Selv om de makedonske kongenes invasjon betød avslutningen på de fleste polisenes politiske uavhengighet, bidro de sterkt til å fortsette å spre den greske kulturen gjennom det vi kaller «hellenismen».

Greske forbilder

To århundrer senere var det Romerriket som var den suverene stormakten i middelhavsområdet. Der ble det tydelig hvor sterkt hellenismen fortsatt sto. Etter å ha tatt kontroll over et område, ville romerne vanligvis oppmuntre lokalbefolkningen til å gå over til romerske skikker, som å kle seg i toga og snakke latin. Men da de tok kontroll over Hellas, var det annerledes. I følge den romerske poeten og satirikeren Horats, som levde samtidig som keiser Augustus, var det Hellas som invaderte Romerriket med sin høye kultur. Horats skriver at “det invaderte Hellas invaderer den ville seierherren og introduserer sin kunst i det ubehøvlede Latium”.

Noen ville nok protestere mot Horaces påstand. Men det er ingen tvil om at romerne elsket gresk kunst og kultur. Gjennom århundrene både kopierte og stjal de gresk kunst i store mengder. Og mye av romersk kunst og arkitektur er videreutviklet fra det de lærte av sine greske forbilder.

Et godt eksempel på hvordan romerne både kopierte og videreutviklet greske former, ser vi på utviklingen av teatrene. Teater som kunstform ble utviklet i Athen, og var knyttet til dyrking av vinguden Dionysos. I skråningen sør for Akropolis, ble Dionysos-teateret anlagt. Det satte en standard for amfiteatre både for romerne og for oss i moderne tid.

Romerne lot seg inspirere av teaterkunsten og teatrene. Men mens greske teatre var anlagt i naturlige skråninger, la romerne sine amfiteatre der de ønsket, uavhengig av de naturlige forutsetningene. Romerne brukte de store amfiteatrene til gladiatorkamper og kamper mellom ville dyr.

Scenekunst

Grekerne utviklet teateret til en kunstform med fast oppbygning. I Poetikken beskrev Aristoteles hva som var godt teater. Det meste av dette verket er gått tapt. Det som er igjen, beskriver i hovedsak tragediens form og oppbygning. I følge Aristoteles finnes det tre grunnleggende dramatiske sjangre: tragisk, komisk og episk dikting. Dessverre er også de aller fleste greske teaterstykkene gått tapt. Men flere av dem som fortsatt finnes, blir spilt også i dag.

Romerne beundret og spilte gresk teater, men de hadde også sine egne teatertradisjoner. Da romerne spilte greske eller gresk-inspirerte stykker, ble de gjerne kalt fabula palliata, palliata-teater, oppkalt etter den greske klesdrakten palliata. Romerske stykker var gjerne komedier, og ble kalt togateater, etter den romerske togaen. Mens romerske byer hadde både teater for dramaoppsetninger og konsertsaler for musikk, var det de enorme amfiteatrene som virkelig trakk folk. Der var det gladiatorkampene som var hovedunderholdningen.

Et sammendrag av komedien Lysistrata på norsk, med tilhørende arbeidshefte finnes på denne lenka: Teatertekst i klasserommet. Arbeidshefte.
Les original på NDLA →

Fra republikk til keiserdømme

Cæsars karriere viser at politikk og krig var nært beslektet. I år 60 f.Kr. ble han valgt som den ene av to konsuler. Konsulene var valgt for et år, og skulle bestemme mye i fellesskap. Men sammen med sine venner Pompeius og Crassus (samarbeidet mellom de tre omtales som «det første triumvirat») skremte Cæsar den andre konsulen, så han gjemte seg i sitt hjem hele året.

Etter å ha vært konsul, ble Cæsar guvernør i provinser langs Romerrikets nordgrense, og derfra startet han en åtte år lang erobringskrig hvor han vant kontroll over det som ble kalt Gallia. Hans hjemkomst som seirende hærfører, ble forsøkt stoppet av hans tidligere allierte Pompeius, som nå ledet Senatet. Cæsars kamp mot, og seier over Pompeius og hans allierte, er dramatisk historie som er vel verdt å sette seg inn i.

I år 46 f.Kr. ble Cæsar innsatt som konsul (igjen) for ett år, og som diktator for ti. Men han ble drept i senatet år 44 f.Kr., av tolv senatorer som hevdet at de forsvarte republikken. I maktkampen som fulgte kom Cæsars adoptivsønn Oktavian, seirende ut. Han tok navnet Cæsar Augustus, og ble Romerrikets første keiser (ordet “Keiser” er avledet av “Cæsar”). Etter fem hundre år med det romerne selv kalte demokrati, men det i realiteten var et fåmannsvelde eller oligarki, satt det altså igjen en enkelt person på toppen av det politiske systemet.

Folketribun

Keiser Augustus forsto at det ikke var klokt å utrope seg til enehersker. Derfor lot han de gamle institusjonene bestå. Han gjorde seg til folketribun, den som representerte folket, og princeps senatus, den som hadde rett til å tale først i senatet. Likevel visste både han og alle andre at makten lå hos ham. Etter ett århundre med borgerkrig og maktkamp i Romerriket, ble Augustus keisertid preget av ro og vekst. Han erklærte den store romerfreden, pax romana, i hele riket. Velstanden ble spesielt synlig i selve Roma. Augustus skal selv ha sagt at “jeg kom til en by av murstein, og forlater en by av marmor”. Romerfreden besto i 200 år, og riket ble styrt av keisere til det falt, mer enn 400 år etter keiser Augustus.

Før Kristus - etter Kristus

Augustus keisertid strakk seg fra 27 f.Kr. til 14 e.Kr. Det var med andre ord i hans tid at et barn skal ha blitt født i Betlehem, hvis liv og budskap har hatt enorm betydning for millioner av mennesker og for historiens gang helt fram til i dag. Jesus en av 25 profeter som nevnes i Koranen, og ifølge de kristne evangelier er han Guds sønn, frelseren. Dette er religiøse påstander, ikke vitenskapelige, men historikere anser det som sannsynlig at personen Jesus har eksistert.

Kristendommen som religion spredte seg i Romerriket gjennom de første tre århundrene e.Kr. Kristendommen var radikal i sitt budskap om at alle mennesker var like mye verdt, og at den ikke godtok andre guder enn den ene. Dette må ha vært et skremmende budskap for folk i maktposisjoner. I perioder ble kristendommen forbudt og de kristne forfulgt, særlig under keiser Nero og keiser Diokletian. Ved begynnelsen av 300-tallet e.Kr., kom imidlertid den første kristne keiseren til makten. Keiser Konstantin mente han hadde fått hjelp av Jesus til å vinne et avgjørende slag, og bekjente seg til den kristne gud.
Les original på NDLA →

Sparta og Athen

Først i 490 og deretter i 480 f.Kr., ble de greske polisene angrepet av perserne fra øst. De to sterkeste polisene, Sparta og Athen, sto sammen og slo perserne tilbake.

I 478 f.Kr. trakk Sparta seg fra krigen og reiste hjem. Da kalte Athen inn til et stort møte, hvor det møtte opp representanter fra omtrent 100 poliser. De gikk sammen i en allianse vi i dag kaller “Det athenske sjøforbundet”. Sjøforbundet ble et viktig verktøy for Athen for først å drive perserne ut av området og senere å utvide sin egen makt.

Athens økende makt gjorde spartanerne usikre, og det utviklet seg en spenning mellom de to stormaktene. Sparta ledet også en allianse, det peloponnesiske forbund, som gikk til krig mot Athen og deres allierte i 431 f.Kr. Etter nesten tretti år med krig, vant Sparta i 404 f.Kr., men freden varte bare noen få år før Athen slo seg sammen med noen av Spartas tidligere allierte og gikk til krig på nytt. På den måten svekket de største greske polisene hverandre kraftig og gjorde det enkelt for makedonerne å ta kontroll mot slutten av 300-tallet f.Kr.

Fra bystat til imperium

Borgerrett er en nøkkel når vi skal forstå hvordan polisen Roma utviklet seg fra bystat til imperium. I de greske polisene måtte man blant annet eie jord for å være en borger.

I Romerriket gikk de bort fra dette kravet da de begynte å ekspandere. Romerne delte ut borgerstatus som en måte å bygge allianser på. Soldater uten jord opparbeidet seg også borgerrett. Dermed fikk man etter hvert mange eiendomsløse borgere. Fra 200-tallet f. Kr. fikk alle frie menn borgerrett.

I polisene var det borgerne som bestemte gjennom folkeforsamling, og i tidligere samfunn var det en leder som var «en av folket». Slike riker ble derfor styrt mye gjennom personlige relasjoner. En stat derimot, styres gjennom upersonlige, byråkratiske former.

Et imperium dannes gjennom erobring av landområder bestående av flere folkeslag.

Hellenistisk kultur

De greske polisene delte et rikt kulturelt fellesskap. De snakket samme språk, dyrket mange av de samme gudene og fortalte de samme mytene. Mange av polisene var kolonier av andre poliser og følte et slektskap gjennom dette. Dette gjorde at de ofte sto sammen når fremmede makter truet, selv om mange poliser ellers kjempet kriger seg imellom. Den felles opprinnelsen gjorde også at de samlet seg til ulike former for festivaler og feiringer, som f.eks. de berømte olympiske leker.

Den greske kulturen, ofte kalt hellenisme, ble sett opp til av nabokulturer. Det er noe av forklaringen på hvorfor mange sider ved den greske kulturen kunne spre seg og blomstre også etter at Athens storhetstid var forbi. Spredningen skjedde både på fredelig vis gjennom handel, og gjennom krig. På 330- og 320-tallet erobret den makedonske kongen Aleksander den store, som selv var halvt gresk, store områder i Nord-Afrika og østover helt til India. Hans erobringstokt var med på å spre hellenismen til nye områder.

Romerriket lot seg også inspirere av gresk kultur og gjorde store deler av den til sin. Dermed kan vi kanskje si at et gresk imperium spredte seg likevel.
Les original på NDLA →

Antikkens særpreg, begynnelse og slutt

Antikken var en epoke i europeisk historie som strakte seg fra ca. 700 f.Kr. til ca. 500 e.Kr. I denne perioden var store deler av Europa preget av gresk og romersk kultur. Gresk filosofi, kunst, religion, politikk og vitenskap preget i stor grad Romerriket, som etter hvert skulle omfatte mesteparten av Europa, Midtøsten og Nord-Afrika.

Epokens begynnelse (700 f.Kr.) er satt etter de eldste levningene etter greske bystater (polis), mens slutten på epoken (500 e.Kr.) markeres av Romerrikets oppløsning og at kristendommen begynner å dominere europeisk kultur.

Verdenshistorie, middelhavshistorie eller europahistorie?

I historiefaget skiller vi ofte mellom norgeshistorie og verdenshistorie. Mye av verdenshistorien som det undervises om i norsk skole, er sentrert rundt Europa. Dette gjelder spesielt de to epokene antikken og middelalderen. I antikken er Hellas og Romerriket i fokus. Hellas og Romerriket var i stor grad knyttet sammen av Middelhavet, selv om Romerriket også strakte seg nordover til dagens England. Antikken er derfor kanskje mer middelhavshistorie enn verdenshistorie.

Andre steder i verden dominerte helt andre kulturer under helt andre imperier, lokale konger eller høvdinger. I middelalderen ble dagens Europa knyttet sammen gjennom blant annet kristendommen. Middelalderen handler først og fremst om Europa. Først da europeerne begynte å bevege seg til andre kontinenter og legge under seg kolonier i Afrika, Asia, Oseania og Amerika etter middelalderen, begynner disse delene av verden å bli en del av verdenshistorien som man lærer om på skolen. Slik eurosentrisme har i nyere tid blitt kritisert av mange historikere.

Tenk etter

Er historieundervisningen for mye fokusert på Europa?

Hvilket område i verden ville du gjerne lært mer om i historiefaget?

Er det riktig med et europeisk fokus, siden vi tross alt bor i Europa?
Les original på NDLA →

Idealtype

I moderne tid er det sosiologen Max Weber som først brukte “idealtypen” som samfunns-vitenskapelig modell, men begrepet har mye til felles med den berømte greske filosofen Platon. Hans idélære handler nettopp om å forstå den “sanneste” utgaven av alt, og dette belyser han i «Hulelignelsen».

Forskjellen er at mens Weber og vi bruker dette som et analytisk grep, ser Platon ut til å ha ment at ideene faktisk finnes, og faktisk er “sannere” enn skyggene av dem, som vi lever blant.

Idealpolis

En «idealpolis» er ikke en beskrivelse av en polis som faktisk fantes, men en tenkt polis som har alle de typiske trekkene. Etter å ha beskrevet en idealtype, kan man studere hver enkelt polis, og se hvilke trekk den har som likner eller skiller seg fra idealtypen. Og man kan gjøre andre spennende ting, som f.eks. å analysere stater i dag, for å finne ut om de likner på antikkens bystater.

Den norske historikeren Johan Henrik Schreiner har beskrevet idealpolis på denne måten:

Polis var liten og oversiktlig

Omtrent som i en norsk småby eller bygd, kjenner de fleste i polisen hverandre. Og de du ikke kjenner, kjenner du noen som kjenner. I det varme middelhavsklimaet var folk mye utendørs, så de traff andre mennesker det meste av dagen. Polis var også liten i utstrekning. Selv om jordene og hagene strakte seg et stykke utenfor utenfor bymuren, kunne man stort sett vandre gjennom hele området på en dag.

Polis var borgerne

I det gamle Hellas ville man ikke si at “Athen og Sparta er i krig”. Man ville si at “athenerne og spartanerne er i krig.” Fellesskapet av dem som hadde borgerrett, som var med på å ta avgjørelser og forsvarte polisen i krig, var selve definisjonen av polis. Det bodde mange flere mennesker i en polis i tillegg til de med borgerrett; kvinner, barn, utlendinger og slaver. Slavene var det stikk motsatte av borgerne. Mens borgerne var friere enn kanskje noen hadde vært noen gang, var slavenes ufrihet like total.

Borgeren var kriger og bonde

Årsaken til at borgerne var så viktige, var at det var de som forsvarte polis-fellesskapet i krig. For å kunne være med på dette, måtte de selv betale for våpen og rustning. Det var så dyrt at bare de som eide sin egen jord hadde råd til det. Derfor var borgeren både kriger og bonde. På 600-tallet hadde det blitt utviklet en krigstaktikk, hvor soldatene kjempet sammen i formasjon. Formasjonen ble kalt "falanks", og soldatene ble kalt "hoplitter". Styrken i falanksen lå i at alle holdt formasjonen, og denne avhengigheten ble dermed også viktig for fellesskapet i fred.

Polis hadde politiske institusjoner

I polisene var det vanlig at borgerne møtte i en folkeforsamling, hvor de fattet vedtak gjennom avstemning. Det varierte hvor mye makt folkeforsamlingene hadde, men i idealpolis har de stor makt. I motsetning til i moderne demokratier, valgte de ikke representanter som bestemte for dem. Borgerne møtte selv opp i folkeforsamlingen, og var med på å diskutere og bestemme over polis.

Polis var ikke-religiøs

Det kan kanskje virke rart, for grekere hadde mange templer og mange guder. Og de ba stadig til gudene om støtte og styrke. Men denne gudedyrkelsen berørte ikke selve staten i særlig grad. Tidligere statsdannelser hadde vært grunnlagt på religion, og politiske ledere hadde hatt sin autoritet fra gudene. I de greske poliser var det borgerne som bestemte. Polis ble styrt av lover laget av borgerne, og polis dyrket sine guder uten å la dem peke ut politiske ledere.

Schreiners idealtype er litt forenklet her. Hans egen beskrivelse finner du på s. 17-22 i hans bok Antikkens historie (J.H. Schreiner, Oslo 1989).
Les original på NDLA →

Forløpere til den greske antikken

Palasskulturene

De første sivilisasjonene vi kjenner i Europa, er palasskulturene på Kreta fra ca. 2000 f.Kr., og litt senere i Mykene. Disse var forløpere til kulturen som utviklet seg i de greske bystatene i antikken.

Senere fortalte grekerne mange gamle fortellinger fra Kreta, men det er vanskelig å vite hva som er historisk korrekt i disse fortellingene. Derfor blir mye av det vi kan lese om Kreta i denne perioden regnet til mytologien.

Mørk tidsalder

Omtrent 800 år etter at palasskulturen oppsto på Kreta, forsvant den igjen. Vi vet ikke hvorfor. Perioden 1.200–800 f.Kr. er en “mørk tidsalder”, i den forstand at vi vet lite om hva som skjedde da. Det vi vet er at mange mennesker var på vandring i Europa. I denne perioden ble mange av de greske øyene befolket.

Polis

Bystaten, eller Polis, er et viktig trekk når de greske samfunnene igjen blir synlige i historien. Folk som bodde i nærheten av hverandre, hadde behov for å forsvare seg mot ytre fiender. Det gjorde de ved å bosette seg samlet og i nærheten av et fjell eller en ås. Den kunne de flykte opp på hvis de ble angrepet, og derfra kunne de forsvare seg mot angriperne. Grensene for den antikke polis gikk ofte rundt en festning kalt akropolis, og polis hadde et agora, vanligvis et eller flere templer og et gymnasium.

En av de tidligste polisene vi finner spor av, var Smyrna på kysten av dagens Tyrkia. Der bygde de en bymur ca. år 850 f.Kr. – et klart tegn på at befolkningen der oppfattet seg som et fellesskap som forsvarte seg sammen.

Aristokratene

Før poliser ble vanlig, hadde det vært de rikeste familiene, aristokratene, som bestemte. Det oppsto ofte maktkamp blant ulike familier. Noen ganger fikk en aristokrat makt ved å få støtte i befolkningen. For å få støtte måtte han love befolkningen goder, som et nytt tempel, jordreform eller nye vannsystemer. Han ble kalt en “tyrann”. Tyrannene var ikke alltid rettferdige, men tyrannene var viktige fordi de var med på å ødelegge aristokratenes maktmonopol. Dermed kunne polisene utvikle seg mot mer folkestyring. Avledede norske ord av «polis» er politikk og politi.

De tidlige greske polisene var med andre ord samfunn hvor den politiske makten skiftet, og hvor befolkningen spilte en rolle i maktskiftene. Dermed fantes det grunnlag for de demokratiske styreformene som vokste fram i mange av bystatene.

Du er en barbar!

Visste du at grekerne delte menneskene inn i grekere og barbarer? Har begrepet barbar samme betydning i dag?
Les original på NDLA →

Økonomiske problemer

De som presset på, var germanske stammer som truet Romerrikets grenser. Men det dreide seg ikke alltid om invasjon fra en fremmed hær. Mange germanere hadde jobbet som leiesoldater i den romerske hæren. Da økonomien var for dårlig til å betale soldatene, sluttet de gjerne opp om sin general og hyllet ham som sin keiser. Dermed ble 300-tallet i Romerriket preget av en rekke kortvarige perioder med ulike "soldatkeisere" og kriger mellom keiserkandidater.

Men bak denne situasjonen lå det altså økonomiske problemer. En viktig årsak til disse problemene var at Romerrikets ekspansjon hadde stoppet. Romerriket hadde alltid finansiert sine soldater med ressurser fra de erobrede områdene. Disse ressursene hadde også dannet grunnlaget for mye av handelsnæringen i de store byene.

Konsekvenser av de urolige tidene

Da erobringene stoppet, måtte de militære utgiftene finansieres på andre måter. De romerske myndighetene forsøkte å skattlegge borgerne hardere. Men det viste seg ikke å være mye å hente der heller. På landsbygda hadde de urolige tidene med krig og plyndring svekket jordbruksproduksjonen. Og skattlegging av byborgerne førte til at stadig flere av dem forlot byene, som uansett mistet mye av sin funksjon ettersom handelen stoppet opp.

Rike borgere som forlot byen, etablerte gjerne store gods på landsbygda. De holdt seg ofte med en egen privat vaktstyrke, siden den romerske hæren ikke lenger opprettholdt lov og orden. På denne måten la de noe av grunnlaget for det som senere skulle utvikle seg til konger og kronvasaller i middelalderens føydalsystem.

Et splittet rike

I år 330 e.Kr. etablerte keiser Konstantin en ny hovedstad, Konstantinopel, og tretti år senere ble Romerriket splittet i to. Roma ble hovedstad for Vest-Romerriket, mens Konstantinopel ble hovedstad for Øst-Romerriket. I 476 e.Kr., omtrent tusen år etter at den romerske republikken ble grunnlagt, gikk den siste vestromerske keiseren av. Øst-Romerriket fortsatte å eksistere i tusen år til.

Senantikken

Perioden fra ca. 200–500 e.Kr. kalles senantikken. I historiebøkene er det vanlig å trekke fram "Romerrikets fall" som det viktigste, ofte det eneste, kjennetegnet ved denne perioden. Dette begrepet ble funnet opp av den britiske historikeren Edward Gibbon på slutten av 1700-tallet, og har formet menneskers historieforståelse i 200 år.

I dag er ikke alle enige i denne beskrivelsen. Etter andre verdenskrig har det vokst fram en fagtradisjon som ser på senantikken som en interessant vekstperiode. Riktignok forvitret keiserrikets kultur og samfunnsstrukturer, med de ble erstattet av en ny kultur og nye strukturer. Og det nye som kom, skulle utvikle seg og prege Europas historie i de neste 1000 åra.

Sånn kan man ofte se på perioder med brudd i historien; man kan rette søkelyset mot "fallet", altså det gamle som blir ødelagt og forsvinner, eller man kan fokusere på det nye som vokser fram. Hvilket fokus man velger, blir ofte styrende for om man tenker på en periode som negativ eller positiv.
Les original på NDLA →

Administrativ inndeling

På 1500-tallet var Norge del inn fire hovedlen, som var store regioner. De ble også kalt slottslen, fordi de som oftest fikk navn etter slottene eller festningene som var midtpunktet i disse regionene:

Baahuslen (Båhuslen i dagens Sverige og ytre Oslofjord)

Akershus len (Østlandet og en del av Agder)

Bergenshus len (resten av Agder og Vestlandet)

Trondhjems len (Trøndelag og Jemtland og Herjedalen i dagens Sverige).

Nord-Norge ble etter hvert regnet som en del av Bergenhus len, på grunn de tette økonomiske båndene mellom de to landsdelene. Hvert av slottslenene besto så av mindre enheter, som ble kalt «smålen».

Gjennom en avtale mellom kongen og riksrådet hadde adelen sikret seg retten til styre disse lenene. Det var i all hovedsak dansk adel som fikk styre lenene, og disse var også medlem av riksrådet. Den lavere adelen kunne få tildelt mindre gods- eller smålen. Den vanlige bonden forholdt seg til lenet han eller hun bodde i.

Lensherren

Lensherren skulle være kontakten mellom kongen og folket. Hans oppgave var å føre tilsyn med kirken og rettsvesenet. Han hadde også ansvaret for innkrevingen av skatter. Som mellommann bestemte lensherren hvilke saker som kom videre til kongen, og hvilke saker som ble behandlet lokalt. Lensherren var dermed en av de mektigste i statsadministrasjonen.

Fogden, byene og byfogden

Lensherren kunne selv bestemme hvordan han skulle administrere lenet sitt. I praksis ble lenet delt inn i mindre «fogderier». Lederen for et fogderi ble kalt «fogd». Fogden sto for forvaltningen av kronens eiendommer og innkrevingen av skatter og avgifter. Fogden hadde også oppgaver innenfor rettsvesenet. Han var påtalemakt og også den som gjennomførte straffen. Fogdene tilhørte administrasjonen på landet. For folk flest i Norge var det fogden de møtte, og han ble dermed for de fleste statens ansikt utad.

I byene var det borgerne som sto for styringen. Byene hadde siden middelalderen hatt et visst selvstyre. De ble styrt av et byråd, som besto av byens borgere. Byrådet ble ledet av en borgermester. En «byfogd» hadde mye av de samme oppgavene som fogden på landet.

Fogden

Fogden (eller futen) har i norsk folketradisjon et dårlig rykte. Det går mange historier om futer som var brutale skatteinnkrevere, og som håndhevet kongens lover strengt. Virkelighetens fogder var ikke alltid slik. Det finnes likevel nok av klagebrev fra folket til kongen over fogder og andre embetsmenn som misbrukte stillingene sine til egen vinning.

Endring av statsadministrasjonen over tid

Gjennom 1500- og 1600-tallet ble arbeidet med statsstyringen mer omfattende. Det gjaldt særlig innkrevingen av skatter og avgifter. Dels ble det innført flere nye ekstraskatter som måtte samles inn, og som det måtte holdes oversikt over. Samtidig ble det enda mer å gjøre, for etter reformasjonen måtte kongens folk også samle inn den årlige leien (landskylden) fra gods som tidligere hadde ligget under kirken, men som nå var overtatt av kongen.

Fra 1620- og 30-årene blandet kongen seg mer inn i driften av lenene. Blant tiltakene han gjennomførte, var å frata lensherrene muligheten til å oppnevne fogder. I stedet ble fogdene direkte utnevnt av kongen. Slik ble fogdene omgjort til kongens embetsmenn, med lojalitet direkte til ham og ikke til den lokale lensherren. Dette var viktig, for det var fogdene som sto for innkrevingen av skatter og landskyld, altså det som utgjorde kronens inntekter.

Rettsvesenet

De rettsinstansene vi har i dag, har dels rot i utviklingen på 1500- og særlig 1600-tallet. Den øverste instansen var «herredagene», som besto av utsendinger fra det danske riksrådet. Under herredagene var det to overlagting, et i Bergen, med ansvar for Vestlandet, Trøndelag og Nord-Norge, og et i Oslo, med ansvar for Østlandet. Agder var delt mellom de to. Til herredagene møtte lagmennene fra de respektive landsdelene.

Under herredagene igjen lå lagmannsretten, eller lagtingene, som det var 12 av, hvert ledet av en lagmann. De fleste lagtingene holdt til i byene. Folk kunne ta opp alle slags saker på lagtinget.

Bygdeting ble holdt rundt om i bygdene. De var ledet av folk som lagmennene hadde autorisert. På bygdetingene ble ofte saker knyttet til arverett og eiendomsoverdragelse tatt opp. Stillingen som sorenskriver ble opprettet for å hjelpe bygdetinget med å skrive dommer. Etter hvert ble sorenskriveren den egentlig dommeren. I tillegg til fogden ble dermed sorenskriveren etter hvert den andre av statens representanter på lokalt nivå.

Tidlig på 1500-tallet var det ingen appellordning mellom de ulike rettsinstansene. Men mellom 1550 og begynnelsen av 1600-tallet ble det derimot mer orden på rettssystemet. Bygdetinget og byrådet ble første rettsinstans. Man kunne appellere saker videre til lagmannen. I praksis førte det til at befolkningen fikk bedre rettssikkerhet.

Kirken

Reformasjonen ble innført i Danmark-Norge i 1536. Da ble kirken gjort til en del av staten. Kongen overtok alt av kirkens eiendommer, både jordeiendom, bygninger, løsøre og penger. Kirkene skulle likevel fremdeles drives, så dette innebar i praksis ikke så stor fortjeneste for kongen.

Kongen økte likevel inntektene sine fordi han også tok over innsamlingen av tienden, det vil si den tidelen av bøndenes avlinger som før hadde gått til kirken. Tienden ble nå delt likt mellom kongen, den lokale presten og den lokale kirkebygningen. I praksis ga dette kongen 3–4 prosent av all produksjon i landbruket, og i næringer som fiske og trelasthandel. Inntektene gikk til statskassen, som kongen disponerte. For folk flest innebar det i første omgang ingen store endringer.

Reformasjonen

Med reformasjonen gikk Danmark-Norge over fra katolisismen til protestantismen. I Norge skjedde overgangen gradvis. I første omgang var det bare kirkens øverste ledere som ble byttet ut. Nedover i systemet ble prestene jevnt over byttet ut ved naturlig avgang. Det vil si at når den gamle presten døde, ble det satt inn en ny, lutheransk prest.
Les original på NDLA →

Jordbruk

Omtrent 90 % av befolkningen var tilknyttet jordbruket gjennom hele perioden. Det var liten utvikling i måten jordbruket ble drevet på, men det skjedde en del endringer i hvem som eide jord. Ved reformasjonen overtok kongen all kirkens jord. Utover på 16- og 1700-tallet solgte kongen unna mye av jorda for å dekke statsgjeld. Dette førte til at stadig flere bønder ble selveiere og færre var leilendinger. Med befolkningsvekst på 1700-tallet ble det lite jord igjen. Husmannsvesenet vokste frem som en løsning for de mest fattige. En familie kunne disponere et lite jordstykke, gjerne i utkanten av et gårdsbruk. Leie ble betalt i form av pliktarbeid hos bonden.

Fiske

Fiske var en viktig næring langs kysten, spesielt i Nord-Norge. De fleste var fiskerbønder, det vil si at de levde av en kombinasjon av fiske og jordbruk. Mens mennene var ute og fisket, tok gjerne kvinnene seg av gårdsdriften. Fisken ble solgt til kjøpmenn på Vestlandet og videre til Europa som tørrfisk. På 1700-tallet begynte man å produsere klippfisk på Nordmøre. Dette var en ny måte å konservere fisken på som var bedre betalt enn tørrfisk. Fiskeri var et farlig yrke, og mange døde på havet. Ikke sjelden ble fiskerne lurt av kjøpmennene, og mange ble bundet til enkelte kjøpmenn på grunn av gjeld.

Bergverk

I tillegg til disse tradisjonelle næringene dukket det opp nye næringer i perioden. Kong Christian 4. ble kalt ”kongen som oppdaget Norge” fordi han så det økonomiske potensialet som lå i landet. På hans initiativ ble det startet utstrakt gruvedrift i Norge på begynnelsen av 1600-tallet. I de norske bergverkene ble det hovedsakelig utvunnet jern, kobber og sølv.

Skogbruk og trelasthandel

Skogbruket opplevde stor utvikling. Dette gjorde seg spesielt gjeldende fra 1500-tallet da man tok i bruk en ny sag, oppgangssaga, drevet av vannkraft. Norge hadde gode forutsetninger for å drive sagbruk og handel med trelast. Tømmeret ble hogd på vinteren, dratt ut på isen og fløtet nedover vassdragene når isen gikk. Vannkraft til sagene var det nok av. Den norske skipsfarten vokste seg stor, mye på grunn av trelasthandelen. Utover på 1600-tallet ble det innført egne privilegier på sagbruksdrift, handel og transport av trelast. Utbyttet av trelasthandelen ble dermed samlet i en liten overklasse. Trelasthandelen førte også til byvekst, spesielt i havnebyene.

Håndverk og tidlig industri

I byene var ulike typer håndverk et vanlig levebrød. Her var det for eksempel ulike smeder, snekkere, skomakere og skinnarbeidere. Hvem som helst kunne ikke bli håndverker. Dette var et arbeid som var forbeholdt menn, og man måtte gå i lære hos en mester for å kunne bli en svenn, slik det fortsatt er i en del håndversyrker i dag. Håndverkerne var organisert i laug som passet på at de hadde monopol på sitt håndverk. Noe av produksjonen kunne minne om tidlig industri, men industri i større skala med fabrikker og maskiner kom først på 1800-tallet i Norge.
Les original på NDLA →

Begrepet "dansketiden"

"Dansketiden" har negativ klang i norsk historie, og viser til en periode fra 1380 til 1814 der landet var i union med eller var underordnet Danmark. Norge hadde felles konge med Danmark helt fra 1380, og i 1536 ble Norge formelt direkte underlagt dansk styre, og det norske riksrådet ble oppløst. Slutten på dansketiden er mer allment kjent. 17. mai 1814 var ikke Norge lenger underlagt dansk styre, men vi fikk en egen konge og en egen grunnlov. Det tok imidlertid ikke lang tid før vi kom i en ny union med Sverige. I denne unionen var Norge mye mer selvstendig enn vi hadde vært under dansketiden, og derfor snakker vi som regel ikke om "svensketiden", selv om denne unionen varte i nesten hundre år, til 1905.

Ut av middelalderen

På 1000-tallet gikk Norge ut av vikingtida og den norrøne religionen og inn i middelalderen med innføringen av katolsk kristendom. Gjennom hele middelalderen preget katolsk kristen tro folks liv og kultur fra vugge til grav. Den katolske kirke, med paven i Roma på toppen, hadde stor makt i hele Europa. Med reformasjonen i 1536–37 fikk Norge en ny form for kristendom: den lutherske. Dette markerer slutten på middelalderen i Norge og skjer samtidig som vi blir underlagt Danmark og mister selvstendighet.

Fra adelsvelde til enevelde

En av de viktigste hendelsene i dansketiden var et statskupp i 1660. Før 1660 hadde Danmark-Norge vært styrt av kongen og adelen i samarbeid. Adelen var en overklasse som hadde arvet sin posisjon. De hadde krav på alle viktige stillinger i samfunnet og hadde fritak fra skatter. Kongen styrte i samråd med et råd av adelsmenn kalt riksrådet. Etter kuppet i 1660 ble kongen eneveldig. Det vil si at han kunne styre helt på egen hånd uten adelens samtykke. Tiden under direkte dansk styre kan altså deles i to perioder: Et adelsvelde fra 1536 til 1660 og et enevelde fra 1660 til 1814.

Danmark-Norge

Riket som lå under den danske kongen, ble under dansketiden kalt for Den danske krone, Tvillingrikene eller bare Danmark. Det er først i nyere tid at man har begynt å kalle det for Danmark-Norge. Begrepet "dansketiden" oppsto også etter at perioden var over.
Les original på NDLA →

Det er vanlig å regne europeisk middelalder fra cirka 500 til 1500. I denne perioden er det katolsk kristendom som preger store deler av Vest-Europa. Europeisk middelalder blir ofte delt i tre: Tidlig middelalder (500–1000) var preget av folkevandring og ustabilitet. Høymiddelalderen (1000–1300) var preget av befolkningsvekst, byvekst, økt handel og maktkamp mellom kongemakt og kirkemakt. Senmiddelalderen (1300–1500) var preget av en voldsom befolkningsnedgang etter svartedauden.

Begynnelsen: kristningen og Romerrikets fall

Kristendommen ble i løpet av 300-tallet e.Kr. statsreligion i Romerriket. Dette kom til å endre europeisk kultur totalt med nye religiøse forestillinger, ny kunst, nye verdier og en sentralisert kirkemakt med lite åpenhet for religiøst mangfold. Rundt år 500 har kristendommen i stor grad fortrengt de førkristne religionene, slik at det var lite igjen av den gresk-romerske kulturen som preget antikken.

Romerriket ble i perioder helt eller delvis splittet i en østlig og en vestlig del, og fra 395 ble splittelsen permanent. I løpet av de neste 200 årene gikk den vestlige delen av riket gradvis i oppløsning. Europa gikk inn i en folkevandringstid med mye uro, og riket ble angrepet fra mange hold. I 410 ble Roma erobret av vestgotere. Indre forhold som sosial uro, klimaendringer, dårlige avlinger, sult og pest har nok også hatt en betydning for rikets fall. I øst besto riket i flere hundre år under navnet Bysants.

Rundt 500 e.Kr. finner vi lite igjen av de kjennetegnene som preget antikken. Romerriket hadde gått i oppløsning, og kristendommen dominerte europeisk kultur. Derfor er det naturlig å sette et skille i europeisk historie rundt denne tiden og si at antikken tar slutt og middelalderen begynner.

Den katolske kirke

Den katolske kirke med paven i Roma på toppen var den institusjonen som i størst grad preget middelalderens Europa. Samtidig som kirken representerte noe nytt, kan den også ses som en arv fra Romerriket. Kirken oppsto allerede på 300-tallet, og paven fungerte som en samlende faktor i Vest-Europa i hele middelalderen, slik den romerske keiseren hadde gjort i antikken. En viktig forskjell var at i middelalderen var ikke Europa et stort imperium, men et mylder av større og mindre kongedømmer. Maktkamp mellom disse kongene og kirken ble et tilbakevendende tema.

Føydalsamfunnet

Fra 700-tallet utviklet det seg en samfunnsordning i Frankrike som etter hvert spredte seg til mesteparten av Europa, som senere ble kalt føydalsamfunnet. I en urolig folkevandringstid med ustabile og dårlig organiserte kongeriker var det fornuftig for fattige bønder å søke beskyttelse hos lokale stormenn som hadde råd til hester og våpen. Til gjengjeld ga bøndene fra seg eiendomsretten til jorda, og de måtte utføre pliktarbeid hos den nye jordeieren og betale skatt til ham (stort sett i form av jordbruksprodukter). Denne jordeiende delen av befolkningen ble til en egen samfunnsgruppe, adelen, som ble en mektig krigerklasse som dominerte Europa både politisk, økonomisk og militært. Denne samfunnsordningen var spesielt dominerende i høymiddelalderen (1000–1300).

Svartedauden

Den store "manndauden", eller svartedauden, herjet i Europa fra 1340-årene og utover. Da starter det vi regner som senmiddelalderen. Rundt 60 prosent av befolkningen døde i byllepestepidemien. Det gjorde at lokalsamfunn og maktforhold endret seg. I denne perioden styrket kongemakten sin posisjon, med støtte fra et voksende borgerskap. Begrepet borgerskap brukes om den velstående, eiendomsbesittende overklassen som ikke tilhørte adelen.

Slutten på middelalderen

Fra 1500-tallet mistet Den katolske kirken sitt monopol på religion i Vest-Europa gjennom reformasjonen. Da Columbus kom til Amerika i 1492, markerte det starten på en langvarig periode med europeisk ekspansjon i form av handel og kolonisering i store deler av verden. I tillegg hadde føydalsamfunnet i stor grad mistet sin betydning, og nye samfunnsstrukturer vokste fram der gjerne kongene fikk mer makt og adelen fikk mindre.

I løpet av 1400-tallet spredte det seg en ny kulturell bølge over Europa, som rundt år 1500 preget mye av Europas kunstneriske og akademiske elite. Dette var renessansen. "Renessanse" betyr gjenfødelse, og det er antikkens kultur og idealer som ble født på ny. Dette innebar at man begynte å stole mer på menneskets fornuft og evner til å forstå verden. Man satte mennesket i sentrum og la grunnlaget for den moderne humanismen. Det var også på denne tiden at den historiske epoken fikk navnet middelalderen eller mellomalderen – perioden mellom antikken og renessansen. Middelalderen ble for mange en mørk periode mellom den lyse antikken og renessansen.

En mørk tidsalder?

Det er fortsatt vanlig å tenke på middelalderen som en mørk, dyster og barbarisk tidsalder da kirkens makt over menneskene hadde hindret dem i å utvikle nye ideer innenfor kultur, vitenskap og politikk. Men var egentlig middelalderen så mørk? Middelalderen er perioden for de første universitetene, og kultur og teknologi utviklet seg gjennom hele perioden. Byene vokste, handelen vokste, og kjennskapen til verden utenfor Europa ble større. Vi kan kanskje heller se på perioden som en lang forberedelse til renessansen.

Undersøk!

Bildet øverst i artikkelen er fra Carcassonne i Sør-Frankrike. På 1100-tallet var det i denne byen mange katarer.

Undersøk hvem katarene var og hva som skjedde i Carcassonne og nabobyen Béziers i 1209.
Les original på NDLA →

Nedgangstider - eller en katastrofal velgjører?

For det norske politiske styret ble svartedauden skjebnesvanger. Den lille kretsen med adel og kongeslekt ble nærmest utryddet. Handelsborgerskapet var i stor grad tysk, og de var ikke opptatt av å forsvare norske interesser. Samtidig åpnet folketapet for endringer i eiendomsforholdene. Mange gårder ble liggende øde. Dermed ble det mulig for bønder å flytte inn på bruk med bedre jord. Tilgangen på bedre naturressurser for befolkningen har gjort at pesten også er blitt kalt «den katastrofale velgjører».

Dersom vi mener at det er viktig å legge vekt på sosiale og økonomiske forutsetninger når vi studerer fortiden, virker det naturlig å se på svartedauden som et historisk brudd og slutten på høymiddelalderen.

Når sluttet den norske høymiddelalderen?

Slutten på norsk høymiddelalder kan likevel hevdes å ha vært tidligere, nemlig allerede i 1319. Da gikk landet inn i en kongeunion med Sverige.

Arrangerte ekteskap med rike slekter i nabolandene var blitt vanlig i den norske kongeslekten. Da Håkon 5. Magnusson døde i 1319, etterlot han seg et barnebarn på tre år som eneste kongsemne. Faren til barnet var av svensk adelsslekt. Et norsk-svensk kongefellesskap under den vesle gutten, Magnus Eriksson, ble en realitet.

Nå var kongemakten flyttet utenfor de norske områdene. Riksrådet skulle forsvare norske interesser. Det gikk ikke så bra. I 1537 ble rådet avskaffet, og Norge fikk status som et dansk «ledemot» – på linje med et len.

Legger vi vekt på politiske endringer i historien, er det naturlig å argumentere for 1319 som slutten på høymiddelalderen.
Les original på NDLA →

Både i Europa og i Norge er høymiddelalderen kjennetegnet ved sterke enekongedømmer, velsignet og støttet av kirken.

Sættargjerden i Tunsberg

Kirken støttet den nye kongen på betingelse av at kirken fikk tilbake den samme friheten som den hadde før Sverres tid. Nå ble kirkens rett til å kontrollere sin egen organisasjon nedfelt i en avtale mellom kongemakten og kirken. Denne viktige avtalen ble inngått i 1277 og kalles «sættargjerden i Tunsberg». Nå var kongens posisjon som Guds stedfortreder på jorda akseptert av begge parter.

Norsk storhetstid

Perioden som fulgte etter kroningen av Håkon Håkonsson, blir omtalt som den norske storhetstiden. På 1200-tallet var riket på sitt største. Da var også store deler av øyene i Vesterhavet innlemmet i kongedømmet.

Norrønt språk skapte et språklig fellesskap. 1200-tallet er også perioden da store norske praktbygg ble påbegynt, blant annet Akershus festning, Håkonshallen i Bergen og Nidarosdomen i Trondheim. Flere store handelssteder vokste fram. Dette var også tiden for de første bydannelsene – i Oslo, Bergen, Trondheim, Tønsberg og Vågan i Lofoten.

Framveksten av byene var en følge av økt handel langs kysten. Handel med fisk gjorde Bergen til et viktig knutepunkt mellom de nordtyske hanseatene og norske handelsfolk. Byene vokste fordi kongemakten gikk vekk fra å reise rundt og bo på storgårdene til å bygge opp en fast administrasjon i byene. Dette vitner om at høymiddelalderen var en periode med økonomisk vekst.

Tydeligere enhet – landslov og riksråd

Sønnen til Håkon Håkonsson, Magnus, fikk tilnavnet Lagabøte. Han «bøtte» – altså bygde videre på – de gjeldende lovene. I 1270-årene fikk han vedtatt en landslov. Dette var en viktig ramme for statsdannelsen og kongemakten i Norge. Loven knyttet det geografiske området til folket og regnet Norge som en selvstendig politisk enhet. Landsloven sikret et felles rettssystem, skattesystem og militært forsvar. Nå var det om lag ti lagting med faste lagmenn som dømte og administrerte. Femti sysselmenn var kongens lokale representanter. Hirden, kongens egen hær, sikret kontakten mellom kongen og det lokale styringsapparatet.

På 1200-tallet var riksrådet blitt en fast institusjon i de skandinaviske landene, etter modell fra Frankrike og England. Helt siden kong Sverres tid hadde landets «fremste menn» sikret seg muligheten til å godkjenne nye kongsemner. I England var ordningen lovfestet i «Magna Carta», fra 1215. Det skjedde etter press fra den engelske adelen, biskopene og et stadig voksende borgerskap. Fra 1215 var kongen tvunget til å rådføre seg med representanter fra overklassen når nye skatter og lover skulle vedtas. Dette minner om maktfordelingen mellom Stortinget og regjeringen slik vi kjenner den i dag.

Høymiddelalderen – en storhetstid for hvem?

For den vanlige europeiske bonden, både i nord og i vest, var middelalderen en krevende tid. Både lensherrene, kongene og kirken bestemte over folks åndelige og materielle kår. Skattepresset fra kongen økte stadig. Folketallet i Europa vokste, og kampen for livsgrunnlaget hardnet til. Arkeologiske utgravninger i Norge viser en rekke nyrydninger av mindre egnede jordstykker mellom 1100 og 1350.

I europeisk målestokk var den norske adelen på langt nær så mektig som lenger sør i Europa. Eiendommene som adelen kontrollerte, var mindre og inntektene lavere. Norske lensherrer hadde ikke undervasaller, det vil si adel som sto under baroner eller grever i status, for eksempel slik som «lordene» i England. Livegenskap fantes ikke. Leilendingene var heller ikke stavnsbundne. Selv om antallet leilendinger økte i Norge, var antallet selveiende bønder større enn i de fleste andre vesteuropeiske land. Derfor er det en vanlig oppfatning at det norske middelaldersamfunnet ikke var føydalt. Mye taler for at den norske bonden hadde større frihet enn bøndene på det europeiske kontinentet.

Likevel gjorde folkeveksten at kampen om naturressursene hardnet til i middelalderen. Derfor er det verdt å spørre seg om begrepet «storhetstid» er misvisende dersom vi velger å studere historien fra småkårsfolks perspektiv.
Les original på NDLA →

Middelalderens kjennetegn, begynnelse og slutt

I europeisk historie knytter vi gjerne middelalderen til at Romerriket går i oppløsning, samtidig som kristendommen får stadig mer fotfeste og den katolske kirke blir en maktfaktor. Derfor er det vanlig å si at middelalderen starter rundt 500 e.Kr. i store deler av Europa. Norge var aldri en del av Romerriket og kristendommen fikk ikke gjennomslag her før 500 år senere. Derfor har det vært vanlig å regne norsk middelalder fra 1000-tallet.

Det enkleste er å knytte denne epoken i norsk historie til katolsk kristendom. Kristningen skjer på 1000-tallet, og man kan derfor sette startpunktet for norsk middelalder til slaget ved Stiklestad i 1030, eller noe senere når kristendommen for alvor har fått fotfeste i befolkningen. Hvis man legger vekt på vikingekspansjonene, kan man strekke vikingtiden til 1066, da den siste vikingkongen Harald Hardråde døde i slaget ved Stamford Bridge.

Avslutningen av denne epoken blir enklere å tidfeste siden reformasjonen ble innført ved lov i 1536–37. Det betydde slutten på den katolske kirke i Norge.

Nidarosdomen var et enestående byggverk i norsk middelalder og det viktigste pilegrimsmålet i Norden. Her kan du utforske katedralen slik den ser ut i dag.

Periodisering av norsk middelalder

I likhet med europeisk middelalder blir norsk middelalder gjerne delt i flere deler. Historikere er uenige i hvordan det er hensiktsmessig å dele inn norsk middelalder. Uansett gikk Norge inn i en ganske fredelig periode etter 1030. Dette varte til 1130, da det brøt ut borgerkrig. Denne borgerkrigstiden varte til 1228, da Norge gikk inn i den såkalte storhetstiden som varte til svartedauden kom i 1348–49.

I europeisk historie kalles hele denne perioden fra ca. 1050 til 1350 for høymiddelalderen, og det er ganske vanlig å gjøre det samme i norsk historie. Tiden etter svartedauden kalles av de fleste for senmiddelalderen, både i norsk og europeisk historie. Pesten betydde store sosiale omveltninger. Politisk ble Norge del av en union som på sikt skulle bety tap av norsk suverenitet.
Les original på NDLA →

Et annet særtrekk er at mange europeere ble kritiske til kirkens økonomiske og åndelige makt.

Kirkemakten i Norge gikk likevel en annen vei. Avstanden til kongen og hans styringsapparat var blitt stor etter at tronen flyttet ut av landet. Det var kirken som klarte å holde oppe styringsapparatet både lokalt og sentralt. Kirken overtok på mange måter sentralmakten i Norge.

Blomstring i Bygde-Norge

Samtidig måtte bygdene ordne opp i rettstvister og lokalpolitikk på egen hånd. Bøndene selv sørget for bygdeting. I samarbeid med prestene tok lokalsamfunnene ansvar blant annet for fattigvesenet. I lokalsamfunnene blomstret også folkediktningen.

Det danske skriftspråket ble språket til kongens styringsapparat. Nå vokste avstanden mellom den sentrale og den lokale makten. Men på bygdene ga denne utviklingen større muligheter til selvstyre.

Kalmarunionen

Fra 1389 til 1521 var Norge, Sverige og Danmark under samme kongemakt. Norge var den svakeste parten i fellesskapet, Danmark den sterkeste. Den danske kongen Valdemar Atterdag hadde sørget for at hans ti år gamle datter, Margrete, giftet seg med den norske tronarvingen i 1363. Med dette giftermålet ble Norge innlemmet i det dansk-norske kongefellesskapet.

Margrete hadde politisk talent. Etter mannens og sønnens død sørget hun for fullmakter til å styre i alle de tre landene. Hun lot søsterens barnebarn, Erik av Pommern, bli hyllet som konge både i Sverige, Danmark og Norge. Selve kroningen skjedde i Kalmar i 1397, og unionen blir kalt Kalmarunionen. Denne unionen styrket kongemakten, men svekket Norge som politisk enhet.

Under skiftende regenter varte unionen til 1521. Men opprør blant svensk og dansk adel i 1520 førte til at den danske kong Kristian 2. måtte flykte, og unionen ble oppløst. I Danmark fulgte år med borgerkrigsliknende tilstander i kampen om tronen. Og ikke før i 1905 ble Norge et selvstendig kongedømme igjen.

Norge forsvinner som selvstendig stat

Den styrkede kongemakten i Skandinavia under Kalmarunionen gikk ut over de norske interessene. Kongen ønsket å gi bort norske len til sine lojale danske og nordtyske støttespillere. Det norske riksrådet kjempet for å sikre norske lensherrer. Her ble erkebiskop Olav Engelbrektsson en viktig forsvarer av de norske interessene. Problemet til riksrådet var at kongen ikke tok hensyn til de norske kravene.

I løpet av årene 1536 og 1537 valgte dessuten danskekongen å innføre Luthers protestantisme. Den norske erkebiskopens svar var å forsøke seg på statskupp. Den danske utsendingen, Vincent Lunge, ble drept. Så forskanset Olav Engelbrektsson seg på Steinviksholm i Trondheimsfjorden. Men erkebiskopen tapte kampen mot kongemakten.

All kirkelig jord ble innlemmet i den nye statskirken. Der var kongen overhodet. Alle romersk-katolske institusjoner ble fjernet. I Norge ble det satt inn militær makt for å kvele opposisjonen mot det danske styret og mot protestantismen. Politisk sett hadde Norge sluttet å eksistere som egen stat.
Les original på NDLA →

I Mesopotamia og Egypt var dette spesielt tydelig. Begge disse områdene er elvesletter. Det vil si at landskapet rundt elva er flatt og lavt. Elvesletter kan dermed bli utsatt for oversvømmelser hvis vannstanden i elva stiger mer enn normalt.

Mesopotamia

Mesopotamia er det greske navnet på området mellom elvene Eufrat og Tigris i dagens Irak. Det var her jordbruket oppsto. Området er tørt mye av året, og det var nødvendig å grave kanaler for å sikre nok vann på jordene. Men om høsten gikk elvene over sine bredder, og flommet utover den dyrkede marken. Dermed ble elva både en forutsetning for kulturen som vokste fram, og en trussel mot den. Bøndene som brukte deler av året på å grave kanaler for å lede vann inn på jordene, brukte andre deler av året på å bygge demninger mot flomvannet.

Egypt

Egypt ligger ved Nilens utløp. Også her flommet vann utover elvesletten årlig, og la igjen et slam som det var fruktbart å dyrke i. Nilens oversvømmelser var mer forutsigbare enn Eufrat og Tigris. Derfor var det ikke like stort behov for vanningssystemer og flombeskyttelse i Egypt, som i Mesopotamia. Dessuten var den fruktbare Nildalen omgitt av ørken, hvor det bodde få mennesker. Derfor hadde ikke Egypt det samme behovet for å organisere et forsvar, som de som befolket Mesopotamia.

Det at både jordbruk og annen samfunnsorganisering var mer krevende i Mesopotamia enn i Egypt, kan være årsaker til at samfunnene utviklet seg ulikt.

Gilgamesj og Noas ark

Gamle fortellinger om oversvømmelser, som helteeposet Gilgamesj og bibelens fortelling om Noas Ark, stammer fra dette området. Det er rimelig å anta at de årvisse oversvømmelsene i Eufrat og Tigris er utgangspunkt for disse fortellingene.

Gilgamesj er et sumerisk og babylonsk epos som handler om den legendariske kong Gilgamesj av Uruk. Eposet ble nedskrevet rundt år 2000 f.Kr., omtrent 800 år etter kong Gilgamesj' regjerings-tid. Bare deler av eposet er bevart og ble funnet på leirtavler i ruinbyen Ninive.

Sin-leqi-unninni, en prest som levde i Babylonia omtrent 1400 f.Kr., er forfatteren til den best bevarte versjonen av Gilgamesj-eposet. Han er dermed den eldste episke forfatteren vi kjenner navnet på.

(Barstad & Groth, 2023) og (Franks, 2023)

KilderBarstad, H.M. & Groth, B. (2023, 1. juni). Gilgamesh. I Store norske leksikon. https://snl.no/Gilgamesh

Franks, D. (2023). Sin-Leqi-Unninni, The Epic of Gilgamesh. Abigail Adams Institute. https://www.abigailadamsinstitute.org/sin-leqi-unninni-the-epic-of-gilgamesh
Les original på NDLA →

Sumererne

De første som utviklet en sivilisasjon i Mesopotamia var sumererne. Siden elveslettene i Mesopotamia ikke hadde noen naturlig beskyttelse, bygde de byer med bymurer for å kunne forsvare seg mot fiender. De sumeriske bystatene Ur og Uruk ble grunnlagt på denne tiden.

I bystatene ble det utviklet ny teknologi og vitenskap, for å forstå og løse utfordringene samfunnet sto overfor. Sumererne forsket på astronomi for bedre å kunne forutsi flommer og andre naturfenomener. De utviklet nye metallegeringer til våpen og redskaper i jordbruket. Og sumerernes Mesopotamia var et av stedene hvor de fant opp hjulet.

Skriftspråk

Det var også sumererne som utviklet det første kjente skriftspråk. Det besto av bilder som ble risset inn på leirtavler. Bevarte leirtavler viser at skriften hadde ulike funksjoner: Den ble brukt for å holde orden på handelsavtaler, varelister og skatteinnkreving. Det ble også laget kalendere som skulle forutsi flommer, og myter og historier ble skrevet ned. Skrivekunsten bidro til å effektivisere administrasjonen av byene, men også til å konsolidere makten, siden det var få som behersket denne kunsten.

Tenk over

Vårt språk er alfabetisk. Vi bruker bokstaver som har en bestemt lyd, og ved å sette dem sammen skapes ord. Sumererne brukte bildespråk - hvilke andre, av dagens språk, er bildespråk?

