke hijab i samfunnet?
Du kan også velge å formulere en mer presis og avgrenset problemstilling som for eksempel:
Hva slags negative sanksjoner møter unge muslimske jenter med hijab i kollektivtrafikken i Stavanger?
Hvordan du formulerer problemstillingen, er avhengig av formålet med undersøkelsen.
Hvis formålet er å beskrive et fenomen, kan du spørre om hvordan det oppleves for unge muslimske jenter å bruke hijab.
Hvis formålet er å forklare et fenomen, kan du spørre om hvorfor muslimske jenter med hijab blir utsatt for negative sanksjoner?
Hvis formålet er å undersøke konsekvenser, kan du spørre om hvilke konsekvenser negative sanksjoner har for muslimske jenter som bruker hijab.
Ulike former for problemstillingerTheo Koritzinsky har kommet fram til følgende hovedkategorier av problemstillinger:
Faktaspørsmål:
Forklarer grunnleggende begreper og gir informasjon.
Spørsmål: Hva / hvor / hvem er…? Hvordan virker…?
Forklaringsspørsmål:
Forklarer sammenhenger. Spørsmål: Hvorfor er det slik at…?
Vurderingsspørsmål:
Avdekker synspunkter og holdninger. Spørsmål: Hva synes vi om…? Hvilken holdning har vi til…?
Handlingsspørsmål
Leder til handling. Spørsmål: Hva kan vi gjøre for å…?
Kilde: Roland, E.S. & Alnæs, S. (2011 ) Hvordan ser en god problemstilling ut. NDLA. Hentet fra https://2011.arkiv.ndla.no/node/64026
Avgrens problemstillingen
Jo mer konkret og presis problemstillingen er, jo lettere blir det ofte å gjennomføre undersøkelsen i praksis. En måte å avgrense problemstillingen er å formulere helt presist hva og hvem du vil undersøke.
Hvis du for eksempel vil undersøke holdninger blant ungdom, kan du avgrense denne gruppen og si at du vil undersøke holdninger blant ungdom mellom 16 og 18 år i Tvedestrand kommune.
Hvis du vil undersøke undersøke utdanningsvalg, kan du avgrense problemstillingen ved å si at du vil undersøke tiendeklassingers valg av studieretning på videregående.
En annen måte å avgrense problemstillingen på er å beskrive hva du vil fokusere på i innledningen av oppgaven. Du bør også begrunne hvorfor du har valgt nettopp dette fokuset.
Hvis du vil undersøke ungdomskriminalitet i din kommune, kan du avgrense oppgaven og bare fokusere på narkotikakriminalitet. En begrunnelse for det valget kan være at lokalavisen har hatt flere saker om narkotikabruk blant unge de siste månedene.
Kjennetegn på en god problemstilling
Relevant og aktuell
Problemstillingen må være faglig relevant og kunne knyttes til læreplanen. Det er også en fordel om du kan trekke inn ulike deler av faget. Ofte kan det være lurt å ta utgangspunkt i dagsaktuelle tema. Det gjør ofte forskningsprosjektet mer engasjerende for deg selv og andre.
Tydelig og presis
Problemstillingen bør være enkel og unngå ord og formuleringer som kan tolkes på mange ulike måter. Bruk i stedet fagbegreper som kan defineres presist og kutt ut alle unødvendige ord.
Anvendelig og forskbar
Det må være mulig å undersøke eller forske på problemstillingen i praksis. Det kan for eksempel være spennende å forske på terrorisme, men for de fleste skoleelever er terrorister vanskelig å komme i kontakt med.
Åpner for refleksjon og drøfting
Svaret på problemstillingen kan ikke være åpenbart. En god problemstilling åpner for refleksjon og diskusjon. I stedet for å spørre hvem som tjener mest av kvinner og menn kan du spørre om hvorfor det er så store lønnsforskjeller mellom dem.
Spesifisering av problemstillingen
Problemstillingen styrer hele undersøkelsen, og det er flere måter å gjøre den mer presis og anvendelig på. I tillegg til å avgrense problemstillingen kan du også formulere hypoteser eller underspørsmål.
Hypoteser
Du kan formulere eller dele opp problemstillingen din i én eller flere hypoteser. En hypotese er en form for kvalifisert gjetning. Du formulerer en påstand om hvordan du tror virkeligheten ser ut. Denne påstanden kan deretter bekreftes eller avkreftes i undersøkelsen.
Hvis du ønsker å utforske om det er en sammenheng mellom bruken av sosiale medier og kroppspress, kan du lage følgende hypoteser:
De som bruker mye tid på sosiale medier, opplever mer kroppspress enn de som bruker lite tid.
De som deler mange bilder på sosiale medier, opplever mer kroppspress enn de som deler få bilder.
Disse hypotesene kan du deretter bekrefte eller avkrefte gjennom en spørreundersøkelse.
Underspørsmål
Hvis du har en relativ bred problemstilling, kan du dele den opp i enklere og mer konkrete underspørsmål. La oss si du at du ønsker å undersøke hva som er konsekvensene av hatytringer på sosiale medier. Da kan du for eksempel stille følgende underspørsmål:
Hva slags typer hatytringer mottar ungdommer?
På hvilke sosiale medier opplever ungdom hatytringer?
Hvordan opplever ungdom selv å bli påvirket av hatytringer?
Øvelse
Lag forslag til problemstillinger og diskuter dem:
Hva var bra med problemstillingen?
Hva var uklart og må utdypes eller gjøres tydeligere og mer presist?
Hva kan endres og forbedres? Hvordan?
Kilder
Andersen, G. (2008) Forskningsprosessen. Hentet fra https://holbergprisen.no/nb/holbergprisen-i-skolen/forskningsprosessen
Grønmo, S. (2004) Samfunnsvitenskapelige metoder. Bergen: Fagbokforlaget
Rienecker, L. & Jørgensen, P.S. (2013) Den gode oppgaven. Bergen: Fagbokforlaget
Roland, E.S. & Alnæs, S. (2011 ) Hvordan ser en god problemstilling ut. NDLA. Hentet fra https://2011.arkiv.ndla.no/node/64026
Les original på NDLA →
Hvordan velge forskningsmetode?
Når du har valgt tema og problemstilling, må du velge forskningsmetode. Hvilken metode eller framgangsmåte du velger, vil være med på å avgjøre det videre arbeidet med forskningsprosjektet. Det vil være med å bestemme:
hvem du skal ha med som deltakere i undersøkelsen.
hvordan du skal samle inn informasjon.
hvordan du skal analysere resultatene.
Hvilken fremgangsmåte du skal bruke, er først og fremst avhengig av problemstillingen din. Det er forskningsspørsmålene dine og det du vil finne ut som avgjør hvilken metode du bør velge.
I et kvalitativt forskningsopplegg velger en ofte ut færre forsøkspersoner og går i dybden på dem. Ved hjelp av observasjoner eller intervjuer tolker en enkeltmenneskers opplevelser, erfaringer og holdninger for å oppnå en større forståelse av sosiale fenomener. Du kan for eksempel intervjue asylsøkere for å få en bedre forståelse av hvordan de opplever møtet med det norske samfunnet.
I et kvantitativ forskningsopplegg har en et bredere fokus og samler ofte mer begrenset informasjon om flere mennesker. Den informasjonen en samler inn, må også kunne måles og utrykkes ved hjelp av tall. Det gjør det mulig å si noe generelt om en stor gruppe mennesker. Vil du for eksempel finne ut om mobbing er et stort eller lite problem på din skole, kan du bruke et spørreskjema for å registrere akkurat hvor mange elever på skolen som har opplevd mobbing.
Hvordan tallfestes informasjon i kvantitative metoder?En måte å tallfeste informasjon er å lage et spørreskjema der hvert svaralternativ har ett nummer. Hvis du for eksempel vil vite hvor vanlig det er at ungdommer bruker illegale rusmidler, kan du be spørre dem hvor ofte de har brukt illegale rusmidler den siste uken ved hjelp av faste, nummererte svaralternativer.
Ingen ganger
Én gang
To til tre ganger
Fire til fem ganger
Flere enn fem ganger
Deretter kan du finne ut hvor mange ungdommer som har svart i hver kategori. På denne måten blir informasjonen tallfestet.
Hvis du også ber ungdommene registrere kjønnet sitt, kan du for eksempel også finne ut hvor mange kvinner og hvor mange menn som svarer i hver kategori, og du kan se om det er noen forskjell mellom dem.
Kvalitative metoder
Hvis du ønsker å forstå hvordan enkeltmennesker opplever sin egen situasjon, hvorfor de handler på en bestemt måte, hvordan de tenker og hvilke motiver de har, kan du bruke kvalitative metoder. De gir deg en fyldigere og mer detaljert forståelse av enkeltmennesker og gjør det lettere å forstå helheten i situasjonen deres. Kvalitative metoder egner seg også bra hvis du skal undersøke noe du ikke kjenner særlig godt eller det er forsket lite på fra før.
Fordeler med kvalitativ metode er at den er fleksibel. Du kan endre fokus i løpet av undersøkelsen og forfølge nye spennende temaer som dukker opp underveis. Det er lettere å avdekke spesielle og unike fenomen. Siden metoden er livsnær, er det lettere å forstå helheten i en situasjon og se den innefra – fra forsøkspersonenes eget perspektiv.
En utfordring med kvalitativt forskningsopplegg er at det kan være vanskelig å få innpass og tett kontakt med det miljøet og de personene du ønsker å studere. Du kan heller ikke bruke resultatene av den kvalitative undersøkelsen til å si noe om større grupper i samfunnet. Selv om du i et dybdeintervju avdekker at en ungdom med minoritetsbakgrunn opplever mye skjult rasisme, kan du ikke si noe om hvor stort dette problemet er blant ungdom i Norge.
Kjennetegn på kvalitative forskningsoppleggGlidende overganger mellom trinnene i forskningsopplegget.
Problemstillingen blir ofte endret og presisert underveis.
Analysen og tolkningen foregår gjennom hele forskningsprosessen.
Forskeren bruker ofte materiale fra mange kilder i samme undersøkelse.
Analysen består i å tolke meningen som ligger bak ordene og handlingene til informantene.
Dybdeperspektiv – mye informasjon om få personer.
Få informanter og mange spørsmål (variabler).
Vanlige metoder for produksjon av data er:
observasjon
intervju
kvalitative analyser av tekster
Forskeren må begrunne valg av informanter, sted og tid.
Forskeren har ofte direkte kontakt med informantene.
Kilde
Andersen, G. (2019, 31. februar) Valg av forskningsmetode. Hentet fra: https://ndla.no/article/5582
Kvantitative metoder
Kvantitative metoder kan du bruke hvis du ønsker å si noe om hvor utbredt et fenomen er eller avdekke sammenhenger. De kan hjelpe deg å se det som er felles og representativt for en gruppe mennesker. Hvis du for eksempel ønsker å finne ut om det er en sammenheng mellom alkoholbruk og skulk blant ungdom, kan du gjennomføre en kvantitativ undersøkelse ved hjelp av en spørreundersøkelse.
Fordelen med kvantitative metoder er at de gjør det lettere å se mønstre og sammenhenger i samfunnet. Du kan bruke resultatene av undersøkelsene dine til å generalisere. Det vil si at du kan si noe generelt om en stor gruppe mennesker, for eksempel hvor vanlig det er at norske ungdommer engasjerer seg politisk. Det kan også være lettere å sammenligne de resultatene du har kommet fram til, med andre undersøkelser og relevant statistikk. Det kan også være en fordel, men også en ulempe, at du ofte har større avstand til det du studerer og lettere kan se det fra utsiden.
Ulempene med kvantitative metoder er at de er lite fleksible, og du kan risikere å gå glipp av viktig informasjon ved det du studerer. Du kan ikke endre spørsmålene underveis og forfølge nye og interessante spor. Du får heller ikke vite så mye om hver person du undersøker. Det kan gjøre det vanskeligere å avsløre om noen ikke svarer ærlig siden du ikke blir like godt kjent med de du forsker på og kan stille oppfølgingsspørsmål.
Kjennetegn på kvantitative forskningsoppleggFølger trinnene i forskningsprosessen. Prosessen må planlegges nøyaktig på forhånd.
Forskeren tester ut ulike hypoteser.
Problemstillingen har gjerne mer presise formuleringer om antatte sammenhenger enn kvalitative studier.
Breddeperspektiv – litt informasjon om mange.
Få variabler – mange informanter.
Funnene kan generaliseres hvis utvalget er representativt.
Empiri (data) samles ofte inn via spørreskjema eller eksisterende statistikk.
Kilde
Andersen, G. (2019, 31. februar) Valg av forskningsmetode. Hentet fra: https://ndla.no/article/5582
Metodetriangulering
Hvis du kombinerer ulike metoder, kalles det triangulering. Både kvantitative og kvalitative forskningsmetoder har samme mål. De ønsker begge å bidra til en forståelse av samfunnet. Ofte kan forskere bruke både kvantitative og kvalitative forskningsopplegg i en undersøkelse. Du kan derfor se på kvantitative og kvalitative metoder som to ytterpunkter på en skala som forskere beveger seg fram og tilbake langs.
Hvis du for eksempel skal forske på hvorfor noen elever dropper ut av videregående, kan du starte med å bruke en kvalitativ metode. Du kan gjennomføre noen grundige intervjuer med tidligere elever som har droppet ut og få en forståelse av hvilke årsaker som ligger bak. Denne kunnskapen kan du i neste omgang bruke til å utforme en kvantitativ undersøkelse. Ved hjelp av et spørreskjema kan du intervjue et stort antall ungdommer for å finne ut hvilke årsaker som er mest utbredt.
Du kan også gå fra kvantitativ til kvalitativ metode. Hvis du i en kvantitativ undersøkelse finner ut at jenter opplever større kroppspress enn gutter, kan du forske videre ved hjelp av kvalitative metoder. Ved hjelp av grundige intervjuer med noen jenter og gutter kan du få en dypere forståelse av hvordan de opplever kroppspress.
KildeAndersen, G. (2019, 31. februar) Valg av forskningsmetode. Hentet fra: https://ndla.no/article/5582
Fangen, K. (2004) Deltagende observasjon. Bergen: Fagbokforlaget.
Grønmo, S. (2004) Samfunnsvitenskapelige metoder. Bergen: Fagbokforlaget.
Les original på NDLA →
hvem du skal ha med som deltakere i undersøkelsen.
hvordan du skal samle inn informasjon.
hvordan du skal analysere resultatene.
Hvilken fremgangsmåte du skal bruke, er først og fremst avhengig av problemstillingen din. Det er forskningsspørsmålene dine og det du vil finne ut som avgjør hvilken metode du bør velge.
I et kvalitativt forskningsopplegg velger en ofte ut færre forsøkspersoner og går i dybden på dem. Ved hjelp av observasjoner eller intervjuer tolker en enkeltmenneskers opplevelser, erfaringer og holdninger for å oppnå en større forståelse av sosiale fenomener. Du kan for eksempel intervjue asylsøkere for å få en bedre forståelse av hvordan de opplever møtet med det norske samfunnet.
I et kvantitativ forskningsopplegg har en et bredere fokus og samler ofte mer begrenset informasjon om flere mennesker. Den informasjonen en samler inn, må også kunne måles og utrykkes ved hjelp av tall. Det gjør det mulig å si noe generelt om en stor gruppe mennesker. Vil du for eksempel finne ut om mobbing er et stort eller lite problem på din skole, kan du bruke et spørreskjema for å registrere akkurat hvor mange elever på skolen som har opplevd mobbing.
Hvordan tallfestes informasjon i kvantitative metoder?En måte å tallfeste informasjon er å lage et spørreskjema der hvert svaralternativ har ett nummer. Hvis du for eksempel vil vite hvor vanlig det er at ungdommer bruker illegale rusmidler, kan du be spørre dem hvor ofte de har brukt illegale rusmidler den siste uken ved hjelp av faste, nummererte svaralternativer.
Ingen ganger
Én gang
To til tre ganger
Fire til fem ganger
Flere enn fem ganger
Deretter kan du finne ut hvor mange ungdommer som har svart i hver kategori. På denne måten blir informasjonen tallfestet.
Hvis du også ber ungdommene registrere kjønnet sitt, kan du for eksempel også finne ut hvor mange kvinner og hvor mange menn som svarer i hver kategori, og du kan se om det er noen forskjell mellom dem.
Kvalitative metoder
Hvis du ønsker å forstå hvordan enkeltmennesker opplever sin egen situasjon, hvorfor de handler på en bestemt måte, hvordan de tenker og hvilke motiver de har, kan du bruke kvalitative metoder. De gir deg en fyldigere og mer detaljert forståelse av enkeltmennesker og gjør det lettere å forstå helheten i situasjonen deres. Kvalitative metoder egner seg også bra hvis du skal undersøke noe du ikke kjenner særlig godt eller det er forsket lite på fra før.
Fordeler med kvalitativ metode er at den er fleksibel. Du kan endre fokus i løpet av undersøkelsen og forfølge nye spennende temaer som dukker opp underveis. Det er lettere å avdekke spesielle og unike fenomen. Siden metoden er livsnær, er det lettere å forstå helheten i en situasjon og se den innefra – fra forsøkspersonenes eget perspektiv.
En utfordring med kvalitativt forskningsopplegg er at det kan være vanskelig å få innpass og tett kontakt med det miljøet og de personene du ønsker å studere. Du kan heller ikke bruke resultatene av den kvalitative undersøkelsen til å si noe om større grupper i samfunnet. Selv om du i et dybdeintervju avdekker at en ungdom med minoritetsbakgrunn opplever mye skjult rasisme, kan du ikke si noe om hvor stort dette problemet er blant ungdom i Norge.
Kjennetegn på kvalitative forskningsoppleggGlidende overganger mellom trinnene i forskningsopplegget.
Problemstillingen blir ofte endret og presisert underveis.
Analysen og tolkningen foregår gjennom hele forskningsprosessen.
Forskeren bruker ofte materiale fra mange kilder i samme undersøkelse.
Analysen består i å tolke meningen som ligger bak ordene og handlingene til informantene.
Dybdeperspektiv – mye informasjon om få personer.
Få informanter og mange spørsmål (variabler).
Vanlige metoder for produksjon av data er:
observasjon
intervju
kvalitative analyser av tekster
Forskeren må begrunne valg av informanter, sted og tid.
Forskeren har ofte direkte kontakt med informantene.
Kilde
Andersen, G. (2019, 31. februar) Valg av forskningsmetode. Hentet fra: https://ndla.no/article/5582
Kvantitative metoder
Kvantitative metoder kan du bruke hvis du ønsker å si noe om hvor utbredt et fenomen er eller avdekke sammenhenger. De kan hjelpe deg å se det som er felles og representativt for en gruppe mennesker. Hvis du for eksempel ønsker å finne ut om det er en sammenheng mellom alkoholbruk og skulk blant ungdom, kan du gjennomføre en kvantitativ undersøkelse ved hjelp av en spørreundersøkelse.
Fordelen med kvantitative metoder er at de gjør det lettere å se mønstre og sammenhenger i samfunnet. Du kan bruke resultatene av undersøkelsene dine til å generalisere. Det vil si at du kan si noe generelt om en stor gruppe mennesker, for eksempel hvor vanlig det er at norske ungdommer engasjerer seg politisk. Det kan også være lettere å sammenligne de resultatene du har kommet fram til, med andre undersøkelser og relevant statistikk. Det kan også være en fordel, men også en ulempe, at du ofte har større avstand til det du studerer og lettere kan se det fra utsiden.
Ulempene med kvantitative metoder er at de er lite fleksible, og du kan risikere å gå glipp av viktig informasjon ved det du studerer. Du kan ikke endre spørsmålene underveis og forfølge nye og interessante spor. Du får heller ikke vite så mye om hver person du undersøker. Det kan gjøre det vanskeligere å avsløre om noen ikke svarer ærlig siden du ikke blir like godt kjent med de du forsker på og kan stille oppfølgingsspørsmål.
Kjennetegn på kvantitative forskningsoppleggFølger trinnene i forskningsprosessen. Prosessen må planlegges nøyaktig på forhånd.
Forskeren tester ut ulike hypoteser.
Problemstillingen har gjerne mer presise formuleringer om antatte sammenhenger enn kvalitative studier.
Breddeperspektiv – litt informasjon om mange.
Få variabler – mange informanter.
Funnene kan generaliseres hvis utvalget er representativt.
Empiri (data) samles ofte inn via spørreskjema eller eksisterende statistikk.
Kilde
Andersen, G. (2019, 31. februar) Valg av forskningsmetode. Hentet fra: https://ndla.no/article/5582
Metodetriangulering
Hvis du kombinerer ulike metoder, kalles det triangulering. Både kvantitative og kvalitative forskningsmetoder har samme mål. De ønsker begge å bidra til en forståelse av samfunnet. Ofte kan forskere bruke både kvantitative og kvalitative forskningsopplegg i en undersøkelse. Du kan derfor se på kvantitative og kvalitative metoder som to ytterpunkter på en skala som forskere beveger seg fram og tilbake langs.
Hvis du for eksempel skal forske på hvorfor noen elever dropper ut av videregående, kan du starte med å bruke en kvalitativ metode. Du kan gjennomføre noen grundige intervjuer med tidligere elever som har droppet ut og få en forståelse av hvilke årsaker som ligger bak. Denne kunnskapen kan du i neste omgang bruke til å utforme en kvantitativ undersøkelse. Ved hjelp av et spørreskjema kan du intervjue et stort antall ungdommer for å finne ut hvilke årsaker som er mest utbredt.
Du kan også gå fra kvantitativ til kvalitativ metode. Hvis du i en kvantitativ undersøkelse finner ut at jenter opplever større kroppspress enn gutter, kan du forske videre ved hjelp av kvalitative metoder. Ved hjelp av grundige intervjuer med noen jenter og gutter kan du få en dypere forståelse av hvordan de opplever kroppspress.
KildeAndersen, G. (2019, 31. februar) Valg av forskningsmetode. Hentet fra: https://ndla.no/article/5582
Fangen, K. (2004) Deltagende observasjon. Bergen: Fagbokforlaget.
Grønmo, S. (2004) Samfunnsvitenskapelige metoder. Bergen: Fagbokforlaget.
Les original på NDLA →
Innsamling av kvalitative data
Hvordan oppleves det å leve i et helt annet miljø? Hva vil du finne ut når du spør eller observerer folk som er helt forskjellige fra deg selv? Noe av det mest spennende med et forskningsprosjekt er å bevege seg ut i samfunnet og finne ut hvordan det faktisk ser ut.
En vitenskapelig undersøkelse av samfunnet er basert på en systematisk innsamling av opplysninger og informasjon. De opplysningene, kjensgjerningene, meningene eller observasjonene du samler inn, kalles data. Du kan samle inn data på flere forskjellige måter, og du kan også kombinere de ulike innsamlingsmetodene.
Forskningsetikk
Når du skal samle inn data, må du huske på at:
Du må behandle deltagerne med respekt og for eksempel akseptere at de ikke ønsker å svare på enkelte spørsmål.
Du bør unngå å spørre om sårbare temaer som for eksempel seksuelt misbruk og vold i nære relasjoner.
De som deltar skal være anonyme, og svarene deres skal behandles konfidensielt.
Kvalitative metoder
Intervjuer
I et intervju stiller du spørsmål. Ofte kan det være en god måte å samle inn fyldige og detaljerte beskrivelser om meninger, holdninger og erfaringer. Du kan stille oppfølgingsspørsmål underveis og be informantene utdype viktige og relevante erfaringer. En utfordring kan imidlertid være at du som intervjuer påvirker svarene du får, og at du ikke får god nok kommunikasjon med de du snakker med.
Formelle og uformelle intervjuEt kvalitativt intervju kan være mer eller mindre formelt.
I et formelt intervju har du på forhånd bestemt hvilke tema og informasjon du er på jakt etter og gjort klart konkrete spørsmål.
Et uformelt intervju ligner mer en vanlig samtale og kan foregå nesten hvor som helst. Denne formen for intervju kan skape en mer avslappet og trygg stemning og gjøre det lettere for informantene å åpne seg opp.
Det kan oppleves trygt for den du intervjuer å snakke én til én, men det finnes også tilfeller der du kan intervjue flere personer samtidig. Når du samler en gruppe informanter til en samtale der de forteller, diskuterer eller deler erfaringer om et bestemt tema, kaller vi det et fokusgruppeintervju. I slike intervju kan du ha en mer tilbaketrukket rolle, og det kan være lettere for noen informanter å dele erfaringer.
Tips til intervjuer
Avtal intervjuet på forhånd.
Start gjerne med enkle spørsmål.
Still korte spørsmål som er lette å forstå.
Ikke still flere spørsmål på en gang.
Ikke still ledende spørsmål.
Vær en interessert lytter.
Observer kroppsspråket til informanten.
Forsøk å skape en trygg og hyggelig stemning.
Be gjerne informantene utdype svarene sine.
Bruk gjerne problemstillingen til å lage en intervjuguide, en huskeliste med tema og spørsmål, men ikke følg den slavisk.
Still oppfølgingsspørsmål hvis det dukker opp noe interessant.
Ta opptak av samtalen eller noter underveis.
Deltagende observasjon
I deltakende observasjon samler du informasjon ved å se og høre på personer og registrere hva de sier og gjør i ulike situasjoner. Fordelen med deltagende observasjon er at du er til stede i folks hverdag og ser hva de faktisk sier og gjør i sitt naturlige miljø. Ulempene er at det kan være vanskelig å få innpass, aksept og tillit i et miljø. Som deltaker og observatør kan du også være med på å påvirke hvordan folk oppfører seg.
Hvis du skal bruke deltakende observasjon, må du først avgjøre hvilke steder og situasjoner du ønsker å observere, og hva du vil fokusere på. Du må også avgjøre om det er mest hensiktsmessig å stå på utsiden eller bli en del av miljøet du observerer. Det kan være lettere å få en dypere forståelse av det miljøet du observerer hvis du deltar aktivt, men det kan bli vanskeligere å opprettholde en kritisk distanse til informantene. Det kan også by på forskningsetiske utfordringer å involvere seg for sterkt.
Du må også bestemme om det er mest hensiktsmessig å observere og dokumentere alt som skjer i en situasjon eller undersøke noen spesielle faktorer. Hvis du har et bredt perspektiv og dokumenterer alt som skjer, kan det være lettere å få et overblikk. Hvis du fokuserer på noen spesielle faktorer og for eksempel forsøker å finne svar på noen helt bestemte spørsmål, kan det være lettere å gjennomføre observasjonene i praksis.
Tips når du observererBruk problemstillingen til å avgjøre når du skal observere og hvilken posisjon eller synsvinkel du vil observere fra.
Bruk problemstillingen til å tenke gjennom hva du vil fokusere på når du observerer. Hva som sies? Enkelte samtaletema?
Hvordan noe sies? Tonefall? Slang?
Handlinger?
Kroppsspråk og fysisk plassering?
Klesstil, hårsveis, sminke og andre personlige gjenstander?
Omgivelser?
Vær åpen for overraskende observasjoner.
Forsøk å forstå situasjonene fra perspektivet til de du observerer.
Dokumenter observasjonene skriftlig eller ved lyd-/filmopptak.
Hvis det er hensiktsmessig, kan du lage et strukturert observasjonsskjema.
Dokumentanalyser
Det finnes mange ulike tekster du kan bruke til å studere samfunnet. Ikke bare bøker, men også videoer, internettsettsider, blogger, sosiale medier eller offentlige dokumenter kan være nyttige kilder. Disse kildene kan gi deg viktig og lett tilgjengelig informasjon om sider ved samfunnet som det ellers kan være vanskelig å studere.
Ulempen med dokumentanalyser er at ditt perspektiv kan være med å farge tolkningen og utvelgelsen av relevante tekster. Det kan også være utfordrende å forstå hele tekstens kontekst.
Tips til dokumentanalyserBruk problemstillingen til å finne relevante tekster og avgjøre hva du vil fokusere på i innholdsanalysen.
Foreta en kildekritisk vurdering av tekstene.Er kilden relevant?
Er kilden ekte? Hvem står bak?
Er kilden troverdig? Er det skrevet for å fremme bestemte interesser?
Analyser tekstens kontekst og mening.Hvem eller hva er tekstene representative for? Representerer de bare forfatteren eller en gruppe eller organisasjon?
Hva var forfatterens intensjon og budskap?
Hvordan ble teksten forstått av mottakerne?
Hvilken bakgrunn hadde avsender og mottaker?
I hvilke situasjoner blir disse tekstene utformet og formidlet?
Kilder
Andersen, G. (2008). Innsamling og bearbeiding av empiri. Hentet fra https://holbergprisen.no/nb/holbergprisen-i-skolen/3-innsamling-og-bearbeiding-av-empiri
Fangen, K. (2004). Deltagende observasjon. Bergen: Fagbokforlaget.
Grønmo, S. (2004). Samfunnsvitenskapelige metoder. Bergen: Fagbokforlaget
Johannessen, A., Tufte, P.A., Christoffersen, L. (2016). Introduksjon til samfunnsvitenskapelig metode (5 utg.) Oslo: Abstrakt forlag
Melvær, K. (2014). Forskning for forskerspirer. Hentet fra https://holbergprisen.no/sites/default/files/2019-11/Forskning%20for%20forskerspirer%202019_ALT_mindre.pdf
Schiefloe, P.M. (2019). Mennesker og Samfunn (3. utg.) Oslo: Vigmostad & Bjørke
Les original på NDLA →
En vitenskapelig undersøkelse av samfunnet er basert på en systematisk innsamling av opplysninger og informasjon. De opplysningene, kjensgjerningene, meningene eller observasjonene du samler inn, kalles data. Du kan samle inn data på flere forskjellige måter, og du kan også kombinere de ulike innsamlingsmetodene.
Forskningsetikk
Når du skal samle inn data, må du huske på at:
Du må behandle deltagerne med respekt og for eksempel akseptere at de ikke ønsker å svare på enkelte spørsmål.
Du bør unngå å spørre om sårbare temaer som for eksempel seksuelt misbruk og vold i nære relasjoner.
De som deltar skal være anonyme, og svarene deres skal behandles konfidensielt.
Kvalitative metoder
Intervjuer
I et intervju stiller du spørsmål. Ofte kan det være en god måte å samle inn fyldige og detaljerte beskrivelser om meninger, holdninger og erfaringer. Du kan stille oppfølgingsspørsmål underveis og be informantene utdype viktige og relevante erfaringer. En utfordring kan imidlertid være at du som intervjuer påvirker svarene du får, og at du ikke får god nok kommunikasjon med de du snakker med.
Formelle og uformelle intervjuEt kvalitativt intervju kan være mer eller mindre formelt.
I et formelt intervju har du på forhånd bestemt hvilke tema og informasjon du er på jakt etter og gjort klart konkrete spørsmål.
Et uformelt intervju ligner mer en vanlig samtale og kan foregå nesten hvor som helst. Denne formen for intervju kan skape en mer avslappet og trygg stemning og gjøre det lettere for informantene å åpne seg opp.
Det kan oppleves trygt for den du intervjuer å snakke én til én, men det finnes også tilfeller der du kan intervjue flere personer samtidig. Når du samler en gruppe informanter til en samtale der de forteller, diskuterer eller deler erfaringer om et bestemt tema, kaller vi det et fokusgruppeintervju. I slike intervju kan du ha en mer tilbaketrukket rolle, og det kan være lettere for noen informanter å dele erfaringer.
Tips til intervjuer
Avtal intervjuet på forhånd.
Start gjerne med enkle spørsmål.
Still korte spørsmål som er lette å forstå.
Ikke still flere spørsmål på en gang.
Ikke still ledende spørsmål.
Vær en interessert lytter.
Observer kroppsspråket til informanten.
Forsøk å skape en trygg og hyggelig stemning.
Be gjerne informantene utdype svarene sine.
Bruk gjerne problemstillingen til å lage en intervjuguide, en huskeliste med tema og spørsmål, men ikke følg den slavisk.
Still oppfølgingsspørsmål hvis det dukker opp noe interessant.
Ta opptak av samtalen eller noter underveis.
Deltagende observasjon
I deltakende observasjon samler du informasjon ved å se og høre på personer og registrere hva de sier og gjør i ulike situasjoner. Fordelen med deltagende observasjon er at du er til stede i folks hverdag og ser hva de faktisk sier og gjør i sitt naturlige miljø. Ulempene er at det kan være vanskelig å få innpass, aksept og tillit i et miljø. Som deltaker og observatør kan du også være med på å påvirke hvordan folk oppfører seg.
Hvis du skal bruke deltakende observasjon, må du først avgjøre hvilke steder og situasjoner du ønsker å observere, og hva du vil fokusere på. Du må også avgjøre om det er mest hensiktsmessig å stå på utsiden eller bli en del av miljøet du observerer. Det kan være lettere å få en dypere forståelse av det miljøet du observerer hvis du deltar aktivt, men det kan bli vanskeligere å opprettholde en kritisk distanse til informantene. Det kan også by på forskningsetiske utfordringer å involvere seg for sterkt.
Du må også bestemme om det er mest hensiktsmessig å observere og dokumentere alt som skjer i en situasjon eller undersøke noen spesielle faktorer. Hvis du har et bredt perspektiv og dokumenterer alt som skjer, kan det være lettere å få et overblikk. Hvis du fokuserer på noen spesielle faktorer og for eksempel forsøker å finne svar på noen helt bestemte spørsmål, kan det være lettere å gjennomføre observasjonene i praksis.
Tips når du observererBruk problemstillingen til å avgjøre når du skal observere og hvilken posisjon eller synsvinkel du vil observere fra.
Bruk problemstillingen til å tenke gjennom hva du vil fokusere på når du observerer. Hva som sies? Enkelte samtaletema?
Hvordan noe sies? Tonefall? Slang?
Handlinger?
Kroppsspråk og fysisk plassering?
Klesstil, hårsveis, sminke og andre personlige gjenstander?
Omgivelser?
Vær åpen for overraskende observasjoner.
Forsøk å forstå situasjonene fra perspektivet til de du observerer.
Dokumenter observasjonene skriftlig eller ved lyd-/filmopptak.
Hvis det er hensiktsmessig, kan du lage et strukturert observasjonsskjema.
Dokumentanalyser
Det finnes mange ulike tekster du kan bruke til å studere samfunnet. Ikke bare bøker, men også videoer, internettsettsider, blogger, sosiale medier eller offentlige dokumenter kan være nyttige kilder. Disse kildene kan gi deg viktig og lett tilgjengelig informasjon om sider ved samfunnet som det ellers kan være vanskelig å studere.
Ulempen med dokumentanalyser er at ditt perspektiv kan være med å farge tolkningen og utvelgelsen av relevante tekster. Det kan også være utfordrende å forstå hele tekstens kontekst.
Tips til dokumentanalyserBruk problemstillingen til å finne relevante tekster og avgjøre hva du vil fokusere på i innholdsanalysen.
Foreta en kildekritisk vurdering av tekstene.Er kilden relevant?
Er kilden ekte? Hvem står bak?
Er kilden troverdig? Er det skrevet for å fremme bestemte interesser?
Analyser tekstens kontekst og mening.Hvem eller hva er tekstene representative for? Representerer de bare forfatteren eller en gruppe eller organisasjon?
Hva var forfatterens intensjon og budskap?
Hvordan ble teksten forstått av mottakerne?
Hvilken bakgrunn hadde avsender og mottaker?
I hvilke situasjoner blir disse tekstene utformet og formidlet?
Kilder
Andersen, G. (2008). Innsamling og bearbeiding av empiri. Hentet fra https://holbergprisen.no/nb/holbergprisen-i-skolen/3-innsamling-og-bearbeiding-av-empiri
Fangen, K. (2004). Deltagende observasjon. Bergen: Fagbokforlaget.
Grønmo, S. (2004). Samfunnsvitenskapelige metoder. Bergen: Fagbokforlaget
Johannessen, A., Tufte, P.A., Christoffersen, L. (2016). Introduksjon til samfunnsvitenskapelig metode (5 utg.) Oslo: Abstrakt forlag
Melvær, K. (2014). Forskning for forskerspirer. Hentet fra https://holbergprisen.no/sites/default/files/2019-11/Forskning%20for%20forskerspirer%202019_ALT_mindre.pdf
Schiefloe, P.M. (2019). Mennesker og Samfunn (3. utg.) Oslo: Vigmostad & Bjørke
Les original på NDLA →
Innsamling av kvantitative data
Hva er data?
Hva vil du finne ut når du spør folk som er helt forskjellig fra deg selv? Hva er det egentlig som er vanlig eller uvanlig blant ulike grupper av mennesker? Noe av det mest spennende med et forskningsprosjekt er å bevege seg ut i samfunnet og finne ut hvordan det faktisk ser ut.
En vitenskapelig undersøkelse av samfunnet er basert på en systematisk innsamling av opplysninger og informasjon. De opplysningene, kjensgjerningene, meningene eller observasjonene du samler inn, kalles data. Du kan samle inn data på flere forskjellige måter, og du kan også kombinere de ulike innsamlingsmetodene.
Forskningsetikk
Når du skal samle inn data må du huske på at:
Du må behandle deltagerne med respekt og for eksempel akseptere at de ikke ønsker å svare på enkelte spørsmål.
Du bør unngå å spørre om sårbare temaer som for eksempel seksuelt misbruk og vold i nære relasjoner.
De som deltar skal være anonyme og svarene deres skal behandles konfidensielt.
Metoder for innsamling av kvantitative data
Registerdata
I Norge har vi mye relevant statistikk og forskning på befolkningen som du kan bruke som data i din undersøkelse. Fordelene med å bruke eksisterende statistikk er at den ofte er basert på sannsynlighetsutvelging og slike data kan det være vanskelig å samle inn selv. Ulempen er at eksisterende statistikk og forskningsmateriale kanskje ikke passer til din problemstilling. Du må også forsikre deg om at de dataene du har funnet fram til, er pålitelige.
Hvor kan du finne data og statistikk? European Social Survey (ESS)
Forskningsstiftelsen Fafo
Gapminder
Institutt for samfunnsforskning (ISF)
NIFU
Sikt (tidligere NSD)
Statistisk sentralbyrå (SSB)
Ungdata
Velferdsforskningsinstituttet NOVA
Spørreundersøkelser
I en spørreundersøkelse har du laget alle spørsmålene på forhånd. Du kan gjennomføre undersøkelsen som et personlig intervju der du selv stiller spørsmålene og noterer svarene. Du kan også la deltakerne selv lese spørsmålene og fylle ut svarene i et skjema, på nett eller på epost. Det sparer deg for tid, men husk at undersøkelsen da ikke bør være for lang.
Når du skal formulere spørsmålene i undersøkelsen, kan du velge mellom åpne og lukkede spørsmål. Lukkede spørsmål har ferdig formulerte svaralternativer. For eksempel: Hvor ofte har du drukket alkohol den siste uken: a) Ingen ganger b) Én gang c) To til tre ganger d) Flere enn fire ganger. I åpne spørsmål har du ingen faste svaralternativer, og de du spør må selv formulere svaret.
Fordelen med ferdig formulerte svaralternativer er at det blir lettere å analysere og sammenligne svarene til mange personer. Fordelen med å stille åpne spørsmål er at du kan få flere forskjellige svar, og svar du kanskje selv ikke har tenkt på som alternativer. Du har imidlertid ikke de samme mulighetene til å stille oppfølgingsspørsmål i en spørreundersøkelse som i et kvalitativt intervju.
Tips til strukturerte spørreundersøkelser
Start med enkle spørsmål.
Still konkrete spørsmål.
Still klare spørsmål som ikke kan tolkes på ulike måter.
Still bare ett enkelt spørsmål om gangen. Ikke spør om flere ting i samme spørsmål.
Bruk enkelt språk. Unngå fremmedord og fagbegreper som kanskje er ukjente for deltakerne.
Still nøytrale spørsmål. Unngå ledende spørsmål som lokker dem du spør til å gi bestemte svar.
Svaralternativene bør være gjensidig utelukkende, slik at en bare kan svare på ett alternativ.
Still gjerne åpne spørsmål i tillegg til de ferdig formulerte alternativene.
Gå grundig gjennom spørreskjemaet før du starter.
Sjekk at alle spørsmålene er tilpasset problemstillingen.
Gjennomfør gjerne et testintervju med et par deltakere for å kvalitetssikre spørsmålene i spørreskjemaet.
Programmer for innsamling og analyse av data
Det finnes mange dataprogrammer som kan hjelp deg å samle inn intervjudata og analysere dataene etterpå.
Googleskjemaer
SurveyMonkey
Microsoft Forms
EasyQuest
Facebook undersøkelser
Eksperiment
I et eksperiment undersøker en sammenhenger ved å endre en enkelt faktor i en situasjon. Eksperimenter er vanlige i psykologi, men ikke like vanlig i sosiologi og sosialantropologi. I et eksperiment må en ha kontroll over alle relevante faktorer, og det er ofte vanskelig i virkelige sosiale situasjoner. Det er også en forskningsetisk utfordring at deltakerne ofte ikke får vite hva slags undersøkelse de deltar i på forhånd.
Et eksempel på et eksperiment for samfunnsfag var at en samfunnsforsker som ville undersøke diskriminering, sendte ut helt like jobbsøknader til en rekke utlyste jobber. I halvparten av søknadene brukte han typisk norske navn og i den andre halvdelen typiske pakistanske navn. På den måten avdekket han at norske arbeidsgivere foretrakk søkere med typisk norske navn.
Kilder
Andersen, G. (2008). Innsamling og bearbeiding av empiri. Hentet fra https://holbergprisen.no/nb/holbergprisen-i-skolen/3-innsamling-og-bearbeiding-av-empiri
Grønmo, S. (2004). Samfunnsvitenskapelige metoder. Bergen: Fagbokforlaget.
Johannessen, A., Tufte, P.A., Christoffersen, L. (2016). Introduksjon til samfunnsvitenskapelig metode (5 utg.) Oslo: Abstrakt forlag.
Melvær, K. (2014). Forskning for forskerspirer. Hentet fra https://holbergprisen.no/sites/default/files/2019-11/Forskning%20for%20forskerspirer%202019_ALT_mindre.pdf
Schiefloe, P.M. (2019). Mennesker og Samfunn (3. utg.) Oslo: Vigmostad & Bjørke.
Les original på NDLA →
Hva vil du finne ut når du spør folk som er helt forskjellig fra deg selv? Hva er det egentlig som er vanlig eller uvanlig blant ulike grupper av mennesker? Noe av det mest spennende med et forskningsprosjekt er å bevege seg ut i samfunnet og finne ut hvordan det faktisk ser ut.
En vitenskapelig undersøkelse av samfunnet er basert på en systematisk innsamling av opplysninger og informasjon. De opplysningene, kjensgjerningene, meningene eller observasjonene du samler inn, kalles data. Du kan samle inn data på flere forskjellige måter, og du kan også kombinere de ulike innsamlingsmetodene.
Forskningsetikk
Når du skal samle inn data må du huske på at:
Du må behandle deltagerne med respekt og for eksempel akseptere at de ikke ønsker å svare på enkelte spørsmål.
Du bør unngå å spørre om sårbare temaer som for eksempel seksuelt misbruk og vold i nære relasjoner.
De som deltar skal være anonyme og svarene deres skal behandles konfidensielt.
Metoder for innsamling av kvantitative data
Registerdata
I Norge har vi mye relevant statistikk og forskning på befolkningen som du kan bruke som data i din undersøkelse. Fordelene med å bruke eksisterende statistikk er at den ofte er basert på sannsynlighetsutvelging og slike data kan det være vanskelig å samle inn selv. Ulempen er at eksisterende statistikk og forskningsmateriale kanskje ikke passer til din problemstilling. Du må også forsikre deg om at de dataene du har funnet fram til, er pålitelige.
Hvor kan du finne data og statistikk? European Social Survey (ESS)
Forskningsstiftelsen Fafo
Gapminder
Institutt for samfunnsforskning (ISF)
NIFU
Sikt (tidligere NSD)
Statistisk sentralbyrå (SSB)
Ungdata
Velferdsforskningsinstituttet NOVA
Spørreundersøkelser
I en spørreundersøkelse har du laget alle spørsmålene på forhånd. Du kan gjennomføre undersøkelsen som et personlig intervju der du selv stiller spørsmålene og noterer svarene. Du kan også la deltakerne selv lese spørsmålene og fylle ut svarene i et skjema, på nett eller på epost. Det sparer deg for tid, men husk at undersøkelsen da ikke bør være for lang.
Når du skal formulere spørsmålene i undersøkelsen, kan du velge mellom åpne og lukkede spørsmål. Lukkede spørsmål har ferdig formulerte svaralternativer. For eksempel: Hvor ofte har du drukket alkohol den siste uken: a) Ingen ganger b) Én gang c) To til tre ganger d) Flere enn fire ganger. I åpne spørsmål har du ingen faste svaralternativer, og de du spør må selv formulere svaret.
Fordelen med ferdig formulerte svaralternativer er at det blir lettere å analysere og sammenligne svarene til mange personer. Fordelen med å stille åpne spørsmål er at du kan få flere forskjellige svar, og svar du kanskje selv ikke har tenkt på som alternativer. Du har imidlertid ikke de samme mulighetene til å stille oppfølgingsspørsmål i en spørreundersøkelse som i et kvalitativt intervju.
Tips til strukturerte spørreundersøkelser
Start med enkle spørsmål.
Still konkrete spørsmål.
Still klare spørsmål som ikke kan tolkes på ulike måter.
Still bare ett enkelt spørsmål om gangen. Ikke spør om flere ting i samme spørsmål.
Bruk enkelt språk. Unngå fremmedord og fagbegreper som kanskje er ukjente for deltakerne.
Still nøytrale spørsmål. Unngå ledende spørsmål som lokker dem du spør til å gi bestemte svar.
Svaralternativene bør være gjensidig utelukkende, slik at en bare kan svare på ett alternativ.
Still gjerne åpne spørsmål i tillegg til de ferdig formulerte alternativene.
Gå grundig gjennom spørreskjemaet før du starter.
Sjekk at alle spørsmålene er tilpasset problemstillingen.
Gjennomfør gjerne et testintervju med et par deltakere for å kvalitetssikre spørsmålene i spørreskjemaet.
Programmer for innsamling og analyse av data
Det finnes mange dataprogrammer som kan hjelp deg å samle inn intervjudata og analysere dataene etterpå.
Googleskjemaer
SurveyMonkey
Microsoft Forms
EasyQuest
Facebook undersøkelser
Eksperiment
I et eksperiment undersøker en sammenhenger ved å endre en enkelt faktor i en situasjon. Eksperimenter er vanlige i psykologi, men ikke like vanlig i sosiologi og sosialantropologi. I et eksperiment må en ha kontroll over alle relevante faktorer, og det er ofte vanskelig i virkelige sosiale situasjoner. Det er også en forskningsetisk utfordring at deltakerne ofte ikke får vite hva slags undersøkelse de deltar i på forhånd.
Et eksempel på et eksperiment for samfunnsfag var at en samfunnsforsker som ville undersøke diskriminering, sendte ut helt like jobbsøknader til en rekke utlyste jobber. I halvparten av søknadene brukte han typisk norske navn og i den andre halvdelen typiske pakistanske navn. På den måten avdekket han at norske arbeidsgivere foretrakk søkere med typisk norske navn.
Kilder
Andersen, G. (2008). Innsamling og bearbeiding av empiri. Hentet fra https://holbergprisen.no/nb/holbergprisen-i-skolen/3-innsamling-og-bearbeiding-av-empiri
Grønmo, S. (2004). Samfunnsvitenskapelige metoder. Bergen: Fagbokforlaget.
Johannessen, A., Tufte, P.A., Christoffersen, L. (2016). Introduksjon til samfunnsvitenskapelig metode (5 utg.) Oslo: Abstrakt forlag.
Melvær, K. (2014). Forskning for forskerspirer. Hentet fra https://holbergprisen.no/sites/default/files/2019-11/Forskning%20for%20forskerspirer%202019_ALT_mindre.pdf
Schiefloe, P.M. (2019). Mennesker og Samfunn (3. utg.) Oslo: Vigmostad & Bjørke.
Les original på NDLA →
Kildevalg og kildekritikk
Kildevalg
Før du går i gang med en undersøkelse, må du finne relevant faglitteratur og bakgrunnsinformasjon om emnet og problemstillingen. Jo bedre fagkunnskap du har om emnet, jo lettere vil det være å utforme en god undersøkelse og drøfte resultatene på en faglig relevant måte.
Et naturlig sted å starte for å finne fagkunnskap er læreboka og nettsidene til NDLA i sosiologi og sosialantropologi. Her finner du kvalitetssikret informasjon som er relevant for læreplanen i faget.
Du kan også få råd og tips fra læreren din om hvor du kan finne relevante kilder og relevant teori. Det kan være spesielt lurt å spørre læreren din om hvilken teori du kan bruke for å belyse problemstillingen din. For å finne relevant teori og fagstoff kan du også sjekke artikler og lærebøker i sosiologi eller sosialantropologi som skriver om temaet. Trenger du hjelp til å finne fram til disse artiklene og bøkene, kan du spørre bibliotekaren på skolen eller ditt lokale bibliotek.
Tips: Bruk kunnskapen du får om emnet ditt til å finne mer presise søkeord og innsnevre søket ditt. Finner du en relevant artikkel, kan du bruke kildehenvisningene i den til å søke videre.
Søketips på nett
Når du skal søke etter relevant fagstoff på nett, er det viktig at du velger ut de riktige søkeordene. Jo mer presise søkeord du bruker, jo mer relevante treff får du.
Slik søker du etter informasjon på nett:
Ikke søk på selve problemstillingen, men bruk søkeord.
Velg sentrale søkeord. Tenk på det du skal undersøke og spør deg selv hvem, hva, hvor og når? Formuler svaret med enkeltord. For eksempel "ungdommer, rusmidler, Trondheim, 2020". Bruk gjerne fagbegrep og emneord.
Forsøk deg fram med ulike emneord og synonymer. I stedet for "sosiale avvik" kan du for eksempel søke på "normbrudd."
Tips: Bruk avansert søk på Google for å finne enda mer relevant info og lær mer om kildesøk på Søk & Skriv.
Det kan være utfordrende å navigere blant hundrevis eller tusenvis av søkeresultater og lange forskningsrapporter eller dokument på nett. Vær på utkikk etter informasjon fra anerkjente forskningsinstitutt, universiteter og høyskoler av eller med samfunnsforskere. Skumles ingressen eller innledningen for å finne ut om noe er relevant og bruk innholdsfortegnelsen og menyene i dokumentet eller på nettsiden til å finne fram til det som er viktigst for nettopp din undersøkelse.
Tips til relevante nettsteder Relevante steder der du kan finne relevant og kvalitetssikret informasjon og statistikk:
European Social Survey (ESS)
Forskning.no
Forskningsstiftelsen Fafo
Gapminder
Google scholar
Idunn.no
Institutt for samfunnsforskning (ISF)
NIFU
Norsk senter for forskningsdata (NSD)
Sosiologen.no
Store norske leksikon (SNL)
Statistisk sentralbyrå (SSB)
Ungdata
Velferdsforskningsinstituttet NOVA
Kildekritikk
Det finnes mye informasjon, men ikke alt er like pålitelig. Derfor er det viktig å være kritisk til de kildene du finner og alltid bruke flere ulike kilder for å bekrefte at den informasjonen du har funnet, virkelig stemmer.
Hvis du for eksempel bruker en artikkel fra Wikipedia, så vet du ikke hvem som har skrevet artikkelen. Det kan være en person som ikke virkelig kjenner til tema eller bevisst forsøker å vinkle informasjonen. Derfor bør du dobbeltsjekke informasjonen med for eksempel Store norske leksikon (SNL).
Informasjonen fra SNL og forskningsinstitusjoner er kvalitetssikret. Det vil si at de er skrevet av eksperter og fagfolk med relevant kompetanse og/eller vurdert av eksperter på området og sjekket for eventuelle feil og mangler.
Når du skal vurdere informasjon du finner på nett, kan du bruke TONE-strategi for kildekritikk og sjekke om kilden er:
Troverdig (T) Hvem er avsender? Står det hvem som er forfatter, og finner du kontaktinformasjon til de som står bak nettsiden?
Objektiv (O) Er kilden nøytral og upartisk, eller har forfatteren eller organisasjonen som står bak nettsiden spesielle interesser som påvirker informasjonen de presenterer?
Nøyaktig (N) Er informasjonen du finner oppdatert, nøyaktig og presis? Hvor gammel er informasjonen? Finner du skrivefeil eller andre unøyaktigheter, bør du bli mistenksom. Oppgir siden egne kilder så du kan sjekke hvor de har informasjonen fra?
Egnet (E) Passer kilden til ditt bruk? Er informasjonen relevant? Hvem er målgruppen? Hvis målgruppen er forskere, er teksten kanskje for avansert, hvis målgruppen er elever på grunnskolen er teksten kanskje for enkel.
På Kildekompasset kan du finne mer informasjon om kildekritikk og en mer detaljert sjekkliste for å vurdere ulike kilder.
Tips: Bruk kunnskapen du har samlet om tema til å vurdere problemstillingen din på nytt. Kan den gjøres enda mer spisset, faglig relevant og spennende?
Husk at det ikke alltid er om å gjøre å finne mest mulig objektiv og pålitelig informasjon når du studerer et samfunnsfenomen. Av og til kan det være et poeng å finne eksempler på subjektive meningsytringer og vinklet informasjon.
Hvis du for eksempel skal studere kommunikasjon blant høyreekstreme ungdommer på nett, kan enkelteksempler fra høyreekstreme blogger og kommentarfelt gi deg et interessant innblikk i tema. Det er imidlertid viktig at du behandler dette som enkeltstående eksempler og ikke bruker dem til å si noe generelt om det høyreekstreme miljøet i Norge. For å finne ut om enkelteksemplene er representative for det høyreekstreme miljøet, må du finne relevant forskning på dette temaet fra en nøytral kilde eller forske videre selv.
Kildereferanser og kildehenvisninger.
Husk at du alltid må oppgi hvilke kilder du bruker i forskningsprosjektet ditt, ellers kan du bli tatt for juks. I artiklene under finner du en oversikt over hvordan du kan oppgi kilder på riktig måte.
Kilder
Overland, J.A. (2018, 26 oktober). TONE – Strategi for kildekritikk. Hentet fra https://ndla.no/nb/subjects/subject:ee3f7a15-feb6-4e78-8b37-65930ad73a09/topic:ffe4b637-1789-44fc-9c7e-ff69fd41652f/resource:1:169741
Les original på NDLA →
Før du går i gang med en undersøkelse, må du finne relevant faglitteratur og bakgrunnsinformasjon om emnet og problemstillingen. Jo bedre fagkunnskap du har om emnet, jo lettere vil det være å utforme en god undersøkelse og drøfte resultatene på en faglig relevant måte.
Et naturlig sted å starte for å finne fagkunnskap er læreboka og nettsidene til NDLA i sosiologi og sosialantropologi. Her finner du kvalitetssikret informasjon som er relevant for læreplanen i faget.
Du kan også få råd og tips fra læreren din om hvor du kan finne relevante kilder og relevant teori. Det kan være spesielt lurt å spørre læreren din om hvilken teori du kan bruke for å belyse problemstillingen din. For å finne relevant teori og fagstoff kan du også sjekke artikler og lærebøker i sosiologi eller sosialantropologi som skriver om temaet. Trenger du hjelp til å finne fram til disse artiklene og bøkene, kan du spørre bibliotekaren på skolen eller ditt lokale bibliotek.
Tips: Bruk kunnskapen du får om emnet ditt til å finne mer presise søkeord og innsnevre søket ditt. Finner du en relevant artikkel, kan du bruke kildehenvisningene i den til å søke videre.
Søketips på nett
Når du skal søke etter relevant fagstoff på nett, er det viktig at du velger ut de riktige søkeordene. Jo mer presise søkeord du bruker, jo mer relevante treff får du.
Slik søker du etter informasjon på nett:
Ikke søk på selve problemstillingen, men bruk søkeord.
Velg sentrale søkeord. Tenk på det du skal undersøke og spør deg selv hvem, hva, hvor og når? Formuler svaret med enkeltord. For eksempel "ungdommer, rusmidler, Trondheim, 2020". Bruk gjerne fagbegrep og emneord.
Forsøk deg fram med ulike emneord og synonymer. I stedet for "sosiale avvik" kan du for eksempel søke på "normbrudd."
Tips: Bruk avansert søk på Google for å finne enda mer relevant info og lær mer om kildesøk på Søk & Skriv.
Det kan være utfordrende å navigere blant hundrevis eller tusenvis av søkeresultater og lange forskningsrapporter eller dokument på nett. Vær på utkikk etter informasjon fra anerkjente forskningsinstitutt, universiteter og høyskoler av eller med samfunnsforskere. Skumles ingressen eller innledningen for å finne ut om noe er relevant og bruk innholdsfortegnelsen og menyene i dokumentet eller på nettsiden til å finne fram til det som er viktigst for nettopp din undersøkelse.
Tips til relevante nettsteder Relevante steder der du kan finne relevant og kvalitetssikret informasjon og statistikk:
European Social Survey (ESS)
Forskning.no
Forskningsstiftelsen Fafo
Gapminder
Google scholar
Idunn.no
Institutt for samfunnsforskning (ISF)
NIFU
Norsk senter for forskningsdata (NSD)
Sosiologen.no
Store norske leksikon (SNL)
Statistisk sentralbyrå (SSB)
Ungdata
Velferdsforskningsinstituttet NOVA
Kildekritikk
Det finnes mye informasjon, men ikke alt er like pålitelig. Derfor er det viktig å være kritisk til de kildene du finner og alltid bruke flere ulike kilder for å bekrefte at den informasjonen du har funnet, virkelig stemmer.
Hvis du for eksempel bruker en artikkel fra Wikipedia, så vet du ikke hvem som har skrevet artikkelen. Det kan være en person som ikke virkelig kjenner til tema eller bevisst forsøker å vinkle informasjonen. Derfor bør du dobbeltsjekke informasjonen med for eksempel Store norske leksikon (SNL).
Informasjonen fra SNL og forskningsinstitusjoner er kvalitetssikret. Det vil si at de er skrevet av eksperter og fagfolk med relevant kompetanse og/eller vurdert av eksperter på området og sjekket for eventuelle feil og mangler.
Når du skal vurdere informasjon du finner på nett, kan du bruke TONE-strategi for kildekritikk og sjekke om kilden er:
Troverdig (T) Hvem er avsender? Står det hvem som er forfatter, og finner du kontaktinformasjon til de som står bak nettsiden?
Objektiv (O) Er kilden nøytral og upartisk, eller har forfatteren eller organisasjonen som står bak nettsiden spesielle interesser som påvirker informasjonen de presenterer?
Nøyaktig (N) Er informasjonen du finner oppdatert, nøyaktig og presis? Hvor gammel er informasjonen? Finner du skrivefeil eller andre unøyaktigheter, bør du bli mistenksom. Oppgir siden egne kilder så du kan sjekke hvor de har informasjonen fra?
Egnet (E) Passer kilden til ditt bruk? Er informasjonen relevant? Hvem er målgruppen? Hvis målgruppen er forskere, er teksten kanskje for avansert, hvis målgruppen er elever på grunnskolen er teksten kanskje for enkel.
På Kildekompasset kan du finne mer informasjon om kildekritikk og en mer detaljert sjekkliste for å vurdere ulike kilder.
Tips: Bruk kunnskapen du har samlet om tema til å vurdere problemstillingen din på nytt. Kan den gjøres enda mer spisset, faglig relevant og spennende?
Husk at det ikke alltid er om å gjøre å finne mest mulig objektiv og pålitelig informasjon når du studerer et samfunnsfenomen. Av og til kan det være et poeng å finne eksempler på subjektive meningsytringer og vinklet informasjon.
Hvis du for eksempel skal studere kommunikasjon blant høyreekstreme ungdommer på nett, kan enkelteksempler fra høyreekstreme blogger og kommentarfelt gi deg et interessant innblikk i tema. Det er imidlertid viktig at du behandler dette som enkeltstående eksempler og ikke bruker dem til å si noe generelt om det høyreekstreme miljøet i Norge. For å finne ut om enkelteksemplene er representative for det høyreekstreme miljøet, må du finne relevant forskning på dette temaet fra en nøytral kilde eller forske videre selv.
Kildereferanser og kildehenvisninger.
Husk at du alltid må oppgi hvilke kilder du bruker i forskningsprosjektet ditt, ellers kan du bli tatt for juks. I artiklene under finner du en oversikt over hvordan du kan oppgi kilder på riktig måte.
Kilder
Overland, J.A. (2018, 26 oktober). TONE – Strategi for kildekritikk. Hentet fra https://ndla.no/nb/subjects/subject:ee3f7a15-feb6-4e78-8b37-65930ad73a09/topic:ffe4b637-1789-44fc-9c7e-ff69fd41652f/resource:1:169741
Les original på NDLA →
Lag en problemstilling
Oppgave 1: Skriv deg fram til en problemstilling
Oppgave 2: Vurder problemstillinger
Bruk vurderingsskjemaet for problemstillinger og svar på spørsmålene.
Bruk skjemaet for å vurdere disse problemstillingene hentet fra temaet sosiale avvik. Oppsummer til slutt svarene i plenum.
Hvilke ulike former for straff har vi i Norge?
Fungerer straff?
Hvorfor bruker ungdom på min skole illegale rusmidler?
Bør vi straffe folk i Norge strengere?
Oppgave 3: Lag din egen problemstilling og vurder den
I denne oppgaven skal dere lage egne problemstillinger og vurdere dem sammen i par og større grupper.
Lag fire ulike problemstillinger på egen hånd.
Sett dere i par og vurder hverandres problemstillinger ved hjelp av vurderingsskjemaet.
Bli enige om to problemstillinger som dere er fornøyd med og gå sammen med et annet par.
Diskuter problemstillingene dere har valgt ut ved hjelp av vurderingsskjemaet. Hvilke sterke og svake sider finner dere ved de ulike problemstillingene?
Bli til slutt enige om en eller to problemstillinger dere mener er gode og presenter dem for resten av klassen sammen med en kort begrunnelse.
Kilder
Flyum, K.F. (2008) En praktisk innføring i femavsnittsmetoden. I UiO (2008) Skriving i alle fag (hefte). Hentet fra https://www.uv.uio.no/ils/forskning/prosjekter/fager/publikasjoner/0806-skriving-i-alle-fag.pdf
Les original på NDLA →
Oppgave 2: Vurder problemstillinger
Bruk vurderingsskjemaet for problemstillinger og svar på spørsmålene.
Bruk skjemaet for å vurdere disse problemstillingene hentet fra temaet sosiale avvik. Oppsummer til slutt svarene i plenum.
Hvilke ulike former for straff har vi i Norge?
Fungerer straff?
Hvorfor bruker ungdom på min skole illegale rusmidler?
Bør vi straffe folk i Norge strengere?
Oppgave 3: Lag din egen problemstilling og vurder den
I denne oppgaven skal dere lage egne problemstillinger og vurdere dem sammen i par og større grupper.
Lag fire ulike problemstillinger på egen hånd.
Sett dere i par og vurder hverandres problemstillinger ved hjelp av vurderingsskjemaet.
Bli enige om to problemstillinger som dere er fornøyd med og gå sammen med et annet par.
Diskuter problemstillingene dere har valgt ut ved hjelp av vurderingsskjemaet. Hvilke sterke og svake sider finner dere ved de ulike problemstillingene?
Bli til slutt enige om en eller to problemstillinger dere mener er gode og presenter dem for resten av klassen sammen med en kort begrunnelse.
Kilder
Flyum, K.F. (2008) En praktisk innføring i femavsnittsmetoden. I UiO (2008) Skriving i alle fag (hefte). Hentet fra https://www.uv.uio.no/ils/forskning/prosjekter/fager/publikasjoner/0806-skriving-i-alle-fag.pdf
Les original på NDLA →
Kilder og kildebruk
Finn tall og analyser på ssb.no
Hovedemner
SSB publiserer statistikk under 23 hovedemner. Hovedemnene er fordelt i de seks hovedkategoriene: Arbeid, lønn og utdanning, Befolkning og bolig, Helse og samfunn, Miljø og transport, Næringsliv og teknologi og Økonomi. I tillegg finnes det en statistikkbank hvor du selv kan sette sammen dine egne tabeller og grafer. Mer informasjon finner du i artikkelen "Lær deg SSBs statistikkbank" på SSB.
På SSB kan du også finne artikler, analyser og publikasjoner og egne temasider skrevet for deg som elev. I filmen nedenfor (3 min) kan du se hvorfor offisiell statistikk fra SSB er en troverdig og nyttig kilde.
Hvordan er inndelingen på ssb.no?
Vi skal nå se nærmere på hvordan du finner fram i de seks hovedkategoriene på forsida til SSB si nettside. For å forklare hvordan hovedkategoriene er strukturert, ser vi på den første kategorien, Arbeid, lønn og utdanning og gir deg noen eksempler på hva og hvordan du kan finne tall og analyser – først om lønn og deretter om utdanning. Framgangsmåten for å finne tall vil være lik for de andre hovedkategoriene.
Tenk deg at du ønsker å finne ut hva du kan tjene i ulike yrker. Det kan jo være nyttig når du skal velge utdanning eller en jobb. Eller kanskje du har en skoleoppgave om likestilling og trenger å vite hvor stor forskjellen i lønn for kvinner og menn er, og hvorfor det er lønnsforskjeller mellom kjønnene. Nedenfor ser du hvordan du kan klikke deg gjennom menyen hos SSB for å finne tall om lønn for kvinner og menn i ulike yrker.
Prøv selv
Klikk inn på "Tabell 4: Gjennomsnittlig månedslønn i utvalgte yrker, fordelt på kjønn" på SSB og se på lederyrkene fra yrkesnummer 1112 til og med 1439, og finn ut i hvor mange av disse yrkene kvinner tjente mer enn menn.
Lønnsforskjellen mellom kvinner og menn skyldes blant annet at det er mange flere menn enn kvinner blant de som har høyest lønn, at kvinner oftere jobber deltid og i offentlig sektor, og at kvinner og menn jobber i nokså ulike yrker. Dette kan du lese mer om i artikkelen "Slik kan lønnsforskjellen mellom kvinner og menn forklares" på SSB.
I statistikkbanken kan du finne ut enda mer om lønn for kvinner og menn i ulike yrker enn i den ferdiglagede tabell 4. I for eksempel "Statistikkbanktabell 11418: Yrkesfordelt månedslønn, etter sektor, kjønn og arbeidstid 2015–2023" på SSB kan du finne tall for flere år og for svært mange yrker.
Hovedemnet Utdanning som eksempel
Kan vi ut ifra statistikk om utdanning forklare noe av lønnsforskjellene mellom kvinner og menn? Utdanning betyr jo mye for hvilke yrker vi velger. I toppmenyen ligger hovedemnet Utdanning under hovedkategorien Arbeid, lønn og utdanning. Under Utdanning finner du flere underemner, og vi skal se på emnet Utdanningsnivå.
Først undersøker vi om det er forskjeller i hvor mye utdanning kvinner og menn har, det såkalte utdanningsnivået. Da går vi inn i statistikken over befolkningens utdanningsnivå og studerer hovedtabellen. Her finner vi at i 2023 hadde en større prosentandel kvinner enn menn universitets- og høgskoleutdanning, fordi andel kvinner er høyere enn andel menn totalt sett for dette utdanningsnivået. Isolert sett er det lett å tenke at da skulle ikke kvinnene tjene mindre enn mennene.
Vi vet at mange tekniske yrker er bedre betalt enn for eksempel helsefaglige yrker. For å forstå lønnsforskjellene kan vi se på hvordan kvinner og menn fordeler seg på ulike fagretninger på universitets- og høgskolenivå.
Vi går da tilbake til hovedemnet Utdanning og klikker inn på underemnet Universitets- og høgskoleutdanning, og så til statistikken Studiepoeng og fullført universitets- og høgskoleutdanning. I tabell 2 på statistikksiden ser vi blant annet at menn er i klart overtall i naturvitenskapelige fag, håndverksfag og tekniske fag, og at kvinner er i flertall i helsefagene.
SSB sine faktasider
SSB har over 30 faktasider om ulike emner. Faktasidene finner du under hvert emne, underemne og statistikk. Nederst på hver faktaside finner du oversikt over alle faktasidene.
Ønsker vi for eksempel å finne ut mer om kjønnsfordelingen på videregående skole, kan vi undersøke faktasida om utdanning. Denne finner du nederst på alle sider som omhandler utdanning.
På faktasida om utdanning finner vi blant annet at det var flere kvinner enn menn på de studieforberedende programmene, og at kjønnsfordelingen var omvendt for yrkesfaglige utdanningsprogram. Videre ser vi at kvinnelige lærlinger var i overtall i helse- og oppvekstfagene. Ved å klikke deg gjennom presentasjonen nedenfor vil du bli kjent med flere fakta om utdanning.
Prøv selv
Hva finner du på faktasida om likestilling om forskjeller i lønn, yrker og utdanning?
SSB sine skolesider
Nesten helt nederst på forsida til SSB finner vi "Mer på ssb.no", hvor vi helt til høyre finner SSB skole. SSB skole har innhold tilpasset skolen. Her finner du undervisningsopplegg om ulike tema og lenker til artikler, infografikk og videoer.
Les original på NDLA →
SSB publiserer statistikk under 23 hovedemner. Hovedemnene er fordelt i de seks hovedkategoriene: Arbeid, lønn og utdanning, Befolkning og bolig, Helse og samfunn, Miljø og transport, Næringsliv og teknologi og Økonomi. I tillegg finnes det en statistikkbank hvor du selv kan sette sammen dine egne tabeller og grafer. Mer informasjon finner du i artikkelen "Lær deg SSBs statistikkbank" på SSB.
På SSB kan du også finne artikler, analyser og publikasjoner og egne temasider skrevet for deg som elev. I filmen nedenfor (3 min) kan du se hvorfor offisiell statistikk fra SSB er en troverdig og nyttig kilde.
Hvordan er inndelingen på ssb.no?
Vi skal nå se nærmere på hvordan du finner fram i de seks hovedkategoriene på forsida til SSB si nettside. For å forklare hvordan hovedkategoriene er strukturert, ser vi på den første kategorien, Arbeid, lønn og utdanning og gir deg noen eksempler på hva og hvordan du kan finne tall og analyser – først om lønn og deretter om utdanning. Framgangsmåten for å finne tall vil være lik for de andre hovedkategoriene.
Tenk deg at du ønsker å finne ut hva du kan tjene i ulike yrker. Det kan jo være nyttig når du skal velge utdanning eller en jobb. Eller kanskje du har en skoleoppgave om likestilling og trenger å vite hvor stor forskjellen i lønn for kvinner og menn er, og hvorfor det er lønnsforskjeller mellom kjønnene. Nedenfor ser du hvordan du kan klikke deg gjennom menyen hos SSB for å finne tall om lønn for kvinner og menn i ulike yrker.
Prøv selv
Klikk inn på "Tabell 4: Gjennomsnittlig månedslønn i utvalgte yrker, fordelt på kjønn" på SSB og se på lederyrkene fra yrkesnummer 1112 til og med 1439, og finn ut i hvor mange av disse yrkene kvinner tjente mer enn menn.
Lønnsforskjellen mellom kvinner og menn skyldes blant annet at det er mange flere menn enn kvinner blant de som har høyest lønn, at kvinner oftere jobber deltid og i offentlig sektor, og at kvinner og menn jobber i nokså ulike yrker. Dette kan du lese mer om i artikkelen "Slik kan lønnsforskjellen mellom kvinner og menn forklares" på SSB.
I statistikkbanken kan du finne ut enda mer om lønn for kvinner og menn i ulike yrker enn i den ferdiglagede tabell 4. I for eksempel "Statistikkbanktabell 11418: Yrkesfordelt månedslønn, etter sektor, kjønn og arbeidstid 2015–2023" på SSB kan du finne tall for flere år og for svært mange yrker.
Hovedemnet Utdanning som eksempel
Kan vi ut ifra statistikk om utdanning forklare noe av lønnsforskjellene mellom kvinner og menn? Utdanning betyr jo mye for hvilke yrker vi velger. I toppmenyen ligger hovedemnet Utdanning under hovedkategorien Arbeid, lønn og utdanning. Under Utdanning finner du flere underemner, og vi skal se på emnet Utdanningsnivå.
Først undersøker vi om det er forskjeller i hvor mye utdanning kvinner og menn har, det såkalte utdanningsnivået. Da går vi inn i statistikken over befolkningens utdanningsnivå og studerer hovedtabellen. Her finner vi at i 2023 hadde en større prosentandel kvinner enn menn universitets- og høgskoleutdanning, fordi andel kvinner er høyere enn andel menn totalt sett for dette utdanningsnivået. Isolert sett er det lett å tenke at da skulle ikke kvinnene tjene mindre enn mennene.
Vi vet at mange tekniske yrker er bedre betalt enn for eksempel helsefaglige yrker. For å forstå lønnsforskjellene kan vi se på hvordan kvinner og menn fordeler seg på ulike fagretninger på universitets- og høgskolenivå.
Vi går da tilbake til hovedemnet Utdanning og klikker inn på underemnet Universitets- og høgskoleutdanning, og så til statistikken Studiepoeng og fullført universitets- og høgskoleutdanning. I tabell 2 på statistikksiden ser vi blant annet at menn er i klart overtall i naturvitenskapelige fag, håndverksfag og tekniske fag, og at kvinner er i flertall i helsefagene.
SSB sine faktasider
SSB har over 30 faktasider om ulike emner. Faktasidene finner du under hvert emne, underemne og statistikk. Nederst på hver faktaside finner du oversikt over alle faktasidene.
Ønsker vi for eksempel å finne ut mer om kjønnsfordelingen på videregående skole, kan vi undersøke faktasida om utdanning. Denne finner du nederst på alle sider som omhandler utdanning.
På faktasida om utdanning finner vi blant annet at det var flere kvinner enn menn på de studieforberedende programmene, og at kjønnsfordelingen var omvendt for yrkesfaglige utdanningsprogram. Videre ser vi at kvinnelige lærlinger var i overtall i helse- og oppvekstfagene. Ved å klikke deg gjennom presentasjonen nedenfor vil du bli kjent med flere fakta om utdanning.
Prøv selv
Hva finner du på faktasida om likestilling om forskjeller i lønn, yrker og utdanning?
SSB sine skolesider
Nesten helt nederst på forsida til SSB finner vi "Mer på ssb.no", hvor vi helt til høyre finner SSB skole. SSB skole har innhold tilpasset skolen. Her finner du undervisningsopplegg om ulike tema og lenker til artikler, infografikk og videoer.
Les original på NDLA →
Kilder og kildeføring i samfunnsvitenskapen
Du skal her bli presentert for noen viktige prinsipper for hvorfor man bør føre kilder, du skal også få noen nyttige verktøy som du kan bruke til å arbeide med kilder, spesielt med tanke på den store mengden av informasjon som finnes tilgjengelig for oss i dag.
Det er to aspekter ved det å føre kilder som er viktig for deg som elev i sosiologi og sosialantropologi (men også i andre fag): Du må være kritisk i vurderingen av hvilke kilder du velger å bruke, og du må være etterrettelig i din egen kildebruk ved å oppgi kilder i eget materiale og i egne oppgaver.
Kildekritikk
Kildekritikk er sentralt i alt forskningsarbeid, også i samfunnsvitenskapen. Med tanke på all informasjonen vi har tilgjengelig i dag, må vi være kritiske til det materialet vi bruker. Er informasjonen til å stole på, og passer kilden til det du skal bruke den til?
Vitenskap
I sosiologi og sosialantropologi finnes det mange anerkjente teorier og forskning basert på kvalitetssikrede undersøkelser som vi kan bruke, men dette er også et fag hvor man lett kan falle for fristelsen til å "synse" eller mene mye om mange av temaene uten å forankre det i forskning eller teori. "Alle" kan si noe om sosialiseringsprosessen, men en sosiolog vil bruke relevante fagbegreper og teorier i presentasjonen sin og basere seg på tidligere forskning, eventuelt egen forskning. Det er dette som gjør det til en vitenskap.
Forskning
I forskning er det også viktig at man er etterrettelig i sitt eget kildearbeid. For at forskning skal ha troverdighet innen fagområdet, må man ha arbeidet godt med kilder, og man må ha oppført alle kildene man har brukt. Dette er for at du skal anerkjenne den jobben som ligger bak kildene du har brukt. Du skal ikke presentere kildenes arbeid som ditt eget. Dette kalles å plagiere. I tillegg er det viktig å vise at forskningen din er basert på vitenskap, anerkjente teorier og tidligere forskning, nettopp for at forskningen skal ha troverdighet.
Sjekklista TONE
I arbeidet med kildekritikk kan TONE være et nyttig hjelpemiddel. TONE er en sjekkliste som du kan bruke i arbeidet med kilder. Det vil gjøre deg mer bevisst på hvilke kilder som er troverdige, og på hvilke kilder som egner seg til ditt bruk. For eksempel er det ikke sikkert du ønsker å bruke statistikk om innvandring og kriminalitet fra et innvandringskritisk nettsted, da de ønsker å fremme sitt syn på innvandring i stedet for å presentere objektive fakta. Selve tallmaterialet i seg selv kan være troverdig, men framstillingen blir ofte preget av at forfatterne ønsker å fremme sitt subjektive budskap.
Dette er et eksempel på et TONE-skjema til bruk i arbeidet med kildekritikk (Overland, 2018):
Troverdig
Objektiv
Nøyaktig
Egnet
Hvem er forfatter?
Hvem er avsender?
Hvem står bak siden?
Hva er hensikten til forfatteren?
Er informasjonen nøytral?
Stemmer informasjonen med det du vet fra før?
Finner du skrivefeil eller slurv?
Når ble kilden sist oppdatert?
Oppgir forfatteren kilder?
Hvem er målgruppa for kilden?
Passer kilden til mitt bruk?
Er kilden enkel å bruke og lett tilgjengelig?
Å føre kilder
Når det gjelder å føre kilder i egen tekst, er den mest brukte kildestilen innenfor samfunnsvitenskap APA. I Verktøykassa til NDLA og på Kildekompasset finner du en nyttig beskrivelse av hvordan du fører kilder, både i teksten og i en litteraturliste til slutt i teksten din (Kildekompasset, u.å., Federl og Fivelstad, 2019). Vi skiller mellom å skrive direkte sitat, som betyr å bruke utdrag fra kilden uten å omskrive den og med sitattegn rundt ("…"), eller å parafrasere. Parafrasering betyr at du bruker innholdet fra kilden, men at du omskriver til egne ord. Man skal alltid føre kilder. Unntaket er når noe er allmennkunnskap, noe som alle kjenner til.
Her får du et avsnitt som viser både direkte sitat og et eksempel på parafrasering. Kildene er også ført i APA-stil i en litteraturliste.
I sosiologi er begrepet sosialt avvik brukt om atferd som avviker fra samfunnets normer og regler. Ifølge Aksel Tjora er avvik "… en mye brukt betegnelse på atferd som fraviker hovedmønsteret i samfunnet" (Tjora, 2016). Når noen bryter uformelle eller formelle normer, kan de bli ansett som avvikende fra resten av samfunnet. Forskjellen på uformelle og formelle normer er at formelle normer er de nedskrevne, vedtatte reglene i samfunnet, for eksempel Norges lover. De uformelle normene er uskrevne regler eller konvensjoner som samfunnet er enige om at skal overholdes (Tjora, 2018). Dette kan for eksempel være at man reiser seg for en eldre dame på bussen, eller at man rydder opp etter seg i kantina.
Litteraturliste:
Tjora, A. (2016). Avvik. Hentet fra https://snl.no/avvik
Tjora, A. (2018). Norm. Hentet fra https://snl.no/norm
Det kan virke overveldende i starten å skulle føre kilder både i tekst og til slutt, men etter hvert som du øver på dette, vil det også bli enklere. Husk at du alltid må føre kilder i eget arbeid, ikke bare i fagtekster, men også i presentasjoner.
Kilder
Estep, M. (2020). Fleirtal av unge følgjer nyheiter i sosiale medium. Hentet fra https://framtida.no/2020/09/30/fleirtal-av-unge-folgjer-nyheiter-i-sosiale-medium
Federl, M. og Fivelstad, I. B. (2019). Kildehenvisning i APA-stil. Hentet fra https://ndla.no/subject:1:54b1727c-2d91-4512-901c-8434e13339b4/topic:1:ffe4b637-1789-44fc-9c7e-ff69fd41652f/resource:1:58349
Kildekompasset. (u.å.). Referansestiler – APA 7th. Hentet fra https://kildekompasset.no/referansestiler/apa-7th/
Kildekompasset. (u.å.). Kildekritikk. Hentet fra https://kildekompasset.no/kildekritikk/
Overland, J. A. (2018). Kilder og kildekritikk. Hentet fra https://ndla.no/subject:1:54b1727c-2d91-4512-901c-8434e13339b4/topic:1:ffe4b637-1789-44fc-9c7e-ff69fd41652f/resource:1:169741
Les original på NDLA →
Det er to aspekter ved det å føre kilder som er viktig for deg som elev i sosiologi og sosialantropologi (men også i andre fag): Du må være kritisk i vurderingen av hvilke kilder du velger å bruke, og du må være etterrettelig i din egen kildebruk ved å oppgi kilder i eget materiale og i egne oppgaver.
Kildekritikk
Kildekritikk er sentralt i alt forskningsarbeid, også i samfunnsvitenskapen. Med tanke på all informasjonen vi har tilgjengelig i dag, må vi være kritiske til det materialet vi bruker. Er informasjonen til å stole på, og passer kilden til det du skal bruke den til?
Vitenskap
I sosiologi og sosialantropologi finnes det mange anerkjente teorier og forskning basert på kvalitetssikrede undersøkelser som vi kan bruke, men dette er også et fag hvor man lett kan falle for fristelsen til å "synse" eller mene mye om mange av temaene uten å forankre det i forskning eller teori. "Alle" kan si noe om sosialiseringsprosessen, men en sosiolog vil bruke relevante fagbegreper og teorier i presentasjonen sin og basere seg på tidligere forskning, eventuelt egen forskning. Det er dette som gjør det til en vitenskap.
Forskning
I forskning er det også viktig at man er etterrettelig i sitt eget kildearbeid. For at forskning skal ha troverdighet innen fagområdet, må man ha arbeidet godt med kilder, og man må ha oppført alle kildene man har brukt. Dette er for at du skal anerkjenne den jobben som ligger bak kildene du har brukt. Du skal ikke presentere kildenes arbeid som ditt eget. Dette kalles å plagiere. I tillegg er det viktig å vise at forskningen din er basert på vitenskap, anerkjente teorier og tidligere forskning, nettopp for at forskningen skal ha troverdighet.
Sjekklista TONE
I arbeidet med kildekritikk kan TONE være et nyttig hjelpemiddel. TONE er en sjekkliste som du kan bruke i arbeidet med kilder. Det vil gjøre deg mer bevisst på hvilke kilder som er troverdige, og på hvilke kilder som egner seg til ditt bruk. For eksempel er det ikke sikkert du ønsker å bruke statistikk om innvandring og kriminalitet fra et innvandringskritisk nettsted, da de ønsker å fremme sitt syn på innvandring i stedet for å presentere objektive fakta. Selve tallmaterialet i seg selv kan være troverdig, men framstillingen blir ofte preget av at forfatterne ønsker å fremme sitt subjektive budskap.
Dette er et eksempel på et TONE-skjema til bruk i arbeidet med kildekritikk (Overland, 2018):
Troverdig
Objektiv
Nøyaktig
Egnet
Hvem er forfatter?
Hvem er avsender?
Hvem står bak siden?
Hva er hensikten til forfatteren?
Er informasjonen nøytral?
Stemmer informasjonen med det du vet fra før?
Finner du skrivefeil eller slurv?
Når ble kilden sist oppdatert?
Oppgir forfatteren kilder?
Hvem er målgruppa for kilden?
Passer kilden til mitt bruk?
Er kilden enkel å bruke og lett tilgjengelig?
Å føre kilder
Når det gjelder å føre kilder i egen tekst, er den mest brukte kildestilen innenfor samfunnsvitenskap APA. I Verktøykassa til NDLA og på Kildekompasset finner du en nyttig beskrivelse av hvordan du fører kilder, både i teksten og i en litteraturliste til slutt i teksten din (Kildekompasset, u.å., Federl og Fivelstad, 2019). Vi skiller mellom å skrive direkte sitat, som betyr å bruke utdrag fra kilden uten å omskrive den og med sitattegn rundt ("…"), eller å parafrasere. Parafrasering betyr at du bruker innholdet fra kilden, men at du omskriver til egne ord. Man skal alltid føre kilder. Unntaket er når noe er allmennkunnskap, noe som alle kjenner til.
Her får du et avsnitt som viser både direkte sitat og et eksempel på parafrasering. Kildene er også ført i APA-stil i en litteraturliste.
I sosiologi er begrepet sosialt avvik brukt om atferd som avviker fra samfunnets normer og regler. Ifølge Aksel Tjora er avvik "… en mye brukt betegnelse på atferd som fraviker hovedmønsteret i samfunnet" (Tjora, 2016). Når noen bryter uformelle eller formelle normer, kan de bli ansett som avvikende fra resten av samfunnet. Forskjellen på uformelle og formelle normer er at formelle normer er de nedskrevne, vedtatte reglene i samfunnet, for eksempel Norges lover. De uformelle normene er uskrevne regler eller konvensjoner som samfunnet er enige om at skal overholdes (Tjora, 2018). Dette kan for eksempel være at man reiser seg for en eldre dame på bussen, eller at man rydder opp etter seg i kantina.
Litteraturliste:
Tjora, A. (2016). Avvik. Hentet fra https://snl.no/avvik
Tjora, A. (2018). Norm. Hentet fra https://snl.no/norm
Det kan virke overveldende i starten å skulle føre kilder både i tekst og til slutt, men etter hvert som du øver på dette, vil det også bli enklere. Husk at du alltid må føre kilder i eget arbeid, ikke bare i fagtekster, men også i presentasjoner.
Kilder
Estep, M. (2020). Fleirtal av unge følgjer nyheiter i sosiale medium. Hentet fra https://framtida.no/2020/09/30/fleirtal-av-unge-folgjer-nyheiter-i-sosiale-medium
Federl, M. og Fivelstad, I. B. (2019). Kildehenvisning i APA-stil. Hentet fra https://ndla.no/subject:1:54b1727c-2d91-4512-901c-8434e13339b4/topic:1:ffe4b637-1789-44fc-9c7e-ff69fd41652f/resource:1:58349
Kildekompasset. (u.å.). Referansestiler – APA 7th. Hentet fra https://kildekompasset.no/referansestiler/apa-7th/
Kildekompasset. (u.å.). Kildekritikk. Hentet fra https://kildekompasset.no/kildekritikk/
Overland, J. A. (2018). Kilder og kildekritikk. Hentet fra https://ndla.no/subject:1:54b1727c-2d91-4512-901c-8434e13339b4/topic:1:ffe4b637-1789-44fc-9c7e-ff69fd41652f/resource:1:169741
Les original på NDLA →
Kilder og kildekritikk
Oppgave 1. Føre kilder i en tekst
Du skal nå øve deg på å bruke kilder aktivt i tekst. Sett deg inn i APA-stilen, både her på NDLA om kildehenvisninger, og på Kildekompasset.no.
Skriv to avsnitt om hvorfor temaet sosialisering er sentralt i faget sosiologi og sosialantropologi. Du skal flette inn følgende kilder i teksten din:
Læreboka eller NDLA
Forskningsartikkel: Riktig bruk av sosiale medier kan gjøre deg lykkelig (forskning.no)
Video: Sosiologi i praksis
Læreplanen i sosiologi og sosialantropologi
Oppgave 2. Litteraturliste
Lag ei litteraturliste i alfabetisk rekkefølge (etter forfatteretternavn) over kildene du brukte i oppgave 1.
Oppgave 3. Avslør falske nyheter
I arbeid med kilder kan vi komme over mange nettsider og nettaviser som fremstår som troverdige, men som sprer falske nyheter og usannheter. Sjekk hvor god du er til å avsløre falske nyheter ved å ta denne testen fra Medietilsynet: Quiz om falske nyheter (medietilsynet.no).
Oppgave 4. Kildekritikk, gyldighet og aktiv bruk av kilder i egen argumentasjon
Du skal nå lese to tekster som har ulikt syn på temaet nettbrett i skolen. Les først begge tekstene, deretter skal du oppsummere (parafrasere) to–tre av hovedargumentene i hver av tekstene. Bruk strategien "TONE (ndla.no)" som hjelpemiddel til å vurdere om de er troverdige og objektive som kilder.
NRK Ytring: Gaute Brochmann Nettbrettbarna (nrk.no)
NRK Ytring: Magnus Henrik Sandberg Brochmanns myter (nrk.no)
Når du har lest tekstene, skal du svare på spørsmålet: Bør nettbrett brukes i undervisninga? Lag en skisse til en fagartikkel der du følger denne modellen:
Kort presentasjon av emnet
Eksempel: … meningene er delte om denne saken …
Hva sier den ene kilden?
For eksempel: Den ene siden mener …
Hva sier den andre kilden?
For eksempel: Den andre siden mener …
Sammenligning og vurdering.
For eksempel: Sakens kjerne er …
Sammenfatning
For eksempel: For å konkludere ...
Gå deretter sammen i grupper på tre, der en person representerer Brochmanns syn på nettbrett i skolen (imot nettbrett), den andre Sandbergs syn (for nettbrett). Den siste personen på gruppa skal skrive ned argumentene som blir presentert, og holde øye med tida. Du skal sette deg godt inn i argumentene fra kilden og bruke dem til å argumentere. Dere bruker to minutter hver på å presentere hovedargumentene deres, deretter kan dere bruke ett minutt på å kommentere den andres argumenter. Til slutt skal du bruke ett minutt til å oppsummere synet ditt (til sammen skal dere bruke cirka fem til sju minutter).
Evaluer i grupper: Diskuter hvilken side som hadde de beste argumentene? Var den ene kilden mer overbevisende enn den andre og dermed også enklere å argumentere for? Var argumentene relevante? Hvilken side hadde flest overbevisende argumenter (se på det som sekretæren noterte).
Etter å ha lest begge ytringene og brukt dem aktivt: Hvilke problemer peker kronikkforfatter Sandberg på i Brochmanns tekst? Påvirker dette Brochmanns objektivitet og troverdighet? Påvirker dette oppfatningen din av den opprinnelige kronikken? Kunne det vært lurt å oppsøke de opprinnelige forskningsrapportene for å undersøke mer rundt statistikken begge forfatterne henviser til? Hvorfor det?
Les original på NDLA →
Du skal nå øve deg på å bruke kilder aktivt i tekst. Sett deg inn i APA-stilen, både her på NDLA om kildehenvisninger, og på Kildekompasset.no.
Skriv to avsnitt om hvorfor temaet sosialisering er sentralt i faget sosiologi og sosialantropologi. Du skal flette inn følgende kilder i teksten din:
Læreboka eller NDLA
Forskningsartikkel: Riktig bruk av sosiale medier kan gjøre deg lykkelig (forskning.no)
Video: Sosiologi i praksis
Læreplanen i sosiologi og sosialantropologi
Oppgave 2. Litteraturliste
Lag ei litteraturliste i alfabetisk rekkefølge (etter forfatteretternavn) over kildene du brukte i oppgave 1.
Oppgave 3. Avslør falske nyheter
I arbeid med kilder kan vi komme over mange nettsider og nettaviser som fremstår som troverdige, men som sprer falske nyheter og usannheter. Sjekk hvor god du er til å avsløre falske nyheter ved å ta denne testen fra Medietilsynet: Quiz om falske nyheter (medietilsynet.no).
Oppgave 4. Kildekritikk, gyldighet og aktiv bruk av kilder i egen argumentasjon
Du skal nå lese to tekster som har ulikt syn på temaet nettbrett i skolen. Les først begge tekstene, deretter skal du oppsummere (parafrasere) to–tre av hovedargumentene i hver av tekstene. Bruk strategien "TONE (ndla.no)" som hjelpemiddel til å vurdere om de er troverdige og objektive som kilder.
NRK Ytring: Gaute Brochmann Nettbrettbarna (nrk.no)
NRK Ytring: Magnus Henrik Sandberg Brochmanns myter (nrk.no)
Når du har lest tekstene, skal du svare på spørsmålet: Bør nettbrett brukes i undervisninga? Lag en skisse til en fagartikkel der du følger denne modellen:
Kort presentasjon av emnet
Eksempel: … meningene er delte om denne saken …
Hva sier den ene kilden?
For eksempel: Den ene siden mener …
Hva sier den andre kilden?
For eksempel: Den andre siden mener …
Sammenligning og vurdering.
For eksempel: Sakens kjerne er …
Sammenfatning
For eksempel: For å konkludere ...
Gå deretter sammen i grupper på tre, der en person representerer Brochmanns syn på nettbrett i skolen (imot nettbrett), den andre Sandbergs syn (for nettbrett). Den siste personen på gruppa skal skrive ned argumentene som blir presentert, og holde øye med tida. Du skal sette deg godt inn i argumentene fra kilden og bruke dem til å argumentere. Dere bruker to minutter hver på å presentere hovedargumentene deres, deretter kan dere bruke ett minutt på å kommentere den andres argumenter. Til slutt skal du bruke ett minutt til å oppsummere synet ditt (til sammen skal dere bruke cirka fem til sju minutter).
Evaluer i grupper: Diskuter hvilken side som hadde de beste argumentene? Var den ene kilden mer overbevisende enn den andre og dermed også enklere å argumentere for? Var argumentene relevante? Hvilken side hadde flest overbevisende argumenter (se på det som sekretæren noterte).
Etter å ha lest begge ytringene og brukt dem aktivt: Hvilke problemer peker kronikkforfatter Sandberg på i Brochmanns tekst? Påvirker dette Brochmanns objektivitet og troverdighet? Påvirker dette oppfatningen din av den opprinnelige kronikken? Kunne det vært lurt å oppsøke de opprinnelige forskningsrapportene for å undersøke mer rundt statistikken begge forfatterne henviser til? Hvorfor det?
Les original på NDLA →
Strategier ved søk på nett
Glemmer du bort kildene dine i farta?
Du kan møte på flere utfordringer i arbeidet med kildesøk. Du finner ikke igjen en kilde som var utrolig bra, du finner informasjon på sider som du ikke helt skjønner hva er, du kopierer et sitat over i et dokument, men glemmer å få med nettadressen, du blir sliten i hodet og glemmer hva det var du lette etter. Og kanskje forsvinner du på sosiale medier fordi det kom inn et varsel?
Tenk over
I hvor stor grad kjenner du deg igjen i denne beskrivelsen? Del dine refleksjoner med en medelev og til hele klassen.
Du kan få bukt med slike utfordringer hvis du øver deg på å bruke ulike strategier når du jobber med nettsøk.
Planlegg søket ditt
Planlegg søket ditt, og ha klart for deg lesemål og søkeord. Formuler så tydelig som mulig:
Hva du er ute etter?
Hva skal kildene kunne hjelpe deg med?
Hvilke søkeord skal du bruke? Skriv dem opp i et dokument.
Hvilke synonymer, engelske ord eller presiseringer kan du bruke?
Bestem deg på forhånd og skriv alt ned i et planleggingsnotat. Du vil vite mer om det du prøver å finne, og hva som kommer opp ved søk, etter at du er kommet i gang. Da kan du gjøre justeringer på planen din.
Naviger og lokaliser
Når du skal planlegge søk, kan du ha i bakhodet at du nettopp skal hoppe fra tekst til tekst. Du vil finne informasjon i video, i skriftlige tekster og i bilder.
Du kan forberede deg gjennom å jobbe saktere enn du er vant til, og stille følgende spørsmål:
Hvor kan jeg finne det jeg er ute etter?
Hvilke mulige lenker kan jeg trykke på her?
Hvilke mulige tekster (video, bilder, bokser, interaktivitet) kan jeg undersøke?
Hvilke valg må jeg ta?
Hvem kan jeg stole på i denne kilden?
Øv deg på å være bevisst, og kontroller navigasjonen din. Du kan for eksempel bestemme deg for hvor du skal lete og hvor mange tekster du skal se over i slengen.
Pauser
Legg inn pauser, litt på samme måte som når du jobber i intervaller i en gymtime. Legg inn pauser mellom intervallene.
Dokumenter søket
Søk og navigasjon etter informasjon nett har likhetstrekk med nettlesing generelt:
Du bruker opp hjernekapasitet for å vite hvor du er i tekstene du beveger deg mellom.
Du bruker strategier for å håndtere informasjonsmengde og arbeidsminne.
Du må huske mye på en gang. Du må bruke strategier for selvregulering. Det vil si at du må holde motivasjonen oppe, passe på å være uthvilt og unngå fristelser for ikke å falle ut av fokuset ditt.
Gjennom dokumentasjon av kildesøket ditt kan du systematisere disse lesestrategiene. Når du er i gang med å gjennomføre søkeplanen din:
følg den
skriv ned avvik fra planen
noter underveis: hva du gjør
noter underveis: hva du finner
noter underveis: i hvor stor grad kilden ser ut til å løse problemet ditt
Planlegging og dokumentasjon av et søk kan gjøres i samme dokument.
Strategier for kildekritikk
Det er mye enklere å vite hvordan du skal lese en kilde, og forstå det du leser, når du vet hva som er opprinnelsen til kilden, hvor kilden er publisert og hvilken sjanger den har. Derfor er det lurt gå systematisk til verks når du skaffe deg oversikt over informasjon om kilden.
En tilnærming du trolig kjenner fra før, er kildekritikk gjennom TONE-metoden. TONE er forbokstavene til ordene troverdighet, objektivitet, nøyaktighet og egnethet. Du kan bruke metoden for å sjekke hvor gode kildene du har funnet er for det du skal bruke dem til.
Lesestrategier
Når du leser en tekst som del av et skolearbeid, jobber du gjerne etter bestemte arbeidsmåter. Disse arbeidsmåtene hjelper deg med å skape en mening og lære noe av teksten. Det kan for eksempel være å:
formulere forventninger til hva teksten vil inneholde
lære å stille relevante spørsmål til teksten
lære å utarbeide en rimelig oppsummering av teksten
identifisere og avklare vanskelige formuleringer og begreper i teksten
finne sitater du skal bruke i ditt eget arbeid
Hjelpedokument ved nettsøk
Få hjelp til å gå systematisk til verks når du planlegger, vurderer og dokumenterer søk.
Lage en kopi: Regneark for kopiering: Planlegging og dokumentasjon av nettsøk
Laste ned: Planlegging, kildekritikk og dokumentasjon ved kildesøk
Les original på NDLA →
Du kan møte på flere utfordringer i arbeidet med kildesøk. Du finner ikke igjen en kilde som var utrolig bra, du finner informasjon på sider som du ikke helt skjønner hva er, du kopierer et sitat over i et dokument, men glemmer å få med nettadressen, du blir sliten i hodet og glemmer hva det var du lette etter. Og kanskje forsvinner du på sosiale medier fordi det kom inn et varsel?
Tenk over
I hvor stor grad kjenner du deg igjen i denne beskrivelsen? Del dine refleksjoner med en medelev og til hele klassen.
Du kan få bukt med slike utfordringer hvis du øver deg på å bruke ulike strategier når du jobber med nettsøk.
Planlegg søket ditt
Planlegg søket ditt, og ha klart for deg lesemål og søkeord. Formuler så tydelig som mulig:
Hva du er ute etter?
Hva skal kildene kunne hjelpe deg med?
Hvilke søkeord skal du bruke? Skriv dem opp i et dokument.
Hvilke synonymer, engelske ord eller presiseringer kan du bruke?
Bestem deg på forhånd og skriv alt ned i et planleggingsnotat. Du vil vite mer om det du prøver å finne, og hva som kommer opp ved søk, etter at du er kommet i gang. Da kan du gjøre justeringer på planen din.
Naviger og lokaliser
Når du skal planlegge søk, kan du ha i bakhodet at du nettopp skal hoppe fra tekst til tekst. Du vil finne informasjon i video, i skriftlige tekster og i bilder.
Du kan forberede deg gjennom å jobbe saktere enn du er vant til, og stille følgende spørsmål:
Hvor kan jeg finne det jeg er ute etter?
Hvilke mulige lenker kan jeg trykke på her?
Hvilke mulige tekster (video, bilder, bokser, interaktivitet) kan jeg undersøke?
Hvilke valg må jeg ta?
Hvem kan jeg stole på i denne kilden?
Øv deg på å være bevisst, og kontroller navigasjonen din. Du kan for eksempel bestemme deg for hvor du skal lete og hvor mange tekster du skal se over i slengen.
Pauser
Legg inn pauser, litt på samme måte som når du jobber i intervaller i en gymtime. Legg inn pauser mellom intervallene.
Dokumenter søket
Søk og navigasjon etter informasjon nett har likhetstrekk med nettlesing generelt:
Du bruker opp hjernekapasitet for å vite hvor du er i tekstene du beveger deg mellom.
Du bruker strategier for å håndtere informasjonsmengde og arbeidsminne.
Du må huske mye på en gang. Du må bruke strategier for selvregulering. Det vil si at du må holde motivasjonen oppe, passe på å være uthvilt og unngå fristelser for ikke å falle ut av fokuset ditt.
Gjennom dokumentasjon av kildesøket ditt kan du systematisere disse lesestrategiene. Når du er i gang med å gjennomføre søkeplanen din:
følg den
skriv ned avvik fra planen
noter underveis: hva du gjør
noter underveis: hva du finner
noter underveis: i hvor stor grad kilden ser ut til å løse problemet ditt
Planlegging og dokumentasjon av et søk kan gjøres i samme dokument.
Strategier for kildekritikk
Det er mye enklere å vite hvordan du skal lese en kilde, og forstå det du leser, når du vet hva som er opprinnelsen til kilden, hvor kilden er publisert og hvilken sjanger den har. Derfor er det lurt gå systematisk til verks når du skaffe deg oversikt over informasjon om kilden.
En tilnærming du trolig kjenner fra før, er kildekritikk gjennom TONE-metoden. TONE er forbokstavene til ordene troverdighet, objektivitet, nøyaktighet og egnethet. Du kan bruke metoden for å sjekke hvor gode kildene du har funnet er for det du skal bruke dem til.
Lesestrategier
Når du leser en tekst som del av et skolearbeid, jobber du gjerne etter bestemte arbeidsmåter. Disse arbeidsmåtene hjelper deg med å skape en mening og lære noe av teksten. Det kan for eksempel være å:
formulere forventninger til hva teksten vil inneholde
lære å stille relevante spørsmål til teksten
lære å utarbeide en rimelig oppsummering av teksten
identifisere og avklare vanskelige formuleringer og begreper i teksten
finne sitater du skal bruke i ditt eget arbeid
Hjelpedokument ved nettsøk
Få hjelp til å gå systematisk til verks når du planlegger, vurderer og dokumenterer søk.
Lage en kopi: Regneark for kopiering: Planlegging og dokumentasjon av nettsøk
Laste ned: Planlegging, kildekritikk og dokumentasjon ved kildesøk
Les original på NDLA →
Vitenskap og kildekritikk
Noen spørsmål du alltid bør stille deg
Når du leser eller hører om noe som fremstår som vitenskapelig, bør du stoppe opp og stille deg noen kritiske spørsmål.
Vurder din kilde
Er det en seriøs nettside (eller annen kilde)?
Er artikkelen gammel? Finnes det nyere og bedre forskning?
Blir det sagt direkte at dette er vitenskapelig? Baserer det seg på konkret forskning?
Oppgis det hvem som står bak forskningen? Hvis ikke, kan du ikke ta denne kilden seriøst.
Sier tittelen noe annet enn hovedteksten? Sannheten blir ofte forvridd i titlene for at det skal virke mer sensasjonelt.
Kan den som skriver, bevisst ha fremstilt resultatene på en forvridd måte for å skape oppmerksomhet?
Prøver de å selge et produkt? Da er det grunn til å være skeptisk.
Har den som skriver, forstått forskningsresultatene? Er du usikker, kan du finne andre kilder eller finne den originale rapporten og lese selv.
Vurder forskningen
Er det seriøse forskningsinstitusjoner som står bak?
Gjør et nettsøk på forskerne og forskningsinstitusjonen som står bak. Finnes de? Er det noe i søketreffene som kan tyde på at dette er omdiskutert, useriøst eller direkte falskt?
Kan du finne andre seriøse kilder som skriver om det samme? Hvis ikke, må du være veldig trygg på at din kilde er pålitelig.
Er dette en enkeltstudie som strider mot det andre forskere har funnet? Da er det grunn til å være skeptisk.
Gjør en faktasjekk
Gå inn på lenken under og bruk tipsene du har fått her til å gjøre en faktasjekk av påstandene.
- Lettbrus ødelegger skjelettet (artikkel hos klikk.no)
Les original på NDLA →
Når du leser eller hører om noe som fremstår som vitenskapelig, bør du stoppe opp og stille deg noen kritiske spørsmål.
Vurder din kilde
Er det en seriøs nettside (eller annen kilde)?
Er artikkelen gammel? Finnes det nyere og bedre forskning?
Blir det sagt direkte at dette er vitenskapelig? Baserer det seg på konkret forskning?
Oppgis det hvem som står bak forskningen? Hvis ikke, kan du ikke ta denne kilden seriøst.
Sier tittelen noe annet enn hovedteksten? Sannheten blir ofte forvridd i titlene for at det skal virke mer sensasjonelt.
Kan den som skriver, bevisst ha fremstilt resultatene på en forvridd måte for å skape oppmerksomhet?
Prøver de å selge et produkt? Da er det grunn til å være skeptisk.
Har den som skriver, forstått forskningsresultatene? Er du usikker, kan du finne andre kilder eller finne den originale rapporten og lese selv.
Vurder forskningen
Er det seriøse forskningsinstitusjoner som står bak?
Gjør et nettsøk på forskerne og forskningsinstitusjonen som står bak. Finnes de? Er det noe i søketreffene som kan tyde på at dette er omdiskutert, useriøst eller direkte falskt?
Kan du finne andre seriøse kilder som skriver om det samme? Hvis ikke, må du være veldig trygg på at din kilde er pålitelig.
Er dette en enkeltstudie som strider mot det andre forskere har funnet? Da er det grunn til å være skeptisk.
Gjør en faktasjekk
Gå inn på lenken under og bruk tipsene du har fått her til å gjøre en faktasjekk av påstandene.
- Lettbrus ødelegger skjelettet (artikkel hos klikk.no)
Les original på NDLA →
Kvalitativ metode
Fellestrekk og forskjeller ved samfunnsvitenskapelige metoder
Oppgave
Lag et venndiagram med en sirkel for kvalitativ metode og en sirkel for kvantitativ metode. De to sirklene skal overlappe i midten. Fyll inn det som kjennetegner de to metodene, og skriv inn eksempler på de to metodeformene. Hva er likt med de to metodene? Dette fyller du inn i den overlappende delen, mellom de to sirklene.
Les original på NDLA →
Lag et venndiagram med en sirkel for kvalitativ metode og en sirkel for kvantitativ metode. De to sirklene skal overlappe i midten. Fyll inn det som kjennetegner de to metodene, og skriv inn eksempler på de to metodeformene. Hva er likt med de to metodene? Dette fyller du inn i den overlappende delen, mellom de to sirklene.
Les original på NDLA →
Hva er kvalitativ metode?
Kvalitativ og kvantitativ metode
Det finnes to hovedtyper av samfunnsvitenskapelige metoder:
kvalitativ metode
kvantitativ metode
I et kvalitativt forskningsopplegg velger en ofte ut færre forsøkspersoner og går i dybden med dem. Ved hjelp av observasjoner eller intervjuer tolker en enkeltmenneskers opplevelser, erfaringer og holdninger for å oppnå større forståelse av sosiale fenomener. Du kan for eksempel intervjue asylsøkere for å få bedre forståelse av hvordan de opplever møtet med det norske samfunnet.
I et kvantitativ forskningsopplegg undersøker en bredere og samler ofte mer begrenset informasjon om flere mennesker. Den informasjonen en samler inn, må også kunne måles og uttrykkes ved hjelp av tall. Det gjør det mulig å si noe generelt om ei stor gruppe mennesker. Vil du for eksempel finne ut om mobbing er et stort eller lite problem på skolen din, kan du bruke et spørreskjema for å registrere akkurat hvor mange elever på skolen som har opplevd mobbing.
Les mer om kvantitativ metode her:
Hva er kvantitativ metode?
Kvalitative metoder
Hvis du ønsker å forstå hvordan enkeltmennesker opplever sin egen situasjon, hvorfor de handler på en bestemt måte, hvordan de tenker, og hvilke motiver de har, kan du bruke kvalitative metoder. De gir deg en fyldig og mer detaljert forståelse av enkeltmennesker og gjør det lettere å forstå helheten i situasjonen deres. Kvalitative metoder egner seg også bra hvis du skal undersøke noe du ikke kjenner særlig godt, eller som det er forsket lite på fra før.
Fordeler med kvalitativ metode er at den er fleksibel. Du kan endre fokus i løpet av undersøkelsen og forfølge nye, spennende temaer som dukker opp underveis. Slik blir det lettere å avdekke spesielle og unike fenomener. Siden metoden er livsnær, gjør den det lettere å forstå helheten i en situasjon og se den innefra – fra forsøkspersonenes eget perspektiv.
En utfordring med kvalitative forskningsopplegg er at det kan være vanskelig å få innpass og tett kontakt med det miljøet og de personene du ønsker å studere. Du kan heller ikke bruke resultatene av den kvalitative undersøkelsen til å si noe om større grupper i samfunnet. Selv om du i et dybdeintervju avdekker at en ungdom med minoritetsbakgrunn opplever mye skjult rasisme, kan du ikke si noe om hvor stort dette problemet er blant ungdom i Norge.
Kjennetegn på kvalitative forskningsopplegg
Forskningsopplegget har glidende overganger mellom trinnene.
Problemstillingen blir ofte endret og presisert underveis.
Analysen og tolkningen foregår gjennom hele forskningsprosessen.
Forskeren bruker ofte materiale fra mange kilder i samme undersøkelse.
Analysen består i å tolke meningen som ligger bak ordene og handlingene til informantene.
Dybdeperspektiv – en får mye informasjon om få personer.
En bruker få informanter og har mange spørsmål (variabler).
Vanlige metoder for produksjon av data er:
observasjon
intervju
kvalitative analyser av tekster
Forskeren må begrunne valg av informanter, sted og tid.
Forskeren har ofte direkte kontakt med informantene.
(Andersen, 2019)
Kilder
Andersen, G. (2019, 31. februar). Valg av forskningsmetode. NDLA. https://ndla.no/article/5582
Fangen, K. (2004). Deltagende observasjon. Bergen: Fagbokforlaget.
Grønmo, S. (2004). Samfunnsvitenskapelige metoder. Bergen: Fagbokforlaget.
Les original på NDLA →
Det finnes to hovedtyper av samfunnsvitenskapelige metoder:
kvalitativ metode
kvantitativ metode
I et kvalitativt forskningsopplegg velger en ofte ut færre forsøkspersoner og går i dybden med dem. Ved hjelp av observasjoner eller intervjuer tolker en enkeltmenneskers opplevelser, erfaringer og holdninger for å oppnå større forståelse av sosiale fenomener. Du kan for eksempel intervjue asylsøkere for å få bedre forståelse av hvordan de opplever møtet med det norske samfunnet.
I et kvantitativ forskningsopplegg undersøker en bredere og samler ofte mer begrenset informasjon om flere mennesker. Den informasjonen en samler inn, må også kunne måles og uttrykkes ved hjelp av tall. Det gjør det mulig å si noe generelt om ei stor gruppe mennesker. Vil du for eksempel finne ut om mobbing er et stort eller lite problem på skolen din, kan du bruke et spørreskjema for å registrere akkurat hvor mange elever på skolen som har opplevd mobbing.
Les mer om kvantitativ metode her:
Hva er kvantitativ metode?
Kvalitative metoder
Hvis du ønsker å forstå hvordan enkeltmennesker opplever sin egen situasjon, hvorfor de handler på en bestemt måte, hvordan de tenker, og hvilke motiver de har, kan du bruke kvalitative metoder. De gir deg en fyldig og mer detaljert forståelse av enkeltmennesker og gjør det lettere å forstå helheten i situasjonen deres. Kvalitative metoder egner seg også bra hvis du skal undersøke noe du ikke kjenner særlig godt, eller som det er forsket lite på fra før.
Fordeler med kvalitativ metode er at den er fleksibel. Du kan endre fokus i løpet av undersøkelsen og forfølge nye, spennende temaer som dukker opp underveis. Slik blir det lettere å avdekke spesielle og unike fenomener. Siden metoden er livsnær, gjør den det lettere å forstå helheten i en situasjon og se den innefra – fra forsøkspersonenes eget perspektiv.
En utfordring med kvalitative forskningsopplegg er at det kan være vanskelig å få innpass og tett kontakt med det miljøet og de personene du ønsker å studere. Du kan heller ikke bruke resultatene av den kvalitative undersøkelsen til å si noe om større grupper i samfunnet. Selv om du i et dybdeintervju avdekker at en ungdom med minoritetsbakgrunn opplever mye skjult rasisme, kan du ikke si noe om hvor stort dette problemet er blant ungdom i Norge.
Kjennetegn på kvalitative forskningsopplegg
Forskningsopplegget har glidende overganger mellom trinnene.
Problemstillingen blir ofte endret og presisert underveis.
Analysen og tolkningen foregår gjennom hele forskningsprosessen.
Forskeren bruker ofte materiale fra mange kilder i samme undersøkelse.
Analysen består i å tolke meningen som ligger bak ordene og handlingene til informantene.
Dybdeperspektiv – en får mye informasjon om få personer.
En bruker få informanter og har mange spørsmål (variabler).
Vanlige metoder for produksjon av data er:
observasjon
intervju
kvalitative analyser av tekster
Forskeren må begrunne valg av informanter, sted og tid.
Forskeren har ofte direkte kontakt med informantene.
(Andersen, 2019)
Kilder
Andersen, G. (2019, 31. februar). Valg av forskningsmetode. NDLA. https://ndla.no/article/5582
Fangen, K. (2004). Deltagende observasjon. Bergen: Fagbokforlaget.
Grønmo, S. (2004). Samfunnsvitenskapelige metoder. Bergen: Fagbokforlaget.
Les original på NDLA →
Kvalitative intervjuundersøkelser
Planlegg intervjuet i forkant
Kvalitative forskningsopplegg krever en litt annen type forarbeid enn kvantitative. Det er i mindre grad mulig å operasjonalisere problemstillingen enn ved spørreundersøkelser. Med andre ord: Det er i mindre grad mulig å lage spørsmål som gir ensartede svar som kan gjøres om til tall. På den andre siden kan dere gjennom denne typen intervju få fram kunnskap som spørreundersøkelser og statistikk ikke kan fange opp.
Dere bør bruke tid på forhånd på å sette dere inn i temaet dere vil snakke om, og tenke gjennom hva slags informasjon dere vil ha fra personene dere intervjuer. Spørsmålene i et spørreskjema kan dere ikke endre på når undersøkelsen først er i gang, men i et intervju er det fullt mulig å legge til utdypende spørsmål mens dere snakker med intervjupersonene.
Semistrukturerte intervjuer
Den vanligste formen for intervjuer kalles gjerne semistrukturerte intervjuer (ordet semistrukturert betyr "halvstrukturert, delvis strukturert"). Denne typen intervju kan best beskrives som en samtale mellom forskeren og en respondent, der gangen i samtalen er styrt av forskeren.
På forhånd har forskeren laget en intervjuguide, en plan for hvilke temaer hun ønsker å snakke om. Intervjuguiden lages med utgangspunkt i problemstillingen. Er dere for eksempel interessert i hvordan intervjupersonene tenker og prioriterer når det gjelder yrkesvalg, så lager dere altså en plan for hvordan disse temaene skal introduseres i samtalen.
Det vanligste er å starte med spørsmål som er ganske enkle å svare på. Ved å starte med enkle spørsmål sørger dere for at samtalen er i gang før dere kommer inn på temaer som er mer personlige. Er temaet yrkesvalg blant skoleelever, kan det for eksempel være fornuftig å starte med enkle spørsmål som: Hvilket klassetrinn går du på? Hvilke fag har du valgt å ta?
Dersom problemstillingen handler om vurderinger og prioriteringer som ligger til grunn for yrkesvalget, kunne dere kanskje ha dreid samtalen inn mot hvorfor elevene har valgt skolefag slik de har gjort. I kvalitative intervjuer bør temaspørsmålene være åpne, slik som: "Fortell om ...", "Hva mener du om ...", "Hvorfor valgte du ...".
Opptak av intervju
Det er en stor fordel å ta opp intervjuene. Da har dere mulighet for å høre på dem flere ganger, og de blir betydelig enklere å bruke i analysen. Dette gjelder selv om dere ikke planlegger å transkribere (skrive ut) intervjuene.
Alternativet er å ta notater samtidig som en intervjuer. Det er imidlertid svært vanskelig å lytte aktivt til hva som blir sagt og i tillegg ta gode notater. En nødløsning kan derfor være at én person intervjuer, og en annen tar notater. Det kan imidlertid være ubehagelig for den som blir intervjuet å være i mindretall, slik at denne løsningen i det lengste bør unngås.
Dersom dere fordeler intervjuarbeidet på flere i gruppa, bør dere diskutere gjennomføringen slik at dere sikrer at intervjupersonene blir spurt på omtrent den samme måten. Det kan også være lurt at gruppa møtes for å diskutere hvordan det har gått, etter at alle har intervjuet én person. Kanskje det har dukket opp interessante temaer eller forskjeller mellom intervjupersonene, noe som dere bør utforske i de intervjuene som gjenstår?
Les original på NDLA →
Kvalitative forskningsopplegg krever en litt annen type forarbeid enn kvantitative. Det er i mindre grad mulig å operasjonalisere problemstillingen enn ved spørreundersøkelser. Med andre ord: Det er i mindre grad mulig å lage spørsmål som gir ensartede svar som kan gjøres om til tall. På den andre siden kan dere gjennom denne typen intervju få fram kunnskap som spørreundersøkelser og statistikk ikke kan fange opp.
Dere bør bruke tid på forhånd på å sette dere inn i temaet dere vil snakke om, og tenke gjennom hva slags informasjon dere vil ha fra personene dere intervjuer. Spørsmålene i et spørreskjema kan dere ikke endre på når undersøkelsen først er i gang, men i et intervju er det fullt mulig å legge til utdypende spørsmål mens dere snakker med intervjupersonene.
Semistrukturerte intervjuer
Den vanligste formen for intervjuer kalles gjerne semistrukturerte intervjuer (ordet semistrukturert betyr "halvstrukturert, delvis strukturert"). Denne typen intervju kan best beskrives som en samtale mellom forskeren og en respondent, der gangen i samtalen er styrt av forskeren.
På forhånd har forskeren laget en intervjuguide, en plan for hvilke temaer hun ønsker å snakke om. Intervjuguiden lages med utgangspunkt i problemstillingen. Er dere for eksempel interessert i hvordan intervjupersonene tenker og prioriterer når det gjelder yrkesvalg, så lager dere altså en plan for hvordan disse temaene skal introduseres i samtalen.
Det vanligste er å starte med spørsmål som er ganske enkle å svare på. Ved å starte med enkle spørsmål sørger dere for at samtalen er i gang før dere kommer inn på temaer som er mer personlige. Er temaet yrkesvalg blant skoleelever, kan det for eksempel være fornuftig å starte med enkle spørsmål som: Hvilket klassetrinn går du på? Hvilke fag har du valgt å ta?
Dersom problemstillingen handler om vurderinger og prioriteringer som ligger til grunn for yrkesvalget, kunne dere kanskje ha dreid samtalen inn mot hvorfor elevene har valgt skolefag slik de har gjort. I kvalitative intervjuer bør temaspørsmålene være åpne, slik som: "Fortell om ...", "Hva mener du om ...", "Hvorfor valgte du ...".
Opptak av intervju
Det er en stor fordel å ta opp intervjuene. Da har dere mulighet for å høre på dem flere ganger, og de blir betydelig enklere å bruke i analysen. Dette gjelder selv om dere ikke planlegger å transkribere (skrive ut) intervjuene.
Alternativet er å ta notater samtidig som en intervjuer. Det er imidlertid svært vanskelig å lytte aktivt til hva som blir sagt og i tillegg ta gode notater. En nødløsning kan derfor være at én person intervjuer, og en annen tar notater. Det kan imidlertid være ubehagelig for den som blir intervjuet å være i mindretall, slik at denne løsningen i det lengste bør unngås.
Dersom dere fordeler intervjuarbeidet på flere i gruppa, bør dere diskutere gjennomføringen slik at dere sikrer at intervjupersonene blir spurt på omtrent den samme måten. Det kan også være lurt at gruppa møtes for å diskutere hvordan det har gått, etter at alle har intervjuet én person. Kanskje det har dukket opp interessante temaer eller forskjeller mellom intervjupersonene, noe som dere bør utforske i de intervjuene som gjenstår?
Les original på NDLA →
Observasjon
Observasjon som kvantitativ og kvalitativ metode
Observasjon kan brukes både som kvalitativ og kvantitativ metode. Hvis du for eksempel stiller deg opp ved kassen i en butikk og teller hvor mange av kundene som sier "hei" til den ansatte, får du data i form av tall. Da bruker du en kvantitativ metode. Du kan for eksempel dele inn tallene etter kjønn og alder og se om det er noen interessante forskjeller.
Hvis du derimot noterer stikkord og beskrivelser av kundenes atferd, er dataene dine tekst. Da bruker du en kvalitativ metode. Fordelen med dette er at du kan plukke opp andre sider ved kundenes atferd enn hvis du bare teller hvor mange som hilser. Ulempen kan være at det blir vanskeligere å vite hva du skal fokusere på, og hvordan du skal analysere dataene dine etterpå.
Ulik grad av deltakelse
Sosialantropologens fremste metode er deltakende observasjon. Det betyr at en sosialantropolog ofte både deltar i og observerer de samfunnene hen undersøker. Men noen ganger samler forskeren også inn informasjon gjennom observasjon alene, uten å delta. Det er altså ulike grader av deltakelse.
Ikke-deltakelse
På dette nivået samhandler ikke forskeren med dem hen forsker på. Det kan handle om en situasjon der deltakelse er umulig, men der det likevel er interessant å observere på grunn av den kunnskapen en kan hente ut av situasjonen. En forsker som studerer hjernekirurger, har ikke mulighet til aktiv deltakelse, men må holde seg til ikke-deltakende observasjon.
Ikke-deltakelse innebærer at forskeren holder seg til observasjon og merker seg det hen ser. Det kan være alt fra hvordan aktørene oppfører seg, til den kjønnsmessige sammensetningen. På den måten kan en lage et generelt og oversiktlig bilde av det som skal undersøkes. En sosialantropolog kan for eksempel oppholde seg blant tilskuere på en fotballkamp for å kartlegge atferd blant fotballfans.
Moderat deltakelse
Moderat deltakelse oppstår når vi forsøker å finne en balanse mellom å være på utsida og å være på innsida. Forskeren ønsker med andre ord å variere mellom deltakelse og observasjon. Hvis vi vender tilbake til eksempelet med fotballfans, kan antropologen først observere atferd og granske kulturelle regler, for deretter å utføre dem sammen med fotballtilhengerne. På den måten håper forskeren å få en dypere innsikt i den kulturen som hersker blant tilhengerne.
Aktiv deltakelse
Aktiv deltakelse handler om å gjøre det forskningsobjektene gjør. Målet er blant annet å lære de kulturelle reglene for akseptabel og uakseptabel atferd eller å få dypere innsikt i hvorfor en handling blir gjort. En sosialantropolog kan for eksempel lære seg om den sosiale og kulturelle betydningen av merking av reinsdyr i samiske områder ved selv å få opplæring og delta i merkingen. Vi kan også studere sosiale situasjoner der vi allerede er vanlige deltakere. For eksempel kan en sosialantropolog som er opptatt av maratonløp, studere de kulturelle reglene og sosiale fenomenene innenfor dette miljøet.
Å forske på miljøer der vi er naturlige deltakere, kan ved første øyekast virke som en enkel oppgave, men ofte viser det seg vanskelig i praksis fordi vi må forsøke å se vårt eget samfunn fra "utsida". Dette kan være vanskelig siden vi ofte lider av "hjemmeblindhet" – nemlig at vi ikke klarer å se de kulturelle reglene som preger det hjemlige samfunnet. Det er ikke uten grunn at antropologien vokste fram i studiet av ikke-vestlige kulturer.
Feltarbeid
Sosialantropologer anvender mange metoder for å opparbeide seg kunnskap om det samfunnet de forsker på, men det er et særtrekk som skiller seg ut: Antropologer legger stor vekt på feltarbeid. Da oppholder de seg i det miljøet de skal studere.
Sosialantropologien deler mange av metodene sine med de andre samfunnsvitenskapene, men skiller seg ut gjennom vektleggingen av feltarbeidet. For sosialantropologen er dette den viktigste kilden til kunnskap. Feltarbeidets lengde kan variere, og det finnes mange måter å utføre det på. Det er avhengig av ulike sosialantropologiske retninger og individuelle forskjeller antropologer imellom. Likevel eksisterer det bred enighet om at antropologer bør leve sammen med forskningsobjektene i det samfunnet de bor i.
Et av målene er med andre ord å bli en naturlig del av lokalmiljøet. På den måten vil antropologer lettere få tilgang til den informasjonen de er ute etter. Det finnes selvfølgelig en rekke metoder forskere bruker for å innhente den kunnskapen de ønsker, og mange antropologer anvender både formelle og uformelle teknikker under feltarbeidet. Deltakende observasjon blir ofte brukt som et begrep for de uformelle metodene antropologene tar i bruk under forskningen.
Den norske sosialantropologen Fredrik Barths feltarbeid hos Basseri-nomadene i Fars i Sør-Iran kan fungere som et eksempel. Som ledd i forskningen vandret han i 1958 sammen med nomadene over store avstander. Han både deltok i og observerte de sosiale aktivitetene til nomadene for å få et så riktig bilde av samfunnet og kulturen deres som han kunne.
På grunn av de mange utfordringene en kan bli stilt overfor, har flere beskrevet feltarbeidet som en periode hvor en blir som et barn igjen. Feltarbeideren må på ny lære seg de ferdighetene som trengs for å forstå og for å klare seg i samfunnet. Det spesielle med denne prosessen er at det er antropologen selv som er forskningsredskapet. Han eller hun må delta for å lære.
Skjult eller åpen observasjon?
Skjult observasjon er undersøkelser der vertskap og forskningsobjekter ikke er klar over at man studerer dem. Denne typen observasjoner er vanligvis ikke regnet som etisk forsvarlig. En av grunnene er at forskere ikke skal gi seg ut for å være noe annet enn det de er. Det handler med andre ord om forskningsetikk. Forskningsobjektene har rett til å nekte å bli utsatt for studier.
Forskeren må derfor innhente samtykke. Vertskapet skal både vite om og ha godkjent undersøkelsen. Når det er gjort, kan vi utføre såkalt åpen observasjon.
Hva skal du observere?
Skal vi notere alt som skjer under en observasjon, eller skal vi plukke ut noen ting som vi har bestemt oss for på forhånd?
Deskriptiv observasjon
Noen ganger er det nødvendig å skaffe seg et overblikk over en bestemt situasjon eller et bestemt samfunn. Da må vi forsøke å observere med et bredt perspektiv. Dette kalles deskriptiv observasjon.
Forskere som bruker deskriptiv observasjon, ønsker å dokumentere alt som skjer i en viss sosial situasjon. Det betyr at antropologen ikke nødvendigvis tilnærmer seg en situasjon med spesifikke problemstillinger eller spørsmål. Målet er av mer generell art; hensikten er å skaffe seg et overblikk over den situasjonen en er interessert i. Dette betyr at deskriptiv observasjon stort sett går ut på å få med seg så mye som mulig.
Fokuserte observasjoner
Fokuserte observasjoner handler om å gå fra å observere helheten til å se etter noe spesifikt. Det dreier seg med andre ord om å undersøke noen spesielle faktorer som kan gi et fyldigere bilde av den situasjonen antropologen studerer.
For å utføre denne typen observasjoner må du først lage noen spørsmål knyttet til det du skal se etter. Hvis vi går tilbake til den første gruppa du observerte, kan slike spørsmål for eksempel være "Hvem er lederen i gruppa?", "Er det andre roller i gruppa?", "Hvilke tema snakker de om?", eller "Hva er årsaken til at de sitter der de sitter?".
På denne måten blir det lettere å gjennomføre de fokuserte observasjonene, nettopp fordi du har planlagt hva du skal se etter. Før du setter i gang, kan det også være lurt å finne en utkikkspost som gir deg den beste oversikten over situasjonen.
Kilder
Barth, F. (2008). Vi mennesker – fra en antropologs reiser. Pax.
Eriksen, T. H. (2004). Små steder – store spørsmål. Innføring i sosialantropologi. Universitetsforlaget.
Spradley, J. P. (1980). Participant observation. Wadsworth.
Les original på NDLA →
Observasjon kan brukes både som kvalitativ og kvantitativ metode. Hvis du for eksempel stiller deg opp ved kassen i en butikk og teller hvor mange av kundene som sier "hei" til den ansatte, får du data i form av tall. Da bruker du en kvantitativ metode. Du kan for eksempel dele inn tallene etter kjønn og alder og se om det er noen interessante forskjeller.
Hvis du derimot noterer stikkord og beskrivelser av kundenes atferd, er dataene dine tekst. Da bruker du en kvalitativ metode. Fordelen med dette er at du kan plukke opp andre sider ved kundenes atferd enn hvis du bare teller hvor mange som hilser. Ulempen kan være at det blir vanskeligere å vite hva du skal fokusere på, og hvordan du skal analysere dataene dine etterpå.
Ulik grad av deltakelse
Sosialantropologens fremste metode er deltakende observasjon. Det betyr at en sosialantropolog ofte både deltar i og observerer de samfunnene hen undersøker. Men noen ganger samler forskeren også inn informasjon gjennom observasjon alene, uten å delta. Det er altså ulike grader av deltakelse.
Ikke-deltakelse
På dette nivået samhandler ikke forskeren med dem hen forsker på. Det kan handle om en situasjon der deltakelse er umulig, men der det likevel er interessant å observere på grunn av den kunnskapen en kan hente ut av situasjonen. En forsker som studerer hjernekirurger, har ikke mulighet til aktiv deltakelse, men må holde seg til ikke-deltakende observasjon.
Ikke-deltakelse innebærer at forskeren holder seg til observasjon og merker seg det hen ser. Det kan være alt fra hvordan aktørene oppfører seg, til den kjønnsmessige sammensetningen. På den måten kan en lage et generelt og oversiktlig bilde av det som skal undersøkes. En sosialantropolog kan for eksempel oppholde seg blant tilskuere på en fotballkamp for å kartlegge atferd blant fotballfans.
Moderat deltakelse
Moderat deltakelse oppstår når vi forsøker å finne en balanse mellom å være på utsida og å være på innsida. Forskeren ønsker med andre ord å variere mellom deltakelse og observasjon. Hvis vi vender tilbake til eksempelet med fotballfans, kan antropologen først observere atferd og granske kulturelle regler, for deretter å utføre dem sammen med fotballtilhengerne. På den måten håper forskeren å få en dypere innsikt i den kulturen som hersker blant tilhengerne.
Aktiv deltakelse
Aktiv deltakelse handler om å gjøre det forskningsobjektene gjør. Målet er blant annet å lære de kulturelle reglene for akseptabel og uakseptabel atferd eller å få dypere innsikt i hvorfor en handling blir gjort. En sosialantropolog kan for eksempel lære seg om den sosiale og kulturelle betydningen av merking av reinsdyr i samiske områder ved selv å få opplæring og delta i merkingen. Vi kan også studere sosiale situasjoner der vi allerede er vanlige deltakere. For eksempel kan en sosialantropolog som er opptatt av maratonløp, studere de kulturelle reglene og sosiale fenomenene innenfor dette miljøet.
Å forske på miljøer der vi er naturlige deltakere, kan ved første øyekast virke som en enkel oppgave, men ofte viser det seg vanskelig i praksis fordi vi må forsøke å se vårt eget samfunn fra "utsida". Dette kan være vanskelig siden vi ofte lider av "hjemmeblindhet" – nemlig at vi ikke klarer å se de kulturelle reglene som preger det hjemlige samfunnet. Det er ikke uten grunn at antropologien vokste fram i studiet av ikke-vestlige kulturer.
Feltarbeid
Sosialantropologer anvender mange metoder for å opparbeide seg kunnskap om det samfunnet de forsker på, men det er et særtrekk som skiller seg ut: Antropologer legger stor vekt på feltarbeid. Da oppholder de seg i det miljøet de skal studere.
Sosialantropologien deler mange av metodene sine med de andre samfunnsvitenskapene, men skiller seg ut gjennom vektleggingen av feltarbeidet. For sosialantropologen er dette den viktigste kilden til kunnskap. Feltarbeidets lengde kan variere, og det finnes mange måter å utføre det på. Det er avhengig av ulike sosialantropologiske retninger og individuelle forskjeller antropologer imellom. Likevel eksisterer det bred enighet om at antropologer bør leve sammen med forskningsobjektene i det samfunnet de bor i.
Et av målene er med andre ord å bli en naturlig del av lokalmiljøet. På den måten vil antropologer lettere få tilgang til den informasjonen de er ute etter. Det finnes selvfølgelig en rekke metoder forskere bruker for å innhente den kunnskapen de ønsker, og mange antropologer anvender både formelle og uformelle teknikker under feltarbeidet. Deltakende observasjon blir ofte brukt som et begrep for de uformelle metodene antropologene tar i bruk under forskningen.
Den norske sosialantropologen Fredrik Barths feltarbeid hos Basseri-nomadene i Fars i Sør-Iran kan fungere som et eksempel. Som ledd i forskningen vandret han i 1958 sammen med nomadene over store avstander. Han både deltok i og observerte de sosiale aktivitetene til nomadene for å få et så riktig bilde av samfunnet og kulturen deres som han kunne.
På grunn av de mange utfordringene en kan bli stilt overfor, har flere beskrevet feltarbeidet som en periode hvor en blir som et barn igjen. Feltarbeideren må på ny lære seg de ferdighetene som trengs for å forstå og for å klare seg i samfunnet. Det spesielle med denne prosessen er at det er antropologen selv som er forskningsredskapet. Han eller hun må delta for å lære.
Skjult eller åpen observasjon?
Skjult observasjon er undersøkelser der vertskap og forskningsobjekter ikke er klar over at man studerer dem. Denne typen observasjoner er vanligvis ikke regnet som etisk forsvarlig. En av grunnene er at forskere ikke skal gi seg ut for å være noe annet enn det de er. Det handler med andre ord om forskningsetikk. Forskningsobjektene har rett til å nekte å bli utsatt for studier.
Forskeren må derfor innhente samtykke. Vertskapet skal både vite om og ha godkjent undersøkelsen. Når det er gjort, kan vi utføre såkalt åpen observasjon.
Hva skal du observere?
Skal vi notere alt som skjer under en observasjon, eller skal vi plukke ut noen ting som vi har bestemt oss for på forhånd?
Deskriptiv observasjon
Noen ganger er det nødvendig å skaffe seg et overblikk over en bestemt situasjon eller et bestemt samfunn. Da må vi forsøke å observere med et bredt perspektiv. Dette kalles deskriptiv observasjon.
Forskere som bruker deskriptiv observasjon, ønsker å dokumentere alt som skjer i en viss sosial situasjon. Det betyr at antropologen ikke nødvendigvis tilnærmer seg en situasjon med spesifikke problemstillinger eller spørsmål. Målet er av mer generell art; hensikten er å skaffe seg et overblikk over den situasjonen en er interessert i. Dette betyr at deskriptiv observasjon stort sett går ut på å få med seg så mye som mulig.
Fokuserte observasjoner
Fokuserte observasjoner handler om å gå fra å observere helheten til å se etter noe spesifikt. Det dreier seg med andre ord om å undersøke noen spesielle faktorer som kan gi et fyldigere bilde av den situasjonen antropologen studerer.
For å utføre denne typen observasjoner må du først lage noen spørsmål knyttet til det du skal se etter. Hvis vi går tilbake til den første gruppa du observerte, kan slike spørsmål for eksempel være "Hvem er lederen i gruppa?", "Er det andre roller i gruppa?", "Hvilke tema snakker de om?", eller "Hva er årsaken til at de sitter der de sitter?".
På denne måten blir det lettere å gjennomføre de fokuserte observasjonene, nettopp fordi du har planlagt hva du skal se etter. Før du setter i gang, kan det også være lurt å finne en utkikkspost som gir deg den beste oversikten over situasjonen.
Kilder
Barth, F. (2008). Vi mennesker – fra en antropologs reiser. Pax.
Eriksen, T. H. (2004). Små steder – store spørsmål. Innføring i sosialantropologi. Universitetsforlaget.
Spradley, J. P. (1980). Participant observation. Wadsworth.
Les original på NDLA →
Video: Ulike kvalitative metoder
Oppgaver til videoen
Hvilke metoder blir nevnt i videoen?
Vestel sier at det er viktig at man har en viss distanse til det man studerer. Hva mener han med det, tror du?
Hva handler DARE-prosjektet om?
Vestel brukte den såkalte snøballmetoden for å skaffe seg informanter. Hva går snøballmetoden ut på? Hvilke fordeler og ulemper er det med en slik metode, tenker du?
Hva slags metode har Vestel valgt for å samle inn data til dette prosjektet?
Hvorfor har han valgt denne metoden, tror du?
Kunne han ha valgt en annen metode? Hva hadde i så tilfelle vært fordeler og ulemper med å velge en annen metode?
Les original på NDLA →
Hvilke metoder blir nevnt i videoen?
Vestel sier at det er viktig at man har en viss distanse til det man studerer. Hva mener han med det, tror du?
Hva handler DARE-prosjektet om?
Vestel brukte den såkalte snøballmetoden for å skaffe seg informanter. Hva går snøballmetoden ut på? Hvilke fordeler og ulemper er det med en slik metode, tenker du?
Hva slags metode har Vestel valgt for å samle inn data til dette prosjektet?
Hvorfor har han valgt denne metoden, tror du?
Kunne han ha valgt en annen metode? Hva hadde i så tilfelle vært fordeler og ulemper med å velge en annen metode?
Les original på NDLA →
Vurdere og drøfte ulike metodiske valg
Her skal du øve deg på å drøfte og vurdere fordeler og ulemper med kvalitativ og kvantitativ metode i ulike tenkte problemstillinger. Sammenlign gjerne svarene dine med en medelev sine svar, eller diskuter casene/oppgavene i små grupper. Noter stikkord underveis, så kan klassen diskutere i plenum til slutt.
Case 1. Rusmiddelbruk i den videregående skole
Du skal undersøke rusmiddelbruk blant unge ved din skole. Du har denne problemstillingen som utgangspunkt:
I hvilken grad er rusmidler utbredt blant ungdom på videregående?
Diskuter og drøft hvilken metode som ville ha vært best egnet til å få svar på problemstillingen din. Er det flere enn én metode som kunne ha vært aktuell? Hvordan kunne du ha kombinert flere metoder for å få et godt grunnlag for forskningsspørsmålet ditt? Hvilke ulemper medfører den valgte metoden? Hvilke etiske utfordringer kan metoden du valgte, ha?
Case 2. Motivasjon under hjemmeskole
Etter hjemmeskoleperiodene i 2020 og 2021 har du fått i oppdrag av skolen din å undersøke hvordan hjemmeskolen påvirket elevenes motivasjon for skolearbeid. Du skal gjennomføre samfunnsvitenskapelige undersøkelser, og du skal prøve å finne svar på dette forskningsspørsmålet:
Hvordan påvirket hjemmeskole elevenes motivasjon for skolearbeid?
Diskuter og drøft hvilken metode som ville ha vært best egnet til å få svar på problemstillingen din. Er det flere enn én metode som kunne ha vært aktuell? Kunne du ha kombinert flere metoder for å få et godt grunnlag for forskningsspørsmålet ditt? Hvilke ulemper medfører den valgte metoden? Hvilke etiske dilemmaer kan oppstå?
Case 3. Å være elev i sosiologi og sosialantropologi i videregående skole
Du skal undersøke hvordan det er å være elev i sosiologi og sosialantropologi på en annen skole i fylket. Formuler en egen problemstilling som du vil undersøke nærmere. Hvilken metode er best egnet for å finne likheter og forskjeller mellom din egen hverdag og klassen du skal undersøke? Hvilke ulemper kan din valgte metode medføre? Hvilke etiske dilemmaer kan oppstå når du skal undersøke en annen klasse?
Case 4. Feltarbeid i Punjab-provinsen i Pakistan
Du er student på masterstudiet i sosialantropologi ved et universitet i Norge. Du har valgt å fordype deg i kvinners rolle i den pakistanske kulturen. Du har nå fått avtalt at du kan dra på utveksling, og du kan dermed gjennomføre feltarbeidet ditt i Punjab-provinsen i Pakistan.
Hvorfor er feltarbeid en egnet metode å bruke i dette forskningsprosjektet? Hvordan skiller feltarbeidet seg fra andre kvalitative metoder? Kunne du ha valgt andre metoder for å undersøke kvinners rolle i den pakistanske kulturen, i så fall hvilke metoder? Diskuter hvilken metode som er best egnet til å undersøke denne problemstillingen / dette forskningsspørsmålet.
Når du kommer ned til Punjab, merker du straks at feltarbeidet vil by på utfordringer. Området du kommer til, er styrt av en klan, og klanlederen (som er mann) ønsker ikke at en utenforstående forsker skal snakke med kvinnene i landsbyen. Hvordan kan du løse dette? Hvordan kan du på best mulig måte få samlet inn den informasjonen du trenger til oppgaven din, men samtidig beholde en god relasjon til klanlederen?
Om Punjab, Pakistan
Punjab er en provins i Pakistan. Provinsen er den nest største og tettest befolkede provinsen i Pakistan. Mange av de pakistanske innvandrerne som kom til Norge på 1960- og 1970-tallet, kom fra denne provinsen.
Samfunnet i Punjab er organisert i klaner. Klaner er slektskapsgrupper der man har en felles stamfar eller stammor. Samfunnet blir organisert etter disse ulike klanene, og disse fungerer som små stater innad i staten. De tar vare på de gamle og syke og passer barn. Lederne av klanen er også med på å bestemme normer og regler for oppførsel. Det er svært vanlig med arrangerte ekteskap innenfor klanen. De fleste kvinner/jenter i Punjab må hjelpe til hjemme og får ikke lov til å gå på skole. Når de blir gift i et arrangert ekteskap, flytter kvinnen inn hos mannens familie.
Kilder
Filseth, G. (2020, 21. september). Punjab (provins i Pakistan). I Store norske leksikon. https://snl.no/Punjab_-_provins_i_Pakistan
Ingebrigtsen, T. B., Kumano-Ensby, A. L. & Lundegård, M. (2014, 4. november). Frivillig tvang. NRK. https://www.nrk.no/dokumentar/xl/frivillig-tvang-1.12018088
Sommerfeldt, A. (2018, 20. februar). Klan. I Store norske leksikon. https://snl.no/klan
Case 5. Egenvalgt tema og problemstilling
Velg deg et sosiologisk eller sosialantropologisk tema som du ønsker å finne ut mer om.
Formuler en problemstilling som du ønsker å undersøke nærmere.
Gjør deretter rede for hvordan du vil få svar på spørsmålet ditt (metode og datainnsamling).
Forklar hvorfor du har valgt denne metoden, og se på fordeler og ulemper til denne metoden. Hvilke etiske utfordringer kan oppstå i forskningsarbeidet ditt? Hvordan kan du sikre at undersøkelsen din faktisk får svar på forskningsspørsmålet ditt (validitet)? Vil undersøkelsen din være troverdig og utført på en slik måte at resultatene er til å stole på (reliabilitet)?
Har andre forsket på det samme temaet tidligere? Hvordan undersøkte de i så fall temaet?
Les original på NDLA →
Case 1. Rusmiddelbruk i den videregående skole
Du skal undersøke rusmiddelbruk blant unge ved din skole. Du har denne problemstillingen som utgangspunkt:
I hvilken grad er rusmidler utbredt blant ungdom på videregående?
Diskuter og drøft hvilken metode som ville ha vært best egnet til å få svar på problemstillingen din. Er det flere enn én metode som kunne ha vært aktuell? Hvordan kunne du ha kombinert flere metoder for å få et godt grunnlag for forskningsspørsmålet ditt? Hvilke ulemper medfører den valgte metoden? Hvilke etiske utfordringer kan metoden du valgte, ha?
Case 2. Motivasjon under hjemmeskole
Etter hjemmeskoleperiodene i 2020 og 2021 har du fått i oppdrag av skolen din å undersøke hvordan hjemmeskolen påvirket elevenes motivasjon for skolearbeid. Du skal gjennomføre samfunnsvitenskapelige undersøkelser, og du skal prøve å finne svar på dette forskningsspørsmålet:
Hvordan påvirket hjemmeskole elevenes motivasjon for skolearbeid?
Diskuter og drøft hvilken metode som ville ha vært best egnet til å få svar på problemstillingen din. Er det flere enn én metode som kunne ha vært aktuell? Kunne du ha kombinert flere metoder for å få et godt grunnlag for forskningsspørsmålet ditt? Hvilke ulemper medfører den valgte metoden? Hvilke etiske dilemmaer kan oppstå?
Case 3. Å være elev i sosiologi og sosialantropologi i videregående skole
Du skal undersøke hvordan det er å være elev i sosiologi og sosialantropologi på en annen skole i fylket. Formuler en egen problemstilling som du vil undersøke nærmere. Hvilken metode er best egnet for å finne likheter og forskjeller mellom din egen hverdag og klassen du skal undersøke? Hvilke ulemper kan din valgte metode medføre? Hvilke etiske dilemmaer kan oppstå når du skal undersøke en annen klasse?
Case 4. Feltarbeid i Punjab-provinsen i Pakistan
Du er student på masterstudiet i sosialantropologi ved et universitet i Norge. Du har valgt å fordype deg i kvinners rolle i den pakistanske kulturen. Du har nå fått avtalt at du kan dra på utveksling, og du kan dermed gjennomføre feltarbeidet ditt i Punjab-provinsen i Pakistan.
Hvorfor er feltarbeid en egnet metode å bruke i dette forskningsprosjektet? Hvordan skiller feltarbeidet seg fra andre kvalitative metoder? Kunne du ha valgt andre metoder for å undersøke kvinners rolle i den pakistanske kulturen, i så fall hvilke metoder? Diskuter hvilken metode som er best egnet til å undersøke denne problemstillingen / dette forskningsspørsmålet.
Når du kommer ned til Punjab, merker du straks at feltarbeidet vil by på utfordringer. Området du kommer til, er styrt av en klan, og klanlederen (som er mann) ønsker ikke at en utenforstående forsker skal snakke med kvinnene i landsbyen. Hvordan kan du løse dette? Hvordan kan du på best mulig måte få samlet inn den informasjonen du trenger til oppgaven din, men samtidig beholde en god relasjon til klanlederen?
Om Punjab, Pakistan
Punjab er en provins i Pakistan. Provinsen er den nest største og tettest befolkede provinsen i Pakistan. Mange av de pakistanske innvandrerne som kom til Norge på 1960- og 1970-tallet, kom fra denne provinsen.
Samfunnet i Punjab er organisert i klaner. Klaner er slektskapsgrupper der man har en felles stamfar eller stammor. Samfunnet blir organisert etter disse ulike klanene, og disse fungerer som små stater innad i staten. De tar vare på de gamle og syke og passer barn. Lederne av klanen er også med på å bestemme normer og regler for oppførsel. Det er svært vanlig med arrangerte ekteskap innenfor klanen. De fleste kvinner/jenter i Punjab må hjelpe til hjemme og får ikke lov til å gå på skole. Når de blir gift i et arrangert ekteskap, flytter kvinnen inn hos mannens familie.
Kilder
Filseth, G. (2020, 21. september). Punjab (provins i Pakistan). I Store norske leksikon. https://snl.no/Punjab_-_provins_i_Pakistan
Ingebrigtsen, T. B., Kumano-Ensby, A. L. & Lundegård, M. (2014, 4. november). Frivillig tvang. NRK. https://www.nrk.no/dokumentar/xl/frivillig-tvang-1.12018088
Sommerfeldt, A. (2018, 20. februar). Klan. I Store norske leksikon. https://snl.no/klan
Case 5. Egenvalgt tema og problemstilling
Velg deg et sosiologisk eller sosialantropologisk tema som du ønsker å finne ut mer om.
Formuler en problemstilling som du ønsker å undersøke nærmere.
Gjør deretter rede for hvordan du vil få svar på spørsmålet ditt (metode og datainnsamling).
Forklar hvorfor du har valgt denne metoden, og se på fordeler og ulemper til denne metoden. Hvilke etiske utfordringer kan oppstå i forskningsarbeidet ditt? Hvordan kan du sikre at undersøkelsen din faktisk får svar på forskningsspørsmålet ditt (validitet)? Vil undersøkelsen din være troverdig og utført på en slik måte at resultatene er til å stole på (reliabilitet)?
Har andre forsket på det samme temaet tidligere? Hvordan undersøkte de i så fall temaet?
Les original på NDLA →
Kvantitativ metode
Å lese statistikk
Statistikk er i utgangspunktet en mengde tall samlet i tabeller. Når du skal formidle statistikk må du først velge ut de tallene som viser noe interessant, enten det er forskjeller, likheter, sammenhenger eller endringer. For å gjøre disse interessante tallene lett forståelig kan du lage en visualisering av tallene. Visualiseringer kan for eksempel være ulike typer diagrammer eller kart. Hvilken visualisering som egner seg best, avhenger av hva du ønsker å formidle.
Skal du for eksempel vise nedbørsmengde gjennom ett år i Bergen fordelt på måneder, bør du kanskje velge et stolpediagram. Hvis du vil vise hvor mye regn som falt i april i hele Norge, kan du kanskje bruke et kart med fargekoder.
Fem ting å se etter i en visualisering
Om du ser en interessant visualisering, bør du sjekke ut fem ting som kjapt kan gi deg en bra forståelse:
tittel
kilde
nøkkel
akser og skalaer
data (behandles nærmere i artikkelen om diagramtyper og data)
Ikke alle visualiseringer har samtlige av disse elementene, men det trenger slett ikke å gjøre dem til "dårlige" visualiseringer. Noen visualiseringer trenger dem kanskje ikke, for eksempel har ikke et verdenskart noen skala. Noen ganger blir elementene brukt uten at det er åpenbart at de er der – det kan hende du må trykke på et ikon for å se dem. Men det kan også hende at en visualisering blir vanskeligere å forstå uten disse elementene.
Utforsk de ulike elementene i diagrammet under.
Diskuter
Hva forteller diagrammet over?
Hva er det mest interessante som kommer frem?
Les original på NDLA →
Skal du for eksempel vise nedbørsmengde gjennom ett år i Bergen fordelt på måneder, bør du kanskje velge et stolpediagram. Hvis du vil vise hvor mye regn som falt i april i hele Norge, kan du kanskje bruke et kart med fargekoder.
Fem ting å se etter i en visualisering
Om du ser en interessant visualisering, bør du sjekke ut fem ting som kjapt kan gi deg en bra forståelse:
tittel
kilde
nøkkel
akser og skalaer
data (behandles nærmere i artikkelen om diagramtyper og data)
Ikke alle visualiseringer har samtlige av disse elementene, men det trenger slett ikke å gjøre dem til "dårlige" visualiseringer. Noen visualiseringer trenger dem kanskje ikke, for eksempel har ikke et verdenskart noen skala. Noen ganger blir elementene brukt uten at det er åpenbart at de er der – det kan hende du må trykke på et ikon for å se dem. Men det kan også hende at en visualisering blir vanskeligere å forstå uten disse elementene.
Utforsk de ulike elementene i diagrammet under.
Diskuter
Hva forteller diagrammet over?
Hva er det mest interessante som kommer frem?
Les original på NDLA →
Bløff med statistikk!
I oppgavene under skal du manipulere diagrammet for å få fram budskapet ditt. Det er lettest å jobbe med statistikk-manipulatoren i fullskjerm-visning.
Slik bruker du statistikk-manipulatorenEndre rekkevidde på x- og y-akse: Du kan bestemme hvor x- og y-aksen skal starte og slutte ved å dra i sliderene.
Ta bort verdier på y-aksen: I disse eksemplene er det årstall på y-aksen. I tabellen kan du ta bort enkelte år for å "pynte" på det du skal presentere.
Ta bort dataserier: I datasettet "BNP per innbygger" er det flere land. Du kan velge hvilke av disse landene som skal vises ved velge dem bort i tabellen.
Endre diagramtype: Du kan velge om diagrammet skal vises som linje eller stolpe.
Bytte datasett: Du kan her velge mellom to forhåndsdefinerte datasett ved å trykke på rullegardinmenyen oppe til venstre.
Egendefinerte datasett: Hvis du ønsker, kan du laste opp dine egne datasett og jobbe med helt andre tall ved å klikke på "Importer data". Her finner du en oppskrift på hvordan dette gjøres.
1. Arbeidsledighet
For å løse denne oppgaven må du vite i hvilke perioder Høyre og Arbeiderpartiet satt med regjeringsmakten. Her er en oversikt:
Arbeiderpartiet har hatt regjeringsmakt i følgende perioder: 1973–1981, 1986–1989, 1990–1997, 2000–2001, 2005–2013.
Høyre har hatt regjeringsmakt i følgende perioder: 1981–1986, 1989–1990, 2001–2005 og 2013–2021.
I periodene 1972–1973 og 1997–2000 satt verken Høyre eller Arbeiderpartiet i regjering.
Ta utgangspunkt i datasettet som viser arbeidsledighet.
Velg om du vil representere Høyre eller Arbeiderpartiet.
Manipuler diagrammet og finn en måte å fremstille tallene på som setter ditt parti i et godt lys, eller som setter din politiske motstander i et dårlig lys.
Når du er fornøyd, kan du laste ned bilde av diagrammet ditt.
Presenter resultatene for hverandre i grupper eller felles i klassen.
2. Var Norge et av Europas fattigste land i 1911?
I nyttårstalen sin 1. januar 2011 sa daværende statsminister Jens Stoltenberg blant annet følgende:
I 1911 var vi et fattig jordbrukssamfunn som mange flyttet fra. I 2011 er vi et rikt, moderne samfunn som mange vil flytte til. [...] For en reise våre eldste har vært med på! De ble født inn i en ung nasjon som var blant de fattigste i Europa.
Denne talen fikk sterk kritikk på grunn av påstander som kommer fram i dette utdraget.
Ta utgangspunkt i datasettet som viser BNP per innbygger.
Finn en framstilling av disse tallene som viser på tydeligst mulig måte at Stoltenberg har feil i én eller flere av påstandene sine.
Når du er fornøyd, kan du laste ned bilde av diagrammet ditt.
Finn en framstilling av tallene som kan støtte én eller flere av Stoltenbergs påstander.
Når du er fornøyd, kan du laste ned bilde av diagrammet ditt.
Presenter resultatene for hverandre i grupper eller felles i klassen.
Diskuter: Hva er rett og hva er galt med Stoltenbergs påstander i nyttårstalen?
3. Diskuter: Hvor går grensen?
Når man skal presentere statistikk, må man ta noen valg. Hva slags visuell fremstilling får fram tallene på best måte? Hvilke tall er relevante å ta med?
Hvor går grensen for hva som er god formidling av statistikk? Når blir det ren manipulering og forvrengning av virkeligheten? Diskuter i klassen. Prøv å komme fram til noen enkle kjøreregler for god bruk og presentasjon av statistikk.
Kilder
Stoltenberg, J., Statsministerens nyttårstale 2011. https://www.nrk.no/norge/statsministerens-nyttarstale-2011-1.7446005
Les original på NDLA →
Slik bruker du statistikk-manipulatorenEndre rekkevidde på x- og y-akse: Du kan bestemme hvor x- og y-aksen skal starte og slutte ved å dra i sliderene.
Ta bort verdier på y-aksen: I disse eksemplene er det årstall på y-aksen. I tabellen kan du ta bort enkelte år for å "pynte" på det du skal presentere.
Ta bort dataserier: I datasettet "BNP per innbygger" er det flere land. Du kan velge hvilke av disse landene som skal vises ved velge dem bort i tabellen.
Endre diagramtype: Du kan velge om diagrammet skal vises som linje eller stolpe.
Bytte datasett: Du kan her velge mellom to forhåndsdefinerte datasett ved å trykke på rullegardinmenyen oppe til venstre.
Egendefinerte datasett: Hvis du ønsker, kan du laste opp dine egne datasett og jobbe med helt andre tall ved å klikke på "Importer data". Her finner du en oppskrift på hvordan dette gjøres.
1. Arbeidsledighet
For å løse denne oppgaven må du vite i hvilke perioder Høyre og Arbeiderpartiet satt med regjeringsmakten. Her er en oversikt:
Arbeiderpartiet har hatt regjeringsmakt i følgende perioder: 1973–1981, 1986–1989, 1990–1997, 2000–2001, 2005–2013.
Høyre har hatt regjeringsmakt i følgende perioder: 1981–1986, 1989–1990, 2001–2005 og 2013–2021.
I periodene 1972–1973 og 1997–2000 satt verken Høyre eller Arbeiderpartiet i regjering.
Ta utgangspunkt i datasettet som viser arbeidsledighet.
Velg om du vil representere Høyre eller Arbeiderpartiet.
Manipuler diagrammet og finn en måte å fremstille tallene på som setter ditt parti i et godt lys, eller som setter din politiske motstander i et dårlig lys.
Når du er fornøyd, kan du laste ned bilde av diagrammet ditt.
Presenter resultatene for hverandre i grupper eller felles i klassen.
2. Var Norge et av Europas fattigste land i 1911?
I nyttårstalen sin 1. januar 2011 sa daværende statsminister Jens Stoltenberg blant annet følgende:
I 1911 var vi et fattig jordbrukssamfunn som mange flyttet fra. I 2011 er vi et rikt, moderne samfunn som mange vil flytte til. [...] For en reise våre eldste har vært med på! De ble født inn i en ung nasjon som var blant de fattigste i Europa.
Denne talen fikk sterk kritikk på grunn av påstander som kommer fram i dette utdraget.
Ta utgangspunkt i datasettet som viser BNP per innbygger.
Finn en framstilling av disse tallene som viser på tydeligst mulig måte at Stoltenberg har feil i én eller flere av påstandene sine.
Når du er fornøyd, kan du laste ned bilde av diagrammet ditt.
Finn en framstilling av tallene som kan støtte én eller flere av Stoltenbergs påstander.
Når du er fornøyd, kan du laste ned bilde av diagrammet ditt.
Presenter resultatene for hverandre i grupper eller felles i klassen.
Diskuter: Hva er rett og hva er galt med Stoltenbergs påstander i nyttårstalen?
3. Diskuter: Hvor går grensen?
Når man skal presentere statistikk, må man ta noen valg. Hva slags visuell fremstilling får fram tallene på best måte? Hvilke tall er relevante å ta med?
Hvor går grensen for hva som er god formidling av statistikk? Når blir det ren manipulering og forvrengning av virkeligheten? Diskuter i klassen. Prøv å komme fram til noen enkle kjøreregler for god bruk og presentasjon av statistikk.
Kilder
Stoltenberg, J., Statsministerens nyttårstale 2011. https://www.nrk.no/norge/statsministerens-nyttarstale-2011-1.7446005
Les original på NDLA →
Diagramtyper og data
Ulike diagrammer
Studer nøye alle eksemplene. Bruk det du har lært om tittel, datakilde, nøkkel, akser og skalaer (se artikkelen "Å lese statistikk"). Bruk spørsmålene som er listet opp under hver diagramtype. Diskuter gjerne underveis.
Hva er interessant? Tenk deg at du skal skrive en nyhetssak som skal bruke dette diagrammet. Hva ville overskriften vært?
Linjediagram
Brukes for å vise utvikling. x-aksen er derfor som regel en tidsakse.
Går utviklingen opp eller ned?
Er utviklingen positiv eller negativ?
Finnes det noen mønstre i utviklingen, for eksempel knyttet til årstider, ukedager eller tidspunkter?
Er det plutselige endringer i utviklingen? Hva kan dette skyldes?
Flere linjer? Sammenlikn!
Hvor begynner y-aksen? Hvis den ikke begynner på null, hvorfor tror du de har valgt å gjøre det slik?
Mer om linjediagram på tallgrafikk.no
Eksempel
Stablet diagram
Du kan lage stablet diagram både av stolpediagram og linjediagram.
I stedet for å vise ulike kategorier hver for seg, blir de stablet oppå hverandre, slik at de også viser en totalverdi.
Brukes gjerne for å vise både en utvikling og forhold mellom helhet og deler.
Kan være vanskelig å sammenlikne når det er stablet.
Les om stablet stolpediagram på tallgrafikk.no.
Eksempel
Eksempelet på linjediagram og stablet diagram viser nøyaktig de samme tallene.
Sammenlign diagrammene.
Hva er fordelene og ulempene med de to ulike visualiseringene?
Stolpediagram/søylediagram
Brukes når tallene kan samles i ulike kategorier og sammenliknes.
Hvilke kategorier er størst?
Hvilke er minst?
Hvordan er de rangert?
Hvor begynner y-aksen? Hvis den ikke begynner på null, hvorfor tror du de har valgt å gjøre det slik?
Brukes også ofte for å vise utvikling på samme måte som et linjediagram, hvis hver stolpe f.eks. representerer et år eller en måned.
Mer om stolpediagram på tallgrafikk.no
Eksempel
Kakediagram/sektordiagram
Brukes for å vise forholdet mellom delene (et "kakestykke") og helheten (hele "kaka").
Hvilke deler er størst?
Hvilke er minst?
Mer om kakediagram på tallgrafikk.no
Eksempel
Eksempelet på stolpediagram og kakediagram viser nøyaktig de samme tallene.
Sammenlign diagrammene.
Hva er fordelene og ulempene med de to ulike visualiseringene?
Les original på NDLA →
Studer nøye alle eksemplene. Bruk det du har lært om tittel, datakilde, nøkkel, akser og skalaer (se artikkelen "Å lese statistikk"). Bruk spørsmålene som er listet opp under hver diagramtype. Diskuter gjerne underveis.
Hva er interessant? Tenk deg at du skal skrive en nyhetssak som skal bruke dette diagrammet. Hva ville overskriften vært?
Linjediagram
Brukes for å vise utvikling. x-aksen er derfor som regel en tidsakse.
Går utviklingen opp eller ned?
Er utviklingen positiv eller negativ?
Finnes det noen mønstre i utviklingen, for eksempel knyttet til årstider, ukedager eller tidspunkter?
Er det plutselige endringer i utviklingen? Hva kan dette skyldes?
Flere linjer? Sammenlikn!
Hvor begynner y-aksen? Hvis den ikke begynner på null, hvorfor tror du de har valgt å gjøre det slik?
Mer om linjediagram på tallgrafikk.no
Eksempel
Stablet diagram
Du kan lage stablet diagram både av stolpediagram og linjediagram.
I stedet for å vise ulike kategorier hver for seg, blir de stablet oppå hverandre, slik at de også viser en totalverdi.
Brukes gjerne for å vise både en utvikling og forhold mellom helhet og deler.
Kan være vanskelig å sammenlikne når det er stablet.
Les om stablet stolpediagram på tallgrafikk.no.
Eksempel
Eksempelet på linjediagram og stablet diagram viser nøyaktig de samme tallene.
Sammenlign diagrammene.
Hva er fordelene og ulempene med de to ulike visualiseringene?
Stolpediagram/søylediagram
Brukes når tallene kan samles i ulike kategorier og sammenliknes.
Hvilke kategorier er størst?
Hvilke er minst?
Hvordan er de rangert?
Hvor begynner y-aksen? Hvis den ikke begynner på null, hvorfor tror du de har valgt å gjøre det slik?
Brukes også ofte for å vise utvikling på samme måte som et linjediagram, hvis hver stolpe f.eks. representerer et år eller en måned.
Mer om stolpediagram på tallgrafikk.no
Eksempel
Kakediagram/sektordiagram
Brukes for å vise forholdet mellom delene (et "kakestykke") og helheten (hele "kaka").
Hvilke deler er størst?
Hvilke er minst?
Mer om kakediagram på tallgrafikk.no
Eksempel
Eksempelet på stolpediagram og kakediagram viser nøyaktig de samme tallene.
Sammenlign diagrammene.
Hva er fordelene og ulempene med de to ulike visualiseringene?
Les original på NDLA →
Hva er kvantitativ metode?
Kvalitativ og kvantitativ metode
Det finnes to hovedtyper av samfunnsvitenskapelige metoder:
kvalitativ metode
kvantitativ metode
I et kvalitativt forskningsopplegg velger en ofte ut færre forsøkspersoner og går i dybden med dem. Ved hjelp av observasjoner eller intervjuer tolker en enkeltmenneskers opplevelser, erfaringer og holdninger for å oppnå større forståelse av sosiale fenomener. Du kan for eksempel intervjue asylsøkere for å få bedre forståelse av hvordan de opplever møtet med det norske samfunnet.
Les mer om kvalitativ metode her:
Hva er kvalitativ metode?
I et kvantitativ forskningsopplegg undersøker en bredere og samler ofte mer begrenset informasjon om flere mennesker. Den informasjonen en samler inn, må også kunne måles og uttrykkes ved hjelp av tall. Det gjør det mulig å si noe generelt om ei stor gruppe mennesker. Vil du for eksempel finne ut om mobbing er et stort eller lite problem på skolen din, kan du bruke et spørreskjema for å registrere akkurat hvor mange elever på skolen som har opplevd mobbing.
Kvantitative metoder
Kvantitative metoder kan du bruke hvis du ønsker å si noe om hvor utbredt et fenomen er eller avdekke sammenhenger. De kan hjelpe deg å se det som er felles og representativt for ei gruppe mennesker. Hvis du for eksempel ønsker å finne ut om det er en sammenheng mellom alkoholbruk og skulk blant ungdom, kan du gjennomføre en kvantitativ undersøkelse ved hjelp av et spørreskjema.
Fordelen med kvantitative metoder er at de gjør det lettere å se mønstre og sammenhenger i samfunnet. Du kan bruke resultatene av undersøkelsene dine til å generalisere. Det vil si at du kan si noe generelt om ei stor gruppe mennesker, for eksempel hvor vanlig det er at norske ungdommer engasjerer seg politisk. Det kan også være lettere å sammenligne de resultatene du har kommet fram til, med andre undersøkelser og relevant statistikk når du undersøker kvantitativt. Det kan være en fordel, men også en ulempe, at du ofte får noe avstand til det du studerer, og lettere kan se det fra utsiden.
Ulempene med kvantitative metoder er at de er lite fleksible, og du kan risikere å gå glipp av viktig informasjon ved det du studerer. Du kan ikke endre spørsmålene underveis og forfølge nye og interessante spor. Du får heller ikke vite så mye om hver person du undersøker. Det kan gjøre det vanskeligere å avsløre om noen ikke svarer ærlig siden du ikke blir like godt kjent med dem du forsker på, og du kan heller ikke stille oppfølgingsspørsmål.
Kjennetegn på kvantitative forskningsopplegg
Forskningsprosessen følges trinn for trinn. Prosessen må planlegges nøyaktig på forhånd.
Forskeren tester ut ulike hypoteser.
Problemstillingen har gjerne mer presise formuleringer om antatte sammenhenger enn hva kvalitative studier har.
Breddeperspektiv – noe som gir litt informasjon om mange.
En har få bakgrunnsvariabler, men mange informanter.
Funnene kan generaliseres hvis utvalget er representativt.
Empiri (data) blir ofte samlet inn via spørreskjema eller eksisterende statistikk.
(Andersen, 2019)
Kilder
Andersen, G. (2019, 31. februar). Valg av forskningsmetode. NDLA. https://ndla.no/article/5582
Grønmo, S. (2004) Samfunnsvitenskapelige metoder. Bergen: Fagbokforlaget.
Les original på NDLA →
Det finnes to hovedtyper av samfunnsvitenskapelige metoder:
kvalitativ metode
kvantitativ metode
I et kvalitativt forskningsopplegg velger en ofte ut færre forsøkspersoner og går i dybden med dem. Ved hjelp av observasjoner eller intervjuer tolker en enkeltmenneskers opplevelser, erfaringer og holdninger for å oppnå større forståelse av sosiale fenomener. Du kan for eksempel intervjue asylsøkere for å få bedre forståelse av hvordan de opplever møtet med det norske samfunnet.
Les mer om kvalitativ metode her:
Hva er kvalitativ metode?
I et kvantitativ forskningsopplegg undersøker en bredere og samler ofte mer begrenset informasjon om flere mennesker. Den informasjonen en samler inn, må også kunne måles og uttrykkes ved hjelp av tall. Det gjør det mulig å si noe generelt om ei stor gruppe mennesker. Vil du for eksempel finne ut om mobbing er et stort eller lite problem på skolen din, kan du bruke et spørreskjema for å registrere akkurat hvor mange elever på skolen som har opplevd mobbing.
Kvantitative metoder
Kvantitative metoder kan du bruke hvis du ønsker å si noe om hvor utbredt et fenomen er eller avdekke sammenhenger. De kan hjelpe deg å se det som er felles og representativt for ei gruppe mennesker. Hvis du for eksempel ønsker å finne ut om det er en sammenheng mellom alkoholbruk og skulk blant ungdom, kan du gjennomføre en kvantitativ undersøkelse ved hjelp av et spørreskjema.
Fordelen med kvantitative metoder er at de gjør det lettere å se mønstre og sammenhenger i samfunnet. Du kan bruke resultatene av undersøkelsene dine til å generalisere. Det vil si at du kan si noe generelt om ei stor gruppe mennesker, for eksempel hvor vanlig det er at norske ungdommer engasjerer seg politisk. Det kan også være lettere å sammenligne de resultatene du har kommet fram til, med andre undersøkelser og relevant statistikk når du undersøker kvantitativt. Det kan være en fordel, men også en ulempe, at du ofte får noe avstand til det du studerer, og lettere kan se det fra utsiden.
Ulempene med kvantitative metoder er at de er lite fleksible, og du kan risikere å gå glipp av viktig informasjon ved det du studerer. Du kan ikke endre spørsmålene underveis og forfølge nye og interessante spor. Du får heller ikke vite så mye om hver person du undersøker. Det kan gjøre det vanskeligere å avsløre om noen ikke svarer ærlig siden du ikke blir like godt kjent med dem du forsker på, og du kan heller ikke stille oppfølgingsspørsmål.
Kjennetegn på kvantitative forskningsopplegg
Forskningsprosessen følges trinn for trinn. Prosessen må planlegges nøyaktig på forhånd.
Forskeren tester ut ulike hypoteser.
Problemstillingen har gjerne mer presise formuleringer om antatte sammenhenger enn hva kvalitative studier har.
Breddeperspektiv – noe som gir litt informasjon om mange.
En har få bakgrunnsvariabler, men mange informanter.
Funnene kan generaliseres hvis utvalget er representativt.
Empiri (data) blir ofte samlet inn via spørreskjema eller eksisterende statistikk.
(Andersen, 2019)
Kilder
Andersen, G. (2019, 31. februar). Valg av forskningsmetode. NDLA. https://ndla.no/article/5582
Grønmo, S. (2004) Samfunnsvitenskapelige metoder. Bergen: Fagbokforlaget.
Les original på NDLA →
Hvordan forstå vitenskap?
Er det en sammenheng?
En av de viktigste oppgavene til vitenskapen er å finne ut hvordan ting henger sammen, enten det er i naturen eller blant mennesker. De skal altså finne sammenhenger. Det gjøres gjerne ved hjelp av statistikk. Selv om man finner en sammenheng i tallene, er det ikke sikkert at det er en sammenheng i virkeligheten. Det er nemlig ikke alle statistiske sammenhenger som er årsakssammenhenger.
Kurvediagrammet over viser tydelig at det er flere drukningsulykker i de periodane det blir solgt mye is. Det er altså en statistisk sammenheng mellom iskremsalg og drukning.
Men kan vi si at iskremsalget fører til drukning? Kan vi gå så langt som til å si at det er farlig å spise is når du skal bade, for da kan du drukne? Her snakker vi om årsakssammenhenger. Hvis det skal være en reell årsakssammenheng her, må vi undersøke mulige årsaker nøyere. Det holder ikke med tallene.
Diskuter
Kan du tenke deg noen årsakssammenheng mellom iskremsalg og drukning, det vil si en grunn til at iskremsalg fører til drukning?
Kan det være noe helt annet som ligger bak denne statistiske sammenhengen?
Bakenforliggende årsaker
I dette tilfellet er det en åpenbar skjult faktor som lurer oss til å se en årsakssammenheng, nemlig været. Når det er fint og varmt vær, er det flere som kjøper is. Da er der også flere som bader og er i båt på sjøen. Dermed blir det også flere drukningsulykker. Været er en bakenforliggende årsak som påvirker både iskremsalg og drukning.