Den egyptiske sivilisasjon

Den egyptiske sivilisasjon vokste frem under andre forutsetninger enn den sumeriske. Egypt var omgitt av ugjestmild ørken, og fraværet av trusler fra naboer, gjorde at de lenge slapp å holde seg med noen hær. Frakt av varer og mennesker på elva, gjorde det lett å drive handel og administrasjon av riket, og store gullforekomster gjorde at Egypt tiltrakk seg handelsmenn, både fra Mesopotamia og andre steder. Disse faktorene gjorde Egypt til et rikt og sentralisert land.

I likhet med sumererne, var egypterne opptatt av å holde seg inne med gudene. Landets hersker, Farao, var selv en gud. Han hadde det guddommelige ansvaret for at Nilen flommet over hvert år, og når jordene sto under vann jobbet bøndene med å bygge pyramiden Farao skulle flytte inn i etter sin død. Mens sumerernes sivilisasjon gikk under som følge av invasjon utenfra, var det en økende misnøye med den dyre dødskulten som gjorde at Faraoenes maktmonopol opphørte, og Egypts storhetstid etter hvert gikk mot slutten.
Les original på NDLA →

Når vi snakker om tidlige samfunn, tenker vi på hvordan mennesker levde for tre, fire eller fem tusen år siden, og helt tilbake til opprinnelsen til det moderne mennesket for nærmere 200 000 år siden. Mesteparten av denne tiden har mennesket levd som jegere og sankere. Noen steder har mennesker bosatt seg mer fast, begynt å dyrke jorda og dannet jordbrukssamfunn. Noen av disse samfunnene har igjen utviklet seg til mer avanserte samfunn med skriftspråk, arbeidsdeling, rettssystem og statsdannelser, og blitt såkalte sivilisasjoner.

Det er viktig å være klar over at jegere og sankere, jordbrukssamfunn og sivilisasjoner ikke må oppfattes som epoker i verdenshistorien med en begynnelse og slutt. Dette er bare ulike måter å organisere samfunn på. Det finnes fremdeles jeger- og sankersamfunn, jordbrukssamfunn og samfunn som går over til å bli sivilisasjoner. Jordbrukssamfunn og sivilisasjoner har oppstått uavhengig av hverandre på forskjellige steder i verden til forskjellige tider.
Les original på NDLA →

Steinalderen, bronsealderen og jernalderen

Fra den tidligste tida vi har spor fra, finner vi nesten bare redskaper av stein. Men det er ikke derfor det heter steinalderen. I steinalderen, som varte i mange tusen år, fra cirka 10 000 f.Kr. til cirka 1800 f.Kr., laget mennesker verktøy av stein. Det som er igjen, viser at de laget skarpe verktøy ved bruk av en den gang avansert teknologi. Selv om det er stein som er bevart, vet vi at de også laget ting av tre, bein, bark, skinn med mer.

Da menneskene lærte kunsten å bearbeide og bruke metall, ble flere og finere ting bevart. Det første metallet som fikk betydning, var bronse. Arkeologene har funnet metallobjekter som er omtrent 5000 år gamle. I Norge er det ikke mange rester av bronse fra bronsealderen, men til gjengjeld er det mange plasser med spor etter bronsestøping. Vi regner bronsealderen i Norge fra cirka 1800 f.Kr. til cirka 500 f.Kr.

Senere lærte menneskene å støpe redskaper og våpen av jern. Denne tida kaller vi jernalderen. Vi deler gjerne perioden opp i eldre og yngre jernalder. Fra yngre jernalder har vi mange funn fordi gravskikken endret seg. Folk fra store gårder fikk nå gjerne smykker og annet utstyr med seg i grava.

Med inndelingen i steinalder, bronsealder og jernalder følger også en tendens til å fokusere på teknologi når vi forteller historien. Kanskje er ikke det viktigste med steinalderen at folk brukte steinredskaper? Kanskje ville det være mer interessant å undersøke kosthold eller sosiale relasjoner eller religiøse forestillinger? Forskere interesserer seg for alle disse spørsmålene. Men sporene de har å bygge sin forståelse av dette på, er altså i hovedsak laget av stein.

Arkeologer versus historikere

De som er eksperter på å fortolke fortida på grunnlag av ting de finner i jorda, kalles arkeologer. De støtter seg på mange andre fagfelt i arbeidet sitt. For eksempel vil geologer kunne bidra med ekspertise om steinarters opprinnelse og egenskaper, zoologer vil kunne analysere beinrester fra dyr, og botanikere kan kjenne igjen frø og pollen fra ulike planter. Men arkeologen er fortidshistorikeren som setter sammen hvert enkelt funn til et bilde av hvordan mennesker levde i fortida.

Historikeren jobber først og fremst med tekst, og har dermed en begrenset rolle i forskningen på forhistorisk tid. Selv om skrift ble oppfunnet mange tusen år før Kristus, slik at det finnes noe skriftlig materiale også i forhistorisk tid (for eksempel Hammurabis lover eller egyptiske hieroglyfer), tar hoveddelen av historikerens arbeid til når det blir flere skriftlige kilder å arbeide med.

Kilder

Glørstad, H. (2023, 21. november). Håndverk og teknologi. Norgeshistorie.no. https://www.norgeshistorie.no/eldre-steinalder/0106-handverk-og-teknologi.html

Melheim, L. (2024, 30. oktober). Det første metallet. Norgeshistorie.no. https://www.norgeshistorie.no/bronsealder/0307-det-forste-metallet.html

Solberg, B. (2024, 21. november). Jernalderen i Norge. I Store norske leksikon. https://snl.no/Jernalderen_i_Norge
Les original på NDLA →

I jeger og samlersamfunnene var de fleste på flyttefot i perioder. De kunne ikke eie mer enn det var praktisk å bære med seg. De planla antakelig bare for den nærmeste framtid og la i liten grad opp forråd. I jordbrukssamfunnet ble det for første gang praktisk å eie mer. Vi kan regne med at det tidlig ble utviklet metoder for lagring og konservering av mat, og det ble nødvendig å komme fram til lover og regler for å sikre eiendom, og for å bestemme hvordan den enkelte skulle skatte til fellesskapet.

Sivilisasjoner

For 5500-3500 år siden utviklet det seg avanserte samfunn i ulike deler av verden. De eldste var i Mesopotamia og Egypt (5500-5000 år siden). Noe yngre er sivilisasjonene i Indusdalen (4500 år) og Kina (4000 år). Alle disse kalles for elvekulturer. De lå på sletteland langs store elver, og vannet la grunnlaget for produksjonsoverskuddet, som igjen gjorde den avanserte samfunnsutviklingen mulig gjennom avanserte kanal- og irrigasjonssystemer.

Spesialisering

Det var i de tidlige sivilisasjonene at vi først fikk yrkesgrupper som ulike håndverkere, handelsmenn, krigere og prester. Religionen ble et grunnlag for maktutøvelse, og presteskapet ble ofte også et politisk lederskap. Konger hevdet slektskap eller nær forbindelse med gudene som legitimering for sitt styre, og offentlige ritualer og overdådige templer fungerte som lim i samfunnet.

Spesialiseringen og næringsvirksomheten førte etter hvert til en sosial lagdeling. De som klarte å tilegne seg deler av produksjonsoverskuddet, ble rike. Det store flertallet gjorde ikke det. De fortsatte å overleve - slik mennesker alltid har gjort, men nå i et samfunn der noen var langt rikere enn dem selv. Slik bygde det seg raskt opp en enorm avstand mellom en styrende elite og det store flertallet av fattige bønder.

Religion

I samfunn hvor alles overlevelse var så avhengig av jordbruksproduksjonen, fikk religionsutøvelsen sterkt preg av fruktbarhetskult. Gudekongen var en ambassadør blant høyere makter, og sørget for at kornhøsten var god. I uår var det gjerne kongen og presteskapet som måtte stå til svars for den dårlige avlingen.
Les original på NDLA →

Utforskingen av Afrika

Siden det var det nærmeste nabokontinentet, hadde europeerne lenge hatt et forhold til Afrika. Over Middelhavet hadde kontakten mellom de to kontinentene vært tett.

I antikken lå store deler av Nord-Afrika under det romerske riket. Og fra 700-tallet til inn på 1200-tallet var den iberiske halvøya (dagens Portugal og Spania) erobret av maurerne, det vil si folk fra Nord-Afrika.

Den delen av Afrika som lå lenger sør, hadde europeerne likevel liten kjennskap til, annet enn den informasjonen som kom med handelskaravaner gjennom Sahara.

På slutten av 1400-tallet tok det portugisiske kongehuset initiativ til sjøreiser nedover vestkysten av Afrika. Det overordnede målet var å finne gull- og sølvressurser, men også en alternativ vei til Asia, der det fantes krydder som europeerne ønsket lettere tilgang til. I samtiden var det osmanene, med utgangspunkt i Istanbul, som hadde kontroll over handelen med Asia, men da over land gjennom Midtøsten. Bakgrunnen for de første sjøreisene var også å finne flere og nye ressurser, som kunne gjøre Portugal rikere.

I 1497–99 fant portugiseren Vasco da Gama veien rundt sørspissen av Afrika, Kapp det gode håp. Langs Afrikakysten fant ikke portugiserne det krydderet de traktet etter. I stedet kom de i kontakt med afrikanske handelsnettverk som solgte gull. Også på østsiden av Afrika, på vei til Asia, fant de en stor gullhandel. I århundrene etterpå kom begge gullrutene til å bli viktige, først for portugiserne, seinere også for handelen med Asia i andre europeiske land.

Handelsfort på kysten

Fra 1500-tallet og ut gjennom 1700-tallet kom europeerne i liten grad til å trenge inn i det indre av Afrika. De holdt seg til kysten, i egne handelsfort. Handelen med innlandet skjedde gjennom afrikanske mellommenn. Sykdommer, klima og naturforholdene gjorde at europeerne i liten grad kunne overleve reiser innover i landet. En europeer sa at «innlandet er voktet av en engel med et flammende sverd av sykdommer». Selv langs kysten gjorde sykdommer, oftest malaria, at dødeligheten blant europeerne var høy.

I tillegg til gull var slaver den viktigste varen europeerne kjøpte fra Afrika. Slavene ble fraktet av europeerne til plantasjene i Amerika og Karibia.

Historikernes møte med de afrikanske samfunnene

Det har vært vanskelig for historikerne å få grep på de afrikanske samfunnene og den afrikanske historien. Grunnen ligger dels i at det finnes få skriftlige kilder, og at de som finnes, stort sett er skrevet av europeere. Historikerne må derfor bruke andre kilder og metoder for å forstå fortidens Afrika. Blant de beste kildene til afrikansk historie er muntlige overleveringer gjennom myter og historier, men også arkeologisk materiale som kan fortelle om blant annet bosetting, teknologier, levekår og samfunnsstrukturer.

En kanskje enda større utfordring har vært at de afrikanske samfunnene var så annerledes enn de europeiske. For historikere som er trent i å forske på europeiske samfunn med sterke stater, ble de afrikanske samfunnene så annerledes at de nærmest ble uforståelige.

Det resulterte i at historiske afrikanske samfunn lenge ble framstilt som primitiv. Med nye generasjoner av afrikanske historikere har vi over tid begynt å forstå mer.

De historiske afrikanske samfunnene

Tilgangen på jordressurser er den grunnleggende faktoren for å forstå de afrikanske historiske samfunnene. De fleste steder i Afrika er jorda skrinn og blir lett utmagret. For å kunne gjøre seg nytte av jorda måtte folk flytte på seg. Enten var de nomader, eller så kunne et helt samfunn flytte til et annet område når størrelsen på befolkningen ble større enn det jorda kunne gi av avlinger. I Europa var kontroll over jord en viktig maktfaktor, men i Afrika var jorda så skrinn at den hadde liten verdi.

Den viktigste ressursen i Afrika var derfor mennesker. Gjennom kontroll av mennesker fikk ledere innbetalt tributt eller skatt i form av mat og andre verdier. Disse verdiene kunne så gis i belønning for å sikre lojalitet fra andre. Slavehold var en integrert del av de historiske afrikanske samfunnene. Slavene var gjerne krigsbytte etter feider med andre samfunn. Slavene kunne settes til å dyrke jorda. På den måten frigjorde de et samfunns egen befolkning, slik at de kunne være krigere. I andre tilfeller ble slavene brukt i gullgruvene, ble tvunget til å være soldater, eller de ble satt til å være husslaver for herskeren.

Da europeerne kom til Afrika, fantes det mange typer samfunn der. Noen var store og utgjorde sterke stater. Et eksempel var Kongo, der et nettverk av lokale høvdinger betalte tributt eller skatt til en konge som satt i hovedstaden M'banza Kongo. Denne kongen ble en verdifull leverandør av slaver til portugiserne da de kom i 1483. Et annet eksempel er Etiopia på 1400- og 1500-tallet. Også der var mange samfunn små, og de ble styrt av mindre høvdinger. Nomadesamfunn styrt av nettverk av ulike samfunnsgrupper var også vanlig.

Europeernes påvirkning på de afrikanske samfunnene

Europeerne var få, og de holdt seg stort sett langs kysten av Afrika. Den direkte innflytelsen på de afrikanske samfunnene var derfor liten. Europeerne brukte afrikanske mellommenn når de i bytte for europeiske varer som tekstiler, alkohol og våpen handlet gull og slaver.

Europeernes etterspørsel fikk likevel stor betydning for de afrikanske samfunnene. At de lokale innbyggerne eller herskerne fungerte som mellommenn og sørget for forsyninger av slaver og gull, gjorde at de samfunnene som kontrollerte områder med handelsruter, vokste seg mektige. Det skjedde blant annet med flere samfunn i området som da ble kalt Gullkysten, i dag Ghana. Før europeerne kom, hadde det vært mange og ganske mangfoldige samfunn der. I møtet med den europeiske etterspørselen var det noen samfunn som vokste fram til å bli sterke imperier på grunn av at de røvet slaver fra innlandet og solgte dem til europeerne. For de mindre og svakere samfunnene fikk det store negative konsekvenser når unge og friske folk ble tatt til fange, og mange samfunn brøt også sammen.
Les original på NDLA →

Millioner døde

Vi mangler gode kilder for å si noe sikkert om størrelsen på Amerikas befolkning, men den blir anslått til å ha vært mellom 30 og 60 millioner da Columbus kom til kontinentet omkring 1500. I løpet av kort tid var flere millioner av dem døde. De beste kildene vi har, gjelder Mexico. Der ble det registrert 17 millioner urfolk som aztekere og mayafolki 1532. Noen tiår seinere var det bare 6,3 millioner. Vel 200 år seinere, i 1770-årene, var det 1,9 millioner av dem igjen. Dødeligheten antas å ha vært den samme i resten av Amerika.

Sykdommer

Årsaken til den høye dødeligheten var at europeerne brakte med seg sykdommer som urbefolkningen ikke hadde noen motstandskraft mot. Forfedrene til urfolkene hadde krysset over til kontinentet mange tusen år tidligere, og siden hadde de vært isolert. I Europa, og over hele det eurasiske kontinentet, var folk blitt utsatt for sykdommer som forkjølelse, kopper og annet, slik at de hadde opparbeidet seg en viss immunitet. Urbefolkningen hadde ingen slik immunitet, og konsekvensen var dødelig.

Den store dødeligheten fikk også store konsekvenser for for de ulike urfolkssamfunnene. Sykdommene rammet både fattig og rik, mektige og slaver. Slik forsvant også hele samfunn. Landsbyer ble forlatt fordi det ikke lenger var nok folk til å dyrke jorda. Europeerne møtte derfor liten eller ingen motstand, og de måtte i praksis bygge opp nye europeiske samfunn.

Ressurs

For de europeiske landene var samtidig Amerika en ressurs. Ikke bare kom det etter hvert mye varer derfra, men det ble også et sted man kunne sende deler av den voksende europeiske befolkningen til. Siden de nye koloniene lenge var avhengig av forsyninger fra moderlandene, ble de også viktige markeder for vareproduksjonen i de europeiske landene.
Les original på NDLA →

I praksis var europeerne derfor avhengig av allianser med lokale herskere for å klare seg i de asiatiske områdene.

Det var særlig to store riker europeerne møtte: stormogulene i India og Ming- og Qing-dynastiene i Kina.

India

De nordindiske slettene i Hindustan var blitt samlet til ett rike på 1500-tallet. Riket fortsatte å utvide seg, og på 1600-tallet dekket det mesteparten av den indiske halvøya. På 1700-tallet ble riket splittet. Da europeerne begynte å blande seg inn i de politiske forholdene på dette kontinentet utover på 1700-tallet, var det derfor ingen felles sterk stat som kunne stå imot dem.

De indiske herskerne på 1500- og 1600-tallet ble kalt stormoguler. Gjennom kriger hadde de samlet riket, og for å holde det sammen gjorde de flere lure trekk. Det ene var å reformere skattesystemet slik at det ble mer forutsigbart. Et annet trekk var å tolerere mange religioner. Stormogulene selv fulgte islam, mens de fleste som bodde i India, var hinduer. Men det fantes også flere minoritetsreligioner, deriblant sikhene.

Et tredje trekk var å flytte ansvaret for innsamling av skatter bort fra lokale stormenn. I stedet ga stormogulene denne oppgaven til egne statlige embetsmenn. For å hindre at de etablerte andre lojalitetsbånd enn til stormogulen, var embetet ikke arvelig, og embetsmennene ble ofte flyttet rundt i landet.

India for europeerne

På 1500- og 1600-tallet var stormogulenes India ansett som et mektig og rikt rike. Selv om det opprinnelig var asiatisk krydder som hadde motivert europeerne til å reise så langt, var det særlig bomull som kom til å bli den største varen fra India. Bomullstøy var lett og luftig og lot seg enkelt farge og trykke. Det var særlig «kaliko», bomull med trykkmønster, som ble en populær handelsvare. I tillegg til bomull var også råsilke en stor handelsvare, og dessuten salpeter, som europeerne trengte til produksjon av krutt. I bytte mot de indiske varene hadde europeerne med seg edelmetaller som gull, sølv og kobber (blant annet kobber fra Røros i Norge), men også finere europeiske varer som speil, glass og urverk, og ikke minst våpen.

Spesielt stormogulen Akbar (1556–1605) ble ansett som like mektig som sine europeiske motparter Elisabet 1. i England og Filip 2. i Spania. Den faktiske kunnskapen om India var likevel liten. Lenge hadde man kunnskaper om India bare gjennom beretninger fra europeiske misjonærer. Utover 1600-tallet økte derimot kontakten, siden stadig flere europeiske handelsmenn reiste til India og slo seg ned der. Også fra Danmark-Norge var det folk som reiste til disse områdene, og som seinere skrev om opplevelsene sine. En av dem var Ove Gjedde, som skrev dagbok fra en reise til Ceylon (dagens Sri Lanka) og Trankebar i India på vegne av den dansk-norske kongen. Det var Gjedde som fikk opprettet en dansk-norske handelsstasjon i Trankebar.

Kina

Også i Kina møtte europeerne en sterk og etablert stat, som på alle måter kunne måle seg med deres egne stater. På flere områder ble Kina også sett som overlegen.

Fellestrekk

Vest-Europa og Kina hadde mange fellestrekk. De lå på hver sin side av det eurasiske kontinentet. Det gjorde at de til dels hadde noen av de samme klimatiske utfordringene. Begge opplevde også den samme kraftige befolkningsveksten etter svartedauden, og fram mot 1800-tallet, og dermed også en del av de samme utfordringene.

Løsningene som ble valgt i de to eurasiske regionene var likevel til dels forskjellige. Der vesteuropeerne løste befolkningsveksten gjennom handel og kolonisering av nye områder, løste kineserne den ved å øke arbeidsinnsatsen som ble lagt ned i jordbruket, men også i annen produksjon.

I praksis tok dette form av at de vesteuropeiske landene gjennom handel, særlig med Russland, skaffet seg nødvendige ekstra matforsyninger. Utover 1700-tallet flyttet overskuddsbefolkningen, særlig i Storbritannia, over havet til Nord-Amerika, som ble kolonisert på denne tiden. I Kina var altså løsningen å intensivere arbeidsinnsatsen i jordbruket. Det skjedde blant annet gjennom forbedring av vanningssystemet og oppdyrking av skrinnere jord, men også gjennom bruk av nye matplanter, som kunne greie seg godt på skrinn jord. Blant de nye matplantene var poteter og jordnøtter, som raskt ble overført fra Kina etter oppdagelsen av Nord-Amerika.

Ming- og Quing-dynastiene

Det var Ming-dynastiet (1386-1644) som styrte i Kina da europeerne kom sjøveien på 1500-tallet. Tross noen uroligheter med mongoler i nord og sjørøvere i sør er Ming-dynastiet kjent som en relativt rolig periode, men generelt gode tider for Kina.

Som i Europa skjedde det også økonomiske og sosiale endringer i denne perioden. Blant endringene var at stadig større deler av befolkningen gikk fra primært være bønder som dyrket jorda for å være selvforsynte, til å bli produsenter av handelsvarer. Slik økte antallet som produserte varer for markedet, og det ble også flere forbrukere som kjøpte varene som gradvis ble tilgjengelige.

Europeerne møter Kina

De kinesiske keiserne under Ming- og Quing var lite interessert i oversjøisk handel. Gjennom de kinesiske dynastienes historie hadde makten alltid ligget i å kontrollere innlandet, aldri kysten. Selv om det naturligvis var kinesere som både bodde og handlet langs kysten, fikk denne delen av Kina generelt lite oppmerksomhet. Unntaket var sjørøverne, som periodevis forstyrret folket både under Ming og Quing.

Da europeerne kom til den kinesiske kysten, ble de ikke ansett som noen trussel. Dels var myndighetene, som nevnt, ikke særlig interessert i kysten, og til dels var det så få europeere som kom, at de ikke gjorde særlig inntrykk.

De kinesiske myndighetene hadde valgt ut et mindre antall havner som hadde tillatelse til å drive oversjøisk handel, det vil si handel med land som Japan, Filippinene og landene i Sør-Asia. De europeiske landene falt inn i dette mønsteret. Europeerne fikk påbud om bare å handle i den kinesiske havnebyen Kanton. På slutten av 1700-tallet var det om lag 30-40 europeiske skip i Kanton i løpet av et år, 4-5 av dem seilte under dansk-norske flagg.

I Kina var europeerne ute etter silke, lakkerte møbler og særlig te. Gjennom 1700-tallet økte tehandelen fra 1 million kilo i 1720 til 5 millioner kilo omkring 1750 og 12 millioner kilo mot slutten av århundret. I bytte tok kineserne først og fremst sølv som betaling. De var stort sett uinteressert i i andre europeisk varer, selv om også indisk bomull etter hvert ble en viktig vare som europeerne førte til Kina.

En tredje vare som kineserne ville kjøpe fra europeerne på slutte av 1700-tallet, var opium. Opiumen ble hentet fra britenes kolonier i India, og fordi den var forbudt i Kina, ble den smuglet inn i landet ved hjelp av korrupte kinesiske handelsfolk og embetsmenn. Opiumshandelen brakte stor fortjeneste til alle som var involvert. Fordi mange ble avhengig av opium, ,eller av pengene de tjente på den, kom opiumshandelen til å spille en sentral rolle i å destabilisere den kinesiske staten. Etter to konflikter, opiumskrigene (1839-42 og 1856-60), mellom europeere og kinesiske myndigheter om salk av opium, fikk europeerne fri tilgang til handel i det kinesiske riket.
Les original på NDLA →

Fraktere

I Europa bygget nederlenderne seg opp som fraktere, og gjennom sin strategiske beliggenhet ble landet også en omfordelingshavn. Varer som tømmer fra nord og vin fra sør, korn fra øst og tekstiler fra vest i Europa ble losset om og sendt ut igjen. Nederland ble en viktig mottaker av norsk tømmer, fisk og kobber, og i retur kom det mer luksuspregede varer som vin fra Sør-Europa. Nederlenderne begrenset likevel ikke handelsaktivitetene sine til Europa. De var aktive også i både Asia, Afrika og Amerika.

Organisering av handel

Nederlendernes suksess bunnet i måten de organiserte handelen på. De store, oversjøiske handelsekspedisjonene var kostnadskrevende og svært risikofylte. Utgifter for skip, mannskap og last måtte dekkes, og ferden var farefull. Det kunne ofte ta flere år før skipene, hvis de returnerte, kom i havn med varer som kunne dekke utleggene. En viktig forutsetning var å spre den finansielle risikoen som ekspedisjonene utgjorde, på flere hender. Slik ble risikoen spredd, samtidig som handelskompaniet sikret seg penger til å sende ut flere ekspedisjoner.

Det nederlandsk-ostindiske kompaniet etablerte utover 1600-tallet handelsposter i Asia, hvor Batavia i Indonesia var den fremste. Derfra styrte kompaniet all sin handelsaktivitet i Øst-Asia og sørget for at særlig laster med krydder og silke, og etter hvert te og porselen, kom tilbake til Europa. Det konkurrerte også blant annet med portugisere, engelskmenn og fra slutten av 1600-tallet også med skip sendt ut av Det dansk-ostindiske kompani; på dansk hetende Ostindisk Kompagni. Nederlenderne tapte terreng fra slutten av 1600-tallet og begynnelsen av 1700-tallet. England tok over som økonomisk stormakt, både i Europa og i fjerne strøk, og holdt den posisjonen til langt ut på 1800-tallet.

Når man snakker om europeernes aktivitet i Asia på denne tiden, er det viktig å huske at de var få sammenlignet med det store antallet, både lokale og andre, som var aktive i handelen i Asia. Hvilken betydning europeernes aktiviteter hadde i Asia på 1600- og 1700-tallet, diskuteres fremdeles av historikere. Det er klart at europeerne kom til som en ny aktør, og de hadde i mange tilfeller overlegne våpen, men siden de var få, måtte de hevde seg på andre måter. Innflytelsen de hadde, var derfor helt avhengig av deres evner og muligheter til å posisjonere seg i lokale konflikter. En vanlig brukt taktikk var å love våpen og krutt til en part i en lokal konflikt, i bytte mot privilegert handel med varer som det var etterspørsel etter i Europa.
Les original på NDLA →

Koloniseringen av Nord-Amerika

Freden med spanjolene reduserte også faren for sjørøvere og kapring. Det gjorde reisen over havet mindre farefull. Kontinentet ble dermed mer attraktivt for de nye bosetterne, som ønsket å søke lykken eller rømme fra den «gamle verden», som Europa ble kalt.

De første som dro over, var lykkejegere og eventyrere. De dro først og fremst til det som i dag utgjør staten Virginia, i regi av det private selskapet Virginia Company. Selskapet hadde fått privilegium fra den engelske kong Jakob 1. til å slå seg ned der. Kongen så helt bort fra urfolkene som holdt til i området.

For de første bosetterne i Virginia gikk det dårlig. Mange var adelsmenn og folk fra overklassen og hadde lite erfaring med å klare seg som nybyggere. De var vant til å kjøpe det de trengte, i de velutviklede byene i England. Den første vinteren viste seg å være hard, og urfolkene var lite vennlige til nykommerne. Av 500 kolonister overlevde bare 60.

Tobakksplantasjer

Til tross for de harde forholdene vokste den engelske kolonien i Virginia sakte, men sikkert. Mye av grunnen var at tobakk hadde begynt å bli populært i Europa rundt 1600, og den trivdes godt i jorda i Virginia. For å ha råd til å importere nødvendige varer fra moderlandet satte de derfor i gang en storstilt tobakksproduksjon. Det første forsøket ble gjort i 1612. Allerede i 1619 ble det utført 60 000 pund tobakk. Noen tiår seinere hadde utførselen økt til 1,3 millioner pund. Nøkkelen til den store produksjonen var plantasjedrift. Det vil si at det bare ble produsert tobakk, ingenting annet, på gårdene. Alt annet av nødvendige varer ble kjøpt inn.

De som gjorde det praktiske arbeidet på tobakksplantasjene i Virginia, var til å begynne med engelskmenn som i bytte mot billett for reisen over havet forpliktet seg til noen år med arbeid. Andre var straffanger, sendt til Amerika for å arbeide i stedet for å sone dommene sine i engelske fengsler. Verken straffangene eller de andre arbeiderne ble behandlet godt. Etter hvert ble de fattige og kriminelle engelskmennene erstattet av slaver fra Afrika. Sammen med plantasjeproduksjonen kom slaveriet til å kjennetegne samfunnet i de sørlige delene av Nord-Amerika i flere hundre år framover.

Nybyggere i nord

Lenger nord, i New England, kom det nybyggere som hadde rømt fra Europa på grunn av religiøs forfølgelse. De første var kalvinister, en sekt som besto av konservative protestanter. De kom med skipet «Mayflower» i 1620 og blir i USA omtalt som pilegrimsfedrene.

Der bosetterne i sør i stor grad var menn og lykkejegere med lite samhold, var bosetterne i nord gjerne familier som var bundet sammen i små samfunn gjennom felles tro. Mange så på det nye kontinentet som en mulighet til å bygge et Guds rike på jord. Selv om mange hadde edle idealer, ble møtet med kalde og harde vintre, og dessuten med «hedningene» – det vil si urfolkene– et møte med en hard virkelighet.

Bosetterne i nord klarte etter hvert å bli noe mer selvforsynte, men satte aldri i gang med noe plantasjesystem, slik som i sør. Blant de viktigste varene som nybyggerne i nord solgte tilbake til Europa, var pelsverk og skinnvarer.

Selv om engelskmennene var de dominerende kolonistene i Nord-Amerika, var også andre land engasjert. Nederland sendte tidlig kolonister, det samme gjorde Sverige og Frankrike. De nederlandske og svenske koloniene ble etter hvert tatt opp i de engelske, mens de franske koloniene ble det som vi i dag kjenner som Canada.

Urbefolkningen

Urbefolkningen som bodde i Nord-Amerika, ble presset bort fra sine områder. De fleste urfolkssamfunnene var mobile jordbrukssamfunn. Det vil si at de dyrket jord, men når jorda var utarmet, flyttet de videre. Urfolkssamfunnet besto av mange mindre samfunn, som alene hadde vansker med å stå imot europeerne.

Urfolkene gjorde flere forsøk på å kjempe mot europeerne. Men i møtet med overlegen våpenkraft, og fordi det også var mange ulike stammer som allierte seg med europeerne, ble det likevel aldri noen samlet motstand. Slik mistet urbefolkningen over tid landet sitt til de europeiske nybyggerne.
Les original på NDLA →

Denne perioden i europeisk historie har fått ulike navn, alt etter hvilke sider ved historien man legger vekt på. I kunst og filosofi snakker man om renessansen, men da regnes gjerne perioden bare frem til rundt år 1600. Begreper som oppdagelsenes tid eller kolonitiden legger vekt på den europeiske ekspansjonen og sier lite om indre forhold i Europa.

Tidlig moderne tid er en mer nøytral betegnelse. Man kan se perioden som en overgang mellom middelalderen og det moderne Europa. I denne perioden mister den katolske kirken sin totale dominans over Vest- og Nord-Europa, byborgerskapet vokser frem som en ny maktfaktor, nye tanker utvikles innen kunst, filosofi, religion og vitenskap, og Europa begynner å legge verden under seg.

Oppdagelsen av Amerika og Martin Luthers brudd med den katolske kirke skjedde med få års mellomrom rundt 1500, og derfor kan det være naturlig å regne periodens begynnelse fra 1500. Moderne tanker vokser fram, men Europa henger fortsatt igjen i gamle mønstre med udemokratiske monarkier og rester av føydalisme. Overgangen til moderne tid markeres av industrielle og politiske revolusjoner fra midten av 1700-tallet.
Les original på NDLA →

Årsaker til og forutsetninger for reformasjonen

På begynnelsen av 1500-tallet ble stadig flere misfornøyd med at kirken tok seg mer betalt for sine tjenester, og de mente at pengene ble sløst bort på overdådige byggverk og luksus. Den tyske munken og professoren i teologi Martin Luther startet sin protest i 1517. Han ønsket i utgangspunktet å reformere den katolske kirke, men ble i stedet bannlyst av paven. Dette endte med den første store splittelsen i kristendommen på nesten 500 år.

Svekkelse av kirkens autoritet

Flere hendelser på 1300- og 1400-tallet hadde svekket kirkens stilling i Europa. På begynnelsen av 1300-tallet førte en konflikt mellom kirken og den franske kongen til at franskekongen tvang gjennom valget av en fransk pave og pavesetet ble flyttet fra Roma til Avignon i Frankrike. Da paven etter nesten 70 år i Avignon flyttet tilbake til Roma, oppstod det nye konflikter, og i perioder ble det utnevnt både to og tre paver.

Midt i dette kaoset slo også svartedauden til. Kirken mistet store inntekter når Europas befolkning ble kraftig redusert. Kristendommen hadde vært en kilde til håp, trygghet og frelse for middelalderens europeere. Men nå så de at kirken hadde lite å stille opp med i møte med den grusomme pestens herjinger. Mot slutten av 1300-tallet og utover på 1400-tallet oppstod det flere reformbevegelser som ble slått hardt ned av kirken.

Humanismen

Martin Luther var sterkt inspirert av renessansens humanistiske idealer med stor tro på menneskets kritiske fornuft. Renessansens tenkere var opptatt av å gå til kildene og studere dem kritisk, spesielt skrifter fra antikkens tenkere. For Luther var Bibelen den eneste kilden til rett tro. Derfor la han stor vekt på å lese Bibelen med et kritisk blikk og ikke stole blindt på kirkens tradisjonelle tolkninger. Det ble også viktig for Luther og andre reformatorer å få oversatt Bibelen til lokale språk, slik at man som kristen skulle få tilgang til kilden selv.

Boktrykkerkunsten

I Europa hadde bøker og dokumenter vært håndskrevne og dermed også tidkrevende og dyre å produsere. På midten av 1400-tallet fant den tyske gullsmeden Johan Gutenberg opp en effektiv måte å trykke bøker på som gjorde masseproduksjon av bøker og dokumenter mulig. Denne teknologien ble flittig brukt av Luther og andre reformatorer for å spre sitt budskap og å gjøre de nye oversatte biblene tilgjengelig for mange. Boktrykkerkunsten og oversatte bibler gjorde det også mulig for mange flere europeere å lære seg å lese.

Avlatshandel

En viktig del av Luthers protest var avlatshandelen. Dette var en praksis som hadde utviklet seg der kirken begynte å ta betalt for tilgivelse gjennom å selge såkalte avlatsbrev. I katolsk tro skal man gå til kirken og skrifte, det vil si bekjenne sine synder, for å få dem tilgitt. Man må også angre og gjøre botsøvelser. Dette innebærer for eksempel å faste eller be spesielle bønner. Synder som ikke er tilgitt, vil bli straffet med lidelse i skjærsilden, en slags mellomtilstand før man kommer til himmelen. Avlatshandelen var en måte å slippe unna denne straffen på, og man kunne også betale for sine døde slektninger.

Makt

Tyskland var på denne tiden en sammenslutning av fyrstedømmer som inngikk i det tysk-romerske keiserriket. Mange av fyrstene slo seg sammen med Luther og begynte å danne såkalte protestantiske kirker som bygde på Luthers lære. Dette ble statskirker som kuttet båndene til paven, noe som betydde mer makt og rikdom til den enkelte konge eller fyrste. Kirkens eiendommer ble overtatt av staten, og kongen ble den nye statskirkens overhode. Flere konger og fyrster var overbeviste lutheranere, men makt, rikdom og frigjøring fra paven var nok medvirkende årsaker til at de valgte å støtte Luther i konflikten.

Luthers lære

Troen alene

Sentralt i kristendommen står ideen om at Jesus tok på seg straffen for menneskets synder gjennom sin lidelse og død på korset, slik at man kunne bli frelst bare gjennom tro. Martin Luther mente den katolske kirke hadde mistet dette poenget ved å fokusere så sterkt på handlinger, ritualer og religiøse plikter. Som katolikk i middelalderen hadde man plikt til å oppsøke kirken for å bekjenne sine synder og angre. Luther mente dette var en sak mellom den enkelte angrende synder og Gud. Kirken skulle i mindre grad være et mellomledd mellom den troende og Gud.

Synd og straff i tidlig protestantisme

Selv om tilgivelsen var opp til Gud, var det ikke slik at kirken sluttet å fokusere på synd. Synden ble trukket inn i de statlige lovene, og straffen for synd ble gjerne utført av prestene, som ble et slags moralpoliti. Utover på 1600-tallet ble straffene bare strengere. Det er på denne tiden hekseprosessene er på sitt verste, og de protestantiske landene dominerte statistikken.

Skriften alene

De protestantiske kirkene avskaffet helgendyrkelse, klostervesen, avlatshandel og en rekke religiøse plikter som ifølge Luther ikke hadde grunnlag i Bibelen. Den katolske kirke har to kilder til hva som er rett tradisjon: Bibelen og den kirkelige tradisjon. Tanken er at den katolske kirke blir veiledet av den hellige ånd, slik at det som bestemmes i kirken også må regnes som rett tro. Dette var Luther uenig i. Han mente at det bare var Bibelen som skulle være kilde til den rette tro. Nå skulle også Bibelen og gudstjenestene være på det lokale språket og ikke latin. Budskapet fra Bibelen ble dermed mer tilgjengelig for folk flest, og kirken hadde i de protestantiske kirkene ikke lenger monopol på å tolke tekstene.

Hoc est corpus meum

Er det noe kjent med disse ordene?

Liturgien, dvs. de faste, rituelle delene av gudstjenesten, ble i de katolske kirkene holdt på latin. Latin er et gammelt italisk språk som ikke lenger er aktivt i bruk, men som har satt spor etter seg i kristendommen, i vitenskap og i europeiske språk generelt.

Hoc est corpus meum var ord som katolikker hørte hver søndag. De forstod kanskje ikke hva ordene betydde, men de forstod at når de ble sagt, skjedde det noe magisk. Dette er nemlig ordene som blir sagt under nattverden når vin og brød ifølge den katolske kirke blir forvandlet til Jesu blod og legeme. Hoc est corpus meum betyr "Dette er mitt legeme", og er trolig opprinnelsen til trylleformularet Hokus Pokus. Det er usikkert om trylleformularet oppstod før reformasjonen eller om det i begynnelsen ble brukt av protestanter som en slags parodi på den katolske liturgien.

Krig og konflikt

Reformasjonen spredte seg til store deler av Nord-Europa og førte til langvarige konflikter. Den tysk-romerske keiseren allierte seg med paven for å stoppe reformasjonen. I 1555 ble det inngått en avtale i Augsburg om at fyrstene selv skulle bestemme hvilken kirke som skulle gjelde i sitt fyrstedømme. Konflikten fortsatte likevel og ble først avgjort etter trettiårskrigen i fredsavtalen i Westfalen (1648). Keiseren tapte, og fyrstene fikk beholde sine rettigheter fra Augsburg. Fra freden i Westfalen har vi ideen om suverene stater som fortsatt i dag er en del av Folkeretten: En stat skal kunne bestemme over sine indre anliggender uten at andre blander seg inn.

Protestantiske kirker i dag

Martin Luther er den personen som fremfor noen forbindes med reformasjonen. I Norge fikk vi også en luthersk kirke 20 år etter Luthers brudd med den katolske kirke. Det er derfor lett å tenke at reformasjonen i stor grad handler om Luther og hans syn på religion. Samtidig som Luthers reformasjon og i tiden etter, oppstod imidlertid en rekke andre brudd i blant annet England, Sveits og Nederland. Den anglikanske kirke, baptisme, kalvinisme, metodistkirken og pinsebevegelsen har alle røtter i reformasjonen på 1500-tallet og regnes som protestantiske. Lutherske kristne utgjør i dag rundt 10 % av verdens protestanter, og denne formen for kristendom er viktigst i Tyskland og Norden.

Reformasjonen fra et katolsk perspektiv

Fra et katolsk perspektiv var reformasjonen en katastrofe. Kristendommen i Europa hadde opplevd et stort brudd tidligere da den katolske og ortodokse kirke skilte lag på 1000-tallet, og en av de viktigste oppgavene for paven i middelalderen var å hindre flere splittelser. Den katolske kirke gikk etter reformasjonen gjennom sin egen indre reformasjon, og mange katolikker mener fortsatt i dag at splittelsen burde vært unngått. Avlatshandelen ble forbudt i den katolske kirke i 1567. Læren om skjærsilden har også endret karakter. I dag forstås skjærsilden som en renselsesprosess og forberedelse til himmelen som ikke innebærer lidelse. Reformasjonen betydde også mange steder ødeleggelse av katolske bygg og gjenstander. Kirker ble plyndret og ødelagt, helgenbilder og statuer ble brent.

En omdiskutert reformasjon

I 2017 var det 500 år siden Martin Luther startet sin reformasjon. Feiringen i Norge og andre lutherske land førte til en del diskusjon rundt hvordan vi egentlig skal forstå reformasjonen, og om det i det hele tatt var noe å feire. Den lutherske kirken vi har i Norge i dag, er blant de mest liberale kirkene i kristendommen, og det er lett å tolke reformasjonen i lys av dette. I Europa på 1500-tallet var det imidlertid utenkelig med for eksempel kvinnelige prester eller homofile ekteskap, men samtidig var det sider ved Luthers lære som la grunnen for en slik utvikling. Det ble mulig for den enkelte kristne å lese og tolke Bibelen på egen hånd. Dette åpnet opp for en friere tolkningstradisjon som på sikt har ført til et liberalt syn på saker som homofili og kvinnelige prester i flere lutherske kirker.
Les original på NDLA →

I middelalderen hadde kirken i stor grad lagt rammene for kunst, vitenskap og filosofi, men fra slutten av 1300-tallet fikk kunstnere, filosofer og vitenskapsmenn i Firenze en ny interesse for antikkens kultur. ”Renessanse” betyr gjenfødelse, og det er antikkens kultur og idealer som blir født på ny. Dette innebar at man begynte å stole mer på menneskets fornuft og evner til å forstå verden. Man satte mennesket i sentrum og la grunnlaget for den moderne humanismen. I løpet av 1400-tallet spredte denne tenkemåten seg, og rundt år 1500 kan vi si at renessansen preget mye av Europas kunstneriske og akademiske elite.

Undersøk

Hva var spesielt med Firenze på 1300-tallet? Hvorfor tror du renessansen startet nettopp her?

Kunst

Det meste vi kjenner av bildekunst i middelalderen var bestilt av kirken. Motivene var først og fremst symbolske og skulle bekrefte kirkens verdensoppfatning. I en del europeiske byer vokste det etter hvert fram en ny overklasse av handelsmenn som også etterspurte ikke-religiøs kunst. I renessansen ble kunsten mer naturtro. Man gjenga verden slik menneskene så den, slik det også hadde vært i antikken.

Vitenskap

Fra 1500-tallet ble det utviklet flere nye forskningsmetoder som bygget på observasjon og fornuft og som ledet til fram til en vitenskapelig revolusjon. I noen tilfeller kunne de vitenskapelige konklusjonene føre til konflikt med kirken. En av de største konfliktene gjaldt synet på jordas plass i universet. Kirken sto for det geosentriske verdensbildet – at jorden var sentrum i universet. Dette var en sentral del av kirkens lære, der man så på jorda og mennesket som selve kronen på Guds skaperverk. Flere fremtredende vitenskapsmenn sto for et heliosentrisk verdensbilde – at sola var sentrum i universet. Kirken var ofte positiv til vitenskapelige fremskritt, men når vitenskapsmenn utfordret kirkens forståelse av Bibelen, ble de møtt med straff og sensur. Allikevel vant det heliosentriske verdensbildet etter hvert frem og ble en av de mest revolusjonerende vitenskapelige oppdagelsene i perioden.

Tenk etter

Stemmer det heliosentriske verdensbildet med dagens oppfatning av universet?

Humanisme

Humanisme betyr at man setter mennesket i sentrum. Mennesket kan forstå verden og avgjøre hva som er rett og galt gjennom fornuften. Slike humanistiske tanker kan spores tilbake til antikken, og de fikk nytt liv i renessansen. I dag forbinder vi gjerne humanisme med et ikke-religiøst livssyn, men humanismen i renessansen var en kristen humanisme. Fokuset på fornuft innebar blant annet at man i mindre grad tolket Bibelen bokstavelig. Det er først i ettertid at renessansen har blitt kalt humanistisk når man har søkt etter røttene til den moderne humanismen.

Religion

Det var ikke slik at renessansens kunstnere og vitenskapsmenn sluttet å bry seg om kristendommen eller ble ateister. De så fremdeles verden som Guds skaperverk, men studerte og fremstilte dette skaperverket på en mer fri og selvstendig måte enn tidligere. Fornuft og logikk var redskaper man hadde fått av Gud, og de var ment å brukes til å observere og forstå verden rundt seg. Ateisme og direkte kritikk mot religionen kommer først på 1700-tallet og øker i omfang og styrke på 1800- og 1900-tallet.

Ut av mørket?

Middelalderen blir ofte fremstilt som en mørk og brutal tidsalder der utviklingen sto mer eller mindre stille. Denne oppfatningen vokste fram i renessansen. Det var også på denne tiden at den historiske epoken fikk navnet middelalderen eller mellomalderen – perioden mellom antikken og renessansen. Synet på renessansen som et klart brudd med den mørke middelalderen henger fortsatt med oss i dag, men er nok ganske overdrevet.

Man hadde for eksempel drevet vitenskap og studert antikkens tekster også gjennom hele middelalderen. Det er også lett å tenke at kirken og vitenskapen var motsetninger. I virkeligheten var det i flere tilfeller nettopp på grunn av kirken at vitenskapen gikk fremover i middelalderen. Klostrene var viktige kunnskapssentre og på mange måter forløpere til de moderne universitetene. Den naturvitenskapelige tanken om at det finnes naturlover ble også støttet av kirken, som mente at naturen styres etter gudegitte lover.

Allikevel var det at man i det hele tatt ønsket å bryte med fortiden et viktig brudd i historien. Det gjorde at man kunne skifte fokus til fremtiden og et menneskeskapt fremskritt. Dette ble etter hvert sentralt i opplysningstiden, de politiske revolusjonene og den industrielle revolusjonen. Troen på fremtiden og fremskrittet er det som kjennetegner moderne tid. Renessansen representerer en ny tidsånd, og selv om den i utgangspunktet bygger på gamle idealer fra antikken, er det mange utviklingstrekk i moderne tid som kan spores tilbake til denne nye tidsånden.
Les original på NDLA →

Plyndring og utnyttelse

Plyndringen ble ledet av conquistadorene og deres soldater. Ved å betale den spanske kongen om lag 1/5 av alt gull og sølv de kom over, fikk de beholde resten av verdiene de ranet til seg.

I løpet av de første tiårene på 1500-tallet ble det klart at spanjolene i stor grad kom til å bosette seg i Sør-Amerika. I denne fasen var det mange som begynte med gruvedrift for å hente opp mer sølv og gull. Urbefolkningen ble da brukt som slaver. Den spanske kongemakten ville etter hvert styrke sin posisjon, blant annet ble det sendt embetsmenn og prester for å få kontroll med de nye samfunnene.

Samtidig ble det klart, gjennom rapporter fra spanske prester, at det skjedde en humanitær katastrofe i Sør-Amerika. Det ble gjort forsøk på å beskytte urfolk mot den groveste utbyttingen, blant annet ved å samle dem i egne landsbyer og sette dem til arbeid – uten at det i praksis var til særlig hjelp i møtet med spanske slavejegere og gruveeiere som trengte arbeidskraft.

Jordbruk

Mot slutten av 1500-tallet ble spanjolene mer opptatt av jordbruk. De lettest tilgjengelige gull- og sølvforekomstene var nå hentet opp. For de fleste spanjoler som kom til Sør-Amerika, var det enklere å se seg om etter noe annet å leve av, og da ble altså løsningen jordbruk. Siden den opprinnelige befolkningen da var blitt mye mindre, og det var enkelt å fordrive den urbefolkningen som fremdeles drev jordbruk, var jorda også lett tilgjengelig.

Mye av jordbruket i Sør-Amerika var basert på kvegdrift. Dyrene ble slaktet og brukt til mat i koloniene, mens skinnet ble solgt som hud eller lær til Europa. Der ble det brukt til alt fra møbler til klær, emballasje og tauverk. Også sukkerproduksjon bredte om seg. Sukker stammer opprinnelig fra Midtøsten, men spanjolene hadde alt i middelalderen forsøkt å dyrke det i Spania, uten særlig suksess, bortsett fra på Kanariøyene. Det viste seg at sukkerplanten trivdes godt i Sør-Amerika, og etter hvert ble sukker en av de store eksportvarene til Europa.
Les original på NDLA →

Vikingen og bonden i nasjonalromantikken

Da vi i tiden etter 1814 skulle finne vår nye identitet, var det i stor grad den gamle storhetstiden vi så tilbake på. For det første ble bonden sterkt idealisert. Han var tross alt den som hadde holdt de norske tradisjonene i hevd gjennom den 400 år lange unionstida. Den frie og uavhengige bonden, etter ekte middelalderidealer, ble hyllet som det typisk norske.

Noe av det andre vi så tilbake på, var den stolte norske historien. Det er ikke tilfeldig at 1800-tallet var en periode da mange begynte å studere sagalitteraturen og det gamle norrøne språket. Ivar Aasen laget for eksempel et skriftspråk som tok utgangspunkt i de reine, norske dialektene, de dialektene han mente stammet direkte fra det norrøne språket og var uberørt av dansk påvirkning. Det ble også stor interesse rundt de gamle vikingkongene, og i både kunst og litteratur ville man vise fram det «ekte» og gamle norske.

I tiden etter 1814 ble Norges eldre historie på denne måten brukt aktivt av politikere, diktere, kunstnere og andre kulturpersoner for å skape et nytt og enhetlig Norge. Nasjonalstaten sto sterkt på denne tiden, og man hadde en idé om at alle innenfor en stat måtte ha en felles kultur og et felles språk. Denne fellesnevneren fant man i den gamle storhetstiden, og til tross for 400 år med andre verdier og samfunnsformer, mente man altså at det var disse idealene nasjonen Norge måtte bygge på.

Eldre norsk historie i høyreekstreme grupper

Mens nasjonalromantikkens dyrking av vikingtiden kan virke ganske uskyldig, ble den gamle nordiske historien brukt i langt mer uhyggelige sammenhenger noen tiår seinere. I den nazistiske ideologien, med tanken om en ren arisk rase, sto nemlig den gamle nordiske historien sentralt. Mens man visste lite om den germanske historien for øvrig, var det ikke tvil om den nordgermanske, eller skandinaviske, fortiden. Den blonde, høyreiste vikingen som hersket på havene, ble derfor et viktig symbol for det nazistiske idealmennesket.

Mange av de nazistiske symbolene hadde også sitt utspring i den eldre nordiske historien. Dersom vi ser på det svært kjente SS-symbolet, kan vi lett kjenne igjen den gamle runebokstaven. Den dag i dag ser vi også at høyreekstreme grupper gjerne tyr til norrøne symboler og navn. På den måten kan de knytte bånd til en stolt tid i norsk historie som de gjerne vil identifisere seg med. Ofte ønsker de å vise til gamle vikingidealer som krigervilje og mot. Men like ofte har det sammenheng med rasediskriminering og fremmedhat og tanken om vikingen som «reinraset» nordisk. Vikingene selv viste imidlertid få tegn til fremmedfrykt. De handlet med folk over store deler av verden og tok mer enn gjerne opp utenlandske elementer i sin kultur.

Et godt eksempel på dette er en av kvinnene som ble funnet i gravhaugen på gården Oseberg i Vestfold. Hun hadde fått en storslått begravelse, noe som tyder på en høy posisjon i samfunnet. Men hun var ikke norsk! Etter undersøkelser av klær og skjelett har man kommet fram til at hun sannsynligvis var fra området rundt Svartehavet. Det ble også funnet norske vektlodd med arabiskinspirerte motiver på et jorde i Sandefjord. Den norske kulturen var altså ikke eksklusivt nordisk, men hentet impulser fra andre deler av verden.
Les original på NDLA →

Et samfunn uten sentralmakt

Før etableringen av den faste kongemakten fantes det ingen sentralmakt som vedtok lover, dømte dem som gjorde urett, eller tok vare på de svake, slik vi er vant til i dag. Dette var oppgaver som folk i de enkelte bygdene eller slektene selv måtte ta seg av. Det var selvsagt ikke slik at det var fritt fram for alle å gjøre som man ville, eller at hvert menneske sto helt alene i verden. Hvert lokalsamfunn hadde nemlig sine lover og regler, og sine måter å straffe lovbrytere på. Og familien og venner tok gjerne vare på de gamle, de syke og andre som havnet i uheldige situasjoner. Man sto altså ikke helt uten et sosialt sikkerhetsnett, selv i vikingtiden.

Men for at et slikt system skal fungere, trengs det en lokal leder, en som kan holde ro og orden, og som har makt nok til å straffe dem som bryter lover og regler. En slik rolle hadde høvdingen i vikingsamfunnet.

Høvdingene var altså de øverste lederne i samfunnet før kongemakten etablerte seg i Norge. Ordet høvding kommer av det norrøne ordet for «hode», og vi kan se på høvdingen nettopp som et overhode. Høvdingen var nemlig ikke en brutal hersker som la folk under seg med makt, men et overhode som folk frivillig valgte å være lojale mot.

Gjensidig avhengighet

En høvding måtte til enhver tid ha menn under seg som var villige til å stille opp dersom han havnet i en konflikt. Uten dem var han hjelpeløs i kamp mot andre. Det hjalp lite å være av god ætt og ha store rikdommer dersom ingen var villig til å stille opp når hjelpen trengtes. Derfor var det viktig for høvdingen å knytte vennskap med bønder og vanlige folk.

På den andre siden hadde også bøndene stadig behov for beskyttelse. De var hele tiden nødt til å forsvare seg og sitt mot andre, og de måtte kreve bot dersom noen gjorde urett mot dem. Det var vanskelig å greie dette på egen hånd, og her kunne en mektig høvding være god å ha. Å vise andre at man sto under en sterk manns beskyttelse, kunne virke avskrekkende nok for dem som ville noen vondt.

På denne måten kom både høvdingen og bøndene godt ut av det gjensidige forholdet. Begge oppfylte noen plikter, mot at de fikk noe tilbake. Slik kunne begge parter oppleve en viss trygghet og forutsigbarhet i et ellers turbulent samfunn.

Inngåelse av vennskap – gaver og fester

For å knytte bønder til seg måtte vikinghøvdingen først og fremst være rik og raus. Som nevnt var det vanskelig for en høvding å legge folk under seg med rein makt. Dersom han var voldelig og urimelig, ville bøndene heller gi sin støtte til en annen høvding. Det kunne han ikke risikere. Ved å gi flotte gaver og invitere til storslåtte gjestebud kunne høvdingen derimot sette folk i et slags avhengighetsforhold, der de hele tiden skyldte ham motytelser.

Samtidig var det ikke nok for høvdingen å overøse bøndene med gaver. Han måtte også vise at han stilte opp dersom noen trengte hjelp. Hvis han ikke gjorde det, ville andre fort forstå at han ikke var til å stole på, og da ville de heller støtte en annen.

Allianser på kryss og tvers

Høvdinger kunne også opprette vennskap med andre høvdinger. I et samfunn der makt og posisjoner var svært viktig, kunne det være lurt å skape fred og forsoning med andre høvdinger. Å ha gjensidig hjelp og støtte i hverandre var taktisk smart. Slike allianser måtte forsegles på andre måter enn avtalene med bøndene. For eksempel kunne man gifte seg med en fra den andre høvdingens familie eller sende sine barn til oppfostring hos den andre. Slik sikret man et avhengighetsbånd. Et kjent eksempel på dette er Harald Hårfagre, som sendte en av sønnene sine til kong Adalstein i England. Denne sønnen ble seinere konge i Norge, og slik hadde man sikret et godt forhold mellom de to statene.

Etter hvert som det norske samfunnet ble mer og mer samlet hos få og store makthavere, vokste det også fram en annen form for allianse, nemlig den mellom vanlige høvdinger og høvdinger som var mektigere, eller som var småkonger. På denne måten kunne én høvding eller småkonge knytte til seg flere små høvdingdømmer og slik sett ha et overordnet styre over flere mennesker enn det han selv kunne inngå vennskap og allianser med.

Et ættesamfunn

Norge i tiden før rikssamlingen er gjerne blitt regnet som et ættesamfunn. Det vil si at det var slekt og familie som skapte de sterkeste båndene i samfunnet. Makt og samfunnsposisjoner gikk i arv, og man hadde sterke forpliktelser til familien. For eksempel kunne man hevne en drept slektning, eller man kunne kreve bøter for drapet.

At slekt og familie sto sterkt i denne tiden, er det liten tvil om. Det var familien som skulle ta vare på deg når du ble gammel. Og det var vanskelig å arbeide seg oppover i samfunnet. Den som var fattig, forble gjerne fattig. Og ikke minst: Den som var født rik, kunne bruke rikdommen til å styrke sin egen posisjon. Slik sett var familietilknytningen en viktig faktor i samfunnet. Samtidig har forskningen de seinere årene i større grad framhevet vennskap som det viktigste båndet. Man kunne ha gode og dårlige slektninger, og gode og dårlige venner. Dette er kanskje en tenkemåte som ligger nåtidens nordmenn ganske nær. Vi kjenner igjen tanken om at familien danner et slags hovedgrunnlag, men erfarer vel også at en god venn kan være vel så viktig og støttende som en fjern onkel, når det virkelig røyner på.
Les original på NDLA →

Vikingtid og yngre jernalder

Arkeologene kaller gjerne vikingtida for yngre jernalder. Jernalderen var den perioden i norsk historie da man begynte å ta i bruk jern til redskaper og våpen. I Norge begynte man med dette rundt 500 f.Kr. Man hadde altså brukt jern i Norge i cirka 1 300 år da vikingtida begynte. Jern var viktig i vikingenes teknologi, for eksempel i skipsbygging og til våpen.

Vikingtid og tidlig middelalder

Vikingtida overlapper med epoken som i europeisk historie blir kalt tidlig middelalder. Årsaken til at historikere som regel ikke bruker samme navn på epoken i norsk historie, er at kjennetegnene på tidlig middelalder i Europa ikke stemmer med norske forhold. Norge var ikke hovedsakelig preget av katolsk kristen kultur, men av vikingenes egen kultur og norrøne religion. Det samme gjelder for Sverige og Danmark og de områdene vikingene slo seg ned i.

Starten: Lindisfarne

Epokens startpunkt er satt til omtrent 800, siden den tidligst kjente vikingferden skjedde i 793: angrepet på klosteret på øya Lindisfarne i Nord-England. Dette markerer starten på en 250 år lang periode da nordmenn, svensker og dansker reiste til store deler av Europa og til og med til Nord-Amerika.

Hvorfor reiste vikingene?

Opphavet til ordet "viking" er omdiskutert, men det er trolig knyttet til det å reise ut – å "dra i viking". En viking er da en som reiser ut i verden. Disse reisene var mulig blant annet på grunn av en avansert skipsteknologi. Rikdom og ære var mye av motivasjonen for å reise ut, enten man drev med fredelig handel eller plyndringstokt og krig. Andre reiste ut for å finne ledig land der de kunne slå seg ned og drive jordbruk.

Vikingkulturen og vikingsamfunnet

Norge besto i vikingtida av en rekke mindre høvdingdømmer. Høvdingene konkurrerte seg imellom om makt og ære. Rikdommene fra vikingtoktene ble ofte brukt for å kjøpe seg støttespillere.

Selv om vi forbinder vikingtida med blodtørstige krigere, var nordmenn flest jordbrukere. De drev også med jakt og fiske. Kvinnene kunne ha mye makt i vikingsamfunnet, spesielt når mennene var ute på vikingferd, eller når de ble enker. Det var også vanlig å ha slaver, såkalte treller, som jobbet på gårdene.

Religion var en viktig del av hverdagen. Troen på Tor og Odin og de andre de norrøne gudene var knyttet til jordbruk og jakt, men også til makt, krig og samfunnsstrukturer. Ofring var en viktig del av den religiøse praksisen.

Slutten: Stiklestad eller Stamford Bridge?

Vikingtidas slutt har ofte blitt satt til slaget ved Stiklestad i 1030 eller slaget ved Stamford Bridge i 1066, men slike klare skiller blir ofte ganske kunstige. Det blir mer riktig å si at avslutningen på vikingtida og overgangen til middelalderen skjedde gradvis i takt med kristning og rikssamling, og når indre konflikter og borgerkriger overtok for ytre ekspansjon. Derfor er det også ganske vanlig å regne vikingtidas slutt til omtrent 1050.
Les original på NDLA →

Det overordentlige storting

Høsten 1814 ble det første stortinget avholdt. Dette første stortinget ble også kalt «den andre grunnlovsgivende forsamling» eller «det første overordentlige storting». Det ble kalt «overordentlig» (som betyr 'ekstra', 'uvanlig') fordi det møttes på et annet tidspunkt enn det Grunnloven forutsatte. Det var avtroppende konge, Christian Frederik, som skrev ut valget til dette overordentlige stortinget.

Som ved riksforsamlingen på Eidsvoll var det også denne gangen kort tidsfrist, og Nord-Norge ble ikke representert denne gangen heller. Reiseveien ble for lang. Dermed møtte 79 representanter i Katedralskolens auditorium som denne høsten fungerte som stortingssal.

Revisjon av Grunnloven og forhandlinger med svenskene

Representantene var samlet fra 7. oktober. De møttes for å revidere Grunnloven av 17. mai slik at den kunne fungere i en union med Sverige, og for å velge Karl Johan til ny konge. Bakteppet var sommerens korte selvstendighetskrig med svenskene og Mossekonvensjonen av 14. august 1814. Mossekonvensjonen avsluttet krigen og innebar at Karl Johan godtok Eidsvollgrunnloven med de endringer som var nødvendige for å gå i union med Sverige. Christian Frederik forpliktet seg der til å abdisere.

9. oktober holdt Christian Frederik en tale for 25 av stortingsrepresentantene på Bygdøy kongsgård. Der frasa han seg tronen ved Mossekonvensjonen. Han forlater Norge 10. oktober, og Stortinget med den nyvalgte Wilhelm F.K. Christie i spissen starter arbeidet med å revidere Grunnloven og forhandle med svenskene.

Inn i union med Sverige

Den 19. oktober lyktes Christie i å få gjennom to vedtak. Det første gikk ut på at Norge som selvstendig rike skulle gå inn i union med Sverige, det andre at kongevalget skulle utsettes til endringene i Grunnloven var gjennomført. Den 20. oktober vedtok Stortinget mot fem stemmer å gå inn i unionen med Sverige.

Stortinget gikk gjennom alle Grunnlovens paragrafer før den reviderte Grunnloven ble godkjent av de svenske forhandlerne den 4. november 1814. Karl 13. ble valgt til Norges konge. Selv om Norge ikke lenger var selvstendig, ble det understreket at kongen var en konstitusjonell konge som var valgt av et fritt storting. I tillegg hadde nasjonalforsamlingen fått beholde makten over de væpnede styrkene i Norge, og de fikk gjennomslag for avskaffelse av en framtidig adel.
Les original på NDLA →

Den industrielle revolusjonen

Oppfinnelsen av maskiner og overgangen til fabrikkproduksjon har blitt kalt den industrielle revolusjon. Denne såkalte revolusjonen startet først i tekstilindustrien i England på midten av 1700-tallet. Fra 1840-årene så vi den samme utviklingen i Norge.

Den første industrialiseringen i Norge skjedde langs Akerselva i Oslo hvor vi fikk de første tekstilfabrikkene. Tekstilproduksjonen fikk etter hvert fotfeste over store deler av landet. Norge hadde nok av vannkraft som kunne drive maskinene ved veveriene.

Samtidig som vi fikk tekstilfabrikkene, startet det også opp en rekke mekaniske fabrikker, kalt mekaniske verksteder på den tiden. Flere av disse startet også opp med skipsbygging i løpet av et par tiår.

Etter hvert ble industrien viktig for mange næringer, og nyvinninger gjorde at produksjonen kunne økes betraktelig.

Hamskiftet

Det som blir kalt det store hamskiftet, er endringene i landbruket på 1800-tallet. Disse endringene hadde sammenheng med industrialiseringen. Landbruket fikk nye maskiner som gjorde gårdsdriften mer effektiv, derfor trengtes det ikke like mange folk på gårdene lenger. Hamskiftet handler også om overgangen fra selvhushold til salgsjordbruk.

Påvirkningen på samfunnet

Industrialiseringen påvirket både flyttinger og sosiale forhold. Flere flyttet fra landet og til byene ettersom det ble behov for færre folk i landbruket, og flere fikk arbeid ved fabrikkene i byene. Samtidig betydde den stadig økende urbaniseringen at folk måtte bo mange sammen i små leiligheter. Mange flyttet fra fattigdom på landsbygda, de så byen og fabrikkene som en mulighet til et bedre liv. Det ble nok likevel store overganger for mange.

Arbeidsvilkårene i industrien kunne være tøffe, og ved fabrikkene var det også en del barnearbeid. Boforholdene var som nevnt trange, og klasseskillene økte med den nye arbeiderklassen.

Utover på 1800-tallet begynte arbeiderne å organisere seg i fagforeninger. De kom med krav til både arbeidsforhold og lønn, og vi fikk de første streikene. I 1899 ble Landsorganisasjonen (LO) stiftet. Organisasjonen kunne fronte fagforeningenes krav om samfunnsendringer på nasjonalt nivå.
Les original på NDLA →

Konsulatsaken

Under unionsfellesskapet med Sverige hadde ikke Norge egen representasjon i utlandet, dvs. ingen egne konsuler og konsulater. Konsulene var felles for begge landene i unionen. Nordmennene mente at mange utenlandske havnebyer med stor norsk skipstrafikk manglet konsulat. Skipsfarten hadde større betydning for Norge enn for Sverige, og den norske flåten var større enn den svenske. Konsulatsaken var i tillegg sterkt symbolladet, for nordmennene ville selv representere landet sitt i utlandet.

Venstre var lenge partiet som frontet konsulatsaken sterkest. Høyre anså lenge unionen som noe positivt, men ønsket forhandlinger om norske konsuler. Forhandlinger om et norsk konsulatvesen ble gjenopptatt i 1902 av unionslandene. Det svenske forslaget fra desember 1904 ble oppfattet som «lydrikepunktene» og vakte sterke nasjonale og antisvenske strømninger rundt om i landet.

Politisk samling med Christian Michelsen

Forhandlingene med svenskene kjørte seg fast på vårparten 1905, og unionsspørsmålet ble nå ‹en knute som ikke kunne løses opp, men måtte hogges». Et virkelig gjennombrudd kom med Christian Michelsens samlingsregjering i mars 1905, som var villig til å vedta et norsk konsulatvesen selv om det skulle sette unionen i fare. Deretter foregikk det et politisk spill i Stortinget, hvor Stortinget vedtok et norsk konsulatvesen.

Christian Michelsen

Christian Michelsen (1857–1925) har en stor del av æren for unionsoppløsningen. Michelsen hadde bakgrunn både fra Høyre og seinere Venstre. Han var dermed egnet som en samlende figur.

7. juni-vedtaket

Kongens protokolltilførsel førte til vedtaket i Stortinget 7. juni, der unionen med Sverige ble erklært oppløst. I vedtaket heter det:

«Da Statsrådets samtlige medlemmer har nedlagt sine embeter, da Hans Majestet Kongen har erklært seg ute av stand til å skaffe landet ny regjering, og da den konstitusjonelle kongemakt således er trådt ut av virksomhet, bemyndiger Stortinget medlemmene av det i dag avtrådte Statsråd til inntil videre som den norske Regjering å utøve den Kongen tillagte myndighet i overensstemmelse med Norges Grunnlov og gjeldende lover – med de endringer som nødvendiggjøres derved, at foreningen med Sverige under én konge er oppløst som følge av, at kongen har opphørt å fungere som norsk konge.»
(kilde: Lausrivinga 1905)

Saksgang regjering, Storting og kongen

Stortinget vedtar å opprette et norsk konsulatvesen i slutten av mai 1905.

Kongen nekter sanksjon.

De norske myndigheter nekter å kontrasignere Kongens beslutning om sanksjonsnekting.

Statsrådene leverer inn sine avskjedssøknader.

Kongen nekter å ta imot disse (fordi han da ville være uten en norsk regjering).

Statsminister Michelsen melder i Stortinget at regjeringen har gått av.

Stortinget vedtar enstemmig 7. juni-erklæringen.

«Da det er meg klart, at noen annen Regjering ikke nu kan dannes, så bifaller jeg ikke statsrådenes avskjedsansøkninger.»
Oscar II
(kilde: Lausrivinga 1905)

Unionen går i oppløsning

Etter 7. juni-erklæringen kunngjorde Stortinget at Oscar II var ute av stand til å danne regjering i Norge, noe som etter Grunnloven er kongens plikt. Svært radikalt erklærte Stortinget at han heller ikke lenger var konge i Norge, og siden kongen var det eneste unionsleddet, tolket man at unionen også var oppløst. Den 7. juni 1905 la regjeringen sin makt i Stortingets hender, men ble bedt om å fortsette på midlertidig basis i overenstemmelse med den norske Grunnloven.

Forsvaret mobiliseres

Sommeren 1905 ble 20 000 innkalt til å være grensevakter. Mot et overlegent svensk forsvar, ble det norske forsvaret mobilisert uten at partene kom til militære sammenstøt. Oskar II valgte likevel å innkalle til forhandlinger i Karlstad. Svenske myndigheter gikk til forhandlingene med utgangspunkt om unionen skulle oppløses eller ikke, nordmennene om hvordan. Kongen krevde også folkeavstemning om unionsoppløsningen i Norge.
Les original på NDLA →

Spenningsforholdet endte ikke i væpnet kamp, og det er derfor man kalte det for en kald krig. Dette til tross for en opprustning av våpen og soldater på begge sider og en situasjon hvor begge land etter hvert hadde atomvåpen. Vi hadde også det man kalte stedfortredende kriger i bl.a. Korea, Vietnam og Afghanistan. Da var situasjonen at motpartene enten forsynte sider i konflikten med våpen, støttet økonomisk eller til og med satte inn egne soldater i konfliktene.

Den kalde krigen var i all hovedsak en ideologisk konflikt, en kamp mellom to måter å leve på. Enkelt sett kan vi si det var en kamp mellom kapitalisme og kommunisme.

Spent forhold

Det fins ikke én forklaring på hvorfor forholdet ble så spent. Vi må i stedet se på flere forskjellige årsaker. Fra 1945 ble de ideologiske forskjellene mellom Sovjetunionen og USA tydeligere. Sovjetunionen var kommunistisk, mens USA var et demokrati. Sovjetunionen hadde planøkonomi, mens det økonomiske systemet i USA var kapitalistisk.

Trumandoktrinen

I mars 1947 la den amerikanske presidenten Harry S. Truman fram en erklæring hvor han slo fast at USA skulle støtte alle frie nasjoner som røvde å motstå undertrykkelse fra så vel minoriteter i landet som utenlandske krefter.

Dette ble siden kalt for Trumandoktrinen. Den betydde at amerikanerne ville støtte regjeringer som var truet av kommunismen. Den umiddelbare bakgrunnen for dette var at i første omgang Hellas, men også Tyrkia, sto i fare for å komme under kommunistisk kontroll, noe amerikanerne ville unngå. De var redde for en kommunistisk revolusjon som ville ta over Europa.
Les original på NDLA →

Schumanplanen

Marshallhjelpen (1948) skapte behovet for et tettere liberalisert økonomisk samarbeid i Vest-Europa. Den franske utenriksministeren Robert Schuman lanserte i 1950 en løsning på den fransk-tyske rivaliseringen om de jern- og kullrike grenseområdene Alsace-Lorraine og Ruhr-området. Gjennom Schumanplanen skulle Frankrike og Tyskland tvinges til samarbeid ved at en felles overstatlig myndighet skulle kontrollere kull- og stålproduksjonen i området. Andre europeiske land skulle inviteres til dette samarbeidet. Schumanplanen ble iverksatt i 1952, med Vest-Tyskland, Frankrike, Italia og Belgia, Nederland og Luxembourg som medlemmer.

Med kull- og stålunionen ble den første spiren til europeisk integrasjon sådd. For første gang i historien ble en sammenslutning opprettet, der de gamle nasjonalstatene frivillig ga avkall på sin rett til å råde over egen økonomi, mot å få innflytelse i nabostatenes økonomi. Samtidig var dette samarbeidet i utgangspunktet sterkt begrenset i forhold til hva som kom senere.

Utvidelse i dybden

Våren 1957 utvidet de seks medlemslandene samarbeidet. 25. mars ble to nye traktater undertegnet i Roma, og to nye fellesskap så dagens lys: Det europeiske økonomiske fellesskapet (EEC) og Det europeiske atomenergifellesskapet.

EEC-samarbeidet ble konkretisert gjennom Romatraktaten i 1957. Målet for traktaten var å innføre felles ytre tollgrenser, felles arbeidsmarked, fri kapitalbevegelse mellom landene og felles utvikling av kjernekraften. Utover i 60-årene ble EEC-landene også enige om en felles landbrukspolitikk.

Etter at Romatraktaten ble vedtatt, ble det opprettet flere overnasjonale styringsorganer, som Ministerrådet, Europakommisjonen, Europaparlamentet og EF-domstolen. Fra 1967 ble de ulike samarbeidsorganene slått sammen til Det Europeiske Fellesskap med et felles råd og kommisjon. Året etter ble fellesskapet ytterligere styrket. Da opphevet landene toll på all handel seg imellom.

De fire friheter (det indre marked)

Fri bevegelse av:

Varer

Tjenester

Kapital

Arbeidskraft (personer)

Det Europeiske Fellesskap (EF)

Frankrike ønsket gjennom den europeiske integrasjonen å være det ledende landet i Europa. Frankrikes mektige president Charles de Gaulle (1890–1970) var av den grunn mot britisk medlemskap i det europeiske samarbeidet. Etter at De Gaulle gikk av som fransk president i 1969, ble spørsmålet om utvidelse av det europeiske samarbeidet igjen aktualisert.

I 1973 ble Storbritannia, Irland og Danmark medlemmer av det europeiske samarbeidet. Hellas ble EF-medlem i 1981, deretter Portugal og Spania i 1986.

Etter at Berlinmuren falt i 1989, ble spørsmålet om ytterligere utvidelse aktuelt.

Nye EU-medlemmer

1990: Øst-Tyskland

1995: Finland, Sverige, Østerrike

2004: Malta, Kypros, Slovenia, Ungarn, Slovakia, Tsjekkia, Polen, Litauen, Latvia og Estland

2007: Bulgaria og Romania

2013: Kroatia

Den Europeiske Union (EU)

I 1991 ble Maastricht-avtalen vedtatt og den europeiske unionen (EU) etablert. I tillegg til opprettelsen av EUs indre marked, ble EU-landene enige om å føre en mer samordnet utenriks- og sikkerhetspolitikk enn tidligere.

Økonomisk samordning

For å tilrettelegge for fri flyt av varer, tjenester, kapital og personer ble en felles valuta EURO (2002) og en felles sentralbank etablert i 1999. Dette forpliktet medlemslandene til å samordne sin økonomiske politikk for å oppnå lav inflasjon, lav rente, lavt underskudd på statsbudsjettet, liten offentlig gjeld og stabile valutakurser.

På tvers av grenser

Opprettelsen av EUs indre marked skapte nye utfordringer. Derfor ble et felles politikontor (Europol) opprettet for å bekjempe kriminalitet, illegal innvandring og terrorisme. Gjennom Schengen-avtalen ble grensekontrollen mellom medlemslandene opphevet. I tillegg har medlemslandene opprettet en egen militær styrke på 60 000 mann, som skal kunne benyttes til humanitære oppgaver, og til fredsbevarende og fredsopprettende operasjoner.

Brexit

Sommeren 2016 holdt Storbritannia en folkeavstemning om fortsatt medlemskap i EU eller ikke. Flertallet stemte for å melde seg ut av EU, og Storbritannia er dermed det første medlemslandet som har gått ut av EU.
Les original på NDLA →

Nye stormakter, svekkede imperier

Andre verdenskrig bidro til mer oppmerksomhet mot nasjonal frigjøring i koloniene. Både USA og Sovjetunionen ønsket kolonifrigjøring, men hadde ulike motiver. USA var en kapitalistisk supermakt og ønsket tilgang til markeder som var lite tilgjengelige på grunn av de store koloni-imperienes kontroll. Sovjetunionen så avkoloniseringen som en mulighet til å støtte kommunistiske gruppers kamp for frigjøring fra sine koloniherrer. Den kalde krigen lå som bakteppe for begge supermaktene. USA ønsket å støtte alle frigjøringsgrupper som kjempet mot kommunistiske grupper som var involverte i kolonifrigjøringen. De ville demme opp for kommunismens økende makt i verden.

Under andre verdenskrig så imperiene den betydningen koloniene hadde hatt under krigen, og ga koloniene løfter om økonomiske fordeler og større frihet. Koloni-imperiene Frankrike og Storbritannia var svekket etter krigen, men ga likevel ikke koloniene frihet uten kamp. I de franske koloniene ble kolonifrigjøringen mest voldelig. Frigjøringskrigen i Algerie 1952–1962 var det beste eksempelet på imperiemaktens vilje til å beholde kontrollen over koloniene.

Etableringen av De forente nasjoner (FN) i 1945 ga koloniene moralsk støtte i kampen for avkolonisering og frigjøring. Siden opprettelsen har FNs medlemstall økt fra 51 til dagens 193 land. En betydelig del av dette skyldes selve avkoloniseringen. I mange kolonier vokste det frem en utdanningselite som krevde frihet og selvstyre. Nasjonalistiske bevegelser fikk etter hvert større oppslutning i de brede lag av befolkningen.

Latin-Amerika

Allerede på 1800-tallet var mange stater i Latin-Amerika blitt frigjort fra sine koloniherrer. Statene som ble etablert, var dominert av folk med europeiske aner og tradisjoner. Den opprinnelige urbefolkningens kultur forsvant i områder som tidligere hadde vært spanske eller portugisiske kolonier.

Asia

I Asia ble den britiske kolonien India selvstendig i 1947, godt hjulpet gjennom Mahatma Gandhis (1869–1948) ikke-voldskamp mot det britiske kolonistyret. Samme år ble Pakistan, som var en del av den tidligere kolonien India, proklamert som egen stat av muslimene i området, ledet av Muhammad Ali Jinnah. Av andre tidligere britiske kolonier ble Myanmar (1947) og Malaysia (1963) etablert. I Fransk Indokina (områder som i dag er Kambodsja, Laos og Vietnam) ble kolonifrigjøringen blodig og langvarig. Supermaktene USA og Sovjetunionen bidro sterkt til det som en del av den kalde krigen. Lignende situasjon fantes ved etableringen av Indonesia.

Afrika

Egypt var blitt selvstendig allerede i 1922, men hadde liten innflytelse over Suez-kanelen. I 1956 oppsto det en internasjonal krise da Egypt forsøkte å nasjonalisere kanalen. Den etterfølgende Suezkrisen og den langvarige frigjøringskrigen i Algerie (1954–62) stimulerte til uavhengighetskrav for hele Afrika. I 1957 spredte frigjøringsbølgen seg til Afrika sør for Sahara med opprettelsen av Ghana (Gullkysten) som det første. På 1960-tallet fikk de fleste landa i Afrika sin selvstendighet. Etter diktaturets fall i Portugal i 1974 ble Angola, Mosambik og Guinea-Bissau selvstendige.

To land var fortsatt ufrie. I Sør-Rhodesia gjorde det svarte flertallet opprør, kvittet seg med det hvite styret i 1980 og forandret navnet på landet til Zimbabwe. Namibia, en tidligere tysk koloni, men som var blitt Sør-Afrikas koloni etter første verdenskrig, ble selvstendig i 1991.

I Sør-Afrika ble tida fram mot 1994 preget av apartheidregimet hvor det hvite mindretallet diskriminerte den svarte majoriteten. Den afrikanske nasjonalkongressen (ANC) er en tidligere nasjonalist- og frigjøringsbevegelse som er blitt et politisk parti i Sør-Afrika.

ANC førte en politisk og militær kamp som ga resultater. Regimets siste hvite president, Frederik de Klerk, førte en mer forsonlig politikk i Sør-Afrika. Alle politiske fanger ble sluppet fri i 1990. Nelson Mandela satt 27 år i fengsel og ble et symbol i kampen mot apartheid. I 1994 ble han valgt til president i Sør-Afrika av hele befolkningen.

Kolonifrigjøringen i Afrika

Bruk kartet til å finne informasjon om kolonifrigjøringen i Afrika. Bruk zoom-funksjonen for å få detaljer.
Les original på NDLA →

Wienkongressen innledet en ny tid for Europa

Etter Napoleonskrigene møttes seierherrene i Wien til det som er kjent som Wienkongressen. Seierherrene, først og fremst Russland, Storbritannia, Østerrike og Preussen, satte prinsippene for et nytt Europa etter årtier med revolusjoner og Napoleonskriger.

Wienkongressen introduserte en lang periode, 1815–1914, som var forholdsvis fredelig. Dette var delvis på grunn av prinsippet om maktbalanse. Ingen stormakt skulle ha større territorier og makt enn andre. I perioden var det noen avgrensede kriger, som for eksempel Krimkrigen (1853–1856) og den fransk-tyske krigen (1870–1871). Men det skulle gå nærmere hundre år før alle de europeiske stormaktene ble involvert i en storkrig – første verdenskrig i 1914.

Tenk etter

Se på kartene nedenfor. Du kan bla mellom to kart ved å trykke på pilene i kartene.

Hva tror du stormaktene i Europa tenkte om grenseendringene som skjedde fra 1815 til 1914?

1800-tallets Europa

I løpet av 1800-tallet gjennomgikk Europa omfattende endringer på de fleste områder. Industrialiseringen spredte seg og endret karakter. Flere europeiske land beveget seg sakte i mer demokratisk retning, samtidig som nye nasjonalistiske idéer førte til geografiske endringer på europakartet. Spesielt fra 1870 involverte flere av stormaktene seg i et kappløp om kolonier, først og fremst i Afrika.

I årene før første verdenskrig hadde Europa blitt et kontinent preget av noen få stormakter som delte seg i to store allianser som sto mot hverandre. Maktbalansen de hadde forsøkt å få til under Wienkongressen, hadde i praksis blitt borte på begynnelsen av 1900-tallet.

Tidsrommet 1815–1914 var altså preget av en økende global europeisk dominans og en voldsom økonomisk, teknologisk, ideologisk og politisk utvikling. Hvordan henger dette sammen? Nedenfor presenterer vi fire sentrale hovedlinjer som må ses i sammenheng for å forstå denne utviklingen.

Industrialisering

Det industrielle gjennombruddet skjedde i Storbritannia på slutten av 1700-tallet. Dette kalles den første industrielle revolusjon og var hovedsakelig en britisk utvikling basert på kull og jern. Fra midten av 1800-tallet utviklet industrien seg videre i store deler av Vest-Europa, USA og i Japan. På slutten århundret var Tyskland og USA i ferd med å overta posisjonen som verdens fremste og mest moderne industrinasjoner. Spesielt Tysklands rolle skulle få betydning for Europa på slutten av 1800-tallet.

Ideologier

En ideologi er et tankesystem som gir uttrykk for et bestemt helhetlig syn på samfunnet. Ideologiene søker å gi svar på hvordan et samfunn bør være, hvordan det skal styres, og hvordan man kan få det samfunnet man ønsker seg. En ideologi legitimerer, rettferdiggjør og forklarer politiske beslutninger i et samfunn. I løpet av 1800-tallet vokser det fram en rekke ideologier som fikk stor betydning for verdenshistorien.

Liberalismen oppstod under opplysningstiden på 1700-tallet og spilte en viktig rolle under den franske revolusjonen og i utviklingen av moderne demokratier. Sentralt i liberalismen er frihet for enkeltindividet og et fritt marked. Spesielt innenfor økonomi fikk liberale reformer betydning utover 1800-tallet.

Konservative krefter vant fram etter Napoleonskrigene. De konservative i Europa var hovedsakelig geistlige, adelsmenn og offiserer. Disse var for enevelde, mer makt til kirke og adel, og de mente at all endring av samfunnet burde skje gradvis.

Sosialisme er en sekkebetegnelse på ulike idéer, basert på Karl Marx. Sosialismen ønsker å bekjempe økonomisk ulikhet, og målet er et klasseløst samfunn. De enorme økonomiske forskjellene mellom rike og fattige utover på 1800-tallet førte til at sosialismen ble en massebevegelse for arbeiderklassen mot slutten av århundret.

Nasjonalisme og nasjonsbygging

En nasjon er et avgrenset landområde der innbyggerne har felles språk, kultur og identitet. En stat er et avgrenset definert geografisk territorium, med en anerkjent regjering. En nasjonalstat skulle ideelt bestå av én nasjon–én stat. Utover 1800-tallet ble dette sett på som et naturlig ideal. Problemet i Europa var at nasjonene var spredt på tvers av landegrenser. For nasjonalistene ble målet å tegne opp europakartet på nytt, og nasjonalstaten skulle være regelen.

Nasjonalisme som bevegelse ble en av de sterkeste ideologiske kreftene utover 1800-tallet. Ideologiens kraft var sterk nok til å slå sammen eller til å oppløse eksisterende stater. I historiefaget er dette kjent som nasjonalisme som samlende eller splittende. Tysklands samling i 1871 og ulike frigjøringskrav i det østerriksk-ungarske keiserdømmet på 1800-tallet, er eksempler på at nasjonalisme kan være både samlende og splittende. Nasjonsbygging var middelet eller prosessen hvor en nasjonal identitet vokste frem. I denne prosessen ble både nasjonale institusjoner og en bevissthet om et nasjonalt fellesskap utviklet.

Imperialisme

Perioden 1870–1914 kalles imperialismens tidsalder. I løpet av noen få tiår, erobret europeiske stormakter nesten hele Afrika og store områder i Asia. Imperialisme og imperiebygging kjennetegnes ved at en stat eller hersker skaffer seg kontroll over landområder, stater, nasjoner eller folkegrupper som i utgangspunktet ikke tilhører deres område. Denne koloniseringen kan foregå politisk, økonomisk og kulturelt.

Årsakene til imperialisme er sammensatte, men henger sammen med en rekke utviklingstrekk som direkte eller indirekte førte til et ønske om å erobre territorier utenfor Europa.

Industrialiseringen i Europa førte til etterspørsel etter billige råvarer. I tillegg hadde industristatene behov for å finne nye markeder for å få solgt industriprodukter.

Konkurranse mellom stormaktene i Europa og økende rivalisering førte til frykt for å bli hengende etter i kolonikappløpet.

Nasjonalismen i Europa førte til et ønske om å utbre nasjonens storhet utover egne grenser. Imperialisme og erobring av territorier ble sett på noe positivt og var forbundet med prestisje.

Tenk etter

Er det egentlig riktig å kalle 1800-tallet for Europas århundre?

Kan du tenke deg noen problemer med å kalle 1800-tallet for Europas århundre? Hva sier dette om Europas syn på resten av verden?

Hva skjer egentlig i Amerika, Afrika og Asia på 1800-tallet?

Kilder

Knudsen O., F. & Ryste, M., E. (2018, 17.september). Nasjonalstat. I Store norske leksikon. Hentet fra https://snl.no/nasjonalstat

Knudsen O. (2019, 16.august) Nasjonalisme. I Store norske leksikon. Hentet fra https://snl.no/nasjonalisme

Palmer, R. R., Colton, J. Kramer, L. (2002). A history of the modern world, ninth edition. McGraw-Hill. New York.

Schrumpf E., Bull, E., Tvedt, K., A. (2021, 22.juni). Den industrielle revolusjon. I Store norske leksikon. Hentet fra https://snl.no/den_industrielle_revolusjon

Østerud, Ø. (2007). Hva er nasjonalisme? Universitetsforlaget. Oslo.
Les original på NDLA →

Den industrielle revolusjonen

Den industrielle revolusjonen handlet i grove trekk om å øke produksjonen av varer, og varene ble billigere. Det industrielle gjennombruddet skjedde først i Storbritannia rundt 1760. Dette kalles den første industrielle revolusjon og var en utvikling basert på kull og jern.

Fra midten av 1800-tallet fikk vi den andre industrielle revolusjonen. Industrien utviklet seg videre og spredte seg i store deler av Vest-Europa, USA og Japan. Jern ble etter hvert erstattet av stål, som var et lettere og sterkere materiale, og de kulldrevne dampmaskinene ble erstattet av dieseldrevne motorer og elektrisitet.

En forutsetning for at industrien skulle spre seg, var at britene gikk bort fra merkantilismen. Fra 1840-tallet ble det åpnet for eksport av britiske fabrikkmaskiner, og regler som hindret fri handel ble fjernet. Mot slutten av perioden var Tyskland og USA i ferd med å overta posisjonen som verdens fremste og mest moderne industrinasjoner.

Industrialisering og makt

Storbritannias dominerende rolle i industrialiseringens første fase avtok utover 1800-tallet. Mens industriveksten i Storbritannia flatet ut etter 1870, tok USA og Tyskland over rollene som de ledende industristatene. Spesielt gjaldt dette innenfor stålindustri, kjemisk industri og bruk av elektrisitet.

Den globale verdenshandelen økte dramatisk på grunn av industrialiseringen. Stadig flere land ble trukket inn i verdenshandelen på grunn av økende etterspørsel etter varer og markeder. I tillegg økte det teknologiske gapet mellom de industrialiserte statene og de som sto utenfor. Moderniseringen ga kontroll over verdenshandelen, noe som igjen ga et globalt overtak. Ved inngangen til 1900-tallet hadde industrialiseringen ført til at flere ikke-europeiske stater, som USA og Japan, gjennomførte en moderniseringsprosess.

Den industrielle utviklingen førte til at frihandel, altså det vi kaller økonomisk liberalisme eller kapitalisme erstattet merkantilismen som økonomisk system.

I filmen nedenfor ser du hvordan industrialisering på 1800-tallet førte til økt produksjon, billigere priser og kapitalisme.

Industrialisering og imperialisme

Imperialismen i perioden 1870–1914 var på mange måter et produkt av den industrielle revolusjonen. Økning av vareproduksjon skapte enorme behov for nye råvarer og ressurser som stormaktene i Europa trengte til fabrikkene. Det ble økt konkurranse om ressursene, og det var frykt for å komme på etterskudd. Når stormaktene skaffet seg nye kolonier, sikret de seg tilgang på råvarer og billig arbeidskraft. Samtidig forhindret de at konkurrentene fikk tilgang til disse ressursene. I tillegg ville koloniene på sikt bety nye markeder som europeerne kunne selge sine varer til.

Industrialisering og modernisering førte til et teknologisk og militært gap mellom de industrialiserte statene og resten av verden. Jernbane, dampskip og nye våpen gjorde erobring av nye territorier mulig i et tempo verden ikke tidligere hadde sett. Og teknologiske nyvinninger innenfor medisin gjorde at tidligere dødelige tropesykdommer ikke lenger var en like stor trussel.

Tenk etter

I hvilken grad var den industrielle revolusjonen en forutsetning for imperialismen i perioden 1870–1914?

Hvorfor tror du nettopp Afrika var så attraktiv for europeiske kolonimakter?

Hvordan påvirket den industrielle revolusjonen andre forhold i Europa og verden på 1800-tallet?



Kilder

Schrumpf E., Bull, E., Tvedt, K., A. (2021, 22. juni). Den industrielle revolusjon. I Store norske leksikon. Hentet fra https://snl.no/den_industrielle_revolusjon

Palmer, R. R., Colton, J. Kramer, L. (2002). A history of the modern world (ninth edition). McGraw-Hill. New York.
Les original på NDLA →

Nasjonalismens århundre

Nasjonalisme og nasjonalstatenes samling var sentrale trekk ved europeisk historie på 1800-tallet. Nasjonalismen var en ideologisk bevegelse som ønsket å danne nasjonalstater bestående av én nasjon og én stat. En nasjon er en gruppe mennesker som deler samme kultur og identitet og føler et fellesskap, mens en stat er et avgrenset og definert geografisk territorium med en anerkjent regjering.

Europeiske stater hadde siden middelalderen ofte vært områder med forskjellige nasjoner som inneholdt flere etniske grupper med ulike språk og forskjellige kulturer. Utover 1800-tallet ble det et ideal at hver nasjon skulle ha sin egen stat med klart definerte grenser. Målet var etablering av en nasjonalstat som skulle bestå av en nasjon i en stat.

Nasjonalistiske tanker oppstod flere steder i Europa allerede på begynnelsen av 1800-tallet som reaksjon på Napoleons okkupasjon og fransk dominans i tysktalende områder. Denne varianten kalles ofte for den tyske kulturelle nasjonalismen. Folk med felles språk, historie og kultur ønsket å samles innenfor felles grenser. I Frankrike fikk vi en politisk nasjonalisme som i mindre grad fokuserte på kultur. Staten skulle her bygge på et fellesskap av mennesker som var født like og med grunnleggende rettigheter.

Nasjonalisme som samlende

Nasjonalismen som bevegelse ble en av de sterkeste ideologiske kreftene utover 1800-tallet. Ideologiens kraft var sterk nok til å slå sammen eller oppløse eksisterende stater. Målet var å skape et fellesskap og styrke tilhørigheten blant innbyggerne i nasjonen.

Etter Wienkongressen bestod Tyskland og Italia av mange småstater. Begge disse landene ble samlet rundt 1870 som resultat av økt nasjonalisme og bevisst nasjonsbygging fra dem som hadde makt. Samlingen av Tyskland og Italia er to eksempler på hvordan nasjonalismen hadde en samlende effekt.

I kartet nedenfor ser du hvordan Tyskland ble samlet gjennom tre kriger. Samlingen ble gjennomført i 1871.

Klikk på boksen i høyre hjørne på kartet for å få kartet i fullskjerm. Deretter klikker du på informasjonspunktene for å få en kort oversikt over de tre krigene mot Danmark, Østerrike og Frankrike.

Nasjonalisme som splittende

Nasjonalismen spilte mye på følelser, hvor følelse av tilhørighet knyttet til språk, kultur og religion i nasjonen sto sentralt. Denne følelsen av å tilhøre et fellesskap kan være positiv, men kan også skape en vi mot dem-tankegang. På denne måten var nasjonalismen splittende eller undertrykkende for dem som sto utenfor fellesskapet. I Norge ble for eksempel samer og kvener i perioden 1850–1950 behandlet dårlig av den norske stat som følge av en slik tankegang.

I andre tilfeller førte nasjonalisme til at stater og imperier gikk i oppløsning eller opplevde en indre splittelse. På 1800-tallet besto det østerrikske imperiet av mange ulike nasjoner, ulike språk og ulike kulturer. Etter hvert som disse nasjonene ønsket mer selvstyre og senere sine egne nasjonalstater, ble eksistensen av det østerrikske imperiet truet.

Det osmanske riket hadde vært en dominerende makt på Balkan i Sør-Europa i flere århundrer, men nasjonalisme førte til at Hellas, Serbia og Bulgaria fikk selvstendighet på slutten av 1800-tallet.

Nasjonalstatenes samling endret Europa

Dannelsen av nye nasjonalstater førte til endringer på europakartet. Maktbalanseprinsippet fra Wienkongressen fungerte dermed ikke lenger.

Keiserdømmet Tyskland ble erklært opprettet etter seieren over Frankrike i den fransk-tyske krigen i 1870–1871. Det franske nederlaget var en av årsakene til at den franske oppmerksomheten de neste tiårene ble rettet mot kolonial ekspansjon i Afrika, siden ekspansjon i Europa nå ble vanskeligere.

De europeiske stormaktene så på det nye tyske keiserdømmet som en trussel. Storbritannia fryktet Tysklands nye rolle i Europa. Selv om Tyskland i første omgang ikke fokuserte for mye på kolonier i Afrika, så Storbritannia et behov for å sikre seg strategiske, økonomiske og militære holdepunkter på det afrikanske kontinentet. Etter Berlinkonferansen i 1884, hvor kolonimaktene i Afrika delte kontinentet mellom seg, kom Tyskland for fullt med i kolonikappløpet. Nå ble motsetningene mellom de europeiske stormaktene enda tydeligere.

Nye allianser

Ved inngangen til 1900-tallet dominerte fem stormakter Europa: Storbritannia, Frankrike, Russland, Tyskland og Østerrike-Ungarn. På grunn av økt spenning og usikkerhet mellom stormaktene ble det fra 1880-tallet og fram mot første verdenskrig opprettet flere allianseavtaler mellom disse stormaktene. Resultatet var en tydelig todeling i Europa:

Trippelalliansen (Tyskland, Østerrike-Ungarn og Italia)

Trippelententen (Storbritannia, Frankrike og Russland)

I tillegg støttet Russland de nye nasjonene på Balkan. Dette gjorde Russland delvis av økonomiske årsaker, for å få enklere tilgang til handel gjennom Middelhavet. I tillegg følte Russland et fellesskap med landene som hadde slaviske språk og samme ortodokse tro. Dette fellesskapet og tanken om å forene slaviske folk kalles panslavisme.

Nasjonalisme blir en naturlig del av imperialismen

Endrede maktforhold i Europa sammen med nasjonalisme er med på å forklare hvorfor imperialismens tidsalder innledes i perioden 1870–1914. Imperialismen innebar å sikre seg politisk og økonomisk kontroll over områder, først og fremst i Afrika, mot viljen til de som bodde der.

Mange nasjonalstater fikk etter hvert stormaktsambisjoner og kastet seg ut i kolonisering, kriger og stridigheter med andre nasjoner. Nasjonalisme og nasjonsbygging fikk fotfeste i flere europeiske stater på 1800-tallet. Spesielt ønsket om å fremme nasjonens ære gjennomsyret politikken. Et stort imperium med oversjøiske kolonier ble forbundet med storhet og noe en nasjonalstat skulle streve etter. Imperialisme og imperiebygging ble sett på som noe positivt som viste egen nasjons status.

Utover 1800-tallet ble nasjonalismen i større grad preget av rasisme og sosialdarwinisme. Imperialistene argumenterte for at Europa var mer sivilisert, teknologisk overlegent og mer intelligent enn andre. De hvite europeerne hadde derfor ikke bare en plikt og en rett til å styre over innfødte, men også ansvar for å "hjelpe" de usiviliserte.

Tenk etter

Hvorfor tror du 1800-tallet har blitt kalt nasjonalismens århundre?

Ville imperialismen 1870–1914 funnet sted hvis ikke nasjonalismen hadde blitt en så viktig drivkraft i Europa på 1800-tallet? Hvorfor? Hvorfor ikke?

Kilder

Knudsen O. (2019, 16. august) Nasjonalisme. I Store norske leksikon. Hentet fra https://snl.no/nasjonalisme

Lima, G. & Wolff, E., C. (2021, 9. februar) Italias historie. I Store norske leksikon. Hentet fra https://snl.no/Italias_historie

Palmer, R. R., Colton, J. Kramer, L. (2002). A history of the modern world (ninth edition). McGraw-Hill. New York.

Panslavisme (2020, 13. desember). I Store norske leksikon. Hentet fra https://snl.no/panslavisme
Les original på NDLA →

Arbeiderpartiet fra 1945

Et tverrpolitisk samarbeid mot okkupasjonsmakten skapte grobunn for det såkalte Fellesprogrammet sommeren 1945. De politiske partiene sa seg enige i at gjenreisning av landet ble første prioritet, og bidro sterkt til å dempe de politiske motsetningene som fantes i Norge. Ved det første frie valget høsten 1945 vant Arbeiderpartiet flertall på Stortinget. Med folket i ryggen kunne Arbeiderpartiet gjennomføre gjenreising av landet.

Lydklipp: Einar Gerhardsens regjeringserklæring i Stortinget 1945 (NRK Skole 5:00).

Gjenreisning

Mange byer var blitt bombet under krigen, og ødeleggelser preget hele Finnmark og Nord-Troms. Praktisk talt alle hus, låver, kirker, skoler, bedrifter og annen infrastruktur var ødelagt eller ute av funksjon. I statsminister Einar Gerhardsens egne manuskripter november 1945 kommenter han Finnmark-problemene slik:

I sin brutale enkelthet er problemene følgende: Til en befolkning på 70 000 mennesker står det igjen hus til vel 10 000 mennesker. Problemet er å skaffe hus for 60 000 mennesker.

Men også i resten av landet var mye ødelagt, og behovet for vedlikehold var enormt. Derfor ble oppbygging av raserte områder gjenreisingens første mål. Gjennom konkrete planer, rasjonering av varer og prioritering skulle landet gjenoppbygges, på bekostning av forbruk og luksusvarer. Det private forbruket skulle holdes nede, til fordel for gjenreising og industriutbygging. Norges statsminister, Einar Gerhardsen oppfordret folket til å «stramme inn livreima». Gjenreisingen skulle skje gjennom lån fra utlandet og handelsflåtens inntekter.

Industriutvikling

Arbeiderpartiet gikk inn for at staten skulle spille en sentral rolle i utviklingen av Norge i etterkrigstiden. Målet var økt industrialisering og økonomisk vekst. I første runde vedtok Stortinget enstemmig å bygge Norsk Jernverk i Mo i Rana i 1946. Regjeringen så på Jernverket og utviklingen av den nye industribyen Mo i Rana som sitt utstillingsvindu for det nye Norge, med moderne boliger, bygninger og anlegg. Målet var en by uten klasseskiller og arbeidskonflikter. Staten overtok dessuten halvferdige kraftverk og anlegg for aluminiumsproduksjon som tyskerne etterlot seg. I tillegg kom betydelige tyske eierandeler i Norsk Hydro, i kjemisk og elektroteknisk industri og i treforedling. Staten gikk også inn som eier i en rekke gruveselskaper.

Blandingsøkonomi

Arbeiderpartiet la opp til å gjennomføre gjenreisningen etter blandingsøkonomiske prinsipper.

Det blandingsøkonomiske systemet i Norge handlet i første rekke om en statlig regulering og omfordeling av det frie markedet. Myndighetene lot det private næringslivet utfolde seg, men staten regulerte og prioriterte etter myndighetenes plan og ønsker innenfor prioriterte sektorer. I distriktene ble det gitt statsstøtte til private bedrifter. I tillegg spilte myndighetene en betydelig rolle med økonomisk støtte til utbygging av nye kraftverk for å forsyne industrien med rimelig strøm. Dette kom også mange familier til gode, og mange fikk innlagt strøm i boligene sine. Selve elektrifiseringen av jernbanenettet viser også hvordan staten la til rette for industri og kommunikasjonsutvikling.

Boligmangel

En annen utfordring var boligmangelen. Gjennom hele århundret foregikk det en urbanisering fra land til byer og nye tettsteder. Mange unge benyttet også freden til å etablere seg og stifte familie i de første etterkrigsårene. Fødselstallet i 1946 sprengte alle tidligere rekorder. Som følge av urbanisering (SSB 52,2 % bodde i tettbygde strøk i 1950) og befolkningsøkning ble derfor boligmangelen stor i byene. For å bøte på boligmangelen og regulere utbyggingen ble den statlige Husbanken etablert i 1946. Husbanken bidro til gjenreising for å øke boligstandarden hos vanlige folk til en regulert lav rente.
Les original på NDLA →

Brobygger og De forente nasjoner

Norge forsøkte de første etterkrigsåra å manøvrere i det nye utenrikspolitiske landskapet. I utgangspunktet håpet mange at FN kunne gi den nødvendige tryggheten, gjennom kollektiv sikkerhet ledet av verdens fem stormakter. At Londonregjeringens utenriksminister, Trygve Lie (1946–1953), ble valgt til FNs første generalsekretær, styrket troen på at FN kunne sikre freden. Som nærmeste nabo og i frykt for å provosere Sovjetunionen fortsatte Norge de første etterkrigsåra sin "brobyggerpolitikk" i forsøket på å opprettholde et godt forhold til den mektige supermakten i øst.

Nøytralitetspolitikken utfordres

Andre verdenskrig hadde likevel synliggjort Norges utsatte strategiske stilling. Norsk nøytralitet hadde vært basert på støtte fra britene, men lærdommen fra krigen viste at landet nå trengte et organisert samarbeid med andre stater for å sikre sin uavhengighet.

Utviklingen av den kalde krigen framskyndet det norske behovet for forsvarspolitisk samarbeid med andre land. I takt med tilspissingen av den ideologiske konflikten mellom øst og vest måtte Norge oppgi sin tradisjonelle nøytralitetspolitikk. I første omgang ble det tatt initiativ til et nordisk forsvarssamarbeid, men dette prosjektet strandet raskt som følge av at svenskene ønsket å fortsette sin utenrikspolitiske nøytralitetspolitikk.

Til tross for at kommunistene i Norge hadde bidratt til motstandskampen under krigen, samt at NKP gjorde det sterkt ved det første frie valget høsten 1945, ble partiet sett på med økende skepsis etter hvert som den kalde krigen utviklet seg. Det endelige oppgjøret innenfor arbeiderbevegelsen ble tatt av Einar Gerhardsen og ledelsen i Arbeiderpartiet under den såkalte "Kråkerøytalen" i 1948. NKP ble erklært som en trussel mot demokratiet.

I utdrag fra den offisielle versjonen heter det:

(…) Hendingene i Tsjekkoslovakia har hos de fleste nordmenn ikke bare vakt sorg og harme – men også angst og uhyggestemning. Problemet for Norge er, så vidt jeg kan se, i første rekke et innenrikspolitisk problem. Det som kan true det norske folkets frihet og demokrati – det er den fare som det norske kommunistpartiet til enhver tid representerer. Den viktigste oppgaven i kampen for Norges selvstendighet, for demokratiet og rettssikkerheten er å redusere kommunistpartiet og kommunistenes innflytelse mest mulig.

(Pharo, 2015)

Tvilte seg fram til Nato-medlemskap

Det fantes en bred oppfatning blant de borgerlige partiene om at Norge måtte bli en del av Nato-samarbeidet som ble etablert i 1949. Innenfor Arbeiderpartiet fantes det en del skepsis mot et slikt forsvarssamarbeid, men på landsmøtet i 1949 greide ledelsen i partiet å overtale delegatene til å gå inn for et norsk Nato-medlemskap. I kjent partidisiplinstil bestemte derfor landsmøtet at Arbeiderpartiet var for et norsk medlemskap i Nato.

Nato-motstand og kampen mot atomvåpen

Nato-motstanderne i partiet valgte i første omgang ikke kamp, for å hindre en splittelse i partiet. Men Nato-motstanderne fantes fortsatt i arbeiderbevegelsen. I siste halvdel av 50-tallet ble avisa Orientering en viktig arena for Nato-motstanden i partiet, i tillegg til motstand mot atomvåpen. I 1961 stiftet de partiet Sosialistisk Folkeparti og vant to stortingsplasser ved valget samme år.

Kampen mot atomvåpen fikk oppslutning i den norske befolkningen og resulterte i basepolitikken i 60-åra. Dette innebar en erklæring om at Norge ikke ville åpne utenlandske militære baser og utplassere atomvåpen på norsk jord i fredstid.

Kilder

Lange, E. (2015, 25. november, endret 2020, 5. november). NATO-medlemskap og blokkpolitikk. Norgeshistorie. https://www.norgeshistorie.no/velferdsstat-og-vestvending/1814-NATO-medlemskap-og-blokkpolitikk.html

Pharo, H. Ø. (2018, 9. april, endret 2020, 5. november). Kråkerøytalen. Norgeshistorie. https://www.norgeshistorie.no/velferdsstat-og-vestvending/1823_krakeroytalen.html
Les original på NDLA →

Bruk kartet ovenfor:

Kartet ovenfor viser det historiske bildet av Europa i 1812. Bruk gjerne fullskjermmodus og klikk på informasjonspunktene for å få en gjennomgang av ulike slag, hendelser og forhold av betydning gjennom Napoleonskrigene.

Napoleon med sin hær

Betegnelsen Napoleonskrigene brukes om den krigstilstanden som rådde i Europa i perioden fra cirka 1802 til 1815, og er en fortsettelse av revolusjonskrigene fra 1792. Gjennom en rekke kriger oppnådde Napoleon kontroll over store deler av Europa.

Fra 1805 ble Østerrike, og etter hvert Preussen og Russland, beseiret etter flere slag, og måtte rette seg etter Frankrikes ønsker om nye territorier og mer innflytelse i Europa. Hovedfienden Storbritannia stod senere alene igjen. I et slag ved Trafalgar utenfor Spania i 1805 ble den franske flåten slått, og en invasjon av Storbritannia ble vanskelig.

Fra begeistring til misnøye

Mange steder i Europa ble franskmennene godt mottatt med sine opplysningsidéer fra den franske revolusjonen. Men begeistringen forsvant i takt med at okkuperte områder måtte stille med soldater og bidra økonomisk til Napoleons felttog og de krigene som fulgte med.

Fastlandsblokaden

For å presse britene iverksatte Napoleon en fastlandsblokade, kalt kontinentalsystemet. Målet var å stoppe all britisk handel med europeiske land som var under Frankrikes innflytelse. Russland, Østerrike og Preussen ble tvunget til å etterleve kontinentalsystemet. Britene svarte med en egen handelsblokade mot Frankrike.

For å hindre at Frankrike igjen skulle bli en sterk sjømakt, ble oppmerksomheten rettet mot den dansk-norske flåten i København. Britene gjorde forebyggende tiltak for å hindre at Napoleon fikk kontroll over flåten ved flåteranet i 1807. Britiske skip bombarderte København, senket mange skip og førte deler av flåten med tilbake til Storbritannia. Konsekvensen ble at Danmark-Norge ble med på Napoleons side i konflikten med britene. Dette skulle bli skjebnesvangert for Norge og Danmark i tiden framover, og ved Napoleons fall i 1814.

Norge – blokade og nød

Alliansen med Napoleon førte til at Norge ble fiende med sin viktigste handelsforbindelse Storbritannia. Den britiske blokaden av Skagerrak rammet Norge hardt og førte til større avstand mellom Danmark og Norge. Langs norskekysten foregikk det tidvis krigshandlinger og trefninger. Mest kjent var slaget Lyngør i 1812.