Det er altså viktig å være klar over at selv om tallene viser en sammenheng, er det ikke sikkert at det er en reell årsakssammenheng der. Kanskje er sammenhengen motsatt vei? Kanskje er det en bakenforliggende årsak som ligger bak? Eller kanskje den statistiske sammenhengen er helt tilfeldig, slik tilfellet er i eksempelet under.
"Bare en teori"
Hvis en forsker finner en sammenheng som ser ut til å være en årsakssammenheng, vil det aldri være mulig å bevise dette med 100 % sikkerhet. Forskere tar utgangspunkt i en eller flere hypoteser, en antakelse om hvordan noe henger sammen. Forskningen går ut på å teste hypotesene ved for eksempel å se om det kan finnes andre bakenforliggende årsaker. Jo grundigere hypotesen blir testet uten å bli motbevist, desto sikrere blir man på at den stemmer.
En hypotese som med høy grad av sikkerhet er sann, kalles en teori. I dagligtale brukes ofte "teori" om noe som er usikkert, men i vitenskap er en teori det sikreste vi har. Evolusjonsteorien er altså ikke "bare en teori", slik noen hevder. Den er testet så grundig at det er ekstremt usannsynlig at den ikke stemmer.
Representativt utvalg
Iskremsalg og drukningsulykker er informasjon som det er mulig å få helt nøyaktige tall på. Men hva hvis du for eksempel vil vite hva nordmenn mener om en sak? Hvordan skal du gå fram for å finne ut det? Du kan jo ikke spørre alle.
Tenk deg at du vil undersøke hva nordmenn mener om monarkiet. Bør Norge ha en konge eller dronning som statsoverhode?
Undersøk
Gjør et nettsøk på "for eller mot monarki".
Se på innlegg i aviser og blogger.
Les kommentarfelt.
Hva er ditt inntrykk? Er nordmenn flest for eller mot monarki?
Representative og skjeve utvalg
Ifølge en undersøkelse utført av Norstat for NRK i 2025 svarer 73 % at de støtter monarkiet som styreform (Helljesen & Skrede, 2025). Hvis du fikk et annet inntrykk av å lese innlegg og kommentarfelt i nettaviser og blogger, er det Norstats undersøkelse du bør stole på. Grunnen til dette er at de undersøker et representativt utvalg av befolkningen.
Når man skal gjennomføre en slik undersøkelse, må man sørge for at man har en spredning i alder, kjønn, inntekt, utdannelse og bosted. Da får man et slags Norge i miniatyr, som gir et godt bilde av hva nordmenn flest mener.
Det som er typisk for folk som skriver innlegg eller kommentarer på nettet om en sak, er at de er spesielt engasjert i eller provosert av saken. I tilfellet med monarkiet gjelder dette gjerne folk som er veldig mot monarkiet. Det er de som engasjerer seg mest. Da får vi et skjevt utvalg der motstanderne av monarkiet er overrepresentert.
Vi sier at utvalget er skjevt fordi det i stor grad viser meningen til ei gruppe mennesker som det ikke finnes så mange av. Vi sier at denne gruppen er overrepresentert, siden det er for mange av dem i forhold til andelen som finnes i virkeligheten.
Andre vanlige feil
Anekdotiske bevis
Du har kanskje hørt om folk som har blitt bedre av forkjølelse fordi de har spist mye C-vitamin? Problemet er bare at sammenhengen mellom C-vitamin-inntak og det å bli frisk fra forkjølelse ikke kan bekreftes i vitenskapelige forsøk. Hvis det faktisk hadde virket, ville det latt seg teste. Man blir jo stort sett frisk av forkjølelse før eller siden. Hvordan kan man da vite om det var C-vitaminet som virket, hvis man ikke gjør omfattende forsøk med mange mennesker?
Enkelthistorier om folk som er blitt friske, kan ikke danne noe grunnlag for vitenskap. Slike såkalte anekdotiske bevis kan man rett og slett ikke stole på. Anekdotiske bevis dukker opp i mange sammenhenger, men det er kanskje spesielt vanlig i forbindelse med helse.
Cherry picking
På enkelte områder finnes det mye forskning, for eksempel klimaendringer og forholdet mellom arv og miljø. Da kan det være lett å velge å forholde seg til de resultatene som passer best med det man allerede mener. Denne plukkingen av tall og fakta kalles gjerne for cherry picking ("kirsebærplukking").
Hvis man for eksempel fra før er negativ til elbiler, vil man kanskje plukke ut all forskning som trekker fram negative sider ved elbilen, i stedet for å se på hele bildet og veie positive og negative sider mot hverandre. Eller hvis noen få rapporter konkluderer med at elbilen ikke er miljøvennlig, vil man heller tro på dem og se bort fra det store flertallet som sier det motsatte.
Cherry picking er et fenomen som man finner blant politikere, journalister, på sosiale medier og til og med blant forskere. Det kan være vanskelig å avsløre, men det er uansett viktig å være oppmerksom på denne muligheten for å vri sannheten, slik at man generelt er mer kritisk til hva man hører og leser, og slik at man kanskje unngår å drive med cherry picking selv.
Prosent og prosentpoeng
La oss si at partiet Venstre har 4 % oppslutning på meningsmålingene. Så kommer det en ny måling som viser en nedgang til 3 %. Hvis du hadde vært journalist, hvilken av disse overskriftene ville du valgt?
"Venstres oppslutning går ned med 25 prosent!"
"Venstres oppslutning går ned med ett prosentpoeng."
Begge overskriftene er riktige. Men hva er forskjellen på prosent og prosentpoeng?
Går oppslutningen ned fra 4 % til 3 %, er det en reduksjon på 1. Dette tallet er ikke prosent, men prosentpoeng. 1 er 25 % av 4. Derfor blir endringen i prosent 25 %.
Det samme gjelder når noe øker. La oss si at Venstre senere øker oppslutningen sin fra 3 % til 6 %. Dette er en økning på 3 prosentpoeng. 3 er 100 % av 3. Det vil si at økningen er på 100 %.
Det er lett å gå i surr med prosent og prosentpoeng, og man velger gjerne den framstillingen som virker mest sensasjonell eller passer best med budskapet man vil formidle. Derfor er det viktig å tenke seg litt om hver gang man leser om endring og prosenter, og dobbeltsjekke om det er snakk om prosent eller prosentpoeng.
Kilde
Helljesen, V. & Skrede, K. M. (2025, 27. september). Folket slår ring om kongen – klar økning i støtten til monarkiet. NRK. https://www.nrk.no/norge/folket-slar-ring-om-kongen-_-klar-okning-i-stotten-til-monarkiet-1.17586496
Les original på NDLA →
En av de viktigste oppgavene til vitenskapen er å finne ut hvordan ting henger sammen, enten det er i naturen eller blant mennesker. De skal altså finne sammenhenger. Det gjøres gjerne ved hjelp av statistikk. Selv om man finner en sammenheng i tallene, er det ikke sikkert at det er en sammenheng i virkeligheten. Det er nemlig ikke alle statistiske sammenhenger som er årsakssammenhenger.
Kurvediagrammet over viser tydelig at det er flere drukningsulykker i de periodane det blir solgt mye is. Det er altså en statistisk sammenheng mellom iskremsalg og drukning.
Men kan vi si at iskremsalget fører til drukning? Kan vi gå så langt som til å si at det er farlig å spise is når du skal bade, for da kan du drukne? Her snakker vi om årsakssammenhenger. Hvis det skal være en reell årsakssammenheng her, må vi undersøke mulige årsaker nøyere. Det holder ikke med tallene.
Diskuter
Kan du tenke deg noen årsakssammenheng mellom iskremsalg og drukning, det vil si en grunn til at iskremsalg fører til drukning?
Kan det være noe helt annet som ligger bak denne statistiske sammenhengen?
Bakenforliggende årsaker
I dette tilfellet er det en åpenbar skjult faktor som lurer oss til å se en årsakssammenheng, nemlig været. Når det er fint og varmt vær, er det flere som kjøper is. Da er der også flere som bader og er i båt på sjøen. Dermed blir det også flere drukningsulykker. Været er en bakenforliggende årsak som påvirker både iskremsalg og drukning.
Det er altså viktig å være klar over at selv om tallene viser en sammenheng, er det ikke sikkert at det er en reell årsakssammenheng der. Kanskje er sammenhengen motsatt vei? Kanskje er det en bakenforliggende årsak som ligger bak? Eller kanskje den statistiske sammenhengen er helt tilfeldig, slik tilfellet er i eksempelet under.
"Bare en teori"
Hvis en forsker finner en sammenheng som ser ut til å være en årsakssammenheng, vil det aldri være mulig å bevise dette med 100 % sikkerhet. Forskere tar utgangspunkt i en eller flere hypoteser, en antakelse om hvordan noe henger sammen. Forskningen går ut på å teste hypotesene ved for eksempel å se om det kan finnes andre bakenforliggende årsaker. Jo grundigere hypotesen blir testet uten å bli motbevist, desto sikrere blir man på at den stemmer.
En hypotese som med høy grad av sikkerhet er sann, kalles en teori. I dagligtale brukes ofte "teori" om noe som er usikkert, men i vitenskap er en teori det sikreste vi har. Evolusjonsteorien er altså ikke "bare en teori", slik noen hevder. Den er testet så grundig at det er ekstremt usannsynlig at den ikke stemmer.
Representativt utvalg
Iskremsalg og drukningsulykker er informasjon som det er mulig å få helt nøyaktige tall på. Men hva hvis du for eksempel vil vite hva nordmenn mener om en sak? Hvordan skal du gå fram for å finne ut det? Du kan jo ikke spørre alle.
Tenk deg at du vil undersøke hva nordmenn mener om monarkiet. Bør Norge ha en konge eller dronning som statsoverhode?
Undersøk
Gjør et nettsøk på "for eller mot monarki".
Se på innlegg i aviser og blogger.
Les kommentarfelt.
Hva er ditt inntrykk? Er nordmenn flest for eller mot monarki?
Representative og skjeve utvalg
Ifølge en undersøkelse utført av Norstat for NRK i 2025 svarer 73 % at de støtter monarkiet som styreform (Helljesen & Skrede, 2025). Hvis du fikk et annet inntrykk av å lese innlegg og kommentarfelt i nettaviser og blogger, er det Norstats undersøkelse du bør stole på. Grunnen til dette er at de undersøker et representativt utvalg av befolkningen.
Når man skal gjennomføre en slik undersøkelse, må man sørge for at man har en spredning i alder, kjønn, inntekt, utdannelse og bosted. Da får man et slags Norge i miniatyr, som gir et godt bilde av hva nordmenn flest mener.
Det som er typisk for folk som skriver innlegg eller kommentarer på nettet om en sak, er at de er spesielt engasjert i eller provosert av saken. I tilfellet med monarkiet gjelder dette gjerne folk som er veldig mot monarkiet. Det er de som engasjerer seg mest. Da får vi et skjevt utvalg der motstanderne av monarkiet er overrepresentert.
Vi sier at utvalget er skjevt fordi det i stor grad viser meningen til ei gruppe mennesker som det ikke finnes så mange av. Vi sier at denne gruppen er overrepresentert, siden det er for mange av dem i forhold til andelen som finnes i virkeligheten.
Andre vanlige feil
Anekdotiske bevis
Du har kanskje hørt om folk som har blitt bedre av forkjølelse fordi de har spist mye C-vitamin? Problemet er bare at sammenhengen mellom C-vitamin-inntak og det å bli frisk fra forkjølelse ikke kan bekreftes i vitenskapelige forsøk. Hvis det faktisk hadde virket, ville det latt seg teste. Man blir jo stort sett frisk av forkjølelse før eller siden. Hvordan kan man da vite om det var C-vitaminet som virket, hvis man ikke gjør omfattende forsøk med mange mennesker?
Enkelthistorier om folk som er blitt friske, kan ikke danne noe grunnlag for vitenskap. Slike såkalte anekdotiske bevis kan man rett og slett ikke stole på. Anekdotiske bevis dukker opp i mange sammenhenger, men det er kanskje spesielt vanlig i forbindelse med helse.
Cherry picking
På enkelte områder finnes det mye forskning, for eksempel klimaendringer og forholdet mellom arv og miljø. Da kan det være lett å velge å forholde seg til de resultatene som passer best med det man allerede mener. Denne plukkingen av tall og fakta kalles gjerne for cherry picking ("kirsebærplukking").
Hvis man for eksempel fra før er negativ til elbiler, vil man kanskje plukke ut all forskning som trekker fram negative sider ved elbilen, i stedet for å se på hele bildet og veie positive og negative sider mot hverandre. Eller hvis noen få rapporter konkluderer med at elbilen ikke er miljøvennlig, vil man heller tro på dem og se bort fra det store flertallet som sier det motsatte.
Cherry picking er et fenomen som man finner blant politikere, journalister, på sosiale medier og til og med blant forskere. Det kan være vanskelig å avsløre, men det er uansett viktig å være oppmerksom på denne muligheten for å vri sannheten, slik at man generelt er mer kritisk til hva man hører og leser, og slik at man kanskje unngår å drive med cherry picking selv.
Prosent og prosentpoeng
La oss si at partiet Venstre har 4 % oppslutning på meningsmålingene. Så kommer det en ny måling som viser en nedgang til 3 %. Hvis du hadde vært journalist, hvilken av disse overskriftene ville du valgt?
"Venstres oppslutning går ned med 25 prosent!"
"Venstres oppslutning går ned med ett prosentpoeng."
Begge overskriftene er riktige. Men hva er forskjellen på prosent og prosentpoeng?
Går oppslutningen ned fra 4 % til 3 %, er det en reduksjon på 1. Dette tallet er ikke prosent, men prosentpoeng. 1 er 25 % av 4. Derfor blir endringen i prosent 25 %.
Det samme gjelder når noe øker. La oss si at Venstre senere øker oppslutningen sin fra 3 % til 6 %. Dette er en økning på 3 prosentpoeng. 3 er 100 % av 3. Det vil si at økningen er på 100 %.
Det er lett å gå i surr med prosent og prosentpoeng, og man velger gjerne den framstillingen som virker mest sensasjonell eller passer best med budskapet man vil formidle. Derfor er det viktig å tenke seg litt om hver gang man leser om endring og prosenter, og dobbeltsjekke om det er snakk om prosent eller prosentpoeng.
Kilde
Helljesen, V. & Skrede, K. M. (2025, 27. september). Folket slår ring om kongen – klar økning i støtten til monarkiet. NRK. https://www.nrk.no/norge/folket-slar-ring-om-kongen-_-klar-okning-i-stotten-til-monarkiet-1.17586496
Les original på NDLA →
Spørreskjema
Fordeler og ulemper
Fordelen med spørreskjemaer er at en kan stille de samme spørsmålene til mange personer. Ulempen er at en ikke kan innhente utdypende opplysninger eller ha en dialog med informantene. Derfor er det viktig at forskeren legger ned en del arbeid i å lage gode spørsmål.
Hvordan utformer dere et godt spørreskjema?
Det er krevende å lage gode spørreskjemaer. En kommuniserer som regel kun skriftlig med respondentene. Dere bør bruke enkle og korte spørsmål som er formulert så presist at respondenten vet hva hun svarer på. Unngå også omtrentlige begreper som lite eller mye. Presisér spørsmålet, skriv for eksempel "en gang i uka", "to til tre ganger i uka" og liknende.
Dersom et spørsmål kan oppfattes på flere måter, er det et dårlig spørsmål. Da vet dere ikke sikkert hva respondenten mente med svaret sitt, og informasjonen kan vanskelig brukes i det videre arbeidet.
Utgangspunktet for spørreskjemaet er problemstillingen. Dere skal lage spørsmål som gir dere informasjonen dere trenger for å svare på problemstillingen. Derfor bør dere tenke på hvordan spørsmålene kan brukes i analysen. Vi kan si at problemstillingen skal gjøres målbar gjennom de spørsmålene dere stiller.
Tenk deg at gruppa di skal undersøke skolematvaner blant elevene på skolen. For å få informasjonen dere trenger, må dere spørre elevene. Dette kan gjøres på mange forskjellige måter, men noen måter er bedre enn andre.
Det vil for eksempel være lite lurt å spørre elevene bare om de har gode eller dårlige skolematvaner. Dette vil jo ikke gi noe informasjon om matvanene de faktisk har. I tillegg kan det godt hende at elevene har svært ulike oppfatninger av hva som er en "god" og "dårlig" vane.
Gruppa bestemmer seg derfor for å stille en rekke konkrete spørsmål om hva elevene spiser og drikker, om maten medbringes eller kjøpes, og hvor den eventuelt blir kjøpt. Dere bestemmer dere også for å spørre hvor ofte elevene spiser eller drikker noe, målt i gjennomsnitt pr. uke.
Operasjonalisering
På denne måten legger gruppa opp til at egenskapen "skolematvaner" blir målt på en bestemt måte. Vi sier gjerne at de egenskapene de undersøker, blir operasjonalisert. Å operasjonalisere betyr nettopp å gjøre en egenskap målbar. Det er viktig at dere tenker gjennom hva et spørsmål egentlig måler.
Spørsmål med faste svarkategorier
Den vanligste spørsmålstypen i spørreskjemaer er spørsmål med faste svarkategorier. Svarene som kan gis, er da formulert av forskeren, og respondenten blir bedt om å sette et kryss eller en ring rundt svaret sitt.
Hvor mange dagene i uka har du med deg matpakke på skolen?
□ aldri
□ en til to ganger i uka
□ tre til fire ganger i uka
□ hver dag
Det er viktig at slike spørsmål er enkle og formulert slik at de ikke kan misforstås. Videre bør som regel svarkategoriene være gjensidig utelukkende slik at det kun er mulig å krysse av på ett alternativ.
Skaleringsspørsmål
Dere kan også bruke skaleringsspørsmål. Her er svaralternativene gradert langs en skala. Et eksempel er spørsmål der en ber respondentene oppgi hvor enige de er i en påstand, eller hvor sterkt de føler for noe. En slik skala er ment å måle styrken på en holdning eller opplevelse som respondenten har. Ofte kan det være lurt å forklare for respondentene hvordan de skal svare på slike spørsmål, slik det er gjort i eksempelet nedenfor:
Vi er interessert i å vite hvordan folk stort sett trives i den jobben de har. Det kan avhenge av flere forhold, men noe er man mer fornøyd med enn andre ting.
Tenk deg en skala med verdier fra 0 til 7, som måler tilfredshet. Laveste verdi 0 betyr at du er svært utilfreds og 7 betyr at du er svært tilfreds, 3 står for noe mer utilfreds enn tilfreds, mens 4 står for noe mer tilfreds enn utilfreds.
Åpne spørsmål
Dere kan også bruke spørsmål der respondenten selv formulerer svaret. Fordelen med denne typen spørsmål er at dere da kan få informasjon om forhold som ikke lar seg omgjøre til faste svaralternativer. Ulempen er at det er arbeidskrevende å gruppere svarene i ulike kategorier, og det er vanskeligere å bruke svarene i statistiske analyser.
Vi vil likevel anbefale at dere bruker denne spørsmålstypen. Informasjonen dere får, kan som regel brukes som et tillegg til den statistiske analysen og hjelpe dere til å tolke svarene på de andre spørsmålene. I tillegg gir dere respondentene mulighet til å kommentere spørsmålene de blir stilt. Bruk gjerne hvorfor-spørsmål eller be respondenten begrunne svaret. Dersom dere tar opp flere temaer i spørreskjemaet, kan det kanskje passe med et slikt åpent spørsmål som avslutning på hvert tema.
Hvilken rekkefølge skal spørsmålene stå i?
I starten av spørreskjemaet, eller i et eget følgebrev, skal dere informere om hvem som utfører undersøkelsen og hva som er formålet med den. Her skal dere også forklare hvordan skjemaet skal fylles ut. Informér også om at alle svarene blir behandlet anonymt. I de fleste tilfellene bør dere også sette en svarfrist.
Det er lurt å tenke gjennom rekkefølgen på spørsmålene i skjemaet. Vi anbefaler å starte med enkle faktaspørsmål, for eksempel om alder, kjønn, bosted og så videre. Et spørreskjema bør heller ikke være for langt, vurdér derfor hvor mye tid som trengs for å svare på spørsmålene.
Dere bør teste ut det ferdige spørreskjemaet på noen få personer. På den måten kan dere luke vekk uheldige formuleringer og enklere se hvilke spørsmål som er unødvendige og hvilke som mangler.
Hvordan gjennomfører dere en spørreundersøkelse?
Dere har mange muligheter når dere vil gjennomføre en spørreundersøkelse:
direkte utdeling og innsamling
utsending og innsamling per post eller e-post
telefonintervjuer
nettbaserte spørreundersøkelser
Dere kan for eksempel dele ut spørreskjemaer direkte i en skoleklasse og samle dem inn igjen når de er utfylt. Dette er en rask og effektiv metode, som også har den fordelen at respondentene kan be om hjelp dersom det er spørsmål de opplever som uklare.
Til sammenlikning krever det betydelig mer tid og penger å sende ut en spørreundersøkelse i posten. Her må dere regne med at det tar flere uker før dere får svar, dessuten bør dere legge ved ferdig frankerte konvolutter. Det er som regel en høyere andel som velger å la være å svare på skjemaet enn ved direkte utdeling. Det kan være mange gode grunner for å velge en spørreundersøkelse per post, men da må dere sette av tid og ressurser til dette.
Andre innsamlingsmåter kan være telefonintervju, e-post og nettbaserte spørreundersøkelser. Bruker dere telefonintervju, kan dere også fylle inn svarene direkte på et skjema på pc slik at de lettere kan bearbeides videre.
Nettbaserte undersøkelser kan være en effektiv innsamlingsmåte dersom dere har kompetanse til å lage et slikt spørreskjema. En ting dere da må tenke gjennom, er hvordan dere kontrollerer hvem som svarer på undersøkelsen. En undersøkelse som ligger åpent tilgjengelig på nettet, kan hvem som helst svare på. Dette er uheldig siden dere da ikke lenger har kontroll over utvalget.
Les original på NDLA →
Fordelen med spørreskjemaer er at en kan stille de samme spørsmålene til mange personer. Ulempen er at en ikke kan innhente utdypende opplysninger eller ha en dialog med informantene. Derfor er det viktig at forskeren legger ned en del arbeid i å lage gode spørsmål.
Hvordan utformer dere et godt spørreskjema?
Det er krevende å lage gode spørreskjemaer. En kommuniserer som regel kun skriftlig med respondentene. Dere bør bruke enkle og korte spørsmål som er formulert så presist at respondenten vet hva hun svarer på. Unngå også omtrentlige begreper som lite eller mye. Presisér spørsmålet, skriv for eksempel "en gang i uka", "to til tre ganger i uka" og liknende.
Dersom et spørsmål kan oppfattes på flere måter, er det et dårlig spørsmål. Da vet dere ikke sikkert hva respondenten mente med svaret sitt, og informasjonen kan vanskelig brukes i det videre arbeidet.
Utgangspunktet for spørreskjemaet er problemstillingen. Dere skal lage spørsmål som gir dere informasjonen dere trenger for å svare på problemstillingen. Derfor bør dere tenke på hvordan spørsmålene kan brukes i analysen. Vi kan si at problemstillingen skal gjøres målbar gjennom de spørsmålene dere stiller.
Tenk deg at gruppa di skal undersøke skolematvaner blant elevene på skolen. For å få informasjonen dere trenger, må dere spørre elevene. Dette kan gjøres på mange forskjellige måter, men noen måter er bedre enn andre.
Det vil for eksempel være lite lurt å spørre elevene bare om de har gode eller dårlige skolematvaner. Dette vil jo ikke gi noe informasjon om matvanene de faktisk har. I tillegg kan det godt hende at elevene har svært ulike oppfatninger av hva som er en "god" og "dårlig" vane.
Gruppa bestemmer seg derfor for å stille en rekke konkrete spørsmål om hva elevene spiser og drikker, om maten medbringes eller kjøpes, og hvor den eventuelt blir kjøpt. Dere bestemmer dere også for å spørre hvor ofte elevene spiser eller drikker noe, målt i gjennomsnitt pr. uke.
Operasjonalisering
På denne måten legger gruppa opp til at egenskapen "skolematvaner" blir målt på en bestemt måte. Vi sier gjerne at de egenskapene de undersøker, blir operasjonalisert. Å operasjonalisere betyr nettopp å gjøre en egenskap målbar. Det er viktig at dere tenker gjennom hva et spørsmål egentlig måler.
Spørsmål med faste svarkategorier
Den vanligste spørsmålstypen i spørreskjemaer er spørsmål med faste svarkategorier. Svarene som kan gis, er da formulert av forskeren, og respondenten blir bedt om å sette et kryss eller en ring rundt svaret sitt.
Hvor mange dagene i uka har du med deg matpakke på skolen?
□ aldri
□ en til to ganger i uka
□ tre til fire ganger i uka
□ hver dag
Det er viktig at slike spørsmål er enkle og formulert slik at de ikke kan misforstås. Videre bør som regel svarkategoriene være gjensidig utelukkende slik at det kun er mulig å krysse av på ett alternativ.
Skaleringsspørsmål
Dere kan også bruke skaleringsspørsmål. Her er svaralternativene gradert langs en skala. Et eksempel er spørsmål der en ber respondentene oppgi hvor enige de er i en påstand, eller hvor sterkt de føler for noe. En slik skala er ment å måle styrken på en holdning eller opplevelse som respondenten har. Ofte kan det være lurt å forklare for respondentene hvordan de skal svare på slike spørsmål, slik det er gjort i eksempelet nedenfor:
Vi er interessert i å vite hvordan folk stort sett trives i den jobben de har. Det kan avhenge av flere forhold, men noe er man mer fornøyd med enn andre ting.
Tenk deg en skala med verdier fra 0 til 7, som måler tilfredshet. Laveste verdi 0 betyr at du er svært utilfreds og 7 betyr at du er svært tilfreds, 3 står for noe mer utilfreds enn tilfreds, mens 4 står for noe mer tilfreds enn utilfreds.
Åpne spørsmål
Dere kan også bruke spørsmål der respondenten selv formulerer svaret. Fordelen med denne typen spørsmål er at dere da kan få informasjon om forhold som ikke lar seg omgjøre til faste svaralternativer. Ulempen er at det er arbeidskrevende å gruppere svarene i ulike kategorier, og det er vanskeligere å bruke svarene i statistiske analyser.
Vi vil likevel anbefale at dere bruker denne spørsmålstypen. Informasjonen dere får, kan som regel brukes som et tillegg til den statistiske analysen og hjelpe dere til å tolke svarene på de andre spørsmålene. I tillegg gir dere respondentene mulighet til å kommentere spørsmålene de blir stilt. Bruk gjerne hvorfor-spørsmål eller be respondenten begrunne svaret. Dersom dere tar opp flere temaer i spørreskjemaet, kan det kanskje passe med et slikt åpent spørsmål som avslutning på hvert tema.
Hvilken rekkefølge skal spørsmålene stå i?
I starten av spørreskjemaet, eller i et eget følgebrev, skal dere informere om hvem som utfører undersøkelsen og hva som er formålet med den. Her skal dere også forklare hvordan skjemaet skal fylles ut. Informér også om at alle svarene blir behandlet anonymt. I de fleste tilfellene bør dere også sette en svarfrist.
Det er lurt å tenke gjennom rekkefølgen på spørsmålene i skjemaet. Vi anbefaler å starte med enkle faktaspørsmål, for eksempel om alder, kjønn, bosted og så videre. Et spørreskjema bør heller ikke være for langt, vurdér derfor hvor mye tid som trengs for å svare på spørsmålene.
Dere bør teste ut det ferdige spørreskjemaet på noen få personer. På den måten kan dere luke vekk uheldige formuleringer og enklere se hvilke spørsmål som er unødvendige og hvilke som mangler.
Hvordan gjennomfører dere en spørreundersøkelse?
Dere har mange muligheter når dere vil gjennomføre en spørreundersøkelse:
direkte utdeling og innsamling
utsending og innsamling per post eller e-post
telefonintervjuer
nettbaserte spørreundersøkelser
Dere kan for eksempel dele ut spørreskjemaer direkte i en skoleklasse og samle dem inn igjen når de er utfylt. Dette er en rask og effektiv metode, som også har den fordelen at respondentene kan be om hjelp dersom det er spørsmål de opplever som uklare.
Til sammenlikning krever det betydelig mer tid og penger å sende ut en spørreundersøkelse i posten. Her må dere regne med at det tar flere uker før dere får svar, dessuten bør dere legge ved ferdig frankerte konvolutter. Det er som regel en høyere andel som velger å la være å svare på skjemaet enn ved direkte utdeling. Det kan være mange gode grunner for å velge en spørreundersøkelse per post, men da må dere sette av tid og ressurser til dette.
Andre innsamlingsmåter kan være telefonintervju, e-post og nettbaserte spørreundersøkelser. Bruker dere telefonintervju, kan dere også fylle inn svarene direkte på et skjema på pc slik at de lettere kan bearbeides videre.
Nettbaserte undersøkelser kan være en effektiv innsamlingsmåte dersom dere har kompetanse til å lage et slikt spørreskjema. En ting dere da må tenke gjennom, er hvordan dere kontrollerer hvem som svarer på undersøkelsen. En undersøkelse som ligger åpent tilgjengelig på nettet, kan hvem som helst svare på. Dette er uheldig siden dere da ikke lenger har kontroll over utvalget.
Les original på NDLA →
Statistikk og forskning
Oppgaver til videoen
Hva ville de undersøke i GEMM-prosjektet som de forteller om i videoen?
Hvilke utfordringer møtte de da de skulle velge metode?
Hva slags metode valgte de?
Hva er fordelene og ulempene med en slik metode i dette tilfellet?
Hvilke forskningsetiske utfordringer har denne metoden?
Hva var resultatet av undersøkelsen?
Viser undersøkelsen at norske arbeidsgivere er rasistiske, tror du?
Hvorfor er slike undersøkelser nyttige?
Hva mener du det bør forskes videre på etter denne undersøkelsen?
Hva bør vi gjøre for å hindre diskriminering i arbeidslivet?
Videre utforskning
GEMM-prosjektet ble godkjent av Den nasjonale forskningsetiske komité for samfunnsvitenskap og humaniora (NESH). Les uttalelsen til NESH på forskningsetikk.no. Hvilke argumenter for og mot godkjennelse legger de fram?
Det er gjort flere liknende undersøkelser. Søk på nettet og finn informasjon om den nyeste undersøkelsen som tar opp denne problemstillingen. Hva viser den?
Les original på NDLA →
Hva ville de undersøke i GEMM-prosjektet som de forteller om i videoen?
Hvilke utfordringer møtte de da de skulle velge metode?
Hva slags metode valgte de?
Hva er fordelene og ulempene med en slik metode i dette tilfellet?
Hvilke forskningsetiske utfordringer har denne metoden?
Hva var resultatet av undersøkelsen?
Viser undersøkelsen at norske arbeidsgivere er rasistiske, tror du?
Hvorfor er slike undersøkelser nyttige?
Hva mener du det bør forskes videre på etter denne undersøkelsen?
Hva bør vi gjøre for å hindre diskriminering i arbeidslivet?
Videre utforskning
GEMM-prosjektet ble godkjent av Den nasjonale forskningsetiske komité for samfunnsvitenskap og humaniora (NESH). Les uttalelsen til NESH på forskningsetikk.no. Hvilke argumenter for og mot godkjennelse legger de fram?
Det er gjort flere liknende undersøkelser. Søk på nettet og finn informasjon om den nyeste undersøkelsen som tar opp denne problemstillingen. Hva viser den?
Les original på NDLA →
"Utslippene går ned"
Oppgave 1
Les overskriften, se raskt på linjediagrammet over og diskuter:
Hva er Høyres budskap med denne fremstillingen av klimastatistikk?
Oppgave 2
Det ble mye oppstyr rundt denne fremstillingen i kommentarfelt og media. Studer tallene og måten de er lagt frem på.
Hvorfor er det brukt rød og blå farge, tror du?
Hva tror du Høyre ble kritisert for?
Oppgave 3
Under ser du to andre måter å fremstille utviklingen på (figur 1 og 2). Sammenlikn med Høyres presentasjon over.
Hva er forskjellene på de tre ulike fremstillingene?
Hvilken mener du gir den mest riktige fremstillingen?
Figur 1
Figur 2
Oppgave 4
Høyre lar tidsaksen begynne i 2012. Den rødgrønne regjeringen med Jens Stoltenberg som statsminister satt fra 2005 til 2013. Hvis vi trekker tidsaksen tilbake til 2005, ser grafen slik ut (se figur 3).
Hva kan være grunnen til at man i Høyres Facebook-innlegg lot tidsaksen starte nettopp på 2012?
Figur 3
Oppgave 5
Høyres påstand er at klimagassutslippene går ned med Høyre i regjering. Du har her sett at grafen de brukte var trikset med og pyntet på.
Nå som du har sett et litt større bilde, vil du si at påstanden er direkte feil, upresis, misvisende eller helt riktig? Begrunn svaret.
Hvilke aktører i samfunnet tror du kan ha interesse av å bløffe med statistikk? Tror du partiet Høyre er noe verre enn andre?
Les original på NDLA →
Les overskriften, se raskt på linjediagrammet over og diskuter:
Hva er Høyres budskap med denne fremstillingen av klimastatistikk?
Oppgave 2
Det ble mye oppstyr rundt denne fremstillingen i kommentarfelt og media. Studer tallene og måten de er lagt frem på.
Hvorfor er det brukt rød og blå farge, tror du?
Hva tror du Høyre ble kritisert for?
Oppgave 3
Under ser du to andre måter å fremstille utviklingen på (figur 1 og 2). Sammenlikn med Høyres presentasjon over.
Hva er forskjellene på de tre ulike fremstillingene?
Hvilken mener du gir den mest riktige fremstillingen?
Figur 1
Figur 2
Oppgave 4
Høyre lar tidsaksen begynne i 2012. Den rødgrønne regjeringen med Jens Stoltenberg som statsminister satt fra 2005 til 2013. Hvis vi trekker tidsaksen tilbake til 2005, ser grafen slik ut (se figur 3).
Hva kan være grunnen til at man i Høyres Facebook-innlegg lot tidsaksen starte nettopp på 2012?
Figur 3
Oppgave 5
Høyres påstand er at klimagassutslippene går ned med Høyre i regjering. Du har her sett at grafen de brukte var trikset med og pyntet på.
Nå som du har sett et litt større bilde, vil du si at påstanden er direkte feil, upresis, misvisende eller helt riktig? Begrunn svaret.
Hvilke aktører i samfunnet tror du kan ha interesse av å bløffe med statistikk? Tror du partiet Høyre er noe verre enn andre?
Les original på NDLA →
Sosiale strukturer, aktører og handling
Arbeidsdeling og produksjon
Arbeidsdeling
Arbeidsdeling før og nå
Tippoldefaren din hadde kanskje husdyr og sørget for melk og kjøtt til familien gjennom å høste fôret til dyrene, slakte og konservere selv. Alle ledd i denne produksjonen sto han for selv, og han hadde kunnskap og ferdigheter til å gjøre det. Kanskje hadde han slåmaskin som hesten trakk når de slo gresset, men dersom den trengte reparasjon, gjorde han det også – og skodde hesten selv. Kanskje førte han sitt eget regnskap over gårdsdriften og solgte noe videre.
I dagens moderne samfunn har denne produksjonsprosessen en helt annen organisering. Bonden leverer melk og kjøtt til meierier og slakterier, hvor produktene foredles og behandles før de går ut til forbrukerne via grossister til dagligvarebutikkene. Trenger traktoren reparasjon, blir det gjort av et verksted, og regnskapet har kanskje bonden et regnskapsfirma til. Arbeidsoppgavene knyttet til produksjonen av varene blir utført av folk og bedrifter som har spesialisert kunnskap og ferdigheter innenfor sitt område.
Selv i de største tradisjonelle samfunnene var det tidligere rundt 20–30 forskjellige handverkere, og dette innebar en form for arbeidsdeling, men i dagens moderne industrielle samfunn er det nå tusenvis av yrkesgrupper. Bare i Norge kan du nå velge mellom nesten syv tusen utdanningsløp fram mot et yrke.
Ulike former for arbeidsdeling
Arbeidsdeling kan betraktes på flere ulike måter: På den ene siden kan det være hvordan bedrifter organiserer produksjonen innad i bedriften, og på den andre siden kan det være hvordan bedrifter inngår i produksjonsprosesser nasjonalt og globalt.
Telefonen din er med stor sannsynlighet satt sammen av deler som er produsert av bedrifter spredd over hele verden. Dette er et eksempel på internasjonal arbeidsdeling, og igjen handler det om spesialisering av arbeidsoppgaver.
Arbeidsdeling har eksistert i alle samfunn i en eller annen form. En enkel form for arbeidsdeling er for eksempel at menn og kvinner har hatt ulike arbeidsoppgaver. I takt med industrialiseringen har arbeidsdelingen endret form, og i tillegg handler det nå i stor grad om internasjonal arbeidsdeling, som er spesialisering av produksjon mellom ulike land, og som er knyttet til handel mellom land.
Arbeidsdeling i form av ulike yrker og spesialisering er et vesentlig kjennetegn ved moderne samfunn, og den medfører en gjensidig økonomisk avhengighet ettersom de fleste av oss er avhengige av å kjøpe varer og tjenester fra andre og samtidig av å arbeide for å kunne gjøre det.
Arbeidsdeling og samfunnsvitenskapelige spørsmål
Arbeidsdeling kan få både positive og negative konsekvenser. På den ene siden kan arbeidsdeling føre til at produksjonsprosessene kan bli mer effektive, og til at ressurser kan utnyttes bedre. Arbeidstakere kan bruke sin faglige ekspertise, noe som kan føre til økt produktivitet. I en verden der teknologi og maskiner gjør mange av arbeidsoppgavene, og der majoriteten av produksjonen er masseproduksjon til ulike markeder, er arbeidsdeling også en følge av denne utviklingen.
På den andre siden kan arbeidsdeling føre til økt forurensning som følge av økt transport, og det kan føre til utarming av naturressurser. Videre kan arbeidsdeling føre til sosial ulikhet og skjev fordeling av goder, ettersom lønn og arbeidsmiljø kan være svært varierende. En kjent kleskjede fikk for eksempel kraftig kritikk for at tekstilarbeiderne ikke fikk lønn de kunne leve av, og for at de arbeidet under miljøfarlige forhold mens kjeden gikk med milliardoverskudd. En annen side ved dette er at nordmenn kaster 23 kg klær i året, og hvert femte klesplagg blir sjelden eller aldri brukt. Arbeidsdeling og produksjon kan altså føre til høyere forbruk når varer kan produseres og selges billig.
Arbeidsdeling er en del av alle samfunn, og det legger føringer for hvordan folk lever livene sine. Arbeidsdeling fører til både fordeler og ulemper – ikke bare for verdenssamfunnet, men også for den enkelte arbeidstakeren.
Kilder
Erzeid, H. (2019, 27. november). Slik blir du mer miljøbevisst når du handler klær. Hentet fra https://www.oslomet.no/forskning/forskningsnyheter/miljobevisst-handle-kler
Giddens, A, Duneier, M, Appelbaum, R.P, Carr, D. (2016). Introduction to sociology. New York: W.W Norton & Company.
Les original på NDLA →
Tippoldefaren din hadde kanskje husdyr og sørget for melk og kjøtt til familien gjennom å høste fôret til dyrene, slakte og konservere selv. Alle ledd i denne produksjonen sto han for selv, og han hadde kunnskap og ferdigheter til å gjøre det. Kanskje hadde han slåmaskin som hesten trakk når de slo gresset, men dersom den trengte reparasjon, gjorde han det også – og skodde hesten selv. Kanskje førte han sitt eget regnskap over gårdsdriften og solgte noe videre.
I dagens moderne samfunn har denne produksjonsprosessen en helt annen organisering. Bonden leverer melk og kjøtt til meierier og slakterier, hvor produktene foredles og behandles før de går ut til forbrukerne via grossister til dagligvarebutikkene. Trenger traktoren reparasjon, blir det gjort av et verksted, og regnskapet har kanskje bonden et regnskapsfirma til. Arbeidsoppgavene knyttet til produksjonen av varene blir utført av folk og bedrifter som har spesialisert kunnskap og ferdigheter innenfor sitt område.
Selv i de største tradisjonelle samfunnene var det tidligere rundt 20–30 forskjellige handverkere, og dette innebar en form for arbeidsdeling, men i dagens moderne industrielle samfunn er det nå tusenvis av yrkesgrupper. Bare i Norge kan du nå velge mellom nesten syv tusen utdanningsløp fram mot et yrke.
Ulike former for arbeidsdeling
Arbeidsdeling kan betraktes på flere ulike måter: På den ene siden kan det være hvordan bedrifter organiserer produksjonen innad i bedriften, og på den andre siden kan det være hvordan bedrifter inngår i produksjonsprosesser nasjonalt og globalt.
Telefonen din er med stor sannsynlighet satt sammen av deler som er produsert av bedrifter spredd over hele verden. Dette er et eksempel på internasjonal arbeidsdeling, og igjen handler det om spesialisering av arbeidsoppgaver.
Arbeidsdeling har eksistert i alle samfunn i en eller annen form. En enkel form for arbeidsdeling er for eksempel at menn og kvinner har hatt ulike arbeidsoppgaver. I takt med industrialiseringen har arbeidsdelingen endret form, og i tillegg handler det nå i stor grad om internasjonal arbeidsdeling, som er spesialisering av produksjon mellom ulike land, og som er knyttet til handel mellom land.
Arbeidsdeling i form av ulike yrker og spesialisering er et vesentlig kjennetegn ved moderne samfunn, og den medfører en gjensidig økonomisk avhengighet ettersom de fleste av oss er avhengige av å kjøpe varer og tjenester fra andre og samtidig av å arbeide for å kunne gjøre det.
Arbeidsdeling og samfunnsvitenskapelige spørsmål
Arbeidsdeling kan få både positive og negative konsekvenser. På den ene siden kan arbeidsdeling føre til at produksjonsprosessene kan bli mer effektive, og til at ressurser kan utnyttes bedre. Arbeidstakere kan bruke sin faglige ekspertise, noe som kan føre til økt produktivitet. I en verden der teknologi og maskiner gjør mange av arbeidsoppgavene, og der majoriteten av produksjonen er masseproduksjon til ulike markeder, er arbeidsdeling også en følge av denne utviklingen.
På den andre siden kan arbeidsdeling føre til økt forurensning som følge av økt transport, og det kan føre til utarming av naturressurser. Videre kan arbeidsdeling føre til sosial ulikhet og skjev fordeling av goder, ettersom lønn og arbeidsmiljø kan være svært varierende. En kjent kleskjede fikk for eksempel kraftig kritikk for at tekstilarbeiderne ikke fikk lønn de kunne leve av, og for at de arbeidet under miljøfarlige forhold mens kjeden gikk med milliardoverskudd. En annen side ved dette er at nordmenn kaster 23 kg klær i året, og hvert femte klesplagg blir sjelden eller aldri brukt. Arbeidsdeling og produksjon kan altså føre til høyere forbruk når varer kan produseres og selges billig.
Arbeidsdeling er en del av alle samfunn, og det legger føringer for hvordan folk lever livene sine. Arbeidsdeling fører til både fordeler og ulemper – ikke bare for verdenssamfunnet, men også for den enkelte arbeidstakeren.
Kilder
Erzeid, H. (2019, 27. november). Slik blir du mer miljøbevisst når du handler klær. Hentet fra https://www.oslomet.no/forskning/forskningsnyheter/miljobevisst-handle-kler
Giddens, A, Duneier, M, Appelbaum, R.P, Carr, D. (2016). Introduction to sociology. New York: W.W Norton & Company.
Les original på NDLA →
Arbeidsdeling, kjønn og makt
Arbeidsdeling er oppdeling av produksjon i spesialiserte oppgaver. Det handler om at mennesker gjør ulike arbeidsoppgaver, og det kan både henge sammen med kjønn og hvem som har makt i samfunnet.
Denne oppgaven er et gruppearbeid og løses muntlig i grupper på tre–fire elever. Velg en ordstyrer i gruppa slik at alle får taletid.
Det er ikke klare fasitsvar på oppgavene; det viktigste er at dere forsøker å løse oppgavene gjennom faglig drøfting og ser på hvordan ulike samfunnsfenomener og prosesser henger sammen.
Oppgave
Les fagartikkelen Arbeidsdeling og kjønn: et antropologisk perspektiv (ndla.no).
Hvordan kan beskrivelser av kjønn og arbeidsdeling i andre kulturer gjøre at vi får en bedre forståelse av kjønn og arbeidsdeling i vår egen kultur?
Innledningsvis i artikkelen påpekes det at "de aller fleste samfunn har og har hatt arbeidsoppgaver basert på kjønn". Diskuter: Er det fortsatt slik i dagens norske samfunn, og hva er årsakene til det?
Hos mundurucuene sitter menn på det øverste trappetrinnet i maktstrukturen og arbeidsdelingen. Drøft i gruppa om dette er representativt også for det norske samfunnet i dag.
Studer artikkelen Former for makt (ndla.no). Kan dere gi eksempler på hvordan makt på mikro-, meso- og makronivå kan påvirke arbeidsdeling og kjønn i et samfunn?
Tips og eksempler til oppgave d
På mikronivå kan normer, verdier og et tradisjonelt kjønnsrollemønster opprettholde hva vi anser som kvinnearbeid og mannsarbeid. Med andre ord styrer også sosialiseringsprosessen hvilket yrke et individ velger, eller velger bort.
På mesonivå – i organisasjoner – kan makt komme til uttrykk gjennom at arbeidsgivere vektlegger egenskaper knyttet til kjønn når de ansetter. Et eksempel er at arbeidsgiver kan ha ulike forventinger til det å være flyvertinne eller pilot i form av emosjonelle egenskaper knyttet til kjønn.
På makronivå – makt i samfunnet – kan for eksempel politisk makt påvirke arbeidsdeling og kjønn. På makronivå ser blant annet marxistisk-feministiske analyser på hvordan kapitalisme kan føre til sosial ulikhet gjennom at kvinner blir bundet til familien og husarbeid i større grad enn menn. Dette hindrer kvinners muligheter på arbeidsmarkedet. Andre viser til patriarkatet, at vi har et samfunn der menn dominerer, ikke bare på arbeidsmarkedet, men også i andre posisjoner i samfunnet, gjennom at menn har makt til å opprettholde ulikhet mellom kjønn, og at kvinner undertrykkes.
Kilde
Alvesson, M. & Billing, Y. (2009). Kön och organisation. Studentlitteratur.
Les original på NDLA →
Denne oppgaven er et gruppearbeid og løses muntlig i grupper på tre–fire elever. Velg en ordstyrer i gruppa slik at alle får taletid.
Det er ikke klare fasitsvar på oppgavene; det viktigste er at dere forsøker å løse oppgavene gjennom faglig drøfting og ser på hvordan ulike samfunnsfenomener og prosesser henger sammen.
Oppgave
Les fagartikkelen Arbeidsdeling og kjønn: et antropologisk perspektiv (ndla.no).
Hvordan kan beskrivelser av kjønn og arbeidsdeling i andre kulturer gjøre at vi får en bedre forståelse av kjønn og arbeidsdeling i vår egen kultur?
Innledningsvis i artikkelen påpekes det at "de aller fleste samfunn har og har hatt arbeidsoppgaver basert på kjønn". Diskuter: Er det fortsatt slik i dagens norske samfunn, og hva er årsakene til det?
Hos mundurucuene sitter menn på det øverste trappetrinnet i maktstrukturen og arbeidsdelingen. Drøft i gruppa om dette er representativt også for det norske samfunnet i dag.
Studer artikkelen Former for makt (ndla.no). Kan dere gi eksempler på hvordan makt på mikro-, meso- og makronivå kan påvirke arbeidsdeling og kjønn i et samfunn?
Tips og eksempler til oppgave d
På mikronivå kan normer, verdier og et tradisjonelt kjønnsrollemønster opprettholde hva vi anser som kvinnearbeid og mannsarbeid. Med andre ord styrer også sosialiseringsprosessen hvilket yrke et individ velger, eller velger bort.
På mesonivå – i organisasjoner – kan makt komme til uttrykk gjennom at arbeidsgivere vektlegger egenskaper knyttet til kjønn når de ansetter. Et eksempel er at arbeidsgiver kan ha ulike forventinger til det å være flyvertinne eller pilot i form av emosjonelle egenskaper knyttet til kjønn.
På makronivå – makt i samfunnet – kan for eksempel politisk makt påvirke arbeidsdeling og kjønn. På makronivå ser blant annet marxistisk-feministiske analyser på hvordan kapitalisme kan føre til sosial ulikhet gjennom at kvinner blir bundet til familien og husarbeid i større grad enn menn. Dette hindrer kvinners muligheter på arbeidsmarkedet. Andre viser til patriarkatet, at vi har et samfunn der menn dominerer, ikke bare på arbeidsmarkedet, men også i andre posisjoner i samfunnet, gjennom at menn har makt til å opprettholde ulikhet mellom kjønn, og at kvinner undertrykkes.
Kilde
Alvesson, M. & Billing, Y. (2009). Kön och organisation. Studentlitteratur.
Les original på NDLA →
Arbeidsdeling og kjønn: et antropologisk perspektiv
Arbeid basert på kjønn
De aller fleste samfunn har og har hatt arbeidsoppgaver basert på kjønn. Likevel er det noen samfunnsformer hvor dette er tydeligere enn det er i andre. Her kan vi blant annet nevne jegere og sankere. Dette er samfunn hvor hovednæringen består av jakt og sanking av røtter, insekter og så videre.
Når mannlige antropologer har forsket på disse gruppene, har informantene ofte vært menn. Derfor trodde vi lenge at jakten var den viktigste kilden til mat – spesielt siden jegerne var opptatte av å fremsnakke jakten. De ønsket selvfølgelig å fremstille jakten som hovednæringen. Senere undersøkelser har vist at dette ikke nødvendigvis er tilfelle. Det har tvert om vært kvinnenes sanking av røtter og planter som har vært det viktigste bidraget til matfatet, og ikke mennenes jaktlag. Mennene ga jakten høyere prestisje enn kvinnenes arbeid, på tross av at jakten var en mer uforutsigbar næringsvei. Nå gjelder ikke dette alle samfunn bestående av jegere og sankere, men det viser i hvert fall at mennenes perspektiv ikke behøver å være den fulle og hele sannheten.
Tenk over
Hvorfor tror du mennene var opptatte av å fremstille jakten som viktigere enn kvinnenes sanking?
Offentlig prestisje
Hvis vi vender blikket mot vårt eget mer eller mindre moderne samfunn, ser vi at denne prestisjetanken har en tendens til å gå igjen – i hvert fall historisk sett, selv om pendelen sakte, men sikkert er på vei til å snu. Uansett, arbeid som stort sett kvinner har utført har rett og slett hatt lavere prestisje enn det arbeidet menn har gjort. Husarbeidet er et tydelig eksempel på dette. Menn jobbet ute i det offentlige, en jobbsfære som ga høyere anseelse enn det arbeidet som foregikk i den private sfæren. Altså, i hjemmet. Arbeidsoppgaver i den offentlige sfæren er, som navnet kanskje tilsier, mer synlig enn det som foregår innenfor husets fire vegger.
Når det er sagt, må det påpekes at arbeidet i hjemmet var vel så viktig som arbeidet utenfor. Vi kan med trygghet si at kvinnenes arbeid bidro til familiens ve og vel – prestisje eller ei!
Tenk over
Hvorfor tror du at det arbeidet som foregikk i det offentlige hadde høyere prestisje enn arbeidsoppgavene som tilhørte den private sfæren?
I det neste avsnittet skal vi se nærmere på et samfunn hvor arbeidsdelingen i aller høyeste grad er basert på kjønn.
Mundurucúenes arbeidsdeling
Amazonas er befolket av flere forskjellige grupper. Vi har tidligere vært innom yanomamöene, men her skal vi ta for oss mundurucúene, som Thomas Hylland Eriksen nevner i Små steder - store spørsmål.
I likhet med yanomamöene driver mundurucúene også med hagebruk og dyrking av ulike grønnsaker. Men hagebruk er ikke det eneste bidraget til mundurucúenes livsgrunnlag. I tillegg til hagebruk, driver de også med jakt, og det er blant annet her kjønnsinndelingen kommer inn. For det er mennene som jakter. Jaktlagene har ikke plass til kvinner, men dette er ikke alt. Når de jager fisk, er det mennene som skyter med harpun. Kvinnene bruker håv, i tillegg til at de ror båten.
Som vi ser, er harpun og andre jaktverktøy viktige nøkkelord. Det er jegere mennene anser seg selv som. De er ikke fiskere, hagebrukere eller noe annet. De er jegere. I religionen deres blir sågar jegeren hyllet. Bonden blir derimot ikke viet like stor oppmerksomhet. Så langt derifra. Likevel samsvarer ikke jaktens prestisje med hva den egentlig bidrar til matfatet. Hagebruket gir i realiteten mer mat enn jakten. På tross av dette har mennenes arbeid høyere anseelse enn kvinnenes. Å drepe storvilt er noe helt annet enn å dyrke noen planter. Arbeidsdelingen sier oss med andre ord noe om maktstrukturen i samfunnet. Mennene sitter på det øverste trappetrinnet.
Som mange andre samfunn er mundurucúene også mannsdominert. Men, og her er det et men: Hvis kvinner også bidrar økonomisk, hvorfor er samfunnene da så mannsdominerte?
Litteraturliste
Eriksen, Thomas Hylland (2004): Små steder – store spørsmål. Innføring i sosialantropologi. Oslo: Universitetsforlaget.
Les original på NDLA →
De aller fleste samfunn har og har hatt arbeidsoppgaver basert på kjønn. Likevel er det noen samfunnsformer hvor dette er tydeligere enn det er i andre. Her kan vi blant annet nevne jegere og sankere. Dette er samfunn hvor hovednæringen består av jakt og sanking av røtter, insekter og så videre.
Når mannlige antropologer har forsket på disse gruppene, har informantene ofte vært menn. Derfor trodde vi lenge at jakten var den viktigste kilden til mat – spesielt siden jegerne var opptatte av å fremsnakke jakten. De ønsket selvfølgelig å fremstille jakten som hovednæringen. Senere undersøkelser har vist at dette ikke nødvendigvis er tilfelle. Det har tvert om vært kvinnenes sanking av røtter og planter som har vært det viktigste bidraget til matfatet, og ikke mennenes jaktlag. Mennene ga jakten høyere prestisje enn kvinnenes arbeid, på tross av at jakten var en mer uforutsigbar næringsvei. Nå gjelder ikke dette alle samfunn bestående av jegere og sankere, men det viser i hvert fall at mennenes perspektiv ikke behøver å være den fulle og hele sannheten.
Tenk over
Hvorfor tror du mennene var opptatte av å fremstille jakten som viktigere enn kvinnenes sanking?
Offentlig prestisje
Hvis vi vender blikket mot vårt eget mer eller mindre moderne samfunn, ser vi at denne prestisjetanken har en tendens til å gå igjen – i hvert fall historisk sett, selv om pendelen sakte, men sikkert er på vei til å snu. Uansett, arbeid som stort sett kvinner har utført har rett og slett hatt lavere prestisje enn det arbeidet menn har gjort. Husarbeidet er et tydelig eksempel på dette. Menn jobbet ute i det offentlige, en jobbsfære som ga høyere anseelse enn det arbeidet som foregikk i den private sfæren. Altså, i hjemmet. Arbeidsoppgaver i den offentlige sfæren er, som navnet kanskje tilsier, mer synlig enn det som foregår innenfor husets fire vegger.
Når det er sagt, må det påpekes at arbeidet i hjemmet var vel så viktig som arbeidet utenfor. Vi kan med trygghet si at kvinnenes arbeid bidro til familiens ve og vel – prestisje eller ei!
Tenk over
Hvorfor tror du at det arbeidet som foregikk i det offentlige hadde høyere prestisje enn arbeidsoppgavene som tilhørte den private sfæren?
I det neste avsnittet skal vi se nærmere på et samfunn hvor arbeidsdelingen i aller høyeste grad er basert på kjønn.
Mundurucúenes arbeidsdeling
Amazonas er befolket av flere forskjellige grupper. Vi har tidligere vært innom yanomamöene, men her skal vi ta for oss mundurucúene, som Thomas Hylland Eriksen nevner i Små steder - store spørsmål.
I likhet med yanomamöene driver mundurucúene også med hagebruk og dyrking av ulike grønnsaker. Men hagebruk er ikke det eneste bidraget til mundurucúenes livsgrunnlag. I tillegg til hagebruk, driver de også med jakt, og det er blant annet her kjønnsinndelingen kommer inn. For det er mennene som jakter. Jaktlagene har ikke plass til kvinner, men dette er ikke alt. Når de jager fisk, er det mennene som skyter med harpun. Kvinnene bruker håv, i tillegg til at de ror båten.
Som vi ser, er harpun og andre jaktverktøy viktige nøkkelord. Det er jegere mennene anser seg selv som. De er ikke fiskere, hagebrukere eller noe annet. De er jegere. I religionen deres blir sågar jegeren hyllet. Bonden blir derimot ikke viet like stor oppmerksomhet. Så langt derifra. Likevel samsvarer ikke jaktens prestisje med hva den egentlig bidrar til matfatet. Hagebruket gir i realiteten mer mat enn jakten. På tross av dette har mennenes arbeid høyere anseelse enn kvinnenes. Å drepe storvilt er noe helt annet enn å dyrke noen planter. Arbeidsdelingen sier oss med andre ord noe om maktstrukturen i samfunnet. Mennene sitter på det øverste trappetrinnet.
Som mange andre samfunn er mundurucúene også mannsdominert. Men, og her er det et men: Hvis kvinner også bidrar økonomisk, hvorfor er samfunnene da så mannsdominerte?
Litteraturliste
Eriksen, Thomas Hylland (2004): Små steder – store spørsmål. Innføring i sosialantropologi. Oslo: Universitetsforlaget.
Les original på NDLA →
Den fjerde industrielle revolusjon
Fra damp til kunstig intelligens
Den første industrielle revolusjonen kom med bruken av vannkraft og damp, og maskiner som damplokomotivet, fra cirka 1750. Den andre industrielle revolusjonen kom som følge av at elektrisitet ble tatt i bruk, rundt midten av 1800-tallet. Den tredje, på 1970-tallet, kom da vi tok i bruk datamaskiner og elektroniske løsninger. Den fjerde og nåværende er en videreutvikling av den tredje, men med teknologisk utvikling og oppfinnelser på mange flere områder: roboter, automatisering, digitalisering, bioteknologi og kunstig intelligens (AI), for å nevne noen.
Industri 4.0
Uttrykket "Industri 4.0" viser til hvordan produksjon og arbeid har endret seg gjennom tid, fram til i dag. Ennå vet vi ikke hvordan arbeidslivet vil endre seg som følge av dette, selv om vi ser noen konsekvenser i dagens samfunn i industrialiserte land. Det er pekt på noen mulige konsekvenser:
I noen yrker blir arbeidstakere overflødige. For noen betyr dette arbeidsledighet.
Det er behov for flere arbeidstakere som er "spesialiserte" i enkelte fagfelt og yrker.
Enkelte hevder vi har fått en større gruppe "løsarbeidere", det vil si arbeidstakere som er i vikariater og kortvarige tilsettingsforhold, som må flytte dit jobbene befinner seg til enhver tid.
Skillet mellom jobb og fritid viskes ut, ny teknologi gjør at arbeidstakere er tilgjengelige og "pålogget" hele døgnet.
Det er uenighet om automatisering vil føre til økt arbeidsledighet eller økt sysselsetting.
Klasseskillene kan øke som følge av forskjeller i utdanningsnivå og inntekt.
Organisasjoner og bedrifter må organisere seg på andre måter enn de opprinnelige og tradisjonelle måtene. For noen organisasjoner betyr det for eksempel en flatere struktur.
Større fokus på bærekraftig produksjon.
Delingsøkonomi som forretningsmodell har økt i stor grad de senere årene, blant annet som følge av teknologi. Tenk på hvordan for eksempel AirBnB fungerer, hvor handelen skjer via internett og mellom privatpersoner. Det er omdiskutert om delingsøkonomi er positivt eller ikke.
I tillegg kan det være nyttig å se på sammenhenger mellom produksjon, arbeidsliv og globalisering. Selv om "Industri 4.0" i stor grad handler om produksjon og arbeidsliv, så står jo ikke dette som en egen isolert del i et samfunn. Tvert imot påvirker alle bitene i et samfunn hverandre: hvordan vi lever, hvor vi lever og hva vi produserer. Noen vil hevde at globalisering medfører at vi blir mer "like" og at vi har mer til felles. Andre vil hevde at globalisering skaper større forskjeller og konflikt.
Les original på NDLA →
Den første industrielle revolusjonen kom med bruken av vannkraft og damp, og maskiner som damplokomotivet, fra cirka 1750. Den andre industrielle revolusjonen kom som følge av at elektrisitet ble tatt i bruk, rundt midten av 1800-tallet. Den tredje, på 1970-tallet, kom da vi tok i bruk datamaskiner og elektroniske løsninger. Den fjerde og nåværende er en videreutvikling av den tredje, men med teknologisk utvikling og oppfinnelser på mange flere områder: roboter, automatisering, digitalisering, bioteknologi og kunstig intelligens (AI), for å nevne noen.
Industri 4.0
Uttrykket "Industri 4.0" viser til hvordan produksjon og arbeid har endret seg gjennom tid, fram til i dag. Ennå vet vi ikke hvordan arbeidslivet vil endre seg som følge av dette, selv om vi ser noen konsekvenser i dagens samfunn i industrialiserte land. Det er pekt på noen mulige konsekvenser:
I noen yrker blir arbeidstakere overflødige. For noen betyr dette arbeidsledighet.
Det er behov for flere arbeidstakere som er "spesialiserte" i enkelte fagfelt og yrker.
Enkelte hevder vi har fått en større gruppe "løsarbeidere", det vil si arbeidstakere som er i vikariater og kortvarige tilsettingsforhold, som må flytte dit jobbene befinner seg til enhver tid.
Skillet mellom jobb og fritid viskes ut, ny teknologi gjør at arbeidstakere er tilgjengelige og "pålogget" hele døgnet.
Det er uenighet om automatisering vil føre til økt arbeidsledighet eller økt sysselsetting.
Klasseskillene kan øke som følge av forskjeller i utdanningsnivå og inntekt.
Organisasjoner og bedrifter må organisere seg på andre måter enn de opprinnelige og tradisjonelle måtene. For noen organisasjoner betyr det for eksempel en flatere struktur.
Større fokus på bærekraftig produksjon.
Delingsøkonomi som forretningsmodell har økt i stor grad de senere årene, blant annet som følge av teknologi. Tenk på hvordan for eksempel AirBnB fungerer, hvor handelen skjer via internett og mellom privatpersoner. Det er omdiskutert om delingsøkonomi er positivt eller ikke.
I tillegg kan det være nyttig å se på sammenhenger mellom produksjon, arbeidsliv og globalisering. Selv om "Industri 4.0" i stor grad handler om produksjon og arbeidsliv, så står jo ikke dette som en egen isolert del i et samfunn. Tvert imot påvirker alle bitene i et samfunn hverandre: hvordan vi lever, hvor vi lever og hva vi produserer. Noen vil hevde at globalisering medfører at vi blir mer "like" og at vi har mer til felles. Andre vil hevde at globalisering skaper større forskjeller og konflikt.
Les original på NDLA →
Den nye internasjonale arbeidsdelingen – globalisering, sentrum og periferi
Økonomisk vekst i flere verdensdeler
Europa er nå ikke lenger alene om å være sentrum for produksjon og videreforedling, men deler denne posisjonen med andre ikke-vestlige land. I Asia gjelder dette kanskje særlig Kina og India, som har blitt store innen blant annet teknologiproduksjon. I Latin-Amerika er Brasil og Mexico store industrinasjoner. Slike land omtales i dag som NIL eller NIC-land (Nylig industrialiserte land/Newly Industrialized Countries). Dette er land hvor det har vært stor økonomisk vekst de senere årene, og hvor det i stadig større grad satses på industri og avansert teknologi fremfor jordbruk. Den økonomiske veksten gjør at landene er attraktive for bedrifter å investere i, og har også ført til en økning i velferd og levestandard blant befolkningen. Landene regnes som moderne. De fleste av NIC- landene befinner seg i Øst-Asia og Sør-Amerika.
Økonomisk sårbare land
Fremdeles er det slik at de fleste av de fattigste landene i verden ligger i Afrika. En annen betegnelse på disse landene er MUL eller LDC-land (minst utviklede land/ least developed countries). Her er det fremdeles jordbruk og råvareproduksjon som er den dominerende sektoren. Disse landene er gjerne økonomisk sårbare. Dette kan være fordi det er politisk uro eller krig i landet, eller fordi landet er økonomisk avhengig av et fåtall råvarer - noe som gjør inntektene uforutsigbare både grunnet klima og prisendringer på markedet.
iPhone – made in?
Apples produksjon av iPhone er et godt eksempel som synliggjør den nye arbeidsdelingen i verden. Finances Online har laget en infografikk med oversikt over de mange underleverandørene som lager eller setter sammen de forskjellige delene i en iPhone 5. Den viser at over 20 land fra helt ulike deler av verden er involvert i produksjonen av en telefon – gjennom alt fra design, til produksjon av små mikrodeler og montering av selve telefonen. Her ser vi tydelig at mesteparten av produksjonen foregår i Asia. Er det da riktig å si at iPhone er et amerikansk produkt?
Sentrum og periferi
I en gradvis prosess har økt handel på tvers av landegrenser, migrasjon av mennesker og rask teknologisk utvikling ført til at stadig flere land har bedret sine økonomiske vilkår og tatt del i det internasjonale markedet. Det har igjen ført til en økende internasjonal arbeidsdeling der ulike land har ulike roller, og hvor produksjonsfasiliteter er spredt rundt hele kloden.
Men hvorfor er det slik at noen land i verden er en del av dette internasjonale systemet, mens andre land fremdeles står utenfor? Den amerikanske økonomen Paul Robin Krugman fikk Nobels minnepris i økonomi i 2008 for sitt arbeid innen moderne internasjonal handelsteori. Krugman mente at teorien om den komparative fordel ikke var tilstrekkelig til å forklare moderne handelsmønster. For eksempel gav teorien ingen forklaring på at enkelte land fortsatte å produsere varer som de ikke hadde en komparativ fordel med å produsere, eller at man så at land i stor grad handlet med andre land som produserte de samme produktene som de selv gjorde.
Et eksempel her er Portugal, som utgjør det største markedet for norsk hvitfisk . Dette på tross av at Portugal selv er en fiskenasjon. Krugman vendte blikket mot forbrukerne og mente at forklaringen for det første lå i at forbrukere foretrekker å kunne velge mellom merker og ulike varianter av produkter. For det andre mente han at så lenge et land kan produsere store mengder av en vare, vil dette til slutt gjøre det mulig å produsere varen så rimelig at landet kan konkurrere med andre land som i utgangspunktet hadde den komparative fordelen.
Ut fra disse forutsetningene formulerte Krugman en teori basert på forholdet mellom sentrum og periferi; dersom produksjon sentreres i ett geografisk område, vil dette tiltrekke seg mennesker (arbeidskraft), som igjen tiltrekker seg flere produksjonsfabrikker og det ender i en selvforsterkende sirkel. I følge en slik tankegang vil de eksisterende markedene i verden fortsette å vokse, mens det vil være svært vanskelig for land som er utenfor å komme seg inn. Denne tankegangen kan også delvis forklare hvorfor eksempelvis en stor del av klesproduksjonen i verden er sentrert i Asia, og at omtrent 70% av kakaoproduksjonen i verden kommer fra vestlige deler av Afrika. Kakaobønner vokser også i både Sør-Amerika og i Asia. Likevel er nabolandene Elfenbenskysten og Ghana de to største produsentene av kakao i verden, etterfulgt av Nigeria og Kamerun på 4. og 5. plass – to land som også ligger i samme geografiske område.
Finansmarkedsfondet og Snöball Film har laget en video om moderne internasjonal arbeidsdeling, global handel og Krugmans teori.
Les original på NDLA →
Europa er nå ikke lenger alene om å være sentrum for produksjon og videreforedling, men deler denne posisjonen med andre ikke-vestlige land. I Asia gjelder dette kanskje særlig Kina og India, som har blitt store innen blant annet teknologiproduksjon. I Latin-Amerika er Brasil og Mexico store industrinasjoner. Slike land omtales i dag som NIL eller NIC-land (Nylig industrialiserte land/Newly Industrialized Countries). Dette er land hvor det har vært stor økonomisk vekst de senere årene, og hvor det i stadig større grad satses på industri og avansert teknologi fremfor jordbruk. Den økonomiske veksten gjør at landene er attraktive for bedrifter å investere i, og har også ført til en økning i velferd og levestandard blant befolkningen. Landene regnes som moderne. De fleste av NIC- landene befinner seg i Øst-Asia og Sør-Amerika.
Økonomisk sårbare land
Fremdeles er det slik at de fleste av de fattigste landene i verden ligger i Afrika. En annen betegnelse på disse landene er MUL eller LDC-land (minst utviklede land/ least developed countries). Her er det fremdeles jordbruk og råvareproduksjon som er den dominerende sektoren. Disse landene er gjerne økonomisk sårbare. Dette kan være fordi det er politisk uro eller krig i landet, eller fordi landet er økonomisk avhengig av et fåtall råvarer - noe som gjør inntektene uforutsigbare både grunnet klima og prisendringer på markedet.
iPhone – made in?
Apples produksjon av iPhone er et godt eksempel som synliggjør den nye arbeidsdelingen i verden. Finances Online har laget en infografikk med oversikt over de mange underleverandørene som lager eller setter sammen de forskjellige delene i en iPhone 5. Den viser at over 20 land fra helt ulike deler av verden er involvert i produksjonen av en telefon – gjennom alt fra design, til produksjon av små mikrodeler og montering av selve telefonen. Her ser vi tydelig at mesteparten av produksjonen foregår i Asia. Er det da riktig å si at iPhone er et amerikansk produkt?
Sentrum og periferi
I en gradvis prosess har økt handel på tvers av landegrenser, migrasjon av mennesker og rask teknologisk utvikling ført til at stadig flere land har bedret sine økonomiske vilkår og tatt del i det internasjonale markedet. Det har igjen ført til en økende internasjonal arbeidsdeling der ulike land har ulike roller, og hvor produksjonsfasiliteter er spredt rundt hele kloden.
Men hvorfor er det slik at noen land i verden er en del av dette internasjonale systemet, mens andre land fremdeles står utenfor? Den amerikanske økonomen Paul Robin Krugman fikk Nobels minnepris i økonomi i 2008 for sitt arbeid innen moderne internasjonal handelsteori. Krugman mente at teorien om den komparative fordel ikke var tilstrekkelig til å forklare moderne handelsmønster. For eksempel gav teorien ingen forklaring på at enkelte land fortsatte å produsere varer som de ikke hadde en komparativ fordel med å produsere, eller at man så at land i stor grad handlet med andre land som produserte de samme produktene som de selv gjorde.
Et eksempel her er Portugal, som utgjør det største markedet for norsk hvitfisk . Dette på tross av at Portugal selv er en fiskenasjon. Krugman vendte blikket mot forbrukerne og mente at forklaringen for det første lå i at forbrukere foretrekker å kunne velge mellom merker og ulike varianter av produkter. For det andre mente han at så lenge et land kan produsere store mengder av en vare, vil dette til slutt gjøre det mulig å produsere varen så rimelig at landet kan konkurrere med andre land som i utgangspunktet hadde den komparative fordelen.
Ut fra disse forutsetningene formulerte Krugman en teori basert på forholdet mellom sentrum og periferi; dersom produksjon sentreres i ett geografisk område, vil dette tiltrekke seg mennesker (arbeidskraft), som igjen tiltrekker seg flere produksjonsfabrikker og det ender i en selvforsterkende sirkel. I følge en slik tankegang vil de eksisterende markedene i verden fortsette å vokse, mens det vil være svært vanskelig for land som er utenfor å komme seg inn. Denne tankegangen kan også delvis forklare hvorfor eksempelvis en stor del av klesproduksjonen i verden er sentrert i Asia, og at omtrent 70% av kakaoproduksjonen i verden kommer fra vestlige deler av Afrika. Kakaobønner vokser også i både Sør-Amerika og i Asia. Likevel er nabolandene Elfenbenskysten og Ghana de to største produsentene av kakao i verden, etterfulgt av Nigeria og Kamerun på 4. og 5. plass – to land som også ligger i samme geografiske område.
Finansmarkedsfondet og Snöball Film har laget en video om moderne internasjonal arbeidsdeling, global handel og Krugmans teori.
Les original på NDLA →
Det nye arbeidslivet
Filmen Sorry We Missed You er en sosialrealistisk skildring av et brutalt arbeidsmarked og det nye, moderne arbeidslivet med oppdragsbasert arbeid.
Oppgave 1
Se de første ti minuttene av filmen Sorry We Missed You. Ricky sier han vil heller jobbe for seg selv og være sin egen sjef, og han får jobb på franchise-basis. Hva er ditt inntrykk av arbeidsforholdene slik de skildres de første ti minuttene av filmen?
Se resten av filmen. Abby arbeider som helsepersonell. Hvilke likhetstrekk er det mellom hennes jobb og Rickys?
Hvordan endres familiens liv gjennom filmen? Hva er konsekvensene av deres arbeidsforhold?
Hva mener du tittelen på filmen referer til?
Oppgave 2
Les avsnittet "Jeg jobber bare i Amazon" i artikkelen Det nye arbeidslivet. Hvilke likhetstrekk er det mellom filmen og det som beskrives i avsnittet?
Hvilke forventinger har du til en framtidig jobb når det gjelder ansettelsesforhold, fritid og innflytelse over arbeidsoppgavene du skal gjøre?
Finn ut hva begrepet gig-økonomi betyr. Finn eksempler fra filmen på dette.
Oppgave 3
Bruk Store norske leksikon (snl.no) og Det norske akademis ordbok (naob.no). Søk opp begrepene under, og finn ut hva de betyr:
arbeiderklasse
proletariat
prekariat
Diskuter deretter i gruppe eller i par: Er begrepene beskrivende for Ricky og Abbys arbeidsliv?
Oppgave 4
Arbeid i grupper.
Diskuter fordeler og ulemper med et mer fleksibelt arbeidsliv.
Reflekter først på egen hånd i fem–ti minutter om det kan være klasseskiller i dagens norske arbeidsliv. Noter ned stikkord / svaret ditt, og diskuter deretter svarene deres i gruppa.
Kilde
Ljunggren, J. (2020). Det "nye" arbeidslivet. Norsk sosiologisk tidsskrift 4(1), 51–57. https://doi.org/10.18261/issn.2535-2512-2020-01-05
Les original på NDLA →
Oppgave 1
Se de første ti minuttene av filmen Sorry We Missed You. Ricky sier han vil heller jobbe for seg selv og være sin egen sjef, og han får jobb på franchise-basis. Hva er ditt inntrykk av arbeidsforholdene slik de skildres de første ti minuttene av filmen?
Se resten av filmen. Abby arbeider som helsepersonell. Hvilke likhetstrekk er det mellom hennes jobb og Rickys?
Hvordan endres familiens liv gjennom filmen? Hva er konsekvensene av deres arbeidsforhold?
Hva mener du tittelen på filmen referer til?
Oppgave 2
Les avsnittet "Jeg jobber bare i Amazon" i artikkelen Det nye arbeidslivet. Hvilke likhetstrekk er det mellom filmen og det som beskrives i avsnittet?
Hvilke forventinger har du til en framtidig jobb når det gjelder ansettelsesforhold, fritid og innflytelse over arbeidsoppgavene du skal gjøre?
Finn ut hva begrepet gig-økonomi betyr. Finn eksempler fra filmen på dette.
Oppgave 3
Bruk Store norske leksikon (snl.no) og Det norske akademis ordbok (naob.no). Søk opp begrepene under, og finn ut hva de betyr:
arbeiderklasse
proletariat
prekariat
Diskuter deretter i gruppe eller i par: Er begrepene beskrivende for Ricky og Abbys arbeidsliv?
Oppgave 4
Arbeid i grupper.
Diskuter fordeler og ulemper med et mer fleksibelt arbeidsliv.
Reflekter først på egen hånd i fem–ti minutter om det kan være klasseskiller i dagens norske arbeidsliv. Noter ned stikkord / svaret ditt, og diskuter deretter svarene deres i gruppa.
Kilde
Ljunggren, J. (2020). Det "nye" arbeidslivet. Norsk sosiologisk tidsskrift 4(1), 51–57. https://doi.org/10.18261/issn.2535-2512-2020-01-05
Les original på NDLA →
Durkheim: arbeidsdeling og solidaritet
Samfunnet er en organisme
I takt med økende spesialisering og etter hvert som samfunnet går gjennom nye utviklingstrinn, får vi flere forskjellige typer sosiale grupper. For å holde samfunn sammen trengs det solidaritet, eller sosialt samhold. Dette betyr at mennesker føler fellesskap ved at de deler felles verdier og andre sosiale bånd. Det er avgjørende for at samfunnet ikke skal gå i oppløsning.
Emile Durkheim (1858–1917) så på samfunnet som en organisme som er satt sammen av flere ulike deler, hver med sin egen funksjon. Når alle delene i samfunnet fungerer, er samfunnet i en normal situasjon. Uro og konflikt er derimot tegn på noe unormalt, at samfunnet er "sykt".
Ifølge Durkheim finnes det to typer solidaritet: mekanisk og organisk. Begrepet mekanisk solidaritet stammer fra naturvitenskapen. Durkheim refererte til at i tradisjonelle samfunn er menneskene bundet sammen av interne krefter, på samme måte som molekylforbindelser. Begrepet organisk solidaritet er inspirert av biologien. Durkheim mente at samfunnet er en "kropp" der hvert organ er nødvendig for at samfunnet skal fungere.
Mekanisk solidaritet
Durkheim hevdet at nøkkelen til sosialt samhold var mekanisk solidaritet. Med det mente han at mennesker utvikler en felles bevissthet når de utfører oppgaver av samme type. I et jordbrukssamfunn, der alle må gjøre sin del av for eksempel innhøstingen, vil alle forstå hvordan de andre føler det. Menneskene har en felles bevissthet og en felles skjebne. I slike samfunn vil det være lite rom for å akseptere avvik, og man føler seg som en del av et fellesskap. Det vil i tillegg være en nødvendig forutsetning for at oppgavene i samfunnet skal bli utført.
Tradisjonelle samfunn, der storfamilien danner rammen for folk sine liv, kjennetegnes av mekanisk solidaritet. Slike samfunn er preget av liten grad av arbeidsdeling og nært fellesskap mellom samfunnsmedlemmene, og alle bidrar til familiens husholdning.
Organisk solidaritet
Etter hvert som samfunnet vokser i størrelse og produksjonen blir mer spesialisert, skjer en endring. I stedet for at alle gjør omtrent de samme jobbene, arbeider samfunnsmedlemmene med forskjellige oppgaver. Noen er frisører, bilmekanikere og bønder, andre er jurister og renholdere. Hver enkelt aktivitet er med på å skape velferd for oss alle.
I slike samfunn vil det være langt større aksept for avvik enn samfunn som er preget av mekanisk solidaritet. Ifølge Durkheim fører denne spesialiseringen av arbeid til at vi blir avhengige av hverandre. Denne nye formen for solidaritet, som er knyttet til avhengighet, kalte Durkheim altså organisk solidaritet. Til forskjell fra tradisjonelle samfunn, er det ikke relasjonen i storfamilien som skaper solidaritet, men relasjonene mellom de ulike yrkesgruppene i samfunnet.
Kritikk av Durkheim
Durkheims perspektiv – at samfunnet er en organisme der hver enkelt del fyller ulike funksjoner for at samfunnet skal bestå – forutsetter at samfunnet fungerer som en harmonisk helhet ved hjelp av solidaritet. Dette poenget ble Durkheims teori også kritisert for. Gjensidig avhengighet skaper ikke nødvendigvis solidaritet, men heller klasseskiller og klassekonflikt, som Marx påpekte.
Dessuten kan vi stille spørsmål om det i det hele tatt er mulig å se på et samfunn som en organisme, der hver del har sin gitte funksjon, ettersom samfunn kontinuerlig endres.
Refleksjonsspørsmål
Hva er forskjellen på et harmoniperspektiv og et konfliktperspektiv i sosiologi? Hvilket perspektiv mener du Durkheims teori om arbeidsdeling representerer?
Kan vi bruke begrepet organisk solidaritet for å diskutere arbeidsdeling og spesialisering i dagens samfunn?
Kilder
Giddens, A., Duneier, M., Appelbaum, R. P. & Carr, D. (2016). Introduction to Sociology (10. utg.). W. W. Norton & Company.
Grint, K. & Nixon, D. (2015). The Sociology of Work (4. utg.). Polity Press.
Tjora, A. & Skatvik, F. (2018, 24. mai). Solidaritet. I Store norske leksikon. https://snl.no/solidaritet
Les original på NDLA →
I takt med økende spesialisering og etter hvert som samfunnet går gjennom nye utviklingstrinn, får vi flere forskjellige typer sosiale grupper. For å holde samfunn sammen trengs det solidaritet, eller sosialt samhold. Dette betyr at mennesker føler fellesskap ved at de deler felles verdier og andre sosiale bånd. Det er avgjørende for at samfunnet ikke skal gå i oppløsning.
Emile Durkheim (1858–1917) så på samfunnet som en organisme som er satt sammen av flere ulike deler, hver med sin egen funksjon. Når alle delene i samfunnet fungerer, er samfunnet i en normal situasjon. Uro og konflikt er derimot tegn på noe unormalt, at samfunnet er "sykt".
Ifølge Durkheim finnes det to typer solidaritet: mekanisk og organisk. Begrepet mekanisk solidaritet stammer fra naturvitenskapen. Durkheim refererte til at i tradisjonelle samfunn er menneskene bundet sammen av interne krefter, på samme måte som molekylforbindelser. Begrepet organisk solidaritet er inspirert av biologien. Durkheim mente at samfunnet er en "kropp" der hvert organ er nødvendig for at samfunnet skal fungere.
Mekanisk solidaritet
Durkheim hevdet at nøkkelen til sosialt samhold var mekanisk solidaritet. Med det mente han at mennesker utvikler en felles bevissthet når de utfører oppgaver av samme type. I et jordbrukssamfunn, der alle må gjøre sin del av for eksempel innhøstingen, vil alle forstå hvordan de andre føler det. Menneskene har en felles bevissthet og en felles skjebne. I slike samfunn vil det være lite rom for å akseptere avvik, og man føler seg som en del av et fellesskap. Det vil i tillegg være en nødvendig forutsetning for at oppgavene i samfunnet skal bli utført.
Tradisjonelle samfunn, der storfamilien danner rammen for folk sine liv, kjennetegnes av mekanisk solidaritet. Slike samfunn er preget av liten grad av arbeidsdeling og nært fellesskap mellom samfunnsmedlemmene, og alle bidrar til familiens husholdning.
Organisk solidaritet
Etter hvert som samfunnet vokser i størrelse og produksjonen blir mer spesialisert, skjer en endring. I stedet for at alle gjør omtrent de samme jobbene, arbeider samfunnsmedlemmene med forskjellige oppgaver. Noen er frisører, bilmekanikere og bønder, andre er jurister og renholdere. Hver enkelt aktivitet er med på å skape velferd for oss alle.
I slike samfunn vil det være langt større aksept for avvik enn samfunn som er preget av mekanisk solidaritet. Ifølge Durkheim fører denne spesialiseringen av arbeid til at vi blir avhengige av hverandre. Denne nye formen for solidaritet, som er knyttet til avhengighet, kalte Durkheim altså organisk solidaritet. Til forskjell fra tradisjonelle samfunn, er det ikke relasjonen i storfamilien som skaper solidaritet, men relasjonene mellom de ulike yrkesgruppene i samfunnet.
Kritikk av Durkheim
Durkheims perspektiv – at samfunnet er en organisme der hver enkelt del fyller ulike funksjoner for at samfunnet skal bestå – forutsetter at samfunnet fungerer som en harmonisk helhet ved hjelp av solidaritet. Dette poenget ble Durkheims teori også kritisert for. Gjensidig avhengighet skaper ikke nødvendigvis solidaritet, men heller klasseskiller og klassekonflikt, som Marx påpekte.
Dessuten kan vi stille spørsmål om det i det hele tatt er mulig å se på et samfunn som en organisme, der hver del har sin gitte funksjon, ettersom samfunn kontinuerlig endres.
Refleksjonsspørsmål
Hva er forskjellen på et harmoniperspektiv og et konfliktperspektiv i sosiologi? Hvilket perspektiv mener du Durkheims teori om arbeidsdeling representerer?
Kan vi bruke begrepet organisk solidaritet for å diskutere arbeidsdeling og spesialisering i dagens samfunn?
Kilder
Giddens, A., Duneier, M., Appelbaum, R. P. & Carr, D. (2016). Introduction to Sociology (10. utg.). W. W. Norton & Company.
Grint, K. & Nixon, D. (2015). The Sociology of Work (4. utg.). Polity Press.
Tjora, A. & Skatvik, F. (2018, 24. mai). Solidaritet. I Store norske leksikon. https://snl.no/solidaritet
Les original på NDLA →
Internasjonal arbeidsdeling
Hva et land har spesialisert seg på å produsere, avhenger blant annet av tilgjengelige ressurser, muligheter og kompetanse. Internasjonal arbeidsdeling er nært knyttet til internasjonal handel. Hva et land har spesialisert seg på å produsere, har dermed stor betydning for landets økonomi.
Produksjon og spesialisering
Når vi snakker om internasjonal arbeidsdeling, mener vi at ulike land har spesialisert seg på å produsere enkelte produkter eller tjenester. Produksjon er en grunnleggende prosess i et samfunn. Gjennom produksjon skapes nødvendige varer og tjenester, som igjen dekker behov som mat, klær og husly.
Hvilke varer som produseres i et område, er avhengig av flere faktorer. Først og fremst må råvaren være tilgjengelig. Her spiller geografi og klima gjerne en viktig rolle, sammen med økonomi.
Det er mest økonomisk forsvarlig å produsere en råvare som finnes naturlig i et land. I Norge har vi for eksempel en lang kystlinje med god tilgang på fisk. Det er dermed naturlig at det satses på denne råvaren her.
I Norge har vi lange tradisjoner med å drive med fangst av sjømat, og vi har opparbeidet oss god kunnskap om denne typen produksjon. Over tid har vi også etablert store fiskemottak som kan ta imot og bearbeide eller videresende store mengder fisk. Kombinasjonen av god tilgang til råvaren, kunnskap og nødvendig teknologi gjør at vi kan fange og produsere mer fisk enn vi bruker selv. Mye av fisken selges derfor, eller eksporteres, til andre land.
I 2020 eksporterte Norge hele 95 prosent av all fisk som ble fanget og produsert her. Det tilsvarer 2,7 millioner tonn sjømat. Målt i verdi gjør det Norge til verdens nest største sjømateksportør, etter Kina. Produkter som nordmenn vil ha, men som vi derimot ikke selv kan produsere i Norge, som for eksempel ris og kaffe, er vi til gjengjeld nødt til å kjøpe, eller importere, fra land som har gode vekstvilkår for denne typen råvare. Å produsere risen eller kaffen her i Norge ville vært både kostbart og vanskelig, ettersom klimaet tilsier at ingen av disse vokser naturlig hos oss.
Når et land handler med andre land som har bedre forutsetning for produksjon enn landet selv, får landene tilgang til varer de ikke har mulighet til å produsere selv, eller som det ikke er hensiktsmessig å produsere selv.
Teorien om den komparative fordelen
Fra et økonomisk synspunkt kan slike handlemønstre forklares ut fra teorien om den komparative fordel. Teorien ble utviklet av Adam Smith og videre bearbeidet av David Ricardo i 1817.
I lang tid var teorien om den komparative fordel brukt til å forklare mekanismene bak internasjonal handel. Prinsippet går ut på å vise at to land kan ha fordel av produksjonsspesialisering og handel, selv om det ene landet er absolutt overlegent det andre i produksjonen av begge varene.
Handelen er optimalisert når landene fokuserer på å produsere de varene de kan produsere mest effektivt og med lavest mulig kostnad i forhold til andre land, slik at de får et overskudd. Overskuddet kan dermed brukes til handel med andre – noe som igjen gjør det mulig med økonomisk vekst.
Kilder
Norges sjømatråd (2021, 12. januar). Mer bevisste forbrukere er godt nytt for norsk sjømat. https://seafood.no/aktuelt/Fisketanker/mer-bevisste-forbrukere-er-godt-nytt-for-norsk-sjomat/
Munthe, P. (2015, 18. februar). Handelsteori. I Store norske leksikon. https://snl.no/handelsteori
Les original på NDLA →
Produksjon og spesialisering
Når vi snakker om internasjonal arbeidsdeling, mener vi at ulike land har spesialisert seg på å produsere enkelte produkter eller tjenester. Produksjon er en grunnleggende prosess i et samfunn. Gjennom produksjon skapes nødvendige varer og tjenester, som igjen dekker behov som mat, klær og husly.
Hvilke varer som produseres i et område, er avhengig av flere faktorer. Først og fremst må råvaren være tilgjengelig. Her spiller geografi og klima gjerne en viktig rolle, sammen med økonomi.
Det er mest økonomisk forsvarlig å produsere en råvare som finnes naturlig i et land. I Norge har vi for eksempel en lang kystlinje med god tilgang på fisk. Det er dermed naturlig at det satses på denne råvaren her.
I Norge har vi lange tradisjoner med å drive med fangst av sjømat, og vi har opparbeidet oss god kunnskap om denne typen produksjon. Over tid har vi også etablert store fiskemottak som kan ta imot og bearbeide eller videresende store mengder fisk. Kombinasjonen av god tilgang til råvaren, kunnskap og nødvendig teknologi gjør at vi kan fange og produsere mer fisk enn vi bruker selv. Mye av fisken selges derfor, eller eksporteres, til andre land.
I 2020 eksporterte Norge hele 95 prosent av all fisk som ble fanget og produsert her. Det tilsvarer 2,7 millioner tonn sjømat. Målt i verdi gjør det Norge til verdens nest største sjømateksportør, etter Kina. Produkter som nordmenn vil ha, men som vi derimot ikke selv kan produsere i Norge, som for eksempel ris og kaffe, er vi til gjengjeld nødt til å kjøpe, eller importere, fra land som har gode vekstvilkår for denne typen råvare. Å produsere risen eller kaffen her i Norge ville vært både kostbart og vanskelig, ettersom klimaet tilsier at ingen av disse vokser naturlig hos oss.
Når et land handler med andre land som har bedre forutsetning for produksjon enn landet selv, får landene tilgang til varer de ikke har mulighet til å produsere selv, eller som det ikke er hensiktsmessig å produsere selv.
Teorien om den komparative fordelen
Fra et økonomisk synspunkt kan slike handlemønstre forklares ut fra teorien om den komparative fordel. Teorien ble utviklet av Adam Smith og videre bearbeidet av David Ricardo i 1817.
I lang tid var teorien om den komparative fordel brukt til å forklare mekanismene bak internasjonal handel. Prinsippet går ut på å vise at to land kan ha fordel av produksjonsspesialisering og handel, selv om det ene landet er absolutt overlegent det andre i produksjonen av begge varene.
Handelen er optimalisert når landene fokuserer på å produsere de varene de kan produsere mest effektivt og med lavest mulig kostnad i forhold til andre land, slik at de får et overskudd. Overskuddet kan dermed brukes til handel med andre – noe som igjen gjør det mulig med økonomisk vekst.
Kilder
Norges sjømatråd (2021, 12. januar). Mer bevisste forbrukere er godt nytt for norsk sjømat. https://seafood.no/aktuelt/Fisketanker/mer-bevisste-forbrukere-er-godt-nytt-for-norsk-sjomat/
Munthe, P. (2015, 18. februar). Handelsteori. I Store norske leksikon. https://snl.no/handelsteori
Les original på NDLA →
Kan kunstig intelligens påvirke likestillingen?
Kilden kjønnsforskning.no har på oppdrag fra Likestillings- og diskrimineringsombudet kartlagt norsk forskning på kunstig intelligens med kjønns- og likestillingsperspektiv.
Trine Rogg Korsvik er en av forfatterne bak rapporten og jobber til daglig som seniorrådgiver i Kilden. Hun peker på at man allerede har sett at kunstig intelligens har ført til diskriminering i andre land.
– Man har blant annet sett uheldige sider ved ansiktsgjenkjenning, automatisering av arbeid og målrettet reklame. Kunstig intelligens er et tema som berører mange samfunnsområder, forteller Korsvik.
Digital kompetanse
For mange mennesker kan digitaliseringen by på utfordringer. Noen sliter med de nye løsningene og risikerer å ikke få hjelpen de trenger. Korsvik trekker fram Nav-søkere som ble sittende uten inntekt under koronapandemien fordi de hadde fylt ut skjemaene feil.
– Digitale verktøy kan være nyttige og tidsbesparende. Men alle har ikke den samme digitale kompetansen, og for enkelte kan de nye løsningene føre til rettighetstap.
Korsvik mener at sosiale forhold spiller en viktig rolle i hvordan teknologien påvirker oss. Hun framhever at digitaliseringen kan føre til større sosiale forskjeller.
– Ifølge en av undersøkelsene vi har sett på, oppgir kvinner å ha mindre kjennskap til kunstig intelligens og algoritmer. Spesielt eldre kvinner med lav utdanning svarer de vet lite om dette, mens menn oftere hevder de både har god kjennskap til og meninger om algoritmer, sier hun.
– Så må det legges til at disse tallene stammer fra egenrapportering, hvor dataene er basert på hva folk selv mener om egen kjennskap.
Korsvik understreker at det handler om mer enn kjønnsforskjeller. Sosial klasse, utdanningsnivå og økonomiske ressurser spiller også inn.
– I Norge har digitaliseringen kommet lenger enn i de fleste andre land. Om lag 90 prosent av befolkningen har internett. Samtidig må man huske at 10 prosent ikke har det og står i fare for å falle utenfor. Spesielt eldre folk uten utdanning og mennesker med dårlig helse er utsatte.
Et annet problem kan være kjønnsbalansen i IKT-faget. Kunstig intelligens er et mannsdominert felt, med nærmere 80 prosent menn blant utviklerne.
– Det er heller ikke mange kvinnelige studenter i IKT-utdanningene. Fordi teknologien preges av dem som lager den, trekker flere forskere fram den manglende kjønnsbalansen i IKT-sektoren som et likestillingsproblem, sier Korsvik.
Dataskjevhet
Inga Strümke er fysiker og jobber i Simula, hvor hun blant annet forsker på kunstig intelligens. Hun savner en offentlig debatt rundt utviklingen.
– Vi sliter litt med å komme i gang med debatten i Norge. Dette er fordi vi fremdeles har relativt liten bruk av kunstig intelligens. Derfor er det lite å forske på, forteller hun.
– Det man kan og bør gjøre, er å se på planleggingsprosessene hos dem som arbeider med å implementere kunstig intelligens, særlig i det offentlige. Forskningen trenger mer empiri, men vi må være realistiske. Vi har enda ikke nok erfaring til å se klare tendenser.
Er likestilling et relevant tema når man diskuterer kunstig intelligens?
– Absolutt. Kunstig intelligens kan både forbedre og forverre likestillingen. Algoritmene forutser framtida basert på fortida. De er basert på menneskelige data som må samles inn. Og folk er jo diskriminerende, så kunstig intelligens kan reprodusere fordommene våre. Dermed kreves det endringer hvis man vil se en forbedring, forklarer Strümke.
Hun påpeker at det generelt sett finnes mer data om menn. For eksempel finnes det flere bilder av menn enn av kvinner på nettet, og man har mer medisinsk data om menn. Det kan føre til skjevheter i hvordan brukere behandles.
– Det er ikke lett å kompensere for dette. Man kan samle inn mer data om kvinner, eller man kan gi mer verdi til eksisterende data om kvinner, sier hun.
– Ideen om at menn lager «mannlig» kunstig intelligens, er feil. Den kunstige intelligensen styres av dataene, ikke av hvem som har laget den. Samtidig er det, som med alt annet, viktig med mangfold. Ikke bare når det kommer til kjønn, men alle typer mangfold. Mer mangfold, i dette tilfellet flere kvinnelige utviklere, øker muligheten for å få fram flere perspektiver.
Strümke mener det er viktig å se på hvordan de digitale løsningene påvirker adferden vår.
– Selskap som Instagram, YouTube og Facebook ansetter atferdspsykologer som skal få deg til å bruke mer tid på tjenestene. Maskinlæring består av to grunnpilarer: data og mål. I dette tilfellet er dataene adferden din, og målet er å få deg til å se og klikke mer. Heldigvis virker det som at folk begynner å bli klar over dette.
Avslutningsvis påpeker Strümke:
– Vi trenger folkeopplysning og mer offentlig debatt om hvordan kunstig intelligens påvirker samfunnet. Denne kunnskapsoversikten er et bidrag til det.
Dette er en forkortet utgave av en artikkel fra Kilden, kjønnsforskning.no. Du kan lese hele artikkelen her: Kan kunstig intelligens påvirke likestillingen?
Les original på NDLA →
Trine Rogg Korsvik er en av forfatterne bak rapporten og jobber til daglig som seniorrådgiver i Kilden. Hun peker på at man allerede har sett at kunstig intelligens har ført til diskriminering i andre land.
– Man har blant annet sett uheldige sider ved ansiktsgjenkjenning, automatisering av arbeid og målrettet reklame. Kunstig intelligens er et tema som berører mange samfunnsområder, forteller Korsvik.
Digital kompetanse
For mange mennesker kan digitaliseringen by på utfordringer. Noen sliter med de nye løsningene og risikerer å ikke få hjelpen de trenger. Korsvik trekker fram Nav-søkere som ble sittende uten inntekt under koronapandemien fordi de hadde fylt ut skjemaene feil.
– Digitale verktøy kan være nyttige og tidsbesparende. Men alle har ikke den samme digitale kompetansen, og for enkelte kan de nye løsningene føre til rettighetstap.
Korsvik mener at sosiale forhold spiller en viktig rolle i hvordan teknologien påvirker oss. Hun framhever at digitaliseringen kan føre til større sosiale forskjeller.
– Ifølge en av undersøkelsene vi har sett på, oppgir kvinner å ha mindre kjennskap til kunstig intelligens og algoritmer. Spesielt eldre kvinner med lav utdanning svarer de vet lite om dette, mens menn oftere hevder de både har god kjennskap til og meninger om algoritmer, sier hun.
– Så må det legges til at disse tallene stammer fra egenrapportering, hvor dataene er basert på hva folk selv mener om egen kjennskap.
Korsvik understreker at det handler om mer enn kjønnsforskjeller. Sosial klasse, utdanningsnivå og økonomiske ressurser spiller også inn.
– I Norge har digitaliseringen kommet lenger enn i de fleste andre land. Om lag 90 prosent av befolkningen har internett. Samtidig må man huske at 10 prosent ikke har det og står i fare for å falle utenfor. Spesielt eldre folk uten utdanning og mennesker med dårlig helse er utsatte.
Et annet problem kan være kjønnsbalansen i IKT-faget. Kunstig intelligens er et mannsdominert felt, med nærmere 80 prosent menn blant utviklerne.
– Det er heller ikke mange kvinnelige studenter i IKT-utdanningene. Fordi teknologien preges av dem som lager den, trekker flere forskere fram den manglende kjønnsbalansen i IKT-sektoren som et likestillingsproblem, sier Korsvik.
Dataskjevhet
Inga Strümke er fysiker og jobber i Simula, hvor hun blant annet forsker på kunstig intelligens. Hun savner en offentlig debatt rundt utviklingen.
– Vi sliter litt med å komme i gang med debatten i Norge. Dette er fordi vi fremdeles har relativt liten bruk av kunstig intelligens. Derfor er det lite å forske på, forteller hun.
– Det man kan og bør gjøre, er å se på planleggingsprosessene hos dem som arbeider med å implementere kunstig intelligens, særlig i det offentlige. Forskningen trenger mer empiri, men vi må være realistiske. Vi har enda ikke nok erfaring til å se klare tendenser.
Er likestilling et relevant tema når man diskuterer kunstig intelligens?
– Absolutt. Kunstig intelligens kan både forbedre og forverre likestillingen. Algoritmene forutser framtida basert på fortida. De er basert på menneskelige data som må samles inn. Og folk er jo diskriminerende, så kunstig intelligens kan reprodusere fordommene våre. Dermed kreves det endringer hvis man vil se en forbedring, forklarer Strümke.
Hun påpeker at det generelt sett finnes mer data om menn. For eksempel finnes det flere bilder av menn enn av kvinner på nettet, og man har mer medisinsk data om menn. Det kan føre til skjevheter i hvordan brukere behandles.
– Det er ikke lett å kompensere for dette. Man kan samle inn mer data om kvinner, eller man kan gi mer verdi til eksisterende data om kvinner, sier hun.
– Ideen om at menn lager «mannlig» kunstig intelligens, er feil. Den kunstige intelligensen styres av dataene, ikke av hvem som har laget den. Samtidig er det, som med alt annet, viktig med mangfold. Ikke bare når det kommer til kjønn, men alle typer mangfold. Mer mangfold, i dette tilfellet flere kvinnelige utviklere, øker muligheten for å få fram flere perspektiver.
Strümke mener det er viktig å se på hvordan de digitale løsningene påvirker adferden vår.
– Selskap som Instagram, YouTube og Facebook ansetter atferdspsykologer som skal få deg til å bruke mer tid på tjenestene. Maskinlæring består av to grunnpilarer: data og mål. I dette tilfellet er dataene adferden din, og målet er å få deg til å se og klikke mer. Heldigvis virker det som at folk begynner å bli klar over dette.
Avslutningsvis påpeker Strümke:
– Vi trenger folkeopplysning og mer offentlig debatt om hvordan kunstig intelligens påvirker samfunnet. Denne kunnskapsoversikten er et bidrag til det.
Dette er en forkortet utgave av en artikkel fra Kilden, kjønnsforskning.no. Du kan lese hele artikkelen her: Kan kunstig intelligens påvirke likestillingen?
Les original på NDLA →
Kunnskaps- og informasjonssamfunnet
Kunnskapssamfunnet og informasjonssamfunnet
Bruk, utvikling og forbedring av verktøy, utstyr og maskiner som kan øke produksjonen, har vært viktig helt siden den industrielle revolusjonen. Etterhvert som den teknologiske utviklinga har skutt fart, og automatisering og bruk av roboter øker, mener forskere at vi nå har forlatt industrisamfunnet og tatt steget inn i et informasjonssamfunn. Vi kan med andre ord forstå det ut fra hvordan produksjon og arbeid har endret seg over tid, i de ulike samfunnstypene:
Det betyr også at det stilles andre krav til kunnskap i arbeidsliv og samfunn. Det blir mindre behov for mennesker i manuelle yrker etterhvert som «maskinene» har overtatt flere arbeidsoppgaver. Dette er et tankekors, fordi det gjør noe med hvordan vi verdsetter kunnskap. Det kan virke som om teoretisk kunnskap verdsettes mer enn praktisk kunnskap, til tross for at et samfunn er avhengig av begge kunnskapstypene for å fungere som et samfunn.
Et kunnskapssamfunn kjennetegnes ved at kunnskap er et premiss for at et samfunn skal fungere og ivareta samfunnsmedlemmenes behov. Kunnskap skapes, deles og skal være tilgjengelig.
Vi bruker ofte uttrykket informasjonssamfunn i stedet for eller sammen med uttrykket kunnskapssamfunn. Hvis vi skal driste oss til å skille mellom de to uttrykkene, kan vi si at informasjonssamfunn handler i større grad om bruken av teknologi, IT og hvordan teknologi brukes for å produsere og spre informasjon. Slik sett går disse to uttrykkene hånd i hånd: kunnskap og informasjon er selve tannhjulene i dagens samfunnsmaskineri.
Kunnskap er ikke noe nytt, men det nye er hvordan vi bruker og definerer kunnskap i dagens samfunn. Det har foregått en forflytning fra maskinkraft til hjernekraft.
Postindustrielt samfunn
Den amerikanske sosiologen Daniel Bell (Bell i Giddens 2016, s 696) kalte skiftet fra et industrisamfunn til et samfunn basert på tjenesteytende næringer for det post-industrielle samfunnet. Han påpekte at det post-industrielle samfunnet i stor grad var preget av høy utdanning, ekspertise og krav om teoribasert kunnskap, og majoriteten av arbeidstakerne arbeider med produksjon av kunnskap og informasjon, i motsetning til industrisamfunnets vareproduksjon.
Begrepene vi bruker om dagens samfunn er forskjellige, men beskrivelsene har likhetstrekk. Kunnskaps- og informasjonssamfunnet er et resultat av en historisk utvikling, blant annet som følge av informasjonsteknologi og globalisering. Arbeidsliv, sysselsetting, kulturelle forhold, sosiale forhold, maktforhold og økonomiske forhold i et samfunn endres og påvirkes i takt med samfunnets behov og bruk av spesialisert kunnskap og informasjon.
Les original på NDLA →
Bruk, utvikling og forbedring av verktøy, utstyr og maskiner som kan øke produksjonen, har vært viktig helt siden den industrielle revolusjonen. Etterhvert som den teknologiske utviklinga har skutt fart, og automatisering og bruk av roboter øker, mener forskere at vi nå har forlatt industrisamfunnet og tatt steget inn i et informasjonssamfunn. Vi kan med andre ord forstå det ut fra hvordan produksjon og arbeid har endret seg over tid, i de ulike samfunnstypene:
Det betyr også at det stilles andre krav til kunnskap i arbeidsliv og samfunn. Det blir mindre behov for mennesker i manuelle yrker etterhvert som «maskinene» har overtatt flere arbeidsoppgaver. Dette er et tankekors, fordi det gjør noe med hvordan vi verdsetter kunnskap. Det kan virke som om teoretisk kunnskap verdsettes mer enn praktisk kunnskap, til tross for at et samfunn er avhengig av begge kunnskapstypene for å fungere som et samfunn.
Et kunnskapssamfunn kjennetegnes ved at kunnskap er et premiss for at et samfunn skal fungere og ivareta samfunnsmedlemmenes behov. Kunnskap skapes, deles og skal være tilgjengelig.
Vi bruker ofte uttrykket informasjonssamfunn i stedet for eller sammen med uttrykket kunnskapssamfunn. Hvis vi skal driste oss til å skille mellom de to uttrykkene, kan vi si at informasjonssamfunn handler i større grad om bruken av teknologi, IT og hvordan teknologi brukes for å produsere og spre informasjon. Slik sett går disse to uttrykkene hånd i hånd: kunnskap og informasjon er selve tannhjulene i dagens samfunnsmaskineri.
Kunnskap er ikke noe nytt, men det nye er hvordan vi bruker og definerer kunnskap i dagens samfunn. Det har foregått en forflytning fra maskinkraft til hjernekraft.
Postindustrielt samfunn
Den amerikanske sosiologen Daniel Bell (Bell i Giddens 2016, s 696) kalte skiftet fra et industrisamfunn til et samfunn basert på tjenesteytende næringer for det post-industrielle samfunnet. Han påpekte at det post-industrielle samfunnet i stor grad var preget av høy utdanning, ekspertise og krav om teoribasert kunnskap, og majoriteten av arbeidstakerne arbeider med produksjon av kunnskap og informasjon, i motsetning til industrisamfunnets vareproduksjon.
Begrepene vi bruker om dagens samfunn er forskjellige, men beskrivelsene har likhetstrekk. Kunnskaps- og informasjonssamfunnet er et resultat av en historisk utvikling, blant annet som følge av informasjonsteknologi og globalisering. Arbeidsliv, sysselsetting, kulturelle forhold, sosiale forhold, maktforhold og økonomiske forhold i et samfunn endres og påvirkes i takt med samfunnets behov og bruk av spesialisert kunnskap og informasjon.
Les original på NDLA →
Kunstig intelligens – gullgruve eller minefelt?
Hvilke konsekvenser kan kunstig intelligens innenfor ulike områder i samfunnet få for oss som mennesker – og for samfunnet vi er en del av? I denne oppgaven skal du reflektere over og diskutere dette, og se dokumentaren iHUMAN, som tar for seg en rekke spørsmål om kunstig intelligens.
Oppgave 1 – gruppearbeid om begreper
Gruppearbeid i grupper på tre–fire: Diskuter hva dere mener begrepene under betyr, og hva dere forbinder med dem.
kunstig intelligens
kommunikasjon og sosial interaksjon
sosial ulikhet
makt
bærekraftig utvikling
arbeidsmarked
demokrati og diktatur
Oppgave 2 – tankekart
Søk og finn definisjoner på begrepene fra oppgave 1, og lag et tankekart med stikkord ut fra hva dere diskuterte i forrige oppgave, og ut fra definisjonene dere fant. Tankekartet lager dere på en felles plakat som alle kan notere på.
Oppgave 3 – reflekter og diskuter
Se dokumentarfilmen iHUMAN, og diskuter spørsmålene under i grupper.
I dokumentaren blir det påpekt at kunstig intelligens tvinger oss til å tenke gjennom hva det vil si å være menneske og hva som gjør oss menneskelige. Det blir også påpekt hvordan kunstig intelligens kan påvirke menneskelig atferd. Hvordan kan kunstig intelligens påvirke, endre og styre kommunikasjon og sosial interaksjon oss mennesker imellom?
Dokumentaren ga en rekke eksempler på hvordan kunstig intelligens blir brukt, og hvordan det kan bli brukt i framtida – av både kommersielle aktører som Google og Facebook og av offentlige myndigheter. Hva kan kunstig intelligens bety for maktforhold og demokratiske prosesser i et samfunn?
Enkelte forskere så for seg at kunstig intelligens kunne løse problemer knyttet til fattigdom, arbeidsledighet og helse. Andre mener derimot at kunstig intelligens kan skape større sosial ulikhet og flere arbeidsledige. Hva mener dere? Hvordan kan kunstig intelligens være både en løsning og en utfordring for sosial ulikhet og arbeidsmarkedet i et samfunn?
Ilya Sutskever så for seg at i framtida ville jorda kanskje være dekket av solcellepaneler og datasentre, og Jürgen Schmidhuber kalte teknologi for en ny livsform, en naturkraft. Andre mener at kunstig intelligens kan bidra til større ressurs- og energibesparelse og redusert klimaavtrykk i framtida. Hva mener dere? Kan kunstig intelligens bidra til å «redde verden» gjennom å bidra til en bærekraftig utvikling, eller vil dette bli en trussel?
Les original på NDLA →
Oppgave 1 – gruppearbeid om begreper
Gruppearbeid i grupper på tre–fire: Diskuter hva dere mener begrepene under betyr, og hva dere forbinder med dem.
kunstig intelligens
kommunikasjon og sosial interaksjon
sosial ulikhet
makt
bærekraftig utvikling
arbeidsmarked
demokrati og diktatur
Oppgave 2 – tankekart
Søk og finn definisjoner på begrepene fra oppgave 1, og lag et tankekart med stikkord ut fra hva dere diskuterte i forrige oppgave, og ut fra definisjonene dere fant. Tankekartet lager dere på en felles plakat som alle kan notere på.
Oppgave 3 – reflekter og diskuter
Se dokumentarfilmen iHUMAN, og diskuter spørsmålene under i grupper.
I dokumentaren blir det påpekt at kunstig intelligens tvinger oss til å tenke gjennom hva det vil si å være menneske og hva som gjør oss menneskelige. Det blir også påpekt hvordan kunstig intelligens kan påvirke menneskelig atferd. Hvordan kan kunstig intelligens påvirke, endre og styre kommunikasjon og sosial interaksjon oss mennesker imellom?
Dokumentaren ga en rekke eksempler på hvordan kunstig intelligens blir brukt, og hvordan det kan bli brukt i framtida – av både kommersielle aktører som Google og Facebook og av offentlige myndigheter. Hva kan kunstig intelligens bety for maktforhold og demokratiske prosesser i et samfunn?
Enkelte forskere så for seg at kunstig intelligens kunne løse problemer knyttet til fattigdom, arbeidsledighet og helse. Andre mener derimot at kunstig intelligens kan skape større sosial ulikhet og flere arbeidsledige. Hva mener dere? Hvordan kan kunstig intelligens være både en løsning og en utfordring for sosial ulikhet og arbeidsmarkedet i et samfunn?
Ilya Sutskever så for seg at i framtida ville jorda kanskje være dekket av solcellepaneler og datasentre, og Jürgen Schmidhuber kalte teknologi for en ny livsform, en naturkraft. Andre mener at kunstig intelligens kan bidra til større ressurs- og energibesparelse og redusert klimaavtrykk i framtida. Hva mener dere? Kan kunstig intelligens bidra til å «redde verden» gjennom å bidra til en bærekraftig utvikling, eller vil dette bli en trussel?
Les original på NDLA →
Rollespill arbeidsdeling
Rollespillet tar for seg dette spørsmålet: Hvilke konsekvenser har arbeidsdeling for individ og samfunn? Få oversikt over oppgaven før du går i gang. Tips til aktuelt lesestoff finner du i relaterte artikler og som stikkord i rolleoversikten under.
1. Forberedelse
Arbeid i grupper på seks elever.
Fordel de ulike rollene på gruppemedlemmene. Hver rolleinnehaver forbereder seg til sin rolle ved å sette seg inn i de viktigste synspunktene rollen skal representere og argumentere for.
En i gruppa skal være møteleder, styre debatten slik at alle får lik taletid, og sørge for en kort oppsummering av debatten i rollespillet. Hvor lang tid dere trenger til forberedelse, avklarer dere innad i gruppa og med læreren.
Forslag til diskusjonsspørsmålBurde de ansatte være med på å bestemme over bedriften?
Burde alle i bedriften få del av overskuddet hvis det går bra? Skal alle få like mye i så fall?
Hvordan kan/bør arbeidsdelingen i bedriften endres?
Hvor mye skal ansatte ha rett til å bestemme?
Skal ansatte belønnes på andre måter enn ved å få en del av overskuddet hvis de er lojale og pliktoppfyllende?
Fører arbeidsdeling til at arbeiderne mister kontroll over sitt eget arbeid, at de ikke får brukt sine egne kreative evner, og at de dermed blir fremmedgjort?
Burde arbeidsoppgaver og yrker rullere i større grad – slik at alle får ta del i flere ledd i produksjonsprosessen?
Skal det være en hierarkisk struktur i bedriften, eller skal det være en flat struktur?
Bør staten regulere private bedrifter, eller bør den eie bedrifter i større grad?
Hvordan bør ledelsen forholde seg til fagekspertisen som ansatte har?
Finnes det alternativer til arbeidsdeling slik den er organisert i samfunnet i dag?
Maskin og Mekk er ett eksempel på en bedrift der den interne arbeidsdelingen er i spesialiserte oppgaver. Hva kjennetegner arbeidsdelingen i samfunnet for øvrig – mellom ulike bedrifter og mellom ulike land? Hva kan det føre til?
Skal det være flere avtaler, lover og regler som regulerer forholdet mellom ansatte og eiere av bedriften?
2. Debatt – rollespill
Scenario: Petter Proletar har i lang tid følt at jobben hans har vært vanskelig. Han føler seg oversett og utelatt når viktige bestemmelser blir tatt i bedriften. Han er kreativ og dyktig i jobben sin, men synes slett ikke han får utnyttet dette i jobben. Tvert imot føler han seg som en brikke i maskineriet, og selv om han vet at jobben hans er viktig for samfunnet, føler han slett ikke noe eierskap til bedriften han jobber i. Dessuten føler han at lønnen er altfor lav, siden han har en nøkkelrolle i produksjonen, og han tenker at en del av overskuddet burde komme arbeiderne til gode. Han bestemmer seg for å ta dette opp med sjefen og eieren av bedriften, Kaia Kapitalsen.
Det går ikke knirkefritt. Kaia har bygd opp bedriften fra bunnen av, med egne opptjente midler og arv, og hverken bedrift eller produksjonsmidler ville eksistert uten hennes økonomiske innsats. De som jobber for henne, mottar lønn – og hun mener at dette bytteforholdet forutsetter at de ansatte retter seg etter hvordan hun mener bedriften skal styres.
Petter Proletar mener at dette handler ikke bare om ham, nei – faktisk gjelder dette mange arbeidsfolk. Han går til mediene.
Tre ivrige forskere får dermed snusen i dilemmaet og mener de har nyttige synspunkt om arbeidsdeling. Marx, Weber og Durkheim bestemmer seg for å delta i debatten – for dette er prinsipielle spørsmål de mener angår hele samfunnet. Men de har ulike meninger, og de akter å overbevise de andre partene.
Dermed havner de fem i paneldebatt om dette spørsmålet: Hvilke konsekvenser har arbeidsdeling for individ og samfunn?
Kjør debatt!
3. Etterarbeid
Møtelederen oppsummerer debatten og de viktigste poengene til hver enkelt til slutt, enten muntlig eller skriftlig. Avslutningsvis diskuterer dere i gruppa om Marx, Durkheim og Webers synspunkt bidrar til forståelse av arbeidsdeling i dagens samfunn.
Les original på NDLA →
1. Forberedelse
Arbeid i grupper på seks elever.
Fordel de ulike rollene på gruppemedlemmene. Hver rolleinnehaver forbereder seg til sin rolle ved å sette seg inn i de viktigste synspunktene rollen skal representere og argumentere for.
En i gruppa skal være møteleder, styre debatten slik at alle får lik taletid, og sørge for en kort oppsummering av debatten i rollespillet. Hvor lang tid dere trenger til forberedelse, avklarer dere innad i gruppa og med læreren.
Forslag til diskusjonsspørsmålBurde de ansatte være med på å bestemme over bedriften?
Burde alle i bedriften få del av overskuddet hvis det går bra? Skal alle få like mye i så fall?
Hvordan kan/bør arbeidsdelingen i bedriften endres?
Hvor mye skal ansatte ha rett til å bestemme?
Skal ansatte belønnes på andre måter enn ved å få en del av overskuddet hvis de er lojale og pliktoppfyllende?
Fører arbeidsdeling til at arbeiderne mister kontroll over sitt eget arbeid, at de ikke får brukt sine egne kreative evner, og at de dermed blir fremmedgjort?
Burde arbeidsoppgaver og yrker rullere i større grad – slik at alle får ta del i flere ledd i produksjonsprosessen?
Skal det være en hierarkisk struktur i bedriften, eller skal det være en flat struktur?
Bør staten regulere private bedrifter, eller bør den eie bedrifter i større grad?
Hvordan bør ledelsen forholde seg til fagekspertisen som ansatte har?
Finnes det alternativer til arbeidsdeling slik den er organisert i samfunnet i dag?
Maskin og Mekk er ett eksempel på en bedrift der den interne arbeidsdelingen er i spesialiserte oppgaver. Hva kjennetegner arbeidsdelingen i samfunnet for øvrig – mellom ulike bedrifter og mellom ulike land? Hva kan det føre til?
Skal det være flere avtaler, lover og regler som regulerer forholdet mellom ansatte og eiere av bedriften?
2. Debatt – rollespill
Scenario: Petter Proletar har i lang tid følt at jobben hans har vært vanskelig. Han føler seg oversett og utelatt når viktige bestemmelser blir tatt i bedriften. Han er kreativ og dyktig i jobben sin, men synes slett ikke han får utnyttet dette i jobben. Tvert imot føler han seg som en brikke i maskineriet, og selv om han vet at jobben hans er viktig for samfunnet, føler han slett ikke noe eierskap til bedriften han jobber i. Dessuten føler han at lønnen er altfor lav, siden han har en nøkkelrolle i produksjonen, og han tenker at en del av overskuddet burde komme arbeiderne til gode. Han bestemmer seg for å ta dette opp med sjefen og eieren av bedriften, Kaia Kapitalsen.
Det går ikke knirkefritt. Kaia har bygd opp bedriften fra bunnen av, med egne opptjente midler og arv, og hverken bedrift eller produksjonsmidler ville eksistert uten hennes økonomiske innsats. De som jobber for henne, mottar lønn – og hun mener at dette bytteforholdet forutsetter at de ansatte retter seg etter hvordan hun mener bedriften skal styres.
Petter Proletar mener at dette handler ikke bare om ham, nei – faktisk gjelder dette mange arbeidsfolk. Han går til mediene.
Tre ivrige forskere får dermed snusen i dilemmaet og mener de har nyttige synspunkt om arbeidsdeling. Marx, Weber og Durkheim bestemmer seg for å delta i debatten – for dette er prinsipielle spørsmål de mener angår hele samfunnet. Men de har ulike meninger, og de akter å overbevise de andre partene.
Dermed havner de fem i paneldebatt om dette spørsmålet: Hvilke konsekvenser har arbeidsdeling for individ og samfunn?
Kjør debatt!
3. Etterarbeid
Møtelederen oppsummerer debatten og de viktigste poengene til hver enkelt til slutt, enten muntlig eller skriftlig. Avslutningsvis diskuterer dere i gruppa om Marx, Durkheim og Webers synspunkt bidrar til forståelse av arbeidsdeling i dagens samfunn.
Les original på NDLA →
Tradisjonell arbeidsdeling – forholdet mellom nord og sør
Tradisjonell internasjonal arbeidsdeling
Når vi snakker om internasjonal arbeidsdeling, skiller vi gjerne mellom «tradisjonell internasjonal arbeidsdeling» og «den nye internasjonale arbeidsdelingen». Den tradisjonelle internasjonale arbeidsdelingen har røtter tilbake til kolonitiden, og de maktstrukturene som ble etablert på denne tiden har lagt store føringer for samfunnsutviklingen både i nord og sør i ettertid.
Da utviklingen av europeisk skipsfart og bedre navigasjonssystem skjøt fart på 1500-tallet, øket også kontakten mellom kontinentene. De første som reiste fra Europa til den nye verden var oppdagelsesreisende og handelsmenn. Disse hadde med seg eksotiske varer tilbake til hjemlandet og den rike adelen der, noe som ga meirsmak. Over de neste århundrene ble europeiske bosetninger og handelssentrum etablert i både Sør- og Mellom-Amerika, Sørøst-Asia og etter hvert også i Afrika.
Parallelt med dette vokste industrisamfunnet frem i Europa. Den industrielle revolusjonen startet i England rundt midten av 1700-tallet, og med den fikk kapitalismen bedre fotfeste i samfunnet. Befolkningstallet økte, og mer effektive produksjonsmetoder ble nødvendig for å dekke behovene til stadig flere mennesker. Nye maskiner og ny teknologi gjorde det mulig med produksjon i stor skala, og overskudd fra produksjonen kunne brukes til å skaffe enda fleire produksjonsmidler og råvarer. Med økt produksjonsvolum ble det også behov for flere råvarer. Tiden mellom 1870 og 1914 blir omtalat som kolonialismen sin tidsalder. Mektige land i Europa konkurrerte nå om makt seg imellom, og koloniene ble sett på som viktige for å forsyne kolonimakten med nødvendige ressurser.
Kolonimaktenes økonomiske vekst
Med tilgang til flere ressurser kunne kolonimaktene fortsette den økonomiske veksten sin. Det ble da viktig å kontrollere forsyningslinjene. Land som Storbritannia, Frankrike og Italia gikk derfor inn for å sikre seg politisk og økonomisk kontroll over landområder, og for å erklære dem for «sitt» område. Ved bruk av både voldelige og ikke-voldelige metoder tok ulike europeiske land kontroll over andre landområder, og de råvarene som eksisterte i de kontrollerte områdene ble stort sett brukt til kolonimakten sin fordel.
Det var nå kolonimaktene som bestemte hvilke råvarer som skulle produseres hvor, basert på behov og muligheter i Europa. På denne måten økte kolonimaktene sitt overskudd, mens de kolonialiserte landene mer eller mindre mistet muligheten til vekst. Denne epoken i historien dannet grunnlaget for det internasjonale handelsmønsteret og arbeidsdelingen som i etterkant har blitt kalt nord/sør-problematikken. Her stod såkalte utviklingsland, eller u-land, for utvinning av råmateriale som kaffe, te, bomull og mineraler. Rent geografisk var dette stort sett land sør for ekvator, tidligere koloniområder med tropisk klima og gode vekstvilkår for ulike typer råvarer. Landene nord for ekvator, de tidligere kolonieierne, var de som hadde tilgang på teknologien og produksjonsmidlene. Et annet navn for disse landene er industrilandene eller i-landene. Deres rolle på det internasjonale arbeidsmarkedet bestod av videreforedling og ferdigstilling av endelige produkter.
Les original på NDLA →
Når vi snakker om internasjonal arbeidsdeling, skiller vi gjerne mellom «tradisjonell internasjonal arbeidsdeling» og «den nye internasjonale arbeidsdelingen». Den tradisjonelle internasjonale arbeidsdelingen har røtter tilbake til kolonitiden, og de maktstrukturene som ble etablert på denne tiden har lagt store føringer for samfunnsutviklingen både i nord og sør i ettertid.
Da utviklingen av europeisk skipsfart og bedre navigasjonssystem skjøt fart på 1500-tallet, øket også kontakten mellom kontinentene. De første som reiste fra Europa til den nye verden var oppdagelsesreisende og handelsmenn. Disse hadde med seg eksotiske varer tilbake til hjemlandet og den rike adelen der, noe som ga meirsmak. Over de neste århundrene ble europeiske bosetninger og handelssentrum etablert i både Sør- og Mellom-Amerika, Sørøst-Asia og etter hvert også i Afrika.
Parallelt med dette vokste industrisamfunnet frem i Europa. Den industrielle revolusjonen startet i England rundt midten av 1700-tallet, og med den fikk kapitalismen bedre fotfeste i samfunnet. Befolkningstallet økte, og mer effektive produksjonsmetoder ble nødvendig for å dekke behovene til stadig flere mennesker. Nye maskiner og ny teknologi gjorde det mulig med produksjon i stor skala, og overskudd fra produksjonen kunne brukes til å skaffe enda fleire produksjonsmidler og råvarer. Med økt produksjonsvolum ble det også behov for flere råvarer. Tiden mellom 1870 og 1914 blir omtalat som kolonialismen sin tidsalder. Mektige land i Europa konkurrerte nå om makt seg imellom, og koloniene ble sett på som viktige for å forsyne kolonimakten med nødvendige ressurser.
Kolonimaktenes økonomiske vekst
Med tilgang til flere ressurser kunne kolonimaktene fortsette den økonomiske veksten sin. Det ble da viktig å kontrollere forsyningslinjene. Land som Storbritannia, Frankrike og Italia gikk derfor inn for å sikre seg politisk og økonomisk kontroll over landområder, og for å erklære dem for «sitt» område. Ved bruk av både voldelige og ikke-voldelige metoder tok ulike europeiske land kontroll over andre landområder, og de råvarene som eksisterte i de kontrollerte områdene ble stort sett brukt til kolonimakten sin fordel.
Det var nå kolonimaktene som bestemte hvilke råvarer som skulle produseres hvor, basert på behov og muligheter i Europa. På denne måten økte kolonimaktene sitt overskudd, mens de kolonialiserte landene mer eller mindre mistet muligheten til vekst. Denne epoken i historien dannet grunnlaget for det internasjonale handelsmønsteret og arbeidsdelingen som i etterkant har blitt kalt nord/sør-problematikken. Her stod såkalte utviklingsland, eller u-land, for utvinning av råmateriale som kaffe, te, bomull og mineraler. Rent geografisk var dette stort sett land sør for ekvator, tidligere koloniområder med tropisk klima og gode vekstvilkår for ulike typer råvarer. Landene nord for ekvator, de tidligere kolonieierne, var de som hadde tilgang på teknologien og produksjonsmidlene. Et annet navn for disse landene er industrilandene eller i-landene. Deres rolle på det internasjonale arbeidsmarkedet bestod av videreforedling og ferdigstilling av endelige produkter.
Les original på NDLA →
Vil roboter overta jobbene våre?
I dokumentaren "Will A Robot Steal My Job" ser en britisk journalist på hvordan roboter utvikles til å løse oppgaver, og hva det kan bety for arbeidsmarkedet og jobbene våre i framtida. I denne oppgaven skal du oppsummere og diskutere spørsmål og påstander dokumentaren tar for seg. Se dokumentaren og jobb deretter med oppgavene.
Oppgave 1 – repeter og oppsummer
Oppgave 2 – diskuter i klassen eller i grupper
Hvilke jobber mener dere ikke kan erstattes av roboter, og hvorfor?
Hvis flere eller mange yrker forsvinner eller erstattes av roboter, hvilke konsekvenser kan det få for både individ og samfunn?
Er det mulig å stoppe robotiseringen av samfunnet, og eventuelt hvordan?
Les original på NDLA →
Oppgave 1 – repeter og oppsummer
Oppgave 2 – diskuter i klassen eller i grupper
Hvilke jobber mener dere ikke kan erstattes av roboter, og hvorfor?
Hvis flere eller mange yrker forsvinner eller erstattes av roboter, hvilke konsekvenser kan det få for både individ og samfunn?
Er det mulig å stoppe robotiseringen av samfunnet, og eventuelt hvordan?
Les original på NDLA →
Weber: det rasjonelle byråkratiet
Byråkratisk organisering
Du så kanskje Espen Rostrup Nakstad fra Helsedirektoratet gjentatte ganger i media i løpet av koronapandemien? Helsedirektoratet er et eksempel på en organisasjon som nok kan sies å ha en byråkratisk organisering. Vi forbinder ofte byråkrati med offentlige organisasjoner, men det kan også kjennetegne private virksomheter.
Max Weber (1864–1920) utviklet teorien om det rasjonelle byråkratiet, og det er en organisasjonsform med arbeidsdeling gjennom spesialisering. Weber anså dette for å være den mest optimale formen for organisering i et kapitalistisk samfunn, og regler og fagekspertise skulle erstatte tidligere tiders og tradisjonelle samfunns mer løse struktur. Beslutninger som angikk alle, skulle ikke tas ut fra hvem man kjente eller slektskap, men ut fra klare retningslinjer. Weber mente at dersom organisasjoner tilnærmet seg hans idealmodell, ville det bli enklere for organisasjonene å nå målene sine.
Kjennetegn ved Webers rasjonelle byråkrati
Weber skisserte følgende trekk ved det han anså som et ideal for denne organisasjonsformen:
hierarkisk struktur ut fra fagkompetanse
skrevne regler og rutiner i organisasjonen
skille mellom rollene som ansatt og privatperson
lønn ut fra stilling, med mulighet for å avansere i organisasjonen
ikke privat eierskap, men offentlig ansatte
Det rasjonelle byråkratiet – en naturlig følge av den industrielle revolusjon og kapitalismen – ville ha klare fordeler i form av effektivisering, likebehandling, og formelle, tydelige regler i arbeidslivet. Byråkratiet gjenspeilte arbeidsdeling, siden ansatte var fagpersoner som fikk spesialiserte arbeidsoppgaver ut fra hvilken kunnskap og kompetanse de hadde.
Til tross for at Weber hevdet at hans byråkratimodell hadde klare fordeler, så han selv enkelte ulemper ved den. Byråkratisering førte nødvendigvis ikke alltid til effektivisering, og arbeidet kunne være svært rutinepreget og direkte kjedelig.
Weber presenterte en idealmodell, en løsning for et samfunn i rivende utvikling. Byråkratiet lever i beste velgående i dagens samfunn, om enn i noe endret form fra Webers tid.
Kritikk av byråkratiet som organisasjonsform
På den ene siden kan byråkrati føre til likebehandling og klare retningslinjer, på den andre siden kan det bli en tvangstrøye for samfunnet.
Som nevnt var Weber selv i tvil om byråkratiet. Han mente at det rasjonelle byråkratiet var en nødvendighet for å møte konsekvensene av den industrielle revolusjon og kapitalismen. Likevel kunne det kvele menneskelig frihet og rom for andre tenkemåter og bli et "rasjonalitetens jernbur".
Når store organisasjoner får makt i form av fagekspertise, kan ekspertveldet oppstå. Beslutninger ekspertene tar, påvirker alle i samfunnet, uten at de nødvendigvis har noen innflytelse. Dette kan utfordre demokratiske spilleregler i et samfunn.
"Byråkratisering" har i dag en negativ klang, og det refererer blant annet til de negative konsekvensene Weber selv viste til. Nyere teori er også kritisk til rasjonalisering og effektivisering i samfunnet. Giddens (2016) hevder at i dagens samfunn ser vi en McDonaldisering, altså systemer som standardiserer arbeidsoppgavene i stor grad. Resultatet er et samfunn der alt er likt, på samme måte som at alle McDonalds-restauranter er like. Vil vi ha slike samfunn der alt blir mest mulig likt?
I senere tid har det også blitt reist kritikk mot byråkratiske prosesser når regler og prosedyrer ikke løser problemene de er ment å løse. Tvert imot blir de til hinder for folk flest hvis de blir for rigide og vanskelige å manøvrere i. Offentlige institusjoner blir også i dag kritisert for å ikke løse oppgavene de er satt å gjøre, ettersom saker drukner i omstendelig saksbehandling og et omfattende regelvelde.
Refleksjonsspørsmål
Utdanningsdirektoratet er underlagt Kunnskapsdepartementet og har ansvar for å sette opplæringspolitikken ut i praksis. Ett av målene deres er at alle skal lykkes i opplæringen og utdanningen. Ett av virkemidlene for å oppnå dette er eksamen. En rekke fagpersoner i direktoratet jobber med eksamenssystemet.
Hva mener du? Er eksamen et godt virkemiddel for å nå målet om at alle skal lykkes i opplæringen og utdanningen?
Folkehelseinstituttet og Helsedirektoratet ga mange faglige råd og anbefalinger gjennom koronapandemien. Dette skapte debatt, både fordi de var uenige i enkelte saker, men også fordi det ble påpekt at både deres råd og beslutninger som ble tatt av regjeringen, var en trussel mot demokratiet.
Hva mener du? Skal fagekspertene få ha så stor innflytelse i en pandemi at demokratiske prosesser kommer i andre rekke?
Kilder
Dalen, M. & Allkunne (2021, 21. april). Max Weber. I Store norske leksikon. https://snl.no/Max_Weber
Fivelsdal, E. & Sterri, A. B. (2019, 30. oktober). Byråkrati. I Store norske leksikon. https://snl.no/byråkrati
Giddens, A., Duneier, M., Appelbaum, R.P. & Carr, D. (2016). Introduction to Sociology (10. utg.). W. W. Norton & Company.
Grinth, K. & Nixon, D. (2015). The Sociology of Work (4. utg.). Polity Press.
Perdue, W. (1986). Sociological Theory. Mayfield Publishing Company.
Utdanningsdirektoratet (2021, 7. april). Våre oppgaver. https://www.udir.no/om-udir/vare-oppgaver/
Les original på NDLA →
Du så kanskje Espen Rostrup Nakstad fra Helsedirektoratet gjentatte ganger i media i løpet av koronapandemien? Helsedirektoratet er et eksempel på en organisasjon som nok kan sies å ha en byråkratisk organisering. Vi forbinder ofte byråkrati med offentlige organisasjoner, men det kan også kjennetegne private virksomheter.
Max Weber (1864–1920) utviklet teorien om det rasjonelle byråkratiet, og det er en organisasjonsform med arbeidsdeling gjennom spesialisering. Weber anså dette for å være den mest optimale formen for organisering i et kapitalistisk samfunn, og regler og fagekspertise skulle erstatte tidligere tiders og tradisjonelle samfunns mer løse struktur. Beslutninger som angikk alle, skulle ikke tas ut fra hvem man kjente eller slektskap, men ut fra klare retningslinjer. Weber mente at dersom organisasjoner tilnærmet seg hans idealmodell, ville det bli enklere for organisasjonene å nå målene sine.
Kjennetegn ved Webers rasjonelle byråkrati
Weber skisserte følgende trekk ved det han anså som et ideal for denne organisasjonsformen:
hierarkisk struktur ut fra fagkompetanse
skrevne regler og rutiner i organisasjonen
skille mellom rollene som ansatt og privatperson
lønn ut fra stilling, med mulighet for å avansere i organisasjonen
ikke privat eierskap, men offentlig ansatte
Det rasjonelle byråkratiet – en naturlig følge av den industrielle revolusjon og kapitalismen – ville ha klare fordeler i form av effektivisering, likebehandling, og formelle, tydelige regler i arbeidslivet. Byråkratiet gjenspeilte arbeidsdeling, siden ansatte var fagpersoner som fikk spesialiserte arbeidsoppgaver ut fra hvilken kunnskap og kompetanse de hadde.
Til tross for at Weber hevdet at hans byråkratimodell hadde klare fordeler, så han selv enkelte ulemper ved den. Byråkratisering førte nødvendigvis ikke alltid til effektivisering, og arbeidet kunne være svært rutinepreget og direkte kjedelig.
Weber presenterte en idealmodell, en løsning for et samfunn i rivende utvikling. Byråkratiet lever i beste velgående i dagens samfunn, om enn i noe endret form fra Webers tid.
Kritikk av byråkratiet som organisasjonsform
På den ene siden kan byråkrati føre til likebehandling og klare retningslinjer, på den andre siden kan det bli en tvangstrøye for samfunnet.
Som nevnt var Weber selv i tvil om byråkratiet. Han mente at det rasjonelle byråkratiet var en nødvendighet for å møte konsekvensene av den industrielle revolusjon og kapitalismen. Likevel kunne det kvele menneskelig frihet og rom for andre tenkemåter og bli et "rasjonalitetens jernbur".
Når store organisasjoner får makt i form av fagekspertise, kan ekspertveldet oppstå. Beslutninger ekspertene tar, påvirker alle i samfunnet, uten at de nødvendigvis har noen innflytelse. Dette kan utfordre demokratiske spilleregler i et samfunn.
"Byråkratisering" har i dag en negativ klang, og det refererer blant annet til de negative konsekvensene Weber selv viste til. Nyere teori er også kritisk til rasjonalisering og effektivisering i samfunnet. Giddens (2016) hevder at i dagens samfunn ser vi en McDonaldisering, altså systemer som standardiserer arbeidsoppgavene i stor grad. Resultatet er et samfunn der alt er likt, på samme måte som at alle McDonalds-restauranter er like. Vil vi ha slike samfunn der alt blir mest mulig likt?
I senere tid har det også blitt reist kritikk mot byråkratiske prosesser når regler og prosedyrer ikke løser problemene de er ment å løse. Tvert imot blir de til hinder for folk flest hvis de blir for rigide og vanskelige å manøvrere i. Offentlige institusjoner blir også i dag kritisert for å ikke løse oppgavene de er satt å gjøre, ettersom saker drukner i omstendelig saksbehandling og et omfattende regelvelde.
Refleksjonsspørsmål
Utdanningsdirektoratet er underlagt Kunnskapsdepartementet og har ansvar for å sette opplæringspolitikken ut i praksis. Ett av målene deres er at alle skal lykkes i opplæringen og utdanningen. Ett av virkemidlene for å oppnå dette er eksamen. En rekke fagpersoner i direktoratet jobber med eksamenssystemet.
Hva mener du? Er eksamen et godt virkemiddel for å nå målet om at alle skal lykkes i opplæringen og utdanningen?
Folkehelseinstituttet og Helsedirektoratet ga mange faglige råd og anbefalinger gjennom koronapandemien. Dette skapte debatt, både fordi de var uenige i enkelte saker, men også fordi det ble påpekt at både deres råd og beslutninger som ble tatt av regjeringen, var en trussel mot demokratiet.
Hva mener du? Skal fagekspertene få ha så stor innflytelse i en pandemi at demokratiske prosesser kommer i andre rekke?
Kilder
Dalen, M. & Allkunne (2021, 21. april). Max Weber. I Store norske leksikon. https://snl.no/Max_Weber
Fivelsdal, E. & Sterri, A. B. (2019, 30. oktober). Byråkrati. I Store norske leksikon. https://snl.no/byråkrati
Giddens, A., Duneier, M., Appelbaum, R.P. & Carr, D. (2016). Introduction to Sociology (10. utg.). W. W. Norton & Company.
Grinth, K. & Nixon, D. (2015). The Sociology of Work (4. utg.). Polity Press.
Perdue, W. (1986). Sociological Theory. Mayfield Publishing Company.
Utdanningsdirektoratet (2021, 7. april). Våre oppgaver. https://www.udir.no/om-udir/vare-oppgaver/
Les original på NDLA →
Bærekraftig utvikling
Bærekraftig utvikling i sosiologi og sosialantropologi
Hva er bærekraftig utvikling?
Begrepet bærekraftig utvikling stammer fra 1987. Da dukket det opp i rapporten Vår felles framtid, som ble utgitt av Brundtland-kommisjonen. Egentlig het kommisjonen Verdenskommisjonen for miljø og utvikling, og den ble ledet av daværende statsminister i Norge, Gro Harlem Brundtland.
Begrepet handler om å ha solidaritet med både de som lever i dag og ikke minst kommende generasjoner ved å anerkjenne at vi bare har én klode med begrensede ressurser. Bærekraftig utvikling handler om at det er i vår felles interesse å ta vare på jordkloden.
Da FNs bærekraftsmål ble vedtatt i 2015, var det med en ny forståelse for at økonomi, ulikhet og miljø påvirker hverandre i større grad enn det vi trodde tidligere. Det er viktig å finne løsninger som balanserer belastningen på miljøet med forbruket og økonomien, og vi må finne bedre måter å fordele ressursene på.
Bærekraftig utvikling i sosiologi og sosialantropologi
I læreplanen for sosiologi og sosialantropologi står det at bærekraftig utvikling handler om "hvordan sosiale handlinger har innvirkninger på og konsekvenser for livsgrunnlaget og sosiale omgivelser nå og i framtiden".
Det tverrfaglige temaet handler i vårt fag om sammenhengen mellom sosiale, teknologiske og økonomiske forskjeller, og om hvordan dette kan påvirke menneskers muligheter til å skape bærekraftige samfunn.
Hvordan skape bærekraftig utvikling?
For å skape bærekraftig utvikling må verdenssamfunnet jobbe på tre områder: klima og miljø, økonomi og sosiale forhold. Det er akkurat disse tingene som også utgjør det fokuset vi skal ha i sosiologi og sosialantropologi.
I sosiologi har vi blant annet forskningsområdet miljøsosiologi. Miljøsosiologi handler om forholdet mellom natur og samfunn, og det skal synliggjøre at miljøproblemer også er sosiale problemer.
Eksempler som du kan velge å se på om du vil jobbe med miljøsosiologi, er hvordan sosiale årsaker påvirker miljøet og klimaet, eller hvordan miljøproblemer henger sammen med alt fra organiseringen av samfunnet og kulturforskjeller til produksjon og arbeid.
Du kan også se på de ulike bærekraftsmålene og ta utgangspunkt i disse. Flere av målene handler om emner du vil finne som emner på faget vårt her på NDLA. Det å få utdanning (mål 4) og et anstendig arbeid (mål 8) henger sammen. Mål 8 handler også om økonomisk vekst og om hvordan man skaper økonomisk vekst som ikke påvirker naturen og miljøet. Det å få en inntekt og skape økonomisk vekst vil ha påvirkning på mål 1 og mål 2 om å utrydde fattigdom og sult. Ansvarlig forbruk og produksjon (mål 12) handler både om våre egne valg som forbrukere og det å ansvarliggjøre produksjonen av for eksempel klær, mobiltelefoner og møbler.
Kilder
FN-sambandet (2019, 15. januar). Bærekraftig utvikling. https://www.fn.no/tema/fattigdom/baerekraftig-utvikling
Sosiologen (2015). Miljøsosiologi. https://sosiologen.no/hva-er-sosiologi/fagomrader/miljo-og-klima/
Utdanningsdirektoratet (2021). Tverrfaglige temaer. Læreplan i sosiologi og sosialantropologi (POS04‑01). https://www.udir.no/lk20/pos04-01/om-faget/tverrfaglige-temaer
Les original på NDLA →
Begrepet bærekraftig utvikling stammer fra 1987. Da dukket det opp i rapporten Vår felles framtid, som ble utgitt av Brundtland-kommisjonen. Egentlig het kommisjonen Verdenskommisjonen for miljø og utvikling, og den ble ledet av daværende statsminister i Norge, Gro Harlem Brundtland.
Begrepet handler om å ha solidaritet med både de som lever i dag og ikke minst kommende generasjoner ved å anerkjenne at vi bare har én klode med begrensede ressurser. Bærekraftig utvikling handler om at det er i vår felles interesse å ta vare på jordkloden.
Da FNs bærekraftsmål ble vedtatt i 2015, var det med en ny forståelse for at økonomi, ulikhet og miljø påvirker hverandre i større grad enn det vi trodde tidligere. Det er viktig å finne løsninger som balanserer belastningen på miljøet med forbruket og økonomien, og vi må finne bedre måter å fordele ressursene på.
Bærekraftig utvikling i sosiologi og sosialantropologi
I læreplanen for sosiologi og sosialantropologi står det at bærekraftig utvikling handler om "hvordan sosiale handlinger har innvirkninger på og konsekvenser for livsgrunnlaget og sosiale omgivelser nå og i framtiden".
Det tverrfaglige temaet handler i vårt fag om sammenhengen mellom sosiale, teknologiske og økonomiske forskjeller, og om hvordan dette kan påvirke menneskers muligheter til å skape bærekraftige samfunn.
Hvordan skape bærekraftig utvikling?
For å skape bærekraftig utvikling må verdenssamfunnet jobbe på tre områder: klima og miljø, økonomi og sosiale forhold. Det er akkurat disse tingene som også utgjør det fokuset vi skal ha i sosiologi og sosialantropologi.
I sosiologi har vi blant annet forskningsområdet miljøsosiologi. Miljøsosiologi handler om forholdet mellom natur og samfunn, og det skal synliggjøre at miljøproblemer også er sosiale problemer.
Eksempler som du kan velge å se på om du vil jobbe med miljøsosiologi, er hvordan sosiale årsaker påvirker miljøet og klimaet, eller hvordan miljøproblemer henger sammen med alt fra organiseringen av samfunnet og kulturforskjeller til produksjon og arbeid.
Du kan også se på de ulike bærekraftsmålene og ta utgangspunkt i disse. Flere av målene handler om emner du vil finne som emner på faget vårt her på NDLA. Det å få utdanning (mål 4) og et anstendig arbeid (mål 8) henger sammen. Mål 8 handler også om økonomisk vekst og om hvordan man skaper økonomisk vekst som ikke påvirker naturen og miljøet. Det å få en inntekt og skape økonomisk vekst vil ha påvirkning på mål 1 og mål 2 om å utrydde fattigdom og sult. Ansvarlig forbruk og produksjon (mål 12) handler både om våre egne valg som forbrukere og det å ansvarliggjøre produksjonen av for eksempel klær, mobiltelefoner og møbler.
Kilder
FN-sambandet (2019, 15. januar). Bærekraftig utvikling. https://www.fn.no/tema/fattigdom/baerekraftig-utvikling
Sosiologen (2015). Miljøsosiologi. https://sosiologen.no/hva-er-sosiologi/fagomrader/miljo-og-klima/
Utdanningsdirektoratet (2021). Tverrfaglige temaer. Læreplan i sosiologi og sosialantropologi (POS04‑01). https://www.udir.no/lk20/pos04-01/om-faget/tverrfaglige-temaer
Les original på NDLA →
Eksemplets makt
Oppgave 1. Naboens makt
Se filmen og svar på spørsmålene
Hvorfor mener klimapsykolog Per Espen Stoknes at mennesket først og fremst er et sosialt flokkdyr?
Hvordan blir vi påvirket av menneskene rundt oss ifølge Stoknes?
På hvilken måte undersøkte forskeren Bob Cialdini hva som motiverer mennesker til å handle klimavennlig?
Diskuter hvordan de sosiale mekanismene som Stoknes beskriver, kan utnyttes for å gjennomføre bærekraftige miljøtiltak. Gi konkrete eksempler.
Reflekter over hvilke positive og negative konsekvenser miljøtiltak som spiller på menneskets tendens til sammenligne seg med andre, kan ha.
Les original på NDLA →
Se filmen og svar på spørsmålene
Hvorfor mener klimapsykolog Per Espen Stoknes at mennesket først og fremst er et sosialt flokkdyr?
Hvordan blir vi påvirket av menneskene rundt oss ifølge Stoknes?
På hvilken måte undersøkte forskeren Bob Cialdini hva som motiverer mennesker til å handle klimavennlig?
Diskuter hvordan de sosiale mekanismene som Stoknes beskriver, kan utnyttes for å gjennomføre bærekraftige miljøtiltak. Gi konkrete eksempler.
Reflekter over hvilke positive og negative konsekvenser miljøtiltak som spiller på menneskets tendens til sammenligne seg med andre, kan ha.
Les original på NDLA →
FNs bærekraftsmål og de ulike dimensjonene
Hva er bærekraftsmålene?
FNs bærekraftmål er en felles arbeidsplan for å utrydde fattigdom, bekjempe ulikhet og stoppe klimaendringene innen 2030.
Bærekraftsmålene skal vise sammenhengen mellom de ulike utfordringene verdenssamfunnet står overfor. De forteller oss om hvordan vi må jobbe for å sikre en god framtid for dem som kommer etter oss.
Det må jobbes på tre områder, eller dimensjoner, for å skape en bærekraftig utvikling. Disse tre områdene henger sammen, og verdenssamfunnet må jobbe sammen for at vi skal få bukt med de ulike utfordringene.
De tre dimensjonene er
klima og miljø
økonomi
sosiale forhold
Miljødimensjonen
Miljødimensjonen av bærekraftig utvikling handler om å ta vare på naturen og klimaet som en fornybar ressurs for mennesker.
Menneskers livsgrunnlag er helt avhengig av naturen. Måten vi bruker naturen på i dag, har store konsekvenser for både natur og mennesker. Klimagassutslippene våre varmer opp havet og lufta, ødelegger hele økosystemer og bidrar til at arter utryddes for godt. Det kan gjøre oss mer sårbare for naturkatastrofer, truer vårt levebrød og kan gi grobunn for konflikter i kampen om naturressurser.
Den økonomiske dimensjonen
Den økonomiske dimensjonen av bærekraftig utvikling handler om å sikre økonomisk trygghet for mennesker og samfunn.
Fattigdom og ulikhet er en kilde til uro og splittelse i befolkningen og kan gi grobunn til konflikt og politiske opprør. Dette truer en bærekraftig utvikling. Jevnere fordeling av ressurser og god og trygg tilgang på offentlige tjenester, som helse og utdanning, er viktige forutsetninger for et fredelig og rettferdig samfunn.
Den økonomiske dimensjonen handler også om at vi må endre måten vi bruker ressursene våre på for å få en bærekraftig utvikling. Hvis alle mennesker på jorda skulle ha hatt det samme forbruket som mennesker i Norge, måtte vi ha hatt 3,6 jordkloder.
Økonomisk vekst er viktig, særlig for fattige land, slik at det kan skapes nye arbeidsplasser og skatteinntekter for å betale for velferdstjenester som skole og sykehus. Det er viktig at denne veksten er bærekraftig, eller såkalt grønn.
Den sosiale dimensjonen
Den sosiale delen av bærekraftig utvikling handler om å sikre at alle mennesker får et godt og rettferdig grunnlag for et anstendig liv. Sosiale forhold sier noe om hvordan mennesker har det i et samfunn, om de får oppfylt rettighetene sine, og om de har mulighet til å påvirke egne liv og samfunnet.
Befolkningsvekst skaper økt press på naturressursene. Fattigdom er både en årsak til og en konsekvens av befolkningsvekst. Reduksjon av fattigdom og økt tilgang til utdanning for kvinner har ført til at kvinner får færre barn enn tidligere. Det å investere i utdanning er derfor noe av det viktigste vi kan gjøre for å redusere fattigdom, bidra til demokratiutvikling og sørge for en positiv utvikling.
Les original på NDLA →
FNs bærekraftmål er en felles arbeidsplan for å utrydde fattigdom, bekjempe ulikhet og stoppe klimaendringene innen 2030.
Bærekraftsmålene skal vise sammenhengen mellom de ulike utfordringene verdenssamfunnet står overfor. De forteller oss om hvordan vi må jobbe for å sikre en god framtid for dem som kommer etter oss.
Det må jobbes på tre områder, eller dimensjoner, for å skape en bærekraftig utvikling. Disse tre områdene henger sammen, og verdenssamfunnet må jobbe sammen for at vi skal få bukt med de ulike utfordringene.
De tre dimensjonene er
klima og miljø
økonomi
sosiale forhold
Miljødimensjonen
Miljødimensjonen av bærekraftig utvikling handler om å ta vare på naturen og klimaet som en fornybar ressurs for mennesker.
Menneskers livsgrunnlag er helt avhengig av naturen. Måten vi bruker naturen på i dag, har store konsekvenser for både natur og mennesker. Klimagassutslippene våre varmer opp havet og lufta, ødelegger hele økosystemer og bidrar til at arter utryddes for godt. Det kan gjøre oss mer sårbare for naturkatastrofer, truer vårt levebrød og kan gi grobunn for konflikter i kampen om naturressurser.
Den økonomiske dimensjonen
Den økonomiske dimensjonen av bærekraftig utvikling handler om å sikre økonomisk trygghet for mennesker og samfunn.
Fattigdom og ulikhet er en kilde til uro og splittelse i befolkningen og kan gi grobunn til konflikt og politiske opprør. Dette truer en bærekraftig utvikling. Jevnere fordeling av ressurser og god og trygg tilgang på offentlige tjenester, som helse og utdanning, er viktige forutsetninger for et fredelig og rettferdig samfunn.
Den økonomiske dimensjonen handler også om at vi må endre måten vi bruker ressursene våre på for å få en bærekraftig utvikling. Hvis alle mennesker på jorda skulle ha hatt det samme forbruket som mennesker i Norge, måtte vi ha hatt 3,6 jordkloder.
Økonomisk vekst er viktig, særlig for fattige land, slik at det kan skapes nye arbeidsplasser og skatteinntekter for å betale for velferdstjenester som skole og sykehus. Det er viktig at denne veksten er bærekraftig, eller såkalt grønn.
Den sosiale dimensjonen
Den sosiale delen av bærekraftig utvikling handler om å sikre at alle mennesker får et godt og rettferdig grunnlag for et anstendig liv. Sosiale forhold sier noe om hvordan mennesker har det i et samfunn, om de får oppfylt rettighetene sine, og om de har mulighet til å påvirke egne liv og samfunnet.
Befolkningsvekst skaper økt press på naturressursene. Fattigdom er både en årsak til og en konsekvens av befolkningsvekst. Reduksjon av fattigdom og økt tilgang til utdanning for kvinner har ført til at kvinner får færre barn enn tidligere. Det å investere i utdanning er derfor noe av det viktigste vi kan gjøre for å redusere fattigdom, bidra til demokratiutvikling og sørge for en positiv utvikling.
Les original på NDLA →
Hvordan påvirker sosial ulikhet bærekraftig utvikling?
Bærekraftsmålene viser hvordan forskjellige områder påvirker hverandre for å få en bærekraftig utvikling for alle.
Du finner informasjon om FNs bærekraftsmål (fn.no) på FN-sambandet sine nettsider. Du kan klikke på hvert mål i grafikken for å lese mer om det.
Oppgave 1
Hvilke av bærekraftsmålene handler om sosial ulikhet?
Finn ut hva de målene står for.
Hvorfor tror du FN har inkludert mål om sosial ulikhet når det gjelder bærekraft?
Hvordan kan vi jobbe med disse målene lokalt og nasjonalt i Norge?
Oppgave 2
Hvordan kan sosial ulikhet påvirke en bærekraftig utvikling på en negativ og en positiv måte? Drøft.
Tenk over om du kan se på dette på både individ -og samfunnsnivå.
Tips til kilder du kan bruke som utgangspunkt for drøftingen din:
FN-sambandet: Mindre ulikhet
Folkehelseinstituttet: Sosialt bærekraftige lokalsamfunn
Oppgave 3
Les original på NDLA →
Du finner informasjon om FNs bærekraftsmål (fn.no) på FN-sambandet sine nettsider. Du kan klikke på hvert mål i grafikken for å lese mer om det.
Oppgave 1
Hvilke av bærekraftsmålene handler om sosial ulikhet?
Finn ut hva de målene står for.
Hvorfor tror du FN har inkludert mål om sosial ulikhet når det gjelder bærekraft?
Hvordan kan vi jobbe med disse målene lokalt og nasjonalt i Norge?
Oppgave 2
Hvordan kan sosial ulikhet påvirke en bærekraftig utvikling på en negativ og en positiv måte? Drøft.
Tenk over om du kan se på dette på både individ -og samfunnsnivå.
Tips til kilder du kan bruke som utgangspunkt for drøftingen din:
FN-sambandet: Mindre ulikhet
Folkehelseinstituttet: Sosialt bærekraftige lokalsamfunn
Oppgave 3
Les original på NDLA →
Miljøsosiologi og bærekraftige samfunn
Oppgave 1. Diskusjonsoppgave film
I filmen møter du sosiolog og journalist Vilde Blix Huseby, som forklarer hva miljøsosiologi tar for seg, og hvorfor miljøsosiologi kan være en god og nyttig tilnærming til bærekraftspørsmål.
Se filmen, og svar på spørsmålene muntlig eller skriftlig, individuelt eller i gruppe.
Hva handler miljøsosiologi om, ifølge sosiolog Vilde B. Huseby?
Natur og klima blir påvirket av det vi gjør, både som enkeltindivid og samfunn. Kan du gi noen eksempler på hvordan vi mennesker påvirker natur og klima?
Huseby viser til de sosiale prosessene bak klesforbruk. Sosialisering er ett eksempel på en sosial prosess. Hvordan kan sosialiseringsprosessen være med på å forklare forbruksmønstre?
Huseby snakker om "bil, biff, Boeing", altså at vi kjører mer, spiser mer kjøtt og flyr mer. Diskuter på hvilken måte disse tre kan gi både miljøavtrykk, sosialt avtrykk og klimaavtrykk.
"Bærekraftig utvikling er utvikling som tilfredsstiller dagens behov uten å ødelegge fremtidige generasjoners muligheter til å tilfredsstille sine behov," ifølge FN-sambandet.
Diskuter hvordan miljøsosiologi kan bidra til å belyse problemstillinger knyttet til bærekraftig utvikling i et samfunn.
Oppgave 2. Klassens undersøkelse
Denne oppgaven krever litt forberedelse. Klassen skal være informanter i en undersøkelse om klesforbruk. Læreren samler inn data om klesforbruk anonymt. Dere og læreren kan ta utgangspunkt i forslagene til spørsmål under, eller dere kan lage deres egne spørsmål.
Læreren kategoriserer og systematiserer svarene og lager en presentasjon av funnene, der informantene er anonymiserte.
Forslag til spørsmål om klesforbrukVei hvor mange kilo klær du har totalt hjemme.
Hvor mange klesplagg bruker du i løpet av en uke?
Hvor mye klær kaster du i løpet av ett år?
Reparerer du klær og sko hvis de blir ødelagte eller slitte?
Kjøper du brukte klær, og hva er årsakene til at du (ikke) gjør det?
Selger du brukte klær, og hva er årsakene til at du (ikke) gjør det?
Hvor mye penger bruker du i gjennomsnitt på klær hver måned?
Hvor handler du vanligvis klærne dine?
Hva er viktigst for deg når det gjelder hvilke klær du velger?
Etter presentasjonen av funnene i klassen, kan dere diskutere spørsmålene under.
Hva er mulige forklaringer på funnene i undersøkelsen?
Er dere representative for all ungdom i Norge, tror dere? Hvorfor er dere (ikke) det?
Hvilke teoretiske perspektiver kan dere bruke for å analysere og drøfte funnene videre?
Klær kan være en identitetsmarkør, altså et uttrykk for hvem man er eller ønsker å være. Kjøpepress og normer i ulike ungdomskulturer kan påvirke valg knyttet til klær. Noen hevder skoleuniformer vil minske kjøpepress og redusere klesforbruket, som i ytringen Geniale skoleuniformer (nrk.no). Hva mener dere?
Oppgave 3. Skriv et sosiologisk essay
Nå er det din tur å bruke den sosiologiske fantasien!
Skriv et essay med utgangspunkt i tittelen "Bærekraftige samfunn – umulighet eller mulighet?".
Essayet skal vise en sosiologisk/sosialantropologisk vinkling gjennom bruk av fagbegreper og teoretiske perspektiver.
Oppgave 4. Fordypningsoppgave
Les første del av essayteksten En ny tilnærming til sosial handling (sosiologen.no) av Vilde Blix Huseby. Les fram til avsnittet med overskriften "Sammenligningens metode".
Diskuter i grupper på tre–fire elever, eller arbeid med teksten skriftlig individuelt.
Med utgangspunkt i de tre premissene Huseby beskriver: Hva er nødvendig for å skape god miljøsosiologi?
Kilde
FN-sambandet (2019, 15. januar). Bærekraftig utvikling. https://www.fn.no/tema/fattigdom/baerekraftig-utvikling
Les original på NDLA →
I filmen møter du sosiolog og journalist Vilde Blix Huseby, som forklarer hva miljøsosiologi tar for seg, og hvorfor miljøsosiologi kan være en god og nyttig tilnærming til bærekraftspørsmål.
Se filmen, og svar på spørsmålene muntlig eller skriftlig, individuelt eller i gruppe.
Hva handler miljøsosiologi om, ifølge sosiolog Vilde B. Huseby?
Natur og klima blir påvirket av det vi gjør, både som enkeltindivid og samfunn. Kan du gi noen eksempler på hvordan vi mennesker påvirker natur og klima?
Huseby viser til de sosiale prosessene bak klesforbruk. Sosialisering er ett eksempel på en sosial prosess. Hvordan kan sosialiseringsprosessen være med på å forklare forbruksmønstre?
Huseby snakker om "bil, biff, Boeing", altså at vi kjører mer, spiser mer kjøtt og flyr mer. Diskuter på hvilken måte disse tre kan gi både miljøavtrykk, sosialt avtrykk og klimaavtrykk.
"Bærekraftig utvikling er utvikling som tilfredsstiller dagens behov uten å ødelegge fremtidige generasjoners muligheter til å tilfredsstille sine behov," ifølge FN-sambandet.
Diskuter hvordan miljøsosiologi kan bidra til å belyse problemstillinger knyttet til bærekraftig utvikling i et samfunn.
Oppgave 2. Klassens undersøkelse
Denne oppgaven krever litt forberedelse. Klassen skal være informanter i en undersøkelse om klesforbruk. Læreren samler inn data om klesforbruk anonymt. Dere og læreren kan ta utgangspunkt i forslagene til spørsmål under, eller dere kan lage deres egne spørsmål.
Læreren kategoriserer og systematiserer svarene og lager en presentasjon av funnene, der informantene er anonymiserte.
Forslag til spørsmål om klesforbrukVei hvor mange kilo klær du har totalt hjemme.
Hvor mange klesplagg bruker du i løpet av en uke?
Hvor mye klær kaster du i løpet av ett år?
Reparerer du klær og sko hvis de blir ødelagte eller slitte?
Kjøper du brukte klær, og hva er årsakene til at du (ikke) gjør det?
Selger du brukte klær, og hva er årsakene til at du (ikke) gjør det?
Hvor mye penger bruker du i gjennomsnitt på klær hver måned?
Hvor handler du vanligvis klærne dine?
Hva er viktigst for deg når det gjelder hvilke klær du velger?
Etter presentasjonen av funnene i klassen, kan dere diskutere spørsmålene under.
Hva er mulige forklaringer på funnene i undersøkelsen?
Er dere representative for all ungdom i Norge, tror dere? Hvorfor er dere (ikke) det?
Hvilke teoretiske perspektiver kan dere bruke for å analysere og drøfte funnene videre?
Klær kan være en identitetsmarkør, altså et uttrykk for hvem man er eller ønsker å være. Kjøpepress og normer i ulike ungdomskulturer kan påvirke valg knyttet til klær. Noen hevder skoleuniformer vil minske kjøpepress og redusere klesforbruket, som i ytringen Geniale skoleuniformer (nrk.no). Hva mener dere?
Oppgave 3. Skriv et sosiologisk essay
Nå er det din tur å bruke den sosiologiske fantasien!
Skriv et essay med utgangspunkt i tittelen "Bærekraftige samfunn – umulighet eller mulighet?".
Essayet skal vise en sosiologisk/sosialantropologisk vinkling gjennom bruk av fagbegreper og teoretiske perspektiver.
Oppgave 4. Fordypningsoppgave
Les første del av essayteksten En ny tilnærming til sosial handling (sosiologen.no) av Vilde Blix Huseby. Les fram til avsnittet med overskriften "Sammenligningens metode".
Diskuter i grupper på tre–fire elever, eller arbeid med teksten skriftlig individuelt.
Med utgangspunkt i de tre premissene Huseby beskriver: Hva er nødvendig for å skape god miljøsosiologi?
Kilde
FN-sambandet (2019, 15. januar). Bærekraftig utvikling. https://www.fn.no/tema/fattigdom/baerekraftig-utvikling
Les original på NDLA →
Økonomisk vekst og levekår
WTO og det internasjonale handelsmarkedet
Verdens handelsorganisasjon (WTO – World Trade Organization) er en internasjonal organisasjon som har som mål å legge til rette for enkel og rettferdig handel mellom stater. Mer enn tre firedeler av verdens land er medlem i organisasjonen. Utgangspunktet for Verdens handelsorganisasjon er at medlemslandene skal ha et forum for å forhandle frem handelsavtaler, og et sted hvor uenigheter kan diskuteres. WTO har likevel blitt kritisert for å favorisere de rikeste landene, samt for å svekke de enkelte lands kontroll over egen økonomi selv om grunnprinsippet er at alle medlemsland skal behandles likt.
Hvert år gir WTO ut en rapport som viser tall og trender på det internasjonale handelsmarkedet. I rapporten for 2018 meldes det at handel på verdensmarkedet hadde en kraftig vekst i 2017, og at økonomien vokser raskere for utviklende økonomier, enn for de utviklede. Med andre ord blir vesten tatt igjen av de ikke-vestlige landene. Handel mellom land internt i Afrika har nesten doblet seg fra 2010 til 2017. MUL-landene har derimot fremdeles en svært lav deltakelse på det internasjonale markedet, under 1%. Disse tallene gir ikke et fasitsvar på hvorvidt det går bra med et land eller ikke, men det gir en indikasjon på hvordan det står til.
Global utvikling og økonomisk status
«Gapminder» er en uavhengig svensk stiftelse som blant annet produserer statistikk om global utvikling. De har blant annet laget en skisse som viser økonomisk status i 2015, samt en video som viser hvordan de ulike landene i verden har utviklet seg økonomisk siden 1809. I deres materiale tas det utgangspunkt i forventet levealder og gjennomsnittlig inntekt per person i et land. Også her ser vi noen av de samme resultatene fra WTO-rapporten. Det går stadig bedre med landene som befinner seg i mellomsjiktet, mens det er store gap ned til de minst utviklede landene.
Produksjon og samfunnsendring – er det bærekraftig?
Med økonomisk vekst i et samfunn øker også mulighetene for de som bor der. I NIC-landene er det i dag store befolkningsgrupper som lever i et velstandssamfunn som ligner det vestlige. Med økte inntekter øker også forbruket. Det store spørsmålet som mange stiller seg er da: Hvis alle i verden skal ha likt forbruksmønster som det i Vesten – hvordan skal det da gå? Er det i det hele tatt mulig? Det korte svaret på det er nei. Samtidig tilsier FNs bærekraftsmål at alle har rett på et verdig liv i trygge, bærekraftige samfunn. Dette er en av de største utfordringene vi står overfor i dag.
Hva er et godt liv?
Det er også gjort undersøkelser som viser at når inntekten når et visst nivå, har det ikke lenger noen innvirkning på hvor lykkelig en føler seg. Det er derimot innbyggere i land som ikke er på topp økonomisk som føler seg mer lykkelige enn de med mest penger.
Men dette gjelder kun en liten andel av verdens befolkning, selv om de aller fleste landene i verden befinner seg over fattigdomsgrensen. Unntaket er MUL-landene. Et sentralt poeng menneskene bak Gapminder ønsker å få frem, er at det mest sentrale skillet i dag ikke er mellom rene «fattige» og «rike» land, men mellom fattige og rike mennesker. I alle land finnes både mennesker med høy inntekt og mennesker med lav inntekt. Levestandarden til de med høy inntekt i ett land er påfallende lik de med tilsvarende inntekt i et annet land. Det samme gjelder for de med lav inntekt. Dette har Gapminder forsøkt å illustrere gjennom sitt prosjekt «Dollar Street». Her viser de bilder fra hjemmene til familier med ulike inntektsnivå fra ulike steder i verden. Som man raskt kan se, ligner hjemmene til de med omtrentlig lik inntekt svært mye på hverandre, uavhengig om de bor i Japan eller Mexico.
På verdensbasis er den økonomiske veksten størst i byer, mens fattigdommen øker på landsbygda. Også her i Norge øker skillet mellom de med mest penger og de med minst. Men hvis hele verdens befolkning ønsker økt velferd, og oppnår det ved å bo i store industrialiserte samfunn, eller kunnskapssamfunn – hvor skal vi da få råvarene fra?
Les original på NDLA →
Verdens handelsorganisasjon (WTO – World Trade Organization) er en internasjonal organisasjon som har som mål å legge til rette for enkel og rettferdig handel mellom stater. Mer enn tre firedeler av verdens land er medlem i organisasjonen. Utgangspunktet for Verdens handelsorganisasjon er at medlemslandene skal ha et forum for å forhandle frem handelsavtaler, og et sted hvor uenigheter kan diskuteres. WTO har likevel blitt kritisert for å favorisere de rikeste landene, samt for å svekke de enkelte lands kontroll over egen økonomi selv om grunnprinsippet er at alle medlemsland skal behandles likt.
Hvert år gir WTO ut en rapport som viser tall og trender på det internasjonale handelsmarkedet. I rapporten for 2018 meldes det at handel på verdensmarkedet hadde en kraftig vekst i 2017, og at økonomien vokser raskere for utviklende økonomier, enn for de utviklede. Med andre ord blir vesten tatt igjen av de ikke-vestlige landene. Handel mellom land internt i Afrika har nesten doblet seg fra 2010 til 2017. MUL-landene har derimot fremdeles en svært lav deltakelse på det internasjonale markedet, under 1%. Disse tallene gir ikke et fasitsvar på hvorvidt det går bra med et land eller ikke, men det gir en indikasjon på hvordan det står til.
Global utvikling og økonomisk status
«Gapminder» er en uavhengig svensk stiftelse som blant annet produserer statistikk om global utvikling. De har blant annet laget en skisse som viser økonomisk status i 2015, samt en video som viser hvordan de ulike landene i verden har utviklet seg økonomisk siden 1809. I deres materiale tas det utgangspunkt i forventet levealder og gjennomsnittlig inntekt per person i et land. Også her ser vi noen av de samme resultatene fra WTO-rapporten. Det går stadig bedre med landene som befinner seg i mellomsjiktet, mens det er store gap ned til de minst utviklede landene.
Produksjon og samfunnsendring – er det bærekraftig?
Med økonomisk vekst i et samfunn øker også mulighetene for de som bor der. I NIC-landene er det i dag store befolkningsgrupper som lever i et velstandssamfunn som ligner det vestlige. Med økte inntekter øker også forbruket. Det store spørsmålet som mange stiller seg er da: Hvis alle i verden skal ha likt forbruksmønster som det i Vesten – hvordan skal det da gå? Er det i det hele tatt mulig? Det korte svaret på det er nei. Samtidig tilsier FNs bærekraftsmål at alle har rett på et verdig liv i trygge, bærekraftige samfunn. Dette er en av de største utfordringene vi står overfor i dag.
Hva er et godt liv?
Det er også gjort undersøkelser som viser at når inntekten når et visst nivå, har det ikke lenger noen innvirkning på hvor lykkelig en føler seg. Det er derimot innbyggere i land som ikke er på topp økonomisk som føler seg mer lykkelige enn de med mest penger.
Men dette gjelder kun en liten andel av verdens befolkning, selv om de aller fleste landene i verden befinner seg over fattigdomsgrensen. Unntaket er MUL-landene. Et sentralt poeng menneskene bak Gapminder ønsker å få frem, er at det mest sentrale skillet i dag ikke er mellom rene «fattige» og «rike» land, men mellom fattige og rike mennesker. I alle land finnes både mennesker med høy inntekt og mennesker med lav inntekt. Levestandarden til de med høy inntekt i ett land er påfallende lik de med tilsvarende inntekt i et annet land. Det samme gjelder for de med lav inntekt. Dette har Gapminder forsøkt å illustrere gjennom sitt prosjekt «Dollar Street». Her viser de bilder fra hjemmene til familier med ulike inntektsnivå fra ulike steder i verden. Som man raskt kan se, ligner hjemmene til de med omtrentlig lik inntekt svært mye på hverandre, uavhengig om de bor i Japan eller Mexico.
På verdensbasis er den økonomiske veksten størst i byer, mens fattigdommen øker på landsbygda. Også her i Norge øker skillet mellom de med mest penger og de med minst. Men hvis hele verdens befolkning ønsker økt velferd, og oppnår det ved å bo i store industrialiserte samfunn, eller kunnskapssamfunn – hvor skal vi da få råvarene fra?
Les original på NDLA →
Lagdeling, klasser og sosial ulikhet
Funksjonell lagdeling
Funksjonalisme
Hvorfor finner vi sosial ulikhet i nærmest alle kjente samfunn gjennom tidene? Så å si alle samfunn er lagdelte. Det finnes et hierarki eller en rangordning der noen disponerer flere goder og rettigheter enn andre.
En måte å forklare sosial ulikhet på er å se på hvilken funksjon ulikhet har for samfunnet. Hvilken oppgave løser ulikhet? Vi kaller en slik tilnærming funksjonalistisk, og funksjonelle teorier om ulikhet har spilt en viktig rolle i sosiologi og sosialantropologi fra Emil Durkheim og framover.
Davis og Moore: strukturfunksjonalisme
En funksjonalistisk teori om ulikhet som har fått stor innflytelse, er teorien til Kingsley Davis og Wilbert Moore. De tilhørte strukturfunksjonalismen, som er en retning innenfor funksjonalismen.
Ifølge Davis og Moore er sosial ulikhet en helt nødvendig del av samfunnet. For at samfunnet skal fungere best mulig, må de mest kompetente personene få de vanskeligste og viktigste jobbene. For å tiltrekke seg de mest arbeidsomme og kompetente personene er det nødvendig å belønne disse posisjonene med høyere lønn og status. De mindre viktige posisjonene i samfunnet har derimot lavere lønn og status. Dette er fordi samfunnet ikke har det samme behovet for å tiltrekke seg kompetente arbeidere til disse posisjonene.
Ut fra denne teorien har en bedriftsleder en vanskeligere og viktigere jobb enn de vanlige ansatte. Lederposisjonen krever kanskje høyere utdanning, mer erfaring, mer arbeidsinnsats eller et spesielt talent. For å sikre seg at de best kvalifiserte personene i bedriften og samfunnet ønsker å bli leder, er det nødvendig å gi lederen høyere lønn og status. Det er først når den best kvalifiserte personen blir leder, at bedriften kan fungere optimalt. Likedan er det med leger og kirurger på et sykehus. For å tiltrekke seg kompetente personer som er villige til å arbeide hardt og gå gjennom en lang og krevende utdannelse, har leger og kirurger høy lønn og status.
Ifølge Davis og Moore er det først og fremst dine prestasjoner som bestemmer hvor høy status og lønn du får. Lønns- og statusforskjeller har som oppgave å koble rett person til rett jobb for at samfunnet skal fungere best mulig. Davis og Moore fokuserer på hvordan samfunnet fungerer og ikke på spørsmålet om den sosiale ulikheten er rettferdig eller ikke.
Kritikk av Davis og Moore
Teorien til Davis og Moore har blitt brukt for å legitimere sosiale forskjeller. Den har også blitt utsatt for flere ulike former for kritikk.
For det første er det et spørsmål om hvilke posisjoner som er viktige i samfunnet. Hvordan skal man avgjøre om en posisjon er viktig eller ikke? Er det i virkeligheten slik at de med de viktigste jobbene i samfunnet får høyest lønn og status? Har en bussjåfør med ansvar for 50 skolebarn en mindre viktig og ansvarsfull jobb enn en mellomleder i en bedrift? Et annet eksempel er renovasjonsarbeidere. De som henter søppel, har relativt lav lønn og status, men en moderne storby vil ikke fungere uten dem. Filmstjerner og sportsidoler har derimot høy lønn og status, men er neppe nødvendige for at samfunnet skal fungere.
For det andre er det et spørsmål om sosial ulikhet alltid er funksjonelt. Kan ikke sosial ulikhet virke dysfunksjonelt for de som faller utenfor? Den lave inntekten og statusen til dem som faller utenfor samfunnet, kan jo for eksempel lede til opptøyer og på den måten true samfunnsbalansen.
For det tredje er det spørsmål om sosial mobilitet. Hvis de viktigste og mest ansvarsfulle posisjonene skal tiltrekke seg de mest kompetente personene, må alle ha den samme muligheten. Det kan ikke være slik at barn i høyere sosiale lag har større sjanser til å få en høy posisjon. Det ville gjøre utvelgelsen mindre effektiv, siden det ville ekskludere mange talentfulle personer fra lavere sosiale lag. Ifølge statistikken i Norge og andre land er det likevel en klar tendens til barn i lavere sosiale lag har mindre sjanser til å oppnå en høy posisjon. Denne manglende intergenerasjonsmobiliteten viser at den sosiale ulikheten i samfunnet ikke nødvendigvis bidrar til en effektiv utvelgelse av de mest kompetente personene.
Kilder
Dillon, M. (2014). Introduction to sociological theory. Theorists, Concepts, and their Applicability to the Twenty-First Century. Wiley Blackwell.
Giddens, A. & Sutton, P. W. (2017). Sociology (8. utg.). Cambridge: Polity Press.
Schiefloe, P. M. (2019). Mennesker og samfunn (3. utg.). Vigmostad & Bjørke.
Les original på NDLA →
Hvorfor finner vi sosial ulikhet i nærmest alle kjente samfunn gjennom tidene? Så å si alle samfunn er lagdelte. Det finnes et hierarki eller en rangordning der noen disponerer flere goder og rettigheter enn andre.
En måte å forklare sosial ulikhet på er å se på hvilken funksjon ulikhet har for samfunnet. Hvilken oppgave løser ulikhet? Vi kaller en slik tilnærming funksjonalistisk, og funksjonelle teorier om ulikhet har spilt en viktig rolle i sosiologi og sosialantropologi fra Emil Durkheim og framover.
Davis og Moore: strukturfunksjonalisme
En funksjonalistisk teori om ulikhet som har fått stor innflytelse, er teorien til Kingsley Davis og Wilbert Moore. De tilhørte strukturfunksjonalismen, som er en retning innenfor funksjonalismen.
Ifølge Davis og Moore er sosial ulikhet en helt nødvendig del av samfunnet. For at samfunnet skal fungere best mulig, må de mest kompetente personene få de vanskeligste og viktigste jobbene. For å tiltrekke seg de mest arbeidsomme og kompetente personene er det nødvendig å belønne disse posisjonene med høyere lønn og status. De mindre viktige posisjonene i samfunnet har derimot lavere lønn og status. Dette er fordi samfunnet ikke har det samme behovet for å tiltrekke seg kompetente arbeidere til disse posisjonene.
Ut fra denne teorien har en bedriftsleder en vanskeligere og viktigere jobb enn de vanlige ansatte. Lederposisjonen krever kanskje høyere utdanning, mer erfaring, mer arbeidsinnsats eller et spesielt talent. For å sikre seg at de best kvalifiserte personene i bedriften og samfunnet ønsker å bli leder, er det nødvendig å gi lederen høyere lønn og status. Det er først når den best kvalifiserte personen blir leder, at bedriften kan fungere optimalt. Likedan er det med leger og kirurger på et sykehus. For å tiltrekke seg kompetente personer som er villige til å arbeide hardt og gå gjennom en lang og krevende utdannelse, har leger og kirurger høy lønn og status.
Ifølge Davis og Moore er det først og fremst dine prestasjoner som bestemmer hvor høy status og lønn du får. Lønns- og statusforskjeller har som oppgave å koble rett person til rett jobb for at samfunnet skal fungere best mulig. Davis og Moore fokuserer på hvordan samfunnet fungerer og ikke på spørsmålet om den sosiale ulikheten er rettferdig eller ikke.
Kritikk av Davis og Moore
Teorien til Davis og Moore har blitt brukt for å legitimere sosiale forskjeller. Den har også blitt utsatt for flere ulike former for kritikk.
For det første er det et spørsmål om hvilke posisjoner som er viktige i samfunnet. Hvordan skal man avgjøre om en posisjon er viktig eller ikke? Er det i virkeligheten slik at de med de viktigste jobbene i samfunnet får høyest lønn og status? Har en bussjåfør med ansvar for 50 skolebarn en mindre viktig og ansvarsfull jobb enn en mellomleder i en bedrift? Et annet eksempel er renovasjonsarbeidere. De som henter søppel, har relativt lav lønn og status, men en moderne storby vil ikke fungere uten dem. Filmstjerner og sportsidoler har derimot høy lønn og status, men er neppe nødvendige for at samfunnet skal fungere.
For det andre er det et spørsmål om sosial ulikhet alltid er funksjonelt. Kan ikke sosial ulikhet virke dysfunksjonelt for de som faller utenfor? Den lave inntekten og statusen til dem som faller utenfor samfunnet, kan jo for eksempel lede til opptøyer og på den måten true samfunnsbalansen.
For det tredje er det spørsmål om sosial mobilitet. Hvis de viktigste og mest ansvarsfulle posisjonene skal tiltrekke seg de mest kompetente personene, må alle ha den samme muligheten. Det kan ikke være slik at barn i høyere sosiale lag har større sjanser til å få en høy posisjon. Det ville gjøre utvelgelsen mindre effektiv, siden det ville ekskludere mange talentfulle personer fra lavere sosiale lag. Ifølge statistikken i Norge og andre land er det likevel en klar tendens til barn i lavere sosiale lag har mindre sjanser til å oppnå en høy posisjon. Denne manglende intergenerasjonsmobiliteten viser at den sosiale ulikheten i samfunnet ikke nødvendigvis bidrar til en effektiv utvelgelse av de mest kompetente personene.
Kilder
Dillon, M. (2014). Introduction to sociological theory. Theorists, Concepts, and their Applicability to the Twenty-First Century. Wiley Blackwell.
Giddens, A. & Sutton, P. W. (2017). Sociology (8. utg.). Cambridge: Polity Press.
Schiefloe, P. M. (2019). Mennesker og samfunn (3. utg.). Vigmostad & Bjørke.
Les original på NDLA →
Interseksjonalitet
Hvordan skal vi studere sosial ulikhet og marginalisering i moderne multikulturelle samfunn? En arbeidsløs kvinne med hijab vil for eksempel kunne oppleve diskriminering og marginalisering både fordi hun er arbeidsløs, muslim og kvinne.
Et verktøy for å forstå det komplekse samspillet mellom ulike sosiale kategorier som klasse, hudfarge, kjønn, funksjonsnedsettelse, seksuell orientering, religion og etnisk tilhørighet er begrepet interseksjonalitet.
Hva er interseksjonalitet?
Interseksjonalitet er hentet fra det engelske ordet intersection som betyr "veikryss". Se for deg et veikryss der trafikken strømmer i flere forskjellige retninger. Du skal forsøke å komme deg over krysset, men du risikerer å bli truffet av biler som kjører i mange forskjellige retninger. Jo flere veier som krysser hverandre, jo vanskeligere er det å komme over.
Veiene i dette krysset er et bilde på ulike sosiale kategorier som hudfarge, klasse, religion, etnisk tilhørighet, kjønn eller funksjonsnedsettelse. Når disse ulike sosiale kategoriene krysser hverandre, kan det skapes nye former for sosial ulikhet, diskriminering og forskjellsbehandling.
Både homofile og mennesker med funksjonsnedsettelse kan møte diskriminering og forskjellsbehandling. Er du imidlertid både homofil og har en funksjonsnedsettelse, vil du kunne møte et komplekst samspill av hindringer, som verken kan reduseres til det å være homofil eller å ha en funksjonsnedsettelse.
Alle mennesker har mer enn én enkelt identitet og tilhører ulike sosiale kategorier. Interseksjonalitet er derfor ikke bare relevant for å beskrive de sammensatte formene for diskriminering som minoriteter kan oppleve. Det kan brukes for å beskrive hva som skjer når ulike identiteter og sosiale kategorier krysser hverandre og påvirker livsvilkårene i alle deler av befolkningen.
Opprinnelsen til interseksjonalitet
Begrepet interseksjonalitet ble først brukt av den amerikanske jusprofessoren Kimberlé Crenshaw for å beskrive svarte abeiderklassekvinners situasjon i USA.
Ifølge Crenshaw ble klasse, kjønn og rase sett på som atskilte kategorier i lovverket og blant sosiale bevegelser som kjempet mot diskriminering. Dette førte til at erfaringene til svarte arbeiderklassekvinner, som opplevede en kombinasjon av rase- og kjønnsdiskriminering, ble oversett.
Et eksempel er en svart kvinne som saksøkte en bilfabrikk for diskriminering etter at hun og andre svarte kvinner var blitt nektet arbeid. Hun fikk saken sin avvist i rettssystemet fordi fabrikken både ansatte hvite kvinner til sekretærjobber og svarte menn til manuelt arbeid. Fabrikken kunne derfor verken dømmes for kjønnsdiskriminering eller rasediskriminering. Rettssystemet betraktet kjønn og hudfarge som atskilte kategorier, og siden fabrikken både ansatte kvinner og svarte, avviste dommeren saken. Det rettssystemet ikke tok hensyn til, var den kombinasjonen av rase- og kjønnsdiskriminering som førte til at svarte kvinner ble diskriminert.
Crenshaw ville vise hvordan svarte arbeiderklassekvinner falt mellom flere stoler i den amerikanske rettighetskampen. I kvinnebevegelsen ble svarte kvinner marginaliserte fordi den tok utgangspunkt i erfaringene til hvite middelklassekvinner. I antirasismebevegelsen ble de svarte kvinnene marginaliserte fordi den tok utgangspunkt i livet og erfaringene til svarte menn. Ingen av disse bevegelsene tok hensyn til at diskrimineringen svarte kvinner ble utsatt for, ikke bare skyldtes klasse, kjønn eller rase, men et samspill mellom alle disse ulike faktorene.
Ulike perspektiver på interseksjonalitet
Det finnes flere ulike forståelser av begrepet interseksjonalitet og mye debatt om hvordan en skal bruke og forstå begrepet. På den ene siden brukes interseksjonalitet til å vise hvordan ulike sosiale faktorer virker sammen. En kvinne med innvandrerbakgrunn fra arbeiderklassen vil for eksempel ofte ha færre muligheter i arbeidsmarkedet. Det er ikke bare fordi enkeltfaktorer som kjønn, klasse og etnisitet skaper hindringer hver for seg, men fordi disse ulike faktorene virker sammen. Summen av de ulike faktorene er større enn hver enkelt del, og sammen gjør de henne ekstra sårbar for diskriminering og marginalisering.
På den andre siden brukes interseksjonalitet til å problematisere sosiale kategorier som kjønn, etnisitet og klasse. Ved hjelp av et interseksjonelt perspektiv har man pekt på at sosiale kategorier som kjønn og klasse i virkeligheten rommer et bredt spekter av ulike identiteter. En hvit heteroseksuell mann og en svart lesbisk kvinne kan begge tilhøre arbeiderklassen, men ha svært ulik identitet og klassetilhørighet. Kategorier som kjønn og klasse er ikke noe man er eller har, men noe man gjør. Det er noe vi skaper gjennom språk og samhandling.
Et eksempel på hvordan sosiale kategorier kan blandes og få nye betydninger, er en studie av Ingunn Marie Eriksen. Hun studerte elever i en klasse på videregående der elever med innvandrerbakgrunn var i flertall. I den klassen var det ikke alltid hudfarge og bakgrunnsland som avgjorde hvem som ble sett på som "utlendinger" og "norske". For eksempel ble noen skoleflinke minoritetsjenter i klassen omtalt som norske, mens elever med majoritetsbakgrunn som bråkte og brøt reglene, ble omtalt som utlendinger.
Kritikk av interseksjonalitet
Det finnes mange sosiale faktorer som er med på forme livene våre. Når du skal bruke et interseksjonelt perspektiv, kan det derfor være vanskelig å vite akkurat hvilke sosiale faktorer du skal ta hensyn til. Det kan også være vanskelig å vite hvor mye man skal vekte hver enkelt faktor. Er klasse viktigere enn kjønn eller hudfarge, eller er de like viktige? En løsning er å ta utgangspunkt i hver enkelt situasjon, men det kan fremdeles være vanskelig.
Interseksjonalitet er ikke bare en del av samfunnsforskningen. Det blir også brukt politisk for å fremme rettighetene til undertrykte grupper. I Norge har det blitt en del av den statlige politikken for likestilling og mot diskriminering. I USA har interseksjonalitet blitt den del av den politiske kampen mellom høyre- og venstresiden i politikken, og som politisk stridstema har det blitt brukt og tolket på svært forskjellige måter.
Kilder
Bergstrøm, I. I. (2013, 26. februar). Hevder seg med bråk og strenge sexregler. Forskning.no. https://forskning.no/seksualitet-etnisitet-kjonn-og-samfunn/hevder-seg-med-brak-og-strenge-sexregler/649454
Crenshaw, K. (1989). Demarginalizing the Intersection of Race and Sex:
A Black Feminist Critique of Antidiscrimination Doctrine, Feminist Theory and Antiracist Politics. University of Chicago Legal Forum, 4(1), 139–167.
Dillon, M. (2014). Introduction to Sociological Theory. Theorists, Concepts, and their Applicability to the Twenty-First Century. Wiley Blackwell.
Giddens, A. & Sutton, P. W. (2017). Sociology (8. utg.). Polity Press.
Institutt for kulturstudier og orientalske språk (2020, 7 desember). Disputas: Når minoritet blir majoritet i skolen. https://www.hf.uio.no/ikos/forskning/aktuelt/arrangementer/disputaser/2013/eriksen.html
Orupabo, J. (2014). Interseksjonalitet i praksis: Utfordringer med å anvende et interseksjonalitetsperspektiv i empirisk forskning. Sosiologisk tidsskrift, 22(4), 352–282.
Thun, C. (2019, 20. desember). Interseksjonalitet. I Store norske leksikon. https://snl.no/interseksjonalitet
Les original på NDLA →
Et verktøy for å forstå det komplekse samspillet mellom ulike sosiale kategorier som klasse, hudfarge, kjønn, funksjonsnedsettelse, seksuell orientering, religion og etnisk tilhørighet er begrepet interseksjonalitet.
Hva er interseksjonalitet?
Interseksjonalitet er hentet fra det engelske ordet intersection som betyr "veikryss". Se for deg et veikryss der trafikken strømmer i flere forskjellige retninger. Du skal forsøke å komme deg over krysset, men du risikerer å bli truffet av biler som kjører i mange forskjellige retninger. Jo flere veier som krysser hverandre, jo vanskeligere er det å komme over.
Veiene i dette krysset er et bilde på ulike sosiale kategorier som hudfarge, klasse, religion, etnisk tilhørighet, kjønn eller funksjonsnedsettelse. Når disse ulike sosiale kategoriene krysser hverandre, kan det skapes nye former for sosial ulikhet, diskriminering og forskjellsbehandling.
Både homofile og mennesker med funksjonsnedsettelse kan møte diskriminering og forskjellsbehandling. Er du imidlertid både homofil og har en funksjonsnedsettelse, vil du kunne møte et komplekst samspill av hindringer, som verken kan reduseres til det å være homofil eller å ha en funksjonsnedsettelse.
Alle mennesker har mer enn én enkelt identitet og tilhører ulike sosiale kategorier. Interseksjonalitet er derfor ikke bare relevant for å beskrive de sammensatte formene for diskriminering som minoriteter kan oppleve. Det kan brukes for å beskrive hva som skjer når ulike identiteter og sosiale kategorier krysser hverandre og påvirker livsvilkårene i alle deler av befolkningen.
Opprinnelsen til interseksjonalitet
Begrepet interseksjonalitet ble først brukt av den amerikanske jusprofessoren Kimberlé Crenshaw for å beskrive svarte abeiderklassekvinners situasjon i USA.
Ifølge Crenshaw ble klasse, kjønn og rase sett på som atskilte kategorier i lovverket og blant sosiale bevegelser som kjempet mot diskriminering. Dette førte til at erfaringene til svarte arbeiderklassekvinner, som opplevede en kombinasjon av rase- og kjønnsdiskriminering, ble oversett.
Et eksempel er en svart kvinne som saksøkte en bilfabrikk for diskriminering etter at hun og andre svarte kvinner var blitt nektet arbeid. Hun fikk saken sin avvist i rettssystemet fordi fabrikken både ansatte hvite kvinner til sekretærjobber og svarte menn til manuelt arbeid. Fabrikken kunne derfor verken dømmes for kjønnsdiskriminering eller rasediskriminering. Rettssystemet betraktet kjønn og hudfarge som atskilte kategorier, og siden fabrikken både ansatte kvinner og svarte, avviste dommeren saken. Det rettssystemet ikke tok hensyn til, var den kombinasjonen av rase- og kjønnsdiskriminering som førte til at svarte kvinner ble diskriminert.
Crenshaw ville vise hvordan svarte arbeiderklassekvinner falt mellom flere stoler i den amerikanske rettighetskampen. I kvinnebevegelsen ble svarte kvinner marginaliserte fordi den tok utgangspunkt i erfaringene til hvite middelklassekvinner. I antirasismebevegelsen ble de svarte kvinnene marginaliserte fordi den tok utgangspunkt i livet og erfaringene til svarte menn. Ingen av disse bevegelsene tok hensyn til at diskrimineringen svarte kvinner ble utsatt for, ikke bare skyldtes klasse, kjønn eller rase, men et samspill mellom alle disse ulike faktorene.
Ulike perspektiver på interseksjonalitet
Det finnes flere ulike forståelser av begrepet interseksjonalitet og mye debatt om hvordan en skal bruke og forstå begrepet. På den ene siden brukes interseksjonalitet til å vise hvordan ulike sosiale faktorer virker sammen. En kvinne med innvandrerbakgrunn fra arbeiderklassen vil for eksempel ofte ha færre muligheter i arbeidsmarkedet. Det er ikke bare fordi enkeltfaktorer som kjønn, klasse og etnisitet skaper hindringer hver for seg, men fordi disse ulike faktorene virker sammen. Summen av de ulike faktorene er større enn hver enkelt del, og sammen gjør de henne ekstra sårbar for diskriminering og marginalisering.
På den andre siden brukes interseksjonalitet til å problematisere sosiale kategorier som kjønn, etnisitet og klasse. Ved hjelp av et interseksjonelt perspektiv har man pekt på at sosiale kategorier som kjønn og klasse i virkeligheten rommer et bredt spekter av ulike identiteter. En hvit heteroseksuell mann og en svart lesbisk kvinne kan begge tilhøre arbeiderklassen, men ha svært ulik identitet og klassetilhørighet. Kategorier som kjønn og klasse er ikke noe man er eller har, men noe man gjør. Det er noe vi skaper gjennom språk og samhandling.
Et eksempel på hvordan sosiale kategorier kan blandes og få nye betydninger, er en studie av Ingunn Marie Eriksen. Hun studerte elever i en klasse på videregående der elever med innvandrerbakgrunn var i flertall. I den klassen var det ikke alltid hudfarge og bakgrunnsland som avgjorde hvem som ble sett på som "utlendinger" og "norske". For eksempel ble noen skoleflinke minoritetsjenter i klassen omtalt som norske, mens elever med majoritetsbakgrunn som bråkte og brøt reglene, ble omtalt som utlendinger.
Kritikk av interseksjonalitet
Det finnes mange sosiale faktorer som er med på forme livene våre. Når du skal bruke et interseksjonelt perspektiv, kan det derfor være vanskelig å vite akkurat hvilke sosiale faktorer du skal ta hensyn til. Det kan også være vanskelig å vite hvor mye man skal vekte hver enkelt faktor. Er klasse viktigere enn kjønn eller hudfarge, eller er de like viktige? En løsning er å ta utgangspunkt i hver enkelt situasjon, men det kan fremdeles være vanskelig.
Interseksjonalitet er ikke bare en del av samfunnsforskningen. Det blir også brukt politisk for å fremme rettighetene til undertrykte grupper. I Norge har det blitt en del av den statlige politikken for likestilling og mot diskriminering. I USA har interseksjonalitet blitt den del av den politiske kampen mellom høyre- og venstresiden i politikken, og som politisk stridstema har det blitt brukt og tolket på svært forskjellige måter.
Kilder
Bergstrøm, I. I. (2013, 26. februar). Hevder seg med bråk og strenge sexregler. Forskning.no. https://forskning.no/seksualitet-etnisitet-kjonn-og-samfunn/hevder-seg-med-brak-og-strenge-sexregler/649454
Crenshaw, K. (1989). Demarginalizing the Intersection of Race and Sex:
A Black Feminist Critique of Antidiscrimination Doctrine, Feminist Theory and Antiracist Politics. University of Chicago Legal Forum, 4(1), 139–167.
Dillon, M. (2014). Introduction to Sociological Theory. Theorists, Concepts, and their Applicability to the Twenty-First Century. Wiley Blackwell.
Giddens, A. & Sutton, P. W. (2017). Sociology (8. utg.). Polity Press.
Institutt for kulturstudier og orientalske språk (2020, 7 desember). Disputas: Når minoritet blir majoritet i skolen. https://www.hf.uio.no/ikos/forskning/aktuelt/arrangementer/disputaser/2013/eriksen.html
Orupabo, J. (2014). Interseksjonalitet i praksis: Utfordringer med å anvende et interseksjonalitetsperspektiv i empirisk forskning. Sosiologisk tidsskrift, 22(4), 352–282.
Thun, C. (2019, 20. desember). Interseksjonalitet. I Store norske leksikon. https://snl.no/interseksjonalitet
Les original på NDLA →
Klasse bestemmer oppdragelse
Dette er en forkortet utgave av en artikkel fra Kilden, kjønnsforskning.no. Du kan lese hele artikkelen her: Klasse bestemmer oppdragelse
Det var i doktorgradsavhandlingen Foreldreskap i småbarnsfamilien: Klassekultur og sosial reproduksjon at Kari Stefansen forsket på ulikhet i foreldreskap. På tross av forskjellene hun fant i synet på barn og foreldreskap, forteller Stefansen at det likevel finnes et tydelig foreldreideal i Norge:
– Det er en vanlig oppfatning at det er middelklassens familieverdier som dominerer, slik at kulturelle verdier om foreldreskap kommer herfra, sier hun. Dette reflekteres blant annet i hvilke velferdsordninger som kommer fra staten, som for eksempel pappaperm og motstand mot kontantstøtten, mener hun.
Alltid beredt for barnet
Stefansens arbeiderklassefamilier hadde typiske manuelle jobber, eller rutinepregede kontorjobber, der andre bestemte over deres arbeidstid. Middelklassefamiliene hadde også typiske trekk, som høyere utdannelse og arbeid i friere, akademiske yrker. Noen hadde også lederstillinger.
– Hvilke verdier er det middelklassen forfekter når det gjelder foreldreskap?
– Gjennom en casestudie og intervjurundene fant jeg at det sentrale er hva slags blikk middelklassen bruker når de ser på barnet sitt. For hvordan man ser barnet, er jo ikke bare en nøytral observasjon, men en sosial konstruksjon, forklarer Stefansen. Middelklassens blikk fokuserer på hva som gjør barnet deres til et unikt individ. Den familien Stefansen studerte, var veldig opptatt av at deres to år gamle datter var eksepsjonelt tidlig ute med for eksempel språk og sosiale egenskaper.
– Hun ble ansett som robust, og at hun hadde egendriv og mye initiativ, sier Stefansen, som legger til at dette blikket betyr at foreldre hele tiden står i beredskap. Alle initiativene fra barnet skal jo følges opp. Barnet står i fokus, og det å følge henne opp skjer naturlig.
– Barnet skal få all hjelp og støtte til å bli den beste utgaven av seg selv, sier Stefansen, og legger til at dette opplagt kan være krevende for foreldrene.
– Middelklassen holder på med et veldig krevende foreldreprosjekt, og det kan også være krevende å være et middelklassebarn: å bli sett og fulgt opp hele tiden.
– Hvorfor er middelklassen så opptatt av at barna til enhver tid skal følges opp?
– Vi lever i en tid som er mye mer barnesentrert enn før. Nye idéer om barn og barns rettigheter tas raskt opp i middelklassekulturen. Stefansen gjorde ikke tilsvarende casestudie av en arbeiderklassefamilie, men hun mener at dette voldsomme stimuleringsprosjektet ikke er der.
– Hvordan reproduserer dette klasseforskjeller?
– Når et middelklassebarn opplever en så intens oppmerksomhet fra foreldrene, forventer det å bli fulgt opp og får et selvbilde som en aktør som skal regnes med og gis spesiell oppmerksomhet. Man lærer at andre skal lytte når man selv snakker, og man lærer å snakke slik at de lytter, sier Stefansen, og sier at barnet som konsekvens lærer å ta plass fra andre.
– Men i arbeiderklassen er det ikke nødvendigvis slik at foreldre følger opp barna på denne intense måten. I stedet får barnet større anledning til å være barn, sammen med andre barn, i adskilte sfærer fra foreldrene. De lærer ikke det samme, og de opplever ikke den samme retten til å ta plass fra andre, mener Stefansen.
Klasseforståelse blir stadig viktigere
Stefansen sier at selv om det er skrevet mye om kjønn og fordeling av arbeid mellom mor og far innenfor familieforskningen, så er dette som handler om sosiale forskjeller mellom familier mer uutforsket. Dette på tross av at noen ting knapt endrer seg: Hvilken samfunnsklasse man vokser opp i, er fremdeles svært vesentlig for hva slags liv man får.
– I avhandlingen belyser jeg hvordan klasse kommer til uttrykk gjennom foreldreskapet, og hva det er ved det foreldre gjør som bidrar til å «klasseprege» barn. Foreldre har ulike livsvilkår, avhengig av hvilken klasse de tilhører, og dette betyr mye for hva slags foreldre de er og hvilke verdier de overfører til sine barn, sier Stefansen.
Når man bare fokuserer på kjønn, sier hun, skiller man mellom de parene som er likestilte og de som er mer tradisjonelle. I sistnevnte gruppe finner man gjerne typiske arbeiderklassefamilier, og Stefansen ville finne ut hvordan verden så ut fra deres ståsted.
Les original på NDLA →
Det var i doktorgradsavhandlingen Foreldreskap i småbarnsfamilien: Klassekultur og sosial reproduksjon at Kari Stefansen forsket på ulikhet i foreldreskap. På tross av forskjellene hun fant i synet på barn og foreldreskap, forteller Stefansen at det likevel finnes et tydelig foreldreideal i Norge:
– Det er en vanlig oppfatning at det er middelklassens familieverdier som dominerer, slik at kulturelle verdier om foreldreskap kommer herfra, sier hun. Dette reflekteres blant annet i hvilke velferdsordninger som kommer fra staten, som for eksempel pappaperm og motstand mot kontantstøtten, mener hun.
Alltid beredt for barnet
Stefansens arbeiderklassefamilier hadde typiske manuelle jobber, eller rutinepregede kontorjobber, der andre bestemte over deres arbeidstid. Middelklassefamiliene hadde også typiske trekk, som høyere utdannelse og arbeid i friere, akademiske yrker. Noen hadde også lederstillinger.
– Hvilke verdier er det middelklassen forfekter når det gjelder foreldreskap?
– Gjennom en casestudie og intervjurundene fant jeg at det sentrale er hva slags blikk middelklassen bruker når de ser på barnet sitt. For hvordan man ser barnet, er jo ikke bare en nøytral observasjon, men en sosial konstruksjon, forklarer Stefansen. Middelklassens blikk fokuserer på hva som gjør barnet deres til et unikt individ. Den familien Stefansen studerte, var veldig opptatt av at deres to år gamle datter var eksepsjonelt tidlig ute med for eksempel språk og sosiale egenskaper.
– Hun ble ansett som robust, og at hun hadde egendriv og mye initiativ, sier Stefansen, som legger til at dette blikket betyr at foreldre hele tiden står i beredskap. Alle initiativene fra barnet skal jo følges opp. Barnet står i fokus, og det å følge henne opp skjer naturlig.
– Barnet skal få all hjelp og støtte til å bli den beste utgaven av seg selv, sier Stefansen, og legger til at dette opplagt kan være krevende for foreldrene.
– Middelklassen holder på med et veldig krevende foreldreprosjekt, og det kan også være krevende å være et middelklassebarn: å bli sett og fulgt opp hele tiden.
– Hvorfor er middelklassen så opptatt av at barna til enhver tid skal følges opp?
– Vi lever i en tid som er mye mer barnesentrert enn før. Nye idéer om barn og barns rettigheter tas raskt opp i middelklassekulturen. Stefansen gjorde ikke tilsvarende casestudie av en arbeiderklassefamilie, men hun mener at dette voldsomme stimuleringsprosjektet ikke er der.
– Hvordan reproduserer dette klasseforskjeller?
– Når et middelklassebarn opplever en så intens oppmerksomhet fra foreldrene, forventer det å bli fulgt opp og får et selvbilde som en aktør som skal regnes med og gis spesiell oppmerksomhet. Man lærer at andre skal lytte når man selv snakker, og man lærer å snakke slik at de lytter, sier Stefansen, og sier at barnet som konsekvens lærer å ta plass fra andre.
– Men i arbeiderklassen er det ikke nødvendigvis slik at foreldre følger opp barna på denne intense måten. I stedet får barnet større anledning til å være barn, sammen med andre barn, i adskilte sfærer fra foreldrene. De lærer ikke det samme, og de opplever ikke den samme retten til å ta plass fra andre, mener Stefansen.
Klasseforståelse blir stadig viktigere
Stefansen sier at selv om det er skrevet mye om kjønn og fordeling av arbeid mellom mor og far innenfor familieforskningen, så er dette som handler om sosiale forskjeller mellom familier mer uutforsket. Dette på tross av at noen ting knapt endrer seg: Hvilken samfunnsklasse man vokser opp i, er fremdeles svært vesentlig for hva slags liv man får.
– I avhandlingen belyser jeg hvordan klasse kommer til uttrykk gjennom foreldreskapet, og hva det er ved det foreldre gjør som bidrar til å «klasseprege» barn. Foreldre har ulike livsvilkår, avhengig av hvilken klasse de tilhører, og dette betyr mye for hva slags foreldre de er og hvilke verdier de overfører til sine barn, sier Stefansen.
Når man bare fokuserer på kjønn, sier hun, skiller man mellom de parene som er likestilte og de som er mer tradisjonelle. I sistnevnte gruppe finner man gjerne typiske arbeiderklassefamilier, og Stefansen ville finne ut hvordan verden så ut fra deres ståsted.
Les original på NDLA →
Klasser, lagdeling og ulikhet
Oppgave 1) Klasser i Norge
Les artikkelen Trodde du Norge hadde små forskjeller fra NRK, og svar på spørsmålene.
Er Norge er et land med store eller små økonomiske forskjeller? Begrunn svaret.
Hva er årsakene til de økonomiske forskjellene i Norge i dag, ifølge artikkelen?
Hva er konsekvensene av store økonomiske forskjeller?
Velg to av de fire teoriene om klasser og lagdeling under. Diskuter hvilken av de to teoriene som best kan forklare de sosiale og økonomiske ulikhetene vi finner i Norge i dag.
Marx
Weber
funksjonell lagdeling
Bourdieu
Oppgave 2) Klasseforskjeller og helse
Se filmen Sosial ulikhet eller les artikkelen Sosiale helseforskjeller i Norge fra Folkehelseinstituttet, og svar på spørsmålene.
Hvordan kan foreldrenes inntekt påvirke barnas helse på en positiv og negativ måte?
Hvordan kan foreldrenes utdannelse påvirke barnas helse på en positiv og negativ måte?
Hvordan kan Bourdieus teori om habitus forklare hvorfor barn av foreldre fra lavere klasser får dårligere helse?
Diskuter hva som er de beste måtene å utjevne de sosiale helseforskjellene på.
Oppgave 3) Utforsk ulikhet i nærmiljøet
I denne oppgaven skal du dra ut i nærmiljøet og ta bilder som kan illustrere de små og store sosiale forskjellene vi har i Norge.
Dere kan jobbe i grupper eller alene.
Dere skal levere inn minst tre bilder.
Sammen med hvert bilde skal dere levere en forklaring der dere bruker fagbegreper eller teorier til å tolke bildet dere har tatt.
Dere finner forslag til relevante teorier i de relaterte artiklene under. Relevante fagbegreper kan være:
klasser
statusgrupper
funksjonell lagdeling
kulturell, økonomisk eller sosial kapital
sosial lukking
sosial mobilitet
Les original på NDLA →
Les artikkelen Trodde du Norge hadde små forskjeller fra NRK, og svar på spørsmålene.
Er Norge er et land med store eller små økonomiske forskjeller? Begrunn svaret.
Hva er årsakene til de økonomiske forskjellene i Norge i dag, ifølge artikkelen?
Hva er konsekvensene av store økonomiske forskjeller?
Velg to av de fire teoriene om klasser og lagdeling under. Diskuter hvilken av de to teoriene som best kan forklare de sosiale og økonomiske ulikhetene vi finner i Norge i dag.
Marx
Weber
funksjonell lagdeling
Bourdieu
Oppgave 2) Klasseforskjeller og helse
Se filmen Sosial ulikhet eller les artikkelen Sosiale helseforskjeller i Norge fra Folkehelseinstituttet, og svar på spørsmålene.
Hvordan kan foreldrenes inntekt påvirke barnas helse på en positiv og negativ måte?
Hvordan kan foreldrenes utdannelse påvirke barnas helse på en positiv og negativ måte?
Hvordan kan Bourdieus teori om habitus forklare hvorfor barn av foreldre fra lavere klasser får dårligere helse?
Diskuter hva som er de beste måtene å utjevne de sosiale helseforskjellene på.
Oppgave 3) Utforsk ulikhet i nærmiljøet
I denne oppgaven skal du dra ut i nærmiljøet og ta bilder som kan illustrere de små og store sosiale forskjellene vi har i Norge.
Dere kan jobbe i grupper eller alene.
Dere skal levere inn minst tre bilder.
Sammen med hvert bilde skal dere levere en forklaring der dere bruker fagbegreper eller teorier til å tolke bildet dere har tatt.
Dere finner forslag til relevante teorier i de relaterte artiklene under. Relevante fagbegreper kan være:
klasser
statusgrupper
funksjonell lagdeling
kulturell, økonomisk eller sosial kapital
sosial lukking
sosial mobilitet
Les original på NDLA →
Lagdeling og klasser
I filmen Har vi klasser i dagens Norge? diskuteres klassesamfunnet før og nå, og hvilke skiller vi har i dagens samfunn. Se filmen før du jobber med oppgavene.
Oppgaver
Hva er forskjellen på klasseskillene før og i dag? Ta gjerne utgangspunkt i filmens eksempel med gruvesamfunnet på Røros, eller kanskje har du eksempler i ditt eget lokalsamfunn eller region?
Gå ut på skolen eller på gata og spør folk om de mener vi har klasser i dagens Norge. Spør gjerne folk i forskjellige arbeidsgrupper. Lag en presentasjon av det du fant ut. Du kan filme eller ta bilder til presentasjonen din.
Drøft påstanden " Å snakke om klasseskiller er tabu".
Les original på NDLA →
Oppgaver
Hva er forskjellen på klasseskillene før og i dag? Ta gjerne utgangspunkt i filmens eksempel med gruvesamfunnet på Røros, eller kanskje har du eksempler i ditt eget lokalsamfunn eller region?
Gå ut på skolen eller på gata og spør folk om de mener vi har klasser i dagens Norge. Spør gjerne folk i forskjellige arbeidsgrupper. Lag en presentasjon av det du fant ut. Du kan filme eller ta bilder til presentasjonen din.
Drøft påstanden " Å snakke om klasseskiller er tabu".
Les original på NDLA →
Marx om klasser, ulikhet og fremmedgjøring
Harmoni eller konflikt?
Er samfunnet et harmonisk fellesskap der ulike grupper jobber sammen for det felles beste, eller består samfunnet av ulike grupper med forskjellige interesser som kjemper mot hverandre?
Den tyske filosofen Karl Marx hadde et konfliktteoretisk perspektiv på samfunnet. Han mente at det kapitalistiske samfunnet var preget av store økonomiske forskjeller og en klasse som undertrykker den andre.
Arbeid og klassekamp
Ifølge Marx er mennesket et grunnleggende sosialt og skapende vesen. Det som skiller mennesket fra dyrene, er at vi gjennom arbeid utrykker oss selv og forandrer omgivelsene våre sammen med andre. Vi realiserer evnene våre ved å skape noe utenfor oss selv – et redskap, et hus eller et bilde – og bidrar på denne måten til å forme det samfunnet vi er en del av.
De konkrete ressursene vi bruker når vi produserer varer og tjenester, kaller Marx produksjonsmidler. I et jordbrukssamfunn er for eksempel jord, husdyr og redskaper produksjonsmidler, mens det i industrisamfunnet er fabrikker, maskiner og råvarer. Når en gruppe i samfunnet får makt og kontroll over produksjonsmidlene, oppstår det ulike klasser. I jordbrukssamfunnet har du for eksempel en klasse som eier jord, og en klasse arbeidere eller slaver uten jord.
Ifølge Marx har det gjennom hele historien vært en kamp mellom den klassen som eier produksjonsmidlene, og den klassen som ikke gjør det. I antikken sto kampen mellom landeiere og slaver, i middelalderen mellom adelen og leilendinger og under kapitalismen, på Marx' egen tid, mellom kapitaleierne og arbeiderklassen.
Det kapitalistiske klassesamfunnet
Marx var spesielt opptatt av den industrielle kapitalismen på 1800-tallet. Kapitalisme er et økonomisk system. Det er basert på privat eiendomsrett og en arbeidsdeling mellom to ulike klasser, ifølge Marx. På den ene siden har du kapitaleierne, eller borgerskapet, som eier produksjonsmidler som bedrifter og råvarer. På den andre siden har du arbeiderklassen, eller proletariatet som Marx kaller dem. De mangler eiendom og må derfor jobbe som lønnsarbeidere for å overleve.
Fremmedgjøring
Ifølge Marx er det et historisk fremskritt at lønnsarbeiderne under kapitalismen har en viss frihet til å bestemme over sitt eget liv. Samtidig er lønnsarbeiderne underlagt en stor grad av tvang. Marx hevder at industriarbeiderne ikke har noe annet valg en å ta det arbeidet og den lønnen bedriftseieren tilbyr dem. I bedriften vil de tjene akkurat nok til å overleve. De verdiene og det overskuddet de er med på å skape for bedriften, går til eierne og ikke til dem selv. Det er derfor en illusjon å tro at arbeiderne under kapitalismen virkelig er frie.
Bedriftseiernes makt og undertrykkelse handler ikke bare om at arbeiderne blir utnyttet økonomisk, men også om at de blir atskilt fra det de produserer. Arbeiderne blir fremmedgjorte, og arbeidet mister sin grunnleggende betydning som en skapende og sosial aktivitet.
Arbeiderne blir fremmedgjorte fra produktet de er med på å lage. Det arbeiderne skaper, er ikke lenger deres eget, men noen andres eiendom.
Arbeiderne blir fremmedgjorte fra produksjonsprosessen. Arbeiderne har ikke makt over sin egen arbeidsdag eller mulighet til å bestemme hva de skal lage, eller hvordan de skal gjøre det.
Arbeiderne blir fremmedgjorte fra sitt kreative og skapende vesen. Arbeidet blir bare et middel for å dekke arbeiderens nødvendige behov og mister sin mening som en grunnleggende skapende og kreativ aktivitet.
Arbeiderne blir fremmedgjorte fra hverandre. Trusselen om å bli erstattet av de arbeidsløse henger hele tida over arbeiderne, og i stedet for å være sosiale tvinges de hele tida til å jobbe hardere i konkurranse med hverandre.
Det er ikke bare arbeiderne som er fremmedgjorte under kapitalismen, men også borgerskapet. Bedriftseierne tvinges til å hele tida arbeide hardere for å kutte kostnader og øke overskuddet sitt for å overleve konkurransen med andre bedrifter. På denne måten tvinges de til å vie all sin tid og alle sine krefter i et endeløst jag etter å tjene mer penger.
Marx om utbytting og merverdi
To viktige begreper for Marx er merverdi og utbytting.
Når en arbeider i en fabrikk bearbeider en råvare, øker verdien. I en møbelfabrikk vil for eksempel et ferdig møbel ha langt høyere verdi enn råvarene som ble brukt. Men ifølge Marx er den verdiøkningen som arbeideren skaper, større enn det han eller hun får tilbake i lønn. Forskjellen mellom den verdiøkningen som arbeideren gjennom arbeidet sitt tilfører råvaren, og lønnen for arbeidet kaller Marx merverdi.
Den merverdien som arbeiderne skaper ved å for eksempel arbeide i en bedrift, går til bedriftseieren. Det er bedriftseieren som sitter igjen med overskuddet av produksjonen. Ifølge Marx er det egentlig arbeiderne som har skapt dette overskuddet ved hjelp av arbeidet sitt. Siden arbeiderne ikke får igjen det de har bidratt med, blir de utnyttet. Denne formen for utnyttelse kaller Marx utbytting.
Klassebevissthet
Ifølge Marx har den herskende klassen ikke bare makt over arbeiderne, men også over politikken, kulturen, tankene og ideene i samfunnet. De bruker denne makten til å forme alle institusjonene i samfunnet slik at de tjener deres egne interesser. Mediene vil for eksempel gjøre arbeiderne til passive konsumenter som jobber hardt for å kjøpe forbruksvarer. Kirken og religionen vil få fattige arbeidere til å akseptere økonomisk ulikhet og drømme om en belønning i et liv etter døden.
Ifølge Marx er den herskende klasses tanker de herskende tankene. Hva mente han med det?
For å bevare makten og privilegiene sine vil borgerskapet hevde at alle er i samme båt, og benekte at det finnes ulike klasser med ulike interesser. For at arbeiderne skal kunne forandre samfunnet og få det bedre, må de ifølge Marx først gjennomskue borgerskapets propaganda. Arbeiderne må innse at de tilhører en felles, undertrykt klasse. Denne subjektive forståelsen av sin egen posisjon kalles klassebevissthet.
Kritikken av Marx
Marx har hatt stor innflytelse over samfunnsvitenskapen, men hans teori om klasser har også blitt utsatt for mye kritikk. For det første hevder Marx at kapitalismen vil føre til at arbeiderne får det verre og verre. Kritikerne hevder derfor at han ikke forutså den velstandsøkningen arbeiderne har opplevd de siste 150 årene.
For det andre hevder Marx at staten bare tjener interessene til kapitaleierne. Kritikerne av Marx hevder imidlertid at staten er mer uavhengig og har blitt brukt til å gi arbeiderne økte sosiale og økonomiske rettigheter – noe velferdsstaten er et eksempel på.
For det tredje har Marx blitt kritisert fordi hans oppdeling av samfunnet i to klasser er for enkel. Marx skiller til en viss grad selv mellom ulike deler av arbeiderklassen og borgerskapet, men kritikerne hevder at en må trekke inn flere faktorer enn eiendomsforhold for å forstå dagens samfunn. I dag er ikke klassebevissthet like viktig for arbeidernes identitet, og for å forstå sosial ulikhet må man ta med faktorer som for eksempel kjønn og etnisitet.
Kilder
Dillon, M. (2014). Introduction to sociological theory. Wiley Blackwell.
Giddens, A. & Sutton, P. W. (2017). Sociology (8. utg.). Cambridge: Polity Press.
Korsnes, O., Andersen, H. & Brante, T. (Red.). (1997). Sosiologisk leksikon. Universitetsforlaget.
Marx, K. (2000). Det kommunistiske manifest. De norske bokklubbene.
Schiefloe, P. M. (2019). Mennesker og samfunn (3. utg.). Vigmostad & Bjørke.
Østerberg, D. (2003). Sosiologiens nøkkelbegreper og deres opprinnelse. Cappelen.
Les original på NDLA →
Er samfunnet et harmonisk fellesskap der ulike grupper jobber sammen for det felles beste, eller består samfunnet av ulike grupper med forskjellige interesser som kjemper mot hverandre?
Den tyske filosofen Karl Marx hadde et konfliktteoretisk perspektiv på samfunnet. Han mente at det kapitalistiske samfunnet var preget av store økonomiske forskjeller og en klasse som undertrykker den andre.
Arbeid og klassekamp
Ifølge Marx er mennesket et grunnleggende sosialt og skapende vesen. Det som skiller mennesket fra dyrene, er at vi gjennom arbeid utrykker oss selv og forandrer omgivelsene våre sammen med andre. Vi realiserer evnene våre ved å skape noe utenfor oss selv – et redskap, et hus eller et bilde – og bidrar på denne måten til å forme det samfunnet vi er en del av.
De konkrete ressursene vi bruker når vi produserer varer og tjenester, kaller Marx produksjonsmidler. I et jordbrukssamfunn er for eksempel jord, husdyr og redskaper produksjonsmidler, mens det i industrisamfunnet er fabrikker, maskiner og råvarer. Når en gruppe i samfunnet får makt og kontroll over produksjonsmidlene, oppstår det ulike klasser. I jordbrukssamfunnet har du for eksempel en klasse som eier jord, og en klasse arbeidere eller slaver uten jord.
Ifølge Marx har det gjennom hele historien vært en kamp mellom den klassen som eier produksjonsmidlene, og den klassen som ikke gjør det. I antikken sto kampen mellom landeiere og slaver, i middelalderen mellom adelen og leilendinger og under kapitalismen, på Marx' egen tid, mellom kapitaleierne og arbeiderklassen.
Det kapitalistiske klassesamfunnet
Marx var spesielt opptatt av den industrielle kapitalismen på 1800-tallet. Kapitalisme er et økonomisk system. Det er basert på privat eiendomsrett og en arbeidsdeling mellom to ulike klasser, ifølge Marx. På den ene siden har du kapitaleierne, eller borgerskapet, som eier produksjonsmidler som bedrifter og råvarer. På den andre siden har du arbeiderklassen, eller proletariatet som Marx kaller dem. De mangler eiendom og må derfor jobbe som lønnsarbeidere for å overleve.
Fremmedgjøring
Ifølge Marx er det et historisk fremskritt at lønnsarbeiderne under kapitalismen har en viss frihet til å bestemme over sitt eget liv. Samtidig er lønnsarbeiderne underlagt en stor grad av tvang. Marx hevder at industriarbeiderne ikke har noe annet valg en å ta det arbeidet og den lønnen bedriftseieren tilbyr dem. I bedriften vil de tjene akkurat nok til å overleve. De verdiene og det overskuddet de er med på å skape for bedriften, går til eierne og ikke til dem selv. Det er derfor en illusjon å tro at arbeiderne under kapitalismen virkelig er frie.
Bedriftseiernes makt og undertrykkelse handler ikke bare om at arbeiderne blir utnyttet økonomisk, men også om at de blir atskilt fra det de produserer. Arbeiderne blir fremmedgjorte, og arbeidet mister sin grunnleggende betydning som en skapende og sosial aktivitet.
Arbeiderne blir fremmedgjorte fra produktet de er med på å lage. Det arbeiderne skaper, er ikke lenger deres eget, men noen andres eiendom.
Arbeiderne blir fremmedgjorte fra produksjonsprosessen. Arbeiderne har ikke makt over sin egen arbeidsdag eller mulighet til å bestemme hva de skal lage, eller hvordan de skal gjøre det.
Arbeiderne blir fremmedgjorte fra sitt kreative og skapende vesen. Arbeidet blir bare et middel for å dekke arbeiderens nødvendige behov og mister sin mening som en grunnleggende skapende og kreativ aktivitet.
Arbeiderne blir fremmedgjorte fra hverandre. Trusselen om å bli erstattet av de arbeidsløse henger hele tida over arbeiderne, og i stedet for å være sosiale tvinges de hele tida til å jobbe hardere i konkurranse med hverandre.
Det er ikke bare arbeiderne som er fremmedgjorte under kapitalismen, men også borgerskapet. Bedriftseierne tvinges til å hele tida arbeide hardere for å kutte kostnader og øke overskuddet sitt for å overleve konkurransen med andre bedrifter. På denne måten tvinges de til å vie all sin tid og alle sine krefter i et endeløst jag etter å tjene mer penger.
Marx om utbytting og merverdi
To viktige begreper for Marx er merverdi og utbytting.
Når en arbeider i en fabrikk bearbeider en råvare, øker verdien. I en møbelfabrikk vil for eksempel et ferdig møbel ha langt høyere verdi enn råvarene som ble brukt. Men ifølge Marx er den verdiøkningen som arbeideren skaper, større enn det han eller hun får tilbake i lønn. Forskjellen mellom den verdiøkningen som arbeideren gjennom arbeidet sitt tilfører råvaren, og lønnen for arbeidet kaller Marx merverdi.
Den merverdien som arbeiderne skaper ved å for eksempel arbeide i en bedrift, går til bedriftseieren. Det er bedriftseieren som sitter igjen med overskuddet av produksjonen. Ifølge Marx er det egentlig arbeiderne som har skapt dette overskuddet ved hjelp av arbeidet sitt. Siden arbeiderne ikke får igjen det de har bidratt med, blir de utnyttet. Denne formen for utnyttelse kaller Marx utbytting.
Klassebevissthet
Ifølge Marx har den herskende klassen ikke bare makt over arbeiderne, men også over politikken, kulturen, tankene og ideene i samfunnet. De bruker denne makten til å forme alle institusjonene i samfunnet slik at de tjener deres egne interesser. Mediene vil for eksempel gjøre arbeiderne til passive konsumenter som jobber hardt for å kjøpe forbruksvarer. Kirken og religionen vil få fattige arbeidere til å akseptere økonomisk ulikhet og drømme om en belønning i et liv etter døden.
Ifølge Marx er den herskende klasses tanker de herskende tankene. Hva mente han med det?
For å bevare makten og privilegiene sine vil borgerskapet hevde at alle er i samme båt, og benekte at det finnes ulike klasser med ulike interesser. For at arbeiderne skal kunne forandre samfunnet og få det bedre, må de ifølge Marx først gjennomskue borgerskapets propaganda. Arbeiderne må innse at de tilhører en felles, undertrykt klasse. Denne subjektive forståelsen av sin egen posisjon kalles klassebevissthet.
Kritikken av Marx
Marx har hatt stor innflytelse over samfunnsvitenskapen, men hans teori om klasser har også blitt utsatt for mye kritikk. For det første hevder Marx at kapitalismen vil føre til at arbeiderne får det verre og verre. Kritikerne hevder derfor at han ikke forutså den velstandsøkningen arbeiderne har opplevd de siste 150 årene.
For det andre hevder Marx at staten bare tjener interessene til kapitaleierne. Kritikerne av Marx hevder imidlertid at staten er mer uavhengig og har blitt brukt til å gi arbeiderne økte sosiale og økonomiske rettigheter – noe velferdsstaten er et eksempel på.
For det tredje har Marx blitt kritisert fordi hans oppdeling av samfunnet i to klasser er for enkel. Marx skiller til en viss grad selv mellom ulike deler av arbeiderklassen og borgerskapet, men kritikerne hevder at en må trekke inn flere faktorer enn eiendomsforhold for å forstå dagens samfunn. I dag er ikke klassebevissthet like viktig for arbeidernes identitet, og for å forstå sosial ulikhet må man ta med faktorer som for eksempel kjønn og etnisitet.
Kilder
Dillon, M. (2014). Introduction to sociological theory. Wiley Blackwell.
Giddens, A. & Sutton, P. W. (2017). Sociology (8. utg.). Cambridge: Polity Press.
Korsnes, O., Andersen, H. & Brante, T. (Red.). (1997). Sosiologisk leksikon. Universitetsforlaget.
Marx, K. (2000). Det kommunistiske manifest. De norske bokklubbene.
Schiefloe, P. M. (2019). Mennesker og samfunn (3. utg.). Vigmostad & Bjørke.
Østerberg, D. (2003). Sosiologiens nøkkelbegreper og deres opprinnelse. Cappelen.
Les original på NDLA →
Max Weber om klasser, status og sosial makt
Klasser, status og makt
Ifølge den tyske sosiologen Max Weber (1864–1920) er det ikke bare økonomiske ressurser som avgjør din plassering i samfunnshierarkiet, men også ikke-økonomiske ressurser som status og makt. Max Weber skiller derfor mellom tre ulike dimensjoner ved ulikhet. Disse ulike dimensjonene påvirker hverandre, men de er ikke nødvendigvis sammenfallende. Du kan for eksempel ha høy status uten å ha mye penger.
Klasser
En klasse er ei gruppe mennesker som har de samme økonomiske ressursene og de samme mulighetene eller "livssjansene" i samfunnet, ifølge Weber. Det er flere ulike faktorer som påvirker mulighetene dine, og Weber skilte mellom flere forskjellige klasser i samfunnet.
En viktig grunn til at noen i samfunnet har bedre livssjanser enn andre, er eierskap. De som har eiendom, har større økonomiske ressurser enn dem som ikke har det. Samtidig er det forskjell på dem som eier mye og lite. Weber skiller mellom dem som eier mye og tilhører kapitalistene, for eksempel bedriftseiere og store landeiere, og dem som eier mindre og tilhører småborgerskapet, for eksempel butikkeiere og selveiende bønder.
En annen ting som påvirker livssjansene dine, er markedsposisjonen din. Hvis du har evner, ferdigheter eller kvalifikasjoner det er etterspørsel etter i markedet, vil du få tilgang på større ressurser. Leger, advokater og bankfolk får høyere lønn og bedre arbeidsbetingelser på grunn av sin ekspertise og kvalifikasjoner, og de hører til i middelklassen. Vanlige arbeidere har tilgang på færre ressurser, men også i arbeiderklassen kan man skille mellom faglærte og ufaglærte arbeidere.
Weber skilte mellom fire klasser med de samme livssjansene:
kapitalistene (for eksempel fabrikkeiere)
småborgerne (for eksempel butikkeiere)
middelklassen (for eksempel leger og advokater)
arbeiderklassen (for eksempel industriarbeidere)
I dagens samfunn er inntekt og formue viktig for å bestemme klasseposisjonen din, og en høy posisjon vil ofte være avhengig av arv, god lønn eller kapitalavkastninger.
Sosial status
Status er en annen dimensjon ved ulikhet, ifølge Weber. Status handler om hvordan vi vurderer og gir hverandre anerkjennelse i form av prestisje, respekt, beundring, ære eller privilegier. Du kan få status på grunn av din familiebakgrunn, formue, prestasjoner, yrkesposisjon, utdannelse eller etnisitet. En bedriftseier har for eksempel status på grunn av formuen sin, og en advokat har status på grunn av yrket sitt og utdannelsen sin. Du kan også ha negativ status. I dag kan for eksempel innvandrere med en bestemt hudfarge, religion og etnisk tilhørighet oppleve å få mindre respekt og anerkjennelse enn andre.
De som har samme status, tilhører den samme statusgruppa, eller stand, som Weber kaller det. Innenfor gruppa er det samhørighet, de har en felles identitet og deler ofte samme forbruksmønster og livsstil. Hvilken statusgruppe du tilhører, kommer for eksempel til utrykk i måten du kler deg på, hvor du bor, hvem du gifter deg med, eller hva slags bil du kjører. Hva som gir status, varier mellom ulike grupper. En sportsbil kan være et statussymbol blant nyrike, men bli sett på som vulgært blant akademikere.
Status og klasse er ikke nødvendigvis sammenfallende, påpeker Weber. Ofte kan penger og formue gi deg tilgang til prestisjefylte miljøer, men en lege eller professor i middelklassen kan ha høyere status enn nyrike bedriftseiere eller aksjemeglere i overklassen. Statusen din kan også gi deg tilgang på økonomiske ressurser og på den måten påvirke klasseposisjonen din.
Sosial makt
Sosial makt er en tredje dimensjon ved ulikhet. Hvor stor tilgang du har til makt er ikke bare avhengig av klassetilhørighet og status, men også av partier. Weber definerer et parti som ei gruppe individer med felles interesser som arbeider sammen mot et felles mål. Det kan være politiske partier, men også andre typer interesseorganisasjoner. I Norge i dag har vi for eksempel innflytelsesrike organisasjoner som arbeider for miljø, homofile, etniske grupper eller religiøse interesser.
Partiene kan få betydelig sosial makt og på den måten påvirke sin plassering i samfunnshierarkiet. Sosial makt kan også påvirke statusen til ulike individer og grupper og deres økonomiske forhold. I Norge har for eksempel Arbeiderpartiet kjempet for å forbedre arbeiderklassens status og økonomiske situasjon, mens kvinnebevegelsen har kjempet for å forbedre kvinners status, arbeidsbetingelser og arbeidsmuligheter.
Max Weber og Karl Marx
Max Weber og Karl Marx har hatt stor innflytelse på forståelsen av klasser og ulikhet. Weber var inspirert av Karl Marx, men var samtidig kritisk til flere av Marx sine teorier.
Et felles konfliktteoretisk perspektiv på samfunnet
Både Marx og Weber hevder at konflikter om makt og ressurser er et grunnleggende samfunnstrekk. De har derfor begge et konfliktteorietisk perspektiv på samfunnet.
Weber er også enig med Marx i at økonomiske ressurser og interesser danner grunnlaget for ulike klasser i samfunnet.
To ulike syn på klasser
I motsetning til Marx hevder Weber at klasser ikke bare er basert på eierskap, men på dine muligheter eller livssjanser.
Weber er enig med Marx i at eierskap er en viktig faktor som påvirker dine muligheter og livssjanser, men peker også på andre viktige faktorer som for eksempel markedsposisjon.
Mens Marx i sin modell av samfunnet skiller mellom to klasser, skiller Weber mellom flere.
To ulike syn på ulikhet
Weber har et bredere syn på ulikhet enn Marx. Ifølge Weber handler ikke ulikhet bare om økonomiske ressurser, men også forskjeller i status og sosial makt.
Marx mente at forskjeller i status og sosial makt er et resultat av økonomiske forskjeller, men Weber hevder at klasser, status og sosial makt er ulike dimensjoner som påvirker hverandre gjensidig.
Kombinasjon av Weber og Marx
Marx og Weber har hatt stor innflytelse på samfunnsvitenskapen, og deres teorier har blitt videreutviklet for å passe bedre inn i dagens samfunn. Den amerikanske sosiologen Erik Olin Wright har for eksempel brukt elementer både fra Marx og Weber for å analysere ulikhet.
Wright tok utgangspunkt i Marx, men i stedet for å fokusere på eierskap til produksjonsmidlene fokuserte han på kontrollen over produksjonsprosessen. Noen arbeidstakere har større kontroll over produksjonsprosessen fordi de har mer autoritet eller kompetanse, slik som sjefer, høyere funksjonærer eller fageksperter. Disse gruppene befinner seg i en mellomposisjon. De får mer makt, høyere lønn og bedre arbeidsbetingelser enn arbeiderne, samtidig som de i likhet med arbeiderne er underlagt kapitaleiernes kontroll. I likhet med Weber hevdet derfor Wright at det fantes flere ulike klasseposisjoner mellom kapitaleierne og arbeiderne.
Kilder
Dillon, M. (2014). Introduction to sociological theory. Theorists, Concepts, and their Applicability to the Twenty-First Century. Wiley Blackwell.
Giddens, A. & Sutton, P. W. (2017). Sociology (8. utg.). Cambridge: Polity Press.
Kjølsrud, L. & Skirbekk, S. (2020, 30. desember). Klasse. I Store norske leksikon. https://snl.no/klasse
Schiefloe, P. M. (2019). Mennesker og samfunn (3. utg.). Vigmostad & Bjørke.
Weber, M. (1971). Makt og byråkrati. Gyldendal.
Les original på NDLA →
Ifølge den tyske sosiologen Max Weber (1864–1920) er det ikke bare økonomiske ressurser som avgjør din plassering i samfunnshierarkiet, men også ikke-økonomiske ressurser som status og makt. Max Weber skiller derfor mellom tre ulike dimensjoner ved ulikhet. Disse ulike dimensjonene påvirker hverandre, men de er ikke nødvendigvis sammenfallende. Du kan for eksempel ha høy status uten å ha mye penger.
Klasser
En klasse er ei gruppe mennesker som har de samme økonomiske ressursene og de samme mulighetene eller "livssjansene" i samfunnet, ifølge Weber. Det er flere ulike faktorer som påvirker mulighetene dine, og Weber skilte mellom flere forskjellige klasser i samfunnet.
En viktig grunn til at noen i samfunnet har bedre livssjanser enn andre, er eierskap. De som har eiendom, har større økonomiske ressurser enn dem som ikke har det. Samtidig er det forskjell på dem som eier mye og lite. Weber skiller mellom dem som eier mye og tilhører kapitalistene, for eksempel bedriftseiere og store landeiere, og dem som eier mindre og tilhører småborgerskapet, for eksempel butikkeiere og selveiende bønder.
En annen ting som påvirker livssjansene dine, er markedsposisjonen din. Hvis du har evner, ferdigheter eller kvalifikasjoner det er etterspørsel etter i markedet, vil du få tilgang på større ressurser. Leger, advokater og bankfolk får høyere lønn og bedre arbeidsbetingelser på grunn av sin ekspertise og kvalifikasjoner, og de hører til i middelklassen. Vanlige arbeidere har tilgang på færre ressurser, men også i arbeiderklassen kan man skille mellom faglærte og ufaglærte arbeidere.
Weber skilte mellom fire klasser med de samme livssjansene:
kapitalistene (for eksempel fabrikkeiere)
småborgerne (for eksempel butikkeiere)
middelklassen (for eksempel leger og advokater)
arbeiderklassen (for eksempel industriarbeidere)
I dagens samfunn er inntekt og formue viktig for å bestemme klasseposisjonen din, og en høy posisjon vil ofte være avhengig av arv, god lønn eller kapitalavkastninger.
Sosial status
Status er en annen dimensjon ved ulikhet, ifølge Weber. Status handler om hvordan vi vurderer og gir hverandre anerkjennelse i form av prestisje, respekt, beundring, ære eller privilegier. Du kan få status på grunn av din familiebakgrunn, formue, prestasjoner, yrkesposisjon, utdannelse eller etnisitet. En bedriftseier har for eksempel status på grunn av formuen sin, og en advokat har status på grunn av yrket sitt og utdannelsen sin. Du kan også ha negativ status. I dag kan for eksempel innvandrere med en bestemt hudfarge, religion og etnisk tilhørighet oppleve å få mindre respekt og anerkjennelse enn andre.
De som har samme status, tilhører den samme statusgruppa, eller stand, som Weber kaller det. Innenfor gruppa er det samhørighet, de har en felles identitet og deler ofte samme forbruksmønster og livsstil. Hvilken statusgruppe du tilhører, kommer for eksempel til utrykk i måten du kler deg på, hvor du bor, hvem du gifter deg med, eller hva slags bil du kjører. Hva som gir status, varier mellom ulike grupper. En sportsbil kan være et statussymbol blant nyrike, men bli sett på som vulgært blant akademikere.
Status og klasse er ikke nødvendigvis sammenfallende, påpeker Weber. Ofte kan penger og formue gi deg tilgang til prestisjefylte miljøer, men en lege eller professor i middelklassen kan ha høyere status enn nyrike bedriftseiere eller aksjemeglere i overklassen. Statusen din kan også gi deg tilgang på økonomiske ressurser og på den måten påvirke klasseposisjonen din.
Sosial makt
Sosial makt er en tredje dimensjon ved ulikhet. Hvor stor tilgang du har til makt er ikke bare avhengig av klassetilhørighet og status, men også av partier. Weber definerer et parti som ei gruppe individer med felles interesser som arbeider sammen mot et felles mål. Det kan være politiske partier, men også andre typer interesseorganisasjoner. I Norge i dag har vi for eksempel innflytelsesrike organisasjoner som arbeider for miljø, homofile, etniske grupper eller religiøse interesser.
Partiene kan få betydelig sosial makt og på den måten påvirke sin plassering i samfunnshierarkiet. Sosial makt kan også påvirke statusen til ulike individer og grupper og deres økonomiske forhold. I Norge har for eksempel Arbeiderpartiet kjempet for å forbedre arbeiderklassens status og økonomiske situasjon, mens kvinnebevegelsen har kjempet for å forbedre kvinners status, arbeidsbetingelser og arbeidsmuligheter.
Max Weber og Karl Marx
Max Weber og Karl Marx har hatt stor innflytelse på forståelsen av klasser og ulikhet. Weber var inspirert av Karl Marx, men var samtidig kritisk til flere av Marx sine teorier.
Et felles konfliktteoretisk perspektiv på samfunnet
Både Marx og Weber hevder at konflikter om makt og ressurser er et grunnleggende samfunnstrekk. De har derfor begge et konfliktteorietisk perspektiv på samfunnet.
Weber er også enig med Marx i at økonomiske ressurser og interesser danner grunnlaget for ulike klasser i samfunnet.
To ulike syn på klasser
I motsetning til Marx hevder Weber at klasser ikke bare er basert på eierskap, men på dine muligheter eller livssjanser.
Weber er enig med Marx i at eierskap er en viktig faktor som påvirker dine muligheter og livssjanser, men peker også på andre viktige faktorer som for eksempel markedsposisjon.
Mens Marx i sin modell av samfunnet skiller mellom to klasser, skiller Weber mellom flere.
To ulike syn på ulikhet
Weber har et bredere syn på ulikhet enn Marx. Ifølge Weber handler ikke ulikhet bare om økonomiske ressurser, men også forskjeller i status og sosial makt.
Marx mente at forskjeller i status og sosial makt er et resultat av økonomiske forskjeller, men Weber hevder at klasser, status og sosial makt er ulike dimensjoner som påvirker hverandre gjensidig.
Kombinasjon av Weber og Marx
Marx og Weber har hatt stor innflytelse på samfunnsvitenskapen, og deres teorier har blitt videreutviklet for å passe bedre inn i dagens samfunn. Den amerikanske sosiologen Erik Olin Wright har for eksempel brukt elementer både fra Marx og Weber for å analysere ulikhet.
Wright tok utgangspunkt i Marx, men i stedet for å fokusere på eierskap til produksjonsmidlene fokuserte han på kontrollen over produksjonsprosessen. Noen arbeidstakere har større kontroll over produksjonsprosessen fordi de har mer autoritet eller kompetanse, slik som sjefer, høyere funksjonærer eller fageksperter. Disse gruppene befinner seg i en mellomposisjon. De får mer makt, høyere lønn og bedre arbeidsbetingelser enn arbeiderne, samtidig som de i likhet med arbeiderne er underlagt kapitaleiernes kontroll. I likhet med Weber hevdet derfor Wright at det fantes flere ulike klasseposisjoner mellom kapitaleierne og arbeiderne.
Kilder
Dillon, M. (2014). Introduction to sociological theory. Theorists, Concepts, and their Applicability to the Twenty-First Century. Wiley Blackwell.
Giddens, A. & Sutton, P. W. (2017). Sociology (8. utg.). Cambridge: Polity Press.
Kjølsrud, L. & Skirbekk, S. (2020, 30. desember). Klasse. I Store norske leksikon. https://snl.no/klasse
Schiefloe, P. M. (2019). Mennesker og samfunn (3. utg.). Vigmostad & Bjørke.
Weber, M. (1971). Makt og byråkrati. Gyldendal.
Les original på NDLA →
Sosialantropologi og sosial differensiering
Sosial ulikhet og lagdeling
Det spiller egentlig ingen rolle hvor du befinner deg, for uansett hvor du er, vil det bli gjort forskjell på folk. Ikke alle kan være høvdinger, ordførere, tjenere eller kasteløse. Det vil alltid være noen som har mer makt enn andre. Sosial ulikhet og lagdeling er et mer eller mindre globalt fenomen.
Selv om vi har en tendens til å sette makt og differensiering i samme bås, må vi også være klar over at det finnes andre måter å dele inn samfunnsmedlemmene på. Her kan vi blant annet vise til vertikale og horisontale skillelinjer. Hvis vi deler samfunnsmedlemmene langs en vertikal linje, snakker vi veldig ofte om makt og rang. Noen er høvdinger, mens andre er undersåtter.
Den andre og horisontale inndelingen behøver på sin side ikke å handle om makt, men heller om hvordan arbeidsoppgaver er fordelt mellom samfunnsmedlemmene.
Makt lurer alltid i skyggene
Uansett hvilken akse vi velger å legge til grunn, vil inndelingen alltid ha et maktaspekt ved seg. Det ville ha vært naivt å tro at et samfunn ikke har en eller annen form for maktstruktur. I noen samfunn er denne inndelingen såre enkel, for eksempel hos noen jegere og sankere. Noen oppgaver er mannsarbeid, mens andre oppgaver er forbeholdt kvinner. Hva makt angår, har de eldste stort sett mer makt enn de unge.
De tidlige antropologene, skrivebordsantropologer, som gjerne ikke dro ut på feltarbeid, mente at "primitive" og lite teknologiske samfunn hadde en ganske flat maktstruktur. Man antok at de ikke hadde noen spesielle regler for makt og innflytelse. Dette ble uforbeholdent imøtegått av antropologer som faktisk hadde vært ute i felten. De oppdaget samfunn med tydelige inndelinger, enten det var snakk om arbeidsoppgaver eller politisk innflytelse. Samfunn – uansett hvilket – hadde regler som skilte kvinner fra menn, unge fra eldre og ledere fra undersåtter.
Differensiering versus klassifikasjon
Hvordan ulike samfunn velger å gjøre forskjell på samfunnsmedlemmene, er et utømmelig tema. Likevel er det viktig å kjenne til at det eksisterer. Vi kan ikke gå ut fra at det vi i tidligere tider omtalte som "primitive" samfunn, har en flat struktur og få kriterier for hvordan man skal skille medlemmene fra hverandre.
Til slutt er det nødvendig å si noe om selve begrepet differensiering. Ordet er en del av vår analytiske verktøykasse. Det er ordet antropologen bruker når hun analyserer måten de "innfødte" strukturerer verden på. Hvis hun derimot skal forsøke å forklare hvordan de lokale selv organiserer samfunnet og kosmos, tar hun i bruk ordet klassifikasjon.
Kilde
Eriksen, T. H. (2004). Små steder – store spørsmål. Innføring i sosialantropologi. Universitetsforlaget.
Les original på NDLA →
Det spiller egentlig ingen rolle hvor du befinner deg, for uansett hvor du er, vil det bli gjort forskjell på folk. Ikke alle kan være høvdinger, ordførere, tjenere eller kasteløse. Det vil alltid være noen som har mer makt enn andre. Sosial ulikhet og lagdeling er et mer eller mindre globalt fenomen.
Selv om vi har en tendens til å sette makt og differensiering i samme bås, må vi også være klar over at det finnes andre måter å dele inn samfunnsmedlemmene på. Her kan vi blant annet vise til vertikale og horisontale skillelinjer. Hvis vi deler samfunnsmedlemmene langs en vertikal linje, snakker vi veldig ofte om makt og rang. Noen er høvdinger, mens andre er undersåtter.
Den andre og horisontale inndelingen behøver på sin side ikke å handle om makt, men heller om hvordan arbeidsoppgaver er fordelt mellom samfunnsmedlemmene.
Makt lurer alltid i skyggene
Uansett hvilken akse vi velger å legge til grunn, vil inndelingen alltid ha et maktaspekt ved seg. Det ville ha vært naivt å tro at et samfunn ikke har en eller annen form for maktstruktur. I noen samfunn er denne inndelingen såre enkel, for eksempel hos noen jegere og sankere. Noen oppgaver er mannsarbeid, mens andre oppgaver er forbeholdt kvinner. Hva makt angår, har de eldste stort sett mer makt enn de unge.
De tidlige antropologene, skrivebordsantropologer, som gjerne ikke dro ut på feltarbeid, mente at "primitive" og lite teknologiske samfunn hadde en ganske flat maktstruktur. Man antok at de ikke hadde noen spesielle regler for makt og innflytelse. Dette ble uforbeholdent imøtegått av antropologer som faktisk hadde vært ute i felten. De oppdaget samfunn med tydelige inndelinger, enten det var snakk om arbeidsoppgaver eller politisk innflytelse. Samfunn – uansett hvilket – hadde regler som skilte kvinner fra menn, unge fra eldre og ledere fra undersåtter.
Differensiering versus klassifikasjon
Hvordan ulike samfunn velger å gjøre forskjell på samfunnsmedlemmene, er et utømmelig tema. Likevel er det viktig å kjenne til at det eksisterer. Vi kan ikke gå ut fra at det vi i tidligere tider omtalte som "primitive" samfunn, har en flat struktur og få kriterier for hvordan man skal skille medlemmene fra hverandre.
Til slutt er det nødvendig å si noe om selve begrepet differensiering. Ordet er en del av vår analytiske verktøykasse. Det er ordet antropologen bruker når hun analyserer måten de "innfødte" strukturerer verden på. Hvis hun derimot skal forsøke å forklare hvordan de lokale selv organiserer samfunnet og kosmos, tar hun i bruk ordet klassifikasjon.
Kilde
Eriksen, T. H. (2004). Små steder – store spørsmål. Innføring i sosialantropologi. Universitetsforlaget.
Les original på NDLA →
Sosial differensiering: kjønn
De tidlige antropologene brydde seg ikke nevneverdig om kjønn, selv om kjønnsidentitet kanskje er en av våre viktigste identiteter. Kvinner ble mer eller mindre sett på som mannens eiendom, og forskningen ble gjort ut fra et såkalt androsentrisk perspektiv. Det betyr at forskerne prøvde å forstå verden ut fra mannens synspunkt. Dette var forståelig nok, ettersom flere av disse antropologene hadde sitt virke i første del av 1900-tallet. I denne perioden ble kjønnsforskjellene ansett som naturlige, og mannens perspektiv ble fremstilt som fasiten. De var på mange måter barn av sin tid.
Økt fokus på kjønn
I løpet av de siste tiårene har vinden snudd. Forskere har viet kvinner og kvinnens perspektiv mer oppmerksomhet enn tidligere. Det er blant annet forsket på kjønnsdiskriminering. Som i samfunnet ellers er dette et tema som riktignok har splittet en del forskere – spesielt de som har forsket på kvinnens rolle i Midtøsten. Her har noen har forfektet at det foregår kvinneundertrykkelse, mens andre har argumentert for at dette er slutninger basert på forskernes egen forståelse av kjønn. Denne parten sier at vårt eget perspektiv på kvinner og kjønnsdiskriminering ikke nødvendigvis lar seg overføre til andre samfunn. I tillegg har det blitt stilt spørsmål ved om kvinner kan være undertrykte på tross av at de selv mener noe annet.
Kjønn som et samfunnsprodukt
Gjennom den økte forskningen på kjønn og kjønnsroller er vi nå klare over at stort sett alle samfunn har egne tanker om hva det vil si å være mann eller kvinne. Sagt på en annen måte: Alle samfunn har egne retningslinjer for hvordan kjønn blir konstruert, det være seg sosialt eller kulturelt. Kjønn er med andre ord ikke et resultat av en guddommelig makt.
"Mannlige" og "kvinnelige" egenskaper er heller ikke naturlige. Kjønn er en sosial konstruksjon, der samfunnet bestemmer hva det innebærer å være det ene eller det andre. Samfunnet bestemmer om menn eller kvinner skal lede, om menn eller kvinner skal være jegere, om menn eller kvinner har det fremste omsorgsansvaret. Det er med andre ord samfunnet som bestemmer hvordan samfunnsmedlemmene skal skilles basert på kjønn.
Målet for antropologer er å forstå og forklare hvordan denne konstruksjonen foregår, samt hva konstruksjonen gjør med og for samfunnsmedlemmene. Dette betyr at antropologer i all hovedsak beskjeftiger seg med det sosiale kjønn fremfor det biologiske kjønn. Det sosiale kjønn regnes som et konstruert fenomen, fremfor et gudegitt eller naturlig vesen.
Kilde
Eriksen, Thomas Hylland (2004): Små steder – store spørsmål. Innføring i sosialantropologi. Oslo: Universitetsforlaget.
Les original på NDLA →
Økt fokus på kjønn
I løpet av de siste tiårene har vinden snudd. Forskere har viet kvinner og kvinnens perspektiv mer oppmerksomhet enn tidligere. Det er blant annet forsket på kjønnsdiskriminering. Som i samfunnet ellers er dette et tema som riktignok har splittet en del forskere – spesielt de som har forsket på kvinnens rolle i Midtøsten. Her har noen har forfektet at det foregår kvinneundertrykkelse, mens andre har argumentert for at dette er slutninger basert på forskernes egen forståelse av kjønn. Denne parten sier at vårt eget perspektiv på kvinner og kjønnsdiskriminering ikke nødvendigvis lar seg overføre til andre samfunn. I tillegg har det blitt stilt spørsmål ved om kvinner kan være undertrykte på tross av at de selv mener noe annet.
Kjønn som et samfunnsprodukt
Gjennom den økte forskningen på kjønn og kjønnsroller er vi nå klare over at stort sett alle samfunn har egne tanker om hva det vil si å være mann eller kvinne. Sagt på en annen måte: Alle samfunn har egne retningslinjer for hvordan kjønn blir konstruert, det være seg sosialt eller kulturelt. Kjønn er med andre ord ikke et resultat av en guddommelig makt.
"Mannlige" og "kvinnelige" egenskaper er heller ikke naturlige. Kjønn er en sosial konstruksjon, der samfunnet bestemmer hva det innebærer å være det ene eller det andre. Samfunnet bestemmer om menn eller kvinner skal lede, om menn eller kvinner skal være jegere, om menn eller kvinner har det fremste omsorgsansvaret. Det er med andre ord samfunnet som bestemmer hvordan samfunnsmedlemmene skal skilles basert på kjønn.
Målet for antropologer er å forstå og forklare hvordan denne konstruksjonen foregår, samt hva konstruksjonen gjør med og for samfunnsmedlemmene. Dette betyr at antropologer i all hovedsak beskjeftiger seg med det sosiale kjønn fremfor det biologiske kjønn. Det sosiale kjønn regnes som et konstruert fenomen, fremfor et gudegitt eller naturlig vesen.
Kilde
Eriksen, Thomas Hylland (2004): Små steder – store spørsmål. Innføring i sosialantropologi. Oslo: Universitetsforlaget.
Les original på NDLA →
Sosial ulikhet, lagdeling og klasser
Norge – et egalitært samfunn
Sammenliknet med andre land er Norge et egalitært samfunn, det vil si at vi lever i et samfunn med stor likhet mellom de forskjellige sosiale gruppene. Inntektsforskjellene er mindre enn i de fleste andre land, utdanningssystemet er i hovedsak åpent for alle, og alle har lik rett til legehjelp og sykehusplass.
Ulike forhold mellom mennesker
Likevel er det "forskjell på folk" også i Norge. Noe av det som er lettest å observere, er forskjellene i samfunnet. Det er lett å se om noen har bolig og bil, men det er ikke like lett å for eksempel se hvem som har god helse eller ikke. I tillegg er det ikke bestandig lett å se om det er en systematisk sammenheng mellom disse ulikhetene i samfunnet.
Når vi skal forsøke å se på ulike forhold mellom mennesker, kan vi snakke om horisontale eller vertikale forskjeller. Horisontale forskjeller handler om å være i eller utenfor et sosialt system, som for eksempel å være i jobb versus å være arbeidsledig. Dersom vi derimot vil se på samfunnets klassestruktur eller lagdeling, handler det om vertikale forskjeller. Det vil si at vi følger et vertikalt prinsipp, hvor vi individer og våre roller blir plassert over eller under hverandre i en rangordning.
Sosial rang og lagdeling
Sosial rang blir brukt som betegnelse på den plasseringen en sosial rolle har i et samfunn der rollene er plassert over eller under hverandre. En måte å rangere rollene eller posisjonene på, er etter hvor stor prestisje de har eller hvor store ressurser som er knyttet til dem. Ordføreren i en kommune kan for eksempel ha høy sosial rang fordi dette er en posisjon med høy prestisje.
Penger er en ressurs som gir tilgang til andre ressurser i samfunnet. Dersom rikdom er skjevt fordelt, fører det vanligvis til en skjev fordeling av flere andre goder som kan kjøpes for penger, som bolig, klær, mat og reiser.
Sosial status
Sosial status handler om hvor stor anseelse en person har i det sosiale systemet. En person kan godt ha mye penger og en prestisjefylt stilling, men ha lav anseelse i samfunnet. En lege kan ha høy sosial rang på grunn av sin rolle, men det er ikke sikkert at legen skjøtter stillingen sin på en slik at måte at han eller hun samtidig har høy sosial status. Da har vedkommende høy sosial rang, men lav sosial status. Og motsatt – man kan enkelt ha høy anseelse selv om man ikke sitter i en sosial posisjon som gir høy rang i samfunnet. Med andre ord lav sosial rang, men høy sosial status.
Sosiale klasser
Sosiale klasser er en variant av den sosiale lagdelingen, men det er en vesentlig forskjell mellom lagdelingsanalyser og klasseanalyser: Klasseanalysen tar for seg forbindelsen og likhetene mellom de forskjellige lagene i samfunnet, mens lagdelingsanalysen tar for seg forskjellene. En lagdelingsanalyse vil for eksempel se på ulikhetene i inntekt mellom forskjellige grupper, mens en klasseanalyse vil se på hvilke forbindelser og forhold det er mellom gruppene. En klasseanalyse vil for eksempel forsøke å forklare hvorfor en fabrikkeier blir høyere vurdert enn en arbeider.
Les original på NDLA →
Sammenliknet med andre land er Norge et egalitært samfunn, det vil si at vi lever i et samfunn med stor likhet mellom de forskjellige sosiale gruppene. Inntektsforskjellene er mindre enn i de fleste andre land, utdanningssystemet er i hovedsak åpent for alle, og alle har lik rett til legehjelp og sykehusplass.
Ulike forhold mellom mennesker
Likevel er det "forskjell på folk" også i Norge. Noe av det som er lettest å observere, er forskjellene i samfunnet. Det er lett å se om noen har bolig og bil, men det er ikke like lett å for eksempel se hvem som har god helse eller ikke. I tillegg er det ikke bestandig lett å se om det er en systematisk sammenheng mellom disse ulikhetene i samfunnet.
Når vi skal forsøke å se på ulike forhold mellom mennesker, kan vi snakke om horisontale eller vertikale forskjeller. Horisontale forskjeller handler om å være i eller utenfor et sosialt system, som for eksempel å være i jobb versus å være arbeidsledig. Dersom vi derimot vil se på samfunnets klassestruktur eller lagdeling, handler det om vertikale forskjeller. Det vil si at vi følger et vertikalt prinsipp, hvor vi individer og våre roller blir plassert over eller under hverandre i en rangordning.
Sosial rang og lagdeling
Sosial rang blir brukt som betegnelse på den plasseringen en sosial rolle har i et samfunn der rollene er plassert over eller under hverandre. En måte å rangere rollene eller posisjonene på, er etter hvor stor prestisje de har eller hvor store ressurser som er knyttet til dem. Ordføreren i en kommune kan for eksempel ha høy sosial rang fordi dette er en posisjon med høy prestisje.
Penger er en ressurs som gir tilgang til andre ressurser i samfunnet. Dersom rikdom er skjevt fordelt, fører det vanligvis til en skjev fordeling av flere andre goder som kan kjøpes for penger, som bolig, klær, mat og reiser.
Sosial status
Sosial status handler om hvor stor anseelse en person har i det sosiale systemet. En person kan godt ha mye penger og en prestisjefylt stilling, men ha lav anseelse i samfunnet. En lege kan ha høy sosial rang på grunn av sin rolle, men det er ikke sikkert at legen skjøtter stillingen sin på en slik at måte at han eller hun samtidig har høy sosial status. Da har vedkommende høy sosial rang, men lav sosial status. Og motsatt – man kan enkelt ha høy anseelse selv om man ikke sitter i en sosial posisjon som gir høy rang i samfunnet. Med andre ord lav sosial rang, men høy sosial status.
Sosiale klasser
Sosiale klasser er en variant av den sosiale lagdelingen, men det er en vesentlig forskjell mellom lagdelingsanalyser og klasseanalyser: Klasseanalysen tar for seg forbindelsen og likhetene mellom de forskjellige lagene i samfunnet, mens lagdelingsanalysen tar for seg forskjellene. En lagdelingsanalyse vil for eksempel se på ulikhetene i inntekt mellom forskjellige grupper, mens en klasseanalyse vil se på hvilke forbindelser og forhold det er mellom gruppene. En klasseanalyse vil for eksempel forsøke å forklare hvorfor en fabrikkeier blir høyere vurdert enn en arbeider.
Les original på NDLA →
Thomas Piketty og økonomisk ulikhet
Oppgave 1
Diskuter før dere ser filmen:
Er det stor økonomisk ulikhet i Norge?
Blir det mer eller mindre økonomisk ulikhet i Norge?
Hva er de viktigste årsakene til økonomisk ulikhet?
Oppgave 2. Thomas Piketty og ulikhet
Se filmen (lengde 1:52) og svar på spørsmålene.
Hvem er Thomas Piketty?
Hva mener Thomas Piketty med formelen: r > g (r er større enn g)?
Hvordan beskriver filmen de økonomiske forskjellene i Norge?
Ifølge filmen tror mange mennesker at de økonomiske forskjellene i Norge er mindre enn de i virkeligheten er. Tror du det stemmer? Hvorfor er det eventuelt slik?
Gå inn på Statistisk sentralbyrås nettsider. Finn ut om de økonomiske forskjellene i Norge har økt eller sunket de siste fire–fem åra.
Oppgave 3. Tankesmien Agenda
Denne filmen er laget av Tankesmien Agenda.
Finn ut hva Agenda er, og hvem som står bak organisasjonen.
Diskuter deretter hva dere tror Agenda ønsker å oppnå med denne filmen.
Oppgave 4. Kritikken av Thomas Piketty
Les Marius Doksheims kritikk av Thomas Piketty på hjemmesidene til Civita: Piketty og ulikhetsdebatten.
Hva mener Marius Doksheim er feil i Thomas Pikettys teori?
Marius Doksheim er fagsjef i Civita. Finn ut hva Civita er, og hvem som står bak organisasjonen.
Diskuter hva som kan være årsakene til at organisasjonene Agenda og Civita har ulikt syn på Thomas Piketty.
Videre fordypning
Ulikhetens verdenshistorie
Les artikkelen i Agenda Magasin: Ulikhetens verdenshistorie.
Hva er årsakene til ulikhet, ifølge Piketty?
Hvordan blir økonomisk ulikhet legitimert?
Hva kan en gjøre for å minske ulikheten, ifølge Piketty?
Utforsk ulikhetsstatistikken
Ifølge en rapport fra Statistisk sentralbyrå er inntektsulikheten stor: Ulikheten – betydelig større enn statistikken viser.
Hva er årsakene til at ulikheten er større enn statistikken viser, ifølge artikkelen?
Les original på NDLA →
Diskuter før dere ser filmen:
Er det stor økonomisk ulikhet i Norge?
Blir det mer eller mindre økonomisk ulikhet i Norge?
Hva er de viktigste årsakene til økonomisk ulikhet?
Oppgave 2. Thomas Piketty og ulikhet
Se filmen (lengde 1:52) og svar på spørsmålene.
Hvem er Thomas Piketty?
Hva mener Thomas Piketty med formelen: r > g (r er større enn g)?
Hvordan beskriver filmen de økonomiske forskjellene i Norge?
Ifølge filmen tror mange mennesker at de økonomiske forskjellene i Norge er mindre enn de i virkeligheten er. Tror du det stemmer? Hvorfor er det eventuelt slik?
Gå inn på Statistisk sentralbyrås nettsider. Finn ut om de økonomiske forskjellene i Norge har økt eller sunket de siste fire–fem åra.
Oppgave 3. Tankesmien Agenda
Denne filmen er laget av Tankesmien Agenda.
Finn ut hva Agenda er, og hvem som står bak organisasjonen.
Diskuter deretter hva dere tror Agenda ønsker å oppnå med denne filmen.
Oppgave 4. Kritikken av Thomas Piketty
Les Marius Doksheims kritikk av Thomas Piketty på hjemmesidene til Civita: Piketty og ulikhetsdebatten.
Hva mener Marius Doksheim er feil i Thomas Pikettys teori?
Marius Doksheim er fagsjef i Civita. Finn ut hva Civita er, og hvem som står bak organisasjonen.
Diskuter hva som kan være årsakene til at organisasjonene Agenda og Civita har ulikt syn på Thomas Piketty.
Videre fordypning
Ulikhetens verdenshistorie
Les artikkelen i Agenda Magasin: Ulikhetens verdenshistorie.
Hva er årsakene til ulikhet, ifølge Piketty?
Hvordan blir økonomisk ulikhet legitimert?
Hva kan en gjøre for å minske ulikheten, ifølge Piketty?
Utforsk ulikhetsstatistikken
Ifølge en rapport fra Statistisk sentralbyrå er inntektsulikheten stor: Ulikheten – betydelig større enn statistikken viser.
Hva er årsakene til at ulikheten er større enn statistikken viser, ifølge artikkelen?
Les original på NDLA →
Ulikheter i Oslo
Er Oslo en delt by? I disse oppgavene skal du utforske de sosiale forskjellene i Oslo og sammenligne dem med der du bor. Start gjerne med å se videoen til rapperen Don Martin (lengde 4:00). I sangen skildrer han Oslo som en delt by og synger om sin tilhørighet til Oslo øst. Tittelen "Nilsen" referer til dikteren Rudolf Nilsen, visesangeren Lillebjørn Nilsen og rockemusikeren Joachim Nilsen, som alle kommer fra Oslo.
Du finner teksten til sangen og tolkninger av den på Don Martins nettside om sangen "Nilsen".
En T-banetur fra Oslo øst til Oslo vest
Bruk det interaktive kartet på siden Ulikhet i Oslo. En T-banetur fra Oslo vest til Oslo øst (envisio.no). Ta T-banen fra øst til vest i Oslo, og utforsk ulikheter i inntekt og levekår. (Hvis du ikke kan bruke det interaktive kartet, finner du en oversikt over levekårene under oppgavene. Der finner du også en lenke for hver stasjon til Google Earth hvis du vil utforske området nærmere.)
Velg ut minst to ulike sosiale faktorer som er beskrevet på det interaktive kartet. Beskriv deretter konkret hvordan disse sosiale faktorene endrer seg etter hvert som man beveger seg fra øst til vest i Oslo
Hva tror du er de viktigste grunnene til at det er så store forskjeller mellom øst og vest i Oslo?
Hvorfor tror du mennesker med den samme sosioøkonomiske statusen bosetter seg på det samme stedet?
Hvilke konsekvenser tror du den sosiale ulikheten mellom Oslo øst og Oslo vest kan få for dem som bor i byen og for det norske samfunnet?
Oversikt over info på OslokartetFuruset stasjon
Furuset stasjon på Google Earth (earth.google.com)
Nøkkeltall for Furuset stasjon
gjennomsnittsinntekt 2018: 353 000 kroner
andel blokkbebyggelse: 84 prosent
andel personer med lav utdannelse: 42 prosent
andel innvandrere med: kort botid = 7,9 prosent, lang botid = 39 prosent
andel med innvandrerforeldre: 25 prosent
Nøkkeltall bydelen til Furuset (Alna)
gjennomsnittlig levealder: kvinner = 83,2 år, menn = 79,3
arbeidsledighet (mars 2021): 7,9 prosent
droppet ut av videregående skole: 10,3 prosent
Ensjø stasjon
Ensjø stasjon på Google Earth (earth.google.com)
Nøkkeltall for Ensjø
gjennomsnittsinntekt 2018: 480 000 kroner
andel blokkbebyggelse: 96 prosent
andel personer med lav utdannelse: 15 prosent
andel innvandrere med: kort botid = 6,5 prosent, lang botid = 19 prosent
andel med innvandrerforeldre: 8,9 prosent
Nøkkeltall bydelen til Ensjø (Gamle Oslo)
gjennomsnittlig levealder: kvinner = 82,6 år, menn = 76,8 år
arbeidsledighet (mars 2021): 7,9 prosent
droppet ut av videregående skole: 16,4 prosent
Grønland stasjon
Grønland stasjon på Google Earth (earth.google.com)
Nøkkeltall for Grønland
gjennomsnittsinntekt 2018: 375 000 kroner
andel blokkbebyggelse: 99 prosent
andel personer med lav utdannelse: 29 prosent
andel innvandrere med: kort botid = 12 prosent, lang botid = 30 prosent
andel med innvandrerforeldre: 13 prosent
Nøkkeltall bydelen til Grønland (Gamle Oslo)
gjennomsnittlig levealder: kvinner = 82,6 år, menn = 76,8 år
arbeidsledighet (mars 2021): 7,9 prosent
droppet ut av videregående skole: 16,4 prosent
Majorstua stasjon
Majorstua stasjon på Google Earth (earth.google.com)
Nøkkeltall for Majorstua
gjennomsnittsinntekt 2018: 542 000 kroner
andel blokkbebyggelse: 96 prosent
andel personer med lav utdannelse: 12 prosent
andel innvandrere med: kort botid = 8,1 prosent, lang botid = 16 prosent
andel med innvandrerforeldre: 4,4 prosent
Nøkkeltall bydelen til Majorstua (Frogner)
gjennomsnittlig levealder: kvinner = 84,5 år, menn = 81,8 år
arbeidsledighet (mars 2021): 6,9 prosent
droppet ut av videregående skole: 7,1 prosent
Slemdal stasjon
Slemdal stasjon på Google Earth (earth.google.com)
Nøkkeltall for Slemdal
gjennomsnittsinntekt 2018: 1 080 000 kroner
andel blokkbebyggelse: 18 prosent
andel personer med lav utdannelse: 6,5 prosent
andel innvandrere med: kort botid = 6,5 prosent, lang botid = 7,9 prosent
andel med innvandrerforeldre: 1,5 prosent
Nøkkeltall bydelen til Slemdal (Vestre Aker)
gjennomsnittlig levealder: kvinner = 87, 2 år, menn = 83,4 år
arbeidsledighet (mars 2021): 3,8 prosent
droppet ut av videregående skole: 2,6 prosent
Holmenkollen stasjon
Holmenkollen stasjon på Google Earth (earth.google.com)
Nøkkeltall for Holmenkollen
gjennomsnittsinntekt 2018: 907 000 kroner
andel blokkbebyggelse: 38 prosent
andel personer med lav utdannelse: 15 prosent
andel innvandrere med: kort botid = 4,1 prosent, lang botid = 11 prosent
andel med innvandrerforeldre: 2,1 prosent
Nøkkeltall bydelen til Holmenkollen (Vestre Aker)
gjennomsnittlig levealder: kvinner = 87,2 år, menn = 83,4 år
arbeidsledighet (mars 2021): 3,8 prosent
droppet ut av videregående skole: 2,6 prosent
Utforskningsoppgaver
Utforsk ulike sider ved ulikheten i Oslo og stedet der du bor. Del klassen i grupper, fordel oppgavene i de klikkbare boksene under, og framfør resultatet for hverandre. Dere kan også velge en av oppgaven hver for dere og svare på den.
1. Boligprisene i Oslo øst og Oslo vestEn årsak til ulikhetene i Oslo er forskjeller i boligbebyggelsen og boligprisene mellom Oslo øst og Oslo vest.
Finn to boligannonser for en bolig på østkanten og en bolig på vestkanten som ligner hverandre i størrelse. Sammenlign prisen mellom dem. Du kan for eksempel bruke Finn eiendom (finn.no).
Hvordan kan boligprisene føre til skillelinjer mellom øst og vest?
Ulikhetene i Oslo går langt tilbake i tid. Hva er de historiske grunnene til at boligbebyggelsen og boligprisene er forskjellige på Oslo øst og Oslo vest?
Relevante kilder:
Sosiologen: Østkant og vestkant: Oslos historie som delt by
Lokalhistoriewiki.no: Øst- og vestkant i Oslo
2. Oslo og NorgeSkyldes de store forskjellene i Oslo at noen av bydelene skiller seg ut fra resten av Norge?
Velg to bydeler i Oslo vest og en i Oslo øst og finn gjennomsnittsinntekten eller medianinntekten for disse bydelene på SSB-siden under.
SSB: Inntekts- og formuesstatistikk for husholdninger
Sammenlign tallene du fant i oppgave a med gjennomsnitts- eller medianinntekten i hele Norge og det stedet der du bor.
Basert på det du har funnet ut, på hvilke måter skiller Oslo øst og Oslo vest seg ut fra resten av Norge?
Diskuter årsakene til eventuelle forskjeller og likheter mellom Oslo og andre deler av Norge.
3. Innvandring i OsloAlle bydelene i Oslo har en høyere andel innvandrere enn gjennomsnittet i Norge. Utforsk innvandringen ved hjelp av Oslo kommunes statistikk over personer med innvandrerbakgrunn på siden under.
Oslo kommune: Personer med innvandrerbakgrunn
Undersøk hvor stor andel innvandrere de ulike bydelene i Oslo har.
Undersøk hvilke områder av verden innvandrerne kommer fra i de ulike bydelene Oslo. Bruk Oslo kommunes statistikk over personer med innvandrerbakgrunn.
Hvordan kan innvandrerbefolkningen påvirke de kulturelle forskjellene mellom Oslo vest og Oslo øst?
4. Er Oslo en delt by?Ulikheten i Oslo er et politisk stridsspørsmål. Den venstreorienterte tankesmien Manifest har kalt Oslo en delt by. Den høyreorienterte tankesmien Civita hevder derimot at Oslo ikke er en delt, men en sammensatt by, fordi forskjellene innad i de ulike bydelene er så store.
Finn eksempler på inntektsforskjeller innad i de ulike bydelene i Oslo. Dere kan bruke dette interaktive kartet med oversikt over gjennomsnittsformue per postnummer fra 2016 (carto.com).
Diskuter om det er riktig eller galt å kalle Oslo en delt by ut fra det dere har funnet ut. Begrunn svaret.
Diskuter om vi bør ha mer eller mindre fokus på de sosiale forskjellene i byer som Oslo. Er det nødvendig å ha fokus på forskjellene, eller kan det virke stigmatiserende?
Relevante kilder:
Forfatter angriper politikere for å la Oslo bli en stadig mer delt by (radikalportal.no)
Oslo – den sammensatte byen (civita.no)
5. Boformene i Oslo øst og Oslo vestBruk siden Oslo kommunes Bydelsfakta til å utforske eierform og trangboddhet i Oslo øst og Oslo vest.
Oslo kommune: Bydelsfakta – statistikk om befolkning, levekår og boforhold
Sammenlign eierformene på Holmenkollen og Slemdal i bydel Vestre Aker i Oslo vest med Grønland i bydel gamle Oslo og Furuset i bydel Alna i Oslo øst. Hva er forskjellene?
Bydelsfakta Oslo kommune: Bydel Vestre Aker. Eierform
Bydelsfakta Oslo kommune: Bydel Gamle Oslo. Eierform
Bydelsfakta Oslo kommune: Bydel Alna. Eierform
Sammenlign trangboddheten i Holmenkollen og Slemdal i bydel Vestre Aker i Oslo vest med Grønland i bydel gamle Oslo og Furuset i bydel Alna i Oslo øst. Hva er forskjellene?
Bydelsfakta Oslo kommune. Bydel Vestre Aker. Rom per person
Bydelsfakta Oslo kommune. Bydel Gamle Oslo. Rom per person
Bydelsfakta Oslo kommune: Bydel Alna. Rom per person
Diskuter hvordan eierform og trangboddhet kan påvirke livskvaliteten til dem som bor i Oslo øst og Oslo vest.
6. Rusmiddelbruken i OsloBruk rapporten Oslohelsa 2023 til å utforske bruken av alkohol og hasj blant unge i Oslo. Du finner relevante diagrammer på sidene 169 og 170.
Oslo kommune: Oslohelsa 2023 (PDF)
Hvilke forskjeller finner du når det gjelder alkoholbruken i bydelene Alna og Gamlebyen i Oslo øst og bydelene Frogner og Vestre Aker i Oslo vest?
Hvilke forskjeller finner du når det gjelder hasjbruken blant unge i bydelene Alna og Gamlebyen i Oslo øst og bydelene Frogner og Vestre Aker i Oslo vest?
Finn ut mer i mediene om rusmiddelbruken i Oslo øst og Oslo vest.
Diskuter hva som kan være årsakene til forskjellene mellom Oslo øst og Oslo vest når det gjelder rusmidler.
7. Kulturelle forskjeller i OsloDet er ikke bare sosiale og økonomiske forskjeller mellom de ulike delene av Oslo, men også kulturelle forskjeller.
Finn noen eksempler på kulturelle forskjeller med tanke på språk, musikk, klesstil og fritidsinteresser mellom Oslo øst og Oslo vest.
Diskuter hva som kan være årsakene til at disse kulturelle forskjellene har utviklet seg.
Finn noen eksempler på ulike medieframstillinger av kulturen i Oslo øst og Oslo vest i for eksempel film, humorprogrammer eller TV-serier. Hva velger de ulike framstillingene å fokusere på?
Diskuter i hvilken grad mediene bidrar til å opprettholde og forsterke kulturelle stereotypier mellom Oslo øst og Oslo vest.
8. Ulikheten der du borFinn oversikt over sosiale og økonomiske forskjeller blant kommunene eller bydelene der du selv bor. Bruk statistikk på kommunens hjemmesider eller eventuelt sidene under.
SSB: Inntekts- og formuesstatistikk for husholdninger
SSB: Kommunefakta
Nav: Statistikk
FHI: Folkehelse i kommunene
Hva er de største forskjellene du finner mellom ulike områder av ditt nærmiljø?
Diskuter hva som kan være de viktigste årsakene til de forskjellene du har funnet.
Kilder
Ljunggren, J. (Red). (2017). Oslo – ulikhetenes by. Cappelen Damm Akademisk.
Oslo kommune (u.å.). Bydelsfakta – statistikk om befolkning, levekår og boforhold. https://bydelsfakta.oslo.kommune.no/
Les original på NDLA →
Du finner teksten til sangen og tolkninger av den på Don Martins nettside om sangen "Nilsen".
En T-banetur fra Oslo øst til Oslo vest
Bruk det interaktive kartet på siden Ulikhet i Oslo. En T-banetur fra Oslo vest til Oslo øst (envisio.no). Ta T-banen fra øst til vest i Oslo, og utforsk ulikheter i inntekt og levekår. (Hvis du ikke kan bruke det interaktive kartet, finner du en oversikt over levekårene under oppgavene. Der finner du også en lenke for hver stasjon til Google Earth hvis du vil utforske området nærmere.)
Velg ut minst to ulike sosiale faktorer som er beskrevet på det interaktive kartet. Beskriv deretter konkret hvordan disse sosiale faktorene endrer seg etter hvert som man beveger seg fra øst til vest i Oslo
Hva tror du er de viktigste grunnene til at det er så store forskjeller mellom øst og vest i Oslo?
Hvorfor tror du mennesker med den samme sosioøkonomiske statusen bosetter seg på det samme stedet?
Hvilke konsekvenser tror du den sosiale ulikheten mellom Oslo øst og Oslo vest kan få for dem som bor i byen og for det norske samfunnet?
Oversikt over info på OslokartetFuruset stasjon
Furuset stasjon på Google Earth (earth.google.com)
Nøkkeltall for Furuset stasjon
gjennomsnittsinntekt 2018: 353 000 kroner
andel blokkbebyggelse: 84 prosent
andel personer med lav utdannelse: 42 prosent
andel innvandrere med: kort botid = 7,9 prosent, lang botid = 39 prosent
andel med innvandrerforeldre: 25 prosent
Nøkkeltall bydelen til Furuset (Alna)
gjennomsnittlig levealder: kvinner = 83,2 år, menn = 79,3
arbeidsledighet (mars 2021): 7,9 prosent
droppet ut av videregående skole: 10,3 prosent
Ensjø stasjon
Ensjø stasjon på Google Earth (earth.google.com)
Nøkkeltall for Ensjø
gjennomsnittsinntekt 2018: 480 000 kroner
andel blokkbebyggelse: 96 prosent
andel personer med lav utdannelse: 15 prosent
andel innvandrere med: kort botid = 6,5 prosent, lang botid = 19 prosent
andel med innvandrerforeldre: 8,9 prosent
Nøkkeltall bydelen til Ensjø (Gamle Oslo)
gjennomsnittlig levealder: kvinner = 82,6 år, menn = 76,8 år
arbeidsledighet (mars 2021): 7,9 prosent
droppet ut av videregående skole: 16,4 prosent
Grønland stasjon
Grønland stasjon på Google Earth (earth.google.com)
Nøkkeltall for Grønland
gjennomsnittsinntekt 2018: 375 000 kroner
andel blokkbebyggelse: 99 prosent
andel personer med lav utdannelse: 29 prosent
andel innvandrere med: kort botid = 12 prosent, lang botid = 30 prosent
andel med innvandrerforeldre: 13 prosent
Nøkkeltall bydelen til Grønland (Gamle Oslo)
gjennomsnittlig levealder: kvinner = 82,6 år, menn = 76,8 år
arbeidsledighet (mars 2021): 7,9 prosent
droppet ut av videregående skole: 16,4 prosent
Majorstua stasjon
Majorstua stasjon på Google Earth (earth.google.com)
Nøkkeltall for Majorstua
gjennomsnittsinntekt 2018: 542 000 kroner
andel blokkbebyggelse: 96 prosent
andel personer med lav utdannelse: 12 prosent
andel innvandrere med: kort botid = 8,1 prosent, lang botid = 16 prosent
andel med innvandrerforeldre: 4,4 prosent
Nøkkeltall bydelen til Majorstua (Frogner)
gjennomsnittlig levealder: kvinner = 84,5 år, menn = 81,8 år
arbeidsledighet (mars 2021): 6,9 prosent
droppet ut av videregående skole: 7,1 prosent
Slemdal stasjon
Slemdal stasjon på Google Earth (earth.google.com)
Nøkkeltall for Slemdal
gjennomsnittsinntekt 2018: 1 080 000 kroner
andel blokkbebyggelse: 18 prosent
andel personer med lav utdannelse: 6,5 prosent
andel innvandrere med: kort botid = 6,5 prosent, lang botid = 7,9 prosent
andel med innvandrerforeldre: 1,5 prosent
Nøkkeltall bydelen til Slemdal (Vestre Aker)
gjennomsnittlig levealder: kvinner = 87, 2 år, menn = 83,4 år
arbeidsledighet (mars 2021): 3,8 prosent
droppet ut av videregående skole: 2,6 prosent
Holmenkollen stasjon
Holmenkollen stasjon på Google Earth (earth.google.com)
Nøkkeltall for Holmenkollen
gjennomsnittsinntekt 2018: 907 000 kroner
andel blokkbebyggelse: 38 prosent
andel personer med lav utdannelse: 15 prosent
andel innvandrere med: kort botid = 4,1 prosent, lang botid = 11 prosent
andel med innvandrerforeldre: 2,1 prosent
Nøkkeltall bydelen til Holmenkollen (Vestre Aker)
gjennomsnittlig levealder: kvinner = 87,2 år, menn = 83,4 år
arbeidsledighet (mars 2021): 3,8 prosent
droppet ut av videregående skole: 2,6 prosent
Utforskningsoppgaver
Utforsk ulike sider ved ulikheten i Oslo og stedet der du bor. Del klassen i grupper, fordel oppgavene i de klikkbare boksene under, og framfør resultatet for hverandre. Dere kan også velge en av oppgaven hver for dere og svare på den.
1. Boligprisene i Oslo øst og Oslo vestEn årsak til ulikhetene i Oslo er forskjeller i boligbebyggelsen og boligprisene mellom Oslo øst og Oslo vest.
Finn to boligannonser for en bolig på østkanten og en bolig på vestkanten som ligner hverandre i størrelse. Sammenlign prisen mellom dem. Du kan for eksempel bruke Finn eiendom (finn.no).
Hvordan kan boligprisene føre til skillelinjer mellom øst og vest?
Ulikhetene i Oslo går langt tilbake i tid. Hva er de historiske grunnene til at boligbebyggelsen og boligprisene er forskjellige på Oslo øst og Oslo vest?
Relevante kilder:
Sosiologen: Østkant og vestkant: Oslos historie som delt by
Lokalhistoriewiki.no: Øst- og vestkant i Oslo
2. Oslo og NorgeSkyldes de store forskjellene i Oslo at noen av bydelene skiller seg ut fra resten av Norge?
Velg to bydeler i Oslo vest og en i Oslo øst og finn gjennomsnittsinntekten eller medianinntekten for disse bydelene på SSB-siden under.
SSB: Inntekts- og formuesstatistikk for husholdninger
Sammenlign tallene du fant i oppgave a med gjennomsnitts- eller medianinntekten i hele Norge og det stedet der du bor.
Basert på det du har funnet ut, på hvilke måter skiller Oslo øst og Oslo vest seg ut fra resten av Norge?
Diskuter årsakene til eventuelle forskjeller og likheter mellom Oslo og andre deler av Norge.
3. Innvandring i OsloAlle bydelene i Oslo har en høyere andel innvandrere enn gjennomsnittet i Norge. Utforsk innvandringen ved hjelp av Oslo kommunes statistikk over personer med innvandrerbakgrunn på siden under.
Oslo kommune: Personer med innvandrerbakgrunn
Undersøk hvor stor andel innvandrere de ulike bydelene i Oslo har.
Undersøk hvilke områder av verden innvandrerne kommer fra i de ulike bydelene Oslo. Bruk Oslo kommunes statistikk over personer med innvandrerbakgrunn.
Hvordan kan innvandrerbefolkningen påvirke de kulturelle forskjellene mellom Oslo vest og Oslo øst?
4. Er Oslo en delt by?Ulikheten i Oslo er et politisk stridsspørsmål. Den venstreorienterte tankesmien Manifest har kalt Oslo en delt by. Den høyreorienterte tankesmien Civita hevder derimot at Oslo ikke er en delt, men en sammensatt by, fordi forskjellene innad i de ulike bydelene er så store.
Finn eksempler på inntektsforskjeller innad i de ulike bydelene i Oslo. Dere kan bruke dette interaktive kartet med oversikt over gjennomsnittsformue per postnummer fra 2016 (carto.com).
Diskuter om det er riktig eller galt å kalle Oslo en delt by ut fra det dere har funnet ut. Begrunn svaret.
Diskuter om vi bør ha mer eller mindre fokus på de sosiale forskjellene i byer som Oslo. Er det nødvendig å ha fokus på forskjellene, eller kan det virke stigmatiserende?
Relevante kilder:
Forfatter angriper politikere for å la Oslo bli en stadig mer delt by (radikalportal.no)
Oslo – den sammensatte byen (civita.no)
5. Boformene i Oslo øst og Oslo vestBruk siden Oslo kommunes Bydelsfakta til å utforske eierform og trangboddhet i Oslo øst og Oslo vest.
Oslo kommune: Bydelsfakta – statistikk om befolkning, levekår og boforhold
Sammenlign eierformene på Holmenkollen og Slemdal i bydel Vestre Aker i Oslo vest med Grønland i bydel gamle Oslo og Furuset i bydel Alna i Oslo øst. Hva er forskjellene?
Bydelsfakta Oslo kommune: Bydel Vestre Aker. Eierform
Bydelsfakta Oslo kommune: Bydel Gamle Oslo. Eierform
Bydelsfakta Oslo kommune: Bydel Alna. Eierform
Sammenlign trangboddheten i Holmenkollen og Slemdal i bydel Vestre Aker i Oslo vest med Grønland i bydel gamle Oslo og Furuset i bydel Alna i Oslo øst. Hva er forskjellene?
Bydelsfakta Oslo kommune. Bydel Vestre Aker. Rom per person
Bydelsfakta Oslo kommune. Bydel Gamle Oslo. Rom per person
Bydelsfakta Oslo kommune: Bydel Alna. Rom per person
Diskuter hvordan eierform og trangboddhet kan påvirke livskvaliteten til dem som bor i Oslo øst og Oslo vest.
6. Rusmiddelbruken i OsloBruk rapporten Oslohelsa 2023 til å utforske bruken av alkohol og hasj blant unge i Oslo. Du finner relevante diagrammer på sidene 169 og 170.
Oslo kommune: Oslohelsa 2023 (PDF)
Hvilke forskjeller finner du når det gjelder alkoholbruken i bydelene Alna og Gamlebyen i Oslo øst og bydelene Frogner og Vestre Aker i Oslo vest?
Hvilke forskjeller finner du når det gjelder hasjbruken blant unge i bydelene Alna og Gamlebyen i Oslo øst og bydelene Frogner og Vestre Aker i Oslo vest?
Finn ut mer i mediene om rusmiddelbruken i Oslo øst og Oslo vest.
Diskuter hva som kan være årsakene til forskjellene mellom Oslo øst og Oslo vest når det gjelder rusmidler.
7. Kulturelle forskjeller i OsloDet er ikke bare sosiale og økonomiske forskjeller mellom de ulike delene av Oslo, men også kulturelle forskjeller.
Finn noen eksempler på kulturelle forskjeller med tanke på språk, musikk, klesstil og fritidsinteresser mellom Oslo øst og Oslo vest.
Diskuter hva som kan være årsakene til at disse kulturelle forskjellene har utviklet seg.
Finn noen eksempler på ulike medieframstillinger av kulturen i Oslo øst og Oslo vest i for eksempel film, humorprogrammer eller TV-serier. Hva velger de ulike framstillingene å fokusere på?
Diskuter i hvilken grad mediene bidrar til å opprettholde og forsterke kulturelle stereotypier mellom Oslo øst og Oslo vest.
8. Ulikheten der du borFinn oversikt over sosiale og økonomiske forskjeller blant kommunene eller bydelene der du selv bor. Bruk statistikk på kommunens hjemmesider eller eventuelt sidene under.
SSB: Inntekts- og formuesstatistikk for husholdninger
SSB: Kommunefakta
Nav: Statistikk
FHI: Folkehelse i kommunene
Hva er de største forskjellene du finner mellom ulike områder av ditt nærmiljø?
Diskuter hva som kan være de viktigste årsakene til de forskjellene du har funnet.
Kilder
Ljunggren, J. (Red). (2017). Oslo – ulikhetenes by. Cappelen Damm Akademisk.
Oslo kommune (u.å.). Bydelsfakta – statistikk om befolkning, levekår og boforhold. https://bydelsfakta.oslo.kommune.no/
Les original på NDLA →
Utforsk kapital og kulturelle koder
Oppgave 1 – Hva er kulturell kapital?
Les fagartikkelen om kulturell kapital, og utdyp disse stikkordene på bakgrunn av det du finner i artikkelen.
kapital
kulturell kapital
sosial kapital
kulturelle koder
høykultur
lavkultur
makt
status
klasseskiller
Oppgave 2 – Utforsk kulturelle koder og kapital i Rådebank
Del 1
Hendelsene i dramaserien Rådebank er inspirert av virkelige hendelser i rånemiljøet i Bø, Notodden og Ulefoss. I denne oppgaven skal du undersøke kapitalen til en av karakterene i Rådebank, og hvilke kulturelle koder som gjelder i rånemiljøet.
Glenn-Tore (GT) er hovedpersonen i serien. Se første episode av sesong 1, og bruk punktene under for å beskrive GT. Legg også merke til hvilke kulturelle koder som gjelder i miljøet han tilhører.
bosted og interiør
livssyn
politisk syn
venner
jobb
utdanning
inntekt
interesser og fritid
klessmak
lesevaner
musikksmak
mat og drikke
filmer
bil (hvis de har bil)
verdier
Del 2 – drøfting i par
Gå gjennom del 1 sammen med en medelev, og sammenlign hva dere har notert. Har dere gjort noen av de samme observasjonene?
I artikkelen om kulturell kapital står det at "Det å mestre kulturelle koder er å ha det vi kan kalle kulturell kapital". Hvilke kulturelle koder gjelder for GT og miljøet han er en del av? Er noen av disse kulturelle kodene i konflikt med koder som gjelder i samfunnet generelt?
Er det noen karakterer i serien som representerer en annen type kulturell kapital enn den GT har?
Hva forteller episoden oss om makt, status og klasseskiller?
Hvem er det som definerer hva som anses som lavkultur og hva som anser som høykultur? Hvordan ser karakterene i serien Rådebank på seg selv og sine kulturelle koder, tror dere?
Hvor nyttig synes dere begrepet kulturell kapital har vært i arbeidet med å forstå karakterene og tematikken i Rådebank?
Les original på NDLA →
Les fagartikkelen om kulturell kapital, og utdyp disse stikkordene på bakgrunn av det du finner i artikkelen.
kapital
kulturell kapital
sosial kapital
kulturelle koder
høykultur
lavkultur
makt
status
klasseskiller
Oppgave 2 – Utforsk kulturelle koder og kapital i Rådebank
Del 1
Hendelsene i dramaserien Rådebank er inspirert av virkelige hendelser i rånemiljøet i Bø, Notodden og Ulefoss. I denne oppgaven skal du undersøke kapitalen til en av karakterene i Rådebank, og hvilke kulturelle koder som gjelder i rånemiljøet.
Glenn-Tore (GT) er hovedpersonen i serien. Se første episode av sesong 1, og bruk punktene under for å beskrive GT. Legg også merke til hvilke kulturelle koder som gjelder i miljøet han tilhører.
bosted og interiør
livssyn
politisk syn
venner
jobb
utdanning
inntekt
interesser og fritid
klessmak
lesevaner
musikksmak
mat og drikke
filmer
bil (hvis de har bil)
verdier
Del 2 – drøfting i par
Gå gjennom del 1 sammen med en medelev, og sammenlign hva dere har notert. Har dere gjort noen av de samme observasjonene?
I artikkelen om kulturell kapital står det at "Det å mestre kulturelle koder er å ha det vi kan kalle kulturell kapital". Hvilke kulturelle koder gjelder for GT og miljøet han er en del av? Er noen av disse kulturelle kodene i konflikt med koder som gjelder i samfunnet generelt?
Er det noen karakterer i serien som representerer en annen type kulturell kapital enn den GT har?
Hva forteller episoden oss om makt, status og klasseskiller?
Hvem er det som definerer hva som anses som lavkultur og hva som anser som høykultur? Hvordan ser karakterene i serien Rådebank på seg selv og sine kulturelle koder, tror dere?
Hvor nyttig synes dere begrepet kulturell kapital har vært i arbeidet med å forstå karakterene og tematikken i Rådebank?
Les original på NDLA →
Makt og former for maktutøvelse
Algoritmenes makt
Oppgave 1: Mobilens makt
Diskuter i grupper.
Hva legger dere i ordet makt?
På hvilke måter kan mobilen og datateknologi gi dere mer makt over omgivelsene?
På hvilke måter kan mobilen og datateknologi gi omgivelsene mer makt over dere?
Ifølge teknososiologen Zeynep Tüfekci er oppmerksomhet blitt en vare som selges av teknologiselskaper som Facebook og Google. For å holde på oppmerksomheten blir brukerne ofte ledet til mer og mer ekstremt innhold. Diskuter denne påstanden. Er dere enige eller uenige?
Hva er makt? Makt er et sosialt fenomen med mange forskjellige sider.
På den ene siden handler makt om å bestemme eller ha innflytelse over andre. Du har makt når du får andre til å gjøre noe de ellers ikke ville ha gjort.
På den andre siden kan makt også handle om en evne eller kraft noen har til å utføre noe, til å ta vare på sine egne interesser og til å ha innflytelse over sitt eget liv.
Makt kan også handle om sosiale strukturer. De sosiale, kulturelle, politiske og økonomiske strukturene i samfunnet har også makt over oss og er med på å styre hverdagen vår.
Du kan lese mer om hva makt er, og hvordan makt kan defineres, i artikkelen Hva er makt.
Oppgave 2: Algoritmenes makt
Se filmen over og svar på spørsmålene.
Hva er kunstig intelligens (AI, på norsk også kalt KI)?
Hvordan påvirker algoritmer søkeresultatene du og andre får på nett? Gi konkrete eksempler.
Hvordan kan ulike algoritmer skape diskriminering og opprettholde skjeve maktforhold?
Hvordan kan kunnskapen algoritmene har lagret om deg, bli brukt til å påvirke dine meninger, preferanser og valg?
Diskuter: Hvordan kan algoritmer bli brukt i framtiden til å gi databrukere mer eller mindre makt?
Diskuter: Kan algoritmer hindre originalitet og nyskaping, siden de velger ut det som en selv eller andre har valgt fra før?
Oppgave 3: Utforsk algoritmene
Sett dere sammen i par (gjerne med en som har andre interesser enn deg).
Velg et sosialt medium, som for eksempel Facebook, Snapchat eller Instagram.
Sammenlign hvilke reklamer og forslag til artikler dere får. Hva er likt, og hva er forskjellig?
Hva slags informasjon og digitale spor har algoritmene brukt for å velge ut nettopp disse artiklene og reklamene?
På hvilke måter kan sosiale medier påvirke virkelighetsoppfatningen deres og hvilke konkrete valg dere gjør i hverdagen? Gi konkrete eksempler.
Velg en søkemotor, og sammenlign svarene dere får når dere søker på ulike ord. Hvilke likheter og forskjeller finner dere?
Undersøk hvilke muligheter dere har til å kontrollere og begrense informasjon ulike søkemotorer og sosiale medier samler inn om dere.
Hvis algoritmene bare gir oss informasjon som bekrefter våre egne meninger, kan det oppstå ekkokamre. Ekkokamre oppstår når informasjon, ideer eller oppfatninger forsterkes fordi de blir gjentatt innenfor en avgrenset gruppe. Diskuter i hvilken grad det finnes ekkokamre i deres miljø, og i hvilken grad ekkokamre kan være en trussel mot demokratiet.
Kilder
Lundblad, M. (2019, 23. oktober). «– Vi går ikke til folk og spør "samtykker du til at bilen din forurenser?"». Agenda magasin. https://agendamagasin.no/intervjuer/zeynep-tufekci/
Les original på NDLA →
Diskuter i grupper.
Hva legger dere i ordet makt?
På hvilke måter kan mobilen og datateknologi gi dere mer makt over omgivelsene?
På hvilke måter kan mobilen og datateknologi gi omgivelsene mer makt over dere?
Ifølge teknososiologen Zeynep Tüfekci er oppmerksomhet blitt en vare som selges av teknologiselskaper som Facebook og Google. For å holde på oppmerksomheten blir brukerne ofte ledet til mer og mer ekstremt innhold. Diskuter denne påstanden. Er dere enige eller uenige?
Hva er makt? Makt er et sosialt fenomen med mange forskjellige sider.
På den ene siden handler makt om å bestemme eller ha innflytelse over andre. Du har makt når du får andre til å gjøre noe de ellers ikke ville ha gjort.
På den andre siden kan makt også handle om en evne eller kraft noen har til å utføre noe, til å ta vare på sine egne interesser og til å ha innflytelse over sitt eget liv.
Makt kan også handle om sosiale strukturer. De sosiale, kulturelle, politiske og økonomiske strukturene i samfunnet har også makt over oss og er med på å styre hverdagen vår.
Du kan lese mer om hva makt er, og hvordan makt kan defineres, i artikkelen Hva er makt.
Oppgave 2: Algoritmenes makt
Se filmen over og svar på spørsmålene.
Hva er kunstig intelligens (AI, på norsk også kalt KI)?
Hvordan påvirker algoritmer søkeresultatene du og andre får på nett? Gi konkrete eksempler.
Hvordan kan ulike algoritmer skape diskriminering og opprettholde skjeve maktforhold?
Hvordan kan kunnskapen algoritmene har lagret om deg, bli brukt til å påvirke dine meninger, preferanser og valg?
Diskuter: Hvordan kan algoritmer bli brukt i framtiden til å gi databrukere mer eller mindre makt?
Diskuter: Kan algoritmer hindre originalitet og nyskaping, siden de velger ut det som en selv eller andre har valgt fra før?
Oppgave 3: Utforsk algoritmene
Sett dere sammen i par (gjerne med en som har andre interesser enn deg).
Velg et sosialt medium, som for eksempel Facebook, Snapchat eller Instagram.
Sammenlign hvilke reklamer og forslag til artikler dere får. Hva er likt, og hva er forskjellig?
Hva slags informasjon og digitale spor har algoritmene brukt for å velge ut nettopp disse artiklene og reklamene?
På hvilke måter kan sosiale medier påvirke virkelighetsoppfatningen deres og hvilke konkrete valg dere gjør i hverdagen? Gi konkrete eksempler.
Velg en søkemotor, og sammenlign svarene dere får når dere søker på ulike ord. Hvilke likheter og forskjeller finner dere?
Undersøk hvilke muligheter dere har til å kontrollere og begrense informasjon ulike søkemotorer og sosiale medier samler inn om dere.
Hvis algoritmene bare gir oss informasjon som bekrefter våre egne meninger, kan det oppstå ekkokamre. Ekkokamre oppstår når informasjon, ideer eller oppfatninger forsterkes fordi de blir gjentatt innenfor en avgrenset gruppe. Diskuter i hvilken grad det finnes ekkokamre i deres miljø, og i hvilken grad ekkokamre kan være en trussel mot demokratiet.
Kilder
Lundblad, M. (2019, 23. oktober). «– Vi går ikke til folk og spør "samtykker du til at bilen din forurenser?"». Agenda magasin. https://agendamagasin.no/intervjuer/zeynep-tufekci/
Les original på NDLA →
Autoritet og legitim makt
Autoritet og legitim makt
Til daglig lar vi ofte andre bestemme over oss uten at de behøver å bruke tvang. Elevene føyer seg etter læreren, og ansatte føyer seg etter sjefens ordre. Den viktigste grunnen til at vi lar andre bestemme, er at de har legitim makt. Det vil si at vi selv aksepterer den makten andre har over oss. Legen din kan for eksempel be deg om å ta av deg klærne uten at du protesterer. Vi aksepterer at legen har en legitim makt til å se oss nakne og undersøke kroppen vår inne på legekontoret.
En person som har legitim makt, har autoritet. Det vil si at han eller hun har makt uten at de trenger å bruke maktmidler eller manipulering. En lærer har for eksempel autoritet i klasserommet hvis elevene frivillig gjør det han eller hun ber dem om. Denne autoriteten kommer ikke fra læreren – autoriteten kommer nedenfra. Det er elevene som gir læreren autoritet. Hvis læreren ikke lever opp til elevenes forventninger og oppfører seg på en måte de ikke aksepterer, vil han eller hun miste autoriteten sin.
Max Weber om grunnlaget for autoritet
Det kan være flere ulike grunner til at vi gir noen autoritet og lar dem bestemme. Max Weber skiller mellom tre ulike grunnlag for legitim makt i moderne samfunn.
Tradisjonell autoritet: Det vil si at ledere har autoritet på grunn av kulturelle tradisjoner og vaner. Det kan for eksempel være konger eller adelsmenn som har arvet makten.Karismatisk autoritet: Det vil si at ledere har autoritet på grunn av helt spesielle personlige egenskaper. Det kan for eksempel være Jesus eller Hitler, som ifølge tilhengerne er helt eksepsjonelle mennesker.Rasjonell-legal autoritet: Det vil si at ledere har autoritet på grunn av formelle lover, regler eller prosedyrer. Det kan for eksempel være statsministeren som blir valgt, eller en høyesterettsdommer som blir utpekt av regjeringen.
Ifølge Max Weber er det et kjennetegn ved moderne samfunn at den rasjonelle-legale autoriteten tar over og erstatter tradisjonell og karismatisk autoritet. Tidligere styrte konger og adelsmenn fordi de kom fra en bestemt familie. I dag styrer valgte statsledere og byråkrater fordi de er valgt eller utpekt via formelle prosedyrer.
Også i dag kan vi imidlertid ofte finne en blanding av de ulike formene for autoritet. En populær lærer kan for eksempel både ha autoritet i klasserommet på grunn av jobben og utdannelsen sin (rasjonell-legal autoritet) og på grunn av de personlige egenskapene sine (karismatisk autoritet).
En annen kilde til legitimitet i moderne samfunn er kunnskap. I vårt samfunn får mange individer og yrkesgrupper maktposisjoner fordi de har en spesiell utdannelse. Leger, ingeniører eller rørleggere har profesjonell autoritet på grunn av sin spesielle fagkunnskap. Ofte har ledere i dag en kombinasjon av profesjonell og legal-rasjonell autoritet. Faglig kompetanse er ofte en forutsetning for at ledere får bestemte maktposisjoner.
Repetisjonssquiz
Kilder
Engelstad, F. (2005). Hva er makt. Oslo: Universitetsforlaget.
Engelstad, F. (2019, 20. juni). Makt. Hentet fra https://snl.no/makt
Giddens, A. & Sutton, P. W. (2017). Sociology (8. utg.). Cambridge: Polity Press.
Schiefloe, P.M. (2019). Mennesker og Samfunn (3. utg.). Oslo: Vigmostad & Bjørke.
Les original på NDLA →
Til daglig lar vi ofte andre bestemme over oss uten at de behøver å bruke tvang. Elevene føyer seg etter læreren, og ansatte føyer seg etter sjefens ordre. Den viktigste grunnen til at vi lar andre bestemme, er at de har legitim makt. Det vil si at vi selv aksepterer den makten andre har over oss. Legen din kan for eksempel be deg om å ta av deg klærne uten at du protesterer. Vi aksepterer at legen har en legitim makt til å se oss nakne og undersøke kroppen vår inne på legekontoret.
En person som har legitim makt, har autoritet. Det vil si at han eller hun har makt uten at de trenger å bruke maktmidler eller manipulering. En lærer har for eksempel autoritet i klasserommet hvis elevene frivillig gjør det han eller hun ber dem om. Denne autoriteten kommer ikke fra læreren – autoriteten kommer nedenfra. Det er elevene som gir læreren autoritet. Hvis læreren ikke lever opp til elevenes forventninger og oppfører seg på en måte de ikke aksepterer, vil han eller hun miste autoriteten sin.
Max Weber om grunnlaget for autoritet
Det kan være flere ulike grunner til at vi gir noen autoritet og lar dem bestemme. Max Weber skiller mellom tre ulike grunnlag for legitim makt i moderne samfunn.
Tradisjonell autoritet: Det vil si at ledere har autoritet på grunn av kulturelle tradisjoner og vaner. Det kan for eksempel være konger eller adelsmenn som har arvet makten.Karismatisk autoritet: Det vil si at ledere har autoritet på grunn av helt spesielle personlige egenskaper. Det kan for eksempel være Jesus eller Hitler, som ifølge tilhengerne er helt eksepsjonelle mennesker.Rasjonell-legal autoritet: Det vil si at ledere har autoritet på grunn av formelle lover, regler eller prosedyrer. Det kan for eksempel være statsministeren som blir valgt, eller en høyesterettsdommer som blir utpekt av regjeringen.
Ifølge Max Weber er det et kjennetegn ved moderne samfunn at den rasjonelle-legale autoriteten tar over og erstatter tradisjonell og karismatisk autoritet. Tidligere styrte konger og adelsmenn fordi de kom fra en bestemt familie. I dag styrer valgte statsledere og byråkrater fordi de er valgt eller utpekt via formelle prosedyrer.
Også i dag kan vi imidlertid ofte finne en blanding av de ulike formene for autoritet. En populær lærer kan for eksempel både ha autoritet i klasserommet på grunn av jobben og utdannelsen sin (rasjonell-legal autoritet) og på grunn av de personlige egenskapene sine (karismatisk autoritet).
En annen kilde til legitimitet i moderne samfunn er kunnskap. I vårt samfunn får mange individer og yrkesgrupper maktposisjoner fordi de har en spesiell utdannelse. Leger, ingeniører eller rørleggere har profesjonell autoritet på grunn av sin spesielle fagkunnskap. Ofte har ledere i dag en kombinasjon av profesjonell og legal-rasjonell autoritet. Faglig kompetanse er ofte en forutsetning for at ledere får bestemte maktposisjoner.
Repetisjonssquiz
Kilder
Engelstad, F. (2005). Hva er makt. Oslo: Universitetsforlaget.
Engelstad, F. (2019, 20. juni). Makt. Hentet fra https://snl.no/makt
Giddens, A. & Sutton, P. W. (2017). Sociology (8. utg.). Cambridge: Polity Press.
Schiefloe, P.M. (2019). Mennesker og Samfunn (3. utg.). Oslo: Vigmostad & Bjørke.
Les original på NDLA →
Autoritet og makt i sosiale systemer
Oppgave 1: Autoritet
Hva kjennetegner autoritet og legitim makt?
Hva kan gjøre at to personer i samme posisjon har veldig forskjellig autoritet? Begrunn svaret.
Finn eksempler på mennesker i dagens samfunn som har følgende former for autoritet:
tradisjonell autoritet
karismatisk autoritet
rasjonell-legal autoritet
I moderne samfunn er rasjonell-legal autoritet dominerende. Diskuter fordeler og ulemper med rasjonell-legal autoritet i forhold til andre typer autoritet.
Oppgave 2: Makt på skolen
Skolen er et sosialt system. Filmen under (2:35) forklarer hvordan et sosialt system fungerer.
Utforsk hvem som har hva slags makt på skolen. Du kan eventuelt velge et annet sosialt system og tilpasse spørsmålene til det.
Ta utgangspunkt i skolen der du går. Sett opp en liste over hvem som har makt over elevene og skolen.
Velg ut en person i en rolle på skolen. Det kan være en elev på et bestemt klassetrinn, en lærer, en renholder eller en person i ledelsen. Du skal kartlegge hva slags makt denne personen har, og du kan gjerne gjennomføre et intervju med en person i den posisjonen du har valgt, for å skaffe deg bakgrunnsinformasjon.
Hva slags makt gir den formelle posisjonen ham eller henne? Gi konkrete eksempler.
Hvilke former for makt kan han eller hun bruke innenfor organisasjonen for å skaffe seg økt makt og innflytelse?
Hvordan kan han eller hun skaffe seg autoritet i sin rolle i organisasjonen? Gi konkrete eksempler.
På hvilken måte har den sosiale strukturen som skolen er en del av, makt og innflytelse over ham eller henne?
Hvordan kan han eller hun påvirke skolen som en sosial struktur?
Finn et konkret sak som den personen du har valgt, ønsker å få gjennomslag for på skolen. Reflekter over hvordan han eller hun kan gå fram for å få gjennomslag for sin sak.
Les original på NDLA →
Hva kjennetegner autoritet og legitim makt?
Hva kan gjøre at to personer i samme posisjon har veldig forskjellig autoritet? Begrunn svaret.
Finn eksempler på mennesker i dagens samfunn som har følgende former for autoritet:
tradisjonell autoritet
karismatisk autoritet
rasjonell-legal autoritet
I moderne samfunn er rasjonell-legal autoritet dominerende. Diskuter fordeler og ulemper med rasjonell-legal autoritet i forhold til andre typer autoritet.
Oppgave 2: Makt på skolen
Skolen er et sosialt system. Filmen under (2:35) forklarer hvordan et sosialt system fungerer.
Utforsk hvem som har hva slags makt på skolen. Du kan eventuelt velge et annet sosialt system og tilpasse spørsmålene til det.
Ta utgangspunkt i skolen der du går. Sett opp en liste over hvem som har makt over elevene og skolen.
Velg ut en person i en rolle på skolen. Det kan være en elev på et bestemt klassetrinn, en lærer, en renholder eller en person i ledelsen. Du skal kartlegge hva slags makt denne personen har, og du kan gjerne gjennomføre et intervju med en person i den posisjonen du har valgt, for å skaffe deg bakgrunnsinformasjon.
Hva slags makt gir den formelle posisjonen ham eller henne? Gi konkrete eksempler.
Hvilke former for makt kan han eller hun bruke innenfor organisasjonen for å skaffe seg økt makt og innflytelse?
Hvordan kan han eller hun skaffe seg autoritet i sin rolle i organisasjonen? Gi konkrete eksempler.
På hvilken måte har den sosiale strukturen som skolen er en del av, makt og innflytelse over ham eller henne?
Hvordan kan han eller hun påvirke skolen som en sosial struktur?
Finn et konkret sak som den personen du har valgt, ønsker å få gjennomslag for på skolen. Reflekter over hvordan han eller hun kan gå fram for å få gjennomslag for sin sak.
Les original på NDLA →
Begreper skaper holdninger – derfor bør dårlige ord forbedres
Denne artikkelen er en forkortet versjon av Begreper skaper holdninger – derfor bør dårlige ord forbedres, fra Kilden, kjønnsforskning.no.
Ord er ikke bare ord
– Vi har lagd ordene. Selvfølgelig kan vi bestemme hva de betyr!
Joey Pollock er språkfilosof, og hvis du påstår at ord bare er ord, eller at ord har en gitt og endelig betydning, er dette reaksjonen hennes. Det er ikke og burde ikke være sant, ifølge filosofen.
– Jeg er interessert i sosiale og politiske begreper, og hvordan de er del av undertrykkende strukturer eller institusjoner. Å endre på begrepene kan bidra til å bekjempe undertrykkelse, sier hun.
Ord er ikke bare ord, begreper er også verktøy for å tenke på ting og påvirker hvordan vi ser andre mennesker.
Bare tenk på ordene homo, funksjonshemmet, nordmann, pappaperm eller til og med kvinne eller mor eller – et ord som vi kommer til – ekteskap. I Pollocks gren av filosofien er ikke disse begrepene nøytrale eller apolitiske – de virker i samfunnet.
Derfor er det en fornuftig oppgave å forbedre verden gjennom å forbedre ord, men, som Pollock har kommet frem til i sin forskning: Forandring av ord henger tett sammen med spørsmål om moral.
Språk er makt
– Det er mye makt i ord, sier Pollock, og hun understreker at sammenhengen ordene brukes i, avgjør effekten de har.
– I en juridisk sammenheng kan ord for eksempel påvirke folks liv direkte, gjennom å gi dem straff eller påvirke deres juridiske rettigheter.
Ord kan også videreføre problematisk ideologi eller styrke stereotyper.
– Ord er ikke bare ord, begreper er også verktøy for å tenke på ting og påvirker hvordan vi ser andre mennesker. Derfor bør vi være forsiktige og granske betydningen av ordene nøye.
Det vi også kan gjøre, er å endre betydningen av ord og begreper.
– Når du lærer et språk, godtar du ofte ordene du får overlevert fra tidligere generasjoner, men ordene gjenspeiler sider ved samfunnet de ble opprettet i. Derfor er det fornuftig å undersøke dem og prøve å gjøre dem bedre.
Hardt arbeid å endre ord
Å endre, fjerne eller forbedre begreper, er ikke minst viktig for mennesker som opplever at dårlige begreper bidrar til marginalisering. Pollock finner mange eksempler på begrepsarbeid i aktivistmiljøer, som i LHBT+-miljøer som lenge har kjempet mot stereotype holdninger og undertrykkende språkbruk.
– Det handler ikke bare om å endre ord, men å påvirke tankeprosesser, holdninger og stereotyper.
Ser du til språkhistorien, har mange ord blitt utdaterte og nye ord har dukket opp. Dette skjer ikke "naturlig" eller av seg selv.
– En naturlig måte å endre språket på, er at folk bevisst går inn for det, sier Pollock.
Du kan prøve å forbedre et begrep på flere måter, for eksempel gjennom å påvirke folk du kjenner, skrive artikler i avisa, gjennom YouTube-videoer eller kampanjer. Pollock ser at de som lykkes, ofte drar nytte av mektige allierte, som akademikere eller større organisasjoner med penger og innflytelse.
Fra heteronormativ institusjon til likekjønnet ekteskap
Et av begrepene som har endret betydning, er "ekteskap". Det pleide å være forbeholdt heterofile par.
– Dette er et sentralt eksempel på hvordan ordene vi bruker har direkte innvirkning på folks liv gjennom loven. Lover involverer ord som har en spesiell kraft bak seg på grunn av institusjonene de er en del av. Ordet ekteskap endrer forholdet mellom mennesker, sier Pollock.
Ekteskapsbegrepet har endret seg drastisk, både i rettssystemer og i hva som menes med det. Siden likekjønnet ekteskap ble innført i Nederland i 2001, har 29 land fulgt etter.
– Når LHBT+-personer ekskluderes fra ekteskap, følger det ifølge Calhoun med visse holdninger. Hvis du ikke er kvalifisert for ekteskap, blir du også oppfattet som en mindre essensiell og verdifull borger.
Dermed må endringen i begrepet skje parallelt med en moralsk prosess: en holdningsendring.
– For å komme forbi problematisk ideologi, må mye mer endres enn bare betydningen av bestemte ord. Du må forstå hva som var problematisk med det, og motivasjonen må være et ønske om å oppnå sosial rettferdighet.
Språk kan gi sosial rettferdighet
Pollock har en nedenfra-og-opp-tilnærming: Enkeltpersoner kan endre offentlig språk.
– Etter mitt syn handler det om å bestemme deg for hvordan du skal bruke ord. Det vil påvirke hva du ser for deg, i hjernen din. Det er ikke nødvendigvis lett, spesielt med moralske og politiske begreper. Du kan ikke overvinne fordommer eller stereotyper bare ved å ønske det, men du kan jobbe med hjernen din.
Du kan prøve å påvirke andre til å forstå begrepene på samme måte som deg. Til slutt kan en større gruppe, eller til og med Språkrådet, omfavne den nye betydningen av et ord, men beveggrunnene til denne endringen må komme fra riktig sted, understreker Pollock.
– Det handler ikke bare om å endre hva ord betyr, men også om en indre overbevisning om at man kan bidra til sosial rettferdighet gjennom ord.
Les original på NDLA →
Ord er ikke bare ord
– Vi har lagd ordene. Selvfølgelig kan vi bestemme hva de betyr!
Joey Pollock er språkfilosof, og hvis du påstår at ord bare er ord, eller at ord har en gitt og endelig betydning, er dette reaksjonen hennes. Det er ikke og burde ikke være sant, ifølge filosofen.
– Jeg er interessert i sosiale og politiske begreper, og hvordan de er del av undertrykkende strukturer eller institusjoner. Å endre på begrepene kan bidra til å bekjempe undertrykkelse, sier hun.
Ord er ikke bare ord, begreper er også verktøy for å tenke på ting og påvirker hvordan vi ser andre mennesker.
Bare tenk på ordene homo, funksjonshemmet, nordmann, pappaperm eller til og med kvinne eller mor eller – et ord som vi kommer til – ekteskap. I Pollocks gren av filosofien er ikke disse begrepene nøytrale eller apolitiske – de virker i samfunnet.
Derfor er det en fornuftig oppgave å forbedre verden gjennom å forbedre ord, men, som Pollock har kommet frem til i sin forskning: Forandring av ord henger tett sammen med spørsmål om moral.
Språk er makt
– Det er mye makt i ord, sier Pollock, og hun understreker at sammenhengen ordene brukes i, avgjør effekten de har.
– I en juridisk sammenheng kan ord for eksempel påvirke folks liv direkte, gjennom å gi dem straff eller påvirke deres juridiske rettigheter.
Ord kan også videreføre problematisk ideologi eller styrke stereotyper.
– Ord er ikke bare ord, begreper er også verktøy for å tenke på ting og påvirker hvordan vi ser andre mennesker. Derfor bør vi være forsiktige og granske betydningen av ordene nøye.
Det vi også kan gjøre, er å endre betydningen av ord og begreper.
– Når du lærer et språk, godtar du ofte ordene du får overlevert fra tidligere generasjoner, men ordene gjenspeiler sider ved samfunnet de ble opprettet i. Derfor er det fornuftig å undersøke dem og prøve å gjøre dem bedre.
Hardt arbeid å endre ord
Å endre, fjerne eller forbedre begreper, er ikke minst viktig for mennesker som opplever at dårlige begreper bidrar til marginalisering. Pollock finner mange eksempler på begrepsarbeid i aktivistmiljøer, som i LHBT+-miljøer som lenge har kjempet mot stereotype holdninger og undertrykkende språkbruk.
– Det handler ikke bare om å endre ord, men å påvirke tankeprosesser, holdninger og stereotyper.
Ser du til språkhistorien, har mange ord blitt utdaterte og nye ord har dukket opp. Dette skjer ikke "naturlig" eller av seg selv.
– En naturlig måte å endre språket på, er at folk bevisst går inn for det, sier Pollock.
Du kan prøve å forbedre et begrep på flere måter, for eksempel gjennom å påvirke folk du kjenner, skrive artikler i avisa, gjennom YouTube-videoer eller kampanjer. Pollock ser at de som lykkes, ofte drar nytte av mektige allierte, som akademikere eller større organisasjoner med penger og innflytelse.
Fra heteronormativ institusjon til likekjønnet ekteskap
Et av begrepene som har endret betydning, er "ekteskap". Det pleide å være forbeholdt heterofile par.
– Dette er et sentralt eksempel på hvordan ordene vi bruker har direkte innvirkning på folks liv gjennom loven. Lover involverer ord som har en spesiell kraft bak seg på grunn av institusjonene de er en del av. Ordet ekteskap endrer forholdet mellom mennesker, sier Pollock.
Ekteskapsbegrepet har endret seg drastisk, både i rettssystemer og i hva som menes med det. Siden likekjønnet ekteskap ble innført i Nederland i 2001, har 29 land fulgt etter.
– Når LHBT+-personer ekskluderes fra ekteskap, følger det ifølge Calhoun med visse holdninger. Hvis du ikke er kvalifisert for ekteskap, blir du også oppfattet som en mindre essensiell og verdifull borger.
Dermed må endringen i begrepet skje parallelt med en moralsk prosess: en holdningsendring.
– For å komme forbi problematisk ideologi, må mye mer endres enn bare betydningen av bestemte ord. Du må forstå hva som var problematisk med det, og motivasjonen må være et ønske om å oppnå sosial rettferdighet.
Språk kan gi sosial rettferdighet
Pollock har en nedenfra-og-opp-tilnærming: Enkeltpersoner kan endre offentlig språk.
– Etter mitt syn handler det om å bestemme deg for hvordan du skal bruke ord. Det vil påvirke hva du ser for deg, i hjernen din. Det er ikke nødvendigvis lett, spesielt med moralske og politiske begreper. Du kan ikke overvinne fordommer eller stereotyper bare ved å ønske det, men du kan jobbe med hjernen din.
Du kan prøve å påvirke andre til å forstå begrepene på samme måte som deg. Til slutt kan en større gruppe, eller til og med Språkrådet, omfavne den nye betydningen av et ord, men beveggrunnene til denne endringen må komme fra riktig sted, understreker Pollock.
– Det handler ikke bare om å endre hva ord betyr, men også om en indre overbevisning om at man kan bidra til sosial rettferdighet gjennom ord.
Les original på NDLA →
Former for makt
Ulike former for makt
Det finnes makt i alle deler av samfunnet, og makt som et sosialt fenomen kan studeres på flere forskjellige nivåer. Vi kan studere det på mikronivå, mesonivå eller makronivå. På mikronivå kan du ha mer eller mindre makt i nære sosiale relasjoner til familie og venner. På mesonivå vil du ha mer eller mindre makt i de organisasjonene du er en del av, på skolen, på jobben og på fritida. På makronivå vil økonomiske, politiske og ideologiske strukturer ha makt over deg, men du vil også i varierende grad kunne være med på å påvirke dem.
De ulike nivåene i samfunnet henger sammen og påvirker hverandre. Hvis Norge på makronivå har god økonomisk vekst, vil det bli lettere for deg å få en jobb ved siden av skolen. Med pengene fra jobben kan du kanskje kjøpe deg en egen bil og slik få økt makt over familie og venner på mikronivå. Hvis du har økt makt i nære sosiale relasjoner, kan du påvirke dem rundt deg i politiske spørsmål og på den måten være med på å påvirke samfunnsutviklingen på makronivå.
Mikronivå – makt i sosiale relasjoner
I sosiale relasjoner er vi ofte gjensidig avhengig av hverandre. Makten går begge veier – vi har makt over hverandre. Hvor mye makt noen har i relasjonen, vil både være avhengig av hva de kontroller, og hvor interessert de andre er i det. Jo mer kontroll du har over det den andre er interessert i, og jo mindre kontroll han eller hun har over det du er interessert i, jo mer makt har du i relasjonen.
Ifølge sosiologen Willard Waller vil for eksempel den av kjærestene som er minst interessert i forholdet, ha mest makt. Dette kommer av at han eller hun da vil kontrollere noe som partneren er interessert i, mens partneren ikke i like stor grad kontrollerer noe han eller hun er interessert i.
Makt er en del av alle sosiale relasjoner og kan ta mange ulike former. Den mest åpenbare er fysisk vold. En annen kilde til makt er kontroll over goder. Den som kontroller pengene i familien, har makt. Et av de viktigste kravene til kvinnebevegelsen var for eksempel at kvinner skulle ha sin egen inntekt.
Andre former for makt kan være kunnskap og språklige evner. De kan gjøre det lettere å få gjennomslag for egne interesser. Den som er flinkest til å utrykke seg, kan få definisjonsmakt. Det vil si at han eller hun bestemmer hvordan "virkeligheten" ser ut, og hvordan noe skal oppfattes. I familien eller ulike miljøer kan det for eksempel være noe en ikke snakker om, noe som er tabu.
Sosial kontroll, normer og verdier kan også være kilder til makt i nære relasjoner. I en kultur med et tradisjonelt kjønnsrollemønster har menn mest makt, og normene tilsier at kvinner skal passe barn og la mannen forsørge dem. Slike normer vil kunne brukes av menn til å låse kvinner fast i en underordnet posisjon i familien.
Maktmisbruk fra dem som står oss nærmest, kan oppleves svært alvorlig, men kan være vanskelig å oppdage for utenforstående.
Mesonivå – makt i organisasjoner
I organisasjoner er makt ofte avhengig av hvilken formell posisjon du har. En sjef har en annen rolle og myndighet enn ansatte. Han eller hun har for eksempel ofte makt til å ansette nye medarbeidere. Hva slags makt ulike posisjoner i organisasjonen gir, blir styrt av normer og regler som ofte foreligger på forhånd.
Denne formelle makten til sjefen er størst i hierarkiske organisasjoner med stor avstand mellom ledere, mellomledere og ansatte. I organisasjoner med flat struktur, der det er færre sjefer og større likhet, er det større spillerom for uformell makt og innflytelse. Det vil si makt som ikke er knyttet til en fast posisjon eller stilling.
Når en skal studere hvem som har makt i en organisasjon, kan en ikke bare se på hvilken posisjon de har. Andre ting som kan gi makt i en organisasjon, ifølge sosiologen Per Morten Schiefloe, er:
sanksjonsmakt,som gir kontroll over materielle ressurser og andre goder. En sjef i en privat bedrift kan for eksempel gi høyere lønn til en ansatt som gjør en god jobb. dagsordenmakt,som gir mulighet til å bestemme hvilke saker som skal diskuteres og avgjøres i organisasjonene. Fagforeningsrepresentanter kan for eksempel påvirke hvilke saker som skal diskuteres på et møte med ledelsen. tilgangsmakt,som gir mulighet til å påvirke hvem som kan delta når organisasjonen skal ta beslutninger. En rektor kan for eksempel påvirke hvilke møter på skolen elevrådsrepresentantene kan delta på. informasjonskontroll,som gir mulighet til å påvirke hvilken informasjon de som skal ta beslutningene, får. Hvis ledelsen vurderer å flytte bedriften, kan en ansatt få i oppgave å skaffe informasjon om fordeler og ulemper ved flytting. Denne ansatte får da makt til å velge ut informasjon som påvirker bedriftens beslutning. kunnskapsmakt,som gir innflytelse i kraft av spesiell kunnskap og kompetanse som organisasjonen har behov for. Hvis bedriften har et problem med miljøutslipp, og du er den eneste eksperten på miljøteknologi i bedriften, får du økt makt og innflytelse. nettverksmakt,som gir tilgang til uformelle sosiale relasjoner i og utenfor organisasjonen. Hvis du har vært lenge i en bedrift og kjenner mange av de ansatte, kan du bruke kontaktene dine til å påvirke organisasjonen i en bestemt retning.
Makronivå – makt i samfunnet
Hvem har makt til å påvirke fordelingen av goder og byrder i et samfunn? Det finnes ikke noe enkelt svar på det spørsmålet. Samfunnet består av forskjellige områder hvor vi finner mange forskjellige former for makt. Vi kan skille mellom tre grunnleggende former for makt på samfunnsnivå.
Politisk makt er den institusjonaliserte og sentraliserte makten innenfor stater og internasjonale organisasjoner. For å få politisk makt trenger man oppslutning, for eksempel stemmer i politiske valg. Den politiske makten kommer til utrykk gjennom lover og vedtak og bygger på muligheten til å bruke tvangsmakt, som for eksempel militære styrker, rettsvesen og politi. Økonomisk makthandler om fordelingen av begrensede, materielle goder i samfunnet. En får økonomisk makt når en har kapital eller kontrollerer naturressurser eller produksjonsmidler i samfunnet. Den norske staten har for eksempel økonomisk makt på grunn av naturressurser som fisk og olje. Næringslivsledere kan ha økonomisk makt fordi de kontroller bedrifter, eller fordi de har penger som de kan investere. Ideologisk makthandler om å kunne påvirke tanker, verdier, normer, følelser og selvoppfatning. Kultur, språk og tenkemåter i samfunnet former våre forestillinger og måten vi gir mening til verden rundt oss på. Institusjonaliserte religioner som kristendommen og islam kan for eksempel ha makt til å påvirke normer og verdier, og ulike medier kan ha makt til å påvirke språk og kultur. En fjerde form for makt som vi kunne ha tatt med, er militær makt. Militær makt bygger på våpen og militære styrker. I Norge og mange andre land er militære underlagt den politiske makten, men ikke alle former for militær makt er underlagt staten i det internasjonale samfunnet. Det finnes for eksempel terrororganisasjoner og private sikkerhetsselskaper.
Maktstrukturen i samfunnet
Ifølge sosiologen Michael Mann er den viktigste makten i et samfunn alltid samlet i organisasjoner. Hvis makten skal være effektiv, må den bli samlet i organiserte nettverk som varer over lengre tid. De organiserte nettverkene kan bindes sammen i institusjoner som for eksempel staten, kirken eller hæren. Michael Mann analyserte maktstrukturen i ulike samfunn opp gjennom historien og fant fire grunnleggende typer av organiserte maktnettverk som gikk igjen. Det var nettverk med nettopp politisk, økonomisk, ideologisk og militær makt.
De politiske, økonomiske, ideologiske og militære nettverkene har ulike former for makt og sitter på ulike maktmidler. Hvilke av de fire nettverkene som har mest makt, vil variere mellom ulike samfunn til ulike tider. De ulike nettverkene kan bruke sin makt til å dominere eller skaffe seg innflytelse over de andre nettverkene. I Europa i middelalderen brukte for eksempel kirken sin ideologiske makt til å skaffe seg politisk og økonomisk makt. Økonomisk makt kan også brukes til å oppnå politisk makt. I USA støtter for eksempel store selskaper og næringslivsledere politiske partier økonomisk for å skaffe seg politisk innflytelse.
Kilder
Engelstad, F. (2005). Hva er makt. Oslo: Universitetsforlaget
Engelstad, F. (2019, 20 juni). «Makt». I Store Norske Leksikon. Hentet fra https://snl.no/makt
Nordhaug, K. (2013). Michael Manns teori om makten og dens organisering. Hentet fra https://www.researchgate.net/publication/282943111_Michael_Manns_teori_om_makten_og_dens_organisering
NOU 2003: 19. (2003). Makt og demokrati. Arbeids- og administrasjonsdepartementet.
Schiefloe, P.M. (2019). Mennesker og Samfunn (3. utg.). Oslo: Vigmostad & Bjørke
Les original på NDLA →
Det finnes makt i alle deler av samfunnet, og makt som et sosialt fenomen kan studeres på flere forskjellige nivåer. Vi kan studere det på mikronivå, mesonivå eller makronivå. På mikronivå kan du ha mer eller mindre makt i nære sosiale relasjoner til familie og venner. På mesonivå vil du ha mer eller mindre makt i de organisasjonene du er en del av, på skolen, på jobben og på fritida. På makronivå vil økonomiske, politiske og ideologiske strukturer ha makt over deg, men du vil også i varierende grad kunne være med på å påvirke dem.
De ulike nivåene i samfunnet henger sammen og påvirker hverandre. Hvis Norge på makronivå har god økonomisk vekst, vil det bli lettere for deg å få en jobb ved siden av skolen. Med pengene fra jobben kan du kanskje kjøpe deg en egen bil og slik få økt makt over familie og venner på mikronivå. Hvis du har økt makt i nære sosiale relasjoner, kan du påvirke dem rundt deg i politiske spørsmål og på den måten være med på å påvirke samfunnsutviklingen på makronivå.
Mikronivå – makt i sosiale relasjoner
I sosiale relasjoner er vi ofte gjensidig avhengig av hverandre. Makten går begge veier – vi har makt over hverandre. Hvor mye makt noen har i relasjonen, vil både være avhengig av hva de kontroller, og hvor interessert de andre er i det. Jo mer kontroll du har over det den andre er interessert i, og jo mindre kontroll han eller hun har over det du er interessert i, jo mer makt har du i relasjonen.
Ifølge sosiologen Willard Waller vil for eksempel den av kjærestene som er minst interessert i forholdet, ha mest makt. Dette kommer av at han eller hun da vil kontrollere noe som partneren er interessert i, mens partneren ikke i like stor grad kontrollerer noe han eller hun er interessert i.
Makt er en del av alle sosiale relasjoner og kan ta mange ulike former. Den mest åpenbare er fysisk vold. En annen kilde til makt er kontroll over goder. Den som kontroller pengene i familien, har makt. Et av de viktigste kravene til kvinnebevegelsen var for eksempel at kvinner skulle ha sin egen inntekt.
Andre former for makt kan være kunnskap og språklige evner. De kan gjøre det lettere å få gjennomslag for egne interesser. Den som er flinkest til å utrykke seg, kan få definisjonsmakt. Det vil si at han eller hun bestemmer hvordan "virkeligheten" ser ut, og hvordan noe skal oppfattes. I familien eller ulike miljøer kan det for eksempel være noe en ikke snakker om, noe som er tabu.
Sosial kontroll, normer og verdier kan også være kilder til makt i nære relasjoner. I en kultur med et tradisjonelt kjønnsrollemønster har menn mest makt, og normene tilsier at kvinner skal passe barn og la mannen forsørge dem. Slike normer vil kunne brukes av menn til å låse kvinner fast i en underordnet posisjon i familien.
Maktmisbruk fra dem som står oss nærmest, kan oppleves svært alvorlig, men kan være vanskelig å oppdage for utenforstående.
Mesonivå – makt i organisasjoner
I organisasjoner er makt ofte avhengig av hvilken formell posisjon du har. En sjef har en annen rolle og myndighet enn ansatte. Han eller hun har for eksempel ofte makt til å ansette nye medarbeidere. Hva slags makt ulike posisjoner i organisasjonen gir, blir styrt av normer og regler som ofte foreligger på forhånd.
Denne formelle makten til sjefen er størst i hierarkiske organisasjoner med stor avstand mellom ledere, mellomledere og ansatte. I organisasjoner med flat struktur, der det er færre sjefer og større likhet, er det større spillerom for uformell makt og innflytelse. Det vil si makt som ikke er knyttet til en fast posisjon eller stilling.
Når en skal studere hvem som har makt i en organisasjon, kan en ikke bare se på hvilken posisjon de har. Andre ting som kan gi makt i en organisasjon, ifølge sosiologen Per Morten Schiefloe, er:
sanksjonsmakt,som gir kontroll over materielle ressurser og andre goder. En sjef i en privat bedrift kan for eksempel gi høyere lønn til en ansatt som gjør en god jobb. dagsordenmakt,som gir mulighet til å bestemme hvilke saker som skal diskuteres og avgjøres i organisasjonene. Fagforeningsrepresentanter kan for eksempel påvirke hvilke saker som skal diskuteres på et møte med ledelsen. tilgangsmakt,som gir mulighet til å påvirke hvem som kan delta når organisasjonen skal ta beslutninger. En rektor kan for eksempel påvirke hvilke møter på skolen elevrådsrepresentantene kan delta på. informasjonskontroll,som gir mulighet til å påvirke hvilken informasjon de som skal ta beslutningene, får. Hvis ledelsen vurderer å flytte bedriften, kan en ansatt få i oppgave å skaffe informasjon om fordeler og ulemper ved flytting. Denne ansatte får da makt til å velge ut informasjon som påvirker bedriftens beslutning. kunnskapsmakt,som gir innflytelse i kraft av spesiell kunnskap og kompetanse som organisasjonen har behov for. Hvis bedriften har et problem med miljøutslipp, og du er den eneste eksperten på miljøteknologi i bedriften, får du økt makt og innflytelse. nettverksmakt,som gir tilgang til uformelle sosiale relasjoner i og utenfor organisasjonen. Hvis du har vært lenge i en bedrift og kjenner mange av de ansatte, kan du bruke kontaktene dine til å påvirke organisasjonen i en bestemt retning.
Makronivå – makt i samfunnet
Hvem har makt til å påvirke fordelingen av goder og byrder i et samfunn? Det finnes ikke noe enkelt svar på det spørsmålet. Samfunnet består av forskjellige områder hvor vi finner mange forskjellige former for makt. Vi kan skille mellom tre grunnleggende former for makt på samfunnsnivå.
Politisk makt er den institusjonaliserte og sentraliserte makten innenfor stater og internasjonale organisasjoner. For å få politisk makt trenger man oppslutning, for eksempel stemmer i politiske valg. Den politiske makten kommer til utrykk gjennom lover og vedtak og bygger på muligheten til å bruke tvangsmakt, som for eksempel militære styrker, rettsvesen og politi. Økonomisk makthandler om fordelingen av begrensede, materielle goder i samfunnet. En får økonomisk makt når en har kapital eller kontrollerer naturressurser eller produksjonsmidler i samfunnet. Den norske staten har for eksempel økonomisk makt på grunn av naturressurser som fisk og olje. Næringslivsledere kan ha økonomisk makt fordi de kontroller bedrifter, eller fordi de har penger som de kan investere. Ideologisk makthandler om å kunne påvirke tanker, verdier, normer, følelser og selvoppfatning. Kultur, språk og tenkemåter i samfunnet former våre forestillinger og måten vi gir mening til verden rundt oss på. Institusjonaliserte religioner som kristendommen og islam kan for eksempel ha makt til å påvirke normer og verdier, og ulike medier kan ha makt til å påvirke språk og kultur. En fjerde form for makt som vi kunne ha tatt med, er militær makt. Militær makt bygger på våpen og militære styrker. I Norge og mange andre land er militære underlagt den politiske makten, men ikke alle former for militær makt er underlagt staten i det internasjonale samfunnet. Det finnes for eksempel terrororganisasjoner og private sikkerhetsselskaper.
Maktstrukturen i samfunnet
Ifølge sosiologen Michael Mann er den viktigste makten i et samfunn alltid samlet i organisasjoner. Hvis makten skal være effektiv, må den bli samlet i organiserte nettverk som varer over lengre tid. De organiserte nettverkene kan bindes sammen i institusjoner som for eksempel staten, kirken eller hæren. Michael Mann analyserte maktstrukturen i ulike samfunn opp gjennom historien og fant fire grunnleggende typer av organiserte maktnettverk som gikk igjen. Det var nettverk med nettopp politisk, økonomisk, ideologisk og militær makt.
De politiske, økonomiske, ideologiske og militære nettverkene har ulike former for makt og sitter på ulike maktmidler. Hvilke av de fire nettverkene som har mest makt, vil variere mellom ulike samfunn til ulike tider. De ulike nettverkene kan bruke sin makt til å dominere eller skaffe seg innflytelse over de andre nettverkene. I Europa i middelalderen brukte for eksempel kirken sin ideologiske makt til å skaffe seg politisk og økonomisk makt. Økonomisk makt kan også brukes til å oppnå politisk makt. I USA støtter for eksempel store selskaper og næringslivsledere politiske partier økonomisk for å skaffe seg politisk innflytelse.
Kilder
Engelstad, F. (2005). Hva er makt. Oslo: Universitetsforlaget
Engelstad, F. (2019, 20 juni). «Makt». I Store Norske Leksikon. Hentet fra https://snl.no/makt
Nordhaug, K. (2013). Michael Manns teori om makten og dens organisering. Hentet fra https://www.researchgate.net/publication/282943111_Michael_Manns_teori_om_makten_og_dens_organisering
NOU 2003: 19. (2003). Makt og demokrati. Arbeids- og administrasjonsdepartementet.
Schiefloe, P.M. (2019). Mennesker og Samfunn (3. utg.). Oslo: Vigmostad & Bjørke
Les original på NDLA →
Hva er makt?
Makt finnes overalt
Hva og hvem bestemmer du over, og hva og hvem bestemmer over deg? Hva har du makt til å gjennomføre, og hva har du ikke makt til å gjøre? Du finner ulike former for makt overalt i samfunnet – i vennegjengen, i familien, med kjæresten, på skolen, i sosiale medier, i arbeidslivet og i politikken.
Makt kan være åpen og lett å oppdage, som når noen fysisk angriper en annen. Men makten kan også være skjult og vanskelig å få øye på, som når noen bak en smilende og vennlig fasade manipulerer andre for å få det som de vil.
Filmen under (lengde 1:46) viser ulike eksempler på makt.
Hva er makt?
Makt er et sosialt fenomen med mange forskjellige sider. Det kan derfor være vanskelig å definere det helt presist. På den ene siden handler makt om å bestemme eller ha innflytelse over andre. Du har makt når du får andre til å gjøre noe de ellers ikke ville gjort. Hvis du for eksempel har mye penger, kan du få andre til å arbeide for deg, og hvis du har en høy stilling, kan du bestemme hva andre skal gjøre.
På den andre siden kan makt kan også handle om en evne eller kraft til å utføre noe, til å ta vare på sine egne interesser og til å ha innflytelse. Hvis en gruppe elever organiserer seg i en revygruppe og gjennomfører flere forestillinger på skolen, skaper de noe sammen. Da vil alle i gruppa få mer makt. Det er ikke alltid slik at jo mer makt du har, jo mindre makt har noen andre. Da innbyggerne i Norge i fellesskap bygde velferdsstaten, økte det makten til det store flertallet.
Makt kan også handle om sosiale strukturer. De sosiale, kulturelle, politiske og økonomiske strukturene i samfunnet har også makt over oss og er med på å styre hverdagen vår. Hvis du for eksempel mister jobben på grunn av økonomiske nedgangstider, kan det være vanskelig å peke på en enkelt person som er ansvarlig. Flere elever kan oppleve skole og utdannelse som en form for tvang, selv om videregående skole er frivillig, og ingen kan tvinge deg til å møte opp på skolen.
Hvordan definere makt?
Makt er et viktig begrep i sosiologi og sosialantropologi, men det er vanskelig å definere. Den mest kjente definisjonen av makt stammer fra Max Weber. Ifølge Weber handler makt om få gjennom viljen sin på tross av andres motstand. Han definerte makt på følgende måte:
«Makt betegner enhver sjanse til å gjennomføre sin vilje innenfor en sosial relasjon, også på tross av motstand, uansett hva denne sjansen beror på.»
En utfordring med Webers definisjon er at den kan bli for smal. Du kan for eksempel ha makt over andre uten at de er klar over det. Du kan manipulere dem til å handle på en bestemt måte uten at de noensinne oppdager det.
En alternativ, men beslektet, definisjon av makt er foreslått av Robert A. Dahl. Ifølge han er makt evnen til å få noen til å gjøre noe de ellers ikke ville gjort. Han definerte makt slik:
«A har makt over B i den grad han kan få B til å gjøre noe han ellers ikke ville gjort.»
I denne definisjonen er A og B aktører. Disse aktørene kan være både personer, grupper, organisasjoner og stater.
En utfordring med begge disse definisjonene er at de fokuserer på en relasjon der noen har makt over andre. Makt kan også handle om sosiale strukturer og en evne eller kraft til å gjennomføre dine interesser.
Makt i Game of Thrones
I fantasyserien Game of Thrones kjemper ulike personer og familier om makten i Westeros. Den som vinner jerntronen, får all makt i kongeriket.
Dette bildet av makt passer i liten grad på moderne samfunn. I moderne samfunn er makten som regel spredt blant ulike grupper i samfunnet, og det finnes ikke en enkelt person som har makt over alle de andre.
Hvordan studere makt?
Det finnes flere ulike sider ved makt, og alle er ikke like enkle å få øye på. Tenk deg at du står utenfor en kinosal og diskuterer med vennene dine om dere skal se en amerikansk actionfilm eller en komedie. Det er lett å tenke seg at den som har mest makt i denne situasjonen, er den av dere som trumfer gjennom viljen sin og bestemmer hvilken film dere skal se. Men hvem av dere var det egentlig som bestemte at dere skulle dra på kino og velge mellom akkurat disse to filmene? Og hvorfor hadde dere egentlig lyst til å dra på kino i det hele tatt? Hvem fikk dere til å like amerikanske filmer, og hvem sørget for at det faktisk finnes en kino dere kan dra på?