I perioden 1812–1814 steg matprisene og det ble mangel på korn. Dette førte til hungersnød blant fattigfolk i store deler av landet. Varemangelen skapte sosiale spenninger mellom fattige og rike. Blant flere fremtredende handelsfolk i Norge oppstod det en misnøye med den eneveldige dansk-norske kongen og de økonomiske betingelsene i Danmark-Norge

Svensk kamp mot Napoleon

Siden februar 1808 hadde kongeriket Danmark-Norge også vært i konflikt med Sverige, siden svenskene stod på Storbritannias side. Etter at svenskene tapte Finland til Russland i 1809, og tronfølgeren døde, fikk Sverige en ny riksdag. Svenskene valgte ny tronfølger i 1810, den tidligere franske generalen Jean-Baptiste Bernadotte, senere kjent som Karl Johan.

Karl Johans tidligere militære bragder spilte en viktig rolle, og med Storbritannias støtte reiste han krav om å få Norge som krigsbytte i kampen mot Napoleon.

Kieltraktaten

Med svensk hjelp ble Napoleons styrker slått i slaget ved Leipzig i 1813. For å hente inn "krigsbyttet Norge" vendte Karl Johan med sine militære styrker kursen mot Danmark sørfra. I frykt for en svensk invasjon av Danmark ble danskekongen tvunget til å gi fra seg Norge til Sverige. I Kieltraktaten i januar 1814 ble det bestemt at Norge skulle gå inn i en personalunion med Sverige og med Karl Johan som tronfølger i begge rikene.

Napoleons fall

Etter Napoleons mislykkede felttog mot Moskva i 1812 samlet en storkoalisjon mellom Russland, Storbritannia, Sverige, Spania, Østerrike og Preussen en felles front mot Napoleon og vant det avgjørende slaget ved Leipzig i 1813. I april ble Paris tatt, og Napoleon måtte gi fra seg tronen og ble plassert på øya Elba utenfor Italia, og Frankrike måtte godta de opprinnelige grensene fra 1792.

Wienkongressen (1814-1815) ble den første av en rekke politiske samlinger der de seirende stormaktene diskuterte vilkårene for stabilitet og fred etter Napoleons fall. Under kongressen klarte likevel Napoleon å reise et nytt opprør i Paris til et siste slag mot stormaktene ved Waterloo i dagens Belgia. Igjen ble Napoleons styrker slått, og han selv ble deportert til St. Helena utenfor Vest-Afrika, der han døde 1821.
Les original på NDLA →

Tanker om individ og samfunn

Opplysningsfilosofene utviklet nye teorier om samfunnet. Mot slutten av perioden ble teoriene prøvd ut med mer eller mindre hell. Allikevel ender perioden med et tilbakeslag for disse nye tankene etter Napoleonskrigene. Det eneste unntaket er Norge som fikk grunnlov og selvstyre i 1814.

Et sentralt tema i opplysningstiden var: "Hvordan skape det perfekte samfunnet?" Den vanligste styreformen i Europa på denne tiden var eneveldet, der kongen hadde all makt. Flere tok til orde for et "opplyst" enevelde, der kongen skulle styre etter opplysningstidens nye idéer om individ og samfunn. I de fleste europeiske landene på 1700-tallet dominerte middelalderens standssamfunn. Der hadde spesielt adelen mye makt og ville beskytte sine egne interesser og privilegier.

For opplysningsfilosofer som John Locke, Charles Montesquieu og Jean-Jacques Rousseau var ikke dette nok. De ønsket seg en stat utgått fra folket. Derfor ble folkesuverenitet, maktfordeling, grunnlov, likhet for loven og ytringsfrihet sentrale kampsaker for opplysningstidens tenkere. Dette skulle bli fundamentet for revolusjoner og folkelige opprør gjennom århundret som fulgte.

Den amerikanske revolusjonen

Europeerne begynte å etablere kolonier i Nord-Amerika på 1600-tallet. Kolonister fra flere europeiske land startet med plantasjer, jordbruk og handel. Urbefolkningen ble gradvis fortrengt og drevet vestover. På 1700-tallet økte befolkningen betydelig, og gradvis ble det etablert en egen amerikansk identitet.

Konfliktene mellom urbefolkningen, franskmenn, amerikanske kolonister og briter endte i Storbritannias favør i 1763. Konsekvensene av krigen skjerpet allikevel motsetningene mellom kolonistene og kongeriket Storbritannia. "The Boston Tea Party" i 1773 markerte starten på uavhengighetskrigen.

Uavhengighetskrigen mot Storbritannia endte med grunnleggelsen av et selvstendig USA og en grunnlov etter opplysningstidens idéer og prinsipper i 1787.

Den franske revolusjonen

I store deler av 1700-tallet levde det franske eneveldets styrende eliter i en virkelighetsfjern verden, langt fra vanlige folk. Før revolusjonen i 1789 bestod det franske eneveldet av ulike stender med ulike rettigheter og plikter. Både opplysningstidens idéer om nye statsformer, med en samfunnskontrakt forankret i folket, og forholdene i det gamle standssamfunnet kan sees som bakenforliggende årsaker til den franske revolusjonen. Av mer utløsende årsaker er de økonomiske problemene og hendelsene under stenderforsamlingen i 1789.

Gjennom den franske revolusjonen i 1789 endret maktforholdene seg dramatisk. Med stor oppslutning blant borgerskap og bønder ble grunnloven og det konstitusjonelle monarkiet innført i 1791. Nå gjaldt slagordet "Frihet, likhet og brorskap".

Ulike revolusjonære grupper ville likevel drive den franske revolusjonen videre. Med henrettelsen av kongen ble republikken innført i 1793. De første årene ble preget av et skrekkvelde der ulike revolusjonære fraksjoner kjempet mot hverandre.

Da Napoleon og hans støttespillere i hæren gjorde statskupp i 1799, etter et tiår med revolusjon og krigstilstand, var stabilitet det viktigste for franskmennene. Napoleons moderne reformprogram sikret støtte i den franske befolkningen.

Oppgjøret etter Napoleonskrigene

Etter Napoleonskrigene (1803–1815) forsøkte seierherrene, først og fremst Russland, Storbritannia, Østerrike og Preussen å tilbakestille opplysningstidens liberale grunnlover og tegnet et nytt Europakart etter dynastiske prinsipper.

Til tross for stormaktenes seier og konservative programmer for Europa skapte dette forutsetninger for nye folkelige opprør. Idéen om at en nasjon og et folk skulle styre seg selv, ble framtredende utover 1800-tallet.
Les original på NDLA →

Samfunnsomveltninger

Perioden fra begynnelsen av 1700-tallet til begynnelsen av 1800-tallet er preget av nye ideer, store omveltninger eller forsøk på omveltninger. I Storbritannia begynner man å produsere varer på en nye måte: med fabrikker og maskiner. Dette skal etter hvert endre verden totalt. Mellom 1750 og 1850 skjedde det en total omveltning fra hjemmeproduksjon til fabrikkdrift i store deler av næringslivet i Storbritannia. Det var flere forhold som gjorde at denne endringen skjedde nettopp her.

Befolkningsvekst

Fra midten av 1700-tallet steg folketallet i Nord- og Vest-Europa, men Storbritannia lå i forkant av denne utviklingen. Her skjedde det samtidig en effektivisering i jordbruket ved at godseierne slo sammen jordstykker til større enheter. Effektiviseringen ga mer mat, noe som gjorde det mulig å fø flere mennesker. Mer mat ga bedre helse og bedre forsvar mot sykdom. Dette bidro igjen til økt befolkningsvekst.

Jordbruk og industri

Småbøndene ble presset ut av jordbruket på grunn av effektiviseringen og flyttet til byene for å søke arbeid. Dette ga arbeidskraft til industrien. Befolkningsvekst ga også mer etterspørsel etter varer, og siden fabrikkarbeiderne fikk lønn, kunne de også kjøpe varer for penger.

Men industrialiseringen hadde ikke vært mulig uten at det samtidig skjedde viktige endringer i hvordan varene ble produsert. I tekstilnæringen hadde de i Storbritannia utviklet forlagssystemet. Det ble et viktig skritt på veien mot industri.

Forlagssystemet

Kjøpmenn kunne ha flere hundre bønder som jobbet for seg og produserte tråd, garn og stoffer hjemme på gården. Produktene ble samlet inn og solgt av kjøpmennene, som etter hvert opparbeidet seg kapital. Gjennom å investere i fabrikker og samle produksjonen på ett sted, ble prosessen mer effektiv. Utover på 1700-tallet ble det utviklet ulike maskiner som ga en ekstrem økning i effektiviteten.

Dampmaskinen

Oppfinnelsen av dampmaskinen skjedde i utgangspunktet for å løse en praktisk vanske i gruvene. I takt med utvinning av kull fra gruvene ble vannet et problem. De første dampmaskinene ble konstruert for å frakte vannet ut, slik at tilgangen til kull og mineraler kunne øke. Senere ble maskinene forbedret og tilpasset til bruk i fabrikker, og på 1800-tallet på tog og skip. Her hadde også Storbritannia et fortrinn: god tilgang på kull til drivstoff og jern til maskiner og redskaper.

Klassesamfunnet

Industrialiseringen endret samfunnet radikalt. I de nye industribyene ble fabrikker satt opp, og en økende tilflytting fra landområdene rundt fant sted. Dette skapte nye logistiske problemer med fabrikkene, arbeiderboligene, kloakken og andre sanitære forhold.

Fabrikkeierne ønsket profitt og lave produksjonskostnader. De så i første omgang ingen hensikt i å bidra til å begrense giftige utslipp, eller gi arbeiderne en lønn å leve av. I det nye kapitalistiske systemet ble sosiale klasser etablert. Bedriftseierne eide fabrikkene og etterspurte villig arbeidskraft mot betaling.

Den nye industriarbeiderklassen hadde bare sin arbeidskraft å tilby. Dette skapte klassemotsetninger mellom kapitalistene og arbeiderne. Etter hvert som arbeiderne ble forent i fagforeninger, kunne de med større slagkraft utfordre bedriftseierne med krav om anstendig lønn, regler for arbeidstid og et trygt arbeidsmiljø.
Les original på NDLA →

-

De siste åra i forkant av børskrakket hadde det foregått vill aksjespekulasjon på de amerikanske børsene. Det var ikke uvanlig at to tredjedeler av aksjekjøpene var finansiert med lån. Etter "de glade 20-åra" og enorm økonomisk vekst for mange amerikanere flatet børsene ut høsten 1929. Til tross for selskapenes forsøk på holde veksten oppe gjennom ulike ordninger for kreditt og avbetaling var det amerikanske markedet mettet. Tilliten til markedet ble svekket, og folk begynte å selge aksjene sine i raskt tempo.

"Den svarte tirsdagen"

Tirsdag 29. oktober 1929, på engelsk kalt "Black Tuesday", oppstod det panikk på Wall Street-børsen i New York, og over 16 millioner aksjer ble solgt. I løpet av fem dager mistet det amerikanske aksjemarkedet 47 prosent av sin verdi.

Nedadgående økonomisk spiral

Da panikken brøt ut, startet en økonomisk nedtur som rammet alle sider ved det amerikanske samfunnet.

Kreditorene ville at kundene skulle innfri lånene sine.

Aksjekursene stupte, verdiene ble ofte halvert på et par måneder. Aksjeeierne greide derfor ikke å innfri lånene sine til bankene.

Banker gikk konkurs. Siden bankene var nødvendige for ulike selskapers drift og investeringer, gikk mange bedrifter konkurs, og folk mistet jobben.

Redusert kjøpekraft og lavere forbruk rammet alle sider av samfunnet. Folk mistet sparepengene sine og bøndenes inntekter sank drastisk.

Utenlandske lån ble tilbakekalt til USA.

USA trakk andre land med seg i en verdensomspennende depresjon, og spesielt Tyskland ble hardt rammet. Tilbakegangen i verdenshandelen rammet i tillegg særlig råvareproduserende land.

Resultat ble at bruttonasjonalproduktet gikk ned, og arbeidsledigheten steg enormt. Dalende etterspørsel etter biler, elektriske forbruksvarer og boliger bidro til å forsterke krisen. Trygder eller offentlige støtteordninger fantes ikke i USA, som sverget til en økonomisk liberalistisk politikk uten vesentlig statlig innblanding.

Fortsatt kapitalisme som løsning på den økonomiske krisen?

USA ble gjennom 20-åra styrt av republikanske presidenter. President Herbert Hoover (1874–1964) var USAs president under krakket på Wall Street-børsen. Blant republikanerne var en vanlig økonomisk tankegang at markedet regulerte seg selv. I mellomtida fikk man beskjed om å "stramme inn livreima". Men når folk sluttet å bruke penger, ble krisen forverret. Verdenshandelen ble ytterligere redusert da alle land prøvde å beskytte sin egen økonomi ved proteksjonistiske tiltak. Resultatet ble store tollmurer mellom landene og nedgang i verdenshandelen.

Arbeidsløsheten i USA steg til nye høyder i begynnelsen av 1930-åra. I 1929 var 1,5 millioner arbeidsledige, i 1930 var ledigheten steget til 3,5 millioner, og i mars 1933 var den oppe i hele 14,5 millioner. De europeiske demokratiene hadde store problemer med å mestre krisen. I 1932 nådde arbeidsløsheten Tyskland med hele 30 prosent.

Ved siden av de økonomiske problemene verden sto overfor på 1930-tallet, fikk børskrakket stor betydning ved at mange europeiske land valgte bort demokratiet som styreform og lot "sterke menn" ordne opp i kaoset.

Kilde

Billington, L. & Reisegg, Ø. (2021, 9. mars). Wall Street-krakket i 1929. I Store norske leksikon. https://snl.no/Wall_Street-krakket_i_1929
Les original på NDLA →

Aldri mer krig

Med Versaillestraktaten var intensjonen at verden ikke skulle oppleve noen ny storkrig, og at konflikter mellom land skulle løses diplomatisk. Folkeforbundet skulle fungere som kanal for forebygging av konflikter, og problemer skulle løses gjennom samtaler. I praksis ble dette bare en utopi i takt med de økonomiske og politiske utfordringene europeiske land sto overfor gjennom mellomkrigstida.

Tyskerne og andre tapende parter oppfattet også Versaillestraktaten som ydmykende. Det skulle gi rom for sterke nasjonalistiske stemninger – spesielt i Tyskland og Italia.

Demokratiet under press

Første verdenskrig og den russiske revolusjonen skapte store politiske omveltninger. I store deler av Europa stod demokratiene svakt, og mange land valgte å innsette autoritære regimer for å styre landet.

Den italienske fascismen oppsto som reaksjon på første verdenskrig, kommunistfrykt og liten tiltro til det politiske systemet i landet. I løpet av 1920-tallet ble Italia en fascistisk stat med Benito Mussolini som Il Duce eller "føreren".

I Tyskland ble Nasjonalsosialismen dominerende i forsøket på å gjenopprette landets ære etter den ydmykende Versaillesfreden. Et svært polarisert politisk klima under den tyske Weimarrepublikken førte Adolf Hitler til makten i 1933. Raskt sikret nasjonalsosialistene seg all makt i Tyskland og "den nasjonale revolusjonen" skulle gjennomføres for å sikre Tyskland sin "rettmessige plass i sola".

I den kommunistiske Sovjetunionen kom Josef Stalin til makten på 1920-tallet og ledet Sovjet med hard hånd og streng kontroll. I ettertid ble Stalins maktmisbruk og totalitære styring kalt stalinisme. Ved siden av den fascistiske styringsformen framsto sovjetisk planøkonomi som et alternativ til det liberale demokratiet. Bare i de nordiske landene og i land i Vest-Europa holdt demokratiene stand, til tross for økonomiske og politiske utfordringer.

Økonomisk krisetid

Mellomkrigstida var preget av økonomiske kriser i Europa. Kjennetegnene ved krisene var mange konkurser og høy arbeidsløshet. Konfliktene i arbeidslivet førte til streiker og konflikter, med sosial nød som resultat. Uten lønnsinntekt ble arbeiderne og deres familier hardt rammet i mellomkrigstida.

På den andre siden av Atlanterhavet opplevde mange amerikanere enorm økonomisk vekst gjennom 1920-tallet. Men med børskrakket på Wall Street i New York 24. oktober 1929 ble USA ført inn en nedadgående økonomisk spiral, som rammet alle sider av amerikansk økonomi. USA trakk etter hvert hele verden inn i økonomisk krise.

Norge ble, som verden for øvrig, preget av de økonomiske krisene i mellomkrigstida. Dette skapte store politiske motsetninger mellom en radikal arbeiderbevegelse og en nasjonalistisk borgerlig fløy. Arbeiderpartiet valgte å forlate sin revolusjonære politikk og framstod som et sosialdemokratisk parti. Nå ville partiet bygge sin makt innenfor det norske demokratiet, ikke med revolusjonære virkemidler etter modell fra den russiske revolusjonen.

Kriseforliket med Senterpartiet i 1935 førte Arbeiderpartiet til regjeringsmakt. Selve kriseforliket forente Bondepartiets interesser i jordbruket og Arbeiderpartiets ønske om å redusere arbeidsløsheten ved hjelp av statlige tiltak. Ved hjelp av staten skulle kapitalismen styres og reguleres for å få bedre fordeling i samfunnet. Et mer politisk samlet Norge sto nå bedre rustet til å håndtere de politiske og økonomiske problemene landet stod overfor.

Mot ny storkrig

Versaillestraktaten og mellomkrigstidas økonomiske og politiske utfordringer hadde på 30-tallet lagt grobunn for at autoritære regimer var kommet til makten i mange europeiske land. Tysklands og Italias krigerske og ekspansive utenrikspolitikk mot nabolandene fram mot krigsutbruddet avdekket at en ny storkrig var på trappene. Etter angrepet på Polen 1. september 1939 erklærte Storbritannia og Frankrike Tyskland krig. Andre verdenskrig var i gang.
Les original på NDLA →

De glade 1920-årene i USA

Utgangspunktet for USAs økonomiske vekst i 1920-årene var oppgjøret etter første verdenskrig. Amerikanerne gikk inn i krigen med gjeld til Europa, men etter krigen ble rollene snudd. Etter hvert som nye produkter og forbruksvarer kom på markedet, økte også eksporten til Europa. Sammen med amerikanske lån var hovedtendensen på 1920-tallet en jevn kapitalstrøm fra europeiske land til USA.

Tyskland: krigsskade-erstatninger og hyperinflasjon

Mens den amerikanske middelklassen opplevde "de glade tjueårene", slet europeere flest med konkurser, arbeidsløshet og uro i arbeidslivet. For Tyskland fikk Versailles-traktaten stor betydning for økonomien i landet. Landet måtte betale krigsskade-erstatninger, særlig til Frankrike. Enorme beløp måtte skaffes til veie gjennom lån fra utlandet.

Tysklands økonomi ble ytterligere forverret da myndighetene tidlig på 1920-tallet valgte å trykke opp mer penger enn de hadde dekning for. Dette resulterte i en galopperende inflasjon som nådde toppen i 1923.

Lenge ble den tyske økonomien holdt gående på amerikanske lån. Derfor fikk børskrakket i USA direkte betydning for Tyskland tidlig på 1930-tallet.

USA: samlebåndet

Nye produksjonsmetoder og maskiner gjorde det mulig å effektivisere og øke produksjonen. Gjennom grundige analyser av hele arbeidsprosessen skulle mennesker og maskiner fungere som tannhjul i bedriftene. Med innføringen av samlebåndet i fabrikkene ble alle ledd i produksjonskjeden effektivisert. Større og mer effektiv produksjon skulle gi folk billigere varer, og bedriftene større inntekter. En sentral aktør bak tanken om vitenskapelig ledelse og produksjon var Frederick Winslow Taylor (1856–1915).

Henry Ford (1863–1947) tok i bruk disse prinsippene i produksjonen av T-Forden. Dette gjorde det mulig å levere biler til en meget lav pris, og nye kundegrupper strømmet til. I perioden 1910–1916 økte salget av T-Forden fra 20 000 til 600 000. I løpet av 1920-tallet ble T-Forden "allemannseie" i USA.

Nye forbruksvarer på markedet

Nye produkter og forbruksvarer kom på det amerikanske markedet etter første verdenskrig. I tillegg var det stor etterspørsel etter amerikanske varer i Europa i etterkrigsårene. Med ny kunnskap og teknologi ble nye produkter som radioer, støvsugere, kjøleskap og vaskemaskiner solgt på markedet. Målrettet reklame – for eksempel med budskapet om at kvinnene nå kunne bruke mindre tid på husarbeid – skapte behov for slike produkter i hjemmet. Kreditt eller avbetaling var alternativer hvis man ikke hadde mulighet til å betale med det samme.

Nye produkter: bildeserie

Pek på bildene for å få mer informasjon:

Forbruk og aksjespekulasjon

Den økonomiske veksten på 1920-tallet i USA var enorm. Store deler av middelklassen kunne kjøpe de nye produktene, noe reklamekampanjer og finansiering på avbetaling bidro til. Derfor fortsatte aksjekursene å stige, og mange trodde det ikke var noen grense for den økonomiske veksten.

Mange i USA valgte å spekulere i aksjer for å oppfylle drømmene sine. Med forventninger om fortsatt vekst i økonomien tok flere privatkunder opp banklån for å finansiere kjøp av aksjer. De markedsøkonomiske prinsippene fikk flyte fritt, uten kontroll av låneevne eller større regulering på børsene. Denne ville aksjespekulasjonen kunne ikke vare evig, og sommeren 1929 begynte veksten å flate ut på børsene i USA. 29. oktober kom "den svarte tirsdagen" på Wall-Street børsen, og panikken var et faktum.
Les original på NDLA →

New Deal

Demokraten Franklin D. Roosevelt (1882–1945) ble i 1933 valgt til president i USA med slagordet New Deal. Slagordet er hentet fra kortspill og kan oversettes med "ny giv".

Konkret betydde New Deal et brudd med ideen om at markedet skulle regulere seg selv uten statlig innblanding. Staten fikk med New Deal større ansvar for enkeltmenneskets velferd. Det ble vedtatt en rekke reformer som skulle stimulere til vekst og etablering av arbeidsplasser for amerikanerne. Roosevelt gikk løs på den økonomiske krisen med stor energi og gjennomførte en rekke strakstiltak.

Eksempler på New Deal-tiltak

Nye lover skulle sikre strammere regulering av all børs- og bankvirksomhet. Hensikten var at markedet skulle få tilbake tilliten til denne virksomheten.

Statlig finansierte byggeprosjekter, for eksempel vannkraftverk, skulle sysselsette arbeidsledige.

Bøndene fikk ulike former for økonomisk støtte. Landbruket i USA hadde i lengre tid slitt med overproduksjon av jordbruksvarer. Mange bønder fikk derfor støtte for å la jorda ligge brakk. Dette skulle øke prisene på jordbruksprodukter og kjøpekraften hos bøndene.

Fagforeningene fikk støtte, og det ble innført enkelte trygdeordninger, blant annet Social Security Act i 1935.

Et flertall av velgerne hadde tillit til Roosevelt, som ved valget i 1936 økte oppslutningen sin. Selv om det amerikanske markedet snudde fra vinteren 1932–33 og tidene ble noe bedre, var arbeidsløsheten i USA fortsatt høy fram mot andre verdenskrig. New Deal hadde kanskje først og fremst en psykologisk effekt og bidro til å styrke demokratiet i USA.

Statlig engasjement i næringslivet

Utover på 1930-tallet ble staten stadig mer engasjert i næringslivet. Dette gjaldt både demokratier og fascistiske land. I demokratiske land ble blandingsøkonomi mer vanlig. I det fascistiske Tyskland og Italia fikk staten en dominerende plass i økonomien. Sovjetunionen, som var isolert og basert på et planøkonomisk system, var nesten uberørt av den økonomiske krisen på 1930-tallet.

Den aktive staten

Mellomkrigstida var preget av store konjunktursvingninger og økonomisk ustabilitet. Ifølge den økonomiske teorien til britiske John Maynard Keynes (1883–1946) burde staten være sentral og aktiv i å motvirke konjunktursvingninger. Gjennom blandingsøkonomiske prinsipper var målet å motvirke opp- og nedgangstider i markedet.

Spesielt i nedgangstider burde staten sette inn økonomiske tiltak for å stimulere aktiviteten i næringslivet. Eksempler på slike tiltak var lavere rente, skattelette og økt statlig byggevirksomhet.

I oppgangstider burde staten ifølge Keynes' modell "kjøle ned økonomien" gjennom trangere budsjetter og høyere avgifter på privat forbruk. Den såkalte motkonjunkturpolitikken handler om å "bruke penger i dårlige og spare penger i gode tider".

Kilder

Sirevåg, T. (2021, 18. januar). New Deal. I Store norske leksikon. Hentet 21. mars 2022 fra http://snl.no/New_Deal

Stoltz, G. (2018, 19. oktober). John Maynard Keynes. I Store norske leksikon. Hentet 21. mars 2022 fra https://snl.no/John_Maynard_Keynes
Les original på NDLA →

Verdenskrisen setter inn

"De harde tredveåra" ble symbolet på hvordan verdenskrisen rammet norsk økonomi og arbeidsliv. Verdenskrisen setter for alvor inn i Norge fra 1930. Dette påvirker også arbeiderbevegelsens syn på klassekamp som virkemiddel for å løse krisen i Norge. Foran stortingsvalget i 1930 ble den revolusjonære retorikken skjerpet, noe som kun førte til at Arbeiderpartiet tapte stemmer og stortingsrepresentanter.

Krisen var på sitt verste på begynnelsen av 30-tallet, og den skjerpet konfliktene mellom arbeiderbevegelsen og bedriftseierne. Den største arbeidskonflikten var Menstad-slaget i 1931, hvor Bondepartiet i regjering (25 representanter) sendte politi, soldater og krigsskip til Skien for å løse opp demonstrasjoner mot bruk av "kontraktsarbeidere" ved Menstad lasteplass.

På folkestyregrunn

Det første tegnet på politisk nyorientering i Arbeiderpartiet skjedde i 1930. Partiet tok navnet Det norske Arbeiderparti, og startet en prosess som skulle endre partiets syn på revolusjon som virkemiddel for å oppnå politisk makt og innflytelse.

Foran valget i 1933 ble den sosialdemokratiske parolen i Det norske Arbeiderparti tydeligere. Klassekamp og revolusjonsappeller ble tonet ned, til fordel for en aktiv kamp mot den økonomiske krisen i Norge. Paroler som "Hele folket i arbeid" og "By og land, hand i hand" viste at partiet nå henvendte seg til hele folket, og ikke kun arbeiderklassen. Nå ble det viktigere for partiet å bekjempe den økonomiske krisen innenfor det bestående parlamentariske demokratiet.

"På folkestyrets grunn kjemper i dag Det norske Arbeiderparti for å vinne denne makt og for å forsvare arbeidernes, bøndenes, fiskernes, de arbeidsløses og hele det arbeidende folks interesser." (Utdrag. Det norske Arbeiderparti. Landsmøtet 1933, protokoll, Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek.)

Utsagnet viste at Det norske Arbeiderparti ville kjempe for regjeringsmakten innenfor det parlamentariske systemet, med konkrete virkemidler for å løse den økonomiske krisen.

Et annet aspekt ved Det norske Arbeiderpartis sosialdemokratiske omvendelse skyldes også trolig stiftelsen av Nasjonal Samling i 1933. Frykten for at NS skulle sanke stemmer i arbeiderklassen, slik tendensen var i Tyskland, førte til en aktiv motstand for å demme opp for en slik utvikling.

Valg 1933: Hele folket i arbeid

Det norske Arbeiderparti gjorde et brakvalg i 1933 og vant 69 (+22) representanter på Stortinget. Så lenge de borgerlige partiene støttet Venstre i regjering (24 representanter), oppnådde ikke DNA regjeringsmakt i første omgang.

Oversikt fra Statistisk sentralbyrå over valgte representanter ved Stortingsvalg etter parti fra 1906 til 2001

Kriseforliket

I mars 1935 gikk Venstre-regjeringen Mowinckel av, og Det norske Arbeiderparti dannet regjering med støtte fra Bondepartiet.

De politiske partiene hadde i mellomkrigstida sin identitet og sine interesser knyttet enten til jord, til arbeid eller til kapital. Selve kriseforliket forente Bondepartiets interesser i jordbruket og Arbeiderpartiets ønske om å redusere arbeidsløsheten, ved hjelp av statlige tiltak. Kriseforliket hadde bakgrunn i at mange småbondefamilier anså at trusselen mot deres velferd ikke kom fra arbeiderbevegelsen, men fra den økonomiske liberalismen og de frie markedskreftene som frambrakte krisen i landet. Bøndenes og arbeidernes problemer hadde samme årsak. For at en slik politikk skulle kunne gjennomføres, måtte kapitalen reguleres og den økonomiske liberalismen bekjempes.

Den aktive krisepolitikken

Det var de store, kriserammede gruppene regjeringen ville hjelpe med sine tiltak. De arbeidsløse og familiene deres fikk hjelp gjennom tiltak som statlig byggevirksomhet og annen økonomisk støtte. Bondefamiliene fikk hjelp gjennom jordbruksreguleringer og støtte til landbruket. Lignende tiltak ble gjort i fiskerinæringen. Samlet sett fikk disse samfunnsgruppene økt sysselsetting og kjøpekraft. Dette gjorde det mulig å øke omsetningen i andre næringer, spesielt innenlands, ved at etterspørselen økte.

Hovedavtalen dempet arbeidskonfliktene

I 1935 inngikk LO, etter påtrykk fra Arbeiderpartiet, en hovedavtale med Norges Arbeidsgiverforening (i dag NHO) om prinsippene i arbeidslivet. Med hovedavtalen aksepterte LO og NAF hverandre som forhandlingsparter i tarifforhandlinger, og man avtalte de viktigste reglene for forhandlingene, og hvilken rolle staten skulle ha i forhandlingene. Hovedavtalen fikk stor betydning i mange tiår framover, og den medførte et sterkt brudd med den politikken som hadde ført til de mange arbeidskonfliktene i tiårene før.

Kilde

Protokoll over forhandlingene på Det Norske Arbeiderpartis 29. ordinære landsmøte i Oslo 26–28 mai 1933. (1934). Arbeidernes aktietrykkeri. https://www.arbark.no/eldok/DNA1933_2.pdf
Les original på NDLA →

Fedrelandslaget

Av de tidligere grupperingene var Fedrelandslaget. Fridtjov Nansen, bevegelsens "høvding", uttalte i 1928 at "(…) en nasjonal reisning måtte komme innenfra, fra folket selv, skal det gull heves som ligger dypt inne i folkesjelen". Styrking av den nasjonale egenarten ble en viktig kampsak i Fedrelandslaget i deres bestrebelser for å demme opp for den internasjonale kommunismen.

Løsningen for Fedrelandslaget var å arbeide for et samarbeid mellom de borgerlige partiene, for å være bedre rustet mot "det kommunistiske Arbeiderpartiet". Lignende politiske holdninger fantes i Samfundshjelpen, Grønlandsbegevelsen og Bygdefolkets krisehjelp.

Motstand mot nasjonalt arbeid

Arbeiderbevegelsen hevdet at Fedrelandslaget var spiren til en fascistisk bevegelse, og kjempet mot den. Enkelte i Arbeiderpartiet så på alt nasjonalt arbeid som en kamp mot arbeiderne, og fordømte dette på det sterkeste.

Tranmæl skrev foraktelig om "borgerskapets karnevalpatriotisme og 17. mai som portvinenes og sherryhylenes dag."

Videoklipp, NRK: Martin Tranmæl på talerstolen

Den røde fare og borgerskapets partikrangel

Fedrelandslaget ble aldri et politisk parti. Vidkun Quisling forsøkte etter beste evne å utnytte bevegelsen til skape et høyreorientert parti. Ved Nansens død i 1930 så Quisling sitt snitt til å foreslå og danne et samlingsparti med folk fra alle lag av befolkningen. Nettopp forholdet til arbeiderne og hele befolkningen stoppet videre samarbeid mellom Quisling og Fedrelandslagets leder Joakim Lehmkuhl. Fedrelandslaget ønsket ikke en "sterk mann" etter Nansens død, og forble en nasjonalkonservativ bevegelse med synkende medlemstall og innflytelse frem til oppløsningen i 1940.

Nasjonal Samling

Nasjonal Samling ble dannet 17. mai 1933, kort tid etter Hitlers maktovertakelse i Tyskland. Partiet ble ledet av Vidkun Quisling.

Nasjonal Samlings program bar preg av sterk nasjonalisme, der nasjonen ble sett på som en "organisk enhet". Målet var en nasjonal enhet uten klassemotsetninger, gjennom en revitalisering av "en åndelig og nasjonal reisning" mot det liberal-kapitalistiske demokrati, som ifølge NS hadde feilet.

Til forskjell fra de konservative mente Quisling og NS at Norge kunne trenge en fast hånd til å bekjempe kommunismen og økonomisk kaos. Quisling så på seg selv som "Norges Fører" som kunne lede landet ut av økonomisk og politisk kaos.

Nasjonal Samling ble aldri noen suksess på 30-tallet. Ved stortingsvalget i 1933 fikk partiet 2,2 prosent av stemmene. I andre halvdel av 30-tallet, i takt med utviklingen i Tyskland, ble antisemittismen mer framtredende i NS, og oppslutningen ble ytterligere svekket. Først ved hjelp av tyske okkupanter etter 9. april 1940 kom Nasjonal Samling til å spille en mer betydelig rolle i norsk politikk.

Kilde

Dahl, H. F. (1966): Norge mellom krigene 1920–40. Tidsskrift for politikk, kultur, kritikk. Oslo
Les original på NDLA →

Den økonomiske krisen gjorde at mange bønder på landsbygda «måtte gå fra gård og grunn», og byene var tidvis preget av store arbeidskonflikter. Troen på det parlamentariske demokratiet i Norge ble satt på alvorlig prøve i mellomkrigstiden.

Revolusjonær retorikk

Arbeiderpartiets landsmøtevedtak i 1918 og 1920 hadde revolusjonær språkbruk, og partiets innmelding i Komintern i 1920 viste at ledelsen i Arbeiderpartiet ønsket at det norske samfunnet skulle omformes til et sosialistisk samfunn. Stridighetene i arbeiderbevegelsen gjennom 20-tallet gjaldt hvilke metoder som skulle brukes og hvordan Arbeiderpartiet skulle forholde seg til det parlamentariske styresettet i Norge. Dette skapte motsetninger i arbeiderbevegelsen, etter hvert ble Arbeiderpartiet splittet. En gruppering gikk ut i 1921 og dannet Norges sosialdemokratiske parti , og i 1923 gikk en ny gruppering ut av partiet og dannet Norges Kommunistiske parti i 1923.

Modernisering av jordbruket og deflasjon

Etter en kort økonomisk høykonjunktur rett etter krigen, på grunn av økt etterspørsel etter varer, ble resten av 20-årene preget av en vedvarende økonomisk nedgangstid.

Som følge av den korte oppgangstida rett etter krigen, investerte mange bønder i nye redskaper og landbruksmaskiner for å øke fortjenesten. Denne moderniseringen av landbruket skulle vise seg å være svært uheldig for mange bønder. Den påfølgende tida ble den norske valutaen stadig devaluert.

Deflasjon betyr et fall i prisene. I løpet av 13 år ble prisene redusert med 67 %. Dette rammet i sin tur andre næringer og bankvesenet. Kommunene og det offentlige ble også rammet, gjennom tapte skatteinntekter som skulle finansiert offentlige tilbud. Dette gjorde lånene for bøndene svært ugunstige, siden prisene på landbruksproduktene stadig sank. Lånene forble de samme, men bøndene fikk stadig større problemer med å betjene dem. Resultatet ble en rekke tvangssalg av bondeeiendommer. I mellomkrigstida skal i alt 50 000 gårder ha vært lagt ut for tvangssalg.

Arbeidsløshet

Den økonomiske krisen gikk i bølger, og for hver krisebølge sank etterspørselen. Bedrifter måtte stenge eller innskrenke, og produksjonen gikk ned. Krisen og produksjonsnedgangen rammet industrien og arbeiderne. I en tid uten arbeidsledighetstrygd og klare rammer for lønnsforhandlinger, ble tiden preget av store motsetninger mellom bedriftseierne og arbeiderklassen. Streik og lockout ble flittig tatt bruk, og kampen mot streikebrytere ble et hovedanliggende for den organiserte arbeiderbevegelsen.

Konflikten rammet ikke bare arbeiderne, men også familiene deres. Tapt inntekt gjorde at barnefamilier sultet og led nød. Som hovedforsørger uten inntekt søkte i tillegg mange arbeidsløse til alkoholen, og slik sett ble den økonomiske krisen også et større sosialt problem for de arbeidsløse og deres familier.

Borgerlig front

De borgerlige partiene satt med regjeringsmakten i store deler av mellomkrigstida. Blant disse partiene var det en utbredt oppfatning at markedet regulerte seg selv, og de valgte derfor få statlige tiltak mot den økonomiske krisen. Gjennom mellomkrigstida mente mange i det norske borgerskapet at Arbeiderpartiet var en revolusjonær trussel. Dette førte også til organisering på høyresiden, med Fedrelandslaget som den fremste agitatoren mot den «internasjonale kommunistiske fare». Sentralt i denne konflikten var hvordan Arbeiderpartiet forholdt seg til nasjonale spørsmål. Arbeiderpartiets fokus på klassekampen framfor nasjonen styrket disse motsetningene. Lenge var nasjonale spørsmål for arbeiderbevegelsen synonymt med et borgerlig forsvar av overklassens interesser.

Hornsrud-regjeringen

Samarbeidet på borgerlig side var heller ikke stabilt, der ulike næringsinteresser var den største hindringen for å skape stabile regjeringer. I 1928 oppstod det en regjeringskrise, og for første gang i historien kom Arbeiderpartiet i regjeringsposisjon.

Arbeiderpartiets første regjering kom ikke til å sitte i mer enn 18 dager, men kongens praktisering av parlamentarismens spilleregler også overfor sosialistene har i ettertid vært bedømt som klok. Ved inngangen til 1930-tallet var motsetningene mellom borgerskapet og arbeiderbevegelsen fortsatt store. Endringer i Arbeiderpartiets syn på nasjonen og det parlamentariske systemet skjedde først etter den store verdenskrisen som oppsto i kjølvannet av krakket på Wall Street-børsen i 1929.
Les original på NDLA →

Krysseren Blüchers oppdrag var, sammen med seks andre marinefartøy, å innta Oslo og ta regjeringen og den norske kongefamilien til fange. Om bord på skipet var flere tyske nøkkelpersoner som skulle overta viktige funksjoner i hovedstaden. Det var 1400 mann om bord.

Oscarsborg festning gjør motstand

På Oscarsborg festning i Drøbaksundet var de blitt varslet om de fremmede skipene. Men det var fortsatt uklart om de var venner eller fiender. Oscarsborg var dårlig bemannet med utrente soldater som bare hadde vært stasjonert der i to uker. De hadde ennå ikke hatt skytetrening. Bare to av de tunge kanonene ble gjort klare til kamp.

Øverstkommanderende på Oscarsborg var Birger Eriksen. Han hadde ingen kontakt med sine overordnede i Oslo, og måtte dermed selv ta bestemmelsen om de skulle angripe de fremmede skipene eller la være. Han bestemte seg for å angripe. Oscarsborg avfyrte to skudd mot Blüchers styrbord side, og skipet ble satt i brann.

Blücher senkes

På motsatt side av sundet begynte også kanonbatteriet på Kopås å avfyre skudd, og Blücher havnet dermed i en kryssild. Men det fortsatte å seile sakte innover fjorden. Oscarsborg skjøt to torpedoer mot skipet, begge traff, og skipet begynte å synke.

Soldatene om bord på Blücher hoppet i vannet med full oppakning. Det var bare 2 grader i vannet denne morgenen, og det gjorde det svært vanskelig for dem å svømme. Over 600 tyske soldater døde. Mange av disse er begravet på den tyske gravlunden ved Alfaset. Skipet sank 3 km nord for Askholmene. Det ligger i dag på rundt 90 meters dyp og lekker fortsatt olje.

Kongen og regjeringen flykter

Etter at Blücher sank, ble Oscarsborg angrepet av tyske bombefly. Tyskerne klarte snart å nedkjempe all norsk motstand, og rykket inn i Oslo. Men takket være Oscarsborgs forsvar ble Hitlers slagplan utsatt med ett døgn. Dermed klarte kongefamilien og den norske regjeringen å flykte nordover i landet og derfra videre i sikkerhet til England og USA.
Les original på NDLA →

Invasjonen

I hele mellomkrigstiden holdt Norge seg nøytralt i forhold til de maktalliansene som bygde seg opp i Europa. Men vi lå strategisk til, og både Tyskland og Storbritannia var interessert i samarbeid med Norge. Den norske handelsflåten var stor og betydningsfull, og malmtransporten fra Narvik var for eksempel svært viktig for den tyske krigsindustrien.

I de første månedene av 1940 kom det flere illevarslende meldinger om fiendtlig interesse for Norge, men regjeringen tok ikke signalene alvorlig. Den norske NS-lederen Quisling hadde samtaler med Hitler i Berlin, der han drøftet en eventuell tysk inngripen i Norge. Storbritannia forberedte væpnet hjelp til Finland med styrker landsatt i Norge. Men den finsk-russiske våpenhvilen i mars kom før planene kunne settes i verk.

Altmarkaffæren i februar 1940 varslet at krigen var kommet til Norge. Da britene minela norske farvann i begynnelsen av april, var det klart at Norge ville bli trukket inn i stormaktenes krig. Men Hitler-Tysklands invasjonsplaner var forlengst satt i verk. Den 9. april landsatte tyskerne troppestyrker i de største norske byene i henhold til Operasjon Weserübung, som var kodenavnet for invasjonen.

Krigen

Krigen i Norge ble relativt kortvarig. Nedbyggingen av det norske forsvaret gjennom mange år hadde svekket vår forsvarsevne. Den norske hæren var ikke i stand til å møte en fiendtlig invasjon. Tyskerne satset på hurtige og målbevisste operasjoner. I løpet av tre uker var Sør-Norge okkupert.

Krigen i Nord-Norge fortsatte fram til den norske kapitulasjonen 10. juni. Selv om allierte styrker hadde kommet til unnsetning på Nordvestlandet og i Narvik, var det ikke nok til å stanse den tyske krigsmaskinen.

Norge etter frigjøringen

Mye av bygninger og infrastruktur var nedslitt og mangelfullt vedlikeholdt i okkupasjonsårene. Men samtidig var det også bygd opp mye nytt. Okkupasjonsmakten hadde drevet med omfattende veg- og jernbanearbeid (Nordlandsbanen) og satt i gang store industriprosjekter for eksempel på Vestlandet.

I motsetning til situasjonen ellers i Europa hadde det vært få aktive krigshandlinger med større ødeleggelser. Unntaket var selvfølgelig Finnmark og Nord-Troms, som ble utsatt for den brente jords taktikk, og bebyggelsen måtte gjenreises i sin helhet. Men stort sett gikk gjenreisingen etter fem års okkupasjon bedre enn man skulle ventet, ikke minst sammenlignet med mange andre land i Europa.

Politikk og rettsoppgjør

Landssvikoppgjøret var i forhold til folketallet et av de mest omfattende i Europa. 92 000 saker ble reist mot dem som på en eller annen måte hadde gått i okkupasjonsmaktens tjeneste. 50 000 ble dømt, de fleste til bøter, men 17 000 til fengselsstraffer. 25 nordmenn ble henrettet.

Like etter frigjøringen var det en overveldende stemning for å straffe landssvikerne hardt. Men etter hvert ble straffene mildere. I nyere tid har man tatt opp ulike sider ved disse rettssakene og reist tvil om grunnlaget for en del dommer. Noen ble kanskje straffet for strengt, som kvinner som gikk inn i tysk Røde Kors (frontsøstrene). Andre fikk liten eller ingen straff, som brakkebaroner og industrien som hadde tjent store penger på arbeid for fienden. De såkalte tyskerjentene fikk harde straffer, selv om de ikke ble straffet av domstolen, men ved folkelig justis.

Les mer om tyskerjentene:

Forbudt kjærlighet: Historien om "tyskerjentene"

Materielt

Varemangel førte med seg at man måtte fortsette rasjoneringen fra okkupasjonstiden. Landet hadde lite med hard valuta, og satset derfor på å bygge opp en eksportindustri som kunne tjene inn slik valuta. Først i 1960 var bilrasjoneringen over, og folk kunne fritt kjøpe privatbil. Før det fikk folk flest bare kjøpe østeuropeiske biler som var tatt inn i landet som bytte mot sild.

Bolignøden var stor, og folk bodde tett. Men en sterk vekst i økonomien førte etter hvert til at forholdene bedret seg. En streng planøkonomi lå til grunn for oppbyggingen av landet.
Les original på NDLA →

Verdenskrig

Da verdenskrigen brøt ut i Europa i 1914, erklærte Norge seg nøytral. Som følge av at partene i krigen nøt godt av norsk handelsvirksomhet og eksportvarer, ble norsk utenrikspolitikk en balansekunst mellom de krigførende partene. Mot slutten av krigen ble Norge utsatt for massivt britisk press om å stoppe eksport av fisk og andre varer til Tyskland. Sammen med tyskernes uinnskrenkede ubåtkrig i fra 1917, som rammet norske skip, ble det riktigere å si at Norge ble «nøytral alliert» og knyttet en fastere forbindelse med Storbritannia.

Klassemotsetningene skjerpes

For aksjespekulantene var krigens første halvdel svært gunstig økonomisk. Ved å forsyne partene med varer og skipsleveranser tjente flere shippingselskaper store summer. Likevel reiste dette også etiske dilemmaer. Hva var en norsk sjømanns liv (2000 døde) verdt mot de enorme fortjenestene som krigen og nøytralitetspolitikken skapte?

Mot slutten av krigen ble varemangel og inflasjon konsekvensen av den produksjonsnedgangen krigen skapte. Prisene steg, og de sosiale motsetningene mellom kapitalister og arbeiderklassen ble skjerpet som følge av dyrtida. De rike levde i luksus, mens arbeidere, embetsmenn og offentlige tjenestemenn ble hengende etter.

Statens rolle

Staten tok derfor en større rolle for å bøte på de største problemene. De innførte et prisdirektorat, tok i bruk rasjonering av visse varer og opprettet et statlig kornmonopol. Første verdenskrig ble derfor et brudd med den økonomiske liberalismen, og folk ble mer positivt innstilt til statlige inngrep i økonomien.

Politisk strid

I årene før og under første verdenskrig oppstod det en politisk strid om arbeiderbevegelsens metoder for å skape et sosialistisk samfunn. En ledende opposisjonell talsmann for Fagopposisjonen av 1911 var Martin Tranmæl. Fagopposisjonen kritiserte Arbeiderpartiets tro på at Stortinget skulle være arena for politiske endringer, og agiterte i sterke ordelag for å nedkjempe borgerskapets makt over produksjonsmidlene og la fabrikkene bli underlagt arbeiderklassens kontroll.

Fagopposisjonen fra 1911 styrket sin stilling som følge av verdenskrigen og frontet en mer radikal linje innenfor Arbeiderpartiet.

Radikalisering av arbeiderbevegelsen

Virkningen av statens rolle, og de store økonomiske forskjellene verdenskrigen skapte, skjerpet frontene i arbeiderklassen etter første verdenskrig. Krigens grusomheter og den russiske revolusjonen i 1917 inspirerte til politiske endringer i arbeiderbevegelsen. Historiker Øystein Sørensen sier det slik:

At landsmøtet (1920) i Norges største parti med 285 mot 32 stemmer vedtok at de ville legge hele samfunnsmakten i hendene på "de revolusjonære krefter" og dermed avskaffe det politiske demokratiet - det viser de sterke kreftene som ble utløst av første verdenskrig, og hvordan denne krigen også påvirket det nøytrale Norge.

Verdensrevolusjon på vent

Arbeiderpartiet var til forskjell fra de etablerte partiene i større grad et kulturfellesskap, der partilagene og fagforeningene skapte et miljø med felles verdier, sosiale fellesskap og kulturelle særdrag. Om arbeiderbevegelsens historie fram mot første verdenskrig var preget av konsolidering innad, ble en ny konfrontasjonslinje mot det borgerlige samfunnet etablert i kjølvannet av krigen.

Med Martin Tranmæl og Kyrre Grepp i ledelsen, vedtok et stort flertall på Arbeiderpartiets landsmøtet i 1920 at partiet meldte seg inn i Den kommunistiske internasjonale (Komintern).

Det "sosialdemokratiske" mindretallet var kritisk til revolusjon som virkemiddel og den sterke tilknytningen til "Den kommunistiske internasjonale", spesielt etter at Lenins Moskvateser var vedtatt i 1920. Som en konsekvens stiftet partiets mindretall partiet Norges Socialdemokratiske Arbeiderparti i 1921 for å arbeide for sosialismen bygd på folkestyre.

Reformer og folkestyre

Verdenskrigens virkninger og den russiske revolusjonen spilte en betydelig rolle i radikaliseringen av arbeiderbevegelsen etter krigen. Likevel fantes det mer moderate krefter i Arbeiderpartiet med et mer demokratisk sinnelag. I 1920-årene ble derfor arbeiderbevegelsen splittet i synet på veien mot et sosialistisk samfunn.

I tillegg innførte Venstre i regjering en ny valgordning i 1919. Vi fikk et flerpartisystem mer i tråd med de endrede sosiale strukturene. Slik sett ble det norske valgsystemet mer demokratisk, og tilliten til det parlamentariske systemet styrket. 8 timers arbeidsdag ble innført, og med Gunnar Knudsen som statsminister i perioden 1912–20, ble staten mer aktiv i arbeid og næringsliv.

Til tross for Moskvatesene endte ikke 1. verdenskrig i en verdensrevolusjon. Selv om den norske arbeiderbevegelsen var splittet, syntes ikke «den norske kommunistiske revolusjon» å være innenfor rekkevidde, til tross for kommunistisk agitasjon og retorikk.

Kilder

Det norske Arbeiderparti (1934). Det norske Arbeiderpartis Landsmøter 1912–1933. Beslutninger og resolusjoner. Det norske Arbeiderpartis Forlag. https://www.arbark.no/eldok/DNA1912_2.pdf

Sørensen, Ø. (2014, 7. februar). Arbeiderpartiets revolusjonære parentes. VG. https://www.vg.no/nyheter/meninger/i/VEpAd/arbeiderpartiets-revolusjonaere-parentes
Les original på NDLA →

Opptakten til andre verdenskrig

Årsakene til andre verdenskrig er sammensatte og henger sammen med Versaillestraktaten, fascismens framvekst, og økonomiske og politiske kriser i Europa i mellomkrigstida. Allikevel er den tyske diktatoren Adolf Hitlers utenrikspolitikk den direkte årsaken til at det ble ny verdenskrig i 1939.

Arven fra Versailles

I fredsoppgjøret etter første verdenskrig ble Tyskland, gjennom Versaillestraktaten, tvunget til å godta svært strenge vilkår.

Tyskland måtte ikke bare påta seg det juridiske og moralske ansvaret for krigen, men måtte også betale en gigantisk erstatning for skader og tap påført under første verdenskrig. Militæret måtte bygges ned, og Tyskland måtte avstå store landområder til nabolandene. Spesielt til det nyopprettede Polen, noe som førte til at Øst-Preussen ble adskilt fra resten av Tyskland gjennom "den polske korridoren". Tyskland mistet også grenseområdene Alsace og Lorraine til Frankrike. I tillegg ble det store tysktalende minoriteter i andre land, som for eksempel sudettyskerne i Tsjekkoslovakia.

Adolf Hitler brukte ydmykelsen som Versaillestraktaten representerte, til å skaffe seg støtte i den tyske befolkningen. Deretter skulle Tyskland få sin rette plass i Europa og igjen bli en stormakt.

Politisk ustabilitet og økonomisk sammenbrudd

Benito Mussolini og fascistene tok makten allerede i 1922 i Italia. Framveksten til den fascistiske bevegelsen henger sammen med en trøblete økonomi og italiensk misnøye etter første verdenskrig hvor det har blitt hevdet at "Italia vant krigen, men tapte freden".

I Tyskland kom Adolf Hitler og nazistene til makten i 1933. Det økonomiske sammenbruddet etter børskrakket i 1929 var avgjørende, sammen med Weimarrepublikkens manglende evne til å håndtere det. Tilliten til politikerne i Tyskland var lav, mens den nazistiske bevegelsen til Hitler trivdes godt i krisetider. Nazistene spilte på misnøyen med Versaillestraktaten, arbeidsledighet og frykt for kommunister.

Ekspansjon og aggresjon

Den viktigste årsaken til andre verdenskrig var ekspansjonen og aggresjonen fra de diktatorstyrte statene Tyskland og Italia i Europa, og fra Japan i Asia. I Japan fikk ytterliggående militære krefter stadig mer makt over den politiske ledelsen.

Italia hadde utenrikspolitiske ambisjoner om å utvide landets grenser, spesielt i Afrika. Derfor rustet Italia kraftig opp militært under diktator Benito Mussolini. I 1935 gikk Italia til angrep på Etiopia, uten at Folkeforbundet kunne gjøre annet enn å protestere.

I Japan førte den nasjonalistiske regjeringen, med sterk påvirkning fra militæret, en ekspansiv politikk som skulle gjøre landet til en stormakt. Japan ønsket å fjerne vestlig innflytelse i Asia og bygge opp stolt japansk makt og kultur. Dette ble understøttet av rasistiske holdninger, spesielt mot Kina. I 1931 ble den nordøstlige delen av Kina, Mandsjuria okkupert. Fra 1937 var det full krig mellom Japan og Kina.

Den spanske borgerkrigen 1936–1939Den spanske borgerkrigen 1936–1939 ble utkjempet mellom general Franco og nasjonalistene på den ene siden og republikanerne på den andre. General Franco seiret og innførte et fascistisk diktatur i Spania.

Aksemaktene hjalp general Franco med store mengder våpen, og Tyskland brukte anledningen til å teste ut sitt nye flyvåpen. Både Italia og Sovjetunionen sendte troppestyrker til de krigførende partene og vant på denne måten verdifull kamperfaring. Ingen av de vestlige landene bidro med offisiell krigshjelp, selv om et større antall frivillige reiste til Spania for å kjempe på den republikanske siden.

Borgerkrigen viste at de vestlige demokratiene verken hadde vilje eller kraft til å stå imot de fascistiske kreftene som nå reiste seg i Europa.

Aggressiv tysk utenrikspolitikk

Hitler hadde ambisjoner om å gjøre Tyskland til en stormakt og meldte landet ut av Folkeforbundet. Ifølge Hitler trengte tyskerne livsrom, eller Lebensraum, til å leve og vokse på. Dette innebar å innta en førerposisjon over landene i vest, og ekspandere territorialt østover på bekostning av slaviske folkeslag. Dette var ikke forenelig med Folkeforbundets mål om å avverge krig.