Maktens tre dimensjoner
Når du skal studere makt, holder det ikke bare å studere selve beslutningsprosessen, ifølge den amerikanske sosiologen Steven Lukes. Du må også studere hvilke beslutninger som ikke blir tatt og hvem som har makt til å forme vårt bilde av virkeligheten. Han skiller derfor mellom tre ulike dimensjoner ved makt:
BeslutningsprosessenHer fokuserer man på hvordan beslutninger blir tatt. Hvem har makt til å få viljen sin igjennom når det oppstår en konflikt? Dette kan observeres direkte og er derfor enklere å studere. Et eksempel er beslutningen om at alle kvinner skal ha rett til abort. Abortmotstandere og aborttilhengere har lenge kjempet mot hverandre. Aborttilhengerne vant kampen, og loven om selvbestemt abort ble vedtatt i 1978 i Stortinget med en stemmes overvekt.Ikke-beslutningerHer fokuserer man på hvilke beslutninger som ikke blir tatt. Hvem har makt til å bestemme hvilke saker og alternativer man kan velge mellom når man skal ta en beslutning? Et eksempel på denne dimensjonen er likestilling. Den manglende representasjonen av kvinner i ledelsen var i mange år ikke et tema i næringslivet. Når ledelsen i norske selskaper hadde møter, var ikke likestilling en sak som sto på agendaen. Den mannsdominerte ledelsen hadde på den måten makt til å opprettholde en skjev kjønnsbalanse.Ideologiske forutsetningerHer fokuserer man på ønskene, tankene og meningene våre. Hvem har makt til å forme vår oppfatning av virkeligheten – hva vi tenker er rett og galt, viktig og uviktig? Denne dimensjonen ved makt kan ofte være vanskelig å observere direkte. Et eksempel på denne dimensjonen er hvordan reklame former ønskene våre og identiteten vår. Reklamen skaper behov og lærer oss å utrykke identiteten vår gjennom forbruk. For å kunne forbruke må vi igjen tjene penger, få en jobb og innordne oss arbeidsmarkedet. Reklame kan ha makt til å forme ønskene og behovene våre. Den kan også være med på å forme normer og verdier om for eksempel kjønnsroller.
Avmakt
Det motsatte av makt er avmakt. Avmakt vil si at du forhindres fra å utøve makt. Det kan være at du knebles eller utestenges fra å ha innflytelse. Hvis du for eksempel tilhører en undertrykt gruppe, kan du oppleve at interessene dine blir overkjørt. Du kan også oppleve at interessene dine blir nedprioritert til fordel for interessene til andre grupper. I tillegg kan du oppleve at interessene dine blir fullstendig usynliggjort og at ingen, kanskje heller ikke du selv, er klar over hva de egentlig er. Mange kvinner oppfattet for eksempel ikke seg selv som undertrykte for hundre år siden – selv om de levde i et samfunn som i veldig stor grad prioriterte menns interesser, og som vi i dag vil kalle kvinnediskriminerende.
Kilder
Engelstad, F. (2005). Hva er makt. Oslo: Universitetsforlaget.
Engelstad, F. (2019, 20. juni). Makt. Hentet fra https://snl.no/makt
Eriksen, T. H. (2010). Små steder – store spørsmål (3. utg.) Oslo: Universitetsforlaget.
Giddens, A. & Sutton, P. W. (2017). Sociology (8. utg.). Cambridge: Polity Press.
Korsnes, O., Andersen, H. & Brante, T. (Red.). (1997). Sosiologisk leksikon. Oslo: Universitetsforlaget.
Schiefloe, P. M. (2019). Mennesker og samfunn (3. utg.). Oslo: Vigmostad & Bjørke.
Les original på NDLA →
Hva og hvem bestemmer du over, og hva og hvem bestemmer over deg? Hva har du makt til å gjennomføre, og hva har du ikke makt til å gjøre? Du finner ulike former for makt overalt i samfunnet – i vennegjengen, i familien, med kjæresten, på skolen, i sosiale medier, i arbeidslivet og i politikken.
Makt kan være åpen og lett å oppdage, som når noen fysisk angriper en annen. Men makten kan også være skjult og vanskelig å få øye på, som når noen bak en smilende og vennlig fasade manipulerer andre for å få det som de vil.
Filmen under (lengde 1:46) viser ulike eksempler på makt.
Hva er makt?
Makt er et sosialt fenomen med mange forskjellige sider. Det kan derfor være vanskelig å definere det helt presist. På den ene siden handler makt om å bestemme eller ha innflytelse over andre. Du har makt når du får andre til å gjøre noe de ellers ikke ville gjort. Hvis du for eksempel har mye penger, kan du få andre til å arbeide for deg, og hvis du har en høy stilling, kan du bestemme hva andre skal gjøre.
På den andre siden kan makt kan også handle om en evne eller kraft til å utføre noe, til å ta vare på sine egne interesser og til å ha innflytelse. Hvis en gruppe elever organiserer seg i en revygruppe og gjennomfører flere forestillinger på skolen, skaper de noe sammen. Da vil alle i gruppa få mer makt. Det er ikke alltid slik at jo mer makt du har, jo mindre makt har noen andre. Da innbyggerne i Norge i fellesskap bygde velferdsstaten, økte det makten til det store flertallet.
Makt kan også handle om sosiale strukturer. De sosiale, kulturelle, politiske og økonomiske strukturene i samfunnet har også makt over oss og er med på å styre hverdagen vår. Hvis du for eksempel mister jobben på grunn av økonomiske nedgangstider, kan det være vanskelig å peke på en enkelt person som er ansvarlig. Flere elever kan oppleve skole og utdannelse som en form for tvang, selv om videregående skole er frivillig, og ingen kan tvinge deg til å møte opp på skolen.
Hvordan definere makt?
Makt er et viktig begrep i sosiologi og sosialantropologi, men det er vanskelig å definere. Den mest kjente definisjonen av makt stammer fra Max Weber. Ifølge Weber handler makt om få gjennom viljen sin på tross av andres motstand. Han definerte makt på følgende måte:
«Makt betegner enhver sjanse til å gjennomføre sin vilje innenfor en sosial relasjon, også på tross av motstand, uansett hva denne sjansen beror på.»
En utfordring med Webers definisjon er at den kan bli for smal. Du kan for eksempel ha makt over andre uten at de er klar over det. Du kan manipulere dem til å handle på en bestemt måte uten at de noensinne oppdager det.
En alternativ, men beslektet, definisjon av makt er foreslått av Robert A. Dahl. Ifølge han er makt evnen til å få noen til å gjøre noe de ellers ikke ville gjort. Han definerte makt slik:
«A har makt over B i den grad han kan få B til å gjøre noe han ellers ikke ville gjort.»
I denne definisjonen er A og B aktører. Disse aktørene kan være både personer, grupper, organisasjoner og stater.
En utfordring med begge disse definisjonene er at de fokuserer på en relasjon der noen har makt over andre. Makt kan også handle om sosiale strukturer og en evne eller kraft til å gjennomføre dine interesser.
Makt i Game of Thrones
I fantasyserien Game of Thrones kjemper ulike personer og familier om makten i Westeros. Den som vinner jerntronen, får all makt i kongeriket.
Dette bildet av makt passer i liten grad på moderne samfunn. I moderne samfunn er makten som regel spredt blant ulike grupper i samfunnet, og det finnes ikke en enkelt person som har makt over alle de andre.
Hvordan studere makt?
Det finnes flere ulike sider ved makt, og alle er ikke like enkle å få øye på. Tenk deg at du står utenfor en kinosal og diskuterer med vennene dine om dere skal se en amerikansk actionfilm eller en komedie. Det er lett å tenke seg at den som har mest makt i denne situasjonen, er den av dere som trumfer gjennom viljen sin og bestemmer hvilken film dere skal se. Men hvem av dere var det egentlig som bestemte at dere skulle dra på kino og velge mellom akkurat disse to filmene? Og hvorfor hadde dere egentlig lyst til å dra på kino i det hele tatt? Hvem fikk dere til å like amerikanske filmer, og hvem sørget for at det faktisk finnes en kino dere kan dra på?
Maktens tre dimensjoner
Når du skal studere makt, holder det ikke bare å studere selve beslutningsprosessen, ifølge den amerikanske sosiologen Steven Lukes. Du må også studere hvilke beslutninger som ikke blir tatt og hvem som har makt til å forme vårt bilde av virkeligheten. Han skiller derfor mellom tre ulike dimensjoner ved makt:
BeslutningsprosessenHer fokuserer man på hvordan beslutninger blir tatt. Hvem har makt til å få viljen sin igjennom når det oppstår en konflikt? Dette kan observeres direkte og er derfor enklere å studere. Et eksempel er beslutningen om at alle kvinner skal ha rett til abort. Abortmotstandere og aborttilhengere har lenge kjempet mot hverandre. Aborttilhengerne vant kampen, og loven om selvbestemt abort ble vedtatt i 1978 i Stortinget med en stemmes overvekt.Ikke-beslutningerHer fokuserer man på hvilke beslutninger som ikke blir tatt. Hvem har makt til å bestemme hvilke saker og alternativer man kan velge mellom når man skal ta en beslutning? Et eksempel på denne dimensjonen er likestilling. Den manglende representasjonen av kvinner i ledelsen var i mange år ikke et tema i næringslivet. Når ledelsen i norske selskaper hadde møter, var ikke likestilling en sak som sto på agendaen. Den mannsdominerte ledelsen hadde på den måten makt til å opprettholde en skjev kjønnsbalanse.Ideologiske forutsetningerHer fokuserer man på ønskene, tankene og meningene våre. Hvem har makt til å forme vår oppfatning av virkeligheten – hva vi tenker er rett og galt, viktig og uviktig? Denne dimensjonen ved makt kan ofte være vanskelig å observere direkte. Et eksempel på denne dimensjonen er hvordan reklame former ønskene våre og identiteten vår. Reklamen skaper behov og lærer oss å utrykke identiteten vår gjennom forbruk. For å kunne forbruke må vi igjen tjene penger, få en jobb og innordne oss arbeidsmarkedet. Reklame kan ha makt til å forme ønskene og behovene våre. Den kan også være med på å forme normer og verdier om for eksempel kjønnsroller.
Avmakt
Det motsatte av makt er avmakt. Avmakt vil si at du forhindres fra å utøve makt. Det kan være at du knebles eller utestenges fra å ha innflytelse. Hvis du for eksempel tilhører en undertrykt gruppe, kan du oppleve at interessene dine blir overkjørt. Du kan også oppleve at interessene dine blir nedprioritert til fordel for interessene til andre grupper. I tillegg kan du oppleve at interessene dine blir fullstendig usynliggjort og at ingen, kanskje heller ikke du selv, er klar over hva de egentlig er. Mange kvinner oppfattet for eksempel ikke seg selv som undertrykte for hundre år siden – selv om de levde i et samfunn som i veldig stor grad prioriterte menns interesser, og som vi i dag vil kalle kvinnediskriminerende.
Kilder
Engelstad, F. (2005). Hva er makt. Oslo: Universitetsforlaget.
Engelstad, F. (2019, 20. juni). Makt. Hentet fra https://snl.no/makt
Eriksen, T. H. (2010). Små steder – store spørsmål (3. utg.) Oslo: Universitetsforlaget.
Giddens, A. & Sutton, P. W. (2017). Sociology (8. utg.). Cambridge: Polity Press.
Korsnes, O., Andersen, H. & Brante, T. (Red.). (1997). Sosiologisk leksikon. Oslo: Universitetsforlaget.
Schiefloe, P. M. (2019). Mennesker og samfunn (3. utg.). Oslo: Vigmostad & Bjørke.
Les original på NDLA →
Makt og avmakt
Oppgave 1: Makt og avmakt i gaming
Se filmen (lengde 15:55) og svar på spørsmålene under.
Hva slags økonomisk og ideologisk makt har spillindustrien?
Hvordan kan spill og spillkulturen skape avmakt?
Hvordan kan spill og spillkulturen gi mennesker makt?
Hvordan kan gameres identitet som undertrykte gjøre det vanskeligere for dem å forstå og akseptere at de selv bidrar til undertrykkelse?
Hvordan kan spill bruke sosial kontroll for å hindre diskriminering og undertrykkende utsagn?
Diskuter hva spillselskapene kan og bør gjøre for å hindre trakassering. I hvilken grad burde spillutviklere overvåke og kontrollere hva spillere sier og gjør mens de spiller?
Oppgave 2: Samenes kamp om makt og innflytelse
Se episoden "Den stille kampen" fra serien Makt og avmakt (lengde 28:45), og svar på spørsmålene under.
På hvilken måte opplevde samene avmakt for femti år siden?
Hvilken betydning har politiske aksjoner hatt for samenes kamp for makt og innflytelse?
Hvilken betydning kan språk og kultur ha for samenes kamp for makt og innflytelse?
På hvilken måte kan symboler, som for eksempel det samiske flagget på 17. mai, være viktig i samenes kamp?
Hvordan har samenes kamp bidratt til å endre maktstrukturene i det norske samfunnet?
Hvordan kan samenes kamp for makt og innflytelse ha endret nære sosiale relasjoner, for eksempel mellom samiske barn og foreldre, og mellom samiske ungdommer og ungdommer med en annen bakgrunn? Gi konkrete eksempler.
Hvilken makt har Sametinget over de økonomiske strukturene i samfunnet?
Diskuter fordeler og ulemper ved å gi Sametinget økt makt og vetorett i økonomiske spørsmål, som for eksempel etablering av gruvedrift.
Les original på NDLA →
Se filmen (lengde 15:55) og svar på spørsmålene under.
Hva slags økonomisk og ideologisk makt har spillindustrien?
Hvordan kan spill og spillkulturen skape avmakt?
Hvordan kan spill og spillkulturen gi mennesker makt?
Hvordan kan gameres identitet som undertrykte gjøre det vanskeligere for dem å forstå og akseptere at de selv bidrar til undertrykkelse?
Hvordan kan spill bruke sosial kontroll for å hindre diskriminering og undertrykkende utsagn?
Diskuter hva spillselskapene kan og bør gjøre for å hindre trakassering. I hvilken grad burde spillutviklere overvåke og kontrollere hva spillere sier og gjør mens de spiller?
Oppgave 2: Samenes kamp om makt og innflytelse
Se episoden "Den stille kampen" fra serien Makt og avmakt (lengde 28:45), og svar på spørsmålene under.
På hvilken måte opplevde samene avmakt for femti år siden?
Hvilken betydning har politiske aksjoner hatt for samenes kamp for makt og innflytelse?
Hvilken betydning kan språk og kultur ha for samenes kamp for makt og innflytelse?
På hvilken måte kan symboler, som for eksempel det samiske flagget på 17. mai, være viktig i samenes kamp?
Hvordan har samenes kamp bidratt til å endre maktstrukturene i det norske samfunnet?
Hvordan kan samenes kamp for makt og innflytelse ha endret nære sosiale relasjoner, for eksempel mellom samiske barn og foreldre, og mellom samiske ungdommer og ungdommer med en annen bakgrunn? Gi konkrete eksempler.
Hvilken makt har Sametinget over de økonomiske strukturene i samfunnet?
Diskuter fordeler og ulemper ved å gi Sametinget økt makt og vetorett i økonomiske spørsmål, som for eksempel etablering av gruvedrift.
Les original på NDLA →
Organisering og betydning av arbeid
6-timersdagen
Uenigheten går blant annet ut på hvor mye en innføring av 6-timers arbeidsdag vil koste velferdsstaten. Noen hevder en innføring vil føre til reduserte inntekter i form av skatt. Dette kan igjen føre til mindre finansiering av fellesgoder, og at velferdsstaten vil gå til grunne som følge av dette. Andre igjen mener det vil føre til mer fritid og bedre helse for arbeidstakerne, og at det igjen fører til lavere kostnader for velferdsstaten.
Oppgave
Lag en tabell der du lister opp argumenter for og i mot 6-timers arbeidsdag.
Les original på NDLA →
Oppgave
Lag en tabell der du lister opp argumenter for og i mot 6-timers arbeidsdag.
Les original på NDLA →
Arbeidet og mennesket
En del av vår identitet
For oss mennesker handler arbeid som oftest om mye mer enn utelukkende lønnsslippen vi får hver måned. Å arbeide henger også sammen med vår identitet, hvem vi er og hva vi ønsker oss av livet. Arbeid handler også om å være en del av et fellesskap og det å ha sosiale relasjoner til andre mennesker. Det handler om å få brukt sine ferdigheter og kunnskaper og å være i aktivitet.
Selv om det er omdiskutert, kan Maslows behovshierarki være nyttig for å se på hvilke behov arbeid kan tilfredsstille.
Å få dekket behov
Alle mennesker trenger å få dekket de fysiologiske behovene sine, som for eksempel mat, vann og søvn. Enten man dyrker maten selv eller kjøper den, er arbeid eller inntekt fra arbeid et nødvendig utgangspunkt for å dekke dette behovet. Arbeid kan, så fremt man har et noenlunde klart skille mellom arbeid og fritid, også være med på å å regulere hverdagen slik at vi har tid til søvn og hvile.
Som mennesker har vi også behov for trygghet i livet. Arbeid gir ikke bare trygghet i form av inntekt, det gir også stabilitet i livet for mange mennesker. Å være uten jobb vil for mange føles usikkert og problematisk – både økonomisk og følelsesmessig.
Du har kanskje tenkt på eller sett på dette med arbeidsmiljø og det å være del av et fellesskap på en arbeidsplass, eller kanskje har du en jobb selv? Arbeid dekker også vårt behov for sosial kontakt og sosiale relasjoner. Et kjent uttrykk sier at "mennesker er sosiale dyr." Arbeidsplassen er et sted der vi kan utvikle vennskap, og det gir mulighet for å delta i aktiviteter sammen med andre mennesker. Vi vet at arbeidsledighet kan føre til ensomhet og andre helseutfordringer.
Anerkjennelse
Gjennom arbeid får vi også anerkjennelse og status. Arbeid handler om rolleutførelse. Gjennom arbeid har vi en rolle som arbeidstaker, og hvordan vi utfører rollen kan gi oss anerkjennelse. Tenk på en lærer du mener er dyktig. Hva er det som gjør at du mener nettopp denne læreren er en god lærer? Det handler om hvordan læreren utøver sin rolle som arbeidstaker, og hvilke normer og forventninger som er knyttet til rollen.
Roller i arbeidslivet kan også gi status, i form av både anerkjennelse knyttet til sin profesjon, som for eksempel snekker, lege eller musiker. Husk at når vi bruker begrepene status og rolle i sosiologi, så kan vi definere det slik: Til roller er det knyttet forventninger til hvordan personer i en gitt status følger dem.
Selvrealisering
Vi kan si at gjennom arbeid kan vi få dekket behovet for selvrealisering. Når vi etter hvert tar sikte på et yrke, ønsker vi oss gjerne en jobb som gir oss mer enn bare inntekt. Det kan være at vi ønsker jobben skal være faglig utfordrende, gi oss mulighet til å lære og utvikle oss enda mer, være spennende og interessant. Og ikke minst at vi får brukt det vi kan, og at vi opplever jobben som meningsfull både for oss selv og samfunnet vi er en del av. Med andre ord: behov utover det rent økonomiske.
Nå er det ikke slik at alle har muligheten til å få oppfylt disse fem behovene i samme grad gjennom arbeid. Det avhenger i stor grad av arbeidsforhold og arbeidsinnhold i ulike samfunn og kulturer.
I det norske arbeidslivet har vi gjennomgående klare rammer for rettigheter og plikter for arbeidstakere og arbeidsgivere. Det gir forutsigbarhet og trygghet for begge parter. Det kan være ulike former for jobbkultur på alle arbeidsplasser, men overordnet er mye av arbeidslivet i Norge regulert gjennom lovverk og avtaler. I andre samfunn kan det være helt andre spilleregler, både i form av uformelle og formelle normer.
Maslows behovshierarki kan det stilles spørsmål ved. Er det for eksempel slik at alle arbeidstakere vil få dekket alle behovene gjennom jobben sin? Passer det for alle typer samfunn? Neppe. Men det sier noe om hvilke behov vi som mennesker kanskje får dekket gjennom arbeidet.
Kilder
Bugge, M. D. (2024, 26. november). Arbeid og helse. I Store norske leksikon. https://sml.snl.no/arbeid_og_helse
Giddens, A., Duneier, M., Appelbaum, R. P. & Carr, D. (2016). Introduction to sociology (10. utg.). New York: W. W. Norton & Company, Inc.
Les original på NDLA →
For oss mennesker handler arbeid som oftest om mye mer enn utelukkende lønnsslippen vi får hver måned. Å arbeide henger også sammen med vår identitet, hvem vi er og hva vi ønsker oss av livet. Arbeid handler også om å være en del av et fellesskap og det å ha sosiale relasjoner til andre mennesker. Det handler om å få brukt sine ferdigheter og kunnskaper og å være i aktivitet.
Selv om det er omdiskutert, kan Maslows behovshierarki være nyttig for å se på hvilke behov arbeid kan tilfredsstille.
Å få dekket behov
Alle mennesker trenger å få dekket de fysiologiske behovene sine, som for eksempel mat, vann og søvn. Enten man dyrker maten selv eller kjøper den, er arbeid eller inntekt fra arbeid et nødvendig utgangspunkt for å dekke dette behovet. Arbeid kan, så fremt man har et noenlunde klart skille mellom arbeid og fritid, også være med på å å regulere hverdagen slik at vi har tid til søvn og hvile.
Som mennesker har vi også behov for trygghet i livet. Arbeid gir ikke bare trygghet i form av inntekt, det gir også stabilitet i livet for mange mennesker. Å være uten jobb vil for mange føles usikkert og problematisk – både økonomisk og følelsesmessig.
Du har kanskje tenkt på eller sett på dette med arbeidsmiljø og det å være del av et fellesskap på en arbeidsplass, eller kanskje har du en jobb selv? Arbeid dekker også vårt behov for sosial kontakt og sosiale relasjoner. Et kjent uttrykk sier at "mennesker er sosiale dyr." Arbeidsplassen er et sted der vi kan utvikle vennskap, og det gir mulighet for å delta i aktiviteter sammen med andre mennesker. Vi vet at arbeidsledighet kan føre til ensomhet og andre helseutfordringer.
Anerkjennelse
Gjennom arbeid får vi også anerkjennelse og status. Arbeid handler om rolleutførelse. Gjennom arbeid har vi en rolle som arbeidstaker, og hvordan vi utfører rollen kan gi oss anerkjennelse. Tenk på en lærer du mener er dyktig. Hva er det som gjør at du mener nettopp denne læreren er en god lærer? Det handler om hvordan læreren utøver sin rolle som arbeidstaker, og hvilke normer og forventninger som er knyttet til rollen.
Roller i arbeidslivet kan også gi status, i form av både anerkjennelse knyttet til sin profesjon, som for eksempel snekker, lege eller musiker. Husk at når vi bruker begrepene status og rolle i sosiologi, så kan vi definere det slik: Til roller er det knyttet forventninger til hvordan personer i en gitt status følger dem.
Selvrealisering
Vi kan si at gjennom arbeid kan vi få dekket behovet for selvrealisering. Når vi etter hvert tar sikte på et yrke, ønsker vi oss gjerne en jobb som gir oss mer enn bare inntekt. Det kan være at vi ønsker jobben skal være faglig utfordrende, gi oss mulighet til å lære og utvikle oss enda mer, være spennende og interessant. Og ikke minst at vi får brukt det vi kan, og at vi opplever jobben som meningsfull både for oss selv og samfunnet vi er en del av. Med andre ord: behov utover det rent økonomiske.
Nå er det ikke slik at alle har muligheten til å få oppfylt disse fem behovene i samme grad gjennom arbeid. Det avhenger i stor grad av arbeidsforhold og arbeidsinnhold i ulike samfunn og kulturer.
I det norske arbeidslivet har vi gjennomgående klare rammer for rettigheter og plikter for arbeidstakere og arbeidsgivere. Det gir forutsigbarhet og trygghet for begge parter. Det kan være ulike former for jobbkultur på alle arbeidsplasser, men overordnet er mye av arbeidslivet i Norge regulert gjennom lovverk og avtaler. I andre samfunn kan det være helt andre spilleregler, både i form av uformelle og formelle normer.
Maslows behovshierarki kan det stilles spørsmål ved. Er det for eksempel slik at alle arbeidstakere vil få dekket alle behovene gjennom jobben sin? Passer det for alle typer samfunn? Neppe. Men det sier noe om hvilke behov vi som mennesker kanskje får dekket gjennom arbeidet.
Kilder
Bugge, M. D. (2024, 26. november). Arbeid og helse. I Store norske leksikon. https://sml.snl.no/arbeid_og_helse
Giddens, A., Duneier, M., Appelbaum, R. P. & Carr, D. (2016). Introduction to sociology (10. utg.). New York: W. W. Norton & Company, Inc.
Les original på NDLA →
Arbeidets funksjoner i samfunnet
Goder
I noen samfunn er enkelte goder lett tilgjengelige i naturen. Sosialantropologen Fredrik Barth forteller at hos naturfolket baktamanene i Ny-Guinea var rotfrukten taro det daglige brød, og den ble dyrket på små parseller i skogen. Folk plantet litt hver uke slik at de kunne høste jevnt og trutt, for klimaet tillot ikke lagring. Ellers spiste de vilt som de felte, og bær, frukt og røtter som de sanket. Baktamanene hadde med andre ord en enkel og lite ressurskrevende produksjonsprosess som foregikk på naturens egne premisser.
I mange av dagens samfunn er forholdene langt annerledes enn hos baktamanene. Svært få av de godene vi trenger kan samles fritt i naturen. De fleste goder må framstilles gjennom produksjon, og naturressursene blir bearbeidet ved hjelp av verktøy og maskiner.
Arbeid og produksjon har altså en funksjon at det gir et samfunn de varer og tjenester det har behov for, uansett hvilken samfunnstype det handler om.
Fellesgoder og velferd
Arbeid henger også sammen med skatter og avgifter, og hvordan dette er med på å finansiere fellesgoder. I det norske samfunnet har vi (nesten) gratis helsehjelp. Må du for eksempel legges inn på sykehus for en operasjon eller behandling, trenger du ikke betale for dette selv. I andre samfunn må samfunnsmedlemmene betale store deler av dette selv, med mindre de har en forsikring som dekker utgiftene. I noen samfunn har store deler av befolkningen ikke tilgang til slike goder i det hele tatt.
Innovasjon og utvikling
En annen viktig funksjon ved arbeid i et samfunn er at det fører til innovasjon og utvikling, både i form av nye oppfinnelser og bruk av teknologi, og en endring i hvordan vi utfører arbeidsoppgaver.
Det er i grunnen ikke så lenge siden datamaskinen ikke fantes, men tenk på hvordan den har vært med på å endre både måten vi jobber på, og påvirket videre utvikling i forskning og nye oppfinnelser.
Endring i arbeidslivet påvirker også flere arenaer i samfunnet, se for eksempel på kvinners sysselsettingsgrad.
Les original på NDLA →
I noen samfunn er enkelte goder lett tilgjengelige i naturen. Sosialantropologen Fredrik Barth forteller at hos naturfolket baktamanene i Ny-Guinea var rotfrukten taro det daglige brød, og den ble dyrket på små parseller i skogen. Folk plantet litt hver uke slik at de kunne høste jevnt og trutt, for klimaet tillot ikke lagring. Ellers spiste de vilt som de felte, og bær, frukt og røtter som de sanket. Baktamanene hadde med andre ord en enkel og lite ressurskrevende produksjonsprosess som foregikk på naturens egne premisser.
I mange av dagens samfunn er forholdene langt annerledes enn hos baktamanene. Svært få av de godene vi trenger kan samles fritt i naturen. De fleste goder må framstilles gjennom produksjon, og naturressursene blir bearbeidet ved hjelp av verktøy og maskiner.
Arbeid og produksjon har altså en funksjon at det gir et samfunn de varer og tjenester det har behov for, uansett hvilken samfunnstype det handler om.
Fellesgoder og velferd
Arbeid henger også sammen med skatter og avgifter, og hvordan dette er med på å finansiere fellesgoder. I det norske samfunnet har vi (nesten) gratis helsehjelp. Må du for eksempel legges inn på sykehus for en operasjon eller behandling, trenger du ikke betale for dette selv. I andre samfunn må samfunnsmedlemmene betale store deler av dette selv, med mindre de har en forsikring som dekker utgiftene. I noen samfunn har store deler av befolkningen ikke tilgang til slike goder i det hele tatt.
Innovasjon og utvikling
En annen viktig funksjon ved arbeid i et samfunn er at det fører til innovasjon og utvikling, både i form av nye oppfinnelser og bruk av teknologi, og en endring i hvordan vi utfører arbeidsoppgaver.
Det er i grunnen ikke så lenge siden datamaskinen ikke fantes, men tenk på hvordan den har vært med på å endre både måten vi jobber på, og påvirket videre utvikling i forskning og nye oppfinnelser.
Endring i arbeidslivet påvirker også flere arenaer i samfunnet, se for eksempel på kvinners sysselsettingsgrad.
Les original på NDLA →
Bygg et tårn
The Marshmallow Challenge
Arbeidsoppdraget er en variant av "The Marshmallow Challenge", som går ut på å bygge det høyeste spagettitårnet med en marshmallow på toppen. Denne oppgaven brukes gjerne i "team-building" i organisasjoner, som oppgave for å øve samarbeid, og for å bli kjent med hverandre.
Gruppene skal her organiseres og ledes på ulike måter, selv om målet er det samme.
Hver gruppe får utdelt 20 stk spagetti, 1 marshmallow, 1 meter hyssing og 1 meter tape. Innenfor en gitt tidsramme skal hver gruppe bygge et så høyt tårn som mulig av utdelt materiell. Tårnet skal ha en marshmallow på toppen og stå på egen hånd til slutt. Lærer deler klassen inn i passende grupper, og de ulike gruppene får sin instruks.
Scientific Management-gruppe:
Gruppa skal ha en leder som bestemmer hvem som gjør hva og når. Gruppemedlemmene får ikke velge eller diskutere hvordan de mener oppgaven skal løses best, sjefen bestemmer! Denne gruppa får 15 minutter på å løse oppgaven. Lederen skal være streng dersom noen ikke følger instruks og bruke stoppeklokke underveis for å minne gruppemedlemmene på hvor mye tid de har igjen. Gruppa kan heller ikke velge å sitte mens de løser oppgaven. De må stå, og de får ikke gå rundt for å se hva de andre gruppene gjør.
Human Relations gruppe:
Gruppa skal ha en leder, men alle i gruppa får diskutere i fellesskap hvordan de kan løse oppgaven, før og underveis. Lederen skal rose gruppemedlemmene underveis, og motivere så godt som mulig, uansett hvordan det går. Her kan gruppa velge om de vil sitte eller stå mens de jobber. Denne gruppa får 25 minutter på å løse oppgaven og kan også be om hjelp fra andre.
Organisasjonskulturgruppe:
Denne gruppa skal på forhånd få kikke på eksempler på hvordan andre har løst oppgaven (Det er lov å kopiere andres suksess!) og skal i tillegg få bruke tid på å diskutere om de vil ha en leder for denne oppgaven eller ikke. Denne gruppa får også gå rundt og observere hvordan de andre jobber underveis, og gruppa får 40 minutter på å løse oppgaven.
Klassediskusjon og oppsummering når gruppene er ferdige med arbeidsoppdraget:
Hvordan opplevde de ulike gruppemedlemmene jobben i gruppene? Få fram tre fordeler og tre ulemper ved de forskjellige måtene å organisere arbeidet på.
Forsøk å beskrive arbeidsmiljøet, både det fysiske og det psykososiale, i gruppene. Ta utgangspunkt i ledelse, organisering, å bli verdsatt / lyttet til, og hva som påvirket motivasjon.
Les original på NDLA →
Arbeidsoppdraget er en variant av "The Marshmallow Challenge", som går ut på å bygge det høyeste spagettitårnet med en marshmallow på toppen. Denne oppgaven brukes gjerne i "team-building" i organisasjoner, som oppgave for å øve samarbeid, og for å bli kjent med hverandre.
Gruppene skal her organiseres og ledes på ulike måter, selv om målet er det samme.
Hver gruppe får utdelt 20 stk spagetti, 1 marshmallow, 1 meter hyssing og 1 meter tape. Innenfor en gitt tidsramme skal hver gruppe bygge et så høyt tårn som mulig av utdelt materiell. Tårnet skal ha en marshmallow på toppen og stå på egen hånd til slutt. Lærer deler klassen inn i passende grupper, og de ulike gruppene får sin instruks.
Scientific Management-gruppe:
Gruppa skal ha en leder som bestemmer hvem som gjør hva og når. Gruppemedlemmene får ikke velge eller diskutere hvordan de mener oppgaven skal løses best, sjefen bestemmer! Denne gruppa får 15 minutter på å løse oppgaven. Lederen skal være streng dersom noen ikke følger instruks og bruke stoppeklokke underveis for å minne gruppemedlemmene på hvor mye tid de har igjen. Gruppa kan heller ikke velge å sitte mens de løser oppgaven. De må stå, og de får ikke gå rundt for å se hva de andre gruppene gjør.
Human Relations gruppe:
Gruppa skal ha en leder, men alle i gruppa får diskutere i fellesskap hvordan de kan løse oppgaven, før og underveis. Lederen skal rose gruppemedlemmene underveis, og motivere så godt som mulig, uansett hvordan det går. Her kan gruppa velge om de vil sitte eller stå mens de jobber. Denne gruppa får 25 minutter på å løse oppgaven og kan også be om hjelp fra andre.
Organisasjonskulturgruppe:
Denne gruppa skal på forhånd få kikke på eksempler på hvordan andre har løst oppgaven (Det er lov å kopiere andres suksess!) og skal i tillegg få bruke tid på å diskutere om de vil ha en leder for denne oppgaven eller ikke. Denne gruppa får også gå rundt og observere hvordan de andre jobber underveis, og gruppa får 40 minutter på å løse oppgaven.
Klassediskusjon og oppsummering når gruppene er ferdige med arbeidsoppdraget:
Hvordan opplevde de ulike gruppemedlemmene jobben i gruppene? Få fram tre fordeler og tre ulemper ved de forskjellige måtene å organisere arbeidet på.
Forsøk å beskrive arbeidsmiljøet, både det fysiske og det psykososiale, i gruppene. Ta utgangspunkt i ledelse, organisering, å bli verdsatt / lyttet til, og hva som påvirket motivasjon.
Les original på NDLA →
Det nye arbeidslivet – og nye veier?
I "Midlertidig fremtid" møter vi journalisten Ragnhild som er midlertidig ansatt, og som også har vært arbeidsledig en periode. Mens hun leter etter ny jobb, leter hun også etter svar på hva jobben betyr for oss mennesker, og hva vi egentlig kan forvente oss i arbeidslivet i framtida. Sosialantropologen du møter i filmen, Ståle Wig, sier også at koronakrisen har tvunget oss til å tenke nytt om hva verdifullt arbeid er. Han stiller spørsmål om hva samfunnet bør gjøre på veien videre.
I denne oppgaven skal du gjøre din egen undersøkelse og analyse av temaer de tar opp. Nå skal du være både journalist og sosiolog/sosialantropolog!
De to første oppgavene er utgangspunktet for det du skal arbeide med i oppgave 3 og 4.
Oppgave 1
Se episoden (lengde 43:12), og oppsummer de viktigste poengene. Hva fant journalisten ut?
Oppgave 2
Se klippet med sosialantropolog Ståle Wig (lengde 1:15). Han sier at koronakrisen har vist oss at de viktigste yrkene har lav anseelse, lav lønn og lav status, og at i framtida må vi kanskje gå nye veier.
Diskuter i par eller i grupper: Er det mulig – og nødvendig – å endre på dette i dagens samfunn?
Oppgave 3
Intervju seks ulike personer om temaet "Arbeid, menneske og samfunn".
Finn to informanter fra hver av aldersgruppene 18–39, 40–59 og 60+.
Du kan lage dine egne spørsmål eller ta utgangspunkt i forslagene under.
Forslag til intervjuspørsmål
Hvilke forventninger har/hadde du til en jobb?
Hva mener du om det å være midlertidig ansatt eller frilanser versus fast ansatt?
Hva mener du jobben betyr for et menneskes identitet?
Hvilke holdninger mener du arbeidsledige møter av andre grupper i samfunnet?
Hvilke yrker mener du har høyest status og anseelse i arbeidsmarkedet i dag, og hvorfor er det slik?
Hvilke yrker mener du bør ha høyest status og anseelse i samfunnet, og hvorfor bør det være slik?
Hvem skal ha ansvaret for at folk får en jobb hvis de av ulike årsaker faller utenfor: individene selv eller andre aktører som myndigheter, NAV eller kommunene folk bor i?
Hvordan tror du framtidas arbeidsliv vil bli med tanke på arbeidstid, fast eller midlertidig arbeid og lønn?
Oppgave 4
Jobb i gruppe på tre–fire, sorter funnene deres, og lag en oppsummering der dere presenterer funnene for læreren eller ei gruppe medelever.
Skill mellom hva som er individforklaringer og strukturforklaringer i presentasjonen, og pek på eventuelle forskjeller og likheter i funn knyttet til de ulike aldersgruppene.
Les original på NDLA →
I denne oppgaven skal du gjøre din egen undersøkelse og analyse av temaer de tar opp. Nå skal du være både journalist og sosiolog/sosialantropolog!
De to første oppgavene er utgangspunktet for det du skal arbeide med i oppgave 3 og 4.
Oppgave 1
Se episoden (lengde 43:12), og oppsummer de viktigste poengene. Hva fant journalisten ut?
Oppgave 2
Se klippet med sosialantropolog Ståle Wig (lengde 1:15). Han sier at koronakrisen har vist oss at de viktigste yrkene har lav anseelse, lav lønn og lav status, og at i framtida må vi kanskje gå nye veier.
Diskuter i par eller i grupper: Er det mulig – og nødvendig – å endre på dette i dagens samfunn?
Oppgave 3
Intervju seks ulike personer om temaet "Arbeid, menneske og samfunn".
Finn to informanter fra hver av aldersgruppene 18–39, 40–59 og 60+.
Du kan lage dine egne spørsmål eller ta utgangspunkt i forslagene under.
Forslag til intervjuspørsmål
Hvilke forventninger har/hadde du til en jobb?
Hva mener du om det å være midlertidig ansatt eller frilanser versus fast ansatt?
Hva mener du jobben betyr for et menneskes identitet?
Hvilke holdninger mener du arbeidsledige møter av andre grupper i samfunnet?
Hvilke yrker mener du har høyest status og anseelse i arbeidsmarkedet i dag, og hvorfor er det slik?
Hvilke yrker mener du bør ha høyest status og anseelse i samfunnet, og hvorfor bør det være slik?
Hvem skal ha ansvaret for at folk får en jobb hvis de av ulike årsaker faller utenfor: individene selv eller andre aktører som myndigheter, NAV eller kommunene folk bor i?
Hvordan tror du framtidas arbeidsliv vil bli med tanke på arbeidstid, fast eller midlertidig arbeid og lønn?
Oppgave 4
Jobb i gruppe på tre–fire, sorter funnene deres, og lag en oppsummering der dere presenterer funnene for læreren eller ei gruppe medelever.
Skill mellom hva som er individforklaringer og strukturforklaringer i presentasjonen, og pek på eventuelle forskjeller og likheter i funn knyttet til de ulike aldersgruppene.
Les original på NDLA →
Et godt arbeidsmiljø?
Arbeidsmiljø og arbeidsmiljøloven
I 1977 fikk Norge en ny lov om arbeidsmiljø, og denne loven avspeiler tanker omkring bedriftskultur, trivsel på arbeidsplassen og det psykososiale og fysiske arbeidsmiljøet. Norge er et av landene i verden som har gått lengst i lovgivning på dette området.
Lovens formål er nedfelt i § 1-1 og skal blant annet:
sikre et arbeidsmiljø som gir grunnlag for en helsefremmende og meningsfylt arbeidssituasjon, som gir full trygghet mot fysiske og psykiske skadevirkninger
sikre trygge ansettelsesforhold og likebehandling i arbeidslivet
legge til rette for tilpasninger i arbeidsforholdet knyttet til den enkelte arbeidstakers forutsetninger og livssituasjon
Dette er et utdrag av punktene som sier noe om formålet, før loven går mer i detalj videre. Den er en av våre viktigste lover, og også en lov som skaper mye politisk debatt og engasjement.
Loven tar også for seg hvilke krav som stilles til både det psykososiale og det fysiske arbeidsmiljøet. Både arbeidsgiver og arbeidstaker har plikt til å følge loven.
Tidligere var det nok det fysiske arbeidsmiljøet som fikk mest oppmerksomhet, men i dag er vi like mye opptatt av det psykososiale arbeidsmiljøet. Det fysiske arbeidsmiljøet handler blant annet om inneklima, støy og fysiske belastninger, mens det psykososiale handler om for eksempel at arbeidstaker ikke skal utsettes for trakassering og vold, og at arbeidstakers integritet ivaretas.
I tillegg tar arbeidsmiljøloven for seg en rekke andre rettigheter og plikter - både for arbeidsgiver og arbeidstaker.
Hva kjennetegner et godt arbeidsmiljø?
Hvis du stiller spørsmålet "hva er et godt arbeidsmiljø for deg?" til en rekke forskjellige mennesker, vil du muligens oppdage at vi har en del til felles om hva vi tenker på med et godt arbeidsmiljø, men også at vi assosierer mye forskjellig om det. Men det er noen faktorer som kjennetegner et godt arbeidsmiljø, ifølge STAMI – Statens arbeidsmiljøinstitutt, som for eksempel
god organisering og planlegging av arbeidet
balanse mellom krav i jobben og det å kunne kontrollere sin egen arbeidssituasjon
balanse mellom innsats og belønning, og det å få anerkjennelse, oppmerksomhet og ros
rettferdig lederskap, ledelse som er støttende
Hva som er et godt arbeidsmiljø kan variere fra arbeidsplass til arbeidsplass. Arbeidsplasser er like unike og ulike som menneskene som arbeider der, og hver arbeidsplass kan ha sin egen kultur. Noen arbeidsplasser har tiltak som trening i arbeidstida og kake på fredager, og det er tiltak som er med på å øke trivsel, helse og fellesskapsfølelse. Likevel viser forskning at selv om dette er fint, er det viktigste hvordan vi jobber, som beskrevet i punktene over.
Arbeidsmiljøet på skolen
For deg som skoleelev er skolen på mange måter arbeidsplassen din, og du har også rett til å ha et godt arbeidsmiljø. Punktene ovenfor kan vi også relatere til skolehverdagen. En form for timeplan, å vite når du skal ha prøver, hvor mye arbeid og muligheten til å kunne styre en del av arbeidet selv, å få ros og bli sett av både medelever og lærere og rettferdige lærere – det er med på å skape et godt arbeidsmiljø i "jobben" din som elev.
Retten til et trygt og godt skolemiljø er også nedfelt i opplæringslovens § 12-2. Opplæringsloven kan sees på som elevenes egen arbeidsmiljølov.
Organisasjonsteorier og arbeidsmiljø
Hvis vi tar utgangspunkt i hva vi mener kjennetegner et godt arbeidsmiljø i dagens samfunn, kan vi diskutere dette opp mot ulike organisasjonsteorier, og dessuten se på hvordan synet på arbeid og produksjon har endret seg gjennom ulike tidsepoker. Husk: organisasjonsteorier er idéer om hva organisasjoner er, hvordan de fungerer, hvordan de er bygd opp og hvordan de ledes.
Taylors utgangspunkt for scientific management var produksjon i industrisamfunnet, og samlebåndsproduksjon. Hvis du arbeidet ved et samlebånd hver dag og utførte samme arbeidsoperasjonen kontinuerlig – hva ville det medført for deg som arbeidstaker, sett i lys av hva et godt arbeidsmiljø er?
Eller hvis du arbeidet ved en arbeidsplass som er inspirert av human relations som retning, eller en arbeidsplass som er opptatt av å skape det de mener er en god organisasjonskultur?
Du kan gjenkjenne flere elementer fra flere teorier i en organisasjon - poenget er å deretter se på hvordan det påvirker både det fysiske og det psykososiale arbeidsmiljøet på en arbeidsplass.
Nyttige begreper
arbeidsmiljø
fysisk arbeidsmiljø
psykososialt arbeidsmiljø
arbeidsmiljøloven
Kilder
Arbeidsmiljøloven. (1977). Lov om arbeidsmiljø, arbeidstid og stillingsvern mv. (LOV-2005-06-17-62). Lovdata. https://lovdata.no/lov/2005-06-17-62
Lønnebotn, L. (2020, 30. januar). Arbeidsmiljø: Det handler om arbeidet. Statens arbeidsmiljøinstitutt. https://stami.no/arbeidsmiljo-det-handler-om-arbeidet/
Les original på NDLA →
I 1977 fikk Norge en ny lov om arbeidsmiljø, og denne loven avspeiler tanker omkring bedriftskultur, trivsel på arbeidsplassen og det psykososiale og fysiske arbeidsmiljøet. Norge er et av landene i verden som har gått lengst i lovgivning på dette området.
Lovens formål er nedfelt i § 1-1 og skal blant annet:
sikre et arbeidsmiljø som gir grunnlag for en helsefremmende og meningsfylt arbeidssituasjon, som gir full trygghet mot fysiske og psykiske skadevirkninger
sikre trygge ansettelsesforhold og likebehandling i arbeidslivet
legge til rette for tilpasninger i arbeidsforholdet knyttet til den enkelte arbeidstakers forutsetninger og livssituasjon
Dette er et utdrag av punktene som sier noe om formålet, før loven går mer i detalj videre. Den er en av våre viktigste lover, og også en lov som skaper mye politisk debatt og engasjement.
Loven tar også for seg hvilke krav som stilles til både det psykososiale og det fysiske arbeidsmiljøet. Både arbeidsgiver og arbeidstaker har plikt til å følge loven.
Tidligere var det nok det fysiske arbeidsmiljøet som fikk mest oppmerksomhet, men i dag er vi like mye opptatt av det psykososiale arbeidsmiljøet. Det fysiske arbeidsmiljøet handler blant annet om inneklima, støy og fysiske belastninger, mens det psykososiale handler om for eksempel at arbeidstaker ikke skal utsettes for trakassering og vold, og at arbeidstakers integritet ivaretas.
I tillegg tar arbeidsmiljøloven for seg en rekke andre rettigheter og plikter - både for arbeidsgiver og arbeidstaker.
Hva kjennetegner et godt arbeidsmiljø?
Hvis du stiller spørsmålet "hva er et godt arbeidsmiljø for deg?" til en rekke forskjellige mennesker, vil du muligens oppdage at vi har en del til felles om hva vi tenker på med et godt arbeidsmiljø, men også at vi assosierer mye forskjellig om det. Men det er noen faktorer som kjennetegner et godt arbeidsmiljø, ifølge STAMI – Statens arbeidsmiljøinstitutt, som for eksempel
god organisering og planlegging av arbeidet
balanse mellom krav i jobben og det å kunne kontrollere sin egen arbeidssituasjon
balanse mellom innsats og belønning, og det å få anerkjennelse, oppmerksomhet og ros
rettferdig lederskap, ledelse som er støttende
Hva som er et godt arbeidsmiljø kan variere fra arbeidsplass til arbeidsplass. Arbeidsplasser er like unike og ulike som menneskene som arbeider der, og hver arbeidsplass kan ha sin egen kultur. Noen arbeidsplasser har tiltak som trening i arbeidstida og kake på fredager, og det er tiltak som er med på å øke trivsel, helse og fellesskapsfølelse. Likevel viser forskning at selv om dette er fint, er det viktigste hvordan vi jobber, som beskrevet i punktene over.
Arbeidsmiljøet på skolen
For deg som skoleelev er skolen på mange måter arbeidsplassen din, og du har også rett til å ha et godt arbeidsmiljø. Punktene ovenfor kan vi også relatere til skolehverdagen. En form for timeplan, å vite når du skal ha prøver, hvor mye arbeid og muligheten til å kunne styre en del av arbeidet selv, å få ros og bli sett av både medelever og lærere og rettferdige lærere – det er med på å skape et godt arbeidsmiljø i "jobben" din som elev.
Retten til et trygt og godt skolemiljø er også nedfelt i opplæringslovens § 12-2. Opplæringsloven kan sees på som elevenes egen arbeidsmiljølov.
Organisasjonsteorier og arbeidsmiljø
Hvis vi tar utgangspunkt i hva vi mener kjennetegner et godt arbeidsmiljø i dagens samfunn, kan vi diskutere dette opp mot ulike organisasjonsteorier, og dessuten se på hvordan synet på arbeid og produksjon har endret seg gjennom ulike tidsepoker. Husk: organisasjonsteorier er idéer om hva organisasjoner er, hvordan de fungerer, hvordan de er bygd opp og hvordan de ledes.
Taylors utgangspunkt for scientific management var produksjon i industrisamfunnet, og samlebåndsproduksjon. Hvis du arbeidet ved et samlebånd hver dag og utførte samme arbeidsoperasjonen kontinuerlig – hva ville det medført for deg som arbeidstaker, sett i lys av hva et godt arbeidsmiljø er?
Eller hvis du arbeidet ved en arbeidsplass som er inspirert av human relations som retning, eller en arbeidsplass som er opptatt av å skape det de mener er en god organisasjonskultur?
Du kan gjenkjenne flere elementer fra flere teorier i en organisasjon - poenget er å deretter se på hvordan det påvirker både det fysiske og det psykososiale arbeidsmiljøet på en arbeidsplass.
Nyttige begreper
arbeidsmiljø
fysisk arbeidsmiljø
psykososialt arbeidsmiljø
arbeidsmiljøloven
Kilder
Arbeidsmiljøloven. (1977). Lov om arbeidsmiljø, arbeidstid og stillingsvern mv. (LOV-2005-06-17-62). Lovdata. https://lovdata.no/lov/2005-06-17-62
Lønnebotn, L. (2020, 30. januar). Arbeidsmiljø: Det handler om arbeidet. Statens arbeidsmiljøinstitutt. https://stami.no/arbeidsmiljo-det-handler-om-arbeidet/
Les original på NDLA →
Human Relations
Bakgrunnen for Human Relations – Hawthorne-prosjektet
I 1930-årene ble det satt i gang et forskningsprosjekt ved fabrikken Western Electrics Hawthorne i Chicago. Målet var å videreføre Taylors ideer om systematisk rasjonalisering. Forskerne skulle undersøke hvordan ulike arbeidsforhold virket inn på produksjonen. Arbeidet besto av forskjellige former for montering.
Det viste seg at de kvinnelige arbeidstakerne i forsøksgruppa økte produktiviteten mer enn andre. Det skjedde selv om det fysiske arbeidsmiljøet og de ytre forholdene ikke var bedre for dem enn det var i andre deler av bedriften. I en periode ble til og med de ytre arbeidsforholdene forverret. Likevel økte produktiviteten, og forskerne lurte på hva årsaken var.
Det viktigste funnet i Hawthorne-prosjektet var at produktiviteten økte ved økt trivsel, og at trivsel var avhengig av uformelle gruppenormer. Når gruppemedlemmene opplevde arbeidet i gruppa som betydningsfullt, økte trivselen.
Forskerne arbeidet nært sammen med gruppa, og var sterkt opptatt av arbeidsforholdene. I gruppa oppsto det sterke normer om produktivitet, arbeidsinnsats og uformell ledelse, og gruppemedlemmene opplevde selvstyre og følte seg betydningsfulle.
I motsetning til i scientific management, ble det nå lagt mye større vekt på det sosiale og relasjonelle på en arbeidsplass.
Konsekvensen av Hawthorne-prosjektet var at en begynte å tenke i nye baner når det gjaldt tilrettelegging av arbeid. Lederne skulle være mer tillitvekkende og medmenneskelige. Det ble lagt vekt på at arbeiderne og ledelse hadde felles interesser, og det ble viktig å utvikle fellesskapsfølelse i bedriftene.
Hawthorne-effekten
I ettertid har prosjektet blitt kritisert for å ha vært lite vitenskapelig gjennomført, på samme måte som Taylors ideer om scientific management. Fra psykologien vet vi at oppmerksomhet fører til motivasjon. Når man lytter til folk og tar hensyn til deres ønsker, kan det være nok til at produktiviteten og trivselen blir påvirket i positiv retning. Det å bli undersøkt førte altså til en forbedring for gruppa. Dette kalles også Hawthorne-effekten.
Human Relations i dagens arbeidsliv?
Selv om Hawthorne-prosjektet ble kritisert, førte det til en erkjennelse av at de sosiale og psykologiske faktorene gjør noe med arbeidsmiljøet og produktiviteten på arbeidsplassen.
Dette er like viktig i dag som for nesten 100 år siden, sannsynligvis i enda større grad?
Som arbeidstakere ønsker vi å føle at jobben vår er nyttig og verdifull, og at vi blir hørt og sett.
Nå kan vi ikke tilskrive Human Relations all ære for at de sosiale faktorene er oppskriften på suksess i en bedrift, men det var en kime til endring, og et nytt syn på mennesket som ressurs.
Organisasjonstenkning og teorier innenfor denne retninga har etterhvert blitt bearbeidet og videreutviklet. Blant annet er det blitt vektlagt hvordan arbeidsplassen er et sted der vi skal trives, og der vi får dekket flere behov enn å få lønn på konto hver måned. Å delta i et fellesskap, og muligheten for å lære og utvikle seg, er ofte trukket fram som eksempler på hva folk mener er viktig i dagens arbeidsliv.
Vi bruker stort sett alltid det engelske uttrykket når vi snakker om denne retningen. Hva betyr "Human Relations"? Oversett uttrykket, og forsøk å lage ditt eget norske navn.
Kilder
Svartdal, Frode. (2019, 18. februar). Hawthorne-effekt. I Store norske leksikon. Hentet 22. mars 2019 fra https://snl.no/Hawthorne-effekt.
Les original på NDLA →
I 1930-årene ble det satt i gang et forskningsprosjekt ved fabrikken Western Electrics Hawthorne i Chicago. Målet var å videreføre Taylors ideer om systematisk rasjonalisering. Forskerne skulle undersøke hvordan ulike arbeidsforhold virket inn på produksjonen. Arbeidet besto av forskjellige former for montering.
Det viste seg at de kvinnelige arbeidstakerne i forsøksgruppa økte produktiviteten mer enn andre. Det skjedde selv om det fysiske arbeidsmiljøet og de ytre forholdene ikke var bedre for dem enn det var i andre deler av bedriften. I en periode ble til og med de ytre arbeidsforholdene forverret. Likevel økte produktiviteten, og forskerne lurte på hva årsaken var.
Det viktigste funnet i Hawthorne-prosjektet var at produktiviteten økte ved økt trivsel, og at trivsel var avhengig av uformelle gruppenormer. Når gruppemedlemmene opplevde arbeidet i gruppa som betydningsfullt, økte trivselen.
Forskerne arbeidet nært sammen med gruppa, og var sterkt opptatt av arbeidsforholdene. I gruppa oppsto det sterke normer om produktivitet, arbeidsinnsats og uformell ledelse, og gruppemedlemmene opplevde selvstyre og følte seg betydningsfulle.
I motsetning til i scientific management, ble det nå lagt mye større vekt på det sosiale og relasjonelle på en arbeidsplass.
Konsekvensen av Hawthorne-prosjektet var at en begynte å tenke i nye baner når det gjaldt tilrettelegging av arbeid. Lederne skulle være mer tillitvekkende og medmenneskelige. Det ble lagt vekt på at arbeiderne og ledelse hadde felles interesser, og det ble viktig å utvikle fellesskapsfølelse i bedriftene.
Hawthorne-effekten
I ettertid har prosjektet blitt kritisert for å ha vært lite vitenskapelig gjennomført, på samme måte som Taylors ideer om scientific management. Fra psykologien vet vi at oppmerksomhet fører til motivasjon. Når man lytter til folk og tar hensyn til deres ønsker, kan det være nok til at produktiviteten og trivselen blir påvirket i positiv retning. Det å bli undersøkt førte altså til en forbedring for gruppa. Dette kalles også Hawthorne-effekten.
Human Relations i dagens arbeidsliv?
Selv om Hawthorne-prosjektet ble kritisert, førte det til en erkjennelse av at de sosiale og psykologiske faktorene gjør noe med arbeidsmiljøet og produktiviteten på arbeidsplassen.
Dette er like viktig i dag som for nesten 100 år siden, sannsynligvis i enda større grad?
Som arbeidstakere ønsker vi å føle at jobben vår er nyttig og verdifull, og at vi blir hørt og sett.
Nå kan vi ikke tilskrive Human Relations all ære for at de sosiale faktorene er oppskriften på suksess i en bedrift, men det var en kime til endring, og et nytt syn på mennesket som ressurs.
Organisasjonstenkning og teorier innenfor denne retninga har etterhvert blitt bearbeidet og videreutviklet. Blant annet er det blitt vektlagt hvordan arbeidsplassen er et sted der vi skal trives, og der vi får dekket flere behov enn å få lønn på konto hver måned. Å delta i et fellesskap, og muligheten for å lære og utvikle seg, er ofte trukket fram som eksempler på hva folk mener er viktig i dagens arbeidsliv.
Vi bruker stort sett alltid det engelske uttrykket når vi snakker om denne retningen. Hva betyr "Human Relations"? Oversett uttrykket, og forsøk å lage ditt eget norske navn.
Kilder
Svartdal, Frode. (2019, 18. februar). Hawthorne-effekt. I Store norske leksikon. Hentet 22. mars 2019 fra https://snl.no/Hawthorne-effekt.
Les original på NDLA →
Hva er arbeid?
Hva er arbeid?
Betalt og frivillig arbeid
Dette er bare én måte å betrakte «arbeid» på. Arbeid handler også om aktiviteter som ikke medfører noen lønn i form av penger, som for eksempel husarbeid eller fiske og fangst til eget hushold. Og hva med «frivillig arbeid»? Mange oppgaver og aktiviteter drives på dugnad eller frivillig basis, for eksempel gjennom organisasjoner som jobber med sosialt arbeid, kulturell virksomhet og solidaritetsarbeid.
Den britiske sosiologen Anthony Giddens sier arbeid ikke utelukkende bør defineres som betalt arbeid, fordi det i moderne samfunn fortsatt eksisterer typer av arbeid som ikke omfatter direkte betaling i form av penger.
Likevel er betalt arbeid for de fleste av oss en nødvendighet, ettersom det er fundamentalt for både livsopphold, relasjoner i livet vårt, og identiteten vår.
Selvforsyning
Du har kanskje sett programmer om mennesker som velger å leve mest mulig selvforsynt. De har som mål å leve mest mulig uavhengig av samfunnsinstitusjonene, dyrke egen mat, produsere egen strøm og i det hele tatt være så uavhengig som mulig. «Arbeid» handler med andre ord også om verdier, holdninger, miljø og bærekraft. For de fleste i slike selvforsyningshusholdninger arbeider jo også, selv om de kanskje ikke har like mye inntekt i form av en lønningspose. Og fortsatt eksisterer det kulturer som lever som jegere og sankere – på samme måte som deres forfedre flere hundre år tilbake.
Men de fleste moderne samfunn er kapitalistiske, og har et økonomisk system hvor arbeidstakere blir lønnet for sin arbeidskraft, gjennom sitt respektive yrke.
«Arbeid» kan likevel også være ikke-betalt.
Kjennetegn
Giddens viser til at arbeid har visse kjennetegn, som
inntektsgivende
utøvelse av aktivitet og ferdigheter
variasjon, å gjøre noe annet enn hva man gjør hjemme/i fritiden
strukturering av tid, en følelse av mål i hverdagen
sosiale relasjoner
personlig identitet
Arbeidssosiologi tar for seg sosiologiske perspektiver knyttet til arbeid og arbeidsliv; som for eksempel organisasjonstenkning, globalisering og arbeidsliv, og kjønn og arbeidsliv.
Kilde
Giddens, A., Duneier, M, Appelbaum, R.P. & Carr, D. (2016). Introduction to Sociology. W. W. Norton & Company.
Les original på NDLA →
Betalt og frivillig arbeid
Dette er bare én måte å betrakte «arbeid» på. Arbeid handler også om aktiviteter som ikke medfører noen lønn i form av penger, som for eksempel husarbeid eller fiske og fangst til eget hushold. Og hva med «frivillig arbeid»? Mange oppgaver og aktiviteter drives på dugnad eller frivillig basis, for eksempel gjennom organisasjoner som jobber med sosialt arbeid, kulturell virksomhet og solidaritetsarbeid.
Den britiske sosiologen Anthony Giddens sier arbeid ikke utelukkende bør defineres som betalt arbeid, fordi det i moderne samfunn fortsatt eksisterer typer av arbeid som ikke omfatter direkte betaling i form av penger.
Likevel er betalt arbeid for de fleste av oss en nødvendighet, ettersom det er fundamentalt for både livsopphold, relasjoner i livet vårt, og identiteten vår.
Selvforsyning
Du har kanskje sett programmer om mennesker som velger å leve mest mulig selvforsynt. De har som mål å leve mest mulig uavhengig av samfunnsinstitusjonene, dyrke egen mat, produsere egen strøm og i det hele tatt være så uavhengig som mulig. «Arbeid» handler med andre ord også om verdier, holdninger, miljø og bærekraft. For de fleste i slike selvforsyningshusholdninger arbeider jo også, selv om de kanskje ikke har like mye inntekt i form av en lønningspose. Og fortsatt eksisterer det kulturer som lever som jegere og sankere – på samme måte som deres forfedre flere hundre år tilbake.
Men de fleste moderne samfunn er kapitalistiske, og har et økonomisk system hvor arbeidstakere blir lønnet for sin arbeidskraft, gjennom sitt respektive yrke.
«Arbeid» kan likevel også være ikke-betalt.
Kjennetegn
Giddens viser til at arbeid har visse kjennetegn, som
inntektsgivende
utøvelse av aktivitet og ferdigheter
variasjon, å gjøre noe annet enn hva man gjør hjemme/i fritiden
strukturering av tid, en følelse av mål i hverdagen
sosiale relasjoner
personlig identitet
Arbeidssosiologi tar for seg sosiologiske perspektiver knyttet til arbeid og arbeidsliv; som for eksempel organisasjonstenkning, globalisering og arbeidsliv, og kjønn og arbeidsliv.
Kilde
Giddens, A., Duneier, M, Appelbaum, R.P. & Carr, D. (2016). Introduction to Sociology. W. W. Norton & Company.
Les original på NDLA →
Kjønnsdelt arbeidsliv begynner i ungdommen
Likestilling, men tradisjonelle yrkesvalg
Utdanningssystemet i Norge kan altså være en viktig årsak til at arbeidsmarkedet vårt er så delt mellom menn og kvinner.
I Norge har vi kommet ganske langt med likestilling. Likevel er dette et land hvor unge ofte velger svært tradisjonelt når de skal velge yrker. Kvinner blir sykepleiere og menn blir ingeniører. Selv om kjønnsdelingen har endret seg litt de siste årene, er Norge fortsatt et land hvor mange unge velger tradisjonelt.
En viktig årsak kan være at i Norge må alle ungdommer som ikke begynner på studiespesialisering (allmennfag), ta en viktig beslutning om framtidig yrke mens de går i 10. klasse på ungdomsskolen.
Eksperiment i Oslo-skolen
I et eksperiment der nettopp 10.-klassingene ved fem ungdomsskoler i Oslo deltok, ser forskere nå klarere hvordan gutter og jenter tenker om valg av utdanning og framtidig yrke.
– Vi ser blant annet at kjønn betyr mer for valg av typiske kvinneyrker enn for valg av typiske mannsyrker, sier Liza Reisel, forsker ved Institutt for samfunnsforskning (ISF).
Foreløpige funn fra undersøkelsen tyder på at lønn og økonomi spiller liten rolle når unge velger mellom mannsyrker og kvinneyrker. Andre har hevdet at penger er viktigere for gutter enn for jenter. Men Reisel mener at ungdom vet for lite om framtidig lønn til at dette spiller noen vesentlig rolle. I stedet påvirkes unges yrkesvalg mye av sårbare kjønnsidentiteter, tror forskerne bak denne studien.
Dette er delvis påvist i internasjonalt forskning tidligere. Denne studien finansiert av VAM-programmet i Forskningsrådet peker klart i samme retning.
Sårbare ungdommer
Mye i ungdommen handler om ikke å stikke seg ut. Viktige valg for framtiden blir tatt nettopp når ungdommer er i puberteten og ofte på det aller mest sårbare i livet sitt. Da er kjønn for mange en helt vesentlig dimensjon i livet. For sårbare 15-16-årige gutter blir det vanskelig å gjøre «jentevalg». For jenter kan det også bli vanskelig å gjøre «guttevalg».
Forskerne ser likevel at det er lettere å få aksept for å være guttejente enn det er for å være jentegutt, når ungdom skal gjøre valg for framtiden i det kjønnsdelte norske arbeidsmarkedet som møter dem. I eksperimentet forskerne gjorde, ble Oslo-ungdommene bedt om å gi råd til fiktive personer.
– Da så vi at ungdommene brydde seg mindre om personenes kjønn dersom rådet handlet om å velge guttedominerte utdanninger. Men når vi spurte om jentedominerte utdanninger som for eksempel typiske helseyrker, så var ungdommene tydeligere på at gutter ikke burde søke disse utdanningene, sier Reisel.
Oppsummert mente altså 10.-klassingene ved ungdomsskolene i Oslo at jenter kan velge mannsyrker dersom de har interesse for disse, men at gutter ikke bør velge kvinneyrker.
Enklere for jenter
– Dette bekrefter noe vi hadde mistanke om, sier Reisel. Det er mer ok for jenter å velge utradisjonelt med tanke på kjønn enn det er for gutter.
I undersøkelsen Oslo-ungdommene deltok i, ble de altså presentert for fiktive personer de skulle hjelpe med anbefalinger. Hadde personen et jentenavn og ble presentert som interessert i tekniske ting og dataspill, så anbefalte elevene henne ganske ofte å søke en typisk gutteutdanning. Men hadde personen et guttenavn og interessene gikk mer i jentete retning, så var anbefalingen ofte likevel å foreta et typisk guttevalg.
I den samme undersøkelsen finner forskerne at barn av foreldre med høyere utdanning er mindre åpne for gjøre utradisjonelle valg i 10. klasse, enn barn av foreldre med lavere utdanning. Dette tilsynelatende paradokset kommer ikke overraskende på forskerne:
– Det handler særlig om at barn av foreldre med høyere utdanning mener at jenter ikke bør velge typiske guttedominerte yrkesfag som elektro og teknikk og industriell produksjon.
Vestlig ungdom velger tradisjonelt
I internasjonal forskning på kjønn og yrkesvalg i ungdommen har forskere ofte pekt på den individualistiske kulturen i den vestlige verden som forklaring på hvorfor ungdommer gjør svært tradisjonelle valg.
– Her i Vesten realiserer vi oss selv gjennom yrkesvalgene våre. Grip tak i gutter og få flere av dem til å velge helsefag. Idealet vårt er å velge utdanning og yrke etter hva du drømmer om eller brenner for. Du skal velge ut fra din egen identitet, ikke ut fra hva samfunnet eller familien din behøver, sier Reisel.
En konsekvens av dette er at mange norske ungdommer velger tradisjonelt ut fra kjønn. Ikke så rent få ungdommer med innvandrerbakgrunn fra land utenfor Vesten velger mer utradisjonelt enn det ungdommer fra den norske majoritetsbefolkningen gjør.
– Få gutter til å velge helsefag
I Norge har vi altså et utdanningssystem hvor ungdom gjerne må ta viktige yrkesvalg for framtiden når de går i 10. klasse, så fremt de ikke velger studieforberedende på videregående og kan utsette valgene i tre år. Andre land har andre løsninger. Der kan framtidens yrkesvalg blir mindre påvirket av 15-16-åringers sårbare kjønnsidentiteter.
– Samtidig er det klare fordeler ved måten vi har organisert det norske skolesystemet, påpeker Reisel. Det bidrar blant annet til å produsere både god og stabil yrkesfaglig arbeidskraft.
I stedet for å endre hele systemet, er hennes forslag i stedet å gå konkret til verks:
– Grip tak i gutter og få flere av dem til å velge helsefag, lyder forskerens råd.
– Helse- og sosialfaglige yrker er den aller største bransjen i norsk arbeidsliv. En tredel av alle kvinner i arbeidslivet har et helseyrke. Men her behøves det enda mange flere ansatte i framtiden. Får vi flere gutter til å velge et helse- eller sosialfaglig yrke, så kan vi få til mye.
Reisel peker på den markerte økning i antallet menn som har søkt seg til jobber i barnehage de siste årene, som et eksempel på en positiv endring. Hun setter denne økte interessen for barnehage blant menn i sammenheng med at fars rolle som omsorgsperson for barn er blitt mer anerkjent. Foreløpig ser vi ikke tegn til den samme utviklingen innenfor andre typiske kvinneyrker.
Kilde:
Lenke til originalartikkel fra Kilden, kjønnsforskning.no: Kjønnsdelt arbeidsliv begynner i ungdommen.
Les original på NDLA →
Utdanningssystemet i Norge kan altså være en viktig årsak til at arbeidsmarkedet vårt er så delt mellom menn og kvinner.
I Norge har vi kommet ganske langt med likestilling. Likevel er dette et land hvor unge ofte velger svært tradisjonelt når de skal velge yrker. Kvinner blir sykepleiere og menn blir ingeniører. Selv om kjønnsdelingen har endret seg litt de siste årene, er Norge fortsatt et land hvor mange unge velger tradisjonelt.
En viktig årsak kan være at i Norge må alle ungdommer som ikke begynner på studiespesialisering (allmennfag), ta en viktig beslutning om framtidig yrke mens de går i 10. klasse på ungdomsskolen.
Eksperiment i Oslo-skolen
I et eksperiment der nettopp 10.-klassingene ved fem ungdomsskoler i Oslo deltok, ser forskere nå klarere hvordan gutter og jenter tenker om valg av utdanning og framtidig yrke.
– Vi ser blant annet at kjønn betyr mer for valg av typiske kvinneyrker enn for valg av typiske mannsyrker, sier Liza Reisel, forsker ved Institutt for samfunnsforskning (ISF).
Foreløpige funn fra undersøkelsen tyder på at lønn og økonomi spiller liten rolle når unge velger mellom mannsyrker og kvinneyrker. Andre har hevdet at penger er viktigere for gutter enn for jenter. Men Reisel mener at ungdom vet for lite om framtidig lønn til at dette spiller noen vesentlig rolle. I stedet påvirkes unges yrkesvalg mye av sårbare kjønnsidentiteter, tror forskerne bak denne studien.
Dette er delvis påvist i internasjonalt forskning tidligere. Denne studien finansiert av VAM-programmet i Forskningsrådet peker klart i samme retning.
Sårbare ungdommer
Mye i ungdommen handler om ikke å stikke seg ut. Viktige valg for framtiden blir tatt nettopp når ungdommer er i puberteten og ofte på det aller mest sårbare i livet sitt. Da er kjønn for mange en helt vesentlig dimensjon i livet. For sårbare 15-16-årige gutter blir det vanskelig å gjøre «jentevalg». For jenter kan det også bli vanskelig å gjøre «guttevalg».
Forskerne ser likevel at det er lettere å få aksept for å være guttejente enn det er for å være jentegutt, når ungdom skal gjøre valg for framtiden i det kjønnsdelte norske arbeidsmarkedet som møter dem. I eksperimentet forskerne gjorde, ble Oslo-ungdommene bedt om å gi råd til fiktive personer.
– Da så vi at ungdommene brydde seg mindre om personenes kjønn dersom rådet handlet om å velge guttedominerte utdanninger. Men når vi spurte om jentedominerte utdanninger som for eksempel typiske helseyrker, så var ungdommene tydeligere på at gutter ikke burde søke disse utdanningene, sier Reisel.
Oppsummert mente altså 10.-klassingene ved ungdomsskolene i Oslo at jenter kan velge mannsyrker dersom de har interesse for disse, men at gutter ikke bør velge kvinneyrker.
Enklere for jenter
– Dette bekrefter noe vi hadde mistanke om, sier Reisel. Det er mer ok for jenter å velge utradisjonelt med tanke på kjønn enn det er for gutter.
I undersøkelsen Oslo-ungdommene deltok i, ble de altså presentert for fiktive personer de skulle hjelpe med anbefalinger. Hadde personen et jentenavn og ble presentert som interessert i tekniske ting og dataspill, så anbefalte elevene henne ganske ofte å søke en typisk gutteutdanning. Men hadde personen et guttenavn og interessene gikk mer i jentete retning, så var anbefalingen ofte likevel å foreta et typisk guttevalg.
I den samme undersøkelsen finner forskerne at barn av foreldre med høyere utdanning er mindre åpne for gjøre utradisjonelle valg i 10. klasse, enn barn av foreldre med lavere utdanning. Dette tilsynelatende paradokset kommer ikke overraskende på forskerne:
– Det handler særlig om at barn av foreldre med høyere utdanning mener at jenter ikke bør velge typiske guttedominerte yrkesfag som elektro og teknikk og industriell produksjon.
Vestlig ungdom velger tradisjonelt
I internasjonal forskning på kjønn og yrkesvalg i ungdommen har forskere ofte pekt på den individualistiske kulturen i den vestlige verden som forklaring på hvorfor ungdommer gjør svært tradisjonelle valg.
– Her i Vesten realiserer vi oss selv gjennom yrkesvalgene våre. Grip tak i gutter og få flere av dem til å velge helsefag. Idealet vårt er å velge utdanning og yrke etter hva du drømmer om eller brenner for. Du skal velge ut fra din egen identitet, ikke ut fra hva samfunnet eller familien din behøver, sier Reisel.
En konsekvens av dette er at mange norske ungdommer velger tradisjonelt ut fra kjønn. Ikke så rent få ungdommer med innvandrerbakgrunn fra land utenfor Vesten velger mer utradisjonelt enn det ungdommer fra den norske majoritetsbefolkningen gjør.
– Få gutter til å velge helsefag
I Norge har vi altså et utdanningssystem hvor ungdom gjerne må ta viktige yrkesvalg for framtiden når de går i 10. klasse, så fremt de ikke velger studieforberedende på videregående og kan utsette valgene i tre år. Andre land har andre løsninger. Der kan framtidens yrkesvalg blir mindre påvirket av 15-16-åringers sårbare kjønnsidentiteter.
– Samtidig er det klare fordeler ved måten vi har organisert det norske skolesystemet, påpeker Reisel. Det bidrar blant annet til å produsere både god og stabil yrkesfaglig arbeidskraft.
I stedet for å endre hele systemet, er hennes forslag i stedet å gå konkret til verks:
– Grip tak i gutter og få flere av dem til å velge helsefag, lyder forskerens råd.
– Helse- og sosialfaglige yrker er den aller største bransjen i norsk arbeidsliv. En tredel av alle kvinner i arbeidslivet har et helseyrke. Men her behøves det enda mange flere ansatte i framtiden. Får vi flere gutter til å velge et helse- eller sosialfaglig yrke, så kan vi få til mye.
Reisel peker på den markerte økning i antallet menn som har søkt seg til jobber i barnehage de siste årene, som et eksempel på en positiv endring. Hun setter denne økte interessen for barnehage blant menn i sammenheng med at fars rolle som omsorgsperson for barn er blitt mer anerkjent. Foreløpig ser vi ikke tegn til den samme utviklingen innenfor andre typiske kvinneyrker.
Kilde:
Lenke til originalartikkel fra Kilden, kjønnsforskning.no: Kjønnsdelt arbeidsliv begynner i ungdommen.
Les original på NDLA →
Organisasjoner og organisasjonsteorier
Hva er en organisasjon?
Du kjenner sikkert til flere organisasjoner, selv om du ikke tenker på dem som det til vanlig. Nav, Forsvaret, Google, DNT, NOAH, Redd Barna, Røde Kors, Norges Idrettsforbund og skolen din er bare noen få eksempler på organisasjoner. Organisasjoner finnes i alle mulige størrelser, og de kan være både innenfor privat sektor og offentlig sektor. De kan være både lokale, nasjonale og internasjonale.
En organisasjon må ikke nødvendigvis ha et mål om høyest mulig økonomisk utbytte. Det kan også være mål som er knyttet til verdier, interesser og livssyn. De frivillige organisasjonene er et eksempel på dette.
Felles mål
Men alle organisasjoner har noe til felles: Hver organisasjon har ett eller flere felles mål, og de løser en eller flere bestemte oppgaver i samfunnet. Begrepet organisasjon kan vi forstå som:
"et sosialt system som er bevisst konstruert for å løse spesielle oppgaver og realisere bestemte mål" (Jacobsen & Thorsvik, 2008, s. 13)
For eksempel har Forsvaret oppgaver og mål som går ut på å beskytte, skape sikkerhet og trygghet for befolkningen, internasjonalt samarbeid som fredsbevarende operasjoner, og å støtte det sivile samfunnet ved naturkatastrofer, terrorangrep og kriser.
Struktur
Hver organisasjon har sin organisatoriske struktur, en modell for hvordan organisasjonen er bygd opp. Det kan for eksempel være en hierarkisk struktur, der makt og beslutningsmyndighet øker jo høyere opp i hierarkiet en rolle er, eller det kan være en tilnærmet flat struktur, der makt og myndighet er mer spredt ut over de enkelte rollene i organisasjonen.
Internt i en organisasjon kan det være både formelle og uformelle strukturer. Formell struktur kan vi se og kjenne igjen i for eksempel organisasjonskart, regelverk og retningslinjer, beslutningsprosesser og planer. Formell struktur er ofte lett å se, og er mer uforanderlig enn uformell struktur. Uformelle strukturer er dynamiske, de endrer seg ofte og er ikke like lette å få øye på dersom du ikke er en del av organisasjonen. At det finnes uformelle strukturer er ikke nødvendigvis negativt. Tvert imot er det en del av "livet" mellom menneskene i en organisasjon. Hver organisasjon har sin egen kultur, altså normer, verdier, kunnskap og holdninger, og ofte vil den uformelle strukturen fortelle oss mye om organisasjonskulturen til en gitt organisasjon.
Hva er organisasjonsteorier?
Organisasjonsteorier er idéer om hva organisasjoner er, hvordan de fungerer, hvordan de er bygd opp og hvordan de ledes. Disse teoriene har utviklet og endret seg i takt med hvordan samfunn endrer og utvikler seg, ofte som følge av endringer i arbeidslivet, produksjon og teknologiske nyvinninger.
Vi har mange ulike teorier og idéer om dette, og noen eksempler er:
scientific management
human relations
byråkratiteori
teorier og perspektiver som tar for seg organisasjonskultur
Organisasjonsteori handler om hvordan vi bruker de menneskelige ressursene i en organisasjon for å nå organisasjonens mål. Vi bruker organisasjonsteorier for å forstå, beskrive, forklare og analysere organisasjoner. Hva gjør de? Hvordan gjør de det? Hvorfor gjør de det på den ene eller andre måten? Ikke bare for å gi et bilde av "ståa" – organisasjonsteorier er også til for å endre og utvikle organisasjoner.
Organisasjoner som lykkes med noe, blir ofte modeller for andre. Organisasjoner forsøker ofte å kopiere andres suksess, noen ganger med vekslende hell, for en organisasjon har ofte et indre liv som ikke alltid lar seg kopiere. En organisasjon kan ha trekk og tankegods fra flere av de teoretiske retningene.
Tenk etter
Hvis du var rektor på skolen din – hva ville du gjort for å ha "revolusjonert" hele måten organisasjonen – skolen – er bygd opp på?
Kilder
Forsvaret. (u.å.). Kvifor treng vi eit forsvar? Hentet 14. oktober 2025 fra https://www.forsvaret.no/om-forsvaret/oppgaver-og-verdier
Jacobsen, D. & Thorsvik, J. (2008). Hvordan organisasjoner fungerer. Fagbokforlaget.
Les original på NDLA →
Du kjenner sikkert til flere organisasjoner, selv om du ikke tenker på dem som det til vanlig. Nav, Forsvaret, Google, DNT, NOAH, Redd Barna, Røde Kors, Norges Idrettsforbund og skolen din er bare noen få eksempler på organisasjoner. Organisasjoner finnes i alle mulige størrelser, og de kan være både innenfor privat sektor og offentlig sektor. De kan være både lokale, nasjonale og internasjonale.
En organisasjon må ikke nødvendigvis ha et mål om høyest mulig økonomisk utbytte. Det kan også være mål som er knyttet til verdier, interesser og livssyn. De frivillige organisasjonene er et eksempel på dette.
Felles mål
Men alle organisasjoner har noe til felles: Hver organisasjon har ett eller flere felles mål, og de løser en eller flere bestemte oppgaver i samfunnet. Begrepet organisasjon kan vi forstå som:
"et sosialt system som er bevisst konstruert for å løse spesielle oppgaver og realisere bestemte mål" (Jacobsen & Thorsvik, 2008, s. 13)
For eksempel har Forsvaret oppgaver og mål som går ut på å beskytte, skape sikkerhet og trygghet for befolkningen, internasjonalt samarbeid som fredsbevarende operasjoner, og å støtte det sivile samfunnet ved naturkatastrofer, terrorangrep og kriser.
Struktur
Hver organisasjon har sin organisatoriske struktur, en modell for hvordan organisasjonen er bygd opp. Det kan for eksempel være en hierarkisk struktur, der makt og beslutningsmyndighet øker jo høyere opp i hierarkiet en rolle er, eller det kan være en tilnærmet flat struktur, der makt og myndighet er mer spredt ut over de enkelte rollene i organisasjonen.
Internt i en organisasjon kan det være både formelle og uformelle strukturer. Formell struktur kan vi se og kjenne igjen i for eksempel organisasjonskart, regelverk og retningslinjer, beslutningsprosesser og planer. Formell struktur er ofte lett å se, og er mer uforanderlig enn uformell struktur. Uformelle strukturer er dynamiske, de endrer seg ofte og er ikke like lette å få øye på dersom du ikke er en del av organisasjonen. At det finnes uformelle strukturer er ikke nødvendigvis negativt. Tvert imot er det en del av "livet" mellom menneskene i en organisasjon. Hver organisasjon har sin egen kultur, altså normer, verdier, kunnskap og holdninger, og ofte vil den uformelle strukturen fortelle oss mye om organisasjonskulturen til en gitt organisasjon.
Hva er organisasjonsteorier?
Organisasjonsteorier er idéer om hva organisasjoner er, hvordan de fungerer, hvordan de er bygd opp og hvordan de ledes. Disse teoriene har utviklet og endret seg i takt med hvordan samfunn endrer og utvikler seg, ofte som følge av endringer i arbeidslivet, produksjon og teknologiske nyvinninger.
Vi har mange ulike teorier og idéer om dette, og noen eksempler er:
scientific management
human relations
byråkratiteori
teorier og perspektiver som tar for seg organisasjonskultur
Organisasjonsteori handler om hvordan vi bruker de menneskelige ressursene i en organisasjon for å nå organisasjonens mål. Vi bruker organisasjonsteorier for å forstå, beskrive, forklare og analysere organisasjoner. Hva gjør de? Hvordan gjør de det? Hvorfor gjør de det på den ene eller andre måten? Ikke bare for å gi et bilde av "ståa" – organisasjonsteorier er også til for å endre og utvikle organisasjoner.
Organisasjoner som lykkes med noe, blir ofte modeller for andre. Organisasjoner forsøker ofte å kopiere andres suksess, noen ganger med vekslende hell, for en organisasjon har ofte et indre liv som ikke alltid lar seg kopiere. En organisasjon kan ha trekk og tankegods fra flere av de teoretiske retningene.
Tenk etter
Hvis du var rektor på skolen din – hva ville du gjort for å ha "revolusjonert" hele måten organisasjonen – skolen – er bygd opp på?
Kilder
Forsvaret. (u.å.). Kvifor treng vi eit forsvar? Hentet 14. oktober 2025 fra https://www.forsvaret.no/om-forsvaret/oppgaver-og-verdier
Jacobsen, D. & Thorsvik, J. (2008). Hvordan organisasjoner fungerer. Fagbokforlaget.
Les original på NDLA →
Organisasjonskultur
Henning Bang om organisasjonskultur
Hvordan vil en forsker definere organisasjonskultur? Henning Bang har forsket og skrevet mye litteratur om emnet. Her forklarer han hvordan vi kan forstå begrepet, hvordan organisasjonskultur kan brukes som verktøy i en organisasjon, både av ledere og andre medarbeidere, og hvorfor det er nyttig å forstå "spillereglene" i en organisasjon.
Du kan se Henning Bang snakke om organisasjonskultur i denne filmen fra Oslo Met.
Edgar Scheins modell for organisasjonskultur
Edgar Schein er en av de mest kjente forskerne innenfor organisasjonskultur. Han utviklet en modell for organisasjonskultur som består av tre nivåer. Det ytterste nivået, artefaktene, kan ikke alene fortelle oss hva organisasjonskulturen består av, men de er uttrykk for kultur som fortolkes. De tre ulike nivåene påvirker hverandre, verdier springer for eksempel ut fra antagelser. En noe forenklet versjon av Scheins modell ser slik ut:
Hva forteller modellen oss? Jo, at organisasjonskultur består av alt fra folks tanker og følelser, til det vi kan observere, som for eksempel organisasjonens logo.
Martins tre perspektiver
Scheins teori og modell er ett av mange ulike perspektiver på organisasjonskultur. Når vi skal se nærmere på kultur i organisasjoner, må vi tenke gjennom nettopp hvilke teoretiske perspektiver vi skal ta i bruk. Nå skal vi ta en titt på en annen innfallsvinkel.
Joanne Martin (1992) har beskrevet tre ulike perspektiver vi kan ta i bruk for å studere organisasjoner. I korte trekk, og i en forenklet versjon, handler de om at:
vi ser på organisasjonen som et fellesskap preget av enighet, hvor medlemmene i organisasjonen har lik forståelse, og hvor vi ser på det som er felles. Dette kalles integrasjonsperspektivet.
vi ser på ulike subkulturer i organisasjonen. Dette kalles differensieringsperspektivet.
vi ser på kultur som et "edderkoppnett", hvor kulturen gjennom stadig endring framstår som kompleks og mangfoldig, nye kulturmønstre dannes kontinuerlig. Dette kalles fragmenteringsperspektivet.
Martin påpeker også at det er umulig for et menneske å skille fullstendig mellom privatliv, jobb og andre deler av samfunnet vi er medlem av. Vi bærer alltid med oss en del av flere forskjellige kulturer.
La oss si at vi velger kun ett perspektiv, ett utgangspunkt, som for eksempel å betrakte organisasjonen som et fellesskap. Da fokuserer vi på hva som er likt, det som er felles i organisasjonen. Da blir ulikheter, mangfold og konflikter skjult. Dersom vi skal få et bedre bilde av organisasjonskulturen - – alle de små bitene i "puslespillet" – kan vi kombinere perspektivene.
Martins poeng er at de tre ulike perspektivene er komplementære, de utfyller hverandre. Integrasjon, differensiering og fragmentering – en helhet, dele opp i grupper, og dele opp i små, løsrevne biter – slik kan vi finne ut hva en organisasjons kultur består av.
Kan du beskrive noe som du mener kjennetegner organisasjonskulturen ved skolen din? På hvilken måte gjør dere ting?
Fagbegreper
organisasjonskultur
normer
verdier
artefakter
antagelser
subkulturer
Litteraturliste
Martin, J. ( 1992) Cultures in organizations - Three Perspectives. New York:Oxford University Press.
Sagberg, Ingvild. (2018, 11. april). Edgar Schein. Hentet 21. mars 2019 fra https://snl.no/Edgar_Schein.
Les original på NDLA →
Hvordan vil en forsker definere organisasjonskultur? Henning Bang har forsket og skrevet mye litteratur om emnet. Her forklarer han hvordan vi kan forstå begrepet, hvordan organisasjonskultur kan brukes som verktøy i en organisasjon, både av ledere og andre medarbeidere, og hvorfor det er nyttig å forstå "spillereglene" i en organisasjon.
Du kan se Henning Bang snakke om organisasjonskultur i denne filmen fra Oslo Met.
Edgar Scheins modell for organisasjonskultur
Edgar Schein er en av de mest kjente forskerne innenfor organisasjonskultur. Han utviklet en modell for organisasjonskultur som består av tre nivåer. Det ytterste nivået, artefaktene, kan ikke alene fortelle oss hva organisasjonskulturen består av, men de er uttrykk for kultur som fortolkes. De tre ulike nivåene påvirker hverandre, verdier springer for eksempel ut fra antagelser. En noe forenklet versjon av Scheins modell ser slik ut:
Hva forteller modellen oss? Jo, at organisasjonskultur består av alt fra folks tanker og følelser, til det vi kan observere, som for eksempel organisasjonens logo.
Martins tre perspektiver
Scheins teori og modell er ett av mange ulike perspektiver på organisasjonskultur. Når vi skal se nærmere på kultur i organisasjoner, må vi tenke gjennom nettopp hvilke teoretiske perspektiver vi skal ta i bruk. Nå skal vi ta en titt på en annen innfallsvinkel.
Joanne Martin (1992) har beskrevet tre ulike perspektiver vi kan ta i bruk for å studere organisasjoner. I korte trekk, og i en forenklet versjon, handler de om at:
vi ser på organisasjonen som et fellesskap preget av enighet, hvor medlemmene i organisasjonen har lik forståelse, og hvor vi ser på det som er felles. Dette kalles integrasjonsperspektivet.
vi ser på ulike subkulturer i organisasjonen. Dette kalles differensieringsperspektivet.
vi ser på kultur som et "edderkoppnett", hvor kulturen gjennom stadig endring framstår som kompleks og mangfoldig, nye kulturmønstre dannes kontinuerlig. Dette kalles fragmenteringsperspektivet.
Martin påpeker også at det er umulig for et menneske å skille fullstendig mellom privatliv, jobb og andre deler av samfunnet vi er medlem av. Vi bærer alltid med oss en del av flere forskjellige kulturer.
La oss si at vi velger kun ett perspektiv, ett utgangspunkt, som for eksempel å betrakte organisasjonen som et fellesskap. Da fokuserer vi på hva som er likt, det som er felles i organisasjonen. Da blir ulikheter, mangfold og konflikter skjult. Dersom vi skal få et bedre bilde av organisasjonskulturen - – alle de små bitene i "puslespillet" – kan vi kombinere perspektivene.
Martins poeng er at de tre ulike perspektivene er komplementære, de utfyller hverandre. Integrasjon, differensiering og fragmentering – en helhet, dele opp i grupper, og dele opp i små, løsrevne biter – slik kan vi finne ut hva en organisasjons kultur består av.
Kan du beskrive noe som du mener kjennetegner organisasjonskulturen ved skolen din? På hvilken måte gjør dere ting?
Fagbegreper
organisasjonskultur
normer
verdier
artefakter
antagelser
subkulturer
Litteraturliste
Martin, J. ( 1992) Cultures in organizations - Three Perspectives. New York:Oxford University Press.
Sagberg, Ingvild. (2018, 11. april). Edgar Schein. Hentet 21. mars 2019 fra https://snl.no/Edgar_Schein.
Les original på NDLA →
Organisasjon X - ditt eget forskningsprosjekt om arbeidsmiljø
Forskningsprosjekt
Her skal du prøve deg på et lite forskningsprosjekt. Hvis du har en jobb selv, kan du gjerne ta utgangspunkt i din egen arbeidsplass. Du kan også ta utgangspunkt i en gruppe ansatte ved skolen, for eksempel kan du spørre de som jobber med renhold, administrativt ansatte, eller lærerne. Ta utgangspunkt i nærmiljøet ditt, hvor det kan være enklere å finne noen som vil la seg intervjue og en arbeidsplass du kan besøke for å observere.
1. Forberedelse
Finn en arbeidsplass med en organisasjon. Husk at organisasjon er to eller flere mennesker som arbeider for å nå felles mål. Husk også at en organisasjon kan bestå av få eller svært mange mennesker, og i tillegg være bygd opp på mange ulike måter. Velg en organisasjon og arbeidsplass hvor du er nysgjerrig på arbeidsmiljøet og hvordan organisasjonen er bygd opp og ledes.
Problemstillinga du kan ta utgangspunkt i er: Hva mener en ansatt om arbeidsmiljøet der hen jobber, og hva kjennetegner det fysiske og psykososiale arbeidsmiljøet på arbeidsplassen?
Kontakt organisasjonen og spør om du kan få lov å intervjue en representant, eller komme på besøk for å observere hva de arbeider med.
Skriv en kort presentasjon av organisasjonen og arbeidsplassen og hvorfor du har valgt nettopp denne.
2. Observasjon og intervju – forberedelse
Les om observasjon i artikkelen "Observasjon".
Beskriv hvordan du har tenkt å gå fram for å observere arbeidsplassen.
Les om intervju i artikkelen "Kvalitative intervjuundersøkelser"
Lag en enkel intervjuguide.
3. Presentasjon av funn
Etter å ha intervjuet og/eller observert på arbeidsplassen: Skriv et notat som beskriver arbeidsmiljøet og hvordan arbeidet er organisert.
4. Kjennetegn på godt arbeidsmiljø og trekk fra organisasjonsteorier
Redegjør for om du finner kjennetegn på et godt arbeidsmiljø ved denne arbeidsplassen, og om du ser trekk fra en eller flere organisasjonsteorier.
5. Rapport
Lag presentasjonen av arbeidsplassen, hvordan du har gått fram for å samle inn informasjon, og hva du fant ut. Du kan bruke følgende punkter for disposisjon og utkast for rapporten:
Innledning med presentasjon av arbeidsplassen og problemstilling
Begrunnelse for valg av metode
Kort oppsummering av organisasjonsteorier og hva som kjennetegner et godt arbeidsmiljø, altså teorier og fagstoff du bruker i analyse og diskusjon
Analyse og diskusjon av hva du fant ut
Avslutning/kort oppsummering
Legg ved kilder og ha eventuelt intervjuguiden din som vedlegg.
Les original på NDLA →
Her skal du prøve deg på et lite forskningsprosjekt. Hvis du har en jobb selv, kan du gjerne ta utgangspunkt i din egen arbeidsplass. Du kan også ta utgangspunkt i en gruppe ansatte ved skolen, for eksempel kan du spørre de som jobber med renhold, administrativt ansatte, eller lærerne. Ta utgangspunkt i nærmiljøet ditt, hvor det kan være enklere å finne noen som vil la seg intervjue og en arbeidsplass du kan besøke for å observere.
1. Forberedelse
Finn en arbeidsplass med en organisasjon. Husk at organisasjon er to eller flere mennesker som arbeider for å nå felles mål. Husk også at en organisasjon kan bestå av få eller svært mange mennesker, og i tillegg være bygd opp på mange ulike måter. Velg en organisasjon og arbeidsplass hvor du er nysgjerrig på arbeidsmiljøet og hvordan organisasjonen er bygd opp og ledes.
Problemstillinga du kan ta utgangspunkt i er: Hva mener en ansatt om arbeidsmiljøet der hen jobber, og hva kjennetegner det fysiske og psykososiale arbeidsmiljøet på arbeidsplassen?
Kontakt organisasjonen og spør om du kan få lov å intervjue en representant, eller komme på besøk for å observere hva de arbeider med.
Skriv en kort presentasjon av organisasjonen og arbeidsplassen og hvorfor du har valgt nettopp denne.
2. Observasjon og intervju – forberedelse
Les om observasjon i artikkelen "Observasjon".
Beskriv hvordan du har tenkt å gå fram for å observere arbeidsplassen.
Les om intervju i artikkelen "Kvalitative intervjuundersøkelser"
Lag en enkel intervjuguide.
3. Presentasjon av funn
Etter å ha intervjuet og/eller observert på arbeidsplassen: Skriv et notat som beskriver arbeidsmiljøet og hvordan arbeidet er organisert.
4. Kjennetegn på godt arbeidsmiljø og trekk fra organisasjonsteorier
Redegjør for om du finner kjennetegn på et godt arbeidsmiljø ved denne arbeidsplassen, og om du ser trekk fra en eller flere organisasjonsteorier.
5. Rapport
Lag presentasjonen av arbeidsplassen, hvordan du har gått fram for å samle inn informasjon, og hva du fant ut. Du kan bruke følgende punkter for disposisjon og utkast for rapporten:
Innledning med presentasjon av arbeidsplassen og problemstilling
Begrunnelse for valg av metode
Kort oppsummering av organisasjonsteorier og hva som kjennetegner et godt arbeidsmiljø, altså teorier og fagstoff du bruker i analyse og diskusjon
Analyse og diskusjon av hva du fant ut
Avslutning/kort oppsummering
Legg ved kilder og ha eventuelt intervjuguiden din som vedlegg.
Les original på NDLA →
Scientific Management
Bakgrunn og prinsipper
Den amerikanske ingeniøren Fredric W Taylor ga i 1913 ut boka "The principles of Scientific Management". Hans hovedidé var at størst effektivitet ble oppnådd når arbeidsoppgavene ble delt opp og forenklet. Tilretteleggingen av arbeidet ble konsentrert omkring arbeidsoppgavene. Hver ansatt skulle utføre en liten og godt spesifisert deloppgave, og deloppgavene skulle være så enkle og standardiserte som mulig. Dette skulle gi flere fordeler:
Når produksjonsarbeiderne gjentar enkle operasjoner, blir opplæringskostnadene redusert. De ansatte blir flinkere og kan arbeide fortere. Motivasjonen til effektiv arbeidsinnsats skal komme gjennom lønnssystemet.
Hvem som helst kan lære oppgavene når de blir tilstrekkelig oppdelt og forenklet, og bedriftene blir dermed ikke avhengige av faglært arbeidskraft.
Planlegging, styring og kontroll kan gjøres mer effektivt når en har klare produksjonsnormer å basere seg på.
Ideene hans fikk stor gjennomslagskraft innenfor deler av industrien. Tidsstudier ble tatt i bruk for å måle effektiv tidsbruk under produksjonen. Spesialisering og standardisering av arbeidsoperasjonene ble resultatet, og det ble også arbeidet med å effektivisere arbeidsstillingene.
Denne retningen kalles også taylorisme.
Kritikk av scientific management/taylorisme
Taylor brukte systematiske undersøkelser for å avdekke den mest mulig effektive måten å produsere, organisere og lede arbeidet på. Men andre forskere har ment at metoden mangler teori, og heller ikke er basert på testing av hypoteser, og at den derfor ikke kan kalles vitenskapelig.
Satt på spissen innebar denne måten å organisere arbeidet på at lederne og ekspertene skulle tenke, mens de ansatte bare skulle utføre enkle arbeidsoperasjoner etter detaljert instruks. Prinsippet var en person er lik en jobb. Både menneskene og jobbene skulle være lette å skifte ut.
Selv om dette kan føre til mer effektivitet, kan det også føre til slitasjeskader når en person må gjenta samme operasjon hele tiden. Videre har det vist seg at økt fravær, mistrivsel og redusert produktivitet kan bli resultatet dersom produksjonen blir organisert for stramt etter Taylors linjer.
Videre har denne retningen blitt kritisert for å betrakte menneskene som maskiner. Mennesket kan ikke og bør ikke detaljstyres under produksjonsprosessen. Når jobbene blir standardiserte og forenklet for mye, vil arbeidet oppleves som kjedelig, monotont og lite utviklende.
Taylorisme i dag?
Selv om denne retninga har møtt mye kritikk, ser vi nok rester av den i nåtidas arbeidsliv. Å effektivisere arbeidsoppgaver og prosesser har flere organisasjoner som mål, og arbeidsoppgaver er ofte spesialiserte, avhengig av hva som som produseres.
Arbeidslivet blir også mer og mer automatisert, hvor arbeidsoppgaver blir standardiserte, og tildels utført av maskiner. Vi kan trekke paralleller til Taylors prinsipper også her. Gjennom automatisering, digitalisering og "robotisering" er tanken ofte at arbeidet blir utført mer effektivt, standardisert og spesialisert.
Innenfor helse og omsorg har det for eksempel blitt vist til at Taylors prinsipper lever i beste velgående – i form av "stoppeklokka rår". Det vil si at ulike oppgaver skal gjennomføres i løpet av en gitt tidsramme. Dette skal igjen gjøre det billigere og mer effektivt, men dette har blitt kritisert av både arbeidstakere og de som mottar helsetjenester: Å yte omsorg, pleie og behandling av mennesker kan ikke måles etter antall minutter pr oppgave.
Tenk over
Taylor mente også at arbeiderne måtte kontrolleres, for det lå blant annet i menneskets natur å sluntre unna. Dette vil nok mange være både uenig og enig i.
Hva mener du? Trenger arbeiderne noen form for kontroll i dagens samfunn?
Les original på NDLA →
Den amerikanske ingeniøren Fredric W Taylor ga i 1913 ut boka "The principles of Scientific Management". Hans hovedidé var at størst effektivitet ble oppnådd når arbeidsoppgavene ble delt opp og forenklet. Tilretteleggingen av arbeidet ble konsentrert omkring arbeidsoppgavene. Hver ansatt skulle utføre en liten og godt spesifisert deloppgave, og deloppgavene skulle være så enkle og standardiserte som mulig. Dette skulle gi flere fordeler:
Når produksjonsarbeiderne gjentar enkle operasjoner, blir opplæringskostnadene redusert. De ansatte blir flinkere og kan arbeide fortere. Motivasjonen til effektiv arbeidsinnsats skal komme gjennom lønnssystemet.
Hvem som helst kan lære oppgavene når de blir tilstrekkelig oppdelt og forenklet, og bedriftene blir dermed ikke avhengige av faglært arbeidskraft.
Planlegging, styring og kontroll kan gjøres mer effektivt når en har klare produksjonsnormer å basere seg på.
Ideene hans fikk stor gjennomslagskraft innenfor deler av industrien. Tidsstudier ble tatt i bruk for å måle effektiv tidsbruk under produksjonen. Spesialisering og standardisering av arbeidsoperasjonene ble resultatet, og det ble også arbeidet med å effektivisere arbeidsstillingene.
Denne retningen kalles også taylorisme.
Kritikk av scientific management/taylorisme
Taylor brukte systematiske undersøkelser for å avdekke den mest mulig effektive måten å produsere, organisere og lede arbeidet på. Men andre forskere har ment at metoden mangler teori, og heller ikke er basert på testing av hypoteser, og at den derfor ikke kan kalles vitenskapelig.
Satt på spissen innebar denne måten å organisere arbeidet på at lederne og ekspertene skulle tenke, mens de ansatte bare skulle utføre enkle arbeidsoperasjoner etter detaljert instruks. Prinsippet var en person er lik en jobb. Både menneskene og jobbene skulle være lette å skifte ut.
Selv om dette kan føre til mer effektivitet, kan det også føre til slitasjeskader når en person må gjenta samme operasjon hele tiden. Videre har det vist seg at økt fravær, mistrivsel og redusert produktivitet kan bli resultatet dersom produksjonen blir organisert for stramt etter Taylors linjer.
Videre har denne retningen blitt kritisert for å betrakte menneskene som maskiner. Mennesket kan ikke og bør ikke detaljstyres under produksjonsprosessen. Når jobbene blir standardiserte og forenklet for mye, vil arbeidet oppleves som kjedelig, monotont og lite utviklende.
Taylorisme i dag?
Selv om denne retninga har møtt mye kritikk, ser vi nok rester av den i nåtidas arbeidsliv. Å effektivisere arbeidsoppgaver og prosesser har flere organisasjoner som mål, og arbeidsoppgaver er ofte spesialiserte, avhengig av hva som som produseres.
Arbeidslivet blir også mer og mer automatisert, hvor arbeidsoppgaver blir standardiserte, og tildels utført av maskiner. Vi kan trekke paralleller til Taylors prinsipper også her. Gjennom automatisering, digitalisering og "robotisering" er tanken ofte at arbeidet blir utført mer effektivt, standardisert og spesialisert.
Innenfor helse og omsorg har det for eksempel blitt vist til at Taylors prinsipper lever i beste velgående – i form av "stoppeklokka rår". Det vil si at ulike oppgaver skal gjennomføres i løpet av en gitt tidsramme. Dette skal igjen gjøre det billigere og mer effektivt, men dette har blitt kritisert av både arbeidstakere og de som mottar helsetjenester: Å yte omsorg, pleie og behandling av mennesker kan ikke måles etter antall minutter pr oppgave.
Tenk over
Taylor mente også at arbeiderne måtte kontrolleres, for det lå blant annet i menneskets natur å sluntre unna. Dette vil nok mange være både uenig og enig i.
Hva mener du? Trenger arbeiderne noen form for kontroll i dagens samfunn?
Les original på NDLA →
Rettferdighet og fordeling av goder
Anarkismen
Likhet og frihet
Anarkismens kjerneverdier er likhet og frihet. I anarkistenes øyne ville ikke et arbeiderdiktatur (proletariat) gjøre samfunnet mer demokratisk enn det ville bli gjennom et borgerlig demokrati. Friheten kunne ifølge anarkistiske tenkere først virkeliggjøres uten en undertrykkende stat, uavhengig av hvem som satt med makten i staten.
I den anarkistiske tradisjon fantes (…) en intens frihetstrang, dyp uvilje imot staten og alle hierarkier og en innbitt tro på samarbeid og frivillighet, dertil et lyst menneskesyn som hevder at bare all nedbrytning av all autoritet vil kunne frigjøre menneskets iboende godhet.
Spontane opprør fra massene
Virkemidlene måtte ta utgangspunkt i spontane aksjoner forankret i massene, og drømmen var et samfunnssystem med desentraliserte kollektiver og direkte demokratiske flertallsbeslutninger. I stor utstrekning forble de fleste anarkistiske samfunnsstrukturer en utopi, på grunn av det vedvarende dilemma rundt hvordan anarkistene ville forene sosial harmoni med komplett individuell frihet.
Tidvise anarkistiske tanker og ideer opptrer også i dag. Kamp mot privat eiendomsrett har gjort seg gjeldende blant husokkupanter over flere tiår. Flere av dagens ulike ungdomsopprør krever endringer av etablerte maktstrukturer i offentlig og privat regi. Anarkistiske bevegelser har gått til kamp mot det etablerte systemet gjennom bruk av internett og aksjoner i det offentlige rom. Gode eksempler er fildelingstjenesten «The Pirate Bay», og etablering av «kryptovaluta». Et annet eksempel er Occupy-bevegelsen, som er en global bevegelse som vil trekke oppmerksomheten mot finansmarkedets grådighet og urettferdighet, der systemet kun favoriserer verdens rikeste.
Les original på NDLA →
Anarkismens kjerneverdier er likhet og frihet. I anarkistenes øyne ville ikke et arbeiderdiktatur (proletariat) gjøre samfunnet mer demokratisk enn det ville bli gjennom et borgerlig demokrati. Friheten kunne ifølge anarkistiske tenkere først virkeliggjøres uten en undertrykkende stat, uavhengig av hvem som satt med makten i staten.
I den anarkistiske tradisjon fantes (…) en intens frihetstrang, dyp uvilje imot staten og alle hierarkier og en innbitt tro på samarbeid og frivillighet, dertil et lyst menneskesyn som hevder at bare all nedbrytning av all autoritet vil kunne frigjøre menneskets iboende godhet.
Spontane opprør fra massene
Virkemidlene måtte ta utgangspunkt i spontane aksjoner forankret i massene, og drømmen var et samfunnssystem med desentraliserte kollektiver og direkte demokratiske flertallsbeslutninger. I stor utstrekning forble de fleste anarkistiske samfunnsstrukturer en utopi, på grunn av det vedvarende dilemma rundt hvordan anarkistene ville forene sosial harmoni med komplett individuell frihet.
Tidvise anarkistiske tanker og ideer opptrer også i dag. Kamp mot privat eiendomsrett har gjort seg gjeldende blant husokkupanter over flere tiår. Flere av dagens ulike ungdomsopprør krever endringer av etablerte maktstrukturer i offentlig og privat regi. Anarkistiske bevegelser har gått til kamp mot det etablerte systemet gjennom bruk av internett og aksjoner i det offentlige rom. Gode eksempler er fildelingstjenesten «The Pirate Bay», og etablering av «kryptovaluta». Et annet eksempel er Occupy-bevegelsen, som er en global bevegelse som vil trekke oppmerksomheten mot finansmarkedets grådighet og urettferdighet, der systemet kun favoriserer verdens rikeste.
Les original på NDLA →
Diskuter rettferdig fordeling
Oppgave 1. Prinsipper for fordeling
Oppgave 2. Klasseromsøvelse om rettferdighet
I denne oppgaven skal dere gjennomføre en øvelse for å finne ut hva som er rettferdig fordeling av goder og byrder i samfunnet. Øvelsen er løst basert på rettferdighetsteorien til John Rawls, som er den mest kjente teorien om rettferdighet i moderne filosofi.
Rawls' teori om rettferdighet
Ifølge den amerikanske filosofen John Rawls er alle mennesker frie og likeverdige. Når vi skal fordele grunnleggende goder som inntekt, yrkesmuligheter og politiske og personlige friheter, må vi derfor gjøre det på en måte som alle i samfunnet kan slutte opp om og være enige i.
Det betyr at fordelingen må skje på en upartisk måte som ikke favoriserer enkeltpersoner eller grupper i samfunnet. Men hvordan kan vi få til det i praksis? Hvis alle skal være med å bestemme, vil ikke alle bare favorisere sine egne interesser? Vil ikke de rike mene det er rettferdig at de beholder inntekten sin, mens de fattige tvert i mot vil mene at det er rettferdig at de deler?
For å komme fram til en upartisk fordeling foreslår derfor Rawls at vi gjennomfører et tankeeksperiment og stiller oss bak et "slør av uvitenhet". Tenk at du ikke vet noen ting om hvilken posisjon du vil bli født inn i i samfunnet. Du vet ikke noe om foreldrene dine, kjønn, hudfarge eller hvilke evner eller ferdigheter du vil få. Du vet heller ikke om du tilhører en religiøs, kulturell eller etnisk minoritet eller majoritet. Hva slags fordeling ville du da velge? Hvilke rettferdighetsprinsipper ville du velge å organisere samfunnet etter?
Del klassen i grupper på 3–5 elever. Det totale antallet grupper i klassen må være et partall, dvs. 2,4,6 eller 8.
Hver person i gruppen skal lage en avatar. Beskriv avataren på en lapp. Bestem om avataren din for eksempel har
rike eller fattige foreldre
ressurssterke foreldre eller foreldre som har problemer med rus, psykisk eller fysisk helse, arbeidsløshet eller kriminalitet
gode eller dårlige sosiale, praktiske eller teoretiske evner
fysiske eller psykiske funksjonsnedsettelser
mye eller lite energi og/eller viljestyrke
trygt eller utrygt oppvekstmiljø
tilhørighet til en religiøs eller etnisk minoritet eller majoritet
Gruppa skal deretter konstruere et rettferdig samfunn og bestemme hvordan godene skal fordeles. Hvordan skal inntektene fordeles i samfunnet deres? Hvilke rettigheter skal folk ha til helse, utdanning, sosialhjelp og til å utøve religionen og utrykke identiteten sin?
Hver person i gruppa skal trekke hver sin lapp med en avatar.
Ta en runde i gruppa. Hvordan ville den personen dere selv har fått utdelt, få det i det samfunnet dere har laget?
Diskuter om de personene dere har fått utlevert, ville være enig i at det samfunnet dere har konstruert, er rettferdig?
Bruk Rawls rettferdighetsprinsipper i tekstboksen under. Hvordan ville deres person fått det i et samfunn som var basert på Rawls' prinsipper?
Sammenlign det samfunnet dere beskrev i oppgave c med det samfunnet Rawls beskriver. Hvilket av de to samfunnene er mest rettferdig? Begrunn svaret.
Diskuter i hvilken grad det norske samfunnet er basert på Rawls' rettferdighetsprinsipper.
Rawls' rettferdighetsprinsipper
Hvis du skal fordele godene i samfunnet på en upartisk og rettferdig måte, bør du ifølge Rawls starte med å gi alle visse grunnleggende rettigheter. Alle burde ha politiske friheter som stemmerett, ytringsfrihet, forsamlingsfrihet, bevegelsesfrihet og religionsfrihet. Uansett interesser, meninger og livssyn vil du ha frihet til utrykke dem og leve det livet du mener er best for deg.
Du må også ta høyde for at du selv risikerer å ende opp på bunnen av samfunnet. Rawls hevder at du bare vil velge å akseptere de sosiale og økonomiske forskjellene som er til fordel for de dårligst stilte i samfunnet. Det betyr ikke at alle i samfunnet skal tjene det samme. I noen tilfeller kan det være fordelaktig for de dårligst stilte i samfunnet at enkelte yrker og stillinger får høyere lønn for å tiltrekke seg kvalifisert arbeidskraft. Men disse yrkene og stillingene må være åpne for alle, og alle medlemmene av samfunnet må ha de samme mulighetene til å konkurrere om dem.
Rawls beskrev selv rettferdighetsprinsippene sine på denne måten:
Enhver person skal ha samme rett til det mest omfattende system av grunnleggende friheter forenlig med et tilsvarende system av friheter for alle.
Sosiale og økonomiske ulikheter skal bare innføres hvis de
er til størst mulig fordel for de dårligst stilte i samfunnet
er knyttet til stillinger og verv som alle kan konkurrere om på rimelige vilkår
Oppgave 3. Fordelingsrettferdighet
Les artikkelen "Hva er rettferdighet?" og svar på spørsmålene:
Hva er utilitarismens syn på rettferdighet?
Finn to konkrete eksempler på at noe er fordelaktig for flertallet, men samtidig kan virke urettferdig for ett eller flere enkeltmennesker.
Hva er Robert Nozicks' syn på rettferdighet?
Diskuter Robert Nozicks' syn på skatt:
Er det rettferdig eller urettferdig at alle må betale skatt? Begrunn svaret.
Hvor mye er det rettferdig at folk betaler i skatt?
Les original på NDLA →
Oppgave 2. Klasseromsøvelse om rettferdighet
I denne oppgaven skal dere gjennomføre en øvelse for å finne ut hva som er rettferdig fordeling av goder og byrder i samfunnet. Øvelsen er løst basert på rettferdighetsteorien til John Rawls, som er den mest kjente teorien om rettferdighet i moderne filosofi.
Rawls' teori om rettferdighet
Ifølge den amerikanske filosofen John Rawls er alle mennesker frie og likeverdige. Når vi skal fordele grunnleggende goder som inntekt, yrkesmuligheter og politiske og personlige friheter, må vi derfor gjøre det på en måte som alle i samfunnet kan slutte opp om og være enige i.
Det betyr at fordelingen må skje på en upartisk måte som ikke favoriserer enkeltpersoner eller grupper i samfunnet. Men hvordan kan vi få til det i praksis? Hvis alle skal være med å bestemme, vil ikke alle bare favorisere sine egne interesser? Vil ikke de rike mene det er rettferdig at de beholder inntekten sin, mens de fattige tvert i mot vil mene at det er rettferdig at de deler?
For å komme fram til en upartisk fordeling foreslår derfor Rawls at vi gjennomfører et tankeeksperiment og stiller oss bak et "slør av uvitenhet". Tenk at du ikke vet noen ting om hvilken posisjon du vil bli født inn i i samfunnet. Du vet ikke noe om foreldrene dine, kjønn, hudfarge eller hvilke evner eller ferdigheter du vil få. Du vet heller ikke om du tilhører en religiøs, kulturell eller etnisk minoritet eller majoritet. Hva slags fordeling ville du da velge? Hvilke rettferdighetsprinsipper ville du velge å organisere samfunnet etter?
Del klassen i grupper på 3–5 elever. Det totale antallet grupper i klassen må være et partall, dvs. 2,4,6 eller 8.
Hver person i gruppen skal lage en avatar. Beskriv avataren på en lapp. Bestem om avataren din for eksempel har
rike eller fattige foreldre
ressurssterke foreldre eller foreldre som har problemer med rus, psykisk eller fysisk helse, arbeidsløshet eller kriminalitet
gode eller dårlige sosiale, praktiske eller teoretiske evner
fysiske eller psykiske funksjonsnedsettelser
mye eller lite energi og/eller viljestyrke
trygt eller utrygt oppvekstmiljø
tilhørighet til en religiøs eller etnisk minoritet eller majoritet
Gruppa skal deretter konstruere et rettferdig samfunn og bestemme hvordan godene skal fordeles. Hvordan skal inntektene fordeles i samfunnet deres? Hvilke rettigheter skal folk ha til helse, utdanning, sosialhjelp og til å utøve religionen og utrykke identiteten sin?
Hver person i gruppa skal trekke hver sin lapp med en avatar.
Ta en runde i gruppa. Hvordan ville den personen dere selv har fått utdelt, få det i det samfunnet dere har laget?
Diskuter om de personene dere har fått utlevert, ville være enig i at det samfunnet dere har konstruert, er rettferdig?
Bruk Rawls rettferdighetsprinsipper i tekstboksen under. Hvordan ville deres person fått det i et samfunn som var basert på Rawls' prinsipper?
Sammenlign det samfunnet dere beskrev i oppgave c med det samfunnet Rawls beskriver. Hvilket av de to samfunnene er mest rettferdig? Begrunn svaret.
Diskuter i hvilken grad det norske samfunnet er basert på Rawls' rettferdighetsprinsipper.
Rawls' rettferdighetsprinsipper
Hvis du skal fordele godene i samfunnet på en upartisk og rettferdig måte, bør du ifølge Rawls starte med å gi alle visse grunnleggende rettigheter. Alle burde ha politiske friheter som stemmerett, ytringsfrihet, forsamlingsfrihet, bevegelsesfrihet og religionsfrihet. Uansett interesser, meninger og livssyn vil du ha frihet til utrykke dem og leve det livet du mener er best for deg.
Du må også ta høyde for at du selv risikerer å ende opp på bunnen av samfunnet. Rawls hevder at du bare vil velge å akseptere de sosiale og økonomiske forskjellene som er til fordel for de dårligst stilte i samfunnet. Det betyr ikke at alle i samfunnet skal tjene det samme. I noen tilfeller kan det være fordelaktig for de dårligst stilte i samfunnet at enkelte yrker og stillinger får høyere lønn for å tiltrekke seg kvalifisert arbeidskraft. Men disse yrkene og stillingene må være åpne for alle, og alle medlemmene av samfunnet må ha de samme mulighetene til å konkurrere om dem.
Rawls beskrev selv rettferdighetsprinsippene sine på denne måten:
Enhver person skal ha samme rett til det mest omfattende system av grunnleggende friheter forenlig med et tilsvarende system av friheter for alle.
Sosiale og økonomiske ulikheter skal bare innføres hvis de
er til størst mulig fordel for de dårligst stilte i samfunnet
er knyttet til stillinger og verv som alle kan konkurrere om på rimelige vilkår
Oppgave 3. Fordelingsrettferdighet
Les artikkelen "Hva er rettferdighet?" og svar på spørsmålene:
Hva er utilitarismens syn på rettferdighet?
Finn to konkrete eksempler på at noe er fordelaktig for flertallet, men samtidig kan virke urettferdig for ett eller flere enkeltmennesker.
Hva er Robert Nozicks' syn på rettferdighet?
Diskuter Robert Nozicks' syn på skatt:
Er det rettferdig eller urettferdig at alle må betale skatt? Begrunn svaret.
Hvor mye er det rettferdig at folk betaler i skatt?
Les original på NDLA →
Film: Fordeling av sosiale goder
Se film
I filmen Fordeling av sosiale goder (lengde 9:02) ser vi flere intervjuobjekter sammenligne status, utjevning og sosiale goder i Norge med land som USA og Litauen. Se filmen først, før du jobber med oppgavene.
Oppgave
En av de som blir intervjuet, sier at i Norge blir du tatt vare på uansett inntekt eller om du er syk. Finn ut hvilke ordninger vi har som gjør at du blir tatt vare på.
Mannen fra Litauen sier at i hans hjemland har du bare status om du er rik, mens i Norge er det samme om du jobber i bank eller i kassa på Coop. Drøft påstanden. Er det noe sant i det han sier?
Hva vil det si at vi har en "likhetskultur" i Norge? Er likhet alltid bra, eller er det nødvendig med forskjeller i et samfunn?
Hva betyr begrepet solidaritet? Er det nødvendig med en likhetskultur for å opprettholde solidariteten i samfunnet?
Les original på NDLA →
I filmen Fordeling av sosiale goder (lengde 9:02) ser vi flere intervjuobjekter sammenligne status, utjevning og sosiale goder i Norge med land som USA og Litauen. Se filmen først, før du jobber med oppgavene.
Oppgave
En av de som blir intervjuet, sier at i Norge blir du tatt vare på uansett inntekt eller om du er syk. Finn ut hvilke ordninger vi har som gjør at du blir tatt vare på.
Mannen fra Litauen sier at i hans hjemland har du bare status om du er rik, mens i Norge er det samme om du jobber i bank eller i kassa på Coop. Drøft påstanden. Er det noe sant i det han sier?
Hva vil det si at vi har en "likhetskultur" i Norge? Er likhet alltid bra, eller er det nødvendig med forskjeller i et samfunn?
Hva betyr begrepet solidaritet? Er det nødvendig med en likhetskultur for å opprettholde solidariteten i samfunnet?
Les original på NDLA →
Goder og byrder
Goder
Hvis du ble spurt hva du satte mest pris på av godene dine, hva hadde du svart da? For mange er det kanskje noe materielt. Men mange ville også tenkt på ting som et trygt hjem, kjærlighet, god helse eller gode karakterer. Når du blir voksen, ønsker du å stå i arbeid, og ofte helst med god lønn.
Når vi tenker på goder i samfunnet ellers, handler det ofte om en del rettigheter vi har, som stemmeretten og rett til utdanning.
Goder vil alltid være ulikt fordelt. Spørsmålet vil være hvorfor ulikhetene er der, og om det gjelder for større grupper eller for enkeltpersoner.
Makt og innflytelse
I et samfunn snakker vi også om makt og innflytelse. Da må vi snakke om hvordan vi får makt, og hva man har makt og innflytelse over. Du kan ha makt over dine egne valg, men kanskje har du innflytelse over lagkameratene på fotballaget eller fordi du deltar i en organisasjon. Sitter du i elevrådet, kan du ha innflytelse på skolehverdagen.
I samfunnet vårt er det noen som har mer makt og innflytelse enn andre. Vi kan si at politikere i kommunestyrer eller på Stortinget og i regjeringen har makt. Det samme vil vi si at dommere i domstolene har, eller de som driver produksjon gjennom store selskaper. De som sitter med makt på nasjonalt eller lokalt nivå, har makt til å bestemme hvordan godene i samfunnet skal fordeles.
Byrder
Noen byrder er felles for alle. Man må for eksempel betale skatt av inntekten sin. Dette er en byrde som til gjengjeld gir en del rettigheter, blant annet gjennom de velferdsordningene vi har i Norge. Miljøavgifter og avgifter på vei, tobakk og alkohol er også noe som blir oppfattet som en byrde av mange.
Det er vanlig å plassere goder og byrder langs en skala, hvor mye av noe blir goder, mens lite av det samme blir en byrde. Dette gjelder blant annet i forbindelse med inntekt og bo- og leveforhold.
I Norge har vi ingen som lever under den absolutte fattigdomsgrensa på i underkant av 2 dollar per dag, men vi har relativ fattigdom. Noen mennesker her i landet opplever at noe er en byrde, ting som andre ikke tenker på. For eksempel kan det være vanskelig å skaffe nok mat til alle måltider, eller man har ikke mulighet til å delta i bursdager og på skoleturer.
Les original på NDLA →
Hvis du ble spurt hva du satte mest pris på av godene dine, hva hadde du svart da? For mange er det kanskje noe materielt. Men mange ville også tenkt på ting som et trygt hjem, kjærlighet, god helse eller gode karakterer. Når du blir voksen, ønsker du å stå i arbeid, og ofte helst med god lønn.
Når vi tenker på goder i samfunnet ellers, handler det ofte om en del rettigheter vi har, som stemmeretten og rett til utdanning.
Goder vil alltid være ulikt fordelt. Spørsmålet vil være hvorfor ulikhetene er der, og om det gjelder for større grupper eller for enkeltpersoner.
Makt og innflytelse
I et samfunn snakker vi også om makt og innflytelse. Da må vi snakke om hvordan vi får makt, og hva man har makt og innflytelse over. Du kan ha makt over dine egne valg, men kanskje har du innflytelse over lagkameratene på fotballaget eller fordi du deltar i en organisasjon. Sitter du i elevrådet, kan du ha innflytelse på skolehverdagen.
I samfunnet vårt er det noen som har mer makt og innflytelse enn andre. Vi kan si at politikere i kommunestyrer eller på Stortinget og i regjeringen har makt. Det samme vil vi si at dommere i domstolene har, eller de som driver produksjon gjennom store selskaper. De som sitter med makt på nasjonalt eller lokalt nivå, har makt til å bestemme hvordan godene i samfunnet skal fordeles.
Byrder
Noen byrder er felles for alle. Man må for eksempel betale skatt av inntekten sin. Dette er en byrde som til gjengjeld gir en del rettigheter, blant annet gjennom de velferdsordningene vi har i Norge. Miljøavgifter og avgifter på vei, tobakk og alkohol er også noe som blir oppfattet som en byrde av mange.
Det er vanlig å plassere goder og byrder langs en skala, hvor mye av noe blir goder, mens lite av det samme blir en byrde. Dette gjelder blant annet i forbindelse med inntekt og bo- og leveforhold.
I Norge har vi ingen som lever under den absolutte fattigdomsgrensa på i underkant av 2 dollar per dag, men vi har relativ fattigdom. Noen mennesker her i landet opplever at noe er en byrde, ting som andre ikke tenker på. For eksempel kan det være vanskelig å skaffe nok mat til alle måltider, eller man har ikke mulighet til å delta i bursdager og på skoleturer.
Les original på NDLA →
Hva er en ideologi?
Film: Ideologier, makt og fordelingsspørsmål
Filmen under (lengde 5:45) gir en kort introduksjon til ulike ideologier og deres syn på fordelingsspørsmål.
Tanker om samfunnet
De politiske ideologiene oppstod som en reaksjon på samfunnsomveltningene som skjedde gjennom den industrielle revolusjon og opplysningstidens tanker om individ og samfunn. Alle ideologier har en kjerneverdi, et syn på mennesket og samfunn, et syn på hvilken rolle staten og demokratiet bør ha, og strategier og mål for samfunnet.
Politiske ideer og ideologier bygger på tanker om hvordan samfunnet bør organiseres og hvordan vi fordeler makt, goder og byrder. Ideologiene forsøker å fortolke virkeligheten og menneskets plass i tilværelsen, både i fortid, nåtid og fremtid. Hendelser i fortiden og tilstander i nåtiden settes inn i en sammenheng, der virkeligheten får mål og mening. Slik sett forenkler ideologiene verden, og gir ulike forslag om hvordan man bør leve og handle.
Ideologienes historie
De moderne ideologiene oppstod i kjølvannet av opplysningstidens tanker på 1700-tallet om at samfunnet skulle begrunnes ved hjelp av fornuft og vitenskap, og ikke på bakgrunn av religiøse forestillinger og tradisjonelle sedvaner. Den påfølgende industrielle revolusjon fra 1770-årene skapte grunnleggende økonomiske og sosiale samfunnsendringer. Resultatet var en økende urbanisering omkring de nye og moderne industribyene som vokste frem.
Ideologiene forsøkte å begrunne og forklare de nye samfunnsstrukturene, og å vise veien til et bedre samfunn. De ulike ideologiene kan sees på som ulike samfunnsgruppers reaksjon på de endringene som den industrielle revolusjonen medførte.
Borgerskapets interesser var å sikre den politiske og økonomiske friheten som ble kjempet frem under de politiske revolusjonene i siste halvdel av 1700-tallet. Den konservative adelen ville bekjempe de store samfunnsomveltningene som fant sted, og gjenvinne samfunnsgruppens tradisjonelle posisjon. I takt med industrialiseringens vekst, oppstod en stor arbeiderklasse av fattige industriarbeidere som ønsket å endre sine livsbetingelser.
Påvirkning på samfunnet
Gjennom å studere innholdet i ulike ideologier, får vi muligheten til å se hvordan ulike politiske ideer og ideologier har påvirket livet til mennesker, utviklingen av moderne samfunnsinstitusjoner og politiske systemer i vår tid. Denne innsikten kan muligens gi oss en mulighet til å forstå fortid og nåtid bedre, og bruke våre historiske erfaringer inn i fremtidens samfunnsorganiseringer.
Skal man studere ideologiene, kan det være en god innfallsvinkel å se etter visse fellestrekk ved alle ideologier. I gjennomgangen av de ulike ideologier kan disse fellestrekkene være viktige referanser å forholde seg til.
Les original på NDLA →
Filmen under (lengde 5:45) gir en kort introduksjon til ulike ideologier og deres syn på fordelingsspørsmål.
Tanker om samfunnet
De politiske ideologiene oppstod som en reaksjon på samfunnsomveltningene som skjedde gjennom den industrielle revolusjon og opplysningstidens tanker om individ og samfunn. Alle ideologier har en kjerneverdi, et syn på mennesket og samfunn, et syn på hvilken rolle staten og demokratiet bør ha, og strategier og mål for samfunnet.
Politiske ideer og ideologier bygger på tanker om hvordan samfunnet bør organiseres og hvordan vi fordeler makt, goder og byrder. Ideologiene forsøker å fortolke virkeligheten og menneskets plass i tilværelsen, både i fortid, nåtid og fremtid. Hendelser i fortiden og tilstander i nåtiden settes inn i en sammenheng, der virkeligheten får mål og mening. Slik sett forenkler ideologiene verden, og gir ulike forslag om hvordan man bør leve og handle.
Ideologienes historie
De moderne ideologiene oppstod i kjølvannet av opplysningstidens tanker på 1700-tallet om at samfunnet skulle begrunnes ved hjelp av fornuft og vitenskap, og ikke på bakgrunn av religiøse forestillinger og tradisjonelle sedvaner. Den påfølgende industrielle revolusjon fra 1770-årene skapte grunnleggende økonomiske og sosiale samfunnsendringer. Resultatet var en økende urbanisering omkring de nye og moderne industribyene som vokste frem.
Ideologiene forsøkte å begrunne og forklare de nye samfunnsstrukturene, og å vise veien til et bedre samfunn. De ulike ideologiene kan sees på som ulike samfunnsgruppers reaksjon på de endringene som den industrielle revolusjonen medførte.
Borgerskapets interesser var å sikre den politiske og økonomiske friheten som ble kjempet frem under de politiske revolusjonene i siste halvdel av 1700-tallet. Den konservative adelen ville bekjempe de store samfunnsomveltningene som fant sted, og gjenvinne samfunnsgruppens tradisjonelle posisjon. I takt med industrialiseringens vekst, oppstod en stor arbeiderklasse av fattige industriarbeidere som ønsket å endre sine livsbetingelser.
Påvirkning på samfunnet
Gjennom å studere innholdet i ulike ideologier, får vi muligheten til å se hvordan ulike politiske ideer og ideologier har påvirket livet til mennesker, utviklingen av moderne samfunnsinstitusjoner og politiske systemer i vår tid. Denne innsikten kan muligens gi oss en mulighet til å forstå fortid og nåtid bedre, og bruke våre historiske erfaringer inn i fremtidens samfunnsorganiseringer.
Skal man studere ideologiene, kan det være en god innfallsvinkel å se etter visse fellestrekk ved alle ideologier. I gjennomgangen av de ulike ideologier kan disse fellestrekkene være viktige referanser å forholde seg til.
Les original på NDLA →
Hva er en rettferdig fordeling?
Fordelingsrettferdighet
Fordelingsrettferdighet handler om fordeling av goder og byrder i samfunnet. Burde for eksempel alle i samfunnet få like mange goder? Burde de med størst behov få mest, eller burde de som gjør størst innsats, bidrar mest til fellesskapet eller presterer bedre, få mer enn de andre?
Et fellestrekk ved alle teorier om rettferdighet er det formale likhetsprinsippet. Det kan føres tilbake til Aristoteles og sier at "likt skal behandles likt og ulikt skal behandles ulikt". Dette prinsippet sier imidlertid ikke noe om akkurat hvilke forskjeller og likheter vi skal ta hensyn til når vi fordeler goder og byrder.
Hva betyr det egentlig å behandle alle i samfunnet likt? Vi kan skille mellom tre ulike prinsipper for likhet:
Formallikhetbetyr at alle har samme rettigheter og behandles på samme måte. For eksempel har alle rett til gratis helsehjelp i Norge. Sjanselikhet betyr at alle har like muligheter. For eksempel har alle i Norge rett til å konkurrere om studieplasser til høyere utdanning. Resultatlikhet betyr at godene fordeles slik at sluttresultatet blir likt. Det vil si at alle ender opp med omtrent samme levevilkår ved at en for eksempel overfører penger fra rike til fattige. Disse tre prinsippene kan kombineres på ulike måter. Hvis du skal avgjøre hva som er en rettferdig fordeling, må du også se på hva som skal fordeles, er det for eksempel inntekt, helse eller utdanningstilbud?
Når det gjelder utdanning, har alle barn i Norge rett til skolegang (formallikhet). Skolen er gratis, slik at alle har samme muligheter til å konkurrere om høyere utdanning (sjanselikhet). Og de ungdommene som har et dårligere utgangspunkt enn andre, har rett til ekstra læringsressurser og oppfølging (resultatlikhet).
Rettferdighet i sosiologi og sosialantropologi
Det finnes ikke noen fasit på hva som er rettferdig eller ikke, og ulike individer og samfunn vil ha forskjellige svar. Rettferdighet handler nemlig ikke om hvordan samfunnet rent faktisk er, men hvordan det burde være. Det betyr at sosiologi eller sosialantropologi ikke kan gi noe endelig svar på hva som rent faktisk er en rettferdig fordeling.
Sosiologer og sosialantropologer er opptatt av å beskrive og undersøke hvordan samfunnet er. De kan for eksempel avdekke at store økonomiske forskjeller ofte skaper sosiale problemer og mindre sosial mobilitet. Men for å avgjøre om økonomiske forskjeller er rettferdig eller ikke, må vi først ha en teori om rettferdighet. Teorier om hva som er rettferdig og urettferdig, er imidlertid noe vi først og fremst finner i politisk teori og filosofi.
Teorier om rettferdig fordeling
Utilitarisme
Ifølge utilitarismen er alle mennesker like viktige. Godene og byrdene i samfunnet burde derfor fordeles slik at det skaper størst mulig lykke, nytelse og velferd for flest mulig. Hvis det å øke skattene for de rike og overføre pengene til de fattige samlet sett fører til større velferd i samfunnet, er det rettferdig.
Utilitarismen fokuserer på konsekvensene av fordelingen. Det er sluttsummen som teller. Den fordelingen som gir mest lykke og velferd for flest mulig, er mest rettferdig. Men er det alltid tilfelle? Tenk deg at du har to mobiltelefoner. Er det rettferdig at den ene telefonen din gis til noen som trenger den, selv om det samlet sett vil føre til at flere får det bedre? Utilitarismen har blitt kritisert for å ofre enkeltindividenes og mindretallets rettigheter for at flertallet skal få det bedre.
John Rawls
Ifølge den amerikanske filosofen John Rawls er alle mennesker frie og likeverdige. Når vi skal fordele grunnleggende goder som inntekt, yrkesmuligheter og politiske og personlige friheter, må vi derfor gjøre det på en måte som alle i samfunnet kan slutte opp om og være enige i. Det betyr at fordelingen må skje på en upartisk måte som ikke favoriserer noen enkeltpersoner eller grupper i samfunnet. Men hvordan kan vi få til det i praksis? Hvis alle skal være med på å bestemme, vil ikke alle da favorisere sine egne interesser? Vil ikke de rike mene at det er rettferdig at de beholder sin inntekt, mens de fattige tvert imot vil mene at det er rettferdig at de rike deler?
For å komme fram til en upartisk fordeling foreslår derfor Rawls at vi gjennomfører et tankeeksperiment og stiller oss bak et "slør av uvitenhet". Tenk at du ikke vet noe om hvilken posisjon du vil bli født inn i samfunnet i. Du vet ikke noe om foreldrene dine, du vet ikke noe om kjønn eller hudfarge, du vet ikke hvilke evner eller ferdigheter du får, og du vet ikke om du tilhører en religiøs, kulturell eller etnisk minoritet eller majoritet. Hva slags fordeling ville du da velge? Hvilke rettferdighetsprinsipper ville du velge å organisere samfunnet etter?
Hvis vi ble stilt overfor et slikt valg, ville vi, ifølge Rawls, velge at alle skulle ha grunnleggende politiske friheter som stemmerett, ytringsfrihet, forsamlingsfrihet, bevegelsesfrihet og religionsfrihet. Siden du ikke vet hvilke interesser, meninger og livssyn du måtte ha, ville det være fornuftig å forsikre deg om at du ville få frihet til å uttrykke meningene dine og leve det livet du mener er best for deg.
I dette tankeeksperimentet må du ta høyde for du selv risikerer å ende opp på bunnen av samfunnet. Rawls hevder derfor at du bare vil velge å akseptere sosiale og økonomiske forskjeller som er til fordel for de dårligst stilte i samfunnet. Det betyr ikke at alle i samfunnet skal tjene det samme. Det kan i noen tilfeller være fordelaktig for de dårligst stilte i samfunnet at noen yrker og stillinger får høyere lønn for å tiltrekke seg kvalifisert arbeidskraft. Disse yrkene og stillingene må imidlertid være åpne for alle, og alle medlemmene i samfunnet må ha de samme mulighetene til å konkurrere om dem.
Rawls' rettferdighetsprinsipper:
Mennesker som ikke vet noe om hvor de vil ende opp, vil velge å organisere samfunnet etter disse rettferdighetsprinsippene:
Enhver person skal ha samme rett til det mest omfattende system av grunnleggende friheter som er forenlig med et tilsvarende system av friheter for alle.
Sosiale og økonomiske ulikheter skal bare innføres hvis de
er til størst mulig fordel for de dårligst stilte i samfunnet.
er knyttet til stillinger og verv som alle kan konkurrere om på rimelige vilkår.
For Rawls hadde det første prinsippet forrang framfor det andre.
Robert Nozick
Den amerikanske filosofen Robert Nozick er kritisk til at staten skal omfordele inntekt slik Rawls foreslår, og har i stedet forsvart en form for politisk libertarianisme. Han hevder at en teori om rettferdig fordeling må ta utgangspunkt i menneskenes grunnleggende rettigheter. Disse rettighetene setter visse absolutte grenser for hva staten og andre mennesker kan gjøre med din eiendom.
I følge Nozick eier alle mennesker seg selv. Du bestemmer selv over din egen kropp. Du har derfor også rett til resultatet av ditt eget arbeid. Hvis du for eksempel lager et økseskaft av et trestykke, er det ditt og ingen kan ta det fra deg. Siden du eier det, har du imidlertid rett til å bytte, selge eller overføre det til andre som du selv vil. Du kan selge økseskaftet til en forhandler. Da er det forhandleren som eier økseskaftet og hen har da rett til å selge det videre. Så lenge fordelingen av eiendom i samfunnet er et resultat av denne typen frivillige transaksjoner, er den rettferdig.
I motsetning til utilitaristene og Rawls, mener Nozick at staten ikke har rett til å overføre penger fra de rike til de fattige i samfunnet, fordi pengene ikke tilhører dem. Hvis de rike har skaffet sin formue på lovlig vis gjennom frivillige transaksjoner, har ingen rett til å ta det fra dem mot deres egen vilje. Å tvinge noen til å betale skatt er for Nozick en form for slaveri. Når du må betale en del av det du selv har tjent på ditt eget arbeid i skatt, blir du i praksis tvunget til å arbeide gratis for andre.
Kilder
Beauchamp, T.L. (1991). Philosophical ethics (2. utg.). McGraw-Hill
Grønli, K.S. (2010, 28. mai). Rettferdighet i endring. Forskning.no. https://forskning.no/samfunnskunnskap-barn-og-ungdom-marked/rettferdighet-i-endring/846275
Sagdahl, S.M. (2021, 20. mai). Rettferdighet. I Store norske leksikon. https://snl.no/rettferdighet
Les original på NDLA →
Fordelingsrettferdighet handler om fordeling av goder og byrder i samfunnet. Burde for eksempel alle i samfunnet få like mange goder? Burde de med størst behov få mest, eller burde de som gjør størst innsats, bidrar mest til fellesskapet eller presterer bedre, få mer enn de andre?
Et fellestrekk ved alle teorier om rettferdighet er det formale likhetsprinsippet. Det kan føres tilbake til Aristoteles og sier at "likt skal behandles likt og ulikt skal behandles ulikt". Dette prinsippet sier imidlertid ikke noe om akkurat hvilke forskjeller og likheter vi skal ta hensyn til når vi fordeler goder og byrder.
Hva betyr det egentlig å behandle alle i samfunnet likt? Vi kan skille mellom tre ulike prinsipper for likhet:
Formallikhetbetyr at alle har samme rettigheter og behandles på samme måte. For eksempel har alle rett til gratis helsehjelp i Norge. Sjanselikhet betyr at alle har like muligheter. For eksempel har alle i Norge rett til å konkurrere om studieplasser til høyere utdanning. Resultatlikhet betyr at godene fordeles slik at sluttresultatet blir likt. Det vil si at alle ender opp med omtrent samme levevilkår ved at en for eksempel overfører penger fra rike til fattige. Disse tre prinsippene kan kombineres på ulike måter. Hvis du skal avgjøre hva som er en rettferdig fordeling, må du også se på hva som skal fordeles, er det for eksempel inntekt, helse eller utdanningstilbud?
Når det gjelder utdanning, har alle barn i Norge rett til skolegang (formallikhet). Skolen er gratis, slik at alle har samme muligheter til å konkurrere om høyere utdanning (sjanselikhet). Og de ungdommene som har et dårligere utgangspunkt enn andre, har rett til ekstra læringsressurser og oppfølging (resultatlikhet).
Rettferdighet i sosiologi og sosialantropologi
Det finnes ikke noen fasit på hva som er rettferdig eller ikke, og ulike individer og samfunn vil ha forskjellige svar. Rettferdighet handler nemlig ikke om hvordan samfunnet rent faktisk er, men hvordan det burde være. Det betyr at sosiologi eller sosialantropologi ikke kan gi noe endelig svar på hva som rent faktisk er en rettferdig fordeling.
Sosiologer og sosialantropologer er opptatt av å beskrive og undersøke hvordan samfunnet er. De kan for eksempel avdekke at store økonomiske forskjeller ofte skaper sosiale problemer og mindre sosial mobilitet. Men for å avgjøre om økonomiske forskjeller er rettferdig eller ikke, må vi først ha en teori om rettferdighet. Teorier om hva som er rettferdig og urettferdig, er imidlertid noe vi først og fremst finner i politisk teori og filosofi.
Teorier om rettferdig fordeling
Utilitarisme
Ifølge utilitarismen er alle mennesker like viktige. Godene og byrdene i samfunnet burde derfor fordeles slik at det skaper størst mulig lykke, nytelse og velferd for flest mulig. Hvis det å øke skattene for de rike og overføre pengene til de fattige samlet sett fører til større velferd i samfunnet, er det rettferdig.
Utilitarismen fokuserer på konsekvensene av fordelingen. Det er sluttsummen som teller. Den fordelingen som gir mest lykke og velferd for flest mulig, er mest rettferdig. Men er det alltid tilfelle? Tenk deg at du har to mobiltelefoner. Er det rettferdig at den ene telefonen din gis til noen som trenger den, selv om det samlet sett vil føre til at flere får det bedre? Utilitarismen har blitt kritisert for å ofre enkeltindividenes og mindretallets rettigheter for at flertallet skal få det bedre.
John Rawls
Ifølge den amerikanske filosofen John Rawls er alle mennesker frie og likeverdige. Når vi skal fordele grunnleggende goder som inntekt, yrkesmuligheter og politiske og personlige friheter, må vi derfor gjøre det på en måte som alle i samfunnet kan slutte opp om og være enige i. Det betyr at fordelingen må skje på en upartisk måte som ikke favoriserer noen enkeltpersoner eller grupper i samfunnet. Men hvordan kan vi få til det i praksis? Hvis alle skal være med på å bestemme, vil ikke alle da favorisere sine egne interesser? Vil ikke de rike mene at det er rettferdig at de beholder sin inntekt, mens de fattige tvert imot vil mene at det er rettferdig at de rike deler?
For å komme fram til en upartisk fordeling foreslår derfor Rawls at vi gjennomfører et tankeeksperiment og stiller oss bak et "slør av uvitenhet". Tenk at du ikke vet noe om hvilken posisjon du vil bli født inn i samfunnet i. Du vet ikke noe om foreldrene dine, du vet ikke noe om kjønn eller hudfarge, du vet ikke hvilke evner eller ferdigheter du får, og du vet ikke om du tilhører en religiøs, kulturell eller etnisk minoritet eller majoritet. Hva slags fordeling ville du da velge? Hvilke rettferdighetsprinsipper ville du velge å organisere samfunnet etter?
Hvis vi ble stilt overfor et slikt valg, ville vi, ifølge Rawls, velge at alle skulle ha grunnleggende politiske friheter som stemmerett, ytringsfrihet, forsamlingsfrihet, bevegelsesfrihet og religionsfrihet. Siden du ikke vet hvilke interesser, meninger og livssyn du måtte ha, ville det være fornuftig å forsikre deg om at du ville få frihet til å uttrykke meningene dine og leve det livet du mener er best for deg.
I dette tankeeksperimentet må du ta høyde for du selv risikerer å ende opp på bunnen av samfunnet. Rawls hevder derfor at du bare vil velge å akseptere sosiale og økonomiske forskjeller som er til fordel for de dårligst stilte i samfunnet. Det betyr ikke at alle i samfunnet skal tjene det samme. Det kan i noen tilfeller være fordelaktig for de dårligst stilte i samfunnet at noen yrker og stillinger får høyere lønn for å tiltrekke seg kvalifisert arbeidskraft. Disse yrkene og stillingene må imidlertid være åpne for alle, og alle medlemmene i samfunnet må ha de samme mulighetene til å konkurrere om dem.
Rawls' rettferdighetsprinsipper:
Mennesker som ikke vet noe om hvor de vil ende opp, vil velge å organisere samfunnet etter disse rettferdighetsprinsippene:
Enhver person skal ha samme rett til det mest omfattende system av grunnleggende friheter som er forenlig med et tilsvarende system av friheter for alle.
Sosiale og økonomiske ulikheter skal bare innføres hvis de
er til størst mulig fordel for de dårligst stilte i samfunnet.
er knyttet til stillinger og verv som alle kan konkurrere om på rimelige vilkår.
For Rawls hadde det første prinsippet forrang framfor det andre.
Robert Nozick
Den amerikanske filosofen Robert Nozick er kritisk til at staten skal omfordele inntekt slik Rawls foreslår, og har i stedet forsvart en form for politisk libertarianisme. Han hevder at en teori om rettferdig fordeling må ta utgangspunkt i menneskenes grunnleggende rettigheter. Disse rettighetene setter visse absolutte grenser for hva staten og andre mennesker kan gjøre med din eiendom.
I følge Nozick eier alle mennesker seg selv. Du bestemmer selv over din egen kropp. Du har derfor også rett til resultatet av ditt eget arbeid. Hvis du for eksempel lager et økseskaft av et trestykke, er det ditt og ingen kan ta det fra deg. Siden du eier det, har du imidlertid rett til å bytte, selge eller overføre det til andre som du selv vil. Du kan selge økseskaftet til en forhandler. Da er det forhandleren som eier økseskaftet og hen har da rett til å selge det videre. Så lenge fordelingen av eiendom i samfunnet er et resultat av denne typen frivillige transaksjoner, er den rettferdig.
I motsetning til utilitaristene og Rawls, mener Nozick at staten ikke har rett til å overføre penger fra de rike til de fattige i samfunnet, fordi pengene ikke tilhører dem. Hvis de rike har skaffet sin formue på lovlig vis gjennom frivillige transaksjoner, har ingen rett til å ta det fra dem mot deres egen vilje. Å tvinge noen til å betale skatt er for Nozick en form for slaveri. Når du må betale en del av det du selv har tjent på ditt eget arbeid i skatt, blir du i praksis tvunget til å arbeide gratis for andre.
Kilder
Beauchamp, T.L. (1991). Philosophical ethics (2. utg.). McGraw-Hill
Grønli, K.S. (2010, 28. mai). Rettferdighet i endring. Forskning.no. https://forskning.no/samfunnskunnskap-barn-og-ungdom-marked/rettferdighet-i-endring/846275
Sagdahl, S.M. (2021, 20. mai). Rettferdighet. I Store norske leksikon. https://snl.no/rettferdighet
Les original på NDLA →
Ideologier, individ, samfunn og fordeling av goder
Oppgave
Forklar hvordan liberalister og de konservative har et ulikt syn på individer og samfunn.
Hva skiller kommunister, sosialdemokrater og anarkister i bruk av politiske virkemidler for å skape et sosialistisk samfunn?
Hvordan stiller konservatismen, liberalismen og sosialismen seg til fordeling av goder og byrder i samfunnet i dag?
Finn eksempler på hvordan ulike ideologier har vært brukt som maktgrunnlag i politiske beslutninger.
Les original på NDLA →
Forklar hvordan liberalister og de konservative har et ulikt syn på individer og samfunn.
Hva skiller kommunister, sosialdemokrater og anarkister i bruk av politiske virkemidler for å skape et sosialistisk samfunn?
Hvordan stiller konservatismen, liberalismen og sosialismen seg til fordeling av goder og byrder i samfunnet i dag?
Finn eksempler på hvordan ulike ideologier har vært brukt som maktgrunnlag i politiske beslutninger.
Les original på NDLA →
Konservatismen
Å bevare samfunnet
Tidlige konservative tenkere mente at samfunnsutviklingen hadde skjedd gjennom en evolusjon der alle samfunnsmedlemmene fikk sin naturlige plass i samfunnshierarkiet. Å bevare, eller konservere, samfunnet slik det var, ble viktig for konservative tenkere. Konservatismen ønsket likevel reformer, men at endringene skulle skje gradvis og uten å fjerne seg fra samfunnets tradisjonelle verdier.
Samfunnet som organisme
Konservatismens tanke om mennesket og samfunnet bygde på forestillingen om at tradisjon og sedvaner inneholdt mer visdom og erfaring enn enkeltpersoners idéer og teorier. De konservative har derfor hatt større tiltro til naturlige autoriteter og tradisjoner enn til enkeltmenneskets frihet og fornuft. Begrunnelsen ligger i troen på at samfunnet er en kompleks organisme der alle individer og sosiale klasser inngår i et naturlig hierarki. Å endre dette ble for de konservative direkte meningsløst og en trussel mot samfunnets orden.
Samfunnsorganismen dannet til sammen fellesskapet der ulike individer og samfunnsgrupper hadde funnet sin naturlige plass. De konservative mente at menneskene var ulike, og det rettferdiggjorde at arbeidsfordeling, klasseskiller og økonomisk ulikhet både var nødvendig og naturlig. Slik kunne adelsstanden opprettholde sine naturlige posisjoner og forsvare sine særrettigheter og privilegier i samfunnet. Likevel hadde alle individer rett til liv, men samfunnet som organisme fungerte best når individene forble på sin naturlige plass.
Et sentralt poeng for konservatismen var at raske samfunnsendringer ikke var til det beste for samfunnsmedlemmene. Artikkelen Terroren under den franske revolusjonen viser hva som hendte hvis man fjernet naturlige tradisjoner. Konsekvensene så man ikke før skaden hadde skjedd. Derfor argumenterte de konservative med at det var viktig "å reformere for å bevare". Tanken var at mindre og trinnvise endringer var å foretrekke framfor revolusjon. Da unngikk man å ødelegge gode sider ved de samfunnsinstitusjonene som hadde fått utvikle seg og tilpasse seg over tid.
Stat og "demokrati"
For konservative tenkere er statsformer som har utviklet seg naturlig, de beste for samfunnet. For en presset adelsstand var konservative idéer et virkemiddel for å gjenvinne samfunnsgruppens tradisjonelle posisjon. Derfor argumenterte de for sterk kirke- og kongemakt og for naturlige hierarkier som eksisterte før den franske revolusjonen.
Makten skal utgå fra folket, men erfaringene fra den franske revolusjonen gjorde at Edmund Burke forkastet folkestyre som styringsprinsipp. De tidligste konservative tankene om samfunnsstyringen bygde på forestillingen om at det fantes naturlig utvalgte mennesker som kunne lede massene. Makten skulle utgå fra menn med eiendom og personlig uavhengighet. Parlamentet skulle utvelges blant disse medlemmene. Deres standpunkter og personlige egnethet skulle avgjøre, ikke allmenn stemmerett og flertallstyranni.
Nasjonen
Nasjonalisme spilte en betydelig rolle for liberale tenkere i første halvdel av 1800-tallet. Målet for liberale nasjonalister var frigjøring og selvstyre for nasjonene, og et statsstyre der et folkestyre lå til grunn.
I andre halvdel av 1800-tallet var konservative idéer framtredende i nasjonalismen. Nasjonen var, i de konservatives øyne, det unike og storslagne ved eget folkeslag. Forherligelsen av ens eget folk skapte avstand til andre nasjoner. I sin ytterste konsekvens, og ispedd sosialdarwinistisk og imperialistisk tankegods, ledet denne oppfatningen oss til "nasjonenes krig" i 1914–18.
Konservatismens betydning før og nå
Flere vil hevde at konservatismen ikke er en sammenhengende ideologi, men et sett av ulike verdier for samfunnsgrupper i maktposisjoner. Fascismen og nazismen hadde tydelige konservative verdier i mellomkrigstiden; de ønsket tradisjonelle kjønnsroller og at makten skulle utgå fra egendefinerte "naturlige autoriteter". Det samme kan trolig sies om diktatoriske statsledere på venstresiden, som så på endringer som en trussel mot egen maktposisjon.
I vår tid spiller konservative verdier fortsatt en viktig rolle. Blant verdikonservative innen religiøse miljøer ser man med skepsis på de liberales tanker om homofili, abort og andre etter deres skjønn radikale idéer. I sin ekstreme form finner vi krefter i IS-tankegangen og blant nynazistiske grupperinger som ønsker å gjeninnføre samfunnstilstander og ordninger som eksisterte i fortiden.
Tenk over:
Har konservative tenkere rett i at raske endringer er en trussel mot samfunnsordenen?
Les original på NDLA →
Tidlige konservative tenkere mente at samfunnsutviklingen hadde skjedd gjennom en evolusjon der alle samfunnsmedlemmene fikk sin naturlige plass i samfunnshierarkiet. Å bevare, eller konservere, samfunnet slik det var, ble viktig for konservative tenkere. Konservatismen ønsket likevel reformer, men at endringene skulle skje gradvis og uten å fjerne seg fra samfunnets tradisjonelle verdier.
Samfunnet som organisme
Konservatismens tanke om mennesket og samfunnet bygde på forestillingen om at tradisjon og sedvaner inneholdt mer visdom og erfaring enn enkeltpersoners idéer og teorier. De konservative har derfor hatt større tiltro til naturlige autoriteter og tradisjoner enn til enkeltmenneskets frihet og fornuft. Begrunnelsen ligger i troen på at samfunnet er en kompleks organisme der alle individer og sosiale klasser inngår i et naturlig hierarki. Å endre dette ble for de konservative direkte meningsløst og en trussel mot samfunnets orden.
Samfunnsorganismen dannet til sammen fellesskapet der ulike individer og samfunnsgrupper hadde funnet sin naturlige plass. De konservative mente at menneskene var ulike, og det rettferdiggjorde at arbeidsfordeling, klasseskiller og økonomisk ulikhet både var nødvendig og naturlig. Slik kunne adelsstanden opprettholde sine naturlige posisjoner og forsvare sine særrettigheter og privilegier i samfunnet. Likevel hadde alle individer rett til liv, men samfunnet som organisme fungerte best når individene forble på sin naturlige plass.
Et sentralt poeng for konservatismen var at raske samfunnsendringer ikke var til det beste for samfunnsmedlemmene. Artikkelen Terroren under den franske revolusjonen viser hva som hendte hvis man fjernet naturlige tradisjoner. Konsekvensene så man ikke før skaden hadde skjedd. Derfor argumenterte de konservative med at det var viktig "å reformere for å bevare". Tanken var at mindre og trinnvise endringer var å foretrekke framfor revolusjon. Da unngikk man å ødelegge gode sider ved de samfunnsinstitusjonene som hadde fått utvikle seg og tilpasse seg over tid.
Stat og "demokrati"
For konservative tenkere er statsformer som har utviklet seg naturlig, de beste for samfunnet. For en presset adelsstand var konservative idéer et virkemiddel for å gjenvinne samfunnsgruppens tradisjonelle posisjon. Derfor argumenterte de for sterk kirke- og kongemakt og for naturlige hierarkier som eksisterte før den franske revolusjonen.
Makten skal utgå fra folket, men erfaringene fra den franske revolusjonen gjorde at Edmund Burke forkastet folkestyre som styringsprinsipp. De tidligste konservative tankene om samfunnsstyringen bygde på forestillingen om at det fantes naturlig utvalgte mennesker som kunne lede massene. Makten skulle utgå fra menn med eiendom og personlig uavhengighet. Parlamentet skulle utvelges blant disse medlemmene. Deres standpunkter og personlige egnethet skulle avgjøre, ikke allmenn stemmerett og flertallstyranni.
Nasjonen
Nasjonalisme spilte en betydelig rolle for liberale tenkere i første halvdel av 1800-tallet. Målet for liberale nasjonalister var frigjøring og selvstyre for nasjonene, og et statsstyre der et folkestyre lå til grunn.
I andre halvdel av 1800-tallet var konservative idéer framtredende i nasjonalismen. Nasjonen var, i de konservatives øyne, det unike og storslagne ved eget folkeslag. Forherligelsen av ens eget folk skapte avstand til andre nasjoner. I sin ytterste konsekvens, og ispedd sosialdarwinistisk og imperialistisk tankegods, ledet denne oppfatningen oss til "nasjonenes krig" i 1914–18.
Konservatismens betydning før og nå
Flere vil hevde at konservatismen ikke er en sammenhengende ideologi, men et sett av ulike verdier for samfunnsgrupper i maktposisjoner. Fascismen og nazismen hadde tydelige konservative verdier i mellomkrigstiden; de ønsket tradisjonelle kjønnsroller og at makten skulle utgå fra egendefinerte "naturlige autoriteter". Det samme kan trolig sies om diktatoriske statsledere på venstresiden, som så på endringer som en trussel mot egen maktposisjon.
I vår tid spiller konservative verdier fortsatt en viktig rolle. Blant verdikonservative innen religiøse miljøer ser man med skepsis på de liberales tanker om homofili, abort og andre etter deres skjønn radikale idéer. I sin ekstreme form finner vi krefter i IS-tankegangen og blant nynazistiske grupperinger som ønsker å gjeninnføre samfunnstilstander og ordninger som eksisterte i fortiden.
Tenk over:
Har konservative tenkere rett i at raske endringer er en trussel mot samfunnsordenen?
Les original på NDLA →
Liberalismen
Sentralt i liberalismen er frihet for enkeltindividet og et fritt marked. For å rette de verste forskjellene kapitalismen skapte i samfunnet, ønsket sosialliberale partier større bruk av statlige virkemidler for å hjelpe fattige individer som falt utenfor.
Kjerneverdi: Synet på mennesket og samfunnet
Liberalismens kjerneverdi er frihet for individene, og ideologien tok utgangspunkt i at mennesker er selvstendig tenkende og fornuftige vesener. Krav om ytringsfrihet, likhet for loven og å styrke individenes rettigheter overfor staten har vært viktige kampsaker for liberalismen frem til vår tid. Samfunnet ble sett på som summen av individene. Hvis staten skapte gode betingelser for det selvstendige og frie individet, ville samfunnet blomstre til det beste for alle individer i samfunnet.
Nanna Paaske har skrevet om liberalismen på NDLA historie:
(…) Mennesket er født fritt, hevdet den britiske filosofen John Stuart Mill. Verken konge, kirke eller familiens stand og status skal avgjøre det vesle barnets skjebne. Mills poeng var at så lenge den enkelte fikk mulighet til å bruke evnene sine og velge sin egen vei, ville menneskene få det godt og skape et godt samfunn.
Borgerlig demokrati
Liberalismen har spilt en sentral rolle i etablering av moderne demokratier. Blant borgerskapet i Vest-Europa fantes det en sterk misnøye mot det kongelige eneveldets sterke innflytelse over det politiske styre og økonomien. Med opplysningstidens krav til fornuft og rasjonelle argumenter krevde liberale tenkere at makten skulle utgå fra folket. De mente at statsstyret skulle ta utgangspunkt i maktfordelingsprinsippet, og forankres i en grunnlov som regulerte forholdet mellom myndighetene og folket.
En svak stat
I liberalismen tidligste fase så de liberale med stor skepsis på hvilke oppgaver en stat skulle ha. Erfaringene fra autoritære og eneveldige styresett spilte en rolle i denne sammenheng. I utgangspunktet hevdet liberalistene at staten skulle operere som en "nattvekterstat", som sikret lov og orden gjennom politi og domstoler, forsvar av landet og som en del av forvaltningen av demokratiske institusjoner. Alle andre samfunnsoppgaver kunne utføres på det private markedet.
Det private markedet: Strategi og mål
Markedsliberalismen er et sentralt begrep i denne sammenheng. Med utgangspunkt i Adam Smiths bok Wealth of Nations fra 1776, skulle markedet regulere seg selv gjennom private aktører. Produksjon av varer og tjenester skulle styres av en usynlig hånd, og reguleres av tilbud og etterspørsel.
De liberale forståelsene i fordelingen av goder og byrder kan i denne sammenheng være knyttet til "at man er sin egen lykkes smed". Det foregikk en konkurranse i samfunnet der noen ble vinnere og andre tapere, og dette skapte over tid store klasseforskjeller i samfunnet.
Etter hvert som industrialiseringen vokste og bredte om seg, kan man i større grad snakke om begrepet kapitalisme. Kapitalismen kjennetegnes ved at kapitalsterke bedriftsledere, bankeiere og spekulanter styrer økonomien, og skaper ytterligere økonomiske og sosiale forskjeller i samfunnet. Med store private og profittjagende aktører i markedet var veien kort til monopoler og utnytting av ressurser og arbeidere.
Fordeling av goder og byrder
I takt med en økende arbeiderklasse fantes det liberale krefter som ønsket å bøte på de store forskjellene kapitalismen skapte. Blant sosialliberale politikere fantes det en større vilje til å bruke statlige tiltak for å unngå at familier og enkeltpersoner gikk til grunne i fattigdom.
Betydning før og nå
I norsk historie har liberalistiske tanker vært sentrale i etableringen av det norske selvstyre fra 1814, innføringen av parlamentarismen og i unionsoppløsningen med Sverige i 1905. Liberalismens utvikling frem til våre dager har vist store tendenser til å akseptere en sterkere stat i omfordelingen av goder og byrder i samfunnet.
Liberalistiske partier har omfavnet en rekke sosiale reformer og spilt en viktig rolle i etablering av "velferdsstaten" i Norge. Venstres sosiale reformer rundt 1.verdenskrig startet et velferdsprogram som ble fullført med den offentlige folketrygden i 1967.
I etterkrigstiden har mange liberale partier vært en viktig motvekt til økt byråkratisering og makt til staten i nærings- og samfunnsliv. Den borgerlige fløyen i norsk politikk har gjerne fremmet en liberalistisk politikk, men har ofte vært uenige om virkemidler siden partiene representerer ulike interesser og verdier. Tidvis har nyliberalisme og kapitalistiske tendenser vært fremtredende liberal politikk, andre ganger ikke. I dag spiller liberalismen fortsatt en viktig rolle for å sikre individene frihet for deres liv og valgmuligheter, i politiske sammenhenger og i økonomien.
Les original på NDLA →
Kjerneverdi: Synet på mennesket og samfunnet
Liberalismens kjerneverdi er frihet for individene, og ideologien tok utgangspunkt i at mennesker er selvstendig tenkende og fornuftige vesener. Krav om ytringsfrihet, likhet for loven og å styrke individenes rettigheter overfor staten har vært viktige kampsaker for liberalismen frem til vår tid. Samfunnet ble sett på som summen av individene. Hvis staten skapte gode betingelser for det selvstendige og frie individet, ville samfunnet blomstre til det beste for alle individer i samfunnet.
Nanna Paaske har skrevet om liberalismen på NDLA historie:
(…) Mennesket er født fritt, hevdet den britiske filosofen John Stuart Mill. Verken konge, kirke eller familiens stand og status skal avgjøre det vesle barnets skjebne. Mills poeng var at så lenge den enkelte fikk mulighet til å bruke evnene sine og velge sin egen vei, ville menneskene få det godt og skape et godt samfunn.
Borgerlig demokrati
Liberalismen har spilt en sentral rolle i etablering av moderne demokratier. Blant borgerskapet i Vest-Europa fantes det en sterk misnøye mot det kongelige eneveldets sterke innflytelse over det politiske styre og økonomien. Med opplysningstidens krav til fornuft og rasjonelle argumenter krevde liberale tenkere at makten skulle utgå fra folket. De mente at statsstyret skulle ta utgangspunkt i maktfordelingsprinsippet, og forankres i en grunnlov som regulerte forholdet mellom myndighetene og folket.
En svak stat
I liberalismen tidligste fase så de liberale med stor skepsis på hvilke oppgaver en stat skulle ha. Erfaringene fra autoritære og eneveldige styresett spilte en rolle i denne sammenheng. I utgangspunktet hevdet liberalistene at staten skulle operere som en "nattvekterstat", som sikret lov og orden gjennom politi og domstoler, forsvar av landet og som en del av forvaltningen av demokratiske institusjoner. Alle andre samfunnsoppgaver kunne utføres på det private markedet.
Det private markedet: Strategi og mål
Markedsliberalismen er et sentralt begrep i denne sammenheng. Med utgangspunkt i Adam Smiths bok Wealth of Nations fra 1776, skulle markedet regulere seg selv gjennom private aktører. Produksjon av varer og tjenester skulle styres av en usynlig hånd, og reguleres av tilbud og etterspørsel.
De liberale forståelsene i fordelingen av goder og byrder kan i denne sammenheng være knyttet til "at man er sin egen lykkes smed". Det foregikk en konkurranse i samfunnet der noen ble vinnere og andre tapere, og dette skapte over tid store klasseforskjeller i samfunnet.
Etter hvert som industrialiseringen vokste og bredte om seg, kan man i større grad snakke om begrepet kapitalisme. Kapitalismen kjennetegnes ved at kapitalsterke bedriftsledere, bankeiere og spekulanter styrer økonomien, og skaper ytterligere økonomiske og sosiale forskjeller i samfunnet. Med store private og profittjagende aktører i markedet var veien kort til monopoler og utnytting av ressurser og arbeidere.
Fordeling av goder og byrder
I takt med en økende arbeiderklasse fantes det liberale krefter som ønsket å bøte på de store forskjellene kapitalismen skapte. Blant sosialliberale politikere fantes det en større vilje til å bruke statlige tiltak for å unngå at familier og enkeltpersoner gikk til grunne i fattigdom.
Betydning før og nå
I norsk historie har liberalistiske tanker vært sentrale i etableringen av det norske selvstyre fra 1814, innføringen av parlamentarismen og i unionsoppløsningen med Sverige i 1905. Liberalismens utvikling frem til våre dager har vist store tendenser til å akseptere en sterkere stat i omfordelingen av goder og byrder i samfunnet.
Liberalistiske partier har omfavnet en rekke sosiale reformer og spilt en viktig rolle i etablering av "velferdsstaten" i Norge. Venstres sosiale reformer rundt 1.verdenskrig startet et velferdsprogram som ble fullført med den offentlige folketrygden i 1967.
I etterkrigstiden har mange liberale partier vært en viktig motvekt til økt byråkratisering og makt til staten i nærings- og samfunnsliv. Den borgerlige fløyen i norsk politikk har gjerne fremmet en liberalistisk politikk, men har ofte vært uenige om virkemidler siden partiene representerer ulike interesser og verdier. Tidvis har nyliberalisme og kapitalistiske tendenser vært fremtredende liberal politikk, andre ganger ikke. I dag spiller liberalismen fortsatt en viktig rolle for å sikre individene frihet for deres liv og valgmuligheter, i politiske sammenhenger og i økonomien.
Les original på NDLA →
Prinsipper for fordeling av goder
Rettigheter
Rettigheter vi har som gir oss goder, er blant annet stemmeretten og retten til utdanning. Ved å bruke stemmeretten har du mulighet til å påvirke hvem som får makt lokalt eller nasjonalt, og dermed også påvirke hvem som får ansvaret for fordeling av goder.
Ved å bruke retten til utdanning får du større sjanse til å få deg en jobb som kan gi deg inntekt, og dermed skaffe deg flere goder. Når du er i jobb og har en inntekt, kan du tjene opp goder som pensjon og mulighet for sykepenger.
Prinsipper for fordeling
Fordelingen av godene i samfunnet kan gjennomføres etter to ulike prinsipper, som også representerer ytterpunkter:
etter behov
etter innsats
I det første tilfellet vil samfunnet gjennom sin fordeling av goder sørge for at de som har spesielle behov, får dekket dem, også om de ikke har midler til det selv. I det andre tilfellet må hver enkelt stole på seg selv. De som har behov, må selv gjøre en innsats og skaffe seg de ressursene de trenger, om de skal få del i godene.
Arbeidsmarkedet og boligmarkedet er eksempler på markeder der goder blir fordelt, og som dermed påvirker levekårene i befolkningen. Arbeidsmarkedet er i dag kanskje det viktigste, fordi det har blitt den faktiske “inngangsbilletten” til både bolig- og kredittmarkedet.
Myndighetene spiller en vesentlig rolle i fordelingen av godene i det norske samfunnet. Gjennom offentlige organer skjer det en omfordeling (redistribusjon) av goder. Dette skjer
gjennom en offentlig politikk som tar sikte på å styre og påvirke arbeidsmarkedet, boligmarkedet, kredittmarkedet eller utdanningsmarkedet
gjennom utbygging av offentlige velferdstjenester
gjennom økonomisk støtte til husholdninger og enkeltpersoner
Les original på NDLA →
Rettigheter vi har som gir oss goder, er blant annet stemmeretten og retten til utdanning. Ved å bruke stemmeretten har du mulighet til å påvirke hvem som får makt lokalt eller nasjonalt, og dermed også påvirke hvem som får ansvaret for fordeling av goder.
Ved å bruke retten til utdanning får du større sjanse til å få deg en jobb som kan gi deg inntekt, og dermed skaffe deg flere goder. Når du er i jobb og har en inntekt, kan du tjene opp goder som pensjon og mulighet for sykepenger.
Prinsipper for fordeling
Fordelingen av godene i samfunnet kan gjennomføres etter to ulike prinsipper, som også representerer ytterpunkter:
etter behov
etter innsats
I det første tilfellet vil samfunnet gjennom sin fordeling av goder sørge for at de som har spesielle behov, får dekket dem, også om de ikke har midler til det selv. I det andre tilfellet må hver enkelt stole på seg selv. De som har behov, må selv gjøre en innsats og skaffe seg de ressursene de trenger, om de skal få del i godene.
Arbeidsmarkedet og boligmarkedet er eksempler på markeder der goder blir fordelt, og som dermed påvirker levekårene i befolkningen. Arbeidsmarkedet er i dag kanskje det viktigste, fordi det har blitt den faktiske “inngangsbilletten” til både bolig- og kredittmarkedet.
Myndighetene spiller en vesentlig rolle i fordelingen av godene i det norske samfunnet. Gjennom offentlige organer skjer det en omfordeling (redistribusjon) av goder. Dette skjer
gjennom en offentlig politikk som tar sikte på å styre og påvirke arbeidsmarkedet, boligmarkedet, kredittmarkedet eller utdanningsmarkedet
gjennom utbygging av offentlige velferdstjenester
gjennom økonomisk støtte til husholdninger og enkeltpersoner
Les original på NDLA →
Sosialdemokrati
Eduard Bernstein (1850-1932) hevdet at Marx' forutsigelser hadde slått feil, og at kampen for et sosialistisk samfunn skulle gå gjennom det etablerte demokratiet og reformere samfunnet derfra, (…) "siden flertallet av folket tilhører arbeiderklassen er sosialismens seier ugjenkallelig".
Reformer
Ifølge sosialdemokratiske tenkere kunne overgangen til et sosialistisk samfunn skje gjennom demokratiske valg. Kampen for stemmerett for arbeiderklassen var det siste hinderet på vei mot makten, siden industriarbeiderne i første halvdel av 1900-tallet utgjorde flertallet i befolkningen. Med denne makten skulle samfunnet omformes gjennom ulike reformer og regulering. Dette skulle komme en større andel av folket til gode. Sosialdemokratenes tanker om reformer innenfor det bestående borgerlige demokratiet skapte forakt hos de revolusjonære kommunistiske partiene. Sosialdemokratene ble fremstilt som klasseforrædere av kommunistene, og de ble kalt «det borgerlige samfunns medløpere».
Synet på 1.verdenskrig skapte et vedvarende skille i arbeiderbevegelsen mellom reformvennlige sosialdemokrater og de revolusjonære kommunistiske partiene. Sosialdemokratiets partier støttet i hovedsak nasjonale interesser og stemte for krigen, mens kommunistiske partier vendte seg mot den internasjonale Komintern og verdensrevolusjonen som de mente måtte komme. Et stort flertall på landsmøtet i det norske Arbeiderpartiet vedtok i 1920 at «partiet innmeldes, med de forbehold som er tatt i premissene, i Den kommunistiske Internasjonale».
Utviklingen av sosialdemokratiet i Norge
Fra 1933 spilte den sosialdemokratiske retningen i Det Norske Arbeiderpartiet (AP) en viktig rolle for å styrke demokratiet i Norge. I regjeringsposisjon bidro AP til å vedta en rekke velferdsreformer. Dette fortsatte etter 2.verdenskrig der blandingsøkonomi, omfordeling og utjevning mellom sosiale klasser var klart politisk mål. Den sosialdemokratiske politikken kjennetegnes i etterkrigstiden gjennom utviklingen av velferdsstaten, der alle nordmenn skulle sikres et minnelig liv «fra vugge til grav».
Mot årtusenskiftet kan det stilles spørsmål om den tradisjonelle sosialdemokratiske oppfatning i AP begynte å endre seg til mer sosialliberal politisk praksis. På mange samfunnsområder har statens engasjement i næringslivet blitt overtatt av private eiere. I tillegg har en rekke statlige institusjoner blitt avviklet, eller blitt utsatt for konkurranse. Kravet til budsjettkontroll og effektiv styring i statlig virksomhet har økt betraktelig siden 1980-tallet. Skillet mellom den sosialdemokratiske og den sosialliberale ideologi er i dag langt mer flytende enn tidligere, og de politiske diskusjonene handler i større grad om prinsippsaker enn ren ideologi.
Les original på NDLA →
Reformer
Ifølge sosialdemokratiske tenkere kunne overgangen til et sosialistisk samfunn skje gjennom demokratiske valg. Kampen for stemmerett for arbeiderklassen var det siste hinderet på vei mot makten, siden industriarbeiderne i første halvdel av 1900-tallet utgjorde flertallet i befolkningen. Med denne makten skulle samfunnet omformes gjennom ulike reformer og regulering. Dette skulle komme en større andel av folket til gode. Sosialdemokratenes tanker om reformer innenfor det bestående borgerlige demokratiet skapte forakt hos de revolusjonære kommunistiske partiene. Sosialdemokratene ble fremstilt som klasseforrædere av kommunistene, og de ble kalt «det borgerlige samfunns medløpere».
Synet på 1.verdenskrig skapte et vedvarende skille i arbeiderbevegelsen mellom reformvennlige sosialdemokrater og de revolusjonære kommunistiske partiene. Sosialdemokratiets partier støttet i hovedsak nasjonale interesser og stemte for krigen, mens kommunistiske partier vendte seg mot den internasjonale Komintern og verdensrevolusjonen som de mente måtte komme. Et stort flertall på landsmøtet i det norske Arbeiderpartiet vedtok i 1920 at «partiet innmeldes, med de forbehold som er tatt i premissene, i Den kommunistiske Internasjonale».
Utviklingen av sosialdemokratiet i Norge
Fra 1933 spilte den sosialdemokratiske retningen i Det Norske Arbeiderpartiet (AP) en viktig rolle for å styrke demokratiet i Norge. I regjeringsposisjon bidro AP til å vedta en rekke velferdsreformer. Dette fortsatte etter 2.verdenskrig der blandingsøkonomi, omfordeling og utjevning mellom sosiale klasser var klart politisk mål. Den sosialdemokratiske politikken kjennetegnes i etterkrigstiden gjennom utviklingen av velferdsstaten, der alle nordmenn skulle sikres et minnelig liv «fra vugge til grav».
Mot årtusenskiftet kan det stilles spørsmål om den tradisjonelle sosialdemokratiske oppfatning i AP begynte å endre seg til mer sosialliberal politisk praksis. På mange samfunnsområder har statens engasjement i næringslivet blitt overtatt av private eiere. I tillegg har en rekke statlige institusjoner blitt avviklet, eller blitt utsatt for konkurranse. Kravet til budsjettkontroll og effektiv styring i statlig virksomhet har økt betraktelig siden 1980-tallet. Skillet mellom den sosialdemokratiske og den sosialliberale ideologi er i dag langt mer flytende enn tidligere, og de politiske diskusjonene handler i større grad om prinsippsaker enn ren ideologi.
Les original på NDLA →
Sosialisme
Fellesskapet først
De største forskjellene på de ulike sosialistiske retningene er i synet på revolusjon som virkemiddel til å skape det sosialistiske samfunn.
De sosialistiske tankene forente seg i kravene om bedre livsbetingelser for den nye industriarbeiderklassen, som følte seg utnyttet av den rådende kapitalistiske samfunnsstrukturen. Sosialismen var den ideologiske motparten til liberalismen. Sosialistene hevdet at liberalismen skapte store økonomiske og sosiale ulikheter.
"(...) Den voksende arbeiderklassen reiste krav om medbestemmelse. De krevde dessuten beskyttelse mot å leve i fattigdom og å bli utnyttet av arbeidsgiverne. Økonomien måtte styres av fellesskapet og staten, ikke av kapitalister som bare siktet mot egen vinning."
I synet på mennesket og samfunn innenfor den sosialistiske bevegelsen har fellesskapet i hovedsak vært viktigere enn individene. Dette skyldes den materialistiske historieoppfatningen av hvilke mekanismer som ifølge sosialistene styrer den økonomiske utviklingen.
Den vitenskapelige marxismen
Den teoretiske samfunnsanalysen av det kapitalistiske samfunnet ble utformet av Karl Marx (1818-1883). De store økonomiske og sosiale ulikhetene i samfunnet skyldes at borgerskapet eide produksjonsmidlene og kontrollerte den fremvoksende industriarbeiderklassen (proletariatet). Målet for Marx var en økonomisk utjevning og/eller et klasseløst samfunn der staten eller arbeiderkollektiver eide produksjonsmidlene (bedriftene). Ifølge Karl Marx kunne denne overgangen skje gjennom en samfunnsomveltende revolusjon.
Marx mente at i en overgangsfase ville det være nødvendig at arbeiderne tok kontrollen og overtok produksjonsmidlene. "Videre mente Marx at i en overgangsfase ville det være nødvendig at arbeiderne tok kontrollen og overtok produksjonsmidlene. Å få dette til krevde makt, og det krevde våpen. Marx la derfor vekt på at samfunnet måtte igjennom en fase som han kalte proletariatets diktatur, et væpnet arbeiderdiktatur."
Dette arbeiderdiktaturet skulle være folkets diktatur over restene av de tidligere herskende klasser. Når arbeiderne hadde bestemt hvordan samfunnets verdier kunne bli gitt tilbake til fellesskapet, kunne diktaturet opphøre, og man ville få et klasseløst samfunn.
Les original på NDLA →
De største forskjellene på de ulike sosialistiske retningene er i synet på revolusjon som virkemiddel til å skape det sosialistiske samfunn.
De sosialistiske tankene forente seg i kravene om bedre livsbetingelser for den nye industriarbeiderklassen, som følte seg utnyttet av den rådende kapitalistiske samfunnsstrukturen. Sosialismen var den ideologiske motparten til liberalismen. Sosialistene hevdet at liberalismen skapte store økonomiske og sosiale ulikheter.
"(...) Den voksende arbeiderklassen reiste krav om medbestemmelse. De krevde dessuten beskyttelse mot å leve i fattigdom og å bli utnyttet av arbeidsgiverne. Økonomien måtte styres av fellesskapet og staten, ikke av kapitalister som bare siktet mot egen vinning."
I synet på mennesket og samfunn innenfor den sosialistiske bevegelsen har fellesskapet i hovedsak vært viktigere enn individene. Dette skyldes den materialistiske historieoppfatningen av hvilke mekanismer som ifølge sosialistene styrer den økonomiske utviklingen.
Den vitenskapelige marxismen
Den teoretiske samfunnsanalysen av det kapitalistiske samfunnet ble utformet av Karl Marx (1818-1883). De store økonomiske og sosiale ulikhetene i samfunnet skyldes at borgerskapet eide produksjonsmidlene og kontrollerte den fremvoksende industriarbeiderklassen (proletariatet). Målet for Marx var en økonomisk utjevning og/eller et klasseløst samfunn der staten eller arbeiderkollektiver eide produksjonsmidlene (bedriftene). Ifølge Karl Marx kunne denne overgangen skje gjennom en samfunnsomveltende revolusjon.
Marx mente at i en overgangsfase ville det være nødvendig at arbeiderne tok kontrollen og overtok produksjonsmidlene. "Videre mente Marx at i en overgangsfase ville det være nødvendig at arbeiderne tok kontrollen og overtok produksjonsmidlene. Å få dette til krevde makt, og det krevde våpen. Marx la derfor vekt på at samfunnet måtte igjennom en fase som han kalte proletariatets diktatur, et væpnet arbeiderdiktatur."
Dette arbeiderdiktaturet skulle være folkets diktatur over restene av de tidligere herskende klasser. Når arbeiderne hadde bestemt hvordan samfunnets verdier kunne bli gitt tilbake til fellesskapet, kunne diktaturet opphøre, og man ville få et klasseløst samfunn.
Les original på NDLA →
Ungdomspartier og politiske ideologier
Utforsk ideologiene
Velg et politisk ungdomsparti.
Beskriv sentrale kjennetegn på partiets ideologi? Bruk gjerne kildene lenger ned på sida.
Finn minst to aktuelle politiske saker.
Hva er ungdomspartiets standpunkt i de politiske sakene du har valgt?
Hvordan kan du bruke partiets ideologi for å forklare partiets standpunkt i de aktuelle sakene?
Sammenlign partiets ideologi med ideologien til et annet parti. Hva er de viktigste likhetene og forskjellene?
Kilder du kan bruke
Fremskrittspartiets ungdom og liberalismen
Fremskrittspartiets ungdom: Program
Fremskrittspartiets ungdom: Ideologi og verdigrunnlag
NDLA: Liberalismen
SNL: Liberalismen
Høyre og liberalkonservativ ideologi
Unge Høyre: Unge Høyres ideologi
Unge Høyre: Unge Høyres prinsipprogram
NDLA: Konservatismen
NDLA: Liberalismen
SNL: Konservatismen
SNL: Liberalismen
Unge Venstre og liberal ideologi
Unge Venstre: Liberalismen
Unge Venstre: Politisk plattform (PDF)
NDLA: Liberalismen
SNL: Liberalismen
Kristelig folkepartis Ungdom og kristendemokratisk ideologi
Kristelig Folkepartis Ungdom: Vår politikk
Last ned Kristelig Folkepartis Ungdoms politiske program
SNL: Kristelig Folkepartis Ungdom
SNL: Kristendemokratiske partier
Grønn ungdom og grønn ideologi
Grønn Ungdom: Politikk
Miljøpartiet De Grønne: Forskjellen på MDG og de andre partiene
SNL: Miljøpartiet De Grønne
Senterungdommen
Senterungdommen: Vår politikk
Senterungdommens Stortingsvalgprogram
SNL: Senterungdommen
Arbeidernes ungdomsfylking og sosialdemokratisk ideologi
Arbeidernes Ungdomsfylking (AUF): Vår politikk
Arbeiderpartiet: Våre grunnleggende verdier
NDLA: Sosialdemokrati
SNL: Sosialdemokrati
Sosialistisk ungdom og sosialistisk ideologi
Sosialistisk ungdom: Prinsipprogram
Sosialistisk ungdom: Hjertesaker
NDLA: Sosialismen
SNL: Sosialismen
Rød Ungdom og sosialistisk og kommunistisk ideologi
Rød Ungdom: Prinsipprogram
Rød Ungdom: Politikken
NDLA: Sosialisme
SNL: Sosialisme
SNL: Kommunisme
Fordypningsoppgaver
Liberalismen er et viktig utgangspunkt for ideologiene på høyresida i norsk politikk. Utforsk hva som er forskjellene og likhetene mellom ideologiene til Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre.
Sosialismen er et viktig utgangspunkt for ideologiene på venstresida i norsk politikk. Utforsk hva som er forskjellene og likhetene mellom ideologiene til Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rødt.
Diskuter ideologiene i klasserommet. Del klassen inn i grupper som skal representere hvert sitt politiske parti. Velg noen aktuelle politiske spørsmål, som økonomisk ulikhet og velferdsstatens rolle, og diskuter spørsmålene i plenum.
Les original på NDLA →
Velg et politisk ungdomsparti.
Beskriv sentrale kjennetegn på partiets ideologi? Bruk gjerne kildene lenger ned på sida.
Finn minst to aktuelle politiske saker.
Hva er ungdomspartiets standpunkt i de politiske sakene du har valgt?
Hvordan kan du bruke partiets ideologi for å forklare partiets standpunkt i de aktuelle sakene?
Sammenlign partiets ideologi med ideologien til et annet parti. Hva er de viktigste likhetene og forskjellene?
Kilder du kan bruke
Fremskrittspartiets ungdom og liberalismen
Fremskrittspartiets ungdom: Program
Fremskrittspartiets ungdom: Ideologi og verdigrunnlag
NDLA: Liberalismen
SNL: Liberalismen
Høyre og liberalkonservativ ideologi
Unge Høyre: Unge Høyres ideologi
Unge Høyre: Unge Høyres prinsipprogram
NDLA: Konservatismen
NDLA: Liberalismen
SNL: Konservatismen
SNL: Liberalismen
Unge Venstre og liberal ideologi
Unge Venstre: Liberalismen
Unge Venstre: Politisk plattform (PDF)
NDLA: Liberalismen
SNL: Liberalismen
Kristelig folkepartis Ungdom og kristendemokratisk ideologi
Kristelig Folkepartis Ungdom: Vår politikk
Last ned Kristelig Folkepartis Ungdoms politiske program
SNL: Kristelig Folkepartis Ungdom
SNL: Kristendemokratiske partier
Grønn ungdom og grønn ideologi
Grønn Ungdom: Politikk
Miljøpartiet De Grønne: Forskjellen på MDG og de andre partiene
SNL: Miljøpartiet De Grønne
Senterungdommen
Senterungdommen: Vår politikk
Senterungdommens Stortingsvalgprogram
SNL: Senterungdommen
Arbeidernes ungdomsfylking og sosialdemokratisk ideologi
Arbeidernes Ungdomsfylking (AUF): Vår politikk
Arbeiderpartiet: Våre grunnleggende verdier
NDLA: Sosialdemokrati
SNL: Sosialdemokrati
Sosialistisk ungdom og sosialistisk ideologi
Sosialistisk ungdom: Prinsipprogram
Sosialistisk ungdom: Hjertesaker
NDLA: Sosialismen
SNL: Sosialismen
Rød Ungdom og sosialistisk og kommunistisk ideologi
Rød Ungdom: Prinsipprogram
Rød Ungdom: Politikken
NDLA: Sosialisme
SNL: Sosialisme
SNL: Kommunisme
Fordypningsoppgaver
Liberalismen er et viktig utgangspunkt for ideologiene på høyresida i norsk politikk. Utforsk hva som er forskjellene og likhetene mellom ideologiene til Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre.
Sosialismen er et viktig utgangspunkt for ideologiene på venstresida i norsk politikk. Utforsk hva som er forskjellene og likhetene mellom ideologiene til Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rødt.
Diskuter ideologiene i klasserommet. Del klassen inn i grupper som skal representere hvert sitt politiske parti. Velg noen aktuelle politiske spørsmål, som økonomisk ulikhet og velferdsstatens rolle, og diskuter spørsmålene i plenum.
Les original på NDLA →
Sosial mobilitet
Bourdieu om kapitalformer og habitus
Tre former for kapital
Pierre Bourdieu har et konfliktteorietisk syn på samfunnet. Han mener samfunnet består av individer og grupper som kjemper mot hverandre for å få tilgang til ressurser, som for eksempel penger, eiendom, prestisje eller sosiale nettverk. Disse ressursene gir deg makt og fordeler og kan brukes til å oppnå ulike goder. Har du penger, kan du for eksempel kjøpe deg eiendom, ting og tjenester. De som har flest ressurser, befinner seg øverst i samfunnshierarkiet og viderefører gjerne sine ressurser til neste generasjon.
Bourdieu kaller de ressursene samfunnsmedlemmene konkurrer om, for kapital. Han mener det finnes flere forskjellige former for kapital og skiller mellom tre hovedformer:
økonomisk kapital
kulturell kapital
sosial kapital
Hvem var Pierre Bourdieu?
Pierre Bourdieu (1930–2002) var professor i sosiologi ved Collège de France, og han har blitt kalt den mest originale og innflytelsesrike franske sosiologen siden Émile Durkheim.
Bourdieu gjennomførte selv en klassereise. Hans foreldre tilhørte den nedre middelklassen, og han vokste opp i en småby sørvest i Frankrike. Han var i militæret og arbeidet som lærer i Algerie under frigjøringskrigen. Der gjennomførte han også en sosiologisk studie av berbersamfunnet.
Bourdieu skrev om mange ulike temaer og var opptatt av makt, klasseforskjeller og sosial ulikhet i blant annet utdanningssystemet. Han var også engasjert i aktuelle samfunnsspørsmål og deltok i offentlige debatter om globalisering og sosial ulikhet.
Økonomisk kapital
Økonomisk kapital består av økonomiske ressurser som penger, aksjer, eiendom, fabrikker, råvarer, verdifulle gjenstander og så videre. Disse ressursene gir deg økonomisk makt og kan brukes til investeringer. Du kan for eksempel kjøpe opp en bedrift som kan øke formuen din og gi deg makt over bedriftens ansatte og lokalsamfunnet.
Ifølge Bourdieu er økonomisk kapital den viktigste formen for kapital og det som i aller størst grad avgjør din plassering i samfunnshierarkiet.
Kulturell kapital
Kulturell kapital består av kulturelle egenskaper og ferdigheter som kan gi deg lettere tilgang til høyere utdannelse, prestisjefylte miljøer og attraktive posisjoner på arbeidsmarkedet. Hvis du for eksempel vokser opp med høyt utdannede foreldre, vil du automatisk lære å bruke bestemte ord, lese bestemte bøker og verdsette bestemte kulturuttrykk. Disse kulturelle ferdighetene vil gjøre det lettere for deg å få gode karakterer på skolen, fordi det nettopp er disse egenskapene og denne kunnskapen som skolen og lærerne verdsetter.
Kulturell kapital kan grovt sett skilles i to ulike former:
God smak og dannelse:En vurderingsevne som gjør deg i stand til å beherske høykulturen i samfunnet. Det kan for eksempel være evnen til å verdsette den samme stilen og de samme filmene, bøkene eller kunstverkene som andre i prestisjefylte miljøer. Utdanningskapital:Kunnskap og utdanningstitler som du tilegner deg via høyskoler og universiteter, for eksempel en mastergrad eller titler som lege, advokat eller professor.
Ifølge Bourdieu vil noen former for kultur i et hierarkisk og klassedelt samfunn bli betraktet som bedre og finere enn andre. Den dominerende klassen bruker kultur for å skille seg ut fra andre grupper i samfunnet, og de har makt til å definere sin smak og sine kulturelle preferanser som høyere og bedre enn andres. De har nemlig makt til å ekskludere dem som ikke deler den samme smaken og de samme kulturelle preferansene som dem selv. På den måten får du et skille mellom høykultur og lavkultur. Jo bedre evne du har til å beherske høykulturen i samfunnet, jo mer kulturell kapital har du.
På den ene siden har kulturell kapital en ytre, synlig form som kan være lett å observere. Personer med mye kulturell kapital kan for eksempel ha prestisjefylte kunstverk på veggene, høye utdanningstitler, eksklusive klær eller en bestemt "smakfull" innredning der de bor. På den andre siden kan kulturell kapital være vanskelig å observere direkte. Når du vokser opp i et prestisjefylt miljø, lærer du for eksempel å snakke og kle deg på en bestemt måte, du lærer et kroppsspråk, en væremåte og hva som er riktig å si og gjøre i akkurat disse sosiale omgivelsene. Dette er ferdigheter som gjør at du glir naturlig inn i miljøet. Denne formen for kulturell kapital kan være svært viktig for å komme seg opp og fram i samfunnet, men svært vanskelig å definere helt presist.
Sosial kapital
Sosial kapital består av tilgang til kontakter og sosiale nettverk som du kan mobilisere for å oppnå det du vil i viktige situasjoner. Venner, bekjentskaper, familie og kollegaer kan for eksempel tipse deg om gode forretningsmuligheter, gi deg kompetente råd eller introdusere deg for potensielle arbeidsgivere.
Hvis du for eksempel vokser opp i et prestisjefylt område med dyre boliger, vil du bli kjent med mange barn av rike foreldre. Hvis du tar en prestisjefylt utdanning, vil du i studietida bli kjent med andre studenter med prestisjefylte utdannelser. Disse bekjentskapene vil gjøre det lettere å få tilgang til bestemte arbeidsplasser og sosiale miljøer senere i livet.
Økonomisk, kulturell og sosial kapital og klasser
På den ene siden er de ulike kapitalformene uavhengige av hverandre. Du kan ha mye kulturell kapital, men lite økonomisk kapital. En fattig, men belest student kan for eksempel ha lite penger, men mye kulturell kapital i form av høy utdannelse og "god" smak.
På den andre siden henger de ulike kapitalformene sammen fordi en form for kapital kan gi deg bedre tilgang til de andre formene. Har du for eksempel økonomisk kapital, kan du leie en kunstkjenner for å lære deg om kunst og på den måten skaffe deg kulturell kapital. Har du sosial kapital, kan du ved hjelp av bekjentskapene dine lettere få tilgang til godt betalte jobber og på den måten skaffe deg økonomisk kapital.
Hvor mye økonomisk, sosial og kulturell kapital du har, avgjør hvilken klasse du tilhører. Bourdieu skiller mellom tre ulike klasser i samfunnet:
Den dominerende klassen (borgerskapet) har mest kapital.
Middelklassen (småborgerskapet) befinner seg i midten.
Den dominerte klassen (arbeiderklassen) har minst kapital.
Disse tre klassene forsøker hele tida å forsvare og forbedre sin relative posisjon overfor hverandre. De som tilhører middelklassen, vil for eksempel forsøke å etterape og bli en del av den dominerende klassen samtidig som de forsvarer seg mot arbeiderklassen ved å devaluere og se ned på deres kultur og smak.
Bourdieu sammenlignet med Marx og Weber
Bourdieu ble inspirert av Marx og har også et konfliktteorietisk syn på samfunnet. I motsetning til Marx tar ikke Bourdieu bare utgangspunkt i økonomisk kapital, men skiller mellom flere forskjellige former for kapital og flere dimensjoner ved klasser.
I likhet med Weber har Bourdieu et flerdimensjonalt klassebegrep. Det er en parallell mellom Webers beskrivelse av sosial status og livsstil og Bourdieu sin beskrivelse av kulturell kapital.
I motsetning til Marx hevder Bourdieu at de som befinner seg i samme klasse, ikke nødvendigvis vil utvikle en felles klassebevissthet. Hvorvidt de som tilhører samme klasse utvikler en klassebevissthet og felles "vi-følelse", vil derfor være avhengig av en omfattende politisk mobilisering, noe som for eksempel skjedde i arbeiderbevegelsen på 1900-tallet.
Habitus og sosial mobilitet
Ifølge Bourdieu påvirker det sosiale miljøet og den sosiale klassen vi vokser opp i, våre tanker og handlinger på en grunnleggende måte. Hvis du for eksempel vokser opp i middelklassen, lærer du å spise en bestemt type mat, feriere på en bestemt måte og verdsette bestemte typer yrker og utdannelser. Dette vil automatisk sette sitt preg på deg og forme tanke- og handlingsmønstrene dine. Bourdieu beskriver disse innlærte måtene å tenke og handle på som habitus.
Habitus er et integrert system av varige og kroppsliggjorte disposisjoner som regulerer vår måte å oppfatte, vurdere og handle på. Bourdieu beskriver disposisjonene som kroppsliggjorte for å vise hvor dypt forankret disse handlings- og tankemønstrene er i oss. De er en del av vår identitet og preger våre umiddelbare reaksjoner i forskjellige situasjoner. De er ikke noe vi helt plutselig kan bestemme oss for å endre. En bilmekaniker som bor på bygda, snakker dialekt, elsker gamle biler, countrymusikk og biff kan i teorien plutselig flytte til byen, endre dialekt, selge bilen, reise kollektivt, gå i operaen og bli vegetarianer, men i praksis er det lite sannsynlig.
De innlærte måtene å tenke og handle på som habitus representerer, påvirker i stor grad sosial mobilitet. De påvirker for eksempel hva du verdsetter og tenker er gjennomførbart. Vokser du opp med foreldre med høy utdannelse og høy lønn, vil du ofte i større grad selv verdsette en lang utdannelse og lettere tenke at det er noe du selv kan gjennomføre. Du vil også lære bestemte sosiale ferdigheter som vil gjøre det lettere å hevde deg i utdanningssystemet og arbeidsmarkedet senere.
Ifølge Bourdieu blir vi i stor grad formet av de sosiale strukturene vi er en del av. Bourdieu har derfor blitt kritisert for at han i for liten grad gir rom for individers egen handlefrihet, refleksjonsevne og mulighet til å endre samfunnet. Samtidig hevder Bourdieu at samfunnet er dynamisk og at individene hele tida er med på å gjenskape og forme samfunnet på sine egne kreative måter. Han tar også til orde for at vi gjennom politisk organisering og kollektive handlinger kan endre sosiale strukturer og fordelingen av kapital i samfunnet.
Kilder
Aakvaag, G. C. (2008). Moderne sosiologisk teori. Abstrakt forlag.
Dillon, M. (2014). Introduction to Sociological Theory. Theorists, Concepts, and their Applicability to the Twenty-First Century. Wiley Blackwell.
Flemmen, M. (2012, 21. januar). Vår tids viktigste sosiolog. Klassekampen. https://manifesttankesmie.no/ar-tids-viktigste-sosiolog/
Giddens, A. & Sutton, P. W. (2017). Sociology (8. utg.). Polity Press.
Les original på NDLA →
Pierre Bourdieu har et konfliktteorietisk syn på samfunnet. Han mener samfunnet består av individer og grupper som kjemper mot hverandre for å få tilgang til ressurser, som for eksempel penger, eiendom, prestisje eller sosiale nettverk. Disse ressursene gir deg makt og fordeler og kan brukes til å oppnå ulike goder. Har du penger, kan du for eksempel kjøpe deg eiendom, ting og tjenester. De som har flest ressurser, befinner seg øverst i samfunnshierarkiet og viderefører gjerne sine ressurser til neste generasjon.
Bourdieu kaller de ressursene samfunnsmedlemmene konkurrer om, for kapital. Han mener det finnes flere forskjellige former for kapital og skiller mellom tre hovedformer:
økonomisk kapital
kulturell kapital
sosial kapital
Hvem var Pierre Bourdieu?
Pierre Bourdieu (1930–2002) var professor i sosiologi ved Collège de France, og han har blitt kalt den mest originale og innflytelsesrike franske sosiologen siden Émile Durkheim.
Bourdieu gjennomførte selv en klassereise. Hans foreldre tilhørte den nedre middelklassen, og han vokste opp i en småby sørvest i Frankrike. Han var i militæret og arbeidet som lærer i Algerie under frigjøringskrigen. Der gjennomførte han også en sosiologisk studie av berbersamfunnet.
Bourdieu skrev om mange ulike temaer og var opptatt av makt, klasseforskjeller og sosial ulikhet i blant annet utdanningssystemet. Han var også engasjert i aktuelle samfunnsspørsmål og deltok i offentlige debatter om globalisering og sosial ulikhet.
Økonomisk kapital
Økonomisk kapital består av økonomiske ressurser som penger, aksjer, eiendom, fabrikker, råvarer, verdifulle gjenstander og så videre. Disse ressursene gir deg økonomisk makt og kan brukes til investeringer. Du kan for eksempel kjøpe opp en bedrift som kan øke formuen din og gi deg makt over bedriftens ansatte og lokalsamfunnet.
Ifølge Bourdieu er økonomisk kapital den viktigste formen for kapital og det som i aller størst grad avgjør din plassering i samfunnshierarkiet.
Kulturell kapital
Kulturell kapital består av kulturelle egenskaper og ferdigheter som kan gi deg lettere tilgang til høyere utdannelse, prestisjefylte miljøer og attraktive posisjoner på arbeidsmarkedet. Hvis du for eksempel vokser opp med høyt utdannede foreldre, vil du automatisk lære å bruke bestemte ord, lese bestemte bøker og verdsette bestemte kulturuttrykk. Disse kulturelle ferdighetene vil gjøre det lettere for deg å få gode karakterer på skolen, fordi det nettopp er disse egenskapene og denne kunnskapen som skolen og lærerne verdsetter.
Kulturell kapital kan grovt sett skilles i to ulike former:
God smak og dannelse:En vurderingsevne som gjør deg i stand til å beherske høykulturen i samfunnet. Det kan for eksempel være evnen til å verdsette den samme stilen og de samme filmene, bøkene eller kunstverkene som andre i prestisjefylte miljøer. Utdanningskapital:Kunnskap og utdanningstitler som du tilegner deg via høyskoler og universiteter, for eksempel en mastergrad eller titler som lege, advokat eller professor.
Ifølge Bourdieu vil noen former for kultur i et hierarkisk og klassedelt samfunn bli betraktet som bedre og finere enn andre. Den dominerende klassen bruker kultur for å skille seg ut fra andre grupper i samfunnet, og de har makt til å definere sin smak og sine kulturelle preferanser som høyere og bedre enn andres. De har nemlig makt til å ekskludere dem som ikke deler den samme smaken og de samme kulturelle preferansene som dem selv. På den måten får du et skille mellom høykultur og lavkultur. Jo bedre evne du har til å beherske høykulturen i samfunnet, jo mer kulturell kapital har du.
På den ene siden har kulturell kapital en ytre, synlig form som kan være lett å observere. Personer med mye kulturell kapital kan for eksempel ha prestisjefylte kunstverk på veggene, høye utdanningstitler, eksklusive klær eller en bestemt "smakfull" innredning der de bor. På den andre siden kan kulturell kapital være vanskelig å observere direkte. Når du vokser opp i et prestisjefylt miljø, lærer du for eksempel å snakke og kle deg på en bestemt måte, du lærer et kroppsspråk, en væremåte og hva som er riktig å si og gjøre i akkurat disse sosiale omgivelsene. Dette er ferdigheter som gjør at du glir naturlig inn i miljøet. Denne formen for kulturell kapital kan være svært viktig for å komme seg opp og fram i samfunnet, men svært vanskelig å definere helt presist.
Sosial kapital
Sosial kapital består av tilgang til kontakter og sosiale nettverk som du kan mobilisere for å oppnå det du vil i viktige situasjoner. Venner, bekjentskaper, familie og kollegaer kan for eksempel tipse deg om gode forretningsmuligheter, gi deg kompetente råd eller introdusere deg for potensielle arbeidsgivere.
Hvis du for eksempel vokser opp i et prestisjefylt område med dyre boliger, vil du bli kjent med mange barn av rike foreldre. Hvis du tar en prestisjefylt utdanning, vil du i studietida bli kjent med andre studenter med prestisjefylte utdannelser. Disse bekjentskapene vil gjøre det lettere å få tilgang til bestemte arbeidsplasser og sosiale miljøer senere i livet.
Økonomisk, kulturell og sosial kapital og klasser
På den ene siden er de ulike kapitalformene uavhengige av hverandre. Du kan ha mye kulturell kapital, men lite økonomisk kapital. En fattig, men belest student kan for eksempel ha lite penger, men mye kulturell kapital i form av høy utdannelse og "god" smak.
På den andre siden henger de ulike kapitalformene sammen fordi en form for kapital kan gi deg bedre tilgang til de andre formene. Har du for eksempel økonomisk kapital, kan du leie en kunstkjenner for å lære deg om kunst og på den måten skaffe deg kulturell kapital. Har du sosial kapital, kan du ved hjelp av bekjentskapene dine lettere få tilgang til godt betalte jobber og på den måten skaffe deg økonomisk kapital.
Hvor mye økonomisk, sosial og kulturell kapital du har, avgjør hvilken klasse du tilhører. Bourdieu skiller mellom tre ulike klasser i samfunnet:
Den dominerende klassen (borgerskapet) har mest kapital.
Middelklassen (småborgerskapet) befinner seg i midten.
Den dominerte klassen (arbeiderklassen) har minst kapital.
Disse tre klassene forsøker hele tida å forsvare og forbedre sin relative posisjon overfor hverandre. De som tilhører middelklassen, vil for eksempel forsøke å etterape og bli en del av den dominerende klassen samtidig som de forsvarer seg mot arbeiderklassen ved å devaluere og se ned på deres kultur og smak.
Bourdieu sammenlignet med Marx og Weber
Bourdieu ble inspirert av Marx og har også et konfliktteorietisk syn på samfunnet. I motsetning til Marx tar ikke Bourdieu bare utgangspunkt i økonomisk kapital, men skiller mellom flere forskjellige former for kapital og flere dimensjoner ved klasser.
I likhet med Weber har Bourdieu et flerdimensjonalt klassebegrep. Det er en parallell mellom Webers beskrivelse av sosial status og livsstil og Bourdieu sin beskrivelse av kulturell kapital.
I motsetning til Marx hevder Bourdieu at de som befinner seg i samme klasse, ikke nødvendigvis vil utvikle en felles klassebevissthet. Hvorvidt de som tilhører samme klasse utvikler en klassebevissthet og felles "vi-følelse", vil derfor være avhengig av en omfattende politisk mobilisering, noe som for eksempel skjedde i arbeiderbevegelsen på 1900-tallet.
Habitus og sosial mobilitet
Ifølge Bourdieu påvirker det sosiale miljøet og den sosiale klassen vi vokser opp i, våre tanker og handlinger på en grunnleggende måte. Hvis du for eksempel vokser opp i middelklassen, lærer du å spise en bestemt type mat, feriere på en bestemt måte og verdsette bestemte typer yrker og utdannelser. Dette vil automatisk sette sitt preg på deg og forme tanke- og handlingsmønstrene dine. Bourdieu beskriver disse innlærte måtene å tenke og handle på som habitus.
Habitus er et integrert system av varige og kroppsliggjorte disposisjoner som regulerer vår måte å oppfatte, vurdere og handle på. Bourdieu beskriver disposisjonene som kroppsliggjorte for å vise hvor dypt forankret disse handlings- og tankemønstrene er i oss. De er en del av vår identitet og preger våre umiddelbare reaksjoner i forskjellige situasjoner. De er ikke noe vi helt plutselig kan bestemme oss for å endre. En bilmekaniker som bor på bygda, snakker dialekt, elsker gamle biler, countrymusikk og biff kan i teorien plutselig flytte til byen, endre dialekt, selge bilen, reise kollektivt, gå i operaen og bli vegetarianer, men i praksis er det lite sannsynlig.
De innlærte måtene å tenke og handle på som habitus representerer, påvirker i stor grad sosial mobilitet. De påvirker for eksempel hva du verdsetter og tenker er gjennomførbart. Vokser du opp med foreldre med høy utdannelse og høy lønn, vil du ofte i større grad selv verdsette en lang utdannelse og lettere tenke at det er noe du selv kan gjennomføre. Du vil også lære bestemte sosiale ferdigheter som vil gjøre det lettere å hevde deg i utdanningssystemet og arbeidsmarkedet senere.
Ifølge Bourdieu blir vi i stor grad formet av de sosiale strukturene vi er en del av. Bourdieu har derfor blitt kritisert for at han i for liten grad gir rom for individers egen handlefrihet, refleksjonsevne og mulighet til å endre samfunnet. Samtidig hevder Bourdieu at samfunnet er dynamisk og at individene hele tida er med på å gjenskape og forme samfunnet på sine egne kreative måter. Han tar også til orde for at vi gjennom politisk organisering og kollektive handlinger kan endre sosiale strukturer og fordelingen av kapital i samfunnet.
Kilder
Aakvaag, G. C. (2008). Moderne sosiologisk teori. Abstrakt forlag.
Dillon, M. (2014). Introduction to Sociological Theory. Theorists, Concepts, and their Applicability to the Twenty-First Century. Wiley Blackwell.
Flemmen, M. (2012, 21. januar). Vår tids viktigste sosiolog. Klassekampen. https://manifesttankesmie.no/ar-tids-viktigste-sosiolog/
Giddens, A. & Sutton, P. W. (2017). Sociology (8. utg.). Polity Press.
Les original på NDLA →
Det indiske kastesystemet
Varna og jati
Kastesystemet er et system som deler befolkningen inn i fem hovedkategorier, eller samfunnsgrupper, såkalte varna. Disse fem gruppene er ordnet hierarkisk fra høy til lav. Under disse hovedkategoriene finnes det tusenvis av undergrupper, såkalte jati. Det er disse undergruppene som utgjør de ulike kastene i det indiske samfunnet. Kastene er gjerne knyttet til spesielle yrkesgrupper, og det er noe man er født inn i.
På toppen av systemet finner vi bramanene (prester). Dette er den høyeste kasten. Under bramanene kommer de andre samfunnsgruppene i nedadgående rekkefølge: kshatriyaene (krigere og adel), vaishyaene (handelsfolk og bønder), shudraene (tjenere og arbeidere) og til slutt, helt nederst på rangstigen, har vi dalitene (de undertrykte eller kasteløse).
På engelsk kalles den nederste gruppa untouchables. Denne betegnelsen ble først brukt av britene. De oppdaget at personer fra høyere kaster ikke uten videre kunne berøre de kasteløse. Hvis de uforvarende hadde rørt en kasteløs, måtte de gjennomgå store renselsesritualer for å "vaske" vekk den rituelle urenheten fra den kasteløse.
Som en konsekvens av den lave statusen har de kasteløse blitt fanget i en apartheidliknende tilværelse, atskilt fra reell deltakelse i det indiske samfunnet. Derfor har mange kasteløse grupper dannet egne templer og parallelle religiøse verdener. Men selv om tanken var å gjøre tilværelsen lettere, har de alternative løsningene egentlig bare forsterket den mindreverdige posisjonen deres.
Kastesystemet er ulovlig i India
Kastesystemet ble i teorien avskaffet i 1950, men i praksis blir det fortsatt vedlikeholdt, spesielt på landsbygda, hvor tradisjonene står sterkt.
Fordeling og rangering
For antropologer har kastesystemet vært et yndet forskningsmål. Vi skal ta en titt på noe av det de har sett på, blant annet kastesystemets rolle og betydning i det indiske samfunnet. Vi har allerede vært inne på hvordan systemet kan diktere livet til de kasteløse.
Kastesystemet kan sies å være tilknyttet India på to måter. Ikke bare er det en del av den hinduistiske religionen, men det er også, som vi har sett, med på å organisere det indiske samfunnet.
Kastesystemet deler samfunnet inn i ulike grupper, og denne kategoriseringen får konsekvenser for hvilke muligheter samfunnsmedlemmene har, og hvordan de skal oppføre seg i forhold til hverandre, for eksempel at personer av høyere kaster må gjennomgå en rituell renselse hvis de har berørt en kasteløs.
Tanken om rituell renhet og urenhet får for øvrig også konsekvenser på andre områder. Et medlem av en høy kaste kan blant annet ikke spise mat som er laget av en person fra en lavere kaste.
Videre kan kastesystemets påvirkning grovt sett oppsummeres i tre konkrete konsekvenser.
Det fører for det første til en tydelig atskillelse. Medlemmer av ulike kaster har vanskeligheter med å omgås hverandre. Det er for eksempel ikke mulig å gifte seg på tvers av kaster.
Systemet fører for det andre til en konkret arbeidsdeling. Hver kaste har sine yrker, og det er ikke lett for medlemmene å skifte yrker på samme måte som vi er vant til her hjemme. Vi kan i aller høyeste grad si at "skomakeren blir ved sin lest".
Til slutt har kastesystemet et tydelig hierarkisk preg; de ulike kategoriene blir rangert fra høye til lave kaster. Noen kaster har altså mer prestisje enn andre. Det betyr ikke at en fra en høy kaste nødvendigvis er rikere enn en fra en lav. Det finnes mindre velstående braminer. Noen ganger går altså kasteprestisjen foran de økonomiske faktorene.
Gjensidig avhengighet
Vi snakker altså her om et system som rangerer samfunnsmedlemmene, samtidig som det har et sett regler som regulerer hvordan de ulike kastene skal forholde seg til hverandre. Selv om forholdet mellom kastene bærer preg av atskillelse, må vi ikke tro at de eksisterer helt uavhengig av hverandre.
I og med at systemet bærer preg av en tydelig arbeidsdeling, betyr det at hver kaste har yrker som bare de kan utføre. Kastene er derfor gjensidig avhengige av hverandre. De høye kastene kan ikke gå gjennom livet uten å måtte be noen fra en lavere kaste om hjelp – og omvendt.
Bare for hinduer?
Kastesystemet blir ofte framstilt som et hierarkisk system som deler den hinduistiske befolkningen inn i fem kategorier, men en slik framstilling gir ikke nødvendigvis den fulle og hele sannheten. Mange antropologer vil nok si at dette er en grov overforenkling, mye fordi systemet også omfatter ikke-hinduer. Vi kan derfor ikke gå ut fra at dette bare gjelder hinduer.
India har for eksempel en stor muslimsk befolkning, og de blir ofte plasserte i egne, lave kaster. I tillegg finnes det mange ikke-hinduistiske etniske grupper. Disse blir behandlet som kasteløse, og som vi vet, er en slik posisjon langt fra fordelaktig.
Kastesystemet omfatter altså ikke bare hinduer. Også andre religioner og etniske grupper blir sugd inn i systemet, med de konsekvensene det får.
Tenk etter
Sosial mobilitet handler om hvor lett eller vanskelig det er å bevege seg opp eller ned på den sosiale rangstigen. Hva gjør kastesystemet med den sosiale mobiliteten i India?
Kilde
Eriksen, T. H. (2004). Små steder – store spørsmål. Innføring i sosialantropologi. Universitetsforlaget.
Les original på NDLA →
Kastesystemet er et system som deler befolkningen inn i fem hovedkategorier, eller samfunnsgrupper, såkalte varna. Disse fem gruppene er ordnet hierarkisk fra høy til lav. Under disse hovedkategoriene finnes det tusenvis av undergrupper, såkalte jati. Det er disse undergruppene som utgjør de ulike kastene i det indiske samfunnet. Kastene er gjerne knyttet til spesielle yrkesgrupper, og det er noe man er født inn i.
På toppen av systemet finner vi bramanene (prester). Dette er den høyeste kasten. Under bramanene kommer de andre samfunnsgruppene i nedadgående rekkefølge: kshatriyaene (krigere og adel), vaishyaene (handelsfolk og bønder), shudraene (tjenere og arbeidere) og til slutt, helt nederst på rangstigen, har vi dalitene (de undertrykte eller kasteløse).
På engelsk kalles den nederste gruppa untouchables. Denne betegnelsen ble først brukt av britene. De oppdaget at personer fra høyere kaster ikke uten videre kunne berøre de kasteløse. Hvis de uforvarende hadde rørt en kasteløs, måtte de gjennomgå store renselsesritualer for å "vaske" vekk den rituelle urenheten fra den kasteløse.
Som en konsekvens av den lave statusen har de kasteløse blitt fanget i en apartheidliknende tilværelse, atskilt fra reell deltakelse i det indiske samfunnet. Derfor har mange kasteløse grupper dannet egne templer og parallelle religiøse verdener. Men selv om tanken var å gjøre tilværelsen lettere, har de alternative løsningene egentlig bare forsterket den mindreverdige posisjonen deres.
Kastesystemet er ulovlig i India
Kastesystemet ble i teorien avskaffet i 1950, men i praksis blir det fortsatt vedlikeholdt, spesielt på landsbygda, hvor tradisjonene står sterkt.
Fordeling og rangering
For antropologer har kastesystemet vært et yndet forskningsmål. Vi skal ta en titt på noe av det de har sett på, blant annet kastesystemets rolle og betydning i det indiske samfunnet. Vi har allerede vært inne på hvordan systemet kan diktere livet til de kasteløse.
Kastesystemet kan sies å være tilknyttet India på to måter. Ikke bare er det en del av den hinduistiske religionen, men det er også, som vi har sett, med på å organisere det indiske samfunnet.
Kastesystemet deler samfunnet inn i ulike grupper, og denne kategoriseringen får konsekvenser for hvilke muligheter samfunnsmedlemmene har, og hvordan de skal oppføre seg i forhold til hverandre, for eksempel at personer av høyere kaster må gjennomgå en rituell renselse hvis de har berørt en kasteløs.
Tanken om rituell renhet og urenhet får for øvrig også konsekvenser på andre områder. Et medlem av en høy kaste kan blant annet ikke spise mat som er laget av en person fra en lavere kaste.
Videre kan kastesystemets påvirkning grovt sett oppsummeres i tre konkrete konsekvenser.
Det fører for det første til en tydelig atskillelse. Medlemmer av ulike kaster har vanskeligheter med å omgås hverandre. Det er for eksempel ikke mulig å gifte seg på tvers av kaster.
Systemet fører for det andre til en konkret arbeidsdeling. Hver kaste har sine yrker, og det er ikke lett for medlemmene å skifte yrker på samme måte som vi er vant til her hjemme. Vi kan i aller høyeste grad si at "skomakeren blir ved sin lest".
Til slutt har kastesystemet et tydelig hierarkisk preg; de ulike kategoriene blir rangert fra høye til lave kaster. Noen kaster har altså mer prestisje enn andre. Det betyr ikke at en fra en høy kaste nødvendigvis er rikere enn en fra en lav. Det finnes mindre velstående braminer. Noen ganger går altså kasteprestisjen foran de økonomiske faktorene.
Gjensidig avhengighet
Vi snakker altså her om et system som rangerer samfunnsmedlemmene, samtidig som det har et sett regler som regulerer hvordan de ulike kastene skal forholde seg til hverandre. Selv om forholdet mellom kastene bærer preg av atskillelse, må vi ikke tro at de eksisterer helt uavhengig av hverandre.
I og med at systemet bærer preg av en tydelig arbeidsdeling, betyr det at hver kaste har yrker som bare de kan utføre. Kastene er derfor gjensidig avhengige av hverandre. De høye kastene kan ikke gå gjennom livet uten å måtte be noen fra en lavere kaste om hjelp – og omvendt.
Bare for hinduer?
Kastesystemet blir ofte framstilt som et hierarkisk system som deler den hinduistiske befolkningen inn i fem kategorier, men en slik framstilling gir ikke nødvendigvis den fulle og hele sannheten. Mange antropologer vil nok si at dette er en grov overforenkling, mye fordi systemet også omfatter ikke-hinduer. Vi kan derfor ikke gå ut fra at dette bare gjelder hinduer.
India har for eksempel en stor muslimsk befolkning, og de blir ofte plasserte i egne, lave kaster. I tillegg finnes det mange ikke-hinduistiske etniske grupper. Disse blir behandlet som kasteløse, og som vi vet, er en slik posisjon langt fra fordelaktig.
Kastesystemet omfatter altså ikke bare hinduer. Også andre religioner og etniske grupper blir sugd inn i systemet, med de konsekvensene det får.
Tenk etter
Sosial mobilitet handler om hvor lett eller vanskelig det er å bevege seg opp eller ned på den sosiale rangstigen. Hva gjør kastesystemet med den sosiale mobiliteten i India?
Kilde
Eriksen, T. H. (2004). Små steder – store spørsmål. Innføring i sosialantropologi. Universitetsforlaget.
Les original på NDLA →
Hva er sosial mobilitet?
Oppgave 1) Hva er sosial mobilitet?
Diskuter før dere ser filmen (lengde 7:58).
Hva er sosial mobilitet? Gi konkrete eksempler.
Hvorfor er det viktig å ha sosial mobilitet i et samfunn?
Oppgave 2) Sosial mobilitet
Se filmen og svar på spørsmålene.
Hva er forskjellene på intergenerasjonell mobilitet og intragenerasjonell mobilitet? Gi konkrete eksempler.
Hva er strukturell mobilitet? Gi konkrete eksempler.
Hva kan bidra til å fremme og hemme økt sosial mobilitet?
Er det noen forskjeller i synet på sosial mobilitet mellom Ivar Østby fra Arbeiderpartiet og Oda Solberg fra Høyre? Begrunn svaret.
Hva er forskjellen på individrelaterte og samfunnsrelaterte årsaker til sosial mobilitet? Gi konkrete eksempler.
Diskuter hvorfor mobilitetsmønsteret i Norge er så stabilt, spesielt blant dem som er høyt eller lavt plassert i samfunnet.
Oppgave 3) Fordypningsoppgave om strukturell mobilitet
Strukturell mobilitet i Norge: Fra pyramide til diamant
Pyramide
De siste 150 årene har den strukturelle mobiliteten i stor grad endret Norge. For 150 år siden var det et lagdelingsmønster med mange personer nederst i samfunnet, og så ble det gradvis færre etter hvert som en nærmet seg toppen, akkurat som i en pyramide.
Diamant
I Norge i dag er det fremdeles få på toppen, men det er langt flere i midten og langt færre helt nederst i samfunnet. Vi har derfor fått et endret lagdelingsmønster med en langt større middelklasse, akkurat som en diamant som vider seg ut i midten.
I modellene over finner du en enkel fremstilling av strukturell mobilitet i Norge. Forklar modellen ved hjelp av egne ord og eksempler.
Finn noen konkrete eksempler på ulike former for sosial mobilitet. Bruk gjerne kjente personer eller din egen slekt og familie, f.eks. besteforeldre eller tippoldeforeldre.
Reflekter over hvordan den sosiale mobiliteten vil endre seg i Norge i framtida. Tror du at det blir høyere eller lavere sosial mobilitet? Begrunn svaret.
Kilde
Schiefloe, P.M. (2019). Mennesker og samfunn (3. utg.). Vigmostad & Bjørke.
Les original på NDLA →
Diskuter før dere ser filmen (lengde 7:58).
Hva er sosial mobilitet? Gi konkrete eksempler.
Hvorfor er det viktig å ha sosial mobilitet i et samfunn?
Oppgave 2) Sosial mobilitet
Se filmen og svar på spørsmålene.
Hva er forskjellene på intergenerasjonell mobilitet og intragenerasjonell mobilitet? Gi konkrete eksempler.
Hva er strukturell mobilitet? Gi konkrete eksempler.
Hva kan bidra til å fremme og hemme økt sosial mobilitet?
Er det noen forskjeller i synet på sosial mobilitet mellom Ivar Østby fra Arbeiderpartiet og Oda Solberg fra Høyre? Begrunn svaret.
Hva er forskjellen på individrelaterte og samfunnsrelaterte årsaker til sosial mobilitet? Gi konkrete eksempler.
Diskuter hvorfor mobilitetsmønsteret i Norge er så stabilt, spesielt blant dem som er høyt eller lavt plassert i samfunnet.
Oppgave 3) Fordypningsoppgave om strukturell mobilitet
Strukturell mobilitet i Norge: Fra pyramide til diamant
Pyramide
De siste 150 årene har den strukturelle mobiliteten i stor grad endret Norge. For 150 år siden var det et lagdelingsmønster med mange personer nederst i samfunnet, og så ble det gradvis færre etter hvert som en nærmet seg toppen, akkurat som i en pyramide.
Diamant
I Norge i dag er det fremdeles få på toppen, men det er langt flere i midten og langt færre helt nederst i samfunnet. Vi har derfor fått et endret lagdelingsmønster med en langt større middelklasse, akkurat som en diamant som vider seg ut i midten.
I modellene over finner du en enkel fremstilling av strukturell mobilitet i Norge. Forklar modellen ved hjelp av egne ord og eksempler.
Finn noen konkrete eksempler på ulike former for sosial mobilitet. Bruk gjerne kjente personer eller din egen slekt og familie, f.eks. besteforeldre eller tippoldeforeldre.
Reflekter over hvordan den sosiale mobiliteten vil endre seg i Norge i framtida. Tror du at det blir høyere eller lavere sosial mobilitet? Begrunn svaret.
Kilde
Schiefloe, P.M. (2019). Mennesker og samfunn (3. utg.). Vigmostad & Bjørke.
Les original på NDLA →
Hva er sosial mobilitet?
Graden av sosial mobilitet varierer fra samfunn til samfunn. Dette har sammenheng med flere forhold. Det er for eksempel avgjørende hvordan selve rekrutteringen til de ledige rollene foregår, og hvordan fordelingen av goder er mellom rollene.
Rekruttering
Rekrutteringen kan være åpen eller lukket. Ved åpen rekruttering kan i utgangspunktet hvem som helst oppnå en rolle, bare de tilegner seg de nødvendige kvalifikasjonene. Forutsetningen er at det er nok ledige roller, og at det er mulig å kvalifisere seg til dem. Utdanningssystemet må med andre ord gi samfunnsmedlemmene mulighet til å kvalifisere seg. Det må også være tilpasset ledige roller som det også er behov for i samfunnet.
Lukket rekruttering betyr at det kreves tildelte kvalifikasjoner for at en skal kunne gå inn i en viss rolle. Et eksempel på dette er det indiske kastesystemet. Allerede ved fødselen er det bestemt hvilke roller du kan ha gjennom livet, siden du blir født inn i en bestemt kaste.
Fordeling av goder
Noen sosiologer sier at fordelingen av goder kan ha betydning for mobiliteten i et samfunn. En skjev fordeling av goder kan føre til at folk får en personlig motivasjon til å klatre på den sosiale rangstigen og dermed skaffe seg flere goder. Motsatt vil en jevn fordeling av goder kanskje føre til at noen ikke blir motivert til å klatre på den sosiale rangstigen, ettersom det ikke fører til flere goder.
Les original på NDLA →
Rekruttering
Rekrutteringen kan være åpen eller lukket. Ved åpen rekruttering kan i utgangspunktet hvem som helst oppnå en rolle, bare de tilegner seg de nødvendige kvalifikasjonene. Forutsetningen er at det er nok ledige roller, og at det er mulig å kvalifisere seg til dem. Utdanningssystemet må med andre ord gi samfunnsmedlemmene mulighet til å kvalifisere seg. Det må også være tilpasset ledige roller som det også er behov for i samfunnet.
Lukket rekruttering betyr at det kreves tildelte kvalifikasjoner for at en skal kunne gå inn i en viss rolle. Et eksempel på dette er det indiske kastesystemet. Allerede ved fødselen er det bestemt hvilke roller du kan ha gjennom livet, siden du blir født inn i en bestemt kaste.
Fordeling av goder
Noen sosiologer sier at fordelingen av goder kan ha betydning for mobiliteten i et samfunn. En skjev fordeling av goder kan føre til at folk får en personlig motivasjon til å klatre på den sosiale rangstigen og dermed skaffe seg flere goder. Motsatt vil en jevn fordeling av goder kanskje føre til at noen ikke blir motivert til å klatre på den sosiale rangstigen, ettersom det ikke fører til flere goder.
Les original på NDLA →
Kastesystemet: jati og sosial mobilitet
Jati
Kastesystemet får ikke ikke bare konsekvenser for hinduene, men favner faktisk et mye bredere spekter av Indias befolkning. Dette ble også antropologer (og sosiologer) etter hvert klar over. Mange så også at systemet faktisk var mer avansert enn hva man først antok. Noen har sågar argumentert for at de fem hovedkategoriene rett og slett ikke har så stor praktisk betydning for hverdagslivet til den vanlige mannen i gata. Antropologen Srinivas sa at den egentlige enheten i kastesystemet ikke er hovedkategoriene, men heller noe som kalles for jati. Slik han oppfattet det, var det jatiene som styrte hverdagslivet til den enkelte inder.
Det har vist seg at i tillegg til å være en del av de fem hovedgruppene, er Indias befolkning også medlemmer av såkalte jati. Dette er grupper som favner spesifikke yrker, oppholder seg på spesielle steder eller inneholder visse folkegrupper. Det finnes utallige jatigrupper, og hver gruppe har sin bestemte plass i kastesystemets hierarki. Sistnevnte får selvfølgelig konsekvenser for hvilke muligheter du har i samfunnet.
Hver jati har sine egne regler og levesett. Reglene kan legge begrensninger på hvilke jobber du kan få og hvem du kan omgås. Tradisjonelt sett kunne medlemmene bare gifte seg innenfor sin egen jati. Bare her ser vi at nettverket blir betraktelig innskrenket. Det var heller ikke sikkert at grupper høyere oppe i kastesystemet ville samarbeide med deg, spesielt ikke hvis du var plassert langt nede på rangstigen.
Et ønske om forandring
De kasteløse, som på mange måter har havnet på utsiden av kastesystemet, tilhører derimot en jati. Dette dreier seg om jatier langt nede på kastesystemets rangstige. I likhet med andre som befinner seg i ufordelaktige posisjoner, kjemper også de lave jatiene for å forbedre sin egen posisjon. De har blant annet forsøkt å etterligne de høyere kastenes levesett og ritualer, i håp om at det vil føre dem oppover i systemet.
Antropologer ble raskt interesserte i hvordan kastesystemets mindre privilegerte kjempet for å bedre sin egen status, og deler av den antropologiske forskningen har fokusert på nettopp dette. Hvordan klarer mennesker som er “fanget” i et så strengt system å jobbe seg oppover i hierarkiet? Hva tror du?
Tre taktikker for sosial mobilitet
Vi forstår at mindre privilegerte mennesker gjerne vil forbedre sin posisjon i samfunnet. I kastesystemet kan en slik oppgave virke formidabel. Er du født inn i en kategori, så forblir du i den kategorien. På tross av dette, er det likevel mange som forsøker å bedre sin sosiale status.
Det kan foregå på tre måter. Personene kan for det første forsøke å bytte kastemedlemskap. Dette er en vanskelig oppgave, spesielt siden du i prinsippet er fastbunde til den kasten du er født inn i. Andre muligheter er å forbedre posisjonen til sin egen kaste, eller rett og slett hoppe ut av kastesystemet og leve et liv utenfor. I eksempelet nedenfor skal vi se nærmere på det andre alternativet, nemlig kasteklatring.
Spritbrennerkastens vei mot toppen
Det finnes mange eksempler på kaster som har forsøkt seg på kasteklatring. Her skal vi se på spritbrennerkastens vei mot en høyere status.
I Bisipara var spritbrennerne lenge en mindre privilegert gruppe. De hadde ikke penger, og ikke en fordelaktig sosial status. De ble rett og slett sett på som rituelt urene. Dette ønsket de å gjøre noe med. Gjennom systematisk arbeid hadde de over tid klart å bedre sin økonomiske stilling. Mer penger gjorde selvfølgelig hverdagen litt lettere, men det betydde ikke at kasten fikk noe bedre omdømme av den grunn. Som vi var inne på i en annen tekst om kastesystemet, behøver ikke rikdom ha noe å si for kastens anseelse. Du kan være rik og rituelt uren, like mye som du kan være fattig og rituelt ren - og nettopp dette ønsket lederne for spritbrennerkasten å gjøre noe med. Planen var å gjøre den økonomiske kapitalen om til rituell renhet. Det var et prosjekt som ikke kunne gjennomføres i en håndvending.
Først måtte de endre på hvordan de opptrådte i hverdagen. De gikk blant annet bort fra sine egne religiøse ritualer og utførte heller ritualer i følge brahminske regler (som er den høyeste kasten). Deretter endret de kleskoder, og de ble vegetarianere. Alt for å fremstå som en høyere kaste. Vi skjønner at dette ikke er en enkel oppgave. Du kan tenke deg selv: Hvor lett er å endre på den livsstilen du er vant til? Hvordan tror du det ville vært å gå fra en smarttelefon til en gammel og analog Nokia? Når du har blitt vant til alt det en smarttelefon har å by på, ville det neppe være easy peasy – som det heter.
Når en jati endrer på måten de lever på, med det formål å bli ansett som rituelt ren, kalles det for sanskritisering.
Sanskritisering var ikke nok for å få resten av befolkningen til å anse dem som en høyere kaste. For at det i det hele tatt skulle skje, måtte spritbrennerne klare å etablere et slags klientforhold til brahminene – altså at brahminene utførte tjenester for dem, og motsatt. Det kan i utgangspunktet virke som en urealistisk drøm. Hvorfor i alle dager skulle en høy kaste hjelpe noen som var så langt nede på rangstigen? Oppgaven virket umulig, men hvis spritbrennerne klarte det, ville de bli sett på som en høyere kaste (og rituelt renere).
Å skape en slik relasjon til brahminene var en langtekkelig jobb. De kunne ikke uten videre gå fra bunn til topp, på samme måte som et fotballag ikke kan rykke direkte fra fjerde til første divisjon. De må gjennom de andre divisjonene først, og det samme gjaldt spritbrennerne. For å etablere en relasjon til brahminene, måtte de først gjennom alle nivåene mellom dem og toppen. De måtte med andre ord etablere et klientforhold til barbereren, søppelmannen og hele veien opp til brahminene. Hvis de på en eller annen måte klarte å hoppe over alle nivåene imellom, ville ikke brahminene godta dem. Hvorfor skulle de det, når ingen andre gjorde det? Spritbrennerne ble sett på som rituelt urene, og da ville brahminene miste ansikt og anseelse. Men hvis alle de andre gruppene hadde et klientforhold til dem, da ville det hele selvfølgelig virke mer stuerent. Da hadde brahminene ingenting å tape - og det var dét som var spritbrennernes mål.
På tross av noe innledende motstand, klarte spritbrennerkasten i Bisipara å skaffe seg relasjoner til de andre gruppene. Litt etter litt økte respekten deres. De andre gruppene måtte ta en vurdering. Skulle de risikere noe av renommeet sitt, eller ville de økonomiske fordelene ved samarbeidet veie opp for den tapte anseelsen? De fleste valgte pengene, og det hele endte med at spritbrennerne etter hvert ble ansett som en høyere og rituelt ren kaste.
Denne formen for kasteklatring er møysommelig og komplisert. Likevel viser det at sosial mobilitet innenfor kastesystemet er mulig. På tross av at det ved første øyekast blir avfeid som en umulighet.
Kilde
Eriksen, Thomas Hylland (2004): Små steder – store spørsmål. Innføring i sosialantropologi. Oslo: Universitetsforlaget.
Les original på NDLA →
Kastesystemet får ikke ikke bare konsekvenser for hinduene, men favner faktisk et mye bredere spekter av Indias befolkning. Dette ble også antropologer (og sosiologer) etter hvert klar over. Mange så også at systemet faktisk var mer avansert enn hva man først antok. Noen har sågar argumentert for at de fem hovedkategoriene rett og slett ikke har så stor praktisk betydning for hverdagslivet til den vanlige mannen i gata. Antropologen Srinivas sa at den egentlige enheten i kastesystemet ikke er hovedkategoriene, men heller noe som kalles for jati. Slik han oppfattet det, var det jatiene som styrte hverdagslivet til den enkelte inder.
Det har vist seg at i tillegg til å være en del av de fem hovedgruppene, er Indias befolkning også medlemmer av såkalte jati. Dette er grupper som favner spesifikke yrker, oppholder seg på spesielle steder eller inneholder visse folkegrupper. Det finnes utallige jatigrupper, og hver gruppe har sin bestemte plass i kastesystemets hierarki. Sistnevnte får selvfølgelig konsekvenser for hvilke muligheter du har i samfunnet.
Hver jati har sine egne regler og levesett. Reglene kan legge begrensninger på hvilke jobber du kan få og hvem du kan omgås. Tradisjonelt sett kunne medlemmene bare gifte seg innenfor sin egen jati. Bare her ser vi at nettverket blir betraktelig innskrenket. Det var heller ikke sikkert at grupper høyere oppe i kastesystemet ville samarbeide med deg, spesielt ikke hvis du var plassert langt nede på rangstigen.
Et ønske om forandring
De kasteløse, som på mange måter har havnet på utsiden av kastesystemet, tilhører derimot en jati. Dette dreier seg om jatier langt nede på kastesystemets rangstige. I likhet med andre som befinner seg i ufordelaktige posisjoner, kjemper også de lave jatiene for å forbedre sin egen posisjon. De har blant annet forsøkt å etterligne de høyere kastenes levesett og ritualer, i håp om at det vil føre dem oppover i systemet.
Antropologer ble raskt interesserte i hvordan kastesystemets mindre privilegerte kjempet for å bedre sin egen status, og deler av den antropologiske forskningen har fokusert på nettopp dette. Hvordan klarer mennesker som er “fanget” i et så strengt system å jobbe seg oppover i hierarkiet? Hva tror du?
Tre taktikker for sosial mobilitet
Vi forstår at mindre privilegerte mennesker gjerne vil forbedre sin posisjon i samfunnet. I kastesystemet kan en slik oppgave virke formidabel. Er du født inn i en kategori, så forblir du i den kategorien. På tross av dette, er det likevel mange som forsøker å bedre sin sosiale status.
Det kan foregå på tre måter. Personene kan for det første forsøke å bytte kastemedlemskap. Dette er en vanskelig oppgave, spesielt siden du i prinsippet er fastbunde til den kasten du er født inn i. Andre muligheter er å forbedre posisjonen til sin egen kaste, eller rett og slett hoppe ut av kastesystemet og leve et liv utenfor. I eksempelet nedenfor skal vi se nærmere på det andre alternativet, nemlig kasteklatring.
Spritbrennerkastens vei mot toppen
Det finnes mange eksempler på kaster som har forsøkt seg på kasteklatring. Her skal vi se på spritbrennerkastens vei mot en høyere status.
I Bisipara var spritbrennerne lenge en mindre privilegert gruppe. De hadde ikke penger, og ikke en fordelaktig sosial status. De ble rett og slett sett på som rituelt urene. Dette ønsket de å gjøre noe med. Gjennom systematisk arbeid hadde de over tid klart å bedre sin økonomiske stilling. Mer penger gjorde selvfølgelig hverdagen litt lettere, men det betydde ikke at kasten fikk noe bedre omdømme av den grunn. Som vi var inne på i en annen tekst om kastesystemet, behøver ikke rikdom ha noe å si for kastens anseelse. Du kan være rik og rituelt uren, like mye som du kan være fattig og rituelt ren - og nettopp dette ønsket lederne for spritbrennerkasten å gjøre noe med. Planen var å gjøre den økonomiske kapitalen om til rituell renhet. Det var et prosjekt som ikke kunne gjennomføres i en håndvending.
Først måtte de endre på hvordan de opptrådte i hverdagen. De gikk blant annet bort fra sine egne religiøse ritualer og utførte heller ritualer i følge brahminske regler (som er den høyeste kasten). Deretter endret de kleskoder, og de ble vegetarianere. Alt for å fremstå som en høyere kaste. Vi skjønner at dette ikke er en enkel oppgave. Du kan tenke deg selv: Hvor lett er å endre på den livsstilen du er vant til? Hvordan tror du det ville vært å gå fra en smarttelefon til en gammel og analog Nokia? Når du har blitt vant til alt det en smarttelefon har å by på, ville det neppe være easy peasy – som det heter.
Når en jati endrer på måten de lever på, med det formål å bli ansett som rituelt ren, kalles det for sanskritisering.
Sanskritisering var ikke nok for å få resten av befolkningen til å anse dem som en høyere kaste. For at det i det hele tatt skulle skje, måtte spritbrennerne klare å etablere et slags klientforhold til brahminene – altså at brahminene utførte tjenester for dem, og motsatt. Det kan i utgangspunktet virke som en urealistisk drøm. Hvorfor i alle dager skulle en høy kaste hjelpe noen som var så langt nede på rangstigen? Oppgaven virket umulig, men hvis spritbrennerne klarte det, ville de bli sett på som en høyere kaste (og rituelt renere).
Å skape en slik relasjon til brahminene var en langtekkelig jobb. De kunne ikke uten videre gå fra bunn til topp, på samme måte som et fotballag ikke kan rykke direkte fra fjerde til første divisjon. De må gjennom de andre divisjonene først, og det samme gjaldt spritbrennerne. For å etablere en relasjon til brahminene, måtte de først gjennom alle nivåene mellom dem og toppen. De måtte med andre ord etablere et klientforhold til barbereren, søppelmannen og hele veien opp til brahminene. Hvis de på en eller annen måte klarte å hoppe over alle nivåene imellom, ville ikke brahminene godta dem. Hvorfor skulle de det, når ingen andre gjorde det? Spritbrennerne ble sett på som rituelt urene, og da ville brahminene miste ansikt og anseelse. Men hvis alle de andre gruppene hadde et klientforhold til dem, da ville det hele selvfølgelig virke mer stuerent. Da hadde brahminene ingenting å tape - og det var dét som var spritbrennernes mål.
På tross av noe innledende motstand, klarte spritbrennerkasten i Bisipara å skaffe seg relasjoner til de andre gruppene. Litt etter litt økte respekten deres. De andre gruppene måtte ta en vurdering. Skulle de risikere noe av renommeet sitt, eller ville de økonomiske fordelene ved samarbeidet veie opp for den tapte anseelsen? De fleste valgte pengene, og det hele endte med at spritbrennerne etter hvert ble ansett som en høyere og rituelt ren kaste.
Denne formen for kasteklatring er møysommelig og komplisert. Likevel viser det at sosial mobilitet innenfor kastesystemet er mulig. På tross av at det ved første øyekast blir avfeid som en umulighet.
Kilde
Eriksen, Thomas Hylland (2004): Små steder – store spørsmål. Innføring i sosialantropologi. Oslo: Universitetsforlaget.
Les original på NDLA →
Klassereise
Forarbeid
Før du lytter til podkasten (lengde 22:26), kan du sette deg sammen med en eller to i klassen og diskutere hva dere vet om klasser, klassesamfunn og sosial mobilitet fra før av. Det kan være lurt å notere ned noen stikkord.
Hva vet dere om det følgende?
Hva er sosial mobilitet? Er det stor eller liten sosial mobilitet i Norge?
Hva vet dere om klasser i Norge? Er Norge et klassesamfunn?
Hva betyr det å ha gjort en klassereise? Kjenner dere noen som har gjort en klassereise?
Lytt til podkast
Etterarbeid
Leo Ajkic har vært gjennom mye på sin vei til der han er i dag. Hva er du mest overrasket over om hans historie?
Som barn flyttet Leo fra borgerkrigen i Bosnia til et av de fattigste strøkene i Bergen. Hvordan opplevde han selv dette området?
Leo skiller mellom en økonomisk klassereise og en personlig klassereise. Hva mener han med det?
Hva mener Leo om å se seg selv i andre?
Ifølge Leo handler både de rikeste og de mer fattige i de samme butikkene. Hva får en fattig ungdom til å jobbe for å bruke penger på å kjøpe statussymboler som Gucci-belter?
Hvordan har Leos klassereise endret hans syn på seg selv?
Etter å ha lyttet til podkasten, fikk du et annet syn på klasse enn du hadde før?
Les original på NDLA →
Før du lytter til podkasten (lengde 22:26), kan du sette deg sammen med en eller to i klassen og diskutere hva dere vet om klasser, klassesamfunn og sosial mobilitet fra før av. Det kan være lurt å notere ned noen stikkord.
Hva vet dere om det følgende?
Hva er sosial mobilitet? Er det stor eller liten sosial mobilitet i Norge?
Hva vet dere om klasser i Norge? Er Norge et klassesamfunn?
Hva betyr det å ha gjort en klassereise? Kjenner dere noen som har gjort en klassereise?
Lytt til podkast
Etterarbeid
Leo Ajkic har vært gjennom mye på sin vei til der han er i dag. Hva er du mest overrasket over om hans historie?
Som barn flyttet Leo fra borgerkrigen i Bosnia til et av de fattigste strøkene i Bergen. Hvordan opplevde han selv dette området?
Leo skiller mellom en økonomisk klassereise og en personlig klassereise. Hva mener han med det?
Hva mener Leo om å se seg selv i andre?
Ifølge Leo handler både de rikeste og de mer fattige i de samme butikkene. Hva får en fattig ungdom til å jobbe for å bruke penger på å kjøpe statussymboler som Gucci-belter?
Hvordan har Leos klassereise endret hans syn på seg selv?
Etter å ha lyttet til podkasten, fikk du et annet syn på klasse enn du hadde før?
Les original på NDLA →
Sosial mobilitet: forutsetninger og konsekvenser
Sosial mobilitet handler om hvordan du beveger deg opp og ned på den sosiale rangstigen og får mer eller mindre lønn, status og prestisje. Det kan handle om at du får mer eller mindre status og lønn enn foreldrene eller besteforeldrene dine (intergenerasjonell mobilitet), eller at du selv beveger deg opp eller ned den sosial rangstigen i løpet av yrkeslivet ditt (intragenerasjonell mobilitet).
Du kan klatre opp eller ned den sosiale rangstigen ved hjelp av yrke, utdanning og inntekt. Vi kan derfor skille mellom yrkesmobilitet, utdanningsmobilitet og økonomisk mobilitet.
Yrkesmobilitet er muligheten for å bytte yrker. Du kan for eksempel måle hvor mange barn av foreldre med arbeiderklasseyrker som ender opp i middelklasseyrker.
Utdanningsmobilitet er muligheten for å ta høyere utdannelse. Du kan for eksempel finne ut hvor mange barn av foreldre med lav utdannelse som tar høy utdannelse.
Økonomisk mobilitet er muligheten for å få høyere lønn og bedre inntekt. Du kan for eksempel studere hvor mange barn av foreldre med lav inntekt som får høy inntekt.
Forutsetninger for sosial mobilitet
Dine muligheter for å klatre opp eller ned på samfunnsstigen vil både være avhengig av dine individuelle egenskaper og strukturelle trekk ved det samfunnet du er en del av.
Individuelle forutsetninger
Det finnes flere forskjellige individuelle egenskaper som kan hjelpe deg å klatre oppover samfunnsstigen. Det kan være evner, talent, personlighetstrekk, viljestyrke, motivasjon eller arbeidsdisiplin. Hvis du har et idrettstalent, kan du for eksempel få idrettsstipend som kan hjelpe deg videre.
Hvilke individuelle egenskaper som er viktige for å lykkes, vil variere fra samfunn til samfunn. I Norge er utdanning viktig, og for å lykkes i utdanningssystemet kreves det både arbeidsdisiplin og intellektuelle ferdigheter og interesser. Hvorvidt du klatrer, vil også være avhengig av dine egne valg, og hvor mye du for eksempel ønsker og verdsetter utdannelse og økonomisk suksess.
Hvilke individuelle egenskaper tror du er viktigst for å lykkes i Norge i dag?
Det kan være vanskelig å skille mellom hva som er individuelle valg og personlige egenskaper, og hva som er påvirkning fra familie og det sosiale miljøet. Ifølge sosiologen Bourdieu vil barn av rike og høyt utdannede foreldre få større økonomiske ressurser. De vil også få kulturell kunnskap i form av et bestemt språk og en bestemt smak og væremåte. I tillegg vil de ofte få et sosialt kontaktnett i privilegerte miljøer. Dette ville ikke bare gjøre det lettere for disse barna å komme seg opp og fram i samfunnet, det vil også kunne påvirke deres interesser og motivasjon og hvor høyt de for eksempel verdsetter utdannelse og sosiale posisjoner.
Strukturelle forutsetninger
Dine sjanser for å lykkes i samfunnet vil også i stor grad være avhengig av samfunnsstrukturen. I Norge har det for eksempel vært en økning i sosial mobilitet de siste hundre årene, noe som blant annet skyldes følgende strukturelle forutsetninger:
Utdanningsmuligheter: Muligheten for utdannelse er en viktig forutsetning for sosial mobilitet. I Norge bidrar gratis utdannelse og muligheten til å ta opp studielån til at flere kan ta høyere utdannelse.
Endringer i arbeidsmarkedet: Ledige yrkesposisjoner høyere opp i samfunnshierarkiet kan øke den sosiale mobiliteten. I Norge de siste hundre årene har det for eksempel vært vekst i middelklasseyrker som krever høyere utdannelse og en nedgang i yrker knyttet til landbruk, fiske og industri.
Teknologisk utvikling og produktinnovasjoner: Nye yrker og bransjer, som ikke er dominert av tradisjonelle eliter, kan åpne nye muligheter for sosial mobilitet. Veksten i IT-bransjen har for eksempel gitt store muligheter til entreprenører med digital kompetanse.
Økonomisk vekst: Når det er høy økonomisk vekst, får flere mulighet til å tjene penger. Det gjør at arv blir mindre viktig, og at den sosiale mobiliteten kan øke.
Sosial likhet og statlig omfordeling: Det er mindre sosial mobilitet i samfunn med store forskjeller. I Norge spiller staten en viktig rolle i å omfordele ressurser og for eksempel finansiere barnehager, omsorgspermisjoner, helse og utdanning. Dette har for eksempel bidratt til at kvinner har opplevd økt sosial mobilitet de siste femti årene.
Sammenlignet med andre land har Norge relativt høy mobilitet. De siste årene har vi likevel fått økt ulikhet i Norge, og det er tendenser til at den sosiale mobiliteten blant de aller fattigste har blitt dårligere.
Tre teorier om utdanningsulikhet
Hvorfor er det mer sannsynlig at barn av foreldre med høy utdannelse tar høyere utdanning enn barn av foreldre med lav utdanning? Den franske sosiologen Raymon Boudon peker på tre mulige forklaringer:
Verditeorien: Oppvekstmiljøet påvirker normer og verdier, og barn av foreldre med lav utdannelse verdsetter ikke utdannelse like mye som foreldre med høy utdannelse. De har derfor lavere interesse og motivasjon for å ta utdannelse.
Kulturteorien: Barn av foreldre med høy utdannelse har bedre forutsetninger for å lykkes i skolen. Barn av foreldre med høy utdannelse har mer kulturell kapital og behersker bedre det språket som gjør at du lykkes i skolen.
Sosial posisjons-teorien: Å ta høyere utdannelse er en rasjonell beslutning. Barn av foreldre med lav utdannelse har mer å tape og mindre å vinne på å ta høyere utdannelse siden det vil føre dem vekk fra det sosiale miljøet de har vokst opp i.
Konsekvenser av høy og lav sosial mobilitet
I Norge er det bred politisk enighet om at høy sosial mobilitet er et ideal, men økt sosial mobilitet kan ha både negative og positive konsekvenser.
Høy sosial mobilitet
I et samfunn der det er lettere å klatre på den sosiale rangstigen, vil vi kunne få økt geografisk mobilitet. Flere flytter for eksempel fra bygda til byen for å ta høyere utdannelse. Høy sosial mobilitet vil også kunne føre til økt individualisering. Enkeltindivider blir i større grad overlatt til seg selv og sin egen karriere og får mindre tilhørighet til familie, tradisjoner og hjemsted.
For mange vil høy sosial mobilitet bety økt frihet og muligheter, samtidig som de også vil kunne oppleve økt usikkerhet og ansvar. For mange vil det oppleves som rettferdig at alle i samfunnet har relativt like muligheter til å lykkes. Det vil også kunne øke motivasjonen og innsatsen og sørge for at de som har best evner og arbeider hardest, får de viktigste, mest utfordrende og best betalte jobbene i samfunnet.
Høy sosial mobilitet vil imidlertid også kunne føre til økt sosial avstand og isolasjon. Ifølge sosiologene Richard Sennet og Jonathan Cobb vil de som ikke lykkes i samfunn med sosial mobilitet, kunne få lavere selvfølelse og bebreide seg selv for at de ikke har lyktes. Hvis de får barn som lykkes, vil de i tillegg kunne oppleve at barna fjerner seg fra dem og endrer språk, vaner og livsstil.
Lav sosial mobilitet
På den ene siden kan lav sosial mobilitet føre til større trygghet, tilhørighet og samhold siden alle kjenner sin plass i samfunnet. På den andre siden vil de manglende mulighetene oppleves som urettferdige og føre til sosial uro og opptøyer. Det vil også føre til at samfunnet blir mindre fleksibelt og effektivt siden posisjonene blir arvet og ikke fordelt etter innsats og evner.
Sosial mobilitet og ulikhet
Det er en sammenheng mellom sosial mobilitet og sosial ulikhet. I samfunn med stor ulikhet kan det det ofte være mindre sosial mobilitet. Samtidig kan også en viss grad av sosial mobilitet brukes til å forsvare sosiale forskjeller. I USA vil flere hevde at de økonomiske forskjellene er rettferdige siden alle har sjansen til lykkes hvis de bare arbeider hardt nok.
Forskerne Wilkinson og Pickett (Schiefloe, 2019, s. 291) har sammenlignet land med høy og lav sosial ulikhet. De fant at land med høyere sosial ulikhet har flere helseproblemer, for eksempel økt rusbruk, dårligere mental helse, lavere levealder og mer overvekt. De har også dårligere skoleresultater, flere i fengsel og større voldsbruk blant unge.
I samfunn med stor ulikhet og lav sosial mobilitet vil noen grupper i samfunnet bli låst fast på bunnen. I samfunn med stor ulikhet er det mindre tillit mellom samfunnsindividene. Økt ulikhet vil også kunne føre til sosial luking. Det vil si at noen blir ekskludert eller begrenset fra deltakelse. Næringslivseliten kan for eksempel forsøke å overføre sine ressurser og privilegier til sine barn. Da kan de både tilsiktet og utilsiktet bidra til at barn med en annen sosial bakgrunn får mindre tilgang til høye sosiale posisjoner i næringslivet. Selv i Norge er det en betydelig statistisk sammenheng mellom foreldrenes og barnas posisjoner i den økonomiske overklassen.
Kilder
Amundsen, B. (2019, 8. mai). Derfor får gutter for dårlige karakterer. Forskning.no. https://forskning.no/skole-og-utdanning/derfor-far-gutter-for-darlige-karakterer/1332125
Dahlgren, K. & Ljunggren, J. (Red.). (2010). Klassebilder. Ulikhet og sosial mobilitet i Norge. Universitetsforlaget.
Giddens, A. & Sutton, P. W. (2017). Sociology (8. utg.). Polity Press.
Grønmo, S., Nilsen, A. & Christensen, K. (Red.). (2021). Ulikhet. Sosiologiske perspektiver og analyser. Fagbokforlaget.
Schiefloe, P. M. (2019). Mennesker og samfunn (3. utg.). Vigmostad & Bjørke.
Les original på NDLA →
Du kan klatre opp eller ned den sosiale rangstigen ved hjelp av yrke, utdanning og inntekt. Vi kan derfor skille mellom yrkesmobilitet, utdanningsmobilitet og økonomisk mobilitet.
Yrkesmobilitet er muligheten for å bytte yrker. Du kan for eksempel måle hvor mange barn av foreldre med arbeiderklasseyrker som ender opp i middelklasseyrker.
Utdanningsmobilitet er muligheten for å ta høyere utdannelse. Du kan for eksempel finne ut hvor mange barn av foreldre med lav utdannelse som tar høy utdannelse.
Økonomisk mobilitet er muligheten for å få høyere lønn og bedre inntekt. Du kan for eksempel studere hvor mange barn av foreldre med lav inntekt som får høy inntekt.
Forutsetninger for sosial mobilitet
Dine muligheter for å klatre opp eller ned på samfunnsstigen vil både være avhengig av dine individuelle egenskaper og strukturelle trekk ved det samfunnet du er en del av.
Individuelle forutsetninger
Det finnes flere forskjellige individuelle egenskaper som kan hjelpe deg å klatre oppover samfunnsstigen. Det kan være evner, talent, personlighetstrekk, viljestyrke, motivasjon eller arbeidsdisiplin. Hvis du har et idrettstalent, kan du for eksempel få idrettsstipend som kan hjelpe deg videre.
Hvilke individuelle egenskaper som er viktige for å lykkes, vil variere fra samfunn til samfunn. I Norge er utdanning viktig, og for å lykkes i utdanningssystemet kreves det både arbeidsdisiplin og intellektuelle ferdigheter og interesser. Hvorvidt du klatrer, vil også være avhengig av dine egne valg, og hvor mye du for eksempel ønsker og verdsetter utdannelse og økonomisk suksess.
Hvilke individuelle egenskaper tror du er viktigst for å lykkes i Norge i dag?
Det kan være vanskelig å skille mellom hva som er individuelle valg og personlige egenskaper, og hva som er påvirkning fra familie og det sosiale miljøet. Ifølge sosiologen Bourdieu vil barn av rike og høyt utdannede foreldre få større økonomiske ressurser. De vil også få kulturell kunnskap i form av et bestemt språk og en bestemt smak og væremåte. I tillegg vil de ofte få et sosialt kontaktnett i privilegerte miljøer. Dette ville ikke bare gjøre det lettere for disse barna å komme seg opp og fram i samfunnet, det vil også kunne påvirke deres interesser og motivasjon og hvor høyt de for eksempel verdsetter utdannelse og sosiale posisjoner.
Strukturelle forutsetninger
Dine sjanser for å lykkes i samfunnet vil også i stor grad være avhengig av samfunnsstrukturen. I Norge har det for eksempel vært en økning i sosial mobilitet de siste hundre årene, noe som blant annet skyldes følgende strukturelle forutsetninger:
Utdanningsmuligheter: Muligheten for utdannelse er en viktig forutsetning for sosial mobilitet. I Norge bidrar gratis utdannelse og muligheten til å ta opp studielån til at flere kan ta høyere utdannelse.
Endringer i arbeidsmarkedet: Ledige yrkesposisjoner høyere opp i samfunnshierarkiet kan øke den sosiale mobiliteten. I Norge de siste hundre årene har det for eksempel vært vekst i middelklasseyrker som krever høyere utdannelse og en nedgang i yrker knyttet til landbruk, fiske og industri.
Teknologisk utvikling og produktinnovasjoner: Nye yrker og bransjer, som ikke er dominert av tradisjonelle eliter, kan åpne nye muligheter for sosial mobilitet. Veksten i IT-bransjen har for eksempel gitt store muligheter til entreprenører med digital kompetanse.
Økonomisk vekst: Når det er høy økonomisk vekst, får flere mulighet til å tjene penger. Det gjør at arv blir mindre viktig, og at den sosiale mobiliteten kan øke.
Sosial likhet og statlig omfordeling: Det er mindre sosial mobilitet i samfunn med store forskjeller. I Norge spiller staten en viktig rolle i å omfordele ressurser og for eksempel finansiere barnehager, omsorgspermisjoner, helse og utdanning. Dette har for eksempel bidratt til at kvinner har opplevd økt sosial mobilitet de siste femti årene.
Sammenlignet med andre land har Norge relativt høy mobilitet. De siste årene har vi likevel fått økt ulikhet i Norge, og det er tendenser til at den sosiale mobiliteten blant de aller fattigste har blitt dårligere.
Tre teorier om utdanningsulikhet
Hvorfor er det mer sannsynlig at barn av foreldre med høy utdannelse tar høyere utdanning enn barn av foreldre med lav utdanning? Den franske sosiologen Raymon Boudon peker på tre mulige forklaringer:
Verditeorien: Oppvekstmiljøet påvirker normer og verdier, og barn av foreldre med lav utdannelse verdsetter ikke utdannelse like mye som foreldre med høy utdannelse. De har derfor lavere interesse og motivasjon for å ta utdannelse.
Kulturteorien: Barn av foreldre med høy utdannelse har bedre forutsetninger for å lykkes i skolen. Barn av foreldre med høy utdannelse har mer kulturell kapital og behersker bedre det språket som gjør at du lykkes i skolen.
Sosial posisjons-teorien: Å ta høyere utdannelse er en rasjonell beslutning. Barn av foreldre med lav utdannelse har mer å tape og mindre å vinne på å ta høyere utdannelse siden det vil føre dem vekk fra det sosiale miljøet de har vokst opp i.
Konsekvenser av høy og lav sosial mobilitet
I Norge er det bred politisk enighet om at høy sosial mobilitet er et ideal, men økt sosial mobilitet kan ha både negative og positive konsekvenser.
Høy sosial mobilitet
I et samfunn der det er lettere å klatre på den sosiale rangstigen, vil vi kunne få økt geografisk mobilitet. Flere flytter for eksempel fra bygda til byen for å ta høyere utdannelse. Høy sosial mobilitet vil også kunne føre til økt individualisering. Enkeltindivider blir i større grad overlatt til seg selv og sin egen karriere og får mindre tilhørighet til familie, tradisjoner og hjemsted.
For mange vil høy sosial mobilitet bety økt frihet og muligheter, samtidig som de også vil kunne oppleve økt usikkerhet og ansvar. For mange vil det oppleves som rettferdig at alle i samfunnet har relativt like muligheter til å lykkes. Det vil også kunne øke motivasjonen og innsatsen og sørge for at de som har best evner og arbeider hardest, får de viktigste, mest utfordrende og best betalte jobbene i samfunnet.
Høy sosial mobilitet vil imidlertid også kunne føre til økt sosial avstand og isolasjon. Ifølge sosiologene Richard Sennet og Jonathan Cobb vil de som ikke lykkes i samfunn med sosial mobilitet, kunne få lavere selvfølelse og bebreide seg selv for at de ikke har lyktes. Hvis de får barn som lykkes, vil de i tillegg kunne oppleve at barna fjerner seg fra dem og endrer språk, vaner og livsstil.
Lav sosial mobilitet
På den ene siden kan lav sosial mobilitet føre til større trygghet, tilhørighet og samhold siden alle kjenner sin plass i samfunnet. På den andre siden vil de manglende mulighetene oppleves som urettferdige og føre til sosial uro og opptøyer. Det vil også føre til at samfunnet blir mindre fleksibelt og effektivt siden posisjonene blir arvet og ikke fordelt etter innsats og evner.
Sosial mobilitet og ulikhet
Det er en sammenheng mellom sosial mobilitet og sosial ulikhet. I samfunn med stor ulikhet kan det det ofte være mindre sosial mobilitet. Samtidig kan også en viss grad av sosial mobilitet brukes til å forsvare sosiale forskjeller. I USA vil flere hevde at de økonomiske forskjellene er rettferdige siden alle har sjansen til lykkes hvis de bare arbeider hardt nok.
Forskerne Wilkinson og Pickett (Schiefloe, 2019, s. 291) har sammenlignet land med høy og lav sosial ulikhet. De fant at land med høyere sosial ulikhet har flere helseproblemer, for eksempel økt rusbruk, dårligere mental helse, lavere levealder og mer overvekt. De har også dårligere skoleresultater, flere i fengsel og større voldsbruk blant unge.
I samfunn med stor ulikhet og lav sosial mobilitet vil noen grupper i samfunnet bli låst fast på bunnen. I samfunn med stor ulikhet er det mindre tillit mellom samfunnsindividene. Økt ulikhet vil også kunne føre til sosial luking. Det vil si at noen blir ekskludert eller begrenset fra deltakelse. Næringslivseliten kan for eksempel forsøke å overføre sine ressurser og privilegier til sine barn. Da kan de både tilsiktet og utilsiktet bidra til at barn med en annen sosial bakgrunn får mindre tilgang til høye sosiale posisjoner i næringslivet. Selv i Norge er det en betydelig statistisk sammenheng mellom foreldrenes og barnas posisjoner i den økonomiske overklassen.
Kilder
Amundsen, B. (2019, 8. mai). Derfor får gutter for dårlige karakterer. Forskning.no. https://forskning.no/skole-og-utdanning/derfor-far-gutter-for-darlige-karakterer/1332125
Dahlgren, K. & Ljunggren, J. (Red.). (2010). Klassebilder. Ulikhet og sosial mobilitet i Norge. Universitetsforlaget.
Giddens, A. & Sutton, P. W. (2017). Sociology (8. utg.). Polity Press.
Grønmo, S., Nilsen, A. & Christensen, K. (Red.). (2021). Ulikhet. Sosiologiske perspektiver og analyser. Fagbokforlaget.
Schiefloe, P. M. (2019). Mennesker og samfunn (3. utg.). Vigmostad & Bjørke.
Les original på NDLA →
Sosial mobilitet i ulike samfunn
Oppgave 1
Les fagartikkelen "Det indiske kastesystemet", og se undervisningsfilmen under fra NRK Skole om kastesystemet i India.
Skriv en kort oppsummering i stikkordsform av det viktigste innholdet i artikkelen og filmen.
Oppgave 2
Diskuter i gruppe eller par: Er det mulig for mennesker som er "fanget" i et så strengt system å jobbe seg oppover i hierarkiet?
Les fagartikkelen "Kastesystemet: jati og sosial mobilitet", og oppsummer i gruppe eller par hva sosial mobilitet i form av kasteklatring er. Forklar hvordan det kan skje.
Oppgave 3
Se filmen om sosial mobilitet i det norske samfunnet.
Skriv et refleksjonsnotat der du sammenligner og reflekterer over sosial mobilitet i det indiske kastesystemet og det norske samfunnet, og hvilke konsekvenser høy og lav sosial mobilitet kan føre til.
Bruk begrepene intergenerasjonell mobilitet, intragenerasjonell mobilitet og strukturell mobilitet i refleksjonsnotatet.
Les original på NDLA →
Les fagartikkelen "Det indiske kastesystemet", og se undervisningsfilmen under fra NRK Skole om kastesystemet i India.
Skriv en kort oppsummering i stikkordsform av det viktigste innholdet i artikkelen og filmen.
Oppgave 2
Diskuter i gruppe eller par: Er det mulig for mennesker som er "fanget" i et så strengt system å jobbe seg oppover i hierarkiet?
Les fagartikkelen "Kastesystemet: jati og sosial mobilitet", og oppsummer i gruppe eller par hva sosial mobilitet i form av kasteklatring er. Forklar hvordan det kan skje.
Oppgave 3
Se filmen om sosial mobilitet i det norske samfunnet.
Skriv et refleksjonsnotat der du sammenligner og reflekterer over sosial mobilitet i det indiske kastesystemet og det norske samfunnet, og hvilke konsekvenser høy og lav sosial mobilitet kan føre til.
Bruk begrepene intergenerasjonell mobilitet, intragenerasjonell mobilitet og strukturell mobilitet i refleksjonsnotatet.
Les original på NDLA →
Sosial mobilitet i USA og Norge
Oppgave 1
Thomas Seltzer reiste hjem til barndomshjemmet sitt i USA og møtte et samfunn han ikke kjente igjen. Se dokumentaren under, og jobb med oppgavene individuelt eller i gruppe.
Hvordan beskrives "den amerikanske drømmen" i dokumentaren?
Detroit var en av verdens rikeste byer. Hva er årsaken til at den nå er en av verdens fattigste?
Hva sier Robert Putnam om den amerikanske drømmen?
Hvem er det som lykkes i det amerikanske samfunnet, ifølge Robert Putnam?
Oppgave 2
Begrepet sosial mobilitet kan defineres som hvordan individer eller grupper flytter seg mellom forskjellige sosiale posisjoner (Giddens 2016).
Med utgangspunkt i dokumentaren: Hva er det som påvirker dette i det amerikanske samfunnet?
Sammenlign USA og Norge ved å bruke Social Mobility Index (reports.weforum.org). Hva er forskjeller og likheter mellom de to nasjonene med tanke på utdanning, arbeidsmuligheter og inntekt?
Oppgave 3
Harald Eia, som også er sosiolog i tillegg til programleder og komiker, sammenligner sosial mobilitet i Norge og USA i teksten - Den amerikanske drømmen er en løgn (nrk.no). Han bruker inntekts- og lønnsmuligheter, altså økonomisk kapital, for å forklare forskjellen mellom de to landene.
Ta utgangspunkt i Bourdieus tre kapitalformer, og diskuter hvordan sosial mobilitet bør eller kan måles. Du finner fagstoff om Bourdieu i relatert innhold.
Oppgave 4
I sosiologi og sosialantropologi er temaer som sosial mobilitet, sosial ulikhet og klasseskiller nært forbundet.
Diskuter hvilke konsekvenser sosial mobilitet kan få for sosial ulikhet og klasseskiller?
Drøft hvilke konsekvenser høy og lav sosial mobilitet kan føre til i ulike samfunn som USA og Norge?
Diskuter og vurder hvilke teorier vi kan bruke for å utforske fenomener som sosial mobilitet, sosial ulikhet og klasseskiller.
Kilde
Giddens, A., Duneier, M., Appelbaum, R. P. & Carr, D. (2016). Introduction to Sociology (10. utg.). W. W. Norton & Company.
Les original på NDLA →
Thomas Seltzer reiste hjem til barndomshjemmet sitt i USA og møtte et samfunn han ikke kjente igjen. Se dokumentaren under, og jobb med oppgavene individuelt eller i gruppe.
Hvordan beskrives "den amerikanske drømmen" i dokumentaren?
Detroit var en av verdens rikeste byer. Hva er årsaken til at den nå er en av verdens fattigste?
Hva sier Robert Putnam om den amerikanske drømmen?
Hvem er det som lykkes i det amerikanske samfunnet, ifølge Robert Putnam?
Oppgave 2
Begrepet sosial mobilitet kan defineres som hvordan individer eller grupper flytter seg mellom forskjellige sosiale posisjoner (Giddens 2016).
Med utgangspunkt i dokumentaren: Hva er det som påvirker dette i det amerikanske samfunnet?
Sammenlign USA og Norge ved å bruke Social Mobility Index (reports.weforum.org). Hva er forskjeller og likheter mellom de to nasjonene med tanke på utdanning, arbeidsmuligheter og inntekt?
Oppgave 3
Harald Eia, som også er sosiolog i tillegg til programleder og komiker, sammenligner sosial mobilitet i Norge og USA i teksten - Den amerikanske drømmen er en løgn (nrk.no). Han bruker inntekts- og lønnsmuligheter, altså økonomisk kapital, for å forklare forskjellen mellom de to landene.
Ta utgangspunkt i Bourdieus tre kapitalformer, og diskuter hvordan sosial mobilitet bør eller kan måles. Du finner fagstoff om Bourdieu i relatert innhold.
Oppgave 4
I sosiologi og sosialantropologi er temaer som sosial mobilitet, sosial ulikhet og klasseskiller nært forbundet.
Diskuter hvilke konsekvenser sosial mobilitet kan få for sosial ulikhet og klasseskiller?
Drøft hvilke konsekvenser høy og lav sosial mobilitet kan føre til i ulike samfunn som USA og Norge?
Diskuter og vurder hvilke teorier vi kan bruke for å utforske fenomener som sosial mobilitet, sosial ulikhet og klasseskiller.
Kilde
Giddens, A., Duneier, M., Appelbaum, R. P. & Carr, D. (2016). Introduction to Sociology (10. utg.). W. W. Norton & Company.
Les original på NDLA →
Ulikhet og sosial mobilitet i Norge
Oppgave 1. Ulikhet og sosial mobilitet i Norge
Se filmen (lengde: 15:53), og svar på spørsmålene under.
Hvorfor tror du det er langt flere voldshendelser på fly med businessklasse, og spesielt der de som reiser med økonomiklasse, må gå gjennom businessklasse?
Hva er forskjellen på sosial mobilitet i Norge og USA?
Hvordan har den sosiale ulikheten utviklet seg i Norge?
Hva kan store sosiale og økonomiske forskjeller føre til?
Diskuter hvordan sosial ulikhet kan påvirke den sosiale mobiliteten i Norge.
Tenk kritisk: I filmen kommer programlederen med de følgende to påstandene og hevder at det er en motsetning mellom dem:
Vi misliker at noen har mer enn oss.
Vi trenger belønning for å gjøre noe.
Diskuter om disse to påstandene stemmer, og om det virkelig finnes en grunnleggende motsetning mellom dem.
Tenk kritisk: Både programlederen Harald Eia og deltakeren Anne Kari Lande Hasle har god lønn og befinner seg høyt oppe i det norske samfunnshierarkiet. Tror du framstillingen av sosial ulikhet i Norge ville ha vært annerledes hvis de som var med i og lagde programmet, sto nederst på samfunnsstigen? Begrunn svaret.
Oppgave 2. Forutsetninger for sosial mobilitet
Les artikkelen "Sosial mobilitet: forutsetninger og konsekvenser" og svar på spørsmålene under.
Hvilke individuelle egenskaper tror du er viktige for å lykkes i samfunn som det norske?
Finn intervjuer på nett med noen personer som har lyktes innenfor et område av samfunnet. Hvilke individuelle egenskaper trekker de fram som viktige for at de har lyktes?
Sammenlign det norske samfunnet med et annet samfunn eller Norge for to hundre år siden. Diskuter hvilke individuelle egenskaper som skal til for å lykkes i de to ulike samfunnene.
Hvilke strukturelle forutsetninger er viktige for sosial mobilitet? Begrunn svaret.
Diskuter hvilke strukturelle endringer vi kan gjøre i det norske samfunnet for å få enda høyere sosial mobilitet?
Oppgave 3. Diskuter konsekvenser av sosial mobilitet
Norge er et land med relativt høy sosial mobilitet sammenlignet med andre land, men det betyr ikke at det er lett å klatre fra bunn til topp i det norske samfunnet.
Skriv en tekst der du reflekterer over positive og negative sider ved den sosiale mobiliteten i Norge.
Ta gjerne utgangspunkt i teksten Klassereisen (maddam.no) av Malin Lenita Vik, og prøv å bruke de følgende fagbegrepene i teksten:
intergenerasjonell mobilitet
intragenerasjonell mobilitet
strukturell mobilitet
utdanningsmobilitet
økonomisk mobilitet
yrkesmobilitet
Les original på NDLA →
Se filmen (lengde: 15:53), og svar på spørsmålene under.
Hvorfor tror du det er langt flere voldshendelser på fly med businessklasse, og spesielt der de som reiser med økonomiklasse, må gå gjennom businessklasse?
Hva er forskjellen på sosial mobilitet i Norge og USA?
Hvordan har den sosiale ulikheten utviklet seg i Norge?
Hva kan store sosiale og økonomiske forskjeller føre til?
Diskuter hvordan sosial ulikhet kan påvirke den sosiale mobiliteten i Norge.
Tenk kritisk: I filmen kommer programlederen med de følgende to påstandene og hevder at det er en motsetning mellom dem:
Vi misliker at noen har mer enn oss.
Vi trenger belønning for å gjøre noe.
Diskuter om disse to påstandene stemmer, og om det virkelig finnes en grunnleggende motsetning mellom dem.
Tenk kritisk: Både programlederen Harald Eia og deltakeren Anne Kari Lande Hasle har god lønn og befinner seg høyt oppe i det norske samfunnshierarkiet. Tror du framstillingen av sosial ulikhet i Norge ville ha vært annerledes hvis de som var med i og lagde programmet, sto nederst på samfunnsstigen? Begrunn svaret.
Oppgave 2. Forutsetninger for sosial mobilitet
Les artikkelen "Sosial mobilitet: forutsetninger og konsekvenser" og svar på spørsmålene under.
Hvilke individuelle egenskaper tror du er viktige for å lykkes i samfunn som det norske?
Finn intervjuer på nett med noen personer som har lyktes innenfor et område av samfunnet. Hvilke individuelle egenskaper trekker de fram som viktige for at de har lyktes?
Sammenlign det norske samfunnet med et annet samfunn eller Norge for to hundre år siden. Diskuter hvilke individuelle egenskaper som skal til for å lykkes i de to ulike samfunnene.
Hvilke strukturelle forutsetninger er viktige for sosial mobilitet? Begrunn svaret.
Diskuter hvilke strukturelle endringer vi kan gjøre i det norske samfunnet for å få enda høyere sosial mobilitet?
Oppgave 3. Diskuter konsekvenser av sosial mobilitet
Norge er et land med relativt høy sosial mobilitet sammenlignet med andre land, men det betyr ikke at det er lett å klatre fra bunn til topp i det norske samfunnet.
Skriv en tekst der du reflekterer over positive og negative sider ved den sosiale mobiliteten i Norge.
Ta gjerne utgangspunkt i teksten Klassereisen (maddam.no) av Malin Lenita Vik, og prøv å bruke de følgende fagbegrepene i teksten:
intergenerasjonell mobilitet
intragenerasjonell mobilitet
strukturell mobilitet
utdanningsmobilitet
økonomisk mobilitet
yrkesmobilitet
Les original på NDLA →
Sosialisering og medborgerskap
Identitet
Erving Goffmans rollespill
Status
Før vi går nærmere inn på Goffmans teorier, må vi klargjøre noen fagbegreper. Disse begrepene er viktige for i det hele tatt å forstå hva Goffman snakket om.
Alle mennesker har en del statuser. En status er et gjenkjennelig trekk ved en person, med visse plikter og rettigheter knyttet til seg. Den sosiale personen er på mange måter bygd opp av statuser. Lærer, far, sønn, venn og nabo er eksempler på ulike statuser en person kan ha.
Hvilken status som er relevant i en konkret situasjon, vil selvsagt variere. Du arbeider kanskje som lærer, men det har ingen hensikt å spille ut statusen lærer i bursdagsselskapet til barnet ditt. Der er du først og fremst til stede som mor eller far.
De fleste statuser en forventet oppførsel knyttet til seg. Alle forventer at en lege, en lærer eller en butikkansatt skal oppføre seg på en bestemt måte. En butikkansatt skal for eksempel hjelpe kundene når det er behov for det.
Enkelte statuser har likevel ingen standardatferd. Hva er fasiten på statusen som kjæreste? Gjennom et langvarig kjærlighetsforhold vil du alltid finne nye elementer ved statusen. Her er alltid noe nytt å oppdage, til forskjell fra andre og mer forutsigbare statuser.
Noter
Hvilke statuser har du? Skriv ned ti eksempler.
Roller
Når du har en bestemt status, legger denne til vanlig klare føringer for hvordan du skal oppføre deg. Det er her rollene kommer inn i bildet. En rolle er den atferden som er forventet av deg når du har en bestemt status.
Tenk deg at du er lege på et sykehus. Da er dette statusen din, og rollen din er det du faktisk gjør som lege. Rollen er med andre ord hvordan du snakker, ter deg og oppfører deg som lege.
I og med at hver status har visse plikter knyttet til seg, står du ikke fritt til å oppføre deg som du vil. Vi forventer for eksempel at en sjaman skal kunne kontakte åndeverdenen. En konge kan ikke besøke puber i tide og utide, og en lege skal kunne svare på medisinske spørsmål. Hvis du ikke oppfyller kravene som stilles til en status, kan du rett og slett bli straffet for det. Dersom en elev skulker timen, vil hen få fravær, dersom en bussjåfør fikler med telefonen mens hen kjører, vil hen få bot. Alt dette gir hverdagen og møtet med ulike statuser en viss forutsigbarhet.
Dette betyr likevel ikke at vi helt nøyaktig kan forutsi hvordan en bussjåfør, far eller barnehagelærer vil oppføre seg. Hver status har også et visst handlingsrom, og rollen kan utspilles på like mange måter som det finnes mennesker som innehar statusen. Hver status har med andre ord et visst spillerom. Ingen mødre, lærere eller værmeldere oppfører seg vel på nøyaktig samme måten?
Tenk over
Har du noen gang møtt en person som ikke har oppført seg slik som du hadde forventet? Hva var situasjonen?
Goffmans rollespill
Ifølge Goffman kan vi manipulere statusene våre og spille dem på en slik måte at de virker til vår fordel. Oppførselen vår er ikke nødvendigvis naturlig, men snarere et resultat av planlegging: Vi vil gjerne styre hva slags inntrykk de andre får av oss. Dette kaller Goffman for inntrykkskontroll (impression management).
Frontstage og backstage
For å forklare hvordan vi planlegger og manipulerer statusene våre, tar Goffman i bruk begreper fra teaterverdenen. For ham er dette nærmest som et rollespill å regne, og han skiller mellom det som foregår backstage og frontstage.
Backstage er de områdene der vi ikke behøver å forholde oss til noen andre, samtidig som vi i ro og mak kan planlegge hvordan vi skal spille ut statusen vår på best mulig måte. Det er backstage vi legger strategiene for å kontrollere det inntrykket andre får av oss, for eksempel når vi øver på en muntlig presentasjon eller en tale foran speilet hjemme. Både presentasjonen og talen har det formål at vi skal vise oss fram på en spesiell måte, og det er dét vi øver på. Vi vil kontrollere hvordan de andre oppfatter oss, akkurat som en skuespiller ønsker å påvirke publikum.
Da sier det seg kanskje selv at utførelsen av statusen foregår frontstage. Dette er situasjoner der vi må spille ut det vi har planlagt. Hvis du har øvd på en festtale på stuegulvet hjemme, vil selve festen og talen være det Goffman kaller for frontstage, eller scenen. Det er nå det gjelder, det er her alt du har øvd på, skal brukes, og det er i slike situasjoner du skal forsøke å kontrollere det inntrykket andre får av deg.
Ifølge Goffman er altså en stor del av oppførselen vår planlagt. Vi ønsker å kontrollere hvordan andre oppfatter oss, og til en viss grad spiller vi noen ganger et skuespill.
Tenk over
Kommer du på noen situasjoner der du virkelig har planlagt hvordan du skal oppføre seg? Situasjoner der du har forsøkt å påvirke hvordan andre mennesker skal oppfatte deg?
Begreper
Status: et gjenkjennelig trekk ved en person, med visse plikter og rettigheter knyttet til seg; den sosiale personen er satt sammen av flere statuser, for eksempel datter, lege, mor og venn
Rolle: måten vi oppfører oss innenfor en status
Inntrykkskontroll: det vi gjør for å kontrollere det inntrykket andre får av oss
Backstage: stedet (og tankene) der vi planlegger hvordan vi skal oppføre oss
Frontstage: situasjonen der vi prøver å oppføre oss slik som planlagt
Litteraturliste
Eriksen, Th. H. (2004). Små steder – store spørsmål. Innføring i sosialantropologi. Universitetsforlaget.
Les original på NDLA →
Før vi går nærmere inn på Goffmans teorier, må vi klargjøre noen fagbegreper. Disse begrepene er viktige for i det hele tatt å forstå hva Goffman snakket om.
Alle mennesker har en del statuser. En status er et gjenkjennelig trekk ved en person, med visse plikter og rettigheter knyttet til seg. Den sosiale personen er på mange måter bygd opp av statuser. Lærer, far, sønn, venn og nabo er eksempler på ulike statuser en person kan ha.
Hvilken status som er relevant i en konkret situasjon, vil selvsagt variere. Du arbeider kanskje som lærer, men det har ingen hensikt å spille ut statusen lærer i bursdagsselskapet til barnet ditt. Der er du først og fremst til stede som mor eller far.
De fleste statuser en forventet oppførsel knyttet til seg. Alle forventer at en lege, en lærer eller en butikkansatt skal oppføre seg på en bestemt måte. En butikkansatt skal for eksempel hjelpe kundene når det er behov for det.
Enkelte statuser har likevel ingen standardatferd. Hva er fasiten på statusen som kjæreste? Gjennom et langvarig kjærlighetsforhold vil du alltid finne nye elementer ved statusen. Her er alltid noe nytt å oppdage, til forskjell fra andre og mer forutsigbare statuser.
Noter
Hvilke statuser har du? Skriv ned ti eksempler.
Roller
Når du har en bestemt status, legger denne til vanlig klare føringer for hvordan du skal oppføre deg. Det er her rollene kommer inn i bildet. En rolle er den atferden som er forventet av deg når du har en bestemt status.
Tenk deg at du er lege på et sykehus. Da er dette statusen din, og rollen din er det du faktisk gjør som lege. Rollen er med andre ord hvordan du snakker, ter deg og oppfører deg som lege.
I og med at hver status har visse plikter knyttet til seg, står du ikke fritt til å oppføre deg som du vil. Vi forventer for eksempel at en sjaman skal kunne kontakte åndeverdenen. En konge kan ikke besøke puber i tide og utide, og en lege skal kunne svare på medisinske spørsmål. Hvis du ikke oppfyller kravene som stilles til en status, kan du rett og slett bli straffet for det. Dersom en elev skulker timen, vil hen få fravær, dersom en bussjåfør fikler med telefonen mens hen kjører, vil hen få bot. Alt dette gir hverdagen og møtet med ulike statuser en viss forutsigbarhet.
Dette betyr likevel ikke at vi helt nøyaktig kan forutsi hvordan en bussjåfør, far eller barnehagelærer vil oppføre seg. Hver status har også et visst handlingsrom, og rollen kan utspilles på like mange måter som det finnes mennesker som innehar statusen. Hver status har med andre ord et visst spillerom. Ingen mødre, lærere eller værmeldere oppfører seg vel på nøyaktig samme måten?
Tenk over
Har du noen gang møtt en person som ikke har oppført seg slik som du hadde forventet? Hva var situasjonen?
Goffmans rollespill
Ifølge Goffman kan vi manipulere statusene våre og spille dem på en slik måte at de virker til vår fordel. Oppførselen vår er ikke nødvendigvis naturlig, men snarere et resultat av planlegging: Vi vil gjerne styre hva slags inntrykk de andre får av oss. Dette kaller Goffman for inntrykkskontroll (impression management).
Frontstage og backstage
For å forklare hvordan vi planlegger og manipulerer statusene våre, tar Goffman i bruk begreper fra teaterverdenen. For ham er dette nærmest som et rollespill å regne, og han skiller mellom det som foregår backstage og frontstage.
Backstage er de områdene der vi ikke behøver å forholde oss til noen andre, samtidig som vi i ro og mak kan planlegge hvordan vi skal spille ut statusen vår på best mulig måte. Det er backstage vi legger strategiene for å kontrollere det inntrykket andre får av oss, for eksempel når vi øver på en muntlig presentasjon eller en tale foran speilet hjemme. Både presentasjonen og talen har det formål at vi skal vise oss fram på en spesiell måte, og det er dét vi øver på. Vi vil kontrollere hvordan de andre oppfatter oss, akkurat som en skuespiller ønsker å påvirke publikum.
Da sier det seg kanskje selv at utførelsen av statusen foregår frontstage. Dette er situasjoner der vi må spille ut det vi har planlagt. Hvis du har øvd på en festtale på stuegulvet hjemme, vil selve festen og talen være det Goffman kaller for frontstage, eller scenen. Det er nå det gjelder, det er her alt du har øvd på, skal brukes, og det er i slike situasjoner du skal forsøke å kontrollere det inntrykket andre får av deg.
Ifølge Goffman er altså en stor del av oppførselen vår planlagt. Vi ønsker å kontrollere hvordan andre oppfatter oss, og til en viss grad spiller vi noen ganger et skuespill.
Tenk over
Kommer du på noen situasjoner der du virkelig har planlagt hvordan du skal oppføre seg? Situasjoner der du har forsøkt å påvirke hvordan andre mennesker skal oppfatte deg?
Begreper
Status: et gjenkjennelig trekk ved en person, med visse plikter og rettigheter knyttet til seg; den sosiale personen er satt sammen av flere statuser, for eksempel datter, lege, mor og venn
Rolle: måten vi oppfører oss innenfor en status
Inntrykkskontroll: det vi gjør for å kontrollere det inntrykket andre får av oss
Backstage: stedet (og tankene) der vi planlegger hvordan vi skal oppføre oss
Frontstage: situasjonen der vi prøver å oppføre oss slik som planlagt
Litteraturliste
Eriksen, Th. H. (2004). Små steder – store spørsmål. Innføring i sosialantropologi. Universitetsforlaget.
Les original på NDLA →
George Herbert Mead om lek, spill og den generaliserte andre
Tre faser
Ifølge Mead blir vi sosialisert gjennom tre faser. Samtidig utvikler vi forståelsen vår av oss selv, vår identitet og av vårt forhold til dem som er rundt oss og påvirker oss.
Første fase: imitasjon
Den første fasen er når barnet (babyen) imiterer atferden til dem rundt seg. For eksempel når foreldrene smiler til barnet, så smiler barnet tilbake. I denne første fasen er det de nærmeste familiemedlemmene som er viktige, gjennom symboler som språk, kroppsspråk og atferd. Barnet begynner å forstå symbolene og "hermer" etter dem som er nærmest seg. Når for eksempel far eller mor lager middag, hermer barnet ved å skramle med kasseroller og kjøkkenredskaper.
Andre fase: lek
Den andre fasen er der barnet gjennom lek utøver rolletaking, som for eksempel å leke politi, mor og far og liknende. Barnet begynner å se seg selv fra andres perspektiv. I denne fasen leker barn mer med andre barn og deltar i større grad i aktiviteter på flere arenaer. Gjennom fri lek blir barnet bevisst på at det spiller en rolle i det sosiale samspillet med andre.
Tredje fase: spill
I den tredje fasen går leken over i spill med forhåndsdefinerte roller og normer. Det kan for eksempel være i brettspill eller i organisert idrett. Barnet begynner da å forstå spillereglene i samfunnet og i de sosiale gruppene det er en del av, og blir bevisst på hvilke forventninger det er til de ulike rollene. Hver enkelt rolle utøves med bevisstheten om at andre har forventninger til rollen.
Eksempel: Er du kaptein på fotballaget, har de andre spillerne forventninger til rollen du har som kaptein. En forutsetning for at laget skal fungere sammen, er at alle kjenner hva det innebærer å være kaptein og normene knyttet til det. Det handler ikke bare om de formelle normene, som reglene for fotball, men også om de uformelle normene og forventingene til hvordan en kaptein skal oppføre seg på banen.
Den generaliserte andre
"Den generaliserte andre" er alle rundt oss som påvirker oss og har innflytelse på oss, og som er med på å forme identiteten vår. Det betyr at de kulturelle uttrykkene for den kulturen vi er en del av, også er med på å forme oss som individer. De tre fasene viser at vi blir sosiale vesener gjennom samspill med andre, og dette er en livslang prosess.
Meads teori og begrepsapparat hjelper oss å forstå og forklare at selvet har en "sosial opprinnelse". Tenk deg når du begynner på videregående og møter nye klassekamerater og nye lærere. Alle som deltar i klasserommet, har en oppfatning av hva som forventes av de ulike rollene, og vil tilpasse seg dette. Vi er oppmerksomme på tilbakemeldinger vi får gjennom språk, ansiktsuttrykk og gester, altså gjennom alt det som skjer i klasserommet.
Speilingsteori og symbolsk interaksjonisme
Meads teori kalles også speilingsteori. Vi speiler oss i tilbakemeldingene vi får fra andre, og tilpasser oss etter det. På denne måten utvikles selvbildet vårt – hvordan vi ser på oss selv, og hvordan andre ser på oss. Tenk på hvordan andre menneskers reaksjoner påvirker deg, både det vi oppfatter som negative reaksjoner, og positive reaksjoner.
Meads teori har innflytelse på sosiologi gjennom videreutviklingen av retningen symbolsk interaksjonisme. Symbolsk interaksjonisme har et mikrososiologisk perspektiv – vi prøver å forstå og forklare virkeligheten gjennom å se på interaksjon mellom enkeltmenneske (samhandling).
Kilder
Giddens, A, Duneier, M, Appelbaum, R.P, Carr, D. (2016). Introduction to sociology. W.W. Norton & Company
Østerberg, D. (2012). Sosiologiens nøkkelbegreper. Cappelen Damm Akademisk
Les original på NDLA →
Ifølge Mead blir vi sosialisert gjennom tre faser. Samtidig utvikler vi forståelsen vår av oss selv, vår identitet og av vårt forhold til dem som er rundt oss og påvirker oss.
Første fase: imitasjon
Den første fasen er når barnet (babyen) imiterer atferden til dem rundt seg. For eksempel når foreldrene smiler til barnet, så smiler barnet tilbake. I denne første fasen er det de nærmeste familiemedlemmene som er viktige, gjennom symboler som språk, kroppsspråk og atferd. Barnet begynner å forstå symbolene og "hermer" etter dem som er nærmest seg. Når for eksempel far eller mor lager middag, hermer barnet ved å skramle med kasseroller og kjøkkenredskaper.
Andre fase: lek
Den andre fasen er der barnet gjennom lek utøver rolletaking, som for eksempel å leke politi, mor og far og liknende. Barnet begynner å se seg selv fra andres perspektiv. I denne fasen leker barn mer med andre barn og deltar i større grad i aktiviteter på flere arenaer. Gjennom fri lek blir barnet bevisst på at det spiller en rolle i det sosiale samspillet med andre.
Tredje fase: spill
I den tredje fasen går leken over i spill med forhåndsdefinerte roller og normer. Det kan for eksempel være i brettspill eller i organisert idrett. Barnet begynner da å forstå spillereglene i samfunnet og i de sosiale gruppene det er en del av, og blir bevisst på hvilke forventninger det er til de ulike rollene. Hver enkelt rolle utøves med bevisstheten om at andre har forventninger til rollen.
Eksempel: Er du kaptein på fotballaget, har de andre spillerne forventninger til rollen du har som kaptein. En forutsetning for at laget skal fungere sammen, er at alle kjenner hva det innebærer å være kaptein og normene knyttet til det. Det handler ikke bare om de formelle normene, som reglene for fotball, men også om de uformelle normene og forventingene til hvordan en kaptein skal oppføre seg på banen.
Den generaliserte andre
"Den generaliserte andre" er alle rundt oss som påvirker oss og har innflytelse på oss, og som er med på å forme identiteten vår. Det betyr at de kulturelle uttrykkene for den kulturen vi er en del av, også er med på å forme oss som individer. De tre fasene viser at vi blir sosiale vesener gjennom samspill med andre, og dette er en livslang prosess.
Meads teori og begrepsapparat hjelper oss å forstå og forklare at selvet har en "sosial opprinnelse". Tenk deg når du begynner på videregående og møter nye klassekamerater og nye lærere. Alle som deltar i klasserommet, har en oppfatning av hva som forventes av de ulike rollene, og vil tilpasse seg dette. Vi er oppmerksomme på tilbakemeldinger vi får gjennom språk, ansiktsuttrykk og gester, altså gjennom alt det som skjer i klasserommet.
Speilingsteori og symbolsk interaksjonisme
Meads teori kalles også speilingsteori. Vi speiler oss i tilbakemeldingene vi får fra andre, og tilpasser oss etter det. På denne måten utvikles selvbildet vårt – hvordan vi ser på oss selv, og hvordan andre ser på oss. Tenk på hvordan andre menneskers reaksjoner påvirker deg, både det vi oppfatter som negative reaksjoner, og positive reaksjoner.
Meads teori har innflytelse på sosiologi gjennom videreutviklingen av retningen symbolsk interaksjonisme. Symbolsk interaksjonisme har et mikrososiologisk perspektiv – vi prøver å forstå og forklare virkeligheten gjennom å se på interaksjon mellom enkeltmenneske (samhandling).
Kilder
Giddens, A, Duneier, M, Appelbaum, R.P, Carr, D. (2016). Introduction to sociology. W.W. Norton & Company
Østerberg, D. (2012). Sosiologiens nøkkelbegreper. Cappelen Damm Akademisk
Les original på NDLA →
Identitet
Definisjon
Identitet er et ord som ofte blir brukt i hverdagen. Vi ser det på TV, hører det på radio og leser det i aviser og på sosiale medier. Kjønnsidentitet, ungdomsidentitet og etnisk identitet er ord som går igjen. Hva betyr så ordet identitet?
Kort fortalt kan vi si at det dreier seg om hvem vi er. Identiteten vår skal si noe om hvem vi er og hvem vi oppfatter oss selv å være. Altså, hva som skiller meg fra de andre. En person kan for eksempel si at han er nordmann, elev, sønn, mann, fotballspiller og så videre. For han vil det være disse tingene som skiller ham fra mange andre. Identitet er med andre ord bygd opp av ulike deler som til sammen former den personen hver av oss er.
På den måten kan vi se på identitet som et lappeteppe. Hver del av teppet bidrar til helheten, og slik er det også med identiteten vår.
Tilskrevet og ervervet identitet
Man kan skille mellom ulike identiteter på mange forskjellige måter, akkurat som det finnes utallige måter å forklare hva identitet er. En måte å gjøre dette skillet på, er å skille mellom tilskrevet og ervervet identitet.
Tilskrevet identitet handler om kjennemerker man er født med. Kjønn og nasjonalitet er eksempler på dette. Det er aspekter ved en person som man, tradisjonelt sett, ikke kan rokke ved. Sagt på en annen måte: Er du kvinne, nordmann eller trobriander, så er du det. Her må det understrekes at denne type identiteter er i dag mulig å endre på, men det skal vi komme tilbake til litt senere.
De ervervede identitetene er på sin side kjennetegn en person aktivt har gått inn for å skaffe seg. Det kan for eksempel være turner, akademiker eller politiker. Altså er det snakk om noe en person virkelig ønsker skal bli en del av hans eller hennes identitet.
Individuell og kollektiv identitet
I denne sammenhengen kan vi også skille mellom individuell og kollektiv identitet. Dette høres kanskje veldig avansert ut, men forklaringen er ganske enkel.
Den individuelle identiteten er din subjektive identitet. Det er med andre ord det som gjelder for én person. Den kollektive identiteten, derimot, handler om at man identifiserer seg med en gruppe (nordmenn, samer, studenter, afghanere, sykepleiere).
Ut fra alt dette kan det virke som om identitet er ganske svart/hvitt: Noe velger jeg selv, noe må jeg alltid være, noe velger jeg ikke, jeg er unik, og jeg er en del av gruppe.
Dette stemte muligens tidligere. Da var identiteten preget av tradisjonelle valg. Hvis dine foreldre var del av arbeiderklassen, ble du også del av arbeiderklassen. Alt etter om du var en mann eller ei kvinne, var det knyttet visse forventninger til yrkesvalg, klær og oppførsel, og disse måtte du følge.
I dag er situasjonen en annen. Vi står mye friere til å velge, og lage, vår egen identitet. Dette kalles den senmoderne identiteten.
Senmoderne identitet
I dag er ikke identiteten vår nødvendigvis knyttet til tradisjonelle forventninger om hvem vi er. Barn med foreldre fra arbeiderklassen identifiserer seg ikke nødvendigvis med arbeiderklassen. Spesielt ikke hvis vedkommende har tatt en akademisk utdanning.
Det er med andre ord ikke lenger sånn at skomakeren blir ved sin lest. I dag kan skomakeren skifte identitet rett som det er. Hver person kan altså aktivt skape sin egen identitet.
En av grunnene til dette, er at mennesker i dagens samfunn blir påvirket av flere impulser enn hva som var tilfellet før. Det er en grunn til at ungdom blant annet kan identifisere seg med animekulturen fra Japan, og både kle og oppføre seg deretter. Det er fordi vi har tilgang til både tegneserier og tv-serier som er basert på anime. Slik er det også med andre identiteter.
Et annet og tydeligere eksempel på hvordan aktører i dag kan konstruere sin egen identitet, er kjønnsidentitet. Dette er en tilskrevet identitet og blir vanligvis sett på som urokkelig, men i dag er det ikke uvanlig at kjønnsidentiteten blir endret på. "Født i feil kropp" er et eksempel på dette. Det finnes mange tilfeller hvor en gutt eller ei jente føler at de ikke identifiserer seg med sitt biologiske kjønn, og derfor gjør endringer for å bli det kjønnet de identifiserer seg som.
Refleksiv identitetskonstruksjon
At mennesker i dagens samfunn aktivt lager sin identitet, kaller vi for en refleksiv identitetskontruksjon. En refleksiv identitetskonstruksjon betyr at hver enkelt person bevisst velger sin egen identitet og tenker nøye over om valgene er riktige for han eller henne.
Dette arbeidet blir for øvrig stadig vanskeligere. Noe av grunnen er at vi hele tiden blir presentert for nye impulser som kan påvirke identiteten vår, blant annet gjennom sosiale medier, TV og film. Det betyr at valgmulighetene er mange. Individet må gjøre et nøye utvalg når han/hun skal lage sin egen identitet.
Les original på NDLA →
Identitet er et ord som ofte blir brukt i hverdagen. Vi ser det på TV, hører det på radio og leser det i aviser og på sosiale medier. Kjønnsidentitet, ungdomsidentitet og etnisk identitet er ord som går igjen. Hva betyr så ordet identitet?
Kort fortalt kan vi si at det dreier seg om hvem vi er. Identiteten vår skal si noe om hvem vi er og hvem vi oppfatter oss selv å være. Altså, hva som skiller meg fra de andre. En person kan for eksempel si at han er nordmann, elev, sønn, mann, fotballspiller og så videre. For han vil det være disse tingene som skiller ham fra mange andre. Identitet er med andre ord bygd opp av ulike deler som til sammen former den personen hver av oss er.
På den måten kan vi se på identitet som et lappeteppe. Hver del av teppet bidrar til helheten, og slik er det også med identiteten vår.
Tilskrevet og ervervet identitet
Man kan skille mellom ulike identiteter på mange forskjellige måter, akkurat som det finnes utallige måter å forklare hva identitet er. En måte å gjøre dette skillet på, er å skille mellom tilskrevet og ervervet identitet.
Tilskrevet identitet handler om kjennemerker man er født med. Kjønn og nasjonalitet er eksempler på dette. Det er aspekter ved en person som man, tradisjonelt sett, ikke kan rokke ved. Sagt på en annen måte: Er du kvinne, nordmann eller trobriander, så er du det. Her må det understrekes at denne type identiteter er i dag mulig å endre på, men det skal vi komme tilbake til litt senere.
De ervervede identitetene er på sin side kjennetegn en person aktivt har gått inn for å skaffe seg. Det kan for eksempel være turner, akademiker eller politiker. Altså er det snakk om noe en person virkelig ønsker skal bli en del av hans eller hennes identitet.
Individuell og kollektiv identitet
I denne sammenhengen kan vi også skille mellom individuell og kollektiv identitet. Dette høres kanskje veldig avansert ut, men forklaringen er ganske enkel.
Den individuelle identiteten er din subjektive identitet. Det er med andre ord det som gjelder for én person. Den kollektive identiteten, derimot, handler om at man identifiserer seg med en gruppe (nordmenn, samer, studenter, afghanere, sykepleiere).
Ut fra alt dette kan det virke som om identitet er ganske svart/hvitt: Noe velger jeg selv, noe må jeg alltid være, noe velger jeg ikke, jeg er unik, og jeg er en del av gruppe.
Dette stemte muligens tidligere. Da var identiteten preget av tradisjonelle valg. Hvis dine foreldre var del av arbeiderklassen, ble du også del av arbeiderklassen. Alt etter om du var en mann eller ei kvinne, var det knyttet visse forventninger til yrkesvalg, klær og oppførsel, og disse måtte du følge.
I dag er situasjonen en annen. Vi står mye friere til å velge, og lage, vår egen identitet. Dette kalles den senmoderne identiteten.
Senmoderne identitet
I dag er ikke identiteten vår nødvendigvis knyttet til tradisjonelle forventninger om hvem vi er. Barn med foreldre fra arbeiderklassen identifiserer seg ikke nødvendigvis med arbeiderklassen. Spesielt ikke hvis vedkommende har tatt en akademisk utdanning.
Det er med andre ord ikke lenger sånn at skomakeren blir ved sin lest. I dag kan skomakeren skifte identitet rett som det er. Hver person kan altså aktivt skape sin egen identitet.
En av grunnene til dette, er at mennesker i dagens samfunn blir påvirket av flere impulser enn hva som var tilfellet før. Det er en grunn til at ungdom blant annet kan identifisere seg med animekulturen fra Japan, og både kle og oppføre seg deretter. Det er fordi vi har tilgang til både tegneserier og tv-serier som er basert på anime. Slik er det også med andre identiteter.
Et annet og tydeligere eksempel på hvordan aktører i dag kan konstruere sin egen identitet, er kjønnsidentitet. Dette er en tilskrevet identitet og blir vanligvis sett på som urokkelig, men i dag er det ikke uvanlig at kjønnsidentiteten blir endret på. "Født i feil kropp" er et eksempel på dette. Det finnes mange tilfeller hvor en gutt eller ei jente føler at de ikke identifiserer seg med sitt biologiske kjønn, og derfor gjør endringer for å bli det kjønnet de identifiserer seg som.
Refleksiv identitetskonstruksjon
At mennesker i dagens samfunn aktivt lager sin identitet, kaller vi for en refleksiv identitetskontruksjon. En refleksiv identitetskonstruksjon betyr at hver enkelt person bevisst velger sin egen identitet og tenker nøye over om valgene er riktige for han eller henne.
Dette arbeidet blir for øvrig stadig vanskeligere. Noe av grunnen er at vi hele tiden blir presentert for nye impulser som kan påvirke identiteten vår, blant annet gjennom sosiale medier, TV og film. Det betyr at valgmulighetene er mange. Individet må gjøre et nøye utvalg når han/hun skal lage sin egen identitet.
Les original på NDLA →
Identitet og antropologi
Identitet er viktig for samfunnene
Selv om ordet identitet er relativt nytt, har det lenge vært en del av antropologiske studier. I løpet av de siste tiårene har stadig flere antropologer hatt forskningsprosjekter som direkte eller indirekte tar for seg identitet. I tillegg har identitet blitt et viktig tema for mange av de samfunnene antropologer studerer. Det har blant annet vært sentralt for å forstå hvordan personer i et samfunn ser på seg selv, og hvorfor de velger de handlingene de gjør. I denne teksten skal vi derfor se på en case hvor identitet var sentralt for å forstå de ulike prosessene blant deler av befolkningen i det aktuelle samfunnet.
Case: underkommunisering av sjøsamisk identitet
De norske samene hadde over en lang periode gjennomgått en statsstyrt fornorskningsprosess. På skolene var det ikke lov til å bruke samisk, og elevene måtte både snakke og lære på norsk. Bruk av samisk kunne gjøre at de ble straffet.
Målet med fornorskningen var å gjøre samene så norske som overhodet mulig. Dette fikk selvfølgelig konsekvenser for selvbildet til den samiske befolkningen. Antropologen Harald Eidheim gjorde flere studier i sjøsamiske samfunn fra 1950-tallet og fremover, og han oppdaget en sjøsamisk identitet som ble underkommunisert i mange sosiale settinger. Mange sjøsamer viste med andre ord ikke frem sin etniske identitet. Dette atferdsmønsteret fikk blant annet konsekvenser for hvordan samene oppførte seg i møtet med nordmenn.
På 1960-tallet var sjøsamene en stigmatisert gruppe. De ble sett ned på og dårlig behandlet, og på grunn av fornorskningen hadde de utviklet et negativt selvbilde. Å være (sjø)same var negativt og et hinder i sosiale sammenhenger.
I offentlige forhold og i situasjoner hvor nordmenn var til stede, overkommuniserte derfor samene norske kjennetegn. I hvert fall det de oppfattet som kjennetegn på norsk kultur. Det kunne foregå på butikken, i skolen, på en ferge eller hvis de hadde nordmenn på besøk.
Eidheim oppdaget at de kunne være opptatt av å fortelle om sine kunnskaper innenfor moderne fisking, vise hvor god standard husene var i og hvor ryddig de hadde det på kjøkkenet (urenslighet ble sett på som et samisk kjennetegn).
Alt dette ble presentert på en lokal, men dog gebrokken, dialekt. De ville med andre ord fremstå som nordmenn, samtidig som de gjemte unna den samiske identiteten. Hvis de fremsto som samer, kunne det få negative konsekvenser, for eksempel i form av verbale tilrop eller utestengelse.
Samisk ble derfor sett på som en hemmelig kode som ble brukt i sammenhenger der de anså det som trygt å spille ut sin samiske identitet, blant annet i private situasjoner eller innenfor hjemmets fire vegger. Dette betyr videre at sjøsamene hadde en identitet som var situasjonell. Hvilken identitet de spilte ut, kom i aller høyeste grad an på situasjonen de befant seg i.
Viktig for å forstå
Så, for å forstå hvorfor sjøsamene ønsket å fremstå som nordmenn, måtte man også forstå hvordan de oppfattet sin etniske identitet. I kjølvannet av fornorskningen hadde «samiskhet» lav status og ble sett ned på.
Av den grunn hadde mange utviklet et dårlig selvbilde. For å unngå å bli sett på som same, underkommuniserte mange sin etniske identitet, og framstod heller som det de oppfattet som norsk. Det var med andre ord viktig å fokusere på identitet for å forstå atferdsmønsteret og det selvbildet som preget den samiske befolkningen.
Kildehenvisning
Eidheim, Harald 1971: Aspects of the Lappish Minority Situation. Universitetsforlaget
Eriksen, Thomas Hylland 2006: Hva er sosialantropologi. Universitetsforlaget
Les original på NDLA →
Selv om ordet identitet er relativt nytt, har det lenge vært en del av antropologiske studier. I løpet av de siste tiårene har stadig flere antropologer hatt forskningsprosjekter som direkte eller indirekte tar for seg identitet. I tillegg har identitet blitt et viktig tema for mange av de samfunnene antropologer studerer. Det har blant annet vært sentralt for å forstå hvordan personer i et samfunn ser på seg selv, og hvorfor de velger de handlingene de gjør. I denne teksten skal vi derfor se på en case hvor identitet var sentralt for å forstå de ulike prosessene blant deler av befolkningen i det aktuelle samfunnet.
Case: underkommunisering av sjøsamisk identitet
De norske samene hadde over en lang periode gjennomgått en statsstyrt fornorskningsprosess. På skolene var det ikke lov til å bruke samisk, og elevene måtte både snakke og lære på norsk. Bruk av samisk kunne gjøre at de ble straffet.
Målet med fornorskningen var å gjøre samene så norske som overhodet mulig. Dette fikk selvfølgelig konsekvenser for selvbildet til den samiske befolkningen. Antropologen Harald Eidheim gjorde flere studier i sjøsamiske samfunn fra 1950-tallet og fremover, og han oppdaget en sjøsamisk identitet som ble underkommunisert i mange sosiale settinger. Mange sjøsamer viste med andre ord ikke frem sin etniske identitet. Dette atferdsmønsteret fikk blant annet konsekvenser for hvordan samene oppførte seg i møtet med nordmenn.
På 1960-tallet var sjøsamene en stigmatisert gruppe. De ble sett ned på og dårlig behandlet, og på grunn av fornorskningen hadde de utviklet et negativt selvbilde. Å være (sjø)same var negativt og et hinder i sosiale sammenhenger.
I offentlige forhold og i situasjoner hvor nordmenn var til stede, overkommuniserte derfor samene norske kjennetegn. I hvert fall det de oppfattet som kjennetegn på norsk kultur. Det kunne foregå på butikken, i skolen, på en ferge eller hvis de hadde nordmenn på besøk.
Eidheim oppdaget at de kunne være opptatt av å fortelle om sine kunnskaper innenfor moderne fisking, vise hvor god standard husene var i og hvor ryddig de hadde det på kjøkkenet (urenslighet ble sett på som et samisk kjennetegn).
Alt dette ble presentert på en lokal, men dog gebrokken, dialekt. De ville med andre ord fremstå som nordmenn, samtidig som de gjemte unna den samiske identiteten. Hvis de fremsto som samer, kunne det få negative konsekvenser, for eksempel i form av verbale tilrop eller utestengelse.
Samisk ble derfor sett på som en hemmelig kode som ble brukt i sammenhenger der de anså det som trygt å spille ut sin samiske identitet, blant annet i private situasjoner eller innenfor hjemmets fire vegger. Dette betyr videre at sjøsamene hadde en identitet som var situasjonell. Hvilken identitet de spilte ut, kom i aller høyeste grad an på situasjonen de befant seg i.
Viktig for å forstå
Så, for å forstå hvorfor sjøsamene ønsket å fremstå som nordmenn, måtte man også forstå hvordan de oppfattet sin etniske identitet. I kjølvannet av fornorskningen hadde «samiskhet» lav status og ble sett ned på.
Av den grunn hadde mange utviklet et dårlig selvbilde. For å unngå å bli sett på som same, underkommuniserte mange sin etniske identitet, og framstod heller som det de oppfattet som norsk. Det var med andre ord viktig å fokusere på identitet for å forstå atferdsmønsteret og det selvbildet som preget den samiske befolkningen.
Kildehenvisning
Eidheim, Harald 1971: Aspects of the Lappish Minority Situation. Universitetsforlaget
Eriksen, Thomas Hylland 2006: Hva er sosialantropologi. Universitetsforlaget
Les original på NDLA →
Kjønn og kjønnsidentitet
Forarbeid
I dag har det blitt vanligere å snakke om flere forskjellige kjønnskategorier og flere måter å definere sin kjønnsidentitet på. For noen er dette helt normalt, mens andre vil synes at dette er ganske vanskelig.
Diskuter i små grupper:
Hvor stor del av identiteten din handler om kjønn?
Kategoriserer du/dere folk etter kjønn?
Hva legger dere i begrepet «kjønnsidentitet»?
Hvilke fordommer finnes mot mennesker som bryter kjønnsformene i deres miljø?
Lytt til podkast
Etterarbeid
Sitt gjerne sammen i de samme gruppene dere gjorde i forarbeidet.
Anna har alltid tenkt på seg selv som jente, selv om foreldrene gav henne navnet Adrian. Hvilke reaksjoner møter Anna når hun forteller hvem hun er?
Hvorfor er det viktig for Anna å ha støtte fra venner og familie rundt seg? Er det vanlig for ungdommer som definerer seg med ulike kjønnsidentiteter å møte støtte hos dem rundt seg?
Anna forteller noe om hvordan hun ønsker å bli møtt. Hvordan ville du reagert hvis noen venner fortalte at de hadde en annen kjønnsidentitet enn du trodde? Er det forskjell på følelser og fornuft i en sånn situasjon?
Ask definerer seg selv som ikke-binær. Hva mener hen med det?
Hvorfor mener Ask at kjønn ikke skal stå i passet?
Hvilke fordommer møter transpersoner og ikke-binære i samfunnet?
Ask og Anna og har noen svar på hvordan vi kan unngå fordommer. Hva mener dere? Hva kan vi gjøre for å unngå fordommer når det kommer til kjønn og kjønnsidentitet? Hva kan samfunnet gjøre for at det skal bli færre fordommer?
Les original på NDLA →
I dag har det blitt vanligere å snakke om flere forskjellige kjønnskategorier og flere måter å definere sin kjønnsidentitet på. For noen er dette helt normalt, mens andre vil synes at dette er ganske vanskelig.
Diskuter i små grupper:
Hvor stor del av identiteten din handler om kjønn?
Kategoriserer du/dere folk etter kjønn?
Hva legger dere i begrepet «kjønnsidentitet»?
Hvilke fordommer finnes mot mennesker som bryter kjønnsformene i deres miljø?
Lytt til podkast
Etterarbeid
Sitt gjerne sammen i de samme gruppene dere gjorde i forarbeidet.
Anna har alltid tenkt på seg selv som jente, selv om foreldrene gav henne navnet Adrian. Hvilke reaksjoner møter Anna når hun forteller hvem hun er?
Hvorfor er det viktig for Anna å ha støtte fra venner og familie rundt seg? Er det vanlig for ungdommer som definerer seg med ulike kjønnsidentiteter å møte støtte hos dem rundt seg?
Anna forteller noe om hvordan hun ønsker å bli møtt. Hvordan ville du reagert hvis noen venner fortalte at de hadde en annen kjønnsidentitet enn du trodde? Er det forskjell på følelser og fornuft i en sånn situasjon?
Ask definerer seg selv som ikke-binær. Hva mener hen med det?
Hvorfor mener Ask at kjønn ikke skal stå i passet?
Hvilke fordommer møter transpersoner og ikke-binære i samfunnet?
Ask og Anna og har noen svar på hvordan vi kan unngå fordommer. Hva mener dere? Hva kan vi gjøre for å unngå fordommer når det kommer til kjønn og kjønnsidentitet? Hva kan samfunnet gjøre for at det skal bli færre fordommer?
Les original på NDLA →
Norsk, pakistaner eller muslim?
Oppgave 1. Norsk, pakistaner eller muslim?
Før du ser filmen – finn ut:
Hva var terrorangrepet 11. september 2001?
Hvem stod bak angrepet, og hvem var ofrene?
Se filmen (lengde 3:01) og svar på spørsmålene under.
Hvordan beskriver personene i filmen opplevelsen sin av terrorangrepet?
Abubakar Hussain sier: "Før 11. september var jeg bare pakistaner. Etter 11. september så var jeg muslim." Hva tror du han mener med det?
Hvorfor ble religiøs identitet viktigere etter terrorangrepet?
Forskeren Thomas Hegghammer sier at terrorangrepet var med på å skape en tillitskrise mellom en majoritet og en minoritet i Norge. Hva tror du han mener med det?
Diskuter hvilke positive og negative konsekvenser økt fokus på religiøs identitet kan ha i et samfunn.
Ifølge Hegghammer førte terrorangrepet til at folk ble satt i bås etter religion og ikke opprinnelsesland, slik at for eksempel pakistanere var det samme som muslimer. Diskuter:
Hvorfor setter vi mennesker i forskjellige båser?
Hvem er det som bestemmer hva slags båser vi skal bruke når vi plasserer mennesker sammen i ulike grupper?
Utforsk videre: 22. juli 2011
Les artikkelen "Muslimer ble trakassert 22. juli" på NRK fra 2012:
Terrorangrepene i Oslo og på Utøya 22. juli 2011 ble utført av en hvit nordmann med høyreekstreme og anti-muslimske holdninger.
Hvorfor tror du tilfeldige muslimer ble angrepet den dagen terroren skjedde?
Kan det ha en sammenheng med terrorangrepene 11. september 2001?
Hva gjør terrorisme og vold med identitet, fordommer og rasisme?
Oppgave 2. Turban
Se filmen og svar på spørsmålene:
Hva er opprinnelsen til bruken av turban?
Hvilke verdier står turbanen for, ifølge Sumeet Singh?
Hva slags reaksjoner har Sumeet Singh fått av å gå med turban?
Turbanen er identitetsmarkør for mange sikher. Hvilke andre synlige religiøse identitetsmarkører kan vi finne i Norge?
Hvorfor tror du synlige religiøse identitetsmarkører kan vekke negative reaksjoner?
Siden 2010 har sikher arrangert turbandagen i Oslo. Her serveres det blant annet mat, og alle kan prøve en turban. Søk opp bilder av turbandagen på nett. Hvordan tror du en slik festival kan bidra til å minske fordommer og bygge broer mellom ulike grupper i samfunnet?
Utforsk videre
Det er ikke alle sikher som går med turban, og betegnelsen "sikh" refererer både til en sosial, kulturell og religiøs identitet. Les mer om ulike sikh-identiter og grunnen til at mange sikher går med turban i artikkelen "Sikhismen – ulike sikh-identiteter".
Les original på NDLA →
Før du ser filmen – finn ut:
Hva var terrorangrepet 11. september 2001?
Hvem stod bak angrepet, og hvem var ofrene?
Se filmen (lengde 3:01) og svar på spørsmålene under.
Hvordan beskriver personene i filmen opplevelsen sin av terrorangrepet?
Abubakar Hussain sier: "Før 11. september var jeg bare pakistaner. Etter 11. september så var jeg muslim." Hva tror du han mener med det?
Hvorfor ble religiøs identitet viktigere etter terrorangrepet?
Forskeren Thomas Hegghammer sier at terrorangrepet var med på å skape en tillitskrise mellom en majoritet og en minoritet i Norge. Hva tror du han mener med det?
Diskuter hvilke positive og negative konsekvenser økt fokus på religiøs identitet kan ha i et samfunn.
Ifølge Hegghammer førte terrorangrepet til at folk ble satt i bås etter religion og ikke opprinnelsesland, slik at for eksempel pakistanere var det samme som muslimer. Diskuter:
Hvorfor setter vi mennesker i forskjellige båser?
Hvem er det som bestemmer hva slags båser vi skal bruke når vi plasserer mennesker sammen i ulike grupper?
Utforsk videre: 22. juli 2011
Les artikkelen "Muslimer ble trakassert 22. juli" på NRK fra 2012:
Terrorangrepene i Oslo og på Utøya 22. juli 2011 ble utført av en hvit nordmann med høyreekstreme og anti-muslimske holdninger.
Hvorfor tror du tilfeldige muslimer ble angrepet den dagen terroren skjedde?
Kan det ha en sammenheng med terrorangrepene 11. september 2001?
Hva gjør terrorisme og vold med identitet, fordommer og rasisme?
Oppgave 2. Turban
Se filmen og svar på spørsmålene:
Hva er opprinnelsen til bruken av turban?
Hvilke verdier står turbanen for, ifølge Sumeet Singh?
Hva slags reaksjoner har Sumeet Singh fått av å gå med turban?
Turbanen er identitetsmarkør for mange sikher. Hvilke andre synlige religiøse identitetsmarkører kan vi finne i Norge?
Hvorfor tror du synlige religiøse identitetsmarkører kan vekke negative reaksjoner?
Siden 2010 har sikher arrangert turbandagen i Oslo. Her serveres det blant annet mat, og alle kan prøve en turban. Søk opp bilder av turbandagen på nett. Hvordan tror du en slik festival kan bidra til å minske fordommer og bygge broer mellom ulike grupper i samfunnet?
Utforsk videre
Det er ikke alle sikher som går med turban, og betegnelsen "sikh" refererer både til en sosial, kulturell og religiøs identitet. Les mer om ulike sikh-identiter og grunnen til at mange sikher går med turban i artikkelen "Sikhismen – ulike sikh-identiteter".
Les original på NDLA →
Statuser, backstage og frontstage
Oppgave 1: Statuser
Den sosiale personen består av ulike statuser, for eksempel mor, lege, datter, tennisspiller og så videre. Hvilken status du velger å spille ut, er avhengig av hvilken sammenheng du befinner deg i.
Hvilke tre statuser mener du er dine viktigste og hvorfor? Skrive ned både statusene og begrunnelsene dine.
Spør fem personer i klassen din om det samme, og be dem begrunne svarene sine.
Hva tror du er grunnen til at mange personer på samme skole kan rangere statusene sine forskjellig? Hvilke faktorer er det som spiller inn? Familie, oppvekst, religion, økonomi?
Oppgave 2: Backstage og frontstage
Erving Goffman bruker begrepet inntrykkskontroll for å forklare når mennesker forsøker å kontrollere hva slags inntrykk andre får av dem, og i denne oppgaven skal dere øve på dette.
For å gjøre det skal dere lage tre små rollespill mellom a) en bussjåfør og en passasjer, b) en lege og en pasient, og c) en hotellresepsjonist og en gjest. Men før dere sette i gang må dere gjøre litt forarbeid.
Forarbeid
Sett dere sammen i grupper på seks personer, ett par til hvert rollespill.
Diskuter hvordan en bussjåfør, lege og en hotellresepsjonist burde oppføre seg. Hvilke rammer for oppførsel er det statusen setter? Dere må begrunne argumentene deres. Hvorfor oppfører en bussjåfør/lege/hotellresepsjonist seg på en bestemt måte?
Rollespill
Etter at dere har gjort forarbeidet, lager dere tre korte rollespill som skal vises til resten av klassen. Alle parene skal spilles i to omganger. Først skal bussjåføren/legen/hotellresepsjonisten oppføre seg slik statusen krever. Deretter skal de bryte med de forventningene statusen innebærer. Her kan de som jobber sammen bytte roller, så den som var bussjåføren neste gang er passasjeren, og så videre. I begge omgangene må dere gå backstage for å planlegge hvordan dere skal styre inntrykkene motspilleren (og publikum) får av dere frontstage.
Etterarbeid
Etter at rollespillene er utført, skal dere sette dere sammen igjen for å diskutere hvilken av disse statusene som har det største spillerommet, og hvorfor. Hvilken status åpner for at innehaveren kan forme den mest etter sitt bilde? Argumenter for svarene deres.
Les original på NDLA →
Den sosiale personen består av ulike statuser, for eksempel mor, lege, datter, tennisspiller og så videre. Hvilken status du velger å spille ut, er avhengig av hvilken sammenheng du befinner deg i.
Hvilke tre statuser mener du er dine viktigste og hvorfor? Skrive ned både statusene og begrunnelsene dine.
Spør fem personer i klassen din om det samme, og be dem begrunne svarene sine.
Hva tror du er grunnen til at mange personer på samme skole kan rangere statusene sine forskjellig? Hvilke faktorer er det som spiller inn? Familie, oppvekst, religion, økonomi?
Oppgave 2: Backstage og frontstage
Erving Goffman bruker begrepet inntrykkskontroll for å forklare når mennesker forsøker å kontrollere hva slags inntrykk andre får av dem, og i denne oppgaven skal dere øve på dette.
For å gjøre det skal dere lage tre små rollespill mellom a) en bussjåfør og en passasjer, b) en lege og en pasient, og c) en hotellresepsjonist og en gjest. Men før dere sette i gang må dere gjøre litt forarbeid.
Forarbeid
Sett dere sammen i grupper på seks personer, ett par til hvert rollespill.
Diskuter hvordan en bussjåfør, lege og en hotellresepsjonist burde oppføre seg. Hvilke rammer for oppførsel er det statusen setter? Dere må begrunne argumentene deres. Hvorfor oppfører en bussjåfør/lege/hotellresepsjonist seg på en bestemt måte?
Rollespill
Etter at dere har gjort forarbeidet, lager dere tre korte rollespill som skal vises til resten av klassen. Alle parene skal spilles i to omganger. Først skal bussjåføren/legen/hotellresepsjonisten oppføre seg slik statusen krever. Deretter skal de bryte med de forventningene statusen innebærer. Her kan de som jobber sammen bytte roller, så den som var bussjåføren neste gang er passasjeren, og så videre. I begge omgangene må dere gå backstage for å planlegge hvordan dere skal styre inntrykkene motspilleren (og publikum) får av dere frontstage.
Etterarbeid
Etter at rollespillene er utført, skal dere sette dere sammen igjen for å diskutere hvilken av disse statusene som har det største spillerommet, og hvorfor. Hvilken status åpner for at innehaveren kan forme den mest etter sitt bilde? Argumenter for svarene deres.
Les original på NDLA →
Tilskrevet og ervervet identitet
Oppgave 1
I denne oppgaven skal du lage et tankekart med deg selv i midten. Rundt deg skal du skrive ned det du mener din identitet består av. Det kan for eksempel være mann, elev, håndballspiller, musiker, nordlending, vestlending, nordmann, afghaner, kvinne, gamer og så videre. Forsøk å finne så mange som mulig.
Oppgave 2
I den første oppgaven skrev du ned så mange deler av din identitet som du kunne finne. I denne oppgaven skal du skille de ulike delene inn i ervervede og tilegnede identiteter.
Lag to kolonner. I den ene kolonnen skal du skrive ned de ervervede identitetene, altså, de identitetene du har valgt selv. I den andre kolonnen skal du skrive ned de tilegnede identitetene. Det vil si de identitetene du har fått tilskrevet, enten du vil det eller ikke. Det kan for eksempel være kjønn og etnisitet.
Målet med oppgaven er med andre ord å vite hvilke deler av din identitet du har valgt selv, og hvilke deler du ikke har valgt selv.
Oppgave 3
I fagteksten om identitet får du vite at senmoderne identitet handler om at enhver person kan skape sin egen identitet, blant annet fordi man blir påvirket av flere ulike impulser nå enn hva som var tilfellet tidligere. Noen kan identifisere seg med animekulturen fra Japan, mens andre identifiserer seg med britisk fotballkultur. Årsaken til dette identitetsmangfoldet er at vi har tilgang til utallige inspirasjonskilder gjennom internett, TV, tegneserier og filmer.
Reflekter over hvilke impulser som påvirker din identitet mest. Er det et fotballag, politikk, musikksjangre eller noe annet? Det er fullstendig mulig å bli påvirket av flere kilder enn bare én. Målet er at du skal bli bevisst på hva din identitet består av.
Les original på NDLA →
I denne oppgaven skal du lage et tankekart med deg selv i midten. Rundt deg skal du skrive ned det du mener din identitet består av. Det kan for eksempel være mann, elev, håndballspiller, musiker, nordlending, vestlending, nordmann, afghaner, kvinne, gamer og så videre. Forsøk å finne så mange som mulig.
Oppgave 2
I den første oppgaven skrev du ned så mange deler av din identitet som du kunne finne. I denne oppgaven skal du skille de ulike delene inn i ervervede og tilegnede identiteter.
Lag to kolonner. I den ene kolonnen skal du skrive ned de ervervede identitetene, altså, de identitetene du har valgt selv. I den andre kolonnen skal du skrive ned de tilegnede identitetene. Det vil si de identitetene du har fått tilskrevet, enten du vil det eller ikke. Det kan for eksempel være kjønn og etnisitet.
Målet med oppgaven er med andre ord å vite hvilke deler av din identitet du har valgt selv, og hvilke deler du ikke har valgt selv.
Oppgave 3
I fagteksten om identitet får du vite at senmoderne identitet handler om at enhver person kan skape sin egen identitet, blant annet fordi man blir påvirket av flere ulike impulser nå enn hva som var tilfellet tidligere. Noen kan identifisere seg med animekulturen fra Japan, mens andre identifiserer seg med britisk fotballkultur. Årsaken til dette identitetsmangfoldet er at vi har tilgang til utallige inspirasjonskilder gjennom internett, TV, tegneserier og filmer.
Reflekter over hvilke impulser som påvirker din identitet mest. Er det et fotballag, politikk, musikksjangre eller noe annet? Det er fullstendig mulig å bli påvirket av flere kilder enn bare én. Målet er at du skal bli bevisst på hva din identitet består av.
Les original på NDLA →
Kommunikasjon og samhandling
Å studere hverdagslivet
Å studere hverdagslivet
Hvordan ville du reagert hvis en bekjent eller en fremmed i en hverdagslig samtale med deg stilte seg helt inntil deg? Ville du forsøkt å trekke deg fysisk unna for å få mer plass mellom dere? Ville du sagt fra? Eller ville du tenkt at dette var merkelig, og kanskje litt ubehagelig?
Vi har forventninger til hva som er akseptabel atferd i en rekke dagligdagse situasjoner, og vanligvis tar vi hverdagslivet for gitt. Men nettopp hverdagslivet er interessant for sosiologer og sosialantropologer, for hverdagslivet danner en ramme for vår virkelighet. Hverdagslivet forteller noe om oss – og om samfunnet vi er en del av. Å studere folks hverdagsliv gir oss også en forståelse av samfunnet de er en del av.
Vi kan studere hverdagslivet på ulike måter gjennom å bruke forskjellige sosiologiske perspektiver, og her skal vi se nærmere på ett perspektiv: etnometodologien.
Etnometodologi
Etnometodologer er opptatt av hva mennesker gjør i interaksjonen med andre mennesker. Hverdagslivet betraktes ikke bare som «noe som bare skjer» ubevisst – etnometodologer studerer hvordan mennesker følger normer og skaper mønstre i hverdagslivet sitt.
«Etnometodologi» stammer fra gresk, og ifølge Harold Garfinkel refererer dette til de metodene (metodologier) som mennesker (etnos) bruker i hverdagslig interaksjon (Jacobsen, 2005).
Det er viktig å understreke at etnometodologien ikke betrakter vår sosiale virkelighet som noe fast som bare følger gitte normer – den skapes og endres kontinuerlig gjennom sosial interaksjon. Etnometodologien er opptatt av hva mennesker gjør i form av handling og atferd i gitte sosiale situasjoner, og hva vi gjør når forventninger brytes.
Tenk etter
Tenk gjennom en vanlig dag. Hvordan ser en hverdag ut for deg? Finnes det et mønster?
Harold Garfinkel
I eksempelet innledningsvis bryter den ene parten forventningene til interaksjonen, og med andre ord er dette et eksempel på et normbrudd. Harold Garfinkel regnes som etnometodologiens opphavsmann, og han var kjent for det han kalte bruddeksperimenter – normbrytende eksperimenter. Der testet han ut hva som skjedde når normene ble brutt i en gitt sosial situasjon. Han fikk studentene sine til å gjennomføre forskjellige eksperimenter, som for eksempel å oppføre seg som en gjest i sitt eget hjem overfor de andre familiemedlemmene (Henriksen m.fl., 2017).
Garfinkel forklarte hensikten med sine eksperimenter med at han forsøkte ta utgangspunkt i dagligdagse, velkjente situasjoner, og så spørre «hva kan bli gjort for å skape trøbbel», som igjen ville føre til reaksjoner som eksempelvis forvirring eller skyldfølelse (Garfinkel, 1967). Garfinkel påpekte videre at han strengt tatt heller ville kalle dette «demonstrasjoner», og ikke eksperimenter.
Studer dialogen
Studer denne dialogen (Garfinkel, 1967 – fritt oversatt), der to venner snakker om en annen person som de opplever som irriterende. I denne dialogen bryter B bevisst normene for forventet respons, for å se hvordan A reagerer.
A: Jeg blir sjuk av den fyren!
B: Kan du forklare meg hva som er feil med deg siden du er syk?
A: Fleiper du? Du skjønner hva jeg mener!
B: Vennligst forklar hvor du har vondt.
A: (ser på B med et spørrende uttrykk) Hva går det av deg? Vi snakker aldri på denne måten, gjør vi?
Hensikten med de normbrytende eksperimentene er å vise hva som er akseptabel atferd, og å vise at vi gjennom eksperimentene kan teste ut hva som er rammene for hverdagslige situasjoner. Eksperimentene gjør at vi ser det vi tar for gitt i en dagligdags, sosial situasjon.
I ettertid forlot Garfinkel bruddeksperimentene sine, blant annet fordi han så etiske konsekvenser og fikk kritikk fra dem som ble utsatt for eksperimentene. Noen av eksperimentene hans var ganske ukonvensjonelle (Jacobsen, 2005). Til tross for dette består etnometodologi fortsatt som et perspektiv for å studere hverdagslivets sosiologi, ettersom normbrytende eksperimenter kan gjennomføres på andre måter enn Garfinkels opprinnelige forsøk.
Normbrytende eksperimenter brukes fortsatt i både sosiologi og psykologi (Henriksen m.fl., 2017) og er fortsatt aktuelle for å studere hverdagslivet og sosial interaksjon, men det forutsetter at vi gjennomfører dem på en etisk forsvarlig måte som samfunnsforskere.
Tenk etter
Du har kanskje hørt uttrykket «dance like nobody is watching»? Hva vil skje dersom du spontant kaster deg ut i entusiastisk dans i skolens kantine en tidlig mandag morgen?
Å forstå samfunnet
Alt vi gjør til daglig, alle møtene vi har med andre mennesker i hverdagen, er sosial interaksjon. Etnometodologien prøver å synliggjøre hva denne interaksjonen består av, og hva den betyr – både hva vi gjør, og kanskje spesielt hva vi sier.
For å være del av et samfunn og delta i sosial interaksjon må vi ha kunnskap om normene, og det er gjennom dette vi skaper vår sosiale virkelighet. Med andre ord: Etnometodologer er opptatt av hva vi gjør i vår omgang med hverandre, og av hvilken kunnskap vi tar i bruk når vi samhandler med andre mennesker. En måte å få øye på det vi nærmest ubevisst gjør, kan være å studere hva som skjer når vi gjør noe helt annet enn hva som er forventet i en gitt kontekst.
Det er hverdagsliv det er «mest av», og etnometodologi kan være et nyttig verktøy når vi skal forsøke å forstå samfunnet vi er en del av og det mangfoldet «hverdagsliv» utgjør i et samfunn.
Tips til videre lesning
Vår sosiale virkelighet. En introduksjon til hverdagslivets sosiologi av Henriksen, Levang, Skaar og Tjora.
Kilder
Garfinkel, H. (1967). Studies in Ethnometodology. Polity Press.
Henriksen, I. M., Levang, L. E., Skaar, M. & Tjora, A. (2017). Vår sosiale virkelighet. En introduksjon til hverdagslivets sosiologi. Fagbokforlaget.
Jacobsen, M. H. & Kristiansen, S. (2005). Hverdagslivet. Sociologier om det upåagtede. Hans Reitzels forlag.
Mondada, L., Bänninger, J., Bouaouina, S. A., Camus, L., Gauthier, G., Hänggi, P., Koda, M., Svensson, H. & Tekin, B. S. (2020). Human sociality in the times of the Covid‐19 pandemic: A systematic examination of change in greetings. Journal of Sociolinguistics, https://onlinelibrary.wiley.com/doi/10.1111/josl.12433
Tjora, A. & Skirbekk, S. (2014). Etnometodologi. Hentet 9. desember 2020 fra https://snl.no/etnometodologi
Les original på NDLA →
Hvordan ville du reagert hvis en bekjent eller en fremmed i en hverdagslig samtale med deg stilte seg helt inntil deg? Ville du forsøkt å trekke deg fysisk unna for å få mer plass mellom dere? Ville du sagt fra? Eller ville du tenkt at dette var merkelig, og kanskje litt ubehagelig?
Vi har forventninger til hva som er akseptabel atferd i en rekke dagligdagse situasjoner, og vanligvis tar vi hverdagslivet for gitt. Men nettopp hverdagslivet er interessant for sosiologer og sosialantropologer, for hverdagslivet danner en ramme for vår virkelighet. Hverdagslivet forteller noe om oss – og om samfunnet vi er en del av. Å studere folks hverdagsliv gir oss også en forståelse av samfunnet de er en del av.
Vi kan studere hverdagslivet på ulike måter gjennom å bruke forskjellige sosiologiske perspektiver, og her skal vi se nærmere på ett perspektiv: etnometodologien.
Etnometodologi
Etnometodologer er opptatt av hva mennesker gjør i interaksjonen med andre mennesker. Hverdagslivet betraktes ikke bare som «noe som bare skjer» ubevisst – etnometodologer studerer hvordan mennesker følger normer og skaper mønstre i hverdagslivet sitt.
«Etnometodologi» stammer fra gresk, og ifølge Harold Garfinkel refererer dette til de metodene (metodologier) som mennesker (etnos) bruker i hverdagslig interaksjon (Jacobsen, 2005).
Det er viktig å understreke at etnometodologien ikke betrakter vår sosiale virkelighet som noe fast som bare følger gitte normer – den skapes og endres kontinuerlig gjennom sosial interaksjon. Etnometodologien er opptatt av hva mennesker gjør i form av handling og atferd i gitte sosiale situasjoner, og hva vi gjør når forventninger brytes.
Tenk etter
Tenk gjennom en vanlig dag. Hvordan ser en hverdag ut for deg? Finnes det et mønster?
Harold Garfinkel
I eksempelet innledningsvis bryter den ene parten forventningene til interaksjonen, og med andre ord er dette et eksempel på et normbrudd. Harold Garfinkel regnes som etnometodologiens opphavsmann, og han var kjent for det han kalte bruddeksperimenter – normbrytende eksperimenter. Der testet han ut hva som skjedde når normene ble brutt i en gitt sosial situasjon. Han fikk studentene sine til å gjennomføre forskjellige eksperimenter, som for eksempel å oppføre seg som en gjest i sitt eget hjem overfor de andre familiemedlemmene (Henriksen m.fl., 2017).
Garfinkel forklarte hensikten med sine eksperimenter med at han forsøkte ta utgangspunkt i dagligdagse, velkjente situasjoner, og så spørre «hva kan bli gjort for å skape trøbbel», som igjen ville føre til reaksjoner som eksempelvis forvirring eller skyldfølelse (Garfinkel, 1967). Garfinkel påpekte videre at han strengt tatt heller ville kalle dette «demonstrasjoner», og ikke eksperimenter.
Studer dialogen
Studer denne dialogen (Garfinkel, 1967 – fritt oversatt), der to venner snakker om en annen person som de opplever som irriterende. I denne dialogen bryter B bevisst normene for forventet respons, for å se hvordan A reagerer.
A: Jeg blir sjuk av den fyren!
B: Kan du forklare meg hva som er feil med deg siden du er syk?
A: Fleiper du? Du skjønner hva jeg mener!
B: Vennligst forklar hvor du har vondt.
A: (ser på B med et spørrende uttrykk) Hva går det av deg? Vi snakker aldri på denne måten, gjør vi?
Hensikten med de normbrytende eksperimentene er å vise hva som er akseptabel atferd, og å vise at vi gjennom eksperimentene kan teste ut hva som er rammene for hverdagslige situasjoner. Eksperimentene gjør at vi ser det vi tar for gitt i en dagligdags, sosial situasjon.
I ettertid forlot Garfinkel bruddeksperimentene sine, blant annet fordi han så etiske konsekvenser og fikk kritikk fra dem som ble utsatt for eksperimentene. Noen av eksperimentene hans var ganske ukonvensjonelle (Jacobsen, 2005). Til tross for dette består etnometodologi fortsatt som et perspektiv for å studere hverdagslivets sosiologi, ettersom normbrytende eksperimenter kan gjennomføres på andre måter enn Garfinkels opprinnelige forsøk.
Normbrytende eksperimenter brukes fortsatt i både sosiologi og psykologi (Henriksen m.fl., 2017) og er fortsatt aktuelle for å studere hverdagslivet og sosial interaksjon, men det forutsetter at vi gjennomfører dem på en etisk forsvarlig måte som samfunnsforskere.
Tenk etter
Du har kanskje hørt uttrykket «dance like nobody is watching»? Hva vil skje dersom du spontant kaster deg ut i entusiastisk dans i skolens kantine en tidlig mandag morgen?
Å forstå samfunnet
Alt vi gjør til daglig, alle møtene vi har med andre mennesker i hverdagen, er sosial interaksjon. Etnometodologien prøver å synliggjøre hva denne interaksjonen består av, og hva den betyr – både hva vi gjør, og kanskje spesielt hva vi sier.
For å være del av et samfunn og delta i sosial interaksjon må vi ha kunnskap om normene, og det er gjennom dette vi skaper vår sosiale virkelighet. Med andre ord: Etnometodologer er opptatt av hva vi gjør i vår omgang med hverandre, og av hvilken kunnskap vi tar i bruk når vi samhandler med andre mennesker. En måte å få øye på det vi nærmest ubevisst gjør, kan være å studere hva som skjer når vi gjør noe helt annet enn hva som er forventet i en gitt kontekst.
Det er hverdagsliv det er «mest av», og etnometodologi kan være et nyttig verktøy når vi skal forsøke å forstå samfunnet vi er en del av og det mangfoldet «hverdagsliv» utgjør i et samfunn.
Tips til videre lesning
Vår sosiale virkelighet. En introduksjon til hverdagslivets sosiologi av Henriksen, Levang, Skaar og Tjora.
Kilder
Garfinkel, H. (1967). Studies in Ethnometodology. Polity Press.
Henriksen, I. M., Levang, L. E., Skaar, M. & Tjora, A. (2017). Vår sosiale virkelighet. En introduksjon til hverdagslivets sosiologi. Fagbokforlaget.
Jacobsen, M. H. & Kristiansen, S. (2005). Hverdagslivet. Sociologier om det upåagtede. Hans Reitzels forlag.
Mondada, L., Bänninger, J., Bouaouina, S. A., Camus, L., Gauthier, G., Hänggi, P., Koda, M., Svensson, H. & Tekin, B. S. (2020). Human sociality in the times of the Covid‐19 pandemic: A systematic examination of change in greetings. Journal of Sociolinguistics, https://onlinelibrary.wiley.com/doi/10.1111/josl.12433
Tjora, A. & Skirbekk, S. (2014). Etnometodologi. Hentet 9. desember 2020 fra https://snl.no/etnometodologi
Les original på NDLA →
Film: Ulike perspektiver på bruk av KI-teknologi
Se filmen og svar på spørsmålene
Hva er kunstig intelligens (KI)?
Hva er forskjellen på generell kunstig intelligens og maskinlæring?
Hvordan kan kunstig intelligens brukes for å tilpasse innhold til en bestemt mottaker?
Hvorfor er det viktig at både kvinner og menn deltar i utviklingen av kunstig intelligens?
På hvilken måte kan kunstig intelligens utfordre personvernet vårt?
Hvorfor er det viktig at brukere og politikere er med på å legge premisser for utvikling av kunstig intelligens?
Hvorfor bruker noen forkortelsen AI, mens andre bruker forkortelsen KI om kunstig intelligens?
Filmen over ble laget i 2020, to år før de første store generative språk- og bildemodellene ble lansert. Hva er generativ kunstig intelligens?
Hvordan har kunstig intelligens endret samfunnet etter at denne filmen ble laget?
Hvordan tror du kunstig intelligens vil endre samfunnet framover?
Les original på NDLA →
Hva er kunstig intelligens (KI)?
Hva er forskjellen på generell kunstig intelligens og maskinlæring?
Hvordan kan kunstig intelligens brukes for å tilpasse innhold til en bestemt mottaker?
Hvorfor er det viktig at både kvinner og menn deltar i utviklingen av kunstig intelligens?
På hvilken måte kan kunstig intelligens utfordre personvernet vårt?
Hvorfor er det viktig at brukere og politikere er med på å legge premisser for utvikling av kunstig intelligens?
Hvorfor bruker noen forkortelsen AI, mens andre bruker forkortelsen KI om kunstig intelligens?
Filmen over ble laget i 2020, to år før de første store generative språk- og bildemodellene ble lansert. Hva er generativ kunstig intelligens?
Hvordan har kunstig intelligens endret samfunnet etter at denne filmen ble laget?
Hvordan tror du kunstig intelligens vil endre samfunnet framover?
Les original på NDLA →
Flashmob som bruddeksperiment
Hvordan reagerer vi når noe uventet skjer i en dagligdags situasjon? Hva skjer når noen bryter normene for hva som vanligvis skjer på et offentlig sted?
I denne oppgaven skal du se nærmere på dette – og reflektere over hva normbrudd betyr for sosial interaksjon. Bruddeksperimenter ble opprinnelig anvendt av sosiologen og etnometodologen Harold Garfinkel, og hensikten med dem er å se hva normer betyr for sosial interaksjon.
Du kjenner kanskje til ordet flashmob? Det dreier seg om at en gruppe mennesker dukker opp på et offentlig sted og danser, synger eller gjør noe som vanligvis ikke skjer der – og så fordufter like raskt som de kom. Det er ofte humoristisk, men en flashmob kan også være et virkemiddel for politisk aktivisme.
Flashmober kan også brukes som bruddeksperiment. Blant annet prøvde sosiologistudenter ved NTNU dette ut som del av undervisningen. Her fikk de testet ut hva som skjer når normer blir brutt.
Oppgave 1
Hvilke normer gjelder når man er på en buss eller T-bane?
Se filmen. Hvilke reaksjoner skaper denne flashmoben?
Hvilke normer mener du ble brutt i filmen?
Var det flest positive eller negative reaksjoner? Hvordan reagerte folk på akkurat denne måten å gjennomføre en flashmob på, og hva kan årsaken være til det?
Om filmen fra KøbenhavnCopenhagen Phil (Sjællands symfoniorkester) overrasket reisende med en flashmob. Medlemmene i orkesteret sto spredt blant de reisende i vognen, og brøt så spontant ut i «Morgenstemning» fra Griegs Peer Gynt.