Hitler begynte raskt å bryte bestemmelsene i Versaillestraktaten etter maktovertakelsen. Det ble iverksatte storstilt militær opprustning, og i 1935 ble allmenn verneplikt innført. Samme år ble Saar-området på grensa til Frankrike gjenforent med Tyskland etter folkeavstemning. I 1936 gikk tyske tropper inn i Rhinland langs den franske grensa. Området skulle, ifølge Versaillestraktaten, være demilitarisert. Dette var et klart brudd med vilkårene i traktaten, men verken Frankrike eller Storbritannia gjorde noe annet enn å protestere.

Vennskapsbåndene mellom Tyskland, Italia og Japan ble formalisert i 1936 i den såkalte antikominternpakten. Hitler ga også støtte til Mussolinis aggressive linje i Afrika, og til general Francos borgerkrig i Spania.

Østerrike og Sudetlandet annekteres

Hitler ønsket å samle alle tyskere i et Stor-Tyskland og vendte blikket mot nabolandene. I 1938 ble Østerrike innlemmet i Tyskland (Anschluss) etter at tyske tropper marsjerte inn i landet. Heller ikke nå ble det sterke reaksjoner fra de andre stormaktene.

Deretter vendte Hitler oppmerksomheten mot sudettyskerne i Tsjekkoslovakia, som han hevdet skulle bli en del av det stortyske riket. Frankrike, Italia, Storbritannia og Tyskland møttes i München for å diskutere kravet. Tsjekkoslovakia ble ikke rådspurt.

Hvis Hitler fikk gjennom kravet sitt, skulle han som motytelse love å avstå fra framtidige territoriale krav. Den britiske statsministeren Neville Chamberlain aksepterte kravet for å hindre ny verdenskrig. Dette førte til den såkalte Münchenavtalen, hvor Tsjekkoslovakia måtte oppgi grenseområdet Sudetlandet til Tyskland. Etter at avtalen var signert, erklærte Chamberlain optimistisk at det ville sikre "Fred i vår tid".

Allerede i 1939 ble resten av Tsjekkoslovakia okkupert av Tyskland.

Appeasement-politikk

Appeasement er et begrep som brukes om den ettergivende og passive politikken de allierte førte i mellomkrigstida. Målet var at forsoning og avspenning skulle hindre ny verdenskrig.

I tilfelle uenigheter skulle Folkeforbundet sikre verdensfreden, men organisasjonen var handlingslammet. Dette hang sammen med flere forhold som berørte medlemslandene. Økonomiske nedgangstider og interne problemer gjorde at Frankrike og Storbritannia viste liten vilje og evne til å opprettholde verdensfreden. I tillegg hadde USA trukket seg tilbake til isolasjonisme, noe som innebar ikke å blande seg inn i forhold utenfor Amerika.

I Münchenavtalen øynet Neville Chamberlain håp om å unngå ny verdenskrig, selv om det betydde å ofre deler av Tsjekkoslovakia. Først etter at Hitler våren 1939 brøt avtalen og okkuperte hele Tsjekkoslovakia, var tålmodigheten til de allierte slutt. Det var nå klart for de fleste at Hitlers ekspansjonspolitikk ikke var over, og at nye områder i øst sto for tur. Frankrike og Storbritannia innledet militært samarbeid og garanterte for Polens sikkerhet.

Ikkeangrepspakt mellom Hitler og Stalin

I august 1939 ble det undertegnet en ikkeangrepspakt mellom Tyskland og Sovjetunionen. I en hemmelig del av avtalen fikk Stalin frie hender til å erobre tidligere russiske områder i Øst-Europa og den østlige delen av Polen. Samtidig skulle Hitler få frie hender i vest. Avtalen var overraskende og ikke minst forvirrende siden disse statene var ideologiske hovedfiender.

Avtalen ga imidlertid fordeler til begge partene. Stalin ønsket å vinne tid for å kunne bygge opp de militære styrkene. Hitler på sin side ønsket å ha ryggen fri når han angrep Frankrike. En ødeleggende tofrontskrig, som Tyskland opplevde i første verdenskrig, måtte unngås. Deretter kunne han gå løs på Sovjetunionen.

Krigen i Europa bryter ut

Tysklands neste territoriale krav var rettet mot Polen. Hitler ønsket en landforbindelse til Øst-Preussen, som var adskilt fra resten av Tyskland. 1. september 1939 ble Polen invadert, og to dager senere erklærte Storbritannia og Frankrike krig mot Tyskland. Andre verdenskrig var et faktum.

I filmen nedenfor forklarer professor Stein Ugelvik hva som var årsakene til andre verdenskrig.

Kilder

Hatlehol, G. D.(2021, 10. september) Andre verdenskrig. I Store Norske Leksikon. https://snl.no/andre_verdenskrig

Palmer, R. R. & Colton, J. & Kramer, L. (2002). A history of the modern world (ninth edition). McGraw-Hill. New York
Les original på NDLA →

Opptakten til andre verdenskrig

Årsakene til andre verdenskrig er sammensatte og henger sammen med Versaillestraktaten, fascismens framvekst, og økonomiske og politiske kriser i Europa i mellomkrigstida. Allikevel er den tyske diktatoren Adolf Hitlers utenrikspolitikk den direkte årsaken til at det ble ny verdenskrig i 1939.

Arven fra Versailles

I fredsoppgjøret etter første verdenskrig ble Tyskland, gjennom Versaillestraktaten, tvunget til å godta svært strenge vilkår.

Tyskland måtte ikke bare påta seg det juridiske og moralske ansvaret for krigen, men måtte også betale en gigantisk erstatning for skader og tap påført under første verdenskrig. Militæret måtte bygges ned, og Tyskland måtte avstå store landområder til nabolandene. Spesielt til det nyopprettede Polen, noe som førte til at Øst-Preussen ble adskilt fra resten av Tyskland gjennom "den polske korridoren". Tyskland mistet også grenseområdene Alsace og Lorraine til Frankrike. I tillegg ble det store tysktalende minoriteter i andre land, som for eksempel sudettyskerne i Tsjekkoslovakia.

Adolf Hitler brukte ydmykelsen som Versaillestraktaten representerte, til å skaffe seg støtte i den tyske befolkningen. Deretter skulle Tyskland få sin rette plass i Europa og igjen bli en stormakt.

Politisk ustabilitet og økonomisk sammenbrudd

Benito Mussolini og fascistene tok makten allerede i 1922 i Italia. Framveksten til den fascistiske bevegelsen henger sammen med en trøblete økonomi og italiensk misnøye etter første verdenskrig hvor det har blitt hevdet at "Italia vant krigen, men tapte freden".

I Tyskland kom Adolf Hitler og nazistene til makten i 1933. Det økonomiske sammenbruddet etter børskrakket i 1929 var avgjørende, sammen med Weimarrepublikkens manglende evne til å håndtere det. Tilliten til politikerne i Tyskland var lav, mens den nazistiske bevegelsen til Hitler trivdes godt i krisetider. Nazistene spilte på misnøyen med Versaillestraktaten, arbeidsledighet og frykt for kommunister.

Ekspansjon og aggresjon

Den viktigste årsaken til andre verdenskrig var ekspansjonen og aggresjonen fra de diktatorstyrte statene Tyskland og Italia i Europa, og fra Japan i Asia. I Japan fikk ytterliggående militære krefter stadig mer makt over den politiske ledelsen.

Italia hadde utenrikspolitiske ambisjoner om å utvide landets grenser, spesielt i Afrika. Derfor rustet Italia kraftig opp militært under diktator Benito Mussolini. I 1935 gikk Italia til angrep på Etiopia, uten at Folkeforbundet kunne gjøre annet enn å protestere.

I Japan førte den nasjonalistiske regjeringen, med sterk påvirkning fra militæret, en ekspansiv politikk som skulle gjøre landet til en stormakt. Japan ønsket å fjerne vestlig innflytelse i Asia og bygge opp stolt japansk makt og kultur. Dette ble understøttet av rasistiske holdninger, spesielt mot Kina. I 1931 ble den nordøstlige delen av Kina, Mandsjuria okkupert. Fra 1937 var det full krig mellom Japan og Kina.

Den spanske borgerkrigen 1936–1939Den spanske borgerkrigen 1936–1939 ble utkjempet mellom general Franco og nasjonalistene på den ene siden og republikanerne på den andre. General Franco seiret og innførte et fascistisk diktatur i Spania.

Aksemaktene hjalp general Franco med store mengder våpen, og Tyskland brukte anledningen til å teste ut sitt nye flyvåpen. Både Italia og Sovjetunionen sendte troppestyrker til de krigførende partene og vant på denne måten verdifull kamperfaring. Ingen av de vestlige landene bidro med offisiell krigshjelp, selv om et større antall frivillige reiste til Spania for å kjempe på den republikanske siden.

Borgerkrigen viste at de vestlige demokratiene verken hadde vilje eller kraft til å stå imot de fascistiske kreftene som nå reiste seg i Europa.

Aggressiv tysk utenrikspolitikk

Hitler hadde ambisjoner om å gjøre Tyskland til en stormakt og meldte landet ut av Folkeforbundet. Ifølge Hitler trengte tyskerne livsrom, eller Lebensraum, til å leve og vokse på. Dette innebar å innta en førerposisjon over landene i vest, og ekspandere territorialt østover på bekostning av slaviske folkeslag. Dette var ikke forenelig med Folkeforbundets mål om å avverge krig.

Hitler begynte raskt å bryte bestemmelsene i Versaillestraktaten etter maktovertakelsen. Det ble iverksatte storstilt militær opprustning, og i 1935 ble allmenn verneplikt innført. Samme år ble Saar-området på grensa til Frankrike gjenforent med Tyskland etter folkeavstemning. I 1936 gikk tyske tropper inn i Rhinland langs den franske grensa. Området skulle, ifølge Versaillestraktaten, være demilitarisert. Dette var et klart brudd med vilkårene i traktaten, men verken Frankrike eller Storbritannia gjorde noe annet enn å protestere.

Vennskapsbåndene mellom Tyskland, Italia og Japan ble formalisert i 1936 i den såkalte antikominternpakten. Hitler ga også støtte til Mussolinis aggressive linje i Afrika, og til general Francos borgerkrig i Spania.

Østerrike og Sudetlandet annekteres

Hitler ønsket å samle alle tyskere i et Stor-Tyskland og vendte blikket mot nabolandene. I 1938 ble Østerrike innlemmet i Tyskland (Anschluss) etter at tyske tropper marsjerte inn i landet. Heller ikke nå ble det sterke reaksjoner fra de andre stormaktene.

Deretter vendte Hitler oppmerksomheten mot sudettyskerne i Tsjekkoslovakia, som han hevdet skulle bli en del av det stortyske riket. Frankrike, Italia, Storbritannia og Tyskland møttes i München for å diskutere kravet. Tsjekkoslovakia ble ikke rådspurt.

Hvis Hitler fikk gjennom kravet sitt, skulle han som motytelse love å avstå fra framtidige territoriale krav. Den britiske statsministeren Neville Chamberlain aksepterte kravet for å hindre ny verdenskrig. Dette førte til den såkalte Münchenavtalen, hvor Tsjekkoslovakia måtte oppgi grenseområdet Sudetlandet til Tyskland. Etter at avtalen var signert, erklærte Chamberlain optimistisk at det ville sikre "Fred i vår tid".

Allerede i 1939 ble resten av Tsjekkoslovakia okkupert av Tyskland.

Appeasement-politikk

Appeasement er et begrep som brukes om den ettergivende og passive politikken de allierte førte i mellomkrigstida. Målet var at forsoning og avspenning skulle hindre ny verdenskrig.

I tilfelle uenigheter skulle Folkeforbundet sikre verdensfreden, men organisasjonen var handlingslammet. Dette hang sammen med flere forhold som berørte medlemslandene. Økonomiske nedgangstider og interne problemer gjorde at Frankrike og Storbritannia viste liten vilje og evne til å opprettholde verdensfreden. I tillegg hadde USA trukket seg tilbake til isolasjonisme, noe som innebar ikke å blande seg inn i forhold utenfor Amerika.

I Münchenavtalen øynet Neville Chamberlain håp om å unngå ny verdenskrig, selv om det betydde å ofre deler av Tsjekkoslovakia. Først etter at Hitler våren 1939 brøt avtalen og okkuperte hele Tsjekkoslovakia, var tålmodigheten til de allierte slutt. Det var nå klart for de fleste at Hitlers ekspansjonspolitikk ikke var over, og at nye områder i øst sto for tur. Frankrike og Storbritannia innledet militært samarbeid og garanterte for Polens sikkerhet.

Ikkeangrepspakt mellom Hitler og Stalin

I august 1939 ble det undertegnet en ikkeangrepspakt mellom Tyskland og Sovjetunionen. I en hemmelig del av avtalen fikk Stalin frie hender til å erobre tidligere russiske områder i Øst-Europa og den østlige delen av Polen. Samtidig skulle Hitler få frie hender i vest. Avtalen var overraskende og ikke minst forvirrende siden disse statene var ideologiske hovedfiender.

Avtalen ga imidlertid fordeler til begge partene. Stalin ønsket å vinne tid for å kunne bygge opp de militære styrkene. Hitler på sin side ønsket å ha ryggen fri når han angrep Frankrike. En ødeleggende tofrontskrig, som Tyskland opplevde i første verdenskrig, måtte unngås. Deretter kunne han gå løs på Sovjetunionen.

Krigen i Europa bryter ut

Tysklands neste territoriale krav var rettet mot Polen. Hitler ønsket en landforbindelse til Øst-Preussen, som var adskilt fra resten av Tyskland. 1. september 1939 ble Polen invadert, og to dager senere erklærte Storbritannia og Frankrike krig mot Tyskland. Andre verdenskrig var et faktum.

I filmen nedenfor forklarer professor Stein Ugelvik hva som var årsakene til andre verdenskrig.

Kilder

Hatlehol, G. D.(2021, 10. september) Andre verdenskrig. I Store Norske Leksikon. https://snl.no/andre_verdenskrig

Palmer, R. R. & Colton, J. & Kramer, L. (2002). A history of the modern world (ninth edition). McGraw-Hill. New York
Les original på NDLA →

Litt om bruk av film

Det er mange fordeler med å bruke film i historieundervisningen. Vi vet at mange ungdommer henter sine historiepreferanser fra spillefilmer og tv-drama, og også fra spill. Dette kan det være aktuelt å nyttiggjøre seg i historieundervisningen. Film kan også gjøre det lettere å forestille seg hvordan fortida kan ha vært, og kan være et utgangspunkt for å få elevene interessert i en periode. Det kan også skape diskusjoner i klassen.

Flere av kjerneelementene i læreplanen i historie kan passe inn i det å bruke historiske filmer i undervisningen og å tenke på film som kilde. Historisk empati, sammenhenger og perspektiver er et sentralt kjerneelement i så måte. Vi vet fra forskning og fra lærere som har jobbet mye med dette, at elevene kan utvikle både historisk empati, kritisk tenkning og bli nysgjerrige på historien ved å ha sett film i faget.

Mange av de heftigste historiedebattene de siste årene har dreid seg om historiske dramaer og dokumentarer. Det er en gyllen sjanse til å få elevene til å reflektere over hva som er korrekt historisk sett, og hvilke grep en filmskaper tar når hen lager historiske fiksjonsfilmer.

Husk at andre verdenskrig alltid er interessant i filmer, og det kommer stadig nye filmer og tv-serier der krigen er bakteppe.

Nedenfor finner du ei liste over filmer som vi per i dag har på NDLA film.

Dokumentarfilmer

Blücher - Skipet som forandret Norges historie

Dokumentarfilm fra 2003 om Blücher, skipet som var i front da Hitler angrep Norge natt til 9. april 1940.

Dømt til å leve

Familien hennes var ungarske jøder. Alle ble sendt til Auschwitz under andre verdenskrig. Bare Edith overlevde. Edith Notowicz reiste tilbake til Auschwitz da hun fylte 80.

M/S Donau: deportasjonen av norske jøder til Auschwitz 26. november 1942

I denne dokumentarfilmen forteller Samuel Steinmann sin historie om deportasjonen av jøder fra Norge til Tyskland.

Spillefilmer

Diktatoren

Charlie Chaplin gjør narr av Hitler med morsomme parodier og skap satire. Filmen står igjen som et modig stikk mot intoleranse og antidemokratiske krefter.

Kongens tale

Prins Albert, som ble Kong George VI, var plaget med stamming. Filmen handler om hjelpen han fikk mot stammingen, og hvordan det hjalp ham da han skulle holde sin første radiotale som konge ved opptakten til andre verdenskrig.

Ni liv

Krigsdrama om motstandsmannen Jan Baalsruds flukt fra nazistene under andre verdenskrig. Filmen kom ut i 1957.

Saras nøkkel

Jødiske Sara og familien hennes blir arrestert i forbindelse med den beryktede arrestasjonen av jøder i Paris i juli 1942. Ti år gamle Sara rakk akkurat å låse lillebroren inn i et skap, og prøver komme seg tilbake for å redde han.

The Imitation Game

Basert på Alan Turings vitenskapelige krigsinnsats for å avdekke Nazi-Tysklands hemmelige radiokommunikasjon, som var kryptert gjennom den såkalte Enigma-koden.

TV-serier

Kampen om tungtvannet

TV-serie om sabotasjeaksjonene mot Norsk Hydros anlegg på Vemork under andre verdenskrig.

Krigens unge hjerter

Tysk TV-serie som kaster lys over hva andre verdenskrig gjorde med unge tyskere.

Kortfilm

Min bestemor strøk kongens skjorter

Animasjonsfilm om bestemoren til filmskaper Torill Kove som strøk kong Haakons skjorter. Da krigen brøt ut måtte hun stryke uniformene til tyske soldater. Filmen ble nominert til Oscar for beste korte animasjonsfilm.
Les original på NDLA →

Litt om bruk av film

Det er mange fordeler med å bruke film i historieundervisningen. Vi vet at mange ungdommer henter sine historiepreferanser fra spillefilmer og tv-drama, og også fra spill. Dette kan det være aktuelt å nyttiggjøre seg i historieundervisningen. Film kan også gjøre det lettere å forestille seg hvordan fortida kan ha vært, og kan være et utgangspunkt for å få elevene interessert i en periode. Det kan også skape diskusjoner i klassen.

Flere av kjerneelementene i læreplanen i historie kan passe inn i det å bruke historiske filmer i undervisningen og å tenke på film som kilde. Historisk empati, sammenhenger og perspektiver er et sentralt kjerneelement i så måte. Vi vet fra forskning og fra lærere som har jobbet mye med dette, at elevene kan utvikle både historisk empati, kritisk tenkning og bli nysgjerrige på historien ved å ha sett film i faget.

Mange av de heftigste historiedebattene de siste årene har dreid seg om historiske dramaer og dokumentarer. Det er en gyllen sjanse til å få elevene til å reflektere over hva som er korrekt historisk sett, og hvilke grep en filmskaper tar når hen lager historiske fiksjonsfilmer.

Husk at andre verdenskrig alltid er interessant i filmer, og det kommer stadig nye filmer og tv-serier der krigen er bakteppe.

Nedenfor finner du ei liste over filmer som vi per i dag har på NDLA film.

Dokumentarfilmer

Blücher - Skipet som forandret Norges historie

Dokumentarfilm fra 2003 om Blücher, skipet som var i front da Hitler angrep Norge natt til 9. april 1940.

Dømt til å leve

Familien hennes var ungarske jøder. Alle ble sendt til Auschwitz under andre verdenskrig. Bare Edith overlevde. Edith Notowicz reiste tilbake til Auschwitz da hun fylte 80.

M/S Donau: deportasjonen av norske jøder til Auschwitz 26. november 1942

I denne dokumentarfilmen forteller Samuel Steinmann sin historie om deportasjonen av jøder fra Norge til Tyskland.

Spillefilmer

Diktatoren

Charlie Chaplin gjør narr av Hitler med morsomme parodier og skap satire. Filmen står igjen som et modig stikk mot intoleranse og antidemokratiske krefter.

Kongens tale

Prins Albert, som ble Kong George VI, var plaget med stamming. Filmen handler om hjelpen han fikk mot stammingen, og hvordan det hjalp ham da han skulle holde sin første radiotale som konge ved opptakten til andre verdenskrig.

Ni liv

Krigsdrama om motstandsmannen Jan Baalsruds flukt fra nazistene under andre verdenskrig. Filmen kom ut i 1957.

Saras nøkkel

Jødiske Sara og familien hennes blir arrestert i forbindelse med den beryktede arrestasjonen av jøder i Paris i juli 1942. Ti år gamle Sara rakk akkurat å låse lillebroren inn i et skap, og prøver komme seg tilbake for å redde han.

The Imitation Game

Basert på Alan Turings vitenskapelige krigsinnsats for å avdekke Nazi-Tysklands hemmelige radiokommunikasjon, som var kryptert gjennom den såkalte Enigma-koden.

TV-serier

Kampen om tungtvannet

TV-serie om sabotasjeaksjonene mot Norsk Hydros anlegg på Vemork under andre verdenskrig.

Krigens unge hjerter

Tysk TV-serie som kaster lys over hva andre verdenskrig gjorde med unge tyskere.

Kortfilm

Min bestemor strøk kongens skjorter

Animasjonsfilm om bestemoren til filmskaper Torill Kove som strøk kong Haakons skjorter. Da krigen brøt ut måtte hun stryke uniformene til tyske soldater. Filmen ble nominert til Oscar for beste korte animasjonsfilm.
Les original på NDLA →

Konsentrasjonsleiren Auschwitz

Auschwitz var en nazistisk konsentrasjonsleir i Polen under andre verdenskrig. Auschwitz brukes ofte som en samlebetegnelse på Auschwitz I som var hovedleiren, Auschwitz II-Birkenau som var utryddelsesleiren og Auschwitz III-Monowitz som var en arbeidsleir. Leiren ble først bygget som en fangeleir, men ble altså siden utvidet og ble den største utryddelsesleiren under krigen.

I løpet av krigen ble det bygget flere gasskamre i Auschwitz. Det anslås at minst 1,1 millioner mennesker ble drept i konsentrasjonsleiren. Flesteparten av disse var jøder fra hele Europa, men også sigøynere, funksjonshemmede, homofile og politiske fanger ble drept. Auschwitz har blitt stående som det fremste symbolet på holocaust, det statsledede folkemordet under andre verdenskrig.

Norske jøder i Auschwitz

772 norske jøder ble deportert fra Norge. Av disse kom bare 34 tilbake. Blant de overlevende var Julius Paltiel og Samuel Steinmann som begge overlevde Auschwitz, og som begge har brukt store deler av livet sitt i ettertid på å fortelle om konsentrasjonsleirene og holocaust. Julius Paltiel døde i 2008, Samuel Steinmann var tilstede på 70-årsmarkeringen ved Akershuskaia i Oslo i 2015, men døde få måneder senere.

Du kan se filmen om deportasjonen med M/S Donau i 1942 her på NDLA: M/S Donau : deportasjonen av norske jøder til Auschwitz 26.november 1942

Frigjøringen

Den 27. januar 1945 rullet tanks fra Sovjetunionens røde armé inn i Auschwitz. Soldatene møtte et forferdelig syn. De fant 7 500 fanger i live, utsultede og kalde. I tillegg fant de døde i likstabler, mange hundre tusen klesplagg og nærmere 50 000 par sko. Eiendeler som var igjen etter alle de drepte i leiren.

Etter frigjøringen av Auschwitz, ble det oppdaget og frigjort mange konsentrasjonsleirer i løpet av våren.

Markeringen 27. januar 2015

Tirsdag 27. januar 2015, på holocaustdagen, ble 70-årsjubileet for frigjøringen av Auschwitz markert mange steder verden over, og spesielt i Europa. Som nevnt ble det i Norge holdt en markering på Akershuskaia i Oslo ved minnesmerket over de norske deporterte jødene.

Den største markeringen var i Auschwitz hvor 300 overlevende og deres familier, statsoverhoder og kongelige deltok i en sterk minneseremoni. Både seremonien og besøket i leiren i forkant var svært tøft for de overlevende. Mange har aldri vært tilbake, og mange mistet sine kjære her.

Fra Norge deltok statsminister Erna Solberg, kronprins Haakon og to overlevende, Herman Kahan og Edith Notowicz. Begge er ungarskfødte jøder, men har bodd i Norge etter krigen. Herman Kahan mistet hele sin familie i Auschwitz. Edit Notowicz var en av de som ble plukket ut til å bli forsket på av den beryktede legen, Josef Mengele. Mengele ble også kalt "dødsengelen". Han utførte umenneskelige eksperimenter på fanger i leiren, og Notowicz har fortalt at hun ble tvangssterilisert uten bedøvelse av Mengele.

Se den sterke dokumentaren om Edit Notowicz på NDLA Film: Dømt til å leve
Les original på NDLA →

Konsentrasjonsleiren Auschwitz

Auschwitz var en nazistisk konsentrasjonsleir i Polen under andre verdenskrig. Auschwitz brukes ofte som en samlebetegnelse på Auschwitz I som var hovedleiren, Auschwitz II-Birkenau som var utryddelsesleiren og Auschwitz III-Monowitz som var en arbeidsleir. Leiren ble først bygget som en fangeleir, men ble altså siden utvidet og ble den største utryddelsesleiren under krigen.

I løpet av krigen ble det bygget flere gasskamre i Auschwitz. Det anslås at minst 1,1 millioner mennesker ble drept i konsentrasjonsleiren. Flesteparten av disse var jøder fra hele Europa, men også sigøynere, funksjonshemmede, homofile og politiske fanger ble drept. Auschwitz har blitt stående som det fremste symbolet på holocaust, det statsledede folkemordet under andre verdenskrig.

Norske jøder i Auschwitz

772 norske jøder ble deportert fra Norge. Av disse kom bare 34 tilbake. Blant de overlevende var Julius Paltiel og Samuel Steinmann som begge overlevde Auschwitz, og som begge har brukt store deler av livet sitt i ettertid på å fortelle om konsentrasjonsleirene og holocaust. Julius Paltiel døde i 2008, Samuel Steinmann var tilstede på 70-årsmarkeringen ved Akershuskaia i Oslo i 2015, men døde få måneder senere.

Du kan se filmen om deportasjonen med M/S Donau i 1942 her på NDLA: M/S Donau : deportasjonen av norske jøder til Auschwitz 26.november 1942

Frigjøringen

Den 27. januar 1945 rullet tanks fra Sovjetunionens røde armé inn i Auschwitz. Soldatene møtte et forferdelig syn. De fant 7 500 fanger i live, utsultede og kalde. I tillegg fant de døde i likstabler, mange hundre tusen klesplagg og nærmere 50 000 par sko. Eiendeler som var igjen etter alle de drepte i leiren.

Etter frigjøringen av Auschwitz, ble det oppdaget og frigjort mange konsentrasjonsleirer i løpet av våren.

Markeringen 27. januar 2015

Tirsdag 27. januar 2015, på holocaustdagen, ble 70-årsjubileet for frigjøringen av Auschwitz markert mange steder verden over, og spesielt i Europa. Som nevnt ble det i Norge holdt en markering på Akershuskaia i Oslo ved minnesmerket over de norske deporterte jødene.

Den største markeringen var i Auschwitz hvor 300 overlevende og deres familier, statsoverhoder og kongelige deltok i en sterk minneseremoni. Både seremonien og besøket i leiren i forkant var svært tøft for de overlevende. Mange har aldri vært tilbake, og mange mistet sine kjære her.

Fra Norge deltok statsminister Erna Solberg, kronprins Haakon og to overlevende, Herman Kahan og Edith Notowicz. Begge er ungarskfødte jøder, men har bodd i Norge etter krigen. Herman Kahan mistet hele sin familie i Auschwitz. Edit Notowicz var en av de som ble plukket ut til å bli forsket på av den beryktede legen, Josef Mengele. Mengele ble også kalt "dødsengelen". Han utførte umenneskelige eksperimenter på fanger i leiren, og Notowicz har fortalt at hun ble tvangssterilisert uten bedøvelse av Mengele.

Se den sterke dokumentaren om Edit Notowicz på NDLA Film: Dømt til å leve
Les original på NDLA →

For å få til dette besluttet president Truman at en av de helt nyutviklede atombombene skulle slippes over Japan. Den 6. august ble bomben sluppet over Hiroshima og tre dager senere over Nagasaki.

Mellom 60 000 og 80 000 mennesker ble drept momentant i Hiroshima, og minst 140 000 døde som følge av bomben i løpet av året. Minst 200 000 døde totalt. Rundt 10 000 av dem var militære, resten var sivile.

I Nagasaki døde om lag 140 000 mennesker, bare 150 av dem var militært personell, siden Nagasaki hadde veldig begrenset militær interesse.

Hvorfor ble atombombene brukt?

Her skal dere få lese utdrag fra tre forskjellige historikere og samfunnsforskere som diskuterer hvorfor USA valgte å bruke atombomben mot Japan i 1945. Vi skiller mellom "tradisjonalistiske" og "revisjonistiske" historieoppfatninger. Den tradisjonalistiske oppfatningen er på mange måter den offisielle forklaringen som de fleste godtok i perioden etter krigen. De revisjonistiske oppfatningene er nyere av dato og er mer kritiske.

Den tradisjonalistiske oppfatningen

Kilde 1: Det eneste rasjonelle valget?Fordelene ved det nye våpenet gjorde avgjørelsen om å ta det i bruk enkel og innlysende for Truman. Bomben ville muligens kunne påskynde avslutningen av krigen, uten en invasjon og uten de risikoene andre alternativer førte med seg. Trumans viktigste motivasjon var å tvinge fram en overgivelse så raskt som mulig fordi han ville redde amerikanske liv. Han var ikke opptatt av et eksakt antall sparte menneskeliv, han ønsket fullstendig å unngå amerikanske dødsfall. Japanerne hadde ikke vist tegn til at de var innstilt på å avslutte krigshandlingene, og Truman godkjente bomben fordi dette framstod som den mest sannsynlige måten å sikre amerikansk seier på – på amerikanernes vilkår og med minst mulig tap av amerikanske liv.

Med atombomben nådde Truman sitt viktigste mål. Angrepet på Hiroshima overbeviste til slutt Hirohito om at krigen måtte ta slutt, og keiserens avgjørelse var nødvendig for å få til en japansk overgivelse. Uten atombomben ville krigen ha fortsatt og kostet så mange amerikanske liv at Truman og folket han tjente, ikke ville kunnet akseptere det.
(Walker, 2016)

De revisjonistiske oppfatningene

Kilde 2: Diplomatisk markering og avskrekking?Faktaene er ganske klare: De fleste sentrale amerikanske militære ledere på den tida så ikke på atombombene over Hiroshima og Nagasaki som en militær nødvendighet. Amerikansk etterretning hadde knekt de japanske kodene og visste at den japanske regjeringen forsøkte å forhandle om en overgivelse gjennom Moskva. Den forventede russiske krigserklæringen i begynnelsen av august, samt forsikringer om at Japans keiser ville få lov til å forbli på tronen som formelt statsoverhode uten makt, ville føre til at Japan overga seg. Denne overgivelsen ville i så fall skje lenge før en amerikansk invasjon kunne begynne i november, tre måneder senere.

Historikerne har fortsatt ikke noe entydig svar på hvorfor bomben ble brukt. Amerikansk etterretning mente at krigen mest sannsynlig ville ta slutt om Japan fikk forsikringer angående keiseren, og det amerikanske militæret visste at de uansett måtte beholde keiseren for å kontrollere det okkuperte Japan. Det måtte være noe annet som helt klart var viktig.

Det vi vet, er at noen av president Trumans nærmeste rådgivere så på bomben, ikke bare som et militært, men også som et diplomatisk, våpen. Utenriksminister James Byrnes mente for eksempel at bruken av atomvåpen kunne bidra til at USA ville få en mer dominerende rolle i tida etter krigen. Leo Szilard, en forsker for "Manhattan Project", møtte Byrnes den 28. mai 1945. Ifølge Szilard var utenriksministeren bekymret for Russlands mulige framferd etter krigen. Han trodde russerne ville bli lettere å ha med å gjøre om de var imponert over amerikansk militærmakt, og at en demonstrasjon av bomben ville gjøre inntrykk på dem.
(Alperovitz, 2015)

Kilde 3: Hevn?Svaret mitt er svært enkelt, og det er absolutt ikke det eneste svaret på dette spørsmålet, bare ett av mange: Hiroshima var hevnen for Pearl Harbor. Pearl Harbor var den mest traumatiske hendelsen i amerikansk historie fram til da, en katastrofe som langt overgikk både uavhengighetskrigen og borgerkrigen. Begge disse krigene var på en måte naturlige deler av en ny nasjons fødsel, med noen grunnleggende interne selvmotsigelser. Pearl Harbor, derimot, var "the Day of Infamy", vanærens dag, som dagen fremdeles blir kalt.

Hypotesen er altså at USA ikke kunne tillate Japan å kapitulere før de hadde fått full hevn for Pearl Harbor. Man kan innvende at USA allerede hadde fått hevn, at de fryktelige ødeleggelsene B-29-angrepene på Tokyo hadde forårsaket, på alle mulige måter var større enn ødeleggelsene i Pearl Harbor. Men det er ikke poenget. Det er ikke et spørsmål om å forårsake like mye skade. Pearl Harbor-angrepet hadde en helt egen karakter, og hevnen måtte stå i forhold til den.
(Galtung, 1983)

Spørsmål til kildene

Hva er argumentene for hvorfor atombomben ble brukt i den tradisjonalistiske oppfatningen? Vurder om argumentene virker troverdige.

Hvem tror du det er mest sannsynlig at deler denne oppfatningen?

Hva er argumentene for hvorfor atombomben ble brukt i den revisjonistiske oppfatningen? Vurder om argumentene virker troverdige.

Hvem tror du det er mest sannsynlig at deler disse oppfatningene?

Hva synes du er de viktigste forskjellene mellom disse to retningene?

Hva synes du selv virker som den mest sannsynlige forklaringen, og hvorfor?

Kilder

Walker, J. S. (2016, 27. mai). Truman's Obvious Choice. U. S. News. https://www.usnews.com/opinion/articles/2016-05-27/the-atomic-bomb-was-necessary-to-force-a-prompt-japanese-surrender

Alperovitz, G. (2015, 6. august). The War Was Won Before Hiroshima - And The Generals Who Dropped The Bomb Knew It. The Nation. https://www.thenation.com/article/world/why-the-us-really-bombed-hiroshima/

Galtung, J. (1983). Why Hiroshima/Nagasaki? Wissenschaftskollega zu Berlin. https://www.transcend.org/galtung/papers/Why%20Hiroshima-Nagasaki.pdf
Les original på NDLA →

For å få til dette besluttet president Truman at en av de helt nyutviklede atombombene skulle slippes over Japan. Den 6. august ble bomben sluppet over Hiroshima og tre dager senere over Nagasaki.

Mellom 60 000 og 80 000 mennesker ble drept momentant i Hiroshima, og minst 140 000 døde som følge av bomben i løpet av året. Minst 200 000 døde totalt. Rundt 10 000 av dem var militære, resten var sivile.

I Nagasaki døde om lag 140 000 mennesker, bare 150 av dem var militært personell, siden Nagasaki hadde veldig begrenset militær interesse.

Hvorfor ble atombombene brukt?

Her skal dere få lese utdrag fra tre forskjellige historikere og samfunnsforskere som diskuterer hvorfor USA valgte å bruke atombomben mot Japan i 1945. Vi skiller mellom "tradisjonalistiske" og "revisjonistiske" historieoppfatninger. Den tradisjonalistiske oppfatningen er på mange måter den offisielle forklaringen som de fleste godtok i perioden etter krigen. De revisjonistiske oppfatningene er nyere av dato og er mer kritiske.

Den tradisjonalistiske oppfatningen

Kilde 1: Det eneste rasjonelle valget?Fordelene ved det nye våpenet gjorde avgjørelsen om å ta det i bruk enkel og innlysende for Truman. Bomben ville muligens kunne påskynde avslutningen av krigen, uten en invasjon og uten de risikoene andre alternativer førte med seg. Trumans viktigste motivasjon var å tvinge fram en overgivelse så raskt som mulig fordi han ville redde amerikanske liv. Han var ikke opptatt av et eksakt antall sparte menneskeliv, han ønsket fullstendig å unngå amerikanske dødsfall. Japanerne hadde ikke vist tegn til at de var innstilt på å avslutte krigshandlingene, og Truman godkjente bomben fordi dette framstod som den mest sannsynlige måten å sikre amerikansk seier på – på amerikanernes vilkår og med minst mulig tap av amerikanske liv.

Med atombomben nådde Truman sitt viktigste mål. Angrepet på Hiroshima overbeviste til slutt Hirohito om at krigen måtte ta slutt, og keiserens avgjørelse var nødvendig for å få til en japansk overgivelse. Uten atombomben ville krigen ha fortsatt og kostet så mange amerikanske liv at Truman og folket han tjente, ikke ville kunnet akseptere det.
(Walker, 2016)

De revisjonistiske oppfatningene

Kilde 2: Diplomatisk markering og avskrekking?Faktaene er ganske klare: De fleste sentrale amerikanske militære ledere på den tida så ikke på atombombene over Hiroshima og Nagasaki som en militær nødvendighet. Amerikansk etterretning hadde knekt de japanske kodene og visste at den japanske regjeringen forsøkte å forhandle om en overgivelse gjennom Moskva. Den forventede russiske krigserklæringen i begynnelsen av august, samt forsikringer om at Japans keiser ville få lov til å forbli på tronen som formelt statsoverhode uten makt, ville føre til at Japan overga seg. Denne overgivelsen ville i så fall skje lenge før en amerikansk invasjon kunne begynne i november, tre måneder senere.

Historikerne har fortsatt ikke noe entydig svar på hvorfor bomben ble brukt. Amerikansk etterretning mente at krigen mest sannsynlig ville ta slutt om Japan fikk forsikringer angående keiseren, og det amerikanske militæret visste at de uansett måtte beholde keiseren for å kontrollere det okkuperte Japan. Det måtte være noe annet som helt klart var viktig.

Det vi vet, er at noen av president Trumans nærmeste rådgivere så på bomben, ikke bare som et militært, men også som et diplomatisk, våpen. Utenriksminister James Byrnes mente for eksempel at bruken av atomvåpen kunne bidra til at USA ville få en mer dominerende rolle i tida etter krigen. Leo Szilard, en forsker for "Manhattan Project", møtte Byrnes den 28. mai 1945. Ifølge Szilard var utenriksministeren bekymret for Russlands mulige framferd etter krigen. Han trodde russerne ville bli lettere å ha med å gjøre om de var imponert over amerikansk militærmakt, og at en demonstrasjon av bomben ville gjøre inntrykk på dem.
(Alperovitz, 2015)

Kilde 3: Hevn?Svaret mitt er svært enkelt, og det er absolutt ikke det eneste svaret på dette spørsmålet, bare ett av mange: Hiroshima var hevnen for Pearl Harbor. Pearl Harbor var den mest traumatiske hendelsen i amerikansk historie fram til da, en katastrofe som langt overgikk både uavhengighetskrigen og borgerkrigen. Begge disse krigene var på en måte naturlige deler av en ny nasjons fødsel, med noen grunnleggende interne selvmotsigelser. Pearl Harbor, derimot, var "the Day of Infamy", vanærens dag, som dagen fremdeles blir kalt.

Hypotesen er altså at USA ikke kunne tillate Japan å kapitulere før de hadde fått full hevn for Pearl Harbor. Man kan innvende at USA allerede hadde fått hevn, at de fryktelige ødeleggelsene B-29-angrepene på Tokyo hadde forårsaket, på alle mulige måter var større enn ødeleggelsene i Pearl Harbor. Men det er ikke poenget. Det er ikke et spørsmål om å forårsake like mye skade. Pearl Harbor-angrepet hadde en helt egen karakter, og hevnen måtte stå i forhold til den.
(Galtung, 1983)

Spørsmål til kildene

Hva er argumentene for hvorfor atombomben ble brukt i den tradisjonalistiske oppfatningen? Vurder om argumentene virker troverdige.

Hvem tror du det er mest sannsynlig at deler denne oppfatningen?

Hva er argumentene for hvorfor atombomben ble brukt i den revisjonistiske oppfatningen? Vurder om argumentene virker troverdige.

Hvem tror du det er mest sannsynlig at deler disse oppfatningene?

Hva synes du er de viktigste forskjellene mellom disse to retningene?

Hva synes du selv virker som den mest sannsynlige forklaringen, og hvorfor?

Kilder

Walker, J. S. (2016, 27. mai). Truman's Obvious Choice. U. S. News. https://www.usnews.com/opinion/articles/2016-05-27/the-atomic-bomb-was-necessary-to-force-a-prompt-japanese-surrender

Alperovitz, G. (2015, 6. august). The War Was Won Before Hiroshima - And The Generals Who Dropped The Bomb Knew It. The Nation. https://www.thenation.com/article/world/why-the-us-really-bombed-hiroshima/

Galtung, J. (1983). Why Hiroshima/Nagasaki? Wissenschaftskollega zu Berlin. https://www.transcend.org/galtung/papers/Why%20Hiroshima-Nagasaki.pdf
Les original på NDLA →

Hva er kontrafaktisk historie?

Kontrafaktisk historie er fortellingen om det som ikke ble. En måte å forstå historie på er å stille spørsmål om hva som kunne ha skjedd. Dette er en spennende og utforskende arbeidsmåte for å gå dypere inn i ulike temaer.

For å kunne svare på slike spørsmål må du kjenne årsakene til det som faktisk skjedde, og kunne vurdere mulighetene for alternative forløp av begivenhetene.

TipsFør du svarer på oppgavene nedenfor, bør du ha lest følgende NDLA-artikler:

Hitlers vei til makten

Andre verdenskrig

Bakgrunnen for andre verdenskrig

Krigsutbruddet og aksemaktene på frammarsj

Vendepunkter

Krigens slutt, hva nå?

Oppgave

Jobb sammen parvis eller i små grupper.

Hva om Hitler ikke hadde blitt leder av nazipartiet NSDAP? Ville andre verdenskrig blitt unngått, eller ville det ha kommet en "annen Hitler" og gjort noe lignende?

Hva ville skjedd om Tyskland hadde beseiret Sovjetunionen i 1941–1943?

Hitler ble forsøkt drept flere ganger under andre verdenskrig. Hva ville skjedd om det hadde lyktes?

Hva ville skjedd om invasjonen i Normandie 6. juni 1944 hadde mislyktes?

Hva ville skjedd om Japan ikke hadde angrepet Pearl Harbor 7. desember 1941?

Hva ville skjedd om USA ikke hadde brukt atomvåpen mot Japan i 1945?

Til slutt, oppsummer i plenum.
Les original på NDLA →

Hva er kontrafaktisk historie?

Kontrafaktisk historie er fortellingen om det som ikke ble. En måte å forstå historie på er å stille spørsmål om hva som kunne ha skjedd. Dette er en spennende og utforskende arbeidsmåte for å gå dypere inn i ulike temaer.

For å kunne svare på slike spørsmål må du kjenne årsakene til det som faktisk skjedde, og kunne vurdere mulighetene for alternative forløp av begivenhetene.

TipsFør du svarer på oppgavene nedenfor, bør du ha lest følgende NDLA-artikler:

Hitlers vei til makten

Andre verdenskrig

Bakgrunnen for andre verdenskrig

Krigsutbruddet og aksemaktene på frammarsj

Vendepunkter

Krigens slutt, hva nå?

Oppgave

Jobb sammen parvis eller i små grupper.

Hva om Hitler ikke hadde blitt leder av nazipartiet NSDAP? Ville andre verdenskrig blitt unngått, eller ville det ha kommet en "annen Hitler" og gjort noe lignende?

Hva ville skjedd om Tyskland hadde beseiret Sovjetunionen i 1941–1943?

Hitler ble forsøkt drept flere ganger under andre verdenskrig. Hva ville skjedd om det hadde lyktes?

Hva ville skjedd om invasjonen i Normandie 6. juni 1944 hadde mislyktes?

Hva ville skjedd om Japan ikke hadde angrepet Pearl Harbor 7. desember 1941?

Hva ville skjedd om USA ikke hadde brukt atomvåpen mot Japan i 1945?

Til slutt, oppsummer i plenum.
Les original på NDLA →

Krigens fasit

Andre verdenskrig var en katastrofe. Sivilbefolkningen var blitt rammet i mye større grad enn i tidligere kriger. Det er vanskelig å anslå det totale antallet, men de fleste antar at omkring 70 millioner mennesker mistet livet i krigen. De fleste var sivile.

Krigen endte Europas dominans, og det kom et globalt politisk maktskifte. Frankrike og Storbritannia var blitt annenrangs stormakter, Tyskland ble oppdelt, mens Japans tid som dominant makt i Asia var over. Isteden fikk vi to supermakter: USA og Sovjetunionen. I tiåra etter andre verdenskrig skulle spenningen mellom disse to prege verden gjennom den påfølgende kalde krigen.

Europakartet ble endret nok en gang. På Jaltakonferansen i 1945 mellom Stalin, Churchill og Roosevelt hadde de allierte trukket opp grensene for etterkrigstidas Europa. Store deler av Tyskland ble avstått til Sovjetunionen og Polen, og grensene mot Tsjekkoslovakia og Frankrike skulle tilbakeføres dit de var før krigen.

For å unngå krig i framtida ble De forente nasjoner, FN, opprettet. Vi kan derfor si at demokrati og menneskerettigheter kom styrket ut av krigen.

Europa i grus

I mai 1945 lå store deler av Europa i grus. De fleste av de tyske byene var utbombet og lå i ruiner, og det meste av det som karakteriserer et moderne samfunn, fungerte ikke lenger.

Millioner av mennesker var drept i krigen, og hat og hevnlyst blomstret. Folk tok makten i egne hender. I Frankrike ble 10 000 såkalte kollaboratører, folk som hadde samarbeidet med tyskerne, henrettet uten lov og dom. I Jugoslavia ble anslagsvis 50 000 tyskættede kvinner og barn drept av partisaner, eller de døde av sykdom og dårlig behandling i fangeleirene som hevn for en grusom tysk okkupasjon. Eksemplene er mange på en hevnjustis som i stor grad gikk ut over kvinner og barn.

Livet skulle gå videre, og alt måtte bygges opp på ny fra ruinhaugene. En streng vinter i 1945–1946 gjorde sitt til at svært mange frøs og sultet i hjel, og det varte lenge før matleveransene ble tilfredsstillende igjen. Mat og annet nødvendig ble omsatt på svartebørsen, hvor mange skapte seg grunnlag for seinere formuer.

Det var ikke bare store deler av Europa som lå i ruiner. I Asia var krigens herjinger ødeleggende for alle landa der krigen var blitt utkjempet.

Flyktninger

Etter krigen vandret millioner av mennesker rundt uten mål og mening. Dette var frigitte fanger fra fangeleirene, sivile uten bosted, og barn skilt fra sine foreldre. Krigsfanger skulle bringes tilbake til landa de kom fra, og tvangsarbeidere fra Øst-Europa returneres til sine hjemland. De alliertes nøling med å ta imot flyktninger forverret også situasjonen.

Blant de mange millionene flyktninger i Europa var det 850 000 såkalte displaced persons. Dette var flyktninger uten statsborgerskap, eller som hadde strandet i Tyskland av ulike grunner. Det var blant annet tvangsarbeidere fra sovjetstatene og Øst-Europa, og soldater som hadde desertert fra Den røde armé. Disse ble satt i egne leirer og fikk etter hvert lov til å skaffe seg jobber og eiendom, men fikk ikke stemmerett og pass.

Tyskerne som bodde avståtte områder etter at det nye Europakartet var tegnet opp, måtte sendes til det som var igjen av Tyskland. Over tolv millioner mennesker ble på denne måten frivillig eller med tvang drevet på flukt vestover i krigens siste år og i åra som fulgte. To millioner av dem døde underveis, de sultet eller frøs i hjel, eller ble drept under flukten.

Jødenes situasjon

Jødiske fanger ble befridd fra dødsleirene da de allierte nådde fram til dem i 1944–1945. Tyskerne hadde hentet jøder fra hele Europa, og mange kunne ikke, eller ville ikke, vende tilbake til de områdene de kom fra. Mange jøder ble derfor såkalte displaced persons i de første etterkrigsåra og plassert i spesielle leirer beregnet på denne gruppa flyktninger.

Men det var en utvikling på gang for å skape en utvei for de hundretusener av jøder som nå befant seg uten hjem i Europa. Drømmen om et eget jødisk land ble sterkere og sterkere.

Rettsoppgjør

Etter aksemaktenes kapitulasjon ble krigens forbrytelser avslørt, og de ansvarlige ble stilt for retten i den internasjonale domstolen i Nürnberg. Krigsforbrytere og andre som hadde samarbeidet med fienden, skulle stilles for retten, og dette skulle gjøres i ordnede former etter demokratiske rettsprinsipper. Myndighetene ønsket å sette en stopper for de vilkårlige oppgjørene som skjedde i mange land, med henrettelser uten lov og dom.

Det var ikke bare aksemaktene som begikk krigsforbrytelser under andre verdenskrig. I filmen nedenfor forteller professor Stein Ugelvik Larsen hvorfor disse forbrytelsene ikke ble fulgt opp etter krigen.

Nürnbergdomstolen

Dommerne og aktoratet i domstolen var utnevnt av de fire store seiersmaktene USA, Sovjetunionen, Storbritannia og Frankrike. På tiltalebenken sto i første omgang de mest framstående av de tyske nazistene som skulle tiltales. Prosessen strakte seg over flere år og omfattet etter hvert flere tusen tiltalte.

Framtredende politiske og militære ledere i Nazi-Tyskland ble anklaget for forbrytelser mot freden, krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten.

I ettertid er kanskje et av de viktigste resultatene av Nürnbergdomstolen at den slo fast prinsippet om individuelt ansvar. Mange av de tiltalte unnskyldte seg med at de bare hadde fulgt ordre, men domstolen fant at dette ikke var nok til å unngå straff. Før Nürnberg hadde det heller ikke eksistert tiltalemulighet for forbrytelser mot menneskeheten. Dette nye punktet har fått langtrekkende virkninger fram til i dag.

I videoen nedenfor forklarer professor Stein Ugelvik Larsen hva som var tanken bak Nürnbergdomstolen.

Kilder

Hatlehol, G. D. (2021, 10. september). Andre verdenskrig. I Store norske leksikon. https://snl.no/andre_verdenskrig

Palmer, R. R., Colton, J. & Kramer, L. (2002). A history of the modern world (ninth edition). McGraw-Hill. New York
Les original på NDLA →

Krigens fasit

Andre verdenskrig var en katastrofe. Sivilbefolkningen var blitt rammet i mye større grad enn i tidligere kriger. Det er vanskelig å anslå det totale antallet, men de fleste antar at omkring 70 millioner mennesker mistet livet i krigen. De fleste var sivile.

Krigen endte Europas dominans, og det kom et globalt politisk maktskifte. Frankrike og Storbritannia var blitt annenrangs stormakter, Tyskland ble oppdelt, mens Japans tid som dominant makt i Asia var over. Isteden fikk vi to supermakter: USA og Sovjetunionen. I tiåra etter andre verdenskrig skulle spenningen mellom disse to prege verden gjennom den påfølgende kalde krigen.

Europakartet ble endret nok en gang. På Jaltakonferansen i 1945 mellom Stalin, Churchill og Roosevelt hadde de allierte trukket opp grensene for etterkrigstidas Europa. Store deler av Tyskland ble avstått til Sovjetunionen og Polen, og grensene mot Tsjekkoslovakia og Frankrike skulle tilbakeføres dit de var før krigen.

For å unngå krig i framtida ble De forente nasjoner, FN, opprettet. Vi kan derfor si at demokrati og menneskerettigheter kom styrket ut av krigen.

Europa i grus

I mai 1945 lå store deler av Europa i grus. De fleste av de tyske byene var utbombet og lå i ruiner, og det meste av det som karakteriserer et moderne samfunn, fungerte ikke lenger.

Millioner av mennesker var drept i krigen, og hat og hevnlyst blomstret. Folk tok makten i egne hender. I Frankrike ble 10 000 såkalte kollaboratører, folk som hadde samarbeidet med tyskerne, henrettet uten lov og dom. I Jugoslavia ble anslagsvis 50 000 tyskættede kvinner og barn drept av partisaner, eller de døde av sykdom og dårlig behandling i fangeleirene som hevn for en grusom tysk okkupasjon. Eksemplene er mange på en hevnjustis som i stor grad gikk ut over kvinner og barn.

Livet skulle gå videre, og alt måtte bygges opp på ny fra ruinhaugene. En streng vinter i 1945–1946 gjorde sitt til at svært mange frøs og sultet i hjel, og det varte lenge før matleveransene ble tilfredsstillende igjen. Mat og annet nødvendig ble omsatt på svartebørsen, hvor mange skapte seg grunnlag for seinere formuer.

Det var ikke bare store deler av Europa som lå i ruiner. I Asia var krigens herjinger ødeleggende for alle landa der krigen var blitt utkjempet.

Flyktninger

Etter krigen vandret millioner av mennesker rundt uten mål og mening. Dette var frigitte fanger fra fangeleirene, sivile uten bosted, og barn skilt fra sine foreldre. Krigsfanger skulle bringes tilbake til landa de kom fra, og tvangsarbeidere fra Øst-Europa returneres til sine hjemland. De alliertes nøling med å ta imot flyktninger forverret også situasjonen.

Blant de mange millionene flyktninger i Europa var det 850 000 såkalte displaced persons. Dette var flyktninger uten statsborgerskap, eller som hadde strandet i Tyskland av ulike grunner. Det var blant annet tvangsarbeidere fra sovjetstatene og Øst-Europa, og soldater som hadde desertert fra Den røde armé. Disse ble satt i egne leirer og fikk etter hvert lov til å skaffe seg jobber og eiendom, men fikk ikke stemmerett og pass.

Tyskerne som bodde avståtte områder etter at det nye Europakartet var tegnet opp, måtte sendes til det som var igjen av Tyskland. Over tolv millioner mennesker ble på denne måten frivillig eller med tvang drevet på flukt vestover i krigens siste år og i åra som fulgte. To millioner av dem døde underveis, de sultet eller frøs i hjel, eller ble drept under flukten.

Jødenes situasjon

Jødiske fanger ble befridd fra dødsleirene da de allierte nådde fram til dem i 1944–1945. Tyskerne hadde hentet jøder fra hele Europa, og mange kunne ikke, eller ville ikke, vende tilbake til de områdene de kom fra. Mange jøder ble derfor såkalte displaced persons i de første etterkrigsåra og plassert i spesielle leirer beregnet på denne gruppa flyktninger.

Men det var en utvikling på gang for å skape en utvei for de hundretusener av jøder som nå befant seg uten hjem i Europa. Drømmen om et eget jødisk land ble sterkere og sterkere.

Rettsoppgjør

Etter aksemaktenes kapitulasjon ble krigens forbrytelser avslørt, og de ansvarlige ble stilt for retten i den internasjonale domstolen i Nürnberg. Krigsforbrytere og andre som hadde samarbeidet med fienden, skulle stilles for retten, og dette skulle gjøres i ordnede former etter demokratiske rettsprinsipper. Myndighetene ønsket å sette en stopper for de vilkårlige oppgjørene som skjedde i mange land, med henrettelser uten lov og dom.