Oppgave 2
Diskuter i grupper eller i klassen: Hvilke etiske retningslinjer må man ivareta som samfunnsforsker?
Diskuter i grupper eller i klassen: Hvilke etiske dilemmaer kan bruddeksperimenter medføre, enten det er i form av flashmob eller noe annet?
Studer punkt 5–8 under B, «hensyn til personer», i Forskningsetiske retningslinjer for samfunnsvitenskap. Diskuter deretter hvordan bruddeksperimenter kan gjennomføres samtidig som forskningsetiske retningslinjer ivaretas.
Forslag til klasseoppgave: Gjennomfør et bruddeksperiment i form av en flashmob der dere synger en sang på en åpen arena, som en park eller torg. Til diskusjon i klassen etterpå: Hva fant dere ut om normer og normbrudd som følge av dette?
Les original på NDLA →
I denne oppgaven skal du se nærmere på dette – og reflektere over hva normbrudd betyr for sosial interaksjon. Bruddeksperimenter ble opprinnelig anvendt av sosiologen og etnometodologen Harold Garfinkel, og hensikten med dem er å se hva normer betyr for sosial interaksjon.
Du kjenner kanskje til ordet flashmob? Det dreier seg om at en gruppe mennesker dukker opp på et offentlig sted og danser, synger eller gjør noe som vanligvis ikke skjer der – og så fordufter like raskt som de kom. Det er ofte humoristisk, men en flashmob kan også være et virkemiddel for politisk aktivisme.
Flashmober kan også brukes som bruddeksperiment. Blant annet prøvde sosiologistudenter ved NTNU dette ut som del av undervisningen. Her fikk de testet ut hva som skjer når normer blir brutt.
Oppgave 1
Hvilke normer gjelder når man er på en buss eller T-bane?
Se filmen. Hvilke reaksjoner skaper denne flashmoben?
Hvilke normer mener du ble brutt i filmen?
Var det flest positive eller negative reaksjoner? Hvordan reagerte folk på akkurat denne måten å gjennomføre en flashmob på, og hva kan årsaken være til det?
Om filmen fra KøbenhavnCopenhagen Phil (Sjællands symfoniorkester) overrasket reisende med en flashmob. Medlemmene i orkesteret sto spredt blant de reisende i vognen, og brøt så spontant ut i «Morgenstemning» fra Griegs Peer Gynt.
Oppgave 2
Diskuter i grupper eller i klassen: Hvilke etiske retningslinjer må man ivareta som samfunnsforsker?
Diskuter i grupper eller i klassen: Hvilke etiske dilemmaer kan bruddeksperimenter medføre, enten det er i form av flashmob eller noe annet?
Studer punkt 5–8 under B, «hensyn til personer», i Forskningsetiske retningslinjer for samfunnsvitenskap. Diskuter deretter hvordan bruddeksperimenter kan gjennomføres samtidig som forskningsetiske retningslinjer ivaretas.
Forslag til klasseoppgave: Gjennomfør et bruddeksperiment i form av en flashmob der dere synger en sang på en åpen arena, som en park eller torg. Til diskusjon i klassen etterpå: Hva fant dere ut om normer og normbrudd som følge av dette?
Les original på NDLA →
Hatprat? Hatytringer?
Oppgave 1
Se filmen (lengde 8:23) og jobb med oppgavene under.
Det er ofte diskusjon om hva som er forskjellen mellom fornærmelser og hatefulle ytringer, og hvordan ytringsfrihet kan defineres. Hva mener du kan betegnes som hatefulle ytringer? Kan du gi noen eksempler?
Anna Birgitta Nilsen, professor og forfatter av "Hatprat", sier noe om hva hatefulle ytringer kan karakteriseres som. Hva er det hun peker på når vi skal definere og forklare hva hatefulle ytringer er? Nilsen påpeker også at hatytringer er en utfordring for demokratiet. Hva betyr det, ifølge Nilsen?
Politiets nettpatrulje er en viktig instans i arbeidet mot hatytringer, og i videoen forklarer de hvordan de jobber aktivt mot hatytringer i sin rolle. Hvordan jobber politiet? Hva kan konsekvensene av hatytringer bli når politiet følger opp ulike saker?
Oppgave 2
Det finnes mange informasjonsressurser om dette emnet. En av dem er:
Bufdir: Informasjonsside om hatytringer
Les artikkelen "Hva er hatytringer?" på informasjonssida i lenken over. Hvordan defineres hatytringer? Hvilke kjennetegn har slike ytringer, ifølge denne teksten?
Les straffelovens § 185 om hatefulle ytringer og minst to av de relevante avgjørelsene fra Høyesterett som er nevnt på Bufdir sin side. Hvor går grensen mellom hva som regnes som hatefulle ytringer, og hva som omfattes av ytringsfriheten?
Finnes det eksempler på ytringer som ikke er ulovlige, men som er moralsk forkastelige, mener dere?
Les original på NDLA →
Se filmen (lengde 8:23) og jobb med oppgavene under.
Det er ofte diskusjon om hva som er forskjellen mellom fornærmelser og hatefulle ytringer, og hvordan ytringsfrihet kan defineres. Hva mener du kan betegnes som hatefulle ytringer? Kan du gi noen eksempler?
Anna Birgitta Nilsen, professor og forfatter av "Hatprat", sier noe om hva hatefulle ytringer kan karakteriseres som. Hva er det hun peker på når vi skal definere og forklare hva hatefulle ytringer er? Nilsen påpeker også at hatytringer er en utfordring for demokratiet. Hva betyr det, ifølge Nilsen?
Politiets nettpatrulje er en viktig instans i arbeidet mot hatytringer, og i videoen forklarer de hvordan de jobber aktivt mot hatytringer i sin rolle. Hvordan jobber politiet? Hva kan konsekvensene av hatytringer bli når politiet følger opp ulike saker?
Oppgave 2
Det finnes mange informasjonsressurser om dette emnet. En av dem er:
Bufdir: Informasjonsside om hatytringer
Les artikkelen "Hva er hatytringer?" på informasjonssida i lenken over. Hvordan defineres hatytringer? Hvilke kjennetegn har slike ytringer, ifølge denne teksten?
Les straffelovens § 185 om hatefulle ytringer og minst to av de relevante avgjørelsene fra Høyesterett som er nevnt på Bufdir sin side. Hvor går grensen mellom hva som regnes som hatefulle ytringer, og hva som omfattes av ytringsfriheten?
Finnes det eksempler på ytringer som ikke er ulovlige, men som er moralsk forkastelige, mener dere?
Les original på NDLA →
Kan hatprat forebygges?
Ta utgangspunkt i artikkelen Hatprat i klasserommet fra 22.juli-senteret.
Drøft i klassen eller i gruppe:
Forfatteren av artikkelen stiller spørsmålet "Hva må til for å bygge en kultur der hatprat ikke blir møtt med "likes" og stille aksept, men med motargumenter og fordømmelse?". Ta utgangspunkt i fagbegreper som sosialiseringsprosess, normer, internalisering, primærsosialisering, sekundærsosialisering og referansegruppe, og forsøk å svare på forfatterens spørsmål.
Forfatteren sier videre: "Standarder og regler for samhandling som etableres der (klasserom/skole) kan spre seg, både på og utenfor nettet". Drøft og foreslå standarder og regler som skal gjelde i din klasse og/eller skole.
Les original på NDLA →
Drøft i klassen eller i gruppe:
Forfatteren av artikkelen stiller spørsmålet "Hva må til for å bygge en kultur der hatprat ikke blir møtt med "likes" og stille aksept, men med motargumenter og fordømmelse?". Ta utgangspunkt i fagbegreper som sosialiseringsprosess, normer, internalisering, primærsosialisering, sekundærsosialisering og referansegruppe, og forsøk å svare på forfatterens spørsmål.
Forfatteren sier videre: "Standarder og regler for samhandling som etableres der (klasserom/skole) kan spre seg, både på og utenfor nettet". Drøft og foreslå standarder og regler som skal gjelde i din klasse og/eller skole.
Les original på NDLA →
Kommunikasjon før og nå
Kommunikasjon i endring
Se filmen under (lengde 4:07) og jobb med oppgavene.
Oppgaver
Lag ei tidslinje som viser de viktigste teknologiske oppfinnelsene som har endret vår måte å kommunisere på. Bruk opplysninger fra filmen, og søk opp andre kilder for å finne ut hvor og når oppfinnelsene kom.
Lag ei liste over de tre oppfinnelsene du mener har ført til de største endringene i måten vi kommuniserer på. Forklar hvorfor du har valgt disse tre.
I filmen snakkes det om at i dag er vi alle redaktører. Finn ut hva som er forskjellen på redaksjonelle og ikke-redaksjonelle medier. Diskuter om også enkeltpersoner har redaktøransvar for det de publiserer i forskjellige kanaler.
Hva slags ansvar har du og jeg som publiserer ting på blogger og sosiale medier? Klarer du å finne ut hvilke lover en må forholde seg til når en publiserer innhold på sosiale medier? Kan du for eksempel legge ut bilder av andre personer uten samtykke? Hvilke lover må de redaksjonelle mediene forholde seg til?
Les original på NDLA →
Se filmen under (lengde 4:07) og jobb med oppgavene.
Oppgaver
Lag ei tidslinje som viser de viktigste teknologiske oppfinnelsene som har endret vår måte å kommunisere på. Bruk opplysninger fra filmen, og søk opp andre kilder for å finne ut hvor og når oppfinnelsene kom.
Lag ei liste over de tre oppfinnelsene du mener har ført til de største endringene i måten vi kommuniserer på. Forklar hvorfor du har valgt disse tre.
I filmen snakkes det om at i dag er vi alle redaktører. Finn ut hva som er forskjellen på redaksjonelle og ikke-redaksjonelle medier. Diskuter om også enkeltpersoner har redaktøransvar for det de publiserer i forskjellige kanaler.
Hva slags ansvar har du og jeg som publiserer ting på blogger og sosiale medier? Klarer du å finne ut hvilke lover en må forholde seg til når en publiserer innhold på sosiale medier? Kan du for eksempel legge ut bilder av andre personer uten samtykke? Hvilke lover må de redaksjonelle mediene forholde seg til?
Les original på NDLA →
Kommunikasjon og teknologi
Se film
Se filmen (lengde 2:15) og jobb med oppgaven under.
Skriv om sosiale medier
Skriv en kort tekst (100–200 ord) der du beskriver hva som har endret seg i måten vi kommuniserer på etter at vi fikk sosiale medier. Bruk disse begrepene fra Erving Goffmann i teksten:
status
rolle
rollespill
frontstage
backstage
selvpresentasjon
Du kan lese mer om begrepene i disse to artiklene på NDLA:
"Erving Goffmans rollespill"
"Selvpresentasjon og identitet"
Diskuter
I filmen blir det sagt at "vi er alle med i et globalt eksperiment" i forbindelse med at vi har fått helt nye måter å kommunisere på.
Hva menes med det?
Er det noe som skiller internett og sosiale medier fra tidligere teknologisk utvikling?
Er det riktig å si at vi er med i et globalt eksperiment?
Les original på NDLA →
Se filmen (lengde 2:15) og jobb med oppgaven under.
Skriv om sosiale medier
Skriv en kort tekst (100–200 ord) der du beskriver hva som har endret seg i måten vi kommuniserer på etter at vi fikk sosiale medier. Bruk disse begrepene fra Erving Goffmann i teksten:
status
rolle
rollespill
frontstage
backstage
selvpresentasjon
Du kan lese mer om begrepene i disse to artiklene på NDLA:
"Erving Goffmans rollespill"
"Selvpresentasjon og identitet"
Diskuter
I filmen blir det sagt at "vi er alle med i et globalt eksperiment" i forbindelse med at vi har fått helt nye måter å kommunisere på.
Hva menes med det?
Er det noe som skiller internett og sosiale medier fra tidligere teknologisk utvikling?
Er det riktig å si at vi er med i et globalt eksperiment?
Les original på NDLA →
Likestilling og medier
I denne oppgaven skal du lytte til podkasten Kjønnsavdelingen. Episode 2 - Media (soundcloud.com).
Lytt til podkastens første del, og finn ut hva forskerne sier om spørsmålene under. Elisabeth Eide snakker fra starten av podkasten og fram til 15:38, og Aina Landsverk Hagen snakker fra 16:28 til 27:55.
Oppgave 1
Elisabeth Eide er professor og medieforsker. Hun har forsket på hvordan mediene framstiller kjønn, og om det er likestilling i mediene.
Hvordan framstilles kjønn i mediene, ifølge professor og medieforsker Elisabeth Eide?
Hva mener hun er konsekvensene av hvordan mediene framstiller kjønn?
Hva mener hun kan gjøres for å fremme likestilling i mediene?
Oppgave 2
Aina Landsverk Hagen er sosialantropolog og forsker på netthets i mediene.
Hvor omfattende mener hun netthetsproblematikk er?
Hva påpeker hun er konsekvensene av netthets?
Hva mener hun er gode tiltak for å håndtere netthets for dem som blir utsatt for det?
I podkasten brukte forskerne uttrykk som feminisme, dagsorden, minoritetsmarkør, "sportifisering", seksualisert mobbing, ytringsskade, triggertema og hersketeknikk.
Forklar hva som menes med disse utrykkene.
Oppgave 3
Skriv et leserinnlegg med overskriften "Likestilling i mediene?" fra ditt ståsted som ung voksen. Argumenter for hvordan dette påvirker deg, og drøft hva du mener må til for å fremme likestilling i mediene.
Les original på NDLA →
Lytt til podkastens første del, og finn ut hva forskerne sier om spørsmålene under. Elisabeth Eide snakker fra starten av podkasten og fram til 15:38, og Aina Landsverk Hagen snakker fra 16:28 til 27:55.
Oppgave 1
Elisabeth Eide er professor og medieforsker. Hun har forsket på hvordan mediene framstiller kjønn, og om det er likestilling i mediene.
Hvordan framstilles kjønn i mediene, ifølge professor og medieforsker Elisabeth Eide?
Hva mener hun er konsekvensene av hvordan mediene framstiller kjønn?
Hva mener hun kan gjøres for å fremme likestilling i mediene?
Oppgave 2
Aina Landsverk Hagen er sosialantropolog og forsker på netthets i mediene.
Hvor omfattende mener hun netthetsproblematikk er?
Hva påpeker hun er konsekvensene av netthets?
Hva mener hun er gode tiltak for å håndtere netthets for dem som blir utsatt for det?
I podkasten brukte forskerne uttrykk som feminisme, dagsorden, minoritetsmarkør, "sportifisering", seksualisert mobbing, ytringsskade, triggertema og hersketeknikk.
Forklar hva som menes med disse utrykkene.
Oppgave 3
Skriv et leserinnlegg med overskriften "Likestilling i mediene?" fra ditt ståsted som ung voksen. Argumenter for hvordan dette påvirker deg, og drøft hva du mener må til for å fremme likestilling i mediene.
Les original på NDLA →
Personlig mediert kommunikasjon
Medierte samtaler
Har du noen gang tenkt på hvordan folk kommuniserte da foreldrene dine vokste opp? Hvordan kunne de i det hele tatt omgås vennene sine uten mobiltelefon og internettilgang?
Den nye interaktive teknologien som vi fikk tilgang til på 2000-tallet, har forandret måten vi kommuniserer med hverandre på. I dag møter du vennene dine like ofte via sosiale medier som som i kantina. Skype gir bestemor mulighet til å møte barnebarna ansikt til ansikt hver dag, selv om de bor milevis fra hverandre. I arbeidslivet erstattes møter og tjenestereiser av kommunikasjon via e-post, fildeling og nettbaserte konferansetjenester.
Personlig kommunikasjon ved hjelp av teknologiske medier kalles personlig mediert kommunikasjon. Dette er en mellomform mellom vanlig personlig kommunikasjon og massekommunikasjon, både fordi budskapet formidles via et medium, og fordi deler av den personlige kommunikasjonen også er tilgjengelig for andre enn adressaten.
Nye kommunikative regler
Det har etter hvert oppstått egne kommunikative regler for personlig mediert kommunikasjon, tilsvarende de kommunikative reglene som gjelder for samtaler ansikt til ansikt. Skriftlige meddelelse på sosiale medier og SMS-er er preget av et muntlig språk som understreker nærhet og vennskap. Ord og uttrykk forkortes for å spare tid. Innholdet har gjerne en uformell karakter, der det refereres til personlige opplevelser og erfaringer.
Tilbakemelding blir ofte gitt i korte kommentarer, eller ved hjelp av "likes" og smilefjes. Du har sikkert kjent den kriblende følelsen når et lite rødt ikon på Facebook-sida di viser at 15 personer har kommentert statusen din. Slike tilbakemeldinger "smører" kommunikasjonen og fungerer på samme måte som når den du snakker med, smiler og nikker.
Teknologi skaper avstand. En skyggeside ved personlig mediert kommunikasjon er at det kan virke som om terskelen er lavere for ekstreme ytringer. Mye tyder også på at den sperren vi vanligvis har mot å sjikanere andre mennesker, blir borte. Vi ser ikke hvor lei seg de vi rammer blir, og vi slipper å bli konfrontert med andres avsky mot måten vi oppfører oss på.
Påvirker massekommunikasjon
Mediert personlig kommunikasjon endrer også betingelsene for massekommunikasjon. Interaktiv teknologi gjør at tradisjonelle medier i dag får direkte tilbakemelding (feedback) fra mottakerne via kommentarer og diskusjonssider.
Mottakerne deler også informasjon med redaksjonene i form av bilder og videoopptak som sendes fra mobil, eller korte meldinger på Twitter. Slik kan brukerne direkte påvirke det budskapet massemediene formidler. Dette kalles borgerjournalistikk.
Les original på NDLA →
Har du noen gang tenkt på hvordan folk kommuniserte da foreldrene dine vokste opp? Hvordan kunne de i det hele tatt omgås vennene sine uten mobiltelefon og internettilgang?
Den nye interaktive teknologien som vi fikk tilgang til på 2000-tallet, har forandret måten vi kommuniserer med hverandre på. I dag møter du vennene dine like ofte via sosiale medier som som i kantina. Skype gir bestemor mulighet til å møte barnebarna ansikt til ansikt hver dag, selv om de bor milevis fra hverandre. I arbeidslivet erstattes møter og tjenestereiser av kommunikasjon via e-post, fildeling og nettbaserte konferansetjenester.
Personlig kommunikasjon ved hjelp av teknologiske medier kalles personlig mediert kommunikasjon. Dette er en mellomform mellom vanlig personlig kommunikasjon og massekommunikasjon, både fordi budskapet formidles via et medium, og fordi deler av den personlige kommunikasjonen også er tilgjengelig for andre enn adressaten.
Nye kommunikative regler
Det har etter hvert oppstått egne kommunikative regler for personlig mediert kommunikasjon, tilsvarende de kommunikative reglene som gjelder for samtaler ansikt til ansikt. Skriftlige meddelelse på sosiale medier og SMS-er er preget av et muntlig språk som understreker nærhet og vennskap. Ord og uttrykk forkortes for å spare tid. Innholdet har gjerne en uformell karakter, der det refereres til personlige opplevelser og erfaringer.
Tilbakemelding blir ofte gitt i korte kommentarer, eller ved hjelp av "likes" og smilefjes. Du har sikkert kjent den kriblende følelsen når et lite rødt ikon på Facebook-sida di viser at 15 personer har kommentert statusen din. Slike tilbakemeldinger "smører" kommunikasjonen og fungerer på samme måte som når den du snakker med, smiler og nikker.
Teknologi skaper avstand. En skyggeside ved personlig mediert kommunikasjon er at det kan virke som om terskelen er lavere for ekstreme ytringer. Mye tyder også på at den sperren vi vanligvis har mot å sjikanere andre mennesker, blir borte. Vi ser ikke hvor lei seg de vi rammer blir, og vi slipper å bli konfrontert med andres avsky mot måten vi oppfører oss på.
Påvirker massekommunikasjon
Mediert personlig kommunikasjon endrer også betingelsene for massekommunikasjon. Interaktiv teknologi gjør at tradisjonelle medier i dag får direkte tilbakemelding (feedback) fra mottakerne via kommentarer og diskusjonssider.
Mottakerne deler også informasjon med redaksjonene i form av bilder og videoopptak som sendes fra mobil, eller korte meldinger på Twitter. Slik kan brukerne direkte påvirke det budskapet massemediene formidler. Dette kalles borgerjournalistikk.
Les original på NDLA →
Reflekter og diskuter om "hatefulle ytringer"
Refleksjons- og diskusjonsoppgave om "hatefulle ytringer"
Les original på NDLA →
Les original på NDLA →
Sosiale medier – venn eller fiende?
I denne oppgaven skal du reflektere, argumentere og drøfte konsekvenser av sosiale medier i dagens samfunn.
Oppgave 1 – reflekter og argumenter
Jobb først på egen hånd, og reflekter over spørsmålet: Kan bruk av sosiale medier være både positivt og negativt? Noter ned tre argumenter for hva som kan være positivt og tre argumenter for hva som kan være negativt.
Sitt i grupper på tre til fire, og sammenlign argumentene deres. Sorter argumentene deres i to kolonner: en kolonne som vektlegger det som er positivt, og en kolonne som vektlegger det som er negativt ved sosiale medier.
Diskuter om noen argumenter er ganske like, og omformuler eventuelt de argumentene som uttrykker samme mening til ett hovedargument. Velg deretter i fellesskap seks argumenter – tre for og tre mot – som er svar på spørsmålet i oppgave a. Noter ned argumentene dere har blitt enige om i en felles liste eller et dokument. Ha argumentene i kolonner slik dere gjorde i oppgave 1b.
Oppgave 2 – vurder ulike kilder
Skumles og vurder kildene som det er referert til i punktene under. Dere kan fordele tekstene mellom dere i gruppa, slik at hver enkelt gjengir kort de viktigste punktene fra innholdet sin tildelte tekst og vurderer kildene. Her kan dere bruke TONE når dere vurderer kildene.
Kildene du skal vurdere, er disse:
Forskeren Arild Bergh viser til at sosiale medier er blitt et våpen som kan brukes til å spre desinformasjon, og som gir ulike aktører makt over flere samfunnsforhold.
På den andre siden har forskeren Fulvio Castellaci publisert en studie som viser at til tross for at bruk av sosiale medier kan ha negative konsekvenser, kan riktig bruk gjøre oss lykkeligere.
Jaron Lanier, en amerikansk informatiker, hevder sosiale medier og algoritmene de er bygd opp av, manipulerer oss og gjør oss avhengige, og at vi vil få et bedre liv uten dem. Lanier refererer til dette som «buret som er med oss overalt» – og han har også skrevet boka 10 argumenter for å slette sosiale medier nå.
Drøft i gruppa: Hvilke argumenter vil dere føye til listen dere skrev i oppgave 1, etter å ha lest og vurdert kildene? Legg ett eller to argumenter fra de tre kildene i hver kolonne på listen deres.
Jaron Laniers ti argumenter(Utdrag fra 10 argumenter for å slette sosiale medier nå. )
1. Du er i ferd med å miste din frie vilje.
2. Å slutte med sosiale medier er den mest målrettede metoden for å motstå galskapen i vår tid.
3. Sosiale medier gjør deg til en drittsekk.
4. Sosiale medier undergraver sannheten.
5. Sosiale medier gjør at det du sier, blir meningsløst.
6. Sosiale medier ødelegger dine empatiske evner.
7. Sosiale medier gjør deg ulykkelig.
8. Sosiale medier vil ikke at du skal ha økonomisk verdighet.
9. Sosiale medier gjør politikk umulig.
10. Sosiale medier hater sjelen din.
Lanier, J. (2019). 10 argumenter for å slette sosiale medier nå. Oslo: Res Publica.
Oppgave 3 – drøft
Se filmen om algoritmer.
Etter å ha sett filmen, drøft i gruppa hvordan algoritmer påvirker og styrer hva vi ser og gjør via sosiale medier.
Er det flere argumenter dere vil føye til på listen etter å ha sett filmen om algoritmer? Føy til nye argumenter i de ulike kolonnene.
Lagre og del listen med argumenter slik at alle i gruppa har en egen kopi. Den kan dere bruke i oppgave 4.
Oppgave 4 – argumenter
Skriv en argumenterende tekst på cirka 500 ord – ta utgangspunkt i minst tre av argumentene dere har jobbet med i oppgave 1–3. Du velger tittel selv.
Tips: Bruk femavsnittsmetoden for å bygge opp teksten din!
Les original på NDLA →
Oppgave 1 – reflekter og argumenter
Jobb først på egen hånd, og reflekter over spørsmålet: Kan bruk av sosiale medier være både positivt og negativt? Noter ned tre argumenter for hva som kan være positivt og tre argumenter for hva som kan være negativt.
Sitt i grupper på tre til fire, og sammenlign argumentene deres. Sorter argumentene deres i to kolonner: en kolonne som vektlegger det som er positivt, og en kolonne som vektlegger det som er negativt ved sosiale medier.
Diskuter om noen argumenter er ganske like, og omformuler eventuelt de argumentene som uttrykker samme mening til ett hovedargument. Velg deretter i fellesskap seks argumenter – tre for og tre mot – som er svar på spørsmålet i oppgave a. Noter ned argumentene dere har blitt enige om i en felles liste eller et dokument. Ha argumentene i kolonner slik dere gjorde i oppgave 1b.
Oppgave 2 – vurder ulike kilder
Skumles og vurder kildene som det er referert til i punktene under. Dere kan fordele tekstene mellom dere i gruppa, slik at hver enkelt gjengir kort de viktigste punktene fra innholdet sin tildelte tekst og vurderer kildene. Her kan dere bruke TONE når dere vurderer kildene.
Kildene du skal vurdere, er disse:
Forskeren Arild Bergh viser til at sosiale medier er blitt et våpen som kan brukes til å spre desinformasjon, og som gir ulike aktører makt over flere samfunnsforhold.
På den andre siden har forskeren Fulvio Castellaci publisert en studie som viser at til tross for at bruk av sosiale medier kan ha negative konsekvenser, kan riktig bruk gjøre oss lykkeligere.
Jaron Lanier, en amerikansk informatiker, hevder sosiale medier og algoritmene de er bygd opp av, manipulerer oss og gjør oss avhengige, og at vi vil få et bedre liv uten dem. Lanier refererer til dette som «buret som er med oss overalt» – og han har også skrevet boka 10 argumenter for å slette sosiale medier nå.
Drøft i gruppa: Hvilke argumenter vil dere føye til listen dere skrev i oppgave 1, etter å ha lest og vurdert kildene? Legg ett eller to argumenter fra de tre kildene i hver kolonne på listen deres.
Jaron Laniers ti argumenter(Utdrag fra 10 argumenter for å slette sosiale medier nå. )
1. Du er i ferd med å miste din frie vilje.
2. Å slutte med sosiale medier er den mest målrettede metoden for å motstå galskapen i vår tid.
3. Sosiale medier gjør deg til en drittsekk.
4. Sosiale medier undergraver sannheten.
5. Sosiale medier gjør at det du sier, blir meningsløst.
6. Sosiale medier ødelegger dine empatiske evner.
7. Sosiale medier gjør deg ulykkelig.
8. Sosiale medier vil ikke at du skal ha økonomisk verdighet.
9. Sosiale medier gjør politikk umulig.
10. Sosiale medier hater sjelen din.
Lanier, J. (2019). 10 argumenter for å slette sosiale medier nå. Oslo: Res Publica.
Oppgave 3 – drøft
Se filmen om algoritmer.
Etter å ha sett filmen, drøft i gruppa hvordan algoritmer påvirker og styrer hva vi ser og gjør via sosiale medier.
Er det flere argumenter dere vil føye til på listen etter å ha sett filmen om algoritmer? Føy til nye argumenter i de ulike kolonnene.
Lagre og del listen med argumenter slik at alle i gruppa har en egen kopi. Den kan dere bruke i oppgave 4.
Oppgave 4 – argumenter
Skriv en argumenterende tekst på cirka 500 ord – ta utgangspunkt i minst tre av argumentene dere har jobbet med i oppgave 1–3. Du velger tittel selv.
Tips: Bruk femavsnittsmetoden for å bygge opp teksten din!
Les original på NDLA →
Sosial interaksjon, kommunikasjon og teknologi
Sosial interaksjon og kommunikasjon
Tenk på hva som skjer når du snakker med noen ansikt til ansikt. Kanskje smiler du, hever et øyebryn eller nikker. Kanskje gestikulerer du for å understreke et poeng i det du sier. Kommunikasjon handler ikke bare om hva du sier, men også om hvordan du sier det, om alt det vi også formidler på andre måter enn gjennom språket.
I sosiologien snakker vi gjerne om «sosial interaksjon» som samhandling. Sosial interaksjon er samspill eller vekselvirkning mellom to eller flere aktører som er i aktivitet med hverandre (Noack og Tjora, 2018). Kommunikasjon stammer fra det latinske «communicare», som betyr å gjøre noe felles. Kommunikasjon – både verbal og ikke-verbal – er en del av sosial interaksjon.
Ikke-verbal kommunikasjon er ansiktsuttrykk og gestikulering, det som vi ofte tenker på som kroppsspråk. Verbal kommunikasjon er språk. I sosial interaksjon – i møter med og mellom mennesker – bruker vi ofte begge formene.
Både ikke-verbal og verbal kommunikasjon er kulturelt betinget. Det betyr at hvordan vi tolker og bruker det, varierer mellom ulike kulturer. I norsk kultur oppfatter vi for eksempel «tommel opp» som «bra» eller «ok», mens i en annen kultur uttrykker dette noe upassende og nedverdigende.
Teknologi, kommunikasjon og sosial interaksjon
Mye av vår daglige kommunikasjon skjer nå via sosiale medier, apper, e-post og internett. Vi har undervisning, møter og sosiale treffpunkt via skjerm. Et digitalt samfunn har ført til nye kommunikasjonsmønstre og kommunikasjonsformer, og det igjen påvirker sosial interaksjon. Dette kan ha både fordeler og ulemper. For eksempel kan kommunikasjon og interaksjon via sosiale medier bidra til at du kommer i kontakt med flere som deler dine interesser, men det kan også føre til kroppspress og digital mobbing.
Teknologi og kommunikasjon handler ikke bare om kommunikasjonskanaler i form av apper, men også om hvordan teknologi blir bygd opp og anvendt. Dette kan få konsekvenser på flere ulike nivåer: for deg som individ, for organisasjoner i samfunnet, og ikke minst for storsamfunnet. Tenk for eksempel på hvordan du kommuniserte og samhandlet med andre da skolene ble fysisk stengt i mars 2020. Fra å være på skolen, i et klasserom, ble klasserommene «digitale». Dette berørte deg i stor grad som individ, men det berørte også skolene og storsamfunnet som helhet, idet all interaksjon rundt undervisningen måtte være via teknologiske verktøy.
I filmen under (lengde 2:15) får du noen eksempler på hvordan smarttelefonen og internett har påvirket hvordan vi kommuniserer med hverandre.
Til refleksjon
Hva mener du er de viktigste forskjellene mellom å møtes «ansikt til ansikt» og å møtes bare via en skjerm? Hvordan påvirker det sosial interaksjon og kommunikasjon?
Teorier om sosial interaksjon
Begrepet «mikrososiologi» ble tatt i bruk av sosiologen Harold Garfinkel, og han anses også som grunnleggeren av etnometodologien. Etnometodologer er opptatt av hva mennesker gjør i sin omgang med hverandre og hvilke praksiser de tar i bruk i interaksjonen med andre mennesker, og dette omfatter også hvordan vi snakker sammen – altså kommunikasjonsmønstre. Etnometodologien forsøker finne svar på «den ekstraordinære organisering av det ordinære liv» – altså hverdagslivet. Hverdagslivet er ikke bare noe som skjer – mennesker følger normer og skaper mønster – det alminnelige hverdagslivet settes under lupen og studeres i etnometodologien. Garfinkel studerte blant annet hva som skjedde når man ikke responderte som forventet i dagligdags samtale.
Sosiologen Erwing Goffman studerte også sosial interaksjon, og han brukte begreper fra teaterverdenen i sin analyse av «vårt rollespill til daglig». Vi lever livet som på en scene, hvor rollene vi har «frontstage» – på scenen – skiller seg fra rollene vi har «backstage». Det vi presenterer «frontstage», vil som oftest være noe helt annet enn det vi presenterer «backstage». Når du planlegger hvordan profilen din skal framstå på for eksempel Instagram, eller når du chatter med noen via Snapchat, er dette «backstage», mens det du faktisk legger ut og sier, er «frontstage». Du presenterer deg selv som på en scene.
Antropologen Edward T. Hall var opptatt av ikke-verbal kommunikasjon og utviklet en teori om fire ulike soner. Her tok han for seg fysisk avstand i sosial interaksjon, med utgangspunkt i vestlig kultur.
Hall kalte dette «proxemics» – studiet av hvordan fysisk avstand påvirker kommunikasjon og sosial interaksjon.
Sosial interaksjon og kommunikasjon utgjør kanskje hovedparten av vårt daglige liv, både gjennom hverdagsliv og arbeidsliv. Teorier er verktøy for å forstå nye problemstillinger om dette. Når teknologi kan medføre færre fysiske møter, og når måten vi kommuniserer på endrer seg som følge av det, er det kanskje viktigere enn noensinne å analysere og studere hva det kan føre til?
Kilder
Giddens, A., Duneier, M., Appelbaum, R. P. & Carr, D. (2016). Introduction to sociology (10. utg.). New York: W. W. Norton & Company.
Noack, T., Tjora, A. (2018, 21. november). Samhandling. Hentet 18. januar 2021 fra https://snl.no/samhandling
Dragland, Å. (2016). Hva er ditt territorium? Hentet 18. januar 2021 fra https://psykologisk.no/2016/07/hva-er-ditt-territorium/
Les original på NDLA →
Tenk på hva som skjer når du snakker med noen ansikt til ansikt. Kanskje smiler du, hever et øyebryn eller nikker. Kanskje gestikulerer du for å understreke et poeng i det du sier. Kommunikasjon handler ikke bare om hva du sier, men også om hvordan du sier det, om alt det vi også formidler på andre måter enn gjennom språket.
I sosiologien snakker vi gjerne om «sosial interaksjon» som samhandling. Sosial interaksjon er samspill eller vekselvirkning mellom to eller flere aktører som er i aktivitet med hverandre (Noack og Tjora, 2018). Kommunikasjon stammer fra det latinske «communicare», som betyr å gjøre noe felles. Kommunikasjon – både verbal og ikke-verbal – er en del av sosial interaksjon.
Ikke-verbal kommunikasjon er ansiktsuttrykk og gestikulering, det som vi ofte tenker på som kroppsspråk. Verbal kommunikasjon er språk. I sosial interaksjon – i møter med og mellom mennesker – bruker vi ofte begge formene.
Både ikke-verbal og verbal kommunikasjon er kulturelt betinget. Det betyr at hvordan vi tolker og bruker det, varierer mellom ulike kulturer. I norsk kultur oppfatter vi for eksempel «tommel opp» som «bra» eller «ok», mens i en annen kultur uttrykker dette noe upassende og nedverdigende.
Teknologi, kommunikasjon og sosial interaksjon
Mye av vår daglige kommunikasjon skjer nå via sosiale medier, apper, e-post og internett. Vi har undervisning, møter og sosiale treffpunkt via skjerm. Et digitalt samfunn har ført til nye kommunikasjonsmønstre og kommunikasjonsformer, og det igjen påvirker sosial interaksjon. Dette kan ha både fordeler og ulemper. For eksempel kan kommunikasjon og interaksjon via sosiale medier bidra til at du kommer i kontakt med flere som deler dine interesser, men det kan også føre til kroppspress og digital mobbing.
Teknologi og kommunikasjon handler ikke bare om kommunikasjonskanaler i form av apper, men også om hvordan teknologi blir bygd opp og anvendt. Dette kan få konsekvenser på flere ulike nivåer: for deg som individ, for organisasjoner i samfunnet, og ikke minst for storsamfunnet. Tenk for eksempel på hvordan du kommuniserte og samhandlet med andre da skolene ble fysisk stengt i mars 2020. Fra å være på skolen, i et klasserom, ble klasserommene «digitale». Dette berørte deg i stor grad som individ, men det berørte også skolene og storsamfunnet som helhet, idet all interaksjon rundt undervisningen måtte være via teknologiske verktøy.
I filmen under (lengde 2:15) får du noen eksempler på hvordan smarttelefonen og internett har påvirket hvordan vi kommuniserer med hverandre.
Til refleksjon
Hva mener du er de viktigste forskjellene mellom å møtes «ansikt til ansikt» og å møtes bare via en skjerm? Hvordan påvirker det sosial interaksjon og kommunikasjon?
Teorier om sosial interaksjon
Begrepet «mikrososiologi» ble tatt i bruk av sosiologen Harold Garfinkel, og han anses også som grunnleggeren av etnometodologien. Etnometodologer er opptatt av hva mennesker gjør i sin omgang med hverandre og hvilke praksiser de tar i bruk i interaksjonen med andre mennesker, og dette omfatter også hvordan vi snakker sammen – altså kommunikasjonsmønstre. Etnometodologien forsøker finne svar på «den ekstraordinære organisering av det ordinære liv» – altså hverdagslivet. Hverdagslivet er ikke bare noe som skjer – mennesker følger normer og skaper mønster – det alminnelige hverdagslivet settes under lupen og studeres i etnometodologien. Garfinkel studerte blant annet hva som skjedde når man ikke responderte som forventet i dagligdags samtale.
Sosiologen Erwing Goffman studerte også sosial interaksjon, og han brukte begreper fra teaterverdenen i sin analyse av «vårt rollespill til daglig». Vi lever livet som på en scene, hvor rollene vi har «frontstage» – på scenen – skiller seg fra rollene vi har «backstage». Det vi presenterer «frontstage», vil som oftest være noe helt annet enn det vi presenterer «backstage». Når du planlegger hvordan profilen din skal framstå på for eksempel Instagram, eller når du chatter med noen via Snapchat, er dette «backstage», mens det du faktisk legger ut og sier, er «frontstage». Du presenterer deg selv som på en scene.
Antropologen Edward T. Hall var opptatt av ikke-verbal kommunikasjon og utviklet en teori om fire ulike soner. Her tok han for seg fysisk avstand i sosial interaksjon, med utgangspunkt i vestlig kultur.
Hall kalte dette «proxemics» – studiet av hvordan fysisk avstand påvirker kommunikasjon og sosial interaksjon.
Sosial interaksjon og kommunikasjon utgjør kanskje hovedparten av vårt daglige liv, både gjennom hverdagsliv og arbeidsliv. Teorier er verktøy for å forstå nye problemstillinger om dette. Når teknologi kan medføre færre fysiske møter, og når måten vi kommuniserer på endrer seg som følge av det, er det kanskje viktigere enn noensinne å analysere og studere hva det kan føre til?
Kilder
Giddens, A., Duneier, M., Appelbaum, R. P. & Carr, D. (2016). Introduction to sociology (10. utg.). New York: W. W. Norton & Company.
Noack, T., Tjora, A. (2018, 21. november). Samhandling. Hentet 18. januar 2021 fra https://snl.no/samhandling
Dragland, Å. (2016). Hva er ditt territorium? Hentet 18. januar 2021 fra https://psykologisk.no/2016/07/hva-er-ditt-territorium/
Les original på NDLA →
Teknologi og kommunikasjon
Oppgave 1. Forklar
Les artikkelen personlig mediert kommunikasjon, og forklar hvordan personlig mediert kommunikasjon påvirker både massekommunikasjon og personlig kommunikasjon mellom mennesker.
Oppgave 2. Drøft
Dagens ungdom har blitt kalt «digitale innfødte». Begrepet ble først brukt av forfatteren Marc Prensky, men han har i ettertid valgt å gå bort fra dette begrepet, og begrepet er omdiskutert og kritisert. Kritikken som er reist, handler i hovedsak om at dette er en myte, og at passiv bruk av digitale verktøy ikke er det samme som kunnskap og kritisk tenkning knyttet til bruk.
Ta utgangspunkt i deg selv og det å være ungdom i dagens samfunn, og noter ned tre punkter du mener kan gi utfordringer knyttet til kommunikasjon i dagens høyteknologiske samfunn, og tre punkter du mener gir muligheter.
Del punktene dine med klassen eller med en gruppe medelever, enten på tavla eller gjennom å bruke et digitalt verktøy for presentasjon, for eksempel en padlet.
Med utgangspunkt i det du har jobbet med i oppgavene og punktene som klassen/gruppa har delt: Skriv en drøftende tekst med tittelen «Ungdom og kommunikasjon i et digitalt samfunn».
Les original på NDLA →
Les artikkelen personlig mediert kommunikasjon, og forklar hvordan personlig mediert kommunikasjon påvirker både massekommunikasjon og personlig kommunikasjon mellom mennesker.
Oppgave 2. Drøft
Dagens ungdom har blitt kalt «digitale innfødte». Begrepet ble først brukt av forfatteren Marc Prensky, men han har i ettertid valgt å gå bort fra dette begrepet, og begrepet er omdiskutert og kritisert. Kritikken som er reist, handler i hovedsak om at dette er en myte, og at passiv bruk av digitale verktøy ikke er det samme som kunnskap og kritisk tenkning knyttet til bruk.
Ta utgangspunkt i deg selv og det å være ungdom i dagens samfunn, og noter ned tre punkter du mener kan gi utfordringer knyttet til kommunikasjon i dagens høyteknologiske samfunn, og tre punkter du mener gir muligheter.
Del punktene dine med klassen eller med en gruppe medelever, enten på tavla eller gjennom å bruke et digitalt verktøy for presentasjon, for eksempel en padlet.
Med utgangspunkt i det du har jobbet med i oppgavene og punktene som klassen/gruppa har delt: Skriv en drøftende tekst med tittelen «Ungdom og kommunikasjon i et digitalt samfunn».
Les original på NDLA →
Teorier om medienes påvirkning
Tre hovedsyn på mediene
1920–1940-årene: allmektige medier
1950–1960-årene: avmektige medier
1970-årene og fram til i dag: mektige medier
Allmektige medier og stimulus–respons-modellen
I massemedienes barndom, i 1920-årene til 1940-årene, ble mediene oppfattet som allmektige. Oppfatningen var at mediene hadde en sterk og direkte påvirkning på et ensartet publikum. På denne tida trodde forskerne at mennesker som ble utsatt for påvirkning fra mediene, ville sluke budskapet ukritisk. Medietilbudet var begrenset, og de fleste hadde lite medieerfaring.
Stimulus–respons-modellen
Stimulus–respons-modellen som ble utviklet på denne tida, forklarer at mediene har sterk effekt, omtrent samme effekt som en sprøyte – injeksjonen virker med det samme. Modellen sier at mediene er stimuli, og mottakerne får umiddelbar respons.
Både Sovjet-lederen Lenin og Hitlers propagandasjef Goebbels skal ha uttalt at filmen er den viktigste av alle kunstarter. Den som har makt over filmen, har makt over folket. Leni Riefenstahls film Viljens triumf (Triumph des Willens) ble produsert på oppdrag for nazi-partiet NSDAP i 1934 for å rekruttere tilhengere.
Tenk over
Det finnes medieinnhold i dag som har som formål å fungere etter stimulus–respons-modellen. Dette er innhold som skal styre hva vi skal tro og mene.
Kommer du på sjangre og kanaler for slikt innhold?
Argumenter for hvorfor dette er gode eksempler.
Avmektige medier, tostegshypotesen og opinionsledere
Troen på de allmektige mediene forsvant da man begynte å forske systematisk på saken. I årene etter andre verdenskrig ble forskerne i stedet opptatt av at mediene var avmektige, uten egen påvirkningskraft. Synet på mediene som avmektige var gjeldende fra 1950- til 1970-årene.
Tostegshypotesen
Det som primært styrer holdningene og handlingene våre, er mennesker vi ser opp til og stoler på. Derfor er mediene avhengige av hjelp fra såkalte opinionsledere for å fremme budskapet sitt. En opinionsleder er en person som påvirker hva andre i samme sosiale gruppe mener.
Mediepåvirkning oppstår i flere ledd gjennom en opinionsleder. Denne teorien kalles tostegshypotesen. I tostegshypotesen skjer påvirkningen fra mediene i to etapper: først fra mediene til opinionsledere og deretter videre til et større antall mennesker gjennom personlig kommunikasjon.
Teorien om tostegshypotesen ble utviklet lenge før internett kom. Da fantes det kun massemedier, og ett budskap ble sendt fra en sender gjennom en kanal til massene.
Tostegshypotesen i dag
Tostegshypotesen kan også brukes for å beskrive en utbredt form for mediepåvirkning i dag. Reklamebransjen har flyttet en stor del av markedsføringen over på sosiale mediekanaler og bruker digitale opinionsledere, eller influensere, til å markedsføre ulike produkter.
En influenser kan nå mange med innleggene sine og har dermed makt til å påvirke holdninger og handlingsmønstre hos ei stor målgruppe.
Tenk over
Hvilke opinionsledere er viktige i det norske samfunnet i dag?
Hvilke opinionsledere er du enig med uansett, hvilke er du kritisk til?
Mektige medier, dagsordenfunksjon og portvaktfunksjon
På 1970-tallet begynte folk å bruke mediene i større grad, og det var derfor vanskelig å forsvare synet på at mediene ikke hadde makt til å påvirke. På denne tida gikk forskerne over til å beskrive mediene som mektige. Denne teorien går ut på at mediene har relativt stor påvirkningskraft på publikum, samtidig som at mediene øver langsiktig påvirkning på både individ- og samfunnsnivå.
Forskerne gjorde avanserte undersøkelser av hvordan mediene påvirker publikum, og kom fram til at det er brukerne selv som velger mediebudskap og aktivt tolker budskapet på ulike måter.
Medienes dagsordenfunksjon
Nyhetsmediene har i dag makt ved at de er med på å sette saker på dagsordenen. Det ligger mye makt i å kunne bestemme hva folk er opptatt av og snakker om. Mye av det vi ser og hører i mediene, vil komme til å oppta oss. Når mediene lager nyhetsoppslag om for eksempel arbeidsledighet eller sykehuskutt, blir det raskt et samtaleemne. Gjennom dagsordenfunksjonen har mediene stor innflytelse på samfunnet vårt.
I 2015 valgte mange nyhetsmedier å publisere et bilde av en druknet gutt i vannkanten i Tyrkia. Bildet berørte en hel verden. Saken ble satt på dagsordenen, og bildet ble et symbol på flyktningkrisen i Europa i 2015.
Medienes portvaktfunksjon
I medieredaksjoner prioriteres stoffet daglig. Vi sier at mediene har en portvaktfunksjon. Mediene har makt til å bestemme hva og hvem som slipper til i offentligheten. Redaksjonene fungerer som en portvakt og har stor innflytelse over hvem som kommer til orde i samfunnsdebatten. Dette får konsekvenser for hvilke bilder av samfunnet som blir presentert, og over tid kan det påvirke både enkeltpersoner og samfunnsutviklingen.
Tenk over
Hvor mektige er dagens medier?
Hvilke medier er mektigst i samfunnet?
Hvilke medier er mektigst i din omgangskrets?
Kultivasjonsteorien
Det kan være utfordrende å påvirke folks holdninger gjennom mediene, men én medieteori sier at det nytter hvis gjentakelsene er mange nok og skjer over tid. Kultivasjonsteorien hevder at de med et høyt medieforbruk vil bli påvirket av det bildet mediene skaper av verden. De blir altså "kultivert" inn i og formet av medienes oppfatning og gjengivelse av virkeligheten.
George Gerbner, som stod bak teorien, forsket i utgangspunktet på visning av vold på tv i USA på 1960-tallet. Han fant at de som så mye på tv, trodde at det var mer vold i samfunnet enn det i virkeligheten var. Tv-tittingen hadde altså påvirket seerne til å tro at virkeligheten var verre enn den var.
Kultivasjonsteorien handler altså om hvordan mediene kan påvirke og endre holdningene våre over tid. Vi kan sette kultivasjonsteorien i sammenheng med begreper som sosialisering, identitet og kjønnsroller.
Tenk over
Forestill deg en verden uten medier.
Hvilken forståelse av deg selv og verden hadde vært annerledes dersom du ikke var vokst opp med medier?
Hvordan bruke teorier om mediepåvirkning?
Forskningen på mediepåvirkning har endret seg mye de siste hundre årene. Mediene har endret seg mye gjennom årenes løp, og det har fått følger for medieforskningen.
Teorier og modeller er forenklinger av virkeligheten, de viser bare deler av sannheten. Medieteorier kan likevel være til stor hjelp når vi skal forstå kompliserte sammenhenger og reflektere over hvordan mediene påvirker individer og samfunn.
Sentrale fagbegreper
mediepåvirkning hvordan mediene påvirker samfunnet og har innflytelse på enkeltmenneskers holdninger og atferdtostegshypotesen hevder at påvirkningen fra mediene skjer i to etapper: først fra mediene til opinionsledere og deretter videre til et større antall mennesker gjennom personlig kommunikasjonopinionsleder en person som påvirker hva andre i samme sosiale gruppe menerdagsordenfunksjon betyr at mediene er med på å bestemme hvilke saker som får oppmerksomhetportvaktfunksjon handler om at mediene har makt til å bestemme hva og hvem som slipper til i offentlighetenkultivasjonsteori handler om at mediene over tid kan forme oss til å tro på deres oppfatning av virkelighetenKilder
Akselberg, J. W., Asbjørnsen, D., Beyer, A., Eide, B., Haukanes, L., Kjelling, K., Larsen, E. S., Lysne, A., Svensøy, T., Thommessen, T. & Totland, G. (2018). Hallo: Medier og kommunikasjon 2. Aschehoug & Co.
Asbjørnsen, D., Holmen, S., Kjendsli, V., Totland, G. & Aaberge, A. (2009). Mediemøter 1. Aschehoug.
Les original på NDLA →
1920–1940-årene: allmektige medier
1950–1960-årene: avmektige medier
1970-årene og fram til i dag: mektige medier
Allmektige medier og stimulus–respons-modellen
I massemedienes barndom, i 1920-årene til 1940-årene, ble mediene oppfattet som allmektige. Oppfatningen var at mediene hadde en sterk og direkte påvirkning på et ensartet publikum. På denne tida trodde forskerne at mennesker som ble utsatt for påvirkning fra mediene, ville sluke budskapet ukritisk. Medietilbudet var begrenset, og de fleste hadde lite medieerfaring.
Stimulus–respons-modellen
Stimulus–respons-modellen som ble utviklet på denne tida, forklarer at mediene har sterk effekt, omtrent samme effekt som en sprøyte – injeksjonen virker med det samme. Modellen sier at mediene er stimuli, og mottakerne får umiddelbar respons.
Både Sovjet-lederen Lenin og Hitlers propagandasjef Goebbels skal ha uttalt at filmen er den viktigste av alle kunstarter. Den som har makt over filmen, har makt over folket. Leni Riefenstahls film Viljens triumf (Triumph des Willens) ble produsert på oppdrag for nazi-partiet NSDAP i 1934 for å rekruttere tilhengere.
Tenk over
Det finnes medieinnhold i dag som har som formål å fungere etter stimulus–respons-modellen. Dette er innhold som skal styre hva vi skal tro og mene.
Kommer du på sjangre og kanaler for slikt innhold?
Argumenter for hvorfor dette er gode eksempler.
Avmektige medier, tostegshypotesen og opinionsledere
Troen på de allmektige mediene forsvant da man begynte å forske systematisk på saken. I årene etter andre verdenskrig ble forskerne i stedet opptatt av at mediene var avmektige, uten egen påvirkningskraft. Synet på mediene som avmektige var gjeldende fra 1950- til 1970-årene.
Tostegshypotesen
Det som primært styrer holdningene og handlingene våre, er mennesker vi ser opp til og stoler på. Derfor er mediene avhengige av hjelp fra såkalte opinionsledere for å fremme budskapet sitt. En opinionsleder er en person som påvirker hva andre i samme sosiale gruppe mener.
Mediepåvirkning oppstår i flere ledd gjennom en opinionsleder. Denne teorien kalles tostegshypotesen. I tostegshypotesen skjer påvirkningen fra mediene i to etapper: først fra mediene til opinionsledere og deretter videre til et større antall mennesker gjennom personlig kommunikasjon.
Teorien om tostegshypotesen ble utviklet lenge før internett kom. Da fantes det kun massemedier, og ett budskap ble sendt fra en sender gjennom en kanal til massene.
Tostegshypotesen i dag
Tostegshypotesen kan også brukes for å beskrive en utbredt form for mediepåvirkning i dag. Reklamebransjen har flyttet en stor del av markedsføringen over på sosiale mediekanaler og bruker digitale opinionsledere, eller influensere, til å markedsføre ulike produkter.
En influenser kan nå mange med innleggene sine og har dermed makt til å påvirke holdninger og handlingsmønstre hos ei stor målgruppe.
Tenk over
Hvilke opinionsledere er viktige i det norske samfunnet i dag?
Hvilke opinionsledere er du enig med uansett, hvilke er du kritisk til?
Mektige medier, dagsordenfunksjon og portvaktfunksjon
På 1970-tallet begynte folk å bruke mediene i større grad, og det var derfor vanskelig å forsvare synet på at mediene ikke hadde makt til å påvirke. På denne tida gikk forskerne over til å beskrive mediene som mektige. Denne teorien går ut på at mediene har relativt stor påvirkningskraft på publikum, samtidig som at mediene øver langsiktig påvirkning på både individ- og samfunnsnivå.
Forskerne gjorde avanserte undersøkelser av hvordan mediene påvirker publikum, og kom fram til at det er brukerne selv som velger mediebudskap og aktivt tolker budskapet på ulike måter.
Medienes dagsordenfunksjon
Nyhetsmediene har i dag makt ved at de er med på å sette saker på dagsordenen. Det ligger mye makt i å kunne bestemme hva folk er opptatt av og snakker om. Mye av det vi ser og hører i mediene, vil komme til å oppta oss. Når mediene lager nyhetsoppslag om for eksempel arbeidsledighet eller sykehuskutt, blir det raskt et samtaleemne. Gjennom dagsordenfunksjonen har mediene stor innflytelse på samfunnet vårt.
I 2015 valgte mange nyhetsmedier å publisere et bilde av en druknet gutt i vannkanten i Tyrkia. Bildet berørte en hel verden. Saken ble satt på dagsordenen, og bildet ble et symbol på flyktningkrisen i Europa i 2015.
Medienes portvaktfunksjon
I medieredaksjoner prioriteres stoffet daglig. Vi sier at mediene har en portvaktfunksjon. Mediene har makt til å bestemme hva og hvem som slipper til i offentligheten. Redaksjonene fungerer som en portvakt og har stor innflytelse over hvem som kommer til orde i samfunnsdebatten. Dette får konsekvenser for hvilke bilder av samfunnet som blir presentert, og over tid kan det påvirke både enkeltpersoner og samfunnsutviklingen.
Tenk over
Hvor mektige er dagens medier?
Hvilke medier er mektigst i samfunnet?
Hvilke medier er mektigst i din omgangskrets?
Kultivasjonsteorien
Det kan være utfordrende å påvirke folks holdninger gjennom mediene, men én medieteori sier at det nytter hvis gjentakelsene er mange nok og skjer over tid. Kultivasjonsteorien hevder at de med et høyt medieforbruk vil bli påvirket av det bildet mediene skaper av verden. De blir altså "kultivert" inn i og formet av medienes oppfatning og gjengivelse av virkeligheten.
George Gerbner, som stod bak teorien, forsket i utgangspunktet på visning av vold på tv i USA på 1960-tallet. Han fant at de som så mye på tv, trodde at det var mer vold i samfunnet enn det i virkeligheten var. Tv-tittingen hadde altså påvirket seerne til å tro at virkeligheten var verre enn den var.
Kultivasjonsteorien handler altså om hvordan mediene kan påvirke og endre holdningene våre over tid. Vi kan sette kultivasjonsteorien i sammenheng med begreper som sosialisering, identitet og kjønnsroller.
Tenk over
Forestill deg en verden uten medier.
Hvilken forståelse av deg selv og verden hadde vært annerledes dersom du ikke var vokst opp med medier?
Hvordan bruke teorier om mediepåvirkning?
Forskningen på mediepåvirkning har endret seg mye de siste hundre årene. Mediene har endret seg mye gjennom årenes løp, og det har fått følger for medieforskningen.
Teorier og modeller er forenklinger av virkeligheten, de viser bare deler av sannheten. Medieteorier kan likevel være til stor hjelp når vi skal forstå kompliserte sammenhenger og reflektere over hvordan mediene påvirker individer og samfunn.
Sentrale fagbegreper
mediepåvirkning hvordan mediene påvirker samfunnet og har innflytelse på enkeltmenneskers holdninger og atferdtostegshypotesen hevder at påvirkningen fra mediene skjer i to etapper: først fra mediene til opinionsledere og deretter videre til et større antall mennesker gjennom personlig kommunikasjonopinionsleder en person som påvirker hva andre i samme sosiale gruppe menerdagsordenfunksjon betyr at mediene er med på å bestemme hvilke saker som får oppmerksomhetportvaktfunksjon handler om at mediene har makt til å bestemme hva og hvem som slipper til i offentlighetenkultivasjonsteori handler om at mediene over tid kan forme oss til å tro på deres oppfatning av virkelighetenKilder
Akselberg, J. W., Asbjørnsen, D., Beyer, A., Eide, B., Haukanes, L., Kjelling, K., Larsen, E. S., Lysne, A., Svensøy, T., Thommessen, T. & Totland, G. (2018). Hallo: Medier og kommunikasjon 2. Aschehoug & Co.
Asbjørnsen, D., Holmen, S., Kjendsli, V., Totland, G. & Aaberge, A. (2009). Mediemøter 1. Aschehoug.
Les original på NDLA →
Marginalisering, utenforskap og inkludering
Årsaker til kriminalitet og marginalisering
NOKAS-ranet
Litt etter klokka åtte om morgenen, mandag 5. april 2004, starter norgeshistoriens største ran. Ni tungt bevæpnede ranere angriper Norsk kontantservice i Stavanger. Under ranet blir en politimann drept, og ranerne slipper unna med 57 millioner kroner. Etter noen måneder blir ranerne fanget og dømt til lange fengselsstraffer, men bare en liten del ransutbyttet blir funnet. De fleste av ranerne hadde en lang kriminell løpebane bak seg. Hva er forklaringen på at noen mennesker starter med kriminalitet og beveger seg helt ut i randsonen av samfunnet?
Hva er sosiale avvik og marginalisering?
Sosiale avviker handlinger som bryter med normene i samfunnet. Det kan være brudd på uformelle normer, som å opptre uhøflig eller kle seg på en spesiell måte, eller brudd på formelle normer, som å bryte loven og handle kriminelt. Marginaliseringer en prosess der enkeltindivider eller grupper blir skjøvet ut i ytterkantene (marginene) av samfunnet. Det kan for eksempel være tilfellet når noen dropper ut av skolen, blir rusmisbrukere, blir arbeidsløse eller blir kriminelle. Det kan ofte være en sammenheng mellom sosiale avvik og marginalisering. Brudd på normer og regler kan skyve deg ut i kanten av samfunnet, og det å bli skjøvet ut i kanten av samfunnet kan føre til brudd på normer og regler. Derfor kan det ofte være relevant å bruke noen av de samme teoriene og perspektivene når vi skal forklare årsakene til sosiale avvik og marginalisering.
Individ- og strukturforklaringer
Når vi skal finne en forklaring på sosiale avvik og marginalisering, kan vi skille mellom to hovedtyper av forklaringer. På den ene siden har vi individforklaringer. De fokuserer på enkeltindivider og forklarer avvik eller marginalisering ut fra personlige valg eller individuelle egenskaper. Det kan for eksempel være psykiske lidelser, aggresjon, spenningssøken eller manglende empati, sosial kompetanse og impulskontroll.
På den andre siden har vi strukturforklaringer. De fokuserer på samfunnet og forklarer avvik og marginalisering ut fra sosiale strukturer, som økonomisk ulikhet og fordeling av makt og prestisje. Ut fra dette perspektivet kan vi for eksempel forklare kriminalitet med fattigdom, vanskelige familieforhold, dårlig utdanningstilbud, lav status og manglende muligheter.
Teorier om avvik og marginalisering
Årsakene til sosiale avvik og marginalisering er ofte komplekse. For å få en best mulig forståelse er det derfor vanlig å trekke inn flere ulike teorier og perspektiver.
Rasjonelle valg
Ifølge teorien om rasjonelle valg handler sosiale avvik og marginalisering om personers egne valg. Ved hjelp av fornuften veier mennesker fordeler og ulemper ved ulike handlingsalternativer og velger det som i størst mulig grad fremmer deres egne interesser.
Hvis en person vurderer faren for straff som langt mindre enn muligheten for suksess, kan personen for eksempel velge å bryte loven for å skaffe seg penger. Ut fra denne teorien kan det lønne seg for samfunnet å satse på mer politi og strengere straffer. Når sjansene for å bli oppdaget blir større og de negative konsekvensene av kriminalitet øker, vil rasjonelle aktører ifølge denne teorien velge det vekk.
Kritikk av teorien om rasjonelle valg
Ifølge kritikerne av teorien om rasjonelle valg er ikke vi mennesker først og fremst styrt av fornuften. Det er ikke slik at vi i en situasjon kaldt og fornuftig overveier fordeler og ulemper ved ulike valg. Vi har sjelden full oversikt over de ulike handlingsalternativene og blir snarere styrt av innskytelser, følelser og normer som vi har fått gjennom sosialisering.
Et annet problem med teorien om rasjonelle valg er at den tar for lite hensyn til sosiale strukturer. Hvorfor finner vi langt flere avvikere og marginaliserte innenfor noen samfunnsgrupper hvis årsakene skyldes individuelle valg?
Kontrollteori
Kontrollteorien bygger på teorien om rasjonelle valg. Ifølge denne teorien er det en sammenheng mellom sosiale avvik og marginalisering og hvor tett man er knyttet til samfunnet. Jo tettere integrert du er i samfunnet, jo mer har du å tape på å bryte normer og regler. Hvis du har sterke sosiale relasjoner til andre personer, er sterkt engasjert og involvert i samfunnet rundt deg, og har sterk tiltro til de normene og verdiene samfunnet er bygget på, er det mindre sannsynlig at du begår kriminelle handlinger.
En person som er nært knyttet til foreldrene sine, har investert mye tid og krefter i utdannelse, og har sterk tillit til det samfunnet de er en del av, har mer å tape på å bryte normer og regler enn personer som er marginaliserte. Dette skyldes at de er tettere vevd inn i samfunnet og er utsatt for en sterkere sosial kontroll. Hvis du derimot dropper ut av skole og arbeidsliv, vil båndene til samfunnet rundt deg svekkes og gjøre det lettere og mindre kostbart for deg å gjøre noe ulovlig. Ifølge denne teorien kan en derfor motvirke sosiale avvik og marginalisering ved å inkludere alle i et tettere sosialt fellesskap.
Kritikk av kontrollteorien
Kritikere av denne teorien har hevdet at det ikke nødvendigvis er den svake tilknytningen til samfunnet som fører til sosiale avvik og marginalisering. Det kan være at den svake tilknytningen til samfunnet gjør at noen ungdommer tiltrekkes av kriminelle miljøer, og at det først og fremst er påvirkningen fra disse miljøene som leder til kriminalitet.
Sosial kontroll kan også føre til en forsterkningsspiral som kan øke sosiale avvik i stedet for å redusere dem. Sterk sosial kontroll kan føre til at enkelte personer lettere blir stemplet som avvikere. Det kan føre til at disse personene blir skjøvet lengre ut av samfunnet og begynner å se på seg selv som avvikere eller kriminelle, noe som igjen vil føre til at de lettere bryter normer og regler og i mindre grad er villige til å endre atferd. Paradoksalt nok kan derfor sterkere sosial kontroll føre til flere sosiale avvik.
Stemplingsteori
Ifølge stemplingsteorien er samfunnet med på å definere og kategorisere noen mennesker som avvikere. Når ungdommer kommer i konflikt med normer og forventninger, vil miljøet kunne svare med å stemple dem som avvikere. De tillegges negative egenskaper og blir skjøvet ut av det miljøet de tidligere var en del av. Etter hvert vil dette stempelet også kunne påvirke måten de ser på seg selv, deres identitet og selvbilde.
Stemplingen, eller stigmatiseringen, vil ifølge denne teorien kunne fungere som en selvoppfyllende profeti. Den unge femtenåringen som stemples som en forbryter eller rusmisbruker, kan oppleve å bli skjøvet ut av samfunnet. Deretter vil de i økende grad begynne å se på seg selv som en kriminell eller rusmisbruker. På denne måten blir de fanget av det bildet andre har av dem, noe som igjen gjør det lettere å fortsette med rus og kriminalitet. Det er derfor viktig å bryte den onde sirkelen så tidlig som mulig og for eksempel hindre at ungdommer blir satt i fengsel sammen med eldre og mer erfarne kriminelle.
Kritikk av stemplingsteorien
Et problem med stemplingsteorien er at den ikke forklarer hvorfor noen ungdommer i utgangspunktet kommer i konflikt med normer og forventninger i samfunnet. Stemplingsteorien forklarer bare hva som skjer etter at ungdommene har skilt seg ut eller brutt loven.
Kritikere av denne teorien har også hevdet at det ikke er sikkert at stempling faktisk fører til sosiale avvik. Det kan være andre årsaker. Når ungdomsforbrytere blir satt i fengsel, er det ikke sikkert at det er stemplingen som gjør at de fortsetter med kriminalitet. Det kan i stedet være at de treffer andre kriminelle som lærer dem opp og tipser dem om nye kriminelle muligheter.
Ifølge kritikere er det heller ikke alle som opplever å bli stemplet som avvikere og kriminelle som blir skjøvet ut av samfunnet. Stemplingen kan tvert imot føre til at samfunnet reagerer med tiltak som hjelper ungdommene å bli bedre inkludert, for eksempel gjennom sosial oppfølging og jobbtrening.
Konfliktteori
Konfliktteorien tar utgangspunkt i maktforholdene i samfunnet. Ifølge denne teorien er lover og regler laget for å beskytte interessene til dem på toppen av samfunnet. Dette forklarer hvorfor det er en overvekt av utsatte grupper i fengsel. Siden forbrytelser som ran og tyveri er en trussel mot de rike og mektige, blir dette slått hardt ned på, mens økonomisk kriminalitet blant eliten etterforskes sjeldnere og straffes mildere. De skjeve maktforholdene forklarer også hvorfor etniske minoriteter, som ikke tilhører eliten, blir utsatt for diskriminering og marginalisering.
Ut fra denne teorien kan kriminalitet og avvik bli sett på som opprør mot et urettferdig og undertrykkende samfunn. Hvis man skal forhindre kriminalitet og marginalisering, må man først og fremst endre maktforholdene i samfunnet og gjøre noe med de sosiale strukturene som skaper diskriminering og fattigdom.
Kritikk av konfliktteorien
En kritikk av konflikteorien er at den kan romantisere kriminalitet som et opprør. Den tar ikke nok hensyn til at kriminalitet er et problem som først og fremst rammer utsatte grupper, som for eksempel mennesker med få ressurser i fattige strøk.
Ved å fokusere på maktforholdene og samfunnsstrukturene har denne teorien også blitt kritisert for å ta for å ta for lite hensyn til individuelle valg og personlig ansvar. Det er jo for eksempel mange som vokser opp i fattigdom som ikke blir avvikere eller marginaliserte.
Anomi og sosial oppløsning
Hvis normer, verdier og den sosiale kontrollen i et samfunn blir svekket, kan individer bli desorienterte og miste fotfeste, noe som igjen kan føre til en økning i kriminalitet, sosiale avvik og marginalisering. Denne tilstanden med normoppløsning kalles anomi – fra det greske ordet for «lovløshet» – og kan blant annet oppstå som en følge av store samfunnsendringer.
Innvandrerungdom, som vokser opp mellom to ulike kulturer, kan for eksempel fanges mellom ulike krav og forventninger. Da kan det være lett å bli usikker og lete etter tilhørighet i gjenger og subkulturer på siden av samfunnet. Hvis mange ressurssvake personer med forskjellig etnisk bakgrunn flytter til en bestemt bydel, kan det også oppstå en manglende fellesskapsfølelse, noe som igjen kan skape grobunn for kriminalitet og marginalisering. Det har dessuten skjedd en økende individualisering i vestlige samfunn – enkeltindivider blir i økende grad overlatt til seg selv. I takt med at normer, verdier og sosial kontroll blir svekket, kan risikoen for avvik og marginalisering øke.
Kritikk av teorien om anomi
Kritikere har påpekt at økt individualisering og kryssende kulturer ikke nødvendigvis fører til usikkerhet og manglende tilhørighet. Innvandrerungdom som vokser opp mellom flere forskjellige kulturer, kan for eksempel utvikle en ny og egen kultur og oppleve sterk tilhørighet til andre med samme bakgrunn.
Sosial frustrasjonsteori
En annen forklaring på sosiale avvik og marginalisering, ifølge Robert K. Merton, er manglende muligheter. Hvis noen ikke har mulighet til å oppnå de målene som samfunnet setter opp, vil det føre til stress og frustrasjon. Denne frustrasjonen kan blant annet føre til kriminell innovasjon eller tilbaketrekning. Ved kriminell innovasjon forsøker man å nå de målene og idealene samfunnet setter opp ved hjelp av ulovlige midler. Ved tilbaketrekning gir man helt opp å nå målene og trekker seg i stedet vekk fra samfunnet.
I samfunnet vårt er det for eksempel et mål at du skal få en jobb og tjene penger slik at du kan kjøpe en rekke materielle goder. Hvis du ikke opplever at dette er noen realistisk mulighet, kan du enten forsøke å oppnå disse materielle godene ved hjelp av tyveri og ran, eller du kan trekke deg vekk fra samfunnet gjennom rusmisbruk.
Ifølge denne teorien vil det derfor være mer sannsynlig at de som står lavest på den sosiale og økonomiske rangstigen, bryter loven eller marginaliseres fordi det er vanskeligst for dem å oppnå de målene som samfunnet setter opp. En måte å motvirke kriminalitet på ifølge denne teorien vil være å gi alle grupper i samfunnet mulighet og anledning til å lykkes.
Kritikk av sosial frustrasjonsteori
Kritikere av denne teorien hevder at det ikke bare er dem nederst på den sosiale rangstigen som utfører kriminalitet. Vi finner også mye kriminalitet i middel- og overklassen som ikke kan forklares med denne teorien. Det er heller ikke slik at de nederst i samfunnet alltid strever etter å nå de samme målene som middel- og overklassen. I stedet kan de endre forventninger og tilpasse dem sin egen situasjon.
Et annet problem med denne teorien er at den ikke forklarer hvorfor det store flertallet av dem som befinner seg nederst i samfunnet, ikke bryter normene.
Denne teorien har også blitt kritisert for å fokusere for lite på subkulturer. De ungdommene som opplever manglende muligheter, bryter ikke med samfunnet på egen hånd, men blir ofte med i kriminelle og marginaliserte subkulturer.
Subkulturer
Ifølge denne teorien kan subkulturer føre til sosiale avvik og marginalisering. En subkultur, eller delkultur, er en underavdeling av en større kultur. Den kan ofte ha andre normer og verdier enn resten av samfunnet og kan bindes sammen av felles symboler, musikksmak, stil, språk og identitet.
Som en del av en gjeng kan ungdommer bli lært opp til å bryte med samfunnet. Kriminelle handlinger og bruk av ulovlige rusmidler, som blir sett ned på av resten av samfunnet, kan innenfor gjengen gi økt status og anerkjennelse. Innenfor gjengen får du kameratskap, styrke og en opplevelse av mening, samtidig som du blir stående i opposisjon til resten av samfunnet.
En måte å forebygge kriminalitet ut fra dette perspektivet er å hindre rekruttering til belastende subkulturer, noe man kan gjøre ved å tilby ungdommene alternative aktiviteter og en alternativ tilhørighet. For eksempel kan dette være gjennom fritidsklubber, utdanning eller arbeidstrening.
Kritikk av teorien om subkulturer
En kritikk av teorien om subkulturer er at den i for liten grad tar hensyn til enkeltmenneskers egne, selvstendige valg. I stedet for at gjengen eller subkulturen former deltagerne i sitt bilde, kan det være at visse ungdommer bevisst oppsøker de gruppene og miljøene de har mest til felles med.
Denne teorien har også blitt kritisert for å overdrive hvor mange lovbrudd som skjer i gjenger og subkulturer. Ifølge en undersøkelse er det ikke de mest sentrale gjengmedlemmene som utfører flest kriminelle handlinger, men de medlemmene som befinner seg litt mer i utkanten.
Kilder
Finstad, L. & Høigård, C. (Red.). (2007). Kriminologi. Oslo: Pax.
Giddens, A. & Sutton, P. W. (2017). Sociology (8. utg.). Cambridge: Polity Press.
Jensen, E. (2013, 12. mai). Levekår og kriminalitet. Hentet fra https://krus.brage.unit.no/krus-xmlui/handle/11250/160431
Schiefloe, P. M. (2019). Mennesker og Samfunn (3. utg.). Oslo: Vigmostad & Bjørke.
Øia, T. (2013). Ungdom, rus og marginalisering. Oslo: Cappelen Damm.
Les original på NDLA →
Litt etter klokka åtte om morgenen, mandag 5. april 2004, starter norgeshistoriens største ran. Ni tungt bevæpnede ranere angriper Norsk kontantservice i Stavanger. Under ranet blir en politimann drept, og ranerne slipper unna med 57 millioner kroner. Etter noen måneder blir ranerne fanget og dømt til lange fengselsstraffer, men bare en liten del ransutbyttet blir funnet. De fleste av ranerne hadde en lang kriminell løpebane bak seg. Hva er forklaringen på at noen mennesker starter med kriminalitet og beveger seg helt ut i randsonen av samfunnet?
Hva er sosiale avvik og marginalisering?
Sosiale avviker handlinger som bryter med normene i samfunnet. Det kan være brudd på uformelle normer, som å opptre uhøflig eller kle seg på en spesiell måte, eller brudd på formelle normer, som å bryte loven og handle kriminelt. Marginaliseringer en prosess der enkeltindivider eller grupper blir skjøvet ut i ytterkantene (marginene) av samfunnet. Det kan for eksempel være tilfellet når noen dropper ut av skolen, blir rusmisbrukere, blir arbeidsløse eller blir kriminelle. Det kan ofte være en sammenheng mellom sosiale avvik og marginalisering. Brudd på normer og regler kan skyve deg ut i kanten av samfunnet, og det å bli skjøvet ut i kanten av samfunnet kan føre til brudd på normer og regler. Derfor kan det ofte være relevant å bruke noen av de samme teoriene og perspektivene når vi skal forklare årsakene til sosiale avvik og marginalisering.
Individ- og strukturforklaringer
Når vi skal finne en forklaring på sosiale avvik og marginalisering, kan vi skille mellom to hovedtyper av forklaringer. På den ene siden har vi individforklaringer. De fokuserer på enkeltindivider og forklarer avvik eller marginalisering ut fra personlige valg eller individuelle egenskaper. Det kan for eksempel være psykiske lidelser, aggresjon, spenningssøken eller manglende empati, sosial kompetanse og impulskontroll.
På den andre siden har vi strukturforklaringer. De fokuserer på samfunnet og forklarer avvik og marginalisering ut fra sosiale strukturer, som økonomisk ulikhet og fordeling av makt og prestisje. Ut fra dette perspektivet kan vi for eksempel forklare kriminalitet med fattigdom, vanskelige familieforhold, dårlig utdanningstilbud, lav status og manglende muligheter.
Teorier om avvik og marginalisering
Årsakene til sosiale avvik og marginalisering er ofte komplekse. For å få en best mulig forståelse er det derfor vanlig å trekke inn flere ulike teorier og perspektiver.
Rasjonelle valg
Ifølge teorien om rasjonelle valg handler sosiale avvik og marginalisering om personers egne valg. Ved hjelp av fornuften veier mennesker fordeler og ulemper ved ulike handlingsalternativer og velger det som i størst mulig grad fremmer deres egne interesser.
Hvis en person vurderer faren for straff som langt mindre enn muligheten for suksess, kan personen for eksempel velge å bryte loven for å skaffe seg penger. Ut fra denne teorien kan det lønne seg for samfunnet å satse på mer politi og strengere straffer. Når sjansene for å bli oppdaget blir større og de negative konsekvensene av kriminalitet øker, vil rasjonelle aktører ifølge denne teorien velge det vekk.
Kritikk av teorien om rasjonelle valg
Ifølge kritikerne av teorien om rasjonelle valg er ikke vi mennesker først og fremst styrt av fornuften. Det er ikke slik at vi i en situasjon kaldt og fornuftig overveier fordeler og ulemper ved ulike valg. Vi har sjelden full oversikt over de ulike handlingsalternativene og blir snarere styrt av innskytelser, følelser og normer som vi har fått gjennom sosialisering.
Et annet problem med teorien om rasjonelle valg er at den tar for lite hensyn til sosiale strukturer. Hvorfor finner vi langt flere avvikere og marginaliserte innenfor noen samfunnsgrupper hvis årsakene skyldes individuelle valg?
Kontrollteori
Kontrollteorien bygger på teorien om rasjonelle valg. Ifølge denne teorien er det en sammenheng mellom sosiale avvik og marginalisering og hvor tett man er knyttet til samfunnet. Jo tettere integrert du er i samfunnet, jo mer har du å tape på å bryte normer og regler. Hvis du har sterke sosiale relasjoner til andre personer, er sterkt engasjert og involvert i samfunnet rundt deg, og har sterk tiltro til de normene og verdiene samfunnet er bygget på, er det mindre sannsynlig at du begår kriminelle handlinger.
En person som er nært knyttet til foreldrene sine, har investert mye tid og krefter i utdannelse, og har sterk tillit til det samfunnet de er en del av, har mer å tape på å bryte normer og regler enn personer som er marginaliserte. Dette skyldes at de er tettere vevd inn i samfunnet og er utsatt for en sterkere sosial kontroll. Hvis du derimot dropper ut av skole og arbeidsliv, vil båndene til samfunnet rundt deg svekkes og gjøre det lettere og mindre kostbart for deg å gjøre noe ulovlig. Ifølge denne teorien kan en derfor motvirke sosiale avvik og marginalisering ved å inkludere alle i et tettere sosialt fellesskap.
Kritikk av kontrollteorien
Kritikere av denne teorien har hevdet at det ikke nødvendigvis er den svake tilknytningen til samfunnet som fører til sosiale avvik og marginalisering. Det kan være at den svake tilknytningen til samfunnet gjør at noen ungdommer tiltrekkes av kriminelle miljøer, og at det først og fremst er påvirkningen fra disse miljøene som leder til kriminalitet.
Sosial kontroll kan også føre til en forsterkningsspiral som kan øke sosiale avvik i stedet for å redusere dem. Sterk sosial kontroll kan føre til at enkelte personer lettere blir stemplet som avvikere. Det kan føre til at disse personene blir skjøvet lengre ut av samfunnet og begynner å se på seg selv som avvikere eller kriminelle, noe som igjen vil føre til at de lettere bryter normer og regler og i mindre grad er villige til å endre atferd. Paradoksalt nok kan derfor sterkere sosial kontroll føre til flere sosiale avvik.
Stemplingsteori
Ifølge stemplingsteorien er samfunnet med på å definere og kategorisere noen mennesker som avvikere. Når ungdommer kommer i konflikt med normer og forventninger, vil miljøet kunne svare med å stemple dem som avvikere. De tillegges negative egenskaper og blir skjøvet ut av det miljøet de tidligere var en del av. Etter hvert vil dette stempelet også kunne påvirke måten de ser på seg selv, deres identitet og selvbilde.
Stemplingen, eller stigmatiseringen, vil ifølge denne teorien kunne fungere som en selvoppfyllende profeti. Den unge femtenåringen som stemples som en forbryter eller rusmisbruker, kan oppleve å bli skjøvet ut av samfunnet. Deretter vil de i økende grad begynne å se på seg selv som en kriminell eller rusmisbruker. På denne måten blir de fanget av det bildet andre har av dem, noe som igjen gjør det lettere å fortsette med rus og kriminalitet. Det er derfor viktig å bryte den onde sirkelen så tidlig som mulig og for eksempel hindre at ungdommer blir satt i fengsel sammen med eldre og mer erfarne kriminelle.
Kritikk av stemplingsteorien
Et problem med stemplingsteorien er at den ikke forklarer hvorfor noen ungdommer i utgangspunktet kommer i konflikt med normer og forventninger i samfunnet. Stemplingsteorien forklarer bare hva som skjer etter at ungdommene har skilt seg ut eller brutt loven.
Kritikere av denne teorien har også hevdet at det ikke er sikkert at stempling faktisk fører til sosiale avvik. Det kan være andre årsaker. Når ungdomsforbrytere blir satt i fengsel, er det ikke sikkert at det er stemplingen som gjør at de fortsetter med kriminalitet. Det kan i stedet være at de treffer andre kriminelle som lærer dem opp og tipser dem om nye kriminelle muligheter.
Ifølge kritikere er det heller ikke alle som opplever å bli stemplet som avvikere og kriminelle som blir skjøvet ut av samfunnet. Stemplingen kan tvert imot føre til at samfunnet reagerer med tiltak som hjelper ungdommene å bli bedre inkludert, for eksempel gjennom sosial oppfølging og jobbtrening.
Konfliktteori
Konfliktteorien tar utgangspunkt i maktforholdene i samfunnet. Ifølge denne teorien er lover og regler laget for å beskytte interessene til dem på toppen av samfunnet. Dette forklarer hvorfor det er en overvekt av utsatte grupper i fengsel. Siden forbrytelser som ran og tyveri er en trussel mot de rike og mektige, blir dette slått hardt ned på, mens økonomisk kriminalitet blant eliten etterforskes sjeldnere og straffes mildere. De skjeve maktforholdene forklarer også hvorfor etniske minoriteter, som ikke tilhører eliten, blir utsatt for diskriminering og marginalisering.
Ut fra denne teorien kan kriminalitet og avvik bli sett på som opprør mot et urettferdig og undertrykkende samfunn. Hvis man skal forhindre kriminalitet og marginalisering, må man først og fremst endre maktforholdene i samfunnet og gjøre noe med de sosiale strukturene som skaper diskriminering og fattigdom.
Kritikk av konfliktteorien
En kritikk av konflikteorien er at den kan romantisere kriminalitet som et opprør. Den tar ikke nok hensyn til at kriminalitet er et problem som først og fremst rammer utsatte grupper, som for eksempel mennesker med få ressurser i fattige strøk.
Ved å fokusere på maktforholdene og samfunnsstrukturene har denne teorien også blitt kritisert for å ta for å ta for lite hensyn til individuelle valg og personlig ansvar. Det er jo for eksempel mange som vokser opp i fattigdom som ikke blir avvikere eller marginaliserte.
Anomi og sosial oppløsning
Hvis normer, verdier og den sosiale kontrollen i et samfunn blir svekket, kan individer bli desorienterte og miste fotfeste, noe som igjen kan føre til en økning i kriminalitet, sosiale avvik og marginalisering. Denne tilstanden med normoppløsning kalles anomi – fra det greske ordet for «lovløshet» – og kan blant annet oppstå som en følge av store samfunnsendringer.
Innvandrerungdom, som vokser opp mellom to ulike kulturer, kan for eksempel fanges mellom ulike krav og forventninger. Da kan det være lett å bli usikker og lete etter tilhørighet i gjenger og subkulturer på siden av samfunnet. Hvis mange ressurssvake personer med forskjellig etnisk bakgrunn flytter til en bestemt bydel, kan det også oppstå en manglende fellesskapsfølelse, noe som igjen kan skape grobunn for kriminalitet og marginalisering. Det har dessuten skjedd en økende individualisering i vestlige samfunn – enkeltindivider blir i økende grad overlatt til seg selv. I takt med at normer, verdier og sosial kontroll blir svekket, kan risikoen for avvik og marginalisering øke.
Kritikk av teorien om anomi
Kritikere har påpekt at økt individualisering og kryssende kulturer ikke nødvendigvis fører til usikkerhet og manglende tilhørighet. Innvandrerungdom som vokser opp mellom flere forskjellige kulturer, kan for eksempel utvikle en ny og egen kultur og oppleve sterk tilhørighet til andre med samme bakgrunn.
Sosial frustrasjonsteori
En annen forklaring på sosiale avvik og marginalisering, ifølge Robert K. Merton, er manglende muligheter. Hvis noen ikke har mulighet til å oppnå de målene som samfunnet setter opp, vil det føre til stress og frustrasjon. Denne frustrasjonen kan blant annet føre til kriminell innovasjon eller tilbaketrekning. Ved kriminell innovasjon forsøker man å nå de målene og idealene samfunnet setter opp ved hjelp av ulovlige midler. Ved tilbaketrekning gir man helt opp å nå målene og trekker seg i stedet vekk fra samfunnet.
I samfunnet vårt er det for eksempel et mål at du skal få en jobb og tjene penger slik at du kan kjøpe en rekke materielle goder. Hvis du ikke opplever at dette er noen realistisk mulighet, kan du enten forsøke å oppnå disse materielle godene ved hjelp av tyveri og ran, eller du kan trekke deg vekk fra samfunnet gjennom rusmisbruk.
Ifølge denne teorien vil det derfor være mer sannsynlig at de som står lavest på den sosiale og økonomiske rangstigen, bryter loven eller marginaliseres fordi det er vanskeligst for dem å oppnå de målene som samfunnet setter opp. En måte å motvirke kriminalitet på ifølge denne teorien vil være å gi alle grupper i samfunnet mulighet og anledning til å lykkes.
Kritikk av sosial frustrasjonsteori
Kritikere av denne teorien hevder at det ikke bare er dem nederst på den sosiale rangstigen som utfører kriminalitet. Vi finner også mye kriminalitet i middel- og overklassen som ikke kan forklares med denne teorien. Det er heller ikke slik at de nederst i samfunnet alltid strever etter å nå de samme målene som middel- og overklassen. I stedet kan de endre forventninger og tilpasse dem sin egen situasjon.
Et annet problem med denne teorien er at den ikke forklarer hvorfor det store flertallet av dem som befinner seg nederst i samfunnet, ikke bryter normene.
Denne teorien har også blitt kritisert for å fokusere for lite på subkulturer. De ungdommene som opplever manglende muligheter, bryter ikke med samfunnet på egen hånd, men blir ofte med i kriminelle og marginaliserte subkulturer.
Subkulturer
Ifølge denne teorien kan subkulturer føre til sosiale avvik og marginalisering. En subkultur, eller delkultur, er en underavdeling av en større kultur. Den kan ofte ha andre normer og verdier enn resten av samfunnet og kan bindes sammen av felles symboler, musikksmak, stil, språk og identitet.
Som en del av en gjeng kan ungdommer bli lært opp til å bryte med samfunnet. Kriminelle handlinger og bruk av ulovlige rusmidler, som blir sett ned på av resten av samfunnet, kan innenfor gjengen gi økt status og anerkjennelse. Innenfor gjengen får du kameratskap, styrke og en opplevelse av mening, samtidig som du blir stående i opposisjon til resten av samfunnet.
En måte å forebygge kriminalitet ut fra dette perspektivet er å hindre rekruttering til belastende subkulturer, noe man kan gjøre ved å tilby ungdommene alternative aktiviteter og en alternativ tilhørighet. For eksempel kan dette være gjennom fritidsklubber, utdanning eller arbeidstrening.
Kritikk av teorien om subkulturer
En kritikk av teorien om subkulturer er at den i for liten grad tar hensyn til enkeltmenneskers egne, selvstendige valg. I stedet for at gjengen eller subkulturen former deltagerne i sitt bilde, kan det være at visse ungdommer bevisst oppsøker de gruppene og miljøene de har mest til felles med.
Denne teorien har også blitt kritisert for å overdrive hvor mange lovbrudd som skjer i gjenger og subkulturer. Ifølge en undersøkelse er det ikke de mest sentrale gjengmedlemmene som utfører flest kriminelle handlinger, men de medlemmene som befinner seg litt mer i utkanten.
Kilder
Finstad, L. & Høigård, C. (Red.). (2007). Kriminologi. Oslo: Pax.
Giddens, A. & Sutton, P. W. (2017). Sociology (8. utg.). Cambridge: Polity Press.
Jensen, E. (2013, 12. mai). Levekår og kriminalitet. Hentet fra https://krus.brage.unit.no/krus-xmlui/handle/11250/160431
Schiefloe, P. M. (2019). Mennesker og Samfunn (3. utg.). Oslo: Vigmostad & Bjørke.
Øia, T. (2013). Ungdom, rus og marginalisering. Oslo: Cappelen Damm.
Les original på NDLA →
Hva er marginalisering?
Hva er marginalisering?
Marginalisering er en prosess der enkeltindivider eller grupper blir skjøvet ut i ytterkantene (marginene) av samfunnet. Det kan for eksempel være tilfelle når innvandrere ikke får fast jobb, når ungdommer dropper ut av skolen, eller når enslige mødre ikke har råd til å la barna delta i de samme fritidsaktivitetene som andre barn.
Marginaliserte individer eller grupper står verken helt på utsiden eller helt på innsiden av samfunnet. De befinner seg i en gråsone mellom å være inkludert og å være ekskludert, og de har ofte færre muligheter til å delta i samfunnet enn andre.
Former for marginalisering
Marginalisering er et fenomen med flere ulike dimensjoner. I samfunnet deltar vi på flere forskjellige arenaer. Vi går på skolen, deltar i arbeidslivet, har ulike fritidssysler, vi er med i organisasjoner og er sammen med venner. Vi kan marginaliseres overfor ett eller flere av disse miljøene. Noen ulike former for marginalisering kan være:
sosial marginaliseringnår individer eller grupper står i ytterkanten av ulike sosiale miljøerkulturell marginaliseringnår individer eller grupper ikke blir inkludert i kulturelle fellesskaparbeidsmarginaliseringnår individer eller grupper ikke blir fullt ut inkludert i arbeidslivetpolitisk marginaliseringnår individer eller grupper ikke kan delta fullt ut i politikkenKumulativ marginalisering
På de ulike arenaene i samfunnet møter vi ulike normer og forventninger. Å bli marginalisert på ett område betyr ikke nødvendigvis at en blir marginalisert på et annet. Samtidig kan det ofte være en sammenheng mellom marginalisering på forskjellige områder. Sykdom kan for eksempel hindre deg i å delta i arbeidslivet. Det kan igjen føre til fattigdom og manglende muligheter til å delta i sosiale aktiviteter sammen med venner.
Når marginaliseringen på et område leder til marginalisering på et annet, sier vi at marginaliseringen er kumulativ – den bygger seg opp. Det vil for eksempel være tilfelle hvis noen dropper ut av skolen på grunn av rusmidler og etter hvert blir kriminell.
I Norge finner vi marginaliserte grupper blant innvandrere, fattige, enslige forsørgere, rusmisbrukere og langtidssyke. Disse marginaliserte gruppene befinner seg ofte i en risikosone, en flytende posisjon mellom sosial inkludering og sosial eksklusjon. På den ene siden vil flere etter en periode bli bedre integrert i samfunnet. På den andre siden vil noen etter hvert kunne falle helt utenfor og bli ekskludert fra en eller flere arenaer i samfunnet.
Ulike årsaker til marginalisering
Marginalisering kan bli sett på som en prosess der noen gradvis blir skjøvet eller dratt mot ytterkantene av samfunnet. Det vil for eksempel være tilfellet for ungdommer som trekker seg vekk fra familie, skole og arbeidsliv, og i stedet søker mot avvikende og belastede miljøer for å få tilhørighet og aksept.
Strukturelle årsaker
Det kan finnes mange ulike årsaker til marginalisering. Marginalisering kan skyldes enkeltmenneskers personlige egenskaper eller valg, men det kan også skyldes strukturelle trekk ved samfunnet. Økonomiske strukturer kan for eksempel skyve individer og grupper ut i arbeidsløshet, og økonomiske forskjeller med fattigdom og dårlige levevilkår kan gjøre at noen barn og ungdommer får det vanskeligere på skolen.
Et annet strukturelt trekk i arbeidslivet kan være manglende tilrettelegging. Hvis du sitter i rullestol og arbeidsplassen ikke har heis, kan du ikke jobbe der, og hvis bedriften krever gode norskkunnskaper, vil det stenge mange nyinnflyttede innvandrere ute.
Kultur
En annen årsak til marginalisering kan være kultur. I en globalisert verden, som blir tettere og tettere knyttet sammen, kan mange bli stående i spenn mellom flere forskjellige kulturer. Denne identitetskonflikten kan føre til manglende tilhørighet og marginalisering. Det kan for eksempel være tilfellet for minoritetsungdom som blir dratt mellom ulike kulturer, eller ungdom fra småsteder langs kysten som møter en ny kultur gjennom skole og utdanning. Ulike subkulturer, som kriminelle gjenger eller russøkende ungdomsgjenger, kan også være med på å skyve ungdommer ut på kanten av samfunnet.
Individualisering
Marginalisering kan også skyldes grunnleggende utviklingstrekk ved det moderne samfunnet. I flere vestlige samfunn blir tradisjonelle fellesskap stadig svakere, og enkeltindivider blir i økende grad overlatt til seg selv. Denne individualiseringsprosessen fører til at vi som enkeltmennesker får økte valgmuligheter, men den kan samtidig føre til økt usikkerhet og risiko for å falle utenfor. Når vi frikoples fra fellesskapet og må velge utdanning, jobb, bosted, kjæreste og livsstil på egen hånd, kan vi samtidig bli mer utsatte og sårbare.
Marginalisering, sosiale avvik og ekskludering
Det kan ofte være en nær sammenheng mellom marginalisering og sosiale avvik og ekskludering, men disse begrepene beskriver litt forskjellige fenomener.
Marginalisering og sosiale avvik
Mens marginalisering handler om manglende integrasjon i sosiale fellesskap, handler sosiale avvik om brudd på sosiale normer. Siden normene er med på å holde samfunnet sammen, er det ofte en sammenheng mellom marginalisering og brudd på sosiale normer. Sosiale avvik, som kriminalitet, kan føre til marginalisering, og marginalisering, som arbeidsløshet eller manglende utdannelse, vil kunne føre til avvik.
Marginalisering og ekskludering
Marginalisering og ekskludering er begreper som ofte brukes om hverandre til daglig, men som fagbegreper brukes de ofte litt forskjellig. Mens marginalisering beskriver en prosess der noen skyves ut i ytterkanten av samfunnet, blir begrepet ekskludering ofte brukt for å beskrive en tilstand der noen har falt helt utenfor det sosiale fellesskapet.
Marginalisering kan derfor lede til at noen blir ekskludert og skjøvet helt ut av en gruppe eller et fellesskap. Hvis ungdommer først får psykiske problemer og deretter dropper ut av skolen og blir stående helt utenfor arbeidsmarkedet, vil marginaliseringen til slutt lede til ekskludering.
Kilder
Helland, H. & Øia, T. (2000). Forebyggende ungdomsarbeid. Bergen: Fagbokforlaget.
Rasmussen, I., Dyb, V. A., Heldal, N. & Strøm, S. (2010). Samfunnsøkonomiske konsekvenser av marginalisering blant ungdom (Vista analyse A/S rapport 2010/07). Hentet fra https://bufdir.no/bibliotek/Dokumentside/?docId=BUF00001674
Schiefloe, P.M. (2019). Mennesker og samfunn (3. utg.) Oslo: Vigmostad & Bjørke.
Sletten, M.A. & Hyggen, C. (2013). Ungdom, frafall og marginalisering (temanotat). Hentet fra https://www.forskningsradet.no/siteassets/publikasjoner/1254000811978.pdf
Øia, T. (2013). Ungdom, rus og marginalisering. Oslo: Cappelen Damm.
Les original på NDLA →
Marginalisering er en prosess der enkeltindivider eller grupper blir skjøvet ut i ytterkantene (marginene) av samfunnet. Det kan for eksempel være tilfelle når innvandrere ikke får fast jobb, når ungdommer dropper ut av skolen, eller når enslige mødre ikke har råd til å la barna delta i de samme fritidsaktivitetene som andre barn.
Marginaliserte individer eller grupper står verken helt på utsiden eller helt på innsiden av samfunnet. De befinner seg i en gråsone mellom å være inkludert og å være ekskludert, og de har ofte færre muligheter til å delta i samfunnet enn andre.
Former for marginalisering
Marginalisering er et fenomen med flere ulike dimensjoner. I samfunnet deltar vi på flere forskjellige arenaer. Vi går på skolen, deltar i arbeidslivet, har ulike fritidssysler, vi er med i organisasjoner og er sammen med venner. Vi kan marginaliseres overfor ett eller flere av disse miljøene. Noen ulike former for marginalisering kan være:
sosial marginaliseringnår individer eller grupper står i ytterkanten av ulike sosiale miljøerkulturell marginaliseringnår individer eller grupper ikke blir inkludert i kulturelle fellesskaparbeidsmarginaliseringnår individer eller grupper ikke blir fullt ut inkludert i arbeidslivetpolitisk marginaliseringnår individer eller grupper ikke kan delta fullt ut i politikkenKumulativ marginalisering
På de ulike arenaene i samfunnet møter vi ulike normer og forventninger. Å bli marginalisert på ett område betyr ikke nødvendigvis at en blir marginalisert på et annet. Samtidig kan det ofte være en sammenheng mellom marginalisering på forskjellige områder. Sykdom kan for eksempel hindre deg i å delta i arbeidslivet. Det kan igjen føre til fattigdom og manglende muligheter til å delta i sosiale aktiviteter sammen med venner.
Når marginaliseringen på et område leder til marginalisering på et annet, sier vi at marginaliseringen er kumulativ – den bygger seg opp. Det vil for eksempel være tilfelle hvis noen dropper ut av skolen på grunn av rusmidler og etter hvert blir kriminell.
I Norge finner vi marginaliserte grupper blant innvandrere, fattige, enslige forsørgere, rusmisbrukere og langtidssyke. Disse marginaliserte gruppene befinner seg ofte i en risikosone, en flytende posisjon mellom sosial inkludering og sosial eksklusjon. På den ene siden vil flere etter en periode bli bedre integrert i samfunnet. På den andre siden vil noen etter hvert kunne falle helt utenfor og bli ekskludert fra en eller flere arenaer i samfunnet.
Ulike årsaker til marginalisering
Marginalisering kan bli sett på som en prosess der noen gradvis blir skjøvet eller dratt mot ytterkantene av samfunnet. Det vil for eksempel være tilfellet for ungdommer som trekker seg vekk fra familie, skole og arbeidsliv, og i stedet søker mot avvikende og belastede miljøer for å få tilhørighet og aksept.
Strukturelle årsaker
Det kan finnes mange ulike årsaker til marginalisering. Marginalisering kan skyldes enkeltmenneskers personlige egenskaper eller valg, men det kan også skyldes strukturelle trekk ved samfunnet. Økonomiske strukturer kan for eksempel skyve individer og grupper ut i arbeidsløshet, og økonomiske forskjeller med fattigdom og dårlige levevilkår kan gjøre at noen barn og ungdommer får det vanskeligere på skolen.
Et annet strukturelt trekk i arbeidslivet kan være manglende tilrettelegging. Hvis du sitter i rullestol og arbeidsplassen ikke har heis, kan du ikke jobbe der, og hvis bedriften krever gode norskkunnskaper, vil det stenge mange nyinnflyttede innvandrere ute.
Kultur
En annen årsak til marginalisering kan være kultur. I en globalisert verden, som blir tettere og tettere knyttet sammen, kan mange bli stående i spenn mellom flere forskjellige kulturer. Denne identitetskonflikten kan føre til manglende tilhørighet og marginalisering. Det kan for eksempel være tilfellet for minoritetsungdom som blir dratt mellom ulike kulturer, eller ungdom fra småsteder langs kysten som møter en ny kultur gjennom skole og utdanning. Ulike subkulturer, som kriminelle gjenger eller russøkende ungdomsgjenger, kan også være med på å skyve ungdommer ut på kanten av samfunnet.
Individualisering
Marginalisering kan også skyldes grunnleggende utviklingstrekk ved det moderne samfunnet. I flere vestlige samfunn blir tradisjonelle fellesskap stadig svakere, og enkeltindivider blir i økende grad overlatt til seg selv. Denne individualiseringsprosessen fører til at vi som enkeltmennesker får økte valgmuligheter, men den kan samtidig føre til økt usikkerhet og risiko for å falle utenfor. Når vi frikoples fra fellesskapet og må velge utdanning, jobb, bosted, kjæreste og livsstil på egen hånd, kan vi samtidig bli mer utsatte og sårbare.
Marginalisering, sosiale avvik og ekskludering
Det kan ofte være en nær sammenheng mellom marginalisering og sosiale avvik og ekskludering, men disse begrepene beskriver litt forskjellige fenomener.
Marginalisering og sosiale avvik
Mens marginalisering handler om manglende integrasjon i sosiale fellesskap, handler sosiale avvik om brudd på sosiale normer. Siden normene er med på å holde samfunnet sammen, er det ofte en sammenheng mellom marginalisering og brudd på sosiale normer. Sosiale avvik, som kriminalitet, kan føre til marginalisering, og marginalisering, som arbeidsløshet eller manglende utdannelse, vil kunne føre til avvik.
Marginalisering og ekskludering
Marginalisering og ekskludering er begreper som ofte brukes om hverandre til daglig, men som fagbegreper brukes de ofte litt forskjellig. Mens marginalisering beskriver en prosess der noen skyves ut i ytterkanten av samfunnet, blir begrepet ekskludering ofte brukt for å beskrive en tilstand der noen har falt helt utenfor det sosiale fellesskapet.
Marginalisering kan derfor lede til at noen blir ekskludert og skjøvet helt ut av en gruppe eller et fellesskap. Hvis ungdommer først får psykiske problemer og deretter dropper ut av skolen og blir stående helt utenfor arbeidsmarkedet, vil marginaliseringen til slutt lede til ekskludering.
Kilder
Helland, H. & Øia, T. (2000). Forebyggende ungdomsarbeid. Bergen: Fagbokforlaget.
Rasmussen, I., Dyb, V. A., Heldal, N. & Strøm, S. (2010). Samfunnsøkonomiske konsekvenser av marginalisering blant ungdom (Vista analyse A/S rapport 2010/07). Hentet fra https://bufdir.no/bibliotek/Dokumentside/?docId=BUF00001674
Schiefloe, P.M. (2019). Mennesker og samfunn (3. utg.) Oslo: Vigmostad & Bjørke.
Sletten, M.A. & Hyggen, C. (2013). Ungdom, frafall og marginalisering (temanotat). Hentet fra https://www.forskningsradet.no/siteassets/publikasjoner/1254000811978.pdf
Øia, T. (2013). Ungdom, rus og marginalisering. Oslo: Cappelen Damm.
Les original på NDLA →
Inkluderingsagentene
Oppgave 1: Intro
Diskuter i grupper:
Hvilke utfordringer tror dere mindreårige asylsøkere møter når de kommer til Norge?
Hvordan kan man på best mulig måte integrere mindreårige asylsøkere som kommer til Norge? Lag en liste med minst tre konkrete forslag.
Hva er integrering?
Integrering vil si at man forsøker å inkludere innvandrere som likeverdige deltakere i samfunnet, samtidig som de fortsetter å opprettholde sin kulturelle identitet og sitt kulturelle fellesskap.
Skal integreringen lykkes, må ulike arenaer i samfunnet være åpne for innvandrerne samtidig som de har vilje og evne til å bli integrert. Vi kan skille mellom integrering på tre ulike områder:
Økonomisk integreringskjer gjennom deltagelse i arbeidslivet.Sosial integreringskjer gjennom deltagelse i sosiale nettverk som omfatter etnisk norske.Aktivitetsmessig integreringskjer gjennom deltagelse i frivillige organisasjoner, interesseorganisasjoner, idrettslag, politikk og aktiviteter knyttet til skolen. Oppgave 2: Inkluderingsagentene
Se episode 1 av Inkluderingsagentene (lengde 5:02) og svar på spørsmålene under.
Hva er oppgavene til inkluderingsagentene?
Hvordan jobber inkluderingsagentene i praksis for å skape inkludering?
Oppgave 3: Integreringsaktiviteter
Se episode 2 av Inkluderingsagentene (lengde 5:48) og svar på spørsmålene under.
Hvilke konsekvenser kan manglende integrering få?
Hvordan kan fotball hjelpe ungdommene å bli bedre integrert? Hvilke andre aktiviteter foruten fotball tror du kan hjelpe asylsøkere å bli bedre integrert?
Oppgave 4: Vennskap
Se episode 3 av Inkluderingsagentene (lengde 3:54) og svar på spørsmålene under.
Hvorfor kan det være vanskelig for asylsøkere å få venner og sosiale relasjoner til norske ungdommer?
Hvordan kan man få mer kommunikasjon og kontakt mellom norske ungdommer og mindreårige asylsøkere som kommer hit?
Oppgave 5: Integrering er inkludering
Se episode 4 av Inkluderingsagentene (lengde 3:47) og svar på spørsmålene under.
Hvordan kan opplevelser som rafting og gåtur over Besseggen bidra til integrering?
Programlederen sier til slutt at «integrering er inkludering». Forklar med egne ord hva du tror han mener med det.
Oppgave 6: Refleksjonsnotat
I denne oppgaven skal du tenke deg at du er en inkluderingsagent og har ansvar for en mindreårig asylsøker.
Bestem alderen og hvilket land den mindreårige asylsøkeren kommer fra. Bruk gjerne SSB til å sjekke hvilke land de mindreårige asylsøkerne har kommet fra de siste årene.
Finn ut litt mer om landet og kulturen asylsøkeren kommer fra, og beskriv kort bakgrunnen hans eller hennes.
Beskriv hvilke utfordringer asylsøkeren møter i Norge.
Reflekter over hvordan du kan hjelpe ham eller henne med å løse utfordringene og bli integrert i det norske samfunnet.
Les original på NDLA →
Diskuter i grupper:
Hvilke utfordringer tror dere mindreårige asylsøkere møter når de kommer til Norge?
Hvordan kan man på best mulig måte integrere mindreårige asylsøkere som kommer til Norge? Lag en liste med minst tre konkrete forslag.
Hva er integrering?
Integrering vil si at man forsøker å inkludere innvandrere som likeverdige deltakere i samfunnet, samtidig som de fortsetter å opprettholde sin kulturelle identitet og sitt kulturelle fellesskap.
Skal integreringen lykkes, må ulike arenaer i samfunnet være åpne for innvandrerne samtidig som de har vilje og evne til å bli integrert. Vi kan skille mellom integrering på tre ulike områder:
Økonomisk integreringskjer gjennom deltagelse i arbeidslivet.Sosial integreringskjer gjennom deltagelse i sosiale nettverk som omfatter etnisk norske.Aktivitetsmessig integreringskjer gjennom deltagelse i frivillige organisasjoner, interesseorganisasjoner, idrettslag, politikk og aktiviteter knyttet til skolen. Oppgave 2: Inkluderingsagentene
Se episode 1 av Inkluderingsagentene (lengde 5:02) og svar på spørsmålene under.
Hva er oppgavene til inkluderingsagentene?
Hvordan jobber inkluderingsagentene i praksis for å skape inkludering?
Oppgave 3: Integreringsaktiviteter
Se episode 2 av Inkluderingsagentene (lengde 5:48) og svar på spørsmålene under.
Hvilke konsekvenser kan manglende integrering få?
Hvordan kan fotball hjelpe ungdommene å bli bedre integrert? Hvilke andre aktiviteter foruten fotball tror du kan hjelpe asylsøkere å bli bedre integrert?
Oppgave 4: Vennskap
Se episode 3 av Inkluderingsagentene (lengde 3:54) og svar på spørsmålene under.
Hvorfor kan det være vanskelig for asylsøkere å få venner og sosiale relasjoner til norske ungdommer?
Hvordan kan man få mer kommunikasjon og kontakt mellom norske ungdommer og mindreårige asylsøkere som kommer hit?
Oppgave 5: Integrering er inkludering
Se episode 4 av Inkluderingsagentene (lengde 3:47) og svar på spørsmålene under.
Hvordan kan opplevelser som rafting og gåtur over Besseggen bidra til integrering?
Programlederen sier til slutt at «integrering er inkludering». Forklar med egne ord hva du tror han mener med det.
Oppgave 6: Refleksjonsnotat
I denne oppgaven skal du tenke deg at du er en inkluderingsagent og har ansvar for en mindreårig asylsøker.
Bestem alderen og hvilket land den mindreårige asylsøkeren kommer fra. Bruk gjerne SSB til å sjekke hvilke land de mindreårige asylsøkerne har kommet fra de siste årene.
Finn ut litt mer om landet og kulturen asylsøkeren kommer fra, og beskriv kort bakgrunnen hans eller hennes.
Beskriv hvilke utfordringer asylsøkeren møter i Norge.
Reflekter over hvordan du kan hjelpe ham eller henne med å løse utfordringene og bli integrert i det norske samfunnet.
Les original på NDLA →
Integrering, assimilering, segregering og marginalisering
I Norge har vi mange minoriteter med ulike bakgrunner. Hvordan skal disse minoritetene forholde seg til den norske majoritetskulturen? Skal de forsøke å bli så norske som mulig eller forsøke å beskytte sin egen kultur og språk? Og hvordan skal den norske majoriteten forholde seg til minoritetskulturene? Skal de tvinge dem til å endre sin kultur eller tvert imot oppfordre dem til å ta vare på sine kulturelle særtrekk?
Når ulike kulturer lever tett innpå hverandre over lengre tid, kan de tilpasse seg hverandre på ulike måter:
IntegreringMinoritetskulturen aksepteres og deltar i storsamfunnet, men opprettholder samtidig gruppeidentiteten og det kulturelle særpreget sitt. AssimileringMinoritetskulturen velger eller blir tvunget til å ta over majoritetskulturen og mister den opprinnelige kulturen sin. SegregeringMinoritetskulturen og majoritetskulturen forblir atskilte.MarginaliseringGrupper og enkeltindivider mister tilhørighet og blir stående utenfor både minoritets- og majoritetskulturen. Integrering
I Norge er integrering et ideal. Integrering betyr at noe blir helhetlig, og det er i dag bred politisk enighet om å akseptere minoriteters kulturelle særtrekk innenfor en større kulturell helhet. På den ene siden forsøker man å inkludere minoriteter som likeverdige deltagere i storsamfunnet. På den andre siden lar man de kulturelle minoritetene opprettholde sin identitet og sitt sosiale og kulturelle fellesskap.
Et eksempel på den norske integreringspolitikken er at nye innvandrere får opplæring i norsk for å inkluderes i arbeidslivet, samtidig som at barna deres får morsmålsundervisning for å bevare sin kulturelle identitet.
Skal integreringen lykkes, må ulike arenaer i samfunnet være åpne for innvandrerne samtidig som de har vilje og evne til å bli integrert. Vi kan skille mellom integrering på tre ulike områder:
Økonomisk integreringskjer gjennom deltagelse i arbeidslivet. Sosial integreringskjer gjennom deltagelse i sosiale nettverk som omfatter etnisk norske.Aktivitetsmessig integreringskjer gjennom deltagelse i frivillige organisasjoner, interesseorganisasjoner, idrettslag, politikk og aktiviteter knyttet til skolen. Det ideologiske grunnsynet som integrering er basert på, kalles multikulturalisme. Multikulturalismen hevder at ulike etniske grupper har rett til å være kulturelt forskjellige, og at minoriteter har samme rett som majoriteten til sin egen kultur.
Assimilering
Assimilering vil si at de kulturelle og sosiale skillene mellom gruppene viskes ut. Assimilering betyr «å gjøre lik». Den sterkeste formen for assimilering skjer når minoritetskulturen fullstendig smelter sammen med majoritetskulturen og det ikke lenger er mulig å skille dem fra hverandre.
Assimilering kan være frivillig og ufrivillig. Et eksempel på frivillig assimilering er nordmenn som emigrerte til USA og etter hvert mistet morsmålet og sine kulturelle særtrekk. Et eksempel på ufrivillig assimilering er fornorskingspolitikken overfor samene på 1800- og 1900-tallet der man aktivt undertrykte samisk språk og kultur.
De siste årene har det oppstått en ny debatt om assimilering. Enkelte forskere har tatt til orde for at det kan være ønskelig med assimilering innenfor visse områder av samfunnet, som for eksempel arbeidsliv og utdannelse.
Segregering
Segregering betyr «å atskille», og segregering vil si at de ulike kulturene lever fysisk atskilt. Minoritetsbefolkningen lever da for seg selv og har liten kontakt med samfunnet rundt seg.
Det mest kjente eksempelet på segregering er apartheidsystemet i Sør-Afrika. Der levde hvite og svarte på forskjellige steder, og det var lover som forhindret dem fra for eksempel å gifte seg med hverandre.
De siste årene har det også vært en debatt om det har utviklet seg parallellsamfunn i visse bydeler i Europa, der grupper med innvandrerbakgrunn utvikler helt egne normer og verdier. En utfordring med begrepet parallellsamfunn er imidlertid at det blir brukt på veldig forskjellige måter, og det er vanskelig å enes om en presis definisjon.
Marginalisering
Marginalisering er en prosess der enkeltindivider eller grupper blir skjøvet ut i ytterkantene (marginene) av samfunnet. For individer med minoritetsbakgrunn kan denne prosessen både ha en sosial og kulturell dimensjon. Marginaliseringen kan både oppstå som et resultat av manglende sosial kontakt og relasjoner til majoritetssamfunnet og av manglende tilhørighet til minoritets- og majoritetskulturen.
Et eksempel på en marginalisert gruppe er ungdommer med minoritetsbakgrunn og unge asylsøkere som selger hasj langs Akerselva i Oslo. Flere av disse ungdommene mangler bolig, skolegang og jobb og befinner seg i ytterkanten av både minoritetskulturen de kommer fra og majoritetskulturen de har kommet til.
Det finnes ulike former for marginalisering, og du kan være marginalisert på ett område uten å være det på andre. Et medlem av en etnisk gruppe kan for eksempel være sosialt marginalisert, men ikke kulturelt. De kan være utenfor arbeidsmarkedet samtidig som de er godt integrert i den etniske kulturen de tilhører.
Ulike former for tilpasning
De fire ulike tilpasningsmønstrene, integrering, assimilering, segregering og marginalisering, kan også settes opp som en modell. Ifølge John W. Berry vil tilpasningsmønsteret være avhengig av hvordan minoritetskulturen svarer på to sentrale spørsmål.
Er det viktig for minoritetskulturen å bevare sin opprinnelige kultur og identitet uendret – ja eller nei?
Ønsker medlemmene av minoritetskulturen å delta i og utvikle omfattende sosiale relasjoner med majoritetssamfunnet – ja eller nei?
De to spørsmålene kan gi fire ulike kombinasjoner av svar og følgelig fire ulike tilpasningsmønstre:
Hvis en etnisk minoritet ønsker å bevare sin kulturelle identitet og delta i majoritetskulturen, svarer de ja på begge disse spørsmålene. Da blir tilpasningsmønsteret integrering.
Hvis en etnisk minoritet derimot ønsker å bevare sin kulturelle identitet, men ikke ønsker å bygge sosiale relasjoner til majoritetssamfunnet, blir tilpasningsmønsteret segregering.
Hvis minoriteten ønsker å skape sosiale relasjoner til majoritetssamfunnet, men ikke ta vare på sin egen kultur, blir mønsteret assimilering.
Hvis minoriteten verken ønsker å bygge relasjoner til majoritetssamfunnet eller ta vare på sin egen kultur, og svarer nei på begge spørsmål, blir mønsteret marginalisering.
Det er viktig å understreke at tilpasningsmønsteret også vil være avhengig av majoritetskulturen. En minoritet kan ikke bli integrert hvis ikke majoritetskulturen er åpen for minoriteter som ønsker å ta vare på sin kulturelle identitet.
Vi kan sette opp de fire ulike alternativene i følgende modell:
En utfordring med denne modellen er at den skisserer opp fire klart atskilte alternativer. I virkeligheten vil tilpasningsmønsteret ofte være en kombinasjon hvor individer i ulike situasjoner velger ulike grader av tilpasning. Et annet problem er at modellen bare skisserer opp fire ulike alternativer. Men ungdommer som vokser med flere kulturer, må ikke nødvendigvis velge mellom majoritetskulturen og minoritetskulturen. De kan i stedet skape en ny blandingskultur.
Kilder
Brochmann, G. (2020, 13. juli). Integrering. Hentet fra https://snl.no/integrering
Eriksen, T.H. (2010). Små steder – Store spørsmål (3. utg.). Oslo: Universitetsforlaget.
Schiefloe, P.M. (2019). Mennesker og samfunn (3. utg.). Oslo: Vigmostad & Bjørke.
Les original på NDLA →
Når ulike kulturer lever tett innpå hverandre over lengre tid, kan de tilpasse seg hverandre på ulike måter:
IntegreringMinoritetskulturen aksepteres og deltar i storsamfunnet, men opprettholder samtidig gruppeidentiteten og det kulturelle særpreget sitt. AssimileringMinoritetskulturen velger eller blir tvunget til å ta over majoritetskulturen og mister den opprinnelige kulturen sin. SegregeringMinoritetskulturen og majoritetskulturen forblir atskilte.MarginaliseringGrupper og enkeltindivider mister tilhørighet og blir stående utenfor både minoritets- og majoritetskulturen. Integrering
I Norge er integrering et ideal. Integrering betyr at noe blir helhetlig, og det er i dag bred politisk enighet om å akseptere minoriteters kulturelle særtrekk innenfor en større kulturell helhet. På den ene siden forsøker man å inkludere minoriteter som likeverdige deltagere i storsamfunnet. På den andre siden lar man de kulturelle minoritetene opprettholde sin identitet og sitt sosiale og kulturelle fellesskap.
Et eksempel på den norske integreringspolitikken er at nye innvandrere får opplæring i norsk for å inkluderes i arbeidslivet, samtidig som at barna deres får morsmålsundervisning for å bevare sin kulturelle identitet.
Skal integreringen lykkes, må ulike arenaer i samfunnet være åpne for innvandrerne samtidig som de har vilje og evne til å bli integrert. Vi kan skille mellom integrering på tre ulike områder:
Økonomisk integreringskjer gjennom deltagelse i arbeidslivet. Sosial integreringskjer gjennom deltagelse i sosiale nettverk som omfatter etnisk norske.Aktivitetsmessig integreringskjer gjennom deltagelse i frivillige organisasjoner, interesseorganisasjoner, idrettslag, politikk og aktiviteter knyttet til skolen. Det ideologiske grunnsynet som integrering er basert på, kalles multikulturalisme. Multikulturalismen hevder at ulike etniske grupper har rett til å være kulturelt forskjellige, og at minoriteter har samme rett som majoriteten til sin egen kultur.
Assimilering
Assimilering vil si at de kulturelle og sosiale skillene mellom gruppene viskes ut. Assimilering betyr «å gjøre lik». Den sterkeste formen for assimilering skjer når minoritetskulturen fullstendig smelter sammen med majoritetskulturen og det ikke lenger er mulig å skille dem fra hverandre.
Assimilering kan være frivillig og ufrivillig. Et eksempel på frivillig assimilering er nordmenn som emigrerte til USA og etter hvert mistet morsmålet og sine kulturelle særtrekk. Et eksempel på ufrivillig assimilering er fornorskingspolitikken overfor samene på 1800- og 1900-tallet der man aktivt undertrykte samisk språk og kultur.
De siste årene har det oppstått en ny debatt om assimilering. Enkelte forskere har tatt til orde for at det kan være ønskelig med assimilering innenfor visse områder av samfunnet, som for eksempel arbeidsliv og utdannelse.
Segregering
Segregering betyr «å atskille», og segregering vil si at de ulike kulturene lever fysisk atskilt. Minoritetsbefolkningen lever da for seg selv og har liten kontakt med samfunnet rundt seg.
Det mest kjente eksempelet på segregering er apartheidsystemet i Sør-Afrika. Der levde hvite og svarte på forskjellige steder, og det var lover som forhindret dem fra for eksempel å gifte seg med hverandre.
De siste årene har det også vært en debatt om det har utviklet seg parallellsamfunn i visse bydeler i Europa, der grupper med innvandrerbakgrunn utvikler helt egne normer og verdier. En utfordring med begrepet parallellsamfunn er imidlertid at det blir brukt på veldig forskjellige måter, og det er vanskelig å enes om en presis definisjon.
Marginalisering
Marginalisering er en prosess der enkeltindivider eller grupper blir skjøvet ut i ytterkantene (marginene) av samfunnet. For individer med minoritetsbakgrunn kan denne prosessen både ha en sosial og kulturell dimensjon. Marginaliseringen kan både oppstå som et resultat av manglende sosial kontakt og relasjoner til majoritetssamfunnet og av manglende tilhørighet til minoritets- og majoritetskulturen.
Et eksempel på en marginalisert gruppe er ungdommer med minoritetsbakgrunn og unge asylsøkere som selger hasj langs Akerselva i Oslo. Flere av disse ungdommene mangler bolig, skolegang og jobb og befinner seg i ytterkanten av både minoritetskulturen de kommer fra og majoritetskulturen de har kommet til.
Det finnes ulike former for marginalisering, og du kan være marginalisert på ett område uten å være det på andre. Et medlem av en etnisk gruppe kan for eksempel være sosialt marginalisert, men ikke kulturelt. De kan være utenfor arbeidsmarkedet samtidig som de er godt integrert i den etniske kulturen de tilhører.
Ulike former for tilpasning
De fire ulike tilpasningsmønstrene, integrering, assimilering, segregering og marginalisering, kan også settes opp som en modell. Ifølge John W. Berry vil tilpasningsmønsteret være avhengig av hvordan minoritetskulturen svarer på to sentrale spørsmål.
Er det viktig for minoritetskulturen å bevare sin opprinnelige kultur og identitet uendret – ja eller nei?
Ønsker medlemmene av minoritetskulturen å delta i og utvikle omfattende sosiale relasjoner med majoritetssamfunnet – ja eller nei?
De to spørsmålene kan gi fire ulike kombinasjoner av svar og følgelig fire ulike tilpasningsmønstre:
Hvis en etnisk minoritet ønsker å bevare sin kulturelle identitet og delta i majoritetskulturen, svarer de ja på begge disse spørsmålene. Da blir tilpasningsmønsteret integrering.
Hvis en etnisk minoritet derimot ønsker å bevare sin kulturelle identitet, men ikke ønsker å bygge sosiale relasjoner til majoritetssamfunnet, blir tilpasningsmønsteret segregering.
Hvis minoriteten ønsker å skape sosiale relasjoner til majoritetssamfunnet, men ikke ta vare på sin egen kultur, blir mønsteret assimilering.
Hvis minoriteten verken ønsker å bygge relasjoner til majoritetssamfunnet eller ta vare på sin egen kultur, og svarer nei på begge spørsmål, blir mønsteret marginalisering.
Det er viktig å understreke at tilpasningsmønsteret også vil være avhengig av majoritetskulturen. En minoritet kan ikke bli integrert hvis ikke majoritetskulturen er åpen for minoriteter som ønsker å ta vare på sin kulturelle identitet.
Vi kan sette opp de fire ulike alternativene i følgende modell:
En utfordring med denne modellen er at den skisserer opp fire klart atskilte alternativer. I virkeligheten vil tilpasningsmønsteret ofte være en kombinasjon hvor individer i ulike situasjoner velger ulike grader av tilpasning. Et annet problem er at modellen bare skisserer opp fire ulike alternativer. Men ungdommer som vokser med flere kulturer, må ikke nødvendigvis velge mellom majoritetskulturen og minoritetskulturen. De kan i stedet skape en ny blandingskultur.
Kilder
Brochmann, G. (2020, 13. juli). Integrering. Hentet fra https://snl.no/integrering
Eriksen, T.H. (2010). Små steder – Store spørsmål (3. utg.). Oslo: Universitetsforlaget.
Schiefloe, P.M. (2019). Mennesker og samfunn (3. utg.). Oslo: Vigmostad & Bjørke.
Les original på NDLA →
Mobbing og gruppepress
Kilder
Myhre, R. (1978). Innføring i pedagogikk. Oslo: Fabritius.
O'Connell, P., Pepler, D. & Craig, W. (1999). Peer involvement in bullying: insights and challenges for intervention. Journal of Adolescence, 1999 (22), 437-452.
Les original på NDLA →
Myhre, R. (1978). Innføring i pedagogikk. Oslo: Fabritius.
O'Connell, P., Pepler, D. & Craig, W. (1999). Peer involvement in bullying: insights and challenges for intervention. Journal of Adolescence, 1999 (22), 437-452.
Les original på NDLA →
Mobbing og marginalisering: årsaker og forebygging
Hva er mobbing?
I filmen under (lengde 6:56) forteller sosiolog Selma Therese Lyng om hva mobbing er, hvordan man kan forebygge mobbing, og hva man kan gjøre hvis man opplever mobbing.
Hvordan ville du opplevd at alle snudde ryggen til deg når du kom bort til dem, at de så en annen vei når du forsøkte å si hei, at de andre hvisket og lo av deg i gangene, og du måtte være alene – i friminuttene, i lunsjen, og på vei til og fra skolen – hver eneste dag.
Alle mennesker har et grunnleggende behov for trygghet og tilhørighet. Å bli utestengt fra fellesskapet, eller utsatt for gjentatte fysiske eller psykiske krenkelser, er derfor en av de største belastningene et menneske kan oppleve.
Det er lettere å stanse mobbing hvis vi vet nøyaktig hva det er. De fleste mobbeforskere i dag er enige om at mobbing har noen grunnleggende kjennetegn.
For det første er mobbing negative, uvennlige eller aggressive handlinger. Hensikten er ofte – bevisst eller ubevisst – å skade offeret, gjennom for eksempel fysisk vold, negative kommentarer eller fornærmelser.
For det andre er mobbing preget av et ujevnt styrkeforhold. Offeret for mobbingen har ikke mulighet til å forsvare seg eller sette seg til motverge. Hvis klassen for eksempel velger å stenge ute en enkelt person, er det lite han eller hun selv kan gjøre for å bli inkludert.
For det tredje handler mobbing om gjentagende hendelser. Plagingen er systematisk. Når hendelsene inntreffer flere ganger på rad, får offerets selvbilde ofte dyptgripende arr. Det er annerledes å bli utsatt for en enkelt hendelse, enn å grue seg hver dag for hva som kan komme til å skje – og tenke at denne situasjonen kanskje aldri kommer til å endre seg.
Definisjonen av mobbing:
Det er mobbing når en eller flere personer over en viss tid retter gjentatte negative handlinger mot en som har vanskelig for å forsvare seg.
En ny forståelse av mobbing
Ingrid Lund, Anne Helgeland og Velibor Bobo Kovač har kritisert den tradisjonelle definisjonen av mobbing. De mener den fokuserer for mye på mobbere og mobbeofre. Det kan virke stigmatiserende. Når mobbere og ofre plasseres i faste tildelte roller, kan det også bli vanskeligere å løse mobbesituasjonen i praksis. Derfor har de foreslått en ny definisjon:
Mobbing av barn er handlinger fra voksne og/eller barn som hindrer opplevelsen av å høre til, å være en betydningsfull person i fellesskapet og muligheten til medvirkning.
Deres definisjon av mobbing fokuserer på det sosiale samspillet i mobbesituasjoner. Den vektlegger i større grad de voksne sitt ansvar for mobbing, og hvilke grunnleggende menneskelige behov som rammes av mobbingen.
Ulike former for mobbing
Det finnes mange former for mobbing, og vi kan skille mellom direkte mobbing, indirekte mobbing og nettmobbing.
Direkte mobbing skjer under direkte kontakt. Det kan for eksempel være fysisk vold eller verbale trusler, fornærmelser eller erting.
Indirekte mobbing er handlinger som ikke nødvendigvis skjer i direkte kontakt mellom mobbere og mobbeoffer. Det kan for eksempel være ryktespredning eller ekskludering bak offerets rygg. Dette kalles også relasjonell mobbing, siden det ofte dreier seg om sosial manipulasjon, som når ei jente blir fryst ut og aldri invitert sammen de andre.
Nettmobbing eller digital mobbing er mobbing via elektroniske medier. Det kan være nedsettende meldinger eller bilder på sosiale medier. Ofte vet ikke mobbeofferet hvem som står bak. Det kan også være vanskelig å vite hvilke baktanker andre har med det de legger ut, noe som kan føre til økt usikkerhet og stress. Siden mobbingen foregår på nett, får en heller aldri pause fra plagingen. Du vet aldri hva som kommer til å dukke opp på skjermen.
Årsaker til mobbing
Hvorfor oppstår mobbing? Hva gjør at noen dag etter dag utsetter andre for helt åpenlyse lidelser? Årsakene til mobbing er ofte komplekse, og det finnes både sosiale og individuelle forklaringer.
To forklaringer på mobbing er tilhørighet og makt. Ved å ekskludere og plage en annen kan mobberne forsøke å øke sin status og tilhørighet i en gjeng eller en klasse. En felles fiende kan sveise en gruppe sammen i en felles front og skape økt tilhørighet innad i gruppen. Mobbing kan også være motivert av et ønske om makt. Ved å skape avmakt hos offeret får mobberne en bekreftelse på sin egen makt og dominans.
Det finnes også flere andre sosiale mekanismer som kan bidra til mobbing. Når flere er sammen om mobbingen, blir ansvaret mindre for den enkelte. Det blir lettere å forsvare handlingene med noe offeret har sagt eller gjort. Gradvis skapes det en sosial avstand til offeret. Han eller hun blir sett på som "en annen", som du ikke trenger å ha dårlig samvittighet for å plage, og mobberne mister hemninger de vanligvis ville hatt mot å påføre andre lidelse.
Siden ingen griper inn og stanser mobbingen, kan tilskuerne eller mobberne også feilaktig tro at alle de andre aksepterer det som skjer. Det kan oppstå en falsk norm som sier at overgrepet er greit, selv om mange stilltiende reagerer på det som skjer. Siden ingen andre sier noe, tror alle feilaktig at alle de andre synes det som skjer er OK.
Det finnes også individuelle forklaringer på mobbing. Mobberne har en tendens til å være mer aggressive, og mobbeofrene har en tendens til å ha mer frykt og angst og et dårligere selvbilde enn gjennomsnittet. Å være homofil eller bifil øker også sjansene for å bli mobbet. I motsetning til hva mange tror, skiller ofrene seg ofte ikke ut når det gjelder klær, utseende eller dialekt. Samtidig er det stor variasjon blant de som mobber og blir mobbet. Alle kan bli offer for mobbing, og skal vi forklare mobbing, må vi se på samspillet mellom individuelle egenskaper og sosiale faktorer.
Det er også viktig å ta med den større konteksten når vi skal forklare mobbing. Forhold i familien, skolen og samfunnet er med å påvirke. I klassen vil normer overfor mobbing, det sosiale miljøet, relasjonene mellom elevene og lærerens klasseledelse ha stor innflytelse. I en klasse med et utrygt miljø og en fraværende lærer kan for eksempel noen elever med aggressive tendenser, begynne å mobbe for å skape en tettere tilhørighet seg imellom. Hvis mobbingen ikke blir stanset, kan den eskalere som en negativ spiral. Det kan du lese mer om under.
Forebygging mot mobbing
Mobbing kan føre til dårlig selvfølelse, ensomhet, psykiske lidelser og et ønske om å ikke leve lenger. Det er derfor viktig at vi gjør det vi kan for å forebygge og stoppe mobbingen.
Det er viktig med klare rutiner og strukturer for å oppdage og gripe inn overfor mobbing når den inntreffer. På en skole er for eksempel læreren en rollemodell og må utøve autoriteten sin ved å raskt og konsekvent gripe inn overfor krenkelser.
Klare normer, verdier og holdninger i miljøet, som sier at mobbing ikke er godtatt, er viktig for å forsterke hemninger mot å mobbe. Økt kunnskap om mobbing kan også gjøre det enklere å gjenkjenne mobbing. Det kan føre til at vi reagerer raskere hvis vi blir utsatt for eller vitne til mobbing. Det finnes også sosiale og kognitive treningsprogrammer som kan forebygge mobbing. Da øver vi opp sosiale ferdigheter og skaper økt bevissthet om egne tanke- og handlingsmønstre.
Et trygt sosialt miljø som inkluderer alle, er også viktig for å forebygge mobbing. I en klasse er for eksempel nære, gode og varme relasjoner mellom elevene og mellom elever og lærere, viktig. Ved å redusere spenninger mellom elever, og skape økt tilhørighet og felleskap, blir det mindre grobunn for mobbing.
Opplæringsloven
Ifølge opplæringsloven endret har skolene en plikt til å gripe inn overfor mobbing. Skolene har plikt til å lage en handlingsplan hvis de oppdager mobbing, og elevene har økt rett til å klage hvis skolen ikke følger opp sitt ansvar.
Kilder
Bru, R., Idsøe, E.C., Øverland, K. (Red). (2016). Psykisk helse i skolen. Universitetsforlaget.
Lund, I., Helgeland, A. & Kovac, V.B. (2017, 9. oktober). På vei mot en ny forståelse av mobbing i et folkehelseperspektiv. Utdanningsforskning.no. https://utdanningsforskning.no/artikler/pa-vei-mot-en-ny-forstaelse-av-mobbing-i-et-folkehelseperspektiv/
Moen, E. (2014). Slik stopper vi mobbing – en håndbok. Universitetsforlaget.
Roland, E. ( 2014). Mobbingens psykologi. Hva kan skolen gjøre? (2. utg.). Universitetsforlaget.
Les original på NDLA →
I filmen under (lengde 6:56) forteller sosiolog Selma Therese Lyng om hva mobbing er, hvordan man kan forebygge mobbing, og hva man kan gjøre hvis man opplever mobbing.
Hvordan ville du opplevd at alle snudde ryggen til deg når du kom bort til dem, at de så en annen vei når du forsøkte å si hei, at de andre hvisket og lo av deg i gangene, og du måtte være alene – i friminuttene, i lunsjen, og på vei til og fra skolen – hver eneste dag.
Alle mennesker har et grunnleggende behov for trygghet og tilhørighet. Å bli utestengt fra fellesskapet, eller utsatt for gjentatte fysiske eller psykiske krenkelser, er derfor en av de største belastningene et menneske kan oppleve.
Det er lettere å stanse mobbing hvis vi vet nøyaktig hva det er. De fleste mobbeforskere i dag er enige om at mobbing har noen grunnleggende kjennetegn.
For det første er mobbing negative, uvennlige eller aggressive handlinger. Hensikten er ofte – bevisst eller ubevisst – å skade offeret, gjennom for eksempel fysisk vold, negative kommentarer eller fornærmelser.
For det andre er mobbing preget av et ujevnt styrkeforhold. Offeret for mobbingen har ikke mulighet til å forsvare seg eller sette seg til motverge. Hvis klassen for eksempel velger å stenge ute en enkelt person, er det lite han eller hun selv kan gjøre for å bli inkludert.
For det tredje handler mobbing om gjentagende hendelser. Plagingen er systematisk. Når hendelsene inntreffer flere ganger på rad, får offerets selvbilde ofte dyptgripende arr. Det er annerledes å bli utsatt for en enkelt hendelse, enn å grue seg hver dag for hva som kan komme til å skje – og tenke at denne situasjonen kanskje aldri kommer til å endre seg.
Definisjonen av mobbing:
Det er mobbing når en eller flere personer over en viss tid retter gjentatte negative handlinger mot en som har vanskelig for å forsvare seg.
En ny forståelse av mobbing
Ingrid Lund, Anne Helgeland og Velibor Bobo Kovač har kritisert den tradisjonelle definisjonen av mobbing. De mener den fokuserer for mye på mobbere og mobbeofre. Det kan virke stigmatiserende. Når mobbere og ofre plasseres i faste tildelte roller, kan det også bli vanskeligere å løse mobbesituasjonen i praksis. Derfor har de foreslått en ny definisjon:
Mobbing av barn er handlinger fra voksne og/eller barn som hindrer opplevelsen av å høre til, å være en betydningsfull person i fellesskapet og muligheten til medvirkning.
Deres definisjon av mobbing fokuserer på det sosiale samspillet i mobbesituasjoner. Den vektlegger i større grad de voksne sitt ansvar for mobbing, og hvilke grunnleggende menneskelige behov som rammes av mobbingen.
Ulike former for mobbing
Det finnes mange former for mobbing, og vi kan skille mellom direkte mobbing, indirekte mobbing og nettmobbing.
Direkte mobbing skjer under direkte kontakt. Det kan for eksempel være fysisk vold eller verbale trusler, fornærmelser eller erting.
Indirekte mobbing er handlinger som ikke nødvendigvis skjer i direkte kontakt mellom mobbere og mobbeoffer. Det kan for eksempel være ryktespredning eller ekskludering bak offerets rygg. Dette kalles også relasjonell mobbing, siden det ofte dreier seg om sosial manipulasjon, som når ei jente blir fryst ut og aldri invitert sammen de andre.
Nettmobbing eller digital mobbing er mobbing via elektroniske medier. Det kan være nedsettende meldinger eller bilder på sosiale medier. Ofte vet ikke mobbeofferet hvem som står bak. Det kan også være vanskelig å vite hvilke baktanker andre har med det de legger ut, noe som kan føre til økt usikkerhet og stress. Siden mobbingen foregår på nett, får en heller aldri pause fra plagingen. Du vet aldri hva som kommer til å dukke opp på skjermen.
Årsaker til mobbing
Hvorfor oppstår mobbing? Hva gjør at noen dag etter dag utsetter andre for helt åpenlyse lidelser? Årsakene til mobbing er ofte komplekse, og det finnes både sosiale og individuelle forklaringer.
To forklaringer på mobbing er tilhørighet og makt. Ved å ekskludere og plage en annen kan mobberne forsøke å øke sin status og tilhørighet i en gjeng eller en klasse. En felles fiende kan sveise en gruppe sammen i en felles front og skape økt tilhørighet innad i gruppen. Mobbing kan også være motivert av et ønske om makt. Ved å skape avmakt hos offeret får mobberne en bekreftelse på sin egen makt og dominans.
Det finnes også flere andre sosiale mekanismer som kan bidra til mobbing. Når flere er sammen om mobbingen, blir ansvaret mindre for den enkelte. Det blir lettere å forsvare handlingene med noe offeret har sagt eller gjort. Gradvis skapes det en sosial avstand til offeret. Han eller hun blir sett på som "en annen", som du ikke trenger å ha dårlig samvittighet for å plage, og mobberne mister hemninger de vanligvis ville hatt mot å påføre andre lidelse.
Siden ingen griper inn og stanser mobbingen, kan tilskuerne eller mobberne også feilaktig tro at alle de andre aksepterer det som skjer. Det kan oppstå en falsk norm som sier at overgrepet er greit, selv om mange stilltiende reagerer på det som skjer. Siden ingen andre sier noe, tror alle feilaktig at alle de andre synes det som skjer er OK.
Det finnes også individuelle forklaringer på mobbing. Mobberne har en tendens til å være mer aggressive, og mobbeofrene har en tendens til å ha mer frykt og angst og et dårligere selvbilde enn gjennomsnittet. Å være homofil eller bifil øker også sjansene for å bli mobbet. I motsetning til hva mange tror, skiller ofrene seg ofte ikke ut når det gjelder klær, utseende eller dialekt. Samtidig er det stor variasjon blant de som mobber og blir mobbet. Alle kan bli offer for mobbing, og skal vi forklare mobbing, må vi se på samspillet mellom individuelle egenskaper og sosiale faktorer.
Det er også viktig å ta med den større konteksten når vi skal forklare mobbing. Forhold i familien, skolen og samfunnet er med å påvirke. I klassen vil normer overfor mobbing, det sosiale miljøet, relasjonene mellom elevene og lærerens klasseledelse ha stor innflytelse. I en klasse med et utrygt miljø og en fraværende lærer kan for eksempel noen elever med aggressive tendenser, begynne å mobbe for å skape en tettere tilhørighet seg imellom. Hvis mobbingen ikke blir stanset, kan den eskalere som en negativ spiral. Det kan du lese mer om under.
Forebygging mot mobbing
Mobbing kan føre til dårlig selvfølelse, ensomhet, psykiske lidelser og et ønske om å ikke leve lenger. Det er derfor viktig at vi gjør det vi kan for å forebygge og stoppe mobbingen.
Det er viktig med klare rutiner og strukturer for å oppdage og gripe inn overfor mobbing når den inntreffer. På en skole er for eksempel læreren en rollemodell og må utøve autoriteten sin ved å raskt og konsekvent gripe inn overfor krenkelser.
Klare normer, verdier og holdninger i miljøet, som sier at mobbing ikke er godtatt, er viktig for å forsterke hemninger mot å mobbe. Økt kunnskap om mobbing kan også gjøre det enklere å gjenkjenne mobbing. Det kan føre til at vi reagerer raskere hvis vi blir utsatt for eller vitne til mobbing. Det finnes også sosiale og kognitive treningsprogrammer som kan forebygge mobbing. Da øver vi opp sosiale ferdigheter og skaper økt bevissthet om egne tanke- og handlingsmønstre.
Et trygt sosialt miljø som inkluderer alle, er også viktig for å forebygge mobbing. I en klasse er for eksempel nære, gode og varme relasjoner mellom elevene og mellom elever og lærere, viktig. Ved å redusere spenninger mellom elever, og skape økt tilhørighet og felleskap, blir det mindre grobunn for mobbing.
Opplæringsloven
Ifølge opplæringsloven endret har skolene en plikt til å gripe inn overfor mobbing. Skolene har plikt til å lage en handlingsplan hvis de oppdager mobbing, og elevene har økt rett til å klage hvis skolen ikke følger opp sitt ansvar.
Kilder
Bru, R., Idsøe, E.C., Øverland, K. (Red). (2016). Psykisk helse i skolen. Universitetsforlaget.
Lund, I., Helgeland, A. & Kovac, V.B. (2017, 9. oktober). På vei mot en ny forståelse av mobbing i et folkehelseperspektiv. Utdanningsforskning.no. https://utdanningsforskning.no/artikler/pa-vei-mot-en-ny-forstaelse-av-mobbing-i-et-folkehelseperspektiv/
Moen, E. (2014). Slik stopper vi mobbing – en håndbok. Universitetsforlaget.
Roland, E. ( 2014). Mobbingens psykologi. Hva kan skolen gjøre? (2. utg.). Universitetsforlaget.
Les original på NDLA →
Pøbler
Oppgave 1 – før dere ser filmen
Før dere ser filmen, diskuter følgende:
Hva forbinder dere med ordet «pøbler»?
Hvorfor tror du de har valgt å kalle det «Pøbelprosjektet»?
Hvis dere skulle ha laget et seks ukers kurs for å få marginaliserte ungdommer tilbake i jobb eller utdannelse, hva ville dere ha fokusert på å lære dem?
Hva er marginalisering?
Marginalisering er en prosess der enkeltindivider eller grupper blir skjøvet ut i ytterkantene (marginene) av samfunnet. Når du er marginalisert, befinner du deg i en gråsone hvor du hverken er helt på utsiden eller helt på innsiden. Det kan for eksempel være tilfelle hvis du ikke får fast jobb, dropper ut av skolen eller har problemer med rusmidler.
Se filmen (lengde 1:30:06) og jobb med oppgavene under.
Oppgave 2 – etter at dere har sett filmen
Se filmen og svar på de følgende spørsmålene:
Var det noe som overrasket deg i filmen? Begrunn svaret.
Hva var noen av årsakene til at ungdommene i filmen ble marginalisert?
Hvordan jobber Pøbelprosjektet for å inkludere ungdommene i samfunnet?
Når marginalisering på ett område leder til marginalisering på andre områder, sier vi marginaliseringen er kumulativ. Finn eksempler på at ungdommene i filmen blir utsatt for kumulativ marginalisering, og forklar hvordan de ulike formene for marginalisering kan ha virket sammen.
I Pøbelprosjektet får ungdommene praktisk kunnskap og ferdigheter, og de møter klare og tydelige krav og forventninger. De jobber også med å opparbeide en bedre selvfølelse og gode relasjoner til de andre ungdommene i gruppa og de voksne på kurset. Reflekter over hvordan disse faktorene virker sammen, og hvorfor det er viktig å jobbe med dem samtidig for å kunne lykkes med et slikt prosjekt.
Pøbelprosjektet har lykkes med å få flere ungdommer i arbeid som tidligere kanskje ville ha droppet ut av skolen. Diskuter hvordan man kan endre den norske skolen for å gi et bedre tilbud til de ungdommene vi møter i filmen.
Oppgave 3 – refleksjonsnotat
Velg en av personene i filmen. Skriv et refleksjonsnotat om hans eller hennes vei inn i og ut av en marginalisert posisjon. Ta gjerne utgangspunkt i følgende spørsmål:
Hva var de viktigste årsakene til at han eller hun ble marginalisert?
Hva slags hjelp fikk han eller hun på kurset som hjalp dem videre? Begrunn svaret.
Hva kan han eller hun gjøre selv, og hva slags oppfølging og hjelp har han eller hun behov for videre framover?
Hvilke ulike teorier om sosiale avvik og marginalisering kan du bruke for å belyse hans eller hennes situasjon?
Les original på NDLA →
Før dere ser filmen, diskuter følgende:
Hva forbinder dere med ordet «pøbler»?
Hvorfor tror du de har valgt å kalle det «Pøbelprosjektet»?
Hvis dere skulle ha laget et seks ukers kurs for å få marginaliserte ungdommer tilbake i jobb eller utdannelse, hva ville dere ha fokusert på å lære dem?
Hva er marginalisering?
Marginalisering er en prosess der enkeltindivider eller grupper blir skjøvet ut i ytterkantene (marginene) av samfunnet. Når du er marginalisert, befinner du deg i en gråsone hvor du hverken er helt på utsiden eller helt på innsiden. Det kan for eksempel være tilfelle hvis du ikke får fast jobb, dropper ut av skolen eller har problemer med rusmidler.
Se filmen (lengde 1:30:06) og jobb med oppgavene under.
Oppgave 2 – etter at dere har sett filmen
Se filmen og svar på de følgende spørsmålene:
Var det noe som overrasket deg i filmen? Begrunn svaret.
Hva var noen av årsakene til at ungdommene i filmen ble marginalisert?
Hvordan jobber Pøbelprosjektet for å inkludere ungdommene i samfunnet?
Når marginalisering på ett område leder til marginalisering på andre områder, sier vi marginaliseringen er kumulativ. Finn eksempler på at ungdommene i filmen blir utsatt for kumulativ marginalisering, og forklar hvordan de ulike formene for marginalisering kan ha virket sammen.
I Pøbelprosjektet får ungdommene praktisk kunnskap og ferdigheter, og de møter klare og tydelige krav og forventninger. De jobber også med å opparbeide en bedre selvfølelse og gode relasjoner til de andre ungdommene i gruppa og de voksne på kurset. Reflekter over hvordan disse faktorene virker sammen, og hvorfor det er viktig å jobbe med dem samtidig for å kunne lykkes med et slikt prosjekt.
Pøbelprosjektet har lykkes med å få flere ungdommer i arbeid som tidligere kanskje ville ha droppet ut av skolen. Diskuter hvordan man kan endre den norske skolen for å gi et bedre tilbud til de ungdommene vi møter i filmen.
Oppgave 3 – refleksjonsnotat
Velg en av personene i filmen. Skriv et refleksjonsnotat om hans eller hennes vei inn i og ut av en marginalisert posisjon. Ta gjerne utgangspunkt i følgende spørsmål:
Hva var de viktigste årsakene til at han eller hun ble marginalisert?
Hva slags hjelp fikk han eller hun på kurset som hjalp dem videre? Begrunn svaret.
Hva kan han eller hun gjøre selv, og hva slags oppfølging og hjelp har han eller hun behov for videre framover?
Hvilke ulike teorier om sosiale avvik og marginalisering kan du bruke for å belyse hans eller hennes situasjon?
Les original på NDLA →
Utforsk utenforskap og marginalisering
Oppgavebeskrivelse
Det finnes mange forskjellige former for marginalisering og utenforskap. I denne oppgaven skal du velge en form for marginalisering og utenforskap og gå i dybden på den. Denne oppgaven kan både gjøres individuelt og i grupper.
Denne oppgaven består av fem ulike deler.
1. Velg en form for marginalisering og utenforskap
Velg en form for marginalisering eller utenforskap du er nysgjerrig på, og som du gjerne vil vite mer om. Hvis dere jobber i grupper, kan dere eventuelt trekke lodd slik at hver gruppe dekker hvert sitt område.
Ulike former for marginalisering
funksjonsnedsettelse
kriminalitet
rus
mobbing
arbeidsløshet
rasisme og diskriminering
radikalisering
innvandring
fattigdom
2. Kartlegg omfanget
Når du har valgt hva du vil fokusere på, må du kartlegge omfanget av den formen for marginalisering og utenforskap du har valgt. Det kan være hvor mange som er rammet, alder, kjønn, bakgrunn og bosted. Jo mer du vet om omfanget, jo lettere kan det være å finne årsaker og løsninger. I tekstboksen under finner du forslag til relevante nettsteder der du kan finne informasjon og statistikk.
Generelle kilder til kvalitetssikret informasjon og statistikk
European Social Survey (ESS)
Forskning.no
Forskningsstiftelsen Fafo
Gapminder
Google scholar
Scandinavian University Press
Institutt for samfunnsforskning (ISF)
NIFU
Sikt – Kunnskapssektorens tjenesteleverandør
Statistisk sentralbyrå (SSB)
Ungdata
Velferdsforskningsinstituttet NOVA
3. Finn årsaker
I denne delen av oppgaven skal du utforske årsakene til marginalisering og utenforskap. Ta utgangspunkt i den formen for marginalisering og utenforskap du har valgt. Hva er de viktigste grunnene til at noen faller utenfor på denne måten?
Hvis du for eksempel har valgt kriminalitet, kan du finne årsakene til at noen blir kriminelle og beskrive hvorfor dette leder til marginalisering og utenforskap. Hvis du har valgt rusmisbruk, kan du finne årsakene til at noen blir rusmisbrukere og beskrive hvorfor rusmisbruk kan føre til marginalisering eller utenforskap.
Tips til kilder om de ulike formene for marginalisering og utenforskap
Funksjonsnedsettelse
Bufdir: Funksjonsnedsettelse – Begreper og kunnskapsgrunnlag
Unge funksjonshemmede: Hva er en funksjonsnedsettelse?
Kriminalitet
NDLA: Årsaker til kriminalitet og marginalisering
SSB: Sosiale forhold og kriminalitet
Konfliktraadet.no: SLT-modellen
Rus
FHI: Rusmidler, doping og avhengighet
NDLA: Årsaker til rusmiddelbruk
NDLA: Rusforebyggende arbeid
Konfliktraadet.no: SLT-modellen
Mobbing
NDLA: Hva er mobbing?
Utdanningsdirektoratet: Mobbing og trivsel
Arbeidsløshet
ISF: Seks utfordringer for norsk arbeidsliv
SSB: 18 prosent i yrkesaktiv alder er utenfor
Rasisme og diskriminering
Bufdir: Diskriminering i arbeidslivet
LDO: Bli betre på likestilling og mangfald
Radikalisering
NDLA: Ekstremisme og terrorisme
Plattform: Plattform
Innvandring
NDLA: Integrering, assimilering, segregering og marginalisering
FAFO: Innvandring og integrering i arbeidslivet – en innføring
Fattigdom
NDLA: Fattigdom i Norge
Video om fattigdom (NDLA):
4. Diskuter løsninger
I denne delen av oppgaven skal du diskutere ulike tiltak som kan hindre formen for marginalisering og utenforskap som du har valgt. Hva kan samfunnet gjøre for å hindre denne formen for marginalisering og utenforskap? Finn gjerne konkrete eksempler for tiltak for den gruppen du har valgt, og diskuter fordeler og ulemper med disse ulike tiltakene.
5. Presenter resultatet
Til slutt skal du presentere hva du har kommet fram til. Du kan levere en skriftlig rapport eller holde en presentasjon for klassen.
Les original på NDLA →
Det finnes mange forskjellige former for marginalisering og utenforskap. I denne oppgaven skal du velge en form for marginalisering og utenforskap og gå i dybden på den. Denne oppgaven kan både gjøres individuelt og i grupper.
Denne oppgaven består av fem ulike deler.
1. Velg en form for marginalisering og utenforskap
Velg en form for marginalisering eller utenforskap du er nysgjerrig på, og som du gjerne vil vite mer om. Hvis dere jobber i grupper, kan dere eventuelt trekke lodd slik at hver gruppe dekker hvert sitt område.
Ulike former for marginalisering
funksjonsnedsettelse
kriminalitet
rus
mobbing
arbeidsløshet
rasisme og diskriminering
radikalisering
innvandring
fattigdom
2. Kartlegg omfanget
Når du har valgt hva du vil fokusere på, må du kartlegge omfanget av den formen for marginalisering og utenforskap du har valgt. Det kan være hvor mange som er rammet, alder, kjønn, bakgrunn og bosted. Jo mer du vet om omfanget, jo lettere kan det være å finne årsaker og løsninger. I tekstboksen under finner du forslag til relevante nettsteder der du kan finne informasjon og statistikk.
Generelle kilder til kvalitetssikret informasjon og statistikk
European Social Survey (ESS)
Forskning.no
Forskningsstiftelsen Fafo
Gapminder
Google scholar
Scandinavian University Press
Institutt for samfunnsforskning (ISF)
NIFU
Sikt – Kunnskapssektorens tjenesteleverandør
Statistisk sentralbyrå (SSB)
Ungdata
Velferdsforskningsinstituttet NOVA
3. Finn årsaker
I denne delen av oppgaven skal du utforske årsakene til marginalisering og utenforskap. Ta utgangspunkt i den formen for marginalisering og utenforskap du har valgt. Hva er de viktigste grunnene til at noen faller utenfor på denne måten?
Hvis du for eksempel har valgt kriminalitet, kan du finne årsakene til at noen blir kriminelle og beskrive hvorfor dette leder til marginalisering og utenforskap. Hvis du har valgt rusmisbruk, kan du finne årsakene til at noen blir rusmisbrukere og beskrive hvorfor rusmisbruk kan føre til marginalisering eller utenforskap.
Tips til kilder om de ulike formene for marginalisering og utenforskap
Funksjonsnedsettelse
Bufdir: Funksjonsnedsettelse – Begreper og kunnskapsgrunnlag
Unge funksjonshemmede: Hva er en funksjonsnedsettelse?
Kriminalitet
NDLA: Årsaker til kriminalitet og marginalisering
SSB: Sosiale forhold og kriminalitet
Konfliktraadet.no: SLT-modellen
Rus
FHI: Rusmidler, doping og avhengighet
NDLA: Årsaker til rusmiddelbruk
NDLA: Rusforebyggende arbeid
Konfliktraadet.no: SLT-modellen
Mobbing
NDLA: Hva er mobbing?
Utdanningsdirektoratet: Mobbing og trivsel
Arbeidsløshet
ISF: Seks utfordringer for norsk arbeidsliv
SSB: 18 prosent i yrkesaktiv alder er utenfor
Rasisme og diskriminering
Bufdir: Diskriminering i arbeidslivet
LDO: Bli betre på likestilling og mangfald
Radikalisering
NDLA: Ekstremisme og terrorisme
Plattform: Plattform
Innvandring
NDLA: Integrering, assimilering, segregering og marginalisering
FAFO: Innvandring og integrering i arbeidslivet – en innføring
Fattigdom
NDLA: Fattigdom i Norge
Video om fattigdom (NDLA):
4. Diskuter løsninger
I denne delen av oppgaven skal du diskutere ulike tiltak som kan hindre formen for marginalisering og utenforskap som du har valgt. Hva kan samfunnet gjøre for å hindre denne formen for marginalisering og utenforskap? Finn gjerne konkrete eksempler for tiltak for den gruppen du har valgt, og diskuter fordeler og ulemper med disse ulike tiltakene.
5. Presenter resultatet
Til slutt skal du presentere hva du har kommet fram til. Du kan levere en skriftlig rapport eller holde en presentasjon for klassen.
Les original på NDLA →
Sosiale avvik
Anvende kilder kritisk i argumentasjon og drøfting
Oppgave 1: Innhente informasjon
Du skal nå innhente informasjon om tre ulike teorier som omhandler årsaker til kriminalitet. Disse teoriene er
stemplingsteorien
teorien om subkulturer/delkulturer
kriminell innovasjon (Robert Merton)
Sett deg inn i tips til søkestrategier som du finner i Verktøykassa her på NDLA. Nederst på denne siden finnes det også et skjema som du kan laste ned og bruke i søkene dine.
Vær kildekritisk, og ikke minst noter ned kildene du bruker. Du skal i en senere oppgave øve på å føre kildene i APA-stil. Oppsummer de tre teoriene med to til tre setninger (parafraser) og før deretter kilden(e) du har valgt å bruke. Lag også en litteraturliste som du skal få bruk for senere.
Oppgave 2: Sammenlign dine funn med funnene til en medelev – kildekritikk
Har dere brukt samme kilde(r)? Hvorfor / hvorfor ikke?
Argumenter for hvorfor du har valgt akkurat disse kildene. Partneren din skal gjøre det samme. Hvis dere har valgt samme kilder, diskuter hvorfor dere har endt opp med disse.
Bruk TONE til å sjekke om kilden er troverdig og passende til ditt bruk. Du kan bruke skjemaet under til hjelp.
Sammenlign TONE-skjemaet dere har fylt ut.
Troverdig
Objektiv
Nøyaktig
Egnet
Hvem er forfatter?
Hvem er avsender?
Hvem står bak siden?
Hva er hensikten til forfatteren?
Er informasjonen nøytral?
Stemmer informasjonen med det du vet fra før?
Finner du skrivefeil eller slurv?
Når ble kilden sist oppdatert?
Oppgir forfatteren kilder?
Hvem er målgruppen for kilden?
Passer kilden til mitt bruk?
Er kilden enkel å bruke og lett tilgjengelig?
Oppgave 3: Gruppediskusjon og argumentasjon
Gå sammen i grupper på tre. Hver enkelt i gruppa skal representere en av teoriene om årsaker til kriminalitet.
Hver av dere skal presentere "sitt" eget syn på årsaker til at individer gjør kriminelle handlinger. Du må da redegjøre for den teorien du har valgt. Ta tida og bruk cirka ett minutt hver.
Deretter får hver av dere muligheten til å argumentere for at nettopp deres teori forklarer årsaker til kriminalitet best.
Oppsummer til slutt:
Var det vanskelig å bare skulle argumentere for ett syn?
Hva mister man når man bare ser handlingen fra ett perspektiv / én teori?
Hvorfor er denne metoden også fin å bruke før man går i gang med en drøftende fagartikkel?
Oppgave 4: Fordypningsoppgave – å skrive fagartikkel
Du har nå jobbet med å samle inn kilder, å være kildekritisk og å bruke kildene i muntlig argumentasjon.
Som en fordypningsoppgave skal du nå bruke all informasjonen du har samlet inn, til å skrive en fagartikkel om årsaker til at individer blir kriminelle. Bruk det som kom fram i debatten til å drøfte de ulike teoriene, og bruk de kildene som du har funnet, aktivt i teksten. Husk å skrive en innledning som beskriver temaet og en konklusjon som oppsummerer det du har kommet fram til. Bruk faglige begreper fra temaet sosiale avvik, og ikke minst vær kritisk og etterrettelig i kildebruken din ved å bruke APA-stilen.
Les original på NDLA →
Du skal nå innhente informasjon om tre ulike teorier som omhandler årsaker til kriminalitet. Disse teoriene er
stemplingsteorien
teorien om subkulturer/delkulturer
kriminell innovasjon (Robert Merton)
Sett deg inn i tips til søkestrategier som du finner i Verktøykassa her på NDLA. Nederst på denne siden finnes det også et skjema som du kan laste ned og bruke i søkene dine.
Vær kildekritisk, og ikke minst noter ned kildene du bruker. Du skal i en senere oppgave øve på å føre kildene i APA-stil. Oppsummer de tre teoriene med to til tre setninger (parafraser) og før deretter kilden(e) du har valgt å bruke. Lag også en litteraturliste som du skal få bruk for senere.
Oppgave 2: Sammenlign dine funn med funnene til en medelev – kildekritikk
Har dere brukt samme kilde(r)? Hvorfor / hvorfor ikke?
Argumenter for hvorfor du har valgt akkurat disse kildene. Partneren din skal gjøre det samme. Hvis dere har valgt samme kilder, diskuter hvorfor dere har endt opp med disse.
Bruk TONE til å sjekke om kilden er troverdig og passende til ditt bruk. Du kan bruke skjemaet under til hjelp.
Sammenlign TONE-skjemaet dere har fylt ut.
Troverdig
Objektiv
Nøyaktig
Egnet
Hvem er forfatter?
Hvem er avsender?
Hvem står bak siden?
Hva er hensikten til forfatteren?
Er informasjonen nøytral?
Stemmer informasjonen med det du vet fra før?
Finner du skrivefeil eller slurv?
Når ble kilden sist oppdatert?
Oppgir forfatteren kilder?
Hvem er målgruppen for kilden?
Passer kilden til mitt bruk?
Er kilden enkel å bruke og lett tilgjengelig?
Oppgave 3: Gruppediskusjon og argumentasjon
Gå sammen i grupper på tre. Hver enkelt i gruppa skal representere en av teoriene om årsaker til kriminalitet.
Hver av dere skal presentere "sitt" eget syn på årsaker til at individer gjør kriminelle handlinger. Du må da redegjøre for den teorien du har valgt. Ta tida og bruk cirka ett minutt hver.
Deretter får hver av dere muligheten til å argumentere for at nettopp deres teori forklarer årsaker til kriminalitet best.
Oppsummer til slutt:
Var det vanskelig å bare skulle argumentere for ett syn?
Hva mister man når man bare ser handlingen fra ett perspektiv / én teori?
Hvorfor er denne metoden også fin å bruke før man går i gang med en drøftende fagartikkel?
Oppgave 4: Fordypningsoppgave – å skrive fagartikkel
Du har nå jobbet med å samle inn kilder, å være kildekritisk og å bruke kildene i muntlig argumentasjon.
Som en fordypningsoppgave skal du nå bruke all informasjonen du har samlet inn, til å skrive en fagartikkel om årsaker til at individer blir kriminelle. Bruk det som kom fram i debatten til å drøfte de ulike teoriene, og bruk de kildene som du har funnet, aktivt i teksten. Husk å skrive en innledning som beskriver temaet og en konklusjon som oppsummerer det du har kommet fram til. Bruk faglige begreper fra temaet sosiale avvik, og ikke minst vær kritisk og etterrettelig i kildebruken din ved å bruke APA-stilen.
Les original på NDLA →
Brudd på normer og regler
Oppgave
Gå sammen i grupper på to eller tre, og diskuter dere fram til hva dere vil fylle ut i skjemaet nedenfor.
Les original på NDLA →
Gå sammen i grupper på to eller tre, og diskuter dere fram til hva dere vil fylle ut i skjemaet nedenfor.
Les original på NDLA →
Kriminalitet – en form for sosialt avvik
Variasjon i kriminalitet
Hva som er kriminalitet, varierer fra samfunn til samfunn. I Norge er det for eksempel forbudt for en mann å ha flere hustruer, mens dette i enkelte andre kulturer er et mål på rikdom.
Synet på hva som er kriminalitet, kan også i noen tilfeller endre seg over tid. Tyveri har tradisjonelt alltid vært regnet som kriminelt. Dette har ikke endret seg. Men det finnes handlinger som i dag regnes som kriminelle, som tidligere var fullt lovlig. Tidligere var det for eksempel ikke regnet som kriminelt å slippe urenset kloakk ut i en fjord. I dag er dette strengt forbudt, enten det er en privatperson, en offentlig etat eller en fabrikk som gjør det. Den som bryter forbudet, kan bli anmeldt og straffet for brudd på forurensingsloven.
Bruk av straff
Bruk av straff fra samfunnets side forutsetter at individet er fritt og ansvarlig, og har evne til å skille mellom rett og galt. Hver enkelt lovbryter skal stå til ansvar for handlingene sine. Dette har i store trekk vært grunnlaget for lovgivningen, kriminalitetspolitikken og strafferettssystemet.
Lovverket har som et viktig siktemål å verne om den enkeltes velferd og verdier. Vi har lover og regler som verner om rikets sikkerhet, og vi har arbeidsmiljøloven, forurensingsloven og fornminneloven.
Innenfor tradisjonell kriminalitet har både offer og lovbryter gjerne vært betraktet som individer. Selv når det har vært organisasjoner eller institusjoner som har begått lovbrudd, er det helst enkeltpersoner som er blitt straffet.
Les original på NDLA →
Hva som er kriminalitet, varierer fra samfunn til samfunn. I Norge er det for eksempel forbudt for en mann å ha flere hustruer, mens dette i enkelte andre kulturer er et mål på rikdom.
Synet på hva som er kriminalitet, kan også i noen tilfeller endre seg over tid. Tyveri har tradisjonelt alltid vært regnet som kriminelt. Dette har ikke endret seg. Men det finnes handlinger som i dag regnes som kriminelle, som tidligere var fullt lovlig. Tidligere var det for eksempel ikke regnet som kriminelt å slippe urenset kloakk ut i en fjord. I dag er dette strengt forbudt, enten det er en privatperson, en offentlig etat eller en fabrikk som gjør det. Den som bryter forbudet, kan bli anmeldt og straffet for brudd på forurensingsloven.
Bruk av straff
Bruk av straff fra samfunnets side forutsetter at individet er fritt og ansvarlig, og har evne til å skille mellom rett og galt. Hver enkelt lovbryter skal stå til ansvar for handlingene sine. Dette har i store trekk vært grunnlaget for lovgivningen, kriminalitetspolitikken og strafferettssystemet.
Lovverket har som et viktig siktemål å verne om den enkeltes velferd og verdier. Vi har lover og regler som verner om rikets sikkerhet, og vi har arbeidsmiljøloven, forurensingsloven og fornminneloven.
Innenfor tradisjonell kriminalitet har både offer og lovbryter gjerne vært betraktet som individer. Selv når det har vært organisasjoner eller institusjoner som har begått lovbrudd, er det helst enkeltpersoner som er blitt straffet.
Les original på NDLA →
Kvinnelige lovbrytere møter andre fordommer enn menn
Englemakersakens relevans
I den såkalte englemakersaken fra 1900, ble seks kvinner i Kristiania tiltalt for å ha drept over tjue barn de ble betalt for å ta vare på. Saken sjokkerte allmennheten, ikke bare fordi det var en grusom drapssak drevet av økonomisk vinning, men også fordi kvinnene tilsynelatende brøt med sin kvinnelige rolle som omsorgspersoner.
Flere forskere argumenterer for at lignende fordommer fremdeles preger media og rettsvesen.
‒ Interessen for "virkelige" historier og oppmerksomheten rundt straffesaker kan virke særlig stor i dag, men spesielle kriminalsaker har alltid opptatt befolkningen og blitt rapportert om i media til enhver tid. Vi ville ha med dette historiske perspektivet, forklarer Line Norman Hjorth.
Hjorth er forsker i allmenn litteraturvitenskap ved Universitetet i Bergen. Hun mener at englemakersaken fremdeles er et godt utgangspunkt når man skal diskutere hvordan kvinnelige forbrytere oppfattes av offentligheten.
‒ Englemakersaken er relevant i dag fordi den tydeliggjør hvor tett forbundet kvinnens rolle i samfunnet er med de forbrytelsene hun tiltales for. Jeg vil tro dette gjelder for de fleste kvinners møte med rettsvesenet den dag i dag – på godt og vondt, sier hun.
Kjønnsroller
Tradisjonelle kjønnsroller har ikke lenger det samme rotfestet som tidligere. Likevel er vi kanskje ikke så frigjort fra dem som vi innbiller oss, mener Hjorth.
‒ I alle fall lever og virker de i beste velgående når visse handlinger og mennesker skal vurderes av retten.
At kjønnsroller fremdeles spiller en rolle i hvordan kvinnelige forbrytere oppfattes, er et syn som deles av kriminolog May-Len Skilbrei. Den dag i dag ser vi at saker i media om kvinner som begår overgrep mot barn ofte fokuserer mye på kvinnene selv og deres personlighet. De bryter med forventningene våre til kvinner og hva slags kriminalitet de kan begå.
Kriminelle kvinner
Kjønnsforskjeller kommer fram på flere måter når man tar en titt på kriminalstatistikken.
‒ Kvinner utfører langt færre kriminelle handlinger, og lovbruddene de gjør, er generelt sett mindre alvorlige, forteller Skilbrei.
‒ Selv når kvinner gjør de samme handlingene som menn, risikerer de å møte andre reaksjoner. Dette har å gjøre med forestillingene våre om hvordan kvinner er. Voldsforbrytelser og grov økonomisk kriminalitet forbinder vi med det vi oppfatter som det mannlige, ifølge Skilbrei.
‒ Man kan si at vi i noen grad har normalisert mannlig vold. Det er ikke slik at vi aksepterer det, men vi har visse forventninger til det. Vold blir sett på som en slags ekstrem maskulinitet, og det blir et dobbelt normbrudd når kvinner gjør det samme.
‒ Småbedrageri og nasking er vel der kvinner er minst underrepresentert. Narkotikakriminalitet er det også en del av, sier Skilbrei.
‒ Det har generelt blitt mer kvinnelig kriminalitet etter at kvinner ble en del av rusmiljøene og narkotika ble mer utbredt. I tillegg ser vi en del saker med kvinner anklaget for familievold.
Skilbrei mener det er en polarisering i hvordan kvinnelige forbrytere oppfattes av media og samfunn, men understreker at vi mangler analyser av hvordan forholdene er i Norge.
‒ Når det er snakk om mer alvorlige lovbrudd hvor kvinner er siktet, ser vi fra utenlandsk forskning at de ofte blir framstilt som medhjelpere eller ofre, sier hun. Når det kommer til enkelte drapssaker, kan kvinnen like gjerne bli sett på som hjernen bak.
‒ Så enten er de selv ofre som er tvunget med av menn, eller så er de ekstra utspekulerte kriminelle, forteller hun.
Skilbrei forsker på hvordan mer alvorlige lovbrudd begått av kvinner omtales i media.
‒ Hver gang en kvinne begår et alvorlig lovbrudd, havner det på forsidene. Lovbrudd begått av kvinner er som regel ikke sett på som hverdagskriminalitet, slik det gjerne er for menn. Kvinners kriminalitet er mer nyhetsverdig, sier hun.
‒ Ofte er sakene preget av et personfokus man ikke så ofte ser i saker med mannlige forbrytere. I Christoffer-saken så vi for eksempel at mye handlet om moren, som hadde latt volden finne sted, i stedet for om stefaren, som var den faktiske voldsutøveren.
Forsvarer Frode Sulland sier at kvinner kan ha mer å spille på i retten. Sulland hevder kjønnsrollene kan være en ressurs for forsvarerne, som kan bruke ideen om at kvinner egentlig ikke er sånn for å få mildere straffer.
Stereotypier i strafferetten
Grunnen til at kvinners lovbrudd ofte blir oppfattet annerledes, kan knyttes til stereotypien om kvinner som omsorgspersoner, mener Hjorth.
‒ Rettsvesenet ville heller ikke kunne vurdere enkeltsaker og individer hvis de ikke baserte seg på forestillinger om hva som er normalt og unormalt eller naturlig og unaturlig i en gitt situasjon.
Hjorth viser til at det blir problematisk når spørsmålet om hvorvidt en kvinnelig tiltalt er skyldig eller ikke, påvirkes av forestillinger om hvorvidt hun er en god mor og omsorgsfigur eller ikke. Slike vurderinger er ofte basert på stereotype fortellinger som finnes i kulturen vår.
‒ Forskere peker på at i tilfeller hvor kvinner tiltales for drap, blir det ofte tatt i bruk en eksplisitt stereotypisering, sier hun.
‒ Man ser gjerne på kvinnelige mordere som fordervede, unaturlige monstre – altså arketyper – mer onde enn noen mann. Dette er ikke bare fordi kvinnene har forbrutt seg mot moralske og rettslige lover, men også mot naturloven der de er satt til å oppfostre og være omsorgspersoner.
Det er ikke uvanlig at kvinnerollen blir dratt fram i rettssaker, forteller Hjorth.
Mangler i statistikken
Det er mye vi fremdeles ikke vet om kvinnelige lovbrudd, sier Skilbrei. Hun mener det kan være mørketall på lovbrudd begått av kvinner.
‒ Statistikken er bygd på den kriminaliteten som blir registrert, understreker hun.
‒ Det er åpenbart at kvinner begår langt færre lovbrudd enn menn, men samtidig er det tilfeller som ikke anmeldes. Også her formes mye av forestillingene våre. Det kan være ulike terskler for å anmelde lovbrudd begått av kvinner enn av menn, spesielt når det kommer til voldskriminalitet og seksuell vold.
Ifølge Skilbrei er det mange antagelser i hvordan man ser disse sakene, også fra etterforskernes side.
‒ I drapssaker mistenker man ikke automatisk enken, mens enkemannen som regel vil være en av de første man mistenker, påpeker hun.
‒ Vi ser også at menn som blir utsatt for overgrep av kvinner, ofte velger å ikke anmelde fordi de er redde for å bli latterliggjort eller mistrodd. Verken rettsvesen eller familie vil nødvendigvis tro på dem.
Skilbrei understreker at det fremdeles mangler mye empirisk forskning om kvinnelig kriminalitet i Norge.
‒ Modellene vi har, kommer gjerne fra andre land. Drap har vi god statistikk på, siden det ikke finnes massevis av uoppklarte drap i Norge, men på andre felt er det mye vi ikke vet. Det kan jo hende vi skiller oss ut som et såpass likestilt land, men vi mangler data per i dag.
Dette er en forkortet versjon av artikkelen Kvinnelige lovbrytere møter andre fordommer enn menn på Kilden, kjønnsforskning.no.
Les original på NDLA →
I den såkalte englemakersaken fra 1900, ble seks kvinner i Kristiania tiltalt for å ha drept over tjue barn de ble betalt for å ta vare på. Saken sjokkerte allmennheten, ikke bare fordi det var en grusom drapssak drevet av økonomisk vinning, men også fordi kvinnene tilsynelatende brøt med sin kvinnelige rolle som omsorgspersoner.
Flere forskere argumenterer for at lignende fordommer fremdeles preger media og rettsvesen.
‒ Interessen for "virkelige" historier og oppmerksomheten rundt straffesaker kan virke særlig stor i dag, men spesielle kriminalsaker har alltid opptatt befolkningen og blitt rapportert om i media til enhver tid. Vi ville ha med dette historiske perspektivet, forklarer Line Norman Hjorth.
Hjorth er forsker i allmenn litteraturvitenskap ved Universitetet i Bergen. Hun mener at englemakersaken fremdeles er et godt utgangspunkt når man skal diskutere hvordan kvinnelige forbrytere oppfattes av offentligheten.
‒ Englemakersaken er relevant i dag fordi den tydeliggjør hvor tett forbundet kvinnens rolle i samfunnet er med de forbrytelsene hun tiltales for. Jeg vil tro dette gjelder for de fleste kvinners møte med rettsvesenet den dag i dag – på godt og vondt, sier hun.
Kjønnsroller
Tradisjonelle kjønnsroller har ikke lenger det samme rotfestet som tidligere. Likevel er vi kanskje ikke så frigjort fra dem som vi innbiller oss, mener Hjorth.
‒ I alle fall lever og virker de i beste velgående når visse handlinger og mennesker skal vurderes av retten.
At kjønnsroller fremdeles spiller en rolle i hvordan kvinnelige forbrytere oppfattes, er et syn som deles av kriminolog May-Len Skilbrei. Den dag i dag ser vi at saker i media om kvinner som begår overgrep mot barn ofte fokuserer mye på kvinnene selv og deres personlighet. De bryter med forventningene våre til kvinner og hva slags kriminalitet de kan begå.
Kriminelle kvinner
Kjønnsforskjeller kommer fram på flere måter når man tar en titt på kriminalstatistikken.
‒ Kvinner utfører langt færre kriminelle handlinger, og lovbruddene de gjør, er generelt sett mindre alvorlige, forteller Skilbrei.
‒ Selv når kvinner gjør de samme handlingene som menn, risikerer de å møte andre reaksjoner. Dette har å gjøre med forestillingene våre om hvordan kvinner er. Voldsforbrytelser og grov økonomisk kriminalitet forbinder vi med det vi oppfatter som det mannlige, ifølge Skilbrei.
‒ Man kan si at vi i noen grad har normalisert mannlig vold. Det er ikke slik at vi aksepterer det, men vi har visse forventninger til det. Vold blir sett på som en slags ekstrem maskulinitet, og det blir et dobbelt normbrudd når kvinner gjør det samme.
‒ Småbedrageri og nasking er vel der kvinner er minst underrepresentert. Narkotikakriminalitet er det også en del av, sier Skilbrei.
‒ Det har generelt blitt mer kvinnelig kriminalitet etter at kvinner ble en del av rusmiljøene og narkotika ble mer utbredt. I tillegg ser vi en del saker med kvinner anklaget for familievold.
Skilbrei mener det er en polarisering i hvordan kvinnelige forbrytere oppfattes av media og samfunn, men understreker at vi mangler analyser av hvordan forholdene er i Norge.
‒ Når det er snakk om mer alvorlige lovbrudd hvor kvinner er siktet, ser vi fra utenlandsk forskning at de ofte blir framstilt som medhjelpere eller ofre, sier hun. Når det kommer til enkelte drapssaker, kan kvinnen like gjerne bli sett på som hjernen bak.
‒ Så enten er de selv ofre som er tvunget med av menn, eller så er de ekstra utspekulerte kriminelle, forteller hun.
Skilbrei forsker på hvordan mer alvorlige lovbrudd begått av kvinner omtales i media.
‒ Hver gang en kvinne begår et alvorlig lovbrudd, havner det på forsidene. Lovbrudd begått av kvinner er som regel ikke sett på som hverdagskriminalitet, slik det gjerne er for menn. Kvinners kriminalitet er mer nyhetsverdig, sier hun.
‒ Ofte er sakene preget av et personfokus man ikke så ofte ser i saker med mannlige forbrytere. I Christoffer-saken så vi for eksempel at mye handlet om moren, som hadde latt volden finne sted, i stedet for om stefaren, som var den faktiske voldsutøveren.
Forsvarer Frode Sulland sier at kvinner kan ha mer å spille på i retten. Sulland hevder kjønnsrollene kan være en ressurs for forsvarerne, som kan bruke ideen om at kvinner egentlig ikke er sånn for å få mildere straffer.
Stereotypier i strafferetten
Grunnen til at kvinners lovbrudd ofte blir oppfattet annerledes, kan knyttes til stereotypien om kvinner som omsorgspersoner, mener Hjorth.
‒ Rettsvesenet ville heller ikke kunne vurdere enkeltsaker og individer hvis de ikke baserte seg på forestillinger om hva som er normalt og unormalt eller naturlig og unaturlig i en gitt situasjon.
Hjorth viser til at det blir problematisk når spørsmålet om hvorvidt en kvinnelig tiltalt er skyldig eller ikke, påvirkes av forestillinger om hvorvidt hun er en god mor og omsorgsfigur eller ikke. Slike vurderinger er ofte basert på stereotype fortellinger som finnes i kulturen vår.
‒ Forskere peker på at i tilfeller hvor kvinner tiltales for drap, blir det ofte tatt i bruk en eksplisitt stereotypisering, sier hun.
‒ Man ser gjerne på kvinnelige mordere som fordervede, unaturlige monstre – altså arketyper – mer onde enn noen mann. Dette er ikke bare fordi kvinnene har forbrutt seg mot moralske og rettslige lover, men også mot naturloven der de er satt til å oppfostre og være omsorgspersoner.
Det er ikke uvanlig at kvinnerollen blir dratt fram i rettssaker, forteller Hjorth.
Mangler i statistikken
Det er mye vi fremdeles ikke vet om kvinnelige lovbrudd, sier Skilbrei. Hun mener det kan være mørketall på lovbrudd begått av kvinner.
‒ Statistikken er bygd på den kriminaliteten som blir registrert, understreker hun.
‒ Det er åpenbart at kvinner begår langt færre lovbrudd enn menn, men samtidig er det tilfeller som ikke anmeldes. Også her formes mye av forestillingene våre. Det kan være ulike terskler for å anmelde lovbrudd begått av kvinner enn av menn, spesielt når det kommer til voldskriminalitet og seksuell vold.
Ifølge Skilbrei er det mange antagelser i hvordan man ser disse sakene, også fra etterforskernes side.
‒ I drapssaker mistenker man ikke automatisk enken, mens enkemannen som regel vil være en av de første man mistenker, påpeker hun.
‒ Vi ser også at menn som blir utsatt for overgrep av kvinner, ofte velger å ikke anmelde fordi de er redde for å bli latterliggjort eller mistrodd. Verken rettsvesen eller familie vil nødvendigvis tro på dem.
Skilbrei understreker at det fremdeles mangler mye empirisk forskning om kvinnelig kriminalitet i Norge.
‒ Modellene vi har, kommer gjerne fra andre land. Drap har vi god statistikk på, siden det ikke finnes massevis av uoppklarte drap i Norge, men på andre felt er det mye vi ikke vet. Det kan jo hende vi skiller oss ut som et såpass likestilt land, men vi mangler data per i dag.
Dette er en forkortet versjon av artikkelen Kvinnelige lovbrytere møter andre fordommer enn menn på Kilden, kjønnsforskning.no.
Les original på NDLA →
Normalitet og avvik
Normer og avvik i alle samfunn
Alle samfunn har noen felles normer og et sett med regler for hvordan vi fortolker disse normene. Alle samfunn har også en form for sanksjoner overfor dem som bryter normene. De som ikke passer inn, blir betraktet som avvikere. Ifølge Thomas Hylland Eriksen er det her likhetene slutter i de ulike samfunnene. Som han skriver:
"Hvor grensene går for normalitet, hvilke abstrakte oppfatninger som eksisterer med hensyn til hva som er normalt og hva som er unormalt, hva slags institusjoner som tar hånd om avvikerne og hvilke sanksjoner som iverksettes, hvilke metoder som gjør det mulig å transformere noe normalt til noe unormalt, alt dette varierer historisk og krysskulturelt."
Vi skal nå se på hva normalitet er, og hva avvik er når det gjelder de mer uformelle sidene av dette.
Normalitet
"Normalt" er et ord vi bruker ofte, kanskje uten at vi reflekterer over hva vi mener med det. I vår del av verden har det noe med gjennomsnittet å gjøre. Vi kan se på det normale som det gjennomsnittlige.
Når vi snakker om normalitet, kan det handle om alt fra fysikk, altså kropp, til kultur og normer i samfunnet.
Normaliteten er egentlig det flertallet vil si er normalt. Men så er det altså alltid noen som ikke hører hjemme her, enten fordi de bevisst velger det, eller fordi de avviker på andre måter.
Tenk over:
Hva anser du som normalt?
Hva som anses som normaliteten, har variert opp gjennom historien, og det varier også fra kultur til kultur. Det samme gjelder da med hva som anses som avvik. Ofte kan vi si at avvikene er det som presser grensene framover for hva som anses som det normale.
Helt fram til 1970-tallet var sex mellom menn forbudt i Norge, og det er ikke mange tiårene siden det å stå fram som homofil i offentligheten i Norge ikke var vanlig. I vår tid har vi hatt statsråder og sentrale personer i norsk kultur- og sportsliv som er åpent homofile, så det å være homofil er for de fleste i dag ikke sett på som et sosialt avvik. I andre land kan det å være homofil derimot være forbudt, eller lovgivning kan ha gjort det vanskeligere å leve som homofil.
Avvik
Avvik handler om ikke å passe helt inn i det som anses som normaliteten. Det å avvike fra normaliteten kan dreie seg om at du ser annerledes ut, at du kler deg annerledes, eller at du har en annen kjønnsidentitet eller kjønnsuttrykk. Andre måter å avvike fra normaliteten på er å være narkoman, kriminell eller å bo på gata.
For noen er det å avvike fra normalen et bevisst valg, mens for andre kan avviket bety at man faller utenfor. Det vil da være naturlig å tenke på sosiale avvik i sammenheng med utenforskap, marginalisering og kulturelle forskjeller.
I noen sammenhenger kan det være vanskelig å skille mellom det å avvike fra normalen og et opprør. Vi snakker gjerne om ungdomsopprør, et behov for å skille seg ut for å flykte fra hverdagen eller forsøke å få til forandring. Dette er kanskje ikke like aktuelt for det brede laget av ungdom i dag, da blant annet Ungdata-undersøkelsen viser at ungdom i stedet for å gjøre opprør anstrenger seg for å tilpasse seg.
Sanksjoner
De som avviker fra normaliteten, kan oppleve ulike reaksjoner, eller sanksjoner, på avviket. Man skiller mellom negative sanksjoner, som er det samme som straff, og positive sanksjoner, som er det samme som belønning. Når vi snakker om galt og rett og lovlig og ulovlig, har vi lover og regler å forholde oss til, og man straffes for brudd på lovene. Vanskeligere er det når det handler om å være annerledes på en eller annen måte.
Vi har snakket om å føle seg utenfor, men dette kan også handle om å bli satt utenfor samfunnet, at du ikke får være med i sosiale sammenhenger med andre, eller at du har vanskeligere for få deg en jobb.
Men sosiale avvik kan også gi positive sanksjoner. Når vi gir positive sanksjoner, ønsker vi å forsterke ønsket atferd.
Tenk over:
Hvilke sanksjoner kan avvik møte?
Kan du gi eksempler på positive sanksjoner?
Kilder
Hylland Eriksen, T. (2006). Innledning: I de enøydes land. I T. Hylland Eriksen og J.-K. Breivik (Red.), Normalitet. Oslo: Universitetsforlaget. Hentet fra https://static1.squarespace.com/static/5c03b76b96e76fd25bee32fe/t/5c66b8d624a694c94953d491/1550235863395/Normalitet.pdf
Kokkersvold, E. og Morken, I. (2015). Normalitet og avvik – studenters beskrivelse av seg selv. Hentet fra https://utdanningsforskning.no/artikler/2015/normalitet-og-avvik--studenters-beskrivelse-av-seg-selv/
Nøra, S. (2019). Hva betyr det at noe er normalt? Podkast med Lars Grue, OsloMet Storbyuniversitetet. Hentet fra https://forskning.no/menneskekroppen-oslomet-partner/hva-betyr-det-at-noe-er-normalt/1297235
Les original på NDLA →
Alle samfunn har noen felles normer og et sett med regler for hvordan vi fortolker disse normene. Alle samfunn har også en form for sanksjoner overfor dem som bryter normene. De som ikke passer inn, blir betraktet som avvikere. Ifølge Thomas Hylland Eriksen er det her likhetene slutter i de ulike samfunnene. Som han skriver:
"Hvor grensene går for normalitet, hvilke abstrakte oppfatninger som eksisterer med hensyn til hva som er normalt og hva som er unormalt, hva slags institusjoner som tar hånd om avvikerne og hvilke sanksjoner som iverksettes, hvilke metoder som gjør det mulig å transformere noe normalt til noe unormalt, alt dette varierer historisk og krysskulturelt."
Vi skal nå se på hva normalitet er, og hva avvik er når det gjelder de mer uformelle sidene av dette.
Normalitet
"Normalt" er et ord vi bruker ofte, kanskje uten at vi reflekterer over hva vi mener med det. I vår del av verden har det noe med gjennomsnittet å gjøre. Vi kan se på det normale som det gjennomsnittlige.
Når vi snakker om normalitet, kan det handle om alt fra fysikk, altså kropp, til kultur og normer i samfunnet.
Normaliteten er egentlig det flertallet vil si er normalt. Men så er det altså alltid noen som ikke hører hjemme her, enten fordi de bevisst velger det, eller fordi de avviker på andre måter.
Tenk over:
Hva anser du som normalt?
Hva som anses som normaliteten, har variert opp gjennom historien, og det varier også fra kultur til kultur. Det samme gjelder da med hva som anses som avvik. Ofte kan vi si at avvikene er det som presser grensene framover for hva som anses som det normale.
Helt fram til 1970-tallet var sex mellom menn forbudt i Norge, og det er ikke mange tiårene siden det å stå fram som homofil i offentligheten i Norge ikke var vanlig. I vår tid har vi hatt statsråder og sentrale personer i norsk kultur- og sportsliv som er åpent homofile, så det å være homofil er for de fleste i dag ikke sett på som et sosialt avvik. I andre land kan det å være homofil derimot være forbudt, eller lovgivning kan ha gjort det vanskeligere å leve som homofil.
Avvik
Avvik handler om ikke å passe helt inn i det som anses som normaliteten. Det å avvike fra normaliteten kan dreie seg om at du ser annerledes ut, at du kler deg annerledes, eller at du har en annen kjønnsidentitet eller kjønnsuttrykk. Andre måter å avvike fra normaliteten på er å være narkoman, kriminell eller å bo på gata.
For noen er det å avvike fra normalen et bevisst valg, mens for andre kan avviket bety at man faller utenfor. Det vil da være naturlig å tenke på sosiale avvik i sammenheng med utenforskap, marginalisering og kulturelle forskjeller.
I noen sammenhenger kan det være vanskelig å skille mellom det å avvike fra normalen og et opprør. Vi snakker gjerne om ungdomsopprør, et behov for å skille seg ut for å flykte fra hverdagen eller forsøke å få til forandring. Dette er kanskje ikke like aktuelt for det brede laget av ungdom i dag, da blant annet Ungdata-undersøkelsen viser at ungdom i stedet for å gjøre opprør anstrenger seg for å tilpasse seg.
Sanksjoner
De som avviker fra normaliteten, kan oppleve ulike reaksjoner, eller sanksjoner, på avviket. Man skiller mellom negative sanksjoner, som er det samme som straff, og positive sanksjoner, som er det samme som belønning. Når vi snakker om galt og rett og lovlig og ulovlig, har vi lover og regler å forholde oss til, og man straffes for brudd på lovene. Vanskeligere er det når det handler om å være annerledes på en eller annen måte.
Vi har snakket om å føle seg utenfor, men dette kan også handle om å bli satt utenfor samfunnet, at du ikke får være med i sosiale sammenhenger med andre, eller at du har vanskeligere for få deg en jobb.
Men sosiale avvik kan også gi positive sanksjoner. Når vi gir positive sanksjoner, ønsker vi å forsterke ønsket atferd.
Tenk over:
Hvilke sanksjoner kan avvik møte?
Kan du gi eksempler på positive sanksjoner?
Kilder
Hylland Eriksen, T. (2006). Innledning: I de enøydes land. I T. Hylland Eriksen og J.-K. Breivik (Red.), Normalitet. Oslo: Universitetsforlaget. Hentet fra https://static1.squarespace.com/static/5c03b76b96e76fd25bee32fe/t/5c66b8d624a694c94953d491/1550235863395/Normalitet.pdf
Kokkersvold, E. og Morken, I. (2015). Normalitet og avvik – studenters beskrivelse av seg selv. Hentet fra https://utdanningsforskning.no/artikler/2015/normalitet-og-avvik--studenters-beskrivelse-av-seg-selv/
Nøra, S. (2019). Hva betyr det at noe er normalt? Podkast med Lars Grue, OsloMet Storbyuniversitetet. Hentet fra https://forskning.no/menneskekroppen-oslomet-partner/hva-betyr-det-at-noe-er-normalt/1297235
Les original på NDLA →
Sanksjoner
Sanksjoner og sosial kontroll
Et vilkår for at normene skal fungere styrende på handlingene våre, er at det er knyttet sanksjoner til dem. Det betyr at straff og belønning, eller trusler om straff og løfter om belønning, styrer vår oppførsel i gitte situasjoner. Dette kaller vi sosial kontroll.
Positive og negative sanksjoner
Sanksjoner kan være av både positiv og negativ art. Positive sanksjoner kan vi også kalle for belønning. Hensikten med positive sanksjoner er å forsterke ønsket adferd. Negative sanksjoner er i mange tilfeller det samme som straff, og da ønsker man å korrigere uønsket atferd.
Formelle og uformelle sanksjoner
Du har lært at vi har formelle og uformelle normer. Sanksjonene på avvik fra eller brudd på disse normene følger alvoret i avviket. Sanksjonene, sammen med normene og reglene, er med og påvirker oppførselen vår ved at forventet oppførsel blir belønnet og avvik blir straffet. Vi lærer etter hvert at det er slik, og vi innretter oss deretter, ubevisst eller bevisst. Når vi automatisk oppfyller normene og reglene i vår daglige omgang med de andre medlemmene i en sosial gruppe, sier vi at normene er blitt internalisert i oss.
Formelle normer er de lovene og reglene vi har i samfunnet. Sanksjoner på brudd på disse kan være bøter eller fengsel, avhengig av alvoret i lovbruddet.
Uformelle normer handler mer om en forventning om hvordan vi skal oppføre oss i gitte situasjoner, og sanksjonene vil dermed være en reaksjon på avvik fra de uformelle normene. Dette kan være forventninger om at barn skal spise grønnsakene, at du skal gjøre leksene dine, eller hvordan man oppfører seg på bussen.
Sanksjoner på avvik
I forbindelse med sosiale avvik kan vi også snakke om stempling. Det vil si at samfunnet er med på å definere og kategorisere noen mennesker som avvikere.
Det er to grupper som kan bli definert som avvikere. For det første er det de som har en atferd som folk ser på som upassende, som blir stemplet som avvikere. For det andre gjelder det de som faktisk gjør noe galt, og dermed begår regelbrudd.
En person må ikke nødvendigvis ha begått lovbrudd for å bli stemplet som avviker. Personer som av en eller annen grunn ikke er akseptert, vil bli stemplet som avvikere uansett hva de gjør. Samtidig hender det at personer med høy sosial status kan utføre handlinger uten at det blir reagert med sanksjoner, handlinger som personer uten høy sosial status ville blitt straffet for.
Les original på NDLA →
Et vilkår for at normene skal fungere styrende på handlingene våre, er at det er knyttet sanksjoner til dem. Det betyr at straff og belønning, eller trusler om straff og løfter om belønning, styrer vår oppførsel i gitte situasjoner. Dette kaller vi sosial kontroll.
Positive og negative sanksjoner
Sanksjoner kan være av både positiv og negativ art. Positive sanksjoner kan vi også kalle for belønning. Hensikten med positive sanksjoner er å forsterke ønsket adferd. Negative sanksjoner er i mange tilfeller det samme som straff, og da ønsker man å korrigere uønsket atferd.
Formelle og uformelle sanksjoner
Du har lært at vi har formelle og uformelle normer. Sanksjonene på avvik fra eller brudd på disse normene følger alvoret i avviket. Sanksjonene, sammen med normene og reglene, er med og påvirker oppførselen vår ved at forventet oppførsel blir belønnet og avvik blir straffet. Vi lærer etter hvert at det er slik, og vi innretter oss deretter, ubevisst eller bevisst. Når vi automatisk oppfyller normene og reglene i vår daglige omgang med de andre medlemmene i en sosial gruppe, sier vi at normene er blitt internalisert i oss.
Formelle normer er de lovene og reglene vi har i samfunnet. Sanksjoner på brudd på disse kan være bøter eller fengsel, avhengig av alvoret i lovbruddet.
Uformelle normer handler mer om en forventning om hvordan vi skal oppføre oss i gitte situasjoner, og sanksjonene vil dermed være en reaksjon på avvik fra de uformelle normene. Dette kan være forventninger om at barn skal spise grønnsakene, at du skal gjøre leksene dine, eller hvordan man oppfører seg på bussen.
Sanksjoner på avvik
I forbindelse med sosiale avvik kan vi også snakke om stempling. Det vil si at samfunnet er med på å definere og kategorisere noen mennesker som avvikere.
Det er to grupper som kan bli definert som avvikere. For det første er det de som har en atferd som folk ser på som upassende, som blir stemplet som avvikere. For det andre gjelder det de som faktisk gjør noe galt, og dermed begår regelbrudd.
En person må ikke nødvendigvis ha begått lovbrudd for å bli stemplet som avviker. Personer som av en eller annen grunn ikke er akseptert, vil bli stemplet som avvikere uansett hva de gjør. Samtidig hender det at personer med høy sosial status kan utføre handlinger uten at det blir reagert med sanksjoner, handlinger som personer uten høy sosial status ville blitt straffet for.
Les original på NDLA →
Sosiale avvik
Formelle og uformelle avvik
Normer kan være uformelle og formelle, og dermed kan de sosiale avvikene være uformelle og formelle. Sosiale avvik kan ha form av alt fra brudd på skikk og bruk, via ungdomsopprør eller det å gjøre noe annerledes enn de fleste andre, til kriminelle handlinger.
Som oftest regnes avvik som noe negativt, men i en del sammenhenger blir det sett på som noe positivt. At noen bryter normene, kan være med på å sette press på standardene og bidra til at samfunnet utvikles videre.
Normalitet
Begrepet normalitet kommer fra norm. Vi må definere hva som er normalt for at vi skal kunne vite hva de sosiale avvikene er. Spørsmål om normalitet og avvik vil variere over tid fra land til land og fra gruppe til gruppe.
Det er de gruppene som dominerende i samfunnet som også vil være de som definerer grensene for hva som er sosialt akseptert. Det som blir regnet som sosialt avvik, vil derfor være et resultat av maktforholdene i samfunnet.
Vi kan si at normene som finnes i samfunnet internaliseres. Det betyr at de gjennom vår oppvekst og sosialisering blir en del av våre personlighet og samvittighet.
Tenk over:
Hva er normalt i din vennegjeng, og er det noen som gjør noe som bryter med det normale?
Hva er normal oppførsel på bussen eller trikken? Hvordan reagerer vi når noen oppfører seg annerledes?
Fins det positive avvik?
Les original på NDLA →
Normer kan være uformelle og formelle, og dermed kan de sosiale avvikene være uformelle og formelle. Sosiale avvik kan ha form av alt fra brudd på skikk og bruk, via ungdomsopprør eller det å gjøre noe annerledes enn de fleste andre, til kriminelle handlinger.
Som oftest regnes avvik som noe negativt, men i en del sammenhenger blir det sett på som noe positivt. At noen bryter normene, kan være med på å sette press på standardene og bidra til at samfunnet utvikles videre.
Normalitet
Begrepet normalitet kommer fra norm. Vi må definere hva som er normalt for at vi skal kunne vite hva de sosiale avvikene er. Spørsmål om normalitet og avvik vil variere over tid fra land til land og fra gruppe til gruppe.
Det er de gruppene som dominerende i samfunnet som også vil være de som definerer grensene for hva som er sosialt akseptert. Det som blir regnet som sosialt avvik, vil derfor være et resultat av maktforholdene i samfunnet.
Vi kan si at normene som finnes i samfunnet internaliseres. Det betyr at de gjennom vår oppvekst og sosialisering blir en del av våre personlighet og samvittighet.
Tenk over:
Hva er normalt i din vennegjeng, og er det noen som gjør noe som bryter med det normale?
Hva er normal oppførsel på bussen eller trikken? Hvordan reagerer vi når noen oppfører seg annerledes?
Fins det positive avvik?
Les original på NDLA →
Sosiale avvik og kriminalitet i gråsonen
"I gråsonen"
Se videoen (lengde 8:24) og svar på oppgavene under.
Oppgave 1
Johnny Brenna er tidligere politispaner og har jobbet med gjengkriminalitet.
I filmen sier han om forholdet til gjengene: "Vi var like, og hadde felles interesser som trening, bil og motorsykler." Hva tror dere han mener med at de var like, og hvorfor var dette viktig?
Hvilke verdier satte både gjengene og politiet høyt ifølge Brenna?
Oppgave 2
Brenna sier i intervjuet at hvor man vokser opp, og med hva slags foreldre, har noe å si for hvilken side man ender opp på. Er det alltid sånn? Diskuter om dere er enige. Vet dere om eksempler hvor en person til tross for oppvekst ender opp på den andre siden av grensen enn hva man kunne ha forventet?
Gjør et søk på Tveitagjengen. Skriv ned stikkord fra det du fant. Gjør så et søk på gjenger i dag, og skriv ned stikkord om dem. Hva er forskjeller og likheter mellom gjengene på 1980-, 1990-tallet og i dag?
Finn ut hva politi og andre gjør for å stoppe gjengkriminaliteten i dag, og hva som gjøres for å forebygge denne kriminaliteten.
Man snakker gjerne om gjengkriminalitet og sosialisering i gjenger som et Oslo-problem. Har dere eksempler på liknende grupperinger andre steder i landet? Hva med deres eget lokalsamfunn?
Les original på NDLA →
Se videoen (lengde 8:24) og svar på oppgavene under.
Oppgave 1
Johnny Brenna er tidligere politispaner og har jobbet med gjengkriminalitet.
I filmen sier han om forholdet til gjengene: "Vi var like, og hadde felles interesser som trening, bil og motorsykler." Hva tror dere han mener med at de var like, og hvorfor var dette viktig?
Hvilke verdier satte både gjengene og politiet høyt ifølge Brenna?
Oppgave 2
Brenna sier i intervjuet at hvor man vokser opp, og med hva slags foreldre, har noe å si for hvilken side man ender opp på. Er det alltid sånn? Diskuter om dere er enige. Vet dere om eksempler hvor en person til tross for oppvekst ender opp på den andre siden av grensen enn hva man kunne ha forventet?
Gjør et søk på Tveitagjengen. Skriv ned stikkord fra det du fant. Gjør så et søk på gjenger i dag, og skriv ned stikkord om dem. Hva er forskjeller og likheter mellom gjengene på 1980-, 1990-tallet og i dag?
Finn ut hva politi og andre gjør for å stoppe gjengkriminaliteten i dag, og hva som gjøres for å forebygge denne kriminaliteten.
Man snakker gjerne om gjengkriminalitet og sosialisering i gjenger som et Oslo-problem. Har dere eksempler på liknende grupperinger andre steder i landet? Hva med deres eget lokalsamfunn?
Les original på NDLA →
Utforsk årsaker til kriminalitet
Oppgave 1. Møte med to kriminelle
Lytt til podkasten under. Noter nøkkelord fra samtalen underveis. Svar deretter på spørsmålene under podkasten.
Hva er de viktigste årsakene til at Emil og Malik ble kriminelle?
Hva kunne de selv og samfunnet ha gjort for å forhindre det?
Oppgave 2. Teorier om kriminalitet
Lytt gjennom podkasten i oppgaven over, og svar på spørsmålene.
Finner du noen likheter i det Malik og Emil forteller om?
Malik var med i B-gjengen, mens Emil var med i Barnevernsbanden. Finn ut mer om hvem disse gjengene var og hvorfor de var så beryktet.
Hvilke teorier om kriminalitet kan best forklare at Emil og Malik ble kriminelle? En oversikt over teorier om kriminalitet finner du i artikkelen «Årsaker til kriminalitet og marginalisering».
Hvilke teorier om kriminalitet mener du passer dårligst på Emil og Maliks fortelling? Begrunn svaret.
Ta utgangspunkt i de ulike forklaringene på kriminalitet som du mener passer best på Emil og Malik. Hvordan kunne samfunnet forhindret at Malik og Emil ble kriminelle?
Hvordan kan du bruke noen av de ulike teoriene om kriminalitet til å forklare hvorfor det er så vanskelig å slutte å være kriminell?
Oppgave 3. Utforsk kriminalitetsstatistikken
Gå inn på SSB og finn den nyeste statistikken om kriminalitet. Begrunn svarene dine ved å vise til den relevante statistikken.
Hva slags lovbrudd er vanligst i Norge?
Hvilket kjønn og hvilke aldersgrupper utfører mest kriminalitet?
Hvorfor tror du det er så store forskjeller mellom kjønn og aldersgrupper når det gjelder kriminalitet?
Hvor i Norge finner du mest kriminalitet?
Hvorfor tror du det er mest kriminalitet på akkurat disse stedene?
Oppgave 4. Utforsk bakgrunnen til en kriminell
Velg en konkret forbrytelse der gjerningspersonen har stått fram og fortalt om sin bakgrunn. Hvis du for eksempel velger Nokas-ranet, kan du finne ut hvem som deltok i ranet og søke dem opp på nettet. Flere av ranerne har stått fram og fortalt om sin bakgrunn i mediene.
Beskriv kort forbrytelsen og gjerningspersonens egen forklaring på hvorfor han eller hun brøt loven. Ta med alle relevante opplysninger om gjerningspersonens sosiale bakgrunn, oppvekstmiljø og personlige egenskaper.
Sammenlign beskrivelsen gjerningspersonen ga, med ulike teorier om kriminalitet. Du finner en lenke til en relevant artikkel nederst på siden. Diskuter hvilke forklaringer som passer best på den gjerningspersonen du har valgt.
Hvilke teorier og årsaksforklaringer på kriminalitet mener du passer dårligst på den gjerningspersonen du har valgt? Begrunn svaret.
Velg ut de tre eller fire årsaksforklaringene du mener er best, og plasser dem på en skala mellom individ- og strukturforklaringer (se illustrasjonen under).
Diskuter til slutt om det er individforklaringer eller strukturforklaringer som best forklarer hvorfor gjerningspersonen i ditt eksempel ble kriminell.
Les original på NDLA →
Lytt til podkasten under. Noter nøkkelord fra samtalen underveis. Svar deretter på spørsmålene under podkasten.
Hva er de viktigste årsakene til at Emil og Malik ble kriminelle?
Hva kunne de selv og samfunnet ha gjort for å forhindre det?
Oppgave 2. Teorier om kriminalitet
Lytt gjennom podkasten i oppgaven over, og svar på spørsmålene.
Finner du noen likheter i det Malik og Emil forteller om?
Malik var med i B-gjengen, mens Emil var med i Barnevernsbanden. Finn ut mer om hvem disse gjengene var og hvorfor de var så beryktet.
Hvilke teorier om kriminalitet kan best forklare at Emil og Malik ble kriminelle? En oversikt over teorier om kriminalitet finner du i artikkelen «Årsaker til kriminalitet og marginalisering».
Hvilke teorier om kriminalitet mener du passer dårligst på Emil og Maliks fortelling? Begrunn svaret.
Ta utgangspunkt i de ulike forklaringene på kriminalitet som du mener passer best på Emil og Malik. Hvordan kunne samfunnet forhindret at Malik og Emil ble kriminelle?
Hvordan kan du bruke noen av de ulike teoriene om kriminalitet til å forklare hvorfor det er så vanskelig å slutte å være kriminell?
Oppgave 3. Utforsk kriminalitetsstatistikken
Gå inn på SSB og finn den nyeste statistikken om kriminalitet. Begrunn svarene dine ved å vise til den relevante statistikken.
Hva slags lovbrudd er vanligst i Norge?
Hvilket kjønn og hvilke aldersgrupper utfører mest kriminalitet?
Hvorfor tror du det er så store forskjeller mellom kjønn og aldersgrupper når det gjelder kriminalitet?
Hvor i Norge finner du mest kriminalitet?
Hvorfor tror du det er mest kriminalitet på akkurat disse stedene?
Oppgave 4. Utforsk bakgrunnen til en kriminell
Velg en konkret forbrytelse der gjerningspersonen har stått fram og fortalt om sin bakgrunn. Hvis du for eksempel velger Nokas-ranet, kan du finne ut hvem som deltok i ranet og søke dem opp på nettet. Flere av ranerne har stått fram og fortalt om sin bakgrunn i mediene.
Beskriv kort forbrytelsen og gjerningspersonens egen forklaring på hvorfor han eller hun brøt loven. Ta med alle relevante opplysninger om gjerningspersonens sosiale bakgrunn, oppvekstmiljø og personlige egenskaper.
Sammenlign beskrivelsen gjerningspersonen ga, med ulike teorier om kriminalitet. Du finner en lenke til en relevant artikkel nederst på siden. Diskuter hvilke forklaringer som passer best på den gjerningspersonen du har valgt.
Hvilke teorier og årsaksforklaringer på kriminalitet mener du passer dårligst på den gjerningspersonen du har valgt? Begrunn svaret.
Velg ut de tre eller fire årsaksforklaringene du mener er best, og plasser dem på en skala mellom individ- og strukturforklaringer (se illustrasjonen under).
Diskuter til slutt om det er individforklaringer eller strukturforklaringer som best forklarer hvorfor gjerningspersonen i ditt eksempel ble kriminell.
Les original på NDLA →
Utforsk drapsstatistikken
I disse oppgavene skal du utforske drapsstatistikken. Du kan bruke denne oversikten fra politiets nettsider: Nasjonal drapsoversikt (politiet.no).
Oppgave 1. Utforsk drapsstatistikken
Bruk 10 minutter på å undersøke de ulike tabellene i drapsstatistikken.
Noter ned tre ting du synes var spesielt interessant.
Del med en medelev, og forklar hvorfor nettopp dette var interessant.
Velg sammen med medeleven to temaer som dere kan tenke dere å utforske, og jobb videre med dette.
Del det dere har kommet fram til med resten av klassen.
Oppgave 2. Drapsårsaker
Bruk drapsstatistikken til å sette opp ei liste over noen kjennetegn på dem som begår drap, og dem som er offer.
Lag en hypotese om hva som kan være viktige årsaker til drap i Norge. Bruk kjennetegnene du har funnet fram til i oppgave a) over og teoriene om kriminalitet i artikkelen nederst på denne sida.
Hvorfor kan du ikke bruke drapsstatistikken til å forklare hvorfor noen faktisk dreper eller til å forklare de faktiske årsakene til drap?
Beskriv hvordan du må gå fram for å undersøke om hypotesen du kom fram til i oppgave 2 virkelig stemmer.
Les original på NDLA →
Oppgave 1. Utforsk drapsstatistikken
Bruk 10 minutter på å undersøke de ulike tabellene i drapsstatistikken.
Noter ned tre ting du synes var spesielt interessant.
Del med en medelev, og forklar hvorfor nettopp dette var interessant.
Velg sammen med medeleven to temaer som dere kan tenke dere å utforske, og jobb videre med dette.
Del det dere har kommet fram til med resten av klassen.
Oppgave 2. Drapsårsaker
Bruk drapsstatistikken til å sette opp ei liste over noen kjennetegn på dem som begår drap, og dem som er offer.
Lag en hypotese om hva som kan være viktige årsaker til drap i Norge. Bruk kjennetegnene du har funnet fram til i oppgave a) over og teoriene om kriminalitet i artikkelen nederst på denne sida.
Hvorfor kan du ikke bruke drapsstatistikken til å forklare hvorfor noen faktisk dreper eller til å forklare de faktiske årsakene til drap?
Beskriv hvordan du må gå fram for å undersøke om hypotesen du kom fram til i oppgave 2 virkelig stemmer.
Les original på NDLA →
Sosialisering
Å være ungdom i en pandemi
Koronapandemien begynte å gjøre seg gjeldende i Norge i februar og mars 2020. Fra 12. mars var landet i realiteten nedstengt. I 2021 levde vi fortsatt med til dels strenge restriksjoner på hva vi kan gjøre og ikke gjøre. Hvordan har det egentlig vært å være ung i en pandemi?
Forarbeid
På hvilke måter har pandemien påvirket ungdom?
Tror du det har vært forskjell på hvor man bor i landet?
Lytt til podkast
Etterarbeid
Nå har du lyttet til podkasten.
1. Svar på spørsmålene
Kjenner du deg igjen i historiene i podkasten?
Hva er forskjellig, og hva er likt med dine egne erfaringer?
Har du vært urolig for at det kan ta tid før alt blir som normalt igjen?
2. Skriveoppgave
Skriv en tekst om hvordan det har vært å være ungdom i koronapandamien. Du kan for eksempel skrive om
hvordan det har vært å bli kjent om du har begynt på en ny skole eller studier
sosialisering og aktiviteter på fritida
forskjeller fra sted til sted
hvordan pandemien har blitt opplevd annerledes for ungdom enn for yngre barn eller voksne
Det er også viktig at du bruker fagbegreper i teksten. Aktuelle begreper kan være
utenforskap
identitet
formelle og uformelle normer
sanksjoner
mediepåvirkning
makt
Les original på NDLA →
Forarbeid
På hvilke måter har pandemien påvirket ungdom?
Tror du det har vært forskjell på hvor man bor i landet?
Lytt til podkast
Etterarbeid
Nå har du lyttet til podkasten.
1. Svar på spørsmålene
Kjenner du deg igjen i historiene i podkasten?
Hva er forskjellig, og hva er likt med dine egne erfaringer?
Har du vært urolig for at det kan ta tid før alt blir som normalt igjen?
2. Skriveoppgave
Skriv en tekst om hvordan det har vært å være ungdom i koronapandamien. Du kan for eksempel skrive om
hvordan det har vært å bli kjent om du har begynt på en ny skole eller studier
sosialisering og aktiviteter på fritida
forskjeller fra sted til sted
hvordan pandemien har blitt opplevd annerledes for ungdom enn for yngre barn eller voksne
Det er også viktig at du bruker fagbegreper i teksten. Aktuelle begreper kan være
utenforskap
identitet
formelle og uformelle normer
sanksjoner
mediepåvirkning
makt
Les original på NDLA →
Den seksuelle sosialiseringen
Hva er seksualitet?
Kort oppsummert handler menneskets seksualitet om mye mer enn å lage barn. Seksualitet handler om det å nyte kropp, følelser, tanker og aktiviteter. Seksualitet er altså noe som tilhører det å være et menneske uansett hvor ofte eller sjelden en seksuell aktivitet gjøres – og uansett om du er singel eller har kjæreste. Du har din seksualitet, selv om du ikke har hatt samleie eller orgasme, fordi seksualitet handler om så mye.
Hvordan definere seksualitet?World Health Organization (WHO) sier at seksualitet ikke kan defineres med ett ord, fordi den er så mye forskjellig og varierer fra person til person. WHO beskriver seksualitet slik:
Seksualitet er en kjernedimensjon av det å være et menneske og inkluderer seksuelle handlinger, kjønnsroller, kjønnsidentitet, seksuell orientering, erotikk, intimitet, nærhet, bekreftelse, kjærlighet og reproduksjon. Seksualitet oppleves eller uttrykkes i tanker, fantasier, lengsler, ønsker, tro, holdninger, verdier, aktiviteter, handlinger, roller og forhold og er en kilde til glede og selvrealisering, så vel som til helseutfordringer og vanskeligheter som rammer både kvinner og menn.
Seksuell utvikling
Seksualiteten vår endres hele livet og påvirkes av oppdragelse og miljøet rundt oss. Et ord, et blikk og en berøring kan påvirke oss og vår seksualitet. Det kalles at seksualiteten sosialiseres. De første leveårene regnes som de mest avgjørende for den seksuelle sosialiseringen. Vi lærer oss hva vi liker og hva vi ikke liker. Disse erfaringene danner grunnlaget for det vi kaller tenningsmønster.
Det er i tidlig alder at mennesket finner ut hva de tenner på seksuelt. Vi begynner sakte, men sikkert å ane hva som lager deilige følelser i kroppen og hvem vi blir forelsket i. Noen tenner seksuelt på samme kjønn, mens andre tenner seksuelt på et annet kjønn. Vi finner ut hvem vi har lyst til å kysse og gjøre seksuelle aktiviteter med. Du finner ut hvem og hvilke kjønn som gjør deg kåt. Når den seksuelle utviklingen din får sosialisere seg trygt med jevnaldrende, kan du lære mye om eget og andres seksualliv.
Seksuell orientering handler om hvem vi blir forelsket i, seksuelt tiltrukket av og ønsker å være sammen med. De vanligste seksuelle orienteringene er heterofil, homofil, lesbisk og bifil.
Seksualitet hermes
Ifølge sosiologene Gagnon og Simon blir menneskers seksualitet formet av språket vårt. De har forsket mye på hvordan seksualiteten vår utvikles og hvordan vi hermer hverandre. Det at vi hermer etter hverandre og får ulike seksualvaner, kaller Gagnon og Simon for seksuelle skript eller usynlige manus. De mener vi har tre hovedskript:
Det individuelle seksuelle skriptet ditt skapes av det du liker, behovene dine og det du erfarer med sansene dine. For eksempel hvis du liker å bruke høyre hånd, og ikke venstre hånd, når du berører deg selv, så er det det unike seksuelle skriptet ditt.
Det relasjonelle seksuelle skriptet ditt skapes av det du forventer og gjør sammen med andre. Hvis vi har sett en romantisk film som viser at det seksuelle skriptet er slik: først flørt, så kyssing og så samleie, så har mange en tendens til å bli påvirket av dette skriptet og herme den rekkefølgen i møte med andre.
Det kulturelle seksuelle skriptet handler om deg og det du velger å gjøre, fordi du påvirkes av kulturen du lever i. Du kan bli påvirket av ord, bilder, filmer og både skrevne og uskrevne regler. Et eksempel på hvordan norsk kultur påvirker seksuallivene våre, er at i Norge så anser vi at kvinner, menn og andre kjønn er likeverdige og skal bestemme like mye over seksuallivet sitt.
Kilder
Bufdir. (2020, 17 april). Seksuell orientering. Lhbtiq ordlista. https://www.bufdir.no/lhbt/lhbt_ordlista/#heading11864
Gagnon, J., & W. Simon, W. (1973). Sexual Conduct: The Social Sources of Human Sexuality. Aldine.
Grünfeld, B. & Almås, E. (2021, 26 april). Seksualitet. I Store Norske leksikon. https://sml.snl.no/seksualitet
WHO. (u.å.). Sexuality. Sexual health. https://www.who.int/teams/sexual-and-reproductive-health-and-research/key-areas-of-work/sexual-health/defining-sexual-health
Les original på NDLA →
Kort oppsummert handler menneskets seksualitet om mye mer enn å lage barn. Seksualitet handler om det å nyte kropp, følelser, tanker og aktiviteter. Seksualitet er altså noe som tilhører det å være et menneske uansett hvor ofte eller sjelden en seksuell aktivitet gjøres – og uansett om du er singel eller har kjæreste. Du har din seksualitet, selv om du ikke har hatt samleie eller orgasme, fordi seksualitet handler om så mye.
Hvordan definere seksualitet?World Health Organization (WHO) sier at seksualitet ikke kan defineres med ett ord, fordi den er så mye forskjellig og varierer fra person til person. WHO beskriver seksualitet slik:
Seksualitet er en kjernedimensjon av det å være et menneske og inkluderer seksuelle handlinger, kjønnsroller, kjønnsidentitet, seksuell orientering, erotikk, intimitet, nærhet, bekreftelse, kjærlighet og reproduksjon. Seksualitet oppleves eller uttrykkes i tanker, fantasier, lengsler, ønsker, tro, holdninger, verdier, aktiviteter, handlinger, roller og forhold og er en kilde til glede og selvrealisering, så vel som til helseutfordringer og vanskeligheter som rammer både kvinner og menn.
Seksuell utvikling
Seksualiteten vår endres hele livet og påvirkes av oppdragelse og miljøet rundt oss. Et ord, et blikk og en berøring kan påvirke oss og vår seksualitet. Det kalles at seksualiteten sosialiseres. De første leveårene regnes som de mest avgjørende for den seksuelle sosialiseringen. Vi lærer oss hva vi liker og hva vi ikke liker. Disse erfaringene danner grunnlaget for det vi kaller tenningsmønster.
Det er i tidlig alder at mennesket finner ut hva de tenner på seksuelt. Vi begynner sakte, men sikkert å ane hva som lager deilige følelser i kroppen og hvem vi blir forelsket i. Noen tenner seksuelt på samme kjønn, mens andre tenner seksuelt på et annet kjønn. Vi finner ut hvem vi har lyst til å kysse og gjøre seksuelle aktiviteter med. Du finner ut hvem og hvilke kjønn som gjør deg kåt. Når den seksuelle utviklingen din får sosialisere seg trygt med jevnaldrende, kan du lære mye om eget og andres seksualliv.
Seksuell orientering handler om hvem vi blir forelsket i, seksuelt tiltrukket av og ønsker å være sammen med. De vanligste seksuelle orienteringene er heterofil, homofil, lesbisk og bifil.
Seksualitet hermes
Ifølge sosiologene Gagnon og Simon blir menneskers seksualitet formet av språket vårt. De har forsket mye på hvordan seksualiteten vår utvikles og hvordan vi hermer hverandre. Det at vi hermer etter hverandre og får ulike seksualvaner, kaller Gagnon og Simon for seksuelle skript eller usynlige manus. De mener vi har tre hovedskript:
Det individuelle seksuelle skriptet ditt skapes av det du liker, behovene dine og det du erfarer med sansene dine. For eksempel hvis du liker å bruke høyre hånd, og ikke venstre hånd, når du berører deg selv, så er det det unike seksuelle skriptet ditt.
Det relasjonelle seksuelle skriptet ditt skapes av det du forventer og gjør sammen med andre. Hvis vi har sett en romantisk film som viser at det seksuelle skriptet er slik: først flørt, så kyssing og så samleie, så har mange en tendens til å bli påvirket av dette skriptet og herme den rekkefølgen i møte med andre.
Det kulturelle seksuelle skriptet handler om deg og det du velger å gjøre, fordi du påvirkes av kulturen du lever i. Du kan bli påvirket av ord, bilder, filmer og både skrevne og uskrevne regler. Et eksempel på hvordan norsk kultur påvirker seksuallivene våre, er at i Norge så anser vi at kvinner, menn og andre kjønn er likeverdige og skal bestemme like mye over seksuallivet sitt.
Kilder
Bufdir. (2020, 17 april). Seksuell orientering. Lhbtiq ordlista. https://www.bufdir.no/lhbt/lhbt_ordlista/#heading11864
Gagnon, J., & W. Simon, W. (1973). Sexual Conduct: The Social Sources of Human Sexuality. Aldine.
Grünfeld, B. & Almås, E. (2021, 26 april). Seksualitet. I Store Norske leksikon. https://sml.snl.no/seksualitet
WHO. (u.å.). Sexuality. Sexual health. https://www.who.int/teams/sexual-and-reproductive-health-and-research/key-areas-of-work/sexual-health/defining-sexual-health
Les original på NDLA →
Formell eller uformell?
Begrepsparet "formell" og "uformell"
Ordene "formell" og "uformell" er begreper som er motsetninger av hverandre, og vi bruker dem ofte sammen med andre begreper for å lage underkategorier. Når to ord henger sammen på denne måten, kalles de begrepspar. I dagligtalen bruker en gjerne formell og uformell om ulike sosiale situasjoner.
I sosiologi og sosialantropologi bruker vi som regel formell om noe som er nedskrevet og offisielt bestemt, mens det uformelle er det som ikke er nedskrevet, men som ligger i den kulturen en tilhører.
Oppgave 1. Fyll inn eksempler
Lag et slikt skjema som du ser under, og fyll inn med et eksempel i hver rute. I første linje kan det for eksempel stå "ektefelle" (formell rolle) og "kjæreste" (uformell rolle). Sammenlign gjerne med en medelev og diskuter svarene.
eksempler på Formell og uformellFormell
Uformell
rolle
norm
sanksjon
sosialisering
Oppgave 2. Konflikt
Noen ganger kan det formelle og det uformelle komme i konflikt med hverandre. Prøv å finne eksempler på følgende:
Konflikter som oppstår på grunn av at du er i ulike roller samtidig:
to formelle roller som kommer i konflikt
to uformelle roller som kommer i konflikt
en formell og en uformell rolle som kommer i konflikt med hverandre
Konflikter som oppstår fordi formelle og uformelle normer skaper ulike forventninger til hva du skal gjøre i en bestemt situasjon:
to formelle normer som kommer i konflikt
to uformelle normer som kommer i konflikt
en formell og en uformell norm som kommer i konflikt med hverandre
Oppgave 3. Når formelle og uformelle normer kolliderer
Se filmen under (lengde 8:46) og finn så mange eksempler du kan, på at formelle og uformelle normer kolliderer. Sammenlign og diskuter med en medelev. Hvilke formelle og uformelle normer kolliderer i de ulike eksemplene?
Les original på NDLA →
Ordene "formell" og "uformell" er begreper som er motsetninger av hverandre, og vi bruker dem ofte sammen med andre begreper for å lage underkategorier. Når to ord henger sammen på denne måten, kalles de begrepspar. I dagligtalen bruker en gjerne formell og uformell om ulike sosiale situasjoner.
I sosiologi og sosialantropologi bruker vi som regel formell om noe som er nedskrevet og offisielt bestemt, mens det uformelle er det som ikke er nedskrevet, men som ligger i den kulturen en tilhører.
Oppgave 1. Fyll inn eksempler
Lag et slikt skjema som du ser under, og fyll inn med et eksempel i hver rute. I første linje kan det for eksempel stå "ektefelle" (formell rolle) og "kjæreste" (uformell rolle). Sammenlign gjerne med en medelev og diskuter svarene.
eksempler på Formell og uformellFormell
Uformell
rolle
norm
sanksjon
sosialisering
Oppgave 2. Konflikt
Noen ganger kan det formelle og det uformelle komme i konflikt med hverandre. Prøv å finne eksempler på følgende:
Konflikter som oppstår på grunn av at du er i ulike roller samtidig:
to formelle roller som kommer i konflikt
to uformelle roller som kommer i konflikt
en formell og en uformell rolle som kommer i konflikt med hverandre
Konflikter som oppstår fordi formelle og uformelle normer skaper ulike forventninger til hva du skal gjøre i en bestemt situasjon:
to formelle normer som kommer i konflikt
to uformelle normer som kommer i konflikt
en formell og en uformell norm som kommer i konflikt med hverandre
Oppgave 3. Når formelle og uformelle normer kolliderer
Se filmen under (lengde 8:46) og finn så mange eksempler du kan, på at formelle og uformelle normer kolliderer. Sammenlign og diskuter med en medelev. Hvilke formelle og uformelle normer kolliderer i de ulike eksemplene?
Les original på NDLA →
Klassen som sosialt system
Oppgave
Les teksten Klassen som sosialt system hos Universitetet i Stavanger.
Ta utgangspunkt i klassen du går i, en klasse du har gått i tidligere, eller en klasse du kjenner til.
Når samfunnsforskere skal beskrive et fenomen, er det viktig å være så objektiv og saklig som mulig. Du skal ikke beskrive enkeltindivider med navn, du skal peke på noen generelle trekk ved et sosialt system - gjennom å reflektere over et system du kjenner til.
Er det noen normer som styrer adferden i klassen? (forventninger til adferd) Beskriv kort normene.
Er det ulike roller i klassen, og hva kjennetegner rollene?
Er det både formell og uformell struktur i klassen? Forsøk å beskrive strukturen.
Er det noen normer i klassen som er i konflikt med skolens forventninger? Beskriv kort hva som er skolens forventninger, og om klassens normer er i konflikt med disse forventningene.
Les original på NDLA →
Les teksten Klassen som sosialt system hos Universitetet i Stavanger.
Ta utgangspunkt i klassen du går i, en klasse du har gått i tidligere, eller en klasse du kjenner til.
Når samfunnsforskere skal beskrive et fenomen, er det viktig å være så objektiv og saklig som mulig. Du skal ikke beskrive enkeltindivider med navn, du skal peke på noen generelle trekk ved et sosialt system - gjennom å reflektere over et system du kjenner til.
Er det noen normer som styrer adferden i klassen? (forventninger til adferd) Beskriv kort normene.
Er det ulike roller i klassen, og hva kjennetegner rollene?
Er det både formell og uformell struktur i klassen? Forsøk å beskrive strukturen.
Er det noen normer i klassen som er i konflikt med skolens forventninger? Beskriv kort hva som er skolens forventninger, og om klassens normer er i konflikt med disse forventningene.
Les original på NDLA →
Margaret Mead om læring i ulike samfunn
Før – nå – i framtida?
Margaret Mead brukte tre begreper om sosialisering i ulike kulturer: postfigurativ, kofigurativ og prefigurativ.
Før: Postfigurative kulturer
Mead trakk fram at i postfigurative kulturer («før») lærer barn hovedsakelig av forfedrene sine, og endringer skjer sakte og umerkelig. Slike samfunn finner vi fortsatt enkelte steder. «De gamle» var rettesnor for holdninger, verdier, normer og språk – og dermed viktige for sosialiseringsprosessen, som var generasjonspreget. Hun har en rekke eksempler på slike samfunn og kulturer, og beskriver hva som har kjennetegnet dem.
Nå: Kofigurative kulturer
Deretter tar hun for seg det hun kaller kofigurative kulturer og samfunn («nå»). Dette er der barn og voksne lærer av jevnaldrende, og der vi tilpasser oss gjennom å bruke andres adferd som modell for vår egen. I disse samfunnene er ikke dette nødvendigvis den eneste formen for kulturell overføring, foregående generasjoner er fortsatt viktige, men jevnaldrende har større påvirkning. Her får vi for eksempel samfunnsmessige fenomener som «ungdomskultur».
I framtida: Prefigurative kulturer
Mead bruker begrepet «prefigurativ» om en kultur, et framtidsscenario, som kjennetegnes av en omskiftelig verden som er i rask endring, der voksne også lærer av barna sine, og der barn vet og kan mer enn de eldre på flere områder. Barn og unge lærer ikke lenger det samme som generasjonene før dem. Kulturen de er en del av, endres raskt og ofte, og det er en annen kunnskap som tas i bruk, en kunnskap generasjonene før dem ikke kjente til.
Tenk over
I dagens samfunn er ungdom "digitale innfødte". De er oppvokst med internett og sosiale medier, i motsetning til foreldrene, som har vokst opp i en annen kultur og er "digitale immigranter". Har vi blitt en prefigurativ kultur, slik Mead forutså?
Generasjonskløft
Mead viser til at det utvikles en generasjonskløft, der det er store ulikheter mellom generasjonene både når det gjelder kultur, verdier, holdninger, språk og adferd.
Barna i dag har vokst opp i en verden som foreldrene aldri har kjent, men det var få voksne som var klar over at det ville bli slik. De som var klar over det, var forløperne for framtidens prefigurative kulturer, der det prefigurerte var det ukjente (Mead, 1971, s. 95).
Vil du lese mer? Du kan lese boka i Nasjonalbibliotekets nettbibliotek
Kilde
Mead, M. (1971). Broen over generasjonskløften. Universitetsforlaget.
Les original på NDLA →
Margaret Mead brukte tre begreper om sosialisering i ulike kulturer: postfigurativ, kofigurativ og prefigurativ.
Før: Postfigurative kulturer
Mead trakk fram at i postfigurative kulturer («før») lærer barn hovedsakelig av forfedrene sine, og endringer skjer sakte og umerkelig. Slike samfunn finner vi fortsatt enkelte steder. «De gamle» var rettesnor for holdninger, verdier, normer og språk – og dermed viktige for sosialiseringsprosessen, som var generasjonspreget. Hun har en rekke eksempler på slike samfunn og kulturer, og beskriver hva som har kjennetegnet dem.
Nå: Kofigurative kulturer
Deretter tar hun for seg det hun kaller kofigurative kulturer og samfunn («nå»). Dette er der barn og voksne lærer av jevnaldrende, og der vi tilpasser oss gjennom å bruke andres adferd som modell for vår egen. I disse samfunnene er ikke dette nødvendigvis den eneste formen for kulturell overføring, foregående generasjoner er fortsatt viktige, men jevnaldrende har større påvirkning. Her får vi for eksempel samfunnsmessige fenomener som «ungdomskultur».
I framtida: Prefigurative kulturer
Mead bruker begrepet «prefigurativ» om en kultur, et framtidsscenario, som kjennetegnes av en omskiftelig verden som er i rask endring, der voksne også lærer av barna sine, og der barn vet og kan mer enn de eldre på flere områder. Barn og unge lærer ikke lenger det samme som generasjonene før dem. Kulturen de er en del av, endres raskt og ofte, og det er en annen kunnskap som tas i bruk, en kunnskap generasjonene før dem ikke kjente til.
Tenk over
I dagens samfunn er ungdom "digitale innfødte". De er oppvokst med internett og sosiale medier, i motsetning til foreldrene, som har vokst opp i en annen kultur og er "digitale immigranter". Har vi blitt en prefigurativ kultur, slik Mead forutså?
Generasjonskløft
Mead viser til at det utvikles en generasjonskløft, der det er store ulikheter mellom generasjonene både når det gjelder kultur, verdier, holdninger, språk og adferd.
Barna i dag har vokst opp i en verden som foreldrene aldri har kjent, men det var få voksne som var klar over at det ville bli slik. De som var klar over det, var forløperne for framtidens prefigurative kulturer, der det prefigurerte var det ukjente (Mead, 1971, s. 95).
Vil du lese mer? Du kan lese boka i Nasjonalbibliotekets nettbibliotek
Kilde
Mead, M. (1971). Broen over generasjonskløften. Universitetsforlaget.
Les original på NDLA →
Normsendere
Noen normsendere
Gjennom omgang med andre mennesker generelt, og i situasjoner der vi blir oppdratt, spesielt, påvirkes vi av andre. Å påvirke vil blant annet si å gi signaler om hvilke normer vi mener skal gjelde. Derfor kaller vi dem som påvirker, eller prøver å påvirke, normsendere.
De viktigste normsenderne presenteres nedenfor.
Normsendere i primærsosialiseringen
Familien
Familien skal lære barna grunnleggende normer og verdier, at det er stygt å stjele, lyve og slå, og at det er viktig både å samarbeide med andre og å kunne stå på egne bein og hevde egne meninger og synspunkter. Språkinnlæring, å lære morsmålet, er en del av denne prosessen. Denne primærsosialiseringen skjer i nære relasjoner i hjemmet og er en personlig sosialisering.
Normsendere i sekundærsosialiseringen
Barnehage, skole og arbeidsliv
I barnehagen og skolen får barna forsterket mange av de normene og verdiene som de har møtt i familien. En forskjell kan være at barna i barnehagen i større grad må lære seg å ta hensyn til andre. De må dessuten så smått lære å hevde seg overfor andre som krever like mye oppmerksomhet. Denne konkurransen virker inn på utviklingen av identiteten til de unge.
Det som skiller sekundærsosialiseringen fra primærsosialiseringen, er at barnet skal trenes i spesifikke ferdigheter. I skolen får elevene kunnskap og trening i ferdigheter. Det kalles formell sosialisering. Elever tilbringer veldig mye av tida si i skolen, og derfor blir lærere og medelever viktige i denne prosessen.
Formell sosialisering foregår også i arbeidslivet, der man må kvalifisere seg for ulike typer jobber og oppgaver. I tillegg kreves det gode sosiale ferdigheter for å passe inn og løse ulike arbeidsoppgaver. I de fleste jobber stilles det krav både til kommunikasjonsferdigheter og evne til samarbeid, ved siden av at man må tilpasse seg arbeidsgiverens normer og regler.
Venner og fritidsaktiviteter
Venner og kamerater er viktige sendere av uformelle normer og verdier. De fleste er godt tilpasset samfunnets normer og er positive bidrag i sosialiseringen. Noen ungdommer går sammen om å starte band, andre liker friluftsliv eller dataspill. I enkelte tilfeller kan verdiene i en vennegjeng gå på tvers av de formelle og offisielt godtatte normene. Ja, i noen miljøer er det slik at du faktisk må bryte offisielle normer for å bli godtatt. Noen dyrker aktiviteter som er uakseptable ellers i samfunnet, det være seg tagging eller lovbrudd og kriminell aktivitet.
De fleste fritidsaktiviteter, som korsang, fotball, musikk, dans eller deltagelse i organisasjoner, er imidlertid i tråd med andre grunnleggende verdier i samfunnet. Der møtes personer som har felles interesser eller ferdigheter. Men vi kan stille spørsmål ved om denne typen fritidsaktiviteter blir så sterkt styrt av voksne at de faktisk blir en del av den formelle sosialiseringen.
Massemedier
Massemediene er aviser, bøker, fjernsyn, tegneseriehefter, radio og film, for ikke å snakke om internett. Disse massemediene påvirker uten tvil utviklingen av identiteten til dem som bruker dem. En grunn er at de i høy grad formidler normer og verdier. Når de på sportssidene hyller seierherrene, sier de at det er viktig å vinne og bli en ener i samfunnet. Når de forteller om det gode liv for rike kjendiser, sier de at lykken er penger. Vi finner imidlertid også fortellinger om varme mennesker som ofrer nærmest alt for sine medmennesker. Derfor er det svært vanskelig å si noe sikkert om hvordan massemediene bidrar til å utvikle identiteten hos brukerne.
Sosiale medier
Sosiale medier er massemedier som kan påvirke brukernes identitet, eller være med på å forme dem. Grensene for hva som er tillatt å skrive om seg selv og andre, og hva man viser av seg selv og forteller om seg selv, oppfattes ulikt av ulike brukere. Dette kan både fortelle oss at brukerne har forskjellige verdier og normer for hva de vil dele med ukjente, og at mediene kan presse deltakerne bevisst eller ubevisst i ulike retninger.
Religion og sosialisering
Religion bidrar til å forsterke de tradisjonelle normene og verdiene. I mange samfunn er normer og verdier knyttet til religion viktige fellesverdier. Bibelen, Koranen, Talmud og andre skrifter blir dermed også lærebøker i etikk og moral.
Trossamfunn bidrar til identitetsutviklingen på mange måter, ikke minst ved at de står for seremonier knyttet til viktige faser i livet. Markering av fødsel, overgangen fra barn til voksen, ekteskap og død er ofte knyttet til religion. Videre er det mange mennesker som søker sammen i religiøse foreninger og opplever fellesskap med andre i dem. Religion kan spille en rolle både i primær- og sekundærsosialiseringen.
Les original på NDLA →
Gjennom omgang med andre mennesker generelt, og i situasjoner der vi blir oppdratt, spesielt, påvirkes vi av andre. Å påvirke vil blant annet si å gi signaler om hvilke normer vi mener skal gjelde. Derfor kaller vi dem som påvirker, eller prøver å påvirke, normsendere.
De viktigste normsenderne presenteres nedenfor.
Normsendere i primærsosialiseringen
Familien
Familien skal lære barna grunnleggende normer og verdier, at det er stygt å stjele, lyve og slå, og at det er viktig både å samarbeide med andre og å kunne stå på egne bein og hevde egne meninger og synspunkter. Språkinnlæring, å lære morsmålet, er en del av denne prosessen. Denne primærsosialiseringen skjer i nære relasjoner i hjemmet og er en personlig sosialisering.
Normsendere i sekundærsosialiseringen
Barnehage, skole og arbeidsliv
I barnehagen og skolen får barna forsterket mange av de normene og verdiene som de har møtt i familien. En forskjell kan være at barna i barnehagen i større grad må lære seg å ta hensyn til andre. De må dessuten så smått lære å hevde seg overfor andre som krever like mye oppmerksomhet. Denne konkurransen virker inn på utviklingen av identiteten til de unge.
Det som skiller sekundærsosialiseringen fra primærsosialiseringen, er at barnet skal trenes i spesifikke ferdigheter. I skolen får elevene kunnskap og trening i ferdigheter. Det kalles formell sosialisering. Elever tilbringer veldig mye av tida si i skolen, og derfor blir lærere og medelever viktige i denne prosessen.
Formell sosialisering foregår også i arbeidslivet, der man må kvalifisere seg for ulike typer jobber og oppgaver. I tillegg kreves det gode sosiale ferdigheter for å passe inn og løse ulike arbeidsoppgaver. I de fleste jobber stilles det krav både til kommunikasjonsferdigheter og evne til samarbeid, ved siden av at man må tilpasse seg arbeidsgiverens normer og regler.
Venner og fritidsaktiviteter
Venner og kamerater er viktige sendere av uformelle normer og verdier. De fleste er godt tilpasset samfunnets normer og er positive bidrag i sosialiseringen. Noen ungdommer går sammen om å starte band, andre liker friluftsliv eller dataspill. I enkelte tilfeller kan verdiene i en vennegjeng gå på tvers av de formelle og offisielt godtatte normene. Ja, i noen miljøer er det slik at du faktisk må bryte offisielle normer for å bli godtatt. Noen dyrker aktiviteter som er uakseptable ellers i samfunnet, det være seg tagging eller lovbrudd og kriminell aktivitet.
De fleste fritidsaktiviteter, som korsang, fotball, musikk, dans eller deltagelse i organisasjoner, er imidlertid i tråd med andre grunnleggende verdier i samfunnet. Der møtes personer som har felles interesser eller ferdigheter. Men vi kan stille spørsmål ved om denne typen fritidsaktiviteter blir så sterkt styrt av voksne at de faktisk blir en del av den formelle sosialiseringen.
Massemedier
Massemediene er aviser, bøker, fjernsyn, tegneseriehefter, radio og film, for ikke å snakke om internett. Disse massemediene påvirker uten tvil utviklingen av identiteten til dem som bruker dem. En grunn er at de i høy grad formidler normer og verdier. Når de på sportssidene hyller seierherrene, sier de at det er viktig å vinne og bli en ener i samfunnet. Når de forteller om det gode liv for rike kjendiser, sier de at lykken er penger. Vi finner imidlertid også fortellinger om varme mennesker som ofrer nærmest alt for sine medmennesker. Derfor er det svært vanskelig å si noe sikkert om hvordan massemediene bidrar til å utvikle identiteten hos brukerne.
Sosiale medier
Sosiale medier er massemedier som kan påvirke brukernes identitet, eller være med på å forme dem. Grensene for hva som er tillatt å skrive om seg selv og andre, og hva man viser av seg selv og forteller om seg selv, oppfattes ulikt av ulike brukere. Dette kan både fortelle oss at brukerne har forskjellige verdier og normer for hva de vil dele med ukjente, og at mediene kan presse deltakerne bevisst eller ubevisst i ulike retninger.
Religion og sosialisering
Religion bidrar til å forsterke de tradisjonelle normene og verdiene. I mange samfunn er normer og verdier knyttet til religion viktige fellesverdier. Bibelen, Koranen, Talmud og andre skrifter blir dermed også lærebøker i etikk og moral.
Trossamfunn bidrar til identitetsutviklingen på mange måter, ikke minst ved at de står for seremonier knyttet til viktige faser i livet. Markering av fødsel, overgangen fra barn til voksen, ekteskap og død er ofte knyttet til religion. Videre er det mange mennesker som søker sammen i religiøse foreninger og opplever fellesskap med andre i dem. Religion kan spille en rolle både i primær- og sekundærsosialiseringen.
Les original på NDLA →
Øv deg på begreper – sosialisering
Muntlig oppgave: definer og forklar begrepene
Du kan øve på begrepene sammen med én eller flere andre elever eller individuelt. Definer og forklar begrepet før du snur kortet og ser løsningsforslaget. Din forklaring må ikke være ordrett lik løsningsforslaget – målet med oppgaven er at du viser at du kan bruke begrepene og forstår hva de betyr.
Begreper knyttet til sosialisering
Gå gjennom de 14 ulike begrepene. Snu kortet hvis du trenger hjelp eller vil sjekke svaret.
Les original på NDLA →
Du kan øve på begrepene sammen med én eller flere andre elever eller individuelt. Definer og forklar begrepet før du snur kortet og ser løsningsforslaget. Din forklaring må ikke være ordrett lik løsningsforslaget – målet med oppgaven er at du viser at du kan bruke begrepene og forstår hva de betyr.
Begreper knyttet til sosialisering
Gå gjennom de 14 ulike begrepene. Snu kortet hvis du trenger hjelp eller vil sjekke svaret.
Les original på NDLA →
Primærgrupper, sekundærgrupper og referansegrupper
Primærgrupper
Familie, slekt, venner, naboer og kolleger er noen av de vanligste primærgruppene i samfunnet vårt. Dette er grupper med relativt få medlemmer der alle kjenner hverandre, og der det er en stabil og personlig kontakt mellom gruppemedlemmene. I primærgruppene skjer den sosialiseringen som gjør at vi mennesker går fra ikke bare å være biologiske vesener, men til også å bli sosiale vesener. I slike grupper er sosialiseringen av uformell karakter. Vi lærer av hverandre ved å være sammen. Det er først og fremst primære behov hos hver enkelt som blir tilfredsstilt, og den nære, personlige kontakten mellom medlemmene gjør at normene får stor betydning. Grensene mellom primærgrupper og sekundærgrupper er gjerne flytende og vanskelige å fastsette.
Sekundærgrupper
Sekundærgruppene kan være organisasjoner eller institusjoner som vi blir medlem av på bestemte vilkår. Eksempler kan være skolen, lokalsamfunnet eller andre som vi har jevnlig kontakt med, men som vi ikke regner som nære venner. Kontakten mellom gruppemedlemmene er mer upersonlig og tilfeldig enn i primærgruppene. Idrettslaget eller fagforeningen kan være eksempler på sekundærgrupper. I sekundærgruppene er sosialiseringen av mer formell karakter. På skolen er det mer spesielle ferdigheter og normer som blir innlært. Vi går blant annet på skolen for å tilegne oss kunnskap, og karakterer blir brukt som ett av målene på kunnskapsmengden vi har tilegnet oss.
Referansegrupper
En referansegruppe er en gruppe mennesker som verken er nære venner eller noen vi har jevnlig kontakt med. Dette er en gruppe mennesker som vi liker å sammenlikne oss med. Slike grupper eller mennesker møter vi ofte gjennom massemediene. Det kan være personer som er i samme situasjon som oss, eller som er i en situasjon vi skulle ønske vi var i. Et eksempel er barn og unge som etter verdensmesterskap og olympiske leker får nye «helter» som de prøver å ta etter. I reklamebransjen blir referansegrupper bevisst brukt når butikkene skal selge klær og andre forbruksvarer til blant annet ungdom.
Opinionsledere og tostegshypotesen
Gjennom massemediene møter vi personer som har innflytelse på oss – både på holdningene våre og verdiene våre. Disse personene kaller vi ofte opinionsledere. De påvirker hva andre tenker, sier og gjør. «Influencer» har blitt et nytt navn på opinionsledere, og det betyr nettopp «påvirker». Selv om ordet influencer ofte brukes i forbindelse med markedsføring, har det nå også blitt tatt i bruk i samfunnsvitenskapelige fag, når man undersøker hvordan massemedier og sosiale medier påvirker sosiale grupper, mennesker og samfunnsprosesser.
Tostegshypotesen er en modell der påvirkningsprosessen foregår i to steg. Medienes budskap går via en opinionsleder, som tolker budskapet, før det sendes videre til mottakeren. Opinionslederen har ofte spesiell kunnskap om eller interesse for budskapet.
Les original på NDLA →
Familie, slekt, venner, naboer og kolleger er noen av de vanligste primærgruppene i samfunnet vårt. Dette er grupper med relativt få medlemmer der alle kjenner hverandre, og der det er en stabil og personlig kontakt mellom gruppemedlemmene. I primærgruppene skjer den sosialiseringen som gjør at vi mennesker går fra ikke bare å være biologiske vesener, men til også å bli sosiale vesener. I slike grupper er sosialiseringen av uformell karakter. Vi lærer av hverandre ved å være sammen. Det er først og fremst primære behov hos hver enkelt som blir tilfredsstilt, og den nære, personlige kontakten mellom medlemmene gjør at normene får stor betydning. Grensene mellom primærgrupper og sekundærgrupper er gjerne flytende og vanskelige å fastsette.
Sekundærgrupper
Sekundærgruppene kan være organisasjoner eller institusjoner som vi blir medlem av på bestemte vilkår. Eksempler kan være skolen, lokalsamfunnet eller andre som vi har jevnlig kontakt med, men som vi ikke regner som nære venner. Kontakten mellom gruppemedlemmene er mer upersonlig og tilfeldig enn i primærgruppene. Idrettslaget eller fagforeningen kan være eksempler på sekundærgrupper. I sekundærgruppene er sosialiseringen av mer formell karakter. På skolen er det mer spesielle ferdigheter og normer som blir innlært. Vi går blant annet på skolen for å tilegne oss kunnskap, og karakterer blir brukt som ett av målene på kunnskapsmengden vi har tilegnet oss.
Referansegrupper
En referansegruppe er en gruppe mennesker som verken er nære venner eller noen vi har jevnlig kontakt med. Dette er en gruppe mennesker som vi liker å sammenlikne oss med. Slike grupper eller mennesker møter vi ofte gjennom massemediene. Det kan være personer som er i samme situasjon som oss, eller som er i en situasjon vi skulle ønske vi var i. Et eksempel er barn og unge som etter verdensmesterskap og olympiske leker får nye «helter» som de prøver å ta etter. I reklamebransjen blir referansegrupper bevisst brukt når butikkene skal selge klær og andre forbruksvarer til blant annet ungdom.
Opinionsledere og tostegshypotesen
Gjennom massemediene møter vi personer som har innflytelse på oss – både på holdningene våre og verdiene våre. Disse personene kaller vi ofte opinionsledere. De påvirker hva andre tenker, sier og gjør. «Influencer» har blitt et nytt navn på opinionsledere, og det betyr nettopp «påvirker». Selv om ordet influencer ofte brukes i forbindelse med markedsføring, har det nå også blitt tatt i bruk i samfunnsvitenskapelige fag, når man undersøker hvordan massemedier og sosiale medier påvirker sosiale grupper, mennesker og samfunnsprosesser.
Tostegshypotesen er en modell der påvirkningsprosessen foregår i to steg. Medienes budskap går via en opinionsleder, som tolker budskapet, før det sendes videre til mottakeren. Opinionslederen har ofte spesiell kunnskap om eller interesse for budskapet.
Les original på NDLA →
Refleksjonsoppgave om kjønnsroller
Oppgaver
Hvordan blir man sosialisert inn i en kjønnsrolle? Reflekter og noter, og bruk gjerne eksempler med deg selv som utgangspunkt.
Slå opp i en synonymordbok på "kvinne" og "mann". Er det noen forskjell på hvordan du oppfatter disse ordene, og hva du assosierer med dem?
Ungdom har en rekke ord for "jente" og "gutt" de bruker muntlig. Gå sammen med en klassekamerat og diskuter hvilke ord dere bruker. Er det noen forskjell på hva dere forbinder med de ulike ordene? Noter ned noen stikkord om hva dere fant ut.
Studer statistikken under fra SSB. Hva kan forklare forskjellene mellom menn og kvinner når det gjelder yrkestilhørighet? Noter ned noen stikkord.
Tabell
Antall og andel menn og kvinner (15–74) år i de ulike næringene (2024)Næring
Antall menn
Andel menn
Antall kvinner
Andel kvinner
Helse- og sosialtjenester
115000
19 %478000
81 %Varehandel, reparasjon av motorvogner
198000
56 %156000
44 %Undervisning
94000
38 %151000
62 %Bygge- og anleggsvirksomhet
210000
90 %23000
10 %Teknisk tjenesteyting, eiendomsdrift
131000
61 %84000
39 %Industri
138000
72 %53000
28 %Off.adm., forsvar, sosialforsikring
85000
48 %92000
52 %Forretningsmessig tjenesteyting
77000
50 %77000
50 %Transport og lagring
117000
80 %30000
20 %Personlig tjenesteyting
57000
41 %82000
59 %Informasjon og kommunikasjon
92000
72 %35000
28 %Overnattings- og serveringsvirksomhet
50000
49 %52000
51 %Jordbruk, skogbruk og fiske
56000
78 %16000
22 %Bergverksdrift og utvinning
43000
74 %15000
26 %Finansiering og forsikring
24000
51 %23000
49 %Elektrisitet, vann og renovasjon
28000
78 %8000
22 %Intervju
Gjennomfør et kort intervju med en eldre person (over 60 år), der du spør hvilke forventninger han/hun opplevde som ung når det gjaldt arbeidsoppgavene kvinner/menn hadde, yrkesvalg og livsstil. Er det noen forskjeller og likheter mellom den du intervjuet og deg selv? Hvorfor er det slik, tror du? Noter ned svaret.
Les original på NDLA →
Hvordan blir man sosialisert inn i en kjønnsrolle? Reflekter og noter, og bruk gjerne eksempler med deg selv som utgangspunkt.
Slå opp i en synonymordbok på "kvinne" og "mann". Er det noen forskjell på hvordan du oppfatter disse ordene, og hva du assosierer med dem?
Ungdom har en rekke ord for "jente" og "gutt" de bruker muntlig. Gå sammen med en klassekamerat og diskuter hvilke ord dere bruker. Er det noen forskjell på hva dere forbinder med de ulike ordene? Noter ned noen stikkord om hva dere fant ut.
Studer statistikken under fra SSB. Hva kan forklare forskjellene mellom menn og kvinner når det gjelder yrkestilhørighet? Noter ned noen stikkord.
Tabell
Antall og andel menn og kvinner (15–74) år i de ulike næringene (2024)Næring
Antall menn
Andel menn
Antall kvinner
Andel kvinner
Helse- og sosialtjenester
115000
19 %478000
81 %Varehandel, reparasjon av motorvogner
198000
56 %156000
44 %Undervisning
94000
38 %151000
62 %Bygge- og anleggsvirksomhet
210000
90 %23000
10 %Teknisk tjenesteyting, eiendomsdrift
131000
61 %84000
39 %Industri
138000
72 %53000
28 %Off.adm., forsvar, sosialforsikring
85000
48 %92000
52 %Forretningsmessig tjenesteyting
77000
50 %77000
50 %Transport og lagring
117000
80 %30000
20 %Personlig tjenesteyting
57000
41 %82000
59 %Informasjon og kommunikasjon
92000
72 %35000
28 %Overnattings- og serveringsvirksomhet
50000
49 %52000
51 %Jordbruk, skogbruk og fiske
56000
78 %16000
22 %Bergverksdrift og utvinning
43000
74 %15000
26 %Finansiering og forsikring
24000
51 %23000
49 %Elektrisitet, vann og renovasjon
28000
78 %8000
22 %Intervju
Gjennomfør et kort intervju med en eldre person (over 60 år), der du spør hvilke forventninger han/hun opplevde som ung når det gjaldt arbeidsoppgavene kvinner/menn hadde, yrkesvalg og livsstil. Er det noen forskjeller og likheter mellom den du intervjuet og deg selv? Hvorfor er det slik, tror du? Noter ned svaret.
Les original på NDLA →
Refleksjonsoppgave om sosialisering
Oppgave
Begynn med å studere vurderingskriteriene – der finner du kjennetegn for måloppnåelse.
1. Velg ett tema:
Ungdom og sosialisering i det 21. århundre.
Fra barndom til alderdom – sosialiseringsarenaer gjennom livet.
Sosialisering i to ulike kulturer.
2. Når du har valgt tema, har du tre ulike måter du kan løse oppgaven videre på. Velg én av dem:
Formuler en problemstilling ut fra ditt valgte tema. Problemstillingen kan avgrense eller spisse tema. Velg relevant teori som du bruker for å drøfte problemstillingen.
Velg en teori som belyser ditt valgte tema og drøft teori ved bruk av konkrete eksempler.
Finn ett eller to eksempler som er relatert til tema og drøft eksemplene med hjelp av relevant teori.
3. Med utgangspunkt i valg av tema og oppgaveform velger du hvordan du vil levere ferdig besvarelse av oppgaven, a eller b:
Skriv en tekst på 1500–2000 ord.
Lag en muntlig presentasjon på maksimum 10 minutter. Presentasjonen kan enten holdes for lærer/klassen eller spilles inn og leveres til lærer.
Tips til oppgaveløsningen:
I oppgaven er det viktig å bruke relevant teori og fagbegreper. Studer vurderingskriteriene nøye før du går i gang.
Velg relevante kilder som du trenger for å jobbe med ditt valgte tema i tillegg til teori. Her er det viktig å utøve kildekritikk og ha gode søketeknikker for å finne kilder som "treffer" ditt tema.
Repeter og studer relevante begreper knyttet til "sosialisering" og bruk relevante fagbegreper aktivt i presentasjonen din.
Relevante begreper sosialisering
sosialisering, primær- og sekundærsosialisering
roller, rollekonflikt
normer, formelle og uformelle
normsendere
identitet
internalisering
sosial kontroll, sanksjoner
kjønnsroller
funksjonstapping
kulturell frisetting
kultur, subkultur
prefigurativ sosialisering
Forslag til relevante teorier
Dette er forslag til teorier som kan være relevante for besvarelsen din. Du kan selvsagt velge andre! I lenkene under finner du en introduksjon til ulike teoretiske perspektiver knyttet til sosialisering.
Margaret Mead
George Mead
Erving Goffman
Thomas Ziehe
Refleksjonsvideo
Når besvarelsen er ferdig, skal du lage en refleksjonsvideo der du redegjør for hvordan du valgte å løse del 1. Refleksjonsvideoen skal være maks 10 minutter, og her skal du reflektere over både valg av innhold, hvordan du strukturerte del 1, bruk av fagspråk, og hvordan du vurderer arbeidet ditt ut fra vurderingskriteriene. Du kan bruke punktene under – noen eller alle – for å reflektere over besvarelsen din.
Hvorfor valgte du nettopp disse teoriene/denne teorien? Var det noen andre du valgte bort og hvorfor?
Hvordan gikk du fram når du skulle velge kilder?
Hvis du hadde eksempler med, hvorfor valgte du nettopp disse eksemplene?
Hva opplevde du eventuelt som vanskelig i oppgaveløsninga, og hvordan valgte du å løse det?
Hvis du hadde en problemstilling: Har presentasjonen din besvart problemstillingen? Var det noe du ønsket å ta med, men som du ikke fikk plass til?
Hvordan vurderer du besvarelsen din ut fra vurderingskriteriene?
Hva lærte du gjennom å jobbe med denne oppgaven?
Lever både besvarelsen (tekst eller muntlig presentasjon) og refleksjonsvideo til faglærer. Den muntlige presentasjonen kan enten spilles inn eller du kan framføre den foran lærer og/eller medelever.
Les original på NDLA →
Begynn med å studere vurderingskriteriene – der finner du kjennetegn for måloppnåelse.
1. Velg ett tema:
Ungdom og sosialisering i det 21. århundre.
Fra barndom til alderdom – sosialiseringsarenaer gjennom livet.
Sosialisering i to ulike kulturer.
2. Når du har valgt tema, har du tre ulike måter du kan løse oppgaven videre på. Velg én av dem:
Formuler en problemstilling ut fra ditt valgte tema. Problemstillingen kan avgrense eller spisse tema. Velg relevant teori som du bruker for å drøfte problemstillingen.
Velg en teori som belyser ditt valgte tema og drøft teori ved bruk av konkrete eksempler.
Finn ett eller to eksempler som er relatert til tema og drøft eksemplene med hjelp av relevant teori.
3. Med utgangspunkt i valg av tema og oppgaveform velger du hvordan du vil levere ferdig besvarelse av oppgaven, a eller b:
Skriv en tekst på 1500–2000 ord.
Lag en muntlig presentasjon på maksimum 10 minutter. Presentasjonen kan enten holdes for lærer/klassen eller spilles inn og leveres til lærer.
Tips til oppgaveløsningen:
I oppgaven er det viktig å bruke relevant teori og fagbegreper. Studer vurderingskriteriene nøye før du går i gang.
Velg relevante kilder som du trenger for å jobbe med ditt valgte tema i tillegg til teori. Her er det viktig å utøve kildekritikk og ha gode søketeknikker for å finne kilder som "treffer" ditt tema.
Repeter og studer relevante begreper knyttet til "sosialisering" og bruk relevante fagbegreper aktivt i presentasjonen din.
Relevante begreper sosialisering
sosialisering, primær- og sekundærsosialisering
roller, rollekonflikt
normer, formelle og uformelle
normsendere
identitet
internalisering
sosial kontroll, sanksjoner
kjønnsroller
funksjonstapping
kulturell frisetting
kultur, subkultur
prefigurativ sosialisering
Forslag til relevante teorier
Dette er forslag til teorier som kan være relevante for besvarelsen din. Du kan selvsagt velge andre! I lenkene under finner du en introduksjon til ulike teoretiske perspektiver knyttet til sosialisering.
Margaret Mead
George Mead
Erving Goffman
Thomas Ziehe
Refleksjonsvideo
Når besvarelsen er ferdig, skal du lage en refleksjonsvideo der du redegjør for hvordan du valgte å løse del 1. Refleksjonsvideoen skal være maks 10 minutter, og her skal du reflektere over både valg av innhold, hvordan du strukturerte del 1, bruk av fagspråk, og hvordan du vurderer arbeidet ditt ut fra vurderingskriteriene. Du kan bruke punktene under – noen eller alle – for å reflektere over besvarelsen din.
Hvorfor valgte du nettopp disse teoriene/denne teorien? Var det noen andre du valgte bort og hvorfor?
Hvordan gikk du fram når du skulle velge kilder?
Hvis du hadde eksempler med, hvorfor valgte du nettopp disse eksemplene?
Hva opplevde du eventuelt som vanskelig i oppgaveløsninga, og hvordan valgte du å løse det?
Hvis du hadde en problemstilling: Har presentasjonen din besvart problemstillingen? Var det noe du ønsket å ta med, men som du ikke fikk plass til?
Hvordan vurderer du besvarelsen din ut fra vurderingskriteriene?
Hva lærte du gjennom å jobbe med denne oppgaven?
Lever både besvarelsen (tekst eller muntlig presentasjon) og refleksjonsvideo til faglærer. Den muntlige presentasjonen kan enten spilles inn eller du kan framføre den foran lærer og/eller medelever.
Les original på NDLA →
Sosiale roller og normer
Sosiale roller
Gutter og jenter i tenårene har flere ulike sosiale roller, for eksempel elevrollen. Hver elev møter en rekke forskjellige forventninger fra mange hold. Foreldrene har noen forventninger, klassekameratene har noen og lærerne atter andre. Gjennom livet får vi stadig nye roller knyttet til for eksempel utdanning, yrke og fritid. Vi opplever nye situasjoner der vi må tilegne oss nye normer, ritualer og regler. Hver dag fyller vi en rekke forskjellige roller på ulike områder og nivåer:
i privatlivet som barn, søster, bror, venn, kjæreste, mor, far
i samfunnslivet som skoleelev, student, nabo, medlem av idrettslaget, lokalpolitiker
i arbeidslivet som produksjonsarbeider, funksjonær, arbeidsleder, rikspolitiker, sjef
I russetida har du for eksempel rollen som russ, og til den rollen er det knyttet normer – forventninger til og regler for hva russen kan gjøre. Og som russ opplever kanskje ungdom en konflikt mellom rollen som russ og rollen som elev.
Normer
Normer er forventninger vi har til hvordan en person med en bestemt rolle skal oppføre seg i ulike grupper og i ulike situasjoner.
Det finnes flere typer normer. Noen gir oss påbud, noen forteller oss hva som er akseptabel oppførsel, og noen sier oss hva vi ikke skal gjøre. Alle samfunn trenger felles normer for at menneskelig adferd skal bestå. Felles normer binder menneskene i et område sammen i et kulturelt fellesskap. I alle kulturer er det for eksempel normer for hvordan vi skal kle oss ved ulike anledninger, når vi skal snakke, når vi skal tie, hva vi skal spise eller ikke spise, og hvordan vi gjør det. Om vi ikke forstår andres normer i slike sammenhenger, kan det lett oppstå pinlige situasjoner.
Rollekonflikt
Dersom vi føler at det blir stilt motstridende krav til de rollene vi fyller, opplever vi en rollekonflikt. Rollekonflikter kan oppstå på to måter:
Det blir stilt uforenlige og motstridende forventninger til en rolle fra ulike hold.
Vi har flere roller som vi vanskelig kan forene.
Den første formen for rollekonflikt opplever mange ungdommer når de møter ulike og motstridende forventninger fra foreldre og venner. Foreldrene ønsker gjerne at de skal bruke tid på skole og utdanning, mens vennene vil at de skal bruke tid sammen med dem. En sykepleier kan havne i en rollekonflikt dersom sykehusadministrasjonen stiller krav om mest mulig effektiv pleie, og dette strider mot pasientens ønske om mest mulig omsorg.
Idrettsstjerner gir ofte uttrykk for at rollen som topputøver er vanskelig å kombinere med rollen som familiemedlem. Det er ett eksempel på roller som kan være vanskelige å forene. Et annet eksempel er ledere som er småbarnsforeldre. De føler et dobbelt press ved at de ikke får tid til å ta seg av barna på grunn av stort arbeidspress, og forventingene til foreldrerollen er problematisk å forene med forventningene til lederrollen.
Vi reagerer som regel med stress når vi opplever rollekonflikter. Løsningen kan være å trekke seg ut av rollen. Småbarnsforelderen kan velge å slutte som leder, eller idrettsstjernen legger opp. En annen løsning kan være å overse eller la være å ta hensyn til en del av forventningene og kravene til rollen. En tredje mulighet er å endre innholdet i rollen, men det krever at vi har makt til å gjøre det. Innenfor et sosialt system er det få aktører som har så mye makt at de kan endre innholdet i en rolle.
Verdier, normer og sanksjoner
Kunnskap om verdiene, normene og sanksjonene i en kultur er en viktig sosial ferdighet. Verdier er de grunnleggende målene for hva vi mener er rett og galt. Alle har sine individuelle verdier, men vi har også verdier vi deler med andre i vår egen kultur – kulturelle verdier.
Verdier er tillærte, og de varierer fra kultur til kultur. Måten samfunnet ser på alder og erfaring på, er ett eksempel på hvordan verdier vurderes forskjellig. I noen kulturer blir for eksempel høy alder høyt verdsatt, fordi de eldre har mer livserfaring enn de yngre. Det er vanlig at unge søker råd hos de eldre, og eldre har en spesiell status og posisjon i samfunnet. I vår kulturkrets blir derimot «ungdommelige» verdier høyt verdsatt. Mange prøver å fjerne tegnene på aldring ved å bruke sminke og gjennomgå kosmetisk kirurgi. Idealet er et ungdommelig utseende.
Verdiene er «gulvet» eller fundamentet vi står på i tilværelsen, og normer er veggene som avgrenser handlingene våre. Det er disse vi støter mot når vi forsøker å bevege oss utenfor det akseptable rommet – når vi prøver å bryte normer. Normer er regler for adferd, og de bygger på verdiene. Derfor varierer også normene fra kultur til kultur.
Internalisering
Når vi lærer språk, gester og verdier og tilegner oss andres holdninger og normer og gjør dem til våre egne, kaller vi det for internalisering. Internalisering skjer gjennom kontakt med andre i en gruppe der vi føler oss hjemme, og når det finnes klare og troverdige normsendere.
Dersom ungdom skal fungere som medlemmer av en vennegjeng, må de gjøre normene i vennegjengen til sine egne. Når vi skal skaffe oss et bilde av kulturen i en gruppe, er det ikke nok å vite hva hver enkelt mener. Det er like viktig å få oversikt over hva enkeltmedlemmene tror de andre mener. Dersom vi som medlem i en gruppe tror at de andre gruppemedlemmene aksepterer innbrudd og tyveri som bevis på mot, tøffhet og selvstendighet, vil våre egne meninger ha lite å si. Hver enkelt av oss kan mene at innbrudd og tyveri er uakseptabelt, men dersom vi tror at de andre mener noe annet, er det vanskelig å fremme egne meninger. Vi trekker slutninger om hva de andre mener, ut fra en tolkning av hva de andre har av ordrer, antydninger, reaksjoner, gester og handlinger. Holdningene blir overført ved hjelp av signaler, som uttrykker gruppas forventninger til hvordan vi skal oppføre oss. Innenfor en kriminell gruppe vil for eksempel medlemmene føle et press om å delta i kriminelle handlinger. Når en person har tilegnet seg gjengens holdninger og normer, er normene internalisert.
I en sosial gruppe er det ofte én person som i større grad enn de andre formidler normene, og denne personen kaller vi normsender. Normsenderens styrke eller innflytelse avhenger av hvilken autoritet vedkommende har i gruppa, hva slags forhold de andre har til denne personen, og hvilke alternativer de har. Dersom en person risikerer å bli utestengt fra gruppa dersom han eller hun ikke oppfyller forventningene eller normene, har normsenderen stor makt. Denne makten blir enda sterkere dersom det ikke finnes noe sosialt alternativ å knytte seg til for de enkelte gruppemedlemmene.
Barn og unge vil gjennom oppveksten møte en rekke forskjellige normsendere. De første og viktigste normsenderne er foreldrene. På et tidlig stadium er barnet både følelsesmessig og materielt avhengig av dem. Det er foreldrenes normer og holdninger som dominerer hos barnet. Senere kan vennegrupper også bli normsendere, og det hender at normene i vennegruppa strider mot normene som foreldrene har formidlet. I slike tilfeller kan mange føle at de kommer i en normkonflikt. Hvilke normsendere skal de tilfredsstille, foreldrene eller vennene?
Les original på NDLA →
Gutter og jenter i tenårene har flere ulike sosiale roller, for eksempel elevrollen. Hver elev møter en rekke forskjellige forventninger fra mange hold. Foreldrene har noen forventninger, klassekameratene har noen og lærerne atter andre. Gjennom livet får vi stadig nye roller knyttet til for eksempel utdanning, yrke og fritid. Vi opplever nye situasjoner der vi må tilegne oss nye normer, ritualer og regler. Hver dag fyller vi en rekke forskjellige roller på ulike områder og nivåer:
i privatlivet som barn, søster, bror, venn, kjæreste, mor, far
i samfunnslivet som skoleelev, student, nabo, medlem av idrettslaget, lokalpolitiker
i arbeidslivet som produksjonsarbeider, funksjonær, arbeidsleder, rikspolitiker, sjef
I russetida har du for eksempel rollen som russ, og til den rollen er det knyttet normer – forventninger til og regler for hva russen kan gjøre. Og som russ opplever kanskje ungdom en konflikt mellom rollen som russ og rollen som elev.
Normer
Normer er forventninger vi har til hvordan en person med en bestemt rolle skal oppføre seg i ulike grupper og i ulike situasjoner.
Det finnes flere typer normer. Noen gir oss påbud, noen forteller oss hva som er akseptabel oppførsel, og noen sier oss hva vi ikke skal gjøre. Alle samfunn trenger felles normer for at menneskelig adferd skal bestå. Felles normer binder menneskene i et område sammen i et kulturelt fellesskap. I alle kulturer er det for eksempel normer for hvordan vi skal kle oss ved ulike anledninger, når vi skal snakke, når vi skal tie, hva vi skal spise eller ikke spise, og hvordan vi gjør det. Om vi ikke forstår andres normer i slike sammenhenger, kan det lett oppstå pinlige situasjoner.
Rollekonflikt
Dersom vi føler at det blir stilt motstridende krav til de rollene vi fyller, opplever vi en rollekonflikt. Rollekonflikter kan oppstå på to måter:
Det blir stilt uforenlige og motstridende forventninger til en rolle fra ulike hold.
Vi har flere roller som vi vanskelig kan forene.
Den første formen for rollekonflikt opplever mange ungdommer når de møter ulike og motstridende forventninger fra foreldre og venner. Foreldrene ønsker gjerne at de skal bruke tid på skole og utdanning, mens vennene vil at de skal bruke tid sammen med dem. En sykepleier kan havne i en rollekonflikt dersom sykehusadministrasjonen stiller krav om mest mulig effektiv pleie, og dette strider mot pasientens ønske om mest mulig omsorg.
Idrettsstjerner gir ofte uttrykk for at rollen som topputøver er vanskelig å kombinere med rollen som familiemedlem. Det er ett eksempel på roller som kan være vanskelige å forene. Et annet eksempel er ledere som er småbarnsforeldre. De føler et dobbelt press ved at de ikke får tid til å ta seg av barna på grunn av stort arbeidspress, og forventingene til foreldrerollen er problematisk å forene med forventningene til lederrollen.
Vi reagerer som regel med stress når vi opplever rollekonflikter. Løsningen kan være å trekke seg ut av rollen. Småbarnsforelderen kan velge å slutte som leder, eller idrettsstjernen legger opp. En annen løsning kan være å overse eller la være å ta hensyn til en del av forventningene og kravene til rollen. En tredje mulighet er å endre innholdet i rollen, men det krever at vi har makt til å gjøre det. Innenfor et sosialt system er det få aktører som har så mye makt at de kan endre innholdet i en rolle.
Verdier, normer og sanksjoner
Kunnskap om verdiene, normene og sanksjonene i en kultur er en viktig sosial ferdighet. Verdier er de grunnleggende målene for hva vi mener er rett og galt. Alle har sine individuelle verdier, men vi har også verdier vi deler med andre i vår egen kultur – kulturelle verdier.
Verdier er tillærte, og de varierer fra kultur til kultur. Måten samfunnet ser på alder og erfaring på, er ett eksempel på hvordan verdier vurderes forskjellig. I noen kulturer blir for eksempel høy alder høyt verdsatt, fordi de eldre har mer livserfaring enn de yngre. Det er vanlig at unge søker råd hos de eldre, og eldre har en spesiell status og posisjon i samfunnet. I vår kulturkrets blir derimot «ungdommelige» verdier høyt verdsatt. Mange prøver å fjerne tegnene på aldring ved å bruke sminke og gjennomgå kosmetisk kirurgi. Idealet er et ungdommelig utseende.
Verdiene er «gulvet» eller fundamentet vi står på i tilværelsen, og normer er veggene som avgrenser handlingene våre. Det er disse vi støter mot når vi forsøker å bevege oss utenfor det akseptable rommet – når vi prøver å bryte normer. Normer er regler for adferd, og de bygger på verdiene. Derfor varierer også normene fra kultur til kultur.
Internalisering
Når vi lærer språk, gester og verdier og tilegner oss andres holdninger og normer og gjør dem til våre egne, kaller vi det for internalisering. Internalisering skjer gjennom kontakt med andre i en gruppe der vi føler oss hjemme, og når det finnes klare og troverdige normsendere.
Dersom ungdom skal fungere som medlemmer av en vennegjeng, må de gjøre normene i vennegjengen til sine egne. Når vi skal skaffe oss et bilde av kulturen i en gruppe, er det ikke nok å vite hva hver enkelt mener. Det er like viktig å få oversikt over hva enkeltmedlemmene tror de andre mener. Dersom vi som medlem i en gruppe tror at de andre gruppemedlemmene aksepterer innbrudd og tyveri som bevis på mot, tøffhet og selvstendighet, vil våre egne meninger ha lite å si. Hver enkelt av oss kan mene at innbrudd og tyveri er uakseptabelt, men dersom vi tror at de andre mener noe annet, er det vanskelig å fremme egne meninger. Vi trekker slutninger om hva de andre mener, ut fra en tolkning av hva de andre har av ordrer, antydninger, reaksjoner, gester og handlinger. Holdningene blir overført ved hjelp av signaler, som uttrykker gruppas forventninger til hvordan vi skal oppføre oss. Innenfor en kriminell gruppe vil for eksempel medlemmene føle et press om å delta i kriminelle handlinger. Når en person har tilegnet seg gjengens holdninger og normer, er normene internalisert.
I en sosial gruppe er det ofte én person som i større grad enn de andre formidler normene, og denne personen kaller vi normsender. Normsenderens styrke eller innflytelse avhenger av hvilken autoritet vedkommende har i gruppa, hva slags forhold de andre har til denne personen, og hvilke alternativer de har. Dersom en person risikerer å bli utestengt fra gruppa dersom han eller hun ikke oppfyller forventningene eller normene, har normsenderen stor makt. Denne makten blir enda sterkere dersom det ikke finnes noe sosialt alternativ å knytte seg til for de enkelte gruppemedlemmene.
Barn og unge vil gjennom oppveksten møte en rekke forskjellige normsendere. De første og viktigste normsenderne er foreldrene. På et tidlig stadium er barnet både følelsesmessig og materielt avhengig av dem. Det er foreldrenes normer og holdninger som dominerer hos barnet. Senere kan vennegrupper også bli normsendere, og det hender at normene i vennegruppa strider mot normene som foreldrene har formidlet. I slike tilfeller kan mange føle at de kommer i en normkonflikt. Hvilke normsendere skal de tilfredsstille, foreldrene eller vennene?
Les original på NDLA →
Sosialisering
Hva handler sosialisering om?
Sosialisering er det å utvikle sosiale ferdigheter gjennom en læringsprosess, der et individ, som fra fødselen av har forutsetninger for forskjellig adferd, tilegner seg verdier, holdninger og normer og regler som er spesifikke for den gruppa eller det samfunnet individet skal bli en del av.
I de første barneårene er det de som er nærmest oss, som påvirker oss mest, det vil si familien vår. Dette kalles primærsosialisering. Senere påvirkes vi gjennom barnehagen, skolen og arbeidsplassen, og det stilles ulike forventninger til oss i de ulike rollene vi har. Dette kalles sekundærsosialisering. Venner får større og større betydning etter hvert som vi blir eldre, og i dagens samfunn har mediene stor innflytelse på oss.
Selv når vi blir eldre, pågår denne sosialiseringsprosessen. Samfunnet og kulturen vi er en del av kan vi se på som mekanismer med mange ulike deler – der hver eneste del former oss.
Forventninger til oss
Vi møter alle mange forventninger, normer og kulturelle uttrykk bare i løpet av én dag. Maten vi spiser kan være basert på tradisjon og kultur, oppførselen ved bordet overføres kanskje fra generasjon til generasjon. Forventninger fra foreldre og signifikante andre er en del av det som påvirker oss, og utseendet vårt påvirkes av normsendere – for eksempelet en blogger. De som har størst innflytelse på oss, er signifikante andre.
Hvordan vi reagerer på inntrykk og situasjoner, er både et resultat av oppdragelse og selvstendige valg, og etter hvert internaliseres normer og adferd. Du påvirkes av både uformelle normer, som når foreldrene dine forventer at du gjør det bra i matte, og formelle normer, som når du sjekker fraværet ditt og vet at straffen for å bryte normen er manglende karakter. Det er mulig noen foreldre ønsker at datteren skal konfirmere seg, men i dagens samfunn har nok ungdom større valgfrihet enn før når det gjelder dette. Det kan skyldes at samfunnet er blitt stadig mer sekularisert. Sosialiseringsprosessen endrer seg i takt med at et samfunn og en kultur endrer seg.
Hvordan kan vi definere sosialisering som begrep?
Begrepet sosialisering kan forstås som prosessen der et individ lærer og internaliserer normer og adferd og selv skaper og endrer normer.
Vi lever sammen i sosiale grupper. Et eksempel på dette er familien og vennekretsen. Innenfor gruppene er det utviklet visse regler for hvordan vi skal oppføre oss. Disse reglene kaller vi for sosiale normer. Normene kan være både uformelle og formelle. Formelle normer kan for eksempel være lovverk. Uformelle normer er uskrevne regler for hvordan vi skal oppføre oss. Det er gjennom kontakt med andre mennesker vi lærer normer og møter sanksjoner.
Sanksjoner er andre menneskers reaksjoner på adferden vår. Sanksjonene kan være både positive og negative. Gruppetilhørigheten starter allerede i barndommen, og familien blir den første tilknytningen vår til en sosial gruppe. Som barn står vi foran en lang opplæringsperiode. Vi skal lære oss språk, verdier, vaner og normer. Vi skal tilegne oss oppfatninger om hva som er rett og galt, stygt og pent, passende og upassende.
Litteraturliste
Berger, P.L & Luckmann T. (2000) «Den samfunnsskapte virkelighet». Oslo, Fagbokforlaget.
Les original på NDLA →
Sosialisering er det å utvikle sosiale ferdigheter gjennom en læringsprosess, der et individ, som fra fødselen av har forutsetninger for forskjellig adferd, tilegner seg verdier, holdninger og normer og regler som er spesifikke for den gruppa eller det samfunnet individet skal bli en del av.
I de første barneårene er det de som er nærmest oss, som påvirker oss mest, det vil si familien vår. Dette kalles primærsosialisering. Senere påvirkes vi gjennom barnehagen, skolen og arbeidsplassen, og det stilles ulike forventninger til oss i de ulike rollene vi har. Dette kalles sekundærsosialisering. Venner får større og større betydning etter hvert som vi blir eldre, og i dagens samfunn har mediene stor innflytelse på oss.
Selv når vi blir eldre, pågår denne sosialiseringsprosessen. Samfunnet og kulturen vi er en del av kan vi se på som mekanismer med mange ulike deler – der hver eneste del former oss.
Forventninger til oss
Vi møter alle mange forventninger, normer og kulturelle uttrykk bare i løpet av én dag. Maten vi spiser kan være basert på tradisjon og kultur, oppførselen ved bordet overføres kanskje fra generasjon til generasjon. Forventninger fra foreldre og signifikante andre er en del av det som påvirker oss, og utseendet vårt påvirkes av normsendere – for eksempelet en blogger. De som har størst innflytelse på oss, er signifikante andre.
Hvordan vi reagerer på inntrykk og situasjoner, er både et resultat av oppdragelse og selvstendige valg, og etter hvert internaliseres normer og adferd. Du påvirkes av både uformelle normer, som når foreldrene dine forventer at du gjør det bra i matte, og formelle normer, som når du sjekker fraværet ditt og vet at straffen for å bryte normen er manglende karakter. Det er mulig noen foreldre ønsker at datteren skal konfirmere seg, men i dagens samfunn har nok ungdom større valgfrihet enn før når det gjelder dette. Det kan skyldes at samfunnet er blitt stadig mer sekularisert. Sosialiseringsprosessen endrer seg i takt med at et samfunn og en kultur endrer seg.
Hvordan kan vi definere sosialisering som begrep?
Begrepet sosialisering kan forstås som prosessen der et individ lærer og internaliserer normer og adferd og selv skaper og endrer normer.
Vi lever sammen i sosiale grupper. Et eksempel på dette er familien og vennekretsen. Innenfor gruppene er det utviklet visse regler for hvordan vi skal oppføre oss. Disse reglene kaller vi for sosiale normer. Normene kan være både uformelle og formelle. Formelle normer kan for eksempel være lovverk. Uformelle normer er uskrevne regler for hvordan vi skal oppføre oss. Det er gjennom kontakt med andre mennesker vi lærer normer og møter sanksjoner.
Sanksjoner er andre menneskers reaksjoner på adferden vår. Sanksjonene kan være både positive og negative. Gruppetilhørigheten starter allerede i barndommen, og familien blir den første tilknytningen vår til en sosial gruppe. Som barn står vi foran en lang opplæringsperiode. Vi skal lære oss språk, verdier, vaner og normer. Vi skal tilegne oss oppfatninger om hva som er rett og galt, stygt og pent, passende og upassende.
Litteraturliste
Berger, P.L & Luckmann T. (2000) «Den samfunnsskapte virkelighet». Oslo, Fagbokforlaget.
Les original på NDLA →
Sosialisering gjennom et helt liv
I denne oppgaven skal du lage en fiktiv person og reflektere over sosialisering som en livslang prosess for denne personen. Denne prosessen skal du presentere i form av en tidslinje.
Oppgave
Del 1: Lag en fiktiv person
Forbered innholdet i tidslinja gjennom å velge:
Kjønn, morsmål, navn
Bosted i ulike faser av livet
Familie som barn, sivil status som voksen
Venneforhold gjennom livet
Utdanning fram mot yrke
Yrke/karriere
Livsstil, fritidsinteresser, deltakelse i organisasjoner
Del 2: Lag en tidslinje
Nå skal du gå i gang med å lage og reflektere over sosialiseringsprosessen til ditt menneske i form av å lage en tidslinje. Her skal du bruke begreper underveis.
For eksempel hvis du har valgt jente som kjønn, vil kjønnsrolle være et relevant begrep å bruke. Mennesket vil ha ulike roller gjennom livet, noen skifter, noen består – og det er ulike normer knyttet til rollene. I de første årene vil det være relevant å snakke om primærsosialisering, og etter hvert som hen blir eldre; sekundærsosialisering. På denne måten kan du sørge for at du aktivt bruker fagbegreper underveis. Du kan bruke spørsmålene i rammen under for å komme i gang.
Hva betyr kjønn/kjønnsidentitet for sosialiseringsprosessen? Hvordan påvirker kjønnsroller et menneske – for eksempel i valg av klær, interesser, venner, og utdanning?
Hva betyr foreldrenes økonomi og utdanning?
Hva betyr det hvilket ungdomsmiljø man tilhører?
Hva betyr utdanning og yrke?
Hvordan endrer forholdet til venner og interesser seg i ulike faser av livet?
Hva betyr livsstil og fritidsinteresser?
Relevante fagbegreper du kan brukesosialisering
sosiale grupper
normer, formelle og uformelle
samfunn, sosialiseringsarenaer
identitet
primærgruppe, sekundærgruppe, referansegruppe
sanksjoner
selvbilde
generaliserte andre
prefigurativ sosialisering
normsender
sekularisering
Del 3: Presenter tidslinjen
Presentasjonen din skal være minimum 5 minutter og maksimum 10 minutter. Bruk begreper underveis når du reflekterer over sosialiseringsprosessen for din fiktive person. Du kan presentere muntlig for en medelev eller klassen, eller du kan spille inn presentasjonen din. Bruk både bilder, tegninger/illustrasjoner og tekst. Du kan også bruke digitale verktøy for å lage tidslinjen.
Del 4: Hverandrevurdering av tidslinje/presentasjon:
Du skal nå vurdere en medelevs presentasjon, og medeleven skal vurdere din. Dere skal ta utgangspunkt i disse tre punktene:
Trekk fram noe som var svært bra med din medelevs presentasjon. Det kan være bruken av fagbegreper underveis, det kan være at eleven har vist og reflektert over mange trekk ved sosialiseringsprosessen på en svært god måte. Hva likte du godt med presentasjonen?
Still et spørsmål. Det kan være noe du ønsker å få forklart, eller noe du ønsker få utdypet bedre. Hva ville du gjerne fått vite mer om?
Gi et forslag til noe du mener kunne forbedret presentasjonen, eller blitt gjort på en annen måte. Kunne noe vært tatt bort eller lagt til?
Les original på NDLA →
Oppgave
Del 1: Lag en fiktiv person
Forbered innholdet i tidslinja gjennom å velge:
Kjønn, morsmål, navn
Bosted i ulike faser av livet
Familie som barn, sivil status som voksen
Venneforhold gjennom livet
Utdanning fram mot yrke
Yrke/karriere
Livsstil, fritidsinteresser, deltakelse i organisasjoner
Del 2: Lag en tidslinje
Nå skal du gå i gang med å lage og reflektere over sosialiseringsprosessen til ditt menneske i form av å lage en tidslinje. Her skal du bruke begreper underveis.
For eksempel hvis du har valgt jente som kjønn, vil kjønnsrolle være et relevant begrep å bruke. Mennesket vil ha ulike roller gjennom livet, noen skifter, noen består – og det er ulike normer knyttet til rollene. I de første årene vil det være relevant å snakke om primærsosialisering, og etter hvert som hen blir eldre; sekundærsosialisering. På denne måten kan du sørge for at du aktivt bruker fagbegreper underveis. Du kan bruke spørsmålene i rammen under for å komme i gang.
Hva betyr kjønn/kjønnsidentitet for sosialiseringsprosessen? Hvordan påvirker kjønnsroller et menneske – for eksempel i valg av klær, interesser, venner, og utdanning?
Hva betyr foreldrenes økonomi og utdanning?
Hva betyr det hvilket ungdomsmiljø man tilhører?
Hva betyr utdanning og yrke?
Hvordan endrer forholdet til venner og interesser seg i ulike faser av livet?
Hva betyr livsstil og fritidsinteresser?
Relevante fagbegreper du kan brukesosialisering
sosiale grupper
normer, formelle og uformelle
samfunn, sosialiseringsarenaer
identitet
primærgruppe, sekundærgruppe, referansegruppe
sanksjoner
selvbilde
generaliserte andre
prefigurativ sosialisering
normsender
sekularisering
Del 3: Presenter tidslinjen
Presentasjonen din skal være minimum 5 minutter og maksimum 10 minutter. Bruk begreper underveis når du reflekterer over sosialiseringsprosessen for din fiktive person. Du kan presentere muntlig for en medelev eller klassen, eller du kan spille inn presentasjonen din. Bruk både bilder, tegninger/illustrasjoner og tekst. Du kan også bruke digitale verktøy for å lage tidslinjen.
Del 4: Hverandrevurdering av tidslinje/presentasjon:
Du skal nå vurdere en medelevs presentasjon, og medeleven skal vurdere din. Dere skal ta utgangspunkt i disse tre punktene:
Trekk fram noe som var svært bra med din medelevs presentasjon. Det kan være bruken av fagbegreper underveis, det kan være at eleven har vist og reflektert over mange trekk ved sosialiseringsprosessen på en svært god måte. Hva likte du godt med presentasjonen?
Still et spørsmål. Det kan være noe du ønsker å få forklart, eller noe du ønsker få utdypet bedre. Hva ville du gjerne fått vite mer om?
Gi et forslag til noe du mener kunne forbedret presentasjonen, eller blitt gjort på en annen måte. Kunne noe vært tatt bort eller lagt til?
Les original på NDLA →
Sosialisering i endring
Familien som sosialiseringsaktør
For hundre år siden ble barn stort sett sosialisert i hjemmet. Det fantes ingen barnehager, og mye av den formelle ferdighetstreningen foregikk innenfor rammen av hjemmet. I dag går de fleste barn i barnehage, og vi har gått fra å ha sju års skolegang til at de aller fleste går minst tretten år på skole. Slik blir det mindre tid til personlig sosialisering i nære relasjoner.
Funksjonstapping
Familien har gradvis mistet en del av sin funksjon i sosialiseringen. Vi kan kalle dette for funksjonstapping siden familien blir tappet for funksjoner. Barnehage, skole og organiserte fritidsaktiviteter overtar stadig mer av for eksempel språkopplæring og oppdragelse.
Disse institusjonene tar stadig mer tid i livene våre og bidrar til at mye av sosialiseringen nå er mer formell. I tillegg stilles det krav til oss om at vi skal fortsette å ta utdanning innenfor mange ferdighetsområder også etter at vi har kommet i arbeid. Vi må ta videreutdanning. Det forventes at vi skal inngå i en livslang læringsprosess.
Funksjonstapping på andre områder
Funksjonstapping av familien skjer på flere områder enn med sosialiseringen av barna. På 1800-tallet var produksjon og arbeid noe de fleste gjorde i familien, enten det var på et gårdsbruk eller i en familiebedrift. Nå har de fleste arbeidsplassen sin utenfor familien.
Tidligere var det også vanlig at familien tok ansvar for familiens gamle og uføre. I en moderne velferdsstat er dette statens eller kommunenes oppgave gjennom for eksempel trygd, pensjon, helsevesen og sykehjem.
Prefigurativ sosialisering
I tradisjonelle samfunn har eldre mennesker vært en viktig ressurs siden det er de som sitter med kunnskap og erfaring. De unge lærer av de eldre. Men et moderne samfunn er i så rask endring at det på mange områder ikke lenger er noe å lære av de som er eldre. Du spør ikke foreldrene dine om hvordan du skal bruke sosiale medier, for eksempel. I en slik verden lærer en mer av sine jevnaldrende, og de gamle lærer av de unge. Når sosialiseringen er snudd på hodet på denne måten, snakker vi om prefigurativ sosialisering.
I den satiriske filmen under (lengde 3:01) kan du se et eksempel på prefigurativ sosialisering. Kjenner du deg igjen?
Margaret Mead om prefigurative kulturer
Begrepet prefigurativ kultur ble lansert av sosialantropologen Margaret Mead rundt 1970. Da var det ment som et mulig fremtidsscenario. I dag er det blitt vanlig å bruke prefigurativ for å beskrive trekk ved dagens sosialisering. Les mer om Margaret Mead i artikkelen "Margaret Mead om læring i ulike samfunn".
Sekularisering av normer og verdier
Norge er et sekulært samfunn, det vil si at det er liten eller ingen sammenheng mellom lover og styresmakter på den ene siden, og religiøse påbud og ledere på den andre. Selv om religiøs etikk og moral står sterkt i samfunnet, er det mye som tyder på at det norske samfunnet blir stadig mer sekularisert.
Den religiøse påvirkningen blir mindre. Staten overtar oppgaver som tidligere har blitt utført av religiøse institusjoner, samtidig som religion har mindre å si i livene til stadig flere. I praksis betyr det at religiøse normer og verdier ikke styrer folks adferd like mye som tidligere, eller som de gjør i andre samfunn.
Verdiene som preger sosialiseringen, er altså ikke religiøst bestemt i like stor grad som før. Verdier som demokrati, objektivitet (fra vitenskapen) og menneskerettigheter står sterkt i Norge. Samtidig vet vi at noen av de grunnleggende verdiene i samfunnet også er sentrale i ulike religioner. Noen læresetninger er så innebygd i språket at det er vanskelig å vite hvor de kommer fra:
Du skal ikke slå i hjel.
Du skal ikke lyve.
I filmen under (lengde 4:18) kan du lære noe om den historiske bakgrunnen for sekulariseringen.
Les original på NDLA →
For hundre år siden ble barn stort sett sosialisert i hjemmet. Det fantes ingen barnehager, og mye av den formelle ferdighetstreningen foregikk innenfor rammen av hjemmet. I dag går de fleste barn i barnehage, og vi har gått fra å ha sju års skolegang til at de aller fleste går minst tretten år på skole. Slik blir det mindre tid til personlig sosialisering i nære relasjoner.
Funksjonstapping
Familien har gradvis mistet en del av sin funksjon i sosialiseringen. Vi kan kalle dette for funksjonstapping siden familien blir tappet for funksjoner. Barnehage, skole og organiserte fritidsaktiviteter overtar stadig mer av for eksempel språkopplæring og oppdragelse.
Disse institusjonene tar stadig mer tid i livene våre og bidrar til at mye av sosialiseringen nå er mer formell. I tillegg stilles det krav til oss om at vi skal fortsette å ta utdanning innenfor mange ferdighetsområder også etter at vi har kommet i arbeid. Vi må ta videreutdanning. Det forventes at vi skal inngå i en livslang læringsprosess.
Funksjonstapping på andre områder
Funksjonstapping av familien skjer på flere områder enn med sosialiseringen av barna. På 1800-tallet var produksjon og arbeid noe de fleste gjorde i familien, enten det var på et gårdsbruk eller i en familiebedrift. Nå har de fleste arbeidsplassen sin utenfor familien.
Tidligere var det også vanlig at familien tok ansvar for familiens gamle og uføre. I en moderne velferdsstat er dette statens eller kommunenes oppgave gjennom for eksempel trygd, pensjon, helsevesen og sykehjem.
Prefigurativ sosialisering
I tradisjonelle samfunn har eldre mennesker vært en viktig ressurs siden det er de som sitter med kunnskap og erfaring. De unge lærer av de eldre. Men et moderne samfunn er i så rask endring at det på mange områder ikke lenger er noe å lære av de som er eldre. Du spør ikke foreldrene dine om hvordan du skal bruke sosiale medier, for eksempel. I en slik verden lærer en mer av sine jevnaldrende, og de gamle lærer av de unge. Når sosialiseringen er snudd på hodet på denne måten, snakker vi om prefigurativ sosialisering.
I den satiriske filmen under (lengde 3:01) kan du se et eksempel på prefigurativ sosialisering. Kjenner du deg igjen?
Margaret Mead om prefigurative kulturer
Begrepet prefigurativ kultur ble lansert av sosialantropologen Margaret Mead rundt 1970. Da var det ment som et mulig fremtidsscenario. I dag er det blitt vanlig å bruke prefigurativ for å beskrive trekk ved dagens sosialisering. Les mer om Margaret Mead i artikkelen "Margaret Mead om læring i ulike samfunn".
Sekularisering av normer og verdier
Norge er et sekulært samfunn, det vil si at det er liten eller ingen sammenheng mellom lover og styresmakter på den ene siden, og religiøse påbud og ledere på den andre. Selv om religiøs etikk og moral står sterkt i samfunnet, er det mye som tyder på at det norske samfunnet blir stadig mer sekularisert.
Den religiøse påvirkningen blir mindre. Staten overtar oppgaver som tidligere har blitt utført av religiøse institusjoner, samtidig som religion har mindre å si i livene til stadig flere. I praksis betyr det at religiøse normer og verdier ikke styrer folks adferd like mye som tidligere, eller som de gjør i andre samfunn.
Verdiene som preger sosialiseringen, er altså ikke religiøst bestemt i like stor grad som før. Verdier som demokrati, objektivitet (fra vitenskapen) og menneskerettigheter står sterkt i Norge. Samtidig vet vi at noen av de grunnleggende verdiene i samfunnet også er sentrale i ulike religioner. Noen læresetninger er så innebygd i språket at det er vanskelig å vite hvor de kommer fra:
Du skal ikke slå i hjel.
Du skal ikke lyve.
I filmen under (lengde 4:18) kan du lære noe om den historiske bakgrunnen for sekulariseringen.
Les original på NDLA →
Kulturforståelse og interkulturell kompetanse
Interkulturell kompetanse
Hva er interkulturell kompetanse?
Møter med mennesker
I hverdagen vår møter vi ofte mennesker med en annen kulturbakgrunn enn vår egen. Det behøver ikke nødvendigvis være personer fra andre land eller personer som har røtter fra andre land, men det kan også være mennesker fra andre landsdeler eller som har andre yrker eller kjønn enn det vi selv har. Alle disse gruppene har sine særegne kjennetrekk, sin egen kultur, og de deler erfaringer, verdier og normer.
Misforståelser?
Slike møter kan stundom være preget av misforståelser, blant annet fordi vi rett og slett ikke har kunnskap om verdiene og kulturen til dem vi møter. Slike misforståelser kan føre til at vi trekker oss unna og blir skeptiske til mennesker med andre bakgrunner enn det vi selv har. Dette er ikke uvanlig. Misforståelser er jo ubehagelig, og da er det heller ikke så rart av vi unngår å oppsøke det som skaper ubehag.
Et enkelt eksempel på en slik misforståelse kan være at man trekker seg unna en franskmanns gest om å kysse på kinnet. I Frankrike er dette en vanlig praksis når man hilser på folk, men for deg kan et kyss på kinnet oppleves som mer intimt enn en enkel hilsen. I stedet for å gjengjelde gesten, tar du derfor et steg tilbake. Hilsenen blir avbrutt, og det oppstår en flau situasjon. Hvis du hadde hatt kunnskap om fransk "hilsekultur", ville situasjonen kanskje ha blitt mindre pinlig.
Interkulturell kompetanse
For å unngå situasjoner som den ovenfor er det altså viktig å være i besittelse av interkulturell kompetanse. Interkulturell kompetanse dreier seg om vår evne til å forstå og beherske situasjoner når ulike kulturer møtes, eller, rettere sagt, når mennesker møtes. Det er jo aldri slik at kulturer møtes, men det er heller menneskene som tilhører kulturene. Sånn sett kan vi si at kulturkunnskap og kunnskap om mennesker er nært beslektet.
Når vi har tilstrekkelig kunnskap om noe – og noen – er det lettere å kommunisere og tilpasse oppførselen vår på en slik måte av vi verken avviser eller fornærmer dem snakker med. Vi klarer med andre ord å forstå andre og gjøre oss selv forstått. Dermed er interkulturell kompetanse en forutsetning for vellykket kommunikasjon.
I tillegg kan man argumentere for at interkulturell kompetanse også gjør det lettere å få innpass på nye steder, da vi forstår hva som kjennetegner den rådende kulturen.
Interkulturell kompetanse er noe som har opptatt mange forskere, og det finnes flere meninger om hva dette innebærer. I boka Reiseliv og språk 2 forklares interkulturell kompetanse blant annet som evnen til å kommunisere passende og hensiktsmessig i en gitt situasjon til mennesker med andre kulturelle forutsetninger.
Kjennetegn på interkulturell kompetanse
Boka peker videre på at interkulturell kompetanse ofte har følgende kjennetegn:
observere og reflektere over egen væremåte og egen kultur
observere og reflektere over andre menneskers væremåter og kulturer
sammenligne kulturer
forholde seg til forskjellige perspektiver på verden og akseptere mangfold
stå for egne verdier samtidig som man aksepterer andre menneskers kulturbakgrunn
Et av disse kjennetegnene løfter fram et viktig poeng med interkulturell kompetanse. Mange sitter kanskje med oppfatningen av at å begripe noe er det samme som å tolerere, men interkulturell kompetanse handler ikke om å akseptere. Det handler om å forstå. Når vi har forstått noe, sitter vi på kunnskapen som gjør at vi kan bedømme det. Vi må ikke være enig med noe selv om vi forstår det.
Ofte skjer dette i motsatt rekkefølge, nemlig av vi dømmer noe før vi har forstått det, men med interkulturell kompetanse minsker sjansen for at man forhåndsdømmer noe. Det kan igjen bedre både forholdet og kommunikasjonen mellom partene.
Interkulturell kompetanse i et mangfoldig samfunn
I dag er de aller fleste samfunn mangfoldige. Samfunnene består av mennesker fra ulike kulturer med sine særegne skikker og måter å oppfatte verden på. Kunnskap om dette mangfoldet er essensielt for vellykket kommunikasjon. Sosialantropologer forsøker for eksempel å ha et innenfraperspektiv på dem de forsker på. Ved å forstå verden ut fra deres perspektiv ønsker antropologen å få kunnskap som blant annet kan bidra til bedre kommunikasjon – nettopp fordi man har opparbeidet seg økt forståelse om deres kulturelle bakgrunn og livsanskuelse. Slik kunnskap gjør det lettere å skape mening av ordene de bruker, og handlingene de gjør.
For sykepleiere kan det være viktig å vite at sykdom betyr forskjellige ting i ulike kulturer. Omsorg og behandling er kulturelt betinget, og da er det viktig at sykepleieren har interkulturell kompetanse for å kunne forstå pasienten og gi den behandlingen som er nødvendig.
I andre situasjoner kan det oppstå misforståelser knyttet til koder omkring hilsing. Et eksempel er da en muslimsk kvinne ikke håndhilste på kronprins Haakon, men heller tok hånden til brystet som en måte å vise respekt på. Kjennskap til denne type skikker kan bidra til at man unngår fornærmelser eller mistro. Handlingen er ikke et tegn på forakt, snarere tvert om.
I tillegg er interkulturell kompetanse viktig i et demokratisk samfunn, der medbestemmelse, debatter og ytringer er sentralt. Uten kunnskap om andre kulturer, uten evnen til å forstå og gjøre seg forstått i situasjoner med mennesker som har andre kulturelle forutsetninger, vil det være vanskelig å gjennomføre fruktbare diskusjoner, debatter og politiske prosesser. Siden de fleste samfunn består av mennesker med ulike kulturbakgrunner, kan man på mange måter argumentere for at interkulturell kompetanse er en forutsetning i et samfunn tuftet på demokrati.
Kilder
Romuld, K., Sandøy, S., Løschbrandt, A. & Høvik K. Ø. (2008). Reiseliv og språk 1. Fagbokforlaget.
Romuld, K., Sandøy, S., Løschbrandt, A. & Aa, H. K. (2010). Reiseliv og språk 2. Fagbokforlaget.
Les original på NDLA →
I hverdagen vår møter vi ofte mennesker med en annen kulturbakgrunn enn vår egen. Det behøver ikke nødvendigvis være personer fra andre land eller personer som har røtter fra andre land, men det kan også være mennesker fra andre landsdeler eller som har andre yrker eller kjønn enn det vi selv har. Alle disse gruppene har sine særegne kjennetrekk, sin egen kultur, og de deler erfaringer, verdier og normer.
Misforståelser?
Slike møter kan stundom være preget av misforståelser, blant annet fordi vi rett og slett ikke har kunnskap om verdiene og kulturen til dem vi møter. Slike misforståelser kan føre til at vi trekker oss unna og blir skeptiske til mennesker med andre bakgrunner enn det vi selv har. Dette er ikke uvanlig. Misforståelser er jo ubehagelig, og da er det heller ikke så rart av vi unngår å oppsøke det som skaper ubehag.
Et enkelt eksempel på en slik misforståelse kan være at man trekker seg unna en franskmanns gest om å kysse på kinnet. I Frankrike er dette en vanlig praksis når man hilser på folk, men for deg kan et kyss på kinnet oppleves som mer intimt enn en enkel hilsen. I stedet for å gjengjelde gesten, tar du derfor et steg tilbake. Hilsenen blir avbrutt, og det oppstår en flau situasjon. Hvis du hadde hatt kunnskap om fransk "hilsekultur", ville situasjonen kanskje ha blitt mindre pinlig.
Interkulturell kompetanse
For å unngå situasjoner som den ovenfor er det altså viktig å være i besittelse av interkulturell kompetanse. Interkulturell kompetanse dreier seg om vår evne til å forstå og beherske situasjoner når ulike kulturer møtes, eller, rettere sagt, når mennesker møtes. Det er jo aldri slik at kulturer møtes, men det er heller menneskene som tilhører kulturene. Sånn sett kan vi si at kulturkunnskap og kunnskap om mennesker er nært beslektet.
Når vi har tilstrekkelig kunnskap om noe – og noen – er det lettere å kommunisere og tilpasse oppførselen vår på en slik måte av vi verken avviser eller fornærmer dem snakker med. Vi klarer med andre ord å forstå andre og gjøre oss selv forstått. Dermed er interkulturell kompetanse en forutsetning for vellykket kommunikasjon.
I tillegg kan man argumentere for at interkulturell kompetanse også gjør det lettere å få innpass på nye steder, da vi forstår hva som kjennetegner den rådende kulturen.
Interkulturell kompetanse er noe som har opptatt mange forskere, og det finnes flere meninger om hva dette innebærer. I boka Reiseliv og språk 2 forklares interkulturell kompetanse blant annet som evnen til å kommunisere passende og hensiktsmessig i en gitt situasjon til mennesker med andre kulturelle forutsetninger.
Kjennetegn på interkulturell kompetanse
Boka peker videre på at interkulturell kompetanse ofte har følgende kjennetegn:
observere og reflektere over egen væremåte og egen kultur
observere og reflektere over andre menneskers væremåter og kulturer
sammenligne kulturer
forholde seg til forskjellige perspektiver på verden og akseptere mangfold
stå for egne verdier samtidig som man aksepterer andre menneskers kulturbakgrunn
Et av disse kjennetegnene løfter fram et viktig poeng med interkulturell kompetanse. Mange sitter kanskje med oppfatningen av at å begripe noe er det samme som å tolerere, men interkulturell kompetanse handler ikke om å akseptere. Det handler om å forstå. Når vi har forstått noe, sitter vi på kunnskapen som gjør at vi kan bedømme det. Vi må ikke være enig med noe selv om vi forstår det.
Ofte skjer dette i motsatt rekkefølge, nemlig av vi dømmer noe før vi har forstått det, men med interkulturell kompetanse minsker sjansen for at man forhåndsdømmer noe. Det kan igjen bedre både forholdet og kommunikasjonen mellom partene.
Interkulturell kompetanse i et mangfoldig samfunn
I dag er de aller fleste samfunn mangfoldige. Samfunnene består av mennesker fra ulike kulturer med sine særegne skikker og måter å oppfatte verden på. Kunnskap om dette mangfoldet er essensielt for vellykket kommunikasjon. Sosialantropologer forsøker for eksempel å ha et innenfraperspektiv på dem de forsker på. Ved å forstå verden ut fra deres perspektiv ønsker antropologen å få kunnskap som blant annet kan bidra til bedre kommunikasjon – nettopp fordi man har opparbeidet seg økt forståelse om deres kulturelle bakgrunn og livsanskuelse. Slik kunnskap gjør det lettere å skape mening av ordene de bruker, og handlingene de gjør.
For sykepleiere kan det være viktig å vite at sykdom betyr forskjellige ting i ulike kulturer. Omsorg og behandling er kulturelt betinget, og da er det viktig at sykepleieren har interkulturell kompetanse for å kunne forstå pasienten og gi den behandlingen som er nødvendig.
I andre situasjoner kan det oppstå misforståelser knyttet til koder omkring hilsing. Et eksempel er da en muslimsk kvinne ikke håndhilste på kronprins Haakon, men heller tok hånden til brystet som en måte å vise respekt på. Kjennskap til denne type skikker kan bidra til at man unngår fornærmelser eller mistro. Handlingen er ikke et tegn på forakt, snarere tvert om.
I tillegg er interkulturell kompetanse viktig i et demokratisk samfunn, der medbestemmelse, debatter og ytringer er sentralt. Uten kunnskap om andre kulturer, uten evnen til å forstå og gjøre seg forstått i situasjoner med mennesker som har andre kulturelle forutsetninger, vil det være vanskelig å gjennomføre fruktbare diskusjoner, debatter og politiske prosesser. Siden de fleste samfunn består av mennesker med ulike kulturbakgrunner, kan man på mange måter argumentere for at interkulturell kompetanse er en forutsetning i et samfunn tuftet på demokrati.
Kilder
Romuld, K., Sandøy, S., Løschbrandt, A. & Høvik K. Ø. (2008). Reiseliv og språk 1. Fagbokforlaget.
Romuld, K., Sandøy, S., Løschbrandt, A. & Aa, H. K. (2010). Reiseliv og språk 2. Fagbokforlaget.
Les original på NDLA →
Interkulturell kommunikasjon
Oppgave 1. Interkulturell kompetanse og inkompetanse
Forklar interkulturell kompetanse med dine egne ord.
Hvorfor er interkulturell kompetanse viktig når du skal kommunisere med mennesker som har en annen kulturell bakgrunn enn deg selv? Bruk eksempler.
Hva mener du kjennetegner en person med kulturell inkompetanse?
Oppgave 2. Rollespill
Jobb i grupper. Lag et rollespill i to akter der dere beskriver en situasjon der interkulturell kompetanse og kommunikasjon er vellykket, og en annen situasjon der det motsatte skjer.
Oppgave 3. Internasjonal dag
Jobb i grupper. Dere skal lage en internasjonal dag på skolen, og i planleggingen av dagen skal dere bruke det dere nå vet om interkulturell kompetanse. Målet er å opplyse om hva interkulturell kompetanse er, og hvorfor det er viktig.
Drøfting i forkant: Skal dere sette søkelys på likheter og ulikheter? Hvem kan bidra (minoriteter/majoriteter)? Skal dere vise til matretter, seremonier, skikker eller andre særpreg?
Argumenter for valgene deres.
Les original på NDLA →
Forklar interkulturell kompetanse med dine egne ord.
Hvorfor er interkulturell kompetanse viktig når du skal kommunisere med mennesker som har en annen kulturell bakgrunn enn deg selv? Bruk eksempler.
Hva mener du kjennetegner en person med kulturell inkompetanse?
Oppgave 2. Rollespill
Jobb i grupper. Lag et rollespill i to akter der dere beskriver en situasjon der interkulturell kompetanse og kommunikasjon er vellykket, og en annen situasjon der det motsatte skjer.
Oppgave 3. Internasjonal dag
Jobb i grupper. Dere skal lage en internasjonal dag på skolen, og i planleggingen av dagen skal dere bruke det dere nå vet om interkulturell kompetanse. Målet er å opplyse om hva interkulturell kompetanse er, og hvorfor det er viktig.
Drøfting i forkant: Skal dere sette søkelys på likheter og ulikheter? Hvem kan bidra (minoriteter/majoriteter)? Skal dere vise til matretter, seremonier, skikker eller andre særpreg?
Argumenter for valgene deres.
Les original på NDLA →
Interkulturell kompetanse
Film: Interkulturell kompetanse
Se filmen (lengde: 10:43) og svar på oppgavene under.
1. Oppgaver til filmen
Hva er interkulturell kompetanse? Gi eksempler.
Yama Meskayar kom til Norge fra Afghanistan som barn. Hva tenker du det kunne vært nyttig for lærerne og medelevene hans å vite om bakgrunnen og kulturen hans?
Hvordan bidro fotball til at Yama ble inkludert i det norske samfunnet?
Sosialantropolog Håkon Fyhn sier at vi må skille mellom det å forstå og det å akseptere. Hva mener han med det?
Fyhn sier at folk ofte bedømmer fenomener fra fremmede kulturer før de har forstått dem. Prøv å komme på et eksempel på dette.
Gi et eksempel på et fenomen i en annen kultur som du kan forstå, men som du allikevel ikke kan akseptere.
2. Videre refleksjon
Hvorfor er interkulturell kompetanse viktig? Oppgi tre grunner.
Hva er det med fotball og andre idretter som gjør at de kan virke inkluderende?
Er det andre ting enn idrett som kan ha en slik inkluderende funksjon på tvers av kulturer?
Hvordan kan slike inkluderende aktiviteter føre til større interkulturell kompetanse?
En av elevene i filmen forteller om at han opplevde kulturelle forskjeller da han flyttet fra en større plass til et lite lokalsamfunn. Finn andre konkrete eksempler på at vi også trenger interkulturell kompetanse for å forstå ulike kulturer innad i Norge.
Hvordan kan vi på best mulig måte lære om andre kulturer og få interkulturell kompetanse, tenker du?
Les original på NDLA →
Se filmen (lengde: 10:43) og svar på oppgavene under.
1. Oppgaver til filmen
Hva er interkulturell kompetanse? Gi eksempler.
Yama Meskayar kom til Norge fra Afghanistan som barn. Hva tenker du det kunne vært nyttig for lærerne og medelevene hans å vite om bakgrunnen og kulturen hans?
Hvordan bidro fotball til at Yama ble inkludert i det norske samfunnet?
Sosialantropolog Håkon Fyhn sier at vi må skille mellom det å forstå og det å akseptere. Hva mener han med det?
Fyhn sier at folk ofte bedømmer fenomener fra fremmede kulturer før de har forstått dem. Prøv å komme på et eksempel på dette.
Gi et eksempel på et fenomen i en annen kultur som du kan forstå, men som du allikevel ikke kan akseptere.
2. Videre refleksjon
Hvorfor er interkulturell kompetanse viktig? Oppgi tre grunner.
Hva er det med fotball og andre idretter som gjør at de kan virke inkluderende?
Er det andre ting enn idrett som kan ha en slik inkluderende funksjon på tvers av kulturer?
Hvordan kan slike inkluderende aktiviteter føre til større interkulturell kompetanse?
En av elevene i filmen forteller om at han opplevde kulturelle forskjeller da han flyttet fra en større plass til et lite lokalsamfunn. Finn andre konkrete eksempler på at vi også trenger interkulturell kompetanse for å forstå ulike kulturer innad i Norge.
Hvordan kan vi på best mulig måte lære om andre kulturer og få interkulturell kompetanse, tenker du?
Les original på NDLA →
Kulturforståelse
Se videoen (lengde 7:36) og jobb med oppgavene under.
Oppgave 1. Etnosentrisme og kulturrelativisme
Etnosentrisme og kulturrelativisme er to ulike måter å forholde seg til andre kulturer på.
Hva er etnosentrisme og kulturrelativisme?
Hvis man har en etnosentrisk holdning til andre kulturer, regner man sin egen kultur som bedre enn andre og dømmer andre kulturer med utgangspunkt i sin egen kultur, uten å prøve å sette seg inn i andre kulturer.
Hvis man har en kulturrelativistisk holdning til andre kulturer, vil man forsøke å forstå hver kultur på sitt eget grunnlag, uten å se på noen kultur som mer eller mindre verdt enn noen annen.
Eksempel
I et borettslag er det flere innvandrerfamilier som lar barna sine leke ute til langt på kveld.
Hvis man som nordmann har en etnosentrisk holdning til dette, kan man tenke at foreldrene ikke bryr seg om barna sine, eller at de ikke tar hensyn til at andre vil ha fred og ro på kvelden.
Hvis man derimot har en kulturrelativistisk holdning, kan man kanskje spørre noen av foreldrene. Da kan man for eksempel finne ut at grunnen til at barna leker ute så sent, er at det er dette som er vanlig i deres kultur, siden det er for varmt å leke ute midt på dagen.
Finn minst to eksempler på etnosentrisme i filmen. Begrunn svaret.
På hvilke måter kan etnosentrisme skape konflikter?
Finn minst to eksempler på kulturrelativisme i filmen. Begrunn svaret.
Reflekter over hvordan kunnskap om andre kulturer kan gjøre det lettere å forstå tradisjoner i andre kulturer. Bruk gjerne konkrete eksempler.
Hvilke trekk ved norsk kultur tror du utlendinger kan ha vanskelig for å forstå?
Diskuter fordeler og ulemper med etnosentrisme og kulturrelativisme. Ta gjerne utgangspunkt i filmen når dere diskuterer.
Oppgave 2. Forstå eller fordømme
Det er en viktig forskjell mellom å forstå og forklare noe i kultur og det å forsvare eller fordømme det. Du kan for eksempel forsøke å forstå og forklare barnearbeid uten å forsvare eller fordømme det.
Finn eksempler på to ulike forklaringer på barnearbeid som kommer fram i filmen.
Frida og Nzigire fordømmer barnearbeid på ulike måter. Hva er forskjellen mellom dem?
Diskuter om Fridas holdning til barnearbeid er etnosentrisk.
Diskuter hvorfor det kan være viktig å forsøke å forstå og forklare barnearbeid selv om en fordømmer det.
Les original på NDLA →
Oppgave 1. Etnosentrisme og kulturrelativisme
Etnosentrisme og kulturrelativisme er to ulike måter å forholde seg til andre kulturer på.
Hva er etnosentrisme og kulturrelativisme?
Hvis man har en etnosentrisk holdning til andre kulturer, regner man sin egen kultur som bedre enn andre og dømmer andre kulturer med utgangspunkt i sin egen kultur, uten å prøve å sette seg inn i andre kulturer.
Hvis man har en kulturrelativistisk holdning til andre kulturer, vil man forsøke å forstå hver kultur på sitt eget grunnlag, uten å se på noen kultur som mer eller mindre verdt enn noen annen.
Eksempel
I et borettslag er det flere innvandrerfamilier som lar barna sine leke ute til langt på kveld.
Hvis man som nordmann har en etnosentrisk holdning til dette, kan man tenke at foreldrene ikke bryr seg om barna sine, eller at de ikke tar hensyn til at andre vil ha fred og ro på kvelden.
Hvis man derimot har en kulturrelativistisk holdning, kan man kanskje spørre noen av foreldrene. Da kan man for eksempel finne ut at grunnen til at barna leker ute så sent, er at det er dette som er vanlig i deres kultur, siden det er for varmt å leke ute midt på dagen.
Finn minst to eksempler på etnosentrisme i filmen. Begrunn svaret.
På hvilke måter kan etnosentrisme skape konflikter?
Finn minst to eksempler på kulturrelativisme i filmen. Begrunn svaret.
Reflekter over hvordan kunnskap om andre kulturer kan gjøre det lettere å forstå tradisjoner i andre kulturer. Bruk gjerne konkrete eksempler.
Hvilke trekk ved norsk kultur tror du utlendinger kan ha vanskelig for å forstå?
Diskuter fordeler og ulemper med etnosentrisme og kulturrelativisme. Ta gjerne utgangspunkt i filmen når dere diskuterer.
Oppgave 2. Forstå eller fordømme
Det er en viktig forskjell mellom å forstå og forklare noe i kultur og det å forsvare eller fordømme det. Du kan for eksempel forsøke å forstå og forklare barnearbeid uten å forsvare eller fordømme det.
Finn eksempler på to ulike forklaringer på barnearbeid som kommer fram i filmen.
Frida og Nzigire fordømmer barnearbeid på ulike måter. Hva er forskjellen mellom dem?
Diskuter om Fridas holdning til barnearbeid er etnosentrisk.
Diskuter hvorfor det kan være viktig å forsøke å forstå og forklare barnearbeid selv om en fordømmer det.
Les original på NDLA →
Kulturrelativisme og etnosentrisme
Å forstå andre samfunn og kulturer
Kulturrelativisme
En grunnleggende forutsetning for å forstå andre samfunn og kulturer er at vi må forstå et samfunn og en kultur ut fra dens egne forutsetninger. En slik måte å se andre samfunn og kulturer på, kaller vi kulturrelativisme.
Vi kan ikke legge våre egne synspunkter, verdier og vår målestokk til grunn for hva som er god livskvalitet og "riktig" måte å leve på i et fremmed samfunn og en annen kultur. Skal vi forstå og analysere hvordan andre mennesker har det, må vi lære oss å forstå hele deres erfaringsverden og tenkemåte. Vi må med andre ord forsøke å forstå hvordan andre samfunn og kulturer fortoner seg innenfra. Alt mennesker gjør, må forstås i sin egen sammenheng.
Kulturrelativisme er likevel ikke det samme som holdningsløshet! Kulturrelativisme gir oss mulighet til å utforske og sammenligne ulike samfunn uten å vurdere dem i forhold til bestemte moralske verdier. Å utforske noe vil ikke si det samme som å godta det. I Norge ble det for eksempel høsten 2018 forbudt med ansiktsdekkende hodeplagg i undervisningssituasjoner. Som samfunnsforskere bør vi forsøke forstå hvorfor ansiktsdekkende hodeplagg blir brukt i bestemte kulturer, uavhengig av hvilken personlig mening vi har om saken.
Etnosentrisme
Etnosentrisme vil si at vi vurderer et annet samfunn og en annen kultur med vårt eget samfunn og vår egen kultur som målestokk. Verdier, tenkemåter, holdninger og handlinger i vårt eget samfunn blir satt i sentrum og betraktet som det beste og mest riktige, og fremmede kulturer blir vurdert i forhold til dette. En slik tenkemåte er ikke akseptert blant samfunnsforskere. Det lar seg ikke gjøre å si at et samfunn er "bedre" enn et annet. Alle samfunn har sin egen oppfatning av, og sin egen definisjon av, hva som er "det gode liv".
Hvilken "hatt" har du på?
Til hverdags er nok de fleste av oss mer eller mindre etnosentriske, det er ganske menneskelig og naturlig å ta utgangspunkt i egne verdimål når vi vurderer andres kultur. Men når du har hatten "samfunnsforsker" på, er det andre krav til hvordan du drøfter og analyserer andres kultur. Som samfunnsforsker må du være objektiv og nøytral, og som tidligere nevnt må du forstå andres kultur ut fra deres perspektiv.
Diskuter
Diskuter spørsmålet "Er det riktig å forby ansiktsdekkende hodeplagg i undervisningssituasjoner?" i par eller grupper, med sosiologi og sosialantropologi-hatten på!
Les original på NDLA →
Kulturrelativisme
En grunnleggende forutsetning for å forstå andre samfunn og kulturer er at vi må forstå et samfunn og en kultur ut fra dens egne forutsetninger. En slik måte å se andre samfunn og kulturer på, kaller vi kulturrelativisme.
Vi kan ikke legge våre egne synspunkter, verdier og vår målestokk til grunn for hva som er god livskvalitet og "riktig" måte å leve på i et fremmed samfunn og en annen kultur. Skal vi forstå og analysere hvordan andre mennesker har det, må vi lære oss å forstå hele deres erfaringsverden og tenkemåte. Vi må med andre ord forsøke å forstå hvordan andre samfunn og kulturer fortoner seg innenfra. Alt mennesker gjør, må forstås i sin egen sammenheng.
Kulturrelativisme er likevel ikke det samme som holdningsløshet! Kulturrelativisme gir oss mulighet til å utforske og sammenligne ulike samfunn uten å vurdere dem i forhold til bestemte moralske verdier. Å utforske noe vil ikke si det samme som å godta det. I Norge ble det for eksempel høsten 2018 forbudt med ansiktsdekkende hodeplagg i undervisningssituasjoner. Som samfunnsforskere bør vi forsøke forstå hvorfor ansiktsdekkende hodeplagg blir brukt i bestemte kulturer, uavhengig av hvilken personlig mening vi har om saken.
Etnosentrisme
Etnosentrisme vil si at vi vurderer et annet samfunn og en annen kultur med vårt eget samfunn og vår egen kultur som målestokk. Verdier, tenkemåter, holdninger og handlinger i vårt eget samfunn blir satt i sentrum og betraktet som det beste og mest riktige, og fremmede kulturer blir vurdert i forhold til dette. En slik tenkemåte er ikke akseptert blant samfunnsforskere. Det lar seg ikke gjøre å si at et samfunn er "bedre" enn et annet. Alle samfunn har sin egen oppfatning av, og sin egen definisjon av, hva som er "det gode liv".
Hvilken "hatt" har du på?
Til hverdags er nok de fleste av oss mer eller mindre etnosentriske, det er ganske menneskelig og naturlig å ta utgangspunkt i egne verdimål når vi vurderer andres kultur. Men når du har hatten "samfunnsforsker" på, er det andre krav til hvordan du drøfter og analyserer andres kultur. Som samfunnsforsker må du være objektiv og nøytral, og som tidligere nevnt må du forstå andres kultur ut fra deres perspektiv.
Diskuter
Diskuter spørsmålet "Er det riktig å forby ansiktsdekkende hodeplagg i undervisningssituasjoner?" i par eller grupper, med sosiologi og sosialantropologi-hatten på!
Les original på NDLA →
Kultur i endring og kulturelt mangfold
Alle utlendinger har lukka gardiner
Filmdetaljer
År: 2020
Varighet: 1 time og 23 minutter
Sjanger: Drama
Regi: Ingvild Søderlind
Manus: Hilde Susan Jægtnes
Forfatter: Maria Navarro Skaranger
Musikk: Kate Havnevik
Skuespillere: Karen Øye, Serhat Yildirim, Cengiz Al, Deniz Nourizadeh-Lillabadi, Jonatan Rodriguez
Opprinnelse: Norge
Om filmen
Vi følger 15 år gamle Mariana, kalt Marey, som bor i en leilighet på Romsås med sin etnisk norske mor, sin chilenske far og sin lillebror.
Storebroren Hector er i militæret og skaper splid i familien når han kommer hjem og forteller at han skal stasjoneres i Afghanistan. For faren, som flyktet fra krig, virker det uforståelig at noen vil delta i krig frivillig.
Filmen følger Marey gjennom store og små hendelser som kan være vanskelige for en tenåring – alt fra forelskelsen i den tyrkiske tiendeklassingen Ali2 til krangling i klasserommet.
Fra bok til film
Alle utlendinger har lukka gardiner skildrer godt hvordan det er å være ungdom i en fargerik drabantby i Norge i dag.
Filmen er basert på romanen ved samme navn, utgitt i 2015. Forfatter Maria Navarro Skaranger, som var bare 20 år da hun skrev boka, vakte stor oppsikt med boka, som ble skrevet på såkalt “kebabnorsk”.
Romanen ble nominert til Tarjei Vesaas’ debutantpris.
Les original på NDLA →
År: 2020
Varighet: 1 time og 23 minutter
Sjanger: Drama
Regi: Ingvild Søderlind
Manus: Hilde Susan Jægtnes
Forfatter: Maria Navarro Skaranger
Musikk: Kate Havnevik
Skuespillere: Karen Øye, Serhat Yildirim, Cengiz Al, Deniz Nourizadeh-Lillabadi, Jonatan Rodriguez
Opprinnelse: Norge
Om filmen
Vi følger 15 år gamle Mariana, kalt Marey, som bor i en leilighet på Romsås med sin etnisk norske mor, sin chilenske far og sin lillebror.
Storebroren Hector er i militæret og skaper splid i familien når han kommer hjem og forteller at han skal stasjoneres i Afghanistan. For faren, som flyktet fra krig, virker det uforståelig at noen vil delta i krig frivillig.
Filmen følger Marey gjennom store og små hendelser som kan være vanskelige for en tenåring – alt fra forelskelsen i den tyrkiske tiendeklassingen Ali2 til krangling i klasserommet.
Fra bok til film
Alle utlendinger har lukka gardiner skildrer godt hvordan det er å være ungdom i en fargerik drabantby i Norge i dag.
Filmen er basert på romanen ved samme navn, utgitt i 2015. Forfatter Maria Navarro Skaranger, som var bare 20 år da hun skrev boka, vakte stor oppsikt med boka, som ble skrevet på såkalt “kebabnorsk”.
Romanen ble nominert til Tarjei Vesaas’ debutantpris.
Les original på NDLA →
Fredrik Barth og studiet av etnisitet
Antropologi som samfunnsvitenskapelig fag
Barth er ikke bare en av Nordens mest kjente antropologer, men også en av de viktigste bidragsyterne til faget i verden! Da Fredrik Barth begynte å studere antropologi i USA, var arkeologi, historie, lingvistikk (språkstudier) og naturvitenskapelige emner som biologi en del av antropologistudiet. I Norge i dag er faget hovedsakelig et fag innen samfunnsvitenskapen.
Individet i samfunnet
Fredrik Barth bidro til utviklingen av faget på flere måter, for eksempel var han mer opptatt av individer som aktører i samfunnet enn han var av selve samfunnsstrukturen. Han kalte gjerne sin egen forskning for "prosessorientert", det vil si at han så på menneskene som selvstendige aktører i sitt eget liv i stedet for brikker i et sosialt system.
Det blir gjerne sagt at samfunnsforskere enten ser på skogen, altså helheten og strukturen, eller trærne, altså individene og handlingene deres. Vi kan gjerne si at Barth setter søkelys på hva det enkelte treet forteller oss om skogen. Det som var interessant for Barth, var nemlig: Hvilke valgmuligheter har mennesket som individuelle aktører på det sosiale og det kulturelle plan i en gitt situasjon? Hva kan denne personens handlinger fortelle oss om samfunnet personen lever i?
Fredrik Barth var i sin forskning spesielt opptatt av etniske og kulturelle skillelinjer mellom grupper. Han reiste mye rundt med nomadiske folkegrupper. På reisene sine observerte han en mye større grad av fleksibilitet både innad i og mellom grupper enn det man tidligere hadde antatt innen samfunnsforskningen.
Hva er etnisitet?
Etnisitet er et faguttrykk som ofte blir brukt i offentligheten, blant annet i avisartikler og i debatter. Det har gjort at begrepet er blitt utvannet, og i noen tilfeller har det resultert i at folk har ulike oppfatninger av hva etnisitet egentlig innebærer. Hvis du leser avisoverskriften "Etnisk norsk mann ranet en bank", hva tenker du at etnisk norsk betyr? Det vil forskjellige mennesker gi forskjellige svar på. Etnisitet, som kultur og identitet, er brede begreper som er vanskelige å definere.
Det som ble tydelig i Barth sine studier, blant annet av nomadiske folkegrupper, er at etnisitet er et komplekst begrep. Ei etnisk gruppe er ei gruppe som deler synlige sosiale strukturer og tradisjoner (klesdrakt, bosetting, utseende, ritualer, språk) så vel som usynlige kulturuttrykk (holdninger, verdier, normer og regler). På grunn av disse uttrykkene identifiserer individene i gruppa seg med den etniske gruppa si. Dette er også selvforsterkende; jo viktigere det er for deg å dele identitet med resten av gruppa, jo viktigere blir det å praktisere de synlige og usynlige kulturuttrykkene i gruppa. Etnisitet er dermed svært mye mer komplekst enn farge på hud, hår og øyne.
Etnisitet er dessuten fleksibelt; enkeltindivider som blir svært godt integrert i et nytt samfunn, regner gjerne seg selv som en del av den nye gruppa sin etniske identitet. Gruppa vil også gjerne ønske velkommen utenforstående som omfavner deres sosiale organisering, tradisjoner, holdninger og verdier. Etnisitet er med andre ord mer enn en identitet; det legger faktiske føringer for hvordan individer samhandler med andre individer innenfor eller utenfor den etniske gruppa si.
Noe annet Barth i senere tid satte søkelys på, er hvordan etnisitet har en politisk slagside, spesielt i de moderne multietniske statene vi har i dag. Det kan for eksempel oppstå en konflikt mellom lojalitet til den etniske gruppa eller til nasjonalstaten man tilhører, spesielt hvis nasjonalstaten inneholder mange ulike etniske grupper. For at et multietnisk samfunn skal fungere godt, er det derfor viktig at en større felles nasjonal identitet trumfer etnisk identitet i viktige politiske spørsmål.
Kilder
Eriksen, T. H. (2013). Fredrik Barth – en intellektuell biografi. Universitetsforlaget.
Jakoubek, M. og Budilova, L. J. (2018). Fredrik Barth og studiet av etnisitet. Norsk antropologisk tidsskrift, 29(3–4), 102–123. Universitetsforlaget. https://doi.org/10.18261/issn.1504-2898-2018-03-04-02
Les original på NDLA →
Barth er ikke bare en av Nordens mest kjente antropologer, men også en av de viktigste bidragsyterne til faget i verden! Da Fredrik Barth begynte å studere antropologi i USA, var arkeologi, historie, lingvistikk (språkstudier) og naturvitenskapelige emner som biologi en del av antropologistudiet. I Norge i dag er faget hovedsakelig et fag innen samfunnsvitenskapen.
Individet i samfunnet
Fredrik Barth bidro til utviklingen av faget på flere måter, for eksempel var han mer opptatt av individer som aktører i samfunnet enn han var av selve samfunnsstrukturen. Han kalte gjerne sin egen forskning for "prosessorientert", det vil si at han så på menneskene som selvstendige aktører i sitt eget liv i stedet for brikker i et sosialt system.
Det blir gjerne sagt at samfunnsforskere enten ser på skogen, altså helheten og strukturen, eller trærne, altså individene og handlingene deres. Vi kan gjerne si at Barth setter søkelys på hva det enkelte treet forteller oss om skogen. Det som var interessant for Barth, var nemlig: Hvilke valgmuligheter har mennesket som individuelle aktører på det sosiale og det kulturelle plan i en gitt situasjon? Hva kan denne personens handlinger fortelle oss om samfunnet personen lever i?
Fredrik Barth var i sin forskning spesielt opptatt av etniske og kulturelle skillelinjer mellom grupper. Han reiste mye rundt med nomadiske folkegrupper. På reisene sine observerte han en mye større grad av fleksibilitet både innad i og mellom grupper enn det man tidligere hadde antatt innen samfunnsforskningen.
Hva er etnisitet?
Etnisitet er et faguttrykk som ofte blir brukt i offentligheten, blant annet i avisartikler og i debatter. Det har gjort at begrepet er blitt utvannet, og i noen tilfeller har det resultert i at folk har ulike oppfatninger av hva etnisitet egentlig innebærer. Hvis du leser avisoverskriften "Etnisk norsk mann ranet en bank", hva tenker du at etnisk norsk betyr? Det vil forskjellige mennesker gi forskjellige svar på. Etnisitet, som kultur og identitet, er brede begreper som er vanskelige å definere.
Det som ble tydelig i Barth sine studier, blant annet av nomadiske folkegrupper, er at etnisitet er et komplekst begrep. Ei etnisk gruppe er ei gruppe som deler synlige sosiale strukturer og tradisjoner (klesdrakt, bosetting, utseende, ritualer, språk) så vel som usynlige kulturuttrykk (holdninger, verdier, normer og regler). På grunn av disse uttrykkene identifiserer individene i gruppa seg med den etniske gruppa si. Dette er også selvforsterkende; jo viktigere det er for deg å dele identitet med resten av gruppa, jo viktigere blir det å praktisere de synlige og usynlige kulturuttrykkene i gruppa. Etnisitet er dermed svært mye mer komplekst enn farge på hud, hår og øyne.
Etnisitet er dessuten fleksibelt; enkeltindivider som blir svært godt integrert i et nytt samfunn, regner gjerne seg selv som en del av den nye gruppa sin etniske identitet. Gruppa vil også gjerne ønske velkommen utenforstående som omfavner deres sosiale organisering, tradisjoner, holdninger og verdier. Etnisitet er med andre ord mer enn en identitet; det legger faktiske føringer for hvordan individer samhandler med andre individer innenfor eller utenfor den etniske gruppa si.
Noe annet Barth i senere tid satte søkelys på, er hvordan etnisitet har en politisk slagside, spesielt i de moderne multietniske statene vi har i dag. Det kan for eksempel oppstå en konflikt mellom lojalitet til den etniske gruppa eller til nasjonalstaten man tilhører, spesielt hvis nasjonalstaten inneholder mange ulike etniske grupper. For at et multietnisk samfunn skal fungere godt, er det derfor viktig at en større felles nasjonal identitet trumfer etnisk identitet i viktige politiske spørsmål.
Kilder
Eriksen, T. H. (2013). Fredrik Barth – en intellektuell biografi. Universitetsforlaget.
Jakoubek, M. og Budilova, L. J. (2018). Fredrik Barth og studiet av etnisitet. Norsk antropologisk tidsskrift, 29(3–4), 102–123. Universitetsforlaget. https://doi.org/10.18261/issn.1504-2898-2018-03-04-02
Les original på NDLA →
Hva er rasisme?
Drapet på Benjamin Hermansen
Filmen under (lengde 1:39) ble laget i forbindelse med 10-årsmarkeringen av drapet på Benjamin Hermansen.
Drapet på Benjamin Hermansen skjedde i 2001 og har blitt stående igjen som et spesielt mørkt kapittel i norsk kriminalhistorie. Det er mange grunner til det, og noe av det mest åpenbare er at Benjamin ble drept ene og alene på grunn av hudfargen sin. Drapsmennene var selverklærte nynazister. I tillegg til å handle om et bestialsk drap på en uskyldig gutt vekker drapet til live minnene om noen av de mest undertrykkende regimer, terrorangrep og massedrap i nyere historie. Vi får assosiasjoner til Nazi-Tyskland, apartheid og Ku Klux Klan.
Ordet rasisme kobles ofte til slike ekstreme ideologier, undertrykkelse og massedrap, og derfor har begrepet en kraft og en virkning få andre begreper har. Språket vårt inneholder en rekke begreper som kanskje noen ganger kan brukes som alternativ: diskriminering, fremmedfrykt, fremmedfiendtlighet, sjåvinisme, ekskludering. Felles for disse begrepene er at de ikke har den samme slagkraften som rasisme.
Hva er rasisme?
Ordet rasisme viser til ordet rase og ble brukt første gang på 1930-tallet av motstandere mot nazistenes rasistiske og antisemittiske verdensbilde. Snevre definisjoner av ordet knytter det nettopp til forestillingen om "rase" som biologisk fenomen.
Utfordringen ved denne snevre definisjonen av rasisme er at rasetenkning aldri har vært rent biologisk. Forståelsen av begrepet "rase" har også inkludert forestillinger om kultur og etniske forskjeller.
Vide definisjoner av rasisme inkluderer forskjellsbehandling av ulik art og er ikke avgrenset til "rase". Et eksempel er FNs rasediskrimineringskonvensjon fra 1966, der rasediskriminering defineres som
– enhver forskjellsbehandling, utelukkelse, innskrenkning eller begunstigelse på grunn av rase, hudfarge, avstamning eller nasjonal eller etnisk opprinnelse.
I boka Hva er rasisme? fra 2015 definerer Bangstad og Døving rasisme slik:
å dele inn en befolkning i ulike kategorier der noen gis negative essensielle (uforanderlige) trekk
å redusere et individs identitet til de gitte negative karaktertrekkene for en kategori
å bruke de negative karaktertrekkene som argument for underordning og diskriminering
Denne definisjonen peker på rasisme som noe mer enn fordommer på den ene siden og diskriminering på den andre. Ifølge Bangstad og Døving knytter rasismebegrepet fordommer og diskriminering sammen: Rasisme har vi når fordommer begrunner diskriminering.
Rasisme og makt
Diskriminering forutsetter også makt. En forenklet definisjon sier derfor at rasisme er fordommer pluss makt. Denne definisjonen viser til en forståelse av rasisme som ligger i samfunnet, med eller uten noen rasistisk ideologi.
Fokuset på makt og samfunnsnivå gjør at noen skiller mellom rasistiske fordommer på den ene siden og rasisme på den andre. Rasistiske fordommer kan alle ha, men bare de som innehar majoritetsposisjonen – hvite i vestlige samfunn – kan handle rasistisk. Ut fra et slikt synspunkt er det altså ikke noe som heter omvendt rasisme, altså rasisme fra en minoritet rettet mot en majoritet.
Diskuter
Hvilke av definisjonene er best?
Trekker disse definisjonene inn sider ved begrepet rasisme som dere ikke hadde tenkt på?
Bør vi holde på begrepet rasisme i dagligtalen?
Hvorfor blir det feil å snakke om omvendt rasisme hvis man mener at makt er et viktig element i rasisme? Er dere enige i dette standpunktet?
Nivåer av rasisme
Når rasistiske forestillinger legges til grunn for en samfunnsstruktur, slik som under apartheidregimet i Sør-Afrika før 1994, er det ikke det samme som at en enkeltperson tenker eller handler rasistisk. Michel Wieviorka har pekt på fire nivåer av rasisme i ulike samfunn:
forløperen til rasisme, infrarasisme, som mer kjennetegnes av ulike former for fremmedfiendtlighet
rasisme som fragmentert, men tydelig til stede i samfunnet – blant annet synlig gjennom holdningsundersøkelser
rasisme som politisk, det vil si at rasistiske holdninger blir grunnlaget for en (politisk) bevegelse
rasisme som total, som grunnlaget for statens organisering og utgangspunktet for ekskludering og forfølgelse
Ofte brukes ordet hverdagsrasisme om rasisme på Wieviorkas første nivå. Hverdagsrasisme er de mer eller mindre utilsiktede holdningene og hendelsene som "de andre" utsettes for i samfunnet. Det kan være usikre blikk mot mørkhudede på T-banen eller vegring mot å få somaliere som naboer.
Kilder
Bangstad, S. & Døving, C. A. (2015). Hva er rasisme? Universitetsforlaget.
Døving, C. A. & Nustad, P. (2019). Hva er rasisme, og hva kan skolen gjøre? HL-senteret.
Teksten er basert på artikkelen Rasisme og andre uttrykk for gruppefiendtlighet (dembra.no).
Les original på NDLA →
Filmen under (lengde 1:39) ble laget i forbindelse med 10-årsmarkeringen av drapet på Benjamin Hermansen.
Drapet på Benjamin Hermansen skjedde i 2001 og har blitt stående igjen som et spesielt mørkt kapittel i norsk kriminalhistorie. Det er mange grunner til det, og noe av det mest åpenbare er at Benjamin ble drept ene og alene på grunn av hudfargen sin. Drapsmennene var selverklærte nynazister. I tillegg til å handle om et bestialsk drap på en uskyldig gutt vekker drapet til live minnene om noen av de mest undertrykkende regimer, terrorangrep og massedrap i nyere historie. Vi får assosiasjoner til Nazi-Tyskland, apartheid og Ku Klux Klan.
Ordet rasisme kobles ofte til slike ekstreme ideologier, undertrykkelse og massedrap, og derfor har begrepet en kraft og en virkning få andre begreper har. Språket vårt inneholder en rekke begreper som kanskje noen ganger kan brukes som alternativ: diskriminering, fremmedfrykt, fremmedfiendtlighet, sjåvinisme, ekskludering. Felles for disse begrepene er at de ikke har den samme slagkraften som rasisme.
Hva er rasisme?
Ordet rasisme viser til ordet rase og ble brukt første gang på 1930-tallet av motstandere mot nazistenes rasistiske og antisemittiske verdensbilde. Snevre definisjoner av ordet knytter det nettopp til forestillingen om "rase" som biologisk fenomen.
Utfordringen ved denne snevre definisjonen av rasisme er at rasetenkning aldri har vært rent biologisk. Forståelsen av begrepet "rase" har også inkludert forestillinger om kultur og etniske forskjeller.
Vide definisjoner av rasisme inkluderer forskjellsbehandling av ulik art og er ikke avgrenset til "rase". Et eksempel er FNs rasediskrimineringskonvensjon fra 1966, der rasediskriminering defineres som
– enhver forskjellsbehandling, utelukkelse, innskrenkning eller begunstigelse på grunn av rase, hudfarge, avstamning eller nasjonal eller etnisk opprinnelse.
I boka Hva er rasisme? fra 2015 definerer Bangstad og Døving rasisme slik:
å dele inn en befolkning i ulike kategorier der noen gis negative essensielle (uforanderlige) trekk
å redusere et individs identitet til de gitte negative karaktertrekkene for en kategori
å bruke de negative karaktertrekkene som argument for underordning og diskriminering
Denne definisjonen peker på rasisme som noe mer enn fordommer på den ene siden og diskriminering på den andre. Ifølge Bangstad og Døving knytter rasismebegrepet fordommer og diskriminering sammen: Rasisme har vi når fordommer begrunner diskriminering.
Rasisme og makt
Diskriminering forutsetter også makt. En forenklet definisjon sier derfor at rasisme er fordommer pluss makt. Denne definisjonen viser til en forståelse av rasisme som ligger i samfunnet, med eller uten noen rasistisk ideologi.
Fokuset på makt og samfunnsnivå gjør at noen skiller mellom rasistiske fordommer på den ene siden og rasisme på den andre. Rasistiske fordommer kan alle ha, men bare de som innehar majoritetsposisjonen – hvite i vestlige samfunn – kan handle rasistisk. Ut fra et slikt synspunkt er det altså ikke noe som heter omvendt rasisme, altså rasisme fra en minoritet rettet mot en majoritet.
Diskuter
Hvilke av definisjonene er best?
Trekker disse definisjonene inn sider ved begrepet rasisme som dere ikke hadde tenkt på?
Bør vi holde på begrepet rasisme i dagligtalen?
Hvorfor blir det feil å snakke om omvendt rasisme hvis man mener at makt er et viktig element i rasisme? Er dere enige i dette standpunktet?
Nivåer av rasisme
Når rasistiske forestillinger legges til grunn for en samfunnsstruktur, slik som under apartheidregimet i Sør-Afrika før 1994, er det ikke det samme som at en enkeltperson tenker eller handler rasistisk. Michel Wieviorka har pekt på fire nivåer av rasisme i ulike samfunn:
forløperen til rasisme, infrarasisme, som mer kjennetegnes av ulike former for fremmedfiendtlighet
rasisme som fragmentert, men tydelig til stede i samfunnet – blant annet synlig gjennom holdningsundersøkelser
rasisme som politisk, det vil si at rasistiske holdninger blir grunnlaget for en (politisk) bevegelse
rasisme som total, som grunnlaget for statens organisering og utgangspunktet for ekskludering og forfølgelse
Ofte brukes ordet hverdagsrasisme om rasisme på Wieviorkas første nivå. Hverdagsrasisme er de mer eller mindre utilsiktede holdningene og hendelsene som "de andre" utsettes for i samfunnet. Det kan være usikre blikk mot mørkhudede på T-banen eller vegring mot å få somaliere som naboer.
Kilder
Bangstad, S. & Døving, C. A. (2015). Hva er rasisme? Universitetsforlaget.
Døving, C. A. & Nustad, P. (2019). Hva er rasisme, og hva kan skolen gjøre? HL-senteret.
Teksten er basert på artikkelen Rasisme og andre uttrykk for gruppefiendtlighet (dembra.no).
Les original på NDLA →
Hvordan endrer samfunnet seg?
Oppgave 1. Hvordan endret koronapandemien oss?