Det var ikke bare aksemaktene som begikk krigsforbrytelser under andre verdenskrig. I filmen nedenfor forteller professor Stein Ugelvik Larsen hvorfor disse forbrytelsene ikke ble fulgt opp etter krigen.

Nürnbergdomstolen

Dommerne og aktoratet i domstolen var utnevnt av de fire store seiersmaktene USA, Sovjetunionen, Storbritannia og Frankrike. På tiltalebenken sto i første omgang de mest framstående av de tyske nazistene som skulle tiltales. Prosessen strakte seg over flere år og omfattet etter hvert flere tusen tiltalte.

Framtredende politiske og militære ledere i Nazi-Tyskland ble anklaget for forbrytelser mot freden, krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten.

I ettertid er kanskje et av de viktigste resultatene av Nürnbergdomstolen at den slo fast prinsippet om individuelt ansvar. Mange av de tiltalte unnskyldte seg med at de bare hadde fulgt ordre, men domstolen fant at dette ikke var nok til å unngå straff. Før Nürnberg hadde det heller ikke eksistert tiltalemulighet for forbrytelser mot menneskeheten. Dette nye punktet har fått langtrekkende virkninger fram til i dag.

I videoen nedenfor forklarer professor Stein Ugelvik Larsen hva som var tanken bak Nürnbergdomstolen.

Kilder

Hatlehol, G. D. (2021, 10. september). Andre verdenskrig. I Store norske leksikon. https://snl.no/andre_verdenskrig

Palmer, R. R., Colton, J. & Kramer, L. (2002). A history of the modern world (ninth edition). McGraw-Hill. New York
Les original på NDLA →

Krig mot sivile

Den andre verdenskrigen hadde et omfang som verden ikke tidligere hadde sett. Sivilsamfunnet ble rammet mer brutalt enn i forrige verdenskrig, og de sivile tapstallene oversteg de militære.

En total krig

Andre verdenskrig skiller seg fra andre kriger ved at hele samfunnet ble trukket inn i krigen. Storbritannia var først ute med å mobilisere alle tilgjengelige ressurser til krig. I Tyskland erklærte propagandaminister Josef Goebbels "total krig" etter nederlaget i Stalingrad i 1943. Fra da ble hele samfunnets ressurser mobilisert for krig. Det innebar at all sivil infrastruktur og alle ressurser ble legitime mål for motparten. Grensene mellom stridende og ikke-stridene ble dermed visket ut. Konsekvensene ble enorme sivile tap.

Folkemord og utrenskninger

I andre verdenskrig ble det gjennomført systematiske folkemord og utrenskninger av hele folkegrupper. Mest kjent er holocaust, folkemordet som tok livet av millioner av jøder. På samme måte, men i mindre målestokk, gjaldt dette også sigøynere og homofile.

Rasetenkningen til nazistene førte til grusomheter, også innad i det tyske riket. Flere hundre tusen funksjonshemmede ble drept i egne utryddelsesprogrammer. Japan hadde også rasistiske holdninger mot andre, spesielt mot kinesere. Krigen i Kina var svært brutal, og i den daværende hovedstaden Nanjing ble det gjennomført en massakre hvor hundretusener av mennesker mistet livet.

På 1930-tallet bygde Stalin ut et omfattende fangeleirsystem i hele Sovjetunionen, Gulag. Spesielt leirene i Sibir var beryktet. Her ble politiske motstandere og det som ble ansett som uromomenter, plassert. Under krigen ble hele folkegrupper som Stalin mente utgjorde en risiko for krigføringen, deportert til disse leirene. En stor del av de deporterte døde under umenneskelige forhold.

I filmen nedenfor forklarer professor Stein Ugelvik hva de tyske sivile visste om jødenes skjebne.

Behandling av krigsfanger

Genèvekonvensjonene regulerer hvordan krigsfanger skal behandles. I andre verdenskrig var det mange tilfeller hvor dette ikke ble fulgt. Spesielt sovjetiske fanger i tysk fangenskap ble behandlet dårlig. Dette kunne være bevisst utsulting, tortur eller grusom behandling i fangeleirene.

Japan opprettet fangeleirer som ble beryktet for de grusomme forholdene der. Fangene måtte arbeide under umenneskelige forhold, og svært mange døde.

Tyske og tyskallierte krigsfanger som ble tatt til fange av Sovjetunionen, ble plassert i de beryktede Gulag-leirene. De siste krigsfangene kom først hjem i 1953, etter Stalins død. Over en million av de tyske krigsfangene omkom av sult, hardt arbeid eller ble slått i hjel.

De allierte hadde leirer hvor de plasserte krigsfangene som kom inn fra slagmarkene. Mange døde i disse leirene, mye på grunn av matmangel og sykdom. Spesielt de amerikanske leirene var kjent for å gi fangene særlig dårlige vilkår, noe som førte til høye dødsrater.

Hevn mot sivilbefolkning

På Østfronten og i Jugoslavia var partisaner eller geriljagrupper et uromoment for de tyske okkupantene. Handlinger fra slike grupper rettet mot tyske tropper førte gjerne til hevn og gjengjeldelse mot sivilbefolkningen. Sivile ble henrettet og hele landsbyer utslettet. Dette var i tråd med Hitlers beskjed om at sivilbefolkningen i okkuperte land skulle behandles med største hardhet.

I Kina er de japanske grusomhetene mot den kinesiske sivilbefolkningen godt dokumentert, selv om Japan i ettertid har hatt store vansker med å innrømme det.

Bombing av sivile

Det første krigsåret bombet det tyske flyvåpenet engelske byer, og mange sivile liv gikk tapt. Denne terrorbombingen ble seinere systematisk gjengjeldt av den engelske generalen Arthur Harris, populært kalt "Bomber Harris". Det førte til at opp mot en million tyske sivile ble drept som følge av spreng- og brannbomber sluppet over de store byene.

I Japan var luftkrigen så massivt gjennomført at det amerikanske militæret det siste krigsåret klaget over at det ikke var flere bombemål igjen i Japan. Hele Tokyo hadde gått opp i flammer i løpet av 1944–1945. Blant de få byene som ikke var utbombet før krigens slutt, finner vi Nagasaki og Hiroshima, men disse slapp heller ikke unna.

Grusomheter mot sivile ble et av de alvorligste tiltalepunktene i den internasjonale domstolen i Nürnberg etter krigen, men luftkrig og terrorbombing mot sivile kom ikke med i tiltalene om krigsforbrytelser. Dette fikk store konsekvenser for seinere kriger, for eksempel Vietnamkrigen og andre kriger opp mot vår egen tid.

Tapstall i andre verdenskrig

Andre verdenskrig fikk katastrofale følger. Selv om tapstallene er usikre, antas det at rundt 70 millioner mennesker mistet livet.

De sivile tapene overgår langt de militære.

I filmen nedenfor snakker professor Stein Ugelvik Larsen om hvordan det gikk med de overlevende jødene etter krigen.

Tenk etter

Hvorfor går det alltid så hardt utover sivile når det er krig?

I hvilken grad ser vi at sivile blir rammet av krigføring i dag?
Les original på NDLA →

Krig mot sivile

Den andre verdenskrigen hadde et omfang som verden ikke tidligere hadde sett. Sivilsamfunnet ble rammet mer brutalt enn i forrige verdenskrig, og de sivile tapstallene oversteg de militære.

En total krig

Andre verdenskrig skiller seg fra andre kriger ved at hele samfunnet ble trukket inn i krigen. Storbritannia var først ute med å mobilisere alle tilgjengelige ressurser til krig. I Tyskland erklærte propagandaminister Josef Goebbels "total krig" etter nederlaget i Stalingrad i 1943. Fra da ble hele samfunnets ressurser mobilisert for krig. Det innebar at all sivil infrastruktur og alle ressurser ble legitime mål for motparten. Grensene mellom stridende og ikke-stridene ble dermed visket ut. Konsekvensene ble enorme sivile tap.

Folkemord og utrenskninger

I andre verdenskrig ble det gjennomført systematiske folkemord og utrenskninger av hele folkegrupper. Mest kjent er holocaust, folkemordet som tok livet av millioner av jøder. På samme måte, men i mindre målestokk, gjaldt dette også sigøynere og homofile.

Rasetenkningen til nazistene førte til grusomheter, også innad i det tyske riket. Flere hundre tusen funksjonshemmede ble drept i egne utryddelsesprogrammer. Japan hadde også rasistiske holdninger mot andre, spesielt mot kinesere. Krigen i Kina var svært brutal, og i den daværende hovedstaden Nanjing ble det gjennomført en massakre hvor hundretusener av mennesker mistet livet.

På 1930-tallet bygde Stalin ut et omfattende fangeleirsystem i hele Sovjetunionen, Gulag. Spesielt leirene i Sibir var beryktet. Her ble politiske motstandere og det som ble ansett som uromomenter, plassert. Under krigen ble hele folkegrupper som Stalin mente utgjorde en risiko for krigføringen, deportert til disse leirene. En stor del av de deporterte døde under umenneskelige forhold.

I filmen nedenfor forklarer professor Stein Ugelvik hva de tyske sivile visste om jødenes skjebne.

Behandling av krigsfanger

Genèvekonvensjonene regulerer hvordan krigsfanger skal behandles. I andre verdenskrig var det mange tilfeller hvor dette ikke ble fulgt. Spesielt sovjetiske fanger i tysk fangenskap ble behandlet dårlig. Dette kunne være bevisst utsulting, tortur eller grusom behandling i fangeleirene.

Japan opprettet fangeleirer som ble beryktet for de grusomme forholdene der. Fangene måtte arbeide under umenneskelige forhold, og svært mange døde.

Tyske og tyskallierte krigsfanger som ble tatt til fange av Sovjetunionen, ble plassert i de beryktede Gulag-leirene. De siste krigsfangene kom først hjem i 1953, etter Stalins død. Over en million av de tyske krigsfangene omkom av sult, hardt arbeid eller ble slått i hjel.

De allierte hadde leirer hvor de plasserte krigsfangene som kom inn fra slagmarkene. Mange døde i disse leirene, mye på grunn av matmangel og sykdom. Spesielt de amerikanske leirene var kjent for å gi fangene særlig dårlige vilkår, noe som førte til høye dødsrater.

Hevn mot sivilbefolkning

På Østfronten og i Jugoslavia var partisaner eller geriljagrupper et uromoment for de tyske okkupantene. Handlinger fra slike grupper rettet mot tyske tropper førte gjerne til hevn og gjengjeldelse mot sivilbefolkningen. Sivile ble henrettet og hele landsbyer utslettet. Dette var i tråd med Hitlers beskjed om at sivilbefolkningen i okkuperte land skulle behandles med største hardhet.

I Kina er de japanske grusomhetene mot den kinesiske sivilbefolkningen godt dokumentert, selv om Japan i ettertid har hatt store vansker med å innrømme det.

Bombing av sivile

Det første krigsåret bombet det tyske flyvåpenet engelske byer, og mange sivile liv gikk tapt. Denne terrorbombingen ble seinere systematisk gjengjeldt av den engelske generalen Arthur Harris, populært kalt "Bomber Harris". Det førte til at opp mot en million tyske sivile ble drept som følge av spreng- og brannbomber sluppet over de store byene.

I Japan var luftkrigen så massivt gjennomført at det amerikanske militæret det siste krigsåret klaget over at det ikke var flere bombemål igjen i Japan. Hele Tokyo hadde gått opp i flammer i løpet av 1944–1945. Blant de få byene som ikke var utbombet før krigens slutt, finner vi Nagasaki og Hiroshima, men disse slapp heller ikke unna.

Grusomheter mot sivile ble et av de alvorligste tiltalepunktene i den internasjonale domstolen i Nürnberg etter krigen, men luftkrig og terrorbombing mot sivile kom ikke med i tiltalene om krigsforbrytelser. Dette fikk store konsekvenser for seinere kriger, for eksempel Vietnamkrigen og andre kriger opp mot vår egen tid.

Tapstall i andre verdenskrig

Andre verdenskrig fikk katastrofale følger. Selv om tapstallene er usikre, antas det at rundt 70 millioner mennesker mistet livet.

De sivile tapene overgår langt de militære.

I filmen nedenfor snakker professor Stein Ugelvik Larsen om hvordan det gikk med de overlevende jødene etter krigen.

Tenk etter

Hvorfor går det alltid så hardt utover sivile når det er krig?

I hvilken grad ser vi at sivile blir rammet av krigføring i dag?
Les original på NDLA →

Tyskland invaderer Polen

Første september 1939 ble Polen invadert av Tyskland. Andre verdenskrig var i gang. Polen hadde lite å stille opp med mot den overlegne tyske krigsmakten. I løpet av noen uker var Polen nedkjempet og erobret. Til polakkenes store fortvilelse kom ikke de vestlige stormaktene dem til hjelp, på tross av løftene som var gitt. For Hitler var krigen mot Polen en generalprøve på den militære taktikken lynkrig, eller Blitzkrieg, som landets strateger hadde lagt opp til. Dette var et koordinert samspill mellom flyvåpen, pansrede stridsvogner og mobilt infanteri som ikke var prøvd ut før.

Mens den tyske hæren nedkjempet Polens forsvar i vest, rykket sovjetiske styrker inn i Øst-Polen. Hitler og Stalin hadde en ikkeangrepspakt, som skulle sikre at de ikke angrep hverandre. I den hemmelige delen av denne ikkeangrepspakten ble det avtalt at Sovjetunionen skulle få den østlige delen av Polen og også de baltiske landa.

Vinterkrigen i Finland 1939–1940

Stormaktsrivaliseringen og spenningen i Europa, særlig mellom Sovjetunionen og Tyskland, økte utover i 1939. Stalin ønsket derfor å skape buffersoner for å sikre seg mot angrep vestfra. Han forlangte at Finland skulle avstå landområder, men dette ble avslått. Dermed gikk Sovjetunionen til angrep på Finland i november 1939.

Stalin forventet rask seier, men slik gikk det ikke. Selv om Sovjetunionens styrker var militært overlegne, var disse dårlig ledet og til dels dårlig utrustet. Samtidig ga finnene uventet hard motstand, men i lengden kunne de ikke stå imot en slik militær overmakt. Finland sluttet fred med Sovjetunionen i mars 1940 og ble tvunget til å gi fra seg store områder.

Angrepet på Norge og Danmark

Den 9. april 1940 innledet Tyskland en dristig invasjon av Danmark og Norge, operasjon Weserübung. Tysklands motiver var sammensatte. De ønsket blant annet å sikre seg kontroll over norskekysten og tilførselen av den viktige jernmalmen fra Sverige som gikk gjennom Narvik.

Danmark overga seg etter kort tid, mens motstanden i Norge varte i to måneder. Angrepet på Norge kom overraskende og det norske forsvaret var dårlig forberedt. Allikevel fikk Tyskland store problemer ved Narvik da en kombinasjon av norske og allierte tropper gjenerobret byen fra tyskerne.

Nederlaget var allikevel uunngåelig for Norge, spesielt etter at Tyskland invaderte Vest-Europa, og de allierte troppene som var sendt til Norge måtte brukes andre steder. Kong Haakon 7. flyktet til England, og den norske hæren kapitulerte.

Hitler angriper vestover

Siden krigen brøt ut i september 1939, hadde det vært merkelig stille på fronten i vest. I England ble dette humoristisk kalt "the phony war", eller den falske krigen. Det var få krigshandlinger, og begge sider lå i stillinger på hver sin side av grensa. Franskmennene var avventede og stolte på at deres festningsverk i Maginotlinja langs grensa skulle stå imot ethvert tysk angrep.

Dette skulle endre seg i mai 1940. Tyskland invaderte de nøytrale landa Nederland, Belgia og Luxemburg og svingte deretter inn i Frankrike og omgikk dermed forsvarsverkene i Maginotlinja. Lynkrigen fungerte, og den overlegne tyske krigsmaskinen rullet over all motstand.

Denne gangen gikk det helt annerledes enn i 1914. Tyskerne fulgte samme plan som forrige gang, den såkalte Schlieffenplanen. En forskjell denne gangen var at militæret var mer mobilt, og de unngikk stillingskrig. Franske og britiske styrker ga motstand, men forgjeves. Frankrike ble erobret, men Tyskland lot den sørlige delen, det såkalte Vichy-Frankrike, beholde en viss suverenitet, men med et tyskvennlig styre.

Slaget om Storbritannia

Etter det franske nederlaget sto Storbritannia alene mot Tyskland. Størstedelen av de britiske styrkene som dro til Frankrike for å slåss mot Tyskland, var tilbake i sikkerhet i Storbritannia etter en dramatisk evakuering fra byen Dunkerque i slutten av mai 1940. Men nå var det fare for at øyriket skulle bli invadert av Tyskland.

Det viktigste forsvaret var Den engelske kanal og den britiske flåten, men for at en tysk invasjon skulle lykkes, måtte luftherredømmet først sikres. Dette kalles "slaget om Storbritannia". Det britiske luftforsvaret seiret, og den harde motstanden varslet at en invasjon av øya ville koste Tyskland dyrt. Hitler vendte oppmerksomheten østover.

Krigssonene Balkan og Nord-Afrika

I 1940 begynte Hitler å forberede felttoget i øst mot hovedfienden Stalin, kommunismen og Sovjetunionen. I mellomtida hadde Mussolini og Italia invadert Albania og innledet et angrep på Hellas. Italia møtte sterk motstand og klarte ikke å gjennomføre operasjonen.

Hitler bestemte seg for å komme sin forbundsfelle til unnsetning og angrep først Jugoslavia og deretter Hellas. De tyske troppene knuste all motstand, og snart var hele Balkan under kontroll av aksemaktene.

Afrika

I Nord-Afrika var Libya en italiensk koloni, og Mussolini hadde ambisjoner om å erobre områdene rundt Middelhavet. For å lykkes måtte britene i Egypt beseires. Det italienske angrepet mot Egypt i 1940 mislyktes, og Tyskland måtte sende "Afrikakorpset" til unnsetning for å hjelpe Italia. Dette snudde krigslykken for aksemaktene i Afrika.

Angrepet på Sovjetunionen

I juni 1941 brøt Hitler ikkeangrepspakten med Stalin og innledet operasjon Barbarossa, angrepet på Sovjetunionen. Både Finland, Romania, Slovakia og Ungarn, i tillegg til forbundsfellen Italia, støttet invasjonen.

For Hitler var angrepet på Sovjetunionen en nødvendighet. Kommunisme og nazisme var ideologiske motsetninger og dødsfiender. I tillegg trengte Hitler områdene for å gi tyskerne Lebensraum, livsrom, til å leve og vokse på.

Hitler hadde mobilisert en enorm invasjonshær som hadde som mål å knuse Sovjetunionen før vinteren satte inn. Innledningsvis rykket den tyske hæren hurtig fram og de sovjetiske militære tapene var overveldende. Men de tyske forsyningslinjene ble stadig lengre, og etter hvert møtte tyskerne sterkere motstand. Vinteren satte også inn, og den tyske offensiven stoppet opp utenfor Moskva i desember 1941. Sovjetiske motangrep stabiliserte fronten, og Hitlers plan om en kjapp seier mislyktes.

Sommeren 1942 iverksatte Tyskland en ny storoffensiv for å avslutte krigen. Denne gangen var fokuset på det sørlige Sovjetunionen med oljefeltene i Kaukasus og Stalingrad som mål. Samtidig hadde tyske og italienske styrker kommet langt inn i Egypt og sto overfor et avgjørende slag mot britene utenfor El Alamein. Dette var på høyden av Tysklands makt.

Krigen i Asia

Siden 1937 hadde Japan vært i krig mot Kina. Japan manglet viktige råvarer og måtte erobre territorier for å skaffe seg disse. I tillegg ønsket Japan å gjøre landet til en stormakt og fjerne vestlig innflytelse i Asia. I 1940 sluttet Japan seg til alliansen mellom Tyskland og Italia, den såkalte tremaktspakten som formaliserte forholdet mellom aksemaktene. Formålet var å skape et nytt Europa og Øst-Asia.

Fram til 1941 hadde Japan ekspandert militært i høyt tempo i Asia. Fransk Indokina, flere stillehavsøyer og store deler av det østlige Kina hadde blitt okkupert. Utfordringen for Japan var at på et eller annet tidspunkt måtte den andre stormakten i Stillehavet, USA, konfronteres. Den 7. desember 1941 gikk derfor Japan til angrep på den amerikanske marinebasen Pearl Harbor på Hawaii. USA erklærte da krig mot Japan. Siden Tyskland og Italia var allierte med Japan, erklærte de krig mot USA.

Det japanske angrepet på Pearl Harbor fikk USA til å gå med i krigen. Men var det også andre grunner til at USA gikk inn? I filmen nedenfor svarer professor Stein Ugelvik på det spørsmålet.

Kilder

Hatlehol, G. D. (2021, 10. september). Andre verdenskrig. I Store Norske Leksikon. https://snl.no/andre_verdenskrig

Opsahl, E. (2021, 18.juni). Vinterkrigen. I Store Norske Leksikon. https://snl.no/vinterkrigen

Palmer, R. R., Colton, J. & Kramer, L. (2002). A history of the modern world (ninth edition). McGraw-Hill. New York
Les original på NDLA →

Tyskland invaderer Polen

Første september 1939 ble Polen invadert av Tyskland. Andre verdenskrig var i gang. Polen hadde lite å stille opp med mot den overlegne tyske krigsmakten. I løpet av noen uker var Polen nedkjempet og erobret. Til polakkenes store fortvilelse kom ikke de vestlige stormaktene dem til hjelp, på tross av løftene som var gitt. For Hitler var krigen mot Polen en generalprøve på den militære taktikken lynkrig, eller Blitzkrieg, som landets strateger hadde lagt opp til. Dette var et koordinert samspill mellom flyvåpen, pansrede stridsvogner og mobilt infanteri som ikke var prøvd ut før.

Mens den tyske hæren nedkjempet Polens forsvar i vest, rykket sovjetiske styrker inn i Øst-Polen. Hitler og Stalin hadde en ikkeangrepspakt, som skulle sikre at de ikke angrep hverandre. I den hemmelige delen av denne ikkeangrepspakten ble det avtalt at Sovjetunionen skulle få den østlige delen av Polen og også de baltiske landa.

Vinterkrigen i Finland 1939–1940

Stormaktsrivaliseringen og spenningen i Europa, særlig mellom Sovjetunionen og Tyskland, økte utover i 1939. Stalin ønsket derfor å skape buffersoner for å sikre seg mot angrep vestfra. Han forlangte at Finland skulle avstå landområder, men dette ble avslått. Dermed gikk Sovjetunionen til angrep på Finland i november 1939.

Stalin forventet rask seier, men slik gikk det ikke. Selv om Sovjetunionens styrker var militært overlegne, var disse dårlig ledet og til dels dårlig utrustet. Samtidig ga finnene uventet hard motstand, men i lengden kunne de ikke stå imot en slik militær overmakt. Finland sluttet fred med Sovjetunionen i mars 1940 og ble tvunget til å gi fra seg store områder.

Angrepet på Norge og Danmark

Den 9. april 1940 innledet Tyskland en dristig invasjon av Danmark og Norge, operasjon Weserübung. Tysklands motiver var sammensatte. De ønsket blant annet å sikre seg kontroll over norskekysten og tilførselen av den viktige jernmalmen fra Sverige som gikk gjennom Narvik.

Danmark overga seg etter kort tid, mens motstanden i Norge varte i to måneder. Angrepet på Norge kom overraskende og det norske forsvaret var dårlig forberedt. Allikevel fikk Tyskland store problemer ved Narvik da en kombinasjon av norske og allierte tropper gjenerobret byen fra tyskerne.

Nederlaget var allikevel uunngåelig for Norge, spesielt etter at Tyskland invaderte Vest-Europa, og de allierte troppene som var sendt til Norge måtte brukes andre steder. Kong Haakon 7. flyktet til England, og den norske hæren kapitulerte.

Hitler angriper vestover

Siden krigen brøt ut i september 1939, hadde det vært merkelig stille på fronten i vest. I England ble dette humoristisk kalt "the phony war", eller den falske krigen. Det var få krigshandlinger, og begge sider lå i stillinger på hver sin side av grensa. Franskmennene var avventede og stolte på at deres festningsverk i Maginotlinja langs grensa skulle stå imot ethvert tysk angrep.

Dette skulle endre seg i mai 1940. Tyskland invaderte de nøytrale landa Nederland, Belgia og Luxemburg og svingte deretter inn i Frankrike og omgikk dermed forsvarsverkene i Maginotlinja. Lynkrigen fungerte, og den overlegne tyske krigsmaskinen rullet over all motstand.

Denne gangen gikk det helt annerledes enn i 1914. Tyskerne fulgte samme plan som forrige gang, den såkalte Schlieffenplanen. En forskjell denne gangen var at militæret var mer mobilt, og de unngikk stillingskrig. Franske og britiske styrker ga motstand, men forgjeves. Frankrike ble erobret, men Tyskland lot den sørlige delen, det såkalte Vichy-Frankrike, beholde en viss suverenitet, men med et tyskvennlig styre.

Slaget om Storbritannia

Etter det franske nederlaget sto Storbritannia alene mot Tyskland. Størstedelen av de britiske styrkene som dro til Frankrike for å slåss mot Tyskland, var tilbake i sikkerhet i Storbritannia etter en dramatisk evakuering fra byen Dunkerque i slutten av mai 1940. Men nå var det fare for at øyriket skulle bli invadert av Tyskland.

Det viktigste forsvaret var Den engelske kanal og den britiske flåten, men for at en tysk invasjon skulle lykkes, måtte luftherredømmet først sikres. Dette kalles "slaget om Storbritannia". Det britiske luftforsvaret seiret, og den harde motstanden varslet at en invasjon av øya ville koste Tyskland dyrt. Hitler vendte oppmerksomheten østover.

Krigssonene Balkan og Nord-Afrika

I 1940 begynte Hitler å forberede felttoget i øst mot hovedfienden Stalin, kommunismen og Sovjetunionen. I mellomtida hadde Mussolini og Italia invadert Albania og innledet et angrep på Hellas. Italia møtte sterk motstand og klarte ikke å gjennomføre operasjonen.

Hitler bestemte seg for å komme sin forbundsfelle til unnsetning og angrep først Jugoslavia og deretter Hellas. De tyske troppene knuste all motstand, og snart var hele Balkan under kontroll av aksemaktene.

Afrika

I Nord-Afrika var Libya en italiensk koloni, og Mussolini hadde ambisjoner om å erobre områdene rundt Middelhavet. For å lykkes måtte britene i Egypt beseires. Det italienske angrepet mot Egypt i 1940 mislyktes, og Tyskland måtte sende "Afrikakorpset" til unnsetning for å hjelpe Italia. Dette snudde krigslykken for aksemaktene i Afrika.

Angrepet på Sovjetunionen

I juni 1941 brøt Hitler ikkeangrepspakten med Stalin og innledet operasjon Barbarossa, angrepet på Sovjetunionen. Både Finland, Romania, Slovakia og Ungarn, i tillegg til forbundsfellen Italia, støttet invasjonen.

For Hitler var angrepet på Sovjetunionen en nødvendighet. Kommunisme og nazisme var ideologiske motsetninger og dødsfiender. I tillegg trengte Hitler områdene for å gi tyskerne Lebensraum, livsrom, til å leve og vokse på.

Hitler hadde mobilisert en enorm invasjonshær som hadde som mål å knuse Sovjetunionen før vinteren satte inn. Innledningsvis rykket den tyske hæren hurtig fram og de sovjetiske militære tapene var overveldende. Men de tyske forsyningslinjene ble stadig lengre, og etter hvert møtte tyskerne sterkere motstand. Vinteren satte også inn, og den tyske offensiven stoppet opp utenfor Moskva i desember 1941. Sovjetiske motangrep stabiliserte fronten, og Hitlers plan om en kjapp seier mislyktes.

Sommeren 1942 iverksatte Tyskland en ny storoffensiv for å avslutte krigen. Denne gangen var fokuset på det sørlige Sovjetunionen med oljefeltene i Kaukasus og Stalingrad som mål. Samtidig hadde tyske og italienske styrker kommet langt inn i Egypt og sto overfor et avgjørende slag mot britene utenfor El Alamein. Dette var på høyden av Tysklands makt.

Krigen i Asia

Siden 1937 hadde Japan vært i krig mot Kina. Japan manglet viktige råvarer og måtte erobre territorier for å skaffe seg disse. I tillegg ønsket Japan å gjøre landet til en stormakt og fjerne vestlig innflytelse i Asia. I 1940 sluttet Japan seg til alliansen mellom Tyskland og Italia, den såkalte tremaktspakten som formaliserte forholdet mellom aksemaktene. Formålet var å skape et nytt Europa og Øst-Asia.

Fram til 1941 hadde Japan ekspandert militært i høyt tempo i Asia. Fransk Indokina, flere stillehavsøyer og store deler av det østlige Kina hadde blitt okkupert. Utfordringen for Japan var at på et eller annet tidspunkt måtte den andre stormakten i Stillehavet, USA, konfronteres. Den 7. desember 1941 gikk derfor Japan til angrep på den amerikanske marinebasen Pearl Harbor på Hawaii. USA erklærte da krig mot Japan. Siden Tyskland og Italia var allierte med Japan, erklærte de krig mot USA.

Det japanske angrepet på Pearl Harbor fikk USA til å gå med i krigen. Men var det også andre grunner til at USA gikk inn? I filmen nedenfor svarer professor Stein Ugelvik på det spørsmålet.

Kilder

Hatlehol, G. D. (2021, 10. september). Andre verdenskrig. I Store Norske Leksikon. https://snl.no/andre_verdenskrig

Opsahl, E. (2021, 18.juni). Vinterkrigen. I Store Norske Leksikon. https://snl.no/vinterkrigen

Palmer, R. R., Colton, J. & Kramer, L. (2002). A history of the modern world (ninth edition). McGraw-Hill. New York
Les original på NDLA →

Hvorfor ble det ny verdenskrig?

Det skulle gå knapt 20 fra første verdenskrig var slutt til det brøt ut en enda verre krig. Grunnene til at det ble en ny verdenskrig, er sammensatt, og de viktigste er fredsoppgjøret etter første verdenskrig, nasjonalisme og fascisme, økonomiske kriser og Hitlers aggressive utenrikspolitikk.

Versaillestraktaten

Versaillestraktaten etter første verdenskrig var en bakenforliggende årsak til andre verdenskrig. Den skapte misnøye og frustrasjon hos både seierherrene og taperne. Tyskland tapte krigen og ble hardt straffet og ydmyket, mens blant seierherrene var det misnøye i Italia og Japan, som mente de ikke ble belønnet nok for krigsinnsatsen.

Politisk ustabilitet og økonomisk sammenbrudd

Politisk ustabilitet i mellomkrigstida ble forsterket av økonomisk sammenbrudd i 1930-åra. Benito Mussolini og fascistene tok makten i Italia allerede i 1922, mens Adolf Hitler og nasjonalsosialistene kom til makten i Tyskland i 1933. I Japan fikk ytterliggående militære krefter stadig mer makt over den politiske ledelsen.

Samtidig var demokratiet på vikende front i mellomkrigstida, og Folkeforbundet som skulle forhindre en ny verdenskrig, var til dels handlingslammet. USA fokuserte i liten grad på det som skjedde utenfor Amerika, mens Frankrike og Storbritannia viste liten vilje og evne til å opprettholde verdensfreden. Denne politikken er kjent som appeasement og assosieres med passivitet og ettergivenhet.

Tysk utenrikspolitikk

Etter Hitlers maktovertakelse kom ambisjonene hans om å gjøre Tyskland til en stormakt raskt til syne. Hitler begynte å bryte Versaillestraktaten, iverksatte militær opprustning og gjeninnførte allmenn verneplikt. Samme år ble Saar en del av Tyskland etter folkeavstemming, og Rhinland ble remilitarisert.

Deretter vendte Hitler blikket mot territorier utenfor Tysklands grenser. Først ut var Østerrike som ble innlemmet i Tyskland i 1938. Deretter ønsket Hitler å annektere Sudetlandet i Tsjekkoslovakia hvor sudettyskerne bodde. I den såkalte Münchenavtalen fra 1938 ble dette kravet godtatt av de allierte mot lovnader om at Tyskland skulle frastå fra framtidige territoriale krav. Allerede i 1939 ble likevel resten av Tsjekkoslovakia okkupert. Appeasementpolitikken til de allierte hadde mislyktes.

Tysklands neste territoriale krav var rettet mot Polen, som fikk garantert sikkerheten sin fra Storbritannia. Hitler fryktet en tofrontskrig og opprettet overraskende en ikkeangrepspakt med sin ideologiske motpart Sovjetunionen i 1939. Kort tid etter, 1. september 1939, gikk Tyskland til angrep på Polen. Andre verdenskrig var et faktum.

Japan på frammarsj i Asia

Japan ble raskt industrialisert rundt århundreskiftet, men slet med råvaremangel. Dette forsøke de å løse gjennom handel og ved å erobre tyske kolonier i Kina og Stillehavet under første verdenskrig.

Det økonomiske sammenbruddet i mellomkrigstida førte til at nasjonalistiske grupperinger i militæret fikk større innflytelse over Japans politikk. En mer aggressiv linje ble fulgt, og i 1931 ble den nordøstlige delen av Kina, Mandsjuria, okkupert. Fra 1937 var det full krig mellom Japan og Kina.

Tenk etter

Startet andre verdenskrig egentlig i 1937 etter at Japan og Kina var i full krig med hverandre?

Krigens gang og vendepunkter

Fram til 1942 var aksemaktene på frammarsj. I løpet av krigens to første år virket Tyskland uslåelige, og store deler av Europa ble underlagt fascismen. På rekke og rad ble Polen, Danmark, Norge, Nederland, Belgia, Frankrike og Jugoslavia beseiret. Hitler ønsket å tvinge Storbritannia til kapitulasjon i "slaget om Storbritannia", men det lyktes ikke.

I juni 1941 iverksatte Tyskland operasjon Barbarossa, angrep på Sovjetunionen. Invasjonen var vellykket i starten, men den tyske hæren ble stoppet utenfor Moskva etter at vinteren slo inn. Året etter, i 1942, gikk Hitler til angrep mot Sovjetunionens sørlige del, der målet var å erobre Kaukasus og Stalingrad. Slaget om Stalingrad ble en katastrofe for Tyskland, og store deler av den tyske hæren ble omringet og ødelagt. Dette blir ofte sett på som et av de viktigste vendepunktene i andre verdenskrig. Fra nå av var Tyskland på defensiven.

Samme år ble italienske og tyske styrker som kjempet i Nord-Afrika, beseiret i slaget om El Alamein i Egypt. Dette betød at aksemaktene gradvis ble nedkjempet i Afrika. I 1943 invaderte allierte soldater Sicilia og Italia. Tysklands viktigste alliert, Italia, kollapset samme år.

Vendepunktet i vest skjedde i 1944, på D-dagen. Da invaderte allierte styrker Normandie i Frankrike og begynte å presse de tyske styrkene ut av landet. Gradvis ble overmakten for stor Tyskland, som nå ble angrepet fra flere sider. De allierte fra vest og Sovjetunionen fra øst. 8. mai 1945 kapitulerte Tyskland. Krigen i Europa var over.

I Asia hadde Japan hatt stor militær suksess de første krigsåra, men for å vinne en avgjørende seier i Stillehavet måtte USA konfronteres. 7. desember 1941 gikk Japan til angrep på den amerikanske flåtebasen Pearl Harbor på Hawaii. USA gikk inn i krigen på alliert side med hele sin industrielle kapasitet. På sikt ble dette avgjørende. Det militære vendepunktet kom i 1942 hvor den japanske flåten ble påført store tap mot amerikanerne i slaget om Midway. Resten av krigen var Japan på defensiven.

Andre verdenskrig ble avsluttet etter at USA slapp atombomber over de japanske byene Hiroshima og Nagasaki.

Krigens slutt

Andre verdenskrig fikk katastrofale følger. Selv om tapstalla er usikre, antas det at rundt 70 millioner mennesker mistet livet. Andre verdenskrig var en total krig, det vil si at alle sider av samfunnet ble rammet. I motsetning til i første verdenskrig overgikk de sivile tapa de militære. I tillegg hadde nazistene med fullt overlegg gjennomført folkemord på jødene i holocaust.

Etter aksemaktenes kapitulasjon ble krigens forbrytelser avslørt, og de ansvarlige ble stilt for retten i den internasjonale domstolen i Nürnberg. Krigsforbrytere ble dømt for sine ugjerninger, og nazisme og fascisme i Europa forsvant nesten for godt. Japan ble avmilitarisert og demokratisert. For å unngå krig i framtida ble De forente nasjoner, FN, opprettet. Vi kan derfor si at demokrati og menneskerettigheter kom styrket ut av krigen.

Andre verdenskrig endret verden maktpolitisk. Europa var svekket, og de tradisjonelle stormaktene Storbritannia og Frankrike hadde blitt annenrangs i forhold til USA og Sovjetunionen, som nå framsto som supermakter. Tyskland ble delt opp, mens Japan fikk en begrenset rolle etter krigen.

I tiåra etter andre verdenskrig skulle forholdet og spenningen mellom USA og Sovjetunionen prege verden i den påfølgende kalde krigen.

Tenk etter

I hvilken grad har FN lyktes med å unngå krig etter 1945?

Kilder

Hatlehol, G. D. (2021, 10. september). Andre verdenskrig. I Store Norske Leksikon. https://snl.no/andre_verdenskrig

Palmer, R. R., Colton, J. & Kramer, L. (2002). A history of the modern world (ninth edition). McGraw-Hill. New York.
Les original på NDLA →

Hvorfor ble det ny verdenskrig?

Det skulle gå knapt 20 fra første verdenskrig var slutt til det brøt ut en enda verre krig. Grunnene til at det ble en ny verdenskrig, er sammensatt, og de viktigste er fredsoppgjøret etter første verdenskrig, nasjonalisme og fascisme, økonomiske kriser og Hitlers aggressive utenrikspolitikk.

Versaillestraktaten

Versaillestraktaten etter første verdenskrig var en bakenforliggende årsak til andre verdenskrig. Den skapte misnøye og frustrasjon hos både seierherrene og taperne. Tyskland tapte krigen og ble hardt straffet og ydmyket, mens blant seierherrene var det misnøye i Italia og Japan, som mente de ikke ble belønnet nok for krigsinnsatsen.

Politisk ustabilitet og økonomisk sammenbrudd

Politisk ustabilitet i mellomkrigstida ble forsterket av økonomisk sammenbrudd i 1930-åra. Benito Mussolini og fascistene tok makten i Italia allerede i 1922, mens Adolf Hitler og nasjonalsosialistene kom til makten i Tyskland i 1933. I Japan fikk ytterliggående militære krefter stadig mer makt over den politiske ledelsen.

Samtidig var demokratiet på vikende front i mellomkrigstida, og Folkeforbundet som skulle forhindre en ny verdenskrig, var til dels handlingslammet. USA fokuserte i liten grad på det som skjedde utenfor Amerika, mens Frankrike og Storbritannia viste liten vilje og evne til å opprettholde verdensfreden. Denne politikken er kjent som appeasement og assosieres med passivitet og ettergivenhet.

Tysk utenrikspolitikk

Etter Hitlers maktovertakelse kom ambisjonene hans om å gjøre Tyskland til en stormakt raskt til syne. Hitler begynte å bryte Versaillestraktaten, iverksatte militær opprustning og gjeninnførte allmenn verneplikt. Samme år ble Saar en del av Tyskland etter folkeavstemming, og Rhinland ble remilitarisert.

Deretter vendte Hitler blikket mot territorier utenfor Tysklands grenser. Først ut var Østerrike som ble innlemmet i Tyskland i 1938. Deretter ønsket Hitler å annektere Sudetlandet i Tsjekkoslovakia hvor sudettyskerne bodde. I den såkalte Münchenavtalen fra 1938 ble dette kravet godtatt av de allierte mot lovnader om at Tyskland skulle frastå fra framtidige territoriale krav. Allerede i 1939 ble likevel resten av Tsjekkoslovakia okkupert. Appeasementpolitikken til de allierte hadde mislyktes.

Tysklands neste territoriale krav var rettet mot Polen, som fikk garantert sikkerheten sin fra Storbritannia. Hitler fryktet en tofrontskrig og opprettet overraskende en ikkeangrepspakt med sin ideologiske motpart Sovjetunionen i 1939. Kort tid etter, 1. september 1939, gikk Tyskland til angrep på Polen. Andre verdenskrig var et faktum.

Japan på frammarsj i Asia

Japan ble raskt industrialisert rundt århundreskiftet, men slet med råvaremangel. Dette forsøke de å løse gjennom handel og ved å erobre tyske kolonier i Kina og Stillehavet under første verdenskrig.

Det økonomiske sammenbruddet i mellomkrigstida førte til at nasjonalistiske grupperinger i militæret fikk større innflytelse over Japans politikk. En mer aggressiv linje ble fulgt, og i 1931 ble den nordøstlige delen av Kina, Mandsjuria, okkupert. Fra 1937 var det full krig mellom Japan og Kina.

Tenk etter

Startet andre verdenskrig egentlig i 1937 etter at Japan og Kina var i full krig med hverandre?

Krigens gang og vendepunkter

Fram til 1942 var aksemaktene på frammarsj. I løpet av krigens to første år virket Tyskland uslåelige, og store deler av Europa ble underlagt fascismen. På rekke og rad ble Polen, Danmark, Norge, Nederland, Belgia, Frankrike og Jugoslavia beseiret. Hitler ønsket å tvinge Storbritannia til kapitulasjon i "slaget om Storbritannia", men det lyktes ikke.

I juni 1941 iverksatte Tyskland operasjon Barbarossa, angrep på Sovjetunionen. Invasjonen var vellykket i starten, men den tyske hæren ble stoppet utenfor Moskva etter at vinteren slo inn. Året etter, i 1942, gikk Hitler til angrep mot Sovjetunionens sørlige del, der målet var å erobre Kaukasus og Stalingrad. Slaget om Stalingrad ble en katastrofe for Tyskland, og store deler av den tyske hæren ble omringet og ødelagt. Dette blir ofte sett på som et av de viktigste vendepunktene i andre verdenskrig. Fra nå av var Tyskland på defensiven.

Samme år ble italienske og tyske styrker som kjempet i Nord-Afrika, beseiret i slaget om El Alamein i Egypt. Dette betød at aksemaktene gradvis ble nedkjempet i Afrika. I 1943 invaderte allierte soldater Sicilia og Italia. Tysklands viktigste alliert, Italia, kollapset samme år.

Vendepunktet i vest skjedde i 1944, på D-dagen. Da invaderte allierte styrker Normandie i Frankrike og begynte å presse de tyske styrkene ut av landet. Gradvis ble overmakten for stor Tyskland, som nå ble angrepet fra flere sider. De allierte fra vest og Sovjetunionen fra øst. 8. mai 1945 kapitulerte Tyskland. Krigen i Europa var over.

I Asia hadde Japan hatt stor militær suksess de første krigsåra, men for å vinne en avgjørende seier i Stillehavet måtte USA konfronteres. 7. desember 1941 gikk Japan til angrep på den amerikanske flåtebasen Pearl Harbor på Hawaii. USA gikk inn i krigen på alliert side med hele sin industrielle kapasitet. På sikt ble dette avgjørende. Det militære vendepunktet kom i 1942 hvor den japanske flåten ble påført store tap mot amerikanerne i slaget om Midway. Resten av krigen var Japan på defensiven.

Andre verdenskrig ble avsluttet etter at USA slapp atombomber over de japanske byene Hiroshima og Nagasaki.

Krigens slutt

Andre verdenskrig fikk katastrofale følger. Selv om tapstalla er usikre, antas det at rundt 70 millioner mennesker mistet livet. Andre verdenskrig var en total krig, det vil si at alle sider av samfunnet ble rammet. I motsetning til i første verdenskrig overgikk de sivile tapa de militære. I tillegg hadde nazistene med fullt overlegg gjennomført folkemord på jødene i holocaust.

Etter aksemaktenes kapitulasjon ble krigens forbrytelser avslørt, og de ansvarlige ble stilt for retten i den internasjonale domstolen i Nürnberg. Krigsforbrytere ble dømt for sine ugjerninger, og nazisme og fascisme i Europa forsvant nesten for godt. Japan ble avmilitarisert og demokratisert. For å unngå krig i framtida ble De forente nasjoner, FN, opprettet. Vi kan derfor si at demokrati og menneskerettigheter kom styrket ut av krigen.

Andre verdenskrig endret verden maktpolitisk. Europa var svekket, og de tradisjonelle stormaktene Storbritannia og Frankrike hadde blitt annenrangs i forhold til USA og Sovjetunionen, som nå framsto som supermakter. Tyskland ble delt opp, mens Japan fikk en begrenset rolle etter krigen.

I tiåra etter andre verdenskrig skulle forholdet og spenningen mellom USA og Sovjetunionen prege verden i den påfølgende kalde krigen.

Tenk etter

I hvilken grad har FN lyktes med å unngå krig etter 1945?

Kilder

Hatlehol, G. D. (2021, 10. september). Andre verdenskrig. I Store Norske Leksikon. https://snl.no/andre_verdenskrig

Palmer, R. R., Colton, J. & Kramer, L. (2002). A history of the modern world (ninth edition). McGraw-Hill. New York.
Les original på NDLA →

Japansk ekspansjon

Japans store utfordring etter industrialiseringen i andre halvdel av 1800-tallet var å skaffe nok råvarer. Disse måtte enten skaffes gjennom handel eller ved erobring av territorier. Japan var på den seirende siden i første verdenskrig og fikk de tyske stillhavskoloniene samt besittelser i Kina. Landet hadde også kontroll over Taiwan og Korea. Dette dekket noe av råvarebehovet, men resten måtte skaffes gjennom handel. Dette ble vanskelig etter det økonomiske sammenbruddet i 1929.

Som følge av den økonomiske depresjonen vokste det fram nasjonalistiske grupperinger som minnet om fascisme. I tillegg var det ytterliggående militære krefter som ønsket en mer militaristisk linje for å sikre Japans interesser. Resultatet ble en nasjonalistiske regjering med sterk påvirkning fra militæret som ønsket å føre en ekspansiv politikk for å gjøre landet til en stormakt. Japan ønsket å fjerne vestlig innflytelse i Asia og bygge opp en stolt japansk makt og japansk kultur. Dette ble understøttet av rasistiske holdninger, spesielt mot Kina.

Japan går til krig

I 1931 ble den nordøstlige delen av Kina, Mandsjuria, okkupert. Fra 1937 var det full krig mellom Japan og Kina. Fram til 1941 ekspanderte Japan militært i høyt tempo i Asia. Fransk Indokina, flere stillehavsøyer og store deler av det østlige Kina ble okkupert. Slik var Japan på god vei til å sikre seg de råvareressursene som landet sårt trengte.

I 1940 sluttet Japan seg til alliansen mellom Tyskland og Italia, den såkalte tremaktspakten som formaliserte forholdet mellom aksemaktene. Formålet var å skape et nytt Europa og Øst-Asia.

Den store utfordringen for Japan var at på et eller annet tidspunkt måtte den andre stormakten i Stillehavet, USA, konfronteres. Japan var fortsatt avhengig av import av olje fra USA, men som følge av alliansen med Tyskland og Italia ble det iverksatt sanksjoner mot Japan. Da Japan så invaderte det nordlige Indokina, stoppet USA all handel og stanset også eksporten av olje.

Japansk ekspansjon:

Pearl Harbor

Japans svar var et ødeleggende angrep på den amerikanske flåtebasen Pearl Harbor ved Hawaii den 7. desember 1941. Krigen mellom Japan og USA var dermed et faktum. Tyskland og Italia fulgte opp med en krigserklæring for å støtte sin alliansepartner.

Japanerne fortsatte sin erobring sørover, og snart var de europeiske koloniene i Sørøst-Asia på japanske hender sammen med øyene i Stillehavet. Den amerikanske industrien la nå om til en gigantisk krigsproduksjon, og snart kunne amerikanerne sette store mengder tropper og materiell inn i Stillehavskrigen.

Stillehavskrigen

Etter angrepet på Pearl Harbor og erobringen av Sørøst-Asia fikk Japan overtak på USA i Stillehavet. Tilgangen til råvarer var sikret, men de japanske forsyningslinjene var blitt lange.

I 1942 forsøkte Japan å eliminere USA som strategisk makt i Stillehavet. Japan trodde enda et nederlag ville tvinge USA til forhandlingsbordet og avslutte krigen i Stillehavet. Operasjonen mislyktes, og Japan gikk på et nederlag i Korallhavet og spesielt i slaget om Midway. Dette hindret videre japansk framrykking, og den japanske marinen mistet flere av sine svært viktige hangarskip. USA med sin industrielle kapasitet hadde lettere for å erstatte militære tap og soldater enn Japan.

Etter slaget om Midway var de allierte i Stillehavet på offensiven. Stillehavskrigen ble langvarig da de amerikanske styrkene måtte erobre øy for øy fra de japanske styrkene, som forsvarte seg med innbitt motstand. For japanske soldater var det vanærende å overgi seg levende, de ga derfor motstand til siste slutt. Dette så vi spesielt i kampene om øya Iwo Jima. De ble usedvanlig harde.

Som et siste desperat forsøk på å stoppe amerikanerne satte japanerne inn kamikazefly i krigens sluttfase. Dette var selvmordsfly fulle av sprengstoff som skulle fly rett inn i amerikanske hangarskip.

Atombombene

Da krigen sluttet i Europa i mai 1945, var fremdeles store deler av Sørøst-Asia og Kina på japanske hender. Det var først med de to atombombeangrepene på Hiroshima og Nagasaki japanerne overga seg betingelsesløst.

Utviklingen av atombomben foregikk over flere år i USA. Tusenvis av vitenskapsmenn hadde i disse åra arbeidet med det såkalte Manhattan-prosjektet, dekknavnet på atombombeutviklingen. Den første prøvesprengningen fant sted 16. juli 1945 og var vellykket. Rent militært var en nå klar til å bruke bomben. Men den amerikanske regjeringen nølte da de visste hvilken enorm virkning den ville ha.

Det var argumenter både for og imot bruk, men til slutt ga president Truman den endelige ordren. Den 6. august ble Hiroshima ødelagt og 9. august Nagasaki. De sivile tapstallene var enorme, både etter selve eksplosjonene og som virkning av radioaktiviteten i åra etter.

Professor Stein Ugelvik Larsen forklarer hvordan Japans angrep på Pearl Harbor fikk USA med i andre verdenskrig.

Tenk etter

I hvilken grad er det riktig å si at andre verdenskrig egentlig startet da Japan gikk til full krig mot Kina i 1937?

Kilder

Hatlehol, G. D. (2021, 10.september). Andre verdenskrig. I Store norske leksikon. https://snl.no/andre_verdenskrig

Hatlehol, G. D. (2021, 10.september). Pearl Harbor. I Store norske leksikon. https://snl.no/Pearl_Harbor

Palmer, R. R., Colton, J. & Kramer, L. (2002). A history of the modern world (ninth edition). McGraw-Hill. New York

Thuesen, N., P. (2022, 11.februar.) Japans historie. I Store norske leksikon. https://snl.no/Japan#-Historie
Les original på NDLA →

Japansk ekspansjon

Japans store utfordring etter industrialiseringen i andre halvdel av 1800-tallet var å skaffe nok råvarer. Disse måtte enten skaffes gjennom handel eller ved erobring av territorier. Japan var på den seirende siden i første verdenskrig og fikk de tyske stillhavskoloniene samt besittelser i Kina. Landet hadde også kontroll over Taiwan og Korea. Dette dekket noe av råvarebehovet, men resten måtte skaffes gjennom handel. Dette ble vanskelig etter det økonomiske sammenbruddet i 1929.

Som følge av den økonomiske depresjonen vokste det fram nasjonalistiske grupperinger som minnet om fascisme. I tillegg var det ytterliggående militære krefter som ønsket en mer militaristisk linje for å sikre Japans interesser. Resultatet ble en nasjonalistiske regjering med sterk påvirkning fra militæret som ønsket å føre en ekspansiv politikk for å gjøre landet til en stormakt. Japan ønsket å fjerne vestlig innflytelse i Asia og bygge opp en stolt japansk makt og japansk kultur. Dette ble understøttet av rasistiske holdninger, spesielt mot Kina.

Japan går til krig

I 1931 ble den nordøstlige delen av Kina, Mandsjuria, okkupert. Fra 1937 var det full krig mellom Japan og Kina. Fram til 1941 ekspanderte Japan militært i høyt tempo i Asia. Fransk Indokina, flere stillehavsøyer og store deler av det østlige Kina ble okkupert. Slik var Japan på god vei til å sikre seg de råvareressursene som landet sårt trengte.

I 1940 sluttet Japan seg til alliansen mellom Tyskland og Italia, den såkalte tremaktspakten som formaliserte forholdet mellom aksemaktene. Formålet var å skape et nytt Europa og Øst-Asia.

Den store utfordringen for Japan var at på et eller annet tidspunkt måtte den andre stormakten i Stillehavet, USA, konfronteres. Japan var fortsatt avhengig av import av olje fra USA, men som følge av alliansen med Tyskland og Italia ble det iverksatt sanksjoner mot Japan. Da Japan så invaderte det nordlige Indokina, stoppet USA all handel og stanset også eksporten av olje.

Japansk ekspansjon:

Pearl Harbor

Japans svar var et ødeleggende angrep på den amerikanske flåtebasen Pearl Harbor ved Hawaii den 7. desember 1941. Krigen mellom Japan og USA var dermed et faktum. Tyskland og Italia fulgte opp med en krigserklæring for å støtte sin alliansepartner.

Japanerne fortsatte sin erobring sørover, og snart var de europeiske koloniene i Sørøst-Asia på japanske hender sammen med øyene i Stillehavet. Den amerikanske industrien la nå om til en gigantisk krigsproduksjon, og snart kunne amerikanerne sette store mengder tropper og materiell inn i Stillehavskrigen.

Stillehavskrigen

Etter angrepet på Pearl Harbor og erobringen av Sørøst-Asia fikk Japan overtak på USA i Stillehavet. Tilgangen til råvarer var sikret, men de japanske forsyningslinjene var blitt lange.

I 1942 forsøkte Japan å eliminere USA som strategisk makt i Stillehavet. Japan trodde enda et nederlag ville tvinge USA til forhandlingsbordet og avslutte krigen i Stillehavet. Operasjonen mislyktes, og Japan gikk på et nederlag i Korallhavet og spesielt i slaget om Midway. Dette hindret videre japansk framrykking, og den japanske marinen mistet flere av sine svært viktige hangarskip. USA med sin industrielle kapasitet hadde lettere for å erstatte militære tap og soldater enn Japan.