I mars 2020 ble Norge stengt ned på grunn av koronapandemien, og folket i Norge opplevde den strengeste begrensningen av egen frihet i etterkrigstid. Hva gjorde det med folk? Se på punktene nedenfor, og reflekter over på hvilke måter individene i samfunnet fikk et annet forhold til
smarttelefonen
en tur i butikken
hvordan man kommer seg fra ett sted til et annet
ferier
vennskap
skolehverdagen
fritidsaktiviteter
kjæreste (eller muligheten til å få seg en ny en)
nyheter og beskjeder fra myndighetene
Merk deg de viktigste og mest interessante endringene, og skriv ned stikkord.
Gå sammen i grupper på cirka tre personer, og lag en podkast på 10–15 minutter der dere drøfter spørsmålet: Hvordan endret koronapandemien Norge? Benytt stikkordene dere noterte som snakkepunkter i podkasten.
Forsøk å bruke fagbegreper aktivt i samtalen. Her er noen fagbegreper som er relevante for temaet:
primærsosialisering
sekundærsosialisering
kultur
sosiale grupper
sosiale nettverk
roller
normer
internalisering av normer
tabu
sosiale konvensjoner
krysspress
sosial kontroll
sanksjoner
Oppgave 2. Har behovene våre endret seg?
Abraham Maslow er kjent for "Maslows behovspyramide", som er gjengitt ovenfor. Se på behovspyramiden, og reflekter i grupper: Hvilke av disse behovsområdene ble svekket av koronapandemien under nedstengingen? Begrunn svarene deres, og kom med konkrete eksempler.
Dere kan lese mer om behovspyramiden på siden Abraham Maslow (snl.no).
Reflekter over behovspyramiden. Kan dere komme med eksempler på hvordan behovene nederst i pyramiden kan være viktigere enn behovene høyere opp i pyramiden?
Behovspyramiden kan kritiseres for å være typisk for vestlige og individorienterte samfunn fordi den plasserer selvrealisering på topp. Kan det også være grupper og samfunn som setter fellesskapet og tilhørighet til ei gruppe høyere enn personlig utvikling? Reflekter.
Som dere ser i behovspyramiden, mente Maslow at de fysiologiske behovene var de mest grunnleggende, det vil si at man først må få dekket trygghetsbehov og anerkjennelse før man eventuelt kan utvikle selvrespekt og til slutt selvrealisering. Det er ikke alle som er enige i det.
Hva mener dere er viktigst for et menneske? Gå gjennom alle nivåene i pyramiden, og tegn opp deres egen behovspyramide basert på hva dere mener er viktigst.
Les original på NDLA →
I mars 2020 ble Norge stengt ned på grunn av koronapandemien, og folket i Norge opplevde den strengeste begrensningen av egen frihet i etterkrigstid. Hva gjorde det med folk? Se på punktene nedenfor, og reflekter over på hvilke måter individene i samfunnet fikk et annet forhold til
smarttelefonen
en tur i butikken
hvordan man kommer seg fra ett sted til et annet
ferier
vennskap
skolehverdagen
fritidsaktiviteter
kjæreste (eller muligheten til å få seg en ny en)
nyheter og beskjeder fra myndighetene
Merk deg de viktigste og mest interessante endringene, og skriv ned stikkord.
Gå sammen i grupper på cirka tre personer, og lag en podkast på 10–15 minutter der dere drøfter spørsmålet: Hvordan endret koronapandemien Norge? Benytt stikkordene dere noterte som snakkepunkter i podkasten.
Forsøk å bruke fagbegreper aktivt i samtalen. Her er noen fagbegreper som er relevante for temaet:
primærsosialisering
sekundærsosialisering
kultur
sosiale grupper
sosiale nettverk
roller
normer
internalisering av normer
tabu
sosiale konvensjoner
krysspress
sosial kontroll
sanksjoner
Oppgave 2. Har behovene våre endret seg?
Abraham Maslow er kjent for "Maslows behovspyramide", som er gjengitt ovenfor. Se på behovspyramiden, og reflekter i grupper: Hvilke av disse behovsområdene ble svekket av koronapandemien under nedstengingen? Begrunn svarene deres, og kom med konkrete eksempler.
Dere kan lese mer om behovspyramiden på siden Abraham Maslow (snl.no).
Reflekter over behovspyramiden. Kan dere komme med eksempler på hvordan behovene nederst i pyramiden kan være viktigere enn behovene høyere opp i pyramiden?
Behovspyramiden kan kritiseres for å være typisk for vestlige og individorienterte samfunn fordi den plasserer selvrealisering på topp. Kan det også være grupper og samfunn som setter fellesskapet og tilhørighet til ei gruppe høyere enn personlig utvikling? Reflekter.
Som dere ser i behovspyramiden, mente Maslow at de fysiologiske behovene var de mest grunnleggende, det vil si at man først må få dekket trygghetsbehov og anerkjennelse før man eventuelt kan utvikle selvrespekt og til slutt selvrealisering. Det er ikke alle som er enige i det.
Hva mener dere er viktigst for et menneske? Gå gjennom alle nivåene i pyramiden, og tegn opp deres egen behovspyramide basert på hva dere mener er viktigst.
Les original på NDLA →
«Ikke spør om det» – andregjøring og kulturell identitet
Muslimer og andregjøring
Les fagartikkelen om kulturell identitet og andregjøring under oppgaven. Her finner du begreper og perspektiver som du kan bruke til å reflektere rundt spørsmålene i denne oppgaven.
Lag en definisjon av andregjøring, der du bruker dine egne ord for å forklare hva det går ut på.
Sammenlikn med svaret til en medelev, og bli enige om en felles definisjon.
Diskuter i par: Vil dere si at muslimer i Norge i dag blir utsatt for andregjøring? Begrunn svarene deres.
Regjeringen har lagd en handlingsplan for å bekjempe diskriminering av og hat mot muslimer. Les Erna Solbergs tale om dette på regjeringens nettsider. Hvordan begrunner hun denne handlingsplanen?
Regjeringen: Handlingsplan mot diskriminering av og hat mot muslimer.
Ikke spør om det
Se episoden av NRK-programmet Ikke spør om det, der norske muslimer svarer på anonyme spørsmål fra publikum. Gjør deretter oppgavene under.
Hva svarer de forskjellige deltakerne på spørsmålet «Føler du deg norsk?»? Skriv ned i stikkordsform.
Diskuter svarene i par. Hva sier dette om hva vi oppfatter som norsk og hvem som får «lov» til å tilhøre det norske fellesskapet? Er det noen av svarene som prøver å skape et «tredje rom» for norskhet?
Identifiserte du deg med noen av deltakerne i programmet? Hvis svaret er «ja»: Hva er grunnen til dette?
Tror du et slikt program kan bekjempe stereotypier og andregjøring rundt muslimer som gruppe? Begrunn svaret.
Les original på NDLA →
Les fagartikkelen om kulturell identitet og andregjøring under oppgaven. Her finner du begreper og perspektiver som du kan bruke til å reflektere rundt spørsmålene i denne oppgaven.
Lag en definisjon av andregjøring, der du bruker dine egne ord for å forklare hva det går ut på.
Sammenlikn med svaret til en medelev, og bli enige om en felles definisjon.
Diskuter i par: Vil dere si at muslimer i Norge i dag blir utsatt for andregjøring? Begrunn svarene deres.
Regjeringen har lagd en handlingsplan for å bekjempe diskriminering av og hat mot muslimer. Les Erna Solbergs tale om dette på regjeringens nettsider. Hvordan begrunner hun denne handlingsplanen?
Regjeringen: Handlingsplan mot diskriminering av og hat mot muslimer.
Ikke spør om det
Se episoden av NRK-programmet Ikke spør om det, der norske muslimer svarer på anonyme spørsmål fra publikum. Gjør deretter oppgavene under.
Hva svarer de forskjellige deltakerne på spørsmålet «Føler du deg norsk?»? Skriv ned i stikkordsform.
Diskuter svarene i par. Hva sier dette om hva vi oppfatter som norsk og hvem som får «lov» til å tilhøre det norske fellesskapet? Er det noen av svarene som prøver å skape et «tredje rom» for norskhet?
Identifiserte du deg med noen av deltakerne i programmet? Hvis svaret er «ja»: Hva er grunnen til dette?
Tror du et slikt program kan bekjempe stereotypier og andregjøring rundt muslimer som gruppe? Begrunn svaret.
Les original på NDLA →
Kulturelt mangfold
Det kulturelle mangfoldet i Norge
Det kulturelle mangfoldet er ikke et nytt kjennetegn ved det norske samfunnet. Det har alltid vært kulturelle forskjeller mellom by og land, kyst og innland, nord, sør, øst og vest i Norge. Etter andre verdenskrig vokste det også fram en egen ungdomskultur, som skilte seg fra de eldre sin kultur. Slike kulturelle forskjeller mellom generasjoner har i dag blitt en selvfølge.
Det kulturelle mangfoldet i Norge er rikt og består blant annet av mennesker med tilknytning til den samiske urbefolkningen, de nasjonale minoritetene som er kvener/norskfinner, jøder, skogfinner, rom (sigøynere) og romanifolk/tatere. De siste ti-årene har befolkningen i Norge blitt enda mer flerkulturell som følge av økende innvandring. Innvandrere og norskfødte innvandrere, fra over 220 ulike land og selvstyrte regioner, utgjorde mer enn 18 prosent i 2021 (SSB, 2021). Samtidig er naturligvis også majoriteten en viktig del av det kulturelle mangfoldet i Norge.
Tenk etter
Hvem tilhører den kulturelle majoriteten i Norge, mener du?
Hva slags kulturelt mangfold finnes innenfor denne majoriteten?
Hva betyr det kulturelle mangfoldet for deg i hverdagen din?
Statisk eller dynamisk kulturforståelse
I det videre arbeidet med kulturelt mangfold går vi nå inn på to ulike forståelser av begrepet kultur – vi skiller mellom en statisk og en dynamisk kulturforståelse.
Kultur kan oppfattes som noe statisk, noe som ikke endrer seg i særlig grad, og som består av stabile tankemønstre, verdier, levemåter og tradisjoner. Den er noe du fødes inn i, noe fast ved deg selv og dine nærmeste, og som tydelig kan skilles fra andre kulturer. I et slikt perspektiv kan for eksempel ytre faktorer som klesstil, hudfarge og matvaner knytte deg til en bestemt kulturell gruppe.
En statisk kulturforståelse har i våre dager blitt utfordret, fordi den ikke fanger opp at kulturer endrer seg – at de er dynamiske. Vi har sett at når samfunnet endrer seg – som at Norge ble en oljenasjon på 1970-tallet eller at verden er mer globalisert – skapes kulturelle endringer. En dynamisk kulturforståelse ser på kultur som noe vi stadig bygger, og som også stadig endres fordi mennesker og samfunn forandrer seg. I et slikt perspektiv er heller ikke grensene mellom kulturer helt opplagte.
Tenk etter
Hvordan tror du kulturen du er en del av i dag, vil være når dine egne barn vokser opp?
Hva ved din kultur mener du at er viktig å bringe videre til neste generasjon?
Kulturell tilhørighet
Samfunnet rundt oss preges av et kulturelt mangfold, der vi sannsynligvis påvirkes av – og kanskje også kjenner tilhørighet til – ulike kulturer. Tilhørighet handler om en opplevelse av trygghet med menneskene rundt oss og av å være inkludert. Hver dag samhandler vi med familie, venner, oppvekstmiljø, skole, medier og så videre, og alt dette påvirker oss. Ofte kan vi markere kulturell tilhørighet gjennom påkledning, interesser, tradisjoner, vaner og språkbruk.
Tenk etter
Hvordan markerer du kulturell tilhørighet?
Er det flere enn én kultur som påvirker deg?
Mange sjonglerer mellom ulike kulturer og utvikler slik sin helt egne personlige og kulturelle identitet. En person som har vokst opp i Oslo, kan være etnisk kurder med norsk nasjonalitet og ha bodd i Polen i forbindelse med utdanningen sin. Det er ikke nødvendigvis alltid så lett å svare på hvilken kultur vi hører til. Noen kan oppleve spørsmålet "Hvor kommer du egentlig fra?" som en påpekning på at de ikke er norske nok – at de kun hører delvis til. Noen kan synes det er vanskelig å svare på, fordi de kan ha like mye tilhørighet til flere steder og kulturer. Andre igjen synes spørsmålet er uproblematisk, fordi de kan oppleve det som berikende å kombinere kulturelle trekk fra ulike hold.
Kilde
Statistisk sentralbyrå. (2021, 9. mars). Innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre. https://www.ssb.no/innvbef
Les original på NDLA →
Det kulturelle mangfoldet er ikke et nytt kjennetegn ved det norske samfunnet. Det har alltid vært kulturelle forskjeller mellom by og land, kyst og innland, nord, sør, øst og vest i Norge. Etter andre verdenskrig vokste det også fram en egen ungdomskultur, som skilte seg fra de eldre sin kultur. Slike kulturelle forskjeller mellom generasjoner har i dag blitt en selvfølge.
Det kulturelle mangfoldet i Norge er rikt og består blant annet av mennesker med tilknytning til den samiske urbefolkningen, de nasjonale minoritetene som er kvener/norskfinner, jøder, skogfinner, rom (sigøynere) og romanifolk/tatere. De siste ti-årene har befolkningen i Norge blitt enda mer flerkulturell som følge av økende innvandring. Innvandrere og norskfødte innvandrere, fra over 220 ulike land og selvstyrte regioner, utgjorde mer enn 18 prosent i 2021 (SSB, 2021). Samtidig er naturligvis også majoriteten en viktig del av det kulturelle mangfoldet i Norge.
Tenk etter
Hvem tilhører den kulturelle majoriteten i Norge, mener du?
Hva slags kulturelt mangfold finnes innenfor denne majoriteten?
Hva betyr det kulturelle mangfoldet for deg i hverdagen din?
Statisk eller dynamisk kulturforståelse
I det videre arbeidet med kulturelt mangfold går vi nå inn på to ulike forståelser av begrepet kultur – vi skiller mellom en statisk og en dynamisk kulturforståelse.
Kultur kan oppfattes som noe statisk, noe som ikke endrer seg i særlig grad, og som består av stabile tankemønstre, verdier, levemåter og tradisjoner. Den er noe du fødes inn i, noe fast ved deg selv og dine nærmeste, og som tydelig kan skilles fra andre kulturer. I et slikt perspektiv kan for eksempel ytre faktorer som klesstil, hudfarge og matvaner knytte deg til en bestemt kulturell gruppe.
En statisk kulturforståelse har i våre dager blitt utfordret, fordi den ikke fanger opp at kulturer endrer seg – at de er dynamiske. Vi har sett at når samfunnet endrer seg – som at Norge ble en oljenasjon på 1970-tallet eller at verden er mer globalisert – skapes kulturelle endringer. En dynamisk kulturforståelse ser på kultur som noe vi stadig bygger, og som også stadig endres fordi mennesker og samfunn forandrer seg. I et slikt perspektiv er heller ikke grensene mellom kulturer helt opplagte.
Tenk etter
Hvordan tror du kulturen du er en del av i dag, vil være når dine egne barn vokser opp?
Hva ved din kultur mener du at er viktig å bringe videre til neste generasjon?
Kulturell tilhørighet
Samfunnet rundt oss preges av et kulturelt mangfold, der vi sannsynligvis påvirkes av – og kanskje også kjenner tilhørighet til – ulike kulturer. Tilhørighet handler om en opplevelse av trygghet med menneskene rundt oss og av å være inkludert. Hver dag samhandler vi med familie, venner, oppvekstmiljø, skole, medier og så videre, og alt dette påvirker oss. Ofte kan vi markere kulturell tilhørighet gjennom påkledning, interesser, tradisjoner, vaner og språkbruk.
Tenk etter
Hvordan markerer du kulturell tilhørighet?
Er det flere enn én kultur som påvirker deg?
Mange sjonglerer mellom ulike kulturer og utvikler slik sin helt egne personlige og kulturelle identitet. En person som har vokst opp i Oslo, kan være etnisk kurder med norsk nasjonalitet og ha bodd i Polen i forbindelse med utdanningen sin. Det er ikke nødvendigvis alltid så lett å svare på hvilken kultur vi hører til. Noen kan oppleve spørsmålet "Hvor kommer du egentlig fra?" som en påpekning på at de ikke er norske nok – at de kun hører delvis til. Noen kan synes det er vanskelig å svare på, fordi de kan ha like mye tilhørighet til flere steder og kulturer. Andre igjen synes spørsmålet er uproblematisk, fordi de kan oppleve det som berikende å kombinere kulturelle trekk fra ulike hold.
Kilde
Statistisk sentralbyrå. (2021, 9. mars). Innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre. https://www.ssb.no/innvbef
Les original på NDLA →
Memer, stereotypier og humor
Les artikkelen Stereotypier og humor i relatert innhold før du leser om Javad El Bakali og Bakalis Instagram-konto utlending.memes i denne NRK-saken:
NRK: "– Jeg spøker ofte om det med å bli slått av mor og far"
1. Humor, majoritet og minoritet
Hva sier artikkelen Stereotypier og humor om humor og makt, og humor som skaper avstand?
Diskuter disse sitatene fra NRK-saken i lys av det du har lært om humor, makt og avstand:
– Humoren på den tida besto bare av masse stereotypier som mange nordmenn tenker om minoriteter. Det var heller ikke humor som minoritetene kjente seg igjen i. Det var tydelig at det var laget på nordmenns premisser.
– De vitset om oss for majoriteten. Mens nå vitser vi om oss selv, og kun for oss selv. Det er forskjellen.
– Instagram har blitt en plattform der denne identiteten uttrykkes fritt. Navn på kontoer som utlending.memes og utlendingshumor tyder på at det har blitt en del av en "utlendingsidentitet", som er en spesiell måte å være norsk på.
Humorforskeren har lagt merke til at flere og flere unge minoriteter bruker Instagram og andre sosiale medier som en plattform for å dele sin humor.
– Det er nok en reaksjon på at humor om minoriteter i Norge lenge har vært laget på majoritetens premisser.
2. Finn eksempler
Kan du komme på eksempler på humor som bruker stereotypier om enkelte grupper i samfunnet?
Hva tenker du om bruken av stereotypier i eksemplene du har funnet fram til? Er det greit eller ikke? Er humoren på majoritetens premisser? Prøv å bruke fagbegreper og fagkunnskap i begrunnelsene dine.
3. Memer og felles erfaringer
Hva er et mem? Må det være noe gjenkjennbart i et mem for at det skal bli delt og spredt?
Gå sammen i grupper og prøv å lage et mem som formidler noe om en opplevelse eller erfaring dere har felles.
Diskuter: Kan det bidra til at vi får et større "vi" i stedet for "oss" og "de andre" når vi deler erfaringer og finner felles treffpunkter på denne måten?
Les original på NDLA →
NRK: "– Jeg spøker ofte om det med å bli slått av mor og far"
1. Humor, majoritet og minoritet
Hva sier artikkelen Stereotypier og humor om humor og makt, og humor som skaper avstand?
Diskuter disse sitatene fra NRK-saken i lys av det du har lært om humor, makt og avstand:
– Humoren på den tida besto bare av masse stereotypier som mange nordmenn tenker om minoriteter. Det var heller ikke humor som minoritetene kjente seg igjen i. Det var tydelig at det var laget på nordmenns premisser.
– De vitset om oss for majoriteten. Mens nå vitser vi om oss selv, og kun for oss selv. Det er forskjellen.
– Instagram har blitt en plattform der denne identiteten uttrykkes fritt. Navn på kontoer som utlending.memes og utlendingshumor tyder på at det har blitt en del av en "utlendingsidentitet", som er en spesiell måte å være norsk på.
Humorforskeren har lagt merke til at flere og flere unge minoriteter bruker Instagram og andre sosiale medier som en plattform for å dele sin humor.
– Det er nok en reaksjon på at humor om minoriteter i Norge lenge har vært laget på majoritetens premisser.
2. Finn eksempler
Kan du komme på eksempler på humor som bruker stereotypier om enkelte grupper i samfunnet?
Hva tenker du om bruken av stereotypier i eksemplene du har funnet fram til? Er det greit eller ikke? Er humoren på majoritetens premisser? Prøv å bruke fagbegreper og fagkunnskap i begrunnelsene dine.
3. Memer og felles erfaringer
Hva er et mem? Må det være noe gjenkjennbart i et mem for at det skal bli delt og spredt?
Gå sammen i grupper og prøv å lage et mem som formidler noe om en opplevelse eller erfaring dere har felles.
Diskuter: Kan det bidra til at vi får et større "vi" i stedet for "oss" og "de andre" når vi deler erfaringer og finner felles treffpunkter på denne måten?
Les original på NDLA →
Norsk-ish, kulturmøter og kultur
Oppgavene er gruppeoppgaver, de kan også løses i grupper på to eller tre.
Oppgave 1
Jobb i grupper på fire. Se traileren til Norsk-ish på NRK i fellesskap. NRK skriver om serien: "Helin, Amrit og Fariba har stått så lenge i spagat mellom to kulturer at de har fått kronisk lyskestrekk". Diskuter i gruppa: på hvilken måte kommer dette til uttrykk i traileren?
Se en episode av serien i NRKs nettspiller i fellesskap i gruppa. Finn noen eksempler på hvilke utfordringer kulturelt mangfold skaper, og hvilke muligheter kulturelt mangfold skaper. Lag et tankekart om hva dere finner ut.
Oppgave 2
Se episode 4 med tittel "Foreldrene". Foreldrene til de tre hovedpersonene har ulike forventninger til barna sine. Noter ned hvilke forventninger som kommer til uttrykk gjennom episoden, og hvilke forventninger dere mener foreldre generelt – uavhengig av kulturell bakgrunn – kan ha eller ikke ha til barna sine.
Diskuter deretter med utgangspunkt i eksemplene dere har notert ned: hva er med på å forme, opprettholde og endre normer og forventninger til ulike roller?
Oppgave 3
Serien tar for seg både utfordringer og muligheter som følger av kulturelt mangfold, og ikke minst forskjeller og likheter både innad i og mellom ulike kulturer. Når vi skal studere ulike kulturer, kan det være nyttig å ta utgangspunkt i hva begrepet "kultur" betyr, og hvordan vi kan definere det i et sosiologisk/sosialantropologisk perspektiv. Finn to definisjoner av begrepet "kultur" som ofte blir brukt i sosiologi og/eller sosialantropologi.
Diskuter i gruppa hvordan dere forstår de to definisjonene. Skriv en kort tekst hvor dere reflekterer over spørsmålet "Hvilke utfordringer og muligheter kan kulturmøter føre til?" Bruk én av de to definisjonene i teksten.
Sammenlign teksten deres med en annen gruppes tekst. Hva hadde de reflektert over?
Les original på NDLA →
Oppgave 1
Jobb i grupper på fire. Se traileren til Norsk-ish på NRK i fellesskap. NRK skriver om serien: "Helin, Amrit og Fariba har stått så lenge i spagat mellom to kulturer at de har fått kronisk lyskestrekk". Diskuter i gruppa: på hvilken måte kommer dette til uttrykk i traileren?
Se en episode av serien i NRKs nettspiller i fellesskap i gruppa. Finn noen eksempler på hvilke utfordringer kulturelt mangfold skaper, og hvilke muligheter kulturelt mangfold skaper. Lag et tankekart om hva dere finner ut.
Oppgave 2
Se episode 4 med tittel "Foreldrene". Foreldrene til de tre hovedpersonene har ulike forventninger til barna sine. Noter ned hvilke forventninger som kommer til uttrykk gjennom episoden, og hvilke forventninger dere mener foreldre generelt – uavhengig av kulturell bakgrunn – kan ha eller ikke ha til barna sine.
Diskuter deretter med utgangspunkt i eksemplene dere har notert ned: hva er med på å forme, opprettholde og endre normer og forventninger til ulike roller?
Oppgave 3
Serien tar for seg både utfordringer og muligheter som følger av kulturelt mangfold, og ikke minst forskjeller og likheter både innad i og mellom ulike kulturer. Når vi skal studere ulike kulturer, kan det være nyttig å ta utgangspunkt i hva begrepet "kultur" betyr, og hvordan vi kan definere det i et sosiologisk/sosialantropologisk perspektiv. Finn to definisjoner av begrepet "kultur" som ofte blir brukt i sosiologi og/eller sosialantropologi.
Diskuter i gruppa hvordan dere forstår de to definisjonene. Skriv en kort tekst hvor dere reflekterer over spørsmålet "Hvilke utfordringer og muligheter kan kulturmøter føre til?" Bruk én av de to definisjonene i teksten.
Sammenlign teksten deres med en annen gruppes tekst. Hva hadde de reflektert over?
Les original på NDLA →
Oppgaver til filmen Alle utlendinger har lukka gardiner
1. Kulturblanding
Romsås er et flerkulturelt miljø. Når flere kulturer møtes, oppstår det ofte en blanding mellom ulike kulturformer. Ord, klesvaner, verdier eller andre uttrykk fra de to kulturene blandes og skaper en ny kultur. Det er for eksempel tilfelle når ungdommer blander inn engelske og arabiske ord i språket, eller når kvinner med innvandrerbakgrunn deltar på trening med heldekkende plagg.
Finn konkrete eksempler på blandingskultur i filmen. Du kan for eksempel se etter eksempler på blandingskultur når det gjelder
kroppsspråk
klær
kjønnsroller
religion
normer og verdier
språk, for eksempel spesielle ord og uttrykk
musikk og dans
innredning
2. Integrering
Hva er integrering?
I Norge er integrering av innvandrere et offisielt politisk mål.
I norsk sammenheng er integrering en prosess der etniske minoriteter fortsetter å eksistere som sosiale og kulturelle fellesskap, samtidig som de blir inkludert og kan delta som aksepterte og likeverdige medlemmer i det norske storsamfunnet.
Integrering innebærer at innvandrere inkluderes på tre ulike områder:
Økonomisk: De deltar i det ordinære arbeidslivet.
Sosialt: De deltar på uformelle sosiale arenaer og har et nettverk som omfatter etnisk norske.
Aktivitetsmessig: De deltar aktivt i nabolaget, på foreldremøter, i frivillige organisasjoner og i politikken.
Svar på spørsmålene
På hvilke måter forsøker storsamfunnet å integrere ungdommene i det norske samfunnet? Gi minst tre konkrete eksempler fra filmen.
På hvilke måter tar ungdommene i filmen vare på sin etniske og kulturelle bakgrunn? Gi minst tre konkrete eksempler.
På hvilke måter tilpasser ungdommene seg i filmen det norske storsamfunnets normer og verdier? Gi minst tre konkrete eksempler.
Er det noen eksempler i filmen på konflikter mellom normer og verdier hos de etniske minoritetene og normer og verdier i det norske storsamfunnet?
Diskuter om det flerkulturelle ungdomsmiljøet som beskrives i filmen er et eksempel på vellykket integrering.
3. Levevilkår på Romsås
Les gjennom beskrivelsen av oppvekstvilkårene på Romsås. Diskuter hvordan disse sosiale faktorene kan ha påvirket ungdommene i filmen på en positiv og negativ måte.
Levevilkår og nærmiljø på Romsås
Ressurser
rimelige boligpriser, nærhet til naturområder, stabile nabolag og mange store leiligheter
raus kultur, mange føler tilhørighet til stedet og er engasjert i nærmiljøet, og de har en populær fritidsklubb
de fleste ungdommer trives på skolen, har god helse, er fornøyde med lokalmiljøet og har en aktiv fritid
Utfordringer
Gapet mellom rike og fattige øker, flere med etnisk norsk bakgrunn flytter ut, det blir flere eldre og det er en relativ høy andel på trygd.
44 % har ikke fullført videregående utdanning etter fem år, og de har nest høyeste andel dropouts i Oslo.
Nedgang i antallet menn i arbeid. Litt lavere andel personer i arbeid enn gjennomsnittet i Oslo. En av bydelene i Oslo med færrest kvinner i arbeid.
4. Mangfold
Hvorfor tror dere flere med etnisk norsk bakgrunn flytter vekk fra Romsås og andre områder i Groruddalen?
I hvilken grad er det et problem at flere med norsk etnisk bakgrunn flytter ut fra visse områder av Groruddalen, så lenge det fortsetter å være et stort kulturelt mangfold på disse stedene med grupper av ulik etnisk opprinnelse?
Diskuter om vi burde forsøke å motvirke at noen etniske befolkningsgrupper samler seg i enkelte deler av Oslo. Hva kan en i tilfelle gjøre for å hindre det?
Kilder
Eriksen, E. (2013). Kvinner i Groruddalen: Om kropp, trening og tilknyttede idealer [Masteroppgave]. Universitetet i Oslo. https://www.duo.uio.no/bitstream/handle/10852/36341/Eriksen.pdf?sequence=3&isAllowed=y
Ruud, M. E., Andersen, B., Brattbakk, I., Breistrand, H., Nygaard, M. & Vestby, G. M. (2018). Utfordringer og mulighetsrom. Oppstartsanalyse for områdeløft på Romsås og Grorud (NIBR-rapport 2018:4). https://oda.oslomet.no/oda-xmlui/handle/20.500.12199/5461
Schiefloe, P. M. (2019). Mennesker og samfunn (3. utg.). Fagbokforlaget.
Les original på NDLA →
Romsås er et flerkulturelt miljø. Når flere kulturer møtes, oppstår det ofte en blanding mellom ulike kulturformer. Ord, klesvaner, verdier eller andre uttrykk fra de to kulturene blandes og skaper en ny kultur. Det er for eksempel tilfelle når ungdommer blander inn engelske og arabiske ord i språket, eller når kvinner med innvandrerbakgrunn deltar på trening med heldekkende plagg.
Finn konkrete eksempler på blandingskultur i filmen. Du kan for eksempel se etter eksempler på blandingskultur når det gjelder
kroppsspråk
klær
kjønnsroller
religion
normer og verdier
språk, for eksempel spesielle ord og uttrykk
musikk og dans
innredning
2. Integrering
Hva er integrering?
I Norge er integrering av innvandrere et offisielt politisk mål.
I norsk sammenheng er integrering en prosess der etniske minoriteter fortsetter å eksistere som sosiale og kulturelle fellesskap, samtidig som de blir inkludert og kan delta som aksepterte og likeverdige medlemmer i det norske storsamfunnet.
Integrering innebærer at innvandrere inkluderes på tre ulike områder:
Økonomisk: De deltar i det ordinære arbeidslivet.
Sosialt: De deltar på uformelle sosiale arenaer og har et nettverk som omfatter etnisk norske.
Aktivitetsmessig: De deltar aktivt i nabolaget, på foreldremøter, i frivillige organisasjoner og i politikken.
Svar på spørsmålene
På hvilke måter forsøker storsamfunnet å integrere ungdommene i det norske samfunnet? Gi minst tre konkrete eksempler fra filmen.
På hvilke måter tar ungdommene i filmen vare på sin etniske og kulturelle bakgrunn? Gi minst tre konkrete eksempler.
På hvilke måter tilpasser ungdommene seg i filmen det norske storsamfunnets normer og verdier? Gi minst tre konkrete eksempler.
Er det noen eksempler i filmen på konflikter mellom normer og verdier hos de etniske minoritetene og normer og verdier i det norske storsamfunnet?
Diskuter om det flerkulturelle ungdomsmiljøet som beskrives i filmen er et eksempel på vellykket integrering.
3. Levevilkår på Romsås
Les gjennom beskrivelsen av oppvekstvilkårene på Romsås. Diskuter hvordan disse sosiale faktorene kan ha påvirket ungdommene i filmen på en positiv og negativ måte.
Levevilkår og nærmiljø på Romsås
Ressurser
rimelige boligpriser, nærhet til naturområder, stabile nabolag og mange store leiligheter
raus kultur, mange føler tilhørighet til stedet og er engasjert i nærmiljøet, og de har en populær fritidsklubb
de fleste ungdommer trives på skolen, har god helse, er fornøyde med lokalmiljøet og har en aktiv fritid
Utfordringer
Gapet mellom rike og fattige øker, flere med etnisk norsk bakgrunn flytter ut, det blir flere eldre og det er en relativ høy andel på trygd.
44 % har ikke fullført videregående utdanning etter fem år, og de har nest høyeste andel dropouts i Oslo.
Nedgang i antallet menn i arbeid. Litt lavere andel personer i arbeid enn gjennomsnittet i Oslo. En av bydelene i Oslo med færrest kvinner i arbeid.
4. Mangfold
Hvorfor tror dere flere med etnisk norsk bakgrunn flytter vekk fra Romsås og andre områder i Groruddalen?
I hvilken grad er det et problem at flere med norsk etnisk bakgrunn flytter ut fra visse områder av Groruddalen, så lenge det fortsetter å være et stort kulturelt mangfold på disse stedene med grupper av ulik etnisk opprinnelse?
Diskuter om vi burde forsøke å motvirke at noen etniske befolkningsgrupper samler seg i enkelte deler av Oslo. Hva kan en i tilfelle gjøre for å hindre det?
Kilder
Eriksen, E. (2013). Kvinner i Groruddalen: Om kropp, trening og tilknyttede idealer [Masteroppgave]. Universitetet i Oslo. https://www.duo.uio.no/bitstream/handle/10852/36341/Eriksen.pdf?sequence=3&isAllowed=y
Ruud, M. E., Andersen, B., Brattbakk, I., Breistrand, H., Nygaard, M. & Vestby, G. M. (2018). Utfordringer og mulighetsrom. Oppstartsanalyse for områdeløft på Romsås og Grorud (NIBR-rapport 2018:4). https://oda.oslomet.no/oda-xmlui/handle/20.500.12199/5461
Schiefloe, P. M. (2019). Mennesker og samfunn (3. utg.). Fagbokforlaget.
Les original på NDLA →
Rasisme og antirasisme
Oppgave 1. Hverdagsrasisme
Diskuter i grupper før dere ser filmen.
Hva er hverdagsrasisme?
Hva er den beste måten å forhindre hverdagsrasisme på?
Oppgave 2. Hverdagsrasisme og strukturell rasisme
Velg ett av eksemplene på hverdagsrasisme som kommer fram i filmen.
Gi en kort beskrivelse av hendelsen.
Begrunn hvorfor det er rasistisk.
Reflekter over hvorfor denne typen hendelser kan være belastende.
Hvordan kan du bruke begrepet "subtil rasisme" for å beskrive rasistiske handlinger? Gi konkrete eksempler.
Diskuter om "subtil rasisme" er et bedre og mer dekkende begrep enn begrepet "hverdagsrasisme".
Hvorfor kan det være vanskelig å oppdage hverdagsrasisme eller subtil rasisme?
Hva er strukturell rasisme? Gi konkrete eksempler.
Hvordan kan hverdagsrasisme forme og begrense livene til dem som blir utsatt for det?
Oppgave 3. Antirasisme
Hva er antirasisme?
Hvorfor er det viktig at alle er med på å jobbe antirasistisk?
Hvordan kan ungdommer jobbe antirasistisk i klassen, blant venner, på fritidsaktiviteter, i sin egen familie og overfor resten av samfunnet? Gi konkrete eksempler.
Hvordan kan myndighetene jobbe antirasistisk og endre strukturell rasisme i samfunnet?
Oppgave 4. Antirasisme på skolen
I denne oppgaven skal dere planlegge og gjennomføre en antirasistisk kampanje på skolen.
Kartlegg problemet
Før dere går i gang, bør dere kartlegge omfanget av rasisme på skolen. Dere kan for eksempel gjennomføre intervjuer eller snakke med lærere og ledelsen på skolen.
Diskuter virkemidler
Diskuter hva som er mest virkningsfullt å fokusere på i kampanjen. Bruk informasjonen dere har samlet inn i spørsmålet over. Dere kan for eksempel lage
en kampanje for å endre skolens regler og sanksjoner når det gjelder rasisme
en holdningskampanje rettet mot ansatte eller lærere på skolen
en holdningskampanje for elevene på skolen
en demonstrasjon eller markering mot rasisme
en kampanje for å rekruttere medlemmer til en gruppe eller organisasjon som arbeider mot rasisme på skolen
en aksjon på sosiale medier
en kampanje mot hatprat og sjikanering
Lag en plan
Bestem dere for et konkret forslag. Bli enige om en rollefordeling og en tidsplan for gjennomføringen.
Gjennomføring
Gjennomfør kampanjen på skolen.
Evaluer
Når dere er ferdige, kan dere reflektere over kampanjen.
Hva fungerte bra, og hvorfor fungerte det bra?
Hva var det som ikke fungerte? Hva var grunnen til det?
Hvilke erfaringer ville dere ha tatt med dere videre hvis dere skulle ha gjennomført en kampanje mot rasisme i hele det norske samfunnet?
Hvilke begrensninger kan holdningskampanjer ha i kampen mot rasisme?
Hvilke andre tiltak enn kampanjer kan være viktige for å motvirke rasisme?
Les original på NDLA →
Diskuter i grupper før dere ser filmen.
Hva er hverdagsrasisme?
Hva er den beste måten å forhindre hverdagsrasisme på?
Oppgave 2. Hverdagsrasisme og strukturell rasisme
Velg ett av eksemplene på hverdagsrasisme som kommer fram i filmen.
Gi en kort beskrivelse av hendelsen.
Begrunn hvorfor det er rasistisk.
Reflekter over hvorfor denne typen hendelser kan være belastende.
Hvordan kan du bruke begrepet "subtil rasisme" for å beskrive rasistiske handlinger? Gi konkrete eksempler.
Diskuter om "subtil rasisme" er et bedre og mer dekkende begrep enn begrepet "hverdagsrasisme".
Hvorfor kan det være vanskelig å oppdage hverdagsrasisme eller subtil rasisme?
Hva er strukturell rasisme? Gi konkrete eksempler.
Hvordan kan hverdagsrasisme forme og begrense livene til dem som blir utsatt for det?
Oppgave 3. Antirasisme
Hva er antirasisme?
Hvorfor er det viktig at alle er med på å jobbe antirasistisk?
Hvordan kan ungdommer jobbe antirasistisk i klassen, blant venner, på fritidsaktiviteter, i sin egen familie og overfor resten av samfunnet? Gi konkrete eksempler.
Hvordan kan myndighetene jobbe antirasistisk og endre strukturell rasisme i samfunnet?
Oppgave 4. Antirasisme på skolen
I denne oppgaven skal dere planlegge og gjennomføre en antirasistisk kampanje på skolen.
Kartlegg problemet
Før dere går i gang, bør dere kartlegge omfanget av rasisme på skolen. Dere kan for eksempel gjennomføre intervjuer eller snakke med lærere og ledelsen på skolen.
Diskuter virkemidler
Diskuter hva som er mest virkningsfullt å fokusere på i kampanjen. Bruk informasjonen dere har samlet inn i spørsmålet over. Dere kan for eksempel lage
en kampanje for å endre skolens regler og sanksjoner når det gjelder rasisme
en holdningskampanje rettet mot ansatte eller lærere på skolen
en holdningskampanje for elevene på skolen
en demonstrasjon eller markering mot rasisme
en kampanje for å rekruttere medlemmer til en gruppe eller organisasjon som arbeider mot rasisme på skolen
en aksjon på sosiale medier
en kampanje mot hatprat og sjikanering
Lag en plan
Bestem dere for et konkret forslag. Bli enige om en rollefordeling og en tidsplan for gjennomføringen.
Gjennomføring
Gjennomfør kampanjen på skolen.
Evaluer
Når dere er ferdige, kan dere reflektere over kampanjen.
Hva fungerte bra, og hvorfor fungerte det bra?
Hva var det som ikke fungerte? Hva var grunnen til det?
Hvilke erfaringer ville dere ha tatt med dere videre hvis dere skulle ha gjennomført en kampanje mot rasisme i hele det norske samfunnet?
Hvilke begrensninger kan holdningskampanjer ha i kampen mot rasisme?
Hvilke andre tiltak enn kampanjer kan være viktige for å motvirke rasisme?
Les original på NDLA →
Se sammenhengen
Oppgave
Se på skjemaet nedenfor med begreper som er relevante for temaet i fagartikkelen. Sett dere sammen i grupper på cirka tre personer, og forsøk å se sammenhenger mellom de ulike begrepene. Når dere ser en sammenheng mellom to begreper, sett en strek fra det ene begrepet til det andre, og forklar hva sammenhengen er.
Ta for eksempel de to begrepene normer og etnisitet: Det å tilhøre ei etnisk gruppe innebærer at man deler et visst sett med normer og verdier med andre individer som tilhører den samme gruppa, det vil si at man har et normativt fellesskap.
Les original på NDLA →
Se på skjemaet nedenfor med begreper som er relevante for temaet i fagartikkelen. Sett dere sammen i grupper på cirka tre personer, og forsøk å se sammenhenger mellom de ulike begrepene. Når dere ser en sammenheng mellom to begreper, sett en strek fra det ene begrepet til det andre, og forklar hva sammenhengen er.
Ta for eksempel de to begrepene normer og etnisitet: Det å tilhøre ei etnisk gruppe innebærer at man deler et visst sett med normer og verdier med andre individer som tilhører den samme gruppa, det vil si at man har et normativt fellesskap.
Les original på NDLA →
Stereotypier – nyttige eller skadelige?
Oppgave 1. Stereotypienes funksjon
Diskuter i par eller grupper:
Hvorfor tror dere stereotypier finnes?
Hvilken funksjon har stereotypier?
Oppgave 2. Nytte eller skade?
Drøft om stereotypier er nyttige, eller om de er skadelige. Gjør rede for argumenter for begge sider.
Oppgave 3. Stereotypier om samer
Det samiske urfolket har i senere tid fått bedret rettighetene sine som et særegent folk, og kunnskapen om samisk kultur og samfunn har økt. På tross av dette eksisterer det fortsatt mange etniske stereotypier knyttet til dem. Hvilke eksempler på stereotypier kommer du på, og hvorfor tror du akkurat disse skiller seg ut?
Oppgave 4. Minoriteter
Utforsk om det er andre minoritetsgrupper som folk flest har stereotypier om. Hvilke stereotypier er det snakk om?
Foreta et intervju med noen som er en del av minoritetsgruppene dere har utforsket. Hvilke stereotypier kjenner vedkommende om egen gruppe, og har hen noen opplevelser (positive som negative) knyttet til stereotypiene?
Gjennom å gjennomføre et intervju får dere forankret undersøkelsene i empiri og reelle eksempler.
Les original på NDLA →
Diskuter i par eller grupper:
Hvorfor tror dere stereotypier finnes?
Hvilken funksjon har stereotypier?
Oppgave 2. Nytte eller skade?
Drøft om stereotypier er nyttige, eller om de er skadelige. Gjør rede for argumenter for begge sider.
Oppgave 3. Stereotypier om samer
Det samiske urfolket har i senere tid fått bedret rettighetene sine som et særegent folk, og kunnskapen om samisk kultur og samfunn har økt. På tross av dette eksisterer det fortsatt mange etniske stereotypier knyttet til dem. Hvilke eksempler på stereotypier kommer du på, og hvorfor tror du akkurat disse skiller seg ut?
Oppgave 4. Minoriteter
Utforsk om det er andre minoritetsgrupper som folk flest har stereotypier om. Hvilke stereotypier er det snakk om?
Foreta et intervju med noen som er en del av minoritetsgruppene dere har utforsket. Hvilke stereotypier kjenner vedkommende om egen gruppe, og har hen noen opplevelser (positive som negative) knyttet til stereotypiene?
Gjennom å gjennomføre et intervju får dere forankret undersøkelsene i empiri og reelle eksempler.
Les original på NDLA →
Stereotypier og myter
Å skjære alle over en kam
Stereotypier er en del av hvordan mennesker ser verden. Det er en måte å systematisere og lage orden på i mylderet av mennesker og samfunn som omgir oss. En stereotypi er en inngrodd forestilling om hvordan ei gruppe mennesker er. Ei slik gruppe kan være kvinner, kongelige, religiøse grupperinger eller egentlig hva som helst.
Beskrivelsene er ofte overdrevne og tar ikke hensyn til at det finnes variasjoner innad i grupper. Nå er det kanskje veldig lett å tenke at stereotypier er negative, at beskrivelsene tar utgangspunkt i negative sider man går ut fra at ei gruppe har, men det finnes også positive stereotypier.
Uansett om de er negative eller positive, er stereotypier lettvinte meninger om mennesker vi kanskje ikke engang har møtt. De kan rett og slett være basert på noe vi har lest eller hørt fra noen andre. Oppfatningen vår er altså ikke basert på erfaring.
Klassiske eksempler på stereotypier er at politikere er løgnere, franskmenn er lidenskapelige, og engelskmenn er høflige. Vi skal ikke se bort fra at det finnes løgnaktige politikere, lidenskapelige franskmenn eller svært høflige engelskmenn, akkurat som det finnes finner, maorier og andre med de samme egenskapene. Slike uttalelser tar likevel ikke hensyn til at det faktiske finnes ærlige politikere, lite lidenskapelige franskmenn og uhøflige engelskmenn. Med slike stereotypier blir alle skåret over en kam, alle blir betraktet som like.
Seiglivede og hardføre
Stereotypiene påvirker hvordan vi ser verden. Hvis vi har hørt dem ofte nok, farger de møtene vi har med andre. Vi overser det som ikke stemmer med de forestillingene vi hadde fra før, og legger merke til alt som kan bekrefte stereotypiene.
Dette er noe av grunnen til at stereotypiene er vanskelige å forandre. De biter seg fast og blir oppfattet som sanne, de kan derfor bli til det vi kaller for selvoppfyllende profetier. Hører vi dem mange nok ganger, har vi en tendens til å oppfatte dem som sannheter. Stereotypier er seiglivede, men de kan likevel endre seg over tid.
Et annet viktig poeng er at stereotypiene ikke bare påvirker hvordan vi oppfatter andre mennesker, men de kan også påvirke hvordan "de andre" oppfatter seg selv.
Etniske stereotypier
Denne typen stereotypier er rettet mot etniske grupper og har ofte hatt et nedsettende og moralsk fordømmende preg. Grupper som samer, maorier og grønlandske inuitter har støtt og stadig blitt utsatt for denne type karakteriseringer. En utbredt stereotypi om disse folkegruppene er for eksempel at de er alkoholiserte og underutviklede.
Vi snakker altså om etniske minoritetsgrupper som tradisjonelt har stått i en avmaktsposisjon i forholdet til majoritetsbefolkningen. Dette er minoritetsgrupper som ikke har hatt politisk makt eller innflytelse i det landet de er i.
Mange har etniske stereotypier om samer. At samer kun driver med reindrift og bor på Finnmarksvidda, er et par eksempler. Slikt er med på å male et virkelighetsbilde som ikke nødvendigvis stemmer med realiteten.
De etniske stereotypiene blir gjerne gjentatt av majoritetsbefolkningen, og siden de sitter med definisjonsmakten, kan stereotypiene bli oppfattet som sanne. Slik blir stereotypier til myter som "forklarer" virkeligheten.
Les original på NDLA →
Stereotypier er en del av hvordan mennesker ser verden. Det er en måte å systematisere og lage orden på i mylderet av mennesker og samfunn som omgir oss. En stereotypi er en inngrodd forestilling om hvordan ei gruppe mennesker er. Ei slik gruppe kan være kvinner, kongelige, religiøse grupperinger eller egentlig hva som helst.
Beskrivelsene er ofte overdrevne og tar ikke hensyn til at det finnes variasjoner innad i grupper. Nå er det kanskje veldig lett å tenke at stereotypier er negative, at beskrivelsene tar utgangspunkt i negative sider man går ut fra at ei gruppe har, men det finnes også positive stereotypier.
Uansett om de er negative eller positive, er stereotypier lettvinte meninger om mennesker vi kanskje ikke engang har møtt. De kan rett og slett være basert på noe vi har lest eller hørt fra noen andre. Oppfatningen vår er altså ikke basert på erfaring.
Klassiske eksempler på stereotypier er at politikere er løgnere, franskmenn er lidenskapelige, og engelskmenn er høflige. Vi skal ikke se bort fra at det finnes løgnaktige politikere, lidenskapelige franskmenn eller svært høflige engelskmenn, akkurat som det finnes finner, maorier og andre med de samme egenskapene. Slike uttalelser tar likevel ikke hensyn til at det faktiske finnes ærlige politikere, lite lidenskapelige franskmenn og uhøflige engelskmenn. Med slike stereotypier blir alle skåret over en kam, alle blir betraktet som like.
Seiglivede og hardføre
Stereotypiene påvirker hvordan vi ser verden. Hvis vi har hørt dem ofte nok, farger de møtene vi har med andre. Vi overser det som ikke stemmer med de forestillingene vi hadde fra før, og legger merke til alt som kan bekrefte stereotypiene.
Dette er noe av grunnen til at stereotypiene er vanskelige å forandre. De biter seg fast og blir oppfattet som sanne, de kan derfor bli til det vi kaller for selvoppfyllende profetier. Hører vi dem mange nok ganger, har vi en tendens til å oppfatte dem som sannheter. Stereotypier er seiglivede, men de kan likevel endre seg over tid.
Et annet viktig poeng er at stereotypiene ikke bare påvirker hvordan vi oppfatter andre mennesker, men de kan også påvirke hvordan "de andre" oppfatter seg selv.
Etniske stereotypier
Denne typen stereotypier er rettet mot etniske grupper og har ofte hatt et nedsettende og moralsk fordømmende preg. Grupper som samer, maorier og grønlandske inuitter har støtt og stadig blitt utsatt for denne type karakteriseringer. En utbredt stereotypi om disse folkegruppene er for eksempel at de er alkoholiserte og underutviklede.
Vi snakker altså om etniske minoritetsgrupper som tradisjonelt har stått i en avmaktsposisjon i forholdet til majoritetsbefolkningen. Dette er minoritetsgrupper som ikke har hatt politisk makt eller innflytelse i det landet de er i.
Mange har etniske stereotypier om samer. At samer kun driver med reindrift og bor på Finnmarksvidda, er et par eksempler. Slikt er med på å male et virkelighetsbilde som ikke nødvendigvis stemmer med realiteten.
De etniske stereotypiene blir gjerne gjentatt av majoritetsbefolkningen, og siden de sitter med definisjonsmakten, kan stereotypiene bli oppfattet som sanne. Slik blir stereotypier til myter som "forklarer" virkeligheten.
Les original på NDLA →
Kultur og kulturfenomener
Arbeid i Japan og Norge
Oppgave
31 år gamle Miwa Sado er en av dem som har hatt et dødsfall kategorisert som "karoshi". Hun hadde jobbet 159 timer overtid på én måned, og kun hatt to dager fri. Undersøk hvor mange timer en standard arbeidsmåned er for en nordmann, og hvor mange timer vi jobber i snitt i overtid, f.eks. gjennom denne artikkelen om overtid fra SSB.
Reflekter over hvordan forventningene til tid brukt på jobb og med kollegaer er ulike i Japan og Norge.
Hvordan skiller kjønnsrollene i arbeidsmarkedet i Norge og Japan seg fra hverandre?
Japan har en av de mest sjenerøse permisjonsordningene i verden. Likevel tar kun 6 prosent av japanske menn ut permisjon fra jobb når de får barn. I 2020 skapte miljøvernministeren i Japan Shinjiro Koizumi stor oppstandelse da han valgte å ta ut pappapermisjon, og han tok bare to uker fri. Ut fra det du har lest om japansk kultur hittil, hvorfor var dette en såpass kontroversiell handling av miljøvernministeren?
Les original på NDLA →
31 år gamle Miwa Sado er en av dem som har hatt et dødsfall kategorisert som "karoshi". Hun hadde jobbet 159 timer overtid på én måned, og kun hatt to dager fri. Undersøk hvor mange timer en standard arbeidsmåned er for en nordmann, og hvor mange timer vi jobber i snitt i overtid, f.eks. gjennom denne artikkelen om overtid fra SSB.
Reflekter over hvordan forventningene til tid brukt på jobb og med kollegaer er ulike i Japan og Norge.
Hvordan skiller kjønnsrollene i arbeidsmarkedet i Norge og Japan seg fra hverandre?
Japan har en av de mest sjenerøse permisjonsordningene i verden. Likevel tar kun 6 prosent av japanske menn ut permisjon fra jobb når de får barn. I 2020 skapte miljøvernministeren i Japan Shinjiro Koizumi stor oppstandelse da han valgte å ta ut pappapermisjon, og han tok bare to uker fri. Ut fra det du har lest om japansk kultur hittil, hvorfor var dette en såpass kontroversiell handling av miljøvernministeren?
Les original på NDLA →
Arbeidskultur i Norge og Japan
I Norge er arbeid en svært viktig del av identiteten vår. Tenk på hva som skjer når du møter et nytt menneske: Hva er det første du pleier å fortelle om deg selv eller spørre den andre personen om? Når noen spør deg hva du «driver med», er personen som regel ute etter å vite hva slags jobb du har.
Selv om vi er svært knyttet til hva slags arbeid vi gjør, er vi ikke nødvendigvis så knyttet til selve bedriften vi jobber for, og vi skifter arbeidsplass mange ganger i løpet av livet. I Japan, derimot, jobber man gjerne på sin første arbeidsplass livet ut. Hvordan påvirker dette forholdet til arbeidsplassen?
Det japanske arbeidslivet
Vi skal se på noen fenomener i det japanske arbeidslivet som gjør det forskjellig fra det norske.
Det ene er fenomenet "karoshi", som bokstavelig talt betyr "død ved overarbeid", og det andre er kjønnsdelingen i arbeidsmarkedet. Japan har hatt så mange tilfeller av død som er relatert til ekstrem arbeidsmengde, at de har et eget begrep for det. På grunn av mange dødsfall knyttet til overarbeid i Japan fikk landet i 2019 en arbeidsmiljølov som begrenser bruken av overtid til 100 timer i måneden.
I Japan er det et sosialt stigma knyttet til det å gå tidlig fra jobb, og spesielt viktig er det at du ikke drar før sjefen din. Det er også en del forventninger knyttet til å gå ut og drikke alkohol med kollegaene og sjefen etter arbeidstid.
Disse forventningene gjør det vanskelig å kombinere familie og jobb. 70 prosent av japanske kvinner slutter å jobbe etter å ha født sitt første barn. Japan har en av verdens laveste fødselsrater, og folketallet er derfor på vei ned. Mange mener at dette henger sammen med at kvinner som ønsker å jobbe, ikke har muligheten til også å ha barn.
Forventningene til hvor mye tid man bruker på jobb, i tillegg til forventningene om å delta i sosiale aktiviteter med sjefen etter jobb, gjør det vanskelig å kombinere jobb og barn. Når i tillegg de kulturelle forventningene om at kvinnen skal ta hånd om barn og hjem, er såpass sterke, blir det automatisk slik at kvinnen slutter å jobbe for å ta hånd om barna, og at menn sliter seg ut på jobben og ser lite til kone og barn.
Litteratur
OECD Family Database: Parental leave systems. Hentet fra https://www.oecd.org/els/soc/PF2_1_Parental_leave_systems.pdf
Ytterstad, Matias (5.10.17): "I Japan dør folk på jobb. "Karoshi" har krevd nok et offer." Dagbladet. Hentet fra https://www.dagbladet.no/nyheter/i-japan-dor-folk-pa-jobb-karoshi-har-krevd-nok-et-offer/68759254
Les original på NDLA →
Selv om vi er svært knyttet til hva slags arbeid vi gjør, er vi ikke nødvendigvis så knyttet til selve bedriften vi jobber for, og vi skifter arbeidsplass mange ganger i løpet av livet. I Japan, derimot, jobber man gjerne på sin første arbeidsplass livet ut. Hvordan påvirker dette forholdet til arbeidsplassen?
Det japanske arbeidslivet
Vi skal se på noen fenomener i det japanske arbeidslivet som gjør det forskjellig fra det norske.
Det ene er fenomenet "karoshi", som bokstavelig talt betyr "død ved overarbeid", og det andre er kjønnsdelingen i arbeidsmarkedet. Japan har hatt så mange tilfeller av død som er relatert til ekstrem arbeidsmengde, at de har et eget begrep for det. På grunn av mange dødsfall knyttet til overarbeid i Japan fikk landet i 2019 en arbeidsmiljølov som begrenser bruken av overtid til 100 timer i måneden.
I Japan er det et sosialt stigma knyttet til det å gå tidlig fra jobb, og spesielt viktig er det at du ikke drar før sjefen din. Det er også en del forventninger knyttet til å gå ut og drikke alkohol med kollegaene og sjefen etter arbeidstid.
Disse forventningene gjør det vanskelig å kombinere familie og jobb. 70 prosent av japanske kvinner slutter å jobbe etter å ha født sitt første barn. Japan har en av verdens laveste fødselsrater, og folketallet er derfor på vei ned. Mange mener at dette henger sammen med at kvinner som ønsker å jobbe, ikke har muligheten til også å ha barn.
Forventningene til hvor mye tid man bruker på jobb, i tillegg til forventningene om å delta i sosiale aktiviteter med sjefen etter jobb, gjør det vanskelig å kombinere jobb og barn. Når i tillegg de kulturelle forventningene om at kvinnen skal ta hånd om barn og hjem, er såpass sterke, blir det automatisk slik at kvinnen slutter å jobbe for å ta hånd om barna, og at menn sliter seg ut på jobben og ser lite til kone og barn.
Litteratur
OECD Family Database: Parental leave systems. Hentet fra https://www.oecd.org/els/soc/PF2_1_Parental_leave_systems.pdf
Ytterstad, Matias (5.10.17): "I Japan dør folk på jobb. "Karoshi" har krevd nok et offer." Dagbladet. Hentet fra https://www.dagbladet.no/nyheter/i-japan-dor-folk-pa-jobb-karoshi-har-krevd-nok-et-offer/68759254
Les original på NDLA →
En komparativ studie om Norge og Japan
Hva tenker du på når du hører ordet Japan? Noen vil kanskje se for seg Tokyos mange lysende neonskilt, høye skyskrapere og fargerike papirlykter. Noen vil tenke på sushi og norsk lakseeksport, noen på stoiske samuraier med sverd, mens andre tenker på uttrykksfulle japanske tegneserier (manga) og animasjoner (anime).
Hva er en komparativ studie?
Hva er en komparativ studie, og hva er egentlig hensikten med den?
I antropologien sier vi ofte at det er i møte med andre vi definerer oss selv. Med andre ord: Ved å lære om en annen kultur lærer vi også om oss selv! Opplever vi noe ved en annen kultur som rart og annerledes, forteller det oss noe om oss selv så vel som om de andre. Hvis en nordmann reagerer på at en kineser spiser hundekjøtt, forteller det oss ikke nødvendigvis først og fremst noe om den kinesiske kulturen, men om den norske, og om nordmenns forhold til hunder.
Formålet med en komparativ studie er å utvikle inngående kunnskap om noe, og kanskje også utvikle noen teorier eller hypoteser. Ved å gå nærmere inn på noe spesifikt ved én kultur, for deretter å se på det samme fenomenet i en annen, kan man oppnå en mer helhetlig forståelse av begge.
Tar du en mastergrad i sosialantropologi i Norge, utfører du et halvt års feltarbeid i en kultur hvor som helst i verden. I denne læringsstien skal vi gjøre et sosialantropologisk, digitalt minifeltarbeid i Japan. Før vi ser nærmere på de tre temaene vi skal sammenligne, er det på sin plass å vite litt mer om landet vi skal undersøke.
Les original på NDLA →
Hva er en komparativ studie?
Hva er en komparativ studie, og hva er egentlig hensikten med den?
I antropologien sier vi ofte at det er i møte med andre vi definerer oss selv. Med andre ord: Ved å lære om en annen kultur lærer vi også om oss selv! Opplever vi noe ved en annen kultur som rart og annerledes, forteller det oss noe om oss selv så vel som om de andre. Hvis en nordmann reagerer på at en kineser spiser hundekjøtt, forteller det oss ikke nødvendigvis først og fremst noe om den kinesiske kulturen, men om den norske, og om nordmenns forhold til hunder.
Formålet med en komparativ studie er å utvikle inngående kunnskap om noe, og kanskje også utvikle noen teorier eller hypoteser. Ved å gå nærmere inn på noe spesifikt ved én kultur, for deretter å se på det samme fenomenet i en annen, kan man oppnå en mer helhetlig forståelse av begge.
Tar du en mastergrad i sosialantropologi i Norge, utfører du et halvt års feltarbeid i en kultur hvor som helst i verden. I denne læringsstien skal vi gjøre et sosialantropologisk, digitalt minifeltarbeid i Japan. Før vi ser nærmere på de tre temaene vi skal sammenligne, er det på sin plass å vite litt mer om landet vi skal undersøke.
Les original på NDLA →
Fakta om Japan
Tettbefolket keiserdømme
Japan, eller «Nippon» som japanerne selv kaller landet sitt, er et konstitusjonelt keiserdømme. Akkurat som i Norge har keiseren (eller kongen) kun symbolsk makt, og det er statsministeren som styrer landet sammen med parlamentet og regjeringen.
Selv om selve landarealet er omtrent like stort som i Norge, bor det hele 127 millioner mennesker der. Japan har dermed rundt 338 mennesker per kvadratkilometer, opp mot Norges skarve 15 (tall fra SSB).
Kultur
Landet har en sterk kulturtradisjon som lenge fikk utvikle seg isolert fra resten av Asia. Det kommer av isolasjonspolitikken landet har ført, og av at Japan som et øyrike er fysisk separert fra andre land.
Japansk kultur er i dag utrolig populær i Vesten: Vi trener japanske kampkunster, ser på japanske animasjonsfilmer, spiser japansk sushi, leser bøkene til den japanske forfatteren Haruki Murakami, eller lærer å rydde med den japanske ryddeguruen Marie Kondo. Vi har alle hørt om geishaer, samuraier, Pokémon og Hello Kitty.
Hva er det som fenger så mye med den japanske kulturen? Kanskje er det at det japanske samfunnet ligner vårt såpass mye at vi kan identifisere oss med det, samtidig som det på andre måter er ulikt nok til å fascinere?
Likt Norge eller ikke?
Som Norge er Japan et sekulært demokrati, det er et velutviklet i-land, det er et forbrukssamfunn og et teknologisamfunn. Samtidig er de kulturelle uttrykkene fremmede for oss. I templene selger prester Hello Kitty-amuletter, arbeidsdagen og skoledagen varer til langt utpå kvelden, maten bringer helt andre smaker, og i spillverdenen har selskaper som Nintendo gang på gang sprengt kreative grenser vi bare kan drømme om.
På hvilke måter ligner den norske kulturen på den japanske, og på hvilke måter ligner den ikke? Dette skal vi utforske.
Les original på NDLA →
Japan, eller «Nippon» som japanerne selv kaller landet sitt, er et konstitusjonelt keiserdømme. Akkurat som i Norge har keiseren (eller kongen) kun symbolsk makt, og det er statsministeren som styrer landet sammen med parlamentet og regjeringen.
Selv om selve landarealet er omtrent like stort som i Norge, bor det hele 127 millioner mennesker der. Japan har dermed rundt 338 mennesker per kvadratkilometer, opp mot Norges skarve 15 (tall fra SSB).
Kultur
Landet har en sterk kulturtradisjon som lenge fikk utvikle seg isolert fra resten av Asia. Det kommer av isolasjonspolitikken landet har ført, og av at Japan som et øyrike er fysisk separert fra andre land.
Japansk kultur er i dag utrolig populær i Vesten: Vi trener japanske kampkunster, ser på japanske animasjonsfilmer, spiser japansk sushi, leser bøkene til den japanske forfatteren Haruki Murakami, eller lærer å rydde med den japanske ryddeguruen Marie Kondo. Vi har alle hørt om geishaer, samuraier, Pokémon og Hello Kitty.
Hva er det som fenger så mye med den japanske kulturen? Kanskje er det at det japanske samfunnet ligner vårt såpass mye at vi kan identifisere oss med det, samtidig som det på andre måter er ulikt nok til å fascinere?
Likt Norge eller ikke?
Som Norge er Japan et sekulært demokrati, det er et velutviklet i-land, det er et forbrukssamfunn og et teknologisamfunn. Samtidig er de kulturelle uttrykkene fremmede for oss. I templene selger prester Hello Kitty-amuletter, arbeidsdagen og skoledagen varer til langt utpå kvelden, maten bringer helt andre smaker, og i spillverdenen har selskaper som Nintendo gang på gang sprengt kreative grenser vi bare kan drømme om.
På hvilke måter ligner den norske kulturen på den japanske, og på hvilke måter ligner den ikke? Dette skal vi utforske.
Les original på NDLA →
Fysiske og virtuelle identiteter og vennskap
Oppgave 1. Gaming, virkelighet og vennskap
Husker du historien om Mats? Les artikkelen om han igjen: Først da Mats var død, forsto foreldrene verdien av gamingen hans (NRK).
Sitt sammen i grupper og diskuter:
Da Mats døde, ble foreldrene svært overrasket over hvor mange som møtte opp i begravelsen. Foreldrene var ikke klar over hvor mange venner Mats hadde på internett. Drøft hva dette sier om ulike generasjoners syn på det å være sosial eller å ha venner.
Karakteren til Mats på internett heter "Lord Ibelin Redmoore". Etter å ha lest historien til Mats, reflekter over hvordan identiteten til internettkarakteren er annerledes enn identiteten til Mats i "virkeligheten".
Tenk på egne relasjoner du har hatt til venner opp gjennom livet ditt. Er relasjonen til mennesker du møter, fysisk sterkere enn til dem du møter virtuelt? Hvorfor/hvorfor ikke?
Når man oppnår suksess i en virtuell verden, men ikke i den virkelige verdenen, kan det også ha noen uheldige konsekvenser for gamere?
Oppgave 2. Digitalt feltarbeid
På Universitetet i Oslo sine nettsider kan du lese masteravhandlinger skrevet av studenter i sosiologi og sosialantropologi. Katina Ulven har har gjort feltarbeid på sosiale prosesser i dataspillet World of Warcraft og skrevet World of Warcraft. En analyse av online sosialitet og kroppslige praksiser (duo.uio.no). Les side 44 i masteroppgaven, under overskriften "4.5 Hva er en venn?", og svar på disse spørsmålene:
Les definisjonene på vennskap som presenteres i teksten. Stemmer dette med dine egne opplevelser av vennskap?
Hva tror du er likhetene og forskjellene mellom to brevvenner på 1800-tallet og to World of Warcraft-venner i dag?
Hvis du skulle ha gjort et feltarbeid på en digital plattform, hva ville du ha valgt og hvorfor?
Les original på NDLA →
Husker du historien om Mats? Les artikkelen om han igjen: Først da Mats var død, forsto foreldrene verdien av gamingen hans (NRK).
Sitt sammen i grupper og diskuter:
Da Mats døde, ble foreldrene svært overrasket over hvor mange som møtte opp i begravelsen. Foreldrene var ikke klar over hvor mange venner Mats hadde på internett. Drøft hva dette sier om ulike generasjoners syn på det å være sosial eller å ha venner.
Karakteren til Mats på internett heter "Lord Ibelin Redmoore". Etter å ha lest historien til Mats, reflekter over hvordan identiteten til internettkarakteren er annerledes enn identiteten til Mats i "virkeligheten".
Tenk på egne relasjoner du har hatt til venner opp gjennom livet ditt. Er relasjonen til mennesker du møter, fysisk sterkere enn til dem du møter virtuelt? Hvorfor/hvorfor ikke?
Når man oppnår suksess i en virtuell verden, men ikke i den virkelige verdenen, kan det også ha noen uheldige konsekvenser for gamere?
Oppgave 2. Digitalt feltarbeid
På Universitetet i Oslo sine nettsider kan du lese masteravhandlinger skrevet av studenter i sosiologi og sosialantropologi. Katina Ulven har har gjort feltarbeid på sosiale prosesser i dataspillet World of Warcraft og skrevet World of Warcraft. En analyse av online sosialitet og kroppslige praksiser (duo.uio.no). Les side 44 i masteroppgaven, under overskriften "4.5 Hva er en venn?", og svar på disse spørsmålene:
Les definisjonene på vennskap som presenteres i teksten. Stemmer dette med dine egne opplevelser av vennskap?
Hva tror du er likhetene og forskjellene mellom to brevvenner på 1800-tallet og to World of Warcraft-venner i dag?
Hvis du skulle ha gjort et feltarbeid på en digital plattform, hva ville du ha valgt og hvorfor?
Les original på NDLA →
Gaming og nye former for sosialisering
Internett og spill i hverdagen
Det har vært mangfoldige debatter om hvor mye av fritida som det er sunt at barn benytter på nett, hvor tidlig skolebarn skal få hvert sitt nettbrett, om dataspill gjør ungdom mer voldelige, og om hvorvidt nettdating i det hele tatt har noe for seg.
Fordi internettbruk er en såpass stor del av hverdagen til oss alle, er det lett å bli revet med i debatten basert på egne erfaringer og synspunkter. Innenfor samfunnsvitenskapen søker vi helst å observere sosiale prosesser så objektivt som mulig. La oss se på ett konkret eksempel der resultatet av internettbruk har overrasket.
Eksempelet Mats
Vi skal ta for oss historien til den unge gutten Mats. Mats var rullestolbruker og bodde hjemme hos foreldrene sine, som var svært frustrerte over tida han benyttet på internett. Mats kom seg nesten aldri ut, og foreldrene hadde inntrykk av at han ikke hadde noen venner. Foreldrene ville gjerne hjelpe Mats og oppfordret ham til å stå opp om morgenen og komme seg ut. Du kan lese Mats sin historie i saken Først da Mats var død, forsto foreldrene verdien av gamingen hans (NRK).
Historien utfordrer en del forestillinger mange har, både om spillverdenen på internett og om hvordan vi danner sosiale grupper. Sosiale grupper består per definisjon av individer som er i jevnlig kontakt med hverandre og knytter relasjoner. Ifølge definisjonen trenger disse dermed ikke å ha møtt hverandre fysisk.
Tenk over
Diskuter med den som sitter ved siden av deg i klasserommet:
Mats skriver følgende i et blogginnlegg etter å ha fått en ny venn på spillplattformen: "I denne andre verdenen ser ikke denne jenta en rullestol eller noe som er annerledes. Det hun ser er min sjel, mitt hjerte, min personlighet, beleilig plassert i en kjekk, sterk kropp. I den virtuelle verden ser heldigvis hver eneste karakter godt ut."
Reflekter over hvordan en med fysisk funksjonsnedsettelse kan finne glede i en virtuell identitet.
Kan bruken av muskuløse og vakre avatarer på nett også bidra til å forsterke et overfladisk kroppspress?
Ibelin
Dokumentarfilmen Ibelin fra 2024 forteller historien om Mats Steen. Du finner informasjon om filmen samt oppgaver til den på Filmrommet:
Filmrommet Skolekino: Ibelin
Les original på NDLA →
Det har vært mangfoldige debatter om hvor mye av fritida som det er sunt at barn benytter på nett, hvor tidlig skolebarn skal få hvert sitt nettbrett, om dataspill gjør ungdom mer voldelige, og om hvorvidt nettdating i det hele tatt har noe for seg.
Fordi internettbruk er en såpass stor del av hverdagen til oss alle, er det lett å bli revet med i debatten basert på egne erfaringer og synspunkter. Innenfor samfunnsvitenskapen søker vi helst å observere sosiale prosesser så objektivt som mulig. La oss se på ett konkret eksempel der resultatet av internettbruk har overrasket.
Eksempelet Mats
Vi skal ta for oss historien til den unge gutten Mats. Mats var rullestolbruker og bodde hjemme hos foreldrene sine, som var svært frustrerte over tida han benyttet på internett. Mats kom seg nesten aldri ut, og foreldrene hadde inntrykk av at han ikke hadde noen venner. Foreldrene ville gjerne hjelpe Mats og oppfordret ham til å stå opp om morgenen og komme seg ut. Du kan lese Mats sin historie i saken Først da Mats var død, forsto foreldrene verdien av gamingen hans (NRK).
Historien utfordrer en del forestillinger mange har, både om spillverdenen på internett og om hvordan vi danner sosiale grupper. Sosiale grupper består per definisjon av individer som er i jevnlig kontakt med hverandre og knytter relasjoner. Ifølge definisjonen trenger disse dermed ikke å ha møtt hverandre fysisk.
Tenk over
Diskuter med den som sitter ved siden av deg i klasserommet:
Mats skriver følgende i et blogginnlegg etter å ha fått en ny venn på spillplattformen: "I denne andre verdenen ser ikke denne jenta en rullestol eller noe som er annerledes. Det hun ser er min sjel, mitt hjerte, min personlighet, beleilig plassert i en kjekk, sterk kropp. I den virtuelle verden ser heldigvis hver eneste karakter godt ut."
Reflekter over hvordan en med fysisk funksjonsnedsettelse kan finne glede i en virtuell identitet.
Kan bruken av muskuløse og vakre avatarer på nett også bidra til å forsterke et overfladisk kroppspress?
Ibelin
Dokumentarfilmen Ibelin fra 2024 forteller historien om Mats Steen. Du finner informasjon om filmen samt oppgaver til den på Filmrommet:
Filmrommet Skolekino: Ibelin
Les original på NDLA →
Hva vet du om Japan?
Lag et tankekart over Japan der du noterer ned alt du vet om Japan fra før. Reflekter over hva av dette som er likt i Japan og i Norge, og hva som er ulikt.
Ta deg en liten spasertur i Kyoto på Google Maps. Forestill deg at du faktisk går der, og se deg rundt i gatene. Hvilket inntrykk du får av Japan bare ved å gå gatelangs? Var det slik du så for deg Japan? Hvilke detaljer la du merke til?
Les original på NDLA →
Ta deg en liten spasertur i Kyoto på Google Maps. Forestill deg at du faktisk går der, og se deg rundt i gatene. Hvilket inntrykk du får av Japan bare ved å gå gatelangs? Var det slik du så for deg Japan? Hvilke detaljer la du merke til?
Les original på NDLA →
Hva vet du om Japan?
Lag et tankekart over Japan der du noterer ned alt du vet om Japan fra før. Reflekter over hva av dette som er likt i Japan og i Norge, og hva som er ulikt.
Ta deg en liten spasertur i Kyoto på Google Maps. Forestill deg at du faktisk går der, og se deg rundt i gatene. Hvilket inntrykk du får av Japan bare ved å gå gatelangs? Var det slik du så for deg Japan? Hvilke detaljer la du merke til?
Les original på NDLA →
Ta deg en liten spasertur i Kyoto på Google Maps. Forestill deg at du faktisk går der, og se deg rundt i gatene. Hvilket inntrykk du får av Japan bare ved å gå gatelangs? Var det slik du så for deg Japan? Hvilke detaljer la du merke til?
Les original på NDLA →
Kulturbegrepet
Hva er kultur?
Filmen under (lengde 11:12) gir ulike perspektiver på kultur og hva som er typisk for norsk kultur.
Hvorfor må vi definere sentrale begreper?
Hva tenker du på når du hører ordet kultur? Selv om vi kanskje tenker på mye av det samme, vil vi nok ha ulike assosiasjoner og forståelse av hva kultur er. I dagligtale forstår vi ofte hva vi mener gjennom dialogen, men i en faglig kontekst trenger vi et presist begrepsapparat. En sosiolog vil definere begrepet kultur ut fra sin rolle som samfunnsviter. Det innebærer en annen forståelse og bruk enn til hverdags.
Når du for eksempel skal skrive fagtekster, må du avklare sentrale begreper i teksten din fordi begreper også er verktøy for hvordan du analyserer og drøfter i teksten. Ved at du avklarer sentrale begreper, viser du
at du vet hva du snakker om
at du bruker fagterminologien for det aktuelle faget, ikke hverdagsspråk eller dagligtale, så språket blir mer presist og formelt
at du er klar over at det finnes andre definisjoner og fortolkninger av begrepet
at du unngår misforståelser ved at du viser hvilken definisjon du legger til grunn og tydeliggjør teksten din for leseren
at du lærer begreper ved å bruke dem aktivt, både skriftlig og muntlig, og du utvikler ordforrådet ditt
at du kan se sammenhenger i faget og konsentrerer deg om hva som er sentralt
Husk at du allerede kan mye! Når du bruker begreper, setter du ord – riktig ord – på det du kan!
Eksempel: "norsk kultur"
Du blir bedt om å reflektere og idémyldre over emnet "norsk kultur". Du tenker kanskje først og fremst på symboler, aktiviteter, språk eller annet som du assosierer med norsk kultur. Kanskje tenker du på at det er noen forventninger til livsstil og adferd, kanskje tenker du på at vi deltar på ulike arenaer gjennom livet, som familien, skole og arbeidsliv? Og kanskje tenker du at det ikke går an å si at noe er utelukkende norsk kultur?
Først må du ha klart for deg hva som menes med kultur. Du trenger en begrepsavklaring.
En definisjon av kultur
Den britiske sosiologen Anthony Giddens definerer kultur slik:
"[...] verdier medlemmer i en gruppe har, normene de følger, og de materielle tingene de skaper" (Giddens et al., 2024, s. 63, vår oversettelse).
Ut fra denne definisjonen ser du at det du er ute etter, er felles verdier, normer og materielle objekter som kan kjennetegne norsk kultur. Det kan også være at du tenker at norsk kultur består av mange ulike grupper. Da får du behov for flere begreper knyttet til kultur: subkultur, delkultur, hovedkultur og parallellkultur. Når du skal se på normer, vil du også få bruk for begreper som normbrudd, sosiale avvik og sanksjoner. Kanskje tenker du at kjønn vil være viktig for å beskrive ulike forhold ved norsk kultur, da trenger du begreper som kjønnsroller og kjønnsrollesosialisering.
Når du skal lære deg begreper, skjer det i flere trinn. Du må
gjøre deg kjent med begrepet
forklare begrepet for deg selv og andre
anvende begrepet
Å lære seg begreper er ikke utelukkende "pugg og husk", men en aktiv læringsprosess med flere nivåer. Du lærer, bruker og anvender begreper, og du utvikler både fagspråk og kunnskap.
Kilde
Giddens, A., Duneier, M., Appelbaum, R. P. & Carr, D. (2024). Introduction to sociology. (13. utg.). W. W. Norton & Company.
Les original på NDLA →
Filmen under (lengde 11:12) gir ulike perspektiver på kultur og hva som er typisk for norsk kultur.
Hvorfor må vi definere sentrale begreper?
Hva tenker du på når du hører ordet kultur? Selv om vi kanskje tenker på mye av det samme, vil vi nok ha ulike assosiasjoner og forståelse av hva kultur er. I dagligtale forstår vi ofte hva vi mener gjennom dialogen, men i en faglig kontekst trenger vi et presist begrepsapparat. En sosiolog vil definere begrepet kultur ut fra sin rolle som samfunnsviter. Det innebærer en annen forståelse og bruk enn til hverdags.
Når du for eksempel skal skrive fagtekster, må du avklare sentrale begreper i teksten din fordi begreper også er verktøy for hvordan du analyserer og drøfter i teksten. Ved at du avklarer sentrale begreper, viser du
at du vet hva du snakker om
at du bruker fagterminologien for det aktuelle faget, ikke hverdagsspråk eller dagligtale, så språket blir mer presist og formelt
at du er klar over at det finnes andre definisjoner og fortolkninger av begrepet
at du unngår misforståelser ved at du viser hvilken definisjon du legger til grunn og tydeliggjør teksten din for leseren
at du lærer begreper ved å bruke dem aktivt, både skriftlig og muntlig, og du utvikler ordforrådet ditt
at du kan se sammenhenger i faget og konsentrerer deg om hva som er sentralt
Husk at du allerede kan mye! Når du bruker begreper, setter du ord – riktig ord – på det du kan!
Eksempel: "norsk kultur"
Du blir bedt om å reflektere og idémyldre over emnet "norsk kultur". Du tenker kanskje først og fremst på symboler, aktiviteter, språk eller annet som du assosierer med norsk kultur. Kanskje tenker du på at det er noen forventninger til livsstil og adferd, kanskje tenker du på at vi deltar på ulike arenaer gjennom livet, som familien, skole og arbeidsliv? Og kanskje tenker du at det ikke går an å si at noe er utelukkende norsk kultur?
Først må du ha klart for deg hva som menes med kultur. Du trenger en begrepsavklaring.
En definisjon av kultur
Den britiske sosiologen Anthony Giddens definerer kultur slik:
"[...] verdier medlemmer i en gruppe har, normene de følger, og de materielle tingene de skaper" (Giddens et al., 2024, s. 63, vår oversettelse).
Ut fra denne definisjonen ser du at det du er ute etter, er felles verdier, normer og materielle objekter som kan kjennetegne norsk kultur. Det kan også være at du tenker at norsk kultur består av mange ulike grupper. Da får du behov for flere begreper knyttet til kultur: subkultur, delkultur, hovedkultur og parallellkultur. Når du skal se på normer, vil du også få bruk for begreper som normbrudd, sosiale avvik og sanksjoner. Kanskje tenker du at kjønn vil være viktig for å beskrive ulike forhold ved norsk kultur, da trenger du begreper som kjønnsroller og kjønnsrollesosialisering.
Når du skal lære deg begreper, skjer det i flere trinn. Du må
gjøre deg kjent med begrepet
forklare begrepet for deg selv og andre
anvende begrepet
Å lære seg begreper er ikke utelukkende "pugg og husk", men en aktiv læringsprosess med flere nivåer. Du lærer, bruker og anvender begreper, og du utvikler både fagspråk og kunnskap.
Kilde
Giddens, A., Duneier, M., Appelbaum, R. P. & Carr, D. (2024). Introduction to sociology. (13. utg.). W. W. Norton & Company.
Les original på NDLA →
Kulturelle og religiøse tradisjoner
Oppgave
Diskuter i grupper.
Les om shinto i Store Norske Leksikon, og forklar hvorfor det er problematisk å omtale shintoismen som Japans opprinnelige religion.
Shintoismen har vært viktig for legitimeringen av den japanske nasjonalstaten og keiserens makt, siden den japanske keiseren regnes for å være en etterkommer av gudene. En av de viktigste gudene er solgudinnen Amaterasu. I Norge sørget Olav den hellige for å knytte kristendommen til kongemakten gjennom innføringen av kristendommen og samlingen av Norge. Reflekter ut fra disse eksemplene over hvordan religion kan legitimere makt, og hvilke paralleller det er mellom Norges og Japans historie knyttet til dette.
Flerkultur har ført til et større religiøst mangfold i Norge, blant annet gjennom økningen i antall muslimer. Undersøk følgende spørsmål på nett: Hvorfor praktiserer man ramadan og feirer eid?
En av feiringene som tilhører islam, er eid, som feires ved slutten av ramadan. Kan en ateist, humanist eller kristen person være med på ramadan eller eid-feiringen? Må du være muslim for å delta? Blir du muslim av å delta på en muslimsk aktivitet? Reflekter!
Det er ofte debatter rundt julefeiringen i Norge, for eksempel når mennesker fra andre trosretninger enn den kristne ikke ønsker å delta på juleaktiviteter. Oppleves den norske julefeiringen som kristen? Er feiringen ekskluderende for folk fra andre trosformer? Kan den være inkluderende? Reflekter, og begrunn svarene dere kommer frem til.
Ordet "jul" er svært gammelt og brukes fortsatt på engelsk med skrivemåten "yule". Søk opp yule på nett og finn ut hva feiringen handlet om før kristendommen ble innført.
Reflekter rundt hvorfor det i enkelte grupper er sosialt akseptert å praktisere flere ulike religioner samtidig, som i Japan, mens vi i Norge helst forholder oss til én.
Reflekter rundt animistisk praksis. Har vi noe av det i Norge?
Les original på NDLA →
Diskuter i grupper.
Les om shinto i Store Norske Leksikon, og forklar hvorfor det er problematisk å omtale shintoismen som Japans opprinnelige religion.
Shintoismen har vært viktig for legitimeringen av den japanske nasjonalstaten og keiserens makt, siden den japanske keiseren regnes for å være en etterkommer av gudene. En av de viktigste gudene er solgudinnen Amaterasu. I Norge sørget Olav den hellige for å knytte kristendommen til kongemakten gjennom innføringen av kristendommen og samlingen av Norge. Reflekter ut fra disse eksemplene over hvordan religion kan legitimere makt, og hvilke paralleller det er mellom Norges og Japans historie knyttet til dette.
Flerkultur har ført til et større religiøst mangfold i Norge, blant annet gjennom økningen i antall muslimer. Undersøk følgende spørsmål på nett: Hvorfor praktiserer man ramadan og feirer eid?
En av feiringene som tilhører islam, er eid, som feires ved slutten av ramadan. Kan en ateist, humanist eller kristen person være med på ramadan eller eid-feiringen? Må du være muslim for å delta? Blir du muslim av å delta på en muslimsk aktivitet? Reflekter!
Det er ofte debatter rundt julefeiringen i Norge, for eksempel når mennesker fra andre trosretninger enn den kristne ikke ønsker å delta på juleaktiviteter. Oppleves den norske julefeiringen som kristen? Er feiringen ekskluderende for folk fra andre trosformer? Kan den være inkluderende? Reflekter, og begrunn svarene dere kommer frem til.
Ordet "jul" er svært gammelt og brukes fortsatt på engelsk med skrivemåten "yule". Søk opp yule på nett og finn ut hva feiringen handlet om før kristendommen ble innført.
Reflekter rundt hvorfor det i enkelte grupper er sosialt akseptert å praktisere flere ulike religioner samtidig, som i Japan, mens vi i Norge helst forholder oss til én.
Reflekter rundt animistisk praksis. Har vi noe av det i Norge?
Les original på NDLA →
Kulturforståelse – ulike tilnærminger
Når vi skal finne ut hvordan vi kan studere kultur, må vi velge en faglig innfallsvinkel – og ta på fagbrillene! Vi skal her se på noen måter å betrakte kultur på og reflektere over om vår egen kulturelle bakgrunn – våre egne kulturelle briller – kan påvirke oss som samfunnsforskere.
Det beskrivende kulturbegrepet
Forskere som bruker det beskrivende kulturbegrepet, er i store trekk enige om følgende: Kultur kan avgrenses til et folk eller ei gruppe som har enkelte fellestrekk som bygger på fortiden og endres langsomt. Man kan for eksempel se på norsk kultur, ungdomskultur og organisasjonskultur. Her går man ut fra at alle i en kultur deler verdier, regler og normer, en essens, og denne essensen er mulig å beskrive objektivt. En beskrivende kulturforståelse nøyer seg med å beskrive ulike menneskelige aktiviteter eller livsformer. Poenget er at en ikke skal felle noen dom over kulturelle aktiviteter, men beskrive en kultur objektivt.
En definisjon av kultur
Den norske antropologen Arne Martin Klausen (1992) definerer kultur slik:
"de ideer, verdier, regler, normer, koder og symboler som et menneske overtar fra den foregående generasjon, og som man forsøker bringe videre – oftest noe forandret – til neste generasjon" (s. 27).
Kultur er med andre ord "alt vi lærer om rett og galt, stygt og pent, nyttig og unyttig, om daglig atferd og meningen med livet" ( s. 27).
Det å beskrive essensen i en kultur, altså fellestrekkene i en kultur, kan være nyttig i noen sammenhenger, men problematiske i andre. Er det for eksempel mulig å si hva essensen i norsk kultur er? Vil alle nordmenn være enige i hva det er? Disse problemstillingene bringer oss videre til en annen tilnærming til kulturbegrepet: det essensialistiske kulturbegrepet.
Det essensialistiske kulturbegrepet
Dette kulturbegrepet blir brukt som forklaring på at folk handler som de gjør. Man går ut fra at en kultur deler en essens – nemlig felles verdier, regler og normer, som er historisk stabile og endres lite, og som holdes i hevd over lang tid.
Det vil ofte være knyttet stereotypier til en essensialistisk kulturforståelse, av typen "alle nordmenn er født med ski på beina". Kultur er altså noe som karakteriserer ei gruppe, en subkultur, det enkelte samfunnet eller nasjonen. Norsk kultur er for eksempel ulik dansk og svensk kultur og vesentlig forskjellig fra japansk kultur.
Begrepene delkulturer eller subkulturer blir brukt om undergrupper av mer omfattende grupper. Et jentefotballag kan vi se på som en subkultur av skolekulturen, som igjen er en subkultur av ungdomskulturen.
Så langt har vi sett på to ulike tilnærminger: Den ene tar utgangspunkt i å beskrive en kultur så objektivt som mulig, og den andre tar utgangspunkt i at enhver kultur har en form for essens. Men hvordan kan vi forstå en kultur som stadig er i endring og som stadig blir mer mangfoldig?
Vi trenger en kulturforståelse og et kulturbegrep som gir oss muligheten til nettopp det: en dynamisk kulturforståelse.
Det dynamiske kulturbegrepet
Våre dagers globalisering har ført til at den beskrivende og essensialistiske kulturforståelsen har kommet under kritikk, ikke minst av sosialantropologene selv. De har sett at disse tilnærmingene ikke fanger opp at kulturer endrer seg.
Den norske sosialantropologen Thomas Hylland Eriksen sier at kultur "...er ikke udelelige pakker av skikk og bruk som man enten har eller ikke har. Mennesker er kulturelle blandingsprodukter".
I våre dager er det ikke mulig å avgrense kulturene verken geografisk eller tematisk. Kulturer kan ikke beskrives som "båser" man kan putte mennesker inn i. Kulturer er ikke homogene enheter vi kan forklare mennesker ut fra. Kulturer må forstås mye mer dynamisk.
Hylland Eriksen har en dynamisk tilnærming når han definerer begrepet på følgende måte: "Kultur er det omskiftelige meningsfellesskapet som gang på gang etablereres og forandres når mennesker gjør noe sammen." Forskere som bruker dette dynamiske kulturbegrepet, er stort sett enige om følgende: Kultur er noe man gjør, ikke noe man har. Kultur skapes mellom mennesker når de kommuniserer med hverandre. Derfor er den alltid i forandring. Kultur er arenaer der konkurrerende oppfatninger møtes og strides.
Forenklet kan man si at kultur er vår stadige nyfortolkning av situasjonen i møte med andre: "Jeg blir til i møte med deg."
Er det mulig å beskrive kultur helt objektivt? Hva med kulturfilteret?
Vi har alle med oss vår egen oppfatning av rett og galt, hva som er fint eller stygt, og hva vi oppfatter som "normalt" i et samfunn – med andre ord de "brillene" vi ser på kultur gjennom. Brillene er et kulturfilter. Kan vi da "kle av" oss vår egen kulturelle bakgrunn helt og holdent når vi skal ta på oss "fagbrillene"? Neppe. Hvordan vi betrakter verden, vil være preget av hvordan vi har blitt formet som menneske i de kulturene og samfunnene vi er en del av.
Normer er en verdimålestokk, og kulturforståelse kan være normativ. Som samfunnsforskere er det derimot ikke vår jobb å vurdere om noe, og i så fall hva som, er rett og galt eller vakkert og stygt. Som samfunnsforskere kan vi se på årsaker til ulike verdier og normer i ulike kulturer.
For eksempel: Innenfor latinamerikansk kultur har man sterk tro på skjebnen (fatalisme). Derfor er det ikke uvanlig at latinamerikanere kan motsette seg legebehandling. De mener at deres skjebne allerede er avgjort, og at behandling ikke gjør noen forskjell. I norsk kultur er det nok motsatt: nordmenn er som regel overbevist om at det rette å gjøre når man er syk, er å få behandling i helsevesenet. Med andre ord har vi ulike normative kulturelle verdier i form av holdninger.
En normativ tilnærming er nyttig når man skal vurdere noe, men som samfunnsforskere jobber vi med å beskrive og analysere. Da kan en beskrivende eller en dynamisk kulturforståelse være egnede verktøy, og da tar vi på oss fagbrillene!
Begreper
beskrivende kulturforståelse
essensialistisk kulturforståelse
dynamisk kulturforståelse
normativ
kulturfilter
Kilder
Eriksen, T. H. (1994). Kulturelle veikryss. Universitetsforlaget.
Klausen, A. M. (1992). Mønster og kaos. Gyldendal.
Les original på NDLA →
Det beskrivende kulturbegrepet
Forskere som bruker det beskrivende kulturbegrepet, er i store trekk enige om følgende: Kultur kan avgrenses til et folk eller ei gruppe som har enkelte fellestrekk som bygger på fortiden og endres langsomt. Man kan for eksempel se på norsk kultur, ungdomskultur og organisasjonskultur. Her går man ut fra at alle i en kultur deler verdier, regler og normer, en essens, og denne essensen er mulig å beskrive objektivt. En beskrivende kulturforståelse nøyer seg med å beskrive ulike menneskelige aktiviteter eller livsformer. Poenget er at en ikke skal felle noen dom over kulturelle aktiviteter, men beskrive en kultur objektivt.
En definisjon av kultur
Den norske antropologen Arne Martin Klausen (1992) definerer kultur slik:
"de ideer, verdier, regler, normer, koder og symboler som et menneske overtar fra den foregående generasjon, og som man forsøker bringe videre – oftest noe forandret – til neste generasjon" (s. 27).
Kultur er med andre ord "alt vi lærer om rett og galt, stygt og pent, nyttig og unyttig, om daglig atferd og meningen med livet" ( s. 27).
Det å beskrive essensen i en kultur, altså fellestrekkene i en kultur, kan være nyttig i noen sammenhenger, men problematiske i andre. Er det for eksempel mulig å si hva essensen i norsk kultur er? Vil alle nordmenn være enige i hva det er? Disse problemstillingene bringer oss videre til en annen tilnærming til kulturbegrepet: det essensialistiske kulturbegrepet.
Det essensialistiske kulturbegrepet
Dette kulturbegrepet blir brukt som forklaring på at folk handler som de gjør. Man går ut fra at en kultur deler en essens – nemlig felles verdier, regler og normer, som er historisk stabile og endres lite, og som holdes i hevd over lang tid.
Det vil ofte være knyttet stereotypier til en essensialistisk kulturforståelse, av typen "alle nordmenn er født med ski på beina". Kultur er altså noe som karakteriserer ei gruppe, en subkultur, det enkelte samfunnet eller nasjonen. Norsk kultur er for eksempel ulik dansk og svensk kultur og vesentlig forskjellig fra japansk kultur.
Begrepene delkulturer eller subkulturer blir brukt om undergrupper av mer omfattende grupper. Et jentefotballag kan vi se på som en subkultur av skolekulturen, som igjen er en subkultur av ungdomskulturen.
Så langt har vi sett på to ulike tilnærminger: Den ene tar utgangspunkt i å beskrive en kultur så objektivt som mulig, og den andre tar utgangspunkt i at enhver kultur har en form for essens. Men hvordan kan vi forstå en kultur som stadig er i endring og som stadig blir mer mangfoldig?
Vi trenger en kulturforståelse og et kulturbegrep som gir oss muligheten til nettopp det: en dynamisk kulturforståelse.
Det dynamiske kulturbegrepet
Våre dagers globalisering har ført til at den beskrivende og essensialistiske kulturforståelsen har kommet under kritikk, ikke minst av sosialantropologene selv. De har sett at disse tilnærmingene ikke fanger opp at kulturer endrer seg.
Den norske sosialantropologen Thomas Hylland Eriksen sier at kultur "...er ikke udelelige pakker av skikk og bruk som man enten har eller ikke har. Mennesker er kulturelle blandingsprodukter".
I våre dager er det ikke mulig å avgrense kulturene verken geografisk eller tematisk. Kulturer kan ikke beskrives som "båser" man kan putte mennesker inn i. Kulturer er ikke homogene enheter vi kan forklare mennesker ut fra. Kulturer må forstås mye mer dynamisk.
Hylland Eriksen har en dynamisk tilnærming når han definerer begrepet på følgende måte: "Kultur er det omskiftelige meningsfellesskapet som gang på gang etablereres og forandres når mennesker gjør noe sammen." Forskere som bruker dette dynamiske kulturbegrepet, er stort sett enige om følgende: Kultur er noe man gjør, ikke noe man har. Kultur skapes mellom mennesker når de kommuniserer med hverandre. Derfor er den alltid i forandring. Kultur er arenaer der konkurrerende oppfatninger møtes og strides.
Forenklet kan man si at kultur er vår stadige nyfortolkning av situasjonen i møte med andre: "Jeg blir til i møte med deg."
Er det mulig å beskrive kultur helt objektivt? Hva med kulturfilteret?
Vi har alle med oss vår egen oppfatning av rett og galt, hva som er fint eller stygt, og hva vi oppfatter som "normalt" i et samfunn – med andre ord de "brillene" vi ser på kultur gjennom. Brillene er et kulturfilter. Kan vi da "kle av" oss vår egen kulturelle bakgrunn helt og holdent når vi skal ta på oss "fagbrillene"? Neppe. Hvordan vi betrakter verden, vil være preget av hvordan vi har blitt formet som menneske i de kulturene og samfunnene vi er en del av.
Normer er en verdimålestokk, og kulturforståelse kan være normativ. Som samfunnsforskere er det derimot ikke vår jobb å vurdere om noe, og i så fall hva som, er rett og galt eller vakkert og stygt. Som samfunnsforskere kan vi se på årsaker til ulike verdier og normer i ulike kulturer.
For eksempel: Innenfor latinamerikansk kultur har man sterk tro på skjebnen (fatalisme). Derfor er det ikke uvanlig at latinamerikanere kan motsette seg legebehandling. De mener at deres skjebne allerede er avgjort, og at behandling ikke gjør noen forskjell. I norsk kultur er det nok motsatt: nordmenn er som regel overbevist om at det rette å gjøre når man er syk, er å få behandling i helsevesenet. Med andre ord har vi ulike normative kulturelle verdier i form av holdninger.
En normativ tilnærming er nyttig når man skal vurdere noe, men som samfunnsforskere jobber vi med å beskrive og analysere. Da kan en beskrivende eller en dynamisk kulturforståelse være egnede verktøy, og da tar vi på oss fagbrillene!
Begreper
beskrivende kulturforståelse
essensialistisk kulturforståelse
dynamisk kulturforståelse
normativ
kulturfilter
Kilder
Eriksen, T. H. (1994). Kulturelle veikryss. Universitetsforlaget.
Klausen, A. M. (1992). Mønster og kaos. Gyldendal.
Les original på NDLA →
Natur og miljø i Japan og Norge
Norges forhold til naturen
Norge er viden kjent for sin vakre natur: fjord, fjell, daler, nordlys og trolske skoger. Stolte over egen natur trasker nordmenn lysløyper, bestiger fjelltopper og tilbringer enhver mulig anledning på hytta. Denne skal helst ligge i naturlige omgivelser, borte fra bebyggelse og ikke minst andre folk. Med andre ord: Den ville norske naturen er svært viktig for vår nasjonale identitet. Det er ingen innvandrere som er mer velkomne enn dem som spenner på seg ski og tar seg en tur ut i marka – da er du integrert!
Japaneres forhold til naturen
Japanere har også et nært forhold til naturen, men mens vi i Norge dyrker villskapen og det uberørte landskapet, har japanerne gjort det til en kunstform å temme naturen. La oss se nærmere på et godt eksempel på dette, nemlig bonsai-treet. Dette treet, plantet i en svært liten potte og kontinuerlig beskåret, skal symbolisere en forestilling om det enkle og rene. Treet når aldri sin fulle form, hverken i størrelse eller antall greiner, men det som skal gjenstå, er treets rene "essens". Man dyrker naturens "ideal".
Et annet eksempel er den populære japanske tehagen, som skal være et lite miniunivers av naturens elementer. En japansk hage skal ha elementer av stein, planter og vann, gjerne ispedd japanske steinlykter, små stier og kanskje en liten bro. Den skal være asymmetrisk og se "naturlig" ut, men i en temmet og idealisert form. Vi kan med andre ord se en likhet i at både japanere og nordmenn knytter sin nasjonale identitet til naturen i landet, samtidig som vi ser en ulikhet i hvordan dette blir uttrykt i praksis.
Reflekter!
Selv om nordmenn liker vill natur når vi er ute på tur, er vi kanskje likevel opptatt av at vår egen hage ikke skal vokse seg altfor vill. Hvordan ser en typisk norsk hage ut?
Japanske hager er blitt ganske så populære også i Norge, noe som viser seg både i form av japanske kirsebærtrær og en økning i interessen for karpedammer og zen-hager i stein. Hva kan det komme av, tror du?
Sammenheng mellom kultur, miljø og bærekraft
Kulturer legger sosiale føringer for mennesker, det vil si at våre handlinger i dagliglivet bærer preg av vår kulturelle og sosiale oppvekst. Men disse føringene trenger ikke alltid slå ut på den måten vi tror. En kan kanskje tenke seg at en kultur hvor folk identifiserer seg med og er stolte av naturen sin, også er en kultur som er opptatt av bærekraft og miljø. Dette viser seg ikke nødvendigvis å være tilfellet.
Den norske sosialantropologen og japaneksperten Arne Kalland har skrevet flere bøker om japanernes forhold til både natur og miljø. Spesielt har han tatt for seg nettopp denne antakelsen om at kjærlighet til natur resulterer i et bærekraftig og miljøvennlig samfunn.
Mange som har studert ulike kulturer og forholdet deres til natur, har gjerne delt samfunn inn i økosentriske og antroposentriske samfunn. Økosentriske samfunn ser på mennesket som en integrert del av naturen, der mennesket tilpasser seg økosystemet rundt seg, mens antroposentriske samfunn behandler naturen som en ressurs mennesket kan utnytte. Kalland hevdet nemlig at den japanske kjærligheten til naturen er knyttet til estetikk og det åndelige, snarere enn til miljøhensyn og bærekraft, og at Japan dermed er et antroposentrisk samfunn (Kalland 2005).
Litteratur
Kalland, A. (2005). Natur og nasjonalisme i Japan. I T. Grønneberg (Red.), Vinduer mot Japan. Trondheim: Tapir Akademisk Forlag.
Les original på NDLA →
Norge er viden kjent for sin vakre natur: fjord, fjell, daler, nordlys og trolske skoger. Stolte over egen natur trasker nordmenn lysløyper, bestiger fjelltopper og tilbringer enhver mulig anledning på hytta. Denne skal helst ligge i naturlige omgivelser, borte fra bebyggelse og ikke minst andre folk. Med andre ord: Den ville norske naturen er svært viktig for vår nasjonale identitet. Det er ingen innvandrere som er mer velkomne enn dem som spenner på seg ski og tar seg en tur ut i marka – da er du integrert!
Japaneres forhold til naturen
Japanere har også et nært forhold til naturen, men mens vi i Norge dyrker villskapen og det uberørte landskapet, har japanerne gjort det til en kunstform å temme naturen. La oss se nærmere på et godt eksempel på dette, nemlig bonsai-treet. Dette treet, plantet i en svært liten potte og kontinuerlig beskåret, skal symbolisere en forestilling om det enkle og rene. Treet når aldri sin fulle form, hverken i størrelse eller antall greiner, men det som skal gjenstå, er treets rene "essens". Man dyrker naturens "ideal".
Et annet eksempel er den populære japanske tehagen, som skal være et lite miniunivers av naturens elementer. En japansk hage skal ha elementer av stein, planter og vann, gjerne ispedd japanske steinlykter, små stier og kanskje en liten bro. Den skal være asymmetrisk og se "naturlig" ut, men i en temmet og idealisert form. Vi kan med andre ord se en likhet i at både japanere og nordmenn knytter sin nasjonale identitet til naturen i landet, samtidig som vi ser en ulikhet i hvordan dette blir uttrykt i praksis.
Reflekter!
Selv om nordmenn liker vill natur når vi er ute på tur, er vi kanskje likevel opptatt av at vår egen hage ikke skal vokse seg altfor vill. Hvordan ser en typisk norsk hage ut?
Japanske hager er blitt ganske så populære også i Norge, noe som viser seg både i form av japanske kirsebærtrær og en økning i interessen for karpedammer og zen-hager i stein. Hva kan det komme av, tror du?
Sammenheng mellom kultur, miljø og bærekraft
Kulturer legger sosiale føringer for mennesker, det vil si at våre handlinger i dagliglivet bærer preg av vår kulturelle og sosiale oppvekst. Men disse føringene trenger ikke alltid slå ut på den måten vi tror. En kan kanskje tenke seg at en kultur hvor folk identifiserer seg med og er stolte av naturen sin, også er en kultur som er opptatt av bærekraft og miljø. Dette viser seg ikke nødvendigvis å være tilfellet.
Den norske sosialantropologen og japaneksperten Arne Kalland har skrevet flere bøker om japanernes forhold til både natur og miljø. Spesielt har han tatt for seg nettopp denne antakelsen om at kjærlighet til natur resulterer i et bærekraftig og miljøvennlig samfunn.
Mange som har studert ulike kulturer og forholdet deres til natur, har gjerne delt samfunn inn i økosentriske og antroposentriske samfunn. Økosentriske samfunn ser på mennesket som en integrert del av naturen, der mennesket tilpasser seg økosystemet rundt seg, mens antroposentriske samfunn behandler naturen som en ressurs mennesket kan utnytte. Kalland hevdet nemlig at den japanske kjærligheten til naturen er knyttet til estetikk og det åndelige, snarere enn til miljøhensyn og bærekraft, og at Japan dermed er et antroposentrisk samfunn (Kalland 2005).
Litteratur
Kalland, A. (2005). Natur og nasjonalisme i Japan. I T. Grønneberg (Red.), Vinduer mot Japan. Trondheim: Tapir Akademisk Forlag.
Les original på NDLA →
Oppsummeringsoppgave komparativ studie
Oppgave
Du får her to ulike oppgaver som kan brukes til å oppsummere prosjektet. Du skal velge kun én av oppgavene.
Skriv en fagartikkel på 500–800 ord hvor du først gjør rede for hvilke forskjeller og likheter du finner mellom norsk og japansk kultur. Kom deretter med egne betraktninger rundt disse forskjellene. Bruk fagbegrepene du har blitt introdusert for i denne læringsstien, og reflekter selvstendig rundt de tre aspektene arbeid, religion og natur.
Gå sammen i grupper på rundt tre elever, og lag en podkast på 10–15 minutter der dere først gjør rede for hvilke forskjeller og likheter dere finner mellom norsk og japansk kultur. Kom deretter med egne betraktninger rundt disse forskjellene. Bruk fagbegrepene dere har blitt introdusert for i denne læringsstien, og reflekter selvstendig rundt de tre aspektene arbeid, religion og natur.
Les original på NDLA →
Du får her to ulike oppgaver som kan brukes til å oppsummere prosjektet. Du skal velge kun én av oppgavene.
Skriv en fagartikkel på 500–800 ord hvor du først gjør rede for hvilke forskjeller og likheter du finner mellom norsk og japansk kultur. Kom deretter med egne betraktninger rundt disse forskjellene. Bruk fagbegrepene du har blitt introdusert for i denne læringsstien, og reflekter selvstendig rundt de tre aspektene arbeid, religion og natur.
Gå sammen i grupper på rundt tre elever, og lag en podkast på 10–15 minutter der dere først gjør rede for hvilke forskjeller og likheter dere finner mellom norsk og japansk kultur. Kom deretter med egne betraktninger rundt disse forskjellene. Bruk fagbegrepene dere har blitt introdusert for i denne læringsstien, og reflekter selvstendig rundt de tre aspektene arbeid, religion og natur.
Les original på NDLA →
Ritualer, religion og sekularisering
Religion i Norge
I Norge og i våre naboland har det over lang tid skjedd en gradvis svekkelse av kirkens makt over samfunnets lover, normer og verdier. Statskirken ble avskaffet i Norge i 2012, men den evangelisk-lutherske norske kirken står likevel i en særstilling og regnes fortsatt som Norges folkekirke.
Omtrent 70 prosent av den norske befolkningen er medlem av Den norske kirke, men få av disse er aktive deltakere i kirkesamfunnet. På grunn av at befolkningen i større grad er blitt multikulturell, har flere andre religioner eller livssyn også fått innpass i det norske samfunnet, for eksempel islam, Human-etisk forbund, hinduisme og buddhisme.
Religion i Japan
Japan er også et sekularisert samfunn med mange ulike trosformer, hvorav de største er buddhisme og shintoisme. Buddhismen er importert til Japan via Kina og har spredt seg over hele verden, mens shintoismen er unik for Japan. Der buddhismen er orientert rundt Buddhas oppvåkning og loven om karma, er shintoismen en animistisk praksis som tillegger naturen rundt oss åndelig og symbolsk verdi. Shintoistiske templer finnes ofte nær et bestemt fjell, en elv, havet eller en skog. Nedenfor ser du portalen til tempelet Itsukushima i Miyajima.
Noe som er interessant ved japansk religionspraksis, er at japanere ikke alltid er spesielt nøye med hvilken religion som praktiseres. En japaner kan gjerne være medlem i både et lokalt buddhistisk tempel og et shintoistisk. Det er vanlig å feire fødsel og bryllup ved shintoistiske ritualer, men utføre begravelser buddhistisk. I neste oppgave skal vi sammenligne dette med hvordan vi forholder oss til å blande ritualer fra ulike religioner i Norge.
Litteratur
Rots, Aike (2017): Shinto, Nature and Ideology in Contemporary Japan – Making Sacred Forests. Bloomsbury.
Les original på NDLA →
I Norge og i våre naboland har det over lang tid skjedd en gradvis svekkelse av kirkens makt over samfunnets lover, normer og verdier. Statskirken ble avskaffet i Norge i 2012, men den evangelisk-lutherske norske kirken står likevel i en særstilling og regnes fortsatt som Norges folkekirke.
Omtrent 70 prosent av den norske befolkningen er medlem av Den norske kirke, men få av disse er aktive deltakere i kirkesamfunnet. På grunn av at befolkningen i større grad er blitt multikulturell, har flere andre religioner eller livssyn også fått innpass i det norske samfunnet, for eksempel islam, Human-etisk forbund, hinduisme og buddhisme.
Religion i Japan
Japan er også et sekularisert samfunn med mange ulike trosformer, hvorav de største er buddhisme og shintoisme. Buddhismen er importert til Japan via Kina og har spredt seg over hele verden, mens shintoismen er unik for Japan. Der buddhismen er orientert rundt Buddhas oppvåkning og loven om karma, er shintoismen en animistisk praksis som tillegger naturen rundt oss åndelig og symbolsk verdi. Shintoistiske templer finnes ofte nær et bestemt fjell, en elv, havet eller en skog. Nedenfor ser du portalen til tempelet Itsukushima i Miyajima.
Noe som er interessant ved japansk religionspraksis, er at japanere ikke alltid er spesielt nøye med hvilken religion som praktiseres. En japaner kan gjerne være medlem i både et lokalt buddhistisk tempel og et shintoistisk. Det er vanlig å feire fødsel og bryllup ved shintoistiske ritualer, men utføre begravelser buddhistisk. I neste oppgave skal vi sammenligne dette med hvordan vi forholder oss til å blande ritualer fra ulike religioner i Norge.
Litteratur
Rots, Aike (2017): Shinto, Nature and Ideology in Contemporary Japan – Making Sacred Forests. Bloomsbury.
Les original på NDLA →
Typisk norsk?
1. Vurder problemstillingen
Tenk deg at du skal gjennomføre et forskningsprosjekt for å undersøke hva som er typisk norsk.
Vurder om "Hva er typisk norsk?" er en god problemstilling. Ta utgangspunkt i disse kjennetegnene på en god problemstilling:
relevant og aktuell
tydelig og presis
anvendelig og forskbar
åpen for refleksjon og drøfting
Du kan lese mer om disse kjennetegnene i artikkelen "Hvordan lage en god problemstilling".
2. Forbedre problemstillingen
Lag en ny problemstilling som du syns er bedre enn "Hva er typisk norsk?". Bruk de samme kriteriene som du brukte i oppgave 1.
3. Velg metode
Hvordan ville du gått fram for å finne ut av problemstillingen? Beskriv kort hva du ville gjort. Du får hjelp til å finne ut hvilke metoder du kan bruke, og hva du bør tenke på når du velger metode, i artikkelen "Hvordan velge metode?"
4. Hypoteser
I denne oppgaven er det ikke meningen at du skal gjennomføre selve forskningsprosjektet, men du kan spekulere litt rundt hva slags resultater du tror du ville fått. Slike spekulasjoner før du gjennomfører en undersøkelse, kalles gjerne hypoteser. Formuler minst tre slike hypoteser.
5. Se film
I en episode fra serien Sånn er Norge på NRK tar komiker og sosiolog Harald Eia for seg nettopp spørsmålet om hva som er typisk norsk. Se filmen (lengde 17:40) og jobb med oppgavene under.
Hvordan forstår Eia problemstillingen "Hva er typisk norsk?"?
Hvilke metodefeil advarer Harald Eia mot?
Hva slags metode velger Eia for å finne svar på problemstillingen? Beskriv hvordan han går fram for å finne svar.
Sammenlikn med ditt eget valg av metode.
Sammenlikn Eias resultater med hypotesene du satte opp. Er du inne på noe av det samme?
Vurder Eias metode. Hvilke styrker og svakheter har den?
Videre utforskning
Hva tror du er grunnen til at uavhengighet er en så viktig verdi i norsk kultur? Sett opp minst tre forslag til forklaringer, eller diskuter i klassen.
Episoden "Frihetsmaskinen" (lengde 14:48) fra Sånn er Norge tar for seg noen forklaringer på dette spørsmålet. Se episoden og diskuter spørsmålet under.
Var det noe som overrasket dere eller som dere syns var spesielt interessant i filmen?
Les original på NDLA →
Tenk deg at du skal gjennomføre et forskningsprosjekt for å undersøke hva som er typisk norsk.
Vurder om "Hva er typisk norsk?" er en god problemstilling. Ta utgangspunkt i disse kjennetegnene på en god problemstilling:
relevant og aktuell
tydelig og presis
anvendelig og forskbar
åpen for refleksjon og drøfting
Du kan lese mer om disse kjennetegnene i artikkelen "Hvordan lage en god problemstilling".
2. Forbedre problemstillingen
Lag en ny problemstilling som du syns er bedre enn "Hva er typisk norsk?". Bruk de samme kriteriene som du brukte i oppgave 1.
3. Velg metode
Hvordan ville du gått fram for å finne ut av problemstillingen? Beskriv kort hva du ville gjort. Du får hjelp til å finne ut hvilke metoder du kan bruke, og hva du bør tenke på når du velger metode, i artikkelen "Hvordan velge metode?"
4. Hypoteser
I denne oppgaven er det ikke meningen at du skal gjennomføre selve forskningsprosjektet, men du kan spekulere litt rundt hva slags resultater du tror du ville fått. Slike spekulasjoner før du gjennomfører en undersøkelse, kalles gjerne hypoteser. Formuler minst tre slike hypoteser.
5. Se film
I en episode fra serien Sånn er Norge på NRK tar komiker og sosiolog Harald Eia for seg nettopp spørsmålet om hva som er typisk norsk. Se filmen (lengde 17:40) og jobb med oppgavene under.
Hvordan forstår Eia problemstillingen "Hva er typisk norsk?"?
Hvilke metodefeil advarer Harald Eia mot?
Hva slags metode velger Eia for å finne svar på problemstillingen? Beskriv hvordan han går fram for å finne svar.
Sammenlikn med ditt eget valg av metode.
Sammenlikn Eias resultater med hypotesene du satte opp. Er du inne på noe av det samme?
Vurder Eias metode. Hvilke styrker og svakheter har den?
Videre utforskning
Hva tror du er grunnen til at uavhengighet er en så viktig verdi i norsk kultur? Sett opp minst tre forslag til forklaringer, eller diskuter i klassen.
Episoden "Frihetsmaskinen" (lengde 14:48) fra Sånn er Norge tar for seg noen forklaringer på dette spørsmålet. Se episoden og diskuter spørsmålet under.
Var det noe som overrasket dere eller som dere syns var spesielt interessant i filmen?
Les original på NDLA →
Urfolk
Assimiliering og revitalisering
Oppgave 1
Ser du likheter mellom den samiske revitaliseringen og den grønlandske motstandskampen? Hva er likt, og hva er forskjellig?
Oppgave 2
Unge (og flere eldre) grønlendere tatoverer tradisjonelle symboler og tar i bruk språket i kulturarrangementer for å vise og kommunisere stolthet over egen etnisk identitet.
Diskuter i grupper eller par: Hvorfor gjør de dette?
Finnes det liknende prosesser i Sápmi der samene tar i bruk symboler og arrangementer for å kommunisere kulturell og etnisk tilhørighet og stolthet? Undersøk og vis til eksempler.
Oppgave 3
Både norske samer og grønlandske inuitter har blitt utsatt for politiske prosesser der målet har vært å assimilere dem inn i majoritetsbefolkningen. Undersøk og lag en presentasjon der du presenterer likheter og eventuelle ulikheter i den assimileringsprosessen begge folkegruppene har gjennomgått.
Les original på NDLA →
Ser du likheter mellom den samiske revitaliseringen og den grønlandske motstandskampen? Hva er likt, og hva er forskjellig?
Oppgave 2
Unge (og flere eldre) grønlendere tatoverer tradisjonelle symboler og tar i bruk språket i kulturarrangementer for å vise og kommunisere stolthet over egen etnisk identitet.
Diskuter i grupper eller par: Hvorfor gjør de dette?
Finnes det liknende prosesser i Sápmi der samene tar i bruk symboler og arrangementer for å kommunisere kulturell og etnisk tilhørighet og stolthet? Undersøk og vis til eksempler.
Oppgave 3
Både norske samer og grønlandske inuitter har blitt utsatt for politiske prosesser der målet har vært å assimilere dem inn i majoritetsbefolkningen. Undersøk og lag en presentasjon der du presenterer likheter og eventuelle ulikheter i den assimileringsprosessen begge folkegruppene har gjennomgått.
Les original på NDLA →
Fornorskning og danisering
Fornorskningen av samene
Nedvurdering og utenrikspolitikk
Fornorskningspolitikken varte i en periode på om lag 100 år, fra cirka 1870 og framover. Målet var å gjøre samene norske, noe som gjorde at samisk kultur og samfunn ble nedvurdert.
Man mente at fornorskningen var til samenes eget beste. Den beste måten å hjelpe samene på var rett og slett å få dem til å gi avkall på språket sitt og religionen sin. De skulle heller ikke få gå med de tradisjonelle samiske klærne sine. Skulle samer klare seg i samfunnet ellers, måtte de bli norske. Fornorskningen var dessuten en del av myndighetenes nasjonsbygging på 1800- og 1900-tallet. Norge skulle bli en sterk nasjon, og da måtte landet være bebodd av nordmenn: én nasjon – ett folk – ett språk.
I andre halvdel av 1800-tallet kom det også stadig flere kvener til Finnmark. De var på jakt etter bedre jord, eiendommer og fiskemuligheter. Kvenene var innflyttere fra Finland. Etter 1809 var Finland under russisk styre. De som bodde der, ble derfor utelukkende kalt for russere. Myndighetene ble bekymret for at kvensk tilstedeværelse ville føre til russisk innflytelse i Finnmark.
Derfor var det svært viktig at de som bodde i Finnmark, ble oppfattet som norske. Myndighetene ville stadfeste norsk territorium i Nord-Norge. Dette førte til at fornorskningsprosessen ble intensivert og omfattet kvenene i tillegg til samene.
Metoder
Som et ledd i fornorskningspolitikken ble unge samer (og kvener) sendt på internatskoler for å lære seg norsk. Flere måtte bo hjemmefra og fikk ikke lov til å snakke sitt eget språk når de var på skolen. For mange ble dette en traumatisk opplevelse, og enkelte sluttet også å snakke sitt eget morsmål og ga avkall på sin etniske identitet.
I tillegg til skolepolitikken kom blant annet jordsalgloven i 1902, som bestemte at man måtte snakke norsk for å eie jord i Finnmark. Dette påvirket nok en del samer til å gi avkall på det samiske språket. Mange ofret med andre ord språket for å eie land. Bestemmelsen sto formelt ved lag helt til 1965.
Revitalisering og rettigheter
Fornorskningspolitikken varte i stor grad fram til 1960–70-tallet. I tiårene etterpå oppsto det en kulturell og identitetsmessig revitalisering. Revitaliseringen bidro til en økt stolthet rundt samenes egen identitet, kultur og språk. Samene ønsket å bli akseptert som et eget folk og ha muligheten til å eksistere på egne premisser. De ønsket å ta sin egen kultur og identitet tilbake, i tillegg til å bli behandlet som likeverdige medlemmer av samfunnet og ha de rettighetene det medfulgte.
Stoltheten førte til økt motstand mot den norske politikken overfor samene. De voldsomme protestene mot Alta–Kautokeino-vassdraget på 1970-tallet er et godt eksempel på at samene etter hvert satte foten ned og krevde likeverd og rettferdighet.
Ønsket om å bli behandlet som et eget folk har etter hvert kulminert i bedre rettigheter og goder i form av eksempelvis Sametinget, egne utdanningsinstitusjoner som Sámi allaskulva (Samisk høgskole) og kulturelle arrangementer som Riddu Riđđu.
Daniseringen av grønlenderne
Nedvurdering og modernisering
Men hva med grønlenderne? I 1721 kom den norske presten Hans Egede til Grønland. Det var starten på Danmark-Norges suverenitet på Grønland og over de grønlandske inuittene. Suvereniteten fortsatte også etter at unionen mellom Norge og Danmark opphørte, og den dag i dag er Grønland en del av det danske riksfellesskapet.
I likhet med de norske samene ble også de grønlandske inuittene diskriminert og nedvurdert. Slik danskene så det, hørte ikke grønlandsk språk, kultur og religion hjemme i den moderne verdenen. Grønlendernes levesett hemmet utviklingen deres, og for at de skulle bli fullverdige mennesker, var det nødvendig å innlemme dem i den danske kulturen og levesettet. Med andre ord, grønlenderne måtte bli danske.
Selv om danskene tidlig ønsket å påvirke grønlenderne i det de anså som riktig retning, var det først på 1950-tallet at daniseringsprosessen virkelig skjøt fart. Målet var en omfattende modernisering av det grønlandske samfunnet. Utdanningsnivået måtte heves, og folk skulle samles i byene, som skulle bli baser for det grønlandske fiskeriet. Her skulle danske private aktører være læremestere for grønlandske fiskere.
Urbanisering og fraflytting
Moderniseringen førte til at mange grønlendere måtte flytte inn til byene der jobbene var. På grunn av det opplevde bygdene en stadig fraflytting. For enkelte var overgangen fra tradisjonell jakt og fiske til et vestlig og moderne yrkesliv vanskelig. Ferdighetene og kunnskapene som tidligere var essensielle for å overleve, var plutselig ikke like viktig lenger. Den grønlandske kunnskapen føltes som ubrukelig i en moderne verden. Mange opplevde det som et stort tap, og de klarte ikke oppfylle kravene moderniseringen krevde. Dette kunne få konsekvenser i form av tapt selvbilde og et liv i fattigdom og alkoholisme. Mange strevde i tillegg etter å bli danske og jobbet for å legge det grønlandske bak seg.
Skole i Danmark
I likhet med samiske barn ble også grønlandske barn sendt på skole for å lære et annet språk og kultur. Flere barn ble sendt helt til Danmark for å gå på skole der. For mange barn var det å bli sendt alene til et fremmed land en voldsom opplevelse. Flere ble for eksempel nektet kontakt med foreldrene sine, noe som var spesielt sårt siden de var alene og ensomme i et fremmed land med en annen kultur.
Formelt sett var det frivillig å sende barna sine til Danmark, men mange foreldre følte de ikke hadde noe valg dersom de ønsket at barna skulle få en god utdannelse. Mange av barna har i ettertid sagt at de ble tvunget til noe de ikke ønsket, og de bærer på konsekvensene av det den dag i dag.
Tvangsflytting
For om lag 70 år siden ble 22 grønlandske barn tvangsflyttet til Danmark. Flyttingen ble kalt for "det grønlandske eksperiment". Med hjelp fra organisasjoner som Røde Kors ble 22 barn sendt på et ett års opphold i Danmark, og målet var at de skulle lære dansk kultur, levesett og språk. Tanken var at de skulle fungere som forbilde for andre når de kom tilbake til Grønland. Barna som var valgt ut, var ikke mer enn seks–sju år gamle, og kriteriene var at barna ikke hadde familie, og de måtte være svært intelligente. Etter hvert ble disse kriteriene sett på som for strenge. Derfor ble barn av én forelder også vurdert som aktuelle.
Prosjektet skulle føre til at barna skulle bli danske og få et bedre liv. Svært mange grønlendere var fattige. De danske myndighetene tenkte at dette kunne hjelpe dem ut av uføret, men prosjektet fikk konsekvenser som endte i det stikk motsatte.
Etter et par år i danske fosterfamilier hadde flere av barna mistet morsmålet sitt. Det var nærmest umulig å kommunisere med familie og venner. De av dem som kom tilbake til Grønland, ville gjerne fortelle andre hva de hadde opplevd, men de klarte ikke å gjøre seg forstått. Omtrent halvparten av dem endte opp i et liv med misbruk og fattigdom, eller de døde i ung alder. Kun tre av de 22 ble boende på Grønland. Resten flyttet tilbake til Danmark.
Grønlandsk revitalisering
I likhet med den samiske befolkningen opplevde også de grønlandske inuittene en kulturell og identitetsmessig oppblomstring på 1970-tallet, og det oppsto en politisk og kulturell motstandsbevegelse. Bevegelsen ble i første omgang startet av utdannede grønlendere bosatt i Danmark. Ønsket var at Grønland skulle frigjøres fra den danske fjernstyringen og utvikles på grønlandske premisser.
Som en del av motstandsbevegelsen ble det blant annet opprettet en festival, Aasivik. Festivalen var en ledende drivkraft i kampen for mer selvbestemmelse og kulturell oppvåkning. Et av festivalens mål var å skape et positivt bilde av grønlandsk kultur og identitet. På festivalen ble politikk og kultur tett knyttet sammen. Kulturuttrykkene kunne ofte ha identitetsmessig og politisk innhold, og det grønlandske ble opphøyet og det danske nedvurdert.
Kampen for egen kultur og selvverd har båret frukter. I dag er grønlendere i større grad stolte av sin kultur enn hva som var tilfelle under daniseringspolitikken. Mange tar grep for å vise stolthet over sin etniske identitet og kultur. Flere damer tatoverer for eksempel tradisjonelle symboler i ansiktet, noe som var vanlig før den danske kolonihistorien begynte.
Grønland har også fått mer og mer selvbestemmelse og egne institusjoner i form av parlament, politiske partier og skoler.
Les original på NDLA →
Nedvurdering og utenrikspolitikk
Fornorskningspolitikken varte i en periode på om lag 100 år, fra cirka 1870 og framover. Målet var å gjøre samene norske, noe som gjorde at samisk kultur og samfunn ble nedvurdert.
Man mente at fornorskningen var til samenes eget beste. Den beste måten å hjelpe samene på var rett og slett å få dem til å gi avkall på språket sitt og religionen sin. De skulle heller ikke få gå med de tradisjonelle samiske klærne sine. Skulle samer klare seg i samfunnet ellers, måtte de bli norske. Fornorskningen var dessuten en del av myndighetenes nasjonsbygging på 1800- og 1900-tallet. Norge skulle bli en sterk nasjon, og da måtte landet være bebodd av nordmenn: én nasjon – ett folk – ett språk.
I andre halvdel av 1800-tallet kom det også stadig flere kvener til Finnmark. De var på jakt etter bedre jord, eiendommer og fiskemuligheter. Kvenene var innflyttere fra Finland. Etter 1809 var Finland under russisk styre. De som bodde der, ble derfor utelukkende kalt for russere. Myndighetene ble bekymret for at kvensk tilstedeværelse ville føre til russisk innflytelse i Finnmark.
Derfor var det svært viktig at de som bodde i Finnmark, ble oppfattet som norske. Myndighetene ville stadfeste norsk territorium i Nord-Norge. Dette førte til at fornorskningsprosessen ble intensivert og omfattet kvenene i tillegg til samene.
Metoder
Som et ledd i fornorskningspolitikken ble unge samer (og kvener) sendt på internatskoler for å lære seg norsk. Flere måtte bo hjemmefra og fikk ikke lov til å snakke sitt eget språk når de var på skolen. For mange ble dette en traumatisk opplevelse, og enkelte sluttet også å snakke sitt eget morsmål og ga avkall på sin etniske identitet.
I tillegg til skolepolitikken kom blant annet jordsalgloven i 1902, som bestemte at man måtte snakke norsk for å eie jord i Finnmark. Dette påvirket nok en del samer til å gi avkall på det samiske språket. Mange ofret med andre ord språket for å eie land. Bestemmelsen sto formelt ved lag helt til 1965.
Revitalisering og rettigheter
Fornorskningspolitikken varte i stor grad fram til 1960–70-tallet. I tiårene etterpå oppsto det en kulturell og identitetsmessig revitalisering. Revitaliseringen bidro til en økt stolthet rundt samenes egen identitet, kultur og språk. Samene ønsket å bli akseptert som et eget folk og ha muligheten til å eksistere på egne premisser. De ønsket å ta sin egen kultur og identitet tilbake, i tillegg til å bli behandlet som likeverdige medlemmer av samfunnet og ha de rettighetene det medfulgte.
Stoltheten førte til økt motstand mot den norske politikken overfor samene. De voldsomme protestene mot Alta–Kautokeino-vassdraget på 1970-tallet er et godt eksempel på at samene etter hvert satte foten ned og krevde likeverd og rettferdighet.
Ønsket om å bli behandlet som et eget folk har etter hvert kulminert i bedre rettigheter og goder i form av eksempelvis Sametinget, egne utdanningsinstitusjoner som Sámi allaskulva (Samisk høgskole) og kulturelle arrangementer som Riddu Riđđu.
Daniseringen av grønlenderne
Nedvurdering og modernisering
Men hva med grønlenderne? I 1721 kom den norske presten Hans Egede til Grønland. Det var starten på Danmark-Norges suverenitet på Grønland og over de grønlandske inuittene. Suvereniteten fortsatte også etter at unionen mellom Norge og Danmark opphørte, og den dag i dag er Grønland en del av det danske riksfellesskapet.
I likhet med de norske samene ble også de grønlandske inuittene diskriminert og nedvurdert. Slik danskene så det, hørte ikke grønlandsk språk, kultur og religion hjemme i den moderne verdenen. Grønlendernes levesett hemmet utviklingen deres, og for at de skulle bli fullverdige mennesker, var det nødvendig å innlemme dem i den danske kulturen og levesettet. Med andre ord, grønlenderne måtte bli danske.
Selv om danskene tidlig ønsket å påvirke grønlenderne i det de anså som riktig retning, var det først på 1950-tallet at daniseringsprosessen virkelig skjøt fart. Målet var en omfattende modernisering av det grønlandske samfunnet. Utdanningsnivået måtte heves, og folk skulle samles i byene, som skulle bli baser for det grønlandske fiskeriet. Her skulle danske private aktører være læremestere for grønlandske fiskere.
Urbanisering og fraflytting
Moderniseringen førte til at mange grønlendere måtte flytte inn til byene der jobbene var. På grunn av det opplevde bygdene en stadig fraflytting. For enkelte var overgangen fra tradisjonell jakt og fiske til et vestlig og moderne yrkesliv vanskelig. Ferdighetene og kunnskapene som tidligere var essensielle for å overleve, var plutselig ikke like viktig lenger. Den grønlandske kunnskapen føltes som ubrukelig i en moderne verden. Mange opplevde det som et stort tap, og de klarte ikke oppfylle kravene moderniseringen krevde. Dette kunne få konsekvenser i form av tapt selvbilde og et liv i fattigdom og alkoholisme. Mange strevde i tillegg etter å bli danske og jobbet for å legge det grønlandske bak seg.
Skole i Danmark
I likhet med samiske barn ble også grønlandske barn sendt på skole for å lære et annet språk og kultur. Flere barn ble sendt helt til Danmark for å gå på skole der. For mange barn var det å bli sendt alene til et fremmed land en voldsom opplevelse. Flere ble for eksempel nektet kontakt med foreldrene sine, noe som var spesielt sårt siden de var alene og ensomme i et fremmed land med en annen kultur.
Formelt sett var det frivillig å sende barna sine til Danmark, men mange foreldre følte de ikke hadde noe valg dersom de ønsket at barna skulle få en god utdannelse. Mange av barna har i ettertid sagt at de ble tvunget til noe de ikke ønsket, og de bærer på konsekvensene av det den dag i dag.
Tvangsflytting
For om lag 70 år siden ble 22 grønlandske barn tvangsflyttet til Danmark. Flyttingen ble kalt for "det grønlandske eksperiment". Med hjelp fra organisasjoner som Røde Kors ble 22 barn sendt på et ett års opphold i Danmark, og målet var at de skulle lære dansk kultur, levesett og språk. Tanken var at de skulle fungere som forbilde for andre når de kom tilbake til Grønland. Barna som var valgt ut, var ikke mer enn seks–sju år gamle, og kriteriene var at barna ikke hadde familie, og de måtte være svært intelligente. Etter hvert ble disse kriteriene sett på som for strenge. Derfor ble barn av én forelder også vurdert som aktuelle.
Prosjektet skulle føre til at barna skulle bli danske og få et bedre liv. Svært mange grønlendere var fattige. De danske myndighetene tenkte at dette kunne hjelpe dem ut av uføret, men prosjektet fikk konsekvenser som endte i det stikk motsatte.
Etter et par år i danske fosterfamilier hadde flere av barna mistet morsmålet sitt. Det var nærmest umulig å kommunisere med familie og venner. De av dem som kom tilbake til Grønland, ville gjerne fortelle andre hva de hadde opplevd, men de klarte ikke å gjøre seg forstått. Omtrent halvparten av dem endte opp i et liv med misbruk og fattigdom, eller de døde i ung alder. Kun tre av de 22 ble boende på Grønland. Resten flyttet tilbake til Danmark.
Grønlandsk revitalisering
I likhet med den samiske befolkningen opplevde også de grønlandske inuittene en kulturell og identitetsmessig oppblomstring på 1970-tallet, og det oppsto en politisk og kulturell motstandsbevegelse. Bevegelsen ble i første omgang startet av utdannede grønlendere bosatt i Danmark. Ønsket var at Grønland skulle frigjøres fra den danske fjernstyringen og utvikles på grønlandske premisser.
Som en del av motstandsbevegelsen ble det blant annet opprettet en festival, Aasivik. Festivalen var en ledende drivkraft i kampen for mer selvbestemmelse og kulturell oppvåkning. Et av festivalens mål var å skape et positivt bilde av grønlandsk kultur og identitet. På festivalen ble politikk og kultur tett knyttet sammen. Kulturuttrykkene kunne ofte ha identitetsmessig og politisk innhold, og det grønlandske ble opphøyet og det danske nedvurdert.
Kampen for egen kultur og selvverd har båret frukter. I dag er grønlendere i større grad stolte av sin kultur enn hva som var tilfelle under daniseringspolitikken. Mange tar grep for å vise stolthet over sin etniske identitet og kultur. Flere damer tatoverer for eksempel tradisjonelle symboler i ansiktet, noe som var vanlig før den danske kolonihistorien begynte.
Grønland har også fått mer og mer selvbestemmelse og egne institusjoner i form av parlament, politiske partier og skoler.
Les original på NDLA →
Identitet og levesett i Sápmi
Film: Identitet og levesett i Sápmi
Se filmen (lengde 8:13) og svar på oppgavene under.
Oppgaver
I filmen forteller tre ungdommer om hvilket forhold de har til samisk kultur. Hvilken betydning har den samiske kulturen for dem?
På hvilke ulike måter kommer det samiske til uttrykk hos de tre?
Hva er de viktigste forskjellene mellom å vokse opp som del av en samisk majoritet i Kautokeino og det å vokse opp som del av en samisk minoritet i Oslo?
Inga Marja sier at reinen har en sentral betydning for den samiske kulturen. Hvorfor tror du reinen er så viktig for en del samer?
Andrea Marie sier at hun angrer på at hun ikke har hatt opplæring i samisk språk. Hvilken betydning har språk for identitet og kulturell tilhørighet, tror du? Ta gjerne utgangspunkt i deg selv, i språket ditt og kulturen din.
Lávre Johan sier at tradisjonene går videre, men forandrer form. Hvordan er han selv et eksempel på det?
Hvorfor tror du det er så viktig for disse tre å holde på den samiske identiteten og kulturen?
Hvilken verdi har det for majoritetsbefolkningen at urfolk og andre minoriteter får mulighet til å holde på sin egen identitet og kultur?
Hva tror du den norske majoritetsbefolkningen kan lære av samisk kultur, levemåter og tankesett?
Les original på NDLA →
Se filmen (lengde 8:13) og svar på oppgavene under.
Oppgaver
I filmen forteller tre ungdommer om hvilket forhold de har til samisk kultur. Hvilken betydning har den samiske kulturen for dem?
På hvilke ulike måter kommer det samiske til uttrykk hos de tre?
Hva er de viktigste forskjellene mellom å vokse opp som del av en samisk majoritet i Kautokeino og det å vokse opp som del av en samisk minoritet i Oslo?
Inga Marja sier at reinen har en sentral betydning for den samiske kulturen. Hvorfor tror du reinen er så viktig for en del samer?
Andrea Marie sier at hun angrer på at hun ikke har hatt opplæring i samisk språk. Hvilken betydning har språk for identitet og kulturell tilhørighet, tror du? Ta gjerne utgangspunkt i deg selv, i språket ditt og kulturen din.
Lávre Johan sier at tradisjonene går videre, men forandrer form. Hvordan er han selv et eksempel på det?
Hvorfor tror du det er så viktig for disse tre å holde på den samiske identiteten og kulturen?
Hvilken verdi har det for majoritetsbefolkningen at urfolk og andre minoriteter får mulighet til å holde på sin egen identitet og kultur?
Hva tror du den norske majoritetsbefolkningen kan lære av samisk kultur, levemåter og tankesett?
Les original på NDLA →
Mangfold i Sápmi
Særegne trekk?
Vi har ofte lett for å tenke at ei folkegruppe består av mennesker som alle deler de samme særegne trekkene. Det er en naturlig tanke. Verden består jo av et hav av ulike mennesker, folkegrupper, kulturer og levesett. Til tider kan det hele virke ganske så uoversiktlig. Derfor er det greit å kunne skape orden i det tilsynelatende kaoset.
Denne tankegangen har på mange måter også påvirket hvordan andre tenker om det samiske urfolket. Man kan lett havne i fella med å anta at alle har rein og bor på Finnmarksvidda. Hvis vi kaster et mer granskende blikk på den samiske befolkningen, vil vi likevel raskt finne ut at realiteten er en annen. Blant samene finnes det like mye mangfold og ulikheter som i Norge ellers.
Språklig mangfold
Her kan vi begynne med å understreke at samene er ett folk som bor i fire nasjonalstater: Norge, Sverige, Finland og Russland. Denne geografiske spredningen har betydning for det samiske språket. Det faktum at navnet på samenes land skrives på tre forskjellige språk (Sápmi/Sábme/Saepmie), er en klar pekepinn på at de samiske samfunnene er preget av et språklig mangfold. I Norge finnes det tre offisielle samiske språk, nemlig nordsamisk, lulesamisk og sørsamisk. Alle språkene er anerkjente som særegne språk og står faktisk lengre fra hverandre enn norsk, svensk og dansk. Det er med andre ord ikke gitt at en som snakker nordsamisk, forstår alt som sies på sørsamisk.
Språkene er heller ikke likestilte. Nordsamisk står i en helt annen stilling enn lulesamisk og sørsamisk. Både lulesamisk og sørsamisk klassifiseres som alvorlig truede språk, og selv om nordsamisk står sterkere enn de to andre språkene, er også det ansett som et truet språk.
Det finnes enda flere samiske språk, og alle er enten på randen av utryddelse eller snakkes kun av et fåtall mennesker. I Norge er det snakk om skoltesamisk og pitesamisk, mens i Sverige er det unesamisk, i Finland er det enaresamisk, og det gjelder kildinsamisk i Russland.
Alt dette innebærer at det samiske språket består av et stort mangfold, på tross av den overhengende trusselen om utryddelse. I løpet av de siste tiårene har også stadig flere tatt grep for å styrke og beholde de ulike språkene. Det gjelder både private aktører og offentlige virksomheter som skoler, sykehus og diverse medier.
Den samiske befolkningen gjennomgikk en lang og intensiv fornorskningsprosess, der målet var å gjøre samene norske. En del av dette arbeidet dreide seg om å lære samene å snakke norsk og å få dem til å legge det samiske bak seg. Dette resulterte i at mange samer følte det var skambelagt å snakke samisk, noe som igjen har ført til at norsk er et av de største språkene samene i Norge snakker i dag. Det er rett og slett stor variasjon når det kommer til mulighet og evne til å snakke samisk.
By, land, yrker og bysamer
Som vi nå har sett, har den samiske befolkningen et stort språklig mangfold, og det er uklart om det er mulig å snakke om én samisk kultur. Jo da, på den ene siden finnes det nok en samlende tanke om samisk kultur – at den er på en spesiell måte – både blant samer og ikke-samer. På den andre siden er det faktum at ulike samer lever på ulike vis. Samene har ikke bare ulike språk, men de bor på forskjellige steder og har varierende kulturtrekk. Her kan vi trekke fram det yrkesmessige mangfoldet, som også kan si noe om bosettingsmønsteret.
En økende andel samer bor i dag i byer, tettsteder eller større bygder. På disse stedene har folk, av åpenbare årsaker, andre levebrød enn det vi hører oftest om, nemlig reindrift. Det er derfor rimelig å anta at samer som bor i tett befolkede områder, også jobber innenfor flere forskjellige næringer. Samer har yrker som lærer, advokat, lege, butikkmedarbeider, IT-konsulent, snekker, sykepleier og så videre. I tillegg er flere studenter på Norges mange høyskoler og universiteter.
Som de fleste medlemmer av urfolk verden over, bor altså stadig flere samer i urbane strøk. Vi har ikke klare tall over situasjonen i Norge, men det er tydelig at byer som Alta, Oslo, Trondheim og Tromsø er byer stadig flere samer flytter til, enten for å studere eller for å bosette seg. Sånn sett er disse byene som viktige samebyer å regne. Utdanning og jobbmuligheter bidrar til urbaniseringen. I tillegg blir byene en viktig arena der en mangeartet samisk befolkning kan samles for drive med politikk, forskning og andre former for organisering.
Innland og kyst
Vi har tidligere vært inne på at reindrifta er et viktig samisk kultursymbol. Reindrifta har vært viktig i de samiske innlandsområdene, men den samiske befolkningen består også av et stort antall mennesker som bor og virker på kysten: sjøsamene.
Selv om sjøsamene i stor grad har gått fra primærnæringer til sekundær- og tertiærnæringer, har de tradisjonelt livnært seg på fiske, fangst og jordbruk. Den sjøsamiske bosetningen strekker seg langs en stor del norskekysten – fra Finnmark og til Trøndelag.
I den sjøsamiske befolkningen er norsk ofte det rådende språket. Fornorskningsprosessen fikk store konsekvenser for sjøsamene. Mange la fra seg den samiske identiteten, noe som resulterte i at det samiske språket, klesdrakter og lignende ikke ble overlevert til yngre generasjoner. Av den grunn snakker mange sjøsamer norsk og ikke samisk i dag, og de sjøsamiske samfunnene har vært preget av norske kulturuttrykk framfor samiske.
På grunn av fornorskningen, som kommuniserte at det samiske ikke var godt nok, har noen sjøsamiske områder til og med hatt et svært negativt ladet og nedlatende syn på det samiske. I løpet av de siste tiårene har det likevel skjedd en kulturell revitalisering. Stadig flere sjøsamer har funnet tilbake til den samiske identiteten og har blant annet lært seg språket. Områder som på grunn av fornorskningsprosessen har identifisert seg som norske, har nå anerkjent samisk tilstedeværelse og derfor lagt til rette for overlevelse og bruk av samiske språk og kultur. Flere områder har for eksempel tospråklige skilt (norsk og samisk), tilbyr samisk som fag på skolen og legger til rette for markeringer av samenes nasjonaldag 6. februar.
I tillegg har den kulturelle revitaliseringen ført til at samene har en stolthet over sitt eget etniske og kulturelle opphav. De er ikke lenger redde for å vise sin samiske identitet, noe som lenge preget sjøsamiske områder. Stoltheten har ført til i at mange sjøsamer ønsker å kommunisere sin etniske identitet, blant annet ved å skaffe seg kofte. Dette plagget ble tatt ut av bruk mot slutten av 1800-tallet i flere sjøsamiske områder.
Les original på NDLA →
Vi har ofte lett for å tenke at ei folkegruppe består av mennesker som alle deler de samme særegne trekkene. Det er en naturlig tanke. Verden består jo av et hav av ulike mennesker, folkegrupper, kulturer og levesett. Til tider kan det hele virke ganske så uoversiktlig. Derfor er det greit å kunne skape orden i det tilsynelatende kaoset.
Denne tankegangen har på mange måter også påvirket hvordan andre tenker om det samiske urfolket. Man kan lett havne i fella med å anta at alle har rein og bor på Finnmarksvidda. Hvis vi kaster et mer granskende blikk på den samiske befolkningen, vil vi likevel raskt finne ut at realiteten er en annen. Blant samene finnes det like mye mangfold og ulikheter som i Norge ellers.
Språklig mangfold
Her kan vi begynne med å understreke at samene er ett folk som bor i fire nasjonalstater: Norge, Sverige, Finland og Russland. Denne geografiske spredningen har betydning for det samiske språket. Det faktum at navnet på samenes land skrives på tre forskjellige språk (Sápmi/Sábme/Saepmie), er en klar pekepinn på at de samiske samfunnene er preget av et språklig mangfold. I Norge finnes det tre offisielle samiske språk, nemlig nordsamisk, lulesamisk og sørsamisk. Alle språkene er anerkjente som særegne språk og står faktisk lengre fra hverandre enn norsk, svensk og dansk. Det er med andre ord ikke gitt at en som snakker nordsamisk, forstår alt som sies på sørsamisk.
Språkene er heller ikke likestilte. Nordsamisk står i en helt annen stilling enn lulesamisk og sørsamisk. Både lulesamisk og sørsamisk klassifiseres som alvorlig truede språk, og selv om nordsamisk står sterkere enn de to andre språkene, er også det ansett som et truet språk.
Det finnes enda flere samiske språk, og alle er enten på randen av utryddelse eller snakkes kun av et fåtall mennesker. I Norge er det snakk om skoltesamisk og pitesamisk, mens i Sverige er det unesamisk, i Finland er det enaresamisk, og det gjelder kildinsamisk i Russland.
Alt dette innebærer at det samiske språket består av et stort mangfold, på tross av den overhengende trusselen om utryddelse. I løpet av de siste tiårene har også stadig flere tatt grep for å styrke og beholde de ulike språkene. Det gjelder både private aktører og offentlige virksomheter som skoler, sykehus og diverse medier.
Den samiske befolkningen gjennomgikk en lang og intensiv fornorskningsprosess, der målet var å gjøre samene norske. En del av dette arbeidet dreide seg om å lære samene å snakke norsk og å få dem til å legge det samiske bak seg. Dette resulterte i at mange samer følte det var skambelagt å snakke samisk, noe som igjen har ført til at norsk er et av de største språkene samene i Norge snakker i dag. Det er rett og slett stor variasjon når det kommer til mulighet og evne til å snakke samisk.
By, land, yrker og bysamer
Som vi nå har sett, har den samiske befolkningen et stort språklig mangfold, og det er uklart om det er mulig å snakke om én samisk kultur. Jo da, på den ene siden finnes det nok en samlende tanke om samisk kultur – at den er på en spesiell måte – både blant samer og ikke-samer. På den andre siden er det faktum at ulike samer lever på ulike vis. Samene har ikke bare ulike språk, men de bor på forskjellige steder og har varierende kulturtrekk. Her kan vi trekke fram det yrkesmessige mangfoldet, som også kan si noe om bosettingsmønsteret.
En økende andel samer bor i dag i byer, tettsteder eller større bygder. På disse stedene har folk, av åpenbare årsaker, andre levebrød enn det vi hører oftest om, nemlig reindrift. Det er derfor rimelig å anta at samer som bor i tett befolkede områder, også jobber innenfor flere forskjellige næringer. Samer har yrker som lærer, advokat, lege, butikkmedarbeider, IT-konsulent, snekker, sykepleier og så videre. I tillegg er flere studenter på Norges mange høyskoler og universiteter.
Som de fleste medlemmer av urfolk verden over, bor altså stadig flere samer i urbane strøk. Vi har ikke klare tall over situasjonen i Norge, men det er tydelig at byer som Alta, Oslo, Trondheim og Tromsø er byer stadig flere samer flytter til, enten for å studere eller for å bosette seg. Sånn sett er disse byene som viktige samebyer å regne. Utdanning og jobbmuligheter bidrar til urbaniseringen. I tillegg blir byene en viktig arena der en mangeartet samisk befolkning kan samles for drive med politikk, forskning og andre former for organisering.
Innland og kyst
Vi har tidligere vært inne på at reindrifta er et viktig samisk kultursymbol. Reindrifta har vært viktig i de samiske innlandsområdene, men den samiske befolkningen består også av et stort antall mennesker som bor og virker på kysten: sjøsamene.
Selv om sjøsamene i stor grad har gått fra primærnæringer til sekundær- og tertiærnæringer, har de tradisjonelt livnært seg på fiske, fangst og jordbruk. Den sjøsamiske bosetningen strekker seg langs en stor del norskekysten – fra Finnmark og til Trøndelag.
I den sjøsamiske befolkningen er norsk ofte det rådende språket. Fornorskningsprosessen fikk store konsekvenser for sjøsamene. Mange la fra seg den samiske identiteten, noe som resulterte i at det samiske språket, klesdrakter og lignende ikke ble overlevert til yngre generasjoner. Av den grunn snakker mange sjøsamer norsk og ikke samisk i dag, og de sjøsamiske samfunnene har vært preget av norske kulturuttrykk framfor samiske.
På grunn av fornorskningen, som kommuniserte at det samiske ikke var godt nok, har noen sjøsamiske områder til og med hatt et svært negativt ladet og nedlatende syn på det samiske. I løpet av de siste tiårene har det likevel skjedd en kulturell revitalisering. Stadig flere sjøsamer har funnet tilbake til den samiske identiteten og har blant annet lært seg språket. Områder som på grunn av fornorskningsprosessen har identifisert seg som norske, har nå anerkjent samisk tilstedeværelse og derfor lagt til rette for overlevelse og bruk av samiske språk og kultur. Flere områder har for eksempel tospråklige skilt (norsk og samisk), tilbyr samisk som fag på skolen og legger til rette for markeringer av samenes nasjonaldag 6. februar.
I tillegg har den kulturelle revitaliseringen ført til at samene har en stolthet over sitt eget etniske og kulturelle opphav. De er ikke lenger redde for å vise sin samiske identitet, noe som lenge preget sjøsamiske områder. Stoltheten har ført til i at mange sjøsamer ønsker å kommunisere sin etniske identitet, blant annet ved å skaffe seg kofte. Dette plagget ble tatt ut av bruk mot slutten av 1800-tallet i flere sjøsamiske områder.
Les original på NDLA →
Stereotypier om den samiske befolkningen i Norge
Etniske stereotypier
Her i Norge har det samiske urfolket historisk sett hatt mindre makt enn majoritetsbefolkningen. Selv om forholdene har bedret seg de siste tiårene, føler den samiske befolkningen fremdeles etniske stereotypier på kroppen. Samisk språk og kultur ble lenge ansett som noe negativt som hindret den samiske befolkningen i å ta del i samfunnet. Derfor satte den norske staten i gang en intensiv fornorskningsprosess. Samene måtte bli norske for å kunne delta i det norske samfunnet.
Fornorskingsprosessene førte til at mange samer fikk et anstrengt forhold til sin egen identitet. Mange sluttet for eksempel å snakke samisk, og de la den etniske identiteten sin bak seg. De så på de samiske trekkene sine som noe negativt og valgte å skjule dem for å bli mer inkludert i samfunnet.
Stereotypiene har med andre ord ikke bare påvirket hvordan den norske befolkningen har oppfattet samene, men de har også gjort noe med hvordan noen samer oppfatter seg selv.
Negative beskrivelser kan føre til at de som utsettes for dem, til slutt tror på det de andre sier. Stereotypiene kan slik bli en del av folks kulturelle selvbilde.
De etniske stereotypiene har altså for enkelte samer bidratt til et negativt selvbilde. Selv om dette nå har endret seg til det bedre, er det viktig å påpeke at det i lang tid preget enkelte samiske områder, og at stereotypiene fortsatt kan påvirke hvordan enkelte oppfatter seg selv.
Nord-Norge og Sør-Norge
Grupper som bor og lever tett på hverandre, kan lettere komme i spente situasjoner enn grupper som bor langt unna hverandre. I Nord-Norge har den samiske og norske befolkningen bodd og virket i de samme områdene. Dette har for eksempel ført til uenigheter knyttet til utnyttelsen av naturressurser når den norske og samiske befolkningen har ønsket tilgang til de samme ressursene. Slike konflikter har påvirket hvordan gruppene oppfatter hverandre, og det har blant annet resultert i negative etniske stereotypier rettet mot samene.
Sør i Norge har situasjonen vært en annen. Etter revitaliseringen av samisk kultur på 1970- og 80-tallet har mange kanskje hatt et positivt og romantisk bilde av samer som ei gruppe som lever i pakt med naturen og gamle tradisjoner.
Selv om dette på mange måter er en positivt ladet framstilling, kan man diskutere om slike stereotypier, som gir inntrykk av noe eksotisk, er en fordel for samene. Det skapes et bilde av at urfolk er grupper som ikke lever i tråd med den moderne verden og de kravene den stiller. Kan slike forestillinger også virke undertrykkende og begrense urfolks muligheter i samfunnet? Hva tror du?
Reindrift på Finnmarksvidda
Vi skal gå nærmere inn på en stereotypi som lenge har blitt koblet opp mot den samiske befolkningen, men stereotypien har nok ikke har de samme assosiasjonene i hele Norge.
En av de mest kjente stereotypiene er at alle samer driver med reindrift. Denne beskrivelsen er kanskje et av de mest kjente bildene av samer, og det blir ofte vist i media, skolebøker og reiselivsreklamer.
Idéen om samer og reindrift er en stereotypi som har mange negative aspekter knyttet til seg, for eksempel at reindriftseiere bare lever av subsidier. Underteksten er at samer snylter på staten. Det er lett å glemme at resten av landbruket i Norge også får subsidier, og i likhet med reindriftssamene lever de ikke bare av disse, men av salg av råvarer. I tillegg er det mange som har flere jobber. Ikke alle jobber med reindrift på heltid.
En annen inngrodd forestilling er at en må drive med reindrift for å være same. For enkelte samer har dette ført til at folk rundt dem ikke har anerkjent den etniske identiteten deres, noe som i seg selv er undertrykkende. Tenk om andre ikke anerkjenner den personen du oppfatter deg som?
Tallet stemmer ikke med stereotypien
Innlandskommunene Karasjok og Kautokeino bærer sterkt preg av det samiske. Når du reiser i kommunene og områdene rundt, er det uunngåelig at du møter på samisk språk, samiske navn, kofter og andre kulturuttrykk. I tillegg er reindrifta utbredt i disse områdene. Derfor tror også mange at det er der alle samene bor, og at de alle driver med reindrift. Virkeligheten er en annen.
Ifølge Statistisk sentralbyrå var det litt i overkant av 3000 personer som var tilknyttet reindrifta i 2011. Siden det bor flere titalls tusen samer i Norge, betyr altså dette at langt fra alle driver med reindrift og bor i innlandsområdet i Finnmark. Tallet stemmer rett og slett ikke med stereotypien. Hvis ikke alle driver med reindrift, må vi konkludere med at det eksisterer et betydelig mangfold innad i den samiske befolkningen, både når det gjelder yrker og bosteder.
Mangfold
I dag lever de aller fleste samer som alle andre i Norge. Noen bor på landet, enkelte ved kysten, og mange søker til byene. Det finnes samer fra helt nordøst i Finnmark til Sørlandet. De er studenter, leger, advokater, fiskere, idrettsutøvere, sjåfører og sykepleiere. Lista er like lang som det finnes yrker i Norge. Vi kan altså ikke gå ut fra at en same er en person som bor på Finnmarksvidda og driver med reindrift. Til det er mangfoldet for stort.
Selvfølgelig er det noen samer som driver med rein, og det er et av de mest synlige samiske kulturtrekkene, men det er ikke beskrivende for den samiske befolkningen som helhet. En same kan like godt være lærer som reindriftseier. Yrket gjør ikke personen til mindre same av den grunn.
Noen kriterier må være oppfylt hvis man skal drive med reindrift. For eksempel må foreldre eller besteforeldre ha levd av reindrift. Siden de fleste ikke kommer fra familier som har drevet med reindrift, betyr det at de fleste heller ikke driver med rein.
Den samiske befolkningen består altså at av et stort mangfold av mennesker – og ikke bare reindriftseiere. Vi har selvfølgelig reindriftssamer, men det finnes også bysamer, skeive samer, samer som ikke snakker samisk eller bruker kofte, samer som bor i utlandet, samer som er ingeniører og så videre. Lista er lang, og den blir bare lengre. Selv om stereotypiene gjerne vil presentere virkeligheten, så er realiteten rett og slett en annen.
Les original på NDLA →
Her i Norge har det samiske urfolket historisk sett hatt mindre makt enn majoritetsbefolkningen. Selv om forholdene har bedret seg de siste tiårene, føler den samiske befolkningen fremdeles etniske stereotypier på kroppen. Samisk språk og kultur ble lenge ansett som noe negativt som hindret den samiske befolkningen i å ta del i samfunnet. Derfor satte den norske staten i gang en intensiv fornorskningsprosess. Samene måtte bli norske for å kunne delta i det norske samfunnet.
Fornorskingsprosessene førte til at mange samer fikk et anstrengt forhold til sin egen identitet. Mange sluttet for eksempel å snakke samisk, og de la den etniske identiteten sin bak seg. De så på de samiske trekkene sine som noe negativt og valgte å skjule dem for å bli mer inkludert i samfunnet.
Stereotypiene har med andre ord ikke bare påvirket hvordan den norske befolkningen har oppfattet samene, men de har også gjort noe med hvordan noen samer oppfatter seg selv.
Negative beskrivelser kan føre til at de som utsettes for dem, til slutt tror på det de andre sier. Stereotypiene kan slik bli en del av folks kulturelle selvbilde.
De etniske stereotypiene har altså for enkelte samer bidratt til et negativt selvbilde. Selv om dette nå har endret seg til det bedre, er det viktig å påpeke at det i lang tid preget enkelte samiske områder, og at stereotypiene fortsatt kan påvirke hvordan enkelte oppfatter seg selv.
Nord-Norge og Sør-Norge
Grupper som bor og lever tett på hverandre, kan lettere komme i spente situasjoner enn grupper som bor langt unna hverandre. I Nord-Norge har den samiske og norske befolkningen bodd og virket i de samme områdene. Dette har for eksempel ført til uenigheter knyttet til utnyttelsen av naturressurser når den norske og samiske befolkningen har ønsket tilgang til de samme ressursene. Slike konflikter har påvirket hvordan gruppene oppfatter hverandre, og det har blant annet resultert i negative etniske stereotypier rettet mot samene.
Sør i Norge har situasjonen vært en annen. Etter revitaliseringen av samisk kultur på 1970- og 80-tallet har mange kanskje hatt et positivt og romantisk bilde av samer som ei gruppe som lever i pakt med naturen og gamle tradisjoner.
Selv om dette på mange måter er en positivt ladet framstilling, kan man diskutere om slike stereotypier, som gir inntrykk av noe eksotisk, er en fordel for samene. Det skapes et bilde av at urfolk er grupper som ikke lever i tråd med den moderne verden og de kravene den stiller. Kan slike forestillinger også virke undertrykkende og begrense urfolks muligheter i samfunnet? Hva tror du?
Reindrift på Finnmarksvidda
Vi skal gå nærmere inn på en stereotypi som lenge har blitt koblet opp mot den samiske befolkningen, men stereotypien har nok ikke har de samme assosiasjonene i hele Norge.
En av de mest kjente stereotypiene er at alle samer driver med reindrift. Denne beskrivelsen er kanskje et av de mest kjente bildene av samer, og det blir ofte vist i media, skolebøker og reiselivsreklamer.
Idéen om samer og reindrift er en stereotypi som har mange negative aspekter knyttet til seg, for eksempel at reindriftseiere bare lever av subsidier. Underteksten er at samer snylter på staten. Det er lett å glemme at resten av landbruket i Norge også får subsidier, og i likhet med reindriftssamene lever de ikke bare av disse, men av salg av råvarer. I tillegg er det mange som har flere jobber. Ikke alle jobber med reindrift på heltid.
En annen inngrodd forestilling er at en må drive med reindrift for å være same. For enkelte samer har dette ført til at folk rundt dem ikke har anerkjent den etniske identiteten deres, noe som i seg selv er undertrykkende. Tenk om andre ikke anerkjenner den personen du oppfatter deg som?
Tallet stemmer ikke med stereotypien
Innlandskommunene Karasjok og Kautokeino bærer sterkt preg av det samiske. Når du reiser i kommunene og områdene rundt, er det uunngåelig at du møter på samisk språk, samiske navn, kofter og andre kulturuttrykk. I tillegg er reindrifta utbredt i disse områdene. Derfor tror også mange at det er der alle samene bor, og at de alle driver med reindrift. Virkeligheten er en annen.
Ifølge Statistisk sentralbyrå var det litt i overkant av 3000 personer som var tilknyttet reindrifta i 2011. Siden det bor flere titalls tusen samer i Norge, betyr altså dette at langt fra alle driver med reindrift og bor i innlandsområdet i Finnmark. Tallet stemmer rett og slett ikke med stereotypien. Hvis ikke alle driver med reindrift, må vi konkludere med at det eksisterer et betydelig mangfold innad i den samiske befolkningen, både når det gjelder yrker og bosteder.
Mangfold
I dag lever de aller fleste samer som alle andre i Norge. Noen bor på landet, enkelte ved kysten, og mange søker til byene. Det finnes samer fra helt nordøst i Finnmark til Sørlandet. De er studenter, leger, advokater, fiskere, idrettsutøvere, sjåfører og sykepleiere. Lista er like lang som det finnes yrker i Norge. Vi kan altså ikke gå ut fra at en same er en person som bor på Finnmarksvidda og driver med reindrift. Til det er mangfoldet for stort.
Selvfølgelig er det noen samer som driver med rein, og det er et av de mest synlige samiske kulturtrekkene, men det er ikke beskrivende for den samiske befolkningen som helhet. En same kan like godt være lærer som reindriftseier. Yrket gjør ikke personen til mindre same av den grunn.
Noen kriterier må være oppfylt hvis man skal drive med reindrift. For eksempel må foreldre eller besteforeldre ha levd av reindrift. Siden de fleste ikke kommer fra familier som har drevet med reindrift, betyr det at de fleste heller ikke driver med rein.
Den samiske befolkningen består altså at av et stort mangfold av mennesker – og ikke bare reindriftseiere. Vi har selvfølgelig reindriftssamer, men det finnes også bysamer, skeive samer, samer som ikke snakker samisk eller bruker kofte, samer som bor i utlandet, samer som er ingeniører og så videre. Lista er lang, og den blir bare lengre. Selv om stereotypiene gjerne vil presentere virkeligheten, så er realiteten rett og slett en annen.
Les original på NDLA →
Urfolk
Urfolk defineres ofte som «folk som, helt eller delvis, har bevart sin tradisjonelle kultur, verdier og institusjoner, og som levde i et bestemt landområde før storsamfunnet overtok det, eller staten ble etablert» (ILO-konvensjon nr. 169).
ILO-konvensjon nr. 169
Urfolk har opp gjennom tidene fått lite anerkjennelse. Mange har fått sin selvbestemmelsesrett begrenset av staten de bor i, og flere har opplevd, eller opplever ennå, forfølgelse og overgrep. Men i 1989 fikk verdens urfolksamfunn styrket sine rettigheter, da FN-organisasjonen ILO (Den internasjonale arbeidsorganisasjonen – International Labour Organization) vedtok konvensjon nr. 169. ILO-konvensjon nr. 169 om urfolk og stammefolk i selvstendige stater er til nå det eneste forpliktende folkerettslige instrumentet om urfolks rettigheter. Det vil si at alle landene som har ratifisert (godkjent) denne konvensjonen, er forpliktet til å etterleve den. Konvensjonen tar for eksempel opp retten til tospråklig utdanning, landrettigheter og retten til å delta i beslutningsprosesser.
Etter at konvensjonen ble vedtatt, er det verden over blitt mer oppmerksomhet omkring urfolkene og deres rettigheter. Men urfolk har også samtidig opplevd at de blir oversett. Fram til 2019 hadde bare 23 land ratifisert konvensjonen. Dette er ikke et stort antall når vi vet at det lever urfolk i 90 land i verden. Norge er det eneste landet med samisk befolkning som har ratifisert konvensjonen. Russland, Sverige og Finland har avstått.
Norge og urfolksrettighetene
Den norske staten behandlet lenge samene svært dårlig og førte langt inn på 1900-tallet en uttalt «fornorskingspolitikk». I praksis gikk denne politikken ut på å ignorere og undertrykke samisk kultur, særlig gjennom å nekte samene å bruke sitt eget språk i skolen.
Norge ble seinere en aktiv pådriver for ILO-konvensjonen som skal beskytte urfolk mot overgrep fra stater. Konvensjonen sier at urfolk har rett til å bevare og videreutvikle sin egen kultur og sitt eget språk. I tillegg har den bestemmelser om rettigheter til naturressurser og eiendomsrett og råderett over de landområdene urfolkene bruker.
Den økte bevisstheten om rettighetene til Norges eneste urfolksgruppe, samene, kan knyttes til det som ofte kalles «Alta-aksjonen»-. I 1968 startet planleggingen av en vannkraftutbygging av Altaelva i Finnmark. Det førte til mye motstand, for utbyggingen ville få negative konsekvenser for samisk reindrift, fiske og jordbruk, og for plantelivet i området. I 1978 ble Folkeaksjonen mot utbygging av Alta/Kautokeino-vassdraget etablert. Aksjonen fikk stor støtte i hele landet, noe som gjorde at det for første gang ble rettet et søkelys mot hvordan storsamfunnet påvirker samenes levesett og deres områder. Alta-aksjonen utviklet seg til en åpen strid mellom på den ene siden samiske og lokale interesser, sammen med naturvernorganisasjonene, og på den andre siden regjeringen, energimyndighetene og fylkestinget i Finnmark. Til tross for at Folkeaksjonen hadde stor støtte, vedtok Stortinget utbygging, noe som førte til at aksjonistene tok i bruk sivil ulydighet, demonstrasjoner og etter hvert sultestreik. Norge fikk etter hvert kritikk internasjonalt for sin behandling av samene. Saken endte med domsavsigelse i Høyesterett i 1982, der det ble slått fast at utbyggingen var lovlig. Folkeaksjonen ble siden oppløst.
Alta-aksjonen fikk likevel et viktig etterspill. Som en direkte følge av konflikten rundt utbyggingen av Altaelva, ble Samerettsutvalget etablert i 1980. Konflikten hadde utløst et behov for å avklare statens forhold til samisk kultur og samenes rettsstilling. Utvalget avga sin første utredning i 1984. Denne utredningen la grunnlaget for en egen samelov, som kom i 1987, en grunnlovsparagraf om samisk språk, kultur og samfunn i 1988 og opprettelsen av det folkevalgte organet Sametinget i 1989.
Les original på NDLA →
ILO-konvensjon nr. 169
Urfolk har opp gjennom tidene fått lite anerkjennelse. Mange har fått sin selvbestemmelsesrett begrenset av staten de bor i, og flere har opplevd, eller opplever ennå, forfølgelse og overgrep. Men i 1989 fikk verdens urfolksamfunn styrket sine rettigheter, da FN-organisasjonen ILO (Den internasjonale arbeidsorganisasjonen – International Labour Organization) vedtok konvensjon nr. 169. ILO-konvensjon nr. 169 om urfolk og stammefolk i selvstendige stater er til nå det eneste forpliktende folkerettslige instrumentet om urfolks rettigheter. Det vil si at alle landene som har ratifisert (godkjent) denne konvensjonen, er forpliktet til å etterleve den. Konvensjonen tar for eksempel opp retten til tospråklig utdanning, landrettigheter og retten til å delta i beslutningsprosesser.
Etter at konvensjonen ble vedtatt, er det verden over blitt mer oppmerksomhet omkring urfolkene og deres rettigheter. Men urfolk har også samtidig opplevd at de blir oversett. Fram til 2019 hadde bare 23 land ratifisert konvensjonen. Dette er ikke et stort antall når vi vet at det lever urfolk i 90 land i verden. Norge er det eneste landet med samisk befolkning som har ratifisert konvensjonen. Russland, Sverige og Finland har avstått.
Norge og urfolksrettighetene
Den norske staten behandlet lenge samene svært dårlig og førte langt inn på 1900-tallet en uttalt «fornorskingspolitikk». I praksis gikk denne politikken ut på å ignorere og undertrykke samisk kultur, særlig gjennom å nekte samene å bruke sitt eget språk i skolen.
Norge ble seinere en aktiv pådriver for ILO-konvensjonen som skal beskytte urfolk mot overgrep fra stater. Konvensjonen sier at urfolk har rett til å bevare og videreutvikle sin egen kultur og sitt eget språk. I tillegg har den bestemmelser om rettigheter til naturressurser og eiendomsrett og råderett over de landområdene urfolkene bruker.
Den økte bevisstheten om rettighetene til Norges eneste urfolksgruppe, samene, kan knyttes til det som ofte kalles «Alta-aksjonen»-. I 1968 startet planleggingen av en vannkraftutbygging av Altaelva i Finnmark. Det førte til mye motstand, for utbyggingen ville få negative konsekvenser for samisk reindrift, fiske og jordbruk, og for plantelivet i området. I 1978 ble Folkeaksjonen mot utbygging av Alta/Kautokeino-vassdraget etablert. Aksjonen fikk stor støtte i hele landet, noe som gjorde at det for første gang ble rettet et søkelys mot hvordan storsamfunnet påvirker samenes levesett og deres områder. Alta-aksjonen utviklet seg til en åpen strid mellom på den ene siden samiske og lokale interesser, sammen med naturvernorganisasjonene, og på den andre siden regjeringen, energimyndighetene og fylkestinget i Finnmark. Til tross for at Folkeaksjonen hadde stor støtte, vedtok Stortinget utbygging, noe som førte til at aksjonistene tok i bruk sivil ulydighet, demonstrasjoner og etter hvert sultestreik. Norge fikk etter hvert kritikk internasjonalt for sin behandling av samene. Saken endte med domsavsigelse i Høyesterett i 1982, der det ble slått fast at utbyggingen var lovlig. Folkeaksjonen ble siden oppløst.
Alta-aksjonen fikk likevel et viktig etterspill. Som en direkte følge av konflikten rundt utbyggingen av Altaelva, ble Samerettsutvalget etablert i 1980. Konflikten hadde utløst et behov for å avklare statens forhold til samisk kultur og samenes rettsstilling. Utvalget avga sin første utredning i 1984. Denne utredningen la grunnlaget for en egen samelov, som kom i 1987, en grunnlovsparagraf om samisk språk, kultur og samfunn i 1988 og opprettelsen av det folkevalgte organet Sametinget i 1989.
Les original på NDLA →
Urfolk og kulturelt mangfold
Oppgave 1
Den samiske befolkningen består av et stort mangfold.
Undersøk om andre minoritetsgrupper eller urfolk har et like stort mangfold.
Finner du noen likheter med den samiske befolkningen?
Oppgave 2
Skriv en reflekterende tekst om hvorfor du tror flere samer flytter til urbane strøk.
Oppgave 3
Reindrifta er en kjent del av samisk kultur, men sjøsamene er av ulike grunner ikke omtalt like ofte. Gå sammen i små grupper, og lag en presentasjon med temaet er sjøsamer. Presenter for klassen.
Oppgave 4
Finn eksempler på sjøsamiske områder som har hatt en kulturell revitalisering.
Har disse områdene vært preget av konflikt på grunn av revitaliseringen? Hvordan arter konflikten seg?
Oppgave 5
Diskuter i grupper eller par:
Hvorfor er det viktig å kjenne til det kulturelle mangfoldet i møte med samer, eller hvis du er i et samisk område? Vis til eksempler.
Tror dere det er viktig å vite om mangfoldet i Norge generelt? Vis til eksempler.
Les original på NDLA →
Den samiske befolkningen består av et stort mangfold.
Undersøk om andre minoritetsgrupper eller urfolk har et like stort mangfold.
Finner du noen likheter med den samiske befolkningen?
Oppgave 2
Skriv en reflekterende tekst om hvorfor du tror flere samer flytter til urbane strøk.
Oppgave 3
Reindrifta er en kjent del av samisk kultur, men sjøsamene er av ulike grunner ikke omtalt like ofte. Gå sammen i små grupper, og lag en presentasjon med temaet er sjøsamer. Presenter for klassen.
Oppgave 4
Finn eksempler på sjøsamiske områder som har hatt en kulturell revitalisering.
Har disse områdene vært preget av konflikt på grunn av revitaliseringen? Hvordan arter konflikten seg?
Oppgave 5
Diskuter i grupper eller par:
Hvorfor er det viktig å kjenne til det kulturelle mangfoldet i møte med samer, eller hvis du er i et samisk område? Vis til eksempler.
Tror dere det er viktig å vite om mangfoldet i Norge generelt? Vis til eksempler.
Les original på NDLA →