Etter slaget om Midway var de allierte i Stillehavet på offensiven. Stillehavskrigen ble langvarig da de amerikanske styrkene måtte erobre øy for øy fra de japanske styrkene, som forsvarte seg med innbitt motstand. For japanske soldater var det vanærende å overgi seg levende, de ga derfor motstand til siste slutt. Dette så vi spesielt i kampene om øya Iwo Jima. De ble usedvanlig harde.

Som et siste desperat forsøk på å stoppe amerikanerne satte japanerne inn kamikazefly i krigens sluttfase. Dette var selvmordsfly fulle av sprengstoff som skulle fly rett inn i amerikanske hangarskip.

Atombombene

Da krigen sluttet i Europa i mai 1945, var fremdeles store deler av Sørøst-Asia og Kina på japanske hender. Det var først med de to atombombeangrepene på Hiroshima og Nagasaki japanerne overga seg betingelsesløst.

Utviklingen av atombomben foregikk over flere år i USA. Tusenvis av vitenskapsmenn hadde i disse åra arbeidet med det såkalte Manhattan-prosjektet, dekknavnet på atombombeutviklingen. Den første prøvesprengningen fant sted 16. juli 1945 og var vellykket. Rent militært var en nå klar til å bruke bomben. Men den amerikanske regjeringen nølte da de visste hvilken enorm virkning den ville ha.

Det var argumenter både for og imot bruk, men til slutt ga president Truman den endelige ordren. Den 6. august ble Hiroshima ødelagt og 9. august Nagasaki. De sivile tapstallene var enorme, både etter selve eksplosjonene og som virkning av radioaktiviteten i åra etter.

Professor Stein Ugelvik Larsen forklarer hvordan Japans angrep på Pearl Harbor fikk USA med i andre verdenskrig.

Tenk etter

I hvilken grad er det riktig å si at andre verdenskrig egentlig startet da Japan gikk til full krig mot Kina i 1937?

Kilder

Hatlehol, G. D. (2021, 10.september). Andre verdenskrig. I Store norske leksikon. https://snl.no/andre_verdenskrig

Hatlehol, G. D. (2021, 10.september). Pearl Harbor. I Store norske leksikon. https://snl.no/Pearl_Harbor

Palmer, R. R., Colton, J. & Kramer, L. (2002). A history of the modern world (ninth edition). McGraw-Hill. New York

Thuesen, N., P. (2022, 11.februar.) Japans historie. I Store norske leksikon. https://snl.no/Japan#-Historie
Les original på NDLA →

Hvordan bruke temakartene?Temakartene skal hjelpe deg med å strukturere årsaker og konsekvenser i flere temaer i nyere historie. Temakartene består av bokser og piler. Både boksene og pilene skal fylles med tekst, og hvis du klikker på dem, kommer det opp en tekstboks som du kan skrive i.

Boksene representerer konkrete hendelser eller utviklingstrekk. Når du skriver i disse boksene, skal du øve deg på å trekke ut det aller viktigste. Prøv å begrense deg til 2–3 setninger.

Pilene skal forklare sammenhenger mellom boksene. En sammenheng kan være at boks A er årsak til boks B, at boks A påvirker boks B, eller at boks A hjelper oss til å forstå boks B. Noen ganger kan sammenhenger gå begge veier, slik at også boks B påvirker boks A. Noen ganger er det lett å se sammenhenger; de kan for eksempel stå direkte forklart i læremiddelet du bruker. Andre ganger må du tenke selv. I pilene bør du skrive så utfyllende du kan. I tillegg til å forklare kan du for eksempel trekke inn eksempler eller kilder dere har jobbet med som kan belyse denne sammenhengen.

Notatene dine lagres i nettleseren. For å lagre notatene lokalt kan du gå til Mine notater og kopiere teksten inn i et eget dokument.

Du bør jobbe med temakartet i fullskjermvisning.
Les original på NDLA →

Hvordan bruke temakartene?Temakartene skal hjelpe deg med å strukturere årsaker og konsekvenser i flere temaer i nyere historie. Temakartene består av bokser og piler. Både boksene og pilene skal fylles med tekst, og hvis du klikker på dem, kommer det opp en tekstboks som du kan skrive i.

Boksene representerer konkrete hendelser eller utviklingstrekk. Når du skriver i disse boksene, skal du øve deg på å trekke ut det aller viktigste. Prøv å begrense deg til 2–3 setninger.

Pilene skal forklare sammenhenger mellom boksene. En sammenheng kan være at boks A er årsak til boks B, at boks A påvirker boks B, eller at boks A hjelper oss til å forstå boks B. Noen ganger kan sammenhenger gå begge veier, slik at også boks B påvirker boks A. Noen ganger er det lett å se sammenhenger; de kan for eksempel stå direkte forklart i læremiddelet du bruker. Andre ganger må du tenke selv. I pilene bør du skrive så utfyllende du kan. I tillegg til å forklare kan du for eksempel trekke inn eksempler eller kilder dere har jobbet med som kan belyse denne sammenhengen.

Notatene dine lagres i nettleseren. For å lagre notatene lokalt kan du gå til Mine notater og kopiere teksten inn i et eget dokument.

Du bør jobbe med temakartet i fullskjermvisning.
Les original på NDLA →

Hva er egentlig tysklandsproblemet?

Tyskland har vært og er i dag en betydelig maktfaktor i Europa. Dette skyldes flere forhold. Beliggenheten gjør landet til geografisk sentrum for Europa. Befolkningstall, naturressurser og maktpotensial i kombinasjon med stormaktsambisjoner har imidlertid ført landet ut i en rekke konflikter.

Tysklandsproblemet er en benevnelse som brukes om frykten for at Tyskland, med sitt enorme potensial, skal bli for mektig og dermed en trussel mot sikkerheten i Europa og i verden.

Spørsmålet om hvordan de europeiske stormaktene skal forholde seg til Tyskland, og hvordan landet skal behandles i fredsoppgjør, har vært sentralt for Europas historie i 200 år.

Preussen og det tyske keiserdømmet

Etter Napoleonskrigene (1803–1815) møttes seierherrene i Wien for å fastsatte prinsippene for et nytt Europa etter årtier med revolusjoner og kriger. Et sentralt prinsipp var maktbalanse i Europa, hvor ingen stormakt skulle være sterkere enn de andre. For at dette skulle fungere, måtte de tyske områdene forbli oppdelt i mindre stater. Blant stormaktene i Europa var det felles enighet om at et samlet Tyskland midt i Europa, ville forskyve maktbalansen.

Maktbalanseprinsippet fungerte store deler av 1800-tallet, men ble utfordret av samlingen av Tyskland i 1871. Den tyske staten Preussen, under ledelse av Otto von Bismarck, samlet de tyske områdene gjennom tre kriger. Etter at Frankrike var beseiret i 1871, ble keiserdømmet Tyskland opprettet. Tysklands nye rolle midt i Europa skremte de andre stormaktene. Gradvis ser vi nå en endring hvor det gamle maktbalanseprinsippet i Europa ble erstattet av to maktblokker, trippelalliansen og trippelententen, som sto mot hverandre.

I åra fram mot krigsutbruddet i 1914 ble Tyskland en økonomisk stormakt, og alliansebygging, opprustning og nasjonalisme kom til å prege Europa.

Første verdenskrig og Versaillestraktaten

Årsakene til utbruddet av første verdenskrig er sammensatte, men Tyskland spilte en sentral rolle. I fredsoppgjøret i 1919 måtte seierherrene ta stilling til hva som skulle skje med Tyskland. Den amerikanske presidenten Woodrow Wilson ønsket forsoning og en fredsavtale alle parter kunne leve med. Frankrike, og til dels Storbritannia, ønsket å straffe Tyskland, delvis for å hindre Tyskland fra å bli en trussel mot verdensfreden en gang til.

Resultatet ble et strengt fredsoppgjør som i ettertida har blitt kritisert. Versaillesfreden ble en ydmykelse for Tyskland og skapte en revansjelyst Adolf Hitler skulle utnytte. Virkningen av første verdenskrig og Versaillestraktaten førte til at mellomkrigstida ble preget av økonomisk kollaps, fascismens framvekst og aggressiv utenrikspolitikk.

For andre gang på få tiår beveget Europa seg igjen mot verdenskrig. I 1939 gikk Tyskland til angrep på Polen, og andre verdenskrig var et faktum. Siden 1870 hadde Tyskland nå gått til angrep på Frankrike tre ganger og invadert Russland/Sovjetunionen to ganger.

Hvordan løse Tysklandsproblemet etter 1945?

Etter Tysklands kapitulasjon i 1945 var andre verdenskrig i Europa over. Spørsmålet var nå igjen: Hva skulle skje med Tyskland? Etter forrige verdenskrig ble landet hardt straffet, men det hadde skapt flere problemer enn det løste. Skulle seierherrene gjøre noe tilsvarende en gang til?

De allierte var uenige i hvordan Tyskland skulle behandles. Frankrike og Sovjetunionen ønsket erstatning og forsikringer om at Tyskland aldri igjen skulle bli noen ny trussel. Storbritannia og USA ønsket å følge ei mer forsonende linje.

Som i Versaillestraktaten ble de tyske grensene endret, og store områder ble fratatt Tyskland. Samtidig måtte millioner av tyskere som nå endte opp utenfor egne grenser, flyttes. På Jaltakonferansen i februar 1945 ble Tyskland og Berlin delt opp i fire okkupasjonssoner administrert av seierherrene. Men den kalde krigen førte til at landet etter hvert ble delt opp i en vestlig og en østlig del. I 1949 ble disse til to nye stater, Vest-Tyskland (BRD) og Øst-Tyskland (DDR). Samme år ble NATO opprettet, og i 1955 ble Vest-Tyskland medlem av organisasjonen. Øst-Tyskland ble deretter medlem av det sovjetiske motsvaret kalt Warszawapakten.

I den kalde krigens begynnelse var Tysklands rolle sentral. Motsetningsforholdene mellom øst og vest førte til Berlinblokaden i 1948, hvor Sovjetunionen isolerte Berlin. Dette var en forsmak på delingen av Berlin, som ble handfast gjennomført med byggingen av en mur, Berlinmuren, tvers gjennom byen i 1961.

På mange vis ble forholdet mellom supermaktene USA og Sovjetunionen forverret av uenigheter om hva som skulle skje med Tyskland. Mellom linjene var det underforstått at den som kontrollerte Tyskland, dominerte Europa.

Tyskland gjenforenes

Berlinmurens fall i november 1989 var en av flere årsaker som framskyndet den kalde krigens slutt. Det fremste symbolet på et delt Europa var nå borte. For Tysklands del innebar dette en mulighet til å gjenforene landet. Sovjetunionen ga sitt samtykke til et gjenforent Tyskland sommeren 1990, og samlingen ble fullført allerede i oktober samme år.

I dag er Tyskland en av verdens største økonomier, en av EUs ledende stormakter og ingen trussel mot verdensfreden.

Er Tysklandsproblemet endelig løst?

Kilder

Julsrud, O. & Oldervoll, J. (2020, 13.januar) Tysklands historie. I Store norske leksikon. https://snl.no/Tysklands_historie

Kissinger, H. (1994) Diplomacy. Simon & Schuster. New York

Tvedt, K.A. (2021, 14. juli) Den kalde krigen. I Store norske leksikon. https://snl.no/den_kalde_krigen
Les original på NDLA →

Hva er egentlig tysklandsproblemet?

Tyskland har vært og er i dag en betydelig maktfaktor i Europa. Dette skyldes flere forhold. Beliggenheten gjør landet til geografisk sentrum for Europa. Befolkningstall, naturressurser og maktpotensial i kombinasjon med stormaktsambisjoner har imidlertid ført landet ut i en rekke konflikter.

Tysklandsproblemet er en benevnelse som brukes om frykten for at Tyskland, med sitt enorme potensial, skal bli for mektig og dermed en trussel mot sikkerheten i Europa og i verden.

Spørsmålet om hvordan de europeiske stormaktene skal forholde seg til Tyskland, og hvordan landet skal behandles i fredsoppgjør, har vært sentralt for Europas historie i 200 år.

Preussen og det tyske keiserdømmet

Etter Napoleonskrigene (1803–1815) møttes seierherrene i Wien for å fastsatte prinsippene for et nytt Europa etter årtier med revolusjoner og kriger. Et sentralt prinsipp var maktbalanse i Europa, hvor ingen stormakt skulle være sterkere enn de andre. For at dette skulle fungere, måtte de tyske områdene forbli oppdelt i mindre stater. Blant stormaktene i Europa var det felles enighet om at et samlet Tyskland midt i Europa, ville forskyve maktbalansen.

Maktbalanseprinsippet fungerte store deler av 1800-tallet, men ble utfordret av samlingen av Tyskland i 1871. Den tyske staten Preussen, under ledelse av Otto von Bismarck, samlet de tyske områdene gjennom tre kriger. Etter at Frankrike var beseiret i 1871, ble keiserdømmet Tyskland opprettet. Tysklands nye rolle midt i Europa skremte de andre stormaktene. Gradvis ser vi nå en endring hvor det gamle maktbalanseprinsippet i Europa ble erstattet av to maktblokker, trippelalliansen og trippelententen, som sto mot hverandre.

I åra fram mot krigsutbruddet i 1914 ble Tyskland en økonomisk stormakt, og alliansebygging, opprustning og nasjonalisme kom til å prege Europa.

Første verdenskrig og Versaillestraktaten

Årsakene til utbruddet av første verdenskrig er sammensatte, men Tyskland spilte en sentral rolle. I fredsoppgjøret i 1919 måtte seierherrene ta stilling til hva som skulle skje med Tyskland. Den amerikanske presidenten Woodrow Wilson ønsket forsoning og en fredsavtale alle parter kunne leve med. Frankrike, og til dels Storbritannia, ønsket å straffe Tyskland, delvis for å hindre Tyskland fra å bli en trussel mot verdensfreden en gang til.

Resultatet ble et strengt fredsoppgjør som i ettertida har blitt kritisert. Versaillesfreden ble en ydmykelse for Tyskland og skapte en revansjelyst Adolf Hitler skulle utnytte. Virkningen av første verdenskrig og Versaillestraktaten førte til at mellomkrigstida ble preget av økonomisk kollaps, fascismens framvekst og aggressiv utenrikspolitikk.

For andre gang på få tiår beveget Europa seg igjen mot verdenskrig. I 1939 gikk Tyskland til angrep på Polen, og andre verdenskrig var et faktum. Siden 1870 hadde Tyskland nå gått til angrep på Frankrike tre ganger og invadert Russland/Sovjetunionen to ganger.

Hvordan løse Tysklandsproblemet etter 1945?

Etter Tysklands kapitulasjon i 1945 var andre verdenskrig i Europa over. Spørsmålet var nå igjen: Hva skulle skje med Tyskland? Etter forrige verdenskrig ble landet hardt straffet, men det hadde skapt flere problemer enn det løste. Skulle seierherrene gjøre noe tilsvarende en gang til?

De allierte var uenige i hvordan Tyskland skulle behandles. Frankrike og Sovjetunionen ønsket erstatning og forsikringer om at Tyskland aldri igjen skulle bli noen ny trussel. Storbritannia og USA ønsket å følge ei mer forsonende linje.

Som i Versaillestraktaten ble de tyske grensene endret, og store områder ble fratatt Tyskland. Samtidig måtte millioner av tyskere som nå endte opp utenfor egne grenser, flyttes. På Jaltakonferansen i februar 1945 ble Tyskland og Berlin delt opp i fire okkupasjonssoner administrert av seierherrene. Men den kalde krigen førte til at landet etter hvert ble delt opp i en vestlig og en østlig del. I 1949 ble disse til to nye stater, Vest-Tyskland (BRD) og Øst-Tyskland (DDR). Samme år ble NATO opprettet, og i 1955 ble Vest-Tyskland medlem av organisasjonen. Øst-Tyskland ble deretter medlem av det sovjetiske motsvaret kalt Warszawapakten.

I den kalde krigens begynnelse var Tysklands rolle sentral. Motsetningsforholdene mellom øst og vest førte til Berlinblokaden i 1948, hvor Sovjetunionen isolerte Berlin. Dette var en forsmak på delingen av Berlin, som ble handfast gjennomført med byggingen av en mur, Berlinmuren, tvers gjennom byen i 1961.

På mange vis ble forholdet mellom supermaktene USA og Sovjetunionen forverret av uenigheter om hva som skulle skje med Tyskland. Mellom linjene var det underforstått at den som kontrollerte Tyskland, dominerte Europa.

Tyskland gjenforenes

Berlinmurens fall i november 1989 var en av flere årsaker som framskyndet den kalde krigens slutt. Det fremste symbolet på et delt Europa var nå borte. For Tysklands del innebar dette en mulighet til å gjenforene landet. Sovjetunionen ga sitt samtykke til et gjenforent Tyskland sommeren 1990, og samlingen ble fullført allerede i oktober samme år.

I dag er Tyskland en av verdens største økonomier, en av EUs ledende stormakter og ingen trussel mot verdensfreden.

Er Tysklandsproblemet endelig løst?

Kilder

Julsrud, O. & Oldervoll, J. (2020, 13.januar) Tysklands historie. I Store norske leksikon. https://snl.no/Tysklands_historie

Kissinger, H. (1994) Diplomacy. Simon & Schuster. New York

Tvedt, K.A. (2021, 14. juli) Den kalde krigen. I Store norske leksikon. https://snl.no/den_kalde_krigen
Les original på NDLA →

Oppgave 1. Tysklandsproblemet

Les først artikkelen om tysklandsproblemet. Deretter løser du oppgavene nedenfor.

Hva menes med det såkalte tysklandproblemet?

Hvordan ble tysklandproblemet håndtert etter samlingen av Tyskland i 1871, etter første verdenskrig og etter andre verdenskrig?

Hva kan vi lære av fredsoppgjørene etter første og andre verdenskrig? Hva har blitt gjort riktig, og hva burde blitt gjort annerledes?

Hvordan er Tysklands rolle i Europa og verden i dag?

Oppgave 2. Fred og forsoning

Undersøk en konflikt i verden etter 1945. Hvordan har de involverte partene forsøkt å skape fred og forsoning?

Hvordan burde en tapende part etter en krig bli behandlet?

Finnes det eksempler på vellykkede fredsoppgjør?
Les original på NDLA →

Oppgave 1. Tysklandsproblemet

Les først artikkelen om tysklandsproblemet. Deretter løser du oppgavene nedenfor.

Hva menes med det såkalte tysklandproblemet?

Hvordan ble tysklandproblemet håndtert etter samlingen av Tyskland i 1871, etter første verdenskrig og etter andre verdenskrig?

Hva kan vi lære av fredsoppgjørene etter første og andre verdenskrig? Hva har blitt gjort riktig, og hva burde blitt gjort annerledes?

Hvordan er Tysklands rolle i Europa og verden i dag?

Oppgave 2. Fred og forsoning

Undersøk en konflikt i verden etter 1945. Hvordan har de involverte partene forsøkt å skape fred og forsoning?

Hvordan burde en tapende part etter en krig bli behandlet?

Finnes det eksempler på vellykkede fredsoppgjør?
Les original på NDLA →

Slaget om Atlanterhavet

Både Storbritannia og Sovjetunionen var avhengige av allierte forsyninger fra USA for å kunne fortsette krigen mot Hitler-Tyskland. Sett fra Tysklands side måtte disse forsyningene stoppes. Hitler iverksatte derfor en hensynsløs ubåtkrig, som kom til å vare krigen igjennom, for å senke handelsskip til og fra Storbritannia og til Murmansk i Sovjetunionen.

Storbritannia satte inn hele flåten i bekjempelse av ubåtene. Etter hvert som USA for alvor kom med i krigen, ble de alliertes overmakt for stor, og ubåtene fikk mindre å si. De allierte klarte også å knekke den hemmelige koden til det tyske kommunikasjonssystemet, Enigma, og kunne derfor sette inn målrettede angrep mot ubåtene.

De tyske ubåtene klarte ikke å tvinge Storbritannia i kne, og konvoiene med forsyninger til Den røde armé i Sovjetunionen var svært viktige for krigens utfall.

Invasjonen av Sovjetunionen

Det tyske overfallet på Sovjetunionen var et sjansespill som skulle bli avgjørende for Hitlers nederlag. Det var på østfronten den tyske krigsmaskinen sakte, men sikkert ble nedkjempet. Tyskland erobret enorme områder på kort tid i invasjonens startfase, men etter hvert ble forsyningslinjene stadig lengre og vanskeligere å forsvare. Da Moskva skulle erobres, var vinteren kommet, og den tyske hæren var utslitt og delvis dårlig forberedt på vinterkulden. Sovjetunionen kunne på sin side kaste inn friske og uthvilte soldater fra Sibir i kampen, og tyskerne ble tvunget til å trekke seg tilbake.

Hitler insisterte på å være den øverste hærføreren som tok alle de viktige valgene. Han gjorde flere store taktiske feil som førte til ødeleggende resultater for krigføringen. Stalin var klokere og overlot hærledelsen til sine egne dyktige generaler.

Stalingrad

I 1942 startet tyskerne på nytt med store offensiver, men måtte innse at de verken hadde nok troppestyrker eller nok materiell til noen endelig seier. Stalin på sin side fikk betydelig materiell hjelp fra sine vestallierte, og sovjeterne utviklet også nye våpen som påvirket krigslykken.

Denne gangen var målene oljefeltene i Kaukasus og Stalingrad i det sørlige Sovjetunionen. Slaget ved Stalingrad fra august 1942 til februar 1943 skulle bli selve symbolet på den oppofrende kampen mot fascismen. I en usedvanlig brutal bykrig klarte sovjetiske tropper å holde noen viktige nøkkelpunkter i byen. Deretter startet en større sovjetisk motoffensiv som omringet Stalingrad og tvang Hitlers sterkeste armé til å overgi seg.

Slaget ved Stalingrad regnes som et avgjørende vendepunkt i krigen. Seieren betydde et enormt oppsving i kampmoralen til de allierte, og sannsynligheten for tysk seier i krigen var nå betraktelig mindre.

Kursk

Det endelige militære vendepunktet på østfronten skjedde i 1943 ved byen Kursk. Her ble tyskernes siste forsøk på å vinne en avgjørende seier stanset. Dette er historiens største panserslag, og tapene som ble påført den tyske hæren, kunne aldri erstattes.

Nederlaget betydde at Tyskland ikke lenger hadde noen mulighet til å vinne andre verdenskrig.

Krigen i Afrika 1940–1943

Mussolini og Italia hadde ambisjoner om å erobre områdene rundt Middelhavet, men for å lykkes måtte britene i Egypt beseires. Det italienske angrepet mot Egypt i 1940 mislyktes, og Tyskland måtte sende "Afrikakorpset" til unnsetning for å hjelpe Italia. Dette snudde krigslykken for aksemaktene i Afrika.

Under sin dyktige general Erwin Rommel klarte tyskerne å drive fienden nesten tilbake til Suezkanalen før britene under ledelse av general Montgomery slo dem i et avgjørende slag ved El Alamein. De allierte drev de tyske og italienske styrkene mot kysten hvor de overga seg i 1943. Nå kunne de allierte styrkene i Nord-Afrika brukes andre steder mot Tyskland.

Landgang på Sicilia i 1943

For å avlaste Den røde armé på østfronten presset Stalin de vestallierte for å få en andre front mot tyskerne i Vest-Europa. Amerikanske og britiske styrker gjorde landgang på Sicilia i 1943 og drev deretter de tyske og italienske styrkene nordover på det italienske fastlandet.

Italia kollapset og overga seg i september 1943, og de nye italienske makthaverne fengslet Mussolini. I en dramatisk aksjon befridde tyske fallskjermjegere ham fra fengselet, og Mussolini ble evakuert til Nord-Italia sammen med de tyske styrkene. I 1945 tok partisaner ham til fange og avrettet ham.

Krigen snur i Asia

Det japanske angrepet på Pearl Harbor i desember 1941 ødela store deler av USAs stillehavsflåte. Japan fikk initiativet i Stillehavskrigen og kunne nå operere fritt og legge under seg europeiske kolonier i Sørøst-Asia og den amerikanske kolonien Filippinene. Japan sikret seg slik de råstoffkildene de hadde ønsket seg fra krigens begynnelse.

USA var nå en del av andre verdenskrig og la om den amerikanske industrien til en gigantisk krigsproduksjon. Både Tyskland og Italia erklærte krig mot USA for å støtte sin allierte Japan, men nå kunne amerikanerne sette inn store mengder tropper og materiell både i Stillehavskrigen og i Europa. På sikt skulle dette bli avgjørende.

Selv om de allierte var enige om å prioritere krigføringen i Europa, ble mye av grunnlaget for seier i Stillehavet lagt ved en avgjørende seier i slaget ved Midway, hvor Japan mistet de fleste hangarskipene sine. Disse var helt nødvendige for å drive krigføring til sjøs. Sakte, men sikkert kom USA mer på offensiven i Asia og erobret tilbake øy etter øy fra Japan, som forsvarte seg hardnakket.

Alliert landgang i Normandie: D-dag

D-dagen er et navn som ofte brukes om den allierte invasjonen i Frankrike i 1944. Den 6. juni 1944 kom endelig den dagen de okkuperte i Europa lenge hadde sett fram til. Allierte soldater gjorde landgang i Normandie i en dristig operasjon, som lett kunne gått galt. Tyskerne hadde laget en sammenhengende festningsrekke fra spanskegrensa i sør til Finnmark i nord, kalt Atlanterhavsvollen. Nå skulle de allierte bryte gjennom disse festningsanleggene på Normandiekysten i Frankrike.

Operasjonen var en suksess, og etter noen måneder med harde kamper ble Frankrike befridd. De alliertes øverstkommanderende, general Dwight Eisenhower, kunne lede divisjonene sine i sluttkampene østover mot Tyskland. Offensiven gikk raskt med en overlegen krigsmaskin, og bortsett fra et større tysk motangrep ved Ardennene vinteren 1944 rykket de allierte styrkene uten større motstand inn i Tyskland og Østerrike våren 1945.

Kilder

Hatlehol, G. D. (2021, 10. september) Andre verdenskrig. I Store norske leksikon. https://snl.no/andre_verdenskrig

Palmer, R. R., Colton, J. & Kramer, L. (2002). A history of the modern world (ninth edition). McGraw-Hill. New York

Rønning, O. M. (2020, 21.juli). Stalingrad. I Store norske leksikon. https://snl.no/Stalingrad
Les original på NDLA →

Slaget om Atlanterhavet

Både Storbritannia og Sovjetunionen var avhengige av allierte forsyninger fra USA for å kunne fortsette krigen mot Hitler-Tyskland. Sett fra Tysklands side måtte disse forsyningene stoppes. Hitler iverksatte derfor en hensynsløs ubåtkrig, som kom til å vare krigen igjennom, for å senke handelsskip til og fra Storbritannia og til Murmansk i Sovjetunionen.

Storbritannia satte inn hele flåten i bekjempelse av ubåtene. Etter hvert som USA for alvor kom med i krigen, ble de alliertes overmakt for stor, og ubåtene fikk mindre å si. De allierte klarte også å knekke den hemmelige koden til det tyske kommunikasjonssystemet, Enigma, og kunne derfor sette inn målrettede angrep mot ubåtene.

De tyske ubåtene klarte ikke å tvinge Storbritannia i kne, og konvoiene med forsyninger til Den røde armé i Sovjetunionen var svært viktige for krigens utfall.

Invasjonen av Sovjetunionen

Det tyske overfallet på Sovjetunionen var et sjansespill som skulle bli avgjørende for Hitlers nederlag. Det var på østfronten den tyske krigsmaskinen sakte, men sikkert ble nedkjempet. Tyskland erobret enorme områder på kort tid i invasjonens startfase, men etter hvert ble forsyningslinjene stadig lengre og vanskeligere å forsvare. Da Moskva skulle erobres, var vinteren kommet, og den tyske hæren var utslitt og delvis dårlig forberedt på vinterkulden. Sovjetunionen kunne på sin side kaste inn friske og uthvilte soldater fra Sibir i kampen, og tyskerne ble tvunget til å trekke seg tilbake.

Hitler insisterte på å være den øverste hærføreren som tok alle de viktige valgene. Han gjorde flere store taktiske feil som førte til ødeleggende resultater for krigføringen. Stalin var klokere og overlot hærledelsen til sine egne dyktige generaler.

Stalingrad

I 1942 startet tyskerne på nytt med store offensiver, men måtte innse at de verken hadde nok troppestyrker eller nok materiell til noen endelig seier. Stalin på sin side fikk betydelig materiell hjelp fra sine vestallierte, og sovjeterne utviklet også nye våpen som påvirket krigslykken.

Denne gangen var målene oljefeltene i Kaukasus og Stalingrad i det sørlige Sovjetunionen. Slaget ved Stalingrad fra august 1942 til februar 1943 skulle bli selve symbolet på den oppofrende kampen mot fascismen. I en usedvanlig brutal bykrig klarte sovjetiske tropper å holde noen viktige nøkkelpunkter i byen. Deretter startet en større sovjetisk motoffensiv som omringet Stalingrad og tvang Hitlers sterkeste armé til å overgi seg.

Slaget ved Stalingrad regnes som et avgjørende vendepunkt i krigen. Seieren betydde et enormt oppsving i kampmoralen til de allierte, og sannsynligheten for tysk seier i krigen var nå betraktelig mindre.

Kursk

Det endelige militære vendepunktet på østfronten skjedde i 1943 ved byen Kursk. Her ble tyskernes siste forsøk på å vinne en avgjørende seier stanset. Dette er historiens største panserslag, og tapene som ble påført den tyske hæren, kunne aldri erstattes.

Nederlaget betydde at Tyskland ikke lenger hadde noen mulighet til å vinne andre verdenskrig.

Krigen i Afrika 1940–1943

Mussolini og Italia hadde ambisjoner om å erobre områdene rundt Middelhavet, men for å lykkes måtte britene i Egypt beseires. Det italienske angrepet mot Egypt i 1940 mislyktes, og Tyskland måtte sende "Afrikakorpset" til unnsetning for å hjelpe Italia. Dette snudde krigslykken for aksemaktene i Afrika.

Under sin dyktige general Erwin Rommel klarte tyskerne å drive fienden nesten tilbake til Suezkanalen før britene under ledelse av general Montgomery slo dem i et avgjørende slag ved El Alamein. De allierte drev de tyske og italienske styrkene mot kysten hvor de overga seg i 1943. Nå kunne de allierte styrkene i Nord-Afrika brukes andre steder mot Tyskland.

Landgang på Sicilia i 1943

For å avlaste Den røde armé på østfronten presset Stalin de vestallierte for å få en andre front mot tyskerne i Vest-Europa. Amerikanske og britiske styrker gjorde landgang på Sicilia i 1943 og drev deretter de tyske og italienske styrkene nordover på det italienske fastlandet.

Italia kollapset og overga seg i september 1943, og de nye italienske makthaverne fengslet Mussolini. I en dramatisk aksjon befridde tyske fallskjermjegere ham fra fengselet, og Mussolini ble evakuert til Nord-Italia sammen med de tyske styrkene. I 1945 tok partisaner ham til fange og avrettet ham.

Krigen snur i Asia

Det japanske angrepet på Pearl Harbor i desember 1941 ødela store deler av USAs stillehavsflåte. Japan fikk initiativet i Stillehavskrigen og kunne nå operere fritt og legge under seg europeiske kolonier i Sørøst-Asia og den amerikanske kolonien Filippinene. Japan sikret seg slik de råstoffkildene de hadde ønsket seg fra krigens begynnelse.

USA var nå en del av andre verdenskrig og la om den amerikanske industrien til en gigantisk krigsproduksjon. Både Tyskland og Italia erklærte krig mot USA for å støtte sin allierte Japan, men nå kunne amerikanerne sette inn store mengder tropper og materiell både i Stillehavskrigen og i Europa. På sikt skulle dette bli avgjørende.

Selv om de allierte var enige om å prioritere krigføringen i Europa, ble mye av grunnlaget for seier i Stillehavet lagt ved en avgjørende seier i slaget ved Midway, hvor Japan mistet de fleste hangarskipene sine. Disse var helt nødvendige for å drive krigføring til sjøs. Sakte, men sikkert kom USA mer på offensiven i Asia og erobret tilbake øy etter øy fra Japan, som forsvarte seg hardnakket.

Alliert landgang i Normandie: D-dag

D-dagen er et navn som ofte brukes om den allierte invasjonen i Frankrike i 1944. Den 6. juni 1944 kom endelig den dagen de okkuperte i Europa lenge hadde sett fram til. Allierte soldater gjorde landgang i Normandie i en dristig operasjon, som lett kunne gått galt. Tyskerne hadde laget en sammenhengende festningsrekke fra spanskegrensa i sør til Finnmark i nord, kalt Atlanterhavsvollen. Nå skulle de allierte bryte gjennom disse festningsanleggene på Normandiekysten i Frankrike.

Operasjonen var en suksess, og etter noen måneder med harde kamper ble Frankrike befridd. De alliertes øverstkommanderende, general Dwight Eisenhower, kunne lede divisjonene sine i sluttkampene østover mot Tyskland. Offensiven gikk raskt med en overlegen krigsmaskin, og bortsett fra et større tysk motangrep ved Ardennene vinteren 1944 rykket de allierte styrkene uten større motstand inn i Tyskland og Østerrike våren 1945.

Kilder

Hatlehol, G. D. (2021, 10. september) Andre verdenskrig. I Store norske leksikon. https://snl.no/andre_verdenskrig

Palmer, R. R., Colton, J. & Kramer, L. (2002). A history of the modern world (ninth edition). McGraw-Hill. New York

Rønning, O. M. (2020, 21.juli). Stalingrad. I Store norske leksikon. https://snl.no/Stalingrad
Les original på NDLA →

Det europeiske koloniherredømmet går i oppløsning

Fra 1500-tallet hadde europeiske land bygd opp store koloniimperier, og i løpet av imperialismens tidsalder, 1870-1914, ble nesten hele Afrika underlagt europeerne. Det største imperiet var det britiske, men også Frankrike, Spania, Portugal og Nederland hadde mange kolonier spredt rundt i verden. I fredsoppgjøret etter første verdenskrig hadde den amerikanske presidenten Woodrow Wilson forsøkt å få inn i avtalen en oppfordring til kolonimaktene om å føre mer human politikk mot de innfødte i koloniene. Han ville sikre dem flere rettigheter og en viss frihet. Dette mislyktes han med.

Ved freden i 1945 hadde de europeiske kolonimaktene fremdeles koloniene sine, men nå var det ei annen tid. Britene merket det ved opprør i India, selve kronjuvelen i samveldet. I 1947 fikk India sin selvstendighet, og det ble en inspirasjon for andre. I åra som fulgte, fikk kolonimaktene stadig større vanskeligheter med å holde på makten i de oversjøiske områdene. Resultatet ble langvarige kriger.

Årsakene til avkoloniseringen er sammensatte, men andre verdenskrig ble en avgjørende faktor. Kolonimaktene Storbritannia og Frankrike hadde blitt svekket i en slik grad at de ikke lenger maktet å sette inn store ressurser for å holde på koloniene. Samtidig vokste det gradvis fram frigjøring- og selvstendighetsbevegelser flere steder. I dem var det mange som hadde krigserfaring etter å ha deltatt på alliert side under krigen. I Asia hadde de europeiske kolonimaktene blitt beseiret av Japan under krigen, og etter 1945 var de ikke velkomne tilbake.

De nye supermaktene Sovjetunionen og USA var begge motstandere av europeisk kolonialisme. Amerikanerne var denne gang mer bestemt på å følge opp ønsket om frigjøring av koloniene, både av humanitære og økonomiske grunner. Også den nye internasjonale organisasjonen FN var en pådriver for frigjøring.

Opprettelsen av De forente nasjoner - FN

Etter redslene og grusomhetene under krigen vokste det med freden fram et sterkt ønske om å unngå en lignende krig igjen. Spesielt siden det nå hadde blitt utviklet atomvåpen, som i verste fall kunne ødelegge hele verden. Mistro og hat mellom nasjonene skulle bekjempes, og en måtte bygge opp redskaper for å samarbeide internasjonalt.

Det gamle Folkeforbundet fra 1919 mislyktes i sin viktigste oppgave, som var å hindre ny verdenskrig. I 1945 ble derfor De forente nasjoner (FN) opprettet. Håpet var at denne organisasjonen skulle være mer effektiv og kraftfull, den skulle være et redskap til å hindre framtidige kriger og jobbe for varig fred. FN-pakten trådte offisielt i kraft den 24. oktober 1945. Denne datoen er i dag den offisielle FN-dagen. Menneskerettserklæringen fra 1948 ble også et viktig dokument for det framtidige arbeidet til organisasjonen.

Det viktigste organet i FN ble Sikkerhetsrådet, som har hovedansvar for å bevare internasjonal fred og sikkerhet. Seierherrene USA, Storbritannia, Frankrike, Sovjetunionen og Kina ble faste medlemmer og fikk vetorett. Dette var nødvendig for å få med de viktigste landa og for å unngå at FN ble like handlingslammet som Folkeforbundet hadde vært i mellomkrigstida.

Kald krig

Andre verdenskrig endret verden maktpolitisk. Europa var svekket, og de tradisjonelle stormaktene Storbritannia og Frankrike hadde blitt annenrangs i forhold til USA og Sovjetunionen, som nå fremsto som supermakter. Tyskland ble delt opp i fire ulike okkupasjonssoner, mens Japan fikk en begrenset rolle etter krigen.

Under andre verdenskrig hadde de allierte, på tross av sine uenigheter, stått sammen mot aksemaktene. Dette skulle endre seg etter 1945. Stalins Røde armé okkupert store deler av Øst-Europa og så ikke ut til å ville trekke seg tilbake. USA, Frankrike og Storbritannia på sin side stolte ikke på Stalin og fryktet kommunismen. I tillegg var det ikke enighet om hva som skulle skje med Tyskland.

Det gode forholdet fra krigen kjølnet raskt og ble erstattet med mistenksomhet, trusler og konflikter. De tidligere allierte var ikke lenger venner, og jernteppet senket seg over Europa. Den kalde krigen var i anmarsj.

Den kalde krigen er et begrep vi bruker om perioden fra rundt 1945 til cirka1990. Kald krig er en tilstand med spenning mellom supermaktene USA og Sovjetunionen. Det ble aldri direkte konflikt mellom partene, men perioden kjennetegnes av ideologiske motsetninger, våpenkappløp, alliansebygging og oppdeling av verden i interessesfærer.

Kilder

FN-sambandet. (2021, 11. mai.). Hva er FN? Hentet 11. mai 2022 fra https://www.fn.no/om-fn/hva-er-fn

Knudsen, O. F. (2019, 8. september). Avkolonisering. I Store norske leksikon. https://snl.no/avkolonisering

Knudsen, O. F. (2020, 13. mars). Kald krig. I Store norske leksikon. https://snl.no/kald_krig

Palmer, R. R., Colton, J. & Kramer, L. (2002). A history of the modern world (ninth edition). McGraw-Hill. New York
Les original på NDLA →

Det europeiske koloniherredømmet går i oppløsning

Fra 1500-tallet hadde europeiske land bygd opp store koloniimperier, og i løpet av imperialismens tidsalder, 1870-1914, ble nesten hele Afrika underlagt europeerne. Det største imperiet var det britiske, men også Frankrike, Spania, Portugal og Nederland hadde mange kolonier spredt rundt i verden. I fredsoppgjøret etter første verdenskrig hadde den amerikanske presidenten Woodrow Wilson forsøkt å få inn i avtalen en oppfordring til kolonimaktene om å føre mer human politikk mot de innfødte i koloniene. Han ville sikre dem flere rettigheter og en viss frihet. Dette mislyktes han med.

Ved freden i 1945 hadde de europeiske kolonimaktene fremdeles koloniene sine, men nå var det ei annen tid. Britene merket det ved opprør i India, selve kronjuvelen i samveldet. I 1947 fikk India sin selvstendighet, og det ble en inspirasjon for andre. I åra som fulgte, fikk kolonimaktene stadig større vanskeligheter med å holde på makten i de oversjøiske områdene. Resultatet ble langvarige kriger.

Årsakene til avkoloniseringen er sammensatte, men andre verdenskrig ble en avgjørende faktor. Kolonimaktene Storbritannia og Frankrike hadde blitt svekket i en slik grad at de ikke lenger maktet å sette inn store ressurser for å holde på koloniene. Samtidig vokste det gradvis fram frigjøring- og selvstendighetsbevegelser flere steder. I dem var det mange som hadde krigserfaring etter å ha deltatt på alliert side under krigen. I Asia hadde de europeiske kolonimaktene blitt beseiret av Japan under krigen, og etter 1945 var de ikke velkomne tilbake.

De nye supermaktene Sovjetunionen og USA var begge motstandere av europeisk kolonialisme. Amerikanerne var denne gang mer bestemt på å følge opp ønsket om frigjøring av koloniene, både av humanitære og økonomiske grunner. Også den nye internasjonale organisasjonen FN var en pådriver for frigjøring.

Opprettelsen av De forente nasjoner - FN

Etter redslene og grusomhetene under krigen vokste det med freden fram et sterkt ønske om å unngå en lignende krig igjen. Spesielt siden det nå hadde blitt utviklet atomvåpen, som i verste fall kunne ødelegge hele verden. Mistro og hat mellom nasjonene skulle bekjempes, og en måtte bygge opp redskaper for å samarbeide internasjonalt.

Det gamle Folkeforbundet fra 1919 mislyktes i sin viktigste oppgave, som var å hindre ny verdenskrig. I 1945 ble derfor De forente nasjoner (FN) opprettet. Håpet var at denne organisasjonen skulle være mer effektiv og kraftfull, den skulle være et redskap til å hindre framtidige kriger og jobbe for varig fred. FN-pakten trådte offisielt i kraft den 24. oktober 1945. Denne datoen er i dag den offisielle FN-dagen. Menneskerettserklæringen fra 1948 ble også et viktig dokument for det framtidige arbeidet til organisasjonen.

Det viktigste organet i FN ble Sikkerhetsrådet, som har hovedansvar for å bevare internasjonal fred og sikkerhet. Seierherrene USA, Storbritannia, Frankrike, Sovjetunionen og Kina ble faste medlemmer og fikk vetorett. Dette var nødvendig for å få med de viktigste landa og for å unngå at FN ble like handlingslammet som Folkeforbundet hadde vært i mellomkrigstida.

Kald krig

Andre verdenskrig endret verden maktpolitisk. Europa var svekket, og de tradisjonelle stormaktene Storbritannia og Frankrike hadde blitt annenrangs i forhold til USA og Sovjetunionen, som nå fremsto som supermakter. Tyskland ble delt opp i fire ulike okkupasjonssoner, mens Japan fikk en begrenset rolle etter krigen.

Under andre verdenskrig hadde de allierte, på tross av sine uenigheter, stått sammen mot aksemaktene. Dette skulle endre seg etter 1945. Stalins Røde armé okkupert store deler av Øst-Europa og så ikke ut til å ville trekke seg tilbake. USA, Frankrike og Storbritannia på sin side stolte ikke på Stalin og fryktet kommunismen. I tillegg var det ikke enighet om hva som skulle skje med Tyskland.

Det gode forholdet fra krigen kjølnet raskt og ble erstattet med mistenksomhet, trusler og konflikter. De tidligere allierte var ikke lenger venner, og jernteppet senket seg over Europa. Den kalde krigen var i anmarsj.

Den kalde krigen er et begrep vi bruker om perioden fra rundt 1945 til cirka1990. Kald krig er en tilstand med spenning mellom supermaktene USA og Sovjetunionen. Det ble aldri direkte konflikt mellom partene, men perioden kjennetegnes av ideologiske motsetninger, våpenkappløp, alliansebygging og oppdeling av verden i interessesfærer.

Kilder

FN-sambandet. (2021, 11. mai.). Hva er FN? Hentet 11. mai 2022 fra https://www.fn.no/om-fn/hva-er-fn

Knudsen, O. F. (2019, 8. september). Avkolonisering. I Store norske leksikon. https://snl.no/avkolonisering

Knudsen, O. F. (2020, 13. mars). Kald krig. I Store norske leksikon. https://snl.no/kald_krig

Palmer, R. R., Colton, J. & Kramer, L. (2002). A history of the modern world (ninth edition). McGraw-Hill. New York
Les original på NDLA →

Starten på jødeforfølgelsene i Norge

Allerede i mai 1940 inndro norsk politi jødenes radioapparater etter ordre fra tyskerne. Forfølgelsen av jødene i Trøndelag startet i 1941, alle måtte da ha en J stemplet i passet. I resten av landet ble dette pålagt jødene fra januar 1942. Jødene måtte også fylle ut et skjema med personopplysninger. I tillegg ble alle eiendommer jødene hadde, spesielt registrert.

Synagogen beslaglagt

Den 21. april 1941 beslagla tyskerne synagogen i Trondheim. De kastet de hellige skriftene ut på gata og brukte lysekronen som skyteskive. Davidsstjernene i vinduene ble byttet ut med hakekors. Bedesjal og bønnebøker ble slengt ut av vinduene, og alle benkene ble fjernet. Så satte de inn køyesenger, og galleriet ble brukt som barbersalong. Men til tross for at alle skap ble brutt opp, lyktes det forstanderen å redde de hellige torarullene og enkelte bøker.

Etter å ha holdt til i ulike lokaler en periode fikk menigheten fra våren 1942 lov til å benytte lokaler i Metodistkirken. Metodistkirken var også behjelpelig med å gjemme unna de gjenstandene jødene hadde brakt dit, til krigen var over.

Arrestasjonene startet med unntakstilstanden

I oktober 1942 erklærte rikskommissær Josef Terboven sivil unntakstilstand i Midt-Norge. Unntakstilstanden skulle gjelde fra 6. oktober til 12. oktober i Trondheim, deler av Sør-Trøndelag, hele Nord-Trøndelag og Grane herred (kommune) i Nordland. Tyskernes begrunnelse for unntakstilstanden var en rekke sabotasjeaksjoner. Flere mer eller mindre tilfeldig utvalgte personer ble arrestert og sendt til Falstad fangeleir der de ble henrettet som såkalte sonoffer for disse aksjonene. Altså at de skulle sone for andres skyld.

Med unntakstilstanden startet også arrestasjonen av jødene. Samtlige jødiske menn over 15 år ble hentet av norsk politi og fraktet til Falstad fangeleir. Kvinnene og barna ble tvangsflyttet til et par leiligheter. Samtidig inndro tyskerne all jødisk eiendom og formue.

Mennene led forferdelig på Falstad, de ble behandlet mye verre enn de andre nordmennene fordi de var jøder. Daglig terror og tortur tok knekken på flere av dem. Det føltes særlig hardt at dette skjedde i deres eget land, i deres eget nærområde.

Deportasjon

I slutten av november 1942 ble samtlige trønderske jøder transportert sørover. De ble deportert med skipet MS Donau sammen med over 500 andre norske jøder fra hele landet. Det endelige bestemmelsesstedet var Auschwitz i Polen.

Av over 772 norske jøder som nazistene deporterte, overlevde bare noen få de tyske konsentrasjonsleirene. Resten ble enten sendt direkte i gasskammer, ble drept på andre måter eller døde av sykdom.

Fire jøder fra Trondheim overlevde oppholdet og kom tilbake til byen etter krigen. I alt ble 130 personer i Det Mosaiske Trossamfunn i Trondheim drept i Auschwitz. I 1945 var det bare 123 medlemmer som var tilsluttet menigheten i Trondheim, før krigen hadde de vært cirka 260 personer.

Av alle de norske jødene som ble deportert til dødsleirene, kom bare 37 tilbake.

Tida etter 1945

De som kom tilbake, hadde mistet alt, og det var bare sin faste eiendom de fikk tilbake. Løsøre og formue var det verre med. Alt gull og sølv var sendt til Tyskland. Verdien av dette skulle dekke kostnadene nazistene hadde med å sende jødene til Auschwitz. Quisling-regjeringen hadde beslaglagt all annen formue eid av jøder. Mange jøder sto derfor med tomme hender når de kom tilbake etter krigen, enten fra Sverige eller Tyskland/Polen.

Menigheten i Trondheim ble reorganisert i juli 1945. Man satte straks i gang med å sette i stand synagogen og få menigheten på beina igjen. I 1947 ble det reist et minnesmerke over dem som omkom i Auschwitz, på den jødiske gravlunden på Lademoen. I dag teller menigheten litt over hundre personer. En av årsakene til at det ikke er flere, er at mange av dem som b le drept i Auschwitz, normalt ville ha fått barn på førti- og femtitallet.

Kilder

Banik, V. K. (2023, 17. desember). Holocaust i Norge. I Store norske leksikon. https://snl.no/Holocaust_i_Norge

HL-senteret. (2024, 26. november). Deportasjonen av de norske jødene. https://www.hlsenteret.no/undervisning/kunnskapsbasen/Ulike%20folkemord/folkemord-under-nazismen/holocaust/norge/deportasjonen-av-de-norske-jodene.html

Fagerberg, I. (u.å.). Unntakstilstanden i Trøndelag og Grane herred (oktober 1942). Fanger.no. Hentet 6. desember 2024 fra https://www.fanger.no/stories/unntakstilstanden-i-trondelag-og-grane-herred

Fagerberg, I. (u.å.). Aksjonen mot jødene i Trondheim 6.-8. oktober 1942. Fanger.no. Hentet 6. desember 2024 fra https://www.fanger.no/stories/jode-aksjonen-i-trondheim-6-7-oktober-1942
Les original på NDLA →

Starten på jødeforfølgelsene i Norge

Allerede i mai 1940 inndro norsk politi jødenes radioapparater etter ordre fra tyskerne. Forfølgelsen av jødene i Trøndelag startet i 1941, alle måtte da ha en J stemplet i passet. I resten av landet ble dette pålagt jødene fra januar 1942. Jødene måtte også fylle ut et skjema med personopplysninger. I tillegg ble alle eiendommer jødene hadde, spesielt registrert.

Synagogen beslaglagt

Den 21. april 1941 beslagla tyskerne synagogen i Trondheim. De kastet de hellige skriftene ut på gata og brukte lysekronen som skyteskive. Davidsstjernene i vinduene ble byttet ut med hakekors. Bedesjal og bønnebøker ble slengt ut av vinduene, og alle benkene ble fjernet. Så satte de inn køyesenger, og galleriet ble brukt som barbersalong. Men til tross for at alle skap ble brutt opp, lyktes det forstanderen å redde de hellige torarullene og enkelte bøker.

Etter å ha holdt til i ulike lokaler en periode fikk menigheten fra våren 1942 lov til å benytte lokaler i Metodistkirken. Metodistkirken var også behjelpelig med å gjemme unna de gjenstandene jødene hadde brakt dit, til krigen var over.

Arrestasjonene startet med unntakstilstanden

I oktober 1942 erklærte rikskommissær Josef Terboven sivil unntakstilstand i Midt-Norge. Unntakstilstanden skulle gjelde fra 6. oktober til 12. oktober i Trondheim, deler av Sør-Trøndelag, hele Nord-Trøndelag og Grane herred (kommune) i Nordland. Tyskernes begrunnelse for unntakstilstanden var en rekke sabotasjeaksjoner. Flere mer eller mindre tilfeldig utvalgte personer ble arrestert og sendt til Falstad fangeleir der de ble henrettet som såkalte sonoffer for disse aksjonene. Altså at de skulle sone for andres skyld.

Med unntakstilstanden startet også arrestasjonen av jødene. Samtlige jødiske menn over 15 år ble hentet av norsk politi og fraktet til Falstad fangeleir. Kvinnene og barna ble tvangsflyttet til et par leiligheter. Samtidig inndro tyskerne all jødisk eiendom og formue.

Mennene led forferdelig på Falstad, de ble behandlet mye verre enn de andre nordmennene fordi de var jøder. Daglig terror og tortur tok knekken på flere av dem. Det føltes særlig hardt at dette skjedde i deres eget land, i deres eget nærområde.

Deportasjon

I slutten av november 1942 ble samtlige trønderske jøder transportert sørover. De ble deportert med skipet MS Donau sammen med over 500 andre norske jøder fra hele landet. Det endelige bestemmelsesstedet var Auschwitz i Polen.

Av over 772 norske jøder som nazistene deporterte, overlevde bare noen få de tyske konsentrasjonsleirene. Resten ble enten sendt direkte i gasskammer, ble drept på andre måter eller døde av sykdom.

Fire jøder fra Trondheim overlevde oppholdet og kom tilbake til byen etter krigen. I alt ble 130 personer i Det Mosaiske Trossamfunn i Trondheim drept i Auschwitz. I 1945 var det bare 123 medlemmer som var tilsluttet menigheten i Trondheim, før krigen hadde de vært cirka 260 personer.

Av alle de norske jødene som ble deportert til dødsleirene, kom bare 37 tilbake.

Tida etter 1945

De som kom tilbake, hadde mistet alt, og det var bare sin faste eiendom de fikk tilbake. Løsøre og formue var det verre med. Alt gull og sølv var sendt til Tyskland. Verdien av dette skulle dekke kostnadene nazistene hadde med å sende jødene til Auschwitz. Quisling-regjeringen hadde beslaglagt all annen formue eid av jøder. Mange jøder sto derfor med tomme hender når de kom tilbake etter krigen, enten fra Sverige eller Tyskland/Polen.

Menigheten i Trondheim ble reorganisert i juli 1945. Man satte straks i gang med å sette i stand synagogen og få menigheten på beina igjen. I 1947 ble det reist et minnesmerke over dem som omkom i Auschwitz, på den jødiske gravlunden på Lademoen. I dag teller menigheten litt over hundre personer. En av årsakene til at det ikke er flere, er at mange av dem som b le drept i Auschwitz, normalt ville ha fått barn på førti- og femtitallet.

Kilder

Banik, V. K. (2023, 17. desember). Holocaust i Norge. I Store norske leksikon. https://snl.no/Holocaust_i_Norge

HL-senteret. (2024, 26. november). Deportasjonen av de norske jødene. https://www.hlsenteret.no/undervisning/kunnskapsbasen/Ulike%20folkemord/folkemord-under-nazismen/holocaust/norge/deportasjonen-av-de-norske-jodene.html

Fagerberg, I. (u.å.). Unntakstilstanden i Trøndelag og Grane herred (oktober 1942). Fanger.no. Hentet 6. desember 2024 fra https://www.fanger.no/stories/unntakstilstanden-i-trondelag-og-grane-herred

Fagerberg, I. (u.å.). Aksjonen mot jødene i Trondheim 6.-8. oktober 1942. Fanger.no. Hentet 6. desember 2024 fra https://www.fanger.no/stories/jode-aksjonen-i-trondheim-6-7-oktober-1942
Les original på NDLA →

ARKIVET freds- og menneskerettighetssenter

ARKIVET freds- og menneskerettighetssenter ligger i den tidligere statsarkivbygningen i Kristiansand. Bygningen var i årene 1942–45 Gestapos hovedkvarter på Sørlandet.

ARKIVET jobber med både forskning, dokumentasjon, formidling og undervisning og legger særlig vekt på arbeidet med krigsarkiver, blant annet tidsvitneintervjuer og historien til krigsseilerne.

Tidsvitner

ARKIVET sitter på et arkiv med tidsvitneintervjuer fra andre verdenskrig som er tatt opp på film. Av disse filmene har vi plukket ut sju, som du finner her på NDLA historie. Filmene er ikke nye, men de formidler personlige historier knyttet til krigen, opplevd fra forskjellige ståsteder.

Tidsvitnene har forskjellig bakgrunn; det er en motstandsmann, et NS-medlem, en frontkjemper, en jødisk kvinne, en såkalt tyskerunge, en krigsseiler og en som ble evakuert fra Finnmark i 1944.

Her finner du lenker til alle filmene:

Tidsvitne Edith Notowicz

Tidsvitne Harriet von Nickel

Tidsvitne Helge Sæther

Tidsvitne Nils Børstrand

Tidsvitne Søren Brandsnes

Tidsvitne Thorleif Moe

Tidsvitne Wolfgang Windingstad
Les original på NDLA →

ARKIVET freds- og menneskerettighetssenter

ARKIVET freds- og menneskerettighetssenter ligger i den tidligere statsarkivbygningen i Kristiansand. Bygningen var i årene 1942–45 Gestapos hovedkvarter på Sørlandet.

ARKIVET jobber med både forskning, dokumentasjon, formidling og undervisning og legger særlig vekt på arbeidet med krigsarkiver, blant annet tidsvitneintervjuer og historien til krigsseilerne.

Tidsvitner

ARKIVET sitter på et arkiv med tidsvitneintervjuer fra andre verdenskrig som er tatt opp på film. Av disse filmene har vi plukket ut sju, som du finner her på NDLA historie. Filmene er ikke nye, men de formidler personlige historier knyttet til krigen, opplevd fra forskjellige ståsteder.

Tidsvitnene har forskjellig bakgrunn; det er en motstandsmann, et NS-medlem, en frontkjemper, en jødisk kvinne, en såkalt tyskerunge, en krigsseiler og en som ble evakuert fra Finnmark i 1944.

Her finner du lenker til alle filmene:

Tidsvitne Edith Notowicz

Tidsvitne Harriet von Nickel

Tidsvitne Helge Sæther

Tidsvitne Nils Børstrand

Tidsvitne Søren Brandsnes

Tidsvitne Thorleif Moe

Tidsvitne Wolfgang Windingstad
Les original på NDLA →

Oppgjørets time

Tyskerjentene ble stemplet som landssvikere på linje med norske nazister. I tillegg ble de sett på som moralske utskudd og som en gruppe tilbakestående individer.

Problemet var at man ikke kunne stille dem for retten, for hva slags lovbrudd hadde de begått? Det å ha en tysk soldat som kjæreste var ikke straffbart etter loven. Likevel kom oppgjørets time også for tyskerjentene. I ukene etter frigjøringen tok folk seg til rette. Det var lynsjestemning, og hat og hevnlyst fikk utløp. Å gå løs på kvinnene var en enkel sak: De var svake, vergeløse og hadde ingens sympati. I hele Europa ble nå kvinner utsatt for voldelige og ydmykende handlinger.

"Vårt folk kan i framtiden med løftet panne se tilbake på oppgjørets dager i bevissthet om at vi ikke har noen utskeielse å skamme oss over – ingen overgrep."

(Aftenpostens morgenavis, 14. mai 1945)

"… det blir en forferdelig pris de kvinner får betale for resten av sin levetid, som ikke avviser tyskerne."

(Fra BBCs radiosendinger under krigen, den norske "stemmen fra London", Toralv Øksnevad, henvist i Korsvik, 2018)

Norske kvinners forhold til tyske soldater

Det er usikkert hvor mange norske kvinner som hadde forhold til tyske soldater og offiserer under krigen. Kildene opererer med tall fra 30 000 til 100 000. En dansk undersøkelse viser at omtrent 10 prosent av tilfellene i Danmark resulterte i barnefødsler. I Norge ble det født cirka 12 000 krigsbarn med tysk far.

Begreper som "tyskertøs", "tyskerjente" og "tyskerhore" ble brukt som betegnelser på kvinnene. Bare det å ha snakket med en tysker kunne være nok til å bli stemplet. Relasjonene kunne variere fra en kortvarig flørt eller et tilfeldig bekjentskap til rene seksuelle forbindelser eller langvarige kjærlighetsforhold. Det fantes også prostituerte kvinner som dro økonomiske fordeler av tyske kontakter. Majoriteten av kvinnene var under 30 år. De hadde sjelden en politisk agenda, men på grunn av omgang med tyskere ble de betraktet som politiske aktører.

Høflige og komplimenterende unge menn

De fleste soldatene var unge menn, utkommandert i krigen. Skal tro i hvilken grad de hadde lyst til å tilbringe fem år borte fra hjemsted og familie? Fra personlige beretninger og vitnesbyrd forstår vi at de tyske soldatene var høflige og komplimenterende og gjorde alt de kunne for å bli kjent med de norske jentene. På mindre steder kunne soldatene være i flertall. De levde tett på befolkningen, og slik utviklet det seg vennskap og kjærlighetsforhold. Det var ikke til å unngå at unge kvinner midt i "forelskelsesalderen" ble betatt.

Aksjoner mot tyskerjentene

Det var problematisk å straffeforfølge jentene. De hadde ikke begått noe lovbrudd. Flere av jentene ble skamklippet på åpen gate, og det antas at det skjedde med cirka 5000 kvinner. Stort sett ble nok skamklippingen utført av menn og gutter som ikke hadde fått vist sitt "heltemot" og "rette nasjonale sinnelag" under krigen. Mange mente kvinnene fikk som fortjent, men etter hvert vekket klippeaksjonene avsky i befolkningen.

Selv om det ikke var straffbart å ha tysk kjæreste, satte også hjemmefronten og politiet i gang aksjoner mot tyskerjentene. Det ble nødvendig å fatte vedtak som gjorde dette mulig. Helsedirektoratet og Justisdepartementet slo fast at kvinnene måtte innbringes 1) fordi de trengte beskyttelse 2) fordi de mest sannsynlig var smittebærere av kjønnssykdommer og måtte isoleres fra resten av befolkningen. Folk ble oppfordret til angiveri. Kvinner som var registrert i helserådets arkiv, og de man ellers klarte å oppspore, ble arrestert og innbrakt til forhør. De ble utspurt i detalj om sine forhold og sin seksuelle aktivitet, før eventuell reaksjon ble fastsatt. Mange kvinner mistet både jobb og husleiekontrakt. Kvinner som var gift med sin tyske soldat, mistet sitt norske statsborgerskap. Det samme skjedde med kvinnene som giftet seg rett etter krigen.

Interneringsleirer ble opprettet over hele landet. I Oslo ble i alt 1100 tyskerjenter plassert i tyskerleiren på Hovedøya utenfor byen. Oppholdet på øya kunne variere fra noen uker til inntil et år. Flere barn var internert med mødrene sine, men forholdene i leiren gjorde at den ble avviklet sommeren 1946.

Våren 1946 kom det celebert besøk til Hovedøya – selveste sosialminister Svein Oftedal. Han fikk nærmest sjokk da han besøkte leiren, som utseendemessig ga ham sterke assosiasjoner til konsentrasjonsleiren han selv hadde sittet i, og sosialministeren besluttet at leiren skulle nedlegges snarest mulig. I april var det kroken på døra, og de siste innsatte ble rodd over til Vippetangen …

(Pedersen, 2012)

Kilder

Aftenposten morgen. (1945, 14. mai). Seieren over oss selv. Hentet fra https://www.nb.no/items/3d95031a4c425bf884590a8126a5a956?page=1

Korsvik, T. R. (2018, 30. oktober). "Tyskertøsene": Straffet – og unnskyldt. Kilden. https://kjonnsforskning.no/nb/2018/10/tyskertosene-straffet-og-unnskyldt

Pedersen, T. A. (2012). Vi kalte dem tyskertøser. Scandinavian Academic Press.
Les original på NDLA →

Oppgjørets time

Tyskerjentene ble stemplet som landssvikere på linje med norske nazister. I tillegg ble de sett på som moralske utskudd og som en gruppe tilbakestående individer.

Problemet var at man ikke kunne stille dem for retten, for hva slags lovbrudd hadde de begått? Det å ha en tysk soldat som kjæreste var ikke straffbart etter loven. Likevel kom oppgjørets time også for tyskerjentene. I ukene etter frigjøringen tok folk seg til rette. Det var lynsjestemning, og hat og hevnlyst fikk utløp. Å gå løs på kvinnene var en enkel sak: De var svake, vergeløse og hadde ingens sympati. I hele Europa ble nå kvinner utsatt for voldelige og ydmykende handlinger.

"Vårt folk kan i framtiden med løftet panne se tilbake på oppgjørets dager i bevissthet om at vi ikke har noen utskeielse å skamme oss over – ingen overgrep."

(Aftenpostens morgenavis, 14. mai 1945)

"… det blir en forferdelig pris de kvinner får betale for resten av sin levetid, som ikke avviser tyskerne."

(Fra BBCs radiosendinger under krigen, den norske "stemmen fra London", Toralv Øksnevad, henvist i Korsvik, 2018)

Norske kvinners forhold til tyske soldater

Det er usikkert hvor mange norske kvinner som hadde forhold til tyske soldater og offiserer under krigen. Kildene opererer med tall fra 30 000 til 100 000. En dansk undersøkelse viser at omtrent 10 prosent av tilfellene i Danmark resulterte i barnefødsler. I Norge ble det født cirka 12 000 krigsbarn med tysk far.

Begreper som "tyskertøs", "tyskerjente" og "tyskerhore" ble brukt som betegnelser på kvinnene. Bare det å ha snakket med en tysker kunne være nok til å bli stemplet. Relasjonene kunne variere fra en kortvarig flørt eller et tilfeldig bekjentskap til rene seksuelle forbindelser eller langvarige kjærlighetsforhold. Det fantes også prostituerte kvinner som dro økonomiske fordeler av tyske kontakter. Majoriteten av kvinnene var under 30 år. De hadde sjelden en politisk agenda, men på grunn av omgang med tyskere ble de betraktet som politiske aktører.

Høflige og komplimenterende unge menn

De fleste soldatene var unge menn, utkommandert i krigen. Skal tro i hvilken grad de hadde lyst til å tilbringe fem år borte fra hjemsted og familie? Fra personlige beretninger og vitnesbyrd forstår vi at de tyske soldatene var høflige og komplimenterende og gjorde alt de kunne for å bli kjent med de norske jentene. På mindre steder kunne soldatene være i flertall. De levde tett på befolkningen, og slik utviklet det seg vennskap og kjærlighetsforhold. Det var ikke til å unngå at unge kvinner midt i "forelskelsesalderen" ble betatt.

Aksjoner mot tyskerjentene

Det var problematisk å straffeforfølge jentene. De hadde ikke begått noe lovbrudd. Flere av jentene ble skamklippet på åpen gate, og det antas at det skjedde med cirka 5000 kvinner. Stort sett ble nok skamklippingen utført av menn og gutter som ikke hadde fått vist sitt "heltemot" og "rette nasjonale sinnelag" under krigen. Mange mente kvinnene fikk som fortjent, men etter hvert vekket klippeaksjonene avsky i befolkningen.

Selv om det ikke var straffbart å ha tysk kjæreste, satte også hjemmefronten og politiet i gang aksjoner mot tyskerjentene. Det ble nødvendig å fatte vedtak som gjorde dette mulig. Helsedirektoratet og Justisdepartementet slo fast at kvinnene måtte innbringes 1) fordi de trengte beskyttelse 2) fordi de mest sannsynlig var smittebærere av kjønnssykdommer og måtte isoleres fra resten av befolkningen. Folk ble oppfordret til angiveri. Kvinner som var registrert i helserådets arkiv, og de man ellers klarte å oppspore, ble arrestert og innbrakt til forhør. De ble utspurt i detalj om sine forhold og sin seksuelle aktivitet, før eventuell reaksjon ble fastsatt. Mange kvinner mistet både jobb og husleiekontrakt. Kvinner som var gift med sin tyske soldat, mistet sitt norske statsborgerskap. Det samme skjedde med kvinnene som giftet seg rett etter krigen.

Interneringsleirer ble opprettet over hele landet. I Oslo ble i alt 1100 tyskerjenter plassert i tyskerleiren på Hovedøya utenfor byen. Oppholdet på øya kunne variere fra noen uker til inntil et år. Flere barn var internert med mødrene sine, men forholdene i leiren gjorde at den ble avviklet sommeren 1946.

Våren 1946 kom det celebert besøk til Hovedøya – selveste sosialminister Svein Oftedal. Han fikk nærmest sjokk da han besøkte leiren, som utseendemessig ga ham sterke assosiasjoner til konsentrasjonsleiren han selv hadde sittet i, og sosialministeren besluttet at leiren skulle nedlegges snarest mulig. I april var det kroken på døra, og de siste innsatte ble rodd over til Vippetangen …

(Pedersen, 2012)

Kilder

Aftenposten morgen. (1945, 14. mai). Seieren over oss selv. Hentet fra https://www.nb.no/items/3d95031a4c425bf884590a8126a5a956?page=1

Korsvik, T. R. (2018, 30. oktober). "Tyskertøsene": Straffet – og unnskyldt. Kilden. https://kjonnsforskning.no/nb/2018/10/tyskertosene-straffet-og-unnskyldt

Pedersen, T. A. (2012). Vi kalte dem tyskertøser. Scandinavian Academic Press.
Les original på NDLA →

Frigjøringen og feiringen

Etter at Tyskland kapitulerte natt til 7. mai 1945, var det bare snakk om timer før de tyske troppene ellers i Europa trakk seg tilbake. I Norge overga tyskerne seg uten kamp natten mellom 8. og 9. mai. Om morgenen den 9. mai ble det igjen frie radiosendinger fra NRK.

Hjemmefrontens ledelse hadde fått fullmakter til å opptre på regjeringens vegne ved den tyske kapitulasjonen i Norge. Dette skulle vare til London-regjeringen og konge og kronprins var tilbake i Norge. De hadde blant annet ansvar da tyske soldater overga Akershus festning til hjemmefronten.

Maidagene ble en stor folkefest. Folk samlet seg i byene og på bygdene, og spesielt i Oslo ble det store folkemengder med norske flagg og jubel. Den 13. mai kom kronprins Olav sammen med militærsjefer og noen statsråder tilbake til Oslo. Resten av regjeringen med statsminister Johans Nygaardsvold og stortingspresidenten, Carl J. Hambro, kom 31. mai. Den 7. juni gikk også kong Haakon i land i Oslo.

Film

Film hvor tidsvitner forteller om fredsvåren 1945 (lengde 9:50).

Nettutstilling

For å finne ut mer om frigjøringen og tida etter andre verdenskrig, kan du se flere nettutstillinger på Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek: Arbeiderbevegelse fra krig til fred.

Bilder

Alle bildene i bildespillet under er fra maidagene 1945. Velg gjerne full størrelse når du skal se det.
Les original på NDLA →

Frigjøringen og feiringen

Etter at Tyskland kapitulerte natt til 7. mai 1945, var det bare snakk om timer før de tyske troppene ellers i Europa trakk seg tilbake. I Norge overga tyskerne seg uten kamp natten mellom 8. og 9. mai. Om morgenen den 9. mai ble det igjen frie radiosendinger fra NRK.

Hjemmefrontens ledelse hadde fått fullmakter til å opptre på regjeringens vegne ved den tyske kapitulasjonen i Norge. Dette skulle vare til London-regjeringen og konge og kronprins var tilbake i Norge. De hadde blant annet ansvar da tyske soldater overga Akershus festning til hjemmefronten.

Maidagene ble en stor folkefest. Folk samlet seg i byene og på bygdene, og spesielt i Oslo ble det store folkemengder med norske flagg og jubel. Den 13. mai kom kronprins Olav sammen med militærsjefer og noen statsråder tilbake til Oslo. Resten av regjeringen med statsminister Johans Nygaardsvold og stortingspresidenten, Carl J. Hambro, kom 31. mai. Den 7. juni gikk også kong Haakon i land i Oslo.

Film

Film hvor tidsvitner forteller om fredsvåren 1945 (lengde 9:50).

Nettutstilling

For å finne ut mer om frigjøringen og tida etter andre verdenskrig, kan du se flere nettutstillinger på Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek: Arbeiderbevegelse fra krig til fred.

Bilder

Alle bildene i bildespillet under er fra maidagene 1945. Velg gjerne full størrelse når du skal se det.
Les original på NDLA →

Tyske tropper okkuperer Norge

Tidlig om morgenen den 9. april 1940 ble det tyske krigsskipet Blücher senket i Drøbaksundet. Det norske forsvarets senkning av Blücher utsatte Hitlers plan om å okkupere Norge med et døgn. Dette ga kongefamilien og regjeringen tid til å flykte nordover i landet og derfra videre til England og USA.

Da kongen og regjeringen forlot Oslo 9. april, forsøkte Vidkun Quisling å overta makten ved et statskupp. Han holdt en radiotale hvor han utropte seg selv til statsminister.

Kongen nekter å samarbeide

Den 10. april hadde kongefamilien med følge kommet fram til Trysil. Tyskerne sendte en utsending til Trysil med krav om å innsette Quisling som ny statsminister. Saken ble tatt opp med Kongen i statsråd og resulterte i en kongelig resolusjon som kongen og statsminister Nygaardsvold skrev under på. I denne resolusjonen nektet Haakon 7. å gi etter for det tyske kravet.

Etter krigen ble Quisling arrestert og dømt til døden for landssvik. "Kongens nei" ble brukt som dokument i landssviksaken mot ham. De røde anmerkningene du ser på dokumentet, er fra tida da bevisene i saken ble samlet inn.

"Kongens nei" blir følgelig regnet som et av Norges viktigste dokumenter i nyere norsk historie.
Les original på NDLA →

Tyske tropper okkuperer Norge

Tidlig om morgenen den 9. april 1940 ble det tyske krigsskipet Blücher senket i Drøbaksundet. Det norske forsvarets senkning av Blücher utsatte Hitlers plan om å okkupere Norge med et døgn. Dette ga kongefamilien og regjeringen tid til å flykte nordover i landet og derfra videre til England og USA.

Da kongen og regjeringen forlot Oslo 9. april, forsøkte Vidkun Quisling å overta makten ved et statskupp. Han holdt en radiotale hvor han utropte seg selv til statsminister.

Kongen nekter å samarbeide

Den 10. april hadde kongefamilien med følge kommet fram til Trysil. Tyskerne sendte en utsending til Trysil med krav om å innsette Quisling som ny statsminister. Saken ble tatt opp med Kongen i statsråd og resulterte i en kongelig resolusjon som kongen og statsminister Nygaardsvold skrev under på. I denne resolusjonen nektet Haakon 7. å gi etter for det tyske kravet.

Etter krigen ble Quisling arrestert og dømt til døden for landssvik. "Kongens nei" ble brukt som dokument i landssviksaken mot ham. De røde anmerkningene du ser på dokumentet, er fra tida da bevisene i saken ble samlet inn.

"Kongens nei" blir følgelig regnet som et av Norges viktigste dokumenter i nyere norsk historie.
Les original på NDLA →

Egil Magnus Berg

Egil Magnus Berg fra Trondheim reiste til sjøs i 1934. I 1939 ble han uteksaminert styrmann ved Trondheim offentlige sjømannsskole. Under andre verdenskrig hadde han blant annet hyre på Bjørkhaug av Ålesund som blant annet gikk i stor konvoi mellom Canada og Storbritannia i 1941.

Berg forteller om å seile i konvoi over Atlanteren, og nyheten om senkingen av krigsskipet Bismarck, et skip mange sjøfolk fryktet i første del av krigen. Berg har fortalt sin historie til Bente Heggvik som har vært tilknyttet Statsarkivet i Trondheim.

Egil Magnus forteller

Jeg er født og vokst opp i Trondheim. Far min jobbet på havna og jeg var mye med ham. Her var det alltid noe som skjedde, mye folk og mange båter. Veldig spennende for en guttunge å følge med på aktivitetene – folk i farta som skulle ut og reise, dyr som ble levert til slakteriet og tonnevis av varer som ble lossa og lasta. Etter utdanning på skoleskipet Tordenskiold (1934) reiste jeg til sjøs. I 1939 ble jeg uteksaminert styrmann ved Trondheim offentlige sjømannsskole.

Konvoi fra Canada

I mai 1941 hadde jeg hyre som andrestyrmann om bord på Bjørkhaug av Ålesund. Vi gjorde oss klare for å gå i konvoi HX 127 fra Halifax i Canada, over til Storbritannia. Etter hvert hengte flere skip seg på, og til slutt talte konvoien rundt 60 - 70 båter. Fartøyene var av ulik størrelse. Bjørkhaug var på 3.000 tonn, mens noen av de største var på 15.000 tonn. Formasjonen var 9 i bredden, og hver kolonne var på 7 - 8 båter. For å verne båtene hadde de med en eskorte som besto av 4 destroyere og noen korvetter.

Livsfarlig og dyrebar last

Tankskipene som fraktet flybensin hadde plassering inne i gruppe. De hadde den farligste lasten. Ble disse truffet av fiendtlig skyts, fikk det katastrofale følger for båt og mannskap. For de allierte var det svært viktig å holde flyvåpenet i gang i kampen mot tyskerne.

Emergency turn

Etter noen dager i sjøen fikk vi beskjed om å ta en 180 graders emergency turn, det var altså en nødsituasjon. Vi spekulerte på hva dette skulle bety, men adlød selvsagt ordre. Med en så stor konvoi, og med så mange store skip var det ikke enkelt å gjøre en full turnover. Før alle hadde endra kurs vestover igjen, ble det mye kaos og rot. Omsider var alle skipene på retrett. Etter hvert ble konvoien gjenopptatt, og vi fikk ordre om å sette ny kurs mot Storbritannia.

HMS Ramillies

Konvoien fikk ekstra følge av det gamle britiske slagskipet HMS Ramillies. Hun var opprinnelig på vei til USA for å bygges om fra kullfyring til oljedrift, men dette ble nå utsatt. Slagskipet fulgte konvoien et par døgn før hun økte farten og forlot konvoien. I det hun passerte, så de gastene om bord ga en beskjed med signalflaggene. De tydet koden: «lag så lite røyk som mulig». Så forsvant gamle HMS Ramillies i en svart røyksky som varte i flere timer.

Marinefartøy i sikte

Skipene måtte hele tiden være på vakt og hadde derfor ei utsiktstønne montert i formasten. Dagen etter at det gamle britiske slagskipet hadde forlatt dem, ga karen som hadde utkikk beskjed om at han så master og overbygg på et større marinefartøy fremme i horisonten. Det ga en støkk i oss alle om bord på Bjørkhaug. Vi fryktet det verste, og tenkte det var et av fiendens tyngre slagskip som nærmet seg. Heldigvis var det en stor britisk krysser med eskorte som nærmet seg, og passerte oss. Vi dro et lettelsens sukk, men forsto det var noe i gjære.

Velberget over til Storbritannia

Heldigvis kom alle skipene i den store konvoien seg velberget over til de ulike destinasjonene på Englands vestkyst. Vi fikk levert lasten på de stedene vi var satt opp, og kunne puste ut etter en strabasiøs tur. Gudskjelov, denne gangen gikk det bra, ingen skip ble skadet og alle overlevde.

Hva skjedde med Bismarck?

Fakta om Bismarck

Bismarck var Tysklands største slagskip under andre verdenskrig. Det var oppkalt etter Otto von Bismarck. Skipet var på 41 700 tonn og mannskapet var på hele 2 200. Skipet hadde åtte store kanoner med en rekkevidde på 35 000 meter, og 81 mindre kanoner. Bismarck ble senket i Atlanteren 27. mai 1941. (kilde: wikipedia)

Ved innseilingen til Liverpool kunne losen fortelle oss at Bismarck var senket på vei til Brest i Frankrike. Årsaken til at vi måtte ta en 180 graders turnover og at HMS Ramillies økte farten, var informasjon om at Bismarck og Prinz Eugen hadde forlatt norskekysten. Det britiske slagskipet som nesten skremte vettet av oss, var med i jakta på Bismarck. De tyske krigsskipene hadde satt kurs ut i Atlanteren, det ble antatt de befant seg et sted mellom Island og Grønland. At Bismarck og Prinz Eugen skulle støte på en så stor konvoi med handelsskip var svært lite ønskelig.

Vi klappet i hendene da vi fikk høre denne nyheten, men i ettertid har jeg tenkt at de var jo mennesker om bord på det tyske slagskipet også. Det var sikkert en mor, kone eller barn som ble lei seg fordi de mistet noen de var glade i.

Kilde

"Bismarck" (1939). (2022, 4. mai). I Wikipedia. https://no.wikipedia.org/wiki/"Bismarck"_(1939)
Les original på NDLA →

Egil Magnus Berg

Egil Magnus Berg fra Trondheim reiste til sjøs i 1934. I 1939 ble han uteksaminert styrmann ved Trondheim offentlige sjømannsskole. Under andre verdenskrig hadde han blant annet hyre på Bjørkhaug av Ålesund som blant annet gikk i stor konvoi mellom Canada og Storbritannia i 1941.

Berg forteller om å seile i konvoi over Atlanteren, og nyheten om senkingen av krigsskipet Bismarck, et skip mange sjøfolk fryktet i første del av krigen. Berg har fortalt sin historie til Bente Heggvik som har vært tilknyttet Statsarkivet i Trondheim.

Egil Magnus forteller

Jeg er født og vokst opp i Trondheim. Far min jobbet på havna og jeg var mye med ham. Her var det alltid noe som skjedde, mye folk og mange båter. Veldig spennende for en guttunge å følge med på aktivitetene – folk i farta som skulle ut og reise, dyr som ble levert til slakteriet og tonnevis av varer som ble lossa og lasta. Etter utdanning på skoleskipet Tordenskiold (1934) reiste jeg til sjøs. I 1939 ble jeg uteksaminert styrmann ved Trondheim offentlige sjømannsskole.

Konvoi fra Canada

I mai 1941 hadde jeg hyre som andrestyrmann om bord på Bjørkhaug av Ålesund. Vi gjorde oss klare for å gå i konvoi HX 127 fra Halifax i Canada, over til Storbritannia. Etter hvert hengte flere skip seg på, og til slutt talte konvoien rundt 60 - 70 båter. Fartøyene var av ulik størrelse. Bjørkhaug var på 3.000 tonn, mens noen av de største var på 15.000 tonn. Formasjonen var 9 i bredden, og hver kolonne var på 7 - 8 båter. For å verne båtene hadde de med en eskorte som besto av 4 destroyere og noen korvetter.

Livsfarlig og dyrebar last

Tankskipene som fraktet flybensin hadde plassering inne i gruppe. De hadde den farligste lasten. Ble disse truffet av fiendtlig skyts, fikk det katastrofale følger for båt og mannskap. For de allierte var det svært viktig å holde flyvåpenet i gang i kampen mot tyskerne.

Emergency turn

Etter noen dager i sjøen fikk vi beskjed om å ta en 180 graders emergency turn, det var altså en nødsituasjon. Vi spekulerte på hva dette skulle bety, men adlød selvsagt ordre. Med en så stor konvoi, og med så mange store skip var det ikke enkelt å gjøre en full turnover. Før alle hadde endra kurs vestover igjen, ble det mye kaos og rot. Omsider var alle skipene på retrett. Etter hvert ble konvoien gjenopptatt, og vi fikk ordre om å sette ny kurs mot Storbritannia.

HMS Ramillies

Konvoien fikk ekstra følge av det gamle britiske slagskipet HMS Ramillies. Hun var opprinnelig på vei til USA for å bygges om fra kullfyring til oljedrift, men dette ble nå utsatt. Slagskipet fulgte konvoien et par døgn før hun økte farten og forlot konvoien. I det hun passerte, så de gastene om bord ga en beskjed med signalflaggene. De tydet koden: «lag så lite røyk som mulig». Så forsvant gamle HMS Ramillies i en svart røyksky som varte i flere timer.

Marinefartøy i sikte

Skipene måtte hele tiden være på vakt og hadde derfor ei utsiktstønne montert i formasten. Dagen etter at det gamle britiske slagskipet hadde forlatt dem, ga karen som hadde utkikk beskjed om at han så master og overbygg på et større marinefartøy fremme i horisonten. Det ga en støkk i oss alle om bord på Bjørkhaug. Vi fryktet det verste, og tenkte det var et av fiendens tyngre slagskip som nærmet seg. Heldigvis var det en stor britisk krysser med eskorte som nærmet seg, og passerte oss. Vi dro et lettelsens sukk, men forsto det var noe i gjære.

Velberget over til Storbritannia

Heldigvis kom alle skipene i den store konvoien seg velberget over til de ulike destinasjonene på Englands vestkyst. Vi fikk levert lasten på de stedene vi var satt opp, og kunne puste ut etter en strabasiøs tur. Gudskjelov, denne gangen gikk det bra, ingen skip ble skadet og alle overlevde.

Hva skjedde med Bismarck?

Fakta om Bismarck

Bismarck var Tysklands største slagskip under andre verdenskrig. Det var oppkalt etter Otto von Bismarck. Skipet var på 41 700 tonn og mannskapet var på hele 2 200. Skipet hadde åtte store kanoner med en rekkevidde på 35 000 meter, og 81 mindre kanoner. Bismarck ble senket i Atlanteren 27. mai 1941. (kilde: wikipedia)

Ved innseilingen til Liverpool kunne losen fortelle oss at Bismarck var senket på vei til Brest i Frankrike. Årsaken til at vi måtte ta en 180 graders turnover og at HMS Ramillies økte farten, var informasjon om at Bismarck og Prinz Eugen hadde forlatt norskekysten. Det britiske slagskipet som nesten skremte vettet av oss, var med i jakta på Bismarck. De tyske krigsskipene hadde satt kurs ut i Atlanteren, det ble antatt de befant seg et sted mellom Island og Grønland. At Bismarck og Prinz Eugen skulle støte på en så stor konvoi med handelsskip var svært lite ønskelig.

Vi klappet i hendene da vi fikk høre denne nyheten, men i ettertid har jeg tenkt at de var jo mennesker om bord på det tyske slagskipet også. Det var sikkert en mor, kone eller barn som ble lei seg fordi de mistet noen de var glade i.

Kilde

"Bismarck" (1939). (2022, 4. mai). I Wikipedia. https://no.wikipedia.org/wiki/"Bismarck"_(1939)
Les original på NDLA →

Milorg

Etter kongens og regjeringens flukt til England sommeren 1940 var mange nordmenn i villrede. Hvordan skulle de forholde seg til okkupasjonsmakten? Mange steder i landet oppstod det utover høsten ulike grupper som ville ta opp kampen mot tyskerne og NS. For å koordinere de ulike militære motstandsgruppene ble Rådet etablert. Først i november ble Milorg anerkjent av Londonregjeringen.

"Regjeringen anerkjenner Milorg i Norge og dets lederskap. Milorg skal stå direkte under den øverstkommanderende for den norske hær i Storbritannia. Alle som deltar i kampen for frihet i Norge blir oppfordret til å innordne seg under Milorg, og de skal betraktes som stående under militær kommando. Denne sak har vært forelagt for Hans Majestet Kongen som er enig med Regjeringen."
Forsvarsrådets vedtak, 20. november 1941

Lenge skulle Milorg bygge opp styrkene og forholde seg passivt overfor okkupasjonsmakten. Dette var Londonregjeringens ønske på grunn av frykt for at tyske hevnaksjoner kunne ramme uskyldige mennesker. Milorgs arbeid var, ved siden av å etablere militære enheter, kartlegging og spionasje mot den tyske okkupasjonsmakten samt å rapportere informasjon til Londonregjeringen og de allierte styrkene. Det ble også ført oversikt over nordmenn som gikk i fiendens tjeneste, som for eksempel medlemmer av Nasjonal Samling.

Sivil og militær motstandskamp foregikk parallelt. Hjemmefronten hjalp ettersøkte motstandsfolk på flukt med falske pass og transport til Sverige. De bidro med fagfolk, lokaler og utstyr til trykking og levering av illegale aviser. I tillegg sørget hjemmefronten for hjelp til familiene til motstandsfolk som satt i fengsel eller var blitt drept av nazistene.

Først i de siste krigsårene gikk Milorg til større aksjoner. De gjennomførte flere sabotasjeaksjoner som krevde mange menneskeliv.

Dette er London

Radiosendingene fra London var nødvendige for hjemmefronten i koordineringen av aksjoner, flyslipp og informasjon om krigens gang i Europa. Kodede beskjeder til Milorg kom i form av særmeldinger det utelukkende var mottakeren som kunne tolke.

Hør på eksempelet, og tenk over hva beskjedene kunne handle om.

Kommunistiske motstandsgrupper

Parallelt med Milorgs virksomhet under krigen drev kommunistiske motstandsgrupper i Norge, som Osvaldgruppa og Pellegruppa, mer aktiv sabotasjevirksomhet mot den tyske okkupasjonsmakten. Spesielt etter at Tyskland og deres allierte startet angrepet på Sovjetunionen sommeren 1941.

Den kommunistiske Osvaldgruppa gjennomførte omtrent 200 sabotasjeoperasjoner i Norge, ofte med støtte fra den norske regjeringen i London. Det var likevel bare den militære organisasjonen Milorg som ble fullt anerkjent av regjeringen og lagt under Forsvarets overkommando i London.

Først i 2013 ble medlemmer av Osvaldgruppa dekorerte for sin innsats under andre verdenskrig.

Med livet som innsats

Den tyske okkupasjonsmakten bygde sitt regime på frykt og trusler. Det var farlig å gjøre motstand mot nazistene, og mange ble torturert, fengslet eller sendt i fangeleirer. Folk som drev motstandsarbeid, risikerte å bli tatt av Gestapo, som var den mest brutale avdelingen i Nazi-Tysklands sikkerhetspoliti.

Gestapos viktigste oppgave i Norge var å bekjempe alle former for motstand. Gestapo i Norge utgjorde cirka 700 mann, hadde støttefunksjoner blant ulike politiavdelinger og fikk informasjon fra et stort antall angivere i Norge. Av dem var Rinnanbanden mest kjent. De opererte i tysk tjeneste i åra 1941–1945 ved å infiltrere motstandsgrupper og gi informasjon til tyskerne. Bandens leder, Henry Rinnan (1915–1947) deltok selv aktivt med tortur i avhørene av fengslede motstandsfolk. Under landsvikoppgjøret ble Rinnan dømt for 13 drap. Han ble dømt til døden og skutt i Trondheim i 1947.

Frigjøring

Milorgs viktigste oppgave det siste krigsåret var å beskytte viktige havner, kraft- og industrianlegg da krigsnederlaget var et faktum for den tyske okkupasjonsmakten. Spørsmålet var hva de tyske troppene ville foreta seg i Norge ved en kapitulasjon.

Milorg skulle ellers være en styrke som skulle tre i beredskap ved frigjøringen av Norge, og hovedmålet var å opprettholde fred og orden. Da tyskerne kapitulerte på alle fronter i maidagene i 1945, trådte et godt organisert Milorg fram på banen. Oppgaven var å gjøre overgangen fra krig til fred best mulig for det norske folk. I mai- og junidagene 1945 kom norske myndigheter inn i styringen av Norge. Demokratiets viktigste styringsorganer, som domstoler og en samlingsregjering, skulle legge til rette for et fritt stortingsvalg i september samme år.

Kilder

Skodvin, M. (2022). Hjemmefronten. I Store norske leksikon. Hentet 6. april 2022 fra https://snl.no/hjemmefronten

Skodvin, M. & Sæveraas, T. E. (2022, 3. januar). Henry Rinnan. I Store norske leksikon. https://snl.no/Henry_Rinnan
Les original på NDLA →

Milorg

Etter kongens og regjeringens flukt til England sommeren 1940 var mange nordmenn i villrede. Hvordan skulle de forholde seg til okkupasjonsmakten? Mange steder i landet oppstod det utover høsten ulike grupper som ville ta opp kampen mot tyskerne og NS. For å koordinere de ulike militære motstandsgruppene ble Rådet etablert. Først i november ble Milorg anerkjent av Londonregjeringen.

"Regjeringen anerkjenner Milorg i Norge og dets lederskap. Milorg skal stå direkte under den øverstkommanderende for den norske hær i Storbritannia. Alle som deltar i kampen for frihet i Norge blir oppfordret til å innordne seg under Milorg, og de skal betraktes som stående under militær kommando. Denne sak har vært forelagt for Hans Majestet Kongen som er enig med Regjeringen."
Forsvarsrådets vedtak, 20. november 1941

Lenge skulle Milorg bygge opp styrkene og forholde seg passivt overfor okkupasjonsmakten. Dette var Londonregjeringens ønske på grunn av frykt for at tyske hevnaksjoner kunne ramme uskyldige mennesker. Milorgs arbeid var, ved siden av å etablere militære enheter, kartlegging og spionasje mot den tyske okkupasjonsmakten samt å rapportere informasjon til Londonregjeringen og de allierte styrkene. Det ble også ført oversikt over nordmenn som gikk i fiendens tjeneste, som for eksempel medlemmer av Nasjonal Samling.

Sivil og militær motstandskamp foregikk parallelt. Hjemmefronten hjalp ettersøkte motstandsfolk på flukt med falske pass og transport til Sverige. De bidro med fagfolk, lokaler og utstyr til trykking og levering av illegale aviser. I tillegg sørget hjemmefronten for hjelp til familiene til motstandsfolk som satt i fengsel eller var blitt drept av nazistene.

Først i de siste krigsårene gikk Milorg til større aksjoner. De gjennomførte flere sabotasjeaksjoner som krevde mange menneskeliv.

Dette er London

Radiosendingene fra London var nødvendige for hjemmefronten i koordineringen av aksjoner, flyslipp og informasjon om krigens gang i Europa. Kodede beskjeder til Milorg kom i form av særmeldinger det utelukkende var mottakeren som kunne tolke.

Hør på eksempelet, og tenk over hva beskjedene kunne handle om.

Kommunistiske motstandsgrupper

Parallelt med Milorgs virksomhet under krigen drev kommunistiske motstandsgrupper i Norge, som Osvaldgruppa og Pellegruppa, mer aktiv sabotasjevirksomhet mot den tyske okkupasjonsmakten. Spesielt etter at Tyskland og deres allierte startet angrepet på Sovjetunionen sommeren 1941.

Den kommunistiske Osvaldgruppa gjennomførte omtrent 200 sabotasjeoperasjoner i Norge, ofte med støtte fra den norske regjeringen i London. Det var likevel bare den militære organisasjonen Milorg som ble fullt anerkjent av regjeringen og lagt under Forsvarets overkommando i London.

Først i 2013 ble medlemmer av Osvaldgruppa dekorerte for sin innsats under andre verdenskrig.

Med livet som innsats

Den tyske okkupasjonsmakten bygde sitt regime på frykt og trusler. Det var farlig å gjøre motstand mot nazistene, og mange ble torturert, fengslet eller sendt i fangeleirer. Folk som drev motstandsarbeid, risikerte å bli tatt av Gestapo, som var den mest brutale avdelingen i Nazi-Tysklands sikkerhetspoliti.

Gestapos viktigste oppgave i Norge var å bekjempe alle former for motstand. Gestapo i Norge utgjorde cirka 700 mann, hadde støttefunksjoner blant ulike politiavdelinger og fikk informasjon fra et stort antall angivere i Norge. Av dem var Rinnanbanden mest kjent. De opererte i tysk tjeneste i åra 1941–1945 ved å infiltrere motstandsgrupper og gi informasjon til tyskerne. Bandens leder, Henry Rinnan (1915–1947) deltok selv aktivt med tortur i avhørene av fengslede motstandsfolk. Under landsvikoppgjøret ble Rinnan dømt for 13 drap. Han ble dømt til døden og skutt i Trondheim i 1947.

Frigjøring

Milorgs viktigste oppgave det siste krigsåret var å beskytte viktige havner, kraft- og industrianlegg da krigsnederlaget var et faktum for den tyske okkupasjonsmakten. Spørsmålet var hva de tyske troppene ville foreta seg i Norge ved en kapitulasjon.

Milorg skulle ellers være en styrke som skulle tre i beredskap ved frigjøringen av Norge, og hovedmålet var å opprettholde fred og orden. Da tyskerne kapitulerte på alle fronter i maidagene i 1945, trådte et godt organisert Milorg fram på banen. Oppgaven var å gjøre overgangen fra krig til fred best mulig for det norske folk. I mai- og junidagene 1945 kom norske myndigheter inn i styringen av Norge. Demokratiets viktigste styringsorganer, som domstoler og en samlingsregjering, skulle legge til rette for et fritt stortingsvalg i september samme år.

Kilder

Skodvin, M. (2022). Hjemmefronten. I Store norske leksikon. Hentet 6. april 2022 fra https://snl.no/hjemmefronten

Skodvin, M. & Sæveraas, T. E. (2022, 3. januar). Henry Rinnan. I Store norske leksikon. https://snl.no/Henry_Rinnan
Les original på NDLA →

Krig og hverdagsliv

I løpet av en 200-årsperiode har Norge vært direkte involvert i krigshandlinger flere ganger – som en del av Danmark-Norge under Napoleonskrigene på 1800-tallet, som okkupert territorium under andre verdenskrig, og som medlem av Natos innsatsstyrker i Irak, Libya og Afghanistan på 2000-tallet.

Første verdenskrig og den kalde krigen påvirket også hverdagsliv og samfunnsliv i Norge, selv om vårt land ikke var direkte involvert. Mange som bor i Norge i dag, bærer dessuten med seg minner fra kriger andre steder i verden.

Arbeidsoppdrag

Du skal nå lage en tidslinje ved hjelp av verktøyet H5P Timeline som framstiller hvordan din familie, eller dine nærmeste, har blitt påvirket av krig gjennom generasjoner. Husk at beretninger fra hverdagslivet er like interessante som beretninger om modige krigshelter.

Bruk eldre slektninger eller bekjente som muntlige kilder. I tillegg kan du bruke dagbøker, brev, bygdebøker og personopplysninger på Internett. Besøk gjerne også Statsarkivet eller regionale arkiver på hjemstedet ditt. Der kan du få hjelp til å finne informasjon om slekta di.

Bruk arkivene!

Let på nettsidene til

Arkivverket

Bruk gjerne Digitalarkivet for å søke etter personer eller finne historiske bilder.

Skriv små fortellinger om hva de ulike familiemedlemmene opplevde, og plasser dem på tidslinja. Det blir ekstra fint dersom du også legger inn bilder fra gamle fotoalbum, avfotografering av gamle dokumenter, eller bilder fra de hendelsene som dine slektninger ble involvert i. Du kan også gjøre korte lyd- og videoopptak og publisere disse som en del av framstillingen din. Husk å spørre medvirkende om lov før du gjør dette.

Lykke til!

Dersom du bruker tid på dette arbeidsoppdraget, lærer du garantert mye om din egen familie, men også mye om hvordan krig og konflikter påvirker enkeltpersoners liv og det samfunnet de er en del av.
Les original på NDLA →

Krig og hverdagsliv

I løpet av en 200-årsperiode har Norge vært direkte involvert i krigshandlinger flere ganger – som en del av Danmark-Norge under Napoleonskrigene på 1800-tallet, som okkupert territorium under andre verdenskrig, og som medlem av Natos innsatsstyrker i Irak, Libya og Afghanistan på 2000-tallet.

Første verdenskrig og den kalde krigen påvirket også hverdagsliv og samfunnsliv i Norge, selv om vårt land ikke var direkte involvert. Mange som bor i Norge i dag, bærer dessuten med seg minner fra kriger andre steder i verden.

Arbeidsoppdrag

Du skal nå lage en tidslinje ved hjelp av verktøyet H5P Timeline som framstiller hvordan din familie, eller dine nærmeste, har blitt påvirket av krig gjennom generasjoner. Husk at beretninger fra hverdagslivet er like interessante som beretninger om modige krigshelter.

Bruk eldre slektninger eller bekjente som muntlige kilder. I tillegg kan du bruke dagbøker, brev, bygdebøker og personopplysninger på Internett. Besøk gjerne også Statsarkivet eller regionale arkiver på hjemstedet ditt. Der kan du få hjelp til å finne informasjon om slekta di.

Bruk arkivene!

Let på nettsidene til

Arkivverket

Bruk gjerne Digitalarkivet for å søke etter personer eller finne historiske bilder.

Skriv små fortellinger om hva de ulike familiemedlemmene opplevde, og plasser dem på tidslinja. Det blir ekstra fint dersom du også legger inn bilder fra gamle fotoalbum, avfotografering av gamle dokumenter, eller bilder fra de hendelsene som dine slektninger ble involvert i. Du kan også gjøre korte lyd- og videoopptak og publisere disse som en del av framstillingen din. Husk å spørre medvirkende om lov før du gjør dette.

Lykke til!

Dersom du bruker tid på dette arbeidsoppdraget, lærer du garantert mye om din egen familie, men også mye om hvordan krig og konflikter påvirker enkeltpersoners liv og det samfunnet de er en del av.
Les original på NDLA →

Nasjonal Samling (NS)

Den 25. september 1940 gjorde den tyske okkupasjonsmakten NS til Norges eneste lovlige parti. Gjennom fem krigsår forsøkte partiet å "nyordne" det norske samfunn i tråd med sin ideologi.

I løpet av de aller første dagene av okkupasjonen tok tyskerne kontroll over aviser, kringkasting, kino og teater ved hjelp av sensur. Medlemmer av Nasjonal Samling (NS) hjalp dem etter hvert med det. Men hvordan fikk man rekruttert medlemmer til NS?

Vidkun Quisling

Vidkun Quisling var en offiser og politiker som levde fra 1887 til 1945.

Før krigen var Quisling i perioden 1931–1933 forsvarsminister i bondepartiregjeringen.

Quisling er mest kjent for å ha stiftet Nasjonal Samling i 1933 og for å ha utført statskupp den 9. april 1940, der han proklamerte seg selv som statsminister. Etter tysk press måtte han trekke seg den 15. april.

Okkupasjonsmakten erklærte likevel i september 1940 NS som landets eneste lovlige parti. Den 1. februar 1942 ble Quisling utnevnt til "ministerpresident" og sjef for en "nasjonal regjering" av ministre som alle var medlemmer av NS.

Vidkun Quisling ble dømt til døden som landsforræder og henrettet ved skyting den 24. oktober 1945.

Fascismen slår rot

Mellomkrigstidens Europa var preget av frammarsjen av nazistiske og fascistiske bevegelser. Nasjonal Samling kan sees som en norsk utløper av dette. Fascismen var preget av sterk nasjonalisme, arbeiderfiendtlighet, kommunistfrykt, rasisme og anti-semittisme, og den var anti-demokratisk, militaristisk og imperialistisk. Denne politiske retningen slo gjennom i europeiske land som tapte første verdenskrig i 1918, og i land der demokratiet var kvalt alt før det fikk en sjanse.

NS vokser raskt etter okkupasjonen

Før okkupasjonen var NS et lite parti, men etter tyskernes okkupasjon økte medlemsmassen betydelig. Partiet mottok også økonomisk støtte fra statskassen. Dette gjorde det mulig å bygge opp et stort partiapparat. Det høyeste medlemstallet oppnådde partiet i 1943 da det hadde 43 400 medlemmer.

Middelklassen

Nasjonal Samling var under okkupasjonstida satt sammen av folk fra hele befolkningen, men middelklassen var sterkest representert. Medlemsmassen hadde i gjennomsnitt høyere utdanning enn resten av befolkningen. Andelen av funksjonærer og forretningsfolk var høyere enn blant de øvrige innbyggerne. Sammenliknet med andre partier hadde NS en stor andel kvinner: ett av tre NS-medlemmer var kvinne. I tillegg var over 30 prosent av medlemmene i perioden 1940–45 under 30 år.

NS-folk i ledende posisjoner

Fra denne gruppa skulle det rekrutteres menn til å lede og kontrollere alle viktige institusjoner i samfunnet, unntatt handels- og industribedrifter. Høsten 1940 utnevnte det NS-ledede Innenriksdepartementet et NS-medlem som ny fylkesmann. Så ble det kommunale selvstyret avskaffet, og nye ordførere skulle styre etter førerprinsippet. Det betydde at de tok alle kommunale beslutninger selv og var ansvarlige bare overfor fylkesmannen, ikke overfor innbyggerne. Andre ledere i offentlig forvaltning, fra politimestere og politiinspektører til rektorer og brannsjefer, ble også skiftet ut med NS-folk etter hvert. Til og med kirken prøvde NS å nazifisere.

Jentehird og guttehird

Nasjonal Samlings Ungdomsfylking (NSUF) var inndelt i en guttehird og jentehird. Navnet hird skulle knytte organisasjonene til gammel norrøn tradisjon og vikingtid. I Guttehirden var det egenskaper som mot og hardhet som gjaldt. Jentehirden, eller Gjentehirden, som ordet ble skrevet, var opptatt av det som gjaldt som tradisjonelle kvinnelige verdier. De som ønsket å melde seg inn i ungdomsbevegelsen til NS, måtte fylle ut et skjema med mange punkter. Der måtte man bevise at man var av arisk avstamning og ikke hadde jøder i familien.

I februar 1942 ble medlemskap i NS Ungdomsfylking gjort obligatorisk, og dette ble formidlet fra Kirkedepartementet. Dette vakte sterke reaksjoner blant lærere og foreldre.

Obligatorisk medlemskap

«Enhver norsk gutt eller gjente skal for sin nasjonale oppdragelses skyld og for å tjene sitt folk og fedreland tjenstgjøre i N.S. Ungdomsfylking.»

Hirden marsjerer

I løpet av sommeren 1940 ble alle andre politiske partier enn Nasjonal Samling forbudt. Ut over høsten opptrådte partiets kamporganisasjon, "Hirden", stadig mer truende i bygatene, der de marsjerte rundt i sine svarte uniformer. Etter at publikum hadde begynt å pipe da en tysk propagandafilm ble vist som forfilm i Verdensteateret i Trondheim, gikk Hirden løs på folk de mente hadde deltatt i dette. De provoserte også til bråk i Studentersamfundet for å få avsatt formannen der.
Les original på NDLA →

Nasjonal Samling (NS)

Den 25. september 1940 gjorde den tyske okkupasjonsmakten NS til Norges eneste lovlige parti. Gjennom fem krigsår forsøkte partiet å "nyordne" det norske samfunn i tråd med sin ideologi.

I løpet av de aller første dagene av okkupasjonen tok tyskerne kontroll over aviser, kringkasting, kino og teater ved hjelp av sensur. Medlemmer av Nasjonal Samling (NS) hjalp dem etter hvert med det. Men hvordan fikk man rekruttert medlemmer til NS?

Vidkun Quisling

Vidkun Quisling var en offiser og politiker som levde fra 1887 til 1945.

Før krigen var Quisling i perioden 1931–1933 forsvarsminister i bondepartiregjeringen.

Quisling er mest kjent for å ha stiftet Nasjonal Samling i 1933 og for å ha utført statskupp den 9. april 1940, der han proklamerte seg selv som statsminister. Etter tysk press måtte han trekke seg den 15. april.

Okkupasjonsmakten erklærte likevel i september 1940 NS som landets eneste lovlige parti. Den 1. februar 1942 ble Quisling utnevnt til "ministerpresident" og sjef for en "nasjonal regjering" av ministre som alle var medlemmer av NS.

Vidkun Quisling ble dømt til døden som landsforræder og henrettet ved skyting den 24. oktober 1945.

Fascismen slår rot

Mellomkrigstidens Europa var preget av frammarsjen av nazistiske og fascistiske bevegelser. Nasjonal Samling kan sees som en norsk utløper av dette. Fascismen var preget av sterk nasjonalisme, arbeiderfiendtlighet, kommunistfrykt, rasisme og anti-semittisme, og den var anti-demokratisk, militaristisk og imperialistisk. Denne politiske retningen slo gjennom i europeiske land som tapte første verdenskrig i 1918, og i land der demokratiet var kvalt alt før det fikk en sjanse.

NS vokser raskt etter okkupasjonen

Før okkupasjonen var NS et lite parti, men etter tyskernes okkupasjon økte medlemsmassen betydelig. Partiet mottok også økonomisk støtte fra statskassen. Dette gjorde det mulig å bygge opp et stort partiapparat. Det høyeste medlemstallet oppnådde partiet i 1943 da det hadde 43 400 medlemmer.

Middelklassen

Nasjonal Samling var under okkupasjonstida satt sammen av folk fra hele befolkningen, men middelklassen var sterkest representert. Medlemsmassen hadde i gjennomsnitt høyere utdanning enn resten av befolkningen. Andelen av funksjonærer og forretningsfolk var høyere enn blant de øvrige innbyggerne. Sammenliknet med andre partier hadde NS en stor andel kvinner: ett av tre NS-medlemmer var kvinne. I tillegg var over 30 prosent av medlemmene i perioden 1940–45 under 30 år.

NS-folk i ledende posisjoner

Fra denne gruppa skulle det rekrutteres menn til å lede og kontrollere alle viktige institusjoner i samfunnet, unntatt handels- og industribedrifter. Høsten 1940 utnevnte det NS-ledede Innenriksdepartementet et NS-medlem som ny fylkesmann. Så ble det kommunale selvstyret avskaffet, og nye ordførere skulle styre etter førerprinsippet. Det betydde at de tok alle kommunale beslutninger selv og var ansvarlige bare overfor fylkesmannen, ikke overfor innbyggerne. Andre ledere i offentlig forvaltning, fra politimestere og politiinspektører til rektorer og brannsjefer, ble også skiftet ut med NS-folk etter hvert. Til og med kirken prøvde NS å nazifisere.

Jentehird og guttehird

Nasjonal Samlings Ungdomsfylking (NSUF) var inndelt i en guttehird og jentehird. Navnet hird skulle knytte organisasjonene til gammel norrøn tradisjon og vikingtid. I Guttehirden var det egenskaper som mot og hardhet som gjaldt. Jentehirden, eller Gjentehirden, som ordet ble skrevet, var opptatt av det som gjaldt som tradisjonelle kvinnelige verdier. De som ønsket å melde seg inn i ungdomsbevegelsen til NS, måtte fylle ut et skjema med mange punkter. Der måtte man bevise at man var av arisk avstamning og ikke hadde jøder i familien.

I februar 1942 ble medlemskap i NS Ungdomsfylking gjort obligatorisk, og dette ble formidlet fra Kirkedepartementet. Dette vakte sterke reaksjoner blant lærere og foreldre.

Obligatorisk medlemskap

«Enhver norsk gutt eller gjente skal for sin nasjonale oppdragelses skyld og for å tjene sitt folk og fedreland tjenstgjøre i N.S. Ungdomsfylking.»

Hirden marsjerer

I løpet av sommeren 1940 ble alle andre politiske partier enn Nasjonal Samling forbudt. Ut over høsten opptrådte partiets kamporganisasjon, "Hirden", stadig mer truende i bygatene, der de marsjerte rundt i sine svarte uniformer. Etter at publikum hadde begynt å pipe da en tysk propagandafilm ble vist som forfilm i Verdensteateret i Trondheim, gikk Hirden løs på folk de mente hadde deltatt i dette. De provoserte også til bråk i Studentersamfundet for å få avsatt formannen der.
Les original på NDLA →